Nitroville – Can`t Stop What`s Comin`

 

 

 

Bluesrock med mer tyngde på rock enn blues fra Nitroville som også har flust med riff men samtidig så er det catchy og det groover som pokker. Bandet er pur ungt da de faktisk ble etablert så sent som i 2010. Den vokale leveransen fra Tola Lamon er ofte både skarpskodd, frekk, selvsikker og røff og står bra til Kurt Michael Boeck tidvise punkattityde. Musikalsk opererer aldri Nitroville i musikalske landskap vi ikke har hørt før og det er en noe gammelmodig bluesrock de leverer. Akkurat det at bandet ikke forsøker å være originale er både deres styrke og deres svakhet! Årsaken er at fansen får akkurat det de etterspør og det er høy kvalitet på det de gjør med groovet, riffene og vokalen. Ulempen er selvsagt at de neppe finner ny bestevenner utover de som allerede bekjenner seg til rå retro bluesrock. Det er vel heller ikke så halvgærent å kalle musikken noe sånt som Straight Ahead No Nonsense Rock 'N' Roll? Bandet er Londonbasert men likevel rimelig internasjonal da bassisten Fussi Andersen er dansk, Kurt Michael Boeck er tysk/skotsk, Tola Lamon fra USA og Cyro Zuzi fra Brasil. Zuzi er for øvrig en stødig trommeslager og visker piskende god kompetanse på «Killing Kind».  «Twist In The Chain» er ikke så kompakt og intens som mye av det øvrige sortimentet, men mer stemningsfull og når vi slipper å bli møtt av en vegg av lyd så trives vi straks bedre. Tola Lamont synger også meget bra her og viser at hun har en viss bredde i utrykket sitt. Produksjonen er ikke akkurat polert og bandet er til dels over grensen for å gjøre soundet skittent og rått, da det tidvis er en viss demokvalitet som når våre ører. Våre ører oppfatter også at det blir noe langt mellom godbitene og at en viss tomgangsfølelse sniker seg inn utover på skiva da det blir lovlig mye resirkulering av musikken. Den beste låten er den suggererende «Cuts To The Bone» som har en spennende og scary tekst og heftige basslinjer fra Fussi Andersen. Låten er også dynamisk og med masse snert og en sonisk overraskelse ved steelgitaren sin klare og kontrasterende virkning. Flere slike låter og Nitroville blir et band å regne med, og låsen viser at de faktisk kan skape noe utover det ordinære. Det er muligens ikke meninga da de kanskje ikke har andre ambisjoner utover å være som tidligere nevnt, Straight Ahead No Nonsense Rock 'N' Roll band? Skal vi bedømme de ut fra nettopp den nylig nevnte betegnelsen er dette er bra debutalbum selv om litt mer variasjon ikke hadde vært å forakte. Som de gledesdreperne vi kan være så krever vi litt mer enn «Can`t Stop What`s Comin`» har å by på. Vi synes Retroville sin musikk har mye ørkenrock og southern rock i seg og det svinger bra. Mer nyanserte og detaljrike låter er likevel noe vi har høyt opp på en imaginær ønskeliste. Litt flere soloer hadde heller ikke vært å forakte, og vi er optimist og tror Nitroville vil komme opp med et bedre album neste gang med noen av våre ønsker innfridd.

 

 
 1. Cheating The Hangman 4:01
2. Let It Roll 4:49
3. Mississippi Wide Boy 3:37
4. Dust Devil 6:03
5. Cuts To The Bone 4:10
6. Twist In The Chain 4:07
7. Tell It Like It Is 2:46
8. Killing Kind 3:17
9. Bad Blood 4:10
10. Got What It Takes 4:26
11. Coming On Strong 5:47

 

Tola Lamont – Vokal
Kurt Michael Boeck – Gitarer
Fussi Andersen – Bass
Cyro Zuzi – Trommer

 

 

The Very Best Of Stone Premonitions - Volume 2

 

 

I serien med Stone Premotions beste låter er vi her ved skive nummer to, og denne gang er det sytten låter og altså en mer enn på forrige skive. Nå er det fire forskjellige artister og de fire første låtene er fra skiva ”Wrap Me In Your Skin” fra 1998 av Terri B. Hun omtalte vi behørig på Volume 1, og stemmen hennes er selvsagt også her virkelig smektende, kontrollert og flott. Volume 2 er ei skive som går et godt stykke inn i den psykedeliske skauen, og som således skiller seg en del ut fra Volume 1. Terri B. er for øvrig medgrunnlegger av Stone Premonitions Record Label og står for all coverkunsten hos Stone Premonitions. ”Wrap Me In Your Skin” er Terri B sin første soloskive, og er ei smått gåtefull skive. De fire låtene vi får her er alle skrevet sammen med Tim Jones og er både kommersielt akseptable, men  får også alle som liker låtorientert melodisk psykedelisk musikk til å applaudere. De funky vibbene i «Girl Power» og de lekre keyboardlinjene og den jamrende gitaren bringer også frem aktiv håndklapping fra oss. Låt 5 til 8 er fra Rabbit Hat sitt album «The Sun Broke Through» som i likhet med Terri B. sin omtalte soloskive kom i 1998. Alle fire låtene er ypperlige eksempler på bandets talent som vi i rosende ord har omtalt tidligere. De fem neste låtene er hentet fra Tim Jones sitt album «666 +!» fra 1999. På den fine og heftige smått industrielle låten ”The Rhytm Of Madness” brukes det rikelig med samplere og mulighetene elektronikken i studio byr på brukes for alt det er verdt. ”Infra Red” er en låt stappfull av stemning og en underliggende mystiske vibber og en umiskjennelig psykedelisk helning.  Låten mister noe punch utover og da kommer ”Glory” seilende og retter opp dette med sin smittende rytmikk og gode, lekre og velfungerende ideer. Låten er tight og full av fremdrift med smakfull anrettet bruk av blåsere så burde absolutt dette vært en melodi for diverse radiostasjoner som erstatning for alt det mediokre (i best fall) som dukker opp der. Neddempet og mykt starter historien om Geoffrey hvor Tim Jones viser at han virkelig kan legge følelse i det vokale. Aller best smaker ”The Warmth Of Love” som er skarpskodd og med en subtil snert og som snor og vender seg som en våryr og sprelsk slange. En låt stappet med innfall og heftig musisering som har konstant fremdrift men gjerne med noen ekskursjoner i psykskauen. På de siste fire låtene er det Body Full Of Stars og skiva «Welcome» som er leverandør av musikken. Her er det rytmiske rimelig sentralt og ballet åpnes med den funky låten ”Welcome”. For riktig å understreke at det er det rytmiske aspekt som er i fokus er da også omslaget på CDen smykket med dette utsagnet, ”Aka The Rhytm Methodist”. Det forhindrer ikke gitarene fra å skinne og det er mye snacks i så måte i tidligere omtalte ”Welcome”, og generelt sett er det mye instrumental fyrighet, samspill og frodighet å finne her. Låtene er velskrevet og sitter ulik mye annen kvalitetsmusikk som et skudd fra første lytt. Mark Dunn har stått for det meste av låtene og også produsert det opprinnelige albumet. Med seg har han kjente og kjære musikere som Paddi Addison, Tim Jones, Terri B. og Martin Holder. I tillegg dukker det her opp to musikere vi ikke har hørt så mye om, nemlig Yazuko Fukuoka på Hammond orgel og Paul Ellis på keyboard. De er så absolutt med og bidrar til at gjengen med musikere er inspirerte og så å si spiller hverandre enda bedre. I sum nok ei samleskiva fra Stone Premonitions som er vel hvert å anskaffe rett og slett fordi den er stappfull av god og heftig musikk.

 

 

  • 1) Hector (Terri B/Jones) (3.25)

  • 2) An Only Child (Terri B/Jones) (3.57)

  • 3) What's Become Of Johnny? (Terri B) (2.48)

  • 4) Girl Power (Terri B) (4.28)

  • 5) Time Will Tell (Morland/Jones/Terri-B) (5.12)

  • 6) Land Of Strange (Morland/Jones/Terri B) (5.34)

  • 7) Expect To Burn (Morland/Jones/ Terri B) (4.51)

  • 8) Baseline (Morland/Jones/Terri-B) (4.06)

  • 9) The Rhythm Of Madness (Jones) (2.36)

  • 10) Infra Red (Jones) (3.33)

  • 11) Glory (Jones) (4.01)

  • 12) Geoffrey (Jones) (3.35)

  • 13) The Warmth Of Love (Jones) (4.58)

  • 14) Welcome (Mark Dunn) (3.14)

  • 15) We're All American Now (Mark Dunn) (4.47)

  • 16) Anytime, Anyplace, Anywhere (Addison, Dunn, Jones) (4.02)

  • 17) Freedom (Mark Dunn) (4.57)

 

Warmrain – Absent Friends

 

 

 

Platedebuten fra Warmrain er et minialbum med fire låter og ikke helt ukjente John Mitchell kjent fra Kino og Frost har stått for produksjonen. Musikken spenner fra klassisk rock til akustiske komposisjoner og mye i mellom dette. Fans av Coldplay og Blackfield vil kanskje like musikken som fremkommer på «Absent Friends». En musikk hvor bandet faktisk gir rom for at det hele kan bygge seg opp uten nødvendigvis noen instantløsninger, men mer basert på musisering og fritekning.  Warmrain er et band i støpeskjeen og har et stykke vei å gå før det hele sitter bra nok. Før det må nok selve råvarene som jo er låtene, bli bedre og her er det stengt tatt bare tittellåten som virkelig holder mål. Den kommer derimot i to varianter og på den måten blir to av fem låter ok, men de øvrige tre er ikke dårlige men heller litt lite spennende. Bandet forsøker i det minste å skape bra musikk og for eksempel ”Run To The Sun” har et slags nesten preg. Nesten i form av at det låter ok egentlig men er farlig nær opp til og har lånt vel mye av Nick Drake. Omtalte tittellåt har en ikke spesiell original lyrikk da det handler om tap av kjærlighet, og det har det vel vært skrevet om før om vi ikke er helt feil? Mindre flåsete kan vi konstatere at låten er akustisk og tilbakelent men likevel med en viss snert der den snor seg mot melankoliens rike. Der finnes det åpenbart også mye drømmende landskap og det hele bygger seg sakte opp og toppes av elektriske gitarer i godlune. Låten er også den mest progressive på skiva og er intrikat på en innsmigrende måte. Noen revolusjonerende låt er dette likevel ikke men den sitter godt i øret og har fine balanserte stemninger som om de ikke akkurat skaper et gåsehudmodus så låter det tålig fett. Fullt så fett er ikke musikken på ”Flying Dreams” som egentlig er en litt søvndyssende affære hvor det er fint lite spennende å skrive hjem om. Leon J. Russel er frontmann i Warmrain og har en fin om enn ikke superb stemme som bandet lever godt med. Vi lever også godt med dette nye bandet uten at vi på noen måte kan spå hva som vil hende videre i karrieren. Mulighetene er der, og dette minialbumet viser at de nok kan lykkes, og bedre bør det bli om de skrur opp kvaliteten på musikken flere hakk med tiden. Slik det er nå er Warmrain bare nok et tålig talentfullt band med en ok og neddempet debutEP. Verket flyter fredfylt av sted uten å etterlate seg så mye trykk eller ettertrykk og blir derfor en tanke pregløs.

 

http://www.warmraintheband.com/

 

  • Absent Friends

  • Absent Friends , radioversjon

  • Flying Dreams

  • Good To Belong

  • Run To The Sun

 

  • Leon J. Russel – Vokal

  • Matt Lerwill – Gitarer

  • Simon Bradshaw – Bass

  • Steve Beatty - Trommer

 

 

Awake - Forever More

 

 

 

En engelsk sekstett med oppfølgeren til debuten ”Illumination” som kom for fire år siden, og bandet har faktisk valgt å produsere denne progmetall skiva selv. Om det er for å få det ekstra trykket i musikken de ønsker seg er vondt å si. Faktum er uansett at dette er røffere saker enn hva som fantes på forgjengeren, og brødrene Cole har mye av ansvaret i så måte. Så vidt vi kan skjønne er Cole og Cole nykommere i bandet, og at deres tvillinggitarer har beriket Awake sitt sound er de fleste enige om. At gjesteartist Jennifer Hardy sin flotte stemme også beriker musikken og står bra til dette stemningsrike albumet er hevet over tvil. Hevet over tvil er det også at det er motiverte og dyktige musikere som her meisler ut album med masse tristesse. Fornuftig nok så er det ikke beksvart men med glimt av håp og med vare øyeblikk, men mest en tight og meget potent musikk med trykk og ettertrykk. Det er masse punch i musikken som også av diverse årsaker ikke er helt ulike musikalsk sett svenske Evergrey. Det som er på nedsiden for Awake er at lytteren for ofte uten problemer kan gjette hva som kommer, og således er dette ikke et band som er uforutsigbare. Variasjonen er tidvis heller medioker og den resepten bandet liker aller best den brukes uten knussel, og det vil i klarspråk si at ”Forever More” aldri evner å bli spennende ofte nok. Strengt tatt så forbauser det oss en del at Awake ikke skjønner at deres noe overdrevne likhet i tonspråk, heftighet og kordprogresjon forflater verket. Nåvel, det finnes likevel låter som hever seg fra det jevne og ”Taken” er en av disse. Her åpner det med en gjennomført melankoli med bare vokal og akustisk gitar i front i begynnelsen og låten utvikler seg siden ganske så snertent. Tittellåten klare å beholde spenningen, nysgjerrighet og intensitet på et høyst tilfredsstillende nivå. Tilfredsstillende for enkelte er det nok at Awake trør i det terrenget som kalles tradisjonell progmetall, men for oss blir det bare nok et band uten noe særlig særpreg og egenart. Musikerne har derimot stor grad av skikkelighet og det vokale ivaretar Simon Shedwell på en meget bra måte. Likevel blir dette verket i sum enda et album med uforløst potensial, og nok et verk innen progmetall som ikke evner å skille seg ut nok til at det er noe ekstra her vi kan anbefale.

 

 

  • 1. Intro - Into the Storm

  • 2. Out of Control

  • 3. Release Me

  • 4. Drift Away

  • 5. Taken

  • 6. Closing the Doors

  • 7. Bleed from You

  • 8. For the Moment

  • 9. Hold on

  • 10. One Wish

  • 11. King

  • 12. Forever More

 

  • Simon Shedwell - Vokal

  • Andy Coles – Gitarer og vokal

  • Steven Coles - Gitarer

  • Chris Le Mottee - Bass

  • Craig Burkitt - Keyboards og piano.

  • Alex Townsend – Trommer og perkusjon

 

Gjesteartist,

Jennifer Hardy - Bakgrunnsvokal

 

Tangent – Comm

 



 

Bandet som kanskje har verdensrekord i mannskapsskiftene er ute med et nytt album som er nummer seks i porteføljen. Nye musikere denne gang er Luke Machin på gitarer og Tony Latham på trommer. Disse to er for oss rimelig ukjente, men du verden som de bidrar til at Tangent anno 2011 fremstår som en enhet som samhandler så bra. Slikt generer ofte stor musikk og med låtsnekker Tillison i det inspirerte hjørnet er ”Comm” blitt ei høyst interessant, kreativ og smått utfordrende skive. Lyrikken dveler denne gang ved moderne kommunikasjon og herunder sorterer ifølge maestro Tillison også forliset til Titanic i 1912. Titanic sin skjebne er ifølge Tillison et svært viktig øyeblikk i kommunikasjon forunderlige verden, og er hyperaktuell nå tett opp mot et hundreårsjubileum for forliset. Den tilnærmede besettelsen mot kommunikasjon for enhver pris i dagens moderne verden belyses på diverse måter på denne skiva. Den belysningen er ikke nødvendigvis så veldig flatterende for det moderne mennesket, men gir så absolutt et fint bakgrunnsteppe hvorpå disse dyktige musikerne kan boltre seg. For prosjektet Tangent handler mye om artistisk frihet og mulighet for og nettopp å boltre seg og gjøre det som måtte passe best der og da. Når vi så skriver prosjektet Tangent er ikke det tilfeldig selvsagt! Årsaken er at bandet var tenkt som Andy Tillison sitt soloprosjekt og hans lekegrind så å si, hvor mer ”progga” musikk kunne rades opp enn tilfellet var i Parallel Or 90 Degrees som Tillison var og er med i. På dette verket er det en velfungerende kvartett som spiller og teksturen er noe nedstrippet i forhold til tidligere skiver fra Tangent. Bandet fremstår som revitalisert, oppdatert og ikke minst virker det som de har det gøy og trives med hverandre. Slikt kan utmerket vel gi grobunn for musikk som er ekte, med særpreget og som gir lytteren er stor opplevelse. Det symfoniske er ikke så fremtredende lengre men når det spilles ut så er det mer som et godt kort ”timet” med kirurgisk presisjon og med påfølgende suveren effekt og virkning. Virkning på oss har så absolutt ” Titanic Calls Carpathia” som er en episk låt med en filmaktig åpningssekvens og en velformulert og svært velspilt videreutvikling som bør være noe for alle som liker moderne prog. Mer rocka er ”The Mind`s Eye” som lar gitarene få stor plass og som heller ikke går av veien for velklingende å krysse klinge med keyboardene til Tillison. Rimelig velklingende og i alle fall svært passende er introen på ”The Wiki Man” hvor samplere av gammeldags kommunikasjonsverktøy setter stemningen. Lydbildet er variert, røft og mektig og godt hjulpet av en eventyrlysten og en opplagt Tillison sine keyboards, mens det lukter krutt av basslinjene til Jonathan Barrett. Den røffe holdningen som Barett ofte står for er noe om gjør at dette verket virker såpass moderne i snittet. Jada, det er broderende og omskiftelig hva gjelder stemninger og taktarter og fylt med typiske artefakter, men samtidig er det noe potent over musikk på ”COMM”. Som en bonus er det den dyktige kunstneren Ed Untitsky som har stått for omslagsbilde på dette albumet. Den som gidder å studere coverkunsten nøye vil i tillegg til at det er et fint verk se at bildet passer til tematikken. På ”Shoot Them Down” slippes Jonathan Barrett som komponist og vi får en ettertenksom låt i noe så sjeldent for Tangent som noe nær opp mot ballade. Låtene er fylt med fine stemninger og mange lekre detaljer og med et fint sug og vi ser gjerne at Barrett slipper til på fremtidige skiver. ”Tech Support Guy” med masser av strøken vellyd inkludert Theo Tarvis sin fløyte, og har mye humor og omhandler de tilsynelatende uoverstigelige problemene som oppstår når teknisk avdeling tar helgefri! ”Comm” er et album vi har blitt svært glad i og som vi spiller med stor glede og som vokser seg enda sterkere når skiva får litt tid på seg.

 

www.thetangent.org 

 

  • 1. The Wiki Man

  •   i. Prologue

  •   ii. The Wiki Man

  •   iii. Competition Watershed

  •   iv. Edit Me Out

  •   v. Car Boot Sale

  •   vi. The Wiki Man Reprise

  • 2. The Mind's Eye

  • 3. Shoot Them Down

  • 4. Tech Support Guy

  • 5. Titanic Calls Carpathia

  •   i. The Millpond

  •   ii. Titanic Calls Carpathia

  •   iii. Lovell Calls Houston

  •   iv. A Lost Soul Calls Antares

  •   v. Fire In Our Fingers

  •   vi. Earth Calling Anyone

 

  • Andy Tillison - Keyboards og vokal

  • Jonathan Barrett - Bass og vokal

  • Luke Machin – Gitarer og vokal

  • Tony Latham – Trommer

 

Gjesteartist,

  • Theo Travis – Saksofon og fløyte

  • Nick Rickwood - Trommer

 

Steve Hackett - Beyond The Shrouded Horizon

 

 

Både Roger King og Steve Hackett sin kone Jo har faktisk skrevet noen av låtene på dette verket til en av verdens fremste gitarister.  Vi kan like godt først som sist vedgår at vi er stor fan av det aller mest som kommer fra mester Steve. Likevel har vi nok integritet til å påpeke eventuelle mangler og mindre heldige sider ved musikken hans. Heldig er Hackett på denne skiva med at han tilbyr oss å være med på en musikalsk reise som fører til diverse destinasjoner. Musikken sveiper innom Midtøsten, Skottland, USA, verdensrommet til og med og kort sagt hvor Hackett måtte ha lyst til utforske det musikalske terrenget. Variasjon blir det av sikt, men en eventuell ulempe eller nedtur blir det om det føles for lite homogent og fokusert.  Akkurat de følelsene får ikke vi av ”Beyond The Shrouded Horizon” heller tvert om, men vi kan lett forestille oss at noen vil få de nevnte følelser og føle at dette er fragmentert musikk. Vi synes at Steve Hackett sin fabelaktige komponeringsteknikk og gitarspilling og håndplukkede musikalske partnere gjør at dette blir nær opp til et fyrverkeri av ei skive. Ikke perfekt må sies, men pokker så og uhyggelig nær, og det er godt gjort av denne veteranen som vel her leverer sitt tjuefjerde soloverk. Vi pleier ikke å være sentimentale men gjør et unntak for nå vi hører første halvdel “Loch Lomond”, da er øynene våre i det minste litt våte for å si det slik. Vakrere og mer fascinerende blir ikke musikk, men mot slutten som kommer det mer røffe saker som er bra nok men som fortenger noe av åpningsstemningen. På tross av dette er det en knallbra låt og det er jammen med også ”A Place Called Freedom” som ved først lytt kan virke å være en tanke kommersiell faktisk men som fungerer på tross av dette. Fungere gjør så absolutt også Hackett sine medmusikanter og Nick Beggs på bass levere mang en heftig basslinje. Roger King sine keyboardstrakteringer er også mektig bra, og de øvrige musikerne er så absolutt hentet fra øverste hylle. Fra tid til annen kan dette verket virke å henfalle til litt navlebeskuende virksomhet og bli vel refleksivt, men straks så buldrer det løs med mer potente saker. I sum er dette nok et flott verk fra Steve Hackett hånd som har sitt definitive høydepunkter med nevnte ”Loch Lomond”, men også noen øyeblikk hvor magien uteblir! Akkurat det er rimelig naturlig da vi mennesker inkludert meste Steve ikke bare kan levere mesterverk. ”Beyond The Shrouded Horizon” er bunnsolid musikk som de fleste fra et potensielt progsamfunn vil omfavne og glede seg over uten at skiva vil aspirere til ”Hall Of fame”.

 

www.hackettsongs.com
www.myspace.com/stevehackett

 

  • 1. Loch Lomond 

  • 2. The Phoenix Flown

  • 3. Wanderlust 

  • 4. Til These Eyes 

  • 5. Prairie Angel 

  • 6. A Place Called Freedom 

  • 7. Between The Sunset And The Coconut Palms

  • 8. Waking To Life 

  • 9. Two Faces Of Cairo 

  • 10. Looking For Fantasy 

  • 11. Summer's Breath

  • 12. Catwalk 

  • 13. Turn This Island Earth

                                                                             

  • Steve Hackett – Gitarer, vokal og munnspill

  • Roger King – Keyboards og programmering

  • Gary O'Toole – Trommer og vokal

  • Nick Beggs – Bass, chapman stick og pink ukulele

  • Amanda Lehmann- Vokal og gitarer

  • Robin Townsend – Saksofon, bassklarinett og plystring

  • Chris Squire – Bass

  • Dimon Phillips – Trommer

  • John Hackett - Fløyte og vokal

  • Dick Driver - Dobbelbass

  • Richard Stewart - Cello

 

Akarusa Yami - Ouroborous

 

 

 

Akarusa Yami dukket opp i 2009 og det var vokalisten Tom Brumpton som var iniativtaker til å starte et nytt band. Nottinghambaserte Akarusa Yami har hatt en rimelig bratt læringskurve og kommet tålig langt i sin korte eksistens. Bandet står for teknisk metall av den frenetiske sorten og låter ikke helt ulikt band som for eksempel Meshuggah, Fear Facatory og Slipknot. Brumpton og co. mikser villig vekk diverse stilistiske retninger og kommer opp med en kanskje noe spesiell men likevel tålig fungerende blanding på denne debut mini EP-en. En blanding hvor eksplosive beats lever i beste velgående og i symbiose med melodier marinert med litt progmetallestetikk, og hvor kompromissløs industrial musikk og growlevokal også er sentrale elementer. Inspirasjonskildene er rimelig mange men også så forskjellige som for eksempel Pink Floyd og Mastadon. Kvintetten fremstår som svært entusiastisk og viljen til og utforske diverse musikalske territorier er stor. Vi kan blant annet høre elementer av grindcore, metalcore nu metal, 90 tallets groove metal osv. Musikken er saftig intens og sikkert for intens for enkelte da de mer refleksjonsfylte øyeblikkene ikke akkurat står i kø! Mer i kø står riffene som om ikke nødvendigvis er hentet fra klisjélageret ikke akkurat er stenket med originalitet. Trommemønstrene er komplekse og massive og musikken kunne nok vært lettere å få tak på om den hadde vært enklere og mindre kompleks. Likeså er det avanserte saker som gitarene kommer opp med, men igjen så blir det voldsomt mye og selve låtene ”drukner” tidvis i at det blir noe overlesset. Akarusa Yami vil så uendelig mye på denne skiva, og kanskje de vil for mye fordi det noe enklere og tidvis nettonede ofte er best og kanskje ville vært et smartere trekk her. De store monumentale utblåsningene er fylt med trommer på speed og bitende vokal og det blir mye vitalitet og kraft men noe mindre tid avsatt til subtil musisering. Det sistnevnte har nok heller aldri vært meninga, og de som bekjenner seg til massiv, aggressiv og teknisk metall vil nok like dette verket. Det kan dog innvendes at det for oss kan bli litt langdrygt og vel krevende med så store mengder kaos og lyd til at vi kommer helt under huden på denne skiva. Ei skiva som for øvrig er mastret av Tim Turan kjent fra sitt samarbeide med Emperor og Plan B, og coverkunsten den er meegt bra!

