MUSIKALSKE ANEKDOTER

Her er det satt av plass til diverse anekdoter, morsomme historier, utrolig historier og facts om diverse trivialiteter og eventuelt viktige begivenheter som er relatert mot musikk. I tillegg så blir det satt av plass her til noen forholdsvis korte, men forhåpentligvis konsise bandportretter.

U2

På coverne av ”Boy” og ”War” er det en gutt ved navn Peter Rowan som er avbildet. Han var bare 6 år på ”Boy”, og tre år eldre når han fotografers for å pryde forsiden på ”War”. Peter er for øvrig bror av Bono`s kamerat Guggi, som var vokalist i gruppa Virgin Prunes.  Etter denne korte karrieren har Peter vært irsk skateboardmester, og hatt filmroller i ”The Commitment” fra 1991, og ”Snapper” fra 1993, samt jobbet som fotograf.

Peter Rowan som voksen

http://www.angelfire.com/80s/u2war/

http://www.u2.com/

http://virginprunes.com/

Doors

At vokalisten i legendariske The Doors likevel ikke er død, er et gammelt rykte. Men nå har ryktet fått ny næring. Opp gjennom årene har mange fans trodd fullt og fast på teorien om at Jim Morrisons grav på Père Lachaise-kirkegården i Paris egentlig er tom. Jim Morrison skal ha regissert sin egen «død» - han ønsket rett og slett å komme seg bort fra mediehysteriet og dyrkelsen av ham som person.

Mannen som nører opp under teorien om at Morrison ikke er død er Ray Manzarek, som spilte keyboard i The Doors.

Ifølge Manzarek lever Morrison i dag på Seychellene. I et intervju med Daily Mail sier Manzarek at Morrison - da han for 37 år siden angivelig tok sitt eget liv - var helt på bunnen etter hardt narkomisbruk og ønsket å komme seg unna det ville livet han levde.

«Et år tidligere hadde han vist meg en brosjyre om Seychellene og sa: Ville ikke dette være et perfekt sted å komme seg unna til, hvis alle trodde at du var død»?

«Den gang tenkte jeg ikke så mye over det, Jim var en galning som alltid kom opp med rare ideer. Men han var også meget klok», sier Manzarek.

Teorien om at Morrison i virkeligheten aldri døde, har også blitt forsterket fordi det aldri ble foretatt noen obduksjon av Doors-vokalisten. Ingen fikk heller lov til å se den døde i kisten.

«Det verserer alle mulige sammensvergelses-teorier, men innerst inne vet jeg at historien om at Jim lot som han døde, er en vandrehistorie. Er den ikke», spør han og lar spørsmålet bli hengende.

PS: Ifølge den offisielle historien tok Morrisonet avbrekk fra The Doors og reiste til Frankrike for å skrive poesi. Han ble funnet død i badekaret i sin Paris-leilighet 3. juli i 1971. Da var han 27 år gammel.

 Amerikansk rockeband dannet i 1965 i Los Angeles av Ray Manzarek (keyboard), Jim Morrison (vokal), John Densmore (trommer) og Robby Krieger (gitar).

Var et av de mest kontroversielle bandene på denne tiden, mest på grunn av Morrisons kryptiske tekster og uforutsigbare sceneopptredener.

Siden bandets oppløsning tidlig på 1970-tallet - og spesielt etter Morrisons død i 1971 - har interessen for The Doors musikk forblitt høy, og til tider overgått populariteten bandet hadde i sin levetid.

Gruppens tekster, blant annet «The End» som ble sensurert på gruppens debutalbum «The Doors», samt Morrisons utfordrende sceneopptreden, vakte mye oppsikt.

Etter Morrisons død i 1971 ga de ut 3 album, men brøt så opp. De kom sammen igjen i 1978 for å spille inn musikk til diktopplesninger som Jim Morrison hadde lest inn på sin 27-årsdag i 1970.

The Doors er av mange regnet som et av de beste rock'n'roll-band som noen gang har eksistert, og har fortsatt stor innflytelse på dagens musikk.

