Salim Ghazi  Saeedi – Human Encounter

Musikk fra Iran er ikke akkurat noe som det florer av på disse sidene, men multiinstrumentalisten Salim Ghazi Saeedi er unntaket. Bak seg har Saeedi tre skiver med bandet Arashk og et soloalbum som han kalte «Iconophobic» som behørig og positivt ble omtalt på disse sidene. På ” Human Envounter” står Saeedi for all instrumentering, komponering, arrangering, miksing, produsering osv. V kan selvsagt bare svakt ane hvilken ekstremt formidabel oppgave slikt må være, og best av alt er at alt slitet på et vis har betalt seg! Årsaken er at dette faktisk er et bra album med mye musikk som er høyst interessant og velspilt. Saeedi sound har blitt sammenliknet med musikere som Mike Oldfield, Enid, Univers Zero, Patrick O'Hearn Art Zoyd, John Zorn, , Sufjan Stevens og Harmonie Magazine #70 sammenlikner gitarspillina med  Robert Fripp. Om denne skiva sier Saeedi at fra han gjorde sin entre på jorden i 1981 har han nødvendigvis ufrivillig kommet i kontakt med menneskeheten. Det har vært en blandet opplevelse og med ikke for mange lyspunkt og desto flere mørkladne og ekle opplevelser, og derfor er skiva delt i to deler. En del som reflekterer de mindre hyggelige og deprimerende opplevelsene, og en del som tar for seg de behaglige opplevelsene. Altså en ”Dark Side” som reflekterer vonde opplevelser, og en ”Bright Side” som reflekterer hyggelige opplevelser, og egentlig så speiler jo dette de fleste menneskers liv.  I bunn av musikken ligger som oftest Saeedi sine Iranske røtter mens det er rimelig ofte en kledelig særpreget og progga avantgarde jazzrock som vi får ta del i på ”Human Encounter”. Skiva er på så lite som 33,19, men det føles ikke slik og låtene er jevnt over også korte, men det som skal utrykkes kommer frem uten unødvendig brodering. Som for eksempel på den fine låten ”Lonesomeness” som er en kort og konsis låt som er temmelig rolig men likevel uttrykksfull og med mye spennende på agendaen herunder nydelig bass- og pianolinjer hver for seg og i samklang. En fin samklang og vekting er det også mellom Saeedi sine preferanser for rock, avantgarde kammermusikk og fusion. En slik vinkling gir dynamikk og ok variasjon og når så også det hele som oftest farges med arabisk folklore så blir det et fyldig verk. Fullt så bra liker vi ikke de programmerte trommene, men desto bedre liker vi dette verkets varierte atmosfærer og ikke minst konsise og talende uttrykk. Hør bare på låten ” Sadistic Teacher” som forteller om en av de mindre hyggelige av undervisningpersonalets hærskare av mer eller mindre menneskelige utøvere. Fra den mørke siden av liv dukker også ” You Many One Devils” hvor det er mye rikelig med følelser, frådende galskap og fuzzdelikatesser! Mer harmoni er det fra den lyse siden av denne skiva, og rett så sneisen og med iransk folklore i starten er ”For Eugene Distilling The Delicacy” som er en hyllest til maleren Eugene De Blaas med gitaren som den mest aktive musikalske pensel!  Kort men direkte vakker og lekker er ” For Ali, Who Does Live Many Births Mercifully ”, mens vår favoritt er nok hyllesten til Kurt Cobain, ” For Kurt, The King Without Crown”. I sum er dette ei skive som en får lyst til å høre på flere ganger, og som byr på mye spennende musikk som absolutt vil falle i smak hos alle som liker musikk med egenart. Rått innovativt er det ikke, men Saeedi evner å holde på lytteren skiva gjennom med sine mange fascinerende og fungerende ideer. Kanskje kunne skiva hatt godt av enda noe tid i Salim Ghazi  Saeedi sitt musikalske snekkerverksted og eventuelt kunne det vært mer ”luft” i musikken og mulighet for refleksjoner under ferden, men det er på mange måter pirk på ei meget ok og vellykket skive.

• http://www.salimworld.com/think.htm

• http://www.myspace.com/salimghazisaeedi

• http://www.youtube.com/watch?v=ic7wo-lu9Mo

• 1. Human Encounter Prologue  1,30

• DARK SIDE

• 2. Lustful Feast of Flesh 3,00

• 3. You Many One Devils (dedicated to rulers of past, present and future)  3,20

• 4. Lonesomeness  3,20

• 5. Sadistic Teacher (dedicated to my 4th grade teacher)  3,40

• 6. City Bombardment (dedicated to 1980 Iran-Iraq war bombs)  2,55

• BRIGHT SIDE

• 7. For Eugene, Distilling the Delicacy (dedicated to Eugene de Blaas 1843-1931)   2,57

• 8. For Ali, Who Does Live Many Births Mercifully   1,28

• 9. For Kurt, The King Without Crown (dedicated to Kurt Cobain 1967-1994)  1,01

• 10. For Thelonious, and His 88 Holy Names (dedicated to Thelonious Monk 1917-1982)  3,00

• 11. For Jeremy, Embodying the Mastermind (dedicated to Jeremy Brett 1933-1995)  2,58

• 12. Unknown Red-Skirt Girl, Who Vanished Before My Eyes in 1995  4,00

Marbin - Breaking The Cycle

Gitaristen Dani Rabin og saksofonisten Danny Markovitch har et fruktbart samhandling på denne skiva og det er da også mye av grunnfjellet for musikken til Marbin.  Låtene er vel gjennomtenkte, rytmisk frodige og det er virkelig førsteklasses musikere som spiller. Det musikalske brygget som Rabin og Markovitch er ofte en snedig, frisk og passe utfordrene miks av jazz, world, ambient og rock. Melodiene er ofte av det sensitive slaget, og kombinert med nevnte store instrumentale skikkelighet er det en formel som gjør ”Breaking The Cycle” til et svært lyttbart verk. Tilstrekkelig ofte er det en fin vilje til og utforske nye og friske musikalske territorier slik at det aldri blir ”sidrumpa” eller kjedelige saker. Marbin trosser og utfordrer kledelig ofte konvensjonene og går på tvers av sjangre slik at det alltid er en tiltrekkende gnist i musikken deres. Skiva er et dynamisk verk som ofte er både spennende og avslappende og det er det ikke mange som får til! Det avslappende aspekt og det og ikke å være redd for å roe ned i passgang og tidvis la verden så å si seile sin egen sjø er en egenskap de dyktige musikerne Markovitch og Rabin har. Den åpenbare kjemien mellom de to nevnte driver skiva frem og bidrar til at ”Breaking The Cycle” er stemningsfullt legert. Låten innehar mange lekre detaljer og er brukbart originale og med en fin ”tight” spilling og en stilistisk rammeverk gjør at det hele flyter virkelig fint av sted uten noen gang å være i nærheten av å virke påtatt eller kunstig. Denne Israelske duoen som nå rett nok har base i Chicago, har levert et verk som er pent variert og med en flott låtkolleksjon. På den gode låten ”Claire`s Indigo” er det visse nikk mot Gong og aller mest Soft Machine, mens ”Winds Of Grace” er lekkert marinert i rikelig med melankoli. Rabin har en fin kontroll på gitarspillinga og sin personlige ”touch” selv om vi kan ane noen hint av Al DiMeola og Dave Gilmour i dypet.  På sine kjære saksofoner imponerer Danny Markovitch stort og er en verdig arvtaker til storheter som Stan Getz, John Coltrane og Charlie Parker som han nok har hentet en viss inspirasjon fra. Langsomt oppbygde crescendoer, og den utstrakte bruken av det mer stillfarne er en av styrkene til Marbin. Denne vinklingen skaper mange til dels subtile stemninger og gjør at det ofte er meget vakker musikk som ”Breaking The Silence” kreerer. Dette er ei skive med stor musikalitet, svært dyktige musikere som samhandler forbilledlig og skaper en musikk som er særdeles velegnet til å fremprovosere refleksjoner hos lytteren.

http://marbinmusic.com/marbin/

• 1.      Loopy

• 2.      A Serious Man

• 3.      Mom`s Song

• 4.      Bar Stomp

• 5.      Outdorr revolution

• 6.      Western Sky

• 7.      Burning match

• 8.      Claire`s Indigo

• 9.      Snufkin

• 10.  The Old Silhouette

• 11.  Winds Of Grace

• Dani Rabin – Gitarer

• Danny Markovitch – Saksofoner

• Steve Rodbye – Bass

• Paul Wertico – Trommer på spor 1,3,57 og 11

• Makay McCraven – Trommer på spor 4

• Jarney Haddad – Trommer på spor 2,4,6,8,9 og 10

• Matt Davidson – Vokal på spor 3 og 6

• Leslie Beulelman – Vokal på spor 3 og 6

• Daniel White – Vokal på spor 11

Seth.ECT – Godspeak

For fans av Fear Factory og Ministry kan utmerket vel Seth.ECT være et godt alternativ, men også for de som liker metall og generelt sett røff musikk som skiller seg noe ut er dette bandet av interesse. Ensemblet er pr dato hjemmehørende i Tyrkia men skal senere i 2011 faktisk flytte til Canada. Bandet startet opp i 2008 men tross kort fartstid er det etablerte og erfarne musikere som utgjør Seth.ECT. Det musikalske brygget de tilbyr er ment å kombinere kraften fra industriell musikk med aggresjonen til metall og tilsettes noen saftige klyper med tradisjonell tyrkisk musikk. Som et sluttprodukt av dette komme det ut et temmelig rått men også tiltalende sound som er verdt å låne ørene til. Rå er i alle fall åpningen på låten ”ECT”, og det er herlig skremmende og voldelig saker Seth.ECT holde på med. Fornuftig nok så roes det tidvis ned litt og en får litt luft og bandet spesialitet de orientalske elementene dukker opp fra dypet. Synthmarinerte ”ECT” er en fin start på skiva med sin velfungerende blanding av tradisjonelle og elektroniske instrumenter. En rimelig eksplosiv og råtøff låt er ” B.L.A.S.T.” som via navnet er selvforklarende. Selv i en såpass riffintens låt har disse musikerne sansen for de små detaljene og vilje til tidvis å gi en stakkars lytter noe små og tiltrengte pustehull. På den forførende men også temmelig bryske låten ”For Se7en Years” blir vi for en stakket stund hensatt til Midtøsten før industrimetallen overtar scenen og de østlige vibbene får ta seg av finalen. ”Hollow Earth” er en for metallpreget låt etter vår smak, men mellomspillene som er altfor korte er interessant nok. En låt med en tilnærmet perfekt samhandling mellom Midtøsten sin musikk og industrimetall er ”Call Of The Ancients” hvor riffene og de dundrende trommene perfekt syes inn i sythveven! Noe av styrken til Seth.ECT er at de temmelig subtilt klarer å integrere noen av Midtøstens musikalske artefakter i låtene slik at musikk får et særpreg. Et særpreg som gjør at bandet tar et skritt til side for de mange bandene som til kjedsommelighet likner på hverandre. De mange lekre detaljene som bandet kommer opp med er også et stort pre, og på ”Orison” er det kvinnevokalen som gjør susen i en for øvrig frisk og spennende musikalsk kontekst. Denne skiva er et verk som virkelig står seg i en verden av metall idet den har flust med egenart og variasjon slik at det nesten ikke er mulig å kjede seg. Det er tidvis svært støyende men det blir som oftest rimelig kjapt brukket opp av noen mellomspill som ofte funker rett så bra. Det er aggressivt og mye metall og industriell i soundet fra Seth.ECT og dette nok ikke like velegnet for de mer sarte blant oss. De som derimot kan forholde seg til velspilt sofistikerte og gjennomtenkt dødsmetall og sortmetall med mye spennende ”attåt” bør nok lytte på disse dyktige tyrkiske musikerne.

• http://www.sethect.com

• www.myspace.com/sethect

• 1.      ECT

• 2.      B.L.A.S.T

• 3.      For Se7en Years

• 4.      Hollow Earth

• 5.      Heart Beat

• 6.      Call Of Ancients

• 7.      Orison

• 8.      Earth Rise

• 9.      Keops

• 10.  When The Simurgs Collapse

• 11.  Orison II

• Aybars Altay – Vokaler og synther

• Mert Tartac – Gitarer og bass

• Murat Alkan - Gitarer

• Izmael – Gitarer og orkestrering

• Sem - Trommer

Gjesteartist,

Allen Arkin

Salim Ghazi Saeedi – Iconophobic

Salim Ghazi Saeedi har komponert tre album før “Iconophobic”. Alle disse verkene var under bandnavnet Arashk og først ut var “Abrahadabra” som kom i 2006. I 2007 kom så “Sovereign" og “Ustuqus-al-Uss” fra 2008. På denne skiva bruker Saeedi sitt eget navn, og har en rekke roller herunder cover art tegner, komponist, gitarist, miksing, produsering, bassist, keyboardist, trommearrangør, produsent osv . Saeedi sine tre tidligere album har vært konseptalbum, og sorterer stilistisk under progressive rock. Virkemidlene som brukes for å skape soundet er varierte og inkluderer klassisk rock instrumentering, men også elektroniske lyder brukes nennsomt og kløktig. I sum så skaper det et sound som vi knapt har hørt maken til, og så lenge det er både velspilt, flott arranger og med nerve logrer vi villig vekk i pur glede. Seg selv beskriver Saeedi som en evig improvisator som enten opptrer eller komponerer. Vi kan trygt fastslå att denne musikeren er mer en vanelig dedikert til det å skape ny og spenstig musikk da han åpenbart lever og ånder for sin kunst. En kjapp lytt til “Iconophobic” vil fort sementerer akkurat den oppfatningen, å tilkjennegi en artist med integritet og med særpreg i bøtter og spann! Musikken som skiva gestalter er definitivt skrevet med følelse og viser en musiker som har mye å tilby lytterne. Så vidt vi vet bor Saeedi i Teheran i Iran, og fikk som ung smaken på vestlig musikk som blant annet Nirvana. ”Iconophobic” er definitivt av konseptuel støpning, og tilkjennegir en ung mann som har tanker om mangt og meget, blant annet om dette flotte og kulturhistorisk innflytelsesrike landet han bor i. Skiva sitt gjennomgangstema er fobien eller frykten for ikoner, og som Saeedi selv sier er dette muligens ikke en psykologisk lidelse men et glimrende tema å reflektere over! Så vidt vi kan skjønne er lyrikken full av dulgte henvisninger og betydningen finnes best om en leser mellom linjene! Uansett så tar dette verket oss med på en fascinerende musikalsk reise som er mer enn vel verdt å få med seg. Spenningsfeltet som oppstår mellom proglegert musikk og  lokal folklore er formidabel å lytte til, og blant annet toppet med Saeedi sin utsøkte traktering av gitaren. De elektroniske stuntene som Saeedi bruker fungerer også meget bra i denne konteksten. Programmert rytmikk er heller ikke her er noe vi synes trekker opp da det motsatte jo heller er tilfelle. Vi velger likevel å se stort på akkurat det i denne sammenhengen og å fokusere på alt som er bra, som for eksempel de velskrevene og ofte subtile låtene. Låter som er melankolsk og filosofisk legert, men som tidvis bærer bud om sol bak skyen og en viss optimisme. Alt på ”Iconophobic” er laget av Saeedi i hans hjemmestudio, og det er en formidabel og imponerende anstrengelse som ligger bak dette verket.  Vi er storlig imponert av resultatet, og anbefaler alle å sjekke opp denne dyktige artisten som har så mye å by på. Hør bare på “Music Is Harem” som tar for seg det at enkelte mener at å lage og lytte til musikk er synd! Eller lytt til ”A Satire On Hell” som er en filosofisk betraktning om spørsmål som egentlig ikke har noen svar. Vårt svar er derimot at å lytte til Salim Ghazi Saeedi og hans ”Iconophobic” meget vel kan gjøre noe med deg og er så absolutt et musikalsk verk å anbefale!

• http://www.facebook.com/Salim.Ghazi.Saeedi

• http://twitter.com/salimgs

• www.salimworld.com

• http://www.youtube.com/user/salimworldcom

   

• 1.      Composer’s Laughter

• 2.      A Satire on Hell

• 3.      And My Heart Aches Like 100 Aching Hearts

• 4.      Asiyeh

• 5.      The Songful Song of Songbirds

• 6.      Transcend Ecstasy with Ecstasy

• 7.      Don’t You See the Cheerful Rainbow?

• 8.      Music is Haram

• 9.      Dance in Solitude

• 10.  Eternal Melancholy of Loving Women

• 11.  Give My Childhood Back

• 12.  Breast-Milk

• 13.  I Am Beautiful, Are You Beautiful?
   

