Dream Aria – Transcend

Navnet i seg selv sider nokså mye om Dream Aria fra Toronto sin musikalske innfallsvinkel. Et forsøk på melodier hvor det nærmest overjordisk og storslåtte duver i vakre symfoniske landskaper hvor det er ment at du skal drømme deg bort. Alt er pent pakket inn av musikalske håndverkere som gjør en grei innsats, men det blir litt ofte vel fokusert på å tekkes massene. Et fravær av identitet og konsistens skjemmer musikken, men bevares det er pent og velklingende, men noe redningsløst. Forsøket på å skape noe litt nytt ender ikke med et mageplask, men vellykket er det ikke. Vi mener det kan være lurt å ta ny sats neste gang, og denne gangen la kreativiteten få råde uten innblanding fra andre i skapelsesprosessen. Være seg selv, altså alt annet blir jo bare dårlige kopier! Band som er frontet av kvinner er jo mer regelen enn unntaket i dagens rock, og vokalisten Ann Burstyn gjør en meget habil innsats her, men tankene går lett til Evanescene`s kvinnelige motstykke. Brettisten Don Stagg imponerer tidvis, likevel sitter vi med en følelse at han i en annen setting har mye mer på lager. Akkurat det er rimelig synd da det er noe uforløst over musikken her, og vi mistenker det evige jaget etter kommersiell suksess for å ha skylden. ”Transcend” vil nok fenge rimelig mange og har da også blitt vel mottatt. Som de notoriske grinebiterne vi er J vil skiva derimot neppe bidra til å farge hverdagen vår noe særlig, uten at den på noen måte er vond å høre på. http://www.myspace.com/dreamariacanada http://www.dreamaria.com/

1. The Rhytm Of Now

2. Labyrinth

3. Transcend

4. Serpent Nile

5. Pandor`s Prelude

6. Pandora`s Box

7. Rebecca

8. Tigress

9. The Secret

10. Compassion

11. Flower Duet

Ann Aria Burstyn – Vokal

Don Stag – Keyboards

Garry Flint – Trommer

Jon Casselman – Bass

Gjestemusikere:

Steve Agelakos – Gitar på spor 3,4,5, 6, 9 og 11

Tim Welch – Gitar på spor 1 og 8

Kurt Schefter – Gitar på spor 2 og 7

Jozef Pilasanocic – Gitar på spor 10

Lonnie Glass – Bass på spor 10

Alberto Suarez – Kongas på spor 10

Make A Rising – Infinite Ellipse And Head With Open Fontanel

Skive to fra dette ensemble fra Philadelphia I USA, som er komplett umulig å putte i noen bås. Dette er ikke Pappas art rock favoritt, men heller den sprø onkelens art rock favoritt. Han som bor i kjelleren hos bestemor og bruker sentralstimulerende midler og spiller gamle Soft Machine skiver. Sprøtt nok er musikken briljant, utfordrende og med en fortreffelig 21 århundrets psykedelia vinkling. Arrangementene er kløktige og snedige, og velstrukturerte. De positive adjektivene bare bobler frem når vi skal beskrive Make A Rising, og her har virkelig www.hightwo.com fått frem en unik artist. Et vakkert og komplisert musikalsk stykke, som bare blir mer interessant for vær runde i spilleren. Friskt, originalt, grensesprengende, eksperimenterende og dynamisk.” Infinite Ellipse And Head With Open Fontanel” er et supert, knallsterkt og enhetlig album, ikke bare en bunt med tilfeldige låter! myspace.com/makearising

1. Sneffels Yokul
2. All One or None
3. Peaceful Paths
4. Woodsong Part One
5. Bradford's Big Boatride [Beyond (The Dawn)]
6. Tranmutation
7. Your Karmic Obstacle
8. Look, I'm Almost Dead
9. How's 'Bout a Love Supreme
10. Woodsong Part Two

Justin Moynihan - Piano, keyboards, vokal, trekkspill,
John Heron - PerkusjonBrandon Beaver - guitar, voice
John Pettit - Bass og trompet
Jesse Moynihan – Gitar, fiolin og vokal
Andrew Ciccone – Klarinett og bass klarinett

Gjestemusikere:

Margie Wienk - Cello
Evan Lipson - Dobbelbass
Dan Scofield - Saksofon
Mike Dur - Trombone
Ashley Deekus - Marimba
Salihah Moore - Fløyte
Lisa Stuempfig - Vokal
Kelly Kietzman - Vokal
Mary Halvorson - Vokal
Eliza Hardy - Vokal
Sharif Abdulmalik - Vokal
Brendan Cooney - Vokal
Ben Leavitt - Vokal

Heavy Water Experiments - Heavy Water Experiments

Fra asken av Imogen oppstår Heavy Water Experiments, med alltid like entusiastisk og David Melbye i spissen. Heavy Water Experience kommer forresten fra englenes by (Los Angeles) uten at dette gjør musikken særlig allmektig. Det musikalske fokuset er på å bruke uvanlig instrumenter i en kontekst som pendler mellom hardere ”syrerock” og mer melodisk tilnærming. Miksen er tidvis spennende, uten noen gang å ta av. Til det er for mange av låtene for gjennomsnittelig og monotone uten det nødvendige ”suget”. Produksjonen er derimot virkelig god og det er ikke så unaturlig da David Melbye selv er en rimelig anerkjent produsent. Musikken er tidvis og ofte vekselvis kledelig hard, emosjonelt og melodisk med en utmerket vokal. Likevel mangler på mange måter det siste for å gjøre HWE til noe som virkelig griper en. Svært sannsynlig er det at forsøket på a nå et kjøpslystent publikum har tatt vekk noe av kraften og intensiteten. Vi sitter også med følelsen at låtene spinner rundt i en nokså trang sirkel i en evig roterende bevegelse, uten noe gang å bryte ut for og utforske ukjente territorier Ei skive som neppe vil spinne seg slitt hos oss, men sannsynligvis likevel vil glede rimelig mange, da den nok evner å oppfylle enkeltes kriterier av god musikk.

1. Goldenthroat

2. Mirror In The Sky

3. Anodyne

4. Clairvoyance

5. Neverlove

6. Oracles

7. Octavian

8. Otherland

9. Dementa

10. Conflagration Song

11. Solitude

12. Book Colored Blue

David Melbye – Vokal, gitar, keyboards, bass og produksjon

Roberto Salguero – Trommer og perkusjon

Normal Love – Normal Love

Soundet til Normal Love er noe spesielt for å si det pent. Med to gitarister og en fiolinist, samt trommer og bass, og ofte med mange klanger som er dissonant er det umulig at det ikke blir egenartet. Heldigvis avløses de mer kaotiske partier av roligere partier slik at det blir tid til å puste. Puste før en skal tortureres igjen med støy og antimelodiske musikalske sprell. Trashmetall ”noisecore” og 20 århundrets musikalske tilnærming er aktuelle musikalske inspirasjonskilder. Skiva anbefales for de som liker Zs, Ruins, Upsilon Acrux, Ahleuchatistas, Cheval De Frise etc. Vi andre som ikke er så glad i avantrock, finner oss sannsynligvis nok noe annet å låne ørene til. Nå skal det også tillegges at skiva er ytterst progressiv, og helt klart utforsker nytt musikalsk terreng. Basslinjene er meget bra, og fiolinen beriker lydbildet i forhold til liknende ensembler vi har hørt. Stemningen er konsis og ingenting på skiva er så og si gjort med same takt, på samme måte og med samme teknikk. Innenfor hvert spor avvikes det fra hovedtema for og utforske musikalske ideer, mønstre og lydlandskaper. Dette er ytterst originalt og ytterst progressivt. Problemet er bare at vi knapt orker og investere så mye tid før det sitter i hjernebarken, om det noen gang sitter, da det er grenser for vår tålmodighet!

