Machine Mass Trio – As Real As Thinking

En trio som opprinnelig var tiltenkt å være et sideprosjekt til bandet Doubt, og som nå er ute med sin debut. Stilistisk er den snakk om en slags post syttitallets eklektisk fusjon, men også røff musikk pent iblandet catchy linjer, fresk rytmikk, sjamanske lydlandskaper og rikelig med loops. Det er en kraftfull musikk som likevel ikke tar strupetak på lytteren, og gir rom for å puste og leve på en anstendig måte. Anstendig er definitivt energien skiva gestalter og det er så instrumentalt oppegående at det er en fryd. Michel Delville er et musikalsk fenomen som det er vanskelig å høre seg mett på og sammen med de to øvrige musikerne improviseres det flott og fyrig. Temposkiftene kommer som ”sild i tønne” som jo er et gammelt og hederskront norsk uttrykk, men det er  ingen halvhermetisk følelse som musikken gestalter men tvert om en frisk og groovy musikk. Variasjonen er meget stor og det er masse kontraster fra mer duggfull musikk til det krystallrene, fra samtidsmusikk til etniske vibber, og fra ambiente lydlandskaper til punkattityde.  Trioen har en rimelig stor musikalsk kompetanse og omtalte Michel Delville er kjent fra band som The Wrong Object, Doubt og Comicoperando. Jordi Grognard er kjent fra band som Moker, The Friendly Dogs og Nicola Lancerotti Quartet. Skivas lengste spor må vi jo selvsagt huke tak i, og den atten minutter lange ”Falling Up” er da også vel verdt å lytte til. Lett floydiansk tidvis faktisk og med masse deilig musikk og musisering å synke ned i. Velegnet til å glede seg over og gjerne synke ned i er de repeterende basslinjene på ”Hero”. Faren for at slikt blir kjedelig er jo rimelig stor men i Machine Mass Trio sin tapning er det en fryd for ørene. Frydefull er også ”Cuckoo” som blant annet er smykket med virkelig lekker og fyndig saksofonspilling. I sum er dette et album innen jazzrock som er ganske så fargerikt og smått eventyrlystent. Når så også de tre musikerne er såpass dyktige og ikke minst trives med å spille sammen så blir det høyinteressante saker. Variasjonen og viljen til å tørre trå der ikke alle trår gjør også dette til mye mer enn et ordinært album innen fusion/jazzrock.

http://www.myspace.com/machinemasstrio

• 1.      Cuckoo 9,26

• 2.      Knowledge 6,11

• 3.      Let Go 4,56

• 4.      Khajuaro 5,26

• 5.      Hero 10,16

• 6.      Ufo-ra 6,46

• 7.      Falling Up N º9 18,03

• 8.      Palitano Mood 3,06

• Tony Bianco – Trommer, perkusjon og loops

• Michel Delville – Gitarer, syntgitar, bouzouki og elektronikk

• Jordi Grognard – Teonorsaksofon, fløyte, bassklarinett elektronisk tempura

Hillmen – The Whiskey Mountain Session

Djam Karet har som sikkert mange har fått med seg startet eget plateselskap som de har kalt Firepool Records og vi har hatt andre utgivelsene til vurdering på disse sidene. Tiden er nå inne for og «myse» nærmere på den instrumentale kvartetten Hillmen som har 50 % musikere fra omtalte Djam Karet. Heltene i så måte er superdyktige Gayle Ellett på orgel og elektrisk piano og Mike Murray på gitar. Skiva som er på førtitre minutter er for øvrig innspilt live i studio og har dermed fått en ekthet som vi liker og som er totalt fritt for enhver manipulasjon. Bandet Hillmen startet opp i 2007 og “The Whiskey Mountain Session” er debuten, og en kvalifisert gjetning er at bandnavnet kommer fra trommeslageren Peter Hillman. Skiva består av fire totalt improviserte låter og det genererer en friskhet som er smektende. Målet for Hillmen er å skape elastiske komposisjoner som utvikler seg og gror og som er livlige og med rikelige substans og som er omskiftelig. Nesten som en håndbok i et eller annet, eller mer seriøst som et låtskriverresultat som er organisk og dynamisk. Hillmen har også et ønske om at det å lytte til musikken deres skal være som å sitte i samme rom som musikerne og ”belytte” at musikken skapes! Store visjoner, eller BHG, Big Hairy Goals altså, og jammen om Hillmen ikke langt på vei klarer å snorkle seg i mål og oppnå sine BHG. Skiva er spilt inn i Topanga i California og smelter sammen psykedelisk musikk fra sekstitallet og syttitallet, jazz, fusion og skaper en ny hybrid av musikk som både er tradisjonell og samtidsmusikk. Rimelig ulikt moderbandet Djam Karet altså, og med mer fellestrekk med band som The Flying Burrito Brothers og Quicksilver Messenger Service for eksempel. Likevel er dette musikk som er basert på improvisasjon og vilje til å eksperimentere og slikt kan lett lede til ubegripelig musikk for de som ikke er innvidd og til og med også for de innvidde. Det kan om det ikke strammes inn bli direkte fælt å høre på, men det er på ingen måte Hillmen. Tvert om er det i stor grad interessant musikk og det skyldes at kollektivet Hillmen er så samkjørt at musikerne har en salgs felles forutanelse og en intuitiv ryggmargsrefleks sik at strukturelle musikalske forandringer fanges opp. Derfor blir stemnings- og teksturskifter mer skreddersøm enn kakofoni og det låter rett så imponerende. Bedre eksempel på musikalsk samhandling enn Hillmen skal en lete lenge etter og bandet viser også at musikalsk talent ikke er noe en skal kimse av. Dette i sterk kontrast til en markedsstyrt hærskare av musikalske noksagter som dominerer den kommersielle sfære. Vi finner skiva å ha mye bra veds eg men er slett ikke sikker på at dette er for annet enn spesielt interesserte? Skal en virkelig få fatt i hva som skiva byr på kreves det nokså intens lytting og selv da kan musikken nok oppleves for repeterende og stillestående. Vi synes på tross av dette at det er interessant musikk og verdt å at “The Whiskey Mountain Session” er ei skive vi gjerne setter på når vi har den rette ettertenksomme stemningen.

• http://www.facebook.com/HILLMEN

• http://www.myspace.com/thehillmenoftopanga

Lights On The Bay 8:31
The Fire Burns 16:17
Patio View 9:13
Summer Days 8:55

Peter Hillman - Trommer
Gayle Ellett – Orgel og elektrisk piano
Mike Murray - Gitarer

Ralph Rivers – Bass på spor 1 og 2

Gjestemusikere,

Brian Carter – Akustisk piano på spor 2
Steve Re – Bass på spor 3 og 4
 

Robert Rich - Medicine Box

Progressiv elektronisk musikk fra Robert Rich og bare ett år siden forrige studioalbum, ”Ylang” ei skive vi omtalte på disse sider. Rich er en dedikert og hardarbeidende musiker som har mer enn tjue utgivelser bak seg. Stilistisk opererer han i noe som med en viss rett kan kalles world fusion, men det er likevel en forenkling. Faktum er at Robert Rich har hvert med å redefinere sjangere som ambient, mørk ambient, tribal og trance. Mye av det unike soundet skriver seg fra bruken av hjemmesnekrede instrumenter og en arme av mer eller mindre fantasifulle elektroniske instrumenter. For å virkeliggjøre hvilken dedikert kunstner vi har med her så nevner vi at Rich i 1976 i en alder av tretten år bygget sin første analoge synth! Når han ble noe eldre ble det studier ved Stanford's Center for Computer Research in Music and Acoustics (CCRMA). For å lage musikk så benytter Rich seg av blant annet dette, electronic instruments, microtonal tunings, computer-based signal processing, chaotic systems and feedback networks. Derfor er det definitivt ikke noen tilfeldige lydlandskaper som vi får del i på dette verket men er meget seriøst og gjennomarbeidet kunstnerisk uttrykk. På ”Medicine Box” er den krystallklare ordløse stemmen til Cheri Chuang rimelig sentral. Hun understøttes av en fargerik sonisk tekstur spekket med sjamansk fyndighet som er mangesidig i form av alternering mellom skjørhet, frittflytende, psykedelisk, skyggefull og surrealistisk. Å si at dette verket rocker vil være en skivebom av dimensjoner, men nå er jo selvsagt ikke det som er intensjonen. Her er det urytmene som møter moderne teknologi i en fruktbar samhandling hvor resultatet er neddempede og vakre musikalske landskaper. Selv om dette ikke er høylytte saker er det nerve og variasjon i musikken og mange sneisne basslinjene sørger blant annet for dynamikk. Musikken er alltid i bevegelse og det er fargerike saker og en tekstur som er rimelig kompleks og detaljert. Låter bra gjør det også, og de som bekjenner seg til ambient musikk kan knapt få bedre leveranser enn ”Medisin Box”. Bra leveranse er den neste elleve minutter lange låten ”Helios” som har en særdeles frodig og fascinerende rytmikk av det mer eksotiske slaget i første del av låten. Siden konverterer ”Helios” til lydlandskaper hvor Cheri Chuang vokal, celloen til Hans Christian og Ed Castro på bass bidrar til en pulserende sonisk fylde. Nydelig og spennende låt, og kanskje den å begynne med om en vil bli kjent med Robert Rich sin musikk. En musikk som trekker veksler på rytmikk fra håndtrommer, diverse eksotisk og mindre eksotiske perkusjons instrumenter og diverse trommesett som kombineres. I sum gir dette tidløs og kreativ rytmikk som tilsettes velformulert og spennende tematikk og dette gir en organisk og mangesidig god musikk.

http://robertrich.com/

• 1.      Alba 4,16

• 2.      Kaaruwana 6,18

• 3.      Macula 6,27

• 4.      Cornea 5,24

• 5.      Crepescule 6,39

• 6.      Pollen 7,33

• 7.      Callyx

• 8.      Salamander Quay 7,37

• 9.      Helios 10,42

• Robert Rich – Synther og MOTM, fløyter, steelgitarer, piano, bass og perkusjon

• Haroun Serang – Gitar på spor 1

• Cheri Chuang – Vokal på spor 2,6 og 9

• Edo Castro – Bass på spor 3,6 og 9

• Hans Christian – Cello på spor 3,5,7 og 9

• Slim Heilpern – Kromatisk munnspill

r

Henderson/Oken – Dream Theory In The IE

Dette verket er basert på tre forskjellige konserter i The IE (The Inland Empire) og det er en spontan musikk som er improvisert og innspilt til en to spors digital opptaker etter hva vi kan skjønne. Totalt var det seks timer med musikk men her er det redigert ned til vel sekstifem minutter slik at det greit får plass på et album. Ingen overdub ble foretatt under redigeringen, men visse effekter som reverb, delay og EQ ble benyttet. Til daglig er Mike Henderson som altså utgjør halvparten av duoen Henderson/Oken, en av to gitarister Djam Karet. Chuck Oken er også med i Djam Karet til vanlig og da å finne bak trommesettet. Her viser Oken at han kan mer enn å tromme og spiller faktisk både diverse keyboards og gitarer og i tillegg sysler han med diverse effekter. I sum så er det to erfarne multiinstrumentalister som her i fellesskap skaper spennende musikk. At disse to er kjent med hverandre understrekes av det faktum at de faktisk har spilt sammen i mer enn tretti år, og slikt kan utmerket vel føre til en musikalsk kjemi som genererer bra musikk. Og det gjør det i dette tilfelle. Musikerne fra en av Los Angeles forsteder, Claremont leverer ei skive full av stemninger, subtile innfall og som også inkorporerer mange akustiske mulighet og i tillegg alt av digitale og elektroniske sådanne. Ingenting utelatt og derfor er det ei skive som blir særdeles uforutsigbar og frodig da det ikke er noen mulighet som blir ofret på det forutinntatte alteret! Altså et virkelig ekte kunstnerisk uttrykk! Låter det så bra? Ja det gjør det men det fordrer en investering av tid som jo ofte er et knapphetsgode. Tar en seg tid til å lytte flerfoldige ganger så er dette et verk som virkelig vokser seg stort og sterkt og som er vel verdt å lytte til. Influensene til duoen er relativt mange og de nevner selv Djam Karet, og det er jo bare naturlig og rett og rimelig selv om selve moderbandet likevel er nokså forskjellig fra Henderson/Oken. I tillegg så dukker navn som Steve Roach, Pat Metheny, ECM, Brian Eno, Tangerine Dream, Rihard Pinas, Robert Rich, Rober Fripp, Steve Tibbets og Jon Hassel opp. Målet med musikken er «å tilsløre linjene ved å dyppe de i drømmende partier og det er det da også ganske så drømmende lydlandskaper skiva byr på. Det skal godt gjøres å komme utenom det lengste sporet på skiva, og ” John Henry Changes The Rules” klokker inn på formidable 24,54 minutter. Nå er ikke sporet bare sabla langt men også sabla bra så det har så absolutt sin berettigelse. Spesielt den kjempelange gitarsoloen er lekker der den utbrer seg i all sin prakt på toppen av sythrytmikk av det mer subtile slaget. Lengre ut i låten blir det synthene som står for soloene og da støttet av gjentagende harpeliknende effekter. ”Zoombie Attack” er annen låt som skiller seg positivt ut og Zombieangrepet er en vel utført låt. Vel utført er også Henderson/Oken sin utmerkede og interessante kombinasjon av akustiske og elektroniske instrumenter. Til sammen får vi en drøy time med avslappende ambient og intelligent musikk som trekker veksler på etniske sound og elektronisk tromming. Musikken kan muligens oppfattes som kjedelig for enkelte, men det er å undervurdere verket fordi det er variert og er innom mange forskjellige sider av progressiv elektronisk musikk. I tillegg er låtene gjennomtenkte og ytterst velegnet til å synke inn i å drømme seg vekk med for en stakket stund. For en stakket stund kan lytteren rømme fra livets harde realitet ved hjelp av ”Dream Theory In The IE” og uten hjelp av ulovelige sentralstimulerende midler ha en gyllen sjanse til å gå over i en annen dimensjon så og si!

http://www.djamkaret.com/firepoolrecords/hendersonoken/

• Alive Enough? (8:10)

• Forgotten Spirits (8:03)

• Deeper Waters (6:47)

• Dream Theory in the IE (8:36)

• Zombie Attack (7:09)

• When All The Birds Die Away (12:25)

• John Henry Changes The Rules (24:54)

• Mike Henderson - 12 strengers gitar, 6 strengers lap steel gitar, analoge og digitale keyboard og effecter og loops

• Chuck Oken Jr. – Akustiske gitarer og synthgitarer, keyboards, digitale trommer og perkusjon, effekter, loops og livesamplere

Transatlantic - More Never Is Enough

Den multiinternasjonale såkalte supergruppa Transatlantic har gitt ut tre studioalbum og hele ni bokssett, DVD-er og livealbum. Å tenke tanker som at sitronen presses til det ytterste er nærliggende, og om så er tilfelle er det jo ikke noe vi applauderer. Derimot applauderer vi musikken som vi får her for den griper et godt tak i hjerterota til oss som liker symfonisk prog av det mer subtile slaget. ”More Never Is Enough” er en svulstig affærer på flere måter, og kommer faktisk som en trippel CD og en dobbel DVD. Musikken er hentet fra bandet sin Europaturne i 2010 og kvartetten er for anledningen utvidet med den svært dyktige svenske musikeren Daniel Gildenløw slik at det er en  kvintett  som spiller. Med er også alle de kjent og kjære låtene og det hele er ytterst proft utført og musikerne leverer en strøken forestilling som vil glede alle ”diehardfans” av symfonisk musikk. Vi merker oss også at låtoppsettet på de tre CD-ene er 100 % identisk med ”Whirld Tour 2010” og sitronmetaforen dukker på ny opp. På den annen side så lever enhver konsert sitt eget liv sagt litt slumsete og denne her som for øvrig er hentet fra en konsert Manchester er noe annerledes. Akkurat den dagen så har for eksempel Roine Stolt forkjærlighet for noen gitarlinjer, den generelle stemningen hos band og publikum er noe annerledes mens Neal Morse kanskje velger en annen keyboardpassasje, osv. Ser en slik på det så er har skivene berettigelse, og hører en uten å analysere om disse skivene er berettiget eller ikke så er det jo ”sabla bra” musikk på «More Is Never Enough». I tillegg så er det åpenbart at alle fem har en særdeles god dag på jobben og musikken nyter godt av denne inspirasjonen og «gutsen» som vi aldri kan huske at Transatlantic har levert noe liknende av. Når så dyktige musikere er så tente og med så suveren kjemi og er så on line og publikum bakker de opp og låtkolleksjonen er så bra som her, vel da blir det rett og slett et strålende resultat. Derfor er nok «More Is Never Enough» ei skive den symfonisk progelskende knapt kan klare seg uten. De som måtte være i tvil om dette er musikk som vil fenge kan jo bare med full konsentrasjon høre Whirlwind fem ganger og få svaret på den måten. Liveversjonen overgår studioversjonen med god margin.  I tillegg så er de episke låtene «All Of The Above» og «Duel With The Devil» noe vi unner alle å høre. Unne seg å høre bør også låten «We All Need Some Light» som starter akustisk og melankolsk og som gradvis blir smått bombastisk. Nettopp bombastisk er vel dekkende for Transalantic og de som lever vel med det kan til fulle nyte disse tre skivene med fantastiske musikere som jobber som et hardtarbeidende kollektiv som produserer symfonisk musikk av toppkvalitet.

www.transatlanticweb.com
www.myspace.com/transatlanticprog
www.facebook.com/transatlanticmusic



CD 1
Whirlwind (01:19:45)
 
CD 2
All Of The Above (31:57)
We All Need Some Light (10:23)
Duel With The Devil (28:48)
 
CD 3
Bridge Across Forever (06:03)
Stranger In Your Soul (33:17)
 
DVD 1
Whirlwind (01:21:00)
  
DVD 2
All Of The Above (29:20)
We All Need Some Light (09:56)
Duel With The Devil (28:53)
Bridge Across Forever (05:58)
Stranger In Your Soul (33:56)
Return Of The Giant Hogweed (09:05)
  
Stranger Jams (bonus)
Cologne - Live Music Hall (May 8th 2010) (06:03)
Stuttgart - Longhorn (May 9th 2010) (06:35)
Esch Alzette - Rockhal (May 10th 2010) (05:34)
Pratteln - Z7 (May 18th 2010) (07:44)

Roine Stolt – Gitarer og vokal
Pete Trewavas – Bass og vokal
Neal Morse – Keyboards, akustiske gitarer og vokal
Mike Portnoy – Trommer og vokal

Gjestemusiker,

Daniel Gildenlow - Keyboards, gitarer, vokal og perkusjon
 

Anabasis – Back From Being Gone

Barry Thompson er en dyktig og dedikert musiker som er opphavsmann og i front av dette musikkensemblet, og som den gløgge fyren Thompson er har han hentet inn mye eksellent musikkompetanse. Blant annet er George Andrade som er en respektert og kjent lyriker som så å si er headhunted for å ta seg av tekstene. Når så også Andrade sørger for produksjonen og arrangementene blir det jo en slags kindereggløsning med tre ting i et egg, eller rettere sagt en person.  Videre er ytterst talentfulle musikere fra hele verden rekruttert for å delta i Anabasisprosjektet. De er blitt lovet at et musikalsk rammeverk skulle være klart men så var det fritt frem for å prege de partiene de skulle spille med deres egen stil og sound. Slikt kan jo utmerket vel generere autentisk og bra musikk, men når vi får opplyst at aldri har to eller flere musikere stått i samme rom under innspillingen! Da blir vi i utgangspunktet mer enn bare litt skeptisk! I det minste til vi får lyttet til «Back From Being Gone». Da er det åpenbart at de som har arrangert det hele har operert med en eller annen smart utført søm og har sydd det sammen slik at det låter forbausende bra. Faren for et oppstykket, smått katastrofalt og kunstig stykke musikk var jo overhengende. Herrene Ryo Okumoto og Josh Sager med flere har jammen lykkes rett så bra, og det er blitt ei lang (74,08 minutter) skive med heavy prog. Ei skive med seks låter hvorav tre definitivt kan kalles episke og med musikk som trenger å høres noen ganger før det blir virkelig spenstig musikk. Lyrikken tar for seg sosialpolitiske fortellinger fra tre gamle sivilisasjoner, romerne, vikingene og egypterne. Det burde jo så absolutt være stoff her til å «mekke» bra musikk til og for eksempel «Rome» gir en fin alternering mellom symfoniske utbrudd, heftig rock og mer ballademodus. Ikke noe nytt og enestående dukker opp i den låten, men den er meget vel utført instrumentalt og vokalt viser Per Fredrik 'PelleK' Åsly at han har et bra register og synger flott. En meget melodisk og catchy låt med fine vokalharmonier og omtalte Ryo Okumoto sitt arsenal av «brett» er som alltid verdt å lytte til. I den lange låten «Egypt» som er på nær tjuefire minutter blir det tidvis litt lite fokus uten noen gang å bli for mye tomgang. Låten heller mot neoprog og følgelig er det minimalt med metallvibber og mer artefakter fra neoverdenen som råder som for eksempel det melodiske. På «Vikings» er det rikelige med dramatikk og villskap og vi kan formelig se for oss vikinghordene på sine røveraid. Anabasis klarer å få frem frykten, vannviddet og masse andre sinnsstemninger ved hjelp av keyboards og øvrige instrumenter, og ikke minst diverse samplere med dialog som blant annet mellom foreldre og barn i nødens stund. Et godt eksempel på at samplere kan løfte musikken ytterlige om de brukes med omtanke, og med mye omtanke og tyngde får vi tidvis gitarriff og propelltrommer i heftig samklang på denne låten. Vi savner likevel at bandet tar noen flere musikalske sjanser framfor å kjøre på det sikre hele veien. At det er mye talent her kan ingen underslå, og det er virkelig lovende saker på det beste, men det beste er litt for skjeldent fremme. Mer enn godkjent ja og en stor bruk av klassiske virkemidler hentet fra prog, metall og hardrock. De som vil ha heavy prog med bra snert og innlevelse bør sjekke opp Anabasis. Med på kjøpet får de en flittig bruk av synth, orgel, mellotron og piano, mye bra gitarspilling og en sterk og følelsesrik vokal og en tydelig fortellende stil.

PS Anabasis betyr «Marsjen oppover/innover i landet») og er fra en bok av den greske forfatteren Xenofon. Den er bygget på forfatterens personlige opplevelser som leiesoldat og general i årene 401 f.Kr.–399 f.Kr.

• http://www.theanabasisproject.com/

• http://www.facebook.com/TheANABASIS

1. Rome (14:15)
- a. Prologue
- b. Back To The Future (Part 1)
- c. The Sands Of Time (Part 1)
- d. The Final Word
- e. Playing With Fire 
2. Fly (6:50)
3. Carpe Diem (5:47)
4. Vikings (17:28)
- a. Lindisfarne Abbey 793AD
- b. Mercia 877AD
- c. Along The Fjords
- d. A Price To Pray
5. Epiphany (5:56)
6. Egypt (23:52)
- a. The Sands Of Time
- b. The End And The Beginning
- c. Along The Nile
- d. Back To The Future
- e. The Sands Of Time (Reprise)


 

Barry Thompson - Gitarer, bass og keyboards
George Andrade – Lyrikk, produksjon og arrangementer
Per Fredrik 'PelleK' Åsly - Vokal
Ryo Okumoto – Keyboards og arrangementer
Gerald Mulligan - Trommer
Gordon 'Mully' Tittsworth - Vokal
Lee Abraham – Bass, produksjon,miksing og arrangementer
Stefan Artwin - Gitarer
Christopher James Harrison - Gitarer
 Jeroen Hendrix – Keyboards på spor 3
Brian Hong - Fiolin
Plini - Gitarer
Josh Sager – Gitarer og arrangementer
Brick Williams - Gitarer

Galactic Cowboy Orchestra – All Out Of Peaches

Det er rikelig med egenart og en musikk som skiller seg ut i mengden som denne kvartetten er den stolte eier av.  «All Out Of Peaches» er bandets andre skiva og det soundet vi hørte på debuten blir ytterlige utviklet og raffinert her. Fiolinen til svært dyktige Lisa Wright er ikke mindre sentral på dette verket og det kan blant annet oppleves på den korte og klassisk inspirerte låten «Ruby». På «Straight To The Top» er det derimot gitaristen Dan Neale som stråler med en stemningsbetont og frodig traktering av sitt instrument. Som alltid ellers i rytmisk musikk er det særdeles viktig med et solid rytmisk fundament og duoen Mark O'Day og John Wright leverer varene til de grader i så måte. Trommeslager og bassisten sin skikkelighet kan blant annet høres i skiva sin lengste låt «Memo 9» som også tilbyr mer rock enn ellers i Galactic Cowboy Orchestra sin fusionpregede musikk enn det øvrige sortiment. Også «Five Up Front» har mye rock i teksturen og herlig arpeggiostunts, mens de som liker best bandet sine countryflørt vil nyte «The Blaze» og «Cajun In Spurs». Sistnevnte evner sågar å få frem tåtapping og til og med å friste til dans for de som er glad i bluesgrass sin forunderlige og dansbare verden. Alle låtene er ganske så forskjellige og noen vil garantert si a det er for lite fokusert og for eklektisk, men da tar de ikke høyde for at det i bunn er fusion. En fusion som smaksettes på de forskjelligste måter og således tilbys vi en variert musikalsk meny. En meny som er instrumental rett nok, men som lener seg stolt på meget flotte arrangementer og mange tekniske lekkerbiskener. Inkludert i disse lekkerbiskene er en evig søken etter stemningsskifter som skaper flott dynamikk men kanskje gjør at noen sliter med å henge med da det blir lovlig intrikat? Nåvel, vi koser oss i alle fall og nyter hvert temposkifte og nesten ethvert stunt dette kostelige instrumentale orkesteret rader opp. En sydende og boblende musikalsk gryte hvor inspirerte og dyktige musikere koser seg og er kreative og løsslupne er alltid svært hørbart og fascinerende. Nok en gang leverer The Galactic Cowboy Orchestra varene i from av besnærende dynamikk, gode og ofte smått melankolske låter og musikalsk kompetanse og kløktighet i bøtter og spann.