Hope To Find – Still Constant

Fra den smått ukjente byen Eskişehir i Tyrkia kommer dette ensemblet som med ”Still Constant” utgir en egenprodusert debutskive. Bandet ble startet i 2003, og kun Zafer Yüksel på gitarer er tilbake av de opprinnelige medlemmene. I 2006 ble noen av komposisjonene som hadde samlet seg opp utgitt under tittelen ”Dance Of The Flowers”, som igjen ble en del av samleren ”Eskişehir Rock Topluluğu”. Forbildene til bandet er Pink Floyd, Pain Of Salvation, Opeth, Eloy, Dream Theater og Riverside. Hope To Find klarer å unngå å kopiere de nevnte og serverer musikk som har nok særpreg til å interessere oss. Skiva er på rundt 25 minutter, og kommer ut som EP, og musikken er en hybrid av neoprog og progmetall. Låtene er av bra kvalitet, og en låt er virkelig topp, mens en er noe mer medioker. Vi får servert fine gitarsoloer og keyboardsoloen er også heftige saker. Det instrumentale er meget vel utørt på skiva, og spesielt blir vi imponert av gitarene som ”sitter rett i sikringsboksen” hele tiden. Best er nok låten ”City Soul” som viser bandet sin store kreativitet og ikke minst musikalitet. Sterke og komplekse rytmer gjør låten svært interessant, og den aggressive linjen med stort fokus på harde riff smaker fortreffelig. Midtpartiet er grådig bra utmeiselt og viser talent og flott fremførelse. Viljen og evnen til å roe ned og gi luft til låten gjør at den virkelig er verdt å låne ørene til. Symbiosen mellom piano og gitarer er ”Witness Of Happiness” sin viktigste og lekreste musikalske artefakter. Låten er også en intens og engasjert låt som fremstår som ekte saker, og den er harmonisk smektende. Små skarpsindige detaljer tilfører også det lille ekstra som er så viktig for musikkopplevelsen. Noen vibber til band som Pendragon og Pineapple Thief finnes i musikken, men Hope To Find har så mye kvalitet og egenart at det er mer enn godkjent. Dette er en spennende og interessant debut som helt klart viser både kreativitet og flotte instrumentale ferdigheter. Vokalen er ikke noe favoritt men grei nok, og det kan meget vel bare være vi som er vrange som sier dette?! Skiva er også en tanke ujevn, og med ytterlige et knepp opp hva gjelder det kompositorisk lekne, snertne og dyktige så blir det kjempebra neste gang. Hope To Find sørger for at Tyrkia behørig settes på et progkartet og vi håper at de er begynnelsen av en stor bølge av kvalitetsensembler fra dette kjempestore landet!

http://www.hopetofind.net/
http://www.myspace.com/hopetofind
http://www.facebook.com/pages/Hope-To-Find/171619490495
http://www.twitter.com/hopetofind

• 1.The Grand Opening 6,59

• 2.Walking Walls 6,09

• 3.Witness Of Happines 7,22

• 4.City Soul 6,42

•  

• Zafer Yüksel – Gitarer og vokal

• Alper Dağalp - Keyboards

• Erdem Korkmaz - Bass

• Orkun Sen - Trommer

Mechanical Organic - Disrepair Part Three - Genesis Of A Germ

De har mye på hjertet musikerne i Mechanical Organic, og det er det nesten umulig å unngå å skjønne når en lytter til denne EP-en. Stemmesamplere, eller på godt norsk spoken word dialogue, sørger behørig for dette. Musikken som tonsetter budskapet til bandet er en hybrid av sjangere, og gjør at dette bandet ikke så lett kan tjores til en spesifikk musikkbås. Likevel så er det tre musikkretninger som utgjør mye av det musikalske fundamentet, metall, prog og industriell. For de som vil ha en merkelapp så kan kanskje industriell eksperimentell postmetall duge? Musikken låter rimelig unik og bandet beskriver seg selv som en eklektisk syntese og hybrid av hard melodisk metall svøpt i en konspiratorisk progressiv form! Trioen har som sagt viktig saker på den tekstmessige agendaen. Konspiratorisk, metafysisk og politiske vitenskapelige undersøkelser er under lupen og som nevnt så høres det krystallklart. Connie D sørger for at gitarlinjene sitter midt i krysset med sikker hånd. De så uhyre viktige basslinjene sørger Evan Harris fra, og han er kjent fra band som Taramis, Eyefear, Black Majesty og Spasticator. En rimelig viktig person for å utmeisle Mechanical Organic sin særpregede musikk er Eddie Katz som leverer vokal, keyboards og programmering på en temmelig overbevisende måte. Katz har tidligere spilt sammen med band som Vauxdvihl, Ex-Where Echoes End og Pathway To Perception, og dermed er de mest detaljorienterte vel forsynt forhåpentligvis? Skiva er EP nummer tre i porteføljen til disse musikerne, og det er her de virkelig blomstrer. De foregående har vært ok men mer å regne som oppvarming til dette flotte verket. Et verk som søker å belyse den heslige og forbausende utbredte korrupsjonen som ifølge bandet eksisterer i øvre del av samfunn. Konspiratorisk dveler skiva ved at virus ser ut til å holde verden i skrustikka. Videre så er det bevist politikk for å få ned verdensbefolkningen å bruke AIDS og Ebola som virkemidler!!! Enhver får mene hva de vil om dette, men musikken preges selvsagt av lyrikken og fremstår som rimelig saftig, fascinerende og meget vel utført og gjennomtenkt. ”The Cut Hunter Theory” er i sannhet en moderne protestsang av episke dimensjoner som meget vel kan bli en klassiker. Det tok litt tid før låten satt som den skulle, men så vokste deg seg stor og virkelig kjempesterk! Radioutgaven virker å være noe unødvendig, men har nok sin forklaring. Vi antar at den er laget for og nå frem med budskapet til alle de som ikke holder ut å lytte til en 25 minutter lang låt. Der og da kommer det altså et kompromiss fra Mechanical Organic for en gangs skyld. De gjør også et annet grep som vi ikke akkurat applauderer, og det er å bruke programmerte trommer. Skiva hadde definitivt blitt enda bedre med en levende kropp som pisket trommeskinnene, men en kan ikke få alt her i livet! Det en får er derimot en EP med grådig bra musikk som skremmende nok kanskje har et ytterst viktig budskap?

• http://www.myspace.com/mechanicalorganic

• www.mechanicalorganic.com

• 1.      The Cut Hunter Theory (25:02)

• 2.      The Cut Hunter Theory (radioversjon) (4:13)

• Eddie Katz – Vokal, keyboards og programmering

• Connie D – Gitarer

• Evan Harris - Bass, båndløs bass, Chapman og NS stick

Tohpati Ethnomission - Save The Planet

Når enkelte hører nevnt Indonesisk musikk så tenker de da automatisk og naturlig nok på deres tradisjonsrike gamelan musikk. Nå er det heldigvis slik at Indonesia ikke lever i isolasjon, og derfor er de vel mottakelig or inspirasjon fra den øvrige verden. Selvsagt skal den tradisjonsrike gamelan musikken ikke på noen måte glemmes eller undervurderes. Således er Tohpati Ethnomission et eksempel på jazzrock smaksatt med landets unike særpreg. Faktisk så er Indonesia beriket med et rimelig fruktbart jazzrok miljø, og Tohpati Ethnomision er ev frontkjemperne i så måte. Tohpati er kjent for sitt fyndige gitarspill i Simak Dialog som vi har omtalt tidligere. Simak Dialog oppdaterer den elektriske keyboarddrevne postMiles estetikken med sine spesielle vrier. Tohpati står for alle komposisjoner her, og har fått med seg bassfenomenet Indro Hardjodikoro. I tillegg er den bare 16 år gamle perkusjonisten Demas Narawangsa hyret inn. Han spiller blant annet på de for oss eksotiske instrumentene rebana, kempluk og bidrar til at lydbildet får en noe annerledes ”aksent” så å si. Flere av de etniske injeksjonene sørger Diki Suwarjiki for med sin ypperlige traktering av det tradisjonsrike instrumentet indonesisk trefløyte. Også Endang Ramdan bidrar med etnisk krydder i om av kendang, gong og kenong, som alle skaper en noe særegen rytmisk leverandør. Det er dette særegne som er noe av skivas styrke, men selvsagt så er ikke minst elleve flotte komposisjoner noe som også veier sterkt når verket skal bedømmes. Tohpati har komponert og arranger alle låtene og han har kommet meget vel fra den oppgaven! Skiva er innspilt i Jakarta og den tilsynelatende allestedsnærværende Tohpati har selvsagt stått for produksjonen også! Skiva er totalt instrumental med unnatak av låten ”Bedhaya Ketawang” hvor Lestari sørger for smakfull vokal. Smakfull er også Tohapti sin Terje Rypdal hyllest på låten ” Selamatkan Bumi”, og forvrengte gitarlinjer på ”Inspirasi Baru”. Tohpati har en stor bredde i sin gitarspilling, og hyller sine andre inspirasjonskilder som Robert Fripp på den korte låten ”Drama”. En noe lengre hyllest er det på tidligere nevnte ”Bedhaya Ketawang” hvor John McLaughlin sin arpeggio Mahavishnu Orchestra stil projiseres. På andre låter viser Topahti sitt mangfold uten å skjele til noen spesiell gitarist. For eksempel har ” Pesta Rakyat” improviserte lydlandskaper, mens ”Hutan Hujan” er pastoralt legert og ”Amarah” har slem metallinfisering. Alt har som nevnt til det sikkert nærmest kjedsommelige Indonesisk basert rytmikk i bunn. Det er da bare rett og rimelig at det blir et verk noe utenom det vanelige, og derfor også svært spennende å lytte til. Vår behørig omtalte venn Tohpati er også en dyktig men varsom bruker av MIDi synthgitar, og det gir en fin injeksjon og mulighet til å søke nye musikalske muligheter og landskap. Skiva er vel verdt å lytte til og har nok av identitet, spilleglede, instrumental skikkelighet og en fin nerve og masse essens.

• 1. Selamatkan Bumi (Save The Planet) 9:07

• 2. Bedhaya Ketawang (Sacred Dance) 8:31

• 3. Drama 1:47

• 4. Ethno Funk 8:38

• 5. Gegunungan (Gateway Of Life) 2:56

• 6. Hutan Hujan (Rain Forest) 8:42

• 7. Biarkan Burung Bernyanyi (Let The Birds Sing) 7:27

• 8. Inspirasi Baru (New Inspiration) 4:13

• 9. Perang Tanding (Battle Between Good & Evil) 8:16

• 10. Pesta Rakyat (Festive People) 5:10

• 11. Amarah (Anger) 2:34

• Tohapti – Elektrisk gitar og midi synthgitar

• Indro Hardjodikoro. - Bass

• Diki Suwarjikifor – Indonesisk fløyte

• Endang Ramdan - Indonesisk pekusjon (kendang, gong, kenong)

• Demas Narawangsa – Trommer, indonesisk pekusjon (rebana, kempluk)

•  

Gjestemusiker,

Lestari – Vokal på spor 2

Soul Enema - Thin Ice Crawling

Dette bandet er et av de mange som blander temmelig mye forskjellig inn i sitt musikalske univers, men til forskjell fra en del av kollegene blir resultatet et ganske så smektende verk. Soul Enema har her en eklektisk miks av etniske vibber, psykedelisk musikk, fusion, symfonisk rock, metall og prog. En mulig merkelapp på musikken er, progmetallfolksymfoniskrock, uten at en nødvendigvis blir så mye klokere av det:) Bandet så dagens lys i 2001, men det tok ni år før debuten kom folk flest i hende. Med skiva trygt plassert i spilleren vil folket straks høre musikk som er rimelig melodiøs, men som har både mothaker, essens og nerve. Lyrikken er smått teatralske og surrealistisk, men derimot så er musikken basert på dyktige og jordnære musikere som ofte leverer catchy toner. Israeleren leverer en egenartet musikk som er rimelig smakfull, og som har temmelig mange symfoniske artrock elementer i seg selv.  Soul Enema har mange gode ideer som kommer til uttrykk på ”Thin Ice Crawling”, og de fleste fungerer rett så bra. Skiva er også breddfull av små og noe mindre og ofte flotte detaljer som det tar en viss tid å fange opp. Det kommer vel derfor knapt som noen overraskelse at vi påpeker at det er lurt å lytte mye og konsentrert til dette verket for at den individuelle musikkradaren skal fange opp alt som skjer. Musikken har faktisk både kraft og fylde, og som motvekt mer pastorale øyeblikk som er både delikate og vakre. Skipper på denne musikalske konstellasjonen er keyboardisten og vokalisten Constantin Glantz.  Han leverer et verk på sekstisyv minutter hvor han er ansvarlig for de fleste komposisjonene og for produksjonen. Det ligger åpenbart mye omtanke bak verket, som har et antikrigs budskap som konsept, men også en klar kritikk av kampen mot terrorisme er så vidt vi kan skjønne på agendaen. Vokalisten Irene Sherr synger med innlevelse og har flust med personlighet i hva vi best kan beskrive som en tidvis semioperetteaktig stil. Samspillet mellom fabelaktig vel utførte keyboards og de kraftfulle men finurlige gitarene er som oftest en fornøyelse å høre på. Rytmeseksjonen er av det moderne og oppdaterte typen og er både distinkt og dynamisk. I det hele tatt så er det instrumentale nivået av virkelig klasse, men det går likevel sjelden på bekostning av tilgjenglighet og melodi. At ”Thin Ice Crawling” evner å begeistre oss er et faktum, og låtporteføljen er både høyst variert og med store kreative spenn. På for eksempel ”The Land Derailed” er Midtøstens artefakter så smart integrert i musikken at en nesten kan bli yr av glede. Mange andre artister hiver inn etniske elementer for å skape variasjon, men få kan klare å gjøre det så sømløst og elegant som Soul Enema. Gitarspillinga til Yevgeny Kushnir gir oss både de fete riffene, men også lekre solopartier og arpeggiostenkede akustisk linjer. I tillegg så er alltid gitarene en naturlig del av lydbildet, og ikke en kanskje småfestelig men akk så nedbrytende ”løs kanon på dekk”. Dette verekt er alt annet enn nedbrytende, men tvert om et verk med fin fremdrift som flyter naturlig av sted. Selv med en mengde med temposkifter og andre avanserte musikalske stunts låter det hele tiden så naturlig. Et unntak er den siste låten som er en enkel, rolig og fin låt med neddempet piano og fine saksofonlinjer fra gjesteartisten Stas Gorodov. Et stykke ut i låten får vi total stillhet før en collage av samplere gjør sin entre. Den nevnte sekvensen er noe vi kunne vært foruten, men som ikke rokker ved at det faktum at dette virkelig er ei knallbra skive. Beste låten er ”Splinter” med en vannvittig frodig og imponerende instrumental teknikk men også en god melodi. De øvrige låtene står ikke særlig mye tilbake for nevnte, og dette er en meget imponerende debut som alle bør sjekke opp.

• http://www.myspace.com/soulenema

• soulenema.bandcamp.com/

• 1.      The Land Derailed (7:30)

• 2.      The Last Night (8:41)

• 3.      Quicksand Lies (5:28)

• 4.      Crystal Territory (7:10)

• 5.      Splinter (7:09)

• 6.      Other Line (7:43)

• 7.      Unholy Ghost (6:09)

• 8.      911 (8:59)

• 9.      Thin Ice Crawling - Outro (7:54)

• Irene Sherr - Vokal

• Constantin Glantz - Keyboards, lydeffekter og vokal

• Max Mann - Bass

• Yevgeny Kushnir – Elektrisk og akustisk gitar

• Oleg Szumsky – Trommer

•  

Gjesteartist,

Stas Gorodov – Alt saksofon på spor 9

Unitopia – Artificial

En felles venn førte Sean Timms og Mark Trueack sammen, fordi han mente de hadde felles musikksmak! Det var korrekt nok, og når så også den personlige kjemien stemte var grunnlaget lagt for Unitopia. Første skiva fra disse australierne var ”More Than A Dream” fra 2005, som det faktisk tok hele åtte år å få ferdigstilt! Neste skive var dobbeltalbumet ”The Garden” som de bare brukte tre år på. Det verket var et album fylt med symfonisk rock, og etter manges mening en perfekt balanse mellom prog og nesten popliknende lettbenthet. ”Artificial” er på hele 68,30 minutter, og opererer i et farvann som vi kan kalle crossover prog om noen skulle ha interesse av akkurat det? Soundet er vakkert og tiltalende, og det låter melodisk og musikken går rett hjem, ikke minst takket være Mark Trueack sin flotte vokal. Unitopia er ganske så elegante der de klarer å kombinere elementer av prog med symfonisk musikk, jazz, artrock og world musikk sømløst og svært naturlig.  Skiva er et konsept og alle låtene kretser rundt tematikken at menneskeheten er på vei til å skape kunstig intelligens, blant annet ved hjelp av medisinsk intelligent design. Også tematikken med at ansikt til ansikt kommunikasjon som blir erstattet av kommunikasjon via nettet er på agendaen på denne skiva. Bandet favner hele fjøla av influenser fra proghistorien, men har definitivt et sound som har mye retro i seg, men samtidig så låter soundet moderne og oppdatert. Det er flere nye navn i Unitopia, og Peter Raidal står nå for blåserne, og både trommer og bass også har nye navn. Det svekker i alle fall ikke musikken, som blant annet har en aldeles utmerket Beatleshyllest. På den fabelaktige låten ”Nothing Last Forever” får vi mellotronfløyter i beste “Strawberry Filels Forever” ånd, i en låt som tidvis faktisk er herlig dramatisk og meget velarrangert. Budskapet i låten er Beatles sitt mantra ”Come Toghether” og et pust av hine hårde dagers ”Peace And Love” konsept, som en motpol mot dagens rå materialisme. Det begynner pent og pyntelig på ”The Great Reward”, men så konverterer det til det bombastiske og episke. Låten er beriket med en super melodi og refrenget er noe av det bedre vi har hørt.  Måten symfoniorkesteret integreres på er bare imponerende, og det er faktisk en av skivas store styrker, da det arrangementmessige er så vellykket og beriker verket mer enn og bare å gjøre det til et oppsvulmet navlebeskuende foretak. ”Tesla” har spenstig tematikk og friske og lynkjappe taktbytter, lekre jazzinjeksjoner, og som en bonus så varer låten i over tretten minutter. Keyboardsoloene er hentet fra øverste skuff, og samspill mellom motpolene rockensemble og symfoniorkesteret  er virkelig knallbra. ”Artificial” er ei skive som faktisk er kjemisk fri for svake låter, og det er ikke mange band forunt å få til. I tillegg så er det tett mellom de virkelig godbitene, som for eksempel den skreddersydde korte men fabelaktige låten ”The Power Of 3”. Vi har tidligere ikke vært så begeistret for musikken til Unitopia, men på denne skiva er vi faktisk særdeles fornøyde. Vi kan trygt anbefale ”Artificila” til alle som liker melodisk rock med symfoniske innslag!

