Iron Kim Style - Iron Kim Style

Linkene til Nord Korea sin heller frihetsberøvende, ekle og smått patetiske diktator Kim Jong-Il er åpenbare her, men han spiller faktisk ikke på denne skiva som heldigvis er alt annet enn ekkel og patetiskJ Tvert om så er dette et band i frihet og med mange lekre detaljer og ikke minst med jazz i fri dressur vi dveler ved her. Iron Kim Style er en kvartett hjemmehørende i Seattle som driver med jzzrock improvisasjoner som garantert er uten lårhalsbrudd! Rett nok er tidvis musikken så dristig og djerv at nevnte scenario lett kunne bli en realitet, i det minste metaforisk. Vi guides derimot trygt gjennom ni låter som alle er utstyrt med forskjellig kulør og følgelig er temmelig mangesidig og kledelig og gledelig utfordrende. Bandet eksperimenterer villig vekk, og det er noe som alltid skal applauderes, men på tross av dette er ikke all musikken her er like velegnet til å trigge oss. Tidvis synes vi det blir en tanke for ”far out” og noe vel navlebeskuende, men vi må på tross av dette likevel vedgå at det meste er meget bra på denne skiva. Den meget dyktige gitaristen Dennis Rea som vi har støtt på hos bandet Moraine har her med seg Thaddeus Brophy som spiller på 12 strengers gitar. Sammen klarer disse to herrene å gi lyd fra seg, som er av den virkelig utsøkte varianten og som lett kan føre til tendenser til gåsehud. På trompet finner vi mannen med det heller ordinære navnet Bill Jones, som heldigvis viser seg å være alt annet enn en ordinær tropetist. De som lytter til ” Slouchin` At The Savoy” vil kjapt skjønne hva si snakker om! Samhandlingen mellom Jones og Dennis Rea er en av albumets høydepunkter, og viser hvor viktig musikalsk kjemi er. Brønnene hvor den musikalske inspirasjonen hentes omfatter  blant annet Nord Koreansk militær musikk, Terje Rypdal, Miles Davies sin elektriske periode, hardrock og John Abercrombie. Med slike så forskjellige kilder er det jo ikke så underlig at det blir en heller særegen og egenartet musikk Iron Kim Style gestalter. Bandet har også enkelte spontane soniske episke låter som inneholder et musikalsk mangfold fra beinharde sekvenser til knusende støy og nærmest overjordisk skjønnhet. Slikt gir er dynamikk og kreative spenn som bare må høres og oppleves. Iron Kim Style ble etabler i 2000 av bassisten Ryan Berg og her er det totalt improvisert musikk som serveres, og musikken nesten skriker ut, ”opp med volumet”.  Først da kommer Iron Kim Style til sin rett, og hvem vil vel gå glipp av alt det spennende og lekre bare fordi en ikke evner å vri på volumknappen? Dette ensemblet evner i alle fall å gi oss et rett så bra verk innen frijazz.

www.myspace.com/ironkimstyle

• 1.      Mean Streets Of Pyongyang 10,33

• 2.      Gibberish Falter 4,37

• 3.      Po` Brief 6,18

• 4.      Don Quixotic 7,37

• 5.      Amber Waves Of Migraine 5,37

• 6.      Pachinko Malice 5,10

• 7.      Dreams From Our Dear Leader 3,20

• 8.      Kjack Out In The Kims 2,34

• 9.      Slouchin` At The Savoy 2,25

• Dennis Rea – 6 strengs elektrisk gitar

• Thaddeus Brophy – 12 strengs elektisk gitar

• Bill Jones – Trompet

• Ryan Berg – Bass

• Jay Jaskot – Trommer

Gjesteartister,

Izaak Mills – Bass klarinett på spor 1 og 5

Unified Past – Tense

Historien til disse musikerne strekker seg faktisk helt tilbake til 1984, men da under navnet Labyrinth. Først i 1992 kom debuten ” Breaking Up The Atmosphere”, mens oppfølgeren ”Power Of Existence” tre år senere var betydelig mer progressivt legert. Noen år senere oppdaget musikerne at de ikke var alene om navnet, og i 1999 ble det navnebytte til Unified Past og utgivelse av albumet ” The Splintered Present”. Først nær innpå ti år sener kommer altså dette bandet fra Baldwinsville i New York med nytt album. Vi må derfor glatt innrømme at det var med stor spenning og forventning vi puttet ”Tense” i spilleren. Forbildene til disse musikerne er rimelig mange og vi nevner i fleng Dream Theater, Tool, Rush, Yes, Genesis, Pink Floyd, Deep Purple, Steve Morse, King's X, Steve Hackett, Iron Maiden, Savatage, Queensryche, Kansas, Styx o.s.v. Musikken kan for enkelthets skyld beskrives som en variant av prog med kraftfulle musikalske stunts og ikke ulik Uriah Heep, men med mindre keyboard. Utover det så vil nok de som liker hardrock og metall fra 70 og 80 årene like denne skiva, som også har noen elementer som ikke akkurat fyller opp  våre lagre av henrykkelse. Spesielt synes vi at vokalen for ofte ikke en spesielt god, og produksjonen sliter vi tidvis med å forholde oss til. Det siste går på at soundet er veldig opp og ned, og ditto for miksen. Mye mer positivt er det at skiva på tross av det nevnte oser av sjarme og en stor vilje til å vise verden at selv etter så mange års fravær så er bandet nå på offensiven med nye låter. Lyrisk er de også offensivt og fint, idet mange viktige emner er under lupen på en seriøs og fin måte. Hør bare på den lange låten ”Ice Melt” hvor global oppvarming er på agendaen, i en knallbra episk låt. Låten starter for øvrig Zeppelinsk, og utover kommer det noen beintøffe temposkifter og barsk gitarlinjer. Gitarene låter gjennom hele skiva meget bra og avstedkommer at hvilepulsen aldri inntreffer da de er meget smakfulle og verd å skrive hjem om! Et unntak er låten “Cellular Chaos Pt.2” hvor gitarsoundet er så sagt mediokert, og er så lite integrert i lydbildet p.g.a. en heller dårlig miksing. Akkurat det kan jo ikke Stephen Speelman ikke noe for da han jo er en fremragende gitarist. Først del Cellular Chaos, som av naturlige grunner heter ” Cellular Chaos Pt.1” er også en virkelig bra låt. Totalt instrumental og med en oppstart i et terreng hvor progmetallen bor og med mange flott og lekre detaljer før avslutningen med utsøkt spansk gitar som hovedrett. Om vi ikke akkurat logrer av glede så er ”They Know” fin låt hvor ting får lov å gå seg til. En langsom og fin oppbygning gjør at låten virker reflekterende, men også fokusert og essensfull med mange fine detaljer. ”Tense” har som nevnt mye sjarme, men enkelte svakheter som vi har påpekt. Likevel er toppnivået her meget høyt med noen virkelig bra låter som det svinger flott av og som gjør at vi anbefaler de som liker litt hard prog å sjekke ut dette bandet.

• http://www.myspace.com/unifiedpast2008

• www.unifiedpast.com

• 1.      The Return Of The Profit (3:48)

• 2.      They Know (6:58)

• 3.      Cellular Chaos Pt 1 (2:53)

• 4.      Ice Melt (9:46)

• 5.      Oh My God (5:24)

• 6.      The Earths Energy (8:26)

• 7.      Cellular Chaos Pt 2 (3:38)

• 8.      Under The Influence (4:11)

• 9.      Really Under The Influence (6:27)

• 10.  Cellular Chaos pt 3 (4:13)

• 11.  An Outer Body Experience (7:34)

• 12.  My Name Is Stephen (4:07)

•             Stephen Speelman – Gitarer, bass, keyboards og vokal

• Victor Tassone  - Trommer og perkusjon

• Steve Calovi – Vokal

Gjesteartister,

Vinny Krivacsy – Keyboards på spor 5,11 og 12

Rick Ray Band – Setlist

Hardt og psykedelisk, men rikelig med progressive toner og gode låter er med på å gjøre Rick Ray Band sitt verk, ”Setlist” til en fin lytteopplevelse. Selve innspillingsprosessen av skiva ble gjort under en fem timer lang jamsession i studio G i Middlefield. Det som mistes ved og ikke kunne spille inn på nytt, kompenseres til tusen med et levende og varmt sound. Denne tanken med å gjenkalle bandets live opptredener med å gå i studio og spille inn materialet på direkten er jammen ikke en dum ide. Enda mindre dum blir ideen når en får spilt skiva noen ganger! Fra Rick Ray sine tidligere skiver gjenkjenner vi velkjente låter som ”Standing In Harms Way”, ”Sgt Pepperspray” og ”Until The End”. De øvrige låtene er enten fra skiver vi ikke har hørt eller så er det nytt materiale? Konseptet til Rick Ray Band er et temmelig rått sound som er pent tilsatt prog attityde og som gir en  temmelig  fengslende musikk. Rick Ray selv spiller meget heftig og bra på sine gitarer, og tilsatt Rick Schultz sine brennhete saksofoner, obo og klarinett får vi musikk som er temmelig energisk og intens slik at vi blir full av musikalsk glede og fryd. Velspilt er det jammen også, og når Ray og Schultz virkelig duellerer blir det virkelig potent musikk denne skiva gestalter. Meget bra er også lyrikken som omhandler fortolkninger av diverse samfunnsproblemer, og alt er sunget med stor innlevelse. Det er åpenbart at Rick Ray virkelig står for det han synger om og slikt gir musikken er ekstra dimensjon og stor troverdighet. ”Setlist” trekker veksler på klassisk hardrock, men også fuzzgitar landskap er meget fremtredende og det hviler som nevnt en progressiv holdning over det hele. Den holdningen kommer fra de komplekse arrangementene som er både finurlige med også legert slik at musikken er tilgjengelig. For de som liker gitarsolo i hardrock støpning er de fire første minuttene på ”Red Tape” temmelig nær himmelen! Videre på den låten jammes det heftig og riffene sitter tett og fett, mens saksofonen tilfører det ekstra som virkelig gjør dette til en bra låt. Munnspillsoloen på ”Standing In Harms Way” gir en liten snartur innom blues, mens saksofonsoloen er av det virkelig brennende slaget. Låten er likevel den som mest dveler med jazz, men den er også temmelig rocka med et diger gitarsolo,  og for å virkelig å toppe det hele er det også fusionorientert musikk med her. Nærmere en tilstand av kaos kommer vi ikke på denne skiva enn på låten ”In The Real World”! Her av alle ting finnes faktisk elementer av RIO, og det gir en flott injeksjon til lydbildet. Fuzzgitarene jobber hardt for føda på ”Taken Control” som også har betydelige psykedeliske og progressive elementer. ”Setlist” gir oss god gammel hardrock med mange progressive artefakter, og bøtter og spann med gitarmagi pent tilsatt snertne og energiske blåsere. Rick Ray går aldri på akkord med kvalitet og energi og gir oss en sprell levende og svært velspilt skive.

• www.myspace.com/therickrayband

• http://www.reverbnation.com/therickrayband

• www.rickray.net

• 1) Taken Control (4:26)

• 2) The Jokes On Me (6:17)

• 3) Something a Little More Original (6:42)

• 4) Red Tape (4:13)

• 5) Standing in Harms Way (7:47)

• 6) Sgt Pepperspray (5:20)

• 7) In the Real World (4:10)

• 8) Reservations in Cell 3 (5:42)

• 9) The Voices (6:44)

• 10) Until the End (6:41)

• 11) Reality Replaces the Symbol (5:22

• DC – Vokal og munnspill

• Paul Geltch - Trommer

• Wally Spisak - Bass og vokal

• Rick Schultz – Tenor- og sopransaksofon, klarinett, bassklarinett og obo

• Rick Ray – Gitarer, gitarsynth, keyboards og vokal

JSS – One Night In Madrid

Ei skive som viser karrieren til Jeff Scott Soto som faktisk spenner over 24 år, og hvor det hele begynner med collage band, og som sveiper innom hans Journey, Yngwie Malmsteen’s, Soul SirkUS og Talisman. Denne skiva er fra ”Beautiful Mess” turneen som brakte Soto rundt omkring i Sør Amerika, USA og Europa. Konserten er som alle med et snev av konsentrasjon vil skjønne fra Madrid. Publikum gir sitt bidrag til stemningen med en voldsom fin entusiasme, og bandet blir så skrud opp av dette at de leverer til tusen. En leveranse som består av en låt parade av mange av Jeff Scott Soto sine beste låter. Med så dyktige musikere kan Scott Soto mest holde på med det han kan aller best, nemmelig synge. Det er jo allment godkjent og vedtatt at han har en formidabel bra stemme, og denne konserten tilkjennegir dette til fulle. Skiva har til glede for noen og til ergrelse for andre ikke noen Journey låter. Likevel viser låtvalget bredden i Scott Soto sitt vokale uttrykk. Han synger med største selvfølgelighet, knallbra og med stor autoritet og ekte innlevelse uansett om det dreier seg om blues, funk, rock eller annet. Gitarriffene sitter løst denne flotte kvelden i vakre Madrid, og det er en kveld i melodisk rock sin tjeneste. De musikalske perlene triller jevnt og trutt ut, og til slutt så toppes det hele med en fabelaktig medley som er grådig bra og riktig så underholdene. Bedre melodisk rock enn dette får en knapt fordi stemningen er elektrisk og skaper en super ramme rundt det hele, og slagordet ”killers no fillers” passer utmerket her, og vi kan derfor trygt anbefale dette verket av Jeff Scott Soto.

• http://www.jeffscottsoto.com

• http://www.myspace.com/sewtoe

• 
  
  Intro
  21st Century
  Colour My XTC
  Soul Divine
  Our Song
  Drowning
  Drum Solo
  Funky Jam
  Guitar Solo
  Mountain
  Eyes Of Love
  Testify
  Band Introductions
  Broken Man
  Hey
  Frozen - Crazy
  Medley
  Gin & Tonic Sky
  JSS - Jorge Workshop
  I’ll Be Waiting
  Stand Up

Funky Medley:

We Will Rock You/I Love Rock & Roll/Play That Funky Music/Jungle Boogie/The Roof Is On Fire/Brick House/Shake Your Booty/Kung Fu Fighting/Yo Baby Yo/Macho Man/The Right Stuff/Ice Ice Baby/Stayin’ Alive/Another One Bites The Dust/Walk This Way”

• Jeff Scott Soto – Vokal, gitarer og Keyboards
  Jorge Salan – Gitar og vokal

• BJ – Rytme- og akustisk gitar, keyboards og vokal

• Fernando Mainer - Bass og vokal
  Edu Cominato – Trommer og vokal

1. Fibonacci Sequence - We Three Kings

Bandet med det velklingende navnet Fibonacci Sequence som refererer til tallrekken 0,1,1,2,3,5,8,13,21,34,55,89,144…. er her ute med en 2 spors EP. En EP som er en forsmak på den kommende CD-en ”Numerology”. Låten ” Neap Tide” kommer på debut CD-en og ”We Three Kings” er bandets progga versjon av den klassiske julelåten. Bandet selv viser til disse inspirasjonskildene Dream Theater, King Crimson, Rush, Fire Merchants, Liquid Tension Experiment og Brand X. Musikken Fibonacci Sequence forretter er en heftig instrumental prog/fusion variant. Ut far det vi hører er det all mulig grunn til å merke seg dette bandet fra Milwaukee i Wisconsin når slipper ”Numerology”. Så en liten digresjon, Fibonacci Sequence stammer fra Leonardo Of Pisa, som også var kjent som Fibonacci, og det betyr noe så enkelt som fi av Bonacci, eller oversatt, sønn av Bonacci. Dermed har de tusener på tusener som lurte o på akkurat dette fått et klart svar. Vårt svar er at Fibonacci Sequence meget vel kan bli et ytterst spennende bidrag til den virkelig gode musikken i 2010.

http://www.myspace.com/fibonaccisequenceband

• 1.      We Three Kings

• 2.      Neap Tide

• Michael J. Butzen - Gitarer

• Jeff Schuelke - Keyboards

• Tom Ford - Trommer

Gjesteartister,

• Chris Kringel - Bass

• Chad Burkholz- Bass

Bruce Kulcik – BK III

Syv års stillhet hva gjelder nye skiver fra Bruce Kulcik brytes med utgivelsen av BK III, Årsaken er muligens at med jobb som gitarist i legendariske Grand Funk Railroad og hos Eric Singer Project er det kanskje ikke lett å få tid til å spille inn og utgi egen musikk? Når vi så også vet at Kulcik er en svært ettertraktet studiomusiker, så forklarer det nok den lave solo utgivelsesfrekvensen. Det er en svært erfaren musiker vi har her med blant annet tretten år som ledende gitarist hos Kiss, men også stor erfaring fra ”Bat Out Of Hell” turneen til Meat Loaf. ”BKIII” er ei variert skive fra frenetisk og angstfylte til besøk i Kulcik mer filosofiske hjørne. Kulcik må også ha tenkt seg om før hans skulle spille inn den skiva fordi det er en skikkelig gjeng med gjestemusikere som er hyret inn. Spesielt vokalmessig er det nye vokalister til alle låtene så å si. De som ikke kan få nok av Kiss vil nok merke seg denne da skiva da det er mange linker til de nevnte. Vi skal forsøke å fatte oss i korthet om det emnet, men Eric Singer står for tromminga på ”I'm The Animal”. Sønnen til Gene Simmons, Nick tar seg av vokalen på ” Hand Of King”. Far selv, og altså han med djeveltungen synger på ” Ain't Gonna Die”. Det tilkommer som nevnt også andre gjesteartister som har viktige bidrag på dette albumet. En brokete og temmelig lite homogen samling av musikere, og musikken er av samme støpning. Så spesielt fokusert er det ikke, og et ord som springende er ganske dekkende for hva slags musikk vi får her, men det er masse moro og mye hurra i det minste. ”I`m The Animal” er en rett frem rocker med killer riff, og den fabelaktige dyktige Tobias Sammet sin uttrykksfulle vokal til å toppe det hele. Låtene ”No Friend Of Mine” og “Faith” hadde glatt sklidd inn på de siste Kiss skivene. Den instrumentale låten ”Between The Line” har Joe Satriani mange vibber, og gitararbeidet til Steve Lukather og Bruce Kulcik er meget bra. En ganske så heftig ”beat” er det på ”Dirty Girl” utstyrt med, og riffene bringer tankene hen mot en mild Hendrix. Vokalen fra Doug Fieger gir låten en luftig og fin følelse som hever den ytterlige. En temmelig kraftfull og stemningsfull låt er ”No Friend Of Mine” hvor John Corabi ypperlig tar seg av mikrofonen og skaper fine nostalgiske hint til tiden de hadde sammen i bandet Union. Låten er høydepunktet på ei bra men noe ujevn skive som nok likevel er den beste soloskiva fra Kulcik til nå. Låten er gjennomarbeidet og temmelig melodiøse i en setting av inspirert og god og ærlig rock.

• http://www.kulick.net/

• www.myspace.com/brucekulick

1.Fate
2. Ain't Gonna Die
3. No Friend Of Mine
4. Hand of the King
5. I'll Survive
6. Dirty Girl
7. Final Mile
8. I'm The Animal
9. And I Know
10. Between The Lines
11. Life
12. Skydom (Bonus spor)

Bruce Kulick – Vokal, gitarer og bass
Gene Simmons – Vokal på spor 2
John Corabi – Vokal på spor 3
Nick Simmons – Vokal på spor 4
Doug Fieger – Vokal på spor 6
Tobias Sammet – Vokal på spor 8
Steve Lukather – Gitar på spor 10
Jeremy Rubolino – Gitarer og bakgrunnsvokal
Jimmy Haslip – Bass
Eric Singer – Trommer på 8
Brent Fitz – Trommer
Kenny Aronoff – Tromme

Milan Polak – Murphy`s Law

Fjerde skiva til Milan Polak dette her så vidt vi kan skjønne, og dermed er stilling 2 – 2 til instrumental mot vokalbaserte album hos Polak! OK, noe kryptisk om en ikke er helt våken dette her, men altså på ” Murpy`s Law” er det synging. Tittel på skiva er jo noe dristig kan man si. Årsaken er at den refererer seg til en ganske så berømt lov, som kort fortalt går ut på at når noe går galt så indekserer det seg og alt går galt. Antakeligvis er ikke Milan Polak spesielt overtroisk, og tør derfor yppe seg mot denne loven. Skiva dreier seg om hardrock med enkelte litt uvanelige komposisjoner, og for å sprite det hele opp litt så er det litt progestetikk i enkelte av låtene. Det gjør seg mest gjeldene på ”Sheeple”, ”Inner Truth” og ”The Mystery Of Life”. Låtene ”Fake” og ” Murphy`s Law” er de som ligger nærmest opp til ren melodisk hardrock. Omtalte ”Sheeple” tråkker godt inn i funkregionen, mens ”The Opposite Of Love” beveger seg der fusion bor. Power balladen heter ”Torn” og er faktisk en ganske så heftig sak. I sum er det ganske så variert og melodisk uten at vi fyker gjennom taket av henrykkelse tross alt. Vokalarrangementene er kløktige og ikke minst så låter de meget bra og det er jo mye av hensikten da all spissfindig teknikk ikke kan erstatte et sluttprodukt som gir øregangene godlyd. Apropos godlyd så klinger lyrikken også bra kan man si i overført betydning i det minste. Det er åpenbart at det er lagt ned mye omtanke i det tekstuelle, da det er  mye fin refleksjon og temmelig intelligente tekster. Skiva fremstår som veldig ”ærlig” i det den ikke forsøker seg med noen pretensiøse triks, men fokuserer på godt musikalsk håndverk med hardrock i en temmelig moderen klesdrakt. Det svinger bra og er rytmisk oppegående med mengder av fine verselinjer. Polak fremstår som en meget bra vokalist, og dette er ei skive med en fin balansegang mellom aggresjon og melodisk legert musikk. Summa summarum, en høyst anstendig og velspilt skive innenfor melodisk hardrock med en bra låtkolleksjon. Et kjempestort pluss for lyrikken på  ”No God” hvor omsider noen tar bladet fra munnen og stiller Gud til ansvar for all verdens elendighetJ

• http://www.myspace.com/milanpolak

• http://www.milanpolak.com/

01:Murphy's Law (3:59)
02:No God (3:39)
03:Inner Truth (3:37)
04:Losing Me (4:37)
05:Wannabes (3:38)
06:The Opposite Of Love (3:42)
07:Sheeple (3:33)
08:Torn (4:32)
09:Alien Nation (3:32)
10:Fake (4:40)
11:The Mystery Of Life (6:27)

• 
  Milan Polak – Vokal, akustisk og elektrisk gitar og elektrisk sitar

• Fabio Trentini – Bass, samplere, minimoog og programmering

• Simon Michael - Trommer

Giant - Promised Land

Brødrene Dann og David Huff var med i kristenrockbandet Whiteheart på to av deres utgivelser før lysten til å starte opp eget band ble stor nok til at dette ble et faktum. Giant startet opp rundt 1988 med Huff brødrene som ledere, og deres første utgivelse het “Last Of The Runaways” og kom året etter. Dette albumet regnes selv i dag som et klassisk album innen hardrock av den mer melodiøse typen. Etter album nummer to ” I'll See You in My Dreams” som også regnes som et meget bra verk innen nevnte segment gikk Giant langsomt i oppløsning. Først i 2001 ble Giant gjenforent, og dette ble feiret med skiva ”III” som nok ikke er regent som en klassiker. På nytt ble det så stille rundt Giant, før ”Promised Land” nå ser dagens lys og det uten Dann Huff som har såpass mange forpliktelser andre plasser. Disse engasjementene gjør at han ikke kan ta seg tid til å være med på den tidkrevende prosessen innspilling av ei skive tross alt er. Dann Huff er både en svært bra sanger og gitarist, og følgelig ansvarlig for mye av det spesielle Giant soundet. Vi kan jo dermed fastslå at denne skiva dermed fikk en heller dårlig start, og vi kan jo leke oss med diverse blødmer som involvere ordet huffJ John Roth fra Winger er nå inne som gitarist og han har noen virkelig fete gitarsoler og kan sitt instrument for å si det mildt. Terry Brock er ny vokalist og har tidligere sunget med Seventh Key og Starngeway. Mr. Brock har virkelig en formidabel røst, og i sum så er utrolig nok dagens utgave av Giant i stand til å måle seg med variantene fra de to første og så klassiske albumene. Det er det ikke mange som band som klarer, men Giant er altså et hederlig unntak. Som en nærmest ekstra bonus får vi også at Dann Huff spiller gitar på låtene ”Save Me” og ”Believer”, og han er også med på å komponere låtene. Låter som virkelig skinner innen AOR segmentet vel å merke, og med en fin lyd i regi av  miksinga til Ben Fowler kjent fra sitt samarbeide med Van Zandy og Meat Loaf. Masteringen er for øvrig ved tre ganger Grammy vinner Joe Palmaccio, og han er med og bidrar til et album som kan betraktes som en AOR ”høydare”. Balladene ”Our Love” og ”Dying To See You” sitter også som to blinkskudd. Åpneren ”Believer” er skiva beste låt tett fulgt av den catchy ”Plenty Of Love”. Innenfor AOR får en knapt så bedre skive så vidt vi kan skjønne, og for fans av den sjangeren er denne skiva et klart must.