• http://twitter.com/theGCO

• www.galacticcowboyorchestra.com

• www.myspace.com/galacticcowboyorch

• http://www.youtube.com/galacticcowboyorch

• http://www.facebook.com/pages/The-Galactic-Cowboy-Orchestra/173683051059?ref=ts

• 1 All Out of Peaches 3:45

•  2 Ruby 1:21

•  3 Paparazzi 5:13

•  4 Memo 9 7:22

•  5 Cajun in Spurs 3:00

•  6 Straight to the Top 4:25

•  7 Five up Front 3:30

•  8 Minion 7:13

•  9 The Blaze 2:41

•  10 Ragabilly 4:23

•  11 At Cross Purposes 6:04

•  

• Dan Neale - Gitarer

• Lisa Wright - Fiolin

• John Wright - Bass

• Mark O'Day - Trommer

Lehto & Wright - Childrens Songs

En slags folkrock trio fra Minneapolis som trekker inn en del artefakter fra progverden og således blir rimelig interessante. Influensene er mange og herunder sorterer de mer tradisjonelle folkprogbandene som Richard Thompson, Fairport Convention, og Steelye Span og også Jethro Tull når de tråkket i progfolk terrenget. I tillegg er det hint av påvirkning fra King Crimson og Miles Davis. Steven Lehto og John Wright har en allsidig musikalsk bakgrunn som inkluderer jazz, blues, rock, latino og pop og det nyter skiva godt av i form av variasjon. John Wright er forøvrig med i Galactic Cowboy Orchestra som vi har behørig omtalt tidligere på disse sidene. Tidligere tider med folkrock er derimot i fokus på «Children Song» men det hele er stenket med vilje til å søke nye uttrykksmåter og nye musikalske jaktmarker og viljen til å gå nye veier er fin. Fin og mer til er den episke tittellåten på passelig trettito minutter, som er en studie i variasjon og sounds og ikke minst en sonisk rikdom. Når vi uttrykte oss med passelig med 32 minutter om låten så var det ikke ironi, men renspikka sannhet fordi det skjer så mye spennende i låten. Faktisk tar vi oss i å håpe at den digitale nedtellinga er feil og merket 31,59 ikke skal komme så fort! Det er i sannhet et kvalitetsstempel, og det er da også akustisk pastoral nytelse kontrastert med mye mer røff og tøff musikk og snei innom John Coltraneland osv. Hør og nyt sier vi bare og du er fanget i en verden av subtil musisering med nydelige overganger og fremdrift, energi, teknisk fullkommenhet, positiv humor og mange musikalske lekkerbiskener! Hvor mye arbeid det ligger bak en slik låt kan en bare måtelig ane og anta, likeledes som at de som ikke er dedikerte gitarelskere kanskje kan få i overkant mye? Om ikke i overkant mye så rikelig med tristesse er det på «The Bloomfield Hill», hvor diverse instrumenter får tid til å skinne og utvikle låten. Det gir gnell og krydder til en folkballade med europeisk opphav så vidt våre ører kan fange opp. Tilsig av elektriske gitarer, keyboards og bass utover i låten forandrer stemningen noe og avgir med energi og låten blir mer progressivt fundamentert. I fundamentet på «Wasn`t That A Time» er det utvilsomt litt Jethro Tull, men i god Letho & Wright ånd er det kompleks rytmikk i bunn av låten. Låten er skivas kortest, enkleste og mest rocka og en hyllest til den beinharde vinteren i Valley Forge fra den amerikanske revolusjonen etter hva vi kan skjønne. Fin låt med en god og enkel velfungerende melodi med vekt på harmonisering og akustiske gitarer. På den siste låten trekker bandet selvsagt ikke en kanin men nok en episk låt «Betsy Bell & Mary Grace» som er laidback men fylt med interessant tematikk.  Låten preges av nydelig vokal herunder en acapella åpning og mye lekker gitarspilling inkludert flott traktering av tolvstrengers gitar. Kordprogresjonen er ofte heftig bra og midtveis er det rett så progressivt og dette gir grobunn for Letho & Wright på sitt mest mysiske og skumle. Gitarene er faktisk her i et smågrettent lune vi gjerne kunne ha mye mer av før låten konvertere tilbake til soundet fra starten av låten. Som helhet er dette ei skive med folkrock av det mer løsslupne slaget i form av vilje og ikke minst evne til å eksperimentere. Musikerne er godt over gjennomsnittlige dyktige og gir til beste en heftig musikk hvis tekstur er preget av lekelysten gitarer som samhandler og produserer et vell av riff og korder. Som fundament for det hele sørger Matt Jacobs for en distinkt og virkelig stødig rytmisk fundament. «Childrens Songs» viser hvor bra folkrock kan være om musikerne evner og tør å ta et skritt til side og derved revitalisere en sjanger som mange nok trodde hadde utspilt sin rolle. Dette er absolutt ei skive for folkrock fansen, gitarelskerne og for alle som om liker heftig og særdeles dyktig instrumental frodighet og da i særdeleshet fra gitarene, samt mye fin vokalutøvelse.

• http://www.lehtoandwright.com/

• http://www.myspace.com/lehtoandwright

• 1.      Wasn't That A Time 3,16

• 2.      The Broomfield Hill 6,28

• 3.      Children's Songs 31,59

• 4.      Betsy Bell and Mary Gray 18,25

• Steven Lehto – Akustisk og elektriske gitarer, mandolin og vokal

•  John Wright – Akustisk gitar, bass, basspedaler og vokal

• Matt Jacobs – Trommer og perkusjon

Galactic Cowboy Orchestra - Lookin` For A Little Strange

Dette er debuten til det galaktisk kuguttorkesteret fra tvillingbyen Minneapolis – St Paul, Minnesota og det er en potent instrumental nærmest kosmisk fusion med injeksjoner av blant annet bluegrass, folk, indisk raga, country, prog osv. I sannhet en musikalsk hybrid vi knapt har lånt våre ører til før fra dette Minnisotabandet. Her er det ikke snakk om å trø mye på gamle opptrådte stier men derimot en stor vilje til å mikse diverse stilarter og gjerne slik som det måtte føles best for der og da. Disse musikerne fra Minneapolis i Minnesota sier selv at de låter som Dixie Dregs som møter Rush, som går ut til frokost med Merle Haggard, men går hjem tidsnok til å spille golf med Jeff Beck. For å sette et enkelt ord som beskriver hva de spiller så måtte de finne opp en helt ny sjanger, og her er den, Newgrass artrock! Musikerne har rimelig forskjellige bakgrunner og det er nok noe av årsaken til at Galactic Cowboy Orchestra er såpass egenartet og spesielle. I bunnen av musikken er det så absolutt bluegrass jazzrock tilsatt noe gode klyper med andre stilarter for å lage et spesielt musikalsk brygg.  På tross av vilje til å utfordre etablerte normer er det fint lite villskap og disharmoni a la RIO bevegelsen, men heller en musikk med mye glimt i øyet.  Noe av styrken til Galactic Cowboy Orchestra er at musikken på tross av bra med særpreg er det en musikk med en umiddelbar tilgjengelighet. Noe av årsaken til dette er muligens den fine og smått elegante utførte låtstrukturen og sømløs integreringa av alle de forskjellige genrene som utforskes. Så selv om musikken er temmelig original så er det altså velkjent og derfor såpass tilgjengelig og gjenkjennelig på et vis. Gjenkjennelig for de som liker røff bruk av trommene og til og med de doble sådanne finnes på den rocka låten ”Dark Matter”. Denne fine og frodig sprudlende låten byr også på heftig bra fiolinspill fra Lisa Wright og en finale med fokus på jammingen sin ofte undervurderte verden. «Driving South West” utforsker jazzterritorier mens den spesielle indiske Ragamusikken er under lupen på den spennende låten “Raga Piloo”. Spennende er også basslinjene til John Wright som ligger som et boblende og fascinerende beat med sin allstedsnærværende velspillenhet. ”Missing Parts” er en mangesidig og flott låt som innehar alle de beste elementene av musikken deres med mye på menyen herunder heftig jamming, doble basstrommer og bluegress. Kjemien og kommunikasjonen i bandet er rett og slett superb og John Wright sine heftige basslinjer er  som nevnt boblende og utgjør sammen med gitaristen Dan Neal tyngdepunktet i musikken. Mark O'Day på trommer er sikkerheten selv og holde orden på rytmikken mens krydderet ofte kommer fra Lisa Wright sin geskjeftige med akk så lekre felespilling. Lekker er som oftest også musikken på ”Lookin` For A Little  Strange”, og den har flust av særpreg og egenart som vi konstant maser på. Musikken til Galactic Cowboy Orchestra utfordrer lytteren og er så absolutt noe vi kan anbefale til de som liker velspilt, subtil og egenartet musikk.

• http://twitter.com/theGCO

• www.galacticcowboyorchestra.com

• www.myspace.com/galacticcowboyorch

• http://www.youtube.com/galacticcowboyorch

• http://www.facebook.com/pages/The-Galactic-Cowboy-Orchestra/173683051059?ref=ts

• 01. The Biscuit Breakdown

• 02. Minor Scrape

• 03. Slow Pour

• 04. Raga Piloo

• 05. Iron Range Knee High

• 06. Dark Matter

• 07. Gypsy Grass Jump

• 08. Driving South West

• 09. Missing Parts

• 10. Odd Men Out

• 11. Hidden

• Dan Neale - Gitarer

• Lisa Wright - Fele

• John Wright - Bass

• Mark O'Day - Trommer

Sky Cries Mary - Taking The Stage Live 1997 – 2005

Sky Cries Mary fra USA står for en slags crossoverprog, og dette er ei live dobbelskive med en spilletid på nær innpå syttisyv minutter. Crossoverprog er nok en noe unøyaktig beskrivelse i vår bok da det er et band som ofte sysler med psykedelisk spacerock med mye jamming.  Bandet startet opp i 1986 da Roderick Wolgamott Romero møtte performance artisten Anisa som senere ble Anisa Romero. Disse to har ved siden av å være kjærestepar og å lede bandet også stått for komponering og ikke minst ivaretatt det vokale på en flott måte. Deres stemmer i en tall og totall har fascinert mang en musikkelsker og vært et viktig bidrag til det noe spesielle soundet bandet nå en gang har. Siden 1986 har det blitt seks studioalbum og der er derfor bare rett og rimelig med ei såpass omfattende live CD som dette her. Sky Cries Mary har fokus på den gode låt og er definitivt ikke et spesielt eksperimentelt band, men det betyr ikke at det ikke er hørbare saker. Bandet serverer heller ikke spesielt kompleks musikk, og det sammen med det tidligere nevnte vil muligens skremme vekk noen av progcorefansen. Det er i så fall synd for det er faktisk tidvis interessant og hørbar musikk på dette verket.  Sky Cries Mary har virkelig flotte vokalharmonier og vokaldueller, teknisk skikkelighet og flotte instrumentalpartier. Ofte er musikken smått drømmende, men bandet er hele tiden online og det er inspirerte musikere som også virker å ha det svært trivelig sammen.  Hør bare på «Want» som er stenket med heftig keyboards som er særdeles spennende og variert, nydelige vokalharmonier og ditto gitarer. Mer rocka er «Elephant Song» og en av de eldre låtene «Taking The Stage», mens «Rain» er en spacepreget låt med snertne synther og gitarer. En av bandet sine beste og viktigste låter «Cornerman»  er heldigvis med, og det er en skikkelig fin og verdig liveversjon vi serveres. Dette verkets beste låt er ”Don't Forget The Sky” hvor bandet jammer litt, spiller med full propell og hvor vokalistene virkelig viser hva de står for. Bonuslåten « California Dreamin'» er også en bra låt selv om det tok litt tid å like denne versjonen av The Mamas & The Papas klassikeren. Faktisk kan det være en tanke vondt å skjønne at det er « California Dreamin'» før en får penetrert all den hallusinatoriske ambiente tåka! Da åpenabrer det seg en heftig bra låt som viser at selv en i utgangspunktet fin låt kan fortolkes å bli minst like bra og spennende. Spennende saker er jevnt over mye av musikken på «Taking The Stage Live 1997 – 2005», og et er i skive som viser et band som åpenbart trives på scenen og som gir jernet. Det er en variert kolleksjon av låter som forrettes på snedig vis og som viser at noen band er såkalte liveband, og at herunder sorterer Sky Cries Mary.

http://www.skycriesmary.com/

• 1) Taking the Stage

• 2) Rain

• 3) Walla Walla/Moving Like Water

• 4) Cornerman

• 5) Don't Forget the Sky

• 6) The Ant, The Stars, The Owl and Its Prey

• 7) Remember Me the Wind

• 8) Nowhere

• 9) Want

• 10) Gliding

• 11) Elephant Song

• 12) Walk of Nothingness

• 13) California Dreamin' (bonusspor)

•  Roderick Romero - Vokal

• Anisa Romero - Vokal

• Todd Robbins – Keyboards og lydeffekter på 1,2 og 13

• Ben Ireland – Trommer og perkusjon

• Michael Cozzi - Gitarer og programmering

• William Bernhard - Gitarer , keyboards og programmering på spor 3 -13 

• Juano - Bass, pekusjon, akustiske gitarer og bakgrunnsvokal

• Jill Wangsgard – Keyboards og lydeffekter 3 -12

As Hell Retreats – Volition

En musikk  midt imellom dødsmetall og hardcore metall fra disse amerikanerne, men også med injeksjoner av mye teknisk avansert saker på menyen. ”Volitin” er bandets andre skive og oppfølgeren til ”Revival” fra 2010 som fikk mange lovord. At musikken til Meshuggah er en viktig inspirasjonskilde for As Hell Retreats er bare et faktum, men de forsøker så godt de makter å meisle ut egenartet musikk uten og på noen måte og blindt å kopiere andre. Rytmisk støtter bandet seg på en virkelig distinkt og treffsikker rytmeseksjon og det gir Riley og Greene et bra fundament å boltre seg på. Bra er også det lyriske som omhandler det å tro på den kristne gud og alle den viderverdigheten og de varierte følelsene det kan medføre. Forvirring, selvbedrag, raseri, tragedie, depresjon, blind lydighet og hele pakka stort sett, og i alle fall et greit bakgrunnsteppe for musikken. Albumtittelen ”Volition” kan kanskje best oversettes med, “an act of making a choice or decision”. Hendersonvillebandet er rause med doble basstrommer, growle vokal og en heller aktiv shredding! Noen vil garantert elske dette til tusen og et metalhead vil lett slenge med håret og aktivt forsøke å pådra seg nakkesleng i en lykksalig metallrus. Vi som har et noe mer neddempet forhold til de nevnte metallartefaktene kan  lettere styre vår begeistring når metalldogmatikken blir såpass dominerende. Headbanging osv. fjerner i vår verden fokus fra de andre mer subtile nyansene innen musisering som vi liker, og sånn sett er dette verket mest for metallmenigheten. Sånn er det nå en gang, og i det følgende forholder vi oss til at dette er metall av den tekniske sorten men med metallens utrettelige piskende energi. Det buldrer og det braker og er til tider smått hysterisk som på for eksempel ”Misanthropist” som er en virkelig beinhard låt, mens ”The Loss” er en melankolsk sak med lekkert gitarspilling. På ”A Beggar...” er det renvokal og bandet er her i et ballademodus som sørger for en viss variasjon selv om låten i seg selv ikke er mer enn medioker. Så mye nytt innen metall bringer ikke ”Volition” til torgs og det er ei skive med metall av den tradisjonelle sorten og en grim og harsk musikk. Minst grim er ”Creator(s) som bryter med det resterende sortimentet og er litt vakker om en skal være snill. Tittelen på låten ”Desperasjon” oppsummerer noe av den rådende stemningen, og om vi ikke er helt på bærtur så er det snakk om et mislykket selvmordsforsøk her. Generell lystelighet er så avgjort ikke musikken stenket med, og det er som oftest strevsomt å lytte til dette her. Vi klarer ikke å få så mye ut av det hele, men hører jo at det rades opp varierte stemningstablåer, men kanskje må en være hardcore metallfiksert få å nyte disse? Musikerne er åpenbart inspirerte og entusiasmen er det ingenting å si på, men det blir for massivt og kaosaktig for våre sarte ører. Ørene til de som ønsker det massivt og metallaktig vil derimot sannsynligvis flagre som lykkelige sommerfugler når de hører ”Volition”.

http://www.myspace.com/ashellretreats

• 01. Young Heretic

•  02. The Loss

•  03. Matriarch

•  04. Shun

•  05. Heaven's Bane

•  06. Misanthropist

•  07. A Beggar...

•  08. ...And His Faith

•  09. Transgress

•  10. Desperation

•  11. Creator(s)

•  12. Only Hope

• Jackson Greene -Vokal

• Tyler Riley - Gitarer

• Taylor Jones- Bass

• Trent Davenport- Trommer

Unified Past – Observations

Skive nummer tre siden debuten ” From The Splintered Present Surfaces…The Unfied Past” fra 1999 for denne amerikanske duoen. Eller…..en kan si at det er skive nummer seks, men da tar en med at røttene til bandet så å si. Årsaken er at Unified Past en gang gikk under navnet Labyrinth og utga tre skiver og startet opp i 1990. Som bekjent gir tre pluss tre seks! Vi hadde forrige skive ”Tense” fra 2009 under lupen her for et par år siden. Nå er det et fokus på og utforske ny musikalske landskap i en elleve låters progsetting. Skiva kommer for øvrig ut på den indieprog labelen Melodic Revolution Records og er Unified Past sin første utgivelse her. Før navnet ble Unified Past ledet maestro Speelman et forløperband som altså kalte seg Labyrinth og som ga ut tre skiver. I nåtid får vi nå servert musikk av modne og voksne musikere som også leverer en rimelig voksen skiva med spilletid på over sekstito minutter. Låtene har denne gang fokus fra et låtskriverperspektiv i motsetning til tidligere hvor musikken har hatt et klart musikkfokus. Derfor er skiva også inspirert av artister som Todd Rundgren, David Gilmour, Peter Gabriel og Adrian Belew. Vinny Krivacsy som tidligere har spilt i bandet trakterer keyboard på fire av låtene og gjør en utmerket jobb, og har også vært med og skrevet to av disse. Den forrige skiva ”Tense” som kom for to år siden omtale vi på disse siden, og dette nye verket har enda bedre musikk. Noe av årsaken er at det er mer driv i musikken, mer sug og skiva er kledelig aggressiv uten noen gang å bli for hard og den er også melodisk uten stort sett å trø for nær popsegmentet.  På den vakre og sneisne låten ”Here They Come” er det rett nok farlig nær å bli for kommersielt. Likevel og på et merkelig vis så reddes det hele i land på en anstendig måte selv om vi kjenner igjen mye av innholdet. Melodilinjene, overgangene, versene og refrengene er gjenkjennelige men det låter likevel friskt og bra. Det er en fin teint av en positiv selvtillit og musikken har nok dynamikk og variasjon til at vi er fornøyd. Noen store overraskelser eller revolusjonerende musikk dukker selvsagt ikke opp i løpet av ”Observations”. Vi liker definitivt samplerne på ”Insulated” som også er en fin og spenstig låt som klinger bra. Det gjør i høy grad også det ”knallbra låten ”I'm Not Answering” med sine delikate gitarlinjer, mens ”Crushed” er noe for søt etter vår smak og med litt vel mye dilldall. ”Mesmerized” derimot er fylt med virkelig fyldig og fyndig instrumentale stunts fra keyboardene og fra bass og gitarer som er smått avansert. Lekre og oppfinnsomme ”Twist and turns” og generelt sett mye å sette tennene i for et Proghead har ”Mr. Extravagant”, som sklir elegant over i tidligere nevnte ” Insulated”. En låt som har noe av den beste keyboardspillinga på skiva og kirkeklokker og andre spennende samplere, og låten er også den stolte innehaver av ytterst smakfull gitarspilling.  Skiva som helhet er passe avansert på alle måter med blant annet fine vokalharmonier og mye flott instrumental fra blant annet keyboard, gitarer og ikke minst nennsom bruk av elektronikk som hever verket. Når det i tillegg er over gjennomsnitt gode og gjennomtenkte komposisjoner, blir resultatet et bra album innenfor retrosymfoniskprog.  

• http://www.unifiedpast.com/unified_past/Home_Page.html

• http://www.myspace.com/unifiedpast2008

1. I'm Not Answering (5:46)
2. Mr. Extravagant (3:48)
3. Insulated (4:42)
4. Crushed (5:17)
5. Exploratory Observations (4:00)
6. Painful Observations (5:34)
7. The Move (4:00)
8. Mesmerized (6:01)
9. Faithless (8:30)
10. Remember When (7:47)
11. Here They Come (6:39)

 

• Victor Tassone – Trommer, perkusjon, “chants” og effekter

• Stephen Speelman – Vokal, gitarer, bass, pedaler, keyboards og lap steel   Gjesteartist,,

• 
  Vinny Krivacsy – Keyboards på spor 1,3,4 og 8

Technology Vs Horses – Potential Pleasure Device

Dette bandet fra Canada har vi omtalt før og den nye skiva er da også en ganske så spesiell opplevelse som definitivt skiller seg ut i det musikalske landskapet.  Forrige skive “Bearula: The Bear Dracula” fra Technology Vs Horses var en fin opplevelse med mye spenstig musikk og støycollager og mye positive galskap. Det nye verket tar alt som var bra da enda et skritt videre og selv om hi fi aspektektet ikke helt topp er det mye annet som duger. Verket er ofte intenst til tusen, men også tidvis deilig slentrende og uhøytidelig, pent variert med både sug og ebbe og flo. Det skjer mye i musikken, og det gjør at det er tilnærmet umulig å kjede seg og være likegyldig. Altså så er det følgelig provokativ musikk om utfordrer lytteren, og det er jo ofte noe som kjennetegner musikk med essens. ”Baba Yaga” er klimprende og slentrende med en underliggende atmosfære av faenskap og villskap og med det uforløste som trigger oss noe saftig.  Låten blir nærmest sexy rundt midten og gitarsoloen godt støttet opp av menneskelig hestevrinsk og distinkt tromming er vel verdt å få med seg. Kanskje er låten ment som en slags seriøs tøyselåt? Technology Vs Horses er også tidvis i et avansert lirekassemodus eller bedre uttrykt, et kabaretmodus som virker både friskt og freidig. Smått desperat og med ustrakt bruk av diverse elektronikk og intensitet. Det bobler og syder fra de dyktige rytmesnekkerne Josh Hines på trommer og Matt Bitner på bass, og Mike Farmer skriker av og til nesten halsen sår. De øvrige instrumentene melder seg også på og i herlig samhandling får fra tid til annen en velfungerende musikalsk kakofoni som er fascinerende men du verden så hektisk. ”Idiot” har en punkete i attityde men er også definitivt mer subtil enn som så, og med diverse testoteronstenkede utbrudd. Låten er ganske så turbopregede men med noen små rolige sekvenser, men likevel alltid omtanke, finesse, lekre detaljer og klasse og hint av Residents sin estetikk. Residentsvibbene sitter enda tettere på ”Teenage Funk” og den noe bevist grutete stemmen setter standard for stemningen. På ” New Lily Pad” sysler bandet med noe av det de liker best nemlig diverse elektronikk og støycollager i forskjellig ugaver, mens ”White Girl” viser en annen side av kvintetten. Her er det catchy og velklingende på en smittende beat og kvinnevokal som ligger nær opp til gospelformatet. Melodiøs er for så vidt også ”One Long Tunnel” men de skingrende gitarlinjer grumser til lydbildet på en fortreffelig måte. Rytmisk er ”One Long Tunnel” blant de mer rolige og beviser at Technology Vs Horses ikke alltid har rytmisk ADHD! Denne skiva byr på mye uforutsigbar musikk med stadige skiftninger i tempo og intensitet og til tross for at de fleste låtene er svært dramatiske både i tekst og musikk, blir det aldri flaut og pretensiøst. Vi synes dette er ei meget skive med bra med originalitet, kvalitet og essens, men vi antar at den kanskje kan bli vel voldsom for enkelte sarte lyttere?

