Godsticks - Spiral Vendetta

 

 

Godsticks fra sørlige delen av Wales er en godt bevart hemmelighet for mange, og de spiller en musikk som er lett å lytte til selv om musikken er rimelig kompleks. Noen har valgt å beskrive musikken som, Jeff Berlin og Allan Holdsworth møter Colloseum og Spock’s Beard. Egentlig sier denne beskrivelsen en del, og det er i alle fall 10 virkelig gode og spennende låter vi tilbys. Skiva har ei spilletid på 48,55, og det etter seksten måneder med låtskriving, fire måneder med øvelser og to måneder i studio. Alt dette for at vi skal få spille og vurdere ei skive med spilletid et stykke under timen!  For å lage noe solid og godt trengs det tid og omhu, og med store musikalske muskler har Godsticks kommet opp med et meget bra verk. De ti låtene gir oss mange intrikate låter som altså likevel sitter bra i øret. Hør bare på ” The Continuation Of Livid” som er en kontant men lekker og disiplinert låt som viser at dette er musikere fra øverste divisjon. Siden debut EP-en har Jason Marsh forlatt Godsticks skuta, og Darren Charles og Steve Roberts er blitt til en duo. Duoen har likevel klart å konservere og ytterlige å utvikle det unike soundet den omtalte og smått fantastiske EP-en bød på. Brian Beller kjent fra Steve Vai, NDV, James LaBrie, Mike Keneally osv. er hyret inn for å spille bass på skiva. Beller forsøker på ingen måte å etterape Marsh, men er seg selv først og fremst. Det har ført til i skive som er noe mørkere og helt klart hardere enn EP-en. Det Beller gjør, gjør han så bra at Marsh faktisk ikke er spesielt savnet fordi Beller sin sprudlende basspilling sørger bidrar til at verket blir så vellykket. Et verk som lett trigger lytterens fantasi der bandet leder en gjennom ti låter fylt med flotte stemninger og intrikate musikalske landskaper. Styrket av en klar og fin produksjon er det lett å lytte til skiva hvor Darran Charles sin flotte, følsomme og nærmest hypnotiske stemme avleirer mye lidenskap og patos. På ” Unnerving Allure” får omtalte Beller sjansen til å skinne for første gang. Låten snor og bukter seg finurlig og definitivt progressivt. Sprettende og tidvis funky og pulserende rytmikk stødig ivaretatt av rytmeseksjon er noe en lett legger merke til.  Melodiene er likevel alt prioritet nr. 1, og den lidenskapelige vokalen raffinerer bare dette. Gitarsoloen til Darren Charles er av høy klasse, og de smakfulle pianolinjene utvider den soniske paletten ytterlige. Låten har et så rikholdig sortiment hva blant annet gjelder rytmikk og taktarter at den må fordøyes over tid. Dette er slett ikke noen vond følelse, men mye mer en fin musikalsk opplevelse som ikke går ut på dato i det hele tatt ulikt hva enkelte andre serverer. Låtene er jevnt over ikke spesielt lange, og noe av årsaken er kanskje bandets disiplin. Her er det ikke snakk om unødvendig ”fyllmasse” men mer et fokus på å forholde seg til tematikken uten unødvendig brodering. Både Roberts og Charles er dyktige keyboardsspillere, men faller ikke for fristelsen til å overdrive. De har et soleklart fokus på at keyboardene mest er der for å foredle musikken og blant annet bidra til en solid og kraftig tekstur. Samspillet er skiva gjennom av høy klasse mellom disse tre musikerne, mens varierte og fascinerende musikalske landskaper passerer lik vakre skyformasjoner på en klar og fin dag. Låtene er dyktig komponert og det er en fin balanse og samhandling mellom catchy melodier og behendig musikalsk håndverk. Visse vibber til Steely Dan forfinnes blant annet p.g.a. bandets jazzlegning. Vakre og tidvis uventet prestasjoner fra gitaren hever også skiva, og sammen med alt det andre snertne som forefinnes er dette en meget bra musikalsk prestasjon. Merk deg navnet Goldsticks, de har definitivt kommet for å bli og å dominere progressiv musikk i årene fremover.

 

 

  • 1. The Offer Still Stands (2:47)

  • 2. Unnerving Allure (6:00)

  • 3. Timshel (5:36)

  • 4. Norman (6:00)

  • 5. Put Seven in Bold (5:47)

  • 6. Withdrawn (5:15)

  • 7. Traverse (2:30)

  • 8. R.R.R. (5:30)

  • 9. The Continuation of Livid (4:30) instrumental

  • 10. Unravel (5:00)

 

  • Darran Charles – Vokal, gitarer og keyboards

  • Steve Roberts – Trommer og keyboards

 

Gjestemusiker,

Bryan Beller - Bass

 

 

Ohead - Dreamstate Circus

 

 

Dave Hendry er en foretaksom mann, og er både multiinstrumentalist og produsent. På dette verket er han sammen med sitt kjære Ohead ute med nok ei skive med psykedelisk spacerock. Mindre kjent er det nok at Hendry også gir ut musikk under navnet Transequence, men det får bli en annen historie en annen gang. David Hendry spilte i sine yngre år trommer i for det meste hardrock band og spacerock konstellasjoner, men har altså økt sin instrumentale kompetanse med årene. Som ungdom vokste han opp med elektronisk musikk og progressiv rock. Tangerine Dream, Pink Floyd, Eloy og Steve Hillage var noen av de foretrukne artistene. Med tiden oppdaget han psykedelisk musikk, og derfra var veien ikke lang til opprettelsen av Transequence og deretter Ohead. Alle dyktige musikere har vett til å hyre inn gode hjelpere, og fra Clear Blue Sky er den eminente gitaristen John Simms hentet inn for å gi ytterlige klangfarger til ”Dreamstate Circus”. Simms frodige gitarspilling får vi blant annet høre på tittellåten, og tro oss, han er vel verdt å låne ørene til! Tim Jones tar seg også av gitarene på tre spor, herunder den fine låten ”Infinite Potentialities” som også var å finne på Stone Premonitions 2010 som vi ga ganske så rosende omtale tidligere. Dette gjenhøret er alt annet enn vondt, men tvert om en flott opplevelse for så bra er låten! Skiva er så full av små og underfundige og flotte detaljer, at for å få med seg alt er det er smart trekk å bruke noen gode hodetelefoner. Med gjentatte lytteseksjoner vil musikken vokse seg stor og sterk, og en vil virkelig få tre inn i Ohead sin smått fantastisk musikalske univers. På ”Meadow Of Dreams” smeller Tim Jones til med en gitarsolo som det lukter kvalitet av, og som bare må høres. Låten er for øvrig en variert lytteopplevelse som også lett kan avstedkomme en hypnotiserende virkning på lytteren. Her er det så mye som tre gjestemusikere som alle bidrar til denne fine stemningen, og denne rolige låten er virkelig en må-høre-låt. Meget vel verdt å lytte til er også Mike Bike sine akustiske gitarer som da også samspiller fabelaktig og nydelig med Tim Jones. Lyden fra Mark Newman sin djembe og ikke minst samplere gjør dette til en virkelig knallbra låt. ”Dreamsatte Circus” er ei duggfrisk og deilig skive med sterke låter, som de med hang til psykedeliske spacerock av høy kvalitet absolutt bør sjekke ut.

 

http://www.ohead.co.uk/

 

  • 1.Dreamstate Circus 8,07

  • 2.A Thousand Stars and A Thousand Moons  10,52

  • 3.Subliminal Conditioning  7,43

  • 4.Meadow of Dreams  9,27

  • 5.Dubliminal Conditioning 7,37

  • 6.Infinite Potentialities  13,21

  • 7.Transition Zone 8,15

  • 8.Puzzle Box  5,28

 

  • David Hendry – Keyboards, synther, gitar, vokal, djembe, programmering og trommer

  • John Simms - Elektriske gitarer på spor 1

  • Tim Jones – Elektriske gitarer på spor 2, 4 og 6

  • Mike Bike – Akustiske gitarer på spor 4

  • Mark Newman – Djembe på spor 4 og 5 og stemmesamplere

  • Spacy Ranch – Saksofon på spor 3

 

 

Ben Rusch - Architects Of Time

 

 

 

Dette er faktisk Ben Rusch sin skive nummer tjue, og her er det rock i fundamentet og folkelementene sørger for smakstilsetningen.  Kort sagt så er det et folkrock album vi her har under lupen, men samtidig så strekker skiva seg utover hva et vanelig album innen sjangeren klarer. For å gi en viktig injeksjon til det vakre og stemningsfulle samt utallige andre årsaker er Bimbi Urquhart rekruttert til å spile på ”Architects Of Time”. Hun er en bratsjspiller i den ypperste verdensklasse, og viser hvor bra et slikt noe uvanelig instrument i en rockekontekst kan låte. Noe av årsaken er nok at når den godeste Ben Rusch har skrevet dette verket, så er de tre komposisjonene Bimbi Urquhart spiller på legert slik at bratsjen kommer til sin rett og blir utnyttet til fulle. Nå hører det også med til historien at Rusch i mange år har vært på leting etter en virkelig god bratsjspiller, og vi kan trygt fastslå at han har funnet det han leter etter! Bimbi Urquhart tilfører så mange subtile detaljer, teknisk briljant og så mye snacks til det ferdige produkt, at det utvilsomt var verdt ventetiden. Når det gjelder cover art så står også denne gang Shreyans Bhansali for den jobben, og hun har laget et virkelig spenstig og lekkert stykke kunst. Det er derfor slik at Ben Rusch har fått meget god hjelp av disse to damene jentene til å trylle frem et åndsverk i sound og cover art som det er klasse over. Klasse er det så absolutt over låten ”Out Of Time” som åpner opp skiva. Låtene er herlig intens men likevel strålende vakker, og er utvilsomt skiva sin mest progressivt stenkede sak. Noen sinte og slemme gitarlinjer og en armada av pianolinjer er noen av ingrediensene som Rusch bruker for å skape akkurat den rette stemningen og soundet. Den resterende kolleksjonen er mye mer folkpreget og mindre skarpe i kantene, men avgir likevel musikk mer rikelig kraft og nerve. Teknisk er det ofte rimelig avansert uten at det noen gang går på bekostning av formidlingsevnen, og ikke minst muligheten til å ta til seg musikken. På den luftige og lekre låten “In A Tousand Year” får vi nennsomme og vakre toner fra bratsjen til Urquhart. Låten ligger mye tettere opp til tradisjonell folklore enn mange av de andre i kolleksjonen. Dette skyldes blant annet at Rusch sørger for at musikken på de øvrige låtene er farget med hans musikalske bumerker, og således lager han sin eget personlige folkrock her, som er temmelig unik. Om ikke unik så er det en fin humor gjemt i en tittel som ”Robin Hood Is Currently Unavailable”. Musikken på selve låten byr på flott keyboards- og pianospilling og har det lett uforutsigbare som er så viktig. ”Architects Of Time” er ei skive som ofte er instrumentalt temmelig teknisk oppegående uten at det noen gang går i veien for musikken og melodiene. Skiva er et verk som er meget velegnet å lytte til for de som elsker god musikk, og som en særpreget og original musiker og komponist stolt kan vise til.

 

http://benrusch.com/

http://benrusch.com/media/OutOfTime.mp3
http://benrusch.com/media/RobinHoodIsCurrentlyUnavailable.mp3
http://benrusch.com/media/InAThousandYears.mp3

 

 

 

  • 1.      Out Of Time

  • 2.      Robin Hood Is Currently Unavailable

  • 3.      Architects Of Time

  • 4.      Where The Wild Things Are

  • 5.      Double Helix

  • 6.      Adam And Eve

  • 7.      In A Thousand Years

  • 8.      The Thought Of You Is New

  • 9.      Hand Me A Jet Pack

  • 10.  Where To Put That Foot

  • 11.  Covering Cold Feet With Warm Sheets

  • 12.  Time To Go

 

  • Ben Rusch – Komposisjoner, lyrikk og alt av instrumenter utenom bratsj

  • Bimbi Urquhart – Bratsj

 

Anathema - We`re Here Because We`re Here

 

 

Atmosfærisk rock fra fra Beatlesbyen, og Anathema har faktisk holdt på i så mye som 20 år, og dette er deres åttende utgivelse. Når vi sier holdt på så tar vi raust med at helt i starten kalte disse musikerne seg Pagan Angel. Opp gjennom årene har mannskiftene vært hyppige, men en trofast fanskare har alltid stått last og brast med bandet. Det til tross for at stilen har endret seg radikalt med tiden, og de tre første albumene ”The Crestfallen”, ”Serenades og ”The Silent Enigma” kan gjerne beskrives som romantisk doom metall. Siden ble det mer avant garde eksperimenter før kursen ble staket ut mot atmosfærisk rock med solid lyrikk. De fleste vil være enige om at dette er et band som har vært i stadig bevegelse inntil denne skiva i det minste. Hvorvidt en liker forandringene er jo en smaksak, men ingen kan beskylde Anathema for til nå å ha stagnert og bare resirkulert seg selv.  Det er derfor et paradoks at vi i og med denne skiva synes at det er litt lite forandring å spore hos bandet! Paradokset skriver seg selvsagt fra det faktum at vi er blitt lettere bortskjemt av Anathem hva gjelder utvikling. Det er derfor strengt tatt ikke riktig å klage på at skiva er litt vel forutsigbar, men likevel så gjør vi det! Steven Wilson har mikset skiva, og bidrar mye til at musikken er lekkert flerfarget og at Anathema klarer med “We`re Here Because We`re Here” å beholde om ikke utvikle sitt melankolske og episke særpreg. Et særpreg som tidvis er pent krydret med litt postrock og litt spacerock, og de mer harde attakkene står skuler ved skulder ved skulder med de mer rolige og faktisk lettere poppete sekvensene. Skiva starter opp med de to fine låtene, ”Thin Air” og ”Summer Night Horizon”. Som navnet indikerer er ”Thin Air” luftig og atmosfærisk. Det drømmende har gode kår her, og bæres frem av flott akustisk gitar. Dette er scenarioet før de noe røffere gitarene overtar regien og sammen med heftig tromming sørger for en finale med gnell i hvor en rytmisk progresjon er ypperlig utført.  Følelser og energi i et mikrokosmos bør være en konsis oppsummering av en ellers flott låt med mye postrock i seg og ikke minst plenty med patos. Også ”Summer Time Horizon” er en smått imponerende låt hvor piano og trommer setter dagsorden med sin ypperlige utførsel og kommuniserende sensibilitet. Låten er ganske så intens, og har oppfinnsomme og flotte arrangementer. Siste låt ut på skiva er ”Hindsight”, og igjen viser bandet at de har øre for postrock. Vibbene fra Godspeed Your Emperor er åpenbare, men låten er så bra skrudd sammen at den står likevel fjellstøtt. Gitarduellen mellom brødrene Cavanagh på slutten er heftig og en fin avslutning på nok ei bra skive fra dette bandet. Skiva er ofte vakkert legert og melankolien flommer og produksjonen er bra og ikke minst det er kvalitet i alle ledd. Likevel sitter vi med en følelse av at Anathema kunne eller rettere sagt burde tatt litt flere sjanser og dermed kanskje utgitt et virkelig mesterverk. Likevel så er “We`re Here Because We`re Here” langt foran det meste vi hører til vanlig, og ei meget bra skive.

 

 

 

 

1. Thin Air
2. Summernight Horizon
3. Dreaming Light
4. Everything
5. Angels Walk Among Us
6. Presence
7. A Simple Mistake
8. Get Off, Get Out
9. Universal
10. Hindsight


Vincent Cavanagh – Vokal og gitarer
Daniel Cavanagh – Gitarer, vokal og keyboards
Jamie Cavanagh - Bass
John Douglas - Trommer

 

 

Yoso -  Elements

 

 

Dette kan trygt kalles en supergruppe, men det blir jo ikke nødvendigvis god musikk for det! Medlemmene har sitt opphav i blant annet konstellasjonene Yes og Toto. Bobby Kimball har sunget i Toto i årtier, mens Bill Sherwood og Tony Kaye har erfaring fra Yes, sistnevnte som opprinnelig brettist i Yes sine aller første dager. Kimball studerte faktisk til lege i fem år, før han ga seg musikken i vold. Ensemblet Lodgic var musikalsk startpunkt for Billy Sherwood, før han fra 1991 entret Yes-skuta for fem år. Disse tre musikerne har jobbet sammen i diverse musikalske prosjekter, og lysten til å forene krefter og lage egen musikk er foranledningen til Yoso. En skal være temmelig lite våken for og ikke få med seg at Yoso er en avledning av Yes og Toto. At disse musikerne vil trekke veksler på sine berømte tidligere band er også hevet over tvil. Det kan en jo mene mangt og meget om, men fastslå at andre har valgte å la linkene til tidligere band være ikke-eksisterende. Dette fordi de ikke vil ha karrieremessig drahjelp, men utvikle seg basert på det de produserer uten ”kunstig” drahjelp.  At svært mange fans av Yes og Toto vil skaffe seg dette verket er det vel ikke tvil om. Da får de musikk som er utstyrt med ”sikkerhetsbelte” og ikke tar mange sjanser akkurat. Det er også en klar helning mot Toto sin verden i forhold til Yes vibbene på denne skiva. Kimball sin vokal bidrar selvsagt til dette, selv om bonus CD-en har mange kjente Yes låter. Mest i kjent Yes-terreng er ”Wont`t End Tonight” hvor Kaye viser både at han er dyktig og at låten er nær opp til gamle Yes. Også ”Close To Curtain” er en fin gammel traver som funker med denne besetningen. Noe gammelmodig er for eksempel låtene ”Walk Away”, Only One” og ”Time To Get Up” som sannsynligvis blir hitlåter om Yoso får det som de vil. Det blir for polert for oss, selv om ”Walk Away” har noe med seg uten at vi noen gang blir helt overveldet. Vi sitter med en følelse av at disse låtene er noe hastig skrudd sammen. Resultatet blir derfor bare halvgodt, og slett ikke noe som har særlig interesse og er verdt å bruke noe tid på. Bonus live CD-en har en Yes-medley som skinner, og spesielt låten ”Yours Is No Disgrace” har mye lekkert orgel. Låten er jo også en klassiker, og var med på den tidlige skiva ”The Yes Album” fra 1971. Tony Kaye var jo i høy grad med kompositorisk her, og dette eierskapet nyter faktisk denne skiva godt av 39 år etter. Utover denne medleyen er det mange kjente låter som blant annet ”Owner Of A Lonely Heart”, ”Rosanna” og ”Hold The Line”. Felles for disse i denne konteksten er at de i beste fall bleke kopier av originalene, og vi sitter med en småflau følelse. Skiva gir som oftest ikke den gode konsertfølelsen heller, og er svært nær å havne i kategorien, unødvendig selv om at det ikke er så galt som at siste ordet i ”Yours Is No Disgrace” er brennhett! Disse skivene lider tvert om av en litt lunken følelse, og det er alt for lite driv og nerve og heller ikke det kreative jobber overtid her!

 

 

  • 1.      Yoso

  • 2.      Path To Your Heart

  • 3.      Where You’ll Stay

  • 4.      Walk Away

  • 5.      The New Revolution

  • 6.      To Seek The Truth

  • 7.      Only One

  • 8.      Close The Curtain

  • 9.      Won’t End Tonight

  • 10.  Come This Far

  • 11.  Time To Get Up

  • 12.  Return To Yesterday

 
 Bonus live CD

 

  • 1. Yoso

  • 1.      Rosanna

  • 2.      Owner of a Lonely Heart

  • 3.      Walk Away

  • 4.      Good For You

  • 5.      Yes Medley (Yours Is No Disgrace/Heart of the Sunrise/South Side of the Sky/Starship Trooper/I’ve Seen All Good People)

  • 6.      To Seek the Truth

  • 7.      Hold The Line

  • 8.      Cinema

  • 9.      Gift With a Golden Gun

  • 10.  White Sister

 

  • Bobby Kimball – vokal

  • Tony Kaye – Keyboards

  • Billy Sherwood

  • Johnny Bruhns – Gitarer og bakgrunnsvokal

  • Scott Conner – Trommer og bakgrunnsvokal

 

Sendelica –Streamedelica, She Sighed As She Hit Rewind On The Dream Mangler Remote

 

 

 

Begrenset opplag av CD, pluss DVD (Filmen “Trillian Eight” pluss bonus promo og live video) fra dette bandet. Vi skal ”konse” om CD-en som har umiskjennelige psykedeliske vibrasjoner over syv låter på til sammen sekstito minutter. Naturlig lyder og instrumenter kombineres med diverse elektronikk og bakes og eltes til lydlandskaper som er rett så fascinerende. Britiske Sendelica setter sin psykedeliske artrock inn i kontekst med elektroakustisk musikk med utallige nivåer av stilistisk samhandling og strukturerte internlinker. Det hele er særdeles intelligent og musikalsk subtilt skrudd sammen.  Musikken er en sammenhegnede totalt instrumental psykedelisk spacerockfest med virkelig topp musikere som er motivert og gir jernet hele veien. Fokuset alternerer mellom velskrevene og snertne låter og jamming til den store gullmedalje. Det settes også av plass til psykoanalytiske akustiske passasjer og et samspill som virkelig er av høy klasse. Musikerne er mangesidige og flernasjonale og det er åpenbart at de har stor glede av å spille sammen. På mange måter kan vi si at Sendelica spiller en psykedelisk musikk som tar oss med inn i det tjueførste århundrets andre decennium. Store ord ja vel, men dette musikalske ensemblet er et fyrtårn innen sitt kunstneriske områder, og er særdeles eventyrlystne, dyktige og i ordets rette forstand progressive. Årsaken er at de setter standarden, og stadig søker å utvikle seg med smartness og musikalsk kløkt som noen av midlene. Dette er et samarbeide mellom mange musikere, men vi kan ikke komme utenom Peter Bingham, og hans bidrag. Gitarene hans er som alltid varierte og unnslår seg ikke for å trylle frem fete riff. Bingham er også en sann mester i å bruke elektronikken til musikkens beste! Waliserne har visse likheter med tidlige Pink Floyd, og smaksetter denne vinklinga med sine egne spesielle bumerker. Herunder sortere nevnte riffing, men også en grublende dub-ambient helning. På den suverene låten ” Screaming And Streaming Into The Starlit Nite” kommer Lee Relfe opp med virkelig lekker saksofonspilling og noen rasende bra soloer. Låten bygger seg forbilledlig opp, og avleirer en knallbra fremdrift og et intenst samspill og som en bonus en lekker finale. Skiva er nummer fire i porteføljen, og viser et band i stadig utvikling som også utvider den soniske paletten. Noe av dette komme fra en utstrakt bruk av dyktige gjestemusikere som har flotte musikalske bidrag. Tematikken på ”Streamedelica, She Sighed As She Hit Rewind On The Dream Mangler Remote” er om fremtiden og om nature. Den omhandler også om naturen kan samhandle med teknologien, og kan disse smelte sammen og berike våre drømmer, vår spirituelle natur og essens? Nokså fritt tolket så er dette kjernen i budskapet. Låten ”Carningli [Hill Of Angels]” er en søkende eksperimentell og neddempet låt som vi synes står godt til nevnte budskap i all sin reflekterende natur. Når en så er brakt i en sinnsstemning av fred og harmoni overtar skivas lengste låt. Bingham sine gitarer smadrer en hver form for harmoni og skjærer og biter som nøkken i åpningen på ” Day Of The Locust”. Låten utvikler seg til et kosmisk jamparty av dimensjoner, og det er psykedelisk musikk av toppklasse som serveres. Det hele beveger seg mot klimaks på en suggererende, engasjerende og fascinerende måte gjennom samfulle nær innpå 21 minutter. Musikken er et stykke fra mainstream for å bruke et ”understatement”! På den annen side serveres de som er passe eventyrlystne for en musikalsk trykkoker og en monsterlåt i ordets beste forstand ! Sannsynligvis er det bare to utfallsrom hva gjelder ”Day Of The Locust”, brennende hat eller dyp og inderlig kjærlighet til dette episke verket!? Å være likegyldig holder vi som en tilnærmet usannsynlighet. Sannsynlig, sågar veldig sannsynlig er det at ”Streamedelica, She Sighed As She Hit Rewind On The Dream Mangler Remote” er Sendelica sitt beste og mest modne verk. Skiva er definitivt en essensiell skive innen psykedelisk musikk, og har så mange kvaliteter at den er en fryd for ørene.

