House Of Shakira – HoS

Et svensk band med rimelig lang fartstid og som her stiller opp med ny vokalist i form av Andreas Novak som kommer fra Mind`s Eye. I tillegg er rytmeseksjonene ny siden forrige skive for fire år siden i form av Martin Larsson på bass og Basse Blyberg på trommer. En viss sult og vitalitet har disse nykommerne utvilsomt brakt med seg inn i bandet og det skaper mer snert i materialet enn vi forventet. Bandet startet opp i 1991 og har faktisk tatt navnet sitt fra en bordell etter hva vi kan skjønne. House Of Shakira gir oss melodisk hardrock med catchy refrenger i massevis og tar ofte en snartur innom AORskogen når det passer seg slik. Bandet er også hektet på riff i ymse varianter noe vi lett hører allerede i åpneren ”Brick Wall Falling” som også er full av såkalte hooks som gjerne er litt klisjéaktige. ”Zodiac Maniac” er i våre ører den beste låten på skiva og har faktisk rett så tiltalende og spennende melodilinjer som har tiltrengt særpreg. Det øvrige sortimentet er velspilt lettere kommersielt og melodisk europeisk hardrock hvor noen låter er temmelig mainstream som ”Voice In The Void” og ”All Aboard”. Det svinger bra på ”Midnight Hunger” og det er tidvis litt smårøft noe som der og da blåser bort noe av det pusete som AOR sjangeren er vel infisert med. Skiva er på mange måter tilbake til start selv om de slett ikke passere fengsel og er fengslende så er det en ok melodiøs hardrock. Antakeligvis er det akkurat slik fansen vil ha det, og selv om vi på ingen måte har behov for å slå stiften eller annen underlig aktivitet i eksaltert begeistring, er dette minst en ok pluss skive innen sitt segment.

• http://www.houseofshakira.com/

• http://www.myspace.com/houseofshakira

• http://www.facebook.com/HouseofShakira

1. Brick Wall Falling (3:45)
2. Changes In Mind (3:30)
3. Carry My Load (4:07)
4. Zodiac Maniac (4:21)
5. Fractions Of Love (3:22)
6. Midnight Hunger (3:48)
7. Endless Night (4:12)
8. All Aboard! (3:43)
9. What Goes Around… (3:28)
10. I’ll Be Gone (4:20)
11. Voice In The Void (4:27)
12. Lost In Transition (3:37)
13. Out Of My Head (2:52)

Andreas Novak - Vokal
Mats Hallstensson – Gitarer og bakgrunnsvokal
Anders Lundström - Gitarer
Martin Larsson - Bass og bakgrunnsvokal
Basse Blyberg – Trommer

Gjestemusiker,

Jörgen Schelander – Keyboard og piano

In The Labyrinth – One Trail To Heaven

Å si at Peter Lindahl er sentral i In The Labyrinth er nærmest en underdrivlese, men også hans trofaste våpendrager, Håkan Almkvist bidrar rimelig mye. I tillegg er det med diverse gjesteartister slik at skiva i sum blir et bandprosjekt og ikke et sololøp. Skiva er bandet sin fjerde utgivelse og debuten ”The Garden Of Mysteries” kom allerede i 1994. En slags forløper til In The Labyinth var bandet Aladdin’s Lanternwas som startet opp så tidlig som i 1980. Det bandet ble etablert av tidligere omtalte Peter Lindahl, Mikael Gejel og Ulf Hansson som også var med å starte opp In The Labyrinth. I dag er de to sistnevnte bare med som gjestemusikere, men gjør en utmerket jobb for det. Som alltid når vi snakker om dette svenske ensemblet er det et umisskjennelig drag av Midtøstenvibber over musikken. Skiva er en samler eller bedre, en samling av bandets beste låter fra bandets tre utgivelser. Det er også noen nye versjoner av låtene men også en ny ikke tidligere utgitt låt og verket er på nesten en hel klokketime. I selskap med dette flotte psykedeliske folkprogbandet føles det ikke langt og dette er ei skive med noe for enhver smak. De som vil ha eksotisk instrumenter som darbouka, oud og tabla får det, og det er også mye akustisk vellyd og symfoniske øyeblikk samt mye mer. Hele tiden er det melodisk og drømmende og til tider litt søtt men jevnt over interessant og med bra essens. Den mystiske undertonen som mange av låtene kreerer gjør dette verket til noe mer enn et mediokert verk og denne innfallsvinkelen får vi høre allerede i starten av skiva. ”Lost In The Wood” stammer opprinnelige fra den tredje skiva ”Dryad” og var den gangen på 2 minutter og førti sekunder men er nå svulmet opp til nesten det dobbelte i denne versjonen. Låten avgir masse Midtøstenvibber og er både mystisk og drømmende i beste Into the Labyrinth ånd. Hovedleverandør av det mystiske er de mange fargerike synthene og som en meget god assistent trår sitaren til sammen med diverse akustisk instrumentering. Fra samme skive (Dryad) kommer også låtene ”Musicarin Madness” og ”Night Of The Baskerville Killer” som er tett opp mot originalversjonene og som henter inspirasjon fra irsk folklore mer enn Midtøsten til en forandring. Den tidligere ikke utgitte låten ”The Endless City” er stenket med artefakter fra musikk som tilsynelatende bekjenner seg til sentralstimulerende midler med all dens space og psykedeliske vinklinger.  Vakker er ”Karakoram Waltz” med nydelige fløyte, elektrisk gitar og mellotron i super samhandling. Mer mellotrondelikatesser finnes i den supre balladen ”Walking On Clouds” som igjen fører oss til midtøsten og hvor Peter Lindahl sin fine stemme virkelig kommer til sin rett. ”On Trail To Heaven” indikerer tittelmessig høytflygende tanker men så langt fører ikke skiva oss tross alt. Derimot er det ei supermelodiøs og avslappende skive som har noe fellestrekk med artister som Loreena McKennitt, Mike Oldfield, David Arkenstone og Gandalf men som står støtt på egen ben. Årsakene er mange til det, men kombinasjonen av folklore fra nordlige og mer sørlige strøk er svært tiltalende. Låtmateriale er atmosfærisk, gjennomarbeidet, velklingende dog uten overdrevet brodd men med mange fine og velfungerende harmonier. I sum ei trivelig og velspilt skive med melodiøs og jevnt over rolig stemningsmusikk.

http://www.inthelabyrinth.com/

• 1. Lost In The Woods (previously unreleased version with long intro)  5:06

• 2. Escape From Canaan (from The Garden Of Mysteries) 4:10

• 3. Moorish Rhapsody (from The Garden Of Mysteries)  4:15

• 4. The Garden Of Mysteries (from The Garden Of Mysteries) 3:02

• 5. Monsoon (from The Garden Of Mysteries)  2:50

• 6. Over The Wall (from Walking On Clouds)  3:58

• 7. Karakoram Waltz (combination version)  5:10

• 8. Muscarin Madness (from Dryad)  4:50

• 9. Deep Saffron (all instrumental version)  5:19

• 10. Night Of The Baskerville Killer (from Dryad)  6:39

• 11. The Endless City (previously unreleased track)  3:13

• 12. Cities (cover version of Moody Blues song)   5:40

• 13. Cloudburst (extract from a previously  unreleased song)  5:23

Peter Lindahl – Vokal, bakgrunnsbokal, mellotron, bratsj, gambabratsj, elektriske gitarer, elektrisk bass, saz, zither, spanske gitarerer, western gitarer, tolvstrengs gitarer, mandolin, barokk travérsfløyte, quena, recorders, samplere, synther, melodion, daf, perkusjon, lydeffekter og programmering

 Håkan Almkvist - Sitar, E-bow gitarer, elektrisk bass, tabla og lydeffekter. 

Gjesteartister,  

 

Helena Selander - Engleaktig vokal på  Lost In The Woods, Monsoon, Deep Saffron, Cities og Cloudburst.

Mikael Gejel – Samplere på The Garden Of Mysteries II og fløyte på Moorish Rhapsody

Robert Eklund – Arch lutt på Cities
Helena Jacobssen - Bakgrunnsvokal på Moorish Rhapsody 
Stefan Andersson – Elektrisk bass, gitarer og slidegitar på The Endless City Kristina Fuentes - Bakgrunsvokal på Muscarin Madness 
Karin Langhard-Gejel -  Bakgrunsvokal  på Monsoon 
Ulf Hansson - Darbouka på The Garden Of Mysteries II 
Marcos Chagallo – Fiolin på Cities 

Brighteye Brison – The Magician Chronicles – Part 1

Her er det flust med analoge synther og mellotroner slik at de mange som liker et harmonisterkt neoprogga symfonisk sound nok vil kunne synke dypt inn i ”The Magician Chronicles – Part 1”. Det er for øvrig ei skive også inneholder intrikate og svært vellykkede arrangementer og altså mange fortreffelige harmonier. Skiva er den svenske kvintetten sin fjerde og i dette tilfelle så medfører øket rutine og tre tidligere skiver i porteføljen ensemblets beste opus til nå. Med en spilletid på rundt førtiseks minutter og bare tre låter sier det seg selv at det er episke dimensjoner på dette her. Lyrisk så er det høytflygende saker vi får ta del i, og Tellus er bare et fjernt minne og vi befinner oss i en fjern galakse. Der er det en ”dude” som jakter på den onde trollmannen og eventyret er i gang med en klassisk snill mot slem polarisering.  Så lenge vedhenget til albumtittelen er Part 1 er vi mer enn rimelig overbevist om at dette bare er begynnelsen på et eventyr og en slags reise som nok skal vare en stund.  Akkurat det ser vi frem mot med forventning da det musikalsk er en reise og et eventyr vi mer enn gjerne tar del i. Verket utgis av Hansi Cross og hans Progress Records, og som oftest er det virkelig kvalitetsmusikk som kommer derfra. Kvalitet har Brighteye Brison i bøtter og spann av og de har da også hatt en jevn fin progresjon siden den selvtitulerte debuten i 2004. Bandet kan føre sine aner tilbake til Stockholm og Royal College Of Music i 2000.  Der studerte Kristofer Eng og Linus Kåse og deres felles forkjærlighet for syttitallets prog førte til god personlig kjemi, vennskap og via livets krumspring var Brighteye Brison et faktum. I nåtid startet den nye skiva med albumets lengst låt den mer enn tjuetre minutter lange og flotte låten ”The Rise Of Brighteye Brison”. Låten er frodig og mangesidig som pokker og er i sannhet et progheads våte drøm med all dens futuristisk synther. Vi kort sagt elsker ”The Rise Of Brighteye Brison” og kan ikke få nok av låten! ”Mind My Menace ” er til denne skiva å være en kort låt, mens dens 8,24 minutter kan likevel gjerne fremkalle kaldsvette hos de som sliter når fire minutters merke passeres i en låt! Selv om låten er ”kort” er det flust med lekre instrumentale partier og vokalharmonier i en ellers meget velskrevet og vel utført låt. Det nærmest fråtses på en deilig måte i det soniske til tider på ”The Magician's Cave” som også er utstyrt med lekre saksofonlinjer. Låten bygger seg forbilledlig opp mot det klimakset og under den ferden er det synthsoloer av format og mange andre lekkerbiskener. Akkurat det ordet, lekkerbiskener beskriver våre følelser for mye av hva dette verket byr på. ”The Magician Chronicles – Part 1” er ei skive som vi til fulle kan anbefale og som har en virkelig flott og rikholdig instrumentering av både nye og gamle sådanne.

http://www.brighteyebrison.com/frames.htm

• 1.      The Rise Of Brighteye Brison 23,05

• 2.      The Magician`s Cave  12,18

• 3.      Mind My Menace  8,24

• Linus Kåse – Keyboards, vokal og saksofon

• Per Hallman – Keyboards og vokal

• Kristofer Eng – Bass, basspedaler, fløyte, taurus, theremin og vokal

• Johan Öijen – Gitarer

• Erik Hammerstrøm – Trommer

Gjesteartister,

• Figge Norling – Fortellerstemme

• Daniel Kåse – Marimba og tubular bells

Paidarion – Behind The Curtains

Et finsk band som har holdt på i ca. fem år og som her er ute med sitt andre verk hvor besetning har gjennomgått store utskiftninger siden debuten ”Hauras Silta” fra 2009. Kun Strandberg, Pörsti og Jaanson er igjen fra det verket, og det er derfor ikke så rart om det er en viss forandring å spore musikalsk sett. Bandet har også gått til det skritt å ha med seg flere dyktige gjestemusikere, og det svekker absolutt ikke musikken. Paidarion har en noe original stil med kontraster mellom heftig prog og sval jazz med lekker kvinnevokal og mye annet. På låten «A Springtime Meadow» er det rimelig neddempet med bare piano og kvinnelig vokal og en slags sen og rolig nattklubbstemning som sprites opp av en deilig sopransaksofonsolo. Det hele skrus til minst en omdreining i hardhet på låten «A Vertical Rope» som også har mer sonisk fylde. Låten er forsynt med flotte stemninger og bygger seg snertent opp og har fin vokal. På «Trapeze» er det virkelig fart i sakene og et heftig sug, mens orgeldelikatesser preger den komplekse låten «A Leap Into The Unknown». «A Rose In The Sun» er en jazzsak som er både subtil og neddempet, mens «The Magician's Departure» åpner seg kraftig opp utover og viser bandet fra en noe annen side. Vokalen er rett så aggressive og det hele er lekkert utført og arrangert. Luftig fiolin er noe av snacksen på «The Final Show», og sammen med flott og heftig samspill blir det nok en bra låt. Låtene på «Behind The Curtains» er ganske komplekse men takket være snedige arrangementer og stor musikalsk sensibilitet fremstår de som lyttervennlige. Musikken er definitivt proglegert men der andre band er retro er Paidarion mer fremtidsrettet og ganske så moderne i sitt kunstneriske uttrykk. Ikke for det,Paidarion sneier innom retro symfonisk rock på denne skiva, men bandet hentet faktisk fra nesten alle mulige sjangere.  Likevel så klarer de å integrere dette i lydbilde og fremstå som både troverdige, utfordrende, velspillende og spennende. Eklektisk kalles vel slikt og der andre feiler og faller gjennom lykkes Paidarion og forklaringen er kanskje at det er fordi de er så særdeles dyktige og dedikerte musikere? Faktisk er det vanskelig å komme på musikk som likner på hva vi får på «Behind The Curtains». Det er sterkt gjort fordi Paidarion ikke på noen måte er outrerte eller grenseoverskridende, bare rett og slett dyktige låtskrivere og instrumentalister. I tillegg vil de fleste ekte musikkelskere finne noe eller mye musikk de vil like på denne skiva. Vi liker mangt og meget fra denne skiva og bassisten Jan-Olof Strandberg sin spilling og soloer er noe av det. Kimmo Tapananinen sine keyboards treffer også oss og vi nyter hans tidvis virtuose spilling. De øvrige musikerne har også hver for seg og ikke minst i felleskap mye å by på og selv om det ikke er musikk som skaker en hel musikkverden er det faktisk musikk som er smått original og med mye særpreg. Paidarion er absolutt et ensemble du må få med deg om du vil ha virkelig god musikk som skiller seg ut fra de store massene.

• http://www.paidarion.com/

• http://www.seacrestoy.com/#PAIDARION

• 1. Behind The Curtains

• 2. A Small Wish

• 3. Trapeze

• 4. A Springtime Meadow

• 5. A Vertical Rope

• 6. A Leap into the Unknown

• 7. A Rose in the Sun

• 8. Paidarion

• 9. The Magician's Departure

• 10. The Final Show

• Jan Olof Strandberg – Bass

• Jan Jaanson – Gitarer

• Kimmo Pörsti – Trommer

• Kimmo Tapanainen – Keybaords

• Risto Salmi – Saksofon

Gjesteartister ,

• Michael Manring – Bass

• Bob Price – Vokal

• Olli Jaakola – Fløyte

• Steve Unruh – Fiolin

 Agents Of Mercy - The Black Forest

3dje studioalbum fra bandet som en gang var Roine Stolt sitt sideprosjekt og som i begynnelsen hadde som mål å lage en nedstrippet musikk som hovedsakelig var akustisk. Denne skiva derimot har en spilletid på så mye som 57,26, og det er flust med mollakkorder og en saftig instrumentering. Variasjonen er også forbilledlig og det er så mange detaljer å synke ned i at bare det å få med seg alt kunne vært et stort prosjekt i seg selv. ”Quiet Town” har masse snert og voldsom fremdrift og noen drypp jazz og en funky vibbe.  Pianotristessen ”Elegy” er utsøkt melankolsk låt som er vakker som få med snedig og elegant piano, obo og super strengelek integrert. Dramaturgien er som oftest veldig tilstede på «The Black Forest» og det gjør at det hele bare blir enda mer interessant i denne konteksten fordi det er de snertne arrangementene som er hovedleverandør av dette! Siste låt ut er ”Kingdome Of Heaven” som er Stolt sin hyllest til faren som døde i begynnelsen av 2011. Låtmessig er det en virkelig en konsis og fyndig dobbel kvartett låter denne skiva byr på og det hele er progressivt legert til tusen. I en slik kontekst er det nesten selvsagt at det er snakk om et konseptalbum! Vi lar det følgende snakk for seg selv, "The Black Forest" is a surreal journey - a mysteriously glowing metaphor for a trip thru dark, disturbing, scary times, a lifelong uncertain journey bookended by greed, lust, hunger for power & money, eternal life, mind control, and guess what? ...we're the prey !!We navigate thru dark dreams of the immortal, dark waters, eerie topics hinting at death & dreams, forest ghosts, blood countess Elzbeth Bathory's life, a freak parade of monstrosity galore, a quiet tidy town with hidden horrors, the touring circus of freaks, dark realms of endless wars and lost kingdoms, the unwanted dark towns of our minds …”. Så definitivt er det ikke akkurat durakkordenes parademarsj som fører an her, og det hele starter med det suverene tittelkuttet. Her forenes pastorale folklore med herlige symfoniske utbrudd og det er kontrastfylt, svært spennende, vakkert så vakkert, suverent teatralsk og så lekkert utført og komponert. Bedre låt enn dette skal du lete lenge for å finne, og det viser hva en inspirert Roine Stolt kan trylle frem. Rikelig med gitar- og synthsoloer er det også og de er så suverent utført at en risikerer hakeslepp om en lytter godt nok! Låten er også kledelig hard og gitarer og trommer har overraskende gode kår og sammen med låten ”Citadel” tilkjennegir dette kanskje en kursendring for Agents Of Mercy? ”Citadel” og tittellåten byr også på deilig forvrengte og tøffe gitarlinjer og også ”Freak Of Life” har en kraftfull og rocka vinkling tilsatt mye symfonisk og melodisk vellyd. På ”Freak Of Life” er til forskjell fra de to nevnte også betydelig mer skremmende og symfonisk legert. Legeringa på begynnelsen av låten ”Between The Sun & Moon” er lett poppreget, men sinnsykt mye bedre enn 99,99% av alt som har med pop å gjøre. Nesten selvsagt er det bare et streif av popsensibilitet når det er maestro Stolt som serverer og låten blir utover rett så progga og full av lekre musikalske stunt og en dose positiv galskap og stor iderikdom. Iderikdom som funker er det mye av på ”Black Forest” sett fra vårt synspunkt, men de som vil ha det basic og totalt ufarlig og fargeløst og heller med gjenbruk og resirkulering av musikk vil sannsynligvis hate dette verket. Vi som liker musikk som vil noe og har flust med dynamikk og fabelaktige musikere og virkelig gode og kreative låter setter umåtelig pris på skiva!  ”Black Forest” er definitivt ei skive vi med stor glede stadig vil ta frem og spille om og om igjen.

http://www.myspace.com/agentsofmercy

1. The Black Forest (11:10)
2. A Quiet Little Town (6:58)
3. Black Sunday (6:20)
4. Elegy (6:14)
5. Citadel (7:02)
6. Between Sun & Moon (5:07)
7. Freak of Life (8:15)
8. Kingdom of Heaven (6:20)


 

Nad Sylvan – Vokal og keyboards
Roine Stolt – Gitarer og vokal
Jonas Reingold - Bass
Lalle Larsson – Keyboards og vokal
Walle Wahlgren - Trommer

Royal Hunt – Show Me How To Live

Om dette er neoklassisk metall, powermetall eller progmetall strides de lærde om, men at det her er en dansk kvintett frontet av vokalisten amerikanske D.C. Cooper er soleklart. Skiva er bandets ellevte så det er ikke akkurat nykommere som spiller på ”Show Me How To Live”. Bandet ble etablert så langt tilbake som i 1989 av keyboardspilleren André Andersen, og denne gang er det så å si back to basic. Årsaken er at den tidligere supervokalisten er hyrte inn for at det kjente og kjære og klassiske Royal Hunt soundet atter skal fremtrylles. Royal Hunt har vel nesten europeisk rekord i mannskapsskifter, men har alltid levert symfonisk metall tilsatt melodisk progmetall og powermetall. Omtalte André Andersen er en skikkelig multiinstrumentalist og kan faktisk spille på det meste som kan spilles på! Han står også for lyrikk og produksjonen og selvsagt all komponeringa og er således hjernen i bandet. Mest fremtredende er dog omtalte D.C. Cooper som synger som få andre og er en scenepersonlighet av dimensjoner. Om ikke av dimensjoner så er produksjonen mer enn godkjent og NorthPoint Studios i Danmark har levert varene. Varene er i denne konteksten en minimal oppdatering av bandets siste skiver som «X» , «Moving Target og «Paradox». Royal Hunt er ikke det bandet som tar kvantesprang i utvikling men mer nesten ørsmå skritt hvorav små og ofte nye og lekre detaljer preger lydbildet fra skive til skive. Denne skiva er tradisjonen tro fylt med melodisk musikk med til dels frodige og bombastiske arrangementer. Det bombastiske er ofte levert av André Andersen som teppebomber soundet med sine kjære synther. Ikke fult så kjent er gitarlyden til nykommeren Jonas Larsen som faktisk gjør en utmerket jobb på skive. Hør bare på hva han leverer på tittellåten og du skjønner lett at Jonas Larsen er høyst kompetent hva gjelder fete riff og spektakulær solo. Nevnte låt viser på nytt at tangentmagien til André Andersen i alle fall ikke er på nedadgående kurve! «Hard Rain's Coming” er singelvalget fra dette albumet og det er en typisk Royal Hunt låt som er akkurat så frodig og snedig som vi kan håpe på. Mer røff er den harde låten «An Empty Shell» som også er en typisk låt fra disse danske musikerne. Akkurat det med typiske låter er gjennomgangsmelodien fra Royal Hunt som er svært forutsigbare og som leverer akkurat det en forventer pluss bittelite grann til. Det lille ekstra finnes blant annet denne gang på «Another Man Down» som er svært catchy og har en lekker vokalduett med en av de tre kvinnelige gjesteartistene. Royal Hunt levere alltid og står for kvalitet innen sitt segment og de fleste som til vanlig bekjenner seg til melodisk metall bør finne noe eller mye på «Show Me How To Live» som trigger.

 

• http://www.royalhunt.com

• http://www.facebook.com/royalhunt

• http://twitter.com/#!/royalhuntmusic

• http://www.andreandersen.com/

• 1.      One More Day

• 2.      Another Man Down

• 3.      An Empty Shell

• 4.      Hard Rain's Coming

• 5.      Half Past Loneliness

• 6.      Show Me How To Live

• 7.      Angel's Gone
  
  
   
  André Andersen - Keyboards
  D.C. Cooper - Vokal
  Allan Sørensen - Trommer
  Andreas Passmark - Bass
  Jonas Larsen – Gitarer

Gjesteartister,

• Maria McTurk - Bakgrunnsvokal

• Kenny Lubcke - Bakgrunnsvokal

• Alexandra Popova - Bakgrunnsvokal

• Michelle Raitzin - Bakgrunnsvokal

•  

SynKoke - The Ideologist

Vi pleier normalt å klare å uttrykke oss selv rimelig brukbart etter hva vi har brakt i erfaring. Når vi skal omtale SynKoke så gjør vi for en stakket stund et unntak, og lar de selv få ta seg av beskrivelsen fordi den er så bra formulert: Alle drømmer om lidenskap. SynKoke er lidenskap. Alle drømmer om en blanding avArvo Pärt og Motorpsycho. SynKoke blandet det. Noen tror Radiohead tilførte noe til musikken. Noen tror musikken tilfører noe til verden. SynKoke tror ikke. SynKoke er nok i seg selv. The Ideologist er sannhetsskaperen. Sjangeroverskridende og sjangerforrakt er ord som står bra til SynKoke sitt univers og det er definitivt progressivt tankegods slik prog en gang var ment å være. SynKoke slår på ”The Ideologist” til med et album som er laget hos Røyksoppgitarist Kato Ådland i Bergen. En fantastisk fyr omtaler bandet han som, og som lever opp til sin legendestatus. All innspilling er som vanlig gjort live, alle spiller inn samtidig og SynKoke redigerer/editerer ikke for å få mest mulig autentisk lydbilde. SynKoke ønsker å være energi i råformat. Det svennestykke klarer de og rockens energi tyter så og si ut av hver pore på denne skiva. For å gjøre det riktig så spennende orientere musikken seg mot jazz i fri dressur med en flott vilje til å utforske ukjent terreng. Det er bra med ebbe og flo i form av monumentale utblåsninger som på ”The Red Song”, mens det er mye mer neddempet på ”Prisoner”. Slikt skaper dynamikk og gjør at lytteren ikke blir avledet men blir ved å lytte gjennom hele verket. Et verk som i våre ører virker å være rimelig ambisiøst, og som har en struktur med fungerende råhet som virker ekte og ikke påtatt. Bandet er påstemplet etiketten RIO/Avantprog hos Progarchives mens andre setter SynKoke på ytterfløyen av norsk ekstremjazz. Uansett så er det tilnærmet umulig å gi noen definitiv betegnelse og bandet må bare rett og slett oppleves. Da vil lytteren belønnes med plenty av musikk med særpreg, fandenivolskhet og egenart i bøtter og spann. Bandet bruker kontrastene for alt de er verdt og omtalte avantgarde landskaper forefinnes på ”The Blue Song” som er en propellaktig låt med et voldsomt sug. Samspillet og de gode ideene står i ”peak” og det er en deilig rastløs søken etter det å utforske og å skape musikk det er tilnærmet umulig å forholde seg likegyldig til. Skiva er på beskjedne 32,52 fordi siste spor ”Fratres” falt bort da finske Arvo Pärts mislikte tolkningen. Likevel er skiva så absolutt en intens reise som på tidligere omtalte ”The Red Song” hvor tankene går til den sveitsiske monstersaksofonisten Markus Stauss. Vi tenker da spesielt på Stauss sine  holdninger til musikken i form av når det passer seg slik å gi jernet og å nærmest blåse lungene ut! SynKoke selv referer til finske Arvo Pärt hvis musikk er en særdeles viktig inspirasjonskilde på tross av at han ikke likte ”Fratres” i SynKoke versjon. Vi derimot liker SynKoke og synes bandet er både progressivt slik prog en gang var ment å være og "The Ideologist" er et spennende, massivt, velklingende og uforutsigbart verk.

• http://www.myspace.com/synkoke

• www.synkoke.no

• 1.      The Red Song

• 2.      And Himself Too. And god.