1. Severe Confection
2, The Signal's Coming From Pittsburgh... [part one]
3. The Signal's Coming From Pittsburgh... [part two]
4. Ndugo
5. The Final Sarcophagus Of Darkness
6. Hooks

Carlos Santiago Jr. - Fiolin
Alex Nagle - Gitar
Amnon D. Freidlin - Gitar
Evan Lipson - Bass
Eli Litwin - Trommer

Lobster Newberg – Vernal Equinox

Fra Lake Mitchigan`s bredder dukker Lobster Newberg opp. For de som ikke er så bevandret i geografi snakker vi her om Illinois største by, Chicago. En rimelig forblåst by med en suspekt forhistorie med diverse berømte gangstere, men nå med nye musikalske talenter som er alt annet enn forblåste. Vi snakker her om melodiøs musikk, men med rikelig “klør”, kordprogresjon, originalitet og tyngde til at det ikke blir et søtt og usmakelig brygg, slik det alltid er en fare for når det melodiøse er i fokus. Maestro bak Lobster Newberg er brettist Colin Petnik som er sønn av musikkgeniet Jim Petnik. Fader Jim har sin bakgrunn fra Pride Of Lions, Survivor, Chase og Ides Of March. Unge Colin klarer seg utmerket på egenhånd og komme her opp med en finurlig prog anrettet med touch av Van der Graaf, Atomic Rooster, Happy The Man og en teskje Kansas.

Variasjon, taktskifter og gode ideer er det plenty av på skiva, som er en fin miks av rock, pop, prog, jam og jazzrock. Med en manko på seks sekunder på en spillelengde på 80 minutter kunne det nok med fordel vært kuttet ned en del. Vi må jo likevel anta at disse unge musikerne har hatt så mye på hjerte de vil utrykke at de nok har sett seg blind på det som heter å begrense seg. Det er ganske så åpenbart at gleden over å utrykke sitt musikalske ståsted er gjennomsyret på skiva, og det er høyst sjarmerende og gledelig. Musikalsk glede kombinert med ungdommelig iver er aldri å forakte, og her får Lobster Newberg virkelig full utteling for sine ambisjoner. Dette kan jo utmerket vel være en av de virkelig store debutene, hvor det er tilnærmet umulig å gjenskape prestasjonen, noe bare fremtiden vil gi svar på. Vi koser oss i alle fall nå storlig med ”Vernal Equinox”, tross noen små skjønnhetsfeil, og anbefaler våre lesere å sjekke ut denne URL-en, http://www.myspace.com/lobsternewberg

Colin Peterik – vokal, orgel og keyboards

Sean Briskey – gitar og vokal

Will Gumbiner – bass

Victor Vieira-Branco - perkusjon

01. Equinox
02. Paradox
03. Lloyd
04. Tabasco>Sauce
05. Happy Together
06. Flaunch
07. Woods
08. Irwin
09. African
10. Wentworth
11. Solstice

Mahogny Frog – DO5

Moon June Records er et lite plateselskap fra New York, som har spesialisert seg på kvalitetsmusikk som til en viss grad er relatert mot Soft Machine`s musikalske univers. Mannen bak labelen MoonJune er Leonardo Pavkovic som faktisk har en forkjærlighet for norsk musikk, og Terje Rypdal. Låten ”Moon June” som plateselskapet har hentet sitt navn fra, er for øvrig Robert Wyatt knalllåt fra Soft Machine`s tredje album, ”III”. Pent inn i denne konteksten føyer Mahogny Frog seg. De er her ute med skive nummer fem i sin katalog, og musikken fra dette Winnipeg baserte bandet er et meget finurlig og egenartet psykedelisk jazzrock brygg. En instrumental musikk som er utfordrende, hardtslående, eksperimentelt og støyende, men har også forbausende lett for å feste seg i hjernebarken! Dette opus står frem som Mahogny Frog`s beste så langt, og disse eminente musikerne gjør at et dykk inn i ”jazzrockland” blir en meget variert og spennende reise. Det er noe vi setter meget stor pris på, fordi mye vi finner at alt for mye jazzrock er ofte kjedelig og/eller ytterst forutsigbar. Dette er i sannhet ikke forutsigbart, og et ekte progressivt verk, hvor det synes som disse 4 artistene har som mål å forandre folks oppfatning av det å lytte til musikk! Her er så enormt mye å synke inn i, og å oppdage at det vil ta for lang tid å gi selv en forkortet versjon. Skiva er nok best egnet for de med rimelig åpent musikalsk sinnelag, men de vil tilgjengjeld få store musikalske opplevelsene om ”DO5” virkelig gis tid og respekt den fortjener!

Invisigoth – Narcotica

Med sin skive nummer to har Invisigoth tatt ytterlige et nytt steg i riktig retning, med sin store vilje til eksperimentere, og med avstikkere inn i nye og spennende musikalske landskap. Fokuset hos dise New Yorkerne er nå også mer på det melodiske, og gothflørten er borte . Invisigoth lager høyst original musikk, men Porcupine Tree, Flower Kings, Pink Floyd og Peter Gabriel er artister som nok har vært inspirasjonskilder. På de mer metallaktige partiene er det Ayreon og Shadow Gallery som nok er kildene. ”Narcotica” er et ambisiøst verk, som har unngått å bli svulstig, og leverer så mye som over en time med musikk som heldigvis er såpass variert at du ikke blir lei. I sannhet et sjarmerende, lidenskapelig og stemningsfullt verk. Å høre den musikken kan faktisk lett bli svært vanedannende da den avføder et ”sug” som bare stor musikk kan få til.