 

www.myspace.com/sendelicapsyche

 

  • 1. Song Of The Seidr

  • 2. Dream Mangler

  • 3. Screaming And Streaming Into The Starlit Nite

  • 4. Carningli [Hill Of Angels]

  • 5. Day Of The Locust

  • 6. Power Of The Sea

  • 7. Spacehopper Blues

 

  • Pete Bingham – Gitarer og elektronikk

  • Glenda Pescado - Bass

  • Colin Consterdine – Synther og elektronikk

  • Oli Davidson Howell – Trommer på spor 2 og 3

  • Geoff Chase – Trommer på spor 5 og 7

  • Lee Relfe – Saksofon på spor 2,3 og 7

  • Ed 'Vizzie' Guild – Elektronikk på spor 1 og 5

  • Nemesis – Pyroteknisk vokal og engelaktig koring på spor 4 og 6

  • Hannah Thiem - Fiolin

  • Roger Morgan – Piano og strenger på spor 4 og 5

  • Virginia Tate – Fløyte på spor 4 og orgel på spor 6

 

Pineapple Thief -  Something Here Is Missing

 

 

Dette bandet har liksom alltid vært der, og laget ok musikk som stadig er blitt et knepp bedre for hver utgivelse uten at vi har gått av hengslene av yr glede enda. Dyktig har de alltid vært, men den helt store appellen har manglet. Litt slemt så har Pineapple Thief vært en slags Porcupine Tree og/eller Radiohead light utgave, og vi har ventet på at de skulle tre ut av disse skyggene. På forrige skive ”Tightly Underwood” var det tilløp til en slik løsrivelse, og her på Something Here Is Missing” er en fokusskifte fullført. Nå er det rikelig med særpreg og distinkt karakter til at bandet står trygt på egne ben. Pineapple Thief varter nå tidvis opp med riffbaserte og røffe utbrudd, men kommer også opp med stemningsfulle og selvgranskende musikalske øyeblikk. En miks som er både essensfull og spennende og som de kler virkelig bra ikke minst takket være den klangfulle stemmen til Bruce Svoord. At stemmen til Bruce Soord likner på Steven Wilson sin er vanskelig å gjøre noe med, men så lenge de begge låter så bra er dette egentlig ikke noe å bale med! En klar styrke til denne skiva er den elegante vekslingen mellom diverse stemningsmodus som er så å si sydd sømløst sammen. En søm som ofte er grådig kompleks, men som er utført med så mye smartness at musikken allikevel er høyst tilgjengelig. Ofte også tilgjengelig på en slik måte at musikken ligger virkelig godt i øret noen noen gang å miste fremdrift og essens. Fremdriften er vel ivaretatt med bandets evne til å bruke kontraster ofte på en riktig så effektfull og fin måte. Skiva har en perfekt balansegang mellom det rolige og nedtoner og det hardere og til dels fremetiske. Musikere som klarer dette svennestykke får ofte tryller frem ganske så fascinerende musikk, og veldig ofte lykkes dette på en fortreffelig måte. Fortreffelig er i høy grad produksjonen og den gjør sitt til at verket blir såpass bra og underholdene musikk. Dynamikk er noe vi alltid har påpekt viktigheten av, og på ”Preparation For Meltdown” får vi et skoleeksempel på dette. Dette vekselbruket av en låt med sine frenetiske gitarutbrudd som mildnes med mer neddempede partier gir på flo og fjære men også en voldsom fremdrift og ”sug” i låten. Når det hele også gjøres med stor autoritet og blir det en knallåt som resultat. Det begynner med en sparsom tromming på ”Wake Up The Dead”, og Soord sin flotte stemme får virkelig vist seg frem. Det bygger seg så fabelaktig opp og på en så elegant måte at det blir rimelig intenst og hypnotisk og låten lever som pokker. At Pineapple Thief her trår godt inn i Muse sitt landskap er ikke til å underslå, men de gjør det på egne premisser og låten er virkelig fin den. Fin er også mange ganger de kløktige basslinjene til Jon Sykes. Han har en nærmest dansende og sprettende stil som står godt til de tidvis metalliske gitarene, og skaper ofte en luftig og spenstig atmosfære. På ”So We Row” får vi en lang episk låt som på mange måter er hele skiva i en miniatyr utgave. Det meste på ”Something Here Is Missing” fremkommer på denne låten, og det gir jo en fabelaktig fin variasjon. Når så også det kompositoriske og arrangementene også sitter som et skudd er låten en innertier. Låten har så store kreative spenn at det bare er å gis eg ende over og bøye seg i støvet i ydmyk glede. Alt et ekte ”proghjerte” kan begjære finnes her, og dette er ei ellers bra skive sin aller beste låt. Vi er meget positive til dette verket, og finner lite svakheter å påpeke. Noen vil sikkert peke på en nokså utstrakt bruk av elektronikk, og kan ha et poeng der. I sum så er det likevel et album vi kan anbefale, og et av 2010 sitt beste så langt!

 

 

 

  • 1. Nothing at Best

  • 2. Wake Up The Dead

  • 3. The State We're In

  • 4. Preparation For Meltdown

  • 5. Barely Breathing

  • 6. Show A Little Love

  • 7. Someone Here Is Missing

  • 8. 3000 Days

  • 9. So We Row

  • 10. Long Time Walking

  • 11. Nothing at Best (Acoustic Version)

Bonuslåter på spesialutgave av CD-en

 

  • 1.      Long Time Walking

  • 2.      Nothing At Best

 

  • Bruce Soord – Gitarer, vokal og programmering

  • Jon Sykes – Bass og bakgrunnsvokal

  • Keith Harrison - Trommer

  • Steve Kitch - Keyboards

 

MoFoIsDead – Nubile

 

 

Fra de mest pastorale øyeblikk til riff basert musikk på null komma niks, det er MoFoIsDead det! Det låter regelrett fett i kraft av slike kontraster og det groover virkelig og låter også passe rått. Litt old school metall er aldri å forakte, og når dette kombineres med prog og ambiente melodier så er dette bandet noe for seg selv. Medlemmene kommer fra Brisbane, Melbourne og London og de liker tydeligvis å spille sammen. Låtkolleksjonen er jevnt over bra, og bandet har en herlig og ekte spilleglede. Forbildene oppsummeres med den temmelig omfattende frasen, ”livet, døden og tangentene i mellom! Vi har sett en plass at dette ensemblet har blitt beskrevet som, ” en schizofren orgie av sonisk skjørlevnet”! Og i sannhet så er dette noe annet enn vi til serveres fra de mer konforme bandene som det kryr av. Sjelden har løssluppenhet og musikalsk intelligens hatt et slik fruktbart samarbeid, og skiva har virkelig musikk som fenger og utfordrer i all sin variasjon og prakt. Soundet er friskt og freidig, det buldrer og drønner men det er aldri langt til den mer forførende og stemningmettede musikken. Vokalisten spenner over 3 oktaver og med et slikt organ kan han nesten alene utføre musikalske underverker. Noen flotte akustiske partier som på ”The Vulcanologist” tilfører nødvendige kontraster i en slepende låt. Denne temmelig enkle låten er også toppet med en meget uttrykksfull vokal, og en sneisen avslutning. Det er nesten helt utrolig at det faktisk er samme vokalist på ” Darkness Splendour”! Også denne låten begynner med akustisk stemningsfull gitarklimpring, og med Pauly noen oktaver lavere i banen. Balladen er virkelig noe MoFoIsDead kan være bekjent av med all sin prakt og skjønnhet. Den påfølgende og korte ”Ballad Of The Hazardous Looseman” er en ambient og rolig pianobasert sak med litt eksperimentering mot slutten. En hensettes i et ettertenksomt modus, men på neste låt blir en virkelig røsket ut av enhver fundering. Pauly sine gitarer spyr ut monsteriff på monsteriff og Q Beats pisker trommer som aldri før i en låt som er nokså representativ for MoFoIsDead sitt sound. Dette bandet fra ”down under” har faktisk laget ei skive som en nesten bare må bli glad i!  Skiva er på ingen måte feilfri, men er frisk og med mange originale ideer og vendinger. CD-en har litt sparsomme opplysninger, og vi som er glade i facts føler oss en tanke snurt i så måte. Produksjonen er ikke i toppklasse, men det er til gjengjeld bandets spilleglede og entusiasme. Låtene er spekket med velfungerende innfall og et herlig driv, og vokalisten er noe for seg selv og farger skiva skikkelig i positiv forstand.

 

 

 

  • 1.      Resistance Is Futile

  • 2.      Love Me

  • 3.      Inevitability

  • 4.      The Pretty Ones

  • 5.      Rainhead

  • 6.      The Undertaker

  • 7.      The Vulcanologist

  • 8.      Darkness Splendour

  • 9.      Ballad Of The Hazardous Looseman

  • 10.  Explicit

  • 11.  The Unnamable

 

  •             Pauly – Vokal og gitarer

  • Colonel – Bass og vokal

  • Q Beats - Trommer

 

Dreaming Tree – Progress Has No Patience

 

 

 

Fra Wolverhampton i Midlands i Storbritannia kommer Dreaming Tree som gir oss en progressive pop/rock. Soundet er rikt på dynamikk og en lett vindskjev og drivende og med bra med særpreg.  Influensene er mange og strekker seg fra Led Zeppelin til Spock`s Beard til Bob Dylan til Leonard Cohen og godt med Tori Amos vibber. Denne skiva er spilt inn i Thin Ice studioet til Karl Groom fra Treshold, og lydkvaliteten er av høy klasse, og eventuelle tvilere kan bare høre på trommelyden! Låtene er som alltid pent varierte, men en ekstra dimensjon av det lett sofistikerte gjør skiva til en flott lytteopplevelse. Dreaming Tree startet sin karriere i 2003/2004, og er her ute med sin andre fullengder. På forrige skive ” Grafting Lines And Spreading Rumours” ville Dreaming Tree litt vel mye, og alt skulle på mange måter ut på likt så å si. Skiva var ok, men manglet noe på konsistens, og låtene utbroderte noe mye og sluttet ikke mens leken var god! Dette er strammet opp ”Progress Has No Patience”, og er med å gjøre verket mye mer interessant og lyttevennlig. Skiva er jevnt over sammenhengende og fokusert, og gir oss en fin blanding av noen smårøffe låter og mer neddempede saker. Noen vil nok synes spennvidden fortsatt er lovelig stor, og vi tror gjerne en ytterlig spissing kunne ha vært av det gode. Lydbildet er preget av den utrykksfulle og fine vokalen til Chris Buckler, og har mye sneisen musikk med nødvendige temposkifter og unngår å bruke de typiske musikalske klisjeene stort sett. ”Moult” har en tematikk om forræderi og tap, og er en sval låt som fyres noe opp med et bluesinfisert gitarutbrudd. På ”Ophidia” er den en progsensibilitet med kreative taktskifter og mye annet snacks. Teksten på ”Grown Too Small” er alvorlig nok, mens musikken er fjærlett og regelrett kommersiell,  men vakker og med fine jazzinjeksjoner. Også ” Love And The Heart” viser bandets mer lette og ”masseappellerende” side spekket med fine harmonier. At Wishing Tree også kan rocke viser “Silence Won't Steal” som er meget bra hardrock prydet med Don Jones flotte soloer og riff, og ikke minst temmelig subtil keyboardsspilling fra Steve Barratt. Aller beste låt er i våre ører ”Ophedia”, som har melodiske gitarlinjer, fete riff og en smittende rytmikk. Låten er også utstyrt med mye suveren tangentlek fra orgel, synther og piano. Vidstrakt instrumentering, dyktige arrangementer i en fin progga låt gir oss stor musikalske glede. Deaming Tree er tidvis litt langt inn i musikalske territorier som er noe sedate og mindre interessante, men takket være dyktige arrangementer og diversifiserte instrumentering holdes lytterens interesse hele tiden oppe. ”Progress Has No Patience” bør ha en bred appell med all dens originalitet, musikalitet og knallbra produksjon.

 

 

1.      Silence Won't Steal
2. Arcadia
3. Grown Too Small
4. Love and the Heart
5. Moult
6. Ophidia
7. Slender Versions of the Truth
8. You the One
9. Tide and the Mast
10. Whisper Song
11. The Only Truth

 

  • Chris Buckler – Vocals

  • Dan Jones – Guitars

  • Jim Peterson – Bass

  • Neil Ablard – Drums & Percussion

  • Steve Barratt - Keyboards

 

Josiah – Procession

 

 

Disse musikerne fra Leicester i Midlands har faktisk holdt på siden år 2000 med sin form for rock. En rock som er rimelig nedstrippet og uten mye som enkelte oppfatter som dill, men bare riff, beat og groove i sjenerøse ladninger. ”Procession” er bandets femte utgivelse, og er også deres siste utgivelse! Årsaken er at nok er nok, og at Josiahkonseptet nå pensjoneres! Denne skiva har et innhold hentet fra tidligere ikke utgitte studioinnspillinger og liveinnspillinger fra en konsert i Sverige i 2007. Konserterkuttene viser til fulle energien og det rå og råbra livebandet Josiah var. Høyoktanrock som er frisk og sjelfull og det hele låter frsikt med en rock som er en sammensmelting av den potente og kornete engelske varianten blandet med amerikanernes mer brautende stil. De som liker Black Sabbath, Zen Guerilla, Nebula, Led Zeppelin og Fu Manchu vil sannsynligvis finner at mye av musikken til Josiah går rett hjem. Ærlig, autentisk og energifylt rock er noe som alltid gir fot, og med fem studiolåter og fem låter fra konserter får vi en fin variasjon hva gjelder musikalsk kontekst. Som er såkalt farvelalbum er dette en svanesang Josiah i høy grad kan være bekjent av. De fire første låtene er fra 2006. Her går det fort i svingene og en følelse av Black Sabbath på speed er ikke så fjern. De som klarer å henge med vil nok ha stort utbytte av dette, men våre ovasjoner er noe mer forbeholdne. Når så det roes ned med litt mer jamming og noe mindre garasjepreg på låten ”Dead Forest” henger vi mye bedre på.  Matt Baethancourt benytter også sjansen til å eksperimentere med lo-fi vokal, som han videreutviklet på sitt neste prosjekt, Cherry Coke. Når vi så trer inn i siste del av skiva, kommer vi til avdeling for livelåter. Josiah gir virkelig jernet her, og transformerer enhver låt til et lite mesterverk i energisk og jammende rock. Spesielt låtene ” “Malpaso” og “I Can't Seem To Find It” er to fabelaktig potente vitenbyrd om hvor fett og drønnende Josiah kunne spille. ”Procession” er ei skive for de som liker rock som er rett frem og særdeles energifylt og med et umiskjennelig garasjepreg.

 

01 Procession
02 Broken doll
03 Thirteen scene
04 Dying day
05 Dead forever
06 Looking at the mountain
07 Time to kill
08 Silas brainchild
09 Maldaso
10 I can't seem to find it

 

  • Matt Baethancourt – Gitar og vokal

  • Sie Beasley – Bass og vokal

  • Keith Beacom – Trommer

 

 

Stone Premonitions 2010 – The Clowning Achievement

 

 

 

Siden 1994 har Stone Premonitions gitt ut utallige skiver med heftig bra musikk som er hentet fra den solide skogen av internasjonale undergrunnsband. Band som Census Of Hallucinations og The Rabbit's Hat er nok de mest kjente, og står som symboler for en temmelig unik stilistisk musikalsk subkultur. En subkultur som har utviklet et sound som ingen andre engang er i nærheten av. Elementer fra psykedelisk musikk, prog, spacerock, hardrock og utallige sjangere er smeltet sammen til et hele som er både tilgjengelig og forstålig, men som også er svært fascinerende. Tiden er derfor nærmest overmoden for å komme med en skive som viser hva mange av disse fine musikerne er gode for. Det skal ikke mye deduksjonsevne til å skjønne at resultatet nå foreligger i form av skiva ” The Clowning Achievement”. Her frå vi åtte spor på til sammen mer enn en time, hvor skarp lyrikk er en av artefaktene. Likeledes groover og rocker skiva skikkelig, og lytteren utfordres forbilledelig av virkelig gode låter. Rabbit's Hat og Census Of Hallucinations sitt sound nyter godt av keyboardmagikeren David Hendry, som virkelig gir mye farge til musikkbildet. Spennende elektroniske utflukter, super vokal og en ytre verdenrom følelse gir musikk ytterlige et løft. Skiva har også en fin varm psykedelisk stemning og forespør om det ukjente og det bortenfor der igjen! I tillegg så gir den underliggerne atmosfæren av at noe illevarslende er nær en ekstra dimensjon til musikken. Dimensjoner er det også over den mer enn 13 minutter lange låten ”Infinite Possibilities” som viser omtalte Dave Hendry i all sin synthprakt og hvor Tim Jones understøtter med raffinerte gitarer. Låten bygger seg praktfullt opp og er makeløs bra spacerock sak. Kløktig smidd er ”Out Of Sight, Out Of Mind” som er en eldre låt  i ny drakt. Låten har en bra tekst om sosiale forhold, og en avsindig bra utfrika gitar på slutten. Er ”Out Of Sigh, Out Of Mind” utstyrt med skråblikk på verdens elendighet, så er ”Down By The River” en motsats med all sitt sentimentale innhold. Akkurat det er noe av styrken på denne skiva idet tekst og musikk er utvetydig og fokusert. Budskapet er ikke pakket inn på noen måte, og Stone Premonitions står for det de mener uten nølen, og musikken støtter forbilledlig opp om dette. ”The Clowning Achievment” har mye fin psykedelisk legert musikk og de som bekjenner seg til denne ”trosretningen” bør kjenne sin besøkelsestid å skaffe seg skiva. Bedre måte å bli kjent med Stone Premonitions forunderlige og fascinerende verden enn dette verket kalt ” The Clowning Achievement” er det ikke mulig å få!



 

 

 

  • 1.      Perpetual Motion 9,01

  • 2.      Out Of Sight, Out Of Mind 5,32

  • 3.      The Judas Kiss 8,08

  • 4.      Down By The River 6,11

  • 5.      Infinite Potentialities 13,23

  • 6.      In The Image 7,28

  • 7.      Why Are We Here ? 6,17

  • 8.      Give Us Back Our Heaven 7,29

  •  

  • Dave Hendry – Keyboards

  • Tim Jones – Gitarer

  • Kevin Thompson – Trommer

  • Mark Dunn - Bass

  • pluss mange flere

 

Geoff Leigh & Yumi Hara – Upstream

 

 

 

To musikere som er alt annet enn redde for å eksperimentere og virkelig søke å dyrke opp ny musikalsk mark. Progressivt tankegods altså, og de legger også sin skjel så og si i prosjektet. Med seg har de begge en solid musikalsk ballast idet Yumi Hara Cawkwell er utdannet fra City University Of London med toppkarakterer og følgelig har hun stor musikalsk formalkompetansen i bunn. I tillegg så har hun vært med i diverse musikalske konstellasjoner de siste årene og opparbeidet seg mye realkompetanse. Når vi først snakker opp realkompetanse så er Geoff Leigh nesten en personifisering av slikt. Han var tungt inne kompositorisk på Henry Cow sitt fabelaktige 1973 album ”Legend”. Ferden videre gikk blant annet til Slapp Happy, Hatfield And The North og Mike Oldfield. Selv om han er såkalt multiinstrmentalist så konsentrer hans seg her mest om diverse fløyter og elektronikk som gestalter brumminger, skarringer og en generelt sett skarp og intens side av musikken. Yumi Hara har det fabelaktige talentet som sikkert er ytterlige bearbeidet gjennom nitidig trening at hun kan alternere mellom improvisasjon og komposisjon forbilledlig. Her på ”Upstrem” får vi i høy grad demonstrert denne forunderlige og høyst fascinerende evnen til å hoppe fra ren improvisasjon til strengt komponert musikk, og det gjerne innen samme melodilinje! Tilbake sitter lytteren og klør seg i hodet, og lurer på hvordan, hvorfor og hvor grensen mellom disse to komplett forskjellige stilene egentlig opptrer. Vi klør oss også litt i hodet for å finne så mye essens utover dyktige musikere og en intens frmførelse på denne plata. Musikken er i beste fall svært sær, og den Tibetanske buddhistiske følelsen som diverse bjeller og vokaldroner skaper er ikke noe vi tenner på. Det er utvilsomt dype og sensitive lydlandskaper, men vi finner ingen mytologisk Sirene eller havfrue som lokker oss til og til fulle kunne nyte dette. Rett nok er det enkelte utbrudd med høyoktav stemmer og sopransaksofon som bryter stemningen, men på tross av dette forblir vi troløse. Troløse til et avant garde landskap som ikke gir oss særlig mye annet enn undring over om vi faktisk ikke forstår musikken, eller om dette bare er sært. Inntil videre lytting forteller oss noe annet arkiverer vi denne skiva som sær og uforståelig eller alternativt at vår musikalske forståelse rett og slett ikke holder mål når ”Upstream” skal under lupen!

 

 

  • 1.      Upstream  7,12

  • 2.      The Mountain Laughs 5,28

  • 3.      The Strait 7,41

  • 4.      Sytone Of The Beach 5,41

  • 5.      A Short Night 5,08

  • 6.      At The Temple Gate 7,43

  • 7.      Something About The Sky 3,45

  • 8.      Dolphin Chase 10,52

  • 9.      The Siren Returns 5,39

 

Geoff Leigh – Fløyte, sopran saksofon, sitar, perkusjon, nesefløyte, stemmedrone og elektronikk

Yumi Hara – Keyboards og vokal

 

 

 

Idle Hours – Headlong

 

 

Dette bandet er fra Colchester som forøvrig er England sin eldste by og som ligger øst i landet. Debuten er denne tre spors EP-en, og vi skal ikke underslå på noen måte at bandet er influert av Genesis og generelle neo influenser. Produksjonen er av det virkelig solide formatet, og så er det jo også selveste Rob Aubrey som er bak spakene da. Akkurat det er nok et smart trekk, som gir musikken et løft da godlyd ikke er noe som bør undervurderes. Det skal jo mer til for å lage god musikk, og selvsagt kreves det også dyktige musikere, bra låter og ikke minst en sjanger som er av interesse. De to første elementene er bra nok her, men neo prog er i beste fall en vanskelig sjanger å lage spennende og utfordrende musikk av. Nå gjør ikke Idle Hours seg bort her heller og kommer opp med ei EP som er grei nok uten at vi går fra konseptene av henrykkelse på noen måte. Den episke og majestetiske  låten “Machine Wave” har en fin atmosfære, med enkelte snerten pianolinjer og andre småfikse detaljer. Låten har en god fremdrift og rikelig essens og fine detaljer, men utover i låten er ikke de gode ideene så fremtredende og det blir en noe nedadgående formkurve mot slutten. Visse følere til Marillion er også tilstede og da spesielt instrumentalt, men ikke noe som trekker ned i en jevnt over velspilt låt. Mye god gitar og drivende rytmer og en temmelig melodisk setting preger ”Headlong”. Vokalen til Mark Sippings synes vi er ok, men noen vil sikkert synes han synger vel spesielt. Låten utvikler seg fint og sneier innom mye fin tematikk, selv om vi får et parti som ligger vel nært opp til Pendragon sitt musikalske univers. Med en underfundig tekst som omhandler ungdommens liv i forstedene får vi i låten ”Cats Chorus” en spenstig entusiasme og mye flott instrumental ”candy”. Låten har en fin variasjon og dynamikk, og vokser seg på flere gangers lytting. Denne EP-en forandrer selvsagt ikke det verden musikalsk sett, men viser et band som utfører et godt musikalsk håndverk og som innen neosegmentet har sin naturlige plass med musikk som er grei nok. Instrumental er det bra saker uten at det noen gang blir glitrende, så er det solid og bra traktering og samspill. Rytmikken er vel ivaretatt på skiva og det er noen virkelig heftige gitarlinjer som frisker opp. Melodiske er Idel Hours i høy grad velutstyrt uten at det neon gang blir overdrevet i så måte, men fin og spenstig melodisk frasering hele veien.