• 3.      Prisoner

• 4.      The Blue Song

• 5.      Our Solar System, All The Ideologies, And Me

•  
  Erik Nerheim - Saksofon

• Kurt Andrè Aase - Trommer

• Ole Ådland - Gitarer

• Ellen Andrea Wang - Bass

• Kristian Notland Harnes - Tangenter   

Reform - Reveries Of Reform

En ganske så erfaren svensk kvintett som nå er klar med sitt sjette verk hvor det villig vekk blandes jazz, space og psykedelisk rock og med snarturer inn i avantgarde terreng. Ordet kvintett er for så vidt korrekt nok om en teller Reform sine medlemmer, men på «Reviers Of Reform» er det mange gjesteartister som bidrar og blant disse finner vi blant annet dyktige Ralph Lundsten. Reform startet opp i 1998 og har stadig raffinert sitt uttrykk slik at de i dag fremstår som et band med brukbar originalitet, mye eleganse, smått sofistikert og ofte kledelig groovende.  Bandet er også nøye på og aldri å gå på akkord med kvaliteten og følgelig er all musikken de leverer fra seg til lytterne skikkelig gjennomarbeidet og gjennomtenkt. Som annen virkelig god musikk så vokser den når man får lyttet til den flerfoldige ganger og små og lekre detaljer avdekkes med tiden. Reform er definitivt ikke det mest høylytte bandet som finnes, men støtter seg mer på presis, groovende og elegant musikk med harmoniske riff og funky bass. Hint av retrofusion forefinnes og det hviler en jazzånd over verket som vare lenge i form av at dette er en dobbel CD. Selv med en hang mot gamle dager er musikken aldri gammelmodig og det skyldes entusiasme og kreativitet og at Reform kjører sitt eget noe spesielle musikalske løp. Et løp som fremstår som forbausende friskt og smakfullt og med gitaren som frontkjemper. Selv med den nevnte vinklingen bidrar i høy grad de øvrige instrumentene slik at samhandlingen er meget bra og da spesielt er tvillingkeyboardene vel verdt å låne ørene til. Et slikt lån vil i så fall vare lenge fordi «Reviers Of Reform» varer på fjorten minutter nær to timer. Høres det litt mye ut så er det smart å starte med låtene «Nuclear War» og «The Faithful» som i en kolleksjon av ok låter er et hestehode lengre fremme. Langt fremme er ikke det vokale i musikken til Reform, men når det er vokal er det meget vel utført om enn i sparsommelige mengder. Det samme er det med munnspill som heller ikke er dominerende, men lekkert og kontrasterende nok utført men likevel pent integrert når det forekommer. Arrangementene er av den mer fritenkende og luftige typen og det bygger opp under musikken som er varm og beroligende. Rytmisk er det smått komplekse saker vi får og det gir rom for en musikk som er stemningsbetont og tenksom med flust av tristesse. Skiva er nok neppe for de mest ihuga rockerne, men mer for de som liker subtil musisering og med fokus på den de små og ofte lekre og neddempede detaljene.

 
http://www.facebook.com/pages/Reform/86741427780?ref=nf

• http://www.myspace.com/reform1

• http://reform-music.com/

• 1. Another Happy Landing 8:03

• 2. Tax Vobiscum 6:24

• 3. Mitsuhirato 7:05

• 4. I Furuskogen 8:12

• 5. Nuclear War 6:22

• 6. The Faithful 7:50

• 7. Madame Riot Lajath 10:23

• 8. Madame Riot Lajath 9:14

• 9. Align 9:49

• 10. Three Part Dream 7:10

• 11. Uncle Urri II 6:24

• 12. From the Hilltop and Beyond 19:45

• Jesper Bergman – Bass og vokal

• Anders Bergman - Trommer

• Peter Åkerberg – Gitarer og keyboards

• Mattias Lennestig - Keyboards

• Magnus Ramel – Keyboards

Gjestemusikere,

• Bill Öhrström -

• Åke Eriksson -

• Per Tjernberg  -

• Ralph Lundsten -

My Brother The Wind - I Wash My Soul In The Stream Of Infinity

Nok et svensk band som lager kvalitetsmusikk, og så består da også de som føler de er brødre med vinden av musikere som har spilt i kjente band. Ronny Eriksson har spilt i Magnolia mens Mathias Danielson spiller i Makajodama og har spilt i fantastiske Gösta Berlings Saga. For så og kompletere det hele er Nicklas Barker med og han spiller til daglig i det supre bandet Anekdoten. Med medlemmer fra såpass kløktige musikalske konstellasjoner som de nevnte er det ikke urimelig å forvente at dette ensemblet kan trylle frem spenstig musikk. Når så også de forskjellige musikerne på demokratisk og kreativ vis blander sine forskjellig musikalske influenser og preferanser blir det et rett så bra resultat. I tillegg er det rimelige åpenbart at dette er musikere som har et brennende musikalsk engasjement, og ingen kan ta svenskene på manglende innlevelse. Resultatet er en ofte stemningsfull musikk med snert og hint av den psykedeliske sfære og som har sin opprinnelse i musikerens søken etter den fritenkte og ultimate musikk hentet fra dypet av deres respektive personligheter via fingrene til mastertapen og så til lytterne! Eller som badet selv uttrykker det, “… from the soul, through the fingers, directly to tape». «I Wash My Soul In The Stream Of Infinity” er skive nummer to som begynner med en heftig mer enn tretten minutters låt med det fyrige navnet ”Fire! Fire!!”. En i sannhet hypnotisk, smått kryptisk, spennende og noe krevende låt som gjør at mye lytting er nødvendig for å få mest mulig ut av den. Da kommer belønningen i form av at subtil musisering og samklang avdekkes toppet med snertne basslinjer på en seng av improvisert musikk som funker. Funker gjør også «Under Crimson Skies» som er en reise i universet med utallige destinasjoner og som er stenket med så mange gode ideer. Vi hører tidvis hint av gamle tysk krautrock band som Can i bassdepartementet og også ærverdige Amon Düül II kan anes samt Sun Ra. Aller mest er det kreativiteten til My Brother The Wind vi hører og det smaker fortreffelig og er bare å henge seg på en ytterst spennende instrumental friform musisering. Tittellåten avslutter skiva på en verdig måte med klare Zenvibber og med Niclas Barker i storform bak hans kjære mellotroner som lyder vanvittig bra. For de som liker å reise østover byr sjansen seg på «Pagan Moonbeam» som da også har referanser til coverkunsten og klare østlige trekk i det tonale. Låten er intens på en avslappet måte og med mye lekker sitar og dinglende bjelleklang som passer utmerket inn. Mer intens er så absolutt “The Mediator Between Head And Hands Must Be The Heart” hvor faktisk fuzzgitaren viser seg stolt frem og likeledes Tomas Eriksson. Eriksson viser her at han kan slå fra seg og er en distinkt, dyktig og presis trommeslager som her omslutter låten og strammer den opp slike at den ikke blir for utflytende. Låten har en fin mystisk snert og dramaturgien er fortreffelig der låten snor og bobler seg frem med super samhandling mot en noe uventet finale.  Så uventet er ikke den skiva men mer en videreutvikling av debuten og med bedre lyd enn forrige gang. Antakeligvis har debuten avstedkommet en bratt læringskurve, og uansett så låter dette som et meget bra album på den musikalske gren som kan benevnes som instrumental, improvisert psykedelisk spacerock.

http://www.myspace.com/mybrotherthewind

• Fire! Fire!! (13:07)

• Pagan Moonbeam (3:47)

• The Mediator Between Head And Hands Must Be The Hear(5:40)

• Torbjörn Abelli (10:57)

• Under Crimson Skies (10:33)

• I Wash My Soul In The Stream Of Infinity (6:19)

• Nicklas Barker – Gitarer og mellotron

• Mathias Danielsson – Gitarer og  Tenor Recorder

• Ronny Eriksson - Bass

•  Tomas Eriksson - Trommer

•  

Paths Of Prakriti – Axis Mundi

Jon Reier Sylte fra Trondheim er mannen bak bandnavnet Paths Of Prakriti og han startet opp med dette konseptet i 2006. Med seg har han noen få musikalske venner og de sysler med en folkpsykedelisk musikk som tidvis er fascinerende, men som i våre ører blir litt vel uinteressante i enkelte partier når det blir for mye tranceaktige elementer. Da synes vi det blir for utflytende og ufokusert og at essensen svinner hen i en bakevje av lite spennende musikk.  Sylte har skrevet all musikken, produsert det hele og innspilt verket, samt stått for mye av instrumentasjonen og vokalen. Det hviler en sekstitallsånd over denne skiva både låtmessig og innspillingsteknisk, og det er et flott fokus på de små men akk så viktige detaljene. Viktig detalj er det at musikken er i god blomsterbarnmodus og det er mye ”peace and love” og ”make no war” osv. her. Det er jo greit nok da det blir retro i alle ledd og ikke noe knussel i så måte og dette er hippiemusikk sånn førti år etter at den sjangeren hadde sin storhetstid. Stor i den forstand at de dominerer på denne debutplata fra Paths Of Prakritier er den fine vokalen til Sylte og gitarene som aller mest er av akustikk type. Det er en temmelig laidback atmosfære på skiva, men det betyr ikke at det er likegyldige saker som serveres. Tvert om er det musikk som kommer fra dypet av hjertet uten at det nødvendigvis treffer oss så hardt er dette utvilsomt en musikk som er full av innlevelse. Det suggererende element for ikke å si elementer er også fremtredende og målgruppen for den type musikk blir nok både fascinert og smått hypnotisert. Innadvent psykedelisk musikk med et så sterkt meditativt fokus er til vanlig ikke vår favorittekopp, og heller ikke her. Likevel hører vi at det er dyktige og dedikerte musikere som sneier innom flere sjangere som for eksempel folk, blues og psykedelisk musikk, slik at det blir noe variasjon i all ”avslappetheten”. Som all annen musikk er det mulig å spore inspirasjonskildene, og her er nok de største Bob Dylan og Velvet Underground selv om det er en mer drømmende variant trønderne serverer. Noe av drømmemoduset skriver seg fra en slepende vokal, fløyte, orgel og ikke minst sitar. Kort sagt så er altså det akustiske langt fremme i lydbildet som også er broderende og ordet stress er rimelig fraværende. Bandet tar den tiden de trenger for å nå sine mål og det er både vel og ille som vi tidligere har vært inne på. Vi synes ”Axis Mundi” er mest tiltalende i de partiene hvor det smått mystisk er fremtredende som for eksempel på ”Kingdom Come”. Tiltalende er også den vakre og storslagne låten ”Oh Surrender” hvor potensialet til Paths Of Prakriti stiger til overflaten for alvor. Dette verket er nok mest for de som virkelig liker såpass avslappende psykedelisk musikk som dette her og da kan vi ikke skjønne annet enn at det er topp saker. Vi andre som vil ha litt mer fart i sakene i alle fall tidvis, er noe mer forbeholdne i vår ros men kan gjerne lytte til dette i små doser.

• http://www.myspace.com/pathsofprakriti

• http://www.youtube.com/user/clickswitchh

• http://www.facebook.com/pages/Paths-of-prakriti/251651008197470

01 Running dry
02 There is a road
03 Outside your door
04 Dark horse
05 In the morning
06 Kindome come
07 Kali has woven
08 Devils eye demons sigh
09 Unborn seas
10 The streets and the deep below
11 Oh surrender
12 Heaven and hell

• Jon Reier Sytle - Vokal

• Ole Kristian Malmedal -

• Anders Bjermeland -

Airbag - The Rights Removed

Et bands som med sin debut vakte en berettiget oppsikt, og fikk mange fine tilbakemeldinger på “Identity” som kom i 2009. Store ord fra anmelderne som ”stor episk stemningsrock” og ”prog at its most chilled, honeyed and soothing” bredte seg som ringer i progmiljøer. Kritikerroste Airbag startet opp i 2005 offisielt sett, men har føler helt tilbake til 1994 da disse skolekameratene faktisk begynte å spille sammen. Det er derfor ingen noviser vi snakker om, men rutinerte musikere som på ”The Rights Removed” er sultne på å vise at de kan mer enn å lage en flott debut for så å ri inn i solnedgangen. For å nå sine mål er det et album som er konseptuell og låtene er ikke overraskende lange og stenket med dramaturgi. Fullt så selvsagt er det ikke at gitarene har mer stål og røffhet nå, men mer forutsigbart er det at keyboardene er episke. Skiva varer i rundt femti minutter og kvintetten klarer faktisk selv om den bare består av menn å multitaske da det er fokus både på tekst og musikk! Tidsmessig er musikken langreist idet det tok temmelig lang tid å ferdigstille ”The Rights Removed” fra den spede begynnelsen til siste finpuss. Det Airbag som møter oss nå er et mer modent band enn for to år siden da en aktiv konsertvirksomhet har sørget for det. Bandet har vært support og double-bill for storheter som Anathema, Pineapple Thief, Riverside og Gazpacho. Slikt vil unektelig føre til påvirkning og inspirasjon og til sist kunne merkes i musikken som forrettes. Så er da også skiva rett så ambisiøs og det hele er servert på et fundament av tristesse og stemningsbetonte lydlandskaper. Låtene er aldri spesielt rocka og det hele varierer fra midttempo til rolig, mendet er et mektig sound med plenty av lekre detaljer som er i fokus. Asle Torstrup har en stemmeprakt som er tilnærmet skreddersydd for Airbag sin stemningsmettede og smått romantiske musikk. At Airbag en gang var et Pink Floyd tribute band er det enda ikke spesielt vanskelig å skjønne, og før den store Floydiskeskyggen er helt borte vekk vil ikke bandet sitt egentlige potensial forløses. Likevel er dette et verk som har gitt oss mange hyggelige stunder, og for eksempel ”Light Them All Up” har supre stemninger og ditto fiolinspilling. Om ikke super så er de injeksjonene med postrock som her og der bobler frem flotte å lytte til og skiva er et skattkammer for de som vil ha reflektiv musikk. Følelsen av at det kan være litt småtandre partier har vi noen snev av uten at det på noen måte blir plagsomt. Plagsom er aldri Hammond orgel når det spilles så bra som her, og de femti minuttene skiva varer er passelig. Visse likheter med Gazpacho kan vi ikke unnslå at vi hører, men Airbag har bra med særpreg. Bra er den nesten sytten minutter lange flotte låten ”Homesick i – III” som er en meget variert låt med en frodig, spennende og rikholdig musikalsk agenda. Mye bra kommer så absolutt Airbag opp med på denne skiva og keyboardene leder an selv om gitarene har mer plass en på debuten. Det er kledelig melodiøst og detaljrikt og med plenty instrumental skikkelighet men det finnes forbedringspotensial i det låtporteføljen kunne vært enda noen knepp kvassere og det siste lille kicket mangler. Som det er nå er dette absolutt et verk å sjekke opp som innehar mange fine kvaliteter som progfolket vil kose seg med.

• http://www.airbagsound.com/

• http://www.myspace.com/airbagsound

• 1 . All Rights Removed (8:59)

• 2. White Walls (5:19)

• 3. The Bridge (6:20)

• 4. Never Coming Home (9:00)

• 5. Light Them All Up (3:01)

• 6. Homesick I-III (17:21)

• Anders Hovden - Bass

• Asle Torstrup – Vokal, programmering og keyboards  

• Bjørn Riis – Gitarer, keyboards

• Henrik Fossum - Trommer

• Jørgen Hagen – Keyboards og programmering

Soniq Circus – Reflections In The Hourglass

Progress Records ved Hansi Cross har til nå nesten bare radet opp sterke utgivelser, og denne gang er turen kommet til at Soniq Circus skal overbevise oss. Bandet som er Stockholmsbasert debuterte med en selvtitulert skive tilbake i 2007 som vi slett ikke ble imponert av. I tiden som har gått er det visse forandringer mannskapsmessig i Soniq Circus, og hovedkomponisten Marcus Enochsson er forfremmet til vokalist. I tillegg er brettisten Mathias Beckius erstattet av Marco Ledri, og vokalisten Calle Lennartsen fra debuten har rett og slett ”lagt opp” som sanger! Det er derfor en kvartett som nå slipper sitt andre album, og det er en sultet gjeng som kommer opp med ei skive med mer særpreg enn på debuten. Borte er leflingen med Saga og City Boy sin musikk og nå er det et band som forsøker å stå på egne ben og å stole mer på seg selv. Der står de ganske støtt og godt blant annet hjulpet av bedre innspillingsmuligheter, og ikke minst et knippe ok komposisjoner. Musikken på ” Reflections In The Hourglass” låter brukbart moderne og oppdatert og bare noen små drypp av gamle storheter som Yes og King Crimson kan spores. Musikk som er såpass melodisk som dette har alltid sine tilhengere og Soniq Circus unnslår seg ikke for at det skal lyde bra å bruke uten å nøle mange velkjente triks og klisjeer. Det flyter derfor bra skiva gjennom men det blir noe manko på variasjon og teksturen er vel overlesset i våre ører. Akkurat det å overlesse er et kjent fenomen og svenskene er åpenbart ambisiøse og vil så uendelig mye. De dumper derfor ofte her i den fella som går på å gi lytteren for mye i stedt for å innse at ”less is enough”. De i utgangspunktet mer enn ok låtene blir tidvis så neddynget at det hele blir mer preget av en noe rotet følelse og at det er mer ufokusert enn bra musikk. Det vokale er heller ikke noe vi føler trang til å feire heidundrende, mens vi gjerne hyller Marco Ledri som er en bedre brettist enn forgjengeren og som gir mer muligheter for Soniq Circus. De melodiøse gitarlinjene til Marcus Enochsson låter også bra og at det er talent i bandet er det ikke tvil om, men det er altså ikke tilstrekkelig utnyttet til at musikken blir spesielt bra. Det er derfor synd at vi ikke kan hygge oss i tilstrekkelig grad med skiva som definitivt har sine fine øyeblikk. Fin er derimot energien, samspillet og ikke minst av kvartetten forsøker å utvikle seg. Borte er som nevnt den mer rendyrkede syttitallsleflinga og tilbake er et småtungt popprog uttrykk som også snapper litt fra progmetall sin verden. Det er ei skive som har mye nesten i seg og som med noen små grep kunne vært så mye bedre som for eksempel en god vokalist. Slik det er nå er det i alle fall ikke helt vår tekopp, men det hindrer selvsagt ikke at de som vil ha det melodiøst og musikk som favner rimelig bredt vil like dette.

• http://www.youtube.com/watch?v=5PYwlZmTtEQ&feature=youtu.be

• http://www.myspace.com/soniqcircus

• 1. Inside The Hourglass 3am (7:52)

•  2. Formula (9:50)

•  3. Actor (5:11)

•  4. Shadow Dance (8:33)

•  5. Childbirth (2:33)

•  6. By The Heartshaped Lake (11:04)

•  7. Learning To Talk (7:32)

•  8. Outside The Hourglass 4am (7:38)

• Marcus Enochsson – Gitarer og vokal

• Marco Ledri – Keyboards og bakgrunnsvokal

• Markus Nilsson - Bass og bakgrunnsvokal

• Christer Ugglin - Trommer og bakgrunnsvoka

White Willow - Terminal Twilight

Skive nummer seks fra dette svært dyktige norske bandet som har holdt på med plateutgivelser siden debuten ”Ignis Fatuus” fra 1995. Siden forrige skive som var det grådig bra albumet ”Signal To Noise” har det faktisk gått så mye som fem år, så klisjeen ”på tide” passer derfor meget bra her. White Willow har på alle skivene deres utmerket seg med en stor grad av den for oss så viktige uforutsigbarheten. Vi var derfor temmelig nysgjerrig på hva ”Terminal Twilight” ville by på noe som gjør verket ekstra spennende og det er i sannhet noe vi setter pris på! Fundere kunne vi alltids, og var det en logisk fortsettelse av ”Signal To Noise” sin gitarorienterte og smått mørke og enda mer melankolske dreining lurte vi på? ”Terminal Twilight” gir rikelig med de klassiske White Willow artefaktene som diverse lekre analoge keyboard, rikelig med melodiøse sekvenser, gitar- og fløytespill traktert av nesten uhørt dyktige instrumentalister og nydelig kvinnevokal. Sånn sett er det status quo, men det er også en forsterkning av bandets mystiske side som på denne skiva videreutvikles ytterlige. Det underliggende men smått mystiske har hele tiden vært en viktig komponent i White Willow, men nå er det mer åpenbart og preger musikken enda mer. Vi merker oss også en vilje til å ta betydelig flere sjanser enn på tidligere verk, og det er et selvsikkert band som viser at de  vet hva de vil. Det spøkefulle og smått sløye ligger også som en forsterkning av musikken, og det virker å være et fokus på å levere musikk som er sprelsk. Med dette noe unøyaktige begrepet sprelsk legger vi at det en utsøkt og stor vilje til lage musikk som er den ideelle der og da uten noen føringer. Vi snakker om kunstnerisk frihet som i de fleste tilfeller gir den beste musikken. På ”Terminal Twilight” er det harmoniske aspekt som White Willow finner å ville utforske litt ekstra og det gjøres i en nærmest gotisk setting. Spellemannsettinga for å holde oss til den terminologien er uhyre sterk og dagens sekstett som utgjør White Willow består av musikere som hver for seg og ikke minst i fellesskap er så sterk så sterk! En nykommer er bassisten Ellen Andrea Wang fra SynKoke som står for grådig bra og potente basslinjer. Tilbake er også den umisskjennelige stemmen i White Willow i form av Sylvia Skjellestad og hennes supre vokal. Den mørke melankolien som White Willow behersker så suverent er der på for eksempel ”Floor 67” som er fylt med lekre og subtile detaljer og som er dirkete vakker. Enda mørkere er den episke og detaljfylte åpningslåten ” Hawks Circle The Mountain” som er en dyptloddende sak med vegg til vegg teppelegging av lyd. Ofte kan en slik lydorgie fremstå rotete og ta oppmerksomheten vekk fra selv grunnlåten, men dette behersker bandet til fingerspissene og det hele låter bare fantastisk i White Willow sin tapning. En tapning som får frem en intimitet og en følelse av at musikken kommunisere med deg og har noe å berette for akkurat deg! Rolige neddempede partier luller lytteren inn i fred og fordraglighet før det hele kontrastfullt og effektivt snus på hodet. Dynamikk til tusen altså, og det er et unisont og samhandlende band som står bak de mer monumentale utblåsningene som fascinerer oss så voldsomt. Alt virker å være vel overveid uten noen gang å virke polert og glatt, det er bare rett og slett slik at det låter særdeles bra. Slikt kommer ofte med erfaring, men for at det skal låte så bra som dette må også musikerne trives sammen og ikke minst må de trives med låtporteføljen og det må være gøy å spille inn musikken. Det er derfor en kvalifisert gjetning at mye av de nevnte forutsetningene har vært til stede siden ”Terminal Twilight” er blitt en så leken, eventyrlysten og bra skive. Det hele klokker inn på nesten en hel time, men det er faktisk ikke et minutt for langt og det er jo et sunnhetstegn at vi synes det. Det er vel delte meninger om det er et sunnhetstegn at skiva kanskje er bandets mest retro verk, men viktigere er det jo at det gjøres på White Willow sine premisser og med mye særpreg. Når vi så også får åtte kvalitetslåter som er varierte og skiva som helhet innehar alt vi kan drømme om, da er det bare å finne frem hele kolleksjonen av smilefjes!

• http://www.whitewillow.info

• http://www.myspace.com/whitewillowband

1. Hawks Circle the Mountain (7:09)
2.Snowswept (4:12)
3. Kansas Regrets (4:39)
4. Red Leaves (8:39)
5. Floor 67 (9:53)
6. Natasha of the Burning Woods (6:28)
7. Searise (13:10)
8. A Rumour of twilight (2:33)


 

• Jacob Holm-Lupo - Gitarer

• Lars Fredrik Froislie - Keyboards

• Sylvia Skjellestad - Vokal

• Mattias Olsson - Trommer

• Ketil Vestrum Einarsen – Fløyter og blåsere

• Ellen Andrea Wang – Bass

Gjesteartister,

• Tim Bowness - Vokal

• David Lundberg fra Gösta Berlings Saga's

• The Nerve Institute's Michael S. Judge fra The Nerve Institute's

Pain Of Salvation – Road Salt Two

Her er svenskenes oppfølger til den rett så vel mottatte “ Road Salt One” som kom i 2010, og med et nytt verk så kvikt borger det for et hardarbeidende band. I tillegg til å arbeide hardt er det musikalsk kompetanse så å si i bøtter og spann hos denne kvartetten. Når de så også skriver bra låter stort sett hele tiden, og lager snertne arrangementer ja da er veien til meget bra musikk rimelig kort. Bandet fremstår anno 2011 også som mer enn sultent nok på å lage musikk, og samspillet er imponerende bra. Mange store ord, men så treffer da også dette verket oss så å si midtskips med all dets finesser, lekre musikk, variasjon og dynamikk. Noe av bandets styrke er at de er så uforutsigbar og at lytteren aldri vet hva neste skive, eller for den slags skyld låt, vil bringe. Nå skal det jo sies at enkelte musikkfan ikke vil ha det slik, men heller vil ha tilnærmet akkurat det samme fra favorittbandet på nytt og nytt. Vi som er mer stabukker ønsker jo at band utvikler seg og ikke reproduserer seg selv, da blir jo etter hvert selv den i utgangspunktet aller beste musikken forringet og mye mindre spenstig. ”Road Salt Two” er ingen banebrytende skive, men den er uhyre velspilt, med kvalitet i alle ledd og låtene står godt til hverandre og til våre ører! ”Road Salt Two” er ei skive godt dyppet i kreativitet og det er ei frodig, underholdene og interessant skive.  Skiva er også noe mørkere i teinten en ”Road Salt Two”, rik på varierte og fine stemninger og med en åpenbare nikk til 70 tallets musikk men samtidig åpen for impulser fra mer moderne musikk. Det lyriske er også viktig for kvartetten med Daniel Gildenlöw i spissen, og tar for seg dagens informasjonssamfunn på en imponerende reflekterende og ikke minst kryptisk måte. Kryptisk er ikke arrangementene som alltid støtter opp under låtenes melodi og rytmikk uten noen gang å falle for fristelsen til å lesse på for mye. Resultatet er her en musikk som ofte er kledelig inspirert, kreativ og som låter meget bra som i bluesinfluerte ”Softly She Cries”. En smått gåtefull låt som har en hard psykedelisk plattform men som også er stappfull av lekre og merksnodige gitarlinjer og andre subtile detaljer. Hvorvidt den gamle fansen som en gang lyttet til Pain Of Salvation for deres metallinfluenser er fornøyd er vel heller tvilsomt. Faktum er at den som finner et metallriff på ”Road Salt Two” er rimelig dyktig for å si det slik! Dyktig komponert og arrangert er definitivt den lange og supre låten ”The Physics Of Grindlock” som nok også er skivas mest progressive låt. Her er det virkelig mye å oppleve og å nyte og svennestykket med og både ha fremdrift og driv kombinert med mer subtile detaljer i samme låt er meget vellykket. Skiva oppleves som frisk og freidig og selvsagt er det mye pga dyktige og vel samhandlende musikere som åpenbart trives med å boltre seg med låtene til Daniel Gildenlöw. For det er udiskutabelt at selv låtskrivningen og dens vellykkede resultat er mye av årsaken til at ”Road Salt Two” låter så bra. Gildenlöw tar en bluesrock med mange psykedeliske elementer og tilsetter en saftig dose med særpreg og egenart, og vips så er det musikk som skiller seg ut i mengden. Så enkelt, men selvsagt uhyre vanskelig da det er få forunt å gjøre det samme fordi det krever blant annet mot, stor musikalsk kompetanse og selvtillit for å gjøre det samme. Resultatet er at dette verket er et særdeles spennende, lyttbart og fascinerende verk som er noe av det beste vi har hørt i 2011, og et verk som har mange fantastiske vokalharmonier.