• http://www.unitopiamusic.com

• www.myspace.com/unitopiaband

1.      Suffocation (1:40)
2. Artificial World (5:42)
3. Nothing Last Forever (5:31)
4. Not Human Anymore (5:22)
5. Tesla (13:21)
6. Reflections (3:18)
7. The Power Of 3 (1:22)
8. Rule Of 3's (4:10)
9. Gone In A blink Of An Eye (5:49)
10. The Great Reward (6:38)

Bonus låter,

11. What Kind Of World (9:36)
12. This Time I Think We Got It Right (3:51)
13. Relative To Me (3:01)

 

Mark Trueack - Vokal
Sean Timms – Keyboards og vokal
Matt Williams – Gitarer og vokal
Jamie Jones – Trommer og perkusjon
Shireen Khemlani – Bass og vokal
Tim Irrgang – Trommer og perkusjon

Peter Raidel - Saksofon

MoFoIsDead – Nubile

Fra de mest pastorale øyeblikk til riff basert musikk på null komma niks, det er MoFoIsDead det! Det låter regelrett fett i kraft av slike kontraster og det groover virkelig og låter også passe rått. Litt old school metall er aldri å forakte, og når dette kombineres med prog og ambiente melodier så er dette bandet noe for seg selv. Medlemmene kommer fra Brisbane, Melbourne og London og de liker tydeligvis å spille sammen. Låtkolleksjonen er jevnt over bra, og bandet har en herlig og ekte spilleglede. Forbildene oppsummeres med den temmelig omfattende frasen, ”livet, døden og tangentene i mellom! Vi har sett en plass at dette ensemblet har blitt beskrevet som, ” en schizofren orgie av sonisk skjørlevnet”! Og i sannhet så er dette noe annet enn vi til serveres fra de mer konforme bandene som det kryr av. Sjelden har løssluppenhet og musikalsk intelligens hatt et slik fruktbart samarbeid, og skiva har virkelig musikk som fenger og utfordrer i all sin variasjon og prakt. Soundet er friskt og freidig, det buldrer og drønner men det er aldri langt til den mer forførende og stemningmettede musikken. Vokalisten spenner over 3 oktaver og med et slikt organ kan han nesten alene utføre musikalske underverker. Noen flotte akustiske partier som på ”The Vulcanologist” tilfører nødvendige kontraster i en slepende låt. Denne temmelig enkle låten er også toppet med en meget uttrykksfull vokal, og en sneisen avslutning. Det er nesten helt utrolig at det faktisk er samme vokalist på ” Darkness Splendour”! Også denne låten begynner med akustisk stemningsfull gitarklimpring, og med Pauly noen oktaver lavere i banen. Balladen er virkelig noe MoFoIsDead kan være bekjent av med all sin prakt og skjønnhet. Den påfølgende og korte ”Ballad Of The Hazardous Looseman” er en ambient og rolig pianobasert sak med litt eksperimentering mot slutten. En hensettes i et ettertenksomt modus, men på neste låt blir en virkelig røsket ut av enhver fundering. Pauly sine gitarer spyr ut monsteriff på monsteriff og Q Beats pisker trommer som aldri før i en låt som er nokså representativ for MoFoIsDead sitt sound. Dette bandet fra ”down under” har faktisk laget ei skive som en nesten bare må bli glad i!  Skiva er på ingen måte feilfri, men er frisk og med mange originale ideer og vendinger. CD-en har litt sparsomme opplysninger, og vi som er glade i facts føler oss en tanke snurt i så måte. Produksjonen er ikke i toppklasse, men det er til gjengjeld bandets spilleglede og entusiasme. Låtene er spekket med velfungerende innfall og et herlig driv, og vokalisten er noe for seg selv og farger skiva skikkelig i positiv forstand.

• http://www.myspace.com/mofoisdead

• mofoisdead.com

• 1.      Resistance Is Futile

• 2.      Love Me

• 3.      Inevitability

• 4.      The Pretty Ones

• 5.      Rainhead

• 6.      The Undertaker

• 7.      The Vulcanologist

• 8.      Darkness Splendour

• 9.      Ballad Of The Hazardous Looseman

• 10.  Explicit

• 11.  The Unnamable

•             Pauly – Vokal og gitarer

• Colonel – Bass og vokal

• Q Beats - Trommer

Shangren – Warriors Of Devastation

 Asiatisk folkmetall fra Australia er ikke akkurat hverdagskost for oss, men Shangren server slikt på ”Warriors Of Devastation”. Bandet er ungt, friskt og frontet av Leonard Ung som er en talentfull musiker som har hentet gruppenavnet fra Kinesisk mytologi og en Taoistisk guddommelighet ved navn som Honjou Laozu som også kalles Xuan Xuan Shangren. Musikken til Shangren er metallinfisert men ved bruk av tradisjonelle asiatiske instrumenter og melodier skapes musikk som er temmelig unikt og spennende.  Forbildene til Shangren er mange og vi nevner i fleng, Eluveitie, Chthonic, Ensiferum, Finntroll, Amon Amarth, Equilibrium, Yoshida Brothers og tradisjonelle orientalsk musikk og kultur. Som en slags motvekt er europeiske Eve Natham med i bandet og hun er en elfenbeinshvit instrumentalist som kan sine saker! Tredjemann er Andy Suppradit som har en viktig rolle med sin gitarspilling som er rimelig heftig legert!  Vi har aldri hørt noe musikk som likner særlig mye på musikken til Shagren før, og således er den spennende å lytte til. Metall er utvilsomt fundamentet, men når så de tradisjonelle asiatiske instrumentene spiller opp så blir det nærmest et paradigmeskifte. Det skiftet gjør at musikken til Shangren fremstår som noe de musikalske smaksløkene får brynt seg på.  Når så også Leonard Ung har talent nok til å sy sammen disse to stilistiske retningene som jo er ekstremt forskjellige til et fungerende hele, da er ”Warriors Of Devastation” virkelig verdt å lytte til. I farten kan vi bare komme på Chtonic som har visse fellesnevnere musikalsk med Shangren. Ung satser ikke alt på mange småsnåle takter men jobber mer mot avpassede tempobytter, variasjon og følelse. Slikt løfter musikken opp fra det mediokre og gir den nok luft til at om den ikke flyr høyt så ikke blir baktung og seig. Ikke alt sitter perfekt, men det er såpass mye å lytte på at de fleste med for metall nok vil henge med gjennom hele skiva. Den ikke så altfor storvokste (158cm) mannen fra Sydney, New South Wales lager definitivt musikk av mer format grandiost format enn sin størrelse. Leonard Ung og hans medmusikanter står bra til hverandre instrumentalt og samhandler bra, og har laget en debut her som er solide saker.

• www.youtube.com/shangrenmetal

• http://www.myspace.com/shangrenmetal

• Leonard Ong – Vokal og arrangementer

• Andy Suppradit – Gitarer og bakgrunnsvokal

• Eve Nathan – Keyboards

Modest Midget -The Great Prophecy Of A Small Man

Debut albumet fra dette bandet som vi tidligere har vurdert EP-en til, og som altså kalles det manglende mellomleddet mellom Beatles og Frank Zappa. De første fjonene til dette album ble til med en virtuell fantasi av Modest Midget sin ubestridte frontmann, Lonny (Lionel) Ziblat. Han sørger for at skiva er farget med en stor miks av stilarter som kobles sammen og fra hverandre på ofte temmelig uventede måter. ”The Great Prophecy Of A Small Man” er ofte en fin opplevelse, som leveres av et engasjert band som ønsker å vise verden at musikken ikke er på en usikker innerski med faktisk står fjellstøtt i all sin vitalitet og habilitet. Dette bandet fra Amsterdam som jo er kjent for sine vakre tulipaner leverer ei skive som står gått til dette, idet musikken er nokså blomstrende og i full knopp og ofte svært vakker. Av de tretten låtene på denne CD-en var fire med på omtalte EP, men de resterende ni er på mange måter en naturlig fortsettelse av det EP-en gav oss. Låt nummer 3,6,8 og 11 var på EP-en ”Partial Exposure” så det er nevnt og de mest detaljorienterte har fått sitt. For de som vil sette en klar merkelapp på musikken til Modest Midget så er dette knapt mulig da musikken blant popfolket kanskje vil bli kalt jazz. Derimot vil ganske sikkert jazzfolket kalle dette rock, men rockerne muligens vil dra frem betegnelsen teater musikk, og for å  skikkelig grumse til et hvert tilløp til båssetting så finnes det elementer av musikken til Back, Strawinsky og Bizet spredt pent utover. Forklaringen på dette kan være at bandmedlemmene har såpass forskjellig musikalske røtter at musikken blir et såkalt fargerikt fellesskap. Noen har jobbet med André Hazes, noen med Kayak og noen med Wouter Hamel, og de kommer fra så forskjellige destinasjoner som Portugal, Holland, Polen, Israel, Argentina og Latvia. Alle låtene er skrevet av Lonny (Lionel) Ziblat, og samme mann har arrangert alt og produsert skiva! Styrken til Ziblat er at han klarer å integrere og samle alle sine musikalske stunts og følere til et hele som er meget bra utført og som i tilegg ofte er veldig catchy uten å gå på akkord med den høye musikalske kvalitet. Et eksempel er ”Contemporary Ache” som blander Beatlesvibber med klassiske toner og følere til King Crimson i en låt som har et voldsomt driv og som er ytterst lekker og finurlig. Den påfølgende låten ”Troubles In Heaven” er ikke mindre sofistikert og catchy i all sin prakt og med den bivirkningen at låten lett  fester seg i hjernebarken. Mye prakt er det også på ”Evollution” hvor jødisk musikk og gammelprog forener krefter på en imponerende og vellykket måte. ”The Great Prophecy Of A Small Man” er ei skiva hvor det enkle og det mer avanserte fusjones flott , og i hendene på en dyktig og frisk låtsnekker som Lonny (Lionel) Ziblat blir skiva rett så trivelig, spennende og en absolutt velkommen gjest i spilleren vår.

• 
  www.myspace.com/modestmidget

• www.modestmidget.com

• 1.      Follow The Noise 0,55

• 2.      Contemporary Ache 5,17

• 3.      Troubles In Heaven 3,13

• 4.      Coffee From Yesterday 2,4

• 5.      Back From My Trip 3,34

• 6.      Home Seek 4,26

• 7.      Here I Go 3,22

• 8.      Baby 3,05

• 9.      Jorge Knows How Difficult a Musician's Life Can Be, but then again, who doesn't? 4,00

• 10.  Buy Me !

• 11.  Evolution

• 12.  I Cane, I Saw, I Left 5,29

• 13.  The Last Straw 5,13

• Lonny Ziblat - Gitarer, litt keyboards, perkusjon og vokal

• Emiel De Jong – Saksofoner, klarinetter, fløyter og vokal

• Artis Orubs – Trommer

• Tristan Hupe - Keyboards

Gjesteartister,

• Bas Wiegers - Fiolin

• Ilse Eijsink - Klarinett

• Vera Van Der Bie - Fiolin

• Oene Van Geel - Bratsj

Kelly Simonz - The Rule Of Right

Denne skiva er en reutgivelse av Kelly Simonz sitt tredje album som kom i 2002, og sjangermessig snakker vi om vokalbasert neoklassisk metall. De obligatoriske instrumentale passasjene med doble basstrommer er det mange av i en setting av Yngwiliknende shred. Simonz har stålkontroll på alle triksene denne musikalske setting til vanelig byr på, og byr selv på det samme. Melodiske arpeggio, drivende kraftakkord rytmikk, brennende melodisk tematikk flettet sammen med superrask spilling, solid tematisk progresjon, catchy ballader o.s.v Det mest fansen etterspør finnes det rikelig av på skiva, og alt er vel utført. Noen store overraskelser er det ikke å spore, men et ytterst solid håndverk med mange fine stemninger. En merker seg også at arrangementene jevnt over er av høy klasse, og at de faktisk blir bedre og bedre utover på skiva. En kan nesten få mistanke om at låtene er laget kronologisk, og sådanne egentlig representerer en musikalsk utvikling. Nå er jo faktisk Kelly Simonz er muliinstrumentalist, men selv” han kan tydeligvis utvikle seg og er knapt ferdig utlært. Han er jo som nevnt tett opp til Yngwistilen”, men i stedet for å rått å imitere kjører han sitt eget opplegg. Et opplegg hvor det skapes mange fine stemninger som skaper en autentisitet og ekthet som gjør at musikken tar et lite skritt tilside for de andre. Et lite men viktig skritt som sørger for noe særpreg og en følelse av dette er småfriskt og spenstig musikk. Gitararbeidet til Simonz er ikke overraskende førsteklasses og han viser på denne skiva en meget god musikalsk oppfatningsevne hvor visjon, retning og hensikt er klart forhåndsdefinert, og faktisk oppfylles til tusen. Musikken flyter jevnt over bra på skiva og er tidvis ganske så heftig med god vokal. De som liker musikken til Yngwie vil sannsynligvis like denne skiva som nok er aller mest for de gitarfrelste, men også andre grupperinger vil kunne nyte energien, låtene og stemningene her.

• http://www.kellysimonz.com/

•  http://www.myspace.com/kellysimonz

• Kelly Simoonz – Elektrisk og akustisk gitar, bass, keyboards, trommer, programmering og vokal

• Keisuke Nishimoto – Bass og bakgrunns vokal

• Tetsuya Hoshiyama – Trommer, perkusjon og bakgrunns vokal

• 1.      Destiny

• 2.      Till The End Of Time

• 3.      Still

• 4.      The Rule Of Right

• 5.      Desperado

• 6.      King Of The Castle

• 7.      Time Of Revalation

• 8.      Partia BWV826

• 9.      Now Your Turn

• 10.  Sprendid Grief

• 11.  Dancing On The Edge

• 12.  Blind Faith

• 13.  Etude

Modest Midget – Partial Exposure

Beatlesinfluensene er der så absolutt på denne femten minutter lange EP-en, men bandnavnet gir jo sterke assosiasjoner til Gentle Giant. Dermed er vi altså rimelig kjapt over i avdelingen som sørger for å gi en beskrivelse av musikken. En musikk som vi for enkelthets skyld kan si er en slags popprog med innsmett fra blant annet jødisk musikk. Eller som bioen sier, ”tøff som Paul Simon, kommersiell som Ingemar Bergmann, og sofistikert som Brtiney Spears!”. Fornøyelig beskrivelse! Sentralt i musikken som forrettes er den Amsterdambasert komponisten og musikeren (Lonny)  Lionel Ziblat. Han har en bakgrunn hvor en påvirkning fra svært forskjellige musikalske smaker og kulturer så absolutt er med å påvirke musikken på skiva. Musikken er rimelig gjennomarbeidet og sofistikert med også preget av at den er så tilgjengelig, og her møtes stilarter som normalt ikke er på ”talefot” og Ziblat får det likevel til å låte såpass bra. Forskjellig etnisk musikk forenes uten at det blir snakk om world musikk, og i den miksen tilsettes det også klassisk musikk og rock. Noen har sågar snakket om at Modest Midget låter som det manglende mellomleddet mellom Zappa og Beatles. Det er nok å ta litt hardt i, men likevel er det ikke tvil om at det er mye spennende kvalitetsmusikk på denne EP-en. Vi er såpass trigget av musikken her at vi virkelig ser frem til den nye CD-en ” The Great Prophecy Of A Small Man” som når dette leses nok er ferdigstilt og klar for salg. Det er da snakk om musikken til et band som i høy grad kan sies å være internasjonal. Latvia, Holland, Portugal, Argentina, Israel bidrar direkte og indirekte, og dette sørger for en livlig, sjarmerende og energisk musikk. Likevel er det ikke mulig å undervurdere betydningen av Lionel Ziblat når en snakker om Modest Midget. Han komponerer, arrangerer, synger, spiller gitar, piano og perkusjon. I sannhet et multitalent som også klarer å lage musikk med særpreg, og musikk som skiller seg ut fra massene. Han har også en slags sjette sans for det melodiøse, og om musikken og konseptet fra denne EP-en ytterlige utvikles og rendyrkes blir ” The Great Prophecy Of A Small Man” en utsøkt fornøyelse å lytte til. Åpningslåten ”Trouble In Heaven ” er også en fornøyelse å lytte til, med sine intelligente melodilinjer og keyboard og fioliner i fri utfoldelse.  Vokalharmoniene er utsøkte på”Home Seek”, men låten blir noe for popinfisert etter vår smak. Da er ”Evolution” er mye bedre låt, som starter opp med herlige fiolinriff og er pent pyntet med progressive arrangementer, og en rytmikk som er hentet fra Sør Amerika. Herlig låt, som til fulle viser hvilket potensial dette bandet har, og vekselbruket mellom frodig og energisk musikk er flott.