 

http://www.myspace.com/idlehoursprogrock

 

  • 1.      Headlong  7,46

  • 2.      Cats Chorus  6,55

  • 3.      Machine Wave  11,30

 

  • Steve Anderson - Trommer

  • Pete Clouter - Keyboards og vokal

  • Will Marriage - Bass og vokal

  • Mark Sippings – Vokal og keyboards

  • Lee Williams - Gitarer

 

A Torn Mind – Barriers

 

 

Ganske så unge musikere som spiller en musikk de virkelig brenner for og det de holder på med er stenket med en ytterst sjarmerende entusiasme. Når de så også holder et meget bra instrumentalt nivå blir det regelrett interessant. Med forbilder som Genesis, Mars Volta, Dream Theater, Muse, Pink Floyd og Thrice skaper A Torn Mind et sound som er temmelig melodisk og også online med samtiden. Mange liker å kalle musikken moderne prog, hva nå det måtte bety da de utvilsomt også har nok av retrogener!? Det som er helt klart er at bandet har en ambisiøs vinkling på sin låtskrivning selv om de ikke nødvendigvis kommer helt i mål enda. En skikkelig honnør for å spenne buen høyt skal de helt klart likevel ha. Mot har som regel avfødt mye bra, og dette bandet fra Livingston i Skottland har mye mot og søker å skape sitt eget musikalske univers på denne lange EP-en. For med en spilletid på nesten førti minutter er det en mye musikk for pengene her, på en skive som er totalt selvprodusert, innspilt og mikset! Det er formidabelt hva en kan oppnå bare en er tent nok, og tent det er A Torn Mind så absolutt! Tent på å vise verden at de kan lage spenstig musikk som freser av sted for fulle seil. En slik atferd er jo også lettere for A Torn Mind enn andre mer etablerte band, og årsaken er ganske opplagt. Skiva er som nevnt selvfinansert og det gir en ypperlig mulighet til å lage akkurat den musikken som måtte passe uten at noen napper i armet ditt og forteller deg hva slags musikk du skal lage. Full kontroll på den kreative prosessen altså, men selvsagt så er det en hake med det hele. En hake som kalles mulighet til et profesjonelt studio som igjen gir et virkelig velprodusert album. Med en dyktig produsent og et virkelig bra studio er det ikke her, og vi forholder oss derfor til det vi får på ”Barriers”. Som for eksempel ”Inpurity” som er en ytterst bra låt, som er leken og prektig variert. I tillegg er låten ambisøs så det holder, og best av alt er selvsagt at den fungerer til tusen med blant annet en vannvittig bra saksofonsekvens. De andre låtene i sortimentet har alle sine øyeblikk, men klarer ikke å holde nivået hele tiden og slikt sett har A Torn Mind noe å strekke seg etter. De virkelig store øyeblikkene og at band regelrett funkler og fungerer finne vi på denne skiva, og da er ”Barriers” en fornøyelse å lytte til. Den nevnte tilstanden er ikke noe som skiva er stenket med til fulle, men likevel er det så mye bra med musikken at vi virkelig ser frem til neste utgivelse.

 

 

 

  • 1.      Sixes & Sevens

  • 2.      Edge of the World

  • 3.      Titans

  • 4.      Impurity

  • 5.      Vita

 

  • Grant Kilpatrick – Vokal og gitarer

  • Chris Hartles – Gitarer, saksofoner og Keyboards

  • Ryan Anderson – Bass og vokal

  • Euan Sked – Trommer og vokal

 

October Files – Our Souls To You

 

 

Tredje album fra denne engelske musikalske konstellasjonen dette her, og de oppholder seg musikalsk sett en plass i og rundt metall.  Albumet er produsert av John Mitchell, og han har bidratt fint til at uttrykket fremstår som heftig mørkt, aggressivt og med en nærmest post dommedags sonisk hardhet. Skiva har en betydelig mer dirkete og hard tilnærming til musikken enn det så anerkjente foregående albumet ” Holy Armour From The Jaws Of God”. Som alltid med slike forandringer vil noen like og noe mislike det. Vi har en noe ambivalent holdning til dette da vi får et tøffere og råere musikk, men noe av fokuset på den gode låt helles også ut med badevannet. Det ligger åpenbart mye arbeid bak dette verket da det tok nær innpå et år fra ide til ferdig produkt. Så er det da også blitt et produkt som kollektivet October File møysommelig har meislet ut. Et fokus har vært å få inn en kledelig variasjon, og ikke bare elleve spor som er temmelig likelydende. October Files er ifølge bandet selv fire personer som ikke bryr seg om hva du tenker, ikke bryr seg om trender, og ikke bryr seg om suksess! De lager musikken sin slik fordi de ønsker det og de kan det! De synes de låter som ingen andre, men andre synes de låter som sønner av Killing Joke, Big Black og Boy Set Fire. Vokalen er av den mer sinte typen, og det er rikelig med hardcore og voldsomt hard musikk med forvrengte gitarer. Det groover og er passelig catchy, og ideene er mange om enn ikke alle kommer i mål på en like anstendig måte. Anstendig til de grader er diverse temposkifter som likevel ikke bruker aggresjonen som salderingspost, da den alltid er like tilstedeværende. October Files har en fin entusiasme og samspillet er av en art som gjør at musikerne spiller hverandre enda bedre. ”Our Souls To You” er også skive nummer to på rad som har samme besetning, og kontinuiteten har i alle fall her gitt som resultat at de virkelig leverer varene. Dette ensemblet vet eksakt hva som skal til for å trigge metallelskeren og utnytter dette rått med et låtsortimentet som treffer nevnte målgruppe der det skapes mest følelser og hva som evner å bli favorittmusikken. Musikken er utgitt som en dobbel CD, og den andre skiva er med en annen produser enn den første skiva. ”Our Souls To You” er kledelig hardt, sint og direkte med masse attityde som får fansen til å sprelle av lykke. Skiva er også passelig melodisk og variert slik at den fremstår som et produkt meget vel kan bli en klassiker innen sitt metallsegment.

 

www.octoberfile.com
 http://www.myspace.com/octoberfile

 


 1. Crawl
2. Corporate Evasion
3. Falter
4. Dredge
5. Eau Du war
6. Our Souls To You (Part 1)
7. A Public Display Of Anger
8. Isolation
9. September
10. Love is (A Warm AK47)
11. Our Souls To You (Part 2

 

Ben Hollyer - Vokal
Matt Lerwill - Gitarer
Steve Beatty - Bass
John Watt - Trommer

 

Fairclough & Youell – Momentarily

 

 

Nydelig cover art av Steven Joseph Hemingway møter oss når vi får denne debutskiva til Fairclough & Yourell i hende. Musikken har så absolutt jazz i bunnen, men trekker også veksler på prog, funk og mer teatermessig saker. De musikalske influensene hentes vidt og bredt fra kilder som Miles Davis, Jools Holland, Weather Report, Pat Metheny, Joni Mitchell og krydret med noe Hatfield & The North, Edith Piaf, Yes, King Crimson, Billy Holliday og Soft Machine. Det musikalske partnerskapet Peter Fairclough og Hayley Youell tryller her frem 12 låter, hvor den gode lyrikken er av Hayley Youell og musikken matcher fordi den harmonerer svært bra. Dave Bainbridge fra det kjente keltisk inspirerte bandet Iona, viser at han også har store talenter innen jazz og vi lar oss villig vekk imponere. Sammen med sine medmusikanter lager disse to nevnte ei skive som er en lidenskapelig forestilling med mange lekre detaljer. Alle musikerne bidrar dessuten med heftige og uttrykksfulle improviserte ekskursjoner. Å slippe løs disse fire er slett ikke noe risikoforetagende fordi de alle er uytterst dyktige og også virkelig har mye å bidra med når de som nevnt slår ut håret. Hayley Youell bidrar med en fortreffelig stemme som sammen med den suverene båndløse bassen til Fred Thelonius Baker gir visse hint til Joni Michlett på 70 tallet da hun utforsket jazz. På låten ”Those Birds” utforskes det intense og pasjonerte i en riktig så lekker låt med hard og knallbra bassmotiver. Episke motiver om ikke annet p.g.a. lengden, og en kraftpakke av en låt finner vi på 9 minutter lange ”Quicker Than Sand”.  Låtene bygger seg opp mens båndløs bass og piano hygger seg som lekne delfiner, hvorpå Hayley Youell sin formidable stemme kan få utfolde seg og gi oss full valuta for lytting. Mot slutten blir det en instrumental jamming av dimensjoner hvor det er flatt jern fra herrene Bainbridge og Baker. Snakk om å ha det gøy, og det smitter over på lytteren kan vi love! Skivas lengst låt er ”Little Steps” som går rolig ut av startblokka, og med et fokus på det drømmende og melankolske. Det er tross den noe sedate stemningen, rikelig med fine små detaljer som ingen bør gå glipp av. Ikke spesielt overraskende bygger låten seg opp og gir oss blant annet heftig og dystre keyboardslinjer. Igjen så skinner Baker og Yuoell i en låt som blir temmelig innholdsrik og variert. Lytteren til den skiva blir rikelig belønnet ved å la skiva få spilletid. Årsaken er at da er det mange lekre strukturelle detaljer og samhandlinger som oppdages og som er meget vel utført. Låtene er av det solide merket og et godt musikalsk håndverk hvor det dynamiske er pent vektlagt. Skiva rocker ikke akkurat heftig, men befinner seg likevel i randsonen mellom jazz og rock. Vi får nok egenart til å bli fornøyde, og det er ofte en temmelig kompleks og intens musikk som likevel gir nok rom for det å kunne roe ned, puste og reflektere.  Produksjonen er skarp og klar og gir sitt bidrag til en velspilt, spennende og bra skive slik at dette er en svært lovende debut av duoen Fairclogh & Youell, og vi får garantert hør mer fra disse to!

 

http://www.myspace.com/faircloughyouell

 

  • 1.       Quicker Than Sand 9,10

  • 2.      Over Load 6,42

  • 3.      Those Birds 4,52

  • 4.      Trippin` 4,24

  • 5.      One Baet Stair 3,54

  • 6.      Ev`ry Day 4,46

  • 7.      Cryptic 2,16

  • 8.      Don`t 3,03

  • 9.      Shed 3,24

  • 10.  After Dark 3,40

  • 11.  20,39 4,25

  • 12.  Little Steps 11,21

  •  

  • Peter Fairclough – Trommer og pekusjon

  • Hayley Youell – Vokal

  • Dave Bainbridge - Keyboards og gitarer

  • Fred Thelonius Baker – Bass og gitarer

 

Ben Rusch – Oh Yes!!

 

 

Ben Rusch regnes om en av Tellus sine mest kreative og talentfulle sanger/låtskriver, og er faktisk her ut med sitt album nummer 17. I seg selv er ikke dette nødvendigvis så mye å skive hjem om, men når de 16 foregående jevnt over har hatt god kvalitet kan en knapt annet enn å måpe. Mer enn 60 minutter med kvalitetsmusikk er hva ”Oh, Yes!!” gestalter. Ben Rusch er en Londonbasert musiker som så vidt vi kan skjønne er nærmest totalt neglisjert i vår avskjermede del av verden. Det er en unnlatelsessynd av dimensjoner da denne flotte artisten i sitt musikalske kogger har et utall av piler som sier, ”smack, smack, smack” når de treffer. For de mer tungnemme så betyr det at musikken til Rusch treffer en midt i hjerterota med all dens stemninger og følelser. Rusch baserer sin låtskrivning på et vell av influenser, og både rock, jazz, folk og pop er en integrert del av hans musikalske portefølje. I sum gir dette en ganske så snerten og interessant musikalsk verden som etter noen gangers avspilling av ”Oh, Yes!!” åpenbarer seg for oss.  Hovedinstrumentene til Ben Rusch er piano og akustisk gitar, men på innspillingene trår han til med et mye bredere utvalg av instrumenter. Vi kan i fleng og total ydmykhet nevne saksofon, mandolin, fiolin, fløyter, sekkepipe, dobbelbass og perkusjon. I sannhet rimelig imponerende når det også lyder så bra. Tittelen på hans første skive er også ganske heftig, ”The Master Of Calculated Noise”. Som det høyst oppegående menneske Ben Rusch er benytter han sjansen til å fortelle en historie på de respektive skivene sine, og dette er ganske så tydelig på denne skiva. Bare hør på teksten på den ellers så fine låten ” Pop Diva Trajectory” hvor han på en temmelig elegant måte tar et oppgjør med den amerikanske versjonen av ”X-factor”. Satire på sitt beste og en morsom sak hvor vår ekstremt store skepsis for nevnte evenement blir krydret til det fullkomne og ytterst smakfulle sett fra vårt ståsted. På grensen og gjerne over denne hva gjelder de som er skjulte psykotisk syke, er låten ”As Good As Its Gets” som lett kan skremme fanden på flatmark om en følger med. Likeledes om en er litt online i det minste, så må alle merke seg den store spennvidden i instrumentasjon, som beriker dette albumet. Det flotte sveipet gjennom de forskjellige tiårenes mest utpregede artefakter noe som vi applauderer med kraftig applaus. Elementer av psykedelisk musikk fra 60 årene, ren rock fra 70 tallet, og 90 tallets grunge er skrudd sammen til et smakfullt hele som gjør akkurat denne låtskriveren nokså egenartet. Rusch føler seg også hjemme når vi kommer til mer progressivt terreng, og noen av låtene her har mye prog i seg. På hans forrige skive, ”Time” viser de to første låtene denne holdningen til fulle. Via denne linken kan dette ved ”selvhør” bekreftes, http://benrusch.com/Music.php . ”Oh, Yes!!” er et album med masse kreativitet og essens som vokser ytterlige når det får tid i spilleren, og stemmen til Rusch er virkelig god gjennom hele albumet. Et album som ofte er dramatisk stenket, og denne tilstand utmeisels med blant annet med snerten rytmikk og dissonant akkorder. Skiva er også meget bra variert, og er et vakkert stykke musikk med en fin kombinasjon av fortid og nåtid.

 

 

 

 

  • 1. Fissle Isle

  • 2. Until the coast is clear

  • 3. The Daily Mail

  • 4. Ray by Ray

  • 5. Ode to your body

  • 6. I'm still here (at least I think so)

  • 7. As good as it gets (the Wicked Witch of the West)

  • 8. Blue Forest

  • 9. Pop Diva Trajectory

  • 10. The Lament of Catskin Arnold

  • 11. Parachute of Sound

  • 12. Bass Guitars in Heaven

  • 13. Maud's Ecstasy At the High School Prom

  • 14. Metaphor Pilot

  • 15. The ghost of you is the heart of of me

  • 16. The End of Time

  • 17. The masochist song

 

 

Doubt - Never Pet A Burning Dog

 

Fra sørlige delen av England kommer Doubt som kombinerer det lyriske fra post Canterbury nu-jazz med energien til rock og begeistringen fra frijazz. Trioen av musikere er smekkfull med musikalsk kompetanse og har mange referanser til flotte og dyktige band de har spilt i. Tony Bianco har spilt med Dave Liebman, Paul Dunmall og Alex von Schlippenbach, mens Michel Delville er kjent fra The Wrong Object og Trank Zappa Grappa In Varese. Tredjemann Alex Maguire har vært sammen med Elton Dean, Michael Moore og Hatfield And The North. Musikken disse tre herrene forretter er beskrevet som det manglende linken mellom Pink Floyd, Sonic Youth, Sun Ra, Ennio Morricono og  John Zorn`s Masada. Musikalsk er det ofte harde jazzriff blandet mer kosmiske følere og pastorale stemninger. Som gjesteartist er den smått legendariske Canterbury veteranen Richard Sinclair med på noen spor med vokal og bass. Alex Maguire er berømt for sine evner til å tilpasse seg til enhver sjanger og alltid yte på et skyhøyt nivå. En slik tilpassningsevne kommer godt med på ”Never Pet A Burning Dog” som er stenket medd Michel Delville sine fantasifulle komposisjoner. Skiva gir oss rikelig med uventede innfall og stunts som krever sin musiker for å holde tritt,  og å unngå bli en flaskehals for at musikken ikke når opp til sin intensjon. Når vi så leser at skiva er spilt inn live i studio på første ”take”, så skjønner en jo lett at dette ikke er noen musikalske noviser blant disse tre herrene. Enda mer overbevist blir en selvsagt ved gjentatt lyttesesjoner av ”Never Pet A Burning Dog”. Da åpenbares et fabelaktig samspill, og et vell av små lekre og temmelig subtile detaljer. Skiva er også kledelig ambisiøs, men smidd slik at det er en temmelig tilgjengelig musikk som forrettes fordi den er passelig catchy. Med unntak av vokalen til Richard Sinclair på ” Cobale Di San Luca ” og ”Passing Cloud” er skiva totalt instrumental. Dette er definitivt ikke noe problem da musikken snakker for seg selv, og er så uttrykksfull og dyptloddende at en faktisk ikke tenker i de baner. Den tonale paletten er i konstant bevegelse, noe som gir et fyrverkeri av en musikk hvor det er ganske åpenbart at musikerne koser seg ”glugg i hjel” som det heter seg. Musikken er ikke av den tandre typen, men har en grovkornet skjønnhet som det er vanskelig og ikke å bli betatt av. Stundom roes det hele noe ned, og Doubt ensemblet viser sine mer grublende sider, og ”Passing Cloud” er den låten hvor slike stemninger er mest fremtredende. En slik låt tilfører et pustehull, og hever produktet ytterlige. Noe som vi virkelig digger er Alex Maguire sin ofte barske bruk av mellotroner og fender Rhodes piano og generelt aggressive attityde. På Beppe`s Shelter” kommer han derimot opp med en heller artig og spennende fløyteliknende lyd på sin kjære synth, som utfyller Michelle Delville fabelaktige gitarriff i en ellers bra låt. Denne debuten er et eksempel på et vellykket samarbeid, og at en powertrio kan komme opp med meget spennende og heftig musikk. Aggresjonsnivået er høyt men alltid kombinert med melodi og stor musisering, og vi tror at mange ihuga rocker vil kunne nyte de mange riffene og den generelt sett barske stemningen på ”Never Pet A Burning Dog”.

 

www.myspace.com/doubt3

 

  • 1.      Cobale Di San Luca  3,05

  • 2.      Laughter 6,25

  • 3.      Over Birkeot 8,53

  • 4.      Sea 7,57

  • 5.      Passing Cloud 4,08

  • 6.      Cosmic Surgery

  • 7.      6,45

  • 8.      Aeon 7,28

  • 9.      Beppe``s Shelter  8,16

 

 

  • Alex Maguire – Fender Rhodes piano, Hammond orgel, mellotron og synther

  • Michelle Delville – Elektrisk gitar Roland GR-09

  • Tony Bianco – Trommer

 

Gjesteartist,

 

Richard Sinclair – Vokal på spor 1 og 5, bass på spor 1 og

 

Tilt - Million Dollar Wound

 



Tilt består av tidligere og nåværende musikere fra Fish, KT Turnstall, Sandi Thom, Stiltskin, Sugababes, Porcupine Tree og Camel. Ganske så erfaren musikere, og følgelig også å betrakte som veteraner innen musikkbransjen. Ingen av kvartetten er store vokalister, og da er løsningen enkel og ikke ulik den såkalt ”Ayreon- varianten”. D.v.s. at man nærmest håndplukker sine vokalister til de forskjellige låtene. Blir dette gjort med nennsomhet og omtanke så kan det heve musikken og skape en fin dynamikk. En fordel er det jo at de rette vokalisten plukkes, og at låtene følgelig står bra til de som velges ut. Det er også en fordel at nivået på låtene er så bra som mulig, da det er så mye letter å løfte de ytterlige et hakk. Selv virkelig stor vokalister kan jo ikke trylle og gjøre gull av gråstein. Steve Vantsis virker her å ha vært rimelig inspirert for både komposisjoner og arrangementer sitter meget bra, og om ikke alt er gull er det fint lite gråstein å finne på denne skiva. Det samme kan sies om produksjonen som er smakfull og står meget bra til soundet, som er temmelig mykt og smektende rett nok. Det er både en styrke og en svakhet da det blir meget catchy og melodiøst til tider, og helt i grenseland for å bli for snilt. Vi kunne gjerne hatt mer potente saker tidvis, men vi hygger oss med det vi får, og merker oss at musikken har visse fellestrekk med Mostly Autumn. Dette er ikke akkurat så veldig påtrengende, men mer eksakt er det at liker du Mostly Autumn så er sjansen stor for at Tilt faller i smak. Skiva er en fem spors sak som varer i 30 minutter, og som åpner med låten ” No Superman” med Paul Dourley bak mikrofonen. Han gjør en flott jobb, og understøttes av ikke mindre enn soloer av fire gitarister i en retro hardrock låt, som også er skivas mest rocka og røffeste låt. En mørk ballade med Holly Tomas som vokalist er låten ”Gravity” som har akkurat nok essens og uventede elementer til å holde på lytteren i all sine drømmende og praktfulle lydlandskaper. Strengearrangementene er subtile og hever låten i motsetning til mange slike som faktisk drukner en låt. ”Gravity” er en usedvanelig vakker låt, og oppfølger ”Answers” er en progressivt legert låt. Dette sporet er også skivas lengste og vi blir tatt med på en finfin musikalsk reise i diverse stilarter og musikalske landskaper. Meget bra gitararbeide og en Paul Dourley i knallform gjør også sitt til å skape en meget bra låt av episke dimensjoner. Dimensjoner er det også over tittelvalget, som kanskje referer seg til Forrest Gump som ble sendt hjem med et skudd i baken definert som ”A million dollar wound”, og dimmet fra videre tjeneste. La oss for all del håpe at ikke Tilt dimmes for videre musikalsk tjeneste og snart lar høre fra seg igjen! Slik vi har forstått det er denne EP-en bare den første i en serie av mini CD-er, så vi har nok ikke noe å frykte i så måte. Vi ser derfor frem mot enda mer av musikk fra Tilt sin side, og fastslår at denne debuten er både lovende, spennende, velspilt og variert.

 

 

  • 1.No Superman

  • 2.Long Gone

  • 3.Gravity

  • 4.Answers

  • 5.Adore

 

  • Steve Vantsis – Bass, gitarer, keyboards, loops, programmering og båndløs bass på spor 3

  • Dave Stewart – Trommer og perkusjon

  • Robin Boult - Gitarer og ebow på spor 4 og orgel på spor 5

  • Irvin Duguid - Synther og piano

 

Gjestemusikere,

  • Paul Dourley - Vokal på spor 1 og 4

  • Kaela Rowan – Vokal på spor 2

  • Holly Tomás – Vokal på spor 3 og 5

  • Lorna Bannon. Bakgrunnsvokal og andrevokal på spor 5

  • John Wesley – Gitarer på spor 1,3 og 4

  • Frank Usher – Gitarsolo på spor 1 og 2, gitarer på spor 3 og 4 og mandolin på spor 2

  • Nick Robertson – Akustisk gitar på spor 1,2 og 3

 

Brian Howe - Circus Bar

 

 

En av rockens vokallegender er ute med nytt album her, og Brian Howe startet sin karriere helt tilbake til 1983 som vokalist hos Ted Nugent med albumet ”Penetrator”. De fleste skjønte da rimelig kjapt at her var det en om som hadde stemmeprakt utover det gjennomsnittelige for å bruke et velkjent ”understatement”. Året etter gjennombruddet ble Brian Howe hentet inn til Bad Company som erstatning for en annen stor vokalist, nemlig Paul Rodgers. Hos Bad Company ble Howe i hele ti år før turen gikk til andre jaktmarker, og blant annet en solokarriere. Albumtittelen på denne skiva er hentet fra en arbeidsferie i Guatemala og et usedvanelig hyggelig møte med en bar og restaurant som hette nettopp Circus Bar. Som medkomponist på skiva har Howe samarbeidet med velkjente Brooks Paschal fra bl.a. ex Sullivan. Med Howe sin raspende powerhouse vokal i front er skiva en melodiøs, velklingende og livlig skive innen neddempet melodisk hardrock. Noe nytt til sjangeren tilføres ikke, men det er et solid arbeid som er lagt ned, og det låter bra nok innen for sitt gebet. Bra er også at diverse gode musikalske venner har bidratt med blant annet gitarspilling, og en storhet som Pat Travers stakk for eksempel innom en dag og spilte gitar på ”My Town”, mens vokalisten Wayne Nelson fra Little River Band gjorde ditto. To coverlåter av Bad Company låter finnes i ”Holy Water” og ”How Bout That”. Slett ikke så halvgærne varianter som viser at Brian Howe kan sitt fag. Det kan også Rafe McKenanna som har gjort en flott miksejobb, men så har han da også jobbet med kolleger som Tesla, Ten, Bad Company og Giant. En trivelig og melodiøs skive som ikke akkurat gjør musikalsk furore med gir oss hardrock med mye AOR som er ok nok. Stemmen til Howe holder selv etter 25 år, eller kanskje derfor, fortsatt mål. Lidenskapelig, moden og varm er en temmelig eksakt beskrivelse av denne stemmeprakten i en setting med mild hardrock. Mildt sagt så er også skivas coverart artig og finurlig!