• www.painofsalvation.com  

• www.myspace.com/painofsalvation
  www.facebook.com/painofsalvation

• www.twitter.com/road_salt
  
   

• 1. Road Salt Theme

•  2. Softly She Cries

•  3. Conditioned

•  4. Healing Now

•  5. To The Shoreline

•  6. Eleven

•  7. 1979

•  8. The Deeper Cut

•  9. Mortar Grind

•  10. Through The Distance

•  11. The Physics Of Gridlock

•  12. End Credits

• Daniel Gildenlöw – Vokal og gitarer

• Johan Hallgren – Gitarer og vokal

• Leo Margarit – Trommer og vokal

• Fredrik Hermansson – Keyboards og vokal

D`accord – Helike

 Er ”Helike” et mesterverk eller det mer å betrakte som broderende dilldall som er pretensiøst og uten fokus? Om ikke akkurat et mesterverk så er definitivt mye bra musikk på ”Helike”! Vi sliter med å forstå mange musikkelskere sin redsel for mer kompleks musikk , og for å tåkelegge og bortforklare denne redselen så tyr kritikerne tidvis til diverse hersketeknikker. Disse hersketeknikkene eller avledningsmanøvrene går på å rakke ned på at det er så ”flinkt”, så unødvendig avansert, ikke nok rett i trynet musikk, oppsvulmet, uten flyt osv. En klar analogi er de som sier ”at på stranda da må jeg lese noe lett”! Hvorfor det egentlig, hvorfor ikke atomfysikk om en har lyst og humør til det? Det blir også som å si til verdens beste forballspiller Lionel Messi, ”kutt ut det der når han tryller med fotballen og gjør det enkelt for det er noe folk kan forstå”! Det er jo det ekstraordinære, spektakulære og imponerende som kan virke så inspirerende, reflekterende og utviklende å høre på om det forrettes med omhu. Og nettopp omhu, mening og vel utførte stemninger har maestro Daniel Måge og kompani tidvis fått til på ”Helike” selv om det også er partier som ikke akkurat tar oss med storm. Verket er så definitivt retro i sin utforming, og som gjør at fra første tone så tar tidsmaskinen oss 38- 40 år tilbake i tid. Den evige diskusjonen om retromusikk lar vi andre fora ta seg av, men fastslår at D'Accor fra Stord er ute med oppfølgeren til den selvtitulerte debuten fra 2009. ”Helike” er følgelig den såkalt vanskelig andre skiva og det er snakk om et konseptalbum her. Konseptet dveler ved den sangomsuste byen Atlantis sin dramatiske historie, og det er ifølge presseskrive snakk om den ekte byen. Ekte er også ambisjonene og de er rimelig store med bare to lange låter som hver er på over voksne tjue minutter. Som på forrige skive er det Daniel Måge som har skrevet musikken, og han har ikke gjort det direkte lett for lytterne og ikke for seg selv heller for den saks skyld! Årsaken er at ”Helike” krever mye av lytteren og må ha kostet blod svette og tårer for å få ferdigstilt?! Skiva er ikke på noen måte er så umiddelbar og lett og like som debuten, og mangler noe av forgjengeren sin sjarm men er mye dypere og tidkrevende. Det er slett ikke utenkelig at mange vil slite med å finne tråden i musikken og etter en stund vende tommelen ned i en frustrasjon over det som kanskje oppfattes som manglende flyt i musikken. Vi var også i nærheten av dette, men heldigvis kom vi på bedre tanker da det så avdekket seg at dette var musikk med essens, som også var tidvis spennende men også temmelig kompleks og litt ufokusert noen plasser. Spennende er også historien om Helike som i år 373 før Kristus ble rammet av jordskjelv og sank i havet, og datidens fremste intellektuelle og herunder ble Platon da inspirert til myten om Atlantis. Noe myten er det som nevnt slett ikke at D`accord driver med retroprog, og forsøker å gjenskae essensen av hva som gjorde musikken fra den gang så fascinerende. Fascinerende er det også at denne gang har Måge og co et grublende fokus, og blant annet åpenbart hentet inspirasjon fra andre kilder enn på debuten. Nå er det mye av Van Der Graaf Generators sine artefakter og da spesielt melankolien, men også Yes og da spesielt deres symfoniske side samt hang mot lange låter, er leverandør av inspirasjon. Musikken forrettes likevel med en egen D`accord vri som gir ”Helike” nok av særpreg og egenart slik at verket står støtt på egne ben med et ganske sneisent og til og med litt naivt men definitivt egenartet uttrykk. Det er mange virkelig fine partier på skiva og noen partier som ikke trigger all verden her og der. Musikerne behersker absolutt sine respektive instrumenter til fulle og samhandlinga er bra den også, og Daniel Måge har i våre ører en fabelaktig stemme som her til de grader understøtter konseptet og musikken. Skiva er dramatisk selvsagt og med mye dynamik som nødvendiggjør hyppige temposkifter og varierende fyr på kjelen og varierende energiutfoldelse. De smått subtile øyeblikk av intimitet og raushet gjør susen, og størst ”sus i serken” for å holde oss til susterminologien, er det i begynnelsen av ” Helike Part 2”. Noen litt rotete og litt utværende arrangementer oppveies av entusiasme, inderlighet og mye flott instrumentering. Skiva er så absolutt velegnet til å glede de som aldri får nok av prog med dype røtter i de gylne 70 åra, men haddes stått seg på å være litt mer leken. Litt mindre alvor og mer løssluppenhet hadde vært bra, men bevares dette er ei skive med retroprog som er mer enn godkjent og intens og med mye bra på agendaen. Slipper bandet seg mer løs på neste gang så vil Måge og co. fly enda høyere neste gang (det er lov med billige poenger av og til i det minste:))!

• http://www.myspace.com/daccordband

• http://daccord-music.com/fr_home.cfm

• 1.      Helike Part 1

• 2.      Helike Part 2

• Daniel Måge – Vokal, fløyte og diverse instrumenter

• Årstein ”Yearstone” Tislevoll – Keyboards

• Martin Sjøen – Bass

• Bjarte Rossehaug – Trommer

• Stig Are S(o)lund - Gitarer

Vargton Project – ProgXpriMetal

Debut fra et nytt svensk ensemble som et frontet av meget dyktige og kjente musikere. Musikken er rimelig variert og spenner fra ekstremmetall til hardrock og mye i mellom disse sjangerne. Det hele er ofte tilsatt en dose Zappaestetikk for å gjøre det mer livlig og unikt og således ta et skritt til siden og markere seg positivt i mengden. Kimen til Vargton Project ble sådd så tidlig som i 2006 da Mats Hedberg kjent fra BFN kontaktet trommefenomenet Morgan Ågren. Hedberg var særdeles imponert av Ågren sin usedvanlig dyktige og distinkte tromming på et album av Fredrik Thordendahl (Meshuggah). Kjemien stemte meget bra mellom disse musikerne, og diverse innpillingssesjoner fulgte i de påfølgende årene. Skiva er således tidsmessing langreist, men hva gjør vel det om selv verket har vært verdt å vente på? Morgan Ågren som forøvrig er kjent fra Frank Zappa/Mats Morgan Band synes ikke det var noen god ide at skiva var totalt instrumental. Derfor ble en av de beste vokalistene fra metallscenen hyret inn, og valget falt da på Björn Jansson fra blant annet Tears Of Anger og Ride The Sky. Når vi så hører Jansson sine bidrag er vi overbevist om at Ågren gjorde et smart valg som passer ypperlig på ”ProgXpriMetal”. Et annet smart trekk for den soniske fylde var å hente inn diverse strålende gjesteartister som for eksempel Lars Eric Mattson. Gitarduellen mellom Hedberg og Mattson på ”Birka Trilogy III - Defender & Believers” vil sannsynligvis få mange gitarelskere til å bli blanke i øynene. Musikalsk er ”ProgXpriMetal” med en betydelig helning mot et sound hvor gitar og trommer dominerer, og således en muligens fjern slektning av dagens King Crimson og Mahavishnu Orchestra. Akkurat det er jo bare rett og rimelig når herrene Ågren og Hedberg som styrer skuta har henholdsvis gitarer og trommer som sine hovedinstrumenter. Som de dyktige musikerne og oppegående menneskene disse to herrene er så skaper de også luft og mulighet til å roe ned tidvis og lar de øvrige musikerne være en integrert del av soundet. Noen mer atmosfæriske sekvenser og subtile stunts sørger for variasjon og at lytteren tilbys som nevnt muligheten til å reflektere og få tid til å ro det hele noe ned. Kort sagt progressivt tankegods på en brusende seng av særdeles dyktig instrumental behandling og med gode gjennomtenkte, velfungerende og kreative og smått originale ideer. Om ikke superoriginalt så smakfullt er det når Hedberg tilfører østlige vibber med bruk av for eksempel sitar og til og med enkelte funky basslinjer. Riffene groover som oftest meget bra, og verket har også gitarsoloer av det rå slaget selvsagt, bluesekskursjoner, jazzflørt og noen sniff på latinrytmer. Kort sagt et heftig variert verk med mye spennende innhold herunder mange lekre og sjelfulle instrumentale partier. Skiva har egentlig det meste vi kan håpe på og vi er meget vel tilfreds etter utallige lyttinger.

• http://www.myspace.com/vargtonprojekt

• http://www.matshedberg.net/in_construction/index.html

1. Jaipur
2. Ujevkoszonto
3. Uggarderojr
4. Rjoredraggu
5. Birka Trilogy I - The Gathering
6. Birka Trilogy II - Rendition
7. Birka Trilogy III - Defender & Believers
8. Norrsken
9. Lvorna
10. Capriccio
11. U Playin On My Drum
12. Outrott
13. Allegro Vivace
14. Digerrojr
15. Vargton
16. Naudljaus
17. Tokeri 1
18. Tokeri 2

• Mats Hedberg – Gitarer, sitar og ebow

• Morgan Ågren - Trommer

• Björn Jansson – Vokal

Gjestemusikere,

• Hans Lundin – Keyboards

• Giovanni Imperato – Perkusjon og “animal voice”

• Alessandro Gwis – Keyboards og laptop samplere

• Lars Eric Mattsson - Gitarsolo på spor 1,3,5 og 7

• Marco Caudai – Bass

• Lorenzo Feliciati – Bass

• Favrizio Sciannameo - Bass

Thalamus – Subterfuge

”Subterfuge” er ei skive av og med svenske musikere med 70 talls retrorock som er tidvis bluesinfisert og som nesten hele tiden groover saftig. Skiva er oppfølgeren til debuten ”Beneath A Dying Sun” som fikk kritikerne til å våkne og komme seg ut av hiene og grave frem de bortgjemte godordene! Borlängebandet startet opp i februar 2006 initiert av gitarist og vokalist Kjell Bergendahl som ønsket å gjenskape syttitallets riffrock stenket med blues og hardrock. For å oppnå dette målet ble det rekruttert musikere fra for oss ukjente band men med morsomme navn som Kjell-Ronnys Pop Orchestra, Lavskäggä og Cryonic Temple. Året var 2006 og fem musikere med preferanser for 70 tallets hardrock kom sammen for å spille og føre det beste fra nevnte tidsepoke videre på egne premisser. Resultatet ble etter hvert en groovende og ”brutalriffet” hardrock.  Siden debutskiva har to av de opprinnelige medlemmene sluttet, og gitaristen Mats Gesar og keyboardspilleren Joakhim Åslund er de nyrekrutterte. På ”Subterfuge” kaster tidsmaskinen oss kjapt tilbake til 1970 tallet og rett inn i en bluesinfisert låt. For å understreke hva det handler om så har denne dvelende låten fått den opplysende tittelen ”Blues Mary”. Smart trekk slik at også de mest tungnemme av oss skjønne hva det dreier seg om akkurat på den låten! Joakhim Åslund sine keyboards lar seg så absolutt høre i taktfast trav med de øvrige instrumentene på “Bring Down Mary”. Låten er en intens, hypnotiserende og rifftung og en rifftilbakevendende låt som også tilføres det lille ekstra med en snartur i den psykedeliske jazzskogen. Enda mer hypnotiserende er faktisk den sakteflytende stonerlåten ”When Goblins Cheer” som har virkelig mye fin gitarspiling og et knallbra refreng. Noe mer fart i sakene er det på ”Still Dancing On My Grave” som midtveis for en stund konverter til noe seig stonertematikk. Litt Deep Purple vibber forekommer og da spesielt fra keyboard og gitar og aller mest i den underliggende fascinerende stemningen.”Through The Fields” snuser på rett så funky musikalske landskaper, og det er åpenbart en plass Thalamus trives for det skjer flere plasser på ”Subterfuge”. Skiva byr ellers på musikk som i ånd og utførsel har mye 70 talls rock i seg, men som nyter godt av moderne studioer sine mange muligheter. Det låter bra og det spilles med skikkelighet og med ekte innlevelse og de som for eksempel bekjenner seg til Blue Cheer, Black Sabbath, Deep Purple, Uriah Heep og Cream vil nok i høy grad like musikken til Thalamus. En musikk hvor også de som elsker Hammondorgelet får sitt i en kontekst av bra arrangementer, velklingende refreng, inspirerte musiker og bra låter.

http://www.myspace.com/thalamusband

•  
  1. Intro

•  2. Bring Down Mary

•  3. When Goblins Cheer

•  4. Blind

•  5. Still Dancing on My Grave

•  6. I Hope You Understand

•  7. Here Today, Gone Tomorrow

•  8. Shot to Hell

•  9. She Sells Desolation

•  10. Love is Shining on the Dead Man

•  11. Through the Fields

• Kjell Bergendahl - Gitarer og vokal

• Joakhim Åslund – Keyboard

• Mats Gesar – Gitarer

• Sebastian Olsson – Trommer

• Peter Johansson - Bas

Fuzz Manta – Opus  II

Hippiehardrockerne som er Københavnbaserte er omsider ut med sitt andre verk som består av åtte nye låter som fortsetter der debut slapp, men som også tar et skritt videre. Bedre låter er hva som ligger til grunn for videreutviklingen fra dette ensemblet som nå er redusert til en kvartett. Skiva gestalter en heftig utforskning av randsonen mellom blues i jammodus, psykedelisk rock og hardrock a la syttitallet. Det er en rimelig potent og kraftfull musikk med musikere som virker å være både svært inspirerte i kraft av et herlig samspill og en kjærlighet til musikken de spiller. ”Opus II” har også en mye bedre produksjon enn debuten, og det er førtifem minutter med velprodusert musikk innen hva man kan kalle ”kick ass music”. I tillegg til rumpesparking injiserer Fuzz Manta noen doser jazz slik at verket skiller seg noe ut i mengden. Som tidligere er det en fremtredende kvinnevokal som frisker opp hva bandet selv titulerer som hard hippie hardrock. Influensene er mange som for eksempel Led Zeppelin, Black Sabbath, Beatles, Jefferson Airplane, Free, Mountain, Deep Purple, Whitesnake og Kyuss osv. Hvor bandet har fått inspirasjon til en elleve minutters låt er dog ukjent men faktum er likevel at ”Let Me Walk” er en flott og ekte hardrocklåt. Her tar bandet seg god tid og utforsker bluesrockens muligheter og kommer også opp med en strøken trommesolo. Som en kontrast til denne låten byr skiva på ”Quiet Monday” som er Fuzz Manta i et neddempet nesten balladeaktig modus. Både låten, vokalisten Lene Kjær Hvillumand og de akustiske gitarene fungerer rett så bra og avgir en godfølelse. På skiva sin neste lengst låt ” Lithia`s Box” er bandet tilbake i mer kjente musikalske landskap og det bluesrocker heftig bra og gitarene brummer slik de skal og riffene er kledelig harde. Omtalte Lene Kjær Hvillumand gjør også som hun skal og gjerne mer til, og leverer skiva gjennom mye vokalt snadder. En beskrivelse vi fant som vi synes er temmelig dekkende er denne, If Kyuss had been fronted by Janis Joplin on bad acid they might sound something like Fuzz Manta”! Orgellyden på ”Man With No Face” sørger Jesper Bo Hansen for og det er en låt med sveip opptil Deep Purple men med en Fuzz Manta vri blir det en fin retrolytteopplevelse. Retro er et stikkord når det gjelder Fuzz Manta, og vi skal ikke polemisere om det emnet bare fastslå at Fuzz Manta leverer varene. Og varene er velspilt, gjennomtenkt, inspirert og hippiemarinert blueshardrock som det svinger av.

• www.youtube.com/fuzzmanta

• www.facebook.com/fuzzmanta

• www.myspace.com/fuzzmanta

• 1.      Motumann 4,27

• 2.      Man With No Face 4,51

• 3.      Quiet Monday 4,45

• 4.      Lithia`s Box 8,37

• 5.      Turn Around 3,44

• 6.      White And More 3,57

• 7.      Corrosion 3,35

• 8.      Let Me Walk 11,23

66Crusher – Blackest Day

Bandet fra byen mellom de syv fjell har allerede gjort unna sin debut ”Truth Unmasked” i 2007, og oppfølgeren med den ikke direkte lystelig tittelen ”Blackest Day” er nå ute. Nå passer da tittelen også imponerende godt til denne alt annet enn lyse musikk hvor tristessen ligger som et massivt teppe over det hele. Den som investerer litt tid og virkelig lytter til dette bandet vil etter hvert oppdage at under nevnte teppe er det gode låter som lever sitt eget liv. Et liv hvor de fete riffene florer men altså aldri uten å glemme at den gode melodi er enda viktigere. Musikalsk går vi i retning både thrash og klassisk metall, og vi er også rimelig fornøyd med at det er rikelig med progreatert ekskursjoner og at trashelementene mer krydrer musikk enn forsurer musikken. En musikk som har melodilinjer og overganger som utvilsomt er noe forankret i et nærmest svensk sound som for eksempel Katatonia, Opeth og til dels Pain Of Salvation er eksponenter for. Nå mangler jo keyboardene hos 66 Crusher, og da hviler mye ekstra tungt på gitarene. Det krever musikalsk smartness og det har da også disse bergenserne en del av i form av arrangementer som sitter bra. I tillegg er det mye bra samspill og vakre melodier, men stemningene kunne gjerne ha vært mer flerfaset. Blackest Day” er ei kraftpakke av ei skive og trekker veksler på det som ofte er rockens store force, nemmelig energi og vitalitet. Samtidig er det mange vakre melankolske akustiske øyeblikk og i det hele tatt en meget vel gjennomført skive. Noe av årsaken til dette kan nok også tilskrives bidragsytere på produksjonssiden som Bjørnar E Nilsen kjent fra Vulture Industries, Taake og Helheim og ikke minst Herbrand Larsen fra blant annet Audrey Horne og Enslaved blant annet. Snakk om å samle mye av Bergens musikalske kompetanse og lage musikk med sting og essens i og med et tidvis virkelig rykende het samhandling. Det er ofte noe frisk og også smått elegant over ”Blackest Day” selv om det ikke akkurat er banebrytende saker vi serveres. Årsaken er at det er en ekthet og en passende utporsjonering av de rette triksene slik at det lyder autentisk og fett. Musikalsk så puster og lever dette verket i beste velgående og trenger absolutt ikke noen nødhjelp. Ei flott skive med den episke ”Borderline”, den røffe ”Concept Of Elimination” som de fremste og beste ambassadørene. Det er mye å ta fatt i på denne skiva for å komme under huden på musikken, men får en tak i alt av de små lekre detaljene er det ei skive som vokser med tiden.

• www.66crusher.com
  http://www.myspace.com/66crusher

• http://www.reverbnation.com/66crusher

• http://www.facebook.com/66crusher

• http://www.66crusher.com

1. Blackest Day
2. Warmonger
3. Unsaid
4. Concept Of Elimination
5. Recreated Reality
6. Borderline
7. Shipwrecked
8. Diminished Mind
9. Us Beneath The Sea

• Jarle Olsvall – Vokal og gitarer

• Martin Lgreid – Gitarer

• Øystein Kummen – Bass

• Hakon Obdsaiji Bergstad - Trommer

Leprous – Bilateral

Med herlig coverkunst av den amerikanske tegneren Jeff Jordan og den spanske designeren Ritxi Ostariz presenters vi for den nye skiva til det norske avant-garde progmetallbandet Leprous. Den godeste Ritxi Ostariz er forøvrig mest kjent for sitt samarbeid med ikke helt ukjente Mars Volta og er en rimelig anerkjent kunstner. Han stod også for coverkunsten på forrige skiva til Laprous ”Tall Poppy Syndrome”. Miksing og mastering av skiva er også i trygge hender idet svært dyktige Jens Bogren ved Fascination Street har stått for den biten. Bogren er kjent fra sitt samarbeide med størrelse som Opeth, Pain Of Salvation, Devin Townsend, Symphony X, etc. Med selve innpakning såpass suverent ivaretatt er tiden kommet for å myse på det som tross alt er aller viktigst, musikken. Den ”mysinga” avdekker mye egenart og progressivt tankegods og stor variasjon og en ganske så avansert musikk som det tar tid å ta til seg. Altså snakker vi om ei skive som med tiden vokser seg stor og sterk og for hver runde i spilleren avdekkes det som oftest noe nytt og spennende om en tar seg tid til å lytte. Det er alltid et godt tegn og nå er virkelig Leprous i ferd med å meisle ut sitt særegne sound hvor det brutale vektes med vakre harmonier og en instrumentell dyktighet som er nesten frapperende bra. Om ikke frapperende bra så er det mye spennende tonalitet på ”Bilateral” og mye utfordrende og bra musikk å forholde seg til. Bandet har også skjønt det vi stadig vekk har mast om at musikken som oftest er best når den er smykket med kontraster. Ebbe og flo er så å si alltid et sunt prinsipp og når det utføres så bra som på ”Bilateral” blir det ekstra tiltalende. Tiltalende er også samspillet mellom musikerne og ikke minst så er gitarer og keyboards veldig online og samstemte. Hovedvokalen tar Einar Solberg seg av med ekthet, dyktighet entusiasme og masse følelse og leder verket trygt i havn med en stemme med både fylde, pondus og store skikkelighet i de mer neddempede partier. Musikerne er rimelig unge men fremstår som forbausende modne og selv om det er et fokus på teknisk briljante så tar det etter vår mening aldri overhånd. Akkurat det er det sikkert enkelte som ikke slutter seg til, men så er det jo noen som får den store skjelven når den tre akkorders musikkbanken sprenges! Nå er jo da også Leprous et band som for enkelte er vonde å forholde seg til med alle den komplekse rytmikken, taktskifter og fingernemhet. Både nem og nam finner vi på låten ”Forced Entry” som lekkert, atmosfærisk og langsomt bygger seg opp mot klimaks.  ”MB. Indifferntia” er en av de mer roligere og lette låten mens ”Thorn” har betydelig mer stål i ben og armer, men også en fin injeksjon av trompet! Injeksjonen av smått mystisk kirkeorgel hever den fra før fine låten ”Restless” og det tohodede gitarfenomenet Suhrke og Landsverk regelrett elsker å boltre seg i de store bølgene orgelet genererer! Vi boltrer oss i musikken til Leprous og liker at vokalist Einar Solberg utbasunerer at, å forholde seg til en sjanger sine konvensjoner svekker det kreative og skapende! For er det noe som Leprous behersker så er det å la skaperprosessen være et resultat av alt de som komponerer liker. Det å ha det gøy når det komponeres er heller ikke dumt, og noe som vi mistenker Solberg og co. for å ha. Vi vet også at Einar Solberg liker rimelig variert musikk fra Miles Davies til Meshuggah og mye mellom disse to. Slikt gir ofte næring til musikk som er mer eller mindre spekket med egenart og som i Leprous tilfelle gir næring til skapelsen av spennende og god musikk. ”Bilateral” er bare ei fantastisk skive som går langt utover den så ofte noe snevre progmetallsjangeren, og som burde gå hjem hos alle med sans for god musikk uavhengig av sjangerpreferanser!

