Duran Duran

Navnet på dette 80 talls bandet fra Birmingham er tatt fra filmen Barbarella, og en av astronautene i denne filmklassikeren fra 1968. Selve filmen bygger på en sci-fi roman av Jean-Claude Forest (1930 – 1998), hvor Roger Vadim (1928 -2000) er regissør, og Jane Fonda (1937 -) har hovedrollen.

Skurken Durand Durand og ekteparet Vadim/Fonda

 Rollefiguren i Barbarella som Duran Duran har hentet navnet sitt fra, heter Durand Durand, og er rimelig skurkaktig figur, som spilles av Milo O`Shea (1926 -). Duran Duran var favorittbandet til Diana, ekskona til Prins Charles av England.

Forest var forøvrig allerede anerkjent som en ypperlig science fiction cover artist da filmen Barbarella ble lansert  i 68, http://www.coolfrenchcomics.com/shambleau.htm og http://www.hollywoodcomics.com/forest.html

Doractor

Doractor er et anagram for brettist og trommeslager Corrado Sarrello. Musikalsk er Doractor å betrakte som symfonisk prog med inspirasjon fra Genesis rundt ” Wind & Wuthering” perioden, Hecenia, Locando Delle Fate og Aton`s. Forneklet så kan vi også si at musikken har mye til felles med det Tony Banks kunne ha laget om han ikke var så inspirert av Phil Collins poptilnærmelser. Godeste Corrador Sarello har på alle syv albumene dominert Doractor kraftig, men på tross av (eller fordi?) så er det syv album som er rimelig forskjellige, og som musikalsk har mye å gi til de fleste av oss som liker musikk som er fjernt fra a4 formatet. Innen du får stiftet bekjentskap med disse Italienerne kan du kose deg med 7 rimelig spenstige cover.

Dynamic Lights

Shape

Two years ago I reviewed the self-produced debut of this young Italian band, called Resurrection. I concluded the review with stating that the band definitely had potential, but wasn't quite there yet. I must admit that since then I've not listened to Resurrection more than a handful occasions, and I had somewhat forgotten about them until this album got dropped through my mailbox. After hearing the new album, I doubt this will happen again.

Shape follows the direction the band took with Resurrection: prog metal with more than a hint of Fates Warning and Pain Of Salvation. Singer Matteo Infante does a good job in imitating the vocal style of Daniel Gildenlöw, though without coming across as a copycat. It is drummer Simone Del Pivo who keeps the music from falling into the metal category, with his very original and technically mind-boggling percussion work. His playing style is often very reminiscent of Mike Portnoy.
However, the real star of the album is keyboardist Giovanni Bedetti, whose keyboard work dominates the music on the album. With piano being the preferred instrument he gives the heavy rock music a special twist with his virtuosi melodies. It is as if Jordan Rudess himself plays on the album, as Bedetti's fast playing style resembles that of Rudess. Sometimes classical, sometimes honky-tonk, and sometimes swapping the piano to play a roaring Kurzweil solo. Fans of the style of Jordan Rudess will certainly find lots of things they like on this album. Bedetti even gets a solo spot on the album: the track Density is a two-minute classical piano improvisation.

Guitar aficionados may be a little disappointed in this album, as Marco Poderi's role is limited to rhythm guitar in most songs, with only a few solos. However, like the rest of his band mates, he too has a very varied style of playing. At times doing the 'Petrucci 100 notes a second thing' and other times, like in The Big Show sounding more like a Steve Rothery.

The music on the album is very diverse. Opener In The Hands Of A Siren is a good example. Upon the first opening bars it suggests pretty straightforward metal at first, but quickly turns into a more proggy affair, plenty tempo changes (mellow during the vocal parts, fast and heavy during the instrumental sections). Yet the biggest draw on this song are the guest vocals of Swedish singer Jamina Jansson, who already impressed as guest vocalist on Wolverine's The Window Purpose.

Cliché as it may sound, the 12 minute epic One Thousand Nothing is hands down the best song on the album. Infante's vocal melodies at the start of the song are almost jazz (punctuated by Bedetti's piano), but give way to a terrific long instrumental section which sounds as if it came from the same recording sessions as Dream Theater's Metropolis pt 1. Bass solo, keyboard solo, heavy guitar riffs, a Rick Wakeman-esque piano solo, more vocals and then one of the few guitar solos on the album.

My feelings on this album are predominantly positive, with only a minor note regarding the vocals. Infante suffers from the same problem as most of his colleagues from Italian rock bands: an accent. While certainly not as bad as some other bands I've reviewed, it is something people can have a problem with. I for one would not have mind if the Infante had sung in Italian, to be honest.

But despite that one minor note: Highly recommended to all the fans of Pain Of Salvation, Wolverine, Fates Warning and Jordan Rudess

Tracklist: In The Hands Of A Siren (9:24), Between Two Parallels (7:44), Remembrances (8:11), Density (2:16), Going To Nowhere (6:08), One Thousand Nothing (11:30), Connecting (2:08), The Big Show (7:27)

Dead Air Radio

Signal To Noise Ratio

Every year at least one band will come from out of the progressive nowhere to claim the title of newcomer of the year. For me previous years have included the likes of Riverside. This year I already have three contenders: Austrian ProgPower metallers Serenity; the stunningly powerful Darkwater, and now American newcomers Dead Air Radio.

They're not so new in the sense that the band can trace its roots back to 1999 in Nashville and released a self-produced EP, Strange Frequencies five years ago. This however is their debut, which has been out independently a little while in the States, but has been given a European release by Germany's Just For Kicks. Quite how this wasn't snapped up immediately by one of the bigger labels suggests that a lot of people ain't looking in the right places.

Signal To Noise Ratio offers which together form a mesmerising blend of older progressive roots especially Rush with more contemporary bands such as Pearl Jam, Sieges Even and Dream Theater.