• technologyvshorse.bandcamp.com 

• www.facebook.com/technologyvshorse

• www.myspace.com/technologyvshorse 

• 1.      Electric Eels 4,04

• 2.      Teenage Funk 4,22

• 3.      White Girls 3,37

• 4.      New Lily Pad 5,19

• 5.      She`s My Robot 3,36

• 6.      Terrorkeets 2,36

• 7.      Baba Yaga 3,33

• 8.      Idiot 2,22

• 9.      One Long Tunnel 6,24

• 10.  Million Of Songs 00,14

• 11.  They`ll Kill Us 7,14

Matt Bitner - Bass
Mike Farmer - Vokal
Rafe Heltsley - Gitarer
Josh Hines - Trommer
David Prater - Keyboards

Redemtion- This Mortal Coil

Dette er oppfølgeren til suksessfulle ” Snowfall On Judgment Day” fra 2009 for dette progmetallbandet som har Nick Van Dyk som låtskriver. Frontfigur derimot er den smått karismatiske vokalisten Ray Alder som har en fortid hos Fates Warning. Med det vokale vel ivaretatt så er det en fryd at også produksjonen og ikke minst coverkunsten er i kompetente hender. Fabelaktige Travis Smith som vi har omtale av på våre coverart sider har laget et meget spenstig og passende cover til ”den dødelige kveilen”. Neil Kernon kjent fra sitt samarbeide med kolleger av Redemption som blant annet Queensryche og Nevermore har sørget for en produksjon som hever skiva ytterlige. Nick Van Dyk beretter om tøffe tak mellom band og produsent, og kanskje er det stor og respektfull uenighet med påfølgende musikalsk konsensus som gir verket ”This Mortal Coil” et ekstra kick og gjør at det skiller seg ut i mengden. At musikken på skiva er en kombinasjon av melodiøs og kledelig hard musikk er selvsagt ikke noe som skiller seg ut da akkurat det er ganske så vanlig. Det som gjør at det blir noe særpreg over dette verket er hva Nick Van Dyk kaller for ”emotional urgency” som tilfører akkurat det lille ekstra som er så viktig. Med et snev av deduksjonsevne så skjønner vi det er lyrikken er viktige, og at det kanskje er snakk om et konsept. Jepp, og bingo på konsept som er basert på at Van Dyyk faktisk fikk diagnosen blodkreft for tre år siden. At skiva da tar opp emner som at vi alle før eller siden må forholde oss til vår egen dødelighet er jo særdeles naturlig. Dyk sin egne erfaring fra sykdommen som bakgrunnsteppe gjør at dette lyrisk sett blir uhyre sterke saker.  Sterk og god var også Redemption sin start i California i år 2000, og dette er bandet sin femte skive. Bandet er for øvrig kjent for å være blant de hardeste i progmetall segmentet og på ”This Mortal Coil” tar de dette enda et skritt videre. Som tidligere så vektes det røffe med stemningsfulle partier i musikken og med tålig velskrevne og gjennomtenkte låter. Denne nye skiva gir oss enda mer av den underliggende mystikken som bandet tidligere har vært eksponent for. Å si at ”This Mortail Coil” er en ytterlig raffinering av Redemption sin musikk er vi ganske så klare på. Det er lett å la seg forføre i en eller annen grad av musikken av musikken til Redemption som er kraftfull og med essens men catchy og stenket med solid teknisk skikkelighet som fungerer uten å virke påtrengende eller ”flinkislegert”.  Påtrengende er det delvis at skiva er så lang som syttien minutter og femtifire sekunder fordi variasjonen ikke er stor nok til å holde på så lenge. Låttitler som ”Path Of The Whirlwind”, “No Tickets To The Funeral”, “Let It Rain”, “Stronger Than Death” og “Departure Of The Pale Horse” sier sitt om at det er seriøse emner som er på agendaen. Van Dyk sin ironi og livslyst og er også et viktig element på “This Mortal Coil” som sammen med alt det andre bra skiva byr på i sum gir ei bra skive med musikk. Musikk som er mye tuftet på tradisjonell progmetall uten mye ”twist and turn”, men med meget ekte saker i form av en suveren lyrikk som er perfekt tonsatt hva gjelder å få frem de rette stemningene.
 

www.redemptionweb.com
www.myspace.com/thebandredemption
www.facebook.com/RedemptionBand

• 1. Path Of The Whirlwind (5:26)

• 2. Blink Of An Eye (5:57)

• 3. No Tickets To The Funeral (6:26)

• 4. Dreams From The Pit (9:11)

• 5. Noonday Devil (5:03)

• 6. Let It Rain (7:21)

Ray Alder - Vokal
Nicolas van Dyk – Gitarer og keyboards
Bernie Versailles - Gitarer
Sean Andrews - Bass
Chris Quirarte - Trommer
Greg Hosharian - Keyboards

Sebastian Bach – Kicking & Screaming

Stemmen fra Skid Row er som de fleste har fått med seg etablert med egen solokarriere og er her ute med ny skive som er produsert av Bob Marlette kjent fra Black Sabbath, Shinedown, Atreyu og Filter blant annet. Bach har faktisk solgt så mye som 20 millioner skiver verden over med Skid Row og i solokarrieren. Det er følgelig en rimelig kommersielt sett anerkjent artist vi myser på her. Bach som er vokalist og låtskriver er født på Bahamas og hadde da døpenavnet Sebastian Philip Bierk. Faktisk har Bach norske aner, men også indianske og canadiske og er således multikulturell hva gjelder bakgrunn. Fullt så frodig er ikke musikken han levere som her ofte ligger i farvannet mellom hardrock og metall, og det er mange fine vokalarrangementer. Fin er faktisk også coverkunsten som Richard Villa står for men det kan selvsagt ikke alene redde vårt inntrykk av dette verket. Med seg har Bach ok musikere og den kun 21 år gamle gitaristen Nick Sterling som leverer mye bra med også viser at han ikke er overdrevet erfaren og at han åpenbart har en numetall forkjærlighet. Den stødige og trommeslageren Bobby Jarzombek kjent fra Halfor, Iced Earth og Riot leverer derimot varene til tusen. Et av problemer på skiva er at Bach sin stemme synker for dypt ned i miksen og blir slett ikke det pre den var tiltenkt å være. I tillegg så er selv låtene for ofte ikke akkurat stenket av kvalitet og i våre ører, og heller fylt med klisjeer og med fint lite kreativitet og fungerende hooks. Ganske rart at dette er et så vidt mediokert album da det tok fire år å lage verket. ”Wishin” er for eksempel ei sviske av en låt med nesten pinlig dårlig tekst, mens ”I`m Alive” er rolig og unnselig og uten mye å lytte på. Bedre er da ”Live The Life” som slett ikke låter så verst og hvor det skjer et og annet spennende. ”On Good Reason” er en stødig og grei rockelåt, mens ”Dream Forever” har det irriterende ved seg at den fester seg i hjernebarken. I hjernebarken til Sebastian Bach har det nok festet seg at orkanen Irene faktisk rasert hjemmet hans i New Jersey. Den hendelsen har ikke ført til noen orkan av ei skive her og strengt tatt så er det meste ved det samme som på forrige skive ”Angel Down”.  ”Kicking & Screaming” i sum fester seg ikke hos oss og etterlater seg fint lite som gjør oss oppstemt, men det er likevel ei grei nok skive hva gjelder melodiøs rock og metall.  Beste låter er tittellåten og ”One Good Reason”.

• http://www.myspace.com/sebastianbach

• www.sebastianbach.com

• www.facebook.com/sebastianbach

• www.twitter.com/sebastianbach

• www.reverbnation.com/sebastianbach

• 1.      Kicking & Screaming

• 2.      My Own Worst Enemy

• 3.      TunnelVision

• 4.      Dance On Your Grave

• 5.      Caught In A Dream

• 6.      As Long As I Got The Music

• 7.      I’m Alive

• 8.      Dirty Power

• 9.      Live The Life

• 10.  Dream Forever

• 11.  One Good Reason

• 12.  ”Lost In The Light

• 13.  Wishin

• Bonuslåt på CD,

• Jumpin`Off The Wagon

• Bonuslåt på iTunes

• Ain`t There Yet

• Sebastian Bach - Vokal

• Nick Sterling – Gitarer og bass

• Bobby Jarozombek - Trommer

Gjesteartist,

John 5 - Gitarer

Trey Gunn – Modulator

Sannsynligvis er Trey Gunn mest kjent for sine bidrag til albumet “Thrak” av King Crimson. I tillegg har den allsidig og anvendelige musikeren Gunn turnert og spilt inn musikk med en drøss med musikalske ensembler. Vi kan i tilfeldig rekkefølge nevne Sunday All Over The World, Toni Childs, Robert Fripp String Quintet, David Sylvain, Harmonic Choir, Vernon Reid, Duke Hykes, Erick Johnson, John Paul Jones, Michael Brook osv. Det er derfor korrekt å innse at texaneren Gunn ikke er noen musikalsk novise, men tvert om en musiker av format som også spiller et utall instrumenter herunder den snurrige og spennende Warrgitaren og en hjemmelaget 10 strengers gitar. ”Modulator” er skive nummer seks av Trey Gunn, og defineres av de som visstnok kan slikt som eklektisk prog. Faktum om skiva her er at den er produsert på toppen av en femtien minutter trommesolo av Marco Minnemann innspilt i et studio i Tyskland. Den soloen er benyttet akkurat slik den var uten noe tillegg eller fratrekk! Andre musikere som har produsert et lignende konsept tidligere er Alex Machacek (Twenty Four Tales), Mike Keneally (Normalizer 2: Evidence of Humanity) og John Czajkowski Of Hectic Watermellon (West ZooOpolis). Som den eventyrlystne og dyktige musikeren Gunn er så gjør han selvsagt dette konseptet på sin helt spesielle måte og spiller nesten alle instrumentene selv. Eneste unntak er Michael Collolly som spiller på sekkepipe og fele på en låt, og så har vi jo selvsagt Marco Minneman. Han Minneman altså, er definitivt en dedikert og særdeles dyktig musiker som i løpet av de siste femten årene har utgitt ikke mindre enn atten album. Minnemann har med årene utviklet en frapperende trommeteknikk som gjør at han så vidt vi har skjønt kan spille flerlags rytmikk like uanstrengt som andre spiller 4/ 4 takt. Denne trommeslageren er også en slags godhjertet fyr som har noen forrykende sceneshow, og regnes som en av verdens definitivt ledende bak trommesettet. På denne skiva er det faktisk bare noen få trommemønstre som gjentas, og det meste er friske og freidige beats! Selve konseptet med å legge på musikk på et allerede eksisterende musikkspor er det noe ”Zappaistisk” over. Zappa kalte denne teknikken for xenochrony, og her utviklet Gunn det hele et skritt videre i og med ”Modulator”. I sannhet et interessant musikalsk eksperiment, og der Zappa for det mest brukte gitarer og la på trommesoloen er Gunn noe mer avansert. Det som også gjør dette til en særdeles vanskelig og intrikat jobb for Gunn er at Minnemann sitt bidrag er løst og ledig og improvisert. Derfor må Gunn tilføre en viss struktur for at det ikke skal bli en usammenhengende kakofoni av meningsløs musikk. Meningsløs er definitivt ikke skiva blitt, men tvert om en til tusen utfordrende skive. Vi kan si med sikkerhet at dette ikke er for gud og hvermann, men bare for de som virkelig liker musikk beveger seg langt utenfor allfarvei. Der hvor den eksperimentelle og spesielle musikken bor, og med mye avant gard og eventyrlysten musikk. Hvorfor ikke forsøke dette om du liker musikk som beveger seg der andre ikke beveger seg?

http://www.treygunn.com/

• 1. Contact

• 2. Flood

• 3. Spray I

• 4. Fall Time +/-

• 5. Fall Time -/+

• 6. Lumen

• 7. Switch

• 8. Daughter

• 9. Pole

• 10. Scatter

• 11. Up Spin

• 12. Down Spin

• 13. Spectra

• 14. Superstish-a-tron

• 15. Californ-a-tron

• 16. Spray II

• 17. Mono-Punkte

• 18. Coupling

• 19. Incantation

• 20. Slingcharm

• 21. Twisted Pair

• 22. Hymn

• Trey Gunn – Gitarer, båndløs gitar, touch gitar, bass, keyboards, sampler og arrangement 

• Michael Connolly – Sekkepipe og fele 

• Marco Minnemann - Trommer

House Of Lords - Big Money

Denne skiva er oppfølgeren til den rimelig suksessfulle “Cartesian Dreams” og den fjerde på rad med samme mannskapet. Vokalisten James Christian har nå fått med seg Mark Baker i låtskrivningstilvirkningen og det er bandets åttende fullengder. House Of Lords så dagens lys i Los Angeles i 1987 og det var den tidligere Angelmedlemmet og keyboardspilleren Gregg Giuffria som var primus motor da. Egentlig var faktisk debuten som kom i 1988 ment som tredje skiva i Giuffria sin solokarriere, men slik ble det altså ikke. I tillegg så ble vokalisten i Giuffria David Glen Eisley erstattet av tidligere omtalte James Christian. Mannen med den raspende stemmen er pr. dato i rimelig stor grad den ledende i dette suksessfulle melodiske hardrockensemblet. Et ensemble som på skiva forsøker å gjenskape det opprinnelig House Of Lords soundet, og det får garantert blodfansen til å sikle noe voldsomt. Et annet faktum er det jo at alle tendenser mot å fornye seg kastes ut med badevannett så å si. Derfor er det utallige store og sikkert etter manges mening flust med deilige refrenger og syng med fanen heves stolt. Det kan ettertrykkelig behøres på ”Once Twice” mens ”Someday When” er så søt så søt! Litt mindre søte er så definitivt Bell sine riff som er ganske så bra faktisk og de dukker opp titt og ofte. Aller best smaker de riffene Bell serverer på ”Seven” og på tittellåten og ikke å forglemme på ”One Man Down”. ”One Man Down” regner James Chritian som House Of Lords beste låt i karrieren! Vi synes det er en ok AOR låt og muligens kan det stemme da det er en låt som blir bedre med tiden, og det pleier da å indikere slitekraft og kvalitet. Kvalitet er det over det vokale fra James Christian, og Chris McCarville sine basslinjer er det definitivt også stødige nok, men produksjonen gjør sitt for å skjule det. Mr. McCarville er av en eller annen underlig grunn sluppet lovelig langt ned i lydbildet. Utover denne innvendingen er det en produksjon som står seg bra til denne retro AOR skiva. Ei skiva som benytter seg av alle triksene i boka og som har både hooks som om de ikke er usedvanelig originale nok, funker bra etter hensikten. Balladen ”The Next Time I Hold You” er faktisk en låt som skiller seg noe ut i mengden og er smått innovativ og hørbar i våre ører. De samme ørene liker også arpeggiospillinga på ”Hologram” og soloen ”Run For Your Life”. Denne skiva er utført av gode musikere som åpenbart trives med det de gjør og hverandre. Musikalsk så ryddes det slett ikke ny mark men det er catchy refrenger, hooks som forfører målgruppen og et en retro orientering som nok også virker forførende. I sum ei AOR skive som gjør akkurat det den er ment til å gjøre og som stort sett er meget vel utført på alle måter. Vi kommer nok ikke til å høre på musikken på ”Big Money” så mange flere ganger nå som vi ikke må til det finnes det alt for mye annen musikk som er betydelig mer spennende og utfordrende.

 

01. Big Money
02. One Man Down
03. First To Cry
04. Searchin'
05. Someday When
06. Livin' In A Dream World
07. The Next Time I Hold You
08. Run For Your Life
09. Hologram
10. Seven
11. Once Twice
12. Blood
13. Someday When (video clip)

• James Christian – Vokal

• Jimi Bell – Gitarer

• BJ Zampa – Trommer

• Chris McCarville - Bass

Kimball & Jamison - Kimball & Jamison

Jimi Jamison som er eks. Survivor vokalist og kollega Bobby Kimball fra Toto slår sine pjalter sammen og kommer opp med dette bandet med det høyst kreative navnet! Skiva er forøvrig produsert av Mat Sinner kjent fra metallbandet Primal Fear og i utgangspunktet høres det ut som en god ide. Årsaken er at Kimball og Jamison holder på med melodiøs hardrock og en injeksjon av litt røffere tankegods er muligens er god ide? En god ide har nok også disse parhestene syntes det var å hente inn diverse kjente låtskrivere. Richard Page (Mr Mister), Randy Goodrum (Toto, Steve Perry), Robert Sall (Work of Art), John Waite og flere celebriteter innen melodisk hardrock har snekret låter til denne skiva. “Hold The Line”, “White Sister”, “English Eyes”, “Goodbye Elenore”, “Rosanna”, “Is This Love”, “Burning Heart”, “The Search Is Over”, “High on You”, “I Can't Hold Back” osv. Dette er de mest kjente hitlåtene fra Survivor og Toto sine store låtporteføljer. En mer enn berettiget mistanke er at Kimball og Jamison med å hyre de nevnte låtskriverne har som fokus å komme opp med minst en evergreen innen melodiøs hardrock? Med konspirasjonsteoriene vel brettet ut er tiden inne for å fokusere på musikken, og hva får vi? Jo, tolv låter som objektivt sett ikke kan være annet enn kreert for å tekkes de store masser. I tillegg er det med en bonus DVD som inkluderer en dokumentar på ca. halvtimen som tar for seg arbeidet med å lage denne skiva. ”Worth Fighting For” og ”Can’t Wait For Love” er to videosnutter som også er med som bonus for de som kjøper skiva. Skiva starter i et Totomodus med låten ”Worth Fightig For” med massive keyboards og et stort AOR fokus. ”Sail Away” er en mer rolig låt hvor de to dyktige vokalistene får vist sine evner. Den mer enn obligatoriske balladen heter her ” Find Another Way” og om ikke låten er stor så viser den at Jimi Jamison er en stor vokalist. ”Get Back In The Gam” er låten vi setter mest pris på med dens heftige gitarer og snedige bakgrunnsvokal. Snedig er ikke denne skiva spesielt ofte, men så absolutt er ok og solid verk innen AOR segmentet.

• http://www.jimijamison.com/html/

• http://www.youtube.com/watch?v=I-mJZ7mmYE0

• 1.      Worth Fighting For

• 2.      Can't Wait For Love

• 3.      Sail Away

• 4.      Chasing Euphoria

• 5.      Find Another Way

• 6.      Get Back In The Gam

• 7.      I Did Everything Wron

• 8.      Shadows Of Love

• 9.      Hearts Beat Again

• 10.  We Gotta Believe

• 11.  Kicking And Screamin

• 12.  Your Photograph

• Bobby Kimball – Vokal

• Jimi Jamison - Vokal

• Alex Beyrodt - Gitarer

• Mat Sinner - Bass

• Martin Schmidt – Trommer og perkusjon

She Wants Revenge  - Valleyheart

“Valleyheart” er det tredje verket til bandet med det hevngjerrige navnet. Det er sultne musikere som kommer forfriskede tilbake etter å ha hatt en god pause fra bandkonseptet She Wants Revenge. Nå er det tilbake til røttene og en gjenoppdagelse av den gode bandfølelsen og det nære vennskapet mellom musikere som faktisk har vokst opp sammen. Justin Warfield og Adam Bravin vokste opp sammen i en liten by rett over åsen til der Hollywood ligger. Disse to er da også mye av drivkraften i det musikalske firehodede ensemble She Want Revenge. Bandet er retro i den forstand at mange av de bedre bandene fra åttitalet er inspirasjonskilder. Vi hører elementer av Depeche Mode, Modern English, Joy Division, INXS, Bayhaus, Cure og fra nyere tider Interpol. Det er egentlig en noe snodig opplevelse å lytte til She Want Revenge før en blir vant til soundet deres. Da går alt en tanke bedre og det låter sikkert bra om en liker musikk fra det suverent minst interessante tiåret i rytmisk musikk sin historie. Musikken er en småmørk synthpop med noen støyelementer og lyrikken er ikke spesielt interessant og velskrevet og  handler om emner som begjær, desperasjon og ensomhet. Låter som ”Kiss Me” og ”Up In Flames” ligger uhyre nære opp til bandets idoler i all sin melodiøshet og motstandsløse fremdrift. ”Take The World” er ekstremt catchy og stjernen i kolleksjonen er nok ”Must Be The One”. Vår stjerne i den forstand at skiva har noe slikt er ”Take The World” som er har noe som trigger litt. Likevel og uansett hvor mye velvilje vi forsøker å legge i vår lytting blir dette aldri heftige saker. Til det er det for hjemmesnekret og en merkverdig pastisj av åttitalet med altfor lite særpreg og egenart. Vi får lite ut av dette verket og kan ikke se at musikerne innehar særlig mye talent selv om de prøver så godt de kan, men vi vet at mange liker sythpop og sender derfor ”Valleyheart” videre til rette person.

• http://www.myspace.com/shewantsrevenge

• http://www.shewantsrevenge.com/

•   1. Take The World  5:27   

•               2. Kiss Me   3:55   

•               3. Up In Flames       3:43   

•               4. Must Be The One           4:19   

•               5. Not Just A Girl    4:22   

•               6. Reasons   3:22   

•               7. Little Stars           4:28   

•               8. Suck It Up            6:16   

•               9. Holiday Song       3:52               

•             10. Maybe She's Right         5:30               

• 1.      Take The World 5,27

• 2.      Kiss Me 3,55

• 3.      Up In Flames 3,43

• 4.      Must Be The One 4,19

• 5.      Not Just A Girl  4,22

• 6.      Reasons 3,22

• 7.      Little Stars 4,28

• 8.      Suck It Up 6,16

• 9.      Holiday Song 3,52

10.  Maybe She`s Right 5,30

Justin Warfield – Vokal, gitarer og programmering
Adam Bravin – Bass og keyboards
Thomas Froggatt – Gitarer
Scott Ellis – Trommer

X-Opus - The Epipany

Helt Texas er et kjent uttrykk i det norske språk og med X-Opus er det definitivt ikke noe kaos som råder, men det de har til felles med dette ordspråket er at de er hjemmehørende i denne kjempestore amerikanske staten! Kjempestore er enda ikke X Opus blitt, men innen segmentet progmetall kan de nok nå rimelig langt. I front for dette ensemblet er James Williams som spiller på keyboards, bass, gitarer og som også synger. Williams sørger for at X-Opus tar et skritt tilsiden for den gemene hop idet han drar inn elementer fra jazz og blues i musikken. I tillegg er det åpenbart at Symphony X er en band som beundres, men X-Opus har mer fokus på gitarene og det er teknisk strøken musikk. Tidvis er det så perfekt at noe av det spontane og det ekte blir ubevist noe nedprioritert dessverre. Det teatralske derimot bobler alltid like under overflaten og bryter tidvis opp i dagen, og det er rimelige ofte bombastiske saker vi serveres på ”The Epipany”. Likevel og på tross av dette klarer bandet å finne seg et utrykk som har noe eget over seg fordi skiva faktisk ofte kreerer spennende stemninger som på sett og vis virker som en katalysator for våre refleksjoner. Et eksempel er den fine instrumentale låten ”Never Forgotten” som har deilige melankolske og lekre akustiske gitarer i arpeggiomodus, men også illsinte gitarsoloer og atmosfæriske keyboards. ”I’ll Find The Truth” er blant de mer rytmiske kreasjonene på skiva og viser også at det vokale og gitararbeidet er i trygge hender hos X Opus. Brian Dixon eller er det JameWilliams sin stemme? er ikke ulik Russel Allen sin noe som linker bandet enda tettere opp mot nevnte Symphony X. Tar vi med en felles X i de to ensemblene så nærmer vi oss en vill konspirasjonsteori som i det minst er nokså artig! Artig er det også at en nykommer som X Opus faktisk klarer å nedkomme med en såpass ok låtportefølje som ”The Epipany” faktisk innehar. At det er forbedringspotensial er hevet over tvil, men dette er talentfulle musikere som nok vil levere enda bedre saker i fremtiden er også sannsynlig. Nå er låter som ”On Top Of The World”, ”Forsaken”, ”Pharaohs Of Lies” og ikke minst “Terrified” eksempler på stor musikalsk skikkelighet. Musikken er tidvis stenket med stemningsfulle elementer men også litt vel overlesset i teksturen hva gjelder tonalitet og det rytmiske. Akkurat det er nokså typisk for nykommere, og med tiden så tones dette ofte noe ned i takt med bedre låter og bedre tak på det ofte så ekstremt vanskelige som en virkelig bra arrangering er. Vi synes dette er en flott debut som vi koser oss med, og vi ser så absolutt frem til mer musikk fra disse talentfulle musikerne.

