Beyond The Bridget - The Old Man & The Spirit

Beyond the Bridge startet opp i 1999 under navnet Fallout men grunnet universitetsstudier fra medlemmene var det først i 2005 det ble fart i sakene. Da var det gitaristen Peter Degenfeld-Schonburg som startet opp prosjektet ”The Old Man & The Spirit” og sammen med brettisten Christopher Tarnow satt han i gang med komponering av dette konseptalbumet. På skiva er det nå svulmet opp til en musikklaug som kan benevnes som en septett. Det er rimelig ambisiøse saker som er meget bra utført og det er åpenbart at det er lagt mye arbeide ned i sluttproduktet. I tillegg så er produksjonen av den mer strøkne typen og det er egentlig bare å sette i gang med flere superlativer! Når så disse likevel ikke flyter fritt fra vår hånd er årsaken så enkel som at i all streben etter å få det stort og mektig har noe av den kunstneriske kontrollen dampet bort.  Det er faktisk øst på med for mye slik at det tidvis er kommet ut av kontroll og blitt regelrett pretensiøst. I tillegg så er selv hovedingrediensen i enhver musikk tidvis havnet noe i bakleksa. ”Den gode låt” er dessverre og nok ubevist en tanke nedprioritert til fordel for å imponere med teknikk og et gigantisk lydbilde og en voldsom tekstur. Likevel låter dette jevnt over bra men tidvis for polert, men som sagt det kunne vært enda bedre om låtene hadde vært bedre og mer kreative. Litt mer lekenhet og kordprogresjon hadde lett kunne ført til ei skiva som virkelig hadde hatt det ekstra som hadde distansert den fra det øvrige felt innen progmetall. For det er progmetall det handler om, men det er også mye metallopera i støpen. Straks operabegrepet slippes løs innen rytmisk musikk så vil det automatisk være enkelte tokter inn i forskjellige musikalske terreng. Derfor sneier ”The Old Man & The Spirit” innom mye forskjellig herunder AOR, Broadwaymusikk og filmmusikk. Musikerne er høyst skolerte i from av klassikk musikkutdanning, og den musikalske kompetansen er utvilsomt meget stor.  Hvor stor den lyriske kompetansen er kan sikkert diskuteres men det er utvilsomt lagt ned mye arbeide i dette. Ifølge presseskrivet så er det et konseptalbum som tar for seg polariseringen mellom menneskelig sanselighet og overmenneskelig bevissthet. Antakelig så er det ikke alle som henger med i svingene her, men kanskje likevel noen som nyter plottet til fulle? Å nyte skiva til fulle musikalsk sett tror jeg mange vil fordi det låter jevnt over bra om som nevnt noe vel polert til tider. Når vi likevel er en tanke kritisk er det fordi dette som nevnt kunne og burde vært enda bedre da det tross alt ligger enorme mengder med beinhardt slit og omtanke bak. Herbie Langhans og Dilenya Mar står for det vokale som er bra variert mellom røffe partier og mer svevende vokal. Dilenya Mar leverer til fulle varene og har en meget bra stemme, mens Langhans langt på vei også er bra med unntak av noen partier hvor det er visse mangler. Det er ikke manko på progressiv partier, men ikke overraskende kunne de fra vårt synspunkt vært enda flere. I så måte er den Gentle Giant inspirerte låten ”The Difference Is Human” som ligger vårt hjerte nærmest. Når vi først er innom hjertemetaforen så blir nevnte organ som altså da tar seg av den følelsesmessig godt fornøyd med hardheten i enkelte låter som ikke skubber unna fordi om dette er langt på vei er innen operakonseptet. Vi vil heller ikke skubbe unna denne skiva i fremtiden til det har den for mye kvalitet og er absolutt blant de bedre innen sin klasse.

http://www.beyondthebridge.net/content/

• 1.      The Call

• 2.      The Apparition

• 3.      Triumph Of Irreality

• 4.      The Spring Of It All; World Of Wonders

• 5.      The Primal Demand; Doorway To Salvation

• 6.      The Struggle

• 7.      The Difference Is Human

• 8.      Where The Earth And Sky Meet

• 9.      All A Man Can Do
   
  
  
  Herbie Langhans - Vokal
  Dilenya Mar - Vokal
  Peter Degenfeld-Schonburg - Gitarer
  Christopher Tarnow - Keyboards
  Dominik Stotzem - Bass
  Fabian Maier - Trommer
  Simon Oberender – Keyboards og gitarer

Mind:Soul – Patterns

En ny musikalsk kvintett med blant annet en tyrker, en rumener og tre nederlendere som drømmer om å lage den ultimate progmetall musikken. Bandet har i skrivende stund bare et års levetid og er frontet av den mest kjente musikeren, Tom De Wit som da også er vokalist og låtskriver. Tanken til Mind:Soul er å lage en bredspektret musikk som varierer fra temmelig melodisk musikk til teknisk og aggressiv musikk og alt midt i mellom. I tillegg var det rimelig viktig med god flyt i musikken og at den er fengende og fascinerende. I sannhet et ambisiøst prosjekt i god Tom De Wit ånd! For øvrig så hadde De Witt og Klerkx samt Le Fèvre spilt sammen i bandet NeMesyz og gitaristen i dette musikerlauget Jim Ilden har en hang mot mer uvanlige takter og vindskeive vendinger. I sum har denne trioen absolutt sansen for det uventede og de sammen med de to øvrige musikerne bør ha potensial til å lage musikk som skiller seg ut og har nok av særpreg. Her er det første steget mot å lage snerten musikk i form av denne EP-en "Patterns".  Skiva er umisskjennelig Tom De Witt og hans noe spesielle låtskrivning som ofte er såpass pirrende på en underlig måte at det blir riktig fascinerende å lytte til. ”Circus Of Fear” er absolutt verdt å lytte har en tett tekstur og er noe heseblesende men også dynamisk med alternering mellom renvokal og growlevokal. Snedig og vel utført og mye metall i den låten med et midtparti som på typisk De Wit vis er neddempet. Vi har med tiden blitt glad i den fine låten ”Patterns” som har en lekker og rolig akustisk åpning. Utover i låten blir det mye variasjon og låten snor og vender seg i god progånd med til dels heftig bra musisering. Ganske så intens tromming fyrer opp ”For You” som siden blir rett så romantisk og nærmest en ballade. Det vokale er følelseladet og låten er finfin den og setter seg lett på hjernen i all den melodiøse prakt. De Wit har en stemme som i våre ører ofte er egnet til å formidle hele følesespekteret, og det gjelder også musikken, som varier fra progmetall til rolige partier, fra melankoli til optimisme og hele tiden med en snert og styrke som imponerer oss. På tross av dette så kan ting synes å være ørlite ute av fokus til tider og noe ustrukturert noe som både er pirrende i kraft av å låte ulikt andre men også litt forvirrende og smårotete. Det er også en fin miks av stilarter med blant annet numetall, progmetall og hint av System Of A Dawn blant annet. Det er mye super tromming fra Raul Tamas hvorpå de øvrige musikerne kan utbre seg og virkelig spille opp sitt beste. Bandet nyter også godt av en fin samhandling og dette er absolutt et band som vi ser frem til kommer med mer enn en EP neste gang. Det at de av de tidligere beskrevne årsakene låter noe ulikt det meste andre gjør at det blir nokså spennende musikk som en får lyst å høre mer. En noe fremmed fugl altså som også låter såpass bra er noe vi synes er digg og at det kan synes noe kaotisk til tider er mest friskt og freidig i våre ører.

http://www.mindsoul.nl/

1.      Circus Of Fear
2. Patterns
3. For You
4. Selling Lies

• Tom De Wit – Vokal og

• Joey Klerkx – Bass

• Jim Ilden – Gitarer

• Raul Tămaş – Trommer

• Roland le Fèvre - Synther

Been Obscence – Night O`mine

Østerikes beste stonerband er det nok mange som regner Been Obscensce som, mens vi plasserer de i kategorien postmetall med visse sludgefølere. Uansett så er det et faktum at skiva er bandets andre etter debuten ”The Magic Table Dance” og klokker inn på 56 minutter og tjueen sekunder. Ytterlige fakta er at skiva har åtte låter og fire musikere som spiller helt tradisjonelle og ”basic” rockeinstrumenter. Bandet er i likhet med far til den berømte Joannes Chrysostomus Wolfgangus Theophilus Mozart nemlig Johann Georg Leopold Mozart fra Salzburg. I likhet med Johann Georg Leopold sine tidvis småtørre humor er Been Obscence i det minste i navnet innom det tørre element da musikken har rikelig med ørkenrock vibber. Vibber er det også til Colour Haze i form av at Been Obscence ligner noe og kommer ut på Elektrohasch som er drevet av Stefan Koglek som også er leder i nevnte Color Haze. Bortsett fra slikt småpirk er det et interessant og spennende album innen stonerrockrealtert musikk vi har med ”Night O`mine”. Det er bedre vokal på dette verket som også er mer modent og enda mer velsmakende enn debuten.  Litt avhengig av smak og behag så er den forholdsvis sparsomme men forbedrede vokalen med aksent er sjarmerende eller ei, mens det musikalske er tidvis rett så imponerende. Noe av dette tilskrives definitivt at Been Obscence ikke driver med hva vi best kan beskrive som utagerende jamming. Bandet er mer konsist som så med stilige riff, mye fuzz, gode låter og ikke minst en virkelig bra produksjon. I tillegg er Been Obscence ikke redd for å ta et skritt til siden som for eksempel den rolig, fine og reflekterende låten ”The Run”. Også på avslutningslåten ”Alone” er det en rimelig original vinkling med ti minutters hvile i starten! Ellers er det rock som tidvis vaker i det farvannet som kjente grupper som Queens Of The Stone Age og ikke minst Kuyss vanligvis også søker lykken. Det hele er kledelig dynamisk og med snert og innlevelse som i ”Endless Sceme” som har meget intelligente riff og hooks er på syv nesten minutter med virkelig kvalitets stonerrock. I ”Snake Charmer” alternerer rolige partier med mer røffe saker og alternativ rock og hard prog. Låten har et direkte vannvittig bra samspill mellom gitarene i en avslutning som best kan kalles en musikalsk utblåsning. De nevnte låtene viser at Been Obscence er mer enn et ordinært groove og rifforientert stonerensembel, men heller en gjeng med musikere som virkelig søker et eget uttrykk. På denne skiva lykkes de mer enn brukbart, og med enda litt mer mot og tro på egne ferdigheter kan dette bli enda mer interessant musikk. Slik det er nå er dette i skive vel verdt å lytte til med all dens ok sortiment som også har pene nikk til såkalt heavy prog og ikke minst noen doser psykedelisk musikk. Noe vi setter stor pris på er at bandets forhold til riff og groove ikke er av den mest dogmatiske typen og det også åpnes opp for den gode og intelligente melodi. At bandet redefinerer sjangeren er å ta alt for hardt i, men du verden så bra stonerrock kan låte i Been Obscence sin tapning.

