Anekdoter med mye du nok ikke ante.

Her er det satt av plass til diverse anekdoter, morsomme historier, utrolig historier og facts om diverse trivialiteter og eventuelt viktige begivenheter som er relatert mot musikk. I tillegg så blir det satt av plass her til noen forholdsvis korte, men forhåpentligvis konsise bandportretter.

Stratosfear

Kjenningsmelodien til NRKs radioprogram "Verdt å vite" er hentet fra Tangerine Dreams album Stratosfear.

Ved hjelp av noen kloke hoder er det beregnet at 1 av 14 amerikanere under 50 år eier Pink Floyds album ”Dark Side Of The Moon”?

Rick Wakeman

Den godeste Rick har faktisk vært direktør for fotballklubben Brentford F.C.!

Steve Hackett

Steve Hackett regnes for å være en av pioner bak gitarteknikken kalt tapping.

Shangren

Asisk folkmetall fra Australia er ikke akkurat hverdagskost for oss, men Shangren server slikt på ”Warriors Of Devastation”. Bandet er ungt og frontet av Leonard Ung som er en talentfull musiker som har hentet gruppenavnet fra Kinesisk mytologi og en Taoistisk guddommelighet ved navn som Honjou Laozu som også kalles Xuan Xuan Shangren. http://www.myspace.com/shangrenmetal

Amon Düül II

Dette bandet er en av grunnleggerne av den såkalte krautrocken. Det virkelig spektakulære med Amon Düül II bortsett fra en virkelig bra musikk, var at bandet oppstod som et resultat av det radikale Vesttyske bevegelsen på sent sekstitall. Innunder denne bevegelsen var det diverse medlem av den nå så beryktede/berømte Baader-Meinhof grupperingen. Heldigvis så hadde medlemmene av Amon Düül II ikke en slik forkjærlighet for Baader-Meinhof sin voldsromantikk. Derfor ble det en heftig skillsmisse, og i stedet for et fokus på vold og slike destruktivt tankegodes ble det fokus fra grunnleggerne av Amon Düül II Chris Karrer, Peter Leopold, Falk Rogner, John Weinzierl og Renate Knaup i stedet for på musikk. Resultatet ble blant annet ei skiva som hette ”Phallus Dei” som kom i 1969. ”Phallus Dei” betyr forøvrig oversatt noe slikt som guds penis. ”Phallus Dei” er i ettertid å betrakte som ei skive som er en milepel i tysk rock, og i tillegg en særdeles viktig skive generelt sett som ingen som virkelig er opptatt av rock bør unngå å ha.

Steppenwolf

Dette kanadiske bandet ble stiftet i 1967 i Los Angeles og hadde sin storhetstid på 60 og 70 tallet. Bandnavnet skriver seg fra en roman av den tyske forfatteren Hermann Hesse fra 1927 som het ”Steppenwolf” som betyr steppeulven.

Bandet Steppenwolf vil for all tid være uløselig knyttet til megalåten ”Born To Be Wild” som også ble udødeliggjort gjennom filmen ”Easy Rider”. Også det velkjente begrepet ”Heavy Metall” ble hentet fra låten ”Born To Be Wild” og da fra andre vers og med denne teksten, I like smokin' lightening, heavy metal thunder.

Murder Of My Sweet

Daniel Flores er en aktiv herre, som er trommeslager, låtskriver og produsent, og så er han grunnleggeren av Murder Of My Sweet. Med en snev av deduksjonsevne så kan vi også fastslå at han må se litt film i det minste! Årsaken er at bandnavnet er hentet fra filmen ” Murder, My Sweet.” fra 1944.

IZZ

Dette flotte bandet fra New York som spiller symfonisk prog, har tatt navnet fra en av medlemmenes sportshelter. John Galgano er en svoren fan av New York Mets, og der spiller Jason Isringhausen som er favorittspilleren til Galgano. Isringhausen ble av Galgano forkortet til Izzy og da var veien kort til IZZ og forklaringen på dette underlige navnet er herved overlevert!

Musikkens mangfold

At det er vannvittig mange stilarter innen musikken er noe de fleste vet, men at det er så mange som dette her må vel overraske de fleste?

Gargamel

Norsk prog band som i 2006 gav ut sitt foreløpig eneste album. Et album som vi finner svært tilfredsstillende, og musikk som de fleste som leser dette nok vil like.http://www.gargamel.no/music/index.html

Bandnavnet kommer fra fra Smurfene, og det er altså snakk om den onde trollmannen.

Supertramp

Engelsk gruppe som var uhyre populære på 70 tallet. Av bandets skiver er det ”Crime Of The Century” vi kan anbefale. Ypperlig produksjon, oppfinnsomme og gode melodier. Melodiøs men svært energisk og følelsesladet musikk i et spenstig piano-og keyboardbasert rock konsept. http:/classicwebs.com/suprtrmp.htm

Navnet Supertramp kommer fra bohemforfatteren William.H. Davies halvt biogrrafiske roman, ” The Autobiography Of A Supertramp”.

Syrinx

Det franske bandet Syrinx har tatt navnet sitt fra gresk mytologi! Syrinx (gresk Συριγξ) var i gresk mytologi en nymfe og en av støttespillerne til Artemis, og kjent for sin dydighet.

Da Syrinx ble forfulgt av en amorøs Pan, en gresk guddom, løp hun til elvebredden av Ladon i Arkadia og tryglet om støtte fra elvens nymfer. Som svar på bønnen ble hun omformet til hule sivplanter som gir fra seg hulkende lyder når gudens frustrerte pust blåser gjennom dem. Pan kuttet flere rør fra planten og lagde sin første panfløyte, og som derfor også er kjent som syrinx (Ovid, Metamorfoser). Det engelske ordet for sprøyte (som også består av et hult rør) er syringe og har sin opprinnelse i syrinx.

Et kjent musikkstykke for solofløyte, skrevet av Claude Debussy, heter også Syrinx. Navnet er i tillegg en betegnelse på det nedre strupehodet og fuglers lydstrende organ.

For oss har selvsagt det franske bandet med samme navn det mest relevante, og deres webside er her, http://syrinx-aeon.com/

Beggars Opera

Skotten har hentet navnet sitt fra en novelle av poeten John Gray 1685 – 1732. De utgav 7 album i perioden 1970 -1980, hvorav de tre første ”Act One” fra 1970,
”Waters Of Change” 1971 og ”Pathfinder” er meget sterke album etter vår mening, som nok mange vil ha stor glede av å lytte til. http://www.alexgitlin.com/npp/bo.htm

Residents

Et varemerke for Residents er å trosse musikalske normer. I tilegg klarer de å gestalte musikk som er totalt forskjellig fra alle andre. Rett nok så finner vi hos svenske Samla Mammas Manna en del fellestrekk. Videre så har også Frank Zappa fra de 5-6 første utgivelsene, og Captain Beefheart en del likheter. Residents har alltid vært nært knyttet opp mot RIO ( Rock In Opposition ) bevegelsen og ikke minst frontmannen Chris Cutler.

Residents opptrer alltid i deres velkjente ”uniform”. Denne består av dresser i diverse farger, men som oftest svart. I tilegg så er alltid flosshatten på plass oppe på masker som er utformet som digre øyeepler. Utrolig nok så er det med unntak av manageren fortsatt ingen som vet hvem som skjuler seg bak maskene. Denne bevisste og totale anonymiteten har foregått i snart 34 år nå. Ryktene vil selvsagt florere, og mange artige konspirasjonsteorier har dukket opp. Jimi Hendrix og diverse avdøde musikalske ikoner har selvsagt vært skrevet inn i gruppa.

De er naturlig nok vanskelig å si noe helt sikkert om gruppas opprinnelse. Det antas at de er fra Louisiana, og nærmere bestemt fra Shreveport. Her brakte deres felles fascinasjon for James Brown og J.D.Salinger dem sammen. En annen felles faktor var fokus på California og innbyggernes frigjorte og liberale holdninger og atferd. Etter at High School var slutt stuet de seg inn i en truck med solfylte California i blikket. Like utenfor San Francisco punkterte de, og småbyen San Mateo ble deres hjemsted de neste årene.

Sagaen sier ingenting om hvorledes de livnærte seg, men de klart å kjøpe instrumenter, og spilte inn en tape. Denne ble visstnok overlevert til Hal Halverstadt hos Warner Brothers. Han hadde nære relasjoner til Captain Beefherat, og en kvalifisert gjetning var jo at han sannsynligvis ville like musikken på tapen. Halverstadt`s musikalske preferanser ble på ingen måte vekket, og han returnerte tapen og dermed var en legende var født. Han adresserte den nemlig til ”The Residents” ( beboerne ) siden de ikke hadde oppgitt noe navn på returadressen. Heldigvis så var det noen andre som var våkne, og så potensialet i Residents tilsynelatende sære musikk. Nigel Senada, og Snakefinger alias Phillip Lithman hadde merket seg gruppa, og et musikalsk samarbeid var i gang.

I 1972 ble San Mateo byttet ut med San Fransisco, og her etablerte Residents sitt eget plateselskap, ”Ralph Records”, hvor den doble 45-singelen ” Santa Dog” var første utgivelse. Selvsagt måtte det spekuleres i om Santa Dog var et anagram for Satan God. Musikken er rimelig kontrastfylt, både forstyrrende og behagelig samt støyende og vakker. Ingen hadde tanke for at plata kunne selge, så det ble bare trykt opp 400 eksemplarer. Disse ble i god Residents ”ånd” gitt bort. Både fiender, venner og radiostasjoner ble beæret med gratis eksemplarer, og ikke minst Richard Nixon og Frank Zappa var blant de heldige som fikk singlen i postkassa. Hvorvidt Nixon likte musikken, sier sagaen ingenting om. For å skikkelig lage komplett forvirring om noen skulle fatte interesse for musikken så var den ikke kreditert Residents engang. De fire sporene var tilegnet de falske gruppene: ” Arf And Omega feat. The Singnig Lawn Chairs”, ” Delta Nudes”, Ivory And The Braineaters”, og ” The college Walkers”. Morsomt og kreativt i det minste, om ikke salgsfremmende. Respons var selvsagt lik null.

Full av pågangsmot bruker de et drøyt år på å mikse deres første fullengder. Barnet blir hetende ” Meet The Residents”, og her brytes alle regler for musikalsk struktur. Ikke er de enda særlig habile musikere, og prosjektet reddes av en særdeles oppfinnsom lydmiks. Av mangel på syntesizsere så brukes diverse akustiske instrumenter, og hva de ellers måtte ha tilgjengelig som det er mulig å lage spennende lyd med. At denne heller ikke blir noen kommersiell suksess er vel knapt noen overraskelse, men den er absolutt verdt å låne øret til da det er masse spennende og uventet om skjer, samt at den er hektisk og krevende.

Parallelt med ”MeetThe Residents” hadde gruppen jobbet med et filmprosjekt. I 1976 ble selve filmen oppgitt, men ”diehard fansen” fikk en redigert ugave på video i 1984, som heter ” Whatever Happende To Vileness Fats?” Neste utgivelse ble et offer for Nigel Senadas såkalte obskuritetsteori, som sier at: ” Kunstneren kan bare produsere kunst når det ikke tas hensyn til omverdenen forventninger og innflytelse”. Akkurat her har jo mange av dagens artister noe de burde tenke gjennom, selv om det blir litt vanskelig å følge slavisk. Uansett så ble ”Not Available” lagt tilside for i utgangspunktet å bli der til den var glemt!

Neste utgivelse skapte en viss kontrovers med sine hakekors, som ble fjernet fra de europeiske utgavene. Heldigvis er mitt eksemplar med hakekors, da det er på ingen måte en hyllest til nazismen. Tvert imot er det en klar satire over maktsyken og ensrettingen i platebransjen, og analogien på plata som heter ” Third Reich`n Roll”, er rimelig opplagt. Opprinnelig var plata ment til å bare ha to kutt, ” Why Hitler Was A Vegetarien”, og ”Swastikas On Parade”. Nå endte det opp med forvrengte, og til dels skrekklige og vagt gjenkjennelige versjoner av kjente låter. ” Satisfaction” og ”Hey Jude” er så dyrisk suverent bra at de alene forsvarer å kjøpe dette åndsverket.

