Yana Magni – Earth Show

Med fyrig og frodig stemme og musikk inspirert av naturen og moder jord og hennes samiske opphav lager Yana Magni musikk som ikke akkurat er dusinvare. Magni kommer fra Tuolpukka i Norrbottens Län og har holdt på som artist i over 20 år. Musikken har en forankring i nordisk folklore og avgi et sterkt kulturelt budskap om hennes samiske arv. I front i musikken ligger Yana Magni sin flotte joik og rytmikken er ivaretatt av shamanske tromming. Denne dronningen av joik har faktisk i og med ”Earth Show” klart det kunststykket å gjøre joik tilgjengelig for nye målgrupper. Skiva er hennes tredje og er produsert av dyktige Kee Marcello, som har gjort sitt til at særpregene er blitt vel ivaretatt. Det er begrenset hvor mye musikk som faktisk kommer ut på plate fra musikere nord for polarsirkelen, men Yana Magni er så absolutt et navn å merke seg. Hennes eklektiske miks av rock, folk og worldmusikk er noe som vi bare må la oss fascinere av. Naturen er for Yana Magni sterk og kraftfull som metall, men også skjør og mystisk. Dette klarer Magni på forbilledlig vis å gjenspeile i musikken på ”Earth Show”, slik at det blir ypperlig korrelasjon mellom fascinasjon og kunstverket. Linda Lampenius gjør en virkelig flott vokaljobb på skiva og er med å skape den tidvis underliggende mystiske stemningen. En annen ”skapelse” på skiva er det flotte drivet og den suggererende som en rett og slett lett blir sugd inn i. Variasjonen er også fin som på låten ”The Sun” som har et fokus på mer smektende og melodiøse toner. Også her er det en subtil leveranse av stemninger og en kan formelig se for seg soldyrkende samer i en fin folkaktig låt. ”Nåjden” er en låt som bygger seg flott opp og har et rimelig mangesidig sortiment. Herunder en fabelaktig gitarsolo og en spenning og stemning som gjør at lytteren lett lar seg rive med. Mer ordinær er ”Altajärvi” som virker å være en noe omarrangert folklåt som ikke er dårlig, men likevel ikke klarer å røre oss i tilstrekkelig grad. Straks bedre er mystiske ”Haukivaara” som gestalter en indre spenning, driv og lekre gitarlinjer. En noe tradisjonell men vakker låt er ”Seasons”, som viser bredden i Yana Magni sin stemme. Låten tar seg kraftig opp mot slutten selv om det aldri blir overdrevet originalt er ikke arrangementene uefne. ”N´yojk” er en låt av den mer røffe typen, og den kveiler seg ut med saftige gitarer og et fint trykk. I tillegg brukes det kontrasterende virkemiddel som og tidvis roe det hele nedfor å få puste litt. I sum gjør det at ”N´yojk” er en heftig og flott låt med mye bra på agendaen. En låt som skiller seg noe ut er ”Walking Song” som er en smått lekker sak i singer/songwriter tradisjonen. Strengt tatt så passer den ikke inn på skiva da den ikke har noen linker til de øvrige låtene. Vi lever likevel greit med den og anser den som et ”sidesprang” til for eksempel et Carol King terreng. ”Earth Show” har mye mystikk og flotte stemninger i kolleksjonen på 11 låter. Futuristiske, spaca og worldaktige ”Promises” er også en låt som skiller seg ut. Låten står seg bra på hviskende fortelleraktig stemme og slepne lyddroner uten at det noen gang blir overvettes bra. Likevel er denne skiva så særpreget og med så mye kvalitet og varme at vi virkelig anbefaler den ekte musikkelsker å sjekke den opp og selv gjøre seg opp en mening.

• http://www.yana.nu/

• http://www.myspace.com/nyojk

• 1.      Sökare

• 2.      Say you will

• 3.      The sun

• 4.      Nåjden

• 5.      Altajärvi

• 6.      Haukivaara

• 7.      Seasons

• 8.      N´yojk

• 9.      Walking song

• 10.  Free

• 11.  Promises

• Yana Mangi – Vokal

• Toby Broome - Trommer

• Micke Larsson – Gitarer

Gjestemusiker,

 Linda Lampenius - Vokal

Lava Engine - In Limbo

Med stor entusiasme og med gigantiske mengder av hardt og seriøst arbeid har Lava Engine klart å få ferdigstil sin andre EP. Skiva har fem låter som alle er på rundt fem minutter så det er ikke noe gigantisk verk å forholde seg til her.  Siden debuten er det tilkommet en ny tommeslager, og Mick Nordstrøm gjør en jobb som vi med et godt gammeldags norsk ord kan beskrive som, ”framifrå”. De som vil høre dette bør lytte konsentrert til Nordstrøm sin rå og råflotte tromming på den fine låten ”Drain Your Soul”. Også den tidligere bassisten Vanja Hadzic har forlatt Lava Engine, og Simon Dahlström har til fulle fylt skoene til Hadzic og utgjør sammen med Nordstrøm en meget bra rytmeseksjon. Bandet operer innen progmetallsegmentet, men har heldigvis nok egenart og originalitet slik at musikken jevnt over er interessant og med fin fremdrift. Den fine låten ”Ctrl Z” viser Lava Engine fra sin røffeste side på EP-en, og viser at de også tar lyrikken på alvor. En lyrikk som er svært reflekterende og med et viktig budskap innimellom fete riff og en fabelaktig suggererende stemning. Musikken på ”Ctrl Z” er mørk og mektig, sørgmodig og stemningsfull til tusen, og låten viser at Lava Engine virkelig har låtskriverkompetanse utover det vanelige. At Lava Engine ikke skriver om drager og tårnjomfruer er noe vi applauderer til fulle. Vi setter faktisk stor pris på et band som er så tekstmessig oppegående som svenskene. Selvgranskende og velskrevne tekster som betrakter hva som foregår på makro- og mikroplan, den store verden kontra det enkelte individ. Interessant og effektfullt! Det er også låten ”Drain Your Soul” som er ytterst dynamisk og med rikelige leveranser fra Jaldemark og Florin av smektende og spenstige gitarlinjer, og ikke minst soloen mot slutten. Låten er forøvrig en ”tour de sjangers” der den sømløst snor seg innom metall, jazz, prog og goth, og som avgir en smått uhyggelig stemning. Musikalsk flo og ebbe gir nødvendige variasjoner, og røffe og rolig partier skulder ved skulder er meget vel utført. Vel utført er også den akustiske innledningen på tittelsporet, og den flotte miksen av røffe og melodiske linjer. At Porcupine Tree er inspirasjonskilde er vel en kvalifisert gjetning, men det er likevel så mye egenart i låten at det bare er spennende. Det er, spennende altså, i høy grad hva Lava Engine stort sett foretar seg. Bandet kommer her opp med fem låter som holder et meget bra nivå, selv om ”Common Ground” i våre ører har litt lite fremdrift og ikke trigger oss nok. Uansett er Lava Engine et band som alle med sans for mer kompleks rock og det tidvis episke aspekt burde bli kjent med. Vi er også over temmelig sikre på at neste utgivelse fra Lava Engine faktisk blir enda bedre om de er sultne nok og ydmykt søker å utvikle seg ytterlige hva gjelder egenart, arrangementer, progressiv tekning osv.

www.myspace.com/lavaengine
www.lavaengine.net

 

• 1. Drain Your Soul

• 2. In Limbo

• 3. Common Ground

• 4. Ctrl Z

• 5. Widows Closed

• Magnus Florin – Vokal og gitarer

• Ronnie Jaldemark – Gitarer og keyboards

• Mick Nordström – Trommer og vokal

• Simon Dahlström - Bass

Anthriel – The Pathway

Lion Music som er plateselskapet bak disse finnenes debut bruker store ord om ”The Pathway”. Spektakulær, og med potensial til å bli en klassiker er noe av det Lion Music kommer opp med. Snakk om å sette press på en nykommer, og å skape forventninger hos det musikkhungrige publikumet. Nåvel, Anthriel har faktisk holdt på siden 2004, og musikerne er erfarne og dyktige de. Stilmessig er det musikk som nok vil appellere til fans av for eksempel Symphony X, Adagio og Yngwie Malmsteen. Musikken ligger i gråsonen mellom progmetall, metall og neoklassisk innflytelse. I 2007 utgav Anthriel en 3 spors EP med tittelen ” “Visions Of Inner Light And Deeper Thoughts”, som fikk kritikerne til å heve øyebrynene i forbauselse over høy kvalitet. Den kvaliteten er ikek fordunstet her, og de utfører et dyktig håndverk på ”The Pathway”. Soundet er marinert med gitarriff, arrangementene er intrikate men den gode melodi forsvinner ikke for det. Rytmeseksjonen gjør en solid jobb, og vokalisten er uttrykksfull og god. Gitaristen Timo Niemistö har stått for selve produksjonen og det hele er mikset i MSTR Studios av Jussi Kulomaa. Vokalisten Simo Silvan har forøvrig kommentert at bandet helst vil opptre så mangesidig som mulig uten å gå til det ekstreme i noen tilfeller. Silvan sier videre at, ”det er en tid for headbanging og en tid for å dvele med utpensling av musikalske landskap”. Kanskje derfor er ”The Pathway” en ok miks av hard musikk, pop, akustisk, orkestral musikk, instrumental musikk og symfonisk metall. Skiva er konseptuel, og tematikken er hentet fra R.A. Salvatore's sin ”The Dark Elf Trilogy”. En triologi fra 1990 -1991 bestående av de tre delene, ”Homeland”, Exile” og ”The Solourn”. En saftig og fin blanding av fantasy litteratur og sci-fi konseptet så vidt vi kan skjønne. Kort fortalt så er plottet om en mann som drar ut på en heftig reise for å ”finne seg søl” så å si, og så pådrar seg en kamp mellom realitet og virkelighet og diverse andre viderverdigheter. Nok av spennende og velskrevet lyrikk til å spinne musikk rundt er det utvilsomt. Og nettopp å spinne er hva Anthriel gjør der de møysommelig pensler ut dette fine verket med kløkt og entusiasme. Det eneste vi savner er en enda større vilje til å ta sjanser og enda større kreativitet, men bevares det som serveres går utenpå temmelig mange av kollegene til Anthriel. Bandet klarer det kunstnerisk smarte og velfungerende å blande det eksperimentelle og det kommersielt tilgjengelige med nok særpreg til at dette blir ei skive som skiller seg noe ut fra de store horder. ”The Pathway” er en meget ok debut innen progmetallsegmentet, som gir håp om enda bedre låter neste gang. Cover art-en er derimot fra øverste skuff etter vår smak!


 

• http://www.myspace.com/anthrielmusic

• http://www.facebook.com/group.php?gid=95002233978

• 1.      Devil`s Lullaby

• 2.      Mirror Games

• 3.      Guardian

• 4.      Repression

• 5.      Heaven Of Grace

• 6.      The Deliverance

• 7.      Controversial Euphoria

• 8.      Light Divine

• 9.      Scent Of Dawn

• 10.  Promised Land

• 11.  Chains Of The Past

• Simo Silvan – Vokal

• Klaus Wirzenius – Bass

• Timo Niemistö – Gitarer

• Anti Hakulinen – Keyboards

• Jari Kuokkanen - Trommer

Issa – Sign Of Angels

Issa er hva det musikalske gjelder en ganske så snodig blanding av AOR, poprock og hardrock med betoning på catchy refreng og tidvis smårøffe gitarlinjer. Issa selv er en ung norsk kvinnelig vokalist som synger meget bra, og det er bare et pluss at hun ser svært bra ut. Hun har en kanskje noe vel mangesidig bakgrunn hva gjelder hvem hun har sunget med! Vi kan for ordens skyld nevne noen, Gaia Epicus, Illusion Suite, Postgirobygget, DDE og JahnTeigen osv. Ronny Milianowicz som produserte Saint Demon siste skive er rekruttert for at ”Sign Of Angels” skal lyde så bra som mulig. Velkjente Uli Kusch kjent fra Masterplan og Helloween spiller trommer. Gitarlyden sørger dyktige Peter Huss for, og det er ikke tvil om ast Issa som band består av habile musikere. På infoen til skiva står det at musikken de spiller er som Brother Firetribe møter Treat med i bøtter og spann med melodi og attityde. Kanskje ikke en så halvgæren den siste delen av beskrivelsen for det er temmelig melodiøst og ganske så inspirert det som ”Sign Of Angels” har å by på. Sammenlikningen med Treat og Brother Firetribe derimot er å ta vel grovt i synes nå vi. Fordi vi konstaterer at materialet på skiva rett nok lyder som om det er ferskvare ……men fra slutten av 80 tallet! Verden går fremover og utvikler seg, og det er egentlig forbløffende å høre noe som er såpass gammelmodig i 2010. Kanskje så har låtskriverne en slags tidsmaskin de har lekt for intenst med, hva vet vel vi? Over til litt mer seriøse betraktninger så låter det egentlig som virkelig bra hardrock tilsatt noe AOR og poprock som nevnt. Kan en se bort fra at låtene er noe gammldagse for å si det mildt og at lydbildet kunne vært utstyrt med mer snert er nok dette mer enn ok for mange. Derfor med nevnte forbehold er dette ei ok debut, og kanskje foretar Issa en nødvendig tidsreise på nest skive slik at bandet blir mer tidsmessig oppdatert?

http://www.youtube.com/watch?v=9vqC2rqR9Lc

http://www.frontiers.it/m/uploads/audios/issa_-_04_-_river_of_love_.mp3
http://www.frontiers.it/m/uploads/audios/issa_-_02_-_i%27m_alive_.mp3
http://www.frontiers.it/m/uploads/audios/issa_-_01_-_angels_crying_.mp3
http://www.frontiers.it/m/uploads/audios/issa_-_07_-_unbelievable_.mp3

 

• 1.      Angels Crying

• 2.      I'm Alive

• 3.      Give Me A Sign

• 4.      River of Love

• 5.      What Can I Do

• 6.      Closer

• 7.      Unbelievable

• 8.      How Will I Know

• 9.      As I Live and Breathe

• 10.  Flying High

• 11.  It's Not Me

• 12.  Fallen Angel

• 13.  I'm Alive
  
   

Issa - Vokal
Peter Huss - Gitarer
Tim Larsson - Keyboards
Nobby Noberg - Bass
Uli Kusch – Trommer

Øresund Space Collective – Slip into The Vortex

På denne skiva sin syvende skive tar Øresund Space Collective et godt skritt mot et mer progstenket sound. Nytt er også en mengde gjestemusikere som spiller instrumenter som saksofon, fiolin, fløyte og perkusjon Musikken de presterer har noe mindre fokus på jamming og improvisasjon, og nå er det noe mer strukturert saker vi serveres. Med gjesteartistenes inntreden er også den soniske paletten utvidet, og det låter enda bedre selv om de forrige skivene så absolutt har vært meget bra spacerock. Med ny retning og mange gode ideer som funker er ”Slip Into Vortex” blitt ei frisk og spennende skive som gjør et solid inntrykk. Fortsatt er samspillet mellom gitarer og synther en av bandets styrker, men det er åpenbart at musikken er mer melodifokusert og melodisk. Musikken har også en fin variasjon mellom roligere og røffere partier, melodiske stunder og mer kaotiske partier, og som oftest kosmisk og spaca legert.  Det er nesten umulig denne skiva uten å pense innom en låt som strekker seg til nær 26 minutters merket. ”Mothership Machinery” er heldigvis av solid støpning, og en låt som vokser jo mer en hører den. Låten er spennende og snor og vrir seg både hit og dit, og inneholder både saksofon og slidegitar. Når en hører denne låten kan man lettere skjønne at band når de skal omtale hvordan de låter kommer opp med en spesiell forklaring. De sier altså at de låter som Can som jammer med Ozic Tentacles i en psykedelisk vindtunnel som er styrt av Daevid Allen! Soundet er som alltid fyldig, ylt av effekter og fascinerende om en kan like å henge seg på såpass spacestenket musikk. Enkelte vil nok også synes det tidvis låter monotont, og dette er definitivt mest for de som bekjenner seg til mystikk, suggesjon og psykedelia ”from outer space” og der omkring. Disse vil derimot ha en stor opplevelse i vente av disse dyktige musikerne. Øresund Space Collective leverer igjen varene som forventes til fulle, og fyller det musikalske lerret med en kraftfull leveranse av kaskader av diverse lyder, effekter og instrumentale saker. En leveranse som er full av kvalitet, musikalitet og masse egenart.

• http://www.oresundspacecollective.com/

• http://www.myspace.com/oresundspacecollective

• 1.      I Teleported to Acapulco

• 2.      Fondle the Frequency

• 3.      Mothership Machinery

• 4.      Slip into the Vortex

• 5.      Sonic Snake

• 6.      Lord of Slumber

• Magnus (Danmark) - Gitarer, synther og effekter

• Sebastian (Sverige) – Gitarer og effekter

• Tobias (Sverige) - Gitarer og effekter

• Jocke (Sverige) - Bass

• Michael (Danmark) - Bass

• Scott (Dr. Space) (USA) - Synther

• Ola (Sverige) - Fender Rhodes and Synther

• Mogens (Danamark) - Synther

• Søren (Danmark) – Trommer

Gjesteartister,

• Kaufmann (Sverige) - Trommer

• Thomas (Danmark) - Bass

• Stefan (Danamek) – Gitarer og effekter

• Luz (Brasil) - Perkusjon

• Göran (Sverige - Trommer

• PIB (Danmark) - Trommer

• Sam Riffer (Sverige) - Bass

• Sula Bassana Tykland) – Gitarer og effekter

• Dave (USA) - Bass

• Sölvi Silver (Sverige) - Gitarer

• Eduardo (Kuba) - Gitarer og effekter

• Emil (Sverige) - Synther

• Jonas (Inzect)(Sverige) - Synther

• Kasper (Danmark) - Perkusjon

• Susanne (Sverige) – Vokal, fiolin og fløyte

• Micke (Sverige) - Gitarer og effekter

• Jarri (Finnland) - Gitarer og sitar

• Santtu (Finnland) - Bass og perkusjon

• Mikael (Danmark) - Gitarer og effekter

• KG West (Sverige) – Gitarer, sitarer og orgel

• Lars (Norge) - Synther

• Sigurd (Norge) – Sitargitar, gitarer og effekter

•  Johan (Sverige) - Gitarer og effekter

• Pär (Sverige)- Bass

• Anders (Danmark) – Saksofon

•  

My Brother The Wind - Twilight In The Crystal Cabinet

M 

Improviserte kosmiske lyder i en psykedelisk spacerock setting med en spilletid på 59,38 og bandmedlemmene er gjemmehørende i Stockholm og Åmål. My Brother The Wind består også av musikere fra tre ypperlig svenske band, Anekdoten, Magnolia og Makajodama. I en musikkverden hvor det tekniske og maskinmessige er i fokus er plateselselskapet bak denne skiva, Transubstans Records, stolte av å presenter musikk som er annerledes. En musikk som har fokus på det ekte og spontane, og som gir et verk som er organisk og frodig. ”Twilight In The Crystal Cabinet” er ei skive som er basert på en to timers spillseksjon på en gammeldags ”Ampex 16 track 2" tape machine” i Drop Out i tidligere nevnte Åmål. Miksingen ble unnagjort på to timer dagen etter, så i sannhet er dette ikke polert musikk. Bandet består av noen av Sverige fineste musikere som til daglig altså spiller i noen av Sverige sine absolutt beste musikkensembler. Gitaristen Mathias Danielson spiller nå i Makajodama og har tidligere vært i Gøsta Berlings Saga, mens den andre gitaristen Nicklas Barker til vanlig spiller i Anekdoten. Fra Magnolia kommer bassisten Ronny Eriksson, og Tomas Eriksson på trommer. Disse fire musikerne var i utgangspunktet ikke spesielt kjente for hverandre, to blad Eriksson unntatt selvsagt. Målet er jo åpenbart å skape musikk som er levende, vakker og passe melankolsk legert. Vi honorer som alltid musikere sin vilje til å fornye seg, utvikle seg og søke andre musikalske kontekster. Vi finner det derfor også relevant å nevne at Nicklas Barker i tillegg til Anekdoten også spiller sammen med The Usual Suspects. Dette er en hyllest til countryrock scenen fra sent 60 talls California hvor band og artister som The Flying Burrito Brothers, The Byrds, Nashville West, Buck Owens og Merle Haggard var sentrale aktører! Slikt er jo en tanke overraskende, men viser at mannen ikke akkurat har stivnet og har mot til å ta sjanser. Noe av visjonen med My Brother The Wind var jo nettopp det å gjøre noe totalt annet. Noe annet som innebar å møtes uten noen forutgående øvinger, og å spille inn et album så å si totalt ut av det blå. Slikt kan jo lett føre til noe genuint så lenge musikere er så dyktige som disse her, og når de også er både inspirerte og entusiastiske. Spontanitet kan faktisk knapt overvurderes! Her fører det til seks instrumentale låter som er skapt fra kreativ energi, og med høyoktan og superenergisk jamming. Likefullt blir det tidvis overraskende melodisk, noe de mest spacepregede fine låtene ” Death And Beyond” og ”The Mournul Howl Of Dawn” viser. Samspillet til Barker og Danielson er av så høy klasse at det fremkaller frysninger på vanligvis frysefrie rygger! Det er mange slike stunder på denne skiva, og en ekte musikkelsker vil finne mye å hygge seg med. Ikke minst det faktum at det hele er analogt innspilt, noe som gir musikken et skikkelig løft. Vi lever også ganske så godt med at lydkvaliteten ikke alltid er topp, fordi musikken ellers innehar alle de nevnte kvalitetene.  De som synes inspirert, spontan og særdeles velspilt psykedelisk space jamming med energiske og gode instrumentallåter høres spennende ut, bør skaffe seg dette ypperlige verket.

 http://www.myspace.com/mybrotherthewind

1. Karmagrinder (13:47)
2. Electric Universe (10:10)
3. Twilight In The Crystal Cabinet (3:59)
4. Precious Sanity (1:47)
5. The Mournful Howl Of Dawn (13:08)
6. Death And Beyond (16:47)

 

• Mathias Danielsson- Gitarer

• Nicklas Barker - Gitarer

• Ronny Eriksson - Bass

• Tomas Eriksson - Trommer

Jorn – Dio

En av hardrockens beste vokalister er ute med sin hyllest til nylig avdøde Dio, som jo absolutt også var en stor vokalist. Her har Jørn Lande plukket fra Dio sin store kolleksjon, og utvalget er ikke perfekt akkurat. Det er jo mulig å hente fra Dio sin tid hos både Black Sabbath men også Elf, Rainbow, Dio, Heaven & Hell, så det er ingen enkel oppgave egentlig. Mye er basert på smak og behag, og vi må jo forholde oss til utvalget uten for mye syting helst. Dio er jo som komponist og vokalist et ikon og en inspirasjonskilde, og således er en hyllestplate på sin plass. Fokuset på denne skiva er på Dio sin solokarriere, og en kan si at det er flest låter i midten av kolleksjonen. Med det mener vi låter som har middels tempo, og følgelig er det noen av de mer raske låtene som har måtte vike. Skiva starter med Jorn sin egen låt ”Song For Ronnie James” som altså er Jorn sin selvskrevne hyllestlåt. Låten starter i et rolig modus før det i god Jorn tradisjon braker løs. Låten er på over åtte minutter, og blir lovelig rolig og med for lite driv, selv om den utvilsomt er skrevet med mye følelse, så rører den bare ikke oss i særlig stor grad.  Hastverksarbeide? I tillegg så låter skiva som et typisk Jorn album, og strengt tatt burde vel ei skive som dette være mer stenket med vibbene til den som hylles? Ikke for det skiva er ok den, og det er fart i sakene på ”Night People”, ”Stand Up And Shout” og på ”Push”. Jorn er som alltid er knallgod vokalist og på den fine og raske låten ”Kill The King” er han om mulig bedre enn noensinne, og det blir da også skiva sitt beste spor. Synd er det at vi ikke får høre hvordan Jorn hadde tolket låter som ” Caught In The Middle” og ”Holy”, men en kan jo ikke få alt her i livet! Det vi får er en fin hyllest til Dio, som med litt mer forberedelser burde kunne vært enda bedre.