• http://www.myspace.com/beenobscene

• http://www.beenobscene.com

• 1.      Endless Scheme 6,56

• 2.      Snake Charmer 7,39

• 3.      Cut The Rope 3,22

• 4.      Apathy 3,49

• 5.      Night O` Mine 5,17

• 6.      The Run 6,21

• 7.      Memories In Salvation 4,48

• 8.      Alone 18,09

•  

• Thomas Nachtigal – Vokal og gitar

• Peter Kreyci – Gitarer

• Robert Schoosleitner – Trommer

• Philipp Zezula - Ba

TDW - First Re-Draft

Allerede album nummer fem fra TDW er omsider klar og det er nå gått åtte år siden Tom De Wit som kun 16 år gammel stablet TDW på bena. Da som nå er hovedinfluensene progmetall som for eksempel Symphony X, Dream Theater og Pain of Salvation. I tillegg har De Wit et godt øye til Tool, Porcupine Tree, Riverside, Anathema og mange flere. De Wit er fan av så varierte sjangere som jazz, dødsmetall, grindcore, popmusikk av den mer subtile sorten, klassisk musikk, sanger/låtskriver konseptet, ambient, drum`n bass og avant garde og ambient. Stort nedslagsfelt altså, og De Witt hevder at det meste av dette i forskjellig grad kan spores i låtene hans. Selvsagt har ikke alt av de sjangerne han nevner like stor status, men det viktige er at alt som nevnes har elementer av påvirkning. ”First Re-Dreaft” er ei skive som fatter seg i korthet da den faktisk varer ikke mer enn trettiåtte minutter. Skiva er så vidt vi kan skjønne fra 2004 men De Wit følte at låtenes fulle potensial ikke var kommet frem. Derfor er det altså en oppdatering eller forbedring av det opprinnelige materialet vi her har med å gjøre. Det høres fornuftig nok ut fordi Tom De Wit utvilsomt har modnet som musiker og utviklet seg på de syv årene som er gått siden 2004. Det ligger uhyre mye arbeid bak skiva selv om det er snakk om en omarbeidelse og fornyelse, og det er faktisk snakk om tre års blodslit etter hva vi kan lese oss til. Vi har aldri hørt det opprinnelige albumet og kan følgelig ikke si om det er en forbedring eller ikke. Det vi kan si er at det er et umiskjennelig De Wit preg over musikken og mannens bumerker finnes både her og der. Det kan du selv høre på den fine låten «The Mourning After» hvor De Wit sin forkjærlighet for metalliske trommer spretter frem men så mildnes det hele med sveip av lekkerbiskener fra gitarene og keyboardene. I god TDW tradisjon får vi etter en stund de typiske TDW artefaktene med storslagne riff og røffe trommer selvsagt. Omtalte trommer kunne selvsagt med fordel vært utført av mennesker og ikke programmerte, og det synes vi er en tanke underlig at de ikke er.  Når først De Wit tar seg bryet med å omarrangere og omarbeide denne skiva så hadde en ekte trommis vært høyts naturlig synes nå vi. Låt 7,8 og 9 utgjør et slags trehodet musikktroll som har fått samlebetegnelsen «At The End Of Love». Første låt «New Strenght» er albumets lengste og har rikelig med taktskifter og mye nydelig instrumental fyrighet fra gitarene og keyboardene. «Your Room» er den midtre låten i «At The End Of Love» triologien og er en avslappet, helakustisk og vakker låt med fokus på stemningsfull vokal. Som en kontrast er siste låt «My Loss» i nevnte trilogi mer mystisk og smått gotisk med en fin snert og fremdrift. Viskende stemmer og en generell ondskapsfull stemning preger og gjør dette til noe ekstra.  Låten bygger seg opp mot klimaks og piskes frem av trommer men også av den deilige og spennende lyden fra et vellydende kirkeorgel. Vellydende er også skiva «First Re-Draft» stor sett hele veien og verket er så absolutt blant de bedre vi har hørt av progmetall. Årsaken er faktisk at den ikke er så erketypisk progmetall og mykes noe opp av visse likheter med Porcupine Tree og Riverside. Skiva er flott variert og med en låtportefølje som holder meget bra kvalitet og musikerne synes å trives sammen og definitivt har virkelig bra med musikalske muskler og kompetanse. Noe bruk av klisjéer er det spesielt hva gjelder gitarer, mens De Wit sin stemme er som alltid meget bra. Mannen synger så vidt vi kan høre uten noe form for aksent og det er virkelig bra gjort av en som er fra Nederland.  Skiva er på ingen måte outstanding men et gjennomført og bra stykke musikk som vil appellerer til de som liker prog med mye melodisk metall som fundament. Mest melodisk og direkte groovende og catchy er ”Dreamwalk”, mens den korte, instrumentale og knallfine låten ”Overture / Prologue” viser hva De Wit kan få til kompositorisk. Som alltid er tekstene høyst personlige og smått interessante, men vi synes at de elektroniske stuntene er flere enn noen gang. Det er vi rimelig sikre på at den opprinnelige skiva ikke hadde, og vi synes TDW har utviklet seg positivt hva gjelder bruk av elektronikk. Akkurat det er det garantert delte meninger om, men uansett skal aldri en fornuftig bruk av studios muligheter undervurderes. I våre ører er det for eksempel synthene og programmeringa som står for viktige deler av rammeverket og samplerne som er som leverer mange av de lekre og viktige detaljene.  

http://www.tdwmusic.com/

01. Endless 5,21
02. Mourning After 4,47
03. Happy Day 4,53
04. Innerburn 6,49
05. Dreamwalk 4,37
06. Overture / Prologue 2,05
07. New Strength 5,53
08. Your Room4,10
09. My Loss 4,15
10. Epilogue 1,27

• Tom De Wit - Vokal, keyboards, komponering og programmering

• Ramon de Wilde - Gitarer

• Brian Vijber - Gitarer

Nitewalk – Darker Shades Of Grey

Tysk rock i diverse varianter er for enkelte ofte velegnet til å fremkalle gåsehud, og da snakker vi ikke om den typen som er vel ansett og høyt verdsatt. Vi derimot forsøker etter fattig evne å være alt annet enn forutinntatte og gi skiva en grundig vurdering. Når vi så har lyttet noen ganger oppdager vi at Nitewalk åpenbart har hørt på amerikansk rock og metall og har blitt inspirert av dette hva gjelder sound og artefakter. Skiva legger seg i randsonen mellom rock og metall men har også ørsmå innsmett av jazz, blues og klassisk musikk. Musikken er habil nok men er ikke uhørt stappet med gode ideer og nyheter akkurat, men det er de jo som kjent ikke bandet alene om. Gode musikere er utvilsomt kvartetten og det spilles habilt nok og musikken er spekket med de røffe riffene til maestro Christian Jungbluth. Nitewalk er et rimelig teatralsk gitarfokusert band, men gjestemusiker Marek Arnold sørger for litt påfyll av tangentmagi. Basslinjene til Kai Kleinewig er av og til fete nok og Daniel Fischer kan det med å synge teatralsk. Akkurat det gjør ikke nødvendigvis skiva noe bedre, og heller ikke det at det er teknisk høyst oppegående er noen spesiell styrke. Det blir litt sånn, «se hvor flinke vi er» følelse, og det er aldri noe som trigger oss. I tillegg er mange låter litt vel overlessede og det gjør ikke akkurat en i utgangspunktet medioker låt bedre akkurat. Nitewalk strir med mange av de samme problemene som mange andre som platedebuterer, og det er at de vil så fordømt mye! Det blir derfor noe kunstig og krampaktig og det løsslupne og lekne som ofte er så tiltalende blir det fint lite av. Mye av på denne skiva er det derimot av klassisk rock med progelementer uten at det noen gang tar av. De virkelige gode idene glimrer med sitt fravær og bare den rolige og fine låten «Gray Angel» er virkelig en tidvis lekker sak. Utover nevnte låt er det for ofte forutsigbart og ikke musikk som trigger våre smaksløker i særlig grad. Følelsen av å ha hørt det før er tidvis tilstede men dessverre bare som en ofte bleket kopi av andre band som for eksempel Dead Soul Tribe. Kort sagt var ikke dette noen fornøyelse å lytte til for oss, men det forhindrer ikke at vi tror at det er et marked for Nitewalk for de som vil ha hardrock med innsmett av prog som ikke er spesielt utfordrende eller original.

• http://youngbloodstudios.de/

• http://www.nitewalk.de/

• www.myspace.com/nitewalk2010

• 1.      Treasure Land

• 2.      Gush Of Life

• 3.      Red Blades

• 4.      Rhymes

• 5.      Fire

• 6.      Blue

• 7.      Gray Angels

• 8.      Watchtower

• 9.      Secrets

• 10.  Black

• 11.  Foolin’

• 12.  Pet Stories

• 13.  The End

• Christian Jungebluth – Gitarer og keybaords

• Daniel Fischer – Vokal

• Kai Kleinewig – Bass

• Michael Ehre – Trommer

Gjestemusiker,

Marek Arnold – Keyboards på spor 1,2,3 og 6 piano på spor 7

Flaming Row- Elenoire

Nytt bekjentskap dette her, og et rimelig multinasjonalt ensemble med tyske Martin Schella kjent fra Steel Protector og Cast In Silence i spissen. Schella og co. startet opp i 2008 og målet var å skape musikk med mange forskjellige musikere og da spesielt vokalister. Mange vokalister er det så absolutt på ”Elenoire” som verket er blitt døpt, og om vi ikke har talt helt feil er det så mye som femten kvinnelige og mannlige sådanne som bidrar. At konseptet Flaming Row er influert av mye forskjellig musikk skal en ikke høre lenge på skiva før en skjønner, og så er det da blitt et usedvanelig variert og uforutsigbart stykke musikk dette her. Slikt vil umiddelbart reise en diskusjon om det derved blir for lite fokusert og for diversifisert og som en konsekvens at det hele blir for utflytende osv? Vi skjærer brutalt gjennom all slik diskusjon, og fastslår at i våre ører lyder dette verket jevnt over meget bra og selv om ikke kruttet forefinnes er det mye bra musikk ”Elenoire” gestalter. Kiri Geile som er musiker i tidligere nevnte Steel Protector og en meget god venn av Martin Schella har stått for lyrikken. Som alle andre konseptalbumer er ”historien” eller plottet om en vil en viktig del av musikken. Lyrikken på skiva tar for seg ekteparet Lea og Adam Baltwin fra England som lever det gode liv og det er tilnærmet en dans på roser. Lea blir så gravid og føder Elenoire, men trist nok så dør Lea og dermed går Adam skikkelig i vranglås med påfølgende dramatiske konsekvenser for datteren Elenoire, han selv og det hele ender i den totale katastrofe. Det hele blir rett så dramatisk og om det ikke nødvendigvis er stor lyrikk er det en ok plattform å spinne heftig musikk på. En musikk som varer i hele åtti minutter og således kan sees på som noe oppsvulmet og pompøst og til og med pretensiøst verk i rockeoperatradisjonen. Til forskjell fra mange andre verk innen samme konseptet er dette ganske så mørke saker, og musikken kretser rundt metall med progmetall som mest fremtredende men også og andre subsjangere innen metall finnes på skiva. Det hele mildnes av diverse neddempede partier med til dels super vokale, og tankene går på autopilot til de siste skivene av Arjen Anthony Lucassen og hans Ayreon.  Spesielt Ayreon sin supre ”The Human Equation” har mange fellesnevner, men likevel så klarer ”Elenoire” seg utmerket mot en slikt verk! Årsaken er at variasjonen faktisk er større og kontrastene er mer fyndige på ”Elenoire”. I tillegg så er det vokale så ekstremt bra at en må klype seg i armen for å bli sikker på at det ikke er bare en fin drøm! Store ord ja, men så er dette da også ei skive som nærmest har bodd i spilleren vår i det siste. For sikkerhets skyld så er dette verket irriterende i den forstand at det stadig dukker opp små fragmenter fra de mange bandene som musikeren kommer fra. Likevel er disse sekvensene såpass små at de virker pirrende på oss, og det hele er så lekkert sydd sammen at det virkelig virker forlokkende på oss. Den soniske paletten er meget frodig og vi hører i tillegg til de mer ordinære instrumentene mandolin, saksofon, fløyte, banjo, diverse synther, mellotron. Orkestrale lyder, loops og diverse annet. Skiva setter ofte hardt mot rolig på en spesiell måte som besnærer, og en del selvmotsigelser som likevel går rett hjem hos oss gjør at denne metallsymfonien fenger i så stor grad. Gitarene er tidvis rett så brutale, men best av alt er at det passer så utrolig bra når så er tilfelle uten at det på noen måte virker påtatt. Akkurat det at skiva virker så ekte og sitter så godt er dens styrke for om en analyserer musikk ned på detaljplan så å si, er det ikke mye som vi ikke har hørt før! Likevel funker det til tusen og sannsynligvis er noe av årsaken at det hele er skrudd så elegant og gjennomtenkt sammen. I tillegg så er jo låtkolleksjonen av høy klasse og låtene er på tross av at de tidvis er pompøse ikke arrangert i filler. Som oftest er det arrangementmessige bare med å forsterke låtens grunn ide, og da blir det jo lett heftige saker. Heftig og særdeles hørbar og mange andre fine adjektiver kan vi lett dra frem. Alternativt kan vi bare fastslå at dette er bra musikk som nok mange som leser disse sider vil sette stor pris på!

http://www.flamingrow.de/

• 1. Elinoire's Theme

• 2. Initiation Fugato

• 3. Overture

• 4. First Day

• 5. Nightingales Chirp

• 6. Do You Like Country Grandpa ?

