Echo Park – Echo Park

Som i alle gode eventyr starter dette med, ”det var en gang”, og her var det tre gode venner fra Boone i North Carolina som søkte en bassist. De lette både i nord og sør, og høyt og lavt, og tilslutt fant de han. Bandet var dermed fulltallig og de leide seg så et hus for å øve, og huset lå i Echo Park, og dermed var bandnavnet klart. Det var det eneste som tydeligvis var på stell, for brått går det nær innpå tretti år. Tiden er inne og troppene kalles inn på nytt for og omsider få de spilt inn debuten og få gjort verden oppmerksom på bandets eksistens. Denne gang er Echo Park blitt en brettist rikere, og sønn til en av grunnleggerne Rusty Blanton bekler nå trommekrakken. Musikalsk forettes det en musikk som har forbilder som Yes, Rush, Eagles, Black Sabbath, Tom Petty og Kansas. Musikken som spilles er en slags blanding av nevnte ensembler, og er tidvis både snerten og personlig. Hele tiden er det også mange progvibber, og det er også rimelig variert og både AOR og hardrock er terreng som besøkes. Tidvis er det like før det blir for snilt, men Echo Park har heldigvis en evne til å stoppe i tide og legge til nok mothaker slik at det blir stort sett interessant. Vi kan også ofte glede oss over holdningen og kraften fra band som for eksempel Led Zeppelin og Black Sabbath er tilstede. Dette blandes med proggens mer raffinerte sider, og sørger for et uttrykk som Echo Park kan være temmelig stolt av. Vokalharmonien holder ofte høy klasse, og komposisjonene er gjennomarbeidede, om enn ikke alltid like utrolig spennende. Bob Rochelle morer seg med å si at, ” vi er det mest talentfulle bandet som ingen har hørt om!” Akkurat det kan gjerne være sant da, Echo Park nok ikke er særlig kjent utenfor sin egen lille andedam. D.v.s. at det nok var riktig før denne debuten, som nok vil sørge for at mange får øynene opp for dette bandet, og at de nå blir det mest talentfulle bandet som så få har hørt om. Echo Park er et band som spiller en variert og melodiøs musikk, som har nok substans og kontrastflater og ikke minst sjarm til at mange vil like musikken de forretter på denne debuten. Musikken er ikke all verden komplisert og original, men svært tilgjengelig og med en jevn og ok låtkolleksjon. Det er noe spesielt med band som spiller med hjertet og så stor entusiasme, og en kan da lett se stort på at skiva ikke er perfekt på noen måte.

www.myspace.com/theechoparkband
echoparkband.com

1 Open Your Eyes
2 Eyes Of A Child
3 I Don't Know Why
4 Overloaded
5 None Of Us
6 Dream
7 Black Sand Road
8 Blink Of An Eye
9 These Hills
10 Mel
11 Rosemond
12 Take Me Higher

Rusty Blanton - Gitarer, keyboards og bakgrunnsvokal
Fish - Bass og vokal
Bob Rochelle – Vokal, keyboards og perkusjon
Jamie Blanton - Trommer
Steve Roark - Keyboards, saksofon og bakgrunnsvokal

Moonbird – Humans

På seks år har Moonbird kommet opp med syv album, og Moonbird er duoen James Kwiecinskio og Daryl Lynch. Bandet er et typisk studioband, og fokuserer på å skrive sin egen musikk og virker å ha en virkelig stor glede av å lage musikk som kan utrykke hva de har på hjertet. Her er det et konsept om at vi er slaver av systemet, og om at en håndfull mennesker styrer verden! De styrende lager tydeligvis reglene som gir retning til livene våre, og dikterer og begrenser hva vi kan foreta oss, og har skyld i hungersnøden, krigene, fattigdommen og katastrofene. Religioner blir også utpekt som ”verstinger” og har skylden for mange av verdens problemer ifølge Kwiecinskio og Lynch. ”Humans” inneholder mye musikk, nær innpå sekstiseks minutter, og med nitten spor er det en rimelig kort gjennomsnittslengde på sporene. Likevel er det mange gode ideer som kommer til uttrykk, og mye flott melodisk gitar. Skiva er nok duoens beste til nå, som fremstår som mer helhetlig og substansielle enn noen gang tidligere. Tekst og musikk henger som nevnt nøye sammen, Moonbird kommer ikke opp med noen løsninger på problemene de rader opp, og de gir heller ikke verden mye håp. De låtene som er mest depressive er også ofte de hvor Moonbird slår ut i full blomst. På den vulgære og angstfylte ”Somebody Tell Me” er det rikelig med Pink Floyd vibber og en bitende og knallbra låt. Rockeren ”We Own You” viser også bandet fra sin bedre sider, og er et rett så delikat musikalsk måltid. Rett så interessant, uhyggelig og spenstig er ”Memorial”, og med stemmen og ikke minst dogmatikken til den fundamentalistiske pastoren John Hagee som en skikkelig tankevekker. Skiva krever mye fra lytteren for at en skal få med seg alt de to musikerne har på hjertet for det er to kreative sjeler vi har med å gjøre her. At de har visse konspirasjonsteorier som ikke nødvendigvis holder vann får se stort på. Musikken bandet kommer opp med på ”Humans” er ofte såpass bra at vi velger å forholde oss til det i stedet for å bruke tid på noe vi uansett ikke kan gjøre noe med. Det vi derimot kan velge å gjøre er å lytte til denne skiva, og oppdage at mange av de kortere sporene har mye tilfelles med Roger Waters, og faktisk er en verdig utfordrer til nevnte mann. Trommingen er noen ganger ikke av beste merke, og står da ikke i stil med ei ellers flott skive som de som liker noe mørk og melankolsk prog bør vurdere å bli bedre kjent med.

http://www.moonbirdmusic.com/

1. Humans
2. Don't Let Me Go
3. Front Line
4. Daddy Come Home
5. Full Spectrum Dominance
6. I Just Want To Know
7. Lost Again
8. Somebody Tell Me
9. We Own You
10. Interlude
11. Greed And Ignorance
12. Before The Humans
13. Sea Of Blood
14. Memorial In E Minor
15. We Still Own You
16. Before We Drown
17. Humans ll
18. After The Humans
19. Humans Final Reprise

Ohmphrey – Ohmphrey

Dette bandet er basert på tre medlemmer av Umphrey’s McGee, og i tillegg er den tidligere Megadeth gitaristen Chris Poland er ganske så sentral her. Musikken er en instrumental jazzsak med grådige hint til både rock og metall, som er tuftet på det melodiøse og varierte. I tillegg så er det mye velspilt musikk her, som tidvis er friskt uten at det noen gang blir overvettes spenstig og originalt. Ohmphrey er et demokratisk band, som gir rom for enkeltmedlemmenes preferanser. Skiva sveiper derfor ganske bredt og farges med utflukter innen både jazz, blues, prog og metall, og musikken avspeiler at det ligger mye arbeid bak dette prosjektet. At musikere har i bøtter og spann med talent og erfaring ligger opp i dagen, men likevel klarer de og forette en musikk med låtene i fokus og ikke så mye egotripper at det noen gang blir sjenerende. Selve materiale er temmelig midt på treet, og selv med godt samspill tar denne skiva aldri av selv om det er et høyst anstendig verk. Produksjonen er både moderne skåret og bra, og det hele mangler ikke noe i spillemessig intensitet, men klarer likevel ikke å holde interessen på topp gjennom hele skiva. Influensene er tydeligvis enormt mange, og i sin iver her er det muligens Ohmphrey trør litt feil, og mister noe fokus. Nær innpå sekstifire minutters spilletid er lovelig mye, og kunne nok vært skåret ned med ti til femten minutter. På ” What’s the Word, Thunderbird” er det for eksempel rimelige funky toner, og en låt som har mye Jeff Beck vibber. Platas beste spor er ”Denny’s By The Jail” som utvikler seg til en fett fyrverkeri av gitarer , og masse vellykkede temposkifter i en låt som er meget spenstig forrettet. Introen på ”Lake Shore Drive” er imponerende og Joel Cummins skal krediteres for god jobb her, det hele forblir spennende utover i låten, og den type bluesrock kunne vi gjerne hatt mer av. Funky jazz på ”What`s The World Thunderbird” funker bare delvis, mens ”Shroons And Cheese” bygger seg ypperlig opp og har noen svært interessante basslinjer og gitarsoli utover i låten. Denne skiva faller i ”nesten vellykket” kategorien da den har så mye bra, men med en noe mangler hva gjelder låter og formidlingsevne. Dette er veldig synd da det ellers kunne blitt riktig så bra, og ikke bare nesten.

1. Someone Said You Were Dead
2. The Girl From Chi Town
3. Denny's By The Jail
4. Ice Cream
5. Lake Shore Drive
6. Not Afraid Of The Dark
7. Shrooms 'n Cheese
8. What's The Word, Thunderbird

Chris Poland - Gitarer
Robertino Pagliari - Bass
Jake Cinninger - Gitarer
Joel Cummins - Keyboards
Kris Myers - Trommer

Echo Us -The Tide Deceides

På den musikalske skuta som har fått navnet Echo Us, er det Ethan Matthew som er skipper, og med ”The Tides Deceides” er de ute med sitt andre album. Et konseptalbum med ganske mye synther i front for å si det pent, og bare med litt følge av vokal og noen få andre instrumenter. Ethan Grey spilte for å ha nevnt det, keyboards i bandet Greyhaven i gamle dager, og her er han ute med et album som rent vokalt er ganske så ambisiøst. Skiva er for øvrig starten på flere album som skal handle om yin og yang tankegangen. Litt småpompøst er det tidvis, men skiva er visstnok også et mye bedre album enn den selvtitulerte førsteskiva. Mye takket være arrangementer som det er lagt ned mye tankegang i, men også fordi vokalen har fått betydelig mer plass her. Musikk som skiva gestalter her har noe synthpop utflukter, og litt tekno vibber, men også partier med betydelig mer av det vi oppfatter som mer essensiell musikk. Det hele er tålig velformulert, og det ligger åpenbart mye arbeid bak, men låter tidvis noe vel plastikk for vår smak og det ikke kan sies å trigge oss i særlig grad særlig ofte. Alan Parson Project er en nærliggende sammenlikning, og da spesielt A.P.P. fra de første skivene som jo også er de klart beste. Det sporet som har mest kontraster er utvilsomt ”Fantastic Elevation” hvor skivas hardeste partier finnes, men det er også seksjoner her som er temmelig rolige. Det lengste sporet avslutter albumet, og er nær inn på tolv minutter langt. ” ...And Sea To Sky (Bon Voyage)” er en mye mer potent utgave av noe Enigma kunne finne på å lage. En ok og variert låt som er en verdig slutt på skiva. En ganske så artig låt er ”We Surfaced” som tidvis rocker, har fornøyelige samplere av Stepehn Hawking, og har noen arrangementer som er spesielle, og er en låt nok mange vil bli glad i. En annen ok låt er ” Trans-Atlantic” med flust opp av flott atmosfærisk musikk i starten, som bygger seg kraftig opp, før den blir mer sangorientert. Enkelte tekno motiver kan vi styre vår begeistring for, men låten er så mangesidig at det overlever vi nok. Låten har faktisk både vibber fra Procupie Tree og Alan Parson Project. ”The Tides Deceides” er skive som innehar rimelig mye rolig, vakker og avstressende musikk som ikke krever for mye av lytteren. ”The Tide Deceides” har sine øyeblikk så utvilsomt, men de er for sjeldne til at vi gir våre ovasjoner. Skiva kan nok best anbefales til de som liker sythmusikk av det mer rolige slaget og med mange artige samplere og smygende og svevende vokal som sikkert vil glede mange.

http://www.echous.net/

1. From Snow To Sea...
2. We Surfaced
3. Trans-Atlantic
4. State Of Expectation
5. The Tide Decides
6. Fantastic Elevation
7. Descending From The Dream
8. Shooting Scenes
9. Out at The Edge Of The World
10. ...And Sea To Sky [Bon Voyage]

Raelyn Olson - Pedal and Lever Harp:
Andrew Greene - Trommer
Teri Untalan - Bratsj
Aaron Bell - Bass
Ethan Matthews – Alt annet

Eye Rhyme – Soul

3 manns band fra Canada, og det er ikke snakk om Rush, men adskillig mindre kjente Eye Rhyme. Nå er det heldigvis ikke berømmelsen som skaper musikken, og disse musikerne har absolutt sitt eget sound som låter veldig ok, og som eventuelt skal sørge for at musikkelskerne strømmer til. Skiva er den andre fra dette ensemble, og i skrivende stund er nummer tre langt kommet allerede. Stilistisk er bandet fra Kitchener, Ontario i nærhetene av nevnte Rush, men også Queensryche, King's X og litt Dream Theater kan brukes som referanser. Det første albumet var ei konseptskive, men her er den velkjente formelen forlatt. ”Soul” er derimot et album med fokus på den gode låtskrivingen, og dette kombineres med et utall av fete riff og musikere som spiller hverandre gode gjennom gost samspill og med flust av spilleglede. Eye Rhyme har tilstrekkelig energi til å blidgjøre de fleste, men unnslår seg ikke for å fremskaffe ganske så vakre øyeblikk også. Variasjonen er bra nok, og musikerne gjør ikke den tabben å la det hele drukne i en hengemyr av unødige riff. Det virker som albumet er temmelig gjennomtenkt, men uten at dette har gått på bekostning av det genuine og det spontane ”Soul” er en konsis kolleksjon av bra låter som også ofte har tekst med mening i. ”Surface” har for eksempel rasisme under lupen, mens ”Dying Hope” tar opp et så aktuelt tema som dødshjelp. Noe så herlig uaktuelt som en oppmuntring til barn om å bli astronauter er emnet på ”Spaceman Serenade”. Vokalen lyder bra i våre ører, og det resterende av de rådende instrumenter er det jammen ikke noe å sette finger på heller, idet det spilles med entusiasme og fin traktering. ”Soul” er et verk hvor musikerne er flott samspilte og målrettede, og soundet er dedikert og kraftfullt med visse spenstige finesser. Musikken er tidvis luftig, men aldri slapp, dyktig men ikke klinisk, og arrangementene er aldri overdimensjonerte. Tvert imot virker det meste å ha sin plass, og lite virker å være malplassert. Eye Rhyne har med ”Soul” kommet opp med en skive som absolutt fortjener å bli lyttet til av de som liker prog med mer litt skarpe kanter. Da kan man selv bedømme om dette albumet faller i smak, og vi finner absolutt at dette albumet har mye smakfull musikk å by på.

http://www.myspace.com/eyerhyme
http://www.eyerhyme.com/
http://www.youtube.com/user/eyerhymemusic
1 Electricity
2 Stab 'Em All
3 Soul
4 Distant Light
5 Surface
6 Spaceman Serenade
7 Journey
8 Fragile
9 Mist
10 Dying Hope
11 Nobody's Perfect

Ian Graham – Bass, vokal og keyboards
John Butcher – Gitar og bakgrunnsvokal
Cody Willems -Trommer

TCP - The Way

TCP får på denne skiva hjelp av utallige gjestemusikere som bidrar til å ytterlige sementere det spesielle TCP soundet. Et sound som er basert på skiftende og komplekse rytmer, og som er mørkt men også tememlig melodisk. I tillegg er det et sound hvor nytt og gammelt forenes ypperlig, idet den klassiske proggen får en god dose injeksjon av mer moderne musikalsk tankegods. Vokalisten Henry Tarnecky har en virkelig god stemme som virker å kunne tilpasse seg de mest skiftende musikalske landskapene tilsynelatende totalt uanstrengt, og med enorm selvsikkerhet. Tarnecky har visse likheter med Peter Gabriel, og med en slik bredde i stemmen som han kan oppvise gir det rom for bandet til å bevege seg nesten hvor de måtte ønske. Bak brettene hersker utvilsomt Blake Tobias, og han leverer varene så det holder. Han er kjent for sin rytmiske stil, og sitt melodiske kontrapunkt på sine kjære keyboards og han har både moderne og mer årgangs instrumenter i sin portefølje, noe som gir et bredt og variert uttrykk. I tillegg spiller han både melodisk og rytmisk bass meget bra. Jack Wright står for den ganske så sjeldne kombinasjonen trommer og gitar, hvilket han utfører med stor kapasitet og en imponerende mangesidighet. Nær innpå syttifem minutter varer faktisk ”The Way”, men man hygger seg i godt selskap, så det er ikke noe problem. Starten med ”You Can Never Know” kan beskrives som Phideaux møter Adrian Belew, og er et spor med rikelig kreativitet og en utmerket gitarsolo mot slutten av låten. Arrangementene er uptempo og det er en catchy låt hvor keyboardene får fritt spillerom, og hvor stemmen til Tarnecky topper det hele. Gjesteartisten Glenn Liljeblad får virkelig vist hvilken fabelaktig gitarist han er på ”Sheep” som er en låt hvor Tarnecky faktisk er tett opp mot Matthew Paramenter sin stemmeprakt. Mellotronelskerene får sine våte drømmer oppfylt med ”I`m Me”, hvor kaskader av slike råder grunnen til tider og det hele er temmelig 70 talls inspirert. Låtene er likevel ikke ensporet, og det er rikelig med aggressive gitarlinjer, og til og med noen ypperlige akustiske øyeblikk etter det heftige middelpartiet. The Way” mangler mye på den kreative siden, og vokalen er ikke bra her, men noen bra fløytepartier trekker opp. Skivas instrumentale spor er ”Liberate Me” med tilhørende fabelaktige gitarpartier. Debuten til TPC holder så absolutt mål på alle måter, og vi ser virkelig frem til fortsettelsen, selv om vi hygger oss med denne her.

www.myspace.com/blaketobias
www.temporalchaos.com

1. You Can Never Know
2. I'm Me
3. Mankind
4. Heavy Billy
5. Sheep
6. He's Like You
7. Road to 2012
8. Hypatia
9. She
10. The Way
11. Liberate Me

Henry Tarnecky – Vokal og lyrikk
Blake Tobias – Keyboards, bass og programmering
Jack Wright – Gitar og trommer

Gjesteartister,

Glenn Arpino - Mellotron (Sheep)
Gary Carciello - Gitarer (Mankind, She)
Ange DiGeronimo – Trommer (I'm Me, Lib Me)
Glenn Liljeblad – Gitar (Sheep)
Tom Shiben - bass (YCNK, Heavy Billy)
Desiree Stisi - Bakgrunnsvokal (Mankind)
Reid Tobias - Bass (Sheep)

Jennifer Batten – Whatever

Jennifer Batton er kanskje verdens ledende kvinnelige gitarist pr. dato, og har bygget opp et solid og godt rykte gjennom årene. Her er hun ute med sin skive nummer tre som hun faktisk også har produsert, og den er i utgangspunktet et typisk gitarfokusert verk. Nå blir det hele nokså annerledes fordi Jennifer Batton har latt seg inspirere av Jeff Beck sin hang til electronica. På mange spor er det vokalsampling fra begynnelse som forteller en historie, og lydsamplere brukes også flittig. I sum gir dette ett noe annerledes album enn man kan forvente, og Batton sin forkjærlighet for etniske musikk og hennes åpenbare humor er elementer som også farger musikken positivt. Spillemessig så har Jennifer Batton nok lært et og annet triks av Jeff Beck, og hun spiller da også ofte temmelig nær opp til hans stil, uten at det på noen måte ødelegger totalopplevelsen av ”Whatever”. Humoren til Jennifer Batton kommer klart til syne på bisarre ”Inner Journey” som omhandler fordøyelsesystemets viderverdigheter i sin streben etter å fordøye maten. Meget fornøyelig låt med masse rap og promp, men også en utmerket melodi med mye fin gitarspilling. Som Jennifer Batton sier, ”Mange kvinnelig artister spiller på kropp, men jeg foretrekker en mer kreativ og sjokkerende vinkling”! Fabelaktig holdning som vi applauderer, selv om en vakker kvinnekropp alltid er pen å se på blir det for dumt når det ikke fokuseres på musikken. Skiva er som nevnt produsert av Batton selv, og hun har utvilsomt gjort en god jobb her. Hennes hang til etnisk musikk finner vi blant annet på ”Off The Deep End” som kjapt tar oss med til Afrika med en stammes småbarn sin enstonige sang som en åpning på låten. En virkelig flott låt som er spekket med lekre detaljer. Vi er alt annet en glad i hip hop for å gjøre det klinkende klart, men kan ikke annet enn å la oss sjarmere av låten ”Ass Whooping”. Her fortelles det en humoristisk historie om alle viderverdighetene og frustrasjonen ved å kjøpe elektronikk nå til dags. Selv med sine klare hip hop vibber blir dette en bra låt, og på solo nummer to utløser Jennifer Batton en orgellyd sammen med gitarsynthen som gjør at det hele får klare jazzreferanser. Ideen om en komiske ”spoken word” karakter har hun for øvrig fanget opp med når hun spilte med Michael Jackson! Låten ”Ricochet” faller ikke helt i vår smak, og forbigås i stillhet, mens ”In The Aftermath” kanskje er skivas beste komposisjon? Vi blir i alle fall tatt med på en uhyre spennende musikalsk reise hvor det skjer heftig mye som er knallbra. På Fearless får vi høre at Jennifer Batton også behersker akustisk gitar til fulle, mens ”Run With It” viser hennes interesse for world musikk. ”Whatever” er ei av disse skivene som overrasker stort, og som er fylt opp med variert og stort sett spennende og velskrevet musikk. Skiva er temmelig gitarfokusert naturlig nok, men er såpass mangefaset at også flere enn gitarfanatikeren bør finne mye av interesse her.