• www.jornlande.com

• www.youtube.com/watch?v=dEtyaC6ltQg
  www.myspace.com/realjorn  http://www.frontiers.it/portals/0/multimedia/jorn_shame_sample.mp3
  http://www.frontiers.it/portals/0/multimedia/jorn_push_sample.mp3
  http://www.frontiers.it/portals/0/multimedia/jorn_standup_sample.mp3

•             1.Song for Ronnie James

• 2.Invisible

• 3.Shame on the night

• 4.Push

• 5.Stand up and shout

• 6.Don´t talk to strangers

• 7.Lord of the last day

• 8.Night people

• 9.Sacred heart

• 10. Sunset superman

• 11. Lonely is the word / Letters from earth

• 12. Kill the king

• 13. Straight through the heart (live)
  
  
  Jorn Lande - Vokal
  Willy Bendiksen - Trommer
  Tore Moren - Gitarer
  Jgor Gianola - Gitarer
  Tor Erik Myhre - Gitarer
  Nic Angileri - Bass
   

Sideburn – The Demon Dance

Skive nummer tre fra dette svenske doombandet som ikke må forveksles med det Sveisiske obskure fuzzrockbandet fra syttitallet. Den svenske varianten har tatt navnet sitt fra et musikkmagasin som skrev om Flaming Sideburns. Derfra var ikke veien lang til å kalle seg Sideburn som direkte oversatt betyr bakkenbarter eller kinnskjegg. Slikt er jo ofte noe som vi forbinder med gamle dager og noe stort sett rimelig utdatert nå til dags. Heldigvis er ikke bandet Sideburn på noen måte utdatert, men heller en ferskvare i form av en duggfrisk og ny skive ved navn ”The Demon Dance”. Sideburn startet med en visjon om å spille hardrock med blueslegning ikke ulikt band som Black Sabbath, Led Zeppelin, Deep Purple, Rainbow, The Cult, og Kyuss. For de detaljorienterte så var bandet Rooster hvorfra Morgan Zocek kom fra, og XTC studioene i Stockholm med Ulf Wahlberg er hvor musikken blir til og ved. En musikk som har pulserende riff og rikelig med fuzzgitarer, men som også har fine kontraster. Kontraster som gjør at lytteopplevelsen blir mindre forutsigbar. Bandets evne til og også å blande sjangere og å komme opp med musikk som har egenart er også et pre. Med sikker hånd som smelter ofte blues, doom, hardrock, prog og stoner i hop til et velklingende hele. En heller rå og bra bluesinfisert låt er ”Dyi'n'Day”, mens “Rainy Days” er fylt med fete soloer og etter hvert dampende riff. Før det damper så heftig så er låten en lekker ballade med akustisk smaksettting. Bandet har holdt på siden 1997, og deres musikalske kompetanse er stor noe vi lett hører i deres retrobaserte musikk. Stødig og med full kontroll, og et knippe låter som er pent varierte og spenstige. En viss progestetikk gjør også susen, og monsterriff og akustiske partier står skulder ved skulder. Likeså for låten ”Wings Of Sorrow” hvor det er gitar og Hammond orgel som har et fruktbart samarbeide. ”Shining” gir flere smaksprøver på heftig Hammondbruk i en ellers fin låt. I sum er dette også en bra skive med flust med energi og en spilleglede som er meget bra. Musikeren gjør bra saker på sine respektive instrumenter, og vokalisten Morgan Zoeck har en fin stemme som pent farger musikken. ”The Demon Dance” er absolutt ei skive å sjekke opp for de som liker det noe retroorientert.

• http://www.myspace.com/sideburnsweden

• http://www.sideburn.nu/

• 1.      Doomherren (Intro)

• 2.      Wings Of Sorrow

• 3.      Song For Hope

• 4.      Fallen Sun

• 5.      Dyi`n Day

• 6.      Shining

• 7.      The Demon Dance

• 8.      Rainy Days

• 9.      Hold Me In Your Light

• 10.  Shapes

• Morgan Zoeck – Gitar og vokal

• Jani Kataja – Vokal, gitar og bass

• Martin Karlsson- Bass, orgel og vokal

• Fredrik Broqvist - Trommer

Introitus – Fantasy

I Vansbro, Dalarnas län i Sverige lages det musikk som faktisk har tatt oss med storm, og denne skiva har virkelig fått mye spilletid i det siste. Retromusikk ja vel, men hva gjør vel det når det er forrettet så vannvittig deilig som her med lekre arrangementer, supre keyboardeskapader og de mest bombastisk og fantastiske gitarmelodiene. Sjelden har symfonisk rock gitt oss en slik godfølesle som hva  dette familiebandet med mor, far, datter og sønn klarer. Soundet er smått fabelaktig, og selv med mange instrumentallåter er skiva en lytteropplevelse av de store fra start til begynnelse. Når det derimot er vokal så synger Anna Jobs Bender med en autoritet og en klangfylde som er virkelig verdt å lytte til. Hun står også for all testen, og har my klokt å berette. Husbonden Mats står for alle komposisjoner, og hans keyboardlinjer er det virkelig klasse over. Vi mistenker Mats Bedner for tidvis og nærmest skreddersy låtene til konas flotte og uttrykksfulle stemme. De som vil høre dette ved selvsyn kan jo bare lytte til låter som ”Ghost” og ikke minst ”Child”.Som den ydmyke musiker Mats Bedner åpenbart er gir han også plass til at de andre musikerne kan boltre seg. Akkurat det er smart trekk da det finnes så mye talent og musikalitet at det ville være en unnlatelsessynd og ikke la de slippe til. Skiva har syv spor og det vil være en tanke underlig å ikke nevne den episke 26 minutter lange ”Fantasy”.  Sekkepipe og cello er blant annet med her, sammen med alt hva enhver som liker 70 tallets prog kan drømme om. På den ytterst vakre låten er det trekskpill, og slikt kan jo skreme fanden på flatmark. Utrolig nok så er trekkspillet noe som hever låten, og far Bender skaper stemninger og klangfarger med dette instrumentet vi ikke trodde var mulig. Låten er svært catchy, men har mer enn nok interessante elementer til og ikke å være en lettvekter. Teksten er en hyllest til våre barn, og vi som har slike lever med i ordene. Noe mindre kos lyrisk sett er ”Ghost” som omhandler engstelsen og det desperate som tidvis kan ri noen og enhver. Vi opplever tekstens om høyst personlig, modig og at den tar opp et viktig emne. Det personlige aspekt er noe som for øvrig preger skiva, og gjør at musikken på ”Fantasy” føles som ekte vare og noe temmelig genuint. Mye av musikken er så smått påbegynt for vel 30 år siden på Mats Bender sine første synther. Her er det selvsagt visse forandring i arrangementene, og sannsynligvis har det ytterlig hevet den musikalske kvaliteten. Av nyere dato er ”Here And Now” som er fra 2004 og omhandler tsunamikatastrofen i Thailand, Sri Lanka og Indonesia blant annet. Subtil fiolin og fløyte skaper akkurat den rette rammen rundt låten! Moralen derimot er kort sagt at vi må lære oss å leve i nuet, fordi vi ikke vet hva morgendagen vil bringe. Detter jo temmelig selvsagt, men de fleste av oss er ikke flinke nok til det og det er derfor er svært nyttig påminnelse. Skiva som helhet er for øvrig en nyttig påminnelse om at det faktisk er mye bra musikk som av en eller annen grunn ikke kommer ut til folk flest. Det er et trist paradosk da det utvilsomt er mye musikk som virkelig selger i bøtter og spann som er av så ring kvalitet at en kan få makk av mindre. Her på ”Fantasy” er det meget høy kvalitet på absolutt hele skiva. Vi gleder oss stort over at denne supre musikken omsider tilflyter oss, og håper på mer i fremtiden. Slik symfonisk prog kan vi aldri få nok av, og vi kan heller ikke anbefale denne skiva nok. 73 minutter med lekker og fabelaktig musikk og et must i enhver progsamling. Det er rett og slett ikke lov og ikke skaffe seg denne lynkjapt;)!

• http://www.myspace.com/introitus

• www.introitus.se

• 1.      Genesis

• 2.      Child

• 3.      Ghost

• 4.      Fantasy

• 5.      Crossroads

• 6.      Here And Now

• 7.      Magical Moment

• Mats Bender- Synther, keyboards og komposisjoner

• Anna Jobs Bender – Vokal og tekster

• Per Danielsson - Gitarer

• Peter Wetterberg - Bass

• Mattias Bender - Trommer

• Johanna Bender – Perkusjon og koring

• Henrik Björlind – Gitarer, synther, trekkspill og koring

Nurkostam – III Of Dreamers

Skive nummer to fra disse finske musikerne er mye mer ukonvensjonell og eksperimentell enn debuten. Fortsatt er det elementer av Kong Crimson og Pink Floyd fra bandets mer spacepregede periode som er viktig navigeringspunkter. På tross av dette er Nurkostam et band som har en særegen og kreativ låtskrivning og står trygt på egne fjellstøe, men smått nostalgiske ben. Det er ikke mulig å unngå å påpeke at dette musikalske ensemblet er forankret i de gylne 70 årene, men så lenge det hele utføres så smakfullt og delikat er det ok for oss. Noe av det smakfulle kommer fra den fine balansen mellom akustisk og elektrisk gitar, og som en bonus er trakteringen av disse instrumentene utført ytterst smakfullt og bra. Bandets hang til og store tro på keyboard og diverse elektronikk skaper i sum et luftig og fint sound. Sammen med god lårskrivning og et entusiastisk band blir denne skiva ofte vel verdt å lytte til. ”Almost Famous” er en sådanne, med sine ypperlige alternering mellom kvinnelig og mannlig vokal. Her er også flotte analoge synthlinjer og en åpning med en spenstig akustisk gitarsolo som er med å prege en frodig og flott låt. Mer kompakt er lyden på ”Overture” hvor vegg-til-vegg keyboard og raffe gitarlinjer gir oss en låt som ville passe greit inn i gamle dager spacerock miljø, men som likevel er smaksatt med Nurkostam sitt bumerke. Underfundig og melankolsk legert er den rolige ”The Camel Song” som har et minimalistisk preg tidvis med bare sparsom bruk av gitar og trommer Låten trekker utvilsomt veksler på postrockens estetikk, og er en prektig melankolsk sak med mye angst og smerte som er vel forrettet musikalsk. For å kontrastere den nedstrippede soniske paletten fylles det på med mer frodig orkestrering etter hvert. På ”Dike” kommer de elektriske gitarene frem selv om låten som helhet ikke er av de tøffeste i klassen, men heller har sin styrke i det subtile og de underliggende strømningene og stmosfæren. Strømninger som inneholder noe smått truende og ondskapsfull, og som gir mye karakter og essens til låten. Hør bare på ekkoet på det siste vokalrefrenget eller de stemningsfulle ”spoken words” partiene som blir ekstra spenstige fordi de er på finsk. En stilfull alternering mellom mann og kvinne vokal er også her meget vellykket, og keyboardlinjene gir låten en fin spacerock injeksjon. ”III Of Dreamers” er et flott verk som vil gi de som liker spacepreget musikk med mye 70 talls vibber, vann i munnen. I tillegg er låtene gjennomarbeidet og kløktig utformet og overbevisende levert, og musikken har også rikelig med særpreg og originalitet. Derfor bør denne skiva virkelig appellerer til den jevne progger, med sin progressivitet og intrikate og tekniske detaljer, men også fro de det rett og slett er svært interessant og spennende.

• www.nurkostam.com

• http://www.myspace.com/nurkostam

1. Overture (3:09)
2. The Camel Song (8:28)
3. Ocean (2:34)
4. Almost Famous (6:16)
5. Dike (6:09)
6. Anon (8:26)

• Tero Koski - Keyboards og strengeinstrumenter

• Toni Nurmi – Vokal og strengeinstrumenter

• Janne Tamminen - Keyboards og strengeinstrumenter

Gjesteartister 

1. Aki Tulikari – Vokal, trommer og strengeinstrumenter

2. Eljas Tikanmäki – Trommer og Keyboards

3. Aleksandra Siren – Vokal og fløyte

4. Tomi Hyttinen - Trommer

Whyte Ash – I Will Remain

Fra Örebro i Sverige kommer Whyte Ash, som ble stiftet i januar 2008 med medlemmer fra kjente band som Burning Savious og Grand Frontiers. Musikken er en blanding av powermetall og metall som ikke er ulik det Metal Church, Iced Earth og Helstar holder på med. Allerede i februar 2008 ble første tre spors gratis musikk fra Whyte Ash tilgjengelig på internett, og det ble mange nedlastinger av låtene. Dette kombinert med bra anmeldelser i Sweden Rock Magazine og den lokale avisen, Nerikes Allehanda gjorde at Whyte Ash ble oppvarmer for H.E.A. T og Sabaton på Club 700 i Örebro. Denne forestillingen var faktisk så imponerende at kontrakt med Denomination Records (Record Heaven/Transubstans Records) kjapt ble inngått. Dermed var eventyret i gang, og første stopp i så måte er debuten ”I Will Remain”. En debut hvor ingen kan klage på energien og spillegleden, og ikke minst viljen til å vise verden at her er et ungt og sultent band på vei opp og frem i verden vi har med å gjøre her. For å ytterlige gi lytterne et fett produkt er produksjon, miksing, innspilling og mastering ved Tobhias Ljung ved Hellgate Studios. Musikk skal jo alltid lyde bra, men førsteinntrykket med en CD i hånd er alltid coverart. Her er dette kunstneriske uttrykket snedig og flott utført av Henry Pyykkö og coverdesign står Mikael Monks for. En Mikael Monks som for øvrig har en stemme som står godt til Whyte Ash sin musikk. Den godeste Monks er faktisk tidvis slett ikke ulik Matt Barlow hva gjelder stemme. Det er jo greit nok så lenge bandet spiller temmelig amerikansk inspirert metall. En metall som er nokså mørk i teinten, og som er av den mer dynamiske sorten, men med en viss manko på variasjon dessverre. Riffene sitter meget bra og har et Bay Area bumerke, idet de er trashinfiserte og fete nok. Låtkolleksjonen er ok den, men mangler litt oppfinnsomhet her og der og refrengene sitter ikke alltid helt. Gitarsoloene sitter derimot stort sett mitt i sikringsboksen, og er både melodiøse og passe svulstige. Debuten til Whyte Ash er i høy grad et meget anstendig verk, som viser et band som allerede nå spiller metall ”the american way” rett så bra. Skiva tar liksom aldri helt av, men det kommer kanskje neste gang?

• http://www.facebook.com/pages/Whyte-Ash/41270894826

• http://www.whyteash.com

• http://www.myspace.com/whyteash

• 1.      Hail Me As A Good

• 2.      I Will Remain

• 3.      I Burn

• 4.      Die Alone

• 5.      I Will Remain

• 6.      The Calling

• 7.      War

• 8.      Shadow Of Light

• 9.      Blackened Heart

• 10.  The End

Mikael Monks - Vokal
Henry Pyykkö - Gitarer
Andreas Eriksson - Gitarer
Jimmy Thell - Bass
Mathias Borg - Trommer

Section A – Sacrifice

Forbildene for dansksvenske Section A er Dream Theater, Symphony X, Yngwie Malmsteen, Deep Purple, Black Sabbath, Judas Priest etc. Dette er deres tredje utgivelse og denne gangen er det en mer strømlinjeformet musikk som er mer sangorientert en de to tidligere skivene. De progressive ekskursjonene er mer nedtonet, og lyrikken har ikke noe konsept som ligger i bunn. Torben Enevoldsen kjent fra Fatal Force og Acacia Avenue shredder og dundrer fortsatt i vei på sien gitarer, og står for alle komposisjoner og arrangementer. 4 år et passert siden forrige album, og dette har vært benyttet til å lage noe hardere og noe enklere låter en før. Jevnt over er det mer fart i låtene også og det låter mer energisk. Dette energiske elementet kan gjerne spore til bandets nye trommeslager Thomas Heintzelmann som er hentet fra Decoy. Han er en friskus som gir mye vitalitet til rytmikken og den generelle stemningen på ”Sacrifice”. Ei skive som er meislet ut fra et fruktbart, smårøft og melodisk terreng i skjæringspunktet mellom rock og metall, og smaksatt med noen progelementer. Låten ”Land Of The Dessert Sun” er nok den med mest prog i seg, og her bidrar Lasse Finbråten fra Cicus Maximus med mange virkelig bra soloer og keyboardlinjer. Også omtalte Thomas Heintzelmann er i sitt ess her og spiller ut sitt tekniske register med en distinkt, raskt og hard touch. Låten fremstår som en låt en får lyst til å høre om og om igjen, og er noe av det beste vi noen gang har hørt fra Section A. Bandet har også fått med seg at det å variere stemninger og tempo ofte er et smart trekk i en progmetall setting, og dette er med å heve dette verket. Et verk som står seg på sitt robuste reisverk og jevnt over velskrevne låter, som likevel ikke er i den ypperste klassen. Likevel er dette et anstendig verk med mye bra håndverk fra musikerne og soundet er kraftfullt og potent , og vokalisten Andy Engeberg som vi enda ikke har vært innom, gjør også en bra jobb. Sammen med nevnte ” Land Of The dessert Sun” er også ” Heroes” og ”Intoxicated” låter som står fjellstøtt og viser at dette bandet ikke er noen typisk lettvekter som har lite å fare med. ”Sacrifice” er ei skive som nok mange som liker småtøff melodisk rock og metall vil kunne lytte til med glede.

• http://www.myspace.com/sectionatheband

• www.torbenenevoldsen.com

01. Sacrifice
02. Room With A View
03. Lionheart
04. Land Of The Desert Sun
05. Concealed In Lies
06. Intoxicated
07. Heroes
08. Days Of Sorrow
09. Danger
10. The City Is Falling

 
Andy Engberg - Vokal
Guitars, bass, keyboards: Torben Enevoldsen – Gitarer, bass og keybords
Thomas Heintzelmann – Trommer

Gjesteartister,

Lasse Finbråten – Keyboardsolo på spor 4

Pretty Maids – Pandemonium

Danske veteraner som her er ute med sitt trettende studioalbum, og nå med keyboardspiller Morten Sandager som fast medlem. Av de mer veteranstenkede medlemmene synger fortsatt Ronnie Atkins like bra som i bandet sine glansdager og gjøre en god jobb. Han mestrer fortsatt både de mer skrikende og aggressive aspekter tålig bra, men også snillere og roligere låter er han godt med på. Produsent for ”Pandemonium” er Jacob Hansen kjent fra blant annet Volbeat, Rob Rock and Beyond Twilight, og han har sørget for et verk som er nokså åttitallspreget, selv om det heldigvis er noen nyere impulser å spore. På mange måter er likevel denne skiva en slags resirkulering av bandets mest suksessrike utgivelser ”Red Hot And Heavy” og ”Future World”. Et ordspill som ”forvent det forventede” passer meget bra her, da det ikke akkurat flommer over av nye og kreative sprell fra disse danske musikerne. Tittellåten er en heftig låt som er svært potent og aggressive, og hvor gitarer og keyboards sørger spenstig og flott atmosfære. Låten har også bra refreng, og en kan villig vekk forledes til å tro at dette er solide saker. Den illusjonen varer helt til i beste fall svært mediokre powerballaden ”I.N.V.U.” gjør sitt ytterst for å rasere inntrykket. Når så den grusomme ”Little Drop Of Heavens” med sitt fryktelige refreng dukker opp, er det egentlig bare å søke dekning og proppe noe velegnet i ørene for å unngå slik søtsuppe. Dermed har Pretty Maids klart det igjen, idet deres toppnivå er ok nok mens bunnivået er så svakt at det nærmest er ufattelig. Låten ” It Comes At Night” har et noe mørkt stenk og sammen med en viss råskap er den ok nok, mens ”Old Enough To Know” er lovelig langt inn i det mer intetsigende popsegementet. Konklusjonen er at slik melodiøs metall som Pandemonium server med rikelig åttitalls artefakter og tidvis sviskepreget musikk ikke akkurat står fremst i vår preferansekø. Heldigvis for Pretty Maids er det et publikum som aldri får nok av gammeldags melodiøs metall og sånn sett treffer garanter ”Pandemonium” sitt kjerneklientell på hjemmebane med sitt låtsortiment.

www.prettymaids.dk
www.myspace.com/pmaids

• 1.      Pandemonium,

• 2.      I.N.V.U.

• 3.      Little Drops of Heaven

• 4.      One World One Truth,

• 5.      Final Day of Innocence,

• 6.      Cielo Drive,

• 7.      It Comes at Night,

• 8.      Old Enough to Know,

• 9.      Beautiful Madness,

• 10.  Breathless,

• 11.  It Comes at Night (bonusspor)

Ronnie Atkins - Vokal
Ken Hammer -- Gitarer
Kenn Jackson -- Bass
Allan Tschicaja - Trommer
Morten Sandager - Keyboard

Pangea – Retrospectacular

Pangea driver med melodisk hardrock, og i det segmentet er det jo en og annen aktør for å si det pent. Derfor kreves det det lille ekstra for å skille seg ut fra mengden av band som ofte operer i et rom hvor det er temmelig trangt. Årsaken til dette noe bombastiske utsagnet er at melodisk hardrock som sjanger ikke akkurat synes å gjennomgå noen stor utvikling. Noe nytt er det selvsagt, men som oftest er det lite kreativitet som tilflyter sjangeren og det blir en merkelig form for resirkulering av tidlige tiders helter. Nå er ikke Pangea noen versting på noen måte, og denne skiva er en gjenutgivelse av bandets tredje album. Et album som lenge var totalt ”borte vekk”, men som Lion Music nå har fått reutgitt etter et betydelig arbeid. Et arbeid som tok utgangspunkt i at bare trommer, perkusjon og vokal var igjen fra den opprinnelige skiva. Trioen har eksistert siden 1991, og har vært å betrakte som et høyst respektert undergrunnsband. Her har de fått med seg Martie Kolbl hva gjelder tekster til fem av låtene, og den hjelpen er jammen ikke å forakte! “Retrospectacular” er en typisk Pangea utgivesle med kraftfull tromming og uttrykksfull gitar og med bruk av mange av de velkjente triksene som gjør at det fenger fansen.  Skiva suser pent av sted, og selv om vi ikke går av skaftene av henrykkelse er dette et anstendig verk. Låtene sitter brukbart, og de fengende refrengene er det mange av, og akkurat det er som et tosidet sverd! Årsaken er at låten hviler for mye på refrengene som er bra nok, men som preger helheten for mye og følgelig trekker produktet som helhet for mye. Vi savner også noe mer trøkk og et sterkere uttrykk, og et visst fravær av selvstendig tenkning. Derfor er ”Retrospective” bare nok ei skive i den store haugen av middelmådigheter som lett rider inn i solnedgangen uten at mange bryr seg.

01. Time's Up.
02. Hold Your Fire.
03. Right Between The Eyes.
04. Blindfold.
05. Little By Little.
06. Shot.
07. Don't Let Go.
08. House Of Love.
09. TNT.
10. 2 AM.
11. It's Too Late.