I won't bother with a track-by-track breakdown as every song drifts in and out of so many styles that I'd be here all day. Let's just say that together with soaring melodies that occupy more traditional song structures there is always a brief , complex guitar burst or some odd meter just around the corner. Neither element ever dominates the other and everything is brought together in a totally cohereant and convincing manner.

The band's foundation is lead vocalist and guitarist Bill Givens. He possesses a voice that should fill stadiums to bursting point, and plays the bass and synths too! He is ably joined by guitarist Dennis Thompson. The pair's differing styles and sounds adding an ever-changing groove to each song. Drummer Anthony Kratky, was the first person to answer an advert pinned up in their local music store, and add the perfect level of complexity to the music.

There is a freshness, energy, self-confidence and excitement that just pours out of every note here. Combine that with superb melodies contained within the likes of Imbalanced and Liberation, and you have an album that with the right promotion really could reach huge audiences. The crossover potential here is massive. Everyone from fans of classic rock (Deep Purple), mainstream rock (Nickelback), alt rock (Pearl Jam/Soundgarden), progressive metal (Rush/SymphonyX) and progressive rock (Riverside/Sieges Even) should be able to take hours of enjoyment from this album.

Be it music to drive to, or music to sit down at night with the headphones on, this really has the making of a classic album. Very highly recommended.

Tracklist: Unbalanced (8:36), Unified (6:00), Evidence (6:09), Prelude (1:04), Immaculate Rhapsody (4:15), Everchanging World (4:27), Humankind (5:19), Liberation (8:10)

La Desooorden

La Isla De Los Muertos

La Desooorden

Ciudad De Papel

This review covers the last two albums released by fascinating Chilean group La Desooorden, 2005’s La Isla De Los Muertos and this years Ciudad De Papel, but first a brief bit of history. The band originally formed in Valdivia, Chile, in 1994 performing widely through the rest of the decade with variations in membership before independently releasing an album of compositions from this period, El Mounstruo De 7 Cabazas, in 2001 with a second album, Ensayo, arriving in 2002. The first of the albums reviwed here is 2005’s La Isla De Los Muertos, which is based on an incident in early twentieth century Chilean history where 200 men, women and children died. A DVD to support the album was released later. The band have received awards in their native Chile and followed up a tour to Argentina by recording their latest album, Ciudad De Papel. Between these last two albums there has been one change in the line-up, the consistent members being Alfonso Banda (guitar), Rodrigo Gonzalez (drums & percussion), Francisco Martin (bass & piano), Peter Pfeifer (sax) and Karsten Contreras (vocals) with Fernando Tagore (vocals) on La Isla De Los Muertos while Fernando Altamirano (vocals) replaced him for Ciudad De Papel.

La Isla De Los Muertos starts with the pastoral sounds of water and birdsong with piano and violin before Spanish voices set the scene. I shan’t comment on the lyrics, which are all in Spanish, as I don’t have a translation, but don’t let the Spanish vocals put you off as the music that this group produce is captivating and has an intensity rare within the prog/folk field. The second track opens with choral vocals before the band kicks in with a jazzy vibe. Overall the feel is reminiscent of early ‘70’s King Crimson in their more restrained moments, the sax conjuring up the In The Wake Of Poseidon/Lizard period. The use of two lead vocalists, either singing together or trading lines and complementing each other perfectly, is interesting throughout and the performances all first rate. I expect that this band would excel in a live setting. Nice bass work towards the end of the track adds to the intensity and raises the tension. Excellent stuff. The next track also moves into Crimson territory with a loping bass line and sax with some busy drumming and following this a plaintive violin adds emotion to the melancholy Pero Dios Los Visita. Much heavier is the brief Me Pregunto Entre Todas Las Preguntas with a darker vibe than seen previously and this track shows the depth and variety of material produced by the band. Metallic guitar, growling bass and heavier drums typify En Los Ojos De La Muerte but breaks are allowed for more tranquil sections. Truly progressive in the way the music sweeps through different variations without losing sight of the structure of the piece as a whole. Tabla is added for a new direction on Caleta Tortel (Puente), the violin again used to convey emotion over a forceful bass that gets progressively more metallic as the track continues before moving back to the natural beauty of birdsong and a more optimistic feel. The use of tabla and violin often brings Shakti to mind, but that doesn’t occur here, the use of ethnic instruments only adding to the variety on offer. Next up is a track more in keeping with jazz-fusion in feel if not in instrumental bravado. The group perform as a solid unit throughout without having to rely on individual histrionics. We get another jazz interlude on Las Palabras Viajan En El Viento with almost drunken rhythms from the guitar, the sax almost adding an Eastern feel and a great small jazz group feel to the end of the track. Bajo Pisagua (Puente) is a very pleasant low-key number, sedate and tranquil, again featuring tabla rhythms with sax and violin. Closing track Lo Que Ha Quedado Es Sólo Esto again starts with wildfowl and water giving a sense of the island of the title before adding a military drumbeat and some excellent vocals.