http://www.myspace.com/gianttheband

 

Terry Brock – Vokal
John Roth – Gitarer
Mike Brignardello – Bass
David L. Huff – Trommer

• 
  1.  Believer (Redux);

• 1.      New Surrender

• 2.      Our Love

• 3.      Prisoner of Love

• 4.      Two Worlds

• 5.      Plenty of Love

• 6.      Through My Eyes

• 7.      I'll Wait For You

• 8.      Dying To See You

• 9.      Double Trouble

• 10.  Complicated Man &

• 11.  Save Me

Lorus – Byzantine

Skive nummer to fra Lorus, som beskrives som en kombinasjon av Melvins, Mogwai og Tool. Bandet kan også med en metafor omtales om de er oppdratt av King Crimson og påvirket av disiplinen til Mr. Bungle. Som alltid med slike modeller er det en svært forenkelt versjon av virkeligheten selvsagt. Likevel så sier det noe om Lorus fra nordre Chicago som på denne skiva gir oss en malstrøm av blues, sludge, jazz, rock, prog og mye annet. Bandet tar ytterlige et steg fra debuten i 2007 ”Deluge” og lar eklektisismen fra denne oppgraderes gjennom ”Byzantine” sine 52 minutter. Skal dette ”barnet” absolutt døpes så er avant metall eller avantprog mulige navn, men viktigere er det at musikken er kompleks men tilgjengelig. Sjangerblandingen til Lorus er av det slaget hvor tilsynelatende divergerende musikalske innfallsvinkler blir smeltet sammen for så å gjenoppstå som ny og innovative områder hvor ganske så hard og røff musikk har rangen. Lorus bestreber seg på å skrive musikk som flyter av sted, og det er ikke noe mål i seg selv å være så sære som mulig selv om det er såpass mye forskjellig i den musikalske miksen. Lorus etterlater seg også et inntrykk av en evig søken etter å skape musikk som kommer fra der hvor det kreative og nytenkningen bor. Musikk uten grenser og sjenerende stengsler kort sagt. For å lage musikken trenger bandet å skape en viss orden i det kaoset en slik blanding nødvendigvis gestalter. Her har Lorus sin styrke og de klarer å skape en slags underlig ny klarhet i musikken som er ganske så snertent utført. Hør bare på låtene ”Honeysuckle” med sin filmtematiske oppbygning, eller ”Beast” med all sin intensitet og strukturert forvirring. Låtene er ofte bombastiske, men de blir likevel aldri pretensiøse da de er så dynamisk og følger sin eget kreative konsept. På ”Asotee” kjøres det rundt i fascinerende musikalske sirkler som er både utvungne og med en utemmet attityde. Ganske så heftig med umennesklige skrik er starten på ”The Cormant” som snart sklir over i et territorium som ånder ondskap og andre mindre hyggelige tanker om vold og overfall. Lorus har dette mystiske over seg som grenser opp mot det uforklarlige, men samtidig er musikken såpass forstålig. Det beste fra minst to verdener forenes ofte hos Lorus, og det ofte sorgfull uttrykket kombineres med en utsøkt evne til intelligente observasjoner og uttrykk fra utemmelig og ukjent musikalsk grunn. Lorus er absolutt et band som har særpreg og fremdrift i en kontekst av musikk som klinger bra i ørene, slik at dette er meget bra skive fra disse amerikanerne.

• http://www.myspace.com/lorusband

• http://www.lorusband.com

• http://blogs.myspace.com/index.cfm?fuseaction=blog.view&friendId=44269069&blogId=524800206

• 1. The Cormorant (3:07)

• 2. Asootee (5:21)

• 3. Fomix (3:07)

• 4. Abattoir (4:21)

• 5. Empire Over All (4:30)

• 6. Trip for Biscuits (6:22)

• 7. Babylon Helipad (8:45)

• 8. Honeysuckle (5:33)

• 9. Beast (7:11)

• 10. Phineas Gage (5:28)

• Dylan Burr- Gitarer

• Chris Brown -Bass

• Alan Lawrence– Keyboards og piano

Stellarscope – This Is Who We Are

Temmelig alternativ musikk fra denne trioen som eksperimenterer til den store gullmedaljen og stadig utforsker nye muligheter i musikkens uendelig hav av sådanne. Philadelphiabaserte Stellarscope blander sonisk galskap, som enkelte kaller det, med spacepopens sensibilitet. Resultatet er en ofte temmelig catchy musikk men med en spissfindig sårhet. De mørke undertonene som tidvis er ganske så melankolske gjør det hele vel verdt å lytte til. Noen ganger er musikken påtrengende og kastes ubehagelig mot en, noen ganger er den fyldig og myk, mens andre ganger er det selvgranskende og innadvendt. Kort sagt dynamisk og frisk musikk, og en vet aldri hvor denne musikalske haren hopper for skrekkelig å rote til en metafor med både det forklarende og humoristisk aspekt inntakt! I det siste tiåret har dette bandet gitt ut mange album, og er stadig på søken etter å fornye og utvikle seg. La oss med en gang fastslå at Stellarscope er et av disse bandene som kjører sitt eget løp i uten å skjele særlig mye til andre. Hos Stellarscope er det inspirerte og entusiastisk er nærmest en ryggmargsrefleks, og det nyter lytteren godt av! I seg trenger selvsagt ikke dette å bety at musikken blir bra, men du store vinylskive som det hjelper med ekte og genuin musikkglede. Hør bare på ”Just Like Flower” i all sin høyoktan prakt, og med den sansen for melodiføring! Eller hva med drømmende ”So Blind” med all sin kreativitet og avbalanserte og velklingende og rolig keyboardpartier fint smaksatt med sløret gjenklang. Bandet underholder oss også med diverse gitarmotiver som repeteres, og som i seg selv er ikke så spennende. Det som krydrer det konseptet slik at det blir interessant er et arsenal av effekter. Effekter som forsinker, opprettholder og ørten andre stunts mellom de forskjellige frekvensene om den forklaringen gir noen mening? Viktigst er at dette virkelig blir spenstig og interessant å høre på, og så har vi bandets lo-fi produksjon da! Svært, svært bevist er dette ti spor som høres ut som det kommer fra en tilfeldig innspilling på en fire spors sak i en tilfeldig kjeller. I sum så gir dette oss et album med en høy nostalgifaktor, et reflekterende album hvor garasjepunkens attityde står sterkt. Skiva er absolutt en hi-fi entusiasts verste mareritt, men for de som liker psykedelisk gitarinspirert musikk fritert i  nåtidens filter og Stellarscope sin kreativitet er dette et verk å merke seg. Selv om gitaren er hovedinstrumentet så går ikke bandet av veien for å la keyboardene få sette noe av stemningen. På ”Ready To Blow” er det lag på lag med keyboard som skaper en fin ytre verdensrom følelse. Før det så dundres det til med en temmelig røff rockhymne hvor trommer og gitar gjenkaller Hawkwind sin musikk til en viss grad. Mot slutten blir det en rimelig fuzzladet men også en gitarvirtuositet som er grådig bra. ”This Is Who We Are” er nok mest ei skive for de som liker det psykedelisk og eksperimentelt, og mange fra den gruppen musikkentusiaster vil nok virkelig elske denne skiva. Vi synes det er mye spennende her, og finner at denne skiva har mye bra musikk og ikke minst mye kreativitet å by på.

• http://www.myspace.com/stellarscope

• http://www.reverbnation.com/stellarscope

• 1.      Ready To Blow

• 2.      Still Stabding

• 3.      Just Like Flowers

• 4.      So Blind

• 5.      Sell Your Soul

• 6.      En El Principio

• 7.      Quite Frankly

• 8.      Sound Of God

• 9.      The 8th Realm

• 10.  Queremos Paz

• Tom Lugo – Vokal, gitar, samplere, fx og programmering

• Rob DeFlaviis – Bass og keyboards

• Bob Forman – Trommer og perkusjon

Fernwood – Sangita

Gayle Ellett er her ute med sitt sideprosjekt Fernwood, som sikkert er en fin avveksling fra det velklingende moderskipet Djam Karet. Fernwood har et slagord som sier at alle instrumentene er spilt av hender, og alle instrumentene er laget av tre! Musikken en slik kontekst avleirer får vi nær innpå femti minutter av på ”Sangita”, som er skive nummer to fra Fernwood. Dette bandet består av nevnte Ellet men også av  Todd Montgomery som trakterer mange instrumenter herunder velkjente Irsk bouzouki som jo alle hjem med respekt for seg selv har flere avJ Gayle Ellett har enda flere eksotiske instrumenter som han spiller på, Gresk bouzouki, ruan, oud, dilruba, bulbul tarang, jal tarang, dotara, gopichand, swarsangam, cumbus, gimbri og rababa. Selvsagt skaper dette en musikks om er temmelig unik og som garantert ytterst få om noen har hørt fra andre band før. Det er jo heller ikke å forakte at disse to musikerne oser av spilleglede og regelrett er ekstremt dyktig hvilket nå enn av de mange instrumentene de trakterer. Det er temmelig mange raske og usedvanelig dyktige fingre som står for musikken, og jammen klarer de ikke også å fremskaffe svært varierte musikalske landskap. Rått og riffbasert blir det aldri, men en svært finurlig, intelligent og fengslende musikk varter Fernwood opp med. Malibuduoen sørger for et fabelaktig samspill mellom de forskjellige instrumentene, og har en først blitt fengslet av sjarmen og den gripende musikken til Fernwood er det umulig og ikke å nyte den til det ytterste. Den iboende etnisiteten alle disse ”verdens” instrumentene skaper er pent er vellykket fusjonert med mer velkjente instrumenter og en samtids americana. Skiva krever en våken lytter for at alle de subtile detaljene som finnes skal avdekkes. Skrur en derimot på den musikalske radar, om en da har en slik? så er det en ganske så variert bukett med stemninger Ellet og Montgomery kreerer. Soundet til Fernwood er som nevnt kjemisk fritt for enhver manipulering og urørt av det digitale uhyretsJ tentakler. Bare pur og delikat musisering i en organisk kontekst som er både frisk, freidig, sjelfull og livlig. Noen ganger er musikken nærmest skjør og skrøpelig, mens andre ganger er det et utall av instrumenter i samme låt noe som avleirer et tilnærmet orkestral sound. Albumtittelen ”Sangita” er en løselig hentydning til Sangita Ratnakarna som er en åtte hundre år gammel bok skrevet av musikk teoretikeren Sharngadeva. Oversatt betyr Sangita Ratnakarna noe sånt som hav av musikk, og boken tar for seg de mange og varierte musikkstilene og alle instrumentene som datidens India hadde. Selv om denne skiva ikke dveler særlig mye med India er den på mange måter en etterfølger hva estetikk gjelder. En estetikk som går på å skape vakker musikk av multiple stilarter og instrumenter. Det er hva denne skiva dreier seg om så vidt vi kan skjønne, og så vidt vi kan skjønne har den nok et noe smalt nedslagsfelt, og det er trist fordi dette er så knallbra. ”Sangita” er nok mest for den virkelig dedikerte musikkelsker, men selvsagt håper vi at vi tar grundig feil og at alle vi like musikken her! Uansett så er ”Sangita” er album som ikke er dusinvare, og har rikelig med egenart, fengslende instrumentering, spilleglede og ikke minst variasjon. Denne globale kammermusikken som er injisert med americana er utvilsomt et friskt pust i en verden av ofte likelydende musikk. De som vil ha noe temmelig genuint som også er ytterst velspillt bør kjenne sin besøkelsestid og anskaffe skiva.

•  www.myspace.com/fernwoodmusic

• www.virb.com/Fernwood

Todd Montgomery – Irsk bouzouki, sitar, mandolin, tenorbanjo, fiolin og akustisk gitar.

Gayle Ellett - Gresk bouzouki, ruan, oud, gitar, dilruba, bulbul tarang, jal tarang, husorgel, dotara, gopichand, swarsangam, cumbus, gimbri, rababa, mandolin, piano og ståbass.

Flying Eyes - Flying Eyes

Fra Baltimore Maryland i USA kommer denne kvartetten som spiller blues og rock tilsatt mange psykedeliske artefakter og med bena trygt plantet i 70 tallet. Retro er ordet, og i front for bandet finner vi vokalist og gitarist Will Kelly som har en meget bra stemme som tidvis ikke er ulik Jim Morrison sin stemmeprakt. Så vidt vi kan skjønne er denne skiva sammensatt av bandets to EP-er ”Bad Blood” og ”Winter”. Skiva er gjennomsyret av en bekymringsløs holdning, og fanger sånn sett opp datidens rådende attityde hos mange unge mennesker. Låtene er ikke spesielt originale og skiva kan nok spilles gjennom uten at så mye fester seg av materialet. Det er synd fordi om en lytter litt mer konsentrert så er det en ok skive dette her, som er god på det den forsøker å være god på. Vi skal heller ikke unnslå at det spilles med intensitet og stor spilleglede og musikerne spiller habilt nok. Likevel sniker det tidvis inn en følelse av å ha hørt det før. Dette lurer litt forstyrrende i bakgrunnen uten at det gjør så allverdens mye, da det jo ikke er så lett å finne på noe nytt for alle.. De som sverger til psykedelisk bluesrock med masse 70 talls vibber vil sikkert finne dette lyttbart, og musikekn for så vidt også og grei nok. Antakeligvis er Flying Eyes sin musikk velegnet for de som liker Danzig, Tom Waits og Doors og andre innen samme musikalske segmentet. Denne skiva er så spekka med låter som er kledelig bekymringsløse, og kraften og energien er mer enn bra nok. Musikken er stødig og kontant, men også rytmisk og melodiøs. Noen låter er så ok å nynne til at de klistrer seg til hjernebarken, mens andre er av det mer forglemmelige slaget.

www.myspace.com/theflyingeyes

Part A. Bad Blood

01 – Lay With Me
02 – Better Things
03 – Bad Blood
04 – Don't Point Your God at Me
05 – She Comes to Me

Part B. Winter

06 – We Are Not Alive
07 – Red Sheets
08 – Around the Bend
09 - Winter
10 – King of Nowhere

• Will Kelly- Vokal og gitarer

• Adam Bufano- Gitarer

•                                                      Mac Hewitt- Bass og vokal

• Elias Schutzman- Trommer

Elf Project – Mirage

Psykedelisk pop fra Voorheesville, New York i USA som er både moro lytte til og som har en lett vindskjev retroattitude som gir oss gode vibber. Å si at dette har særlig mye med prog å gjøre vil være å ta noe hardt i, men det er en sjarmerende og positivt eplekjekk musikk om ikke annet. Retropopfaktoren er også tilstede i form av lengden på de seks første låtene som er på mellom to og fem minutter. Instrumenteringen her sklir også greit inn i retropopsegmentet, og vokalen er en viktig del av musikken (på syv av ti låter) En musikk som eksisterte på sent sekstitall og tidlig syttitall da alt sett i ettertid var så uskyldsrent, og hvor tekstene ofte var temmelig fjasete og vasete. Fra og med den spenstige varianten av Beatles sin ”Norwegian Wood” begir Elf Project seg i inn i en mer akustisk legert musikk. Som en fin vri avsluttes skiva med den nesten ti minutter lange new age aktige instrumentale ”Whisper The Memory Of Old”. Elf Project er heftig dominert av Carl Schultz som har stått for all komponering og i tillegg produsert skiva. Schultz spiller også på ørten instrumenter og hans tilstedeværelse er allestedsnærværende. Denne musikalske multikunstneren er drivkraften til at denne debuten blir en rett så smakfull skive inne hva vi velger å kalle psykedelisk pop.”Shine A Light” er helt i grenseland mot ren pop, men smakfullt arrangert og forrettet som står seg på det muntre og spretne og ikke minst den elektriske sitaren er meget bra. Låtene ”The Road Of Cange” og ” Serene” har også et melodisk fokus selv om de er skiva røffeste spor, og hvor Israel Stark på ”Serene” har en fet gitarsolo. En liten snartur innom litt lett ”proggete” terreng får vi på ”The Og Between” og ” ”Lessons” som absolutt er verdt å lytte til gjentatte ganger. Av skivas tre instrumentale låter er ”Jackhammer” og ” Witchcraft” to rimelig korte spor som er energisk og med bra keyboard og tøffe basslinjer. Det blir temmelig drømmende på ”Whisper The Memory Of Old” som altså er en lang ”sangløs” låt. Låten har fin atmosfære og rikelig med ambiente musikalske landskap som nok av mange vil oppfattes som både avslappende og til og med forførende. At låten ikke akkurat står til den øvrige kolleksjonen lever vi greit med, men vil sikkert være gjenstand for kritikk fra enkelt. ”Mirage” er ei skive som er velegnet når en vil ha musikk som smyger seg pent av sted uten å utfordre en lytter til bristepunktet. Likevel er det absolutt nok musikals essens til at det er verdt å høre på, og det er mange små lekre detaljer å lytte til. Smakfull musikk som tross sine popflørt likevel ligger milevis foran det mest av musikk vi hører på en vanelig radio.  Skiva er ytterst sjarmerende og gir fremkaller en godfølelse som er vel verdt å fremkalle!

http://www.myspace.com/elfproject1

• 1. Lessons

• 2. The Road Of Change

• 3. Serene

• 4. Jackhammer

• 5. The Go Between

• 6. Witchcraft

• 7. Norwegian Wood

• 8. Carolan's Welcome

• 9. Shine A Light

• 10. Whisper The Memory Of Old

• Carl Schultz – Vokal, synther, bass pedaler, akustisk tolv strengs gitar, elektrisk sitar, theremin, slide gitar og gitarsolo på spor 9

• Mike Mumbo – Trommer og perkusjon

• Mike Cappadozy – Elektisk gitar

• Jared Kalman – Trommer på spor 6

• Jack Nemier – Gitar på spor 4 og6

• Israel Stark – Gitarsolo på spor 1 og 3, klassisk gitar på spor 8, bakgrunnsvokal på spor 7, og elektrisk gitar på spor 10

• Bill Schwartz – Bakgrunnsvokal på spor 9 og tamburin på spor fem

• Dan McAssey -

• Dave Wetra

• Darcy Morrison Mellotron på spor 4

Half Past Four –  Rabitt In The Vestibule

Half Past Four er  et band som lager eklektisk prog, og som må ha mye på hjertet da skiva er på saftige 62,51. Det er grådig lenge, og Torontokvartetten tilbyr heldigvis ganske så friske musikalske landskaper og heftig eksperimentering som tar inspirasjon fra et vell av artister. Som inspirasjonskilder kan vi nevne Emily Bezar, Jethro Tull, Kate Bush, Bubblemath, Changing Modes, Fluttr Effect, Rush, Mr. Bungle, Genesis, King Crimson og Frank Zappa. Half Past Four nøyer seg ikke med disse storhetene og skjeler også til krautrock tematikken, mathrock bevegelsen og ikke minst det som går under samlebetegnelsen artrock. For å skape frisk, utfordrende og egenartet musikk så kreves også instrumentale og kompositoriske evner. Her ligger dette bandet som har en historie som strekker seg tilbake til april 2005 meget godt an. Egentlig så strekker historien seg tilbake til 1999 da bassisten Dmitry Lesov og gitaristen Constantin Necrasov søkt sammen for å lage musikk uten begrensende parametere, og altså en fri utfoldelse hvor alt var tillatt innen det musikalske segment. Allerede den selvtitulerte demoen fra 2006 som av mange ble betraktet som et mesterverk, og tilkjennega betydelige muskler hva gjelder omtalte komponering og instrumental skikkelighet. For også å få en skikkelig produksjon på denne debuten ble legendariske Jono Grant og hans Victory Drive Studio hyret inn til mixing og mastering. Det valget står seg meget bra til musikken som jo ikke bekjenner seg til noen musikalsk retning. Fri for hemmende stengsler søker musikerne å lage fri og åndfull musikk som er fengslende og utfordrende. Selve låtskrivningen er i fokus, og innefor en låt kan det alterneres fra det ytterst melodiske til det mer komplekse, og gjerne vice versa! Her er det ikke snakk om gjenbruk, og aldri samme kombinasjon men et vel av eksperimentell arrangementer. Temmelig komplekse taktskifter og finurlig polyrytmikk gir noe egenartet som bandet kan være stolt av. For ytterlige å skape en musikalsk plattform som er eksepsjonell lager faktisk Half Past Four også sine egne instrumenter og lydutstyr! Dette gjør at vi kan forvente det uventede når vi lytter til musikken på ”Rabitt In The Vestibul”. Soundet er uforliknelig, distinkt og breddfylt av musikalsk frihet, og ved å lytte til musikken deres vil det lett avdekkes hvavi mener med denne uttalelsen. Lyrikken er faktisk også temmelig spesiell, med mange uvanelige og humoristisk krumspring. Vi kan trygt fastslå at Half Past Four er musikk for de som vil ha noe som strutter av særpreg, men også mange andre vil nok finne musikken deres tiltalende.  Musikken krever nok stor grad av konsentrasjon for å avdekke alle lagene av storhet som finnes på ”Rabitt In The Vestibule”, men da vil en lett få fin belønning. Vokalen til Kyree Vibrant viser en stor spennvidde fra det mer sarte til det mer røffe, men uansett så behersker Kyree det med stålkontroll. I samme kategori for kontroll over instrumentet sitt er Igor Kurtzman og hans betydelige evner til å være med å injisere akkurat de rette tonene til rett tid, og således farge musikken mer akkurat de rette fargene slik at stemninger og kontraster blir optimale. Lydefekter brukes flittig men med nennsom hånd, slik at de blir krydder og ikke et forstyrrende moment, og likeså med de elementene av avant garde som forefinnes på skiva. I en ellers fin kolleksjon av gode låter er ”Rabitt” og ”Missing Sevnths” et hestehode foran ”Biel” og ” Strangest Dreams” med de resterende syv i et samlet hovedfelt. Forvent det uventede på ”Rabbitt In The Vestibule”, og bruk tid til å lytte, da dette er et åndsverk som har mye ytterst smakfull og spennende musikk på agendaen.

