Carlo Mezzanotte

Biography

Born in Rome in 1959. Studied piano at the Rome conservatory. Private composition studies with several teachers, the most important being Gino Marinuzzi. Got interested in jazz and played with groups and big bands in Italy and abroad.

From 1982 to 1986 worked mainly in theatre productions with some of Italy's leading companies as composer, arranger and pianist. Wrote two short musicals, staged by the MTM company.

In 1985-86 as leader of the modern jazz group "Relapse" writes and arranges the whole of its repertoire.

In 1988 is pianist and stage director for the concert/stage play "Satierik", based on Erik Satie's music and writings.
In 1989 studied with jazz pianist Mike Melillo, formerly of the Phil Woods quartet.

In 1991 is a founding member of the contemporary music group "Diacronic Ensemble". Wrote several pieces for it and won 1st prize at the Stresa International Competition and 2nd prize at the Lamezia National Competition. The repertory goes from Stockhausen and Cage to original material.

In 1992 studied contemporary music with Vinko Globokar at the Fiesole Music Academy.

In 1993 formed the electric jazz group "Syntaxis"; again, writes and arranges all the music for the group, which has recorded the CDs "Visibile" (1997),  "Cieli Diversi" (2000), and "La Linea" (2006). A fourth CD is in the works. To be called “Lighter”, it features guitar great Frank Gambale, soprano sax virtuoso Javier Girotto, and other guests.

In 1994 was composer and performer in "Il ritorno alla ragione", a performance of electronic music based on the surrealistic short films of Man Ray.

With the etno-rock group "Indaco" toured extensively on keyboards/programming from 1996 to 2005. The group recorded four successful CDs, "Vento del deserto" (1997), "Amorgos" (1999), the live "Spezie" (2000), and "Terra Maris" (2003), plus the compilation "Porte D'Oriente" (2006).

In May 1996 performed at Rome's Teatro Argentina in a series of evenings produced by the Italian National Theater as electronic music improviser (on synthesizers) over readings and dance by some of Italy's leading performers. The experience is repeated in May '97.

In 1997 a short film by director Mauro Paracini, "Al(L)ways Night", for which he wrote and recorded the score, won the National Film and TV Critics' Award.

In November 1999 is called to compose and perform (live on synthesizers) the soundtrack for the Italian premiere of "South", an extraordinary documentary about Robert Shackelton's Antartic expedition of 1914, recently restored by the British Film Institute.

In 1999 recorded "Bach to the Future", a CD of Baroque music plus original compositions, played on both piano and synthesizers.

In recent years (2003-2008), in addition to pursuing the Syntaxis project, gave birth to several acoustic jazz projects: “Jazz Tales” (quartet) which recently resumed activity after a change of lineup; “Piano Possibile” (trio), which has an album due out on November 2008; a series of concerts about Cole Porter’s songs in re-elaborated versions; duo concerts with singer Marina De Santis; and even piano solo concerts.

Also, increased his teaching activity, especially in the jazz field.

In 2005, in the live album “Midsummer Night in Sardinia”, the great guitarist Al DiMeola recorded the song “Amargura”, written originally for the Indaco album “Terra Maris”. DiMeola also used the song as the opening of his live concerts in the tour he did with singer Andrea Parodi, who sadly died the following year.

Played in New York (Lincoln Center), Buenos Aires and Argentina, Tokyo, London, Rotterdam and in all the important Italian cities. Appeared in all of Italy's principal public and private TV networks.

Wrote music for all kinds of classical and jazz ensembles.
Among the most recent first performances: "Rewind" for saxophone quartet and electronic music; performed at the 12th World Saxophone Congress, Montreal, Canada, July 2000

"Introduzione e Danza" for clarinet and piano; performed at the Discoteca di Stato in Rome, December 1999

Canada

 HVORFRA? Serien har nå kommer frem til et av verdens arealmessig størsteland, nemlig Canada. Vi antar at mengden av prog og progrelaterte artister vil overraske mange. Her er det virkelig snakk om mye kvalitet, og skolerte musikere i hopetall. Det siste er p.g.a. at den fransktalende delen av Canada hadde et program hvor kulturen skulle prioriteres for en del år siden. Resultatet ble blant annet at temmelig mange ble rimelig skolert musikalsk. Det er grenser for hvor mange som får plass i klassiske settinger naturligvis. Derfor var det ganske så  naturlig at mange av disse havnet i proggen, og derfor er mange av de Canadiske ensemblene velsignet med musikere med lang musikalsk utdannelse.

Canada, offisielt The Dominion of Canada (engelsk) eller Le Dominion du Canada (fransk), er et land i Nord-Amerika som grenser til De forente stater (USA), Grønland (Danmark) og St. Pierre et Miquelon (Frankrike). Canada har verdens nest største landmasse (nesten 10 million km²) etter Russland og er verdens nordligste land. Canada er en føderasjon bestående av ti provinser og tre territorier.