• www.xopusband.com

• http://www.myspace.com/xopusband

• 
  
  James Williams – Gitarer, bass, keyboards og bakgrunnsvokal
  Brian Dixon - Vokal
  
  Corbett Tucker - Trommer
  Jesse Gallegos - Bass
  Matthew Bowers – Keyboards

• 1.       Terrified

• 2.       On Top Of The World

• 3.       Pharaohs Of Lies

• 4.       I`ll Find The Truth

• 5.       In The Haevens

• 6.       The Epiphany (Opus Benedictus Interlude)

• 7.       I Will Fly

• 8.       Forsaken (Requiem Of The Forsaken)

• 9.       Angels Of War

• 10.   Never Forgotten

Majestic – Labyrinth

Kun tre låter på den nye Majestic skiva, men de er til gjengjeld lange hvorav to på en kvart time og en på en halv time. Med litt lett brøkregning vil de fleste nok finne ut at ”Labyrinth” faktisk varer rundt timen. Musikken på denne skiva er tidvis spacerock av det mer psykedeliske slaget hvor hard prog og mer atmosfærisk rock tilkommer og til sammen gir et band med et noe egenartet sound. Jeff Hamel er multiinstrumentalist og kunne sikkert klart å spille alt på denne skiva. Fornuftig nok så henter Hamel inn hjelp av fire andre dyktige musikere slik at bandfølelsen er der. Musikken er spekket med intrikate men fungerende vendinger og det er en fin vilje til å skape noe egenartet som er minst et skritt til siden for mye av den mer mainstream proggen.  Tempskiftene er mange og som oftest er det fine overganger og keyboardene avgir ofte en luftig og svevende stemning mens trommene er noe fislete. Gitarene er ofte rimelig hard og rammer inn verket på en utmerket og sneisen måte og det er mye snacks å lytte til om en hører nøye etter. Tittellåten utgjør halve skiva og her det mest bruk av vokal og det er noe som vi synes kler Majestic meget bra. De to øvrige låtene er det mer sparsom bruk av Jessica Rasche sin flotte stemme og det er synd da hun låter svært bra i våre ører. Svært bra lyder også ”Phoenix Rising” som er tuftet på mange gode og velfungerende ideer. Låten er også velutstyrt hva gjelder tonalitet og er ganske så intrikat men likevel tilgjengelig men spennende. Hamel maler tunge og smådystre lydbilder og arrangerer ”Phoenix Rising” både med øre for detaljer og med stor dynamisk spennvidde. Vi kan styre vår begeistring for ”Mosaic”, mens den tidligere omtalte tittellåten kan vi ikke styre unna! Med sin spilletid på over halvtimen er ”Labyrith” i sannhet en episk låt, men med så mye essens at vi er meget godt fornøyd. Krumspringene er ikke så mange, men de som er finner vi spennende nok, og låten holder oss engasjert gjennom samtlige 31 minutter. Vi frå både dramatikk, dynamikk, flotte vokallinjer, fengende partier og mer ettertenksomme partier. Kompositorisk brukes crescendo og det følelsesmessige aspekt for alt det er verdt. Takket være Hamel sin store musikalske begavelse bringes låten trygt i havn, og etterlater lytteren i et modus av å ha opplevd noe virkelig bra. Den samme følelsen sitter vi igjen med etter å ha lyttet til dette verket mange ganger, og ”Labyrinth” er et verk som er vel verdt å eie og inkludere i en kompetant samling av musikk.

www.MajesticSongs.com

1. Labyrinth (31:40)
2. Mosaic (15:16)
3. Phoenix Rising (14:20)

 

• Jessica Rasche – Vokal

• Jeff Hamel – Gitarer, voakl og keyboards

• John Wooten – Trommer

• Scott Hamel – Bass

• Jerry Swan – Bass

Sixx AM - This Is Gonna Hurt

Nikki Sixx er bassist og grunnlegger av Mötley Crüe, og her er han i et samarbeid med vokalisten James Michael og Gun`s N` Roses sin gitarist DJ Ashba. Med litt observasjonsevne inntakt vil nok de fleste skjønne Ashba og Michael utgjør AM i bandnavnet Sixx AM. Skiva er legert slik at den etter all sannsynlighet vil bli spilt mye på diverse radiostasjoner. På tross av dette er det ofte rimelig intense saker på ”This Is Gonna Hurt” tilbyr, og det rocker heftig og skiva er også mange hakk bedre enn debuten ”The Heroine Diaries Soundtrack” som kom i 2007. Catchy til tusen er det som oftest, men en fin mørk teint i musikk gjør at det aldri blir likegyldige saker. Mange temposkifter, varierte stemninger og rockefot er det på ”Are You With Me” som også kan minne om bandet Live i deres beste stunder. ”Deadlihood” kan minne noe om Muse og da spesielt i vokalen, og låten har en undertone av noe mørkt og uhellsvangert som pirrer. Mer opp i dagen og lettfordøyelig er ”Live Forever” som har nok av hooks og som fester seg i hjernebarken. Mindre avhengighetsskapende er kjærlighetsballaden ”Smile” som er vel drøyt dynket i fioliner og med et lettvektspreg. ”Lies Of The Beautiful People” er singelvalget fra skiva og er i så måte et typisk valg med all dens smektende partier som sikkert gleder mange om enn ikke oss i særlig grad.  Gode gamle Lou Reed er åpenbart inspirasjonskilde på den ok låten ”Sure Feels Right”. Lettvekteren og kjærlighetsballaden ”Smile” er smekkfull av fioliner og slikt som nok kan sette enkelte hjerter i brann dog uten at våre slår ekstra slag i henrykkelse. På ”Oh My God” pløyes det der U2 til vanlig gjødsler og de som aldri får nok av irene vil nok like denne låten. ”Goodbye My Friends” er en låt som ble til overs fra omtalte ” The Herion Diaries”, og da er det meste sagt. Som helhet er ”This Is Gonna Hurt” ei skive som er spekket med god melodiøse rockelåter som er basert på å glede mer enn å utfordre lytteren. Noen mangler i teksturen hva gjelder rytmisk frodighet og tonalitet gjør at dette ikke engasjerer og inspirerer utover at det er svært nynnbart. Sagt på en annen måte, den jevne progelseker vil neppe bli svimeslått av dette men det er utvilsomt et bra, solid og velklingende håndverk hva gjelder melodiøs rock.

http://sixxammusic.com/

01. This Is Gonna Hurt
02. Lies of the Beautiful People
03. Are You With Me
04. Live Forever
05. Sure Feels Right
06. Deadlihood
07. Smile
08. Help Is On the Way
09. Oh My God
10. Goodbye My Friends
11. Skin



This is Gonna Hurt (Michael, Sixx, Ashba)
Lies Of The Beautiful People (Michael, Sixx, John William Lowrey, Ashba)
Live Forever (Michael, Sixx, Ashba)
Are You With Me Now (Michael, Sixx, Ashba)
Sure Feels Right (Michael, Sixx, Ashba)
Deadlihood (Michael, Sixx, Blair Daly)
Smile (Michael, Sixx)
Oh My God (Michael, Sixx, Ashba)
Goodbye Dear Friends (Michael, Sixx, Ashba)
*Skin (Michael, Blair Daly)
Help Is On The Way (Michael, Sixx, Ashba

Night Ranger – Somewhere In California

Allerede i 1982 slapp Night Ranger sin debut “Dawn Patrol” og den skiva hadde selvsagt et typisk åttitallspreg. Nå nær på tretti år senere er de så vidt vi kan telle ute med sin skive nummer ti, og på et vis har de klart å ta sin melodiøse hardrock inn i et nytt årtusen. Frontmann og bassisten Jack Blade sier at de er veldig stolt av den nye skiva på alle måter og det er et nytt klassisk Night Ranger verk og bandet ser frem til å møte fansen i sommer! Akkurat det kan vi skjønne for det er forutsigbare saker som serveres, og akkurat slik som fansen vil ha det! Melodisk rock blir nok alltid like høyt elsket uavhengig av om den stort sett resirkuleres og et berettiget spørsmål er om fansen egentlig er opptatt av fornyelse? Sannsynligvis ikke, og AOR er vel å betrakte som en rimelig forutsigbar sjanger. Derfor velger vi i det følgende å forholde oss i stor grad til AOR sin forunderlige verden og vurdere ”Somewhere In California” med det som kontekst. Skiva makter å gjenskape fordums storhet og i tillegg tilføre et snev av mer moderen musikk. Soundet til Night Ranger skiller seg faktisk en tanke ut fra de mer ordinære AOR bandene med sine sterke vokalharmonier og vilje til å ta litt sjanser. Et eksempel er den lett melankolske og ikke så tradisjonelt oppstemte låten ”Life For Today”. En låt som trer noe inn i psykedelisk terreng og således åpner opp for en viss vilje til å ta et skritt til siden og være en tanke eventyrlysten. ”Time Of Our Lives” er noe svulstig legert men det er mer en styrke enn en svakhet og den lyder bra i våre ører i all dens refleksjoner. Sommerlig og lett er ”Growin` Up In California” som er radiovennlig og catchy. I sum er ”Somewhere In California” et verdig og fint trettiårsjubileum med mye bra AOR hvorav gitarspillinga og vokalharmoniene står seg aller best.

 http://www.myspace.com/nightranger

• http://www.nightranger.com

• 1.      Growin' Up In California

• 2.      Lay It On Me; Bye Bye Baby (Not Tonight)

• 3.      Follow Your Heart

• 4.      Time Of Our Lives

• 5.      No Time To Lose Ya

• 6.      Live For Today

• 7.      It's Not Over

• 8.      End Of The Day
  Rock n' Roll Tonite

• 9.      Say It With Love
   
  Coming of Age – Bonuslåt for Amazon
  Dirty Deeds Done Dirt Cheap – Bonuslåt for iTunes
   

Jack Blades – Bass og vokal
Kelly Keagy – Trommer
Brad Gillis – Gitarer
Joel Hoekstra – Gitarer
Eric Levy – Keyboards

Crossfade  - We All Bleed

Postgrønsj, alternative metall og alternative rock er noen av båsbeskrivelsene av musikken til Crossfade. Mer eksakt vitenskap er det derimot at ”We All Bleed” er skive nummer tre fra dette bandet. Lyrikken har forræderi og isolasjon på agendaen og det er ikke akkurat noen overraskelse da det er rimelig kjent tematikk fra dette bandet. Vokalist og låtskriver Ed Sloan beretter om at på de fem årene som er gått siden forrige skive (Falling Away) har det da også foregått til dels dramatiske ting i hans liv. Lærdommen fra dette eller essensen er om en vil, er at han nå fokuserer på det å dvele mindre ved det negative. På mange måter er den tesen en slags gjenfødsel og tittel på skiva sier kanskje litt om en mer pragmatisk holdning i så måte? Crossfade sine lett gjenkjennelige kjennetegn er på tross av utskiftingen av tidligere tankegods fortsatt tilstede i musikken. Teksturen er forstsatt et massivt lappeteppe av orkestrering, programmering, bitende gitarvegger og frodige keyboards. Nytt er det derimot at Sloan nå deler det kreative ansvaret sammen med Les Hall, og det som ikke har slått inn er ”jo flere kokker jo mer søl”! Tvert imot så fremstår Crossfade nå som modnere, dristigere og med mer bredde i utrykket som er rifforientert arenarock av det noe mer subtile slaget. Låter som ”Killing Me Inside”, ”We all Bleed” og ikke minst Dear Cocaine” er eksempel på det nettopp nevnte segment, men likevel skiller skiva seg noe ut. Årsaken er at det vokale ikke er så massivt fokusert og derfor tillates de øvrige instrumentene å funkle.  Nettopp funkle passer bra da det instrumentale er i stødige og dyktige hender hos disse erfaren musikerne som også gir plass for smått vindskjeve og fyndige gitarsoloer fra Les Hall på ”Dear Cocain”. Samme låt beretter om Sloan sine narkotikaproblemer, og er en antinarkotikasang, med blant annet dette budskapet, ”kjære kokain, jeg er ikke din hore mer”.  Ikke nødvendigvis stor lyrikk, men effektfull for å få frem et budskap. Stemmen til Ed Sloan er nesten et eget kasus og er tilnærmet perfekt når Crossfade bretter ut livets mørkere sider i all sin melankoli. Aller best liker vi faktisk den mer enn ti minutter lange ”Make Me A Believer” som for oss nokså eksakt kan beskrives med denne morsomme vendingen: rosinen i pølsa. Det er en flerfaset låt med hint av blant annet Mars Volta, snedige takt- og stemningsskifter og intens jamming, og kort sagt bra saker. Bra er også skiva ”We All Bleed” som har en jevnt over frisk og fyndig portefølje av låter med lyrikk som er mer enn bra nok. Skiva bryter på ingen måte ny musikalsk grunn men står seg bra med sin sjarm, intensitet og åpenbare nærmest hensynsløse ærlighet. Musikken er nok å betrakte som radiovennlig, men har likevel nok substans til at dette ikke tar overhånd fordi det er frisk musikk og ikke utstudert musikk vi tilbys.

• www.crossfadeband.com

• www.myspace.com/crossfade

• 1.      Dead Memories – 2:50

• 2.      Killing Me Inside – 5:13

• 3.      Prove You Wrong – 3:18

• 4.      Lay Me Down – 4:24

• 5.      Dear Cocaine – 4:57

• 6.      Suffocate – 5:54

• 7.      I Think You Should Know – 3:53

• 8.      We All Bleed – 4:04

• 9.      Open Up Your Eyes – 3:56

• 10.  Make Me a Believer – 10:10

• Les Hall – Keyboards, programmering og gitarer

• Ed Sloan – Vokal og gitarer

• Mitch James – Bass

• Mark Castillo – Trommer

• Will Hunt -

James Byrd's Atlantis Rising - Beyond The Pillars

James Byrd er en dyktig gitarist som tidligere var med i bandet Fifth Angel men som her er ute med skive med sin kjære James Byrd`s Altlantis. Skiva består av fjorten gamle låter hvorav syv aldri tidligere er utgitt. Noe av materialet er så gammelt som fra sommeren 1987 og faktisk opprinnelig tenkt å være med på Fifth Angel sitt andre album. Den versjonen vi får er spilt inn live høsten 1987 og vinteren 1988, og syv av låtene var med på James Byrd Atlantis Rising debutplate. Her kommer de derimot i en nesten ekstremt rå og røff tapning, og viser melodisk hardrock og metall fra åttitallet frontet av virkelig sterkt gitararbeide og sterke vokalprestasjoner. Nå ble det altså slik at skjebnens krokveier slo inn og først nå kommer musikken som James Byrd og vokalisten Freddy Kummins laget for snart 25 år siden frem i lyset. Mastertapen til denne skiva ble faktisk ikke oppdaget før tidlig i 2011, og dette gestalter naturlig nok at våre refleksjoner aktiveres. Hvor mye annen musikk av interesse er det som ligger og støver ned på diverse egnede og kanskje mindre egnede steder? Det får vi kanskje delvis svar på med tiden, men det vi kan svare mer eksakt på er lyrikken på ”Beyond Pillars”. Det er små fortellinger om tapt kjærlighet selvsagt, men også smått naive anekdoter og fortellinger med fantasystoff og fra gresk mytologi. Sjarmerende er ordet, og det er også musikken på denne skiva som faktisk har et innhold ulik mye annet amerikanske grupper har gitt ut. Årsaken til dette er så enkel som en klar og utypisk påvirkning av europeiske band som Scorpions, UFO, Ritchie Blackmore's Rainbow og Uli Jon Roth. I tillegg nyter skiva godt av energien og gleden som helt nye band utstråler da Fifth Angel på dette tidspunktet jo var temmelig ferske i musikkverdenen. James Byrd sin forkjærlighet for klassisk musikk finner vi også på for eksempel den frodige instrumentale låten ” Requiem Atlantis” som viser at Byrd til fulle kan sine ting både på akustisk og elektrisk gitar. De klassiske balladene heter på denne skiva “I've Got To Find You” som best karakteriseres som en powerballade. ”Angel Of Mercy” er derimot frontet av akustisk gitar og låter forbausende bra og spenstig selv så mange år etterpå. Melodisk og groovende er”Let It Out”, ”I Don't Believe In Love” og  “On My Mind”. Av de låtene som rocker saftigst nevner vi ”Chasing The Shadows” og ”Stranger In The Night”. Begge låtene er typiske for Fifth Angel sin musikk og meget vel verdt å få frem i lyset. Det er i høy grad også ”Beyond The Pillar som gjerne kan betraktes som et relevant og spennende stillbilde av en svunnet tid og dens musikk. Faktisk kan vi si at skiva er et must for Fifth Angel og James Byrds Atlantis Rising sin musikk, men også de som bekjenner seg til god og rimelig intelligent melodisk hardrock bør få med seg dette verket!

http://www.jamesbyrd.com/index2.htm

• 1.      Chasing The Shadows Away

• 2.      Fallen Warrior

• 3.      I Don`t Believe In Love

• 4.      Fly To The Sun

• 5.      On mY Mind

• 6.      Waiting In The Shadows

• 7.      Remember Love

• 8.      Angel of Mercy

• 9.      After The Fire

• 10.  Eye Of The Storm

• 11.  Stranger In The Night

• 12.  Let It Out

• 13.  Gotta Find Yoy

• 14.  Requiem Atlantis

• Freddy Krumins – Vokal

• James Byrd – Gitarer

• Ken Mary – Trommer

• Tim Cook - Bass

Devin Townsend Project– Ghost

Denne skiva slippes simultant med “Deconstruction”, og der nevnte verk snerrer og biter er dette mye mer rolig og harmonisk musikk. Kanadiskfødt Devin Townsend er muligens best kjent for sin fortid som frontlanterne hos metallbandet Strapping Young Lad. Siden tiden med SYL har Townsend laget er rekke mer eller mindre vellykkede soloalbum. ”Ghost” og omtalte “Deconstruction” er de to siste skivene i den fire skivers konseptet som startet i 2009 med ”Ki” og ”Addicted”. At Townsend for oss har hittil uoppdaget rom i sitt indre beviser ”Ghost” da skiva totalt bryter med alt han tidligere har utgitt. Eneste likhet mellom de to simultan utgitte skivene er at de begge er særdeles lange verk, og ”Ghost” klokker inn på 72 minutter og førtifem sekunder. Ved første gangs gjennomlytting er det en slags stemningsfull og meget velskrevet ambient bakgrunnsmusikk med bare litt rytmiske innslag og forsiktig og blyg akustisk gitar. Når vi så får lyttet til ”Ghost” noen ganger så oppdager vi at det er mer ved dette verket enn en overfladisk lytting avdekker. Keyboards, fløyter og akustisk gitar flyr av sted som en snill og vennlig flod hvorpå en lekker skumringståke i form av Townsend sin stemme innsmørt med balsam bringer sinnet i perfekt harmoni. Vakkert, vakkert, avslappende, avslappende og drømmeliknende musikk fjernt, fjernt fra den rytmiske musikken vi til vanlig omtaler på disse sidene. Tematisk er det en viss repetisjon og litt mer gnell tidvis hadde absolutt frisker opp. Skiva trår vannet en plass mellom new age og fjærlett atmosfærisk musikk og er omsluttet av nærmest overjordiske vibber. Panfløyte er slett ikke vårt favorittinstrument for å si det mildt. På smått melankolske ”Fly” presterer Townsend å presse ut noe som likner mistenkelig og antakeligvis er keyboardene opphavssynderen.  Produksjonen av skiva derimot er mer velegnet til å få oss i godt humør. Den er bare utrolig gjennomtenkt og virkelig tilpasset de rådende stemningene som ”Ghost” gestalter. Skryt fortjener også Kat Epple som skiva gjennom bidrar med mye knallbra og delikat fløytespilling. Skiva er også brukbart variert med sveip innom country, ambient musikk, teknoakustsiske innslag og med varierende instrumenter som førende. På mange måter kan dette verket betraktes som hjemmehørende i en slags akustisk subsjanger. De som vil ha en rimelig ekstremt laidback musikk som er meget vel utført og et dyktig håndverk om enn ikke breddfull med spesielt utfordrende musikk bør sjekke opp denne skiva.

http://www.myspace.com/devintownsenddtb
http://www.devintownsend.com
http://www.hevydevy.com

1. Fly (4:15)
2. Heart Baby (5:55)
3. Feather (11:30)
4. Kawaii (2:52)
5. Ghost (6:24)
6. Blackberry (4:53)
7. Monsoon (4:37)
8. Dark Matters (1:57)
9. Texada (9:30)
10. Seams (4:04)
11. Infinite Ocean (8:01)
12. As You Were (8:47)


 

Devin Townsend – Gitarer, bass, vokal og banjo
Dave Young - Keyboards
Mike St. Jean - Trommer
Kat Epple – Fløyte

Katrina - Vokal

Devin Townsend Project– Destruction

Devin Townsend var frontmannen for bandet Strapping Young Lad og startet sin solokarriere i 1997, og har med tiden ervervet seg kallenavnet ”Mad Scientist Of Metal”! Nå er han faktisk aktuell med to plateslipp nesten simultant, og ”Destruction” som her er under lupen er et verk på hele 70,49 minutter. I tillegg er dette og ”Ghost” som slippes samtidig avslutningen på Townsend sitt fire album lange konsept. For ordens skyld så tar vi med at ”Ki” og ”Addicted” var de to første i omtalte konsept. På denne skiva spiller faktisk Townsend alle instrumentene selv med unntak av trommene og på den siste låten ”Poltergeist” hvor Fredrik Thordendal fra Meshuggah spiller gitar. I tillegg er det hele åtte gjestevokalister som sørger for forskjellige klangfarger på de respektive låtene. Det bidrar til at det hele blir variert, men låtskrivertalentet til Townsend sørger for at selve låtene blir en spennendeog finurlig opplevelse. Hard musikk er det mye av på ”Destruction”, men skiva er fylt med nyanser og detaljer som er av den friske sorten. Friskt er det også at Townsend nesten har sneiet innom nesten enhver subsjanger som finnes på sitt fire skivers konsept. ”Destruction” har begge beina trygt plantet der metallen bor og trives, og er i så måte et kompromissløst verk. Skiva er bombastisk og det spares ikke på effekter og kan gjerne sees på en fullbyrdelse av hva Townsend ikke fikk til med Strapping Young Lad. Her får han til de grader til å lage ei vellykket skive spekket med moderne progmetall som også er ekstremt bombastisk. Om ikke ekstremt komplekse så er orkestrering og arrangementer ganske så komplekse, men Townsend sørger for å også å gi lytterne luft og tid til å puste som for eksempel på ”Sumeria”. Mot slutten av den ellers fine låten som blant annet er smykket med Gojirariff roes det kraftig ned og det blir rett så vakkert. Dette er bare et midlertidig modus av fred og fordraglighet som også bringes videre til starten av neste låt ”The Mighty Masturbator”. Låten er for øvrig på over seksten minutter og er av det eksperimentell og teatralske slaget og det er utrolig mye som går for seg her og Greg Puciato sin vokal er til de grader tilstedværende. ”The Mighty Masturbator” er en låt spekkfull av krinkelkroker, lekre vokalharmonier, snurrige innfall, temposkifter, shred, hopetall av elektroniske effekter og sær humor.  Uansett hvor mye vi eventuelt kjemper i mot så blir vi dratt inn i denne superlåtens låtens mektige malstrøm, og har en vidunderlig og ytterst spennende reise. Ikke like vidunderlig er den vannvittig stressende låten ”Pandemic” hvis legering selvsagt er å visualisere epidemiske sykdommer som sprer seg over hele verden og påfølgende panikk. I den forstand at stor kunst skal forarge og utfordre så gjør ”Pandemic” det, og når vi får lyttet flere ganger så blir låten bedre men den blir aldri noe behagelige å lytte til! Direkte behagelig å lytte til er strengt tatt heller ikke heller den helsprø tittellåten som nok en noe Frank Zappa kunne ha funnet på om han i sine velmaktsdager sneiet innom metall. Cheeseburger ”galskapkonseptet” eller hva vi nå skal kalle det, kjører på med fullt trøkk gjennom hele låten ”Destruction” og viser at Townsend har humor noe som vi for øvrig får mange prov på gjennom hele skiva. ”Planet Of The Apes” og “Juular” viser derimot at Townsend evner å trø inn på symfonisk sortmetall grunn og faktisk gjøre det betydelig bedre enn mange av de som bare operer i den sjangeren! Det viser hvor stor musiker Townsend er, og selv om ”Destruction” har sine mindre heldige øyeblikk er det ei metallskive som er godt dyppet i progressive og eksperimentell marinering som virkelig har enormt med kvalitet hvor mange de respektive vokalistenes klangfarger står ypperlig til melodiene og riffene. Som på alle metallskiver er trommingen av vital betydning og herrene Ryan Van Poederooyen og Dirk Verbeuren gjør en tilnærmet perfekt jobb på skiva. Skiva er ikke alltid behagelig å lytte til, men du store alpakka for en flom av inntrykk og for en kraftpakke av virkelig teknisk krevende kvalitetsmetall vi får i og med kvalitetsverket ”Destruction”.

http://www.myspace.com/devintownsenddtb
http://www.devintownsend.com
http://www.hevydevy.com

• 1 Praise The Lowered

• 2 Stand

• 3 Juular

• 4 Planet Of The Apes

• 5 Sumeria

• 6 The Mighty Masturbator

• 7 Pandemic

• 8 Deconstruction

• 9 Poltergeist

•  

•  

Devin Townsend – Vokal, gitarer, bass, keyboards og programmering
Ryan Van Poederooyen - Trommer
Dirk Verbeuren - Trommer
Mikael Åkerfeldt – Vokal på spor 2
Ihsahn – Vokal på spor 3
Tommy Giles Rogers - Vokal på spor 4
Joe Duplantier - Vokal på spor 5
Paul Masvidal - Vokal på spor 5
Greg Puciato - Vokal på spor 6
Floor Jansen - Vokal på spor 7
Oderus Urungus - Vokal på spor 8
Fredrik Thordendal – Gitar på spor 9

Cold – Superfiction

Jacksonvillekvartetten med sin første skive på seks år og deres femte totalt sett siden de brøytet seg rydning i rockekretser tilbake i 1996. Siden da har Cold finslipt soundet sitt som er basert på livlig og mørkladen lyrikk og en rimelig intrikat, selvgranskende og inspirert musikk. Stilistisk er den en slags postgrønsj med heftige nikk mot alternativ metall og rock, og lyrisk er det tilbake til start med de storslagne heltefortellingene. Sonisk er det også for fansen de kjente og kjære kjennetegnene som rår grunnen. Larmende bass, tidvis varm gitarbrumming, drivende tromming og en stemningsmettet følelse. Likevel er det en forandring i det musikerne er eldre og sannsynligvis mer modne noe som unektelig fører til at noe av spontaniteten er borte men som erstatning er det kommet er bedre låtskrivning og en voldsom sult etter å lage god musikk. En sult som er utledet av at Cold som prosjekt betraktet faktisk lå noen år på is, men nå altså til fulle er tilbake. I tillegg er kvartetten gamle venner som vokste opp sammen, og den spesielle kjemien det skaper nyter da også musikken godt av. Musikken til Cold var råere i bandets yngre dager, men nå er det mer subtile toner som triller ut. Cold har fortsatt en forkjærlighet for de lavere toneskalaene og dette brukes for alt det er verdt i låtene og er velegnet til å pensle ut stemningen som lyrikken beretter om. Under pausen fra Cold syslet vokalisten Scooter Ward med et sideprosjekt med navnet ”The Killer And The Star”. Uten å kunne skryte på oss å kjenne dette bandet spesielt inngående er det likevel hevet over tvil at en del av det nye i Cold sin musikk er hentet nettopp herfra. Låtene ”Flight On Superstar”, Delivering The Saints” og ”So Long June” er faktisk låter som skulle inn i ”The Killer And The Star” kolleksjonen, men som altså med alle sine ”hooks” havner i en Coldsetting som her. Åpningslåten ”Wicked Word” og ”The Park” er derimot typiske Coldlåter og midt i blinken for de som vil ha en klassisk Cold kjennetegnet med et hardt men melodisk uttrykk. Også ”What Happens Now” har følere tilbake til bandets fortid med røffe gitarer og stor koring som bærende elementer.  Mer mørkladen i stemningene er ”Emily”, mens “American Dream” er radiovennlig. Mye av de andre låtene til Cold kan utmerket godt passe bra i radioformatet, men de har samtidig så mye substans at de ikke blir lettvektere. Det sørger blant annet den nye gitaristen Zac Gilbert for med sin heftige gitarspilling og Scooter Ward sin stemme bidrar også til dette. Cold er et meget samspilt band som er noe av det mer interessante melodiske hardrock vi har hørt på en stund.