• www.halfpastfour.com

• http://www.myspace.com/halfpast4

• 1. Missing Seventh (2:31)

• 2. Johnny (2:48)

• 3. Poisoned Tune (7:53)

• 4. Southern Boogie (4:15)

• 5. Twelve Little Words (5:18)

• 6. Underwater (4:58)

• 7. Lullaby (4:16)

• 8. Strangest Dream (6:20)

• 9. Biel (8:14)

• 10. The Ballad Of Dwayne's Plane (4:53)

• 11. Salome (2:45)

• 12. Bamboo (2:38)

• 13. Rabbit (6:02)

• Kyree Vibrant - Vokal

• Constantin Necrasov - Gitarer

• Igor Kurtzman - Keyboards

• Dmitry Lesov - Bass

Borislav Mitic – The Absolute

Gitarfenomenet Borislav Mitic med nytt album hvor fokuset er på å fornye det instrumental ”shredding” segmentet gjennom å tilføre ren metallestetikk og attityde men likevel ha høy kvalitet på låtsnekkeriet. Nevnte segment trenger definitivt fornyelse, og således er skiva velkommen om den holder hva den lover. Alt på denne skiva er spilt inn i Mitic sitt hjemmestudio, Borislav Amarok Studio. Det fører til en lyd som har en viss tørrhet, men selvsagt kan det være prisen en må betale for å ikke å bruke et profesjonelt studio. Når vi først er i avdelingen for svakheter så er det ikke mulig å unngå å komme inn på trommelyden, som mangler den nødvendige snerten. En sannsynligvis kvalifisert gjetning er at trommelyden kommer fra en computer og ikke er basert på at en fra arten homo sapiens pisker skinn. Når så mye er sagt så synes vi selve konseptet med en reise gjennom metallverdens forskjellig subsjangere er en glimrende ide. Borislav Mitic gjør jo absolutt sitt til at dette blir en trivelig reise gjennom metallspekteret fra trashmetall til New Wave Of British Heavy Metal (NWOBM). Selve tittelen gir så vidt vi kan skjønne en pekepinn om at Mitic er en rimelig ambisiøs fyr som søker seg mot det perfekte. Mitic som opprinnelig er fra Serbia men nå bosatt i Canada, synes å ha en lidenskap for det perfeksjonistisk og diverse kreative musikalske prosesser. The Absolute er jo en evigvarende søken etter det perfekt og ultimate, og således er tittel på skiva meget treffende. En slik søken gjelder jo på to plan, for enkeltindividet og på makroplan for den verden vi lever i. ”The Absolute” er skive nummer tre fra Mitic hånd, og utvilsomt den aller hardeste, noe som jo er temmelig naturlig for at den skal leve opp til navnet sitt. Perfekt er ikke denne skiva, men innen shredding er den blant de klart beste vi har hørt. Vi finner mange detaljer som vi liker innen fraseringen, kreativiteten, herlig fart og presisjon, tilstrekkelig med intelligens og melodisk følelse. Dundrende riff kombinert med gitarvirtuositet er en gjennomgangsmelodi, og således er dette verket definitivt designet og mest velegnet mest for de som er glad i instrumental shredding. Låtenes navn gir bud om et konseptalbum, og vi finner at Mitic klarer å fange tematikken meget bra musikalsk. På ”Hidden” er det som befinnes seg like foran oss men som likevel er skjult på agendaen. Så nær men akk så fjern! Låten er veldig stemningsfull og har en flott vinkling med Balkaninfluert musikk som fint kombineres med blytunge riff. Et tidløst tema som jo løfter alltid er tematikken på ”Promises”. Løfter er lette å inngå og lette og bryte, men ikke uten at diverse følelsesmessige aspekter på en eller annen måte setter inn med stor eller liten styrke av de impliserte partene! Låten startet med virkelig blytunge monsterriff før arpeggioens spennende verden får seg et besøk i en fint utmeislet melodisk setting, og soloene på denne låten er de mest krakilske og desperate på hele skiva. Akkurat det er jo fint i tråd med hva inngåtte eller brutte løfter kan føre til av sinnsstemninger! Den låten som gir oss mest er foruten om de nevnte ”The Prize Of Eternity og ”The Absolute” som viser til fulle Mitic sitt ekstremt fortreffelig fingerarbeide. Vi kan ikke skjønne annet enn at dette er ei skive som de som aldri kan få nok av Bruce Bouillet,  Joey Tafolla, Marty Friedman, Tony MacAlpine, Paul Gilbert, Jason Becker, Ritchie Kotzen, Vinnie Moore, George Lynch og David Chastain knapt kan klare seg uten! For oss andre er det hyggelig å henge med et stykke, men vi må erkjenne at vi gjerne kan dele skiva opp i mindre deler når vi skal spille musikken, men da er skiva en fornøyelse å lytte til.

• www.borislavmitic.com

• www.myspace.com/borislavmitic

• 01. The Absolute

• 02. Secret Of Life

• 03. Hidden

• 04. Within All Existence

• 05. Promises

• 06. The Prize Of Eternity

• 07. For The Chosen

• 08. Fighter Of Glory

• 09. Walking The Path

• 10. To One Truth

Borislav Mitic – Absolutt alt alene!

Mastermind – Insomnia

Med nær innpå ti år siden siste verk fra Mastermind er det selvsagt på høy tid at ”Insomnia” kommer ut til folket. Siden den spede begynnelsen i 1986 hvor brødrene Bill og Rich Berends startet bandet, har vi alltid sett frem til ethvert nytt verk fra Mastermind med en viss spenning. Progressiv legert musikk med spenstige arrangementer og rikelig med vilje til å eksperimentere har alltid stått vårt hjerte nær. Det heftige samspillet mellom gitarene til Bill Berends og brettene til Jens Johansson har som oftest  bidratt til at Mastermind ikke har fremstått som så erketypisk progmetall. Kombinert med en ofte snerten låtskrivning og gode velfungerende ideer slik at musikken ikke blir statisk og uten bevegelse,  er Mastermind sin musikk noe vi med glede låner øret til. En nyhet til ørene er vokalen til Tracy McShane som her debuterer i plateformatet med Mastermind. Musikken på ”Insomnia” er delvis tuftet på hennes svært gode og kraftfulle stemmeprakt, men også fokuset på den gode melodi er et særdeles viktig element her. Dette som en kontrast til Mastermind sin lefling med overdrevet instrumental lek på noen av de tidligere skivene. ”Insomnia” er bandets sin syvende skiva, og sannsynligvis også deres beste. Bill Berdends er også klokkeklar på at han ikke ønsker å resirkulere tidligere musikk, men vil lage musikk med ny innfallsvinkel her som strekker grensene for progmetall og ordinær prog ganske kraftig. Skiva er prektig variert og velspilt, og skiva henger bra sammen og er et verk som vokser ved gjentatte lyttinger og skiva bør nytes i sin helhet. Lyrikken er basert på observasjoner og refleksjoner fra dagliglivet, som faktisk kan være egent til søvnvansker ellers sågar søvnløshet. Akkurat søvnløshet, Insomnia er en passende tittel fordi selve innspillingsprosessen førte til mye tap av søvn for musikalsk maestro Bill Berends. Alle låtene har flust av musikalske utfordringer i seg, som for eksempel ”Nietzche” hvor stor instrumental skikkelighet gir oss en låt som har mye til felles med hva Planet X holder på med.  ”Insomnia” er ei skive med mye bra innhold og spekket med musikalsk handling slik at enhver følelse av det å gå på tomgang er temmelig fjern. Her er spilles det ikke tid på lange temautviklinger, men pur og ekte musisering hvor varene leveres til full tilfredshet. Skiva har sannsynligvis lang holdbarhet, fordi mange nye ting oppdages for hver gjennomlytting, og bør være noe for alle som har åpne øreganger.

• www.myspace.com/mastermindband

• http://mastermindband.com/main.html

• 1.      Desire

• 2.      Break Me Down

• 3.      One More Night

• 4.      Meltdown

• 5.      Piggy World

• 6.      No Answer

• 7.      Broken

• 8.      Night Filer

• 9.      Nietzsche

• 10.  Last Cigarette

•  Bill Berends – Gitarer, keyboards og bass

• Rich Berends – Trommer og perkusjon

• Tracy McShane – Vokal

• Jens Johansson – Keyboards

Gjesteartist,

• Chris Elke – Bass

• Greg Hagen - Bass

Mastedon - 3

Etter nær innpå tjue år stillhet dukker Mastedon opp igjen med ny skive og ny besetning hvor alle så vidt vi kan skjønne er personlig kristne. Som de utsøkt fleksible og ikke forutinntatt menneskene vi er, så spiller dette selvsagt ikke noen rolle isolert sett da vi har respekt for folks tro. Det som er relevant her er at denne felles plattformen kanskje påvirker musikken og ikke minst lyrikken. Uansett så er Mastedom et stjernelag av kjente musikere uten at det nødvendigvis avleirer god musikk. Kerry Livgren er jo en rimelig anerkjent gitarist fra blant annet Kansas, mens Dave Amato har spilt med Reo Speewagon. Bassisten Anthony Sallee er kjent fra White Heart og Dan Needhan har slått på trommene hos Garth Brooks. Brødrene Elefante var jo stifterne av Mastedon, og John har sunget og spilt keyboard hos Kansas og produsert kristenrock bandet Petra. De to forrige albumene til Mastedon hette ”It`s A Jungle Out There” og ”Lofcaundio” og regnes som to ganske bra skiver innen melodisk hardrock av mange. ”3” er på noen måter en naturlig fortsettelse av de to første skivene, og vi får en anstendig AOR album med litt progfølere her og der. Som på den lange låten ”One Day Down By The Lake” som har litt Kansas i miksen, og er en bra AOR episk progstenket  låt. Skiva gir oss ellers flust med gitarrock med rikelig med harmonier og ofte temmelig catchy toner.”3” en nok en tanke mer dempet og rolig en bandets to førstefødte, og skiva ligger mer opp mot John Elefante sine soloplater. Det er vel ikke spesielt overraskende da John Elefante jo står for låtskrivningen på begge konstellasjonene. Det merkes spesielt på ” Nowhere Without Your Love” som er temmelig AOR preget med massiv koring og småsvulstige arrangementer. Lyrikken er jo som nevnt opptatt av mer kristen tematikk og estetikk som sikkert noen kan finne forstyrrede, men først og fremst er dette ei fin skive innen AOR segmentet. Noe blant annet låten ”Western World” sørger for med sin Hammond orgel og Deep Purple vibber, og ikke minst ” That’s What You Do” som arrangementsmessig har mye prog i seg. De som liker AOR og melodisk hardrock bør merke seg denne skiva, da den skiller seg noe ut i en myriade av likelydende band og har en del særpreg og spennende musikk å by på.

• http://www.mastedonband.com        

• http://www.johnelefante.com/

• http://www.myspace.com/johnelefante

• 1. Revolution Of Mind

• 2. Slay Your Demons

• 3. Nowhere Without Your Love

• 4. One Day Down By The Lake (See You Real Soon)

• 5. Water Into Wine (Fassa Rokka)

• 6. Questions (It’s About Time)

• 7. You Can’t Take Anything

• 8. Lying

• 9. Western World

• 10. That’s What We Do

• 11. Dust In The Wind

• John Elefante – Vokal, rytme gitar og keyboards

• Dave Amato – Vokal

• Kerry Livgren- Gitarer

• Anthony Sallee - Bass

• Dan Needham - Trommer

• Dino Elefante – Elektrisk og akustisk gitarer og bakgrunnsvokal

Gjestemusikere,

• Tim Smith – Bass på  2

• Jr McNeely- Gitarer på 6

Keel – Streets Of Rock`n Roll

Keel er også et av disse bandene som oppstod på åttitallet og hadde stor suksess for så å forsvinne inn i glemselen og påfølgende oppløsning. Etter mange år så blir det til glede for fansen en reunion, og denne skjedde for Keels del i 2008. Denne skiva utgis for øvrig simultant med “The Right To Rock: 25th Anniversary Edition”, så ryktene om Keels død er altså sterkt overdrevet.  Det er derimot ikke å overdrive å si at Keel her leverer akkurat det som kan forventes fra den kanten og ”alle” hjerter gleder seg kanskje? Omtalte glede kommer fra en leveranse av kommersiell hardrock med tvilliggitarene til Bryan Jay og Marc Ferrari, den kraftfulle og gode stemmen til Ron Keel, og en rytmeseksjon som gjør en stødig jobb. Las Vegas bandet har brukt Pat Regan som produsent, og den kroppen har arbeidet med blant annet Kiss, Deep Purple og Warrant. Regan har i høy grad sørget or at lyden holder mål på ”Steets Of Rock`n Roll”, og sammen med mastering fra Brad Vance er det i alle fall ikke lyden som eventuelt gjør at skiva ikke selger i bøtter og spann! Ankepunktet mot skiva er at vi i høy grad har hørt det før, og det er lite nytt og friskt å låne ørene til. Solid håndverk og temmelig striglet rock uten særlig mye mothaker og med fokus på det melodiøse og catchy til de grader, mer enn på friske musikalske ideer og artige og lyttbare kreative krumspring er hva Keel serverer her. For oss blir dette som oftest for glatt og intetsigende, men det er hevet over enhver tvil at ”Streets Of Rock`n Roll” vil varme alle de som liker lett sukret og temmelig snill rock.

• 1. Streets Of Rock & Roll

• 2. Hit The Ground Running

• 3. Come Hell Or High Water

• 4. Push & Pull

• 5. Does Anybody Believe

• 6. No More Lonely Nights

• 7. The Devil May Care (But I Don't)

• 8. Lookin' For A Good Time

• 9. Gimme That

• 10. Hold Steady

• 11. Live

• 12. Brothers In Blood

• Ron Keel - Vokal
  Marc Ferrari – Gitar

• Bryan Jay - Gitar
  Geno Arce - Bass
  Dwain Miller – Trommer

Gjesteartister,

• Jaime St. James - Bakgrunnsvokal

• Paul Shortino - Bakgrunnsvokal

Unlearn – Places

Unlearn opererer i gråsonen mellom postrock, ambient musikk og mer eksperimentell musikk og er et ”vokalløst” ensemble. De har visse likheter med Mogwai og The Album Leaf, men er faktisk temmelig egenartede og forfriskende. Bandet er hjemmehørende i Seattle i Washington og ”Places” er debuten, og klarer å ta minst et skritt tilside for den gemene hop her.  De klarer å skape ganske så interessante lydlandskaper som er av episke dimensjoner og som utstråler musikalsk modenhet på tross av ikke all verdens rutine. ”L’inondation” åpner strålende med mer snille og ”søte” toner før vi utfordres med nærmest støyliknende industrielle lydkulisser som nesten, og bare nesten ødelegger stemningen. Låten vokser som en snøball i fritt løp, og trommer og skitten bass gjør sin entre og gir oss en låt av dimensjoner. Unlearn viser oss her hvordan støy og melodi fint kan ha et produktivt og fruktbart samarbeide som resulterer i stemningsfull og spenstig musikk. Musikalske landskap hvor Brian Eno ofte oppholder seg er det å finne på ” Ocean Of/Oceans”, men Unlearn tilfører denne minimalistiske settingen et større utvalg av instrumentering og tar således et skritt til siden som vi tidligere har nevnt. Låten bygger seg fortreffelig opp og er vakker og sakteflytende, kanskje noen vil si litt for dvelende? Det nevnte vil lett bli en innvending mot musikken til Unlearn, og grensen mellom det broderende med litt lite musikalsk fremdrift og muskler og det vakre er ofte nokså uklar. Mer eksperimentell, skremmende og vakker er ”Ellenwood Drive”, mens ”Emerald City” har mange følere til Thom Yorke, med ren gitarlyd kontrastert med postrock digitalsime! Når så også de fete og tøffe basslinjene blir med på leken blir det rett så trivelig og artig. Unlearn står for kjerneverdier som melankoli, kreativitet, organisert støy og skjønnhet.  Melankolien er så å si alltid tilstedeværende og gjerne i bøtter og spann så å si og er et svært viktig musikalsk element. Støyen er det ikke så mye av, men den som finnes er med å brekke opp lydbildet som ofte er temmelig vakkert legert. Det er nå engang slik at mange av oss bare kan tåle visse doser av det vakre, og derfor er støyen og den industrielle vinkling så viktig for å få frem kontraster. Det å forene det vakre og det mer støyende krever en stor posisjon kreativitet og derfor er det så viktig at Unlearn har nevnte kompetansen.  En kompetanse som gjør at ”Places” er en flott debut med mye bra og spenstig musikk som vil egne seg meget vel for de som bekjenner seg til innovativ postrock.

http://www.myspace.com/theunlearn

01.             Lost And Found ( 3:12)
02. L’inondation ( 5:50)
03. Still Life With Actress ( 4:29)
04. Ellenwood Drive ( 2:51)
05. Emerald City ( 5:47)
06. Ocean Of/Oceans ( 6:30)
07. At Home ( 4:45)
08. Whiteout ( 6:20)
09. Mechanisms ( 4:51)
10. Northern Hemispheres ( 5:04)

James Key –

Jason Kopec –

Greg Ferguson -
 

Matthew Anderson – Merciless Ocean

Matthew Anderson er her ute med oppfølgeren til debut EP-en ”Fragments” fra 2008, og ”Merciless Ocean” er et album i fullt format. I samme format er faktisk også musikken idet det episke har gode kår her, og vi får en fengslende og intens sonisk reise. Musikken på denne skiva er også å betrakte som musikk som plasserer seg en plass imellom den eksperimentelle ”Fragments” og den mer nedstrippede debut CD-en ” The Distance”, ifølge Anderson. Skiva er basert på et konsept og med sammenhengende lyrikken får musikken en fin flyt. Musikalsk sett trekker Matthew Anderson veksler på influenser fra mange forskjellige stilistiske retninger som nu-folk, alternativ rock, ambient og vi kan høre små fragmenter av for eksempel Tool, Fleet Foxes, Radiohead og Pink Floyd i musikken til Anderson. Vel så viktig er det at skiva er flott variert, og i takt med det den selverklærte musikknerden Matthew Anderson sier så er dette en rimelig ambisiøs skive. Noe som også slår en er at skiva har så mye pågangsmot, så mye talent, og så mye å by på, og at Matthew Anderson er en så dedikert musiker og at han åpenbart lever og ånder for musikk. Denne unge musikeren fra Kent i Ohio er det svært sannsynlig det bare er et  tidsspørsmål før blir et kjent og stort navn innen progsegmentet, og du kan likevel først som sist gjøre deg kjent med musikken hans! Multiinstrumentalisten Anderson har vist at han nærmest i positiv forstand er besatt av musikk noe et utall demoer og utallige planer vedrørende musikk viser. Alt han rører ved blir ikke til gull men du store alpakka så mye lidenskap han legger ned i musikken! På ”Merciless Ocean” står han for all musikk og produksjon, og om vi ikke er helt feil så har han også laget den flotte cover art kunsten! Eneste unntaket er trommene som Alex Earnhardt tar seg av, og nevnte Earnhardt er fra Anderson sitt andre band Albatross. Musikken på denne skiva har mange spor med akustisk gitar i front, og som oftest er det velformulerte arrangementer og temmelig velskrevne låter som dominerer. Som en fin kontrast er det en hardere side av Matthew Anderson som skiva også viser frem, og den hardere varianten har klare hint av Steven Wilson og hans Porcupine Tree. Akkurat det er ikke så unaturlig da Anderson er en stor fan av Wilson, men musikken er på ”Merciless Ocean” henter inspirasjon fra Wilson og det er overhodet ikke snakk om noe blåpapirakultur. Det beviser blant annet den flotte låten “Retrobution” som har en herlig dyster ambient helning, men også gir masse flott og dyktig gitararbeide og ikke minst heftig og dyktig bruk av keyboard. På den instrumentale ”Automsurf” tar Anderson i bruk temmelig melankolske samplere med lyder hentet fra det maritime miljø som står meget bra til den stemningen låten gestalter. Akustisk gitar gir deretter et fint tilskudd til lydlandskapet før skurrende og disharmonisk elektrisk gitar virkelig gjør susen og bidrar heftig til å meisle ut en knallbra låt. Nevnte låter sammen med en for øvrig jevn og god låtkolleksjon viser at Anderson bærer i seg store musikalske evner. Selve lyden på denne utgivelsen er ikke helt perfekt men har en anstendig kvalitet som bare vil bli bedre når det gis mulighet til bedre studiofasiliteter, forhåpentligvis i nær fremtid. I nær fremtid dukker alltid like energiske og hardtarbeidende Matthew Anderson opp med ny skiva, men i mellomtiden kan vi spille denne om og om igjen, da den definitivt er verdt utallige spill i spilleren.

• http://www.cdbaby.com/cd/matthewanderson

• http://www.myspace.com/schwebemusic

• 1.      Echoing Underneath (part 1)            5:24               

• 2.      Windows        5:32               

• 3.      Echoing Underneath (part 2)            5:57               

• 4.      Retribution    11:05             

• 5.      Flooded          6:23               

• 6.      Merciless Ocean       3:51               

• 7.      Autumnsurf    8:41    

Mathew Anderson – Nesten absolutt alt på denne skiva!

Albatross – The Rebel Of The Lover

Albatross så dagens lys i 2006 med kallenavnet Overtone, og med kameratene Matthew Anderson og Alex Earnhardt som utøvende musikere. Før det hadde duoen spilt sammen i bandet Postscript som utga er haug med demoer. Musikken til Albatross beskrives ofte som en blanding av postrockens refleksjoner, moderne metall sin aggresjon og alternativ rock sin energi. Disse ganske så unge herrene har i alle fall laget musikk her som oser av ambisjoner, og det skal de ha kreditt for. Likeså er det flott å observere at viljen til å eksperimentere ikke går på bekostning av den gode melodi. Det er nå en gang slik at et solid låtfokus ofte er den ulitmate basis for å lage finurlige stemninger, spennende lydlandskaper, hypnotiserende atmosfærer osv.   Albatross er stallkamerat hos Mrsvee med Resonance Association som vi har omtalt positivt tidligere. Det kommer derfor ikke som noen overraskelse at ”The Rebel Of The Lover” innehar såpass mye musikk som føles frisk, freidig og som musikk med nok egenart og særpreg at den ekle følelsen av ”har-hørt-det-før-temmelig-ofte” ikke dukker opp. Ungdommelig pågangsmot kombinert med en dedikert vilje til å formidle den musikken som nærmest bobler inne i hodene til musikerne har alltid vært et pre for å lage god musikk. Når vi så kan berette om en utvistelig evne til godt låtsnekkeri, dyktige traktering av instrumentene og store musikalske talenter. Da er mye på plass, og det er bare å løpe av sted å få utgitt musikken på plate. Akkurat det er jo selvsagt denne skiva er levende bevis på, og musikken beskrives svært forenkelt som en miks av Fleet Foxes, Pink Floyd, Lamb Of God, Fleet Foxes, Oceansize, Explosions In The Sky. Slike beskrivelser er jo bare en skisse for virkeligheten, men sier i alle fall litt om musikken. Det som slår en når skiva snurrer i spilleren er at her er det musikere som har mye å bidra med og som lager temmelig spennende musikk som en får lyst til å høre mer av. Å si at alt er perfekt vil være å ta alt for hardt i, men musikken ”napper” i hjernebarken og er rett så triggende. Lydmessig er det ikke alltid at kvaliteten står i stil musikernes talent, men det må en jo bare se stort på da dyre studioløsninger som bekjent jo koster flesk. Musikere i starten av sin karriere er jo bare unntaksvis i stand å kampere i virkelig eksklusive studioene. Musikken er spilt inn i duoens hjemmestudio, med unntak av trommelyden. Den er til gjengjeld spilt inn i en lokal kirke! ”The Rebel Of The Lover” er ei prektig variert skive med to unge, dyktige og kreative musikere som øser av sine rikholdige musikalske kilder og gir en virkelig flott og smakfull debut her. Første halvdel av skiva er mer aggressiv mens siste del er mer selvgranskende og er atmosfærisk legert.  Musikken vokser seg også ytterlige stor og sterk ved gjentatte avlyttinger, og anbefales for de som vil ha ekte og genuin musikk som også er velspilt og flott arrangert.

• http://www.myspace.com/albatrossoh

• burningshed.com/store/mrsvee/

• 1.Last Arabesque

• 2.Dig

• 3.Storm

• 4.Outside the Cell

• 5.The Rebel and the Lover

• 6.Mockingbird

• 7.Ascend, Let Go

• Matthew Anderson – Vokal, gitarer og trommer

• Alex Earnhardt – Vokal, gitarer, bass og trompet

At War With Self - Act Of God

Musikk uten grenser fra Glenn Snelwar og hans At War With Self fordi her er det en sjangerforrakt som er forbilledlig! Her finner vi i den musikalske miksen elementer av både funk, grunge, psykedelia, industrial, metall, prog og klassisk. I seg selv er selvsagt ikke en slik  blanding noen garanti for bra musikk, og faren for et sabla søl er så absolutt tilstede. Søl blir det definitivt ikke her, og årsaken er at maestro Glenn Snelwar svinger taktstokken og har full musikalsk kontroll, og øser ut av sine tilsynelatende utømmelige kilder av pur musikalitet og talent. Når så musikken også forettes med hjerte og følgelig stor innlevelse og låtmaterialet er jevnt over meget bra smidd og det er flust opp med kreative ideer, da er det kort vei til hva vi definerer som virkelig god musikk. Omtalte Snelwar er forøvrig kjent fra den fine debuten til Gordian Knot i 1999 og ypperlig gitarspilling. Her er han ute med skive nummer to under At War With Self konseptet som varer så lenge som femtiseks minutter. For å få dette prosjektet vel i havn trenger selv en kapasitet som Snelwar en musikalsk håndstrekning. Her heter hjelpen i hovedsak Damon Trotta, og han bidrar i rimelig stor grad til at denne skiva blir så vellykket.  Trotta er så vidt vi kan skjønne en gammel barndomsvenn, og vel så viktig er at den musikalske kjemien mellom Snelawar og Trotta  er noe ”Act Of God” nyter godt av. Vi får en positiv galskap og en intensitet som bare kan komme fra det å spille hverandre gode og åpenbart ha det gøy sammen. Vi skal heller ikke undervurdere det faktum at ”Act Of God” i motsetning til debuten har vokal som jo utvilsomt forandrer musikken radikalt for mange lyttere. Uansett så er ”Act Of God” ei skive som er både løssluppen og strukturert og faktisk tidvis fremkaller herlige frysninger på ryggen! Den musikalske kraften og det underfundige og kreative bidrar til denne gode følelsen, men også albumets nerve og tilstedeværelse er svært viktige ingredienser. Lyrikken er også høyst oppegående og på for eksempel ”911” referer selvsagt til det groteske og skammelige angrepet på World Trade Center i 2001. Musikken fanger formidabelt opp det spekteret av følelser 9/11 gestaltet, og bygger seg formidabelt opp fra akustisk gitar til brennhete riff for så å tone ned til der det hele startet. Tittellåten sitt musikalske sortiment inneholder også Snelwar sin subtil akustiske gitarspilling, men tar en 180 graders sving og gir oss rimelig slemme musikalske landskap stenket med arabiske vibber, som er en perfekt avslutning før neste låt, som er omtalte 911. Låtene på den skiva er ofte mangefaset, men er alle utstyrt med stor egenart og flust med skjel og innovative ingredienser. Mye her handler om å formidle følelser og stemninger, og i så måte lykkes Snelwar og Trotta til tusen.Det er bare hør på låter som ”No Place” og ” Ursa Minor” og dette blir klinkende klart! ”Acts Of God” er ei skive som gir oss mange fine musikalske øyeblikk, og bør være skreddersydd for de som liker progmetall og da de får alt de kan drømme om på ei svært variert, intelligent, dynamisk og finurlig skive.

