Two Fires - Burning Bright

Med Kevin Chalfant i spissen slipper Two Fires sitt tredje studioalbum. I 2000 kom den selvtitulert debuten til dette bandet som ble særdeles vel mottatt av den melodiske rockfansen. Two Fires ble synonymt med AOR himmelen for mange, og også skive to ble mottatt med store ovasjoner Så ble det stille i mange år før ”Burning Bright” nå seiler inn fra venstre, eller var det høyre? På hjemmesiden sier Two Fires at de låter som Journey, Foreigner, Survivor og Bryan Adams. Da har de egentlig sagt temmelig mye, og det er definitivt snakk om melodiøs rock her. Denne ”AOR-en” er det åtte år siden sist var ute i CD format, og skiva er faktisk bare nummer tre fra disse amerikanerne. Kevin Chalfant som er vokalist i bandet er nær innpå å inneha legendestatus, og er utvilsom en dyktig sanger som faktisk startet sin karriere med gruppa 707 allerede i 1981. Nå fronter han et band som med sin musikalske leveranse nok lett får innpass i hjertene til elskerne av melodisk rock. For ”Burning Bright” er ren, velspilt, velprodusert rock i samme gata som Journey, Boston og Foreigner. Ikke noe dilldall, men akkurat det som fansen vil ha, og som sannsynligvis etterlates fansen i et modus av pur lykke. Låten ”Some Things Are Better Left Unsaid” er som skapt for slike ”modusbestillinger”! Nevnte låt er da også som hentet ut av Journey kolleksjonen, og er sannsynligvis meget velegnet til å få selv store, tøffe og sterke menn til å gråte. Kevin Chalfant har skrevet herligheten med hjelp av Neil Schon (Journey!!!) og Gregg Rollie ( Journey!!!, Santana og The Storm). I våre ører er ikke ”Some Things Are Better Left Unsaid” noen stor låt, men vi er helt sikre på at ikke alle er enige i det. Bedre er definitivt de to første låtene som er klassiske AOR låter, mens ”Still In Love” med sine bluesvibber virkelig frisker opp skiva. Det aller beste med ”Still In Love” er likevel at en får et pusterom fra all AOR himmelen på ei skive som er smått forutsigbar. Tross noe i overkant Journeylydende er dette et godkjent verk innen sitt sortiment, men de som vil ha noe nytt og spennende får en tøff jobb med å finne slikt her.

www.myspace.com/twofires123

1. Is It Any Wonder
2. Lost In The Song
3. Some Things Are Better Unsaid
4. Epic In The Night
5. Shattered Without You
6. Burning Bright
7. Hold On To Your Dream
8. Still in Love
9. Answer To My Prayer
10. Relenless
11. All For You

Kevin Chalfant – Vokal
Michael “Ralph” Gardner – Gitarer og Bakgrunnsvokal
Tiimmy Higgins – Trommer og perkusjon
Jim Widlowski - Trommer og perkusjon
Shawn Fichter - Trommer og perkusjon
Alby Odum – Rytme- og akustiske gitarer
Chuck Giacinto - Keyboards
Super Rex Carroll – Gitarsolo på spor 1
Randy Hatzer – 5 strengs bass
Mike Higginns – Bakgrunnsvokal
Denny Rockey – Bakgrunnsvokal
Kurt Benckendorf – Bakgrunnsvokal
Tyron Lancaster – Strengeinstrumenter på spor 11

Novus Rex – Plowshares Into Swords

Med bena godt plantet i prog og jazzrock marinert med elementer av symfonisk electronica tar Coloradobaserte Novus Rex sats. Bandet ble etablert og grunnlagt av brettisten og komponisten J.R. Fernandez og er temmelig original musikalsk plante. Influensene er varierte, og det fører til musikk som virkelig står støtt på egne ben, og som er velspilt og fascinerende. At skiva er preget av keyboards er et faktum, men det hele utføres slik at de øvrige instrumentene også utgjør viktige deler av den musikalske teksturen. Låtene er med unntak av siste låten av episke proporsjoner, men blir aldri for svulstige fordi de har essens og fremdrift. Lekre og vakre pianolinjer preger starten på ”Truth Seeker”. Låten skifter så modus og de kraftfulle og velvoksne synthene råder scenen før tordnende gitar og trommer så å si skaper en helt ny melodi. Den episke låten ”Plowshares Into Swords” har også vakker pianospilling som startpunkt. Deretter er det herlige orgeltoner, gitarkorder og trommer som setter den fine stemningen med mye Emersom Lake And Palmer vibber. Lyrikken er bibelsk så vidt vi kan skjønne, og verdens mest leste bok er jammen ok den med mektige synther som heftig tonfølge! Ikke overraskende er det en heller myk åpning på den korte låten ”Locust Swarm” før det hele bygger seg saftig opp med diverse effekter og de så å si alltid nærværende synthlavinene. Vangelis sin musikalske verden sniker seg inn,men låten er ok den om enn med en viss ”lettvekterfølelse”. Også på den knallbra låten ” Look! It’s Coming” er det linker til Vangelis. Låten åpner heftig og begeistret med noen av skivas beste partier, og byr på en sneisen åpning som har bra essens og fin fremdrift. Nær innpå 8 minutter med synthmagi, og faktisk også vokal som gjør at det blir rett så stemningsfullt og spennende. ”Look! It’s Coming” er en retning fra Novus Rex vi gjerne hadde sett ble utforsket mer. Årsaken er at nevnte låts heftighet er svært tiltalende, og den kreativiteten og spensten låten har er vel verdt å lytte til. ”Old World News” har også et fint synthdriv etter at det akustisk blant annet har rådet scenen i begynnelsen av låten. Utover byr låten på en kraftpakke av keyboards, orgel og synther og gitarriffene er også fra øverste skuff. Vi synes også vokalen gjør susen her, og er med å skape en spennende låt. Låten ”Belteshazzar’s Dream” er en fin krafthymne med majestetisk musikalske tablåer. ”Plowshares Into Swords” er derimot ei skive med keyboard og synther som førende instrumenter, men som fornuftig nok også integrerer gitarer og trommer slik at soundet blir fyldig og smakfullt. Skiva er et himmelrike for de synthelskende og har en låtkolleksjon som de fleste med sans for den gylne æra av prog bør få med seg.

1. Look! It's Coming
2. Old World News
3. Truth Seeker
4. Belteshazzar's Dream
5. Plowshares Into Swords
6. Locust Swarm

Random Touch - Throught The Lens Of The Other Dimension

Denne trioen gjør det ikke så lett for lytteren og musikken de kommer opp med krever at en villig til å bruke tid og lytte med full oppmerksomhet. Slik er det jo ofte med eksperimentell musikk, og belønningen kommer gjerne ikke før en har investert mye energi. Vi har nå en gang tatt den jobben og lyttet og vurdert i lang tid nå, og dette er ikke keiseren sine nye klær! Tvert om så er det frisk, kreativ og levedyktig musikk med rikelig med nerve og substans. Vi har egentlig aldri hørt noe som likner særlig på hva ”Throught The Lens Of The Other Dimension” tilbyr. Det nærmest vi kan komme for å beskrive musikken er noe av Zappa og da faktisk hans mer eksperimentelle komposisjoner. For å kreere sitt musikalske univers bruker denne trioen flust med både vanelige instrumenter, men der det føles naturlig tyr de til mildt sagt ukonvensjonelle muligheter til å skape sonisk kaos og sonisk snacks. Denne skiva er mildere i uttrykket enn de foregående uten at det blir noen overveiende snill-pusekatt-følelse av den grunn. Random Touch leverer et verk som er filmatisk av natur og som har en hypnotisk virkning med de lekre og varierte stemningstablåene som meisles ut. En utmeisling som gjerne foregår med trommeriff som er jazzinfiserte og med små og store laviner av psykedelisk vibber og bakgrunnsstøy. Dette er knapt musikk som en spiller for tantekollegiet med mindre en vil at nevnte kollegiet skal bestille tvangstrøye i passende størrelse! Bandet fatter seg stort sett i korthet, og det er derfor blitt plass til hele seksten låter på denne skiva. Ei skive som for øvrig er bandet sin sekstende utgivelse, og disse barndomskameratene er i sannhet erfarne musikere. Akkurat erfaren er jo mildt sagt når en vet at trommeslageren Christopher Brown allerede i 1963 begynte på perkusjons studier, og to år senere lærte av den legendariske jazztrommeslageren Dick Dickson. ”Throught The Lens Of The Other Dimension” har temperament og en stemningsmettet atmosfære om er ytterst fascinerende. Bandet griper fatt i de mest suggestive linjene uten å gå seg vekk i de ytre detaljene i særlig stor grad. Skiva er et mektig vitnesbyrd om at det lages mye spennende musikk som ikke alltid når frem til de store massene. Musikken er fint variert fra intense partier til mer drømmende og neddempede sekvenser. Skiva er lang, men i godt selskap føles ikke 57,20 minutter som noe problem da det er så mye å gripe fatt i her. Enhver lyd har sin naturlige plass i musikken, og bandet benytter seg utsøkt av en frihet til å uttrykke seg med en ubegrenset vilje til å skape noe unikt og ekte. Dette er absolutt ei skive som kan anbefales for de som liker dyktig smidd og utført musikk noe på siden av det ordinære segment.

1. Awaken at Dawn
2. In the Care of the Dancing Marionette
3. Corresponding with Emily
4. On Public Private Property
5. Opening the Box
6. Morning Rain
7. Orange Hair Beware
8. On Account of Spells
9. Embedding the Beat
10. Flashlights on the Stairs
11. Engagement
12. Millions of Acres
13. Burglars on Tiptoe
14. Memory Safari
15. Urgent Desires
16. The Well Oiled Mobius Strip

Christopher Brown - Trommer og vokal
James Day - Keyboards
Scott Hamill – Gitarer

First Signal - First Signal

Featuring Harry Hess

Ved å bringe inn den kanadiske vokalisten Harry Hess kjent fra Harem Scarem og produsenten og bassisten Dennis Ward kjent fra diverse band, håper nok First Signal på et skikkelig løft. Et løft som gjør at det klassiske Harem Scarem soundet atter kan lyde til tross for at nevnt band har lagt inn årene. Mange fans har grått sine salte tårer etter at oppløsningen av Harem Scarem, og således er dette et markedstilpasset stykke musikk. Nå er ikke akkurat Harem Scarem det verst bandet å strebe på å gjenskape soundet til fordi de penslet bredt med musikken sin. En utpensling som vekslet mellom powerpop, Arena hardrock og AOR, og alt rimelig velspilt og med ok låter. Spørsmålet en kan stille seg er om det er legitimt å forsøke å gjenskape andre band i så stor grad? Nåvel, et team av låtskriver har vært i sving for å fullføre denne skiva. Låtbidragene har kommet fra Mark Baker (Signal, House of Lords), Ronny Milianowicz (Saint Deamon), Tom og James Martin (Khymera, Sunstorm, House Of Lords) og Erik Martensson (W.E.T., Eclipse) for å neven noen. I sannhet er stjernelag av melodisk rock sine beste låtsnekkere. Darren Smith fra mye omtalte Harem Scarem tar seg av bakgrunnsvokalen på skiva, og også dette gjør jo sitt til at det blir enda flere linker til Harem Scarem. Dennis Ward sørger for en ok produksjon og godkjente arrangementer som dessverre har litt manko på ”punch” da det tidvis er litt småslapt. I denne Harem Scarem dyrkelsen er det dog gitarlyden til Ward og vokalen til Hess som fullbyrder at illusjonen skal bli så lik som mulig opphavet. Tross all vår skepsis til prosjektet er dette faktisk blitt ei ok skive innen AOR segmentet. ”When You Believe” er en låt som er blant noe av det bedre vi har hørt av AOR. Enda mer spretten er ”This City” med heftig gitarspilling av Ward i en låt med kløktige og flott refreng. I sum er dette en fin AOR debut, som er gjennomarbeidet og med låter som innehar god kvalitet og med musikere som leverer de varene vi kan forvente.

1. This City 4:16
2. When You Believe 4:06
3. Part Of Me 4:14
4. Crazy 4:39
5. Goodbye To The Good Time 4:41
6. First Signal 4:22
7. Feels Like Love This Time 4:49
8. Into The Night 4:10
9. When November Falls 4:31
10. Yesterdays Rain 3:37
11. Naked Desire 4:26

Harry Hess - Vokal
Darren Smith - Bakgrunnsvokal
Dennis Ward - Bass, gitarer og bakgrunnsvokal
Eric Ragno - Keyboards
Michael Klein - Gitarer
Chris Schmidt - Trommer

Dennis Rea - Views From Chicheng Precipice

Rea er til daglig å finne som leder av flotte musikalske ensembler som Iron Kim Style og Moraine. Han har også levert verdifulle bidrag til mindre kjente men innovative band som Land (sammen med Jeff Grieke), Stackpole, Earth, Savant, Identity Crisis, og Ting Bu Dong. I sannhet en aktiv musikere altså, og selv med en slik portefølje av band stopper han ikke der. Behovet for å gjøre noe i soloformatet finnes åpenbart hos denne dyktige musikeren, og derfor slipper han nå sin solodebut ”Views From Chicheng Precipice”. Gitaristen og komponisten Rea presenterer på skiva seg selv i et totalt annet musikalsk modus. Likevel er musikken likeså fascinerende som tidligere og rimelig ambisiøst legert. Dennis Rea har en sterk link til kinesisk musikk og er ganske så glad i tradisjonell musikk fra Vietnam, Japan, Korea og Kina. Fra 1989 til 1993 levde Rea vekselvis i Kina og Taiwan etter hva vi kan forstå. Han sørget da for at hans orientalske venner fikk nærkontakt med moderne jazz, eksperimentell musikk og eventyrlysten rock. Alt dette kan studeres nærmere i boken hans,” Live At The Forbidden City: Musical Encounters In China And Taiwan”. Den oppmerksomme leser vil nå sikkert ha skjønt at ”Views From Chicheng Precipice” er en hyllest til musikken i østlige Asia! Det er en hyllest som utrykker dyp respekt for en flere tusenårig musikktradisjon. Av de fem låtene er det kun “Three Views From Chiccheng Precipice (After Bai Juyi)” som er komponert av Rea. Den øvrige kolleksjonen er hentet fra en rikholdig flora av musikk fra Østen, men er omarrangert av Dennis Rea. Med seg har Rea et knippe uhyre dyktige musikere som jo absolutt trengs for å meisle ut denne heller avanserte musikken. En musikk som er heller uortodoks hva gjelder arrangeringen av tradisjonsrikt musikk. Resultatet er en sonisk opplevelse som er noe av det ypperste vi har hørt når musikk fra vest og øst fusjoneres. Slikt er bare mulig å få til når den musikalske kompetansen er på et skyhøyt nivå og kombineres med forståelse og respekt for to i utgangspunktet delvis polare musikkulturer. Vi velger å gjengi et sitat fra Stan Getz fra 1979 for å sette det hele inn i en kontekst. Getz sa da, ”Dennis Rea er en ung og talentfull musiker som jeg tror vil utvikle seg til noe særdeles interessant”! Snakk om å ha en velfungerende krystallkule! Nåvel, ”Views From Chicheng Precipice” er utvilsomt et spennende verk, men skiva krever nok også tålmodige ører. Årsaken er at det tar tid å avdekke all den lekre og subtile musiseringa som Rea og co. leverer her. De som vil investere i aktiv lytting vil sannsynligvis få en stor opplevelse. Det aller beste er kanskje at selv etter utallig ganger i spilleren er det stadig noe nytt og spennende å oppdage. Derfor skal du bare ha ei skive i 2010 som er noe helt for seg selv er kanskje dette det riktige objektet! Rae selv kaller skiva et kjærlighetsbrev til en del av verden som beriket livet mitt grenseløst musikalsk og generelt. Vi kaller skiva et grenseløst spennende verk med kjempestort potensial til å berike lytternes liv.

1. Three Views From Chiccheng Precipice (After Bai Juyi) 9,56
2. Tangabata 15,55
3. Kan Hai De Re Zi (Days By The Sea) 3,41
4. Aviaruations On “A Hundred Birds Serenade The Phoenix” 6,51
5. Baqua (“Eight Trigrams”) 10,35

Dennis Rea – Elektriske gitarer, resonator gitarer, melodica, Naxi jaw harpe, kalimba og dan bau (Vietamesisk monokord)
Stuart Dempster – Trombone og konkylie skjell
Elizabeth Falconer – Koto
Alicia Allen – Fiolin
Greg Campbell – Trommer og perkusjon
Ruth Davidson – Cello
Kevin Millard – Baliset
Paul Kikuchi - Perkusjon
James Dejoie – Bass fløyte, bambus fløyte og bass klarinett
Caterina De Re – Vokal
Will Dowd – Trommer og perkusjon
John Falconer – Shakuhachi
Jay Jaskot – Trommer

Dave Kulju – Notes In The Margin

I slutten av juni 2010 slapp multiinstrumentalisten og den tidligere Electrum gitaristen Dave Kulju sin andre soloskive. Electrum var for øvrig et såkalt crossoverprog ensemble fra hamburgernes hjemland. De gav ut to fine plater i form av ”Frames Of Mind” fra 1998, og ”Standard Deviation” fra 2001 som begge har blitt rosende omtalt. Electrum er stilmessig i nabolaget til artister som for eksempel Rush, Brand X og Bill Bruford, men uten vokalinnslag. På Dave Kuljo sin nye skive er det denne gang antakeligvis til stor glede for mange valgt å bruke vokal. Det er det den engelske vokalisten Annie Oya som står for, og hun er et virkelig godt valg i så måte. Skiva har fem låter hvorav den episke og 30 minutter lange ”A Poet`s Tale” skiller seg ut. Nevnte låt er for øvrig basert på den australske poeten Amanda Joy sitt arbeid. De øvrige fire låtene er instrumentale og pent varierte hvorav for eksempel ”Skating On Europe” er inspirert av Rush men med en finurlig og lekker utførsel. Låten er også noe spacerockstenket og med fine harmonier. Fabelaktig utført fiolinspilling av Ian Cameron er med å prege den fusionlegerte ”Know Again” som er en knallbra låt med mye smakfull gitar. Frank Basile står for tromminga, og gjør så absolutt en meget god jobb, spesielt i kontrast til det å velge å bruke programmerte trommer. Vi tar opp dette fordi denne skiva jo som nevnt er utstyrt med en ekte og virkelige god trommeslager. Albumet er i sin helhet innspilt i Kulju sitt hjemmestudio, og i en slik kontekst er det ofte praktisk og mye billigere å velge programmert rytmikk. Heldigvis er alt at tromming på ”Notes In The Margin” ekte saker. Ekte saker er så absolutt dette albumet som klokker inn på såpass mye som 51,22. Det går bra fordi musikken er såpass variert og med nok av fine og spennende stemninger. Den tidligere nevnte episke låten ”A Poet`s Tale” er et virkelig høydepunkt. Ikke for det de øvrige låtene er også av meget god kvalitet, og for eksempel på” Get The Hell Off My Lawn” finnes de tøffeste gitar- og bassriffene. Musikken på ”Notes In The Margin” gir oss visse assosiasjoner til Thieves Kitchen siste utgivelser, og noen få plasser faktisk også til Opeth. Det er et kvalitetsstempel for oss da nevnte band har levert mye lekkert i dens enere tid. Likevel så lever denne skiva trygt sitt eget liv, og er breddfull med smakfulle, kreative og melodiske partier. Skiva har nesten ikke dødpunkter og det er et meget solid håndverk i alle ledd. Et flott fokus på balanserende elementer og dynamikk gjør at interessen til lytteren alltid opprettholdes, og det gis passelig med rom for flotte solopartier. Vi håper inderlig at progpublikummet trer inn i Kulju sitt ofte behagelige men aldri likegyldige musikalske univers, og ikke ignorerer en flott artist som har flust med talent og låtskriverevner.

http://www.davekmusic.com/index.php

1. Skating on Europa 9:35
2. Know Again 6:26
3. A Poet's Talespin Part i: Half-Slept Moments 1:56
4. A Poet's Talespin Part ii: Soft Collisions 8:28
5. A Poet's Talespin Part iii: The Bridge 7:55
6. A Poet's Talespin Part iv: I Write 5:01
7. A Poet's Talespin Part v: In the Shadows 6:17
8. Get the Hell off my Lawn 4:20
9. Counted the Stars 1:18

Dave Kulju – Akustiske og elektrisk gitarer, bass, keyboards, gitarsynther, sound FX og programmering
Frank Basile – Trommer
Annie Oya - Vokal på “A Poet's Talespin”
Ian Cameron – Elektrisk og akustisk fiolin på ” Know Again”

A New World Man – A Tribute To Rush

Så vidt oss bekjent er dette album nummer tre med tolkninger eller hyllest til Rush fra Magna Carta labelen. Vi får derfor naturlig nok en berettiget mistanke at noen der må like Rush usedvanlig godt! Det kan vi meget vel forstå da Rush så absolutt på sitt beste og mest inspirerte er en meget bra musikalsk trio. De som virkelig liker dette prosjektet kan med selvsyn og selvhør høre hva Dave Martone i en rimelig eksklusiv video forteller om innspillingsprosessen av ”A Tribute To Rush” her, www.youtube.com/magcart . Skiva kombinerer låter fra de to tidligere utgivelsene fra Magna Carta, Working Man fra 1996 og Subdivisions fra 2005. I tillegg er det tre tidligere ikke utgitte coverversoner som blir presentert av Robert Berry, Dave Martone, Juan Alderete (Mars Volta), Shane Gibson (Korn) og Chris Pennie (Dillinger Escape Plan & Coheed and Cambria). En låt som Tom Sawyer kommer faktisk i to forskjellige tolkningsversjoner fra henholdsvis I, Omega og The Alex Skolnick Trio (Testament & Trans-Siberian Orchestra). Dette synes vi er en spennende vinkling, og spesielt The Alex Skolnick Trio gir oss en spenstig tolkning. En tolkning som er finurlig jazzlegert og den låten som er lengst bort fra originalen, mens I, Omega sin versjon for oss er noe blek og ikke akkurat velegnet til å fremkalle de store ovasjonene. Derimot applauderer vi at denne skiva åpenbart er gjennomtenkt og med et solid fundament som er basert på toppmusikere. I tillegg er det klart at musikerne er motiverte og at samspill og det og både ha det hyggelig sammen og i tillegg levere varer er prioritert. De fleste låtene ligger ikke så kjempelangt fra originallåtene og det er jo både en fordel og en ulempe uten at vi skal brukes så mye tid på det aspektet. Vi får jevnt over solide musikalske prestasjoner, og mange flotte instrumentale seksjoner som det ofte lukter svidd av. Spesielt gitarsoloene er mange og varierte da det jo er forskjellige gitarister med vidt forskjellig stil som står for spillinga. Et eksempel på hvor godt musikerne faktisk samhandler på denne skiva er ”The Trees”. Låten sitter bra den og Mike Baker fra Shadow Gallery står for vokalen, mens ikke helt ukjente og svært dyktige Billy Sheehan tar seg av bassen. Når så også Dream Theater sin Mike Portnoy til fulle gir av sitt talent, blir det en rett så trivelig og flott tolkning av denne Rush låten. En enda bedre tolkning av en Rush låt, får vi av og på ”Force Ten”. De hardere partiene er kledelig nok enda hardere i denne utgaven med fete arpeggio i beste shredderstil. Med denne vrien blir det enda mer flo og fjære, og det låter rett så bra i våre ører. Jevnt over så er det fine tolkninger, selv om selvsagt ikke alt er perfekt så er dette ei ok skive. Rushfan vil nok glede seg stort over dette verket, men også de som har sansen for dyktige og inspirerte musikere som gir en fin Rush hyllest vil like dette.

http://www.magnacarta.net/RushTribute/index.html

1) New World Man 3:48 (Robert Berry, Dave Martone, Juan Alderete, Shane Gibson and Chris Pennie)
2) The Trees 4:34
3) Fly By Night 3:55 (Robert Berry, Dave Martone, Juan Alderete, Shane Gibson and Chris Pennie)
4) Mission 5:37
5) Tom Sawyer - I, Omega 4:50
6) Jacob's Ladder 7:38
7) Limelight Limelight 6:10
8) Force 10 4:29 (Robert Berry, Dave Martone, Juan Alderete, Shane Gibson and Chris Pennie)
9) Subdivisions 7:48
10) Tom Sawyer - Alex Skolnick Trio 6:34

