The Future King Of England – The Future King Of England

I Suffolks grønne og flotte landskap møtes postrock, psykedelia og krautrock, iblandes masse flott akustisk gitar, og ut kommer Future King Of England med æren i behold, og med et velsmakende brygg. Moderne instrumentalmusikk, som skaper atmosfæriske, megalittiske og psykedeliske landskaper som er deilig å få oppleve. De tidligere medlemmene i Carpet Ride fremstår nå som mye mer musikals distinkte, og med et mye mer gjennomtenkt og strukturert musikalsk konsept. Lekre detaljer fra mellotron og gitar, samt en flott bruk av samplere gjør dette til svært hørbart og atmosfærisk verk. Masse å kose seg med altså, og vi skal slett ikke se bort fra at dette er en fremtidig psykedelisk klassiker! For hver gjennomspilling avdekkes nye detaljer, og det er jo et kvalitetsstempel i seg selv. Et storslagent episk verk som drives frem over en innsmigrende sonisk plattform, hvor det pretensiøs hele tiden holdes på god avstand. http://www.myspace.com/thefuturekingsofengland

1. At Long Last... (1:01)
2. 10:66 (7:46)
3. Humble Doucy Lane (8:55)
4. Silent And Invisible Converts (7:29)
5. October Moth (3:48)
6. Lilly Lockwood (8:18)
7. The March Of The Mad Clowns (3:35)
8. Pigwhistle (14:00)
9. God Save The King (0:48)

Ian Fitch – Gitar og xylofon
Karl Mallet – Bass og samplere
Simon Green – Trommer og perkusjon
Steven Mann - Keyboards
Anvar Valiyev – Fiolin og forteller

The Future King Of England – The Fate Of Old Mother Orvis

Post psykedelia konseptet som funket så bra på deres første, ivaretas også på denne oppfølgeren. Her kombineres Hawkwind og Pink Floyd inspirasjon, iblandet litt krautrock tematikk. Skiva er noe mildere enn den første, men de særegen og spenstige mørkere og men uforglemmelige partiene er fortsatt til stede heldigvis. Mest instrumental på denne også, men det gjør ikke noe så lenge det er så mye dyktig utført traktering av instrumentene å låne ørene til. Coveret viser for øvrig en havn i Suffolk som kalles Dunwich, og tematikken på skiva er også umiskjennelig om medlemmenes elskede Suffolk, og allerede i åpningslåten ”Dunwich” anslås dette. Her har de lånt fra Pink Floyd, men den er likevel rimelig innovativ og er den perfekte start på ” The Fate Of Old Mother Orvis”. På ” Children Of The Crown” får de som er fanatiske tilhengere av mandolin og banjo sitt behov dekket, uten at vi andre trenger å flykte i panikk på noen måte. Tittelsporet tar opp nesten halve skiva, og er en spacerock og/eller eksperimental sak. Mye bra, men om en ikke liker keyboards lovelig godt kan det bli rimelig navlebeskuende da brettisten ikke kjenner sin begrensning her. Han gjør mye riktig bra, men altså for mye er for mye uansett. En ok plate, men denne når nok ikke opp til deres første, selv om det også her er mye bra musikk.http://www.myspace.com/thefuturekingsofengland

1. Dunwich (6:20)
2. Mustard Men (7:12)
3. Bartholomew's Merman (5:04)
4. Children Of The Crown (9:12)
5. A Meeting At The Red Barn (2:23)
6. The Fate Of Old Mother Orvis (18:11)

Ian Fitch - Guitar, auto harp, dulcimer, mandolin, xylophon, vokal
Karl Mallett - Bass, gitar, auto harp, banjo, keyboards, vokal
Simon Green – Trommer, perkusjon og visking
Steve Mann - Keyboards

Hugh Hopper & Yumi Hara Cawkwell - Humi/Dune

Et samarbeid som dette bør kunne bli svært spennende. Hugh Hopper fra utallige Canterbury grupperinger, samarbeider med japanske Yumi Hara Cawkwell som blant annet har sin bakgrunn fra japansk folkemusikk, og tidligere King Crimson fiolinist David Cross. Cawkwell har en nærmest brutal men likevel delikat måte å angripe tangentene på, og det er rimelig eksplosivt og til tider temmelig brutalt. Hun har nærmest en Dagmar Krause eller Catherine Jannieaux avant måte å synge på. Brutaliteten både vokalt og på keyboards kommer og går nærmest som bølgene på en strand, og det er svært effektfullt og gir lydbildet en viktig tilvekst. Hopper tilfører multiple lag av spenstige basslinjer, loops og diverse effekter, og har en svært særegen sound. Sammen skaper disse to og gode hjelpere et utrykk som vi gjerne kan kalle Canterbury musikk for det 21 århundret. Svært intellektuell, men også ytterst sanselig musikk. Grensene mellom psykedelia, prog, samtidsmusikk, worldmusikk og freejazz blir effektivt fjernet her. For de som liker musikk som flytter grenser er dette midt i blinken, men det er definitivt ikke noe lett materiale å få tak i. Hugh Hopper spiller for øvrig mye mer impresjonistisk enn vanlig, og hans vanlige fuzz utrykk er kraftig tonet ned her. Vi lar oss imponere av originaliteten, samspillet og de mange gode ideene, men det er bare ikke helt vårt musikalske favorittlandskap. Vi tilføyer dog at skiva går milevis utenpå det meste av det som utgis i dag.