The second of these albums, Ciudad De Papel, focuses on the problems faced by the environment after the opening of a new factory in the bands hometown and is, if anything, better than the first. Amazonian rhythms and a sense of foreboding fill opening track Fumarolas Del Alma and after a short while it becomes apparent that this album has an added brooding heaviness that was only hinted at on its predecessor. The second track adds more metal to give an almost Tool feel while retaining the subtlety that the music requires, the bass being particularly good. Choral vocals are again used to good effect and there is more space for the guitar on this album than seen previously. The ease with which the band moves between styles is breathtaking and fascinating here. The sax appears and sweeps in and out of the music and is reminiscent of Mel Collins, particularly his work with Camel. Didgeridoo and ethic rhythms are used to open El Llamado Del Totoral, while El Gran Acuerdo is twisted acoustic jazz with brass, violin and peculiar vocals. There’s some lovely percussion work here and a nice guitar solo. Migraciones Eternas starts with a throbbing bass with trumpet before settling into an almost samba snare rhythm and then turning left into a screeching guitar section. Melody is kept as priority and the style changes all work within the context of the material. On La Voz De Los Niños tribal noises lead into a piano motif with children’s choir. Brass led jazz over a heavy rhythm is the order of the day for Acción Por Los Cisnes moving into tabla with distorted guitar. This really is good stuff. Tralcao (Lugar De Truenos) features Mouth Harp, tabla and distorted trumpet – now that’s a combination you don’t hear too often and it all works! The variety and breadth of the instrumentation, styles and sounds used is magnificent and all pulled off with aplomb. This is undoubtedly a band that needs to be heard in a wider context. Next up is a great driving track with sax and fiddly guitar. Los Trabajadores starts with sounds of a noisy crowd, chainsaw, scat vocal before the bass comes in to drive it along and the sax adds lots of melody. I stress again – it all works! E•N•E•U•J (Esto No Es Un Juego) is a metallic tour de force with the requisite excellent vocal and drums while concluding track Boletos Para Ir is calm and atmospheric before building to a fitting climax to an exemplary piece of work. These guys have to be applauded for the breadth of the music they produce and the performances that make it possible.

None of the artists used above as references to the music of La Desooorden go anywhere near describing the whole so put away any pre-conceived ideas of what this band are or might be and give them a listen. Even if you don’t love what you hear I’m sure you won’t regret giving it a go. Both of these CDs are beautifully packaged in gatefold digipak sleeves with booklets and striking images that belie the fact that they are self-released. There is an almost unbelievable variety in the music throughout these albums. Elements of prog, folk, jazz, atmospherics and local culture come together to provide a kaleidoscopic and multifaceted whole. The music does not stray into the use of South American arrangements or musical standards as seen in the work of some and even when using moments from local history as a backdrop the music doesn’t move towards the stereotypical. Highly recommended for the use of atmosphere and drama within the music. Please don’t be put off if you don’t understand Spanish as it is very rewarding stuff worthy of a wider audience and I will certainly be trying to find out more about this fascinating band. They don’t fit cleanly into any pigeonhole and let their music do the talking. Powerful and engaging without losing the organic qualities of acoustic instruments these albums are a very sophisticated and enjoyable listen. Check out YouTube for some video samples – they mainly seem to be dressed as birds, which just sort of seems right!

Tracklist, La Isla De Los Muertos: Transformación Del Mito (3:18), Pardos Fueron Frente Al Mar (7:31), Algo Tenía Que Ver La Luna (3:14), Pero Dios Los Visita (3:22), Me Pregunto Entre Todas Las Preguntas (2:02), En Los Ojos De La Muerte (3:49), Caleta Tortel (Puente) (3:27), Seguramente Encontraremos (5:25), Las Palabras Viajan En El Viento (5:25), Bajo Pisagua (Puente) (4:20), Lo Que Ha Quedado Es Sólo Esto (5:49)

Tracklist, Ciudad De Papel: Fumarolas Del Alma (7:32), Ciudad De Papel (6:56), El Llamado Del Totoral (2:28), El Gran Acuerdo (3:50), Migraciones Eternas (7:23), La Voz De Los Niños (2:50), Acción Por Los Cisnes (6:51), Tralcao (Lugar De Truenos) (3:08), Homínidos [Historia De Seres Nerviosos] (3:51), Los Trabajadores (6:12), E•N•E•U•J [Esto No Es Un Juego] (4:10), Boletos Para Ir (6:40)

Dreamtone & Iris Mavraki's Neverland

Reversing Time

As this is not the first encounter that I have with the people of Neverland I know for a fact that they took a big leap by creating this album, and they decided early on that this project was only worth doing if it were done exactly right from the start. So they used a real orchestra, asked some big names to cooperate and just started recording the album without backing from a record company. Luckily the quality of the album got noticed and AFM offered them a deal.

Officially this band is called: Dreamtone And Iris Mavraki's Neverland. Dreamtone is a Turkish Metal band that we have reviewed three releases of: Unforeseen Reflections, Sojourn and Snowfall and who have been support act to Blind Guardian and Dream Theater in the past year. Iris Mavraki is a Greek singer who has had an impressive career so far. Among others she has been touring Turkey with an symphonic orchestra and participated in numerous antiwar concerts, but because this is her first venture into progressive metal it is the first time we hear of her. I don't know what made her decide to take this step but it was a very good decision. And the same applies the other way around, it was wise of the Dreamtone boys to ask her.

To just put the label progressive metal on this album would do it great injustice. Sure, Dreamtone has it's roots in prog metal but this album is so diverse that progressive rock, rock and power metal would suit it just as well, progressive being the operative word here. The one description that would define all the tracks is: melodic. I have been listening to this album for some time now and it still amazes me how well thought out and original these tracks are. The melodies on this album are very very powerful but yet seem so simple (the way it is supposed to be in my opinion). And although there are amazing solos on the album all of the music is very open and clear. With a symphonic orchestra cooperating one would expect a wall of sound but nothing of that, quite the contrary. Although comparisons are hard to make, names that do spring to mind are: Blind Guardian, Orphaned Land, Dream Theater and Antonin Dvorak, But even all these influences do not really describe this album.

Next to the Philarmonia Istanbul Orchestra a number of well known names are credited on this album: Hansi Kürsch (Blind Guardian), Tom Englund (Evergrey), Mike Baker (Shadow Gallery) and Gary Wehrkamp (Shadow Gallery). Again it is necessary to note that although these are all well known names in the metal genre, metal is not the best description for this album.