Ferris Wheel

Folk-rock utgaven av Ferris Wheel er ikke identisk med Ferris Wheel hvor Linda Lewis er frontfigur. Denne utgaven er derimot en sammenslutning av medlemmer fra Emile Ford & The Checkmates And West Five, og startet som Diane Ferraz & The Simon's Triangle,  før det altså ble Ferris Wheel

Elvis

7 % av amerikanerne tror fult og fast på at Elivs Aron Presley fortsatt er live! Ja dette forklarer jo at hamburgerlandet har en høy andel av skikkelige sære personer, og vi får trøste oss med at 93 av 100 tross alt ikke tror Elvis er i livet. Da kan vi leve med at av disse igjen er det 95 % som tror at George Bush er den personifiserte rollefiguren Mad!

Duran Duran

Navnet på dette 80 talls bandet fra Birmingham er tatt fra filmen Barbarella, og en av astronautene i denne filmklassikeren fra 1968. Selve filmen bygger på en sci-fi roman av Jean-Claude Forest (1930 – 1998), hvor Roger Vadim (1928 -2000) er regissør, og Jane Fonda (1937 -) har hovedrollen.

Skurken Durand Durand og ekteparet Vadim/Fonda

 Rollefiguren i Barbarella som Duran Duran har hentet navnet sitt fra, heter Durand Durand, og er rimelig skurkaktig figur, som spilles av Milo O`Shea (1926 -). Duran Duran var favorittbandet til Diana, ekskona til Prins Charles av England.

Forest var forøvrig allerede anerkjent som en ypperlig science fiction cover artist da filmen Barbarella ble lansert  i 68, http://www.coolfrenchcomics.com/shambleau.htm og http://www.hollywoodcomics.com/forest.html

Spencer Eldon

Den nakne babyen på Nirvana`s ”Nevermind” heter Spencer Eldon, og er nå i 2008 rukket å bli så gammel som 19 år. Han deler i dag villig vekk noen av sine tanker om det å bli stjerne i all sin nakenhet i så ung alder.

“It’s kind of creepy that that many people have seen me naked. I feel like I’m the world’s biggest porn star. I have to use stupid pickup lines like, ‘You want to see my penis … again.’”

“It’s kind of cool, knowing that I’ve been on an album cover, but I feel pretty normal about it because growing up, I’ve always known I was the Nirvana baby. It never really struck me as like, ‘Oh, sh*t, that’s me on the cover.”

Mamas And Papas

The Mugwumps, The Journeymen, The New Journeymen er navnene på pre Mamas And Papas. I 2008 er det bare den herlige Michelle Phillips som lever av de fire medlemmene. Til å være 66 år holder hun seg meget godt, og både helsen hennes, og livet hennes virke å være godt.

Lengste sangtittel noensinne

Lengste sangtittel har denne fyren stått for, Hoagland Howard "Hoagy" Carmichael (November 22, 1899 – December 27, 1981)

Tittelen var, “Im A Cranky Old Yank, In A Clanky Old Tank On The Streets Of Yokohama With my Honolulu Mama Doin` Those Beat-O, Beat-O Flat-On-My-Seat-O, Hirohito Blues”!

Carmichael hevdet senere at tittelen endte med ordet yank, og at resten var en spøk.”Haogy” er ellers mest kjent for sangen ”Stardust” fra 1927,som visstnok er en av de store ”slægerne” i USA gjennom tiden. Foruten å skrive hit og lage idiotisk lange sangnavn, var Carmichael også skuespiller, storbandleder og sanger.

Doractor

Doractor er et anagram for brettist og trommeslager Corrado Sarrello. Musikalsk er Doractor å betrakte som symfonisk prog med inspirasjon fra Genesis rundt ” Wind & Wuthering” perioden, Hecenia, Locando Delle Fate og Aton`s. Forneklet så kan vi også si at musikken har mye til felles med det Tony Banks kunne ha laget om han ikke var så inspirert av Phil Collins poptilnærmelser. Godeste Corrador Sarello har på alle syv albumene dominert Doractor kraftig, men på tross av (eller fordi?) så er det syv album som er rimelig forskjellige, og som musikalsk har mye å gi til de fleste av oss som liker musikk som er fjernt fra a4 formatet. Innen du får stiftet bekjentskap med disse Italienerne kan du kose deg med 7 rimelig spenstige cover.

Grateful Dead

Fra den musikalske smeltedigelen i 1960-tallets San Francisco dukka det i 1963 fram et jug-band med navnet Mother McCrees Uptown Jug Champions og et bluesband med navnet The Zodiacs, seinere smeltet de to gruppene sammen til The Warlocks, som 4. desember 1966 for første gang opptrådte under navnet the Grateful Dead. Denne første opptredenen er også historisk fordi den fant sted under en av forfatteren Ken Keseys første «syreprøver» - det vil si halvoffentlige fester hvor alle deltakerne hadde hatt i seg det den gang legale psykedeliske stoffet LSD.