Året 1977 markerer et vannskille for Residents. De får økonomisk ryggdekning, og kan konsentrere seg om å skrive musikk. En viss struktur tre frem, og deres typiske kjennetegn blir også meislet ut. Tekstene er morbide og kryptiske, og melodiene er komplekse. Stemningen er poetisk, humoristisk og forstyrrende, ofte på samme tid. Alt dette kan høres på ”Duck Stab/ Buster Glen”, hvorav ”Duck Stab” er en Ep som er slått sammen med ”Buster Glen”. Den økonomiske biten kom på plass med Cryptic Corporation som er etablert for å promotere Residents. Cryptic Coporation består av gamle venner fra Louisiana med nyrike John Kennedy i spissen, som har falt for Residents musikalske krumspring. Antakeligvis er John Kennedy et dekknavn, og mistanken blir ytterlig styrket når en ser på navnene til styret i Cryptic Corporation. Foruten John Kennedy har vi Jay Clem, Hardy Fox og Homer Flynn. Uansett så blir disse The Residents ansikt utad, og det virker å være ganske vellykket ikke minst basert på at merkevaren Residents nå blir styrket. Brått er gruppa kritikernes favoritt, og ”Duck Stab/ Buster Glen selger brukbart. Egen fanklubb opprettes også. W.E.I.R.D. – We Endorse Immidiate Residents Dification.

Alt ser ut til å være såre vel, men gruppa skal visstnok ha vært skuffet over Cryptic Corporations forretningsmetoder. På ren trass gjemmer de seg i studio i London for å jobbe med sin neste utgivelse. Når katten er borte osv, det trengs penger i kassa og Ralph Records og Cryptic Corporation henter fram ” Not Available” og gir den ut. Akkurat denne handlingen bedrer jo ikke klimaet mellom partene, og det blir full krise. Heldigvis spiller Cris Cutler perkusjon på den kommende plata. Hans jobb blir da å være fredsmekler, og snart er Residents tilbake i studio i San Fransisco. Her ble de møtt av et nytt studio, og vi kan vel snakke om en moderne ingrediens i det å røke fredspipe.

Musikken som ble gestaltet i dette studio skulle bringe Residents til ny høyder. I 4 år hadde gjengen jobbet med dette konseptalbumet, og det var totalt forsjellig fra tidligere utgivelser. Lydeffekter og musikk er jevnlig fordelt på denne mørke og primitive plata. ”Eskimo” er konseptet navn, og naturlig nok er det eskimoens folklore som er i sentrum for historien. Vokal i vanlig forstand er fraværende, men messende stemmer samt den sure vinden som stadig ligger i bakgrunnen gjør dette til en utrolig spennende lytteropplevelse. Akkurat det er jeg ikke alene om å mene, fordi både kritikere og publikum er fra seg av begeistring. New Musikal Express journalist Andy Gil utroper albumet sågar til et av de viktigste album noensinne, om ikke det viktigste.

Residents kreativitet og virketrang ser ut til å ingen grenser har, og Eskimo har utvilsomt skjerpet smaken på konseptalbum. Likevel settes det av tid til å lage ” Commercial Album” og ” One Minute Movies”. Sistnevnte er videoene delvis basert på plata, og de ble faktisk jevnlig spilt på MTV da kanalen starter opp noen år senere. Selve plata var basert på at Residents ønsket å skape sin egen ”Topp 40 liste”. Låtene klokker inn på rundt ett minutt, og er vel verd en runde i spilleren. Kritikerne kan styre sin begeistring, men plata selger rimelig bra. Skuffet over manglende respons fra kritikerne setter Residents i gang med sitt mest ambisiøse konsept noensinne: The Mole Triology.

Triologien var ment å skulle være på 6 album, men foreløpig er det bare kommet tre stykker. Selve plottet handler om det arbeidsomme Muldvarpfolket ( Mole People ) som må flykte etter at kolonien deres blir ødelagt av flom. Visse likheter med både Magma og Gong`s epos kan nok spores her, selv om vi ikke skal ut i det ytre rom. Mulvarpfolket - som er enkle folk -flykter til Bukene (Chubs), hvor de får være fordi de er billig arbeidskraft. Møtet med de dekadente og livsbejaende Bukene må føre til kulturkollisjon, og til slutt konflikt. ” Mark Of The Mole” omhandler selve flukten, og til konflikten oppstår. Når vi så kommer til ”The Tale Of Two Cities”, så er det musikken til de to folkeslagene som er i fokus. Muldvarpsfolkets musikk er suggererende, primitiv og naken, og på mange måter lik musikken til eskimoene i ”Eskimo”. Bukkenes musikk er glatt, strømlinjeformet og elegant og spilles av storband.

Historien om muldvarpfolket ble nå gjort klar for å fremføres i konsertsammenheng. Akkurat dette var slett ikke enkelt. Det ble et slags episk teater med dansere, kulisser og tryllekunstneren Penn Jilette som forteller. Verdensturneen ble gjennomført, men store ovasjoner var nokså fraværende. Det var mye som tydet på at en slik verdensturne ville bli den siste. Et resultat av The Mole Show var live-album og video, noe som var nødvendig for å ha til salt i grauten så å si. Økonomien var mildt sagt skral, og nyhetens interesse var ikke tilstede lenger. Selv turneen gikk med underskudd, og bandet måtte låne penger av familie og venner for å finansiere turneen. Lufta var godt solid ut new wave ballongen, og selv om The Residents ikke hørte til denne bølgen hadde de likevel nytt godt av new wave hypen.

Tiden var inne for et nytt ambisiøst prosjekt for The Residents. Kjente melodier fra store amerikanske artister i ny og alternativ tapping. The American Composer series var født. Planen var at det skulle komme 16 slike verk, med et nytt årlig frem til år 2000. Det ble med to utgivelser. I 1984 kom ”George And James”, om tok for seg Gerschwin og James Brown. John Phillip Sousa og Hank Williams ble behandlet i ”Stars And Hank Forever” fra 1986. Ambisjonene er som alltid på topp hos Residents, og som regel når de ikke helt opp, men 2 av 16 var jo lovelig langt fra målet.

Da var tiden inne til å fortsette Mole-triologien. Nummer tre ble elegant hoppet over, og nummer fire fikk navnet, ” The Big Bubble”. Musikken her er en tenkt popgruppe med mole/chub krysninger. Disse skaper masse fuzz med sine vokalinnslag på det forbudte Mohelmot, molefolkets gamle språk. Denne musikken tok de med seg til Japan. Her skulle de ha noen få konserter, men responsen var enormt positiv. Dermed ble det masse turnering, og Norge fikk faktisk gleden av å ha dem på besøk. Selve evenementet forgikk på Den Norske Opera, og ble tapet av NRK. Konsertene ( ”The 13th Anniversary Show”) ble en sammenhengende triumfferd, men tragisk nok så døde Snakefinger (som var med på turneen) like etterpå av hjerteinfarkt.

Ny teknologi, nyt sound, nytt plateselskap, nytt fokus på tekstene . Ja det skulle være hovedingrediensene på utgivelsen fra 1988 ” God In Three Persons”. Det nærmest manisk-kaotisk lybildet er fraværende, og det er mer behagelig, ordentlig og proft. For første gang er Ralph Records ikke utgiver, men Ryko Disc. MIDI teknologien har gruppa lært seg å bruke mens de lagde diverse musikk for TV. I det hele så er The Residents nå blitt et skikkelig proft, velspillende og gjennom musikalsk ensemble. Tekstene er dog meget spesielle, og handler om en mann som forelsker seg i en siamesisk tvillingpar. For så å innse at han også er tiltrukket av den mannlige halvparten. Typisk Residents kan man vel si.

Denne utgivelsen –”The King & Eye” – med rå og forenklede versjoner av Elvis-slagere, ble fulgt opp av nye sceneshow: ” The History Of American Music In Three E-Z Pieces”. En oppsummering av amerikansk musikkhistorie, og på typisk Residents vis: spektakulært. Igjen en kunstnerisk og økonomisk fulltreffer ved inngangen til 90 tallet. Et tiår som blir dominert av multimedia for The Residents, der 80 tallet hadde dreiet seg om sceneshow og TV. De såkalte ”Freak Show” blir nå gjenstand for gruppas oppmerksomhet. Slike show var vanlig i USA frem til 50 tallet. Freakshowene reiste rundt sammen med tivoliene, og viste frem folk med diverse misdannelse, til publikums store glede. Hos residents er det ingen elefantmenn eller, minidverger. Neida, det er Bouncing Benny som viser frem sin gigantkropp på scenen, Jelly Jack den benløse gutten, som ønsker han var fugl, og Wanda som har mark i håret. Musikken er dyster og høyst forstyrrende, men pirrende og intens. ”Feak Show” kommer ut som en kombinert CD-rom med animerte scener fra de vanskaptes liv foran og bak scenen. Sentralt i dette er Jim Ludtke, som er en trollmann med dataanimasjon.

Det ble færre studioalbum fra Resident på 90 tallet, men de hadde mer enn nok aktivitet m.h.b. på musikk. Laserdisken ”Twenty Twisted Question” som kom til 20-årsjubileumet, oppdrag for TV, ved Discovery Channel og MTV. CD-en ”Our Finest Flower”, var også til jubileet, og inneholdt nyinnspillinger av gamle Residents-favoritter. Fanklubben UWEB utga en hel serie med ”raritets” –CD-er. Det ble også en utstilling av diverse Residents sceneeffekter og videoer på New York Museum Of Moderen Art. Archa-teateret i Praha oppførte et skuespill basert på ” Freak Show”, og i tilegg kom det en tegneserieversjon av samme. Det utkommer også tre biografier.

På 94 utgivelsen ” Gingerbread Man” ble det enda mer samspill mellom musikk og grafikk. Noe som ytterlig ble forsterket i 95 da CD-rom spillet ” Bad Day On a Midway” kom før, selve CD-en ” Have A Bad Day”. På ”Wormwood – Curious Tales From The Bible”, er Residents atter tilbake med det dystre, det elendige og ofte det makabre. Her er det gjenfortellinger av de mer ubehagelige historiene i bibelen, hvorpå det ble turne med dette som konsept. Naturlig nok var dette noe som falt enkelte ”USAkristne” tungt å svelge. Noen konserter på Wormwood-showet ble kansellert, men turneen ble ellers vellykket.

I dette århundret er The Residents like vitale som før, og i 2001 slapp de ” Icky Flix”, som er en musikkvideosamling på DVD. Med studioalbumet ”Demons Dance Alone” er de inspirert av 11 september hendelsene, og 2004 utgaven heter WB:RMX. 2005`s slipp heter ” Animal Lover”, som er typisk for Residents, men likevel med såpass mye nytt at det er snakk om noe nytt og spenstig. Hvor The Residents går er jo som å forutsi hvor haren hopper. Sikkert er det at det kreative, det overraskende og det innovative vil bli vel ivaretatt i årene som komme. Jeg anbefaler selvsagt alle å få tak i Residents sine utgivelser, men ikke uten forbehold! Har du ikke tid til å virkelig lytte til musikken, så er det bedre å la være, da vil du nok ikke like det, og det er bortkastet tid. Investerer du derimot en del tid og konsentrasjon vil du sannsynligvis oppdage at – svulstig og bibelsk sagt – ”En ny verden åpner seg”.

Scorpions

Virgin Killer

Med sitt fjerde album ”Virgin Killer” i 1976 klarer nå 32 år sener tyske Scorpions å forarge.

Den nakne piken på en plate med det tyske bandet Scorpions er blitt for sterk kost for britiske nettleverandører. De har blokkert adgangen til en Wikipedia-side om Scorpions som viser platecoveret til bandets album "Virgin Killer”. I Japan ble omslaget sensurert, og britiske Wikipedia fjernet coveret med den nakne 12 åringen.

Blokaden betyr ikke bare at bildet blir utilgjengelig for britene, også teksten blir sperret, noe som har fått Wikipedia-brukere til å rase, melder BBC News.”Å blokkere sider med tekst på denne måten er noe helt nytt”, sier David Geard, en av de frivillige Wikipedia-redaktørene, til BBC News. Han påpeker samtidig at avgjørelsen virker nokså tilfeldig, siden det samme platecoveret fortsatt kan beskues på mange nettsteder som selger plater.

Det kontroversielle platecoveret viser en 12-årig jente som poserer naken, med kjønnsorganet tildekket av noe som skal likne knust glass. Det er den uavhengige organisasjonen Internet Watch Foundation (IWF), som overvåker barnepornografi på nettet, som har tatt initiativet til sensuren. De forteller til BBC at de i forrige uke ble gjort oppmerksom på coveret, og deretter fikk britiske nettleverandører til å stenge adgangen til siden.

Coveret vakte oppsikt også den gang "Virgin Killer"-plata kom, i 1976. Protestene ble så pass sterke at plateselskapet måtte trekke plata tilbake og erstatte jenta med et bilde av bandet på coveret.Scorpions-medlemmene har seinere hevdet at plateomslaget med den nakne jenta ikke var deres forslag, men plateselskapets idé. De mente det var en god måte å tiltrekke seg oppmerksomhet på.