Although the first track Shooting Star does have the ingredients of a more traditional metal track it also has the first signs of what makes this album so special, so hard to define. Bands have incorporated symphonic orchestration into rock music before (e.g. Metallica's S&M) but in those cases the orchestra always seemed an addition to the "normal" music. While on this album it is also an integrated part of the melody, part of the band. To Lose The Sun starts of acoustically and then becomes power metal but again with violins. Half way the song slows down and the lyrics that follow after that are really emotional, the compassionate outcry of a father that is losing his son ("No father is to lose a son, no sun should leave the sky") perfectly done by Hansi Kürsch (what a great voice!). Mankind Is A Lie has the first leading role for Iris, it is wonderful how her voice goes together with the voice Oganalp. And although the music is not complicated at all, it changes melody and rhythm a couple of times towards the end Onur Ozkoc proves what so many people know but so little take to heart: a good guitar solo is not one of fast notes, it is one of the correct notes.

If it had not already been clear after the previous track there should be no doubt after Everlasting Tranquility: Iris Mavraki is a great "find" and one of the pillars of this project. Her Greek background never disguised in her voice: it is what makes her contribution so special and surprising. The guitar again is brilliant in this quiet melodic track leaving a feel of melancholy, one of the best ballads I have heard in years. Reversing Time is bombastic with a lot of violins and guitars, a leading role for the voice of Mike Baker. And then halfway one of those weeping guitars that I like so much. Throughout the whole album the keyboards play an important role but on Black Water it is really a leading role. At the same time the best guitar playing on the album can also be found in this track. It shows that this track, like the rest of the album, is really a team effort.

Mountain Of Judgement again has atmospheric piano, splendid Iris Mavraki vocals one of the mellow tracks on the album. But then: Mountain Of Joy, the best track on the album. Up tempo, energetic and fantastic guitar playing that climaxes in a wonderful solo just after a splendid break. Again with great lead vocals of Oganalp and backing vocals of Iris. World Beyond These Walls is sung by one of the best, and most recognizable voices to be found in prog metal: Tom Englund. His voice fits the lyrics and music perfectly. Transcending Miracle is the last track of the album but it was the first track I heard. It is an instrumental track with a number of surprising tempo and melody changes that somehow make sense, it is a patch work of ideas that fit together even though they are very different. It is the best example of what Neverland is capable of.

On the limited edition there is a bonus track: Once Again In This Life again bombastic, violins and excellent vocals of both Iris and Oganalp. I do not understand why this track is not part of the album it is way too good to leave out. And to make matters worse on the Japanese edition there will be another bonus track: Who Asked You To Fight, a track with a medieval feel to it and the second best track of the whole album. They should not have left that track out either.

As the music and the lyrics on this album are inspired by fantasy it is only natural that the cover artwork takes from the same source. The artwork created by J.P. Fournier complements the album. Like the album it is intriguing and hard to label, yes it is a fantasy picture but there is much more to that.

Although I have only recently received the promo, I have been listening to this album for some time now as the band fed the music to me track by track. Every new track was a pleasant surprise and every time I was eagerly waiting for more, and now after listing to the complete album for weeks, I am still deeply impressed. In a time of decreasing sales, because of downloading and stealing music, these people have taken a stand and created an album of ultimate effort and quality. Taking no shortcuts or concessions using well known names, a real orchestra, tracks with great melodies, superb lyrics. All that has paid off, this is a surprisingly good album! It is an album that might appeal to a lot of people, prog metal fans as well as prog rock fans. So my advice: buy this album! It's the best way to show our appreciation for this effort. But, more important, it is a great album, one should own it.

Tracklist: Shooting Star (4:19), To Lose The Sun (5:53), Mankind Is A Lie (4.17), Everlasting Tranquillity (4:04), Reversing Time (4:11), Black Water (6:33), Mountain Of Judgement (1:45), Mountain Of Joy (4:26), World Beyond These Walls (3:53), Transcending Miracle (6:16)

De 10 verste coverversjonene

Det finnes mange typer vandalisme, og her er muligens de 10 verste innenfor musikken ifølge en velrenommert musikkblekke. Underholdende lesning er det utvilsomt.

 (Å spille inn coverversjoner av sanger andre har hatt en hit med før er ofte en sikker suksessoppskrift. Enten det er en kopi med vokalharmoni (Hallelujah med Kurt Nilsen og kompani) eller en helt egen versjon (Hurt med Johnny Cash). Vi har tatt en titt på de 10 aller verste coverversjonene noensinne.

1. Celine Dion og Anastacia - You Shook Me All Night Long

Greit nok, denne ble bare framført live - men vi kårer det likevel til tidenes aller jævligste, forferdelige, motbydelige coverversjon. Se bare på klippet under. Vil du virkelig se Celine Dion spille luftgitar. AC/DC burde dra hjem til Celine Dion og øve ved siden av soverommet hennes hver kveld. Dette er litt som om bestemoren din kom hjem til deg og hadde på seg Marilyn Manson-topp og absolutt ville sette på den nyeste langspilleren til Satyricon. Det stemmer så forferdelig dårlig. Ryktene tilsier at i himmelen spiller artister som Celine Dion, men denne coverversjonen har sikret Dion en sikker plass i helvete.

2. Duran Duran - 911 is a Joke

Her har du en av de aller streiteste popgruppene som noensinne har vært på musikkhimmelen som takler en av de mest opprørske raplåtene noensinne. At ikke Public Enemy, som hadde originalen, fikk med seg et par amerikanske rapgjenger og banket opp Simon Le Bon og kompani etter denne coverversjonen er nesten ikke til å tro.

3. Bob Dylan - And it Stoned Me

Den artisten som har fått flest coverversjoner av sine sanger har også syndet stort. Han spilte inn Van Morrisons And It Stoned Me, men lærte seg bare en tredjedel av teksten - og gjorde en forferdelig versjon. Kanskje var det hans hevn på alle gatemusikantene som hadde ødelagt hans egne sanger. Spørsmålet er bare hvorfor hevnen gikk ut over Van Morrison.

