I spilleren disse månedene

Her kommer hva som har vært de flittigste gjestene i spilleren i mai og juni 2010

Univers Zero

Clevages

Avantgarde som alltid holder skyhøy kvalitet, og er en fornøyelse å lytte til i all sin prakt og med sin originalitet, unike sound og subtile melodilinjer. At skiva krever mye av lytteren er et faktum, men det er et kvalitetstegn her da det er masse fremdrift og essens i musikken.

Introitus

Fantasy

OK, vi har falt pladask for denne skiva og er i ferd med å spille den i stykker! Vakker, varm og ytterst deilig og lekker musikk, med flotte arrangementer og meget gode instrumentale prestasjoner og flotte låter.

Where Are You Liam

Case Of Liquid Melancholy

Instrumental og selvfinansiert skive som låter bra, er velspilt og med låter som sitter som et skudd.  Oceansize møter tidlige Tool, eller en mystisk miks av alternativ rock med postrock harmonier som i sum gir en moderne og røff prog. Hør bare på låten ”Depression Alcholo Depression”.!

Inquire

Melancholia

 Ei dobbel konsept skive som ble sørgelig oversett da den kom ut, mens om har flust med kvalitetsmusikk. Moderne og oppkvikkende musikk, men med en grublende undertone. Rikelige med humor, flotte stemninger, symfonisk ekstase og mye spennende prog her.

Demains

Mute

Et virkelig kvalitetsverk innen artrock som alle bør sjekke opp. Usedvanelig variert men likevel med sammenheng og det er et fint driv over skiva, og den ene gode låten avløser den andre inneholdende orkestrale sekvenser, rå alternativ musikk og lekre poetiske musikalske landskaper

Unitopia

Artificail

Et album som gir deg masse, og som du føler det var vel verdt å bruke tid på å lytte til! Symfonisk rock med sterke, kreative og melodiøse låter.

Her kommer hva som har vært de flittigste gjestene i spilleren i mars og april 2010.

Osada Vida

 Univited Dreams

Polske Osada Vida er et av de herlige bandene som faktisk bare blir bedre og bedre. Vi får en time med variert og virkelig gjennomført god musikk som er fengslende som bare nøkken.

OSI

Blood

Tredje album fra denne såkalte supergruppa, som gir oss en kledelig mørk stemning på skiva og en fin og kreativ bruk av elektronikk og en virkelig ypperlig melankolsk vokal fra Kevin Moore, og ikke minst meget bra låtkolleksjon.

Mandalaband

BC – Ancestors

Veteranband som er ute med ei ny skive hvor etnisk musikk møter keltisk musikk og det hele smaksettes med symfonisk rock og resultatet er en fascinerende og melodiøs musikk som gjør seg veldig godt i øret i all sin pompøsitet og hørbarhet.

Secret Green

To Wake The King

Symfonisk folkemusikk fra de to tidligere Enid medlemmene Francis Lickerish og William Gilmour. Musikken henter inspirasjon fra tidligere tiders musikk, og dette tilsettes nåtidens teknikker og uttrykk og ender opp som en ytterst spennende og spenstig musikk.

Tangerine Dream

Phaedra

”Phaedra” er en av tyskernes virkelig klassiske utgivelser hvor det meste stemmer, og hvor låtene er fylt med synther og mellotroner som gir vakre med heftige og melodiske lydlandskaper.

Pain Of Salavtion

Be

Dette er etter vår emning svenskenes beste utgivelse, og det er et virkelig et kvalitetsprodukt med bare knallbra låter som også tåler å spilles om og om igjen, og de blir bedre og bedre.

Her kommer hva som har vært de flittigste gjestene i spilleren i januar og februar 2010.

It`s The End

It`s The End

En fabelaktig amalgam av nu-jazz, electronica, rock og mer eksperimentell musikk. Deres kombinasjon av det improviserte og det komponerte gir musikken en lekenhet og vitalitet som fenger til tusen. et vekselbruk og symbiose mellom rytmikk og melodikk som er svært smakfullt forrettet

Daal

Disorganicorigami

Et flott debutalbum hvor electronica og prog forener krefter. Dette gir og en frisk musikk med mange vel utførte ideer som avleirer en rimelig hypnotisk musikk som kryper under huden på lytteren.

Ulterio Lux

Adventure

Ulterior Lux er et band som lever opp til munnhellet, ”forvent det uventede”, og som nærmest flommer over med overraskelser og inspirasjon. Til å være såpass kompleks er dette en forbausende tilgjengelig skive som virkelig er spekket med stor og spennende musikk.

Cazuela De Condor

Pasion, Panico, Locura Y Muerte

"Pasion, Panico, Locura Y Muerte"har alle ingrediensene som skal til for å lage storartet prog. Bandet ivaretar dette fine utgangspunktet og leverer en fabelaktig debut med ei skive som er sprudlende, finurlig, varm og ytterst smakfull musikk.

Antonius Rex

Per Viam

Disse musikerne klarer på en finurlig og spenstig måte å integrere electronica i symfonisk musikk og skaper en mørk og triggende atmosfære. Spenningen med den alltid underliggende dunkelheten som hvert øyeblikk truer med å smadre mer munter stemninger skaper spenning og er meget vel utført.

N.Y.X.

Down In Shadow

En historie om ensomhet og bedrag tonsettes med en musikk hvor bandet har en fin dynamikk med roligere og melodiøse partier med mye fin akustisk musikk som en kontrast til røffe elektrisk utbrudd. Dette gjør musikken svært utfordrende og tilfører mange spennende klangfarger.

Her kommer hva som har vært de flittigste gjestene i spilleren i november og desember 2009.

IZZ

The Darkned Room

Moderne symfonisk prog med en av de absolutte fremste og beste utøverne nå til dags.  Ti låter med ypperlig intrikat og variert prog.

Radiomøbel

Gudang Garam

Fra den første bølgen av svens prog kom Radiomøbel med denne skiva i 1978. Ei skive med mye inspirasjon fra krautrocken, men også elementer av Hawkwind, Pink Floyd og King Criomson er der, og dette er et temmelig ukjent men uhyre spennende skive.

Iconoclasta

Reminiscencias

Selvgranskende, søkende og smakfull jazzrock fra dette gamle Mexicanske bandet. Den lange låten ” Reminiscencias De Un Mundo Sin Futuro” er en suverent bra låt, som har det meste en kan drømme om av musikk, og en lyrikk som tar sterk avstand fra kjernekraft.

Jethro Tull

Aqualong

Dette verket kom i 1971, og er utvilsom tidløs musikk som vil bli spilt i 2071. Suverent på alle målbare måter!’

Zao

Kawana

Coveren til Zao er rimelig lite smakfulle, og står ikke i stil til musikken, som er uhyre velspilt, intrikatfrisk og vital zeuhl. Dette er skiva med den beste og mest optimale besetningen, og også bandets beste musikk er her.

Qwaarn

Aberrations

Et noe utypisk prog ensemble hvor medlemmene kommer og går etter hvem som trengs! Musikken har en helning mot meget subtilt Beatles og David Bowie territorier, men den suveren episke låten  ”Did You Say Salmon” og østligkrydrede og svært melankolske ”Mr. Lotto” er fullblod og fabelaktig prog.

Her kommer hva som har vært de flittigste gjestene i spilleren i september og oktober 2009.

Water Into Wine Band

Hill Climbing For Beginners

Temmelig obskurt band og like så obskur skive dette her, med hippi og folk elementer likelig fordelt. Ektheten og det utilslørte er fremtredende på skiva, og skaper en stemning som få musikere klarer å få til i dag.

Gargamel

Descending

”Descending” er ei skive som vi tror de som liker progressiv musikk med originalitet og essens vil finne ytterst tilfredsstillende, og ei skive som bør få rieklig tid i spilleren.

Pi XPRNC

 Algenia

Akkurat ordet pirrende er et temmelig dekkende ord om denne debutskiva som virkelig må kunne sies og være blant årets aller beste debutanter, og et berusende og forførende album.

Can

Tago Mago

Can utga svært mye bra, særdeles original og tidløs musikk tidlig på 70 tallet, og dette er kanskje mesterverket som alle burde få med seg.

Kyrie Eleison

Fountain Beyond The Sunrise

Ti tross for demofølesen er dette ei svært sjarmerende skive, som heller ikke er spesielt original der den ligger tett opp mot Genesis. Likevel har verket det udefinerbare som trekker og pirrer, og episk er det til tusen.

Parzivals Eye

Fragments

Retroprog med finurlig eksperimentering og gode låter, og dyktige musikere som spiller nydelig sammen .

Her kommer hva som har vært de flittigste gjestene i spilleren i juli og august 2009.

Cathedral

Stained Glass Stories

En klassiker fra 1978 som er en tidløs klassiker fra et band som aldri oppnådde særlig anerkjennelse den gang. Bandet er influert av de mer muntre sidene av Yes, King Crimson sine mørke intensitet og Gnetle Giant sine kompromissløs kompleksitet, smidd sammen til et særpreget og fabelaktig verk.

Nirvana

Dedicated To Markos III

Tredje og beste skiva fra engelske Nirvana. Et album som er et godt eksempel på brit pop med symfonisk legning. Musikalsk er det i nærheten av Beatles og Procol Harum fra Nirvana som var et av de siste Protoprog bandene, men som også var blant de første ekte progbandene.

Camembert

Clacosmique

Eksellente musiker med sterke låter hvor det er rikelig med hint til Gentle Giant, Frank Zappa, Henry Cow og Gong. Strasbourgbandet har laget ei skive som virkelig står seg med alle sine særpreg og spennende musikk.

RC2

Future Awaits

Progmetall med akustisk gitar og gode låter med mye Hammondorgel og drivende bass. Med et utall av utmerkede ideer er dette et ypperlig tilskudd til en sjanger som mange mener lider av kopisyken.

1. Renaissance

A Song For all Seasons

Musikk som er svært vakker, symfonisk og med flotte arrangementer. Sopranen til Annie Haslam er bare suveren, og dette er musikk som passer best når en vil ha noe melodisk og lett musikk når en er i det mer avslappede hjørnet.

Steve Hillage

L

Når en blir kalt ”hippien fra det ytre verdensrommet”, så blir lett musikken spesiell! I tillegg er det et virkelig knippe med knallbra låter med særpreg og mange flotte innfall, og Hillage sin umiskjennelig og herlig gitarlyd får vi rikelig av.

I spilleren disse månedene

Her kommer hva som har vært de flittigste gjestene i spilleren i mai og juni 2009.

Riverside – Anno Domino  High Definition

Et gjennomført fantastisk album fra polakkene, med mange flotte stemninger og noe mer aggressive enn før. Lidenskap, melankoli og kraft i bøtter og spann her.

O.S.I. –  Blood

Intenst og med dybde, mørkt og med flott atmosfære. Egenartet og grundig konstruert og tidvis oppfinnsom musikk.

Siddharta – Trip To Innerself

Fabelaktig spacerock fra Istanbul, og et vitnesbyrd om at den gode og spennende musikken kan komme fra hvor som helst.

Opium Cartel – Night Bloom

Lavmelt og elegant, kløktig og med en meget sterk låtkolleksjon. Mellotrontung og ei skive det er vanskelig og ikke å bli glad i.

Yoke Shire - Masque Of Shadows

Rikelig med analoge synther, orgel og piano gjennomsyret med presis tromming, og en kreativ og original musikk med meget vidt spekter som er nydelig sydd i sammen.

Frank Zappa – Apostrophe

For mange er Elvis kongen, men for oss er det Frank Zappa. ”Apostrophe” er ei skive med vannvittig sterke låter, som også er beriket med  total uforutsigbarhet.

I spilleren disse månedene

Her kommer hva som har vært de flittigste gjestene i spilleren i mars og april 2009. 

Kayak– Bard Of The Unseen

Vakker musikk som gjør oss godt og fremtvinger smilefjes selv med all sin bombastiske strengensembellek , middelaldvibber og  rockeoperaformat. Musikken det er umulig å ikke like.

Koenjihyakkei – 070531

Zeuhl på høyt nivå som er skremmende, aggressiv og med et voldsomt sug og fremdrift i musikken. Sprøtt, hyperaktivt, morsomt, ubarmhjertig og virkelig stor musikk.

Yes – Close To The Edge

Atter en gang har denne musikalske perlen bosatt seg i spilleren, og der blir den kanskje til den er utslitt? Tidløs musikk som vil leve i beste velgående om 100 år.

Yoke Shire –  Mask Of Shadows

Trolig rimelig ukjent musikk, men vi kan knapt få nok av denne skiva. Uforglemmelig dyp og mørk stemme som topper en unik og svært vellykket blanding av musikalske stilarter og fantastiske musikalske krumspring.

Man – Be Good To Yourself At Least Once A Day

Klassiker som låter like friskt som for 37 år siden! Psykedelisk og spacy, og et band som spiller utrolig bra sammen og leverer et herlig variert og sterkt album.

Tangerine Dream – Rubycon

Regnes pussig nok ikke som Tangerine Dreams beste album, men er det så absolutt. Noe roligere enn den kritikerroste forgjengeren ”Phaedra”, men flust med minneverdig og stemningsfull og super musikk her også.

Her kommer hva som har vært de flittigste gjestene i spilleren i januar og februar 2009. 

X Religion – Dances Of The Goeblin

Vakker prog som ikke er feilfri, men vi velger å fokusere på det som er virkelig bra, en eventyrlysten musikk med stor variasjon og sveip innom både avant-garde og klassisk musikk og hele tiden smakfullt og inspirert utført.

Old Man & The Sea – Old Man & The Sea

Dansk legendarisk cross over prog fra 1972, med mye til felles med Jethro Tull rundt ” Aqualung” og til dels Atomic Rooster. Musikken er Hammond orgel drevet og romslig utrustet med et vannvittig bra samspill og stor musikalitet. Et tidløst album.

Kaputter Hamster – Kaputter Hamster

Obskurt tysk band fra Flensburg som utga dette albumet i 1974 som en privat utgivelse med et opplag på 200 stykker. Mye psykedelisk elementer og en alt annen enn perfekt musikk, som likevel er så fascinerende i all sin ufullkommenhet at vi lar oss forføre og gir det mange runder i spilleren.

Easter Island – Mother Sun

Disse amerikanerne trekker store veksler på utmerket mini-moog og mellotron traktering, men også heftig gitar i en setting med god sangskrivning og originale arrangementer på ”Mother Sun” som kom ut i 1973.

Fifty Foot Hose – Cauldron

Avantgarde folkrock psykedelisk musikk fra 1967, med et jevnt tilsig av jazz og eksperimentale sekvenser samt primitive og uvanelige elektronisk kromspring. Mystisk og uhyggelig til tider, men også svært engasjerende, gripende og med mye kløktig musikk langt forut for sin tid.