• www.glennsnelwar.com

• www.myspace.com/glennsnelwaratwarwithself

1. Acts of God
2. 911
3. Threads
4. Ursa Minor
5. End in Blue
6. Martyr
7. No Place
8. Choke Loud
9. Refugee

Glenn Snelwar – Akustiske og elektriske gitarer, mandoliner og synther
Damon Trotta - Bass, vokal, E-bow, didgeridoo (stor fløyte av bambusrør) og programmering
Mark Sunshine - Vokal
Manfred Dikkers - Trommer
Steve Decker - Trommer
Dave Archer - Synther
James Von Buelow – Gitarer og programmering

Marching Mind – Marching Mind

Disse musikerne har sitt eget konsept som de kaller Grog og det er forenklet forklart en rendyrking av grønsjen rå stemninger, attityden fra metall og det mer subtile og følsomme fra prog! Grog er altså ikke noen ny sjanger men å betrakte som et konsept hvor musikken i høy grad konverserer med lytteren, og litt pompøst sagt er en slags mental hygiene i en musikalsk forkledning. Marcing Mind kommer fra Vancover i British Columbia i Canada og hadde sin spede start i 2005. En start som relaterte seg til fin musikalsk og menneskelig kjemi mellom vokalist og brettist Jeremy Tardiff og gitarist Chris Neal. Disse to ”fant hverandre” i jammingens forunderlige verden, og veien til Grog konseptet var rimelig kjapp. Et konsept som gir mye glede og hygge til musikerne i Marching Mind som synes de spiller den musikken som er optimal for øyeblikket. En musikk som er full av energi men også melodisk, røff men følsom, storstilt med også jordnær! ”My New Enemy Helcion” klokker inn på femtito minutter, og er en ganske så spennende musikalsk reise som gir oss mye av det bandet ifølge menyen skal levere. Det er flust med kontraster og musikken har mange fine øyeblikk og variasjonen er jammen ikke dum den.  Forbildene til Marching Mind er mange og vi kan nevne noen, Zamfir, Pearl Jam, Gentle Giant, Primus, Voivod, Genesis, Thelious Monk, J.S. Bach, King`s X, Rush, Nomeansno og Camel. Vel så viktig er det at bandet åpenbart trives med musikken de forretter og har tydeligvis masse spilleglede. Dette gir oss sammen med gode låter og fet stemning er meget fin debut. En debut hvor låtene er dyktig arrangert og gjennomkomponert, og hvor balansen mellom vokal partiene og velklingende og heftige instrumentalpartier er meget bra. De stemningsmessige uttrykkene står formelig i kø, og det er stadig noe nytt spennende som dukker opp selv om ikke alt trigger like mye hele tiden så er det mangt og meget som selv den mest bornerte musikkelsker vil ha glede av på denne skiva. Vi synes at Marching Mind er på sitt aller beste når de har sine ekskursjoner hvor det progressive vektlegges i forskjellig grad, men ser likevel at musikken konseptet Grog leverer er både seriøst, spenstig og finurlig at vi i høy grad gir dette verket vår fulle tilslutning. ”My New Enemy Helicon” er ei absolutt oppløftende skive som har nok originalitet, musikalitet og substans til at vi er fornøyd.

www.myspace.com/marchingmind

• 1. Data Complex

• 2. The Way Out

• 3. Forgotten Face

• 4. Mission

• 5. Shattered Helm

• 6. The Harbinger

• 7. Placid Ascension (The Tower: Part 1)

• 8. Temporary State of Balance (The Tower: Part 2)

• 9. Luminous Descent (The Tower: Part 3)

• 10. Awakening

• Jeremy Tardif – Vokal og keyboards

• Will Goodall - Bass

• Sebastien Leger - Trommer

• Chris Neal - Gitarer

At War With Self - A Familar Path

Teknisk/ ekstrem progmetall kategoriseres At War With Self hos Prog Archieves, men det er jo i beste fall overforenklet! Helt sant er det derimot at ” A Familiar Path” er bandets tredje album, og at vi nok en gang kan lytte til at Glen Snelwar sin musikk faktisk er bedre enn forrige verk som likevel var meget bra! På dette verket er det en musikk som er full av overraskelser i en intelligent tapning med både aggresjon og mer tenksomme øyeblikk nennsomt fordelt utover på skiva. Akkurat denne bruken av kontraster er så smakfullt utført og er en viktig årsak til at At War With Self skiller seg ut i en musikkverden full av etterapere og kopister. Monsterriff med muskler som strutter og vare og til dels skjøre og skjønne musikalske øyeblikk forrettes og kombineres med den største naturlighet. Låtene er også jevnt over svært gode og musikerne er jo en fryd å høre på. Med seg denne gang, som på forrige album, har Snelwar den svært dyktige trommeslageren og perkusjonisten nederlandske Manfred Dikkers, som til daglig spiller i blant annet ATM Project og Kolios Project. Dikkers bidrar i høy grad på denne skiva med sin distinkte, intelligente og komplette tromming. Med en slik rytmisk mester med på laget kan virkelig Glen Snlewar tillate seg å leke seg med diverse instrumenter. En ”lek” som er finurlig utført på alt han trakterer, og hvor hans meget betydelig evner som gitarist høres på forbilledlig vis, alltid smakfullt forrettet, og med blant annet et vel av herlige akustiske toner. Det blir aldri kjedelig med At War With Self, men tvert om en svært underholdende og variert musikalsk reise hvor det er mye kompleksitet som likevel er forbausende og behagelig tilgjengelig. Et eksempel på dette er tittelsporet som er en perle av en ambisiøs låt på nesten ti minutter hvor talentet til Snelwar virkelig blomstrer med flust av gode ideer som dras trygt i havn. Låten er også den første med vokal og har en noe mykere teint enn det øvrige sortimentet og en melodisk helnings som vi liker meget godt. Ellers er denne skiva ganske hardt legert, og er nok At War With Self sin mest aggressive så langt, men det fungerer til tusen.  Fungerer gjør følgelig fortsatt grunntanken til At War With Self som med en metafor fra matlagningen kan si at musikkener en subtil klassisk gitarspilling på en seng av progmetall og pyntet med kløktige musikalske ideer som fungerer! Vi kan også si at her får vi King Crimson estetikk og aggresjon som møter Steve Howe og Steve Hackett gitarer i pur spilleglede og musikalsk nytelse kanskje er en passende beskrivelse for forholdsvis mye av musikken på denne skiva. Ei skiva som har den flotte evnen at skulle noe ikke være 100 % optimalt for lytteren, så lurer det garantert noe nytt og spennende på neste musikkparti. Musikalsk variasjon, talent og kreativitet er noe som aldri må undervurderes. Skivas andre låt med vokal er ”Ourselves” hvor vi til og med får en vokalduell mellom Glen og Maggie Snelwar. På denne fine låten ”Ourselves” viser  Snelwar at han virkelig også behersker keyboard, i en låt med heftig elektrisk gitar i arpeggiomodus. ” A Familiar Path” er på førtito minutter, og har kreative spenn som virkelig er velegnet for å glede lytteren. En glede som gir lytteren mange ytterst stemningsfull øyeblikk men også en intensitet som er smittende og en flott og meget vel utført musikalsk variasjon.

• www.glennsnelwar.com

• www.myspace.com/glennsnelwaratwarwithself

• 1. Reflections 5:56

• 2. Diseased State 3:12

• 3. A Familiar Path 9:35

• 4. The Ether Trail 2:28

• 5. Ourselselves 6:29

• 6. Etude No.10 4:03

• 7. Concrete and Poison 8:01

• 8. Hope  2:44

• Glenn Snelwar – Akustisk og elektrisk gitar, mandolin, bass, keyboards og vokal

• Manfred Dikkers – Trommer og perkusjon

• Maggie Snelwar – Bakgrunnsvokal på 5

Cailyn/Dani – True Lies & Other Fairytales

Skive to fra Cailyn Lloyd fra Fond Du Lac i Wisconsin, og denne gang med vokalisten Dani som til vanelig synger i bandet Oil Can Harry. Skiva har ni låter hvorav fire er originale komposisjoner mens de andre fem er cover av noen av Cailyn sine favorittartister sine låter. Kansas, ELP, Aerosmith, Jimi Hendrix og Traffic er de utvalgte, og alle låtene er fra før 1980, noe som nok forteller en del om Cailyn Lloyd sin musikalske tidsperiode preferanser. Cailyn Dani har virkelig strevd med å sette sitt personlige bumerke på låtene til sine helter og forsøkt en mer moderne innpakning, Låtene er derfor omskrevet og omarrangert for å låte friske og annerledes med dynamisk kvinnevokal og virtuos gitarspilling som to av de bærende elementene. For det er ikke tvil om at Cailyn er en meget dyktig gitarist noe også det meget velrenommerte tidsskriftet Vintage Guitar Magazine har merket seg! Som den ambisiøse musikeren Cailyn synes å være har hun også tilegnet seg bra kompetanse innen bass, trommer og keyboards! Den øvrige musikalske kompetansen er ervervet gjennom heftig spilling innen London sitt blues og rock miljø. Vokalisten Dani Daly har ofte en uttrykksfull, sterk og klar alt, og på denne skiva synger hun meget bra, med unntak av noen låter som det virker som hun ikke føler for rett og slett! Dette gjelder spesielt enkelte av coverlåtene som hun så å si aldri ” kommer under huden” på låtens opprinnelig stemningsfragmenter. Emerson, Lake & Palmer låten ” Still... You Turn Me” er et eksempel på det nevnte. Derimot er Dani ofte virkelig er i sitt ess på de låtene som ikke er coverlåter, som på for eksempel på skiva høydepunkt ”Heading West”. Her kommer virkelig Dani sin tøffe røst til sin rett, og sammen med Cailyn sin bluesstenkede gitarspilling er dette en knallbra låt. Også på låten med den megetsigende tittelen ”Lady Kicks Ax” viser Cailyn verden hvilken fantomgitarist hun er. Denne skiva viser oss to unge og talentfulle og musikalsk sett sultne unge damer, som virkelig gjør sitt ytterste for å levere et bra produkt. Alt disse to musikerne leverer her fungerer ikke optimalt i våre ører, men det er så mye bra musikk her at ”True Lies & Other Fairytales” absolutt er ei skiva å sjekke på for eksempel bandets myspace side. Vi kommer i alle fall til å følge disse fagre damenes musikalske sprell i fremtiden, og ser virkelig frem til neste skive.

• cailynrox.com/

• http://www.myspace.com/cailynrox

• http://www.facebook.com/pages/Cailyn/88087502602

• http://twitter.com/cailynrox

• 1.      Heartland

• 2.      Still...You Turn Me

• 3.      Lady Kicks Ax

• 4.      Portrait (He Knew)

• 5.      Heading West

• 6.      Dream On

• 7.      Wind Cries Mary

• 8.      Can 't Find My Way

• 9.      Road Not Taken

• Cailyn Lloyd – Gitarer, bass, trommer, keyboards, programmering.

• Dani Daly - Vokal

Shadow Circus – Whispers & Screams

Ei skive hvor de to første låtene er basert på lyrikken til henholdsvis Stephen King og Twilight Zone, og første låt kommer vi utførlig tilbake til! Det ligger så mye arbeid som to år bak skapelsen av dette verket, og det har ifølge musikerne vært en kraftanstrengelse av dimensjoner. Kimen til Shadow Circus ble lagt i 1994 da John Fontana og Corey Folta spilte sammen i et band som het Person Gratta som spilte en hard alternativ rock i nabolaget til for eksempel Jane`s Addiction. Noe etter dette oppdaget og falt John Fontana for den nye bølgen av dyktige prog ensembler som Spock’s Beard , Transatlantic og Flower Kings. Med slike fabelaktige inspirasjonskilder var ikke veien lang til å forsøke å lage musikk med samme estetikk, men med et definitivt eget bumerke. Snart stod Shadow Circus toget utålmodig på perrongen og prustet mens det ble skrevet intenst på låtene til debuten ” Welcome To The Freakroom” som var ei tidvis bra, men ei noe ujevn og uferdige skive. Dette verket var både noe skremmende men hadde også mye humor, det musikalske bunnivået var derimot noe lavt selv om det er noen sterke låter som veier opp for dette. Selve bandnavnet Shadow Circus er hentet fra en bok av Wayne Bradbury’s ”Something Wicked This Way Comes”. Her omtales villskapens sirkus som kommer til småbyer i midtvesten og skaper et vannvittig kaos og forandring. Akkurat det er også blitt en slags mål for Shadow Circus men i noe mindre skala dog! Bandet søker å skape noe unikt som gjør at status quo bare blir et fjernt minne og som sørger for at musikken har så mye fremdrift og essens at det er vanskelig og ikke la seg rive med. Med åpningslåten ”Project Blue” spenner de i alle fall sin musikalske bue skyhøyt. Enkelte vil sikkert si at det blir skivebom, og er pompøst og svulstig over alle støvelskafter og diverse andre klisjeer som florerer når enkelte oppdager musikk som er for intrikat for deres referanseverden! Vi derimot er i en tilstand av et lite kledelig modus som heter hakeslepp, men heldigvis uten tilhørende siklingJ Låten er så mangefaset og med så store kreative spenn at vi bare må bøye oss i ydmyk anerkjennelse av at dette er en episk låt som er klar for å havne på diverse ”best of” lister. ”Project Blue” klokker inn på 33 minutter, og alt synes å stemme her, og det er et arsenal av forskjellige stemninger og en knallbra fremdrift og variasjon i låten. Stephen King sin klassiske bok ”The Stand” er inspirasjonskilde, og de som kjenner til den boka vil om mulig få enda mer utbytte av låten. De som ikke har lest boka kjenner kanskje til at King er å betrakte som en grøssermester! Vi kan derfor trygt fastslå at Shadow Circus hang til det uhyggelig og skremmende fortsetter på ”Whispers & Screams”, noe jo også platetittelen i høy grad tilsier. Fortsettelsen er etter en slik låt er jo nærmest å betrakte som å hoppe etter Wirkola, men Shadow Circus kommer fra også dette med æren i behold selv om ”Project Blue” er en ytterst vanskelig låt å toppe for å si det mildt. ”Whispers & Screams” fremstår som ei skive med udiskutable kvaliteter som alle som liker prog og ikke minst progmetall lett vil kunne ha mye glede av å lytte til.

• http://www.myspace.com/shadowcircus

• http://www.shadowcircusmusic.com

• 1.) Project Blue

• - Captain Trips

• - The Long Road Home

• - The Big Fire

• - The Seduction of Harold Lauder

• - The Horsemen Ride

• - Hand of God

• - Coming Back Home

• 2.) Willoughby

• 3.) When Morning Comes

• 4.) Angel With Dirty Wings

• 5.) Bolero

1. David Lawrence Bobick - Vokal

2. John Fontana – Gitarer og keyboards

3. Corey Folta - Trommer

4. Jason Croft – Bass og keyboards

Samsara – Samsara

Instrumental postrock med mange ambiente og eksperimentelle utflukter fra dette ensemble fra Montreal, Quebec Canada.  Med forbilder som Explosions In The Sky ,Coldplay, Sigur Ros, Isis, Mono  Eluvium, E og This Will Destroy You er denne  EP-en et eksempel på hvor spennende denne sjangeren kan være. Fult så originalt og spennende er ikke bandnavnet som de deler med mange andre musikalsk konstellasjoner. Heldigvis er det musikken som er viktigst, og den er tidvis en blanding av postrockens mer stemningsfulle sider blandet med postmetall sine mer potent og harde injeksjoner. Dette gir et noe spesielt lydbilde som gjør at musikken får særpreg og flotte kontraster. Kontraster som gjør at Samsara skiller seg ut i mengden, og er vel verdt å lytte til og spesielt sporet ”Anthony`s Song” viser dette til fulle. I en sjanger hvor mange band likner temmelig mye på hverandre tar Samara et skritt til siden, og sørger for en temmelig variert musikk og kan utmerket vel ungere som en portal som mange musikkelskere strømmer gjennom, og finner ut at postrock er ganske så spennende. Selvsagt krever det mer en EP med bra låter før vi kan snakke om at dette bandet som postrockens redningsmenn og andre svulstige vendinger. Likefullt er denne EP-en en hørbart bevis på et band med potensial som allerede er kommet forbausende langt i sin utvikling, men som selvsagt fortsatt har noe vei å gå. Bandets mantra er å komponere musikksom taler for seg selv, og de er også rimeligopptatt av filmmusikk. Til sammen gir dette et fokus mot musikk som alene kan utgjøre en filmscene uten at noen av skuespillerne sier et ord. Akkurat det krever en spesiell teknikk hva gjelder låtskrivning, og bandet er da også opptatt av orkestrale partier i låtene. Her har de enda et forbedringspotensial, men allerede nå slår de til med noen utsøkte og flotte partier. Slik sett kan vi gjerne si at denne skiva er et soundtrack til en uskrevet film som Samara ynder å uttrykke seg, eller alternativt en tidløs musikalsk reise hvor historien ikke fortelles av ordene, men av notenes magi. Mer magi får vi om ikke lenge sannsynligvis da Samara ikke ligger på latsiden, men allerede tidlig i 2010 vil ha en ny CD klar. I mellomtiden får vi hygge oss med denne fire låters EP-en og nyte et nytt band som har såpass mye å bidra i en tid hvor alt for mye musikk høres til forveksling likt ut.

• www.myspace.com/samsaramtl

• http://www.youtube.com/watch?v=r084z9P7Ruk&feature

• F Sharp

• Anthony`s Song

• Lumpy Spud

• Hills

• Joel Blanchfield - Bass

• Peter Greyling - Trommer

• Adam I  - Gitarer, pian og programmering

Gjesteartister,

Luca Santilli - Gitarer

Franklin A

Morraine - Manifest Density

Temmelig mørk og hard kammerrock med mye improvisering i miksen som også gir rikelig spillerom for de ofte så spennende og stemningsskapende instrumentene som cello og fiolin kan være. Denne Seattlebaserte kvintetten opererer en plass i den musikalske sfæren mellom rock og fusion, og har flust med pur råskap, og et sound som er nærmest kjemisk renset for studiomessige produksjonstriks. Her taler musikken for seg selv, og den er fylt med klangfarger som er knapt kan la være å bli påvirket av da melodikken er såpass sirlig legert. Morraine er å betrakte som en del av Rock In Oposition bevegelsen, en subsjanger som for øvrig har vokst seg forbausende stor med årene og har fått mange undersjangere. Bandet har en tyngde og kraft som kan sammenliknes med for eksempel Dr. Nerve, John Abercombie og Boud Deun på deres hardeste partier, men først og fremst er Moraine et band uten mye musikalske dikkedarer og dill. Det er rett på sak med en kontant og potent måte å fremføre musikken på, og ikke mye brodering og dvelende musikalske landskaper.  Det som sinker fremdrift noe en er litt store doser av improvisasjon som tidvis ikke føre noen steds! Fart i musikken får bandet derimot med sin nærmest uhørte og uanstrengte eklektiske eksekusjoner, med hurdy-gurdy musikk, mathrock, bebop, django, 20 tallets swing osv. Dette er både ytterst fascinerende og imponerende og gir et distinkt særpreg til ”Manifest Density”. Som den åpenbare skipperen på skuta fremstår den glimrende gitaristen Dennis Rea, og hans gitarer er da også ofte i senteret for bandets sound. Ofte er det i samklang med cellisten, og noen ganger med fiolinisten, men nesten alltid søkende og utforskende og med noe lytterne kan utfordres av. Gitarsoloene til Rea snor seg rundt fiolinen og celloen på en ofte riktig så frisk og spenstig måte. Ruth Davidson på cello og Alicia Allen spiller ofte temmelig stakkato og røft, men det inntrykket dempes av temmelig elegant og utrykkfull frasering. Tonen kan tidvis være både ladet og tidvis skjærende fra Dennis Rea, men som oftest er det klangfylt selv om skiva ikke inneholder noen tangentlek. Temmelig hard kammermusikk er nok noe som noe forenklet sier mye om hva Morraine har på agendaen. På samme agenda er det altså en myriade av stemningstablåer som noen ganger fremkommer med velutstyrte melodiske linjer, noen ganger med ytterst heftig og begeistret strengelek, og noen ganger pumpende og trykkende rytmikk. Alt blir som oftest netthendt sydd sammen til et musikalsk hele som utgjør Morrainesoundet som er både særpreget og meget vitalt. Den tilsynelatende slentrende og avslappede holdningen til bandet som kombineres med velordnede og fantasifulle musikalske strukturen virker ofte meget pirrende på oss. ”Manifest Density” står ikke for noen musikalsks revolusjon, men har nok musikalske sprell til å holde på interessen, og nok særpreg til å skille seg noe ut fra massene. Skiva er absolutt noe for de som liker kvalitets instrumental musikk hvor samklang og kreativitet har gode kår og hvor et utall av sjangere inkorporeres med ydmykhet og smartness.

http://www.myspace.com/moraineseattle

• 1.      Save The Yuppie Breedeing Grounds 4,12

• 2.      Ephebus Amoebus 4,55

• 3.      Nacho Sunset 4,29

• 4.      $9 Pay-Per-View Lifetime Tv Movie 5,51

• 5.      Manifest Density

• 6.      Uncle Tang`s Cabinet Of Dr. Cligari  4,01

• 7.      Disillusioned Avatar 5,15

• 8.      Kuru 5,02

• 9.      Rveneg Grandmother 5,11

• 10.  Staggerin` 4,41

• 11.  Middebrau 6,46

• Alicia Allen – Fiolin

• Stephen Cavit – Trommer

• Jim DeJoie – Rørfløyte og fløyte

• Kevin Millard – Bass og baliset

• Dennis Rea – Gitarer

• Jay Jaskot – Trommer

• Ruth Davidson – Cello

Holostream - Time & Space

Et såkalt mystisk band hvor duoen Shawn Burnette og Mary White styrer showet. De to hevder å være mottakelige for å blande idioti og artisteri og å søke inspirasjon på de underligste steder! ”Time And Space” er bandets debut, og det er temmelig melankolsk musikk som dette bandet gestalter.  Den musikalske basen er bass, perkusjon og trommer hvorpå Shawn Burnette og Mary White vekselvis synger eller visker frem sin lyrikk som er mettet med ”lystelige” emner som ensomhet, død, sanseløs galskap og et bredt utvalg av generell elendighet. Akustisk og elektrisk gitar inngår en vellykket samhandling med det vokale og sørger for den melodiske injeksjonen og soundet er hva vi kan definere som kult, men også tidvis spenstig. Holostream er også opptatt av at det ikke er noen begrensninger for hva de kan kreere av musikk andre enn at deres egen kreativitet måtte stå i veien. Altså er det kun fantasien som setter grenser, og det er jammen et godt utgangspunkt for å lage spennende musikk. Variasjonsmessig så veksler de noen røffere låtene med ballader hvor vi forsynes med lag på lag med akustisk gitarer.  I Holostream sitt musikalske verden er stemninger og melodier to meget viktige elementer noe alle skivas tre ballader til fulle demonstrerer. Både “The Dark Rift”,”Time and Space” og “Half Empty” beveger seg der melankolien flyter, og gir fin næring til de som dyrker tristessen. Ønsker en derimot mer oppstemte låter så bør en lytte til ”No More Lies” og ”Only A Dream”. Skiva er på bare trettifire minutter, men Holostream får vist at talentet er der, selv om ikke alle låtene er av toppklasse. Vi etterlyser også en enda mer klart og distinkt særpreg, da vi finner at det lånes litt for mye fra andre band.  Når Holostream virkelig slår til som på fabelaktige ”More Than Memory” er de en fornøyelse å høre på, og vi kan da trygt fastslå at toppnivået er meget høyt. Også ”Eye For An Eye” er en meget bra låt, mens ”Still Conceiving You” og ”Whole” absolutt ikke er låter som trigger oss. Som alternativ rock betraktet er dette et lovende debutalbum. Vi tror også de som har en hang til melankolsk musikk vil finne mangt og meget bra å lytte til på ”Time & Space”.

www.myspace.com/holostream

• 1.      More Than Memories          4:16               

• 2.      Time and Space        3:33               

• 3.      Eye For An Eye        4:28               

• 4.      Honor            3:48               

• 5.      Only A Dream          2:59               

• 6.      Half Empty   4:13              

• 7.      No More Lies            4:00               

• 8.      The Dark Rift           4:01               

• 9.      Whole      2:33                      

Shawn Burnette – Gitarer, vokal, perkusjon og lydeffekter

• Mary White – Vokal og perkusjon

Gjesteartister,

• Andy Reamer – Trommer og perkusjon

• Dwayne Fulton - Perksujon

W.E.T. – Wet

W.E.T. er et Frontiers prosjekt som med tiden ble et reelt band innen melodisk hardrock. Det vokale står velkjente Jeff Scott Soto for, og han har nok de fleste foruten på diverse soloalbum også hørt som fabelaktig vokalist hos Talisman og Journey. Robert Säll trakterer keyboardene i Work Of Art, mens Eric Mårtensson spiller gitarer og komponerer for Eclipse. Vi antar at gruppenavnet W.E.T. er en forkortelse for første bokstav i bandene Work Of Atrt, Eclipse og Talisman uten at vi kan garantere at dette stemmer. Uansett så deler disse tre musikerne en kjærlighet til arenarock, med melodisk helning, fyrig gitar og minneverdige melodier. Disse to svært anerkjente svenske låtskriverne har fått ytterlige hjelp av Miqael Persson slik at det er tolv låter som alle holder mål som denne skiva gestalter. Musikken har influenser fra Whitesnake, Giant, Journey og Talisman blant annet og har en meget god produksjon perfekt tilpasset ”Wet”. Låtene sitter som et skudd og kunne glatt alle som en sklidd inn i AOR sin ”Hall Of Fame” eller vært spilt på diverse radiostasjoner. Hadde skiva kommet på 80 tallet hadde den definitivt vært en klassiker fra øverste hylle, med fabelaktig vokal fra Jeff Scott Soto om virkelig får boltret seg her med alle de gode låtene. Låter som ”Running From The Heartache”, ”Invisible” og ”One Love” er de tre som vi finner å være aller best, men som sagt de øvrige ti er ikke langt etter. For de som liker melodisk hardrock er denne skiva et must, men også de som liker bra rock vil nok kunne hygge seg med denne flotte debuten. Faktisk har Jeff Scott Soto utbasunert om denne skiva at, ”Dette er albumet Journey kunne ha utgitt om jeg fortsatt var medlem!”. Nåvel, uansett så er ”Wet” så absolutt noe av det ypperste AOR vi noen gang har hørt, og selv om vi på ingen måte er store tilhengere av denne sjangeren til vanlig, så har vi faktisk glede av denne skiva!