Chris Pennie (Dillinger Escape Plan Coheed and Cambria), Juan Alderete (Mars Volta), Shane Gibson (Korn), Dave Martone,John Petrucci (Dream Theater), Billy Sheehan, Alex Skolnick (Testament), Andreas Kisser (Sepultura), Sebastian Bach (Skid Row), Eric Martin, Vinnie Moore, Kip Winger, Mike Mangini, Mike Portnoy

Fibonacci Sequence - Numerology

Det tok tre år og uendelig mye slit og hardt arbeid å fullføre denne debuten til Fibonacci Sequence. Heldigvis så var strevet vel anvendt bruk av tid, fordi ”Numerolgy” er blitt en meget heftig skive fylt opp med et fyrverkeri av instrumental musikk. Det er mange rimelig tekniske og komplekse passasjer på skiva, men det er likevel en musikk som er tilgjengelig og slett ikke en øvelse i teknisk brillianse. Likevel så har de mer musikalske subtilt interesserte mye snacks å hente når det lyttes til dette verket. I bunn av verket og som et musikalsk fundament finner vi rytmeseksjonen. Her består den av trommis Thomas Ford og den fabelaktig dyktige bassisten Chris Kriengel, kjent fra Kringel-Bennett, Cynic og Portal. Disse musikerne har en spesiell kjemi som avgir en synkron og heftig rytmikk som snor seg elegant gjennom diverse musikalske landskaper. Disse landskapene og forskjellige stilistiske retninger leder elegant Ford og Kriengel bandet trygt og presist gjennom. Slikt gir rom for at de andre musikerne kan skinne, og med en fotballmetafor ”sette ballen i mål”. Michael J. Butzen er en rimelig allsidig gitarist, og det tilfører skiva både frenetiske soloer og mer neddempede og lekre stemninger. I tillegg så kan Butzen tilsynelatende og med kløkt og eleganse manøvrere i ethvert musikalsk territorium med en autoritet og selvfølgelighet som er oppløftende og deilig å høre på. Kollegaen bak keyboardene er også en mangesidig herre. Jeff Schuelke spiller sømløst syngende og melodiøse pianolinjer på for eksempel ”Dawn”. Som er kontrast og for å visualisere mannens storhet så kan en jo lytte til den adskillig mer heftige og frenetisk solo på ”Faunus”. Enhver som har lest de foregående linjene vil skjønne at Fibonacci Sequence har i bøtter og spann med musikalsk teknikk og skikkelighet. Det i seg selv skaper ikke stor musikk, og kan tidvis faktisk være irriterende om det er hovedfokuset, da det blir lite fremdrift og musikken bare blir en utøvelse i teknikk. Det er her Fibonacci Sequence står frem som vinnere og ikke innadvendte teknisk overfokuserte, fordi de klarer å lage låter med essens, fremdrift og ikke minst med sneisne melodiøse partier. Sneisen er også fiolnspillinga til gjesteartisten Elizabeth Grimm som spiller heftig og farger svært positivt låtene ”Missing Time”, tidligere omtalte ”Faunus” og ikke minst ”IO”. Ensemblet har en uforbeholden og fin utforskertrang, som for eksempel på låten ”Work in Progress”. Her er det latinsk musikk som er under lupen, og Fibonacci Sequence har flust av gode ideer som de forsøker i praksis, og som fungerer til tusen. På ”Catlord” er omtalte rytmeseksjon et godt stykke inn i metallverden på en låt som virkelig er brennhet og spennende. Av det spennende slaget er også bandets hang til tematiske tilbakevending som delvis gjennomsyrer skiva. Mest fremtredene og lett å oppdage er nok start- og sluttpartiet som lyder nærmest som en gammeldags platespiller med tilhørende lyder. Uansett er ”Numerology” ei skive med ti instrumentale spor med overraskende store kreative spenn. Episke låter, teknisk presisjon, trist og munter, høylytt og neddempet, stemningsfull og flerfaset musikk er noen av hovedingrediensene. Musikken er naken i den forstand at den ikke blir forstyrret eller avledet av vokal, men nakenheten er bare i mangel av vokal og slett ikke i utførsel. Til det er musikken for frodig, kompleks og rikholdig, og vil garantert appellere til de som liker instrumental progressiv musikk av den mer komplekse typen.

1. Commencement (2:47)
2. Neap Tide (9:20)
3. Primrose Path (6:38)
4. Dawn (2:56)
5. Catlord (8:54)
6. Illuminati (0:42)
7. Work In Progress (6:54)
8. Missing Time (8:49)
9. Faunus (11:17)
10. IO (9:13)

Michael J. Butzen – Elektriske og akustiske gitarer og mandoliner
Jeff Schuelke - Keyboards og piano
Tom Ford - Trommer

Gjestemusikere,

Chris Kringel (Kringel-Bennett/Cynic/Portal) – Båndløs bass på alle spor unntatt spor 8
Chad Burkholz - Bass på spor 8
Elizabeth Grimm – Fiolin på spor 8,9 og 10

Proximal Distance – Proximal Distance

Proximaldistance er tuftet på samarbeidet mellom musikerne Jeff Hamel og Gregg Johns. Det sier kanskje ikke folk flest så mye, men når vi nevner vi bandene Slychosis og Majestic er det muligens noen som det ringer en bjelle for. Nåvel, Johns er fra det kanadiske ensemblet Slychosis, mens Hamel kommer fra Majestic. Begge spiller utallige instrumenter og er drivende krefter i sine respektive band, og disse bandene lager til vanlig ganske så bra proglegert musikk. Musikken er klassisk prog med visse følere til spacerock og med noen innsmett av disharmoniske toner som frisker opp det hele. Foruten visse influenser til Majestic og Slychosis sin musikk er påvirkningene verdt å nevne fra band som Pink Floyd, Saga, King Crimson, Genesis og Yes. Musikken på denne debuten veksler mellom stemningsfulle partier og partier med virkelig full gass og fin intensitet. Heftige instrumentalpartier veksler med vokalpartier hvor blant annet den fine vokalen til Jessica Rasche lar seg høre. Den episke låten ”Gupsy” lar seg så absolutt høre, og vår ”venninne” Jessica Rasche gjør en formidabel innsats og farger låt fortreffelig her. Keyboardene er ofte i et spaca modus, og gitarlinjene er av noe som best kan beskrives som lekre, lekne og vakre. Vi hensettes til 60 og 70 tallet på den fine psykedelisk legerte låten ”Flashback To Now (A Hippy’s Lament)”. Jessica Rasche sin stemme og akustiske gitarer og drømmende keyboards er hovedingrediensene i vakre og spennende ”Leaves Fall”. Også ”Algol” har nylig nevnte type keyboard begynnelsen , men her konverterer låten etter hvert til røffere musikk. En musikk som best kan beskrives som heavyprog, og hvor bass og gitar råder scene med ganske så intens spilling før låten roer seg ned og flyter inn i ”The Shaman”. En ”flyt” som gjør at disse to låtene nærmest utgjør en musikalsk symbiose og i alle fall henger naturlig sammen. ”The Shaman” byr for øvrig på vokal Sarah Hamel som virker å være håndplukket for akkurat den låten. En låt som jo selvsagt handler om en noe spesiell om enn tradisjonell profesjon, og hvor en rimelig grad av villskap og dramaturgi selvsagt er påkrevd. Slikt hentes her fra blant annet ondskapsfulle vokalsamplere og spenstige og innovative gitar- og basslinjerlinjer. Som en mektig finale gir skiva oss 14,16 minutter lange ”Expanding Universe”. Den låten har en mørk undertone, og det musikalske sortimentet er så rikholdig at det er en fornøyelse. Likevel er låten i høy grad tilgjengelig og ikke en øvelse i å vise frem et vell av flinkhet. Akkurat det og ikke måtte vise seg frem er av herrene Hamel og Johns sine styrker på denne skiva. Med to multiinstrumentalsiter samlet på et brett så å si , hadde mange nok falt for fristelsen til å vise seg frem. I stedet er det et flott fokus på å forme gode musikalske ideer om til kreativ, svært hørbar og spennende musikk. En msuikk hvor elementer og inspirasjon fra mange stilarter smeltes sammen til et velfungerende hele. Hardrock, symfonsik metall, prog, neo, artrock, electronica, progmetall er noen av kildene som brukes. At en så bred inspirasjon kunne bli både ufokusert og uryddig unngår vi her, og i stedet får vi virkelig velsmakende og dyktig laget musikk. Et eksempel på nevnte dyktighet er duellen mellom to gitarsoloer som vekselsvis er stemningsfulle og rått utfordrende, og hele tiden understøttet av virkelig fete og varierende keyboardlinjer. Når vi så også får cover art av den russiske artisten Vladimir Moldavsky som er fra øverste skuff blir vi jo selvsagt ikke mindre positive til dette verket. Som den foregående teksten klart sier så kan denne skiva best beskrives på godt norsk som ”et must”, og den hører definitivt hjemme i enhver anstendig samling av prog!

http://proximaldistance.com

1. Algol (Instrumental)
2. The Shaman
3. Gypsy
4. Contemplation
5. Flashback to Now (A Hippy’s Lament)
6. Deep Space Intermission
7. Leaves Fall
8. Journey of Truth
9. Coherence
10. Expanding Universe

Jeff Hamel – Giatrer, keyboards, bass og vokal
Gregg Johns – Gitarer, keyboards ,bass, mandoliner og vokal

Gjesteartister,

Sarah Hamel – Vokal på spor 2
Jessica Rasche - Vokal
Jeremy Mitchell - Trommer
Todd Sears - Trommer

Terry Brock- Diamond Blue

Album nummer to fra Tery Brock som operer i et musikalsk landskap hvor den mer melodiske rocken bo. Brock har rimelig nylig overtatt vokaljobben i Giant som jo er innen samme musikalske segment som her på ”Diamond Blue”. I tillegg så snakker Brock seriøst om å børste støv av AOR bandet Strangeways. Vi kan derfor trygt snakke om en aktiv musiker som også holder på innenfor en spesiell nisje. En nisje som jo som oftest er noe forutsigbar, og hvor de spektakulære musikalske stuntene ikke er det mest utpregede kjennetegnet. Apropos kjennetegn, så er det hevet over tvil at stemmen til Rrock er et sådanne. Selvsagt må det mer til en om så for å skape musikk, og Mike Slammer leverer noe av dette med sine gitarer. Den godeste Slammer har Brock samarbeidet med i Seventh Key og Slamer etter hva vi kan skjønne. Det er derfor to musikere som bør kjenne hverandre rimelig godt som styrer showet her. Låtkolleksjonen er av brukbart høy klasse innen sitt segment, blir lytting til ”Diamond Blue” tålig trivelig. Melodiske rockfan i alle land vil nok finne mangt og meget her som fenger stort. Hvorvidt det fenger vet vi ikke, men vi kan nevne at Brock faktisk startet sin musikalske karriere som bakgrunnsvokalist på Kansas sitt album ”Drastic Measures” i 1983! Nå 27 år senere er han altså temmelig sentral på ”Diamond Blue”, og har følgelig hatt en viss fremdrift karrieremessig.Låten ”No More Mr. Nice Guy” har en i denne konteksten røfft over seg som vi gjerne kunne ha hørt mer til. Om ikke så hard men med en småtriste og finurlige lyrikk og fine akustisk kullisser er ”Face In The Crowd” en flott låt. ”Jessie’s Gone” er skrevet i samarbeide med Strangeways sin gitarist Ian Stewart, og har en fin flyt og låter bra. ”Diamond Blue” er kreert med omhu, og det virker som et ektefølt verk hvor mye av Brock sine anstrengelser bærer frukter og gir 11 fine låter når en snakker om melodisk rock.

Terry Brock- Vokal og gitarer
Mike Slamer – Gitarer, bass og keyboards
Andy Bigan – Trommer

1 Diamond Blue
2 It's You
3 Jessie's Gone
4 No More Mr. Nice Guy
5 The Rain
6 Broken
7 Face In The Crowd
8 Why
9 Too Young
10 Soldier Falls
11 Face The Night

Stan Bush – Dream The Dream

Innen melodisk rock er Stan Bush snart en legende, og her er han ut med studioalbum nummer 11. Produsent og gitarist Holger Fath har vært en viktig støttespiller på denne skiva. Fath har også levert komposisjoner til ”Dream The Dream” i likhet med Bush selv. I tillegg er det låter fra Bobby Barth (Axe, Blackfoot) ,Curt Cuomo (Kiss og Eddie Money) Ed Tree og Lenny Macaluso. Bush er en rimelig prisbelønt fyr hvorav blant annet Emmy Award fra 1997 sikkert er noe han er stolt av. Låten som sørget for dette trofeet hette ” Til I Was Loved By You”. Den tittel kan jo om en skal være riktig så slem si mer enn tusen ord om musikken, men det er selvsagt å trekke det hele lovelig langt! Bush har utvilsomt en fin hånd med musikk som gjør at den går rett hjem hos menigmann, men kanskje nettopp derfor så sliter vi som krever noe ekstra av musikken. Årsaken er at det ofte blir litt for glatt og polert, og melodilinjene er vel forutsigbare. Den melodiske gehalt er utvilsomt velspilt og velprodusert, men en viss manko på nerve og dynamikk er noe vi savner i denne musikken som ofte kalles powerpop. Pent og pyntelig jada, men skaperprosessen har et noe ensidig fokus på å tekkes et heller kritikkløst publikum. Et publikum som stort sett vil ha det nynnbart og en musikk som krever minst mulig anstrengelse ved å lytte til. På tross av at vi som den oppmerksomme leser lett skjønner er noe skeptisk til skiva sin musikalske kontekst, så er det fine låter her. ”Two Hearts” og ”Never Hold Back” viser at Stan Bush utvilsomt har talent, og er låter som med mer fiffige arrangementer virkelig kunne ha vært riktig så interessante. Hva gjelder arrangering så er den flotte låten ”Sam`s Theme” av den mer oppdatert typen. Låten er også den som gir oss mest, og er nummer en i vår vurdering av ”Dream The Dream” sin låtportefølje. Jevnt over er dette ei skive med låter som er greie nok innenfor sitt segment, dog med unntak av et par som er direkte patetiske i sin nynnende krekselighet. Stan Bush er 57 år, men hans stemmeprakt har enn så lenge ikke blitt tært av tidens tann. Han synger som alltid med følelse og farger låtene fint, og røsten mer hever enn senker dette melodiøse og smått kommersielle produktet. Cover er virkelig fint, og er verdt å se nærmere på!

www.stanbush.com
http://www.myspace.com/116446489

1 Never Hold Back
2 I'm Still Here
3 Don't Give Up On Love
4 Two Hearts
5 In My Life
6 Love Is The Road
7 If This Is All There Is
8 Dream The Dream
9 More Than A Miracle
10 Your Time
11 All That I'm
12 Sam's Theme (The Touch)

Matt Laug – Trommer
Stan Bush – Vokal
Matt Bissonetter – Bass
Holger Fath – Gitarer, produksjon, arrangementer og keyboards

Tony Harnell & the Mercury Train – Round Trip

Tony Harnell har en lang karriere, og har sunget med blant annet TNT, Westworld og Starbreaker. Her har han omarrangert og spilt inn diverse låter fra karrieren, og som bonus er det en helt ny låt til fansen. Nykommeren heter ” Anywhere But Here”, og kommer knapt til å revolusjonerer verden i all sin mediokritet. Harnell har fått med seg et knippe dyktige musikalske venner fra New York sitt metall og hardrock miljø. Ingen skal derfor kunne si at skiva ikke holder mål instrumentalt. Av en eller annen underlig årsak så må Harnell absolutt kalle sine medmusikanter noe, og faller altså ned på ”Mercury Train” her. Selv med sin hang til smått unødvendige navn så synger mannen definitivt godt, men selv med nevnte forutsetninger inntakt så blir det ikke nødvendigvis god musikk. Musikken er faktisk temmelig levende og med en ekthet som vi liker. Årsaken er sannsynligvis at verket faktisk ble spilt inn på bare to dager, noe som her gir et stort pluss i margen! Skiva er som oftest i akustisk tapning, og det synes vi også er et smart trekk. To av låtene er coverlåter, og tradisjonslåten ”Down To The River To Pray” fremkommer som en fin tolkning her. Fullt så bra sitter ikke Alanis Morisette sin ”Uninvited”, som hun gjør betydelig bedre selv. Hele ti av fjorten spor er fra TNT, og det er jo ikke så unaturlig da Harnell jo har 20 av 25 års ”tjeneste” her. ”10000 Lovers” blir dessverre en pinelig affære, og ” Northern Lights” rekker ikke originalen til anklene engang. Av de virkelige vellykkede låtene er ”Shame” fra Westworld debuten, ”Intution” og ikke minst låten ”Satellite” som her er i en virkelig knallbra variant. ”Satellite” svinger som pokker, og denne gladjazzversjon er et virkelig vellykket valg. Skiva er noe ujevn, men har absolutt sine øyeblikk slik av vi ikke kan si at den bare er laget for å gjøre bankkontoen til Tony Harnell fetere. Vi får til fulle bevist at Harnell er en særdeles dyktig vokalist, og hans duetter med gjestevokalist Sandi Saraya gjør at låtene blir spenstigere og av større interesse. Alt i alt ei som det neppe kommer til å gå gjetord om, men ei grei nok skive med ok håndverk fra Harnell.

www.tonyharnell.co

www.myspace.com/tonyharnellonline
http://www.frontiers.it/portals/0/multimedia/th_Intuition.mp3
http://www.frontiers.it/portals/0/multimedia/th_Shame.mp3
http://www.frontiers.it/portals/0/multimedia/th_NorthernLights.mp3
http://www.frontiers.it/portals/0/multimedia/th_Uninvited.mp3

1. Somebody Told You
2. Intuition
3. Month Of Sundays
4. Lonely Nights
5. Shame
6. Northern Lights
7. Down To The River To Pray
8. Satellite
9. 10k Lovers
10. Uninvited
11. Ready To Fly
12. When I'm Away
13. Song For Dianne
14. Anywhere But Here

Tony Harnell - Vokal
Jason Hagen – Akustisk gitarer og ukulele
Chris Foley – Elektrisk gitarer
Brandon Wilde - Bass og vokal
Brad Gunyon – Trommer og perkusjon
Amy Harnell - Vokal and diskant fløyte

Gjesteartist,

Sandi Saraya – Vokal

Alex Masi - Theory Of Everything

Om det er med MCM eller som soloartist så liker gitaristen Alex Masi å sysle med forskjelligge sjangere, og unngår således å klistre seg i et musikalsk segment. Han boltrer seg frisk i metall, fusion, klassisk rock og tar gjerne en snei innom musikk med etniske influenser. Nå er det fire år siden forrige soloskive, og Masi er mer eventyrlysten enn noensinne. Selv om Masi er en typisk ”killergitarist”, blir ikke skiva et helt erketypisk gitaralbum. Til det er tilnærming til musikken og det musikalske innhold for ulikt et standard gitaralbum med sin utforskning av kompositoriske muligheter. Det er lagt mye arbeid ned i å lage ei skive som er forsøkt å være så fjernt fra et gitarbasert verk som mulig selv om gitarene er mange. Alt på skiva utføres av Masi selv, og han bruker flittig diverse elektronikk. Sampler, loops og diverse software er viktige hjelpemidler. Skiva er på passelige 39,03 minutter og speiler den ettertraktede sessionmusikeren Alex Masi. Masi sin gitarkompetanse er svært etterspurt, og han passer greit inn på for eksempel den råeste metallskive men også på skiver som er stenket med funk og rap osv. Dette speiler og dette mangfoldet gjør at lat sortimentet her en skikkelig variert og således er det ikke så store sjanser for å kjede seg. En låt som har betydelige midtøstentematikk og vibber er ”Ladies Of The House” som kombinerer dette med vekselvis stemningsfull rock og shredding . En kvalifisert gjetning at låten er tenkt å omhandle en høytstående person sitt harem. Fin låt i alle fall, som viser at Masi kan traktere gitaren, og den velplasserte sampleren på slutten underbygger vel vår lille terori? Mer enn teori er det at Masi har spilt sammen med disse fine rytmiske musikkekvipasjene, Condition Red, Dark Lord, MCM, John Macaluso & Union Radio. Herfra har han muligens hentet inspirasjon til låten ”Queen Of Headfuck” som er en rimelig funkrock inspirert låt. I det mer stemningsfulle hjørnet er Masi på ”The Past” hvor også fraseringen minner mye om Jeff Beck. Etter hva vi kan skjønne er ” Theory Of Everything” laget og innspilt i Masi sitt hjemmestudio i Haunting Hill, og det må være av solid materiale. Årsaken er at skiva lydmessig holder mål, og gjør at lytteopplevelsen er mer en bra nok. Vi mener at denne skiva er vellykket variert, og et album med gitar i front som har mye bra å by på, men at likevel må betegnes som et gitarbasert album. Et album som innen sitt segment strekker seg litt høyere enn gjennomsnittet men ikke mer.

http://www.myspace.com/alexmasi

01. Theory Of Nothing.
02. Ladies Of The House.
03. Queen Of Headfuck.
04. The Past.
05. Breakfast At Owsley’s.
06. Big Bad Science.
07. Scratch The Meat.
08. Jam On Haunted Hill.
09. Have A Talk With God.
10. Soul Virus Hack.