• http://www.myspace.com/leprousband

• www.leprous.net

• www.leprous.net/mobile (mobile website)
  www.facebook.com/leprousband

1.      Bilateral (4:00)
2. Forced Entry (10:20)
3. Restless (3:30)
4. Thorn (5:47)
5. Mb. Indifferentia (6:33)
6. Waste Of Air (5:32)
7. Mediocrity Wins (6:07)
8. Cryptogenic Desires (2:45)
9. Acquired Taste (5:13)
10. Painful Detour (8:18)

• Einar Solberg – Vokal og synther

•  Tor Oddmund Suhrke – Gitarer og vokal

•  Øystein Landsverk – Gitarer og bakgrunnsvokal

•  Rein Blomquist – Bass

•  Tobias Ørnes Andersen – Trommer

Slidin` Slim - One Man Riot

Anders Landelius som er Slidin` Slim relanserer på mange måter slidegitaren på “One Man Riot”, som er mat for de som liker blues dyppet i Mississippi Delta sine dogmer. Landelius, ehhhh unnskyld Slidin` Slim sørger for en mer moderne tilnærming med massiv bruk av loops og andre soniske triks. Denne skiva kom for øvrig ut i 2007, men først nå har Transubstans Records tatt fatt i verket og relansert det slik at flere kan nyte godt av musikken. For å gjøre det hele enda mer interessant er det to splitter nye låter på denne utgaven av skiva. Slidin` Slim vokste opp med Fats Domino, Chuck Berry og Jerry Lee, og har følgelig så å si med aftensmaten blitt foret på blues. I tillegg så oppdaget han Ramones, Dead Kennedys og den svenske punkscenen. Allerede i tolvårsalderen startet Slidin` Slim sitt første band, og det forteller sitt om en mann som lever og ånder for musikk. Deltabluesen sine anførere i form av Son House, Charlie Patton og Robert Johnson ble omfavnet av Slim på tidlig nittitall og siden har det vært blues som har stått i fokus. I fokus på ”One Man Riot” er selvsagt Slim men han har med seg mange av Sveriges beste bluesmusikere. I fellesskap serverer de sjelfull akustisk blues med en viss punkattityde anført av gitarspilling av høy klasse. Høy klasse er det også over soundet på denne skiva som i våre ører er smått unikt og egenartet. Skiva er så vidt vi kan skjønne den tredje til Slim og han synger med innlevelse og er rimelig selvutleverende av indre følelser. Det er ofte temmelig rå toner i god deltatradisjon, og anført av Slim sin dype stemme og selvsagt slideteknikk. En teknikk som ikke er så avansert nødvendigvis men utført med en slik selvfølge og autoritet at det imponerer i så måte. Musikere John Hammond og R.L. Burnside er fine referansepunkter, men Slim bruker mer moderne muligheter. Disse ”nymotens” sakene brukes alltid med omhu og for å farge musikken og ikke for å skjule svakheter. Så mye svakheter er det ikke på den skiva, og allerede på åpneren skjønner vi hva som er i vente. ”Brand New Faces” er som å trø rett inn i dypeste Deltabluesen med Slim sin gitar og stemme som bærende elementer. På ”In The Darkness” og “One Man Riot” er de to låtene med størst spennvidde og mest underliggende spenning. De som liker for eksempel Tom Waits, Chris Whitley og til og med Nine Inch Nails vil nok synes ”One Man Riot” er ytterst spennende saker. Vi andre som ikke er så distinkte blueselskere synes det er mye bra blues her som på en fin og god måte er tilpasset med moderne elementer som er flott integrert i deltablues og skaper et spenstig og flott inntrykk.

http://www.slidinslim.com/

• 1.      Brand New Face

• 2.      Devils In Disguise

• 3.      God Knows I Tried

• 4.      They Call Me Mr. Misfit

• 5.      Rescue Me

• 6.      It Ain`t Right

• 7.      Lead To My Grave

• 8.      You Called Me Up

• 9.      Please Tell Me

• 10.  You`ve Been A Waste Of Time

• 11.  Sonebody Wish That I Was Dead

• 12.  Screwed

Random Eyes – Light Up

Tredje skiva fra finske Random Eyes dette her, og de debuterte med ”Eyes Ablaze” i 2003, og fulgte opp med ”Invisible” i 2008. Nå er Jyväskyläbandet tilbake med ny skive som preges av at det er to splitter nye gitarister som er med å utforme soundet. Som tidligere er det derimot at den supre trommeslageren Rolf Pilve er med, og ikke minst at vokalisten Chritan Palin styrer det hele. Palin er forøvrig halvt fra Uruguay og halvt fra Finnland og bringer med seg innpulser fra Sør Amerika. Disse føyer seg pent til Random Eyes melodisk metall som gestalter moderne metallisk lydlandskaper og en musikk som både skjeler til åttitallets metall samtidig som det også har mye moderne metall i miksen. Vokalisten Christian Palin har en fortid hos det franske powermetallbandet Adagio og har en stemme som passer meget bra til Random Eyes sin musikk. Nightwishprodusenten Tero Kinnunen sørger for en livlig og god produksjon som hever produktet. Et produkt som for eksempel er kledelig variert fra godlynt og oppstemt powermetall på den ene siden til mer gotiske inspirert musikk på den andre siden. Hele tiden har musikken et godt øye til det å låte melodisk og det er ofte radiovennlige saker Random Eyes serverer. Det radiovennlige aspekt kommer fra en musikk som er vokal - og hookfokusert, og beveger seg tidvis på og over grensen til det smått kommersielle aspekt. Bandet er ikke overvettes opptatt av å flytte grenser i utpreget grad men mer av at det skal låte så ok som mulig og være en tilgjengelig musikk for folk flest. Det groover ofte skikkelig bra i låter som for eksempel M”egalomaniac” og ”Blind Man”. Musikalsk er det likevel ikke all verden med sjanser som tas og arrangementsmessig er det traust og trygt men definitivt et solid håndverk. Det kan blant annet høres på ”Light Up The Dark” som er en fin vokalharmonistenket låt. Mye hardere er ”Decandence” med sin røffe rytmikk for ikke å snakke om den smått tøffe låten ”Chaos Theory”. En låt hvor Random Eyes kaster noe av det trygge overbord og begir seg ut i et mer eventyrlystent landskap. På ”Hold Me” er bandet tilbake i et balladeaktig modus hvor klisjeene står tett i all sin catchy prakt. Låten vil nok tilfredsstille de som ikke krever musikk som utfordrer de som lyttere i nevneverdig grad, og som liker det melodiøst og greit. I sum er dette ei skive som vi litt under tvil kan gi godkjent på, men neste gang bør finnen ta flere sjanser og vise mer mot!

 http://randomeyes.net/
http://www.facebook.com/RandomEyesBand
http://www.myspace.com/randomeyes
http://www.twitter.com/RandomEyesBand



01. Light Up The Dark
02. Decadence
03. Hold Me
04. Tell Me
05. Blind Man
06. Megalomaniac
07. Stand Your Ground
08. Eclipse
09. Chaos Theory
10. Vendetta


Christian Palin - Vokal
Sami Rönkkö - Gitarer
Karim Elbanna - Gitarer
Voitto Rintala – Bass og vokal
Rolf Pilve - Trommer

Skraeckoedlan - Äppelträdet

Å si at denne Norrköpingkvartetten liker rocken deres med kaskader av fuzz er å påpeke er faktum og ikke å overdrive. For at det ikke bare skal være forvrengte gitarer som dominerer er musikken gjennominfisert med melodiske fraseringer og det groover heftig på et fundament av stonerrock. Av en eller annen årsak så popper det frem med gode stonerband i Sveariket for tiden og Skraeckoedlan er enda et talentfullt ensemble i så måte. Deres inspirasjonskilder er nyere konstellasjoner som High On Fire, Mastodon og Sword, mens noe eldre band som inspirerer svenskene er Kuyss, Black Sabbath og Captain Beyond. Musikalsk legger kvartetten ”Äppelträdet” i nabolaget til sine landsmenn i ikke ukjente Truckfighters, men injiserer sine små egenarter som at det vokale varierer fra stonerrock til dødsmetall! Oskar Cedermalm som spiller bass i Truckfighters har produsert skiva, og er muligens derfor det er visse likheter, men Skraeckoedlan er hardere. Bandet synger både på engelske og svensk og det funker ok for oss og selv om sikkert noen kan finne på å irritere seg på nettopp det og finne det kunstig. Kunstig er på ingen måte den harde og hundreprosent stonerocklåten ” Världarnas Fall” som starter det hele med frenetiske gitarer, mens også ”Rokh” som avslutter skiva er av samme støpning. Innimellom får vi fra bandet med det dinosaurrelaterte navnet er variert meny av musikk som til sammen gir et bra inntrykk av kvatretten sin musikalske kompetanse. ”Chronos” er faktisk og forbausende nok rimelig vakker musikk, mens ”Soluppgång” har en vokalduell mellom renvokal og growlevokal. De gode og fete stonerriffene står formelig i kø på ”Äppelträdet”, og på ”Haven” beveger Skraeckoedlan seg til og med inn i progressivt territorium.  På ”Universe” blandes stonerrock i neddempet modus med arenarock på en finurlig måte. Skraeckoedlan er ikke redde for å låne fra andre band, men på en eller annen måte så funker det. Det gjør også riffene og den fine produksjonen og variasjonen. I bunn er det alltid stonerrock som gjelder her, men noen tokt innom prog, psykdelisk spacerock og sludge gjør at det aldri blir kjedelig. Som debut er dette lovende, og generelt sett er dette ofte snertent og friskt og freidig musikk godt plantet i stonerrockens forunderlig verden.

http://www.myspace.com/skraeckoedlan

01 Världarnas Fall
02 Soluppgång
03 Chronos
04 Äppelträdet
05 Haven
06 Doedaroedlan
07 Universe
08 Cactus
09 Fågelsång
10 Rokh

 

Henrik Grüttner – Gitarer
Martin Larsson – Trommer
Robert Lamu – Vokal og gitarer
Tim Ångström – Vokal og bass

Karmakanic - In A Perfect World

I en perfekt verden hva gjelder musikk får vi altså nesten en time med høykvalitetsmusikk fra bandet til bassisten Jonas Reingold i og med ”In A Perfect World”. Karmakanic har siden 2002 levert tre skiver i randsonen mellom fusion og symfonisk prog og dette er den fjerde utgivelsen. Kvaliteten er stadig like høy, og det er noe fritt og uhemmet over musikken til Karmakanic og det er masse spilleglede og gnell som dette verket gestalter. På mange måter kan vi betrakte Karmakanic som en ”spin off” av Flower Kings, og mens alt blomsterkongene ikke leverer er like bra lenger er Karmakanic fortsatt vitale og heftige om aldri før. Fusionbiten er nå noe mindre fremme enn på tidligere album, men de subtile og smått avansert instrumentale sekvensene er der fortsatt. I tillegg setter ofte refrengene seg i hjernebarken i all sin melodiøse eleganse, og det vokale er variert og toppet med Göran Edman sin flotte stemme. Det gode gamle ordtaket ”sultne ulver jager best” gjelder for Reingold, og han er definitivt en musiker sulten på å lage musikk med essens, fremdrift som også er velklingende og vakker. Det er stor variasjon i låtene i hva gjelder tekstur fra det nedstrippede til det smått svulstige, og fra avanserte instrumentale seksjoner til mer poppete intelligente linjer. Skiva starter utmerket med den spennende og kvarttimen lange låten ”1969” som byr på nesten alt vi kan drømme om av musikk. Rytmisk vidunderlig og med diverse passasjer velegnet til å få både bakoversveis og hakeslepp av! Lyrikken dveler ved hvordan verden brått forandrer seg og er nå i august 2011 dessverre altfor aktuelt! Det smått bombastiske og de roligere partiene samhandler i en fruktbar symbiose og skaper kreative spenn av dynamikk. Basslinjene må bare oppleves, keyboardene er vekselvis høyt skattet ”hjelperytter” og i brudd i form av lekre solospill om vi for en stakket stund å holde oss til en sykkelterminologi. En terminologi som kanskje blir enda mer meningsfylt om vi relaterer ”In A Perfect World” opp mot Tour De France. Begge deler er utvilsomt spektakulære saker og må bare oppleves! Store ord, men så er da også Karmakanic et gigantisk ensemble anført av maestro Jonas Reingold. En maestro som har sagt at Karmakanic alltid er et resultat av alt han liker i musikk. Han liker litt popmusikk, litt fusion, litt klassisk prog og båser og stilarter er uviktige saker da Reingold kun forsøker å ha det gøy når han komponerer. Snakk om artistisk frihet! Slikt blir det gjerne stor musikk av om den som komponerer og arrangerer er dyktig nok, og det er det selvsagt hevet over enhver tvil om at Jonas Reingold er. Hevet over enhver tvil er det også at ”When Fear Comes To Town” er en lekker og sval ballade i bluesmodus anført av akustisk gitar og båndløs bass. ”Where money talks compassion walks”, beretter Reingold om i den suverene, omskiftelige og rytmisk frodige låten “Turn It Up”. Skiva er også utstyrt med en lyrikk som matcher det fabelaktige musikalske innholdet, og Reingold er blant annet rystet av selvmordsbomberen i Stockholm. In A Perfect World er mye basert på egen opplevelser og inntrykk og er nok den mest personlige av de fire Karmakanic skivene. Hvordan de groteske hendelsene 22. juli 2011 i Oslo og på Utøya vil påvirke Reingold er ikke enkelt å si, men kanskje vil det dempe noe av den positive energien som skiva gestalter? Vi får derfor nyte dette fantastiske verket som har fri av sjangere og en teft for god låtsnekring en skal lete lenge etter. Vi kan også trygt og uten forbehold fastslå at dette er ei skive alle som liker god musikk skal ha, og sånn er det bare med den saken!

www.reingoldmusic.com
www.myspace.com/karmakanicband.com

1. 1969 - 14:40
2. Turn it up - 06:53
3. The world is caving in - 08:58
4. Can’t take it with you - 05:42
5. There’s nothing wrong with the world - 07:22
6. Bite the grit - 04:57
7. When fear came to town - 09:54



Jonas Reingold – Bass og bakgrunnsvokal
Marcus Liliequist - Trommer
Göran Edman - Vokal
Lalle Larsson - Keyboards og bakgrunnsvokal
Nils Erikson – Keyboards og vokal
Krister Jonsson - Gitare

Jeremy Irons And The Ratgang Malibus - Bloom

Som så mange band i disse tider ser også disse musikerne tilbake til syttitallet når inspirasjon skal hentes. Ifølge presseskrivet er det musikk som ligger i nabolaget til Pink Floyd sin psykedeliske periode, altså før ”Dark Side Of The Moon”. I tillegg er det noen hint av Led Zeppelin, Rush, tidlige Black Sabbath og Rolling Stones. Som vanlig så er det store ord og referanser til kjente ensembler fra de som skal markedsføre musikken. Hva er så den nakne sannhet om ”Bloom” av bandet med det ikke helt lettvinte navnet, Jeremy Irons And The Ratgang Malibus? Tja, smått oppfinnsomt og personlig musikk med mange komponenter og elementer og det hele er flerfargede og ofte stemningsfulle saker. Skive er bandets debut, og at disse musikerne har hatt minst et øre til krautrock er åpenbart, men det er på et fundament av bluesbasert hardrock. Patrik Kolar er ikke medlem av bandet men bidrar med mye sneisen keyboards, noe som selvsagt beriker teksturen og gir mulighet for en mer nyansert musikk. For å sitere noe av korpsånden eller mer forstålig, kulturen i dette bandet så sitere vi uten ytterlige kommentar den første tekstlinjen, ”It's not a joke this time. I'm leaving reality for sure”! ”For sure” så er åpningslåten ”Elefanta”en suveren introduksjon til musikken med flott vokalprestasjon fra Karl Apelmo i en stemningsfull låt. Riff i fri dressur finner vi på den syttitallsmarinerte låten ”Skin Deep” som manøvrerer seg uanstrengt gjennom en smått kompleks men også svært velklingende passasjer. Den stemningsfulle, hypnotiserende, avslappende og saktegående ”Golden Hours” kontrasteres fint av smått progressive ”IAOA” som er en flerfaset psykedelisk legert låt som sparker hardt og har rytmisk frodighet og lekkert gitararbeide. ”Bloom” byr på mye fin og velspilt klassisk syttitallsrock som er injisert med mye virkelig heftig psykedelisk gromlyd og mye flotte atmosfæriske partier. Det er mye jamming på skiva og det kan nok falle enkelte tungt for brystet. Mindre vanskelig å forholde seg til er den flotte stemmen til Karl Apelmo som passer som hånd i hanske til musikken. En musikk som ofte er ubesmittet ekte rock, men som tidvis tar noen steg inn i mer progressive landskap. Slike ekskursjoner frisker opp og vitaliserer musikken på ”Bloom”, og sammen med tvillinggitarer og mye sneisen keyboard utgjør det mye av det Jeremy Irons And The Ratgang Malibus står for. Ikke dryppende originalt men velspilt, inspirert, bra låtkolleksjon og aldri fare for at dette skal bli kjedelig til det er det for vitalt og levende. For de ”proggofile” er ”Como Tropic” og IAOA” låtene med mest prog i støpen!

http://www.myspace.com/theratgang

• 1.      Elefanta

• 2.      Skin Deep

• 3.      Tales Of The Future

• 4.      Golden Hours

• 5.      IAOA

• 6.      Bloom

• 7.      Cosmic Tropic

• 8.      Fernando

• Karl Apelmo – Vokal og gitarer

• Mikael Pettersson – Gitarer

• Viktor Kallgren – Bass

• Henrik Persson – Trommer

Gjesteartist,

• Patrik Kolar – Orgel, piano og mellotron

• Holmstedt - Vokal

Wobbler - Rites At Dawn

Hønefossband som startet opp i 1999 og som med “Rites At Dawn” er ute med sin tredje skive. Musikken er som før symfonisk prog med Lars Fredrik Frøislie sine utallige analoge synther som et viktig element. Frøislie spiller for øvrig også i White Willow og er i våre ører en brettist fra øverste skuff. Der, øverste skuff altså, fant nok også bandet sin nye vokalist Andreas Prestmo som virkelig har funnet seg til rette i Wobbler. Prestmo sin varme og uttrykksfulle stemme hever musikken, og sammen med et bedre låtmateriale enn noensinne blir “Rites At Dawn” er flott opplevelse. Kompleks musikk som det likevel er mulig å få mye ut av for folk flest, og en musikk som er godt forankret i det gylne 70 tallet, men umisskjennelig ”Wobblersk”. I det wobblerske legger vi en rimelig subtil rytmisk fokusering og en retroprog som selv om den er trofast mot mye av Yes sin estetikk også på en snerten måte har moderne fragmenter. Skiva sitter godt i våre ører og er virkelig lyttbar og melodisk legert med nok gnell tidvis slik at det ikke blir noen lettvekter. Noen snarturer i lettere pompøs prog med italiensk touch er smakfullt anrettet og så nennsom og nett hva mengden gjelder at det krydrer skiva. Litt lek med popsensibilitet tilfører noen fjærlette sveip som er snedig og viktig for å få variasjonen . Enda viktigere er det at ”Rites Of Dawn” drar mer i retning av et anglosaksisk sound og vender seg noe bort fra det mer nordiske soundet som de to første skivene var stenket med.  Dette verket er betydelig mer sangbasert og med klarere struktur enn de to forrige skivene og det er en forandring som er tosidig. Vi mister noe av det uforutsette som trigger oss men samtidig er musikken lettere tilgjengelig og kan nok nå et større publikum sannsynligvis. Vi har sansen for at alle musikerne denne gangen har bidratt i låtskrivningsprosessen noe som gir nye innfallsvinkler og ikke minst et økt eierskap til musikken som bare kan være av det gode. Skiva har særdeles mye bra i form av solid produksjon, inspirerte musikere som samspiller suverent og meget gode låter.  Musikken er mellotronmarinert og analogt legert i beste 70 talls stil og utvilsomt å betrakte som et progressivt verk men likevel uten å dyrke spesielt mye ny musikalsk mark og i så måte å være progressiv. Vi leverer greit med at skiva ikke er ei bombe av frydfull totalt ny musikk, men ”bare” en usedvanelig bra symfonisk retroprog skive. Lyrikken tar for seg naturen og livet og linker dette sammen med diverse metaforer som bindemiddel. De to lengste låtene ”In Orbit” og ”The River” er hakket bedre enn de andre og er skrevet av bassisten Kristian Hultgren og er to lekne og lekre låter. Vi hygger oss virkelig med Hanne Rekdal sin fagottspilling, og ikke minst glødende basslinjer på ”In Orbit”. Låten har utover det nevnte rikelig med diverse vellykkede musikalske stunts som er både fascinerende, dyptloddende, lettere surrealistisk og virkelig spennende. En virkelig fin kontrast til ”In Orbit” er låten ”This Past Presence” som startet med folklorestenket akustisk gitar og gjestemusiker Ketil Vestrum Einarsen sin flotte fløytespiling. Noen mer aggressive partier, mellotronmagi og en super gitarsolo fra Morten Andreas Eriksen smykker denne pastorale låten. Vi synes også at denne fine låten er den låten på skiva som trekker mest i retning av klassisk italiensk prog og som bryter med den øvrige helningen mot mer klassisk engelsk prog. ”Rites At Down” er i våre ører spekket med kvalitet i alle ledd og er ei skive spekket med klassisk symfonisk rock og bare sterke låter.

• http://www.myspace.com/wobblermusic/

• http://www.youtube.com/watch?v=szuzkXOShUY

• http://www.wobblermusic.com/

Ludic (1:40)
2. La Bealtaine (7:52)
3. In Orbit (12:30)
4. This Past Presence (6:14)
5. A Faerie's Play (5:19)
6. The River (10:04)
7. Lucid Dreams (2:19)

• Morten Andreas Eriksen – Gitarer

• Lars Fredrik Frøislie – Keyboards

• Kristian Hultgren – Bass

• Martin Nordrum Kneppen – Trommer

• Andreas Wettergreen Strømman Prestmo – Vokal

Gjesteartister,

• Hanne Rekdal – Fagott på ”In Orbit”
  
  Ketil Vestrum Einarsen – Fløyte på ”This Past Presence”

Gungfly – Lamentation

Rikard Sjöblom er åpenbart en av disse dedikerte musikerne som aldri får nok av musikk. Til daglig spiller han i Beardfish men han må bare få utløp for sin musikalske kreativitet og i så måte er Gungfly en velegnet plass. Her kan Sjöblom boltre seg og utforske nye musikalske territorier som ikke nødvendigvis passer i moderskipet. Musikken på ”Lamention”er likevel ikke ulik Beardfish men med mer sangorientert og låtene. I tillegg er låtene ofte catchy og enkle hvor det er lagt vekt på sterke melodilinjer som sitter i midt i blinken og som er fengende fra første tone og første hook. Inspirasjon hentes fra utallige kilder som for eksempel Foo Fighters, Them Crooked Vultures, Jethro Tull, Culpeper's Orchard, John Mayer, King Crimson, Opeth og til og med tidlige Elton John. Skiva er likevel mer progga enn debuten fra 2009 og henter også denne gang mye inspirasjon fra syttitallet men er nok mer moderne legert. Som en bonus for de som kjøper skiva er det en medfølgende DVD som inneholder en konsert fra 2009. Sjöblom viser at han kan spille på de fleste ordinære instrumenter innen rock, men har likevel fornuftig nok valgt å hyre inn noen andre musikere til noen av låtene. Lyrikken på skiva omhandler på en eller annen måte uhell i livet som tapt kjærlighet tapt barndom, ubrukte muligheter og når ens kjære har dødd. Tittel ”Lamention” passer derfor meget bra! Skiva er altså meget personlig og vi får blant annet innblikk i en barndom som nok har preget Sjöblom på ”Bringing Down The Walls”. Et innblikk og mer enn det får vi også i at Rikard Sjöblom er en svært talentfull musiker i og med verket ”Lamention”. Et verk som har kommersielt tilgjengelige låter, men også låter som episke ” We Will Never Leave” som er symfonisk til tusen og metallisk i teinten, og med et reinspikka progga intrumentalparti. ”And She Drive Me” er ren og skjær powerpop, mens ”Shape Of Day” er en sneisen jazzspekket ballade. Tittellåten er en intens låt som svært melodisk med fengende hooks mens ”The Game” har latinorytmer og Maja Sweden på trompet og ”Sleight Of Hand” er en finurlig miks av jazz og syttitallets melodiøse hardrock. Skiva blir definitivt aldri kjedelig og variasjonen er vel ivaretatt, og det er solide og sterke melodier og fengende og smakfulle saker som ”Lamention” byr på.

•  www.myspace.com/gungfly

• http://ww.gungfly.net/

• 1.      Bringing Down The Walls 7,45

• 2.      White Light 5,02

• 3.      Lamentations 3,18

• 4.      Peace Of Mind 5,12

• 5.      The Game 4,43

• 6.      Sleight Of Hand 6,28

• 7.      In This House 5,00

• 8.      And She Drives Me …… 4,14

• 9.      We Will Never Leave 9,38

• 10.  Shape Of Day 5,19

• Rikard Sjöblom – Vokal, keyboards, gitarer, bass og trommer

• Rasmus Diamant – Bass

• Petter Diamant – Trommer

• Maja Sweden - Trompet

Alex Carole & The Crush – Vol.1

Troglodyte Records Fagersta, Västmanlands län i Sverige er et nytt bekjentskap for oss, men her gir de i alle fall ut ei skive i samarbeid med velkjente Transubstance Record. Alex Carole & The Crush kommer opp med ni spor som er gitarorient og med et rimelig konsentrert fokus på refreng som sitter bra. Stilistisk er det en slags smårøff powerpop hvor for eksempel tidlige Cheap Trick og Alice Cooper rundt ”Schools Out” er aktuelle referanser. I mange år var Alex Carole låtskriver i Cdoass men med tiden fikk han lyst til å komme mer i nærkontakt med sine musikalske røtter. Dette sammen med at Carole etter hvert følte at rammebetingelsene i  Cdoass med tiden ble snevret inn ført til at Alex Carole & The Crush ble startet opp i 2009. Musikerne ble rekruttert fra tidligere nevnte Cdoass, men også fra lokale band som The Savages og Bruket. Bandmedlemmene ble rimelig fort hekta på det materiale Carole allerede hadde klart, og utmeislingen av et eget sound var i gang. Et sound som på trossa av kvintetten sin fascinasjon for 70 tallets musikk likevel forsøker å forflytte grensene og skape sin egen musikk hvor sjangerforakten er et viktig element. Dette er ikke skiva for en musikalsk feinschmecker men for de som vil ha det ballstyrlig og viltert og på kjøpet så får de en vilter gjeng som har det moro og leverer powerpop med glimt i øyet. Retrofanen holdes høyt og garasjerockpreget gjennomsyra skiva noe da også den enkle men tilpassede produksjonen sørger for. Musikken groover, selvironien blomstrer og dette er nok ypperlig partymusikk som er velegnet til å dampe opp stemningen på forespill og fester. Som de store gledesdreperne vi kan fremstå som av og til, så er dette ikke vår tekopp fordi vi ikke smittes av Carole og kompani sin musikk i særlig grad.  Vi finner musikken for hektisk og kaotisk og får aldri noe særlig ut av dette. På tross av dette er vi overbevist om at ”Vol. 1” har et marked og at de som liker lystig powerpop vil slå stiften av glede.

• www.alexcarole.com

• http://www.myspace.com/alexcarolegnr

• 1. High school shuffl 3:18

• 2. Hard to get 3:33

• 3. And know about me 3:19

• 4. Will I get it? 3:32

• 5. Hell on eart 5:25

• 6. Firefly 4:55

• 7. Oh please! 3:51

• 8. Dizzy eyes 4:08

• 9. Heartache too 4:11

• 10. Outro 0:51

• Patches – Gitarer

• Crystal Matt – Trommer

• Jon Lander – Bass og bakgrunnsvokal

• Edwin The Slider Johnson – Hammondorgel og bakgrunnsvokal

• Alex Carole – Vokal og rytmegitar

Ponamero Sundown - Rodeo Eléctrica

Etter den meget vel mottatte debuten ”Stonerized” er svenskene nå klar med den ofte så vanskelige oppfølgeren. Soundet er ytterlige raffinert og bandet fremstår som enda mer modne og bedre låtskrivere på ”Rodeo Eléctrica”. Skive har i bøtter og spann med fuzz, men for variasjonens skyld så alterneres det mellom hardrock og mer rolige låter. Er det en hard låt så følges den gjerne av en roligere låt osv. ”The Dice” er et unntak idet den begynner som stonerhardrock, men så har et midtparti som er neddempet og hvor de akustiske gitarene får utfolde seg før fete stonerriff tar kommandoen over låten på nytt. På denne låten viser bandet til fulle hvor viktig det er og tidvis å bruke kontrastene for alt de er verdt. Ponamero Sundown føyer seg pent inn i en stolt svensk stonertradisjon, og kommer opp med et verk som vel gjennomtenkt, entusiastisk og bør inneha alt en stonerfan kan ønske seg. I tillegg så er det enkelte tokt inn i andre musikalske terreng, og grunge (grønsj) er noe som bandet integrerer på en vellykket måte. Vi kunne tidvis gjerne ønske en miks hvor ikke vokalisten synker fullt så dypt i lydbildet, men en kan jo ikke få alt her i verden. Bandet har mange fellestrekk med landsmenn i Dozer, Trykfighters og Firestone, men klarer likevel brukbart å komme opp med nok egenart og særpreg. Enda bedre lykkes bandet med å variere skiva og det fører til at det er behagelig å lytte til dette verket som også har utallige riff fra øverst skuff. Fra nevnte skuff er også riffene på ”The Ghost” hentet og disse blir fint myket av akustisk vellyd og det hele toppes med Niclas Engwall sin dyktige vokal. Den låten på skiva som ligger tettest opp mot ordinær stoner er ”Evil Wand” som er dynket i fuzz slik at elskerne av dette får sitt. Rimelig aggressiv er starten på ”1025”, og selv om låten roer seg ned er det heftige saker. Den fine instrumentale låten ”Not The Time” viser igjen at Ponamero Sundown er rett så bra når de er i sitt mest akustiske modus, mens tittellåten viser bandet fra sin mer eksperimentelle side. Ballademoduset dukker også opp på ”Fathomless Nothingless” og her viser virkelig Engwall sin stemmeprakt, mens ”Radio Electrica Part II” viser at band for full propell med heftige basslinjer og masse fuzz. Denne skiva er virkelig en behagelig overraskelse med all dens variasjon, fine groove, gode melodiske låter, røff og småskitten med også med sensibilitet og en noe finslipt stoner med grønsjsmak.