London Underground –London Underground

Sideprosjekt til Standarte fra Daniel Caputo, hvorav bandnavnet er hentet fra den musikken som ble spilt i Londons undergrunn på 60 og 70 tallet. Musikken på skiva gjeninnfører den typiske psykedelisk soundet fra sent 60 tall, men med en fabelaktig produksjon som gir en ren musikk som lyder både deilig, tilgjengelig, eksperimental og spennende. Den andre skiva ” Through A Glass Darkly” som kom tre år senere er minst like bra.

Her kommer hva som har vært de flittigste gjestene i spilleren i november og desember 2008.

Ünder Linden - Ünder Linden

Symfonisk instrumental fra dette River Plate bandet. Dynamisk og moderne musikk, hvor gitar og fiolin har en knivskarp musikalsk duell, og knallbra rytmeseksjon ligger i bunn. Masse energi, dyktige musikere og en sterk låtkolleksjon.

Beggars Opera  –  Waters Of Change

Skotter med skiva som utkom i 1971. 9 vakre spor hvor de symfoniske landskapene ytterlige raffineres av bandets to dyktige brettister. Mellotron i bøtter og spann slik vi liker det, heftige orgelsoloer og ypperlige gitarlinjer.

Birds & Building– Bantam To Behemot

Hypnotiserende og intens med en amalgam av stilarter, men  med zeuhl og symfonisk prog som mer dominat enn  de andre. Sofistikert, variert, kreativt og med masse velsmakende krydder.

Emerson Lake & Palmer – Tarkus

Tidløs musikk som kom i 1971. Ei skive som utrolig nok fortsatt vokser og nye spennende ting oppdages. Klassiker deluxe!

Taal - Mr. Green

En enestående debut fra disse franskmennene. Høyst originalt, vellykket og velspilt med en miks hvor jazz, metall keltisk musikk, klassisk og mye annet smelter sammen til et lydbilde som Taal er alene om. Suveren musikk du alltid kommer tilbake til.

Oust Louba – Decoction

Franskmenn med et album hvor det kreative og originale har gode kår. Lange og korte spor som flyter sammen og skaper rammen for en imaginer film for en surrealistisk dagdrøm med nennsom bruk av downtempo og elektronika!!! Annerledes musikk så absolutt.

Her kommer hva som har vært de flittigste gjestene i spilleren i september og oktober 2008.

Rebsie Fairholm – Mind The Gap

Genuin musikk med variert og sterke låter. Selv beskriver Rebsie Fairholm musikken sin som å låte som, ”en sjønymfe som stikker innom en heks sitt  teselskap”! Må høres!

Folque – Kjempene På Dovre

En norsk folk klassiker fra 1975, som tåler tidens tann, og står fjellstøtt selv i dag. Her er en intensitet og spilleglede som er fabelaktig, og miksen av akustiske og elektriske instrumenter er enormt bra.

Isildurs Bane – Mind Vol. 4 : Pass

+

For første gang siden 1983 er det vokal på en Isildurs Bane plate. Detaljert, komplekst med knallsterke spor, og eksperimentale og gjennomarbeidede lydlandsskaper.

Warhorse- Warhorse

Album fra 1970 som er en slags ”off-shot” av Deep Purple. Mørkere og mer progressivt en de mer kjente, men minst like bra, og en virkelig ukjent skatt.

Tasavallan Presidenti – Lambert Land

Suverent jazz-rock fra Finland, med fantomet Jukka Tolonen på gitar. Samspill av en annen dimensjon og visse likheter med Zappa rundt King Kong ,og Soft Machine rundt ”3rd”.

Kalevala - People No Name

Finner med en vannvittig musikalsk variasjon, og enorm vilje til å ta sjanser. Låter virkelig friskt, og med masse bra låter, og suveren gitar og piano.

 Her kommer hva som har vært de flittigste gjestene i spilleren i juli og august 2008.

10 CC – The Original Soundtracks

Noen som husker 10CC? Vi gjør, og gjenhøret var både svært spennende og nostalgisk. Skiva er magisk med sitt spesielle og finurlige pop-prog komplettert med fiffige arrangementer.

Make A Rising – Infinite Ellipse And Head With Open Fontanel

Musikken er briljant, utfordrende og med en fortreffelig 21 århundrets psykedelia vinkling, med arrangementene som er kløktige, snedige, og velstrukturerte.

Black Sabbath - Sabbath Bloody Sabbath

Tidløst, tidløst. Like tung og knallbra doom da, som nå, som om 50 år!

Lobster Newberg – Vernal Equinox

Vi snakker her om melodiøs musikk, men med rikelig “klør”, kordprogresjon, originalitet og tyngde til at vi virkelig har glede av disse amerikanerne.

TDW – The Haunts

”The Haunts” er en det sjarmerende og personlige skive fra svært unge musikere som har mye musikalsk ”snacks” på lager, som smaker ypperlig. 

Jethro Tull- Songs From The Wood

Denne regnes ikke blant Tull`s aller beste, men bare glem det!! Vi finner denne skiva uimotståelig, og har stor glede av gjenhøret med ”skogsangene”.  

I spilleren denne måneden

 Her kommer hva som har vært de flittigste gjestene i spilleren i mai og juni 2008.

Votchi – Unicorn

Septett fra Tsjekkia med en avsindig god vokalist - Petr Kutheil - og et musikalsk landskap hvor variert progressive hardrock er i fokus. Fløytist Libor Barto tilfører en raffinert entusiasme og mange spenstige og eggende toner. Også kombinasjonen fyrige tvillinggitarer og utsøkt Hammondorgel gjør dette til en lystig og svært artig reise tilbake til 70 årenes prog hardrock i en moderne kontekst. Dream Theater, Yes og ikke minst Black Bonzo er viktige inspirasjonskilder. Votchi klarer heldigvis på denne sin så viktige andreskive og etablerer sitt eget personlige uttrykk, og samtidig å låte både variert, fascinerende og svært melodisk med gjennomført høy musikalsk kvalitet.

Revolucion De Emiliano Zapata – Revolucion De Emiliano Zapata

Ledet av smått fabelaktige Martin Del Campo var dette bandet fra Guadelajara I Mexico leverandør av to skiver med virkelig fet fuzz psykedelia med sterkt krydret med flower power. God engelsk vokal og voldsomt spilleglede, bidrar sammen med 9 sterke låter å fremkalle akkurat den maksimale stemning som er mulig i denne spesielle konteksten, og det sier ganske mye! Låtene ”Melyda” og Nasty Sex” ble store internasjonale ”hitter”, selv om kvaliteten er upåklagelig! Slikt var jo faktisk mulig i 1971 da denne skiva ble lagd. Jefferson Airplane er en klar referanse, men den typiske og herlige søramerikanske vrien er allestedsnærværende, og musikerne kan åpenbart traktere sin respektive instrumenter meget bra. I tilegg er komposisjonene svært velskrevne og velspilte, og fylt med en høyst personlig ”touch” som gjør dette til et velsmakende musikalsk måltid. Ærlighet, autoritet og autensitet, og en frontfigur som virkelig har ”dagen” gjør dette til noe stort. Skive to ”Hoy” er på mange måter like sterk forresten.

Brighteye Brison – Believers & Deceivers

Svenskenes fjerde skive, og andre på rad med en virkelig god vokalist med på laget. Progressivt og komplekst uten å miste det melodiøse av sikte, og med moderne prog på dagsorden, som likevel henter inspirasjon fra gamle og gode, men tidløse ”progkilder”. Velkomponerte spor med et klart fokus på det melodiske, med en unik men likevel tradisjonell og rimelig hard prog sound. ”Believers & Deceivers” er Brighteye`e Brison mest progressive skive, og finalen som er 34,44 lang er en episk låt av kvalitetsmessige virkelig store dimensjoner, hvor det er et vell av mye skikkelig lekkert å lytte til. Alle fire sporene har enormt mye å by på, og ”The Harvest” er kanskje om mulig det sterkeste sporet tross alt. Bare bruk av årgangs analoge instrumenter, og et besøk innom de fleste stilarter utført på en meget smakfull måte er jo heller ikke å forakte. Euforisk er en tilstand vi var rimelig nær etter noen gangers lytting, for dette er ei skive som vokser seg stor i all sin majestetiske sjarme.

Panzerballet – Panzerballet

De beskriver seg selv som “ er innovative blanding av jazz, funk og metal. Akkurat det er jo nær opp til sannheten. Vi slenger på at det er soundet definitivt er originalt og utfordrende, men heldigvis svært lyttevennlig gjennom hele skiva.  Her svinger det fra trashmetall  til jazzfusion og funkjazz på en svært smakfull og kontrastfull måte. Meshuggah`s kraftriff og Weather Report`s på sitt beste blandes sammen på en utsøkt måte. Bürger sin saksofon er sammen med Zehrfeldt`s gitar de dominerende instrumentene. ”Saksen” boltrer seg i lange improviserte soli, og barberskarpe lydutbrudd som tilfører skiva masse punch. Stilmessig låter det som en blanding av 70 tallets David Jackson hos Van Der Graf Generator, og jazzen til John Zorn.  Her er nok trøkk og tyngde samt atmosfære til å skape fyldige klangbilder og en fyrig og smittende entusiasme, som gjør dette til en virkelig flott

Invisigoth – Narcotica

Med sin skive nummer to har Invisigoth tatt ytterlige et nytt steg i riktig retning, med sin store vilje til eksperimentere, og med avstikkere inn i nye og spennende musikalske landskap. Fokuset er også mer på det melodiske, og gothflørten er borte . Invisigoth lager høyst original musikk, men Porcupine Tree, Flower Kings, Pink Floyd og Peter Gabriel er artister som nok har vært inspirasjonskilder. På  de mer metallaktige partiene er det Ayreon og  Shadow Gallery som nok er kildene. ”Narcotica” er et ambisiøst verk, som har unngått å bli svulstig, og leverer så mye som over en time med musikk som heldigvis er såpass variert at du ikke blir lei. I sannhet et sjarmerende, lidenskapelig og stemningsfullt verk. Å høre den musikken kan faktisk lett bli svært vanedannende da den avføder et ”sug” som bare stor musikk kan få til.

  Gurth - Tormentes

Gurth med jazzrock på dagsorden på skive nummer to.  Dynamikken er vel ivaretatt her sammen med svært kledelige vokale innslag, slik at det ikke blir kjedelig som fra så mange andre i sjangeren. Inspirasjon av 80 tallets King Crimson og Al DiMeola fra sent 70 tall blandes og mikses til et meget velsmakende brygg.  Det floreree av uanstrengte skifte mellom jazz og rock, som gjøres svært smidig og intelligent. Dette er eklektisk jazzrock som er med å utvikle en for mange temmelig ”sidrumpa” og satt musikkform.

I spilleren denne måneden

Her kommer hva som har vært de flittigste gjestene i spilleren i mars og april 2008.

Hot Fur – Hot Fur

Grusomt cover, og grusomt navn, men musikken derimot er grusomt bra. Et Israelsk musikk ensemble av det mer teatralske sorten med  gitarist Lior Frenkel som primus motor og komponist. Musikken er vanskelig å kategorisere, men et sted i krysningen mellom det eksperimentelle, proggen og jazzen. Masse instrumental her som brekkes opp av en virkelig dyktig kvinnelig vokalist, og diverse andre fantasifulle vokalteknikker. Musikalsk er det presist og intrikat, men likevel er det så smakfullt anrettet at en aldri føler seg utestengt. Tvert imot så inviterer Hot Fur alle inn til sitt musikalske univers, og trår en først inn er det umulig å vende tilbake upåvirket. Hatfield & The North og Canterbury er den første referansen som popper opp. Antakelig vil alle Zappa fans elske humoren, den herlige galskapen og de rimelig livlige rytmene. Høyst original, progressiv og riktig spenstig musikk fra Hot Fur anno 1998. Andre inspirasjonskilder er blant annet John Zorn`s mer jazz toner, Steve Reichs komposisjoner.

Spor:

1. Adventure In Space (4:27)
2. There's A Face In The Sky (4:04)
3. Moon (4:36)
4. Sabres 15003 (6:07)
5. Habhabibi Give Me A Kiss (4:37)
6. Ladies And Gentlemen (3:34)
7. Johnny Baby's A Nightmare (8:46)
8. Man And Ape (6:44)
9. The End Of The Play (4:47)
10. Heretz (11:56)
11. Five Camels (5:12)
12. Tomatoes (5:17)


 

Lior Frenkel - komponist og gitar
Ben Hendler - bass
Nadav Bachar - gitar
Shaul Eshet - keyboards
Erez Koskas - trommer
Oran Ben Avi - saksofon
Lior Ron / trumpet
Yael Kraus - vokal
Noa Frenkel - vokal

Metabolisme – Tempus Fugit

Eneste album fra disse franskmennene fra den sørlige Menton regionen. Musikken kan virke noe udatert, men tar mye igjen på sjarme, varme og ekthet, og noen vannvittig bra vokalharmonier. Masse bra Hammond orgel, og en gitarist som virkelig fremkaller sen og nostalgisk 60 talls psykedelia. Superb akustisk gitar sørger for atmosfære og struktur, og vokalen er overraskende lite teatralsk. Referanser fra hjemlandet er Pentacle, Mona Lisa, Ange og Memoriance, mens storheter som Yes, Genesis og PFM også kan trylles frem. ”Tempus Fugit” fremstår som en uskyldsren, ekte og spennende og en rimelig ukjent musikalsk skatt fra landet med alle de blodige revolusjonene.

Spor:

1. Apotres et Martyrs (15:50)
2. Tempus (3:13)
3. Khoros (6:24)
4. Nadia (6:25)
5. La danse des automates (5:49)

Musikere:

Robert Durantet - gitar og vokal
Thierry Scaduto - keyboards og vokal
Jackie Poillot - bass
Carmine Versace - trommer

Sebkha Chott – Nagah Mahdi

Man tager en meget solid kasserolle. Opp i den velegnede innretningen for diverse snåle brygg, tager en alle musikkstiler en kjenner til, og så supplerer en med diverse en egentlig ikke kjenner! Sjansen for at dette brygget er direkte pyton er 99,9 %, men selvsagt klarer våre helter i Sebkha Chott mot alle odds å komme fra dette med æren i behold. Fullstapper med energi, entusiasme og galskap er dette unike brygget mer enn klart for å nytes, av de mer modige og ikke spesielt forutinntatte av oss. Tenk deg at Frank Zappa som slår seg sammen med Magma og et metall band. Denne konstellasjonen setter til livs masse fleinsopp og andre sentralstimulerende midler, for så å gå i studio.  En sinnsyk lytteropplevelse venter, og vi har virkelig kost oss hvert sekund med dissa galningene. Egentlig er dette kun for de modige, men andre er selvsagt velkommen til å snuse på Sebkha Chott meget spesielle musikalske spesielle brygg.  Sebkha Chott hevder selv å sysle med sjangeren Makanik Metall Disco, og da er sikkert det sant! Skal vi trekke frem noen referanser så blir det knallsterke ensembler som Taal, Syrinx og 4/3 De Trio.