4. Ronan Keating - Fairytale of New York

Originalen var en episk julesang fra den verste siden av livet, med Shane McGowan og Kirsty MacColl i toppform. Kopien er forferdelig. Keating forandret til og med linjen «Happy Christmas you cheap, lousy faggot» fordi han ikke ville fornærme noen. Det er lite sannsynlig at Keating skjønte noe som helst av originalen, sånn bortsett fra listeplasseringen.

5. Britney Spears - I Love Rock'n Roll

Nei, Britney - du gjør ikke det. Skal man tro det man leser er det helt andre ting du virkelig elsker.

6. Korn - Another Brick in the Wall

Dette er et klassisk eksempel på at man håper på at en sang som har vært en hit før skal gjøre det igjen for et band. Nå var aldri dette den kvalitetsmessige beste sangen til Pink Floyd, men det blir uendelig mye dårligere når Korn skal prøve å gjøre noe ut av det.

7. Motley Crüe - Anarchy in the UK

Motley Crüe hadde nok noen likheter med Sex Pistols, i hvert fall alkoholforbruket... men for et amerikansk band til å synge om opprør i England... og så dårlig? Nei, det står til stryk.

8. Fairport Convention - Stairway to Heaven

Hvis du har sett Wayne's World så kommer de til en gitarbutikk hvor det står et skilt: No Stairway! Bakgrunnen var all radbrekkingen av klassikeren fra Led Zeppelin som middels gitarister til stadighet gjør. Fairport Convention gjorde en drømmende rockesang til klissete piss.

9. Madonna - American Pie

Madonna har til og med selv sagt unnskyld for denne forferdelige versjonen av Don McLeans original.

10. Michael Bolton - Sittin' on the Dock of the Bay

Otis Reding hadde soul. Det har aldri Bolton hatt, og i hvert fall ikke her. Dette var til og med en superhit i Norge.

Darkwater

Calling The Earth To Witness

Darkwater are the latest in what seems a long line of fine prog metal bands to emerge from the metal hotbed that is Sweden. Having formed back in 2003, the time spent working on Calling The Earth To Witness appears to have been well worth it, as this is a highly impressive debut album.

Following the short introductory sound montage 2534167, opener proper All Eyes On Me is as good an introduction to the band’s sound – and strengths – as you could wish for. Kicking in with a thick, crisp riff backed with dark, tingling keys, one is immediately reminded of In Search Of Truth-era Evergrey, a comparison which crops up throughout the album. Some of the more florid keyboard work is reminiscent of early Dream Theater (Kevin Moore period), whilst some of the quieter sections have echoes of Pain Of Salvation. Yet it’s the quality of the song writing itself, rather than the influences upon it, which make the most impression – this song is replete with a memorable chorus, great riffs, some quality chops (with the guitar solo’s of Markus Sigfridsson being particularly memorable – alternating between aggressive technicality and languid melody in equal measure) and well executed changes of pace and style, meaning that the nine or so minutes just fly by. The icing on the cake is the fine vocal performance of Henrik Båth – with a style somewhere in between that of Ray Alder and James LaBrie, with a dash of Tom Englund on the slower sections, his confident delivery rarely falters.

This is just the first of many high quality tracks. Again boasts a slightly harder main riff, and features some blazing guitar work which could have come from Symphony X supremo Michael Romeo. Habit is a lengthy but absorbing epic, showing the band’s more proggy, symphonic side as well as featuring several storming heavier passages. The two-part The Play morphs from a well-executed ballad to a stately mid-paced symphonic metal track, with a vaguely Middle Eastern feel to some of the playing. The album ends well with the catchy In My Dreams – at ‘only’ six minutes, its practically a breezy pop song in comparison to some of the lengthier, more weightier counterparts.

The quality meter only really dips once, for Shattered, a song in the vein of Dream Theater’s The Glass Prison which sounds a little laboured in parts, but its’ still a reasonable track. There are also occasions where a little editing would perhaps have benefited the songs, but again this feels rather like nit-picking – many band’s would kill to have written an album as confident and assured as this one on their fifth or sixth outing, let alone as a debut. The razor-sharp, modern edge given to the sound can’t hurt either, as it enhances the band’s chances of getting their music across to as wide a spectrum of metal fans as possible. This is certainly up there in my top five prog metal albums released so far this year – and given that we’ve seen albums by such scene big-hitters such as Symphony X, Redemption, Threshold, not to mention a little known cult band called Dream Theater, that’s illustrious company they’re keeping. Particularly recommended to fans of Evergrey and Redemption’s The Origins Of Ruin, this is well worth hunting down if you like your prog metal dark and full of twists and turns, yet bursting with hooks. A high quality release.

Tracklist: 2534167 (0:32), All Eyes On Me (8:48), Again (9:01), Habit (12:45), The Play – 1 (2:34), The Play – II (8:38), Shattered (9:38), Tallest Tree (10:13), In My Dreams (6:09)

David Bowie

David Robert Jones, best kjent som David Bowie, (født 8. januar 1947 i London, England) er en av rockkulturens fremste artister. Han er først og fremst kjent som komponist, sanger, musiker og musikkprodusent, men han har også gjort seg bemerket som skuespiller i flere filmer og på scenen, samt som billedkunstner, videokunstner, skribent og internett-pioner.

David Bowie er ansett som en av popmusikkens viktigste innovatør. Han har vært innom nesten alle sjangre innenfor popmusikken og har vært en pioner når det gjelder bygging av image og utnyttelse/manipulasjon av media. Bowie har flere ganger endret utseende og fremtoning i takt med musikken og har vært en banebryter når det gjelder å redefinere hva en rocke-konsert kan være med sterk innflytelse fra teater (spesielt Brecht), kabaret og musikaler.