1. Ass Whopping
2. Ricochet
3. Off The Deep End
4. Whatever
5. Fearless
6. In The Aftermath
7. Run With It
8. Hooligan`s Holliday
9. Cupid`s Arrow
10. Inner Journey

Jennifer Batton – Gitarer og elektronikk
Sandin Wilson – Bass
Andre Berry – Bass
Jon Clark - Gitar
Jon Clark, Debbie Schepp, Bret and Kari Helm, Ann Marie Crouch, Nel Gerome, Leah Santos, Sean Dailey – Alle vokal samplere
Skip Vonkuske - Cello
Nelly Kovalev - Fiolin
Betsy Hamilton – “Innfødt” fløyte
Michael Jordan – Trommer på 10

Leslie West - The Great Fatsby

Denne kom første gang på Phantom Records i 1975, og var faktisk den andre skive til Leslie West det året. Akkurat det med to utgivelser i året var jo ikke uvanelig i 70 årene da det som oftest ikke var mye ”dill” med innspillingen. Så er da også ”The Great Fatsby” også et ujålete album med ærlig rett frem og god og intens rock. Leslie West er en meget dyktig gitarist, som her har med seg et utall musikalske venner. Blant annet er det i høy grad en morsom kuriositet at Mick Jagger bidrar på gitar. En fin bluesinfisert låt ”Don`t Burn Me” åpner opp skiva, før ”House Of The Rising Sun” toner inn. Denne Animals låten har en interessant duett mellom West og Dana Valery, og det hele låter som alltid når West står bak av både dyktighet og soliditet. ”I’m Gonna Love You Thru The Night”, har både spenstige og elegante riff og innehar også de bluesvibbene som ytterlige beriker West sin musikk. Både Free sin låt ”A Little Bit Of Love”, og ”Doctor Love” er to låter som fremføres med stil og ydmykhet, og viser hvor bra West spiller. En godbit for Rolling Stones fan er nok ”High Roller” som er en skikkelig raritet hvor samarbeidet mellom Stones og West er noe uklart for oss, men i typisk 70 talls ånd er det en låt som er meislet ut i fellesskap etter hva vi har oppfattet. West trakterer fyrig og knallbra 12 strengs gitar på skiva lengste låt, instrumentale ” E.S.P.” ”The Great Fatsby” er et solid dokument over en stor gitarist musikalske håndverk fra 70 tallet. De fleste låtene er cover låter, og det pleier vi ikke akkurat å bli henrykt over. Her betyr det liksom ikke noe, da en raskt blir fascinert over West og hans enkel og ekte tilnærming til musikken. Skiva er en flott samling av vel utført ”plain” rock med velspilte og gode låter som dyktige musikere forretter. Man vet hva man får med ei skiva av Leslie West på godt og mindre godt, og det gjelder i høy grad for dette verket.

1. Don't Burn Me
2. House Of The Rising Sun
3. High Roller
4. I'm Gonna Love You Thru The Night
5. E.S.P.
6. Honky Tonk Women
7. If I Still Had You
8. Doctor Love
9. If I Were A Carpenter
10. Little Bit Of Love

Marty Simon –Piano
Joel Tep – Gitarer
Jay Traynor – Vokal
Dana Valery – Vokal
Frank Vicari - Horn
Leslie West – Vokal og gitar
Howie Wyeth – Piano
Corky Laiing – Trommer
Nick Ferrantella – Trommer
Kenny Hinkle – Bass
Mick Jagger – Gitar
Gary Wright - Piano

Dreadnaught – High Heat & Chin Music

En 2 CD-ers samler fra dette New Hampshire bandet har vi her, og smart nok med fem spor som ikke tidligere har vært utgitt. Albumene dekker Dreadnaught sine ti første år, og viser at dette indiebandet som nok er heller ukjent, er en musikalsk trio med mye bra på agendaen. De har det i alle fall åpenbart uhyre morsomt inn i mellom, noe som en låt som ”(She Got The) Bony Cleave” er et bevis på, i all sin støyende og humoristiske uanstrengthet. Akkurat sistnevnte er noe av Dreadnaught styrke den tilsynelatende letthet og selvfølgeligheten de spenner opp sine musikalske lerreter, slik at noe som er ganske så avansert virker så naturlig. I tillegg er bandet velsignet med evnen til å variere og overraske uten og det som oftest høres kunstig ut , men tvert imot som det henger naturlig sammen. En ganske eksperimental progressiv rock, som høres temmelig unik ut, og hvor ganske mye fungerer bra, og mye er linket opp mot blues og Americana. Indirocken ligger tydeligvis også hjertet nær for Dreadnaught, og de unnslår seg faktisk heller ikke for å smelle noen country and western motiver i bordet. Det kan vi styre vår begeistring for selv om det i ørsmå doser kan være både festlig og sjarmerende er det tememlig irriterende her. Best er bandet når de beveger seg ut i musikalske terreng som er temmelig ukjente og varierte typer eksperimentell musikalsk mark utforskes. Overgangene mellom mer rå og skurrende gitarlinjer og melodisk gitar gjør Dreadnaught bedre enn de fleste, og tilflyter musikken kontraster som er svært smakfulle og dyktig utført. Dette ledsages ofte av ganske fete basslinjer og drivende tromming, og det er nok vrier og temposkifter her til å gjøre det mest bornerte progelsker fornøyd. Draednaught har rikelig med egenart og identitet, men dessverre er det enkelte låter som absolutt ikke holder høyt nok nivå. De som derimot er bra er særdeles bra, så vi får et lettere ambivalent forhold til dette bandet. Årsaken er at bunnivået ikke er all verden, mens det positive er at toppnivået er så enormt bra. ”R Daneel Olivaw”, ”Clowhead” og ” Gulf Of Tonkin” er de mest kreative låtene, og viser til fulle Dreadnaught sitt toppnivå. ”Welding”, ”One Trick Pony” og ”Danny” er eksempler på hvor lite vellykket noen låter er. På tross av disse innsigelsene er ”High Chin & Chin Music” vel verdt å låne øret til for de som vil ha musikk som tøyer grensene og tar sjanser. Arrangementene er ofte finurlige og selv innen de kortere låtene er det mye som skjer, kanskje for mye for vil nok noen mene? Uansett så er denne skiva et bevis for at det er mye musikk som ofte ikke når frem til folk flest som er uhyre interessant og spennende, for det er utvilsomt Dreadnaught.

http://www.dreadnaughtrock.com/

http://www.myspace.com/dreadnaughtrock

1. Three things
2. Popeye
3. R Daneel Olivaw
4. Royal Jelly
5. Rats And Me
6. (She Got The) Bony Cleave
7. Gulf Of Tonkin
8. The Boston Crab
9. Tiny Machines
10. Bunnaschidt
11. Kazak, The Hound Of Space
12. One trick Pony
13. Nag Champ-A-Laya (Live)
14. Derby Days
15. Ballbuster
16. Fickle
17. The Drill
18. Danny
19. The Jesters Theme (Live)
20. James Thresher Industries
21. Welding
22. Stinkytown
23. Clowhead
24. Elba
25. The elevator Chaser
26. Deneb
27. Clean Up Your Act Son
28. Woman Are Kryptonite (Live)

Bob Lord – Bass, keyboard og vokal
Justin Walder – Gitarer, keyboard, saksofon og vokal
Rick Habib – Trommer og vokal

Gjestemusikere,

Tim Haney - Trommer
Andy Happel - Fiolin

Pete Laramee – Childhood Memories

Instrumental musikk som er riffbasert, og med mest fokus på gitarene, men det gis også rom for samspill med keyboardene. Pete Laramee fra det melodiske Baltimorebaserte progbandet Kurgan`s Bane har opp gjennom årene laget en del musikk som ikke passet under moderbandets fane, og lanserer derfor prosjektet ”Childhood Memory” for å bringe den musikken til torgs. Med seg har Laramee to av sine kolleger fra Kurgan`s Bane, og begge disse spiller for øvrig også i Sonus Umbra. Broder Jeff trakterer trommene på denne skiva, og Luis Nasser tar seg av firestrengeren. Med på laget er også Michel Passen som til daglig spiller med Concret Prophet, og ikke helt ukjente Derek Sherinian tar seg av keyboardene. Konseptet er til konsept å være temmelig enkelt, og både jordnært og muntert i en setting hvor progressiv instrumental hardrock dominerer. Musikerne er utvilsomt svært habile og teknisk dyktige, og vi får mange riff som ikke nødvendigvis er overdrevet originale, men som er ganske bra. Derek Sherinian gjør som alltid sine saker ytterst bra, og Pete Laramee sin syvstrengers gitar låter friskt og innlevelsen er det ingenting å si på. Produksjonen er utmerket, og samspillet sitter også bra, og det hele foregår i en ånd hvor musikerne åpenbart trives. Så mye nytt under solen tilfører ”Childhood Memories” ikke, men det er et meget anstendig verk fra Mr. Laramme. Vi er likevel tilbøyelig til at skiva nok er mest for de som er fan av svært gitarorientert musikk, men også de som liker å høre dyktige musikere musisere vil nok finne mye å berike ørene med.

http:/wwww.kurgansbane.com
http:/wwww.myspace.com/peterlaramee

1. Arm Or The Leg (4:29)
2. 13 Stitches (4:08)
3. Flagpole (5:11)
4. Brain Freeze (3:45)
5. Pinkeye (1:02)
6. Running With Scissors (4:45)
7. Saturday Morning Cartoons (4:11)
8. Below The Belt (5:02)
9. Snow Day (4:24)
10. Red Rocks (5:17)
11. Suspended By Rain (1:37)
12. Dodgeball (3:47)

Pete Laramee - Gitar
Jeff Laramee – Trommer
Luis Naser – Bass
Michel Passen – Bass
Derek Sherinian - Keyboards

Vangough - Manikin Parade

Bandet sier selv de låter som, “En tur til Jupiter på en mystisk enhjørning” eller ” En purpurfarget solnedgang med melodisk kokain”. Fakta er i alle fall at Vangough ledes av Clay Withrow om er en multiinstrumentalist og at ”Manikin Parade” er Oklahomabandets debut. En debut som varer hele 75 minutter og fire sekunder, og med drivende og rytmisk metall med teatralske og symfoniske elementer inkludert. Produksjonen her er usedvanelig god, og står godt til et lydbilde som er utfordrende og kompleksitet. For og virkelig få glede av musikken kreves det vilje til gjentatte lyttinger, men da til gjengjeld får du en uvant god progmetall skive. Vangough er god på mye, men spesielt er energien stor og ikke minst rettet inn mot det å gjøre hverandre gode. Det fører til at kollektive blir så bra, og varene i form av meget god musikk leveres til fulle. Skiva er også full av melodisk sans, en flott fremdrift og et ypperlig sug i musikken, samt en variert rytmikk og harmonikk. Et bevis på dette er at syttifem minutter ikke blir for langt, og det ikke blir noe som helst behov for å finne stoppknappen. Teksten er like så variert som musikken, og tar opp forskjellige stemninger som forræderi, frykt, naivitet og selvtillit. Musikken fanger ypperlig opp disse skiftende stemningene, og tilnærmingen til dette er ofte mørke satiriske metaforer som gir rom for refleksjoner over seriøse og vanskelige emner. Musikken er ofte pompøs, vakker, følsom og majestetisk, og der det trengs fortryllende stemningsfull, pakket med eventyrlige stemninger, spennende arrangementer, elegante overganger og melodiøse temaer.

http://www.myspace.com/officialvangough

1. Estranger (6:13)
2. Manikin Parade (7:57)
3. Christmas Scars (7:37)
4. Handful Of Dreams (5:37)
5. Disorder Quotient (4:42)
6. Bricolage Theater (1:24)
7. Paradise For The Lost (The Twilight Part I: Deception) (9:21)
8. Gabrielle (The Twilight Part II: Love) (6:19)
9. Dance Of The Summer Mind (5:41)
10. One Dark Birthday (6:59)
11. Etude Of Sorrow (The Twilight Part III: Oblivion) (8:44)
12. Halcyon Days (1:46)
13. The Cosmic Bus Stop (2:44)

Clay Withrow – Gitar, vokal, keyboards og bass
Abe Hartley - Keyboard
Brandon Lopez – Trommer

Martin Maheux Circle – Requim Pour Un Vivant

Kanadiske Martin Maheux er ute med sitt tredje album, og mannen har en imponerende portefølje av eksamener relatert til musikk bak seg. I tillegg er han også et av de såkalte musikalske vidunderbarnene, og begynte i heftig ung alder å traktere tangentene på piano. Formalkompetansen er altså upåklagelig, men slikt gestalter selvsagt ikke nødvendigvis musikk som vi kan anbefale. På ”Requiem Pour Un Vivant” er jazzfokuset satt noe mer på sidelinjen, og det er betydelig mer strengelen fra cello, fiolin og bratsj som gjelder. Skiva gir oss derfor en konsekvent tonal post romantisk musikk som stort sett bare er ledsaget av trommer. Kun på siste sporet ”Inconoclast” slipper Eric St.-Jean til med sitt piano, og fører selvsagt musikken i en mer jazzete og kammeraktig retning. Skiva heller veldig mot klassisk musikk, og en må definitivt like dette svært godt for å få mye utbytte av musikken. Musikerne er utvilsomt stødige nok, og innenfor klart definerte grenser er det en viss dramaturgi som er fylt med kontrollert energi og følelse. På mange måter er skiva et verk som er musisering i sin reneste form, og med distinkte melodiske elementer. Vi tror likevel det er tvilsomt at så mange av de som leser disse sidene vil ha virkelig stort utbytte av musikken til Martin Maheux Cirlce som det tredje albumet bretter ut. Circle referer seg forøvrig til alle de unge damene som teoretisk i en slik setting sitter i en ring og spiller på sine respektive instrumenter. De samhandler meget flott, spiller bra og gjør selvsagt så godt de kan, men musikken som produseres blir for lite spenstig og evner ikke å trigge oss noe særlig utover gleden av å høre musikere som kan sine instrumenter.

http://www.mmcircle.com/

1. Lazaret
2. 6 Pieds Sur Terre
3. Stagnation
4. Requiem Pou Un Vivant
5. Iconoclaste

Martin Merheaux – Trommer
Guy Dubuc – Keyboards
Eric St.-Jean – Piano
Lizann Gervais – Fiolin
Karine Lalonds – Bratsj
Janie Massicotte – Cello
Gaël Huard - Cello

Joe Stump – Virtuostic Vendetta

Et album hvor det er rikelig med gitar, og hvor riffene står i kø. Joe Stump er kåret av Guitar One Magazine som en av verdens raskeste gitarister, men det imponerer ikke oss noe særlig må vi tilstå. Vel så viktig er det at musikken beveger oss og har essens og kreativitet og fremdrift for å nevne noe. Slikt kan lett bli vanskelig på en slik skive hvor gitarene til de grader er i fokus. Melodiene kommer lett i andre rekke, og det blir fort smalt og for de spesielt interesserte. Joe Stump skal ha ros for at han ikke legger skjul på hvem som er heltene hans, Richie Blackmore, Yngwie Malmsten , Bach, Vivaldi, Gary Moore, Jimi Hendrix, Paganini, Uli Jon Roth og Michael Schenker. Spesielt førstnevnte er aktuell på ”Virtuostic Vendetta” , hvor låten ”Blackmore`s Boogie” er en åpenbar hyllest til idolet. På ” The Dance Of Kashani” er også Blackmorevibbene tilstede da denne er en ode til Rainbow klassikeren “Gates If Babylon”. Med stor selverkjennelse vedgår Joe Stump at han på ingen måte forsøker å oppfinne hjulet på nytt på dette albumet, men bare forsøker å lage hederlig gitardominert musikk hvor han henter inspirasjon fra sine forbilder. Det klarer Joe Stump, og jammen er ikke også ”Virtuostic Vendetta” så variert som en realistisk sett kan håpe på, og det spilles både med innlevelse og dyktighet. Så voldsomt spennende blir det aldri, men et album hvor neo klassisk speed metall, gammeldags hardrock og europeisk influert gitarattakk møtes, og det hele låter ganske ok. Vokale innslag er fraværende, men om skiva ikke akkurat skriker etter sang hadde den nok blitt mer spenstig med noen låter hvor strupens røst kunne fått boltre seg. Nevnte ” The Dance Of Kashani” har touch av Østens mystikk og er en meget bra låt. Fort går det på ”Chasing The Dragon” og låten er temmelig nær opp til et speed metall opus, men også power metall vibber forefinnes, og låten er krydret med enkelte fiffige elementer. At det er klassiske influenser på ” Allegro #2 in A Minor” overrasker vel ingen. Låtene er også ganske kompleks, og Paganini influert arpeggio og en ildfull riffining og et tøft heavy frygisk parti gjør dette til en virkelig knallbra låt. En ballade inspirert av Gary Moore og en herlig solo får vi som avslutning. Skiva er en velspilt og god forestilling som de som er hekta på gitar får i pose og sekk, mens andre nok vil kunne lytte til dette i mer rasjonerte porsjoner.

http://www.joestump.com
http://www.myspace.com/joestump

01. Chasin' The Dragon
02. Pistol Whipped
03. The Dance of Kashani
04. Fire and Brimstone
05. The Beacon
06. Blackmore`s Boogie
07. Old School Throwdown
08. Allegro # 2 in A minor
09. Trigger Happy
10. Symphonic Pandemonium
11. The Witching Hour
12. Strat Sorcery

Joe Stump - Gitarer
Jay Rigney- Bass
Jay Gates - Trommer

Infusion – Red Horse

Gitarterritorier du knapt har opplevd maken til forretter denne kompakte trioen som også opptrer som et sterkt kollektiv. Et kollektiv som er tuftet på en fabelaktig kommunikasjon musikerne imellom, som avleirer et improvisert musikalsk språk basert på fete soniske kreasjoner. På sin andre skive tar Infusion ytterlige et skritt i retning av å lage musikk som er svært særpreget og egenartet. Musikk som nok ikke er for ”hvermannsen”, men mest for de som ønsker noe et stykke utenfor A4 formatet. ”Red Horse” gir oss fiffig miks av elektronisk musikk og sprettene akustiske utfall, og også ganske melodisk etnisk musikk. I tillegg tilgodeser musikerne oss med flotte tekniske detaljer i rikelig monn, og en herlig sveip innom smygende og spennende gitarterritorier. Camel Zekri bringer med seg sine Algerisk røtter, og spiller heftige og vakre gitarlinjer basert på dette, og spenner også opp musikalske lerreter med temmelig eksotiske lydlandskap. Rytmisk kompleksitet sørger for en kraftfulle og suggererende stemninger som gjør at skiva får et flott ”go”. Rimelig mange uvanelig lyder tilfører Ron Anderson med sine tre foretrukne instrumenter på dette albumet, som trommemaskin spilt i ”real time” med ekte fingre, trompet gjennom ekko og elektrisk gitar som virkelig samhandler med de andre instrumentene. ”Red Horse” er en temmelig spesiell skive som nevnt, som så absolutt krever sin lytter, men det er åpenbart at musikerne har lagt mye av sjela si i denne utgivelsen. Noen vil garanter bruke litt mer enn andre for å bli trøyevarm av ”Red Horse”, men så kan det faktisk hende at en blir revet med av denne hypnotiserende musikken. Plata er såkalt avant garde, men bør ha et større nedslagsfelt enn den gjengse fra denne sjangeren, da den tross alt er tålig tilgjengelig og sjarmerende i all sin særhet.

http://ronanderson-molecules.com/infusion.htm

1. Red Horse
2. Galaxy
3. Ride With The Wind
4. Peace

Olivier Paquotte - Bass
Camel Zekri – Akustisk gitar og elektronikk
Ron Anderson – Elektrisk gitar, trompet og trommemaskin i ”real time”

Fractured Dimension - Towards The Mysterium

Dette verket er et moderne komposisjonelt konsept med rytmisk intensitet fra en gruppe som er vond å kategorisere. Noen vil kalle det Progressive avant garde fusion metal, men det viktigste er musikken tross alt, og den krever sin lytters oppmerksomhet for at en skal klare å orientere seg i dette fremmedartede musikalske landskapet. Tidvis er musikken riktig å så hard, og nesten alltid med en frapperende teknikk. Er det teknikk for teknikkens skyld, eller en nødvendighet for å fremføre hva bandet har å meddele oss? Sannsynligvis det siste da slikt jo er et naturlig virkemiddel i teknisks metall som Fractured Dimesion tidvis berører på denne skiva. Utover det er skiva temmelig variert fra komplekse seksjoner til symfoniske passasjer, og så følger kanskje noen mer jazzete øyeblikk for så å vike plassen for en hornseksjon eller kanskje et etnisk parti. Det er rikelig med gjestegitarister og de bidrar med variert toner, fra de mest sinnsyke gitarpartiene til partier spekket med følelse. Apropos sinnsyk så er trommeslageren Alex Arellano sterkt preget av nevnte tilstand i positiv forstand heldigvis! Maken til kreativ og distinkt tromming skal en virkelig lete lenge etter, og den mannen gir virkelig jernet! Albumet har ikke struktur i tradisjonell forstand der det bukter seg gjennom diverse tonearter men er likevel med så mye smartness at det ikke blir utilgjengelig musikk. Det at musikken tross sin originalitet er tilgjengelig er en styrke Fractured Dimension har som gjør det betydelig letter å trenge inn i deres verden uten å streve livet av seg. Det er åpenbart dyktige musikere vi har med å gjøre, men musikken vil nok passe best for de som liker hard musikk med en hang til å eksperimentere. Kontrastene er store på denne skiva og noen spor er så langt fra hverandre at de gjerne kunne vært forrettet av totalt forskjellige band. Milde og rene toner dominerer ”Out Of The Summer Sky”, mens ” Towards The Mysterium” har ekstrem metallisk og progressiv akrobatikk, og ”Prism I” er en saksofondrevet jazzete sak. De som har lyst å høre musikk som er nokså ukonvensjonell og spennende bør lytte til hva Fractured Dimesion har å by på.

http://www.thefractureddimension.com/
http://www.myspace.com/thefractureddimension
1. Prelude
2. Towards The Mysterium
3. Prism I : Reflection
4. Prism II: Refraction
5. Fibonacci`s notebook
6. Strangeness
7. The Mathematics Of Divinity
8. Out Of The Summer Sky
9. Worshipping Slonimsky In A Ravellian Mood
10. Piano Improv Take 1
11. Falling Down Stairs
12. Despair
13. Fractured Are The Nine Principals
14. Slendro: And Improv For Lane
15. Reitertation And Extemporaneous Noddling
16. Preparaty Action
17. Lecture