www.myspace.com/modestmidget

• 1.      Troubles In Haven

• 2.      Baby

• 3.      Home Seek

• 4.      Evolution

• Lionel Ziblat – Gitarer, keyboards, perkusjon og vokal

• 
  Emiel De Jong – Saksofon, klarinett, fløyte og vokal

• Artis Orubs – Trommer

Gjestemusikere,

• 
  Bas Wiegers - Fiolin

• Vera Van Der Bie - Fiolin

• Ilse Ijsink Klarinett

• Oene Van Geel - Fiolin

Merlin Bird– Reason And Rhyme

“Reason And Rhyme” debuten til bandet med et fantastisk flotte navnet Merlin Bird J som kommer fra Melbourne i Australia og har lyrikk som dveler ved det uutgrunnelig, det mystiske og mye av det vi ikke forstår.  Som tonfølge har bandet en ganske så original prog hvor elementer fra folk, klassisk musikk og rock er mest fremtredende. Alt utført med stor kløkt og struttende av originalitet og spilleglede. Merlin Bird beskriver segs selv som Jethro Tull møter en hissig Enya i en Irsk pub som er eid av Radiohead, og med tre velskolerte sangere som på underlig vis har endt opp i et rockeband som lytter til King Crimson! Fornøyelig beskrivelse utvilsomt, og best av alt så er den med mye sannhetsgehalt! Sant er det også at Merlin Bird spiller en musikk som er ulik alt annet, og det er jammen noe å være stolt av i en verden av kopister og etterapere. Liveshowet til Merlin Bird er store happeninger, og viser en forrykende opptreden hvor musikken kompletteres av tryllekunster, masker og fascinerende historier. Her på ”Reason And Rhyme” er det en atmosfærisk musikk som er rimelig munter vi får, og som nevnt er musikken temmelig unik. Det unike ligger blant annet i at en virkelig får gåsehud av musikken og av de fabelaktige vokalistene og øvrige musikerne, og avhengigheten av daglige injeksjoner av bandet med det flotte navnet kommer kjapt. Når vi skryter av vokalistene så er likevel Beck Sian ikke mulig å la være å omtale. Hun er i familie med Kate Bush, men mye viktigere er det selvsagt at Beck sammen med tenor til Geoff Dawes skaper et magisk vokalt tospann. Geoff Dawness har for øvrig visse likheter med mye av vokalen på verk av gode gamle Strawbs. Nevnte tospann utfyller hverandre fabelaktig og skaper et fundament hvorpå de andre instrumentene kan funkle. Og funkle er ordet for 12 strengs gitarene og de øvrige instrumentene, og selv om denne EP-en er alt for kort (17 minutter) så er det forbausende mye innhold på den. Innhold med en kjerne av melodisk progressiv folkrock med mange klassiske influenser.  Hør bare på instrumentale ”Puccini Garden”, hvor en frisk og freidig progressiv musikk i en klassisk og moderne tapning åpenbarer seg. En mer elektronisk legert sak er ”Beholder`s Eye” med sekkepipe fra synthene og Geoff Dawes flotte stemme er viktige ingredienser. Keltisk terreng åpenbarer seg på “The Father Of Storms” som også har en nærmest vannvittig flott pastoral og spirituell stemning. Gjesteartisten Sue-Ann har her sin eneste opptreden, og hennes lyse og fagre stemme er her en optimal kontrast til Geoff Dawnes vokal. Skiva avsluttes med den alt for korte ”Reason To Rhyme” som tar opp tråden der skiva begynte for 15 -16 minutter siden, og er altså en ”outro” som følger opp skivas ”intro”. Som vår ”outro” hva gjelder denne anmeldelse er dette bandet noe som alle som liker musikk med folkelementer med store kreative spenn og usedvanelig vakker med spennende musikk burde skaffe seg. Vi kan knapt vente på fortsettelsen, og anbefaler ytterst sjarmerende og velspilte ”Reason And Rhyme” på det sterkeste.

• www.merlinbird.com.au

• http://www.myspace.com/merlinbird

• 1.      Rhyme To Reason  4,48

• 2.      …The Calm Before  0,34

• 3.      The Father Storm  4,14

• 4.      Puccini Garden 2,24

• 5.      Beholders`s Eye 4,04

• 6.      Reason To Rhyme  1,27

•  

Geoff Dawes - Keyboards, 12 strengs gitar og vokal

Dan Moloney – Trommer, perkusjon, xylofon og alt som det er mulig å slå på faktisk, og under ingen omstendigheter vokal!!!

Gjestemusikere,

• Beck Sian - Vokal

• Shakira Searle – Vokal

• Dave O'Toole  - Gitarer

• Dylan Stevenson – Bass og vokal

• Dan Moloney – Trommer

• Trevor Carter – 12 strengs gitar

• Andrew MacPherson – 12 strengs gitar

• Sue Ann - Vokal på spor 3

Loving Tongue –Shadows Of Innocence

Et band som har holdt på i femten år, og er fra Adelaide “down under” og har vært gjennom diverse mannskaps- og stilforandringer. ”The Shadows Of Innocence” har en musikalsk retning som trekker veksler på progmetall og world musikk stenket med hardrock estetikk.  Musikken er tidvis også episk, og gir oss klare assosiasjoner tilbake til legendariske Uriah Heep i deres velmaktsdager. Akkurat det er ikke noe Loving Tongue overhodet legger skjul på, og de nevner også Led Zepplin, Tea Party, Iron Maiden, Black Sabbath, Deep Purple, Rainbow og Jimi Hendrix som forbilder.  Den musikalske logistikken fører likevel til et særegent sound, og det er som oftest en fryd å lytte til ”The Shadows Of Innocense”. De er utvilsomme retrobasert til de grader, men klarer likevel å raffinere musikken sin slik at det høres temmelig friskt ut, og de oppnår en grøssende spennende og god musikk på enkelte låter. Med så mye på hjertet som fjorten låter fordelt på voksne syttiseks minutter er det åpenbart at vi har med et band som syder av formidlingsvilje å gjøre. Skiva setter oss i riktig modus og vi virkelig koser oss med å lytte til all denne vellyden. Den musikalske intelligensen og føling er mesteparten av tiden tilstedeværende og gir oss en godfølese. En godfølese som gir en temmelig spesiell bukett av positive og  "gladvibber" som er så udefinerbare, men så viktige for å lage musikk som avleirer stemninger som gir en flott musikalsk kraft. Denne kraften gir en lidenskap og musikalsk hengivenhet som bare er fabelaktig, og gjør at dette verket er så intenst og hørbart. At det er rimelig klart at bandet har det moro når de spiller, og at dette er et ytterst ærlig album gjør selvsagt ikke musikken mindre tiltalende. Med en fin bukett av temmelig originale musikklinjer og sold rytmikk og flott vokal er dette et album som de store flertall av kreativ og stemningsfull hardrock bør like. Musikken har ikke de tekniske lekkebiskene, men flust med rock med sjel og spilleglede. Produksjonen er absolutt ikke av de beste vi har hørt, og bedre studiofasiliteter kunne nok gjort dette til et enda bedre verk. Vi foretrekker likevel ekte og kreativ musikk med noe begrensede innspillingsmuligheter fremfor ekstremt velprodusert musikk som mangler identitet og innovasjon.

http://www.myspace.com/thelovingtongue

• 1.      Tears Of The Unicorn

• 2.      Say That You Run

• 3.      Temple Of Love

• 4.      Written In The Stars

• 5.      Marching On

• 6.      Elisa

• 7.      Lady of All Seasons

• 8.      Will You See Heaven

• 9.      Look Out Jack

• 10.  Haeven and Hell

• 11.  Mozart Blues

• 12.  She Drinks The Drakness

• 13.  Queen`s Lament

• 14.  Hard One To Love

• Honey Boy Jim  (Jimmy Petkoff) – Gitar og vokal

• Big Tom (Tom Petkoff ) - Bass og vokal

• Dr Phil – Trommer

Annexed – When Philistines Joust

Sydneybaserte Annexed er en instrumental kvartett som utøver en heller intrikat rytmikk og sysler med flerlags musikk som i sum utgjør et sound som ikke er dusinvare. Inspirasjon hentes fra så forskjellige kilder som punk, elektronisk musikk og prog og ”When Philistine Joust” fremstår som et verk med rikelig med egenart uten at det virker kunstig og påtatt på noen måte. Harde riff og en utsøkt tristesse blandes, og rytmikken er i tillegg til stor kompleksitet også rimelig heftig men alltid med et godt øye til det melodiske uten noen gang å bli forutsigbar og kjedelig. Annexed klarer faktisk ofte å fremtrylle både velklingende og spennende musikalske landskaper selv uten noen vokal tilstedeværelse. Bandet er rimelig internasjonalt i det medlemmene er fra blant annet Colmbia, Taiwan (New Zealand) og Australia. Basslinjene er ganske så hoverende med tre bassister tidvis, svært pumpende og de er både heftige og distinkte og fremhever det litt Toolstenkede soundet hvor også tvillinggitarene er rimelig kløktige og utgjør en stor musikalsk kraft. Giaterene snor og bukter seg om hverandre i en heftig utøvelse av fingernem strengelek og skaper en lekenhet som myker noe opp den til dels maskinaktige følelsen som av og til kan råde. Ryktene sier at Annexed er et meget ambisiøst band som har et fokus på ørsmå detaljer i produksjonen for å oppnå musikk som blir akkurat som hva den var tiltenkt i utgangspunktet. Akkurat det med detaljrikdom kan jo være et tveegget sverd i musikksammenheng, men her virker det som resultatet stor sett bare er en ytterlige finslipt og forseggjort musikk. Alejandro Gonzales som pisker skinnene er en kvalitetstrommeslager som har en fin variasjon og dybde i sin tromming, noe han nødvendigvis må være for å klare den ambisiøse rytmikken. Alle låtene lever sitt eget liv og står godt på egne ben idet de har små og store detaljer som gjør de engasjerende og levende, og vel verdt å lytte til. En god vokalist i det minste på noen av låtene hadde nok ikke vært å forakte på neste skive.  Likevel innehar ”When Philistines Joust” iså mye kvalitet og selv om den slett ikke er et feilfritt verk så er utvilsomt Annexed et hyggelig bekjentskap vi gjerne hører mer til.

• www.myspace.com/annexed

• http://www.theannexed.com

• 1.      Grind

• 2.      When Philistines Joust

• 3.      A Conflict

• 4.      Welcome To The Paradox

• 5.      The Inbetween

• 6.      Devious Roattaions

• 7.      Caterpillar

• 8.      Phrenic Esquisse

• 9.      Common Disseet

• 10.  Silhouette

• Alejandro Gonzales - Trommer

• Diego Mora – Gitarer og bass

• Tim Chang – Gitarer og bass

• Ben Morgan - Bass

26 – Solipsissimus

Musikk fra Marshalløyene må vi innrømme at det går noe tid mellom hver gang vi har spinnende i spilleren! 26 har en viss helling mot King`s X noe de overhodet ikke legger skjul på. Spesielt på de mer rolige sporene er King`s X inspirasjonen fremtredende, men 26 lager så absolutt sin egen musikalske vri på ”Solipsissimus”. I denne ”vrien” er det dessverre en viss overivrighet som gir seg utslag i litt lurvete arrangementer og litt lite luft på skiva. Som vi har stresset til det sikkert kjedsommelige trenger musikk av og til luft og tid til at lytteren kan fordøye musikken. Gitarene har via arrangementene også en tendens til å styre hele showet slik at trommer og bass blir temmelig sekundære instrumenter. Slikt blir det definitivt ikke musikalsk samhandling av, og en slik samhandling er selvsagt nødvendig for at musikken skal fremstå som et lagspill. Kanskje er fanen med selvtillit for høyt hevet slik at selvkritikken har fått litt for dårlige kår? Uansett alt dette så kan bandet det med komposisjoner og har mange flotte vendinger og mye uventet og spennende på agendaen. En agenda som også inkorporerer melodisk prog med en viss forkjærlighet for grunge. Lyrikken er vanskelig å forholde seg til da den virker å være rimelig kryptisk slik at vi knapt kan komme med noe fornuftig herfra. Låtene kan beste beskrives som virkelig gode, og med en fin vokalist som står bra til disse. Kanskje er det bare oss som trekker på årene og blir nostalgiske men Joe Valdarno har da mye til felles med en ung Ozzy Osbourne? At bandet har humoren inntakt trenger en ikke å være etterforsker for å skjønne, og slikt frisker alltid opp. Trommeslageren Marco Minnemann virker å ha en rimelig heftig tromming, selv om han som nevnt er delvis ”lost in the mix”. Uansett aner vi at Minnemann har den så tiltalende lekenheten som tilfører musikken både kulør og humør. ”Solipsissimus” er en meget spennende skiva på tross av de nevnte begrensninger, og vi ser frem til fortsettelsen. Litt mer modenhet og med en vilje til å la musikken tale for seg, så kan 26 meget vel bli et band som leverer virkelig varene.

www.myspace.com/kodiwein

• 1.      Gun Above Her Bed (4:44,

• 2.      Ocean (4:11),

• 3.      Coma (5:17),

• 4.      Love Who (4:22),

• 5.      Ten Minutes of Truth (3:26),

• 6.      Back To (6:08),

• 7.      The Mountain (0:57),

• 8.      Sliderocks (5:58),

• 9.      Goodbye Laugh (4:04)

•  

• Andy Kodiwein – Gitar og bass

• Marco Minnemann – Trommer

• Joe Valdarno - Vokal

Behind The Sun – Behind The Sun

Den Israelsk musikkscene for mer odde taktarter og vilje til å gå nye veier er ikke spesielt stor, men temmelig mye som kommer derfra er av høy kvalitet. Her som ellers gjelder altså den gylne regelen om kvalitet er bedre enn kvantitet. Behind The Sun er platedebutanter som kommer fra områdene i sør ved den store Negev ørkenen. Negev betyr for øvrig sør på hebraisk, og står faktisk or 66 % av Israels landområde. Dette barske, men også fascinerende området øver åpenbart en stor innflytelse på både musikken og lyrikken til bandet. Lyrikken er for eksempel full av medlemmenes erfaringer og prøvelser med å leve i et såpass spesielt område. Det er flust med kynisme og skepsis men i bunn ligger en positiv filosofi. Forfall, oppløsning av samfunnet, personlige forhold, den selvopplevde galskapen med krig, korrupte ledere er blant temaene som er under lupen!  Musikalsk er det hardt og rifforientert pent tilsatt mye progressive elementer og mer ettertenksomme øyeblikk. Instrumentasjonen er prydelig dynamisk og tryller frem flotte musikalske øyeblikk, samt melodier med driv og kraft.  Uttrykket er variert og byr på tålig vidtfavnende forsøk på å søke noe unikt og spennende. Musikkjournalisten Ronen Tzomer fra Keshet Interactive beskriver musikken som en kombinasjon av 60 tallets jamming, 70 tallets prog rock, og 90 tallets grunge. Musikerne er ganske så erfarne og det er noe som altså kollektiver Behind The Sun nyter godt av. I tillegg er det enkelte gjestemusikere som bidrar som Shai Yallin (fra Solistice Coil) på keyboard som faktisk også står for produksjonen. På sistesporet ” Strong Wind” har Yoram Allouche en feiende gitarsolo, og han er faktisk påtroppende gitarist i ensemblet. Skiva byr på mange flotte gitarsoloer, og viser at band som er full av energi og hvor låtene stort sett sitter som et skudd. Bandet klarer også å lage progressiv hard rock med egenart og ekthet som bare kan komme fra hjertet, men også med umiskjennelige følere til 70 tallets musikk. Beste spor er nevnte ”Strong Wind”, men den øvrige kolleksjonen står ikke mye tilbake, og det er tolv spor med meget inspirert musikk vi får her. Fra full trykk på kjelen til mer melodiske øyeblikk, og med en snerten tilstedeværelse av snert og fremdrift i musikken! De som liker mer røff proginfisert musikk bør absolutt sjekk ut denne skiva som har mye spennende og så bra kvalitet at vi bare må la oss imponere. Alt er selvsagt ikke perfekt, men vi har definitivt ikke hørt siste ord fra disse ”ørkenrockerne”!