Navnet «Canada» kommer fra ordet kanata som er et indiansk ord for «landsby» og ble brukt om Stadacona, en landsby der dagens Ville de Québec / Quebec City ligger. Kart laget av franske og engelske oppdagelsesreisende viser at navnet Canada var brukt om elven Ottawa. En teori er at elven fikk navnet sitt etter landsbyen og at området deretter fikk samme navn.Man mener at urbefolkningen kom fra Asia for 30 000 år siden ved hjelp av en landbro mellom Sibir og Alaska. Noen av dem slo seg ned i Canada mens andre valgte å fortsette sydover. Da de europeiske oppdagelsesreisende kom til Canada var landet befolket av forskjellige urbefolkningsgrupper som, avhengig av miljøet, levde som nomader eller i faste bosetninger, var jegere, fiskere eller bønder.

Den første kontakten mellom urbefolkningen og europeerne fant trolig sted for omkring 1000 år siden da nordmenn fra Island slo seg ned på Newfoundland for en kort periode. Men det tok enda 600 år før den europeiske utforskning av Canada begynte for alvor.

Franske og engelske oppdagelsesreisende som lette etter en bedre sjøvei til de rike markedene i det Fjerne Østen brukte de nord-amerikanske elver og sjøer flittig. De etablerte mange utposter, franskmennene særlig langs St. Lawrence elven, Great Lakes og Mississippi elven, og de engelske omkring Hudson Bay og langs Atlanterhavskysten. Selvom oppdagelsesreisende som Cabot, Cartier og Champlain aldri fant veien til Kina og India, fant de noe som var like verdifullt: rike fiskebanker og myldrende stammer av bever, rev og bjørn som alle hadde verdifull pels.

Permanent fransk og engelsk bosetting startet tidlig på 1600 tallet og økte utover hele århundret. Med bosettingen fulgte økonomisk aktivitet men New France- og New England-koloniene forble økonomisk avhengig av pelshandelen og politisk og militært avhengig av sine moderland.

Det var uunngåelig at Nord-Amerika ble brennpunktet for en bitter rivalisering mellom England og Frankrike. Etter Quebec Citys fall i 1759, tildelte Paris-traktaten alle franske landområder øst for Mississippi til England, unntagen øyene St. Pierre og Miquelon utenfor Newfoundland.

De 65 000 fransktalende innbyggerne i Canada som nå kom under britisk styre, hadde et eneste mål: å holde på sine tradisjoner, språk og kultur. I 1774 vedtok England Quebec Act som innrømmet offisiell anerkjennelse av fransk sivilrett og garanterte språk- og religions-frihet.

Et stort antall engelsktalende kolonister, som ble kalt Loyalists fordi de ønsket å forbli tro mot det britisk imperium, søkte tilflukt i Canada etter at USA vant sin uavhengighet i 1776. De slo seg for det meste ned i Nova Scotia og New Brunswick og langs Great Lakes.

Økningen i folketallet førte til dannelsen av Upper Canada (nå Ontario) og Lower Canada (Quebec) i 1791. Begge koloniene fikk sin egen styrings-institusjon med valgte representanter. Opprør i Upper og Lower Canada i 1837 og 1838 drev engelskmennene til å forene de to kolonier og den forenede kanadiske provins ble dannet. I 1848 ble det innført parlamentarisme i denne forenete koloni, utenrikssaker kom utenom. Canada vant enda mer selvstendighet men forble en del av det britiske imperium.

Storbritannia's nord-amerikanske kolonier,- Canada, Nova Scotia, New Brunswick, Prince Edward Island og Newfoundland-, vokste og blomstret uavhengig av sitt moderland. Men da USA fikk mer makt, etter den amerikanske borgerkrig, følte en del politikere at en union av de britiske kolonier var den eneste utvei for å stå imot en eventuell anektering. 1. juli 1867, ble Canada East, Canada West, Nova Scotia og New Brunswick forenet ved British North America Act, og ble Dominion of Canada.

Det nye lands regjering var basert på det britiske parlamentariske system med en generalguvernør (Kronens representant) og et parlament som bestod av Underhuset og Senatet. Parlamentet hadde den lovgivende makt i saker av nasjonal interesse (som strafferett, handel og nasjonalt forsvar) mens provinsene ble gitt lovgivende makt i saker av «spesiell» interesse (som eiendom, borgerrett, sykehus og utdanning).

Straks etter konføderasjonen, ble Canada utvidet i nord-vest, Rupert's Land,- et område som strakte seg syd og vest i tusenvis av kilometer fra Hudson Bay-, ble kjøpt av Canada fra Hudson's Bay Company som var blitt gitt det veldige område av Kong Charles av England i 1670.