1. Boum Boum Yüla ! (0:35)
2. Valdez Retro Maldito Seveso (1:43)
3. Ruben With The pippermint (0:25)
4. La Complainte D'Yvette H. (1:44)
5. Alchamie Malhabile (1:11)
6. L'Âge Du Cuivre (1:15)
7. Furtive (0:05)
8. Bossa 'Na Bossa (0:46)
9. Préavis De Grève (0:25)
10. La Procession Des Imbéciles (2:44)
11. Un Autre Chemin Que La Violence ? (2:00)
12. Lâche Cette Cuillère !!! (0:30)
13. La Routine Habituelle (Les Gaugau... Les Gaugau... Les Gaulois !!!) (1:04)
14. Nice Trap (1:33)
15. Café La Main Verte (1:14)
16. Sombre Gloire (1:25)
17. : Wagadey Wagadey Wagadey Wagadey Wagadey Woy Heeeee :Woille Hey (0:23)
18. Pour Quelques Mollards De Plus (1:30)
19. Hymen (2:02)
20. Sensual Lips And Magic Tricks (2:08)
21. Menstrual Fix And Phallic Sticks (0:53)
22. Fils-Phoque Au Gingembre (1:18)
23. Olé ! (1:07)
24. All Blacks (0:39)
25. Mrs Râ Et Amon Aclack Ont Une Fille À Tête De Chat? (0:07)
26. Illusions (1:47)
27. Salle D'Attente - Pasteurisation (1:20)
28. Confrérie De L'Intox (1:58)
29. Choc Post-Opératoire (1:12)
30. Ferme Les Yeux, Tu Vas Tacher Tes Lunettes ! (1:09)
31. J'Ai Éjaculé Une Boîte De Mouchoirs ! (1:03)
32. De Saint Calais À Bétlehem En Trafic (0:42)
33. Le Tupperware De La Mer Morte (1:32)
34. Agrabah (1:03)
35. VaGoDor Deu Sahpun (Introduction Au Rastafarï Vénusien Albinos) (1:53)
36. L'Harmonie Est-Elle Municipale? (Thèse - Antithèse - Synthèse) (1:23)
37. Méchoui (0:35)
38. Mais Qui A Laissé Cramer Le Chameau? (1:13)
39. Voodoo Break (0:45)
40. N'y Va Pas, Tante Mireille ! (0:29)
41. Ode Létale (2:05)
42. Near Death Exercise (1:57)
43. Goat Of Rahahaaz Vs Mustach'Man (1:07)
44. Enlève Ton Pied De Ma Chaussure, Pablo ! (0:12)
45. Soul Coït (12:50)
46. 1'29" À Peine (inspired by John Cage's 4'33") (1:29)
47. Ma Lamborghini Tato (II) (1:02)
48. Le Cirque Des Enfers (Yüla T'Informe) (0:58)


 

Yüla Slipovitch / drums, glockenspiel, big cowbell, vibraslap, shoutings
Wladimir Ohrelianov II / bass, little cowbell, hip hop, drunk-hunting songs, shoutings, snaps, guitars
Tzom Trümb / trombone, drunk-hunting songs Pr Siphon Trounezöhle / machines, Ratzgado guitar, shoutings
Hrabe (Black) Sebbath / vocals
Comtesse Gnania Del Amafia / vocals
Capt'ain Roses / guitars, shoutings
Alter Frabrovitch / keyboards, clarinet

Gjester:

Zornberguette / tap dance
VaGoDor Deu Sahpun / baritone saxophone
Labial Aerostick / alto saxophone
P.A.Squale Del Amafia / soprano saxophone
Nain Nain / trumpet
Mustach'Man / vocals
Julios Lefranc-Gaulois Kaïser / percussions
Grümse / gromulus
Genbaku Orchestra / directed improvisation
Goat of Rahahaaz / vocals
David Rabillet / cajon
DJ Guilty / turntables
Cristobal Del Amafia / trumpet
Benoît Popol II / keyboards, snaps
Amaël / black metal vocals

Difficil Equilibrio – Trayecto

Trio fra Spania som samhandler forbilledlig, og et eksempel på å yte med energi, spilleglede og dyktighet slik at de en gjør hverandre gode. Resultatet er en musikalsk kraft som bør appellere til de som liker Van Der Graaf Generator, franske Philharmonie og selvsagt King Crimson. Åpneren har en fabelaktig kordprogresjon i 5/8 takt, og glir så over i ”Mudan Las Palabras” hvor det er jazzrock i et merkelig King Crimson -land som er i fokus. Her blir vi også servert delikate gitarsoli, og eminente og kreative basslinjer. På ”Vigilia” og ”Retrofremóvium #01” er landskapet noe i nærheten av det  Henry Cow holdt på med rundt ” In Praise Of Learning”. Sistesporet ” Self Portrait ” er en rocker med stemningsskapende og sterk gitarspilling. Gitaren er i det hele tatt i front på hele skiva. Akkurat det er mer enn spennende nok da Mr. Diaz spilling er svært variert. Gitararbeidet er også innom ambient (”Vigillia”), forstyrret metall (”Self Portrait”) og hakkete arpeggio (”La Lógica Del Vampiro”) og en kombinasjon av alle tre på (”Generatión Extraviada (Parte I)”). Trommemønstrene er også svært varierte, og i det hele tatt inneholder skiva mye meget bra musikalsk snacks for den med antenner for god musikk.

1. Compulsíon (1:24)
2. Mudan Las Palabras (5:30)
3. Hostilidad Simétrica (4:51)
4. Trayecto IV (4:13)
5. Trayecto (5:28)
6. Generatión Extraviada (Parte I) (4:11)
7. Generatión Extraviada (Parte II)(2:21)
8. La Lógica Del Vampiro (4:22)
9. Vigilia (2:47)
10. Retrofremóvium #01 (0:53)
11. Self Portrait (4:04)

 

Alberto Diaz / gitar
Enric Gisbert / bass
Luis Rodriguez / trommer og perkusjon

Hunter Muskett  - Every Time You Move

En av de mer sjeldne folk-rock skiva som opprinnelig ble utgitt på Decca Nova i 1970, nå samvittighetsfullt renset, mastret og gjenutgitt. Denne trioen var etablert av Chris George, Terry Hiscock og Doug Morter og producer var ikke helt ukjente Keith Rolf! En absolutt ”Must” for alle oss som er virkelig glad i folk-rock fordi her er alt vi trenger ypperlig tilstede og ikke minst svært kløktig utført. Sofistikerte arrangementer og varme harmonier gjør dette til en virkelig fest.

Spor:

1.      Every Time You Move

2.      Hey Little Girl

3.      Midsummer  Night`s gang

4.      Press gang

5.      Storm On The Shore

6.      Castle,

7.      I Have A House

8.      Inside Mint

9.      The Wait

10.  Cardboard Man

11.  Davy Lowstone

12.  Snow

13.   

Chris George – Gitar, munnspill og vokal
Terry Hiscock – Gitar,  Keyboards og vokal
Doug Morter – Gitar og vokal

Icecross – Icecross

Black Sabbath er hovedkilden av influenser til disse Islenderne fra 1973som er låter utrolig tøffe og røffe, selv om noen spor har svært kledelige elementer av folk. Masse knallsterk gitar og skikkelig vill og ypperlig tromming. ”1999” og Jesus Freaks” er faktisk potensielle hits!  La deg imponere og forføre av hva disse musikerne fra Sagaøya faktisk klare å levere av meget potent og herlig proto doom fra tidlig 70 tall. Gitaristen spiller for øvrig så mye dissonans som vi aldri har hørt før, og det er svært artig og utfordrende. Islandsk musikalsk vulkan med alt det beste fra hardrocken vi kan drømme om!

Axel Einarsson, gitar og vokal

Omar Oskarsson, bass og vocal

 Asgeir Oskarsson, trommer og vokal

Spor:

1.Wandering Around

2. Solution

3. A Sad Mans Story

4. Jesus Freaks

5. 1999

6. Scared

7. Nightmare

8. The End

Her kommer hva som har vært de flittigste gjestene i spilleren i januar og februar 2008.

Winterstorm – Woodwork

Normalt er ikke elektronisk musikk noe som vi har noe særlig interesse av. WinterStormer er unntaket. Improvisert elektronisk musikk på analogt ustyr uten sikkerhetsnett i den såkalte ”Berlinerskole”-tradisjon. En skole som var i søkelyset på 70 tallet, med artister som Cluster, Klaus Schulze og fantastisk Tangerine Dream.   Her er ingen laptop eller andre effekter, ingenting er forhåndsprogrammert. Ekte vare, og virkelig mye å låne sine ører til. Lekent og utfordrende, svevende og forførende, vakkert og kreativt. En kosmisk reise du bør hive deg på, og så er de også norske både Terje Winther og Erik Stormer.

Lost World – Awakening Of The Elements

Russere med klassisk instrumental prog på programmet, men med en lengde på sporene som gjør at en ikke blir lei. Tvert imot, så merker en knapt at vokalen mangler da elektrisk og akustisk fiolin og fløyte fra disse eminente musikerne er så elegant integrert i musikken, at en bare må la seg forføre. Selvsagt alle er klassisk universitetsutdannet i musikk, men gestalter likevel et vell av stemninger. Det varieres fra det mørke og frenetisk, avlegger det pastorale et besøk, for så å eksperimentere med det rolige eller det mer romantiske. Prog med herlig russisk smak.

Jethro Tull – Aqualong

Denne er tidløs og et mesterverk som du alltid kommer tilbake til. Om mulig så er den enda bedre enn den var i 1971. Årsaken til dette kan utmerket være ører som er enda mer i lyttemodus enn før. Utmerket, og anbefales av 10 av 10 kjennere av prog av edel årgang.

Panno Fredda – Panno Fredda Uno

En av disse ukjente skattene fra klassisk Italiensk progmusikk som omsider er børstet støv av. Kom i 1971, og er basert på fabelaktige arrangementer med orgel og gitar som en naturlig og ypperlig del av lydbildet. Samspillet mellom gitar og keyboards er av høy klasse, og med en meget bra vokalist, melodiske melodilinjer er dette virkelig en nytelse å høre på. Av og til kan også de to Canterbury bandene Egg og Caravan anes som inspirasjonskilder.

Captain Beyond  - Captain Beyond

Første og beste fra Captain Beyond som må spilles høyt! Musikerne er ex. Deep Purple og Iron Butterfly. Kom i72, og er i dag sørgelig neglisjert, selv om dette udikutabelt er et hardrock mesterverk med bare kilelrlåter. Meget sofistikert produksjon for det herrenes år 1972, og et gjennomført verk fra a til å. Hardt, konsistent og med en gitarist som har mye til felles med Jimmy Page, men er vel så bra. Virtuose vokalharmonier som et skreddersydd for Captain Beyond`s hardrock.  Normalt vil ikke vokalharmonier passe i en slik kontekst, men nevnte skreddersøm er noe av det som gjør denne skiva så unik.

Magni Animi Viri – Heroes Animi Viri

Hvordan forene to så forskjellige verdener som rock og klassisk på en anstendig måte? Magni Animi Viri løser dette på en uanstrengt, finurlig og kreativ måte. Bulgarias symfoniske orkester bakker opp bandet, og vi snakker om vakker symfonisk rock med svært skolerte musikere. Musikere som er både svært inspirerte og tydeligvis henrykte over å være med på dette spennende konseptet. Maestroene bak Magni Animi Viri er Giancarlo Trotta og Luca Contegiacomo som vi nok vil høre mer til i den nærmeste tiden.    

Italia

Republikken Italia er en republikk ved Middelhavet i det sydlige Europa. Den omfatter en støvelformet halvøy og to større øyer, Sardinia og Sicilia, i Middelhavet. Den grenser mot Frankrike i vest, Sveits og Østerrike i nord og Slovenia i øst. Italia var en av de opprinnelige medlemsstatene i det som nå er Den europeiske union, og er medlem i De forente nasjoner, NATO og G8. De uavhengige statene San Marino og Vatikanstaten er enklaver omsluttet av italiensk territorium.

Ifølge grunnloven av 1948 ble det opprettet et parlament med to kamre, det ene er Deputertkammeret (Camera dei Deputati), det andre senatet (Senato della Repubblica). Videre har man en adskilt dømmende makt, og en regjering som ledes av statsministeren. Presidenten velges for syv år av parlamentet og regionale delegater. Han utnevner formelt statsministeren og regjeringen, som må ha støtte fra begge kamre i parlamentet.

Begge kamre velges direkte av folket, med en blanding av flertalls- og forholdstallsrepresentasjon. Fra 1993 kommer 75 prosent av setene fra enkeltmannskretser, resten tildeles proporsjonalt. Delegatskammeret har offisielt 630 medlemmer, etter valget i 2001 i praksis bare 619. I tillegg til 315 valgte senatorer sitter tidligere presidenter og opp til fem andre utnevnt av presidenten i Senatet. Begge kamrene velges for fem år, men kan bli oppløst før den tid. Lovforslag kan komme fra begge kamre og må godkjennes av begge.

Det italienske rettssystemet er basert på Romerretten, modifisert av Code Napoléon og senere vedtak. En konstitusjonell domstol (etter annen verdenskrig) påpasser at lovene er i tråd med konstitusjonen.

I  parlamentsvalget i 2006 fikk Romano Prodi og Union-koalisjonen knappest mulig flertall. Statsminister Silvio Berlusconi fra det høyreorienterte partiet Forza Italia erkjente først ikke nederlaget, men etter valgresultatet ble kontrollert måtte han gi seg.

Her er derimot de   57 beste progalbumene fra Italia gjennom alle tider, som er  kåret av diverse prog elskere.

IZZ

My River Flows

There are many new bands out there in the prog rock scene who try to recreate the spirit of the good old Seventies. I for one always thought that IZZ isn’t simply one of them. Yes, they may have lent some aspects of that retro sound but IZZ is a truly special case here. The term “recreating” doesn’t really cover their potential of the band, so “reinventing” could be a better one instead. A great compliment here as you might understand.

I didn’t have the chance to get my hands on their first full length album Sliver Of A Sun, but their 2002 release I Move simply blew me away. Their modern and brave approach to the prog music back then was like a dream coming true and that album simply was one of the milestone records for the 21st century. The use of samples, e-drums and their combination of the classic prog with some aspects of modern rock and folk rock at times was a real feast for any open minded prog rock fan. The following record Ampersand was something between an EP and a full length album and contained 7 new songs as well as live versions of some of their older material. Nothing seemed wrong at that point, and the way to the top was open and clear for them.