http://www.coldarmy.com/

1.      Wicked World
2.      What Happens Now
3.      American Dream
4.      The Break
5.      Welcome2MyWorld
6.      Emily
7.      The Crossroads
8.      Delivering the Saint
9.      So Long June
10.    The Park
11.    Flight of the SuperStar
12.    The Ballad of the Nameless

Scooter Ward - Vokal

Jeremy Marshall - Bass

Sam McCandless - Trommer

Zac Gilbert - Gitarer

Androide Meme - Ordo Ab Chao

Lyrikken tar for seg en interessant om enn ikke så spesielt sannsynlig konspirasjonsteori på debuten til denne Torontobaserte kvartetten. Nå skal vi ikke dvele ved akkurat dette plottet fordi det vil ta mye tid å nøste opp alt disse musikerne har på hjertet. Vi kan likevel fastslå at det er ypperlige saker som bakgrunnsteppe for musikk, og det er da også en noe spesiell musikk vi serveres på denne skiva. Influenser fra Rush, Tears For Fears, Depeche Mode, Paradise Lost, Tool, Peter Gabriel, Queensyrche, Muse, Motley Crue og Genesis er nennsomt kokt i hop til et musikalsk brygg som skiller seg noe ut i mengden. Nevnte brygg sine bestanddeler står godt til tittelen på dette albumet som betyr fritt oversatt ” orden i kaos”, og det er nettopp det Androide Meme klarer når de villig vekk blander stilarter. Akkurat det å blande er noe Androide Meme gjør med stort hell også når det gjelder fortid og nåtid i det skiva føles både moderne og retrospektiv på en gang på en temmelig finurlig måte. Futurisme og hi-tech hånd i hånd med sveip til gamle proghelter sin estetikk og det blir en slags elektronisk progmetall om vi skal trylle et ord ut av hatten. Ut av hatten for å holde oss til den metaforen kommer det også et utall av vellykkede rytmeskifter, lekre og melodiske arrangementer og ikke minst en temmelig massiv tromming.  Vokalt er det bra med nok av innlevelse og full kontroll og det er tidvis ganske så komplekse låter som stort sett også sitter godt i året. De fete riffene er der selvsagt og det hele myknes noe av småsprø men ofte velfungerende elektroniske eskapader fra Stefano Dementia. Kordprogresjonene er bra de, men for oss tok det litt tid før vi fikk tak i dette verket. Før vi fikk hørt musikken nok ganger oppfattet vi det som musikk som var lite variert og ikke spesielt interessant. Med noen ganger i spilleren avdekkes det at disse musikerne absolutt har mye å fare med, og at denne debuten er rimelig vellykket. På ”Sigma” trør Andoide Meme til med hard og ok prog og ”Sumii” følger bra opp. ”Whisteblower” er spooky og deilig med ditto gitar før det roer seg noe ned midtveis. Mot slutten av låten overtar den skremmende atmosfæren på nytt og vårt lykkenivå stiger til de store høyder med denne virkelig fine låten sin avslutning. ”Esoterika” har orden i kaoset og den iboende kakofonien og følger opp platetittelen på finurlig vis i en fin og eksperimentell låt. Om ikke eksperimentell så heftig bra er det at coverkunsten som pryder denne skiva også kommer til uttrykk i de svært kritiske skråblikkene på frimurerlosjens forunderlige, uforståelige og mystiske verden. Verket ” Ordo Ab Chao” er smått mystisk men forstålig og melodisk og bandet tar et skritt til siden og kommer opp med musikk med mer særpreg enn mange andre klarer. Skiva er en fin debut som på ingen måte er feilfri, men som tilbyr noe til de fleste musikkelskere som liker temmelig kompleks musikk som er både brutal og beroligende!

http://www.myspace.com/theandroidmeme

• 
  1) The Machine Stops
  2) Sumii
  3) Polar Rose
  4) Sigma
  5) Ordo Ab Chao
  6) Left Right Parasite
  7) Esoterika
  8) Spook
  9) Whistleblower
  10) Stranger
  
  
  
  Stefano Dementia – Vokal og programmering

• Mathias Devereaux – Gitarer, vokal og synther

• Mark Davidson – Bass

• Jake Hamilton - Trommer
   

Herd Of Instinct – Herd Of Instinct

Instrumental prog fra denne trio som har et utall av gode og svært musikalske hjelpere som trør til med sine betydelig musikalske muskler. Akkurat det med instrumental er ikke helt sant, da det dreier seg om eksperimentell instrumental prog. Det er heller ikke helt sant fordi på låten ”Blood Sky” er det rett så melankolsk og fin vokal av Kris Svenson. Helt sant er derimot at trommis Jason Spradlin og warrgitaristen Mark Cook tidligere HAR spilt sammen i et Texasbasert band kalt 99 Names Of God. Tredjemann i trioen, Mike Davidson kommer fra bandet Nervewerks. Skiva slippes fra den nystartede indielabelen Firepool Records som ensemblet Djam Karet står bak, og det er denne labelens  første utgivelse. Skal vi dømme etter dette verket vil Firepool Records sannsynligvis gi oss en rekke verk med kvalitetsmusikk i fremtiden. Musikken til Herd Of Instinct vil sannsynligvis være midt i blinken for fansen til King Crimson, Gordian Knot, Djam Karet og Steve Tibbets. Enda viktigere er det at det er musikk som tar et skritt til side og har flust med egenart som gjør at dette virkelig er verdt å lytte til. Verdt å nevne er at visjonen til disse musikerne er å flytte deres kreative begrensninger. For å klare dette er det sårt tiltrengt å ha så mangeartede influenser som mulig. Derfor er det rimelig mange kilder som det hentes inspirasjon fra og vi nevner i fleng multikulturell musikk, litteratur skrekkfilmer og diverse andre filmer, obskure elementer fra rock, avant garde, elektronika, prog, og psykedelisk musikk. Om alle disse påvirkningene smeltes sammen så må det bli nokså spesiell musikk, og i sannhet så blir det så her! Første gang en hører skiva så blir en både forvirret, fascinert og alt smaker definitivt ikke like godt! Ved flere gangers gjennomlytting så merke en seg at skrekkfilm utvilsomt er en influens og at det er noen temmelig ”spooky” partier som er ytterst spennende og fargrike. Verket har faktisk vært så lenge som fire år i støpeskjeen eller sagt med andre år har det tatt fire år å lage denne debuten. Variasjonen står til tidsforbruket og er enorm stor slik at det blir interessant og ofte utforende musikk. Warrgitaren får vi mengder av men den blir vi egentlig aldri mett av og når denne spesielle gitaren også samhandler så bra med de øvrige instrumentene er det mye vellyd for ørene. De øvrige gitarene er det også mye av og det er virkelig mye bra her og kombinert med bra låter så er det mye å hygge seg med på dette verket. De fleste låtene skifter mellom stemninger som gir både varierende grad av frysninger og av velvære og musikken trigger oss tidvis formidabelt. Jevnt over er det bra låter og Herd Of Instinct har her levert ei skive som er både interessant og velspilt og som ikke er dusinvare.

• http://www.wix.com/herdofinstinct/herdofinstinct

• http://www.myspace.com/herdofinstinctband

1 Transformation
2 Room without Shadows
3 Road to Ashville
4 Hex
5 Blood Sky
6 Anamnesis
7 Vibrissa
8 Possession
9 S. Karma
10 The Face of Another

• Mark Cook - Warrgitar, programmering, nylon streng gitar, synther, båndløs gitar, og samplere

• Mike Davison – Gitarsynth, elektrisk gitar og nylon streng gitar

• Jason Spradlin – Trommer

•  

Gjesteartister.

• Pat Mastelotto (King Crimson, XTC)

• Jerry Marotta (Peter Gabriel)

• Gavin Harrison (Porcupine Tree)

• Markus Reuter (Tuner, Centrozoon)

• Gayle Ellett (Djam Karet, Fernwood)

• Mike McGary

• Kris Swenson (99 names of god)

•  Bob Fisher

• Dave Streett

Neal Morse - Testimony 2

 Så vidt vi kan skjønne er dette soloskive nummer 16 på 12 år, så det er en produktiv musiker som vi har med å gjøre for å si det mildt! I tillegg til sin solokarriere har jo også Morse vært involvert med bandene Transatlantic og Spock`s Beard. I 2003 forlot Morse Spock`s Beard og kom ut med Testimony like etterpå, og det verket var et ambisiøst prosjekt og nå åtte år senere kommer altså vol. 2. Ofte kan jo en versjon II, III osv. være kun for å skvise sitronen for de siste dråpene. De som kjenner til Morse sin karriere vil jo kjapt skjønne at dette ikke er noe lettvint måte å tjene penger, men som vanlig et gjenomarbeidet og seriøst verk med et distinkt kunstnerisk uttrykk. Pussig nok så håpet Morse da han var riktig ung å slå gjennom som popmusiker, men innså fort at det ikke lot seg gjøre. Det ble derfor til å snu på flisa og en kursendring mot prog, og det viste seg å være et lykkelig valg og en plass Morse trivdes som fisken i vannet i. At han trives er nok det at han orker å lage et dobbelalbum et rimelig godt bevis på, og så er det jo blitt så mye som nesten to timer med musikk til sammen da! Første skive er faktisk på velvoksne 78,52 minutter! Velvoksen og til og med ganske overdreven er Morse sin trang til å misjonere som kan bli noe irriterende i lengden for å si det pent. Vi er så storsinnet at vi lar folk tro på hva de nå måtte ønske det være seg nisser og troll eller som Morse, den kristne tro. Her får vi i bøtter og spann med Jesusrelatert lyrikk som vi bare må finne oss i om vi liker det eller ei skal vi få noe ut av dette verket. Musikken er som alltid når det gjelder Morse ofte stemningsfull og vakker, velspilt og tidvis ganske så kompleks, og arrangementmessig er det mye bra. Så mye nytt bringes likevel ikke til torgs, men nok en gang et solid og flott verk som på mange måter er status quo. Akkurat det er greit nok, men med en så talentfull og etablert musiker som Neal Morse kunne vi forventet enda mer vilje til å ta sjanser å bevege seg inn i ukjent terreng. Kanskje er det vekkelsestrangen som delvis dehydrerer den kreative kilden vi vet Morse besitter? I sitt mest kreative hjørne er Morse på låtene ”Time Changer” og ”Overture no.4” som hører med blant det ypperste han har lagd. Hakk i hel som det så morsomt heter følger ”Nightime Collector”, ”Jyada” og ”Mercy Street” som alle har svært mye bra i seg. Av disse skiller ”Jyada” seg ut idet låten er nærmest uhørt vakker, og har en tekst som omhandler Morse sin datter som ved hjelp av bønn blir mirakuløst nok frisk! Sjelden har vi hatt et så ambivalent forhold til en låt som dette, og det er utelukkende p.g.a. teksten. Med et snev av empati og ikke minst som forelder selv er det lett å leve seg inn i gleden til Morse over at datteren blir frisk. Det ”tricky” er å forholde seg til at bønn og ikke mer konkrete forhold sørger for at det hele ender så lykkelig! Vi er på tross av slike innvendinger rimelig lykkelig med ”Testimony 2” som rent musikalsk overgår det meste av hva som spys ut av musikk. Stemmen til Morse er som alltid følsom og av ypperste klasse, og skiva er variert og gitarsoloene er en nytelse å lytte til. Likevel kan vi ikke fri oss fra tanken på hva som mester Morse kunne ha laget om han brukte hele sitt enorme talent til og virkelig å lage kreativ og spennende musikk?!

• http://www.nealmorse.com/

• http://www.myspace.com/nealmorse

CD 1

 
1. Mercy Street
2. Overture No. 4
3. Time Changer
4. Jayda
Part Seven: (22:54)
5. Nighttime Collectors
6. Time has come Today
7. Jesus' Blood
8. The Truth Will Set You Free
Part Eight: (32:36)
9. Chance of a Lifetime
10. Jesus Bring Me Home
11. Road Dog Blues
12. It's For You
13. Crossing Over / Mercy Street Reprise


CD2,

 
1. Absolute Beginner (4:39)
2. Supernatural (6:11)
3. Seeds of Gold (25:59)

Neal Morse – Vokal, piano og synther
Randy George - Bass
Mike Portnoy - Trommer

Gjestemusikere,

• Nick D´Virgilio

• Alan Morse

• Dave Meros

• Steve Morse

• Paul Bielatowicz

• Matthew Ward

• Nashvilles symfoniorkester.

Phideaux – Snowtorch

Phideaux Xavier er en multiinstrumentalist og låtskriver som dukket opp på vår musikalske radar i 2003. Han har stått bak mange flotte album siden da og de har vært rimelig forskjellige og vist at Phideaux er en mangesidig og ytterst talentfull musiker. Noe som går igjen i all musikken til Phideaux er at det er at låtene er kreativt legert og nesten uten unntak så er det en frisk og freidig musikk. Som oftest er det rett så subtile saker Phideaux leverer og musikken er nesten uten unntak melodisk og ofte fra den psykedeliske siden av prog. Artistmessig har det vært en kontinuerlig utvikling, og skivene har faktisk bare blitt bedre og bedre for hvert slipp. Det var derfor med stor spenning vi satte på siste opus fra Phideaux etter at skiva gjorde sin entre i vår postkasse. Det med postkasse tar vi med fordi Phideaux tar seg bryet med å sende ut fysiske skiver til oss i pressen. Dette i skarp kontrast til alle de som nøyer seg med å sende oss musikken kun digitalt! Honnør for det, og en vel innspilt ekte CD plate er da noe eget på flere enn en måte. Ekte er for øvrig et nøkkelord når vi omtaler Phideaux Xavier fordi han er seg selv og lager musikk full av egenart og særpreg. På de siste skivene har han også sørget for at det soniske har fått stadig større injeksjoner av fiolin og piano, og dette kler musikken og gir den en enda vakrere dimensjon. Skiva er på passelige 44 minutter og Phideaux skaper et verk som har stor respekt for gamle dagers progressiv musikk samtidig som det låter rimelig oppdatert, forfriskende og moderne. Forfriskende er også den supre vokalen som Valerie Gracious står for og sammen med Phideaux sin ikke helt perfekte men akk så ytterst stemningsfulle stemme er det vokale meget vel ivaretatt. Ivaretatt er også det episke med de to lange låtene ”Snowtorch” part I og II, med den ”bare” seks minutters ”Helix” klemt inn i mellom gigantene! Part en av gigantene har et fokus på keyboards, mens part to har er røffere tone og er stenket med heftig gitarbruk og med en deilig gitarsolo mot slutten. Soloer er det for øvrig mange av og de er ofte subtile og sammen med et vell av mange små og lekre detaljer som kanskje ikke alle får med seg er dette ei solid og velklingende skive. For eksempel er det at selv om ”Snowtorch - Part 2” er gitardominert er det tangentmagi som tidvis risler ned over gitarteksturen og gjør det hele til en såpass spennende og dramatisk musikk.  En musikk som er meget pent variert og temmelig symfonisk legert og for mange kanskje lovelig retroorientert. Vi har ikke noen problemer med at dette er for tilbakeskuende fordi det er så mye som peker fremover og så mange lekre detaljer som tidligere nevnt. At skiva er særdeles opptatt av å dyrke ny musikalsk mark vil være å ta alt for hardt i, men dette oppveies av at musikken er meget velskrevet og kledelig kompleks. Kledelig er også den entusiasmen skiva gestalter og det er mye vellyd å finne her og låtene er bra de. Hvor bra lyrikken er kan det vel diskuteres heftig om, men uansett så fortsetter Phideaux sin undergangsvisjon tilsynelatende upåvirket av eventuelle kritiske røster mot lyrikkens kvalitet. Musikalsk kvalitet er det derimot i bøtter og spann av på denne skiva og vi synes det er mye snacks her som våre ører og sinn har stor glede av og kan derfor anbefale verket til alle som bekjenner seg til prog.

http://www.bloodfish.com/

1. Snowtorch - Part One (19:39)
a) Star Of Light
b) Retrograde
c) Fox On The Rocks
d) Celestine
2. Helix (5:54)
3. Snowtorch - Part Two (16:11)
a) Blowtorch Snowjob
b) Fox Rock 2
c) Coronal Mass Ejection
4. '' ... ''' (2:34)


 

Phideaux Xavier – Akustisk gitarer, piano og vokal  
Ariel Farber – Vokal og fiolin
Valerie Gracious - Vokal
 'Bloody' Rich Hutchins - Trommer
Mathew Kennedy - Bass
Gabriel Moffat – Elektriske gitarer
Linda Ruttan Moldawsky – Vokal og perkusjon
Molly Ruttan - Vokal
Mark Sherkus – Keyboards og piano
Johnn Unicorn - Keyboards, saksofon og vokal

 

Jeffrey Brothers – Cuttin Loose

Josh og Nick Jeffrey er tvillingbrødre og kommer fra Canada og Jeffrey Brothers startet opp i 2003. ”Cuttin Loose” er faktisk debuten, og det går i hva noen ynder å kalle puddelrock og særlig innovativt er det slett ikke. Det er som oftest rett-frem-rock som er ment å være energisk og fylt med stakkato riff. I våre ører lyder det tidvis noe kunstig og påtatt og vi trives ikke spesielt godt i selskap med denne brødreduoen. Som en avveksling er det noen nikk mot bluesrock a la ZZ Top, og da låter det noe bedre. Ellers så låter det ofte som en lightvariant av AC/DC og da ikke nødvendigvis på en heldig dag for Australierne! At så mange absolutt skal hengi seg til å legge musikken opp mot nevnte band er for oss underlig da de jo bare ga ut et par tre gode verk før de resirkulerte seg selv. En viss humor kan spores her og der i dette verket, og brødrene prøver på et vis å fremstå som de har det moro, og i det minste er det rimelig lite selvhøytidelig musikk. Rytmeseksjonen er stødig og grei nok uten at den etterlater en med hakeslepp av rå beundring. Langt fremme i dette syttitalls hardrock lydbilde er det lette og putrende riff og en tålig energisk vokal. ”Cuttin Loose” er bare enkel rock som nok er velegnet til en pils sammen med kameratene eller med gjengen i lettere festmodus og grei nok i så måte.

• http://www.rokcartel.com/jb

• http://www.myspace.com/thejefferybrothersband

• 1.  I Wanna Rock

• 2.  Kickin Me Down

• 3.  Crime Of The Century

• 4.  Sun Shine

• 5.  Your Life

• 6.  Bamboozed

• 7.  Pass You By

• 8.  Sun Goin Down

• 9.  Cuttin Loose

Glen Drover – Metalusion

Kanadiske Glen Drover er nok best kjent for sine sylskarpe gitarer i Megadeth, King Diamond og Eidolon, men her er han altså ute med sin solodebut. En debut som Glover selv definerer til ”å angripe moderne metall på en ondskapsfull og krevende måte med teknisk musikalitet”. Skiva er instrumental og består av fem egenproduserte låter og fem ”metallifiserte” versjoner av låter til Frank Zappa, Al DiMeola og Jean Luc Ponty. At det er mye gitarer her er rimelig selvsagt, og for å bringe all tvil til side så er det fem instrumentkolleger av Drover med på ”Metalusion”. Keyboardene tar Jim Gilmour kjent fra Saga seg av på kløktig vis, mens trommestikkene styrer Chris Sutherland som var med på Saga sin siste skive. På tross av dette er det fint lite Sagavibber, men desto mer metalljazzrock som er teknisk strøken, melodisk og kjapp i avtrekket. Musikken er ikke spesielt navlebeskuende som en slik setting ofte leder til men det er heller tidvis friske og livlige saker! Lettere skeptisk kan en imidlertid jo bli når en ser coverkunsten, men på tross av fantasyinfluensene her er det heldigvis ikke shredding opp og i mente på dette verket. Rett nok så er ”Ground Zero” marinert i shreddogmatikk med god hjelp av Chris Poland fra Megadeth og Vinnie Moore fra UFO. Mer spennende er definitivt Al DiMeola låten ”Egyptian Danca” som i Drover tapping fremstår som ganske så frisk og med en fin ”pimp my riff” følelse! De fem coverlåtene kommer Drover fra med verdighet og han gjør en stort sett en utmerket jobb, og han sørger også for at medmusikantene er inspirerte. Produksjonen er skikkelig fin og et ord som krystallklar er nesten korrekt å bruke, og det er jevnt over gode og vel gjennomtenkt låter. Musikerne er dyktige, men kappes ikke om å skinne men leverer sine flotte bidrag uten å overeksponere seg på noen måte. Soloene er det selvsagt mange av, men de utarter aldri til en beklemmende gitaronani følelse, og de er også passe lange. Det er ikke bare gitarsoloer, men også Jim Gilmour leverer noen lekre på sine tangentinstrumenter. ”Frozen Dream” er kanskje den låten som vi liker best men såer  det da også mye fylde og prog i støpen her. I sum er dette ei ok skive med instrumental jazzinfisert progmetall.

• http://www.facebook.com/pages/Glen-Drover-Band/135220753199400

• http://www.myspace.com/glendroverofficial

• 1. Ground Zero (Chris Poland og Vinnie Moore)

• 2. Frozen Dream (Steve Smyth)

• 3. Egyptian Danza [Al DiMeola cover]

• 4. Colors Of Infinity

• 5. Illusions Of Starlight

• 6. Don’t Let The World Pass You By [Jean-Luc Ponty cover] (Fredrik Akesson)

• 7. Mirage [Jean-Luc Ponty cover] ( Jeff Loomis)

• 8. Ascension

• 9. The Purple Lagoon [Frank Zappa cover]

• 10. Filthy Habits [Frank Zappa cover]

• Glen Drover - Gitarer

• Jim Gilmour - Keyboards

• Paul Yee - Bass
  Chris Sutherland – Trommer

Gjesteartister,

• Jeff Loomis – Gitarer

• Fredrik Åkesson – Gitarer

• Steve Smyth – Gitarer

• Chris Poland - Gitarer

• Vinnie Moore - Gitarer

Dredg -  Chuckles And Mr. Squeezy


 

 

Dredg har fire album på samvittigheten før dette verket og har holdt på siden 1995. Fanskaren har jevnt og trutt økt for dette San Franciscobaserte bandet og de har stadig laget bedre og bedre musikk. Det ville derfor være naturlig å surfe videre på suksessen og la et nytt album bare være litt forskjellig fra forrige skive, men nok til at fansen er fornøyd. Valget på den videre kreative prosessen falt ned på at medlemmene fikk totalt frihet til å gjerne ta en 180 graders vending. Dette er årsaken til at det så til de grader utforskes nye jaktmarker på ” Chuckles And Mr. Squeezy”. Skiva er basert på mye bruk av diverse elektronikk som for eksempel loops og programmerte trommer. I tillegg så er det tidvis helt på grensen til kommersiell pop som det er lett å undervurdere om en ikke hører nøye nok etter. Årsaken er at Dredg kommer opp med mørk pop som er så subtil at det er en fryd og lytte til, og det blir på ingen måte et ork å høre på. Tvert imot så er det nok av klangfylde, iderikdom, fyldige instrumentering, utfordrende musikk og dynamikk nok til å tilfredsstille selv den mest kresne lytter. Kort sagt det klinger bra dette her, og det er musikk som er nokså forskjellig fra hva Dredg har syslet med før. På låtene er det mange drivere som for eksempel varierte tonearter, temposkifter og stemninger som er sømløst og rimelig ofte i forandring som gjør at det låter så spennende og flott. Hør på ”Before It Began” som har Murphy`s lov på agendaen, og som har mye lekker musisering og heftige mørke undertoner som løfter låten ytterlige. Det mørke og melankolske er viktig på denne skiva, men det er også en iboende optimisme og da spesielt mot slutten av skiva som fenger oss. Blandingen av det positive og det mer melankolske skaper et spenningsfelt som ” Chuckles And Mr. Squeezy” nyter godt av. Et annet viktig element er produsenten Dan The Automator som i tillegg til å skreddersy skiva også er inne i selve låtskrivningprosessen.  I tillegg er  det åpenbart at Dan The Automator sine visjoner har vært viktig i Dredg sin avlæringsprosess hva gjelder gamle vaner og mønstre.  Han er i høy grad med og preger de fine låtene ”Before It Began”, ”The Tent” og ”Sun Goes Down” hvor altså det tidligere soundet som Dredg var kjent for er byttet ut. Et bytte hvor et mye mer mekanisk og mørkt uttrykk har overtatt scenen og selve låtskrivningen er i fokus. Den låten som imidlertid er mest lik noe fra de fire første skivene er ”Upon Returning” og da spesielt på gitarsiden. Også den refrengtunge og fine låten ” The Thought Of Losing You” gir oss noen nikk tilbake til “gamle” Dredg. De øvrige låtene sklir alle fint av sted og er rytmesterke og sniker seg inn og tar bolig i lytterne om en ikke passer på. Det er noe virkelig svært modig og selvsikkert over Dredg som tør gjøre dette her, og de gjør det i tillegg med stil og finesse. Vi hadde knapt ant at ei skive med så mye bruk av elektronikk og et så mekanisk sound skulle trigge oss i så stor grad. Nå er det jo slik at gode og gjennomarbeidede låter aldri går av moten, og når musikken er spekket med dyptloddende stemninger blir det bra saker. Hør bare på tidligere nevnte ”The Thought Of Losing You” med alle dens lekre gitarriff og penslende emosjonsfokus. Aldri har vel denne mørke poppen som Dredg servere smakt bedre, og det er absolutt ei skive som bør vurderes av de som liker god musikk, og det er jo selvsagt uavhengig av hvilken bås den kommer fra.

www.dredg.com
www.facebook.com/dredg
www.myspace.com/dredg
www.twitter.com/dredg

• 1.      Another Tribe

• 2.      Upon Returning

• 3.      The Tent

• 4.      Sombody Is Laughing

• 5.      Down Without A Fight

• 6.      The Ornament

• 7.      The Thought Of Losing You

• 8.      Kalathat

• 9.      Sun Goes Down

• 10.  Where I'll End Up

• 11.  Before It Began
   

• Gavin Hayes – Vokal og gitarer

• Drew Roulette – Bass

• Tim Carter – Bass, keyboards og gitarer

• Mark Eagles – Gitarer og bakgrunnsvokal

• Dino Campanella – Trommer

Gesteartister,

• Dave Choe – Perkusjon

• James Jaen – Trompet på spor 7

Flying Eyes - Done So Wrong

Psykedelisk bluesfundamenter rock fra Baltimore, og ”Done So Wrong” er bandets andre skive. Den første skiva fra Flying Eyes ble av mange ansett for å være en av de beste 70 tallspregede skivene siden gode gamle Doors. Her på ”Done So Wrong” har bandet ytterlige utviklet sitt spesielle sound, og det er mørkladen musikk som er enda mer hypnotisk og potent enn noen gang. Noen nikk til band som from Black Sabbath, Danzig og Black Keys oppdager våre ører, men Flying Eyes kjører sitt eget løp uten noen ganger å bli plagsomt nær opp til forbildene. Bandnavnet er for øvrig hentet fra en sci fiction bok fra 1962 om en kjempe som kommer fra det ytre verdensrom for å ta kontroll med menneskeheten. Kontroll på musikken sin har så absolutt Flying Eyes, og det er et band med selvtillit og stor tro på egne ferdigheter vi hører her. De lekre blueselementene som vi ble familiær med på første skive dukker også opp her fra tid til annen, men det er noen langbente skritt i retning av et mer psykedelisk sound som gjør mest inntrykk. Denne kursen rett og slett kler Flying Eyes, og det er en mer kompakt og distinkt musikk de leverer på ”Done So Wrong”. Når så også musikken har den glimrende evnen at den vokser for hver gang man lytter, så er grunnlagte lagt for en fin lytteropplevelse. Spesielt vil de som er hekta på fuzzmarinert og syrepreget gitar virkelig få valuta for pengene på denne skiva. Riffene sitter tett og er kraftfulle og som oftest tilsynelatende skreddersydd til låtene. For å få variasjon er Flying Eyes smarte nok til å bruke akustisk gitar på noen av låtene. Eksempler på dette er den vakre og helakustiske låten ” Leave It All Behind”, hvor også elementer fra blues og country trekkes inn til et fungerende hele. På ”Overboard” trekkes også den akustiske gitaren frem i en ellers fin låt. Kanskje er den småskitne og harde tittellåten aller best med sin sprelske atmosfære og herlige trøkk.  Will Kelly har en mørk, klangfull og fin stemme som står bra til musikken, og det er mange fyndige basslinjer som kommer fra Mac Hewitt. ”Done So Wrong” byr rett og slett på god psykedelisk rock og er ei skive det er lett å like med all dens entusiasme, tilstedeværelse og ekthet.