Jimmy Pitts – Keyboards og piano
Jerry Twyford – Bass
Alex Arellano – Trommer og perkusjon

Gjestemusikere,

Ron Jarzombek - Gitar
Marcel Coenen - Gitar
Mikhal Caldwell -
Tom Geldschlaeger - Gitar
Aaron Roten - Gitar
Bill Bruce - Gitar
Brev Sullivan -Gitar
Brad Hull - Gitar
Jim Shnnon - Trompet
Joe Deninzon - Fiolin
Joshua Thomson – Saksofon

Razor Wire Shrine - The Power Of Negative Thinking

Rodlerbrødrene er aktive musikere og er med i mange sammenhenger som Mythologic, Gratto og RhFactor, men de er nok på sitt beste i Razor Wire Shrine. Her lager de et eget musikalsk og heftige brygg basert på metall smaksatt med jazz, som er fullt av energi og spilleglede og gode låter og dyktige musikere. Vi må vedgå at musikken knapt kan kalles tilgjengelig for folk flest da R.W. S er nær opp til teknisk ekstrem metall. Det er nok også de som liker eksperimentell musikk som vil trives best med ”The Power Of Negative Thining”. Musikken er også rimelig kompleks og med en voldsom kraft og en frapperende dyktig teknisk utførelse. Musikerne har utvilsomt modnet siden debuten ” Going Deaf For A Living” fra 2004, da soundet er mye mer konsist og klarere utmeislet. Talentfulle Brett Rodler på trommekrakken skal ha en del av æren for dette. Han er en utypisk trommis gjør en voldsom solid jobb, og spesielt de doble basstrommene blir yppelig traktert. Brett Rodler er ikke alene om å imponere, også Mike Ohm på gitar tilfører mye. I tillegg til å være virtuos tilfører han flott jazzvibber til musikken, og han har en utpreget sans for å hygge seg i et komplekst musikalsk landskap. Melodiene på albumet har ørten temposkifter, og det gis ikke akkurat rom for noe nynnbare linjer. Nå vil vel bandet hevde at det overhodet ikke er meningen, men vi må ikke glemme at selv en kompromissløs musiker som Frank Zapppa gav oss små (og store) fragmenter som var nynnbare, og således en slags musikalsk knagg (håpløs metaforJ) som vi kunne huke oss fast i. På ”The Power Of Negative Thinking” er det som nevnt ingen som tar fanger, og dette fører også til at det blir lite luft og tid til å puste og derfor en til dels heseblesende stemning. Skiva har også et voldsomt fokus på trommer og bass, og i den rekkefølgen. Av og til kan en mistenke at R.W.S. er komplekse for kompleksitetens skyld, selv om det sikkert ikke stemmer. Vi skulle ønske at dette ensemblet kunne roe ned av og til, og la noe av viljen til å eksperimentere konvertere til noen mer minneverdige øyeblikk som lar seg huske! Slik det er nå fremstår bandet fra Erie i Pennsylvania som et band som går langs den smale progressive sti, og har valgt å fjerne alt det melodiøse innholde da det er et voldsomt fokus på tekniske krumspring i diverse varianter. Det er derfor tenkelig at R.W.S. har valgt en for ekstrem sti, og bør snu og finne tilbake til et terreng hvor et minimum av det melodiøse rår?

http://www.myspace.com/razorwireshrinemusic

1. Maniac Freak Machine
2. (Crushed by) The Jaws Of Progress
3. The Power Of Negative Thinking
4. Klusterphunk
5. South Of Heavy
6. Skull Shatter Stomp
7. Sinburn

Chris Rodler – Rytmegitar og bass
Mike Ohm – Gitarer
Brett Rodler – Trommer

Ozone Quartet – Cloud Nineology

Opprinnelig het dette bandet Cloud Nine, men p.g.a. loven om opphavsrett eller noe slikt, måtte de skifte til Ozone Quartet rundt 1997 før deres første utgivelse ”Flesh Blood”. ”Cloud Nineology” representerer derfor perioden fra 1992 til 1997, og her får vi presentert deres majestetisk instrumentale uttrykk. Et uttrykk som mikser jazzrock og prog, omtrent som en blanding av Mahavishnu Orchestra, King Crimson og Dixie Dregs. For fan av denne musikken er dette en åpenbaring da den tidligere bare fantes på kassett, mens nå altså er digitalisert! De fire første sporene er fra så langt tilbake som 1992 og viser et band som enda leter etter sitt eget musikalske buemerke. Som alltid er det fiolinen til Hollis Brown som utmerket leder an i det musikalske samløpet, og hun gjør en formidabel jobb. Inn fra venstre teppebomber gitaristen Graham Fry oss med rasende og knasende bra gitarløp, mens fra høyre kant er det Wayne Leechford som med sine spreke Chapman Stick sørger for at det groover med klasse. Trommeslageren Steve Smith tilfører rytmisk akrobatikk i sin ville pisking av trommeskinnene. Når vi så skriver det herrens år 1994, dukker låtene ”Surge” and ”Stash” opp. Begge viser at Ozone Quartet har utviklet utrykket sitt idet Fry nå har en kraftige og mer heavy lyd i gitaren, nærmest tett opp mot metall, og det låter rimelig tøft og det kler musikken bra. Som vanlig sørger stødige Hollis Brown for at fusion vibbene er tilstede med sine svevende fiolinløp. På ”Freak Of Nature” blir det ganske komplekse, progressive og heavy saker, og hvor gitar og fiolin har et vannvittig samspill som bør oppleves av alle musikkelskere! De tre kutten fra 1995 ”Thief”, ”Hypnosis” og ”Grasshopper” viser at bandet virkelig har nådd opp på et skyhøyt nivå. Kompositorisk er disse låten meget vellykkede, og de er voldsomt melodiske og full av lekre arrangementer, snertne detaljer og gode lydvalg. Som bonusspor er det en cover av Emerson, Lake, and Palmer. ”Barbarian” var opprinnelig laget for å være med på en hyllest plate til nevnte trio, men har ligget og støvet ned i arkivene. Heldigvis har det nå blitt børstet støv av. ”Cloud Nineology” er ei skive som innen sitt segment kan konkurrer med de fleste potensielle utfordrene, og som gir oss bøtter og spann med god musikk som en kan lytte til om og om igjen, og stadig finne nye detaljer.

http://www.ozonequartet.com/

http://www.myspace.com/ozonequartet

1. Cottonhead (2:45)
2. Flying in Circles (2:43)
3. Room #7 (3:33)
4. Fresh Blood (3:53)
5. Surge (2:59)
6. Stash (4:12)
7. Lift (4:27)
8. Freak Of Nature (3:49)
9. Thief (6:15)
10. Grasshopper (4:50)
11. Hypnosis (5:14)
12. The Barbarian (4:48)

Hollis Brown - Elektrisk fiolin
Fran Dyer - Trommer
Wayne Leechford - Chapman Stick
Jeremy Shaw - Gitarer

Alitheia - Chthonick

Smakfull stilartmiks fra disse nordamerikanerne på debuten. Her er det elementer fra techmetall, progmetall, art rock og dark progressive musikk som blandes og avstedkommer seks lange låter fra 5,48 minutter til 9, 41 minutter. Albumtittelen kommer fra det greske ordet ”khthonios”, som betyr noe slikt som å være relatert til gudene og åndene i underverdenen. Psykologisk refererer ”Chthinick” til de primitive instinkter og ubevisste aspekter av jegets søken på personlig utvikling. Dette speiler seg i skivas tematikk som er om selvbevissthet, meningen med eksistensen, menneskets utvikling og personlige meninger om universets oppfatning av liv og død. Uh-lith-ee-uh, ja slik skal bandnavnet Alitheia uttales, og det betyr oversatt fra gresk ”sannhet” og ” ikke glemme”. Det siste er rimelig vanskelig fordi musikken Alitheia gestalter er både temmelig utsøkt og ofte spennende. Det er lett å beundre bandets vilje til å tenke i dobbeltkrets vendinger, og en flott vilje til å gå sine egne veier uten å skjele for mye til andre. Gitarene er temmelig sentrale i all komposisjonene, og benyttes flittig på et utall av måter. Gitarene meisler ut stemningene, tempoet og de kledelig forskjellige musikalske landskapene. Låtene er ofte temmelig dristige og beveger seg spenstig frem og tilbake mellom noen omhyggelig utvalgte temaer. Komposisjonene er uten unntak med mørke atmosfærer som strekker seg fra milde melankolske toner til mer distinkte og temmelig brutale attakk. ”Potamos” og ” Sanctum Of The Symbol” er begge mangefasede, og inneholder blant annet growlevokal, rå riffing og mer meditative elementer.”Root Of Infinity” og ”Penumbra” er to av de enklere låtene på skiva, men de fungerer også bra med sin flotte samhandling mellom den meget gode vokalen og instrumentale partier. I tillegg får vi psykedelisk bass og temmelig hypnotisk gitar. ”Chthonick” er ei skive med ganske komplekse låter hvor altså alle er temmelig mørkt legert. Tempomessig varierer det fra sakte til mer middels saker og tidvis er det hele litt forutsigbart, men ofte er både kreativitet og oppfinnsomhet mer enn bra nok. Melankoli og med mange flotte instrumentale partier er skiva spekket med. Låten ”The Empty Set” viser dette til fulle med sin såre og melankolske bass solo, og sine komplekse men smakfulle instrumentale partier og rytmeskift. Vokalen er også meget god gjennom hele skiva, og dette er et verk det står respekt av som beveger seg i et terreng hvor mange andre tryner kraftig. Det gjør slett ikke Alitheia, som leverer et stykk godt håndverk med svært mye flott og melodiøs musikk.

www.myspace.com/alitheiamusic

1) Sanctum of the Symbol (7:03)
2) Solid of Revolution (7:39)
3) Root of Infinity (6:08)
4) Penumbra (5:48)
5) The Empty Set (9:41)
6) Potamos (9:22)

Alfredo Vicente - Vokal
Raul Valentine - Gitarer
Rick Albertini - Bass
Xavier Vanegas - Trommer

Martone – Clean

Studioalbum nummer fem fra kanadieren, og et instrumentalt sådant med mye fokus på et instrument med seks strenger. I bunn av musikken ligger det ordinær rock, men for å gjøre det hele mer spennende så øser Martone på med andre elementer. Blues, jazz, fusion, hardrock og prog. I sum blir dette rimelig smakfullt og med gode melodier og en skinnsykt dyktig gitarist blir det et flott album. Gode musikalske venner stiller også opp på skiva og, Greg Howe, Joe Satriani , Jennifer Barten og Billy bidrar med mye som ytterlige hever produktet. Selve bander består ellers av Daniel Adair ex. Nickelback på trommer, og David Spidel på bass. Ganske så dyktige musikere altså, og med gode råvarer som låter, gode ideer og entusiasme blir det ofte bra. Vi får også et riktig så flott herremåltid av gitarteknikker som arpeggio, tapping og ”sweep picking”, og alle de forskjellige lydene han tryller frem er ganske så imponerende. Martone har også alltid et våkent øye for at det skal låte bra, og her kommer han opp med noen virkelig knallbra låter. På ”Nail Grinder” har bassisten David Spindel noen uhyre sterke basslinjer og kombinert med noen virkelig fete repetitive riff og en makeløs solo av Joe Satarini er denne låten et eldorado for de som liker strengelek på høyt nivå. Vær låt har sine gitarhøydepunkter, og det sier seg selv at de som er bare gjennomsnittlig interessert i gitar vil slite med denne skiva. På ”Hard Wires” er det Greg Howe som hare en fabelaktig solo, mens Jennifer Batten står for harde og fete riff på ”Maron Face”. En bassist som slo hardt og tøft fra seg var en av ønskene til Martone på denne skiva. Veien var rimelig kort til Billy Sheehan som ikke overraskende gjør en formidabel innsats på ”Dinky Pinky” som har visse speed metall elementer. Overraskende nok så inneholder skiva en bra variasjon, og ” The Goodie Squeegie Song” åpner til og med det hele med funkinfluenser. Forvrengte gitartoner og kvikke og kraftig riff opp på hard og rytmisk bass gjør dette til en bra låt. ”Bossa Dorado” har influenser fra spansk gitar stil, og på ”Hard Wired” kan vi hygge oss med en enorm trommesolo av Daniel Adair. Samme Adair viser forøvrig sin allsidighet, da det er mange og enormt hyppige temposkifter gjennom hele skiva.”Clean” er mest ei skiva for de som liker gitar, men det er så høyt nivå på musikken at mange andre ekte musikkelskere nok også vil hygge seg.

1) The Goodie Squiggee Song (3:51)
2) Nail Grinder (4:25)
3) Bossa Dorado (3:43)
4) Dinky Pinky (5:57)
5) Coming Clean (5:36)
6) Hard Wired (4:04)
7) If I Was A Piano (3:28)
8) Moron Face (4:17)
9) Turn On The Heater (4:17)
10) Angel Fish (3:47)
11) Fading Into Change (2:52)

Dave Matrone - Gitar
Daniel Adair - Trommer
Joe Satriani - Gitar
Greg Howe _ Gitar
Billy Sheehan - Bass
Ric Fierabracci - Bass
Jennifer Batten - Gitar
Joe Satarini - Gitar

Ripper - The Dead Have Rizen

Pipper er klar med nytt album etter 23 år, og ny besetning som gitaristen Rob Graves har håndplukket fra hva han anser å være øverste hylle. Det var nokså nødvendig for og fortsatt kunne være et ledende ensemble innen horrormetall segmentet, hvor altså tekstene er inspirert av skrekkfilmer. Fra bandet The Hunger er den meget dyktige gitaristen Stephen Bogle rekruttert, mens bassist Alan D`Anegelo har meldt overgang fra Livesay, og trommis det samme fra Tokyo. Ganske så kjapt har disse fire klart å få kjemien til å stemme, og leverer et makabert heavy metall verk med ”The Dead Have Rizen” som er godt forankret i åttiårene. Keyboardene ligger et stykke bak i lydbildet men gir et flott bidrag til den atmosfære som tilstrebes i dette konseptet. Musikken er med sitt tememlig gammeldagse preg lettere fascinerende, men det er ofte lovelig rimelig monotont og det oser ikke akkurat av variasjon. Denne skiva kunne utmerket vel ha kommet et par år etter første skive ”And The Dead Shall Rise” som er en semikult legende. Feilen er at ”The Dead Have Rizen” kommer 20 år for sent, og det er det utdaterte aspekt som gjør at vi blir mest fascinert! Musikerne er som nevnt habile nok, og klarer på en ok måte å meisle ut sine kjære skrekkelementer med lyd som er temmelig råtten, keyboard og gitarer som bygger opp de rette stemningene på en temmelig vellykket måte, og ekkovokal. ”The Dead Have Rizen” er ei skive litt over det jevne innen horrormetall sjangeren.

1. Intro: The Grave (Bogle) 1:19
2. Hemicidal (Graves) 4:50
3. Diller (Graves/D'Angelo) 4:55
4. 66 Angel Eyez(Graves) 6:10
5. U.S. Tank (Graves/Crystal) 6:55
6. Lve Me To Death (Graves/Crystal) 5:11
7. The Tall Man (Graves) 5:40
8. God Of Thunder (Paul Stanley) 6:38
9. In The Raw (Graves/Shadowz/Paine) 5:01
10. Outro: Dark Domination (Bogle) 1:36

Don Ramirez – Trommer og vokal
Rob Graves – Gitar og vokal
Alan D'Angelo – Bass og vokal
Stephen Bogle – Gitar, keyboard og vokal

Kris Norris Project - Icons of the Illogical

Dette er ikke et typisk produkt fra plateselskapet Magna Carta idet det er alt for progressivt anlagt, selv om det i hovedsak er ren metall med hard instrumental metall og dødsmetall som kjerne. Kris Norris er for øvrig tidligere medlem av Darkest Hour som sysler med metallcore til vanlig. Her er han altså solo, og spiller både diverse gitarer, bass og keyboards, og har fått med seg både dyktige, erfarne og ikke minst sultne musikere som sammen lager et bra album. Cory Smith fra Gwar har stått for produksjonen i sitt eget studio i Virginia, så da vet vi at den er rå og flott. Sannsynligvis vil denne skiva appellere til fans av Alien Invasions, Epicurean, Darkest Hour, Lamb of God. To velspilte dødsmetall spor, “Ghostly Shell Removal” and “Remaining Foolish” får vi i alle fall på “Icons Of The Illogical”. Randy Blythe står her for utmerket ”growle” vokal. På den andre siden har vi “Regression Of The Ictus”, som viser den lettere siden til bandet. I samme kategori er åpneren ”The Law Of Falling Bodies”, som er en mektig bra låt, som bør nytes med høyt volum. Utover på skiva får vi til fulle hørt hvor dyktig og eminent Norris er på gitar, mens trommelyden ofte er temmelig irriterende og til tider dirkete svak. Keyboardene funker derimot veldig bra, og på The Hegelian Principle” og ”Wound Of Amfortas” kreerer de akkurat den rette uhyggestemningen som er påkrevd. Slikt er svært viktig på et album hvor bare to spor har vokal. Ganske så heftig gitarakrobatikk får vi på ”The Condition Of Being Bored”, som alle de som liker gitar bør ta en lytt på. Skiva er passelig variert, og de progressive elementene vi tidligere nevnte er også med på dette. ”Icons of The illegal” er ei ok skive i segmentet for instrumental metall uten at de finner opp kruttet på denne skiv. De leverer derimot god og velspilt metall med trøkk og tyngde.

http://magnacarta.net/krisnorris/krisn.html

http://www.myspace.com/thekrisnorrisprojekt

1. The Law of Falling Bodies
2. Everything Expires
3. The Hegelian Principles
4. Lament, Requiem, Threnody
5. Ghostly Shell Removal
6. Wound of Amfortas
7. The Condition of Being Bored
8. A Shift in Normalcy
9. The Bowman's Friendship
10. Regression of the Ictus
11. Palindrome
12. Remaining Foolish
13. The Brotherhood of Melancholy
14. Servants of Sadness

Kris Norris - Gitar, bass , keyboards og bakgrunnsvokal
Randy Blythe – Vokal
Dave Gibson – Trommer
Dave Fugman - Bass

Ethan Brosh - Out Of Oblivion

Magna Carta Records trekker her opp av sin musikalske hatt en ny fantomgitarist som de færreste nok har hørt om. Noe av årsaken er at Ethan Brosh har vokst opp i Israel og lært å spille akustisk og elektrisk gitar der. For noen år siden emigrerte han til New York, og har her tatt en imponerende musikalsk utdanning, herunder faktisk låtskrivning. Dette kommer svært godt med på ”Out Of Oblivion” som er ei skive med instrumental progmetall, og i en slik kontekst må låten holde mål for at det ikke skal bli kjedelig. Mr. Brosh har også skjønt betydningen av å ha med seg medmusikanter, og har her fikset et knippe høyst oppegående musikere som til sammen meisler ut ei ganske ok skive. Miksing og mastering har Chris Tsangarites stått for og han har som alltid gjort en flott jobb. Vi må også ta med at Ethan Brosh ytterlige vil presentere seg i år da bandet hans Angels Of Babylon, senere i på året kommer med sin debutskive ”Kingdom Of Evil”. Her derimot er det ”The Hit Man” som åpner opp denne skiva, og er en låt som Ethan Brosh selv regner som noe av det ypperste han har gjort til dato. Han får i alle vist sin melodiske teft, og suverent spill av Freeman på bass og Mangine på trommer sørger for at Brosh virkelig kan boltre seg her. På de akustisk Bach Prelude No. 4 From "Lute Suite" In E Major” og ”Illusion” viser Brosh sin uhyre imponerende traktering av strengene, og låtene tilfører også variasjon til skiva. Betydelig mer tempo og muskler har ”Downworld Spiral” og ”Blade Runner”, men det melodiske er likevel tilstede i fullt monn. ”Blade Runner” er også utstyrt med en virkelig lang solo som er et himmelrike for gitarelskerne i all sin vellyd og oppfinnsomhet. Evnen til å skrive gode låter og en fin variasjon gjør at dette ikke bare blir nok et gitardominert album. I tillegg så unngår Brosh den velkjente fallgruven med å overeksponere tekniske evner, da det ligger så mye følelse og formidlingsvilje i materiale som skiva kommer opp med. Stilmessig spiller Brosh typisk amerikansk ikke ulikt Steve Vai og Joe Satriani, mens tradisjonen fra Ritchie Blackmore og Gary Moore ikke er spesielt speilet på denne skiva. En myriade av flotte gitartoner som er rimelig spenstig anrettet og inkorporert i de dyktige arrangementene og som flott samhandler med de andre instrumentene gir ”Out Of Oblivion” oss. Det virker også som en kvalifisert gjetning at Ethan Brosh har gått svanger med mange musikalske ideer og låter en tid. Når han så får lov til å uttrykke dette på sin debut CD-en, bobler og syder det av formidlingslyst og spilleglede. Produksjonen er meget god, og dette er ei skive som innen sitt segment rager rimelig høyt.

www.Ethanbrosh.com
www.myspace.com/ethanbrosh
1. The Hit Man
2. Night City
3. Downward Spiral
4. Blast Off
5. Ancient Land
6. Illusion
7. In A Sentimetal Mood
8. Blade Runner
9. Last Hope
10. Bach Prelude No. 4 From "Lute Suite" In E Major
11. Affliction

Ethan Brosh – Gitarer og keyboards
Mike Mangini – Trommer på 1,2 og 5
George Lynch – Gitarer på 3
Greg Howe – Gitarer på 9
Jessy Bullet – Gitarer på 7 og programmering
Joe Stump – Gitarer på 5
Demian Arriaga – Perkusjon
Eyal Freeman – Bass på 1,2 og 5
A.C. Black – Bass på 3,7,8 og 9
Yuval Golibroda - Keyboards

Wu Fei – Yuan

Kinesiske Wu Fei er et skikkelig musikalsk vidunderbarn, som i en alder av seks år lærte å spille piano og gu zheng. Allerede tre år senere begynte hun å holde solokonserter, og i en alder av femten begynte hun å studere komposisjon ved China Conservatory of Music. Etter hvert så følte hun en dragning mot å eksperimentere med musikken sin, og begynte å samarbeide med musikere som Cecil Taylor, Pauline Oliveros ,John Zorn, Fred Frith, Bela Fleck, og Carla Kihlstedt. Hun emigrerte som ganske ung til USA, og det var nok her hun fikk sin interesse for den alternative musikk scene. På sin første plateutgivelse ”A Distant Youth” var Fred Frith og Carla Kihlstedet viktige bidragsytere. Vi må villig innrømme at vi har ganske så få referanser når det gjelder å vurdere kvaliteten på Wu Fei sin gu zheng spilling, så det er derfor vanskelig å si noe subjektivt sett. Skal vi tro for eksempel John Zorn og andre så er hun ekstremt dyktig, og hun låter da også svært bra og ekstremt annerledes en alt annet vi har hørt. John Zorn bruker adjektivet ”breathtaking”, og jada det er absolutt ytterst spennende, lyrisk, sjelfull og mektig musikk på ”Yuan”. Skiva er også milevis fra det vanlige mainstream sortimentet, og det er nok derfor mange som ikke vil ha tålmodighet til å følge de kløktige komposisjonene og den fremmedartede musikken til Wu Fei. Som de notoriske hundene etter musikk med høy kvalitet som skiller seg ut i mengden trykker vi derimot Wu Fei til vårt bryst, og koser oss med musikken hennes. Ikke alt er like bra selvsagt, men straks en ikke synes det er vannvittig spennende når, dukker det opp noe som er nettopp…….breathtaking. Gu zheng er forøvrig et svært så tradisjonelt og klassisk kinesisk instrument, men skiva genererer også Wu Fei sin flotte stemme, og et ypperlig samspill med de andre instrumentene. De som vil ha musikk som er så totalt forskjellig fra alt annet de har hørt bør bruke de påfølgende linkene.