• www.myspace.com/ponamerosundown

• www.ponamerosundown.com

• 1. Evil wand 4:26

• 2. Highway Messiah 2:05

• 3. Sorrows 3:24

• 4. The dice 5:10

• 5. 1025 4:06

• 6. Rodeo Eléctrica part I 2:05

• 7. Shot for glory 4:45

• 8. Sinners breed

• 9. Not the time 2:47

• 10. The ghost 5:46

• 11. Goddess of the sun 5:17

• 12. Fathomless nothingness 3:24

• 13. Rodeo Eléctrica part II 5:54

• Niclas Engwall – Vokal

• Peter Eklund – Trommer og perkusjon

• Anders Martinsgård – Elektriske og akustiske gitarer

• Oliver Gille Vowden – Bass og 12 strengers gitar

Introitus – Elements

Med et cover med blant annet et bilde hvor et øyeepele er sentralt føres tankene hen til det eksperimentelle bandet Residents som sysler med RIO og avant prog.  Spesielt mye RIO og avant prog kan vi ikke si at Introitus har i musikken sin. Fire år er derimot gått siden debuten ”Fantasy” og det er nesten ikke mulig å overgå den skiva hva gjelder sjarm og ekthet. På ”Elements” stiller Introitus med en del nye musikere, og ni låter hvorav tre er på godt over ti minutter. Opplegg til ei typisk ”svulstig” progskiva vil nok onde tunger hevde, og det er da også en sekstiseks minutter lang symfonisk og progressive reise vi serveres her. Låten er ofte mer intrikate enn på debuten, og det er mange knepp røffere musikk men fortsatt umiskjennelig Introitus som vi fikk et slikt herlig møte med på ”Fantasy”. Fortsatt er familien Bender rimelig sentral i Introitus med både mor og far samt sønn og datter involvert. Mor Anna tar seg av vokalen og skriver vel fortsatt tekstene, mens far Mats skriver og arrangerer låtene og spiller diverse keyboards. Mattias Bender som er sønn av de to nevnte spiller trommer, og Johanna som er datteren tar seg av keyboardene, perkusjon og bakgrunnsvokal. Den lengste låten på skiva ”The Hand That Feeds You” er i god svensk progtradisjon og synthene som åpner ballet svever og skaper sløyfer i en slags futuristisk kontekst. Anna Bender sin liflige og flotte stemme gjør så sin entre godt understøttet av Henrik Bjørlind og Per Helje sine heftige gitarer. Så roes det noe ned og fløytene overtar scenen etterfulgt av en fin gitarsolo og slik snor og vender låten seg i nesten et kvarter før vi får en smått psykedelisk avslutning. Lyrikk på ”The Hand That Feeds You” er et oppgjør med menneskene sin vold mot naturen, og er dessverre alt for aktuell. Dundrende og til del glimrende tromming av Mattias Bender understreker alvoret i låtens budskap. Tittelen på skiva betyr oversatt til norsk elementer, og hvorvidt det også (naturens fire elementer er det nok skiva har som tema) henspeiler seg på at elementene av svensk folklore og populær musikk nå nesten er bort vet vi ikke. Det vi vet er at Introitus musikk pr. 2011 er ganske så symfonisk legert og at det er mange og saftige gitarlinjer som gjør at merkelappen neoprog ikke stemmer.  På den vakre symfoniske balladen ”Like Allways” stemmer derimot det meste etter hva våre ringe ører frembringer til våre sanser, og gjør at vi bringes i et modus som er mer fylt av fred og kjærlighet enn hva som er vanlig. At Anna Bender har en fabelaktig stemme viste vi fra før, men her dukker også datteren Johanna opp og leverer sammen med moren virkelig lekre vokalharmonier. At en slik kjærlighetsballade også har en bassolo på agendaen er noe vi synes er heftig og spennende, og Helje sin gitarsolo smaker også utmerket. Det øvrige låtsortimentet holder også jevnt over mål, og dette er ei skive med kvalitet i alle ledd. Instrumental skikkelighet, inspirerte musikere, gode låter og kreative arrangementer i en progkontekst er en sikker vinner hos oss. Noen vil sikkert innvende at enkelte låter tværes noe ut, men om det er korrekt så gjøres det med så stor musikalitet og gnist at vi er lykkelig på den reisen. Den reisen som sannsynligvis Introitus nå har lagt ut på med forhåpentligvis jevnlige plateslipp i årene som kommer og et særegent men moderne sound lover svært bra. Bandet har altså som vi mer enn antyder klart å oppdatere soundet sitt fra det noe gammelmodige om enn så sjarmerende soundet vi hørte på ”Fantasy” til et mer moderne uttrykk. Noen vil nok streve med å forholde seg til det, men vi synes Mats Bender og co. har klart seg forbausende bra, og med rimelig stødig hånd tar seg inn i det tjueførste århundrets andre tiår. Vi kan trygt anbefale ”Elements” for de som vil ha symfonisk prog av høy kvalitet og med rikelig av klør og mothaker samtidig som i særdeleshet vokal og fløyter tryller frem det vakre.

• www.introitus.se

• http://www.myspace.com/introitus

• 1.      The Hand That Feeds You 14,18

• 2.      Earth 1,22

• 3.      Like Always 8,22

• 4.      Wind 2,02

• 5.      Restless 8,14

• 6.      Fire 1,36

• 7.      Dreamscape 11,48

• 8.      Water 1,58

• 9.      Soulprint 17,02

• Mats Bender – Keyboards

• Anna Jobs Bender – Vokal

• Henrik Bjørlind – Gitarer, fløyte og keyboards

• Johanna Bender – Perkusjon, keyboards og bakgrunnsvokal

• Per Helje – Gitarer og bakgrunnsvokal

• Mattias Bender – Trommer og bakgrunnsvokal

• Dennis Lindqvist – Bass

Gjesteartist,

Stefan Ekdahl – Cello

Mist Season –Reflections

Misr season er et band som kommer fra Hämeenlinna i Finland, og som her er ute med sin tredje skive , og vi har behørig omtalt den forrige på disse sidene. Musikalsk er det en blanding av prog og fusion, og med en dogme om at alt skal spilles av mennesker! Noe som jo står i skarp kontrast til mye av dagens musikkverden hvor til dels store deler av musikken er basert på programmering. Mist Season mener at musikk spilt av kun mennesker formidler følelser, inntrykk og fortellinger på en ordentlig måte. Bandet startet opp i 2004 og har tidvis blitt sammenliknet med Pekka Pohjola, Passport, Weather Report, Pat Methy, Yellowjackets og  Camel. Akkurat det yter ikke Mist Season full rettferdighet fordi de lager musikk som de egentlig er alene om. På denne skiva har de mange coverversjoner av andres låter, men de omarrangeres så finurlig at det er en fryd å høre på! Bandet startet opp i 2004, og er definitivt ikke et av de mest høylytte og utagerende bandene vi lytter til, men desto mer av den subtile typen med mye lekker musisering på agendaen. På denne nye skiva introduseres vokal i form av Mirja Lassila som synger på to spor, og Rito Salmi som spiller saksofon er ny på Mist Season skuta. Miksing og mastering har velkjente Tommi Liuhala tatt seg av og han er kjent for sitt fruktbare samarbeid med blant annet Heikki Sarmanto, Wigwam, Kalevala og ikke minst Haikara.  Mister Liuhala har gjort en utmerket jobb med ”Reflections” og bidratt til en varm og meget bra produsert skive. En skive hvor de forskjellige musikerne får lov til å utfolde seg, og hvor det er flere som tar føringer musikalsk sett. Saksofon, gitar og keyboards går alle frem i tet nesten som i et sykkelfelt og er like viktig der de driver låtene fremover. Musikken er lett å lytte til uten at dette på noen måte er lettvektermusikk. Tvert om så er det ofte intrikate komposisjoner som likevel alltid utføres med eleganse og sansen for den gode komposisjon. ”Lobsterland Groove” er en vakker låt med mye keltisk folklore i bunn som blir mer og mer heftig utover. Låten er komponert av ikke helt ukjente Roine Stolt, men snedig omarrangert av Tommi Varjola og Kimmo Pørsri. Uansett så er det en drivende fin låt som nesten redefinerer hva en kan forvente av moderne keltisklegert musikk! Gitarsoloen er ytterst delikat og keyboardlinjene likeså.  ”Sally And Jack” er en låt fra filmen ”Blow Out”, og av det mer svevende slaget som er både dvelende og stemningsfull. I klassen for stemningsfull musikk stiller også den lengste låten på skiva, ” Defending Hands”. Her settes gjestevokalisten i arbeid, og hun gjør en storartet jobb i en låt som langsomt utvikler seg fra gitarklimpring til å bli en instrumental frodig låt. Låten har egentlig alt hjerte kan begjære inkludert vakker fløytespilling og mange fine gitarlinjer og er å betrakte som en knallperle av en låt. En låt med bra fyr på alle sylindre i åpninga er ”Manaos” som trør inn i jazzterreng og som smykkes med delikat samspill og en deilig saksofonsolo. De tre låtene ”Echoing Lights 1 og 2, og ”Resolution” er komponert av Timo Kajamies og spille bare på Grand Piano og viser hvilket flott instrument dette er i de rette hendene. Generelt sett så er musikk utført av de rette hendene med tilbehør noe som gitt at musikerne er inspirerte og har gode låter alltid en fornøyelse å høre på. På ”Reflections” er alle de nevnte parameterne tilde grader på plass og skiva er en vakker og særdeles velspilt, gjennomtenk og hørbar opplevelse som alle bør unne seg!

• http://mistseason.magix.net/website/#Home

• http://www.myspace.com/mistseason

• 1.      Echoing Lights 1 (1:50)

• 2.      Manaos (5:05)

• 3.      Defending Hands (7:46)

• 4.      Pan (5:33)

• 5.      Lobsterland Groove (7:24)

• 6.      Echoing Lights 2 (1:07)

• 7.      Matelda's Song (5:21)

• 8.      Aqua Marine (4:57)

• 9.      Puppet on a Chain (4:34)

• 10.  Summer Season (1:34)

• 11.  Promenader (6:59)8

• 12.  Chaser (6:21)

• 13.  Sally and Jack (5:44)

• 14.  Resolution (3:08)

• Keijo Hakala – Bass

• Timo Kajamies – Keyboard

• Tommi Varjola – Gitarer

• Risto Salmi – Saksofoner

• Kimmo Pørsri – Trommer og perkusjon

Gjestemusikere,

• Mirja Lassila – Vokal på spor 2 og spor 7

• Olli Jaakola – Fløyte og sopransaksofon på spor 11

• Kari Rantakallio – Tenorsaksofon på spor 8

• Jukka Pitkänen – Trompet på spor 8

Above Symmetry – Ripples

Når ”Ripples” ble sluppet første gang i 2010 så avstedkom denne mange godord og de gode anmeldelsene stod faktisk i kø! Nå et år etter kommer ”Ripples” ut i remastret utgave og med tre bonussspor og Aspera har skiftet navn til Above Symmetry. Bandet er fra Ibsenbyen Skien og består av pur unge musikere som åpenbart har mye de vil bevise og en sunn og målførende sult etter å levere musikk som setter seg i publikums hjerter og hjernebark. Helt i den spede begynnelsen kalte bandet seg Illusion og ga ut tre selvproduserte demo EP-er. Forbildene er kjente størrelser som Pain Of  Salvation,  Pagan`s Mind,  Symphony X, Dream Theater, Evergrey  og  Soilwork. Cover kunsten på skiva er ved Gustavo Sazes kjent fra band som Firewind, ArchEnemy, Dream Evil, osv, og står fint til albumtittelen. Apropos det å stå, så står Above Symmetry fint på egne ben. Musikken er ofte beæret og smykket med en fin og kreativ melodiføring, er definitivt melodisk men hardfør og med mange sneisne riff. Keyboards og gitarer har et fruktbart samarbeid i stedet for å slåss om en plass i rampelyset. Produksjonen er alltid viktig og Jens Bogren som er kjent fra sitt samarbeide med Opeth, Ihsahn og Symphony X sørger for en heftig og god sådanne. Muligens er Bogren sitt samarbeid med Symphony X som gjør at Above Symmetry har lovelig mange fellestrekk med akkurat disse. Bandet gjør ikke mye på ”Ripples” som ikke har vært gjort før, men det de gjør utfører de som oftest med stil og finesse. Låtene er stort sett dynamiske og velfunderte med refreng som fungerer bra og det hele arrangeres på en måte som ikke akkurat utmerker seg med originalitet da vi har hørt det mange ganger før. Det kommersielt akseptable og det intrikate har så absolutt en fin symbiose på ”Ripples”, og det er en harmonisk og ofte catchy musikk. Vi kunne ønske en større vilje til å ta sjanser og ikke kjøre på det sikre selv om det gjøres aldri så bra. En vilje til og utforske nye musikalske territorier hadde ikke vært å forakte, men det er jo måte på hva en kan forvente av en debut. Lyrisk sett er det så vidt våre ringe ører kan oppfatte ingen stor lyrikk som er på agendaen. Det kan vi leve med enn så lenge, men på fremtidige skiver bør dette vektlegges betydelig mer synes nå vi. Det er nesten en unnlatelsessynd og ikke å skrive om noen interessante emner forutsette at man er oppegående og tenkende mennesker. Alle må da ha noen meninger og har man fanget publikum musikalsk sett er jo lyrikken en glimrende anledning til rett og slett å mene noe og reflektere da fansen sannsynligvis er rimelig lydhør for det en har på hjertet. Det var vårt hjertesukk og litt tilfeldig at det rammet akkurat Above Symmetry da det er gjengs for mange andre band også. Instrumentalt så henger Above Symmetry virkelig bra med, og spesielt Robin Ognedal sine gitarer låter ofte svært liflig i våre ører. Gitarsoloen på ”Purpose” er ”berre lekker” for å si det rett ut! Dette er en overraskende fin debut, men det er likevel mye kjente toner her og musikken skiller seg ikke all verden ut fra de tusener av andre progmetallbandene. Derfor uavhengig av at låtene er bra og det er velspilte saker så trengs det mer særpreg og egenart på fremtidige utgivelser fra Above Symmetry. Mens vi venter på slikt kan vi så absolutt hygge oss med et meget velklingende og ok verk innen progmetall segmentet.

• www.abovesymmetry.com

• www.myspace.com/abovesymmetry

• 1. Intro (1:30)

• 2. Ripples (6:33)

• 3. Do I Dare? (5:31)

• 4. Remorse (6:21)

• 5. Between Black & White (8:12)

• 6. Catatonic Coma (5:44)

• 7. Torn Apart (4:58)

• 8. Traces Inside (7:51)

• 9. Reflections (2:03)

• 10. The Purpose (5:58)

• 11. Trails Of Clarity (5:42) *

• 12. Traces Inside [Edit] (4:13) *

• 13. Ripples [Edit] (4:48) *

• + Traces Inside [Video-Clip Enhancement] (4:

• * Bonus spor

• Atle Pettersen – Vokal

• Robin Ognedal – Gitarer

• Rein T. Blomquist – Bass

• Joachim Strøm Ekelund – Trommer

• Nickolas Main Henriksen – Keyboards

Gjestemusiker,

Nils K. Rue - Bakgrunnsvokal

Ginger Trees - Along With The Tide

Andre skiva fra Ginger Trees som er fra Borås i Västra Götalands län i sørlige Sverige, og som startet sin karriere i april 2003. Etter diverse mannskapsskifte ble bandet en trio i 2009, og at det ble staket ut og fokuset på prog er betydelig mer klart på ”Along With The Tide” enn på debuten. Et annet valg er at Ginger Trees på denne skiva har bestemt å klare seg som trio, bare med hjelp av Hammondorgel som er svært dyktig kusket av Denis Zielinski. Full kunstnerisk kontroll har også bandet da skiva er spilt inn i eget studio, og Rasmus Blomqvist har stått for mye av det tekniske så vidt vi kan skjønne. At dette er mye arbeid er åpenbart, og hjemmesidene forteller da også om denne ”smerten”. En smerte som inkluderer hodeverk, hjerteklapp, frustrasjon, paranoia, kvaler og desperasjon! Vi kan jo bare tillegg at stor kunst ofte er skapt med pinsler, og i så måte oppfyller altså Ginger Trees kravene. Kravene til retromusikk klarer også Ginger Trees med sitt utmeislede erketypiske retrosound. Tiden skrus effektivt tilbake på ”Along With The Tide” og vi slippes ned en plass rundt skiftet mellom 60 og 70 tallet da psykedeliske vibber, folk, hardrock og protoprog var allemannseie. Med stor respekt for dette kommer Ginger Tree opp med ei stemningsfull skive som er velspilt og med en virkelig sterk vokalist. Naturligvis så oppfinner de selvsagt ikke kruttett på nytt her, men utfører sitt håndverk med finesse og kløkt. En fint og smart trekk er den tidvis jazza rytmikken som fører til den lille variasjonen og at verket skiller seg ørlite fra den store hop av retroband. Den soniske paletten blir noe mer frodig med Denis Zielinski sine bidrag, og det er ofte en energisk og pent variert bluesstenket hardrock vi kan forlyste oss med. Tidvis rimelig dramatisk er den lange låten ”Poseidon” som er en lekker melankolsk stemningsfylt låt med en voldsom ”drive” og hvor bandet virkelig viser hva de er gode for. Knallperle! Skiva er ikke akkurat marinert i riff, men på ”Ghost Of Another Age” får vi høre at det er gnell i gitarene også. Akkurat det er unntaket da ”Along With The Tide” som oftest er drømmende og neddempet og ofte med mye melankoli i bunn. Faktisk lovelig mye til tider, og selv om vi synes tristessen har mye verdi trekker Ginger Tree litt for mye veksler på dette aspekt. Uansett så er dette ei ok skive med retrorock og med en jevnt god låtkolleksjon toppet av en meget bra vokalist.

• http://www.gingertrees.se/

• http://www.myspace.com/gingertrees

• 1.      Forever This Longing 4,52

• 2.      Ghost Of Another Age 4,30

• 3.      Along With The Tide 3,57

• 4.      Poseidon 7,30

• 5.      Shadow Of The Mountain 3,14

• 6.      New Day 4,36

• 7.      Breathe 6,35

• 8.      The Swirl 4,36

• 9.      Kurukshetra 5,55

• Jonte Johansson – Bass, gitarer og vokal

• Rasmus Blomqvist - Vokal og gitar

• Johan Magnberg - Trommer og vokal

Gjesteartist,

Denis Zielinski - Hammondorgel

Three Seasons – Life`s Road

Fra Heby i Uppsala län kommer denne trioen som hvorav Sartez tidligere tok seg av vokal i Siena Root. Bandet server her sekstifire minutter med retrorock som er passe eksperimentell, psykedelisk og doomstenket. Inspirasjon hentes fra de mer tradisjonelle kildene som Deep Purple og Led Zeppelin. I tillegg er Three Season så smarte at de også henter inspirasjon fra Gov’t Mule og Doors og  la seg påvirke av disse to fine musikalske entreprenørene. Vi hører også hint av andre gamle storheter, herunder Jimi Hendrix, Mountain og Black Sabbath. Likevel så forsøker Three Season å lage en enkel og ærlig musikk som har nok særpreg og hvor jamming og psykedeliske vibber tidvis får tumleplass. Å skille seg ut i mengden uten å gjøre tåpelige stunts er aldri lett, og Three Season klarer heller ikke det svennestykke. Da lykkes de bedre hva gjelder samhandling, og det å spille hverandre gode er de nesten uhørt bra på. Musikken hviler tungt på riffene som ofte er bra nok om enn ikke voldsomt kreative, men som sitter godt og er et bra håndverk. Noen av låtene har små elementer jazz og til og med litt folklore er å spore, men temmelig ofte er det en fin liten teint av hard bluesrock. Med enkelte låter som strekker seg over ti minutter skal det en sikker melodiførsel til for og ikke la det bli en viss følelse av tomgang og en viss idetørke. Fordelen er jo at de respektive musikerne på såpass lange låter kan få glimte til alene og kjøre litt egotripptrapp. Spørsmålet er likevel om ikke Three Season er på sitt beste når låtene ikke er så lange og det er mer fokuserte saker enn et band i en slags fri dressur? Likevel så er dette en fin debut fra nok et svensk retroband som viser at de har mye kvalitet, men nok også har et og annet område med forbedringspotensial. De som liker syttitallsrock med innslag av jamming og psykedelisk forrettet av et særs samspilt og inspirert band bør sjekke opp dette verket.

• http://www.myspace.com/threeseasonsmusic

• http://www.threeseasonsmusic.com/

• 1.      Too Many Choices

• 2.      Cold To The Bone

• 3.      Down To The Bottom

• 4.      Each To Their Own

• 5.      Feel Alive

• 6.      An Endless Delusion

• 7.      Since Our First Day

• 8.      Moving On

• 9.      Life`s Road

• Sartez Faraj – Gitarer og vokal

• Olle Risberg- Bass

• Christian Eriksson - Trommer

Hills – Master Sleeps

Fra Västra Götalands län i Sverige kommer bandet med et navn som for mange mefører slitsomt strev og høy puls, nemlig Hills. Vi som derimot er mer av fjellgeittypen blir rimelig nysgjerrige og ikke sliten allerede før vi har hørt en strofe. Spøk tilside, Hills opererer med fokus på det groovende, på soundet og rytmikken mer enn på hva som best kan oppfattes som klassisk låtskrivning.  Svenskene startet sin karriere i 2007, og sysler nå som da med spacerock og psykedelisk musikk og det hele farges med noen krautrock elementer og postrock. ”Master Sleep” er skive nummer to i porteføljen, og den forrige fikk ikke all verdens godord men det var på ingen måte snakk om noen form for slakt. Således har bandet noe å bevise her, og det blir rimelig kjapt klart at soundet er friskere nå enn på debuten. Lik debuten er bass og trommer særdeles viktige instrumenter og gitarene mer surrer (i positiv forstand) rundt og kommer og går i samspillet og er slett ikke det ledende instrumentet. Tankene våre når vi hører Hills på åpningslåten ” Rise Again “ går med syvmilssteg til diverse krautrockpionerer, og det er rimelig suggererende saker som serveres. På ”Bring Me Sand” er det klare og lekre østlige vibber i en låt som er svært forskjellig fra den foregående. Rytmisk alterneres det mellom såkalt tribal og marsjliknende saker og låten blir svært så intens utover og det er rikelig med fine psykedeliske og spaca gitarlinjer. Spacefokuset er for øvrig noe som virker å være generelt sett mer fremtredende på ”Master Sleeps” enn på debuten. Den fine variasjonen opprettholdes i og med den neddempede men spennende låten ” Claras Vaggvisa”. Naturlig nok så er det et gemyttlig modus her da det tross alt er snakk om meget små barn som skal roes ned ved hjelp av musikk. Etter en slik ro og fred er det bare naturlig med en tur ut i ytre verdensrom? Som romfartøy brukes den fine låten ”The Vessel” som er en fyndig spacelåt i god Hawkwindtradisjon men likevel prydelig preget av Hills sine særpreg.  Tittellåten fører tankene hen til tyske Can, og er den lengste låten på skiva prydet med kubjeller og er heftig pulserende, suggererende og veldig nær opp til å kunne fortjene betegnelsen ambient prog. Skivas beste låt kommer smart nok til slutt og er en den mest spaceprega låten av alle tilsatt mye av hva vi best kan kalle sørgmodig ”spacevokal”. Låten tryller frem spennende og lekre intergalaktiske lydlandskaper og stemninger og treffer oss midt i platene slik at vi nesten utfører en haleløs liflig logring. ”Master Sleep” er en vellykket og fin skive i segmentet for spacerock og er pent variert med godt fungerende om ikke særs originale ideer. Vi koser oss med ”Master Sleeps” nå, og venter i spenning på neste skive som kanskje blir enda bedre og med et band som tar betydelig  flere sjanser.

http://www.myspace.com/hhillss

• 1. Rise Again (7:08)

• 2. Bring Me Sand (6:34)

• 3. Claras Vaggvisa (3:22)

• 4. The Vessel (4:03)

• 5. Master Sleeps (9:02)

• 6. Death Shall Come (6:10)

• Hanna – Trommer, orgel, xylofon, perkusjon og vokal

• Kalle – Gitarer, bass, orgel, fløyte, vokal og keyboards

• Pelle - Gitarer

Grand Trick- Reminence Boulevard

Hardrockkvintett fra Välj region i Sveariket med mye inspirasjon hentet fra band som Deep Purple, Cream, Jimy Hendrix og Led Zeppelin. Grand Trick oppsto på asken av blant annet et lokalt band kalt Bones i Linköping i 2003. Grunnleggerne var Jonas Malmqvist, Daniel Larsson og Michael Karlsson som ønsket å gjenskape de gyllne tidene, og nå i 2011 er det retromusikk så det holder i lange baner bandet kommer opp med. Til og med selve produksjonen er av godt gammelt merke i form av en heller medioker lyd, og da er vi særdeles snille i vår omtale. Retrofokusert er også bruken av Hammondorgel, og det er muligens et smart triks for at det skal lyde bra. Og jada, selv om produksjonen er så som så er Hammondorgelet i et entusiastisk og sprelsk modus. Duellene mellom nevnte instrument og de rimelig fyndige gitarene er noe av det beste på denne skiva. Mange soloer er det også, og noen er virkelig bra og andre er småskitne, og noen er av mindre interesse. Variasjonen er ikke all verden, og selv om låtene er tidvsi tålig ok så blir dette aldri et fyrverkeri av ei skive. De som aldri kan få nok av småskitten hardrock fra den gang for lenge siden bør merke seg Grand Trick og deres ”Reminence Boulevard”. Vokalt er Robert Cunningham ikke allverden og faktisk lovelig nær opp til Lemmy Kilmister som kanskje er Cunninghams store forbilde? I sin nåværende variant blir derimot ikke Grand Trick noe forbilde for oss, og vi velger å la de sysle med sitt inntil gjetordene om bandets nyvunne fortreffelighet eventuelt skulle bli spredd via jungeltelegrafen.