Cage – Alle instrumenter

Viggo Domino – Vokal

Dark Highway Pt. 1. Transmission

Drak Highway Pt. 2. Before First Light

Shine On

Scars And Dust

Pornocopia

Narcotica

A Beautiful Disaster

Drak Highway Pt.4. Take The Blood

Dark Highway Pt.3. New Rome

Unifaun – Unifaun

Svensk/amerikansk duo med ekstremt sterke referanser til Genesis 1972 – 1980. Disse to erfarne musikere traff hverandre gjennom et forum for Genesis fan. Dette er ikke noe typisk hyllest band, da de snekrer sine egne låter, som selvsagt bruker uhemmet av de velkjente redskapene fra Genesisuniverset. Slikt blir det lett flis i finger av, men faktisk så går dette utrolig smertefritt. De som er fortrolig med at Genesiskonseptet er total premissleverandør, vil faktisk ha stor glede av denne skiva! Produksjonen er bra, låtene likeså, og instrumentene trakteres godt, og på kjøpet får vi masse heftig mellotron. Skiva er også fylt med Tony Banks orgel, hoppende Rutherford basslinjer , og plenty Hackett gitar, men utført med stor dyktighet. Ofte lange temmelig melodiske men kledelig komplekse spor, men også er par korte låter. Vokalen er utmerket, og hold deg fast, den høres ut som en ung Peter Gabriel! Sporet ” Mr. Maramaduke and The Minister” er en eldre sak som Nad Sylvan skrev sent på 70 tallet, mens rest er ferskvare. Skiva er et must for Genesis sin store skare av tilhengere, mens resten nok vil ah temmelig delte meninger. Vi derimot lar oss så absolutt sjarmere av musikken, men ikke forføre da låtmateriale er noe ujevnt, men ikke uten sine klare oppturer.

Nad Sylvan – Vokal, gitar ,keyboards og trommer

Bonamici – Keyboards, bass og perkusjon.

Birt Of Biggie 7.37

To The Green Faerie 6.15

Mr. Marmaduke And The Minister 7.59

Swingers Party 5.48

ReHacksis 7.40

Quest For The Last Virtue 13.56

A Way Out 6.18

Finistere 2.36

Welcome To The Farm

Maudlin Matter 4.09

Bon Apart 1.27

End_Or-Fin 7.35

House Of Lords – The Power And The Myth

Pompøs, melodiøs heavy rock på menyen fra disse amerikanernes på deres fjerde utgivelsen. Originalbesetningen med unntak av vokalist Greg Giuffra er på plass igjen. James Christian vokal, Ken Mary trommer, Chuck Wright bass, og Lenny Cordola utgjør en samspilt kvartett med masse spilleglede. På tangenter har de hyrt inn 4 gjestemusikere heriblant ikke ukjente Derek Sherinian ex. Dream Theater. House Of Lords beveger seg med denne skiva inn i mer progorientert landskap enn tidligere. Dette passer til disse dyktige musikerne, og de kommer opp med en til dels komplekse, men svært spennende og varierte lydlandskaper. Kan nok være lurt å bruke litt tid på denne her, da nok låtene vil bruke litt tid før de setter seg hos folk flest.

Today
All Is Gone
Am I The Only One
Living In Silence
The Power And The Myth
The Rapture
Man Who I Am
Bitter Sweet Euphoria
Mind Trip
Child Of Rage

Chicago – Chicago Transit Authority

Lysår fra den Chicago de fleste kjenner, og denne Chicago`s førstefødte er en dobbel-LP. Trombone, trompet og treblås supplerte ordinær rockebesetning. Arrangementmessig usedvanlig komplekst og raffinert, skiva er upolert og variert og fylt til randen med sterke komposisjoner. Gitaristen Terry Kath er i toppklasse, og selv Jimi Hendrix innrømmet at han følte Kath var bedre enn han. Dette er rockehistorie, og meget stor musikk. En musikk som er en amalgam av hardrock, blues, jazz, funk, storband, cabaret, soul og klassisk.

Introduction (6:35)
(Terry Kath)
Does Anybody Really Know What Time It Is? (4:36)
(Robert Lamm)
Beginnings (7:54)
(Robert Lamm)
Questions 67 And 68 (5:02)
(Robert Lamm)
Listen (3:21)
(Robert Lamm)
Poem 58 (8:37)
(Robert Lamm)
Free Form Guitar (6:47)*
(Terry Kath)
South California Purples (6:11)
(Robert Lamm)
I'm A Man (7:39)
(Steve Winwood / James Miller)
Prologue, August 29, 1968 (0:57)**
(James William Guercio)
Someday (August 29, 1968) (4:13)
(James Pankow / Robert Lamm)
Liberation (14:38)***
(James Pankow)

Peter Cetera: bass og vokal
Terry Kath: gitar og vokal
Robert Lamm: keyboard og vokal
Lee Loughnane: trompet og vokal
James Pankow: trombone
Walter Parazaider: woodwinds og vokal
Daniel Seraphine: trommer

Yeti Rain – Discarnate

Den perfekte musikk som følge for en forstyrret drøm om en reise i det indre og ytre rom. Prosjektet er ambient og mørkt, men fylt med ytterst vakre landskap og masse utfordringer for ører og sanser. Aktørene er William Kopecky på bass, og Roger Ebner på synther, d.v.s såkalte blåser synther. Disse instrumentene trakterer han med kløkt og kreerer et unik ”sound”, som har flust med impulser fra Midtøsten som bare beriker lydbildet. Basslinjene til Kopecky er også full av særpreg, og han er den første mange progband ringer til når de trenger hjelp med til en skive. Musikken på ”Discarnate” er faktisk ikke prog, men den er definitivt progressiv! Når disse to rutinert og svært anerkjente herrene slår seg sammen er oddsen for at de mislykkes ikke spillbar for eventuelle gamblere, og det gjør de lurt i, fordi dette er et meget vellykket konsept. Ebner spiller til daglig i det psykedeliske bandet Ovadya , og i Snarling Adjective Convention som sysler med ondsinnet avant garde funk. Kopecky er medlem av det fantastiske brødrekollektivet Kopecky, og i Parallel Mind.

1. The Veiled Daughters of Sleep

2. Book of Visions

3. Ebon Ebon Thalud

4. Sea of Endings

5. The Prophets' Needle

6. Darklight

7. Dreaming in the Teeth of Forever

Big Elf – Hex

Fantastisk lydbilde, og unik låtkolleksjon. Big Elf blir av mange forenklet døpt som en blanding av Beatles og Black Sabbath. Kaster vi derimot Pink Floyd, Budgie, Hawkwind, Pretty Things, Alice Cooper, King Crimson og tidlig Sweet i gryta, så er vi svært nær en beskrivelse av Big Elf. Teatralisk og multi-lags rock som er spenstig, majestetisk og uforutsigbar slik at du som lytter blir skikkelig utfordret.

1. Madhatter

2. Bats In The Belfry II

3. Pain Killers

4. Disappear

5. Rock & Roll Contract

6. Sunshine Suicide

7. Falling Bombs

8. Black Moth

9. Carry On The Load

10. Burning bridges

11. Bats In The Belfry I

Syzygy – Allegory Of Light

Nytt band fra USA med melodisk og egenartet musikk med nydelige harmonier på agendaen. Mer kjente navn som Spock`s Beard og Echolyn er to som er i samme distriktet musikalsk, men også klassisk prog er inspirasjonskilde. Fin alternering av rolig og hardere partier uten at det blir påtatt, og supplert med vakre harmonier. Denne skiva setter meg i et modus hvor den musikalske kraften smygende og på magisk vis gjør meg svært godt. De episke instrumentallåtene Zinjanthropus, Journey To Myrrdin og Industryopolis har et forførende knallhardt gitarspill, for så å bli oppmyket av mykere akustiske partier på en fortreffelig måte.