1. Lou Lan
2. Red Carriage
3. Yuan?Yuan!Yuan…
4. She Huo
5. Before I Wake

Stephen Drury – Oiano
Wu Fei – Guzheng, forbedret guzheng og vokal
Chen Tao – Dizi (som er en bambusføyte), melody og China perkusjon og klaver de Lyon
Shayna Dunkelman- Marimba, tom-toms og gong e-Qing

Hardline – Leaving The End Open

Hardline har holdt på siden 1992 og har vært gjennom store utskiftninger av mannskapet, og dette albumet er faktisk bare deres tredje. De servere noen middels rockere og noe mer up-tempo låter, og selvsagt kommer vi ikke utenom de obligatoriske balladene. Det musikalske håndverket er av anstendig kvalitet, men ”Leaving The End Open” er ikke akkurat breddfull av fantasifulle og låter spekket med skaperevne. Vi får derimot elleve låter på det jevne med enkelte tøffe riff, og med en ganske streit power pop og rock musikk. Alt som frembys faller altså ikke i vår smak, men det er greit nok innen sitt segment selv om følelsen av at det hele går litt på tomgang faktisk kan streife en i løpet av denne skiva. Stemmen til Johnny Gioeli er som alltid god og med mye følelse og innlevelse, mens Josh Ramos på gitar spiller bedre enn vi noen gang har hørt han. Samspillet sitter bra, men vi føler også at Hardline lager musikk som er vell tilpasset og tekkes platekjøperne, og at låtmaterialet får lide for det. ”Falling Free” er en anstendig låt, mens den foregående ”Voices” er lett å glemme. Det ser også ut som Hardline har glemt noe av sin tidligere aggressivitet og friskhet, og faktisk er den ballade liknende saken ”Start Agian” et av høydepunktene på skiva med sitt flotte refreng som fester seg der folk flest har et hendig verktøy som heter hjerne. ”She Sleep In Madness” har noe småbra over seg og er ok, dog mest av mangel på noe annet å skrive hjem om. ”Leaving The End Open” kan neppe bli noen klassiker til det er skiva for ordinær i det meste. Noe unødvendig produkt er det nok ikke da garanter en del vil like den ofte rolige og melodiøse atmosfæren som er pyntet med noen mer muskuløse partier, svært godt. Vi velger likevel og ikke å bruke mer tid på dette produktet, da det tross alt finnes så mye annen musikk som vi har mye mer glede av.

http://www.myspace.com/hardlinerocks

01. Voices
02. Falling Free
03. Start Again
04. Pieces Of Puzzles
05. Bittersweet
06. She Sleeps In Madness
07. In This Moment
08. Give In To This Love
09. Before This
10. Hole In My Head
11. Leaving The End Open

Johnny Gioeli -Vokal
Josh Ramos – Gitarer
Michael T. Ross – Keyboards
Jamie Brown - Bass
Atma Anur - Trommer

The Tea Club - General Winter’s Secret Museum

Bandet er et ungt prog ensemble, som klarer å fokusere på låtskrivingen enn det å imponere med tekniske lekkerbiskener og navlebeskuende musisering. Ved etableringen i 2003 var faktisk yngste medlemmet bare 15 år, og vi kan ganske snart spore en ungdommelig spilleglede og en tilnærmet henrykkelse av og omsider ha fått kommet ut med ei skive. Live er dette bandet et steroidbefengt uhyre som virkelig gir jernet, mens de på ”General Winter`s Secret Museum” er betydelig mer sedate. Bandet kommer fra Deptford i New Jersey, og de som samler på kunnskap skal vite at dette er Patti Smith sin hjemby. Tea Club har blitt sammenlikner med Pure Reason Revolution, Radiohead, Oceansiz, Echolyn og senere tiders Spock`s Beard. Brødrene McGowan står for vokal og tryller frem vakre beatlesliknende harmonier sammen, mens gitarene skaper intrikate og vakre arpeggio melodier. Arpeggio er for øvrig en akkord hvor notene er spilt eller sunget i sekvenser, en etter en. Keyboard er et instrument som faktisk bare forekommer på det nest siste sporet ”The Moon”, og da spilt av gjestemusikeren Tim Gilles, som også står for produksjonen av skiva. Styrken til Tea Club ligger i deres låtskrivning som virker å være en svært så naturgitt og talentfull, selv om ikke alt de kommer opp med har samme høye standard. Låtstrukturen er progressivt legert, og låtene som oftest nok varierte og interessante til å holde på lytteren. I tillegg er nevnte vokalharmonier er variert gitarspilling svært viktige elementer i musikken. En trommeslager som spiller med intensitet og fylde, samt en bassist med virkelig heftige og tidvis forvrengte basslinjer. ”Purple Chukz” åpner opp med at brødrene til fulle får vist hvilke dyktige vokalister de er, der de synger vær sin del av låten. Det skjer som oftest mye i låtene og det er selvsagt noe vi liker, spesielt når det stort sett utføres så bra. ”Werewolves” begynner med flotte riff og herlig tromming, for så å gli over i et instrumentalt parti hvor gitarene snor seg rundt hverandre som lekne slanger akkompagnert av en forvrengt bass og mer høylytte vokal partier. Låten konverter deretter til et meget atmosfærisk modus med Patrick og Dan McGowan står for virkelig flotte vokalharmonier. Mot slutten blir det mer fart i låten igjen til den rir inn i solnedgangen. Akustisk gitar av det vakreste slaget møter oss på ”Cool Smack” som nok er den låten som er lengst inn i Echolyn sitt vakre musikalske territorie. Det starter forsiktig på ” Will O' The Wisp”, men etter to minutter er det mer tempo, og bassist og trommeslager får virkelig både boltrer seg, og vist hvor dyktige de er. Spesielt må vi gi honnør til Kyle Minnick som på en utmerket måte å styre gjennom diverse skifter i melodi og tempo. Lytt bare til ”Big Al” og trommingen her som ledsager de Frippske gitarlinjene. ”General Winter`s Secret Museum” er en utmerket debut av et svært spennende band. Noe uforløst er det likevel over bandet enda, men de er jo absolutt på vei til å bli meget bra.

www.myspace.com/theteaclub

www.theteaclub.net

01. Werewolves
02. Cool Smack
03. Big Al
04. Castle Builder
05. Purple Chukz
06. The Clincher
07. Will O The Wisp
08. The Moon
09. Ice Clock

Patrick McGowan – Vokal og gitarer
Dan McGowan - Vokal og gitarer
Kyle Minnick - Trommer
Becky Osenenko – Bass

Gjestemusiker,

Tim Gilles - Keyboard på spor

Lindsey Boullt – Composition

Gitaristen og komponisten skreddersyr sin egen stil med temmelig originale fusion og gitar rock legerte låter. Han benytter også middelhavs, østlige og arabiske formspråk, og produksjonen er god og ren, noe som ikke er så underlig da det er dyktige Chris Manning som styrer dette. Skiva starter med klimprende akustisk gitar og mer heftig elektrisk gitar med hes men livlig wah-wah i en ypperlig blanding av malende riff, fusion i Mahavishnu Orchestra ånd, og vidstrakte og svevende melodilinjer. Alt dette innen samme låt! Med musikalske størrelser som Jerry Goodman, Derek Sherinian og Mingo Lewis som medmusikanter blir dette et svært varierte musikalske stuntet mulig. Variasjonens betydning er det åpenbart at Lindsey Boult har forstått at er et smart trekk, og i tillegg klarer han å unngå å bruke fyllstoff, bare nennsomt personlig komponert stoff uten hint av repetisjon. "Chasing the Whirling Dervish" er arabisk ladet i harmonier og struktur, mens det mer østlige gjennomsyrer rolige "Moving Panvishnu" hvor også Jerry Goodman får vist frem sin utmerkede traktering av fiolin. Gjestevokalist Sukhawat Ali Khan synger ypperlig på arabisk på "Call For Peace", som er en tankefull låt med skiftende temaer med gitar og fiolin duett, samt messende sang. I det påfølgende sporet “Bravo Davo De La Torre” leverer trommer og bass en åpning i metall territoriet, for så å overlate scenen til en vakker, melodisk og rolig gitar og fiolin sekvens. Lindsey Boult er en stor gitarist, som for oss blir enda større gjennom sin evne til og komponer musikk hvor gitaren faktisk av og til ”tar plass i baksetet”. Det forteller om stor ydmykhet, og vilje til å la de andre dyktige musikerne få lov til å glitre. Musikere som han sannsynligvis har skreddersydd noe av komposisjonene til! Akkurat det er jo bare spekulasjoner, men etter å ha hørt skiva mange ganger virker dette sannsynlig! For ytterlige å underbygge denne påstanden så samhandles det virkelig bra når det er aktuelt, og skiva fremstår som et trivelig verk med variert, velkomponert og god musikk. Noen øyeblikk på skiva viser at Satriani og Jason Becker må være forbilder for Boult, men han har så absolutt sin egen smakfulle måte å spille på. Kompositorisk klarer han å fremskaffe mange forskjellige stemninger, blant annet slik som at en nærmest kan føle at en sitter på en kamel i ørkenen. En kamel som en ikke helt kan stole på at ikke vil gjøre et utfall og sette av sted i en vannvittig løp. Musikk som gir en slike refleksjoner fremstår for oss som musikk med et klart kunstnerisk uttrykk. ”Composition” er et flott og velspilt album likelig fordelt mellom fusion og gitarrock som fremkaller mange stemninger, og hvor dyktige musikere virkelig får vist sine musikalske ferdigheter i Boults mange ypperlige komposisjoner.

http://www.lindseyboullt.com/

Låt kolleksjonen med et utvalg av rytmene som er brukt!
1. Page Revisited 5/4, 4/4
2. Chasing the Whirling Dervish 12/8
3. Moving Panvishnu 7/8
4. Calling for Peace 4/4 some 6/4, 2/4
5. Bravo Davo de la Torre 4/4
6. Aurora’s Aura 7/4, 9/4, 5/16, 9/16
7. Groovin’ with Stu 4/4
8. Taste of Hate 15/8, 9/8
9. Farewell 4/4
10. Cleopatra’s Third Eye 7/8, 4/4, 7/4, 6/4, 6/8, 9/8, 15/8, 10/8
Lindsay Boult – Diverse gitarer, mandolin og synther
Jerry Goodman - Fiolin
Derek Sherinian - Keyboards
Stu Hamm – Bass
Jermy Colson – Trommer

Gjesteartister:

Jon Herrerra – Bass
Atma Anur –Trommer
Peter Van Gelder - Sitar
Mingo Lewis - Perkusjon
Sukhawat Ali Khan - Vokal

Prophecies Of War - Prophecies Of War

Rock med klare politiske undertoner, og en oppfordring til fredfull sivil ulydighet ikke ulikt Henry Thoreau, Michael Moore og Rage Against the Machine. Musikalsk er det derimot Bitches Brew, Tool, Mars Volta, Miles Davies og Yes som Prophecies Of War har vært i hyllene hos. Philadelphia store musikalske sønn Andrew Hanna er hjernen bak prosjektet Prophecies At War, som er et multimedia konsept likelig fordelt mellom teater og musikk på konsertene. På scenen er bandet kledd i svart og noen gigantiske skjermer viser sekvenser fra politiker og kriger, og visualiserer krigens redsler og meningsløshet gjennom tidene. Det hele er delt i to, og første del er viet Dwight Eisenhower, mens den andre tar for seg George W. Bush. Nå er det ytterst viktig å ile til med å si at musikken til Prohecies Of War så absolutt står på egen ben, og at staffasjen kun er der for å understreke budskapet. En total avsky mot krig og de politiske krigshisserne, og et håp om at vi kan lære av denne galskapen. Som tonefølge til konseptet er det ofte en temmelig eksperimentell musikk, som med sin repetitive natur er svært suggererende og spennende. En jazzrock hvor Hanna sin elektriske saksofon ofte fører an, mens Art Franklin sine brett står for mye av soliene. Noen spacy mellomspill sørger for en 70 talls følelse, mens musikken med varierte virkemidler presenterer den medtatte menneskeskapte galskapen som krig tross alt er. Musikalsk kan vi ane slektskap med tidlige tiders Soft Machine, men musikken er også krydret med 70 tallets tyske fusion, og spesielt Embryo sin musikk er relevant i så måte. Noen ganger bygger det seg opp til en crescendo av lyd, mens andre ganger holder det seg nede i mørke dalbunner. Noen partier er lettere atonale og frisker opp, mens tidvis spastiske trommer også gjør sitt for å skape et vitalt uttrykk. Tross en viss dose villskap er det alltid en viss struktur som inneholder nok melodiske og musikalske kvaliteter. Alle låtene har rikelig med særpreg og kvalitet og skiva fremstår som en jazzrock sak med store kvaliteter og et krystallklart budskap.

1. Introduction – Act
2. In The Beginning
3. Profit-C
4. Attack
5. In The Morning We Cry
6. Introduction - Act II
7. Send Us Your Children
8. War
9. In The End

Andrew Hannah – Saksofon og synther
Art Franklin – Keyboards, piano og orgel
Charlie Heim – Trommer
Brahm Genzlinger – Gitar
Matt Cusack - Bass

Ethan Brosh - Out Of Oblivion

www.Ethanbrosh.com
www.myspace.com/ethanbrosh
1. The Hit Man
2. Night City
3. Downward Spiral
4. Blast Off
5. Ancient Land
6. Illusion
7. In A Sentimetal Mood
8. Blade Runner
9. Last Hope
10. Bach Prelude No. 4 From "Lute Suite" In E Major
11. Affliction

Ethan Brosh – Gitarer og keyboards
Mike Mangini – Trommer på 1,2 og 5
George Lynch – Gitarer på 3
Greg Howe – Gitarer på 9
Jessy Bullet – Gitarer på 7 og programmering
Joe Stump – Gitarer på 5
Demian Arriaga – Perkusjon
Eyal Freeman – Bass på 1,2 og 5
A.C. Black – Bass på 3,7,8 og 9
Yuval Golibroda - Keyboards

Shadow Mignon - Midnight Sky Masquerad

Shadow Mignon er å betrakte som en såkalt supergruppe, men det viktigste er som alltid at musikken er bra og da teller ikke meritterte navn det minste. Uansett så er bandet Henning Pauly sitt hjertebarn, og han er kjent fra Framework og sitt samarbeide med James LaBrie og Sebastian Bach. Ideen til Shadow Mignon kom da mr. Pauly lyttet til noen klassiske metall skiver, og lysten til å gjenskape slik musikk meldte seg for fult. For å få en vokal som stod til prosjektet ble Juan Roos hyret som vokalist, og Stephan Kernback skulle stå for keyboardakrobatikken. Resten bestemte Henning Pauly seg for å takle selv. Resultatet er et album fylt med middels til harde metall låter, og kontrastert med noen ballader som er farlig nær AOR med unngår den sumpa med en hårsbredd. Så veldig spennende blir det aldri, og den som skal finne noe nyskapende skal jammen ha en god lykt til å lyse med. Greit håndverk er allikevel aldri å forakte og det er nettopp hva Shadow Mignon leverer og ikke noe mer. Rett nok begynner det svært bra med tøffe riff og masse spennende på ”A Dragon Shall Come”. Her får vi også hørt hvor bra Juan Roos kan låte med et spor som nærmest er skreddersydd for hans vokale talent. Soloene er flotte og keyboardene er der og utfyller lydbildet men spiller aldri noen hovedrolle på skivas beste låt. Også de to påfølgende låtene er brukbare, men når tredje låt ”Midnight Sky Masquerad” toner ut, så er det slutt på moroa og vi er så absolutt tilbake i hverdagen. Den obligatoriske balladen dukker opp med ”Goodnight Boston”, og det er en svært lite sjarmerende låt som burde forblitt i Pauly sine arkiver og samlet støv. Låt på låt som er fort glemt seiler så forbi og lar oss tilbake totalt upåvirket selv med all sin retrofølelse eller nettopp derfor. Rent lyrisk blir vi pinlig berørt når klisjeer som ”for metal we will die” o.s.v mer er standard enn unntakene. Skiva har brukbar lyd, og det ligger sikkert enormt mye arbeid bak, men vi lar oss bare ikke fengsle av musikken. En musikk som nok passer best for de mest ihuga metall fans skulle vi tro.

www.henningpauly.com
http://www.myspace.com/shadowsmignon

1.A Dragon Shall Come
2.A Slave To Metal
3.Midnight Sky Masquerade
4.Goodnight Boston
5.Darkness Comes To Light
6.A Beast Abandoned
7.I Will Never Ever Stop
8.All Hail The Warrior
9.Kingdom Of The Battle Gods
10.Spirit Of The Elves
11.No Metal Son Of Mine
12.Out Of Control
13.Midnight Sky Masquerade (akustisk)

Juan Roos – Vokal
Henning Pauly – Gitarer og komposisjoner
Stephan Kernbach - Keyboards

Outgunned - Vol. I Answering The Ceaseless

I 1997 startet Outgunned som et band med en ordinær besetning, men etter uttalige besetningsskifter og to album i belte ble det et enmannsprosjekt. Etter at kollegaene forsvant til collage og annet var plutselig Andrew Saunders ensom og forlatt tilbake i bandet. Heldigvis så hadde han diverse ideer til ny musikk, og med tiden var det så mye som to timer musikk klar som ble fordelt på 21 spor. Dette var nok til en dobbel CD, og ”Vol. I Answering The Ceaseless” er første utgave av denne kolleksjonen. Saunders kaller selvmusikken for ”Hard Art Quasi Prog”, og er musikalsk i nabolaget til Pedro The Lion, Anathema, Soundgarden, A Perfect Circle, Kings X og Porcupine Tree. Bortsett fra hjelp til bass på to spor har Saunders møysommelig spilt inn all musikken selv med hjelp av to dynamiske mikrofoner, en Tascam 4-spor og PC. En formidabel jobb, men utført med stor kjærlighet til musikken, og en evne til å lage musikk med skiftende stemninger. Låtkolleksjonen er velsignet med en stor variasjon, og mannen har et åpenbart talent for å smi gode låter. Produksjonen er temmelig primitiv, og med bare to mikrofoner hvorav en bør brukes til vokal blir det lett husmannskost lydmessig. Vokalen er jevnt over alt annet enn god, og ødelegger en del av stemningen på skiva. Når også trommeslageren er en PC lider musikken av det. Lyrikken er veldig ok, med sine selvgranskende tanker og mange følelsesmessige aspekter, så det er virkelig synd at dette ikke kan komme til uttrykk med en anstendig produksjon. For det er mye spennende på skiva, og en fin atmosfære men rikelig med tyngde og fylde. En del progressive elementer er det også, selv om det ikke finnes keyboard på skiva, ikke ekstreme musikalske tablåer og annet fra en mer ordinær prog kontekst. Fokuset er på god låtskrivning hvor sterke melodier og arrangementer spiller førstefiolin. Best låt er ”House Of Cards” som er en nydelig sak med skarp og inderlig lyrikk. Visse metall og indieelementer er det lett å spore, men dette er ikke dominerende men heller å betrakte som musikalsk krydder. ”Vol. I Answering The Ceaseless” er ei skive med masse sjarme og varme, men med nevnte svakheter noe om vi har et noe ambivalent forhold til verket.

http://outgunnedonline.com/

1. WTCBS (4:34)
2. Beyond Myself (6:05)
3. Love Crimes (6:55)
4. History Revisited (8:14)
5. A River Once Flowed (5:22)
6. Rain Schtick (5:19)
7. Amaterasu (5:18)
8. Broken State (6:32)
9. House Of Cards (4:07)
10. The Pendulum's Sway (6:48)
11. Earn Your Wings (4:45)

