Factory Of Dreams – Poles

Hugo Flores er en av disse musikerne som bare må holde på med ørten musikalske prosjekter. Her kommer den geskjeftige portugiseren opp med progressiv goth. Kanskje ikke så veldig originalt, men absolutt svært hørbart. Vokalisten, svenske Jessica Letho har en meget bra semi-opera sopran som står godt til den noe mørke atmosfæriske stemningen. En stemning som kompletteres av en låtfokusert, fet-riff-bass-hardrock musikk. Tekstmessig er det abstrakt, og fokus på metaforer for vårt daglige liv, i en kontekst av sci-fi på vanlig Hugo Flores maner. ”Poles” er musikalsk enklere enn forrige konsept fra Flores, Project Creation. Kompleksiteten og eksperimenteringen er tonet ned, men dette blir egentlig bare et ypperlig motstykke til forrige opus, Project Creation – ” Dawn On Pyther”. Factory Of Dreams er egentlig et to persons internett prosjekt, ulikt mange andre i dette segmentet. Variasjonen fra låt til låt er bra nok, mens soundet nok kan bli lovelig likt på mange av sporene. Låta ”Electric Boom” viser Flores sin utrolige dyktighet på gitar, som da også er hans hovedinstrument. Låta berikes også av noen avsindig bra basslinjer, og Jessica med få med flotte vokalinnslag. ”Air Powerplant” er en noe enklere låt, som berges av temposkifter fra elegant pianolyd og kontrastert med metalliske lydvegger, og med Jessica sin fabelaktige stemme som prikken over i-en. ”Poles” har mye bra tross enkelte skjønnhetsfeil, og er definitivt en av ”gothklassens” beste elever, selv om Factory Of Dreams streng tatt bare er hospitant i nevnte klasse.

http://hugoflores.no.sapo.pt/gr_home_popup.htm

http://www.myspace.com/projectcreation

1. Transmission Fails
2. The Sight Of A Better Universe
3. Air Powerplant
4. Factory Of Dreams
5. Gliding Above The Ocean Of Memories
6. Peace Echoing
7. Stream of Evil
8. The Piano In The Sea
9. Generator Of Illusions
10.Electric Boom
11.Crossing The Bridge To The Positive Pole

Jessica Letho – Vokal

Hugo Flores – Gitar, bass, keyboards og trommer

Chris Brown – “Fretless” bass

Unifaun – Unifaun

Svensk/amerikansk duo med ekstremt sterke referanser til Genesis 1972 – 1980. Disse to erfarne musikere traff hverandre gjennom et forum for Genesis fan. Dette er ikke noe typisk hyllest band, da de snekrer sine egne låter, som selvsagt bruker uhemmet av de velkjente redskapene fra Genesisuniverset. Slikt blir det lett flis i finger av, men faktisk så går dette utrolig smertefritt. De som er fortrolig med at Genesiskonseptet er total premissleverandør for musikken, vil faktisk ha stor glede av denne skiva! Produksjonen er bra, låtene ok, og instrumentene trakteres godt, og på kjøpet får vi masse heftig mellotron. Skiva er også fylt med Tony Banks orgel, hoppende Rutherford basslinjer , og plenty Hackett gitar, men utført med stor dyktighet. Ofte lange temmelig melodiske men kledelig komplekse spor, men også er par korte låter. Vokalen er utmerket, og hold deg fast, den høres ut som en ung Peter Gabriel! Sporet ” Mr. Maramaduke and The Minister” er en eldre sak som Nad Sylvan skrev sent på 70 tallet, mens rest er ferskvare. Skiva er et must for Genesis sin store skare av tilhengere, mens resten nok vil ah temmelig delte meninger. Vi derimot lar oss så absolutt sjarmere av musikken, men ikke forføre da låtmateriale er noe ujevnt, men ikke uten sine klare oppturer.

Nad Sylvan – Vokal, gitar ,keyboards og trommer

Bonamici – Keyboards, bass og perkusjon.