• Torben Lysolm – Vokal og gitar

• Jan Engstrøm - Bass

• Tony Olsen – Trommer og perkusjon

• Martie Kolbl – Tekster

•  

Gjestemusikere,

• Jan Eliasson - Bakgrunnsvokal

• Knud Lindhart - Bakgrunnsvokal

• Lene Riebau - Bakgrunnsvokal

• Jan Engstrøm - Bakgrunnsvokal

• Tony Olsen - Bakgrunnsvokal

• Torben Lysolm - Bakgrunnsvokal

• Christian Rajkai – Bass på spor 11

Lucifer Was - Crown Of Creation

Norske Lucifer Was er ute med sin femte skive siden ”Underground And Beyond” som kom i 1997. Akkurat det er en tanke snodig da bandet har eksistert siden tidlig 70 tall, og følgelig brukt rundt 25 år på å få ut sin førstefødte. Snakk om langt svangerskap, men så har jo både nevnte debut og de tre påfølgende skivene vært meget bra utgivelser som det var vel verdt å vente på. Bandet holder her på ”Crown Of Creation” som alltid fanen for 70 tallets prog rock høyt hevet, men også viljen til å utforske nytt terreng er tilstede. Her materialiserer det seg ved at Kristiansand Symfoniske Orkester er hyret inn, og de har i sin midte to av verdens mest anerkjent solister med Jan Stigmer på fiolin og Michala Petri på blokkfløyte. Heldigvis så er fortsatt de kjente og kjære klassiske Lucifer Was elementene tilstede. Borte er slett ikke de hylende gitarene, de fete mellotronlinjene, heftige Hammond traktering, fløytene og Jon Ruder sin flotte stemme. Kort sagt så får vi eklektisk hard prog i en moderne setting, og med et sultent band som også tryller frem gode låter. Låter som gitaristen Thore Engen stor sett har komponert, og den mannen har en fin touch på sin låtskrivning. Coveret er gjort av den flotte og svært dyktige kunstneren Frank Fiedler, som er kjent fra sin arbeider for blant annet krautlegendene Popol Vuh, og er en ypperlig start når en får skiva i hende. Lucifer Was tar på denne skiva et godt skritt i retninga av neoklassisk musikk og rockopera formatet, men det rocker da fortsatt tidvis heftig heldigvis. ”Crown Of Creation” kan gjerne også plasseres i crossover segmentet med sin finurlige miks av klassisk og rock.  Vel så viktig er det at skiva har det udefinerbare som gjør at en får lyst til å høre musikken om igjen. Lyrikken er kanskje en tanke pretensiøs i beste rockopera tradisjon, og tar for seg begynnelsen av universet frem til ”escathology” som er det siste som skal hende så vidt vi kan skjønne. Skiva er nok også Lucifer Was sin minst harde, da det er gitt rikelig plass til det symfoniske orkesteret og det er jo grenser for hva sådanne rocker. Vi kan gjerne kalle verket et neoklassisk rockopera om det kan glede noen, og omtalte Thore Engen har i sannhet komponert mye subtil og flott musikk. Musikk som er fylt med skjønnhet og sødme, men også nok syre om en skal bruk en terminologi fra matlagingens verden, fordi med tre gitarister er det om en hører nøye nok etter nok av gitarpartier. Rett nok er de noe fortrengt av symfoniorkesteret, men de er både sneisne og tidvis heftige. Vi må innrømme at det ikke hadde vært å forakte med mer plass til gitarene, men det vi i stedet får er en ytterst velspilt rockopera hvor fiolinisten Jan Stigmer blant andre virkelig skinner sterkt.  Han gir skiva et ytterlig løft, og det samme gjelder for vokalen hvor Jan Ruder godt hjulpet av en særdeles dyktig kvinnevokal gjør en smått fantastisk jobb. Hun som synger heter Deb Girnius, og det gjør hun så bra at vi gjerne kunne hørt mer fra henne. Åpneren ”Wonder” er en av de røffere låtene på skiva, og her er fløytepartiene bare direkte deilig å lytte til.  Utover andre smårøffere spor så veksler musikken mellom ballader, klassisk musikk og semihardrock. ”When The Phoenix Flies” og ” By A White Lace” er to melodiøse og temmelig snertne ballader som vi kan anbefale. Det kan vi også uten forbehold også gjøre med skiva som helhet, og stort bedre rockeopera enn dette finner du ikke.

• http://www.luciferwas.com/index.html

• http://www.myspace.com/luciferwas

01 Wonder
02 Three hammers
03 Unformed and void
04 By a white lace
05 Beggar's bowl
06 Rising sun
07 Try me
08 The crown of creation
09 Moments
10 Bethanian theme
11 Burning beautiful flowers
12 Cabris sans cornes

13 When the phoenix flies
14 Into the blue
15 Three hammers plus

• Thore Engen - Gitarer og vokal

• Jon Ruder - Vokal
  Einar Bruu - Bass

• Deb Girnius - Vokal og fløyte
  Rune Engen - Trommer

• Arne Martinussen - B3 Hammond orgel, mellotron og keyboards
  Andreas Sjo Engen - Gitarer
  Freddy Linquist - Gitarer
  Jan Stigmer - Fiolin
  Michala Petri - Fløyte
  Kristiansand Symphony Orchestra

Nurkostam – XIII

Med begge beina trygt plantet i tidlig 70 talls musikk har disse unge finnske musikerne laget en frisk musikk stenket med kledelig og hard spacerock med mye psykedeliske elementer. På den debuten fra 2005 er det referanser til storheter som King Crimson og Pink Floyd og da spesielt i gitarlyden. Også visse linker til Radiohead og Beatles finner en om en hører etter, men bandet har sitt eget sound som er distinkt nok. Keyboardene er rimelig sentrale i soundet, og vi får masse snacks i så måte spilt på Hammond orgel, og vellyden er også ofte herlig ”spaca”. Nurkostam fatter seg i korthet, og de seks låtene varer faktisk bare litt over tretti minutter. Likevel er det bedre med ei kort skive med bare gode låter, enn ei noe lengre hvor det slenges på noen låter som kanskje bare er halvgode. Her er det derfor seks låter som alle har bra kvalitet, og orgeltunge ”Between” som er en drømmende og herlig låt, med neddempet vokal og stemningsfulle gitarlinjer. Mer fart på sakene er det i låtene ”Madness” og ” I Scream” som viser at Nurkostam også kan rocke og ha flust med energi. Det er mye bra spacerock på ”I Scream” og det er lekkert samspill og en godfølelse som preger låten. ”Dome” preges av Toni Nurmi sin flotte vokal, og ikke minst av en virkelig fantastisk gitarsolo mot slutten av låten. En låt som er temmelig gitarorientert og noe roligere en den foregående, men også svært bra konstruert og legert og mange inkludert oss, vil nok virkelig falle for den. Skiva sitt balladealibi heter ”Alone” og viser klasse i arrangementer og er en sjarmerende låt med mye bra pianospilling. Gitararbeidet her kan faktisk minne om en ung George Harrison i fremføringen. Siste låt ut ”Arcie” er mer eksperimentell og ukonvensjonell enn det øvrige sortimentet på skiva, og er således en glitrende overgang til og forsmak på bandets neste skive ”III Of Dreamers”. Ei skive for øvrig vi snart skal ha under lupen, og behørig omtale. Denne her ”VIII” altså, er ei fint variert skive med noen røffere låter som pent kontrasteres med mer rolige saker. Produksjonen er ikke i verdensklasse akkurat, men det får vi bare leve med da unge musikere jo normalt ikke har råd til en kostbar produksjon. Skiva står seg på gode og temmelig originale komposisjoner, og ikke minst bandets lyst til å spille musikken for andre og å få vise seg frem. En slik hengivenhet er noe vi alltid setter pris på, og når så vi også har med talentfulle musikere som leverer varene er vi såre fornøyd med denne debuten.

• www.nurkostam.com

• http://www.myspace.com/nurkostam

• 1.      Iscream (2:59)

• 2.      Dome (5:56)

• 3.      Alone (4:47)

• 4.      Between (7:14)

• 5.      Madness (2:50)

• 6.      Archie (7:44)

• Tero Koski - Keyboards og strengeinstrumenter

• Toni Nurmi – Vokal og strengeinstrumenter

• Janne Tamminen - Keyboards og strengeinstrumenter

Gjesteartister,

• Aki Tulikari – Vokal, trommer og strengeinstrumenter

• Eljas Tikanmäki – Trommer og Keyboards

• Aleksandra Siren – Vokal og fløyte

• Tomi Hyttinen - Trommer

Nurkostam – C

Dette er faktisk bandets andre skive som skriver seg fra 2009, men denne skiva er noe mindre ambisiøs men ikke nødvendigvis dårligere enn ” III Of Dreamers”. Som på de to forrige utgiveslene er bandet røtter å finne i musikken til 70 tallets store progensembler. Vi kan fortløpende nevne King Crimson, Wigwam, Yes, Pink Floyd og Genesis som alle har påvirket Nurkostam, men på ingen måte begrenset bandet. Til det er finnenes musikk og sound for unikt, og atmosfæren på skiva med det enkle navnet ”C” er også temmelig unik. Mye av det unike kommer fra bandets musikalitet og teft for gode låter, men også et vell av tangentinstrumenter påvirker her. Vanligvis i prog sammenheng når et band har så mye synther, orgel osv i den instrumentale porteføljen blir lydbildet overdrevet tapetsert med en vegg av lyd fra disse. Nurkostam har et annet fokus og klarer faktisk å skape mange magiske stemninger og et vell av fargerik atmosfærer på ”C”. Kort sagt så er det snakk om å utnytte tangentene for alt de er verdt og gi en musikk som er i bevegelse fremover og som har essens i stedet for en aktivitet som kanskje best kan beskrives som navlebeskuende. Apropos skuende så skjeler Nukostam på denne skiva til mer elektroniske artefakter enn før, og har i så måte et temmelig tidsriktig modus. Å bruke studio som et ekstra instrument kan ofte være en mulighet for å vitalisere musikken, men også fult mulig å ødelegge en ellers fin musikk. På ”C” er det heldigvis mye bra bruk av nevnte muligheter, og det er fortsatt en temmelig særpreget musikk bandet forretter. Svale akustiske rytmer og en flott eleganse og med suverene atmosfæriske landskaper finner vi på  ” Crawlin' Nation”. Synther med mer spaca innhold sørger for en fin kontrast i en ellers lekker låt. Temmelig lekker er også ”Darkmoor” som faktisk er lettere gammaldags med klare hint mot Camel.  I god Nurkostam ånd vrir og vrenger låten seg, og besøker terreng hvor dramaturgien er mer fremtredene. De hele blir rett så heftig, melankolsk og smått skremmende, og de smågretne gitarlinjene sementerer denne stemningen sammen med herlig keyboard stunt. Den låten som har mest bruk av studio som instrument er nok ”The Pearl Song” som da også skiller seg mest ut av sortimentets ni spor. Elektronikken suppleres med ambiente pianolinjer, fet og funky bass og kreativ synthbruk. Melankolien er i høy grad tilstedeværende på ”Gone”, som også har flott vokal og kompakte lag med fabelaktige og spennende synther og ikke minst en bass som er veldig hørbar og tilstedeværende. Skiva er på knappe tretti minutter, og det er i minste laget for en CD synes nå vi. Musikken er som alltid fra dette bandet kledelig særpreget og personlig. Produksjonen er klar og god, og alle låtene lever sitt eget uavhengige liv. Låtene er stenket med varierte musikalske bevegelser og fokus er på at neste låt aldri skal låte som den forrige. Jevnt over er dette verket friskt og inspirert og av høy klasse slik at det bør være et album for de aller fleste dedikerte progfan.

• www.nurkostam.com

• http://www.myspace.com/nurkostam

1. The Pearl Song
2. Gone
3. Prison 4
4. My Planet
5. Crawlin' Nation
6. Intentionally Left Blank
7. Slo Lee
8. Shrine
9. Darkmoor

• Tero Koski – Gitarer, mellotroner, Hammond L22, Rhodes, Yamaha CP-70, analog synther, Chapman stick, trommer og sekvensering

• Toni Nurmi – Vokal, gitarer og bass

• Janne Tamminen – Gitarer, mellotroner, Hammond C3, Yamaha CP-70, analog synther, sampler og sekvensering

Gjesteartister,

Aki Tulikari – Vokal på spor 5

Blowback – 800 Miles

 Med sitt fokus på 70 tallets hardrock har dette Ørebrobandet  på sin tredje skive mikset og mastret av Dan Swanö laget et album som treffer en midt i fjeset. Hardrockattityden er åpenbar, men det udefinerbare pryder også bandet slik at det hele blir riktig så festelig og en heftig forestilling. Noen kaller Blowback sitt sound for hardrockblues, og andre kaller det for grooveorientert stonerrock, men vel så riktig er det å sette merkelappen høyoktan rock. Soundet har blitt beskrevet som ”store Witchcraft møter lille Dozer”. ”800 Miles” er en reise tilbake til 70 tallet og nostalgiføringen er temmelig høy, og stoner- og fuzzestetikken er pent tilsatt psykedelisk artefakter. Kildene for inspirasjon er diversifiserte, men en hører lett at Black Sabbath sin mørkes ider er vektlagt og at bluesen har dratt veksler på blant annet Jimi Hendrix. Låtene er ofte midttempo legerte og et band som Clutch er musikere som Blowback har mye felles med uten noen gang å bli kopister. Skiva er i vinylformat hva gjelder lengde der den klokker inn på beskjedne trettifire minutter, og også fuzzgitarene er som i de gode gamle vinyldagenes storhetstid. Bandet leverer ei greit variert skive, og låter tight og gira og med en ekte vilje til å gi ærlig og ekte rock. Dryppende originalt vil det være en grov overdrivelse å si at det er, men det er åpenbart at musikerne virkelig liker musikken de forretter. ”No Soul” har basslinjer som skaper en truende og nifs men også spennende atmosfære i en ellers rolig og neddempet låt. Munnspill og blues farger avslutningen på en flott låt. På ”The Big Black Hole” er det adskillig mer fyr på Blowback sin musikalske kjele, og den låten er heller heftig legert og utstyrt med rikelige spenstige 70-talls stonerrock elementer. Disse vibbene kompletteres med en gitarsolo som nesten kunne vært hentet fra en Shadow skive, og således blir det en snartur inn i noe av 60 tallets musikalske estetikk. ”800 Miles”er ei skive på det jevne som leverer varen vi forventer i akkurat passe mengder og som vi kunne vente. Ei hyggelig, melodiøs og småtøff skive som tidvis gir en rocka godfølelse fra et velspilt og erfarent band som gjør det de kan best.

• http://www.myspace.com/blowbackband

• http://www.blowback.se/

1.The Only Thing I Have
2.The Big Black Hole
3.No Soul
4.Butterfly
5.Dead Mans Blues
6.Fool
7.Crossroad
8.Away from the Planet
9.Water in My Wine
Stefan – Vokal

• Chris – Bass

• Seb - Gitarer

• Henke - Trommer

Mats &Morgan – Heart Beat Live

Morgan Ågren er kanskje verdens beste trommelager, men slikt er jo selvsagt vanskelig å si med sikkerhet. Han er nærmest uforskammet god, og på denne live skiva kan du jo dømme selv! Sammen med den musikalske makkeren gjennom 30 år, brettisten Mats Øberg, serveres vi en forrykende skive med musikk. Brygget syder og bobler, det spretter og hopper, og det hektiske er på full propell nesten hele tiden. Improvisasjon, kompleksitet og komposisjon i en hypnotiserende kontekst av åpenbar spillglede og humor. Det spilles ofte ekstremt fort, og det forrykende tempoet er nesten for mye av det gode for en stakkar. En slik intensitet og turbofart gir en jammen ikke mye tid til å roe seg ned å få luft. Når en nærmest må ha surstoff for å komme seg gjennom ei skive er det muligens et tegn på at en anmelder begynner å bli gammel?  Parhestene ble allerede som 16 åringer oppdaget av Frank Zappa, og fikk spille med han. Akkurat det kan vi love er et kvalitetsstempel, da den godeste Francis Vincent ikke tolererte annet enn høy instrumental kompetanse. Zappa uttalte da også at, ”De spilte utrolig bra”.  Disse svenskene har et nesten uhørt høyt og virtuost teknisk nivå, men myker det med sin velkjente humor. De tre andre som bidrar på skiva holder selvsagt også skyhøy klasse, noe annet hadde da vært direkte underlig? Albumet starter med “The Return of Advokaten”, som er et forrykende samspill mellom bassisten Tommy Tordsson`s frenetiske basslinjer, Øberg`s Return To Forver liknende keyboard og pulserende og distinkt tromming fra Morgan. En fabelaktig duell, og understøttet av en rytmeseksjon som tilfører vitalitet. Brettene utøver alle roller her, og spiller både orgel, piano og fløyte. Tilsynelatende uanstrengt raser det av gårde med en fart og kompleksitet en nesten ikke tror er mulig. “Mats Jingle” og “Truvas Rumble” er spor som hever seg over et ellers sterkt materiale. Mats Øberg utnytter keyboardene sine til full, og sørger for et variert tilskudd av lyder, og for et fyldig lydbilde. Trommis Morgan kan tidvis minne litt om Terry Bozzio sin tilnærming til det å tromme, fordi melodi og rytme spilles simultant. Akkurat det bør en lytte nøye etter da det tilfører klangfarger som er svært viktige elementer, og gir det lille men så viktige ekstra piffet. Musikken er påvirket av jazz, klassisk, progressiv rock, Magma, Frank Zappa, og jazz-fusion. "Heart Beat Live"er noe av det beste vi har hørt innen sitt segment på lenge, og er en fyrig og flott opplevelse å lytte til.

http://profile.myspace.com/index.cfm?fuseaction=user.viewprofile&friendID=52704783

http://www.morganagren.com/

1. The Return of Advokaten
2. Rhinecliff Hotel
3. Mats Jingle
4. Pulse
5. Frills
6. Tvingle
7. Watch Me Pleasure
8. Hermetoast
9. The Bosendorfer Of Advokaten
10. Riff At Play
11. Truvas Rumba
12. Cry Of Laika

Mats Øberg – Keyboard og vokal
Morgan Gren - Trommer
Tommy Thordsson - Bass
Robert Elovsson - Keyboard
Jimmy Ågren - Gitar

Marulk – Marulk

Om vi ikke tar helt feil, hvilket jo selvsagt er usannsynlig:) så peker og betyr dette bandnavnet på fisken ulke på godt norsk. En heller grim fisk dette her, men musikken til Marulk er jo ikke akkurat grim, men heller definert som nymotens boogie av bandet selv. Fans av Captain Beyond, November, Grand Funk Railroad, og AC/DC vil nok ha stor glede av denne debuten. Utover dette så vil nok dette Göteborgbandet fra Västra Götalands län være en fin tilvekst til andre dyktige svenske band som oppholder seg musikalsk i nabolaget som Mangolia og Abramis Brama sin heftige musikk. Forskjellen går på at Marulk har en stor prosent av låtkolleksjonen på ni spor som blir sunget på engelsk. Låtene er også pent refrengtunge og er ærlig rett frem rock uten noen form for svulstighet eller pretensiøst tankegods. Den eneste låten på svensk på denne skiva heter ”Följer ett spår” og har en fin psykedlisk folkrock helning i en ellers bra låt. Fullt så bra er ikke ” Is this home?” som lyder vel likt mye annen akustisk legert pop vi har hørt. Det positive må jo være at låten bidrar til variasjonen på den skiva, selv om vi synes Marulk er betydelig bedre når det hele rocker heftig. Hvilket ”Daylight & Rain” så absolutt gjør, og låten er velegnet til å få fot av. Tidvis låter det hardt og aggressivt som fy, og det er mye trøkk og driv å hygge seg med. Blendene oppfinnsomt og nyskapende musikk er det lite av på dette albumet, men en hederlig og ektefølt musikk er det rikelig av.

• http://www.myspace.com/marulk

• http://marulk.net/

• 1.      Daylight & Rain

• 2.      Följer Ett Spår

• 3.      Hey Sister

• 4.      The Alarm

• 5.      Is This Home?

• 6.      Nosferatools

• 7.      I See You In My Dreams

• 8.      Slumber Waltz

• 9.      Potemkin

• Thomas B Jäger – Gitarer og bakgrunnsvokal

• Danne Palm – Bass og vokal

• Esben Willems – Trommer, bakgrunnsvokal og lydingeniør

Mattsson – Tango

Lars Eric Mattson er en aktiv herre nå er det knapt et år siden forrige skive ”Dream Child”. Denne skiva smykker seg med den tilsynelatende noe misvisende tittelen ”Tango”. Det er mye mer metall her enn Tango som jo er en dans og en musikkform, som oppsto på slutten av 1800-tallet i Buenos Aires i Argentina, og strenger, og trakterer blant annet her bass, gitar og keyboard, og gjør sine saker teknisk bra men vi savner tidvis noen viktige musikalske elementer. Stilmessig er det melodisk progmetall med heftige doser av neo-klassik, symfonisk og etnisk musikk. Sistnevnte finner vi spesielt igjen i den heller komplekse rytmikken til Eddie Sledgehammer. Sledgehammer er for øvrig Mattsson meget trofaste følgesvenn, og en virkelig god sådanne. Han spiller meget potent og distinkt og har stålkontroll på sine stikker og skinn og står for mye av det musikalske fundamentet. Oppå dette kan blant annet den ungarske sangerinnen Adrienn Antal boltre seg, og likeså Markku Kuikka. Begge de innleide vokalistene holder høyt nivå og kontrasterer hverandre da Kuikka har en ganske så mye mørkere stil enn Antal. I sum så bidrar de bra og farger denne skiva som er den femte i kronlogien til Mattsson, og Kuikka er til vanlig vokalist i Status Minor så vi har nevnt det. Vi synes at dette er blant de beste verkene fra Mattsson så langt, men at det fortsatt er utviklingpotensial da ikke alt klinger like bra i våre ører. Det kneppet opp hva gjelder generell hardhet er noe vi setter pris på, men som tidligere nevnt er det en viss manko på visse viktige musikalske elementer, og da tenker vi på noe mangel på innlevelse og spontanitet. Selv om skiva er noe hardere, er den også en tanke mer kommersiell enn de foregående, da tenker vi blant annet på låtene ”Believe” og ”I`ll Find Another Way”. Bedre er da ”The Grand Escape” som er en episk låt med mange og fine deler og ikke minst mye lekker og spennende musikk. Vi vil gå langt i å antyde at den låtene er den beste den Mariehamnbaserte musikerne har tryller frem i sin karriere. Apropos å trylle så gjør også Mattsson det hva gjelder harde riff som triller ut i strie strømmer, og generelt sett er det en kompleks skive dette her. Lyrikken er tidvis mer hverdagsligs da den tar for seg hverdagslivet, men som en kontrast her dveles det også ved de generelle forhold i verden. ”Tango” er ei ok skive som har noen bra låter og en virkelig superlåt og noen som ikke fenger oss all verden, men i sum er dette et godt musikalsk håndverk.