Andrew Saunders – Det aller meste på skiva

Melodramus – 30 Silver Pieces

Progmetall fra mormonenes hovedstad Utah, men det er likevel et mangfold av musikalske retninger gruppa syr sammen på ”30 Silver Pieces”. Metall selvsagt, men også synthpop, jazz, pop, rock, prog og powerrock speiles i uttrykket til Melodramus. Et uttrykk som gjennom årene har blitt kraftig forbedret og raffinert med nytt personell og med en økt rutine og nyetablert spilleglede. En glede over å kunne eksperimenter og hygge seg med rytmikk og melodikk som forsøker å skape noe egenarted som vi ikke nødvendigvis har hørt før. På voksne 70 minutter og tjuesyv sekunder får bandet boltret seg, og gis rikelig anledning til å vise hva de er gode for. Med masse engasjement, talent og energi kommer de opp med ei skive som er full av innfall som langt på vei lykkes. Den ellers så sidrumpa progmetall sjangeren får i alle fall et friskt tilskudd, og låtene rocker virkelig i sin melodiske kontekst. Musikalsk er det meget habile musikere i Melodramus, og med Zakkary Hale sin gode stemme som er førende element blir det kort mellom høydepunktene. En musikalsk know-how gjør at skiva blir svært hørbar og catchy, men også røff nok til at det ikke blir for meningsløst melodiøst. Rytmeskiftene er mange men utføres med en intensitet og selvfølge som gjør at de virker svært naturlige. Det er faktisk ikke enkelt å påvise hvilke musikalske kilder Melodramus øser fra da det mer er selve det musikalske idiomet enn noen enkelt gruppe som er kilden. Slikt blir det lett særpreg av, og det nyter bandet godt av, da enhver kritikkløs kopiering unngås. Selvsagt kan selve idiomet vær gjenstand for nesegrus og altoppslukende kopiering, men bandet har for stor integritet til slik at dette aspekt faller på sin egen urimelighet. Forvrengte gitarer får vi selvsagt, men også synthene og keyboardene integreres på en måte som viser bandets musikalske modenhet og ikke minst progressive talent. ”30 Silver Pieces” er ei høyst hørbar skive som ikke akkurat fornyer progmetall sjangeren, men kommer opp med et verk som helt klart havner godt opp i det øvre tredjedelen hva kvalitet og lyttbarhet angår.

http://www.youtube.com/watch?v=xqg0mZqP5tg

01.30 Silver Pieces (04:52)
02.Return (03:52)
03.Fly Away (04:10)
04.Lillium (04:34)
05.Touch Of Light (04:35)
06.Reflection (Solitude) (04:10)
07.Song Of Hope (04:57)
08.HALO (04:08)
09.Soundtrack (04:43)
10.Simple Words (03:40)
11.Bringin' It Down (03:38)
12.Angel's Landing (05:10)
13.Of Earth Inside (05:55)
14.Ocean Eyes (12:03)

Mikey Collard - Bass
Zakkary Hale - Vokal
Andrew Hopkins - Trommer
The Rose Phantom - Keyboards

John Orr Franklin – Transformation

Reklamen forteller at John Orr Franklin lager musikk som er som om Tom Petty møter Pink Floyd, og det er raspende vokal på en seng av symfonisk rock med melodiske gitarer og frodige ambiente synther. Nåvel, faktum er at dette er skive nummer to fra denne artisten, og at forrige ”Pathway” fikk meget god mottakelse blant kritikerne verden rundt. Akkurat det er en liten overdrivelse da promoteringen ikke var særlig stor fordi John Orr Franklin ruget på så mye musikk som han bare måtte i studio for å få festet til en mastertape. Studio er i hans tilfelle hans eget i Austin Texas, og Mr. Franklin har stått for det meste i den sinnsyk store utfordringen det er å lage et album. Et album som speiler John Orr Franklin sin brede musikalske smak, og med et knippe svært talentfulle musikere som spiller på ”Transformation”. Visse hentydninger til Jimi Hendrix har ”Kiss The Sky” men med en saktere atmosfære, og noen flotte akustiske gitarmanøvrer. En slags Pink Floyd med kraftballade kan musikken som brettes ut her kalles, og med en del lekre detaljer fra gitarene på kjøpet. Litt new age følelser fremkaller ”Dance Till Three” i begynnelsen, men tøfler snart inn i et mer ballade modus. Ordet dance i tittel er en tanke misvisende da låten neppe egnet for den slags aktivitet. Låten viser igjen hvor uhyre dyktig Franklin er til å traktere gitarene, og han beveger seg til og med i et jazzterreng her. Litt reggae krydder er ”Disappear (Only One World) utstyrt med, men dette vaskes fort vekk av mer heftige saker. Temmelig rocka stoff åpenbarer seg så i en låt som er blant albumets bedre. På ”The Flow” får trommis Rob Palladino vist sine evner, og denne instrumentale låten og atter er en gang gitaren viktigste bidragsyter i all sin prakt og dyktighet. Tittelsporet er en sterk låt hvor Franklin får vist sin Gilmour inspirerte side, mens albumets andre absolutte høydepunkt er ”Summer”. En låt som har svært god vokal og er en virkelig knallperle. Noe trist er det at av en eller annen grunn så er bassen temmelig begravd i miksen, og en slik skjebne for et så viktig instrument gjør at skiva mister noe av gløden. I tillegg er vokalen noe kjedelig til tider da den ikke er variert nok og kjører i samme modus på litt for mange spor. Likevel hindrer ikke dette ”Transformation” i å være ei skive med mye talent og variasjon som mange nok vil ha glede av å putte i spilleren sin. Hardtarbeidende musikere som kommer opp med gode melodier og spennende ideer kan vi alltid låne øret til.

www.johnorrfranklin.com
http://www.youtube.com/user/johnorrfranklin
www.myspace.com/johnorrfranklin

1 For the World to See
2 Dance Till Three
3 Kiss the Sky
4 Disappear (Only One World)
5 Flow
6 Transformation
7 The Dove
8 Summer
9 Chrysalis
10 True to You
11 This Day

John Orr Franklin – Vokal, gitarer, keyboards og bass
Roberto Palladino – Trommer, perkusjon og bakgrunnsvokal
Josh Batschelet - Bass
Brandon Aly – Trommer og perkusjon
Kris Mathesen – Bass og perkusjon

French TV – This Is What We Do

Denne kvartetten fra Louisville i Kentucky har holdt på helt siden 1983, og er en temmelig godt bevart hemmelighet for de fleste skulle vi tro. Årsaken er at musikken de forretter ikke akkurat er enkel å forholde seg til der den vaker en plass mellom Zappa, Happy The Man, Samla Mammas Mana, Soft Machine og National Helath for å nevne noen. Samtidig er musikken ikke så utilgjengelig som enkelte andre band som er i det mer eksperimentelle segment. Noen beskriver French TV som en hybrid av RIO, Canterbury, fusion og galskap med varierte fragmenter fra skive til skive av diverse andre stilarter. Uansett hvilket album av French TV du måtte ha, så får du faktisk unik musikk, og det er det ikke alle musikere som kan skryte av. Musikk slår deg som frisk, vital, tilbakeskuende, men likevel med en klar tanke om å blande inn samtid i fortid og forene dette til et hele. Bandet er ledet av bassisten Mike Sary, men er et kollektiv hvor samhandling er i førersetet, og uansett hvor dyktige de er på sine respektive instrumenter gis det aldri rom for selvdigging. Til det er nok justisen i bandet for streng, selv om de åpner opp for og uttrykk seg både med det strengt arrangerte til å gi mer frie tøyler i form av en viss løssluppenhet. Likevel virker det som French TV har stålkontroll på musikken sin, og med så sterke melodilinjer er ”This Is What We Do” er fornøyelse å høre på, og utrolig nok er det mye nynnbart her! Produksjonen har sine mangler, og coveret er rett og slett fælt. Viktigst er det at musikken er bra, viljen til å ta sjanser tilstede, og stor grad av egenart og identitet er det samme.

1. Colorless Green Ideas Sleep Furiously (10:19)
2. Ska Face (8:24)
3. My Little Cicada (11:48)
4. Look at the Bears (8:10)
5. Theme from ESPN X-treme (13:01)

Mike Sary – Bass og vokal
Warren Dale - Keyboards, blåsere, treblåsere og trehammer
Chris Smith – Gitarer, fiolin og eksotiske strengeinstrumenter
Jeff Gard - Trommer

Gjesteartister,

Steven Dale – Trompet på 1 og 2
Pam Thompson - Trombone på 2
Paolo Botta - Keyboards på 3

Robert Beriau – Selfishness: Source Of War And Violence

Quebec`s multiinstrumentalist Robert Beriau med en sekstifem minutter og atten sekunder lang skive her, hvor den symfoniske fanen vaier friskt. Talentfulle Beriau er åpenbart inspirert av de mer eklektiske progbandene fra USA. Denne retningspåvirkningen sørger for tidvis feiende flotte, men også ganske røffe musikalske tablåer med heftige gitarer rimelig sentralt. Synthene tilfører nødvendige musikalske rammebetingelser, og Beriau sitt fokus er å lage fantasifulle, aggressive og friske melodier hvor ofte en spenstig dramaturgi smis inn i den musikalske veven. Beriau er for øvrig til daglig å finne bak brettene i det svært dyktige progbandet Qwaarn. ”Source Of War And Violence” er ei skive som er temmelig forskjellig fra debuten, hvor det var betydelig mer laid-back musikk og uten vokal. En vokal som for eksempel på låten Agoraphobia” er nesten over i growle og/eller forvridd vokal, og det låter ganske flott så lenge det ikke overdrives. Tematikken på skiva er egenkjærlighet, og hvilke former disse kan opptre i. Som en logisk slutning er det fokus på hvor mye pine og problemer slik atferd kan ha på personer, samfunn og miljø. En svært viktig tematikk dette her, og et godt eksempel på at musikk utmerket vel kan ha en samfunnsengasjert og reflekterende påvirkning. For å bevise at det er samsvar mellom liv og lære, gir Robert Beriau to dollar av vært solgte eksemplar til veldedighet. Komposisjoner og arrangementer er i øverste divisjon, mens vokal og produksjon definitivt er lengre ned i seriesystemet. En tidvis flat produksjon gjør sitt til at noe av glansen svinner på ellers svært gode låter, og for eksempel så blir stemningsfulle øyeblikk noe forringet. Vokalen er heller medioker, men ikke dårlig. Årsaken til at Beriau selv velger å synge er at han føler en slik nærhet til konseptet. Disse ankepunktene trekker ned, men det er ellers så mye bra musikk på skiva at vi til dels formidles av dennes fortrefflighet. En såpass ambisiøs heavy prog med et vist utfall mot jazz som denne skiva gestalter, låter både fornøyelig og forfriskende. Albumet starter med en nærmest symfonisk progmetall stemning, og alterneres flott med tidlige Pink Floyd vibber og industrial som flyter samstrøms. “Terrorism: A Two Actors Play” tar opp tråden fra ”Agoraphobia”, og betoner det symfoniske elementene. Mye nifse gitarer får vi på ”Blind Hearth”, hvor også oppfinnsomme lag på lag av synther og perfekte harmoniserte akustiske gitarer understøtter, og skaper en ytterst nyansert og storslått lydbilde. På tross av påtalte mangler er dette albumet så sterkt og med så mye raffinement at det bør befinne seg i enhver seriøs musikalsk samling.

http://www.robertberiau.com/

1. Agoraphobia (5:45)
2. Terrorism: A Two Actors Play (4:53)
3. Blind Heart (9:47)
4. Last Call for a Change (6:31)
5. The Rats Leave the Sinking Ship (4:05)
6. Self-contempt Behavior or Social Poverty (7:48)
7. Time Fracture (5:51)
8. Toughts Are Not Enough (4:01)
9. Homeless (If Only!) (6:09)
10. Hoping on the Next Generation (10:28)

Robert Beriau - Piano, keyboards, synther, akustisk og elektrisk gitar, bass, perkusjon, fløyte og vokal
Catherine Denis Gagnon – Bakgrunnsvokal på 9
Elad Fish – Trommer på 4, 6, 8 & 10
Lee Levin – Trommer på 1

Circa – HQ

Circa mønstrer egentlig et såkalt stjernelag av veteranmusikere, men det betyr ikke at musikken blir bra fordet. Den første skiva ”Circa” som kom i 2007 vare en inspirert sak, som på mange måter kunne glidd greit inn i Yes katalogen, da musikken lå tett opp til nevntes musikk. Akkurat det var ikke så unaturlig da både Billy Sherwood, Tony Kaye og Alan White har fortid i Yes. Nå er Alan White erstattet med Jay Schellen, og både han og kompanjongene er dyktige musikere. Dette har de åpenbart stor glede av å vise på ”HQ”, og teknikk og flinkisfaktoren er derfor bærende elementer. Slikt blir det ikke stor musikk av, da samhandling, spilleglede og gode melodier er et absolutt must for å avleiere god musikk. Her er det en stor mangel på gode musikalske ideer og melodier, og musikerne virker svært fokusert på å vise hvor dyktige de tross alt er, men det høres stort sett patetisk ut. AOR krydret prog med et anonymt – veldig ” konstruert” -låtmateriale hvor også arrangementene er temmelig bleke. Med såpass dårlige ingredienser er det ikke lett å lage god musikk. Når så også musikerne virker å være lettere uinspirerte og det nærmest blir en øvelse i å pakke inn minst mulig triggende og mest mulig forutsigbar musikk. Da, ja da blir skivas 65 minutter nærmest en prøvelse, og et altfor godt eksempel for hvor dårlig prog relatert musikk kan være. Å styre langt unna denne skiva er vår sikkert ikke særlig overraskende konklusjon.

http://www.circahq.com/
http://www.myspace.com/circahq

1. If It's Not Too Late (10:50)
2. Haun Solo (1:18)
3. False Start (5:08)
4. Chasing After Ghosts (7:05)
5. Set To Play (1:49)
6. Ever Changing World (4:18)
7. We Can Last (9:16)
8. Twist of Fate (5:17)
9. All Intertwined (7:29)
10. Remember Along the Way (12:36)

Billy Sherwood – Bass og vokal
Tony Kaye - Keyboards
Jay Schellen – Trommer, perkusjon og vokal
Jimmy Haun – Elektrisk og akustisk gitar og vokal

Fun Machine – Sonnenhuhn

Eklektisk prog fra USA med passelige doser humor, energi og det innovative. Avant garde møter rock og forenes og foredles til en forfrisket og revitalisert musikk som også er mulig å komme ”under huden på”. Altså selv om det er tidvis komplekst og smått snålt, er musikken tålig tilgjengelig uten at en trenger å streve livet av seg, men helt enkelt er det likevel ikke. Dette er antakelig et sunnhetstegn, og viser at Fun Machine evner og nå frem til publikum selv om det kreves mer strev enn fra mer ordinær musikk for å finne koden her. Mars Volta sin opprørske energi og utstrakte bruk av synther og effekter springer oss i hu, men også Make A Rising sitt univers er i det minste i nabolaget rent musikalsk. Et nabolag hvor avantrock faktisk trives temmelig bra sammen med skruddepop elementer. Her er det en velsmakende amalgam av stilarter, tempo, lydstyrke og stemninger som hindrer at det hele blir ordinær og stagnert musikk. Tvert om det rimelig spennende og triggende musikk som også er humørfylt og dynamisk. Kreativiteten er nesten i overkant stor, og det er helt klart musikk som vi aldri har hørt noe liknende til før. Likevel er Fun Machine tro mot sine kjerneverdier i form av psykedeliske musikk, prog og meget eksentriske og odde pop elementer. Dette får vi til fulle demonstrert på albumets beste spor ”Family Vapor”, som også er den desidert lengste låten. Mange bisarre, fantasifull, spennende og vakre øyeblikk flimrer forbi i en kavalkade av kreativitet, og det hele bindes sammen så elegant at det høres ut som en låt og ikke femten fragmenter kastet sammen. At musikken til Fun Machine kan være vond å få tak på for enkelte er helt klart, men det skal vanskelig gjøres og ikke synes det er temmelig tøft og artig. Nå er jo ikke disse to elementene nok til å skape stor musikk, men musikken er også velarrangert og velanrettet at den absolutt holder mål. Alt i alt er dette et album som går langt utenpå mye av den fantasiløse musikken som det produseres uhyre mye av i dag, og et album for de som vil ha noe nytt.

http://www.myspace.com/funmachine

http://www.bnssessions.com/bands/funmachine.html

1. Sun Chicken 1,50
2. Blok People 9,05
3. Liquid Pants 5,59
4. Lost In Glascow 2,57
5. Blok 1 4,50
6. Flaking Reality 1,43
7. Family Vapor 15,15
8. Ropeswing 3,37

Johnny – Keyboards og vokal
Wetzel – Gitar, bass og vokal
Renee – Bass og gitar
Colin – Trommer og perkusjon

Daniel Gauthier – The Wish

Siden Daniel Gauthier var liten har han drømt om å lage dette albumet. Et album som skulle høres ut som et band, men hvor han står for absolutt alt av det ferdige produktet. I tillegg er ”The Wish” hans tredje skive, og faller sammen med Gauthier sitt 35 års jubileum som låtskriver innen prog. Musikken som serveres har sine umiskjennelige røtter i 70 tallet. Yes, Genesis og Pink Floyd er mest fremtredende, men ”The Wish” er forrettet slik at det ikke blir påtrengende likt. Kritikerne var i alle fall meget positive ved forrige album ”Above The Storm”, og roste Daniel Gauthier for et potent og velsnekret uavhengig produsert album. På denne skiva gjenskaper han presentasjonen, og klarer faktisk å komme opp med et verk som låter virkelig bra. Noe snilt er det, men det er dyktig utført, og instrumentene står ypperlig til hverandre, og samspillet er faktisk upåklagelig! En skal ikke ha stor evner til å gjette for å ha en magefølelse på at skiva har generert uhyggelig mye arbeid fra herr Gauthier. Han har falt for fristelsen til å lage musikk som er temmelig multilags, men det hele forrettes på en måte som gjør at det ikke låter kunstig. Til det er Daniel Gauthier for kreativ, og varme, harmoni, og melodi preger komposisjonene. På ”The Clock” er det en sprudlende og artig synthbruk, og en spenstig tonalitet som beriker en ellers bra låt. En temmelig lang reise inviteres det til på i ”Once In a Time” med sin vakre og innsmigrende vokal. Omtalte reise er til der hvor stjernene bor, og det er en spacy og grådig fin låt. Gauthier sine evner som gitarist viser ”The Wish” (part I), som også har bassriff som er herlige og catchy. ”The Wish” er et verk i klassen for mer avbalansert og rolig musikk. Vakkert stort sett, og med nyanser i musikken som er så subtile at skiva må surre og gå noen ganger før en kan forvente å få musikalsk bingo.

1. The Wish (PartI)
2. The Clock
3. Just For A While
4. Broken Wings
5. Axis Of Men
6. Once In A Time
7. Song For Them
8. The Wish (Part II)

Daniel Gauthier – Akustisk bass, elektrisk gitar, keyboards, programmering og vokal.

Karcius – Episodes

Kanadierne sysler her på deres tredje skive med musikk som blander jazz, world music og rock på en finurlig og selvsikker måte. Totalt instrumental men variert og særdeles velspilt av musikere som alle er universitetsutdannet. Teknikken bør være i boks, men når så det hele utøves med varme og innlevelse, og det å formidle er en tilnærmet ryggmargsrefleks, da kan det bli musikalsk dynamitt. Alle fire musikerne får sjansen til å vise sine tekniske ferdigheter på ”Episodes”, men heldigvis uten å påføre musikken skader! Dette fordi det ikke er snakk om egotripp, men forestillinger som er perfekt integrert i komposisjonen. Blant disse komposisjonene er virkelig gode ”Incident” som er en smittsom låt idet den avspiller seg i hjernebarken lenge etter låten er ferdig. Svært mye spansk krydder gjør susen, og den supre akustiske gitaren introduserer flamenco rytmene. Her gis det også plass til lekre strengearrangementer, grand piano og mye annet smakfullt. Nevnte grand piano utsmykker forøvrig mange av låtene med sin klassiske tilnærming. Tross dette er rock følelsen aldri langt vekke, og Simon L'Espérance traktering av gitaren kan til og med gjøre en lysten på litt real ”head-banging”! På ” Elements I: Submersion” er det drivende hardrock på menyen, mens ”Purple King” og “Elements II:Sol” har en fet og råtøff sound. Enda tøffere er faktisk grand piano riffene på ”Purple King” hvor Mingan Sauriol spiller på de laveste oktavene!! Det får en ikke høre ofte, og viser bandets progressive og eventyrlyste sider. Karicius motto er ” å utvikle forskjellige musikalske ideer og og utforske diverse stilarter for å skape en overraskende og diversifisert musikk”. Jeg føler de lykkes svært godt med dette, og synes ”Epsiodes” er så nær opp til et mesterverk som det er mulig å komme uten å være det! Overveldende og makeløst, og bedre instrumental finnes vel knapt?

1. Elements I : Submersion (9:45)
2. Elements II : Sol (8:38)
3. Elements III : Combustion (12:23)
4. Incident (8:39)
5. Levant (2:26)
6. Purple King (7:35)
7. Racines (8:54)

Simon L'Espérance – Elektrisk og akustisk gitar
Dominique Blouin - Bass
Thomas Brodeur – Trommer og perkusjon
Mingan Sauriol - Hammond, Fender Rhodes, grand piano og synther

Soniq Music – The Prisoner

Larry Begigno er Soniq Music som lager prog med mye pop eller omvendt. Pent og pyntelig flyter musikken av sted uten å engasjere så voldsomt. Begigno skal ha ros for å samle på gammeldagse keyboards, og å anvende disse når han lager musikk. Det tilfører varme til musikken, mens altså den overdreven popflørten tilfører for mye svada. En svada som vi føler suger essensen ut av musikken og gjør at egentlig fengende og iørefallende låter får noe patetisk over seg. De første låtene er ikke særlig patetisk, og heller ganske interessante men så går det hele på tomgang og ideene er oppbrukt, og da er det trygt og godt å styre inn i et popfarvann som vi føler er temmelig lite engasjerende. Følelsen av å ha hørt det fra før med marginale forskjeller sniker seg også inn bakveien utover på skiva. Slikt blir en ikke vennlig innstilt av, og kanskje så blir en ubevisst overdrevet negativt innstilt. Dermed er tiden innen for å tilstå at ”Sonic Symphony” har noen majestetiske symfoniske elementer og non grandiose moog fanfarer, mens de harde riffene på ”Johnny The Waffle Man” varmer og er ganske så tøffe. ”Birds” har noen meget spenstige og esoteriske elektroniske utflukter, og keyboardene på ”Ancient Hierglyphics” er faktisk virkelig spennende og givende og her står bretten for snakkinga. Givende er definitivt ikke albumets flørting med AOR, og det er med å gjøre materialet temmelig forutsigbart. Larry Benigo er nok et musikalsk vidunder, men det fører nødvendigvis ikke til god musikk. God musikk meisles ofte ut av unik samhandling, og når en mann gjør alt har dette lett for å merkes. Når så også denne mannen tilnærmer seg et kommersielt aspekt så har det lett for å bli et temmelig vassent musikalsk stoff. Ganske trist dette egentlig for med noen dyktige medmusikanter og vilje til å ta flere sjanser og lager mer eksperimentell og eventyrlysten musikk, så kunne dette meget vel blitt bra. Slik det fremstår nå er det for ofte heller uinteressant og lett å glemme.

http://sonicmusic.net/

1. I’m Falling Down (4:29)
2. Closer Than We’ve Ever Been Before (3:57)
3. Please Do Not Lock The Door To Your Heart (6:50)
4. The Prisoner (6:28)
5. Johnny The Waffle Man (4:46)
6. Birds (4:38)
7. (Rodney) The Pelican From Pluto (5:00)
8. I Know You Love Me (4:16)
9. Sonic Symphony (5:20)
10. Ancient Hieroglyphics (6:48)
11. Nothing That You Said (3:45)
12. The Unknown Lover (5:14)
13. Chasing My Tail Again (2:32)
14. I See Paradise (3:58)

Larry Beningo – Alle instrumenter

Gjestemusiker;

Tony Melita – Gitar solo på”I Know You Love Him”.