• www.reverbnation.com/theflyingeyes

• dropcards.com/flyingeyes

• http://www.myspace.com/flyingeyesmusic

• 1. Death Don't Make Me Cry

• 2. Poison The Well

• 3. Nowhere To Run

• 4. Clouded

• 5. Heavy Heart

• 6. Sundrop

• 7. Overboard

• 8. Done So Wrong

• 9. Greed

• 10. Leave it all Behind

• Will Kelly - Vokal og gitarer

• Adam Bufano – Gitarer og tryllerier

• Mac Hewitt - Bass og vokal

• Elias Schutzman - Trommer

Trey Gunn - I`ll Tell l What I Saw

Trey Gunn har åpenbart blitt så gammel at det er tid for å sette seg og lytterne i et tilbakeskuende modus. ”I`ll Tell l What I Saw” er en fin oppsummering av mr. Gunn sin solokarriere som blant annet er tuftet på hans bruk av utallige instrumenter. Trey Gunn er en av pionerene i bruk av den spennende touch gitaren, Chapman stick, keyboards, akustisk gitar, elektrisk gitar, elektrisk bass og den spesielle og snurrige Warr gitaren. Til vanlig så sysler Gunn med ett bredt spekter av musikk som rock og prog med noen gode jafs inn i jazz og jazzrock. På denne skiva er det så vidt vi kan skjønne hentet musikk fra hans samarbeid med artister som Saro Cosentino (Italy), Inna Zhelennaya (Russia), Sergey Klevensky (Russia), KTU (Finland, Texas), N.Y. X (Italy), og Arreola (Mexico). At artisten vi har under lupen her er en ekstremt dyktig musiker er udiskutabelt, og han favner også så bredt at det er høyst imponerende. Så langt er alt på stell altså, men alle disse fine ordene gir jo ikke nødvendigvis musikk som er interessant og verdt å låne ørene til. Musikken er tidvis på og over grensen til avant garde og det kan jo faktisk og pussig nok synes vi, skremme fanden på flatmark! Nå må vi jo ile til å si at de eventuelle ekskursjonene inn i eksperimentelle landskap er legert slik at nokså mange nok følger greit med på reisen. I praksis så klarer Trey Gunn rimelig ofte å lage musikk som både er utfordrende, inspirert men også tilgjengelig uten at han på noen måte er pretensiøs eller navlebeskuende. Spritet opp med etnisk krydder er låter som den lange, heftige og lekre låten ”Maslenitsa” som bygger seg opp til et spektakulært crescendo. I klassen spekket med etniske vibber stiller også ”Va El Diablo” som har sine fine stunder, men som likevel ikke helt treffer oss midtskips for å si det sånn. Da er en låt i fri dressur som ”Dziban” mer besnærende og ikke minst ” Then, Misery, Misery, Die, Die”. På den låten som stiller i klassen for intens og hard prog er det samarbeidet med den ikke helt ukjente trommeslageren Pat Mastelotto som skaper en sneisen, moderne og eklektisk låt. ”I`ll Tell l What I Saw” er en tour de Trey Gunn sine verker som er pent og velfundert plukket ut. Muligens er det et overfokus på skiva ”Modulator” som selv hvor bra og spenstig den er har fått for stor plass. For stor plass kan aldri mr. Gunn sin gitarspilling få der han trakteren utallige av dette strengeinstrumentets utallige medlemmer! Vi liker som oftest den spenstige lyden gitarene hans frembringer om han bruker båndløse gitarer, 10 strengers hjemmelaget gitar, touch gitaren eller hva det er han trakterer. Oppsummert så gir denne skiva en oss en opplevelse som er spekket med musikk som er milevis fra all den enerverende musikken som en blir overlesset med fra alle kommersielle hold i vår travle hverdag. Sytten på dusinet musikken er her bare et fjernt gjesp, og i stedet er det musikk marinert i egenart og særpreg som er inspirert til tusen. Tar en med at musikken ofte også er kledelig eklektisk, utforskende, eventyrlysten, underholdene og utfordrene er det meste sagt om ”I`ll Tell l What I Saw”.

• http://www.treygunn.com/

• www.treygunn.com

• CD 1,

• 1.      Hymn

• 2.      The Joy Of Molybdenum

• 3.      The Fifth Spin Of The Sun

• 4.      Va El Diablo

• 5.      Morning Dream

• 6.      Real life

• 7.      Maslenitsa

• 8.      Gallina

• 9.      Dziban

• 10.  Misery, Misery, Die, Die

• 11.  Pole

• 12.  Thick And Thorny

• 13.  Down Spin

• 14.  Absinthe & A Cracker

• 15.  The Shimmering

• 16.  Fandango

• 17.  Well

• CD 2,

•  

• 1.      Jacaranda

• 2.      The Magnificent Jinn

• 3.      Contact

• 4.      Drunk

• 5.      Killing For London

• 6.      Kuma

• 7.      Single Cell Shark

• 8.      Cheeky

• 9.      Make My Grave In The Shape Of A Heart

• 10.  Spectra

• 11.  Capturing The beam

• 12.  Hard Winds

• 13.  Arrakis

• 14.  Flood

• 15.  Untamed Chicken

• 16.  Down In Shadows (Part1)

• 17.  Californ-a-tron

• 18.  Vals

• 19.  9:47 P.M. Eastern Time

Rick Miller - In The Shadows

Kanadiske Rick Miller er ute med sin åttende skive, og som tidligere er det mørkladen og melankolsk symfonisk prog som serveres. Miller startet sin solokarriere i så tidlig som i 1983 og er utvilsomt en erfaren musiker. Da som nå er musikken tuftet på Miller sin fasinasjon og inspirasjon for artister som Pink Floyd, Moody Blues og Steve Hackett. Miller er multiinstrumentalist, og musikken gis nå ut på den russiske labelen Mals er ikke akkurat dynket i metallriff. Det er heller tidvis mer snill musikk uten at det blir direkte pusete noen gang. En større utfordring er det at variasjonen ikke akkurat er til å la seg imponere av. Da er det lettere å la seg imponere av at dette er velspilt musikk med dyktige musikere som kan sine instrumenter. Skiva gir oss egentlig lite nytt, og er grei å lytte til om en vil ha noe som ikke krever sin lytter til fulle. Miller er likevel i stand til å unngå de verste klisjeene og de mest søtladne tonene som tross alt finnes alt for mye av i musikkverden i dag. Sjarmerende lettprog med velformulerte om enn ikke dryppende originale låter er hva vi serveres på ”In The Shadows! Vakkert er det temmelig ofte og fremst i køen i så måte er ”Life In Shadows”. Fløytespillinga er lekker og finalen med elektrisk gitar er også vel verdt å lytte til. Etter denne låten blir det mye vakker musikk, men samtidig så blir det noe tamt og forutsigbart over det hele. Akustisk gitar, fløyte og fiolin i store doser i komposisjoner som mangler noe fremdrift, originalitet og trøkk er lettere velegnet til å ikke henge med på absolutt hele tiden. Lettere påvirket av Pink Floyd er ” A Promise Worth Making” som aller mest egentlig utmerker seg med fin vokalprestasjon av Miller. Vi må jo berømme den godeste Miller for et formidabelt arbeid på den skiva. Han står for traktering av utallige instrumenter og i tillegg er han komponist, produsent, mikser og gjør det meste som er mulig på fullbyrdelsen av ei skive. Med en så formidabel innsats blir det egentlig ekstra lite hyggelig å rapportere at ”In The Shadows” har en viss manko på energi, og spesielt så er siste halvdel av skiva definitivt preget av for liten rytmisk frodighet. Konklusjonen blir da at dette verket ofte er utsøkt vakkert, men har en viss manko på ”guts” og gnell, slik at det blir for ofte tannløst og noe intetsigende!

• http://rickmiller.bandcamp.com/album/in-the-shadows

• www.facebook.com/pages/Rick-Miller/243367182533?ref=ts

• www.soundclick.com/rickmiller

• www.myspace.com/rickmiller1

• www.last.fm/music/Rick+Miller

• www.mals.ru/INDEX1.htm

• www.youtube.com/watch?v=3NkOcIBrFhw

• www.mateuszswoboda.com/bio.html

• www.soundclick.com/kanemiller

• www.haggartysoundstudio.com

• 1. A Promise Worth Making (6:02)

• 2. The River Lethe (4:02)

• 3. Heaven in Your Eyes (4:13)

• 4. Ombres (4:28)

• 5. Life in the Shadows (5:40)

• 6. The Twilight Beckons Me (5:17)

• 7. The Fall of Uqbar (4:40)

• 8. Angel Eyes Part 1 (3:31)

• 9. The Young Man and the Mirror (5:30)

• 10. The Last Night (2:34)

Bonuslåt,

The Breeze, The Ocean, The Rain

• Kane Miller – Gitarer

• Mateusz Swoboda - Cello

• Sarah Young - Fløyte

• Barry Haggarty - Gitarer

• Rick Miller – Vokal, bass, keyboards, mellotron og gitarer

Slychosis - Mental Hygiene

For enkelte kan neoprog i femtitre minutter og tjueni sekunder være drøy kost, men Slychosis er blant de beste i sin klasse og trør her tidvis langt utenfor hva som er vanelig under paraplyen neo. Derfor blir ikke ”Mental Hygiene” noen tålmodighetsprøve, men en ganske så fin lyttestund. Bandet fra Mississippi er her ute med sin tredje skive og Slycosis startet sin karriere i 2004 og to år senere kom den selvtitulerte debuten. Sentralt hos Slychosis er låtskriver og vokalist Gregg Johns, og han snekrer en musikk som noen ganger henter inspirasjon fra så forskjellige artister som Camel, Genesis, Gong, Black Sabbath, Gentle Giant og Hawkwind. Musikken til Slychosis er som regel temmelig variert og noen ganger hard, noen ganger spacepreget og andre ganger med et symfonisk snitt. Også på denne skiva er det hentet inn gjesteartister som alle kommer med viktige musikalske bidrag og hever verket. Dyktige Jeff Hamel som Johns jo samarbeider med i prosjektet Proximal Distance er selvsagt med, og Mike Fortenberry bidrar fint til det soniske med sine trompetstøt. ”Mental Hygiene” skiller seg noe fra de to foregående skivene fordi det rører seg noe mørkt og illevarslende i dypet av musikken. Dette skaper en spenning og tilstedeværelse som til de grader kler musikken og den finurlig utmeislede atmosfæren vil nok medføre at svært mange av lytterne til stadighet vil vende tilbake til skiva! At låtene er betydelig mer sangorientert enn tidligere vil nok også føre til at flere får øynene opp for dette spennende ensemblet. Mississippibaserte Slychosis har på denne skiva klart å integrere elektronikken sine muligheter sammen med tradisjonelle instrumenter på en som oftest ganske så fungerende og til og med spenstig måte. I god progånd er det også en vekting mellom vokale og instrumentale partier som vi synes er vellykket. På de to foregående skivene har vi ofte sittet med en følelse av at Slyhosis i bunn og grunn var Gregg Johns sin lekegrind hvor han totalt var premissleverandør alene. De to omtalte verkene var på ingen måter dårlig må vi ile til med å si, men bandfølelsen var ikke overveldene. Det er nå en gang slik at summen av et kollektiv hvor samhandlingen fungerer alltid vil overgå de enkelte musikerne lagt sammen hver for seg. Det å spille hverandre bedre som vi titt og ofte maser om, gjelder så til de grader på ”Mental Hygiene”. Tittel på skiva referer faktisk til Gregg Johns sivile jobb som psykolog for de som måtte ha interesse av det. Interesse av den spennende instrumentale låten ”Odessa” vil nok de fleste ha, og her viser Gregg Johns hvilken dyktig gitarist han er med en vakker melodisk solo. Låten kontrasteres fint av betydelig mer heftig gitar som strutter av muskler men også av et lekkert jamrende parti. Denne kontrasteringen eller polariseringen om en vil mellom det fjærlette, det lyttervennlige og det røffe er blitt en trend i musikken i dag. Ikke minst er det Steven Wilson og Arjen Lucassen som har innført en slikt ”konsept”, og således hiver for så vidt Johns seg på en bølge. Det fine er at han gjør det på sine gen premisser og durer rimelig ofte inn i progmetallens territorier. Stemmen til Ceci Whitehurst er tidvis ikke vår tekopp” for å si det slik, men det kan vi leve med da det er så mye annet bra på denne skiva. Gode låter, dyktige og inspirerte musikere, egenart og fin variasjon ikke bare låtene imellom men også innen den enkelte låt er hva ”Mental Hygiene” gir oss. Slett ikke noen perfekt eller nyskapende skive, men bare mye snerten og velspilt musikk på til sammen nesten en time er hva vi får av Slychosis denne gang.

http://www.slychosis.com/

• 1. Geistly Suite 7:51

• 2. Importance 7:34

• 3. Fallen Tiger 6:53

• 4. Things Unsaid 5:14

• 5. Odessa 5:44

• 6. Angelus Novasaum 7:26

• 7. When the Fog Clears 6:01

• 8. Midnight 6:43

• Gregg Johns – Vokal, gitarer og keyboards

• Todd Sears – Trommer og perkusjon

• Ceci Whitehurst - Vokal

• Clay Pell – Bass

Gjesteartister

• Jeff Hamel – Gitar og keyboards

• Bones Joshua Theriot - Gitarer

• Bridget Shield - Vokal

• Mike Fortenberry  - Trompet

Boris Savoldelli – Biocosmopolitan

Med solid lyrikk av Alessandro Ducolli er omsider Boris Salvoldelli ute med sin første skive. Den store stemmekunstneren bruker ”Biocosmoploitan” til å vise sine utrolige evner i så måte! Skiva har et rimelig folkelig preg, og acapella er ganske så sentralt for å beskrive hva som rører seg på dette verket. Forrige skive Protoplasmic fra 2009 var mye mer eksperimentelt legert mens det altså nå er tid for og nå et større publikum med mer tilgjengelig musikk . En ganske så sikker måte å fange interessen til publikum er ofte å ha glimtet i øyet og på denne skiva er det mye munterhet. Den geniale men dessverre avdøde musikeren Frank Zappa sa en gang ”Does Humor Belong In Music?”. Med ”Biocosmopolitan” svarer Salvoldelli et rungende ja på dette spørsmålet. Rett nok har han en helt annen vinkling enn Zappa sin ganske så bitende ironi, harselering og sprø innfall og fortellinger. Vokalakrobatikken på skiva er noe helt unikt som de fleste garantert aldri har hørt mye liknende av der en flerlags Salvoldelli utøver nye og originale måter å synge på og tidvis fremkaller faktisk en korsangfølelse. Rob Mounsey’s Flying Monkey Orchestra er det nærmeste vi kan komme på som har visse likheter med Savoldelli. I tillegg så er det visse likheter med vokalgymnastikken til Creme og Godley som en gang var med i 10CC, og selvsagt også Bobby McFerrin. Salvodelli selv er født i 1970 og har studert klassisk musikk, men har også stor kompetanse innen funk jazz, rock og avant garde. Det merkes på skiva som er en reise innom world musikk, folklore, renessanse, swing og temmelig ofte besøk i jazza landskap.  At det er mye jazz i musikken er bare rett og rimelig når vi vet at Salvoldelli sin mentor er Mark Murphy. Nå har jo ikke påvirkningen fra Murphy klart å hindre at ”Biocosmopolitan” er et sjangerhopperes våte drøm. Skiva er også den lykkelige eier av en smittende energi og er harmonisk legert. Komposisjonene er rytmisk orientert og både produksjon og arrangementene er av det mer subtile slaget og støtter opp om dette. Støtte fra andre musikere er det bare på tre av låtene, og ellers er det bare stemmen til Salvoldelli og diverse stemmemanipulerende muligheter som brukes. De gode hjelperne er den særs dyktig fusionbassisten Jimmy Haslip og supertrompetisten PaoloFresu. Deres bidrag løfter ei ellers fin skive ytterlige et hakk opp og skaper enda mer vitalitet og fremdrift. I sum blir dette noe helt særegent, og nok det mest utfordrende og spennende vokalprosjektet vi har hørt. Dette verket er et kaleidoskop av progressiv pop med en stor musikalitet, vokalitet, komplekse harmonier og Salvoldelli sin dyktige bruk av stemmen som et perkusjonsinstrument! Heftige saker dette er dette verket som en ekte musikkelsker bare må sjekke opp og selv bedømme heftighetsgraden til!

http://www.borisinger.eu

• 1.      Aria 2,09

• 2.      Biocosmopolitan 3,36

• 3.      Concrete Clima 4,26

• 4.      The Discordia 3,42

• 5.      Kerouac In New York City 3,13

• 6.      Is Difficult To Fly Without Whisky

• 7.      Dandy Dog 2,01

• 8.      Danny Is A Man Now 1,42

• 9.      Biocosmo 3,39

• 10.  Lovecity 2,47

• 11.  Springstorm 3,21

• 12.  The Miss Kiss 2,57

• 13.  My Barry Lindon 1,28

• 14.  Closin` Theme 2,32

• Bonuslåter

• 1.      Crosstown Traffic 4,03

• 2.      Biococosmo (engelsk versjon) 4,14

• Bonus videoklipp

• …..The Miss Kiss 8.11

• Boris Savoldelli – Vokal, vokal instrumenter og piano på spor 9

• Paolo Fresu – Trompet og flygelhorn på spor 3 og 5

• Jimmy Haslip – Elektrisk bass på spor 2

King Kobra – King Kobra

King Kobra er et band som startet opp i 1984 på initiativ av med tiden legendariske Carmine Appice. Appice er for øvrig kjent fra konstellasjoner som Vanilla Fudge, Blue Murder, Rod Stewart og Ozzy Osbourne. King Kobra var og er fra Los Angeles og syslet med hardrock og gav i 1985 ut røffe ”Ready To Strike” og året etter kom den noe mer myke ”Thrill Of A Lifetime”. Begge disse skivene ble av datidens kritikere hevet til skyene og er selv i dag å betrakte som verk som mange blir blanke i øynene av. I 1988 gikk medlemmene hver til sitt, og først 22 år senere ble det blåst nytt liv i King Kobra, og med unntak av vokalisten Mark Free var alle de opprinnelige medlemmene klar til tjeneste. Ny vokalist var veteranen Paul Shortino kjent fra Rough Cutt og Quiet Riot, og nå har kvintetten laget et album med bare nye låter. Originalt nok er album selvtitulert, og kanskje er det gjort for å skape forvirring eller å forlede folk til å tro at det er debutskiva? Det trengs nok fordi det er lite her som minner om gamle dager, og låtmaterialet rekker knapt til knærne på tidligere nevnte ”Ready To Strike” Det er såpass kvalitetsforskjell at det grenser til å være pinlig, og som de kynikerne vi kan være går tanken til å vriste de siste dråpene ut av den så berømte sitronen! Nå er dette sikkert ment i beste hensikt og et forsøk på å gjenskape tidligere tiders prestasjoner, og selvsagt ikke noe forsøk på å tjene en slant. Det vokale er ok og Paul Shortino har en fin og småhes røst som passer greit i en rockkontekst, og de øvrige musikerne spiller stødig nok. Den minst kjedelige låten er ”Live Forever” som har noe kvalitet i seg i det minste. Det er utover dette ingen låter som skiller seg ut og ingen hooks som sitter mitt i sikringboksen, og dette albumet er bare frodig i sin anonymitet! De som skal ha noe musikk av King Cobra bør definitivt satse på omtalte ”Ready To Strike” og la denne nye skiva skli inn i glemselen hvor den kommer til sin rett.

www.myspace.com/kingkobrarock

• Paul Shortino - Vokal

• David Michael-Philips - Gitarer

• Mick Sweda - Gitarer

• Johnny Rod - Bass

• Carmine Appice - Trommer

•  

• 1 Rock This House

• 2 Turn Up The Good (Times)

• 3 Live Forever

• 4 Tear Down The Walls

• 5 This Is How We Roll

• 6 Midnight Woman

• 7 We Got A Fever

• 8 Tope Of The World

• 9 You Make It Easy

• 10 Cryin' Turns To Rain

• 11 Screamin' For More

• 12 Fade Away

Marbin - Breaking The Cycle

Gitaristen Dani Rabin og saksofonisten Danny Markovitch har et fruktbart samhandling på denne skiva og det er da også mye av grunnfjellet for musikken til Marbin.  Låtene er vel gjennomtenkte, rytmisk frodige og det er virkelig førsteklasses musikere som spiller. Det musikalske brygget som Rabin og Markovitch er ofte en snedig, frisk og passe utfordrene miks av jazz, world, ambient og rock. Melodiene er ofte av det sensitive slaget, og kombinert med nevnte store instrumentale skikkelighet er det en formel som gjør ”Breaking The Cycle” til et svært lyttbart verk. Tilstrekkelig ofte er det en fin vilje til og utforske nye og friske musikalske territorier slik at det aldri blir ”sidrumpa” eller kjedelige saker. Marbin trosser og utfordrer kledelig ofte konvensjonene og går på tvers av sjangre slik at det alltid er en tiltrekkende gnist i musikken deres. Skiva er et dynamisk verk som ofte er både spennende og avslappende og det er det ikke mange som får til! Det avslappende aspekt og det og ikke å være redd for å roe ned i passgang og tidvis la verden så å si seile sin egen sjø er en egenskap de dyktige musikerne Markovitch og Rabin har. Den åpenbare kjemien mellom de to nevnte driver skiva frem og bidrar til at ”Breaking The Cycle” er stemningsfullt legert. Låten innehar mange lekre detaljer og er brukbart originale og med en fin ”tight” spilling og en stilistisk rammeverk gjør at det hele flyter virkelig fint av sted uten noen gang å være i nærheten av å virke påtatt eller kunstig. Denne Israelske duoen som nå rett nok har base i Chicago, har levert et verk som er pent variert og med en flott låtkolleksjon. På den gode låten ”Claire`s Indigo” er det visse nikk mot Gong og aller mest Soft Machine, mens ”Winds Of Grace” er lekkert marinert i rikelig med melankoli. Rabin har en fin kontroll på gitarspillinga og sin personlige ”touch” selv om vi kan ane noen hint av Al DiMeola og Dave Gilmour i dypet.  På sine kjære saksofoner imponerer Danny Markovitch stort og er en verdig arvtaker til storheter som Stan Getz, John Coltrane og Charlie Parker som han nok har hentet en viss inspirasjon fra. Langsomt oppbygde crescendoer, og den utstrakte bruken av det mer stillfarne er en av styrkene til Marbin. Denne vinklingen skaper mange til dels subtile stemninger og gjør at det ofte er meget vakker musikk som ”Breaking The Silence” kreerer. Dette er ei skive med stor musikalitet, svært dyktige musikere som samhandler forbilledlig og skaper en musikk som er særdeles velegnet til å fremprovosere refleksjoner hos lytteren.

http://marbinmusic.com/marbin/

• 1.      Loopy

• 2.      A Serious Man

• 3.      Mom`s Song

• 4.      Bar Stomp

• 5.      Outdorr revolution

• 6.      Western Sky

• 7.      Burning match

• 8.      Claire`s Indigo

• 9.      Snufkin

• 10.  The Old Silhouette

• 11.  Winds Of Grace

• Dani Rabin – Gitarer

• Danny Markovitch – Saksofoner

• Steve Rodbye – Bass

• Paul Wertico – Trommer på spor 1,3,57 og 11

• Makay McCraven – Trommer på spor 4

• Jarney Haddad – Trommer på spor 2,4,6,8,9 og 10

• Matt Davidson – Vokal på spor 3 og 6

• Leslie Beulelman – Vokal på spor 3 og 6

• Daniel White – Vokal på spor 11

October Sky - Hell Isn't My Home

Det var en gang fire tenåringer fra Montreal og Quebec i Kanada som hadde et felles ønske om å lage eksellent og spenstig musikk og dermed var kimen til October Sky lagt. Som så mange andre band har de gått en lang vei, og “Hell Isn`t My Home” er debuten og den er av solid støpning. Musikken deres er lett å like uten at den noen gang blir for søt og intetsigende fordi det er for mye gnell og entusiasme. Bandet gir oss en balansert mengde riffbasert musikk som er kontrastert med en popsensiblitet ikke ulik hva for eksempel Coldplay holder på med. I en musikkverden hvor mye låter likt klarer October Sky til en viss grad å lage musikk som tidvis er stenket med særpreg. I enkelte partier er det lovelig tett opp mot Muse og deres tekniske ferdigheter selv om oppfinnsomheten til October Sky enda ikke er på vanelig Bellamynivå. Uansett så låter det likevel ofte passe friskt og spenstig og er utvilsomt et virkelig godt håndverk. Heftig hardrock og et åpenbart talent for det å skive gode låter er noe av hva disse kanadierne leverer. “Hit The Ground” er riktig så stemningsfull og marinert med de så viktige “hooks” så den treffer mange lyttere på venstre side av øvre del av hva vi på godt latin kaller torax! Mye fart i sakene er det i den flotte og propellaktige “Sacrifice”, mens “TheMessage” er både vakker og spennende. Tittellåten er en virkelig killerlåt og viser noe av dette bandets potensial, og vi venter spent på neste skive. Da kan de eventuelt bevise om det store potensial vi aner kommer frem eller om de bare rir inn i solnedgangen som nok et band som bare etterlater seg en liten krusning på tidsaksens virtuelle hav. Imens er “Hell Isn`t My Home” ei skive vi gjerne lar snurre i spilleren vår uten at vi noen gang føler behov for svinge oss i gardinene av yr glede men heller lytter til og hygger oss med talentfull musikk som enda ikke er i full blomstring.