 

 

http://www.myspace.com/brianhowe01

 

  • 1.      I’m Back

  • 2.      Life’s Mystery

  • 3.      There’s This Girl

  • 4.      Could Have Been You

  • 5.      Surrounded

  • 6.      Flying

  • 7.      How It Could Have Been

  • 8.      My Town

  • 9.      How ’Bout That

  • 10.  Feels Like I’m Coming Home

  • 11.  If You Want Trouble

  • 12.  Feelings

  • 13.  Holy Water

  • 14.  Little George Street

 

  • Brian Howe – Vokal

  • Brooks Paschal - Gitarer

  • Dean Aicher - Gitarer

  • James Paul Wisner - Gitarer

  • Tyson Shipman - Gitarer

  • Pat Travers – Gitarer

  • Brooks Paschal - Bass

  • Miguel Gonzalez - Bass

  • Wayne Nelson – Bass

  • Matt Brown – Trommer

  • Luke Davids – Piano

  • Wayne Nelson - Vokal

 

Chariot –Behind The Wire

 

 

“Behind The Wire” er en relansering av Chariot sin skive fra 2006, og dette er et typisk band hjemmehørende i NWOBHM bevegelsen vi har med å gjøre. Bandet har en rimelig lang fartstid, faktisk nær opp mot tretti år. Det er derfor ikke rutinen det står på for den er formidabel etter år med konserter, men slike bands verste fiende er ofte seg selv. Årsaken er den mettheten som har så lett for å snike seg inn og ligge som et klamt og tilsynelatende ugjennomtrengelig stengsel for utvikling og fremdrift. For det er ikke til å komme fra at stillstand er objektivt sett å betrakte om tilbakegang for musikere som spiller og utgir musikk.”The Warrior” fra 1984 og ”Burning Ambition” var to anstendige skiver innen metall segmentet som ble vel mottatt av de få som fikk kloa i disse da de kom ut på Shades Record. Shades er egentlig å betrakte som den beste butikken noensinne for metall, og skivene ble kun utgitt fordi eieren av Shades, Mike Shannon så et stort potensial i bandet og bare måtte musikken ut. Det er det med stor glede vi kan fortelle at ”Behind The Wire” er forsynt med et moderne og tidsriktig sound og ikke det mer forventede rå soundet og en nærmest ”spikersuppetynn” produksjon. Låtskrivningen er også brukbart oppdatert, og vi oppfatter gamlekara i Chariots som klar for et nytt årtusen, og ikke som noen musikalske anakronismer som enda lykkelig surrer rundt i svunne tider.  Likevel må vi påpeke at nyskapende er på ingen måte Chariots, og de låner både her og der fra betydelig større navn. Apropos navn så vitner heller ikke låttitlene om noen stor fantasi for å si det pent! Vi har definitivt hørt titler som ”Shut it Out”, ” Cold, Hard, Cash”, ”The Hunger”, ”Heart Of Stone” og ” Behind The Wire” ørten ganger før. Akkurat det er i seg selv ikke så galt, men rører likevel ved kjerneproblemet til Chariots! Mangelen på fantasi og skaperkraft er noe som de fleste som lytter til denne skiva vil bite seg merke i. Den litt ekle følelsen av at dette har vi hørt før, og en utstrakt bruk av lån fra for eksempel Metallica, Whitesnake og Kiss. Med så lite særpreg og originalitet hjelper det ikke all verden med moderne sound og produksjon faktisk. Skiva er et solid verk med stor mangel på originalitet, men for elskere av Metallica og NWOBHM generelt sett tror vi dette er en ok utgivelse. Vi andre lar den leve sitt eget liv i fred og ro.

 

  • http://www.myspace.com/chariotrocks

  • http://www.youtube.com/watch?v=5CMKbdKod7w

  • http://www.chariot-rocks.com/Index2.htm


 

  • 1.      Behind the Wire

  • 2.      Cold, Hard, Cash

  • 3.      Heart of Stone

  • 4.      Shut it Out

  • 5.      No Emotion

  • 6.      Believe

  • 7.      Hour of Need

  • 8.      Feel that Rush

  • 9.      Your Time Has Come

  • 10.  The Hunger

  • 11.  Slave to the Memory

  • 12.  Looks Deceive

 

  • Pete Franklin – Vokal og gitarer

  • Paul Lane - Gitarer

  • John Smith - Bass

  • Jeff Braithwaite - Trommer

 

Rebsie Fairholm - Seven Star Green

 

 

Andre album fra Rebsie Fairholm, som er å betrakte som en videreutvikling av den flotte debuten ”Mind The Gap” som ble omtalt av oss for en stund siden. Musikken er fortsatt melankolsk og mørk stenket med eterisk folk psykedelisk atmosfære og meget sterk og stemningsfylt vokal. Nytt på denne skiva kontra den forrige, er en økning av kompleksitet og raffinement hva gjelder det sofistikerte og musikalske artisteriet. Medansvarlig for skiva er Daniel Stainforth som blant annet utvider den soniske paletten med det ytterst uttrykksfulle instrumentet cello på noen av låtene. Stainforth spiller cello som en liten djevel, og gjør det så ytterst smakfullt at det er en fryd å høre på. Spillinga er så absolutt ikke noen dusinvare, og gir fin næring til at ”Seven Star Green” er ei så vellykket gothfarget folk skive! Foruten diverse gitarer og bass bidrar Dick Langford med noen heftige og ytterst originale arrangementer. ”Molotov Spongecake” er en fantastisk låt med velformulert og spennende lyrikk og skrevet av Rebsie Fairholm. Låten går rett hjem hos oss med sin blanding av retro piano og elektrisk gitar, og vi nærmest spiller den i laser og filler. Sant nok blir det faktisk ikke så mye filler da låten er av meget solid støpning, og som de fleste andre låtene også har dette mystisk over seg. En mystikk som ikke minst Rebsie sin stemme må ta mye av ”ansvaret” for. Hun har en røst som er virkelig skreddersydd for musikken med sine gotiske stemninger og hedenske folkprog vibber. Englands stolte folkrock tradisjon har i Rebsie Fairholm er ypperlig representant som tar denne musikkformen til nye høyder, gjennom sin vilje til å ta sjanser. Blant annet med å blande fortidens instrumenter svært smakfullt med nåtidens, og med en dyp forståelse for fortidens estetikk.  Vokalt har Rebsie visse likheter med en klassestemme som Hope Sandoval fra Mazzy Star, men først og fremst er hun seg selv. ”Seven Star Green” er en klar referanse til hennes røtter fra Essex, og vi har en slump nostalgi og en slump kryptiske referanser. Kartet på forsiden av skiva gir oss visse hint om denne noe flotte tittelen. Om ikke kryptisk, så i alle fall noe så originalt som en episk psykedelisk middelalderlåt er fabelaktige ”Pavane”.  Fabelaktig er også variasjonen gjennom hele skiva, og det forteller jo mye om skiva og at det sprenges grenser ettertrykkelig her. Til tross for dette er det en såkalt rød tråd gjennom skiva slik at verket er enhetlig og flott. Mye av konsistensen er relatert til vokalen til Rebsie som er vidunderlig vakker og uimotståelig, men også utfordrende og forstyrrende! På spor ”Central Line” dukker det plutselig opp noe så sprøtt som en sjarmerende elktropop melodi, som faktisk er fin å lytte til!  For å peke på en motpol velger vi oss ”Minstrel Boy” som stjerneeksempell. Gitarsoloen er heftig og svært proglegert, mens perkusjonen er akkurat så dramatisk at det ikke tipper over men bare blir spenstig og fascinerende. Synthene kommer i kaskadeform og er tidvis herlig disharmoniske! For oss byr dette verket på usedvanelig mye bra musikk, og på mange måter redefinerer hva psykedelisk folk kan by på, og sørger nok for at sjangeren vil nå frem til et enda større publikum. Knallsterks skive som også utfordrer deg som lytter, og som bare blir bedre og bedre for hver avspilling da det stadig åpenbare seg nye lekre detaljer.

 

 

 

  • 1. The Cursing Song (4:33)

  • 2. Our Captain Cried (4:00)

  • 3. Molotov Spongecake (5:02)

  • 4. Let No Man Steal Your Thyme (3:24)

  • 5. Perigee Organdie (4:46)

  • 6. Pavane (5:12)

  • 7. Minstrel Boy (6:12)

  • 8. Central Line (1:24)

  • 9. Love Is Pleasing (2:14)

  • 10. The Bitter Withy (5:28)

  • 11. From A Coffin (5:58)

  • 12. Lyke Wake Dirge (4:58)

 

 

Rebsie Fairholm – Vokal, piano, 12 strengs gitarer, elektriske gitarer, synther, ” midi instruments”, bodhràn, ”penny Whistle”, keltisk harpe og tamburin

 

Daniel Staniforth – Cello, akustisk og klassiske gitarer, elektriske gitarer, bass, ” midi instruments” og bakgrunnsvokal på 8

 

Dick Langford – Elektrisk gitar, bass og ” midi instruments”

 

Atomic Workers - Wall Of Water Behind Me

 

 

På bandets andre skive hvor det er om å gjøre alt så enkelt som mulig slik at gitarene faktisk lyder som nettopp gitarer. En slags ”back to basic” må det tolkes som, og målet må jo være å få frem det genuine og spontane uten å forstyrres av all verdens manipulering. Gary Roman er som den ypperlige musikeren han er fortsatt rimelig sentral i lydbildet, men Atomic Workers er definitivt et band og ikke en manns lekegrind. Michele Rossiello står for alle komposisjonene, og har sørget for et variert sortiment innen avdeling for hardere psykedelisk musikk. Bandet er samspilt og nyter godt av en spilleglede og jevnt over solide låter. Hør bare på ”Girl in The Tower” hvor det hele begynner i et folkaktig psykedelisk modus, før en snerten kursendring gir oss flower power musikk som kunne spasert rett inn 60 tallet, og gir oss litt tilårskomne er velkommen snartur mange år tilbake i tid. Også på ”Unpredictable” får vi i bøtter og spann med god gammeldags psykedelisk musikk hvor også den noe fremmedartede vokalen sørger for det lille ekstra. Noen av skivas mer fete riff finnes på ”I Must Confess” som har nok trøkk, tyngde, uforutsigbarhet og intensitet til og kanskje å være den beste låten på ”Wall Of Water Behind Me”. Ikke for det ” Through The Channel” er en bra låt som også har mye vilje til å være passelig eksperimentell, og uforutsigbar uten å være redningsløs.  Den dynamiske vokalen kombinert med de fete gitarriffene og blytunge grooves gjør låten til et delikat måltid. Flott bruk av sitar og akustisk gitar bidrar også til en svært hørbar og sjarmerende skive. De som liker psykedelisk musikk av den røffere typen med en fandenivolsk holdning, og  med tidvis akustisk helning og cool vokal bør merke seg Atomic Worker med rimelig stor interesse.



 

www.myspace.com/atomicworkers

 

 

  • 1.      Through the Channel

  • 2.      I Must Confess

  • 3.      Girl in the Tower

  • 4.      Scientist Mantra

  • 5.      Unpredictable

  • 6.      Waterfall

  • 7.      Six Afternoon

 

 

  • Michele Rossiello – Bass og vokal

  • Gary Ramon – Gitarer, Hammondorgel, sitar og vokal

  • Fabro Mongelli – Gitaere og vokal

  • Angelo Pantelo – Trommer

  • Daniele Sindaco – Gitarer

 

  • Gjesteartister,

  •  

  • Joolie Wood

  • Guy McKnight

  • Fabio Mongelli

  • Haj Yahya Ashraf

  •  

 

 

Atomic Workers  - Third Disaster

 

 

 

Hos Atomic Workers på deres tredje utgivelse er det rikelig med atmosfære og harmonikk. Det er også som ellers et garasjerock preg, og tidvis obskure psykedeliske  lydlandskaper men også spacerock som svinger heftig. Bandets mørker sider forefinnes i blant annet Black Sabbath vibbene som er allestedsnærværende, men spesielt synelig på ”Secret Way To Valley”. Synlig er inspirasjonene fra tidlige Pink Floyd på låter som ”You” med dens jamming og improviserte sekvenser, og på ” Chaos On The Breeze” som også fremkaller tankene på Syd Barrett. Nevnte jamming er som oftest flott å høre på i små doser, men Atomic Workers har spesielt på denne skiva en tendens til å overdrive noe, og muligens skyldes det at brønnen hvor de gode ideene er noe dehydrert? Ikke for det finnes også her virkelig bra låter som for eksempel, ” Here’s Where I Belong” som har noen fine østlige injeksjoner og flott driv. ”Breakdown” er en flott kraftballade hvor enkelte av 70 årenes helter hylles høylytt og gir oss en god hardrockfølelse, mens på ”Lost Pleasure” gir lovelig mye unødvendig støy. På avslutningslåten ”Kap_E Tone” begynner jamming lovende, men blir litt for langtrukket for våre ører. Også på ”You” er det en lovedne begynnelse, men igjen tar ajmmingiga overhånd. Bandets noe bisarre humor er aldri langt borte, som fint korrelerer med  deres generelle avslappede holdninger til mangt og meget. Denne hodningen viser seg i at Atomic Workers fremstår som veldig seg selv, og det på ingen måte er noe påtatt, men bare rå ekthet. Med sitt fokus på hardrock med en rå garasjefølelse styrer også bandet klar av mange av de alt for utbredte klisjeene som mye hardrock er så rik på , og lager enda ei skive som har mye trøkk, tyngde og autoritet.

 

 

www.myspace.com/atomicworkers

 

 

  • 1.      Secret Way To The Valley (4:40)

  • 2.      Third Disaster (6:15)

  • 3.      You (5:32)

  • 4.      Chaos On The Breeze (4:07)

  • 5.      Lost Pleasure (2:36)

  • 6.      Here’s Where I Belong (3:21)

  • 7.      Home (4:13)

  • 8.      Breakdown (3:21)

  • 9.      Kap-E-Tone (7:45)

 

  • Michele Rossiello - Bass

  •  

  • Laurence O'Toole – Vokal og gitarer

  •  

  • Fabio Mongelli – Gitarer og vokal

  •  

  • Daniele Sindaco – Giatrer og vokal

  •  

  • Diego Mocci - Trommer

 

 

Atomic Workers - Embryonic Suicide

 

 

”Embryonic Suicice” er debuten til Atomic Workers som her kjører på en amalgam av garasjerock, psykedelisk infisert musikk og hardrock med masse 60 talls vibber. Musikken er knapt noe for de som vil ha det striglet, strukturert og med masse utbrodering. Her er det rått og autentisk, organisk og mystisk. Gitarene gnistrer og er ofte herlig ”syrete”, mens mellotronen og Hammond orgel tilfører fabelaktige stemninger og en god dose positiv nostalgi. Bandet er basert på musikere fra Sun Dial og That`s All Folks og er fra tre land, Italia, England og Nederland. Atomic Workers er tuftet på at Michele Rossiello i 2003 emigrerte fra Bari til London. I bagsajen hadde han nok materiale til en hel CD, og sammen med venner var han klar til å utgi Atomic Workers førstefødte. Og her på ”Embryonic Suicide” utmeisler bandet et sound hvor “attiuden” til punk og psykedelisk musikk er sentralt, og hvor vennskap og pasjon for musikk er fellesnevnerne. Gitarenes trøkk og dynamikk sammen med østlig inspirert tromming gjør skiva til ganske så spennende lytting.  Spennende er så absolutt bandet cover av Donovans klassiske ”Hurdy Gurdy Man”! Normalt er de fleste cover versjoner i beste fall ok, men ikke i nærheten av originalen. Vel, her synes vi at Atomic Workers klarer det tilnærmet umulige! Deres versjon av Hurdy Gurdy Man” er bare sinnsykt bra, og alen verdt å kjøpe skiva for! Psykedeliske toner flommer i temmelig hardt modus på ”No Reaction”, som også blir temmelig ”far out” rundt midten, men alltid stenket med kreativitet som holder på lytteren. Basslinjene er deilig harde på ”Plastic Man” og vi får også en introduksjon til bandets mer ”jammete” sider. ”White” er en cool låt på nesten ni minutter hvor orgeltonene er herlig psykedelisk stenket og inspirerer åpenbart gitarene til å bli om mulig enda mer syrete. ”Embryonic Suicide2 er en virkelig flott debut som gir de som liker at garsjerocken er rå, psykedelisk, særpreget, heftig og dønn ærlig vil finne svært spennende.

 

 

www.myspace.com/atomicworkers

 

  • 1.      Embryonic Suicide

  • 2.      No Reaction

  • 3.      White

  • 4.      Plastic Man

  • 5.      Hurdy Gurdy Man

  • 6.      Down on Earth

  • 7.      Far Away (Lacrimae)

  • 8.      Breakfast on the Ocean (Part 1)

 

 

  • Laurenee O`Toole – Vokal, gitarer og Hammondorgel

  • Daniel Sindaco – Giatrer og keyboard effekter

  • Angeloa Pantaleo – Trommer

  • Gary Ramons – Giaterer, sitar, mellotron, perkusjon og vokal

  • Michele Rossiello – Bass og vokal

  •  

 

 

Paul Cusick – Focal Point

 

Paul Cusick er en britisk multiinstrumentalist som faktisk startet sin solokarriere i 2009 på bakgrunn av dette årets nyttårsløfte, og ”Focal Point” er naturlig nok dennes debut. En debut hvor klassisk prog og eksperimental prog forener krefter og det er plenty av variasjon, dramatikk og fylde. Paul Cusick klarer det kunststykke å lage frisk og temmelig egenartet musikk som bør bevege alle som lytter til skiva. Åpenbare inspirasjonskilder er Porcupine Tree og Pink Floyd, men det har jo aldri vært forbudt å la seg inspirere så lenge det gjøres så elegant som her! Det er jo derfor en fornøyelse at Cusick omsider har bestemt seg for å satse på en solokarriere, og legger tilværelsen som gitarist i band som Gabriel, Riversea og Ripped på hylla. Beslutningen om å gi ut musikk under eget navn sprang ut av ønsket om å utvikle seg ytterlige både som musiker og menneske, og det med selvutvikling er jammen noe mange flere burde tenke seriøst på! Musikken på ”Focal Point” er som oftest sval og dyptpløyende med mer sjarmerende enn rå riff, og inngir en udefinerbar ”godfølelse” som er både inspirerende og herlig. Alt har sin naturlige plass på denne skiva og det er ikke snakk om å overlesse, men kun å bruke de forskjellige virkemidlene for å formidle akkurat den ønskede stemningen. En stemning som er gjennomgående småtrist, men bak skyen er det åpenbart mye sol! Apropos stemninger så er det noe som er sentralt i Cusick sitt musikalske univers, og noe han etterstreber å oppnå og å pensle ut med sine lydlandsskaper. Tekstene omhandler blant annet temmelige personlige opplevelser, og i hovedsak er det meget bra og oppegående lyrikk, men av og til blir det litt for sentimentalt for vår smak. Det er noe vi lett kan glemme da selve musikken har så mange fine instrumentale øyeblikk, og Paul Cusick synger meget bra. I tillegg er sjefen sjøl er garanti for virkelig smektende toner fra både gitar og keyboards som står til den ofte lett melankolske stemningen. Trommeslageren Alex Cromarty er en meget aktiv bidragsyter, og står blant annet for trommemønstre vi til vanlig finner innen jazzrock som er svært bra utført og riktig så attraktiv å lytte til. Paul Cusick har også en fin evne til å blande lydlandkaper vi til vanlig mest hører i proggens forunderlige verden, med temmelig melodiøse vokalbaserte musikk som vi ellers hører mest fra mer almene artister. Denne vanskelige balansegangen utføres ofte til vår store tilfredshet, men noen partier blir litt for snille og for lite interessante. Likevel er dette så absolutt en meget fin debut, og ei skive som enhver anstendig CD-samling skal inneholde!

 

 

 

  • 1.      Focal Point

  • 2.      Everblue

  • 3.      Fade Away

  • 4.      Soul Words

  • 5.      Scared To Dreams

  • 6.      Touch

  • 7.      Senza Tempo

  • 8.      Big Cars

  • 9.      Hold On

  • 10.  Hello

  • 11.  Touch ( Groove Monster Mix)

 

 

  • Paul Cusick – Gitar, bass, keyboards og vokal

  • Alex Cromarty – Trommer på hele skiva og vokal på spor 4

Gjesteartister,

 

  • Andy Edwards – Trommer på spor 6

  • Louise Dawson – Vokal på spor 4 og 10

  • Helena Ferguson – ”Phone service” på spor 11

  • Theresa Brindley – Som segs elv på spor 11

  • Jessica Cusick – Vokal på spor 3

  • Thomas Cusick – Vokal på spor 3

  • Rosie Cusick – Vokal på spor 3

 

Xerath – I

 

Meshuggah riff kombinert med orkestrale episke tablåer er hva Xerath serverer oss på ”I”, og med et sound som de selv kaller "orchestral groove metal". De største påvirkningskildene for utenom Meshuggah er Strapping Young Lad og våre landsmenn i Dimmu Borgir. I tillegg så har åpenbart Xerath så mange andre kilder de lar seg inspirere av, slik at deres musikalske brygg er temmelig rik på ingredienser. Noe vil lett kalle dette pretensiøst da det å vise frem teknisk dyktighet og kompleksitet nok går noe på bekostning av den gode låt. Tidvis er det litt liten retning på musikken som virker noe usammenhengende og fragmentert, og hvor det lett kan virke som det å gjøre alt på likt er et slags motto.  Inni mellom slår så Xerath til med noen virkelig fabelaktige partier slik at en nærmest sitter målløs tilbake, og skjønner at her er det flust med talent. Bandet fra Basington 77 kilometer sørvest for London har utvilsomt rikelig med musikalske muskler, og beveger seg der hvor den mer progressive delen av progmetall dyrkes, og hvor den symfoniske musikken, dødsmetall, goth og prog forener krefter. En plass hvor det er vanskelig og ikke å trå feil, og hvor altså det episke tidvis blir litt vel overdrevet. Vi må likevel gi en stor honnør for viljen til å eksperimentere og å forsøke å skape noe temmelig unikt og egenartet. Derfor er Xerath utvilsomt et spennende band hvor potensialet er lettere uforløst, da deres sjangerakrobatikk bare trenger enda bedre låter for å låte virkelig bra. Michael Pitman gjør allerede nå en virkelig bra jobb med trommestikkene, og støtter gitaristen Andy Phillips på en lojal og utmerket måte. Nevnte Phillps viser sine evner på ”False History” hvor riffene sitter tett og er virkelig fete og gode, slik at noen og enhver får lyst til å spille luftgitar. Vi kan trygt fastslå at Xerath har originalitet til tross for åpenbare Meshuggahvibber, og deres arrangementer gir en spennende filmaktig følelse. Fortsatt har altså dette bandet behov for å utvikle seg ytterlige, men denne debuten innehar såpass mye bra at vi ser frem til fortsettelsen. At Xerath er vel verdt å sjekke for de som liker band i metallsegmentet som tør å gå sine egen veier er hevet over tvil.

 

 

  1. 1.      Intrenity

  2. 2.      Alterra

  3. 3.      Nocturnum

  4. 4.      Consequences

  5. 5.      Interlude

  6. 6.      False History

  7. 7.      Abiogenesis

  8. 8.      Reform Part I

  9. 9.      Reform Part II

  10. 10.  Right To Exist

  11.  