• http://www.myspace.com/larsericmattsson

• http://www.larsericmattsson.com/

• 1.      Never Stand Down

• 2.      Believe

• 3.      Tango

• 4.      The Grand Escape

• 5.      I`ll Find Another Way

• 6.      Shadows

• 7.      The Scream Of My Soul

• 8.      The Fire Is Burning

• 9.      Chain Me

• 10.  Tour De Force

• 11.  Slave To The Road

Lars Eric Mattsson – Gitar, bass og keyboards
Adrienn Antal – Vokal på 1,2,3,4,6 og 11
Markku Kuikka – Vokal på 2,4,6 og 11
Eddie Sledgehammer – Trommer og perkusjon

The Astral Strings og blåsere

Paganus – Kalla

Disse svenskene definerer seg som skogsrockere, og henter inspirasjon til musikken sin til melodiene trærne synger til vinden. Bandet har et uttalt ønske om en bedre tid og en bedre verden. I klartekst så betyr dette at jorden er hellig, og at den rovdriften vi mennesker utsetter moder jord for er total uakseptabel! I stedet for å løpe rundt i gatene med flygeblad så ble det til at Paganus ble stiftet fordi musikk lettere taler til menneskenes hjerter enn for eksempel kampskrifter. Vi kan jo derfor trygt fastlå at Paganus er idealister som kjemper for en bedre verden og for moder jord. Denne kampen slutter vi oss helhjertet fordi en må være ekstremt ignorant om en ikke ser at nåværende menneskelige atferd bærer helt galt av sted og at moder jord lider. ”Kalla” er bandets andre skive da debuten ”Skogsrock” kom ut i 2007, og den ble sammenliknet med Jethro Tull i deres beste stunder! Bruken av svenske tekster på dialekt, fiolin og mandolin er noe bandet er stolt av og ser på som en styrke heller enn en svakhet. Bandet skiller seg definitivt ut i vrimmelen av ofte likelydende band med sitt temmelig unike sound. Et sound som trommeslager Jolene Fredricson har mye av ”skylda” for da hun har produserte ”Kalla”. Nevnte ”Skogsrock” oppnådde forøvrig å bli omtalt som ”Det første økologiske rockealbum” og ”Korstog for landsbygda”. På ”Kalla” forsøker Paganus å ta følge opp den flotte debuten, og ta et ytterlig skritt videre i sin musikalske utvikling og formidling av ”budskapet”. Skiva er noe mørkere enn debuten noe som kanskje gjenspeiler tidsaspektet da det som alle vet haster med å redde jorden. Inspirasjonskildene musikalsk er andre skandinaviske folkband som for eksempel Frifot, Gåte, Urban Turban, Väsen og Stinnerboms Harv. Tittelen ”Kalla” henspeiler seg på å påkalle høyere makter for å nå bandets mål etter hva vi har forstått. De som trodde tittelen henspeilet på den fantastiske svenske skiløpersken Charlotte Kalla kan derfor sette seg i skammekroken som en passende straffJ  Vokalisten Johannes Søderqvist har en fin og uttrykksfull vokal som står til og farger skogsrocken. Den samme Søderqvist er også bandets låtskriver, og han har samsvar mellom liv og lære! Forklaringen er så enkelt som at han bor midt i Värmlands skoger og faktisk dyrker det mest av maten sin selv, og generelt i både ord og gjerning lever og ånder for sitt budskap. Dette er altså ekte og også temmelig genuine saker, og musikken står ypperlig til budskapet. I en verden av trøstesløse kopister uten mål og mening er Paganus er sjelden plante, som vi har meget stor sans for og musikken til dette bandet har den vidunderlige evnene at den bare vokser og vokser når den blir spilt multiple ganger.  På tross av en åpenbar frustrasjon hos disse musikerne av vår manglende forståelse for naturvern er det likevel sol bak skyen, og ”Kalla” er ei skive som har varme og sjarme i bøtter og spann.  Musikken er stenket med særpreg og egenart og fete gitarriff og fiolin og mandolin har et særdeles fruktbart og spenstig samarbeide. De som vil ha ekte musikk og virkelig god musikk skal skaffe seg ”Kalla”og all den flotte skogsrocken.

• www.paganus.se

• http://www.myspace.com/skogsrock

• 1.      Arg

• 2.      Spela For Mig

• 3.      Vilda skrattet

• 4.      Kalla

• 5.      Bøn Till Pan

• 6.      Mannen I Backen

• 7.      Skogen Minns

• 8.      Atlantis

• 9.      Ny Væg

Johannses Søderqvist – Vokal og låtskrivning

• Jolene Fredrickson – Trommeslager og produsent

• Fredrik ”Molle” Mohlin – Gitar

• Fredrik Karlsson – Bass

• Maria Larsson – Fiolin og bakgrunnsvokal

Crazy Lixx – New Religion

Dette bandet er å regne som et av de heteste og mest spennende innen sleazerockverden for tiden. Sleazerrock har forøvrig en virkelig rennesanse nå for tiden,  og andre kjente aktører er Crashdiet, Hardcore Superstar, Babylon Bombs ogVains of Jenna. Crazy Lixx ble etablert i Malmø i 2002, og platedebuterte i 2007 med ”Loud Minority” som virkelig satte bandet på kartet innen sleazerocken sin forunderlige verden. Årene 2008 og 2009 ble brukt til intens turnevirksomhet i hele Europa.  En velkjent bivirkning av denne aktiviteten som oppstod var at Crazy Lixx virkelig fikk sementert soundet sitt, og fremstår nå som mer modne og selvsikre enn på forrige album. I tillegg så er det jo slik i de fleste sammenhenger at bare en øver eller trener nok og riktig så blir en som oftest bedre. Det er derfor fire musikere her som har blitt bedre på sine respektive instrumenter. De blir også ofte sammenliknet med storheter som Skid Row, Warrant, Kiss og Def Leppard, men heldigvis tar de et ørlite skritt til siden for de øvrige og lager musikk med en personlig vri. En vri som innbefatter at deres variant er gigantisk melodisk og en sleazerock med store injeksjoner av åttitallets hardrock. ”New Religion” er produsert av Chris Lanety som tidligere har hatt en heldig hånd med Europe, Candlemass og Crashdiet, og han bør jo passe virkelig bra til dette bandet, og raffinere musikken deres ytterlige. Skiva byr på tolv låter som bandet er så stolt av at de virkelig ser frem til å fremføre de på konsertene. Noe av målet med den nye skiva var å forberede seg på alle plan i forhold til debuten, og vi er definitivt enig med bandet i at de har lykkes med det oppdraget. Hør bare på låtene “My Medicine”, den harde ”The Witching Hours”, og “Children Of The Cross” som alle tre fremviser takter som gjør at Crazy Lixx nå er regne blant sitt segments store ”gromgutter”. Det groover og det er catchy som bare pokker, og gitarene låter akkurat så fett som forventet både i soloene og i riffene. Sett fra et progståsted er det nok mest energien og spillegleden som vil glede må vi ile til med å si. Vokalen er bra og støttes meget vel opp av bakgrunnsvokalen slik at albumet ikke kollapser på grunn av mangel på dette. Sett i en sleazerrock kontekst er det ikke noe svake låter på albumet, og åpningslåten ”Rock And A  Hard Place” setter straks standarden, og viser klart hva som kommer utover på skiva. Balladen ” What Of Our Love” er jammen ikke ueffen den helelrm og er garantert en låt som de mer romantiske vil falle for. ”New Religion” er i flott skive med bra låter innen sitt segment, og om den ikke akkurat forandrer verden med sitt særpreg er det et meget bra musikalsk håndverk. Coveret er også meget flott, og vi slipper en typisk stereotypi som denne sjangeren for ofte overøses med, og  får heller et cover med særpreg og varme.

• www.crazylixx.com

• www.myspace.com/crazylixxmusic

• 1.      Rock And A Hard Place

• 2.      My Medicine

• 3.      21 'Til I Die

• 4.      Blame it on Love

• 5.      Road to Babylon

• 6.      Children of the Cross

• 7.      The Witching Hour

• 8.      Lock up Your Daughter

• 9.      She's Mine

• 10.  What Of Our Love

• 11.  Desert Bloom

• 12.  Voodoo Woman

Danny Rexon - Vokal
Andy Dawson - Gitarer
Joey Cirera - Trommer
Luke Rivano - Bass

Highway Child - Sanctuary Come

Dansk band med sin andre skive, og vi forventet et rått album klassikk hardrock med psykedeliske ekskursjoner her. Det psykedeliske er fortsatt inntakt og har fått en viss oppgradering da det nå er et viktig element i musikken. Det som forbauser oss litt er at det lydmessig er en tanke snilt og at råskapen er skjøvet noe til side for mer kommersielle toner. For et band som på forrige skive lå tett opp til soundet til Who, Cream og Yardbirds er det noe overraskende å høre mer piano enn fuzzgitar. Fortsatt er musikken grei nok, men som nevnt er det en viss manko på råhet som i en slik kontekst er så viktig for å få den perfekte autentisk og ekte musikk. Uansett så er ”Sanctuary Come” et godt musikalsk håndverk som ikke gjør seg bort på noen måte, og har mange bra låter. De som har vært på konsert med Highway Child vil nok likevel stusse over denne plata, da bandets energi og utstråling ikke siver ut i så store kvanta fra studioversjonen av bandet. Soundet er nokså klart definert til de gylne 70 årene, og enkelte Beatlesvibber dukker opp på for eksempel låten ”In The End”. Veldig 70 talls stenket er ” When The Sun Burned The Ground” som i tillegg til å være skivas beste låt har flotte pianolinjer. Tankene går til Free og deres musikk, og således kan vi si det egentlig er en Free retrolåt. Også ”Born With A Run” er lovelig nær opp til Free sitt musikalske univers, og disse låtene er derfor langt fra våre favoritter da den nesegruse beundringen er for stor etter vår smak.   Skitten bluesrock er derimot som oftest ikke og forrakte! Veldig ofte er det virkelig ganske så tøft, fett og herlig å høre på om det spilles med rette følelsen og innlevelsen. Den testen består Highway Child med glans på” Once Is Once Too Much” som de kan være meget stolt av. Også på ” You You You” er disse rockerne på sitt mest heteste, og gir røff og tøff rock med rette attityden, og ikke så polert som enkelte andre låter. ”Sanctuary Come” har absolutt sine høydepunkter som gjør skiva vel verdt å lytte til og som får føttene til å bevege seg. En viss mangel på råskap tidvis og litt for mye skjeling mot en tanke polert og glatt sound, selv om det ikke er plagsomt så er det noe irriterende og ikke minst unødvendig. Variasjonen på skiva er ok, men noen av låtene er som nevnt for nær opp til forbildene, men alt i alt er dette et anstendig verk som dog er noe ujevnt og med noen små justeringer kunne vært enda bedre.

• 
  http://www.highwaychild.dk

• http://www.gatewaymusic.dk

• http://www.youtube.com/watch?v=lvZlGXfNNqA

• http://www.myspace.com/highwaychilddk

•  

• 1.      Red, White And Blue

• 2.      In The End

• 3.      When The Sun Burned The Ground

• 4.      Sanctuary Come

• 5.      Once Is Once Too Much

• 6.      Turn Me On

• 7.      Dear Girl

• 8.      You You You

• 9.      Take Your Down

• 10.  Born On The Run

• Patrick Heinsøe – Vokal

• Christian Norup – Bass

• Paw Eriksen – Gitarer

• Andreas Henriksen - Trommer

Treat – Coup De Grace

Dette er et album som Treat er utrolig fornøyd med, og som Anders Wikstrøm sier er skivaderes fotspor i rockehistorien. Samme Wikstrøm tilføyer også at i stolte ordelag, at dette er albumet vi vil elske å vise våre barnebarn! Store ord, og følgelig stor fallhøyde altså. ”Coup De Grace” er den sjette utgivelsen fra Treat, og tok 23 år å lage ifølge Wikstrøm som er gitarist og låtskriver! Muligens virker dette noe smått forvirrende, men forklaringen er enkel nok, omsider stemmer alt, ideene, visjonene, verktøyene, låtene, rutinen osv. Nå er altså det optimale album omsider her og det heter ”Coup De Grace” sier Wikstrøm. Vi hopper herved fra svulstigheter til fakta. 24 år er gått siden ” Scratch And Bite” som var debuten til disse svenskene, en debut som var et skikkelig gjennombrudd for bandet og som rekrutterte fans i bøtter og span så og si. Musikken er melodiøs hardrock som i våre ører ikke akkurat revolusjonerer verden, men er et høyst anstendig stykke arbeid. Vi får akkurat det en kan forvente i en slik kontekst som rutinerte og habile musikere, velklingende låter, ok produksjon. Det er store vers, store gitarer, stort sound som er temmelig svulstig legert og som ikke skiller seg noe ut fra de tusener av andre skivene vi har hørt innen denne sjangeren. Det er definitivt noe av problemet for AOR, det meste er forbausende likt. Melodiene er sikker ment å være forførende og kan kanskje virke sånn meden gang, men glansen falmer noe rimelig kjapt og fremstår som anstendig men medioker melodisk hardrock. Kraftballaden er” A Life To Die For”, mens ”The War Is Over” er den såkalte ”killer” rockeren sannsynligvis. ”Paper Tiger” er nok ment å være den låten hvor det ettertenksomme og reflekterende er i fokus, mens ”Roar” er den episke låten som også har hit elementer som en bonus? Tretten låter inneholder skiva, og det ligger garantert et voldsomt slit bak dette verket. Det er derfor med stor beklagelse at vi ikke kan være mer entusiastisk, men når det er så lite vilje til å utvikle seg og bare forholde seg til det trygge og sikre blir det slik. Vi anbefaler derfor å ta sjanser neste gang, slippe seg løs og la ideene flomme, og lag musikk fra kilden av kreativitet uten å tenke på å tekkes potensielle platekjøpere. Ellers, nok en ok skive med hardrock som for mange fort er glemt p.g.a. manglende mot til å ta sjanser og for mye mediokert.

www.myspace.com/thebandtreat

• 1.      Prelude – Coup de Grace

• 2.      The War Is Over

• 3.      All In

• 4.      Paper Tiger

• 5.      Roar

• 6.      A Life To Die For

• 7.      Tangled Up

• 8.      Skies of Mongolia

• 9.      Heaven Can Wait

• 10.  I’m Not Runnin’

• 11.  No Way Without You

• 12.  We Own The Night

• 13.  All For Love; Breathless

www.myspace.com/thebandtreat

• 
  Robert Ernlund - Vokal
  Anders Wickstrøm – Gitarer og bakgrunnsvokal

• Jamie Borger - Trommer
  Nalle Påhlsson - Bass
  Patrick Appelgren . Keyboard, gitarer og bakgrunnsvokal

Ihsahn – After

Tidligere vokalist i Emperor, Ihsahn er her ute med sitt tredje soloalbum, og det er tilkommet ytterlige nye og oppdaterte elementer som er med å heve kvaliteten på musikken i forhold til tidligere utgivelser. ”After” fullfører trilogien med album som alle har hatt A som første bokstav, og er en verdig og innovativ avslutning på den perioden. Som gode hjelpere har Ihsahn med seg bassisten Lars K. Nordberg og trommeslageren Asgeir Mickelsonson som begge til daglig spiller i fra Spiral Architect. I sannhet en heftig og begeistret, dyktig og energisk rytmeseksjon som jo passer ypperlig til musikken på dette verket. Om mulig så har saksofonisten Jørgen Munkeby fra Shining enda mer musikalsk villskap da han spiller som en smådjevel på skiva. Munkeby har i høy grad utvidet den soniske paletten med sin spilling, og bidrar til de grader til at albumet blir så gjennomført bra. Det hadde ikke vært så dumt å slippe Munkeby ytterlige til, men vi får nyte de låtene her hvor saksofonen gneller til og strør rundt seg med psykedeliske elementer blant mye annet lekkert.  ”After” er et album hvor Ihnsahn definitivt spenner opp større musikalske lerreter enn tidligere og han har en musikalsk selvtillit som ofte tilgodekommer låtene. Alt kommer ikke like vakkert i mål, men stort pluss i margen for viljen til å utforske ukjent mark og å tenke progressivt! Arrangementene er også gjennomgående av høy klasse og de gode ideene yngler og tas ofte trygt i mål som nevnte. Låtene er meislet ut på 8 strengs gitar noe som ifølge Ihsahn selv er både utfordrende og inspirerende. Jens Bogren som har hatt en heldig hånd med Opeth og Katatonia er nærmest ”headhuntet” for å gi skiva akkurat den ønskede mixen.  Vegard Sverre Tveitan alias Ihsahn har aldri hatt bedre renvokal enn på denne skiva, og det er all grunn til å tro at det ligger mye hardt arbeid bak en slik fremgang. Det, hardt arbeid altså, er det all mulig grunn til å tro at denne skiva også har vært. Resultatet er i alle fall verdt slitet, og gir lytteren ei skive som er en atmosfærisk progmetall skive med avant garde elementer. Skiva er også pent variert på flere måter, som for eksempel vekselbruken mellom renvokal og growle vokal, og tålig kompleks uten at sansen for den gode låten forsvinner. Riffingen er et vekselbruk mellom sortmetall- og progriffing, og låtstrukturen er forbilledlig uortodoks. På ”Austere” er det riktig så smektende orgeltoner og sammen med ”On The Shores” er dette to temmelig rolige låter av høy kvalitet. To av låtene klokker faktisk inn på over ti minutter. ”On The Shores” som er nevnt og ”Undercurrent” som er en knallbra låt. På ”A Grave Inversed” hyller Ihsahn sine sortmetall røtter, mens ”Frozen Lakes On Mars” har en trashstenket glød som er frisk og  freidig i en temmelig catchy kontekst.  Variasjoenen er såpass stor at det garantert vil være noe musikk som faller i smak for de fleste. Medaljens bakside er at det for enkelte dermed kanskje blir for ufokusert, og såpass lange låter nok vil bli for utbroderende.  Uansett så kan ikke alle gjøres til lags, og skive er utvilsomt både progga og aggressiv og fylt med gode og dynamiske låter. Vi synes dette er et mektig album, som viser hvor bra musikk kan bli når progressiv estetikk får gode kår.

• http://www.myspace.com/ihsahnmusic

• http://www.mnemosyne.no/productions/

• 1. The Barren Lands (5:12)

• 2. A Grave Inversed (4:25)

• 3. After (4:47)

• 4. Frozen Lakes on Mars (5:54)

• 5. Undercurrent (10:00)

• 6. Austere (6:16)

• 7. Heavens Black Sea (6:15)

• 8. On the Shores (10:12)

• Ihsahn – Vokal og åttestrengs gitar

• Jorgen Munkeby – Saksofon

• Asgeir Mickelson – Trommer

•  Lars K. Norberg - Bass

•  

Carpet Nights – According To Life

Fra Malmø i Sverige kommer Carpet Knights med deres andre skive tre år etter debuten og diverse omstendigheter som stadig utsatte ”According To Life”. Tusen kroners spørsmålet er da om det var verdt å vente ekstra på ”According To Life”? Forandringene fra forrige skive er åpenbare, og selv om debuten var grei nok, er det et mer modent og selvsikkert band vi hører her. Carpet Night har fortsatt fokus på den god låtskrivning, men det er mer intrikate komposisjoner her som det tar noe mer tid å få fullt utbytte av. Gitarsoloene er virkelig førsteklasses, og all instrumentering er av samme støpning, og selve soundet er mer spacerock stenket. Forbildene til Carpet Nights er blant annet Jethro Tull, King Crimson, Yes, Genesis, Hawkwind, Captain Beyond, Jimi Hendrix, Led Zeppelin, Black Sabbath, Pink Floyd, Emerson Lake & Palmer, Mikael Ramel, Love og Gentle Giant. Om en lytter nøye så kan temmelig mange ørsmå fragmenter og estetikk fra disse storhetene høres her og der uten at det er snakk om noen form for plagiat. Nei, til det står Carpet Night trygt på egen ben, og det er egentlig snakk om velsmakende smakstilsetning til bandets musikk. Akkurat det med et personlig uttrykk er noe bandet tilstreber å oppnå, og denne skiva beviser langt på vei at de er i ferd med å lykkes. Musikken på ”According To Life” har et melankolsk preg, og med flere av medlemmene som hospiterer i Öresund Space Collective er det ikke så unaturlig med store injeksjoner av spacerock i de musikalske landskapene som rades opp. Arrangementene er basert på en idédugnad under øving og sånn sett er Carpet Nights et band hvor alle har eierskap til musikken. Slikt gir som oftest en ekstra gnist til musikken da å være med i selve skapelsesprosessen jo gjør at en yter det lille og så viktige ekstra. Bandet liker å hente inspirasjon fra svært forskjellige kilder, slik at musikken til Carpet Nights er rimelig eklektisk legert. Det sies at mye av drivkraften til musikerne er den genuine følelsen det å skape og spille musikk er, og en ren livsnødvendighet for de. Vi kan jo trygt fastslå at det i høy grad er snakk om utøvende kunstnere som er dedikert til musikk og gir av sine talenter til beste for oss mindre skapende mennesker. Jocke Jönsson stå for lyrikken og den tar for seg diverse atmosfærer, stemninger og refleksjoner mer enn noen konkrete hendelser. Samme Jönsson komponerer alt materiale her på sine tirsdags vaskedager, og sånn sett slår han to luer i et smekk. Tøyet blir rent og dufter godt, og musikken blir rent ut velduftende musikalske lekkerbiskener! Dette er ei meget bra skive som det vil være nær innpå en unnlatelsessynd å ikke ha i samlingen din.

• http://www.thecarpetknights.nu/

• http://www.myspace.com/thecarpetknights

• 1.      Headcase

• 2.      Gaze Through The Dyas I`ll Hide

• 3.      Without A Past

• 4.      Eternal Sleep

• 5.      Cosmical Mind

• 6.      Lost

• 7.      If Soon

• 8.      The Magical Space-Style

• 9.      Why Am I

• 10.  Forever Is Long Time

• Magnus Nilsson – Voakal og fløyte

• Joakim Jönsson – Giatrer og vokal

• Tobias Wulff - Giatrer

• Pär Hallgren - Bass

• Pelle Engvall - Trommer

Wig Wam - Non Stop Rock N Roll

Å skulle skrive om en vinner av norsk Grand Prix, eller egentlig Eurovision Song Contest som det strengt tatt heter, er nærmest surrealistisk. Vi må i rettferdighetens navn si at Wig Wam har modnet kraftig og utviklet seg siden de vant. Uansett så er Wig Wam nå og for alltid en eksponent for glamrock av den mer catchy typen. Fremst av de mer hitaktige låtene på denne skiva er ” Do Ya Wanna Taste It’” som er tenkt som singelutgivelsen. ”Singalong” faktoren er stor gjennom hele skiva, og slik sett er Wig Wam gode på det de holder på med og har segmentert seg inn i. De to balladene ”From Here” og ”Man In The Moon” er jo temmelig obligatoriske for å skape variasjon, selv om de ikke akkurat er de sterkeste låtene innen sitt segment vi har hørt. Noe nytt og innovativt på denne skiva er det ikke akkurat enkelt å finne, men det er jo heller ikke hva som forventes. Drivende energi og en overflod av musikalsk moro er hva Wig Wam står for og det gjør de jammen bra nok. De fire ukronede glamkongene gir på ”Non Stop Rock N Roll” tolv låter som er smidd for at fansen skal få akkurat det de vil ha. Musikken er fortsatt av den lystige og ubekymrede typen, men lyrikken er ikke bare tull og fjas men faktisk er det nå tilløp til mer refleksjonsartet tankegods. Noe revolusjonerende nytt presenters altså ikke på denne skiva, men stort bedre glam rock lages vel ikke i disse tider, og da er vel alt helt greit da?