Ifølge den danske avisen Politiken skal Scorpions tidligere gitarist Uli Jon Roth i et intervju ha uttalt at han i dag føler seg uvel når han ser bildet.”Det er et uttrykk for dårlig smak. Den gangen var jeg for umoden til å se det, men i dag skammer jeg meg. Jeg skulle ha gjort alt for å stoppe det”.

Den norske Wikipedia-siden med Scorpions inneholder ikke det kontroversielle plateomslaget.

Neil Young og Myrmekiaphila Neilyoungi

Musikeren Neil Young har mottatt de fleste priser en artist kan få, men nylig fikk han en utmerkelse han ikke hadde - han fikk en egen edderkoppart oppkalt etter seg!

”Jeg elsker musikken, men setter også stor pris på hans arbeid for fred og rettferdighet”, sier biologen Jason Bond, som har gitt sin nyoppdagede edderkoppart det latinske navnet Myrmekiaphila Neilyoungi.

I sitt arbeid ved et amerikansk universitet fant Bond den hittil ukjente seksbeinte arten - og bestemte seg der og da for hvem han ville oppkalle den etter.

Roy Orbinson og Orectochilus Orbisonorum

Tidligere i år ble en svarthvit bille, Orectochilus Orbisonorum oppkalt etter Roy Orbison og hans enke Barbara.

Det er ikke ofte vi ser slikt lenger. Men da det norske sort metallbandet Gorgoroth skulle spille konsert i Belfast nylig, ble de møtt av en stor gruppe rasende demonstranter. De kristne demonstrantene møtte opp utenfor konsertlokalet Limelight 23. november, bærende på plakater med tekster som «It's time to seek the Lord» og «Be sure your sin wil find you out».

Ifølge metal-nettstedet Blabbermouth ble demonstrantene ledet av pastor David McIlveen, som tidligere har uttalt seg sterkt kritisk mot det norske bandet.
”Konsertarrangørene må revurdere avgjørelsen om å la dem spille her, ettersom majoriteten av mennesker i Nord-Irland vil bli svært støtt av deres åpenbare anti-kristelige budskap”, sa han i et intervju med avisa News Letter i september. McIlveen hevdet videre at bandets innflytelse på unge mennesker kunne få dem til å begå onde handlinger, samt føre til fragmentering.

Det kan ha vært han som la ut videoen fra demonstrasjonen i Dublin på YouTube.
Det viser en video som ble lagt ut på YouTube, av en person med nicket «Teloch666» - samme navn som Gorgoroths egen gitarist.

På coverne av ”Boy” og ”War” er det en gutt ved navn Peter Rowan som er avbildet. Han var bare 6 år på ”Boy”, og tre år eldre når han fotografers for å pryde forsiden på ”War”. Peter er for øvrig bror av Bono`s kamerat Guggi, som var vokalist i gruppa Virgin Prunes. Etter denne korte karrieren har Peter vært irsk skateboardmester, og hatt filmroller i ”The Commitment” fra 1991, og ”Snapper” fra 1993, samt jobbet som fotograf.

Peter Rowan som voksen

Doors

At vokalisten i legendariske The Doors likevel ikke er død, er et gammelt rykte. Men nå har ryktet fått ny næring. Opp gjennom årene har mange fans trodd fullt og fast på teorien om at Jim Morrisons grav på Père Lachaise-kirkegården i Paris egentlig er tom. Jim Morrison skal ha regissert sin egen «død» - han ønsket rett og slett å komme seg bort fra mediehysteriet og dyrkelsen av ham som person.

Mannen som nører opp under teorien om at Morrison ikke er død er Ray Manzarek, som spilte keyboard i The Doors.

Ifølge Manzarek lever Morrison i dag på Seychellene. I et intervju med Daily Mail sier Manzarek at Morrison - da han for 37 år siden angivelig tok sitt eget liv - var helt på bunnen etter hardt narkomisbruk og ønsket å komme seg unna det ville livet han levde.

«Et år tidligere hadde han vist meg en brosjyre om Seychellene og sa: Ville ikke dette være et perfekt sted å komme seg unna til, hvis alle trodde at du var død»?

«Den gang tenkte jeg ikke så mye over det, Jim var en galning som alltid kom opp med rare ideer. Men han var også meget klok», sier Manzarek.

Teorien om at Morrison i virkeligheten aldri døde, har også blitt forsterket fordi det aldri ble foretatt noen obduksjon av Doors-vokalisten. Ingen fikk heller lov til å se den døde i kisten.

«Det verserer alle mulige sammensvergelses-teorier, men innerst inne vet jeg at historien om at Jim lot som han døde, er en vandrehistorie. Er den ikke», spør han og lar spørsmålet bli hengende.

PS: Ifølge den offisielle historien tok Morrisonet avbrekk fra The Doors og reiste til Frankrike for å skrive poesi. Han ble funnet død i badekaret i sin Paris-leilighet 3. juli i 1971. Da var han 27 år gammel.

Amerikansk rockeband dannet i 1965 i Los Angeles av Ray Manzarek (keyboard), Jim Morrison (vokal), John Densmore (trommer) og Robby Krieger (gitar).

Var et av de mest kontroversielle bandene på denne tiden, mest på grunn av Morrisons kryptiske tekster og uforutsigbare sceneopptredener.

Siden bandets oppløsning tidlig på 1970-tallet - og spesielt etter Morrisons død i 1971 - har interessen for The Doors musikk forblitt høy, og til tider overgått populariteten bandet hadde i sin levetid.

Gruppens tekster, blant annet «The End» som ble sensurert på gruppens debutalbum «The Doors», samt Morrisons utfordrende sceneopptreden, vakte mye oppsikt.

Etter Morrisons død i 1971 ga de ut 3 album, men brøt så opp. De kom sammen igjen i 1978 for å spille inn musikk til diktopplesninger som Jim Morrison hadde lest inn på sin 27-årsdag i 1970.

The Doors er av mange regnet som et av de beste rock'n'roll-band som noen gang har eksistert, og har fortsatt stor innflytelse på dagens musikk.

Ferris Wheel

Folk-rock utgaven av Ferris Wheel er ikke identisk med Ferris Wheel hvor Linda Lewis er frontfigur. Denne utgaven er derimot en sammenslutning av medlemmer fra Emile Ford & The Checkmates And West Five, og startet som Diane Ferraz & The Simon's Triangle, før det altså ble Ferris Wheel

7 % av amerikanerne tror fult og fast på at Elivs Aron Presley fortsatt er live! Ja dette forklarer jo at hamburgerlandet har en høy andel av skikkelige sære personer, og vi får trøste oss med at 93 av 100 tross alt ikke tror Elvis er i livet. Da kan vi leve med at av disse igjen er det 95 % som tror at George Bush er den personifiserte rollefiguren Mad!

Navnet på dette 80 talls bandet fra Birmingham er tatt fra filmen Barbarella, og en av astronautene i denne filmklassikeren fra 1968. Selve filmen bygger på en sci-fi roman av Jean-Claude Forest (1930 – 1998), hvor Roger Vadim (1928 -2000) er regissør, og Jane Fonda (1937 -) har hovedrollen.

Rollefiguren i Barbarella som Duran Duran har hentet navnet sitt fra, heter Durand Durand, og er rimelig skurkaktig figur, som spilles av Milo O`Shea (1926 -). Duran Duran var favorittbandet til Diana, ekskona til Prins Charles av England.

Spencer Eldon

Den nakne babyen på Nirvana`s ”Nevermind” heter Spencer Eldon, og er nå i 2008 rukket å bli så gammel som 19 år. Han deler i dag villig vekk noen av sine tanker om det å bli stjerne i all sin nakenhet i så ung alder.

“It’s kind of creepy that that many people have seen me naked. I feel like I’m the world’s biggest porn star. I have to use stupid pickup lines like, ‘You want to see my penis … again.’”

“It’s kind of cool, knowing that I’ve been on an album cover, but I feel pretty normal about it because growing up, I’ve always known I was the Nirvana baby. It never really struck me as like, ‘Oh, sh*t, that’s me on the cover.”

Mamas And Papas

The Mugwumps, The Journeymen, The New Journeymen er navnene på pre Mamas And Papas. I 2008 er det bare den herlige Michelle Phillips som lever av de fire medlemmene. Til å være 66 år holder hun seg meget godt, og både helsen hennes, og livet hennes virke å være godt.

Lengste sangtittel noensinne

Lengste sangtittel har denne fyren stått for, Hoagland Howard "Hoagy" Carmichael (November 22, 1899 – December 27, 1981)

Tittelen var, “Im A Cranky Old Yank, In A Clanky Old Tank On The Streets Of Yokohama With my Honolulu Mama Doin` Those Beat-O, Beat-O Flat-On-My-Seat-O, Hirohito Blues”!

Carmichael hevdet senere at tittelen endte med ordet yank, og at resten var en spøk.”Haogy” er ellers mest kjent for sangen ”Stardust” fra 1927,som visstnok er en av de store ”slægerne” i USA gjennom tiden. Foruten å skrive hit og lage idiotisk lange sangnavn, var Carmichael også skuespiller, storbandleder og sanger.

Doractor

Doractor er et anagram for brettist og trommeslager Corrado Sarrello. Musikalsk er Doractor å betrakte som symfonisk prog med inspirasjon fra Genesis rundt ” Wind & Wuthering” perioden, Hecenia, Locando Delle Fate og Aton`s. Forneklet så kan vi også si at musikken har mye til felles med det Tony Banks kunne ha laget om han ikke var så inspirert av Phil Collins poptilnærmelser. Godeste Corrador Sarello har på alle syv albumene dominert Doractor kraftig, men på tross av (eller fordi?) så er det syv album som er rimelig forskjellige, og som musikalsk har mye å gi til de fleste av oss som liker musikk som er fjernt fra a4 formatet. Innen du får stiftet bekjentskap med disse Italienerne kan du kose deg med 7 rimelig spenstige cover.

Grateful Dead

Fra den musikalske smeltedigelen i 1960-tallets San Francisco dukka det i 1963 fram et jug-band med navnet Mother McCrees Uptown Jug Champions og et bluesband med navnet The Zodiacs, seinere smeltet de to gruppene sammen til The Warlocks, som 4. desember 1966 for første gang opptrådte under navnet the Grateful Dead. Denne første opptredenen er også historisk fordi den fant sted under en av forfatteren Ken Keseys første «syreprøver» - det vil si halvoffentlige fester hvor alle deltakerne hadde hatt i seg det den gang legale psykedeliske stoffet LSD.

Grateful Dead ble på mange måter et band som definerte psykedelia, ved å spille under innflytelse av LSD og ved bevisst å forsøke å gjenskape de psykedeliske sinnstilstandene både på konserter og i studio.

Joy Division

Manchesterbandet Joy Division rakk bare å utgi to album før vokalist Ian Curtis begikk selvmord 18. mai 1980. Et selvmord som fant sted bare 1 uke før skive to, ”Closer” kom ut. Denne og forløperen ”Unknown Pleasure” er for øvrig to virkelige musikalske klassikere som alle bare må ha i sin samling.

Før klassikerne og det tragiske selvmordet rakk Joy Division å inneha to bandnavn som nok ikke alle har oversikt over. I 1976 var det The Stiff Kittens som gjaldt, mens det etter hvert for en kort periode var navnet Warsaw. Joy Division ble de første som virkelig oppgraderte punken, og deres hypnotiske postpunk har vært en evig og viktig inspirasjonskilde for temmelig mange andre musikere. Tekstene er såre, morbide og rimelig dystre og bekmørke. Punkerne sa ” Fuck You” og rettet aggresjonen mot det bestående. Hos Joy Division er det ”I`m fucked” som gjelder, og aggresjonen går innover mot et sjeleliv i ulage. Et liv hvor kaos, nerver og det ustabile er hovedelementer. En slik setting kombinert med Ian Curtis særegne stemmen og Joy Division`s spesielle sound er det derfor ikke urimelig å anta at selve musikken derfor vil ha et evig liv, og at våre tippolderbarn vil spille musikken.

Do you cry out in your sleep
All my failings expose?
Get a taste in my mouth
As desperation takes hold
Is it something so good
Just can't function no more?
When love, love will tear us apart again

Bandnavnet stammer fra boka ”House Of Dolls” og er navnet på et noe spesielt lokale! Forfatteren er en overlevende fra en konsentrasjonsleir, og nevnte lokale er der tyske nazister forlystet seg med kvinnelige fanger. Et noe spesielt navn altså, og deres antatte lefling med nazismen er viet rimelig mye oppmerksomhet av diverse geskjeftige synsere . En oppmerksomhet Joy Division absolutt ikke gjør særlig mye for å avkrefte. EP-en ”Ideal For Living” har for eksempel et cover som umiskjennelig er inspirert av arisk ungdom og deres propaganda. At det brøles ” You All Forgot Rudolf Hess” på en tidlig innspilling, og at Bernard Sumner for en periode tok etternavnet Albrecht, gjør ikke sakene noe bedre.