Birt Of Biggie 7.37

To The Green Faerie 6.15

Mr. Marmaduke And The Minister 7.59

Swingers Party 5.48

ReHacksis 7.40

Quest For The Last Virtue 13.56

A Way Out 6.18

Finistere 2.36

Welcome To The Farm

Maudlin Matter 4.09

Bon Apart 1.27

End_Or-Fin 7.35

Opeth – Watershed

Niende fra Opeth, og med ny gitarist og trommeslager. Slikt avstedkommer jo selvsagt endringer i lydbildet. I tillegg så har maestro Åkerfeldt mer fokus på det stemningsfulle, og viljen til å eksperimentere og fornye er stor. Det ”opethske” er fortsatt der, men spennende nytt dukker opp. Åpneren på skiva, er for første gang en kort akustisk sak. Den klokker inn på 3 minutter og Nathalie Lorichs vakre stemme, herlig klimprende akustisk gitar, og nydelige arrangementer sørger for en sjarmerende og overraskende start. Med påfølgende ”Heir Apparent” er det fornyelse på gang. For første gang serverer Opeth et spor totalt renset for ren vokal. Jada,” Amen Corner”, ”Blackwater Park” og ”Wreath” har mye ”growle” vokal, men der er det enten renvokal i koret, nynning eller visking. ”Heir Apparent” er også Opeth`s hardeste og mest brutale spor, og det på ei skive som har mer fokus på det stemningsfulle og utgrunnelige. Gitarfyrverkeri og laserpresis tromming kontrastert med fingernem gitararbeid med psykedeliasmak, svevende over Axenrot`s perkusjon. Produksjonen er strålende og med meget dyktige musikere, og seks sterke spor, er dette en virkelig vinner. Vokalmessig har Mikael Åkerfeldt utviklet seg voldsomt, og nå er det jammen ikke mange som overgår han. Viljen til å stadig utvikle seg, utvikle samspillet og å ikke henge fast i det trygge og velprøvde er noe Opeth mestrer suverent. ” Watershed” gir oss en stor musikalsk opplevelse, og jammen blir ikek skiva bedre når du får tid til virkelig å synke ned i material. Lytt, nyt og lær.

Coil

Heir Apparent

The Lotus Eater

Burden

Porcelain Heart

Hessian Peel

Tilleggsspor:

Hex Omega 1. Derelict Herds (Åkerfeldt, Wiberg)
Bridge of Sighs (Robin Trower cover)
Den Ständiga Resan (Marie Fredriksson cover)
Would? (Alice in Chains cover)

Mikael Åkerfeldt – Vokal, gitar og produksjon
Fredrik Åkesson - Gitar
Martin Mendez - Bass
Martin Axenrot – Trommer og perkusjon
Per Wiberg - Keyboards
Nathalie Lorichs – gjestevokal på "Coil"

Brighteye Brison – Believers & Deceivers

Svenskenes fjerde skive, og andre på rad med en virkelig god vokalist med på laget. Progressivt og komplekst uten å miste det melodiøse av sikte, og med moderne prog på dagsorden, som likevel henter inspirasjon fra gamle og gode, men tidløse ”progkilder”. Musikken er absolutt et must for fans av andre svenske band som, Flower Kings, Simon Says og Moon Safari. ”Progkildene” er for eksempel så forskjellige som blant annet Klaatu, Yes, Echolyn, Gentle Giant, PFM og til og med et hint av Gryphon. Velkomponerte spor med et klart fokus på det melodiske, med en unik men likevel tradisjonell og rimelig hard prog sound. ”Believers & Deceivers” er Brighteye`e Brison mest progressive skive, og finalen med 34,44 lange er en episk låt av kvalitetsmessige virkelig store dimensjoner, hvor det er et vell av mye skikkelig lekkert å lytte til. Alle fire sporene har enormt mye å by på, og ”The Harvest” er kanskje om mulig det sterkeste sporet tross alt. Bare bruk av årgangs analoge instrumenter, og et besøk innom de fleste stilarter utført på en meget smakfull måte er jo heller ikke å forakte. Euforisk er en tilstand vi var rimelig nær etter noen gangers lytting, for dette er ei skive som vokser seg stor i all sin majestetiske sjarme.