• 
  
  www.myspace.com/wigwamania

•  www.wigwam.no 

 
Do Ya Wanna Taste It
Walls Come Down
Wild One
C'mon Everybody
Man In the Moon
Still I'm Burning
All You Wanted
Non Stop Rock And Roll
From Here
Rocket Through My Heart
Chasing Rainbows

“Glam”   Åge Steen Nilsen - Vokal
“Teeny  Trond Holter - Gitarer
“Flash”  Bernt Jansen -  Bass
“Sporty” Øystein Andersen -  Trommer

Murder Of My Sweet – Divanity

Daniel Flores er en aktiv herre som er både trommeslager, låtskriver og produsent, og så er han grunnleggeren av Murder Of My Sweet. Med en snev av deduksjonsevne så kan vi også fastslå at han må se litt film i det minste! Årsaken er at bandnavnet er hentet fra filmen ” Murder, My Sweet.” fra 1944. Musikken derimot er mye sentret rundt stemmen til Angelica Rylin, og det er ganske så store lerreter som spennes opp når bandet slår til. Her spares det ikke på kruttet, og mange instrumenter hakker voldsomt i vei i en melodisk samklang. Mange filmmatiske landskap dukker kjapt opp når skiva avspilles, og det blir ikke mye tid til å puste. Heldigvis er det noen rolige partier, men utover disse små frikvarterene er det en massiv mur av lyd vi møter hos bandet. Kompositorisk er duoen Angelica Rylin og Daniel Flores de to som snekrer låter i fellesskap, og de er begge åpenbart glade i bombastisk rytmer og grandios orkestrering. Målet er selvsagt å lage en imponerende kraftpakke av en musikk som lamslår lytteren. Enkelte lyttere blir sikkert fanget og bergtatt, mens andre som oss kronisk surmagedeJ, ikke er fullt så lette å forføre. Ambisjonene er det ikke noe i veien med hos Murder Of My Sweet, og de lager da også noe småsnerten musikk. Noe av feilen er slik vi ser det at låtene til dels blir for like, og at keybaordlinjene ofte ikke er spennende nok og det øvrige garnityret er heller ikke nok fullblods. Fullblods kjærlighet er det definitivt på den fine låten ”Storms Of The Sea” hvor heltinnen søken verden rundt etter sin kjære er rørende. En oppfordring til og ikke å frykte mørket får vi på ”The Evil”, hvor det understrekes at det er ikke noen ondskap i mørket!?  Låten har enkelte gode tendenser men blir for statisk og repeterende, og litt nervøs pusting skaper ikke akkurat skremmende stemninger. Vokalt er Angelica Rylin like bra utstyrt som rent utseendemessig, og synger vakkert, kraftfullt og med autoritet. Selve albumtittelen ”Divanity” er ifølge bandet avledet fra tre viktige ingredienser denne skiva inneholder, diva, divine og vanity. Stor sangerinne, guddommelig og forfengelighet altså. Konseptet bak skiva er å skape mørke filmatiske vibber og erfaringer, og så fylle på med undring, humor og livslyst. Ambisiøst nok det ja, men helt i mål synes vi aldri Murder Of My Sweet kommer, til det er låtene ikke gode nok jevnt over. Meget bra er derimot finalen på skiva ” Death Of A Movie Star” som viser hva Flores selv kaller bandets ” Bohemian Rhapsody”. Det er vel å ta voldsomt hardt i men ” Death Of A Movie Star” har et bredt utvalg av musikalske komponenter som er skrudd sammen slik at det låter ytterst spennende. Ytterst spennende er ikke denne skiva men brukbar pluss er vår vurdering. Likevel er det nok ei skive mange musikkelskere vil kunne hygge seg med i all sin pretensiøse musikalske utfoldelse. Vi synes det er for lite dynamikk og kontraster og for pompøst, og anbefaler de kompositoriske ansvarlige å observere Steven Wilson musikalske estetikk hva gjelder nevnte forbedrings områder.

http://www.myspace.com/themurderofmysweet

• 
  1. No Evil

• 2. Follow The Rain

• 3. Bleed Me Dry

• 4. Chemical Attraction

• 5. Kiss Of Death

• 6. One Bullet

• 7. Tonight

• 8. Storms Of The Sea

• 9. Destiny

• 10. Revolution

• 11. Valerie

• 12. Death Of A Movie Star

• 13. Bleed Me Dry (bonus video)

Angelica Rylin - Vokal
Daniel Palmqvist - Gitarer
Johan Niemann - Bass
Andreas Lindahl - Keyboards
Daniel Flores - Trommer

Makajodama – Makajodama

Norge nesten flommer over av olje, mens våre svenske naboer nesten flommer over av gode musikere som driver med prog eller progrelatert virksomhet. Nå er det enda et nytt ensemble fra ”søta bror” som dukker opp, og disse er også nærmest uforskammet dyktige. Forbildene til Makajodama er blant annet Dmitri Shostakovich, King Crimson, Karl-Birger Blomdahl, Can, Fläskkvartetten, Univers Zero, Älgarnas Trädgård, Terry Riley, Godspeed You! Black Emperor og Third Ear Band. Musikken de tilbyr er en instrumental postrock som møter prog og selv det er en noe upresis beskrivelse. Årsaken er fordi dette Stockholmensemble er ”musikkateistisk” i det de ikke tror på å kategorisere musikk innen sjangre da dette bare fremmer musikkindustriens profittjag. Litt ufrivillig morsomt sagt er denne holdning musikk i våre ører og matcher våre meninger perfekt. Når vi likevel tidvis beskjeftiger oss en del med sjangere er det kun for å forklare våre lesere hvor i musikkterrenget vi befinner oss, så det aspektet er ferdig utredet. Vi tillater oss også å nevne at vi jo også høylytt har applaudert sjangerforrakt ved utallige anledninger. Makajodama begynte som et resultat av at multiinstrumentalisten Mathias Danielsson som da spilte gitar i Gösta Berlings Saga, følte behov for også å utforske andre arenaer for å utprøve sine mange musikalske ideer. Med på denne musikalske idedugnaden kom rimelig kjapt også Mattias Ankarbrandt som da spilte trommer i Carpet Knights. Den musikalske kjemien stod straks i taket av pur henrykkelse over dette, og en myriade av svært kreative ideer og tanker spratt vegg i mellom. For å gjøre en lang historie kort, så var Makajodama født. Denne selvtitulerte debuten har rikelig med psykedeliske utflukter med en raus improvisert og eksperimentell innstilling og musikalsk atferd. En sammensmeltning av skrevet og improvisert musikk med rikelig progestetikk, og med et godt øye til nåtidens klassiske musikk. Rent musikalsk manifesterer det seg i utdypning og utforskning av et generelt tema hvorpå improviserte seksjoner er med å strekke ut låten. Improviseringen har tidvis jazzhelning, men også det musikalske geniet Frank Zappa sine ytterst spennende ideer er inspirasjonskilde. At denne musikken ikke rent umiddelbart er lett å fordøye er vel knapt noen overraskelse, og ved første gangs gjennomspilling vil nok mange sitte med betydelig flere spørsmål enn svar! Derfor er det et svært viktig med en viss tålmodighet faktisk, som er en dyd av nødvendighet for å ha glede av musikken til Makajodama. Til gjengjeld så får en ”access” til en musikk som har mye spennende på agendaen og som er temmelig original og særpreget. Cellospillingen til Karin Larsdotter og fiolinene til Johan Klint er en fornøyelse å lytte til, og er åpenbart inspirert av nordisk folklore. Sammen med fagotten og fløyta blant annet, gjennomsyrer de musikken på den skiva og gir varierte klangfarger og bidrar til at sjangerdogmatikken blir en musikalsk appendiks. Noe av det tiltalende med musikken til Makajodama er de uventede vendingene og lekre detaljene som sørger for en fengslende lytting. Musikere som er ytterst dyktige, som samspiller flott og er inspirerte er jo også med på å gjøre dette til et lekkert musikalsk måltid. Låtene er også jevnt over bra med smarte arrangementer, men noen ganger blir ideene tværet lovelig langt ut. Nokså mye av slutten på for eksempel ”Buddah And The Camel” virker noe overlødig synes vi. Derimot er andre låter betydelig mer konsise. For eksempel ”The Girls At The Marchs” begynner sakte med synth og virkelig eksellent gitar før fiolinen sakte skrider inn i lydbildet og det hele bygger seg opp og genererer mange spennende musikalske scenarioer. ”Vallingby Revisited” er en bassledet og jazzstenket sak med et feiende flott samspill mellom saksofon og fiolin. Vallingby er forresten et forsted til Stockholm, såd et er sagt! Åpneren ” Reodor Felgen Blues” er nok den låten hvor Makajodama er nærmest Gösta Berlings Saga sin musikalske svære, og her ender det med en vakker avslutning med fiolin og cello på meget høyt nivå. På avslutteren ”Autumn Suite” er det stappfullt med stilarter som samles til et helhetlig uttrykk som må imponere selv den mest bortskjemte musikkelsker, og som synliggjør den store rekkevidden og kreativiteten til Stockholms kvartetten. Denne skiva er en frodig balansegang mellom det intellektuelle og det tilgjengelige, slik at det ikke blir en navlebeskuende øvelse som bare de involverte har glede av. Albumet er mikset av Nicklas Barker som er med i Anekdoten, og han har i sannhet bidratt til at dette er ei skive som bør være noe enhver lytter med sans for musikk som er frisk, egenartet, utfordrende og spennende bør skaffe seg!

http://www.myspace.com/makajodama

1.      Reodor Felgen Blues (10:15)
2. Buddha and the Camel (9:25)
3. Wolof (2:31)
4. The Train of Thought (6:58)
5. The Ayurvedic Soap (7:42)
6. Vallingby Revisited (3:00)
7. The Girls at the Marches (8:16)
8. Autumn Suite (8:29)

• Mathias Danielsson – Gitarer, elektrisk bass, orgel, perkusjon, pedalsteel, korg WT10

• Karin Larsdotter – Akustisk cello, elektrisk cello og perkusjon

• Johan Klint – Akustisk fiolin, elektrisk fiolin og orgel

• Mattias Ankarbranth – Trommer og perkusjon

Gjesteartister,

• Michel Reisler- Agogo

• Lars Tillberg Galsgaard – Berimbo og pandeiro

• Tobias Wahlstedt – Fløyte

• Christine Jost – Fagott

• Gustav Nygren – Tenor saksofon

• Stian Grimstad – Baryton horn og sitar

• Galeirida Cristata – Vokal på spor 2

Iron Mask- Shadows Of The Red Baron

4 år etter det kritikerroste albumet er Iron Mask tilbake med et nytt kapittel sin serie av musikk i det melodiske neo-klassiske metall segmentet. Som før er det Dushan Petrossi som snekrer låtene og leverer gitarvirtuositet til manges fryd antakeligvis. Også hans fans av  tradisjonell metall, symfonisk metall og power metall vil nok finne mye å hygge seg med i musikken til Iron Mask. En musikk som er basert på vers og refreng konseptet og ikke er å innrette for å trø opp særlig mange ny musikalske områder. Det Iron Mask gjør på ”Shadows Of The Red Baron” gjør de på sedvanelig solid måte, og det er ei skive på det jevne. Erik Stout fra Reign Of Terror er nykommeren på trommekrakken og er en kraftfull og dyktig sådan som bidrar til at dette er deres beste utgivelse så langt. Stout sin tromming står også bra til Iron Mask sin rimelig melodiøse musikk.  Fra Narnia og Murder Of The Sweet er Andreas Lindahl så å si ”headhuntet”, og hans soloer er ganske så spenstige tidvis, og han har utvilsomt beriket soundet til Iron Mask. Et sound som er melodiøst anlagt uten at det blir for snilt, og hvor bruken av kontraster er gjennomgående bra utnyttet. De tre andre i dette femmannsbandet er gamle travere, og gjør sine saker riktig så bra. Valhalla Jr. er som før en solid og dyktig vokalist, og bassens irrganger er Vassili Molchanov meget fortrolig og komfortabel med. Helt fortrolig blir ikke vi med Iron mask sin flørting med power metallens uransakelig verden, da vi synes de er på sitt svakeste når dette territoriet besøkes. Låten ” Ghost Of The Tsar” er derimot av en noe annerledes og solid støpning enn det resterende sortimentet. Vi har aldri hørt Dushan Petrossi mer dedikert og majestetisk, og Valhalla Jr. lek med growlevokal er bare herlig. Alt annet enn herlig var den opptakten til denne skiva hvor Petrossi mistet sin mor, og lyrikken på tre av sporene ”We Will Meet Again”,“Forever In The Dark” og ”My Angel Is Gone”, dveler da også med dette naturlig nok. Likevel er det blitt plass til de tradisjonelle episke låten, hvor ” Resurrection” og ” Black Devil” på sitt vis er herlig eksempler på overdrivelse som kommer i mål på et vis p.g.a. sin sjarme og naivitet! Iron Mask sin musikk skiller seg noe ut fra mer ordinær metall, og vinner seg på drypp av småsnertne arrangementer, ekthet og kontrastbruk, selv om det tidvis ikke akkurat er spesielt spennende og bra musikk som forrettes.

http://www.iron-mask.com/albums.php

• 1.      Shadow of the Red Baron

• 2.      Dreams

• 3.      Forever in the Dark

• 4.      Resurrection

• 5.      Sahara

• 6.      Black Devil Ship

• 7.      We Will Meet Again

• 8.      Universe

• 9.      My Angel Is Gone

• 10.  Only the Good Die Young

• 11.  Ghost of the Tzar

Goetz Mohre (Valhalla Jr) - Vokal
Andreas Lindahl - Keyboards
Dushan Petrossi - Gitarer
Vassili Molchanov - Bass
Erik Stout – Trommer

Gjesteartist,

Oliver Hartmann – Vokal og bakgrunnsvokal

Lars Erik Mattson – Gitarsolo (nummer tre) på spor 5

Acacia Avenue – Acacia Avenue

Torben Enevoldsen fra blant annet Section A og Fatal Force er mye av drivkraften bak Acacia Avenue og denne debuten. Ideen til dette bandet kom da nevnte Enevoldsen skrev låter med en viss hardrock signatur, og fant tiden inne til å lage et helt album innen hardrock segmentet. Noen raske telefoner, og diverse gode musikalske venner tente på opplegget som bestod av henholdsvis låtskrivning og musisering. Første ”rekrutt” var Tony Mills fra TNT og Shy, og sammen skrev og spilte disse distingverte herrene inn ”Don`t Call Me Tonight” og ”Wait No More”. Deretter var det Geir Rønning fra Radioactive og Prisoner sin tur, og dette samarbeidet resulterte i låtene, ”Digging”, ”No looking Back” og ”Hold On”. Der resterende låtsortimentet står Enevoldsen for selv, med unntak av teksten til ”Just Wanna Be With You” som er ført i pennen av Torben Lysholm kjent fra Pangea og Mystrell. Dette produktet kan smykke seg med en fin og klar produksjon, men ellers er det temmelig mye ordinær AOR hvor det tilsynelatende ikke streves i særlig grad for å oppnå særpreg og i alle fall ikke er fokus på det innovative. En får akkurat det en kan forvente på lik linje med å kjøpe den samme sjokoladen om og om igjen. Trygt og godt og greit nok sikkert, men en tilføres ikke mye nye musikk opplevelser med et slik kontekst. Musikerne gjør sitt beste innen for rammebetingelsene og er habile nok, uten at det akkurat gnistrer av hva de leverer. I sum er dette et standard produkt innen AOR og melodiøs hardrock som garantert ikke forandrer musikkverden, men gir de som liker slikt nok et mediokert album med akkurat de ingrediensene som er et standardisert opplegg krever. Enevoldsen uttaler for øvrig at han på dette albumet forsøker å plassere seg i samme divisjon som Toto, Giant, Dokken, TNT og Van Halen, men vi synes nå det er en lovelig pretensiøs uttalelse! Ikke for det ”Acacia Avenue” sin musikk kan utmerket vel bli bedre på neste album om et slikt kommer. For å nå det målet trengs bedre låter, arrangementer og ikke minst bedre og spenstigere musikalske ideer. Hiver vi på litt større bredde i dynamikken og mer entusiasme er det ei pen liste med forbedringspotensielle områder. Først og fremt er det viktig å gå egen veier, stole på eget instinkt og lage noe unikt med sjel og egenart uten å skjele til hva som gjør at musikken forventes å selge. Kunstnerisk skaperkraft i fri utfoldelse kan forbausende ofte resultere i bra musikk, og garantert oftere enn når det etterapes og strigles etter hva som antas å være kommersielt smart.

• http://www.myspace.com/acaciaavenuetheband

• http://www.torbenenevoldsen.com/

• 1.      Don`t Call me Tonight 5,41

• 2.      Hold On 4,30

• 3.      An Illusion 5,25

• 4.      Jamie`s In Love 4,49

• 5.      Can`t make You Stay ,09

• 6.      Mad Antenna 4,24

• 7.      Wait No More 4,03

• 8.      No Looking Back 4,24

• 9.      Just Wanna Be With You 4,33

• 10.  Let Go

• 11.  Digging

• Tony Mills - Vokal

• Geir Rönning - Vokal

• Torben Lysholm - Vokal

• Lars Säfsund - Vokal

• Torben Enevoldsen – Gitar, bass, keyboards og vokal

• Thomas Heintzelmann - Trommer

• Carsten Neumann - Bass på spor 3

It`s The End – It`s The End

Selv om bandnavnet sier noe annet, er nok dette derimot begynnelsen………….på noe stort? Noe stort som er en blanding av instrumental musikk som trekker veksler på elektronika, musikk i fri dressur, rock og nu-jazz. Dette er faktisk ganske naturlig referanser fordi bandmedlemmene har en rimelig mangeartet musikalsk bakgrunn. Det hevdes også at musikken er en amalgam av Supersilent, Gong, Farmers Market, King Crimson, Mr. Bungle, Frank Zappa, Alan Holdsworth, Mads & Morgan Chick Corea og Meshuggah. Det er derfor neppe musikk som er velegnet til å stå side om side med Sputnik og andre ”superstjerner” på landets bensinstasjoner, og knapt noe som vil selge i bøtter og spann. Til det er It`s The End sin musikk for ”smal” og oppfattes garantert som sær av uhyre mange, og så mangler det jo vokal også, fysjda! Sannheten er at dette bandet er et sjangerforaktende ensemble som byr på seg selv og forsøker å trø inn på ukjent grunn for å dyrke ny mark. Progressivt tankegodt kaller vi det, og vi forbauses fortsatt av de mange ”progelskerne” som velger å sette en tykk strek over band som for eksempel hiver elektronika inn i sin musikalske miks. Med en slik innstiling vil jo for eksempel It`s The End falle totalt gjennom fordi dette stygge ordet som elektronika er for mange er, finnes i porteføljen og følgelig er dette ikke dette noe å lytte til! Avdeling for forbauselses avsluttets herved, og vi som de utsøkt fordomsfrie individene vi tross alt er J fastslår at It`s The End absolutt er verdt å lytte til. Årsaken er at musikken de rader opp evner å holde på lytteren gjennom et vekselbruk og symbiose mellom rytmikk og melodikk som er svært smakfullt forrettet.  I tillegg er det et utall av en lekker men leken men også delvis strukturert programmeringslek og mange samplere som brukes med stor kløkt. Stor kløkt har også bandet i sin temmelig åpenlyse bruk av låning fra enkelte av sine forbilder. Slikt pleier vi å kunne styre vår begeistring for, men så lenge det gjøres med slik avslepen teknikk, et flir og mye respekt så er det mer enn ok. Mer enn ok er også It`s The End og deres kombinasjon av det improviserte og det komponerte som gir musikken en lekenhet og vitalitet som fenger til tusen. Bandets ekskursjoner inn i metall sin store og vidstrakte verden anrettes stort sett smakfullt og med stor grad av eksperimentering og imponerende teknikk. Kanskje kan de musikalske musklene og håndverksmessige finessene bandet gir oss lyttere relateres til henholdsvis fabelaktig musikalsk og menneskelig kjemi mellom ”Retch”, ”Quibble” og ”Drudge”, og kanskje til at de ikke sov i timene under studiene ved Norges Musikkhøyskole? Uansett så er denne debuten av det uhyre spennende slaget, og i sannhet fylt til randen av mye vellykket eksperimentell musikk i randsonen elektronika/rock/jazz. Anbefales for de som ønsker å fylle ørene sine med musikk som er spennende og som tar et skritt til siden og som definitivt skiller seg ut fra massene!

• http://www.itstheend.com/

• http://www.myspace.com/itistheend

• 1 - Three Quarks For Muster (4'23)

• 2 - Inverted Implicitness (4'42)

• 3 - The Sickness Onto Death (I. Part One) (4'38)

• 4 - Basic Inceptisol (5'32)

• 5 - Drakes Equation (10'31)

• 6 - Marihuana By Night (6'30)

• 7 - The Salesmen Are The Real Whores (7'04)

• 8 - Xenophobia (5'33)

• 9 - Internal Combustion (6'15)

• 10 - Deep Fringe - Campfire Caboodle (5'31)

• 11 - The Sickness Onto Death (II. Part Two) (6'48)

• 12 - Tautological Torment (9'47)

Pål "Drudge" Granum – Gitarer, keyboards, komponering, arrangementer, mastering, miksing og programmering

Tom "Retch" Simonsen – Gitarer, vokal komponering, arrangementer, mastering, miksing og programmering

Kim "Quibble" Jacobsen – Gitarer, vokal, komponering og ledende innen selsom og underlig atferd!

Gjesteartist,

Bert "Bertzkii" Nummelin – Trommer og villskap i planleggingen

Tiina Nurmikolu - Klarinett

Spin Gallery – Embrace

Bak Spin Gallery står duoen Kristoffer Lagerström og Tommy Denander som er tuftet på ønske om å mikse melodisk rock og mer moderne høyteknologisk lydflater som bandet beskriver som melodisk rock for det nye årtusenet. Dette skal ifølge oppskriften pent tilsettes influenser fra Peter Gabriel, Sting og Pink Floyd og munne ut i musikken til Spin Gallery. Bandet er vært på den musikalske radar siden 1997, og på ”Embrace” mener de å ha invitert akkurat de rette musikerne som er nærmest håndplukket for å utfylle sine roller. Roller som blant annet duetter mellom Kristoffer Lagerström og Dan Reed på ”You Do The Things You Do”, og ikke minst den radiovennlige ” Just A Momentary Why” hvor duetten er Robin Beck & Kristoffer Lagerström. Innlånt rytmisk mester er den knallgode trommeslageren Glen Marks, og den superdyktige cellisten Marika Willstedt sørger som vanlig for en ytterst dyktig leveranse av melankoli og de herligeste cellotoner. Det ligger faktisk atten måneders hardt arbeid bak skiva for å lage et verk som er så optimalt som mulig, og resultatet er en AOR av den mer modne typen og noe jazzrock! En mulig beskrivelse er at Spin Gallery en hybrid av FM, Mr. Mister, Toto, Kansas og med en viss funky jazzrock følere! Soin Gallery klarer å komme opp med visse særpreg i musikken sin, men det damper likevel ikke av originalitet og særpreg. Derimot gjør Spin Gallery en meget god jobb, og leverer utvilsomt varene til sine fans, da musikken fra begynnelsen av skiva er nærmest skreddersydd for at fansen skal få akkurat det de ønsker. Sånn sett er dette et bestillingsverk, men det er uhyre dyktig utført og låter fint og passe inspirert selv om de helt store låtene uteblir. Skiva utmerker seg med å være meget jevnt besatt, uten mange dødpunkter men altså også uten de helt minneverdige melodiene. Mot slutten av verket trer bandet inn i et terreng hvor det finnens temmelig funky jazzrock, som selv om ikke alltid er like vellykket, er en ny vinkling. Låtene ”Embrance” og ” Brilliance Of The Drugs” er nok de to som mange vi like best på denne skiva.