• 1. Invincible

• 2. One Love

• 3. Brothers In Arms

• 4. Comes Down Like Rain

• 5. Running From The Heartache

• 6. I'll Ben There

• 7. Damage Is Done

• 8. Put Your Money Where The Mouth Is

• 9. One Day At A Time

• 10. Just Go

• 11. My Everything

• 12. If I Fall    

• Robert Säll – Keyboard og gitarer

• Erik Mårtensson – Gitarer, bass, keyboards og bakgunnsvokal

• Jeff Scott Soto - Vokal

Gjesteartister,

• Magnus Henriksson – Gitarer

• Robban Back - Trommer

Cinderella  - Live At The Mohegan Sun

Melodisk rock fra dette gamle bandet fra Philadelphia som hadde sin storhetstid rent kommersielt på 80 tallet. Denne skiva er spilt inn live i Uncasville i Conneticut 21-07-2005, og er vel å betrakte som en slags ”teaser” for fansen i Europa slik at turnen der selger godt. Dette virker som en kvalifisert gjetning da jo dette er temmelig gamle opptak som nå skyfles ut. For det å skyfle er dessverre rette ordet da produksjonen er heller slett og lyden er til dels søplete. Hvorfor det ikke kastes inn noen flere kroner og lar dette gis ut som DVD eller Blue-Ray er for oss et mysterium? Det er i alle fall å undervurdere fansen da de som oftest har både råd til og lyst til å betale noen kroner for å få ok lyd på sine favoritter. Sutring til side for en stund, Cinderella spiller meget bra på skiva faktisk, og det svinger ofte heftig av bandet som stilistisk ligger en plass mellom glamrock og metallsegmentet. Rett nok er de nærmere glamrockens forunderlig verden og har ikke så mye metall i seg, men denne plasseringa gir de et noe egenartet sound. Settlista på denne konserten er forstålig nok preget av kjente og kjære låter og sånn sett er jo skiva også skreddersydd for at blodfansen skal gå fra konseptene av henrykkelse. ”Gypsy Road”, ”Shake Me” og ”Heartbreake Station” er jo meget bra låter, og med originalbesetningen på plass og med mengder av selvtillit gjør de en utmerket jobb. Rett nok sliter Tom Kiefer noe før han får varmet opp stemmen ordentlig, men han blir bedre og bedre jo lengre ut i konserten vi kommer. Sannsynligvis skyldes dette at den godeste Kiefer var gjennom en operasjon på stemmebåndene like før denne begivenheten, og at det var litt rust som måtte bort. Borte er også et aktuelt positive ord hva gjelder produksjonen som har tatt bort mesteparten av stemningen med en produksjon som er regelrett mikset i hjel og som altså er temmelig søplete. Bootlegfølelsen er i alle fall stor, og det er synd da bandet åpenbart hadde en stor kveld her med flatt jern og stort samspill. Derfor er nok denne skiva definitivt mest for fansen eller til og med for blodfansen.

• http://www.myspace.com/stillclimbing

• http://www.cinderella.net/

• 1.      Intro

• 2.      Night Songs

• 3.      The Lst Mile

• 4.      Somebody Save Me

• 5.      Heartbrake Station

• 6.      Coming Home

• 7.      Shelter Me

• 8.      Nobody`s Fool

• 9.      Gupsy Road

• 10.  Don``t Know What Yoy Got

• 11.  Sjake Me

• Bonusspor,

• 12.  Fallin` Apart At The Aeams

• 13.  Push Push

• 14.  Still Climbing

• Tom Keifer – Vokal, piano, keybaords, mandolin og mandcello

• Eric Brittingham – Bass og bakgrunnsvokal

• Jeff LaBar – Gitarer og bakgrunnsvokal

• Fred Coury – Trommer

Steve Morse – Prime Cut 2

Den tidligere Kansas, Biff Allstars og Dixie Dregs gitaristen Steve Morse, og nåværende gitaristen i Deep Purple slipper med “Prime Cut 2” en låtsamling fra sine soloalbum. Med unntak av siste låten ”Red Barchetta” som er en hyllest til Rush, er skiva totalt instrumentalt. Med seg har Steve Morse et knippe meget dyktige musikere som i høy grad medvirker til at skiva låter såpass bra. Skiva er laget med omhu da det er pen variasjon, og musikerne er dyktige og høyt kompetente. Det manøvres heftig mellom country, boogierock, jazz, hardrock, prog og flott akustisk gitar og en blendende oppvisning i variasjon og mangfold. Vi får en del av Morse sine mindre kjente låter som på tross av dette holder høy standard, og skiva er en heller ukonvensjonell visning av en av verdens absolutt beste gitarister. En annen styrke Morse har er at det ser ut som han spiller alle sjangere like godt og med like stor selvfølgelighet. ”Zig Zag” for eksempel er en svingende boogierock, mens også som den naturligste ting av verden spiller han musikk hentet fra barokken. Steve Morse har også klare følere til såkalt southern musikk, da han jo er fra sørstatene, og hans versjon av blues, southern rock og country er som oftest ytterst smakfullt anrettet. Alltid med en harmonisk estetikk og en tilsynelatende uanstrengt evne til å spille de mest komplekse linjer slik at det høres både flott og enkelt ut! Morse leverer alltid varene, og vi får også låter hvor han oppviser både ekstrem fart og teknikk, pent variert med mer neddempede og følsomme linjer.  Morse har en temmelig unik sound som vi så absolutt setter stor pris på. Det hevdes at grunnlaget for hans spesielle stil er hans design av instrumentale forbedringer for å få med seg alle de så viktige nyansene i strengeleken som skiller klinten fra hveten. Normalt vil ei skive som er så gitarfokusert mest være for de som aldri får nok av gitar. ”Prime Cut 2” er utvilsomt for gitarelskeren, men også de som liker fabelaktige instrumentale prestasjoner vil like denne skiva. Vi snakker tross alt om en kar som av temmelig mange regnes som verdens beste, og av de aller fleste som ekstremt dyktig gitarist. Som låtskriver er også Morse høyst oppegående, så skiva har er ok låtmateriale hvor Morse kan boltre seg.

• http://www.stevemorse.com/

• http://www.myspace.com/stevemorse

1.Zig Zags
2. On Fire
3. Bar Hopping With Mr. Picky
4. Ghost Of The Bayou
5. Mood For A Day
6. Truthola
7. Portrait
8. Great Mountain Spirits
9. Midnight Daydream
10. Red Barchetta
 
Steve Morse -  Gitarer

 Gjesteartister,

Steve Morse

James LaBrie

Dabe LaRue

T Lavitz

Rod Morgenstein

James Murphy

Dave Weckl

John Patitucci

Van Romaine

Jordan Rudess

Prog Around The World

Denne skiva gir oss prog fra alle verdens kanter, herunder Nederland, Israel, Brasil, Frankrike, Ungarn, Canada, USA og  Sverige. Labelen Magna Carta øser på med en låt fra tolv av sine mange artister som har proghelning i større eller mindre grad. Alle artistene har det til felles at de har sluppet sine siste album hos Magn Carta. Noen er kjente artister for folk flest, mens andre nok er temmelig nye bekjentskaper. I en slik samling vil det ofte være rikelig utfallsrom for positive overraskelser samt noen nedturer. Der starter riktig så bra med gitarfenomenet Martone fra Canada, som spiller meget bra og viser eminent teknikk i en Steve Vai inspirert låt. Ozric Tentacles leverer som alltid varene, og låten „Armchair Journey” er et stemningsfult verk det står respekt av.  Lemus Voice er rimelig hekta på Dream Theater rundt „Iamges and Words“, men klarer tross dette å gi oss et harmonisk og velklingende låt som tross av noe mangel på originalitet er bra å lytte til. Italienske Derdian likner på Blind Guardian, men også de kommer opp med en låt som ikke er så dum. Med tolv artister som alle er rimelig instrumentalt oppegående og ganske forskjellig så blir dette ei ok skive, selv om ikke alt utsonderer store mengder originalitet. Produksjonen er pussig nok ikke så spesielt god på enkelte låter, men velger en å se på at skiva er variert og velspilt så kan gjerne dette være en fin sjanse til å stifte bekjentskap med enkelte ukjente aktører i prog scenen. The Hiden Sun Demos står for skivas kanskje beste låt, med „Elevation“, mens Ethan Brosh sin „Ancient Land“ også er en bra låt. Slike samlere med mange artister pleier å møte en viss mengde forutinntatthet og mye motbør før noen i det hele tatt har giddet å lytte konsentrert. Gi skiva en sjanse og litt tid, så er det jammen mye annet som er dummere å fylle ørene med, da faktisk dette vokser jo mer en lytter.

http://www.magnacarta.net/prog/progaroundtheworld.html

• 1.      Moron Face - Martone

• 2.      Another Existence – Age Of Nemesis

• 3.      Holes – Liquid Tension Ewperiment

• 4.      I Don`t Wanan Die – Derdian

• 5.      Ancient Land – Etahn Brosh

• 6.      Intuition – Lemus Voice

• 7.      Armchair Journey – Ozric Tentacles

• 8.      Spiritual Jewel – Khallice

• 9.      El Terrible – Stripsearch

• 10.  Elevation – The Hideous Sun Demons

• 11.  Lion-Snake – Anthropia

• 12.  Hydra – Ola Frenning, Christopher Malmstrom

Kinetic  Element – Powered By Light

Forrige skive ”Starship Universe” fra dette bandet var mildt sagt ikke noe vi ble spesielt begeistret for. Det medfølgende presseskrivet beskiver bandet musikk som, ” et keyboardbasert progband fra Richmond, som kan minne om Emerson, Lake & Palmer, tidlige Genesis, Moody Blues og Pink Floyd, men som har sin egen stil”. Musikken på denne skiva er definitivt keyboarddreven, men bruken er noe mer nedtonet enn på debuten. Fortsatt er det rikelig anledning til å låne ørene til de lifligste toner fra Visaggio som er en trollmann med tangentene, med en forkjærlighet for Hammond B-3 og dens spesiell og flotte sound. Denne gang har gitarene bedre kår, og Todd Russel får oftere vist sine musikalske muskler! Han er ny i bandet og sørger for en skikkelig vitamininnsprøytning med sin jazz og jazzrock klingende gitarer, men også med rytmegitarene står han for viktige bidrag til lydbildet. Stemmen til Viasggio holder dessverre ikke samme nivå og klarer på ingen måte kommer opp mot Visaggio sine  evner som brettist. På de mer uptempo partiene klarer han seg greit, men straks det blir roligere farvann er han ikke spesielt god synes vi. Musikken på ”Powered By Light” derimot er en fin blanding av klassisk rock, jazz og prog som er understøttet av en velfungerende rytmeseksjon. Jevnt over er musikken ikke utstyrt med spesiell skarpe kanter, men Kinetic Element glimter tidvis til og viser sine mer kvasse sider faktisk. Likevel er skiva nok mest for de som liker musikken mer neddempet og med fokus på lengre instrumentale utflukter. På for eksempel seksten minutter lange ” Reconciliation” og den tolv minutters saken “ Peace Of Mind, Peace Of Heart” er det satt av rikelig med plass til instrumentale partier. På ”Now And Forever” er den låten hvor virkelig Todd Russel får vist sine evner om gitarist. Skiva har lyrikk som dveler mye med en del religiøse aspekter da Visaggio er å betrakte som en kristen mann, og da han står for alle tekstene er ikke dette akkurat noen stor overraskelse. Også vi som ikke har noe kristent livssyn kan ha noe å hente i tekstene når det gjelder den mer etiske spørsmålene Vissagio dveler ved. Uansett så er dette albumet et meget bedre album enn det forrige, og inneholder mye musikk som er vel verdt å lytte til. Tidvis er de stemningene som skiva gestalter ganske så vakre og storslåtte, men likevel trenger skiva som helhet noe mer pondus i noen av låtene. Muligens kan dette løses med at gitarene får enda mer spillerom, og en i tillegg hadde nok en annen vokalist på noen av sporene vært et smart trekk. Noen av låtene er også vel lange og den gode ide tværes ut for mye, idet det er grenser for hva en metaforisk kan presse ut av selv en saftig appelsin. De som liker band for eksempel Proto-Kaw, de roligere partiene til Emerson, Lake & Palmer, Moody Blues, Tiles og Transatlantic vil utvilsomt også like denne skiva.

•  

• www.mikevisaggio.com

• www.myspace.com/kineticelement

• http://kineticelement.com/

• 1.      Riding In Time

• 2.      The Ascent

• 3.      Now And Forever

• 4.      Peace Of Mind, Peace Of Heart

• 5.      Meditation

• 6.      Reconciliation

• 7.      See The Children

• Mike Visaggio – Keyboards og vokal

• Michael Murray – Trommer og gitarer

• Tony D`amto – Bass

• Todd Russel - Gitarer

Blanc Faces – Falling From The Moon

Amerikansk AOR eller svært melodisk rock om en vil fra fra Blanc Faces her på ”Falling From The Moon”. Albumet er dedisert til trommeslageren Kyle Wondering som kort tid etter at dette verket var fullført tragisk nok avgikk ved døden. I førersettet her er brødrene Le Blanc som en med litt evne til deduksjon fort vil skjønne er opphavet til halvparten av bandnavnet. Noe av opphavet til Blanc Faces store suksess blant AOR folket derimot er et krystallklart sound som de nevnte elsker. Leverandør av det rene og prektige soundet er det Frontiers produsenten Dennis Ward (Pink Cream 69, Place Vendom osv.) som har stått for, og han har også sørget for at skiva har akkurat den rette 80 talls stemningen som jo var AOR segmentet sitt glansdesennium.  ”Falling From The Moon” handler definitivt ikke om å skape noe ny musikk, da hele vitsen litt slemt sagt vel egentlig er å resirkulere AOR musikken. Forholder en seg til den totale mangel på ambisjoner om innovasjon, så er dette ei skive som er både velspilt og med fengende låter, selv om vi har hørt det før. Blanc Faces er flinke til det de gjør, Robbie La Blanc er en god vokalist og Butch Taylor er en ok gitarist. Skiva åpner med ”I Come Alive” som er en melodiøs sak som garantert vil kile de som liker AOR, og balladene ”Everything” og ”Don`t Take It Away” er også skreddersydd for å bli høyt elsket. Pent og pyntelig starter tittelsporet, men det blir mer trykk i låten utover, uten at den noen gang blir annet en svært melodiøst og forutsigbart.  Vi synes at det gjerne kunne vært noen mer varierte låtkolleksjon da det er for lite låter som rocker. Likevel er dette ei skive som på et vis gjenskaper AOR stemningen og nok er noe de som liker det veldig melodisk vil trykke til sitt bryst. Fans av Giant, Foreigner, Survivor og Journey bør nok skaffe seg denne skiva.

01. I Come Alive 4:02
02. Falling From The Moon 4:12
03. I Swear To You 3:49
04. Everything 4:23
05. It's All About The Love 3:35
06. Goodbye Summer 4:29
07. Deep In The Heart 4:15
08. Don't Take It Away 4:13
09. Like A Believer 3:48
10. Light Of The World 3:10
11. I Will 3:20
12. Fly 4:13

• Robbie La Blanc – Vokal

• Brian La Blanc – Bass, rytmegitar, perkusjon og keyboards

• Butch Taylor - Gitarer

• Jeff Batter – Keyboards

• Tony Archer – Trommer

• Kyle Wondering - Trommer

Odysseys - Voyagers

Med sin andre utgivelse har Odysseys virkelig tatt et stort steg fremover med en mer moderne produksjon og bedre låter, samt at sjarmen og det genuine er inntakt. Et par av sporene er smidd for å spilles på radiostasjonene, som for eksempel  ”The Freerider” og ”Thought Police”. Det resterende sortimentet er en art som kan kalles for sublim prog! Skiva klokker inn på 65 minutter, og har solide og flotte vokalharmonier, ”sneisne” akustisk gitarer og fabelaktige mellotroneskapader. Også mer intense partier som er rimelig originale finner vi på ”Voyagers”, men det skal ikke underslås at bandet har lyttet til tidlige Yes og King Crimson. Stort sett er det hentet inspirasjon forbilledlig fra disse gigantene, men på ”The Last Relayer” er det snakk om lovelig nær noe som kan minne om plagiat. Akkurat det er til å leve med da ”Voyagers” oppleves som en frisk, inspirert og interessant skive. At musikken er retro er en udiskutabel sannhet, men det den Mississaugabaserte Torontokvartetten utfører har en så dynamisk låtstruktur og så mye fremdrift at en skal være temmelig kverulantisks får og ikke la seg blende i alle fall litt av musikken de gestalter. Lyrikken er av den mer ettertenksomme typen, og de psykedeliske elementene som fremkommer er viktig for å gi musikken akkurat det ekstra lille som ofte skiller klinten fra hveten. Vi får også passe doser av uforutsigbare melodilinjer og vilje til og ikke la seg sluke av det uhyret som heter ”konvensjonell”, og å stole på egen ferdighet. Ferdigheter som gir seg utsalg i en meget velfungerende vokal prestasjoner, og en åpenbar musikalitet, og som bonus en spilleglede som bare er herlig. Instrumentalt er det også høyst oppegående, og vi tror at dette er et band som har bred appell, samtidig som de har sin egenart og identitet inntakt. Akkurat det er en kombinasjon som ikke er særlig vanlig, men som gjør at vi gir ”Voyager” er temmelig sjenerøs applaus. 

www.myspace.com/odysseysband

• 1.      Thought Police

• 2.      Awakened In Rain

• 3.      Cryptorchids

• 4.      Lady Of Waterloo

• 5.      The Last Relayer

• 6.      Placbo

• 7.      Surrealistic Painter

• 8.      Coral Claw

• 9.      Octopusman

• 10.  The Freeider

• 11.  The Reaper Or The Soul

• 12.  The Ocean Crystal

• Cortney Keywan – Vokal, bass, gitarer og keyboards

• Bryan Fligg – Vokal, gitarboks, keyboards og lyder

• Joseph Sciarrillo – Vokal, akustisk og elektrisk gitar, bass og mellotroner

• Christopher Hummel – Trommer og bakgrunnsvokal

Andeavor – Once Upon A Time

Andeavor er et band som har visse musikalske likheter med en hard utgave av Rush eller Fates Warning, Shadow Gallery, Dream Theater og Symphony X for å nevne noen. Bandet fra Erie i Pennsylvania i USA hspiller melodisk progmetall. Vokalisten Douglas Peck har en melodiøs og fin stemme som passer bra til den musikalske settinga. Peck har åpenbart også sans for det dramatiske og en stemme som er distinkt men av og til ikke henger helt med, uten at helhetsinntrykket ødelegges av det. Bandet er svært påvirket av Rush og skivas 71 minutter viser ofte dette uten at det noen gang blir pinlig fordi Andeavor har nok egenart og står trygt på egne ben. Gitarene spiller en viktig rolle på ”Once Upon A Time” og kombinasjonen gitarsynther og gitarer kreerer en spesiell stemning som vi liker. Chris Rodler som er medlem av Andeavor står for produksjonen, og han vet jo selvsagt i høy grad hvor skoen trykker, og har virkelig sørget for et sound som passer Andeavor. Instrumentene og vokalen fremstår slik at de får tilnærmet ut det optimale av potensialet, og det er jo basert på det vi kan kalle såkalt internkompetanse. Bandet står for en slags metall av den mer lette sorten, og med utrykk hentet fra bilens verden er det egentlig snakk om en slags lettmetallJ Årsaken til dette er at riffene er av mer moderat legering, og det er visse musikalske følere som strekker seg inn i mer smult farvann. Pussig nok er dette mer et pre enn en hemsko, og ”Once Upon A Time” byr nok på seg selv uten å falle i den kommersielle fella som alltid er der når band søker å fremstå melodiøst.  Så veldig nyskapende er ikke skiva, men låtene er høyst oppegående og catchy nok. De obligatoriske balladende er der, uten at de fortjener at vi går i dybden der. Skiva er definitivt noe for de som foretrekker progmetall av den mer neddempede typen, mens andre nok vil synes at dette er et temmelig mediokert verk. Vi synes Andeavor har noe å fare med men at potensialet her ikke blir skikkelig utløst, da det blir noe for lite distinkt og særpreget.

http://www.myspace.com/andeavor

• 1.      Deja Vu

• 2.      Spotlight

• 3.      Heaven's Gate

• 4.      One More Day

• 5.      Jigsaw

• 6.      Crimson Tears

• 7.      Face Paint

• 8.      The Long Walk

• 9.      Anybody's Guess

• 10.  False Profit

• 11.  House of Rags

• 12.  Migraine

•                         Douglas Peck - Bass, keyboards og vokal

• Steve Matusik - Gitarer og bakgrunnsvokal

• Steven Starvaggi - Trommer og perkusjon

• Chris Rodler - Keyboards og gitarsynt

Secret Saucer - Tri-angle Waves

Spacerock som er totalt instrumental, og basert på en ide om å samle musikere i studio for å spille improvisert spacerock. Her er det mer drømmende musikk uten særlig harde lydflater, men gitaren sørger for de rocka takter. Likevel er det synthene som dominerer, og som rader opp et musikalsk landskap som Tangerine Dream tidvis har utforsket.  ”Tri-angle Waves” er bandets tredje skive og de har hatt en pen progressjon og modnet for hver skive.  Spilletiden er på tre sekunder over timen, og består av bare seks spor som alle er temmelig lange. Secret Saucer er bygget opp med medlemmer fra Quarkspace, Sun Machine og Star Nation som alle har spacefanen i de respektive mastene. Musikken som bandet lager er basert på at medlemmene møtes tid om annen, og i fri dressur jammes det til den store gullmedalje. Hygge og moro samt ikke noe press skaper en fin og lunatmosfære som det er vanskelig og ikke la seg sjarmere av. Rikelig med sjarme finnes utstrukket over hele seksten minutter på ”Protoplasmic Accelerator” . Gitarene dominerer med sine milde toner pent understøttet av bassen som pensler ut låtens mer røffe linjer. Ganske så herlige orgeltoner pryder også låten, som er skivas beste. Med jamrende og melankolske gitarer setter ”A Sublime Metaphor” seg lett på hjernebarken. Låten er laid back og tromming og piano er to av de instrumentale hovedelementene. Noen jamtripper som ikke nødvendigvis er like triggende er skiva også utstyrt med, men alt i alt er det et bra album. De som liker Procupine Tree sine mer psykedeliske sider, men også fan av Hawkwind, Gong, Ozric Tentacles og Øresund Space Collective vil nok nikke anerkjennende til Secret Saucer.