• www.myspace.com/behindthesunmusic 

• www.myspace.com/behindthesunmusic

• 01. Second December

• 02. Wishful Thinking

• 03. Nothing but a Stain

• 04. Prelude

• 05. Still

• 06. Running Water

• 07. Fifteenth Dawn

• 08. The Professionals

• 09. Sour Days

• 10. October

• 11. Brother

• 12. Strong Wind

• Saar Gur - Trommer

• Yoram Allouche - Gitarer

• Aaron Lieber – Gitarer og vokal

• Gad Erez - Vokal

• Dan Levy – Bass

•  

Gjesteartist,

• Yoram Allouche - Gitarer

• Shai Yallin - Keyboards

• Assaf Kopelnikov - Gitarer

Simak Dialog – Demi Masa

Med brettisten Riza Arshad som leder kommer dette Jakartabandet her med sin femte utgivelse. Som på de foregående skivene er det velspilt jazzrock som også henter fra tradisjonell tonalitet og med en frisk bruk av tradisjonelle instrumenter som kedang. Det er ikke mye vokal på skiva, men det som er frisker opp slik at det ikke blir et totalt instrumentalt album. Her er det et skyhøyt musikalsk nivå, og med gode låter, innlevelse og godt samspill er det mye bra musikk på ”Demi Masa”. Musikk som krever en viss tid for å vokse seg stor og sterk, og ikke minst så er det viktig å være konsentrert å lytte til hva disse indonesierne spiller. Dette er milevis fra bakgrunnsmusikk, og for å få fullt utbytte må en altså virkelig investere tid og konsentrasjon. Noe spesiell er perkusjonsbruken, hvor klapping, leketøy, det indonesiske instrumentet kedang og trommer er mest brukt. Denne vinklingen gir en litt vindskjev om enn fascinerende rytmikk, som sikkert også noe kan finne irriterende fordi en må forholde seg til noe uvant. Vi er nå engang alle konformister på enkelte felt! Simak Dialog er temmelig glad i å jamme, og som oftest er dette rett så bra, men det finnes jo grenser for jamming for de fleste av oss. Om bandet er det seg bevist er vel heller tvilsomt da det kan bli litt overdrevet fra tid til annen. Låtstrukturene er interessante og melodiske, men det er en høyaktan musikk som forettes. Tradisjonelle østlig perkusjon i kombinasjon med synther, pumpende elektrisk bass og elektrisk piano er ikke hverdagskost for oss. Fascinerende er et dekkende ord, og de som føler seg hjemme i jazzrockens verden eller synes sjangeren er spennende, bør forsøke Simak Dialog fordi det er et band med stort særpreg og spenstig og god musikk.

http://www.myspace.com/simakDialog

•  

• 1.  Salilana Pertama (Forever, Part 1) 14:01 

• 2.  Salilana Kedua (Forever, Part 2) 6:46 

• 3.  Tak Jauh Pertama (Not So Far, Part 1) 7:42 

• 4.  Tak Jauh Kedua (Not So Far, Part 2) 9:11 

• 5.  Trah Lor - Laras (Northern People - Voices) 2:28 

• 6.  Trah Lor - Rupa (Northern People - Faces) 3:41 

• 7.  Trah Lor - Tapak (Northern People - Prints) 3:46 

• 8.  Karuhun (To Elders) 9:06 

• 9.  Disapih (Separate Away) 13:16 

• Riza Arshad - Fender Rhodes elektrisk piano, Yamaha akustisk grand piano, Oberheim OBX analog synth

• Tohpati – Elektrisk og akustisk gitar

• Adhithya Pratama - Bass

• Endang Ramdan - Kendang perkusjon, klapping, leketøy og vokal

• Erlan Suwardana - Kendang perkusjon, klapping, leketøy og vokal

•  

Gjesteartister,

• Emy Tata - Kendang perkusjon, klapping, leketøy og vokal på spor 2

• Mian Tiara - Vokal på spor 7-

• Dave Lumenta - Soundscapes på spor 8

•  

Ahkmed – Distance

Fra ”down under” kommer trioen Ahkmed som har en musikalsk tilnærming til musikken som går mot sakte stonerrock med mye spacerock og krautrock som førende elementer. Akhmed fra Melbourne har blitt sammenliknet med at Hawkwind i sine mest kosmiske og amfetaminaktive velmaktsdager slår seg sammen med Isis. Med denne beskrivelsen skulle soundet til Akhmed være tilnærmet beskrevet, men selvsagt er det noe forenklet. Låtskrivningen til Ahkmed er brukbart variert, og kanskje er post stoner rock en ok beskrivelse? Uavhengig av dette så har Ahkmed mye til felles med Godspeed You Black Emperor tilsatt en dash med spacerock. Til og bare å være tre musikere klarer jammen dette bandet å gi lyd fra seg, og det er mang en iherdig og fin trommesolo som sklir over i et vannvittig og boblende psykedelisk musikalsk terreng med gitar i front. Enhver gitarelsker burde så absolutt få med seg disse ekskursjonene. Låtene bygger seg langsomt og mektig opp mot klimaks, og er stenket med ypperlig gitarspilling, og litt bruk av vokal. Først og fremst er Ahmed et instrumentalt band, som sliter litt med å holde vår interesse oppe i de til dels lange låtene. En pulserende bass åpner opp ”Caldera” og lytteren får fort en berettiget mistanke om at et skikkelig utbrudd er nær forestående. Utbruddet er heftig og begeistret, og i god Mogwai stil kjøles det etterpå kraftig ned. Enda mer fyr på kjelen blir det på ”Temple”, og også dette er en bra låt. De to nevnte er skivas beste låter, og kommer inn etter en halv time og før det er dette bare måtelig interessant. ”Distance” er en ok debut, som har sine fine øyeblikk som er for sjeldne til at vi er tilfreds. De som derimot liker Colour Haze og Mogwai vil nok finne mye musikk på denne skiva å sette tennene i.


 

• http://www.myspace.com/ahkmedband

• http://www.geocities.com/ahkmed_music/

• 1.      Strega 9,07

• 2.      Saltwater 10,24

• 3.      Lemanja 7,49

• 4.      Soma 2,15

• 5.      Caldera 8,39

• 6.      Temple 9,53

• 7.      Distance 11,46

• John-Paul Caliguri  (Popey ) – Trommer og vokal

• Carlo Iacovino – Gitarer

• Dan McNamara - Bass

Kaiser And The Machines Of Creation – Intraspection

Fra ”downunder”, eller helt korrekt Adelaide i sørlige Australia kommer Kaizer And The Machine. Dette ensemblet er ledet av gitarvirtuosen og låtskriveren Paul Kaizer, og ”Intraspection” er debutskiva. For det meste er det instrumentalt, men noen virkelige dyktige gjestevokalister sørger for sang som gjør skiva enda mer interessant.  Jennifer Degrassi synger meget bra på “Black Memory” som er en av skivas mest stemningsfulle låter, og duetten med Craig MacDonald og mye variert gitarspilling er med og bidrar til en flott låt. Musikalsk er det selvsagt  mye gitar vi får, men de andre instrumentene slipper så absolutt til, men det kan likevel bli litt vel mye gitar til tider. At Kaizer er dyktig er hevet over tvil, men enda mer fokus på låtene hadde nok forbedret skiva ytterlige. Paul Kaizer evner å variere låtene bra, og er en komponist med sans for akkordprogresjoner selv om vi gjerne kunne ha hatt ytterlig musikalske krumspring. At alle de riktige veivealgene er gjort på dette albumet er vel heller tvilsomt, da det tidvis ikke er nok engasjerende. Låtmaterialet strekker ikke alltid helt til, men albumet har mye sjarm som trekker opp. I tillegg er det åpenbart at musikerne trives sammen, og spilleglede og innlevelse er det lite å utsette på. Skiva har selvsagt er rekke flotte gitarsoloer, og stemningene og låtene varierer mellom det sørgmodige, det komplekse, det enkle, det kompromissløse, det stemningsfulle, det lite triggende. ”Intraspection” er ei skive med både styrker og svakheter, som til sammen gir et resultat som havner litt over det middels p.g.a. bra variasjon i låtene.

• www.myspace.com/kaiserandthemachinesofcreation

• http://www.kaiserandthemachinesofcreation.com/

• http://www.youtube.com/watch?v=WOyUHYLmftM

•  

• 1.      Drak Xmas

• 2.      Tearing Down The Walls

• 3.      Black Memory

• 4.      Alien Sarcophagus

• 5.      Winters Mourning

• 6.      Possesion

• 7.      Assyrian Rainbow

• 8.      The Lullabye Suite

•  Paul Kaiser – Vokal og gitar

• Peter Nikolic - Keyboards

• Regan Burgess - Bass

• Mitch Willson - Trommer

• Craig MacDonald – Vokal på 2

• Jennifer Degrassi – Vokal på 3

•  

Siddhartha - Trip To Innerself

Siddharta har faktisks eksistert siden 1993, og musikken er en ganske så psykedelisk med rikelig av perkusjon. Bandet gir oss sin egen hjemmestrikkede psykedelia som har mange etniske undertoner, som ikke bare er der for å være tidsriktig, men er en svært naturlig og integrert del av musikken. For et band som er hjemmehørende i Tyrkia ville det vært underlig om ikke det etniske preg utgjorde en del av det musikalske landskap. Musikalsk har også Siddharta slektskap med Hawkwind, Pink Floyd og Eloy, og på ”Trip To Innerself” gir de oss sekstien minutter og trettifire sekunder med space musikk med mye særpreg. Selve skiva er en reutgivelse av deres første skive som kom ut i 1998. Med noen mindre forandringer og forbedringer får nå heldigvis et mye større publikum anledning til å høre musikken deres gjennom Trail Records nyutgivelse. For ordens skyld så må ikke bandet blandes sammen med det tyske krautrockbandet Siddharta som på 70 tallet utgav det obskure albumet ” Weltschmerz”. To av de lengste sporene er de beste og ”Nervous BreakdownW og ” A Trip To Innerself” er virkelig spor det står respekt av. Det jammes litt, men sporene er også velsignet med en fin fremdrift, og en hypnotisk virkning. Litt tidlig Pink Floyd påvirkning er nesten obligatorisk, men bandet strekker også ut følere til art rock territoriet. Musikken har rikelig med synthmønstre som fungerer meget bra, og også gitarene bidrar effektivt til de flotte stemningene som Siddharta skaper. Rett nok er noen av gitar passasjene noe overdrevne med lag på lag av psykedeliske gitar improvisasjoner.  Balansen mellom improvisasjon og komposisjon er meget bra. Komposisjonene fremstår som vel gjennomtenkte og de etniske elementene som finnes er pent integrert i musikken. Bandet har også sitt akustiske alibi i balladen ”Desert” som er en ok låt, som mest bidrar er med å variere skiva. Mer energisk er ”The Explorer” som utvikler seg til en høyoktan låt. ”Distant Cry beveger seg i nærheten av hav Porcupine Tree holder på med, og er en bra låt. Bra er også musikerne som virkelig viser at deres instrumentale håndtering er muskuløs men også subtil. På avslutningssporet ”Black” synger Nil Karaibrahimgil slik at en blir sværet fascinert, og den melankolske stemningen og stemningsfulle gitararbeidet gjør dette til en kjempebra avslutning. ”Trip To Innerself” er virkelig ei skive de som liker psykedelisk musikk bør få med seg. I tillegg er musikken så bra at den jevne progfan sannsynligvis også virkelig vil like denne skiva.

http://www.myspace.com/siddharthasound

• 1. A Trip to Innerself (10:25)

• 2. The Explorer (6:51)

• 3. Desert (3:30)

• 4. Baroque (3:57)

• 5. Nervous Breakdown (11:51)

• 6. Beyond Destiny (9:33)

• 7. Distant Cry (6:42)

• 8. Black (8:45)

• Özgür Kurcan – Vokal og gitarer

• Ege Madra - Gitarer

• Ulas Akin - Bass

• Volkan Yildirim - Keyboards

• Orkun Öker - Keyboards

• Kaan Sezgin - Trommer

• Nil Karaibrahimgil - Vokal

• Kerem Özyegen - Vokal

• Neslihan Engin - Keyboards

• Berke Özcan - Perkusjon

• Serkan Yilmaz - Perkusjon

Ursula Minor - Andalib Sukut

Dette er første skive i en triologi fra disse musikerne med brødrene Aloulou i spissen. Mange av musikerne kommer fra punkbandet Stavka, og noe av punkens holdninger synes i musikken til Ursula Minor. I tillegg er det influenser fra Pink Floyd, Mars Volta, Soft Machine og Rober Wyatt. Musikerne er Tunisiske immigranter i Frankrige og skiva er så og si et sammenhengende musikalsk stykke på en halv time. Psykedelisk musikk mikses med semipunk vibber og en god dose av Mars Volta sitt musikalske univers er også nærliggende. Ali Aloulou sørger for med sitt gitararbeide å farge musikken med psykedelia, mens Sami Aloulou sin stemme skaper relasjoner til Mars Volta. Teknisk holder musikerne høyt nivå, og visse spenstige jamband elementer finner vi også på ”Andalib Sukut”. Bandet unnslår seg ikke for å innkapsle elementer fra jazzrock, avant garde og Canterbury, og klarer å gjøre disse til en integrert del av lydbildet. Et lydbilde som er rimelig eksperimentelt og nok mange vil streve med å få noe ut av, da musikken ikke akkurat er særlig nynnbar eller melodiøs, men heller fremmed og temmelig kompromissløs. Gitarer med mye ekko gir en kosmisk stemning, for så brått å vise mer kraft og pondus. ”Eléphante Culte” og “Embryoglio” har flott orgelbruk og en voldsom intensitet. Musikken til Ursula Minor er temmelig utfordrende og bryter med de fleste konvensjoner og virker også å være uten begrensninger. Bandet har et stort spekter hva gjelder favorittmusikk, fra hip hop til jazz, videre til elektronisk musikk, pop og så videre. Det er derfor bare naturlig at alt dette hives opp i den musikalske gryta til Ursula Minor, og at det kommer ut alt hva ekte progressiv musikk egentlig handler om. En grensesprengende vilje til å bevege seg inn på nye musikalske territorier og komme opp med svært egenartet musikk. ”Andalib Sukat” er ei svært grensesprengende skive, som definitivt tar tid å fordøye. Så langt applauderer vi viljen til å ta sjanser og forsøke å lage noe om ikke er hverdagskost. Vårt problem er at vi strever litt med å la musikken trigge oss, tross all dens gode intensjoner.

http://www.myspace.com/theursaminorband

• Nafaa Allem - Trommer

• Ali Aloulou– Gitarer og effekter

• Omar Aloulou – Bass, effekter og perkusjon

• Sami Aloulou– Vokal, vokoder, tekster og produksjon

• Elyes Farhat – Orgel og piano

• 1. Triolism (04:53)

• 2. Silentium Post Clamores (04:01)

• 3.Bribes (12:50)

• 4. Embryoglio (05:20)

• 5. Eléphante Culte (03:17)

• 6. Msiloirt (02:14)

Wu Fei – Yuan

Kinesiske Wu Fei er et skikkelig musikalsk vidunderbarn, som i en alder av seks år lærte å spille piano og gu zheng. Allerede tre år senere begynte hun å holde solokonserter, og i en alder av femten begynte hun å studere komposisjon ved China Conservatory of Music. Etter hvert så følte hun en dragning mot å eksperimentere med musikken sin, og begynte å samarbeide med musikere som Cecil Taylor, Pauline Oliveros ,John Zorn, Fred Frith, Bela Fleck,  og Carla Kihlstedt. Hun emigrerte som ganske ung til USA, og det var nok her hun fikk sin interesse for den alternative musikk scene.  På sin første plateutgivelse ”A Distant Youth” var Fred Frith og Carla Kihlstedet viktige bidragsytere. Vi må villig innrømme at vi har ganske så få referanser når det gjelder å vurdere kvaliteten på Wu Fei sin gu zheng spilling, så det er derfor vanskelig å si noe subjektivt sett. Skal vi tro for eksempel John Zorn og andre så er hun ekstremt dyktig, og hun låter da også svært bra og ekstremt annerledes en alt annet vi har hørt. John Zorn bruker adjektivet ”breathtaking”, og jada det er absolutt ytterst spennende, lyrisk, sjelfull og mektig musikk på ”Yuan”.  Skiva er også milevis fra det vanlige mainstream sortimentet, og det er nok derfor mange som ikke vil ha tålmodighet til å følge de kløktige komposisjonene og den fremmedartede musikken til Wu Fei. Som de notoriske hundene etter musikk med høy kvalitet som skiller seg ut i mengden trykker vi derimot Wu Fei til vårt bryst, og koser oss med musikken hennes. Ikke alt er like bra selvsagt, men straks en ikke synes det er vannvittig spennende når, dukker det opp noe som er nettopp…….breathtaking. Gu zheng er forøvrig et svært så tradisjonelt og klassisk kinesisk instrument, men skiva genererer også Wu Fei sin flotte stemme, og et ypperlig samspill med de andre instrumentene. De som vil ha musikk som er så totalt forskjellig fra alt annet de har hørt bør bruke de påfølgende linkene.