Karma To Burn – Karma To Burn

Dette er ei legendarisk og ganske original skive fra bandet som kom fra Hicksville i West Virgina. Nå er det tid for reutgivelse, og dette er musikk som fortjener å komme frem til nye ører, i kontrast til mye av det andre som gis ut på nytt. Selvtitulerte Karma To Burn er meget bra hardrock som er utfordrende og energisk, og i tillegg også har noe så viktig som en passende dose med humor på agendaen. ”Bobbi, Bobbi, Bobbi -- I'm Not God” og “Waltz Of The Playboy Pallbearers” er eksempler på det sistnevnte, og når teksten i tillegg er temmelig kryptisk så blir det riktelig festelig. Karma To Burn var før denne skiva er instrumentalt band, men ble nødt til å ta med en vokalist for å få platekontrakt. Vokalisten Jason Jarosz ble så tryllet frem, men fikk en høyst sekundær rolle på skiva, og det er bra da han i beste fall er en temmelig ordinær sanger. Akkurat det er det temmelig delt meninger om, men vi står på vårt uansett. Virkelig bra er derimot definitivt riffene til bandet, som er metalliske og transaktige, og har fått mange kjennere til og virkelig heve øyebrynene. Enkelte hevder at bandet står for en egen sjanger, og den kalles ørkenpsykedelisk rock. Nåvel, akkurat det sier ikke så mye, og det viktige er at bandet på denne skiva kommer opp med tolv låter som er energiske, originale og fulle av særpreg, men som med fordel nok kunne vært litt varierte. Det blir rimelig kjapt åpenbart når en hører denne skiva at Karma To Bun er et instrumentalt band, og det ble de da også i resten av karrieren. Metal Mind som har stått for relanseringen virker å ha gjort en god jobb i det lyden er ganske bra, og produksjonen virkelig er flott tilpasset bandet uttrykk. Visse dronerock og stonerrock tendenser har bandet, men er ganske tro mot sin egen hardrock som ofte er både fet og interessant. Når noen av låtene heter ”Six” og ”Eight”Karm o.s.v. skyldes dette at bandet når de produserte musikk kalte de den første låten ”One”, så ”Two” o.s.v. En rimelig eksentrisk oppførsel som plateselskapet ikke ville finne seg i, men selvsagt så klarte bandet å lure med noen av de opprinnelige titlene! Karma To Burn er ikke noe mesterverk, men absolutt ei skive som fortjener å bli dratt frem fra glemselen, og bli hørt av folk som tidligere ikke har hatt muligheten til dette.

1. Ma Petite Mort
2. Bobbi, Bobbi, Bobbi-I`m Not Gog
3. Patty Hearst`s Closet Mantra
4. Mt. Penetrator
5. Eight
6. Appalanchain Woman
7. Twenty Four Hours
8. Six-Gun Sucker Punch
9. Thirteen
10. (Waltz Of The) Playboy Pallbearers
11. Twin Sisters And Half a Bottle Of Borbon
12. Six

William Mecum- Gitar
Rich Mullins – Bass
Chuck Nicholas – Trommer
Jason Jarosz - Vokal

Gnaw - This Face

Det er multiinstrumentalisten Carter Thornton som styrer den soniske galskapen til Gnaw slik at det slik at bak det tilsynelatende kaoset er det struktur. Gnaw strekker sangformatet til de ytterste grenser, og er helt på grensen til det totalt syke og forvridde. Støyen til Gnaw tilføres også doom, nedsotet industrial og et røvertokt inn i svartmetall. Til sammen blir dette ekstremt og dette er definitivt for de få, og ikke for de store massene. Skal er få noe ut av denne musikken må en stille med helt blanke ark hva gelder å være forutinntatt, og en stor porsjon tålmodighet. Provoserende musikk er et mildt ord for musikken på ”This Face”, som er et pionerverk for folk som liker musikk som er skurende og ubehagelig og som ikke frykter noe totalt nytt. Bandets evne til å holde på lytteren er basert på alle inntrykkene og innfallene de rader opp, og som ofte er det både fascinerende og frastøtende. Det blir likevel aldri aktuelt å bruke stoppknappen aktivt fordi det er såpass mye finurlig som tilflyter støyen under den musikalske ferden til Gnaw. Rytmiske repetisjoner, en melodi som strever for å komme opp til overflaten for å få luft, eller et fragment av en bearbeidet lyd er noen eksempler. I tillegg har vi det vannvittige bidraget fra Alan Dubin, som tilfører musikken en egen dimensjon. Den godeste Dubin er hos Gnaw til og med mer besatt en han var når han herjet med Khanate for en tid siden. Allerede på ”Haven Vault” får vi føling med primalskrikene til Dubin, en låt som er en pulserende og støyende sak. Terroriserende og ubehagelig men også fullstappet med ren og skjær ”horror movie” lyd, men også ytterst fascinerende i all sin heslighet. Tilsynelatende uendelige berg av støy finnes på ”Talking Mirrror”, hvor også Jamie “The Bog” Sykes sin beinharde tromming regjerer låten. Soniske manipulasjoner og en ny dose galskap fra Dubin sørger for en svært groovy industrial låt med en noe spesiell lyrikk. “Stare into the face of scum, dead behind the eyes” og “Hey, floor, meet this dirty freak” og “Now it’s time to end Bleed out enemy” er noe av det vi kan forlyste oss med her! Gnaw er så absolutt ute etter å knuse alle kjente musikalske landskap, men det er også åpenbart at dette ikke er noen noviser i faget! Til det er det for mye finesse i det musikalske håndverket, og for stor dyktighet i utførselen. ”This Face” er sonisk masochisme, ekstremt ubehagelig, ofte en tortur for øret, men på en merkelig måte så risikerer en å bli fanget av denne musikken om en ikke er forutinntatt da.

www.myspace.com/gnaw666

01. Haven Vault
02. Vacant
03. Talking Mirrors
04. Feelers
05. Backyard Frontier
06. Watcher
07. Ghosted
08. Shard
09. ByF (reprise)

Alan Dubin – Strupehode og annen støy
Jun Mizumachi – Sonisk produksjon
Jamie “The Bog” Sykes - Perkusjon
Carter Thornton – “Bowed” instrumenter, piano og feltopptak
Brian Beatrice - Soundwave mutilator

Marsupial – Curtains

En eklektisk miks av jam-band, jazz og prog blant annet, ledsaget av et imponerende samspill og stor spilleglede. ”Curtains” er Marsupial sin tredje studio CD, og jam influensene er ikke selvsentret musikalsk vas, men en flott gjeng seriøse musikere som leverer leken og flott musikk. I denne konteksten fremstår også tvillinggitarene som heftige og interessante veivisere i det musikalske landskapet til Marsupial. Bandet har uendelig mange konserter bak seg og det merker vi på denne skiva som har et uttrykk og et sound som er ytterlig raffinert fra de to første skivene. Øving gjør mester er så absolutt et aktuelt ordtak her. Sjangerforakten til Marsupial er påtakelig og de har åpenbart en musikalsk visjon som går på å krysse alle musikalske grenser. Kvartetten skriver utmerkede låter, som gjør dette til en solid skive. På den alt for korte instrumentale låten ”Swamp Cat”, får vi høre de mer harde sidene, mens ”The Chameleon er en drømmende og akustisk låt, som utvikler seg til en svevende hymne. En del av vellyden på denne skiva skyldes J. Ferris sitt utmerkede arbeid med lyden, og det er ikke for ingenting at han blir tatt med på bandfotografiene og kreditert sammen med de andre instrumentene. Ashevillebandet har en del til felles med sine landsmenn i Umphrey’s McGee, men utmerker seg med et bredere uttrykk. Soundet til Marsupial er også mer vågalt, og liker du sløy og tidvis drømmende prog er dette noe for deg.

1) We’re Paralyzed
2) Feet on the Wire
3) Curtains
4) Surrender to the World
5) Swamp Cats
6) The Chameleon
7) The Truth Is A Lighthouse
8) So Far Away
9) Ticking Away
10) Jackalope
11) You’ll See the Light

Ian Reardon – Gitarer og vokal
Forrest Smith - Gitarer
Chris Carter – Trommer og vokal
Brad Mehder – Bass
J Ferris - Live og Studio Sound Engineer

Néodyme - Ce Qui se Cache Derrière la Lune

Fransk kanadisk ensemble med delikate og spenstige jazztoner og kledelig og fiks mørk og hard rock alt i en total instrumental setting. Forbildene er Frank Zappa, Dream Theater, Pain of Salvation, Gentle Giant, Genesis og Chick Corea, hvilket høres naturlig ut når en lytter til musikken. Musikken er fargerik og med overbevisende struktur med mye flott utøvelse av diverse instrumenter. Hør bare på fiolinsoloen på ”Refuge” som er nesten makeløs. Hard og fet gitarriff og nydelige arrangementer gjør dette til en super låt. ”Apocalypse” er en dyp låt som er intens og følelsesmessig legert, og med en Midtøsten stemning som krydrer det hele. Sivas tøffeste låt er ” Labyrinthite Aigüe” som er dirkete og sydende i sin merkelige utadvendte særhet! Høy kvalitet har også ” Ce Qui Se Cache Derriere La Lun” som også inneholder nesten skremmende bra dynamikk og masse spilleglede. Albumet er innom mye forskjellig og er passelig variert, og blir sånn sett aldri kjedelig. Likevel er materialet noe ujevnt selv om mye er velskrevet musikk. Produksjonen er god og albumet innehar en enkelte virkelig flotte musikalske landskap, men er aldri så spennende at det blir en gjenganger i spilleren. Dette til tross for musikken mikser mange stiler og atmosfærer, så sitter vi med den ekle ”nesten følelsen”. Akkurat det er trist da musikerne utvilsomt holder mål, men det bør nok jobbes noe mer låtmaterial til neste skive. I tillegg tror vi at rytmikken bør være et satsningsområde, da uviklingspotensial nok finnes her.

www.myspace.com/neodymemusique

1) La Valse Des Malheureux
2) Pluie d'Octobre
3) Sarcastique
4) Perceptions
5) Refuge
6) Ce Qui Se Cache Derriere La Lune
7) Sommeil En Veille
8) Apocalypse
9) Labyrinthite Aigüe
10) Soupir

Daniel Giguère – Trommer og perkusjon
Maryse Pepin – Piano og klaver
Alexandre ”Ron” Champagne – Gitarer
Mathieu Boucher - Bass

Plastic Crimewave Sound - Plastic Crimewave Sound

Psykedelisk spacepunk eller hva en nå skal kalle dette her for noe, og for å skape det totale kaos er det en god dose jazz i musikken. Det er ikke lett å forholde seg til denne musikken, da det lett kan sies å høre ut som et spacrock band som spiller Damned eller omvendt. Helt sikkert er det at om en er i det rette modus så er dette knallbra, mens et annet modus fører til at en fort vender tommelen brutalt ned. Altså så kan det være grådig suggererende og med et voldsomt sug i musikken, eller så kan en irritere seg grønn over en temmelig kaotisk musikalsk setting. Likegyldig kan en i alle fall ikke være til denne musikken, men om den jevne prog elsker vil trykk dette til sitt bryst er vel heller tvilsomt. Kjedelig musikk er det ikke, men er det bra? Tja, det er ikke lett å svare på, men det er nok skjult en god del talent bak punkholdningen. Vokalen er definitivt tilpasset nevnte holdning og er skitten, stygg og en utrolig virkningsfull kontrast til psykedelisk musikk og space rock! Chicago bandet har to gode gitarister som står for mye av de beste musikalske prestasjonene til Crimewave Sound. Rytmeseksjonen bidrar med fint lite utover det som er et minimum av hva vi kan forvente fra bass og trommer, og det er jo ikke akkurat et pluss i en slik setting. Kanskje er musikken mest egnet til å gi en anledning for en ekstatisk dans for diverse dophuer? Vi hører visse Kraftwerk og Hawkwind elementer i musikken til Plastic Crimewave Sound, men mest av alt så er det nok musikk for de som liker der temmelig ”far-out”. Fascinerende i små doser eller i det rett modus, utover det tror jeg bare de mest spacerock og psykedelisk interesserte interessert vil la seg forføre av denne musikken. For konstruert spesielt, og et for dårlig musikalsk håndverk er dommen her.

http://plasticcrimewave.com/

www.myspace.com/plsticcrimewavesound

1. I`m A Planet Crushing
2. Dead Island Boogie
3. Shockwave River
4. Punched In The Face
5. Pasture , A : We Know, B . Dead Sun, C : Pasture Jam
Steve Krakow- Gitar og vokal
Mark Lux – Bass og synther
Lawrence Peters – Trommer
Adam Krakow – Gitar
Nick D'vyne – Gitar
Skog Device - Trommer

Great White – Rising

Basert på salgstall stod nok Great White på høyden i 1989 med albumet “Once Bitten”, som var et høyst brukbart hardrock album. I dag er de nok mest kjent for den konserten de hadde på The Station Nighclub i Rhode Island 20. februar 2003 hvor rundt hundre mennesker omkom. Dette L.A. bandet nærmer seg nå 30 år i bransjen, og kommer her med ei skive om er mye nærmere i stil et soloalbum vokalisten Jack Russell kunne ha nedkommet med. Akkurat det er både merkelig og modig da deres forrige skive ”Back To The Rhytm” etterlot fansen i ekstase da de betraktet nevnte som en verdig utfordrer til de ”gamle gode klassiske” Great White skivene”. Derfor en det et kommersielt sjansespill de nå utfører med ”Rising”, og det skal de ha honnør for. Det er altfor mange som velger det sikre fremfor det usikre, og slikt blir det som oftest ikke god musikk av. Nå er det jo heller ingen garanti for at det blir stor musikk fordi om en tar visse sjanser. Bandet har tradisjonelt stått for hardrock med enkelte elementer fra blues, mens på ”Rising” er det betydelig mye mindre hardrock, og mye mer akustisk rock. Vokalisten Jack Russel synger minst like godt som før, selv om ryktebørsen er mer fokusert på hans hang til plastisk kirurgi. Låtmaterialet er nå rock av den mer ordinære typen uten masse testosteron og sjuskete elementer. Lyrisk er det mer modent nå, og med et retro sound som likevel ikke er ukurant. Noen revolusjonerende plate er dette ikke, men et knippe låter som er temmelig ordinære med to unntak. “Danger Zone” og ”Sanctuary” sombegge har nok innhold til å holde på lytteren, mens bonussporet ”Let’s Spend The Night Together” som er en Stones cover som aldri burde ha vært med.

http://www.myspace.com/officialgreatwhite

http://www.mistabone.com/

1. Situation
2. All Or Nothin’
3. I Don’t Mind
4. Shine
5. Loveless
6. Is It Enough
7. Last Chance
8. Danger Zone
9. Down On The Level
10. Only You Can Do
11. My Sanctuary
12. Let’s Spend The Night Together

Jack Russell - Vokal
Mark Kendall – Gitarer og bakgrunnsvokal
Michael Lardie – Gitarer, mandolin, sitar, perkusjon, bakgrunnsvokal og keyboards
Scott Snyder – Bass og bakgrunnsvokal
Audie Desbrow - Trommer

Suspyre – When Times Fade

Suspyre er ute med sin skive nummer tre, og tar her et skritt i retning av et mer variert uttrykk. Det er jo smart når en operer i progmetall sjangeren som vi føler har stivnet de senere årene, og hvor utviklingen nærmest står stille. Suspyre henter inn elementer fra symfonisk, jazz, klassisk og prog og forsøker å elte det til en frisk og velsmakende musikalsk velling. Vokalt er det variert, men mest temmelig melodisk fra Clay Burton som har en uttrykksfull og god stemme. Det varierte komme fra enkelte growle vokal partier og noe kvinnevokal. Låten ” A World With No Measures” har en progmetall setting som er bra, mens “The Light of the Fire” er mer variert og flott. Her får vi en vokal som nesten er i growlemodus og i en suveren atmosfærisk og progressiv dødsmetall setting. Intrikate riff og fabelaktig tromming er viktige elementer på ” Let Freedom Ring (The Heart of It All)” som er en finurlig reise i symfonisk progmetallterreng hvor det hele tiden skjer noe nytt og spennende. En av skivas beste låter utvilsomt. Intrikat gitarer og keyboards, eventyrlysten og artige elementer og fete riff på ”Possession / The Negative”. Mye flott progmetall her og det hele er toppet med Clay Barton sin gode stemme. En progelskers drøm er ” Lighted Endrhyme”, hvor tvillinggitarer fra Gregg Rossetti & Rich Skibinsky som er velsignet med skjødesløs uvørenhet i all sin prakt og maktdemonstrasjon av et vannvittig bra samspill. Rikelig dramatisk og atmosfærisk mangfold i en temmelig melodisk melodiføring. Suspyre overrasker meget positivt med ”When Times Fade” og klarer å fremstå som et modent og moderne band. Det hele er veldig progressiy, og metall delen er influert av world, jazz og klassiske komponister og symfonisk musikk. Faren for at det hele blir et kaos og temmelig usammenhengende er ganske så stor, men takket være stor musikalitet klarer bandet å lage et fokusert og velfungerende verk.

http://www.suspyre.com/

1. Possession / The Negative (5:33)
2. Evolutions (6:10)
3. Lighted Endrhyme (7:39)
4. Maniac Main Point Check (1:51)
5. Siren (One Last Breath) (10:14)
6. Reign (7:45)
7. Fallen Stars (3:41)
8. A World With No Measures (6:16)
9. The Light of the Fire (8:55)
10. Apparitions (6:09)
11. Let Freedom Ring (The Heart of It All) (11:09)

Clay Barton – Vokal
Andrew Distable – Bass
Gregg Rossetti – Gitar og saksofon
April Sense - Keyboards

Dave Kulju - Abstract Expression

Melodisk instrumental prog hvor gitaristen Dave Kulja star for det meste av musikken, men også av produksjonen. Nå har hatt rimelig god tid etter hva vi kan skjønne, da det er fem år siden sist han var i aksjon, og da var det med bandet Electrum og skiva ”Standard Deviation”.” Abstract Expression” minner kraftig i spillestil om Steve Howe og spesielt albumet ”Turbulence” men selvsagt uten vokalen. En samling av ni instrumentaler med variert stil og oppbygging, og alle pent ”progget”. Låtene er jevnt over bra og har fokus på sterke melodier, men også en viss vilje til å eksperimentere slik at det blir litt uforutsigbart. I tillegg er det smittsomt fengende og velspilt. Harde og tøffe låter som ”Internal Combustion” and “The Main Attraction”, og mer tankefulle og dypsindige saker som ”Pleiades” og “The Depth of Autumn” sørger for variasjon. ”Don`t Mind Me” viser vei med melodisk gitar ypperlig støttet av piano motiver med kontrapunkt, og for å gi litt skarpere kanter kommer det en fuzz gitar solo. Rimelig velklingende er gitarledede ”Hieland Road” som dog åpner med en nifse mellotronlyder, det hele understøttes av heftige basslinjer og energiske trommelyd. ”Picnic At The Slag Heap” og ”Somnium” er begge full av sjarm, uforutsigbare og preget av en åpenbar positiv selvtillit. De fleste triks i boka brukes dog på ”Somnium”, hvor introen er spacy og atmosfærisk Pink Floyd krydret som en flott kontrast til påfølgende harde orgel og gitar seksjonene som følger. Skiva flotte produksjon tilsier at Dave Kulja har brukt enormt mye tid i sitt hjemmestudio. Tid til omhyggelig å sørge for at ethvert spor har en passende og rikholdig instrumentasjon ofte komplekst, men alltid tilgjengelige uten for mye dill. I tillegg er alle sporene omhyggelig og lekkert konstruert av en musiker som har den rette følelsen for sjangeren. ”Abstract Expression” er en av de bedre instrumentale skivene vi har hørt. Mangelen på vokal kan vi med en klisjé si oppveies av Dave Kulju sin evne til å få gitaren sin til å synge.