 

  • soundcloud.com/akarusa-yami

  • facebook.com/akarusayami

  • http://www.myspace.com/akarusayami

 

  • 1.      Millenium Is My Salvation

  • 2.      The Fallout

  • 3.      Comfort In Amputation

  • 4.      Change Reflects

  • 5.      Third Eye, Wide Open

  • 6.      Day (1)

  •  

  • Tom Brumpton - Vokal

  • TK - Gitarer

  • Damian Lee - Gitarer

  • Jake Bennett - Bass

  • Adam Jones – Trommer

  •  

 

The Very Best Of Stone Premonitions  - Volume 1

 

 

 

Med en stor katalog av musikk som ikke nødvendigvis så mange har fått med seg er det et meget smart og fornuftig trekk av Stone Premonitions å gi ut denne samleskiva. Musikken er hentet fra tre skiver av Rabbit`s Hat og en av bandet Body Full Of Stars, og Tim Jones har remastret alle låtene som bare han kan. Med så mye musikk av Rabbit`s Hat som 12 av 16 låter er det ikke så langt fra at verket kan beskrives som en ”Best Of Rabbit`s Hat”! Akkurat det er bare bra da dette er et band som alle burde få sjansen til å bli kjent med. Vi kjenner ikke albumene som låtene er hentet fra men musikken er utgitt like før det forrige århundre var slutt. Det er derfor rimelig å anta at låtene er enda bedre nå i remastret utgave enn for 13 – 14 år siden. Terri-B har stått for frontcoveret og hennes flotte og uttrykksfulle vokal er med å prege denne skiva som er en slags oppdater versjon av amerikansk seksti og syttitallets progpsykedelisk musikk. Omtalte Terri-B tilstedeværelse i form av kvinnevokal gjør at dette blir en noe annerledes opplevelse enn det vi tidligere har hørt av musikk fra Stone Premonitions. Dama sin utsøkte og distinkte stemme kan høres kanskje aller best på låten Ephemeral Fire. Låten er for øvrig hentet fra Rabbit`s Hat skiva ”Take Good Care” fra 1997, hvorfra også den lekre og spennende låten ”My Sanity Dissolve” er hentet. Låtene 5 til 8 er fra albumet ”Outsiders” av Rabbit`s Hat, og er et verk som er forbausende nær opp til mer kommersiell musikk. Det som blant annet ”redder” skiva er at Tim Jones står for injeksjoner av programmering på disse låtene noe som tilfører det soniske mange småsprø innfall. Når vi kommer til låt 9 til 12 heter bandkonstellasjonen Body Full Of Stars, og selve albumet heter ”Falling Angels”. Musikken er mer bluesstenket og rytmikken er frodig, finurlig og ofte full etniske ekskursjoner. Lyrisk er det for oss kryptiske saker, mens gitararbeidet til Tim Jones derimot er ikke vanskelige å forstå men bare praktfulle! De siste fire sporene på denne skiva er igjen fra Rabbit`s Hat og fra albumet ”Pierce The Dark” som så vidt vi kan skjønne er bandets fjerde og siste skive? I våre ører, og basert på kun disse fire låtene virker dette å være ei nesten uhørt spennende skive. Komplekse lag av melodisk vokal, bearbeidet elektrisk gitar, tribal rytmikk, uvanelig instrumentering, kreative spenn og virkelig musikk som utfordrer oss som lyttere. Som en bonus er det svært hørbart og det er kommersielt akseptable og et distinkt, flott og ekte kunstnerisk uttrykk går hånd i hånd. Låten ” Immaculate Deception” har en tekst som vi bare elsker og som omhandler kristendommen på sitt mest hyklerske! Også den fine låten ”Darwin On The Shelf” har en viktig melding til folk i form av at evolusjonen ikke kan gå videre nå fordi ”fashion drives the selection”! ”Sweetmeats Of The Dead” er den lykkelige eier av en superb vokalduett mellom Terri-B og Tim Jones, og igjen skinner sistnevnte og denne gang med en ekstraordinær gitarsolo. Som en fabelaktig finale får vi knallåten ”Baird My Soul” som er ytterst kledelig drapert i et smått skremmende sound. Skremmende er på ingen måte dette verket, men mer fylt med tilgjengelig musikk med mer enn nok essens og kvalitet til at vi hygger oss. Lyrikken er gjennomgående interessant og meningsfull og det teknisk instrumentale er på høyt nivå. Når så også låtkolleksjonen er jevnt over av høy kvalitet og med interessante låtstrukturer så er dette ei skive vi setter på med stor glede. Musikalsk kreativitet og eventyrlyst og en evig søken etter å skrive og produsere musikk av høy standard er atferd som vi aldri kan få nok av.

 

 

ttp://aural-innovations.com/stonepremonitions/

 

  • 1) Changing The Guard (Morland/Jones) (4.16)

  • 2) More Than Ashes, More Than Dust (Morland/Jones) (4.06)

  • 3) Watch My Sanity Dissolve (Morland/Jones) (3.46)

  • 4) Ephemeral Fire (Morland/Jones) (4.46)

  • 5) Menage A Trois (Morland/Jones/Terri-B) (6.10)

  • 6) Outsiders (Morland/Jones/Terri-B) (5.00)

  • 7) Riding The War (Morland/Jones/Terri-B) (5.10)

  • 8) Wrap Me In Your Skin (Morland/Jones/Terri-B) (4.19)

  • 9) Flying (Mark Dunn) (4.36)

  • 10) Bottles (Addison/Dunn/Jones) (2.11)

  • 11) Paranoid Conspiracy (Mark Dunn) (4.03)

  • 12) Fairweather Friends (Jones/Terri-B) (3.14)

  • 13) Immaculate Deception (Morland/Jones/Terri-B) (4.28)

  • 14) Darwin On The Shelf (Morland/Jones/Terri-B) (4.09)

  • 15) Sweetmeats Of The Dead (Morland/Jones/Terri-B) (4.41)

  • 16) Baird, My Soul (Morland/Jones/Terri-B) (6.05)

 

Musikerne på låtene 1 – 4,

 

  • Tim Jones – Vokal og akustiske gitarer

  • Terri-B - Vokal

  • Martin Holder – Elektriske gitarer

  • Rob Kirtley - Bass

  • Steve Ellis - Keyboards

  • Rabbit – Trommer og perkusjon

 

Musikerne på låtene 5 -8,

  • Tim Jones – Vokal, elektriske gitarer, akustiske gitarer og programmering

  • Terri-B – Vokal og synther

  • Steve Ellis - Keyboards

  • Martin Holder – Elektriske gitarer

  • Rob Kirtley - Bass

  • Norm Emerson - Perkusjon

 

Musikerne på låtene 9 -12,

  • Mark Dunn – Vokal, trommer, perkusjon, bass og keyboards

  • Tim Jones – Vokal og elektriske gitarer

  • Terri-B - Vokal

  • Martin Holder – Elektriske gitarer

  • Paul Ellis - Keyboards

  •  Paul Addison – Trommer

 

Musikerne på låtene 13 – 16,

  • Tim Jones – Vokal, elektriske gitarer, akustiske gitarer og programmering

  • Terri-B - Vokal

  • Steve Ellis - Keyboards

  • Rabbit - Bass

  • Norm Emerson – Trommer og perkusjon

 

Yes – Fly From Here

 

 

 

Denne skiva er produsert av Trevor Horn og bandets første på ti år, og legendene innen symfonisk prog har faktisks solgt utrolige 33 millioner album totalt sett. Det er formidabelt for et band som har mange uhyre sterke album bak seg, men det begynner jo å bli noen år siden for å si det pent. Vi må først som sist vedgå at Yes sine første skiver er musikk vi setter uhyre høyt, men dessverre så er bandet med årene blitt mindre og mindre interessante. Det var med bange anelser vi derfor ga oss i kast med ”Fly From Here” som da også har en besetning som ikke er optimal etter vår vurdering. Optimal er vel knapt Trevor Horn som produsent heller, og dette verket er da også blitt en slags merkelig hybrid av symfonisk progpop! Normalt skal det være låtene som legger grunnlaget for produksjonen og ikke omvendt, men noe av problemet med denne skiva er nettopp at det er omvendt! De første gangers lytting til denne skiva avdekker ikke musikk som er utpreget kreativ og stenket av de storslåtte og eventyrlystne ideene. De instrumentale partiene er rimelig velspilt selvsagt og slett ikke overspilte til tross for monstermusikere som Chris Squire og Steve Howe. Skiva er på noe over femtisyv minutter, hvorav den seksdelte tittellåten utgjør rundt halvparten av spilletiden. Låten starter for så vidt ok med ”Overture”, men siden blir det ikke akkurat løsslupne saker hvor de rå ekskursjonene inn i ukjent terreng står i kø. Musikken er kompetent spilt til tusen men ikke velegnet til å utfordre lytteren og låtene er med mulige unntak av ”Madman At The Screens” og ”Sad Night At The Airfield” ikke mer enn mediokre. ” Into The Storm” er den låten som minner mest om gamle Yes og er ok nok slik sett. Det som slår oss er at mye av den kunstneriske tekningen som ligger til grunn for gamle Yes burde være et avsluttet kapittel. I stedet burde viljen til å utvikle til å orientere seg i retning av upløyd mark vært et must for ekte og store musikalske kunstnere som Howe og Squire?!  Nå er det vel kanskje slik på ”Fly From Here” at Geoff Downes og Trevor Horn styrer mye av begivenhetene, og da kan det jo ikke forventes super musikk. Den instrumentale og korte låten ”Fly From Here - Pt IV - Bumpy Ride” låner heftig fra Gensis og smakssettes med Yesdogmatikk og er faktisk nær ved å lykkes. Akkurat det nær ved å lykkes er noe hele skiva er gjennomsyret av, og noen doser galskap og vilje til å ta sjanser og å trå inn i ukjent terreng kunne dette blitt betydelig mer interessant musikk. Slik det er nå er det for ofte en strøm av teknisk sett meget bra musikk som mangler en del på nerve, pondus og innlevelse. Borte er den gamle mystisismen og de storslagne og eventyrlystne komposisjonene som Yes i hine hårde dager tryllet frem. Tilbake står et småblekt og noe blodfattig album som ikke får oss til å slås stiften i yr glede over at veterandinosaurene atter rører på seg. På den annen side må vi oppklare eventuelle misforståelser med å si at dette på ingen måte er noe dårlig album. Likevel er vi skuffet over at så dyktige musikere ikke kommer opp med bedre saker enn dette selv om skiva selvsagt langt, langt overgår det meste av hva den kommersielle musikkbransjen spyr ut. Vi hadde bare ventet oss så uendelig mye mer av Yes anno 2011 enn hva ”Fly From Here” gir oss dessverre.

 

 

http://www.yesworld.com/

 

1.      Fly From Here - Overture (1:53)
2. Fly From Here - Pt I - We Can Fly (6:00)
3. Fly From Here - Pt II - Sad Night At The Airfield (6:41)
4. Fly From Here - Pt III - Madman At The Screens (5:16)
5. Fly From Here - Pt IV - Bumpy Ride (2:15)
6. Fly From Here - Pt V - We Can Fly (reprise) (1:44)
7. The Man You Always Wanted Me To Be (5:07)
8. Life On A Film Set (5:01)
9. Hour Of Need (3:07)
10. Solitaire (3:30)
11. Into The Storm (6:54)

Japanbonus spor,


12. Hour Of Need (6:45)

 


  • Benoit David - Vokal

  • Steve Howe - Gitarer

  • Chris Squire - Bass

  • Alan White - Trommer

  • Geoff Downes - Keyboards

  •  

 

John Wetton – Raised In Capitivity

 

 

Solskive nummer seks fra den tidligere gitaristen i ikke helt ukjente band som King Crimson, Mogul Thrash, Family, Roxy Music/Bryan Ferry, Uriah Heep, UK, Jack-Knife, Wishbone Ash and Asia John Wetton. Med seg har Wetton diverse gjesteartister som for eksempel Steve Morse (Deep Purple), Robert Fripp (King Crimson), Steve Hackett (Genesis), Tony Kaye (Yes), Geoff Downes (Asia), Eddie Jobson (UK) og Alex Machacek (BPM). Mange fine navn dette her, men viktigst er det jo om det i sum gjør ”Raised In Captivity” til en bra skive? Ja det er det så absolutt, men da mest innefor radiovennlig rock av det mer subtile slaget som for eksempel den virkelig vakre men litt kommersielle låten ”Mighty River”. En låt hvor Anneke Van Giersbergen på fortreffelig vis tar seg av vokalen, og som er drapert i strykere uten at den noen gang blir sukkersøt av den grunnen. Seattle Symphony Orchestra sørger for at låten får en symfonisk helning og samhandling mellom rock og klassikk er sømløst utført. Om ikke sømløs så er det i alle fall med mye sting i vokalduetten mellom Anneke Van Giersbergen og maestro John Wetton. Velkjente og dyktige Billy Sherwood er også en slags sømløsspesialist og han har en stemningsskapende gitarsolo på nevnte låt og bidrar generelt sett positivt på skiva med sin store musikkompetanse. Sherwood sin kompetanse innen det å produsere selve musikken sørger blant annet for er god og veltilpasset miksing og produksjon som faktisk er forbausende lite svulstig! På den korte låten ”Steffi`s Ring” er kollegaen fra Asia og Icon ”parteners in crime”. Parhestene boltrer seg i en vakker folklorestenket låt som er akustisk og neddempet. Kollegaen fra King Crimson den ekstremt sære med også ekstremt dyktige musikeren Rober Fripp dukker opp på tittelsporet. Låten har pondus og nok krumspring til å holde på lytteren, men virker noe gammeldags i arrangementet. Det lever vi bra med så lange vi får så mye gitararbeide på bra nivå i en ok låt. Apropos gitarer i arbeid så på ”The Last Night Of My Life” får vi det verkets beste og mest interessante gitarspilling ved det østerrikske fusionfantomet Alex Machacek. John Wetton synger fortsatt bra og lager ok om enn ikke hyperinteressante låter, og ”Raised In Capitivity” er ei meget ok skive innen sitt segment. På mange måter speiler skiva Wetton sin solokarriere og tviler på at den vil ble en ny klassiker som ”Battlelines” fra 1994.

 

  •  www.myspace.com/johnwetton

  • http://johnwetton.com

 

  • 1.      Lost for Words (med Steve Morse)

  • 2.      Raised in Captivity (med Robert Fripp)

  • 3.      Goodbye Elsinore (med Steve Hackett)

  • 4.      The Last Night of my Life (med Alex Machacek)

  • 5.      We Stay Together (bonuslåt)

  • 6.      The Human Condition (med Tony Kaye)

  • 7.      Steffi's Ring (med Geoff Downes)

  • 8.      The Devil And The Opera House (med Eddie Jobson)

  • 9.      New Star Rising (med Mick Box)

  • 10.  Don't Misunderstand Me (med Tony Kaye)

  • 11.  Mighty Rivers (med Anneke Van Giersbergen)

 

  • John Wetton – Vokal, bass, akustisk gitar og keyboards

  • Billy Sherwood – Diverse instrumenter herunder elektriske gitarer

  • Seattle Symphony Orchestra – På spor 1

 

Def Leppard – Mirror Ball

 

 

 

 

Dette er faktisk første livealbumet fra dette kanskje rimelig kjente britisk bandet. Det er jo på høy tid da Def Leppard er kjent for et forrykende sceneshow, og selvsagt er de fleste låtene som fansen elsker med på ”Mirror Ball”. Skiva har tre helt nye studiolåter, ”Undefeated”, ”Kings Of The World” og ”It’s All About Believin”. Våre ører oppdager ikke noe som tilsier at disse tre låtene på noen måte kan bli klassiske Def Leppardlåter.  Som bonus følger det med en femti minutters DVD fra en konsert men også artige klipp fra bak sceneteppet. ”Mirror Ball” har naturlig nok med de kjente hitlåtene “Animal”, “Pour Some Sugar On Me”, “Photograph”, “Nine Lives” og “Rock Of Ages”. Låter som opp gjennom årene har bidratt til at Def Leppard har solgt utrolige 100 millioner album på verdensbasis! Musikerne i Def Leppar dante nok ikke at det skulle bli en slik suksess når de ble dannet i Sheffield i 1977 under NWOBHM-perioden. De to største salgsuksessene deres kom med albumene ”Pyromania” og ”Hysteria”. Def Leppard er for øvrig bare et av fem band med to originale studioalbum som har solgt over 10 millioner kopier hver. De andre er Led Zeppelin, Pink Floyd, Eagles og Van Halen. De har også spilt på tre kontinenter på samme dag, noe de ble belønnet med en plass i Guinness rekordbok for. Når vi først er så ettertrykkelig inne i et overdrevet informasjonsbehovmodus så kan vi like godt ta med at forløperbandet til Def Leppard het, Atomic Mass. I tillegg så opplevde bandet at trommeslageren Rick Allen i sin tid mistet den ene armen i en ulykke. At han faktisk figurer som trommeslager her skyldes et spesialtilpasset trommesett for enarmede! På ”Mirror Ball” møter vi et band som får fyrt opp sitt publikum om enn ikke oss på samme gamle viset. Låtene på liveskiva ligger nær opp til studioskivene, og således er dette egentlig en slags best of plate som derfor mest er for blodfansen. Skiva er tatt fra turne som etterfulgte albumet ”Songs From The Sparkle Lounge”, og er basert på de beste lydinnspilingene av låtene. Hva som tas med på en slik skive er selvsagt en smakssak, men at ”Wasted” fra debutskiva ”On Through The Night” hører med er vel noe de fleste er enige. Av en eller annen grunn så er nevnte låt altså ikke med, men resten av de mest kjente låtene er der. Def Leppard er skiva gjennom også på sitt mest gjenkjennelige og gir publikum akkurat det de vil ha. Det er jo hyggelig nok at de fremdeles har tak på sitt publikum, selv om det selvsagt nesten er umulig å gjenskape åttitallet. En utpreget motvilje mot å fornye seg et reduserer dem samtidig til et rent arenarockband med traust folkelighet som primær styrke og ikke skapende kunstnere. Vi merker oss også at det har sneket seg inn en viss metthet blant disse tilårskomne musikerne, og selv ellers ok låter som ”Foolin” og ”Anima” er det noe tamt over. Vi synes vokalisten Joe Elliott ofte ikke synger godt nok, men også i våre ringe ører er det noe litt tamt over gitararbeidet til Phil Collen og Vivian Campbell. Dette blir selvsagt ikke bedre på allerede mediokre låter som ”Make Love Like a Man” og ”Nine Lives” for ikke å snakke om den nye låten ” Kings Of The World” som i våre ører er fæl. Nå kommer vel bandet seg i mål på et vis denne skiva takket være stor rutine men kanskje vel så mye at de fleste lytterne ikke akkurat er objektivt kritisk til hva som faktisk leveres. Vi skal fastslå at dette ikke er vår tekopp på tross av behørig nevnte 100 millioner solgte skiver fra dette bandet! Vi lar de aldrende heltene vær i fred og innser at de tross alt gleder publikum i salen. Vi er likevel overbevist om at det store flertall av Def Leppard fans vil kaste seg over dette verket, og i så måte har det jo en krystallklar berettigelse idet opplevd kvalitet jo også er en side av kvalitetsbegrepet!

 

 

CD 1,


1. Rock! Rock! (Till You Drop)
2. Rocket
3. Animal
4. C’Mon C’Mon
5. Make Love Like A Man
6. Too Late For Love
7. Foolin’
8. Nine Lives
9. Love Bites
10. Rock On

 

CD 2,


1. Two Steps Behind
2. Bringin’ On The Heartbreak
3. Switch 625
4. Hysteria
5. Armageddon It
6. Photograph
7. Pour Some Sugar On Me
8. Rock Of Ages
9. Let’s Get Rocked
10. Action
11. Bad Actress
12. Undefeated (new studio track)
13. Kings Of The World (new studio track)
14. It’s All About Believin’ (new studio track)

 

 

  • Phil Collen - Gitarer

  • Vivian Campbell – Gitarer

  • Joe Elliott – Vokal

  • Rick Savage – Bass

  • Rick Allen - Trommer

 

Airraice – Back To Start

 

                     

         

 N.W.O.B.H.M. var en bølge i England som startet rundt 1980 og som alle andre bølger skyllet den med seg enkelte som egentlig ikke var helt hjemme her. Gitaristen Laurie Mansworth i bandet More var en slik musiker som heller ønsket et noe mer mild musikk og han dannet Airrace i 1982 av den grunn. To år senere kom debuten som var produsert av velkjente Beau Hill og som nå er å betrakte som en AOR klassiker. Via skjebnens krokveier forsvant så Airrace fra den musikalske scenen året etter og det kom følgelig aldri noen oppfølger. Tjuefem år etter denne forsvinning ble bandet atter samlet og en remastret utgave av omtalte debut ble sluppet. Oppildnet av dette er følgelig ”Back To Start” Airrace sin oppfølgerskive som omsider er ferdigstilt. Det er ikke til å unngå at denne nye skiva lett bli målt mot debuten, og det er en noe mer rå og røff utgave av Airrace nå enn for snart tretti år siden. Det er jo en tanke overraskende da en skulle tro at når musikerne går fra å være in tjueårene til i femtiårene ville det mer sedate aspekt slå inn! Her er det altså motsatt og mye er nok relatert mot det produksjonstekniske som frontmannen Laurie Mansworth tar seg av i stedet for Beau Hill. Låtmessig er det en retroånd over det hele og gode AOR låter som ”Call Me Anytime” og ”Keep On Goin`” kunne sklidd rett inn på skiva fra 1982. Vokalt er det også bra da Keith Murrrell har en meget bra stemme, og han er da også innen på diverse topplister som tar for de beste AOR sangere.  De som liker Foreigner får en låt i form av ”Two Of A Kind” som ligger tett opp mot noe disse legendene kunne ha laget. ”Back To Start” bringer lite nytt til AOR segmentet, men er ei trivelig og god skiv innen nevnte sjanger som er vel utført og med bra inspirasjon og som har ok låter. Vi liker den litt røffe og lite polerte produksjonen som i våre ører gir AOR stemningen litt mer ”guts” og således avvæpner noe av sjangerens mindre heldige sider. Kort sagt en ok skive innen AOR om enn ikke noe mer en det.

 

 

 www.myspace.com/airraceband

 

  • 1 Keep On Going

  •  2 Two Of A Kind

  •  3 When Baby

  •  4 Call Me Anytime

  •  5 So Long

  •  6 Back To Start

  •  7 Just One Kiss

  •  8 Wrong Way Out

  •  9 One Step Ahead

  •  10 Enough Of Your Loving

  •  11 Better Believe It

  •  12 What More Do You Want From Me?

           

  • Keith Murrrell – Vokal

  • Laurie Mansworth – Gitarer

  • Simon Dawson – Trommer

  • Dean Howard – Gitarer

  • David Boyce – Bass

  • Toby Sadler - Keyboards

 

 

Badmouth – Heavy Metal Parking Lot

 

 

 

Stockholmskvintett med hardrock på menyen er nå ute med oppfølgeren til den selvtitulerte debuten. Badmouth startet sin musikalske løpebane i 2007 og det var bassisten Chris LeMon og gitaristen Mike Hill som var grunnleggerne. Stilistisk la de tett opp mot melodisk hardrock og med noen små gløtt mot metall. Denne metallpåvirkningen hører vi lettest i låter som ”Facing My Demons”, “Son Of Sam” og City Is Burning, og det er bra låter som står bra til den øvrige kolleksjonen. En kolleksjon med fokus på melodisk, catchy men også overraskende røff hardrock noe da også cover kunsten forteller om. På coveret finner vi en tegnseriekarikatur som fanger et stemningsbilde fra åttitallets arenarockkultur. Det er hevet over tvil at Badmouth ville gjort lykke i den settinga som coveret beretter om. Låter som “Bottoms Up” og klisjéfylte “Tired” og for så vidt også “Radiator” er som skapt for oppstemt allsang, glade mennesker og en stadionatmosfære. Der hører nok også den smårocka og småsøte balladen ”Jake Brakes” så definitivt hjemme. Produsenten Chips Kiesbye som blant annet er kjent fra sitt samarbeide med Hellacopters, Sahara Hotnights og Millencollin bidrar flott til at dette verket kommer i mål og funker bra. Vi synes også bra om den underliggende stemningen som er ganske så aggressiv og som farger dette verket med kulører som hever det noe fra det mer mediokre. Det er på ingen måte noe revolusjonerende over ”Heavy Metal Parking Lot”, men det er solid og god arenarock som er melodisk og velspilt. Badmouth maler ikke akkurat de mest interessante lydbildene noe som gjør at man kan la musikken bare flyte forbi uten å trenge å lytte med intensitet. Nå klarer de til tross for dette nok å engasjere de mange som vil ha en trygg, gjenkjennelig og god melodiøs rock som har akkurat nok kvalitet til å heve seg noe over de store masser med likelydende band. Ingen revolusjoner musikk dette her, men bare glad, lettfattelig rock med melodi og det nynnbare i fokus.