David Bowie startet sin platekarriere allerede som 17-åring i 1964. Hans produksjon de første årene er ujevn, men til dels interessant. Bowie hadde tydeligvis ikke helt bestemt seg for om han ville satse på rock eller på mer musikalinspirert materiale, noe som i stor grad preger hans første album som bare heter David Bowie og kom i 1967.

I 1969 fikk han sin første hit med Space Oddity som både var inspirert av månelandingen og Stanley Kubricks film 2001 - A Space Odyssey. Låten er tatt fra albumet "Man Of Words/Man Of Music", utgitt på nytt som Space Oddity i 1972. Det er en underlig blanding av ulike stilarter og er av varierende kvalitet. Men en låt som Cygnet Commitee med sin kompliserte melodiske struktur, Nietzche-inspirerte tekst, og nesten 10-minutters lengde, viser i alle fall at en her har å gjøre med en 22-åring med et vedlig høyt ambisjonsnivå. Et lite utdrag fra teksten gir et inntrykk av en uvanlig assosiasjonskraft:

   "I gave Them life

    I gave Them all

    They drained my very soul...dry

    I crushed my heart to ease Their pains

    No thought for me remains there

    Nothing can They spare

    What of me?

    Who praised Their efforts to be free?

    Words of strength and care and sympathy

    I opened doors that would have blocked Their way

    I braved Their cause to guide, for little pay

    I ravaged at my finance just for Those

    Those whose claims were steeped in peace, tranquility

    Those who said a new world, new ways ever free

    Those whose promises stretched in hope and grace for me"

Bowies tredje album The Man Who Sold the World kom i 1971 og er det første som føles som et gjennomtenkt album med en helhetlig følelse. Musikken er en slags heavy metal og tekstene viderefører tematikken fra Cygnet Commitee. Produsent Tony Visconti innledet med dette et langt samarbeid med Bowie, men albumet er dessverre preget av at hans produsenterfaring på dette tidspunktet var mangelfull. Lyden er altfor spinkel til musikken. Albumet regnes som det første betydelige i Bowies produksjon, men det solgte likevel dårlig. Senere har særlig tittelmelodien fått klassikerstatus, spesielt etter at Nirvana gjorde en cover-versjon av den. Første vers er ganske representativt for albumet:

   "We passed upon the stair, we spoke of was and when

    Although I wasn't there, he said I was his friend

    Which came as some surprise I spoke into his eyes

    I thought you died alone, a long long time ago"

På slutten av samme år kom Bowie med enda et album, nemlig Hunky Dory. Det fikk god mottagelse, og dets status har bare økt i årene som har gått siden. På lister over rockens 100 beste album er det sjelden at det ikke er med. I forhold til forgjengeren er det et mye mer pop-preget album, og pianoet, spilt av Bowie ("The less complicated parts") og Rick Wakeman har en fremtrende rolle i lydbildet. I den første låten på albumet Changes kommer det som nesten kan betraktes som en programeklæring fra Bowie:

   "Every time I thought I'd got it made

    It seemed the taste was not so sweet

    So I turned myself to face me

    But I've never caught a glimpse

    Of how the others must see the faker

    I'm much too fast to take that test"

Albumet er preget av avansert melodikk, med Bowies karakteristiske uventede harmoniskifter og av tekster med så mye symbolikk at de knapt har sine like innenfor popmusikken. Et eksempel fra Quicksand:

  "I'm closer to the Golden Dawn

   Immersed in Crowley's uniform

   Of imagery

   I'm living in a silent film

   Portraying Himmler's sacred realm

   Of dream reality

   I'm frightened by the total goal

   Drawing to the ragged hole

   And I ain't got the power anymore

   No I ain't got the power anymore"

Albumet inneholder i tillegg en av Bowies aller mest kjente sanger Life On Mars. En pop-ballade av det helt store format med et storslagent orkesterarrangement av Mick Ronson, Bowies faste gitarist på denne tiden. Låten ble skrevet som en reaksjon til at Bowie ikke nådde opp i konkurransen om å skrive teksten til My Way. My Way er opprinnelig en fransk sang (Comme du Habitude), og Bowies tekst (Even A Fool Learns To Love) ble nedstemt til fordel for Paul Ankas My Way. Den har nøyaktig samme akkordprogresjon som My Way mest kjent med Frank Sinatra.

Mer eller mindre parallelt med innspillingen av Hunky Dory arbeidet Bowie med sitt neste album som skulle komme til å bli hans store kommersielle gjennombrudd, The Rise and Fall of Ziggy Stardust and the Spiders From Mars og som ble gitt ut sommeren 1972, bare et halvt år etter Hunky Dory. Det er et såkalt konseptalbum som dreier seg om den fiktive personen Ziggy Stardust og hans karrieres vekst og fall. Flere av tekstene har også et islett av science fiction som for eksempel åpningslåten, den apokalyptiske Five Years:

    Pushing thru the market square, so many mothers sighing

    News had just come over, we had five years left to cry in

    News guy wept and told us, earth was really dying

    Cried so much his face was wet, then I knew he was not lying

Senere i samme låt anvender Bowie et meta-perspektiv som må sies å være svært uvanlig i poplyrikk:

    I think I saw you in an ice-cream parlour, drinking milk shakes cold and long

    Smiling and waving and looking so fine, don't think you knew you were in this song

Albumet fikk en meget god mottagelse av både publikum og kritikere og var i mange år regnet av mange som Bowies beste album. I tiden som har gått siden den gang har enkelte andre album fått hevet sin status, så denne posisjonen er ikke lenger så ubestridt.

Utover 1970-tallet skiftet han stadig musikalsk stil og utviklet også andre scenepersonligheter.

I 1973 kom Aladdin Sane (et ordspill: A lad insane, det vil en gal gutt) som er den første platen hvor jazz-pianisten Mike Garson bidrar noe som i høy grad preger flere av låtene på platen, ikke minst tittelkuttet.