And now, we finally have the new record. While listening to the record, the first thing that strikes is that the female vocals are much more prominent than on their previous recordings. Also, the superb production quality is another plus for the album.

Let’s look at the tracks:

The album kicks off with the amazing straight ahead rocker My River Flows in the best Echolyn manner. Some references to the late Spock’s Beard can also be made. The fast paced second half of the song and the drumming extravaganza containing two drums is simply breathtaking. Yes, two acoustic drums. It should be noted that many songs on this album contain two drum sets. Speaking of drums, the next song is Late Night Salvation, a song which contains a drum solo section. Well, it’s been quite a while since I last heard a drum solo on a studio album. Anyway, the song begins with a Dream Theater sounding fierce guitar riff and then it builds up to be more like a Glass Hammer song with all those Yes influenced keyboards and vocal harmonies and stuff. Clearly one of the highlights of the album... Rose Colored Lenses is a short, melodic light-prog song which reminds me of The Beatles. The following song Deception begins in a more Supertrampy feel, but right in the middle it gets more silent with female vocals accompanied by keyboards and slowly reaches a climax which is a little reminiscent of that legendary crescendo in the middle of Camel’s Lady Fantasy. Another beautiful song…

Then comes Crossfire, a song once again reminiscent of Glass Hammer and Echolyn. Its great melodies are also of note. The following track Anything I Can Dream is more like a cross between Beatles and Echolyn, while its sweet refrain gives you some kind of a country feel. But the next one Abby’s Song is a straight forward folky tune, which unfortunately is completely useless. Anyway, the following song makes up for it. The epic track of the album is called Deafening Silence, and is one hell of a majestic effort. The diverse, dynamic, melodic and well arranged structure of this song will probably blow you away. Like many epic songs it sometimes lacks of coherence, but it’s not disturbing at all.

My River Flows is really a tough situation for a reviewer since it is simply a very good effort. The downside is that it’s somewhat more “conservative” than their previous albums. While the album still contains amazing moments and really creative arrangements, it is impossible to escape from the feeling that it is hiding behind the scene’s bigger brothers such as Glass Hammer and Echolyn. It isn’t necessarily a bad thing but considering the fact that IZZ has nothing short of those names mentioned, it somehow makes me wonder why. There are many bands out there who can clone the names mentioned, but IZZ simply has the potential to become a legend in the American prog scene. Why not going the more liberal path they once paved with such great performance and become the next best thing in the scene, but going the easier way instead? It is a mystery for me, but I can’t be unfair to this album. It’s simply a great record which once again proves, that no matter what they do, they are great at it. Their previous records were for the more open-minded proggers, but My River Flows may also be appealing for the retro-purists. But I still wonder why they do not use this great potential to reinvent the prog sound like they did with their previous offerings. Yes, it’s a mystery…

Tracklist: My River Flows (5:28), Late Night Salvation (12:16), Rose Coloured Lenses (3:40), Deception (7:17), Crossfire (8:33), Anything I Can Dream (3:22), Abby's Song (3:48), Deafening Silence [i. Realization, ii. Lesson From The Heart, iii. Deafening Silence, iv. Passage Of Life, v. Sanctuary, vi. Illumination] (21:36)

IsoPuzzle

Småbarn, tusj og CD-er

Det er bittert når CD-plata er blitt full av riper, men hvem sier at hele plata trenger å være ødelagt? Om du har småbarn eller bare er uforsiktig selv; CD- og DVD-platene lar seg lett ødelegge.

Det har du sikkert opplevd mer enn en gang - en ripe eller ti gjør at plata plutselig ikke vil leses lenger, og så blir du nødt til å kjøpe albumet, filmen eller spillet på nytt. Kanskje er det enda verre - DVD-plata med alle bildene du fikk med deg hjem etter å ha besøkt fetteren din i Australia, dokumentene du hadde brent ut som ferielektyre før du dro fra jobb sist fredag, eller, Gud forby, backup-plata du glemte å legge bort? Uansett - en ripete CD lar seg vanskelig lese, men det betyr ikke at alt er tapt. To ting du ikke bør gi barna til jul: CD-plater og sprittusj.

Det er alltid noe som kan leses, med mindre du har kokt plata i mikrobølgeovnen eller brukt den som skateboard, er det sannsynligvis noe som kan leses fra den, og nettopp det er tanken bak IsoPuzzle.Mens andre programmer og spillere gir tapt etter noen sekunder, sørger IsoPuzzle for å gå igjennom hele plata og finne ut hva som kan reddes ut og ikke. Gode sektorer legges i en såkalt ISO-fil, som enkelt kan forklares som en stor fil som representerer en CD-plata eller DVD-plate. Slike filer kan leses av mange programmer, inkludert det populære brenneprogrammet Nero, eller fildelernes favoritt; Daemon Tools. Dersom IsoPuzzle snubler over en sektor som ikke kan leses, skriver den en "falsk" sektor til ISO-fila, og du kan la programmet prøve så lenge du måtte ønske. På bildet har jeg for eksempel satt den til å prøve i ti timer og slå av maskinen når den er ferdig. Og uansett: ISO-fila vil bli lesbar når programmet har trukket ut det det klarer fra CD-plata.

Programmet lager derfor en .flg-fil som inneholder en liste over hvilke filer som lot seg redde og hvilke som ikke lot seg redde. Avhengig av hvor ripete plata di var i utgangspunktet, kan du med andre ord kanskje redde mye av innholdet allikevel. Du kan brenne ut ISO-fila eller sette den som et virtuelt drev på PCen din, slik at du enkelt kan kopiere ut filene som er markert som friske i .flg-fila.Et smart ekstratriks er da å prøve programmet på flere maskiner. Ofte er det slik at noen drev klarer å lese fil A, men ikke fil B, og omvendt hos et annet drev. IsoPuzzle er gratis og lastes ned herfra,

http://www.geocities.com/marsoupilamis/DocEnglish.htm

http://www.softpedia.com/get/CD-DVD-Tools/CD-DVD-Images-Utils/IsoPuzzle.shtml

I spilleren denne måneden

Her kommer hva som har vært de flittigste gjestene i spilleren i november og desember 2007.

Truck – Surprise, surprise

Melodisk pop psykedelia fra 1974 fra det kjente ”proglandet” Malaysia. Eneste skiva fra dette mystiske ensemblet, med sterke melodier, fete  fuzz og wah-wah gitarer, og vannvittig bra bruk av elektrisk piano og keyboards og analoge synter. Unike og herlige stemninger, og fengende engelsk vokal a la Beatles.  Truck er kvalitetsmessig på linje med We All Together, Fairfield Parlour, Kaleidioscope UK og Avervons.

Ritual – Hermulic Voluntary Band

Årets skive I 2007, men med Phideaux`s  ” Doomsday Afternoon” som en verdig konkurrent. Skiva er en eneste stor og fantastisk opplevelse, som kan spilles i filler uten at man blir lei. Musikalsk trolldom dette her.

Odin Dragonfly – Offerings

Jentene i Mostly Autumn – Heather Finlay og Angela Gordon - med sitt soloprosjekt. Med M.A. i en mer rocka retning ville Heather og Angela lage et folk album. Det har de lykkes med riktig så bra, og etter mange spinn i spilleren vokser skiva til noe av det beste innen folk som har blitt utgitt.

Alison Krauss og Robert Plant – Rising Sand

Vakkert og trollskt, og verst/best av alt temmelig mye country her som faktisk funker i denne settingen. To store vokalister, Alsion Krauss har sitt virke bluegrassen til vanlig, mens Robert Plant neppe trenger noen nærmere presentasjon.  Svært annerledes enn den musikken som normalt når våre ører, og svært vellykket.

Breathing Space – Coming Up For Air.

Mer “offshoots” fra Mostly Autumn. Iain Jenkins som trakterte keyboards i M.A. med sin nye gruppe. Har fått med seg Olivia Sparenn fra moderskipet, og kommer opp med en vakker og laidback sak her. En plass mellom Pink Floyd og Renaissance er det musikalske landskapet, og det er bare å la seg forføre.

Phidaux – Doomsday Afternoon

Gruppa til gitarist, vokalist og eksellent låtsnekker, Phidaux Xavier. Sammen med Ritual`s siste er kanskje dette den beste skiva i 2007. Vannvittig spennende musikk med særpreg, snert og retning. Velegnet til å bare synke inn i, og stadig oppdage nye aspekter og la seg fryde av en detaljrikdom og originalitet som er få forunt å trylle frem.

Indonesia

I føljetongen HVORFRA? Er vi nå kommet frem til Indonesia. Landet ligger langt borte, og de fleste ensembler er vel totalt ukjente for de fleste av oss, men det er overraskende mye bra herfra.

Den indonesiske republikk (Indonesisk: Republik Indonesia), er et land av 17 508 øyer  i Sørøst-Asia mellom Australia og det asiatiske fastlandet. Med en befolkning på over 200 millioner mennesker er Indonesia det fjerde mest folkerike land i verden, det land i verden med flest muslimer, og det tredje største demokrati i verden etter India og Amerikas Forente Stater. Det har vært avholdt frie valg siden 1998. Indonesias hovedstad er Jakarta. Landet deler landegrenser med Papua Ny-Guinea, Øst-Timor og Malaysia.

Indonesia består av 17 508 øyer, hvorav rundt 6.000 er bebodd. De seks største og mest befolkede øyene er: Sumatra, Java, Sulawesi, Bali, Kalimantan og Irian Jaya.

n prosess mot økt regionalt selvstyre i Skottland og Wales, med blant annet opprettelse

Her kommer hva som har vært de flittigste gjestene i spilleren i september og oktober 2007.

Radiomøbel – Gudang Garang

En av disse totalt ukjente skattene som heldigvis er tilgjengelig på CD nå. Skive to av to som kom ut i 1978, hvor 15 minutter lange ” Flugarnas Morgen” alene er verdt inngangsbilletten.  8 spor med omfattende og lekker bruk av moog og gitar, og med en kvinnelig vokalist, Carin Bohlin, som er strålende. Musikken har et voldsomt særpreg og står for noe helt unikt. Likevel kan en ane noe ”kraut” i tangentbruken og visse påvirkninger fra den engelske prog scenen.  Ytterst spennende musikk.

James La Brie – Elements Of Persuasion

Ikke alle liker vokalisten La Brie, men vi er ikke blant dem!  Mye Dream Theater her, men musikken står så absolutt på egne ben. Progressive metall med skjel og nerve, god melodier og knall god produksjon. Dyktige arrangementer på låtene, og det er knapt mulig å kjede seg her, da musikken kryper umerkelig under huden.

Led Zeppelin – IV

Skiva hvor Sandy Denny er med. Det meste av Led Zeppelin henger på greip or å bruke et understatement, og IV er av mange betraktet som eneren. Den musikalske nytelsen er fortsatt like stor selv om skiva er nå har rundet 36. Tidløs og ekstremt essensiell rock med visse prog krydder.  Plata du alltid kommer tilbake til.

Geddy Lee – My Favourite Headache

Bassisten fra Rush med sin eneste solo CD.  Vi koser oss når vi nyter denne, og faktisk blir moderbandet knocket ganske kraftig selv om vokalen umiskjennelig lar tankene gå til Rush. Låtene sitter som et skudd i sin hardrock tapning, og er noe korter enn Rush sine. Geddy Lee synger bedre enn noen gang her, og det er åpenbart at han virkelig har noe på hjerte her. Meget inspirert og med nok musikalske muskler til å gjøre alle glade.

Xang – The Last Of The Last

Fransk instrumental quartet med en meget spenstig skive her. Antoine Duhem er gitarist og sikkert rimelig ukjent. Akkurat det er svært urettfredig for å si den mildt. Det han klarer å kreere på denne skiva, er så variert og fabelaktig at det kun bør nytes i små doser for og ikke å få varig menJ  Med riktig kalibrerte ører så vil lydbilde her ganske fort ta deg med på en fantastisk reise som ingen fortjener å gå glipp av.

Weidorje- Weidorje

Magma avlegger her , altså zeuhl på agendaen. Bassist Paganotti og brettist Gauthier dannet Weijdorje i 1977, og dette ble dessverre deres eneste produkt.  Fuzz bass og vannvittig mye lekker og høypotent tromming på dagsorden, og ikke minst spekket med subtile rytmeforandringer. Musikken krever et åpent sinn, og den tar ofte tid å skjønne, men normalt er det en investering som gir rikelig med avkastning.. ”Elohim`s Voage og ”Vina” er to ytterst sterke spor.

Her kommer hva som har vært de flittigste gjestene i spilleren i juni, juli og august 2007.

Sir Lord Baltimore –  Kingdom Come

Pionerer innen hardrock fra USA stiftet i 1968 bestående av gitarist Louis Dambra, trommis og hovedvokalist John Garner og på bass Gary Justin. Rå, lynkjapp og herlig bluesbasert rock med tidvis forvridd bass og gitar. Så heftig og original var musikken til Sir Lord Baltimore at utrykket ”Heavy Metal” i ble brukt for første gang av musikkanmeldere for å beskrive konseptet. Heftig og uunnværlig for de som liker rock med tyngde og sjel.

Curved Air – Air Cut

Album nummer fire fra 1973, og kanskje deres beste.  Et eksempel på fabelaktig miks av hardrock, folk med fiolin og super og krystallklar vokal av Sonja Kristina som også spiller akustisk gitar. Det er for øvrig en ung Eddie Jobson som trakterer fela.

Daryl Way og Francis Monkman er for første gang ikke med, så det er Sonja Kristina som styrer skuta på en meget vellykket måte. Kreativt og personlig supplert med utmerket samspill og variert og virkelig sterke låter.

Madrugada – Incastro

Dette er italienske Madrugada, med sin andre og dessverre siste utgivelse. Her er det en temmelig spesiell miks av stilarter og med skifte i tempo og stemning. Typisk italiensk klassisk prog avløses av jazzrock, som så blir erstattet av avantguard og for å virkelig få en sprø miks  så trekkes det inn litt folk. Alt dette blandes med det typiske italienske tilnærmingen til musikk. Fascinerende, festlig og uhyre spennende amalgam som krever mye av lytteren, men som gir tifoldig igjen.

Porcupine Tree – In Absentia

Steven Wilson er et geni, og det mest han rører med blir til gull. Denne skiva fra 2002 er som det aller meste av Porcupine Tree kvalitetsmusikk av ypperste kvalitet. ”In Absentia” er hard i kantene, men fylt med den umiskjennelige PT`s space og psykedelisk smakstilsetning. Kontrastfylt skive med onde og forstyrrende partier i perfekt symbiose med vakre og luftige partier med lag på lag av instrumenter. Albumet bør kunne røre ved selv den mest blaserte musikkelsker.