Etter selvmordet til Curtis blir det skifte til navnet New Order, og igjen er dette velegnet til å misforstå. Adolf Hitler sin ”orddiare” i ”Mein Kampf” og hans vannvittige fantasier matcher betydningen av New Order perfekt. I ettertid har Sumner sagt at det var den vakre kunsten, uniformene og arkitekturen som var det tiltalende, absolutt ikke det hatefulle og rasistiske. Da er vi jo beroliget, og kan nyte Joy Division`s to praktverk til fulle uten særlig bismak?

Rockeoperaen ”She” fra Caamora er basert på en roman av H. Rider Haggard med samme navn. Clive Nolan så allerede som barn filmversjonen av historien, og dette påvirket han i høy grad. Det er derfor på mange måter en drøm som blir til virkelighet når ”She” både som CD og DVD tilbys til folk og fe. Foruten nevnte Clive Nolan, er Agnieszka Swaita (bildet) en viktig bidragsyter til denne teatralske og fine musikkbegivenheten.

Navnet Caamora er hentet fra en science fiction forfatter ved navn Stephen R. Donaldson. Boken hans, ” The Chronicles Of Thomas Covenant” omhandler Caamora, som kun er et fiktivt ord. Camora er et ritual bestående av en rituell handling som innebærer renselses ved hjelp av ild!

Pavlov`s Dog og David Surkamp

Stemmen i Pavlov`s Dog – David Surkamp - døde av inhalering av helium er et av de ryktene som har versert i mange år. Rett nok høres han ut som en heliumpåvirket bror av Geddy Lee, men ”han rør på seg”, altså David Surkamp er i livet.

Albumet ” Dancing On The Egde Of Teacup”, som kom i 2007 er et bevis på dette. Her går det i smekker pop, og litt mer psykedeliske saker, slik at dette slett ikke er så hakkende galt. Kona Sara bidrar også med flott vokal, samt keyboards og perkusjon, og ”Bongo” Billy Costello trakterer trommer og perkusjon.” Mr. Helium” tar seg av gitarer, banjoer og keyboards. Pavlov`s Dog er absolutt et band å sjekke ut med sin egenartede rock med litt progkrydder, samt fioliner og mellotroner, og med en mannlig utgave av Tina Turner i front..

En smart plass å starte er nok, ”Pampered Menial” fra 1975, og ”At The sound Of The Bell” fra 1976.

Pavlov`s Dog refererer seg til forsøk med hunder fra russeren Pavlov. Den russiske forskeren Ivan Pavlov (1849 -1936) er kjent for å ha bevist betingede reflekser hos hunder. Pavlovs hunder ville begynne å sikle bare de hørte matbjellen ringe, selv uten at det var mat tilstede. Hundene var altså i stand til å assosiere lyden av bjellen med en tidligere gevinst de hadde mottatt (maten) og dette gjorde dem forventningsfulle, opprømte og glade. Hvorvidt du vil begynne å sikle etter å ha hørt musikken til Pavlov`s Dog er ikke sikkert? På den annen side snakker vi om musikk med særpreg, selv om popfaktoren i noen låter er snublende nær, så er dette anrettet med absolutt inteligens.

Djam Karet

Mange har kalt Californiabaserte Djam Karet for USA`s beste ”ikke oppdagede” band. Disse mange er så forskjellige kilder som Bilboard, Keyboard and Guitarplayer, Relix, Electronic Music, Rolling Stone og utallige fanziner og internettsider fra indiemiljøet, og ikke minst de mer ikke kommersielle samfunnene.

Selve navnet kommer fra et Indonesisk ord for tid, og på engelsk skal det uttales slik: jam care RAY. Akkurat det passer ofte meget bra fordi jamming er en viktig side ved Djam Karet. Gruppa ble forøvrig startet i 1984 av Gayle Ellett og Mike Henderson på gitar og tangenter, på bass Henry J. Osborne som trakterer diverse tangentinstrumenter, og trommeslager Chuck Oken Jr. Musikalsk har Djam Karet både blitt hyllet, og svært kritisert for å ikke la en eneste musikalsk retning bli uprøvd. En myriade av influenser altså, hvor selv surf musikken har blitt fortolket på bandets spesielle måte. Vi kan trygt fastslå at Djam Karet aldri lager det samme album to ganger. Slikt får jo noen til å si at de aldri kan bestemme seg, mens andre selvsagt hyller deres vilje til å eksperimentere. Pressen sammenlikner ofte ensemblet med Grateful Dead, Ozric Tentacle, Porcupine Tree, Pink Floyd og King Crimson.

Det psykedeliske aspekt ligger alltid på lur, og gnistrende gitarsoli samt skiftende og spennende stemninger og originale lydflater er hva du kan kose deg med ved Djam Karet`s musikk. God gammeldags keyboardlyd er en bonus som sammen med en instrumental dyktighet kan gjøre at en stakkar blir rimelig bergtatt av disse musiserende eklektiske proggutta.

Før Djam Karet ble etablert har vi en skive med Happy Cancer, som er en pre Djam Karet sak:

1985 – No Commercial Potensial

1987 – The Ritual Continues

1988 – Kafka`s Breakfest

1989 – Reflection From The Firepool

1991 – Burning The Hard City

1991 – Suspension And Displacement

1994 - Collabrator

1997 – The Devouring

1998 – Still No Commercial Potencial

2001- New Dark Ages

2001- Ascension New Drak Ages Volume 2

2003 – A Night For Baku

2005 – Recollection Harvest

Hjemmesiden til Djam Karet finner du her: http://www.djamkaret.com/. Mange regner "The Devouring", " Burning The Hard City" og " A Night For Baku", som Djam Karet sine aller ypperste skiver.

Curved Air

Sisyphus var forløperen til gruppa, og sammen med It`s A Beautiful Day var Curved Air noen av de første til å integrerer fiolin i musikken. Bandnavnet er hentet fra Terry Riley, og hans musikkstykke som heter ” A Rainbow In Curved Air”. Her finner du hjemmesiden til Curved Air: http://www.curvedair.com/

Procol Harum

Navnet Procol Harum ble valgt av bands manager, Gary Stevens, etter navnet på katten til en kamerat, og det er nesten latin for «bortenfor disse tingene». En mer korrekt skriving av den latinske frasen er faktisk Procul Harum, og bandets navn har ofte blitt «rettet» til dette i artikler og kataloger. Imidlertid er selv ikke Procul Harum helt korrekt latinsk grammatikk, og den korrekte latinske oversettelsen av «bortenfor disse tingene» ville være Procul His.

Asteroiden 14024 Procol Harum er døpt etter bandet mens stjernen som tidligere var kjent som #00044501811 heter nå BJ Wilson, Procol Harum's drummer.

Den andre boka i Douglas Adams’ bokserie Haikerens guide til galaksen, Restauranten der universet slutter, var inspirert av sangen Grand Hotel

Minst to utrolige hendelser fant sted i 1969. Første menneske satt sin fot på månen, og Elton John prøvesang for King Crimson. Uvisst av hvilken grunn så ble det ingen kontrakt på Reginald Kenneth Dwight som han egentlig heter. Akkurat det er det vel ingen av partene som i ettertid har grått sine bitre tårer over. 5 år senere var det tid for ny audition. Denne gang var det Chris Thompson som gjorde et tappert forsøk på å få kontrakt hos Argent. Tommelen ble vendt ned, og en slukøret Thompson ruslet ut fra prøven. Heldigvis fant Chris Thompson til slutt en arbeidsgiver. Han ble rimelig anerkjent vokalist i Manfred Mans Earth Band.

ZZ Top fra Houston i Texas startet i 1969 som et bluesrock band, men kan jo også klassifisere som southern rock. Gruppa består av Bill Gibbons, Frank Beard og Dusty Hill og er kjent for energisk musikk, og lange skjegg. Det spesielle er at Frank Beard ( beard betyr skjegg på norsk) ikke har skjegg, men bare bart!

Disse berømte skjeggene ble Gilette (verdens ledende produsent av barberhøvler) interessert i. De tilbød derfor Gibbons og Hill en million dollar for på direktesendt kommersielt TV å ta skjeggene, men skjeggen var en så viktig del av personlighetene at det at de aldri var i fare. Forøvrig nevnte Jimi Hendrix Bill Gibbons som sin favorittgitarist, og den attesten er jo ikke å kimse av.

Det er utallige anekdoter om opprinnelsen til bandnavnet. Noen hevder at det er en sammensmelting av sigarettpapiret Zig-zag og blueslegenden Z.Z. Hill. Det som nok er sannheten er guttas store respekt for B.B. King. De ville opprinnelig kalle seg Z.Z. King, men dette ble for likt B.B. King. Etter masse intens stryking av og napping i skjegg og barter kom de opp med en løsning. BB. B. King var jo toppen – Top, derfor Z.Z. Top

Utrykket ”Heavy Metal” skriver seg fra Mark Bonfire (egentlig Dennis Edmonton) som var låtskriver i Steppenwolf, som var et meget kompetent psykedelisk bluesrockband fra USA. På den første skive i 1968 hadde Steppenwolf en ikke helt ukjent låt som het ” Born To Be Wild”. I teksten her fremkommer heavy metal, og det referere seg til en skildring av en motorsykkel fra en reklamekampanje.

Gentle Giant

Fra asken av Simon Dupree And The Big Sound oppstod Gentle Giant i 1970. Brødrene Derek, Ray og Phil Shulman, samt Gary Green og Kerry Minnear. Simon Dupree var for øvrig et soul/pop band, og brødrene Shulman hadde følgende år hvor de startet sine livsløp, Phil i 1937, Ray i 1949, og Derek i 1947.

Phil stod for tekstene på de fire første skivene, og Derek tok over da han sluttet. Årsaken til dette bruddet var at Phil følte seg for gammel, da han jo var rundt ti år eldre enn de andre i gruppa. Tekstmessig var François Rebelais arbeid, filosofi og personlige opplevelser sentrale emner. Alle musikerne var svært skolerte, men Kerry Minnear og Derek Shulman stod for selve komponeringen. Rimelig komplisert, og eklektisk prog med stor vilje til eksperimenter var på dagsorden.

Selve visjonen var ” å utvide grensene for populær samtidsmusikk, med risiko for å bli svært upopulær. Det er jo en progressiv tankegang, som Gentle Giant i høy grad etterlevde. På de senere albumene blir musikken noe mindre kompleks for å nå et større publikum, likevel så er den sammenliknet med andre artister mer enn nok kompleks.

De to siste skivene er eksempler på at liv og lære ikke alltid vare evig, idet de forsøker å bli populære. Gentle Giant forsøk der desperat å lage popmusikken, og tryner kraftig. Akkurat det kan vi glatt tilgi, da de åtte første utgivelsene, og den niende som er live er av en slik karakter at alt annet er uvesentlig. Vi snakker om ni album som du faktisk skal ha i samlingen din. De er forresten rimelig lette å finne, og i tillegg så er prisen hos Platekompaniet og CDON.com. bra på 3-4 Gentle Giant album.

Hawkwind har fått navnet sitt nesa til saksofonosuen Nikk Turner ifølge Lemmy” Han hadde en nese som en hauk, og han prompet i et sett”.

2066 And Then

Navnet kommer fra slaget ved Hastings i 1066, og så ett tillegg på 1000, som med enkel regning bør ende opp med 2066.

Genesis første manager Jonathan King døpte Genesis. Genesis var hans første og han ville gi et passe svulstig navn som signaliserte at de var hans første. Bibelen var da et naturlig sted å hente inspirasjon fra. Genesis er den engelske betegnelsen på bibelens åpningsbok.

King Crimson er et synonym for Belzebub som betyr ”mannen med en målsetning”. Ifølge Robert Fripp er dette en beskrivelse for bandets kvaliteter.