1. Pointless Living (5:13)
2. After The Storm (7:36)
3. The Harvest (20:27)
4. The Grand Event (34:44)

Linus Kåse - Keyboards, vocal og saksofon
Johan Öijen - Gitar
Kristofer Eng - Bass, taurus , theremin, fløyte, mandolin og vokal
Erik Hammarström - Trommer
Per Hallman - Keyboards og vokal

Gjestearister:

Daniel Kåse – Trumpet og xylofon
Figge Norling - ”Snakkevokal”

Icecross - Icecross

Black Sabbath er hovedkilden av influenser til disse Islenderne fra 1973som er låter utrolig tøffe og røffe, selv om noen spor har svært kledelige elementer av folk. Masse knallsterk gitar og skikkelig vill og ypperlig tromming. ”1999” og Jesus Freaks” er faktisk potensielle hits! La deg imponere og forføre av hva disse musikerne fra Sagaøya faktisk klare å levere av meget potent og herlig proto doom fra tidlig 70 tall. Gitaristen spiller for øvrig så mye dissonans som vi aldri har hørt før, og det er svært artig og utfordrende. Islandsk musikalsk vulkan med alt det beste fra hardrocken vi kan drømme om!

Axel Einarsson, gitar og vokal

Omar Oskarsson, bass og vocal

Asgeir Oskarsson, trommer og vokal

Spor:

1.Wandering Around

2. Solution

3. A Sad Mans Story

4. Jesus Freaks

5. 1999

6. Scared

7. Nightmare

8. The End

Winterstorm – Woodwork

Normalt er ikke et elektronisk band noe som vi har noe særlig interesse av. Nykommeren WinterStormer er unntaket. Improvisert elektronisk musikk på analogt ustyr uten sikkerhetsnett i den såkalte ”Berlinerskole”-tradisjon. En skole som var i søkelyset på tallet, med artister som Cluster, Klaus Schulse og fantastisk Tangerine Dream. Her er ingen laptop eller andre effekter, ingenting er forhåndsprogrammert. Ekte vare, og virkelig mye å låne sine ører til. Lekent og utfordrende, svevende og forførende, vakkert og kreativt. En kosmisk reise du bør hive deg på, og så er de også norske både Terje Winther og Erik Stormer.

Black Debbath – Naar Vi Døde Rocker

Bestillingsverk til Øya-festivalen, hvor fenomenet Henrik Ibsen er på menyen. Her tøyser som vanlig Balck Debbath, men pent iblandet tøyset er en rikelig dose respekt for den godeste Henrik og 100 års jubileumet for hans død. Et jubileum som etter hvert ble preget av det kjedelige og knusktørre. I skarp kontrast til dette så dunker tungrockerne i Black Debbath til med et fyrverkeri av ei skive. Mannen og myten blir behørig hyllet og rocket. Agnete Kjølsrud gjør en fortreffelig jobb som gjestevokalist og er sammen med Odd Nordstoga (Riksmålslåten ”Ved Ibsens Grav”, som forresten er en hysterisk morsom låt ) viktige eksterne bidragsytere. I kjent og kjær (?) stil blir det i låten ”Villanden” til at denne var opphavet til fugleinfluensaen. Musikalsk er variasjonen større enn før, og blant annet storheter som Led Zeppelin, Alice Cooper, Kiss, Black Sabbath og Motörhead er inspirasjonskilder. Humor, virkelig fete riff og et skikkelig skrått blikk på Ibsen gjør dette til en fest. Pompøst, frekt, smågalt og vågalt i en miks av en alternativ hyllest til Henrik Ibsen. En obligatorisk skive med hardrock og humor i toppklasse dette her.

Det du gjør, gjør det fullt og helt, ikke stykkevis og......
Lille Eyolf
Vildanden - en pandemisk tolkning
Motörhedda Gabler
Henrik Ibsen
Ved Ibsens Grav
Datidas Black Debbath
Striden om Ibsens møblement
By The Death Bed Of Mor Aase
Vedrørende Ibsens Korrespondanse
En rockefiende
Naar vi døde rocker (Black Deabbaths requiem)
...delt

Lars Lønning – vokal og gitar

Aslag Guttormsgaard - vokal og gitar

Egil Hegerberg – bass og vokal

Ole Petter Andreassen - trommer

Circus Maximus - The First Chapter

Norsk gruppe med hardrock, men også med minst en fot i progland. Hardt og melodiøst. Kan klart ane at Dream Theater og Queensryche er inspirasjonskilder, men Circus Maximus er ingen "copycats". De har sitt eget unike inntrykk, og er et flott tilskudd til en voksende stamme av meget kompetente norske band. Tittelkuttet er 19 minutter langt, og en mesterlig oppvisning i pompøs prog, hvor selveste Arjan Lucassen vill blitt misunnelig. Anbefales!