Wishbone Ash – Argus

Vidunderlige tvillinggitarer er synonymt med Wishbone Ash. De tre første skivene fra Wishbone Ash var godt plantet i progland, mens det senere ble gitarorientert rock på menyen. Gitarspillingen kan ta pusten fra en stakkar, og de melodiøse basslinjene er en fryd for øret. Alle platas syv spor er av samme høye kvalitet og variasjonen er upåklagelig, da de mer akustiske partiene avløses av tøffere saker, og det hele tiden er noe nytt og spennende som skjer. ”The King Will Come” og ”Time Was” er skivas lengste, men også beste spor. Dette er en av de mange temmelig ukjente skattene ”fra de gode gamle dager”.

H2O – UnoPuntoSei

H20 er en musikalsk skjønnhet som kombinerer det energiske og komplekse med fabelaktige temposkifter og manøvrerer uanstrengt i roligere farvann, på en måte som vil henrykke de fleste. H20 har mye til felles med landsmennene fra Locanda Del Fate og Le Orme, men Gentle Giant påvirkningen er de alene om. Vokalen er fremragende og på italiensk, og den øvrige traktering av instrumenter er også av høy klasse. Sistesporet Il Cimitero Degli Elefanti er på 19,25 minutter, og innehar alt et proghead bare kan drømme om.

Her kommer hva som har vært de flittigste gjestene i spilleren i april og mai 2007.

Kaipa – Mind Revolution

Kaipas første på utgivelse på ca. 25 år, er en orgie av knallbra symfonisk musikk. Patrick Lindstrøm fra Ritual og Morgan Ågren fra Mats & Morgan, Jonas Reingold fra Flower Kings, samt Hans Lundin og Roine Stolt fra opprinnelige Kaipa snekrer sammen et virkelig klassealbum her.

Mellow Candle - Swaddling Songs

Rundt 1970 ble England oversvømmet av folk grupper. Denne er absolutt noe av det beste – kanskje den beste - som nevnte bølge gestaltet. Herlig kvinneligvokal og glitrende musikere og knallsterke melodier.

Jefferson Airplane – Surrealistic Pillow

Fra 1967, og et mektig åndsverk som selv 40 år senere står som en påle. Den sexy og uhyre dyktige vokalisten Grace Slick`s er med for første gang, og dermed faller alt på plass på dette psykedeliske mesterverket. Kanskje 60 tallets beste, og med spor som ”White Rabbit”, ” Somebody To Love” og Plastic Fantastic Lover” er dette ei skive med knallsterk flower power.

Anekdoten – Nucleus

Deres andre fra 1995 og beste så langt. Mørkt, meditativt, spennende og utrolig vakkert. Tidvis en malstrøm av herlig harsk disharmoni kombinert med skjør skjønnhet. Tar tid å venne seg til, men det er vel verdt en tidsmessig lytteinvestering. Masse substans, originalitet og identitet. Alt av Anekdoten er forøvrig meget, meget bra.

High Wheel – Back From The Void

Voldsomt spenn på disse 17 sporene, som likevel disse tyskerne behersker med ildfull eleganse. Hele musikkhistorien er representert, og det er et glødende potent vitnesbyrd om at prog er en levende sjanger. Sangharmonien er førsteklasses og det er svært egenartet og makeløst oppfinnsom musikk.

Necrodeath – Tone(s) Of  Hate

Bekmørkt trash/sortmetall album nummer fem fra disse Italienerne. Modent og med sinnsykt fete riff, og vilje til å eksperimentere friskt og vitalt. Klare referanser til oldschool Bay Area, og skiva er breddfull av heftige ”trash attack”.

iPod i verdensrommet

Er du under 18 og føler du har en spilleliste bedre enn de fleste andre? Da har det europeiske romfartsbyrået (ESA) konkurransen for deg. Konkurransen går ut på å lage en spilleliste bestående av 10 sanger som skal underholde, støtte og inspirere besetningen om bord på den internasjonale romstasjonen (ISS).

Hvis du skulle bli den heldige vinneren, vil spillelisten din bli lagt inn på en iPod, som vil sendes med besetningen ut i verdensrommet. Du vil også vinne en reise til franske Kourou i Guyana, for å se på oppskytningen av farkosten. I tillegg til en internasjonal vinner vil også vinnere fra hvert av de ti deltakerlandene kåres. Premien her vil være et besøk til det europeiske astronautsentret i Tyskland.

Sammen med Norge skal også Sverige, Danmark, Belgia, Frankrike, Tyskland, Nederland, Spania, Sveits og Italia være med i konkurransen.

iTunes

Nå får du musikk uten begrensninger

Apple er klar med iTunes Plus. I løpet av året håper Apple at mer enn halvparten av musikken kan kjøpes uten DRM.Tidligere i år ble det kjent at Apple hadde inngått en avtale med plateselskapet EMI om å tilby hele deres musikkatalog for iTunes Store-kunder, uten noen form for kopibeskyttelse (DRM). Siden den gang har EMI blitt solgt, og mange var et øyeblikk redde for at avtalen aldri ville bli satt ut i live.

Men onsdag kom altså meldingen om at Apple var klare med iTunes Plus. Samtidig lansert de programvaren iTunes 7.2.For 10 kroner pr låt tilbyr Apple og EMI DRM-fri musikk i en kvalitet som kan sammenlignes med CD-kvalitetet (256 kbps AAC-format). EMI er et av verdens største plateselskaper, med blant andre Coldplay, Rolling Stones, Norah Jones, Frank Sinatra, Joss Stone, Pink Floyd og John Coltrane i stallen. Prisen for hele album ser ut til å være den samme, 80 kroner. Fortsatt vil det være mulig å kjøpe musikk med DRM til 8 kroner pr låt, men da i halvparten så høy bitrate (128 kbps). Det er også mulig å oppgradere tidligere kjøpt musikk til DRM-fritt for 2 kroner pr låt eller 24 kroner for et helt album.

”Dette er en fantastisk milepæl for digital musikk”. Vi forventer at mer enn halvparten av alle låter på iTunes Store skal tilbys i iTunes Plus-versjoner innen årets slutt, sier Steve Jobs i Apple.iTunes Store (tidligere iTunes Music Store) har vært en stor suksess for Apple, og består av mer enn fem millioner låter, 350 TV-programmer og 500 filmer. Salget av musikk har passert 2,5 milliarder låter, i følge en pressemelding fra selskapet.Den største konkurrenten i Norge er MSN Music, som er Microsofts musikkhandelssatsning.

iPod ikke for de med dårlig hjerte

Folk over 70 år er kanskje ikke i målgruppa for bærbar musikk. Men eldre folk med dårlig hjerte og pacemaker bør ikke bruke iPod. Det er konklusjonen i en ny amerikansk undersøkelse. I følge undersøkelsen, som ble utført av en amerikansk 17 år gammel elev i videregående skole, viser at elektromagnetiske signaler fra iPod-en kan forstyrre pacemakeren.

17-åringen presenterte i går sine resultater for noen av USAs fremste hjertespesialister. Hans konklusjoner baserer seg på undersøkelse av 100 hjertepasienter med en gjennomsnittsalder på 77 år.

I forsøkene ble iPod-en holdt fem cm fra brystet til pasienten i fem til ti sekunder. I halvparten av tilfellene kunne det konstateres at pacemakeren ble påvirket av signalene fra Apples mediespiller.

Det er foreløpig uklart hvor farlig dette kan være for hjertepasientene. Men det utvilsomt få fatale følger om en pacemaker oppfører seg unormalt eller svikter helt.

Iona

The Circling Hour

Six years have elapsed since Iona’s last studio release Open Sky so expectations were running understandably high with the arrival of The Circling Hour. 1990 saw the release of the self-titled debut album, and eight recordings later their blend of Celtic and progressive rock remains intact. Although the prog elements seem more obvious this time round the band has not abandoned their folk origins. Traditional instruments including whistles, bodhran (Celtic drum), bouzouki (acoustic guitar) and uilleann pipes especially are still very much to the fore. The band has undergone personnel changes in the intervening years with the current line up remaining stable for the three most recent studio releases. For the record they are Dave Bainbridge guitars and keyboards, Joanne Hogg vocals, Phil Barker bass, Frank Van Essen drums, percussion and violin, and multi instrumentalist Troy Donockley uilleann pipes, whistles, guitars and backing vocals. Since the release of the last album Bainbridge and Donockley have kept the Iona banner flying through solo and duo projects with the formers 2004 Veil Of Gossamer being the cream of the crop in my opinion.

Several of the songs here have already been road tested as evidenced on the recent DPRP recommended Live In London DVD recorded exactly two years ago. On the DVD the band discuss their Christian beliefs and the first two verses on this CD are adapted from the hymn "How Wonderful This World". The song in question Empyrean Dawn is as good an album opener as I have heard all year. Joanne’s fragile opening vocal sooths and calms before unexpected crashing chords launch a swirling fusion of uilleann pipes, guitar, drum rolls, celestial organ and choral voices. Stunning stuff. The rhythm of the bodhran launches the song proper joined by low whistles, vocals, acoustic guitar, a solid bass line and the more familiar sound of the drum kit. In true Iona style and a firm grip on a strong melody instruments and voices are layered, building to one climax after another. The mood relaxes each time to allow for a tranquil section before the next development. The majestic finale, following a beautiful violin and acoustic guitar passage, comes courtesy of soaring pipes doubled by wordless vocals and inspired drums and bass work.

The mid tempo Children Of Time is built around a spacious drum pattern with striking contributions from piano, vocals, pipes, symphonic keys, and a solid bass line to enhance the modest chorus. The infectious Strength is one of the highlights on the recent DVD and is just as effective here. Following the ethereal Enya flavoured opening, Joanne’s expressive lines and sensuous chants are carried by an uncomplicated arrangement of bodhran, bass, bouzouki and heavy guitar punctuations. A change to a higher key provides an energetic conclusion incorporating a flourish of organ and synths. Wind Off The Lake is an epic slice of pure Iona with more than a nod to some of their previous works. The cinematic introduction of synth strings and choir like voices blossoms into a compelling reel with uilleann pipes skating on a driving rhythm and punchy guitar riff. Rippling keys and stately Steve Hackett inspired guitar signals a change of atmosphere with superb a cappella harmonies that builds until scorching lead guitar is joined by the pipes for a rocking finish.

Factory Of Magnificent Souls is a lucid song with a bright bouncy rhythm and a memorable chorus from Joanne. Bainbridge provides some fine moments of lyrical lead guitar with superb tin whistle colourings from Donockley. The mid tempo Sky Maps includes some graceful lead moments contrasting with an urgent rhythm, which demonstrates the drums and bass work of Van Essen and Barker at their intricate best. The melody is a strong one with a beautiful vocal, violin and piano interlude proving to be the songs highlight for me. Following an ambient Clannad style vocal and symphonic keys intro, No Fear In Love develops into one of the albums strongest vocal melodies. A march like drum pattern and dramatic piano/synth punctuations add their weight behind the towering stop-start guitar dynamics.

The penultimate piece is a three-part suite with a total time of just under fourteen minutes. The introductory Wind is an evocative symphonic soundscape conjured up by haunting keyboards and mood enhancing violin. Water adds haunting chants with first bodhran then drums skilfully building the tempo and tension which finds a dramatic release in the grandiose Fire. Thundering bass and a bombastic drum pattern propel the song with wordless vocals, sparkling keys, fiery lead guitar and majestic pipes to a grand sweeping finale. Fragment Of A Fiery Sun brings the album full circle in a reprise of the opening vocal melody with Joanne’s heavenly tones this time joined by orchestral keys, violin and piano with hypnotic results. Special guest Heather Findlay from Mostly Autumn sings the floating closing lines providing a tranquil conclusion.

As with previous releases, Iona brilliantly showcase their ability to combine melodically strong and tuneful songs with soaring flights of instrumental creativity. Joanne’s voice has lost none of its charm and poise and remains one of the most beautiful and purist in rock music. Bainbridge and Donockley continue to weave their magical spells with the impressive guitar and pipes interplay in particular transporting this listener at least to musical heaven. The rhythm work of Van Essen and Barker is rock solid with that rare combination of power, grace and invention. This is a superior release by anyone’s standards and may possibly be Iona’s best album ever. Their last Open Sky is such a firm favourite of mine that the juries still out on that score. I can say however that this is almost certainly the bands most accessible release to date. So if you’ve yet to experience for yourself the remarkable world of Iona then there’s been no better time to take that trip.

Tracklist: Empyrean Dawn (7:49), Children Of Time (5:33), Strength (5:59), Wind Off The Lake (11:02), Factory Of Magnificent Souls (5:02), Sky Maps (6:39), No Fear In Love (5:59), Wind, Water & Fire - Wind (3:30), Wind, Water & Fire - Water (3:00), Wind, Water & Fire - Fire (7:14), Fragment Of A Fiery Sun (2:45)

I spilleren denne måneden

Her kommer hva som har vært de flittigste gjestene i spilleren i januar og februar 2007.

Arthur Brown- Journey.

Klassiker vi kan nyte om og om igjen. Mellotronbruk på høyt nivå, og mange uforglemmelige spor som ”Gupsy”, ”Time Captives” og ”Superficial Roadblocks” gjør denne skiva til et fyrverkeri av en lytteopplevelse. Ingen bør gå glipp av denne om de ikke liker å misse de musikalske perlene da.

Frost – Milliontown

Neoprog med vilje til å eksperimentere samt gode melodilinjer og meget habile musikere som kommer opp med et svært hørverdig album her. Stor Yes-beundring , men så lenge en kan godta det er det ikke noe problem å nyte denne skiva til fulle, da ikke alt og alle artister nødvendigvis må dyrke ny mark hele tiden.

Bang – Bang / Mother Bow To The King

Begge albumene på en CD, og her er mye for pengene. Det svinger av disse amerikanerne, som har oppnådd velfortjent legendestatus. Kanskje det nærmeste vi kommer en amerikansk versjon av Black Sabbath. Hardrock som er gjennomført deilig for de som liker musikk med trøkk og feeling.

Flower Kings – Retropolis

Absolutt alt av Flower Kings holder skyhøyt nivå. Denne er kanskje den hardeste, med gitaristen Roine Stolt som virkelig får vist hvilken eminent utøver han er. Som alltid er samspillet fortreffelig, og det er bare å nyte hvilken fabelaktig musikk blomsterkongene klarer å trylle frem til enhver tid.

Echolyn – Cowboy Poem Free

Echolyn`s revansj etter den skuffende ” As The World”. Briljante melodier, tekstmessig fullkommen og dynamisk skive. Mange små, men utrolig lekre detaljer i arrangementene, og en utvungen og lekent album fylt med spilleglede.