Akkurat det med navnet på artisten kan by på problemer når det ikke sjekkes om navnet er brukt fra før. Vi har gravd litt og funnet at det er:

13 varianter av Nemesis, d.v.s. nå er det bare 12 fordi Nemesis fra Ungarn brukte nettet for noen år siden for å sjekke om de var alene. Som nevnt var det 12 andre, og da ble navneskifte svært aktuelt. Det nye navnet de kom opp med ble Age Of Nemesis og musikken de spiller er en svært spennende amalgam av prog, østeuropeisk folkemusikk, metall og noen delikate anstrøk av elektronikk . Dette er et ensemble jeg tror mange av våre lesere ville ha glede av å sjekke opp. De to første skivene er forøvrig med Ungarsk vokal, og det er her påvikningen fra folkemusikken også størst. På de to siste skivene er Nemesis erstattet av Age Of Nemesis, og skivene står under her i kronologis rekkefølge.

Hele Santanabesetningen som spilte inn albumet ved samme navn (Abraxas) i 1973 ble samlet i 1996, men uten Santana selv

Pluss Deus Ex Macina, Solistice, Masque, Iq, Haze, Asia, Ain Soph, Popol Vuh, Area, Shadowland, Wild(e) Flowers, Gandalf og Rhapsody, som det er minst to av. Rhapsody har måtte vike for et discoband, og skifte navn til Rapsody Of Fire som bekjent.

Jeg har selv opplevd å bestille Rhapsody og 801, og fått discodrøv i posten!

ELP hadde et trommesett i stål som veide 1,2 tonn som de drasset med seg på konsertene.

Genesis legendariske skive ” Selling England By The Pound” er hentet fra et slagord av Labourpartiets under valgkampen i 1972.

I Indonesia er musikk-kassetter det ledende musikalske avspillingsmedium. Den noe yngre garde vil knapt huske dette fenomenet, men på 70 tallet så ble LP-er fra for eksempel kameratene spilt inn på kassetter. På den måten fikk vi utvidet både vår musikalske horisont, og ikke minst vår samling av musikk. Nylig ble det blåst støv av slike kassetter her i heimen, og lyden var noe forringet. Akkurat det er vel ikke så unaturlig da det som skal avleses av kassettspilleren bare er preget inn på en syltynn tape. med minimal beskyttelse. Disse båndene er blitt utsatt for diverse kulde, hete og fuktsvingninger i opp til 30 år. Egentlig et under at de i det hele tatt kunne spilles.

Beatles heter Cimictus på latin, og Rolling Stones heter Lapidues Prorovolventes på samme språk.

Joni Mitchell har alltid vært fascinert av Crosby, Still, Nash & Young. Faktum er at tre første har hun i riktig kronologisk rekkefølge vært kjærest med. Et naturlig spørsmål er da om hun er komplettist og vil fullført runden med å få tak i Neil Young? Det er kanskje en ide å skylde seg da helsa til Neil Young jo ikke er all verden?

Den greske filosofen ( 384 -332 f. kr. ) hadde sin vinkling på musikk og sjel med følgende utsagn: " Det finnes et slektskap og et indre forhold mellom sjelen og toner og rytmer". Akkurat ordet sjel kan være vondt for enkelte å fordøye. Stort bedre blir det ikke om vi bruker ordet astrallegeme. Betydelig mer "spiselig" er vel ordet personlighet, og bytter vi ut ordet sjel med personlighet skulle vel Aristoteles ha sine ord i behold, og sågar ha sagt noe som vi musikkelskere kan flagge for.

Jeg leste forøvrig nylig at det er to typer filosofer ifølge han som snakker på både innpust og utpust, Thomas Hylland Eriksen. Den ene er de som har formalkompetanse ved en magistergrad, og så er det de som tenker abstrakt. D.v.s. at det faktisk er mulig å være filosof via sin realkompetanse, sine evner til å tenke spekulativt og altså gi tanken vinger som Hylland Eriksen så glimrende formulerer det. Dermed er jo veien kort til å utnevne de av oss som gir våre musikalske tanker vinger, til filosofer. De av oss som utfordrer vedtatte musikalske sannheter, og faktisk mener noe basert på vår persepsjon som ikke er forstyrret av støy som salgstall, moter, reklame og hele musikkmafiaens arsenal av triks.

Det er en rikholdig stamme av svenske kvalitetsgrupper innen den progressive scenen. QOPH beskjeftiger seg med psykedelia og spacerock, og er et ytterst interessant bekjentskap. Selve navnet QOPH skal visstnok være den hebraiske bokstaven for Q. Svært enkelt bandnavn, men ekstremt vanskelig å huske ifølge en talsmann for gruppa. Så langt er det kommet tre CD-er og en singel, som vi sammen med bilde av de staute musikerne viser her:

Saybia

Navnet Saybia er etter sigende en sammensetning av de to engelske ordene ”say” og ”phobia”, eller rettere sagt en anglisering av "fobien for å snakke". Den opprinnelige forklaringen fra bandets side var likevel, at navnet var inspirert av en logo på et bekken fra firmaet Sabian. Dermed får de lærde strides om navnet er inspirert av et velegnet redskap for avhendig av urin, eller redsel for å få ”orddiare”. Enkelte morsomme vil kanskje hevde at det er noe piss og dritt at det ikke trylles frem en entydig løsning på et så viktig problem.

Magna Carta

Folkrockgruppen Magna Carta var i 1969 inne på å kalle seg Genesis, men valgte heller det nåværende navnet. Årsaken var frykt for at Genesis ville låte for bibelsk, en frykt som åpenbart ikke Steve Hackett og & hadde.

For øvrig anbefales Magna Carta`s ” Lord Of The Ages” på det varmeste. Det pastoralt episke konseptet med masse akustisk gitar, og Glenn Stuarts ekstremt gode stemme sørger for en lytteopplevelse av de store. Stuart er så høyt oppe på toneskalaen avslutningssekvens i tittelkuttet at det er helt uvirkelig.

Mangrove

”Facing The Sunset” heter ”treskolandets” Mangroves siste studioplate, mens siste liveplate heter, ”Coming Back To Live”. Smakebiter og info om disse symfoniske proggerne finner du her.

Hollenderne startet i 1995 når skolekameraten Roland Van Horst (gitar og vokal) og Joost Hegemeijer (trommer og tangentinstrumenter) slo seg sammen og begynte å skrive sine egne komposisjoner. Etter tre år kom albumet ” Cold Water” med bandnavnet Brainstorm. I en kort periode var sangeren Eric Holdtman med, men p.g.a. personlige problemer gikk han ut i 2001. Samme år kom demoen ” Massive Hollowness” under Mangove fanen hvor også bassisten Peter Drost var med. Like etterpå kom keybordspilleren Chris Jonker med i Mangrove. Denne besetningen utgav i 2004 skiva ” Touch Wood”.

”Touch Wood” er en rolig, melodisk og symfonisk skive. Musikken støttes av en meget stødig rytmeseksjon, og mellotronbruken er svært delikat. Sistesporet ” City Of Darkness” er knallbra, og tanken går til Genesis på sitt beste.

Dobbel liveplate kom i 2006.Tittelen var den noe misvisende, “Coming Back To Live”. Smakfull, tilgjengelig og med stemningsskifter fra sakte rytmer tit mer bombastiske utbrudd, og fra drømmende og svevende saker til mer mid-tempo sekvenser. Dynamikk og substans med utmerkede kor-mellotron samplere, og Hammondorgel og Fender Rhodes i usedvanlig smakfull tapning.

Konsertrekorder

Minst mennesker på en konserter skriver seg fra Melbourne i Australia i august 1980. På scenen var den rumenske folkesanger Joan Melu i to timer med konsert med tilhørende ekstranummer. Det spesielle var at tilskuerantallet var uslåelige, 0 tilskuere.

"Litt" mer vellykket var tilskuermengden angår var Jean Michel konsert i Moskva i 1997 i anledning Moskva`s 850 års jubileum. Denne utendørskonserten samlet pene 3 500 000 tilskuere, og antakeligvis var det litt mer sus over klappingen her enn Melu`s konsert i Melbourne 17 år tidligere.

Pink Floyd`s verk:

Albumtittelen er hentet fra Syd Barrets favoritt-barnebok, Wind in the Willows. At Syd, og muligens andre medlemmer av gruppen, eksperimenterte med LSD under innspillingen av denne platen vil ikke komme som noe sjokk når man hører den. Platen regnes som et av de beste psykedeliske albumene som noensinne har blitt gitt ut, og det med rette. Fra den barnslige, og gale, Bike til sinnsykdommer som Insterstellar Overdrive og Astronomy Domine. Sistnevnte er kanskje en av tidenes beste åpningslåter på et debutalbum.

Det er ikke alltid lett å følge opp en debut. Spesielt ikke når frontfiguren er i ferd med å seile over til et annet menneskelig plan (en snill måte å si at hjernen hans ikke helt fulgte med på hverdagen lenger). David Gilmour kom inn i bandet, og det ble lengre sanger som ga et lite hint om hvor Pink Floyd senere skulle ende opp. Platen inneholder likevel en sang av Barrett: Jugband Blues (It's awfully considerate of you to think of me here/And I'm almost obliged to you for making it clear that I'm not here), og et par andre låter som har holdt tidens tann meget godt: Let there Be More Light og Set the Controls for the Heart of the Sun.

Tredjealbumet er vanskelig, men Pink Floyd kom seg unna ved å lage et soundtrackalbum. Filmen som musikken er fra, med samme navn, er en svært lite sett fransk psykedelisk hippiegjørme. Dessverre funker ikke musikken på albumet. Det høres ut som musikk som er hentet ut fra en film, og ikke et helt album. Likevel - det er her du finner sangen Green is the Colour og The Nile Song. Ikke dårlig bare det. Det eneste som muligens kan sies positivt om albumet er at det er litt bedre enn neste gang de laget filmmusikk.

Hei, hva spiste du til frokost? Noen piller, ja. OK. Grønne eller røde? Fint. Hmmm..... Se på den skyen... ja.. Fin.. Beklager, men å anmelde denne platen, i hvert fall den ene halvdelen av den (dette var en dobbelt-LP da den kom) blir litt som å forklare hva man ser i sine villeste drømmer eller når man har gått ut i skogen og spist feil sopp (eller riktig, i dette tilfellet). Her får du sinnsykdommer som Several Species of Small Furry Animals Gathered Together in a Cave and og Sysyphus pt.1 til 4... De fire første sangene (eller den første platen) var liveversjoner av tidligere utgitt materiale (Astronoy Domine, Careful with that Axe, Eguene, Set the Controls for the Heart of the Sun og A Saucerful of Secrets). Disse fire sangene er bedre enn sine originaler, og eksperimenteringen på den andre platen er sjarmerende og syk, syk, syk.

Når platens første nummer er en nærmere 24 minutter lang ufokusert samling av musikk. Før du har hørt igjennom sangen (som er kalt Atom Heart Mother) en del ganger vil du sannsynligvis ikke like den, men den er som å drikke portvin med sær ost til. Det er ikke godt før du virkelig har prøvd det mange ganger. Den andre siden av platen er tre sanger av henholdsvis Water, Wright og Gilmour før Alan's Psychedelic Breakfast kommer og prøver å ødelegge innsiden av hjernen din (i hvert fall mot slutten). Etter en del gjennomlyttinger vil du likevel ende opp med å høre på Atom Heart Mother's tittelspor, og muligens Roger Waters sin meget personlige ballade: If.

Dette er sannsynligvis den beste platen Pink Floyd ga ut før The Dark Side of the Moon, og etter Piper at the Gates of Dawn. Her får du klassikere som One of These Days og Echoes. Platen har bare ett problem, sangen Roger Waters skrev alene: San Tropez. Uten den hadde det vært en konsistent affære som du kunne satt på i både ny og ne. For Liverpool-fans er det verdt å få med seg Fearless. En velkjent annen korsang avslutter sangen. Til tider kan Pink Floyd høres ut som et gjennomført rockeband på platen, men den psykedeliske undertonen er der. Platen er for mange nestenfans av Pink Floyd en uoppdaget klassiker.

Denne platens tittel er egentlig selvbeskrivende. Dette er nok en gang filmmusikk. Musikalsk ligner det noe på Atom Heart Mother og Meddle, men dette er først og fremst musikk som passer til en film og ikke til avspillingen gjennom et stereoanlegg. Det er vanskelig å peke på spesielle høydepunkter for det meste er biter av et puslespill du ikke helt vet hva er. Likevel, i etterkant, kan man si at dette albumet gjorde det mulig for Pink Floyd å spille inn det som kom året etter og ble tidenes listealbum i USA. Nok en gang har coverartisten til gruppa hatt en god dag på jobb.... Filmen som musikken er til er La Vallée.

Tja, hva skal skrives om denne platen som ikke er gjort tidligere. For det første, dette var det kommersielle gjennombruddet til Pink Floyd. Enkelte har brukt det mot platen. Det kan heller brukes som et argument for platekjøperne. Her er det psykedelisk rock blandet med jazz og bluesrock. Gjort på en måte som svært mange, inklusive Pink Floyd selv, har prøvd å kopiere etterpå. Samtidig - dette er nok ikke gruppens beste album, men dette er PINK FLOYD-ALBUMET foran noen. Og mer perfekt enn på The Great Gig in the Sky får du det ikke.