Alex Masi – Alle instrumentene

American Hollow – Whisper Campaign

Salt Lake Cityband med sin debut dette her, og mormonenes hovedstad har så absolutt mer enn en noe spesiell religiøs vinkling å by på. Selv beskriver bandet seg som å låte som “something between a punch in the face, and a orgasm”, og det er jo unektelig en artig måte å beskrive musikken på. ”Whisper Campaign” er bandets femte opus, og varer i hele 60 minutter. Hvorvidt tittelen er et hint til en måte å promotere skiva på vet vi ikke, men den er så bra at slikt lett kan bli et faktum. Ikke for det, en kan gjerne droppe det med å viske, og heller klart og tydelig si at dette er musikk som har mye kvalitet. Kvaliteten skriver seg blant annet fra mange sneisne instrumentale sekvenser, et vell av stemninger, flott samspill og ikke minst spilleglede. Musikerne er både dyktige, sultne og erfarne og kanskje aller viktigst er det at American Hollow har et bra sound og nok særpreg og er temmelig ambisiøse. De forsøker å gå sine egen veier og å lage sin egen alternative progmetall. Langt på vei er dette vellykket, selv om vokalen er litt vel dominerende i miksen. Lyrikken er også av det mer oppegående, og slikt gir jo musikken en ekstra dimensjon, selv om den for så vidt står fjellstøtt alene. Forbildene er så mange at vi av den grunn ikke kan unnlate å ta med alle som er listet opp på bandets myspace side! Pink Floyd, Porcupine Tree, Pelican, Tool, Mastodon, Incubus, Soundgarden, Led Zeppelin, A Perfect Circle, Chevelle, The Who, Drum and Bugle Corps, Alice in Chains, Rush, The Smashing Pumpkins, Nine Inch Nails, Sevendust, Stone Temple Pilots, 311, Pantera, Queen, Dave Matthews Band, Isis, Red Hot Chili Peppers, Mogwai, Dream Theater, King Crimson, This Will Destroy You, Explosions in the Sky og Opeth. Med et så bredt nedslagsfelt er det ikke underlig at musikken på ”Whisper Campaign” er variert. Enda bedre er det faktum at skiva som oftest har store kreative spenn og en fin dybde og kontrastering. Bandet skal ha ros for vilje til og ikke ta de lettvinte snarveiene, men i stedet å eksperimentere villig vekk. American Hollow lykkes også langt på vei med sine temamotiver som er både fengende og gjennomtenkte. De fleste låtene er også ustyrt med en herlig intensitet, og bandet vet som nevnt å bruke kontraster slik at det sjeldent blir kjedelig. Også miksen av ren musikk og en snål surrealisme er det noe eget ved som gir dybde og bidrar til et temmelig fengslende og egenartet sound. Beste låter er ”Gravity”, ”Terronoia” og ikke minst originale og direkte innovative ”Skychange”. Låtkolleksjonen er strengt tatt uten direkte svake punkter, og dette er en flott debut. Vi merker oss også at låtene vokser seg store og sterke ettersom en hører de gjentagne ganger og at nye lekre detaljer åpenbarer seg. Det er et godt tegn, og selv om alt ikke sitter enda er dette absolutt et band å sjekke opp for de som er interessert i progmetall som skiller seg ut i mengden.

http://www.myspace.com/americanhollow

1.Terronoia
2. State of Decay
3. Operator
4. Variable
5. Constant
6. Gravity
7. Illumineye
8. Prizards
9. Blow Wind! Bring Forth Storm
10. Terrannoyed

Kyle Mulikin - Gitarer
Jameson – Vokal og keyboards
Chronos – Timelord
Nathan Alan Gilbert – Bass og keyboards

George Bellas - Dawn Of Time

George Belas er i sannhet en gitarvirtuos, og har spilt sammen med Mogg, John West, Vitalij Kuprij, Way og Ring Of Fire for å nevne noen få. Nå er Bellas ute med nok ei soloskive i form av ”Dawn of Time”. Denne gang er inspirasjonskildene the big bang, og ” In the beginning there was nothing... And then there was light!” Femten billioner år senere serverer Bellas ei skive stenket med episke instrumentale låter. Låter hvor altså universets tilblivelse og slike “små” viderverdigheter vekselvis nennsomt og rått pensles ut med gitaren som redsakp. Fansen til Georeg Bellaser mange og svorne, og kan ikke få nok av hans musikk, og en skal selvsagt være glad i gitar for å kunne fordøye ei hel skive med gitaren så i fokus som her. Når så mye er sagt så må vi også si at det er virkelig mye lekkert på denne skiva. Om en har et normalt forhold til gitaren kan det være et ssmrt trekk å lytte til ”Dawn Of Time” i porsjoner. Det er jo heevt over tvil at ”Dawn Of Time” er et nisjeprodukT” og er verk for de som er gitarelseker først og fremst. Albumet har nitten låter, og det er en ren og dynamisk produksjon vi tilbys. En musikk som drar veksler på romantikken men også den mer futuristiske musikken. Hele nitten låter serveres, og de er pent variert og med et sound som gjør at en også tidvis får anledning til å puste, og at dette ikke er en rendyrket og heseblesende øvelse i gitaronani. Låtkolleksjonen er både kompleks og til dels blodtørstig, men det er også enkle låter som er utstyrt med mer ettertenksomme og neddempede tablåer. Som en del av arbeidet med denne skiva har Bellas leste seg kraftig opp på karer som Albert Einstein, Carl Sagan, Michio Kaku, Amy Mainzer og Brian Green! Det er derfor ikke snakk om noe venstrehåndsarbeide på noen måte, men en seriøs kunstner som lager musikk som er meget grundig gjennomtenkt og gjennomarbeidet vi serveres her. For det meste er det et neoklassisk sound på skiva, men som nevnt med noen avstikker til futuristisk terreng, i motsetning til de foregående skivene til Bellas som var ultramoderne av legning. Marco Mannermann som tar seg av tromminga på skiva gjør en fabelaktig jobb og understøtter sjefen sin forbilledlig. Beste låter på ”Dawn Of Time” er ”Seeding The Universe” og ” Machine Man”. Skiva har nok egenart til at vi er fornøyd, selv om nesten åtti minutter med gitarfokusert musikk er for mye annet enn oppdelt i mindre doser. ”Dawn Of Time” er ei skive som vi best kan beskrive som ok+, og som absolutt har sine freske og flotte øyeblikk selv om magien er en programhelt!

http://www.georgebellas.com

01. Cyclone
02. Seeding The Universe
03. Let There Be Light
04. The Dawn Of Time
05. Machine Man
06. Voyage To Triangulum
07. Mysterious Light
08. Mystical Dream
09. Glimmering Stardust
10. Electromagnetic
11. Genesis Of Life
12. Carbon Creature
13. Suns Of Andromeda
14. We Are Not Alone
15. Nightmare Awoken
16. Primordial Atom
17. Metropolis
18. Always At My Side
19. The Angels Are Calling

George Bellas – Gitarer, keyboards og bass
Marco Minnemann - Trommer

Castle Canyon – Gods Of 1973

Dette musikalske prosjektet startet for så lenge siden som 1973, og var basert på to venner med sansen for musikk utenfor allfarvei. Duoen fra Portland i Oregon var svært unge i 73, men entusiasmen var på topp. var Det ble kreert noen låter, men med svært lunkne tilbakemeldinger fra det potensielle publikumet, og entusiasmen tørket med tiden inn. Det gikk som med tusen andre band da det ble for tungt å få så lite respons, og rundt 1975 gikk Castle Canyon i tørrdokk. Mange, mange år senere møtes Fred Chalenor og Ian Walker, og vedtar at deres gamle drøm om å utgi musikk skal bli virkelighet. Gamle låter hentes frem og modifiseres, og snart er ”Gods Of 1973” klar, og et musikalsk dokument fra den nære fortiden er restaurert. Om det kommer ytterlige musikk fra Castle Canyons gjenstår å se, men imens så hygger vi oss med denne progressive instrumentale skiva. Ei skive som nok nyter godt av at musikerne nok har modnet og blitt betydelig bedre instrumentalister enn i ”gamle dager”. Skiva varer i passelige 47,08 minutter og er dominert av diverse analoge keyboards, men også en stødig rytmeseksjon er med å gjøre musikken interessant. Gitarene er som oftest av den mer beskjedne typen, men gjør likevel akkurat passe av seg og er lekre nok. Musikken gir visse vibber til band som Triumvirat, Quill, Trace og Emerson, Lake & Palmer, men er stødig nok alene uten slike sammenlikninger og klarer seg utmerket på egen hånd. Låtene varierer i lengde fra 22 sekunder og opp til 13 minutter, og er uten vokal. Vi får en variert symfonisk rock som tar noen uventede vendinger. Vendinger hvor bandet henter fra psykedelisk musikk og jazz, og hvor også lydcollager fra avant garde og electronica brukes. Dette skaper i sum en musikk som definitivt ikke kan kalles mainstream, og bidrar til at ”Gods Of 73” blir en fin lytteopplevelse. Skiva krever lytterens oppmerksomhet før mange av de smarte detaljene og oppfinnsomheten avdekkes. Dette er slett ikke en unødvendig utgivelse, til det er det for mye kvalitet i alle ledd. Det er nok en fordel og like diverse tangentinstrumenter som en jo kan studere i detalj under instrumentbeskrivelsen på Erik Ian Walker. Her er Walker sin synth, en original ARP-2600-synthesizer rimelig sentral blant annet på den lengste låten på skiva ”Triskaidekaphobia”. For å få ytterlige spenstige klangfarger på låten så øser Walker på med Hammond orgel og Hohner clavinet. Låten utmerker seg for øvrig med et vell av stemninger og lydlandskaper som klarer å være både vakre og spennende. Saftige basslinjer og virkelig skarpe gitarattakk gjør dette til noe mer enn en flott synthlåt, og i stedet til en virkelig storslagen, kløktig og ”safta bra” proglåt. At Castle Canyon tar en liten snei innom avant garde terreng med smått forvrengte toner på den lekre Hammondsoloen gjør låten ekstra tiltalende. Også på ”The Last Song Ever” er det spennende forvrengte toner som farger låten, og her er det el-gitaren som gjør den jobben. De to korte låtene ”Random Gates” og ”Fjordic Njord” viser store kompositoriske evner og et elegant og intrikat elektroniske sound. Proggere som bekjenner seg til klassisk prog fra de gylne 70 årene bør definitivt skaffe seg denne skiva. Det er nok også et verk for de som er glad i mektig instrumental prog hvor diverse analoge synther er i førersetet.

http://www.myspace.com/castlecanyon

1. The Mighty Arp (5:14)

2. Gods of 1973 (4:30)
3. Random Gates (0:22)
4. Canoeing on the River Styx (7:29)
5. Bombs Away (3:30)
6. Fjordic Njord (1:23)
7. Triskaidekaphobia (12:54)
8. Symphony of Sorrowful Songs ~ Cantabile Semplice (8:04)
9. The Last Song Ever (3:42)

Erik Ian Walker – Gitarer og keyboards herunder Arp 2600, Hammond M-3, Hohner Clavinet, Oberheim Matrix-12, Mellotron, Nord Electro 2, Yamaha DX-7, Piano, Wurlitzer Electric Piano
Paul Elias -Trommer
Fred Chalenor - Bass

Yoso - Elements

Dette kan trygt kalles en supergruppe, men det blir jo ikke nødvendigvis god musikk for det! Medlemmene har sitt opphav i blant annet konstellasjonene Yes og Toto. Bobby Kimball har sunget i Toto i årtier, mens Bill Sherwood og Tony Kaye har erfaring fra Yes, sistnevnte som opprinnelig brettist i Yes sine aller første dager. Kimball studerte faktisk til lege i fem år, før han ga seg musikken i vold. Ensemblet Lodgic var musikalsk startpunkt for Billy Sherwood, før han fra 1991 entret Yes-skuta for fem år. Disse tre musikerne har jobbet sammen i diverse musikalske prosjekter, og lysten til å forene krefter og lage egen musikk er foranledningen til Yoso. En skal være temmelig lite våken for og ikke få med seg at Yoso er en avledning av Yes og Toto. At disse musikerne vil trekke veksler på sine berømte tidligere band er også hevet over tvil. Det kan en jo mene mangt og meget om, men fastslå at andre har valgte å la linkene til tidligere band være ikke-eksisterende. Dette fordi de ikke vil ha karrieremessig drahjelp, men utvikle seg basert på det de produserer uten ”kunstig” drahjelp. At svært mange fans av Yes og Toto vil skaffe seg dette verket er det vel ikke tvil om. Da får de musikk som er utstyrt med ”sikkerhetsbelte” og ikke tar mange sjanser akkurat. Det er også en klar helning mot Toto sin verden i forhold til Yes vibbene på denne skiva. Kimball sin vokal bidrar selvsagt til dette, selv om bonus CD-en har mange kjente Yes låter. Mest i kjent Yes-terreng er ”Wont`t End Tonight” hvor Kaye viser både at han er dyktig og at låten er nær opp til gamle Yes. Også ”Close To Curtain” er en fin gammel traver som funker med denne besetningen. Noe gammelmodig er for eksempel låtene ”Walk Away”, Only One” og ”Time To Get Up” som sannsynligvis blir hitlåter om Yoso får det som de vil. Det blir for polert for oss, selv om ”Walk Away” har noe med seg uten at vi noen gang blir helt overveldet. Vi sitter med en følelse av at disse låtene er noe hastig skrudd sammen. Resultatet blir derfor bare halvgodt, og slett ikke noe som har særlig interesse og er verdt å bruke noe tid på. Bonus live CD-en har en Yes-medley som skinner, og spesielt låten ”Yours Is No Disgrace” har mye lekkert orgel. Låten er jo også en klassiker, og var med på den tidlige skiva ”The Yes Album” fra 1971. Tony Kaye var jo i høy grad med kompositorisk her, og dette eierskapet nyter faktisk denne skiva godt av 39 år etter. Utover denne medleyen er det mange kjente låter som blant annet ”Owner Of A Lonely Heart”, ”Rosanna” og ”Hold The Line”. Felles for disse i denne konteksten er at de i beste fall bleke kopier av originalene, og vi sitter med en småflau følelse. Skiva gir som oftest ikke den gode konsertfølelsen heller, og er svært nær å havne i kategorien, unødvendig selv om at det ikke er så galt som at siste ordet i ”Yours Is No Disgrace” er brennhett! Disse skivene lider tvert om av en litt lunken følelse, og det er alt for lite driv og nerve og heller ikke det kreative jobber overtid her!

1. Yoso
2. Path To Your Heart
3. Where You’ll Stay
4. Walk Away
5. The New Revolution
6. To Seek The Truth
7. Only One
8. Close The Curtain
9. Won’t End Tonight
10. Come This Far
11. Time To Get Up
12. Return To Yesterday

Bonus live CD

1. Yoso
1. Rosanna
2. Owner of a Lonely Heart
3. Walk Away
4. Good For You
5. Yes Medley (Yours Is No Disgrace/Heart of the Sunrise/South Side of the Sky/Starship Trooper/I’ve Seen All Good People)
6. To Seek the Truth
7. Hold The Line
8. Cinema
9. Gift With a Golden Gun
10. White Sister

Bobby Kimball – vokal
Tony Kaye – Keyboards
Billy Sherwood
Johnny Bruhns – Gitarer og bakgrunnsvokal
Scott Conner – Trommer og bakgrunnsvokal

Humbolt Lagoon – Humboldt Lagoon

Humboldt Lagoon er multiinstrumentalisten, sangeren, produceren og låtskriverens Erik LaVergne sin tumleplass for alle hans gode musikalske ideer. LaVergne var et av disse musikalsk interesserte barnene som begynte med og utforske farens trommesett. Turen gikk så videre til piano, bass og ikke minst gitar. En dedikert musiker altså, som også har opparbeidet seg solid musikalsk kompetanse gjennom sitt virke i diverse Chicagobaserte band. Det er derfor bare rett og riktig at LeVergne omsider utgir sitt debutalbum nå. Ambisjonene er ganske så store, og influensene er hentet fra sekstitallet og frem til nåtiden. Kort sagt er influensene mange, og fragmenter av alt kan høres på denne skiva. Det gir en virkelig bred sonisk palett, og ikke minst et musikalsk uttrykk som er særpreget og ikke en resirkulert vare. Viljen til å eksperimentere og ta sjanser preger skiva, og de elleve låtene er ofte forskjellige, men bindes sammen av et særegent og spenstig sound. Musikken er pulserende og har flust med essens og legger seg behagelig i øret, men appellerer også til intellektet med all sin subtilitet og iderikdom. Det skal godt gjøres å gå trøtt av dette verket med all dets variasjon, og det er garantert noe for enhver smak. Akkurat det kan muligens være et ankepunkt mot skiva, men vi finner det forfriskende når Eril LaVergne på hver låt åpner opp til hittil ukjent rom. All musikk er skrevet, innspilt, mikset og produsert av LaVergne med unntak av mastering av Doug McBride. Skiva har et udiskutabelt indiepreg, men vi legger også merke til mange ganske så flotte ambiente lydlandskaper. Låtene er gjenomgående korte og forholdsvis enkelt skrudd sammen. Mye av det unike ligger i småsneisene og kløktige arrangementer og lekre detaljer. Flere av låtene er instrumentale, og her skiller ” Trophies Of Silence” seg ut som den aller mest spennende låten i all dens søkende og utforskende modus. Lyd- og støycollager et snedig skrudd sammen til et fungerende hele, og låten er full av fremdrift og essens. Mørk og mystisk og til og med noen små injeksjoner av hva vil kalle avant garde vibber! ”Lotus”, ” Dan Ryan Dirge” og ”Playa Lagosta” er også instrumentale låter hvorav den svevende og ambiente ”Playa Lagosta” gir oss mest. ”From This Perch, I Am A Sniper” er rolig og luftig med en mystisk og stemningsfull atmosfære. Det blir mer fart på saken i poppunkete ”Killing Kindness” som har et slags new wave preg og gir vibber til gode gamle Stranglers og XTC. Spacepreget og med massiv kosmisk jamming toner så ” And The Afghan Strains” inn og viser Humboldt Lagoon sin store spennvidde. Aller beste låt er i våre ører vakre, mystiske og melankolske ”In The Shadow”. Natalie Frosio synger særdeles vakkert, og bidrar også med fin og effektfull ordløs sang mot slutten av låten. ”In The Shadow”. Er en låt vi bare elsker og som virkelig har bergtatt oss! Denne debuten har mye bra musikk på agendaen, og vi hører gjerne en oppfølger om noe tid. Her kan vi derimot hygge oss med ei variert skive, som er pent avslappet og slentrende. Likevel er det aldri likegyldig, og musikken er fokusert og med fin fremdrift og rikelig med særpreg og et sound som ikke akkurat er dusinvare.

http://www.myspace.com/humboldtlagoon
humboldtlagoon.com

1. From This Perch, I Am A Sniper
2. Killing Kindness
3. Lotus
4. And The Afghan Strains
5. Dan Ryan Dirge (George Ryan Re-Mix)
6. Holy City
7. Playa Langosta
8. Feel Better
9. The # You Have Reached
10. In The Shadow (med Natalie Frosio)
11. Trophies Of Silence

Erik LaVergne - Det meste
Dick LaVergne – Bass på spor 3
Thymme Jones – Trompet på spor 3
Natalie Frosio – Vokal på spor 10, og bakgrunnsvokal på spor spor 8

Perspective X IV - Shadows Of Doubt

Fra Middeltown i Ohio kommer Perspective X IV, og de spiller progmetall nå som ved starten i 1998. ”Shadows Of Doubt” er på nesten timen, og det er en virkelig knallbra produksjon og mye bra prog i progmetallen. Musikken har de tradisjonelle riffene og hardere partiene, men riff og gitarer er ikke det som er det viktigste i musikken til dette bandet. Her det er mest fokus på atmosfæriske låter og roligere men intrikate partier, og det er flust av flotte refreng og gode vokalmelodier. Musikerne er faktisk barndomsvenner som har satt seg så ambisiøse mål som det å videreutvikle musikken til Rush, Dream Theater og Porcupine Tree. Skiva er et konseptalbum, og det sneies innom og utforskes stilarter som jazz, reggae og diverse andre tenkelige og utenkelig områder. Instrumenteringen varierer fra det mer standard opplegget med gitar/bass/trommer og keyboards til mer eksotisk instrumentering som for eksempel cymbaler og banjo. For å ytterlige lage den soniske paletten frodig bruker Perspective X IV også latinsk perkusjon, mandolin, Fatar midi og Moog Taurus pedaler og diverse elektronikk og også samplere. Giatarbeidet er pent variert gjennom hele skiva, men vel så viktig er keyboardene. De generer og smaksetter musikken, og da spesielt de roligere partiene på en ypperlig måte. Selv om keyboardene spiller en viktig rolle på denne skiva, så dominerer de ikke slik at de andre instrumentene ikke får skinne og bidra. Skinne gjør låten ”Smell Of Rain” med sin sterke instrumentering og flotte og kreative melodi. Plenty med akustisk gitar, sneisene keyboardlinjer i en vokaldrevet fin låt. Refrengene er temmelig catchy på den lange låten ”Shine”, og det er mange flotte stemninger som åpenbarer seg. Låten snor og bukter seg med mange tempo- og strukturskifter, men fremstår likevel som tilgjengelig og sitter godt i øret. De akustiske gitarene låter særdeles bra, og de melodiøse keyboardlinjene er interessante og med en fin touch. Musikeren fremstår som virkelig teknisk dyktige, og det er mye interessant bandet holder på med. Noen av låtene er vi litt i tvil om retningen til og hvor de egentlig er på vei, mens andre er svært sterke og gode. Musikken er temmelig kompleks og tidvis går det noe på bekostning av formidlingsevnen. Det hadde kanskje vært en ide å tidvis skrive noe enklere låter, og så heller bruke tid på spenstige arrangementer? Uansett så har Perspective X IV så mye bra musikk her på ”Shadows Of Doubt” at de overgår de fleste av sine kolleger, og kommer opp med ei bra skive her. Likevel kan vi ikke fri oss fra følelsen av at dette kunne vært enda bedre med noe små kursendringer. I mellomtiden koser vi oss med for eksempel ”Smell Of Rain” og ”Shine” i all deres prakt.

Chris Matthew – Bass, keyboards, Moog, midi pedaler, taurus pedaler og bakgrunnsvokal

Rod Middleton – Elektriske, akustiske og klassiske gitarer, vokal, mandolin, banjo, dulcimer og midi pedaler

Ben Burton – Akustiske og elektriske trommer, bambusbongo, perkusjon, afuche, maracas, tempel blocks, wind chimes, ringeklokke, clave ( små trepinner til å slå rytmen med), left handed helicopter og vokal

1. Disconnected (5:14)
2. Carry On (6:59)
3. Grey Matter (7:59)
4. The Calm (5:58)
5. Shadow Of A Doubt (5:16)
6. The Smell Of Rain (5:10)
7. Colossal (8:27)
8. On The Horizon (5:50)
9. Shine (8:18)

Vince Neil - Tattoos & Tequila

Å si at tittelen på denne skiva passer ypperlig er i best fall en underdrivelse! Mötley Crüe sin frontmann har stolt og humoristisk uttalt at ”tatoveringer og tequila er i hovedsak livet mitt”. Han om det sier nå vi, selv om det høres ut som et noe ensporet og usunt liv på mange måter så er det jo humoristisk og ironisk ment da. En passende livsstil for en ekte rocker er jo derimot de fleste av oss indoktrinert med å mene, og Vince Neil er utvilsomt en ekte rocker til tusen. Nå må vi jo også få nyansert bildet av denne rockeren noe, og fortelle at han faktisk er en kløpper til å samle inn penger til gode formål! Blant annet så har han pr. dato fått inn over 2 millioner dollar til å hjelpe barn som har fått kreft. Datteren Skylar døde i 1995 av denne grusomme sykdommen! Musikken på ”Tattoos & Tequila” er derimot ikke på noen måte grusom, selv om tidligere skiver ikke akkurat har vært braksuksesser. Denne ganger kjører det internasjonale rockeikonet ganske så safe, og lager en plate med høy partyfaktor. Han henter i hyllene til sine favorittband som Sex Pistols, Aerosmith, Scorpion, Cheap Trick og Elvis Presley, og lager coverversjoner med høy sigarføring. For å legitimere skiva så smeller han også til med to nye låter i form av ”Another Bad Day” og Tattoos & Tequila”. Enda hyggeligere er det å konstatere at stemmen til Vince Neil er virkelig bra gjennom alle låtene. Neil høres nesten uforskammet frisk og opplagt ut, og han synger også på en avslappet måte som gir musikken et ekstra løft. Tittellåten er en temmelig moderne låt som har stoff i seg til å bli en rockeklassiker. Vi skal ikke insinuere noe, men antar at Neil har lyttet litt i det minste på band som Godsmack og Cavo når han skrev den? Mer alderdomspreget i utgangspunktet er Elvis sin klassiske ”Viva La Vagas”. Neil revitaliserer låten og gir den nytt liv og den låter bra i våre ører. Selv en i utgangspunktet medioker låt som Scorpions ”Another Piece Of Meat” fremstår som ok i Vince Neil sin versjon. Noe underlig og en selvsom opplevelse er det å høre Creedence Clearwater Revival sin ”Who Will Stop The Rain”, som gir oss svært ambivalente følelser. En heller dårlig følese får vi på ”No Feelings” fra Sex Pistol sin kolleksjon som blir vel lovelig intetsigende og kjedelig. ”Another Bad Day” er en balladepreget låt som var til overs fra et tidligere Mötley Crüe album, og det kunne den gjerne fortsatt å være. ”Bitch Is Back” fra Elton John sin kolleksjon glemmer vi også lett, mens Cheap Trick sin ”He's A Whore” kanskje er beste spor på hele skiva, og virkelig skinner. I sum dette en fin og rocka skive laget av en musiker i ren hyllest og som en kjærlighetserklæring til rocken!