• http://www.myspace.com/feiwu

• http://www.danwei.org/music/wu_fei_album_launch_in_beijing.php

• http://www.wufeimusic.com/

• http://www.youtube.com/watch?v=RQF11B0XcG4&eurl=http://www.wufeimusic.com/youtube.htm

• 1.      Lou Lan

• 2.      Red Carriage

• 3.      Yuan?Yuan!Yuan…

• 4.      She Huo

• 5.      Before I Wake

• Stephen Drury – Oiano

• Wu Fei – Guzheng, forbedret guzheng og vokal

• Chen Tao – Dizi (som er en bambusføyte), melody og China perkusjon og klaver de Lyon

• Shayna Dunkelman- Marimba, tom-toms og gong e-Qing

Tee - The Earth Explorer

Instrumental prog på debuten fra disse solens sønner og hvor fløyte er i front i soundet  disse fire svært dyktige og rutinerte musikerne stå for. Også keybordene er viktige bidragsyter til musikken som fremkommer på "The Earth Explorer", og Ryuji  Yonekura  er en meget dyktig brettist. Japanske Tee låter faktisk overrakende lite orientalske, og har et utpreget europeiske sound i en kompleks setting med fine arrangementer og meget god produksjon. Melodiene er i fokus, hos bandet som tidligere har hett Euro Express og The Earth Explorer. Skiva har seks spor som alle er på 7 -8 minutter, hvor dynamiske progressive landskap utforskes med hint av jazzrock rytmikk, og hvor den virtuose fløytespillingen til Kenji Imai virkelig kommer til sin rett. Musikken er svært vakker og tankene går til Camel på 70 tallet, men også de nok noe mindre kjente Vermillion Sands har fellestrekk med Tee. Melodiene er altså rimelig melodiøse og evner å stimulerer fantasien slik at en blir tatt med på en svevende og drømmende reise. Utpreget originalt er musikken ikke, men den forrettes meget bra så vi det kan vi leve med. Tee sin musikalske innfallsvinkel er nok av natur stort sett lavmelt, men noen ganger glimter de likevel til med et mer røft uttrykk. Låtene reddes ofte av gode melodilinjer og bra spilling og syttitallsfølelsen er nærværende hele tiden, men en moderne produksjon gjør at dette ikke høres utdatert ut. Vi savner av og til et skikkelig avbrekk fra Tee sine delikate harmoniske konstruksjoner, og noe mer guts eller til og med litt disharmoni! ”The Earth Explorer” har mye ved seg som er bra, men er neppe et verk som ettertiden vil se på som essensielt. Likevel leverer bandet varene for så vidt da de serverer et meget anstendig instrumentalt album.

• www.myspace.com/theearthexplorer

• http://blog.goo.ne.jp/bandtee

01. L'Oiseau Bleu (Trans Europ Express) - Departing for the future
02. Nomad - Exotic landscape
03. Sirocco Chase-  Sailing is the mystic palace
04. Col de L'Iseran - Arduous path of mankind
05. Aurora - Breath of the earth
06. City - Land of the living

• Ryuji  Yonekura - Keyboard og klaver

• Kenji Imai – Fløyte

• Takayuki Asada – Trommer

• Yukio IIgahama– Bass

• Katsumi Yoneda – Gitar

Replikas – Zerre

Replikas er pionerer i tyrkisk post rock, og med ”Zerre” er de ute med sitt femte studioalbum. Denne gangen var det et noe spesielt studio hvor innspillingen fant sted, fordi bandet ønsket et mer storslått og organisk sound.  Turen gikk derfor ut i Egeerhavet til Gokceada og til et gammelt nedlagt fengsel, som ble bygd om til lydstudio. All innspilling, produksjon og mikseprosessen ble gjort av bandmedlemmene selv, og følgelig hadde de bare seg selv å skylde på om resultatet ikke ble tilfredsstillende. Noen særlig grunn til engstelse er det ikke da albumet er et friskt stykke musikk med masse komposisjoner med intensitet og originalitet. Uttrykket er et lappeteppe av krautrock, No Wave, post punk, anatolisk musikk, post rock, prog, noiserock og ikke minst deres egen hjemmetappede høylytte elektro rock. Med så mange influenser skal det godt gjøres å få alt til å falle på plass slik at det ikke blir fragmentert og ufokusert. Replikas lykkes langt på vei, og resultatet er både svært hærbart og med et appetittvekkende uttrykk. Musikken er meget velspilt og storstilt mikset og med en flott fremdrift over hele linjen. Den instrumentale delen til ensemblet er gjennomkomponert og dyktig utført, men med er kanskje noe klinisk anrettet, men er likevel storartet og stort sett velfungerende. For alt for mange er prog en gitt sjanger, og ikke et spillerom for musikalske utfordringer. Dette gjelder ikke for Replikas som tar til dels store sjanser og brøyter seg inn i nytt terreng på sin musikalske oppdagelsesferd. Skiva er en variert og allsidig utgivelse og det hele utføres med autoritet og oppfinnsomhet. Det er komposisjonsmessig intelligens i mangfold og det er aldri repeterende uten dermed å bli springende og ufokusert.  Kort sagt, ei sabla bra skive fra Istanbul ensemblet.

• http://www.replikas.com/

• http://www.myspace.com/replikastr

• 1.      Bu Sikinti

• 2.      Zerre

• 3.      Bugun Varim Yarin Yokum

• 4.      Dulcinea

• 5.      Bitti Deme

• 6.      Vakt-i Kerahat

• 7.      Bozuk Duzen

• 8.      Gulmedigin Gunler

• 9.      Hortum

• 10.  Eksik

• 11.  Ruh-Feza

• Gökçe Akçelik - Vokal og gitar

• Barkin Engin - Gitar og bakgrunnsvokal

•  Orçun Bastürk - Trommer og bakgrunnsvokal

• Selçuk Artut - Bass og bakgrunnsvokal

• Burak Tamer - Elektronikk

Zlye Kukly - At The End Of Days

Akustisk neo folk med mye gitar, fløyter, fioliner og mandoliner som de førende instrumentene på skiva. Nærmest en slags visefolkrock fra de emigrerte russerne, og med iherdige forsøk på å være etniske. Sentralt i dette bandet fra Israel står Fred Adra som er multiinstrumentalist og står blant annet for mye av vokalen på denne skiva. Zlye Kukly er et band som det ikke akkurat bobler over av informasjon om, men vi er temmelig sikre på at de er Jerusalembaserte, og at ”At The End Of Days” er dere fjerde album. Et album som var ferdigstilt i 2006, men først to år senere ble klar for utgivelse av en eller annen mystisk grunn. Mystisk er også de etniske elementene som vi ikke kan tolke om er russiske eller jødiske, og instrumenteringen er om ikke mystisk så noe original. Fløyter, mandoliner og fioliner farger det musikalske landskapet, men også mer tradisjonelle instrumenter bidrar. I sum blir det uansett en musikk som er en hard nøtt å knekke med sin udentifiserbare etniske toner, men som utvilsomt er spennende og i selv bærer bud om valuta for strevet om en har en viss tålmodighet. Et ypperlig melodisk formspråk finner vi både vokalt og instrumentalt på ”Blind Man”. En riktig så funklende låt er ”He Walks Along The Seashore” som har vakker akustisk gitar smektende ledsaget av piano og synther som virkelig gir kraft og fylde til låten. Vi får på den frodige låten ”Babylon Is Doomed” virkelig høre hva Natasha Belenkaya Greenberg kan tilføre en låt, og hennes gnistrende gode vokal er absolutt verdt en lytt. Arrangementene flyter flott av sted, og Zlye Kukly har et ganske bra konsept. Et konsept hvor gode låter og ytterst dyktige musikere bidrar til et verk som tross nevnte etniske forvirring er temmelig vellykket og spenstig.

• http://zlyekukly.buchatskyy.com/

• http://www.myspace.com/zllyekukly

1) Mad Theater (3:44)
2) Strange Tomorrow (6:30)
3) Blind Man (5:04)
4) We Kept Watch Over Time (3:49)
5) He Walks Along the Seashore (5:28)
6) Legend (2:31)
7) Teddy Bear (4:59)
8) Babylon is Doomed (7:00)
9) Star Path (5:22)
10) At the End of Days (6:13)

For spesielt interesserte har vi låten skrevet med det kyrilliske alfabetet:

1.      Безумный театр
2. Странное завтра
3. Слепой
4. Мы караулили время
5. Идет по берегу морей
6. Легенда
7. Мишка
8. Вавилон обречен
9. Звездный путь
10. На закате времен

• Fred Adra – Vokal, gitar, bass, keyboards og trommer

• The Glassman – Piano

• Natasha Belenkaya Greenberg – Vokal

• Arie Livshin – Mandolin

• Alexander Waits – Fløyte

• Vazar – Trommer

• Benyamin Harel – Fiolin

• Mark Shovman – Tape loops

Baraka – Shade Of Evolution.

En teknisk power trio fra Japan med instrumental musikk som varer nær innpå en hel time. Med trioformatet og en tendens mot tyngre prog er det ikke unaturlig at Baraka blir sammenliknet med Rush. Greit nok det, og da spesielt Rush i deres yngre dager gjelder som sammenlikning. Nå har Baraka heldigvis flere piler i sitt musikalske kogger. Engelske grupper med klassisk hardrock på programmet som Uriah Heep og Led Zeppelin er aktuelle hva gjelder innflytelse. I tillegg så krydres musikken med fusion elementer som vi gjenkjenner at de nok har lånt fra noen av de første bandene som holdt på med jazzrock. ”Shades Of Revolution” er nummer åtte i porteføljen og er full av fingernem og oppkvikkende musikk, som ofte har et jazzete og tidvis også spaceaktig sound. Med elleve år bak seg og ørten konserter er det et meget rutinert band som fremstår med en virkelig bra musikalsk plattform med deres spenstige og herlige rytmeseksjon. Oppå denne koser Issel Takami sg med sine gitarer og synther, men hele tiden er melodiene og den musikalske samhandlingen i sentrum. Når en låt utgjør mer en 50 % av albumet er den vanskelig å komme utenom! Nå er ikke det noe mål, da ”Five Rings” har så enormt mye kvalitet at den står fjellstøtt på egne ben. Låten pendler mellom tankefulle og prektig øyeblikk i Canterbury terreng, og spacy passasjer som er dominert av gitarsynther, og hymner hvor gitarsoundet kunne vært klippet rett ut av tidlige King Crimson. Hardrock med noen heftige tonebendene soli fyller opp mellom disse partiene og skaper flotte kontraster. Heftige og mer sofistikert toner smis ypperlig sammen til et hele som gjør Five Rings” til en virkelig musikalsk velsmakende rett. Shin  Ichikawa på bass beriker også låten med sin varierte stil, hvor både det varme og flytende og det harde og distinkte med eleganse utføres. At bandet har selvtillit er åpenbart når de med den største selvfølge innlemmer calypso i en seksjon av låten på en svært naturlig måte. Gitaren til Issel Takami har i de akustiske partiene visse blues elementer, og i den store finalen er det melodiøst, pompøst og jamrende gitarsoli som David Gilmour ville vært stolt av. Låtene som kommer etter Five Rings” må finne seg i å blekne, og tre av dem er da også korte lydlandskaper preget av synther. Mest melankolsk er Nu-809”, mens den mest spacy er ”Ladder Of The Cloud”. Produksjonen er ekstremt god, krystallklar og kraftig, og velegnet til at instrumentene fremkommer klart og autentiskt. ”Shades Of Revolution” er ei plate som overrasker med sin vitalitet og variasjon. Den rocker nok til å tilfredsstille fan av hardrock, men også jazzrockeren og progfolket vil trives i dette selskapet. En god og passende vokal skulle vi gjerne hatt, men det tekniske nivå og de gode låtene demper noe av det savnet.

http://www.barakarock.com/discography.html

http://www.myspace.com/barakarock

1 - Five Rings (29'00)
2 - Drag The Nation (2'10)
3 - Edge Of Sphere (5'32)
4 - Prominence (3'15)
5 - Ladder Of The Cloud (2'05)
6 - Raiden (3'27)
7 - Nu-809 (2'52)
8 - Tenku (7'25)

Issel Takami – Gitar og synther

Max Hiraishi – Trommer

Shin Ichikawa - Bass

Kevin Peek – Awakening

Detter er et album som kom i 1981, men som nå er ute i ny og forbedret utgave. Musikalsk så snakker vi om snill new wave poprock med visse progelementer. På det første sporet ” City On The Water” får vi et godt eksempel på denne musikalske vinklingen. Straks andre sporet starter er det mer jazzete og faktisk også lettere funky med noen skikkelig gode saksofontoner og elementer fra gammeldags soundtrack. Australske Kevin Peek var medlem av Sky når dette hans andre album kom ut, og har ellers spilt som session musiker på utallige album. Her er det meste instrumentalt, melodisk og svært elektronisk legert, og hyggelig musikk men som på ingen måte er det særlig gripende. Første låt med vokal ” Starship Suite” er en av de bedre låtene, og er en snurrig låt som har hint til Rick Wakeman, men også er vist futurristisk preg. ”Awakening” er neppe et album som gir de store opplevelsene, og vi kan selvsagt ikke anbefale dette som annet enn til de som liker pop med litt mer en gjennomsnittlig kvalitet.

 

1.      City On The Water

2.      Sidewinder

3.      Awakening

4.      Spanish Blues

5.      Manitou

6.      Sailplane

7.      Starship Suite

8.      Faster Than Light

9.      Infinite Dreams

10.  Arrival

11.  For Those We Left Behind

Tom Nichol - Trommer

David Reilly - Vokal

Kevin Peek -Gitarer

Ron Aspery Skasofon

Nick Glennie-Smith – Keyboards og synther

Bob Lazar Story - The Silence Of Perez De Cuellar

EP med seks spor med instrumental prog/math rock fra kvartetten fra Christchurch New Zealand. En stor feil med denne skiva er at den er alt for kort! De to hovedmusikerne bassisten Mike Fudakowski, og gitaristen Matt Deacon er virkelig virtuose på sine instrumenter, men de flagger ikke sin egen dyktighet, og driver navlebeskuende virksomhet. I stedet sørger de for at skiva er både kløktig smidd, utfordrende og moro å lytte til . Blant annet p.g.a. Fudowski med sin ypperlige traktering av 8 strengs bass, og Deacon med sine fiffige komposisjoner. I tilegg virker bandet å ha moro av å spille sammen, noe også bandnavnet gir en mistanke om. Bob Lazar var en legendarisk fysiker som for å gjøre en lang historie kort, oppholdt seg i Nevada nær Groom Lake på Nellis  Air Force Range. Her på denne basen påsto Lazar at ikke mindre enn ni utenomjordiske romskip befant seg o.s.v. EP-en starter lettere spøkelsesaktig før keyboarden overtar etter 1.20. med et vell av flotte klangfarger og bakket av super og tung strengelek. Deretter blir det mange herlige stemningsskifter som er så elegant sydd sammen at det er en fryd.” There's No Trolley ” har en flott intro, og den heftige injiseringen av andre instrumenter gjør det riktige så spennende. Flott låt som har klare Zappa vibber, til dels sprø og rar, men i en flott og tilpasset melodisk kontekst. Tittellåten har knallflott musisering av Fender Rhodes, vibrafon og ikke minst keyboard, og masse humor. Beste spor er nok ” Meat Whores” som har det meste en musikkelsker kan drømme om, med blant annet noen virkelig formidable hard rock riff. Mye virkelig bra fra dette bandet fra den andre siden av kloden, som med sine arrangementer på den skiva er kommet betydelig lengre enn på forrige selvtitulerte skiva. Her er det en mer raffinerte og utpenslede teksttur som råder. Vi ser med spenning frem til at Bob Lazar story kommer med et verk i vanlig CD-format neste gang.

http://www.myspace.com/theboblazarstory

1.      Wheat Hat  5.00

2.      There's No Trolley   2.02

3.      My Hand Looks Like A Brontosaurus  4.39

4.      The Silence of Perez de Cuellar  2.56

5.      Meat Whores/Glass Eyed and Frankly ft Crazy Legs  4.49

6.      Foodstool 82  1.58

Matt Deacon - Gitar

Mike Fudakowski – 8 strengs bass

Elad Fish – Trommer

Simon Fox - Trommer

Razor Nathon - Keyboards

Baraka – VII

Teknisk meget velskolert instrumental trio fra Japan som spiller progressive hardrock med en del andre elementer. Baraka har et utmerket samspill, men det er vel bare naturlig da ”VII” er deres 10ende skive. Kompositorisk er det ikke all verden avansert, og influensene er blant annet Rush, Led Zeppelin, Alan Holdsworth og Manfred Man`s Earth Band. Issei Takami på gitar har tydeligvis studert Jimmy Page og Alex Lifeson, mens på gitarsoliene er det Davcid Gilmour og Allan Holdsworth som er inspirasjonen. Takami synes vi spiller med særpreg og god følelse for musikken. En musikk som på de første sporene bygger seg langsomt opp, og er både atmosfærisk, tidvis bluesstenket og melodiøs. Baraka er et band som turnerer enormt mye, og denne skiva nyter godt av det idet som tidligere nevnt samspillet er virkelig bra. Soundet er også tidvis jazzete og spacy, men med nok nerve og hardhet som gir nok kraft og ”kropp” slik at brygget blir velsmakende. Rytmeseksjonen er solid og distinkt, og opp på denne kan Issei Takami boltre seg, men samhandler nok til at dette er kollektivet som tilbyr en ganske så smakfull musikk.”Bharmad” på 20,26 er av episk størrelse og delt i seks deler, og er skivas beste spor. Denne åpner med en utblåsning mye lik King Crimson og deres metallflørting, før først jazz og så blues følelsen og stemningen slipper til og eneklte av Led Zeppelin sin musikalske tilnærming utforskes. Bassen overtar så stafettpinnen, og gitaren med syngende fakter kjører deretter showet. Likheten med Rush vil alltid bli Baraka til del, og på ”Bharmed” er det i alle fall nærliggende. Uansett så har bandet en virkelig bra bassist som ofte spiller smakfullt, og gitaristen tryller også frem mye flott og spenstig. Stemningsskiftene er mange og velfunderte, og det er nok musikalske avstikkere til å glede de fleste. Produksjonen er fin, og balansen mellom instrumentene og variasjonen er bra. Alt i alt i en fin skive som vil appellere til fan av instrumental heavy prog, men som har nok kvaliteter til at også andre nok vil finne skiva interessant.