1. Internal Combustion (4:42)
2. Don't Mind Me (4:35)
3. Hieland Road (4:32)
4. Pleiades (5:38)
5. Depth Of Autumn (5:57)
6. Picnic At The Slag Heap (2:19)
7. The Main Attraction (5:18)
8. Somnium (15:16)
9. The Water Discipline (4:59)

Dave Kulju – Elektrisk og akustisk gitar, bass, trommer, gitar synther, keyboards og programmering

Gjestemusikere:

Frank Basile – Trommer på spor 4,5,6 og 7
Bryan Powers – Trommer på spor 1 og 2
Drum Kit on "Internal Combustion" & "Don't Mind Me".
Joel Mahathy – Theremin og gitar solo på spor 6
Douug Upton – Orgelsolo på spor 8
Ian Cameron – Fiolin på spor 4

Lynn Stokes And The Sol Surfers – Terra Nocturne

Mye melodisk gitar å hente fra Lynn Stokes And The Sol Surfers på denne musikalske reisen som pensles ut på ”Terra Nocturne”. Vi ledes gjennom landskap med mangeartede sinnsstemninger og følelser, og de lekre arrangementene florerer i symbiose med et utmerket musikalsk håndverk og sterke melodier. Mye inspirasjon er utvilsomt hentet fra Pink Floyd sine musikalske innfalsvinkler, men tilsatt egne ideer så låter det svært bra. Det hele er symfonisk og orkestralt anlagt fra bandet som faktisk startet så sent som i 2007. Nå må det tillegges at musikerne er rimelig erfarne fra diverse musikalske konstellasjoner. Med låtene ”Wherer Have You Gone” og ”Let Go” er vi nær opp til det floydske univers med ypperlig låtskrivning og den flotte runde, fine og milde vokalen. ”Nocturne” står seg på sin rolige og psykedeliske form, ypperlig kombinert med det komplekse og kunstferdige. Spenstig og dyktig saksofonspilling får vi på ”Sacred Moon`s Light”, mens Stokes har noen særdeles deilige gitarlinjer på tittelsporet ”Terra Nocturne”. Mest fyr på den musikalske kjelen finner vi på ”Across The Barrier” og ”Open Door”, som er to fine ”uptempo” låter. Skiva har faktisk så mye å by på at for å få med seg alle godbitene bør den høres gjennom noen skikkelig gode hodetelefoner, da avdekkes det mye spennende kan vi garantere! Verket starter med en beskrivelse av det å se månen komme opp i horisonten på” Sacred Moon's Light”. Lyrikken utrykker ypperlig,spenningen, det åndelige, det forfriskende, det sensuelle med å se månen vokse seg stor en varm vårnatt. Dette albumet er vakkert med sin enkle tematikk og sine komplekse rytmer, og en innovativ bruk av instrumentene. Verket flyter tilsynelatende uanstrengt av sted og evner å holde på sin lytter. Det er også en overveldende ro, verdighet og selvsikkerhet over skiva som gjør noe med deg og setter i gang refleksjonene dine. Sistnevnte er jo absolutt noe som bør være svært viktig for en kunstner som Lynn Stokes, og som beviser at han har nådd frem med sin kunst. For stor kunst er ”Tera Nocturne”, og usedvanelig vakker sådan også.

http://www.lynnstokes.com/index.htmlwww.myspace.com/solsurfers

1 Sacred Moon's Light
2 Terra Nocturne
3 Where Have You Gone
4 The Crossing
5 Let Go6 Open Door
7 American Dream
8 Dream Sequence
9 Across the Barrier

Lynn Stokes– Vokal og gitar
Mike Orbelo - Bass
Kevin Cooley - Trommer

Mountain Mirrors – Dreadnaught

Heavy akustisk musikk med Jeff Sanders som mastermind bak prosjektet Mountain Mirror. Et prosjekt som skaper melankolsk og meditativ musikk med visse grublende tendenser og flotte sonisk landskap. Hard og melodisk akustisk gitar flyter over i mer vakre klimprende partier på ”End Of Days. Vokalen svever nesten for seg selv, og mange flotte dynamiske skifter og vokal- og synthharmonier sørger for klangfarger. ”I Don`t Belong” har flotte pianolinjer som farger låten, og mer klassisk akustisk strengelek som står bra til Sanders vokal er det også. Musikken på ”Dreadnaught” er ikke den mest komplekse eller tekniske, men Sanders har det egne i sin gitarspilling hvor han og instrumentet nærmest blir ett. Derfor blir hans uttrykk så sterkt at det er vanskelig og ikke å bli fanget av den harde akustiske musikken. Det rocker bra på ” Born Deranged”, og summende Hammond orgel og forvrengte bassdroner er med på å skape en knallbra låt. Tar vi med tromming a la Bonham og klare progressive elementer får vi et skikkelig bra musikalsk taffel. Massachusettbaserte Mountain Mirror sørger for en flytende dynamikk og et spekter av følelsesmessig refleksjoner i en musikalsk ferd som gjør at en føler at en er med på noe unikt. Mørkt og skremmende er ”A Spell To Block” som forteller en historie som er spennende og med masse musikalsk dynamikk. Gitararbeidet er knallbra og da spesielt om en bruker hodetelefoner. Da får en med seg at Sanders sørger for at gitarløpet skifter fra venstre til høyre øre, for så å fore oss med en mer spektakulær elektrisk musikalsk meny. Kjærlighet og håp er tematikken på ”Angelic” som er en låt med følelsesfylt piano i førersetet. ”Dreadnaught” er ei skive som vokser for hver snurr i spilleren, og som en lett blir glad i. Mye særpreg og en flott atmosfære og varierte stemninger og vitale låter preger skiva.

http://www.myspace.com/mountainmirrors
http://www.mountainmirrors.com

1. Born Deranged
2. Field of Grass
3. I Don't Belong
4. End of Days
5. The Elemental
6. Your Dirge
7. Riot Within
8. Birds in a Rat Race
9. Better Days
10. A Spell to Block the Sun
11. Angelic

Jeff Sanders
med varierte gjestemusikere:
Magnus "Trummange" Brandell
Peter Generous - Perkusjon
Elad Fish - Trommer
Kevin Efrat - Keyboards
Phil Rohr - Bass
Claire Fitch - Cello
Simon "Watto" Watson - Piano
Per Ulfheilm – Multiinstrumentalist og producer

Project Moonbeam – Project Moonbeam

Ei skive som er svært elektronika basert er hva vi har med å gjøre her, og Chris Fournier som er mannen bak Project Moonbeam. Så vidt vi kan skjønne har han gjort det aller meste på skiva, inkludert produsering og mastring. Dette tok visstnok så lang tid at mottoet hans nå er, ” tålmodighet er en dyd”! Chris Fournier har på 90 tallet utgitt diverse CD-er under pseudonymet Fonya. Her har Fournier med seg diverse gjestemusikere, og spesielt den svært dyktige fiolinisten Cyndee Lee Rule har bidratt med heftig fiolinspilling på seks spor, og ikke minst vært med å sluttføre prosjektet. På ”One More Trip er fiolinen spesielt fremtredende og ikke minst vakker. Låten i seg selv minner om Tangerine Dream i deres analoge tider, mens de programmerte synth basslinjene lett kunne ha sklidd inn hos Ayreon, og låten er både sterk og flott. Keyboard er Fournier sitt foretrukne instrument, men han trakterer det meste som kan spilles på, og har på denne skiva noen virkelig gode basslinjer. Dette er mest fremtredende på ” The Dream’s Illusion” som er en fet låt. Også på de syrete jazzladne låtene ”Theme Two” og ”Glide” er bassen markant og virkelig snerten. Aller best er nok Fourning på keyboardene hvor han tryller frem Hammond og mellotron lyder som virkelig evner å glede de ”brettgale”, men også svært mange andre også. Bare fire av fjorten låter har ekte tromming, og det er noe vi kan styre vår begeistring for. Anthony Fournier hever låten ”Man I Was” med sin ypperlige vokal, som er en flott låt med mye akustisk snacks. Den andre gjestevokalisten trør til på ”Spekulation” som er en låt nær opp til noe Billy Sherwood kunne ha stått bak. Synthene er rimelig atmosfæriske og nær opp til Pink Floyd sitt univers og absolutt en låt å låne øret til. Project Moonbeam overrasker stort med ei skive som tross vår skepsis i utgangspunktet, har så mye musikalsk kvalitet at det ofte er høyst lyttverdig musikk vi får servert her.

http://www.myspace.com/projectmoonbeam

1. One More Trip (3:55)
2. The Dream’s Illusion (2:51)
3. Speculation (6:36)
4. Reality Is (4:23)
5. Depths Unknown (3:16)
6. Dionoga (2:28)
7. Hydroid (3:58)
8. Air (3:14)
9. Theme One (4:48)
10. Glide (3:01)
11. Theme Two (3:36)
12. Man I Was (4:04)
13. Quarkz (5:06)
14. Unrestriction (3:57)

Chris Fournier – Keyboards, bass, produsering og mastring
Gjesteartister:
Cyndee Lee Rule – Fiolin
Tobe London – Trommer
Jim Kelsey –Trommer
Nick Kezner – Vokal på 3
Anthony Fournier – Vokal på 12
Steve Bosse – Gitar på et spor

Nathan Mahl – Exodus

Konseptalbum som er inspirert av det gamle testamentets bok nummer to og Torahen med jazzrock som musikalsk følge. Tematisk har skiva under lupen den emosjonelle og psykiske kampen for å komme seg ut av slaveriet. Fem år har passert siden forrige skive ”Shadows Unbound”, og nå kommer Nathan Mahl med en prog-rock opera. Nye medlemmer er tilkommet bandet, og soundet er fornyet og faktisk enda bedre enn før. Noe av årsaken er at gitararbeide er mer heavy enn tidligere, og det skaper noen skarpere kanter som vi liker. Campbell & Vaillancourt's gitarer gir på ”Exodus” musikken hardrock/meatall muskler som Nathan Mahl har manglet før. På denne deres skive nummer syv er musikken smakfull, melodiøs og interessant. Vi sitter likevel med følelsen at det faktisk kunne vært mulig og fått mer ut av dette opplegget. I tillegg er noen av de musikalske passasjene noe datert tidvis låter det litt gammelmodig faktisk. Dette er noe mindre innvendinger mot en ellers flott skive som har fire spor hvor bandet nok får ut sitt fulle potensial. “The Price Of Freedom”, “Burning Bush”, “40 Years (for Andy Latimer) “og “The Plagues”. Disse sporene harm mye og variert og svært velspilt innhold, som velklingende ekko fra Frank Zappa i fusion modus, og flotte Gentle Giant vibber. “40 Years (for Andy Latimer) “er selvsagt en hyllest il Andy Latimer, og kledelig nok smaksatt med Camel sin musikalske tilnærming. På ” The Price Of Freedom” er det 70 talls tilnærming som gjelder, og vi får meget vel demonstrert hvor dyktig brettist Guy LeBlanc er. Låten er en verdig avslutning på ”Exodus” med sin bombastiske og dramatisk legning. Virkelig bra skive dette, som vi likevel kanskje noe urettferdig ønsker, skulle være enda mer spektakulær musikalsk sett. Akkurat det forteller hvor høye forventninger vi har til dette suveren Canadiske ensemblet!

http://www.nathan-mahl.com
http://www.unicorndigital.com/nathanmahl.html

1. Burning Bush
2. Let My People Go
3. The Plagues
4. The Parting
5. Down from the Mountain
6. 40 Years (for Andy Latimer)
7. The Last Climb
8. Canaan
9. Zipporah’s Farewell
10. The Price of Freedom

Guy Leblanc – Keyboards, vocal og recorders ( fløyter)
Guy Dagenais – Bass, vokal og gitar
Alain Bergeron – Trommer, perkusjon og vokal
David Campbell – Gitar, keyboards og vokal

Gjestemusikere;

Tristan Vaillancourt – Gitar
David Peterson - Fiolin

Yahowa 13 - Sonic Portration

I disse tider med gjenforening kaster jammen Yahowa 13 seg på denne motebølgen, og slipper sitt første album på 33 år! Historikken bak dette letter obskure bandet er at basisen for musikken var en religiøs gruppering kalt The Source Family. Lederskikkelsen her var Father Yod, som musikalsk ble bakket av en friform musikalsk kollektiv av unge musiker som kalte seg Yahowa 13. Når så Father Yod presterte å omkomme under en seilflyulykke i 1975 forsvant gruppa inn i glemselen. De ikke fult så unge har altså nå nedkommet med ”Sonic Portration”, som er heftig og begeistret og en meget psykedelisk musikk. Improvisering er i sentrum, men likevel er musikken jordnær og spacy på samme tid, og det er ikke ofte vi har hørt så bra religiøs musikk i all sin gutturale villskap. Noe av årsaken til dette komme kanskje fra miksingen til Kerry Brown som blant annet har hatt en heldig hånd om Smashing Pumpkins. Den nysgjerrige kan for øvrig lese lyrikken på CD vedlegget, men kort fortalt er det spirituelle emner og noe om magi som er på agendaen. Selv om en ikke har religiøse preferanser kan det nok være smart å skru opp lyden og lukke øynene å hengi seg til Yahowa sitt musikalske univers for å få fullt utbytte av musikken. Skivas lengste låt er først ut med sin sakte men dundrende bassrytme hvorpå rituell, melankolsk og høytidelig vokallyd tilkommer. Rituelle jordnære rytmer sprites etter hvert opp av gitarlyd som er herlig eksperimentell og tilfører en mer psykedelisk jameffekt før gitar går over i et mer melodiøst modus. Trommer og bass bestemmer seg så for også og utforske den melodiøse sfære. Slik slingrer og til dels slamrer det videre, og utallige spennende stemninger, temposkifter og variasjoner kommer ut av en ganske enkel instrumentering. Musikken til Yahowa 13 er knapt velegnet for massene, men de som liker psykedelisk musikk med særpreg, energi og sug vil nok finne seg til rette med dette konseptet.

http://www.yahowha.org/
http://www.yahowha13.com/
http://psychemusic.org/YAHOWA.html

1. E Ah O Shin - 11:35
2. Raga Nova - 4:10
3. Yod Hey Vau Hey Tetractys - 4:20
4. Traveling Ohm - 7:22
5. Big Kundalini - 5:22
6. In and Out - 2:42

Diijn Aquarian – Gitar
Octavious Aquarian – Bass
Sunflower Aquarian - Trommer

Takara – Invitation To Forever

Takara startet sitt musikalske livsløp i 1993, og er her klar med sin skive nummer fem, og det er faktisk gått seks år siden siste utgivelse. Etter uttalige forandringer i besetningen er det gitaristen Neal Grusky som er den suverene lederen av dette bandet. På Invitation To Forver” er uttrykket noe hardere enn tidligere, slik at vi nå snakker om en hard hardrock med visse AOR elementer, som kommer fra Takara her. Småtøff tromming starter opp” Angels Of Lies”, mens noen ordinære keyboardlinjer fyller ut lydbildet, kan Grusky legge sine riff oppå disse. Disse er rimelig ordinære, men låter småtøffe og står til låten som er en veldig standard låt. Vi får en ganske så god dose av rytme gitar riff på ”555” som er hentet rett ut av åttiårene hardrock scene. Her låter ikke trommelyden overbevisende, mens basslinjene er i motsatt ende av skalaen, altså meget heftig og bra. Om ikke vi har misforstått så er hele rytmeseksjonen til daglig å finne hos Yngwie Malmsteen, og bassisten Bjørn Englen leverer knapt varene. Det gjør derimot heldigvis kollega Patrick Johansson, men tidvis sørger en noe merkelig produksjon for at han ikke låter så bra. ”This Story Has To Be Told” åpner med bare vokal og bakgrunnsvokal, men sto enkle rytmegitar arrangementer etter hvert overtar. Noen soli fra Grusky får vi også, men vi får en umisskjennelig følelse av å ha hørt det før. Tankene går igjen tilbake til åttiårene, og tanken på band som REO Speedwagon , Survivor kommer teleks. I det hele tatt så kommer nok denne skiva minst 20 år for sent, da den lyder rimelig likt mye som kom på fra åttitallets hardrock og AOR. For de som ikke får nok av standard hardrock med åttitalls smak er sikkert denne skiva ok, men vi finner lite å glede oss over her. Musikken er stort sett veldig forutsigbar, og arrangementer kjedelige, og vokalisten irriterer oss med en noe flat stemme tidvis. Det er jo et paradoks da den dyktige tidligere vokalisten Jeff Scott Soto er med som gjestevokalist. Ja, dette er nok ei skive som ikke burde ha vært utgitt, da den musikalske verdien er svært lav.

http://www.myspace.com/takararocks
http://www.takararocks.com/

1. Angel Of Lies (3:31)
2. Final Warning (4:52)
3. 555 (4:09), Spotlight (3:31)
4. Riders On The Road (4:13)
5. The Story Has To Be Told (4:30)
6. Place Under The Sun (3:43)
7. Still A Mystery (3:52)
8. Looking For Salvation (5:04)
9. This Photograph (3:42)
10. I Can’t Hold On (4:06)
11. Nowhere To Run (3:56)

Neal Grusky – Gitar
Gustavo Monsanto – Vokal
Bjørn Englen – Bass
Patrick Johansson – Trommer
Brook Hansen – Keyboards

Gjestemusiker

Jeff Scott Soto – Vokal

Mike Grande - My Dash Between The Numbers

Mike Grande spiller instrumental gitarrock. Utfordringen er å produsere noe som skiller seg ut fra mengden, for å utvikle en distinkt lyd eller stil for å unngå å havne i den store hop. For det er ikke til å underslå at det er en enorm mengde av musikk hvor en flink gitarist spiller. Grande satser på sin ekstremt dyktige gitarspilling skal være nok. Her forsøker han ikke å være spesielt innovativ eller grensesprengende. All musikken er laget i hans hjemmestudio, og produksjonen gir en fin og klar lyd faktisk. Her var nok Mike Grande temmelig heldig fordi Adam Reich tilfeldigvis var ledig og kunne hjelpe til med produksjonen. Låtene er ofte vakre og melodiøse, men tematikken er alt for lite variert. En sitter derfor ofte med en følelse at det er samme låten bare i en litt annen drakt som kommer. På dette sitt debutalbum gir han oss åtte låter som selvsagt er fylt med gitarlyder, men hvor også de andre musikerne får lov til å vise hva de er god for. Mike Grande evner å spille med innlevelse i stedet for fokus på tekniske ferdigheter. Ingenting overraskende den ene eller den andre veien år vi på ”MyDash Between The Numbers”. Det er rimelig forutsigbar stykker utført av solide musikere. Ingen av sporene er virkelig svake, men de virkelig fengende og interessante er der heller ikke. I alle fall er det ingen som er så fengende i en slik grad at de skiller seg ut fra mengden. Det er en sympatisk utgivelse, ikke mer, ikke mindre. Om melodiske gitardominerte instrumental musikk med en fot i hard rock og den andre plassert i den lysere siden av metall høres ut som en bra sak, da kan Mike Grande være det rette.

http://www.grandeland.com/
http://www.myspace.com/grandeland

1. Crossing Neverland 4:16
2. Two Miles to Ana Lese 4:17
3. Walk in November 3:11
4. Watching the Cloud Factory 4:23
5. Skeleton Jack 4:09
6. If I Can Learn to Fly 5:01
7. Stovie 4:45
8. Butterflies 5:41

Mike Grande – Gitarer
Adam Reich – Bass
Rob Racalbuto – Trommer
Eddie Perelman – Piano

Solace – Further

Denne dobbelskiva kommer faktisk på noe så sjeldent som vinyl, og det gav oss en ypperlig grunn til å børste støv av vår gode gamle platespiller! Solace driver med metall/stoner og kommer fra Jersey i USA, og oppstod i 1996 på restene av gruppene Atlantic Records og Godspeed. ”Further” er Solace sin første skive og kom i 2000, og inneholder to cover låter. Iron Maiden sin ” 'Another Life” og Misfit sin “We Bite”. Begge disse versjonene er verdig utførte låter som viser Solace sin kapasitet. Tom Southard er i alle fall en kapasitet på sine gitarer, og fyrer av mange virkelig fete soli gjennom skiva. I tillegg har han sitt eget suverene bumerke på spillinga, og dette er med på å heve Solace fra massene. For Solace er ikke voldsomt originale eller nyskapende, men leverer et meget inspirert og bra håndverk med ”Further”, spritet opp av Southard sine soli, og et knippe ok låter. I tillegg så klarer bandet å unngå og rått kopiere storheter innen sjangeren, og i stedet sørge for å til dels å meisle ut sitt eget unike sound. Skiva åpner med ”Man Dog” som er mørk og dyster, med visse Sabbath vibber, men også ganske melodiøs og med flott vokal. Vokalist Jason har en ganske så følsom stemme, noe som jo ikke akkurat er hverdagskort for metallvokalister, og om også gjør at Solace er noe for seg selv. Ganske så bassdrevet er ” Black Unholy Ground” og her får Rob Hultz vist hvilke kvaliteter han innehar. Spor tre ”Followed” med rmelig mørke og skumle basslinjer i introen, etterfulgt av en sparsommelig lyrikk som Jason til fulle gjør maksimalt ut av uten å bli melodramatisk, men likevel med masse innlevelse og stor formidlingsevne. Stonerfolket får en knallperle med låten, Angels Deaming som er en meget sterk doomlåt som er lang og med flott variasjon, og på ” Suspicious Tower” åpner det hele med lyder fra en gammel sci-fi film. Scenen blir så ryddet for sci-fi fakter og en frenetisk bass får herje fritt, før de tøffe riffene til Tommy Southard blir det som dominerer. ”Further” er ei skive som har mye bra stonerrock i seg, og hvor doom fanen er høyt hevet, selv om de beskriver seg som et rock `n roll band. Selv om Solace glimter til med stor energi og evner å sy ammen ofte lettfattelige og fengende låter, kan det hele bli litt kjedelig utover på skiva. Likevel er det ei skive med en viss sjarm, som nok mange vil trykke til sitt bryst og digge.

www.heavybirth-records.eu

http://www.myspace.com/solacedoom

01. Man Dog – 7:11
02. Black Unholy Ground – 7:30
03. Followed – 8:29
04. Whistle Pig – 4:14
05. Hungry Mother – 2:26
06. Angels Dreaming – 9:01
07. Suspicious Tower – 4:40
08. Heavy Birth/2 Fisted – 16:23

Tommy Southard - Gitar
Justin Daniels - Gitar
Kenny Lund - Trommer
Rob Hultz - Bass
Jason - Vokal