• http://www.geocities.com/secretsaucergroup/

• http://www.myspace.com/secretsaucer

• 1. Night Encounter (5:14)

• 2. A Sublime Metaphor (9:18)

• 3. Protoplasmic Accelerator (15:56)

• 4. Approaching Hunab Ku (8:45)

• 5. Light Years Away (8:08)

• 6. Mind Mechanics (12:42)

• Steve Taylor – Gitarer og bass

• Dan Schnell - Gitarer

• Paul Williams – Synther og trommer

• Billy Spear - Bass

• Steve Hayes -  Synther og bass 

• Dave Hess - Synther

• Greg Kozlowski – Gitarer og bass

• Jay Swanson - Keyboards

• Ted Boburka – Trommer og synther

Sean Baker Orchestra – Baker`s Dozen

Disse gutta fra bilbyen Detroit i Michigansier sier selv at de låter som om Metallica møter Racer! Mulig det, men helt sikkert er det at skiva er på 57 minutter og førti sekunder og er instrumental ”shred”. Noen eksakt oversettelse har på shred har vi ikke, men om ei skive er titulert med ”shred” som sjanger, da er det grunn til å forvente gitar opp og ned og i mente.  Dette er bandets andre skive, og vi får rikelig med sjanse til å høre Sean Baker sitt gitarspill. Han foretrekker sin kjære Ibanez PGM, men er ingen fanatiker i så måte.  Vi får fin akustisk fingerteknikk på ”/24/04” og på ”Two Part Invention In C Major” beviser han at også klassisk gitar beherskes meget bra. For og ytterlige å forsterke gitarfaktoren har han invitert noen gode venner som også kan traktere gitaren. Bruce Bouillet, Rusty Cooley, Joe stump og leverer alle sine brennende soloer, som hjelper Baker på vei mot hans uttalte mål. Et mål som går på det mest høylytte, mest aggressive og melodiske album på planeten Tellus med ” Shredding Headbanging”! Skiva står seg på at det er brukbar variasjon, selv om en skal være overmåte glad i gitarer for å kunne nyte dette til fulle. Det er utvilsomt mye dyktig spilling og musikere som står på med masse energi og inspirasjon. Likevel kan vi ikke fri oss fra at å lytte over lengre tidsrom blir vel drøy kost for oss, og vi tar i oss i kjede oss litt tidvis. Kanskje litt flere instrumenter, og låter som gav spillerom for annet enn gitar så til de grader hadde gjort seg, er en kvalifisert gjetning. Tiden er snart moden for at flere artister innen ”shred” åpner opp for større bruk av den soniske paletten, slik at vi vanlige musikkelskere også kan henge med på skivene hele veien. Dyktig utførsel utvilsomt, men altså noe ensidig og låtene er heller ikke alltid så overvettes bra.

http://www.myspace.com/theseanbakerorchestra

• http://www.theseanbakerorchestra.com

•  http://www.youtube.com/watch?v=kNVGHQZMmxQ

01) Dukes of New York.
02) Pummel U.
03) Ballvice.
04) Neo-Classical Gas.
05) 7/24/04.
06) Steve's Blackout.
07) Playing Opposum.
08) Poindexter.
09) Highway Star.
10) Mike Varney's Mexican Vacation.
11) Whichway to Radioland?
12) Verbal Skillz.
13) 2 part Invention in C major.

 

Sean Baker - Gitarer
Cmak Ashtiani - Gitarer
Lawrence Wilson - Trommer
David Donigian – Bass

• Gjesteartister,
  
  
  Rusty Cooley – Gitar på 12

• Bruce Bouillet – Gitar på 7

• Joe Stump – Gitar på 4

Resistor – Resistor

Dette er Steve Unruh  sitt sideprosjekt med rock, prog og jam som ledende musikalske veivisere. Unruh er en sjangersvinger de luxe til vanlig, og en multiinstrumentalist i samme kategori. Musikken som forrettes treffer deg i trynet med full kraft fra første strofe, og live følelsen er der selv om dette er innspilt i studio. Litt i ly av dette trykket er det noen lekne små detaljer som bakgrunnsvokal med humoristisk humming, og fabelaktige fiolintoner som understøtter koret. Skivas ballade er ”Fair To Say” som er et en enkel men vakker låt med en elegant gitar solo og masse blues vibber. Straks vi kommer over på ”As A Yesterday” skrus tempoet opp og tøff gitarlyd og mer flott fløyte fra Steve Unruh tar kommandoen. En viss punkholdning kan anes i låten, men denne balanseres av smektende kor som tilfører flotte kontraster. De to instrumentale låtene ”Moondog” og ”222” er temmelig forskjellige. Der ”222” er en down tempo låt hvor de to gitaristene får vist sine temmelig forskjellige evner. Turner med bluestakter som Clapton kunne misunne han, og Unruh som opererer mer i Pat Methy sitt perfekte landskap. Betydelig mer skitten er ”Moondog” med rå riff og assorterte effekter, og absolutt en låt som er velegnet for jamming i en live setting. Trommis Barry Farrands kompletterer begge sporene med sin distinkte pisking av skinnene. Gode gamle Jethro Tull hylles på ”Jetho Fran”, hvor mest av alt fløytespillingen og energien minner om storheten. Skiva episke alibi er ”Restless Angel” på 11, 46 minutter. Ganske så rolig åpner dette sporet. Bass og elektrisk gitar klimprer i vei som en hyggelig lavmelt passiar mellom to gode venner. Enda en gitar vil ha et ord med i laget, og den tar med seg kameraten på trommer. Da blir det hele straks mer uforutsigbart, og et kortfattet riff gir en pekepinn på hvor vi skal. Helvetes porter åpner seg, og begge gitaristene teppebomber oss med de fete monsterriffene! Deretter kommer noen svært ulykkelige lyriske linjer, og med alt blir kaldt, mørkt og ubehagelig, og varmen er temmelig fraværende. Åpningsrefrengene gjentas så i et mye hardere modus og fiolin og gitar i skjønt samspill ender en kjempebra låt. Denne skiva har svært mye bra å fare med, og er et meget bra debutalbum. En eklektisk miks som er fylt til randen av spilleglede, særpreg og gode låter.

•  

• 1.      Reincarnation (5:50)

• 2.      Jethro Fran (3:47)

• 3.      Restless Angel (11:46)

• 4.      Fair To Say (6:21)

• 5.      As Of Yesterday (3:43)

• 6.      222 (5:52)

• 7.      Moondog (7:00)

• 8.      Waiting To Believe (7:47)

• Steve Unruh – Vokal, gitarer, fløyte, vokal og fiolin

• Rob Inslow – Bass og vokal

• Barry Farrands – Trommer og vokal

• Turner - Gitar

Copernicus – Disappearance

Copernicus som tidligere het Joseph Smalkowski har holdt på i et kvart århundre med å lage musikk som er ytterst utfordrende, men han er nok for de aller fleste et ubeskrevet blad. Likevel lager mannen album på album av udiskutabel høy kvalitet, som har temmelig unik musikk som viser kunstneren Copenicus dyktighet. Fire lange år er gått siden forrige skive ” Immediate Eternity II” og nå er omsider ventetiden over. ”Disappearance” skuffer på ingen måte, og er et forstyrrende, oppkvikkende, søkende og ytterst spesielt verk. Musikken til Copernicus er svært variert, men tidvis høres han ut som at Kevin Coyne møter Captain Beefheart på en god dag for begge (Kevin Coyne døde forøvrig for noen år siden). Spesielt ved utmeisling av stemninger synes Copernicus og Kevin Coyne tidvis å ha mye til felles, men også stemmene er om ikke like så utdelt fra samme lager høres det ut til. Musikken til Copernicus er fylt med så mye mer enn det nevnte. Den er ofte spontan og prektig med en fin og kaotisk galskap som er toppet med rasende psykedeliske innslag og det hele er faktisk svært fascinerende å lytte til. Hvorvidt Cpoernicus feirer universet eller observerer dets kollaps er det ikke lett å si da han er temmelig kryptisk tekstmessig. Kunst er jo ofte å stille spørsmål som det nødvendigvis ikke er eksakte svar på og å sette forskjellig saker på dagsorden, uten å ha prefabrikkerte svar for hånden, og å overlate til den som vurderer verket og selv å reflektere.  Kommer vi så i et modus hvor våre refleksjoner når et høyere nivå enn før, vil vi jo som oftest utvikle oss som mennesker, og kunsten har på mange måter oppnådd sitt mål! Selvutvikling bør jo være drivkraften for alle mennesker da vi kanskje blir litt bedre mennesker til alles beste. Uansett så infiltrerer det universal musikken på denne skiva, da Copernicus går til ytterligheter med sine tanker om opprinnelsen til subatomære partikler eller noe slikt! Pierce Turner med sine gotiske Hammond orgel starter ofte låtene og leder ensemblet på vei, før en begravelsesaktig trombone for eksempel kommer inn. Det tilflytes så en ensom basslinje, en steelgitar  eller hva som måtte passe best. Oppå dette kan Copernicus så deklamere, snerre eller gjøre hva han måtte ønske der og da. Det pussige er at dette fungerer særdeles godt og ofte er musikken tilgjengelig og ikke minst hypnotiserende.”Disappearance” representerer en meditasjon over kunnskapsteori og eksistens, og er en brobygger mellom vitenskap, kunst og åndelighet. Alt dette er ledsaget av en musikk som er pent forrettet og arrangert, og hvor musikerne definitivt er plukket fra øverste hylle. At denne musikken noen gang vil bli allemannseie er høyst tvilsomt da det hele nok er for spesielt for massene. Leserne av disse sider som virkelig vil ha god musikk som er utfordrende vil ha stor glede av denne skiva. Ei skive som forøvrig er et helhetlig verk, og som må høres fra a til å for å få full forståelse. Vi har faktisk enda ikke fått med oss om Copernicus med ”Disappearance” varsler dommedag eller redning? Likevel er dette ei skive du må ha om du kun skal ha en skive i år, da dette er ei skive som sannsynligvis er årets ypperste utfordring.

• 1.      Subatomic Particles  9,52

• 2.      The Quark Gluon Plasma 7,42

• 3.      The Blind Zombies  8,54

• 4.      Humanity Created The Illusion Of Itself  7,09

• 5.      Atomic New Orleans 5,30

• 6.      Poor Homo Sapiens 13,57

• 7.      Rvolution !! 21,05

• Copernicus – Vokal, keyboards og lyrikk

• Pierce Turner – Hammond B3 orgel, akustisk piano, vokal og perkusjon

• Mik Fazio – Elektriske gitarer

• Bob Hoffnar – Steel gitarer

• Raimundo Penaforte – Brastsj, akustisk gitar, cavaquinho, perkusjon og vokal

• Ceasr Aragundi –Elektiske gitarer og akustisk gitarer

• Fred Parcells – Trombone

• Rob Thomas – Fiolin

• Matty Fillou – Tenor saksofon og perkusjon

• George Rush – Tuba, kontrabass og bass

• Thomas Hamlin – Trommer og perkusjon

• Mark Brotter – Trommer og perkusjon

Markus Reuter & Robert Rich - Eleven Question

Dette verket ble til etter en intens uke i Robert Rich sitt Soundscapestudio i Calfornia. Den samme Rich er for øvrig USA sin mest anerkjent ambient musiker og komponist, og med en enormt stor innflytelse og påvirkning innen New Age musikk, IDM musikk og nevnte ambiente verden. I tillegg er den svært anerkjente tyske touch gitaristen Markus Reuter med her, og disse to herrene har sammen skrevet elleve låter som variere i lengde fra to til syv minutter. Låtene har faktisk en umiddelbar påvirkningskraft på lytteren ulik mye annet innen elektronica og ambient musikk. Muligens er årsaken til dette så enkel som at det er mye bruk av akustiske og elektro-akustiske instrumenter. De tradisjonell synthene som vanligvis brukes i slike kontekster er altså erstattet med fløyter, akustisk gitar, piano, lap steel og touch gitar. Med hi-fi entusiasten iver er også det beste studioutstyret blitt nennsomt brukt, og moderne og gammeldags har inngått et fruktbart samarbeid på ”Eleven Question”. Den oppmerksomme leser vil oppdage at alle låtene begynner med bokstaven R. Halvparten av låten tar for seg ambiente lydlandskaper, mens de resterende har fokus på den menneskelige stemme tilsatt diverse ”feltopptak” og kreative taktarter. Det vokale står den dyktige australske eksperimentelle vokalisten SiRenée for. Stemmen hennes er lett bearbeidet gjennom hele plata, og høres ofte ut som om den kaller på deg gjennom noen fantasifulle og ytterst spennende filtreringslag. En nærmest uforglemmelig vokal, som sammen med Reuter og Rich sine soniske krumspring skaper musikk som så avgjort gjør seg bemerket i mengden av musikk vi får servert. Hvorvidt en vil like dette er en annen sak, da mye er fremmedartet og ”rart” for de fleste ører. Igjen er det spørsmål om en vil forsøke å trenge inn i musikk som definitivt er annerledes og kanskje blir rikelig belønnet? Alternativt kan en bare velge å overse muligheten til en ny opplevelse, og skynde seg forbi. De beste ambiente sporene er ”Refuge”, ”Realative” og ”Redemtion” som alle er lekre låter som smyger seg inn på lytteren. På ”Reminder” er det en elektronisk stammetrommelyd som åpner ballet, for så rimelig kjapt å få hyggelig selskap. Et selskap som inkluderer en ytterst stemningsskapende fløytespilling, som Rich har skapt gjennom sin oppfinnelse. Denne er spesialbygd av Rich og er forenkelt sagt et spesialbygd PVC røropplegg som altså skaper unik lyd. Unik er også lyden i den touch gitaren Reuter bruker her, som er en gitar som krever en meget spesiell teknikk. Til gjengjeld kreerer touch gitarer, eller Warr gitarer som enkelte kaller den, temmelig spennende lyder. Ok, tilbake til ”Reminder”. Dype basslinjer, forførende piano og mye annet spennende gjør at det hele gjerne kunne vært lydsporet til en eventyrlig film og dens jungelscener. Skiva er gjennomsyret av meget omtenksom originalitet for å konkludere kort og effektivt. Eller for å bruke Reuters ord, ”Alt for mange lager musikk som er enkel å spille!”. ”For meg er det en kreativ utfordring å etterstrebe og lage musikk som er utenfor ”komfortsonen” og å kaste vrak på all stengsler”. ”Først da kan kreativiteten flomme fritt, og muligheten som kan oppstå er ofte overveldende!”. I sannhet er dette et progressivt sinnelag sier nå vi! Musikken på “Eleven Question” kan gjerne oppfattes som noe barndommens ” små grønne menn” kunne ha forrettet, da den er så dyp og original! De som vil ha ekte progressive musikk bør skaffe seg denne skiva, og lytte mye og intenst. Vi kan ikke garantere at den faller i smak, men kan garantere at den gjør noe med deg!

http://www.myspace.com/markusreuterrobertrich

• 1 reminder (3:27)

• 2 reductive (4:27)

• 3 recall (2:24)

• 4 retention (6:34)

• 5 remote (4:16)

• 6 reluctant (3:27)

• 7 redemption (6:41)

• 8 relative (3:27)

• 9 reception (3:04)

• 10 refuge (5:53)

• 11 refuse (3:43)

• 12 rebirth (3:26)

• 13 remainder (2:12)

• Markus Reuter - Touch gitarer, akustisk gitar og piano

• Robert Rich – Piano, fløyte, lap steel og sounf design

• SiRenée - Vokal

Stryper - Murder By Pride

Med denne skiva settes vi kjapt tilbake til 80 tallet av de kristne rockerne i Stryper, og ”hårsprayrocken”strømmer atter ut av høytalerne. Stryper er nok blitt oversett av mange p.g.a. sitt Jesuskonsept, men de er helt klart habile musikere som tidvis har tøffe riff, god energi og ok vokal. De står derfor jammen ikke tilbake for mange i sin klasse, hvor nabopultene innehas av LA Guns, Bon Jovi, Cinderella, Poison og Whitesnake. Det kan spesielt virke som Stryper og Bon Jovi er temmelig gode venner da det hele utføres som om Jon Bon Jovi skulle ha mange fingre med i spillet. Lyrikken er ikke overraskende om religiøse aspekter, og de som synger på låten offentlig kan jo risikere at folk ser noe undrende på dem om de synger om fortreffelighetene med frelse og himmelen og sliktJ Stryper tar faktisk på sin syvende utgivelse også opp mindre lystige emner som ”jeg ønsket aldri å bli kannibal” eller ” jeg myrdet min eks kjæreste på Brighton Beach”. De obligatoriske balladene på albumet heter ”My Love, My Life, My Flame” og ”Alive”, og begge er totalt uspiselige dessverre, og på sistnevnte er det stjålet rått fra Eric Carmens ”All By Myself”. Om ikke en delikatesse, men grei nok er låten ”Paece Of Mind” om har visse snev av 70 tallets dogmatikk, kanskje takket være gjesteartisten og gitaristen Tom Scholz fra Boston. Utover det så klarer bandets gitarist Oz Fox seg bra alene, og sørger for at ”Murder By Pride” blir et album hvor enkelte gitarelsker kan søke sin livseliksir i store doser gitarsolo fra hans hånd, og duogitarsolo hvor også Michael Sweet deltar på festlighetene. Spesielt ”Leaf Clover” og ”Murder By Pride” bør være som manna fra himmelen for de som liker gitarsoloer. Stryper har faktisk sine aner tilbake til starten i 1983, og sånn sett har de virkelig klart å holde oppe vitaliteten og energien, selv om musikken lyder ganske så gammelmodig tidvis. Med rett pinkode for hånden vil vi sannsynligvis kunne gå rett inn i tiden da puddelhår og usannsynlig usmakelige antrekk var øverst på agendaen. Vibratovokalen til Michael Sweet og hensetter oss også i dette modus, og jammen så løftes også glamrockfanen høyt. For de som aldri får nok av puddelrock/glamrock er dette sikkert meget ok, mens vi andre velger å innta en noe mer reservert holdning, selv om vi gleder oss over vitaliteten som dukker opp her og der.

• http://www.stryper.com/

•  

• http:/ http://www.stryper.com// http:.stryper.comwww.stryper.com

• 01. Eclipse For The Son 4:05

• 02. 4 Leaf Clover 3:42

• 03. Peace Of Mind 3:59

• 04. Alive 3:36

• 05. The Plan 3:12

• 06. Murder By Pride 3:18

• 07. Mercy Over Blame 4:11

• 08. I Believe 3:43

• 09. Run In You 4:15

• 10. Love Is Why 4:09

• 11. Everything 4:26

• 12. My Love (I'll Always Show) 3:16

• 13. My Love My Life My Flame 4:09

•  

• Michael Sweet – Vokal og gitar

• Oz Fox - Gitar

• Tracy Ferrie - Bass

• Robert Sweet - Trommer

• Gjesteartist,

•  

• Tom Scholz – Gitar på 3

Nova Project - Live At Cafe Acoustic

Prog uten synther og mellotroner og med fokus på klassisk gitar, elektrisk gitar og 6 strengs elektrisk cello her. Nova Project står for en musikk med klassisk musikk, rock og prog i skjønn forening. Lederen er Anthony Glise som er ekstremt talentfull, og med seg har han tre musikere som er hentet fra øverste hylle. Tekstene er blant annet hentet fra det 16ende og 17ende århundrets poeter. I tillegg er det også tekster som virker å komme fra en mystisk poet med erfaring fra klostre. Når vi så vet at perkusjonisten Nick Baker er praktiserende Buddhist og tidvis tilbringer mye tid i eremittklostre blir to og to fire! Den musikalske inspirasjonen kommer fra så forskjellige kilder som Nordafrikansk musikk, renessanse musikk, metall, jazz, klassikk musikk og rock. Vokalt er Anthony Glise litt lik Cat Stevens uten at vi tror det er bevist. I den forstand det er mulig å snakke omsvakheter på skiva er det vokalen til Glisne, som ikke er helt optimal på enkelt låter, men det er egentlig bare pirk. Uansett så er det vokale bra nok, og skiva er tatt opp etter en konsert på The Cafe Accoustic i St. Joseph. Albumet er variert og innledes med tre bra spor før det tenner til noe voldsomt på låten ”Fantasi”. Fordi det kontrastene er såpass stor blir virkningen ekstra effektfull her, da låten også er en skikkelig heftig sak. Heftige er også musikerne, og når de i tillegg er ekstremt dyktige blir det virkelig mye bra å låne ørene til her. Vi er ikke så glad i båser til vanlig, men her virker prog med klassisk gitar å låte temmelig korrekt. Glise står for alle komposisjonene på skiva, og han på det området den fabelaktig imponerende merittlista bak seg fra tidligere. Her er det den såkalte nittende århundrets ”Viennese Lieder” som er en spesiell sangform som ligger utgjør strukturen på flere av låtene fra Nova Project. Det er også en finurlig blanding av ballade og rock, mens arrangementene er progressivt legert. Den Nordafrikansk påvirkningen finner vi igjen i den aggressive rytmiske strukturen på enkelte av skiva skivas låter. Når Nova Project er på sitt mest heftige som dette, er det virkelig tøffe saker de forretter. Det er også ganske åpenbart at musikerne liker å spille sammen, og det er en flott gnist i musikken som smitter over på lytteren. Målet til Nova Project er å kombinere forskjellige musikalske og historiske stiler inn i tradisjonell klassisk musikk. Vi kan trygt fastslå at dette målet oppnås, og at de som liker prog med en klassisk helning bør like Nova Project. ”Live At Cafe Acoustic” er definitivt ei skive som skiller seg ut i mengden, og det er en fabelaktig energi og et voldsomt sug i musikken som en knapt skulle tro var mulig i en slik kontekst. De som vil ha musikk som med ekstremt dyktige musiker som gir jernet, og et lydbilde de vanligvis ikke pleier å forholde seg til bør ta en titt på den skiva.

• http://www.myspace.com/thenovaproject1

• http://www.anthonyglise.com/index.html

• Anthony Glise – Vokal og klassisk gitar og elektrisk gitar

• Jason Riley – Elektrisk gitar

• James Kew – 6 strengs elektrisk cello

• Nick Baker – Perkusjon

• 1.      Black Soul      4,13

• 2.      Lullaby      3,24

• 3.      I Am A Little World     2,58

• 4.      Fantasi    6,04

• 5.      If Faithful Souls      4,36

• 6.      Cadenza      3,36

• 7.      Le Creation      2,14

• 8.      Le Feu        5,16

• 9.      Les Vents        3,54

• 10.  Les Fontaines Et Rivieries      4,19

• 11.  La Terre   4,45

• 12.  Rounded Earth

Guitars That Ate My Brain

12 instrumentale låter med gitar i fokus fra 12 forskjellige gitarister, som Magna Carta står bak. For virkelig å nyte denne skiva skal en nok være temmelig glad i lyden i elektrisk gitar, og for de virkelig gitarfrelste er nok dette nær opp til himmelen. Gitaristene er hentet fra metallband som kanskje ikke er de mest kjente, og følgelig er det ikke så mange som vil dra kjensel på navnene. Fort spiller imidlertid disse gitaristene jevnt over, og ved første gangs lytting kan en ikke annet enn å bli imponert. Når støvet som all denne fabelaktige farten har virvlet opp fallert il ro, ser en eller retter sagt hører en at det er noe som mangler. Noe så viktig som eierskap til låten er det alt for ofte åpenbart at de fleste av speedfantomene ikke har. En pen bunke dollar i neven, inn i studio og lire av seg fire til seks minutter med gitaronani, og så ut og kanskje å kjøpe seg noe en har hatt lyst på lenge for pengene. Ikke spesielt pen antydning det der, men med så stor manko på innlevelse og inspirasjon er dette mer enn en berettiget mistanke. Stor fart er ikke nok for oss, det skal også spilles med hjertet nærmest uten på skjorta, og en skal virkelig by på seg selv. Talentene er det nødvendigvis ikke noe i veien med hos disse tolv, men når så mange ikke leverer varene blir det nokså flau bris dette her. Chris Poland som er tidligere gitarist i Megadeth spiller på ”LDE” som ikke er en halvgæren låt. Temmelig mørke og sørgmodige toner, og med litt krydder fra Poland sin jazz fascinasjon. En av Nordamerika sine beste gitarister regnes Dave Martone som, og han får på ”Hybrid Angels” vist noe av sitt potensial. Med få andre unntak er dette ei skive som har såpass lite å fare med, at vi ikke tror andre enn som aldri får nok av gitar vil finne dette her av interesse.

http://www.myspace.com/guitarsthatatemybrain

• 1. Paul Waggoner - “Boot Dagger Boogie” -

• 2. Kris Norris - “The Life and Times of Sir Walter Sickert”

• 3. Dave Martone - "Hybrid Angels"

• 4. Ron Thal (aka "Bumblefoot") - “Disengaged”

• 5. Eyal Levi and Emil Werstler - "The Unwavering Collapse"

• 6. Shane Gibson - “Artichoke Samurai”

• 7. Devin Townsend - “Nerd Alert”

• 8. Chris Poland - "L.D.E."