http://www.barakarock.com/discography.html

 http://www.myspace.com/barakarock 

1.      M76 (1:20),

2.      Bharmad (20:23)

3.      Stella Maris (6:53)

4.      Phantom (5:07)

5.      2M78 (4:43)

6.      Sand & Stone (6:36)

7.      Antares (4:06)

8.      Wormhole (6:04)

Shin Ichikawa – Bass

Issei Takami – Gitar og gitar-synther

Max Hiraishi - Trommer

Voluntary Mother Earth – Unacceptable Vegetable

Her er det mye moro og galskap for å si det pent! Enkelte vil rimelig kjapt falle av lasset p.g.a. den noe utagerende humoren. Med titler som ”Forgive My Penis”, “Valley Girls Meets Angela A Long Thin Person Somewhere In the Orient” og “…And You Got My Penis Hurt” blir kanskje for drøy kost for noen? Selv kaller Voluntary Mother Earth sin musikk for noe slikt som, ”eksentrisk rock for de som nekter å la seg innordne under konformitetens tyranni”. Akkurat det synes vi høres spennende ut i utgangspunktet, da vi heller ikke lar oss kneble av ferdigtenkte meninger og holdninger. De påstår også å være inspirert av Zappa, men det er lite dekkende. Påtatt humor som til dels er patetisk, noe ok arrangementer er det, men enkelte har dessverre islett av anoreksis, og det er ikke akkurat særlig likt den Zappa vi beundrer. Heavyrock med galskap og sprø innfall er heller ikke det Zappa syslet spesielt mye med. Originalt er det utvilsomt, og tidvis er det gøyalt, men det anstrengte er ofte like rundt svingen så å si det slik. I alle fall så  balanserer bandet på en tynn line med sitt overdreven fokus på sex og moro. På den annen side er Voluntary Mother Earth befriende fordi de ikke er som band flest, som lyder alt for likt alle andre. Det skal de ha all ære for, og kunne de bare strukturere det hele, og bli mer fokusert, så vil det sannsynligvis kunne bli riktig bra. Slik det er nå blir det for fragmentert, og for langt mellom godbitene. Låten ”Tomato” omhandler en drøm fra Aki (Akihiko Hayakawa) så vidt vi forstår. I drømmen blir det via visse krumspring klart at tomat er løsningen på alle verdens problemer! Artig lyrikk, og en ganske velspilt melodi, selv om arrangementet burde være like kreativt som lyrikken. Sex på turne handler ” Free Head For A Free Ride” om, og er en “nostalgisk” sak om groupies! Nostalgisk i den forstand at ingen lenger snakker om noe så uviktig som groupies, og er en typisk låt som bare kunne komme fra disse solens sønner som det heter så svulstig. Hyllest til Zappa får vi på ” Valley Girls Meets Angela A Long Thin Person Somewhere In The Orient”. ”Valley Girl” er jo en kjent låt fra Zappa fra ”Ships Arriving To Late To Save a Drowning Witch” fra 1982. , Resten av låten med den lange tittelen er om lyst og kåtskap. I tillegg er det selvsagt en harselas om en verden fylt med et utall av kjærlighetssanger. I god bandtradisjon går de rett på sak, og snakker om kåthet og sex, i kontrast til hjerte/smerte tematikken. ” Unacceptable Vegetable” avstedkommer ingen store musikalske perler, men likevel er de en sjelden plante, som med sin spesielle hardrock og identitet evner å sjarmere. At de har noe å jobbe med er åpenbart, men kunne de verste klovne- og bajasfaktene erstattes av vilje til å lage bedre komposisjoner ville mye være gjort. Instrumentalt er det habilt nok, og vi er sikre på at de har mer inne kompositorisk og kreativt enn hva denne skiva viser. Får de det ut, tror vi neste skive kan bli en helt annen opplevelse.

http://www.voluntarymotherearth.com/

http://profile.myspace.com/index.cfm?

fuseaction=user.viewprofile&friendID=18377428

http://www.youtube.com/watch?v=Inc9DgS1cpQ

1.  

2. 1.      Give Us A Tomato

3. 2.      Free Hand For A Free Ride

4. 3.      I Said “Just Water, Please” And She Gave Me Sprite

5. 4.      Valley Girls Meets Angela A Long Thin Person Somewhere In the Orient

6. 5.      Jeremy Thorn

7. 6.      A Story Of The Typical Week Of A Starving Musicians

8. 7.      Makes Me Wonder

9. 8.      Forgive My Penis

10. 9.      …And You Got My Penis Hurt

11.  

Akihiko Hayakawa - Gitar, komposisjoner og vokal

Noriff "Chunko" Micky – Bass og Japansk Shyness

Fujita Fajita - Trommer

Masa Onodera - Gitar

Tadashi Goto – Innervisions

Her fyres det jammen hardt på alle kjelene på likt, og det musikalske skipet går på et uhyggelig høyt trykk. Kjente navn som Ty Tabor, Tony Levin, Sean Conklin, Tony Franklin, Randy George og Chris Poland bidrar med gjesteopptredener. Likevel likner Tadashi Goto mest på et  japansk band som heter Gerrard, men fra vestlige Emerson, Lake & Palmer er det kanskje hentet noe av intensiteten og det hektiske  fra? 12 spor på denne skiva, som alle klokker inn på mellom fire og fem minutter, og er blytunge av noter. Doble basstrommer, beinharde gitarløp og hektisk keyboard dominerer skiva. Selv på litt roligere spor som ”Inner Circle” og ”Werther Effect” , får vi noen overaktive keyboardlinjer. Det blir faktisk  for hektisk og anmassende, lovelig lite essens og synthene flerrer opp lydbildet på en uskjønn måte. Goto kan spille på brettene sine, og gjør det rasende fort, men akkurat det blir bare patetisk og formidler lite som gestalter verdi for oss. Nå skal vi ikke underslå at det tidvis er rett så flott gitarutøvelse her, og drivende og buldrende bass får vi også. Likevel er dette i hovedsak et synth dominert album, som har kokt tørt i en setting av alt for mye på en gang. Luft, kløkt og dynamikk er ingredienser som forsvant opp i luften med alt annet slik at tilbake er bare en klebrig masse av noe udefinert musikalske bunnrester.

tadashi-goto.com

http://www.myspace.com/soundscape50 

1) Karma (5:35)
2) The Cycle Of Suffering (5:38)
3) Inner Circle (4:16)
4) The Deepest Depression (5:13)
5) Werther Effect (5:06)
6) Inner Peace (3:29)
7) The Darkest Years (5:04)
8) Flow Like Water (4:48)
9) The Night Of Destruction (5:11)
10) Liberal Paradox (5:04)
11) Never Free (4:39)
12) The Spirits Within (5:31)

Tadashi Goto - Keyboards og synth-programming

Fromuz – Overlook

Oppfølgeren til “Adio Democracy” som vi tidligere har omtalt er her etter bare et år. Usbekerne gir oss 5 spor med en spilletid på 67 minutter, noe som med litt plunder skulle innebære en gjennomsnittlig spilletid på nær 14 minutter på hver låt. Da skal du jammen ha mye på hjerte og koggeret fult av musikalsk potente piler for å treffe blink! At det hele er instrumentalt gjør det ikke akkurat lettere.  Først ut er ”Stone Salad” hvor noe av tematikken fra forrige skive dukker opp igjen. Rytmisk spennende og full av flotte innfall og tung prog med flotte temaer og delikat gitar og brett. Deretter får vi tåkelur og noe nær hip hop tematikk som elegant sklir over i et gitar og keyboard terreng. Herlige gitarlinjer og ladet fusion overtar så scenen, og vi får del i spretne og spenstige endringer i rytmikk og stemninger som viser Fromuz progressive sider til fulle. Gitarene blir ethvert ganske heftige, men aldri metallisk, og synthene får også ganske fritt spillerom, og vi får også hilse på vocoder synth. Djam Karet terreng besøkes på” Crashmind”, og vi aner at King Crimson også lurer i bakgrunn p.g.a. til dels kaotiske rytmer.  Her er muligens ensemblet på sitt aller beste, og låten er så mangefasettert at vi ikke engang våger å begi oss inn på en beskrivelse. Knallbra låt. Synther og keyboards svever i lydbildet gjennom hele skiva. Gitarene gir dynamikken en oppside, og mørke illevarslende lyder, elektroniske rytmisk støy og samplere tilfører lydbildet krydder. Lagdelte komposisjoner med til tider en mengde melodilinjer og en klar tendens mot det atmosfæriske segmentet, men også vidunderlige eruptive utbrudd. 5 episke kreative, komplekse men likevel tilgjengelige komposisjoner er hva kvartetten ra Uzbekistan serverer oss på ”Overlook”. Cover art er av Ken Westphal, og står faktisk ikke noe tilbake for musikken hva kvalitet angår. Trommene gir et viktig bidrag til soundet, men sine grunnleggende rytmer som setter tempoet og er basis for alt det andre som foregår. Brettisten spilles uhørt bra, og gitaren gir små flotte akustiske sveip, men også stakkato riff og akkorder som er rimelig majestetiske. Bedre enn dette skal det godt gjøres å lage musikk innen fusion/symfoniske segmentet, og ordet mesterverk tar vi i vår munn uten noen from for nøling.

http://www.fromuzband.com/

 http://www.myspace.com/thefromuz  

1. Stone Salad (15:17)
2. Other Side Of The Water (14:09)
3. Crashmind (10:51)
4. 13th August (11:53)
5. Return To W.I.T. (17:00)


Andrew Mara-Novik - Bass
Vitaly Popeloff - Gitar
Albert Khalmurzayev - Keyboard

Vladimir Badirov – Trommer og perkusjon

Simak Dialog – Patahan

Noen har sagt at om Path Methy kom fra Indonesia i stedet for USA, så ville han hørt ut som Simak Dialog gjør her. Lederen i kvartetten fra Jakarta er pianisten Riza Arshad, som i tillegg til tre medmusikanter har med seg diverse gjestemusikere. Disse bidrar blant annet med resitasjon ordløs vokal. På Indonesisk betyr ”Pathan” feil, og er et ok instrumentalt fusion album med lite feil faktisk. Skiva er et 75 minutter langt konsertopptak fordelt på fem spor. I sentrum for musikken er Arshads fabelaktig utøvelse av klaveret. Heldigvis gis det nok plass til de andre instrumentene, slik at det ikke blir så ensidig med ”klaverslagside”. Det er også lagt ned et betydelig arbeid å integrere etniske instrumenter, som lykkes ganske bra. Det er dyktige musikere, og velspilt musikk, men overvettes originalt er det ikke. En god utgivelse innen fusion segmentet hvor perkusjon erstatter trommer, og vi selv ikke av den grunn går fra konseptene av henrykkelse. Selv om det spilles for ”fulle seil”, så blir det lett litt småkjedelig tidvis, og det er nok bare de spesielt interesserte som henger med i alle 75 minuttene.

http://www.myspace.com/simakdialog

One Had To Be  13.34

Spur Of The Moment  13.02

Kemarau 11.07

Worthseeing 16.22

 Kain Sigli 19.49

 Riza Arshad -  Akustisk piano, Fender Rhodes elektrisk piano og synther

Tohpati Ario Hutomo – Gitarer og synther

Adhitya Pratama -  Fretless bass

Endang Ramdan Sunda - Kendang og leketøy

Gjestartister:

Emy Tata Makassar - Kendang, ceng-ceng, kethuk, vokal, poesilesning (Bahasa Indonesian language)

Nyak Ina Raseuki “Ubiet” – Vokal på 2 og 5

Marla Stukenberg – Poetryleser på spor 5

Bedtime Story – Bedtime Story

Det er ikke alltid masse uvanlige instrumenter automatisk gir bra musikk. Så enkelt er det heldigvis ikke, det bør ligge adskillig mer i bunn, som for eksempel musikalsk dyktighet og ikke minst så skal alt passe inn i et hele, og det er ikke gitt alle å få til det. Når så vi blir fortalt at Bedtime Story også har et godt øye til utallige sjangere er det ikke unaturlig med en viss skepsis i utgangspunktet. Hva gir så all denne” inputten” av verdiskapning? Ut kommer et album fylt med psykedelisk musikksom er kledelig originalt, og med en rik og presis produksjon må vi berette. Tel Aviv baserte Bedtime Story består av rimelig skolerte musikere for å si det pent, og sammen skaper de et eget sound som både evner å forbause, og tidvis henrykke blaserte øreganger. Ikke alle 42 minuttene er like magiske, men jammen er det mye snadder å forholde seg til, og atter en gang finner vi at Israelerne,  de har jammen et eget lag med psykedelisk musikk! Atmosfæren er spesiell gjennom nesten hele skiva, og de fleste melodiene er velskrevne og fylt med rikholdige og flotte detaljer. Vi finner også doser etnisk innflytelse, jazz, klassikk og diverse moderne lydteknikker og elektronisk musikk i denne smeltedigelen av en musikalsk gryte. Spennende og vel utført, selv om noen få passasjer låter litt kunstig i våre ører, er det bare mindre innvendinger. Bedtime Story evner både i tanke ord og gjerning å skape nye innfallsvinkler til musikk, og det er vi dem evig takknemlig for. Da lever vi greit med at alt er like fantastisk, og velger å fokusere for på viljen til å tenke nytt og kreativt. Dette er jo debuten, så det er jo lov til å håpe på enda mer om det kommer oppfølgere.

http://www.myspace.com/bedtimestoryband

http://www.bedtimestoryband.com/

1. Little Magic Mushrooms

2. In A Cage

3. Land of the Dreams

4. The Irremovable Mask

5. Pearl Chapter I

6. Pearl Chapter II

Lior Havkin – Gitar, keyboards og diverse etniske instrumenter

Orpaz Agranov – Lydingeniør, programmering og psykedeliske effekter

Leon B. – Vokal, bass, bratsj og cello

Or Argash – Trommer og darbuka

Hugh Hopper & Yumi Hara Cawkwell - Humi/Dune

Et samarbeid som dette bør kunne bli svært spennende. Hugh Hopper fra utallige Canterbury grupperinger, samarbeider med japanske Yumi Hara Cawkwell som blant annet har sin bakgrunn fra japansk folkemusikk, og tidligere King Crimson fiolinist David Cross. Cawkwell har en nærmest brutal men likevel delikat måte å angripe tangentene på, og det er rimelig eksplosivt og til tider temmelig brutalt. Hun har nærmest en Dagmar Krause eller Catherine Jannieaux avant måte å synge på. Brutaliteten både vokalt og på keyboards kommer og går nærmest som bølgene på en strand, og det er svært effektfullt og gir lydbildet en viktig tilvekst. Hopper tilfører multiple lag av spenstige basslinjer, loops og diverse effekter, og har en svært særegen sound. Sammen skaper disse to og gode hjelpere et utrykk som vi gjerne kan kalle Canterbury musikk for det 21 århundret.  Svært intellektuell, men også ytterst sanselig musikk. Grensene mellom psykedelia, prog, samtidsmusikk, worldmusikk og freejazz blir effektivt fjernet her. For de som liker musikk som flytter grenser er dette midt i blinken, men det er definitivt ikke noe lett materiale å få tak i. Hugh Hopper spiller for øvrig mye mer impresjonistisk enn vanlig, og hans vanlige fuzz utrykk er kraftig tonet ned her. Vi lar oss imponere av originaliteten, samspillet og de mange gode ideene, men det er bare ikke helt vårt musikalske favorittlandskap. Vi tilføyer dog at  skiva går  milevis utenpå det meste av det som utgis i dag.