Pink Floyd-fans kan diskutere mye, men at Welcome the the Machine er et angrep på alle sanser etter Shine on You Crazy Diamond kan ikke diskuteres. Noen vil også diskutere følgende påstand: Dette er gruppens beste album. Wish You Were Here er gruppens beste enkeltsang, og Shine on You Crazy Diamond ett av de vakreste - tja, hva skal man kalle det - en sang som totalt er på over 25 minutter kan ikke kalles en låt. Noe er det, og det noe er vakkert. Dette er også den siste platen hvor Pink Floyd skrev sanger som en gruppe....

Roger Waters var ikke spesielt imponert over verden når denne platen kom ut. Hans sanger om griser, sauer og bikkjer kan lett oversettes til å omhandle menneskeheten. Selv om dette nesten kan kalles et soloalbum av Waters (Gilmour har fått kreditt på sangen Dogs), så er det gitaren til David Gilmour som bærer musikken fram. Er man Pink Floyd-fan er dette et godt album, men hvis du er en av de mange som synes at de er gode og langt fra geniale så er dette ikke den mest lystige Pink Floyd-døren å åpne.

Det er få, om ingen, som ikke har hørt Pink Floyds mest kommersielle sang: «Another Brick in the Wall, Pt. 2.» Som et album er muligens dette i etterkant ikke en gjennomført affære, men det er vanskelig å tulle med en plate som undertegnende kan synge utenat. Gilmour var med å skrive platens egentlige beste sang: Comfortably Numb. Ellers var dette Roger Waters sitt angrep på musikkindustrien, samfunnet, Pink Floyd, fansen og seg selv. I tillegg til den svært personlige historien om til Waters og hans far som døde under andre verdenskrig (en a de beste sangene om nettopp dette: When the Tygers Broke Free, var ikke med på albumet).

Så var det slutt. I hvert fall for Roger Waters. Dette albumet ble presentert som laget av Roger Waters og fremført av Pink Floyd. Mange ser det også på som det første soloalbumet til Waters, noe som også kan stemme på mange måter. Her er det personlige sanger som fokuserer på tekstene, og ikke musikken. For fans av «gamle» Pink Floyd ble dette noe helt annet, og mange regner det som et svakt album. Poenget er muligens at dette er noe annet, og man skal ta det for det som det er. Singelen fra albumet, Not Now John, er albumets svakeste spor. Bedre er det på The Fletcher Memorial Home, The Post War Dream, Two Suns in the Sunset (hadde Waters sett Star Wars?) og Paranoid Eyes.

Etter flere rettsaker fikk David Gilmour lov til å fortsette å gi ut album under Pink Floyd-navnet. Slik som The Final Cut var et soloalbum fra Roger Waters under navnet Pink Floyd er dette et Gilmour-album under samme bandnavn. Alle sangene er skrevet av Gilmour (med hjelp fra produsent Bob Ezrin på singelen Learning to Fly, blant annet). Musikalsk ligner dette på album fra 70-tallet for Pink Floyd, men det mangler det samlende, temamessige og gjennomførte som Waters brakte til gruppa. Likevel, dette er gitaronani av godt varemerke - men ikke det du kan kalle et Pink Floyd-album.

Dette kan kalles den første Pink Floyd-utgivelsen siden The Wall. Her er både Nick Mason og Rick Wright med, og sistnevnte har også vært med på å skrive fem av albumets elleve sanger. Det er pent og hyggelgi på sanger som Keep Talking og High Hopes, og det er ingen tvil om at Gilmour prøver å skrive som Waters (tekstmessig, med hjelp fra folk fra Dream Academy). Slikt sett kan man se på dette som et virkelig Floyd-album, men det er ikke ett av de beste.

Dette er sanger fra bandets tidlige år og har flere sanger som man ikke finner på album. En verdifull investering hvis man er fan eller er nysgjerrig på hva de drev med i starten.

A Collection of Great Dance Songs (1981)

Det beste med denne platen er tittelen på den, men disse sangene passer dårlig sammen. Shine on You Crazy Diamond er lagt sammen til en sang, som et eksempel. For fans så er det en ting som kan være av interesse: En nyinnspilling av Money.

Dette er en merkelig samling, for å si det mildt. Det er en ny sang, eller kvasi-uutgitt: Embryo. Denne sangen kan ikke kalles noe særlig mer enn en demo, og resten av sangene passer bedre på albumene de kom fra.

Echoes (2006)
Samlealbum og Pink Floyd passer ikke utrolig godt sammen, men produsenten av dette albumet skal ha at man har prøvd. Her har man mikset sangene godt sammen og for de som ikke liker Pink Floyd så godt at de vil ha albumene så er dette samlingen man kjøper. Her får du også When the Tigers broke Free

Brian Jones

3 july 1969 ble Brian Jones funnet druknet I svømmebassenget sitt. I ettertid vil ryktene ha det til at han ble myrdet. Samme ryktebørs forteller at Brian ble druknet av en sparket håndverker. Denne holdt ekstremt kynisk Mr. Jones hode under vann til ønsket virkning inntraff.

Døpenavnet til Rolling Stones virkelige ”madman” var for øvrig Lewis Brian Hopkin Jones. Han startet sitt livsløp i Cheltenham, Gloucestershire, England 28. Februar 1942, og kunne følgelig nå vært fylt 65 år om ikke det var for en emosjonell håndverker. Oddsen for at Brian skulle oppnå å nærme seg norsk pensjonsalder var uansett ansett som temmelig liten. Brian Jones var rimelig vilter for å si det pent, og rusproblemer og tilhørende var rimelig velutviklet. Nå ble det med 27 leveår for denne talentfulle musikeren, som faktisk trakterte 15 instrumenter med største selvfølge. Han føyer seg dessverre inn i rekken av unge musikere som døde så alt for tidlig i de ville 60 og 70 årene.

I Nevada i USA har myndighetene faktisk fokus på alle de gruppene som seiler under falsk flagg. D.v.s at de utgir seg for å være kjente musikalske størrelser, og skummer fløten på den måten. Hvorvidt Beatles, Pink Floyd og Pixies opptrer i Nevada vites ikke. Uansett så ble myndigheten lei av slik svindel, og har satt opp visse regler for en høvelig atferd. Minst et av de opprinnelige bandmedlemmene må være med. Er ikke så tilfelle må gruppene kalle seg tributeband eller hyllestband. Det henvises for øvrig til misvisende markedsføring, og vi applauder at slik svindel slås hardt ned på.

Beatles låta ”Lucy In The Sky Of Heaven” har i alle år nærmest vært syrehodenes nasjonalsang. Alt og alle har trodd at det teksten dreide seg om var LSD. Nå er det grunn til å revurdere dette. Årsaken er at en britisk husmor hevder at John Lennon ble inspirert av en tegning som John`s eldste sønn laget av henne. Er dette riktig blir det jo unektelig en viss forandring av den rent tekstmessige betydningen.

Far til sagnkongen Arthur het Usher Pendragon. En rimelig kvalifisert gjetning blir da at den engelske neoproggruppa Pendragon har tatt navnet sitt herfra, men dette er som sagt bare gjetning.

Alan Parsons Project var en konstellasjon som laget noen meget anstendige symfoniske album fra begynnelsen av karrieren. Med tiden ble det temmelig utvannet, og søtladen pop var det som kom i fokus, men noe som passer under anekdoter har de indirekte sørget for.

Intstrumentalmelodien ”Where's the walrus” fra albumet “Stereotomy”Dr Evils” laser refererte til 'The Alan Parsons Project'

WWF Wrestleren Ricky Steamboat brukte den instrumentale introen til ”Eye In The Sky”, ”Sirius”, når han entret ringen.

Den samme låten er også mye brukt som inngangsmusikk til arrangementer på amerikanske skoler og profesjonelle lag, som for eksempel basketlaget Chicago Bulls.

I Simpsons-episoden ”Homerpalooza ”som ble sendt som episode 24 i sesong 7, trodde Homer Simpson at Alan Parsons Project var noe slags luftputefartøy.

Under Breathless-turnéen sa Andrew Latimer følgende: "...På et tidspunkt vurderte jeg å kalle bandet Caramel!" (med referanse på flere medlemmer fra Caravan som hadde sluttet seg til Camel).

Doug Ferguson er kreditert med sin duffle coat på The Snow Goose. Den ble brukt til å lage lyder som skulle etterligne vingeslag fra fugler og kan høres på sangen ”Epitaph”.

Mikael Akerfeldt fra progressiv metal-bandet Opeth har hevdet at Camel har hatt en stor innflytelse på deres musikk og han har samtidig innrømmet at introen i sangen ”Never Let Go” fra albumet Camel ble brukt i ”Benighted” fra Opeths album ”Still Life”.

Navnet Spock's Beard henviser til den skjeggløse Mr. Spock fra Star Trek, og har sitt opphav i en fyllekule. Her følger en forklaring med Neal Morses egne ord

“Al and I were having this really weird night out one night, just one of those bizarro David Lynch type evenings. Al said "wow, it's like we're in a parallel universe. It's like Spock has a beard. Wouldn't that be a funny name for a band, Spock's Beard." That was about 89 or 90. Then when we were choosing names, around 92, Al made this list, like 2 pages of names. We all voted on them. He snuck Spock's Beard in as a joke, and it won. Then we were all like, are we going to commit to being known as Spock's Beard for all eternity, hopefully? Especially our first album, The Light, is kind of like music from a parallel universe. It's pretty out there, so that was part of it, too”.

Marillion het opprinnelig Simarillion, etter nå ikke helt ukjente J.R.R. Tolkien. Isildurs Bane har samme forfatter å takke for navnet. Det morsomme er at begge bandene tok navnene lenge før Tolkien ble allemannseie.

Rick Wakeman har alltid på seg kappe når han opptrer. Årsaken er svært enkel. For mange år siden fikk han høre at han var keitete når han føyk mellom diverse tangent instrumenter, og derfor burde ha på seg ei kappe. Dermed ble det til at Rick i likhet med diverse superhelter ikledde seg kappe.

Pink Floyd hette før dette navnet ble spikret blant annet: The Abdas, Megadeath, Tea Set, Screaming Abdas.

Navnet på Tortoise`s skive ” Millions Now Living Will Never Die” er hentet fra Jehovas Vitner. I en av deres mange brosjyrer har de nevnte sitat, som jo faktisk nå kommer til nytte som en glimrende platetittel

Moody Blues

Moody Blues så dagens lys så langt tilbake som 4 mars 1964. Åstedet var Erdington, Birmingham, Warwickshire, England. Musikalsk var det tidstypisk bluesinspirert beatmusikk på programmet, men det var helt klart også et band som var på søken etter sin egen identitet. ”Go Now” – en Bessie Bank låt -ble en megahit like etter starten, men oppfølgerne maktet ikke å følge opp, og debutalbumet – ” The Magnificent Moodies” ble også en flopp. Sommeren 1966 var det klart for diverse utskiftninger, og denne klassiske konstellasjonen var dermed et faktum: Mike Pinder, Graeme Edge, Ray Thomas, Jophn Lodge og Justin Hayward.

Thomas, Lodge og Pinder hadde tidligere spilt sammen i El Riot & The Rebels. Gruppa brøt sammen da Pinder måtte i millitæret, og Lodge begynte på ingeniørutdannelse. Sener slo Pinder og Thomas seg sammen i Krew Cats. Denne gruppa ble senere utvidet med Denny Laine som var gitarist og vokalist. I tillegg kom Clint Warwick (døpt Albert Eccles) med som bassist, og Graeme Edge som trommis. Disse fem utgjorde derfor Moody Blues når bandet ble offisielt stiftet. Justin Hayward hadde for øvrig tidligere vært medlem av gruppa ” The Wild Three”.