 

http://www.badmouththeband.com/

 

  • 1.      Son of Sam

  • 2.      Radiator

  • 3.      Judas

  • 4.      Silver lining

  • 5.      City is burning

  • 6.      Tired

  • 7.      Bottoms up

  • 8.      Blue ribbon days

  • 9.      Heavy Metal parking lot

  • 10.  Jake Brakes

  • 11.  Facing my demon

 

  • Chris LeMon - Bass

  • Mike Hill - Gitarer

  • Tom Pearsson - Vokal

  • Randy Joy - Gitarer

  •  Vinnie Sharpe - Trommer

 

Mostly Autumn – That Night In Leamington

 

 

 

Mostly Autumn kan gjerne beskrives som et potent band med mye atmosfærisk musikk og en viss helning mot keltisk folklore. Oktetten har en sonisk fylde som ofte er fascinerende og bandet evner også å stadig utvide sitt repertoar og tidvis å sprenge sine musikalske grenser. Med årene har Mostly Autumn som er ledet av bamsen Bryan Josh opparbeidet seg rutine i fleng, og siden starten i 1997 og har de vært svært produktive hva gjelder studioalbum og å spille konserter. På dette verket er det også snakk om en konsert som er festet til mastertape eller hva det nå er som brukes, og som kommer i stort format med dobbel DVD og dobbel CD. Når vi nå skal ha denne noe CD-en under lupen, er det viktig å påpeke at det er dyktige Heather Findlay sin svanesang det er snakk om. Det er altså snakk om siste natt med gjengen. Hun forlater bandet og dette er altså avskjedskonserten før hun trer inn i sin nye tilværelse som soloartist. En så markant musiker kunne umulig forlate et band som Mostly Autumn uten en heidundrende markering, og i sannhet så er ”That Night In Leamington” det! Skiva åpner med den flotte låten ”Fading Colours” og det er starten på det som vi vurderer som noe av det ypperste som en konsert kan levere. Årsaken er muligens at det blir riktig så følelsesmessig og da spesielt mot slutten og dette ensemble åpner alle sluser og levere en særdeles ekte og følelsesladet musikk som en hyllest til vidunderlige Heather. Setlista er også legert og tilpasset slik at Heather Finlay får skinne noe låter som blant annet ”Passenger”, Carpe Diem”, Evergreen” og ”Shrinking Violet” er bevis på. Et bevis på at også konsertopptak kan låte bra er denne skiva da det er en virkelig god lyd vi kan hygge oss med. Mye hygge er det så absolutt denne konserten gestalter og det åpner da også med den tidligere nevnte mellotrontunge klassikeren ”Fading Colours”, som er en perfekt start på det hele.  Videre sveiper bandet innom noen av de nyere låtene før det atter øses fra det rikholdige arkivet av fabelaktige klassiske Mostly Autumn låter. ”Spirit Of Autumn Past (Part II)” har aldri vært bedre der den også dukker opp i en marginalt forandret tapning. Synthsoloen fra Ian Jennings på ”Simple Ways” er så oppfinnsom og deilig som en bare kan drømme om. Utrolig nok så toppes det hele av en formidabel utgave av ”The Last Bright Light” hvor ordet dyktig samspill visualiseres til tusen.  På CD 2 er det virkelig tett mellom godbitene og klassikerne står i kø. Vi får suverene versjoner av for eksempel Mother Nature, Winter Mountain, Half The Mountain, The Dark Before The Dawn og Nowhere To Hide. Mellom de ulike låtene men også innad i de enkelte låtene er det store musikalske sprang som hele tiden gjør lytteren interessert og utfordret. Når så også disse dyktige musikerne er så inspirerte og følelsestunge som her så er da også ”That Night In Leamington” blitt ei særdeles bra liveskive. Vi synes til og med dette er noe av det beste livealbum vi noensinne har hørt, og selv om det er store ord så er det store ord vi står innen for. ”That Night In Leamington” viser bandet igjen fra sin beste side, og alle potensielle lyttere der ute bør vurdere denne utgivelsen for sitt eget beste og få oppleve et band som har  sitt helt særegne og solide uttrykk.

 

 

CD1,


1. Fading Colours
2. Caught in a Fold
3. Flowers for Guns
4. Unoriginal Sin
5. Spirit of Autumn Past (Part II)
6. Simple Ways
7. The Last Bright Light
8. Passengers
9. Shrinking Violet

CD2,


1. Carpe Diem
2. Winter Mountain
3. Dark Before The Dawn
4. Answer The Question
5. Nowhere to Hide
6. Half The Mountain
7. Mother Nature
8. Above The Blue
9. Heroes Never Die
10. Evergreen
11. Farewell speech

 

Bryan Josh – Vokal og gitarer  
Heather Findlay – Vokal, akustiske gitarer, plystring og perkusjon 
Iain Jennings - Keyboards og piano
Anne-Marie Helder – Fløyter, keboards, piano, akustiske gitarer, bakgrunnsvokal og perkusjon
Liam Davison- Diverse gitarer og bakgrunnsvokal
Andy Smith - Bass
Gavin Griffiths - Vokal
Olivia Sparnenn – Bakgrunnsvokal og perkusjon

 

Rhode Island Red - Kersosene

 

 

 

 

Ny EP fra disse londonerne hvis navn henspeiler seg på en spesiell rase med høner. Nå er det ikke noen kaklende over musikken til Rhode Island Red, men mer en melodisk hardrock med mange skarpe kanter og vegg til vegg gitartepper og meget god kvinnevokal. De som bekjenner seg til Black Crowes, Nickelback, The Cult og Garbage vil muligens få vann i munnen av dette bandet? Bandet er forøvrig en ganske så nye skapelse idet de kun har holdt på siden 2009. ”Kerosene” er så vidt vi kan skjønne bare en forsmak på et helt album som kan dukke opp når som helst i år. Imens kan vi venter på det kan vi hører på ”Beige” som viser at bandet har talent, selv om forløsningen enda ikke er fullkommen. Låten er tidvis atmosfærisk og om ikke de gode ideene står i kø er det hint av noe som kunne blitt bra med en litt mer distinkt behandling. ”Stalemate” er balladeorientert, men er kontrastert av mye mer rå riff. Som på alle låtene er vokalisten Lyla D'Souza til de grader tilstede og leverer varene til vår full tilfredshet både teknisk og følelsesmessig. Tifreds er vi også med den temmelig energiske grooven som den lett forvridde og røffe bassen tilbyr på tittellåten. Riffene er kledelig kompakte og versene sitter bra, gitarene er massive og alle flo og fjære prinsippene ivaretas på en bra måte slik at låten holder på interessen og ikke sykner hen i det lettere intetsigende. Skiva er noe forutsigbar men har sine gode øyeblikk, låtene er ikke av de med mest moderne i utformingen men løftes av en god vokalist og et band som har det gøy og trives sammen. Refrengene er så store og fete som et band med en viss skjeling til det kommersielle aspekt nok bør levere fra seg. Noe storartet og spesielt egenartet musikk leverer ikke Rhode Island Red på denne skiva, men entusiasmen er stor og de er instrumentalt oppegående og Rhode Island Red kan utmerket vel levere enda bedre saker på det kommende debutalbumet. Denne Ep-en er på det jevne men gjør seg på ingen måte bort selv om bandet så langt ikke får oss til å ta frem de store ovasjonene.

 

www.rhodeislandred.co.uk

 

  • 1.      Kerosene

  • 2.      Beige

  • 3.      Stalemate

Lyla D'Souza - Vokal

Dave Garfield - Gitarer

Andrea Basiola - Gitarer

Mike McGuinness - Bass

 

 

Legend - Cardinal Point

 

 

Britiske Legend sysler med musikk som ofte har keyboards i front og ligger en plass i randsonen mellom neoprog og symfonisk prog.  Bandet startet opp i slutten av åttiårene og første skive kom allerede i 1991 så det er altså snakk om et veteranband. Den ubestridte lederen er den dyktige brettisten Steve Paine som sørger for rimelige komplekse låter. Låter som villig vekk henter fra folk og klassikk musikk og som på ”Cardinal Point” er ganske så lange.  Det har faktisk vært tyst hva gjelder ny musikk fra Legend i hele 15 år, så ”Cardinal Point” er en høyst etterlengtet skive for fansen. Skiva er bare nummer fire i katalogen, og arbeidet med dette verket startet allerede for snart femten år siden! Snakk om lang inkubasjonstid, men av diverse årsaker tok det så lang tid før slippet. ”Munnhellet, ”den som venter på noe godt venter ikke forgjeves” er heldigvis en dekkende beskrivelse av det frodige verket. Et verk som også gir mye spilletid for pengene idet det er nesten en time med musikk. Siden forrige skive er vokalisten Debbie Chapman blitt erstattet av Kerry Parker, men på tross av dette er det typiske Legendsoundet på plass. Et sound hvor kraftige utblåsninger går hånd i hand med pastorale akustiske partier, rene og skarpskårne gitarlinjer,  mellotron, orgel og synther  i bøtter og spann og lekker og meget bra kvinnelig vokal er sentral elementer. Det hele er ofte snedig og velfungerende drapert i en mørk og nærmest gotisk tilnærming til musikken. Så mye neoprog finner vi ikke i musikken til Legend selv om bandet pussig nok er definert som akkurat det.  Desto mer kvalitetsstenket symfonisk prog er det derimot å hygge seg med på denne skiva, og lyrikken er om de evige og følgelig tidløse elementene jord, luft, ild og vann. Betimelig nok så har skiva bare fire låter, og naturlig nok er de ganske så lange hvorav ”Whisper On The Wind” er nest lengst. Låten avleirer mangesidige, skiftende, spennende og fine stemninger og gitarlinjene til Dave Foster er lekre og soloene rett så dampende. Snedig nok får bassen lov til å lede låten og det er smått skremmende saker vi får fylt ørene med. Mot slutten blir det hektiske saker og synthene er i full fyr godt understøttet av en særdeles heftig bassolo. Knallsterk låt! Like sterk men mye annerledes er “Spark To The Flame”, som hviler tungt på sterk og heftig rytmikk.  Låten er frodig, forfriskende og livsglad og uforutsigbar med et overraskende spacepreget midtparti og ikke minst en avslutning med hylende gitarer. ”Cardinal Point” har den fabelaktige evnen at skiva vokser for hver gang en lytter til den, og det er stadig noe nytt å oppdage som en ikke har fått med seg tidligere. Gjesteartistene bidrar fint til den soniske fylden med sine fløyter, Diggeridoo og eksotisk perkusjoner og det smått mystiske preget som bobler i dypet skaper spenning og undring. Legend klarer å skille seg ut med å være den lykkelige eier av et eget og unikt sound. Låtene er meget gode og fulle av velfungerende ideer, musikerne samhandler nydelig og er inspirerte og har instrumental skikkelighet av format. Kort sagt så er dette ei skive som hører hjemme i enhver ordentlig progsamling, og noe av den beste og mest spennende og beste musikken vi har hørt så langt i 2011.

 

 

1. Carved in Stone (13:09)
2. Whisper on the Wind (14:42)
3. Spark to a Flame (13:57)
4. Drop in the Ocean (17:03)


 

Kerry Parker - Vokal
Steve Paine - Keyboards
Dave Foster - Gitarer
Dan Nelson - Bass
John Macklin – Trommer og perkusjon

 

Gjesteartister,

  • Claire Foster – Fløyte

  • Jay Boon – Diggeridoo

  • Tyler Macklin - Perkusjon

 

 

Root - Bird`s Eye & Tiger Striped

 

 

 

David Kendall fra Leicester er mannen bak bandnavnet Root og det er nå tre år siden forrige skive ”Wooden Hill”. De store forandringene i musikken har ikke inntruffet, men det er ganske lekre melodier toppet med vokalharmonier, soloer og en ofte snerten sonisk palett. På tross av at Kendall i utgangspunktet er gitarist er det ikke et instrument som blir vektlagt overdrevet. Om ikke overdrevet så er skiva såpass lang som 66 minutter, men i så godt selskap som med Root føles ikke dette langt og det er ikke mange dødpunkter her. Skiva er Root sin syvende, og det er neoprog ikke langt fra hva Pendragon og Marillion som serveres på ”Bird`s Eye & Tiger Striped”. Vokalt er det høyst oppegående saker da Kendall synger bra, og ”Our Town” som åpner skiva er en bra låt med fine soloer og smakfulle arrangementer. Låten er nærmest selvdrivende p.g.a. gode melodilinjer og den er spennende å lytte til der den snor seg frem på kløktig vis. Også den lengste låten på skiva ”Lay Down” som klokker inn på nærmere ni minutter har bra med særegent, er spennende og klinger bra. Den øvrige kolleksjonen av låter er ikke så sterk som de to første, men det er utvilsomt et solid arbeid som ligger bak uansett. Roots er definitivt ikke den mest høylytte og utagerende musikken vi har hørt, men det er mye smakfull musikk som ofte er servert på en seng av smektende gitarsoloer. Det som er av keyboardlinjer er alltid rimelig avballanserte greier og gjør at mange låter blir som en smertefri glideflukt og at det er en viss manko på kontraster tidvis. Det sensitive aspekt er alltid tilstedeværende, og der er David Kendall alias Root i sitt ess. Hør bare på ” The Perfect Day” og det blir åpenbart selv om nevnte låt ikke akkurat er ”vår favoritttekopp”, så er låten nok midt i blinken for de mer følsomme sjelene. ”Bird`s Eye & Tiger Striped” bringer lite revolusjonerende ut til de tusen hjem men oser av kvalitet og er gjennomarbeidede saker selv om skiva ikke treffer oss midtskips akkurat. For å få det til må nok intensiteten og i det minst litt råskap skrues opp noen hakk, og et og annet kontrasterende parti dukke opp med jevne mellomrom. På tross av disse innvendingene er dette ei skiva som garantert vil ha mange hengivne lyttere som vil kose seg gjennom alle ti låtene.  

 

 

 

01. Our Town (6:55)
02 Lay Down (8:42)
03. Need So Much (7:16)
04. The Wrong Kind Of Living (5:09)
05. Calm Of The Ages (6:01)
06. There's No Change Today (7:10)
07. Slow Down (6:06)
08. The Perfect Day (6:34)
09.We Believe (7:24)
10. Someone Like You (4:50)

 

 

Stella Polaris – Stella Polaris

 

 

 

 

Denne skiva starter med en rislende og deilig kosmisk følelse på ”Off With Their Heads”. Tankene går til å begynne med til det flotte og sikkert temmelig ukjente franske bandet Pulsar, og litt til tidlige Pink Floyd. Låten konvertere så til en pulserende, slepende og hypnotiserende tematikk hvor gitarene virkelig er på allerten og leverer mye lekkert. Paddi pisker skinn som bare han kan og bidrar med distinkt rytmikk til denne killerlåten. Dette er for øvrig den eneste låten som Tim, Dave og Paddi har laget i plenum. Det øvrige sortimentet står Tim, Dave og Kevin bak etter hva vi kan skjønne. Muligens vil det nysgjerrige leser lure på hvem disse musikerne som vi åpenbart er så familiære med er? Joda, Tim, Dave og Paddi er forenklet sagt ”gutta” i og omkring Stone Premonitions som stadig gir ut kvalitetsmusikk. Denne gang heter prosjektet Stella Polaris og med et slikt stjernenavn navn må det bare bli himmelsk bra musikkJ Spøk til side, det er faktisk virkelig saftige saker som vi serveres på denne skiva. På mange måter er dette et album som er en gitarelskers våte drøm! Det er i bøtter og spann med herlige, skarpe og spennende gitarlekkerbiskener fra Tim Jones som virkelig funkler spekkfull av entusiasme og spilleglede. Som kjent gir en enslig svale ingen sommer, og Jones tar slett ikke så mye plass at de andre ikke får anledning til å vise hva de kan. Jones og keyboardisten David ”Ohead” Hendry samspiller så det er en fryd, og både Kevin Thompson på trommer og The Reverend Rabbit på bass leverer varene. Det umiskjennelige Stone Premonitions soundet fremkommer definitivt på Stella Polaris prosjektet, og nå i enda en spennende utgave. En utgave hvor prog, psykedelisk musikk og spacerock utgjør et miks som bare band under Stone Premonitions paraplyen kommer opp med. Dette er besnærende og ofte grådig bra musikk. Musikken er nesten helt instrumental, og skiva med Stella Polaris er nok ei smart skive å starte med for de som føles seg kallet til å bli kjent med Stone Premonitions sitt unike univers. ”Givin' It Large” er den låten som har vokal og det er den forvrengte stemmen til The Reverend Rabbit vi hører. Låten er veldig rytmisk basert og med en udefinerbar underliggende spenning, og det hele toppes med rimelig forvrengt gitar for å si det mildt. Denne skiva oppleves som meget gjennomarbeidet og homogen og er stemningsfull med noen litt tynger partier som avbalanseres av mer stemningsfulle avsnittene. Denne kontrasten gjør at musikken hele tiden kjennes spennende og levende. I tillegg så er det åpenbart at komposisjonen er basert på et bevist kunstnerisk uttrykk og ikke som så mye annen av dagens musikk basert på det rent kommersielle og musikk som er skreddersydd for å tekkes markedskreftene. Stella Polaris leverer ekte saker, gode låter og har inspirerte og dyktige musikere til å foredle dette. Slikt blir til musikk som er av høy kvalitet og som er et must for ekte musikkelskere, og dette er ei skive som ordineres til de som vil ha genuin, spennende, velspilt og deilig musikk som er befriende fritt for hemmende føringer fra de som bare tenker på bunnlinja!

 

 

http://aural-innovations.com/stonepremonitions/bands/global/

 

  • Tim Jones – Gitarer

  • Dave Hendry – Keyboard og synther

  • Kevin Thompson - Trommer

  • Paddi – Trommer på spor 1

  • The Reverend Rabbit – Bass og vokal på Givin` It Large

 

  • 1) Off With Their Heads

  • 2) Ephadream

  • 3) Diocin & Widdershins

  • 4) So What If They've Got Tee Shirts In Denmark

  • 5) Remembrance

  • 6) Retroglide

  • 7) The Man Who Never Was

  • 8) Givin' It Large

  • 9) Liberation Squared

  • 10) We're All Egyptians Now

 

 

Steve Hackett - Live Rails

 

 

 

Her har vi med en levende legende å gjøre, og Steve Hackett var da også en meget viktig del av Genesis den gang de laget bra musikk og før Phil Collins raderte ut bandet. Som soloartist har også Hackett levert varene mange ganger, og laget noen til dels nesten uhørt bra album. Så mye som 26 slipp har det vel blitt med stort og smått, og det har vært rimelig varierte saker fra blant annet musikk med akustisk gitar i førersetet i en klassisk tapning, men også mer progga saker. I tillegg har han spilt sammen med Steve Howe i GTR. Konstellasjonen The Steve Hackett Trio består foruten den selvsagte av Roger King og Rob Towndsen og er en akustisk trio. Vi kan uten å nøle fastslå at dette er en fantastisk dyktig og dedikert musiker som om 100 år garantert vil bli husket av våre etterkommere. Her varter han opp med en dobbel CD med nesten to timers musikk som er hentet fra konserter i London, Paris og New York de siste to årene. Selv om Hackett er en stor musiker trenger han assistanse, og selvsagt er medmusikantene hentet fra aller øverste hylle. I tillegg til å kunne spille sine respektive instrumenter synger alle og skaper tidvis lekre sangharmonier. En del av musikken på denne liveskiva er naturlig nok hentet fra Hackett siste verk ” Out Of The Tunnel’s Mouth” som vi synes var en noe ujevnt verk. Smart nok og åpenbart med mye selvinnsikt så har han skjønte det og bare plukket frem de beste låtene fra det verket! Med sine vakre refreng og lekre saksofonsolo er ”Emerald And Ash” virkelig en fin låt i denne konteksten. Like bra er ”Fire Of The Moon”, og de andre låtvalgene fra en lang karriere er vellykket til tusen slik at dette blir en usedvanlig bra liveskive. Hackett har også hentet fra sin tid i Genesis og det er her et direkte kjempesmart valg. Hør bare på ”Blood On The Rooftops” som opprinnelig var på den ofte undervurderte skiva ”Wind And Wuthering”, eller enda bedre hør på ”Firth Og Fifth” fra ”Selling England By The Pound”. Rimelig komplekse saker for å si det pent, og når så låten avsluttes med noe av den mest elegante gitarsolo vi noen gang har hørt må vi bare glise bredt i henrykkelse. Før vi kommer så langt er det en sinnsykt bra pianointro av Roger King og mye annet nesten uhørt bra musisering. Ganske så heftige basslinjer og ditto tromming fra Gary O`Toole får vi på ”Ghost In The Glass” og også Rob Townsend bidrar til den stemningsfulle åpningen. Med et voldsomt sug og med en gnistrende fremdrift er låten ”Spectral Mornings” en superb start på den andre skiva. Gitarsoloen er det bare Hackett selv som kunne trylle frem, og det er en mektig og formidabel og særdeles velkomponert låt. Et formidabelt verk er som helhet ”Live Rails” med sine svært dyktige musikere som klarer å balansere virtuositet og det stemningsfulle på en tilnærmet perfekt måte. En kolleksjon av gode låter hjelper også godt på vei mot et så flott resultat, men når så også låtene blir påplusset instrumentalistenes tonalitet og tidvis improviseringer så blir det et verk med nok av identitet og særpreg.  Som de fleste nok nå har fått med seg så synes vi dette er et storartet musikalsk verk som vi unner alle som er glad i god musikk å lytte til.

 

www.myspace.com/hackettsongs

www.hackettsongs.com

 

  • Disk 1:

  • 1. Intro (02:18)

  • 2. Every Day (06:51)

  • 3. Fire On The Moon (06:17)

  • 4. Emerald And Ash (09:00)

  • 5. Ghost In The Glass (03:23)

  • 6. Ace Of Wands (06:48)

  • 7. Pollution C (02:21)

  • 8. The Steppes (06:01)

  • 9. Slogans (04:22)

  • 10. Serpentine (06:43)

  • 11. Tubehead (06:06)

  •  

  • Disk 2:

  • 1. Spectral Mornings (05:58)

  • 2. Firth Of Fifth (10:39)

  • 3. Blood On The Rooftops (06:31)

  • 4. Fly On A Windshield (02:07)

  • 5. Broadway Melody of 1974 (01:47)

  • 6. Sleepers (07:32)

  • 7. Still Waters (05:31)

  •  

 

Steve Hackett - Gitarer og vokal

Roger King - Keyboards og vokal

Gary O’Toole – Trommer og vokal

Nick Beggs - Bass og vokal

Amanda Lehmann - Gitarer og vokal

Rob Townsend - Diverse blåsere og vokal

 

 

 

 

 

Uriah Heep – Into The Wild

 

Det er et spenn på 41 år mellom debuten til Uriah Heep ” Very 'eavy... Very 'umble” og ”Into The Wild” som da også er studioskive nummer 23 fra Uriah Heep. Smått imponerende spesielt på bakgrunn av at mye som disse musikerne har levert holder, og såpass bra kvalitet. Denne skiva kommer ut på Frontier Records, og veteranen og grunnleggeren av bandet Mick Box er henrykt over dette. Vår henrykkelse for Uriah Heep skriver seg til dels fra gamle dager, og gjelder kanonlåter som ”The Wizard”, ”July Morning”, ”Easy Livin” og utallige andre som har bidratt til at Uriah Heep faktisk har solgt ufattelige 30 millioner album. De har også vært et særdeles aktivt turneband og besøkt så mye som 53 land! På ”Into the Wild” er det derimot elleve ny låter som vi skal forholde oss til, og slett ikke la nostalgien ta overhånd! Som så ofte før er det skikkelig bra coverkunst som pryder skivene til Uriah Heep, og denne skiva er ikke noe unntak da greskamerikanske kunstneren Ioannes har laget et lekker bilde. Selve musikken er nå atter en gang orgelbasert som den var på forrige skive” Wake The Sleeper”, og det er da Heep er på sitt beste synes nå vi. Musikken er definitivt ikke nyskapende og spekket med overraskelser, men til gjengjeld er 100 % gjennomført retro hva gjelder produksjon og sound. I tillegg er det særdeles velspilt og samspilt og låtene er av den inspirerte arten hvorav flere utmerket vel kan føye seg inn blant Uriah Heep sin bedre øyeblikk. Å toppe de klassiske Heeplåtene er dog ingen enkel oppgave, og nærmest fra denne skiva kommer ”Southern Star”, ”Trail Of Diamond” og ”Money Talk” som har alt av det som gjorde bandet så elsket.”Nail On The Head” er rimelig energisk og viser veteranene fra den mer groovende og faktisk funky siden, mens ”I Can See You” er en fin uptempo låt og ” Kiss Of Freedom” avsluttets særdeles følelsesladet! Uriah Heep har vært uforandret siden 1986 med unntak av Russel Gilbrook som erstattet en syk Lee Kerslake i 2007. Bandet er også utrolig stabile musikalsk sett, og leverer alltid varene selv om de som nevnt aldri streber etter å være eksperimentelle eller grensesprengende. Her er det orgelbasert hardrock som gjelder, men veteranen Mick Box brekker opp dette og leverer noen tidvis fabelaktige gitartryllerier. God gammel Uriah Heep rock som har stor respekt for både blodfans og de musikalske røttene dette og med forbausende mange sterke låter er hva ”Into The Wild” byr på!