Utvidelsen vestover fant ikke sted uten motstand. I 1869, ledet Louis Riel et Métis opprør i et forsøk på å forsvare sine forfedres land-rettigheter. Det ble oppnådd et kompromiss i 1870 og en ny provins, Manitoba, ble skapt fra Rupert's Land.

British Columbia som hadde vært en kronkoloni helt fra 1858, bestemte seg for å gå inn i Dominion i 1871 etter løfte om å få jerbaneforbindelse med resten av landet; så fulgte Prince Edward Island i 1873. I 1898 ble det nordlige territorium av Yukon etablert for å sikre kanadisk jurisdiksjon over området under gullrushet i Klondike. I 1905 ble to nye provinser skapt fra Rupert's Land: Alberta og Saskatchewan, og resten av landet ble Northwest Territories. Newfoundland foretrakk å forbli en britisk koloni men i 1949 ble den Canadas tiende provins.

Etableringen av nye provinser falt sammen med den økende immigrasjon til Canada, særlig til den vestlige del. Immigrasjonen var på sitt høyeste i 1913 med 400 000 mennesker som kom til Canada. I førkrigsperioden nøt Canada godt av den blomstrende verdensøkonomien og etablerte seg som en industri og jordbruksmakt.

Canadas betydelige rolle under den 1. verdenskrig ble belønnet med egen representasjon, adskilt fra England, i League of Nations etter krigen. Landets uavhengige stemme gjorde seg mer og mer gjeldende og i 1931 ble Canadas konstitusjonelle uavhengighet fra England bekreftet ved at Statute of Westminster ble vedtatt.

Også i Canada, som andre steder, føltes depresjonen i 1929 hardt. Så mange som en av fire arbeidere var uten arbeid og Alberta, Saskatchewan og Manitoba ble hjemsøkt av tørke. Ironisk nok var det behovet for soldater til de allierte under den 2. verdenskrig som fikk Canada ut av depresjonen og etter krigen fremstod landet som den fjerde-største industrimakt.

Siden den 2. verdenskrig har Canadas økonomi fortsatt å ekspandere. Denne vekst, kombinert med statlige sosiale program som barnetrygd, alderspensjon, almenn helseomsorg og arbeidsledighetstrygd har gitt kanadiere en høy levestandard og den ønskelige livskvalitet.

Merkbare forandringer har skjedd i Canadas immigrasjons-mønster. Før den 2. verdenskrig kom de fleste immigranter fra de britiske øyer eller øst-Europa. Siden 1945, har stadig flere syd-europeere, asiater, syd-amerikanere og folk fra de Karibiske Øyer beriket Canadas flerkulturelle mosaikk.

Ettersom nasjonen har utviklet seg og modnet, har den også vunnet anerkjennelse og innflytelse på den internasjonale arena. Canada har vært med i FN siden starten og er den eneste nasjon som har deltatt i alle FNs større fredsbevarende operasjoner. Landet er også medlem av Commonwealth, Francophonie (de fransktalende land) G7 gruppen (av industrialiserte land) og NATO.

I løpet av de siste 25 år har kanadierne igjen kjempet med fundamentale spørsmål om nasjonal identitet. Misnøye blant de mange fransktalende quebeckere resulterte i en folkeavstemning i provinsen i 1980 om hvorvidt Quebec burde bli mer politisk uavhengig i forhold til Canada, men flertallet stemte for den nåværende ordning.

I 1982, kulminerte prosessen mot en større konstitusjonell reform i undertegningen av Constitution Act hvor British North America Act av 1867 med forskjellige lovendriger ble til: Constitution Acts, 1867-1982. Constitution (grunnloven), dens Charter of Rights and Freedoms og dens generelle lovendringer redefinerer funksjonene og fullmaktene til den føderale regjering og provins-regjeringene og stadfester individets og etniske gruppers rettigheter.

Det er gjort to kraftanstrengelser for å forbedre det konstitusjonelle system: i 1987 med Meech Lake avtalen, som ikke ble gjennomført fordi den ikke ble rettslig godkjent av alle provinsene, og i 1991 med Charlottetown avtalen. Sistnevnte avtale ville ha gjennomført reformer i Senatet og foretatt større endringer i grunnloven. Den ble, imidlertid forkastet av kanadierne i en folkeavstemning 26. oktober, 1992.

Senere, 2. februar 1996, har det kanadiske parlament vedtatt et lovforslag som garanterer Canadas 5 største regioner at ingen grunnlovsendring som berører dem vil bli foretatt uten deres enstemmige samtykke. Mindre enn en måned etter folkeavstemningen om Quebecs suverenitet 30. oktober, 1995, vedtok også parlamentet en resolusjon som anerkjenner Quebec som et særskilt samfunn i Canada.