• 7. Lea's Delivery

• 8. Elinoire

• 9. Rage Of Despair

• 10. Adam's Theme

• 11. Neglected Garden

• 12. Time Mirror

• 13. Watershed

• 14. Review

• 15. Unearth The Truth

• 16. Father's Theme

• 17. Farewell

• 18. A Place To review Your Soul (I. Confession II. A Broken Man III. Flaming Row IV. On The Run V. A World Of Make Believe)

Niklas Kahl - Trommer
Marek Arnold – Keyboards og saksofon
Martin Schnella – Gitarer, keyboards og vokal
Kiri Geile - Gitarer

Gjestemusikere,

Kai Kleinewig - Bass
Lars Begerow - Vokal
Michaela Auer - Vokal
Jessica Schmalle - Vokal
Sascha Habich - Vokal
Denis "Iron Ivan" Brosowski - Vokal
Brendt Allman – Vokal og gitarer
Gary Wehrkamp – Vokal og gitarer
Billy Sherwood - Vokal
Jimmy Keegan - Vokal
Michael Lowin - Vokal
Rick Fischer - Bakgrunnsvokal
Jim Roberti - Bakgrunnsvokal
Stephan Wegner - Bakgrunnsvokal
Anja Hampe - Bakgrunnsvokal
Anne Trautmann - Vokal
Kim Spillner - Vokal
Sandra Thielemann - Vokal
Markus Funke - Vokal
Chrissy Møller - Gitarer 
Ali Neander - Gitarer 
Andreas Schock - Gitarer 
Jost Schlater - Gitarer 
Gerrit Schwerthelm - Gitarer 
Verena Klauke - Fløyte

Vokaldetaljer,

• Lars Begerow som ,Adam Baltwin“ Human Band: RAW

• Michaela Auer som “Lea Baltwin” Human Band: Acoustic Schock

• Jessica Schmalle som “Elinoire Baltwin” Human Band: Steel Protector

• Sascha Habich som “Cyrus Baltwin” Human Band: X-Tom, Elements Of Change

• Denis Brosowski som “Zachary “Zac” Jones“ Human Band: Iron Fate

• Gary Wehrkamp som “Conscience” Band: Shadow Gallery

• Brendt Allman som “Liberty” Band: Shadow Gallery

• Billy Sherwood som “Past” Band: Circa, Ex-Yes

• Jimmy Keegan som “Season” Band: Spock’s Beard

• Michael Lowin som “Death” Band: Cast In Silence

• Kim Spillner som “Rage” Band: Worst

• Kiri Geile som “Destiny” Band: Steel Protector

• Martin Schnella som “Spirit” Band: Cast In Silence, Steel Protector

• Anne Trautmann som “Love” Band: Seven Steps To The Green Door

• Sandra Thielemann  som “Time” Band: No Case In Point

• Markus Funke som “Forgiveness” Band: Markus Funke Band

Seven Steps To The Green Door – The Book

Ambisiøse saker dette her og noe et 52 siders hefte som følger med skiva i høy grad understreker. Vi hadde debuten til bandet ”The Puzzle” til vurdering her for noen år siden og vi var alt annet enn imponert. Nå er vi derimot temmelig overrasket over fremgangen og har stor glede av å lytte til dette verket. Et verk som har Marek Arnold som kunstnerisk leder og han spiller til daglig i det tyske progmetallbandet Toxic Smile. Arnold er som alle aktive og dedikerte musikere med flere plasser og spiller også i Stern Combo Meissen og Flaming Row, og understøttes her av sin trofaste våpendrager Ulf Reinhardt.  Seven Steps To The Green Door er ikke progmetall som Toxic Smile men derimot definert som neoprog, men det er ikke korrekt hva gjelder ”The Book”. Til det er musikken alt for diversifisert og mangfoldig til og bare å havne i akkurat den musikalske skuffen. Den skuffen eller skuffene hvor SSTTGD befinner seg er tidvis på dette konseptalbumet som en pandoras eske, og  full av overraskelser og variert musikk. Et annet faktum er at skiva er nær den perfekte fusjonering av tekst og musikk idet plottet er temmelig dyptloddende om den balansegangen mellom skjebne og selvtillit og veien tilbake til ”det normale”. ”The Book” handler om en mann som begynner å tvile på sin bibel og den kristne gud, og lyrikk beskriver alle de viderverdighetene det medfører.The Book er bandets tredje og det er nå for alvor at tingene virkelig sitter og det låter bra og melodisk og ofte med frodig rytmikk og saftig snert. Snert som kommer fra at det er ordinær prog som er et fundament men som er beriket med diverse musikalske ekskursjoner. Disse turene søker seg både her og der og til tider er det rett så fantasifullt og eksperimentelt, men også blues, funk, pop, jazzrock, neoprog og progmetall inkluderes i musikken. Uansett så er det musikk som krever sin lytter da fokus og konsentrasjon så absolutt gir best lytteropplevelse. Tar en seg også tid til å lese det medfølgende hefte så blir nok opplevelsen løftet enda et hakk eller to, og hører en etter så får en til og med seg growlevokal på ” The Crying Child”. En låt som naturlig har metall i seg, men kontrasteres lekkert av akustisk gitar og snedig kvinnevokal som agerer liten jente med diverse naive spørsmål som ”could you ask your god….”. Å si at denne låten faller i smak er en mild måte å uttrykke seg på. Det gjør streng tatt hele skiva og med så fyndig og god låtskrivning er ikke det noe rart. Låtene sklir sømløst over i hverandre og dette er virkelig ei skive vi aldri hadde drømt om at Seven Step To The Green Door kunne ha tryllet frem. Anne Traptmann som synger på skiva har en virkelig god stemme som står godt til de øvrige fem musikernes store musikalske muskler og dyktighet. Lars Köhler vokale prestasjoner vi ikke like begeistret for men han gjør seg på ingen måte bort med mangler litt autoritet og virker ikke distinkt nok. Litt mangel på pondus har også produksjonen som mangler litt swung tidvis og spesielt det metalliske sfære kunne gjerne vært enda råere og med mer pondus. Det blir litt nesten over det nevnte, men det oppveies av ti gode låter som sitter som et skudd nesten uten unntak. I sum ei skive å være bekjent av og med nok innhold og essens til at vi med glede kan lytte til dette verket flerfoldige ganger.


 

http://www.myspace.com/ssttgd

1.      Prologue (A Man And The Book)
2. The Empty Room / The Realization
3. The Crying Child (1st Nail)
4. The Healing Wonder (2nd Nail)
5. The Dividing Water (3rd Nail)
6. The Last Supper (4th Nail)
7. The Eternal Abstinence (5th Nail)
8. The Deadly Crucifixion (dedicated to Anna Seghers out of gratitude for "The Seventh Cross")
9. The Green Door - Looking For The Last Solution
10. Epilogue (A Bird And The Book)

Ulf Reinhardt - Trommer
Marek Arnold – Keyboards og saksofon
Eddie Gemeinhardt - Gitarer
Heiko Rehm - Bass
Lars Köhler - Vokal
Anne Trautmann - Vokal

Life Line Project - The Journey

Den musikalsk sett aktive Erik De Beer er på nytt ute med ny skive bare et år etter ”Distorted Memories”. ”The Journey” er noe så sjeldent som et dobbeltalbum som har en spilletid på CD 1 og CD 2 henholdsvis 60,17 og 44,46 som gir en total på hundrefem minutter og tre sekunder. I vår moderne verden som er preget av det tabloide og «instantsyken» er jo dette  med dobbelt CD ofte å regne som kommersielt selvmord. Nå er det jo snakk om symfonisk prog og tilhengerne av denne sjangeren er som bekjent ikke så opptatt av trender og å snu kappa et den til enhver tid rådene moten. At musikken er vinklet mot syttitallets prog er ingen hemmelighet og det er således ikke revolusjonerende saker som vi tilbys. Styrken til denne musikken ligger i gode og gjennomarbeidede låter som er spekket med velfungerende og ofte temmelig lekre detaljer. Produksjonsmessig er det noe gammelmodig men den vinklinga er for så vidt smått sjarmerende i våre ører men ikke nødvendigvis i alle andres? Musikken på skiva er tidsmessig skikkelig langreist idet det tok så mye som seksten år å fullføre verket. Utallige versjoner er opp gjennom årene vurdert og forkastet, og Erik De Beer er utvilsomt å regne som en perfeksjonist. Den opprinnelige versjon av dette verket het «Journey To The Heart Of Your Mind» og utgjør hele CD 1. Fortellerstemmen gir et grundig innblikk i plottet som blant annet har grådighet og misunnelse på tapetet. Musikalsk er det et repeterende melankolisk tema som går igjen i de forskjellige låtene men med omskiftelig variasjon i rytmikk og harmonikk. I tillegg er det soniske velsignet med en stor frodighet og de forskjellige instrumentene gir en fin variasjon med sine ofte snertne valg av musikalske vinklinger. Det er utallige musikere herunder vokalister i hopetall og ikke minst fantastiske og suverene Marion Brinkman-Stroetinga. Obo, fagott, klarinett og fløyte skaper når de er til stede et lydbilde som blir noe annerledes enn hos andre symfoniske band. De er også integrert i musikken på en slik måte at de skaper både snert og dybde og således er berikende. Ikke alle klarer et slikt svennestykke da disse akustiske instrumentene kan forstyrre mer enn berike om de ikke tilføres med nennsom hånd. På det området er maestro Eric De Beer i stjerneklasse og smir det hele lykkelig sammen slik at skiva blir et symfonisk velfungerende stykke med svært, svært mye musikk som besnærer og forfører. At skiva i våre ører utropes til Life Line Project beste til nå kommer vel knapt som noen overraskelse for noen som måtte lese denne anmeldelsen. Det er jo også rimelig godt gjort da de tidligere verkene har hatt høy kvalitet. På ”The Journey” stemmer det aller meste og det blir en ”sabla” utfordring å toppe dette verket i fremtiden. I nåtid koser vi oss med ”The Journey”, og vi liker virkelig variasjonen i det musikalske uttrykket på skive to som er døpt ” The Narrow Path”. Det er en mangesidig og spennende musikalsk reise som bare må oppleves, og spesielt den låten som heter nettopp ” The Narrow Path”. Det er en underliggende mystisk stemning på mange av låtene her, og det virker så besnærende på oss og bidrar til at dette albumet blir verdsatt så høyt. At det er flust med velspilt mellotron og noe grand piano også er vi fornøyde med og når også de vakre og sarte øyeblikkene er mange men kontrasteres med røffere partier så er vi mer enn vel fornøyd. Fornøyd er vi også med åpningslåten som setter standarden med masse tangentmagi av De Beer. Aller best liker vi den mangesidige og dynamiske låten ”Fight The World”. Derfor er vår konklusjon at dette er et velspilt og spennende verk fylt til randen av smektende symfonisk prog av meget høy klasse.