Spilleliste:

M.O.T.H.
Beggar`s Tale
Distant Light
Zinjanthropus
Industryopolis
Forbidden
Light Speed
The Journey Of Myrrdin

Chicago – Chicago II

Ny dobbel-LP på Chicagos andre skive, og ny stor musikk før Chicago langsomt red inn i den musikalsk kommersielle solnedgangen. 15 minutter lange ” Ballet For A Girl In Buchanno” er et virtuost stykke musikk. Albumet er mer strukturert enn debuten. Mer arrangert og modent der debuten lente seg på jamming og entusiasme er det her betydelig mer stilisert og skolert, men med friskheten vel inntakt. Viljen til å blande stilarter og røske ned båser gestalter den progressive biten, og Chicago evner å begeistre til de grader her. Dristig, eksperimentelt og fet stemning og vi ligger langflat i støvet i ærbødig hyllest til Chicago før forfallet satte inn.

Movin' In (4:06)
(James Pankow)
The Road (3:10)
(Terry Kath)
Poem For The People (5:35)
(Robert Lamm)
In The Country (6:35)
(Terry Kath)
Wake Up Sunshine (2:32)
(Robert Lamm)

Ballet For A Girl In Buchannon 6-12
Make Me Smile (3:15)
(James Pankow)
So Much to Say; So Much to Give (1:12)
(James Pankow)
Anxiety's Moment (1:00)
(James Pankow)
West Virginia Fantasies (1:33)
(James Pankow)
Colour My World (3:00)
(James Pankow)
To Be Free (1:15)
(James Pankow)
Now More Than Ever (1:25)
(James Pankow)
Fancy Colours (5:09)
(Robert Lamm)
25 Or 6 To 4 (4:58)
(Robert Lamm)
Prelude (1:09)
(Terry Kath / Peter Matz)
A.M. Mourning (2:05)
(Terry Kath / Peter Matz)
P.M. Mourning (1:58)
(Terry Kath / Peter Matz)
Memories of Love (3:58)
(Terry Kath)

It Better End Soon 19-22
1st Movement (2:33)
(Robert Lamm)
2nd Movement (3:40)
(Walter Parazaider / Robert Lamm)
3rd Movement (3:18)
(Terry Kath / Robert Lamm)
4th Movement (:55)
(Robert Lamm)
Where Do We Go From Here? (2:53)
(Peter Cetera)

Bonus spor på Rhino reutgivelse:

Make Me Smile (Single Version) (3:00)
(James Pankow)
25 Or 6 To 4 (Single Version) (2:53)
(Robert Lamm)

Anubis Spire – Children Of A Foreign Faith

Anubis Spire er så absolutt noe for seg selv. En måte å beskrive de på er det følgende: ”Prog fra Mars filtrert gjennom Atalantis, India og gamle Egypt, og det høres ut som en slags nevekamp mellom Jimi Hendrix og John McLaughlin”. Dette er Anubis Spire sin tredje skive og omsider får de ut sitt potensial. I tillegg så klarer de også å nå sine BHG – ”Big Hairy Goals”. Mål som går ut på å lage musikk inspirert av midten av 70 tallet, og inspirert av blant annet band som Led Zeppelin og Mahavishnu Orchestra. Dette konseptet skal så tilsettes store doser av etnisk musikk, og noen mindre doser av såkalt worldmusikk. For øvrig så hører vi at Yes, Kansas, Genesis og ikke minst Pink Floyd har øvet en viss påvirkning på gruppa. På ”Children Of A Foreign Faith” tilbys du er musikals reise gjennom svært varierte musikalske landskap. Melodisk metall, klassikk hard rock, symfonisk progrock, spacerock osv. Reisen er tilrettelagt av dyktige og erfarne musikere, og lagt opp slik at det hele virker naturlig og svært fascinerende. Skiva tilbyr over en times musikk, med fire sekvenser – Suvival, Awakening, The World og Truth – som hver seg er delt i fire spor. Konseptet er alvorlig nok, fremmedgjøring og misbruk av barn, og gitaristen Bill MacKechnie er hjernen bak dette. Han har forbilledelig nok klart å trenge dypere ned i denne materien, og med en annen vinkling, enn de som tidligere har behandlet emnet. Ingen ”feel-good” følelse tilbys, men lytteren må finne sine egne sannheter, gjerne inspirert av lyrikken på skiva. Vi snakker her om musikk som bør sett fart på refleksjonene våre, og da er vi jo egentlig ved kjernen av kunst, i skarp kontrast til alt det tanketomme mølet som tross alt spys ut. Har du lyst på en skive med atmosfærisk, dyp og hjemsøkende musikk er nok denne noe for deg.

1. Lies

2. Remember Me?

3. I Have Been waiting

4. Not Even A Day

5. Edge Of Time

6. Children Of A Foreign Faith

7. Adrift

8. Tombs On The Hill

9. Down Here

10. All Perception Is Wrong

11. Western wall

12. You`re So Beautiful

13. Eternal Resonance

14. Waterline

15. Something You Don`t Know

16. Walking On The Wire

Bill MacKechnie – Gitar og vokal
Tim Costley - 4, 6, 12 strengers bass og picolo Bass
Dave Sweet – Vokal og , mellotron, moog Mark V, Roland Jx3P Ensoniq EPS, Yamaha CS-5, Sequential Circuits 6 trak AnubiCube Twin Axis Optical Theremin w, Computer Interface
Mick Loher – Arabisk og indisk perkusjon og trommer

Capharnaüm – Le Solei Est Un Bombe Atomique

Forfriskende gitarlyd fra disse musikerne fra Montreal. Instrumentalt, men meget sang orientert og melodisk på en finurlig måte. Capharnaüm ( oppkalt etter en by i det gamle Galilea) har eksistert siden 1991 , og er mer å regne som en livsstil enn et band. Intensjonen er å lage unikmusikk, som ikke kan høres noen andre steder. 4 individer som til sammen formår å kreere en svært energisk og genialt atmosfærisk instrumental musikk på et rocka fundament. Platetittelen reflekterer både et håp og en advarsel om en klode med en økende grad av utfordringer. Spenstige polyrytmer som utgjør en lydmessig nytelse. Nok trøkk, tynge og intensitet til å opprettholde interessen gjennom hele skiva. Fullspekket med egenart og bidrar til å opprettholde rockens unike musikalske kommunikasjonsevne.