 

 

  • 1.      Nail On The Head

  • 2.      I Can See You

  • 3.      Into The Wild

  • 4.      Money Talk

  • 5.      Trail Of Diamonds

  • 6.      Lost

  • 7.      Believe

  • 8.      Southern Star

  • 9.      I'm Ready

  • 10.  T-bird Angel

  • 11.  Kiss Of Freedom

     

  • Mick Box – Gitarer og vokal

  • Trevor Bolder – Bass og vokal

  • Russell Gilbrook – Trommer og vokal

  • Phil Lanzon - Keyboards og vokal

  • Bernie Shaw - Vokal

 

Whitesnake - Forevermore

 

 

 

De fleste vet vel at David Coverdale er primus motor i Whitesnake, og mange er nok rimelig happy med at Whitesnake nå er ute med sitt studioalbum nummer 11. Herligheten er innspilt, produsert og mikset av Coverdale selv sammen med gitaristen Doug Akdrich og Michael McIntyre i Snakebyte Studios og i Grumblenott Studios & Villas i Lake Tahoe, Nevada. Debuten til bandet kom så tidlig som i 1977, og med tiden har det såkalte Snakesoundet fått en hengiven fanskare. Bluesrøttene til Coverdale til sammen med reinspikka rock utgjør mye av oppskriften bak suksessformelen som har gjort bandet til hva de er. Vokalen til Coverdale er også regnet av mange som særdeles bra, og de fleste har vel fått med seg at han i sin tid var vokalist i Deep Purple? Her på ”Forevermore” er mannen som opprinnelig kommer fra Saltburn-By-Sea fortsatt sulten på å lage bra musikk og sammen med Aldrich har de vristet ut et knippe ok låter.”Forevermore” er et album som ikke byr på de store overraskelsene og vi får egentlig akkurat det vi kan håpe på og forvente. Solid håndverk og melodiøs og velspilt rock vil aldri gå av moten, og når så den obligatoriske balladen også sitter så bra, da er alt ok. ”Fare Thee Well” er en flott ballade og ”tittellåten er av episke dimensjoner, og en knallbra avslutning på skiva med mye lekker gitarspilling. En hyllest til George Harrison er det nærmeste vi kommer en overraskelse og den neddempede ”One Of These Days” er absolutt en verdig hyllest. Mer fart er det over den mer klassiske Whitesnakelåten ”Love Will Set You Free”, og i tillegg er ”Whipping Boy Blues” og ”Steal Your Heart Away” låter som fansen garantert vil få lykkekrus av! At skiva er såpass lang som førtifem nok også vil frembringe lykke hos blodfansen, selv om skiva for oss gjerne kunne ha vært noe kortere da det går litt på tomgang etter hvert. Brian Tichy som er ny mann bak trommesettet gjør seg på ingen måte bort, og leverer varene til fulle. Musikken til Whitesnake er som alltid stinn av gitarer, og at duoen Aldrich og Beach kan sine saker til tusen er hevet over tvil. Hevet over tvil er det også at dette er et verk som pent føyer seg inn blant de klassiske Whitesnake skivene. Produksjonen er bra og det er både inspirerte musikere og stort sett ok låter. Mer kan vi ikke forlange av Whitesnake, og det er rett og slett tålig god og velspilt melodiøs rock vi får på ”Forevermore”.


 

 

  • 1.      Steal Your Heart Away

  • 2.      All Out Of Luck

  • 3.      Love Will Set You Free

  • 4.      Easier Said Than Done

  • 5.      Tell Me How

  • 6.      I Need You (Shine A Light)

  • 7.      One Of These Days

  • 8.      Love And Treat Me Right

  • 9.      Dogs In The Street

  • 10.  Fare Thee Well

  • 11.  Whipping Boy Blues

  • 12.  My Evil Ways

  • 13.  Forevermore

 

  • David Coverdale – Vokal

  • Doug Aldrich – Gitarer og vokal
    Reb Beach – Gitarer
    Michael Devin – Bass
    Briian Tichy – Trommer

 

 

Ben Rusch & Simon Charlton – The Truth Of All Love

 

 

Ben Rusch er av progarchives blitt plasser i båsen som kalles crossover prog, og det er nok en ok beskrivelse av musikken til denne særdeles produktive og fine musikeren. På ”The Truth Of Love” samarbeider han med den engelske dikteren Simon Charlton som Rush også tidligere har jobbet sammen med i forskjellige prosjekter, men her er det snakk om et samarbeid på et helt album. Simon Charlton bidrar med dyptloddende og førsteklasses lyrikk. Som vi alltid har mast på er det alltid et stort pluss når tekstene omhandler noe meningsfylt. Vi synes faktisk det nesten er en unnlatelsessynd å ikke ha noe fornuftig tekst å sno musikken rundt! Her er altså det ønsket til de grader oppfylt. Bimbi Urquhart sine lekre bratsjlinjer pryder også denne skiva, og folkelementene er fortsatt tilstede musikken. Nytt er det at det tidvis er et mer rocka sound og odde taktarter, men det er som før ofte rimelig teknisk intrikat og med en mangesidig instrumentasjon. En instrumentasjon som multiinstrumentalisten Rusch i stor grad står for der han trakterer både trekkspill, gitarer, bass, mandolin, saksofoner og perkusjon. Imponerende å spille så mange instrumenter så bra er bare mildt sagt! Smått imponerende er det også at denne skiva er Rusch sin 21ste etter hva vi har kunnet telle oss frem til. Uten særlig anstrengelser som for eksempel det å klare å telle til 21J, vil den nysgjerrige nok lett få med seg at Ben Rusch har vunnet utallige priser og at han er med i ørten forskjellige musikalske sammenhenger. Det er lett å la seg forlede til å tro at denne mannen har minst et par kopier som deler på alle disse aktivitetene han er med på! Vokalen til Rusch er som alltid meget bra og med en kledelig mørk og uttrykksfull teint. Uttrykksfull er også låten ” That Night When We Fell” hvor Rusch sin flotte mørke stemme korrelerer ypperlig med mørk bratsj og de øvrige instrumentene. Den energiske låten ”Loniless And Wine” er deilig melankolsk og vakre harmonier men også mer vindskjeve sådanne, men viser hvor subtil Simon Charlton sin lyrikk er! Ganske så intens og høyst interessant og spennende er ” The World Is Turned To Darker Days” med all sin dramatikk og fremdrift. Lekker og er også den Heywardinspirerte låten ”I Will Love You For A Long Time Bacause You`re Holy”. Trekkspillet på ” How Long Must I Wait Until the Ocean” viser hvor bra Rusch er på å integrere “uvante” instrumenter i musikken og få det til å fungere, og til og med låte meget bra. Mye av ”godlyden” kommer fra kreativitet, originalitet og et sound som er svært dynamisk, moderne og organisk. Den låten med kanskje mest fres i er ” The Ghost of You Is the Heart Of Me” som også har et voldsomt sug og som er sneisen og stemningsbasert. Ben Rusch er som nevnt en meget god instrumentalist som også er en tidvis nesten uhørt dyktig låtsnekker. Han kan det med å bygge opp og holde på spenninga, og er flink hva gjelder variasjon. Musikken er ofte duggfrisk og Rusch lager prima vare uten bruk av klisjeer og resirkulering, og det er ofte komplekse saker som ikke bare er for de spesielt interesserte. Til det er musikken for hørbar og tilgjengelig, men samtidig er det originalt nok og absolutt musikk som tar et skritt til side for det meste av annen musikk. ”The Truth Of All Love” kan gjerne beskrives som en musikalsk smeltedigel som gir oss fin og kledelig original musikk som den jevne progger bør kunne finne særdeles velsmakende.

 

http://benrusch.com/

 

1. That Night When We Fell
2. I Will Love You for a Long Time Because You're Holy
3. And She My Vision Will Again Be Known
4. She Comes to Me in My Hour Of Weakness
5. Until the End of Days
6. The Ballads Are Soaked in Whisky
7. How Long Must I Wait Until the Ocean
8. Promised Land
9. The Ghost of You Is the Heart of Me
10. In Loneliness and Wine
11. The World Is Turned to Darker Days
12. The Truth of All Love

 

Bimbi Urquhart - Bratsj
Ben Rusch - Piano, trekkspill, gitarer, bass, mandolin, saksofoner og perkusjon

 

 

The Global Broad Band – Freedom

 

 

Stone Premonitions Production sørger stadig for fine utgivelser og siste tilskudd er “Freedom” med Global Broad Band. Et band hvor den alltid like tilstedeværende og energiske musikerne Tim Jones er en av drivkreftene. Med seg her har Mr. Jones ikke Mr. Smith men en multiinstrumentalist ved det skotskklingende navnet Paddi. Disse to står i felleskap for alle låtene på skiva, og til å hjelpe seg på denne skiva har de hentet inn diverse dyktige gjesteartister. På låten ”This Is England” er musikerne i det mer progressive hjørnet, og komme opp med en låt som har mye Kevin Coyne i seg hva gjelder stemning, tematikk og ikke minst stemme. Dette er sannsynligvis ikke bevist, men det er deilig å høre at den nå avdøde og så flotte artisten Kevin Coyne sin ”ånd” og estetikk fortsatte er i live. ”This England” har også en utsøkt intensitet, og raljerer blant annet med såpeopera som eneste intellektuelle føde og overforinga av nyheter som vi alle opplever. En mer catchy og enkel låt er ” A Different Kind” som er i et modus av dansbar men bluesstenket psykedelisk rock. Rocka er også ”Waddya Want`s” som er sosialpolitisk legert og groover flott og tilgodeser oss med en fiks miks av injeksjon av elementer fra punk og prog. En fin og velklingende dialog mellom vokalen og bakgrunnsvokalen løfter låten ytterlige. Hva som er budskapet i ”Free Palestine” er jo åpenbart, og det er så absolutt en lang og fin låt om dette så viktige emnet. En viss omarbeiding har ”In The Image” gjennomgått fra der vi sist traff på den på skiva ” The Clowning Achievement”, men også denne versjonen er bra og passe suggererende. Noe mindre gitarorientert er låten nå, men desto mer med fokus på vokalen som er snedig legert og utført. Lyrikken er om de som for å skaffe seg makt og penger begår de mest groteske handlingene, alt summert opp i en snedig refreng. Også ”Perpetual Motion” fant vi på nevnte ” The Clowning Achievement”, og nå er den en lekker og smått hypnotisk men dansbar og fin rocker som nå er kortet ned til ”bare” ni minutter.  Denne skiva gir seks pulserende, velspilte og vel utførte låter med et brennende politisk budskap om det disse artistene oppfattes som en tilnærmet sosialt og politisk realitet. Alle er ikke nødvendigvis enige i hva lyrikken har på agendaen, men takke meg til meningers mot og det å ta opp viktig tematikk. En tematikk som musikerne virkelig  står for og som nå til fulle kommer til overflaten i denne flotte Stone Premonitions utgivelsen. En sterk kontrast til meningsløs lyrikk som for eksempel ” se og lett på rumpene, alle mann til pumpene”! På denne skiva følges også interessant lyrikk av velspilt og gjennomført bra musikk som det er vel verdt å anskaffe seg.

 

http://aural-innovations.com/stonepremonitions/bands/global/

 

  • 1) Waddya Want

  • 2) Free Palestine

  • 3) In The Image

  • 4) This England

  • 5) A Different Kind

  • 6) Perpetual Motion

 

  • Paddi – Trommer, gitarer, keyboards, bass og bakgrunnsvokal

  • Tim Jones - Vokal, gitarer og bass

  • Terri-B - Bakgrunnsvokal

  • Dave Hendry - Keyboards

 

Ten – Stormwarning

 

 Ten har opp gjennom årene ofte levert svulstige saker som også er rått melodiøst, og det er lite nytt i så måte på ”Stormwarning”. Skiva er så vidt vi kan skjønne bandets niende, og det er fire år siden forrige utgivelse. Det burde i sum borge for rutinerte og kompetente musikere som er sulte på å fore verden med ny musikk. Låtkolleksjonen er da også jevn og ok uten å være belemret med dirkete dårlige låter, men tidvis er det litt vel repeterende saker vi serveres. Ten kan ogjerne betraktes som en snill liten pusekatt som maler og maler i glede over at tross alt noen fans vil trykke musikken deres til sitt bryst. De først låtene er ok og akkurat så pompøse som vi kan forvente, men det blir mindre og mindre interessante låtføring utover på skiva. Det er likevel bedre å være svulstig enn å være navlebeskuende og å lage noe totalt uinteressert som knapt har den minste sjanse til å feste seg i hjernebarken. Sjefen i Ten er utvilsomt Gary Hughes, og har en fin musikalsk CV, men er som alle kunstnere avhengig av å være fokusert og inspirert. Her er det tidvis så som så med det nevnte, og ”Stormwarning” går litt for ofte på tomgang slik at en tar seg i å lete etter en ”spoleknapp”. Musikalsk sett ligger Ten i samme farvannet som Rainbow og Harem Scarem, men i våre ører sjeldent så bra som disse. Bra er åpningslåten ”Endless Symphony” som er en stor og mektig låt med lekkert refreng er kort sagt en virkelig bra melodiøs hardrock låt. Den obligatoriske balladen heter ”The Wave” og er verken bedre eller verre enn en kan forvente, mens tittellåten ”Stormwarning” har fine gitarer i et flott melodisk modus. Problemet med skiva er at det er for ofte melodisk faktisk og for lite klør som river og sliter litt i det minste. Det blir som tidligere nevnt for snilt og for lite fart i sakene når bandet ikke setter på turboen eller viser at de i det minste har litt pondus. I sum en grei og ufarlig AOR skive med låter om smyger seg av sted og er behagelige for de som liker slikt, men som ikke akkurat utfordrer lytteren på en tilnærmet anstendig måte. Cover kunsten er derimot noe av det beste skiva har å by på, og både den unge damen og resten er lekkert nok!

 

http://www.myspace.com/tenbandofficial

           

  •             1. Endless Symphony

  • 2. Centre Of My Universe

  • 3. Kingdom Come

  • 4. Book Of Secrets

  • 5. Stormwarning

  • 6. Invisible

  • 7. Love Song

  • 8. The Hourglass And The Landslide

  • 9. Destiny

  • 10. The Wave                       

  •                         11. The Darkness (Bonuslåt på japansk versjon)

 

  • Gary Hughes – Vokal og gitarer

  • John Halliwell - Gitarer

  • Neil Fraser - Gitarer

  • Paul Hodson – Keyboards, synther og programmering

  • Mark Sumner - Bass

  • Mark Zonder – Trommer og perkusjon

 

Bangtower - Casting Shadows

 

 

Det en ofte en temmelig dampende instrumental musikk fra denne trioen vi får servert på deres debutskive. Musikalsk er det blant annet en finurlig blanding av jazzfusion, hardrock og prog som Bangtower er eksponent for. Trioen består av den Walisiske basslegenden Percy Jones kjent fra Brand X og Tunnels, og han har samarbeidet med utallige musikere herunder Brian Eno, David Sylvian, Project Lo og ikke minst med Steve Hackett på hans fabelaktige skive ”Voyage Of The Acolyte”. Med i Bangtower er også den kanadiske gitarist og produsent Neil Citron, som har samarbeidet med for eksempel Lana Lane og Erik Norlander. I tillegg så er den dyktige trommisen Walter Garces som til daglig spiller i Electric Prunes med i dette bandet. I plenum klarer disse tre erfarne og dyktige musikerne å lage ei skive som groover, er passe fandenivoldsk og løssluppen, som har soloer av stort format og jevnt over gode låter. Antakelig vil de som bekjenner seg til Steve Vai, Electric Prunes og/eller Brand X også kunne dyrke Bangtower. Bandet mikser sjangere like lett som andre bytter strømper, og de spiller hverandre gode og har et samspill med virkelig fin intensitet her på ”Casting Shadow”. Hør bare på ”Man In The Middle” som er både en duell og en brennhet duo mellom wah-wah gitaren til Citron og Jones sin båndløse bass og glidende toner. Det er en rikholdig meny av forskjellige musikalske sjangre her som det sneies innom på ”Casting Shadow”, og dette krydres som nevnt med fabelaktige soloer og en voldsom spilleglede og som det svinger! Neil Citron farger skiva med en melodisk teft og harmonisk kompleksitet og gir oss et assortert utvalg av svært hørbare og heftige injeksjoner til lydbildet. Citron er mest kjent som produsent, men viser at han så absolutt har store evner som gitarist, og viser at han kan spille fort med gjør det alltid smakfullt og aldri for å vise seg. I tillegg så evner han å spille tilpasset musikken, og er like god om det er jazzlandskaper som utforskes eller om hardrock er på menyen.  Percy Jones står for det som er av keyboardlyd, men brettene er her mer med som et stemningsskapende instrument og ikke som noe ledestjerne. Da er den båndløse bassen til Jones mer dominant, og han er en mangesidig bassist som alternerer mellom hardt og neddempet, med og på siden av de to andre, men alltid med stor musikalitet.  Hør bare på bassoloen på slutten av ”Sex Ne Up”, hvor også Citron sin wah-wah stunt er flott. Låten er stenket med catchy hardrock og solide rytmer, men blir noe mer neddempet utover og søker seg mot jazzens forunderlig verden mot slutten. Walter Garces er i sitt ess på ”Groove Snake” og dundrer i vei på denne spenstige rytmisk drevne låten. Mer avbalansert er den fusionlegerte og lekre låten ” 1% ters”, mens ”Ballad Of Welath” har hentet mye inspirasjon fra Jeff Beck. ”Hair Of The Dog” er en fin melodisk låt som opererer i et terreng hvor progfusion bor. I sum er dette så absolutt ei flott instrumental skive med svært dyktige og inspirerte musikere som har bra låter og åpenbart trives med å spille sammen.

 

 

  • 1) BBA

  • 2) Sex Me Up

  • 3) Hair of the Dog

  • 4) Let 'Em Drown

  • 5) Ballad of Wealth

  • 6) Man in the Middle

  • 7) Groove Snake

  • 8) 1%ters

 

  • Percy Jones – Båndløs bass og keyboards

  • Neil Citron – Gitarer og keyboards

  • Walter Garces – Trommer og perkusjon

 

mungiga

Soft Machine Legacy - Live Adventures

 

 

Som albumtittelen indikerer er det snakk om ei live skive her. Spor nummer 3,5,8 og 9 er fra Posthof i Linz i Østerrike 22-10-2009, mens de resterende låtene er The Village i fra Habach i Tyskland dagen etter. Selve bandet Soft Machine Legacy er en fin fortsettelse på legendariske Soft Machine, og alle fire som spiller her har vært med i moderbandet. Soft Machine spilte en rimelig hektisk form for eksperimentell musikk mens Soft Machine Legacy på denne skiva gir oss mest mer rolige tolkninger av gamle låter i et tidvis laidback modus. Det begynner da også ganske så svalt og neddempet med de lange låtene ”Grapehound” og ”Has Riff”. Når disse to fine låtene vel er fortøyd og fordøyd så blir det et noe mer fyrig band med jazzrock på agendaen, og hvor jazzvibbene har førsteprioritet.  Likeledes så er det førsteprioritet her og bare å ha musikere som er  av virkelig høy standard, og det er mye lekkert samspill og flust med lekre soloer. Soft Machine Legacy henter også inspirasjon og påvirkning fra world musikken, men det er også noen nikk mot eksperimentell musikk på denne skiva. Lettere eksperimentell er det jo og totalt å omarrangere den klassiske låten ”Facelift” som opprinnelig klokket inn på 18,54, og var på skiva ”Third” som kom i 1970. Her er det en frisk og freidig utgave på 3,28 som skreller vekk all tidligere jamming og er en grådig bra, konsis og spennende låt i denne tapningen. En tapning som gjennom hele skiva er tilsynelatende kjemisk fri for keyboards, til glede for noen og til ergrelse for andre. Når vi sier tilsynelatende så synes vi at på den fine låten ”Song Of Aeolus” så har det ”sneket” seg inn noe som likner mistenkelig på keyboards. Nevnte låt er en virkelig knasende bra låt hentet fra Soft Machine sin niende verk ”Softs” fra 1976, og vi er ytterst takknemmelig for at den fine låten atter hentes frem. Årsaken er at da kan en ny generasjon musikkelskere få høre en virkelig utmerket komposisjon, men kanskje også få ørene opp for den kanskje ikke så kjente skiva ”Softs”. Jada dette blir ei salig røre mellom Soft Machine og Soft Machine Legacy, men i yr glede over at førstnevntes låter atter tolkes av ytterst kvalifiserte musikere er jo ikke det så unaturlig vel? Når vi først er i det nostalgiske hjørnet så hadde det selvsagt vært supert om Hugh Hopper hadde traktert bassen her, men uten de rette forbindelser til den andre siden er jo det som kjent særdeles vanskelig! Mindre vanskelig er det definitivt å glede seg over Theo Travis sin fabelaktige saksofon og fløtespilling. Soft Machine Legacy i et temmelig aggressivt modus kommer frem på låten Relegation Of Pluto / Transit hvor det hele også er rimelig eksperimentelt. Om ikke alt er like eksperimentelt på hele denne skiva så er det mange duggfriske og spennende tolkninger av Soft Machine sine klassiske låter vi har får servert. For de som liker dyktige musikere som virkelig spiller ut sitt register uten å være arrogant flinke er dette ei skive som absolutt bør høres. Når så også låtsortimentet er av så høy kvalitet er det egentlig lite tvil om at dette er noe de som bekjenner seg til jazzrock bør få fingrene i.

 

www.myspace.com/softmachinelegacy

 

1. Has Riff 8:31
2. Grapehound 8:38
3. Nodder 7:04
4. In The Back Room 9:41
5. Song Of Aeolus 6:58
6. Relegation Of Pluto / Transit 3:02
7. Gesolreut 5:52
8. Facelift 3:28
9. Last Day 5:01

 

John Etherbridge - Gitarer
Theo Travis – Tenor- og sopransaksofon og fløyte
Roy Babbington - Bass
John Marshall - Trommer

 

Mugstar – Lime

 

 

Skive nummer tre fra Mugstar fra Liverpool, og faktisk deres andre i 2010, og deres tredje totalt sett! Skiva tar opp tråden hvor skiva ”Sun, Broken” fra tidligere i år sluttet. Det er mye kraft og fylde atter en gang fra dette bandet, og vi blir angrepet med rikelig med energi, smarte musikalske manøvrer og en fyldig tekstur. En fin kolleksjon av riff passeer revy på låten ”Sunburnt Impedance Machine”, og vokalen er ikke ulik tidligere utgaver av Pink Floyd. Gitarene er av den mer høytflygende typen, og keyboardene har fokus på repetitive mønstre i en ganske så potent låt. Det repeterende kan lett bli besettende fascinasjon og et modus hvor en blir sugd inn i en temmelig  stakkato og ofte  særdeles suggererende verden. En verden hvor det psykedeliske og spaca er høyt aktede skatter, og hvor bandet ganske så fint alternerer mellom krautrock, postrock og hard psykedelisk musikk. En musikk som Mugstar faktisk har brukt mange år på å raffinere og utvikle fordi de faktisk så dagens lys så tidlig som i 1996. Først etter ti år kom debuten, og nå fire år etter er det et hyperaktivt og høyst oppegående band som gir oss to fine skiver i samme år. Musikken er utvilsomt inspirert av tidligere tiders, men fortsattaktive, pionerer innen psykedelisk legert musikk som for eksempel NEU!, Hawkwind, Sonic Youth og Acid Mother Temple. Mugstar kommer heldigvis opp med sitt eget personlige musikalske brygg hvor det er rikelig med teppebombing fra gitarene, og hvor heftig og presis støtteild av hypnotiske og spennende rytmikk sørger for at det hele blir inspirerte saker. For å utvide den soniske paletten har Mugstar med seg Jonathan Hartley på klarinett fra bysbarna i postpunkbandet Clinic på låten ”Serra”. Hans utmerkede traktering av klarinetten med rikelige nikk til Hawkwind gir tiltrengt variasjon, og er med å farge de musikalske landskapene sammen med effektiv og minimalistisk synthbruk. ”Serra” har mye snert og mystikk i åpningen men blir mer spaca etter hvert, og riffene er pent smaksatt med krautrock og med sine tretten minutter er det også en episk låt som har fin kvalitet. For de som liker heftig og subtil tromming så er ”Radar King” fylt med slike stunts, og som regel er Steve Ashton et skikkelig pre med sin intense og distinkte tromming. Nevnte låt er mye spennende ved, og når den heftige og deilige rytmikken har rast fra seg er det tid for å roe ned. Da konverter låten til temmelig stemningsfulle musikalske landskap som det bare er å nyte til fulle.  De som liker psykedelisk musikk vil også lett kunne nyte Mugstar sin musikk, og på ”Lime” får de en pent variert, velspilt, gjennomtenkt og spennende skive.

 

 

  • 1.      Sunburnt Impedance Machine

  • 2.      Serra

  • 3.      Radar King

  • 4.      Beyond The Sun

  • 5.      Kinksi

 

  • Steve Ashton – Trommer og perkusjon

  • Neil Murphy - Gitarer
    Jason Stoll - Bass
    Peter Smyth – Gitarer, keyboards og vokal

    Gjesteartister,


Jonathan Hartley – Klarinett på spor 2

 

Vega - Kiss Of Life

 

 

Debuten til britiske Vega som ble etablert i 2009 er for mange det ultimate AOR prosjektet. Tvillingbrødrene Martin, Tom og James er kjent Fra House Of Lords, Ted Poley Of Danger Danger, Khymera og Sunstorm for og nevne noen få. Når de så slår seg sammen med den tidligere Kick og Eden vokalisten Nick Workman, da blir lett forhåpningen om ei formidabel skive rimelig store. Med på dette laget er også tidligere trommis hos Kryah og The Station Club, Dan Chantrey. Tvillingene Martin har stått for musikken, mens masteringen er ved velkjente Dennis Ward. Resultatet er i skive med klassikk rock med mye AOR i seg som lett kan oppfattes som en snodig miks av Journey, Bon Jovi, Def Leppard og U2. Musikken er på ingen måte snodig, men voldsomt melodiøs og sitter godt i øret og det er trygg og god musikk som IKKE trår den smale sti. Det originale og nyskapende skal en lete med lys og lykter etter, men musikken er velspilt og det er åpenbart lagt mye arbeide ned i dette produktet. Som melodiøs rock er dette bra saker, og ”Staring At The Sun” er en låt vi liker. Vi liker også at det hele er lagt i en lei hvor soundet er moderne og ikke bærer med seg så mye fra tidligere tiders storheter innen sjangeren. Energinivået holder absolutt vann, og så vidt vi kan bedømme er ikke lyrikken så ”søt og silly” som den ofte er i en slik kontekst. Nick Workman står seg ypperlig her og vokalen hans passer meget bra til musikken. De øvrige musikerne gjør solide innsatser, men vi hadde gjerne sett at James Martin hadde hatt mer kompleks musikk å boltre seg i. Han virker å kunne sine saker for å si det pent, og burde nok fått lov til å skinne mer. På powerballaden ”What it Takes” kan en med "selvhør" lytte til noe av hva mannen kan. Samme låt viser for øvrig at broder Tom kan sitt gitararbeide, og låten byr på en frisk gitarsolo.   Hos AOR folket er vi derimot helt sikker på at ”Kiss Of Life” vil oppfattes som særdeles frisk og skiva vil utvilsomt også skinne. En berettiget mistanke er at denne skiva kan meget vel bli det neste legendariske verket innen det mye omtalte musikalske segmentet. Årsaken er så enkel som at dette albumet har alt som skal til for å bane seg til topps innen sin sjanger så vidt vi kan bedømme.