1. Tattoos & Tequila
2. He's A Whore
3. AC/DC
4. Nobody's Fault
5. Another Bad Day
6. No Feelings
7. Long Cool Woman
8. Another Piece Of Meat
9. Who Will Stop The Rain
10. Viva Las Vegas
11. Bitch Is Back

Vince Neil - Vokal
Jeff Blando - Gitarer
Dana Strum - Bass
Zoltan Chaney - Trommer

Tom More – Self Evidents Truth

“Self-Evident Truths” er Tom Mores sin første musikalske kreasjon, og at han har lagt mye tid og kjærlighet ned dette verket både vet vi og kan vi høre. Et verk som er pent rocka og gitarorientert, og for å gjøre det hele mer uforutsigbart er det også tilsatt noen injeksjoner av blues og jazz. Skiva er meislet ut av multiinstrumentalisten Tom More så å si på egenhånd (med unntak av diverse gjestegitarister), og han sier da også at, ”det er bare meg som arbeider alene i sene nattetimer i mitt studio”! Slikt gir jo her både plusser og minuser etter vår ringe oppfatning. På minussidene er at den gode bandfølelsen, det gnistrende samspillet og det engasjerende musikalske kollektivet ikke akkurat har direkte gode kår uansett hvor dyktig musikeren er. På plussiden er et voldsomt engasjement, en udiskuterbar sjarm og en som her unik og overstrømmende glede over å få lage sin egenkomponerte og egenproduserte musikk. Når så også tekstene er basert på velformulert tematikk og til dels dype refleksjoner er det med å løfte musikken. På sin debutskive tar Tom More opp evner som frihet i diverse aspekter, våre umistelige rettigheter som vi tar for gitt, og den berømmelige jakten på lykke i vår komplekse, hektiske og omskiftelige hverdag. Hektisk har nok også innspillingen av denne skiva vært, og de dyktige gitaristene Jack Silver og Boo Massey har deltatt i More sitt omtalte hjemmestudio. Tre andre musikere Curtis Fornadley, Jeff Gibble, og Steve Mesropian har bidratt med tilsending av elektroniske filer, og har bidratt til at dette er at album fylt med mye utsøkt gitararbeide. Forbildene til Tom More er blant annet Theater, Porcupine Tree, King Crimson, Kansas, tidlige Genesis, It Bites, IQ, Van Halen, Satriani, Pink Floyd, Bon Jovi, Boston, Alan Parsons Project, Journey, Eric Johnson, 38 Special, Crue, U2 og Def Leppard. I sum fører disse varierte musikalske kildene til at skiva blir en mangesidig affære med til dels svært forskjellige lydlandskaper. Stemningene er varierte fra de mer neddempede men beske balladescenarioene, til catchy og groovy låter, og ikke mist er det tidvis mer røffe saker. Røft og hardt og riffbasert og det svinger skikkelig bra også. “Self-Evident Truths” har en fin dynamikk og er pent kontrastert både fra låt til låt, men også innen de enkelte sporene. Det blir aldri dryppende original musikken, men det er mye nerve, fin fremdrift og en ekthet som vi setter stor pris på. Skiva gir oss en fin musikalsk reise med god driv som er passelig melodiøs og en lurer hele tiden på hva neste låt vil bringe. Det er et svært godt tegn, og en indikator på at en hygger seg og at musikken fenger og engasjerer. Engasjer gjør også coveret, og vi anbefaler å ta en titt og så høre litt på tekstene!

www.RestrungLefty.com

www.Myspace.com/RestrungLefty

1. Misconnected
2. Heaven Knows
3. Self-Evidents Truths
4. Whose Taboos
5. Coming Of Age
6. A Perfect world
7. Indignities We Bear
8. Discord

Tom More - Nesten alt av instrumenter og alt av produksjon og komponering
Jack Silver - Gitarer
Boo Massey – Gitarer
Curtis Fornadley - Gitarer
Jeff Gibble - Gitarer
Steve Mesropian - Gitarer

Subject To Thoughts - The Culmination

Med “The Culamination” fullfører Mark Mendieta konseptet sitt som strekker seg over fire album. Nytt fra forrige skive er en betydelig bedre produksjon og nå er det følgelig ikke noe problem å få med seg lyrikken. Denne velformulerte og gjennomtenkte lyrikken tonsettes med en amalgam av prog som farges med mørkheten til doom, og det hele raffineres ytterlig og tilsettes noen klyper new age og ikke minst en ambient atmosfære. I pakt med bandnavnet er musikken til Subjects To Thoughts preget av et vell av forskjellige stemninger og tanker. Det er også viktig å få frem at Mark Mendieta byr på seg selv på denne skiva, og at musikken virkelig er ekte saker. For å visualiere dette byr vi på teksten til ” Since the Inception”, “Now that the sunset has faded away//I follow the engaging light//As I hear the echoes from afar//As if someone is calling my name /// Life has flashed before my eyes//As temptation has now emptied its sins//It’s time to seek the redemption//That I inspired to find /// Chorus: Since the Inception//My eyes have seen//The judgment that awaits ///Chorus: Since the Inception//My eyes have seen.” Tankevekkende tekst og når musikken også skiller seg ut fra mengden blir et møte med musikk og tekst på ”Culimination” noe som lett kan være akkurat så utfordrende som den ekte musikkelsker ønsker seg. Tematikken dreier seg på denne skiva om å finne svarene på livets store spørsmål, og det er ikke akkurat noe lite prosjekt. Musikken på ”The Culmination” er en noe hardere enn på forgjengeren ” From Sunrise to Sunset”, og låtene tryller frem stemninger som er ulikt det meste vi har hørt noen gang. Stemmen til Brandon Stadler er nærmest skreddersydd til disse musikalske landskapene, og tilfører akkurat den riktige touchen av det suggererende element. Mark Mendieta styrer med det meste på denne skiva, og sett i ly av dette er hans instrumentelle traktering høyst imponerende. Gitarene gjør ofte et strekt inntrykk, og gir akkurat den rette doominfiserte injeksjonen her, og ikke minst så er Mendieta strålende når han beveger seg i mer ambient tematikk som skive er breddfull av. For de som liker mørk prog med sterkt ambient preg vil lett ”The Culimination” drille seg fast i hjernebarken og bli der i kraft av sin hypnotiske musikalske effekt. Når så også uttrykket er såpass egenartet vil absolutt denne skiva være noe å sjekke ut for de som føler seg hjemme i nevnte musikalske segmenter.

1) Since the Inception 4:41
2) Remembering, Who I Am 7:17
3) One Day 7:18
4) Calming Effect 5:37
5) Deepest Regret 6:02
6) Memories Embedded Within 8:19
7) Serenity in My Eyes 4:47
8) The Culmination 11:11
9) Remaining 4:56
10) Before the Leaves Fall 6:03
11) Closure to the Soul 7:26

Mark Mendieta – Gitarer, bass, trommer og keyboards
Brandon Strader – Vokal og gitarsoloer

Holdswoth Pasqua Haslip Wackerman - Blues For Tony

Dobbel live CD, hvor opptakene er hentet fra Europaturneen til disse musikerne, og er fra i mai 2007. Redigeringa er så vidt vi kan skjønne ved bassisten Jimmy Haslip, mens alle fire musikerne har stått for produksjonen sammen med Leonard Pavkovic som har vært høvdingen produksjonsmessig. Skiva er en hyllest til Tony Williams og henter mye av stoffet fra New Lifetime sin skive ”Believe It”, slik som Tony Newman sin energiske ”Red Alert”. I tillegg finner vi Pasqua sin ”Protocosmos” og Holdsworth sin låt ”Fred”, men det er også satt av rikelig med plass til sololøp fra musikerne. Plass til to Holdsworth klassikere er det også, og ”Looking Glass” og småfunky ”Pud Wud” som åpner med en atmosfærisk og ytterst imponerende gitarsolo. En mørk ballade er ”San Michele” opprinnelig, og her strekker den seg ut i hele 11,31 minutter i all sin prakt og konvertert til fusionterreng og med Mahavishnu Orchestra liknende arpeggio. Som en ekstra bonus har låten herlig og råtøff elektrisk piano fra Pasqua og Wackerman dundrer i vei med svært heftig tromming. Flesteparten av låtene på denne doble CD-en er lange, men det en slik dampende nerve og fremdrift at en knapt merker dette. Om en ikke har merket seg det på en eller annen måte så er denne Tony Newman en pioner innen elektrisk jazz. Spesielt hans første besetning med bassist Jack Bruce, gitarist John McLaughlin og organist Larry Young er regnet som Lifetime bandet sin ”stjernerekke”. Dessverre så var deres to første utgivelser ”Emergency” fra 1969 og ”Turn It Over” fra 1970 heller dårlig ivaretatt lyd- og produksjonsmessig. Denne skiva benytter seg av førsteklasses innspillingsutstyr og musikere, og er en ydmyk hyllest til en av jazzens virkelig store navn. Alt er spilt pakt med estetikken og signaturen til Tony Williams, og for eksempel Wackerman sin distinkte harde polyrytmiske tromming er skreddersydd her. Alan Holdsworth er en megagitarist og gjør selvsagt er superb jobb her. De øvrige musikerne gir også av all sin praktfulle musikalske kompetanse, og ikke minst samspillet på skiva er formidabelt og en stakkars lytter blir overlatt til å måpe henrykt. Pasqua sitt nye ”leketøy” keyboardet ”Nord” som han hevder er det beste keyboardet noensinne låter særdeles bra i våre ører. Det gjør også hele denne skiva med all sin energi, gode låter og eksellente og inspirerte musikere.

CD 1

1. Blues For Tony 11,12
2. The Fifth 8,58
3. It Must Be Jazz 8,38
4. Fred 9,56
5. Guitar Intro 8,35
6. Pud Wud 9,55

CD 2

1. Looking Glass 10,07
2. To Jaki, George And Thad 4,61
3. San Michele 11,31
4. Protocosmos 5,46
5. Red Alert 5,50

Alan Holdswoth – Gitarer
Alan Pasqua – Keyboards
Jimmy Haslip – Bass
Chad Wackerman - Trommer

Y & T – Facemelter

Dette bandet startet med navnet Yesterday and Today, men fornuftig nok så ble dagens forkortede versjon god latin ganske så kjapt når karrieren tok av. Nå har Y&T etter tretten års taushet omsider gitt lyd fra seg og sluppet et nytt studioalbum. Det er erfarne musikere i Y & T, og bandet har faktisk så mye som atten album bak seg fra starten i 1974. Pene fire millioner album er også solgt, godt hjulpet av hitlåter som ”Forever”, ”Rescue Me”, ”Mean Streak” og ”Summertime Girls”. Bandet har også laget musikk til mange filmer og TV-serier og har mottatt utallige priser. Det er derfor ikke noen novise som nå utgir ”Facemelter” kan vi trygt fastslå. Alt dette er selvsagt ingen garanti for god og spennende musikk men mer for å fortelle litt om bakgrunnen til disse amerikanerne. John Taylor Dismukes har laget coveret, og han har tidligere stått for coveret til noen av de mestselgende albumene, så det er rimelig å anta at det er et snev av overtro inne i bildet her? Uansett så er coveret så styggtøft at en nesten ikke kan unngå å bli fascinerte av det! På den musikalske meny til ”Facemelter” er det en sangorientert skive i gråsonen rundt hardrock, metall og powermetall med musikere som er både svært tilstede og svært inspirerte. Dave Meniketti gitarspilling har faktisk aldri hørt bedre ut, og vokalt er han fortsatt en meget god sanger. På balladen ”If Yoy Want Me” er han i sitt ess, og da er det trist at ikke låten i seg selv når opp til tidligere tider uten at den gjør seg bort for det. Denne låten er typisk på mange måter for Y & T idet den har mye ok i seg, men bandet likesom ikke leverer fullt ut allikevel. Årsaken er slik vi ser det at dagens Y & T mangler den nødvendige sult på å gi jernet og det kortet også noe på spilleglede. Det er ok, men det siste mangler fordi det virker som de liksom ikke orker nok, og da blir det lett en dimensjon som mangler. Da kan vi heller anbefale ” Earthshaker” gra 1982 og ”Rock Gonna Save The World” fra 1984 da bandet var på toppen av sin karriere. Slik det er nå er dette hardrock midt på treet, ikke dårlig på noen måte, men mediokert stort sett. Et unntak er ”I`m Coming Home” som har fine melodillinjer og et catchy refreng, og som lett fester seg til lytteren.

1. Prelude
2. On Show
3. One Life; Shine On
4. Wild Child
5. I Want Your Money
6. I'm Coming Home
7. If You Want Me
8. Hot Shot; How Long
9. Gonna Go Blind
10. Don't Bring me Down
11. Blind Patriot

Bonusspor,

Losing My Mind

Dave Meniketti – Vokal og gitarer
Phil Kennemore – Bass og vokal
John Nymann – Gitarer og vokal
Mike Vanderhule – Trommer, perkusjon og vokal

LeviWerstler - Avalanche Of Worms

Det fruktbare samarbeidet mellom Eyal Levi og Emil Werstler er her klar med tolv musikalske skudd som har fått samlenavnet ”Avalance Of Worms”. Denne debutskiva er med Magna Carta Records som utgiver, og her er det et voldsomt ”swung” og fin glød over disse to gitaristenes samspill og samhandling. Låtskriver Levi triller ut låter som er skreddersydd for disse musikerne, likevel beveger det seg utover metallsjangeren sine grenser. Årsaken er at de musikalske vibbene kommer annensteds fra, selv om det er vanskelig å si eksakt fra hvor. Levi og Wrestler spiller til daglig gitarer i Daath, mens trommeslager Sean Reinert er en mangesidig og stødig mann på trommekrakken hos Cynic. Sammen med brettist Eric Guenther fra From Exile og bassist Kevin Scott kommer de opp med musikk som er totalt instrumental. Med to så dominerende gitarister kan det være lett å ende opp med masse flott eller eventuelt mindre flott shredding, og lite annet innhold. Her får vi ofte varierte, progressiv legerte og ikke minst dynamiske låter som sitter bra i øret. Struktur, fremførelse og melodi er skrudd sammen slik at det er lytteren som er i fokus, idet atmosfærene er forlokkende og jevnt over spennende. Dyktige Eric Guenther sørger for med sine synther å brekke opp lydbildet, og pensle musikken med atmosfæriske linjer som er medfører at ”Avalanche of worms” får mye mindre helning som et typisk gitardominert produkt. Alt er ikke blinkskudd , men med låter som ” In Amnetyst, Through Moldavite” glemmer en lett det. Nevnte sak er en såkalt ”høydare” som gir innovative gitarsoloer, og som graver dypt i kompetansen til Wrestler. Han er for øvrig influert av storheter som Django Reinhardt, Jimmy Herring og Martin Gore, som ikke har særlig mye med metall å gjøre. Derfor blir det tidvis en flittig bruk av de forskjelligste teknikker som forbilledlig integreres i et metallkonsept. Skiva inkluderer også den smartheten at den er på bare førtien minutter, noe som er en meget kjekk lengde fordi de gode ideene poengteres passelig og ikke utbroderes overdrevet på den måten. Låtene er også jevnt over korte da den lengste er under seks minutter. Det forhindrer ikke at de fleste sporene er spettet med spennende innhold og substans. Fremst i så måte er ”Loathsome Little Friend” som er sprekkferdig av intrikat men også ytterst effektfull og herlig gitararbeide. Som en bonus får vi et uttrykksfullt progressivt mellomspill med en fabelaktig atmosfærisk avleiring. Også ” Noxius Vermin, My Friend” er meget variert som flo og fjære, og en kan aldri gjette hvor låten vrir seg rundt neste sving. Det er jo et tegn på det uforutsigbare, og slikt gjør jo definitivt musikken spennende om det utføres smakfullt og intenst. Det klarer så absolutt LeviWerstler, og vel et minutt før sluttstrek så seiler låten inn en drømmende gitarlinje der det før var mer røffe saker som rådet. Den musikalske reisen det legges opp til på denne låten og generelt er det bare å nyte, og vi vil gjerne være med på ferden da vi ellers lett mister mye virkelig ”sneisen” og fin musikk. Vi synes dette er ei vel gjennomtenkt, velspilt og fin skive, med mye substans, fremdrift og jevnt over fine låter som er basert på gode og fungerende ideer.

www.leviwerstler.com.
http://www.myspace.com/leviwerstler
http://www.youtube.com/watch?v=7Yl_AK9Iltk&feature=player_embedded

1. Noxious Vermin, My Friend
2. Dura Water
3. Obsidian Fissure
4. Plague House
5. In Amnetyst, Through Moldavite
6. Trellis Of Thorns
7. Hollow Thorax Of The Giled Eye
8. Loathsome Little Friend
9. Trepanation And Bliss
10. Architecutural Necrosis
11. Casting The Molten Sea
12. Chrysalis Wound

Emil Werstler- Gitarer
Eyal Levi – Gitarer
Sean Reinert - Trommer
Kevin Scott - Bass
Eric Guenther- Synther og keyboards

Barry Cleveland – Hologramatron

Barry Cleveland gjenoppfinner her protestalbumet, og med seg har han litt av en besetning. Mange kjente og kjære navn innen det vi kan kalle for avantrock opptrer på Hologramatron. Alle låtene er skrevet av Barry Cleveland unntatt “You’ll Just Have To See It to Believe” som er sammen med Erdem Helvacioglu, “Warning” som er sammen med Artist General,” “Telstar” som er av Joe Meek, og “What Have They Done To The Rain” som er av Malvina Reynolds. Det er ikke bare komponering Cleveland behersker idet han også er en ”racer” på gitaren hvor han utøver en eklektisk stil. En stil og en spilling som har ført til at folk virkelig har fått øynene opp for hans blendende teknikk og smakfulle og virtuose traktering av gitaren. Folk har også villig vekk over en periode på 25 år til fulle latt seg imponere av hans episke låter og generelle låtskrivningstalent. Talent for å uttrykke seg har også mannen og det manifesterer seg på denne skiva med mang en bitende kommentar. I enden, eller som objekt for kommentarene er tilstanden i den vestlige verden, og Cleveland sparer absolutt ikke på kruttet. Det er til dels brutalt, men Cleveland finner det nødvendig for å sette problemene på dagsorden. På den musikalske dagsorden er en musikk som henter inspirasjon fra hyllene til psykedelisk musikk, artrock, metall, world musikk, trance, funk og ambient. For full seil hva gjelder påvirkning altså, og skiva er da også en finurlig og mangesidig affære. Mangesidig er også Cleveland som musiker, men så har han jo også en søken etter å eksperimentere med instrumenter for å skape nye og spennende lyder. Han benytter blant annet den revolusjonerende Mooggitaren, og ikke minst hybriden GuitarViols. Vi antar at dette kan oversettes med gitarfiolin, men viktigere er det at denne gir en unik og særpreget lyd med mulighet for både akustisk og elektrisk modus. I tillegg så er Cleveland fascinert av, og spiller kinesisk erhu bow, Masley Bowhammers, og Ebow, og han har også et godt øye til elektronikkens muligheter. I sum reder dette grunnen for et lydbilde som er egenartet, og sammen med gode låter, spilleglede osv. gjør det at denne skiva virkelig er noe å lytte til. ”What Have They Done To The Rain” er en suveren cover av Malvina Reynold sin anti atomvåpenspredning hymne. Cleveland tryller her frem en optimal tolkning, og ikke minst er det jo et temmelig viktig emne som er oppe til debatt. En debatt hvor Cleveland bruker temmelig kraftige virkemidler i sine tekster! På for eksempel åpningslåten”Lake Of Fire” får vi denne teksten, “Jesus has returned // as a militant conservative // no more 'Mr. Nice Guy' // or saintly superlatives // Jesus won't be turning the other cheek”. Kraftige saker, og det er også musikken som er pent variert og ofte ganske så ”interessantmelodiøs” for å finne opp et nytt og nyttig ord. Den bittersøte balladen ”Stars Of Sayulita” smaker oss utmerket. Likeledes er det med ”Sucide Train” med de fascinerende og repetitive og velsmakende riffene hentet fra King Crimson sin ”Larks Tongues In Aspic, Part II”. Låtens øvrige sortiment er særdeles variert og skrudd sammen slik at en bare må falle for dens lekre innhold. Lekker er også tromminga til brasilianske Celso Alberti, og ikke minst er den ofte rasende og aggressive vokalen Amy X Neuburg noe vi virkelig verdsetter. Selvsagt må ikke Cleveland sin mangesidige og uhørt dyktige gitarspilling ikke glemmes. Skiva er fra a til å å betrakte som et sammenhengende musikalsk gourmetmåltid. Et måltid hvor naiviteten og sjarmen til 60 tallets musikk blir transformert til nåtiden og omskapt til et organisk, velspilt, inspirert og høyst fascinerende progressivt verk. Meget sterk skive dette her.

www.barrycleveland.com
www.myspace.com/barryclevelandmusic

1. Lake A Fire 4,25
2. Money Speaks 4,40
3. You`ll Just Have To See It To Believe 5,20
4. Stars Of Sayulita 6,17
5. Warninbg 4,18
6. What Have They Done To The Rain 4,55
7. Abandoned Mines 5,50
8. Sucide Train 4,20
9. Telsatr 3,56
10. Dateless Oblivion & Diving Repose 1,54

Bonusspor,

Abandoned Mines Forset Fang Remix 8,00
What Have They Done To The Rain Alternative Mix 5,50
Lake Of Fire Evan Chiller Remic 4,25

Barry Cleveland – Elektriske og akustiske gitarer, 12 strengers elektriske og akustiske gitarer, Moog gitar, gitarViol, perkusjonamplere, mellotronsamplere, og vkoal og bass på spor 8
Robert Powell – Pedal-steel gitar på spor 1-5, 7-9 og 11-13, lap-steel gitar på spor 4
Michael Manring – Bass på spor 1-9 og spor 11-13
Celso Albetini - Trommer og perkusjon på spor 1-4, 6-9 og 11-13
Amy X Neuburg – Vokal på spor 1,2,6,9,10 og 13

Gjesteartister,

Henry Manx – Vokal på spor 4
Deborah Holland – Vokal på spor 4
Artist General – Vokal på spor 5
Erdem Helvacioglu – Akustisk-elektrisk gitar og elektronikk på spor 3 og 13
Rick Walker – Chain-link trommer, teapot på spor 5, congas på spor 4 og dumbec på spor 7
Gino Robair – Dumbec og kendang på spor 6
Forest Fang – Miksing og bearbeideelse og fiolin på spor 11
Evan Schiller- Miksing og bearbeidelse på spor 13

John Waite - In Real Time

John Waite er fra Santa Monica i USA og er tidligere vokalist i The Babys og Bad English. I 2007 hadde han en duett med Alison Krauss med låten ”Missing You” som rent hitmessig gjorde det skarpt. Her er han ute med en ny live skive som inneholder klassiske hits som “Change" og “Missing You,” The Baby sine låter “Back On My Feet Again” og ”Head First”. I tillegg får vi servert Bad English sine låter “Best Of What I Got” og “When I See You Smile”, og Led Zeppelin sin ”Rock And Roll. Det hele serveres i en ganske så rocka variant som er rett frem og liketil, og AOR vibbene er noe nedtonet selv om de utvilsomt er der fortsatt. Livestemningen er i høy grad tilstedeværende, og noe annet ville jo være meningsløst. Den dagen konserter blir en polert og ”overgnikka” opplevelse så forsvinner jo hele vitsen med en konsert da spontaniteten og det levende jo er meget viktige elementer. Likeledes er stemmen til John Waite fortsatt høyst levende og oppegående. Ingen skal ta fra denne mannen at han synger bra, og slikt er jo med å løfte et musikalsk verk. Stemmen er som alltid kledelig anrettet for å være følelsesfremkallende og med noen injeksjoner av melankoli er det en røst som lett gjør noe med en lytter. Teknisk vil sikkert mange si at Waite ikke er all verden, men han klarer definitivt å frembringe det ekstra som er med og løfter musikken opp mot der lidenskapen bor. Også gitarist Luis Maldonado gjør en meget bra jobb her, og sørger for at ”In Rael Time” fremstår som ei bra live skiva, dog uten at det noen gang gnistrer heftig av skiva. Ei skiva som trekker veksler på materialet til flere band, og således er pent variert. Vi savner noen låter fra Waite sin karriere, og spesielt ”Suicide Life” skulle vi gjerne hatt med. Likevel og i sum er dette et album som rocker bra og gir oss mer enn vi egentlig forventet. Beste låt på skiva er ” New York City Girl”, men det er flere bra låter som fremføres med glød og innlevelse på en live skive som er ok pluss.

http://www.myspace.com/johnwaite

1. Change
2. Back On My Feet Again
3. In Dreams
4. Everytime I Think Of Tou
5. Band Intro`s/Perlude
6. New York Girl
7. Best Of What I Got
8. Missing You
9. Rock And Roll’
10. When I See You Smile
John Waite – Vokal og rytmegitar på spor 3 og 10
Tim Hogan - Bass
Luis Maldonado – Gitarer og bakgrunnsvokal
Billy Wilkes – Trommer og bakgrunnsvokal