 www.myspace.com/lifelineprojectband

CD 1 - "Journey To The Heart Of Your Mind"

• 1. Blank Page (7:19)

• 2. The Journey Begins (4:57)

• 3. Join Us ! (3:49)

• 4. Doubt (1:29)

• 5. Fight The World (5:17)

• 6. Longing For My Childhood (4:46)

• 7. Interlude "Turn The Page" (0:55)

• 8. Bright Spots (5:17)

• 9. Envy (1:33)

• 10. Interlude "Dark Page" (1:00)

• 11. Miss Fortune (3:45)

• 12. Interlude "Forgotten Page" (1:30)

• 13. The King Of Make-Believe (5:16)

• 14. Free ! (3:07)

• 15. Credo (5:01)

• 16. The Last Page (5:07)

CD 2 -  "The Narrow Path"

• 1. Turn The Key (5:35)

• 2. Miniature 8 "La Mélancolie" (2:32)

• 3. The Narrow Path (11:57)

• 4. Monkey Business (2:56)

• 5. Happiness Theme (3:56)

• 6. Collage '11 (3:08)

• 7. Miniature 6 "La Flegmatique" (2:24)

• 8. Does It Help ? (7:34)

• 9. The French Wrench (4:22)

• Marion Brinkman-Stroetinga - Vokal

• Maruschka Kartosonto - Vokal

• Peter van der Stel – Vokal på King Of Make-Believe

• Liset Dullaart – Vokal på Miss Fortune

• Anja Sides-Dirkzwager – Vokal på Does It Help?

• Johan van der Stel - Money making yuppie (Join Us)

• Maarten Mol - Mad preacher (Join Us)

• Elsa de Beer –Fløyte

•  Wendy the Brainless Rapper (Join Us)

• Dineke Visser - Obo

• Anneke Verhage - Klarinett

• Lisette Harms – Klarinett på Forgotten Page

• Ada Bienfait - Fagott

• Jody van der Gijze – Gitarer og vokal

•  Iris Sagan - Bass og vokal

• Erik de Beer – Akustiske og elektriske gitarer, Hammond orgel, kirkeorgel, synther, mandolin, lutt, barokk gitarer, chittarone, cembalo, bass og vokal

Zauss - Uberall In Terra Straniera Borders Beyond

Atmosfærisk musikk brukket opp av en kontrollert men ekte musikalsk positive galskap og legert akkurat slik vi liker det. Det er nok en rimelig ok beskrivelse av Zauss som er en musikalsk kreasjon med parhestene Markus Stauss og Francesco Zago som anførere. Disse to herrene er usedvanelig kreative og lager som oftest musikk som er både høyst særpreget men også hørbar uten at en trenger å anstrenge seg til blods så å si. Markus Stauss er kanskje verdens beste saksofonspiller etter vår mening, og definitivt objektivt sett i verdensklasse med sin egenartede, intense og innovative spilling. Her trakterer Stauss diverse for oss mer eller mindre eksotiske og ukjente ”sakser” som for eksempel, ” Bass Saxophone Julius Keilwerth SX 90”. Navnet skjemmer ingen og det låter både heftige og spennende når Stauss blåser på sine kjære instrumenter. Zago blir av mange beskrevet som den italienske Rober Fripp men dog uten sistnevntes eksentrisitet. Han trakterer også instrumenter som er ganske så ukjente for oss som for eksempel Boss stompboxes og EH Memory Man med Hazarai. Også her lyder det spennende til tusen og sammen klarer disse to å skape musikk som vi ikke kan annet enn å fascineres av. På denne skiva er duoen i fri dressur, og frijazzen bobler friskt og det er mindre beskjedent og ambient på dette verket enn det forrige. Skiva er mer flerfaset, og når lytteren så luller seg inn i fred og fordraglighet så slår Zago og Stauss til med sin innovative villskap og enhver tanke på ro kan skrinlegges! Da popper det frem musikk som er utfordrende til tusen og lytteren må faktisk bidra med noe utover sløv lytting, og for å få noe ut av musikken så må en konsentrere seg og leve og/eller svaie med musikken. Dette er artistisk frihet og her skjeles det ikke til noen kommersielt riktige aspekter, bare pur musikalsk glede og lyst til å gi lytteren noe ekte, unikt og spennende. Skiva er som den oppmerksomme leser har skjønt ikke for alle og enhver men mest for de mer frisinnede blant oss. Hør bare på “Quisquilla” som har kontrasterende toner og innfallsvinkel fra henholdsvis gitar og saksofon hvorav gitaren er den som graver i dypet. Vakker, rolig og ambient er ”Hymn” mens på ”Senza Nessuna Eleganza” er saksofoner i et avantgarde de luxe modus. Låten roer seg så ned før lydlandskapene som så dukker opp er både subtile og med en underliggende spenning. ”Earthquake” er en topplåt med mye synthsnacks og en tristesse som funker til tusen. Kreativt, vakkert, mørkladen, dynamisk og dypt originalt og et eksempel på hvor mye Zauss kan trylle med sine saksofoner og hvor innovativ han er. Innovativt er for øvrig bare fornavnet når det gjelder dette verket som helhet, og duoen nyter åpenbart og utforske ny musikalske landskap. Det er en kavalkade av avstemninger og atmosfærer som avløser hverandre og gjør at det er høydynamisk musikk dette her. Smått nifs musikk er det også tidvis og aldri har vel støylegert musikk vært bedre enn dette her, og det er virkelig spennende og utfordrende musikk som setter deg på prøver som lytter. Saksofonen vekselvis skriker, gneller, hvine, pipe, springende, skarp, gjennomtrengende og brumme og knurre. Gitarene og elektronikken til kreerer avanserte lydlandskaper og elektroinfiserte og tidvis forvrengte gitarer. Et uortodoks musikalsk uttrykk er så absolutt ”Uberall In Terra Straniera Borders Beyond” stenket med, og det aller beste er at det fungerer.

 http://www.fazzulmusic.ch/english/zauss.php

Francesco Zago - Gibson ES335, Fender Twin Reverb, Boss stompboxes, EH Memory Man med Hazarai, EH Worm, Zoom 9030, E-bow, Ambiloop 1.61

Markus Stauss - Bass Saxophone Julius Keilwerth SX 90, Soprano Saxophone Yanagisawa 991 curved, Tenor Saxophone King Super 20

• 1. Hymn 6'51''

• 2. Senza nessuna eleganza 6'30''

• 3. Bewegung 5'27''

• 4. Moods 4'28''

• 5. Pastorale 5'29''

• 6. Wendepunkt 3'35''

• 7. Earthquake 5'16''

• 8. Kontaktspiel 3'27''

• 9. Quisquilia 4'43''

• 10. Little quakes 2'03''

• 11. Strahlen 2'39''

• 12. Migrazione 5'03''

• 13. Meandering 6'20'

Sungrazer – Mirador

Bare et halvt år etter debuten er Sungrazer ute med oppfølgeren, og det kan jo både bety hastverksarbeid og/eller usedvanelig dedikerte og ivrige musikere? Sannsynligvis er det sistnevnte som gjelder da disse unge musikerne turnerer flittig og får en stadig voksende fanskare. En fanskare som ifølge jungeltelegrafen nærmest lar seg fjetre og forføre av Sungrazer sine intense og suggererende liveopptredener. Når så også dette engasjementet og utstrålingen lar seg overføre til CD formatet så er da også ”Mirador” ei brennhet skive. Selv med så mye intensitet klarer bandet på en overbevisende og ekte måte å låte rimelig coolt og avslappet. Det siste skyldes ikke minst at det vokal er så vel ivaretatt av en førsteklasses vokalist som gjør at dette stonerinfiserte psykedelisk hardrockbluesbandet lyder såpass bra. Ja musikken er rent catchy uten at bandet mister sin identitet av den grunn. Bandet er stadig på jakt og beveger seg i et farvann hvor spretne gitarriff, psykedelisk musikk og mer catchy artefakter har en utmerket symbiose. En annen symbiose er når Sungrazer makter det kunststykket å gjøre jamminga catchy uten at de dermed prostituerer seg selv. Det er et rimelig vel utført kunststykke med en klar analogi til dødsspiralen på innerskjær som går bra selv om i utgangspunktet faren for mageplask var stor.  ”Mirador” er så avgjort ei riktig skive for de som bekjenner seg til band som Asroid, Kuyss, Truckfighters, Rotor, Colour Haze og Hypnos 69. ”Behind” er på hele tretten minutter og førtisyv sekunder, og er en tour de stonerrock låt og sveiper innom de fleste av kjerneverdiene i stonersjangeren.  I tillegg så er nevnt sveip vel utført og dette er en herlig, dynamisk, variert og spennende låt som fascinerer oss. Noe av fascinasjonen kommer fra at Sungrazer faktisk har klart å meisle ut sitt egenartede sound og har bra med særpreg og identitet. I den prosessen er det også et klart pre at låtene på ”Mirador” holder jevnt over høyere kvalitet en debuten. I tillegg så er riffene bra og teksturen smykkes også av noen fine injeksjoner nå og da av spacerockvibber.  Tittelsporet har en forbausende melodiøse trommefigur og er en lang låt hvor bandet får bydd på seg selv på en positiv måte.  Skiva som helhet har en fin alternering mellom harde riff, psykedelisk rytmikk, melodiøse fraseringer og det groover ofte på en fuzzladet måte. Verket er også hyllet i en grublende og varm stemning og er muligens designet for stunder med avslapning og noe godt i glasset. Mye godt innhold har ”Goldstrike” i form av frodig og variert rytmikk og skiftende atmosfærer og med en fin dynamikk fra vekselvis lette og mer røffe partier. Skikkelig røffhet er ikke det fremtredende aspekt på ”Mirador”, men heller en varm, frodig og melodiøs stonerrock leveranse fra denne nederlandske trioen.