Etablert av to folkeslag som historisk sett står skarpt mot hverandre, beriket av mange kulturer, språk og religioner, og karakterisert av en topografi som er svæ rt variert, er og blir Canada et kompromissets land. Samhold i mangfoldighet kunne være Canadas motto. En bærende kraft av moderasjon og toleranse karakteriserer den kanadiske føderasjon og sikrer dens eksistens.

Canada er et konstitusjonelt monarki, en føderal stat og et parlamentarisk demokrati med to offisielle språk og to lovsystemer: Civil law og common law. I 1982 ble Charter of Rights and Freedoms befestet i Canadian Constitution (den kanadiske grunnlov).

Canadas grunnlov var opprinnelig en britisk lov, British North America Act, 1867, og helt frem til 1982 måtte en endring av denne foretas i det britiske parlament. Siden 1982, da grunnloven ble «patriert», dvs. da kanadierne fikk rett til å forandre den i Canada, er denne grunnleggende lov blitt kjent som Constitution Act, 1867-1982.

Fra tiden med fransk kolonisering og britisk styre til det nåværende selvstyre har kanadierne levd under et monarki. Selv om Canada har vært en selvstyrt «dominion» i det britiske imperium siden 1867, ble full uavhengighet for Canada først etablert i 1931 ved Statute of Westminster.

Elizabeth II, Dronningen av England, er derfor Canadas dronning og overhode for mange land. I egenskap av Dronning av Canada delegerer hun sine fullmakter til en kanadisk generalguvernør. Canada er derfor et konstitusjonelt monarki: Dronningen er overhode men styrer ikke.

«Konføderasjonens 33 fedre» vedtok et føderalt styre i 1867. En føderal stat er en stat som samler mange forskjellige politiske samfunn under et felles styre for felles formål, og separate lokale eller regionale regjeringer for de spesielle behov til hver enkelt region.

I Canada ligger ansvaret til den sentrale, eller føderale, regjering innenfor følgende områder: nasjonalt forsvar, mellomprovinsiell og internasjonal handel, immigrasjon, bank- og pengesystem, straffelov og fiskeri. Domstolene har også gitt de føderale myndigheter fullmakter når det gjelder luftfart, shipping, jernbane, telekommunikasjon og atomenergi.

Den regionale eller provinsielle lovgivende myndighet er ansvarlig for utdanning, eiendoms- og borgerlige rettigheter, rettspleien, sykehussystemet, naturressurser innen sine grenser, folketrygd, helse og kommunale institusjoner.

[rediger] Parlamentarisk system

Det kanadiske parlamentariske system har sine røtter i England. Det kanadiske parlament holder på tradisjonene fra det britiske parlament og består av Dronningen (som i Canada er representert ved generalguvernøren), senatet og underhuset.

Senatet, også kalt Overhuset (Upper House), har mønster etter det britiske Overhuset (House of Lords). Det har 104 medlemmer som blir utnevnt, ikke valgt, stort sett blant Canadas fire hovedregioner: Ontario, Quebec, provinsene i vest og Atlanterhavsprovinsene. Senatet har de samme fullmakter som Underhuset (House of Commons), med noen få unntak.

Underhuset er det viktigste lovgivende organ med 301 medlemmer, ett fra hvert av de 301 valgdistriktene. Den kanadiske grunnlov sier at det må velges et nytt Underhus minst hvert femte år. Som i Storbritannia og andre land i Samveldet av nasjoner, stemmer velgerne i Canada på ett medlem fra sitt valgdistrikt i en valgomgang.

I hvert valgdistrikt blir den kandidat valgt som har flest stemmer selvom han eller hun har fått mindre enn halvparten av stemmene. Kandidatene representerer som regel et anerkjent politisk parti, selvom noen stiller som uavhengige, og det parti som vinner flest representanter danner i alminnelighet regjering. Partiets leder blir så spurt av Generalguvernøren om å bli statsminister.

Den virkelige utøvende makt ligger hos regjeringen under ledelse av statsministeren. Som regel er statsministeren leder for det største partiet i Underhuset og har utstrakte fullmakter. Statsministeren pleier å velge sine ministre blant parlamentsmedlemmene som er medlem av regjeringspartiet.

Strengt tatt er statsministeren og regjeringen monarkens rådgivere. Men den reelle myndighet ligger hos regjeringen, og statsoverhodet (generalguvernøren) handler etter regjeringens råd. Regjeringen former landets politikk og er ansvarlig overfor Underhuset. Den kanadiske stat med 25 ministre i spissen utfører sine plikter gjennom mellommenn i de føderale departement, spesielle utvalg, komiteer og statseide bedrifter.

Canada var en selvstyrende koloni i 1867, og fikk status som en selvstendig stat etter sin deltagelse i