Copernicus - Nothing Excists

I 1984 tok Copernicus steget fullt ut fra å være en såkalt ”performance artist” til å lage musikk med fullt band og ikke minst utgi plater. Før den tid så spilte han på New York sine rockeklubber sammen med saksofonisten Meldody Preacer, og senere i tilegg med Larry Kirwan og Pierce Turner. Det var derfor ikke så unaturlig at disse musikerne pluss mange andre innfant seg i et RCA studio, og innspilte så å si på direkten denne debuten. Alle skivene til Copernicus er jo en utfordring av kvantumverdenen, og følgelig er ikke denne skiva noe unntak, og danner i tillegg grunnlaget for alle de kommende skiver. Slik sett har skiva en ekstra historisk valens da den er starten for retningen til en av rockens mest originale og bemerkelsesverdige artister. En artist som for øvrig er døpt Joseph Smalkowski, og som på tross av at han spiller keyboards definerer seg som en ”performance artist”. Uansett så gestalter han her musikk, og det trekkes veksler på avant garde, jazz og klassikk musikk, men først og fremst er det en usedvanelig spesiell musikk vi får servert. Så spesiell er nok denne debuten, at det ikke er musikk for ”hvermannssen”. Likevel er det temmelig fascinerende saker som i utgangspunktet er basert på improvisasjoner som forankrer seg i temaer, riff og repeterende mønstre slik at det er en lineær fremdrift. Lyrikken er rimelig abstrakt og overlater mye fortolkninger til lytteren, som for eksempel på kjærlighetssangen ” I Wont Hurt You” hvor ordene ”aldri mer” går igjen. Det er også verdt å merke seg at Copernicus finner at musikk med en integrert fortellerstemme er den beste måten å kommunisere med lytteren på. Han ser på seg selv som en formidler av abstrakte og filosofisk ideer, og disse krydres med en ofte teatralsk og heftig Dadaistisk legning. Skiva har store masser av innovasjon og Copernicus er ikke skvetten i det hele tatt der han utbasunerer at verden vi opplever som et faktum i virkeligheten er en illusjon, og som platetittel sier ” Nothing Excists”! Musikalsk er det dramatisk og heftige saker vi serveres som i for eksempel ”Blood”. En låt som bygger seg opp og hvor intensiteten stadig og fascinerende øker. Copernicus er på sitt mest debatterende og foruroligende og skriker seg hes på ordet ”Blood”. Som en glimrende kontrast så får vi Fionnghuala Leahy sin søtladne bakgrunnsstemme, og som ren bonus, bombastisk tromming og bruk av gjenklang på vokalen til Copernicus. Ganske så heftige riff er fundamentet for låten ”Quasimodo” hvor spøkelsesaktige kirkeorgel gir kulør og retning til låten. Så vidt vi har skjønt så identifiserer Copernicus seg med Quasimodo og hans annerledeshet og mot og edelhet som gjør at Quasimodo tør å være seg selv, og følgelig annerledes. Quasimodo sin kamp er en analogi til Copernicus sin kamp for at folk skal ta hans filosofi på alvor. Vi tar definitivt Copernicus på alvor, og synes denne debuten er ei flott skiva som likevel ikke når helt opp mot det han senere har laget. Til det er det for mye som enda ikke sitter så bra som på senere utgivelser, men det er likevel er skiva fascinerende og vel verdt å låne ørene til.

http://www.youtube.com/user/TVCopernicus
http://www.copernicusonline.net/

1. I Wont Hurt You
2. Blood
3. I Know What I Think
4. Quasimodo
5. Let Me Rest
6. Nagasaki
7. Atomic Nevermore

Copernicus – Vokal og poesi
Pierce Turner – Keybaord og vokal
Larry Kirwan – Elektriske gitarer, keyboards og vokal
Thomas Hamlin – Trommer
Chris Katris – Gitarer
Jefrey Lad – Fløyte, keyboards og effekter
Peter Collins – Bass
Steve Menansche – Marimba og perkusjon
Fred Parcells – Trombone
Paddy Higgins – Irsk håndtromme og gulvtamtam
Andy Leahy – Fiolin
Fionnghuala – Fløyte og vokal
Jimmy Zhivago – Giaterer og piano
Fred Chalenor - Bass

Triumph - Greatest Hits Remixed

Disse kanadiske hardrocklegendene fra Mississaugai Ontario
er her ute med en fjorten spors CD med en samling av deres beste låter. En tidligere ikke utgitt innspilling av ”Love Hurts” vil bli brukt som hitsingel, og det er jo noe sært da bandet bør bruke eget materiale på en ”best of” samling. Muligens er det en indikasjon på at de selv til og med innser at låtene deres er mediokre? Sammen med CD-en og i en samlepakke kommer en elleve spors DVD som er hentet fra promo og live videoer. Dette albumet er skreddersydd ifølge bassisten Mike Levin, for å etterkomme fansen ønske om et en oppdatert samling av bandets beste låter. Denne pakken med DVD og CD har selvsagt også rikelig med annet fanrelater snacks som gamle foto og annet som fansen kan fråtse i. Så mye fråtsing blir det ikke fra oss musikalsk sett, da dette jevnt over blir for kjedelig og likelydende tusen andre band. Triumph spiller for så vidt greit nok og har en brukbar energi, men problemet for oss er låtmaterialet. Et material som er fylt opp med alle de velkjente triksene og klisjeene og som åpenbart appellerer til forbausende mange. Vi lar oss på ingen måte forføre av kjente låter som Lay It On The Line”, “Hold On”, ”Fight the Good Fight” og ”Magic Power” uansett om de er å betrakte som klassiker. Dette blir for intetsigende og med i beste fall to gram egenart og et halvt gram originalitet. Ja vel, det var ikke pent sagt men det er så trøttende i lengden å høre på band etter band som tilsynelatende ikke gir av seg selv og i det minste forsøker å skape noe som er bare litt unikt og med litt særpreg. Sant nok er ikke Triumph egentlig ikke verre enn mange andre, og de klarer jo å gi arenarock et ansikt i det minste. Rich Chycki kjent fra blant annet Aerosmith og Rush har stått for remixen og har her definitivt ikke klart å trylle frem gull av gråstein. Det gjør ikke vondt å høre denne skiva, men det er ingen stor musikalsk relevans denne samleren avføder slik vi ser det, da dette er høyst ordinær stadionrock forbeholdt fansen.

http://www.myspace.com/trcrecords

1. Allied Forces
2. Lay it on the Line
3. Follow Your Heart
4. Magic Power
5. I Live For the Weekend
6. Hold On
7. Just One Night
8. Fight the Good Fight
9. Spellbound
10. Never Surrender
11. When the Lights Go Down
12. Somebody’s Out There
13. Rock and Roll Machine
14. Love Hurts

Rik Emmett – Gitarer og vokal
Mike Levine- Bass og keyboard
Gil Moore – Trommer og vokal

Tony Arnold – Selective Hearing

Dette er en samleplate som henter fra Tony Arnold sine mer progressive låter. Arnold beskiver på sin myspace side musikken som ”en sabelraslende hymne til sex, tap og meterografiske hendelser”. Vi er ikke sikker på om det sier folk så mye, men det som er et faktum er at Tony Arnold henter sin inspirasjon fra electronica, prog, melodisk rock og southern gotisk. Mannen fra Owltown Athens i Georgia lager helt klart sitt eget musikalske brygg, og det er både sjarme og særpreg nok til at en lett kan bli fascinert. Det er et flott vekselbruk mellom de gode og snerte melodilinjene og spenstige lydlandskaper gjennom hele skiva. Umiddelbart virker musikken nok noe fremmedartet og til og med sær, men la skiva spinne noen ganger så vokser den. Visse likheter er det musikalsk sett med Guy Manning og hans artrock helning og holdning, men Arnold lener seg mer tungt på musikk uten vokal og følgelig har instrumental musikk en fremtredende plass på ”Selective Haring”. En annen forskjell er at Arnold gjør det aller meste på egenhånd etter hva vi har forstått, og det er på mage måter en risikofylt øvelse. Det er nå en gang slik at det å samarbeide, samspille og samhandle gjør at kollektivet som oftest er sterkere enn de enkelte bestanddelene til sammen. Dette kan selvsagt ikke Tony Arnold dra veksler på her, men han gjør likevel en anstendig jobb og kommer opp med ei skive med mye småsnerten musikk, og ikke minst mye ekthet og sjarme. Kompositorisk er det bra og jevnt over fine og varierte låter som likevel ikke revolusjonerer den musikalske verden. Nå kan en jo spørre seg hvem som gjør akkurat det, og styrken til Arnold er definitivt låter med særpreg og egenart selv om ikke alt og alle er like formidabelt smidd. Produksjon er smidd slik at den er temmelig langt fra å være superb og trekker noe ned, mens låtenes ekthet og fikshet i arrangementene trekker kraftig opp. Skiva er å betrakte som ei ”koselig” skive, og her er koselig positivt ment og evnet til å gi lyst til å høre mer. ”Selective Haring” byr på mange bra låter som har fin essens og fremdrift med til dels catchy snert og en finurlig melodikk og med en fin variasjon.

http://melodicrevolution.ning.com/profile/TonyArnold

http://www.myspace.com/graymortuary

1. Trotline Recumbent

2. And In Arcadia

3. Wayfaring stranger

4. Not What I Had in Mind

5. On The Embankment

6. Victory

7. Haunted Airstream

8. Gwenhyfar

9. Custom Interior

10. High Road To Hell

11. Owltown Reprise

Musaphonic – Stereotronic

At en kan blande mye forskjellig musikk og komme helskinnet fra det er denne skiva et eksempel på. Her mikses det en fingernem blanding av klassikk og prog melodiske motiver med en heller ukonvensjonell ”arthouse eksperimenter” og ambient tematikk. Forvent det uventede er et motto som står godt til denne skiva, og her er det altså rikelig med Tony Arnhold sine eksperimenter og som han meisler ut sin egen musikalske nisje med. Temmelig dominerende på denne skiva er låten ” The Cabinet Of Curiosities” som er på velvoksne 30 minutter. Rikelig med plass er det altså her, og det er en kompleks låt som bukter og snor seg i samfulle tretti minutter. Denne låten alene er verdt inngangspengene, og mer gåtefull enn dette blir det knapt! Vokaliseringen er rimelig naken og krass og de tilbakevendende melodiske frasene alterneres og snor seg fabelaktig. I sannhet en progessiv ambient låt med mye å sette tennene i, og det er både fascinerende og med et voldsomt musikalsk sug. Undergrunnspoeten Simeon Stylites sin vokalisering er i høy gard med på å prege låten positivt da han også tilføre det lille ekstra som er så viktig. Ikke like viktig er det å komme seg ut av senga, men det er hva låten ”Victory” handler om, og det er en folkaktig hymne. En hymne med mye varme og humor, og altså med en så viktig agenda som det å komme seg ut av senga og ikke bare sløve der. Låten er riktig så inspirert og catchy og avgir en godfølelse og er forstemmende og vakkert kunstverk. Låtene er jevnt over inspirert, og variasjonen er fin og skiva bør sjekkes ut. Spesielt de som vil ha ambient musikk som skiller seg noe ut bør besøke Musaphonis sin forunderlige musikalske verden, og få mange stunder med til dels vakker, ”artigsnodig” og ettertenksom musikk.

http://www.myspace.com/graymortuary

1. Trotline Recumbent
2. Victory
3. Scissorlock
4. The Stolen Teeth
5. Haunted Airstream
6. The Cabinet Of Curiosities

Tony Arnold – Komposisjoner, produksjon og nesten alle instrumenter

Gjesteartist,

Simeon Stylites – Vokalisering spor 6

Subject To Thoughts – From Sunrise to Sunset

Fra Bronsville i Texas kommer Mark Mendieta og Brandon Stadler som utgjør Subject To Thoughts som er et band i skjæringspunktet mellom ambient, prog, world og rock. Navnet på bandet kommer ifølge Mendieta fra det at musikken til Subjects To Thoughts presentere et vell av forskjellige stemninger og tanker. Forbildene er Dream Theater, My Dying Bride, Enchant, Anekdoten og Katatonia, og selv om STT ikke hører ut som noen av disse så har de alle vært med på at hjelpe til med å utmeisle STT sitt spesielle sound. Et sound som er melankolsk legert, men det melodiøse er hele tiden tilstedeværende. Lyrikken er konseptuel og omhandler perioden fra soloppgang til solnedgang, og så tilbake igjen. Budskapet er enkelt og godt, og sier i klartekst at uansett hvor ille ting ser ut så er det alltid håp. Akkurat det kan være en tanke vanskelig å skjønne, fordi mye av vokalen dessverre er noe vanskelig å få med seg på grunn av en noe uheldig miks hvor stemmen er noe vel dypt plassert i miksen. Vokalen er ok nok den med en lys og til dels behagelig stemme som er i et avslappet modus som alterneres med en mer mørk og snakkende stemme. Derfor blir det ekstra leit med en miks som ikke yter stemmen rettferdighet. Vi har på tross av dette en berettiget mistanke om at tekstene også har et spirituelt budskap, men vel så viktig er det at en bringes i et ettertenksom modus. Musikken består av elleve låter og har ofte en beroligende virkning på oss, hvilket jo er noe som trengs i en stressende hverdag. Avspenningsøvelser er faktisk et sterkt undervurdert middel til et mer harmonisk liv, og mye av musikken til Subject To Thoughts er ypperlig til akkurat det. Dette tomannsensemblet har så absolutt flere strenger å spille på, og de presenterer som tidligere nevnt et vell av forskjellige stemninger og tanker, og er slik sette en totalleverandør av musikalske input som faktisk bør påvirke lytteren. Skiva har elleve låter, hvorav den lengste klokker inn på hele 11,51 minutter, og denne duoen tilbyr ikke akkurat musikk som ”kick ass” for å si det slikJ. Den musikalske innfalsvinkelen er mer subtile enn som så, og det er det udefinerbare og alle de flotte smittende stemningene som gjør susen på denne skiva. Ta en lytt på for eksempel ”The Peaceful Serenade” eller ”Into the Horizon” og du vil lett skjønne hva vi snakker om. I det hele tatt så ligger den åpenbart mye omtanke bak ”From Sunrise To Sunset” som er ei skive med flott retning og mye essens. Vegg-til-vegg keyboard er det flust av og de er som oftest smakfullt dandert. Gitarlinjene er av den mer atmosfæriske og stemningsfulle typen, og lydlandskapene er rimelig varierte. Vi får et fint vekselbruk mellom sarte og vare stemninger til mer mørke og ondskapsfulle scenarioer. Dessverre står den generelle kvaliteten på produksjonen ikke til meget, men det må en bare leve med fordi det ellers er ei fin skive som har mye bra på agendaen. ”From Sunrise To Sunset” er ei skive vi kan anbefale med en fornote om produksjonen, fordi musikken er en fin ambient prog med injeksjon av world som har fin dynamikk, kvalitet og bra låtkolleksjon.

www.subjecttothoughts.com
http://www.myspace.com/subjecttothoughts

Mark Mendieta – Gitarer, bass, trommer, keyboards og vokal
Brandon Stader – Vokal og gitarsolo

1. From Sunrise To Sunset
2. Staring Into The Sky
3. The Light Seen
4. A Sign in Belief
5. The Peaceful Serenade
6. Closer to Salvation
7. Whisper
8. Into The Horizon
9. The Morning Emerges
10. Beneath the Questions
11. Revelation to the Answer

Transcend With Time - A Haunting Presence

Skive nummer fire fra Mark Mendieta alter ego Transcend With Time, og den klart mest personlige og stemingsmettede til nå. Bandnavnet er basert på håpet til Mendieta om at musikken hans kan påvirke sinnet, og sørge for at et mer avslappet modus inntreffer. Musikere som klarer slikt har jammen gjort noe nyttig i vår ellers hektiske hverdag, og virkemiddelet her er en musikk i randsonen mellom progressiv new age og ambient musikk. Musikken til Transcend With Time er både tankevekkende og subtil men også rimelig original. Tematisk omhandler tekstene om å klare eller overvinne livet små og store slag og det er ekte saker her da det som oftest er selvopplevd på en eller annen måte. For eksempel handler ” In Loving Memory” om bestemoren til Mendieta som nylig døde. På den låten tar Brandon Strader seg av vokalen i en virkelig bra låt. En låt hvor det atmosfæriske og melodiske har gode kår, men musikken har utvilsomt Mark Mendieta sitt bumerke slik at det er et høyst personlig stykke musikk. Omtalte Brandon Strader er forøvrig den andre halvparten av det fine duoprosjektet Subject To Thoughts som vi også har under lupen annetsteds på disse sidene. Her er det TwT som er under lupen, og låten ”A Hourglass Falls” oppsumerer perfekt mye av det TwT står for. Vakkert og smått skremmende og alltid en underliggende stemning av at noe uhellsvangert kan skje. Nettopp dette udefinerbare er viktig for å gjøre musikken til noe mer enn bare enda et new age prosjekt. Tilførselen av mørk prog skaper en annen atmosfære enn den gjengse artist innen nevnte segment klarer, og vi får et lydbilde som er mye mer levende og spennende enn hos mange av kollegene. Nå er heller ikke TwT musikk som en kan tilegne seg fult ut med noen lette lytteseksjoner, fordi musikken til Mendieta krever mye mer enn som så. Skal en først få full utbytte kreves det at en investerer tid og lytter konsentrert. Først da kan en forvente å bli rimelig belønnet, da en ellers ikke får med seg alle de subtile detaljene som gjør ”A Haunting Presence” så bra. Bra er også virkemidlene på denne skiva med piano, analoge synther og trommer som i sum gir en smektende og finurlig musikk. Låten ”A Silent Lullaby” er en fin ambient og herlig meditativ sak hvor en perfekt munter melankoli setter den fine og spenstige stemningen. Mye mindre meditativ er ”Beneath” som er en fartsfylt låt som gjerne kunne ha vært med og rammet inn en fartsfylt film. Også ”When The Evening Blows” kunne meget vel vært filmmussik, og er en låt med gjentagende gitarmotiver. Låten gir rom for mange tolkninger, og slikt er jo en kunstneres privilegium. Et privilegium som også gjør at lytteren blir en aktiv del av kunstverket, og da er jo samhandling mellom lytter og komponist godt i gang. Godt i gang er også Transcend With Time med å redefinere world musikk, og lage noe som er mye mer interessant og spennende en hva de andre artistene innen nevnte segment vi har hørt til nå, sysler med. TwT gir oss en overflod av flotte lydlandskaper som ofte er prektige og mektige og som har en fin fremdrift. Skiva er svært lyttevennlig og fengende og med nok proginjeksjoner til at mange nok vil like musikken, om en kan forholde seg til meditativ og eterisk stemninger.

http://www.myspace.com/transcendwithtime
www.soundclick.com/transcendwithtime

1. A haunting presence
2. Hourglass falls
3. A silent lullaby
4. Through shifting lines
5. As darkness prevails
6. Into a solace room
7. In loving memory
8. When the evening bleeds
9. Beneath
10. In seclusion

Cary Clouser – Finger Paintings

Fra St.Anns i Ontario kommer den ytterst skolerte multimusikeren Cary Clouser, og han har fortid i band som Visions Of Eight og Soundbox. Clouser er ifølge jungeltelegrafen ekstremt talentfull, og om det kan konverteres til spennende og særpreget musikk så er jo grunnlaget lagt for mye musikalsk hygge. I dag er han medlem av Jethro Tull coverbandet Oracle og ikke minst så er han her ute med sin soloalbumdebut. Gjennom sin musikalske erfaringer har han opparbeidet seg en rimelig stor kompetanse innen jazz, rock, prog og til og med country. Gledelig nok finner han i dag mest glede av å spille prog, og sammen med meget velutviklede evner som låtskriver nyter ”Finger Paintings” godt av dette. Ei skive hvor faktisk piano er det klart ledende instrumentet, men også gitarer i et neddempet og ofte akustisk modus gir variasjon i en symfonisk setting. For nettopp de symfoniske elementene er fremtredende gjennom hele skiva, og de som liker 70 tallets variant av sådanne vil finne mye musikk å hygge seg med her. Kjente musikere som Brett Kull og Damon Shulman bidrar virkelig bra på skiva på noen få låter. Viktigere er vokalen til Clouser som er en av skivas bærebjelker, og klar og alltid meget fin og melodisk. Bortsett fra låten ”Don`t Know” er det ikke mye som minner om Jethro Tull på dette albumet. Rett nok spiller Coulver fløyte på en del låter, men dette gir ikke så mye Tull-vibber at det er noe å skrive hjem om egentlig. Akkurat det er jo egentlig et temmelig bra og smart trekk fordi musikken jo skiller seg ut fra Oracle som jo tidligere nevnt er et Jethro Tull coverband. Musikken på ”Finger Paintings” er av den mer rolige typen, men litt Kansas og litt Yes influenser kan spores her og der. Likeledes er det AOR å spore fra tid til annen, og også en temmelig subtil popflørt å spore, og mange som liker musikken mer grovkornet vil nok ikke nødvendigvis slå stiften av glede. Clouser selv sier at hans mest innflytelsesrike inspirasjonskilder er Jethro Tull, Yes, Mozart, Chick Corea, Steely Dan, Beatles, Kansas og Chicago. Nevnte ”Don`t Know” er på bare tre og et halvt minutt, men har virkelig rikelig med innhold for det. Låten er pent rocka, og har virkelig fete riff og er toppet med Coulver sin flotte stemme og en brysk utfasing. Orgelentusiasten får sitt på ”Ship Of Pride” som er en låt hvor også gitaren er i et Steve Howe modus før vi sklir videre i låt kolleksjonen. Til blant annet en låt hvor tvilliggitarene glitrer og gir oss heftig bluesvibber. Låten konverterer så til en akustisk setting og men også en spennende akustsisk og elektisk samhandling/duell før det hele herlig uforutsigbart og ytterst bra og smakfullt gir en ekskursjon inn i jazza keyboard terreng. ”Precious” er skiva lengste låt, og begynner med en barnestemme som så går over i skjøre pianotoner som står godt til generelt sett vare stemningen låten avgir. Lyrisk dreier det seg om en fars forhold og kjærlighet til sine barn, og noen kan sikkert synes det er i overkant søtt. Vi fedre derimot finner låten uimotståelig vakker! Akkurat det ordet, vakkert, oppsummerer mye av musikken som ”Finger Paintings” står for, men det er nok mothaker til at det ikke blir en søtladen klisset masse. Tvert i mot er det ei temmelig variert skive både hva gjelder låter og stemninger, og fans av symfonisk prog i særdeleshet, men også en musikkelsker vil garantert like denne flotte skiva.

myspace.com/thebandoracle
http://www.myspace.com/caryclouser

1. Into Thy Hands (1:12)
2. Don’t Know? (3.25)
3. Ship Of Pride (7.13)
4. Precious (9.05)
5. Have You Heard? (2:48)
6. It’s Time (5:10)
7. Shine (5:10)
8. Dark 1st Impression (3:28)
9. Darker 2nd Impression (1:20)
10. Precious Edit Mix: Bright Morning Sun (3:53)
11. Life Lessons (3:00)
12. Home Again (2:15)
13. Unnamed Hidden Track (0:35)

Cary Clouser – Vokal, akustisk og elektrisk gitar, fløyte piano og keyboards
Gary Bray – Elektrisk gitar på spor 3
Denis Gignac – Elektrisk og klassisk gitar
Clayton Kelly - Bass på spor 2 og 3
Brandon Rotella – Trommer på spor 9
Mike Sorge – Trommer på spor 11 og 12

Gjesteartister,

Dylan Howe – Trommer på spor 7
Brett Kull – Elektrisk gitar på spor 7
Damon Shulman – Elektrisk gitar på spor 6

Afroskull - To Obscurity And Beyond

Et band med en heftig amalgam av funk, Black Sabbath vibber injisert med Zappa vibber og en sjenerøs bruk av blåsere. Skiva er på like over timen, og gir mye rom for skikkelig musikalsk snadder som samspill, jamming og en finfin groove. Soundet kan beste beskrives som en hybridmusikk, og er noe de er temmelig alene om og ordet særpreg passer meget bra her. Bandnavnet er tatt fra skallen på baksiden av coveret til Steppenwolf sin første live skive. ”To Obscurity And Beyond” er bare bandets andre skive, og den forrige kom så langt tilbake som i år 2000. Det er derfor på høy tid med mer hard boogie-woogie i CD formatet, og at ikke kun konsertfolket som skal få nyte musikken til Afroskull. Det er jo et faktum at dette ensemblet har gjennomført utallige utfordrende og energifylte konserter med masse heftige blåsere slik at et temmelig treffende kallenavn som ”Horns Of Doom” har dukket opp. Bandet har også vært gjenstand for hyppige mannskapsbytter, men nå virker det som om Joe Scatassa har lagt opp til et mer stabilt mannskap. Første effekt av dette er altså denne skiva, og det er å håpe at Afroskull blir en jevnlig leverandør av musikk i CD formatet. For så dyktige og interessante som dette bandet er vil det kunne betraktes som en unnlatelsessynd om det skal gå ytterlige ni år før vi får neste skive. Her på ”To Obscurity” er det første som slår en er hvor gjennomarbeidet arrangementene er, og hvor effektfull og svært lykkelig foreningen av jazz, rock og funk fungerer. Kompositorisk er Joe Scatassa en om ikke gudbenådet fyr, så en ytterst oppfinnsom kar med mange gode ideer. Ideer som ikke bare er ville fantasier, men også så håndfaste at de fungerer i praksis. Fordi det er åpenbart at skivas elleve spor er smidd av en låtsnekker som har kontroll og leverer kvalitet. Musikken er for det meste instrumental ,men det er et par låter med vokal. Blåserdominert musikk på med mye rock i amalgamet er det ikke for mye av, og Afroskull har en og annen storhet som de følger i forsporene til. Ja, ikke bare følger de fyller opp tomrommet etter supre band som Chicago Transit Authority og Blood Sweat And Tears. Enkelte vil muligens stusse over denne sammenlikningen, og at vi lovpriser nettopp disse to bandene. For å få bukt med en hver mulighet til misforståelse, så snakker vi om de første skivene til nevnte band. Tilbake til den gang de var sultne, kreative og engasjerte ensembler som laget brennende og heftig musikk, og altså før det kommersielle uhyre. Hos Afroskull er det også en intens og brennende musikk som strømmer mot lytteren. Rock med Frank Zappa og Black Sabbath som viktige influenser møter funk av og gammel New Orleans årgang gjerne med vibber til Maeco Parker og The Meteres. Dette tilsettes store doser av inspirerte og dyktige musiker som boltrer seg med gode låter og arrangementer. Vips så kommer det et smakfullt produkt seilende som heter ”To Obscurity And Beyond”! Tar vi med at soundet ofte er massivt og kronet og toppet med mørke metallinjeksjoner som får frem rockefoten, og at musikken er temmelig kompromissløs, er mye nevnt og lite glemt. De som vil ha en heftig, dønn ærlig og slemt rockemonster med steroide blåsere, mye dynamikk or sug bør sjekke ut dette flotte bandet.