Grateful Dead ble på mange måter et band som definerte psykedelia, ved å spille under innflytelse av LSD og ved bevisst å forsøke å gjenskape de psykedeliske sinnstilstandene både på konserter og i studio.

Joy Division

Manchesterbandet Joy Division rakk bare å utgi to album før vokalist Ian Curtis begikk selvmord 18. mai 1980. Et selvmord som fant sted bare 1 uke før skive to, ”Closer” kom ut. Denne og forløperen ”Unknown Pleasure” er for øvrig to virkelige musikalske klassikere som alle bare må ha i sin samling.

Før klassikerne og det tragiske selvmordet rakk Joy Division å inneha to bandnavn som nok ikke alle har oversikt over. I 1976 var det The Stiff Kittens som gjaldt, mens det etter hvert for en kort periode var navnet Warsaw. Joy Division ble de første som virkelig oppgraderte punken, og deres hypnotiske postpunk har vært en evig og viktig inspirasjonskilde for temmelig mange andre musikere. Tekstene er såre, morbide og rimelig dystre og bekmørke. Punkerne sa ” Fuck You” og rettet aggresjonen mot det bestående. Hos Joy Division er det ”I`m fucked” som gjelder, og aggresjonen går innover mot et sjeleliv i ulage. Et liv hvor kaos, nerver og det ustabile er hovedelementer. En slik setting kombinert med Ian Curtis særegne stemmen og Joy Division`s spesielle sound er det derfor ikke urimelig å anta at selve musikken derfor vil ha et evig liv, og at våre tippolderbarn vil spille musikken.

En liten smak på lyrikken: er nok på sin plass:

Do you cry out in your sleep
All my failings expose?
Get a taste in my mouth
As desperation takes hold
Is it something so good
Just can't function no more?
When love, love will tear us apart again

Bandnavnet stammer fra boka ”House Of Dolls” og er navnet på et noe spesielt lokale! Forfatteren er en overlevende fra en konsentrasjonsleir, og nevnte lokale er der tyske nazister forlystet seg med kvinnelige fanger. Et noe spesielt navn altså, og deres antatte lefling med nazismen er viet rimelig mye oppmerksomhet av diverse geskjeftige synsere . En oppmerksomhet Joy Division absolutt ikke gjør særlig mye for å avkrefte. EP-en ”Ideal For Living” har for eksempel et cover som umiskjennelig er inspirert av arisk ungdom og deres propaganda.  At det brøles ” You All Forgot Rudolf Hess” på en tidlig innspilling, og at Bernard Sumner for en periode tok etternavnet Albrecht, gjør ikke sakene noe bedre.

Etter selvmordet til Curtis blir det skifte til navnet New Order, og igjen er dette velegnet til å misforstå.  Adolf Hitler  sin ”orddiare” i ”Mein Kampf” og hans vannvittige fantasier matcher betydningen av New Order perfekt. I ettertid har Sumner sagt at det var den vakre kunsten, uniformene og arkitekturen som var det tiltalende, absolutt ikke det hatefulle og rasistiske. Da er vi jo beroliget, og kan nyte Joy Division`s to praktverk til fulle uten særlig bismak?

Caamora

She

Rockeoperaen ”She” fra Caamora er basert på en roman av H. Rider Haggard med samme navn. Clive Nolan så allerede som barn filmversjonen av historien, og dette påvirket han i høy grad. Det er derfor på mange måter en drøm som blir til virkelighet når ”She” både som CD og DVD tilbys til folk og fe.  Foruten nevnte Clive Nolan, er Agnieszka Swaita (bildet) en viktig bidragsyter til denne teatralske og fine musikkbegivenheten.

Navnet Caamora er hentet fra en science fiction forfatter ved navn Stephen R. Donaldson. Boken hans, ” The Chronicles Of Thomas Covenant” omhandler Caamora, som kun er et fiktivt ord. Camora er et ritual bestående av en rituell handling som innebærer renselses ved hjelp av ild!

Pavlov`s Dog og David Surkamp

Stemmen i Pavlov`s Dog – David Surkamp - døde av inhalering av helium er et av de ryktene som har versert i mange år. Rett nok høres han ut som en heliumpåvirket bror av Geddy Lee, men ”han rør på seg”, altså David Surkamp er i livet.