www.sungrazer.nl

• 1.      Wild Goose 5,20

• 2.      Octo 3,11

• 3.      Sea 8,07

• 4.      Goldstrike 4,58

• 5.      Behind 13,47

• 6.      Mirador 8,25

• 7.      34 And More 4,35

• Rutger Smeets – Gitar og vokal

• Sander Haagmans – Bass og vokal

• Hans Mulders - Trommer

Ginger - From The Road

Fire unge sveitsere som med stor selvsikkerhet blander nytt og gammelt, saftige riff og psykedelisk musikk av den mer spaca typen med rock og blues. Det er også er forsøk på å bringe tilbake det rå soundet fra sekstitallet, og på denne liveskiva lykkes de svært bra med det. Låtene er hentet fra bandets høstturne i 2010, og består av en ni retters musikalsk meny. Skiva har på nevnte meny en del av bandets eldre materiale men også materiale fra deres nyeste album ”Going Through Arlanda”. At trompetstøt i diverse varianter tidvis er å finne i den soniske på ”From The Road” gjør at Ginger skiller seg noe ut i mengden. Noe spesielt men også spennende og hyggelig er det at bassisten faktisk er kvinne. Hun spiller mer enn bra nok og utgjør sammen med trommeslageren et stødig og godt rytmisk fundament. Et fundament hvor Ginger kan hygge seg med sine kjære jamsekvenser hvor blant annet bandets to gitarister kan få utfoldet seg. Utfoldelse og energi er det rikelig av på ”Drive Baby” som også har nok av den omtalte jamutfoldelsen og med rikelig med psykedeliske vibber. Mindre mystisk i Ginger sin tapning er den fine låten ”Set The Controls For The Heart Of The Sun” som allikevel har mye sjarme og varme. All denne friskheten står seg bra til Ginger retromusikken og tvillinggitarenes herjinger og den generelt gode stemningen på denne konserten. En konsert hvor vi med et lite knips eller en trommevirvel brått er tilbake på sekstitallet da det var psykedelisk bluesrock som var øverst på den musikalske agenda. Veldig eventyrlysten og eksperimentelt er ikke dette, men desto mer ekte og uten skjult føringer. Bare pur musikkglede og velspilt musikk av et samspilt band som på energisk vis leverer varene uten noen form for pretensiøst dilldall, og kanskje med mottoet, ”så lenge det rocker gir vi pokker”!

http://www.gingerspace.com/

• 1.      Set The Controls For The Heart Of The Sun 10,30

• 2.      Letters 7,37

• 3.      Drive Baby 6,01

• 4.      Crosstown Bar Blues 11,29

• 5.      Jam 2,15

• 6.      Drums  1,42

• 7.      Winds Of Dust Part II 8,46

• 8.      Sugar Mama 4,19

• 9.      Gloria 8,37

• Micha Bütikofer – Vokal, gitarer og trompet       

• Marc Walser - Gitarer og vokal

•                         Dominik Jucker - Trommer 

• Arie Bertogg  - Bass

Us - The Road Less Travelled

Symfonisk prog fra treskolandet, og bandet med forløper har faktisk holdt på siden 1975 er nå ute med sin niende skive. Den gangen for 36 år siden hadde de status som coverband, men etter hvert meldte behovet seg for å skrive egne låter. Bandnavnet ble da satt til Saga og med symfonisk rock på programmet holdt de på til 1983. Femten år senere hørte bassisten Ernest Wernars på en Genesis skive og fikk tilbake lysten på å lage musikk. Wernars samlet da inn mange av musikerne fra tiden under bandnavnet Saga og kalte seg nå Us, og i 2001 kom debuten ”A Sorrow In Our Hearts”. Nå ti år senere er Us et band bestående av mann og kone med Jos Wernars som frontfigur som tar seg av all instrumentering og komponering og med seg har han kona Marijke som tar seg av bakgrunnsvokalen. Skiva varer opp mot timen og er symfonisk prog laget i et hjemmestudio og med trommemaskin og en får da muligheten til å høre musikk som ikke er helt perfekt produsert. Det er faktisk er kontrast som kan være forfriskende i en verden hvor mye musikk er totalt uten plett å lytte i så måte. Det hele koker jo på mange måter ned til smak og behag. Med kun fire låter så er det åpenbart at det er lange låter og den lengste er da også på over tjue minutter. Noe som fort også blir ganske så klart er at skiva er laget med kjærlighet til musikk, og Wernars uttaler da også at, ”For what it is worth, I have honestly made this new CD with all the love for music that I have”. Nettopp den ektheten er noe av skivas sterkeste kort, og sammen med flotte vokalharmonier av ekteparet som vokalt sett er sterkere sammen enn hver for seg. Virkelig sterk virker også lysten til å lage musikk å være fordi verket som nevnt er på nær opp mot timen. I løpet av den tid får vi meget solid og melodisk keyboard i rause porsjoner, mye fine gitarpartier og en musikk som er rik på stemninger og med en underliggende mystisisme. Dette smått mystisk hever verket kraftig og gjør at den oppmerksomme lytter lett blir revet med av musikken. Det er også lett å la seg rive med av mange veltilpassede og ofte temmelig lekre partier med akustisk gitar. Hør bare på den akustiske vellyden og soloen på ”The Sign Of Our Times” som fint kontrasteres av betydelig mer røffe gitarlinjer. Synthene duver praktfullt i bakgrunnen i denne fine låten og gir teksturen et ”boost” mens det vokale er på sitt ypperste her. Tidvis ypperlig og vakker er ”Shadowworld” med sine heftige basslinjer, arpeggio og grådig bra keyboard og til og med de programmerte trommene funker her. Funker gjør så absolutt denne skiva som er fylt med personlig og ektefølt pen og melodisk symfonisk prog som fremføres prikkfritt av denne dyktige multiinstrumentalisten. Det er mange neddempede passasjer men det er aldri tannløst og blekt selv om det er langt mellom følelsen av at det er eventyrlig fyrverkeri som utspiller seg på dette verket. Skiva kan beskrives som et smått fargerikt og dynamisk album med symfoniske arrangementer og mange vakre vokalharmonier og sneisne arrangementer. Lydbildene er både lyse og mørke og evner å holde på lytteren uten noen gang å ligge nær opp til en musikalsk revolusjon. Er bredt spekter av følelser er nok noe Wernars tilstreber og han har lykkes i så måte og nok laget ei meget bra skive. Ei skive som nok bør betraktes som den beste skiva av US så langt, Wennars oppsummerer det hele selv med beskrivelsen, ”Labor Of Love”.

http://www.the-music-of-us.com/

1. The Road Less Travelled (20:45)
2. The Sign Of Our Times (12:25)
3. Days Of Wonder (12:00)
4. Shadowworld (12:55)

 

Jos Wernars – Alle instrumenter
Marijke Wernars - Bakgrunnsvokal

Touch The Spider - Dead @ Last

Touch The Spider serverer en musikk fra livets mørkere sider og det er desperasjon og melankoli i bøtter og spann. Ikke særlig lystelige saker med andre ord, men som alltid fra denne duoen er det så rått trist at det kan bli en fascinerende musikk av det likevel! Unholy Ghost og Cosmic Energy har holdt på siden 2007, og alle skivene deres har vi faktisk omtalt tidligere. Her er de tilbake enda mer kompromissløse enn noensinne, enda mørkere og dystrere, mer ufyselig og mer voldelig. Å være likegyldig til Touch The Spider er tilnærmet umulig, og det er da også musikk fra de mørke krinker og kroker av sinnet som garantert mange rett og slett vil hate. Dyster skrekkrock virker ofte slik på folk, og dette er definitivt bare for de som liker en uhyggelig atmosfære og kan klare å dyrke og få noe ut av det bekmørke. Om ikke bekmørk så er ikke produksjonen heller dirkete lystelig og fin og faktisk ganske dårlig, men det er kanskje meninga for å understreke at verden er langt fra perfekt? Nåvel, en dårlig trommelyd har vi hørt før, og vi er fortsatt antakeligvis rimelig oppegående. Oppegående er også riffene uten at de noen gang er strålende, mens det vokale er et eget kapittel. Det synges noe, men mest er det visking og messing som er forvrengt og ekstremt spesiell og tidvis mest velegnet for spesielt interesserte. Gitarene er definitiv av det broderende og psykedeliske slaget og trekker ut tonene for riktig å gjøre det så hele trist som mulig. Lett eksperimentell og med hint av gode ideer er låten ”Exit”, mens ”Devil`s Twin” faktisk er vakker på sin doomgitasoloaktige vis. Touch The Spider er på dette verket mer monotone enn noensinne og det sier ikke så rent lite! Deres fokus på mer psykedeliske musikalske landskap på ”Dead @ Last”finner vi spennende, men ikke nødvendigvis er det rett måte eller med rett vinkling det utforskes. Rett vinkling er det som helhet knapt på denne skiva for å vinne nye fans, men det er usigelig kompromissløst og viser et band som tør å gjøre ting på sin måte. Her er det jammen  ikke mye skjeling til å tekkes andre, og Unholy Ghost og Cosmic Energy gjør sannsynligvis akkurat det de føler for. Det skal de honoreres for, men på den en andre siden så kan vi altså ikke honorere produksjonen og vokalen. Skiva kan vi heller ikke anbefales uten forbehold, og den er nok for de som vil ha en miks av tristesse, sort fortvilelse, forfall og forråtnelse. At det er vanskelig å like dette er mildt sagt, men selvsagt finnes det noen som finner dette av interesse selv om vi denne gang melder pass.

• http://www.touchthespider.com/Start.html

• http://www.myspace.com/touchthespider

• 1.      In Contact With The Dead

• 2.      Silence Of The Grave

• 3.      Exit

• 4.      Devil`s Twin

• 5.      All Dead

• 6.      Dead At Last

• 7.      Deprssive Season

• 8.      Telepathy

• 9.      Black Roof Village

• 10.  From Beyond

• 11.  Satan`s Sacrifice

• 12.  Shattered To The Ground

13.  In Misery…

• Unholy Ghost – Vokal, bass, gitarer, perkusjon og keyboards

• Cosmic Energy – Trommer, perkusjon, keyboards, FX og cover kunst

Consortium Project  - V Species

Dette er et band som er ute med sin femte utgivelse her etter den spede starten i 1999 og hvor Ian Parry er suveren gjengleder. Med seg har han et knippe av virkelig dyktige musikere som fyller på med sin kompetanse og skaper en viss bandfølelse. Parry har base i Nederland og er kjent som vokalist i metallbandet Elegy, mens derimot hans Consertium Project stiller i subsjangeren som kanskje kan benevnes powermetall. Det er en subsjanger som i våre ører ofte utmerker seg med at alt for mye låter lovelig likt hverandre, og musikken ofte er noe forutsigbar for å si det mildt. Consertium Project skiller seg noe ut i kraft av Parry sin spesielle, kraftfulle og distinkte stemme. Musikken er egentlig ganske brutal og tett opp mot steroid men likevel melodisk powermetall med mange gotiske følere, og som nevnt et virkelig stjernelag av musikere. Gitarlyden står trekløveret Stephan Lill (Vanden Plas), Niels Vejlyt (Infinity Overture) og Veith Offenbächer (Dawn of Destiny) for. Basslinjene er av og med Gildenlöw (Pain of Salvation) og Jens Faber (Dawn of Destiny) mens dyktige Casey Grillo (Kamelot) tar seg av trommene. I sannhet mange fine navn som også suppleres med mer ukjente navn, men det alene gir selvsagt ikke stor musikk som er full av egenart. Basis for all musikk er alltid selve låtene som gjerne kan gjøres bedre av arrangementene eller at musikerne gjør noe ekstraordinært hver for seg eller ikke minst i plenum. Skiva er i alle fall den hardeste fra Ian Parry sin hånd til nå, og det er jevnt over inspirerte musikere som er dyktige nok. ”Species” sluttfører også lyrikken fra den sci-fi fortelling som de fire første har brettet ut og som er et ok bakgrunnsteppe for musikken. De fremmed angriper jorden og menneskeheten forbereder seg på kamp, og kort sagt så er det grei tematikk om enn ikke særlig original. Det originale aspekt er heller ikke fremtredende hva gjelder komponering og arrangering, men det er et utvilsomt godt håndverk. De som bekjenner seg til powermetall sin forunderlige verden vil garantert like dette, mens vi andre er mer avmålte i vår beundring. Vi blir ofte møtt med en vegg av lyd fra keyboardene og gitarene som heldigvis mykes opp av flott kvinnevokal fra tid til annen. Riffene er av gigantiske formater og det er noe høytsvevende og pompøst over musikken hvor Parry er den definitive stjerna i stjernelaget. Låtene er jevnt over korte og vi synes best om ”Silece Calling” og ”Oracle” hvor powermetall dogmatikken for en stakket stund er fraværende og spesielt den førstnevnte har spennende injeksjoner av gotisk musikk. Uten å være noen ekspert på powermetall så antar vi at denne skiva er perfekt hva gjelder det pompøse, hardhet, rifforgier og det dramatiske aspekt som fans av powermetall vil elske. Vi synes det blir for lite tid til å roe ned og puste og for lite subtil musisering og sliter med å forholde oss til en vegg av lyd som dette verket gestalter. Faktisk så opplever våre musikalske smaksløker å gå på en teknisk knock out og det er normalt sett aldri rett måte og sette pris på musikk!!!