 

 

www.frontiers.it/webradio
 http://www.youtube.com/watch?v=LnVoF4TalEA
 http://www.frontiers.it/m/uploads/audios/vega_-_01_-_into_the_wild__.mp3
 http://www.frontiers.it/m/uploads/audios/vega_-_03_-_one_of_a_kind__.mp3
 http://www.frontiers.it/m/uploads/audios/vega_-_09_-_stay_with_me_.mp3
http://www.myspace.com/vegaofficial

 

  • 1.      Into The Wild

  • 2.      Kiss Of Life

  • 3.      One Of A Kind

  • 4.      Staring At The Sun

  • 5.      Too Young For Wings

  • 6.      A.N. Other

  • 7.      Headlights

  • 8.      Hearts Of Glass

  • 9.      Stay With Me

  • 10.  Wonderland

  • 11.  What It Takes

  • 12.  S.O.S.

 

Nick Workman - Vokal
Tom Martin - Gitarer
James Martin - Keyboards
Dan Chantrey – Trommer

 

  2. Strangeway – Perfect World

 

 

Strangeway er her ute med sin reunion skive, og at de i det hele tatt skulle komme sammen igjen kom som en stor overraskelse for mange. Bandet debuterte med selvtitulert skive i 1986, og den ble meget vel mottatt av spesielt de britiske kritikere. Neste skive ut het ”Native Son” og det var med den det hele tok virkelig av. Musikkmagasinet Kerrang klinte like godt til og kalte skiva et melodisk rockmesterverk. Det er derfor ikke småtteri denne nye versjonen av Strangeway har å leve opp til. For å klare disse forventningene er det jo ikke så dumt å ha en vokalist av Terry Brock sitt kaliber i sin midte. Skottene i Strangeway er nær en AOR himmel for mange, og denne skiva vil nok sementere det inntrykket for fansen. Rett nok er det vanskelig å toppe klassiske Strangeway låter som ”Every Time You Cry”, ”Where Are They Now” og ” Love Lies Dying”. Likevel så får fansen akkurat det der vil ha på ”Perfect World”, og ”Movin On” og tittellåten” Perfect World” kan meget vel med tiden bli klassikere innen AOR segmentet.  Produksjonen er ganske så soft og det er en om ikke utfordrende så heller behagelig musikk å lytte til. Musikalsk er det noe forenklet sagt som om Bad Company møter Eagles og fokuser på å lage så neddempet og avslappende AOR som mulig.  Selv Terry Brock skrur seg ned noen hakk, og er ekstra smektende og gir mange silkemyke vokale leveranser. Gitarene er aldri av den mer røffe typen, men er tidvis lekre nok og gir kulør til låtene. Låtene er laget på kjente og kjære oppskrifter, og funker på den måten at de har stor gjenkjennelsesfaktor og det er jo nettopp det mange vil ha. Søkende, utviklende og kreativt vil det være en stor overdrivelse å si at ”Perfect World” er. Mer nærliggende er ord som velspilt, trygt, melodiøst, snilt og velkjent. Slikt er jo momenter som ofte får lytteren til å føle at skiva er av den familiære sorten, og det er jo nettopp slik AOR ofte er fundamenter slik vi ser det. Basert på den konteksten er Strangeway så absolutt et band som leverer varene som er forventet. Det skal egentlig godt gjøres å finne en original tanke på denne skiva, men likevel innenfor de nevnte rammene så fungerer dette meget bra og gir ei skive som muligens plasserer seg trygt i AOR sin ”hall of fame” ?

 

                       

 

  •             01. Perfect World 4:47

  • 02. Borderlines 5:15

  • 03. Movin On 4:54

  • 04. Time 6:03

  • 05. Crackin' Up Baby 5:03

  • 06. Liberty 4:28

  • 07. One More Day 5:18

  • 08. Bushfire 7:00

  • 09. Too Far Gone 4:37

  • 10. Can t Let You Go 6:05

  • 11. Say What You Want 5:15          

                       
Terry Brock – Vokal
Ian J. Stewart – Gitarer
Warren Jolly - Bass
Jim Drummond - Trommer
David "Munch" Moore - Keyboards

 

 

Pure Reason Revolution – Hammer And Anvil

 

 

 

Disse musikerne ble samlet til musikkollektivet Pure Reason Revolution ved Westminster Universitetet i 2003. Ambisjonen var sannsynligvis å lage musikk som var vanskelig å sette i noen bås, og det har de jammen lyktes med! Her er det en skjønn forening av harde gitarriff, popestetikk, komplekse partier, catchy musikklinjer, vokalharmonier og hva nå enn som bandet finne for godt å ta i bruk. Den musikalske eventyrlysten er stor og viljen til å lage noe spesielt og unikt likeså. Selv beskriver de musikken sin som musikk som blander prog og grønsj med vokalharmonier på beste Beach Boys vis. Andre har beskrevet PRR som astralfolk og ny prog, mens medlemmene selv har en felles forkjærlighet for band som Pink Floyd, Led Zeppelin, Nirvana, Smashing Pumpkins og Super Furry Animals. De mest fantasifulle har en nokså malende beskrivelse av PRR. ”La musikerne fra Muse og Rush spille inn en coverlåt av Depeche Mode som Steven Wilson fra Porcupine Tre har valgt ut, og så la Chemical Brothers og Jutice remixe det hele!” Det er jo ikke måte på beskrivelser det der, men aller viktigst er at musikken til PRR som oftest er en fornøyelse å lytte til og passe utfordrende for de som har noe musikalsk eventyrlyst i bunn. Såkalte ”westcoast” harmonier er en av PRR sine mest utpregede varemerker, og det blander de altså villig vekk med hva som måtte passe der og da. Det indikerer selvtillit og deres måte å få elektronica, prog og rock til å inngå en snerten symbiose er som oftest vel verdt å låne ørene til. Aldri har vel elktroprog hørtes bedre ut enn på ”Hammer And Anvil”, og PRR er hva Depeche Mode kunne blitt om de hadde hatt mye mer progestetikk i sitt fundament. ”Hammer And Anvil” er bandets tredje skive, og nå er det ikke lenger nok å være lovende, nå må de også levere varene! Den testen består de med glans fordi det er et verk med mye kvalitet og substans vi serveres. Sjelden har en såpass synthinfluert musikk vært bedre, og skiva er også noen kledelige hakk hardere enn deres forrige. Som med de aller fleste gode musikalske verk er det ikke alt som sitter mitt i blinken ved første lytt, men da er det bare å la skiva få modne med flere snurr i spilleren. Med en slik oppskrift vil det finurlig og ofte subtile som dette verket gestalter smått om senn avdekkes. Da finner man en temmelig unik og vellykket miks av tøffe riff, vokalharmonier, elektroniske danserytmer (!), prog og poptendenser. Pussig nok så funker dette selv om mange av ingrediensene i seg selv ikke akkurat trigger oss til vanlig for å si det pent! Vi kan vel trygt snakke om en vellykket blanding, og at P.R.R. kan kåres til mestre i det å blande disse sjangerene slik at det virkelig fungerer.  Noen av våre lesere vil garantert synes det blir i overkant mye pop og elektronikk over dette verket, og da skal de bare styre unna. De som derimot kan klarer en musikk som både har rockefot, en kan danse til, og som også avgir progvibber, de er det musikk for! De kan med glede lytte til Jon Courtney ekkoeffekt vokal på ” Last Man, Last Round ” som svever på en seng av ganske så stilfulle og lekre synther. Låten er også passe mørk i teinten og vi dras med ut i ganske så spennende lydlandskaper. Eller du kan lytte til råbra vokalharmonier fra Alper og Courtney, men også riff til å bli glad av og heftig tromming. Som alltid er synthene i storslag og farger musikken på en flott måte. ”Blitzkrieg” er dansbar, og ”Armistice” er popstenket, mens ” Over The Top” avgir mange Depeche Mode linker. Kort sagt ei bra skive innen elektroprog dette her, og et band som det kan være smart å sjekke opp!

 

http://www.myspace.com/purereasonrevolution

 

  • 1. Fight Fire
    2. Black Mourning
    3. Patriarch
    4. Last Man, Last Round
    5. Valour
    6. Over The Top
    7. Never Divide
    8. Blitzkrieg
    9. Open Insurrection

  • 10. Armistice

 

Jon Courtney – Vokal, gitarer og keyboards
Chloe Alper – Vokal, bass og keyboards
Jamie Willcox – Gitarer og vokal
Paul Glover - Trommer

 

The Kings Of Frog Island – III

 

 

 

Leicester i Storbritannia har mer å glede seg over enn et fotballag som er på vei oppover igjen etter noen tunge år. Bandet med det ”froskete” navnet serverer her en variert og tidvis hard psykedelisk musikk. Skiva heter noe så enkelt som ”III”, og er nummer tre i den såkalt mørke triologien som omhandler en psykologisk reise i et demonifiserte sinn. Ikke akkurat noen lystelig tematikk, men med The King Of Frog Island herlige innstilling er dette musikk som står godt til teksten. I front av dette bandet befinner Mathew Bethancourt seg, og han støter vi stadig på i ulike musikalske sammenhenger. Han er utvilsomt ganske så dedikert til å skape musikk som er heftig og ofte temmelig psykedelisk legert. Bethancourt er blant annet kjent fra Cherry Coke, Josiah og The Begining og leverer her mye lekker og spenstig gitarspilling ofte med temmelig balstyrige riff. I tillegg så har den nylig nevnte musikeren på denne skiva skrevet ti låter som er arrangementmessig raffinerte. ”III” er virkelig et album som vokser ettersom en hører det flere ganger. Bandet har noen likhetstrekk med Monster Magnet, og da spesielt fra Monster Magnet sin tidligste periode. Også andre storheter innen stonersegmentet som Litmus, Kuyss, Orange Goblin og Fu Mancho er aktuelle referanser. Mye viktigere er det at The King Of Frog Island delvis fornyer sjangeren med sine injeksjoner av spennende elementer av såkalt tribal, og forbilledlige variasjon. For eksempel er faktisk ” Dark On You” en ballade som virkelig fanger lytteren med sin slepende stemninger og solide påvirkningskraft. Svenneprøven med å få musikken til å låte frisk og original lykkes bandet langt på vei med. Da er det viktig faktisk ikke å kjenne sine begrensninger, og en ballade innen stonerrock er ikke noe vi har hørt så alt for ofte for å si det pent. Plateselskapet sier i promoøyemed at musikken til TKIFI er , “For fans of: early Monster Magnet / Cherry Choke / Black Sabbath / Baby Woodrose”.  Det er greit nok, men de kunne gjerne sagt, “for fans av meget god, variert og fornyet psykedelisk musikk som er laget med kløkt, omhu og masse kjærlighet. Musikken på ”III” føles ofte befriende ekte, og skiva viser et band som  virkelig slår ut håret som noen ynder å kalle en slik musisering i delvis fri dressur. Fritt er det også på “Ode To Baby Jane”, hvor det er rett så suggererende, jammende og heftig. Låten er nokså retroorientert, og tankene går til Velvet Underground i deres glansdager. Glans så det skinner og virkelig funkler av er den vannvittig deilige låten ”A Cruel Wind Blows”.  Låten er spekket med folk, og er en fabelaktig, stemningsfull og tøff låt på alle måter. Tøff er også ” The Keeper Of…” som bygger seg forbilledlig opp mot tribal enstonig sang og vokal av den mer skremmende typen. Låten er virkelig heftig, energisk og spennende og full av fremdrift og essens. TKOFI har laget ei skive med ”III” som er velspilt, dynamisk og variert, og er psykedelisk musikk eller stoner din greie så er nok dette et band å sjekke ut. I tillegg så vil de fleste som liker god rock generelt sett finne mye spennende musikk ved å stifte et nærmere bekjentskap med TKOFI.

 

http://www.myspace.com/thekingsoffrogisland

 

1. In memoriam
2. Glebe Street Whores
3. Bride of suicide
4. Dark on you
5. The keeper of...
6. More than I should know
7. Ode to Baby Jayne
8. I ain't sorry
9. A cruel wind blows
10. The gallowtree gate

 


  • Mathew Bethancourt – Gitarer, vokal og bass
    Mark Buteux – Slide gitar, akustisk gitar, rytme gitar og bass
    Dodge Watson – Trommer og perkusjon
    Gavin Searle  - Vokal
    Lee Madel-Toner - Bass

  • Gjesteartister,

  • Midge Day

  •  Julia Dream,

  • Gavin Wright

  • Tony Hesl

 

Godsticks - Spiral Vendetta

 

 

Godsticks fra sørlige delen av Wales er en godt bevart hemmelighet for mange, og de spiller en musikk som er lett å lytte til selv om musikken er rimelig kompleks. Noen har valgt å beskrive musikken som, Jeff Berlin og Allan Holdsworth møter Colloseum og Spock’s Beard. Egentlig sier denne beskrivelsen en del, og det er i alle fall 10 virkelig gode og spennende låter vi tilbys. Skiva har ei spilletid på 48,55, og det etter seksten måneder med låtskriving, fire måneder med øvelser og to måneder i studio. Alt dette for at vi skal få spille og vurdere ei skive med spilletid et stykke under timen!  For å lage noe solid og godt trengs det tid og omhu, og med store musikalske muskler har Godsticks kommet opp med et meget bra verk. De ti låtene gir oss mange intrikate låter som altså likevel sitter bra i øret. Hør bare på ” The Continuation Of Livid” som er en kontant men lekker og disiplinert låt som viser at dette er musikere fra øverste divisjon. Siden debut EP-en har Jason Marsh forlatt Godsticks skuta, og Darren Charles og Steve Roberts er blitt til en duo. Duoen har likevel klart å konservere og ytterlige å utvikle det unike soundet den omtalte og smått fantastiske EP-en bød på. Brian Beller kjent fra Steve Vai, NDV, James LaBrie, Mike Keneally osv. er hyret inn for å spille bass på skiva. Beller forsøker på ingen måte å etterape Marsh, men er seg selv først og fremst. Det har ført til i skive som er noe mørkere og helt klart hardere enn EP-en. Det Beller gjør, gjør han så bra at Marsh faktisk ikke er spesielt savnet fordi Beller sin sprudlende basspilling sørger bidrar til at verket blir så vellykket. Et verk som lett trigger lytterens fantasi der bandet leder en gjennom ti låter fylt med flotte stemninger og intrikate musikalske landskaper. Styrket av en klar og fin produksjon er det lett å lytte til skiva hvor Darran Charles sin flotte, følsomme og nærmest hypnotiske stemme avleirer mye lidenskap og patos. På ” Unnerving Allure” får omtalte Beller sjansen til å skinne for første gang. Låten snor og bukter seg finurlig og definitivt progressivt. Sprettende og tidvis funky og pulserende rytmikk stødig ivaretatt av rytmeseksjon er noe en lett legger merke til.  Melodiene er likevel alt prioritet nr. 1, og den lidenskapelige vokalen raffinerer bare dette. Gitarsoloen til Darren Charles er av høy klasse, og de smakfulle pianolinjene utvider den soniske paletten ytterlige. Låten har et så rikholdig sortiment hva blant annet gjelder rytmikk og taktarter at den må fordøyes over tid. Dette er slett ikke noen vond følelse, men mye mer en fin musikalsk opplevelse som ikke går ut på dato i det hele tatt ulikt hva enkelte andre serverer. Låtene er jevnt over ikke spesielt lange, og noe av årsaken er kanskje bandets disiplin. Her er det ikke snakk om unødvendig ”fyllmasse” men mer et fokus på å forholde seg til tematikken uten unødvendig brodering. Både Roberts og Charles er dyktige keyboardsspillere, men faller ikke for fristelsen til å overdrive. De har et soleklart fokus på at keyboardene mest er der for å foredle musikken og blant annet bidra til en solid og kraftig tekstur. Samspillet er skiva gjennom av høy klasse mellom disse tre musikerne, mens varierte og fascinerende musikalske landskaper passerer lik vakre skyformasjoner på en klar og fin dag. Låtene er dyktig komponert og det er en fin balanse og samhandling mellom catchy melodier og behendig musikalsk håndverk. Visse vibber til Steely Dan forfinnes blant annet p.g.a. bandets jazzlegning. Vakre og tidvis uventet prestasjoner fra gitaren hever også skiva, og sammen med alt det andre snertne som forefinnes er dette en meget bra musikalsk prestasjon. Merk deg navnet Goldsticks, de har definitivt kommet for å bli og å dominere progressiv musikk i årene fremover.

 

 

  • 1. The Offer Still Stands (2:47)

  • 2. Unnerving Allure (6:00)

  • 3. Timshel (5:36)

  • 4. Norman (6:00)

  • 5. Put Seven in Bold (5:47)

  • 6. Withdrawn (5:15)

  • 7. Traverse (2:30)

  • 8. R.R.R. (5:30)

  • 9. The Continuation of Livid (4:30) instrumental

  • 10. Unravel (5:00)

 

  • Darran Charles – Vokal, gitarer og keyboards

  • Steve Roberts – Trommer og keyboards

 

Gjestemusiker,

Bryan Beller - Bass

 

 

Ohead - Dreamstate Circus

 

 

Dave Hendry er en foretaksom mann, og er både multiinstrumentalist og produsent. På dette verket er han sammen med sitt kjære Ohead ute med nok ei skive med psykedelisk spacerock. Mindre kjent er det nok at Hendry også gir ut musikk under navnet Transequence, men det får bli en annen historie en annen gang. David Hendry spilte i sine yngre år trommer i for det meste hardrock band og spacerock konstellasjoner, men har altså økt sin instrumentale kompetanse med årene. Som ungdom vokste han opp med elektronisk musikk og progressiv rock. Tangerine Dream, Pink Floyd, Eloy og Steve Hillage var noen av de foretrukne artistene. Med tiden oppdaget han psykedelisk musikk, og derfra var veien ikke lang til opprettelsen av Transequence og deretter Ohead. Alle dyktige musikere har vett til å hyre inn gode hjelpere, og fra Clear Blue Sky er den eminente gitaristen John Simms hentet inn for å gi ytterlige klangfarger til ”Dreamstate Circus”. Simms frodige gitarspilling får vi blant annet høre på tittellåten, og tro oss, han er vel verdt å låne ørene til! Tim Jones tar seg også av gitarene på tre spor, herunder den fine låten ”Infinite Potentialities” som også var å finne på Stone Premonitions 2010 som vi ga ganske så rosende omtale tidligere. Dette gjenhøret er alt annet enn vondt, men tvert om en flott opplevelse for så bra er låten! Skiva er så full av små og underfundige og flotte detaljer, at for å få med seg alt er det er smart trekk å bruke noen gode hodetelefoner. Med gjentatte lytteseksjoner vil musikken vokse seg stor og sterk, og en vil virkelig få tre inn i Ohead sin smått fantastisk musikalske univers. På ”Meadow Of Dreams” smeller Tim Jones til med en gitarsolo som det lukter kvalitet av, og som bare må høres. Låten er for øvrig en variert lytteopplevelse som også lett kan avstedkomme en hypnotiserende virkning på lytteren. Her er det så mye som tre gjestemusikere som alle bidrar til denne fine stemningen, og denne rolige låten er virkelig en må-høre-låt. Meget vel verdt å lytte til er også Mike Bike sine akustiske gitarer som da også samspiller fabelaktig og nydelig med Tim Jones. Lyden fra Mark Newman sin djembe og ikke minst samplere gjør dette til en virkelig knallbra låt. ”Dreamsatte Circus” er ei duggfrisk og deilig skive med sterke låter, som de med hang til psykedeliske spacerock av høy kvalitet absolutt bør sjekke ut.

 

http://www.ohead.co.uk/

 

  • 1.Dreamstate Circus 8,07

  • 2.A Thousand Stars and A Thousand Moons  10,52

  • 3.Subliminal Conditioning  7,43

  • 4.Meadow of Dreams  9,27

  • 5.Dubliminal Conditioning 7,37

  • 6.Infinite Potentialities  13,21

  • 7.Transition Zone 8,15

  • 8.Puzzle Box  5,28

 

  • David Hendry – Keyboards, synther, gitar, vokal, djembe, programmering og trommer

  • John Simms - Elektriske gitarer på spor 1

  • Tim Jones – Elektriske gitarer på spor 2, 4 og 6

  • Mike Bike – Akustiske gitarer på spor 4

  • Mark Newman – Djembe på spor 4 og 5 og stemmesamplere

  • Spacy Ranch – Saksofon på spor 3

 

 

Ben Rusch - Architects Of Time

 

 

 

Dette er faktisk Ben Rusch sin skive nummer tjue, og her er det rock i fundamentet og folkelementene sørger for smakstilsetningen.  Kort sagt så er det et folkrock album vi her har under lupen, men samtidig så strekker skiva seg utover hva et vanelig album innen sjangeren klarer. For å gi en viktig injeksjon til det vakre og stemningsfulle samt utallige andre årsaker er Bimbi Urquhart rekruttert til å spile på ”Architects Of Time”. Hun er en bratsjspiller i den ypperste verdensklasse, og viser hvor bra et slikt noe uvanelig instrument i en rockekontekst kan låte. Noe av årsaken er nok at når den godeste Ben Rusch har skrevet dette verket, så er de tre komposisjonene Bimbi Urquhart spiller på legert slik at bratsjen kommer til sin rett og blir utnyttet til fulle. Nå hører det også med til historien at Rusch i mange år har vært på leting etter en virkelig god bratsjspiller, og vi kan trygt fastslå at han har funnet det han leter etter! Bimbi Urquhart tilfører så mange subtile detaljer, teknisk briljant og så mye snacks til det ferdige produkt, at det utvilsomt var verdt ventetiden. Når det gjelder cover art så står også denne gang Shreyans Bhansali for den jobben, og hun har laget et virkelig spenstig og lekkert stykke kunst. Det er derfor slik at Ben Rusch har fått meget god hjelp av disse to damene jentene til å trylle frem et åndsverk i sound og cover art som det er klasse over. Klasse er det så absolutt over låten ”Out Of Time” som åpner opp skiva. Låtene er herlig intens men likevel strålende vakker, og er utvilsomt skiva sin mest progressivt stenkede sak. Noen sinte og slemme gitarlinjer og en armada av pianolinjer er noen av ingrediensene som Rusch bruker for å skape akkurat den rette stemningen og soundet. Den resterende kolleksjonen er mye mer folkpreget og mindre skarpe i kantene, men avgir likevel musikk mer rikelig kraft og nerve. Teknisk er det ofte rimelig avansert uten at det noen gang går på bekostning av formidlingsevnen, og ikke minst muligheten til å ta til seg musikken. På den luftige og lekre låten “In A Tousand Year” får vi nennsomme og vakre toner fra bratsjen til Urquhart. Låten ligger mye tettere opp til tradisjonell folklore enn mange av de andre i kolleksjonen. Dette skyldes blant annet at Rusch sørger for at musikken på de øvrige låtene er farget med hans musikalske bumerker, og således lager han sin eget personlige folkrock her, som er temmelig unik. Om ikke unik så er det en fin humor gjemt i en tittel som ”Robin Hood Is Currently Unavailable”. Musikken på selve låten byr på flott keyboards- og pianospilling og har det lett uforutsigbare som er så viktig. ”Architects Of Time” er ei skive som ofte er instrumentalt temmelig teknisk oppegående uten at det noen gang går i veien for musikken og melodiene. Skiva er et verk som er meget velegnet å lytte til for de som elsker god musikk, og som en særpreget og original musiker og komponist stolt kan vise til.