Ferris Wheel – Super Natural Girl

Lo-fi utgivelse fra 1974 i en mystisk og elektrisk stoner folk-rock tapning, og nå også med et mega kult stempel. Denne er så sjelden at selv den mest observante samler ikke var klar over skivas eksistens! Slike hjemmesnekrede saker hadde vanligvis et opplag på under 99, p.g.a. skatter og avgifter da ble unngått, og hvor mange denne kom i vites faktisk ikke. I 2002 var det uansett kun et eksemplar igjen, som behørig ble renset, forbedret og digitalisert, slik at denne skatten ikke gikk tapt. Virkelig unik musikk med all sin mørke, naive, mismodige og sprø og drømmende atmosfærer. Må faktisk bare oppleves, da ord knapt kan beskrive det vel av følelser og stemninger som popper opp når skiva snurrer i spilleren. Musikalsk likner Ferris Wheel noe på Red Television, Agincourt og Oberon. I god hjemmelaget ånd, så er cover arten virkelig herlig hjemmestrikket. Angst, desperasjon og gjennomtrengende hjertesorg på en bunn av håp og inkonsekvent optimisme er mye av det lyriske konseptet. Bittersøte historiker om brusten kjærlighet, visnende blomster i mørke hager, komplettert med stråler av håp. Trøstesløse ønsker om å hoppe fra høye bygninger for å tilsluttes mørkets malstrøm, er typisk for Ferris Wheel dystre univers. Leonard Cohen blir på mange måter den muntre fetteren tekstmessig i sammenlikning! Ferris Wheel i denne utgaven er ikke identisk med Ferris Wheel hvor Linda Lewis er frontfigur. Denne utgaven er derimot en sammenslutning av medlemmer fra Emile Ford & The Checkmates And West Five, og startet som Diane Ferraz & The Simon's Triangle, før det altså ble Ferris Wheel.

Blakey Buch – Vokal, komposisjon og cover art

Rich – Gitar, bass, perkusjon, maracas og tamburin.

Stan – Gitar, bass, perkusjon, maracas og tamburin.

Nick Kirby - Produsent.

Flowers

Sad Eyed Lady

Piscean Ride

Flowers Two

Angel

When I Look At You

Princess

Such A Sad Sad Day

Yes I Know

Andrea

Mermaid

I'm Remembering You

Supernatural Girl

Ferris Wheel

Hunter Muskett- Every Time You Move

En av de mer sjeldne folk-rock skiva som opprinnelig ble utgitt på Decca Nova i 1970, nå samvittighetsfullt renset, mastret og gjenutgitt. Denne trioen var etablert av Chris George, Terry Hiscock og Doug Morter og producer var ikke helt ukjente Keith Rolf! En absolutt ”Must” for alle oss som er virkelig glad i folk-rock fordi her er alt vi trenger ypperlig tilstede og ikke minst svært kløktig utført. Sofistikerte arrangementer og varme harmonier gjør dette til en virkelig fest.

Spor:

1. Every Time You Move

2. Hey Little Girl

3. Midsummer Night`s gang

4. Press gang

5. Storm On The Shore

6. Castle,

7. I Have A House

8. Inside Mint

9. The Wait

10. Cardboard Man

11. Davy Lowstone

12. Snow

13.

Chris George – Gitar, munnspill og vokal
Terry Hiscock – Gitar, Keyboards og vokal
Doug Morter – Gitar og vokal

Peter Sinfield – Still

Sinfield var en meget viktig bidragsyter på King Crimsons første skiver, og forlot King Crimson under dramatiske omstendigheter. Robert Fripp og Peter Sinfield haddeutviklet et mildt sagt trøblete forhold med tiden, og etter King Crimson`s ”Island” forlot Sinfield K.C. Låten ” Envelope Of Yesterday” beskriver forresten en del av denne konflikten for de som gidder å dykke ned i teksten. På denne soloskiva fra 1973 har han hentet kvalitetsmusikere (dog ikke mr. Fripp!!!) fra det tidligste KC konstellasjonene. I tilegg så har musikken mye av tidlig King Crimson kvalitetene, muligens med litt mer jazz og country på et par låter, og ikke overraskende er spesielt referansene fra nevnte ”Island” sterke. Låtene og arrangementene er svært varierte, og med masse nydelige akustiske partier. Ta bare en lytt på ” The Piper” og ” Under The Sky”. Fra et suverent sortiment er ”The Song Of The Sea Goat” og ”Envelope Of Yesterday” kanskje aller best. Musikalsk er det tidløst, stemningsfullt og en svært sjarmerende reise i prog fra den gangen musikken var så uskyldsren. En mulig innvendig mot skiva er at selve lyrikken er en smule oppblåst og svulstig. Det velger vi å se stort på, og dette er likevel et must i din samling! Risikoen for at du kan komme til å elske skiva hinsides all sunn fornuft er faktisk tilstede.