http://www.ianparry.com/

1. Epilogue (storyteller) 1:25
2. Life On Earth 3:50
3. Origins Of Mankind 3:58
4. The Worst Has Yet To Come 4:24
5. An Untold Message 3:40
6. To The Earth And Back 6:01
7. Sirens 3:31
8. Pitch Black 3:46
9. Silence Calling 4:08
10. Species 5:22
11. Enemy Within 3:03
12. Oracle 5:13

Ian Parrry - Vokal
Stephan Lill - Gitarer
Niels Vejlyt - Gitarer
Veith Offenbächer - Gitarer
Kris Gildenlöw - Bass
Jens Faber - Bass
Casey Grillo - Trommer
Lene Petersen - Vokal
Ani Lozanova - Vokal
Kalin Jechev - Keyboards
Peter-Jan Kleevens - Keyboards

Sun Caged – The Lotus Effect

Med to kritikerroste album bak seg er dette følgelig tredje skiva fra dette progmetallbandet som er fra Maasbracht, Limburg i Nederland. Bandet ble på sett og vis til i 1999, og i alle fall så startet det hele året etter når bandet til gitarisn Marcel Coenen, Lemur kollapset. Debuten kom i 2003 og var selvtitulert, men rett etter utgivelsen av oppfølgeren ”Artemisia” i 2007 begynte arbeidet med dette verket. Vi kan da mer enn anta at det ligger mye arbeid bak skiva, og så er det da blitt den skiva fra Sun Caged med størst spennvidde. De aller hardeste låtene som Sun Caged har lagd finnes på ”The Lotus Effect”, men også de mest neddempede og rolige partiene er å finne her. Refrengene er det ikke bare mulig med ofte temmelig vanskelig og faktisk tilnærmet umulig å unngå å synge med på. Rytmisk er det tidvis ganske så komplekse saker men som en motvekt er det mange melodiske partier som hviler seg tung på groovets forunderlige verden.  Tekstene søker å ta opp allmenne problemstillinger i dagliglivet vårt uten noen gang å forsøke å være dyptpløyende eller kryptiske. Tilblivelsen av musikken er heller ikke kryptisk men et resultat av jamming i øvingslokalet mer enn de enkelte musikernes strev på sine respektive lønnkamre. Det er derfor en musikk som er basert på felleseie, og slikt pleier ofte å føre til en fin gnist, forståelse for låtene og derav innlevelse som er så viktig for sluttproduktet. At Sun Caged har hørt på Pain Of Salvation, Dream Theater og Fates Warning er åpenbart, men på tross av dette forsøker de å utmeisle sitt eget sound. Et sound som fornuftig nok avviker noe fra de mer klisjémarinerte  progmetallbandene og er tuftet på egen ideer stort sett. Sun Caged er tidvis og låner i hyllene til jazz, fusion, atmosfærisk rock og streifer også innom ambient musikk. På dette viset unngår bandet å havne i den hengemyra som alt for mange progmetall band havner i, og hvor alle låter altfor likt. Sun Caged er den stolt eier av egenart, og den omtalte jammingen har nok vært svært positive for bandet. Der har det åpenbart piplet frem mye kreativitet som ”The Lotus Effect” nyter godt av, og som skjerper lytterens appetitt etter hvert som hun/han oppdager nye smekre detaljer ved nye gjennomlyttinger. Skiva er så lang som på over 70 minutter, og låt 8 til 14 flyter inn i hverandre og utgjør egentlig en episk låt på tjuefire minutter. På de minuttene sørger maestro Marcel Coenen for at mye skjer, og ideene sitter tett og alt er ikke nødvendigvis like vellykket. I tillegg er det musikk som ikke er lett å virkelig å få taket på og som krever mye tid fra lytteren. Låter som virkelig funker er den spennende og lekre låten Pareidolized (The Ocean in the Shell), og ikke minst ”Reductio Ad Absurdum” som treffer oss midtskips så å si. Resten er vi noe mer forbeholden til, men det er kreative saker og til de grader et ambisiøst verk som ”The Lotus Effect” gestalter. Problemet er at vi tidvis ikke helt får taket på musikken selv om bandet har nok av særpreg og er talentfulle. På tross av dette et band vi kan anbefale å sjekke opp for de som vil ha intrikat multifaset progmetall stenket med gode og noen mindre gode ideer som disse musikerne fra treskolandet tilbyr.

• http://www.suncaged.com/home.html

• http://www.myspace.com/suncaged

• 1.      Seamripper (& The Blanket Statement)

• 2.      Tip-Toe the Fault-Line

• 3.      Ashes To Ear

• 4.      Shades of Hades

• 5.      Reductio ad Absurdum

• 6.      On Again / Off Again

• 7.      Lotus Ashtamangala (The 8 Auspicious Symbols)

• 8.      Pareidolized (The Ocean in the Shell)

• 9.      Parasol

• 10.  Wave the Banner

• 11.  Fish Afraid of Drowning

• 12.  Moebius Knot (Instrumental)

• 13.  Full Circle

• 14.  Let it Wash Away (The Lotus Effect)

Marcel Coenen – Gitarer og vokal
Roel Van Helden - Trommer
Paul Adrian Villarreal – Vokal og akustiske gitarer
Rene Kroon - Keyboards
Roel Vink - Bass

This Is Voodoo Boogie - This Ol Storm

Småskitten og rå rock med masse vibber fra garasjerock, psykedelisk rock og deltablues blandes i hop hos dette Limburgbandet. Kvartetten har rimelig forskjellige musikalske bakgrunner og når så fire musikere så skal danne en enhet blir det naturlig at det musikalske preferanser tas med inn i det nye bandet. This Is Voodoo Boogie er et band som trykket på startknappen i 2004 og som hadde som mål å lage supergroovende musikk som var så hypnotiserende som mulig. Dette verket er skive nummer to i kolleksjonen og viser et band som har modnet og lager enda bedre og mer gjennomtenkt musikk. Det merker vi i låtsortimentet som gjennomgående holder mål og som har et mye høyer bunnivå en debuten fra 2008. På denne skiva er This Is Voodoo Boogie tro mot sine bluesrøtter noe den korte låten ”Summer Callin`” viser. Bassgrooven er snerten og det er en fremdrift og tilstedeværelse som får oss til og taktfast å bevege foten. Mer eksperimentell og psykedelisk legert er ”Wild Night, Full Moon” som har meget vindskeive gitarlinjer. En ”far out” vokal sementerer dette og når også orgelet gir jernet er det en knallbra låt med et voldsomt sug. Betydelig roligere og rent laidback er den bluesstenkede låten ”Reconsider” som har mye fin musisering og et uttrykk mot slutten som er fjærlett og svevende. Som så mange andre låter på denne skiva er også ”Takin` Me Home” med orgel i førersetet. Låten bygger seg fint opp og beveger seg i bluesterreng og gir rom for en heftig jamming. En virkelig førsteklasses orgelsolo og en generell godfølelse er noe låten gir oss. Noen falsettstunts fra vokalisten er helt i grenseland for hva vi kan akseptere men vi velger å være overbærende heller enn å hekte oss opp i dette. Om ikke hekte opp i så må vi påpeke at produksjonsmessig så er det gjort en flott jobb slik at det råe og uhøvlede uttrykket får leve i beste velgående skiva gjennom. Den grooveorienterte dogmatikken ivaretas også på en forbilledlig måte slik at dette blir en gjennomført garasjerock skive som er noe av det bedre innen denne sjangeren vi har hørt.

• http://www.myspace.com/voodooboogie

• http://vooooboogie.be/bio.htm

1. Got To Get Out
2. Alhambra
3. Sign My Guitar
4. Summer Callin'
5. Reconsider
6. Rain Keep Fallin'
7. Electric Kissing
8. Wild Night, Full Moon
9. Takin' Me Home
10. Leave Me Be
11. The End Of My Day

The Dawn Band - Agents Of Sentimentality

Her har vi en tysk duo som fornuftig nok har med seg diverse musikalske venner på debuten sin slik at det blir flere hender og munner som bidrar til sluttproduktet. Influensene er mange men mest opp i dagen er 60 og 70 tallets psykedelisk musikk, stoner, og poprock. I tillegg er det hint av influenser fra senere artister som Queen Of The Stone Age, Melvins, Beck, Mastodon, AC/DC, Sonic Youth, Motorpsycho, Foo Fighters osv! I sum fører dette til at musikken til The Dawn band er rimelig hybridaktig og det hele spretter fra ”grøsnj” til progpop til indierock til postrock osv. Direkte kjedelig blir denne sprettinga aldri, men faren for et sammensurium og et sabla rot er jo så absolutt tilstede med et slikt opplegg. Nå klarer bandet på et vis å føre skuta i havn, men uten store skader og mange uhell kan vi ikke si at landingen er! Som kaptein på nevnte skute utnevner vi uten å nøle Daniel Zerndl.  Han trakterer her både gitarer, trommer, synther og vokal men spiller til daglig bare trommer i hardrock og stonerbandet Hainloose.  Som annenstyrmann er Martin Treppesch som kommer fra Münchenbandet Boxhead mønstret på, og han trakterer bass, gitarer og synther. På et merkelig vis klarer The Dawn Band å skape en musikk som på et vis henger i hop og som påkaller en viss interesse. Oppskriften er tidvis riffmarinerte utblåsninger som mykes opp med innsmigrende stemme og akustisk vellyd som på ”Love Is a Burglar”. ”City Lights (Shine On)” er irriterende catchy og et opplagt singelvalg om slikt er aktuelt. Vi synes å ha hørt begynnelsen på låten før, men all dens kommersielle vellyd klarer likevel på et forunderlig vis å fenge oss. Et fint instrumentalt sluttparti med fine gitarlinjer og ditto musisering er et bra alibi for vår høyst overraskende småsniff på den kommersielle musikkverden! Like catchy og i overkant skreddersydd for å tekkes den gemene hop er den dansbare åpningen på ” Lost Soul At The Night Club”. Også her tar bandet ”til vett” og sklir elegant inn i mye mer interessante og til dels rå musikalske landskap med mye bra på agendaen. Spesielt bra er ikke den tredelte episke låten ”Surfing At The Big Wave” som startet greit nok.  Denne åpningen sklir så over i en instrumental ”semistoner” sekvens som ikke helt har nok fremdrift og blir noe anmassende og kunstig i våre ører. Akustisk vellyd og kvinnevokal preger ”Boat Across The Ocean” som låter greit i våre ører uten at det hele noen gang tar av. Akkurat det at det aldri tar av og blir noe anonymt på tross av iherdige forsøk på det motsatte er denne skiva sitt store problem. Visjonene er utvilsomt store og funklende men låtene er ofte for mediokre og musikerne evner heller ikke å løfte det hele det nødvendige hakket opp. Vokalen og intensiteten er det ingen ting å si på ”Love Is A Burgler (Reprise) hvor Daniel Zerndl nærmest skriker adamseplet sitt opp i lyset! ”Agents Of Sentimentality” vil derimot knapt bringe The Dawn Band frem i lyset til det er det for mye manko på gode ideers som funker og en hang til resirkulering av egen musikk.  Ordspråket ”opp som en løve ned som en skinnfell” er et uttrykk som kommer teleks til oss! Det er i overkant strengt fordi skiva utvilsomt har sine lyspunkter, men med sannsynligvis så store ambisjoner som her er det synd med bare noen spredte kattemjau og litt klør som skraper lettere tilfeldig her og der!