Hot Fur – Hot Fur

Grusomt cover, og grusomt navn, men musikken derimot er grusomt bra. Et Israelsk musikk ensemble av det mer teatralske sorten med  gitarist Lior Frenkel som primus motor og komponist. Musikken er vanskelig å kategorisere, men et sted i krysningen mellom det eksperimentelle, proggen og jazzen. Masse instrumental her som brekkes opp av en virkelig dyktig kvinnelig vokalist, og diverse andre fantasifulle vokalteknikker. Musikalsk er det presist og intrikat, men likevel er det så smakfullt anrettet at en aldri føler seg utestengt. Tvert imot så inviterer Hot Fur alle inn til sitt musikalske univers, og trår en først inn er det umulig å vende tilbake upåvirket. Hatfield & The North og Canterbury er den første referansen som popper opp. Antakelig vil alle Zappa fans elske humoren, den herlige galskapen og de rimelig livlige rytmene. Høyst originalt, progressivt og riktig spenstig musikk fra Hot Fur anno 1998. Andre inspirasjonskilder er blant annet John Zorn`s mer jazz toner, Steve Reichs komposisjoner.

Spor:

1. Adventure In Space (4:27)
2. There's A Face In The Sky (4:04)
3. Moon (4:36)
4. Sabres 15003 (6:07)
5. Habhabibi Give Me A Kiss (4:37)
6. Ladies And Gentlemen (3:34)
7. Johnny Baby's A Nightmare (8:46)
8. Man And Ape (6:44)
9. The End Of The Play (4:47)
10. Heretz (11:56)
11. Five Camels (5:12)
12. Tomatoes (5:17)


 

Lior Frenkel - komponist og gitar
Ben Hendler - bass
Nadav Bachar - gitar
Shaul Eshet - keyboards
Erez Koskas - trommer
Oran Ben Avi - saksofon
Lior Ron / trumpet
Yael Kraus - vokal
Noa Frenkel - vokal

Oaksenham – Conquest Of The Pacific

Det popper frem nye musikalske tilskudd fra Europa`s mer østlige bredder. En fellesnevner er en ekstrem musikalsk skolering, og et musikalsk nivå som er så høyt at en må vurdere en omgang med fuktig q-tips i ørene. Disse Armenerne er definitivt intet unntak, og her er det musikk med klare 70 talls vibber på menyen. Oaksenham har sitt eget menget personlige uttrykk, men lener seg mot arven fra den største øya vest for Frankrige.  Jethro Tull`s folkperiode, Gentle Giant og Gryphon er de viktigste leverandørene av inspirasjon. Navn som Camel, Happy The Man og Greenslade er også navn om sniker seg inn. Først og fremst er Oaksenham seg selv, og har her kreert et instrumentalt mesterverk. Gjestemusikere bidrar med cello, horn, obo , klarinett og harpe noe som skaper ei middelalderlig folk rock skive. Kammerrock musikk vil noen kalle det, hvor klassiske influenser som Vivaldi og Bach blandes med prog i en dynamisk, luftig, frisk og livlig setting. Produksjonen er krystallklar og rett og slett førsteklasses, og så lenge det ikke er noe vokal så er det ingen dårlig uttale å irritere seg over. Ideene er frittflytende og ingen sjenerende stengsler forhindrer skapelsesprosessen, og det er en nærmest ultimate kolleksjon av nyanser. Låtmaterialet er sofistikert uten at flinkisfaktoren er påtrengende, og musikken griper en følelsesmessig på en merkverdig og gjennomtrengende måte. Ordet vil for mange være et godt norsk ord som: Bergtatt.

1. 1.       Antem: The Unseen Land

2. 2.       Water Spark

3. 3.       Elfy

4. 4.       The Way Back Home

5. 5.       Talybont

6. 6.       On Reflection

7. 7.       Time-Out

8. 8.       Jester`s Pipe

9. 9.       Merlin`s Jig

10. 10.   Across The Atlantic

11. 11.   Ocean`s Web

12. 12.   Golden Hind

Vagagn Papayan – Bass

Anna Adamyan – Keyboards

Valery Tolstoy – Fløyte

Koryun Bobikyan – Fiolin

Vardan Gasparyan – Gitar

Ashot Korganyan - Trommer

Fromuz- Audio Diplomacy

Jazzrock og fusion pleier ofte å være kjedelig i forskjellige varianter, men Fromuz er definitivt et unntak. Hos denne instrumentale kvartetten fra Usbekistan er det så mye dynamikk og energi at det forutsigbare aldri slår rot. En herlig høyoktan blanding av improvisasjoner, klassisk prog og jazzrock er anrettet svært smakfullt på denne skiva. Åpneren ”Intro” starter med to minutter med fantastiske elektroniske effekter, for så å bygge seg opp til noe som kunne vært med på ” A Trick Of The Tail ” fra Genesis. Denne stemningen suppleres etter hvert med dundrende synther, som etterfølges av en ”spacy” seksjon med kirkeorgel, som sklir over i spor to, ” From Fromuz”. ”Intro” viser på mange måter Fromuz sitt varemerke, som ofte er en start med fusion som glir elegant over i mer rocka terreng, og supplert med Vita Popeloff på gitar som best beskrives som Jeff Beck på stereoider blir dette temmelig heftige saker!  De som liker metall får også sitt på ” Audio Diplomazy”, metalltendensene viker så for bebop jazz med deilige pianolinjer fra Albert Khalmurzayev, for så å returnere til hovedtema. Musikalske referanser er Liquid Tension Experiment, Return To Forver, Mahavishnu Orchestra og Brand X. Likevel har Fromuz sitt eget meget personlige uttrykk som bør appellere til de fans av Focus og andre symfoniske band. For de eventyrlyste må vi ta med at Usbekistan faktisk har enda en gruppe som har ekstremt høy kvalitet, X-religion som også er verdt å sjekkopp.

1. Intro (6:11)
2. From Fromuz (10:12)
3. Wax Inhabitants Town (12:36)
4. Gameplay Imitation (8:18)
5. Spare Wheel (8:37)
6. Familiarization Results (7:33)
7. Harry Heller Theater (12:13)
8. Babylon Dreams (9:16)

Andrew Mara-Novik / bass
Vitaly Popeloff / gitar
Albert Khalmurzayev / keyboards
Vladimir Badirov / trommer og perkusjon

Discus - .....Tot Light

Her kombineres jazz, rock, etnisk Indonesisk musikk, prog , hardrock og symfonisk rock i en musikalsk blanding du neppe har hørt maken til. Her skaper fabelaktige musikere et musikalsk univers som er temmelig unikt. Det låter friskt, kreativt og er uhyre spennende. I en og samme låt kan du høre elementer fra King Crimson, Mahavishnu Orchestra, Dream Theater, Zappa og Indonesisk musikk. Konseptet fungerer, og plata er en nytelse å lytte til da låtene er meget dyktig arrangert.

Ain Soph – A Story Of Mysterious Forest

Her kombineres det ekstremt delikat med det ekstremt teknisk velutrustede, og det hele belyses av strålende melodier og arrangementer.  En virkelig perle av en jazzrockskive, med inspirasjon hentet fra  National Health og Soft Machine. Injeksjonene av det symfoniske er nok inspirert av Camel rundt ”Snow Goose”.  Basslinjene er fremragende, og melodiene har den berusende dynamikken som er så viktig i en jazzrockkontekst.  Melodilinjene er uforutsigbare, og det sprudlende er høyst tilstedeværende. ”A Story Of Mysterious Forest ” handler om nerve, og spenning slik at intetsigende liring og navlebeskuelse er svært fjernt. Kvalitet fra a til å, og glødende potent vitnesbyrd om at jazzrock kan være svært spennende.

1. Crossfire (2:54)
2. Interlude I (1:30)
3. Natural Selection (8:10)
4. Variations on a Theme by Brian Smith (9:44)
5. A Story of Mysterious Forest (18:47)
a) Awakening
b) Longing-Whith the Wind
c) Mysterious Forest
d) Passion
e) Deep Sleep
f) Darkness
g) Dance
h) Misfortune
i) Mysterious Forest
j) Awakening
6. Interlude II (0:33)

Masey Hattori / akustisk og elektrisk piano, mellotron, synther og orgel
Hiroshi Natori / trommer og perkusjon
Masahiro Torigaki / bass
Yozox Yamamoto / akustisk og elektrisk gitar

Sebastian Hardie - Windchase

En legendarisk utgivelse fra 1976 som hører hjemme i en hver seriøs musikksamling. Vakkert med masse mellotron, moog, hammond orgel og svært smakfulle gitarlinjer. Stor melodi-rikdom, og med en herlig vokal  tilstedeværelse . Masse odde takter som pirrer, og skaper det ekstra som alle "proggere" elsker. Liker du Yes, Camel, Van Der Graaaf Generator eller Anyone`s Daughter liker du denne.

Freedom Children - Galactic Vibes

En perle fra Sør-Africa med hardrock på menyen. Villskap til Black Sabbath, og hardrock gitaren til Hendrix er viktige ingredienser. Rå lyd, og suveren vokal, samt et voldsomt sug i musikken gjør dette til en musikkfest av de store. Høyt adrenalinnivå med distinkt tromming, og fyrig entusiasme gjør at dette til en av tidenes beste hardrock utgivelser.

3 Hur El - Hur El Arsivi

Tyrkisk psykedelia med frikete undertoner. Masse fuzzgitar og emosjonell vokal. Fylt med Tyrkiske elementer, og ikke minst østlig tromming som skaper et meget spesielt sound. Utmerket gitarspilling fra brødene Hur El. Dette er det ikke mange som har hørt noe liknende før, og en lytt er nærmest påkrevd.

Toxic Shame - Full Circle

Melodiøs hardrock fra "down under". Følelsesladet vokal med sterke gitarspilling. Skiva kom i 2000, men klare 70 talls hardrock vibber. Progressive elementer krydrer plata slik at den blir en svært  hyggelig lytteopplevelse.

Lamp Of The Univers - The Cosmic Union

Mye felles med svenske Word Of Life når det gjelder det psykedeliske lydbildet. Masse LSD inspirert jamming hvor spesielt keyboard og tromming utmerker seg. Dett er et must for de som er inne i pykedelia, og disse gutta fra New Zealand hører vi gjerne mer til.

Sleepless - Winds Blow Higher

En almalgan av goth, jazz, prog og pykedelia. Svært fascinerende saker fra disse Israelerne. Mørkt og apokalyptisk, og tidvis perfekt som bakgrunn for en skrekkfilm. Skremmende og forførende, og med masse "sug" i lybildet.

Kahvas Jute – Wide Open

Undergrunns psykedelia fra ”down under”.  ”Wide Open” er en frittflytende amalgan av jazz, blues og rock fra 1970. Virkelig suverent gitarspilling fra Dennis Wilson og Tim Gaze fra Tamam Shud. Basslinjene står Bob Daisley (Rainbow & Uriah Heep) for, mens Dannie Davidson (Tamam Shud & Band Of Light) er bak trommesettet. Soundet har det umiskjennelige egenarten som Australske band fra samme periode ofte har. Musikken er intens, potent og dristig. 5 bonusspor fra en gjenforenings konsert i 2005 er inkludert i denne milepælen i Australsk rock, som også er et svært ettertraktet samleobjekt

Ars Nova – Biogenesis Project

Tre rimelig unge og svært talentfulle japanske jenter skjuler seg bak Ars Nova. Her har de samlet sammen noen av proggens dyktigste skikkelser. Resultatet har blitt en apokalyptisk spacerock opera. Dermed antar jeg mange melder pass, men håndverket er utført med sjarm, humor og et samspill som er meget spenstig. For å oppdage dette må alt foruinntatt legges vekk, og skiva må ha fortrinnsrett i spilleren 5-6 ganger på rad. Da er det mye kos for øret og sinnet. Gjestemusikerne er Atsushi Hasegawa og Masuhiro Goto fra (landsmennene) Gerard, Gianni Leone fra Balleto Di Bronzo. Altstedsnærværende Arjen Lucassen er selvsagt med, og PFM`s Lucio Fabbri er på plass. Mr. Lucassen`s gitarspilling passer for øvrig perfekt sammen med Ars Nova`s keyboardpregede musikk.

Cosmos Factory - An Old Castle of Transylvania

Mørkt og skremmende og krydret med praktfulle melodier. Gitaristen Hirashi Mizutani har mange ypperlige øyeblikk her, og bør absolutt oppleves. Cosmos Factory operert på 70 tallet, og tryllet frem totalt forskjellige utgivelser hver gang. Denne fra 73 har et sound  med mange tidlig Pink Floyd og Vanilla Fudge referanser. Tittelsporet er en 20 minutters diversifisert stykke med mange uventede og kreative vendinger. Ustrakt men smakfull og kreativ bruk av Hammond og Mellotron slik at det ikke blir noen keyboard-nirvana.

1. Soundtrack 1984

2. Maybe

3. Soft Focus

4. Fantastic Mirror

5. Poltergeist

6. An Old Castle Of Transylvania

7. Forest Of The Death

8. Thye Cursed

9. Darkness Of the World

10. An Old Castle Of Transylvania

Mario Millo – Epic III

Åpner med en killerlåt i Epic III som bare må høres. Det resterende sortimentet holder også høy klasse. Raffinerte låter, spilleglede, friskhet og en Millo`s perfekte gitarspilling er noen av ingrediensene. Inkludert er også en artig sak med en nærmest Disneyaktig vals ( Harlequin And Columbine) som er meget kløktig utført. Mario Millo er noe for seg selv, men Camel, Genesis og til dels Yes er nok relevante referanser. Millo er også tidligere gitarrist i Sebastian Hardie og Windchase, og fra førstnevnte er det hentet en del inspirasjon.

1. Epic III (14:18)
a) The journey
b) Valley of music
c) Musical passages
d) Spectrum of instruments
e) Wisdom teacher
f) Home coming
g) Captured Moments
h) Retrospect
2. Life in our Hands (4:30)
3. Mary's Theme (6:10)
4. Quest theme (6:09)
5. Harlequin and columbine (Waltz Theme)(5:29)
6. Castaway (2:40)
7. Sogno d'amore (Love in dream)(4:40)
8. Rebecca (Bonus) (4:23)
 

Sympozion – Kundabuffer

En bølge av mer eksperimentelle artister med prog på agendaen popper frem i Israel. Sussita, Lemmus Lemmus, Tractor`s Revenge, Akvah og Sympozion er noen av disse. Sympozion står for en originalitet og en musikalsk rikdom som mange vil ha glede av å nyte. Musikken kan beskrives som minimalismen møter partiturrocken med en lekker og uanstrengt melodisk tilnærming. Barokkinfluert prog med litt undertoner av jazz som ofte er rolig, men krevende på en finurlig, spennende og utfordrende måte. På Kundabuffer kombineres Canterbury lyd og arrangementer med Zappa, King Crimson på 80tallet, Gentle Giant og Steve Reich. Kun to spor er med vokal (Bird og Zona), og det hadde ikke vært å forakte med mer sang. Hebraisk er et fonetisk merkelig språk som her fungerer mer bare som en del av det totale lydbildet.. Skiva er produsert av dyktige Udi Koomran, og han gjør som vanlig en ypperlig jobb. Masse spilleglede kombinert med svært imponerende parallelle instrumentale prestasjoner. Skiva vil garantert appellere sterkt til de som liker mer komplisert og sofistikert prog i et farvann hvor svært få har vært før.

1. Patterns (3:34)
2. Happy War Holiday (8:05)
3. Bird (3:41)
4. Grapefruit (8:49)
5. Six (4:07)
6. Zona (8:06)
7. Too Much (4:54)
8. Grapefruit Variations (10:56)

- Arik Hayat / keyboards, vokal
- Elad Abraham / gitar
- Ori Ben-Zvi / gitar
- Dan Carpman / bass, vokal
- Boris Zilberstein /trommer

Gjestemusiker:
- Ilan Salem / fløyte (1, 3 & 4)

Happy Family –Tosco

Zeuhl med Japansk vri, d.v.s en slags symfonisk instrumental RIO møter avant prog. Dette er originalt, meget spesielt og særdeles velspilt. Et klangunivers av en annen verden, og for oss eventyrlystne er det bare å forsyne seg av en svært spennende og unik musikalsk cocktail. Rimelig hardt til tider, men med nok variasjon og spretne linjer til å holde på lytteren. Skiva intro er en treminutter ” The Great Man”, med myk fløyte over en dyster mørk bakgrunn. Spor to sparker fra med vannvittig tromming, og med nærmest metallaktige riff. Mr. Nagase bak trommesettet er uhyre dyktig, og gir sine rikelige bidrag til at skiva fremstår som fresk og levende. Det kreative element blir vel ivaretatt, og det er et sofistikert og komplekst låtmateriale, som imponerer i kraft av masse stemninger og et forrykende samspill. Avant elementene er aldri påtrengende, og den som orker å investere litt tid til lytting her, vil blir rikelig belønnet.

1. The Great Man (3:01)
2. Overdrive Locomotive (6:31)
3. Nord Company Vs. Lead Company (5:19)
4. Filial Piety at the Dawn (4:03)
5. The Sushi Bar (11:42)
6. He Is Coming at Tokyo Station (3:50)
7. The Picture Book - X Rated (6:29)
8. The Three Leaves Insect (12:19)
9. The Great Man (Revisited) (1:25)

Kenichi Morimoto / keyboards
Tatsuya Myano / bass
Takahiro Izutani / gitar
Keiichi Nagase / trommer