1. The Song of the Sea Goat (6:08)
2. Under the Sky (4:24)
3. Will It Be You (2:42)
4. Wholefood Boogie (3:40)
5. Still (4:45)
6. Envelopes of Yesterday (6:19)
7. The Piper (2:51)
8. A House of Hopes and Dreams (3:57)
9. The Night People (7:56)

Peter Sinfield / vocals, guitar (12 String), synthesizer, guitar (acoustic), guitar (producer, main performer, cover design)
Min / drums, percussion
Chris Pyne / trombone
Stanley Roderick / trumpet
W.G. Snuffy Walden / guitar
Ian Wallace / drums, drums (Snare)
Tim Hinckley / piano (electric), piano
Snuffy / guitar (electric)
Brian Flowers / synthesizer
Don Honeywill / saxophone (Baritone)
Keith Christmas / guitar
Greg Lake / guitar (electric), vocals, vocals (background), associate producer, mixing, guitar
Robin Miller / Wind, cor Anglais
-Greg Bowen / trumpet
Richard Brunton / guitar (electric), guitar (acoustic), guitar
Boz Burrell / bass
B.J. Cole / guitar (Steel)
Brian Cole / guitar (Steel), guitar
-Mel Collins / celeste, flute (Alto), flute (bass), saxophone, saxophone (Alto), saxophone (Baritone), saxophone (Tenor), Wind, brass, flute (arranger, associate producer, mixing)
Steve Dolan / guitar (bass), bass
Tim Hinkley / piano (electric), piano
Don Honeywell / saxophone, saxophone (Baritone)
Phil Jump / Glockenspiel, keyboards, organ (Hammond), piano (electric), organ, synthesizer, piano
The Box / guitar (bass)
John Wetton / drums, guitar (bass), Fuzz bass, bass, percussion
Keith Tippett / guitar (bass), piano

Threshold – Dead Reckoning

Dette er en av de gruppene som nesten klarer å irritere vettet av oss. Årsaken er at de musikalsk tidvis ligger helt på grensen til det banale og kommersielle, men har så dyktig melodiføring at de alltid kommer ut med æren i behold. Threshold blir stadig mer progressive, og skriver stort sett virkelig spennende og dynamiske saker. Mange fete gitarriff i en potent og rimelig kompleks progmetall-setting. Bass-gitar-keyboards med et intenst samspill, og en herlig fight seg i mellom. Vakker og stemningsfull musikk beriket med rikelig med smakfulle taktskifter. Vokalist Mac har enn virkelig god stemme som gir rom for variasjon, og det løfter skiva ytterlige opp. Åpneren ”Slipstream” er en killer låt velegnet til å bli glad i, og små anstrøk av ”growle” vokalen gjør susen her. På ”Elusive” blir det virkelig imponerende, og vi får masse vannvittig bra keyboards og gitar. ”Pilot In The Sky” er det symfoniske alibiet, som også holder mål til tusen. Vokalharmoniene er enda bedre på ”Dead Reconing” enn noen gang før, og nevnte ”growle” vokal tilfører en mørkere stemning på skiva, spor 1 og 3. Threshold står for en perfekt balanse mellom riffing, det melodiøse og perfekt koring.

1. Slipstream (4:53)
2. This Is Your Life (3:41)
3. Elusive (6:10)
4. Hollow (4:00)
5. Pilot In The Sky Of Dreams (9:44)
6. Fighting For Breath (8:16)
7. Disappear (4:17)
8. Safe To Fly (5:06)
9. One Degree Down (8:33)
Bonusspor bare på spesial digi-pack utgave:

10. Supermassive Black Hole (3:09)

Mac / vokal
Karl Groom / gitar
Richard West / keyboards
Steve Anderson / bass
Johanne James / trommer
Dan Swano / vokal på 1 og 3

Pure Reason Revolution – The Dark Third

Såkalt Art Rock på agendaen for a disse engelskmennene uten at det sier så mye egentlig. PRR imponerer fra første takt, og en blir sugd inn en verden av vannvittige sterke melodier som er kombinert med ekstremt dyktige vokalharmonier. Det atmosfæriske og energiske alternerer forbilledlig, og det hele er anrettet svært lekent og elegant. Basslinjene er spenstige og klangflatene imponerende kreative. Den epsike ” Bright Ambassadors Of Morning” oser kvalitet, og visualiserer ballasten på låtskriversiden. For de som liker referanser tar vi med to navn: Porcupine Tree og Pink Floyd. Med ” In The Realms Of The Devine” er det forresten Moody Blues vibber. Verket er svært gjennomført, med sterk produksjon og et moderne sound. Denne skiva er et absolutt must for enhver progelsker.

1. Aeropause (2:22)
2. Goshens Remains (4:04)
3. Apprentice Of The Universe (6:56)
4. Bright Ambassadors Of Morning (9:31)
5. The Exact Colour (6:25)
6. I) Voices In Winter (10:29)
II) In The Realms Of The Divine
7. Bullitts Dominae (6:57)
8. I) The Twyncyn (3:50)
II) Trembling Willows
9. I) He Tried To Show Them Magic
II) Ambassadors Return

Jon Courtney / vocal, gitar og keyboards
Chloe Alper / vocal og bass
Jamie Wilcox / vocal og gitar
Jim Dobson / vokal, keyboard, gitar, bass, fiolin
Andrew Courtney / trommer

Oliver Wakeman - Hound Of The Baskervilles.

Jada, det er sønnen til Rick. Ikke overraskende er det også masse keyboard i front, og som tittelen indikerer, et konseptalbum. Sherlock Holmes legendariske kamp mot utysket på den Engelske landsbygda tonsettes. Fallhøyden er stor, men dette funker i høyeste grad. Sammen med velkjente Clive Nolan ( Arena ) har Oliver Wakeman skapt et musikalsk verk som kler tematikken. Musikken er storslagen, dramatisk, vakker, velspilt, spennende og med masse "ånd".