• http://www.facebook.com/pages/The-Grand-Trick/112813718787368

• http://www.myspace.com/thegrandtrick

• http://www.thegrandtrick.com/

• 1 Hitman Blues

• 2 Frequent Flyer

• 3 Face In The Moon

• 4 Rollercoaster Ride

• 5 Eraserhead

• 6 Daddy Mc The Knife

• 7 The River Queen

• 8 When Is Your Hell

• 9 Dog On A Leash

• 10 Reminence Boulevard

• Jonas Malmqvist – Bass

• Daniel Larsson – Trommer og perkusjon

• Robert Cunningham - Vokal

• Stefan Johansson - Gitarer

• Magnus Nilsson - Keyboards

Tinkicker – The Playground At The Edge Of The Abyss

Med en debut som var spekket med sci-fi og som fikk mange lovord, er det nå på tide å servere en oppfølger som holder mål. Det er vanligvis ingen lett oppgave, og denne gang er det også et konsept som ligger i bunnen for det hele. Debuten til denne Københavnbaserte kvartetten, ” The Soliloquy Of A Transparent Boy” var en klassisk rockeopera. Denne skiva her er ikke skodd som debuten, men er på så mye som hele femtiåtte minutter og tjue sekunder. Musikken beskriver bandet selv som å lyde som Pink Sabbath men vi synes det er mer å betrakte som gitardreven hardrock med en del prog i miksen. Konseptet denne gang er en serie med portretter av enten karakterer eller omgivelser og som bakgrunnsteppe er det en historie hentet fra tidligere tider. Selve skildringen er fortalt gjennom øynene til et barn som vokste opp på tidlig syttitall, og på agendaen er emner som selvmord, misbruk, prostitusjon. Kort sagt så har nevnte barn akkumulert diverse demoner som påvirker livet som voksen, men det er også en historie om det harde livet i arbeiderklassen. Musikken er naturlig nok mørk i teinten, og den overgår debuten hva gjelder hardhet og melankoli, men tross dette er det mer tilgjengelig musikk og mer melodiøse saker. Ofte er det rett og slett radiovennlige saker tikicker serverer uten at det noen ganger blir for fislete og strømlinjeformet. Noen tidvis overraskelse med snerten låtskriving og overraskende påfunn blir det dessverre langt mellom på skiva. Denne utgivelsen klarer dessverre ikke i samme grad å imponere som debuten. Hvorvidt det skyldes at bandet har beveget seg mot noe enklere og hardere låter, eller det skyldes at selve låtmaterialet ikke holder samme standard som tidligere, er ikke godt å si. Det blir mye gitarakkorder og noe frenetisk og lite elegant over vel mye av musikken og mangelen på de virkelig gode musikalske ideene er tidvis vel merkbar. Dårlig er dette ikke, men for ofte så evner det ikke å trigge oss, mens ” Neon Lights and Transvestites” derimot er en låt med interessante stemninger og mange gode ideer. Produksjonen er heller ikke velegnet til å trylle frem de store ordene, og våre ord er kort sagt dette, bedre lykke neste gang!

http://www.myspace.com/tinkicker

• 1. Skeletons (0:22)

• 2. The Playground at the Edge of the Abyss (3:58)

• 3. Li'l Mary (4:39)

• 4. Man With the Evil Eye (4:02)

• 5. Flowers in the Asphalt (3:01)

• 6. Reflections From the Sun (3:08)

• 7. New Values (2:36)

• 8. Success? (4:57)

• 9. Son of the Syringe (4:36)

• 10. S.O.S. (2:01)

• 11. Household Glove and the Lord Above (2:16)

• 12. Neon Lights and Transvestites (3:56)

• 13. Jimi Is Dead (5:03)

• 14. Therapy (3:11)

• 15. Make up Dreaming (3:41)

• 16. Playground Revisited (0:53)

• 17. The Great Escape (5:49)

• 18. New Message (0:11)

• Klaus Bastian - Vokal

• Søren Lindberg – Gitarer og bass

• Klaus Herfort – Trommer og perkusjon

• Kristian Møller - Bass

Paatos – Breathing

Selve tittelen ”Breathing” refererer til den lange pausen dette bandet hadde mellom 2008 og 2010. Når batteriene blir fullt oppladet så kommer mange sterkt tilbake, og det har jammen disse svenskene gjort i og med denne skiva. Ei skive som er nummer fem i kronlogien som nå begynner å bli passe imponerende. Et år tok selve skapelsesprosessen, og det er et mer modent band enn noensinne vi møter nå. En viss vei har det vært å gå før de nå står tilbake stilsikrere og med et solid fundament for å lage musikk i det noen ynder å kalle crossover prog. Det hele startet tilbake i Falkøping i 1993 hvor de to Stockholmbaserte bandene Landberk og Agg spilte sammen på en lokal rockeklubb. En gnist er sådd og en felles musikkforståelse meisles ut, og danner senere grunnlaget for Paatos som ser dagens lys i år 2000. Tilbake til 2011 så kommer dette verket ut på et for oss temmelig ukjent selskap, Glassville Records fra Nederland som så langt vi kan bedømme gjør en utmerket jobb. Stockholmskvartett har en armada av influenser fra et vell av stiler og sjangere, og musikken kalles alt fra postrock til prog og til og med goth. Selv beskriver de musikken som filmatisk rock på tross av deres motvilje mot de ofte absurde merkelappene vi nå en gang skal klistre på artistene. Viktigere er det så definitivt at alle musikerne bidrar til å gjøre dette verket så bra idet alle komponerer og skriver lyrikken. Slikt blir det eierskap til musikken av, og det bidrar ofte til hva som kan benevnes som en fungerende organisasjonskultur som i sin tur gestalter at en når mål. Mål som i dette tilfelle innbefatter musikk som utfordrer lytteren i kraft av god låter og gjennomtenkte og velfungerende arrangementer. Tar vi også med inspirerte musikere som samhandler og som så og si spiller hverandre gode har vi mye av suksessoppsriften svart på hvitt. For dette er et verk som har i seg muligheten til å bli en fremtidig klassiker fordi det er så bra saker som serveres. Her er det ikke endeløse soloer, og navlebeskuende er det slett ikke, men mange vakre og flotte stemninger og ypperlig musikalsk håndverk. Den gode melodi er i fokus, og det er subtile saker Paatos leverer og en herlig atmosfærisk musikk som bare blir bedre og bedre når en får spilt den ofte nok. Instrumentalt er det særdeles oppegående saker, og stemmen til Petronella Nettermalm er fra øverste hylle hva gjelder kvalitet. For de som absolutt må ha noen sammenlikninger så har Paatos noen små sammenfall med musikken til for eksempel Camel, Pink Floyd, Porcupine Tree og Garthering. Det er aldri voldsomt rått og brutalt, men den flotte låten ”Gone” er til Paatos å være riktig en kraftpakke. Den lekre låten ”Precious” er av den mer underfundige typen hvor inneholde virkelig tar tid å få med seg, men da belønnes en til gjengjeld rikelig med en suverent bra låt. Dramaturgien er vel ivaretatt på låten ”Breathing” og det er åpenbart at det ligger mye omtanke og en rikholdig kilde av gode ideer bak alle låtene. Når vi så også vet at Paatos spilte dette verket inn i sitt eget øvingsstudio, og hadde all verdens tid til rådighet skjønner letter hvorfor det hele låter så utrolig bra. Sterke ord, men dette er rett og slett utrolig sterk musikk som du så absolutt bør unne deg å lytte til!

• http://www.paatos.com/

• http://www.myspace.com/paatos

1) Gone
2) Fading Out
3) Shells
4) In That Room
5) Andrum
6) No More Rollercoaster
7) Breathing
8) Surrounded
9) Smärtan
10) Ploing My Friend
11) Precious
12) Over and Out

Peter Nylander - Gitarer
Ricard Huxflux Nettermalm - Trommer
Petronella Nettermalm - Vokal
Uffs Rockis Ivarsson - Bass

Gjestemusikere,

• David Wilczevski – Klarinett, bassklarinett og fløyte

• Micke Sorensen – Trompet

• Jonas Wall – Saksofon

• Per Kristensson - Trombone

Beardfish – Mammoth

Svenskene i Beardfish er her ute med sin sjette skive siden debuten i “Från En Plats Du Ej Kan Se” fra 2003. Forløperen til bandet er forøvrig et ”grønsj” band som het Wooderson hvor Zackrisson og Sjöblom spilte. Etter en stund så ønsket de å spille noe friskere musikk, og som fans av Gentle Giant og King Crimson var følgelig ikke veien lang til å starte et band med prog på agendaen. På debuten sang faktisk dette Gävlebaserte bandet på svensk! Siden den gang har det skjedd mye, og med årene har svært mange har fått stor sans for musikken til Beardfish. For eksempel så har ingen ringere enn Mike Portnoy uttalt at, “ det er få band som tar meg med storm men Beardfish klarer det på alle sine utgivelser som jeg uten forbehold elsker til tusen”. Store ord det, og når de kommer fra en kapasitet som Portnoy er det ekstra interessant å høre en slik uforbeholden ros. Det aller nyeste tilskuddet til Beardfish sin musikalske porteføljen “Mammoh” er noe hardere legert enn de tidligere skivene, og metallinfluensene vaker stadig vekk. Noen saftige sveip innom riffbasert hardrock tilgodeses vi også med og i tillegg er det heftige saksofonlinjer og pianosolo. At bandet er rimelig retroorientert har de aldri lagt skjul på, og den instrumentale “Akakabotu” er skiva sitt stjerneeksempel på dette. Den låten er kanskje til og med litt i overkant retrofisert, men de lekre jazza saksofonlinjene veier opp noe av dette. I tillegg låter keyboardene kledelig harde, og faktisk ikke ulikt gode gamle Uriah Heep! For oss som har mer enn et godt øye til episke låter kan vi ikke komme utenom ”And The Stone Said: If I Could Speak”. Mye flott instrumenthåndtering, herunder både keyboard og gitarsoloer og vi kan sniffe noe inspirasjon hentet frasåpass forskjellige artister som Santana og King Crimson. Hammondorgelet låter så bra her som vi bare kan drømme om, og dette er en virkelig knallbra retrolåt.  Mye mindre broderende er derimot ”Tightrope” med sin snusing på 60 tallets psykedeliske musikk og en varm melodilinje som er nydelig, og med mange små sneisne detaljer i dypet av låten som hever den ytterlige. Av der mer sinte slaget er ”In Green Waves” som viser at Rikard Sjöblom også kan mer enn å levere varm vokal.  Sjöblom fremstår nesten skrikende tidvis og klarer dette forbløffende bra, og viser en mer uhemmet og rå side med en iboende villskap og en flott energi. Låten er en fin kontrast til det øvrige sortimentet og viser bandet fra en side vi ser for sjeldent. Beardfish har med tiden meislet ut sitt eget sound selv om de fleste nok uten for mye anstrengelser kan ane influensene som ligger i bunn.”Mammoth” er utvilsomt ei meget bra skive men bortsett fra at det hele er noe hardere legert nå så er det status quo på mange måter. Vi synes dette verket mangler litt på den virkelig store gnisten og det virkelig supre som for eksempel på den tilnærmet magiske skiva ”Sleeping In Traffic”. Likevel så overgår ”Mammoth” med god margin det aller, aller meste som spys ut av musikk nå til dags, og er absolutt verd å anskaffe. Når vi har en tanke manko på overivrig entusiasme er det bare fordi vi har fått så enormt mye bra fra Beardfish tidligere at vi er blitt bortskjemt. Derfor, dette er et verk du definitivt skal i stedet for skivene til for eksempel Rihanna og Lady Gaga og hva nå disse medieskapte såkalte megastjernene måtte hete. Skal du ha vaskekte stjernemusikere så finner du fire av de hos Beardfish!

• http://www.beardfish.argh.se/

• http://www.myspace.com/beardfishband

• http://www.progarchives.com/mp3.asp?id=5152

• 1.  The Platform

• 2.  And The Stone Said: If I Could Speak

• 3.  Tightrope

• 4.  Green Waves

• 5.  Outside / Inside

• 6.  Akakabotu

• 7.  Without  Saying  Anything  feat. Ventriloquist 

• Rikard Sjöblom – Vokal, gitarer, keyboards og perkusjon

• David Zackrisson – Gitarer. synther og bakgrunnsvokal

• Robert Hansen – Bass og bakgrunnsvokal

• Magnus Östgren - Trommer

Magic Pie – The Suffering Joy

Etter brannen i Magic Pie sitt studio ble denne skiva forsinket og faktisk en 2011 utgivelse. ”The Suffering Joy” er Magic Pie sin tredje skive, og den første med ny vokalist i form av særs dyktige Eiríkur Hauksson som er kjent fra Ken Hensley og Artch blant annet. Musikken er rimelig oppdatert hard prog med masse inspirasjon hentet fra 70 tallets progscene, og ikke minst en viss forkjærlighet for å trå på samme sti som Spock`s Beard og Transatlantic. En stor retningsforandring i musikken til Magic Pie kan likevel spores på denne skiva da ”The Suffering Joy” er mye mer melankolsk og mørk enn de to første utgivelsene. Allerede tittelen gir oss jo en pekepinn om dette, og under lupen rent lyrisk er det jo rett og slett noe så essensielt som meninga med livet. Vi følger en person livsløp og de forskjellige titlene sier enkelt og greit hvor på tidsaksen vi er kommet. Magic Pie skisserer klart at livet er hardt, men likevel så absolutt verdt å leve om en forberedt på diverse nedturer! Musikalsk er det derimot nesten ekstremt oppegående saker Magic Pie serverer oss, og Eiríkur Hauksson sin fabelaktige kraftfulle stemme passer virkelig ypperlig til dette bandet. Hauksson bidrar i høy grad til at skiva blir slik en flott opplevelse. Det vokale er også vel ivaretatt av fem av de seks musikerne, slik at bakgrunnsvokalen faktisk er direkte ”awesome” på dårlig norsk! Vi slipper alle hemninger løs og sklir inn i Magic Pie sitt univers, som særdeles ofte er nettopp hva første del av bandnavnet sier, magisk! Allerede den åpneren som er delt i fire deler og er på episke tjuefire minutter gir oss en pekepinn på hvor vi er på vei. Majestetisk og med keyboardtepper av høy kvalitet, og en suveren bakgrunnsvokal, og løpet er lagt. På del to av ”A Life`s Work” får vi et gløtt inn i bandets mer progmetallsfære, som nok neste skive vil gi oss enda mer av om ikke krystallkula vår har for mye støv! Tar vi med en rimelig imponerende teknisk nivå, men også tilgjengelig utøvelse av instrumentene er nok det meste sagt allerede. Når skiva så senere gir oss låter som mangesidige ”Slightly Mad” logrer selv vi haleløse av fryd! Kaskader av oppdemmet energi slippes løs i åpningen med en finurlig miks av utfordrende kordprogresjon og teknisk særdeles oppegående riffing, samt en litt snusing på jazzrock faktisk! Vellyden bare fortsetter og Hauksson sin stemme og et orgel i et vannvittig sprelsk modus gjør denne låten ekstra innbydende og lekker. Lekker et utvilsomt også denne skiva og all dens oppbyggelige akustiske gitar lekkerbiskener som bygger seg opp til de store høyder. En låt som vokser seg stor og sterk er den mørkladne ”In Memorium” som med sine hint av røff blues og oppfinnsomhet er en låt å bli glad i med et deilig Hammondorgel i bunn av låten. Arrangementmessig rangerer skiva høyt, og det mer enn oppveier en viss mangel på originalitet. ”The Suffering Joy” er ei skive som vi uten å nøle plasserer i kategorien ”må ha” for enhver progentusiast!

www.myspace.com/magicpiehome
www.magicpie.net

• 1.      A Life`s Work Part 1  1,17

• 2.      A Life`s Work Part 2  3,24

• 3.      A Life`s Work  Part 2,28

• 4.      A Life`s Work Part 4  17,09

• 5.      Headlines  9,30

• 6.      Endless Ocean 3,12

• 7.      Slightly Mad  9,48

• 8.      Tired  15,22

• 9.      In Memoriam 8,40

Kim Stenberg – Gitarer og vokal
Eirik Hansen - Gitarer og vokal
Gilbert Marshall – Keyboards og vokal
Eiríkur Hauksson – Vokal, gitarer og keyboards
Lars Petter Holstad – Bass og vokal
Jan T. Johannessen – Trommer og perkusjon

Gjesteartister,

• Maria Bentzen – Vokal på spor 4 og 7

• Lene Monge Stenberg – Vokal på 8

Dirty Passion - Different Tomorrow

Svensk hardrock kvartett som debuterer med “Different Tomorrow” som har nok av ”hooks” og melodier som sitter. Dirty Passion ble stiftet i 2006, og har hatt en viss vei å gå før de omsider fant hva de synes er det rette plateselskapet til å utgi deres førstefødte. Mesteparten av låtene var allerede skrevet når bandet skrev under for Denomination Records, som er en sublabel til velkjente og dyktige Transubstans Records. Musikalsk har Dirty Passion visse fellestrekk med band som Skid Row, Motley Crue, Ratt, April Wine, Dokken, Faster Pussycat, Saxon, Y & T og  Nasty Idols. Malmøbandet beskriver selv musikken sin som metall som er meget influert av de gamle bandene fra 70 og 80 tallet. Musikerne har opparbeidet seg bøtter og spann med rutine og kompetanse og det nyter ” Different Tomorrow” godt av. Som seg hør og bør i en slik kontekst så er skiva fylt til randen av heftig riffing og potente soloer, og det er ikke akkurat noen stor overraskelse. Fokus ellers er på hva vi på dårlig norsk kan kalle ”kick ass rock `n roll”, og for de som aldri får nok av slikt er dette en skive de overhodet ikke må gå glipp av. ”1.000.000 Voices” og ”Selling Your Soul” er utpekt som de låtene som skal gjøre lytterne yr av glede, og de kan da også lastes ned fra bandets webside. Rytmesnekkerne i bandet sørger for at musikken groover bra, og Christopher Olsson tryller frem mange catchy riff. Vi liker best ”Liar” og ”This Is The Way”, men egentlig er alle ti låtene av bra standard. Dirty Passion avstedkommer med Different Tomrrow” ikke noe musikalsk jordskjelv, men leverer ei ærlig og passe intens skive med melodisk hardrock som er et godt musikalsk håndverk.

• http://www.youtube.com/watch?v=rN9A2idNrLI&feature=player_embedded

•  

• http://www.myspace.com/dirtypassionswe

• http://www.dirtypassion.net/

1. This Is The Way
2. 1,000,000 Voices
3. Rockin’ In The Night
4. Different Tomorrow
5. A Trip To Paradise
6. Self-Destructive
7. Liar
8. We’re All Gonna Fall
9. Selling Your Soul
10. Without You

• Christopher Olsson - Gitarer

• Emil Ekbladh - Vokal

• Markus Winberg - Trommer

• Björn Wilander – Bass

Galleon – In The Wake Of The Moon

Neoprog fra disse svenske musikerne, og deres niende utgivelse er så raus som på nesten en time med musikk. Forløperen til Galleon startet under navnet Aragon helt tilbake til 1985, og eksperimenterte med både musikkretning og musikere uten noen gang å få den tiltenkte godfølelsen. Når så bandet fokuserte på symfonisk rock av den mer pompøse og atmosfæriske typen og tilsatte litt svensk folklore kom straks godfølelsen frem. For å meisle ut sitt sound er Ulf Hedlund Pettersson på keyboards er rimelig sentral og han leverer varene til fulle. Göran Fors har en distinkt og fin vokal som er med å lage Galleon sitt spesielle lydbilde. Et lydbilde som blant annet kan smykke seg med mange smakfulle arrangementer og at låtene er jevnt over lang. Bandet viser at de behersker sine respektive instrumenter uten noen ganger å falle i den etter hvert så berømte ”flinkisfella”. Til det er fokuset på den gode melodi for stort, og musikken er melodisk og tilgjengelig og vokser når den blir spilt flere ganger. Noen ganger så blir tematikken tværet lovelig langt ut, og det blir en tanke stillestående og mindre interessant. Med såpass lange låter som Galleon serverer er det viktig å ha flust med lekre detaljer og spennende ideer, og her er nok ikke svenskene i øverste divisjon. Likevel er dette et vel utført verk som har en naturlig plass i samlingen til de som aldri kan få nok av neoprog. ”Åpningslåten ”Stages”er den låten som skiller seg mest positivt ut, og er noe av det bedre Galleon har levert i all dens stemningsfullhet. Stemningsfull er også ”Rain” hvor akustisk gitar og sjelfull vokal får god med spillerom. Den instrumentale ”Child`s Play” er også innehaver av snertne progga linjer. Et solid håndverk er så absolutt ”In The Wake Of The Moon”, som likevel tidvis mangler noe snert og smårampete attityde, men musikerne samhandler flott og er åpenbart dyktige.

http://www.galleon.se/

1. Stages (7:13)
2. Wallflower (6:18)
3. Childs Play (7:38)
4. In the Wake of the Moon (6:32)
5. War at Home (9:53)
6. Over the hills and 3 feet under (5:44)
7. Mr. Murphy (5:29)
8. Rain (8:53)

 

Göran Fors – Bass og vokal
Göran Johnsson – Trommer, perkusjon og bakgrunnsvokal
Sven Larsson – Gitar, mandolin og bakgrunnsvokal
Ulf Hedlund Pettersson - Keyboards og bakgrunnsvokal

Dynamo Bliss – 21st Century Junk

Disse musikerne spiller hva mange definerer til å være crossover prog, og er hjemmehørende i Umeå i Västerbottens län. Bandet ble etablert i 2005 og flere av medlemmene hadde tidligere spilt sammen i Beatles coverbandet The Posers. Musikk til Dynamo Bliss har enkelte likheter med storheter som Pink Floyd, Electric Light Orchestra, Beatles og Beach Boys. En ganske så snerten beskrivelse er at Dynamo Bliss sin musikk er som Beatles møter Marillion i en tidsforvrengning og stopper for å ta på Be Bop Deluxe på veien! Uansett så er musikken på ” 21st Centuy Junk” atmosfærisk og melankolsk og av og til kontrastert med mer rocka takter, og ofte med minst litt prog i miksen. Retroorienteringa er der alltid, og allerede på den symfonisk legerte, flerstemte og mangesidige låten ”Fear Of Cloud”. Teft for den gode melodi har disse musikerne, men de mest progfokusere blant oss vil nok ikke helt slå stiften av glede over absolutt all musikken på denne skiva. Den fine og psykedelisk marinerte låten ”Thin Air” har en avslappet og cool stemning og drives av piano og gitar i lekker samhandling. Det som også slår en når en får spilt denne skiva noen ganger er at musikerne har en så stor musikalsk kompetanse. Dette avdekkes som nevnt når verket får surret og gått noen ganger og da faller ting mer på plass og de mer subtile detaljene skiva har å by på avdekkes langsomt. ”21st Century Junk” er en slow starter og lett å undervurdere, og krever derfor at en hører konsentrert noen ganger for å få med seg alt. ”Fear Of Clouds” er i starten en neddempet låt hvor gitaren er førende instrument, og når en mer rå gitar i en røffere setting. Noen vibber til Beatles og russisk folklore i form av balalaika (!) preger og smykker låten som også gir oss fine soloer fra gitar og keyboard. Dette er virkelig en knallbra låt som vi kan anbefale til alle, og som til fulle viser dette bandet sin musikalske kompetanse. På ”Closer To Heart” skurs tiden effektivt mange tiår tilbake til da alt var fryd og gammen, og musikken tilsynelatende var uskyldsren og velduftende. Fine arrangementer og en herlig nostalgisk stemning som hensetter oss med bilder av smilende og tyggegummityggende ungdom som hygger seg på for eksempel stranda. Variasjonen er stor på denne skiva som også avgir en ”feelgood” stemning, og det er en ujålete skive med virkelig gode og ikke minst særs vel gjennomtenkte låter. Det hele gjøres ikke mer komplisert enn nødvendig og Dynamo Bliss evner å lage sin egen særpregede musikk basert på sine store inspirasjonskilder, og det imponerer oss stort. Mange snedige og lekre detaljer, fine harmonier og ei skive som er gjennomført upretensiøs og virkelig velspilt musikk som skjeler til 60 tallet i høy grad.

• www.dynamobliss.com

• www.myspace.com/dynamobliss

• http://www.myspace.com/dynamobliss

• 1.      1. Junk intro

• 2.      2. Fear of clouds

• 3.      3. Closer to the heart

• 4.      4. No sense in it

• 5.      5. Thin air

• 6.      6. Bird of passage

• 7.      7. Mausoleum

• 8. White cherry hill

•             Mikael Sandström – Vokal og gitar

• Stefan Olofsson – Vokal, keyboards og bass

• Peter Olofsson - Trommer

Overdrive – Angelmaker

Et band som har holdt på helt siden 1980 dette her, og med unntak av vokalisten Per Karlsson har faktisk alle musikerne vært med hele tiden. Overdrive var i sin tid formet på restene av lokale band som Paradize og Ocean, og fokuset er da som nå å lage musikk som kort og godt kan benevnes tradisjonell metall! ”Angelmaker” har vært i støpeskjeen helt siden 2008, og det har derfor vært en rimelig lang prosess til ferdigstillelsen. I 1983 debuterte Overdrive med albumet ”Metal Attack”, og det verket fikk kritikerne til å ta frem de store ovasjonene. Nå utallige år senere er det fortsatt et sultent band som faktisk presterer å komme opp med deres hardeste og mest rå skive til nå. I tillegg er det åpenbart at bandet klarer å holde seg for god til banale ”syng-med-oss” refreng, og blir ved sin lest som altså er støpt i solid metall. I tillegg er det ekte saker og flust med driv som gjør at metallhodene får akkurat det de er på evig jakt etter. Subtilt og progressivt er det ikke, men det øses på med metalldogmatikk på akkurat rette måten for de som ikke kan få nok av slikt. Vi faller fort av lasset, men er selvsagt ikke definert som målgruppen og derfor mindre interessante i så måte. Åpneren ”Signs All Over” er tilnærmet å betrakte som et bestillingsverk, og vil nok få fansen til å vurdere å bange på seg nakkesleng. Som et siste trumfess spiller Overdrive ut ” The Wavebreaker” og denne episke låten e av den typen som kan få en stakkars anmelder til å konvertere til ren metall som hovedføde! Knallbra sak. Bra om ikke knallbra er bandets evne til å fokusere på låter som har slitestyrke og å kombinere det med potent riffing og i sum lage metall som “har vaska seg” som det så lite beskrivende men ustyrtelig morsomt heter seg. “Angelmaker” er tradisjonell metall som har kvalitet, entusiasme og driv, og denne skiva bør sjekkes opp av metallhodene.

• http://www.overdrive.se/

• http://www.myspace.com/overdrivesweden

• http://www.facebook.com/OverdriveMetal

•  

01.  Signs All Over (Stark/Karlsson)
02. In Gut We Trust (Stark)
03. Angelmaker (Stark)
04. I Know There's Something Going On (Russ Ballard, arr: Stark)
05. Under The Influence (Ericsson/Karlsson)
06. On With The Action (Jacobsson)
07. See The Light (Stark)
08. To Grow (Karlsson)
09. Mother Earth (Jacobsson)
10. It’s A Thriller (Stark/Karlsson)
11. Cold Blood Chaser (Stark)
12. The Wavebreaker (Karlsson)

• 
  
  Per Karlsson – Vokal

• Janne Stark – Gitarer

• Kjell Jacobsen – Gitarer

• Kenth Ericsson – Bass

• Kenta Svensson - Trommer

Infinity Overture - The Infinite Overture pt.1

En dansk progmetallkvartett som her et ute mitt sitt andre verk. Niels Velyjt er rimelig sentral og står for både gitarspillinga og growlevokal. I tillegg er han ansvarlig for det kompositorisk og har på ”The Infinite Overture pt.1” tatt et skritt vekk fra symfonisk metall og beveget seg mer i retning av gotiske og spesielt progressive musikalske landskap. Skiva er også kledelig mørk i teinten, og vår foretaksomme venn Niels Velyjt har også stått for produksjonen. En produksjon som er betydelig mer gitarorienterte enn debuten, og med et fokus på den gode melodi. Nykommer i bandet er Kimmie Tenna Nielsen som tilfører soundet en kraftfull og distinkt vokal. For og ytterlige å få pondus og variasjon i musikken er det hentet inn diverse gjesteartister, herunder kjente størrelser som Fabio Lione fra Rhapsody Of Fire og Amanda Sommerville kjent fra Epica, Kamelot osv. Miksing og mastering har velkjente og dyktige Sacha Paeth som har jobbet med Edguy, Rhapsody Of Fire, Kamelot osv. blitt hyret inn for å gjøre sitt beste, som ofte er ganske mye! Ganske så oppegående og rett så dyktige er musikerne, men det alene gjør jo ikke ei skive til et fyrverkeri. Tidvis er det likevel virkelig bra saker som Infinity Overture serverer oss, men det er også noe sprik i låtporteføljen. Låtene blir litt for ofte noe fragmenterte og ujevne, og det slår en at det er et visst bruk av sekunda fyllmasse for å få det hele til å henge i hop. Dette fører til at fokus og fremdrift blir noe unaturlig, og i sin tur fører det til et svekket produkt. Noe av sulten på å høre mer av dette verket går derfor også med i nevnte dragsug, og det er virkelig synd. Synd fordi det er så mange gode intensjoner og ideer, og så ender det med noe som bare er kneppet over middelmådig dessverre. Kan derimot Niels Velyjt på neste skive få de partiene som virkelig er bra her til å bre seg utover mer av den skiva, da kan det bli rett så bra musikk.