• http://www.thedawnland.de/

• http://www.myspace.com/dawnband

• 1.      Love Is A Burglar

• 2.      City Lights (Shine On)

• 3.      Lost Soul At The Night Club

• 4.      Surfing At The Big Wave

• a.      Bursting At The seams

• b.      Out Into the Water

• c.       The Struggle

• 5.      Boat Across The Ocean

• 6.      Siam

• 7.      Kussnacht

• 8.      Amour`s Ark

• 9.      Slowly Dancing

• 10.  Love Is A Burglar (Reprise)

 
Daniel Zerndl – Gitarer, trommer, synther og vokal
Martin Treppesch – Bass, synther og gitarer

Gjesteartister,

• 
  Andreas Pernpeinter – Hammond orgel på spor 1 og 5

• Haris Turkanovic – Gitarsolo på spor 4 part c

• Tim Høfer & Daniel Zerndl – Glassharpe på spor 9

• Annick Michel – Vokal på spor 5

•  

• “The Boat Across The Ocean koret”:

• Princess Of The Oceans (aka Beata Volodina)

• Nasty Dan (aka Daniel Zerndl)

• Dirty Steve (aka Stefan Koglek)

• T-Bone Harry (aka Haris Turkanovi

Life Line Project - Time Out

Det er tett mellom utgivelsene fra Life Line Project, og noe av forklaringen er at eldre musikk blåses støv av, får en kraftig oppdatering og utgis slik at mange flere denne gang kan lytte til musikken. ”Time Out” er fra 1995, og er forsterket med fire andre låter hvorav tre (låt 3,4 og 11) er fra et for oss det ukjente albumet ”Across The Lines”.  Som alltid når det er snakk om Life Line Project så er Eric De Beer en særdeles sentral og viktig brikke. De Beer er multiinstrumentalist og begynte allerede som fjortenåring å spille gitar og to år senere var det keyboard han lærte seg å spille. Rundt denne tiden fant De Beer også ut at det var symfonisk rock som var hans preferanse, og naturlig nok så gjenspeiler det seg i musikken vi serveres på ”Time Out”. På menyen er også temmelig mye musikk da skiva varer i over syttien minutter. Selv om det er en lang musikalsk reise er det en trivelig reise da det aldri blir kjedelig fordi det som alltid er et så solid håndverk. Det vokale tar Marion Stroetinga seg av og hun har en ypperlig røst som står bra til musikken. En musikk som er særdeles melodisk men nok burde ha litt mer mothaker og vært litt mer ”rampete”. Det siste blir det rimelig lite av på ”Time Out” men desto mer av velklingende og harmonisk musikk som er mitt i blinken for de som aldri får nok av den symfoniske prog som tidvis også er nesten uhørt vakker. For eksempel er ”Suzy”, og ikke minst ” Don't Turn Your Back” passende for å benevnes vakker. Aller vakrest er muligens ”Just A Thought” som med fine akustiske gitarlinjer, jazzvibber og ypperlig vokal også er svært forførende. Første halvdel av skiva er viet låter med vokal, mens andre halvdel er vokalløse låter som er ganske så symfoniske og noen vi kanskje til og med benevne de svulstige, men kanskje småpompøs er et mer treffende ord.  Uansett så er det symfonisk prog opp og ned i mente og skiva ligger rimelig nær opp til den helt instrumentale skiva ”Beyond Time” som Life Line Project slapp for kort tiden siden. På dette verket her er det den episke låten ”Behind The Curtain Of Your Mind” som vi synes klinger aller best, og vi får da også over tjuetre minutter med dyktige temposkifter og mye lekkert fra De Beer sin instrumentale fingernemhet. Låten er dynamisk, variert og har det meste et proghead kan be om herunder akustisk vellyd på meget høyt plan. Akustisk spansk gitar er en av godbitene fra den avsluttende låten ”Across The Line”, og det er kort sagt virtuost utført. Skiva som helhet er meget vel utført om ikke akkurat banebryterne så er det solid symfonisk prog med unntak av noen kjappe turer inn i AOR terreng som på åpningslåten ”How I Miss You Now”. Kort sagt så er det elleve symfonisk legerte låter som jevnt over holder meget godt nivå og som er velspilt.

 www.myspace.com/lifelineprojectband

1. Dog Overture (2:21)
2. Don't Turn Your Back (8:40)
3. How I Miss You Now (5:21)
4. All You Need Is Bluff (7:06)
5. Just A Thought  (3:13)
6. Don't Turn Your Back (single version) (3:06)
7. Suzy (3:31)
8. Time Out (2:28)
9. Behind The Curtain Of Your Mind (23:31)
10. Free ! (1:35)
11. Across The Lines  (10:25)


 

Erik de Beer – Keybaords, elektrisk og akustiske gitarer, 12 strengs gitarer, lutt, mandolin, bass, fløyte, trommer, Roland elektrisk trommer, cymbaler og bakgrunnsvokal

Marion Stroetinga - Vokal
 

Sicksharksinspace – Sicksharksinspace

Dette bandet er en sveitsisik kvartett fra Bern og Fribourg som ble startet opp av Bruno Berger i 2002. Her er de ute med sin debut, og den spesielle og fine cover kunsten er av den berømte Fribourg artisten Joan Jeanin. Musikken vaker i mellom progressiv spacerock, hardrock og psykedelisk musikk ikke ulik tidlige Pink Floyd og er totalt instrumental. Utgiver er det for oss antakeligvis ikke så digre plateselskapet Black Rills Record, som har gitt ut mye musikk med særpreg opp gjennom årene. Nettopp særpreg er noe som preger ”Sicksharksinspace” hvor undergrunnsmusikk med delikate tvillinggitarer og stor vilje til å gjøre det smått uventede popper opp med jevne mellomrom. Det er mildt sagt spennende når trommene faktisk tidvis spiller basslinjene! Vi hører hint av inspirasjon fra så forskjellige kilder som Magma og Queen Of The Stone Age, men først og fremt hører vi nykommeren Sicksharksinspace i fri utfoldelse. Skiva vektes pent mellom mer catchy partier og heftig riffing og ebbe og flo er vel ivaretatt. Melodisk er det høyst oppgående saker men også røft og tøft tidvis og der groover skikkelig. Variasjonen er fin, og vi koser oss i selskap med disse syke haiene i verdensrommet selv om vi tar oss i å lure på hva de har der å gjøre?  En rimelig mystisk start er det på ”Kir(s)chen” hvor ting liksom henger i lufta i påvente av hva som vil skje spekket med lekre bass- og gitarlinjer. Så strammes det til og det hele akselererer uten at vi på noen måte kan gjette på hvor vi skal. Slik vir og vender låten seg på et sprelsk psykedelisk, besettende og fascinerende stoneraktig vis. Mer rislende starter ”Download” og heller ikke her kan vi ane hva som kommer, og det er jo fint for det blir en ikke utløst spenning som holder lytteren nesten ytterst på stolen. Utover i låten blir det et voldsomt samspill og gitarer det gnistrer av før det bygges opp med finalen og crescendo på spenstig vis. Dette er ei skive som det tar noe tid å fordøye, og alt på denne skiva er ikke for ”gud og hvermannsen”, for å si det slik. Men tar du deg tid, vil du få mange morsomme og givende opplevelser i en musikalsk verden som ikke befolkes av så forferdelig mange norske artister. Det ofte uforutsigbart til tusen og mange ganger ytterst sjarmerende og egenartet, og absolutt ei skive som står seg meget bra innen psykedelisk spacerock og som ofte groover heftig.

http://www.myspace.com/sicksharksinspace
www.mx3.ch/artist/sicksharksinspace


 

• 1.      Iceberg

• 2.      Shadow

• 3.      Kir(s)chen

• 4.      Fist In Face

• 5.      RIP

• 6.      Jagdmusik (Der Hirsch)

• 7.      Download

• 8.      Queen Cobalt

• 9.      Ko-Laps

Bruno Berger - Gitarer
Marc Beetschen - Gitarer
Valentin Maeder - Bass
Michael Deforné - Trommer

DeWolff – Orchards/Lupine

Psychedelichardgroovin’funkyrock’n’rollin’hotbluesdrivin’hellhoundingsupersweetsixtieksplosjon er dette her ifølge reklamen! Ja slik kan det selvsagt sies, men de mer tørre fakta er at dette er en trio med svært unge Nederlendere som er ute med sin andre skive. Bandet er hjemmehørende i delta til elven Keutelebeek som ligger sør i det pannekakeflate landet. Et av målene til DeWolff er å fri verden fra den fryktelige poppen som dominerer eteren i disse tider. Det er jammen et korstog vi har sansen for, og DeWolff sine våpen i så måte er en musikk som har sin base i en fin elektrifisert psykedelisk bluesrock. Bandet ble etablert i 2007 og musikken er energisk, fuzzmarinert og fylt med lidenskap og følelse. Store navn fra tidligere tider som King Crimson, Cream og Quicksilver Messenger Service er en slags rollemodeller for DeWolff. Sine forbilder brukes som oftest som rene inspirasjonskilder og på denne skiva er de i ferd med å meisle ut musikk som har flust med egenart og som er genuint ekte. DeWolff så dagens lys i 2007 og da var faktisk bare musikerne seksten år.  Med litt enkel hjernegymnastikk så faller vi ned på at i det herrens år 2011, så er Van Der Poel brødrene og Robin Piso enda ikke mer enn pur unge 20 år! Likevel så fremstår trioen som betydelig mer modne enn mange mye eldre kolleger og tryller frem et album som står seg meget bra. Hylende gitarer, heftig Hammondorgel og trommis på steroider er noe av det som møter lytteren. Nostalgisk og retro musikk ja vel, og når skiva puttes i spillereren så spoler tidsmaskinen raskt tilbake til 60 og 70 tallet.  Til den gang hvor Deep Purple, Led Zeppelin, Cream og tidlige Pink Floyd før ”Dark Side…” var konger på haugen, og Lady Gaga og slikt bare var noe som de største pessemsitene kunne forestille seg. Skiva er delt i to hvorav første del er rimelig neddempet og tidvis faktisk flørter med Beatles og Beach Boys, mens del to er mye røffere og har mange rå gitarlinjer og de psykedeliske soloene formelig yngler. Vi er også imponert over at DeWolff er tøffe nok til å ta såpass mange sjanser som de gjør på ”Orchards/Lupine”. Etter den vellykkede debuten hadde det vært forstålig at de lagde en oppfølger som var en lite knepp forskjellig for å sikre seg kommersielt. Her velger trioen og utforske nye jaktmarkeder og snuser på folkrock, hardrock, westcoast psykedelisk pop og utrolig nok, dub! Modig er ordet, og når de også får det til å fungere så blir dette et kort sagt spennende og flott verk. Mye av progelementene i musikken kommer ellers fra Robin Piso og hans måte å traktere synther og mellotroner. I disse tider med en flom av retromusikk er det forfriskende med band som DeWolff, som ikke ensidig kopierer tidlige tiders helter. I stedet klarer de med respekt for eldre dager, og med snert og gode ideer å oppdatere årgangsmusikken med kreativitet på en freidig og snedig måte. Snakk om artistisk frihet og med et resultat i form av et fint egenartet vindskjevt sound som er flott å lytte til.