Strawbs – Grave New World

Symfonisk prog med folk influenser og med en konseptuell vri. Håp om en bedre verden, og vi følger en mann fra vugge til grav. Låtskriver Dave Cousin er ekstremt dyktig låtsnekker, og denne skiva fra tidlig 70 tall beviser dette. Friskt og ekte med herlige arrangementer og masse mellotron. Siste skive med Tony Hooper, da folkinfluensene er ytterlige nedtonet her, og det passet Mr. Hooper dårlig. Strawbs styrt av Dave Cousins blir mye mer progressive her enn tidligere, og dette passer gruppa perfekt. “Grave New World” er forøvrig også starten på triologien som avsluttes med “Bursting At The Seams” og “Hero And Heroine”. Alle tre er obligatorisk i en ekte progsamling. Skiva er første uten Rick Wakeman, som nettopp har forlatt gruppa med en viss dramatikk. ”Tomorrow” er forøvrig en sint og aggressive Cousins-låt hvor den godeste Rick får passet sitt påskrevet.

1. Benedictus (4:24)
2. Hey Little Man ... Thursday's Child (1:05)
3. Queen Of Dreams (5:28)
4. Heavy Disguise (2:50)
5. New World (4:08)
6. Hey Little Man ... Wednesday's Child (1:05)
7. The Flower And The Young Man (4:17)
8. Tomorrow (4:44)
9. On Growing Older (1:54)
10. Ah Me, Ah My (1:21)
11. Is It Today Lord (3:04)
12. The Journey's End (1:35)

Bonus spor
13. Here It Comes (Strawbs A-side, post GNW)
14. I'm Going Home (Dave Cousins solo A-side, også på Two Weeks Last Summer

Dave Cousins / vocal, akustisk og elektrisk gitar
Tony Hooper / vocal, akustisk gitar og tamburin
Richard Hudson / trommer, sitar og vokal
John Ford / bass, vocal og akustisk gitar
-Blue Weaver / mellotron, orgel og piano

Genesis - Invisible Touch

En cd som nok passer definitivt best for en komplettist, og som bare er med her av den grunn. Det Genesis vi kjenner og liker er borte, tilbake er et band med hit og pop musikk på dagsorden. Denne utgivelsen alene gestalter fire topp hits:"Land Of Confusion", "In Too Deep", " Tonight, tonight, tonight" og " Throwing It All Away".

Roxy Music - For Your Pleasure

Album nummer to, og av mange regnet som deres beste. Den siste som Eno er med på. Konflikten mellom Ferry og Eno er nå åpenbar, og av smerte kan det ofte avles stor kunst. Mazanera riff er delikate, og Enos eksperimenter er meget vellykkede. Spennende tekster som for eksempel den om han som blir betatt av en sexdukke. En gjetning er at dette er en metafor for menneskelig tomhet?

Mott The Hoople - Mott

Skive nummer 6, og nok den absolutt beste. Her er det melodiøs hardrock på programmet, men med mer enn nok substans til å glede de fleste. 6 av 9 opprinnelige spor er å betrakte som rockeklassikere, og skiva oser av kvalitet, suverent samspill og en spilleglede som er fabelaktig. Gruppa står selv for den imponerende produksjonen, og låtkolleksjonen er meget variert og spenstig. Fra hardrockeren ”Violence”, til gospelaktige ”Hymn For The Dudes”, til den Dylanenske ” I Wish I Was Your Mother” , til suverene ”All The Way From Memphis”. Blant bonussporene er Rose en nydelig låt. Skiva virker frisk, inspirert og tidløs selv 34 år etter utgivelsen. Vokalen til Ian Hunter er som alltid svært god og tilpasset materialet. Pianoriffet på åpneren er et nydelig, og en virkelig klassiker. Dette er gitaristen Mick Ralph siste plate med Mott The Hoople (Var med og startet Bad Company sammen med Ian Rodgers), og han beviser her til fulle hvor viktig han var for det spesielle Mott-soundet.

1. All The Way From Memphis (4:59)

2. Whizz Kid (3:23)

3. Hymn For The Dudes (5:22)

4. Honaloochie Boogie (2:44)

5. Violence (4:50)

6. Drivin' Sister (3:51)

7. Ballad of Mott (March 26th 1972 Zurich) (5:24)

8. I'm a Cadillac/El Camino Doloroso (7:49)

9. I Wish I Was Your Mother (4:50)

10. Rose (non-LP b-side)1

11. Honaloochie Boogie (demo)1

12. Nightmare (demo)1

13. Drivin' Sister (live)1

Roxy Music - Roxy Music

Første fra Bryan Ferry, Phil Manzaera, Eno og co. Deres mest eksperimentelle med hits som "Ladytron" og "Virginia Plain". Utgitt i 1972 og nå i ny og bearbeidet utgave.

Roxy Music - Country Life

Roxy nå med Ferry, Manzaera, Jobson og John Gustaffson på bass, samt trommis Paul Thompson. Ferry søker her tilbake til sine pop og soul røtter, og musikken er betydelig enklere strukturelt. Fin variasjon mellom virvlende psykedelia på "Out Of The Blue", blues, country! og hardrock. Ferry leker seg sågar med en hymne på "Triptych". Gustaffssons eminente bass spilling smitter, og drive med-musikantene til å yte sitt ytterste.

Roxy Music- Stranded

Ferry på sitt mest romantiske her, og visstnok er dette ment som en hymne til livet."Mother Of Pearl" er et underfundig åtte minutters verk en plass mellom Can`s eksperimenter og Sinatra. Albumet er temmelig macho, og førte til ønsket om at menn oftere enn gutter skulle lage slik pop-relatert musikk.