Kaipa - Mind Revolutions.

Svenskenes tredje etter gjenforeningen. Som alltid, sterke og gjennomtenkte arrangementer med masse spilleglede. Hans Lundin varter opp med storartede keyboardsteksturer. Roine Stolts gitarspilling er som alltid en nytelse å høre. Stor spennvidde i låtene, men med det umiskjennelige soundet til Kaipa binder det hele sammen på en suveren måte. Lydvalget er utpreget retro og nostalgisk, men Kaipa har ikke anstrengt seg for å gjøre lydbildet dårlige enn dagens standard. Dette funker til 1000, og jeg kan bare si: hør og nyt!

Dimmu Borgir - Puritanical Euphoric Misanthropy

Har kunne styre min begeistring for Dimmu Borgir hittil. Alle tidligere utgivelser har vært kliniske, standardiserte og åndsløse. Kun teknikken har imponert. Med denne treffer de blink. Komposisjonene, arrangeringen, de gedigne nyansene, dissonansbruk kontra harmoni og de detaljrike klangflatene er imponerende. En utrolig bra produksjon er jo heller ikke noe negativt. Black metal cabaret på sitt ypperste.

Brazen Abbot - My Resurrection

Melodisk hard rock, men med mye substans. Nikolo Kotsev har denne gang med seg dyktige vokalister som Gøran Edman( Yngwie Malmsteen), Joe Lynn Turner ( Deep Purple, Raibow), Erik Martensson ( Eclipse ) og Tony Harnell ( TNT ). For de gitarelskende så vil nok Kotzevs spill her kunne tilfredsstille de fleste. Det symfoniske element er ivaretatt av et 31 manns sterkt orkester. Meget god produksjon, og gjennomarbeidede låter gjør dette til fest for den som liker melodisk hardrock.

Pain Of Salvation - Be

Sannsynligvis deres beste utgivelse. I sannhet er progressivt åndsverk. Her er det et utall av sjangere som, jazz, progmetall, folk, symfonisk rock og sågar ren klassisk musikk. Etter en del omganger i spilleren avdekkes stadig flere uoppdagede skatter. At det er et konseptalbum, gjør det bare enda mer interessant, da musikk og tekst knyttes tettere sammen. Instrumentale ferdigheter av høy klasse og rimelig stor originalitet er en gjennomgangsmelodi. Meget mulig at dette blir en klassiker, og en milepæl innen rocken.

White Willow - Storm Season

Mørkere og tyngre enn på de tre forrige utgivelsene. Noe som er kledelig, og bare beriker lydbildet. Mer gitarer og mellotron gjør også sitt til å skape et noe annerledes uttrykk enn tidligere. Gitarene har hint til 3rd & Mortal, mens keyboardene har klare referanser til Flower Kings. Jada, det er klart at nevnte to band er noen av inspirasjonskildene, men White Willow har sitt eget noe tyngre uttrykk her, enn FK og 3rd & Mortal. Aner også mer hint av Van Der Graaf Generator og Anglagård enn tidligere. Et album fylt med det vi liker med progressiv musikk. Her er nydelige ”heavy” gitarer, mørk melankolsk stemning, masse variasjon, vekselvis varm og sjelfull vokal, sterke melodier, bombastiske arrangementer, interessant tekst og masse mellotron.

Red Harvest - Internal Punishment Programs

En amalgam av death & black metal og industrial og støyrock. Svært aggressivt., kaldt og industrielt. Kort sagt ekstremt, men med stil, originalitet og dynamikk som gjør lytteopplevelsen temmelig unik og spennende. En fascinerende reise i et musikalsk landskap jeg ikke har vært borte i noe tilsvarende før. Her blir jeg som lytter utfordret. Nettopp denne utfordringen er vel noe av meningen med musikk. Red Harvest trigger refleksjonene mine, og da er mye vunnet.

Gåte - Iselilja

Rock og folk i skjønn forening, og med svært unge, men særdeles dyktige utøvere. Stemmen til Gunhild Sundlie er mer avbalansert nå enn på debuten. Produsenten (Kåre Chr Vestrheim) har gjort en god jobb her. Fela til Sveinung Sundlie er mikset mer bak i lydbildet, og det er gitt mer plass til gitarer og synther. Dette medfører at Magnus R. Børmark får boltre seg mer fritt. Han har et skyhøyt nivå på det han gjør, så det bare hever produktet. Masse ungdommelig pågangsmot, gode melodier, stor spilleglede og ikke minst stor vitalitet.