• 1. Embrace

• 2. Stone By Stone

• 3. Just A Momentary Why 4. Brilliance Of The Drugs

• 5. Eyes Wide Open

• 6. Blood In My Veins

• 7. You Do The Things You Do

• 8. Indulge

• 9. Without Love

• 10. Ti C Toc

• 11. Everything Fades

• 12. The End

Kristoffer Lagerström –  Vokal

Tommy Denander – Gitarer, keyboards, bass og loops

• Gjesteartister,

• Robin Beck – Vokal på 3

• Dan Reed – Vokal på 7

• Glen Marks – Trommer og perkusjon

• Marika Willstedt – Cell

Taylor`s Universe - Artificial Joy

Med sin tiende skive er det et jubileum for Taylor`s Universe og skiva klokker inn på passelig førtifire minutter og femtiseks sekunder. Omslagsbildet gir et ypperlig førsteinntrykk av skiva, og er et supert stikk av kunstneren Melchior Lorch som var en dansk middelaldermaler født i den da danske byen Flensburg. Vi vet ikke om den godeste Melchior var en produktiv maler, men er derimot helt sikker på at Robin Taylor fra København er en svært produktiv musiker! ”Artificial Joy” er faktisk skive nummer to i 2009 fra multiinstrumentalistens hånd. Slikt har vi knapt hørt om siden syttitallet da dette jo forekom både titt og ofte, og normalt vil jo en slik frekvens i dag føre til et hastverksarbeide med et slags b-preg. Nesten selvsagt får vi ikke det, men atter en gang et skikkelig kvalitetsprodukt. Robin Taylor har til og med uttalt at musikken på denne skiva er noe av hans mest inspirerte musikk på mange år! Da kan vi trygt fastslå at det er snakk om å ha en voldsom musikalsk sult hos Taylor, og en sult på å fore lytterne med smekker og spennende musikk som er et resultat av en slik enorm skaperkraft. For og virkelig å få til den aller siste finishen er det viktig å smaksette produkt med noe nytt og oppkvikkende, slik at det blir et verk som står støtt og avgir mange positive vibber. Et smart trekk kan da for eksempel være å få inn noen nye musikere slik at det blir en viss forandring i den soniske paletten, og muligheten for nye og spennende klangfarger øker. Fra det gode gamle danske 70 talls progensemble Ache er Finn Olafsson på gitar rekruttert, mens saksofonfenomenet Jakob Mygind er den andre nykommeren. Mygind er sammen med trommeslager Klaus Thrane fra et av Taylor`s gamle favorittband, Coma. Til sammen gjør de at soundet til Taylor`s Universe blir noe forandret, og at Taylor selv er ytterst tilfreds med den siste inkarnasjonen av bandet. Fortsatt er det rikelig av de elementene vi alle ofte har latt oss nærmest forføre av! En variert og melodiøs forførelse med en symfonisk rock som alternerer mellom å hente inspirasjon fra avantgarde, jazz, klassisk musikk og rock. De noe enkle men velskrevne låtene som baserer seg på de lekre detaljene og subtile arrangementer finnes fortsatt, men skiva har denne gang mindre jazza følelse enn tidligere. Det er gitt plass til mer ambiente lydlandskaper, og temmelig intrikate og progressive instrumental musikk gjør at denne skiva krever mer tid for å få fullt utbytte av. ”Artificial Joy” er utstyrt med flere mothaker enn de vi kjenner til fra tidligere skiver, og denne økte røffheten er en velkommen variasjon. Dette sammen med en mektig produksjon og de andre nye elementer som er nevnt tidligere, gjør at dette ensemblet er et organisk band. Altså, et band som er sprell levende, og stadig er på utkikk etter nye og spennende musikalske vinklinger å utforske. Dette kalles på godt norsk å være progressiv i ordets rette forstand, og derfor bør alle som bekjenner seg til ekte progressive musikk skaffe seg dette ensemblets tiende skive!

http://www.progressor.net/robin-taylor

1. Work (4:41)
2. Artificial Joy (4:25)
3. Days Run Like Horses (7:02)
4. Atmosafear (7:04)
5. Laughter (7:01)
6. Telephone (4:59)
7. Fame (9:44)


 

Jakob Mygind - Saksofoner
Carsten Sindvald – Klarinett og saksofoner
Finn Olafsen - Gitarer
Michael Denner - Gitarer
Robin Taylor - Keyboards, giatere, perkusjon osv.
Flemming Muus Tranberg - Bass
Klaus Thrane - Trommer
Louise Nipper – Vokal på 4 og 5

W.E.T. – Wet

W.E.T. er et Frontiers prosjekt som med tiden ble et reelt band innen melodisk hardrock. Det vokale står velkjente Jeff Scott Soto for, og han har nok de fleste foruten på diverse soloalbum også hørt som fabelaktig vokalist hos Talisman og Journey. Robert Säll trakterer keyboardene i Work Of Art, mens Eric Mårtensson spiller gitarer og komponerer for Eclipse. Vi antar at gruppenavnet W.E.T. er en forkortelse for første bokstav i bandene Work Of Atrt, Eclipse og Talisman uten at vi kan garantere at dette stemmer. Uansett så deler disse tre musikerne en kjærlighet til arenarock, med melodisk helning, fyrig gitar og minneverdige melodier. Disse to svært anerkjente svenske låtskriverne har fått ytterlige hjelp av Miqael Persson slik at det er tolv låter som alle holder mål som denne skiva gestalter. Musikken har influenser fra Whitesnake, Giant, Journey og Talisman blant annet og har en meget god produksjon perfekt tilpasset ”Wet”. Låtene sitter som et skudd og kunne glatt alle som en sklidd inn i AOR sin ”Hall Of Fame” eller vært spilt på diverse radiostasjoner. Hadde skiva kommet på 80 tallet hadde den definitivt vært en klassiker fra øverste hylle, med fabelaktig vokal fra Jeff Scott Soto om virkelig får boltret seg her med alle de gode låtene. Låter som ”Running From The Heartache”, ”Invisible” og ”One Love” er de tre som vi finner å være aller best, men som sagt de øvrige ti er ikke langt etter. For de som liker melodisk hardrock er denne skiva et must, men også de som liker bra rock vil nok kunne hygge seg med denne flotte debuten. Faktisk har Jeff Scott Soto utbasunert om denne skiva at, ”Dette er albumet Journey kunne ha utgitt om jeg fortsatt var medlem!”. Nåvel, uansett så er ”Wet” så absolutt noe av det ypperste AOR vi noen gang har hørt, og selv om vi på ingen måte er store tilhengere av denne sjangeren til vanlig, så har vi faktisk glede av denne skiva!

• 1. Invincible

• 2. One Love

• 3. Brothers In Arms

• 4. Comes Down Like Rain

• 5. Running From The Heartache

• 6. I'll Ben There

• 7. Damage Is Done

• 8. Put Your Money Where The Mouth Is

• 9. One Day At A Time

• 10. Just Go

• 11. My Everything

• 12. If I Fall    

• Robert Säll – Keyboard og gitarer

• Erik Mårtensson – Gitarer, bass, keyboards og bakgunnsvokal

• Jeff Scott Soto - Vokal

Gjesteartister,

• Magnus Henriksson – Gitarer

• Robban Back - Trommer

Infinity Overture - Kingdom Of Utopia

Symfonisk powermetall fra disse danskene hvor gitaristen Niels Vejlyt er den som snekrer låtene. Låter som har et kraftig fokus på å forsøke å lage vers og refreng som setter seg på hjernebarken og etterlater et varig positivt inntrykk. Hvorvidt dette lykkes jo er selvsagt basert på ørene som lytter, men i en powermetall kontekst er det utvilsomt både stor intensitet, vannvittige gitarsoloer og mer vakre partier i strie strømmer som er skreddersydd for å tekkes fansen. De episke metall arrangementene står formelig i kø, og ”Kingdom Of Utopia” er rik på svulstigheter som er full av klisjeer. Direkte stor musikk er det vel knapt mulig å kalle dette verket, men musikerne er utvilsomt habile nok, men låtmaterialet blir i vår oppfattelse for lite differensiert selv om enkelte låter ikke er så halvgærne. Vokalt er det et pluss med både kvinnelig og mannlig vokal, og begge gjør en ok jobb selv om Ian Parry ofte låter lovelig teatralsk. Litt begrensninger i stemmeregisteret har de begge, men de klarer seg greit nok her. Produksjonen fra Sascha Paeth og Miro er det ikke forventet klasse over, og den hever ikke Infinity Overture sin musikk. Paeth og Miro har tidligere produsert Angra, Kamelot og Rhapsody On Fire, og dette er jo band som stilistisk ligger nær opp til Infinity Overture, men her har de ikke gjort noen god jobb. Mads Volf på trommer har en fortid hos Manticora, og er en energisk og dyktig fyr som kommer til sin rett i powermetall settinga. Gitararbeide tar Niels Vejlyt seg av, og han er i ferd med å bli en meget anerkjent fyr innen det såkalte ”shred” segmentet. Her gjør han sitt ytterste for å sette fyr på musikken, og ”shreddder” i vei. Niels Vejlyt er en populær gitarlærer, og har så mange svært fornøyde studenter, men det spørs om denne skiva fører til samme tilfredshet hos lytterne? Lyrikken omhandler hva platetittelen tilsier, kongeriket Utopia og er skrevet av Ian Parry. Omtalte rike er svært fredselskende og alt oser av fred og harmoni, og hvor ”sinnets renhet” er å betrakte som den ypperste tilstand, og hvor ord og ikke sverd er våpnene. Slangen i dette paradis heter Maddogcladees og er en som i det skjulte bygger opp sitt rike, og den uunngåelige konfrontasjonen og dens utfall blir behørig satt musikk til. Skiva har et rikholdig sortiment av hva som kreves i denne sjangeren med dundrende trommer, bombastiske partier, klassisk inspirerte detaljer, saftige gitarlinjer, ganske catchy melodier og masse keyboards. Alt dette leverer Infinity Overture til fulle, og sånn sett er dette en flott debut, selv om musikken likevel i beste fall i våre ører er medioker.

• 
   http://www.welcometoinfinity.com/

• http://www.myspace.com/welcometoinfinity

 
01. Millenia
02. The Great Believers
03. Warrior King
04. Wonderland
05. Temples Of Doom
06. Kingdom Of Utopia
07. Queen Of Hearts
08. Oceans Of Time
09. Sacred Fire
10. War Cry



Ian Parry - Vokal
Lene Petersen - Vokal
Anne Karine Prip - Vokal
Niels Vejlyt - Gitarer
Kyle Honea - Bass
Mads Damgaard - Bass
Mads Volf - Trommer

 

Cross - The Thrill Of Nothingness

Dette ensemblet har faktisk ganske så lang fartstid, og gjorde sine første musikalske sprell i 1988. De var da en del av noe vi kan kalle andre bølge av svensk progressiv rock, og andre kjente band i nevnte bølge var Änglagård, Flower King og Anekdoten. Det er kun Hansi Cross som er med i dag av den opprinnelige besetningen, men både bassist Lollo Anderson og trommeslager Tomas Hjort mønstret på tidlig på nittitallet. Musikken til Cross er tydelig påvirket av syttitallet, men visse jazzsvinger skaper et vist særpreg. Mange av ideene og estetikken til Tony Banks oppfanges i Cross sin musikk, og soundet er avdempet men definitivt varmt og behagelig, og keyboards og andre tangentinstrumenter støver ikke akkurat ned her! Toner fra for eksempel mellotron, diverse synther og klassisk orgel utgjør en subtilt musikalsk vev som ved første gangs lytting nødvendigvis ikke oppdages i all sin prakt. Noe av årsaken til det er at skiva ved første bekjentskap kan virke vel tannløs da ikke akkurat rytmeseksjonen er rå og brutal, men heller snill og og mild som oftest. Det er også sparsomt med røffere gitarlinjer så det hele kan virke litt pusete faktisk med en gang.  Setter en derimot av tid til intens lytting vil det raskt åpenbares en stor skjønnhet i mange av låtene, og en dynamikk som tidligere var mer latent. Kan en leve med og respektere at Cross er tro mot sine idealer hvor de skaper vakre og svale lydlandskaper, så er faktisk ”The Thrill Of Nothingness” ei meget bra skive med sterke låter. Musikerne er både dyktige og erfarne voksne karer som sammen utgjør en samspilt enhet. Bandet har ikke noe utpreget vokalist som bare har dette som profesjon og det blir til at Hansi Cross tar dette oppdraget, og det gjør han greit nok. Likevel sitter en med følelsen av at Cross kunne ha gjort ei enda bedre skive med en virkelig proff og dyktig vokalist. Med til historien hører det også at Hansi Cross i 2007 fikk en musikers store skrekk, tinitus. Vi kan jo uten stor besvær tenke oss hvilken kjempeoppgave det har vært å fullføre dette verket med slike problemer. I lys av dette så vokser jo skiva en god bit, og også en låt som ”Eternity” med all sin skjønnhet er med å heve dette verket. Det er de lange dvelende låten som står seg best, og det er nok fordi Hansi Cross her virkelig kan utpensle sine mange gode og kreative musikalske ideer. Ideer som bygger på det følsomme og hvor det harmoniske er i fokus som for eksempel på nesten tolv minutter lange ”Innocence”. Låten er også skivas heftigste, men dessverre er det en heller lite bra avslutning på denne låten. Bedre er da ”Iniverse Inside” hvor alt så og i stemmer og låten flyter forbilledlig av sted og etterlater en i stum beundring av komponisten Hansi Cross. Skiva er sannsynligvis velegnet for de som liker subtil og rolig prog med mye keyboards og var og vakker musikk og stemninger.

• www.progressrec.com/cross

• www.myspace.com/crossprog

• http://www.youtube.com/watch?v=wvtr4bmHLfw

   

• 1 Universe inside 7:44

• 2 Animation 4:47

• 3 Innocence 11:46

• 4 Hope 4:20

• 5 Chameleons 9:01

• 6 Magnifico Giganticus 5:00

• 7 Eternity 12:20

• Hansi Cross – Vokal, keyboards og gitarer

• Gøran Johnnson - Keyboards, perkusjon og bakgrunnsvokal

• Lollo Anderson – Bass, Taurus og bakgrunnsvokal

• Tomas Hjort – Trommer, perkusjon og bakgrunnsvokal

Gjesteartister,

• Bruno Edling – Vokal

• Kent Kroon – Akustisk gitar

• Tomas Bodin – Mini Moog

On The Rise – Dream Zone

Terje Eide fra Bergen er grunnleggeren og eneste faste medlem av On The Rise og står for melodisk rock/AOR i nabolaget til Survivor,Toto, The Outfield, Nelson, Aldo Nova og Boston tilført enkelte skandinaviske elementer. Med ”Dream Zone” slipper han sitt andre album som han sier er noe røffere enn forrige skive, og hvor det satses på at musikken skal være catchy, groovy og med sterke melodilinjer og refreng. Det nevnte er jo noe som mange musikere ønsker å oppnå, men litt for ofte ender det hele opp med lite originalitet og særpreg, og som noe vi har hørt før. Noen av låtene på denne skiva er skrevet i samarbeid med Christian Wolf som også er gjesteartist på keyboards, bass og gitarene. Dette burde vel egentlig ha ført til en ok skive, men vi synes denne er svakere enn den forrige da den var AOR med amerikanske vibber som var grei nok uten at vi ble helt bergtattJ Denne gang er det i overkant pent og pyntelig og uhyre lite skarpe kanter, kanskje er årsaken til det at et bredere publikum skal nåes? For oss ender denne flørten bare opp med alt for mange låter som har lite essens og som er lite velegnet til å trigge oss musikalsk. Siste låt ut ”Howling At The Moon” har enkelte bra elementer og en fin melankolsk stemning, mens balladen ”Edellyn” er en ganske bra og stemningsfull låt. Utover dette er det temmelig langt mellom godbitene, og vi kjeder oss tidvis dessverre og kan ikke innestå for at dette er noe verk vi vil anbefale.

• www.myspace.com/ontherisemusic

• www.ontherise.info

• 1. Lifeline

• 2. Lost Your Track

• 3. Dream Zone

• 4. Edellyn

• 5. Alive

• 6. In The Line Of Fire

• 7. Get Out Of Here

• 8. Fly Away

• 9. No Time To Lose

• 10. Why Wait Another Day

• 11. Tomorrow Never Dies

• 12. Howling At The Moon

Terje Eide – Vokal, gitarer, keyboards og bass

• Gjesteartister,

• Christian Wolf - Keyboards, bass og gitarer.

• Thom Griffin – Vokal

• Erik Engebretsen – Trommer

• Eric Ragnø - Keyboards

Bones Of Freedom  - World Of  Domination I

Dette er debuten til Bones Of Freedom i fullt CD-format, og en flott oppfølger til den kritikerroste EP-en ”Butterfly” de kom med i fjor. Bandet består av rutinerte musikere med en svenske, en danske og en finne, og jammen ikke også en skotte som en slags bonus! I sannhet er det et band med en internasjonal bredde, og en tidløs musikk. En musikk som er en energisk klassisk rock stenket med blues og en velsmakende psykedelisk hippieaktig touch. Der hele utføres av et band som har et gjennom solid fundament og en vilje til å tørre der andre nøler, og ikke minst er Bones Of Freedom en arena for stor og ekte spilleglede. Musikken har også en atmosfære og ”ånd” som gjenkaller 70 årene på en spenstig måte. Tekstmessig er det også svært oppegående, og emner som grådighet og penger, kjærlighet og sex, historie og religion, men også global oppvarming og andre dagsaktuell tematikk tas opp. Låtene har catchy riff, god variasjon og lange soloer og det er meget velspilt og med en vokalist som står bra til musikken og teksten. Eddie Wolfe er virkelig bra i ballader som  for eksempel på “1973”, men som også gjør en utmerket jobb i de hardere låtene som  ”Led Waters”. En låt som en ikke akkurat trenger så mye mer omtale enn at den er knallbra og at Muddy Waters og Led Zeppelin har et stjernetreff her. Selve skiva er faktisk selvfinansiert, og spilt inn og produsert i Hardrock studio i Gøteborg, men Spook Records http://www.spookmusic.co.uk/ har stått for selve utgivelsen. Dette er et plateselskap hjemmehørende i Lossiemounth i Skottland, og ikke akkurat et gigantkonsern. Desto hyggeligere er det å melde at de med Bones Of Freedom debut har utgitt ei skive som oser av kvalitetsrock og  som elskerne av syttitallets rock garantert vil elske.  Gitarene er jevnt over supre, og dette talentfulle bandet gir oss tretten virkelig gode låter, hvor slagordet, ”no fillers just killers” passer fint. I tillegg til de flotte riffene og soliene er det mange finurlige taktskifter som gleder og frisker opp. Alle med sans for sytti tallets hardrock bør sjekke denne, som er blant det absolutt mest interessante innen sjangeren i det siste.

• www.bonesoffreedom.net

• www.myspace.com/bonesoffreedom

• 1.      Loud and Proud

• 2.      Blitzkrieg

• 3.      Miss Dynamite

• 4.      Save My Soul

• 5.      The Wolf

• 6.      1973

• 7.      Mistress

• 8.      Led Waters

• 9.      Soldiers Song

• 10.  Ten

• 11.  Greed 2009

• 12.  Down

• 13.  Celtic Woman

• Thomas Pipes – Bass

• Eddie Wolfe – Vokal

• Tim McWeed – Gitarer

Missing Tide - Follow The Dreamer

Med medlemmer fra Pretty Maids, Evil Masquerade, Manticora, Royal Hunt og Kingdom Come har danske Missing Tide en besetning av fire erfarne og kjente musikere. Supergruppe er et nærliggende ord, om det ikke var et så tåpelig ord, og det jo er hva musikerne presenterer i denne konteksten som teller nå. Og nå er det melodisk hardrock og metall som gjelder. Viktig er også Kasper Gram sin gjennomført dyktige basspilling og energisk, solid og tidvis pressluftstromming fra Allan Tschicaja. De kraftfulle gitarriffene er Jacob Kjaer leverandør av, mens Henrik Brockmann karakteristiske, intense og temmelig unike stemme står for det vokale. Røttene er solid plantet i åttiårenes hardrock og metall scene, og musikken er presis, melodisk, solid rytmisk og med en flott entusiasme. Originalt er det ikke, men det rocker bra og er en lovende debut. ”Long Live Heroes” er sannsynligvis en nostalgisk låt hvor bandet mimrer litt fra sin egen ungdom og fremkaller musikk de selv lyttet til. Låten er også albumets hardeste låt, og har glitrende gitararbeid og en voldsom glød.  På den andre ytterfløyen finner vi den følelsestunge balladen ”Broken Wings”. Her viser Henrik Brockmann at han virkelig kan klarere også de mer rolige låtene. Albumet har også en brukbar variasjon, og på tittellåten ”Follow The Dreamer” er det noen monolittiske gitarriff som gir en god følelse, og ”Traces Of Fire” og ”Fairytale” har mye bra metall i seg.  ”Trace Of Fire” er sågar godt inne i territoriet hvor powermetall bor. Beste spor er den mer sublime låten ”Victim Of Crime” som viser at Jacob Kjaer nesten kan trylle med seksstrengeren. Basslinjene på begynnelsen av ”Take Me High” er formidable, selv om låten i seg selv ikke er spesielt god. Denne skiva er en solid og vel gjennomført verk, som viser at band som kan sitt håndverk uten noen gang å bli nyskapende og spennende.

 

http://www.myspace.com/missingtide

01. Follow The Dreamer.
02. Never Surrender.
03. Traces Of Fire.
04. Fairytale.
05. Dangerous.
06. Victim Of A Crime.
07. Broken Wings.
08. Push It To The Limit.
09. Take Me High.
10. Away.
11. Long Live The Heroes.

 

Henrik Brockmann - Vokal
Jacob Kjaer - Gitarer
Kasper Gram - Bass
Allan Tschicaja - Trommer

Brother Ape – Turbulence

Dette er et band som har holdt på siden slutten av syttitallet, og har vært gjennom diverse mannskapsskifter og stilmessig har det vært store forandringer. Brother Ape begynte som en hardrock konstellasjon med følere til Black Sabbath og Led Zeppelin. På åttitallet var det mer symfonisk musikk som var i fokus, mens det nye årtusenet innebar en interesse for musikken til Brand X og Weather Report. Dette gjenspeilte seg også i debuten ”On The Other Side”, som var en flott blanding avjazzrock og prog med rolige akustisk partier og melodiøse og svært gode låter. Nå er Brother Ape kommet frem til sitt fjerde album, og de er redusert til en trio, og jazzrocken er tonet ned og det progressive er mer i sentrum. Noe av tematikken nå er hentet fra klassiske komponister som Bach slik som fordums storheter som Nice og oppfølgeren Emerson, Lake & Palmer også benyttet seg av. Brother Ape gjør et redelig forsøk på å lage musikk som skiller seg ut fra mengden. Deres rytmikk er noe uvanlig i progsammenheng da trommeslageren ligger nærere opp til drums & bass konseptet enn vanlig i progsammenheng. Bandet har også blitt trio siden forrige skive da vokalisten Peter Dahlgren har mønstret av, og gitarist og låtskriver Stefan Damicolas har overtatt vokaljobben. Han gjør faktisk en meget god jobb, og tilfører et særpreg til soundet med sin imponerende og nærmest skreddersydde stemme som gjør at Brother Ape får ut sitt ypperste vokalt sett. I tillegg tryller produksjonen frem mye mer ”swung” over instrumentene på denne skiva og det låter rimelig tøft til tider. En annen viktig faktor er den flotte dynamikken plata gir oss, fra det velklingende til det mer utforskende i god progressiv ånd. En utforskning som går på det å være uforutsigbare og ta sjanser og mikse det som måtte passe bandet der og da. Hele tiden er det likevel et fokus på den gode låt, og det melodiske. Det er også klart at det ligger en modning hva gjelder låtskrivning på denne plata, og sannsynligvis ligger det mye hardt arbeid bak låtene for de er jevnt over så gjennomførte og dyktig legerte. Evnen til og virkelig å stole på seg selv innehar Brother Ape i fullt monn nå, og dette gir en musikk som vi finner å være ekte og genuin, og med en voldsom lyst og vilje til og forette musikken for lytterne. En lytter som får neddempede partier, men også til musikk med dundrende lydvegger og fete gitarsoloer. En samling meget gode låter her skrevet med hjertelig inspirasjon og definitivt bandets mest progressive og beste så langt.

• www.brotherape.com

• http://www.myspace.com/brotherape

• 1. Welcome Future (8:22)

• 2. Footprints (6:20)

• 3. No More (3:54)

• 4. Who Will Be Next (6:37)

• 5. Eraly (0:55)

• 6. Turbulence (7:42)

• 7. No Return (9:43)

• 8. Autostrada (6:31)

• 9. Lifeprints (5:51)

• Stefan Damicolas – Gitarer og vokal

• Gunnar Maxén – Keyboards, båndløs bass og bakgrunnsvokal

• Max Bergman – Trommer og perkusjon

Of The I – Balance Instars

Dette er ei skive som ble spilt inn på ti hektiske dager og netter i et studio i nordre del av London. Slikt kan ofte gi en spontanitet og autensitet som mye av den mer polerte musikken bare kan drømme om sine våteste stunder. ”Balance Instars” er et album med musikk som er et barn av sin tid, idet det er progrelatert musikk med gitarene som ledende instrumenter. Keyboardene er også tilstede, men spiller som oftest en sekundær rolle, i det konseptet. Et konsept hvor låtene er smidd sammen med korte instrumentalpartier, og en noe spesiell vokal fra Jordan Davis preger verket. En vokal som har akkurat rette doser av det desperate og det svært forskremte, ikke ulik vinprodusenten og vokalisten James Herbert Keenan, bedre kjent som Maynard James Keenan. De elementene av musikalske likhet som Of The I har med Tool, kommer nok mest fra vokalen, som også tidvis er noe vel flat men allikevel er med på å etablere stemningen bandet streber etter. Porcupine Tree er et band som mange nye musikalske ensemblene henter inspirasjon fra, og Of The I er intet unntak i så måte, men det gjøres med stor kløkt og dyktighet. Dette fører til at musikken på denne skiva er både frisk og freidig, og nok egenartet til at de fleste lytterne ikke bruker spoleknappen. Medlemmene er fra Sverige og England, og har skapt ei skive som er et sammenhengende verk med musikk hvor altså overgangen mellom låtene er smidd sammen med små instrumentale snutter, som i seg selv er både spennende og finurlig lagd. Det bidrar til at skiva blir frisk og som oftest svært hørbar, og hvor synkope både i vokal og rytmeseksjon, og heftig riffing er sentrale og svært viktige elementer. Synkope er for øvrig en rytme som faller mellom grunnslagene i en takt. Når man bruker synkoperte rytmer får man en følelse av fremdrift og driv, og det er nok noe av grunnen til at denne skiva virker såpass frodig.   Selvsagt er det komposisjonene som er selve ”råvarene”, det andre er mer å regne som garnityr. Skiva byr på ok og gode låter, en vilje til å ta sjanser og en herlig spilleglede og altså et flott driv. Soundet på skiva er forbausende bra til å være en debut, og med passe skarpe kanter og nok egenart. Allerede på det korte sporet ”Entrance” skjønner vi at Of The I har mye progelementer i seg, og låta utføres i temmelig moderne tapning, og overgangen til den lange og flotte låten ”Cold” er meget finurlig. Kun åtte små ord inneholder ”Between Being & Ego”! Disse er kløktig plassert og repetert på akkurat de rette tidspunktene, og skaper en sakteflytende låt som er kompleks og høyst interessant.  Ikke alt fungerer like bra, men bandet klarer seg ofte bra i sine bestrebelser på å trigge lytteren. En trigging som utløses av den særpregede og tidvis berusende atmosfæren som Of The I klarer å trylle frem. En flott debut dette her, og vi kan jo bare håpe at de neste gang tar ytterlige et skritt fremover.