Jethro Tull - Aqualong

Topp 10 utgivelse av musikk neonsinne! Dette er bare så bra at det er ørgasmisk. Denne er tidløs og et mesterverk som du alltid kommer tilbake til. Om mulig så er den enda bedre enn den var i 1971. Årsaken til dette kan utmerket være ører som er enda mer i lyttemodus enn før. Utmerket, og anbefales av 10 av 10 kjennere av prog av edel årgang! Jethro Tull`s fjerde og med disse sporene:1. Aqualung : 6:37 2. Cross-Eyed Mary : 4:09 3. Cheap Day Return : 1:23 4. Mother Goose : 3:53 5. Wond'ring Aloud : 1:55 6. Up To Me : 3:14 7. My God : 7:12 8. Hymn 43 : 3:19 9. Slipstream : 1:13 10. Locomotive Breath : 4:26 11. Wind-Up : 6:01

Jethro Tull - A Passion Play

Kun et langt spor på hele CD-en. 3dje album som kom i 1970 , og fortsatt er det suveren bluesprog som er fundamentet. Klassisk Tull utgivelse med tildels nokså karpe kanter, men med eminente melodier og det trykket i musikken. Ian Anderson`s berømte fløyte er selvsagt med og skaper et temmelig unikt lydbilde. Denne må du bare ha om du skal ha en seriøs musikksamling. Sporene er:1. With You There to Help Me : 6:24 2. Nothing to Say : 5:16 3. Alive and Well and Living in : 2:50 4. Son : 2:55 5. For Michael Collins, Jeffrey and Me : 3:55 6. To Cry You a Song : 6:16 7. A time for Everything? : 2:46 8. Inside : 3:50 9. Play in Time : 3:51 10. Sossity, You're A Woman : 4:41

Iq - Dark Matter

En representant for den ofte utskjelte neo-prog sjangeren, eller som godeste Geir Larzen i Monster Magazine sier: husmorprog. At sjangeren ofte er uglesett, kan jeg skjønne, men dette åndsverket er i høy grad unntaket. Her er det majestetisk, melankolsk symfonisk rock. Produksjonen er virkelig bra, og Peter Nicoll på vokal har vel aldri vært bedre. Masse orgel og mellotron er det selvsagt, men anrettet på en smakfull måte, og ikke overlesset. Klare hint til det beste fra Genesis og Steve Hackett. Iq er på sitt beste når de det er litt mørkt, dystert og obskurt.

Steve Hackett - To Watch The Storm

Ikke alt Hackett gir ut er like spennende, men her er han på sitt beste. Ikke siden " Voyage Of The Acolyte" har det vært slik bra låter, og ikke minst variasjon. Hackett var utvilsomt hjernen i Genesis og dette viser han på denne utgivelsen. Har noen vakre ekskursjoner inn i "folkockland", og det gir bare plata særpreg. Endel prog vibber, men egentlig mest fro den som liker intelligent musikk uten å at en trenger å være "proghead" for å nyte dette.

Yes - Close To The Edge

Nr. 5 fra Yes, og siste med Bill Bruford bak trommesettet. Det 19 minutter lange tittelsporet er noe av Yes ypperste skaperverk. Eventyrlig og dramatisk og holder deg i gispende beundring fra begynnelse til slutt. Rick Wakemanns keyboard sekvenser her er noe av det ypperste han har utført. Siberian Khatru er en minneverdig Yes-rocker med Steve Howes glitrende gitar i front. Med klare og vakre folk-influenser starter You And I for så å bygge seg opp i den symfoniske sfæren, og bli hos deg lenge etter at den har fadet ut. Skal du bare ha en av Yes så velg denne, eller Fragil som er like bra.

Gentle Giant - In A Glass House

Alt av Gentle Giant med unntak av Giant For A Day og Civilian er album av ekstrem høy kvalitet. Denne deres femte starter herlig med Runaway hvor en blir forlystet med lyden av knust glass satt inn en prog setting. Tittelsporet slutter forøvrig med samme glassknusing. Way Of Life og Experience er begge solide Gentle Giant rockere. På An Immate`s Lullaby og A Reunion er gruppa på sitt mest sofistikerte og vakre. In A Glass House er en klassiker du knapt kan klare deg uten.

King Cimson - The Power To Believe

Helt klart den hardeste skiva deres noensinne. Likevel overholder den alle krav til eksperimentering, variasjon, intellektualitet, klangestetikk, polyfoni og tekstur. KC bruke her mer elektronikk enn vanlig, uten at det hemmer kreativiteten. Her finner du vakre "Eyes Wide" og saftige instrumentale "Level Five". Komposisjonene bindes sammen av porøse intermessoer som er mesterlig utført. King Crimson lever i beste velgående, og dette verket anbefales på det sterkeste.

Yes - Relayer

Vurdert av
Frank Myklebust

Noen plater er bra, andre er spesielle, noen er dårlige, noen få er geniale og min øde øy-plate må være en plate som har alt fra rolige, vakre partier til hard energisk støy. Den mest perfekte plata for meg må da bli Yes RELAYER fra Desember 1974. Og hvilken julepresang det ble. Her beviste Yes at de kunne produsere et mesterverk uten å savne Bill Bruford og Rick Wakeman.

Platen består av kun 3 spor. Det første er Gates of Delirium 21.55 min. som tar hele A-siden. Den starter rolig og bygger seg sakte oppover til et enormt klimaks av trommer, bass, gitar og keyboards. Hør på samspillet mellom trommer og bass (helt enormt). Når du så legger til gitar og keyboards så blir det fullkomment. Etter dette roer det hele seg ned og avsluttes med det nydelige «soon» partiet. Vakkert sunget av Jon Anderson.