I 1974 kom Diamond Dogs løst basert på George Orwells framtidsroman 1984. På dette albumet gjorde Bowie det meste selv inkludert mye av gitarspillingen. Nå skiftet Bowie plutselig stil fullstendig ved å gi ut albumet Young Americans (1975) som er Bowies forsøk på svart soul.

Denne stilen ble viderført på Station to Station (1976) som er en mye mørkere og mer funkpreget og eksperimentell plate. Påvirkning fra tysk eksperimentell popmusikk som for eksempel Kraftwerk kan merkes tydelig. Enda mer eksperimentell er Low og Heroes som begge kom i 1977.

Mye av musikken er elektorniske instrumentale eksperimenter som ligger langt fra det en vanligvis forbiner med rock. På Lodger fra 1979 lånte Bowie musikalske grep fra flere andre kulturer (tyrkisk, reggae, kinesisk) og skapte dermed world music før begrepet var kjent.

Samarbeid med Brian Eno

På alle de tre sistnevnte platene samarbeidet han med den engelske anti-musikeren og produsenten Brian Eno. I 1980 kom albumet Scary Monsters (and Super Creeps) som på en måte er en syntese av alle stilene Bowie hadde utprøvd i årene før og som Bowie, ifølge medprodusent Tony Visconti, anså som «sin 'Sgt Pepper'».

De påfølgende to og et halvt år holdt Bowie en lav profil. Singelen Under Pressure med det britiske bandet Queen ble en hit i desember 1981, det samme ble Cat People, tittellåten til filmen av samme navn regissert av Paul Schrader sommeren 1982.

Disse indikerte at Bowie beveget seg i mer kommersiell retning. Våren 1983 gjorde han et massivt come-back med sitt mestselgende album noensinne, Let's Dance og påfølgende verdensturne, som forøvrig var den første stadionturneen i historien. Musikken var en sofistikert blanding av funk/disco med sterke blues-islett. Mange kritikere og fans ble skuffet over denne platen fordi de mente Bowie hadde blitt mainstream og sviktet sin oppgave som innovator. Chick-gitaristen Nile Rodgers produserte platen, og Stevie Ray Vaughan spilte gitar, og det var dette "trekantsamarbeidet" som utgjorde den nye sounden, som på mange måter definerte 1980 tallet.

Bowie selv har fortalt i intervjuer at han ble tatt på sengen av den voldsomme suksessen og at han i flere år etterpå følte seg fanget av de forventningene hans nye publikum hadde til ham. Oppfølgeren til Let's Dance, Tonight fra 1984 er preget av ide-tørke og resirkulering i form flere cover-låter, blant annet tre nyinnspillinger av Iggy Pop-låter. Enda verre var Never Let Me Down fra 1987. Platen er preget av en klisjefylt produksjon og svake låter med et par hederlige unntak.

Bowie følte seg ikke hjemme i rollen som «vanlig» pop-stjerne og i 1989 startet han bandet Tin Machine sammen med Reeves Gabrels på gitar og brødrene Hunt og Tony Sales på bass og trommer.

Dette var et forsøk på å slippe publikums forventninger og starte på nytt som et vanlig band-medlem. Albumet Tin Machine fra samme år er en underlig blanding av pre-grunge, 60-tallsinspirert bluesbasert rock, soniske eksperimenter og tekster preget av sterkt politisk engasjement, ifølge Bowie «protestsanger».

Albumet fikk tildels god mottagelse selv om mange syntes at Bowie som hadde basert mye av sin karriere på ironi og Brecht-aktig distanse ikke helt passet som politisk profet. Bandet ga ut nok en plate i 1991, men interne problemer førte til at samarbeidet opphørte selv om bandet aldri ble offisielt oppløst.

Bowies første soloalbum på seks år Black Tie White Noise kom i april 1993. Her ble han gjenforent med produsent Nile Rodgers som også hadde vært med på Let's Dance. Denne gangen var musikken mye mer eklektisk. Med sterk påvirkning fra jazz og moderne klubbmusikk og elektronisk bearbeiding av instrumenter, spesielt Bowies saksofon, var Bowie igjen i fronten av utviklingen.

Albumet fikk meget god mottagelse og solgte også bra. Samme år kom The Buddah of Suburbia, opprinnelig filmmusikk til en BBC-serie med samme tittel, men som Bowie viderutviklet til en fullverdig solo-plate. Dette albumet ble overhodet ikke markedsført og er svært lite kjent, men er blant Bowies egne favoritter i sin egen produksjon. Musikken er som på Low og Heroes en blanding av instrumentaler og sanger.

I 1995 kom albumet Outside hvor igjen Brian Eno deltok, denne gang også som medprodusent. Musikken er igjen preget av eksperimentvilje og ble i stor grad til gjennom improvisasjoner i studio, på flere låter er flere av musikerne kreditert som medkomponister.

Albumet fikk meget blandet mottagelse. Endel mente at albumet var pretensiøst og kaotisk. Mens andre mente det var et av Bowies beste album. Mye mer materiale ble spilt inn enn det som ble brukt på albumet, og det var meningen at det skulle være det første av fem album sammen med Eno frem mot årtusenskiftet.

Dette ble det ikke noe av, men Bowies neste album, Earthling fra 1997, fortsatte den eksperimentelle linjen fra Outside. Denne gangen omfavnet Bowie musikkretningen drum and bass (også kalt jungle). Han kombinerte denne sjangerens frenetiske rytmer med mer tradisjonell rock og var på den måten igjen en pioner.

Albumet hadde et veldig moderne sound og fikk god mottagelse selv om noen mente det var krampaktig Bowie på den måten ‘snyltet’ på en moderne musikkform han ikke hadde vært med å utvikle. Gitt at det alltid har vært Bowies metode å ta kjente elementer og sette dem sammen på uventede måter, virket denne kritikken litt malplassert.