• www.octobersky.ca

• http://www.facebook.com/octoberskyband

• http://www.myspace.com/octoberskyrock

• 1.      The Darkest Light

• 2.      Sacrifice

• 3.      Hell Isn’t My Home

• 4.      The Message

• 5.      Black To Blue

• 6.      Hit The Ground

• 7.      Interlude

• 8.      Into Their Memories

• 9.      Fear

• 10.  The World In Stereo

• Karl Raymond – Gitarer og vokal

• Andrew Walker - Bass

• Alex Racine - Trommer

• Yanik Rouleau – Piano og keyboard

Copernicus – Cipher & Decipher

New York ”performer poeten” Copernicus med ny musikk i form av ”Cipher & Decipher”, og han holder stadig på med sin kjepphest som er at, “Nothing Excist”! En låttittel som for eksempel ” Into The Subatomic” gjør jo at en får mistanke om at det ikke akkurat er fashion og moter som er på agendaen. Tvert om så er det ikke dagligdagse emner, men subatomære betraktninger og som på ”I Don`t Believe” en lang liste over hva Copernicus ikke tror på. Med sin desperate men også fascinerende stemme og avant garde musikk skriker Copernicus ut at han ikke tror på døden, fødselen, deg, i morgen osv. Kort sagt, ”Nothing Excist”, og det har mannen holdt på med i lang, lang tid. Noen kan sikkert synes denne staheten og Copernicus sin mantra er temmelig enerverende, men som bakgrunnsteppe for spennende musikk er det ypperlig og mollakkord står i kø, og lager en angstbitersk, dommedagsstenket og supermelankolsk musikk som definitivt ikke er hverdagskost. For å få meislet ut de nødvendige stemningene har Copernicus med seg maestro Pierce Turner som styrer den tretten mann store samlingen av musikere. Blant annet er Larry Kirwan, Thomas Hamlin og Fred Parcells med, og de er til daglig å finne i det keltiske rockebandet Black 47. Skrålende deklamering, kaskader av opplysningsbehov og kaotisk galskap er noe av det vi får i bøtter og spann på denne skiva. Å klare å være likegyldig til Copernicus sin kunst er godt gjort, og må i så fall bero på sløvhet. Dermed ikke sagt at vi tror at alle vil elske dette her, slett ikke, noen vil nok avsky det som pesten. På for eksempel ”Infinite Strenght” er det jo faktisk temmelig melodiøse saker, men likevel umisskjennelig Copernicus som aldri tar noen fanger og er totalt kompromissløs. Det å være så fokusert og distinkt er noe andre kunstnere bør ta lærdom av. Nå er det selvsagt ikke alle gitt å lage totalt spontan og improvisert musikk som dette her, men du store alpakka for en gnist og et gnell et slikt opplegg avføder. Et opplegg som Joseph Smalkowski som Copernicus egentlig heter er noe spesiell, og nekter å katalogisere seg som musiker. Vi kan jo med et forsøk på å være litt morsomme her si at vi skriver om musikk fra en ikke musiker og at emne er at ikke noe egentlig eksisterer selv om vi forsøker å skrive om det! Nåvel, det ble rimelig psykedelisk og ikke ulikt hva Copernicus låter som tidvis, men som tidligere nevnt er det også avant elementer og vi finner også jazzslynger og klassisk tematikk på ”Cipher & Decipher”. De til dels episke låtene kretser ofte rundt riff, vindskjev tematikk og repeterende mønstre om beveger seg klart lineært. Lyrikken er ofte temmelig abstrakt og det teatralske har gode tider med masse fokus nær opp til det dadaistiske opplegg. Selv om musikken er basert på improvisasjon og spontanitet er selve lyrikken preparert på forhånd og med inspirasjon hentet fra shinto religionen og de store fritenkerne. For å få fullt utbytte av dette verket er det nok også en fordel å være i det minste en slags fritenker, og se verdien av at noen tør og til de grader å gå sine egen veier. Vi synes at Copernicus har laget et nytt flott album som absolutt er verdt å lytte til, men om han egenlig har utviklet seg eller fornyet seg så voldsomt siden forrige skive er vi mye mer i tvil om?

http://www.copernicusonline.net/intro.html

• 1.      Into The Subatomic 5,21

• 2.      Free At Last 5,17

• 3.      Mud Becomes Mind 5,14

• 4.      I Don`t Believe 5,53

• 5.      Matter Is energy 4,55

• 6.      Comprehensible 7,53

• 7.      Infinite Strenght 6,38

• 8.      Where No One Can Win 8,05

• 9.      Step Out Of Your Body

• 10.  The Cauldron

• Copernicus – Vokal og keyboards

• Pierce Turner – Piano , Hammond B3 orgel, perkusjon og bakgrunnsvokal

• Larry Kirwan – Elektriske gitarer og vokal

• Mike Fazio - Elektriske gitarer

• Bob Hoffnar – Steelgitar

• Raimundo Penaforte – Bratsj, akustisk gitar, perkusjon,” cavaquinho” og vokal

• Cesar Aragundi – Elektriske og akustiske gitarer

• Fred Parcells - Trombone

• Bob Thomas – Fiolin

• Matty Fillou – Tenorsaksofon og perkusjon

• Marviv Wright – Bass, elektrisk gitar og perkusjon

• George Rush – Tuba, kontrabass og bass

• Thomas Hamlin – Trommer og perkusjon

• Mark Brotter – Trommer og perkusjon

And You Will Know Us By The Trail Of Dead - Tao Of The Dead

Bandet med det originale om enn ikke lettvint navnet vært på Sonic Ranch i El Paso i Texas og spilt inn denne skiva. Dette er verk nummer syv, og tittelen Tao Of The Dead er hentet fra Tao Te Ching som er brukt som inspirasjon til den konseptuelle lyrikken på skiva. And You Will Know Us By The Trail Of Dead er inne i sitt sekstende år som band, og det er ingen tvil om at det er erfarne og kompetente musikere. Heldigvis er de også fortsatt sultne, og på evig søken etter å utvikle seg og å utforske nye jaktmarker. Viktige inspirasjonskilder denne gang er Pink Floyd, Rush, Steppenwolf, og overraskende nok Neu! Mindre overraskende og fornuftig nok er produsenten Chris Coady kjent fra Beach House, Yeah Yeah Yeahs og Blonde Redhead hyret inn, og han leverer varene kan man trygt si! Leverer gjør også kjernemedlemmene Conrad Keely og Jason Reece som faktisk har vært venner siden de satt i sandkassa hjemme i Olympia, WA. Duoen har gått en lang vei siden dette, og meislet ut mange virkelig bra album herunder det forrige ”The Century Of Self”. Den skiva var grådig bra og inneholdende mye spennende prog og viltre musikalske ekskursjoner. Dette tas et skritt videre på ”Tao Of The Dead” hvor også bandet har en forfriskende nostalgisk vinkling med en vindskeiv snusing på bandet sine indierøtter. At de nå også er på en solid label som Superball music vil sannsynligvis gjøre at enda flere får øynene opp for dette spennende New York ensemblet. Et ensemble som kan det å skrive låter og som gjør det med både hjerte og hjerne. Skiva er for øvrig et resultat av at fire gode venner har det hyggelig sammen i frydefull jamming på den tidligere nevnte ranchen i Texa. Slikt blir det ofte en voldsom entusiasme og samspill av, og her er det  noe lytterne lett vil skjønne at de  nyter godt av når de hører på skiva. Som alltid når det gjelder And You Will Know Us By The Trail Of Dead er det mye politikk i tekstene, men nytt er det at låtene så å si sklir over i hverandre. Skiva har tolv låter, men de er så sømløst sydd sammen at en skulle tro det bare var en lang låt. Finurlig! Bandet er heller ikke så beske som tidligere men har noe mer fokus på låter som flyter bra uten på noen måte å ha blitt snille og pusete. Fortsatt er det mye råtøff musikk, men en tidvis slentrende og lekker avslappethet preger nå bandet. På den episke låten ” Tao Of The Dead Part Two:  Strange News From Another Planet” er det en spenstig ” tour de music” som på finurlig vis slenger innom diverse musikalske sfærer herunder Canmarinert krautrock.  Beviset på at bandet fortsatt kan dundre og brake får vi på den potente og fine låten ” Weight Of The Sun”. Det er en fin dynamikk og variasjon på skiva, og det rocker heftig, det er stemningsfullt og det er støyende og alltid med et saftig og grandiost sound. Dette er musikk de fleste eventyrlystne som til vanelig bekjenner seg til prog, gjerne av det mer røffe slaget vil ha virkelig stor glede av.

• www.myspace.com/trailofdead

• www.facebook.com/aywkubttod

• www.trailofdead.com

01. Introduction: Let Us Experiment
02. Pure Radio Cosplay
03. Summer of All Dead Souls
04. Cover the days like a Tidal Wave
05. Fall of the Empire
06. The Wasteland
07. Spiral Jetty
08. How Much Fun
09. Pure Radio Cosplay (Reprise)
10. Ebb Away
11. The Fairlight Pendant
12. Tao of the Dead Part II: Strange News From Another Planet

• Conrad Keely

• Jason Reece

• Autry Fulbright II

• Aaron Ford

Benedictum – Dominion

Riffene sitter tett på Benedictum sin tredje skive, og bandet spiller solid og ofte temmelig rå metall som er pent variert. Vokalisten Veronica Freeman låter meget med sin rå og kraftfulle stemme, og fronter forbilledelig Benedictum som her nedkommer med et verk som vokser seg sterkere når vi gir låtene litt tid. Musikken er gjennomarbeidet og med god lyrikk, og solid instrumental dyktighet i en setting av moderne metall. Kort sagt så er dette så bra som vi kan håpe på og de gode låtene kommer rimelig tett. Benedictum så dagens lys i 2005, og året etter tok de verden med storm med debuten ”Uncreation”, og også oppfølgeren fra 2008 ”Seasons Of Tragedy” ble vel mottatt. På dette verket er produsenten Ryan Greene kjent fra Megadeth, F5, NOFX og MXPX hyret inn, og det fyres godt på kjelen merket intensitet og energi! Allerede på åpningslåta legges lista høyt , og ”Dominion” er en kompromissløs og bra låt. Episke ”Epsilon” på åtte minutter og femtifire sekunder har det meste et metallhead kan drømme om, herunder virkelig flotte gitarlinjer. På ”Loud Silence” roes det kledelig nok ned noe hakk, og vi kan med selvhøre oppleve at Veronica Freeman ikke bare er råskap og kraft, men har skjulte talenter og mer dybde enn vi ante. Munter allsanglegerte og refrengtunge ”Bang” er en låt som er vanskelig å komme utenom i all dens tilgjengelighet og smygende sette-seg-på-hjernebarken elementer. De som vil ha tradisjonell metall bør lytte til den lettfattelige låten ”The Shadowlands”, mens de som liker cover låter bør lytte til ”The Temples Of Syrinx”. Den er hentet fra Rush sin portefølje, og er ikke en versjon som er spesielt vellykket ifølge våre ringe ører. Vellykket er derimot skiva ”Dominion” som gir oss kvalitetsstenket metall, som har nok av dynamikk, variasjon, energi og gode låter.

• 
  
  www.myspace.com/benedictum

• http://www.frontiers.it/m/uploads/audios/benedictum_-_01_-_01_dominion.mp3
  http://www.frontiers.it/m/uploads/audios/benedictum_-_02_-_02_at_the_gates.mp3
  http://www.frontiers.it/m/uploads/audios/benedictum_-_03_-_03_seer.mp3
  
  
  
  
  01. Dominion
  02. At The Gates
  03. Seer
  04. Grind It
  05. Prodigal Son
  06. The Shadowlands
  07. Beautiful Pain
  08. Dark Heart
  09. Bang
  10. Loud Silence
  11. Epsilon
  12. Sanctuary (bonus track)
  13. Overture/The Temples of Syrinx (bonus track)
  
   

 
Veronica Freeman - Vokal
Pete Wells - Gitarer
Chris Shrum - Bass
Tony Diaz - Keyboards
Mikey Pannone - Trommer

Jolly - The Audio Guide To Happiness (Part I)

Med sin andre skive er Jolly rimelig ambisiøse hva gjelder lyrikk med et konsept om vitenskapelige studier om hva som skaper lykkefølelse i hjernen. Muligens er det alle godordene bandet fikk om forrige skive ”Forty-Six  Minutes,  Twelve  Seconds  Of  Music” som også var bandets debut, som gjør at de nå spenner buen såpass høyt. Skiva er i alle fall en reflektert sonisk reise som er vitenskapelig basert og i en sci-fi setting, og som leverer lydlandskaper som tonsetter dette emne på en tidvis ganske så interessant måte. Arrangementene er subtile nok, og melodiske er det besnærende og med et vel av stemningsskifter og variert musikk. En musikk som ofte er ambient legert, dynamisk og med rikelig med mothaker da det til tider er temmelig aggressive elementer i musikken. Mye bra, men det er likevel noe som mangler og Jolly har enda noe vei å gå før det hele fungerer optimalt. Det virker som det er noe uforløst over musikken til Jolly, fordi de burde våge mer og ikke skjele så mye til å lage musikk som antas å tekke publikum. Det er likevel nok spennende musikk å hekte seg på slik at dette er verdt å lytte til. At bandet når opp til sin målsetting om å revolusjonere ”lydkunsten” er i høy grad en pretensiøs målsetting, men at Jolly med mye blod, svette og tårer og en porsjon fandenivolskhet kan bli svært spennende er nok en stor mulighet for. Pr. dato låter det bra der Jolly skjeler mer enn bare litt til et band som Muse, men gjør det om ikke med bravur så i alle fall brukbart smakfullt utført. Jolly evner også å skape musikk som en stakkars lytter lett bærer med seg, og som lett surrer og går inni hodene på de som låner ørene til denne musikken. En meget drøy håndfull med stadionrock skaper et melodisk sound som det er lett å bli hekta på for de som lar seg hekte av slike musikalske vinklinger. Vi er noe mer uforbeholden i vår hyllest, men har ikke problemer med å skjønne at dette er forlokkende musikk. Så særlig forlokkende er det ikke at fortellerstemmen tar såpass mye tid, men på plussiden og som en totalt musikalsk irrelevant opplysning så låter hun sexy nok. Vi får nok høre mer til henne på neste skiva fordi denne skiva har ”Part I” i tittelen, og det jo innebære med stor sannsynlighet at det kommer en Part II. ”The Audio Guide To Happiness (Part I)” er et bra håndverk om vi kanskje best kan karakterisere som lightprog av den stemningsfulle typen injisert med mange mollstemte symfonisk elementer. Vi skulle likevel ønske at Jolly turde kaste seg ut på dypere vann, og virkelig komme opp med musikk med mer særpreg og eventyrlyst. For de som liker prog med mer kommersielle elementer i låtskrivningen er dette en perfekt skive. For oss tvilere er dette en skive med mange gode ideer og en fin miks av diverse stilarter, vi finner mye bra her men har først lytteren blitt premissleverandør for musikk så er vi på ville veier. Bra saker dette her med de nevnte ”fotnotene” og innsigelsene.

• www.jollyband.com

• www.myspace.com/jollyband

• 1. Guidance One - 0:53

• 2. Ends Where it Starts - 5:25

• 3. Joy - 4:40

• 4. Pretty Darlin' - 3:51

• 5. The Pattern - 6:26

• 6. Storytime - 3:49

• 7. Guidance Two - 1:02

• 8. Still A Dream - 5:56

• 9. Radiae - 4:15

• 10. Where Everyting's Perfect - 6:11

• 11. Dorothy's Lament - 3:36

• 12. Intermission - 0:08

• Anadale – Gitarer og vokal

• Joe Reilly – Keyboards

• Anthony Rondinone – Bass

• Louis Abramson – Trommer

Ukab Maerd - The Waiting Room

Eksperimentell og mørk electronica fra Ukab Maerd som holder til i Topanga/Claremont i California. Bandet består for øvrig av Gayle Elett og Chuck Oken, jr. som til vanlig spiller sammen i Djam Karet, og som gjesteartist finner vi franske Richard Pinas som er en foregangsmann innen elektronisk musikk. Musikken her er en amalgam av 70 tallets elektroniske musikk pent spritet opp med moderne estetikk innen nevnte sjanger. Mye av musikken er spilt inn live under to forskjellige opptredener av h.h.v. Oken og Ellett. Sener i innspillingsprosessen har så Richard Pinas sine rekonstruerte gitarloops blitt blandet i miksen. Som siste hånd på dette verket er noen nye toner fra Oken tilsatt det endelige produktet. Leser en Ukab Maerd baklengs dukker det opp Baku Dreams og det er jo navnet på Djam Karet sitt album fra 2003. Baku er forøvrig i denne konteksten å betrakte som ånder som bringer med seg onde drømmer og mareritt. Musikken til Ukab Maerd står blant annet for hva som kan finnes i krysningspunktet mellom virkelighet og drøm. Vi kan trygt fastslå at de gode musikalske ideene som oftest får tid til å stabilisere seg før låtene går videre til nye sekvenser. Uakb Maerd tar seg god tid, og pensler sine lydlandskaper omhyggelig, ofte i ambient tapning og det låter ofte svært fascinerende. Ei skive på 64 minutter er ofte i overkant mye, men her er det såpass mye spennende å forholde seg til at det faktisk går greit! Dette verket er pent variert fra låt til låt, og også innen samme låt så det blir ikke på noen måte enerverende synthbasert musikk. Det surrealistisk i musikken utføres så lekkert og finurlig at det er tilnærmet umulig og ikke å la seg forføre. Forførende er i høy grad den lange og dramatiske låten ” God's Elastic Acre” som med sin vindskjeve og vannvittige klokkespill, forrykte stemmer som kjemper for å bryte gjennom skaper en herlig og rått skremmende stemning. Utover i låten blandes andre elementer inn og stemningen konverterer til mer statisk støy før det hele blir dramatisk igjen. En dramatikk som er betydelig mer melodisk enn tidligere men fortsatt herlig ondskapsfull og skremmende! Låten bukter og snor seg deretter innom diverse musikalske lydlandskaper som også farges med tilbakevendende melodilinjer som har en viktig effekt som gjenkjennelsesmarkører i en lettere kaotisk musikk. Tross et vist kaos er det en rød tråd i musikken i form av en melankolsk stemning og en ensomhetsfølelse. Låten toner kontrastfylt ut med en følelse av at åndene så å si svermer i flokk. Eventuelle problemer løses, smerten oppløses og til slutt så forsvinner åsgårdsreien av skumle ånder i det den ser ut til å finne en fluktvei! Akkurat slikt tankespinn er en av fordelene med elektronisk musikk hvor det gis rikelig rom for individuell tolkning! Muligheten for utstrakt bruk av persepsjon gir en lytter en grådig bra frihetsfølelse når en lytter til ”The Waiting Room”. Skiva egner seg så absolutt best når en har tid og anledning til å synke inn i musikken og som nevnt tolke fritt i vei. På den episke låten ”The Cave” er det rikelig med slike muligheter og det er da også en rikholdig og fyldig låt av høy kvalitet spekket med gitareffekter og fin intensitet. Ukab Maerd leverer her ei skive som fremviser en hypnotisk musikk hvor treg rytmikk, drømmende scenarioer, uventede vedninger og et utall av spennende og vellykkede musikalske krumspring formelig står i kø. ”The Waiting Room” er ei skive som rager skyhøyt innen moderne elektronisk musikk og alle som bekjenner seg til slik musikk bør sjekke opp denne debuten, samt at de som vil ha noe annerledes og spennende musikk også bør kjenne sin besøkelsestid.

http://www.myspace.com/ukabmaerd

1. The Cave 23:35
2. White Light, No Heat 11:28
3. God's Elastic Acre 18:16
4. Sati & The Trainman 11:14

 

• Chuck Oken, jr. – Analoge, modul og digitale synther, trommer, perkusjon, loops, manipulasjon og studiotricks

• Gayle Ellett – Analoge og digitale synther, elektriske gitarer, effekter osv.

Gjesteartist,

Richard Pinas – Gitarloops på spor 1,2 og 3

Hurtsmile – Hurtsmile

Fra Boston, Massachusetts i USA kommer Hurtsmile som ledes av Gary Cherone som er kjent fra blant annet Extreme og Van Halen. Med seg har Gary Cherone broder Mark som trakterer gitarene, og det er ofte temmelig fyndige saker brødrene Cherone og deres to medmusikanter leverer her. Gary Cherone har faktisk alltid hatt lyst til å spille inn musikk sammen med sin bror Mark, og nå midt mellom to skiver av Extreme og i en konsertpause passet dette meget bra. I tillegg så røper Gary Cherone at han alltid har vært fan av Mark sine låtskriverevner, og ikke minst hans stridbare gitarspilling. Hurtsmile er i høy grad ei skive med Bostonmusikere med nære bånd utover nevnte brødrerelasjoner. Joe Pessia på bass er en tidligere elev hos Nuno Bettencourt, og Mark Cherone har spilt sammen i band med Bettencourt sin bror, og trommis Dana Spellman har gått sin læretid hos Mike Mangini som er tidligere trommis hos Extreme. Kort sagt, her er det mange gode og kjære relasjoner og Hurtsmile fungerer nå som en stor og lykkelig (?) familie på mange måter. Slikt bør jo gi en ok musikk, og denne debut er langt på vei et vellykket verk. De brautende og alt annet enn diskrete gitartonene er typisk for Cherone familien, og innlevelsen og pasjonen i det vokale likeså. Typisk og spennende nok er også viljen til sjangerforrakt, og her svinges det innom mangt og meget forskjellig, og som oftest er det hørbare saker. Hurtsmile utforsker faktisk blant annet både reggae og Americana, men aller mest er det heftig og virkelig god rock som er melodisk, leken og smittende. Aller mest smittefare er det fra den stort sett akustisk og virkelig flotte låten ”The Murder Of Daniel Faulkner (4966). Lyrikken er også godt over gjennomsnittet, og omhandler skjebnen til en bare 25 år gammel trafikkpoliti. Mordet på Faulkner har mye ”Dylansk” over seg, og Mark Cherone tilsetter akkurat de rette gitarlinjene, og som en avslutning funker sekkepipesørgetonen ypperlig. Andre fine låter i kolleksjonen er svingende ”Zeppelinkse”, ”Jesus Would You Meet Me” og kyniske og nysgjerrige ” Just War Reprise” med sine killerriff. ”Slave” er lekker, fascinerende og råtøff låt som omhandler er reise fra synd til frelse. I utgangspunktet var denne skiva tenkt å skulle være en enkel rock `n` roll skive laget i kjelleren til Mark Cherone, hvor ”back to the roots” var ledestjerne. Under ferden mot røttene så ble det hele en eller annen gang betydelig mer knudrete og ambisiøst enn forventet. Vår lettere kunnskapsbaserte antakelse i så måte går på at Cherone faktisk hadde så mye på hjertet som han ville ha frem i tekstene. Det har da lett for å bli mer komplekse saker, og med store evner til en eklektisk tilnærming til musikken så ble dette ei skive som tok et skritt til siden for den gemene hop. Så mye til side er ”Hurtsmile” at den faktisk er ei sabla bra skive som er velspilt, inspirert og proppet med gode og hørbare låter. En temmelig utfordrende og fin lyrikk bidrar også til at skiva er noe av det bedre innen melodiøs hardrock som vi har hørt på lenge. Når så også musikerne åpenbart trives med å spille sammen blir samspillet og bandkulturen viktige drivere i en distinkt og heftig musikk som nok mange flere enn oss vil kunne hygge seg med.