• http://www.ofthei.com/

•  

• www.myspace.com/ofthei

• 1. Entrance

• 2. Cold

• 3. Single Units

• 4. Between Being and Ego

• 5. Cathexis

• 6. Instars

• 7. Mercenary

• 8. Ascend

• 9. Modern Equivalent

• 10. Stopping the World

 
Jordan Davis – Vokal og keyboards
Roman Pawar - Gitarer
Sebastian Danielsson - Gitarer
Nico Lowell – Bass
Alexander Boethius – Trommer og perkusjon

Paidarion - Hauras Silta

Et rimelig nytt finsk prosjekt som blant annet har med medlemmer fra andre finske band som Progresion og Mist Season. I likhet med debuten til Mist Season har også proglegenden Tommi Liuhala stått for miksingen her, og atter en gang gjort en suveren jobb. Musikken til Paidaron er også noe forskjellig fra Mist Season selv om de altså har felles medlemmer. Her er det mer en rock- og balaldeorientering, men begge bandene er fra den nå så velkjente musikkmiljøet i Hämeenlinna, Kanta-Häme i Finland! Musikken på ”Hauras Silta” har flust med rolige partier med fløyter og blåsere i front, og både en kvinnelig og mannlig vokalist som faktisk er gospelorientert! Akkurat det er litt merkelig å forholde seg til, men også smått fascinerende i kraft av at det blir et spesielt lydbilde av det. Både Kristina Johnson og Jari Markkula har uttrykksfulle og gode stemmer som passer bra til musikken. Gitarene er som oftest av den roligere varianten og det er ei skive med plenty av dempede stemninger som disse kreerer. Heldigvis unngår gitaristene ikke noen tøffere partier og soloene der de forekommer er heftige nok. Tommi Varjola er en skolert gitarist som spiller med glød og fylde. Bassisten Jan-Olof Strandberg regnes som er virtuos på sitt instrument, og det hører vi lett. Det instrumentale er altså i de beste hender, og det er mange fine besøk i mer jazzete terreng. Andre musikalske sfærer som skiva toucher innom er folkrock, gospel, prog og new-age musikk, men vi savner så absolutt noe mer trøkk i låtene fra tid til annen. Også fremdriften i enkelte låter står noe tilbake for hva vi kunne ønske i en ideell verden. Vakkert er det derimot ofte, og tidvis skjørt og absolutt velspilt, men som sagt noe mer fyr på kjelen tidvis hadde løftet skiva et hakk opp. Den mest proggressive låten er ”Hahmo” som er lett melankolsk legert og byr på en herlig gitarsolo som har mye progelementer. På ” Hauras Silta” er det mange vibber fra new-age, spesielt p.g.a. de fjærlette keyboardlinjene.  Mer trøkk er det da i ”Oljenkorsi” hvor bassen tøffer seg og viser noe av Jan-Olof Strandberg sin kompetanse, men også en heftig og spenstig gitarsolo fra Varjola byr den på. For de som liker avslappet, nedtonet og velspilt musikk med både jazz- or progfølere og med enkelte hardere partier kan dette utmerket vel være ypperlig musikk. Vi synes skiva har enkelte bra partier, men tror ikke den blir noen flittig gjest i spilleren da den ikke er så spennende.

• http://www.myspace.com/paidarion

• www.myspace.com/paidarion

• 1. Hauras Silta (5:25)

• 2. Polku (3:50)

• 3. Oljenkorsi (5:54)

• 4. Pieni Askel (4:59)

• 5. Eksynyt (3:56)

• 6. Kipinat Vedesta (6:14)

• 7. Kultapallo (7:57)

• 8. Tyhja Takki (4:48)

• 9. Tuulensuoja (5:43)

• 10. Hahmo (6:10)

• 11. Paivan Kajo Hileessa (5:58)

• 12. Hauras Silta II (3:19)

• Harri Göös - Gitarer

• Jari Markkula - Vokal

• Olli Jaakkola – Fløyte og saksofon

• Jaan Jaanson - Gitarer

• Kristina Johnson - Vokal

•  Timo Kajamies - Keyboards

• Jan-Olof Strandberg - Bass

•  Tommi Varjola - Gitarer

•  Kimmo Pörsti - Trommer

•  

Gungfly –  Please Be Quiet

Gungfly er soloprosjektet til Rikard Sjöblom som er lederen av Beardfish. Her er han ute med musikk som fornuftig nok har et uttrykk som er et godt stykk vei fra moderbandet sin musikk. Bra er det også at dette prosjektet har er navn og at Sjöblom ikke sier seg fornøyd med og bare å bruke navnet sitt som bandnavn. Gungfly betyr på norsk noe sånt som flytende myrer som p.g.a saftige røtter gjør det mulig å trø på disse spesielle myrer uten å gå helt gjennom, selv om det stadig er like før. Metaforisk så kan derimot Gungfly henspeile på en dårlig fundamentert teori eller ide! Dobbeltbetydninger er en sterkt undervurdert disiplin, og noe vi virkelig liker! I tillegg så er det mulig for de engelskspråklige å misstolke navnet, og tro det egentlig er gunfly. Mye moro allerede med navnet altså, men vel så viktig er Rikard Sjöblom sin åpenbare kjærlighet til musikk, som en ser igjen i alle hans aktive og passive prosjekter som Bootcut, Teo Bolero, Soul 78, The Shimmerin` og selvsagt Beardfish. Som den fabelaktige kompositoriske evighetsmaskinen Sjöblom er så produserer han rimelig mye musikk. Noe av dette passer bare ikke inn i Beardfish og Bootcut, og trenger en annen arena. Da er veien kort til dette soloprosjektet som også gir utløp for total kunstnerisk kontroll, og for en aldri så liten musikalsk egotripp. En tripp hvor Sjøblom finner en fin balansegang mellom det enkel og det komplekse, og det sofistikerte og det fengslende. Skiva er også velforsynt med meget god vokal, og er fin variasjon i låtsortimentet. En variasjon som kommer fra en temmelig elegant pendling mellom diverse sjangere, og hvor de gode låtene triller ut som perler på en snor. Musikken bør så absolutt være tilgjengelig for den jevne platekjøper, og de ikke er totalt musikalske ignoranter! Selv med en slik bred appell er ”Please Be Quiet” definitivt ikke noen populistisk skive, og Rikard Sjöblom går heller ikke på akkord med selv. Vi får her ei skive med som låter slik dagens såkalte populærmusikk burde låt, med alle sine lekre detaljer, gode ideer og gjennomførte og velspillende prakt. På sporet ”Rumbling Boxes” får vi sågar et besøk i progland, mens ”On And On” er fra poppens verden, men som er utført med stor kløkt, det vi kan kalle en ” Sjöblom vri”. Når en hører ” Before The Winter” er det ikke unaturlig at tankene går til Dire Straits, men igjen så er usedvanelig dyktig utført og en låt som bare vokser. ”Please Be Quiet” er ei skive som ligger et godt stykke fra Beardfish sin musikalske sfære, men estetikken er temmelig lik. Skiva gir oss derfor et knippe låter som rager skyhøyt i segmentet for mer allmenn musikk, men også de som sverger til nisjemusikk som prog nå en gang er,  bør finne mangt og meget å lytte til her.

• www.myspace.com/gungfly

• gungfly.net

1. 1.      Whiskers

2. 2.      On and on

3. 3.      No remorse

4. 4.      Before the winter

5. 5.      Rumbling boxes

6. 6.      Old like me

7. 7.      She is gone again

8. 8.      Go on alone

9. 9.      Fly into the sun

10. 10.  The prisoner

11. 11.  Make it better

12. 12.  Crimson coloured negative

13. 13.  Are you aware that i'm awake

14. 14.  Son of sun

15. 15.  Roland no more

Rikard Sjøblom – Alt av instrumenter unntatt,

Gjesteartister,

• Petter Diamant – Trommer på 2, 6, 8 og 11

• Robert Hansen – Bass på 8 og 11

• Rasmus Diamant – Dobbeltbass på 7

• Peetr Fredrikson – Trombone på en låt

• Tobias Wiklund – Trompet på en låt

Rhys Marsh & The Autumn Ghost – Dulcima

“Dulcima” er oppfølgeren til kritikerroste ”The Fragile State Of Inbetween”, og er den andre skiva til Rhys Marsh & The Autumn Ghost. Det er alltid en utfordring å følge opp ei skive som ble så vel mottatt som forgjengeren. Ord og scenarioer som blant annet prestasjonsangst, overdreven polering, feilfokus, årevis med forberedelse som ender med et flatt produkt osv. er svært aktuelle. Den Trondheimsbaserte engelskmannen Rhys Marsh hiver seg uti det, og kommer opp med nok ei flott skive på under et år etter ”The Fragile State Of Inbetween”. ”Dulcima” er ikke så umiddelbart tilgjengelig, men den som investerer tid og lytting vil blir rikelig belønnet. Faktisk raffinerer Rhys Marsh & The Autumn Ghost uttrykket ytterlig her, og leverer ei skive med kompleks melankolsk, mellotrontung, orkestrert og stemningsfylt skive med gode låter. For å få akkurat den rette lyden, så er det også denne gang hyret inn flust med dyktige og gode musikalske venner. Liste over gjestemusikere taler for seg selv, og vi bryter sammen og tilstår at Ketil Vestrum Einarsen, Mattias Olsson og Lars Fredrik Frøislie er blant våre favorittmusikere. Selv med en slik gjeng med musikalske ess ville selvsagt ikke dette albumet blitt all verden uten bra låter og snedige arrangementer. Det er det utvilsomt rikelig av her, og musikken er også tidvis krydret med dramatikk, vilje til eksperimentering og til et flott vekselbruk mellom det fjørlette og det mer potente. På noen spor som ”Divide In Silence” og ”The Safety Of All You Know” tråkkes det godt inn i minimalismens verden, men på Marsh sine egne premisser! Hyppige taktskifter gjør at den mer progressive helning forsterkes, og skivas harmoniske elementer som er på fyndige og spenstige er også et pre. Variasjonen er stor på denne skiva, og som oftest fremstår musikk som både energisk og spontan. Tidvis blir noen låter trukket en tanke for langt ut, og det blir litt vel pompøst når alt og alle dundrer til samtidig. Dette er dog mindre innvendinger mot ei skive som er svært behagelig men og utfordrende lytting. Musikken trigger oss kraftig og viser at det enda går an å lage lett vindskjev musikk som har plenty med egenart og gode ideer.

• http://www.myspace.com/rhysmarsh

• http://www.rhysmarh.com

• 1.      In The Afterglow

• 2.      The Frightened Souls

• 3.      Divide In Silence

• 4.      Nine Times Beautiful

• 5.      The Safety Of All You Know

• 6.      Surrender

• 7.      In Dark, In Light

• Rhys Marsh – Vokal, gitarer, piano, mellotroner, orgel, sitar, rebab

• Takashi Mori – Trommer

• Jo Fougner Skaansar – Dobbelbass og elektrisk bass

Gjesteartister,

• Trude Eidtang – Vokal

• Lars Fredrik Frøislie – Hammond, moog, autoharp og celeste (orgelregister med bløte vibrerende toner)

• Nicklas Barker – Mellotron

• Akira Rabelais – Elektronikk

• Timbre Cierpke – Harpe

• Gaute Storsve – Gitarer

• Ketil Vestrum Einarsen – Fløyte

• Anna Giddey – Fiolin

• Natalie Rozario – Cello

• Mattias Olsson – Trommer, mellotroner, orchestron og celeste (orgelregister med bløte vibrerende toner)

Street Legal – Bite The Bullet

Vokalisten og bassisten Bjørn Boge fra 80 tallets AOR band DaVinci er ute med skive to til sitt nye band, Street Legal. Et band som har som uttalt mål å bli et dyktig klassisk gammeldags hardrock band med ekstra fokus på energi og det melodiske. På sin debut ble Street Legal ofte sammenliknet med Thin Lizzy, Whitesnake og Blue Murder. ”Bite The Bullet” gir oss så absolutt hardrock som er pent bluesstenket og med en fin energi og driv og med ok låter. Vokalen er god og tilfører musikk bra med vitalitet, og riffene sitter bra og atmosfæren er gjennomgående fin og inspirasjonen er det ingenting å utsette på. Balladen ”Shadow Of My Heart” faller ikke i smak hos oss, da den blir for lik mye på samme gren og absolutt er blant skivas nedsider. Coverversjonen ”She`s A Maniac” synes vi også lite om, mens den småepiske hymnen ” The Battle Of Kringen” er vår klare favoritt. Utover det så får pent variert musikk med blant annet energiske låter som ” Starship Trooper” og ” Warriors Of Gengis Khan”, mens bluesen sniker seg in i ” Silent Tears”  og ”Somebody Up There Likes Me”. Thin Lizzy er helt klart dens største inspirasjonskilden, men også band som Blue Oyster Cult, Van Halen, Whitesnake og UFO står nok høyt i kurs hos låtskriver Bjørn Boge. Den samme Boge er også produsent for band som Susperia, Kovenant og Cadaver blant andre, og da snakker vi om ekstremmetall, som definitivt ikke har fnugg av innflytelse på ”Bite The Bullit”. Ei skive som står seg godt og lyder bra med sin gammeldags hardrock, men akkurat nyskapende er det naturlig nok ikke. I sannhet et solid håndverk og jevnt over gode låter. De som vil ha høyst inspirert og god hardrock bør nok vurdere å lytte til Street Legal på deres myspace side.

http://www.myspace.com/streetlegalnorway

• 1.      Loading Up

• 2.      Somebody Up There Likes Me

• 3.      Unconditional Love

• 4.      Warriors Of Genghis Khan

• 5.      Shadow In My Heart

• 6.      Bite The Bullet

• 7.      Starship Trooper

• 8.      Trapped

• 9.      The Battle Of Kringen

• 10.  Maniac

• 11.  Silent Tear

Bjorn Boge – Vokal og bass
Øystein Boge – Trommer
Tore Osby - Gitarer
Rolf Bjorseth - Gitarer

Status Minor - Dialog

Debuten til dette bandet fra Tampare i Finland som her kommer opp med seks spor på rundt fem minutter, og et siste spor på over femten minutter! Melodisk progmetall på agendaen og Markku Kuikka som er en vokalist som opererer i et noe mørkere toneleie slik at det sånn sett er et lite skritt bort fra kollegene. Lyrikken tar for seg menneskenes følelser og stemninger, problemene med samhandling og kommunikasjon, og er faktisk en tanke imponerende. Som følge til dette scenarioet rader Staus Minor opp nokså mørke musikalske tablåer og distinkte keyboards settes inn i akkurat passe mengde og til rett tidspunkt. Skiva mest progressive spor er utvilsomt tittellåten ”Dialog” som har rett så mye spennende i sitt sortiment, med sin heller følelsesbetonte musikk og med mange uventede vendinger. Honnør til Status Minor for viljen til å trø litt utenfor sjangerens til dels strikse begrensninger. Bandet har på ”Dialog” hyret inn skuespillere til å fremføre stemmene for og ytterlige tilføre den rette stemningen! Supert og kreativt gjort. En dypt fascinerende, potent og original vri, og vi kunne virkelig ønske at Status Minor kom opp med mer av slike utflukter. Låten er faktisk så bra at den alene er verdt inngangspengene. De øvrige låtene er ok, men når aldri opp til ”Dialog”, men ”Masquerade” er likevel en som hever seg en tanke fra de andre, selv om den er skivas roligste låt. Nevnte Kuikkahar en meget god stemme som står bra til musikken, men også de resterende musikerne er høyst kompetente og gjør at skiva høres ut som alt annet enn et amatørparty. Status Minor har visse fellestrekk med Masterplan, Cloudscape og Evergey, og har her tatt et flott skritt mot noe som kan bli riktig så hørbart neste gang. Antakeligvis vil de som liker band som Vanden Plas, Mind`s Eye og Seventh Wonder også trykke Status Minor til sitt bryst.

• www.myspace.com/statusminor

• www.statusminor.com

•  

• 01. Something More [5:17]

• 02. Out Of These Streets [5.38]

• 03. Stand And Think [3.54]

• 04. Masquerade [5.31]

• 05. Fade Away [6.23]

• 06. Machine [4.11]

• 07. Dialog [15.44]

act i – act ii – act iii

• Sami Saarinen – Gitarer

• Jukak Karinen – Keyboards

• Rolf Pilve – Trommer

• Eero Pakkanen – Bass

• Markus Kuikka - Vokal

Siena Root - Different Realities

At Siena Root allerede utgir sitt fjerde album er overraskende da de jo nettopp dukket opp synes vi. Det forteller vel både om at tiden går raskere enn tror, og at bandet er produktive. Denne gang er albumet delt i to låter, ”We” og ”The Road To Agartha” som er temmelig forskjellige. ”We” består av fire låter som har hentet mye inspirasjon fra Deep Purple og Led Zeppelin, men med en god dose psykedelisk ekstrautstyr. På den andre låten ”The Road To Agartha” er det mange eksotiske instrumenter som dominerer. Låtene er også sterkt indiansk inspirert, og ingen er med vokal, og bare to av ti på hele skiva er med vokal faktisk. Også vokalisten er ny siden forrige skive, og så vidt vi har fått med oss er det faktisk forskjellig vokalist på alle de fire skivene til Siena Root! Dyktig sitarspilling i rett setting er noe som ofte trigger oss, og ”The Road To Agartha” seksjonen gir oss jo rikholdig av dette. På ”Bhimpalasi” kombineres sitaren flott med fløyter og perkusjon i en heftig og suggererende låt. ”Ahir Bhairav” gir rikelig med spenstig kazoo, og bruken av alle disse mer eller mindre eksotisk instrumentene er så bra integrert i musikken at det er en fryd for øret. Lydlandskapene disse instrumentene skaper gjør jo at musikken tar et skritt til side for det meste av annen musikk, og all musikk som unngår konformitet har jo kimen til noe bra i seg. Når så også låter og arrangementer er såpass oppegående blir musikken til Siena Root ganske så ok.  Ikke minst er heftig og nennsom buk av orgel med på å farge musikken, men også bassens riff er noe som er bra. Jam og hippie hardrockerne i Siena Root har nok en gang laget et album som klinger bra i våre ører.

• http://www.myspace.com/sienaroot

• http://www.sienaroot.com

We:

• 01:We Are Them (10:37)

• 02:In The Desert (3:13)

• 03:Over The Mountains (7:43)

• 04:As We Return (4:01)

The Road To Agartha:

• 05:Bairagi (4:05)

• 06:Bhairavi (3:28)

• 07:Ahir Bhairav (3:44)

• 08:Bhimpalasi (1:24)

• 09:Shree (2:28)

• 10:Jog (10:18)

• Sam Riffer - Bass, dobbel bass og darbuka

• KG West - Gitarer, sitar, orgel, Rhodes, synther og  tzouras

• Love "Billy" Forsberg – Trommer, tamburin, duf, qaraqab og bells gong

• Anna Sandberg - Recorders, rauschpfeife, vokal og tamburin

• Tängman - Elektrisk & akustisk hurdy gurdy og tamburin

• Janet Jones Simmonds - Vokal

Mist Season – Woodlands

 Fra Hämeenlinna, Kanta-Häme i Finnland kommer Mist Season, som sysler med musikk i gråsonen mellom fusion og prog. Mist Season går mot strømningene i dagens musikk og hver eneste note på ”Woodlands” er spilt av mennesker. Bandets dogme er at musikk skal formidle følelser, historier og inntrykk og hver tone og melodi skal fortelle sin egen lille historie. Historien til Mist Season er så langt ikke særlig lang, og denne skiva er deres andre. Musikalsk har bandet blitt sammenliknet med Camel, Yellowjackets, Pat Metheny, Passport, Shadowfax, Jukka Tolonen, Spyro Gyra, Pekka Pohjola og Weather Report.  Fra forrige skive er det noen nye elementer som for eksempel flotte gjesteartister som bidrar til den soniske paletten på skivas 77,04 minutter. Sitar, trekkspill og tabla tilfører nyanser til musikken, og sørger for at den blir levende og frisk. Mixing og mastering har Tommi Liuhala stått for på ”Woodlands” og han har tidligere jobbet med de flotte ensemblene Haikara, Kalevela og Wigwam, og Liuhala har da også gjort en meget god jobb. Sammen med inspirerte og talentfulle musikere får vi ei skive som er svært lytteverdig, men lovelig lang. Musikken er kledelig sjarmerende og velspilt, men de 77 minuttene kunne gjerne vært kuttet ned en del. Skiva er dynket med flotte soloer fra både saksofon, klarinett, trompet og de mer vanlige som keyboards og gitar. Spennende soloer er alltid velkomne, men vel så viktig og noe som binder et album sammen er evnen til samspill. Her er Mist Season virkelig førsteklasses, og med en kraftfull og god rytmeseksjon i bunn er det mye bra å lytte til. Som for eksempel på ”Daylite Sprite” med temmelig heavy keyboards på slutten, og kanskje skivas mest proggete låt. Eller for ikke å glemme, ”The Dance Of Mistress” som har et etnisk øst europeisk preg med nærmest polka folklore og sigøyner vibber og en ytterst smakfull og tromming på slutten. Låten er en av de låtene som virker noe snodig ved første bekjentskap, men som vokser seg stor og sterk! Kontrastering mellom folkaktig fløyte og rocka elektrisk gitar er absolutt verdt å låne ørene til. Albumets mest rocka og hardeste låt er ”Vexplore”, mens ”Tears Of Woodland” nok er beste låten. Innholdet her har så store kreative spenn og så mye å by på at en adekvat beskrivelse vil være temmelig umulig. Uansett er låten alen grunn nok til å skaffe seg ”Woddlands”, som er en meget fin og velspilt skive med dyktige musikere og gode låter som altså befinner seg i gråsonen mellom fusion og prog.