• 9. Ola Frenning and Christofer Malmström - “Hydra”

• 10. Mike Orlando - "Stomped"

• 11. James Murphy - "Six Shooter"

• 12. Hugues Lefebvre and Yann Mouhad - “Schrödinger's Cat Parado

•  

Danger Danger – Revolve

New York baserte Danger Danger saler opp og rir igjen, seksten år etter de offisielt la opp. Så kan en jo alltids stusse på hvorfor, og om det for eksempel bare er for å følge en trend hvor det å gjenforenes er god latin? Timingen er bra da de med ”Revolve” som er album nummer syv kan feire sitt 20 års jubileum. Går en tilbake til bandets første tid så varde faktisk et av de mest populære bandet innen melodiøs hardrock og turnerte med blant annet Kiss , Alice Cooper og Warrant. Musikken er alt annet enn original og det er et album fylt med oppblåste melodiske vers store refreng og enkelte popfrierier. ”Revolve” anno 2009 lyder tålig oppdatert, men er likevel temmelig retro. Musikken legger seg en plass mellom debuten og den kritikerroste ” ”Screw It”, og det er et udiskutabelt Danger Danger sound over skiva, og når en hører stemmen til Ted Poley er en i alle fall ikke i tvil. Tekstene er enten om klisjéfylt kjærlighet eller så er det et eller annet som er greit å synge, men som har fint lite mening. Balladen på albumet heter ”Fugitive” og er en akustisk sak, som er følelsesbetont og grei nok men ikke evnet til å fremkalle de store ovasjonene. På ”Rocket To Your Heart”, ”Dirty Mind”, ”Hearts On The Highway” får de som liker AOR sitt i rikelig monn. Spesielt ”Hearts On The Highway” er nok å betrakte som en fremtidig klassisk Danger Danger låt. En midttempo låt er “Killin` Love” som har noen sakte men flotte basslinjer og noen bra detaljer. Beste solo på albumet har Rob Marcello på ”Keep On Keepin` On” som nok også bør kunne ha stoff til å bli en såkalt sommerlåt. Akkurat det sier nok temmelig mye om begrepet sommerlåt. Mer fylde har “Beautiful Regret” som kanskje er albumets mest moderne smidde låt, og som har enkelt rocka partier. Som helhet er dette et album midt i skogen av melodiøse hardrock band som har et vist kommersielt preg over seg. Det er åpenbart et stort marked for den slags musikk, men en kan jo i all ærbødighet spør seg om de tilfører musikklivet særlig mye?

• www.dangedanger.com

• www.myspace.com/dangerdanger

• 1.      That’s What I’m Talking About

• 2.      Ghost of Love

• 3.      Killin’ Love

• 4.      Hearts On The Highway

• 5.      Fugitive

• 6.      Keep On Keepin’ On

• 7.      Rocket To Your Heart

• 8.      F.U.$.

• 9.      Beautiful Regret

• 10.  Never Give Up

• 11.  Dirty Mind.

• Ted Poley - Vokal

• Bruno Ravel - Bass

•  Steve West - Trommer

• Rob Marcello - Gitarer

Lynch Mob - Smoke And Mirrors

Sytten år siden forrige album for Lynch Mob, og spørsmålet om det er vært ventetiden er da relevant. L.A. bandet som delvis oppstod på restene av Dokken, og med debutalbumet ”Wicked Sensation” som var en positiv overraskelse og solgte i bøtter og spann. Den noe spesielle vokalen til Oni Logan, og ikke minst gitarene til George Lynch sørget for suksess. Så ble det altså brått stille, voldsomt stille i sytten år. Med ny besetning som tar seg av rytmikken er altså bandet omsider tilbake. Nykommeren har flotte CV-er, og bassisten Marco Mendoza har spilt med Whitesnake, Blue Murder, Ted Nugnet og Thin Lizzy, mens trommis Scott Coogan har erfaring fra Brides Of Destruction og Ace Frehley. Det musikalske er definitivt i de beste hender, og fansen av Lynch får sine riff og det hele er bra utført. Det som mangler er at spillegleden, engasjementet, gløden, intensitet og friskheten er på et altfor lavt nivå. Tilbake er tretten låter som nærmest lires av på autopilot. At slikt aldri skaper spenstig og utfordrende musikk er i alle fall en sannhet uten modifikasjoner. Faktisk er ikke selve låtene så halvgærne, men med ”pliktløpfølelsen” skrevet med store bokstaver blir det som å lage mat med dårlige råvarer, og musikerne oppleves som mette og uinspirert musikere. Enkelte bra riff har ”My Kind Of Healer”, men utover det blir låten en heller lunken affære når musikerne ikke er online. På ”We Will Remain” er det stjålet rått fra Yngwie Malmsten, og når det bare blir en blek kopi kan låten ikke konvertere våre steinansikter til et mer fornøyd modus. Beste låt påskiva er utvilsomt ”Time Keeper” hvor bandet klarer å skape en slags humørsyk Midtøsten stemning, og hvor Logan synger virkelig godt og med innlevelse. Låten er en intrikat kraftpakke som må spiles høyt, og rytmeseksjonen har her virkelig våknet fra sløvheten. Tilbake til status quo på “The Phacist” som er en sløv sang med sløve riff vi har hørt alt for ofte, og med fint lite å låne ørene til. Alt i alt en ganske skuffende utgivelse dette, som vi uten problemer klarer å la samle støv i fremtiden.

• www.georgelynch.com

• www.myspace.com/lynchmobrocks

• 01. 21st Century Man

• 02. Smoke and Mirrors

• 03. Lucky Man

• 04. My Kind Of Healer

• 05. Time Keepers

• 06. Revolution Hero

• 07. Let The Music Be Your Master

• 08. The Phacist

• 09. Where Do You Sleep at Night?

• 10. Madly Backwards

• 11. We Will Remain

• 12. Before I Close My Eyes

• 13. Mansions In The Sky (Bonus Track)

• George Lynch – Gitarer

• Oni Logan - Vokal

• Marco Mendoza –Bass

• Scot Coogan – Trommer

Howard Leese - Secret Weapon

”Secret Weapon” er Howard Leese fra Malibu i California sin første soloplate. Han er som kjent ingen nykommer, og har lang fartstid som gitarist hos Heart og Paul Rodgers Band. Nettopp Paul Rodgers er en av et knippe dyktige gjestevokalister som er hyret inn for å tilføre låtene akkurat de rette kulørene. En slik injeksjon av god vokal trengs for låten er litt for ofte temmelig medioker. Musikken som spilles er derimot spill levende og Howard Leese byr virkelig på seg selv, og det er ikke lite han har å fare med. Som plattfrom ligger det en bluesflørt i bunnen, og oppå her er det dynamisk, kraftfullt og full av personlighet og utsøkt spilleglede. Dønn ærlig rock and roll, fra en dyktig artist som åpenbart nyter å endelig få debutere under eget navn. Leese startet faktisk sin karriere som niåring, og allerede seks år sener skrev han sin første platekontrakt med sitt ungdomsband ”Zoo”. Senere ble det klassiske studier ved Los Angeles City College, og utallige konserter med de forskjelligste musikere, så den musikalske kompetansen er det neppe noe å sette fingeren på. Vi snakker altså om en av rockens virkelig herdersmenn som nå for alvor skal vise hva han er god for på egen ben, etter blant annet 22 år i Heart! Det sier vel ganske mye at Leese ble beskrevet som Heart sitt ”hemmelige våpen”! Den observante leser vil sikker klare å koble nevnte utsagn mot tittelen på albumet og legge sammen to og to. Nåvel, på skivas mest ordinære spor er det Joe Lynn Turner som synger duett med Deena Johnson i en humoristisk låt hvor de to agerer kranglene elskere.  Litt jazz- og funkelementer gir instrumentale ”33 West Street” oss, mens ”Vermilion Border” viser at Leese kan skrive knallgode låter. Sørstatsvibbene er tunge på ”Alive Again” og omtalte Turner levrer her et praktfullt stykke vokalt kunstverk så å si. Et annet ess som er med på ”Secret Weapon” er Keith Emerson som på alt for korte ”Frenh Quater” virkelig får vist at han enda holder et skyhøyt nivå. På samme nivå er skivas beste spor som er høyoktanfylte ”The South Summit” som er en hyllest til Robin Trowers låtskrivning, og hvor Leese virkelig viser at han kan traktere gitaren. Låten starter med rolige og svært atmosfæriske synthlinjer, før låten konverterer til en Hendrix inspirert bluesstenket sak med ypperlig vokal av heller ukjente Duke Fame. Rundt midten av skiva blir det mye melankoli av den mer durstemte typen, som vi kan styre vår begeistring for. Likevel er dette så absolutt et album å bli glad i med masse ekte rock and roll fra musikere som er svært dyktige og inspirerte.

• howardleese.com

• http://www.myspace.com/howardleese

• 01. Alive Again 5:40

• 02. Heal The Broken Hearted 2:59

• 03. Hot To Cold 3:48

• 04. French Quarter 0:42

• 05. 33 West Street 4:19

• 06. The South Summit 4:59

• 07. Rada's Theme 2:56

• 08. The Vine 4:08

• 09. In These Eyes 4:16

• 10. Vermilion Border 5:29

• 11. I've Been Leavin' You 4:49

• 12. Somewhere 2:59

Howard Leese – Gitarer

Joe Lynn Turner – Vokal

Paul Rodgers – Vokal

Jimi Jamison –

Keith Emerson –

Deanna Johnston -

Andrew Black –

Deena Johnson –

Paul Shortino –

Duke Fame - Vokal

Syzygy - Realms Of Eterinty

En ulempe med et fantastisk album er at det er så utrolig vanskelig å gjøre det så bra neste skive. Vi har likevel med stor tålmodighet ventet noen år på Syzygy sin oppfølger til fabelaktige ”Allegory Of Light”. Ohiobandet klarer faktisk enda en gang å lage en meget sterk skive, som gir hele 77,10 minutter med crossover prog. Bak tekstene står gitaristen Carl Baldassarre og vi kan ikke underslå at hans kristen tro skinner gjennom i lyrikken. Som de utsøkt tolerante menneskene vi er respekterer vi selvsagt slike preferanser, og konsentrerer oss mest om musikken. En musikk fra et band som har utviklet seg voldsomt fra tiden Sam Giunta og Carl Baldassarre var en duo og et coverband som kalte seg Abraxas tidlig på åttitallet. Etter dette ble det diverse musikkstudier før de sammen med Paul Mihacevich startet opp Witsend som i 1993 utga en flott skive med navnet ”Cosmos & Chaos”. Med denne utgivelsen ble det atter år med studier og etablering av familier etc. Før omtalte ”Allegory Of Light” kom i 2003 under bandnavnet Syzygy. Årsaken var så enkel som at ingen hadde tenkt på å sikre seg retten til navnet Witsend. Retten til navnet Syzygy er derimot sikret, og likeså har bandet sikret seg en bassist den gang i Al Rolik. Rolik gjør for øvrig en utmerket jobb, og i tillegg er som vanlig er både keyboardene og  Sam Giunta i meget god form, og sørger for mange spenstige klangfarger. Emerson, Lake & Palmer vibbene finner vi fortsatt inntakt hos Giunta, men det er tilstedeværelsen av drama og det majestetiske som er nykommerne. Låtene holder atter en gang god klasse, og med spenstige arrangementer og odde takter blir det ofte mye snacks for ører og sinn. Mange vakre akustiske øyeblikk kontrasterer de mer røffe partiene, og omtalte Baldassarre spiller på et utall av forskjellige gitarer slik at variasjonen i gitarlyden er stor. Gjestevokalisten Mark Boals bidrar på fire spor, og spesielt på den lange låten ”Darkfield” som har fristelse som tematikk, og hvor Edens Hage er sentral. En mørk og melankolsk låt med sørgmodige synther og de øvrige instrumentene med supre kollektive bidrag til en knallbra låt. De tre gjesteartistene som sørger for den kammermusikkaktige introen er også meget viktige for denne låten. Flere flotte akustiske øyeblikk byr ”Echoes Remain” på, sin nennsomme gitar, cello og forsiktige vokal, samt masse fløyte. Pastorale ”Arranmore Isle” byr på ytterlige vakre øyeblikk med akustisk gitar, men også det kjente instrumentet thereminen spiller opp her. Finalen på albumet heter passelig nok ”Finale”, og er en verdig avslutning på et ellers meget bra album. Her er det distinkt tromming, fyldig bass og mye annen vellyd, som en nydelig gitarsolo. Det vokale har rimelig gode kår her og er spekket med spennende følelser og stemninger. Produksjonen står bra til musikken og bidrar til at dette for mange sikkert ukjente bandet virkelig markerer seg med ”Realms Of Eternity”, og som vi anbefaler på det varmeste.

http://www.syzygymusic.com/

1. Darkfield (10:35)
2. Vanitas (6:02)
3. Dreams (10:31)
4. Echoes Remain (5:23)
5. Dialectic (16:35)
The Sea:
6. Arranmore Isle (2:04)
7. Overture (2:42)
8. The Sea (5:22)
9. The Morning Song (3:26)
10. Variations, Part 1 (4:04)
11. Variations, Part 2 (3:15)
12. Reflections (1:44)
13. Finale (5:27)


 

Carl Baldassarre - Gitarer, theremin og vokal
Sam Giunta  - Keyboards
Paul Mihacevich – Perkusjon, trommer og bakgrunnsvokal
Al Rolik – Bass og bakgrunnsvokal

Gjesteartist,

• Mark Boals – Vokal

• Viurginia Crabtree – Fløyte på 1

• Michel DeBeuyn – Cello på 1

• Erica Ward – Fiolin på 1

• Peggy McLoughin – Vokal på 4

Ocean Of Nights –  Shadowheart Mirror

Dette bandet fra “The Big Apple” beskriver seg selv noe villedende som ambient prog, da det egentlig er mange stilistiske retninger som smelter sammen på ”Shadowheart Mirror”.  Trygt plassert på O.O.N. skuta og med full oversikt finner vi musikkfenomenet Scott Mosher på kapteinsbrua, mens Scott Olivia flotte stemme lar seg høre fra maskinrommet. Til sammen klarer disse to faktisk på denne debuten å komme opp med en kraftfullt, dynamisk og velmodellert musikalsk reise gjennom åtte bra låter. At skiva åpenbart bare har programmerte trommer er ikke noe vi går ut i skogen og roper ut vår glede over. En ekte og høyst levende trommis er noe vi mener hører hjemme her, men selvsagt ikke noe vi kan gjøre noe med. Musikken derimot er likelig fordelt mellom progmetall, hardrock og ambient, og Scott Mosher har egentlig funnet sin egen lille nisje i musikkens forunderlige og finurlige verden. Her lager han rimelig spenstig musikk og er altså en brobygger mellom ambient, progmetall og hardrock. Slik sett er ”Shadowheart Mirror” på mange måter en fortsettelse av Mosher sine fire soloplater, ”Depp Horizon”, ”Inferno”, ”Viryuality” og ”Ambient Earth”. En noe utypisk låt på denne skiva er ”The Last Goodbye” som starter temmelig heftig for så og utforske balladeverden med noe keyboardlinjer som er temmelig kløktige. Disse sklir så over i et terreng av ren metall før låten atter snor seg uforutsigbart videre. En meget inspirert låt med energi og nok progressive tilbøyeligheter til å gjøre oss happy. Tittellåten er nærmest rendyrket metall, og er både et teknisk vågestykke og et jamifisert og temmelig rødglødende stykke musikk. Keyboardbruken sørger for at det tilflyter litt prog også her blant all intensiteten. En heller melankolsk åpning med piano dominerer ”What`s Left Of Me”, før det hele konverter til et virkelig metalldominert stykke musikk. Vokalisten Scott synger meget bra og har flust opp av innlevelse og står meget bra til de aktuelle stemningene som dukker opp. Stemninger som skriver seg fra lyrikk som er velskrevet og hvor klisjeene er fraværende. Den andre ”Scotten”, Mosher gjør en meget flott jobb på alle de instrumentene han trakterer. Det er også åpenbart at han har lagt mye arbeid ned i låtskrivning, arrangering osv. I sum gir dette ei moderne skive med mye drivende og god metall, og betydelig mindre doser prog, og med det aggressive og dynamiske og mørke i passende doser.

• http://www.myspace.com/scottmosher

• http://www.scottmosher.com

• http://www.oceansofnight.com

• 1.      A Way From You

• 2.      Living In The Past

• 3.      New Machine

• 4.      Whtas Left Of Me

• 5.      The Shadowheart Mirror

• 6.      The Last Goodbye

• 7.      Two Worlds Apart

• 8.      War Inside Myself

• Scott Mosher – Gitarer, bass og keyboard

• Scott Oliva - Vokal

Marsupial - Genus Thylacinus

Dette er at band som har en filosofi som er temmelig progressive da de har som uttalt mål å rive ned eller å krysse alle tilgjengelige musikalske barrierer. Dette gestalter en høyst original miks av jazz, prog, jam-band og southern rock som fremstår med fokus på den gode melodi. Bandet fra Asheville i vestre North Carlonia er med ” Genus Thylacinus” ute med sin fjerde skive. Visse slektskap med band som Umphrey's McGee finner vi hos Marsupial, men først og fremst er det høyst egenartet musikk. Influensene er selvsagt mangeartede og her er noen aktuelle navn, Tortoise, 217, The Dead, Zappa, Phish, Genesis, Allman Brothers, King Crimson, Isotope, Traffic og nevnte Umphrey's McGee. Selv om Marsupila ensemblet liker jam-band konseptet er det på ingen måte navlebeskuende klimpring, men tiltalende, variert og utadvent musikk de forretter. Noe av årsaken er muligens at all låtskrivning er basert på samarbeid, og følgelig er eierskapet til låtene noe alle band medlemmene derfor har. Uansett så er musikken eklektisk, entusiastisk og ”tight” og gitardrevet rock, som ikke går av veien for å ha en viss pop appell. Som for eksempel ”In Between” som er svært catchy og en potensiell singel som vi ikke synes all verden om. Bedre er da ” Naked In The Hall Of Seduction” som byr på mer spennende linjer, og er vår absolutte favorittlåt på ”Genus Thylacinus”.  Starten her er rocka før musikken konverterer til mye mer spacy saker, med mange skremmende elektroniske effekter, gitarlinjer som er jazzinfiserte og suveren tromming. Snev av country er det i vokalen på mye av skiva, og på ”The Man Who Knows Things” er dette aller mest åpenbart. Her er vi meget nær noe hva Allman Brothers Band og Lynyrd Skynyrd kunne ha laget, og slidegitaren er absolutt av veldig høy klasse . På 8,46 minutter lange ”Lead On” er musikken derimot tett opp til hva Mark Knopfler kunne ha nedkommet med. Utover på låten er det temmelig heftige og bra gitarspilling og låten beveger seg så inn i ett musikals landskap som har Pink Floyd vibber. Låten viser for øvrig mye av potensialet til Marsupial, og er nok et eksempel på en retning bandet burde utforske i fremtiden. Der bandet befinner seg i dag har de gjort det til et varemerke å omstille seg lynkjapt fra for eksempel country til de fete hardrockriff. I tillegg serveres vi mange flotte akustiske øyeblikk, og noen jam seksjoner som er meget bra selv om det er litt vel mange av disse totalt sett. I sum er dette ei ujevn skive, som på sitt beste har et meget høyt nivå, men dessverre er bunnivået alt for svakt. Vi anbefaler å utvikle det som er bra ytterlige, tone ned country og southern rock influensen og mer bruk dette som krydder enn som hovedingredienser, og å være noe mindre kommersielt fokusert. De som kan leve med elementene vi synes er overdrevet vil sannsynligvis virkelig like falle for denne skiva.

• http://marsupialmusic.com/

• http://www.myspace.com/marsupialband

1 Lead On
2 The Man Who Knows Things
3 Naked in the Hall of Seduction
4 In Between
5 The Tide6 The Goodbye Waltz
7 Sucker Punch
8 There Is a Better World

• Ian Reardon – Gitar og vokal

• Forrest Smith – Gitar

• Brad Meheder – Bass

• Chris Carter – Trommer og vokal

• J Ferris – Studio ingeniør

•  

Phideaux - Number Seven

Phideaux Xavier er en musiker som på sine seks første album har laget ganske så tilgjengelig musikk som også har så mye essens og spennende vrier at den holder på sin lytter. Herlig nok så har musikken til Phidaux hatt en positiv utvikling fra utgivelse til utgivelse, og det er åpenbart en ”sulten” musiker og komponist vi har med å gjøre. Det merkes på viljen til å utvikle seg og til å fornye seg, samt viljen til å ta sjanser. Alle de første albumene har høy musikalsk kvalitet, og anbefales for de som liker raffinert og melodiøs folkpreget, psykedelisk musikk som ofte gestalter en magisk følelse som hensetter lytteren i et modus av pur glede. Den godeste Phidaux ser ut til å ha en utømmelig brønn hva gjelder gode musikalske ideer og kreative innfall, og med ”Number Seven” har han atter en gang laget et særdeles godt album. Skiva har en voldsom fremdrift, og står som en påle selv uten rå gitarlinjer, berg av mellotron og hylende vokal som en kontrast til alle som benytter seg rått av disse virkemidlene. Bare ren og skjær musikalsk magi, med usedvanelig gode låter hvor alle elementer er perfekt plassert og hvor kollektivet er betydelig sterkere enn de enkelte komponentene. Lyrikken tar blant annet for seg lystige emner som kjernefysisk uhell og verdensomspennende forurensing, mens den musikalske inspirasjonen er hentet fra et bredt spekter av artister. Vi kan nevne i fleng, Rovescio Della Megdalia, Mike Oldfield, Le Orme, Pink Floyd, Jethro Tull og Van der Graaf Generator, men likevel er det hele tiden en høyst særpreget og egenartet musikk som vi serveres ”Number Seven”. Musikken er en finurlig miks av keltisk folklore, klassisk musikk, psykedelisk musikk og art rock, og de mer melankolske stundene balanseres ypperlig med mer oppstemte toner på en ytterst moden måte. De keltiske elementene har en viss likhet med det Mike Oldfield driver på med, i form av repeterende motiver og dynamisk crossoverprog og ypperlig kvinnevokal. Strukturelt er albumet delt i tre partier som er konstruert slik at det er en meget logisk link mellom dem. Hvert av partiene ”lever sitt eget liv”, med logisk begynnelse, plott, kulminasjon, avsløring og slutt. For og virkelig å krydre det hele er begynnelse og slutt forbundet med hverandre. Musikalsk er det så mye å synke inn i på ”Number Seven” at det nok vil ta mange avspillinger før en i det hele tatt så smått begynner å oppdage noe av alt skiva har å by på. Skiva er et meget sterkt verk, og vi tror svært mange kan ha stor glede av musikken til Phideaux. Coveret holder også samme høye klasse.