• www.myspace.com/welcometoinfinity

• www.welcometoinfinity.com

• 1.      The Hunger

• 2.      The Stand

• 3.      Angels

• 4.      Evernight

• 5.      Secrets

• 6.      Back from the past

• 7.      Smoke and mirrors

• 8.      The infinite overture pt.1

• 9.      Darkness of mind

Kimmie Tenna Nielsen - Vokal
Niels Vejlyt – Gitarer og growlevokal
Bernardo Fesch - Bass
Jakob Vand - Trommer

Gjesteartister,

Fabio Lione – Vokal på spor 1
Amanda Somerville – Vokal på spor 1,5,7 og 8 
Marie Frifelt – Vokal på spor 6 og 9
Simon Holm – Grovlevokal på spor 4,7 og 9
Hjalte Sejr Bertelsen - Grovlevokal på spor 7
Thomas Jensen – Vokal på spor 1 og 6
Mads Damgaard – Piano på spor 3,5 og 8

1. RobinTaylor – Two Pack

”Two Pack” er en topakning med musikk og består av to snertne mini CD-er, og det er jo akkurat så overraskende som en kan forvente av en musiker som alltid er uforutsigbar. Den ene er duggfrisk og ny musikk med Robin Tayler som solist, mens den andre er den aller siste studioinnspillingen med smått legendariske Taylor`s Free Universe datert februar 2006. Normalt med en six pack øl så er det at objektene er identiske, mens her er nok denne to pakningen med musikk nok bevist forskjellig for å få frem de så viktige kontrastene. På skiva med Taylor`s Free Universe er det en viss manko på struktur og tidvis jamstenket og et band som slår ut håret i all sin fritekning. Skiva hvor Taylor er solist er derimot marinert i tung, fri og spennende jazzrock. Totalt utgjør begge mini CD-ene spilletid som ville fått grei plass på den gode gamle vinylskiva. Udi Koomran har stått for mastering av begge skivene, og det nye materialet er innspilt i Soundscape og Thrane Studios, mens skiva med Taylor`s Free Univers er innspilt hos Oyster Song Recording. Taylor opptrer som nevnt som solist på solo CD-en, men har med seg et knippe av dyktige musikere vi har støtt på før. Jacob Mygind kjent fra New Jungle Orchestra og Carsten Sindvald med bakgrunn fra klassisk musikk sørger for virkelig heftige og stødige saksofoninjeksjoner til lydbildet. Låten ”Stoned Mushroom” har visse King Crimsom vibber og har flust med spenst, mens ”Heavy Friends” er preget av tidvis spennende eksperimentell jazzrock. Aller best synes vi om den deilige og også temmelige mystiske låten ”The Gost Of Göran”, hvor det undertiden freidig og smaksfullt jammes heftig. Låten tikker seg i gang som en bestefarsklokke, og lekre men også underfundige saksofonlinjer smyger seg rundt de melankolsk keyboardene og i sum gir dette ytterst spennende musikk. Mot slutten så blir det som nevnt en gigafet jam men låten har også også velspilt musikk med fremdrift og flott tematikk. Mini CD-en med Taylor`s Free Universe er spekket med frittflytende improvisert jazzrock av den mer heftige typen. Begge låtene er på over elleve minutter, og alle musikerne får rikelig anledning til å skinne og å boltre seg. ”Don`t You Miles Me” henspeiler seg nok på fenomenet Miles Davies, og er selvsagt derfor smått eksperimentell i sitt løp. Fiolinisten Pierre Tassone er i toppform her og en tidvis smågal og leken saksofon spriter det hele ytterlige opp. Låten er tuftet på tilbakevendende og repeterende rytmikk, og gitarlinjene er rimelig ville men også svært spennende. Fin låt, hvor støycollagene mot slutten nok kan oppfattes noe aparte av enkelte. I våre ringe ører er ”Dark City” en enda bedre låt i all sin propellaktige og boblende fremdrift, og med en tidvis smågal og høyst eksperimentell gitar og heftige basslinjer som viktige markører. Saksofonen er ofte skikkelig på farten og har mye deilig sprøtt på agendaen. Intensiteten i låten er tidvis ekstremt høy, og det er et potent stykke musikk visualisering av ”mørk by” rader opp. Heftig og fascinerende låt som viser hvor bra jazzrock i fri dressur kan være. Bra og sågar meget bra er også ”Two Pack” som alt annet vi har hørt av Robin Taylor er pent variert, låtene er gjennomført bra og dramaturgien er i fokus på en slepent og subtilt vis.

Robin Taylor mini CD-en:

1. Heavy Friends 5,13
2. The Ghost of Göran 9,56
3. Stoned Mushroom 7:19
 

• Robin Taylor – Elektrisk gitar, bass, perkusjon og keyboards,

• Jakob Mygind – Saksofon på spor 1 og 3

• Klaus Thrane – Trommer

• Carsten Sindvald – Saksofon på spor 2

• Louise Nipper – Vokal på spor 2

Taylor`s Free Universe mini CD-en:

• 1.      Dark  City  11,41

• 2.      Don`t You Miles Me 11,43

• Robin Taylor – Elektrisk gitar

• Karsten Vogel - Saksofon

• Pierre Tassone – Bearbeidet fiolin

• Assi Roar - Bass

• Rasmus Grosell – Trommer

Nordaugust - In The Mist Of Morning

Som så mange andre nordiske band som sysler med progressiv musikk så har også Nordaugust folklore i bunnen av musikken sin. En musikk som ofte er heftig symfonisk og hvor mellotronbruken ikke akkurat er neddempet, men heller rimelig dominerende. Nå brukes nevnte instrument som oftest temmelig lekkert og for blant annet å utmeisle varierte stemninger og slett ikke for å drukne oss i meningløs mellotrononani. Nordaugust har også klart å komme opp med virkelig gode låter som er kledlig dramatisk arrangert, og de klarer å lage sin noe særegne musikk hvor tusser og troll formelig spretter rundt omkring. Skogsprog er jo en mulig betegnelse for dette, og kollegene i Paganus fra Sverige kaller jo sin musikk akkurat det. Når vi også tar med at Nordaugust har latt seg inspirere av svensk nittitalls prog så passer dette kanskje enda bedre? Ros skal bandet skal bandet ha for at de har spritet opp soundet sitt med et rotekte norsk musikalsk uttrykk og ikke minst en særdeles kledelig og fungerende melankoli. Bandnavnet er selvsagt også hentet fra norske myter, og betyr ”nordavindens ånd”! Denne ånden har et snev av likhet med det greske oraklet i Delphi fordi Noraugust visstnok var særdeles innsiktsfull og ganske så klok. Nordaugust sitt kallenavn var for øvrig ”de sørgende sjelers ånd”! Gitarene lar seg også høre i Nordaugust sin musikk, og det er mye stemningsfullt som trylles frem. I tillegg bruker bandet diverse utradisjonell instrumenter som kantele, dulcimer, mandolin, kjeveharpe, konkylie, musikalsk sag, trekkspill og bjeller. Alt dette for å skape og tålmodig meisle ut de rette stemningene og aldri for å forsøke å være kunstig oppfinnsomme og originale. Nordaugust er også ofte dyktige til å komme opp med kordprogresjoner som er rett så sneisene. ”In The Mist Of The Morning” ble faktisk sluppet i demoversjon i 2007, og dette slippet er en remikset og remastret versjon. Det forklarer jo noe hvorfor lydkvaliteten ikke akkurat er velegnet til å slå stiftet i yr glede over. Som de pragmatisk innstilte menneskene vi er velger vi å se stort på akkurat det, og heller glede oss over kolleksjonen med svært dynamiske og gode låter som vi får servert. Bandet klarer også å få det til å låte mektig uten at det blir heseblesende og overdrevet pompøst, men heller trolsk, dramatisk men også stemningsfullt. Det smått vemodige har også gode kår på ” In The Mist Of The Morning”, det er som oftest en fryd å høre på der låtene snor seg i vakre og stemningsfulle partier. Den nærmeste referansen vi kan komme opp med er den fabelaktige svenske bandet Änglagård som det er hentet mye inspirasjon fra. Lekkert og gledelig nok så klarer Nordaugust å lage musikk som er særegen, internasjonal og som speiler norsk folklore på en utmerket måte. I tillegg så kan vi høre spor av 70 tallets ”prog italiano”, King Crimson og mer hard prog. I sum er dette rett og slett særdeles hørbar musikk, og den ekte progelsker bør definitivt skaffe seg denne flotte skiva! Da vil hun eller han få oppleve den smått dramatisk og fabelaktige ”Elegy”, instrumental, røffe og folklegerte ”Forcing” og ”Make Me Believe” som er tidvis riffmarinert, grublende og med imponerende vokal. Tar vi med mektige og lekre ”Mysterious Ways” og ytterst vakre, sorgfulle og fabelaktige ” Elegy Epilogue” så er vi nesten gjennom hele kolleksjonen. Den kolleksjon holder et virkelig skyhøy nivå, og så å si fra intet er Nordaugust blitt et band som leverer ei nesten usannsynlig bra debutskive.

http://www.myspace.com/nordagust

01. In The Mist Of Morning - 05:58
02. Expectations - 05:29
03. Mysterious Ways - 07:05
04. In The Woods - 03:52
05. Elegy - 08:59
06. Forcing - 05:00
07. Frozen - 06:20
08. The Tide - 04:45
09. Make Me Believe - 08:31
10. Elegy Epilogue - 02:51

 

Daniel "Solur" Solheim - Vokal, gitar, keyboard, samples, kantele, dulcimer, mandolin, kjeve harpe, konkylie
Ketil Armand "Bergur" Berg - Trommer, perkusjon, kantele, musikalsk sag, trekkspill, bjeller, stemmer og lydeffekter
Knud Jarle "Strandur" Strand - Bass
Jostein Aksel Skjønberg - Tastatur, vokal og fløyte
Sissel Os: - Keyboard, samples, stemmen
Guro Strand Elvik - Gitar og keyboard

Vulture Industries - The Malefactor`s Bloody Register

Dette bandet er på noe vis en avlegger av Arcatus, og ”The Malefactor`s Bloody Register” er deres andre skiva. Foruten nevnte Arcatus har musikerne i Vultures Industries fortid i Sulphur, Black Hole Generator, Malice In Wonderland, Enslaved, Taake og Syrach. Forrige utgivelse som også var debuten het ” The Dystopia Journals” og var for alvor med å gjøre folk oppmerksom på disse Bergensmusikerne. Disse lister opp alt dette som influenser, Devil Doll, Devin Townsend Band, Neurosis, Arcturus, Ulver, Samael, Camel, King Crimson, Tom Waits, My Dying Bride, Anathema, Isis, Cult Of Luna, Anekdoten, livet og døden og alt midt i mellom! Her er det jo nok å hente om en lar seg inspirer litt her og der, og det burde kunne resultere i et noe egenartet uttrykk, og hyggelig nok så klarer faktisk Vulture Industries nettopp det. Dryppende originalt er det ikke, men bergenserne rader tidvis opp dystre, merkelig, teatralske, heseblesende og mørke musikalske landskap som det er vanskelig og ikke å la seg fascinere av! Fascineres kan en jo gjerne også bli av bandets oppfinnsomme lyrikk, som er et konsept om kriminaliteten med diverse tilbehør i gamle dager. Dramatisk som fy blir slikt lett, og på ” The Hangman’s Hatch” er det jo blant annet snakk om en ”god” gammeldags folkeforlystelse som jo en henging den gang ble oppfattet som.  Musikken er preget av å være litt merkelige og som nevnt tidvis heseblesende men med et herlig driv, og det funker bra og er definitivt vel verdt å lytte til. At bandet er oppfinnsomme kan vi ved selvhøre hygge oss med fra tid til annen og da låter det riktig så bra, og det vektes fint mellom smårolige og mer brutale partier. Arrangementene er tidvis ganske så inspirerte selv om det er mulig å spore et visst lån av meldodilinjer fra både her og der, men det er de jo slett ikke alene om å gjøre! Vokalen til Bjørnar E. Nilsen er bra i all sin teatralske og gutturale prakt, men hvilket språk han synger på og hva han synger skal tidvis kanskje være et uløst mysterium som det ikke er mulig å få med seg? Lydbildet til Vulture Industries er ofte en eklektisk miks av eksperimentell metall, symfonisk metall, ekstrem metall og med en fyndig progressiv grunnholdning, samt herlig uforutsigbart på hva som nå måtte passe seg der og da. Det passer seg definitivt særdeles bra å ha med seg gjestemusiker dyktige Herbrand Larsen på Hammond orgel, og allerede på ”Crooks And Sinners” er han i aksjon og injiserer de lekreste, spenstigste og pumpende orgellinjene som setter stemningen på plass. Apropos injeksjoner så er det noen rett så stemningsskapende mørke bratsj og cellolinjer på to av låtene fra andre om enn ukjente gjestemusikerne som også virkelig skaper ekstra kulør til låtene. Den svært progressive legerte og flotte låten” Race For The Gallows” blir ypperlig løftet ytterlig opp av nevnte injeksjoner. Like lekkert er strykernes bidrag på den lange låten ” Of Branded Blood” som er en virkelig heftig og knallbra låt å avslutte skiva med, og hvor en faktisk stort sett kan høre ordene i hva Nilsen synger! Om bandet vil høre hva vi sier som kan forbedres er vel heller tvilsomt, men at det er forbedringspotensial er hevet over tvil. Når så mye er sagt så har denne skiva flust med kvalitet og er svært hørbar i våre ører. Musikerne er inspirerte og virker å ha et sunt eierforhold til selv konseptet og musikken på ”The Malefactor`s Bloody Register”. Slikt gir som oftest et fint sug i musikken, og sammen med fengende og melodiorienterte låter så blir det mye bra ut av dette. Det er også meget kompetent instrumental utøvelse, og gjestemusikerne er som tidligere nevnt virkelig med å sette farge på verket. Vi ser virkelig frem mot neste skive, og håper at den ikke henger seg så mye opp i ekstremmetall dogmatikken sine føringer.  Vi håper også at det er fullt fokus på musikk i fri dressur og å lage vindskeive og smått særpreget musikk som bygger på det som er vellykket her. Viljen til å tørre å eksperimentere og å ta sjanser håper vi er ytterlige et hakk skrudd opp. Like viktig er det ”The Malefactor`s Bloody Register” er mangfoldige hakk bedre enn vi kunne håpe på og at de som vil ha hard musikk med prog i bunn bør sjekke ut dette fine, røffe og spennende norske bandet.

• http://www.vulture-industries.net/

• http://www.myspace.com/vultureindustries

• http://www.facebook.com/vultureindustries

•  

• 1. Crooks & Sinners

• 2. Race For The Gallows

• 3. The Hangman’s Hatch

• 4. The Bolted Door

• 5. This Cursed Flesh

• 6. I Hung My Heart On Harrow Square

• 7. Crowning The Cycle

• 8. Of Branded Blood

Bjørnar E. Nilsen – Vokal og keyboards
Øyvind Madsen – Gitarer og keyboards
Tor Helge Gjengedal - Trommer
Kyrre Teigen - Bass
Eivind Huse – Gitarer

Gjesteartister,

• Herbrand Larsen – Hammond orgel

• Pluss ukjente musikere som spiller på cello, saksofon og bratsj

Funin – Unsound

Funi har med tiden vokst fra en elektonicaduo til et rimelig stort ensemble med syv medlemmer, og med “Unsound” er de ute med sitt førstefødte musikalske verk.   Et verk som har en kledelig melankoli men som kjent så bak skyen så glitrer solen, og dette er helt klart ikke et verk uten en viss optimisme. Vi blir også både glade og optimistiske av at det faktisk er mulig å lage musikk med popsensibilitet som skiller seg positivt ut. Det merkes blant annet på vilje til å eksperimentere og finne på uventede vendinger. Slikt skaper identitet og gjør at Funin tar et lite men viktig skritt til side for band som bare tør å trå der alle andre er og ikke har noen utforskervilje. Viktig i Funin sitt lydbilde er en elektronikk som er en rikelig fremtredende, men for å mykne dette litt så brukes akustiske instrumenter som cello, fløyte, fiolin og piano. En alternering mellom kvinne- og mannsvokal fungerer også fint, og av disse er Marit Elisabeth Svendsbøe den som gjør mest av seg i positiv forstand. Positiv er også Funin sitt uttrykk sitt smått vindskeive og kunstpop attityde som gjør at dette blir såpass spennende saker. Bra er også bandets nese for heftig rytmikk og en ofte fint sammensatt og fyldige instrumentering, selv om Funin ikke skjærer helt klart av bruk av velkjente klisjeer. I sum er dette ofte riktig så velklingende og hørbart, og om vi velger å se på det som popmusikk går dette utenpå det meste vi har hørt det siste decenniet. Noen nikk mot jazz, postrock og også klassisk hever dette verket om ikke til skyene så i alle fall opp i nærheten av der den mer interessante musikken bor.  Norske Karisma Records står som utgiver denne skiva, og det er et spennende og nytt bekjentskap for oss og de har åpenbart har evne til å finne artister med både særpreg og kvalitet.  Funin blander det som de føler for inn i sitt sound som likevel ligger i nabolaget til blant annet Thom Yorke , men som viser at poprock utmerket vel kan tåle  eksperimentering og ”snåle” musikalske artefakter, og fortsatt låte bra. Ikke alt er like interessant, men bare viljen til å tørre gjør noe som ikke akkurat kan betegnes om mainstream er jo et stort pluss. Riktig fin og stemningsfull musikk får vi rett så ofte på ”Unsound”, og Marit Elisabeth Svendsbø er ofte lovelig nær Bjørk men klarer seg bra for det. Klangrikdom er det nok av på skiva og det låter jevnt over bra, men en noe bedre låtmateriale med mer essens hadde gjort seg neste gang. Slik det er nå er det mye bra fra et band som utvilsomt har potensial til og til å bli riktig så bra neste gang.


 

• http://www.facebook.com/pages/FUNIN/141463943042

• http://www.myspace.com/funin

• 1.      Unsound

• 2.      Everything

• 3.      Wonderland

• 4.      Tornado

• 5.      Last Day

• 6.      Inch Of Me

• 7.      Indestructible

• 8.      Rockiong Chair

• 9.      Machine

• 10.  Skywalker

• Marit Elisabeth Svendsbøe – Vokal og fløyte
  Øyvind Vie Berg - Piano og Rhodes orgel
  Gaute Stedje – Vokal og gitarer

• Sissel Ørstavik - Fiolin

• Audun Berg Selfjord - Cello

• Edvard Mjanger - Bass

• Mats Mæland Jensen - Trommer

Brother Ape - A Rare Moment Of Insight

Der er bare et år siden forrige skiva ”Turbulence” og det er det ikke mange band som klarer en slik frekvens nå til dags, så svenskene må være musikere som jobber steinhardt. Å jobbe hardt er nå en ting, men når de også leverer det ene fine albumet etter det andre så er det en fornøyelse å lytte til musikken deres. En musikk som dveler ved melodisk prog med lange og komplekse låter med mange uventede og kreative vendinger. I tillegg så gir Brother Ape oss en dose med hard riffing og ”A Rare Moment Of Insight” er på tross av sin subtile legering også en temmelig energisk musikk. Stefan Damicolas sine låtskriverevner virker å øke i takt med hans alder, og låtene på denne skiva er av gjennomgående svært høy klasse. Ikke for det, allerede i forløperen til Brother Ape et band som het Little Orchestra viste at han kan lage låter som holder på spenningen og har essens. Nå i 2010 er det etter hvert så velkjente Brother Ape soundet ytterlige raffinert, og ”A Rare Moment Of Insight” er ei virkelig lekker skive å lytte til hvor bandets progressive sider utforskes grundig og vellykket. Noe av kjennetegnet til Brother Ape er rimelige komplekse låter som er både tilgjengelige og melodiske. Selv ved første gangs bekjentskap så skjønner en at dette er ei skiva av høy klasse, og muligens er noe av årsaken til dette at musikken er både kreativ og leken. Bandet boltrer seg i ulike grooves og stemninger, og det hele fremføres så uanstrengt og tilsynelatende uten et det koster en kalori. Så enkelt er det nok ikke, og det er som nevnt helt klart at det også er hardtarbeidende kunstnere som står bak dette praktverket. Mye prakt er det på den supre låten ”Ultra Marathon” hvor det er kreative spenn som en bare må lytte til med andakt uavhengig av religiøse preferanser. Ikke for det selv en hardbarka ateist kan for en stakket stund sannsynligvis oppleve en nærmest religiøs rus når en hører en låt som er så vakker og hvor gitaren spilles med en slik frapperende teknikk.  Frapperende er også låten ”Juggernaut Now” som i begynnelsen har noen herlige nikk til Mars Volta når de er på sitt beste.. Låten er ellers med heftig bass som lokomotiv og forsynt med en herlig laidback stemning og neddempet vokal men likevel  farget med enkelte heftige gitarutbrudd.  ”Chrysalis” begynner rett så rolig med lekker og følsom vokal men konverterer raskt til komplekse og betydelig tyngre partier. Vekslebruket mellom det vakre og rolige og det mer røffe fungerer perfekt og gir låten en fin dynamikk. Keyboardtrakteringa til Gunnar Maxen har aldri vært bedre enn på denne låten, og når han ellers oppviser en subtil og tidvis blytung bass så gjør han sitt til at denne skiva blir en slik fulltreffer. En annen grunn til at musikken til Brother Ape blir så bra er nok at musikernes kjærlighet til musikk klarer de å få overført til CD formatet slik at lytterne kan ta del i dette. Imponerende. Når vi så også vet at trommis Max bergmann har stått for den utmerkede coverkunsten blir en ikke mindre imponert. I sum er ”A Rare Moment Of Insight” et album som til fulle hører med i toppen av hva året 2010 har nedkommet med. Dette er ei skive som er et definitivt must for alle som vil ha kreativ kvalitetsmusikk, og et album som en garantert kan kose seg med i år etter år.

• www.brotherape.com

• http://www.myspace.com/brotherape

• http://www.youtube.com/watch?v=t-92jbg38II

• http://www.progressrec.com/audio/BROTHER_APE_Echoes_of_madness.mp3

• 1.      1. Juggernaut now 7:27

• 2.      2. Chrysalis 5:34

• 3.      3. Ultra marathon 7:49

• 4.      4. Seabound 6:03

• 5.      5. Instinct 6:52

• 6.      6. Echoes of madness 9:06

• 7.      7. The art of letting go 7:23

• 8.      8. In a rare moment 3:33    

• Stefan Damicolas – Gitarer, vokal og keyboards

• Gunnar Maxen – Bass, keyboards og vokal

• Max Bergman – Trommer og perkusjon

Divine Baze Orchestra - Dead But Dreaming

I begynnelsen av sin karriere drev dette bandet med hard og fuzzstenket rock før de med tiden gikk mer over til eksperimentell musikk farget med jazzvibber og psykedeliske innslag. Når så en brettist ble innlemmet i bandet ble det mulig å utforske mer symfoniske lydlandskaper, og det ble en utfordring å omarrangere det gamle materialet til den mer symfoniske sfære. Sannsynligvis var dette en skikkelig utfordring og svært lærerikt, og at læringskurven var bratt er noe vi regner for å være rimelig sannsynlig. Bandet fra Uddevalla og Göteborg har eksistert siden 2003, og har hatt en turbulent karriere hva gjelder skifte av mannskapet, men har også et utall av konserter rundt omkring i ”Sveariket”. Kritikerne synes debuten fra 2007 ”Once We Were Born” var et utmerket og verk som var både moderne og kreativt i sin utforming. Nå på skive to introduseres mannen med det finskklingende navnet Joel Lööf, og han tar seg av orgel, piano og vokal. Mannen med dobbel ö i etternavnet sørger også for en musikalsk dobbeleffekt fordi skiva har mye av det beste fra det gyllne 70 tallet, men samtidig på finurlig vis er den også moderne! Som en bonus så har også Joel Lööf produsert skiva og gjort en utmerket jobb noe våre ører sier klart fra om! Ny bassist siden forrige skive er Joel Berntson som tidligere har sørget for heftige basslinjer i folkrockgruppen Gryningstid. Divine Baze Orchestra har mye å berette, og derfor er skiva nok såpass lang som over femtien minutter. Heldigvis så er det slik at når en er i hyggelig lag så går tiden fort, og den nær innpå timen med musikk vi serveres her går fort unna! Noe av årsaken er at skiva har en rød tråd i form av en å være en hyllest til den legendariske og smått eksentriske fanatasy/horror forfatteren H.P. Lovecraft. En forfatter som forøvrig definitivt hadde sin egen stil og oppfant en egen mytologi med et galleri av overnaturlige skapninger og monstre som har fenget mange lesere. I likhet med H.P. Lovecraft så har også Devine Baze Orchestra sin egen stil, og det er nettopp det som gjør dette bandet såpass unikt og sørger for at de skiller seg ut i mengden og fenger deres lyttere. Noe av årsaken er at de egentlig ikke har noe som lenker dem til en sjanger, og slikt sett er det fritt løp for kunstnerisk frihet. Denne friheten benytter Devine Baze Orchestra seg av for alt den er verdt og lager en temmelig kompleks med høyst tilgjengelig musikk. En musikk som er herlig kontrastfylt med rimelig røffe musikalske tablåer og vare og vakre øyeblikk, men alltid med prog og psykedelisk estetikk i bunn. Denne skiva er så å si kjemisk fri for at bandet gjentar seg selv, og musikken besøker de forskjelligste stilarter på en særdeles naturlig og lekker måte. Psykedelisk musikk, stoner rock, funk, rock, ambient ”and you name it”, og alltid like sikker og kreativ melodiføring og sterke låter. Kort sagt ei sabla bra skive som bør høres!