• http://www.myspace.com/mistseason

• www.mistseason.com

•  

•  

• 1. Far Away from Home (5:43)

• 2. Cartway across the Branches part I (4:26)

• 3. Daylite Sprite (4:48)

• 4.Cartway across the Branches part II (2:16)

• 5. Dance of the Miststress (4:37)

• 6. The Six Spruce (4:48)

• 7. Flowers of Asia (5:21)

• 8. Dawn (4:36)

• 9. Vexplorer (4:12)

• 10. Cartway across the Branches part III (5:10)

• 11. Woodpecker the Mocker (2:59)

• 12. Skyward Leafage (8:17)

• 13. Cartway across the Branches part IV (2:54)

• 14. Garden of Beruwela (5:52)

• 15. Tears of Woodland (9:52)

• Keijo Hakala - Bass

• Timo Kajamies - Keyboards

• Jukka Pitkänen – trompet og flygelhorn

• Kimmo Pörsti – Trommer og perkusjon

• Kari Rantakallio – Saksofoner og  WX5

• Tommi Varjola - Gitarer

Gjesteartister,

• Asmo Jaakkola - Klarinett

• Veli-Matti Järvenpää – Trekkspill på 5

• Rafael Tejada – Tabla på 14

• Mikael Berglund – Bass på 15

• Thomas Berglund – Elektrisk gitarsolo på 15   

• Bo Hallgren – Keyboardsolo på 15

• -Åke Eriksson – Trommer på 15

Cain`s Offering - Gather The Faithful

Antakeligvis henspeiler bandnavnet seg på bibelen og Adam og Eva sin eldste sønn Kain. Han og broren Abel gav som sikkert alle vet den kristne Gud offergaver, men Kain sin ble refundert! Som straff for dette myrdet likegodt Kain bror Abel. Vi kan kanskje basert på dette vente å finne  guddommelig musikk, dramatikk i store kvanta og noen fantastisk musikalsk offergaver til oss lyttere på denne skiva? Faktisk får vi litt av hvert med blant annet en virkelig sterk låt, to bra og noen middelmådige, og så noen som er pinlig dårlige. Melodisk powermetall er det gjennom hele skiva, og balladene viser en vokalist som ikke har lyst til å synge den slags. Timo Kotipelto er straks i bedre form når han får kost seg med mer hardere musikk. På skivas aller beste låt ”Ocean Of Regret” holder han dampen oppe, og bidrar til seks minutter og tjueensekunders fyrverkeri av en låt. Lytteren blir ført hit og dit i en virkelig innertier av en låt hvor alt stemmer i en slik powermetall setting. ”Elegantly Broken og “Into The Blue” har i tillegg til en uinspirert vokalist en så liten troverdighet at det er lite spennende å høre på. Fargeløs og særdeles tynn låter med mangel av fremdrift og en lite distinkte arrangementer. Gløden er derimot å finne på ”Dawn Of Solace” og Thorn In My side” som viser et svært vitalt band. Et band som for øvrig har rekruttert sine medlemmer fra diverse andre finske band. Jari Liimatainen kommer fra velkjente Sonata Artica, og det samme gjør brettisten Jukka Koskinen. Vokalisten Timo Kotipelto er fra Stratovarius og Kotipelto, og også band som Mehida, Wintersun, Paul Di`anno, Norther er band hvor medlemmene har fått musikalske muskler. Jari Liimatainen har stått for all lyrikk og komposisjon og er således som bandets viktigste person å regne. Lyrikken er ikke spesielt bra så vidt vi kan oppfatte, og gitarene til Liimatainen låter ok uten at de dominerer og farger skiva i stor grad. Dette er bandets debut, og den er grei nok og gir håp om bedre saker neste gang. Powermetall slik sjangeren fungerer nå, setter jo visse begrensninger for utøverne. Har Cain`s Offering vilje til å ta litt sjanser neste gang, og gjerne å utfordre vedtatte klisjeer så kan det blir festelig. Årsaken er at bandet utvilsomt har potensial og evnene, men det spørs om viljen er der. Slik det fungerer her er det for lite egenart og for likt det som ellers fremkommer av kollegene. En visualisering blir noe slikt som at når en maler lager et bilde an bare et halvspist eple, så gjør alle det samme uten å nøle. Slikt blir lovelig kjedelig i lengden syns nå vi, som liker mangfoldet, kreativiteten og egenarten.

www.myspace.com/cainsoffering

• 1. My Queen Of Winter

• 2. More Than Friends

• 3. Oceans Of Regret

• 4. Gather The Faithful

• 5. Into The Blue

• 6. Dawn Of Solace

• 7. Thorn In My Side

• 8. Morpheus In A Masquerade

• 9. Stolen Waters

• 10. Elegantly Broken

• Timo Kotipelto - Vokal

• Jani Liimatainen - Gitarer

• Mikko Harkin - Keyboards

• Jukka Koskinen - Bass

• Jani "Hurtsi" Hurula - Trommer

Gargamel – Descending

Det tok tre år å komme opp med oppfølgeren til flotte ”Watch For The Umbles” som fikk den internasjonale presse til å hente frem mange godord. Siden forrige skive har Geir Torsnes forlatt bandet og blitt erstattet av Stig Joran Rygg. Musikken til Gargamel har en psykedelisk helning som vi finner meget smakfull, og visse elementer i musikken har også et preg av at krautrock, ikke ulikt Amon Düül II i deres beste stunder. Siden forrige skive er lydbildet noe mørkere, røffere og mer melankolsk. Som plattform ligger det fortsatt rimelig fast en åpenbar kjærlighet til mer eksperimentell musikk fra før og like etter 1970. Dette gir seg utslag i en del uventede vendinger og til dels svært egenartede musikalske krumspring. Stemningen er som sagt oftest melankolsk og til dels mørk anført av mellotroner i mer dystre modus, og harde smekk fra Hammond orgel og el-piano. Kombinert med saksofon, cello og fløyte blir dette et meget særpreget og personlig sound som Gargamel forretter. Kraft og fylde er det nok av, og de musikalske landskapene som fremkommer er altså fylt med en psykedelisk og melankolsk atmosfære som en skal være musikalsk ignorant om en ikke finner mye og bra og lytte til. På ”Prevail The Sea” er det solopartier med fløyte som er meget fascinerende og bra, men som også leder tankene hen til Jethro Tull. Også storheter som Van Der Graaf Generator, King Crimson, Pink Floyd og Gentle Giant er nok inspirasjonskilder, men hele tiden så sørger Gargamel for å tilføre nok av sitt eget slik at musikken blir unik og særpreget. Flotte symfoniske partier alternerer med partier med tristesse i fokus på for eksempel ”Labyrinth” er det rimelig heftig jazz som dominerer. I så godt selskap som Gargamel legger vi ut på en ganske så eventyrlig musikalsk reise, så det er bare å feste beltene og nyte turen som blir både spennende og variert. Noe av grunnlaget for dette er de mange små og fiffige arrangementene, og sterke låter. Åpningen ”Descending” er egentlig bare en appetittvekker før det hele tar av med nevnte ”Prevail The Sea”! En retrolåt med en perfekt start for syrehodene med all sine psykedeliske fakter, før det blir sceneskifte. Inn som et gufs med det skremmende og sinte, før låten atter konverterer til mystisisme og nærmest surrelistiske partier. Jazzlegerte motiver må deretter vike for den store finalen, hvor et episk bluesmotiv stenket med prog og dominerende og harde keyboardlinjer i pent kompaniskap med en flott saksofonsolo. Låten ”Trap” virker noe blass etter ”Prevail The Sea” uten at den på noen måte er dårlig. Til slutt følger ”Labyrinth” på voksne 17 minutter og førti sekunder. En låt som er så full av innhold og spenstighet at vi blir hensatt i vår lite kledelige modus av hakeslepp og siklende munn! Ubeskrivelig bra og med alt et proghead selv i sine mest våte drømmer kan ønske seg! ”Descending” er ei skive som vi tror de som liker progressiv musikk med originalitet og essens vil finne ytterst tilfredsstillende, og nok et obligatorisk objekt i en skikkelig platesamling.

• www.gargamel.no

• www.myspace.com/gargamelprog

•  

• 1.      1.Descending 09.55

• 2.      2.Prevail the sea 13.59

• 3.      3.Trap 05.31

• 4.      4.Labyrinth 17.40

• Tom Uglebakken – Gitarer, vokal, fløyte og saksofon

• Morten Tornes – Trommer, klokkespill, theremin og synther

• Arne Ton - Keyboards.

• Stig Joran Rygg - Bass guitar og bass pedaler

Kosmos - Vieraan Taivaan Alla

Varm psykedelisk folkprog fra Finnland med en vokalist som høres ut som en viskende vind om en skal forsøke å visualisere opplevelsen. I tillegg serverer bandet oss mye flotte akustiske gitarer, drømmende analoge keyboards, og rikelig med heftige psykedelisk vibber. Gitaristen Kimmo Lähteenmäki finnes også i et annet flott ensemble fra Finland, nemlig utmerkede Viima som har visse fellestrekk med Kosmos. Enda mer likheter har nok bandet med tyske Emtidi og baskiske Itzar. Kosmos klarer stadig å utvikle soundet sitt, og det er ikke snakk om et band som har noen tanker om å være fornøyd og hvile på laurbærene sine. LP versjonen av denne skiva kommer i et så beskjedent opplag som 500. Denne skiva starter med et mer rolig folkpreget materiale som på debuten “Tarinoita Voimasta”, mens halvveis blir det hardere, psykedelisk og elektrisk som på deres andre skive ”Polku”. Vi kan trygt si at Kosmos henter inspirasjon fra de to første albumene, men de klarer også og ytterlige raffinerer utrykket sitt på ” Vieraan Taivaan Alla”. Mellotroner er et nytt våpen i Kosmos sin søken på å foredle musikken, og her funker det meget bra. Instrumentet gjør ikke så mye vesen av seg, men likevel er tilstedeværelsen viktig fordi det er svært stemningsskapende og brukt slik at det gjør ofte gjør musikken veldig vakker. Lyrikken foreligger på det medfølgende heftet, og det er godt da det nok er ytterst få av oss som skjønne et kvidder av hva som synges om vi ikke tilfeldigvis er bevandret i finsk. En rask gjennomlesning forteller oss at tematikken er basert på mer mystiske saker som ”den andre virkeligheten” og da i hovedsak den kosmiske og mystiske. De fire første sporene er dominert av akustisk gitar og støttet av mellotroner som skaper en temmelig mystisk og mytisk stemning. Svært vakkert og behagelig, men ikke akkurat særlig rocka for å si det slik, og vokalt kan det sikkert også bli litt for skrøpelig for enkelte tidvis, men det er bare en mindre innvending forhåpentligvis. På de to lange sporene ” Tuulisina Päivinä” og ” Vieraat Saapuvat [Osat 1–3]” fyrer bandet seg opp. Det hele feires uhøytidelig med tilbakekomsten av el-gitar og trommer, og mellotronen får mer spillerom. ”Tuulisina Päivinä “ som oversatt betyr “på en vindfull dag” er i sannhet mye mer enn flau bris, og bandet får her vist at de også behersker mer røffe partier. Skiva høydepunkt er fornuftig nok spart helt til slutt. Den tredelt ”Vieraat Saapuvat”, som betyr at “de fremmede kommer”, er en episk space låt med mange og flotte stemninger. Låten avleirer en voldsom lyst til å høre mer, og det har ikke minst fabelaktig psykedelisk gitarspilling skyld i. Sammen med mellotron og rolige lydkollasjer med ringlende bjeller skapes en unik låt. Også stemningsfull vokal og vellykkede fiolininjeksjoner farger låten som er usedvanelig spenstig og suggererende.Vi antar det vil være de som synes låten trekker for langt ut og blir for dvelende. Vi skulle likevel ønske at i et band med seks musikere og med diverse gjesteartister at nesten samtlige kunne spille på likt i enkelte låter. Slik det er nå er det tre og fire som deltar mens de andre forholder seg passive for ofte, og slikt er jo en viss sløsing med kompetansen? Kosmos har nok en gang laget ei skive som skiller seg ut fra det store flertall, og som nok de mange som liker folkpregt musikk eller spacerock bør få med seg.

http://www.myspace.com/kosmosband

• 1.      Uneton Enkel (5:00)

• 2.      Luovun (2:58)

• 3.      Renée (4:24)

• 4.      Don Juan (2:40)

• 5.      Yön Hiljaisuus (4:46)

• 6.      Tuulisina Päivinä (8:36)

• 7.      Vieraat Saapuvat [Osat 1–3] (12:08)

• Päivi Kylmänen – Vokal, lyder, visking og plystring

• Aapo Helenius – Gitar, bass, trommer, tamburin og klokker

• Kimmo Lähteenmäki –Trommer, piano, orgel, mellotron og synther

• Kari Vainionpää – Gitarer og bass

• Olli Valtonen – Shrutibox og theremin

• Ismo Virta – Gitar, orgel, mellotron og synther

Gjesteartister,

Jukka Altonen – Fiolin

Gösta Berlings Saga - Detta Har Hänt 

Et band med musikk som tar sikte på å speile stemningene i Selma Lagerlöfs bok om ……selvsagt Gösta Berlings Saga! Musikken beskriver de selv som ”forhåpentligvis ok bruksprog”. Ydmyk innstilling det, og på sin førstefødte ” Detta Har Hänt ”, overgikk kritikkene hverandre med superlativer. Denne her er spilt inn i bandets eget studio Pelikaan, og diverse pålegg er foretatt hos Mattias Olsson sitt Roth Händle studio. Til sammen har dette ført til en produksjon som er tilnærmet skreddersydd for skiva, da den godeste Mattias Olsson kjent fra blant annet Änglagård, er en trollmann når det gjelder å fange essensen i et band. Som en liten bonus unnslår aldri Mattia å legge inn visse linker til Änglagård sitt musikalske univers, der det kan gjøres uten å forstyrre bandets identitet. Nevnte essens går på å improvisere og så la diverse pålegg tilkomme! Slikt blir det organisk musikk av kan vi love dere. Musikken er totalt progressiv instrumental og prydelig stenket med både jazzutflukter, psykedeliske hint og selvsagt folkrock. Forrige skive hadde sitt nedslagsfelt i skjæringspunktet mellom by og natur, mens denne dveler med byens viderverdigheter. Naturlig nok er lydbildet av den grunn noe skarpere, mørkere og av mer eksperimentell art, men likevel høyst levende og organisk. Bruken av diverse ”antikke” instrumenter er nok årsaken til denne varmen og sjarmen. I studioet til tidligere nevnte Mattias Olsson finnes det jo gamle synther, mellotroner, glockenspiel og gamle orgler, som også er flittig benyttet. En følelse av ettertenksomhet på grensen til tidvis innadvent undring finnens i musikken til Gösta Berlings Saga, men også et romantisk anstrøk som drar andre veien frisker opp. Musikken fremstår som frisk og svært vital, velformulert og kreativ på tross av åpenbare røtter til 70 tallet. Fordi musikken er totalt instrumental gir den rikelig med rom for individuelle tolkninger, og med konsentrert lytting er det mangt og meget ens egen innebygde ”filmskapende fantasi” kan rade opp. Akkurat på dette området er bandet musikk svært velegnet og derav en fin utfordring til lytteren om å skape noe selv basert på andres kunst. For stor kunst er ”Detta Har Hänt”, med sine rolige akustiske partier som overlater scenen til storslåtte episke landskap og motsatt. Mer kvernende, og utpenslende partier alternerer med mørkere landskap med mye spenstig musikk. Atmosfæriske øyeblikk som hadde gjort seg ypperlig i storslagne filmer er det også rikelig av. Alt er pent satt sammen av et band som er uhyre samspilt, men som også har den nødvendige ledigheten som gjør seg så godt slik at flinkisfaktoren ikke slår en til jorden. For er det et argument som brukes så er det at Gösta Berlings Saga poserer og viser frem, ”se hvor flink jeg er!”. Enkelte musiker vil alltid oppleve slikt når de passerer tre akkords grensen som virker å eksistere i enkelte musikkmiljøer. Bandet byr i høy grad på segs selv, og gir oss virkelig sterke og vakre melodier uten noe gang å kompromisse med seg selv og sin identitet. Melodier som er intense og melodier som er rolige, melodier som er luftige og melodier som er tunge og heftige. Av de mange meget sterke låtene er nok ” Sorterargatan 3” en låt som garantert fester seg til hjernebarken. De som skaffer seg dette verket kan jo selv prøve om dette er sant!

• www.myspace.com/gostaberlingssaga

• www.gostaberlingssaga.se/gbs2

• 01 Kontrast

• 02 Sorterargatan 3

• 03 Svenska Hjärtan

• 04 Fem Trappor

• 05 Nattskift

• 06 Bergslagen

• 07 Innilegur?

• 08 Västerbron

• Gabriel Hermansson – Bass og bow bass

• Alexander Skepp – Trommer, perkusjon, solina og mellotron

• David Lundberg – Piano, Rhodes og diverse synther

• Einar Baldursson – Gitarer

•  

•  

Trusties - Human Wheel

Dette bandet fra Oulu i Finnland er nå ute med sitt tredje album. Selv beskriver de musikken sin som en miks av Rush i gamle dager blandet med dagens melodiske metall fra Megadeth, og smaksatt med galskapen til System Of A Dawn. Selv med slike føringer hevder de å låte helt unikt, og ha et helt særegent sound. Kanskje er sannheten at Trusties også likner på amerikanske Enchant tilsatt litt av Frank Zappa, og selvsagt kan vi ikke komme utenom likhetene med Rush. Uansett er ”Human Wheel” et ganske så ambisiøst prosjekt som også er preget av klingende vokalmelodier, luftige gitarer og en teknisk kompleks musikk. En musikk som støtter opp om skivas konsept, som likevel frigjør at de enkelte sporene er frodige autonome enheter. Konseptet beskriver en forsøkskanin som er dømt til å reise med the ”Human Wheel”. En reise hvor det i evighet blir visualisert at menneskeheten gjentar seg selv om og om igjen, og hvordan styrker og svakheter går hånd i hånd. Sytti minutter med musikk er mye, men i såpass godt selskap som Trusties inviterer til blir det lite dødpunkter. Årsaken er nok at Trusties har utviklet seg kraftig siden de var en akustisk trio for tolv år siden. Tristessen er også i høy grad til sted, og på ”Human Wheel” er den ganske så subtil og velformulert. Som en motvekt mot tristheten er det enkelte barberskarpe riff som balanserer musikken. Atmosfæriske og inspirerte melodier blir mer regelen enn unntaket her. Rimelig teatralsk er ”When Sense Meets It`s Maker” hvor den flotte, klangfulle og autoritære stemmen til Matti Ylilauri kommer til sin rett. Albumets lengste spor er ”Radiobeings” som gir rom for de enkelte musikerne til å vise sine respektive instrumentale talenter. Intrikate basslinjer, fyndig tromming, suggererende og hypnotiserende keyboard, og catchy riff er noe av godteposens innhold. Et innhold med tilgjengelighet og iørefallende prog som setter deg i akkurat riktig modus. Låtene gestalter ofte fyldige og selvgranskende musikalske landskaper med masse ”attåt”. Som på “Rituals & Routines” hvor en tanke kommer teleks, at dette er Rush som har begynt å spille fusion! Først på ”Them Or Us” som er låt 7 av 11, er keyboardene gitt mer og svært fortjent plass. Dette er noe i gjerne kunne ha mer av da det er minst tre habile brettister i bandet, og mer keyboard nok hadde vært et pre for Trusties slik vi ser det. Trusties er et band som det er verdt å følge med, og ”Human Wheel” har mangt og meget som holder meget god kvalitet.

• http://www.myspace.com/trusties

• www.puucd.com

• http://www.facebook.com/pages/Trusties/98750048397

• 1.      Radiobeings 9:41

• 2.      Autopilot 4:52

• 3.      Free Fall 4:49

• 4.      Rituals & Routines 6:00

• 5.      Human Wheel 4:08

• 6.      When Sense Meets Its Maker 6:34

• 7.      Them Or Us 6:10

• 8.      Djemoniee 5:16

• 9.      Is This The Last Round? 1:26

• 10.  You Can Only Lose 3:55

• 11.  Endless Run 7:39

• Matti Ylilauri – Vokal og perkusjon

• Oikku – Elektriske og akustiske gitarer, keyboards og bakgrunnsvokal

• Janne Ervelius - Trommer

•  Ari “Suti” Sutinen – Gitarer

• Ville Veijalainen – Båndløs bass og bass, keyboards, klarinett og bakgrunnsvokal

Crystal Caravan – Crystal Cravan

Fra Umeå hos ”Søta Bror” kommer Crystal Caravan som er et syvmanns hardrock ensemble som er ute med sitt debutalbum. Som er en svært lyttervennlig utgivelse i ”gammelrockens” tegn. 1970-årene gjenskapes, og vi får kjapt på netthinnen en collage av skjegg og langt hår, steinvaska jeans, gjerne med en fargesprakende skjorte eller longsleeve på overkroppen, kort sagt nostalgien råder når vi spiller denne skiva. Og rocken var noe smittende den gangen, og Crystal Caravan evner også å smitte oss! Dennis Lyxzén står for produksjonen som gir oss rock i gata til MC5, Led Zeppelin, Deep Purple og Doors, men også punk attityden tryller Lyxzén frem. Gammelt og nytt forenes og det er en temmelig frisk musikk som serveres. På menyen er også tvillinggitar, rikholdig bruk av keyboards som ofte er nær opp til Ray Manzarek, noe som gir en Doors følelse. Niklas Gustafsson har en vokal som er skreddersydd for musikken, som ofte gir en fot. På ”Dead Inside” er dette poistivt påtrengende, og den som klarer å holde føttene i ro er jammen god. Enda bedre er ”Train Song” som virkelig fanger tidsånden fra 70 årenes, røft og tøft og ikke noe dilldall. Noe roligere er ”Down Under” som har mye keyboards som farger låten.  En melodiøs sak med Jonas Lindskøld sine potente orgeltoner og spenstig og luftige refreng. ”Between The Mountain And The Spoon” er farget av “rett i fjeset” konseptet, og med fete gitarlinjer og kraftfull vokal, og understøttet av hard men kontrollert tromming. Sistesporet ”Desert King” er en episk låt, som etter hvert også blir temmelig spekket med tøff spacerock som hører hjemme i nabolaget til Hawkwind! Crystal Caravan lager retrorock som er variert og velspilt og rikelig med  energi og dynamikk.

• http://www.myspace.com/crystalcaravan

• http://www.crystalcaravan.se

1. Between the Mountain and the Spoon
2. Tombstone Eyes
3. Down Under
4. Wicked Mind
5. Dead Inside
6. A New Time Is Coming
7. Train Song
8. Flying High (Or So It Seems)
9. Monkey
10. Desert King

• Niklas "RG" Gustafsson - Vokal
  
  Björn Lohmander - Gitarer
  
  Stefan Bränberg – Gitarer

• 
  Jonas Lindsköld - Orgel
  
  Pierre Svensson - Bass
  
  Annika Bränberg – Perkusjon og produksjon
  
  Christopher Olsson - Trommer
  
   

Constancia – Lost And Gone

Fra Blekinge län i Sverige kommer Constancia som ble unnfanget ved at den tidligere keyboardspilleren i Scudiero/Token Mikael Rosengren hadde oppmagisinert diverse ideer til musikk. For å få dette ut på CD tok han kontakt med gitaristen Janne Stark fra blant annet Balls, Overdrive, Locomotive Breath, Mountain of Power, Zello, Planet Alliance og John Garner's Sir Lord Baltimore, og dermed begynte snøballen å rulle. Resultatet ble tilslutt til skiva ”Lost And Gone” som beskrives som ”melogressive metall” av Rosengren og Stark, og det er om ikke annet en ny musikkbås som der presenteres! Utover å oppfinne en ny musikalsk betegnelse sier melogressive metall skremmende lite om musikken som forrettes. For musikken er i bunn og grunn hardrock av den mer melodiøse typen, pent innpakket i metall. Med musikere som er svorne fan av den mer pompøse siden av melodisk hardrock er det ikke så underlig at denne skiva også havner i det segmentet, godt hjulpet av en temmelig svulstig produksjon. For å fullføre prosjektet ble den meget habile trommeslageren Peter "Trumpeter" Svensson kjent fra Faith, Mountain of Power, Locomotive Breath, Mercy og Globe hyret inn. Han og bassisten Michael Müller står for en stødig og god rytmikk og her sitter samspillet meget bra. Akkurat det er en viss mangelvare for bandet som helhet, da det blir litt or mye vær for seg, noe samhandlingen selvsagt lider under. Med en tidvis mangel på velfungerende å dra i samme retning uteblir selvsagt høyst tiltrengt sug i musikken, autoritet og spilleglede. Elementer som vær for seg ofte er med å heve ei skive fra det middelmådige til større høyder. Det blir en ok melodi