Albumet ” Dancing On The Egde Of Teacup”, som kom i 2007 er et bevis på dette. Her går det i smekker pop, og litt mer psykedeliske saker, slik at dette slett ikke er så hakkende galt. Kona Sara bidrar også med flott vokal, samt keyboards og perkusjon, og ”Bongo” Billy Costello trakterer trommer og perkusjon.” Mr. Helium” tar seg av gitarer, banjoer og keyboards. Pavlov`s Dog er absolutt et band å sjekke ut med sin egenartede rock med litt progkrydder, samt fioliner og mellotroner, og med en mannlig utgave av Tina Turner i front..

En smart plass å starte er nok, ”Pampered Menial” fra 1975, og ”At The sound Of The Bell” fra 1976.

Forskeren og objektet for forskningen

Pavlov`s Dog refererer seg til forsøk med hunder fra russeren Pavlov. Den russiske forskeren Ivan Pavlov (1849 -1936) er kjent for å ha bevist betingede reflekser hos hunder. Pavlovs hunder ville begynne å sikle bare de hørte matbjellen ringe, selv uten at det var mat tilstede. Hundene var altså i stand til å assosiere lyden av bjellen med en tidligere gevinst de hadde mottatt (maten) og dette gjorde dem forventningsfulle, opprømte og glade. Hvorvidt du vil begynne å sikle etter å ha hørt musikken til Pavlov`s Dog er ikke sikkert? På den annen side snakker vi om musikk med særpreg, selv om popfaktoren i noen låter er snublende nær, så er dette anrettet med absolutt inteligens.

Djam Karet

Mange har kalt Californiabaserte Djam Karet for USA`s beste ”ikke oppdagede” band.  Disse mange er så forskjellige kilder som Bilboard, Keyboard and Guitarplayer, Relix, Electronic Music, Rolling Stone og utallige fanziner og internettsider fra indiemiljøet, og ikke minst de mer ikke kommersielle samfunnene.

Selve navnet kommer fra et Indonesisk ord for tid, og på engelsk skal det uttales slik: jam care RAY. Akkurat det passer ofte meget bra fordi jamming er en viktig side ved Djam Karet. Gruppa ble forøvrig startet i 1984 av Gayle Ellett og Mike Henderson på gitar og tangenter, på bass Henry J. Osborne som trakterer diverse tangentinstrumenter, og trommeslager Chuck Oken Jr. Musikalsk har Djam Karet både blitt hyllet, og svært kritisert for å ikke la en eneste musikalsk retning bli uprøvd. En myriade av influenser altså, hvor selv surf musikken har blitt fortolket på bandets spesielle måte. Vi kan trygt fastslå at Djam Karet aldri lager det samme album to ganger. Slikt får jo noen til å si at de aldri kan bestemme seg, mens andre selvsagt hyller deres vilje til å eksperimentere. Pressen sammenlikner ofte ensemblet med Grateful Dead, Ozric Tentacle, Porcupine Tree, Pink Floyd og King Crimson.

Det psykedeliske aspekt ligger alltid på lur, og gnistrende gitarsoli samt skiftende og spennende stemninger og originale lydflater er hva du kan kose deg med ved Djam Karet`s musikk. God gammeldags keyboardlyd er en bonus som sammen med en instrumental dyktighet kan gjøre at en stakkar blir rimelig bergtatt av disse musiserende eklektiske proggutta.

Før Djam Karet ble etablert har vi en skive med Happy Cancer, som er en pre Djam Karet sak:

1982 – McMusic For The McMasses

Studioutgivelsene fra selve Djam Karet er disse:

1985 – No Commercial Potensial

1987 – The Ritual Continues

1988 – Kafka`s Breakfest

1989 – Reflection From The Firepool

1991 – Burning The Hard City

1991 – Suspension And Displacement

1994 - Collabrator

1997 – The Devouring

1998 – Still No Commercial Potencial

2001- New Dark Ages

2001- Ascension New Drak Ages Volume 2

2003 – A Night For Baku

2005 – Recollection Harvest

Hjemmesiden til Djam Karet finner du her: http://www.djamkaret.com/. Mange regner "The Devouring", " Burning The Hard City" og " A Night For Baku", som Djam Karet sine aller ypperste skiver.