Flower Kings - Adam And Eve

Som alltid er det enormt høy kvalitet fra svenskene. Lange melodiøse keyboard- og gitarsekvenser, sammen med Zoltan Csorsz and Jonas Reingold som kanskje utgjør den beste rytmeseksjonen innen dagens rock. Musikken er melodramatisk, og mye bygget opp rundt gitaristen Roine Stolt, som mange regner for verdens ledende. Sofistikert musikk er et utrykk som faller en inn. Faren for at det blir ekstremt flinkt er absolutt til stede. Dette unngås da det er rikelige mengder ydmykhet overfor lytteren, og mye kontraster, dynamikk og substans. På Vampire View er de i det skumle hjørnet, og med en god porsjon teatralske elementer. er det er et spor som trigger en musikkelsker.

Lucifer Was - Blues From Hellah

Kan best beskrives som en miks av Black Sabbath og Jethro Tull. Blues From Hellah er en tanke mer bluespreget enn forgjengeren, men det er bare et pre. Røffe gitarsoloer og drømmende fløytespill sammen med stor spilleglede, og musikalitet gjør dette til et svært lytteverdig album. Et verk som en faktisk blir glad i, og stadig med stor glede sender inn i spilleren for nye avlyttinger.

Dice -The Four Riders Of The Apocalypse

Konseptalbum om Krig, Sykdom, Grådighet og Død. Ganske så tidløse temaer, og viktige emner som det er mulig å ”synse” om i det uendelige. Musikken ble spilt inn under enkle kår, live i mono i 40 deler direkte til Nagra båndopptaker. Disse 40 ble så siden sydd sammen til det ferdige produkt, som så ble det konvertert til stereo, og dette funker faktisk meget bra. Musikken er full av spennende akkordprogresjoner, tettpakket og innholdsrik. Arrangementene er oppfinnsom, melodilinjene er vakre og fremføringen er knall. Plata kom i 78 og avstedkom heller liten oppmerksomhet. Noe mer interesse ble det i 89 når ”Four Riders Of The Apocalypse” kom på CD. Dessverre ble det med denne ene fra Dice, men den er til gjengjeld så sterk at du faktisk bør ha den.

Black Bonzo - Lady Of The Lake

Fra asken av Gupy Sons Of Magic dukker Black Bonzo opp. Hardrock med retro på menyen, men smakfullt anrettet. Lybildet er tufte på bruk av Hammondorgel, Mellotron og piano. Intens tromming, intrikat gitarspilling, faste men stødige basslinjer. Komplekse melodistrukturer, og en vokalist som likner David Byron bringer tankene hen til Uriah Heep.Flott album, som tar deg med storm. Starten med "Lady Of The Lake" er en killer.

Wobbler - Hinterland

Noen sekunder etter at Hinterland er svelget av CD-spilleren blir tiden skrudd tilbake til rundt 1973. Norske Wobbler tar respektfullt opp tråden fra diverse storheter fra den Engelske og ikke minst Italienske gyllne progårene Tankene går blant annet til PFM og deres ”Per Un Amico”, men også Museo Rosenbach`s " Zarathustra". Det meste på skiva er autentisk 70-talls, helt ned til trommestikkene. Unntaket er at harddisk er brukt av praktiske hensyn. Lydbildet har ofte keyboard i front, men er varmt og variert med hyppige taktskifter. At musikerne er dyktige er hevet over enhver tvil, og dette sammen med ekstremt mye instrumentering gjør at ”flinkisfaktoren” definitivt ligger på lur. Dette unngås da det nok her er snakk om musikk som jordnært, men likevel på mystisk vis maner frem bilder av daler og fjell. For de om elsker musikalske båser låter kanskje ikke kategorien ”skogprog” så dumt. Vokalen er en tanke tynn, men er mikset inn i lydbildet slik at dette knapt er noe ankepunkt. Tre mellotroner er i aksjon, og for oss som aldri får nok av slikt er det en fryd for øret. Avslutningssporet ”Claire Obscur” likner på Anglagårds eksperimentelle ”Epilog”. Nevnte Anglagård har forresten mye til felles med Wobbler, men uten svenskenes dysterhet og heldigvis uten den dårlig produksjonen. Tittelkuttet er fylt med rikelig key`s og mye bra gitarer, samt en glimrende og samspilt rytmeseksjon, og er nok skivas beste. Det var nok ikke uten grunn at Wobbler ble eneste nye band Nearfest 2005, da de holder høy klasse. Anbefales, men sitter likevel med en følelse av at neste gang blir det enda bedre. Imens kan vi kose oss med Hinterland, hvor vær runde i spilleren avdekker nye, spennende og lekre detaljer.