 

  • Owain Williams – Gitarer og bass

  • Andt Phillips – Gitarer

  • Richard Thompson – Vokal

  • Michael Pitman - Trommer

 

 

Bones Of Freedom  - World Of  Domination I

 

 

Dette er debuten til Bones Of Freedom i fullt CD-format, og en flott oppfølger til den kritikerroste EP-en ”Butterfly” de kom med i fjor. Bandet består av rutinerte musikere med en svenske, en danske og en finne, og jammen ikke også en skotte som en slags bonus! I sannhet er det et band med en internasjonal bredde, og en tidløs musikk. En musikk som er en energisk klassisk rock stenket med blues og en velsmakende psykedelisk hippieaktig touch. Der hele utføres av et band som har et gjennom solid fundament og en vilje til å tørre der andre nøler, og ikke minst er Bones Of Freedom en arena for stor og ekte spilleglede. Musikken har også en atmosfære og ”ånd” som gjenkaller 70 årene på en spenstig måte. Tekstmessig er det også svært oppegående, og emner som grådighet og penger, kjærlighet og sex, historie og religion, men også global oppvarming og andre dagsaktuell tematikk tas opp. Låtene har catchy riff, god variasjon og lange soloer og det er meget velspilt og med en vokalist som står bra til musikken og teksten. Eddie Wolfe er virkelig bra i ballader som  for eksempel på “1973”, men som også gjør en utmerket jobb i de hardere låtene som  ”Led Waters”. En låt som en ikke akkurat trenger så mye mer omtale enn at den er knallbra og at Muddy Waters og Led Zeppelin har et stjernetreff her. Selve skiva er faktisk selvfinansiert, og spilt inn og produsert i Hardrock studio i Gøteborg, men Spook Records http://www.spookmusic.co.uk/ har stått for selve utgivelsen. Dette er et plateselskap hjemmehørende i Lossiemounth i Skottland, og ikke akkurat et gigantkonsern. Desto hyggeligere er det å melde at de med Bones Of Freedom debut har utgitt ei skive som oser av kvalitetsrock og  som elskerne av syttitallets rock garantert vil elske.  Gitarene er jevnt over supre, og dette talentfulle bandet gir oss tretten virkelig gode låter, hvor slagordet, ”no fillers just killers” passer fint. I tillegg til de flotte riffene og soliene er det mange finurlige taktskifter som gleder og frisker opp. Alle med sans for sytti tallets hardrock bør sjekke denne, som er blant det absolutt mest interessante innen sjangeren i det siste.

 

 

 

  • 1.      Loud and Proud

  • 2.      Blitzkrieg

  • 3.      Miss Dynamite

  • 4.      Save My Soul

  • 5.      The Wolf

  • 6.      1973

  • 7.      Mistress

  • 8.      Led Waters

  • 9.      Soldiers Song

  • 10.  Ten

  • 11.  Greed 2009

  • 12.  Down

  • 13.  Celtic Woman

 

  • Thomas Pipes – Bass

  • Eddie Wolfe – Vokal

  • Tim McWeed – Gitarer

  • Red Morgan - Trommer

 

Breathing Space – Below The Radar

 

Bandet beskriver selv musikken som klassisk rock som møter ambient dans med litt av Pink Floyd kastet i miksen. Uavhengig av om dette er korrekt så er Breathing Space en avlegger av Mostly Autumn, og et band hvor tidligere den tangentisten i Mostly Autumn Iain Jennings er lederen. Det er også et faktum at musikken ikke akkurat er av den råeste typen, men som oftest neddempet og rolig men med flust av mystikk og flotte atmosfæriske tablåer slik at det aldri blir kjedelig. Musikerne holder et skyhøyt nivå, men det er aldri snakk om navlebeskuende egotripper da de samhandler forbilledlig. Låten er av den mer catchy typen, men med nok lekre detaljer og tempovariasjoner til at vi føler oss bekvemme. Alt og alle har sin plass og strukturen er bra uten at den er beklemmende og hemmende og ”spiser” opp det organiske da det er så mye spilleglede og intensitet her at det føles ekte og genuint. Sansen for den gode melodi i en tapping av låter som klistrer seg uten at de er stenket med det sukkersøte og klisne brukes av Breathing Space. Sant nok balanserer bandet i grenseland tidvis for at det skal bli for snilt og gildt, men holder seg som oftest der hvor den gode og formidlende musikken bor. Olivia Sparnenn har en god stemme, selv om sikkert noen vil finne den litt vel søt, så passer den bra her på ” Below The Radar”. På de nedstrippede låtene ”Clear” og ” The Night Takes You Home” viser Olivia sin spennvidde til fulle, og har stålkontroll på såpass sangteknisk vanskelig låter. Fra moderbandet er Liam Davidson denne gang innlånt, og hans mer rocka stil gjør at soundet er noe forandret siden forrige skive. En skive som da var preget av Mark Rowen og John Hart sine jazzfølere. Produksjonen er av ypperste klasse også denne gang, mens låtmaterialet faktisk er noe mer variert enn på forløperen ”Coming Up For Air”. Det dras veksler på følelsestunge ballader, gitarstenkede rockere, mer proggete episke låter, men også mer dansbare rytmer og svært fingernemt og subtil orgeltraktering blandes tidvis til noe helt spesielt og spennende. Breathing Space utfører på dette albumet en balansegang på en meget tynn line i gråsonen mellom symfonisk prog og mer såkalt ”easy listening” musikk. Denne avanserte akrobatikken går stort sett bra, men tidvis er det partier på denne skiva vi som ikke akkurat fenger oss. Fabelaktig bra er derimot sisteinntrykket og den episke låten “Question Eyes” med meget vidunderlig og stemningsfull cellospilling fra gjesteartisten Charlotte Scott. Låten starter mykt og skånsomt med blant annet Olivia Sparnemm på sitt ypperste. Etter hvert så fyres den kraftig opp, og Liam Davidson får virkelig tilkjennegitt at han kan traktere gitaren! Kunne vi få mer av hva denne låten gestalter på neste skive ville vi virkelig blitt ”i et humør hvor sinnets munterhet hadde stått i pigg”!

 

 

1. Below The Radar (4:12)
2. Clear (4:29)
3. Lantern For A Smile (6:44)
4. The Night Takes You Home (4:32)
5. Run From Yourself (6:42)
6. Dusk (2:47)
7. Behind Closed Doors (5:38)
8. Drowning (6:26)
9. Questioning Eyes (9:30)

 

  • Barry Cassells – Trommer og perkusjon

  • Olivia Sparnenn – Vokal og perkusjon

  • Iain Jennings – Keyboards og vokal

  • Paul Teasdale – Bass og gitarer

  • Ben Jennings - Keyboards

  • Liam Davidson – Gitarer

  • Barry Cassells – Trommer

  • Marc Atkinson – Bakgrunnsvokal på 3

  • Charlotte Scott – Cello på 9

 

Vendetta – Heteric  Nation

 

 

Engelske Vendetta er ute med oppfølgeren til debuten ”Tyranny Of Minority” og har brukt 18 måneder på å lage et enda bedre verk. I tillegg viser vokalist og gitarist Edward Box en ydmyk holdning til å ville utvikle musikk ytterlige. Debutskiva fikk mye positiv omtale, men heldigvis er det ikke snakk om å lene seg selvtilfreds tilbake og la hungeren etter å lage enda bedre musikk vike for ønske om å utvikle seg. I stedet har Vendetta forsøkt å forbedre seg på de punktene hvor de fremkom mest negativ omtale av musikken på debutskiva. Følgelig er vokalen mer aggressiv og vidstrakt, mens trommingen er skrudd minst et hakk opp når det gjelder tilstedeværelse og presisjon. I sum gir dette et sound som er mer fokusert og ikke minst mer distinkt og det er et mer modent og samspilt band vi har med å gjøre nå. Akkurat det er ikke så rart da Vendetta trofast har hatt konserter både her og der. Fortsatt har bandet et meget godt øye til 80 tallets tradisjonelle metall, med fete riff og melodiske vinklinger, hvor melodi og aggresjon fører an på prioriteringslista. Storheter fra nevnte segment som Judas Priset, Triumph, Metal Church, Saxon, House Of Shakira og Iron Maiden er åpenbare inspirasjonskilder, men på bandets egne premiss. Et premiss hvor balansen mellom det melodiske og det rå fint balanseres, og hvor en sjelfull og lidenskapelig vokal også er svært viktig. Bandet har også ryddet plass for å bli et mer rent metallband, og tjener på det da de virker mer troverdige slik. Låten ”Skaro” er basert på sci-fi serien Doctor Who, og viser foruten bra musikk også at lyrikken holder mål. Skiva begynner så bra med den melodiske og flotte hymnen ”Delusion” som både er melodisk og aggressiv slik bandet ønsker å fremstå. En tvillingitarsolo fra Box og Thompson på ”Killing Time” er ganske så festelig, og ”Glass Half Empty” viser muskuløse basslinjer fra Gary Foalle. Rytmeseksjonen utgjør en spenstig duo som gir en fint fundament for Box og Thompson til å gi metallfolket masse gitarsnacks. Skiva gir nok de mest nostalgiske metallhodene et etterlengtet kick og mange minutter med metall slik de mener den skal låte. De som vil ha litt mindre rett på sak og subtile linjer, mer snirklete saker vil nok ikke finne mye her å lytte til derimot, da det er temmelig renmetall på agendaene her.

 

 

http://www.vendetta-theband.com/

http://www.myspace.com/nosafehole

 

01.Delusion
02.Age Of Annihilation
03.New Horizon
04. My Revelation
05. Skaro
06. A Glass Half Empty
07. Killing Time
08. Face Your Demons
09. The Space Between
10. Powers That Be

 

 

Edward Box – Vokal og gitarer
Pete Thompson – Gitarer
Gary Foalle – Bass
Lee Lamb - Trommer

 

Of The I – Balance Instars

 

 

Dette er ei skive som ble spilt inn på ti hektiske dager og netter i et studio i nordre del av London. Slikt kan ofte gi en spontanitet og autensitet som mye av den mer polerte musikken bare kan drømme om sine våteste stunder. ”Balance Instars” er et album med musikk som er et barn av sin tid, idet det er progrelatert musikk med gitarene som ledende instrumenter. Keyboardene er også tilstede, men spiller som oftest en sekundær rolle, i det konseptet. Et konsept hvor låtene er smidd sammen med korte instrumentalpartier, og en noe spesiell vokal fra Jordan Davis preger verket. En vokal som har akkurat rette doser av det desperate og det svært forskremte, ikke ulik vinprodusenten og vokalisten James Herbert Keenan, bedre kjent som Maynard James Keenan. De elementene av musikalske likhet som Of The I har med Tool, kommer nok mest fra vokalen, som også tidvis er noe vel flat men allikevel er med på å etablere stemningen bandet streber etter. Porcupine Tree er et band som mange nye musikalske ensemblene henter inspirasjon fra, og Of The I er intet unntak i så måte, men det gjøres med stor kløkt og dyktighet. Dette fører til at musikken på denne skiva er både frisk og freidig, og nok egenartet til at de fleste lytterne ikke bruker spoleknappen. Medlemmene er fra Sverige og England, og har skapt ei skive som er et sammenhengende verk med musikk hvor altså overgangen mellom låtene er smidd sammen med små instrumentale snutter, som i seg selv er både spennende og finurlig lagd. Det bidrar til at skiva blir frisk og som oftest svært hørbar, og hvor synkope både i vokal og rytmeseksjon, og heftig riffing er sentrale og svært viktige elementer. Synkope er for øvrig en rytme som faller mellom grunnslagene i en takt. Når man bruker synkoperte rytmer får man en følelse av fremdrift og driv, og det er nok noe av grunnen til at denne skiva virker såpass frodig.   Selvsagt er det komposisjonene som er selve ”råvarene”, det andre er mer å regne som garnityr. Skiva byr på ok og gode låter, en vilje til å ta sjanser og en herlig spilleglede og altså et flott driv. Soundet på skiva er forbausende bra til å være en debut, og med passe skarpe kanter og nok egenart. Allerede på det korte sporet ”Entrance” skjønner vi at Of The I har mye progelementer i seg, og låta utføres i temmelig moderne tapning, og overgangen til den lange og flotte låten ”Cold” er meget finurlig. Kun åtte små ord inneholder ”Between Being & Ego”! Disse er kløktig plassert og repetert på akkurat de rette tidspunktene, og skaper en sakteflytende låt som er kompleks og høyst interessant.  Ikke alt fungerer like bra, men bandet klarer seg ofte bra i sine bestrebelser på å trigge lytteren. En trigging som utløses av den særpregede og tidvis berusende atmosfæren som Of The I klarer å trylle frem. En flott debut dette her, og vi kan jo bare håpe at de neste gang tar ytterlige et skritt fremover.

 

 

 

  • 1. Entrance

  • 2. Cold

  • 3. Single Units

  • 4. Between Being and Ego

  • 5. Cathexis

  • 6. Instars

  • 7. Mercenary

  • 8. Ascend

  • 9. Modern Equivalent

  • 10. Stopping the World

 
 Jordan Davis – Vokal og keyboards
Roman Pawar - Gitarer
Sebastian Danielsson - Gitarer
Nico Lowell – Bass
Alexander Boethius – Trommer og perkusjon

 

Charlie - Kitchen Of Distinction

 

 

Charlie ble stiftet av gitaristen og vokalisten Terry Thomas på syttitallet, og la instrumentene på hylla i 1986. Bandet kunne da se tilbake på en viss kommersiell suksess innenn AOR formatet, og to store hit for de som har interesseres seg for slikt, ”She Loves To Be In Love” og ” It's Inevitable”. Etter slike karrieretopper begynte Thomas som produsent for blant annet Bad Company og Foreigner. Lysten til å lage sin egen musikk må utvilsomt ha ligget latent, og nå etter 23 år er tiden innen for nok et musikalsk come back. Om vi trenger Charlie tilbake er en annen sak, men med skiva ”Kitchen Of Destinction” gir de utvilsomt lyd fra seg igjen. Denne gang med seksten spor som er som alle har mer eller mindre klare linker til fordums tider, men faktisk er det mer gnell i bandet nå og de låter hardere enn før. Et mer gitardrevet og sintere sound får vi faktisk på ”Kitchen Of Distinction”, hvor sporene ”It`s Not enough”, ”Get A Life”, ”Alcohol” og ”Blue Sky Bullshit” er i front i så måte. Låtene er også melodiøse og smidd for AOR formatet og temmelig likt det som en kunne forvente på et av Terry Thomas sine soloalbum. Forklaringen er sannsynligvis så enkel at låtene er skrevet for nevnte formål, men så altså ender opp på Charlie plattformen. På denne plattformen får utvilsomt ut noe av sin frustrasjon og sinne, idet han verbalt langer ut mot diverse mer eller mindre kjente mennesker. Denne negativismen og pottesure oppførselen er ikke noe vi liker, og vi kan ikke skjønne annet enn at det sier noe om avsenderens mentale helse. På 70 tallet skrev Thomas låten ”Watching TV” som var et humoristisk skråblikk på det å være avhengig av TV. Nå nesten 30 år siden er det åpenbart at noe har gått surt i mannen, da han med ”Shit TV” er vannvittig surmaget, kynisk og ufin.  For de som likte den gamle utgaven av Charlie er nok låtene ”West Coast Thing” og ”Cars” velegnet til å fremkalle mang en nostalgisk tåre. På ”Cars” får vi til og med den gamle surpompen Terry Thomas i en modus hvor humoren er tilstede. Coveret på skiva viser en bukett med roser som er nær døden, og står og skarp kontrast til tidligere hvor de nyligste jentene prydet coveret. Kanskje Terry Thomas har en porsjon selverkjennelse og viser det med omslagsbildet? Låtene på denne skiva er ålreite nok innenfor AOR og det melodiske hardrock segmentet, og vil nok glede mange som sverger til den slags musikk. Rett nok må de godta diverse tirader som nevnt, og kun Terry Thomas av opprinnelig Charlie er tilbake, med unntak av noen små bidrag fra Julian Colbecks som også var med i den gamle utgaven av Charlie. Beste spor er åpneren, ”Get A Life”, som er pågående, melodisk, høylytt og livsglad, og mer av slikt hadde gjort seg.



 

1. Get A Life

2. Kitchens of Distinction

3. Popstar

4. Shit TV

5. Don't Let Go

6. Alcohol

7. Cars

8. Blue Sky Bullshit

9. The Art of Cool

10. West Coast Thing

11. Never Be The Same

12. It's Not Enough

 

Julian Colbeck – Keyboard på 5, Fender Rhodes på 10

Terry Thomas – Vokal, keyboards, bass på 2,3,5,8,9,10,11 og 12 og gitarer

Steve Alexander – Trommer

Charlie Barratt – Bass på 4 og 7

Janne Jarvis – Trommer på 1 og 6

Andy Bloom – Gitarer 2,4 og 7

 

Snowy White Blues Project - On Our Time Of Living

 

Snowy White er tidligere gitarist i Thin Lizzy, og er her ute med første album til sitt nye band Snowy White Blues Project. White har en ganske så heftig og omfattende karriere og spilte sist sammen med Roger Waters og før det Pink Floyd, noe som borger for kvalitet da Waters garantert ikke bruker annet enn toppmusikere. White har på samvittigheten, av alle ting også en hitlåt i ”Bird Of Paardise”, samt utallige vel mottatte soloalbum. Vi kan trygt fastslå at det ikke er noen novise som her leder dette bandet på denne debuten. Enkelte hevder at ekte blues bare kan lages av gamle afroamerikanere på slitt verandaer eller på støvete fortau. ”On Our Time Of Living” tilbakeviser denne påstanden eller stereotypien som det egentlig er snakk om her, og viser at også andre kan lage genuin blues. Nå må det tillegges at Snowy White allerede som 11 åring ble en stor fan av legender som B.B.King og Buddy Guy, og etter mange år går altså en drøm i oppfyllelse i og med denne skiva. Plata åpner med White sin egen komposisjon ”Rolling With Me Baby”, som viser at han også kan skrive gode blueslåter ikke bare covre. Deretter blir det en parade av klassikere som blant annet ”I`m So Glad” som i denne sammenheng låter svært bra. Andre flotte låter er ”Lonely Man Blues” skrevet av White selv, ”Simple”, og ” I Want To Thank You” . White bidrar med ca en tredjepart selvskrevne låter, og vi håper virkelig denne prosenten stiger kraftig neste gang. Årsaken er todelt, det er noe eget med nye låter, og White har utvilsomt evner til å snekre ok låter så han trenger ikke gå i hyllene hos andre. Akkurat det har nok noe med selvtillit å gjøre, og etter ”On Our Time Of Living” antar vi den er sterkt oppadgående? Ei meget anstendig og velspilt skive dette, med musikere som gir av seg selv og har det gøy sammen, og derav stor spilleglede.

 


http://www.livebluesworld.com/profile/SnowyWhiteBluesProject

 


01.Rolling with my baby
02.Good morning blues
03.Lonely man blues
04.In our time of living
05.Blue to the bone
06.Red wine blues
07.I ain't no doctor
08.I still see you
09.Hot for the money
10.I'm so glad
11.One way ticket
12.Simple
13.I want to thank you

 

Snowy White – Gitarer

Matt Taylor- Gitar og vokal
Ruud Weber- Bass og vokal)
Juan van Emmerloot - Trommer

 

 

Parade – The Fabric

 

 

Fra nordøst i England kommer Parade som er Chris Johnson sin “baby”. Chris Johnson er gitarist og har tidligere spilt med Fish og Mostly Autumn. I sistnevnte ensemble var han inne på låtskriversiden på albumet ”Heart Full Of Sky”. De sterke låtene ”Blue Light” og ”Silver Glass” var Johnson sine verk. Noen av låtene på ”The Fabric” var faktisk tiltenkt Mostly Autumn, men ender her sammen med andre som for eksempel er klekket ut på et hotellrom eller bakerst i turnebussen osv. All musikken er med mørke undertoner, og dveler med emner som alle er fylt med store følelsesmessige elementer som, angst, tap og frykt. Likevel ligger det i bunn et spirende håp og budskapet har mange positive vibber trossa alt, selv om Chris Johnson får ut de mer mørke sidene av sine låtskriversider. For å få til de rette stemningen og følelsene er musikerne håndplukket av Johnson. Fra han tid i Fish er trommeslageren Gavin Griffiths rekruttert, mens de ”gamle” medarbeiderne Simon Snaize på gitar og Patrick Berry på bass også er hentet inn. For å få til det siste lille ekstra er tre av vennene fra tiden i Mostly Autumn med so gjesteartister. Vokalfenomenet Anne-Marie Helder fra Panic Room og ex. Mostly Autumn tar seg fyndig av mye av vokalen selvsagt, men hun bidrar også med flotte keyboardlinjer. Fokus på denne skiva er den følelsesmessige kjernen i de forskjellige låtene, og hvordan virkelig få den til å utrykkes optimalt. Det er ifølge bandet gjort med for eksempel baklengs klokkespill knust i biter i et modulasjonsfilter og så spilt gjennom gamle TV høytalere osv. Også en forrykt gitarsolo eller en ytterst delikat vokallinje kan være de rette midlene situasjonsbetinget. Forvrengt lyder og primitiv støy dukker op i alle låtene, og innrammer dem og meisler ut varierte og skiftende stemninger. Viljen til å eksperimentere og kaste seg ut i nytt terreng sørger for at skiva har en flott mystisk stemning, og er en flott debut.

 

 

  • http://www.youtube.com/user/ParadeMusicUK

  • www.myspace.com/paradeishere

  • paradeband.com

 

  • 1. Intro

  • 2. Come Alive

  •  3. Start Again

  • 4. The Diamond

  • 5. High Life

  • 6. The Dogs

  • 7. Facing Down

  • 8. Feedline

  • 9. Cut

  • 10. All That I Wanted

  • 11. Ending

 

  • Chris Johnson - Gitarer

  • Anne-Marie Helder – Vokal og keyboard

  • Gavin Griffiths - Trommer

  • Simon Snaize - Gitarer

  • Patrick Berry – Bass

 

Gjesteartister,

  • Heather Findlay – Vokal

  • Bryan Josh – Gitarer

  • Olivia Sparnenn  - Vokal

 

 

OTR – Mamonama

 

 

On The Rocks betyr OTR, så slipper noen å lure på det. På vokalen har bandet John Lawton som har holdt mikrofonen i Uriah Heep og Lucifer`s Friend, og gitarist er Jan Dumée fra Focus. I tillegg er det tre unge talentfulle brasilianske musikere som utgjør dette ensemblet. Stilmessig er det klassisk rock med visse jazz- og proginfluenser som serveres på ”Mamomama”. Det melodiske er alltid tilstedeværende på skiva, og hadde dette blitt sluppet for tretti år siden hadde det sikkert vært regnet som en klassiker. For ”Mamonama” ligger ikke så langt fra for eksempel Deep Purple sin klassiske album ”Stormbringer”. Retro så det holder altså, men OTR tilfører altså jazzinfluenser og annet slik at det låter tidvis friskt. På for eksempel ” The Corner Club” er Steely Dan sin ånd nær i både sound og utforming, mens ”Ghetto” har visse funkfølere. En flott og følsom ballade får vi på ”Hello” som omhandler mor til Lawton og hennes Alzheimer sykdom. Jan Dumée skinner her, og tilfører touch av Focus sine bedre ballade sensibilitet. OTR er forresten et svært så internasjonalt band med medlemmer som bor i Rio, Rotterdam og London. Låten ”Face To Face” er opprinnelig komponert av Dumée for Focus men kom av en eller annen grunn aldri med der, men er her omarbeidet til en frodig hardrocker. Hardrock gestalter også ”Taking You Down” og vi mer enn aner at Deep Purple lusker i buskene, men låten er jammen ikke så verst for det, og atter en gang så imponerer Jan Dumée. At det er brasilianere med i dette ensemblet viser ”The Corner Club” hvor europeiske tradisjon blir fint foredlet av brasilianske elementer. Skivas mest progressive spor finnes på ”Steal The Night” som også er på nesten syv minutter. Også dette sporet var tenkt for Focus, men er temmelig omarbeidet og med vokal og totalt nye arrangementer. Låten har et vist jazzpreg over seg, og Lawton viser til fulle her hvor bra han kan synge. At OTR kan alternere mellom mer rolige og harde øyeblikk viser låten ”Woman” til fulle. Skiva avsluttes med ”Ride On” som går Uriah Heep i næringen og er en virkelig god hardrock låt. Kvaliteten på produksjonen er svært god, og her har Jan Dumée virkelig vært en god andrepilot, og han har stått for alle arrangementer og komposisjoner. Xander Figueiredo er også en ytterst spennende trommeslager som tilfører denne skiva mye knallbra rytmikk. Vi må heller ikke glemme Marvio Ciribelli som med alle sine Hammond orgler, Fender Rhodes og akustiske pianoer bidrar til at lydbildet blir såpass spennende og bra. ”Mamonama” er et noe uferdig produkt, som absolutt har mye bra å by på. Vi har såkalt virkelig tro på at neste gang kan slå ut i full blomst selv om dette i høy grad er meget bra musikk. Med så talentfulle musikere og en vilje til å ta enda større sjanser, er det duket for noe stort fra OTR i 2010 for eksempel.