Del en: Dormouse Ensnared

1. Dormouse - A Theme (1:05)
2. Waiting For The Axe To Fall (6:12)
3. Hive Mind (4:00)
4. The Claws Of A Crayfish (5:40)
5. My Sleeping Slave (3:27)

Del to: Dormouse scapes

6. Darkness At Noon (1:50)
7. Prequiem (2:10)
8. Gift Of The Flame (6:10)
9. Interview With A Dormouse (1:10)
10. Thermonuclear Cheese (2:10)
11. The Search For Terrestrial Life (5:30)
12. A Fistful Of Fortitude (2:44)

Del tre: Dormouse Enlighted

13. Love Theme From "Number Seven" (7:30)
14. Storia Senti (6:50)
15. Infinite Supply (5:05)
16. Dormouse - An End (2:00)


 

Phideaux Xavier – Piano, akustisk gitar, tolvstrengers elektrisk gitar og vokal

Rich Hutchins – Trommer og chant
Ariel Farber – Vokal og fiolin

Mathew Kennedy – Bass og  chant
Gabriel Moffat – Steel- og elektrisk gitar

 
Linda Ruttan Moldawsky - Vokal
Molly Ruttan – Vokal og perkusjon
Mark Sherkus – Keyboards og elektrisk gitar
Johnny Unicorn - Keyboards, saksofon, vokal og chant

Lobster Newberg –Actress

Debutskiva ”Vernal Equinox” til Lobster Newberg var en fornøyelse å høre på, så sjansen for at vi skal bli skuffet av oppfølgeren er noe som slår oss. En forskjell er likevel at der debuten var med låter av alle bandmedlemmene, er ”Actress” kun skrevet av Colin Peterik og med en spilletid på kraftige 56,48. Som før er det en myriade av influenser som smeltes sammen til en musikk som er forskjellig fra det meste du har hørt uten at det på noen måte blir sært og utilgjengelig. Er frisk og freidig musikk oppstår av LoProgressive, pop, rock, fusion, blues, jazz og hva nå disse Chicago musikerne måtte finne for godt å bruke som basis for sin musikk. Stor kreativitet og et mylder av gode ideer, samt en god dose selvgranskende attityde hva gjelder prog fører til den spesielle musikken bandet står for. Som sjefen skjøl sier, ” vår musikk foreldes ikke!” Når en er frekk nok til å kalle musikken tidløs bør den jammen være meget god. Meget god er så absolutt musikken, men om den er tidløs er vel noe tidlig å si med sikkerhet. Mens vi bestemmer oss for tidløs eller ei, kan vi hygge oss med flotte ”Bug City” som med sine høykvalitative brassarrangementer bringer tankene til Blood, Sweat And Tears og Chicago helt i starten av disse bandenes karriere da de var virkelig knallbra. Låten ”Illusion” viser at bandet også kan lage lange låter uten å gå på tomgang, og evner å holde på lytteren gjennom hele låten. Saksofonsoloen til Steve Eisen er nesten verdt inngangspengene alene, og binder sammen den rolig introen med den mer heftige fortsettelsen med nydelige soloer på keyboards og gitar. Albumets beste låter er ”Bed”, ”Set Your Sail” og ”Wonderful”. Sistnevnte som er en uimotståelig anti kjærlighetssang med eksellent vokal og Eisen meget dyktige fløytespilling. ”Set Your Sail” indikerer bruk av vind, men her er det jammen fyr på alle sylindrene. En brått oppdukkende og spenstig saksofonsolo og Phil Miller sin entusiastisk og fyrige gitarspilling gjør susen på en meget bra låt. En fabelaktig melodi oppsummerer hva låten ”Bed” står for, som med sine aggressive understrømmer og dyktige bruk av brass seksjonen og fløyte er en fornøyelse å høre på. Ikke alle låtene holder samme høye nivå som de tre nevnte, men selv Lobster Newberg på sitt mindre inspirerte og kreative er milevis foran det meste av musikken som spys ut i dag. ”Actress” er ei skive som gjerne kan betegnes som tidløs, og som vi anbefaler alle å ta en nærmer lytt på.

http://www.myspace.com/lobsternewberg

1. Set Your Sails (3:41)
2. Stay (5:05)
3. Bug City (3:47)
4. Lost (4:42)
5. Wonderful (3:08)
6. Demian (4:06)
7. Illusion (9:13)
8. Bed (5:52)
9. Tight Rope (4:21)
10. Silver Cities (5:27)
11. Have You Ever Been Alone (7:31)



Colin Peterik – Vokal og keyboard
Phil Miller - Gitarer
Corey Kamerman - Bass
Jamie Dull  - Trommer

Gjesteartister,

Steve Eisen – Fløyte og saksofoner
Howard Levy - Munnspill
Mike Chicowitz - Trompet
Dave Stahlberg - Trombone
Ed Breckenfeld - Perkusjon
Klem Hayes - Bass
Jeff Lantz – Brass arrangementer
Scoot May – Gitarsolo på 6

Lou Gram Band - Lou Gram Band

Stemmen til Lou Gram var en gang noe av det ypperste vi hørte, men det er blitt noe år siden for å si det svært pent. Den tidligere Foreign vokalisten har de siste årene slitt med diverse utenommusikalske problemer, og er nå bare en skygge av seg selv vokalt nå. Rett nok kan moderne teknikk kompensere en del, men den vokale magien til Lou Gram er nok borte for alltid. Fortsatt skriver han låter som er jordnære og full av følelser og hvor tematikken er hentet fra egne opplevelser. For riktig å kunne ha full styring har Gram nå etablert et eget band som han fyller med den musikken han føler mest for. På mange måter så fremstår Lou Gram Band som en slags underlig klone av Foreigner noen få år  før åttitallet ble historie. En musikk som på mange måter er spesialdesignet for å bli hyppig spilt på diverse radiostasjoner. Arrangementmessig er mye i høy grad oppegående, men også i overkant svulstig, og med låter som ikke akkurat oser av originalitet. Vi er rimelig sikre på at denne musikken har sitt marked, et marked hvor de som liker tungrock tilpasser radiospilling i høy grad får det de er ute etter, og hvor legenden Lou Gram, som også har fortid som låtskriver og vokalist i Powerhouse, er bak mikrofonen. For oss er ikke dette albumet spesielt spennende, men for all del ikke dårlig musikk, men det er rimelig kjapt gjort å falle av lasset og miste interessen etter et par låter.

http://www.lougramm.com/

1. Made To Be Broken
2. Redeemer
3. Willing To Forgive
4. That's the Way God Planned It
5. Baptized By Fire
6. (I Wanna) Testify
7. So Great
8. Single Vision
9. Rattle Your Bones
10. You Saved Me

Lou Gramm - Vokal
Ben Gramm - Trommer
Richard Gramm- Bass
Andy Knoll - Keyboards
Don Mancuso- Gitarer

Under – Mercurial Of The Sleeping Shaman

Ganske bra melodier og temmelig intrikat gitararbeid preger denne skiva. Vokalen er ikke ulike hva Rob Halford og Bruce Dicksinson kan nedkomme med, og temposkiftene er hyppige og mange. Det foregår så mye parallelt her, at en jammen skal være våken for å få med seg alt, eller enda bedre, multiple lytteseksjoner er nok temmelig smart for å musikken på høvelig vis. Bandet smelter sammen elementer fra punk, indie, metall og prog og lager sin egen musikalske cocktail som er temmelig aggressiv men også melodiøs. Det er ofte noe episk over soundet, og rytmikken er både kløktig og spenstig og låtene har ofte en kraft og fylde som er svært bra. Variasjonen fra rå metall til mer funderende øyeblikk er både fin og nødvendig for å få de så viktige dynamiske spennene. Bostontrioen har en rytmeseksjon som virker å elske å duellere, men også innser at de legger et fundament for at gitaristen Dan Costa kan boltre seg. Det gjør han med en spennende miks av det tekniske, det melodiske og det mer stemningsfulle. Fan av King`X og Rush vil nok lett kunne like Under, og vokalisten har da også et temmelig lys stemme som har visse fellestrekk med Geddy Lee. Akkurat det er jo noe mange liker svært godt, og vice versa. Riffingen er ikke i klassen for mer moderen heavy prog band som for eksempel Mastadon, men basert på klassikk metall riffing. The Under er egentlig et band som ikke passer i noe bås, men er mer et sjangerforaktende band med riffbasert hard musikk med progtendenser på dagsorden. Det rocker av bandet, og for eksempel ”Anaximander” er en musikalsk kraftpakkesom som har en hypnotiserende virkning og et utall av dundrende soloer og polyrytmisk rikdom. Bandet har utallige påvirkningskilder, men har klart å meisle uten sitt eget utrykk uten blåpapirtendensene på noen måte har tatt overhånd. Naturlig nok så lånes det litt her og litt der, men det er snakk om en nennsom låning. Derfor er The Under allerede kommet langt til å være platedebutanter, og er et band å regne med fremover når vi snakker om mer heavy musikk med litt progsmak. Vi finner også at bandet her og der repeterer seg selv utover på plata og det derfor blir enkelte partier som ikke er så all verden spennende, og det trekker helhetsinntrykket noe ned.

• www.myspace.com/theunder

• www.theunderband.com

• 1 Mercurial

• 2 The Shield

• 3 Boundless

• 4 Weathered World

• 5 Anaximander

• 6 The Denialist

• 7 No Great Divide

• 8 The Only Path

•             Dan Costa – Gitar og vokal

• Jason Walker – Bass

• Randy Idierno - Trommer

Zeroesque – Multipick Technique

Instrumental musikk fra kvartetten fra New Jersey som har funnet sin egne lille nisje innen musikken. En nisje hvor fete gitarriff, fusion, prog, dynamisk soloer og stor sans for melodier er viktige elementer. Stilmessig er det ikke fjernt fra band som Liquid Tension Experiment, Somnabulist, Planet X, Mastermind, Symphonic Slam, Deus Ex Machina og Mahavishnu Orchestra. Litt latino influenser er det på ” La Danza Del Fuego” som er en meget vakker melodi med fantastisk solo av Shawn Christie som også byr på litt spansk gitar. Også på ”The Power Cosmic” er temmelig dominert av gitar bare med noen få men svært lekre piano- og synthlinjer fra Tim Lehner. Christie viser på denne låten er frapperende teknikk og en utrolig mengde noter i sekundet. På ”Divisible By Two” er bandet nærmere Liquid Tension Experiment enn noen gang, i en låt som virkelig er en verdig avslutning på albumet. ”Gmaj Funk In F#min” er lovelig funky låt med trompet og saksofon som til sammen bidrar mye til den funky stemningen. Knapt en låt som trigger oss i særlig grad, bortsett fra en pianosolo mot slutten, og en fin duell mellom Christie sin gitar og Frisen sin saksofon. Vi trives meget bra med de forvrengte gitarene på ”Nasha” som er legert med bluesrock rytmer og sound, og med Lehner sine flotte synth- og orgelbidrag. Rimelig pen og pyntelig jazz er det på ”Puddin”, hvor saksofonspillinga understreker jazz vibbene perfekt. ”Raining Sideways” er en låt i strek kontrast til ”Pudin”, med sine grelle og fete metallfiff og barske keyboardlinjer. For å variere låten får vi servert et stykke i midtparti som er nærmest en drømmende lettvektsmusikk! En virkelig artig og fiks vri, og det hele avsluttes selvsagt med den samme herlige og rå musikk etter nevnte mellomspill. ”Multipack Technique” er ei frisk, rask og hard skive med fine kontraster og flott dynamikk. Låtene er jevnt over gitartunge men bare unntaksvis stupes det inn i metallterreng. Riffene er mange og fete og med mange spenstige overlappende syntlinjer eller synthsolo. Jo lengre ut vi kommer på albumet jo mer fusionladet blir det hele, og det dukker jammen opp enkelte spennende avantgarde linjer som frisker opp. Disse avanttilnærmelsen setter vi stor pris på, og vi håper bandet ytterlige kan utvikle dette, da det gjør at lybildet blir ytterlige foredlet og forbedret. Låtene ”Mockingbird” og “Maxilla Gorilla” viser nevnte tendenser, og er nær opp mot det Deus Ex Machina holder på med. Skiva er et høyoktan musikalsk verk med nødvendig variasjon og gode låter og svært dyktige musikere, og vil nok være av stor interesse for de som liker kvalitets instrumental fusion.

• http://www.zeroesque.com/home.aspx

• www.myspace.com/zeroesque

• 1.      Something Special (4:40)

• 2.      Slippery Slope (6:30)

• 3.      Hat Hair (5:54)

• 4.      The Power Cosmic (4:43)

• 5.      Nasha (4:56)

• 6.      Puddin’ (4:31)

• 7.      Raining Sideways (7:47)

• 8.      La Danza Del Fuego (4:29)

• 9.      Gmaj Funk In F#min (4:49)

• 10.  Divisible By Two (7:42)

Shawn Christie - Gitar
Tim Lehner - Keyboards
Rob Smith - Bass
Rob DiRocco - Trommer

Deluge Grander – The Form Of The Good

Dette bandet fra Baltimore i USA er her ute med sin skive nummer to, og det er fortsatt en instrumental retrosymfonisk prog med enkelte veldig lange spor og mye mellotron som vi får. Arrangementene er intrikate, og enkelte vil si unødvendig intrikate, men det er uansett kompleksiteten til klassisk musikk og intensiteten til rock som er mest fremtredende. Albumet krever aktiv lytting i nær innpå den timen det varer, og er altså instrumental med unntak av først spor med sin chant, som er en enstonig sang. Meget forenklet kan vi si at Deluge Grander låter som Magma møter Yes møter King Crimson møter Canterbury bandene. Det er et rimelig rikholdig utvalg av instrumenter som alle bidrar til at den soniske paletten blir alt annet enn mager, og dette fordrer selvsagt at intens lytting er et must for å få med seg alt bandet har å by på. Bandet tilbyr også et ganske sa organisk sound og det er på ingen måte snakk om at det plastiske og syntetsike får noe spillerom. Musikerne er fra øverste hylle, og spillegleden er det ikke noe å si på. I tillegg er skiva pent utstyrt med rikelig kontraster mellom det rolige og mer høylytte, og et pent knippe temposkifter som alle er flott utført og bundet sammen. Musikken på ” The Form Of The Good” har visse linker til A Triggering Myth ikke minst i en det grandiose soundet, men der A.T.M. sysler med fusion er Deluge Grande trofast mot alle sine saftige og kraftige mellotron- og Hammondinfiserte sound. Først og fremst er denne skiva veldig 70 talls klingende, og det vil jo være en fordel eller en ulempe alt etter innstilling til slik beundring for ” de gode gamle dager”. Uansett så er det mye fabelaktig instrumental traktering, og alle burde unne seg å lytte til det gitaristen Dave Berggren holder på med på skiva! Også den rimelig heftige tromminga holder høye klasse, og de fire bandmedlemmenes konsise samspill gjør at de evner å spille hverandre enda bedre! Skivas lengste spor er ” Aggrandizement” som starter pent og pyntelig, men hvor det er en økende intensitet hvor også gjestemusikerne bidrar i stor grad. Vi kan nok trygt fastslå at denne låten er Deluge Grander sin mest grandiose så langt, og band og orkester vever sine musikalske tepper sammen på en rett fabelaktig måte. Vi får bare håpe at i får mer av slikt på de neste utgivelsene. På andre enden av skalaen finner vi ”Before The Common Era” som er den til nå kortests sporet fra bandet, og et temmelig rolig stykke musikk. He får vi spennende chants som gir en flott atmosfære, og midtveis bygger det seg opptil et klimaks, hvor keyboardene spiller hovedrollen. Etter denne avstikkeren sklir det hele elegant tilbake til åpningens rolige modus. Som tidligere nevnt vil nok enkelte finne denne skiva å være både navlebeskuende og svulstig, og de om det. De som liker intrikat retroprog bør sette av tid til å lytte, skru opp volumet og nyte verket, det fortjener både Deluge grander og lytteren.

 

http://www.delugegrander.com/

www.myspace.com/delugegrander

1. Before the Common Era (5:22)
2. The Tree Factory (14:08)
3. Common Era Caveman (6:26)
4. Aggrandizement (19:12)
5. The Form of the Good (8:41)


 

Dave Berggren - Gitarer
Dan Britton - Keyboards
Brett d'Anon - Bass
Patrick Gaffney - Trommer

Gjestemusikere,

• 
  Nathan Bontrager - Cello
  Frank d'Anon – Koring og  wood block
  Brian Falkowski – Klarinett, fløyte og saksofon
  Heather MacArthur - Fiolin
  Jose Luis Oviedo - Trompet
  N. Aaron Pancost - Trombone
  Kelli Short – Obo

• Megan - Vokal

Every Waking Hour – Writing On The Wall

Duoen fra Denver i Colorado innrømmer glatt at de er stolt av å spille prog, og mener at dette handler om spennende og eventyrlystne musikalske passasjer, episke låter og skremmende og mangeartede stemninger. De ønsker derfor velkommen til sitt eget progunivers, hvor de lager den musikken de føler for, og som de kaller klassisk prog for det første desenniet! Every Waking Hour er opptatt av å formidle hva de selv finner delikat innen musikken, og herunder sorterer nynnbare vers, det bombastiske pent variert med akustisk enkelhet, og sammenstøt mellom stilarter som egentlig er uforenelig. De er derfor også konsekvente på å unngå det de selv ikke liker som for eksempel new age filosofi, og den kantede dissonansen andre sysler med. I alle fall så lager Every Waking Hour musikk som skiller seg ut, og på noen låter er det temmelig original musikk de forretter. Tittelsporet for eksempel er det vågestykket hvor bandet viser hvor Genesis i sine yngre dager hadde tatt veien om de hadde lyttet til Al Jazeera i stedet for BBC! Et annet spektakulært spor er ”The King Is Dead” som transformerer Elvis via en miks av Emerson, Lake & Palmer og surfrockerne i Dick Dale. Vi kan trygt fastslå at bandet gir mye av seg selv i hvert eneste spor, og at det er et spesielt musikalsk terreng de forretter. Om en ikke gir denne skiva en masse spinn i spilleren er faren stor for at en ikke finner mye som fenger. Årsaken er så enkel som at dette er ei skive som vokser og vokser om den gis den med tid. Paul McLean bruker både moderne og gammeldagse keyboard på skiva, og supplerer sågar med noen selvbygde synther. Denne variasjonen bidrar til et rikholdig og spennende lydbilde, og med Tim Kestle bruk av uvanelige instrumenter som oud og mandolin blir det mye å låne ørene til. Every Waking Hour klarer både å være nyskapende og skapende og det er ikke mange forunt. De har laget ei skive som etter intens lytting fremstår kjemisk fritt for dødpunkter, og som er en stor positiv overraskelse.

www.myspace.com/everywakinghourband

• 1 At Any Price

• 2 The King is Dead

• 3 Arrivederci

• 4 Spotlight

• 5 Where the River Flows

• 6 Conspiracy of Silence

• 7 Over Now

• 8 Writing on the Wall

• Tim Kestle – Gitar, bass og oud (midtøstens lutt)

• Paul McLean – Keyboards, trommer og vokal

Gjestemusikere,

• Jeff Burkett - Vokal

• Paul Mack – Vokal og trommer

• Michael Lewis - Bass

The Other Side - A Higher Vantage Point

Her er et album med svært, svært mye keyboard i et neoprog landskap, og med Alan Mallery fra fusionbandet Zed som anfører. Dette instrumentale albumet har det jammen tatt tid å nedkomme med, da hele tre års produksjon er mye. Årsaken er sannsynligvis at dette er et sideprosjekt og at Mallery må bruke mye tid på Zed, Colorado Art Rock Society og Gnosis prosjektet som han er dypt involvert i. Fokus på skiva er klassisk symfonisk musikk og da med helter som Genesis og Emerson, Lake & Palmer som de største navigeringspunktene. I tillegg er det innslag av elektronisk musikk og fusion, samt at melodi og atmosfære er forsøkt penslet ut med størst mulig omhu. Ifølge presseskrivet er det et instrumentalt eventyr hvor gårsdagens helter gir musikken retning, men det hele filtreres gjennom moderne produksjonsteknikk og soundet til Porcupine Tree og Dream Theater. Rimelig store ord dette, og en til dels svulstig ansamling av skryt må vi si det er. Sannheten er slik vi ser det at dette er et album hvor keyboardene er sentrale, og med ok låter og et modus hvor stemninger og atmosfære er viktige elementer. Musikken er svært melodiøs og med en brukbar variasjon, samt litt vel glatt, velarrangert, repeterende partier, middels tempo og vanskelig å sette i noen definitiv bås for de som måtte ha behov for det.  Alan Mallery har absolutt klart å skape et meget avlappende album hvor han også integrerer mange musikalske stilarter på en ganske så flott måte uten at den laid-back holdning forsvinner. Han unngår også de typiske feilene mange andre såkalte instrumentale keyboardalbum gjør, fordi han har originale ideer som er gjennomtenkte og bra utførte. ”Lunar Sunset” er en hyllest til avdøde Peter Bardens, og med klare Camel referanser, ikke minst til deres ”Lunar Sea”. Flott bruk av synther og akustisk gitar er med måte å gjøre dette til en meget bra hyllingslåt til en stor musiker. Litt mer tempo enn ellers på denne skiva får vi på ”The Call To War” hvor utdrag av taler fra herrene Hitler og Churchill passer bra inn i en ellers bra låt som har visse referanser til bandet Magellan. Apropos referanser så er faktisk Happy The Man rundt ” Crafty Hands” det bandet vi faktisk føler har mest til felles med The Other Side. En låt med klassisk piano i front er ”Transcedence” som er en vakker ballade med nok tygde og essens til og virkelig glede mange. Aller best er nok ”Schizoid” hvor tittelen taler sitt tydelige språk, og hvor vi selvsagt får mangeartede stemninger, og også skivas hardeste øyeblikk. ”A Higher Vantage Point” er nok ei skive som er lett å undervurdere der den duver av sted tilsynelatende i et rolig og koselig modus. Tar en seg derimot tid til å høre vil en lett oppdage at det er mye god musikk som gjemmer seg bak det rolige ytre. Skiva er absolutt noe av det mest spennende innen instrumental musikk vi har hørt i år, og Alan Mallery er en musiker som åpenbart har mange kreative og svært musikalske gener.

http://www.myspace.com/theothersideprog

1. Maximum Vitality
2. Crying World
3. The Last Days of Summer
4. The Call to War
5. Ouroboros (for JZ)
6. Schizoid
7. Transcendence
8. The Point of Being
9. Walking the Labyrinth
10. Lunar Sunset (In Memoriam Peter Bardens)

• Alan Mallery - Keyboards, saksofoner, theremin og perkusjon

• Lyle LaRaman - Bass, og gitarer

• Lamar Neally - Trommer

• Lary Namella – Produksjon og mastring

• Ian Keldin – Produksjon og assistanse av arrangementene

Sunstorm – Houses Of Dreams

Melodisk hardrock/AOR fra Sunstorm her. Musikken er godt plantet i begynnelsen av åttiårene, og med keyboard og Hammondorgel som meget viktige instrumenter i lydbildet. Mindre viktig er ikke vokalisten Joe Lynn Turner som er kjente fra utallige musikalske sammenhenger, og som har en meget bra, kraftfull og ”oktavspenstig røst. Også duellen/duoen mellom gitar og keyboard er et viktig element i den soniske paletten. Dennis Brown har sørget for en produksjon som står bra til musikken, men så er han jo også rimelig kjent for å kunne hardrock/AOR segmentet. Låtene er på det jevne her og det er et greit knippe av låter som heves av Turners fine stemme, og et band som spiller med entusiasme og utfører et godt håndverk. For de som sverger til med progressive toner blir det nok aldri overvettes spenstig musikk her, mens AOR/HR folket nok får en fin injeksjon av musikk som fremkaller yr glede. En låt som absolutt holder AR fanen høyt er ”House Of Dreams”, som meget vel kan bli en klassiker med tiden. Alt er innrettet på denne til å hensette målgruppen med hakeslipp. Akkurat riktig gitarsolo på akkurat riktig tidspunkt, nydelig koring og melodiøst til tusen, og med nok fart til å holde på de mer HR-vennlige. Joe Lynn Turner får til fulle bevist sin stemmeprakt på ”Don`t Give Up”, som er fylt med keyboardlinjer som passer meget bra til konteksten. Den sentimentale balladen heter her, ”Tears On The Page”, mens “Say You Will” er den mer usentimentale balladen på dette albumet. En annen fremtidig AOR klassiker er nok “Save A Place In Your Heart” som er utstyrt med alt som trengs for å oppnå nevnte status. ”House Of Drems” er nok et must for de som ikke kan få nok av stemmen til Joe Lynn Turner, og for de som liker kvalitets AOR som er gjennomarbeidet og blant de klart bedre innen denne stilarten.

http://www.myspace.com/joelynnturner

• 1.      Divided

• 2.      Don’t Give Up

• 3.      The Spirit Inside

• 4.  &n