1. Atomic Disco

2. Tokamak

3. Dementielle

4. Feedback

5. Un Dimanche A St-Zenon

6. Caterpillar

7. Tunnel Numero 6

8. Delirium

9. Joue Encore

10. Brainstorrm

Francois Blanchard – Gitarer

Marc-Andre Blanchard – Gitarer

Philippe-Antoine Bernard – Bass

Maxime Brisebois - Keyboards

Arghoslent - Arsenal Of Glory

Amerikanske Arghoslent ute med album nummer to. Som tidligere er det svært høy kvalitet. Mengder av geniale riff, og melodier. Mørkt, originalt og ganske så typisk death metal for de som er inne i den sjangeren. Som bonus følger " Imperial Clans", demo fra 94.Et album med ekstremt mangfold og dybde, som er et must for alle death metal fans.

Jordan Rudess - Feeding The Wheel

Glitrende fra Dream Theater`s keyboardspiller. Masser av godsnask, og en bråte med dyktige musikere som Steve Morse, Terry Bozzio, John Petrucci og Billy Sheehan. Låtene er originale, produksjonen god, stor variasjon i låtmaterialet, masse dynamikk og presisjon. Rimelig hektisk, men på en finurlig måte, slik at det aldri blir heseblesende. Komposisjonene er intense, men svært vakre når de får tid til å bearbeides. Hva mer kan en ønske seg? Sannsynligvis de andre til Jordan om de ikke pynter din CD-samling allerede!

Hamadryad - Conservation Of Mass

Et album som vokser for hver gjennomlytting. Etter noen ganger er man totalt hekta. Her er de fleste stilarter representer, men det blir allikevel ikke sprikende og forvirrende, bare ekstremt spennende. Fragmenter av Echolyn, Deep Purple, Rush og Yes kan anes i musikken. Likevel er det innovativt, og definitivt ingen kloner. Åpningen " Anatomy Of A Drem" er en meget flott låt. Tankene går til "Foxtrot" og Genesis, og vokalisten Jean-Francois Desilets stemme ligger tett opp til Peter Gabriel. Her spares det ikke på noe, og basspedaler, mellotroner, og Hammondorgel er flittig brukt. Anbefales på det varmeste.

Et Cetera – Et Cetera

Et Cetera kan omtales som Quebecs Gentle Giant, men med kvinnelig vokalist, og Grobschnitts sjarmerende evner. Fabelaktige musikere med herlig prog på agendaen. Årsaken til at den fransktalende delen av Candada produserte så mange vannvittig dyktige gode progensembler er for øvrig en pussig sak. De politiske myndigheter vedtok sent på 60 tallet et kulturløft. Lang historie kort, dette førte til overproduksjon av svært skolerte musikere. Selvsagt kunne ikke alle få jobb, og dette har faktisk alle verdens proggelskere hatt svært stor glede av. Derfor har blant annet Et Cetera like dyktige musikere som nevnte Gentle Giant, og lager teknisk kvalitetsprog som er smaksatt med sitt egetutviklede franske kvalitetskrydder. Multivokal harmoniene er selvsagt på plass på skiva i en kreativ og frisk setting med kreative rytmemønstre. Samspillet mellom gitaren og de to keyboardspillerne er virkelig fabelaktig, og vokaldialogen mann-kvinne er i samme kategori. ”Entre Chien Et Loup” er verdt inngangspengene alene, og har en pastoral innledning som sklir over i skivas mest jazzete partier. Platas mer bisarre øyeblikk er ”L'Age Dort” som er så fullpakket med umulige og uhørte musikalske krumspring at det er en fryd. Delikat kontrapunktisk bruk gjør dette til en helt spesiell opplevelse, og hele skiva er en fryd for ørene.

1. La Musique Tourne (4:04)
2. Éclaircie (5:14)
3. Entre Chien Et Loup (7:02)
4. Apostrophe (4:49)
5. Newton Avait Raison (4:11)
6. L'Age Dort (4:34)
7. Tandem (6:08)

Marie Bernard Pagé / keyboard og vokal
Denis Chartrand / keyboard, fløyte,, saxophone, vibraphone og vokal
Pierre Dragon / trimmer og percussion
Robert Marchand / gitar og vokal
Alain Yves Pigeon / bass, cello og vokal

Frogg Cafe - Fortune Observers Of Time

Kvintett fra New York med tredje CD. Progressivt med blant annet jazz influenser, og Zappa inspirasjoner. Noe som ytterlige understrekes ved at Zappa`s perkusjonist Ed Mann er med på et spor. Mann vier sin eminense på den 15 minutter lange episke "Abyss Of Dissension". King Crimson og VDGG referansene er nær på de mørkere delene av albumet. På andre deler er det Jethro Tull, Gentle Giant og Yes som er hovedkilder. Fiolin, fløyte og trompet er blitt en naturlig del av Frogg Cafe`s sound. I det hele tatt er det en vidstrakt instrumentering med eksotiske instrumenter som mandolin, marimba og cello.

French TV - Parden Our French

French TV selger ikke mange CD-er, eller for ikke å snakke om å bli spilt på radio, eller vist på TV, og ikke får de mange spillejobber. Basert på folk flest sin logikk, så skulle de da være særdeles dårlige. Nåvel, det motsatte er vel tilfelle. De kommer her opp med en bukett knallsterke spor, og i sannhet kan de spille. Her er det masse humør, originalitet, livskraft, vitalitet, eksperimenteringsvilje og dynamikk. Stor kompleksitet, men også engasjerende og fengende. Hint til Zappa, Happy The Man og Canterbury bevegelsen. CD-en er smekk full av spilleglede, og diverse innfall. Med ytterst stor eleganse spretter de mellom sjangrene.

Cathedral - Stained Glass Stories

Cathedral har bare laget mesterverk ( helt til de i 2007 kom med nyskive, som er rimelig OK) Hovedårsaken er at det dessverre ble med denne ene. Gruppenavnet har dog levd videre i form av neo-prog gruppen med samme navn på Kinesis labelen. I tillegg så har vi metall bandet Cathedral som er en avlegger av Napalm Death, og herved skulle all navnforvikling være behørig belyst.

Cathedrals musikk ble til så sent som i 1978, og er en raffinert krysning av Yes og Genesis, ikke spesielt originalt, men likefullt et mesterverk. Dette er veldig erketypisk prog, men med skikkelig dyktige musikere. Låtene er ekstremt bra, og kombinert med ektefølt 70-talls progressivitet. Dessverre var Cathedral mange år for sent ute, og enklere toner oversvømmer markedet, og dette åndsverket fikk derfor svært lite oppmerksomhet. Noe av den urettferdigheten skulle herved være rettet opp, og da gjenstår bare at alle ekte proghead skaffer seg plata.