Beatles dobbeltkretstekning ble nå en stor inspirasjon for The Moody Blues, og et svært viktig element i å utvikle en egen identitet. Denne nye tekningen førte til at rockens rammer ble ettertrykkelig sprengt, og alle begrensninger ble opphevet. Såkalt seriøs kunstmusikk og rock sammenfaller, og en meget viktig grunnsten til prog og symf er dermed lagt. Moody Blues kan derfor komponere nye låter, fra et radikalt nytt ståsted, og det må nødvendigvis føre til noe helt nytt. Dream Record gir grønt lys for å inkorporere et fult symfoniorkester, og ikke lenge etter resulterer dette i ” Days Of The Future Past”. I dag fremstår albumet som sjarmerende, men rimelig naivistisk. Den gangen (1967) derimot var det en sensasjon, og et mye mer gjennomarbeidet konsept enn hva det var vanlig med på den tiden. Åpneren ”The Day Begin” setter standarden, og høydepunktene er ”Dawn Is A Feeling, ” Nights In White Satin”, og “The Afternoon”. “ Nights In White Satin” er forøvrig til dags dato Moody Blues sin mest kjente låt, men norske Difference kom i 1977 opp med et nytt arrangement på denne, som faktisk er betydelig bedre. En utbredt misforståelse er det også at det var The London Festival Orchestra som spilte på skiva. Det var det slett ikke, gjengen med symfonikere var rimelig tilfeldig sammenrasket. I tillegg så spiller de ikke på noen av låtene, men faktisk opptrer de bare mellom låtene. ”Days Of The Future Past” er intet mesterverk, men har desto større musikkhistorisk valens.

Full av selvtillit styrtet gruppa hodestups i studio, og oppfølgeren er klar kun ni måneder etter. Sannsynligvis gjelder ordtaket:” hastverk er lastverk” her. ”In search Of The Lost Chord” er mye mer populistisk enn forgjengeren, og låtmaterialet er svakere. Det pøses på med mellotron, og Moody Blues får derfor tilnavnet verdens minste symfoniorkester. Strukturen er temmelig linær, og det psykedeliske element er mer fremme. Skiva er nok et konseptverk, og tross et låtmateriale som ikke er all verden, fremstår bandet som mer modent, og bruker blant annet 33 ulike instrumenter. Plata frembringer klassikere som”Legend Of A Mind”, “Voices In The Sky”, og Ride My See-saw”. Dessverre er den knallsterke låta “What Am I Doing” av en eller annen merkelig grunn utelatt. Dette sporet som ble innspilt 28. januar 1968, kommer først ut i 1977. Der opptrer den på samleren ” Caught Live + 5”, som følgelig er verdt å ha om en skal ha alt av virkelig høy kvalitet fra bandet.

På oppfølgeren er det mer låtfokusering, og mindre eksperimentering. ”On The Threshold Of A Dream” er Moody Blues på sitt mest symfoniske. Mike Pinder mellotron er et svært viktig bidrag i så måte. Pinder jobbet en periode hos Streetly Electronics, og var ganske så familiær med mellotronens styrker og svakheter. Selve skiva er en fabelaktig amalgam av symfo, psykedelisk pop, og 60 tallsrock. Klassikerne står i kø her, og vakrere enn Never Comes The Day” blir det knapt. ”So Deep Within You” er svært fascinerende, og sammen med ”Lazy Day” utgjør den tre av fire virkelig knallsterke låter. Kvartetten komplementeres av ”Dear Diary” som er et syrebefengt mørkt dansenummer fra 30 tallet, overstrødd med diverse sangeffekter, kaskader av melontron og tverrfløyte. Antakeligvis et dette å regne som gruppas nest beste skive.

”To Our Children``s Children`s Children” er derimot Moody Blues sin mest eksperimentelle skive, og den kommer ut bare 7 måneder etter ” On The Threshold Of A Dream”. Skiva selger enormt bra, men arrangementene virker noe kunstige, og følelsen av utstrakt bruk av blåpapir er altfor ofte tilstede. Man tager en velprøvet miks, og resirkuleren dette. Litt indisk mystikk, litt symfo, litt pop, litt psykedelia, og så litt flørting med ulovelige rusmidler, og ikke minst svulstige dikt. Vips, så setter hypen i gang, og et slags intellektuelt alternativ etableres. Dette appellerer til tidsånden, og en halv generasjon hasjrøykene og amerikanere har herved funnet noen nye helter. Ikke minst er låter som ” The Best Way To Travel”, og ” Legend Of A Mind” velegnet til å bli misoppfattet av dophodene. To meget gode låter kommer fra skiva. ”The Eyes Of A Child”, og Gypsy” som virkelig er en suveren låt. Albumet er selvsagt konseptuelt, og enkelte lydkulisser tilpasses dette opplegget på en avsindig irriterende måte dessverre.

Enklere, og mer direkte låter ble formatet på neste skive som kom i august 1970. ”Question” og ”Melancholy Man” er mesterverk, mens det resterende materialet er lovelig mye preget av resirkulering, pop, og markedstilpassning på " A Question Of Balance".

Enda verre er ”Every Good Boy Deserves Favour”. Her går autopiloten varm, og snill popmusikk tilpasset et såkalt voksent publikum er et faktum. I god Moody Blues tradisjon trylles det likevel frem noen virkelig gode låter. ”One More Time To Live”, og ”You Can Never Og Home” holder høy standard. Til tross for disse lyspunktene ser det ut som Moody Blues nå rir uinspirert inn i solnedgangen. Og så feil kan en ta for i 1971 slår gruppa tilbake.

”Seventh Soujourn” er etter manges mening den beste skiva Moody Blues noen gang har lagd. Entusiasmen, inspirasjonen, autoriteten og de spennende arrangementene er tilbake. Den musikalske reisen går tilbake til der gruppa startet, og den symfoniske og progressive verden berikes med enda et album fylt med kreativitet. Mellotronen må her vike for Chamberline, og dette skaper en liten men viktig vri i lydbildet. ”Lost In A Lost World” og ”New Horizons” er to blant mange sterke spor som må nevnes. Melodibuketten er utsøkt, og den berusende dynamikken er på topp. Ensemblet evner her å tilføre intensitet som musikk er så avhengig av, og arrangementene er både utfordrende og atmosfæriske.

Dessverre så ble denne skiva gruppas svanesang, og de har aldri maktet å lage noe anstendig siden. Et mulig unntak er ”Caught Live + 5” fra 1977 som viser visse kvaliteter, og ”What Am I Doing”, som er nevnt tidligere. Utenom denne er det temmelig kjedelige, substansløse og langtekkelig saker Moody Blues har presentert. Etter mesterverket ” Seventh Sojourn” er det med samlere og liveskiver faktisk sluppet så mye som 30 plater, som alle er temmelig uinteressante. Dette bare understreker at det er viktig å ha vett til å legge opp i tide. Vi andre som bare lytter til musikk får ha vett til å hygge oss med de syv skivene som rommer så mye kvalitetsmusikk.

Tortoise

John McEntire er en fyr fra Chicago med en visjon om å eksperimentere med rockens grenser. Han er rimelig musikalsk for å si det forsiktig, og kan spille meget habilt på de aller fleste instrumentene. I 1991 slo McEntire han seg sammen med keyboardsspilleren og trommeslageren John Herndon og startet Tortoise. Her jobbet de med å inkorporere både ny og gammel musikalsk teknologi og ideologi for å skape sitt utrykk. Vi kan litt forenklet si at den såkalt postrocken var født.

Tortoise har et sound som henter elementer fra mange plasser, og likevel er Tortoise soundet umiskjennelig. Kildene det hentes fra er svært varierte, og spenner fra funk til jazz, fra 60 og 70 talls psykedelia til moderne elektronisk musikk, også prog og minimalisme er representert. Likevel er det stadig progresjon i dette soundet, og det utvikles fra skive til skive. Bruken av melodiske slagverk har hele tiden vært et kjennetegn på Tortoise. Xylofon og marimba skaper noe temmelig uvanlige klanger, og gir definitivt musikken et særpreg.

En konsert med Tortoise er ofte en meget stor opplevelse. Her skapes det lybilder som fanger lytteren, og i tillegg vil mange oppleve å få hakeslepp. Årsaken er at Tortoise består av en gjeng multiinstrumentalister som er uhyre dyktige. Det er derfor ikke uvanlig at musikerne roterer, og at gitaristen bytter plass med keyboardsspilleren o.s.v. I tillegg er det en rimelig høy andel av klassisk skolert musikere i bandet. Tortoise har derfor tilgjengelig et uttall av lydmuligheter, og nettopp dette gjør at låtmaterialet får stor variasjon.

Første skive kom i 1994 og heter enkelt og greit ”Tortoise”. Det mer dystre og mørke er i overvekt her, og tempoet er bedagelig, men likevel så blir det fra tid til annen mer futt i sakene. Sporet ” Ry Cooder” utmerker seg med en innovativ bruk av vibrafon, og mange spennende og dynamiske skifter.

”Millions Now living Will Never Die” var neste ut og var klar i 1996. Dette er nok skiva som vil fenge den jevne progentusiast mest. Sammen med progelementene finner vi her senpsykedelia og moderne elektronisk musikk. Innspillingen fant sted i landlige omgivelser på en farm i Vermout. Åpneren er den uhyre spennende ” Djed” som er på 21 minutter, og trekker veksler på minimalisme, krautrock og dub med Tortoise`s sedvanelig vri. ”Glass House” er også en spenstig sak, og Tortoise``s mest åpenbare postrock spor så tidlig i karrieren. Hele skiva er gjennomsyret av en rekke stiler og stemninger, og Tortoise viser seg som en eksponent for en fabelaktig idérikdom kombinert med uhyre spennende arrangeringer.

”TNT” slippes i 1998, og er tidels neddempet. Innflytelsen fra minimalsimen er stor, og med en virkelig bra produksjon som sørger for at den rikholdige kolleksjonen av nyansene kommer til sin rett. Jeff Parker fra Chicago Underground gjør sin entre på denne plata, og tilfører noen uforsonlige jazzelementer. Steve Reich, og Stereolab (hornbruken) er musikalske referanser.

Tre år etter ”TNT” er det klart for ”Standards”, og atter er en gang det nye musikalske marker som utforskes. Skiva er instrumental, og en slags avantgarde møter jazz møter neoprog med gitarer og synth fremst i et til tider mørkt lybildet. Sannsynligvis er dette Tortoise`s mest kommersiell fremstøt.

Med utgivelsen fra ”It`s All Around You” er Tortoise tilbake med et suggererende album, fylt med liv, melodi og fascinerende lydlandsskaper. Det siste sporet ” Salt The Skies” er platas høydepunkt. Her bygger og bygger det seg opp, og de andre instrumentene utfyller perfekt opp rundt den økende intensiteten i trommingen.

På ” The Brave And The Bold” albumet er Wiil Oldham med som vokalist og det er et rimelig spesielt og usedvanelig samarbeid, som er både inspirert og temmelig sprøtt. Her tolkes andres låter, og resultat er meget spennende. Elton Johns ”Daniel” og Bruce Springsteen`s ”Thunder Road” blir tolket så kreativt som bare Tortoise kunne finne på. Alt funker ikke like bra, men det er stort sett heftige saker som bare viser hvor vitale Tortoise er i år 2007.

Grobschnitt

Når Grobschnitt i 1977 skulle gjøre sin siste utgivelse ”Rockpommel`s Land” live, var responsen mildt sagt sparsom. Publikum var kommet for å høre låter fra deres tidligere skiver, og derfor var den mer komplekse ”Rockpommel`s Land” noe som fremkalte null responser. Etter flere slike opplevelser på diverse konserter sprakk det til slutt for trommis, Joachim "Eroc" Ehrig. Han spratt opp fra stolen sin og stormet frem til mikrofonen ved scenekanten, hvor han utbasunerte med dryppende ironi at nå hva det bare å klappe, låten var ferdigspilt. Med tilhistorien hører det at med tid vendte publikum seg til Grobschnitt`s nye musikalske retning, og låter fra ”Rockpommel`n Land” ble med tiden fortjent nok applaudert.

I dag er også Grobshcnitt offer for en lite velfungerende kommunikasjon. Nå er partene de gamle medlemmene av gruppa, og da spesielt tidligere vokalist og gitarist Gerd-Otto "Lupo" Kühn. Han sitter pr. dato på utallige timer med gamle konsertopptak, som ham plent nekter å frigi slik at den øvrige verden kan få nyte sette materialet. Såga sier lite om årsaken til denne merkelige atferden, og alt herom blir derfor bare spekulasjoner.

Mostly Autumn har for vane å la de siste sekundene på ei skive åpne neste skive. Heather Findlay og Angela Gordon fra Mostly Autumn har et sideprosjekt sammen som heter Odin Dragonfly som er et anagram på Findlay og Gordon. Så langt har de ikke kommet opp med noen utgivelser, men vi venter i spenning på noe som tilnærmelsesvis holder samme kvaliteten som modergruppen.