Curved Air

Sisyphus var forløperen til gruppa, og sammen med It`s A Beautiful Day var Curved Air noen av de første til å integrerer fiolin i musikken. Bandnavnet er hentet fra Terry Riley, og hans musikkstykke som heter ” A Rainbow In Curved Air”. Her finner du hjemmesiden til Curved Air: http://www.curvedair.com/

Procol Harum

Navnet Procol Harum ble valgt av bands manager, Gary Stevens, etter navnet på katten til en kamerat, og det er nesten latin for «bortenfor disse tingene». En mer korrekt skriving av den latinske frasen er faktisk Procul Harum, og bandets navn har ofte blitt «rettet» til dette i artikler og kataloger. Imidlertid er selv ikke Procul Harum helt korrekt latinsk grammatikk, og den korrekte latinske oversettelsen av «bortenfor disse tingene» ville være Procul His.

Asteroiden 14024 Procol Harum er døpt etter bandet mens stjernen som tidligere var kjent som #00044501811 heter nå BJ Wilson, Procol Harum's drummer.

Den andre boka i Douglas Adams’ bokserie Haikerens guide til galaksen, Restauranten der universet slutter, var inspirert av sangen Grand Hotel

Minst to utrolige hendelser fant sted i 1969. Første menneske satt sin fot på månen, og Elton John prøvesang for King Crimson. Uvisst av hvilken grunn så ble det ingen kontrakt på Reginald Kenneth Dwight som han egentlig heter.  Akkurat det er det vel ingen av partene som i ettertid har grått sine bitre tårer over. 5 år senere var det tid for ny audition. Denne gang var det Chris Thompson som gjorde et tappert forsøk på å få kontrakt hos Argent. Tommelen ble vendt ned, og en slukøret Thompson ruslet ut fra prøven. Heldigvis fant Chris Thompson til slutt en arbeidsgiver. Han ble rimelig anerkjent vokalist i Manfred Mans Earth Band.

ZZ Top fra Houston i Texas startet i 1969 som et bluesrock band, men kan jo også klassifisere som southern rock. Gruppa består av Bill Gibbons, Frank Beard og Dusty Hill og er kjent for energisk musikk, og lange skjegg. Det spesielle er at Frank Beard ( beard betyr skjegg på norsk) ikke har skjegg, men bare bart!

Disse berømte skjeggene ble Gilette (verdens ledende produsent av barberhøvler) interessert i. De tilbød derfor Gibbons og Hill en million dollar for på direktesendt kommersielt TV å ta skjeggene, men skjeggen var en så viktig del av personlighetene at det at de aldri var i fare. Forøvrig nevnte Jimi Hendrix Bill Gibbons som sin favorittgitarist, og den attesten er jo ikke å kimse av.

Det er utallige anekdoter om opprinnelsen til bandnavnet. Noen hevder at det er en sammensmelting av sigarettpapiret Zig-zag og blueslegenden Z.Z. Hill. Det som nok er sannheten er guttas store respekt for B.B. King. De ville opprinnelig kalle seg Z.Z. King, men dette ble for likt B.B. King. Etter masse intens stryking av og napping i skjegg og barter kom de opp med en løsning. BB. B. King var jo toppen – Top, derfor Z.Z. Top

Utrykket ”Heavy Metal” skriver seg fra Mark Bonfire (egentlig Dennis Edmonton) som var låtskriver i Steppenwolf, som var et meget kompetent psykedelisk bluesrockband fra USA. På den første skive i 1968 hadde Steppenwolf en ikke helt ukjent låt som het ” Born To Be Wild”. I teksten her fremkommer heavy metal, og det referere seg til en skildring av en motorsykkel fra en reklamekampanje.

Gentle Giant

Gentle Giant

Fra asken av Simon Dupree And The Big Sound oppstod Gentle Giant i 1970. Brødrene Derek, Ray og Phil Shulman, samt Gary Green og Kerry Minnear. Simon Dupree var for øvrig et soul/pop band, og brødrene Shulman hadde følgende år hvor de startet sine livsløp, Phil i 1937, Ray i 1949, og Derek i 1947.

Simon Dupree And The Big Sound

Phil stod for tekstene på de fire første skivene, og Derek tok over da han sluttet. Årsaken til dette bruddet var at Phil følte seg for gammel, da han jo var rundt ti år eldre enn de andre i gruppa. Tekstmessig var François Rebelais arbeid, filosofi og personlige opplevelser sentrale emner. Alle musikerne var svært skolerte, men Kerry Minnear og Derek Shulman stod for selve komponeringen. Rimelig komplisert, og eklektisk prog med stor vilje til eksperimenter var på dagsorden.