Introspect 12,35
Gong 7,00
The Crossing 5,55
Days And Changes
8,3
The Search

Fates Warning - FWX

Album nr. 10 fra disse veteranene. Mange ser på FW som skaperen av sjangeren progmetall. Sannsynligvis deres beste utgivelse. Virker som turneringen med Dream Theater og Queensryche har revitalisert Fates Warning. De returnerer her mye mer aggressive, kreative og med en herlig driv i låtene. Plata er forøvrig svært bra produsert av gitaristen Jim Matheos og vokalist Ray Alder. Bandmedlemmene har bodd på forskjellige kanter av USA de siste årene, og har hatt lite kontakt. Virker som fraværet har skapt en egen spilleglede som kan nytes her. Skriveprosessen har også vært annerledes. Matheos har først skrevet teksten for så å legge på musikken. Prosessen har gestaltet 10 spor av meget høy klasse.

Eyestrings – Consumptions

Detroitgruppe med Ryan Parmenter i dirigentrollen. Ryan er for øvrig nevø til Matthew Parmenter som fronter det meget dyktige proggruppa Discipline. Musikken er likevel mye nærmere Spock`s Beards, og sangbasert med fabelaktige instrumentalpartier spesielt fra tangentinstrumentene. Parmenters stemme har for øvrig en stemme med samme klangfylde og dyktighet som Neal Morse. På denne skiva er Parmenter opphavsmann til alle de sterke komposisjonene, men det er likevel den kollektive samhandlingen og unisont sterke musikaliteten som gjør at denne skiva låter så bra. Lydbildet er svært modent og moderne, og dette er neoprog i absolutt aller ypperste klasse. Plata har flust med rytmer, melodier, temaer og harmonier som det tar en del tid å absorbere. Noen ganger mørkt, og noen ganger mer oppstemt, noen ganger kompleks og noen ganger enkelt. Uansett Eyestring tikker forbilledlig på alle sylindrene som det førsteklasses ensemblet de er og kreerer en virkelig herlig musikalsk reise. Heftige 20 minutter lange ” Lifeline”” med ”Vox Pupili ”avslutter det hele som er såkalt ”grand final”. Influenser i tillegg til Spock`s Beard er Van Der Graf, King Crimson og Echolyn.

1. All Sales Final (2:02)
2. Valid For A Week (11:48)
3. Stagnant (4:54)
4. Code Of Tripe (12:04)
i) Ground Zero
ii) Feast
iii) Omega Land
iv) Fallout
5. Slate Clean (7:17)
6. Groove Seven (5:46)
7. Lifelines (20:00)
i) Tangles
ii) Intervention
iii) Puppet
iv) Traces
v) Cordpuller
vi) Vox Populi

Total spilletid: 63:58

Mathew Kennedy / bass, Moog, theremin
Ryan Parmenter / vokal, keyboards,
Alan Rutter / gitarer
Bob Young / trommer og perkusjon

Spaced Out - Unstabled Matter

Høyoktan jazzrock fra disse Canadierne fra Montreal. Nydelig samspill, og åpning for mer spennende improvisasjon enn før. Variert og dynamisk, men med en unik komponerings stil som virker svært pirrende for ører som vil ha noe genuint å kose seg med. Spaced Out er med dette albumet trygt etablert blant eliten innen jazzrock da det mest stemmer her.

1.Unstable Matter
2- New Breed
3- Art Attack (Part 1)
4- Art Attack (Part 2)
5- Event Horizon
6- Big Crunch
7- Antimatter
8- Blood Fall
9- Glassosphere (Part 4)
10- Singularity

Fall Of Echoes – Red Tree

En amalgam av heavyrock, prog og jazz. Stor nyanserikdom og en innfallsvinkel til musikk som gjør at det slett ikke ender opp som resirkulert musikalsk sekunda vare. Medlemmene i Fall Of Echoes kommer fra Visual Cliff som driver med fusjon. I tillegg er briljante proggruppen Orphan Project leverandør av musikere til dette prosjektet. En dash Porcupine Tree påvirkning kan anes her og der. Musikken er mørk, symfonisk og melodisk med rikelig kordbruk. Her utfordres du som lytter, og denne vil du stadig oppdage noe nytt ved ettersom den får nye runder i spilleren. Kontrastbruken er appetittvekkende og det utøves en herlig musikkforståelse.

Queensryche – Operation Mindcrime

Konseptalbum om anarkisten Nikki som blir dopet og hjernevasket for å utføre mord for Dr.X ,hvor korrupte ledere er målene. Niki blir drapsmaskinenen som ikke husker noe av sine handlinger helt til han finner kjæresten død, og han innser at han selv er morderen o.s.v. Dette er m.a.o et temmelig dramatisk plot, og når så musikken til de grader bygger opp om storyen er mye gjort. Hør bare på dramatiske og meget velspilte ”Suite Sister Mary”, som klokker inn på 10 minutter og 40 sekunder. Her er det snakk om skiva som var opphavet til en ny sjanger i 1988, progressiv metall. I tilegg til å ha stor musikkhistorisk valens, er det også en ekstremt bra plate.

5UU`s – Hungers Teeth

Dette kan nok være nok et smart sted å starte om en har lyst til å smake på musikk fra RIO segmentet. RIO betyr Rock In Oppostion, og er en bevegelse innen musikk som ofte har rimelig odde takter på tapetet, samt går sine egne veier rent musikalsk. Til dels er støy og kaos i forskjellige former også med som viktige ingredienser . En del av aktørene er for mitt øre bare grusomme å høre på. 5UU`s med Dave Kerman i spissen er derimot ofte svært spennende om en vil ha noe som ikke låter som alt annet. ”Hungers Teeth” er i tillegg temmelig vokalorientert og strukturert, og det tar ikke lang tid før den sitter som et skudd. Hør bare på ”Geronimi” hvor kontrastbruken er forbilledlig fra rolige partier til interessant kaos. Låtkolleksjonen her er garantert noe som du ikke kan la være å bli fascinert av.

Isis – Panopticon

Isis manøvrer i et farvann som huser røff og tøff metall og post-rock med masse atmosfære og stemning. Her legger de ut sin musikalske flater, fylt med fokus på melodi, luft og nydelige riff. Låtene er lange og messende med fremskutt trommelyd og massive gitarvegger. Dynamikken er vel ivaretatt og besørger albumets puls på en fortreffelig måte sammen med det sfæriske aspekt. Vokalen alternerer på denne skiva mellom renvokal og ”gråvvokal”, og det er et klart pre. Isis kan minne litt om Cult of Luna, men er utrolig mye bedre. Platetittel er nok hentet fra Jeremy Benthams konsept fra 1700-tallet. Mr. Bentham hadde en ide om å et system som overvåket de innsatte til enhver tid. Totalkontroll er jo i høy grad et aktuelt tema for et albumkonsept, i disse tider hvor terroristspøkelset stadig når nye høyder. Skiva oppleves for meg som en euforisk reise i et landskap med vellyd, og stadig nye inntrykk som ører og sinn kan boltre seg i.