Muse – Absolution

Glitrende låter, variert, spennende, originalt, vakkert, storslått…glemte jeg noe skryt nå! Må bare oppleves!

Ines

Flow

Ines was formed in 1994 by Ines Fuchs and her husband. Influenced by the art/prog rock scene, they produced very melody and complex music. Flow is Ines' third album, following Hunting the Fox (1994) and Eastern Dawning (1996)

The international band line-up consists of Ines Fuchs (German composer of the album, keyboard, accordeon & backing vocals), Chicco Grosso (vocalist from Italy), Davide Piai (bass, Chapman Stick & producer), Massimo Michieletto (guitars), Marco Michieletto (drums & percussion) and Hansi Fuchs (Ines' husband, guitars and vocals, lyrics & producer).
To realize more unusual musical ideas the core of 6 often invite other musicians to join the recording sessions. On Flow this results in appearances of extra backing vocalists and instruments like violin, bagpipes, hurdy-gurdy and flutes.

On their web page the new album is described as: 'Complex, keyboard-orientated songs with emphatic vocals are enhanced by typical folk instruments like violin, hurdy-gurdy and bagpipe. A fascinating musical journey down the riverbanks towards the sea - THE FLOW.' Sounds fascinating, doesn't it ?

About the concept of the album Ines Fuchs wrote: 'When I started working on this album I already had a certain idea of what it should be like. The music should flow, a metaphor for a stream, a river and the sea and also a life`s journey from birth to death. I then realized that there is another kind of "flow" always happening around me. Sometimes music comes to me, simply without any effort but with a highly concentrated and motivated feeling, trance-like without any disturbing emotions. I sit at the piano and suddenly a song "flows from my hands". You don`t worry about how well you do and don`t think about success or failure- it is purely the pleasure of doing. This happened again and again during the creative production of this recording.'

The concept is actually based on Mihaly Csikszentmihalyi's Flow Theory about a state of focussed consciousness resulting in people being totally involved and satisfied with what they are doing in the moment.
Personally I'm not that crazy about claptrap spiritualism, but this might actually be something we have all experienced quite often. Without a doubt you can name several albums that capture you in such a way that you are completely absorbed by the music and almost enter a trance-like state. However, writing a whole album about this and wrapping it in the metaphore of the flowing of a river to the sea is a bit over the top as far as I'm concerned. Conceptwise I therefore consider the album to be a big bore.

So what about the music ? It's very good indeed ! Chicco has a very nice voice, a bit on the high side and maybe slightly fragile. Some more power in his voice would make the CD a bit more powerful. Feel the River's Dance is a gentle rock song with nice string-keyboard patterns, a folkish feel and Nomzamo-like percussion. With The River and Me things get more uptempo and rockier. The track also features a violin solo.
The first half of In A Space Made of Blue is a rather minimalistic with just vocals, keyboards and a soft bass drum. The second half features the full band, some nice percussion effects in a break and a short Gilmour-ish guitar solo. Flow I is the first intrumental Flow part and it's very folkish, comparable to Alan Parsons Jigue. It features some very interesting instruments like hurdy-gurdy and flutes. Unfortunately it's rather short.

Back to a typical enchanting prog sound with I'm Part of the River. This is a track that would have benefited from more powerful vocals. After All These Moves could have come straight from Gabriel's US album. Downhill is a rather straightforward AOR tune, the most commercial one on the album. The track features several guest backing vocalists and (slightly shaky) lead vocals by Hansi Fuchs.

In Stranded, an uptempo song, we are treated to backing vocals, bagpipes, accordeon and violin. It's another track that should have had more powerful vocals. Flow 2 is another short 'instrumental' that starts and ends with African chanting and features some beautiful violin playing. Simply enchanting !

More folkish flutes in the laid-back On the Shore. Later on we get a Camel-like fretless bass. The last minute features more rhythmic native chanting. Flow 3 is the longest of the Flow pieces and is a track with strange time-signs and some marvellous Floydian guitar. Later on we get more fretless bass accompanied by percussion and even a short drum solo. One of the best tracks on the album !

The Place by the Sea is one of the most folkish tracks on the album, featuring more flutes and violin, comnined with African percussion rhythms. The album closes with the longest track, Wishing Well. This atmospheric piano ballad contains echoing female vocals in the chorus. More than half of the song is formed by an extensive atmospheric keyboard outro.

On one hand the album can be a bit folkish at certain moments, while at other moments it's rather Gabriel-ish because of the use of 'world music' influences. Personally I wouldn't have minded if the tracks were longer and featured more solos and experiments. As a matter of fact, most of the songs have a fade-out while they are still interesting.
As I've mentioned before, the only thing which could improve the tracks would be more powerful vocals, although Chicco's voice is at no time annoying.

The booklet is done well, complete with lyrics, pictures of the band members, a short biography and atmospheric artwork.
All in all this makes the album a recommended recording. Musical diversity with different styles, good compositions and musicianship. The emphasis lies on the overall sound of the band and the atmosphere instead of the individual capabilities of the band members. If only more prog bands were like this. One of the most fascinating and diverse albums I've heard for a long time.

Check out the MP3 files at the Ines Homepage

Tracklist: Feel the River's Dance (4.51), The River and Me (4.17), In a Space Made of Blue (4.43), Flow 1 (1.20), I'm Part of the River (4.38), After All These Moves (5.00), Downhill (4.10), Stranded (4.23), Flow 2 (1.44), On the Shore (5.26), Flow 3 (4.46), The Place by the Sea (2.53), Wishing Well (6.24).

I spilleren

Her kommer hva som har vært de flittigste gjestene i spilleren i november og desember 2006.

Retroheads - Retrospective.

Denne gang med ny vokalist, og flere andre nye medlemmer, og en betydelig bedre skive enn den første. Norsk symfonisk prog i verdensklasse hvor du etter utallige gjennomhøringer stadig kan finne noe nytt å glede deg over.

Amon Duul II -   Carnival in Babylon.

 Psykedelisk spacerock med krautsmak her. Svært spennende lydlandskaper med veltilpasset dose eksperimentering.

Tea Party -  Alhambra.

Denne er et tidløst stykke åndsverk innen rock. Her funker alt for disse ekstremt dyktige Kanadierne. Suggererende, velspilt, oppfinnsomt og en fryd for øret. Tea Party er et must for alle som liker Led Zeppelin. Rytmikk og melodikk krydres med østlig påvirkning, samt at diverse spennende men spesielle instrumenter også bidrar til et unikt lydbilde.

Gentle Giant - Three Friends.

"Three Friends" er temmelig undervurdert, og absolutt verdt en mer dyptpløyende granskning. Gentle Giant``s 8 første er suverene og unike samt umulig å bli lei av, og kun dagsformen avgjør hvilke som får høyest prioritet.

Big Elf -Hex.

Fantastisk lydbilde, og unik låtkolleksjon. Big Elf blir av mange forenklet døpt som en blanding av Beatles og Black Sabbath. Kaster vi derimot Pink Floyd og King Crimson i gryta, så er vi svært nær en beskrivelse av Big Elf.

Strawbs - Grave New World.

Symfonisk prog med folk influenser. Låtskriver Dave Cousin er ekstremt  dyktig låtsnekker, og denne skiva fra tidlig 70 tall beviser dette. Friskt og ekte med herlige arrangementer og masse mellotron.

 iPad

iPad i Dubai

Bob Kåre

En norsk byggherre ved navn Bob Kåre (hehe) i emiratet Dubai vil bygge en boligblokk inspirert av Apples mp3-spiller. Bygningen skal stå på en dockingstasjon, og helle seks grader - akkurat slik Apples mp3-spiller gjør når den lades. Navnet på bygningen, som er tegnet av Hong Kong-arkitekten James Law Cybertecture, blir iPad, skriver Teknisk Ukeblad. De mellom 200 og 280 leilighetene og kontorene i iPod-huset blir fulle av nyvinnende teknologiske løsninger. Prislappen er 5,1 milliarder kroner. iPad skal være klar i 2009.

Iggy & The Stooges

For andre året på rad besøker Iggy Pop en norsk festival. I fjor var det Bergensfest, i år besøker rocklegendene Tromsøs Buktafestival, 19-21 juli. Når de kommer til Tromsø er Iggy and the Stooges albumaktuelle før første gang på over tretti år. I mars slipper de «The Weirdness», bandets første utgivelse siden legendariske «Raw Power» fra 1973.

- Det er en gammel drøm som går i oppfyllelse når Iggy & The Stooges entrer scenen i Telegrafbukta, sier festivalsjef Robert Dyrnes i en pressemelding.

- Om noen skal klare å overgå Lemmy og Motörhead fra fjorårets rårets festival, må det bli Iggy & The Stooges.

iPod automater

Folk har åpenbart ingenting imot å trekke VISA-kortet sitt for en iPod på rappen.

Over 300 automater fra ZoomSystems selger alt fra hudpleieprodukter til småelektronikk rundt omkring i USA.

Apple iPod viser seg for eksempel å være en stor salgssuksess på flyplassen i Atlanta, som omsetter for 350 000 kroner i måneden.

- Vi selger tusenvis av iPoder og har problemer med å etterfylle maskinene, sier ZoomSystems visepresident Mark Mullins.

Iron Maiden

A Matter Of Life And Death

Iron Maiden, the legendary British metal band who have taken all before them in the last twenty five years, somehow eschewing all prevailing trends yet still maintaining a colossal fan base, should need no introduction. However, those punters who only have a cursory knowledge of the band through hit singles such as Run To The Hills and (the charmingly titled) Bring Your Daughter To The Slaughter may wonder what a review of their new album is doing on a progressive rock website. However those who know the band a little better will need no telling that at heart Iron Maiden are a band with highly-trained progressive instincts; main man Steve Harris’ love of Genesis and Jethro Tull is well documented, and this is after all a band who devoted a large chunk of an album brought out in their commercial heyday (1984’s Powerslave) to a musical interpretation of Samuel Taylor Coleridge’s epic poem The Rime Of The Ancient Mariner. What’s more, one of the band’s most highly regarded records, 1988’s excellent Seventh Son Of A Seventh Son, is that most progressive of items, a concept album.

The latter album is being frequently referenced by the gushing critics who have fallen over themselves to praise A Matter Of Life And Death; Seventh Son… being both used as a comparator in style and as a reference point (i.e. that the latest album is the best thing since…). In contrast, the reaction from ‘ordinary’ fans that I’ve seen posted on various webzines and forums have been a little more guarded, many ultimately labelling the album as not a bad effort, but nothing special. As to my opinion? Well, somewhere in between really…

First a bit of back story: Conventional wisdom would have it that Iron Maiden were great up until the time that Bruce Dickinson left (around 1992); endured a miserable few years in the wilderness with new vocalist Blaze Bayley, before rebounding with Bruce’s return to the fold at the end of the nineties. Again, I’d argue a little with this version of events; in my mind Maiden were pretty washed up and in need of a change by the time Dickinson left, with their last two albums (No Prayer For the Dying and Fear of The Dark) leaving a lot to be desired. The first Bayley album, The X Factor, whilst hardly a classic, was an improvement on that miserable pair, and also showcased Harris’ increased dedication to weighty, complex epics (such as Sign Of The Cross) which would be a hallmark of the bands’ work from thereon in. The band did stumble, both creatively and commercially, with the follow-up Virtual XI, and it was clear that Dickinson’s return was needed, if nothing else to get sales figures ticking over again. Thankfully, the return of Dickinson and guitarist Adrian Smith also got the creative juices flowing, the result being the fine Brave New World album, easily their best for a decade. Whilst not exactly departing wholesale from the standard Maiden blueprint, this album nonetheless did have the feel of a start of a new era rather than just a final salvo, so it wasn’t too surprising when a follow-up, Dance Of Death appeared in 2003. Whilst not quite of the same standard as its predecessor this nonetheless confirmed that there was plenty life left in the band yet. Now, following a well-received tour (and excellent DVD) covering the band’s early years, comes A Matter Of Life And Death.

One thing is for certain – this is an album that majors in epics. Once over the (relatively) short sharp opening burst of Different World (a similar sounding track to Dance Of Death’s opener, Wildest Dreams) we’re straight into the moody heavyweight prog metal of These Colours Don’t Run. Combining some relatively recent innovations (a slow, brooding, contemplative opening, something of a modern, high-tech sheen to some of the riffing, symphonic keyboard washes (something that probably was last used on Seventh Son…) with the more familiar traits that Maiden are known the world over for (Steve Harris’ galloping bass, duelling lead guitars, a rousing anthemic chorus and plenty of wailing guitar solos), the end result is certainly impressive, and sets the scene for what will follow. I should also mention the lyrical themes here – whilst not a concept, many of the songs deal with war – some with the futility of it, but it tends more towards seeing things from a soldier in the field’s point of view rather than aiming direct criticism at any particular regime. Weighty stuff for sure, in keeping with the musical accompaniment.

Highlights of the album are perhaps a little difficult to pick out, as it’s an album I’d rate for its consistency rather than having any particular tracks that make you really sit up and take notice (something Brave New World did with its title track, and Dance Of Death with the stunning Paschendale). However, particularly noteworthy is the middle-eastern flavoured The Pilgrim (picking up on a theme first explored on BNW’s The Nomad) – the breakdown and subsequent build up on this one reminded me of Seventh Son’s title track; The Reincarnation Of Benjamin Breeg, which has a great central riff, twists and turns through a variety of different moods impressively, and has a real dramatic impetus, and For The Greater Good Of God, which again builds well from an intriguing, low key opening to become a strident, ‘fists in the air’ anthemic epic.

Perhaps the downside of having as consistent an album such as this (even the sole ‘weak’ track, Out Of The Shadows, still has strong points, in this case the impressive opening riff) is that things can tend towards the monotonous – as is likely to be the case with an album full of epics that are in the main structured along similar lines. It might have made sense (as on the previous two albums) to intersperse these tracks with some shorter, more direct songs, as this might help retain the average listener’s interest over a not inconsiderable running time of 70-odd minutes.

Having said all this, my conclusion would still be a positive one – in a world where too many bands are content to put out substandard releases, with Maiden the quality level remains high, and the band clearly still have plenty of drive and focus. If you’re already a Maiden fan, I’d certainly say that you can invest with confidence, but even those less familiar with the band but who enjoy heavy metal with an epic, anthemic feel should find plenty to their liking here.

Tracklist: Different World (4:17);These Colours Don’t Run (6:52); Brighter Than A Thousand Suns (8:44); The Pilgrim (5:07); The Longest Day (7:48); Out Of The Shadows (5:36); The Reincarnation Of Benjamin Breeg (7:21); For The Greater Good Of God (9:24); Lord Of Light (7:23); The Legacy (9:20)

iPod

Apple har tatt patent på en helt ny type styremekanisme for en mulig framtidig iPod. Tegningene ligger på nettet.