Side B består av Sound Chaser 9.25 min. Med kanonbra tromming i starten. Og et etter hvert enormt samspill mellom bass og trommer. Så kommer en kanon gitarsolo av Steve Howe og melodien fortsetter. Neste og siste nummer er To Be Over 9.08 min. Den har en rolig og pen start med en fin melodi, rått gitarspill gjennom hele sangen. Herlig å avslutte platen med noe så fint og melodiøst.

Jon Anderson synger som bare han kan. Alle har vel fått en tåre i øyekroken av «soon» partiet i Gates Of Delirium. Alan White overgår seg selv. Han spiller her trommer slik at ingen savner Bill Bruford. Dette er det beste han noensinne har gjort. Chris Squire hamrer i vei med bassen sin. Patrick Moraz som fikk den umulige oppgaven å erstatte Rick Wakeman spiller her skjorta av Rick. Steve Howe er Steve Howe og det sier det meste om gitarspillet her.

Dette er også det tøffeste og peneste coveret i rockens historie. Vinylutgaven er et must i enhver platesamling. Brett ut coveret og legg det ned, noen ganger er det nok bare å sitte og se på bildet av ridderne og slangene i det tøffe landskapet.

Med Relayer kunne jeg vært på øya veeeeeeldig lenge. Hadde jeg derimot fått med meg The Yes Album, Fragile, Close To The Edge, Tales From Topographic Oceans og Going For The One så kunne jeg kanskje vært der for alltid.

Curved Air - Air Cut

En klassiker fra 1973 med Sonja Kristina`s vakre og kraftfulle stemme, samt 17 år gamle Eddie Jobsen`s magi på keyboards og fiolin. "Metamorphosis" klokker inn på 10.30 og er en progressiv sak som har alt en kan begjære. "The Purple Speed Queen" er en killer låt i hardrock segmentet. "Elfin Boy" er en skjør, stemningsfull og vakker låt. Dette er absolutt riktig album å starte med for de som ikke er familiær med Curved Air. Et meget vel gjennomført album fylt med knallsterkt og variert låtmateriale.

Van Der Graaf Generator - Pawn Hearts

VdGG`s heftigste arbeid utgitt oktober 1971, med bare topp låter. Av de fleste regnet som gruppas beste, og mest fantasirike verk. Et tidløst åndsverk, med originalitet, pompøsitet og vellykkede eksperimenter. Sært og tidkrevende, men vel verdt å bruke tid på. Distingvert progrock blir knapt bedre enn dette. Tekster om død, ensomhet og psykisk avstumpethet er gjennomgangstema på alle platene. Hammills desperate smerteskrik når nye høyder her, og tristesses og drama er det flust av. Dette er VdGG`s Opus magnus, som ettertiden har kanonisert!

Lemmings [11:39]
(Hammill)
2. Man-Erg [10:21]
(Hammill)

3. A Plague of Lighthouse Keepers [23:04]
a. Eyewitness (Hammill)
b. Pictures/Lighthouse (Hammill/Jackson)
c. Eyewitness (Hammill)
d. S.H.M. (Hammill)
e. Presence of the Night (Hammill)
f. Kosmos Tours (Evans)
g. (Custard's) Last Stand (Hammill)
h. The Clot Thickens (Hammill/Band)
i. Land's End (Jackson)
j. We Go Now (Jackson/Banton)

All tekst av Peter Hammill

Peter Hammill - vokal, gitar og piano
Hugh Banton - organs, piano, mellotron, bass
pedals, bass gitar, keyboards, vokal
Guy Evans – trommer og perkusjon
David Jackson – saksofon, fløyte og vokal

+ Robert Fripp – elektrisk gitar

Van Der Graaf Generator - God Bluff

Oppfølgeren til “Pawn Hearts”, som ble sluppet oktober 1975. Låtene er teatralske, men sublime og materialet er komplekst skodd. Albumet er noe mer tilgjengelig for folk flest enn forgjengeren, selv om det på mange måter har mye av ”Pawn Heart” i seg. Good Bluff er nok en smart plass å starte for de som vil dykke med i VdGG verden. Kompositorisk holder låtene høy standard, hør bare på åpningskuttet ” The Undercover Man”.

1. The Undercover Man [7:00]
(Hammill)

2. Scorched Earth [10:10]
(Hammill/Jackson)

3. Arrow [8:15]
(Hammill)

4. The Sleepwalkers [10.26]
(Hammill)

Peter Hammill – vokal, gitar, piano
Hugh Banton - keyboards, vokal
Guy Evans – trimmer og perkusjon
David Jackson – saksofon og fløyte

Van Der Graaf Generator - Still Life

Allerede 6 måneder etter “Good Bluff var oppfølgeren klar for folket. Gruppa skrev utrolig mye musikk som muliggjorde denne utgivelsen uten at kvaliteten ble vannet ut. Åpneren ”Pilgrims” er pastoralt, men en nytelse å lytte til. Still Life er temmelig nær opp til forgjengeren, men noe mer forfinet og balansert. Likevel undergraves ikke råskapen og dramatikken som jo er svært viktig i VdGG` s musikalske univers. Samspillet er fortreffelig, og arrangementer og tonalitet er det meget høyt nivå på.