Brimstone Solar Radiation Band - Brimstone Solar Radiation Band

Konseptalbum om drømmeren Lenny som har stor lyst til å bli rockestjerne. Musikk fra disse Bergenserne er på plata inspirert av tidlig 70-tall, og sen 60-talls periode. Albumet er blitt et skikkelig retrorock verk, med smakfulle melodier, knallgode låter og ikke minst tidsriktig cover. Dette er virkelig en plate å bli glad i, og alt her er vel gjennomtenkt og utført med stilsikker kraft og eleganse i avdelingen for prog med psykedeliske elementer.

Khatsaturjan - Aramed Forces Of Simantipak

Ferske og komplekse spor med grandios symfonisk rock fra disse 4 fra de tusen sjøers land. Saftige arrangementer, rikholdig instrumentering og masse topp vokalharmonier, som er rimelig uortodokse og med visse Enid referanser. Bandnavnet er en hyllest til den kjente klassiske russiske komponisten Khatsaturjan. Musea tryller her frem en 70 minutters rockopera som er svært dynamisk og oppfinnsom. Førsteutgivelse fra Khatsaturjan var den selvprodusert "Aramsome Sums" i 2002 som visstnok også skal være meget bra. Den oppmerksomme leser vil nå ha oppdaget at begge CD-titlene startet med Aram. Dette er bevist da komponisten bandnavnet kommer fra het Aram Khatsaturjan eller Aram Khatachurian som han er kjent som i England. Oppkalling eller ikke, dette er noe all som liker prog bare må sjekke.

Circles End - Hang On To That Kite

Meget dyktig utført progpop med hint av jazz i riff og korder. Organisk lybilde med behagelig og fin produksjon. Skiva starter med en smasher so heter"Echo", og da er du sannsynligvis fanget . Vokallinjene er svært bra, og raffiner gitararbeide krydre smakfullt et lydbilde med fokus på låtene. Denne er lett og like, og balansen mellom det iørefallende og intrikate er vel ivaretatt. Bare sterke låter i porteføljen, som også har smart og nennsom kontrastbruk.

Thule – Graks

Et gruppe som er kriminelt og ekstremt undervurdert. Nordnorsk prog med skikkelig særpreg og med en atmosfære som er blåfrossen, men også uendelig og forunderlig praktfull. Dette er deres fjerde, og tematisk er det forholdene langs Finnmarkskysten som skildres. Is og kulde, mørketid, arbeidsledighet og fraflytting. Musikalsk er det av og til varsom bruk av instrumenter, og kun dypvokal og mystiske bakgrunnsstemmer langt fremme i lydbildet. Slike stemninger kan gjerne avløses av kaskader av atmosfæriske synther og svevende gitarer som har regien. Andre ganger er det blytungt og voldsomt med brutale bass-ganger, som faser over i vakre landskap. Dyster men praktfull prog dresset opp med voluminøse lydkulisser og kuldegradene som alltid er der, og med bruddstykker og lydeffekter fra låter som kommer og går igjen. Skiva er krydret med nennsom bruk av saksofon og kvinnelig vokal, og at det synges på dialekt er jo bare herlig. Thule fra Honningsvåg må ikke forveksles med svenske Ultima Thule viss poesi er rimelig fascistisk. Musikken på denne skiva er vel mer prog enn det meste andre som har samme merkelapp. Her er det snakk om å være progressiv, og utforske ukjente landsskaper og skape noe unikt uten å skue bakover i særlig grad. ”Graks” er ei unik skive som det tar litt tid å få tak på, men etter 5 ganger i spilleren slipper den aldri taket på deg! Skal vi likevel snakke om inspirasjonskilder så er Pink Floyd og Rush de som er mest relevante her.