 

http://benrusch.com/

http://benrusch.com/media/OutOfTime.mp3
http://benrusch.com/media/RobinHoodIsCurrentlyUnavailable.mp3
http://benrusch.com/media/InAThousandYears.mp3

 

 

 

  • 1.      Out Of Time

  • 2.      Robin Hood Is Currently Unavailable

  • 3.      Architects Of Time

  • 4.      Where The Wild Things Are

  • 5.      Double Helix

  • 6.      Adam And Eve

  • 7.      In A Thousand Years

  • 8.      The Thought Of You Is New

  • 9.      Hand Me A Jet Pack

  • 10.  Where To Put That Foot

  • 11.  Covering Cold Feet With Warm Sheets

  • 12.  Time To Go

 

  • Ben Rusch – Komposisjoner, lyrikk og alt av instrumenter utenom bratsj

  • Bimbi Urquhart – Bratsj

 

Anathema - We`re Here Because We`re Here

 

 

Atmosfærisk rock fra fra Beatlesbyen, og Anathema har faktisk holdt på i så mye som 20 år, og dette er deres åttende utgivelse. Når vi sier holdt på så tar vi raust med at helt i starten kalte disse musikerne seg Pagan Angel. Opp gjennom årene har mannskiftene vært hyppige, men en trofast fanskare har alltid stått last og brast med bandet. Det til tross for at stilen har endret seg radikalt med tiden, og de tre første albumene ”The Crestfallen”, ”Serenades og ”The Silent Enigma” kan gjerne beskrives som romantisk doom metall. Siden ble det mer avant garde eksperimenter før kursen ble staket ut mot atmosfærisk rock med solid lyrikk. De fleste vil være enige om at dette er et band som har vært i stadig bevegelse inntil denne skiva i det minste. Hvorvidt en liker forandringene er jo en smaksak, men ingen kan beskylde Anathema for til nå å ha stagnert og bare resirkulert seg selv.  Det er derfor et paradoks at vi i og med denne skiva synes at det er litt lite forandring å spore hos bandet! Paradokset skriver seg selvsagt fra det faktum at vi er blitt lettere bortskjemt av Anathem hva gjelder utvikling. Det er derfor strengt tatt ikke riktig å klage på at skiva er litt vel forutsigbar, men likevel så gjør vi det! Steven Wilson har mikset skiva, og bidrar mye til at musikken er lekkert flerfarget og at Anathema klarer med “We`re Here Because We`re Here” å beholde om ikke utvikle sitt melankolske og episke særpreg. Et særpreg som tidvis er pent krydret med litt postrock og litt spacerock, og de mer harde attakkene står skuler ved skulder ved skulder med de mer rolige og faktisk lettere poppete sekvensene. Skiva starter opp med de to fine låtene, ”Thin Air” og ”Summer Night Horizon”. Som navnet indikerer er ”Thin Air” luftig og atmosfærisk. Det drømmende har gode kår her, og bæres frem av flott akustisk gitar. Dette er scenarioet før de noe røffere gitarene overtar regien og sammen med heftig tromming sørger for en finale med gnell i hvor en rytmisk progresjon er ypperlig utført.  Følelser og energi i et mikrokosmos bør være en konsis oppsummering av en ellers flott låt med mye postrock i seg og ikke minst plenty med patos. Også ”Summer Time Horizon” er en smått imponerende låt hvor piano og trommer setter dagsorden med sin ypperlige utførsel og kommuniserende sensibilitet. Låten er ganske så intens, og har oppfinnsomme og flotte arrangementer. Siste låt ut på skiva er ”Hindsight”, og igjen viser bandet at de har øre for postrock. Vibbene fra Godspeed Your Emperor er åpenbare, men låten er så bra skrudd sammen at den står likevel fjellstøtt. Gitarduellen mellom brødrene Cavanagh på slutten er heftig og en fin avslutning på nok ei bra skive fra dette bandet. Skiva er ofte vakkert legert og melankolien flommer og produksjonen er bra og ikke minst det er kvalitet i alle ledd. Likevel sitter vi med en følelse av at Anathema kunne eller rettere sagt burde tatt litt flere sjanser og dermed kanskje utgitt et virkelig mesterverk. Likevel så er “We`re Here Because We`re Here” langt foran det meste vi hører til vanlig, og ei meget bra skive.

 

 

 

 

1. Thin Air
2. Summernight Horizon
3. Dreaming Light
4. Everything
5. Angels Walk Among Us
6. Presence
7. A Simple Mistake
8. Get Off, Get Out
9. Universal
10. Hindsight


Vincent Cavanagh – Vokal og gitarer
Daniel Cavanagh – Gitarer, vokal og keyboards
Jamie Cavanagh - Bass
John Douglas - Trommer

 

 

Yoso -  Elements

 

 

Dette kan trygt kalles en supergruppe, men det blir jo ikke nødvendigvis god musikk for det! Medlemmene har sitt opphav i blant annet konstellasjonene Yes og Toto. Bobby Kimball har sunget i Toto i årtier, mens Bill Sherwood og Tony Kaye har erfaring fra Yes, sistnevnte som opprinnelig brettist i Yes sine aller første dager. Kimball studerte faktisk til lege i fem år, før han ga seg musikken i vold. Ensemblet Lodgic var musikalsk startpunkt for Billy Sherwood, før han fra 1991 entret Yes-skuta for fem år. Disse tre musikerne har jobbet sammen i diverse musikalske prosjekter, og lysten til å forene krefter og lage egen musikk er foranledningen til Yoso. En skal være temmelig lite våken for og ikke få med seg at Yoso er en avledning av Yes og Toto. At disse musikerne vil trekke veksler på sine berømte tidligere band er også hevet over tvil. Det kan en jo mene mangt og meget om, men fastslå at andre har valgte å la linkene til tidligere band være ikke-eksisterende. Dette fordi de ikke vil ha karrieremessig drahjelp, men utvikle seg basert på det de produserer uten ”kunstig” drahjelp.  At svært mange fans av Yes og Toto vil skaffe seg dette verket er det vel ikke tvil om. Da får de musikk som er utstyrt med ”sikkerhetsbelte” og ikke tar mange sjanser akkurat. Det er også en klar helning mot Toto sin verden i forhold til Yes vibbene på denne skiva. Kimball sin vokal bidrar selvsagt til dette, selv om bonus CD-en har mange kjente Yes låter. Mest i kjent Yes-terreng er ”Wont`t End Tonight” hvor Kaye viser både at han er dyktig og at låten er nær opp til gamle Yes. Også ”Close To Curtain” er en fin gammel traver som funker med denne besetningen. Noe gammelmodig er for eksempel låtene ”Walk Away”, Only One” og ”Time To Get Up” som sannsynligvis blir hitlåter om Yoso får det som de vil. Det blir for polert for oss, selv om ”Walk Away” har noe med seg uten at vi noen gang blir helt overveldet. Vi sitter med en følelse av at disse låtene er noe hastig skrudd sammen. Resultatet blir derfor bare halvgodt, og slett ikke noe som har særlig interesse og er verdt å bruke noe tid på. Bonus live CD-en har en Yes-medley som skinner, og spesielt låten ”Yours Is No Disgrace” har mye lekkert orgel. Låten er jo også en klassiker, og var med på den tidlige skiva ”The Yes Album” fra 1971. Tony Kaye var jo i høy grad med kompositorisk her, og dette eierskapet nyter faktisk denne skiva godt av 39 år etter. Utover denne medleyen er det mange kjente låter som blant annet ”Owner Of A Lonely Heart”, ”Rosanna” og ”Hold The Line”. Felles for disse i denne konteksten er at de i beste fall bleke kopier av originalene, og vi sitter med en småflau følelse. Skiva gir som oftest ikke den gode konsertfølelsen heller, og er svært nær å havne i kategorien, unødvendig selv om at det ikke er så galt som at siste ordet i ”Yours Is No Disgrace” er brennhett! Disse skivene lider tvert om av en litt lunken følelse, og det er alt for lite driv og nerve og heller ikke det kreative jobber overtid her!

 

 

  • 1.      Yoso

  • 2.      Path To Your Heart

  • 3.      Where You’ll Stay

  • 4.      Walk Away

  • 5.      The New Revolution

  • 6.      To Seek The Truth

  • 7.      Only One

  • 8.      Close The Curtain

  • 9.      Won’t End Tonight

  • 10.  Come This Far

  • 11.  Time To Get Up

  • 12.  Return To Yesterday

 
 Bonus live CD

 

  • 1. Yoso

  • 1.      Rosanna

  • 2.      Owner of a Lonely Heart

  • 3.      Walk Away

  • 4.      Good For You

  • 5.      Yes Medley (Yours Is No Disgrace/Heart of the Sunrise/South Side of the Sky/Starship Trooper/I’ve Seen All Good People)

  • 6.      To Seek the Truth

  • 7.      Hold The Line

  • 8.      Cinema

  • 9.      Gift With a Golden Gun

  • 10.  White Sister

 

  • Bobby Kimball – vokal

  • Tony Kaye – Keyboards

  • Billy Sherwood

  • Johnny Bruhns – Gitarer og bakgrunnsvokal

  • Scott Conner – Trommer og bakgrunnsvokal

 

Sendelica –Streamedelica, She Sighed As She Hit Rewind On The Dream Mangler Remote

 

 

 

Begrenset opplag av CD, pluss DVD (Filmen “Trillian Eight” pluss bonus promo og live video) fra dette bandet. Vi skal ”konse” om CD-en som har umiskjennelige psykedeliske vibrasjoner over syv låter på til sammen sekstito minutter. Naturlig lyder og instrumenter kombineres med diverse elektronikk og bakes og eltes til lydlandskaper som er rett så fascinerende. Britiske Sendelica setter sin psykedeliske artrock inn i kontekst med elektroakustisk musikk med utallige nivåer av stilistisk samhandling og strukturerte internlinker. Det hele er særdeles intelligent og musikalsk subtilt skrudd sammen.  Musikken er en sammenhegnede totalt instrumental psykedelisk spacerockfest med virkelig topp musikere som er motivert og gir jernet hele veien. Fokuset alternerer mellom velskrevene og snertne låter og jamming til den store gullmedalje. Det settes også av plass til psykoanalytiske akustiske passasjer og et samspill som virkelig er av høy klasse. Musikerne er mangesidige og flernasjonale og det er åpenbart at de har stor glede av å spille sammen. På mange måter kan vi si at Sendelica spiller en psykedelisk musikk som tar oss med inn i det tjueførste århundrets andre decennium. Store ord ja vel, men dette musikalske ensemblet er et fyrtårn innen sitt kunstneriske områder, og er særdeles eventyrlystne, dyktige og i ordets rette forstand progressive. Årsaken er at de setter standarden, og stadig søker å utvikle seg med smartness og musikalsk kløkt som noen av midlene. Dette er et samarbeide mellom mange musikere, men vi kan ikke komme utenom Peter Bingham, og hans bidrag. Gitarene hans er som alltid varierte og unnslår seg ikke for å trylle frem fete riff. Bingham er også en sann mester i å bruke elektronikken til musikkens beste! Waliserne har visse likheter med tidlige Pink Floyd, og smaksetter denne vinklinga med sine egne spesielle bumerker. Herunder sortere nevnte riffing, men også en grublende dub-ambient helning. På den suverene låten ” Screaming And Streaming Into The Starlit Nite” kommer Lee Relfe opp med virkelig lekker saksofonspilling og noen rasende bra soloer. Låten bygger seg forbilledlig opp, og avleirer en knallbra fremdrift og et intenst samspill og som en bonus en lekker finale. Skiva er nummer fire i porteføljen, og viser et band i stadig utvikling som også utvider den soniske paletten. Noe av dette komme fra en utstrakt bruk av dyktige gjestemusikere som har flotte musikalske bidrag. Tematikken på ”Streamedelica, She Sighed As She Hit Rewind On The Dream Mangler Remote” er om fremtiden og om nature. Den omhandler også om naturen kan samhandle med teknologien, og kan disse smelte sammen og berike våre drømmer, vår spirituelle natur og essens? Nokså fritt tolket så er dette kjernen i budskapet. Låten ”Carningli [Hill Of Angels]” er en søkende eksperimentell og neddempet låt som vi synes står godt til nevnte budskap i all sin reflekterende natur. Når en så er brakt i en sinnsstemning av fred og harmoni overtar skivas lengste låt. Bingham sine gitarer smadrer en hver form for harmoni og skjærer og biter som nøkken i åpningen på ” Day Of The Locust”. Låten utvikler seg til et kosmisk jamparty av dimensjoner, og det er psykedelisk musikk av toppklasse som serveres. Det hele beveger seg mot klimaks på en suggererende, engasjerende og fascinerende måte gjennom samfulle nær innpå 21 minutter. Musikken er et stykke fra mainstream for å bruke et ”understatement”! På den annen side serveres de som er passe eventyrlystne for en musikalsk trykkoker og en monsterlåt i ordets beste forstand ! Sannsynligvis er det bare to utfallsrom hva gjelder ”Day Of The Locust”, brennende hat eller dyp og inderlig kjærlighet til dette episke verket!? Å være likegyldig holder vi som en tilnærmet usannsynlighet. Sannsynlig, sågar veldig sannsynlig er det at ”Streamedelica, She Sighed As She Hit Rewind On The Dream Mangler Remote” er Sendelica sitt beste og mest modne verk. Skiva er definitivt en essensiell skive innen psykedelisk musikk, og har så mange kvaliteter at den er en fryd for ørene.

 

www.myspace.com/sendelicapsyche

 

  • 1. Song Of The Seidr

  • 2. Dream Mangler

  • 3. Screaming And Streaming Into The Starlit Nite

  • 4. Carningli [Hill Of Angels]

  • 5. Day Of The Locust

  • 6. Power Of The Sea

  • 7. Spacehopper Blues

 

  • Pete Bingham – Gitarer og elektronikk

  • Glenda Pescado - Bass

  • Colin Consterdine – Synther og elektronikk

  • Oli Davidson Howell – Trommer på spor 2 og 3

  • Geoff Chase – Trommer på spor 5 og 7

  • Lee Relfe – Saksofon på spor 2,3 og 7

  • Ed 'Vizzie' Guild – Elektronikk på spor 1 og 5

  • Nemesis – Pyroteknisk vokal og engelaktig koring på spor 4 og 6

  • Hannah Thiem - Fiolin

  • Roger Morgan – Piano og strenger på spor 4 og 5

  • Virginia Tate – Fløyte på spor 4 og orgel på spor 6

 

Pineapple Thief -  Something Here Is Missing

 

 

Dette bandet har liksom alltid vært der, og laget ok musikk som stadig er blitt et knepp bedre for hver utgivelse uten at vi har gått av hengslene av yr glede enda. Dyktig har de alltid vært, men den helt store appellen har manglet. Litt slemt så har Pineapple Thief vært en slags Porcupine Tree og/eller Radiohead light utgave, og vi har ventet på at de skulle tre ut av disse skyggene. På forrige skive ”Tightly Underwood” var det tilløp til en slik løsrivelse, og her på Something Here Is Missing” er en fokusskifte fullført. Nå er det rikelig med særpreg og distinkt karakter til at bandet står trygt på egne ben. Pineapple Thief varter nå tidvis opp med riffbaserte og røffe utbrudd, men kommer også opp med stemningsfulle og selvgranskende musikalske øyeblikk. En miks som er både essensfull og spennende og som de kler virkelig bra ikke minst takket være den klangfulle stemmen til Bruce Svoord. At stemmen til Bruce Soord likner på Steven Wilson sin er vanskelig å gjøre noe med, men så lenge de begge låter så bra er dette egentlig ikke noe å bale med! En klar styrke til denne skiva er den elegante vekslingen mellom diverse stemningsmodus som er så å si sydd sømløst sammen. En søm som ofte er grådig kompleks, men som er utført med så mye smartness at musikken allikevel er høyst tilgjengelig. Ofte også tilgjengelig på en slik måte at musikken ligger virkelig godt i øret noen noen gang å miste fremdrift og essens. Fremdriften er vel ivaretatt med bandets evne til å bruke kontraster ofte på en riktig så effektfull og fin måte. Skiva har en perfekt balansegang mellom det rolige og nedtoner og det hardere og til dels fremetiske. Musikere som klarer dette svennestykke får ofte tryller frem ganske så fascinerende musikk, og veldig ofte lykkes dette på en fortreffelig måte. Fortreffelig er i høy grad produksjonen og den gjør sitt til at verket blir såpass bra og underholdene musikk. Dynamikk er noe vi alltid har påpekt viktigheten av, og på ”Preparation For Meltdown” får vi et skoleeksempel på dette. Dette vekselbruket av en låt med sine frenetiske gitarutbrudd som mildnes med mer neddempede partier gir på flo og fjære men også en voldsom fremdrift og ”sug” i låten. Når det hele også gjøres med stor autoritet og blir det en knallåt som resultat. Det begynner med en sparsom tromming på ”Wake Up The Dead”, og Soord sin flotte stemme får virkelig vist seg frem. Det bygger seg så fabelaktig opp og på en så elegant måte at det blir rimelig intenst og hypnotisk og låten lever som pokker. At Pineapple Thief her trår godt inn i Muse sitt landskap er ikke til å underslå, men de gjør det på egne premisser og låten er virkelig fin den. Fin er også mange ganger de kløktige basslinjene til Jon Sykes. Han har en nærmest dansende og sprettende stil som står godt til de tidvis metalliske gitarene, og skaper ofte en luftig og spenstig atmosfære. På ”So We Row” får vi en lang episk låt som på mange måter er hele skiva i en miniatyr utgave. Det meste på ”Something Here Is Missing” fremkommer på denne låten, og det gir jo en fabelaktig fin variasjon. Når så også det kompositoriske og arrangementene også sitter som et skudd er låten en innertier. Låten har så store kreative spenn at det bare er å gis eg ende over og bøye seg i støvet i ydmyk glede. Alt et ekte ”proghjerte” kan begjære finnes her, og dette er ei ellers bra skive sin aller beste låt. Vi er meget positive til dette verket, og finner lite svakheter å påpeke. Noen vil sikkert peke på en nokså utstrakt bruk av elektronikk, og kan ha et poeng der. I sum så er det likevel et album vi kan anbefale, og et av 2010 sitt beste så langt!

 

 

 

  • 1. Nothing at Best

  • 2. Wake Up The Dead

  • 3. The State We're In

  • 4. Preparation For Meltdown

  • 5. Barely Breathing

  • 6. Show A Little Love

  • 7. Someone Here Is Missing

  • 8. 3000 Days

  • 9. So We Row

  • 10. Long Time Walking

  • 11. Nothing at Best (Acoustic Version)

Bonuslåter på spesialutgave av CD-en

 

  • 1.      Long Time Walking

  • 2.      Nothing At Best

 

  • Bruce Soord – Gitarer, vokal og programmering

  • Jon Sykes – Bass og bakgrunnsvokal

  • Keith Harrison - Trommer

  • Steve Kitch - Keyboards

 

MoFoIsDead – Nubile

 

 

Fra de mest pastorale øyeblikk til riff basert musikk på null komma niks, det er MoFoIsDead det! Det låter regelrett fett i kraft av slike kontraster og det groover virkelig og låter også passe rått. Litt old school metall er aldri å forakte, og når dette kombineres med prog og ambiente melodier så er dette bandet noe for seg selv. Medlemmene kommer fra Brisbane, Melbourne og London og de liker tydeligvis å spille sammen. Låtkolleksjonen er jevnt over bra, og bandet har en herlig og ekte spilleglede. Forbildene oppsummeres med den temmelig omfattende frasen, ”livet, døden og tangentene i mellom! Vi har sett en plass at dette ensemblet har blitt beskrevet som, ” en schizofren orgie av sonisk skjørlevnet”! Og i sannhet så er dette noe annet enn vi til serveres fra de mer konforme bandene som det kryr av. Sjelden har løssluppenhet og musikalsk intelligens hatt et slik fruktbart samarbeid, og skiva har virkelig musikk som fenger og utfordrer i all sin variasjon og prakt. Soundet er friskt og freidig, det buldrer og drønner men det er aldri langt til den mer forførende og stemningmettede musikken. Vokalisten spenner over 3 oktaver og med et slikt organ kan han nesten alene utføre musikalske underverker. Noen flotte akustiske partier som på ”The Vulcanologist” tilfører nødvendige kontraster i en slepende låt. Denne temmelig enkle låten er også toppet med en meget uttrykksfull vokal, og en sneisen avslutning. Det er nesten helt utrolig at det faktisk er samme vokalist på ” Darkness Splendour”! Også denne låten begynner med akustisk stemningsfull gitarklimpring, og med Pauly noen oktaver lavere i banen. Balladen er virkelig noe MoFoIsDead kan være bekjent av med all sin prakt og skjønnhet. Den påfølgende og korte ”Ballad Of The Hazardous Looseman” er en ambient og rolig pianobasert sak med litt eksperimentering mot slutten. En hensettes i et ettertenksomt modus, men på neste låt blir en virkelig røsket ut av enhver fundering. Pauly sine gitarer spyr ut monsteriff på monsteriff og Q Beats pisker trommer som aldri før i en låt som er nokså representativ for MoFoIsDead sitt sound. Dette bandet fra ”down under” har faktisk laget ei skive som en nesten bare må bli glad i!  Skiva er på ingen måte feilfri, men er frisk og med mange originale ideer og vendinger. CD-en har litt sparsomme opplysninger, og vi som er glade i facts føler oss en tanke snurt i så måte. Produksjonen er ikke i toppklasse, men det er til gjengjeld bandets spilleglede og entusiasme. Låtene er spekket med velfungerende innfall og et herlig driv, og vokalisten er noe for seg selv og farger skiva skikkelig i positiv forstand.

 

 

 

  • 1.      Resistance Is Futile

  • 2.      Love Me

  • 3.      Inevitability

  • 4.      The Pretty Ones

  • 5.      Rainhead

  • 6.      The Undertaker

  • 7.      The Vulcanologist

  • 8.      Darkness Splendour

  • 9.      Ballad Of The Hazardous Looseman

  • 10.  Explicit

  • 11.  The Unnamable

 

  •             Pauly – Vokal og gitarer

  • Colonel – Bass og vokal

  • Q Beats - Trommer

 

Dreaming Tree – Progress Has No Patience

 

 

 

Fra Wolverhampton i Midlands i Storbritannia kommer Dreaming Tree som gir oss en progressive pop/rock. Soundet er rikt på dynamikk og en lett vindskjev og drivende og med bra med særpreg.  Influensene er mange og strekker seg fra Led Zeppelin til Spock`s Beard til Bob Dylan til Leonard Cohen og godt med Tori Amos vibber. Denne skiva er spilt inn i Thin Ice studioet til Karl Groom fra Treshold, og lydkvaliteten er av høy klasse, og eventuelle tvilere kan bare høre på trommelyden! Låtene er som alltid pent varierte, men en ekstra dimensjon av det lett sofistikerte gjør skiva til en flott lytteopplevelse. Dreaming Tree startet sin karriere i 2003/2004, og er her ute med sin andre fullengder. På forrige skive ” Grafting Lines And Spreading Rumours” ville Dreaming Tree litt vel mye, og alt skulle på mange måter ut på likt så å si. Skiva var ok, men manglet noe på konsistens, og låtene utbroderte noe mye og sluttet ikke mens leken var god! Dette er strammet opp ”Progress Has No Patience”, og er med å gjøre verket mye mer interessant og lyttevennlig. Skiva er jevnt over sammenhengende og fokusert, og gir oss en fin blanding av noen smårøffe låter og mer neddempede saker. Noen vil nok synes spennvidden fortsatt er lovelig stor, og vi tror gjerne en ytterlig spissing kunne ha vært av det gode. Lydbildet er preget av den utrykksfulle og fine vokalen til Chris Buckler, og har mye sneisen musikk med nødvendige temposkifter og unngår å bruke de typiske musikalske klisjeene stort sett. ”Moult” har en tematikk om forræderi og tap, og er en sval låt som fyres noe opp med et bluesinfisert gitarutbrudd. På ”Ophidia” er den en progsensibilitet med kreative taktskifter og mye annet snacks. Teksten på ”Grown Too Small” er alvorlig nok, mens musikken er fjærlett og regelrett kommersiell,  men vakker og med fine jazzinjeksjoner. Også ” Love And The Heart” viser bandets mer lette og ”masseappellerende” side spekket med fine harmonier. At Wishing Tree også kan rocke viser “Silence Won't Steal” som er meget bra hardrock prydet med Don Jones flotte soloer og riff, og ikke minst temmelig subtil keyboardsspilling fra Steve Barratt. Aller beste låt er i våre ører ”Ophedia”, som har melodiske gitarlinjer, fete riff og en smittende rytmikk. Låten er også utstyrt med mye suveren tangentlek fra orgel, synther og piano. Vidstrakt instrumentering, dyktige arrangementer i en fin progga låt gir oss stor musikalske glede. Deaming Tree er tidvis litt langt inn i musikalske territorier som er noe sedate og mindre interessante, men takket være dyktige arrangementer og diversifiserte instrumentering holdes lytterens interesse hele tiden oppe. ”Progress Has No Patience” bør ha en bred appell med all dens originalitet, musikalitet og knallbra produksjon.

 

 

1.      Silence Won't Steal
2. Arcadia
3. Grown Too Small
4. Love and the Heart
5. Moult
6. Ophidia
7. Slender Versions of the Truth
8. You the One
9. Tide and the Mast
10. Whisper Song
11. The Only Truth

 

  • Chris Buckler – Vocals

  • Dan Jones – Guitars

  • Jim Peterson – Bass

  • Neil Ablard – Drums & Percussion

  • Steve Barratt - Keyboards

 

Josiah – Procession

 

 

Disse musikerne fra Leicester i Midlands har faktisk holdt på siden år 2000 med sin form for rock. En rock som er rimelig nedstrippet og uten mye som enkelte oppfatter som dill, men bare riff, beat og groove i sjenerøse ladninger. ”Procession” er bandets femte utgivelse, og er også deres siste utgivelse! Årsaken er at nok er nok, og at Josiahkonseptet nå pensjoneres! Denne skiva har et innhold hentet fra tidligere ikke utgitte studioinnspillinger og liveinnspillinger fra en konsert i Sverige i 2007. Konserterkuttene viser til fulle energien og det rå og råbra livebandet Josiah var. Høyoktanrock som er frisk og sjelfull og det hele låter frsikt med en rock som er en sammensmelting av den potente og kornete engelske varianten blandet med amerikanernes mer brautende stil. De som liker Black Sabbath, Zen Guerilla, Nebula, Led Zeppelin og Fu Manchu vil sannsynligvis finner at mye av musikken til Josiah går rett hjem. Ærlig, autentisk og energifylt rock er noe som alltid gir fot, og med fem studiolåter og fem låter fra konserter får vi en fin variasjon hva gjelder musikalsk kontekst. Som er såkalt farvelalbum er dette en svanesang Josiah i høy grad kan være bekjent av. De fire første låtene er fra 2006. Her går det fort i svingene og en følelse av Black Sabbath på speed er ikke så fjern. De som klarer å henge med vil nok ha stort utbytte av dette, men våre ovasjoner er noe mer forbeholdne. Når så det roes ned med litt mer jamming og noe mindre garasjepreg på låten ”Dead Forest” henger vi mye bedre på.  Matt Baethancourt benytter også sjansen til å eksperimentere med lo-fi vokal, som han videreutviklet på sitt neste prosjekt, Cherry Coke. Når vi så trer inn i siste del av skiva, kommer vi til avdeling for livelåter. Josiah gir virkelig jernet her, og transformerer enhver låt til et lite mesterverk i energisk og jammende rock. Spesielt låtene ” “Malpaso” og “I Can't Seem To Find It” er to fabelaktig potente vitenbyrd om hvor fett og drønnende Josiah kunne spille. ”Procession” er ei skive for de som liker rock som er rett frem og særdeles energifylt og med et umiskjennelig garasjepreg.