 

 

  • http://www.otr-band.co.uk/

  • http://www.myspace.com/otrmusicrocks

 

  •  

  • 1.      Ghetto

  • 2.      Taking You Down

  • 3.      Hello (Dona Nobis Pacem)

  • 4.      The Corner Club

  • 5.      Mamonama

  • 6.      Steal The Night

  • 7.      Face To Face

  • 8.      Shine

  • 9.      Woman

  • 10.  Ride On

 

John Lawton - Vokal
Jan Dumée - Gitarer
Ney Conceicao - Bass
Xande Figueredo - Trommer
Marvio Ciribelli – Keyboards

 

Gjesteartist,

 

Sonia Genú – Vokal på 3

 

 

Gone Til Winter – Gone Til Winter

 

 

Gothmetall med den dype vokalen til Talena i front, og med et uttrykk som er småkommersielt tidvis, men også med små avstikkere til mer progressive tenkning. Skiva er en mini CD, og vi kan ikke med vår beste vilje skjønne at de ikke like godt laget en fullvoksen CD? Vokalen er heller ikke spesielt bra i våre ører, da det tidvis er småsurt i harmoniene. Når det ikke er surt, er det ofte sutrete, så vi er følgelig ikke fra oss av begeistring for den vokale siden. Derimot er låten ”Violated Witched” virkelig knallbra, og fremkaller rikelig med begeistring hos oss. Den er da også skiva mest progressive låt, og en låt hvor Talena har mer tyngde og autoritet og faktisk synger bra. Låten napper også i gothmetall formatet, og strekker det forbilledlig med all sin gothepiske vellyd og fine dynamikk. Også ”Nameless Cry” er en fin låt med flotte og stemningsfulle keyboardlinjer i åpningen før det dundrer til med mer rocka saker. De fete gitarriffene står i kø, og rytmeseksjonen slår til med distinkt og kraftfull rytmikk. Verre er det med singelen ”Hear Me” som viser hvor vasne Gone Til Winther kan være når de skal forsøke å tekkes fjortisene eller hvem det nå er denne låtene er beregnet på. Bandet omtales ofte som en miks av Lacuna Coil og Evanescence uten at det nødvendigvis sier så mye. Denne mini CD-en har sine øyeblikk hvor det virkelig glimter til, men faller ellers for lett ned der all den middelmådige gothen bor. Som helhet blir det ikke akkurat spesielt ”outstanding”, men Gone Til Winther viser jo på ”Violated Witched” at de kan lage gode låter. Vi får da håpe at de neste gang kan enda mer!



 

 

  • 1.      Constant Retreat

  • 2.      Hear Me

  • 3.      Violated Within

  • 4.      Ultimate Reality

  • 5.      Twilight Heart

  • 6.      Nameless Cry

 

  • Jonathan Gruzelier - Gitarer

  • Talena Smith - Vokal

  • Nathan Jarvis - Keyboards

  • Shirezy  - Bass

  • Ollie Peyton - Trommer

 

 

Hugh Hopper – Numero D`vol

 

 

 

Av eller annen grunn så har denne skiva blitt liggende alt for lenge uten å bli anmeldt. Det er derfor vemodig å konstatere at Hugh Hopper som var en av verden største bassister faktisk har gått bort i mellomtiden. Musikken hans lever derimot videre, og ”Numero D`vol” var noe av det siste denne travle musikeren fikk utrettet før han ble innhentet av sykdom. I over en time improviseres det heftig på dette albumet, og vi kan trygt fastslå at dette knapt er hverdagskost og nok mange vil falle av lasset under avspillingen. Musikken må kunne beskrives som sær, og støtter seg på den instinktive interaksjonen og kjemien mellom disse fire musikerne. Det blir litt sånn prøve å feile, og ofte lykkes det, men så blir det tidvis også temmelig blek musikk og temmelig uinteressant. Når gjengen først treffer er det ganske smekre og organiske lydlandskaper som rades opp. Detter det for lite av, og det blir ofte for fragmentert og tilfeldig slik at musikken lider litt av mangel på retning og energi. At musikerne vær for seg er mer enn dyktige nok er udiskutabelt, men i en slik spontan kontekst er det mye som kan gå galt. Sant nok er det ikke så mye som går galt, men nok til at verket fremstår som noe av det blassere Hugh Hopper har hatt kloa i. Elleve spor med improvisert jazzrock tilsatt noen hekto ambient musikk og litt minimalistisk musikk er hva ”Numero D`vol” byr på. Hoppers fuzzbass er selvsagt temmelig sentral, men dette er et gruppeprosjekt. Picard får briljere på sin saksofon ofte støttet av Steve Franklin sine keyboard og friske pianotoner. Besluttsom tromming som også er nokså særpreget ligger i bunn av de fleste lydflatene. Likevel klarer aldri dette verket å fremskaffe vår interesse i stor nok skala, til det er det for mye som ikke fenger. De som ikke kan få nok av spontan fusion kan meget vel finne mye å kose seg med.



 

http://www.burningshed.com/hopper/

1.          Numero D'Vol (9:23)
2. On The Spot (8:53)
3. Earwigs Enter (4:17)
4. Free Bee (6:01)
5. Get That Tap (5:58)
6. Bootz (3:15)
7. Shovelfeet (4:59)
8. Bees Knees Man (7:39)
9. Straight Away (6:26)
10. Twilight (4:51)
11. Some Other Time (2:37)

 



Hugh Hopper - Bass
Simon Picard - Saksofon
Charles Hayward – Trommer

Steve Franklin - Keyboards

 

Dead Heroes Club - A Time Of Shadow

 

 

Disse påstår at de er det eneste progbandet som kommer fra Irland, da Horslip jo har ”lagt opp”. Uansett sannhetsgehalten i dette, så er de med ”A Time Of Shadow” ute med sitt andre album. Coveret er elegant og nydelig, og ganske raskt så viser det seg at Ted Nasmith har stått for det kunstverket. Den samme Nasmith er for de som ikke vet det den offisielle illustratøren av J.R.R. Tolkiens verker. Vakre omslagsbilder kan jo selvsagt på ingen måte avlede vår oppmerksomhet fra musikken, men faktisk så er musikken også av svært god kvalitet. Prog som også rocker er ikke å forakte, og på dette feltet er Dead Heroes Club så absolutt noe av det mest energiske vi har hørt på en stund innen progsjangeren. I tillegg er bandet velsignet med en som virkelig kan skrive gode tekster. Vokalisten Liam Campbell er så vidt vi kjenner til også skuespillforfatter og har følgelig mye å fare med i så henseende. Han henter blant annet inspirasjon fra sin landsmann W. B Yeates i låten”The ”Center Cannot Hold”.  Musikalsk er det en moderne prog bandet forretter, og med låter som er lange men delikat arrangert. Inspirasjonskildene er det ikke vanskelig å peke ut, og det er mange av de gamle gode engelske bandene, som Pink Floyd, Genesis, King Crimson, Yes og Genesis. Likevel klarer bandet å nedkomme med en musikk som har en bra og brukbart original tilnærming til musikken. En musikk som altså ofte har lange låter, men som unngår å repetere seg selv da det er såpass mye spenstige variasjon. Keyboardene får vi en god injeksjon av, og da spesielt alltid like velklingende gode gamle Mr. Hammond! Vokalt er også gruppa vel forspent da frontfigur Liam Campbell har en utmerket stemme som passer ypperlig til musikken. Det er åpenbart lagt mye arbeid ned i å få musikken til å lyde både mytisk og mystisk, og vi kan trygt fastslå et det er vellykket! Komposisjonene er også jevnt over vellykket, og med ”Stranger In The Looking Glass” og ”A Gathering Of Crows” et hestehode foran den øvrige låtkolleksjonen. Sistnevnte er spor med to temmelig forskjellige deler, hvor melankolien råder fra begynnelsen, og hvor gitaristen Gerry Mc Gerigal kommer opp med den fabelaktige gitarsoloen. Brått blir det et sceneskifte, og det hele blir temmelig muntert men også fengende, og hvor bassisten Wilson Graham styrer mye av begivenhetene.  Den episke ”Gathering The Crown” tar for seg en svært relevant problemstilling i det religiøs fanatisme er under lupen. Stor låt, stor tekst, stort samspill. Gjennom hele skiva merker vi oss at samspillet sitter som et skudd, og en kvalifisert gjetning er at bandet har en indre harmoni som gir seg utslag i at kollektivet Dead Heroes Club fremstår med så mye autoritet og oser av spilleglede. Gruppa har også klart det kunststykke å posisjonere seg i gråsonen mellom neo og kompleks og hard prog og på sitt beste klarer de å skape musikk som både fenger og utfordrer meget bra. På 53,53 minutter som skiva varer blir det lite dødpunkter, og med få unntak fanges lytteren av et band som har svært mye å by på. Noen vil kanskje innvende at Liam Campbell er for like Peter Gabriel og Fish, men for oss faller en slik påstand på stengrunn. En annen mulig innvending er at det ikke er fornyelse, men resirkulering bandet holder på med. Akkurat den diskusjonen lar vi ligger, og konsentrerer oss om at Dead Heroes Club lager et verk som har mye musikk av udiskutabel kvalitet og utvilsomt er det musikere som både er sultne og dyktige vi har med å gjøre. En uslåelig kombinasjon egentlig! Som er verdig avslutning får vi femten minutter lange tittellåten” A Time Of Shadow” som bygger seg langsomt opp. En oppbygning hvor både synther og gitarer får sin tilmålte tid i rampelyset med flotte soloer. Dead Heroes Club har med ”A Time Of Shadow” laget et verk som er av svært solid støpning, og som nok vil glede både progfolket og de som liker med rocka musikk. Vi kan trygt fastslå at bandet har satt Irland på ”progkartet” på en utmerket måte.

 

 

 

Liam Campbell - Vokal
Mickey Gallagher – Trommer og perkusjon
Wilson Graham - Bass og vokal
Gerry Mc Gerigal – Elektrisk og akustisk gitar og vokal
Chris Norby – Keyboards og piano


 1. Theatre Of The Absurd
2. Stranger In The Looking Glass
3. The Centre Cannot Hold
4. A Gathering Of Crows
5. The Sleepers Are Waking
6. A time Of Shadow

 

Sendelica - The Girl From the Future Who Lit Up the Sky With Glden Worlds

 

Dette bandet er fra Wales og serverer her sitt andre album, og igjen er det et eksperimental og vindskjev psykedelisk musikk de sysler med. Tidlige, ja til og med veldig tidlige Pink Floyd er umiskjennelig i Sendelica sin musikk. Sentralt i lydbilde er Pete Bingham som også er kjent for sitt arbeid med ensemblet Kald. Her står Bingham for gitarer og ikke minst elektronikk som så absolutt er en viktig del av bandets sound på godt og vondt. Årsaken til dette utsagn er at de mulighetene elektronikken tilbyr må brukes med omhu, da det ellers lett kan bli intetsigende vrøvl og navlebeskuende lydorgier som ikke beriker musikken. Sendelica utmerker seg med artige albumtitler, og ditto låttitler, som for eksempel den selvbeskrivende tittelen ” Several Species Of Furry Humans Gathered Together In A Cave Grooving Like Groovy Picts”. Artig og med masse selverkjennelse fra bandet som har et ”syrestenket” og mangefarget og mangeartet musikalsk eventyrland som basis for sin musikk. Som oftest bygger det hele seg pent opp fra det mer rolige, for så å eksplodere i et kaleidoskop av klanger og kontrastflater. Sendelica rader ofte opp en hypnotiserende musikk, men tidvis er det hele noe ufokusert og trigger oss ikke nok til at vi kan si oss helt fornøyde. Bandet spiller også helt opp mot instrumental stonerrock, som brekkes med psykedeliske elementer slik at det ikke bare blir overdreven gitaronani men en kløktig sammensatt musikk som ikke har den instrumentale stonerrockens ofte kjedelige forutsigbarhet. Varme og avslapning og fylt med herlig solskinn er åpningen på ”Hazelnut” det som slår mot deg. Det hele blir å så gjennomtrukket med heftig gitarsolo og følelsen av sommereng og glitrende vannspeil forsterkes utover i låten. Funky og med masse groove er åpningen på ”Dark Disco” får gitarer av den mer skitne typen vasker vekk all illusjon om fred og fordraglighet, og vi sklir inn i en ny og røffere dimensjon. Mye mer rocka er “Glory Bee” hvor spacerock riffene står like tett som folk på et opphørssalg. Låten har også noen støyelementer som bare farger den flott, før den sklir over i ” Several Species Of Furry Humans Gathered Together In A Cave Grooving Like Groovy Picts”. En låt om langsomt bygger seg opp til psykedelisk støy i beste Floyd tradisjon, og som ender albumet på en verdig måte. Et album som også er velsignet med en varm og fin produksjon, og masse spennende musikk, men dessverre tidvis også musikk som ikke trigger oss i tilstrekkelig grad. At dette er et album som de fleste spacerock og psykedelisk musikkelskerne vil like er vi overbevist om. Vi tror også at de som liker instrumental stonerrcok burde ta en lytt på denne skiva.

 

 

http://www.disagreement.net/

 

1.      Standing on the Edge (3:19)
2. Manhole of the Universe (12:05)
3. Hazelnut (9:38)
4. Dark Disko (9:13)
5. The Girl From the Future (5:02)
6. Glory Bee (5:25)
7. Several Species of Furry Humans Gathered Together in a Cave Grooving Like Groovy Picts (13:55)

 

Pete Bingham – Gitarer og elektronikk
Glenda Pescado - Bass
Geoff Chase - Trommer
Ed Guild - Elektronikk

 

 

Anubis – Sibuna

 

Anubis er et relativt nytt band som bare har historie tilbake til 2007, da en gjeng med musikere slo seg sammen for å skape et nytt og unikt sound. Akkurat det har vi hørt rimelig ofte, men her er det i det minste en viss originalitet med egyptisk navn og andre artefakter fra landet ved Nilens ende. Bassist og vokalist er for øvrig far og datter her, eller sagt på en annen måte så er Jackal far til Isis i Anubis fra Wolverhampton. Bandet har mye forskjellig de blander i den musikalske miksen sin, og vi nevner metall, jazz, blues, folk og nu metall. Musikerne er rimelig rutinert, og det er en rutine som er ervervet i mange andre band deriblant gode gamle Budgie faktisk. En temmelig fargesparkende og bra instrumental låt er ”The Pharaoh” som har temmelig tøffe riff og en herlig dyp bass, og med en flott perkusjonsbruk som rytmisk basis. Simon Lees viser her hvilken flott gitarist han er, og han spiller svært melodisk men også med dramatisk soloer her. På ”Us” som tar for seg dynamikken i forholdet mellom mor og sønn viser Isis (Sarah Co`burn) til fulle sin stemmes prakt i en vakker sang som hun selv har skrevet. Mer østlig tematikk får i på ”Magic Carpet” og harmoniske riff, og en solo som har rikelig med vibber til Mr. Blackmore. ”Little Picture” har vokal tett opp mot fortellertradisjonen, små hint til østlige riff og flotte vokalharmonier, og en viss keltisk fargelegging.  En nærmest episk ballade finner vi under låttittelen ”Stalked By Sadness”. Både melodi, kraft og fylde er vel ivaretatt i denne vakre låten som også er utstyrt med virkelige knallbra gitarlinjer. Vokalen til Simon Lees er også utsøkt, og denne noe utypisk Anubislåten er den vi anser for å være skiva beste. Et av bandets kanskje mindre kjente sider er deres humor som tekstene til dels har flust opp av, det gjør at det hele blir mer avslappet og bidrar til en herlig sjarm. Produksjonsmessig er det noe ujevnt, og det er spesielt bass og trommer som blir noe grumsete i lyden. Musikken har et ben i hardrock og metall territorier, men er variert og sveiper innom mye og er temmelig melodisk og med en ofte drømmeaktig vokal. En liten touch av østlige toner frisker opp og enkelte spacy elementer er også smartee innsalg. ”Sibuna” er ei variert og frisk skive som absolutt bør kunne tilfredsstill mange som liker rock med en viss originalitet, dyktige musikere og energi.

 

 

  • Isis (Sarah) – Vokal og keyboards

  • Pharaoh (Simon) – Vokal og gitar

  • Jackal (Pete) – Bass

  • Osiris (Ken) – Trommer og perkusjon

 

 

IOEarth – IOEarth

 

 

Det er de to barndoms vennene, Dave Cureton og Adam Gough står bak denne skiva fra dette nykommerbandet fra Birmingham. Musikken har stor variasjon, og er såkalt sjangerfornektende, men vi velger å kalle det en blanding av ambient, prog og klassisk musikk. Bandet har her overhodet ikke evnen til å fatte seg i korthet, da skiva varer mer enn hundre minutter. Gough og Cureton har også tatt seg god til da dette prosjektet faktisk startet så langt tilbake som 2004. For øvrig er nevnte prosjekt delt i tre deler, som i kronlogisk rekkefølge kalles Water, Earth og Air. Her er det til dels en rimelig kreativ musikalsk miks som gir oss flotte lydlandskaper med spennende tempo- og stemningsskifter. Skiva starter i new age terreng med ”Introduction” som følges av herlige gitar og keyboardduell i instrumentale ”Storyteller”, før den flotte låten ”EEEE” spiller opp, som er en artig låt med mannlig sopran! Uvant men et eksempel på stor spennvidde i vokalen til Dave Cureton, mens bruken av flygelhorn også er et eksempel på et noe heller uvant instrument i rock sammenheng. Flott låter det imidlertid og sammen med trompet er dette instrumentet med å skape mange av de flott atmosfæriske stemningene skiva byr på. Stemningene på ”Light & Shades” er dominert av mer tyngre gitarlinjer, og med en praktfull solo. Claire Malin synger meget bra på ”Mountain Start To Fall” og er ikke ulik Heather Finlay, og med samme autoritet. ”Air” sekvensen åpner med rytmiske ”Sun Is Going Down” hvor også Dave Cureton nok en gang bidrar med ypperlig vokal. Albumet er lovelig langt og ikke overvettes originalt hele tiden, og enkelte vil vel muligens falle av lasset underveis. Likevel er det såpass variert og velkomponert at den jevne progelsker nok vil finne mye å hygge seg med. Mange av disse vil nok via de mangeartede stemningene bli tatt med på en eventyrreise som med litt fantasi kan føre en både hit og dit. Plasser som kanskje fremkaller minner og hendelser fra tidligere tider, som virkelig fremkaller gode og varme følelser som bare har ligget der for å bli gjennomdaget! Albumet er ikke perfekt og med litt mangel på kreative spenn, men med såpass essens og fremdrift at det er en ok og fin lytteopplevelse.

 

 

 

  • 1 Introduction

  • 2 Storyteller

  • 3 Eeee

  • 4 Interlude #1

  • 5 Smoky Wood

  • 6 Come With Me

  • 7 Opus Ii

  • 8 Mountains Start to Fall

  • 9 Loops

  • 10 Symphony #1

  • 11 Light & Shade

  • 12 Intro Reprise

  • 13 Home

  • 14 The Creation

  • 15 Sun Is Going Down

  • 16 Interlude #2

  • 17 Harmonix

  • 18 Take Me

  • 19 Come With Me (Reprise)

  • 20 Outro

  •  

 

 

  • Dave Cureton – Gitarer, keybords, bass, programmering, vokal og perkusjon

  • Richard Cureton – Trommer og perkusjon

  • Adam Gough - Gitarer, keybords, bass, programmering, vokal og perkusjon

 

  •   Gjestemusikere,

  • Steve Balsamo - Vokal

  • Claire Malin & Louise Brabbins _Vokal

  • Steve Trigg – Trompet og flygelhorn

  • Christian Nokes - Bass

  •  

 

 

Enochian Theory - Evolution Creatio Ex Nihilio

 

Debutplata til denne trioen, som er supplert av hva de kaller The Lost Orchestra som bidrar med diverse keyboard, samplere og orkestrering. Bandet har tidligere gjort seg bemerket med den lovelig nedlastbare låten ”Namyaka”, som var en meget interessant sak. Enochian Theory utgir skiva på eget plateselskap og virkelig vektlagt det å gjøre ting på egne premisser. For å få den riktige produksjonen har de hyret David Castillo som har hatt en meget heldig hånd med band som Katatoni, Opeth og InMe. Skiva klokker inn på 48,59 og er fylt med vilje til å ta sjanser, og utforske noen av mulighetene som tross alt finnes i musikken. Det er selvsagt noe vi liker, da musikkverden er full av konformister som velger det trygge og sikre, og ofte ender opp med resirkulert musikk. Enochian Theory er et band som vanskelig å sette i bås, men progmetall, melodisk metall, post rock, moderne prog og eksperimentell musikk er musikalske territorier som skiva sveiper innom. Kontrastflatene utnyttes for alt de er verdt, og bandet har et kraftig, iørefallende og potent sound , men i dypet lurer mer mørke undertoner som gjør det hele ganske så spennende. Bare hør på ”A Moment To The Death Of An Idea” med all dens psykotiske vibber. På “The Fire Around The Lotus” alterneres det mellom renvokal og growlevokal i beste dødsmetall tradisjon, på en forøvrig bra låt. Mer en bra er også cover bildet, eller cover arten om en vil. En heller ukjent svensk kunstner navn Robin Portnoff, som David Castillo tryllet frem har stått for det ypperlige omslagsbilde. I samme kategori – ypperlig altså – er tredelte ” The Dimensionless Monologue”, som er både episk, suggererende og med mange artige arrangementsmessige detaljer. Også her er det dette underliggende mørket og en viss uhyggestemning som gjør det hele så lyttverdig. Renvokalen til Ben Harris Hayes er tidvis i beste fall middels, og er absolutt noe han bør jobbe med å utvikle. Bandet har faktisk tatt med en vakker, om ganske røff ballade med ”Movement” med all dens dramatisk bekymringer og fortettede stemninger. For og riktig å kontrastere ”Movement” har vi ”Apathia” med doom stemninger, og dundrende riff, men også her gis det luft med noen lekre gitarlinjer midtveis. Vakre lydlandskaper og masse stemninger og atmosfære finner vi på for eksempel ”The Living Continuum”. Dette bandet leverer en meget lovende om enn ikke feilfri debut, og vi føler at de utmerket godt kan være klar for å ta ytterlig skritt på neste album.