Selve visjonen var ” å utvide grensene for populær samtidsmusikk, med risiko for å bli svært upopulær. Det er jo en progressiv tankegang, som Gentle Giant i høy grad etterlevde. På de senere albumene blir musikken noe mindre kompleks for å nå et større publikum, likevel så er den sammenliknet med andre artister mer enn nok kompleks.

De to siste skivene er eksempler på at liv og lære ikke alltid vare evig, idet de forsøker å bli populære. Gentle Giant forsøk der desperat å lage popmusikken, og tryner kraftig. Akkurat det kan vi glatt tilgi, da de åtte første utgivelsene, og den niende som er live er av en slik karakter at alt annet er uvesentlig. Vi snakker om ni album som du faktisk skal ha i samlingen din. De er forresten rimelig lette å finne, og i tillegg så er prisen hos Platekompaniet og CDON.com. bra på 3-4 Gentle Giant album.

Originale, kronologiske utgivelser

Gentle Giant (1970)

Acquiring the Taste (1971)

Three Friends (1972)

Octopus (1972)

In a Glass House (1973)

The Power and the Glory (1974)

Free Hand (1975)

Interview (1976)

Playing the Fool (1977, live)

The Missing Piece (1977)

Giant for a Day (1978)

Civilian (1980)

Hawkwind har fått navnet sitt nesa til saksofonosuen Nikk Turner ifølge Lemmy” Han hadde en nese som en hauk, og han prompet i et sett”.

2066 And Then

Navnet kommer fra slaget ved Hastings i 1066, og så ett tillegg på 1000, som med enkel regning bør ende opp med 2066.

Genesis første manager Jonathan King døpte Genesis. Genesis var hans første og han ville gi et passe svulstig navn som signaliserte at de var hans første.  Bibelen var da et naturlig sted å hente inspirasjon fra. Genesis er den engelske betegnelsen på bibelens åpningsbok.

King Crimson er et synonym for Belzebub som betyr ”mannen med en målsetning”. Ifølge Robert Fripp er dette en beskrivelse for bandets kvaliteter.

Akkurat det med navnet på artisten kan by på problemer når det ikke sjekkes om navnet er brukt fra før. Vi har gravd litt og funnet at det er:

13 varianter av Nemesis, d.v.s. nå er det bare 12 fordi Nemesis fra Ungarn brukte nettet for noen år siden for å sjekke om de var alene. Som nevnt var det 12 andre, og da ble navneskifte svært aktuelt. Det nye navnet de kom opp med ble Age Of Nemesis og musikken de spiller er en svært spennende amalgam av prog, østeuropeisk folkemusikk, metall og noen delikate anstrøk av elektronikk . Dette er et ensemble jeg tror mange av våre lesere ville ha glede av å sjekke opp. De to første skivene er forøvrig med Ungarsk vokal, og det er her påvikningen fra folkemusikken også størst. På de to siste skivene er Nemesis erstattet av Age Of Nemesis, og skivene står under her i kronologis rekkefølge.

 4 utgaver av Genesis.:

Genesis som alle kjenner med bl.a. Hackett og Gabriel.

Black Metal band

Et argentinsk progband

Amerikansk popband fra 60 tallet

3 utgaver av Magma:

Det franske bandet med sitt eget språk

Argentinsk progband

Koreansk band

Abraxas

Polsk band med neoprog

Belgisk avlegger av Cos

Hele Santanabesetningen som spilte inn albumet ved samme navn (Abraxas) i 1973 ble samlet i 1996, men uten Santana selv

Now

Neoprog fra Belgia, USA og Japan.

Cathdral

Neoprog fra USA, nålevende

Klassisk amerikansk band fra midten av 70 tallet som kun gav ut en CD

Engelsk doom metallband.

Pluss Deus Ex Macina, Solistice, Masque, Iq, Haze, Asia, Ain Soph, Popol Vuh, Area, Shadowland, Wild(e) Flowers, Gandalf og Rhapsody, som det er minst to av. Rhapsody har måtte vike for et discoband, og skifte navn til Rapsody Of Fire som bekjent.

Jeg har selv opplevd å bestille Rhapsody og 801,  og fått discodrøv i posten!

ELP hadde et trommesett i stål som veide 1,2 tonn som de drasset med seg på konsertene.