1. .the launch (0:20)
2. Spyplane (6:20)
3. Waste Management (6:19)
4. Me & My TV (5:55)
5. Dance of the Wild Koba (7:26)
6. The Curse (7:38)
7. . could this be the end? (0:41)
8. Redemption (5:57)
9. Everything (5:55)
10. Zero Hour (6:22)
11. Escape From Rome (8:04)

Joe Scatassa - Gitarer
Name - Trommer
Matt Iselin - Keyboards
Dan Asher - Bass
Jason Isaac - Trommer
Seth Moutal - Perkusjon
Ronnie Cuber – Bariton saksofon
Jeff Pierce - Trompet
Justin Flynn – Tenor saksofon
Rafi Malkiel - Trombone
Michael Taylor - Vokal

Tempest – Another Dawn

Disse musikerne har historie tilbake til 1988 og har faktisk trofast spilt sin hybridmusikk. En hybrid av høyoktan folkrock tilsatt doser med irsk reel, norske og andre etniske world musikk elementer, og skotske ballader. I sum en ganske så særegen musikalsk cocktail fra disse Bay Area musikerne, som også har så mye som tolv CD-er op samvittigheten. For og virkelig understreke at det her er snakk om erfarne og dyktige musikere så har bandet faktisk så mye som vel 2000 konserter. Slikt blir det godt samspill av, og ingen skal ta Tempest på akkurat den biten. Musikerne i Tempest kommer fra så mye som fem forskjellig land, og en kan jo lett forestille seg hvor mange influenser en slik gjeng bringe med seg inn i kollektivet. Det skal nok ikke så mye deduksjonsevne til for å skjønne at lederen av Tempest Leif Sorbye har norske aner, og faktum er at han er opprinnelig Oslogutt er hva vi kan skjønne! Åpningslåten ” Let's Live For Today” er en klassisk låt, og således er Tempest i et temmelig farlig farvann da det å ”covre” alltid er svært vanskelig øvelse. ”Let’s Live For Today” ble sluppet av det for oss til nå totalt ukjente bandet The Grass Roots helt tilbake til 1960. Tempest tolkning er av ypperst klasse, og vi kan trygt fastslå at den nye versjonen overgår den opprinnelige. Stemmen til Sorbye klarer å fange opp de vare og stemningsfulle elementene fra den opprinnelige låten, og faktisk ytterlige foredle og utvikle disse. I tillegg så integreres den nåværende verdens usikkerhet og glede inn i lydbildet, slik at den blir ytterlige tidløs og svært spennende å lytet til. Vi må også ile til med å fortelle at The Grass Roots sin låt har betydd mye for folk opp gjennom tidene, men at Tempest sin tolkning bare har møtt velvilje. Det sier mye om Tempest, og mye om deres ydmykhet og musikalske evner, ikke minst når det gjelder å fange opp essensen i musikk. En musikk som er stenket med spilleglede og en åpenbar lidenskap for folkemusikk i moderne hybriddrakt og med et virkelig fint driv som et viktig element. Drivende er også kubanske Adolfo Lazo på trommer, og som i denne konteksten bringer med seg sitt lands velkjente fyrighet og fengslende attityde når han pisker skinn. Oppfinnsomhet er et annet nøkkelord når en skal beskrive Lazo, men også en vannvittig energi gir oss mye heftig tromming. Nå er Tempest så absolutt et saftig bra kollektiv, og det er miksen av instrumenter, personligheter og relasjoner som gir det spesielle soundet de over tid har utmeislet. En utmeisling som er foredlet til en flott miks av fløyter, mandoliner, fiolin, trommer og akustisk og elektrisk gitar. Når bandet spiller opp vil nok de som liker folkemusikk i en moderne tapping være tilnærmet solgt. Tempest revolusjonerer ikke musikken på noen måte, men deres innlevelse og dyktige samspill og håndtering av instrumenter gjør at vi virkelig hygger oss når vi lytter til denne flotte skiva. For øvrig så er låten Jomfru besunget på norsk, og har øst mye fra norsk musikktradisjon. Tempest og albumet ”Another Dawn” er absolutt noe å sjekke opp for de som liker folkrock i en variert og spenstig utgave stenket med rikelig med egenart.

http://magnacarta.net/Tempest/tempest.html

1. Let's Live For Today
2. Verses Of Grace
3. The New Squire
4. Great Departure
5. Never Tire Of The Road
6. Jomfru
7. Dagda's Harp
8. The Moving-On Song
9. Black Jack Davy
10. High Rise

Leif Sorbye – Vokal, mandolingitarer, mandoliner, oktav mandolin, fløyte, munnspill, irsk håndtromme, tamburin,
Damien Gonzalez – Bass, djembe og harmoni vokal
Adolfo Lazo - Trommer
James Crocker – Elektriske og akustiske gitarer og baryton gitarer
Michael Mullen – 4, 5 og 7 streng fiolin, bratsj, harmoni vokal

Extreme – Take Us Alive

Frem til midten av nittiåren var Extreme i rampelyset, men så ble det stille i nær innpå 13 år. Det var derfor til stor glede for fanskaren at bandet returnerte i 2008 med verdensturneen ”Take Us Alive” som faktisk var innom så mye som 75 byer. Nevnte turne var til støtte for bandet sin nyeste utgivelse ”Saudades De Rock”, og dette opptaket er på turnenes siste dag. Etter så mange dager med konserter og når det er siste dag er det en voldsom løssluppenhet over bandet, men også en herlig stemning og et band som spiller låter som sitter som et skudd. Musikerne er så komfortable i denne livesettingen, så samspilt, så entusiastisk at det er en fryd. Nuno Bettencourt sine gitarer er herlig sultne og glupske og gir lydbilde akkurat den råskapen som skal til. Vokalen til Gary Cherone er akkurat så fyldig og kraftfull en kan håpe på, og den nye trommeslageren Kevin Figueiredo sin tromming har akkurat den punchen og kraften som skal til for å piske musikken fremover. Uten plett og lyte og distinkt og cool er basspillinga til Pat Badger. I sum et band som leverer og publikum responderer og gir oss akkurat det ekstra i form av en elektrisk stemning avledet av pur og god rocka fryd. I Gary Cherone har bandet en naturlig frontmann som kanaliserer og projiserer energien slik at publikum for full valuta for pengene. At konserten forgår på hjemmebane i House Of Blues i Boston er jo ikke akkurat noe negativt for å bruke et understatement. Det å bli profet i egen by gjelder definitivt ikke for Extreme, for de blir meget vel mottatt av hjemmepublikum. Et publikum som får servert låter fra det nyeste albumet, men også en overraskende medley fra bandet debutskive. I tillegg er det låter fra kommersielle braksuksesser som ” III Sides To Every Story” fra 1992 og ”Pornograffitti” fra 1990. Det er mye ærlig, enkel og melodiøs rock fra musikere som gir jernet og leverer varene på ”Take Us Alive”. Dampende originale og eksperimentell musikk er det ikke snakk om selvsagt, bare ekte levende rock! På låten ”Ghost” er bandet i et mer stemningsfylt modus, og gir publikum en fin pianoballade, mens hymneaktige ”Get The Funk Out” viser noe av bredden i musikken. ”Dekadence” får virkelig publikum opp på tå, mens den bitende ”Play With Me” er en låt hvor bandet vrenger sjelen sin, og på ”Comfortably Dumb” er der Extreme er nærmest Led Zeppelin sitt univers. Kort sagt så er det ei live skive som innen sitt hardrocksegment gir alt en kan forlange og faktisk litt til.

01. Decadence Dance
02. Comfortably Dumb
03. Rest in Peace
04. It's a Monster
05. Star
06. Tell me Something I Don't Know
07. Medley - Kid Ego / Little Girls / Teacher's Pet
08. Play With Me
09. Midnight Express
10. More Than Words
11. Ghost
12. Cupid's Dead
13. Take us Alive
14. Flight of the Wounded Bumblebee
15. Get the Funk Out
16. Am I Ever Gonna Change
17. Hole Hearted

Bonus musikk kun på DVD,

18. King of the Ladies
19. Interface
20. Run
21. Ghost

Gary Cherone - Vokal
Nuno Bettencourt - Gitarer
Pat Badger - Bass
Kevin Figueiredo - Trommer

Clandestine – The Invalid

Debutalbum fra dette Los Angeles bandet, som holder seg i segmentet for progmetall. På denne skiva er Sylvia Massey som er kjent for sitt arbeid med System Of A Dawn, Apex Theory og Tool tatt hånd om produksjonen, og gjør en god jobb. Siden 2006 har disse musikeren forsøkt å redefinere progmetall, og for å nå dette målet er blant annet Sammy J. Watson hentet fra Apex Theory. Hans tromming gir en ekstra dimensjon til rytmikken med en ganske så heftig og kraftfull variant. Nevnte redefinering går på å ta bort grensene mellom alternativ rock, mer moderne rock, metall, og så tilsette electronica og prog. Også de såkalt manglende soniske linkene mellom fortid og nåtid utforskes og det er således ikke band som er opptatt av trender. Alt dette ender opp med en noe uvanelig miks av Tool hva gjelder struktur, Lacuna Coil i vokaldepartementet, og keyboardsbiten fra Dream Theater! Uavhengig av alt dette så koker dette ned til på den instrumentale siden til progmetall, og noen kaller musikken sågar moderne gothmetallprog. June Park sin flotte og stemningsfulle stemme er en fin kontrast til et tidvis heftig rifforgi, og soundet bandet har er jammen ikke så halvgærent. Catchy partier konstateres fint med komplekse saker og vice versa, og musikken er ganske så tilgjengelig selv om vers og refreng formelen ikke er i fokus. Riffene og keyboardene er temmelig progressivt legert, og det er temmelig bra kompleksitet og et teknisk nivå som er høyt. Variasjonen er også bra, men det er kanskje lovelig mange låter som er i overkant catchy. Gothalibiet dekkes inn med en hard og melodiøs rytmeseksjon, men June Park bryter opp mønsteret tidvis med noen heftige utbrudd hvor skrik og primale utbrudd står på dagsordenen. Et godt jafs inn i futuristisk terreng tar bandet med sin hang til elektronikk og aggressiv metall. Skiva har et heftig tempo, og noen vil kanskje til og med innvende at det er for mye av det gode? De harde riffene står i kø, og rytmikken er ganske så galopperende men heldigvis har bandet vett til tidvis å roe noe ned. Slik små laguner av fred og fordraglighet kommer fra de flotte balladene ”Comatose” og ”Phantom Pain”. Førstnevnte er nok den beste låten på skiva og en låt du helst ikke vil skal slutte, og viser at toppnivået er meget høyt. Ikke alt er av samme klasse som ”Coamtose”, og det gjør at skiva er noe ujevn. Ujevn er ikke gitararbeidet til Dan Durakavich, det er temmelig fengslende og med mange tekniske riff som fint kontrasteres av mer fyldige synthpartier. Vi savner generelt sett et knepp opp hva gjelder låtsnekkeriet på ”The Invalid”, men det kommer kanskje neste gang? Vi skal derimot ikke ta fra Candelstine at bandet har mange fine ideer, og det er åpenbart at de har musikalske muskler og talent selv om det ennå ikke er helt ut ferdig raffinert.

http://www.myspace.com/clandestineband

June Park – Vokal og programmering
Dan Durakovich – Gitarer og programmering
Mark Valencia – Bass
Sammy J. Watson - Trommer

Robert Rich – Ylang

Vi kan trygt kalle Robert Rich en veteran, og han lager musikk som er en blanding av såkalt mørk ambient, ambient og tribal og trance musikk, og selve sluttproduktet er temmelig nskelig å sette i noen slags bås. Mye av dette unike soundet kommer fra hjemmestrikket akustiske og elektroniske instrumenter. I 1976 bare 13 år gammel bygget faktisk denne musikeren sin første analog synth, og han har senere studert ved Research in Music and Acoustics ved Stanford Center for computer. Med en slik bakgrunn er det lett å spore en dedikert elsker av electronica og dets muligheter. Når vi så også tillegger at Rich er rimelig kreativ, arbeidsom og ytterst anerkjent for sine evner er det ikke bare tilfeldige bip og bop som fremkommer på ”Ylang” men faktisk stor kunst. Robert Rich har også laget mye film til film og TV, og musikken hans er så variert at den passert godt til diversifiserte anledninger. I tillegg så er Rich produsent for all mulig slags musikk, og det vil jo være naturlig at han henter inspirasjon fra noe av dette, slik at inspirasjonskildene nærmest er skummende av variasjon. All denne inputen og fakta fører til at ”Ylang” er ei skive som fremstår som organisk, frodig, spenstig og temmelig sensuell idet den blander sedate polyrytmer med influenser fra så forskjellige kilder som postrock, tungsindig jazz, minimalisme og ”South Indian Karnatic musikk”. Tittelen på skiva er hentet fra det blomstrende treet i Sørasia som utskiller en mystisk vellukt som legemliggjør elementer av jord og himmel, skygge og lys og byggende krefter og erkjennelse. Et solid fundament dette her for en musikk som er svært egenartet og som strekker de musikalske grensene slik at vi virkelig har noe nytt og spennende å låne ørene til. For å få dette til å låte så optimalt som mulig har Rober Rich med seg et godt utvalg av svært dyktige musikalske venner. Det rytmiske fundamentet kommer fra to vidt forskjellige trommeslagere, og bare et slikt bevist valg tilfører skiva noe helt unikt. Fløytemelodiene er av den mer lengselsfulle typen, og står godt til de rolige stemningene på denne skiva. Stemninger som hvor det ikke rocker heftig på noen som helst måte, men er et flott fokus på et sublimt og lekkert musikalsk landskap. Gitarene er passe slørete og fremkaller en postrock stemning a la Sigur Ros. Den spesielle Karnatic musikken som det dveles ved er også en svært viktig del av musikken her og skaper noe unikt som bare såkalt tribal musikk kan tilføre. Emilie Bezar sin lekre ordløse stemme snor og bukter seg en leken oter, og er som en smått brusende kilde til noe av storheten til denne skiva. Særdeles viktig i så måte er også Rich sine svært dyktige traktering av utallige instrumenter og hans hi-fi estetikken som er som er en nytelse å høre på. Haroun Serang sine gitarlinjer forsteker all den vellyden og den generelle stemningen. Han er rimelig dyktig for å si det pent, og har noen virkelig lekre og melodiske klimpringer. Heftig og glødende begeistret oppsummerer mye av Forest Fang og Hans Christian sine bidrag som også tilfører en super livsnærhet. De som ønsker en rolig, dvelende, søkende, original, intelligent og temmelig subtil ambient musikk som er flott krydret med nevnte krydder, bør sjekk absolutt ut vakre ”Ylang”.

http://www.robertrich.com
http://www.myspace.com/rrich

1. Ambergris 4:14
2. Translucent 4:59
3. Attar 6:38
4. Verbena 5:03
5. Kalyani 8:09
6. Vetiver 6:25
7. Tamarack 5:38
8. Charukesi 7:11
9. First Rain 4:59

Robert Rich – Fløyter, lap steel gitar, piano, perkusjon, ’motm modular, synther og shimmer & glurp
Ricky Carter – Trommer på spor 1,2,4,5,7 og 9
Shaktivel Sankarapiillai – Mrdungam på spor 3,5,6 og 8
Haroun Serang - Gitar på spor 1,4 og 7
Emily Bezar - Vokal på spor 1,4 og 7
Forrest Fang – Fiolin på spor 3 og 9
Hans Christian – Ståbass på spor 5
Andy Wiskes - Papegøye eller herming på spor
Paul Olguin – Akustisk Bass
Cover art ved John Bergin

Iron Kim Style - Iron Kim Style

Linkene til Nord Korea sin heller frihetsberøvende, ekle og smått patetiske diktator Kim Jong-Il er åpenbare her, men han spiller faktisk ikke på denne skiva som heldigvis er alt annet enn ekkel og patetiskJ Tvert om så er dette et band i frihet og med mange lekre detaljer og ikke minst med jazz i fri dressur vi dveler ved her. Iron Kim Style er en kvartett hjemmehørende i Seattle som driver med jzzrock improvisasjoner som garantert er uten lårhalsbrudd! Rett nok er tidvis musikken så dristig og djerv at nevnte scenario lett kunne bli en realitet, i det minste metaforisk. Vi guides derimot trygt gjennom ni låter som alle er utstyrt med forskjellig kulør og følgelig er temmelig mangesidig og kledelig og gledelig utfordrende. Bandet eksperimenterer villig vekk, og det er noe som alltid skal applauderes, men på tross av dette er ikke all musikken her er like velegnet til å trigge oss. Tidvis synes vi det blir en tanke for ”far out” og noe vel navlebeskuende, men vi må på tross av dette likevel vedgå at det meste er meget bra på denne skiva. Den meget dyktige gitaristen Dennis Rea som vi har støtt på hos bandet Moraine har her med seg Thaddeus Brophy som spiller på 12 strengers gitar. Sammen klarer disse to herrene å gi lyd fra seg, som er av den virkelig utsøkte varianten og som lett kan føre til tendenser til gåsehud. På trompet finner vi mannen med det heller ordinære navnet Bill Jones, som heldigvis viser seg å være alt annet enn en ordinær tropetist. De som lytter til ” Slouchin` At The Savoy” vil kjapt skjønne hva si snakker om! Samhandlingen mellom Jones og Dennis Rea er en av albumets høydepunkter, og viser hvor viktig musikalsk kjemi er. Brønnene hvor den musikalske inspirasjonen hentes omfatter blant annet Nord Koreansk militær musikk, Terje Rypdal, Miles Davies sin elektriske periode, hardrock og John Abercrombie. Med slike så forskjellige kilder er det jo ikke så underlig at det blir en heller særegen og egenartet musikk Iron Kim Style gestalter. Bandet har også enkelte spontane soniske episke låter som inneholder et musikalsk mangfold fra beinharde sekvenser til knusende støy og nærmest overjordisk skjønnhet. Slikt gir er dynamikk og kreative spenn som bare må høres og oppleves. Iron Kim Style ble etabler i 2000 av bassisten Ryan Berg og her er det totalt improvisert musikk som serveres, og musikken nesten skriker ut, ”opp med volumet”. Først da kommer Iron Kim Style til sin rett, og hvem vil vel gå glipp av alt det spennende og lekre bare fordi en ikke evner å vri på volumknappen? Dette ensemblet evner i alle fall å gi oss et rett så bra verk innen frijazz.

www.myspace.com/ironkimstyle

1. Mean Streets Of Pyongyang 10,33
2. Gibberish Falter 4,37
3. Po` Brief 6,18
4. Don Quixotic 7,37
5. Amber Waves Of Migraine 5,37
6. Pachinko Malice 5,10
7. Dreams From Our Dear Leader 3,20
8. Kjack Out In The Kims 2,34
9. Slouchin` At The Savoy 2,25

Dennis Rea – 6 strengs elektrisk gitar
Thaddeus Brophy – 12 strengs elektisk gitar
Bill Jones – Trompet
Ryan Berg – Bass
Jay Jaskot – Trommer

Gjesteartister,

Izaak Mills – Bass klarinett på spor 1 og 5

Unified Past – Tense

Historien til disse musikerne strekker seg faktisk helt tilbake til 1984, men da under navnet Labyrinth. Først i 1992 kom debuten ” Breaking Up The Atmosphere”, mens oppfølgeren ”Power Of Existence” tre år senere var betydelig mer progressivt legert. Noen år senere oppdaget musikerne at de ikke var alene om navnet, og i 1999 ble det navnebytte til Unified Past og utgivelse av albumet ” The Splintered Present”. Først nær innpå ti år sener kommer altså dette bandet fra Baldwinsville i New York med nytt album. Vi må derfor glatt innrømme at det var med stor spenning og forventning vi puttet ”Tense” i spilleren. Forbildene til disse musikerne er rimelig mange og vi nevner i fleng Dream Theater, Tool, Rush, Yes, Genesis, Pink Floyd, Deep Purple, Steve Morse, King's X, Steve Hackett, Iron Maiden, Savatage, Queensryche, Kansas, Styx o.s.v. Musikken kan for enkelthets skyld beskrives som en variant av prog med kraftfulle musikalske stunts og ikke ulik Uriah Heep, men med mindre keyboard. Utover det så vil nok de som liker hardrock og metall fra 70 og 80 årene like denne skiva, som også har noen elementer som ikke akkurat fyller opp våre lagre av henrykkelse. Spesielt synes vi at vokalen for ofte ikke en spesielt god, og produksjonen sliter vi tidvis med å forholde oss til. Det siste går på at soundet er veldig opp og ned, og ditto for miksen. Mye mer positivt er det at skiva på tross av det nevnte oser av sjarme og en stor vilje til å vise verden at selv etter så mange års fravær så er bandet nå på offensiven med nye låter. Lyrisk er de også offensivt og fint, idet mange viktige emner er under lupen på en seriøs og fin måte. Hør bare på den lange låten ”Ice Melt” hvor global oppvarming er på agendaen, i en knallbra episk låt. Låten starter for øvrig Zeppelinsk, og utover kommer det noen beintøffe temposkifter og barsk gitarlinjer. Gitarene låter gjennom hele skiva meget bra og avstedkommer at hvilepulsen aldri inntreffer da de er meget smakfulle og verd å skrive hjem om! Et unntak er låten “Cellular Chaos Pt.2” hvor gitarsoundet er så sagt mediokert, og er så lite integrert i lydbildet p.g.a. en heller dårlig miksing. Akkurat det kan jo ikke Stephen Speelman ikke noe for da han jo er en fremragende gitarist. Først del Cellular Chaos, som av naturlige grunner heter ” Cellular Chaos Pt.1” er også en virkelig bra låt. Totalt instrumental og med en oppstart i et terreng hvor progmetallen bor og med mange flott og lekre detaljer før avslutningen med utsøkt spansk gitar som hovedrett. Om vi ikke akkurat logrer av glede så er ”They Know” fin låt hvor ting får lov å gå seg til. En langsom og fin oppbygning gjør at låten virker reflekterende, men også fokusert og essensfull med mange fine detaljer. ”Tense” har som nevnt mye sjarme, men enkelte svakheter som vi har påpekt. Likevel er toppnivået her meget høyt med noen virkelig bra låter som det svinger flott av og som gjør at vi anbefaler de som liker litt hard prog å sjekke ut dette bandet.