Interpol – Turn Of The Bright Light

Postpunk fra New Yorke. At Joy Division er inspirasjonskilde er åpenbart, men Interpol er ikke så monotone og bekmørke. Vokalisten Paul Banks koser seg med tekster som er fylt med både humor og tristesse, og han har visse Morrisey likheter. Musikken har et voldsomt sug og dybde, og veksler mellom grovskårne punka låter og roligere og mørkere låter. Skranglete og styggfint er nok en passende beskrivelse, og kan du bli upåvirket av denne er du god. Television, Mission Of Burma, Pixies (visse kordprogresjoner på suverene " Say Hello To The Angels"), The Fall, Chameleons er noen fra det referanseuniverset det er hentet fra på denne skiva. ”Turn Of The Bright Lights” er et album du vil dra frem år etter år da den er ganske så tidløs.

Talking Heads – Remain In Light

David Byrne & dukket opp rundt klubbene CBGB og Max`s Kansas City. Etter hvert fremstod de som noe av det mest intelligente new-wave-bevegelsen resulterte i. Denne skiva preges også av produsenten Brian Eno (3dje og siste han er med på), og er ambient og svevende i en svært tiltalende og kompleks symbiose mellom rock og skrudd pop. Tekstmessig er dette et konseptalbum, med selvrealisering på agendaen. En meget ung Adrian Belew på gitar viser allerede her sin kapasitet. Albumet er klart afrobeat inspirert, og mer ambisiøst anlagt en de tre tidligere utgivelser fra de snakkende hoder. Rytmisk, instrumentalt og vokalt pensler skiva bredt, og viser et band på høyden av sin karriere.

Fluttr Effect - Trithemis Festiva

Bostonbaserte Fluttr Effect med debuten her. Minneverdige gitapartier, ekstremt god kvinnelig vokal og en herlig elektrisk cello som en intergrert del av lydbildet. Gode melodier krydret med vilje til å eksperimentere med elementer fra Bulgarske folkemelodier, fete metallriff og bruk av midi marimba. I sum blir dette et unikt lydbilde som er frisk og atmosfærisk. Arrangementene er både klare og lodder dypt og har mange spenstige detaljer. Masse spilleglede og det musikalskintelligente er tilstede i fult monn. Vi har her et raffinert ”art-rock” ensemble som vektlegger det vitale og lekne og med stor ballast på låtskriversiden.

Frank Zappa – Waka / Jawaka

Første skive etter at Flo & Eddie versjonen av Mothers var gått i oppløsning på slutten av 71.Zappa var i rullestol i begynnelsen av 72 fordi en sjalu gærning hadde kastet han ned i orkestergraven under en Londonkonsert. Full av virketrang kastet han seg over komponering. Resultatet var to big-band-avantgard-jazz plater, hvorav ”Waka / Jawaka” er først ut. Neste er for øvrig suverene ”The Grand Wazoo”. ”Waka” domineres av tittelsporet og av åpningssporet Big Swifty”, hvor Zappa evner som gitarist kommer klart frem. Låta er et massivt instrumentalt fyrverkeri i "fusionland” som bare Zappa kan. "It Just Might Be a One Shot Deal" handler om å ha det gøy mens en enda lever. Her er den godeste Zappa innom country og blues, og klarer å gjøre dette med æren i behold. Akkurat det med å blande det som i utgangspunktet er umulig, på en overbevisende måte og med den største selvfølge er jo absolutt noe Zappa er suveren til. At Zappa spiller på elektriske sengfjærer her er også verdt å ta med. På avslutningssporet er det atter en frenetisk instrumental på agendaen, med masse blåsere moog, og en leken trommis med navnet, Aynsley Dunbar i storform.

1. Big Swifty — 17:23
2. Your Mouth — 3:12
3. It Just Might Be A One-Shot Deal — 4:16
4. Waka/Jawaka — 11:18

Glass Hammer – Perelandra

Det er ofte et snev av folk i Glass Hammers musikk, så også i denne fra 1995, som er deres andre slipp. Melodisk prog med en kompleks 70-talls stil, rikelig med rytmeskifter og det pensles ut mange og ulike stemninger. Konseptet er inspirert av C.S. Lewis forfatterskap. Keyboard er det fremtredet instrumentet, men både DeArge og Schendel spiller glimrende. En klassisk og smakfull pastisj av Mendelssons 4 symfoni finnes i ” Felix The Cat”. Dette er et meget habilt håndverk, og en flott opptakt til den langt bedre ” Chronometree”, som ligger fem år frem i tid.

1. Now Arriving (2:00)
2. Time Marches On (10:36)
3. Illusion (9:05)
4. The Way to Her Heart (4:43)
5. Felix the Cat (2:31)
6. Now Departing (1:05)
7. Perelandra (8:07)
8. Le Danse Final (5:18)
9. That Hideous Strength (3:54)
10. Enda the Lion (1:02)
11. Into the Night (4:40)
12. Heaven (8:37)

Stephen DeArqe / vokal, keyboards, bass, Taurus pedals, zoomitar
Fred Schendel / vokal, keyboards, gitar, trommer

Walter Moore / vokal, gitar
Michelle Young / vokal
Milton Hamerick / steel gitar
Randy Burt / saksofon
Tracy Cloud / vokal
David Carter / akustisk gitar

Glass Hammer – Chronometree

Skiva hvor mye stemmer for Glass Hammer. Plottet er om syrehodet Tom som tror at utenomjordiske forsøker å få kontakt. Tom begynner å høre stemmer i musikken han spiller, og får herfra ordre om å bygge et romskip osv.. Humoristisk konsept altså, men dessverre med en heller svak vokalist. Musikalsk er skiva derimot meget bra og med Fred Scendel`s glitrende keyboard i front, og den inneholder en konsis kolleksjon av alt som er relatert til det vi kaller og liker ved prog. Albumet gestalter på forbilledlig vis et rikholdig utvalg av varierte stemninger, og Glass Hammer har en definert identitet og en pulserende nerve. Her er det på en smakfull måte dratt veksler på nesten alt av fordums storheter, og Glass Hammer kommer likevel ut av det med æren i behold. Coveret av Bruce Huffman er også en fulltreffer.

1. Empty Space / Revealer — 6:45
2. An Eldritch Wind — 3:26
3. Revelation / Chronometry — 8:07
4. Chronotheme — 4:41
5. A Perfect Carousel — 5:17
6. Chronos Deliverer — 5:47
7. Shapes of the Morning — 1:55
8. Chronoventure — 5:59
9. The Waiting — 5:38
10. Watching the Sky — 0:59

Glass Hammer – The Inconsable Secret

Dobbel CD fra 2005. CD 1 har kun to spor, mens nummer to har 11. Borte er den sure vokalen, og her er det derimot mange svært kompetente som synger. Nå stemmer absolutt alt for Glass Hammer! Ytterlige alen er lagt til låtskriver talentene til Babb og Scendel siden sist skive. Nå er det flust med delikate små og appetittvekkende detaljer, og viljen til å vettuge eksperimenter leves ut her. Samspillet er bedre enn noen gang, og Matt Mendians bak slagverket stilner kritikerne med distinkt og kreativ tromming. Tradisjonen tro leverer Glass Hammer et konseptalbum. Denne gang bygget på Babb`s dikt ” The Lazy Of Lirazel” som i seg selv er meget bra. Produksjonen er meget god og understreker stemningen ytterlige. Coverart er et produkt av kreative Roger Dean. Disk en vil blant annet appellere til fans av Triumvirat/ Pär Lindh. Skive to er derimot dominert av meget kompetent kvinnelig vokal, og gjør at skivene føles temmelig ulike.