Det sagnomsuste klikkhjulet står muligens for fall når en helt ny generasjon iPod skal på markedet. MP3-spilleren, som står for rundt 70 prosent av salget av slike spillere generelt og over 80 prosent når det gjelder harddisk-baserte mediespillere verden over, er kanskje moden for en revisjon.

Trykkfølsom ramme

Apple har brukt mye tid og mange advokater på å beholde sitt klikk- og søkehjul for seg selv. Grensesnittet og menysystemet er det derimot Creative som fant opp, noe som Apple måtte punge ut for etter en rettssak som ble avsluttet med forlik i høst.

Det nye patentet blir beskrevet som Elektronisk innretning som har skjerm og omkringliggende trykkfølsom ramme for brukergrensesnitt og kontroll..

Unngår fingeravtrykk

Mange har spekulert i at Apple på sikt vil komme med en modell med trykkfølsom skjerm. Ulempen med slike skjermer er utvilsomt at skjermen etter hvert blir full av fingeravtrykk, og dermed både ekkel og vanskelig å se.

Dette vil tydeligvis Apple løse ved å gjøre begge sider av skjermen trykkfølsom i stedet. Ved hjelp av rammen skal man kunne flytte seg opp og ned i sanglistene, skifte sang og gjøre alt det andre man i dag gjør med hjulet på en iPod.

Mye raskere

Apple har tidligere tatt patent på et system som også gjør sideflatene på en iPod trykksensitive.

Den største fordelen med en løsning med trykkfølsom ramme er kanskje at du kan spole deg mye raskere gjennom store musikksamlinger. Slik det er i dag, tar det noen tommelomdreininger å finne riktig låt på en smekkfull 80GB disk...

iPod selges med Windows-virus

Det er ikke bare McDonalds som utstyrer mp3-spillere med virus. Nå har også Apple gjort det med sin iPod.

Ifølge Apple har viruset «RavonE virus» sneket seg inn på noen av video-iPodene som er produsert etter 12. september. Få klager

Apple opplyser at de har fått færre enn 25 klager på viruset, som kun berører video iPod brukt på Windows maskiner.

Apple kommer med en unnskyldning på sine hjemmesider og gir samtidig berørte brukere en oppskrift på hvordan man blir kvitt viruset.

Kommer fra PC

Viruset ble oppdaget i forrige uke og kommer fra en Windows-maskin på en av fabrikkene som produserer iPod. Apple vil ikke opplyse hvilken fabrikk dette dreier seg om.

 - Det er langt viktigere for oss å understreke at vi nå har rutiner på plass for å sikre oss at dette ikke skjer igjen, sier Greg Joswiak i Apple til CNET.

Antivirus-selskapet McAfee kategoriserer viruset som et lavrisiko-virus.

Apple er ikke alene om problemet. I fjor høst ble det avdekket at flere tusen eiere av MP3-spilleren Zen Neeon kan ha blitt angrepet av en orm som lå på spillerne da Creative sendte dem ut.

Iceberg

The Korean collector Si Wan has taken it upon himself to fill the void of Iceberg CDs, beginning with the follow-up to their landmark Coses Nostres, 1977's Sentiments. While Sentiments builds upon the sound developed on Coses Nostres, it turns away from the strong flamenco influence and futher explores symphonic and jazz-fusion elements through a variety of approaches. The four piece of g/k/d/b open this set with the scorching

"Sentiments/Andalusia,Andalusia," which features some searing lead guitar sounds, some far ahead of their time. Keyboardist Josep Mas uses electric piano for rhythm parts mostly and unleashes some very impressive leads, usually on the Moog. His interplay with guitarist Max Sunyer, whose soloing is equally impressive, is the heart of Iceberg, while drummer Jordi Colomer and bassist Primitiu Sancho constantly fill and riff underneath them.

This is a hotbed of instrumental virtuosity, and only falls a tad short of Coses Nostres because the writing is a bit less consistent. But 'Sentiments' should be recognized as being unique from its predecessor, and Iceberg should be commended for pushing the band in a different (at least somewhat) direction. The reissue is clean sounding (not from vinyl, but not the master tapes either), but the reproduction of the packaging and liner notes are very hard to read unfortunately. This is a very strong reissue from the ultimate Spanish fusion ensemble.

Isildurs Bane

The Voyage - A Trip to Elsewhere

1992’s The Voyage – A Trip to Elsewhere represents Isildurs Bane’s 6th album and by far their most ambitious work up to that point in their career. Previous outings included more traditional prog rock fare (similar to Camel, Genesis) and slick 1980s fusion. The preceding album, Cheval, would hint at what was in store for their future, given the strong chamber element present on that recording. Originally released in an elaborate vinyl cardboard suitcase, with an oversized, glossy and detailed booklet, Isildurs Bane spared no expense on the packaging or in the studio. Apparently the recording was also sponsored somewhat by the Swedish government, helping in the financial aid department. This whopper of a 2 CD set is based on the works of a fin-de-siecle Art Brut Swiss artist named Adolf Wölfli. Near impossible to categorize musically, as every composition is as unique as the artist himself. Anything from heavy progressive rock with driving guitars, to Pink Floydish atmospheric rock, to chamber music (performed by the Zorn Trio on violin, cello and grand piano), to church choir with flute accompanyment, to smoky late night lounge jazz. Also of note is the presence of Swedish flute legend Bjorn J:Son Lindh, which is a definite plus for this type of music. Though the opening pieces of each CD have a strong rock element, much of the album is introspective in nature, and is better suited for lazy Sunday afternoons. For my tastes, I wish they had rocked out more, as the contrast to the mellow pieces are quite striking (as demonstrated on the closing track ‘Magnificent Giant Battles’). Also, I feel a single CD would’ve sufficed to get across their point, as repetition of theme and style become more apparent as the recording rolls on. In conclusion, it’s overlong and a bit tedious, but still a triumph of experimentalism and sheer creativity. For those whose musical tastes are more avant leaning, this is a must pickup. Just like the artist the album is based on, this one’s for “outsiders”.

Lost Eggs

Although they take their name directly from the Tolkien novels, don't be too quick to write this band off. Lost Eggs is a compilation of material recorded from '76 to '93, spanning the history of this Swedish ensemble. While the lineup has certainly gone through many changes, keyboardist Mats Johansson's writing remains the driving force in the band throughout all these years. Stylistically, this is quite a mixed bag, as to be expected of a band whose history has been inconsistent to begin with. The opener, "Second Step", is a poppy and accessible instrumental which clearly defines the goals this band had in the late '80's. The earlier material ('78-'79) is much more in a symphonic/Genesis vein but it works extremely well (and actually predates their first full album by a few years). In particular, "Kungens Musketorer" features a ripping Hammond solo that is sure to please most all fans of this genre. In general, the keyboard work on all tracks is far above average, and maintains the interest in even the (potentially) dullest tracks. While vocals are rarely used, they are in Swedish and vary in their effectiveness. The earlier '80s tracks represent the band moving into realms of jazz and fusion, with plenty of key and guitar solos, and even a few surprises like a well-done bass solo on "Delfinernas Tradgard". While not masters at the jazz/fusion realm, these are effective tracks that recall bands like Edhels and Minimum Vital.

While overall this is a very solid package, it is probably not the best place to start for people new to this band, but it is highly recommended to collectors. Beginners should seek out the first two albums by this band, "Sagan Om Den Irlandska Algen" and "Sagan Om Ringen", which are available on a single CD.

Homepage: http://www.isildursbane.se/

Biography

Where does the name "Isildurs Bane" stem from?
Isildurs Bane is, both in the original English version and in the translated Swedish one, one of the several names of "The Ring" in J.R.R. Tolkien's trilogy "The Lord of the Rings". When the band was formed in 1976, there was a huge interest in the fantasy style in books, art and music, making it quite natural to choose a name associated with the kind of music we made.

Who were the former members and what were your main influences?
The group started like any other amateur band, although with an ambition somewhat higher than most of the others. The former members came from two disbanded groups, which both played a kind of symphonic rock.

Kjell Severinsson - Drums, Jan Severinsson - Flute & Violin, Mats Nilsson - Guitar & Vocals, Ingvar Johansson - Bass, Bengt Johnsson - Keyboards and Dan Andersson - Guitar & Oboe. Aged between 15 and 19, our main influences lay within the English symphonic rock scene, notably bands like Gentle Giant, Genesis, Yes and ELP.

What kind of music did you play in the early days and did you at that time really know exactly what you wanted to do?
In those days Isildurs Bane played in a far more symphonic style than on the Sagan om Ringen and Sagan om den Irländska Älgen albums. Some of the songs were verging on half an hour long, which felt right at the time.

Now we're acting on the same principles as we've always done - we do what we feel we have to. Nineteen years is a long time. You mature, yearning to develop and experience as much as possible while retaining your integrity. Over the years we've gathered a lot of impressions from all around, though mainly from fusion, jazz, classical and theater music.

Our musical development has also to do with new members coming from different backgrounds, such as pure rock, funk, classical and jazz. But despite our curiosity we've always retained a personal touch in our music; the harmonies, the melodies, the structure... So yes, we've always known what we wanted to do and we've always done it!

When did Mats Johansson join the group and what influence did he have on the musical development of Isildurs Bane?
When Mats joined in1977, he replaced one of the guitarists. As a consequence, the band had two keyboard players until '81, when Bengt Johnsson left the group. In Isildurs Bane, two keyboard players were much more suited to our sound than two guitarists.

Mats has contributed a great deal to the group's musical development. He's a font of ideas and has over the years emerged as Isildurs Bane's main composer. Without him, no one can tell where Isildurs Bane would have been today.

When did you go on your first tour and with what material did you tour?
We had our first real tour in 1982. Before that we had done a lot of concerts, but they were more in singles. We even performed two live radio gigs. We toured with Sagan om Ringen but also with lots of other material, some of which was recorded but never released.

When did you release your first LP?
Sagan om den Irländska Älgen was released in 1984. It's a story about nuclear war really happening and the reactions of human beings; the resulting apathy, narrow-mindedness, fear and panic.

Why did you create your own label?
We'd worked hard to cut a record deal, but most companies felt that Sweden was too small for our kind of music. The only option we had, it seemed, was to create our own label.

On your second album - Sea Reflections - you abandoned lyrics. As your music had always been based on narrating themes, wasn't it hard to express something specific without words?
The album Sea Reflections is a tribute to the sea and the people who work for its survival. Expressing that without words is of course a very difficult task. But we dropped the lyrics because it was a natural move in our development.

When we worked on Sagan om Ringen and Sagan om den Irländska Älgen, we had also written a lot of instrumental music, knowing that we wanted to express ourselves through our instruments as opposed to lyrically. We've used words on the record covers and booklets to try to touch people's hearts and minds, but the most effective way to express ourselves has been via live acts.

Lately we've cultivated our own stage style, seeking through total expression to seize people's imagination. To this end we use lights, pre-recorded sound effects, words, scenography, variable attire and more. We also use some lyrics, spoken not sung. It's our conviction that people, particularly in this day and age, need to tap into their imagination.

On Sea Reflections you embraced a new, more brass oriented sound. Why?
We've always wanted to develop our music in different directions, and on Sea Reflections we experimented with a type of symphonic jazz. The saxophonist Bengt Johnsson had played with us since 1982, but it was not until 1985 that he became a permanent member of Isildurs Bane. His sax playing meant a lot to us and made us more aware of wind instruments, inspiring us further to use the brass section in our music.

When did you start touring abroad?
1986 saw our first international tour. We kicked off with a three-week stint in Germany, doing gigs far and wide. Now and again we'd do intimate overcrowded pubs, which entailed skipping the show and focusing fully on the music.

Plenty of rave reviews, then?
The audience truly appreciated our thing. So, yes, it was a wonderful experience that made us proud of what we were doing. We decided to do more international tours.

In 1987 you released a new LP - Eight Moments of Eternity. It seems that musically you pursued the same direction as on Sea Reflections?
Yes, we continued composing instrumental music, though we reverted to a more traditional Isildurs Bane sound - plenty of keyboards instead of the "jazzy" sound heard on Sea Reflections.

What of these eight moments of eternity?
Since our previous records had been more or less bound to one theme on each album, we wanted to make a record with tunes without any special connections between them. Rather like a book of short stories instead of a novel. Of course, this is what records usually are, but it meant something special to us. In terms of themes, we've always yearned to express an opinion in a song or at least have something to tell, even though it's instrumental. We try to use music to make an illustration of something - a mood. In this case there are eight themes, ranging from high flying dreams in books and the imagination, to the frequently harsher cold reality of industrialism.

On Eight Moments of Eternity Fredrik Janacek replaced Stigge Ljunglöf, who had been playing bass with you for two years. What was Janacek's contribution to the group?
He came from a background of jazz/funk, R&B and theater music. His involvement, not least from an artistic perspective, had a major impact on the group.

In 1988 you released the LP Sagan om Ringen. Why the long wait?
In 1981, when we made Sagan om Ringen, we had no record deal. We had, however, recorded a lot of the material in the studio. So we released a cassette based both on that material and some live recordings. It sold more than 3000 copies.

When we set up Isildur Records HB it felt a little passé to release it on LP, given that the live recordings weren't good enough to go on record. But Sagan om Ringen has always meant a lot to us - we made ourselves a name through that album. What's more, there was an increasing demand for it, and we happened to have some time and money left to spend on it. We re-recorded some material where previous recordings didn't fit, wrote a few new songs and put everything together.

The very same year you toured in Sweden, Germany and Hungary. What were your experiences of Hungary?
Hungary is a long story. Mats Nilsson, who came down with appendicitis, was stuck in a Hungarian hospital. So we had to cancel the tour. But we had our minds set on this, and in the end we managed to pull it off. We had some excellent shows in Budapest. The Hungarians made us feel really welcome. A truly superb audience and we hope to be back there soon.

How did you find Ferdinand Cheval and his Le Palais Idéal, and why was he chosen as a concept for your next album?
We spotted Ferdinand Cheval in a magazine article and found him and his work a perfect subject for an orchestral piece - something Mats Johansson had been planning for a long time. In Cheval and what he did we found quite a close relationship to the subjects and opinions we had always tried to put into our earlier productions - going beyond the conventional, retaining the integrity of one's own ideas no matter what.

He was an amazing man, wasn't he?
Indeed! We visited his castle Le Palais Idéal in 1988, and it's fantastic. It took him 33 years to build it with his own hands. It's testimony to the monumental will of a man who never gave up despite all the abuse and other difficulties.