 

www.myspace.com/eonochiantheoryband

 

 

1. Every Ending Has A Beginning
2. The Dimensionless Monologue i Tedium
3. The Dimensionless Monologue ii The Dimensionless Monologue
4. The Dimensionless Monologue iii T.D.M.
5. At Great Odds With
6. Apathia
7. Triumvarate
8. Movement
9. After The Movement
10. Waves of Ascension
11. The Fire Around The Lotus
12. The Living Continuum
13. A Monument To The Death Of An Idea

 

  • Ben Harris Hayes – Vokal og gitar

  • Shaun Rayment - Bass

  • Sam Street – Trommer og perkusjon

  • The Lost Orchestra – Piano, orkestral fremføring og synther

 

 

Red Bazar –Connections



 

Nottingham har nå fostret frem noe annet enn grønnkledde røvere med heller tvilsom moral. Nå er Robin Hood og Little John erstattet av Mick Wilson, Paul Comerie og Andy Wilson som driver med betydelig mer kunstneriske sysler. Nevnte sysler er faktisk ganske så intrikat musikk og inspirert av fusion og temmelig hard instrumental prog. På denne debuten er det mange sterke melodier og arrangementer i en dirrende og grandios innpakning som nok mange prog fan vil finne tiltalende. Mangelen på vokal gjør nok sitt til at ikke alle ville henge med fra start til mål, men kan en se bort fra det nevnte er det mye virkelig bra musikk på ”Connections”. Musikerne er både rutinert og skolerte, og samhandlingen er stor, og meget velutviklet. Vi kan kose oss med mer melodisk symfonisk musikk på ”Fallen Tears” og ”Ride On A Wing”, mens det øvrige sortimentet byr på tilgjengelig men høyst intrikat fusion. Rytmeseksjonen er usedvanelig solid og dyktig, og lager et fundament hvorpå for eksempel gitaren til tider gis mulighet til å ”slå salto” og ellers glede oss med diverse spektakulære innslag, og som en bonus får vi også mye super symfonisk keyboard. Noen innslag av litt progmetall frisker opp skiva, men også vibber fra gamle storheter som Led Zeppelin, Deep Purple, Genesis, Yes og Kansas er aldri spesielt fjernt. Av mer nye musikalske ensembler er noe av Enchant, Dream Theater og Porupine Tree relevante å sammenlikne med. Likevel er det først og fremst som seg selv Red Bazar låter, og følgelig har de klart noe så viktig som å komme opp med sitt eget utrykk. De tre aller beste låtene i et fint og jevnt sortiment er ”Fallen Tears”, ”Connections” og ”Regards To…”. Bassen har ofte en ganske så grandios lyd og er med på å prege lydbildet rimelig bra, og tidvis er gitaren tett opp mot de mer komplekse sidene av Joe Satriani. ”Connections” er en meget lovende debut, og vi ser frem til at Red Bazar ytterlige utvikler seg og da gjerne med en vokalist med i teamet.

 

 

 

 

  • Ride On A Wing
     Regards To
    Connections
    Bass Tardo
    Fallen Tears

  • The Meet

  • Walk The Milestone

 

 

  • Paul Comerie - Trommer

  • Mick Wilson - Bass og keyboards

  • Andy Wilson - Gitarer

 

Praying Mantis – Sanctuary

 

 

Med ny vokalist tar Praying Mantis sats igjen og nedkommer med nok ei skive som er trygt plantet i melodisk hardrock sin verden, og ”Sanctuary” er den første på seks år. Tidvis er det hele et stykke inn i den mer kommersielle verden, men vokalist Mike Freeland og brukbare låter redder dette fra å bli for kjedelig og forutsigbart. Freeland er perfekt for soundet til Parying Mantis, og med sitt store register gjør han en imponerende innsats i et band som faktisk virker ganske så sultent selv om de har holdt på rimelig lenge. En sult som gjør at en kan se gjennom fingrene med de mer AOR stenkede partiene, og heller glede seg over det som er tålig bra og at det faktisk er et vist ”trøkk” og intensitet tilstedeværende. ”Restless Heart” er et sådanne med sin fine koring og flotte melodi. Mer pompøs er ”So High” som gir de som liker pomp og prakt sitt, mens balladen ”Lonely Way Home” har førsteklasses vokalharmonier og er akkurat på grensen til å bli for søt, uten å bli det. Produksjonen er det absolutt ingenting å si på, og ”Sanctuary” fremstår som et bra album innen sitt segment. Dog må det tilføyes at dette segmentet ikke akkurat tilflytes av så mye nye impulser da den nok dessverre er preget av en viss uvilje mot nytenkning og fornyelse. Innenfor sjangerens trygge grenser levere faktisk Prying Mantis om ikke et klassisk verk, så ei skive som er stenket med gjennomtenkte låter fra et band som gjerne vil vise at de kan lage et meget anstendig produkt. Skiva veksler mellom ballader og mer melodiøse uptempo saker, og brødrene Troy styrer skuta trygt i havn. Forresten så minner vokalisten Mike Freeland om Terry Ilous fra XYZ, og tidvis også Michel Kiske fra blant annet Helloween. Praying Mantis derimot har visse fellestrekk med Whitesnake, Ten og Bob Cateley. Alle de etter hvert så kjente særpregene til bandet er med på ”Sanctuary”. Bakgrunnsvokal som er meget bra, ok arrangementer og melodisk gitar, og slik sett har ikke akkurat bandet forandret seg mye siden slutten av 70 tallet. Jada, for det var nettopp da brødrene Troy smidde dette ensemble, selv om det med tiden ble noen år med inaktivitet. Uansett så klarer veteranene som nevnt å levere et anstendig verk innen mer melodiøs hardrock uten at verdenen på noen måte går av hengslene av den grunn.

 

 

http://www.myspace.com/prayingmantisrock

http://www.praying-mantis.com/

 

In Time
02. Restless Heart
03. Tears In The Rain
04. So High
05. Lonely Way Home
06. Touch The Rainbow
07. Threshold Of A Dream
08. Playing God
09. Highway
10. Sanctuary

 

Tino Troy – Gitarer og bakgrunnsvokal
Chris Troy– Gitarer, bass og bakgrunnsvokal
Benjy Reid – Trommer og perkusjon
Andy Burgess - Bakgrunnsvokal
Mike Freeland - Vokal

 

 

Pendragon – Pure

 

Album nummer tolv fra Pendragon, som da de startet sin karriere het Zeus og opprinnelig kom fra Stroud i England. Bandet har alltid hørt til innen neoprog segmentet, og til sammen med stort og smått er det nå kommet tjueen utgivelser. ”Pure” er tidvis både overraskende aggressivt, men også kledelig aggressivt. Stilistisk er det et skritt tilbake til ”gamle dager”, men med nye innfallsvinkler som beriker musikken. Pendragon forretter her en slags neoprog som må være noe av det bedre innen det segmentet, og vi kan ikke annet enn skjønne at elskerne av slikt må få alle de fleste drømmer oppfylt med ”Pure”. Unntaket måtte være de som ikke liker bandets nye retning, som beveger seg bort fra kjente og kjære formular med veldig melodiøs og til dels veldig snill musikk. En musikk som tidvis har fremstått som noe tørr i all sin ypperlige musikalske utøvelse. Nå kan det virke som Pendragon er mer inspirert av mørk prog som for eksempel polske Riverside. Fortsatt er det melodiske der, men som nevnt med mer mørke og røffe influenser. Ny trommis i Scott Higham setter standarden med sine doble basstrommer, og introen på ”Indigo” er til og med på grensen til ondskapsfull. Nick Barrett får også vist at han kan traktere gitaren helt på høyde med hvem som helst, og han teppebomber med rimelige heftig gitar låten gjennom. Soloen her står ikke noe tilbake for selv det beste av David Gilmour. Allestedsnærværende Clive Nolan sørger for at albumet har rikelig med smakfulle og vel tilpassede synthtepper. Akkurat det er en kunst da det jo er så lett å overdrive dette, og radbrekke ellers bra låter. Siste låt ut, ”It`s Only Me” starter rimelig nakent med bare piano, gitar og munnspill, og omhandler hvor utrolig fleksible vi er som barn. I likhet med et barn som vokser opp blir også låten fylt med mer tøffe toner, og gitarsoloen til Barrett må være noe av hans beste noensinne. Den som hadde sagt at Pendragon med tiden skulle komme opp med visse punk attityder, hadde nok møtt en bølge av hånlatter. På ”Eraserhaed” er faktisk dette tilfelle, men i en melodiøs kontekst, og også en låt hvor Clive Nolan har virkelig vakre keyboard linjer. Rytmeseksjonen sørger for at det hele blir ganske så heftig og tøft med masse energi og fyr på kjelen. For ikke å helt tape ansikt eller hva grunnen er har ”Pure” sitt episke alibi også på denne skiva. Det albiet heter ”Cosmatose” og er splittet opp i tre deler som til sammen klokker inn på godt over sytten minutter. Disse minuttene fylles opp med det meste en kan drømme om av musikk, og til sammen blir det en virkelig stor og variert låt. Produksjonen er meget bra på ”Pure”, og det er egentlig ingen svake låter, selv om alt ikke er like bra er det rikelig med godt håndverk og inspirasjon. Det er vel egentlig ikke dagligdags at et såpass gammelt ensemble klarer å revitalisere seg og virke såpass sultent og tent på å spre sin musikk.


 

 

1. Indigo (13:44)
2. Eraserhead (9:05)
3. Comatose (I View From The Seashore) (7:41)
4. Comatose (II Space Cadet) (4:02)
5. Comatose (III Home and Dry) (5:55)
6. The Freak Show (4:26)
7. It's Only Me (8:16)


 

  • Nick Barrett – Vokal, gitarer, keyboard programmering

  • Peter Gee - Bass
    Clive Nolan - Keyboards og bakgrunnsvokal
    Scott Higham – Trommer og bakgrunnsvokal

 

Gestemusiker,

 Rod Crisp - Munnspill

 

 

Navigator -Transcendental Union

 

Et prosjekt fra Alan Webb hvor han kun har hjelp av fiolinisten Jay Bannmuller, og to vokalister. Alex Butler står for growlevokal og Andy Stevenson har renvokalen som sitt domene. Web forsøker å lage noe helt nytt innen musikken, og innfallsvinkelen hans er å blande ingredienser som aldri tidligere har vært blandet.  Hvorvidt akkurat det er et faktum er det selvsagt tilnærmet umulig å si med sikkerhet, da selv ikke vi har oversikt over alt som gis utJ På denne 18 minutters EP-en er det en fusjon av dødsmetall, prog fra 70 årene og powermetall som eltes i hop. Resultatet er rimelig vellykket, selv om selve produksjonen ikke akkurat har samme kvalitet. Veldig forenklet kan vi si at det låter som Ayreon men med tillegg av growlevokal. Låtene har et bredt spenn, og er ofte rett så trivelig og spennende. Tekstmessig er det emner innen sci-fi, historie og filosofi som er brukt, mens Matias Noren står for den flotte cover arten. Alan Webb som kommer fra Surrey i England, er en kreativ musiker som forhåpentligvis kommer med en oppfølger til denne skiva. Gjerne med en fullengder, og med bedre innspillingsmuligheter og et fullt band opplegg. Vi tror noe slikt kunne bli rett så bra for Webb har åpenbart store anlegg som låtsnekker. På sitt beste er Navigator absolutt hørverdig, og ”Transcendental Union” er en lovende debut. Komposisjonene er varierte med en flott balanse mellom rolige og langsommere partier. Growlevokalen brukes på en fornuftig og balanserende måte slik at den bare beriker albumet. ”Transcendental Union” har mange spennende elementer, og noen mindre spennende. Vi føler at det er noe uforløst over musikken som gjør at vi tror at Alan Webb sitt store potensial ikke speiles fullt ut her, og at han har betydelige mengder med musikalsk krutt på lager, som verden bør ta del i.

 

 

http://www.myspace.com/navigatorproject

 

  • 1.      Absolutelt Reality

  • 2.      Dust in The Wind

  • 3.      The Vision

  • 4.      Dark Night Of The Sand

  • 5.      Transcendental union

 

Alan Webb – Elketrisk og akustikk gitar, bass, keyboards, mandolin, synther og programmering


  • Jay Bannmuller - Fioliner

    Alex Butler - Growlevokal

    Andy Stevenson - Vokal

 

 

Sand Snowman - Two Way Mirror

 

 

Denne artisten har blitt sammenliknet med Incredible String Band, Nick Drake & Syd Barrett. Akkurat det er noe forenklet, men inneholder likevel en kjerne av sannhet. Sand Snowman lager akustiske komposisjoner som varierer fra det mer folkpregede og ambiente, til mer moderne klassisk inspirerte og i tillegg er det en flott dragning mot å eksperimentere og ta noen musikalske sjanser. Akustiske instrumenter som gitarer, mandoliner og xylofoner dominerer, men noen diskrete elektroniske utflukter fager komposisjonene på finurlig og spennende vis. De tre gjesteartistene sørger også for å ytterlig å tilføre variasjon i et allerede flott variert musikalsk prosjekt.  At Steven Wilson er gjesteartist tolker vi som at han liker denne ”sandsnømannnen, og for oss er dette et ytterlig bevis for den åpenbare kvaliteten skiva gestalter. Ei skive som er nummer tre i en trilogi, og hvor generalen altså kaller seg Sand Snowman og er en noe spesiell fyr som delvis lever som eremitt. I likhet med J.J. Cale dukker visstnok bare Sand Snowman opp i sivilisasjonen når han skal spiller inn musikk, for så å forvinne i ødemarken eller hvor han nå oppholder seg. Musikken som rades opp på ”Two Way Mirror” har en del tilfelles med David Sylvan rundt Steel Cathedral perioden. De musikalske innfallene er mange og ofte fruktbare, og vi kan hygge oss med en eksperimentell ambient folk med rikelig med progressive elementer. De instrumentale partiene er ofte drømmende, og det er heller sjeldent at det gnistrer av energi da det mer er rolige stemninger som vektlegges. Stemninger hvor altså det akustiske er i fokus, og en temmelig original miks av ambient, folk og prog som er dyktig sydd sammen. ”Two Way Mirror” er flott musikk for dager hvor en har behov for å være i et mer ettertenksomt modus, og som en kan drømme seg bort med og gjerne flyte inn i de musikalske landskapene en inviteres inn i.



 http://www.myspace.com/sandsnowman
 http://www.myspace.com/tonefloatrecords

 

1 The Butcher's Hook (5:49)
2 I Spy (3:45)
3 Faded Flowers (5:21)
4 A Vision On The Green (2:43)
5 Matryoshka, Muse Of Misrule (1:51)
6 Mirrors (8:23)
7 Riverrun (2:48)
8 Neurotic Zoo (3:27)
9 Kites (4:48)


Sand Snowman – Nesten alt
Moonswift – Vokal på 1,2 og 8
Jason Ninnis - Vokal på 2 og 8
Steven Wilson – Vokal på 3 og 7

 

 

Chris Thompson – Timeline

 

I en årrekke var Chris Thompson frontmann og vokalist i Manfred Mann’s Earth Band, og med hit som ”Blinded By The Light” og ” Davy`s On The Road Again” bør nok de fleste ha hørt han synge. Her er han ute med ei samleskive som fanger opp både nytt og gammelt fra materiale. I kategorien nytt kommer låtene ”If You Remember” og ”For You”, som begge er pianoballader hvor Thompson gode stemme kommer til sin rett. Nevnte låter er i seg selv temmelig middelmådige, men en slik stemme gjør at det tilføres vitalitet og fylde. En avstikker fra det typiske standardrepertoaret er ”Broad Daylight”, med bredbent jazz, rockabilly og country flørt. Zoombies klassiske hit ”She`s Not There” tolkes meget bra, mens ”Don`t Stop” ikke faller så heldig ut. De sytten sporene på Timeline” er delt inn i segmenter som ”Fansens låter”, ”De helt nye”, ”Konsertene” og ”Det uventede”, og besetningen er skiftende avhengig av hvilket segment som spilles. Som en bonusversjon med fullt orkester får vi ” You’re The Voice” som lyder tålig bra. Skiva viser oss en vokalist som har en svært god og særegen stemme som ofte er temmelig unik. Låtmaterialet er temmelig ujevnt og inneholder en del gode låter fra det mer kommersielle siden av musikken. Noen er virkelig god popmusikk, mens skiva skjemmes med noen svært labre til dels dårlige låter. Selv ikke stemmen til Chris Thompson kan redde disse fra havari, mens andre er såpass bra at en fort hygger seg i selskap med gode og hyggelige låter som for eksempel ”Blinded By The Light”. ”Timeline” kan kanskje fungere som en slags kompromiss musikk for oss som har en kone (eller mann for den slags skyld) som ikke er lidenskapelig opptatt av prog og relatert musikk, da skiva er mye triveligere å høre på enn det de ordinære radiokanalene har å tilby av musikk.

 

 

 

  • 1. Land of the Long White Cloud

  • 2. Radio Waves 3.

  • Dust in the Light

  • 4. Gods Own Country

  • 5. Forever

  • 6. Don't Stop

  • 7. She's Not There

  • 8. Broad Daylight

  • 9. If You Remember Me

  • 10. For You

  • 11. You're The Voice

  • 12. Blinded By The Light

  • 13. Davey's On The Road Again

  • 14. Mighty Quinn

  • 15. Questions

  • 16. Zu Leben

  • 17. You're The Voice

 

 

Icon - III

 

Iconskipet har John Wetton og Geoffrey Downes som frontlanterner, og de har vært innom diverse musikalske ensemble som Yes, Asia og Buggles. Som mannskap mønstrer Pete Riley som mange mener er en av verdens beste trommeslager. På cello finner vi Hugh McDowell som har spilt med ELO, og gitarist Dave Kilminster er regnet som en virtuos på sitt instrument. Til sammen kommer disse opp med enkelt flotte øyeblikk på ”III”, som for eksempel ”Raven” hvor John Wetton og gjestevokalist Anne- Marie Helder synger svært vakkert på en nydelig og herlig låt. En annen gjesteartist her er Andreas Vollenweider på harpe, som sørger for svært viktige bidrag til lydbildet. Også på ”Anna`s Kiss” bidrar vår langhårede new-age harpespiller, og gjør sitt til at låten skiller seg ut fra resten av sortimentet. Et sortiment som ofte er en slags Asia light variant. Uhyre velarrangert og dyktig utført av meget kompetente musiker, men med en viss mangel på det så viktige ”musikalske suget”, og det lille ekstra som gjør at skiva tar litt eller mye av. Litt mindre kontrollert, og mer positiv galskap hadde gjort seg, sammen med det å ta flere sjanser og å våge seg ut i fremmed musikalsk terreng. ”Twice The Man I Was”, ”Under The Sky” og ”Sex, Power And Money” er typiske låter som Asia og Icon fansen helt sikkert vil juble for. Vi mener de har sine begrensninger i det de er for lite vågale i all sin prakt, og pirrer oss for lite da det er så smått med ting som vi ikke har hørt utallige ganger før, og følgelig lovelig lite originalitet. ”Under The Sky”, ”Never Thought I`s See You Again”, ”Destiny” og ” My Life Is In Your Hand” er fire låter som er temmelig langt inne i popens verden, og bidrar til at albumet blir temmelig catchy og melodisk og med for lite mothaker. ”III” er et album med svært god melodisk pop og rock, men neppe noe for den jevne progger eller hardrocker.

 

 

 

  • 1.      Twice The Man I Was (4:43)

  • 2.      Destiny (5:22)

  • 3.      Green Light And Blue Skies (4:25)

  • 4.      Raven (3:58)

  • 5.      My Life Is In Your Hands (6:22)

  • 6.      Sex, Power And Money (4:28)

  • 7.      Anna’s Kiss (4:31)

  • 8.      Under The Sky (4:54)

  • 9.      Don’t Go Out Tonight (4:06)

  • 10.  Never Thought I’d See You (5:04)

  • 11.  Peace In Our Time (5:40)

 

John Wetton– Vokal og bass
Geoff Downes – Keyboards
Dave Kilminster - Gitar
Hugh McDowell - Cello
Pete Riley – Trommer


Gjestemusikere :


Andreas Wollenweider – Harpe
Anne-Marie Helder – Vokal

 

Navigator -Transcendental Union

 

Dette bandet er usignert, og på mange måter er det Alan Webb som kjører løpet med hjelp fra noen håndplukkede musikere.  Jay Bannmuller spiller fiolin og skaper et tilskudd til lydbildet vi vanligvis ikke finner i progmetallens verden. Renvokalen står Alex Butler for, mens growle vokalen leveres av Andy Stevenson. Influensene til bandet er svært variert og vi nvner i fleng powermetall, dødsmetall, prog fra 70 tallet, filosofi, historie og science fiction. På denne EP-en får vi atten minutter med musikk som er ikke ulikt det Magnum, Opeth, Amorphis, Wintersun, Winds og Ayreon holder på med, og hvor det er noen flotte musikalske øyeblikk, men som fort duver ned i sumpa hvor all den gjennomsnittlige musikken befinner seg. Musikerne er habile nok, og vi liker ganske godt vokalen til Andy Stevnson, og Bannmuller sin fiolin har ganske så mye pondus og fylde. Sjefen skjøl Alan Webb leverer fem ok låter og byr mye på seg selv. Med enkle virkemidler klarer han å lage i skive med et vist sæpreg og en trivelig atmosfære. Ikke akkurat nyskapende, men forholdsvis bra og tilgjengelig musikk får vi servert på ”Transcendental Union”. Webb er ganske flink til å bygge opp låtene så vel kompositorisk som lydmessig, selv om standarden på selve låtskrivningen kunne vært bedre. Noen flere sjanser kunne vi ønske at Webb tok, men vi venter forgjeves gjennom hele EP-en. En grei debut som utmerket vel kan føre til at neste skive blir betydelig mer interessant og spennende.

 

 

http://www.myspace.com/navigatorproject

 

  • 1.      Absolutelt Reality

  • 2.      Dust in The Wind

  • 3.      The Vision

  • 4.      Dark Night Of The Sand

  • 5.      Transcendental union

 

  • Alan Webb - Electric and Acoustic Guitars, bass, keyboards, mandoliner, synther programmering og trommerprogrammering
    Jay Bannmuller - Fioliner
    Alex Butler - Vokal
    Andy Stevenson - Vokal

 

Esoteric – The Maniacal Vale

 

Dobbel cd fra disse engelske doom veteranene med mer enn hundre minutter med musikk høres noe voldsomt ut med en gang vi får cd-ene i hende. Når vi så også vet at sub sjangeren Esoteric operer i kalles funeral doom metall så er det ganske åpenbart at det ikke akkurat er noe enkelmaterie å gi seg i kast med. Vi må faktisk stålsette oss for å gå i gang med en omgang med lidelse, smerte, pine og desperasjon. Skiva er forresten Esoteric sin femte, og den første på fire år. Med tre gitarister i besetningen er det ikke så unaturlig at nettopp gitarene styrer my av lydbildet. Lyrikken omhandler mørke emner som hat, angst, desperasjon og ikke minst det evige temaet, ventingen på døden. Greg Chandler sin growle vokal er det virkelig klasse over, og han klarer å uttrykke nevnte stemninger fabelaktig med sine pinefulle skrik og andre artefakter. Skivene begynner med ”Circle” som er en låt på kraftige tjue minutter. Lyrikken er om en oppslukende depresjon som bare øker på for så og tilsynelatende å trekke seg tilbake. Selvsagt er dette bare midlertidig og desperasjon og depresjon kommer tilbake i kraftig indeksert tilstand. Musikken følger selvsagt dette hendelsesforløpet og begynner ganske tamt med får fort mer og mer energi. De dronende riffene sitter rimelig løst og turen inn i galskapens rike har begynt, og det gis lite rom for å puste i en skremmende spiral av økende, stygg og pur håpløshet. Neste spor ” Beneath This Face ”er mer kaotisk men bygger seg opp til sitt klimaks for så å starte ved utgangspunktet, og således visualisere en sirkel. En sirkel som er et gjennomgangstema på ”The Maniacal Vale”, hvor tematikken går på det håpløse i og engang å forsøke å bryte ut av slike sirkler. Uansett hva en gjør så er en tydeligvis fanget og kan like gjerne gi opp først som sist. Tankene går automatisk til Friedrich Wilhelm Nietzsche og hans berømte ”håpet er det siste onde”. En lystelig skive er det selvsagt ikke vi har med å gjøre her, men en fin kontrast til all musikk som bare snakker om tilværelsen lyser sider. ”The Maniacal Vale” er en besværlig skive som krever mye av lytteren, og nok også ei skive for de som tåler en støyt. Vi kan ikke skjønne annet enn at dette dobbeltalbumet er et essensielt verk innen doom.