Van Der Graaf Generator fikk navnet sitt fra et apparat som var laget for å produserer statisk elektrisitet. Ideen til navnet kom fra trommeslageren Chris Judge Smith. Smith var sammen med Peter Hamill og Nick Pearne bandets første besetning fra 1967. Året etter (1968) ble for øvrig Smith erstattet med Guy Evans, som har vært med hele tiden mens Van Der Graaf generator har vært operativ, 1967–1972, 1975–1978, 2005–?. Selve stavingen av bandnavnet beror på en tilfeldig feilstavelse, og når det omsider ble oppdaget var det ikke aktuelt å forandre navnet!.

Jon Anderson turnert omkring på militærbaser i Vest-Tyskland og fremførte popsvisker under navnet Hans Christian i 60 årene.

1971. Elton John var i kontakt med King Crimson under bandets turbulente periode for å se om han kunne passe som vokalist hos Frippå og Co.

Yes under innspillingen av ”Tales From Topographic Ocean” dekorerte studioet med pappkuer og høyballer for å gi en mer dempet og beroligende stemning for innspillingen…


artist	song	time	year	album
100:00 and longer
Rich, Robert	Somnium	420:00	2001	Somnium
Schulze, Klaus	Picasso Geht Spazieren	154:27	1993	-
70:00 - 79:59
Schulze, Klaus	'Nuff Said	79:06	1997	-
Devil Doll	The Sacrilege Of Fatal Arms	79:03	1992	The Sacrilege Of Fatal Arms
Schulze, Klaus	Tradition And Vision	78:45	1997	-
Schulze, Klaus	The Cello	78:38	2000	-
Schulze, Klaus	Into The Blue	78:25	1995	-
Schulze, Klaus	My Ty She	75:40	2000	-
Fantomas	Surgical Sound Specimens from the Museum of Skin	74:16	2004	Delirium Cordia
Roach, Steve	Darkest Before Dawn	74:00	2002	Darkest Before Dawn
Rich, Robert	Calling Down The Sky	73:59	2004	Calling Down The Sky
Roach, Steve	The Dream Circle	73:57	1994	The Dream Circle
Schulze, Klaus	The Music Box	73:56	1993	-
Schulze, Klaus	Machine De Plaisir	73:51	1993	-
Roach, Steve & Vidna Obmana	Spirit Dome	73:28	2004	Spirit Dome
60:00 - 69:59
Schulze, Klaus	The Dome Event	63:31	1993	-
Green Carnation	Light of Day, Day of Darkness	60:06	2001	Light of Day, Day of Darkness
Oldfield, Mike	Amarok	60:02	1990	Amarok
50:00 - 59:59
Schulze, Klaus & Andreas Grosser	Babel	59:46	1987	Babel
Flower Kings, The	Garden Of Dreams	59:26	1999	Flower Power
Pholas Dactylus	Concerto Delle Menti	53:05	1973	Concerto Delle Menti
Sleep	Jerusalem	52:08	1999	-
Galleon	The Ocean	52:05	2003	From Land To Ocean
Phillips, Anthony	Slow Dance	50:28	1990	-
40:00 - 49:59
Schulze, Klaus	L'Opera Aperta	49:43	2001	-
Echolyn	Mei	49:35	2002	Mei
Oldfield, Mike	Tubular Bells	48:52	1973	Tubular Bells
Elegant Simplicity	The Story Of Our Lives	48:12	2000	The Story Of Our Lives
Devil Doll	Dies Irae	48:02	1996	Dies Irae
Jarre, Jean-Michel	Waiting For Cousteau	46:53	1990	Waiting For Cousteau
Tangerine Dream	Logos	45:06	1982	-
Jethro Tull	A Passion Play	45:05	1973	A Passion Play
Vulgar Unicorn	Under The Umbrella	44:28	1995	Under The Umbrella
Schulze, Klaus	Dresden One	44:06	1990	-
Offering	Another Day	44:03	1990	-
Jethro Tull	Thick As A Brick	43:50	1972	Thick As A Brick
Devil Doll	Sacrilegium	43:42	1992	Sacrilegium
A Triggering Myth	Forgiving Eden	43:28	2002	Forgiving Eden
Elegant Simplicity	The Nature Of Change	43:12	1996	The Nature Of Change
Edge of Sanity	Crimson II	43:01	2003	Crimson II
Rich, Robert	Oak Spirits	43:00	1981	Sunyata
Et Ans	L'Autre	42:17	2001	L'Autre
Dream Theater	Six Degrees Of Inner Turbulence	42:04	2002	Six Degrees Of Inner Turbulence
Nektar	Journey To The Centre Of The Eye	42:03	1971	Journey To The Centre Of The Eye
Flairck	Bal Masqué	41:53	1984	Bal Masqué
Tangerine Dream	Soundmill Navigator	41:48	2000	-
Finisterre Project	Höstsonaten	41:21	1996	-
Morse, Neal	Part One	41:08	2003	Testimony
Ten Jinn	As On A Darkling Plain	40:52	1999	-
Devil Doll	The Girl Who Was… Death	40:42	1989	The Girl Who Was... Death
Tangerine Dream	Tangram	40:21	1980	Tangram
Oldfield, Mike	Hergest Ridge	40:17	1974	Hergest Ridge
Sylvan	Encounters	40:09	2000	-
Wakeman, Rick	Journey To The Centre Of The Earth	40:07	1973	Journey To The Centre Of The Earth
Edge Of Sanity	Crimson	40:00	1996	-
30:00 - 39:59
Pulsar	Halloween	39:10	1977	Halloween
Quaterna Requiem	Quasimodo	38:59	1994	-
Maxwell's Demon	Prometheus	38:50	2001	Prometheus
Magma	Mëkanïk Destruktïw Kommandöh	38:47	1973	-
Tangerine Dream	Ricochet	38:18	1975	Ricochet
Chain	Cities	38:08	2004	Chain.exe
Happy The Man	Death's Crown	38:00	1999	-
Explorers Club	Raising The Mammoth I	37:58	2002	Raising The Mammoth
Frohmader, Peter	Eismeer	37:10	2002	Eismeer
Nektar	Recycled	36:44	1975	Recycled
Phillips, Anthony, & Cazenave, Guillermo	The Meadows Of Englewood	36:42	1996	-
La Maschera Di Cera	Il Viaggo Dell'Oceano Capovolto	36:20	2003	Il Grande Labirinto
Nil	Acte 1	36:16	2003	Quarante Jours Sur Le Sinai
No Name	Tan Ibhan	35:50	1998	-
Air Sculpture	Fjord Transit	35:45	1998	-
Nektar	Remember The Future	35:41	1973	Remember The Future
Humus	Ultra Radio	35:40	1994	-
Quill	Sursum Corda	35:32	1977	Sursum Corda
Rundgren, Todd	A Treatise On Cosmic Fire	35:19	1975	-
Tangerine Dream	Rubycon	34:54	1975	Rubycon
Now	Converging Universes	33:25	1991	Spheres
Secret Cinema	In The Autumn Of My Dreams	33:24	1994	-
Grobschnitt	Solar Music	33:17	1973	Ballermann
Adventure	The Motherland	33:09	2000	Adventure
Secret Cinema	Through The Windows Of Time	33:08	1994	-
Oldfield, Mike	Ommadawn	32:51	1975	Ommadawn
Estatic Fear	Somnium Obmutum	32:16	1997	Somnium Obmutum
Black Jester	Inferno	32:02	1997	The Divine Comedy
High Wheel	Blind Archer	31:58	2002	Back From The Void
Iced Earth	Gettysburg 1863	31:53	2004	The Glorious Burden
Morse, Neal	Part 2	31:38	2003	Testimony
Magma	Kohntarkosz	31:17	1974	-
Fig Leaf	Fearless	31:09	1999	-
Transatlantic	All Of The Above	30:59	2000	SMPTe
Alarcen, Jean-Pierre	Tableu No 2, 5e Mouvement	30:46	1998	-
Schulze, Klaus	Decent Changes	30:45	1990	-
Molasses	Sleeping Pill Blues	30:41	1999	You'll Never Be Well No More
Ash Ra Tempel	Reunion	30:40	2000	Friendship
Flower Kings, The	The Truth Will Set You Free	30:40	2002	Unfold The Future
Vander, Christian	Purificatem	30:37	1993	-
Schulze, Klaus	Bayreuth Return	30:25	1975	-
Rundgren's Utopia, Todd	The Ikon	30:22	1974	-
Ash Ra Tempel	Dream	30:14	1977	Dream & Desire
Flairck	Circus	30:13	1981	Circus
Lands End	Natural Selection	30:00	1997	-
20:00 - 29:59
Rich, Robert	Seascape	29:59	1983	Drones
Magma	Kohntarkosz, Version 2	29:50	1974	-
Adventure	Seasons	29:37	2000	Adventure
Emerson Lake Palmer	Karn Evil 9	29:37	1975	-
Schulze, Klaus	Heinrich Von Kleist	29:32	1978	-
Legend	Triple Aspect	29:29	1996	Triple Aspect
Extremoduro	Pedrá	29:28	1995	Pedrá
Revelation	A New Dawn	29:26	2005	The Colossus Of Rhodes
Schulze, Klaus	Midiaction	29:20	1986	-
Guy LeBlanc	Subversia	29:15	1999	Subversia
Schulze, Klaus	Crystal Lake	29:12	1977	-
Coda	Sounds Of Passion	29:06	1986	Sounds Of Passion
Can	Prehistoric Future	29:01	1974	Unopened (Volume Two)
X Japan	Art Of Life	28:59	1993	Art Of Life
Djam Karet	Strange Wine From A Twisted Fruit	28:54	1998	-
Schulze, Klaus	Ludwich II Von Bayern	28:40	1978	-
Manowar	Achilles, Agony And Ecstasy In Eight Parts	28:37	1992	Triumph Of Steel
Fripp & Eno	An Index Of Metals	28:36	1975	Evening Star
Gathering, The	How To Measure A Planet?	28:33	1998	How To Measure A Planet?
Tangerine Dream	Quinea	28:25	1992	Quinea
Liquid Tension Experiment	Three Minute Warning	28:22	1998	Liquid Tension Experiment
Morse, Neal	Part 4	28:19	2003	Testimony
Echolyn	A Suite For Everyman	28:13	1992	-
Rich, Robert	Wheel of Earth	27:58	1983	Drones
Coda	Lament For Planet Earth	27:54	1996	-
Salem Hill	Sweet Hope Suite	27:54	2000	-
Weird Al Yankovic	Peter And The Wolf	27:52	1988	Peter And The Wolf
Steve Cochrane	Songs For Spring	27:26	1998	-
Schulze, Klaus	Floating	27:15	1976	-
Constance Demby	Part Two	27:14	1986	Novus Magnificat: Thru the Stargate
Greenwall	The Secret Passage	27:13	2005	The Colossus Of Rhodes
Vander Trio, Christian	Dear Mac	27:09	1990	-
Malibram	Le Porte Del Silenzio	27:08	1993	Le Porte Del Silenzio
Spock's Beard	The Great Nothing	27:02	2000	V
Mastermind	Tragic Symphony	26:56	1995	Volume III: Tragic Symphony
Priam	Initiatic Quotient Of The Monk	26:54	1997	-
Schulze, Klaus	Gringo Nero	26:54	1991	-
Shalabi, Sam	Outside Chance (Dreamfangs)	26:53	2001	On Hashish
Pär Lindh Project	Mundus Incompertus	26:43	1998<

MUSIKALSKE ANEKDOTER

Stratosfear

Rick Wakeman

Steve Hackett

Shangren

Amon Düül II

Steppenwolf

Murder Of My Sweet

IZZ

Musikkens mangfold

Gargamel

Supertramp

Syrinx

Beggars Opera

Residents

Scorpions

Virgin Killer

Neil Young og Myrmekiaphila Neilyoungi

Roy Orbinson og Orectochilus Orbisonorum

U2

Peter Rowan som voksen

Doors

Ferris Wheel

Spencer Eldon

Mamas And Papas

One Story Of Mamas And Papas

Lengste sangtittel noensinne

Doractor

Grateful Dead

Joy Division

Pavlov`s Dog og David Surkamp

Djam Karet

1985 – No Commercial Potensial

1987 – The Ritual Continues

1988 – Kafka`s Breakfest

1989 – Reflection From The Firepool

1991 – Burning The Hard City

1991 – Suspension And Displacement

1994 - Collabrator

1997 – The Devouring

1998 – Still No Commercial Potencial

2001- New Dark Ages

2001- Ascension New Drak Ages Volume 2

2003 – A Night For Baku

2005 – Recollection Harvest

Curved Air

Procol Harum

Gentle Giant

2066 And Then

QOPH

Saybia

Magna Carta

Mangrove

Konsertrekorder

Pink Floyd`s verk:

Brian Jones

Moody Blues

Tortoise

Grobschnitt

Long Song List