1. Pilgrims [7:07]
(Hammill/Jakson)

2. Still Life [7:20]
(Hammill)

3. La Rossa [9:47]
(Hammill)

4. My Room (Waiting for Wonderland) [8:09]
(Hammill)

5. Childlike Faith in Childhood's End [12:20]
(Hammill)

All tekst av Peter Hammill

Peter Hammill – vokal, gitar, piano
Hugh Banton - orgel, bass pedaler, gitar, mellotron, piano
Guy Evans – trimmer og perkusjon
David Jackson – saksofon og fløyte

Robert Plant And The Strange Sensation – Mighty Rearranger

Plant fortsetter her på oppturen fra forrige skive, ”Dreamland” som mye var basert på egen tolkninger av andres låter. På denne sin åttende skive er han på sitt beste siden Led Zeppelin`s ” Physical Grafitti”. En mulig beskrivelse er: Physical Grafitti Part II med en dose Robert Fripp som en beskrivelse? Kanskje er det p.g.a. at faren under innspillingen var døende han fikk annet og tenke på, og virkelig klarte å slippe seg løs. For det er ingen tvil om at Mr. Plant har lagt til side det som ikke funket så godt tidligere, og nå er i et musikalsk landskap han behersker til fulle. I alle fall så er alt her selvskrevet og fylt med dynamikk, samt at ingen lettvinte løsninger får råde. Åpneren ”Another Tribe” er fylt med Marokkanske tilnærming og setter standarden. En standard tuftet på fiffige og utfordrende arrangementer, dype stemninger og virkelig gode instrumentalister. Plant`s stemmeprakt er som alltid praktfull, med vanlig autoritet, fylde og skikkelig fininnstilt slik at den passer perfekt på denne skiva. Melodilinjene er uforutsigbare, og et mye brukt norsk ord som bergtatt, er et svært aktuelt adjektiv. Låtkolleksjonen er her så utsøkt at det er helligbrøde å ikke ha den vel forvart i en hver musikksamling. Dette er ikke musikk fra en mett multimillionær, men heller en praktskive fra en kreativ og ”sulten” kunstner. I låten ”Tin Pan Valley” tar forresten den ”hungrige” avstand fra kolleger som hviler på sine laurbær og i beste fall bare leverer sekunda vare.

Khan – Space Shanty

En av de første og beste fra den såkalte Canterbury scenen. Steve Hillage som komponist med 6 ambisiøse og fantasirike låter. Med seg har Hillage Dave Stewart som brettist, Nick Greenwood på bass, og Eric Peachy (som nettopp hadde erstattet Pip Pyle som hadde meldt overgang til Gong). Det ble med denne ene utgivelsen (1972) for Khan, men om ikke annet så sørger det for et skyhøyt kvalitetsmessig gjennomsnitt på utgivelsene deres! Steve Hillage spiller gitar som bare han kan, og hans umiskjennelige og fascinerende stil er altså tilstede i fult monn. Jeg vil anta at fans av Happy The Man, National Health og Camel vil like denne. Dette er absolutt en prog klassiker fra ”the golden age”.

Still Life -Still Life

På den berømte Veritgo labelen dukket denne ukjente, men så herlige skatten opp i 1971. Still Life har mye til felles med samtidige, men mer kjente som Beggars Opera, Marsupilami og Cressida. Bandnavnet forteller om at de nok har hørt om VdGG, men Still Life klarer seg absolutt på egne ben. Ikke en spesielt kompleks sak dette, men sterke melodier og en snert i låtene som løfter plata kraftig.. Varmen fra 70 talls proggen er tilstede i fullt monn, og en svært god lydkvalitet gjør dette til en flott lytteroplevelse. Spor som ”People In Black” og ”October Witches” er høydepunkter med masse atmosfære og masse delikate orgel og bass linjer. En plate som absolutt bør befinne seg i en fullverdig progsamling.

Big Boy Pete – World War 4

Kan kanskje høres ut som et navn på en pornoskuespiller, men der er en dyktig musiker med et konseptalbum fra 68. Plottet er om den endelige krigen, med militærrytmer og masse delikat akustisk gitar. Vi skal ikke se bort fra at Roger Waters lyttet på denne da han skrev ”The Wall”. Peter Miller som ”storegutt” egentlig heter har passende nok hengt på undertittelen: ”A Symphonic Poem”, for det er episke lerreter som spennes opp her. Selve historien er temmelig obskur, og det var faktisk en plate John Lennon virkelig elsket. Big Boy Pete har her fjernet seg fra sine popsvermerier fra 66, og her begått noe som er et avantgarde psykedelisk mesterverk.

Gravy Train – Ballad of A Pieceful Man

Liker du Gentle Giant og Jethro Tull, så liker du nok denne her. Top 10 prog album fra 70 tallet, og det sier jo ikke så lite. Denne er nummer to av fire fra gruppa, og kom i 71, og også regnet som Gravy Train`s beste. Albumet har nerve, men også et naivistisk preg som er svært sjarmerende. Melodi og progressivitet er i fokus her, og det vakre og dynamiske er tilstede i fullt monn.