 

01 Procession
02 Broken doll
03 Thirteen scene
04 Dying day
05 Dead forever
06 Looking at the mountain
07 Time to kill
08 Silas brainchild
09 Maldaso
10 I can't seem to find it

 

  • Matt Baethancourt – Gitar og vokal

  • Sie Beasley – Bass og vokal

  • Keith Beacom – Trommer

 

 

Stone Premonitions 2010 – The Clowning Achievement

 

 

 

Siden 1994 har Stone Premonitions gitt ut utallige skiver med heftig bra musikk som er hentet fra den solide skogen av internasjonale undergrunnsband. Band som Census Of Hallucinations og The Rabbit's Hat er nok de mest kjente, og står som symboler for en temmelig unik stilistisk musikalsk subkultur. En subkultur som har utviklet et sound som ingen andre engang er i nærheten av. Elementer fra psykedelisk musikk, prog, spacerock, hardrock og utallige sjangere er smeltet sammen til et hele som er både tilgjengelig og forstålig, men som også er svært fascinerende. Tiden er derfor nærmest overmoden for å komme med en skive som viser hva mange av disse fine musikerne er gode for. Det skal ikke mye deduksjonsevne til å skjønne at resultatet nå foreligger i form av skiva ” The Clowning Achievement”. Her frå vi åtte spor på til sammen mer enn en time, hvor skarp lyrikk er en av artefaktene. Likeledes groover og rocker skiva skikkelig, og lytteren utfordres forbilledelig av virkelig gode låter. Rabbit's Hat og Census Of Hallucinations sitt sound nyter godt av keyboardmagikeren David Hendry, som virkelig gir mye farge til musikkbildet. Spennende elektroniske utflukter, super vokal og en ytre verdenrom følelse gir musikk ytterlige et løft. Skiva har også en fin varm psykedelisk stemning og forespør om det ukjente og det bortenfor der igjen! I tillegg så gir den underliggerne atmosfæren av at noe illevarslende er nær en ekstra dimensjon til musikken. Dimensjoner er det også over den mer enn 13 minutter lange låten ”Infinite Possibilities” som viser omtalte Dave Hendry i all sin synthprakt og hvor Tim Jones understøtter med raffinerte gitarer. Låten bygger seg praktfullt opp og er makeløs bra spacerock sak. Kløktig smidd er ”Out Of Sight, Out Of Mind” som er en eldre låt  i ny drakt. Låten har en bra tekst om sosiale forhold, og en avsindig bra utfrika gitar på slutten. Er ”Out Of Sigh, Out Of Mind” utstyrt med skråblikk på verdens elendighet, så er ”Down By The River” en motsats med all sitt sentimentale innhold. Akkurat det er noe av styrken på denne skiva idet tekst og musikk er utvetydig og fokusert. Budskapet er ikke pakket inn på noen måte, og Stone Premonitions står for det de mener uten nølen, og musikken støtter forbilledlig opp om dette. ”The Clowning Achievment” har mye fin psykedelisk legert musikk og de som bekjenner seg til denne ”trosretningen” bør kjenne sin besøkelsestid å skaffe seg skiva. Bedre måte å bli kjent med Stone Premonitions forunderlige og fascinerende verden enn dette verket kalt ” The Clowning Achievement” er det ikke mulig å få!



 

 

 

  • 1.      Perpetual Motion 9,01

  • 2.      Out Of Sight, Out Of Mind 5,32

  • 3.      The Judas Kiss 8,08

  • 4.      Down By The River 6,11

  • 5.      Infinite Potentialities 13,23

  • 6.      In The Image 7,28

  • 7.      Why Are We Here ? 6,17

  • 8.      Give Us Back Our Heaven 7,29

  •  

  • Dave Hendry – Keyboards

  • Tim Jones – Gitarer

  • Kevin Thompson – Trommer

  • Mark Dunn - Bass

  • pluss mange flere

 

Geoff Leigh & Yumi Hara – Upstream

 

 

 

To musikere som er alt annet enn redde for å eksperimentere og virkelig søke å dyrke opp ny musikalsk mark. Progressivt tankegods altså, og de legger også sin skjel så og si i prosjektet. Med seg har de begge en solid musikalsk ballast idet Yumi Hara Cawkwell er utdannet fra City University Of London med toppkarakterer og følgelig har hun stor musikalsk formalkompetansen i bunn. I tillegg så har hun vært med i diverse musikalske konstellasjoner de siste årene og opparbeidet seg mye realkompetanse. Når vi først snakker opp realkompetanse så er Geoff Leigh nesten en personifisering av slikt. Han var tungt inne kompositorisk på Henry Cow sitt fabelaktige 1973 album ”Legend”. Ferden videre gikk blant annet til Slapp Happy, Hatfield And The North og Mike Oldfield. Selv om han er såkalt multiinstrmentalist så konsentrer hans seg her mest om diverse fløyter og elektronikk som gestalter brumminger, skarringer og en generelt sett skarp og intens side av musikken. Yumi Hara har det fabelaktige talentet som sikkert er ytterlige bearbeidet gjennom nitidig trening at hun kan alternere mellom improvisasjon og komposisjon forbilledlig. Her på ”Upstrem” får vi i høy grad demonstrert denne forunderlige og høyst fascinerende evnen til å hoppe fra ren improvisasjon til strengt komponert musikk, og det gjerne innen samme melodilinje! Tilbake sitter lytteren og klør seg i hodet, og lurer på hvordan, hvorfor og hvor grensen mellom disse to komplett forskjellige stilene egentlig opptrer. Vi klør oss også litt i hodet for å finne så mye essens utover dyktige musikere og en intens frmførelse på denne plata. Musikken er i beste fall svært sær, og den Tibetanske buddhistiske følelsen som diverse bjeller og vokaldroner skaper er ikke noe vi tenner på. Det er utvilsomt dype og sensitive lydlandskaper, men vi finner ingen mytologisk Sirene eller havfrue som lokker oss til og til fulle kunne nyte dette. Rett nok er det enkelte utbrudd med høyoktav stemmer og sopransaksofon som bryter stemningen, men på tross av dette forblir vi troløse. Troløse til et avant garde landskap som ikke gir oss særlig mye annet enn undring over om vi faktisk ikke forstår musikken, eller om dette bare er sært. Inntil videre lytting forteller oss noe annet arkiverer vi denne skiva som sær og uforståelig eller alternativt at vår musikalske forståelse rett og slett ikke holder mål når ”Upstream” skal under lupen!

 

 

  • 1.      Upstream  7,12

  • 2.      The Mountain Laughs 5,28

  • 3.      The Strait 7,41

  • 4.      Sytone Of The Beach 5,41

  • 5.      A Short Night 5,08

  • 6.      At The Temple Gate 7,43

  • 7.      Something About The Sky 3,45

  • 8.      Dolphin Chase 10,52

  • 9.      The Siren Returns 5,39

 

Geoff Leigh – Fløyte, sopran saksofon, sitar, perkusjon, nesefløyte, stemmedrone og elektronikk

Yumi Hara – Keyboards og vokal

 

 

 

Idle Hours – Headlong

 

 

Dette bandet er fra Colchester som forøvrig er England sin eldste by og som ligger øst i landet. Debuten er denne tre spors EP-en, og vi skal ikke underslå på noen måte at bandet er influert av Genesis og generelle neo influenser. Produksjonen er av det virkelig solide formatet, og så er det jo også selveste Rob Aubrey som er bak spakene da. Akkurat det er nok et smart trekk, som gir musikken et løft da godlyd ikke er noe som bør undervurderes. Det skal jo mer til for å lage god musikk, og selvsagt kreves det også dyktige musikere, bra låter og ikke minst en sjanger som er av interesse. De to første elementene er bra nok her, men neo prog er i beste fall en vanskelig sjanger å lage spennende og utfordrende musikk av. Nå gjør ikke Idle Hours seg bort her heller og kommer opp med ei EP som er grei nok uten at vi går fra konseptene av henrykkelse på noen måte. Den episke og majestetiske  låten “Machine Wave” har en fin atmosfære, med enkelte snerten pianolinjer og andre småfikse detaljer. Låten har en god fremdrift og rikelig essens og fine detaljer, men utover i låten er ikke de gode ideene så fremtredende og det blir en noe nedadgående formkurve mot slutten. Visse følere til Marillion er også tilstede og da spesielt instrumentalt, men ikke noe som trekker ned i en jevnt over velspilt låt. Mye god gitar og drivende rytmer og en temmelig melodisk setting preger ”Headlong”. Vokalen til Mark Sippings synes vi er ok, men noen vil sikkert synes han synger vel spesielt. Låten utvikler seg fint og sneier innom mye fin tematikk, selv om vi får et parti som ligger vel nært opp til Pendragon sitt musikalske univers. Med en underfundig tekst som omhandler ungdommens liv i forstedene får vi i låten ”Cats Chorus” en spenstig entusiasme og mye flott instrumental ”candy”. Låten har en fin variasjon og dynamikk, og vokser seg på flere gangers lytting. Denne EP-en forandrer selvsagt ikke det verden musikalsk sett, men viser et band som utfører et godt musikalsk håndverk og som innen neosegmentet har sin naturlige plass med musikk som er grei nok. Instrumental er det bra saker uten at det noen gang blir glitrende, så er det solid og bra traktering og samspill. Rytmikken er vel ivaretatt på skiva og det er noen virkelig heftige gitarlinjer som frisker opp. Melodiske er Idel Hours i høy grad velutstyrt uten at det neon gang blir overdrevet i så måte, men fin og spenstig melodisk frasering hele veien.

 

http://www.myspace.com/idlehoursprogrock

 

  • 1.      Headlong  7,46

  • 2.      Cats Chorus  6,55

  • 3.      Machine Wave  11,30

 

  • Steve Anderson - Trommer

  • Pete Clouter - Keyboards og vokal

  • Will Marriage - Bass og vokal

  • Mark Sippings – Vokal og keyboards

  • Lee Williams - Gitarer

 

A Torn Mind – Barriers

 

 

Ganske så unge musikere som spiller en musikk de virkelig brenner for og det de holder på med er stenket med en ytterst sjarmerende entusiasme. Når de så også holder et meget bra instrumentalt nivå blir det regelrett interessant. Med forbilder som Genesis, Mars Volta, Dream Theater, Muse, Pink Floyd og Thrice skaper A Torn Mind et sound som er temmelig melodisk og også online med samtiden. Mange liker å kalle musikken moderne prog, hva nå det måtte bety da de utvilsomt også har nok av retrogener!? Det som er helt klart er at bandet har en ambisiøs vinkling på sin låtskrivning selv om de ikke nødvendigvis kommer helt i mål enda. En skikkelig honnør for å spenne buen høyt skal de helt klart likevel ha. Mot har som regel avfødt mye bra, og dette bandet fra Livingston i Skottland har mye mot og søker å skape sitt eget musikalske univers på denne lange EP-en. For med en spilletid på nesten førti minutter er det en mye musikk for pengene her, på en skive som er totalt selvprodusert, innspilt og mikset! Det er formidabelt hva en kan oppnå bare en er tent nok, og tent det er A Torn Mind så absolutt! Tent på å vise verden at de kan lage spenstig musikk som freser av sted for fulle seil. En slik atferd er jo også lettere for A Torn Mind enn andre mer etablerte band, og årsaken er ganske opplagt. Skiva er som nevnt selvfinansert og det gir en ypperlig mulighet til å lage akkurat den musikken som måtte passe uten at noen napper i armet ditt og forteller deg hva slags musikk du skal lage. Full kontroll på den kreative prosessen altså, men selvsagt så er det en hake med det hele. En hake som kalles mulighet til et profesjonelt studio som igjen gir et virkelig velprodusert album. Med en dyktig produsent og et virkelig bra studio er det ikke her, og vi forholder oss derfor til det vi får på ”Barriers”. Som for eksempel ”Inpurity” som er en ytterst bra låt, som er leken og prektig variert. I tillegg er låten ambisøs så det holder, og best av alt er selvsagt at den fungerer til tusen med blant annet en vannvittig bra saksofonsekvens. De andre låtene i sortimentet har alle sine øyeblikk, men klarer ikke å holde nivået hele tiden og slikt sett har A Torn Mind noe å strekke seg etter. De virkelig store øyeblikkene og at band regelrett funkler og fungerer finne vi på denne skiva, og da er ”Barriers” en fornøyelse å lytte til. Den nevnte tilstanden er ikke noe som skiva er stenket med til fulle, men likevel er det så mye bra med musikken at vi virkelig ser frem til neste utgivelse.

 

 

 

  • 1.      Sixes & Sevens

  • 2.      Edge of the World

  • 3.      Titans

  • 4.      Impurity

  • 5.      Vita

 

  • Grant Kilpatrick – Vokal og gitarer

  • Chris Hartles – Gitarer, saksofoner og Keyboards

  • Ryan Anderson – Bass og vokal

  • Euan Sked – Trommer og vokal

 

October Files – Our Souls To You

 

 

Tredje album fra denne engelske musikalske konstellasjonen dette her, og de oppholder seg musikalsk sett en plass i og rundt metall.  Albumet er produsert av John Mitchell, og han har bidratt fint til at uttrykket fremstår som heftig mørkt, aggressivt og med en nærmest post dommedags sonisk hardhet. Skiva har en betydelig mer dirkete og hard tilnærming til musikken enn det så anerkjente foregående albumet ” Holy Armour From The Jaws Of God”. Som alltid med slike forandringer vil noen like og noe mislike det. Vi har en noe ambivalent holdning til dette da vi får et tøffere og råere musikk, men noe av fokuset på den gode låt helles også ut med badevannet. Det ligger åpenbart mye arbeid bak dette verket da det tok nær innpå et år fra ide til ferdig produkt. Så er det da også blitt et produkt som kollektivet October File møysommelig har meislet ut. Et fokus har vært å få inn en kledelig variasjon, og ikke bare elleve spor som er temmelig likelydende. October Files er ifølge bandet selv fire personer som ikke bryr seg om hva du tenker, ikke bryr seg om trender, og ikke bryr seg om suksess! De lager musikken sin slik fordi de ønsker det og de kan det! De synes de låter som ingen andre, men andre synes de låter som sønner av Killing Joke, Big Black og Boy Set Fire. Vokalen er av den mer sinte typen, og det er rikelig med hardcore og voldsomt hard musikk med forvrengte gitarer. Det groover og er passelig catchy, og ideene er mange om enn ikke alle kommer i mål på en like anstendig måte. Anstendig til de grader er diverse temposkifter som likevel ikke bruker aggresjonen som salderingspost, da den alltid er like tilstedeværende. October Files har en fin entusiasme og samspillet er av en art som gjør at musikerne spiller hverandre enda bedre. ”Our Souls To You” er også skive nummer to på rad som har samme besetning, og kontinuiteten har i alle fall her gitt som resultat at de virkelig leverer varene. Dette ensemblet vet eksakt hva som skal til for å trigge metallelskeren og utnytter dette rått med et låtsortimentet som treffer nevnte målgruppe der det skapes mest følelser og hva som evner å bli favorittmusikken. Musikken er utgitt som en dobbel CD, og den andre skiva er med en annen produser enn den første skiva. ”Our Souls To You” er kledelig hardt, sint og direkte med masse attityde som får fansen til å sprelle av lykke. Skiva er også passelig melodisk og variert slik at den fremstår som et produkt meget vel kan bli en klassiker innen sitt metallsegment.

 

www.octoberfile.com
 http://www.myspace.com/octoberfile

 


 1. Crawl
2. Corporate Evasion
3. Falter
4. Dredge
5. Eau Du war
6. Our Souls To You (Part 1)
7. A Public Display Of Anger
8. Isolation
9. September
10. Love is (A Warm AK47)
11. Our Souls To You (Part 2

 

Ben Hollyer - Vokal
Matt Lerwill - Gitarer
Steve Beatty - Bass
John Watt - Trommer

 

Fairclough & Youell – Momentarily

 

 

Nydelig cover art av Steven Joseph Hemingway møter oss når vi får denne debutskiva til Fairclough & Yourell i hende. Musikken har så absolutt jazz i bunnen, men trekker også veksler på prog, funk og mer teatermessig saker. De musikalske influensene hentes vidt og bredt fra kilder som Miles Davis, Jools Holland, Weather Report, Pat Metheny, Joni Mitchell og krydret med noe Hatfield & The North, Edith Piaf, Yes, King Crimson, Billy Holliday og Soft Machine. Det musikalske partnerskapet Peter Fairclough og Hayley Youell tryller her frem 12 låter, hvor den gode lyrikken er av Hayley Youell og musikken matcher fordi den harmonerer svært bra. Dave Bainbridge fra det kjente keltisk inspirerte bandet Iona, viser at han også har store talenter innen jazz og vi lar oss villig vekk imponere. Sammen med sine medmusikanter lager disse to nevnte ei skive som er en lidenskapelig forestilling med mange lekre detaljer. Alle musikerne bidrar dessuten med heftige og uttrykksfulle improviserte ekskursjoner. Å slippe løs disse fire er slett ikke noe risikoforetagende fordi de alle er uytterst dyktige og også virkelig har mye å bidra med når de som nevnt slår ut håret. Hayley Youell bidrar med en fortreffelig stemme som sammen med den suverene båndløse bassen til Fred Thelonius Baker gir visse hint til Joni Michlett på 70 tallet da hun utforsket jazz. På låten ”Those Birds” utforskes det intense og pasjonerte i en riktig så lekker låt med hard og knallbra bassmotiver. Episke motiver om ikke annet p.g.a. lengden, og en kraftpakke av en låt finner vi på 9 minutter lange ”Quicker Than Sand”.  Låtene bygger seg opp mens båndløs bass og piano hygger seg som lekne delfiner, hvorpå Hayley Youell sin formidable stemme kan få utfolde seg og gi oss full valuta for lytting. Mot slutten blir det en instrumental jamming av dimensjoner hvor det er flatt jern fra herrene Bainbridge og Baker. Snakk om å ha det gøy, og det smitter over på lytteren kan vi love! Skivas lengst låt er ”Little Steps” som går rolig ut av startblokka, og med et fokus på det drømmende og melankolske. Det er tross den noe sedate stemningen, rikelig med fine små detaljer som ingen bør gå glipp av. Ikke spesielt overraskende bygger låten seg opp og gir oss blant annet heftig og dystre keyboardslinjer. Igjen så skinner Baker og Yuoell i en låt som blir temmelig innholdsrik og variert. Lytteren til den skiva blir rikelig belønnet ved å la skiva få spilletid. Årsaken er at da er det mange lekre strukturelle detaljer og samhandlinger som oppdages og som er meget vel utført. Låtene er av det solide merket og et godt musikalsk håndverk hvor det dynamiske er pent vektlagt. Skiva rocker ikke akkurat heftig, men befinner seg likevel i randsonen mellom jazz og rock. Vi får nok egenart til å bli fornøyde, og det er ofte en temmelig kompleks og intens musikk som likevel gir nok rom for det å kunne roe ned, puste og reflektere.  Produksjonen er skarp og klar og gir sitt bidrag til en velspilt, spennende og bra skive slik at dette er en svært lovende debut av duoen Fairclogh & Youell, og vi får garantert hør mer fra disse to!

 

http://www.myspace.com/faircloughyouell

 

  • 1.       Quicker Than Sand 9,10

  • 2.      Over Load 6,42

  • 3.      Those Birds 4,52

  • 4.      Trippin` 4,24

  • 5.      One Baet Stair 3,54

  • 6.      Ev`ry Day 4,46

  • 7.      Cryptic 2,16

  • 8.      Don`t 3,03

  • 9.      Shed 3,24

  • 10.  After Dark 3,40

  • 11.  20,39 4,25

  • 12.  Little Steps 11,21

  •  

  • Peter Fairclough – Trommer og pekusjon

  • Hayley Youell – Vokal

  • Dave Bainbridge - Keyboards og gitarer

  • Fred Thelonius Baker – Bass og gitarer

 

Ben Rusch – Oh Yes!!

 

 

Ben Rusch regnes om en av Tellus sine mest kreative og talentfulle sanger/låtskriver, og er faktisk her ut med sitt album nummer 17. I seg selv er ikke dette nødvendigvis så mye å skive hjem om, men når de 16 foregående jevnt over har hatt god kvalitet kan en knapt annet enn å måpe. Mer enn 60 minutter med kvalitetsmusikk er hva ”Oh, Yes!!” gestalter. Ben Rusch er en Londonbasert musiker som så vidt vi kan skjønne er nærmest totalt neglisjert i vår avskjermede del av verden. Det er en unnlatelsessynd av dimensjoner da denne flotte artisten i sitt musikalske kogger har et utall av piler som sier, ”smack, smack, smack” når de treffer. For de mer tungnemme så betyr det at musikken til Rusch treffer en midt i hjerterota med all dens stemninger og følelser. Rusch baserer sin låtskrivning på et vell av influenser, og både rock, jazz, folk og pop er en integrert del av hans musikalske portefølje. I sum gir dette en ganske så snerten og interessant musikalsk verden som etter noen gangers avspilling av ”Oh, Yes!!” åpenbarer seg for oss.  Hovedinstrumentene til Ben Rusch er piano og akustisk gitar, men på innspillingene trår han til med et mye bredere utvalg av instrumenter. Vi kan i fleng og total ydmykhet nevne saksofon, mandolin, fiolin, fløyter, sekkepipe, dobbelbass og perkusjon. I sannhet rimelig imponerende når det også lyder så bra. Tittelen på hans første skive er også ganske heftig, ”The Master Of Calculated Noise”. Som det høyst oppegående menneske Ben Rusch er benytter han sjansen til å fortelle en historie på de respektive skivene sine, og dette er ganske så tydelig på denne skiva. Bare hør på teksten på den ellers så fine låten ” Pop Diva Trajectory” hvor han på en temmelig elegant måte tar et oppgjør med den amerikanske versjonen av ”X-factor”. Satire på sitt beste og en morsom sak hvor vår ekstremt store skepsis for nevnte evenement blir krydret til det fullkomne og ytterst smakfulle sett fra vårt ståsted. På grensen og gjerne over denne hva gjelder de som er skjulte psykotisk syke, er låten ”As Good As Its Gets” som lett kan skremme fanden på flatmark om en følger med. Likeledes om en er litt online i det minste, så må alle merke seg den store spennvidden i instrumentasjon, som beriker dette albumet. Det flotte sveipet gjennom de forskjellige tiårenes mest utpregede artefakter noe som vi applauderer med kraftig applaus. Elementer av psykedelisk musikk fra 60 årene, ren rock fra 70 tallet, og 90 tallets grunge er skrudd sammen til et smakfullt hele som gjør akkurat denne låtskriveren nokså egenartet. Rusch føler seg også hjemme når vi kommer til mer progressivt terreng, og noen av låtene her har mye prog i seg. På hans forrige skive, ”Time” viser de to første låtene denne holdningen til fulle. Via denne linken kan dette ved ”selvhør” bekreftes, http://benrusch.com/Music.php . ”Oh, Yes!!” er et album med masse kreativitet og essens som vokser ytterlige når det får tid i spilleren, og stemmen til Rusch er virkelig god gjennom hele albumet. Et album som ofte er dramatisk stenket, og denne tilstand utmeisels med blant annet med snerten rytmikk og dissonant akkorder. Skiva er også meget bra variert, og er et vakkert stykke musikk med en fin kombinasjon av fortid og nåtid.