• http://www.myspace.com/thedivinebazeorchestra

• http://www.thedivinebazeorchestra.com/

1. It came from the stars... (2:30)
2. They rise (4:59)
3. Origins (5:56)
4. Flow/Unity (6:00)
5. What mustn't be spoken (7:44)
6. The cellar (8:40)
7. Lastly, lament (13:04)
8. 1927 - A homage (2:14)


Oliver Eek – Gitarer og vokal
Joel Lööf – Orgel, piano og vokal
Christian Eklof - Trommer
Mattias Johansson – Synther og mellotroner
Joel Berntson - Bass

Fatal Fusion - Land Of The Sun

Dette er fem nordmenn med forkjærlighet for 60-70 og 80-talls musikk som Led Zeppelin, Deep Purple, Pink Floyd, Rush, Santana, Yes, King Krimson, The Doors, Toto, Marillion, Iron Maiden, Dream Theater og mange flere. Fatal Fusion er en nykommer som vi for et års tid siden omtale i vår nyhetsseksjon, og når så deres førstefødt plutselig befant seg i postkassa var vi rimelige spente. Heldigvis så slipper vi å finne frem slaktekniven, og kan trygt fastslå at ”Land Of The Sun” er ei flott skive. Ei skive som er en frodig og pulserende samling av retrorock med mange kulører og fasetter, men også hint av rock av mer nyere dato finner vi i musikken til Fatal Fusion. Ofte litt hardt og smårøft men pyntet med mer rolige partier, men alltid med et godt øye til den gode melodi, passe melodiøst og med mange heftige soloer. Noen nikk mot jazz, blues, neo, funk, klassisk, psykedelisk musikk og hardrock som ofte er  på et solid fundament av progressiv estetikk gjør skiva svært hørbar. Fatal Fusion sier selv at de prøver og utforske ytterpunktene i diverse stilarter, og å lage en god og fungerende blanding med et bredt spekter i lydbilde. For de sjangernarkomane så vil kanskje hard eklektisk prog være en passende betegnelse, men som alltid er det viktigst at dette er særdeles hørbar musikk. En musikk hvor det noen enklere låter finurlig blandes med mer intrikate saker som de episke låtene på skiva. Tro mot tidsånden fra de gylne tider så er det en forkjærlighet for ”vinatage” keyboards som Rhodes piano, Mellotron, Chamberlin, Hammond orgel, Moog & Prophet, men det gjøres med omhu og kløkt. En slik kløkt er nødvendig for at det ikke skal låte overlesset og svulstig og å gå på bekostning av en anstendig melodiføring. Selvsagt en noen låter rimelig marinert i synther, mellotroner osv, men Erlend Engebretsen er så dyktig og distinkt at akkurat det er en fornøyelse. Dette ensemblet kommer fra Drammen, Follo og Hurum området og består av godt voksne musikere som har vært innom diverse musikalske konstellasjoner før bandet ble etablert i 2008. No Name, Moonstone, The Rubling Tubes, Agate og Chrystal Blues er noen av ex. bandene til musikerne i Fatal Fusion. Som alle musikere med talent ble lysten til å skive musikk selv stor etter som tiden gikk, og når det også var ønske om mer komplekse saker var kimen til Fatal Fusion lagt. Et band hvor det er viktig å lage den musikken de selv trives med og faktisk vil lage og da for et publikum som selv ønsker slik musikk. Det lykkes de meget godt med, for allerede på de mektige åpningstonene på ”Land Of The Sun” har de oss i sin hule hånd. De fyller lydrommet med blant annet mektige tangenttryllerier, et flott driv og en enorm spilleglede. Låten er også den første som bandet laget til skiva og låtsnekkere her var i felleskap brødrene Engebretsen. Audun Engebretsen er for øvrig den som har stått for mesteparten av komponering og lyrikk. Tittellåten er en tenkt historie fra da europeerne oppdager Amerika, og vi får oppleve all oppdagernes groteske råskap og hensynløshet som kommer som et resultat av en enorm tørst etter gull. Ikke akkurat noe stolt kapittel i vestlig historie, og plottet er fint farget med diverse finurlige og kryptisk anekdoter og liknelser, ikke ulikt Jim Morrison som Audun Engebretsen skatter høyt. Det hele er sett fra og opplevd av en søramerikansk indianergutt sitt perspektiv.  Musikalsk er det mange taktskifter og variert tematikk tilsatt en god dose av 70 tallets progstil, men også flust med andre elementer som har influert komponist Audun Engebretsen. Låten er heftig og sneier innom klassisk musikk, psykedelisk musikk, funk, latinrock, bluesrock, funk og spacerock! Vi serveres blant annet også et fett 7/8 trommegroove som er inspirert av Rush og Toto, og låten inneholder faktsik alle stilarter som har influert bandet.  Fatal Fusion er virkelig dyktige til å skape stemninger samtidig som de evner å uttrykke en energi som er direkte ”framifrå” sagt på godt nynorsk. Skiva alternerer mellom mer bastante utblåsinger og snillere linjer uten at det noen gang blir verken brysomt eller så søtt at en må av sted å børste tenner. På en kraftballade som ”Promises” er det definitivt aldri fare for nevnte aktivitet, og når det hele blir heftig og jampreget mot slutten blir det virkelig spenstige saker vi serveres. Spenstig er også låten ”Broken Man” som også har flust med elementer fra hva som influerer bandet. Lyrikken tar for seg særdeles alvorlige saker da det er en historie om en mann som blir tiltalt, dømt og hengt for en forbrytelse han ikke har begått. Låten veksler i fortelling og perspektiver mellom når han som blir utsatt for justismordet lever og når han er død, og historien fortelles med en ytterst interessant vinkling fordi den omhandler før og etter døden til den urettferdig dømte. Undertittelen ”Acursation” har i bøtter og spann med takt- og temaskifter, og blant annet en sneisen 6/8 rytme i spansk flamencostil med lekkert og improvisert Rhodes piano som ekstra bonus. Noen låter på skiva er av det mer enkle slaget og skaper en fin balanse og kontrast til de lange konseptlåtene. Slike episke låter er viktig for Fatal Fusion som legger mye arbeid ned i å formidle en detaljert tekst og et budskap med dypere mening. Vi synes dette er ei virkelig bra skive med mange sterk låter, og en låtkolleksjon som totalt sett er blottet for svakheter, og ser frem til neste skiva som faktisk skal blir enda mer progressivt fundamentert.

• http://www.myspace.com/fatalfusionmusic

• http://www.nrk.no/urort/Artist/FatalFusionmusic/default.aspx

• http://www.youtube.com/watch?v=yeonibAHVl0

• 1.      Land Of The Sun 9,16

• 2.      Cry No More 3,50

• 3.      Promises 6,26

• 4.      Love In The Sky 6,55

• 5.      Shot To The Ground 5,40

• 6.      Remember 5,10

• 7.      Broken Man 12,34

• i)        Acusations

• ii)      The Hangman

• iii)    Death

• iv)    The Ghost

8.      Out To The Fields 15,45

• i. To The Fields

• ii. The Journey

• iii. The Battle

• iv. Homecoming

• Lasse Lie - Bass

• Erlend Engebretsen - Keyboards

• Stig Selnes - Gitarer

• Knut Erik Grøntvedt – Vokal

• Audun Engebretsen - Trommer

Nurkostam – 1908

Dette er en DVD som inneholder sjeldne opptak om brannstasjonen i Tampare fra rundt 1970. Opptakene er ved Pekka Palomaki og viser blant annet brannmennenes viktige innsats i lokalsamfunnet. Lydsporet til denne dokumentarfilmen ble dessverre ødelagt en gang i tidens fylde, og derfor ble filmen laget på nytt i 2010 og den versjonen er ved Tapani Hiedanniemi. Han ”headhuntet” så å si Nurkostam til å komponere et totalt nytt ”soundtrack” til filmen. Som de utøvende, søkende og ytterst kreative kunstnerne de er tok de selvsagt den utfordringen på strak arm. Det er denne musikken som vi får del i ved å se på filmen 1908, og vår versjon er uten fortellerstemme. På den måten kan vi forholde oss uforstyrret til musikk som er totalt instrumentalt, og hvor det ikke virker å være en overflødig tone. Alt er meislet pent og finurlig ut, og musikken Nurkostam kommer opp med står godt til de scenene filmen viser fra 70 tallet. Både klær og hår vitner om dette, men også de tidvis litt keitete, sjenerte og litt usikre unge menneskene er tidstypiske. Vi som var ungdom på 70 tallet kan lett nikke gjenkjennende til de scenene vi får del i. Det er noe vemodig og smått nostalgisk over filmen, og dette er ytterlige forsterket med de første sekvensene i ”1908”.  Der er tiden naturlig nok spolet tilbake til året 1908 ut fra en enkel deduksjonsmessig vurdering. Rett nok er det bare bilder som vises, men de viser mange staute og svært stolte brannmenn.  Når vi så spoler frem til 70 tallet er film som flimrer  over skjermen, hvor vi blant annet får se brannmenns innsats i lokalsamfunnet. De lærer blant annet sykepleiere og annet helsepersonell å slukke branner i sikre kar med skumsprøyter. En død hest trekkes opp av vannet, og en styrtet Cessna likeså. Brannmennene spiller volleyball og det brenner selvsagt både titt og ofte. Alle disse inntrykkene forsterkes av en lekker instrumental musikk hvor som nevnt knapt en strofe virker å være overflødig. Aki Tulikari, Eljas Tikanmäki, Aleksandra Siren, Tomi Hyttinen og Jukka Simola som utgjør progensemblet Nurkostam har kreert mange flotte lydlandskaper som det bare er å dykke ned i å kose seg med. Å lydsette film er noe som krever sine musikere, men her synes vi Nurkostam har valgt en fin vinkling slik at mye av tidsånden fanges opp. Stemningsleiene er også svært forskjellige og veksler mellom musikk som varsler om at noe skummelt vil skje, til følelsesladd musikk som maler et bilde av de forskjellige scenarioene som rulles opp fra den gang da. Musikken er ikke direkte besettende men har en fin snert og en tar seg i å undre seg på hva som kommer i neste klipp. Dokumentaren ”1908” har utvilsomt fått et svært verdig og lekker musikk som tonfølge, og vi synes Nurkostam nok en gang har levert komposisjoner som har høy kvalitet.

• www.myspace.com/nurkostam

• http://www.nurkostam.com/iNKT/Nurkostam/1.html

Breed – Another War

Med sin selvtitulerte debut oppnådde Breed en brukbar oppmerksomhet, og en intens konsertvirksomhet sørget for at Breed ble et band ”alle” måtte høre. Nå er bandet fra Kristiansund ute med sin andre skive, og dette hardarbeidende bandet forsøker å gå sine egne veier her. Det er ofte brutalt som fy, mørkt og kompromissløst med fornuftig nok så er det melodiske også et viktig element i musikken til Breed. Variasjonen mellom det rå og raske og det av og til noe roligere er ok den, og en låt som faktisk er i nærheten av balladeverdenen gjør også sitt til det. Likevel så er det energien, rifforgiene og fengende ”rettitrynet” metall som er bandet sine kjerneverdier. Skiva er også et eksempel på et verk som er demokratisk legert fordi alle musikerne har vært med i selve skapelsesprosessen. Så vidt vi kan skjønne er det gitaristen Damage Karlsen som har stått for rammeverket til låtene, men så har de andre tre hatt anledning til å komme med forslag til å legge til eller ta bort! Den prosessen kan vi levende forestille oss har vært smertefull, men om det gir resultat i form av genuin og egenartet musikk er det jo vel verdt ”smerten”. Det å være egenartet er et svennestykke som de fleste sliter med å oppnå, men Breed kommer anstendig fra nevnte oppgave uten noen gang å utsondere voldsomt særpreg. Breed gjør så absolutt en hederlig innsats på ”Another War”, og det låter tidvis fett og de har ofte også et godt øye til den gode melodi. Det blir derfor ikke bare en rå rifforgie, men også en tidvis musisering som ikke nødvendigvis hele tiden fillerister lytteren med metalldogmatikk. Mange av låtene har selvsagt de typiske groovy riffene men de kjører på med sin kompromissløse musikk hvor intrikate komposisjonene ikke står øverst på dagsorden.  Det er heller ganske korte, konsise og effektive låter som de leverer så kravfullt og distinkt. Til tider er det en svært så deilig punch i trommene og gitarene og et lydbilde som er velegnet til å glede ethvert metallhead skulle vi tro. Stemmen til Maurice Adams står godt til den røffe metallstilen bandet legger opp til, og selv om gitaristen Damage Karlsen låner både her og der låter han bra for det. I alt ei ok metallskive som viser et band som det svinger bra av.

• www.myspace.com/breedofficialspace

• http://www.breedmusic.net/

• 1.      Bloodstone

• 2.      Helfire

• 3.      Fire

• 4.      I`m Not Lost

• 5.      The Tide

• 6.      Prisoner Of  Carnage

• 7.      Equlibrium

• 8.      Inhale Your Life

• 9.      Another War

• 10.  End In Slaughter

• Maurice Adams – Vokal

• Damage Karlsen – Gitarer

• Max Morbid – Bass

• Tommy Core – Trommer

Poodles – No Quater

Hvordan noen kan finne på å kalle seg Poodles er for oss nærmest å betrakte som et mysterium, men kanskje er det de som er tøffe og vi som er fordomsfulle? Musikken til Poodels er derimot ikke noe mysterium, men melodisk hardrock. Etter tre studioskiver er turen kommet til en liveskive, og ”No Quater” er fra bandet sin 2009 turne. Med bare tre skiver å hente fra er det ikke så lett å gå seg bort i låtvalget, og det gjør da heller ikke disse svenske pudlene. ”I Rule The Night”, ”Metal Will Stand Tall”, ”Night Of Passion” og Echoes From The Past er med, og det er ok låter som hever låtkolleksjonen . Ok er også selve konserten som tar seg opp etter en noe famlende start, selv om dette aldri blir noen legendarisk live skive dette her. Musikerne er stø og rutinert, og har da også jobbet med mange kjente musikalske størrelser. Vi kan fortløpende nevne samarbeid med for eksempel Candlemass, Motörhead, Whitesnake, Europe, Alice Cooper og Thin Lizzy . Slikt skaper musikalske muskler og det nyter da også ”No Quater” godt av. Poodles startet sin karriere i 2005, og de ble faktisk landskjent gjennom sin deltakelse i melodi Grand Prix samme år. På denne skiva er det derimot pur europeisk melodisk hardrock som gjelder, og det er en konsert som ikke gjør seg bort på noen som helst måte. Stemningen blant publikum er ikke direkte elektrisk og estatisk, men publikum er definitivt med og setter sitt preg på denne skiva. Låtene sitter jevnt over godt, og det spilles med både energi, kløkt og innlevelse. Stockholmsbandet oppfinner helt klart ikke kruttet på nytt her, men smeller til med ei anstendig liveskive. De klarer på mange måter å oppfylle sitt musikalske visjon som er noe slik som dette her , ” å få folk til å føle seg fri, kraftfulle og ha en fin stund” Her er det rock'n'roll som gjelder, og med ofte catchy og effektive låter og refrenger med stort allsangpotensiale. Kvartetten er som nevnt energisk men også mer enn tight nok , og leverer et knippe ok rockelåter på denne konserten som konsertpublikum setter pris på så det høres.

• www.thepoodles.se
  www.myspace.com/thepoodles

• http://www.youtube.com/watch?v=r8lm1IaKcsQ

1.Too Much Of Everything
2. Caroline
3. Seven Seas
4. Metal Will Stand Tall
5. Like No Tomorrow
6. One Out Of Ten
7. Lullaby For Jimmy
8. Drum Solo
9. Echoes From The Past
10. Thunderball
11. I Rule The Night
12. Night Of Passion
13. Flesh & Blood
14. Line Of Fire

• Jakob Samuel – Vokal

• Pontus Egberg – Bass

• Henrik Bergqvist – Gitarer

• Christian Lundqvist – Trommer

Mother Misery - Standing Alone

Musikken til Enköpinggjengen beskrives som supersonisk rock, og det høres jo muligens lekkert nok ut og kan kanskje få noen til å fatte ekstra interesse? Bandet blir også i presseskrivet sammenliknet med Audioslave, Foo Fighters, Drowning Pool og Mustasch, og skal være et hypermoderne musikalsk ensemble. Muligens stemmer dette om det å være hypermoderne betyr og delvis å etterape de nevnte bandene og ha rimelig lite særpreg? Skal vi derimot ta litt raust i så startet Mother Misery sin karriere på restene av Greyhate og Clench under navnet Nosedive rundt år 2000. Allerede til debutskiva i 2004 hadde de skiftet navn til Mother Misery. Frontmannen i bandet John Hermansen har tidligere spilt med Stonewall Noise Orchestra og The Aweson Machine. Med ”Standing Alone” er Mother Misery nå ute med sin fjerde skive, og de har opparbeidet seg en stor base av hengivne fans. I tillegg har spesielt ”All Eyes On You” som er deres tredje skive oppnådd nesten unisont gode anmeldelser. At Mother Misery kan spille er det ingen tvil om, men på denne skiva gjør de lovelig lite ut av det nevnte faktum synes nå vi. Alternativt er det bare ikke kjemien mellom oss og musikken til bandet som ikke stemmer helt? Musikken er for å si det pent ikke legert slik at den trigger oss i nevneverdig grad. Dårlig er det overhodet ikke, men for oss er det for lite spennende og låtene mangler mye på spenst og fylde. Det blir for lite snert i musikken, og vi savner hva vi best kan beskrive om luft i musikken. Det vi får er en teppebombing musikalsk sett uten særlig sjanse til å sitte og reflektere og roe ned. Bass og trommer dundrer i vei og gitarene er harde nok, det går ofte fort unna i svingene men det blir en temmelig gjennomsnittelig radiorock som liksom ikke fører noen plass fordi den ikke vet hvor den skal. Bandet kan åpenbart mye som tidligere nevnt, men i sin iver etter å kanskje låte hipt og å nå et større publikum mister de så å si seg selv synes vi! Den ene låten er til forvekslesling lik den andre, og det blir ei suppe av musikk som en har lite sjanse til å gripe fatt i og få noe ut av. Lysten til å høre dette verket flere ganger er nærmest ikke eksisterende, og da havner ”Standing Alone” i det store hav av skiver som mangler for mye på identitet, kreativitet og gode låter. Den siste låten ”State Of Grace” er en akustisk sak som viser at Mother Misery faktisk kan snekre låter om de vil, og denne fine låten gir oss håp om at neste gang blir det mer sving på sakene. Cover kunsten er det derimot ikke noe å si på, da den best kan beskrives som flott!

www.myspace.com/mothermisery

• 1. Dirty Little Secrets

• 2. In Monochrome

• 3. Dying Heroes

• 4. Standing Alone

• 5. This is What I Am

• 6. Fade Away

• 7. Inside the Hive

• 8. Eyes of the Moth

• 9. To Hell

• 10. War Inside

• 11. State of Grace

• John Hermansen – Gitarer og vokal

• Thomas Piehl - Gitarer

• Stiff Hell - Bass

• Jimmy Lindberg - Trommer

Seventh Wonder – The Great Escape

På mange måter er dette en fortsettelse av bandet sin forrige skive “Mercy Falls” fordi de kjente bumerkene er her fortsatt, men med noen oppdateringer. Sentralt er derfor fortsatt de temmelig snertne låtene som har nok gode ideer og ikke minst gode refreng.  Teknisk sett strøken instrumental utøvelse og fin variasjon gir i sum en musikk som er akkurat slik fansen vil ha det. På ”The Great Escape” må både fansen og andre som lytter til skiva forholde seg til et episk spor i form av tittellåten som er på mektige 30 minutter. I tillegg så får vi en temmelig poplegert låt i form av ”Long Way Home” som kanskje noe vil streve litt med å fordøye, selv om Jenny Karevik (søsteren til Tommy) synger riktig så bra her? ”The Great Escape” er bandets fjerde utgivelse, og er på hele 68 minutter og bandet plasserer seg som før i klassen for prometall. Seventh Wonder oppstod mot slutten av forrige årtusen på asken av Mankind og både Blomquist, Lievendahl og Sandin har vært med hele tiden. Debuten kom i 2005, og med fire skiver til nå så er det åpenbart at det er et hardtarbeidende band vi har med å gjøre. På denne skiva får vi også stiftet et nærmere bekjentskap med nobelprisvinneren Harry Martinson sin episke saga ”Anaria” fra 1956.  Det verket sin spennende lyrikk ligger til grunn for den flotte og lange tittellåten! Øvrige låter dveler lysisk sett med rimelig varierte emner som for eksempel hverdagslivet og utfordringer som vårt hypermoderen samfunn byr på. Sonisk er dette et mer gitarorientert album enn forgjengeren, og musikken sitter som oftest som et skikkelig blinkskudd! Låtene er gjennomarbeidet og holder virkelig høy standard og en vet aldri hvor de går slik at det uforutsigbare er vel ivaretatt. Dette gjør at skiva blir ganske så spennende , og når det også er så mange lekre detaljer å forholde seg til er dette absolutt et progmetallalbum som det er verdt å låne ørene til. Den utsøkte låten ”Alley Cat” er det også verdt å la ørene fylles med, og den er også både passe utfordrende og velklingende. Noe av det flotte med Seventh Wonder er at de søker seg til mot det subtil heller enn å være ”slemmeste gutt i klassen”. Ofte byr Seventh Wonder på temmelig kompleks musikk men alltid med minst et nikk mot den gode melodi som sitter godt i øret. Det er også en styrke at alle fem musikeren får skinne i fred og fordragelighet uten at noen kjøre irriterende egotripper. Toppnivået til disse musikerne er så høyt at det er en fryd, og det er godt hjulpet av en velfungerende samhandling og knallbra samspill. Formidabel er et ord som på alle måter passer bra til låten ”The Great Eascape” som kort sagt har det meste av innhold en kan drømme om. Her står de lekre og kreative instrumentale sekvensene formelig i kø, og låten byr på en musikalsk reise i lydlandskaper som er av den herlige sorten. “King of Whitewater” og “Wiseman” er også to virkelig fine låter i en kolleksjon hvor det meste er bra sa. ”The Great Escape” viser at progmetall kan være spennende saker og at sjangeren fortsatt har egenartede, kreative og gode artister å by på.  

• www.myspace.com/officialsw

• www.seventhwonder.nu

• http://www.youtube.com/watch?v=4sRDa-xTfwg

1.      Wiseman (5:42)
2. Alley Cat (6:06)
3. The Angelmaker (8:29)
4. King of Whitewater (7:20)
5. Long Way Home (4:26)
6. Move On Through (5:04)
7. The Great Escape (30:14)


 

Andreas Blomqvist – Bass
Johan Liefvendahl – Gitarer
Tommy Karevik – Vokal
Andreas “Kyrt” Söderin – Keyboards
Johnny Sandin – Trommer

Gjesteartister,

Jenny Karevik – Vokal på spor 5

Stonewall Noise Orchestra - Sweet Mississippi Deal

Sommeren 2004 ble Stonewall Noise Orchestra fra Borlänge født, og som så mange andre band var det baserte på rester av andre band. Her het ”restene” Demon Cleaner, Greenleaf,Unhuman Fear  og andre mindre kjente konstellasjoner. Inspirasjonen er fra den mer groovy 70 talls rocken, men det hentes villig vekk fra andre totalt forskjellige kilder om det føles riktig. Deres første skiva kom på Daredevil Records og fikk den oppfinnsomme tittelen ”Vol.1”. Skive to fikk tittelen ” Constants In An Ever Changing Universe”, og nå ble musikkfolket oppmerksom på Stonewall Noise Orchestra. Det ble til dels mange gode anmeldelser, og dette ble etterfulgt av en intens konsertvirksomhet. Denne virksomheten er forresten en rimelig viktig aktivitet for bandet, men det virker klart at noe annet er også er temmelig viktig! Bandet har nemmelig bygget sitt eget lydstudio, og ”Sweet Mississippi Deal” er laget her. Her har de virkelig lagt seg i selen for å lage ei skive med sin egen versjon av hardrock fylt med melodi og råbra vokal, og hever rockefanen høyt. De er rimelig inspirert av band som blant annet Black Sabbath, Soundgarden og Monster Magnet. Muligens har noen oppfattet at det er store koblinger her, og uttalt at Stonewall Noise Orchestra er lik gamle Black Sabbath møter Monster Magnet. De om det, og viktigere er det at det svinger saftig av musikken til dette Borlängebandet. Vi får mange potente og spenstige hardrocklåter, og noen avstikkere til stonerterreng gjør heller ikke vondt, men heller tvert imot. På for eksempel ”One Hundred” er det blytungt og seigt i god doomtradisjon. Mer spenst er det på den fine låten ”Black Cat Bone” som er en knallperle av en rask låt med et fett refreng. Lett bluesinfisert er ”Skeletto Lounge” som også har andre spenstige og forlokkende musikalske artefakter. Stonewall Noise Orchestra revolusjonerer ikke verden med sin musikk, men har en som oftest svingende, hardrock som fenger like mye uansett om det låter kjent. Litt Soundgarden og mye Monster Magnet finner vi i musikken og kort sagt så er det tung rock som ved nærmere bekjentskap er velegnet til å bli litt sånn småglad i minst!

• www.myspace.com/stonewallnoiseorchestra

• www.snoband.com

• http://www.myspace.com/stonewallnoiseorchestra

• http://www.facebook.com/pages/SNO-Stonewall-Noise-Orchestra/478256945164

•  

•             1. Black Cat Bone

• 2. The Showdown

• 3. A Song for the Fool

• 4. I Am

• 5. One Hundred

• 6. Stereo Minded

• 7. Skeletto Lounge

• 8. Underdog

• 9. Rise Above

• 10. All Systems Go

• 11. When God Looks Away

• 12. Interstate            

• Singe - Vokal

• Jonas - Bass
  Snicken - Gitarer
  Viktor - Gitarer
  Mr. Pillow - Trommer
  
   

Allen Lande – The Showdown

Disse to musikerne er her ute med sin tredje plate hvor de samarbeider under Allen Lande navnet. Skiva gis fornuftig nok ut både i vinyl og som en flott ”digipack” CD. Russel Allen synger til daglig i progmetallbandet Symphony X, mens Jørn Lande kanskje er Norges beste vokalist? Lande har uansett sunget med utallige band, men er nok mest kjent som vokalist i Masterplan, men selvsagt også fra band som Avatasia, Ark og Snakes. I tillegg så har Lande en flott solokarriere, og det er en travel musiker vi snakker om her. På tross av mange jern i ilden klarer han og Allen å lage ofte temmelig heftige skiver sammen. Den første ” The Battle” fra 2005 ble sågar kåret til årets skive mange plasser. Oppfølgeren ” The Revenge” fra 2007 var minst like bra, og den anerkjente produceren Dennis Ward tilførte der et noe hardere og tettere produksjon. Denne gang er det gitaristen Magnus Karlsson kjent fra Starbreaker og Primal Fear som har stått for låtene. Han har laget et album som er det hardeste fra Allen Lande, og igjen har superdyktige Rodney Matthews stått for den flotte cover kunsten. Skiva byr ikke på noe som vi blir direkte svimeslått av, men ”bare” melodisk rock av høy kvalitet som er lettere pompøst og symfonisk. Jaime Salazar kjent fra fabelaktige Flower Kings bekler trommekrakken og han er mildt sagt en rimelig dyktig fyr. Om mulig så er Magnus Karlsson enda viktigere i denne settinga da han spiller de resterende instrumentene. Det gjør han utmerket og ivaretar alt hva herrene Lande og Allen måtte ønske seg. De får vakre og fengslende piano- og keyboards toner, harde gitarriff og virtuose gitarsoloer nærmest i bøtter og spann. Litt episk preg er det stedvis over skiva, og ”Judgement Day” går virkelig hardt ut i all sin herlighet, for så og bare å øke på! Med to så dyktige vokalister er det bare rett og rimelig at det blir vokaldueller flere plasser, og allerede på åpningslåten ”The Showdown” får vi høre hvor bra dette kan låte. Bra låter det også hvor det hele er lettere marinert i metallartefakter som på ”The Artist” og omtalte ” The Showdown”. Likevel er det først og fremst melodisk hardrock denne skiva byr på, men med enkelte kledelige og spennende avstikkere. Karlsson kan det med å skrive låter som har det lille ekstra som løfter produktet. På den lettere episke ”We Will Rise Again” er musikken injisert med powermetall som gjør det hele mer spennende. Direkte vakker er balladen ”Copernicus”, og med få unntak er det et fint knippe låter på denne skiva. I sum er dette et meget bra album når vi forholder oss til segmentet melodisk hardrock, og stort bedre vokalister skal en lete lenge etter.

• 
  
  
  www.myspace.com/allenlande2

• http://www.youtube.com/watch?v=E60LkuqedMc
  
   

• 1.      The Showdown

• 2.      Judgement Day

• 3.      Never Again

• 4.      Turn all Into Gold

• 5.      Bloodlines