CD 1
1. A Maker Of Crowns (15:21)
2. The Knight Of The North (24:39)

CD 2

1. Long And Long Ago (10:23)
2. The Morning She Woke (5:36)
3. Lirazel (4:30)
4. The High Place (3:33)
5. Morrigan's Song (2:23)
6. Walking Toward Doom (2:06)
7. Mog Ruith (2:03)
8. Through A Glass Darkly (6:55)
9. The Lady Waits (5:46)
10. The Mirror Cracks (2:12)
11. Having Caught A Glimpse (13:23)

Fred Schendel / keyboards, elektrisk gitar, steel gitar og vokal
Steve Babb / keyboards, bassgitar og vokal
Walter Moore / vokal
Susie Bogdanowicz / vokal
Matt Mendians / trommer

Gjestemusikere:

Sarah Snyder / sopran
Bethany Warren / vokal
Flo Paris / vokal på “Long and Long Ago” and “Having Caught a Glimpse”
Eric Parker / akustisk gitar
Laura Lindstrom / vokal på “Morrigan’s Song”
David Carter / gitar på ”Long and Long Ago”

Advent – Cactus Firmus

Kvartetten fra USA har spilt inn denne skiva over lang tid, og musikken er meget velspilt og velskrevet. Musikken er også intrikat på en tiltalende måte, med over 10 minutter lange ” Allison Waits” som høydepunkt. Advent kan det med låtsnekring, og har ingen problemer med å opprettholde interessen hos lytteren. Gentle Giant er helt klart en referanse, men Advent står fjellstøtt på egne ben, med gitarsoli som tidvis har mye Alan Holdsworth i seg. Van Der Graaf – spesielt låtene av Hugh Bantam – og Genesis mer pastorale sider speiles også tidvis i musikken. Dessverre skjemmes skiva av en ganske så svak produksjon, men likevel er Advent definitivt verdt å låne øret til. Håpet er derfor at disse kvalitetsmusikerne neste gang får en dyktig produsent og et proft studio, slik at de virkelig kommer til sin rett.

Alan Benjamin – gitar, vokal, bass, mandolin, fiolin og keyboards Henry Ptak – keyboards, elektronisk perkusjon og vokal Mark Ptak – keyboards, perkusjon og vokal Mike Carroll - trommer

1. Maginot Line (5:59)
2. Alison Waits (A Ghost Story) (10:36)
3. Rear View Mirror (3:31)
4. Trompe L'Oeil (3:26)
5. Nowhere Else To Go (5:12)
6. In The Tree (4:29)
7. Marche To The Fighte / The Retreat (4:10)
8. Caminando (1:27)
9. BITB (7:09)

Monty Are I –Wall Of People

En nytt spennende musiserende kvintett fra Providence, Rhode Island. Monty Are I blander stiler med den største selvfølge, og det funker til tusen. Masse energi kombinert med en sjelden modenhet for en debutplate, og det er aldri et kjedelig øyeblikk. Vokalisten Steve Aiello har tidvis visse likheter med vokalen til Cedric Bixler-Zavala fra Mars Volta, uten om vi vet om dette er bevist. I alle fall så holder alt det vokal meget høy klasse på ”Wall Of People”, i likhet med A.C.T. som er det nærmeste vi kommer i å finne noen å sammenlikne Monty Are I med. Energien, oppfinnsomheten og gløden til Mars Volta er også noe som er meget hyppig tilstede på skiva. Det er en raffinert samling låter med kløktige og komplekse sangharmoniske arrangementer. Vi håper at dette er begynnelsen på noe stort fra disse dyktige musikerne og at de snart blir noe mer enn et band som så og si ingen har hørt om. Dyktigere eksponenter for en velfungerende sjonglering med sjangere finnes vel knapt i dag.

Steve Aiello – Vokal og gitar

Ryan Muir – vokal, gitar og trompet

Andrew Borstein – Keyboards, trombone og vokal

Mike Matarese - Bass

Justin Muir – Trommer og sampling

Big Elf -Hex.

Med den tredje skiva slår virkelig Big Elf til med et fantastisk lydbilde, og unik låtkolleksjon hvor ”killer” sporene florerer. Big Elf blir av mange forenklet døpt som en blanding av Beatles og Black Sabbath. Kaster vi derimot Pink Floyd og King Crimson i gryta, så er vi svært nær en beskrivelse av Big Elf. Musikken veksler mellom hardrock og artrock. Vokalen er praktfull, kraftig og med en kynisk undertone, og Damon Fox trakterer diverse keyboards på en fortreffelig måte. Mange vellykkede rytmeskift, skiftende temaer og lekre detaljer gjør at progfolket får sitt.

1. Madhatter (4:15)
2. Bats In The Bulfry II (3:30)
3. Pain Killers (3:20)
4. Disappear (6:32)
5. Rock & Roll Contract (5:30)
6. Sunshine Suicide (4:15)
7. Falling Bombs (4:58)
8. Black Moth (6:06)
9. Carry The Load (5:37)
10. Burning Bridges (6:50)
11. Bats In The Belfry I (7:43)
12. $ (2:07)

Damon Fox / vokal, orgel, mellotron, synthesizers, piano, gitar
Ace Mark / gitar
Duffy Snowhill / bass
Froth / trommer

Jefferson Airplane – Surrealstic Pillow

Musikk for hippien som nok bor i de fleste av oss. Herlig psykedelisk musikk fra 1967, med stort sett bare topp låter. Herav ” White Rabitt”, som for mange er selve inkarnasjonen av flower power. D.C.B A – 25 er et temmelig lite kjent, men en virkelig perle av et folkrock stykke, og mer kjente ”Plastic Fantastic Lover” og ” Somebody To Love” hører også hjemme i det ypperste sjikt. Skiva er rimelig diversifisert, men likevel står den som en påle, og selv countrylåten ”My Best Friend” er knall, og hører naturlig inn. Glitrende traktering av diverse instrumenter, og virkelig førsteklasses vokal bidrar også dette til at dette er en plate som aldri kan spilles for ofte. Dette er definitivt en klassiker.

1. She Has Funny Cars (Balin/Kaukonen)
2. Somebody to Love (Slick/Slick)
3. My Best Friend (Spence)
4. Today (Balin/Kantner)
5. Comin' Back to Me (Balin)
6. 3/5 of a Mile in 10 Seconds (Balin)
7. D.C.B.A. 25