Genesis legendariske skive ” Selling England By The Pound” er hentet fra et slagord av Labourpartiets under valgkampen i 1972.

I Indonesia er musikk-kassetter det ledende musikalske avspillingsmedium. Den noe yngre garde vil knapt huske dette fenomenet, men på 70 tallet så ble LP-er fra for eksempel kameratene spilt inn på kassetter. På den måten fikk vi utvidet både vår musikalske horisont, og ikke minst vår samling av musikk. Nylig ble det blåst støv av slike kassetter her i heimen, og lyden var noe forringet. Akkurat det er vel ikke så unaturlig da det som skal avleses av kassettspilleren bare er preget inn på en syltynn tape. med minimal beskyttelse. Disse båndene er blitt utsatt for diverse kulde, hete og fuktsvingninger i opp til 30 år. Egentlig et under at de i det hele tatt kunne spilles.

Litt god latin hører med:

Beatles heter Cimictus på latin, og Rolling Stones heter Lapidues Prorovolventes på samme språk.

Joni Mitchell har alltid vært fascinert av Crosby, Still, Nash & Young. Faktum er at tre første har hun i riktig kronologisk rekkefølge vært kjærest med. Et naturlig spørsmål er da om hun er komplettist og vil fullført runden med å få tak i Neil Young? Det er kanskje en ide å skylde seg da helsa til Neil Young jo ikke er all verden?

Aristoteles

Den greske filosofen ( 384 -332 f. kr. ) hadde sin vinkling på musikk og sjel med følgende utsagn: " Det finnes et slektskap og et indre forhold mellom sjelen og toner og rytmer". Akkurat ordet sjel kan være vondt for enkelte å fordøye. Stort bedre blir det ikke om vi bruker ordet astrallegeme. Betydelig mer "spiselig" er vel ordet personlighet, og bytter vi ut ordet sjel med personlighet skulle vel Aristoteles ha sine ord i behold,  og sågar ha sagt noe som vi musikkelskere kan flagge for.

Jeg leste forøvrig nylig at det er to typer filosofer ifølge han som snakker på både innpust og utpust, Thomas Hylland Eriksen. Den ene er de som har formalkompetanse ved en magistergrad, og så er det de som tenker abstrakt. D.v.s. at det faktisk er mulig å være filosof via sin realkompetanse, sine evner til å tenke spekulativt og altså gi tanken vinger som Hylland Eriksen så glimrende formulerer det. Dermed er jo veien kort til å utnevne de av oss som gir våre musikalske tanker vinger, til filosofer. De av oss som utfordrer vedtatte musikalske sannheter, og faktisk mener noe basert på vår persepsjon som ikke er forstyrret av støy som salgstall, moter, reklame og hele musikkmafiaens arsenal av triks.

1. QOPH

Det er en rikholdig stamme av svenske kvalitetsgrupper innen den progressive scenen. QOPH beskjeftiger seg med psykedelia og spacerock, og er et ytterst interessant bekjentskap. Selve navnet QOPH skal visstnok være den hebraiske bokstaven for Q. Svært enkelt bandnavn, men ekstremt vanskelig å huske ifølge en talsmann for gruppa. Så langt er det kommet tre CD-er og en singel, som vi sammen med bilde av de staute musikerne viser her:

Saybia

Navnet Saybia er etter sigende en sammensetning av de to engelske ordene ”say” og ”phobia”, eller rettere sagt en anglisering av "fobien for å snakke". Den opprinnelige forklaringen fra bandets side var likevel, at navnet var inspirert av en logo på et bekken fra firmaet Sabian. Dermed får de lærde strides om navnet er inspirert av et velegnet redskap for avhendig av urin, eller redsel for å få ”orddiare”. Enkelte morsomme vil kanskje hevde at det er noe piss og dritt at det ikke trylles frem en entydig løsning på et så viktig problem.

Magna Carta

Folkrockgruppen Magna Carta var i 1969 inne på å kalle seg Genesis, men valgte heller det nåværende navnet. Årsaken var frykt for at Genesis ville låte for bibelsk, en frykt som åpenbart ikke Steve Hackett og & hadde.

For øvrig anbefales Magna Carta`s ” Lord Of The Ages” på det varmeste. Det pastoralt episke konseptet med masse akustisk gitar, og Glenn Stuarts ekstremt gode stemme sørger for en lytteopplevelse av de store. Stuart er så høyt oppe på toneskalaen avslutningssekvens i tittelkuttet at det er helt uvirkelig.