1. Alone In Georgia

2. ( A Ballad Of )A Peaceful Man

3. Jule``s Delight

4. Messenger

5. Can Naybody Hear Me

6. Old Tin Box

7. Won`t Talk About It

8. Home Again

Muse – Absolution

Alt som har kommet fra Muse er gull, og Matthew Bellamy er en låtsnekker av de virkelige store dimensjonene. ”Absolution” er mindre utagerende enn forgjengeren ” Orgin Of Symetry”, men musikalsk har likevel Muse lagt en alen til sin vekst som det så prosaisk heter. Utrykket er noe tonet ned, og det har nok en sammenheng med omstendighetene. ”Orgin Of Synetry” ble nemlig skrevet under hektisk turnevirksomhet, mens ”Absolution” ble til i et gammelt varehus i London. Her fikk Muse for første gang tid til å nyte skapelsessprossen av en ny skive, og resultatet taler for seg selv. ”Butterfly And Hurricanes” er nok skivas beste spor, og ment å være en optimistisk låt med en pianokonsert midtveies, samt en uendelig vakker sekvens med strykere. Låten er kontrastfylt og mektig, og et motstykke til ”Apocalypse Please”. Her er Muse på sitt mørkeste, og det menneskelig liv får sine doser med svartmaling. Skiva gestalter en variasjon og dybde få er forunt å komme opp med i løpet av en hel musikalsk karriere, og hele låtkolleksjonen er av ypperste materiale, og det er bare å la seg forføre av en musikk som garantert vil leve om 100 år.

1. Intro (0:22)
2. Apocalypse Please (4:12)
3. Time Is Running Out (3:56)
4. Sing for Absolution (4:54)
5. Stockholm Syndrome (4:58)
6. Falling Away With You (4:40)
7. Interlude (0:37)
8. Hysteria (3:47)
9. Blackout (4:22)
10. Butterflies and Hurricanes (5:01)
11. Small Print (3:29)
12. Endlessly (3:48)
13. Thoughts of a Dying Atheist (3:11)
14. Ruled by Secrecy (4:52)

Matthew Bellamy / gitar, piano og vokal
Chris Wolstenholme / bass og vokal
Dominic Howard / trommer

Kingdom Come – Journey

Denne utgaven av Kingdom Come må ikke forveksles med den tyske hardrock gruppen. Her snakker vi om Arthur Browne`s Kingdom Come . ”Journey” som ble sluppet i 1973, var oppfølgeren til den nokså slappe ” Kingdom Come”. Noen nye musikere, mellotron i stedet for Hammond, og Bently trommemaskin i stedet for trommer. Det siste er normalt ikke et pre, men bidrar her i høy grad til skivas unike lydbilde. Tekstene kretser om sci-fi temaer, og de lengste sporene er de beste. Space rock, space prog og psykedelisk, kall det hva du vil, men det fungerer til de grader, og musikken har en sug du ikke kan unngå å bli berørt av. Masse sprø elektroniske innfall, som likevel er lekkert porsjonert og plassert, gjør dette til en artig og givende lytteopplevelse. ”Spirit Of Joy” er nesten en hit, men selv her florere det med musikalske velfungerende krumspring. ”Gupsy”, ”Time Captives”, ”Superficial Roadblocks” og ”Come Alive” er spor som gjør dette til en tidløs klassiker. Ingen bør gå glipp av denne om de vil gjøre seg musikalsk vel! Alle sporene fungerer her, men de nevnte er et hestehode foran, og Arthur Browne har en stemme som er perfekt i denne musikalske sammenhengen.

1. Time captives (8:17)
2. Triangles (3:17)
3. Gypsy (9:09)
4. Superficial roadblocks (6:56)
5. Conception (2:07)
6. (Beginning of) (0:09)
7. Spirit of joy (3:05)
8. Come alive (8:45)

Bonusspor:

9. Spirit of joy (2:46)
10. Time captives (7:06)
11. Conception (2:00)
12. Come alive (8:22)

Arthur Brown / vokal
Phil Curtis / bass
Andy Dalby /gitar
Victor Peraino / keyboards
Tony Uter / perkusjon

Frost – Milliontown

Her var vi forutinntatt av to grunner. Første er at vi alltid er skeptisk til slike supergrupper. Andre åsaken var p.g.a. initiativtakeren Jem Godfrey. Han er låtskriver og producer innen popsegmentet til vanlig, som nå tilsynelatende skulle ut å realisere seg innen mer intrikat musikk. Psykologien kaller slik foruinntatthet for horneffekt. Utrolig nok ble langsomt men sikkert vår skepsis gjort til skamme. Dette er faktisk en røffere og mer eksperimentell utgave av neoprog. Skiva nyter godt av at en moderne innspillings og produksjonsteknikk er tatt i bruk uten blygsel, noe som faktisk funker over all forventning og bare lyder friskt. De to siste sporene er de lengste, og ”Black Light Machine” har absolutt alt en som liker 70 talls prog kan ønske. Det øvrige sortimentet er rimelig variert, og med gode melodilinjer og et forbilledlig samspill som nok vil begeistre mange. Musikerne er teknisk velutrustet, og spillegleden er tilstedeværende i fult monn.

Hyperventilate Me No You Snowman The Other Me Black Light Machine Milliontown

My Dying Bride - The Dreadful Hour

70 minutter med angst, sinne og depresjon her. En skulle nesten tro at det var noe hjernekrymperforeningen hadde bestilt for å fylle opp venterommene, hehe. MDB er fra Halifax, og den byen er en nitrist industriby, og det hadde derfor bare ikke passet med gladlåter fra MDB. Musikken er basert på ekstrem dynamikk, med riff som varer og varer og blir stadig hardere, for så vekselvis å ende med stillhet eller den komplette aggresjon. Vokalen er ofte sårbar og sentflytende akkompagnert av dommedagskor og munkers klagesang, noe som faktisk til sammen gir en meget vakker men deprimert plate. En plate hvor du skjønner at uansett hvor langt nede du er, så er det noen som har det verre enn deg.

The Dreadful Hours
The Raven and the Rose
Le Figlie Della Tempesta
Black Heart Romance
A Cruel Taste Of Winter
My Hope, The Destroyer
The Deepest Of All Hearts
The Return To the Beautiful