I 1999 kom albumet Hours som var basert på videreutvikling av musikk Bowie laget i samarbeid med sin gitarist siden Tin Machine Reeves Gabrels til dataspillet Omikron.

På dette albumet fremstod Bowie som en desillusjonert mann i midtlivskrise. Men sin vante tro insisterte han på at også dette bare var en rolle og at den ikke representerte ham selv. I tråd med tematikken var for første gang musikken i stor grad tilbakeskuende med flere låter som melodisk og arrangementsmessig ikke var ulikt ting en kunne finne på Hunky Dory 28 år tidligere.

Til tross for en del gode låter virket albumet litt uferdig og mange ble skuffet over at Bowie tilsynelatende hadde sluttet å eksperimentere, mens endel eldre fans som hadde falt fra på 1980- og 1990-tallet syntes albumet var det beste på mange år.

I 2002 kom Heathen hvor Tony Visconti igjen var medprodusent for første gang siden Scary Monsters i 1980. Heathen er et album som både peker bakover og fremover. En låt som Slip Away har mye av den samme stemning og melodiøsiteten som Life on Mars 31 år tidligere. Slow Burn på den andre siden kan minne om både "Heroes" og Teenage Wildlife, den siste fra nevnte Scary Monsters. På den andre siden har låter som åpningssporet Sunday og den fine balladen I Would Be Your Slave en veldig moderne produksjon og sound. Albumet ble godt mottatt av både kritikere og publikum og var betydelig mindre kontroversielt enn Bowie's eksperimenter på 90-tallet. Platen var ferdiginnspilt bare få dager før terrorangrepene på New York 11. september 2001. På den bakgrunnen fikk teksten til tittellåten en nesten ubehagelig profetisk betydning: "Steel on the skyline/Sky made of glass/Made for the real world/All things must pass".

Høsten 2003 ble albumet Reality sluppet, også dette produsert av Tony Visconti. Platen fikk jevnt over gode kritikker, om enn ikke like overveldende som [[Heathen]]. 6. september samme år holdt Bowie en spesiell konsert i London hvor han blant annet fremførte det nye albumet i sin helhet. Det spesielle lå i at konserten ble satellittoverført til kinoer rundt omkring i verden, og Bowie viste med dette at han fortsatt er nyskapende med tanke på å ta i bruk ny teknologi. I forbindelse med albumutgivelsen annonserte Bowie sin første verdensturne på nesten ti år.

Han gjestet Oslo Spektrum 12. oktober 2003, Koengen i Bergen 17. juni og Norwegian Wood-festivalen i Oslo 18. juni 2004. Sistnevnte vil bli husket som konserten hvor en publikummer var så uheldig å miste en kjærlighet på pinne slik at den traff Bowie i øyet. Noen dager etter Norwegian Wood-konserten måtte Bowie avbryte en konsert i Praha omtrent halvveis, på grunn av smerter i overarmen. Det som først ble antatt å være en nerve i klem, viste seg å være en blokkert arterie, og Bowie gjenomgikk en operasjon for å forhindre hjerteinfarkt. Resten av turneen ble avlyst.

I mai 2006 annonserte Bowie at han var lei av musikkbransjen, og at han ville ta en pause fra å være David Bowie - i minst et år. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.

Dette er David Bowies soloalbum - med høyeste engelske, amerikanske og norske listeplasseringer.

David Bowie (1967)

Space Oddity (1969, 1972-nyutgivelsen nådde UK #17, US #16)

The Man Who Sold the World (1970, 1972-nyutgivelsen nådde UK #26)

Hunky Dory (1971, US #93, 1972-nyutgivelsen nådde UK #3)

The Rise and Fall of Ziggy Stardust and the Spiders from Mars (1972, UK #5, US #75)

Aladdin Sane (1973, UK #1, US #17, N #11)

Pin Ups (1973, UK #1, US #23, N #8)

Diamond Dogs (1974, UK #1, US #5, N #8)

Young Americans (1975, UK #2, US #9, N #13)

Station to Station (1976, UK #5, US #3, N #8)

Low (1977, UK #2, US #11, N #10)

"Heroes" (1977, UK #3, US #35, N #13)

Lodger (1979, UK #4, US #20, N #11)

Scary Monsters (and Super Creeps) (1980, UK #1 US #12, N #3)

Let's Dance (1983, UK #1, US #1, N #1)

Tonight (1984, UK #1, US #11, N #3)

Never Let Me Down (1987, UK #6, US #34, N #3)

Black Tie White Noise (1993, UK #1, US #39, N #8)

The Buddha of Suburbia (1993, UK #87)

Outside (1995, UK #8, US #21, N #15)

Earthling (1997, UK #6, US #39, N #13)

'hours...' (1999, UK #5, US #47, N #4)

Heathen (2002, UK #5, US #14, N #2)

Reality (2003, UK #3, US #29, N #2)

Konserter i Norge

Oslo - Ekeberghallen - 5. juni 1978

Oslo - Jordal Stadion - 22. august 1990

Oslo - Oslo Konserthus - 22. oktober 1991

Oslo - Oslo Spektrum - 22. januar 1996

Kristiansand - Quart-festivalen - 3. juli 2002

Oslo - Oslo Spektrum - 12. oktober 2003

Bergen - Koengen - 17. juni 2004

Oslo - Norwegian Wood - 18. juni 2004

DOL AMMAD

En gresk gruppe som kombinerer ulike musikalske retninger på en meget spennende måte. Her gjelder det å ikke være foruinntatt, og gjerne foreta en avlæring før Dol Ammad sin musikk legges i spilleren. Progressiv musikk handler jo egentlig om det å drive med dobbeltkretslæring, som jo går på å søke nytt terreng, utvikle seg, og………………..nettopp dyrke det progressive. Vi som er opptatt av prog, har jo en tendens t