Claire Vezina – Cyber Neptune

På sitt fjerde album skal det nå være mulig for Clair Vezina til og nå frem til et større publikum da ”Cyber Neptun” lanseres på verdensbasis. Låtene er velskrevne uten å være overdrevet originale og utfordrende. Stemmen til Clair Vezina er meget god, og hennes traktering av Fender Rhodes er med på å heve skiva. Musikken rusler av sted i sakte eller middels tempo, og tittelsporet som er først ut er det hardeste sporet og gir håp om mer av samme. Det blir vi snytt for, og det er et vist ankepunkt mot ”Cyber Neptune da det tidvis blir litt for snilt og pyntelig. Produksjonen er upåklagelig, men på tross av mye vellyd så kunne gjerne musikken engasjert enda mer, selv om vi på ingen måte snakker om dårlig musikk. Til det har ”Cyber Neptune for mye å fare med, selv om låtmateriealet er noe for lite variert, er musikerne svært dyktige. Den spesielle miksen av pop og rock med en elektronisk atmosfære p.g.a. alle brettene og bruken av loops fascinerer. I tillegg er det en understrøm av progressivitet som beriker musikken slik at den ikke bare blir drømmende og svevende. Stemmen til Clair Vezina er variert og uttrykksfull og spenner fra lummer og røff til fabelaktig melodisk, og fra skjør til sterk og intens. Smakfull tromming på ”11h52” som også har drømmende keyboard, men aller best er den vokalliknende sekvensen som ikke er ulik den på ”Great Gig In The Sky”. Dyktig og spennende perkusjon åpner ”Soleil”, og sammen med dvelende og vemodig keyboards starter det hele rolig. Gitaren sørger for mer muskler til låten, og påfølgende økt instrumentering sørger for akkurat det nødvendig som gjør at denne låten sitter som et skudd. Det er noe sofistikert over Cyber Neptune, men vi kan ikke gi stående ovasjoner da variasjonen ikke er tilstrekkelig. Friskt og med mye bra musikk, men som nevnt savner vi noe mer røffe linjer, men en ok skive er det uansett.

http://www.clairevezina.com/

www.myspace.com/clairevezina

1) Cyber Neptune
2) Meluzine
3) Naufrage
4) Il Pleut sur la Ville
5) Jeanne
6) Dans ton Monde Cyber
7) 11h52
8) Soleil
9) Les Soldats
10) De l'Ouest, une Brise Souffle
11) Tant de Guerres
12) Cyber Neptune II

Claire Vezina – Vokal, gitar, mellotron og Fender Rhodes elektrisk piano
Christian Poirere – Elektrisk gitar
David Jacques – Gitarer
Richard Soucy - Gaitarer
Mars-Andre Dube – Bass
Serge Poulin – Trommer og perkusjon

Mourning Knight – Mourning Knights

Jason Brower fra New York er primus motor bak Mourning Knight, og de mest opplyste kjenner han sikkert fra Ceiling Unlimited. Musikken han forretter her er meget tungt påvirket av 70 tallets prog, men en egen vri gjør at det ikke høres utdatert og kopistisk ut. Vokalen hans er ikke all verden, men musikalsk er det mye å sette tennene i. Lyrikken dveler ved de mer mørke og melankolske sidene ved livet, og musikken gjenspeiler selvsagt dette. Stemningsmettet med mye drama, følelser og en sans for det mer kinoaktige aspekt pensler Jason Brower sitt musikalske lerret. Når vi så vet at Edgar Allen Poe og diverse ”horror” filmer er store favoritter, er atmosfæren på skiva lett å skjønne. Eller som Brower sier det, ”Alt dreier seg om stemninger”! Der lykkes virkelig Mourning Knight bra på denne skiva, mens det musikalsk er enkelte skjønnhetsfeil. Introen på ”Inside This Wonderland” har mye Pink Floyd rundt ”Animals” over seg men låten blir mer rocka enn nevnte utover, og etter hvert stemningsfullt og med flotte keyboards. Enda bedre er ”Plying The Fool”, som har noen svært fengende temaer, og låter vakkert og spennende. Balladeaktig er Blind Man`s Window”, som gjerne kunne vært fra et hardrockensemble myker øyeblikk. Musikken på denne skiva er ikke all verdens kompleks, men kompenserer med melodier med små flotte detaljer, og ikke minst er sjarm som er uimotståelig. Musikerne er habile nok, mens produksjonen neppe kan sies å være storartet, men det fører heldigvis ikke til at de flotte stemningene drukner. Skiva er tross noen skjønnhetsfeil velegnet til å virkelig bli glad i, da musikken virker så autentisk, ekte og som den kommer fra dypet av personligheten til Jason Brower!

http://www.myspace.com/mondaymourning

1. Séance On A Wet Afternoon 13,10
2. Playing The Fool 5,11
3. The Blindman`s Window 6,49
4. Inside This Wonderland 12,40

Jason Brower – Trommer, keyboard, vokal og bass
Norm Dodge – Elektrisk og akustisk gitar
Alisa Amor - Bakgrunnsvokal

Brian Woodbury - Variety Orchestra

Instrumenteringen på “Varity Orchestra” er noe annerledes enn vi er vant til med trekkspill, saksofoner, fioliner, perkusjon, bass, banjoer og trompeter. Med en sentimental tilnærming til musikken blir soundet aldri så voldsomt postmoderne, men låter både friskt og freidig. Noe av ansvaret for dette har den drivende rytmeseksjon, hvorpå Americana med vanlig instrumentalt tilbehør, og big band og latinske brass tilfører klangfarger. Til sammen avleirer dette en lettere postmoderne jazzete og eksentrisk sound, med en bredbeint og småvimsete gange mellom pop, teater og sprø musikalske innfall. Utøverene er fra hele fra USA og til sammen er det et rutinert og dyktig knippe med musikanter, liklig fordelt mellom Los Angeles eksperimentelle scene og New Yorks downtempo miljø. Rytmer og melodier er fengslende og smarte uten å bli kokette. Med ” Long May She Wave” er det klare linjer til Frank Zappa rundt “Grand Wazoo men også prog dukker opp i denne låten. På menyen i ”Threnody For Kennedy And Connally” er det refleksjoner over John F. Kennedy snikmord og en gjennomgang av det 20ende århundrets jazz, og en hyllest til Carla Bley, Thelonius Monk, Andrew Sisters og Louise Armstrong. Barokk Meksikansk polka genererer ”Garbanzo Beans” med fornøyelige og fascinerende trompetspilling. Kanskje vil noen føle at dens tilistiske variasjonen favner for bredt på ”Variety Orchestra”, og det vil selvsagt være avgjørende for hvor spiselig musikken blir. Helt klart er det at skiva er grådig spesiell og noen vil kanskje finne den for outrert og spekulativ? Mange festelig musikalske innfall er ment å krydre musikken, eller avhengig av persepsjon så blir de musikalske stuntene for overdrevne? Den gode humoren er aldri langt vekke, og dette akustiske storbandet gir oss et lappeteppe av musikk om er tidvis meget elegant. Samtidig må vi vedgå at vi har et lettere ambivalent forhold til ”Variety Orchestra” da musikken både trigger og forvirrer oss.

http://www.myspace.com/brianwoodbury

http://www.somephil.com

1. Take The J Train
2. Mom
3. Garbamnzo Beans
4. Venice, Italy
5. Jesus Christ Alrighty
6. Long May She Wave
7. Threnody For Kennedy And Connally
8. Shenandoah/Innsbruck

Marc Feldman - Fiolin
Sarah Parkins – Fiolin, pedal steel og banjo
Guy Klucevsek – Trekkspill
Marc Muller – Trompet
Frank London – Treblåsere
Kurt Hoffman – Bass
Conrad Korsch – Trommer
Michael Webster – Mandolin
Dudley Saunders - Vokal

Cos - The Turning Around

Bak navnet Cos skjuler det seg en meget skolert musiker med navnet Mark Costoso. Vi finner skjellig grunn til å tro at bandnavnet er avledet av mr. Costoso sitt etternavn og de tre første bokstavene J Nåvel, han henter definitivt inspirasjon i hyllene til Genesis, King Crimson, Yes og Gentle Giant men ser vel så mye i retning av sortimentet til Todd Rundgren, David Sancious, Kansa,Utopia og Toto. Det hele blir ofte vel fokusert på hjerte og smerte, og til tider er det temmelig søtt og seigt. ”Born Again” er en ok akustisk sak, mens det påfølgende tittelsporet er med jazzete piano. Her får vi også synthutbrudd som Rick Wakeman ville vært fornøyd med. Spor nummer tre ”Nolita” er av episke lengde 10,26 og tekstmessig den låten med mest gnell i. Her refser Mark Costoso grådige entreprenører i ”The Big Appel”, og låten er skivas absolutt beste spor. Vi oppdager at en sint Mark Costoso er en som skaper bra musikk. En virkelig heftig gitarsolo og en generelt sett aggressive holdning skaper en flott låt. Mer av slikt takk, og ikke før vi har ubasunert dette så plasker Cos ut i poppens svært forutsigbare andedam på de to neste sporene. De tre siste sporene er ballader som gjerne kunne ha vært velsignet med mer stemnings- og temposkifter. ”The Turning Around” er et album som har sine stunder, men de er for sjeldne til at vi kan ta frem stående ovasjoner. Skiva vil nok appellere til de som vil ha velspilt laid-back musikk med store doser av pop. Vi vil gjerne høre mer fra Mark Costoso om han kan komme tilbake i et betydelig mer sint modus, om ikke så kan han bare ri inn i ”popsolonedgangen” for oss.

http://www.cosmark.com/cos.php

Born Again (5:45)
The Turning Around (7:58)
Nolita (10:26)
This TV Show (6:33)
My Angel (5:20)
Your Name (4:45)
Love Alone (5:58)
Explode (7:27)
When You're Lonely (7:45)
Violet (3:59)
Restless Hearts (4:58)

Mark Costoso – Alt annet enn:
Ray Manna - Gitar på “Love Alone”

Sleepy Hollow - The Lazarus Project

Etter fem års taushet kommer endelig en ny CD fra Sleepy Hollow. ”Lazarus Project” inneholder 8 alternative versjoner av de hardeste låtene fra ”Legend”, og 6 instrumentale øvingsspor fra Spectrum Green som er gitaristen Joe Dell sitt opprinnelige band. I tillegg har skiva et spor som kommer fra ”Goin Over” perioden. Heavy metall med klassisk rock krydder, og en ikke så rent liten dose prog er hva Sleepy Hollow står for. Første instrumentale låt er ”Proverb”, som åpner med herlig akustisk gitar og en synth fiolin i skjønn forening. Idyllen brytes så av en vegg av lyd og scenen ryddes for et tøft metallisk landskap. Det beste sporet på skiva finner vi på siste låt ” Aristotle`s Latern” fra Sleepy Hollow, og altså før Spectrum Green overtar. Også denne er instrumental, og starter pent og pyntelig med en fløyte solo som etter hvert blir ledsaget av vannvittige pianotoner. Dette hensetter oss raskt i et modus som gjør at vi føler å være i en eller annen obskur bygning hvor spøkelsene rår. Etter mer skremmende toner dundrer bandet videre med de fete og harde riffene med konstante rytmeforandringer. Låten er skrevet av gitaristen og er en virkelig superlåt, og viser at den godeste ”Mole” må være en temmelig vannvittig fyr som kan komme opp med noe slikt! ”Armageddon” er på grensen til dødsmetall, og med virkelig drivende rytmer og god growle vokal fra Mike Allen er det nok en klassiker fra Sleepy Hollow. ”Night-Shift Blues” viser en noe annen siden av bandet, og er en hard blues låt, med et gammeldags synthledet midtparti, og en avslutning hvor harde riff dominerer. At piano kan tilpasses heavy metall viser ”For The World Is Hollow” som er en hard og heftig låt. Fra Spectrum Green kolleksjonen er ”Sympathy For A Whore” psykedelisk i starten før et orgel og gitar duett overtar for så å bli avløst av temmelig harde riff, og jammen dukker det ikke opp speed metall ledsaget av orgel på slutten. En låt med mye bra gitar og orgel for å si det mildt! ”The Lazaru Project er ei skive som vi har lært oss å sette stor pris på. Låtmaterialet er nesten prikkfritt og variasjonen er upåklagelig, og spilleglede og udiskutabelt dyktige musikere er det rikelig av. Bedre heavy metall enn dette finner du knapt, og med så mye prog elementer er dette virkelig å anbefale.

1. Troubled X - 5:39
2. Armageddon - 4:59
3. Out Of The Mist - 2:50
4. For The World Is Hollow - 5:06
5. Soldier's Lament - 2:08
6. Proverbs 14:12 (aka Femme Arme) - 5:46
7. Nightshift Blues - 4:32
8. Sorrow's Might - 6:30
9. Aristotle's Lantern - 4:27

Spectrum Green bonus spor,

10. Intro
11. Ol' Reliable - 5:28
12. Corporate Pig - 4:26
13. Changing Thoughts - 3:43
14. Sympathy For A Whore - 5:44
15. Concerto Of The Damned - 3:33
16. The Jester - 3:05

Joe Dell – Keyboards og vokal
Matt "The Mole" Schwarz - Gitarer, fløyte, harpe og vokal
Gary Rinaldi – Trommer og perkusjon

Combat Astronomy - The Dematerialised Passenger

James Huggett er mannen bak Combat Astronomy. Influensene er utallige, og vi nevner i fleng, ekstremmetall, Zeuhl, jazz i fritt svev, minimalsime med stor presisjon nærmest matematisk, samtidsmusikk og ekstatisk støy. Musikken er ofte tung som plutonium, og kan nok betraktes som nåtidens Magma med sine operaaktige stormangrep. Forvridde og stampende programmerte trommer mikset med både skjærende elektroniske droner og skjeve bassriff som skaper en knallhard og ubarmhjertig industrial ”slamprog”. Når en skal høre denne musikken er det best å være forberedt på et vågestykke av en uvirkelig reise inn i et musikalsk landskap for viderekommende. Litt forenklet kan vi si at vi her har en symbiose av King Crimson sine beinknusende rytmer og tøylesløse jazzriff. Vi får en god dose sjokkbehandling av musikken, og på mange måter en sonisk tur inn i doomdomenet. At musikken til Comabat Astronomy er spesiell er mildt sagt, og nok bare for spesielt interesserte. Lydlandskapene biter og sliter og vi må ganske fort ta en pause for denne høyst krevende musikken, med sin heller avanserte tonsetting. Vi applauderer forsøket på å skape ny og original musikk, men dette blir ofte for ”far-out” for våre musikalske ganer. Godflesh Or God, Magma og Heldon har nok vise fellestrekk med Combat Astronomy. Samtidig kan vi vel også ta med oss band som Flying Luttenbachers, Trio Conulsant og Mute Socialite som likner litt på materialet på ”The Dematerialised”. Uansett er Combat Astronomy noe for seg selv, om enn ikke for alle. Vi finner at musikken er tålig spennende, men svært krevende og nok passer best i små doser på dager vi er svært eventyrlystne.

http://www.zond.co.uk/

http://www.myspace.com/combatastronomy2

1. Greedy Angels
2. Time Stamp
3. Body of Incus
4. Collapsing Runways
5. Orion
6. Sulphur (mercurated)
7. Bad Phaser
8. Serpents
9. The Dematerialised Passenger
10. Solar Guitars

James Huggett – Bass, gitar, elektronikk og programmering
Martin Archer – Alt- og sopran saksofon, bass klarinett fiolin og elektronikk
Mick Beck – Fagott
Charlie Collins - Fløyte

Joe Stump – Virtuostic Vendetta

Et album hvor det er rikelig med gitar, og hvor riffene står i kø. Joe Stump er kåret av Guitar One Magazine som en av verdens raskeste gitarister, men det imponerer ikke oss noe særlig må vi tilstå. Vel så viktig er det at musikken beveger oss og har essens og kreativitet og fremdrift for å nevne noe. Slikt kan lett bli vanskelig på en slik skive hvor gitarene til de grader er i fokus. Melodiene kommer lett i andre rekke, og det blir fort smalt og for de spesielt interesserte. Joe Stump skal ha ros for at han ikke legger skjul på sine helter som er Richie Blackmore, Yngwie Malmsten , Bach, Vivaldi, Gary Moore, Jimi Hendrix, Paganini, Uli Jon Roth og Michael Schenker. Spesielt førstnevnte er aktuell på ”Virtuostic Vendetta” , hvor låten ”Blackmore`s Boogie” er en hyllest til idolet. På ” The Dance Of Kashani” er også Blackmorevibbene tilstede da denne er en ode til Rainbow klassikeren “Gates If Babylon”. Med stor selverkjennelse vedgår Joe Stump at han på ingen måte forsøker å oppfinne hjulet på nytt på dette albumet, men bare forsøker å lage hederlig gitardominert musikk hvor han henter inspirasjon fra sine forbilder. Det klarer Joe Stump, og jammen er ikke også ”Virtuostic Vendetta” så variert som en realistisk sett kan håpe på, og det spilles både med innlevelse og dyktighet. Så voldsomt spennende blir det aldri, men et album hvor neo klassisk speed metall, gammeldags hardrock og europeisk influert gitarattakk møtes, og det hele låter ganske ok. Vokale innslag er fraværende, men om skiva ikke akkurat skriker etter sang hadde den nok blitt mer spenstig med noen låter hvor strupens røst kunne fått boltre seg. Nevnte ” The Dance Of Kashani” har touch av Østens mystikk og er en meget bra låt. Fort går det på ”Chasing The Dragon” og låten er temmelig nær opp til et speed metall opus, men også power metall vibber forefinnes, og låten er krydret med enkelte fiffige elementer. At det er klassiske influenser på ” Allegro #2 in A Minor” overrasker vel ingen. Låtene er også ganske kompleks, og Paganini influert arpeggio og en ildfull riffining og et tøft heavy frygisk parti gjør dette til en virkelig knallbra låt. En ballade inspirert av Gary Moore og en herlig solo får vi som avslutning. Skiva er en velspilt og god forestilling som de som er hekta på gitar får i pose og sekk, mens andre nok vil kunne lytte til dette i mer rasjonerte porsjoner.

http://www.joestump.com
http://www.myspace.com/joestump

Combat Astronomy - Dreams No Longer Hesitate

På denne skiva gjør Combat Astronomy det ytterst smarte trekk og introdusere vokal. Elaine di Falco er en meget habil vokalist som tilfører det melodiske element i en musikk som ellers er temmelig brutal. Slik sett er hun med å gjøre denne musikken betydelig mer ”spiselig” for folk flest, og dette er nok et skritt i riktig retning. Dette fordi på forrige skive ”The Dematerialesed Passenger” ble vel full av plutonium og støyende partier. Vokalen er i tilegg blitt skrevet flott inn i musikken, og følgelig en integrert del av et lydbilde som altså er i positiv utvikling. Til daglig sysler Elaine di Falco med avantpop og hypermoderne jazz i gruppa Caverman Shoestore. Her fyller hun flott inn vokal ”fyllmasse” i den til dels brutale og hakkete musikken til Combat Astronomy og åpner opp for en ny dimensjon idet bandet plutselig blir betydelig mer tilgjengelig for et større publikum. Det er greit nok å lage sær musikk, men når bare de aller mest ekstreme henger med, så kan en kanskje snakke om at det rett og slett er for sært? Fortsatt anretter Combat Astronomy musikk som er usedvanelig smal, men idet minste favner de ti ganger så bredt nå. På ” Dreams No Longer Hesitate” har vi med et multinasjonalt ensemble å gjøre. James Huggett er atter en gang den definitive frontmannen, men de andre musikerne er absolutt med å sette sitt preg på ei ganske så flott skive. Skiva gestalter mørk og ofte uhyggelig RIO avant prog med visse zeuhl influenser og også doser av doom metall. Mye er ikke ulikt Red Masque med ”Fossil Eyes” som vi tidligere har omtalt. Bandet klarer også å la det nærmest harske og forvridde møte det delikate og eterisk på en ypperlig måte, og skive fremstår som et modent og modig verk. ”Lightning In Her Eyes” er åpneren, og gir oss en sjarmerende, urolig og forstyrret musikk som med sine kontraster er meget spenstig. Avslutningen på skiva er med ”Ordinary Miracles” som er en fortreffelig låt som er en lykksalig låt i et heller mørkt materiale. ”Dreams No Longer Hesitate” er så å si ei skive som leder oss fra en bevissthet til neste, og med en helhetlig musikalsk rammeverk som basis. Ypperlig skive for de som vil ha musikk som operere i ukjent terreng, mens de mer konservative og mindre eventyrlystne nok bør ligge unna denne.

http://www.zond.co.uk/

http://www.myspace.com/combatastronomy2

1. Lightning in her eyes
2. Touch the moon
3. I can't breathe
4. Alive inside eternity
5. Sentinel
6. Fragmented degrees
7. Ordinary miracles

James Huggett – Bass, gitar, keyboards, trommer, elektronikk og programmering

Martin Archer - Saksofon, klarinett, recorders og elektronikk

Elaine di Falco - Vokal
Mick Beck - Fagott
Mike Ward – Fløyte og bassfløyte

Erik Mongrain – Equilibrium

Det er opplest og vedtatt at Erik Mongrain er et geni på akustisk gitar! Det er jo hyggelig nok, men holder hans andre skive mål rent musikalsk. Fordi det selvsagt ikke er gitt at en som behersker sitt instrument ekstremet godt kan lage smakfull og pirrende musikk. Faren for at det blir onanering på favorittinstrumentet er jo overhengende om ikke noen vettuge folk sier ifra. ”Equilibrium” inneholder ni selvskreven instrumentale akustiske spor, som er innom pop, jazz, blues og rock. Antakeligvis vil dette verket appellere mest til andre gitarspillere, da det blir for ensporet for oss, selv om han er en nytelse å høre blir ei hel skive for drøy kost. Erik Mograin brukte sin såkalte ” two-handed air tap technique” på sin første skive i store mengder. Det er en teknikk som gir en helt spesiell gitarsound. Her har han tatt et skritt videre og tonet ned bruken av nevnte teknikk, og spiller bokstavlig talt på flere strenger. Slikt tilfører nyanser, og det mer frenetiske og hektiske fra første skive er også mindre fremtredende. I det hele tatt så fremstår Erik Mongrain som