Mangrove

”Facing The Sunset” heter ”treskolandets” Mangroves siste studioplate, mens siste liveplate heter, ”Coming Back To Live”.  Smakebiter og info om disse symfoniske proggerne finner du her.

http://www.myspace.com/mangrovemusic

http://www.mangrovemusic.nl/

Hollenderne startet i 1995 når skolekameraten Roland Van Horst (gitar og vokal) og Joost Hegemeijer (trommer og tangentinstrumenter) slo seg sammen og begynte å skrive sine egne komposisjoner. Etter tre år kom albumet ” Cold Water” med bandnavnet Brainstorm. I en kort periode var sangeren Eric Holdtman med, men p.g.a. personlige problemer gikk han ut i 2001.  Samme år kom demoen ” Massive Hollowness” under Mangove fanen hvor også bassisten Peter Drost var med. Like etterpå kom keybordspilleren Chris Jonker med i Mangrove. Denne besetningen utgav i 2004 skiva ” Touch Wood”.

”Touch Wood” er en rolig, melodisk og symfonisk skive.  Musikken støttes av en meget stødig rytmeseksjon, og mellotronbruken er svært delikat. Sistesporet ” City Of Darkness” er knallbra, og tanken går til Genesis på sitt beste.

Dobbel liveplate kom i 2006.Tittelen var den noe misvisende,  “Coming Back To Live”. Smakfull, tilgjengelig og med stemningsskifter fra sakte rytmer tit mer bombastiske utbrudd, og fra drømmende og svevende saker til mer mid-tempo sekvenser. Dynamikk og substans med utmerkede kor-mellotron samplere, og Hammondorgel og Fender Rhodes i usedvanlig smakfull tapning.

Konsertrekorder

Minst mennesker på en konserter skriver seg fra Melbourne i Australia i august 1980. På scenen var den rumenske folkesanger Joan Melu i to timer med konsert med tilhørende ekstranummer. Det spesielle var at tilskuerantallet var uslåelige, 0 tilskuere.

"Litt" mer vellykket var tilskuermengden angår var Jean Michel konsert i Moskva  i 1997 i anledning Moskva`s 850 års jubileum. Denne utendørskonserten samlet pene 3 500 000 tilskuere, og antakeligvis var det litt mer sus over klappingen her enn Melu`s konsert i Melbourne 17 år tidligere.

Pink Floyd`s verk:

The Piper at the Gates of Dawn (1967)

Albumtittelen er hentet fra Syd Barrets favoritt-barnebok, Wind in the Willows. At Syd, og muligens andre medlemmer av gruppen, eksperimenterte med LSD under innspillingen av denne platen vil ikke komme som noe sjokk når man hører den. Platen regnes som et av de beste psykedeliske albumene som noensinne har blitt gitt ut, og det med rette. Fra den barnslige, og gale, Bike til sinnsykdommer som Insterstellar Overdrive og Astronomy Domine. Sistnevnte er kanskje en av tidenes beste åpningslåter på et debutalbum.

A Saucerful of Secrets (1968)

Det er ikke alltid lett å følge opp en debut. Spesielt ikke når frontfiguren er i ferd med å seile over til et annet menneskelig plan (en snill måte å si at hjernen hans ikke helt fulgte med på hverdagen lenger). David Gilmour kom inn i bandet, og det ble lengre sanger som ga et lite hint om hvor Pink Floyd senere skulle ende opp. Platen inneholder likevel en sang av Barrett: Jugband Blues (It's awfully considerate of you to think of me here/And I'm almost obliged to you for making it clear that I'm not here), og et par andre låter som har holdt tidens tann meget godt: Let there Be More Light og Set the Controls for the Heart of the Sun.

More (1969)

Tredjealbumet er vanskelig, men Pink Floyd kom seg unna ved å lage et soundtrackalbum. Filmen som musikken er fra, med samme navn, er en svært lite sett fransk psykedelisk hippiegjørme. Dessverre funker ikke musikken på albumet. Det høres ut som musikk som er hentet ut fra en film, og ikke et helt album. Likevel - det er her du finner sangen Green is the Colour og The Nile Song. Ikke dårlig bare det. Det eneste som muligens kan sies positivt om albumet er at det er litt bedre enn neste gang de laget filmmusikk.

Ummagumma (1969)