 

 

 

 

  • 1. Fissle Isle

  • 2. Until the coast is clear

  • 3. The Daily Mail

  • 4. Ray by Ray

  • 5. Ode to your body

  • 6. I'm still here (at least I think so)

  • 7. As good as it gets (the Wicked Witch of the West)

  • 8. Blue Forest

  • 9. Pop Diva Trajectory

  • 10. The Lament of Catskin Arnold

  • 11. Parachute of Sound

  • 12. Bass Guitars in Heaven

  • 13. Maud's Ecstasy At the High School Prom

  • 14. Metaphor Pilot

  • 15. The ghost of you is the heart of of me

  • 16. The End of Time

  • 17. The masochist song

 

 

Doubt - Never Pet A Burning Dog

 

Fra sørlige delen av England kommer Doubt som kombinerer det lyriske fra post Canterbury nu-jazz med energien til rock og begeistringen fra frijazz. Trioen av musikere er smekkfull med musikalsk kompetanse og har mange referanser til flotte og dyktige band de har spilt i. Tony Bianco har spilt med Dave Liebman, Paul Dunmall og Alex von Schlippenbach, mens Michel Delville er kjent fra The Wrong Object og Trank Zappa Grappa In Varese. Tredjemann Alex Maguire har vært sammen med Elton Dean, Michael Moore og Hatfield And The North. Musikken disse tre herrene forretter er beskrevet som det manglende linken mellom Pink Floyd, Sonic Youth, Sun Ra, Ennio Morricono og  John Zorn`s Masada. Musikalsk er det ofte harde jazzriff blandet mer kosmiske følere og pastorale stemninger. Som gjesteartist er den smått legendariske Canterbury veteranen Richard Sinclair med på noen spor med vokal og bass. Alex Maguire er berømt for sine evner til å tilpasse seg til enhver sjanger og alltid yte på et skyhøyt nivå. En slik tilpassningsevne kommer godt med på ”Never Pet A Burning Dog” som er stenket medd Michel Delville sine fantasifulle komposisjoner. Skiva gir oss rikelig med uventede innfall og stunts som krever sin musiker for å holde tritt,  og å unngå bli en flaskehals for at musikken ikke når opp til sin intensjon. Når vi så leser at skiva er spilt inn live i studio på første ”take”, så skjønner en jo lett at dette ikke er noen musikalske noviser blant disse tre herrene. Enda mer overbevist blir en selvsagt ved gjentatt lyttesesjoner av ”Never Pet A Burning Dog”. Da åpenbares et fabelaktig samspill, og et vell av små lekre og temmelig subtile detaljer. Skiva er også kledelig ambisiøs, men smidd slik at det er en temmelig tilgjengelig musikk som forrettes fordi den er passelig catchy. Med unntak av vokalen til Richard Sinclair på ” Cobale Di San Luca ” og ”Passing Cloud” er skiva totalt instrumental. Dette er definitivt ikke noe problem da musikken snakker for seg selv, og er så uttrykksfull og dyptloddende at en faktisk ikke tenker i de baner. Den tonale paletten er i konstant bevegelse, noe som gir et fyrverkeri av en musikk hvor det er ganske åpenbart at musikerne koser seg ”glugg i hjel” som det heter seg. Musikken er ikke av den tandre typen, men har en grovkornet skjønnhet som det er vanskelig og ikke å bli betatt av. Stundom roes det hele noe ned, og Doubt ensemblet viser sine mer grublende sider, og ”Passing Cloud” er den låten hvor slike stemninger er mest fremtredende. En slik låt tilfører et pustehull, og hever produktet ytterlige. Noe som vi virkelig digger er Alex Maguire sin ofte barske bruk av mellotroner og fender Rhodes piano og generelt aggressive attityde. På Beppe`s Shelter” kommer han derimot opp med en heller artig og spennende fløyteliknende lyd på sin kjære synth, som utfyller Michelle Delville fabelaktige gitarriff i en ellers bra låt. Denne debuten er et eksempel på et vellykket samarbeid, og at en powertrio kan komme opp med meget spennende og heftig musikk. Aggresjonsnivået er høyt men alltid kombinert med melodi og stor musisering, og vi tror at mange ihuga rocker vil kunne nyte de mange riffene og den generelt sett barske stemningen på ”Never Pet A Burning Dog”.

 

www.myspace.com/doubt3

 

  • 1.      Cobale Di San Luca  3,05

  • 2.      Laughter 6,25

  • 3.      Over Birkeot 8,53

  • 4.      Sea 7,57

  • 5.      Passing Cloud 4,08

  • 6.      Cosmic Surgery

  • 7.      6,45

  • 8.      Aeon 7,28

  • 9.      Beppe``s Shelter  8,16

 

 

  • Alex Maguire – Fender Rhodes piano, Hammond orgel, mellotron og synther

  • Michelle Delville – Elektrisk gitar Roland GR-09

  • Tony Bianco – Trommer

 

Gjesteartist,

 

Richard Sinclair – Vokal på spor 1 og 5, bass på spor 1 og

 

Tilt - Million Dollar Wound

 



Tilt består av tidligere og nåværende musikere fra Fish, KT Turnstall, Sandi Thom, Stiltskin, Sugababes, Porcupine Tree og Camel. Ganske så erfaren musikere, og følgelig også å betrakte som veteraner innen musikkbransjen. Ingen av kvartetten er store vokalister, og da er løsningen enkel og ikke ulik den såkalt ”Ayreon- varianten”. D.v.s. at man nærmest håndplukker sine vokalister til de forskjellige låtene. Blir dette gjort med nennsomhet og omtanke så kan det heve musikken og skape en fin dynamikk. En fordel er det jo at de rette vokalisten plukkes, og at låtene følgelig står bra til de som velges ut. Det er også en fordel at nivået på låtene er så bra som mulig, da det er så mye letter å løfte de ytterlige et hakk. Selv virkelig stor vokalister kan jo ikke trylle og gjøre gull av gråstein. Steve Vantsis virker her å ha vært rimelig inspirert for både komposisjoner og arrangementer sitter meget bra, og om ikke alt er gull er det fint lite gråstein å finne på denne skiva. Det samme kan sies om produksjonen som er smakfull og står meget bra til soundet, som er temmelig mykt og smektende rett nok. Det er både en styrke og en svakhet da det blir meget catchy og melodiøst til tider, og helt i grenseland for å bli for snilt. Vi kunne gjerne hatt mer potente saker tidvis, men vi hygger oss med det vi får, og merker oss at musikken har visse fellestrekk med Mostly Autumn. Dette er ikke akkurat så veldig påtrengende, men mer eksakt er det at liker du Mostly Autumn så er sjansen stor for at Tilt faller i smak. Skiva er en fem spors sak som varer i 30 minutter, og som åpner med låten ” No Superman” med Paul Dourley bak mikrofonen. Han gjør en flott jobb, og understøttes av ikke mindre enn soloer av fire gitarister i en retro hardrock låt, som også er skivas mest rocka og røffeste låt. En mørk ballade med Holly Tomas som vokalist er låten ”Gravity” som har akkurat nok essens og uventede elementer til å holde på lytteren i all sine drømmende og praktfulle lydlandskaper. Strengearrangementene er subtile og hever låten i motsetning til mange slike som faktisk drukner en låt. ”Gravity” er en usedvanelig vakker låt, og oppfølger ”Answers” er en progressivt legert låt. Dette sporet er også skivas lengste og vi blir tatt med på en finfin musikalsk reise i diverse stilarter og musikalske landskaper. Meget bra gitararbeide og en Paul Dourley i knallform gjør også sitt til å skape en meget bra låt av episke dimensjoner. Dimensjoner er det også over tittelvalget, som kanskje referer seg til Forrest Gump som ble sendt hjem med et skudd i baken definert som ”A million dollar wound”, og dimmet fra videre tjeneste. La oss for all del håpe at ikke Tilt dimmes for videre musikalsk tjeneste og snart lar høre fra seg igjen! Slik vi har forstått det er denne EP-en bare den første i en serie av mini CD-er, så vi har nok ikke noe å frykte i så måte. Vi ser derfor frem mot enda mer av musikk fra Tilt sin side, og fastslår at denne debuten er både lovende, spennende, velspilt og variert.

 

 

  • 1.No Superman

  • 2.Long Gone

  • 3.Gravity

  • 4.Answers

  • 5.Adore

 

  • Steve Vantsis – Bass, gitarer, keyboards, loops, programmering og båndløs bass på spor 3

  • Dave Stewart – Trommer og perkusjon

  • Robin Boult - Gitarer og ebow på spor 4 og orgel på spor 5

  • Irvin Duguid - Synther og piano

 

Gjestemusikere,

  • Paul Dourley - Vokal på spor 1 og 4

  • Kaela Rowan – Vokal på spor 2

  • Holly Tomás – Vokal på spor 3 og 5

  • Lorna Bannon. Bakgrunnsvokal og andrevokal på spor 5

  • John Wesley – Gitarer på spor 1,3 og 4

  • Frank Usher – Gitarsolo på spor 1 og 2, gitarer på spor 3 og 4 og mandolin på spor 2

  • Nick Robertson – Akustisk gitar på spor 1,2 og 3

 

Brian Howe - Circus Bar

 

 

En av rockens vokallegender er ute med nytt album her, og Brian Howe startet sin karriere helt tilbake til 1983 som vokalist hos Ted Nugent med albumet ”Penetrator”. De fleste skjønte da rimelig kjapt at her var det en om som hadde stemmeprakt utover det gjennomsnittelige for å bruke et velkjent ”understatement”. Året etter gjennombruddet ble Brian Howe hentet inn til Bad Company som erstatning for en annen stor vokalist, nemlig Paul Rodgers. Hos Bad Company ble Howe i hele ti år før turen gikk til andre jaktmarker, og blant annet en solokarriere. Albumtittelen på denne skiva er hentet fra en arbeidsferie i Guatemala og et usedvanelig hyggelig møte med en bar og restaurant som hette nettopp Circus Bar. Som medkomponist på skiva har Howe samarbeidet med velkjente Brooks Paschal fra bl.a. ex Sullivan. Med Howe sin raspende powerhouse vokal i front er skiva en melodiøs, velklingende og livlig skive innen neddempet melodisk hardrock. Noe nytt til sjangeren tilføres ikke, men det er et solid arbeid som er lagt ned, og det låter bra nok innen for sitt gebet. Bra er også at diverse gode musikalske venner har bidratt med blant annet gitarspilling, og en storhet som Pat Travers stakk for eksempel innom en dag og spilte gitar på ”My Town”, mens vokalisten Wayne Nelson fra Little River Band gjorde ditto. To coverlåter av Bad Company låter finnes i ”Holy Water” og ”How Bout That”. Slett ikke så halvgærne varianter som viser at Brian Howe kan sitt fag. Det kan også Rafe McKenanna som har gjort en flott miksejobb, men så har han da også jobbet med kolleger som Tesla, Ten, Bad Company og Giant. En trivelig og melodiøs skive som ikke akkurat gjør musikalsk furore med gir oss hardrock med mye AOR som er ok nok. Stemmen til Howe holder selv etter 25 år, eller kanskje derfor, fortsatt mål. Lidenskapelig, moden og varm er en temmelig eksakt beskrivelse av denne stemmeprakten i en setting med mild hardrock. Mildt sagt så er også skivas coverart artig og finurlig!

 

 

http://www.myspace.com/brianhowe01

 

  • 1.      I’m Back

  • 2.      Life’s Mystery

  • 3.      There’s This Girl

  • 4.      Could Have Been You

  • 5.      Surrounded

  • 6.      Flying

  • 7.      How It Could Have Been

  • 8.      My Town

  • 9.      How ’Bout That

  • 10.  Feels Like I’m Coming Home

  • 11.  If You Want Trouble

  • 12.  Feelings

  • 13.  Holy Water

  • 14.  Little George Street

 

  • Brian Howe – Vokal

  • Brooks Paschal - Gitarer

  • Dean Aicher - Gitarer

  • James Paul Wisner - Gitarer

  • Tyson Shipman - Gitarer

  • Pat Travers – Gitarer

  • Brooks Paschal - Bass

  • Miguel Gonzalez - Bass

  • Wayne Nelson – Bass

  • Matt Brown – Trommer

  • Luke Davids – Piano

  • Wayne Nelson - Vokal

 

Chariot –Behind The Wire

 

 

“Behind The Wire” er en relansering av Chariot sin skive fra 2006, og dette er et typisk band hjemmehørende i NWOBHM bevegelsen vi har med å gjøre. Bandet har en rimelig lang fartstid, faktisk nær opp mot tretti år. Det er derfor ikke rutinen det står på for den er formidabel etter år med konserter, men slike bands verste fiende er ofte seg selv. Årsaken er den mettheten som har så lett for å snike seg inn og ligge som et klamt og tilsynelatende ugjennomtrengelig stengsel for utvikling og fremdrift. For det er ikke til å komme fra at stillstand er objektivt sett å betrakte om tilbakegang for musikere som spiller og utgir musikk.”The Warrior” fra 1984 og ”Burning Ambition” var to anstendige skiver innen metall segmentet som ble vel mottatt av de få som fikk kloa i disse da de kom ut på Shades Record. Shades er egentlig å betrakte som den beste butikken noensinne for metall, og skivene ble kun utgitt fordi eieren av Shades, Mike Shannon så et stort potensial i bandet og bare måtte musikken ut. Det er det med stor glede vi kan fortelle at ”Behind The Wire” er forsynt med et moderne og tidsriktig sound og ikke det mer forventede rå soundet og en nærmest ”spikersuppetynn” produksjon. Låtskrivningen er også brukbart oppdatert, og vi oppfatter gamlekara i Chariots som klar for et nytt årtusen, og ikke som noen musikalske anakronismer som enda lykkelig surrer rundt i svunne tider.  Likevel må vi påpeke at nyskapende er på ingen måte Chariots, og de låner både her og der fra betydelig større navn. Apropos navn så vitner heller ikke låttitlene om noen stor fantasi for å si det pent! Vi har definitivt hørt titler som ”Shut it Out”, ” Cold, Hard, Cash”, ”The Hunger”, ”Heart Of Stone” og ” Behind The Wire” ørten ganger før. Akkurat det er i seg selv ikke så galt, men rører likevel ved kjerneproblemet til Chariots! Mangelen på fantasi og skaperkraft er noe som de fleste som lytter til denne skiva vil bite seg merke i. Den litt ekle følelsen av at dette har vi hørt før, og en utstrakt bruk av lån fra for eksempel Metallica, Whitesnake og Kiss. Med så lite særpreg og originalitet hjelper det ikke all verden med moderne sound og produksjon faktisk. Skiva er et solid verk med stor mangel på originalitet, men for elskere av Metallica og NWOBHM generelt sett tror vi dette er en ok utgivelse. Vi andre lar den leve sitt eget liv i fred og ro.

 

  • http://www.myspace.com/chariotrocks

  • http://www.youtube.com/watch?v=5CMKbdKod7w

  • http://www.chariot-rocks.com/Index2.htm


 

  • 1.      Behind the Wire

  • 2.      Cold, Hard, Cash

  • 3.      Heart of Stone

  • 4.      Shut it Out

  • 5.      No Emotion

  • 6.      Believe

  • 7.      Hour of Need

  • 8.      Feel that Rush

  • 9.      Your Time Has Come

  • 10.  The Hunger

  • 11.  Slave to the Memory

  • 12.  Looks Deceive

 

  • Pete Franklin – Vokal og gitarer

  • Paul Lane - Gitarer

  • John Smith - Bass

  • Jeff Braithwaite - Trommer

 

Rebsie Fairholm - Seven Star Green

 

 

Andre album fra Rebsie Fairholm, som er å betrakte som en videreutvikling av den flotte debuten ”Mind The Gap” som ble omtalt av oss for en stund siden. Musikken er fortsatt melankolsk og mørk stenket med eterisk folk psykedelisk atmosfære og meget sterk og stemningsfylt vokal. Nytt på denne skiva kontra den forrige, er en økning av kompleksitet og raffinement hva gjelder det sofistikerte og musikalske artisteriet. Medansvarlig for skiva er Daniel Stainforth som blant annet utvider den soniske paletten med det ytterst uttrykksfulle instrumentet cello på noen av låtene. Stainforth spiller cello som en liten djevel, og gjør det så ytterst smakfullt at det er en fryd å høre på. Spillinga er så absolutt ikke noen dusinvare, og gir fin næring til at ”Seven Star Green” er ei så vellykket gothfarget folk skive! Foruten diverse gitarer og bass bidrar Dick Langford med noen heftige og ytterst originale arrangementer. ”Molotov Spongecake” er en fantastisk låt med velformulert og spennende lyrikk og skrevet av Rebsie Fairholm. Låten går rett hjem hos oss med sin blanding av retro piano og elektrisk gitar, og vi nærmest spiller den i laser og filler. Sant nok blir det faktisk ikke så mye filler da låten er av meget solid støpning, og som de fleste andre låtene også har dette mystisk over seg. En mystikk som ikke minst Rebsie sin stemme må ta mye av ”ansvaret” for. Hun har en røst som er virkelig skreddersydd for musikken med sine gotiske stemninger og hedenske folkprog vibber. Englands stolte folkrock tradisjon har i Rebsie Fairholm er ypperlig representant som tar denne musikkformen til nye høyder, gjennom sin vilje til å ta sjanser. Blant annet med å blande fortidens instrumenter svært smakfullt med nåtidens, og med en dyp forståelse for fortidens estetikk.  Vokalt har Rebsie visse likheter med en klassestemme som Hope Sandoval fra Mazzy Star, men først og fremst er hun seg selv. ”Seven Star Green” er en klar referanse til hennes røtter fra Essex, og vi har en slump nostalgi og en slump kryptiske referanser. Kartet på forsiden av skiva gir oss visse hint om denne noe flotte tittelen. Om ikke kryptisk, så i alle fall noe så originalt som en episk psykedelisk middelalderlåt er fabelaktige ”Pavane”.  Fabelaktig er også variasjonen gjennom hele skiva, og det forteller jo mye om skiva og at det sprenges grenser ettertrykkelig her. Til tross for dette er det en såkalt rød tråd gjennom skiva slik at verket er enhetlig og flott. Mye av konsistensen er relatert til vokalen til Rebsie som er vidunderlig vakker og uimotståelig, men også utfordrende og forstyrrende! På spor ”Central Line” dukker det plutselig opp noe så sprøtt som en sjarmerende elktropop melodi, som faktisk er fin å lytte til!  For å peke på en motpol velger vi oss ”Minstrel Boy” som stjerneeksempell. Gitarsoloen er heftig og svært proglegert, mens perkusjonen er akkurat så dramatisk at det ikke tipper over men bare blir spenstig og fascinerende. Synthene kommer i kaskadeform og er tidvis herlig disharmoniske! For oss byr dette verket på usedvanelig mye bra musikk, og på mange måter redefinerer hva psykedelisk folk kan by på, og sørger nok for at sjangeren vil nå frem til et enda større publikum. Knallsterks skive som også utfordrer deg som lytter, og som bare blir bedre og bedre for hver avspilling da det stadig åpenbare seg nye lekre detaljer.

 

 

 

  • 1. The Cursing Song (4:33)

  • 2. Our Captain Cried (4:00)

  • 3. Molotov Spongecake (5:02)

  • 4. Let No Man Steal Your Thyme (3:24)

  • 5. Perigee Organdie (4:46)

  • 6. Pavane (5:12)

  • 7. Minstrel Boy (6:12)

  • 8. Central Line (1:24)

  • 9. Love Is Pleasing (2:14)

  • 10. The Bitter Withy (5:28)

  • 11. From A Coffin (5:58)

  • 12. Lyke Wake Dirge (4:58)

 

 

Rebsie Fairholm – Vokal, piano, 12 strengs gitarer, elektriske gitarer, synther, ” midi instruments”, bodhràn, ”penny Whistle”, keltisk harpe og tamburin

 

Daniel Staniforth – Cello, akustisk og klassiske gitarer, elektriske gitarer, bass, ” midi instruments” og bakgrunnsvokal på 8

 

Dick Langford – Elektrisk gitar, bass og ” midi instruments”

 

Atomic Workers - Wall Of Water Behind Me

 

 

På bandets andre skive hvor det er om å gjøre alt så enkelt som mulig slik at gitarene faktisk lyder som nettopp gitarer. En slags ”back to basic” må det tolkes som, og målet må jo være å få frem det genuine og spontane uten å forstyrres av all verdens manipulering. Gary Roman er som den ypperlige musikeren han er fortsatt rimelig sentral i lydbildet, men Atomic Workers er definitivt et band og ikke en manns lekegrind. Michele Rossiello står for alle komposisjonene, og har sørget for et variert sortiment innen avdeling for hardere psykedelisk musikk. Bandet er samspilt og nyter godt av en spilleglede og jevnt over solide låter. Hør bare på ”Girl in The Tower” hvor det hele begynner i et folkaktig psykedelisk modus, før en snerten kursendring gir oss flower power musikk som kunne spasert rett inn 60 tallet, og gir oss litt tilårskomne er velkommen snartur mange år tilbake i tid. Også på ”Unpredictable” får vi i bøtter og spann med god gammeldags psykedelisk musikk hvor også den noe fremmedartede vokalen sørger for det lille ekstra. Noen av skivas mer fete riff finnes på ”I Must Confess” som har nok trøkk, tyngde, uforutsigbarhet og intensitet til og kanskje å være den beste låten på ”Wall Of Water Behind Me”. Ikke for det ” Through The Channel” er en bra låt som også har mye vilje til å være passelig eksperimentell, og uforutsigbar uten å være redningsløs.  Den dynamiske vokalen kombinert med de fete gitarriffene og blytunge grooves gjør låten til et delikat måltid. Flott bruk av sitar og akustisk gitar bidrar også til en svært hørbar og sjarmerende skive. De som liker psykedelisk musikk av den røffere typen med en fandenivolsk holdning, og  med tidvis akustisk helning og cool vokal bør merke seg Atomic Worker med rimelig stor interesse.



 

www.myspace.com/atomicworkers

 

 

  • 1.      Through the Channel

  • 2.      I Must Confess

  • 3.      Girl in the Tower

  • 4.      Scientist Mantra

  • 5.      Unpredictable

  • 6.      Waterfall

  • 7.      Six Afternoon

 

 

  • Michele Rossiello – Bass og vokal

  • Gary Ramon – Gitarer, Hammondorgel, sitar og vokal

  • Fabro Mongelli – Gitaere og vokal

  • Angelo Pantelo – Trommer

  • Daniele Sindaco – Gitarer

 

  • Gjesteartister,

  •  

  • Joolie Wood

  • Guy McKnight

  • Fabio Mongelli

  • Haj Yahya Ashraf

  •  

 

 

Atomic Workers  - Third Disaster

 

 

 

Hos Atomic Workers på deres tredje utgivelse er det rikelig med atmosfære og harmonikk. Det er også som ellers et garasjerock preg, og tidvis obskure psykedeliske  lydlandskaper men også spacerock som svinger heftig. Bandets mørker sider forefinnes i blant annet Black Sabbath vibbene som er allestedsnærværende, men spesielt synelig på ”Secret Way To Valley”. Synlig er inspirasjonene fra tidlige Pink Floyd på låter som ”You” med dens jamming og improviserte sekvenser, og på ” Chaos On The Breeze” som også fremkaller tankene på Syd Barrett. Nevnte jamming er som oftest flott å høre på i små doser, men Atomic Workers har spesielt på denne skiva en tendens til å overdrive noe, og muligens skyldes det at brønnen hvor de gode ideene er noe dehydrert? Ikke for det finnes også her virkelig bra låter som for eksempel, ” Here’s Where I Belong” som har noen fine østlige injeksjoner og flott driv. ”Breakdown” er en flott kraftballade hvor enkelte av 70 årenes helter hylles høylytt og gir oss en god hardrockfølelse, mens på ”Lost Pleasure” gir lovelig mye unødvendig støy. På avslutningslåten ”Kap_E Tone” begynner jamming lovende, men blir litt for langtrukket for våre ører. Også på ”You” er det en lovedne begynnelse, men igjen tar ajmmingiga overhånd. Bandets noe bisarre humor er aldri langt borte, som fint korrelerer med  deres generelle avslappede holdninger til mangt og meget. Denne hodningen viser seg i at Atomic Workers fremstår som veldig seg selv, og det på ingen måte er noe påtatt, men bare rå ekthet. Med sitt fokus på hardrock med en rå garasjefølelse styrer også bandet klar av mange av de alt for utbredte klisjeene som mye hardrock er så rik på , og lager enda ei skive som har mye trøkk, tyngde og autoritet.

 

 

www.myspace.com/atomicworkers

 

 

  • 1.      Secret Way To The Valley (4:40)

  • 2.      Third Disaster (6:15)

  • 3.      You (5:32)

  • 4.      Chaos On The Breeze (4:07)

  • 5.      Lost Pleasure (2:36)

  • 6.      Here’s Where I Belong (3:21)

  • 7.      Home (4:13)

  • 8.      Breakdown (3:21)

  • 9.      Kap-E-Tone (7:45)

 

  • Michele Rossiello - Bass

  •  

  • Laurence O'Toole – Vokal og gitarer

  •  

  • Fabio Mongelli – Gitarer og vokal

  •  

  • Daniele Sindaco – Giatrer og vokal

  •  

  • Diego Mocci - Trommer

 

 

Atomic Workers - Embryonic Suicide

 

 

”Embryonic Suicice” er debuten til Atomic Workers som her kjører på en amalgam av garasjerock, psykedelisk infisert musikk og hardrock med masse 60 talls vibber. Musikken er knapt noe for de som vil ha det striglet, strukturert og med masse utbrodering. Her er det rått og autentisk, organisk og mystisk. Gitarene gnistrer og er ofte herlig ”syrete”, mens mellotronen og Hammond orgel tilfører fabelaktige stemninger og en god dose positiv nostalgi. Bandet er basert på musikere fra Sun Dial og That`s All Folks og er fra tre land, Italia, England og Nederland. Atomic Workers er tuftet på at Michele Rossiello i 2003 emigrerte fra Bari til London. I bagsajen hadde han nok materiale til en hel CD, og sammen med venner var han klar til å utgi Atomic Workers førstefødte. Og her på ”Embryonic Suicide” utmeisler bandet et sound hvor “attiuden” til punk og psykedelisk musikk er sentralt, og hvor vennskap og pasjon for musikk er fellesnevnerne. Gitarenes trøkk og dynamikk sammen med østlig inspirert tromming gjør skiva til ganske så spennende lytting.  Spennende er så absolutt bandet cover av Donovans klassiske ”Hurdy Gurdy Man”! Normalt er de fleste cover versjoner i beste fall ok, men ikke i nærheten av originalen. Vel, her synes vi at Atomic Workers klarer det tilnærmet umulige! Deres versjon av Hurdy Gurdy Man” er bare sinnsykt bra, og alen verdt å kjøpe skiva for! Psykedeliske toner flommer i temmelig hardt modus på ”No Reaction”, som også blir temmelig ”far out” rundt midten, men alltid stenket med kreativitet som holder på lytteren. Basslinjene er deilig harde på ”Plastic Man” og vi får også en introduksjon til bandets mer ”jammete” sider. ”White” er en cool låt på nesten ni minutter hvor orgeltonene er herlig psykedelisk stenket og inspirerer åpenbart gitarene til å bli om mulig enda mer syrete. ”Embryonic Suicide2 er en virkelig flott debut som gir de som liker at garsjerocken er rå, psykedelisk, særpreget, heftig og dønn ærlig vil finne svært spennende.

 

 

www.myspace.com/atomicworkers

 

  • 1.      Embryonic Suicide