• www.myspace.com/garycherone

• http://www.myspace.com/hurtsmile

• http://www.frontiers.it/m/uploads/audios/hurtsmile_-_01_-_just_war_theory_.mp3
  http://www.frontiers.it/m/uploads/audios/hurtsmile_-_03_-_love_thy_neighbor_.mp3
  http://www.frontiers.it/m/uploads/audios/hurtsmile_-_08_-_jesus_would_you_meet_me_.mp3

•       1. Just War Theory

• 2.      Stillborn

• 3.      Love Thy Neighbor

• 4.      Kaffur (Infidel)

• 5.      Painter Paint

• 6.      Tolerance Song (Edit)

• 7.      Set Me Free

• 8.      Jesus Would You Meet Me

• 9.      Slave

• 10.  Beyond The Garden / Kicking Against The Goads

• 11.  Just War Reprise

• 12.  The Murder Of Daniel Faulkner (4699)

Gary Cherone - Vokal
Mark Cherone - Gitarer
Joe Pessia – Bass og mandolin
Dana Spellman – Trommer og perkusjon
 

Bangtower - Casting Shadows

Det en ofte en temmelig dampende instrumental musikk fra denne trioen vi får servert på deres debutskive. Musikalsk er det blant annet en finurlig blanding av jazzfusion, hardrock og prog som Bangtower er eksponent for. Trioen består av den Walisiske basslegenden Percy Jones kjent fra Brand X og Tunnels, og han har samarbeidet med utallige musikere herunder Brian Eno, David Sylvian, Project Lo og ikke minst med Steve Hackett på hans fabelaktige skive ”Voyage Of The Acolyte”. Med i Bangtower er også den kanadiske gitarist og produsent Neil Citron, som har samarbeidet med for eksempel Lana Lane og Erik Norlander. I tillegg så er den dyktige trommisen Walter Garces som til daglig spiller i Electric Prunes med i dette bandet. I plenum klarer disse tre erfarne og dyktige musikerne å lage ei skive som groover, er passe fandenivoldsk og løssluppen, som har soloer av stort format og jevnt over gode låter. Antakelig vil de som bekjenner seg til Steve Vai, Electric Prunes og/eller Brand X også kunne dyrke Bangtower. Bandet mikser sjangere like lett som andre bytter strømper, og de spiller hverandre gode og har et samspill med virkelig fin intensitet her på ”Casting Shadow”. Hør bare på ”Man In The Middle” som er både en duell og en brennhet duo mellom wah-wah gitaren til Citron og Jones sin båndløse bass og glidende toner. Det er en rikholdig meny av forskjellige musikalske sjangre her som det sneies innom på ”Casting Shadow”, og dette krydres som nevnt med fabelaktige soloer og en voldsom spilleglede og som det svinger! Neil Citron farger skiva med en melodisk teft og harmonisk kompleksitet og gir oss et assortert utvalg av svært hørbare og heftige injeksjoner til lydbildet. Citron er mest kjent som produsent, men viser at han så absolutt har store evner som gitarist, og viser at han kan spille fort med gjør det alltid smakfullt og aldri for å vise seg. I tillegg så evner han å spille tilpasset musikken, og er like god om det er jazzlandskaper som utforskes eller om hardrock er på menyen.  Percy Jones står for det som er av keyboardlyd, men brettene er her mer med som et stemningsskapende instrument og ikke som noe ledestjerne. Da er den båndløse bassen til Jones mer dominant, og han er en mangesidig bassist som alternerer mellom hardt og neddempet, med og på siden av de to andre, men alltid med stor musikalitet.  Hør bare på bassoloen på slutten av ”Sex Ne Up”, hvor også Citron sin wah-wah stunt er flott. Låten er stenket med catchy hardrock og solide rytmer, men blir noe mer neddempet utover og søker seg mot jazzens forunderlig verden mot slutten. Walter Garces er i sitt ess på ”Groove Snake” og dundrer i vei på denne spenstige rytmisk drevne låten. Mer avbalansert er den fusionlegerte og lekre låten ” 1% ters”, mens ”Ballad Of Welath” har hentet mye inspirasjon fra Jeff Beck. ”Hair Of The Dog” er en fin melodisk låt som opererer i et terreng hvor progfusion bor. I sum er dette så absolutt ei flott instrumental skive med svært dyktige og inspirerte musikere som har bra låter og åpenbart trives med å spille sammen.

• www.bangtower.com

• www.declassifiedrecords.com

• 1) BBA

• 2) Sex Me Up

• 3) Hair of the Dog

• 4) Let 'Em Drown

• 5) Ballad of Wealth

• 6) Man in the Middle

• 7) Groove Snake

• 8) 1%ters

• Percy Jones – Båndløs bass og keyboards

• Neil Citron – Gitarer og keyboards

• Walter Garces – Trommer og perkusjon

Mike Henderson - White Arrow Project

White Arrow Project er nesten en times musikk med fokus på og kjærlighet til akustiske gitarer. Låtene trekker veksler på et heftig og lekent samspill mellom trommer, bass, gitarer, perkusjon, synther, elektrisk cello og vokal. Mannen bak dette prosjektet er Mike Henderson som til daglig tar seg av gitarer og effekter i det svært dyktige eklektisk og instrumentale progensemblet Djam Karet. Fornuftig nok så innser Hendersom at på tross av de akustiske gitarene sine mange klanger, muligheter og skjønnhet så er det smart å friske opp med noen flere instrumenter. Henderson har derfor på ”White Arrow Project” fått med seg noen utsøkte musikere som da også er både inspirerte og til fulle leverer varene på den skiva. Ei skiva som har hatt en rimelig lang fartstid hva gjelder tilvirkning, og det ligger mye omtanke og hardt arbeid bak dette verket. Et verk som speiler Henderson sin allsidige interesse for diverse musikalske artister som for eksempel Brian Eno, Kate Bush, Dead Can Dance og Steve Tibbets. White Arrow Project er en vakker, men samtidig dynamisk men også kraftfull skive når det er aktuelt. Henderson er en bra låtskriver som evner å kombinere melodier med intelligente akkordprogresjoner og arrangementer som underbygger og forsterker det melodiske. Tidvis sneier musikken innom new age territoriet, men det er så smakfullt arrangert at det bare blir et pluss. Smakfullt er det også at alle musikerne var invitert til å farge Henderson sine låter med noen av deres preferanser slik at hver låt fikk sin unike karakter. Alle musikerne bor faktisk i samme by i sørlige California og har spilt sammen før, men likevel var det første gang alle spilte sammen på likt. Et godt vennskap og kameratskap har her sørget for en varm og innbydende skive med mange flotte låter. Vi synes virkelig om den folkpregede låten ”Goddess” som også er passe intrikat og som tilføres flere og flere progvibber utover i låten. My lekker musisering og en låt som vokser og vokser er den fine instrumentale låten ”Emergence”. Akustisk vellyd avgir ”Rage” og med litt blues i miksen og et tidvis tøff småtøff sound er også en låt å kose seg med. Det øvrige sortimentet er flott variert og ”Lasso” er et av høydepunkter i et jevnt og sterkt album.  ”Lasso” er en mangesidig, stemningsfull og potent låt som på lekkert vis gir oss en variert lytteropplevelse med forskjellige atmosfærer. Skiva er kjemisk fri for dødpunkter, og det er et ytterst solid håndverk i alle ledd.

www.djamkaret.com

• 1.      Never be the same (3:18)

• 2.      Rage (4:37)

• 3.      Lasso (5:17)

• 4.      Stone wall (4:19)

• 5.      Emergence (4:40)

• 6.      Starting over (4:44)

• 7.      Can't wait anymore (4:18)

• 8.      Equinox (5:34)

• 9.      Goddess (4:32)

• 10.  Continuum (6:28)

• 11.  Read my mind (5:02)

• 12.  Summertime (4:37)

Mike Henderson – Akustisk og elektrisk gitarer, bass, synther, håndelektronisk perkusjon, mandolin og effekter

• Gjesteartister,

• Caroline Dourley - Vokal

• Chuck Oken Jr - Trommer

• Jack Housen – Vokal, bouzouki og gitarer på spor 11

• Dion Sorrell – Elektrisk cello og bass på spor 5

Majestic – Ataraxia

Majestic var opprinnelig et enmanns prosjekt med multiinstrumentalisten Jeff Hammel som eneste medlem ved starten i 2004. Tre år senere kom debuten ”Decension” og året etter oppfølgeren ” Sting Theory”. Som den aktive musikeren Hammel er så ble året derpå brukt til å lage ny musikk, og denne gangen sammen med Gregg Johns fra Slychosis under bandnavnet Proximaldistance. Den skiva har vi i meget flatterende ordelag omtalt på disse siden, og basert på alt dette var det med en viss forventning vi satte på ”Ataraxia”! Omtalte Gregg Johns finner vi faktisk også her, og han trakterer gitarer og såkalt ”talkbox” på spor ”Altered State”.  Johns er for øvrig en av fire gjestemusikere som alle bidrar til at dette verket blir så hørbart. Utover det er Majestic nå velsignet med Jessica Rasche som tar seg av vokalen, mens Chris Nathe er trommis på permanent basis.Sjefen sjøl Jeff Hammel var bare 14 år da han startet sin karriere med å spille gitar for progmetall bandet Osmium. Her er Hammel en betydelig mer moden mann som åpenbart også er i fin form for dette er ei skive som vi synes er mye bedre enn de to første til Majestic. Soundet er mye mer dynamisk og låtsortimentet har betydelig mer snert og dybde enn tidligere. Hammel er også i det gavmilde hjørnet idet han serverer så mye som hele 78 minutter med musikk på ”Ataraxia”. Musikk som er naturlig atmosfærisk og med fine rytmeforandringer og en bra balanse mellom lette og mer harde partier. Jessica Rasche sin vokal er litt for lite brukt etter vår smak, og når hun endelig høres er hun mikset lovelig dypt ned i soundet. Vi synes derimot at  omtale Jessica Rasche får skinne fritt og smakfullt på den melodiøse låten ”Star Bound” mens hun på for eksempel ”Faceless” ikke kommer nok frem i lyset. Nevnte ”Faceless” starter for øvrig overraskende hardt før låten konverter til et med sedat modus. Gitardrevne ”Dance Of The Elders” klinger meget bra og er en avveksling fra andre partier hvor synthene ofte har regien. Den episke låten ” Takes My Breath Away” er en flott mangesidig låt som har mye essens og som viser kompositorisk innsikt og dyktighet.  Låtene er jevnt over bra smidd og frister til å bli utforsket og følgelig avspilt på nytt. Alt i alt er ”Ataraxia” et godt stykke arbeid som alle med sans for symfonisk rock bør sjekke opp.

• 
  http://www.majesticsongs.com

• http://www.myspace.com/majesticsongs

1. Disarray
2. Faceless
3. Wither
4. Star Bound
5. Numb
6. Astral Dream
7. Delusion
8. Dance of the Elders
9. Takes My Breath Away (2010)
10. Altered State
11. Reflections

Jeff Hamel - Gitarer, keyboards, bass og vokal
Jessica Rasche - Vokal
Chris Nathe - Trommer
 

Gjesteartister,

Jerry Swan – Bass på spor 5
John Wooten – Trommer på spor 6 og 8)
Gregg Johns – Gitarer og ”talkbox” på spor 10  
Jeremy Hamel – Gitarer på spor 11

Mr. Big – What If…

Fra denne musikalske konstellasjonen har det vært særdeles stille i mange år nå, og med denne skiva er de ute med sitt første studioalbumet på hele fjorten år etter hva vi kan skjønne. I fjor fikk vi bekreftet at bandet hadde begynt å røre på seg igjen med en kombinert CD/DVD fra legendariske Budokan i Japan. ”Live At Budokan” var den oppfinnsomme tittelen, og skiva ble en rimelig stor suksess kommersielt sett. Før dette har Mr. Big så absolutt satt spor etter seg innenfor melodisk hardrock, og utpreget seg blant annet med flotte vokalharmonier. I tillegg var Mr. Big kjent for en viss variasjon i låtene som blant annet sneiet innom blues, metall, ballader og hardrock. Mest kommersiell suksess hadde nok låten” To Be With You” fra 1992 men generelt sett var de flinke til det med å lage hitlåter. Nevnte ”To Be With You” er for øvrig en låt som den talentfulle vokalisten Eric Martin skrev allerede som meget ung mann! De øvrige musikerne er også rimelig respekterte og for eksempel så er Paul Gilbert kåret til en av verdens beste gitarister i noen kanskje ikke så prestisjetunge (?) magasiner. Er det noe Mr. Big ikke kan klandres for så er det mangel på instrumentale ferdigheter, uten at deres evner noen gang kan sies å være i aller øverste sjikt må vi likevel få legge til. På denne skiva skal bandet i tillegg ha all ære for at de virker å være meget inspirerte og at det og igjen å spille sammen har virkelig revitalisert de til dels aldrende herrene. Kanskje er det slik at når gamle venner etter mange år kommer sammen igjen så kan det lett oppstå en egen og udefinerbar kjemi som avleirer mye glede og vitalitet? Mulignes er det derfor ”What If..” ofte har en fin snert og det er bra med energi som skiva utsonderer, men dessverre står ikke selve låtene i stil med attityden. Årsaken er så enkel som at det jevnt over er låter som er middelmådige uten at noen egentlig utmerker seg som Mr. Big serverer oss her. Det melodiske og den gode melodi har på en måte kokt ut i all energien og spillegleden, og det er synd for om ikke så hadde dette blitt ei virkelig bra skive innen sitt segment. Slik det er nå så blir skiva et ok album hva gjelder melodisk hardrock, men vi skulle altså så gjerne hatt enkelte låter som hadde det lille ekstra som vi alltid er på jakt etter. Nærmest er ” Nobody Takes The Blame” som er på nippet til å bergta oss, men likevel ikke helt klarer det.

http://www.myspace.com/mrbig70soriginal

• 1.      Undertow

• 2.      American Beauty

• 3.      Stranger In My Life

• 4.      Nobody Takes The Blame

• 5.      Still Ain’t Enough for Me

• 6.      Once Upon a Time

• 7.      As Far As I Can See

• 8.      All The Way Up

• 9.      I Won’t Get In My Way

• 10.  Around The World

• 11.  I Get The Feeling

• 12.   Unforgiven (spesielt bonusspor som ikke er med på vinylutgaven)

• 
  Eric Martin - Vokal

• Paul Gilbert – Gitarer og vokal

• Billy Sheehan – Bass og vokal

• Pat Torpey – Trommer og vokal

Random Touch - Reverberating Apparatus

På sett og vis går Random Touch om ikke i barndommen, så tilbake til sine yngre år her på “Reverberating Apparatus”. Selv om det er voksne karer er det heldigvis ikke snakk om noen presenilitet, men det at bandet tar opp igjen sin forkjærlighet for fusion. Trioen er særdeles erfarne og dyktige musikere, og når de regelmessig kommer med nye album er det alltid gjennomtenkt, intrikat, egenartet og kreativ musikk. Ofte så krever det sin lytter til tusen for og virkelig å skjønne hva som går for seg og for å få fullt utbytte av alle bandets kromspring og tilsynelatende ”snåle” musikk. Som bandets keyboardspiller James Day sier så korrekt er hver tone og hver lyd et viktig element i musikken. En musikk som kan være både ekstremt intens, men også enkel og nærmest i et drømmeliknende modus. James Day sier også at det å utøve Random Touch musikk er å ha en uhørt mulighet til og fritt å kunne utrykke seg, og som om at en ukjent kosmisk bølge løfter det hele. Det vi sa om forrige skiva til dette Chacagobaserte bandet gjelder fortsatt, og det er altså frisk, kreativ og levedyktig musikk med rikelig med nerve og substans. Skiva er for øvrig Random Touch sin fjortende utgivelse, og det er som alltid fra denne avant garde trioen rikelig med kakofoniske improvisert kaos.  Noen saftige dykkdypp i musikken og det hele kan etter en viss tid faktisk bli rett så hørbart og spennende med utallige heftige klangfarger. Albumet er på over femtito minutter og har så mye som tolv låter som med et unntak er korte. ”To know The mechanics of the wave is to know the entire secret og nature”, er et sitat fra Walter Russel. Et sitat som sier mye om bandet sin spesielle vinkling på det å lage musikk så vidt vår radar har oppfattet?! Lyrisk er det altså en del kryptiske henvisninger til den kontroversielle filosofen og vitenskapsmannen Walter Russel. Kontroversiell kan muligens også produksjonen oppfattes som fordi det er temmelig vanskelig å høre gitarene på denne skiva. I motsetning til forrige skive så er keyboardene mer ”fremme i lyset”, og som alltid er trommene til Christopher Brown heldigvis rimelig viktige i lydbildet. Brown er en trollmann med sine instrumenter, og gjør mye av seg og forfremmer elegant trommene til noe langt mer enn et rytmeinstrument. I Random Touch sitt musikalske univers med lydlaviner, lydcollager og allsidige klanger er Brown sine trommer på mange måter en slags markører som leder oss trygt gjennom en musikk som spennende, men ofte særdeles utfordrende lydlandsskaper. Likevel virker det som enhver lyd på sin underlige måte har sin naturlige plass i lydbildet, og bandet benytter seg utsøkt av en frihet til å uttrykke seg med en ubegrenset vilje til å skape noe unikt som også virker å være ektefølt.  Brown står også for den sparsomme vokalen, eller mer korrekt en filtrert stemme som på for eksempel spenstige ”Fred Astaire-Ing” som nok er en av de låtene en bør bruke mest tid på for å skjønne musikken til Random Touch når det gjelder denne skiva. Aporpos skjønne så er det åpenbart at det er fusion som ligger i bunn for dette verket. I tillegg er ”Purloining the Memo” og “Benevolent Outcomes” to fine og tilgjengelige låter som nok de fleste bør kunne “komme under huden på” og forstå. Verre er nok det øvrige sortimentet ”å få has på”, da det kanskje ikke alltid er akkurat så enkelte å skjønne hvor låtene skal, og at musikken ikke akkurat er stenket med flyt og harmoni! På tross av dette så åpenbarer det seg en brysom intensitet i positiv forstand, grim skjønnhet, finurlig bølgende delvis lavinepregede mekanisk kulde som lett fanger den oppmerksomme lytter og da er musikken både høyst spennende og inspirerende. Likevel så er dette utvilsomt musikk for de som er aller minst forutinntatt og tåler å lytte til musikk som er alt annet enn mainstream!

• www.randomtouch.com

• http://www.myspace.com/randomtouch

• 1.      Home for Twilight – 9,06

• 2.      Before the Beginning – 4,26

• 3.      Apparitions of Revelry - 2,16

• 4.      Benevolent Outcomes 2,46

• 5.      Fred Astaire-Ing 5,18

• 6.      Purloining the Memo -5,37

• 7.      Approaching the Cusp 4,54

• 8.      Fire Tending 3,29

• 9.      Danger - 3,53

• 10.  Threshold - 4,35

• 11.  Re-Membering - 5,09

• 12.  Gotta Go - 1,05

• Scott Hamill - Gitarer

• James Day- Keyboard

• Christopher Brown - Trommer og vokal

Trapt – No Apologies

No Apologies” er skive fire fra Trapt som stiller med gitarorientert hardrock som er temmelig catchy, og bandet kjører sitt konsept uten å nøle eller å vurdere noe annet opplegg kan det virke som. Et konsept som går på å alternere tøffe og dunkende gitarriff med mer rolig og “renslig” gitar. Refrengene er snille og med masse ”syngmed” fakter og følges gjerne av en søtladen gitarsolo før rå riff fullfører låten. Ganske så forutsigbart må vi si, og selv om Trapt gjør akkurat dette godt så er det vondt å si at de er banebrytende eller spesielt kreative! Kvartetten fra det sørlig California har også en lyrikk som ikke akkurat speiler det virkelig liv så vidt vi kan vurdere! Hos Trapt er det faktisk ingen problemer i det hele tatt, og det er mye hyggelig som beskrives i en kontekst av melodiøs rock som også er skreddersydd for at fansen skal bli fornøyd.  Fra et kunstnerisk perspektiv er jo det å markedstilpasse seg slik nærmest en dødssynd. Nå er det jo ikke akkurat store kunstnere Trapt tar mål av seg til å være, men pur kommersiell underholdning. Dette er jo utvilsomt også en kunstart, og der er Trapt svært dyktige. Vi må derfor vurdere Trapt ut fra det å lage rock uten unnskyldninger (”No Apologies”) som er enkel, lettflytende og legert slik at det selges i bøtter og spann. Altså musikk hvor forbrukerne bestemmer i stor grad, og på stjerneeksempelet ”Sound Off” er alt på plass, refreng og riff som sitter der de skal og en gjennomtenkt balanse mellom det søte og det tøffe. Trenden fortsetter på ”Drama Queen” som også er en potensiell hit. Noen småmetallinjeksjoner her og der sørger for at de som vil ha det så hardt som mulig får sitt, og litt AOR i miksen gjør at det blir tilpasset de som vil ha det litt mer neddempet. Konseptet funker og deres selvtitulerte debut fra 2002 solgte så mye som rundt 2 millioner skiver. Kommersielt og fornuftig nok så var singelen ”Headstrong” fra nevnte skive så velformulert at den faktisk er kåret til 7ende beste låt i det 21st århundre første tiår. Selv om dette ikke akkurat er musikk som vi kan spille mye av før vi går lei så hører vi at det faktisk er svært fengende saker i små doser.  Beste låt i våre ører er typisk nok en utypisk Traptlåt, ”Beautiful Scar” som med sine ”postgrønsj” elementer faktisk er veldig ok. Det som trekker ned for oss er at det totalt sett varieres i for liten grad, og statisk musikk har aldri vært noe vi hyller med fakkeltog eller mindre voldsomme fakter. Vi kan likevel lett skjønne at de som vil ha radiovennlig og lettfattelig rock vil kunne trykke ”No Apologies” til sitt bryst, og gjerne spille alle låtene med stort velbehag. Trapt er faktisk svært dyktige til det de er ment til å være dyktige til, og dette er ei skive som vi basert på det nevnte kan anbefale!

• http://www.trapt.com/

• http://www.myspace.com/trapt

•  

01.  Sound Off
02. Drama Queen
03. End of My Rope
04. Get Up
05. No Apologies
06. Stranger in the Mirror
07. Beautiful Scar
08. Are You With Me
09. The Wind
10. Overloaded
11. Storyteller

• Chris Taylor Brown – Vokal

• Peter Charrell - Bass

• Aaron Montgomery -

• Rob Torres -

Djam Karet - The Heavy Soul Sessions

Djam Karet er et instrumentalt progband som er hjemmehørende i Topanga i California og som har en portefølje på mektige femten album bak seg nå. De startet så tidlig som i 1984, og selve navnet kommer fra det Indonesiske ordet for ”elastisk tid”. Om ikke akkurat elastisk tid så er denne skiva utstyrt med god tid fordi den varer i så mye som nesten 65 minutter. Det er nå fem år siden forrige studioutgivelse ”Recollection Harvest” og det har åpenbart oppmagasinert seg flust med ideer og spillelyst. Ideene er av det mer kløktige slaget, og bidrar til ei riktig så fin skive med mye gnist og intensitet. Mange regner Djam Karet som Amerikas største uoppdagede band, og dette blir definitivt ytterlig bekreftet med ”The Heavy Soul Session”. Skiva er forøvrig spilt inn live i studio og uten overdubs eller computermanipulasjoner, og har den friskheten som en slik livekontekst ofte medfører. Det er også noe rått og upolert over ”The Heavy Session Soul” og det tilfører musikken vitalitet, snert og dynamikk. Musikken er med unntak av en låt skrevet av kollektive Djam Karet. Det er til gjengjeld en låt fra Richard Pinas sin store kolleksjon, og ”Deticated To KC” kom på Pinas sitt album ”L`ethique” så tidlig som i 1982! Av den øvrige kolleksjonen er de fleste låtene fra dette årtusenet, mens ” Consider Figure Three” er fra 1991. Den føles på ingen måte gammelmodig, men tvert om som er duggfrisk låt med flust av gode ideer. Gode og velfungerende ideer er forøvrig noe Djam Karet har mye av om en lytter med konsentrasjon. Det nyter selvsagt musikken til bandet godt av, og de som setter av tid til Djam Karet og hva disse musikerne har å by på vil nok bli svært positivt overrasket. Har en et snev av tålmodighet vil en da kunne tre inn i Djam Karet sin sfære som vi kan kalle den. Denne sfæren, eller dette musikalske universet om en vil, er ytterst vitalt, kraftfull, dynamisk og med mye egenartet og de kommer opp med en ofte temmelig lekker og smakfull musikk. Noe av årsaken til alt dette er at gitarer og keyboard ofte er i et modus med mye varme og hvor de byr på seg selv, mens trommer og bass er kontrasterende i all sin aggresjon og krystallklare utforming. Bandet sine mer ambiente og neddempede sider får vi høre på ”Consider Figure Three”, som er en melankolsk låt med mye skjønnhet. En skjønnhet som skriver seg fra lekre og spennende lydlandkaper hvor det er en futuristisk, skremmende og illevarslende stemning. Stemmesamplere brukes her med kløkt og omhu og er med og kreerer den spennende stemning. Det er mer futt og dynamitt i den flotte låten “Holy Ghost” hvor samspillet mellom moog og gitarer er formidablet og musikken drives frem med snert og fylde. Lange gitarsoloer og rikelig med analoge synthlinjer som er snedig utført får vi også, og når det hele bygger seg flott opp blir det en riktig så spennende, stemningsfull og smakfull låt. Smakfull er så absolutt også selve skiva” The Heavy Soul Sessions”, og de som vil være med på en velspilt, spennende og finurlig  musikalsk reise bør så absolutt skaffe seg den.

• http://www.djamkaret.com/present.php

• http://www.myspace.com/djamkaret