 

Disc 1
1. Circle
2. Beneath This Face
3. Quickening
4. Caucus of Mind

Disc 2
1. Silence
2. The Order of Destiny
3. Ignotum Per Ignotius

  •  

  • Gordon Bicknell - Gitarer

  • Mark Bodossian - Bass

  • Greg Chandler – Gitarer og vokal

  • Joe Fletcher - Trommer

  • Olivier Goyet - Keyboards

  • Kris Clayton - Gitarer

 

Sendelica – Spaceman Bubblegum And Other Weird Tales From The Mercury Mind

 

Et album fylt med psykedelisk galskap, og en verdig oppfølger til debuten ” Entering The Rainbow Light”. Syv spor med psykedelia-dub-rock hvor proto-punk attityden til Neu forenes med Can sine hypnotiserende rytmer og ytterlige friskes opp av tidlige Pink Floydliknende atmosfæriske landskap, the Orb sin ambiens og tidlige Black Sabbath riffing. I sum en ganske fyldig og fascinerende musikalsk cocktail som bandet fra Cardigan i den sørlige delen av Wales forretter på skiva med det lange navnet. Totalt instrumental er albumet, og for å holde på lytteren kreves det oppfinnsomhet og interessante musikalske lerreter i en jevn strøm. Denne sårt tiltrengte kreativiteten finner vi for eksempel på ”It`s A Neu Thing”. Bass, trommer og gitarer skaper en psykedelisk ramme i åpningen, og spesielt trommingen er herlig sprøtt legert. Ganske fort blir eventuelle fartssperrer effektivt fjernet, og låten slingrer i vei som et løpsk romskip. Ut i verdensrommet bærer det i et modus som ikke er fjernt fra tidlige Hawkwind, og hele tiden fylt med spilleglede og pur lykke.  Selve skiva er spilt inn på bare en dag etter hva vi kan forstå, og det er kanskje en viktig årsak til den er blitt såpass varm, sjarmerende og tilgjengelig. Det fryktede kaos uteblir, og viser at tross løse rammer har Sendlica god kontroll som viser at de er dyktige musikere.  I sentrum er ofte Pete Bingham sine gitarer, og ypperlig understøttet, og diverse meget vel anrettede elektroniske krumspring som skaper variasjon og dynamikk. 12 minutter lange ”Indrid Cold” er et himmelrike for alle gitarelskere! En svært leken låt full av finesse, og med både heftig rock og spacerock. Mot slutten av albumet får vi den sofistikert ”Mr. Floyd Walker” som roer ned stemningen med sine slentrende ambiente legering. Det synes som om Sendelica har en tilnærmet utømmelig kilde av ideer som de smidig porsjonerer ut i de enkelte låtene. Det kan også virke som de tre musikerne har et solid eierskap til de nevnte, og derved klarer å sette de ut i praksis på en optimal måte. Dette speiler seg ved at alle syv låtene sitter svært godt, og er alt annet enn navlebeskuende friforms musikk. Tvert imot så leverer bandet en grådig bra plate som er både heftig og begeistret.

 

 

www.myspace.com/sendelicapsyche


1) Sunfazed
2) Spaceman Bubblegum #2
3) It's a Neu! Thing
4) Siren –The Second Coming
5) Indrid Cold
6) Mr. Floyd Walker
7) Dawn Of The Dub Revisited

 

  • Pete Bingham – Gitar og elektronikk

  • Glenda Pescado - Bass

  • Paul Fields – Trommer

 

Travis & Fripp – Thread

 

På “Thread” er den godeste og eksentriske Robert Fripp i et modus hvor han pensler ut lekre lydlandskaper sammen med fløytisten og saksofonisten Theo Travis. Disse to har på dette verket et flott samarbeid som generer en suggererende musikk som smis av de to motsetningene som Travis og Fripp står for i denne konteksten. Travis sin myke melodiøse fløyte og saksofoner mot Fripp sitt lydunivers. Dette skaper en flott kontrast og en særegen musikk med en helt spesiell stemning, hvor også musikerne på en virkeig flott måte utfyller hverandre med klangfarger og register. Travis kan på mange måte i spillestil minne litt om Trevor Horn sitt uttrykk, men også Jan Gabarek er en relevant sammenlikning. For øvrig er Theo Travis musikeren som erstattet David Jackson i the Tangent,og han har spilt med Soft Machine Legacy og Gong, noe som skulle tilsi at han musikalsk er svært oppegående. Sammen klarer disse to unike musikerne å komme opp med et album som ikke har hastverk akkurat, og som kjører sitt eget løp totalt uavhengig av hva andre måtte mene. Verket utstråler en slags pastoral skjønnhet, og en besluttsom ro preger komposisjonene med all sin stilleflytende ynde. Et viktig bidrag er Fripp soundscapes digital effects system som er en videreutvikling av Frippertronics sien analoge loops som stammer fra Fripp sitt samarbeid med Brian Eno på tidlig 70 tall. Skiva er et levende bevis på at ny teknologi ikke bare skaper nyanser, men også kan prege et helt album. Musikken på ”Thread” er ofte grådig ondskapsfull og mørk, men noen øyeblikk av skjønnhet og vidstrakte stemninger. Sensible øyeblikk kommer og går på albumet, og noen totalt upassende forstyrrende innsmett klarer totalt å fortrenge den rådende stemningen, og lede komposisjonen i en helt annen retning. Uforutsigbarheten gestalter dette, og det er herlig forfriskende. Travis sine blåsere sørger for det menneskelige alibi i Fripp sitt elektroniske univers, og de to musikerne kompletterer hverandre på en snerten måte. Visse soli får vi, men på et rimelig lavt nivå, og det er mer fokus på en dialog mellom to store musikere. Disse to møtes og forsøker å spille hverandre gode ved en unik samhandling. Mange vil nok klage på at skiva tilsynelatende er rolig, stillestående og med minimal fremdrift. Detter nok korrekt med en overfladisk vurdering, men med mer konsentrasjon åpenbarer det seg sært mye spennende musikk på ”Thread” om en har tid og ork til å lytte.

 

 

 

http://www.myspace.com/officialrobertfrippsite

 

1.      Land Beyond The Forest (4:23)

2.      The Apparent Chaos Of Blue (8:50)

3.      As Snow Falls (14:00)

4.      Before Then (6:22)

5.      One Whirl (2:39)

6.      The Silence Beneath (8:36)

7.      Curious Liquids (3:14)

8.      Then Unspoken (5:22)

9.      Pastorale (10:40)

 

 

 

 

Theo Travis – Altfløyte og sopransaksofon

Robert Fripp – Gitarer og soundscapes digital effects system

 

 

Brainville 3 – Trial By Headline

 

 En live cd med tre av avant-garden sin mest kjente musikere hvor de altså slår seg sammen i prosjektet Brainville 3. Vi kan gjerne kalle prosjektet en avant garde supergruppe, selv om en slik tittel nok vil få de tre herrene til å fnyse foraktelig. Skivas fem første spor er temmelig lange instrumentale låter hvor Clive Cusler virkelig får boltret seg med alle sin fabelaktige måter å traktere diverse trommer. I tillegg får vi et flott samspill og samhandling mellom tre usedvanelig dyktige og kompromissløse eldre herrer. Hugh Hopper har mindre fokus på fuzz bassen, og de mest outrerte odde harmoniene får også hvile i fred. Likevel er han umiskjennelig tilsted, men lar Cutler og Allen få rikelig med spillerom uten å dominere som han har en tendens til. ”Ocean Mother” er basert på et dikt av David Allen og musikken funkler og stråler i all sin prakt med gitaren som førende instrumentet. Den lange ”Basement Suite” er en improvisert sak som nok kan skremme fanden på flatmark, og neppe vil falle i smak hos folk flest. Til det er det er den for mye i det terrenget Cutler og Frith til vanlig opererer. Vi finner det også svært vanskelig og ”komme under huden” på nettopp den låten. Akkurat det er jo ikke så overraskende da den sjangeren Brainville 3 opererer i ikke akkurat er den mest tilgjengelige, og en skal ofte jobbe hardt for å få noe ut av musikken. Låten ”Who`s Afraid” passer også inn i nevnt kategori og vil nok for mange låte totalt latterlig, mens de mest hengivne fans vil være overstadig beruset av total lykke over noe så unikt. Gode gamle Gong fremkalles på låten ” I Bin Stoned Before” og herfra og ut er nok den musikken som folk flest vil kunne like plassert. Ikke minst vil nok ” The Rubiyat Of Honorium Tonsilitisk” appellere til mange med sin tidlige King Crimson vibber. En flott finale på skiva er ”Didditagin” som minner om både Kinks og Soft Machine! ”Trial By Headline” er en vanskelig nøtt å knekke, og å mene noe om! Det originale finner vi  i fullt monn, men mye er såpass sært at vi sliter med å henge med. Vi hører musikalske sekvenser som er svær spennende for så å bli foret med noe som likner det rene nonsens, og vi oppdager at forvirringen er mer tilstede enn den musikalske nytelse. Akkurat det er neppe et godt tegn, og vi kunne tenke oss at Brainville 3 var en tanke mindre kompromissløse slik at vi lettere kunne smette inn deres musikalske verden uten å trenge å svelge for mange kameler. Slikt blir får en jo bare vondt i magen av, og blir slett ikke musikalsk trigget i særlig grad. På den annen side kan en jo innvende at vår musikalske fordøyelse ikke er nok velutviklet, men det er sannsynligvis å trekke fakta litt vel langt.

 

  • 1.      Trial By Headline

  • 2.      Dedicated To PQ But She Couldn`t Hear it

  • 3.      Ocean Mother

  • 4.      Who`s Afraid

  • 5.      Basement Suite

  • 6.      I Bin Stoned Before

  • 7.      Return To Basement

  • 8.      The Rubyiat Of Honorium Tonsiltisk

  • 9.      Hours Gone

  • 10.  Didditagin

 

  • David Allen – Gitar

  • Chris Cutler - Trommer

  • Hugh Hopper - Bass

 

 

Blue Drift - Mariner

 

“Mariner” er den andre skiva til engelske Blue Drift, som har hentet alle sine medlemmer fra The Morrigan. Før det igjen var det bandene Snake Spear og Junk Shop som brødrene Lodder etablerte. Her er det instrumental prog fra trioen, med en overflod av svært originalt stoff. Vi får også et uttall av tematisk seksjoner, og hele kolleksjonen av rolige, middels, grandiose arrangementer får vi på den lange avslutningslåten. ”Mariner” er på over 21 minutter og er omhyggelig komponert og meget vel forrettet av musikere som er ytterst kompetente. Låten sveiper også innom samtlige stilarter som de foregående låtene har tatt for seg. Progmetall, fusion, spacerock og artrock. I tillegg så får vi for første gang symfonisk prog på skiva. En virkelig stor låt, som nærmest tigger om en vokal, men kanskje Blue Drift klarer å trylle frem en sterk og dyktig vokalist til neste utgivelse? I så fall vil han være med og ytterlige forsterke bandets uttrykksfulle musikk, og bidra til enda større kolleksjon av nyanser. Albumet starter med to ganske heavy låter ”Flight Of Doom” og ”Nuclear Train” hvor brettene bare spiller en sekundær rolle. Intense og oppfinnsomme låter, og ”Flight Of Doom” lever opp til navnet da selv hvor mangesidig låten er har umisskjennelige doom vibber. Rikelig med vannvittig bra gitarsoli får vi på ”Nuclear Train”, og bass og trommer gjør også en superb jobb her. Ganske så intrikat er også låten med alle sine flotte, omskiftelige og både velfunderte og velfungerende arrangementer. Dave Lodder står for mye av det kompositoriske, og gitarene og synthene hans preger lybildet i høy grad. Broder John har en åpenbar forkjærlighet for spacerock, og det får vi virkelig hørt på låten med den passende tittelen ”Deep Space”. Her understøtter gitarer og synther en virkelig pulserende og heftig bass solo. Kraft og saft i rikt monn gestalter ”Digging For Chances” som er uforutsigbar og fullav frittflytende ideer. I begynnelsen på låten er det litt rester av John Lodder sin kosmiske vinkling, men Dave Lodder overtar fort rampelyset med sine riff. Deretter byttes gitaren ut med piano, og Blue Drift entrer jazzrocken sitt rike, for så elegant som bare det å fyre heftig opp i salene hvor progmetallen bor. Til slutt bærer det tilbake tiljazzrock, og dette fortsetter inn i neste låt ”Half Light”. ”Mariner” er et stort skritt bort fra den forrige skiva ”Cobalt Coast” sitt avslappede sound, og over i et mer fyrig og hardt lydbilde.  Musikerne gjør en utmerket jobb med seks spor som alle har en sublim intelligens, og hvor låtmaterialet er sofistikert og langt over gjennomsnittlig godt.

 

http://www.bluedrift.net/

 

  • 1. Flight of Doom (4:15)

  • 2. Nuclear train (6:58)

  • 3. Deep Space (8:15)

  • 4. Digging for Chance (6:65)

  • 5. Half Light (3:04)

  • 6. The Mariner (21:14)

 

  • John Lodder – Bånd og båndløs bass og keyboards på 3

  • Arch – Trommer og perkusjon

  • Dave Lodder – Elektrisk og akustisk gitar og keyboards

 

 

Godsticks -Godsticks

 

4 spors EP fra trio fra sør i Wales som spiller en kreativ og ambisiøs form for prog med stor kunstnerisk dyktighet. Likevel er musikken tilgjengelig og ikke bare en utøvelse av uforståelig musisering, men heller et ungt bands eventyrlystne musikalske reise. Rimelig originale er bandet også, og med fem velskrevne låter kommer de fra denne debuten med æren i behold og vel så det. Røttene til Godsticks er fra proggens gylne år, men det låter ikke slett utdater, men tvert om friskt og oppdatert. Slikt oppnås ofte når band har nok integritet og musikalsk vilje til å gå nye veier. Skiva åpner med ”Not The  Face” , hvor en spektakulær gitar får boltre seg oppå meget spenstig og spretten rytmeseksjon. Låten farges med virkelig flott vokal fra Darren Charles, og noe lekre pianotoner og en frisk gitarsolo inntar så scenen. Nytt sceneskifte, og gitaren går over i mer jazzmodus over en sprudlende bass, før det hele toner ut med lekre riff. De siste to sporene viser bandet fra en annen side, med en mer akustisk variant som bærer bud om sommer og sol. Både ”Venial” og ”Clinical” er utstyrt med rikelig rolig og vakkert pianospill og lekre gitartoner som understøtter den lett melankolske stemningen. ”Venial” er nok skivas mest ordinære låt, men selv her sørger små fiffige detaljer i arrangementene for at Godstick skiller seg positivt ut. Igjen er bass og trommer virkelig i godlune, og skaper en spennende og god basis for musikken. Musikken til Godsticks har noe av det sofistikerte som preger Steely Dan sin musikk, og spesielt på ”Puppy Gardner” høres dette. Vokalharmoniene er utsøkt utført og arrangert, og stortrives oppå en ypperlig båndløs bass som flettes sammen med og samhandler med gitaren i en livlig låt. EP-en er en utmerket debut fra Godstick, og bærer bud om at mer flott musikk kan forventes. Ta en lytt til dem på myspace, og se om deres raffinerte sans for melodisk føring i en musikalsk kontekst kan trigge.

 

www.myspace.com/godsticksmusic

 

  • 1.      Not The Face (4:21)

  • 2.      Only When Provoked (4:41)

  • 3.      Puppy Gardener (5:27)

  • 4.      Venial (4:50)

  • 5.      Clinical (3:30)

 

 

  • Darran Charles – Vokal, piano og gitar

  • Jason Marsh – Bass

  • Steve Roberts - Trommer

 

 

Aquaplanage – Cheeky Features

 

Nytt band i den progressive sektoren som meget vel kan blir manges nye kjæledegger. Som alle andre henter de inspirasjon fra tidligere tiders helter, men i motsetning til mange andre har Aquaplanage utallige kilder. Dette medfører at uttrykket blir alt annet enn snevert, og heller svær variert. Vi hører til vår glede at storartede band som svenske Ritual og Kaipa har levert musikalske refleksjoner, men også mer tradisjonelle som Yes, Jethro Tull, tidlige Genesis og Kansas er viktige inspirasjonskilder. Uansett så kommer Aquaplanage opp med masse vital, velspilt og inspirert musikk. At det er rimelig sofistikert musikk vi har med å gjøre bevises allerede på første spor. ”Ode To A Grey Morning” er en 15 minutters sak som beviser at bandet ikke er noen amatører, men er et mektig og herlig epos som er femdelt. Lyrisk så er tematikken den eldgamle konflikten mellom ondt og godt. Dette utrykkes med livsløpet til to mennesker i det tjuvende århundre, og begivenhetene som overvelder dem. Musikalsk så er sortimentet så velfylt at selv den mest bornerte progfan vil smile tilfreds. Historien om en egyptisk slave er konteksten for ”Sands Of Time”. Velplasserte og herlige etniske arabiske samplere åpner låten, og andre østlige motiver gjør dette til nærmest en miniatyr spillefilm hvor en føler seg hensatt tilbyggingen av pyramidene. Låten viser at Aquaplane ikke bare har stor musikalskdyktighet, men også kraft og fylde. Masse spenstig keyboard og en tripp ut i universet blir vi tilbudt på instrumentalen ”Solara”. Vi får oppleve fødselen av kosmos, og når tempoet blir noe labrere og tonaliteten forandres er det tid for gasser og annet som lager liv på jorden og at det vi kjenner langsomt kommer på plass. Når så tempoet økes får vi en forutanelse av solens endelikt. Før eller siden vil de fleste mennesker se seg tilbake, og tenke på det livet som er levd. Denne universale bekymringen får vi i ballades form på ”Heaven`s Gate”. Tanken går til første kjærlighet, tapt kjærlighet og summen av alle følelsene våre satt inn i en kontekst hvor også kosmos er en integrert del.  Spørsmålene som reiser seg er da, hvem er vi, hvor skal vi, og hvorfor er vi her? Det ble mye lyrikk der, men tekstene til Aquapalange er såpass viktige for musikken at vi har valgt å dvele kanskje uhørt mye ved de? Musikken er enormt variert men også viser at band som klarer å tilføre prog sjangeren friskhet og kreativitet. Ytterst melodiøst stort sett, men langt fra lettvint, da de fleste komposisjoner er intelligente og i en delikat fremføring. Aquaplanage er vi temmelig sikre på at mange av våre lesere vil finne fabelaktig interessant og attråverdig! Mesterverk? Kanskje!

 

 

  • 1.      Ode To Grey Mornings: [(i) Innocence, (ii) Pleasure’s Mine, (iii) The Journey, (iv) Rebellion, (v) Wiser (15:27)],

  • 2.      The Sands Of Time (5:33),

  • 3.      Nature's Sunday (8:13)

  • 4.      Solara (5:10)

  • 5.      Aquaplanage (6:20)

  • 6.      Heaven's Gate (5:56)

  • 7.      A Song To Stand Above Them All (5:07)

  • 8.      Theme (3:10)

  • 9.      One Star (3:52)

 

  • Robert Illesh – Gitar, vokal, keyboards og programmering

  • Steve Carney – Vokal

  • Jon Bastable – Bass

  • Tom Dawe – Rytme gitar

  • Max Hunt – Keyboards

  • Mitch Harewood – Trommer, vokal og programmering

 

Gjesteartister :

  • Strengeensemble;

  • Deborah Peake

  • Ruth McGibben

  • Spohie Hurr

 

Gorilla – Rock Your Souls

 

Trio fra England med hardrock med et rått og upolert uttrykk også på skive nummer tre. Masse energi og aggressivitet, og en følelse av at vi er tilbake til syttitallet, og et forsøk på å fange essensen av denne tiden uten å bruke opp alle klisjeene i boka er en kvalifisert gjetning! Dette svennestykke lykkes bare Gorilla delvis med, da det hele blir noe krampaktig og tilgjort, men med enkelte høydepunkt. Influensene er MC5, Grand Funk, Blue Cheer, Budgie og Black Sabbath blant annet, men Gorilla glemmer å tilføre nok egenart i musikken deres. Det hele blir for åpenbart beundrende, og for lite kretaivitet og skapervilje. Banmdet spiller  greit nok, men leverer ikke musikk som syder over av nyskapninger, men akkurat det er jo ikke noe som sjokkerer oss. Hardrock uten kompromisser, og en får det en forventer og ikke noe mer enn hederlig og en ofte temmelig primitiv rock med intensitet og lovelig mye fokus på ”rett-i-fjeset” dogmatikken. Fuzzladet og Black Sabbath-nært i de mer rytmiske partiene, og en doomkontekst som er allestedsnærværende. Noen bluesavstikkere frisker opp, og ”Vulture Tree” og ”Preying Menace” er ok låter. Utover det er dette ikke noen maktdemonstrasjon av skitten rock, men mer et verk hvor du får moderat valuta for pengene, da det er høyst ordinær musikk som serveres.  Litt mer utfordrende og egenartet musikk hadde gjort seg, og da hadde vi kanskje unngått den vemmelige kjedsomhetsfølelsen som kommer snikende litt for ofte.



 

 

  • 1.      Come On Now

  • 2.      Vulture Tree

  • 3.      Bludd Sucka

  • 4.      Preying Menace

  • 5.      Rock R Soles

  • 6.      Sand

  • 7.      Hot Cars

  • 8.      High N Mighty

 

  • Johnny Gorilla – Vokal og gitar

  • Sarah Jane Russel  – Bass

  • Malt Jones - Trommer

 

 

Mermaid Kiss – Etarlis

 

Musikk som er bygget opp om Evelyn Downing flotte og uttrykksfull stemme, og som også klarer å få frem mange spennende og forskjellige stemninger.  Mange band strever et helt musikerliv for å få ut sitt opus magnus og altså få alt til å klaffe maksimalt. Kanskje er det nettopp her på skive nummer tre at Mermaid Kiss lykkes med det forsettet? Konteksten er melodiøs og symfonisk prog, men med såpass mange lekre detaljer og kløktige arrangementer blir det stort sett et meget hyggelig bekjentskap. Musikerne er dyktige nok, og inspirasjonen og samhandling korrelerer med denne musikaliteten og rutinene. Albumet har rikholdig innhold og er pyntelig variert, i tillegg er musikken såkalt multilags stort sett uten å bli svulstig og pompøs. Årsaken til at dette unngås er at låtene er så sterke at det hele er mektig og grandiost og ikke et røykteppe for å skjule skrale låter. Et svært vakkert album, men vi savner noen mer eruptive utbrudd fra tid til annen. Originaliteten i materialet er heller ikke overveldende, men en distinkt personlighet oppveier mye av det. For og ytterlige å gjøre vokalinnslagene  knallbra bidrar Kate Belcher som gjesteartist på tre spor, og hun holder faktisk samme høye vokale nivå som Evelyn Downing. Lyrikken er fra en ”fantasy” historie som har samme navn som skiva, og handler om helter og krig mer enn selve slagene. Historien er skrevet av gitaristen Jamie Field og Evelyn Downing, og musikken er selvsagt ment å skulle være et tonefølge til nevnte historie. Et tonefølge som tar oss med ut på en musikalsk reise som for oss er både velsmakende og tidvis spennende. Et rimelig godt tegn er det at skiva tross umiddelbar tilgjengelighet faktisk vokser når den blir hørt flere ganger. Vi aner inspirasjon fra Loreena Mckennitt og Pink Floyd, og strykere og blåsere er med å påvirke lydbildet som ofte blir temmelig pastoralt, og det er nesten som en blir sluppet mitt i den engelske landsbygda. Solide samplere sørger for fiolin og diverse brass instrumenter, som glir rett inn i dette keyboarddominerte musikken. Ikke for det, det settes utvilsomt av rikelig plass til gitar, vital bruk av fløyte og andre instrumenter. ”Etarlis” er ei skive som smaker bra, og antakeligvis vil mange føle det samme med mindre et knalhardt uttrykk er et must.

 

 

www.mermaidkiss.co.uk
 www.myspace.com/mermaidkissuk
 www.etarlis.com
 http://uk.groups.yahoo.com/group/mermaidkisses/

 

  • 1. Prelude (2.11)

  • 2. A Different Sky (5.18)

  • 3. Walking With Ghosts (4.00)

  • 4. Dark Cover (4.37)

  • 5. Nowhere To Hide (7.08)

  • 6. Siren Song (3.14)

  • 7. A Sea Change (7.20)

  • a. The Lighthouse

  • b. The Running Tide

  • c. In Deep

  • d. Slide and Sway

  • e. In Deep (Reprise)

  • 8. Shadow Girl (4.04)

  • 9. Beat The Drum (6.35)

  • 10.Crayola Skies (5.36)

  • 11.The City Of Clouds (Qway-Lin) (10.30)

 

  • Evelyn Downing : Vokal og tverrfløyte

  • Jamie Field: Akustisk gitar, elektrisk gitar og bakgrunnsvokal

  • Andrew Garman: Keyboard, bass, trommer og perkusjon

  • Nigel Hooton: Elektrisk og akustisk gitar

  • Kate Belcher: Vokal på ”Nowhere To Hide”, ”Siren Song” og ”Shadow Girl”

  • Wendy Marks: Vokal, obo og recorder

 

Gjesteartister:

Troy Donockley: Uilleann pipes på “The Running Tide”