1. The Return Of The Profit (3:48)
2. They Know (6:58)
3. Cellular Chaos Pt 1 (2:53)
4. Ice Melt (9:46)
5. Oh My God (5:24)
6. The Earths Energy (8:26)
7. Cellular Chaos Pt 2 (3:38)
8. Under The Influence (4:11)
9. Really Under The Influence (6:27)
10. Cellular Chaos pt 3 (4:13)
11. An Outer Body Experience (7:34)
12. My Name Is Stephen (4:07)

Stephen Speelman – Gitarer, bass, keyboards og vokal
Victor Tassone - Trommer og perkusjon
Steve Calovi – Vokal

Gjesteartister,

Vinny Krivacsy – Keyboards på spor 5,11 og 12

Rick Ray Band – Setlist

Hardt og psykedelisk, men rikelig med progressive toner og gode låter er med på å gjøre Rick Ray Band sitt verk, ”Setlist” til en fin lytteopplevelse. Selve innspillingsprosessen av skiva ble gjort under en fem timer lang jamsession i studio G i Middlefield. Det som mistes ved og ikke kunne spille inn på nytt, kompenseres til tusen med et levende og varmt sound. Denne tanken med å gjenkalle bandets live opptredener med å gå i studio og spille inn materialet på direkten er jammen ikke en dum ide. Enda mindre dum blir ideen når en får spilt skiva noen ganger! Fra Rick Ray sine tidligere skiver gjenkjenner vi velkjente låter som ”Standing In Harms Way”, ”Sgt Pepperspray” og ”Until The End”. De øvrige låtene er enten fra skiver vi ikke har hørt eller så er det nytt materiale? Konseptet til Rick Ray Band er et temmelig rått sound som er pent tilsatt prog attityde og som gir en temmelig fengslende musikk. Rick Ray selv spiller meget heftig og bra på sine gitarer, og tilsatt Rick Schultz sine brennhete saksofoner, obo og klarinett får vi musikk som er temmelig energisk og intens slik at vi blir full av musikalsk glede og fryd. Velspilt er det jammen også, og når Ray og Schultz virkelig duellerer blir det virkelig potent musikk denne skiva gestalter. Meget bra er også lyrikken som omhandler fortolkninger av diverse samfunnsproblemer, og alt er sunget med stor innlevelse. Det er åpenbart at Rick Ray virkelig står for det han synger om og slikt gir musikken er ekstra dimensjon og stor troverdighet. ”Setlist” trekker veksler på klassisk hardrock, men også fuzzgitar landskap er meget fremtredende og det hviler som nevnt en progressiv holdning over det hele. Den holdningen kommer fra de komplekse arrangementene som er både finurlige med også legert slik at musikken er tilgjengelig. For de som liker gitarsolo i hardrock støpning er de fire første minuttene på ”Red Tape” temmelig nær himmelen! Videre på den låten jammes det heftig og riffene sitter tett og fett, mens saksofonen tilfører det ekstra som virkelig gjør dette til en bra låt. Munnspillsoloen på ”Standing In Harms Way” gir en liten snartur innom blues, mens saksofonsoloen er av det virkelig brennende slaget. Låten er likevel den som mest dveler med jazz, men den er også temmelig rocka med et diger gitarsolo, og for å virkelig å toppe det hele er det også fusionorientert musikk med her. Nærmere en tilstand av kaos kommer vi ikke på denne skiva enn på låten ”In The Real World”! Her av alle ting finnes faktisk elementer av RIO, og det gir en flott injeksjon til lydbildet. Fuzzgitarene jobber hardt for føda på ”Taken Control” som også har betydelige psykedeliske og progressive elementer. ”Setlist” gir oss god gammel hardrock med mange progressive artefakter, og bøtter og spann med gitarmagi pent tilsatt snertne og energiske blåsere. Rick Ray går aldri på akkord med kvalitet og energi og gir oss en sprell levende og svært velspilt skive.

www.myspace.com/therickrayband
http://www.reverbnation.com/therickrayband
www.rickray.net

1) Taken Control (4:26)
2) The Jokes On Me (6:17)
3) Something a Little More Original (6:42)
4) Red Tape (4:13)
5) Standing in Harms Way (7:47)
6) Sgt Pepperspray (5:20)
7) In the Real World (4:10)
8) Reservations in Cell 3 (5:42)
9) The Voices (6:44)
10) Until the End (6:41)
11) Reality Replaces the Symbol (5:22

DC – Vokal og munnspill
Paul Geltch - Trommer
Wally Spisak - Bass og vokal
Rick Schultz – Tenor- og sopransaksofon, klarinett, bassklarinett og obo
Rick Ray – Gitarer, gitarsynth, keyboards og vokal

JSS – One Night In Madrid

Ei skive som viser karrieren til Jeff Scott Soto som faktisk spenner over 24 år, og hvor det hele begynner med collage band, og som sveiper innom hans Journey, Yngwie Malmsteen’s, Soul SirkUS og Talisman. Denne skiva er fra ”Beautiful Mess” turneen som brakte Soto rundt omkring i Sør Amerika, USA og Europa. Konserten er som alle med et snev av konsentrasjon vil skjønne fra Madrid. Publikum gir sitt bidrag til stemningen med en voldsom fin entusiasme, og bandet blir så skrud opp av dette at de leverer til tusen. En leveranse som består av en låt parade av mange av Jeff Scott Soto sine beste låter. Med så dyktige musikere kan Scott Soto mest holde på med det han kan aller best, nemmelig synge. Det er jo allment godkjent og vedtatt at han har en formidabel bra stemme, og denne konserten tilkjennegir dette til fulle. Skiva har til glede for noen og til ergrelse for andre ikke noen Journey låter. Likevel viser låtvalget bredden i Scott Soto sitt vokale uttrykk. Han synger med største selvfølgelighet, knallbra og med stor autoritet og ekte innlevelse uansett om det dreier seg om blues, funk, rock eller annet. Gitarriffene sitter løst denne flotte kvelden i vakre Madrid, og det er en kveld i melodisk rock sin tjeneste. De musikalske perlene triller jevnt og trutt ut, og til slutt så toppes det hele med en fabelaktig medley som er grådig bra og riktig så underholdene. Bedre melodisk rock enn dette får en knapt fordi stemningen er elektrisk og skaper en super ramme rundt det hele, og slagordet ”killers no fillers” passer utmerket her, og vi kan derfor trygt anbefale dette verket av Jeff Scott Soto.

http://www.jeffscottsoto.com
http://www.myspace.com/sewtoe
Intro
21st Century
Colour My XTC
Soul Divine
Our Song
Drowning
Drum Solo
Funky Jam
Guitar Solo
Mountain
Eyes Of Love
Testify
Band Introductions
Broken Man
Hey
Frozen - Crazy
Medley
Gin & Tonic Sky
JSS - Jorge Workshop
I’ll Be Waiting
Stand Up

Funky Medley:

We Will Rock You/I Love Rock & Roll/Play That Funky Music/Jungle Boogie/The Roof Is On Fire/Brick House/Shake Your Booty/Kung Fu Fighting/Yo Baby Yo/Macho Man/The Right Stuff/Ice Ice Baby/Stayin’ Alive/Another One Bites The Dust/Walk This Way”

Jeff Scott Soto – Vokal, gitarer og Keyboards
Jorge Salan – Gitar og vokal
BJ – Rytme- og akustisk gitar, keyboards og vokal
Fernando Mainer - Bass og vokal
Edu Cominato – Trommer og vokal

Fibonacci Sequence - We Three Kings

Bandet med det velklingende navnet Fibonacci Sequence som refererer til tallrekken 0,1,1,2,3,5,8,13,21,34,55,89,144…. er her ute med en 2 spors EP. En EP som er en forsmak på den kommende CD-en ”Numerology”. Låten ” Neap Tide” kommer på debut CD-en og ”We Three Kings” er bandets progga versjon av den klassiske julelåten. Bandet selv viser til disse inspirasjonskildene Dream Theater, King Crimson, Rush, Fire Merchants, Liquid Tension Experiment og Brand X. Musikken Fibonacci Sequence forretter er en heftig instrumental prog/fusion variant. Ut far det vi hører er det all mulig grunn til å merke seg dette bandet fra Milwaukee i Wisconsin når slipper ”Numerology”. Så en liten digresjon, Fibonacci Sequence stammer fra Leonardo Of Pisa, som også var kjent som Fibonacci, og det betyr noe så enkelt som fi av Bonacci, eller oversatt, sønn av Bonacci. Dermed har de tusener på tusener som lurte o på akkurat dette fått et klart svar. Vårt svar er at Fibonacci Sequence meget vel kan bli et ytterst spennende bidrag til den virkelig gode musikken i 2010.

http://www.myspace.com/fibonaccisequenceband

1. We Three Kings
2. Neap Tide

Michael J. Butzen - Gitarer
Jeff Schuelke - Keyboards
Tom Ford - Trommer

Gjesteartister,

Chris Kringel - Bass
Chad Burkholz- Bass

Bruce Kulcik – BK III

Syv års stillhet hva gjelder nye skiver fra Bruce Kulcik brytes med utgivelsen av BK III, Årsaken er muligens at med jobb som gitarist i legendariske Grand Funk Railroad og hos Eric Singer Project er det kanskje ikke lett å få tid til å spille inn og utgi egen musikk? Når vi så også vet at Kulcik er en svært ettertraktet studiomusiker, så forklarer det nok den lave solo utgivelsesfrekvensen. Det er en svært erfaren musiker vi har her med blant annet tretten år som ledende gitarist hos Kiss, men også stor erfaring fra ”Bat Out Of Hell” turneen til Meat Loaf. ”BKIII” er ei variert skive fra frenetisk og angstfylte til besøk i Kulcik mer filosofiske hjørne. Kulcik må også ha tenkt seg om før hans skulle spille inn den skiva fordi det er en skikkelig gjeng med gjestemusikere som er hyret inn. Spesielt vokalmessig er det nye vokalister til alle låtene så å si. De som ikke kan få nok av Kiss vil nok merke seg denne da skiva da det er mange linker til de nevnte. Vi skal forsøke å fatte oss i korthet om det emnet, men Eric Singer står for tromminga på ”I'm The Animal”. Sønnen til Gene Simmons, Nick tar seg av vokalen på ” Hand Of King”. Far selv, og altså han med djeveltungen synger på ” Ain't Gonna Die”. Det tilkommer som nevnt også andre gjesteartister som har viktige bidrag på dette albumet. En brokete og temmelig lite homogen samling av musikere, og musikken er av samme støpning. Så spesielt fokusert er det ikke, og et ord som springende er ganske dekkende for hva slags musikk vi får her, men det er masse moro og mye hurra i det minste. ”I`m The Animal” er en rett frem rocker med killer riff, og den fabelaktige dyktige Tobias Sammet sin uttrykksfulle vokal til å toppe det hele. Låtene ”No Friend Of Mine” og “Faith” hadde glatt sklidd inn på de siste Kiss skivene. Den instrumentale låten ”Between The Line” har Joe Satriani mange vibber, og gitararbeidet til Steve Lukather og Bruce Kulcik er meget bra. En ganske så heftig ”beat” er det på ”Dirty Girl” utstyrt med, og riffene bringer tankene hen mot en mild Hendrix. Vokalen fra Doug Fieger gir låten en luftig og fin følelse som hever den ytterlige. En temmelig kraftfull og stemningsfull låt er ”No Friend Of Mine” hvor John Corabi ypperlig tar seg av mikrofonen og skaper fine nostalgiske hint til tiden de hadde sammen i bandet Union. Låten er høydepunktet på ei bra men noe ujevn skive som nok likevel er den beste soloskiva fra Kulcik til nå. Låten er gjennomarbeidet og temmelig melodiøse i en setting av inspirert og god og ærlig rock.

1.Fate
2. Ain't Gonna Die
3. No Friend Of Mine
4. Hand of the King
5. I'll Survive
6. Dirty Girl
7. Final Mile
8. I'm The Animal
9. And I Know
10. Between The Lines
11. Life
12. Skydom (Bonus spor)

Bruce Kulick – Vokal, gitarer og bass
Gene Simmons – Vokal på spor 2
John Corabi – Vokal på spor 3
Nick Simmons – Vokal på spor 4
Doug Fieger – Vokal på spor 6
Tobias Sammet – Vokal på spor 8
Steve Lukather – Gitar på spor 10
Jeremy Rubolino – Gitarer og bakgrunnsvokal
Jimmy Haslip – Bass
Eric Singer – Trommer på 8
Brent Fitz – Trommer
Kenny Aronoff – Tromme

Milan Polak – Murphy`s Law

Fjerde skiva til Milan Polak dette her så vidt vi kan skjønne, og dermed er stilling 2 – 2 til instrumental mot vokalbaserte album hos Polak! OK, noe kryptisk om en ikke er helt våken dette her, men altså på ” Murpy`s Law” er det synging. Tittel på skiva er jo noe dristig kan man si. Årsaken er at den refererer seg til en ganske så berømt lov, som kort fortalt går ut på at når noe går galt så indekserer det seg og alt går galt. Antakeligvis er ikke Milan Polak spesielt overtroisk, og tør derfor yppe seg mot denne loven. Skiva dreier seg om hardrock med enkelte litt uvanelige komposisjoner, og for å sprite det hele opp litt så er det litt progestetikk i enkelte av låtene. Det gjør seg mest gjeldene på ”Sheeple”, ”Inner Truth” og ”The Mystery Of Life”. Låtene ”Fake” og ” Murphy`s Law” er de som ligger nærmest opp til ren melodisk hardrock. Omtalte ”Sheeple” tråkker godt inn i funkregionen, mens ”The Opposite Of Love” beveger seg der fusion bor. Power balladen heter ”Torn” og er faktisk en ganske så heftig sak. I sum er det ganske så variert og melodisk uten at vi fyker gjennom taket av henrykkelse tross alt. Vokalarrangementene er kløktige og ikke minst så låter de meget bra og det er jo mye av hensikten da all spissfindig teknikk ikke kan erstatte et sluttprodukt som gir øregangene godlyd. Apropos godlyd så klinger lyrikken også bra kan man si i overført betydning i det minste. Det er åpenbart at det er lagt ned mye omtanke i det tekstuelle, da det er mye fin refleksjon og temmelig intelligente tekster. Skiva fremstår som veldig ”ærlig” i det den ikke forsøker seg med noen pretensiøse triks, men fokuserer på godt musikalsk håndverk med hardrock i en temmelig moderen klesdrakt. Det svinger bra og er rytmisk oppegående med mengder av fine verselinjer. Polak fremstår som en meget bra vokalist, og dette er ei skive med en fin balansegang mellom aggresjon og melodisk legert musikk. Summa summarum, en høyst anstendig og velspilt skive innenfor melodisk hardrock med en bra låtkolleksjon. Et kjempestort pluss for lyrikken på ”No God” hvor omsider noen tar bladet fra munnen og stiller Gud til ansvar for all verdens elendighetJ

01:Murphy's Law (3:59)
02:No God (3:39)
03:Inner Truth (3:37)
04:Losing Me (4:37)
05:Wannabes (3:38)
06:The Opposite Of Love (3:42)
07:Sheeple (3:33)
08:Torn (4:32)
09:Alien Nation (3:32)
10:Fake (4:40)
11:The Mystery Of Life (6:27)

Milan Polak – Vokal, akustisk og elektrisk gitar og elektrisk sitar
Fabio Trentini – Bass, samplere, minimoog og programmering
Simon Michael - Trommer

Giant - Promised Land

Brødrene Dann og David Huff var med i kristenrockbandet Whiteheart på to av deres utgivelser før lysten til å starte opp eget band ble stor nok til at dette ble et faktum. Giant startet opp rundt 1988 med Huff brødrene som ledere, og deres første utgivelse het “Last Of The Runaways” og kom året etter. Dette albumet regnes selv i dag som et klassisk album innen hardrock av den mer melodiøse typen. Etter album nummer to ” I'll See You in My Dreams” som også regnes som et meget bra verk innen nevnte segment gikk Giant langsomt i oppløsning. Først i 2001 ble Giant gjenforent, og dette ble feiret med skiva ”III” som nok ikke er regent som en klassiker. På nytt ble det så stille rundt Giant, før ”Promised Land” nå ser dagens lys og det uten Dann Huff som har såpass mange forpliktelser andre plasser. Disse engasjementene gjør at han ikke kan ta seg tid til å være med på den tidkrevende prosessen innspilling av ei skive tross alt er. Dann Huff er både en svært bra sanger og gitarist, og følgelig ansvarlig for mye av det spesielle Giant soundet. Vi kan jo dermed fastslå at denne skiva dermed fikk en heller dårlig start, og vi kan jo leke oss med diverse blødmer som involvere ordet huffJ John Roth fra Winger er nå inne som gitarist og han har noen virkelig fete gitarsoler og kan sitt instrument for å si det mildt. Terry Brock er ny vokalist og har tidligere sunget med Seventh Key og Starngeway. Mr. Brock har virkelig en formidabel røst, og i sum så er utrolig nok dagens utgave av Giant i stand til å måle seg med variantene fra de to første og så klassiske albumene. Det er det ikke mange som band som klarer, men Giant er altså et hederlig unntak. Som en nærmest ekstra bonus får vi også at Dann Huff spiller gitar på låtene ”Save Me” og ”Believer”, og han er også med på å komponere låtene. Låter som virkelig skinner innen AOR segmentet vel å merke, og med en fin lyd i regi av miksinga til Ben Fowler kjent fra sitt samarbeide med Van Zandy og Meat Loaf. Masteringen er for øvrig ved tre ganger Grammy vinner Joe Palmaccio, og han er med og bidrar til et album som kan betraktes som en AOR ”høydare”. Balladene ”Our Love” og ”Dying To See You” sitter også som to blinkskudd. Åpneren ”Believer” er skiva beste låt tett fulgt av den catchy ”Plenty Of Love”. Innenfor AOR får en knapt så bedre skive så vidt vi kan skjønne, og for fans av den sjangeren er denne skiva et klart must.

http://www.myspace.com/gianttheband

Terry Brock – Vokal
John Roth – Gitarer
Mike Brignardello – Bass
David L. Huff – Trommer

1. Believer (Redux);
1. New Surrender
2. Our Love
3. Prisoner of Love
4. Two Worlds
5. Plenty of Love
6. Through My Eyes
7. I'll Wait For You
8. Dying To See You
9. Double Trouble
10. Complicated Man &
11. Save Me

Lorus – Byzantine

Skive nummer to fra Lorus, som beskrives som en kombinasjon av Melvins, Mogwai og Tool. Bandet kan også med en metafor omtales om de er oppdratt av King Crimson og påvirket av disiplinen til Mr. Bungle. Som alltid med slike modeller er det en svært forenkelt versjon av virkeligheten selvsagt. Likevel så sier det noe om Lorus fra nordre Chicago som på denne skiva gir oss en malstrøm av blues, sludge, jazz, rock, prog og mye annet. Bandet tar ytterlige et steg fra debuten i 2007 ”Deluge” og lar eklektisismen fra denne oppgraderes gjennom ”Byzantine” sine 52 minutter. Skal dette ”barnet” absolutt døpes så er avant metall eller avantprog mulige navn, men viktigere er det at musikken er kompleks men tilgjengelig. Sjangerblandingen til Lorus er av det slaget hvor tilsynelatende divergerende musikalske innfallsvinkler blir smeltet sammen for så å gjenoppstå som ny og innovative områder hvor ganske så hard og røff musikk har rangen. Lorus bestreber seg på å skrive musikk som flyter av sted, og det er ikke noe mål i seg selv å være så sære som mulig selv om det er såpass mye forskjellig i den musikalske miksen. Lorus etterlater seg også et inntrykk av en evig søken etter å skape musikk som kommer fra der hvor det kreative og nytenkningen bor. Musikk uten grenser og sjenerende stengsler kort sagt. For å lage musikken trenger bandet å skape en viss orden i det kaoset en slik blanding nødvendigvis gestalter. Her har Lorus sin styrke og de klarer å skape en slags underlig ny klarhet i musikken som er ganske så snertent utført. Hør bare på låtene ”Honeysuckle” med sin filmtematiske oppbygning, eller ”Beast” med all sin intensitet og strukturert forvirring. Låtene er ofte bombastiske, men de blir likevel aldri pretensiøse da de er så dynamisk og følger sin eget kreative konsept. På ”Asotee” kjøres det rundt i fascinerende musikalske sirkler som er både utvungne og med en utemmet attityde. Ganske så heftig med umennesklige skrik er starten på ”The Cormant” som snart sklir over i et territorium som ånder ondskap og andre mindre hyggelige tanker om vold og overfall. Lorus har dette mystiske over seg som grenser opp mot det uforklarlige, men samtidig er musikken såpass forstålig. Det beste fra minst to verdener forenes ofte hos Lorus, og det ofte sorgfull uttrykket kombineres med en utsøkt evne til intelligente observasjoner og uttrykk fra utemmelig og ukjent musikalsk grunn. Lorus er absolutt et band som har særpreg og fremdrift i en kontekst av musikk som klinger bra i ørene, slik at dette er meget bra skive fra disse amerikanerne.

http://www.myspace.com/lorusband
http://www.lorusband.com
http://blogs.myspace.com/index.cfm?fuseaction=blog.view&friendId=44269069&blogId=524800206

1. The Cormorant (3:07)
2. Asootee (5:21)
3. Fomix (3:07)
4. Abattoir (4:21)
5. Empire Over All (4:30)
6. Trip for Biscuits (6:22)
7. Babylon Helipad (8:45)
8. Honeysuckle (5:33)
9. Beast (7:11)
10. Phineas Gage (5:28)

Dylan Burr- Gitarer
Chris Brown -Bass
Alan Lawrence– Keyboards og piano

Stellarscope – This Is Who We Are

Temmelig alternativ musikk fra denne trioen som eksperimenterer til den store gullmedaljen og stadig utforsker nye muligheter i musikkens uendelig hav av sådanne. Philadelphiabaserte Stellarscope blander sonisk galskap, som enkelte kaller det, med spacepopens sensibilitet. Resultatet er en ofte temmelig catchy musikk men med en spissfindig sårhet. De mørke undertonene som tidvis er ganske så melankolske gjør det hele vel verdt å lytte til. Noen ganger er musikken påtrengende og kastes ubehagelig mot en, noen ganger er den fyldig og myk, mens andre ganger er det selvgranskende og innadvendt. Kort sagt dynamisk og frisk musikk, og en vet aldri hvor denne musikalske haren hopper for skrekkelig å rote til en metafor med både det forklarende og humoristisk aspekt inntakt! I det siste tiåret har dette bandet gitt ut mange album, og er stadig på søken etter å fornye og utvikle seg. La oss med en gang fastslå at Stellarscope er et av disse bandene som kjører sitt eget løp i uten å skjele særlig mye til andre. Hos Stellarscope er det inspirerte og entusiastisk er nærmest en ryggmargsrefleks, og det nyter lytteren godt av! I seg trenger selvsagt ikke dette å bety at musikken blir bra, men du store vinylskive som det hjelper med ekte og genuin musikkglede. Hør bare på ”Just Like Flower” i all sin høyoktan prakt, og med den sansen for melodiføring! Eller hva med drømmende ”So Blind” med all sin kreativitet og avbalanserte og velklingende og rolig keyboardpartier fint smaksatt med sløret gjenklang. Bandet underholder oss også med diverse gitarmotiver som repeteres, og som i seg selv er ikke så spennende. Det som krydrer det konseptet slik at det blir interessant er et arsenal av effekter. Effekter som forsinker, opprettholder og ørten andre stunts mellom de forskjellige frekvensene om den forklaringen gir noen mening? Viktigst er at dette virkelig blir spenstig og interessant å høre på, og så har vi bandets lo-fi produksjon da! Svært, svært bevist er dette ti spor som høres ut som det kommer fra en tilfeldig innspilling på en fire spors sak i en tilfeldig kjeller. I sum så gir dette oss et album med en høy nostalgifaktor, et reflekterende album hvor garasjepunkens attityde står sterkt. Skiva er absolutt en hi-fi entusiasts verste mareritt, men for de som liker psykedelisk gitarinspirert musikk fritert i nåtidens filter og Stellarscope sin kreativitet er dette et verk å merke seg. Selv om gitaren er hovedinstrumentet så går ikke bandet av veien for å la keyboardene få sette noe av stemningen. På ”Ready To Blow” er det lag på lag med keyboard som skaper en fin ytre verdensrom følelse. Før det så dundres det til med en temmelig røff rockhymne hvor trommer og gitar gjenkaller Hawkwind sin musikk til en viss grad. Mot slutten blir det en rimelig fuzzladet men også en gitarvirtuositet som er grådig bra. ”This Is Who We Are” er nok mest ei skive for de som liker det psykedelisk og eksperimentelt, og mange fra den gruppen musikkentusiaster vil nok virkelig elske denne skiva. Vi synes det er mye spennende her, og finner at denne skiva har mye bra musikk og ikke minst mye kreativitet å by på.