Did you tour with Cheval using the same orchestral setting as on the album?
Yes, we actually toured with the orchestral setting before we recorded the album. It was a major experiment. We worked with Hallandsensemblen, a local, professional chamber orchestra expanded with a small brass section.

We also collaborated with Christian Jerhov, a guy who had previously played trombone with us. He helped to translate our ideas into orchestral arrangements. This was also the first tour with our new guitarist Tommy Nilsson. We really put our backs into it.

Besides the music, the show and the tapes, we built the scenography ourselves - a job which took us several months. In the end, the tour was seen by over 17000 people and the whole project was a huge success. It just shows you how you can reach your goals, not least artistically, by crossing frontiers.

How did you record it? Weren't there any musical conflicts between settings?
As we had toured with Cheval before we recorded it, any differences had been ironed out. Our intention was to weave our different musical settings together in the arrangement, and not just use the orchestra as a complement. This was new to us and nobody knew what it would sound like. Happily, we were helped a great deal by our co-producer, guitarist Jan Schaffer, renowned worldwide.

In the fall of 1989, you toured with Cheval and the new guitarist Bo N Roth, but this time without the chamber orchestra. How did that pan out?
It worked out fine. There was more rock n'roll about it. Bo is a supremely gifted guitarist, whom we'd known for a while. When Tommy quit Bo gave it a go and it turned out very well.

We played in Sweden, the Netherlands, Germany, Czechoslovakia and Hungary. Everything from small clubs to concert halls. It was highly interesting to be in Czechoslovakia at that time. The regime was collapsing and people were demonstrating in the streets. With soldiers and police everywhere, the atmosphere was truly menacing. When the riots began we were caught in the middle.

What happened between 1990-1991? You got a new bass player, Fredrik Emilson, but you didn't tour or release any new material until 1992.
Well, a lot happened. Fredrik Janacek left Isildurs Bane and was replaced by Fredrik Emilson, a gifted young bassist who also plays keyboard and percussion.

We tackled a rich variety of theater music projects: Dickens' A Christmas Carol, children's plays and more. Isildurs Bane has always yearned to break new ground, which is ultimately why we embraced these various forms of artistic expression. In the spring of 1991 we were set to tour Europe, but illness within the group forced us to cancel.

How did you set about your work with the double CD The Voyage - A Trip to Elsewhere? It contains so many different musical styles and influences mixed in such a wonderful way.
We started by doing a piano trio version (violin, cello and piano) of the main theme of the album - The Voyage Part I to IV.

Mats Johansson wrote the music and Jan-Erik Sääf, an old friend of ours, arranged it. Then we arranged it collectively within Isildurs Bane on the basis of the piano trio version, but with a lot of additional developments.

After that we put everything together and went on tour in Sweden. We were joined byThe Zorn Trio, an accomplished Gothenburg based piano trio. Nobody knew what that would sound like. Merging an instrumental rock oriented band with a classical piano trio had never been tried before, as far as we knew.

On the other tunes we proceeded differently. Some were classic Isildurs Bane productions , such as"Nimis" and "Das Junkerhaus". Others were in a more minimalistic vein - the three "Picassiette" pieces, where the grand piano played simple melodies and we filled in with various small-scale instrumental additions. We used a choir on the four "La Sagrada Familia" songs to illustrate the day, evening, night and morning in the cathedral of the same name. Then we enhanced it by applying flute, guitar and percussion.

This is an album where much of the inspiration has been gleaned from a wide array of unconventional sources, notably from such artists as Adolf Wölfli, Raymond Isidore, Karl Junker, Antoni Gaudi and Lars Vilks. How has it been possible to blend them into your production?
It's hard to explain because they're connected in so many ways, but the entire concept amounts to a voyage on several levels. It starts off as a journey inside Adolf Wölfli's fantasy world, followed by a journey between these other practitioners of unconventional art. Finally, it's a musical odyssey touching on all the styles. Basically, it's a trip to elsewhere.

You rearranged "The Voyage" Part I - IV prior to your autumn 1992 tour of Czechoslovakia. Why, and which setting did you use this time round?
As we said, we've always striven to develop our music in different directions. This time we wished to develop the same piece of music. In this version we decided to add more percussion, while retaining the modern/classical tension.

We worked with a great percussionist, Klas Assarsson, who used everything from mallets to tympani. Moreover, we retained the album structure, as well as Joachim Gustavsson, the Zorn Trio violinist. This made for an extremely powerful setting - drums, percussion, bass, keyboards, guitar and violin. What's more, we loved it!

In 1992 some of your old albums were released on CD. Are all your records currently available on CD?
Yes. We released both Sagan om den Irländska Älgen and Sagan om Ringen on one CD. Similarly, Sea Reflections and Eight Moments of Eternity were released on the same CD.

How can you make such sophisticated, anti-commercial music and still have the chance to make new albums?
Making non-commercial music is hell. Fortunately, in Sweden the state supports this type of work. Since Sweden is such a small country, there is no way to satisfy all musical tastes by working without this support. So, without state subsidies, new non-mainstream music such as jazz, fusion, folk music, progressive rock, avantgarde and experimental music would be a rare occurrence indeed on the Swedish music scene.

In 1993 you started to do live concerts together with Jan Schaffer and Björn J:son Lindh. How did that turn out?
Well, Jan Schaffer and Björn J:son Lindh had been contributing musically on both Cheval and The Voyage, so it was natural to ask if they would like to play with us live.

The first concert was at Götaplatsen in Gothenburg - an outdoor concert in the evening with an 8000 strong crowd. It was a good experience because we'd never previously performed under such circumstances.

We played material from Cheval, The Voyage and from Jan's and Björn's collections. At first the audience appeared slightly bemused. People sporting white coats and headlamps, dancers, painters and cyclists accompanied by a cacophony of music. But everything worked out brilliantly. So we decided to do something more with this constellation. In the spring of 1994 we did a Swedish tour, employing the same concept.

At that time you got a new guitar player, Jonas Christophs?
Yes, Jonas is a very gifted and personal guitarist whom we'd known for some time, and when we needed a new guitar player he was the obvious choice.

Early1995 you went to Umeå in the north of Sweden to work with the Umeå Symphony Orchestra. How did this collaboration come about? And how did it turn out?
Our violinist Joachim Gustavsson was working as leader of the orchestra. He came up with the idea and the management and orchestra were positive. So we rearranged The Voyage once more together with Jan-Erik Sääf.

This is probably the last version of The Voyage and quite possibly the best. It was a large-scale project with a lot of scenography, b/w film and other props. The orchestra and the band were situated in the middle of a big installation with sophisticated lighting. The result was a kick for all, and we may well develop the ideas further still.

Isildurs Bane have chosen to release their albums on labels owned by the group. Why?
Mainly for one reason: We compromise within, not outside the group. We make all the decisions and invest any funds in new productions. Initially, Svenska Unikum was meant to record and distribute music touching on Isildurs Bane's musical spheres. Unfortunately, we haven't seen that money yet, although the problem may well be resolved in the not too distant future.

What's been your perception of Isildurs Bane and its contemporaries over the years?
From the very start there has been an essential, basically unaltered, structure within Isildurs Bane. It's centred around a somehow natural level of quality and progression, two themes that have always formed the basis for every composition by the band at a any given point.

In 1976, when the punk movement turned the so- called progressive movement on its head, the winners were the major record labels. The cul-de-sac which the big 70s groups found themselves in had been created by the pomposity of the groups themselves. Previously, there had been an interest in quality - like in poetry or art - but all of a sudden music could no longer develop and flourish.

The older members of Isildurs Bane were brought up musically at a time when ELP, Yes and Genesis were appearing in the charts. New members come and go and in some ways things change to a degree, but the fundamental ideas remain unchanged. Nobody has seriously challenged the basic ideas by suggesting, for instance, that Isildurs Bane should play a more accessible form of music. Isildurs Bane have always been able to perform different projects where musicians could realise ideas that could not be heard in another context. At least not locally.
 

Mats Johansson's role as the group's composer is somewhat paradoxical. He has to be historically consistent, but at the same time develop and progress. This situation is a constant source of stimulating discussion within the group.

As to influences from the 70s bands we grew up with: We think we carry them with us even though no-one in the group really listens to those bands anymore, King Crimson being one rare exception. The younger members have never listened enough to progressive rock to be influenced by it in the first place.
 

There seem to be several problems regarding the newer progressive bands; many are more concerned with belonging to a genre than challenging the expectations of the audience, the record labels and the distributors. This would never happen if the music is truly progressive.

It is very frustrating to know that if we decide to use a trombone section for example, sales drop immediately. We prefer to make a distinction between progressive and symphonic rock. The former represents creative music making, the latter is useful for finding a label the record business can put on the music in order to sell it to a specific audience. Isildurs Bane is an electronic chamber orchestra.

Indukti

S.U.S.A.R.

Hot on the heels of the new Riverside album, comes a release that should hold more than a passing interest to any fans of these fast-rising, heavy proggers from Poland.

Boasting King Crimson and Tool as their musical guides, new Polish ensemble Indukti has put together a very fine slab of dark, heavy and often complex Prog. In places the results are quite superb.

The five classically-trained musicians that make up Indukti, have created a largely instrumental soundscape, which mixes a constant tension between violin, twin guitars, bass, drum and a host of other musical implements, including a harp and a didgeridoo.

There is a very close relationship to Riverside. Not only does a lot of the guitar work have a strong resemblance; not only do they share the same label, but this album features guest appearances by Riverside vocalist Mariusz Duda.

Most of the pieces last for around seven minutes, building up repetitive riffs and structures to increasing levels of aggression. However there are enough subtle time changes and additions to keep things interesting. Not being a great fan of King Crimson, the last two tracks are a bit too left-field for me. But the remainder of the album, which sticks more closely to Laterus-period Tool or Riverside, provides some great listening. The opening track in particular, really hypnotises with this approach. In its own right, it stands as one of my favourite songs of the year.

To retain the energy of their concert performances, the band even went so far as to record S.U.S.A.R. live in the studio. And if all that wasn't enough, the enhanced CD comes complete with a Quicktime video for the unreleased track Mantra.

I'd suggest that the band really needs to decide if it wants to retain vocals within their songs. It will certainly attract a wider audience, and if they do they really should get their own voice to avoid being labelled as mere Riverside copyists.

Overall, this is a really powerful debut, which should allow the band a solid platform to develop their sound in future releases.

Tracklist: Freder (7:21), Cold Inside...I (4:05), No. 11812 (7:55), Shade (4:27), Uluru (6:31), No. 11811 (7:21), ...And Weak II (9:03)

Iced Earth

 Jon Schaffer’s got a new boy to lead the ICED EARTH Metal charge into 2004. And if you’ve been living in a cave or in the mind of good ol’ Dubya Bush you won’t have failed to notice that the new boy used to front JUDAS PRIEST (a marginally famous up beat Metal group from Birmingham, UK who have a had a little bit of success in their time) .

 So Halford re-joins the PRIEST and the Tim ‘Ripper’ Owens gets the boot. Matt Barlow leaves the ICED EARTH vocal seat vacant and in steps the Ripper with not a conspiracy in sight to contend with.

 In terms of facing up to the job, Owens, on the strength that ICED EARTH is not a prominent force in world Metal, can’t lose. He’s not doing a Blaze Bayley but then again it’s not a job he can go in to with anything less than one thousand percent dedication and devotion.

 Matt Barlow focused the power and melodic muscle of Jon Schaffer’s music. He gave the band a strong focal point. Schaffer needed a top notch singer to keep ICED EARTH afloat and there can’t be many who would argue that the band’s defining moment, the glorious „Something Wicked This Way Comes“ (1999), would have been severely restricted if Barlow had not sung on it.

 That’s all history know and Tim Owens has got the job. What do we make of it?

Owens vocal register is somewhat higher than that of Barlow so that does take some getting used to wailing over the ultra tight riffing of Schaffer but Owens can drop down a gear or two to deliver smooth and clean vocal lines for the music of ICED EARTH ain’t the straight down the middle Metal of latter day JUDAS PRIEST. This is complicated, over blown, technical, invigorating and revitalising Heavy Metal.

 Those familiar with ICED EARTH will find solace in the fact that Schaffer has changed very little in the way of the sound. Tight, tight guitar play with old school melodic riffs a la MAIDEN, the sharp technical riffing of MEGADETH and prime era METALLICA and now coupled with a singer who has experienced life in a big band.

 The ICED EARTH sound is epic and very traditionally Heavy Metal. And Schaffer knows how to write a bloody good Metal song.

 Kicking off with the „Star Spangled Banner“ (Sounds very KISS like, another big Schaffer influence) „Declaration Day“ offers Owens the chance to prove his quality and within ten seconds the name of Barlow is despatched to ICED EARTH history. His voice is an almost perfect match for the titanic riffing and pounding drums. Strangely we get hit with the first power ballad rather early but no matter as „When The Eagle Cries“ is first class ICED EARTH complete with catchy soaring chorus. The album’s first single, „The Reckoning (Don’t Tread On Me)“ complete with „Master Of Puppets“ riff intensity could easily have sat on „Horror Show“ and displays the hallmark Schaffer guitar style. „Green Face“ and „Attila“ are nods to the old days of ICED EARTH and features many a riff that lurked on „Night Of The Storm Rider” and „Burnt Offerings“ „Red Baron/ Blue Max“ is a corker of a Metal song with Owens’ on fine form screaming out the chorus in true JUDAS PRIEST style. The second ballad sees „Hollow Man“ follow on from „Horror Show”’s „Ghost Of Freedom”, a mainly acoustic affair with a guitar attack for the chorus. Not the albums heaviest moment but still hugely enjoyable and a chance for Owens to rest the screams and wails to deliver a clean vocal. „Valley Forge“ is a bare knuckle Metal rid and to finish with a mini epic in the shape of “Waterloo” which does nothing to diminish the ferocity and onslaught of the ICED EARTH sound.

Which leads onto the thirty minute plus full scale epic „Gettysburg (1836)“. Metal is well known for its complex, long and demanding songs but never in my Metal life have I heard anything remotely as special or engrossing as this piece. It is truly magical and inspirational from beginning to end. Split over three parts „Gettysburg (1836)“ manages to convey the horror and desperation of the American Civil war when brother fought brother and father fought son. It is a body of work that demands a better critique than I could ever hope to give it. „Gettysburg (1836)“ is without a doubt the finest piece of music ever written by Schaffer and „The Glorious Burden“ should be purchased solely on the strength of it. I cannot praise it highly enough.

CD 1

The Star Spangled Banner

Declaration Day

When The Eagles Cries

The Reckoning (Don’t Tread On Me)

Greenface

Attila

Red Baron/ Blue Max

Hollow Man

Valley Forge

Waterloo

CD 2

Gettysburg (1863)

The Devil To Pay

Hold At All Costs

High Water Mark