Katatonia – Viva Emptiness

Kaldt og aggressivt, men også med nok vare øyeblikk. Melankolsk, trist, nedtrykt og en virkelig briljant skive! Jonas Renske og & har funnet sitt sound som de på forbilledlig måte videreutvikles fra utgivelse til utgivelse. Her bys du musikk som utfordrer deg som lytter, musikk som er vakker på sin måte, og ikke minst musikk som er variert. Katatonia har forlatt sin intense dødsmetall, og dette er den tredje skiva fra tristesse-mesterne etter at metalldogmatikken ble kraftig nedtonet. ” Tonight`s Decision” fra 2000, og ”Last Fair Deal Gone Down” fra 2002 var meget sterke, men denne er faktisk enda bedre. Åpneren ”Ghost Of The Sun” er en virkelig killer av en åpningslåt, som blir fulgt av ”Sleeper” som veksler mellom fuzz og akustikk på en fortreffelig måte. ”Viva Emptiness” er en skive med så mye kvalitet at den bør bli en fremtidig klassiker, og imens må du bare lytte til og nyte Katatonia`s mest rocka skive.

Ghost Of The Sun
Sleeper
Criminals
A Premonition
Will I Arrive
Burn The Remembrance
Wealth
One Year From Now
Walking By A Wire
Complicity
Evidence
Omerta
Innside The City Of Glass

Jonas Renkse - vokal
Anders Nyström -gitar
Fredrik Norrman -gitar
Mattias Norrman - bass
Daniel Liljekvist -trommer

A.C.T. - Last Epic

Krystallklart lydbilde, slik at alle de spennende detaljene kommer klart frem. Vokalprestasjonene er det virkelig klasse over, og arrangementene er rike og fyldige. Låtmaterialet er optimalt, og musikken er en spenstig hybrid av power-pop og progmetall, som faktisk funker! Tekstene er et konsept om en boligblokk og de som bor der så vidt vi kan skjønne. Queen, Jellyfish og Supertramper er utvilsomt inspirasjonskilder for A.C.T. men de gjør sin helt egne greie likevel. Jery Sahlin er hjernen bak musikken, og hans kompositoriske evner er formidable, med alle sine temposkifter og lekre og lekne detaljer.

1. Intro (0:48)
2. Wailings from a Building (4:21)
3. Mr. Landlord (4:40)
4. Torn by a Phrase (5:35)
5. Ted's Ballad (3:46)
6. Dance of Mr. Gumble (2:09)
7. Wake Up (4:27)
8. Manipulator (6:13)
9. A Loaded Situation (3:29)
10. The Observer (3:07)
11. The Cause (3:26)
12. The Effect (4:39)
13. Summary (5:04)
14. Outro (1:15)

Herman Saming / vokal
Jerry Sahlin / keyboards, vocoder, vokal
Peter Asp / bass, vokal og perkusjon
Ola Andersson / gita og vokal
Thomas Lejon / drums

Gjeste musikere:
Sara Svensson / vokal på “The Effect”
Thomas Erlandsson / perkusjon

Cloroform – Do The Crawl

Du har ikke identitet uten å være forskjellig fra andre sies det. Den norske trioen Cloroform har så absolutt identitet, og er blitt definert som syrejazzrock! Lettere schizofren når det kommer til sjangere er de, men for en herlig lapskaus av stilarter og stemninger. Et vakker symfonisk stykke spretter over i rå funk, for så å fare videre til heftig orgeljazz og deretter å gyve løs på Hammondorgel i klasse med Emerson`s krumspring. Stavanger-trioen spiller også en meget groovy form for moderne frijazz, med sterke røtter både til rhythm'n'blues, punk og tradisjonell rock and roll. Her brytes mye ny mark, og sånn sett lever Cloroform opp til den opprinnelig ideen med prog. Kunne gjerne hatt litt mer dynamikk med et og annet rolig parti da det ofte er ganske så hektisk. Sampling er en viktig del av lydbildet til Cloroform, men det frisker bare opp da det er gjort med oppfinnsomhet. Musikerne er svært habile, og spillegleden og samspillet er upåklagelig. Skurrende lydbilde og instrumental galskap har aldri vært så forlokkende som her. Et fascinerende og drivende originalt norsk musikkverk dette.