1. Ready To Blow
2. Still Stabding
3. Just Like Flowers
4. So Blind
5. Sell Your Soul
6. En El Principio
7. Quite Frankly
8. Sound Of God
9. The 8th Realm
10. Queremos Paz

Tom Lugo – Vokal, gitar, samplere, fx og programmering
Rob DeFlaviis – Bass og keyboards
Bob Forman – Trommer og perkusjon

Fernwood – Sangita

Gayle Ellett er her ute med sitt sideprosjekt Fernwood, som sikkert er en fin avveksling fra det velklingende moderskipet Djam Karet. Fernwood har et slagord som sier at alle instrumentene er spilt av hender, og alle instrumentene er laget av tre! Musikken en slik kontekst avleirer får vi nær innpå femti minutter av på ”Sangita”, som er skive nummer to fra Fernwood. Dette bandet består av nevnte Ellet men også av Todd Montgomery som trakterer mange instrumenter herunder velkjente Irsk bouzouki som jo alle hjem med respekt for seg selv har flere avJ Gayle Ellett har enda flere eksotiske instrumenter som han spiller på, Gresk bouzouki, ruan, oud, dilruba, bulbul tarang, jal tarang, dotara, gopichand, swarsangam, cumbus, gimbri og rababa. Selvsagt skaper dette en musikks om er temmelig unik og som garantert ytterst få om noen har hørt fra andre band før. Det er jo heller ikke å forakte at disse to musikerne oser av spilleglede og regelrett er ekstremt dyktig hvilket nå enn av de mange instrumentene de trakterer. Det er temmelig mange raske og usedvanelig dyktige fingre som står for musikken, og jammen klarer de ikke også å fremskaffe svært varierte musikalske landskap. Rått og riffbasert blir det aldri, men en svært finurlig, intelligent og fengslende musikk varter Fernwood opp med. Malibuduoen sørger for et fabelaktig samspill mellom de forskjellige instrumentene, og har en først blitt fengslet av sjarmen og den gripende musikken til Fernwood er det umulig og ikke å nyte den til det ytterste. Den iboende etnisiteten alle disse ”verdens” instrumentene skaper er pent er vellykket fusjonert med mer velkjente instrumenter og en samtids americana. Skiva krever en våken lytter for at alle de subtile detaljene som finnes skal avdekkes. Skrur en derimot på den musikalske radar, om en da har en slik? så er det en ganske så variert bukett med stemninger Ellet og Montgomery kreerer. Soundet til Fernwood er som nevnt kjemisk fritt for enhver manipulering og urørt av det digitale uhyretsJ tentakler. Bare pur og delikat musisering i en organisk kontekst som er både frisk, freidig, sjelfull og livlig. Noen ganger er musikken nærmest skjør og skrøpelig, mens andre ganger er det et utall av instrumenter i samme låt noe som avleirer et tilnærmet orkestral sound. Albumtittelen ”Sangita” er en løselig hentydning til Sangita Ratnakarna som er en åtte hundre år gammel bok skrevet av musikk teoretikeren Sharngadeva. Oversatt betyr Sangita Ratnakarna noe sånt som hav av musikk, og boken tar for seg de mange og varierte musikkstilene og alle instrumentene som datidens India hadde. Selv om denne skiva ikke dveler særlig mye med India er den på mange måter en etterfølger hva estetikk gjelder. En estetikk som går på å skape vakker musikk av multiple stilarter og instrumenter. Det er hva denne skiva dreier seg om så vidt vi kan skjønne, og så vidt vi kan skjønne har den nok et noe smalt nedslagsfelt, og det er trist fordi dette er så knallbra. ”Sangita” er nok mest for den virkelig dedikerte musikkelsker, men selvsagt håper vi at vi tar grundig feil og at alle vi like musikken her! Uansett så er ”Sangita” er album som ikke er dusinvare, og har rikelig med egenart, fengslende instrumentering, spilleglede og ikke minst variasjon. Denne globale kammermusikken som er injisert med americana er utvilsomt et friskt pust i en verden av ofte likelydende musikk. De som vil ha noe temmelig genuint som også er ytterst velspillt bør kjenne sin besøkelsestid og anskaffe skiva.

www.myspace.com/fernwoodmusic
www.virb.com/Fernwood

Todd Montgomery – Irsk bouzouki, sitar, mandolin, tenorbanjo, fiolin og akustisk gitar.

Gayle Ellett - Gresk bouzouki, ruan, oud, gitar, dilruba, bulbul tarang, jal tarang, husorgel, dotara, gopichand, swarsangam, cumbus, gimbri, rababa, mandolin, piano og ståbass.

Flying Eyes - Flying Eyes

Fra Baltimore Maryland i USA kommer denne kvartetten som spiller blues og rock tilsatt mange psykedeliske artefakter og med bena trygt plantet i 70 tallet. Retro er ordet, og i front for bandet finner vi vokalist og gitarist Will Kelly som har en meget bra stemme som tidvis ikke er ulik Jim Morrison sin stemmeprakt. Så vidt vi kan skjønne er denne skiva sammensatt av bandets to EP-er ”Bad Blood” og ”Winter”. Skiva er gjennomsyret av en bekymringsløs holdning, og fanger sånn sett opp datidens rådende attityde hos mange unge mennesker. Låtene er ikke spesielt originale og skiva kan nok spilles gjennom uten at så mye fester seg av materialet. Det er synd fordi om en lytter litt mer konsentrert så er det en ok skive dette her, som er god på det den forsøker å være god på. Vi skal heller ikke unnslå at det spilles med intensitet og stor spilleglede og musikerne spiller habilt nok. Likevel sniker det tidvis inn en følelse av å ha hørt det før. Dette lurer litt forstyrrende i bakgrunnen uten at det gjør så allverdens mye, da det jo ikke er så lett å finne på noe nytt for alle.. De som sverger til psykedelisk bluesrock med masse 70 talls vibber vil sikkert finne dette lyttbart, og musikekn for så vidt også og grei nok. Antakeligvis er Flying Eyes sin musikk velegnet for de som liker Danzig, Tom Waits og Doors og andre innen samme musikalske segmentet. Denne skiva er så spekka med låter som er kledelig bekymringsløse, og kraften og energien er mer enn bra nok. Musikken er stødig og kontant, men også rytmisk og melodiøs. Noen låter er så ok å nynne til at de klistrer seg til hjernebarken, mens andre er av det mer forglemmelige slaget.

www.myspace.com/theflyingeyes

Part A. Bad Blood

01 – Lay With Me
02 – Better Things
03 – Bad Blood
04 – Don't Point Your God at Me
05 – She Comes to Me

Part B. Winter

06 – We Are Not Alive
07 – Red Sheets
08 – Around the Bend
09 - Winter
10 – King of Nowhere

Will Kelly- Vokal og gitarer
Adam Bufano- Gitarer
Mac Hewitt- Bass og vokal
Elias Schutzman- Trommer

Elf Project – Mirage

Psykedelisk pop fra Voorheesville, New York i USA som er både moro lytte til og som har en lett vindskjev retroattitude som gir oss gode vibber. Å si at dette har særlig mye med prog å gjøre vil være å ta noe hardt i, men det er en sjarmerende og positivt eplekjekk musikk om ikke annet. Retropopfaktoren er også tilstede i form av lengden på de seks første låtene som er på mellom to og fem minutter. Instrumenteringen her sklir også greit inn i retropopsegmentet, og vokalen er en viktig del av musikken (på syv av ti låter) En musikk som eksisterte på sent sekstitall og tidlig syttitall da alt sett i ettertid var så uskyldsrent, og hvor tekstene ofte var temmelig fjasete og vasete. Fra og med den spenstige varianten av Beatles sin ”Norwegian Wood” begir Elf Project seg i inn i en mer akustisk legert musikk. Som en fin vri avsluttes skiva med den nesten ti minutter lange new age aktige instrumentale ”Whisper The Memory Of Old”. Elf Project er heftig dominert av Carl Schultz som har stått for all komponering og i tillegg produsert skiva. Schultz spiller også på ørten instrumenter og hans tilstedeværelse er allestedsnærværende. Denne musikalske multikunstneren er drivkraften til at denne debuten blir en rett så smakfull skive inne hva vi velger å kalle psykedelisk pop.”Shine A Light” er helt i grenseland mot ren pop, men smakfullt arrangert og forrettet som står seg på det muntre og spretne og ikke minst den elektriske sitaren er meget bra. Låtene ”The Road Of Cange” og ” Serene” har også et melodisk fokus selv om de er skiva røffeste spor, og hvor Israel Stark på ”Serene” har en fet gitarsolo. En liten snartur innom litt lett ”proggete” terreng får vi på ”The Og Between” og ” ”Lessons” som absolutt er verdt å lytte til gjentatte ganger. Av skivas tre instrumentale låter er ”Jackhammer” og ” Witchcraft” to rimelig korte spor som er energisk og med bra keyboard og tøffe basslinjer. Det blir temmelig drømmende på ”Whisper The Memory Of Old” som altså er en lang ”sangløs” låt. Låten har fin atmosfære og rikelig med ambiente musikalske landskap som nok av mange vil oppfattes som både avslappende og til og med forførende. At låten ikke akkurat står til den øvrige kolleksjonen lever vi greit med, men vil sikkert være gjenstand for kritikk fra enkelt. ”Mirage” er ei skive som er velegnet når en vil ha musikk som smyger seg pent av sted uten å utfordre en lytter til bristepunktet. Likevel er det absolutt nok musikals essens til at det er verdt å høre på, og det er mange små lekre detaljer å lytte til. Smakfull musikk som tross sine popflørt likevel ligger milevis foran det mest av musikk vi hører på en vanelig radio. Skiva er ytterst sjarmerende og gir fremkaller en godfølelse som er vel verdt å fremkalle!

http://www.myspace.com/elfproject1

1. Lessons
2. The Road Of Change
3. Serene
4. Jackhammer
5. The Go Between
6. Witchcraft
7. Norwegian Wood
8. Carolan's Welcome
9. Shine A Light
10. Whisper The Memory Of Old

Carl Schultz – Vokal, synther, bass pedaler, akustisk tolv strengs gitar, elektrisk sitar, theremin, slide gitar og gitarsolo på spor 9
Mike Mumbo – Trommer og perkusjon
Mike Cappadozy – Elektisk gitar
Jared Kalman – Trommer på spor 6
Jack Nemier – Gitar på spor 4 og6
Israel Stark – Gitarsolo på spor 1 og 3, klassisk gitar på spor 8, bakgrunnsvokal på spor 7, og elektrisk gitar på spor 10
Bill Schwartz – Bakgrunnsvokal på spor 9 og tamburin på spor fem
Dan McAssey -
Dave Wetra
Darcy Morrison Mellotron på spor 4

Half Past Four – Rabitt In The Vestibule

Half Past Four er et band som lager eklektisk prog, og som må ha mye på hjertet da skiva er på saftige 62,51. Det er grådig lenge, og Torontokvartetten tilbyr heldigvis ganske så friske musikalske landskaper og heftig eksperimentering som tar inspirasjon fra et vell av artister. Som inspirasjonskilder kan vi nevne Emily Bezar, Jethro Tull, Kate Bush, Bubblemath, Changing Modes, Fluttr Effect, Rush, Mr. Bungle, Genesis, King Crimson og Frank Zappa. Half Past Four nøyer seg ikke med disse storhetene og skjeler også til krautrock tematikken, mathrock bevegelsen og ikke minst det som går under samlebetegnelsen artrock. For å skape frisk, utfordrende og egenartet musikk så kreves også instrumentale og kompositoriske evner. Her ligger dette bandet som har en historie som strekker seg tilbake til april 2005 meget godt an. Egentlig så strekker historien seg tilbake til 1999 da bassisten Dmitry Lesov og gitaristen Constantin Necrasov søkt sammen for å lage musikk uten begrensende parametere, og altså en fri utfoldelse hvor alt var tillatt innen det musikalske segment. Allerede den selvtitulerte demoen fra 2006 som av mange ble betraktet som et mesterverk, og tilkjennega betydelige muskler hva gjelder omtalte komponering og instrumental skikkelighet. For også å få en skikkelig produksjon på denne debuten ble legendariske Jono Grant og hans Victory Drive Studio hyret inn til mixing og mastering. Det valget står seg meget bra til musikken som jo ikke bekjenner seg til noen musikalsk retning. Fri for hemmende stengsler søker musikerne å lage fri og åndfull musikk som er fengslende og utfordrende. Selve låtskrivningen er i fokus, og innefor en låt kan det alterneres fra det ytterst melodiske til det mer komplekse, og gjerne vice versa! Her er det ikke snakk om gjenbruk, og aldri samme kombinasjon men et vel av eksperimentell arrangementer. Temmelig komplekse taktskifter og finurlig polyrytmikk gir noe egenartet som bandet kan være stolt av. For ytterlige å skape en musikalsk plattform som er eksepsjonell lager faktisk Half Past Four også sine egne instrumenter og lydutstyr! Dette gjør at vi kan forvente det uventede når vi lytter til musikken på ”Rabitt In The Vestibul”. Soundet er uforliknelig, distinkt og breddfylt av musikalsk frihet, og ved å lytte til musikken deres vil det lett avdekkes hvavi mener med denne uttalelsen. Lyrikken er faktisk også temmelig spesiell, med mange uvanelige og humoristisk krumspring. Vi kan trygt fastslå at Half Past Four er musikk for de som vil ha noe som strutter av særpreg, men også mange andre vil nok finne musikken deres tiltalende. Musikken krever nok stor grad av konsentrasjon for å avdekke alle lagene av storhet som finnes på ”Rabitt In The Vestibule”, men da vil en lett få fin belønning. Vokalen til Kyree Vibrant viser en stor spennvidde fra det mer sarte til det mer røffe, men uansett så behersker Kyree det med stålkontroll. I samme kategori for kontroll over instrumentet sitt er Igor Kurtzman og hans betydelige evner til å være med å injisere akkurat de rette tonene til rett tid, og således farge musikken mer akkurat de rette fargene slik at stemninger og kontraster blir optimale. Lydefekter brukes flittig men med nennsom hånd, slik at de blir krydder og ikke et forstyrrende moment, og likeså med de elementene av avant garde som forefinnes på skiva. I en ellers fin kolleksjon av gode låter er ”Rabitt” og ”Missing Sevnths” et hestehode foran ”Biel” og ” Strangest Dreams” med de resterende syv i et samlet hovedfelt. Forvent det uventede på ”Rabbitt In The Vestibule”, og bruk tid til å lytte, da dette er et åndsverk som har mye ytterst smakfull og spennende musikk på agendaen.

1. Missing Seventh (2:31)
2. Johnny (2:48)
3. Poisoned Tune (7:53)
4. Southern Boogie (4:15)
5. Twelve Little Words (5:18)
6. Underwater (4:58)
7. Lullaby (4:16)
8. Strangest Dream (6:20)
9. Biel (8:14)
10. The Ballad Of Dwayne's Plane (4:53)
11. Salome (2:45)
12. Bamboo (2:38)
13. Rabbit (6:02)

Kyree Vibrant - Vokal
Constantin Necrasov - Gitarer
Igor Kurtzman - Keyboards
Dmitry Lesov - Bass

Borislav Mitic – The Absolute

Gitarfenomenet Borislav Mitic med nytt album hvor fokuset er på å fornye det instrumental ”shredding” segmentet gjennom å tilføre ren metallestetikk og attityde men likevel ha høy kvalitet på låtsnekkeriet. Nevnte segment trenger definitivt fornyelse, og således er skiva velkommen om den holder hva den lover. Alt på denne skiva er spilt inn i Mitic sitt hjemmestudio, Borislav Amarok Studio. Det fører til en lyd som har en viss tørrhet, men selvsagt kan det være prisen en må betale for å ikke å bruke et profesjonelt studio. Når vi først er i avdelingen for svakheter så er det ikke mulig å unngå å komme inn på trommelyden, som mangler den nødvendige snerten. En sannsynligvis kvalifisert gjetning er at trommelyden kommer fra en computer og ikke er basert på at en fra arten homo sapiens pisker skinn. Når så mye er sagt så synes vi selve konseptet med en reise gjennom metallverdens forskjellig subsjangere er en glimrende ide. Borislav Mitic gjør jo absolutt sitt til at dette blir en trivelig reise gjennom metallspekteret fra trashmetall til New Wave Of British Heavy Metal (NWOBM). Selve tittelen gir så vidt vi kan skjønne en pekepinn om at Mitic er en rimelig ambisiøs fyr som søker seg mot det perfekte. Mitic som opprinnelig er fra Serbia men nå bosatt i Canada, synes å ha en lidenskap for det perfeksjonistisk og diverse kreative musikalske prosesser. The Absolute er jo en evigvarende søken etter det perfekt og ultimate, og således er tittel på skiva meget treffende. En slik søken gjelder jo på to plan, for enkeltindividet og på makroplan for den verden vi lever i. ”The Absolute” er skive nummer tre fra Mitic hånd, og utvilsomt den aller hardeste, noe som jo er temmelig naturlig for at den skal leve opp til navnet sitt. Perfekt er ikke denne skiva, men innen shredding er den blant de klart beste vi har hørt. Vi finner mange detaljer som vi liker innen fraseringen, kreativiteten, herlig fart og presisjon, tilstrekkelig med intelligens og melodisk følelse. Dundrende riff kombinert med gitarvirtuositet er en gjennomgangsmelodi, og således er dette verket definitivt designet og mest velegnet mest for de som er glad i instrumental shredding. Låtenes navn gir bud om et konseptalbum, og vi finner at Mitic klarer å fange tematikken meget bra musikalsk. På ”Hidden” er det som befinnes seg like foran oss men som likevel er skjult på agendaen. Så nær men akk så fjern! Låten er veldig stemningsfull og har en flott vinkling med Balkaninfluert musikk som fint kombineres med blytunge riff. Et tidløst tema som jo løfter alltid er tematikken på ”Promises”. Løfter er lette å inngå og lette og bryte, men ikke uten at diverse følelsesmessige aspekter på en eller annen måte setter inn med stor eller liten styrke av de impliserte partene! Låten startet med virkelig blytunge monsterriff før arpeggioens spennende verden får seg et besøk i en fint utmeislet melodisk setting, og soloene på denne låten er de mest krakilske og desperate på hele skiva. Akkurat det er jo fint i tråd med hva inngåtte eller brutte løfter kan føre til av sinnsstemninger! Den låten som gir oss mest er foruten om de nevnte ”The Prize Of Eternity og ”The Absolute” som viser til fulle Mitic sitt ekstremt fortreffelig fingerarbeide. Vi kan ikke skjønne annet enn at dette er ei skive som de som aldri kan få nok av Bruce Bouillet, Joey Tafolla, Marty Friedman, Tony MacAlpine, Paul Gilbert, Jason Becker, Ritchie Kotzen, Vinnie Moore, George Lynch og David Chastain knapt kan klare seg uten! For oss andre er det hyggelig å henge med et stykke, men vi må erkjenne at vi gjerne kan dele skiva opp i mindre deler når vi skal spille musikken, men da er skiva en fornøyelse å lytte til.

www.borislavmitic.com
www.myspace.com/borislavmitic

01. The Absolute
02. Secret Of Life
03. Hidden
04. Within All Existence
05. Promises
06. The Prize Of Eternity
07. For The Chosen
08. Fighter Of Glory
09. Walking The Path
10. To One Truth

Borislav Mitic – Absolutt alt alene!

Mastermind – Insomnia

Med nær innpå ti år siden siste verk fra Mastermind er det selvsagt på høy tid at ”Insomnia” kommer ut til folket. Siden den spede begynnelsen i 1986 hvor brødrene Bill og Rich Berends startet bandet, har vi alltid sett frem til ethvert nytt verk fra Mastermind med en viss spenning. Progressiv legert musikk med spenstige arrangementer og rikelig med vilje til å eksperimentere har alltid stått vårt hjerte nær. Det heftige samspillet mellom gitarene til Bill Berends og brettene til Jens Johansson har som oftest bidratt til at Mastermind ikke har fremstått som så erketypisk progmetall. Kombinert med en ofte snerten låtskrivning og gode velfungerende ideer slik at musikken ikke blir statisk og uten bevegelse, er Mastermind sin musikk noe vi med glede låner øret til. En nyhet til ørene er vokalen til Tracy McShane som her debuterer i plateformatet med Mastermind. Musikken på ”Insomnia” er delvis tuftet på hennes svært gode og kraftfulle stemmeprakt, men også fokuset på den gode melodi er et særdeles viktig element her. Dette som en kontrast til Mastermind sin lefling med overdrevet instrumental lek på noen av de tidligere skivene. ”Insomnia” er bandets sin syvende skiva, og sannsynligvis også deres beste. Bill Berdends er også klokkeklar på at han ikke ønsker å resirkulere tidligere musikk, men vil lage musikk med ny innfallsvinkel her som strekker grensene for progmetall og ordinær prog ganske kraftig. Skiva er prektig variert og velspilt, og skiva henger bra sammen og er et verk som vokser ved gjentatte lyttinger og skiva bør nytes i sin helhet. Lyrikken er basert på observasjoner og refleksjoner fra dagliglivet, som faktisk kan være egent til søvnvansker ellers sågar søvnløshet. Akkurat søvnløshet, Insomnia er en passende tittel fordi selve innspillingsprosessen førte til mye tap av søvn for musikalsk maestro Bill Berends. Alle låtene har flust av musikalske utfordringer i seg, som for eksempel ”Nietzche” hvor stor instrumental skikkelighet gir oss en låt som har mye til felles med hva Planet X holder på med. ”Insomnia” er ei skive med mye bra innhold og spekket med musikalsk handling slik at enhver følelse av det å gå på tomgang er temmelig fjern. Her er spilles det ikke tid på lange temautviklinger, men pur og ekte musisering hvor varene leveres til full tilfredshet. Skiva har sannsynligvis lang holdbarhet, fordi mange nye ting oppdages for hver gjennomlytting, og bør være noe for alle som har åpne øreganger.

www.myspace.com/mastermindband
http://mastermindband.com/main.html

1. Desire
2. Break Me Down
3. One More Night