• http://www.myspace.com/dewolff

• http://www.dewolff.nu/

1.      Diamonds
2. Evil And The Midnight Sun
3. Everything Everywhere
4. Who Are You Or The Magnificence Of Loving A Million Strangers
5. Love In C Minor
6. Higher Than The Sun
7. Pick Your Bones Out Of The Water
8. Seashell Woman
9. Fever
10. The Pistol
11. Poison

• Robin Piso – Hammondorgel, mellotron, bass, Rhodes piano, honky tonk piano, theremin, Magnus luftorgel og bakgrunnsvokal

• Luka Van De Poel – Trommer, bongo trommer, banjo, vokal på spor 6 og bakgrunnsvokal

• Pablo Van De Poel – Gitarer, harpe, mellotron og vokal

Überfall – Treasures

Som tittelen sier så er dette en skatt, og den er funnet i det sannsynligvis støvete arkivet til det sveitsiske jazzrockbandet Überfall. Et band som eksisterte mellom 1984 og 1991og hadde medlemmer som musikalske storheter som Markus Stauss, Pit Kayser og Andy Muckenhirn. Bandet rakk å gi ut fire skiver før de red inn i solnedgangen for snart tjue år siden. Med unntak av to låter er alle låtene på denne skiva tidligere ikke utgitt, og det er hele sytti minutter med musikk vi serveres. Vedlegget på skiva beskriver ganske godt hva som vi har i vente på denne skiva, ”an anthology of happy little dancing tunes offers dramatic sarcasm, frightful facts and resistance against standardization”! Så vet vi det! Nåvel, vi finner dette til å være musikk med mye sjarme, varme og humor hvor avant garde jazzen står fremst understøttet av komplekse komposisjoner og flust med sprø lyder. Lyrikken er ikke sprø, men opptatt avdatidens viktige hendelser som Chernobyl og ikke minst Seveso katastrofe. En industrikatastrofe som oppstod i en kjemisk fabrikk nord for Milan som sørget for det høyeste utslipp noensinne av den ekstremt farlige miljøgiften TCDD. Det er forbausende bra kvalitet på musikksortimentet basert på at dette er låter som ikke kom med på de ordinære studioalbumene. Den formidable saksofonspillinga til Markus Stauss er som alt han er med på noe som høyner den musikalske opplevelsen. Tidvis så han så intens at det er en fryd, og han skikkelig blåser som om det skulle være livet om å gjøre, men likevel alltid med eleganse og følelse. Fra låten ”Pit`s Tune” er bassisten Alex Schaub med, og han er også av den mer intense typen idet hans heftige anslag har en punkfusionaktig teint og står ypperlig til Stauss. Slik musikals atferd med sinne, angst og mer utfordrer lytteren til tusen og passer jo ypperlig til lyrikken! Kanskje ikke spesielt ypperlig men glimrende tilpasset den rådende stemningen i musikken er stemmen til Pit Kayser! Vi hygger oss med denne skiva, og ”Irgendwo” og ”Überraschungsfrisur” er flotte låter som er passe vindskjeve og småsprø. ” Überfall“ og „Stralen“ er nok de låtene som den jevne progelsker vi falle for, og det er da også to knallperler. Selv om musikken er fra åttitallet låten det stort sett friskt og vitalt, og ikke minst det er temmelig potent musikk. Visse hint av 5UU`s og ikke minst Zappa er mulig å spore på dette verket, men også den såkalte New York Noise og jazz i fri dressur er tilstedeværende. ”Treasure” er et historisk musikalsk dokument som definitivt hører hjemme hos lytterne, og det er helt topp at vi nå kan hygge oss med all den flotte og spennende musikken!

• 1) Überfall

• 2) Total

• 3) ... in alle Ewigkeit

• 4) Strahlen

• 5) So Froh

• 6) Kuckuck

• 7) Kulturbetrieb

• 8) Pit's tune

• 9) Überall

• 10) Irgendwo

• 11) Wie einst im Mai

• 12) November

• 13) Überraschungsfrisur

• 14) Endzeit

Pit Kayser – Keyboards og vokal
Markus Stauss - Saksofoner
Andy Muckenhirn - Trommer

Gjestemusikere,

Jean Chaine – Bass på spor 1 og 5
Caroline Fahrni – Fiolin på spor 5
André Müller – Baryton saksofon på spor 5
Alex Schaub – Bass på spor 8 - 14
 

Long Distance Calling - Long Distance Calling

Det er mest instrumental musikk denne tyske kvartetten leverer med unntak av et par spor hvor gjestevokalist John Bush synger. Debuten til Long Distance Calling het ”Satellite Bay og ble sluppet i 2007. Med dette verket ble de med best musikkradar av musikkelskerne oppmerksom på dette bandet. De vokale innslagene som finnes kommer som nevnt fra gjesteartister, og tidligere har Peter Dolving fra The Haunting og Jonas Renske fra Katatonia vært hentet inn. På denne skiva er det John Bush fra Armored Saint som står for vokalen. Denne selvtitulerte skiva er dette Münsterbandetets tredje utgivelse, og musikken varierer fra powermetall til sortmetall og alt mellom dette sier bandet selv. Låtene er sangorienterte og ofte atmosfæriske, og riffene er kraftfulle, og det er en rimelig mangesidig musikk Long Distant Calling serverer. Det mangesidige aspekt kommer fra at musikerne har såpass forskjellige smak og influenser. Pink Floyd, Led Zeppelin, Tool, A Perfect Circle og Alice In Chains er bare noen av inspirasjonskildene. Noen ynder å kalle bandet postrock, men Long Distance Calling ser på musikken mer som instrumental rock selv. Videre så sier disse musikerne at eventuelle likheter med Rush og Dream Theater som mange mener å høre i musikken faktisk er basert på tilfeldigheter. Tilfeldig er det på ingen måte at musikken til Long Distance Calling er rimelig gitarmarinert med diverse elektroniske stunt som faktisk hever dette verket. Der andre går seg vill med lite gjennomtenkt og tilpasset bruk av elektronikk klarer LDC å krydre musikken sin med elektroniske lydene. Vi har også stor sans for et lydbilde som er i stadig bevegelse og høyst pulserende og stemningsvekkende. Riff og lekre gitarlinjer er full av gode ideer og kreativitet slik at det aldri er fare for at dette skal bli kjedelig i kraft av de mange varierte lydlandskapene som avløser hverandre. For variasjonen skyld så hyres det altså inn en gjestevokalist på hver skive. Denne skivas utvalgte er John Bush, og han bidrar til at dette blir et så bra verk i kraft av sin flotte stemme som står ypperlig til låtene. Ypperlig og vel gjennomtenkt er utvilsomt låtene og det arrangementmessige er fra øverste hylle. Det blir mye skryt dette her, men dette er bra og når også hovedinstrumentet gitarene er så lekkert brukt blir vi ikke mindre begeistret akkurat. Det er flust med variasjon, effekter og en utstrakt pedalbruk, og det er ofte herlig heftig, rått og hardt men alltid med kløkt og snedig nyansering. Kort sagt så er dette skive det står respekt av som har en fin nerve og som lett fanger lytteren i all dens hypnotiserende prakt og velspilte musisering.

• www.longdistancecalling.de

• www.myspace.com/longdistancecalling

• 1. Into the black wide open 8:32

• 2. The figrin d´an boogie 6:08

• 3. Invisible giants 7:25

• 4. Timebends 7:57

• 5. Arecibo (Long distance calling) 5:53

• 6. Middleville 8:30

• 7. Beyond the void 11:40    

• David Jordan - Gitarer

• Florian Füntmann - Gitarer

• Jan Hoffmann - Bass

• Janosch Rathmer - Trommer

• Reimut van Bonn- Elketronikk og lyder

Gjesteartister,

John Bush - Vokal

Silver Junkie – Streets And Boulevards

Belgiske Tino Biddeloo skjuler seg bak bandnavnet Silver Lining, og han lager et noe spesielt musikalsk brygg. Hovedingrediensene er Americana og mørkladen blues, og dette smakes til med flamenco, Tom Waits vibber, rock, chant, tango, fado, jazz og hva som måtte passe best der og da! Skiva er en variert debut, som det tar noe tid før en får oversikt over og blir fortrolig med. Da blir dette ganske så original musikk, og vel verdt å låne øret til om en vil ha noe som skiller seg ut i mengden. Prosjektet Silver Lining startet i 2004, og multiinstrumentalisten Biddeloo har med tiden fått med seg solide navn i bandet. For eksempel Nik Phelps på klarinett og trompet og han har spilt med Frank Zapap og Tom Waits. Trommeslager og perkusjonist Karen Willems er kjent fra bandene Zita Swoon og Sofa. I hjemlandet Belgia strever musikkjournalistene med å båssette Siver Junkie, og det velger vi å ikke en gang prøve på da ingen bås egentlig er passende. Vi fokuserer heller på at låtskriver og primus motor Tino Biddeloo sine musikalske influenser er blant annet nevnte Tom Waits men også Paolo Conte, Lhasa og Mark Lanegan. Dette og mye mer brukes kun som en start og så fyller Biddeloo på med mange friske ideer og diverse spennende musikalske stunt. Vi har også sansen for at Biddelo uttaler at han aldri kunne drømme om å forankre seg til en spesifikk musikalsk sjanger. Slikt kan lett føre til en velfungerende sjangerforakt som avstedkommer mye spenstig og flott musikk. Når så også sjefen i Silver Junkie er opptatt av å utfordre sine egne grenser og forsøker etter beste evne å unngå å repetere seg selv, høres det ut som en flott plattform. En plattform som forøvrig også henter inspirasjon fra i utgangspunktet ikke musikalske former som fotografering, filmer, litteratur og malerkunst. ”Streets And Boulevards” forteller en historie som ikke følger en normal tidsakse, men spretter litt hit og dit. For eksempel er ”Herd Of Clouds” er bilde som det er satt musikk til, mens den catchy låten ”Perfume” er om dorskhet. Mer bevegelsesorientert tematikk er det på ”Berlin” som har under lupen viljen til å reise og å se lyst på livet. På ”Carlie`s Girl” er det en vindskjev bruk av ”spoken word” som er rimelig fascinerende, og toppet med Tino Biddeloo sin innsmigrende og beroligende stemme. En annen type stemme dominerer ”Forbidden Land” hvor sopranen Elise Caluwaerts er i front, mens klimprende gitar er viktig på den fascinerende låten ”Better Days”. Også ”Ophelia” er en flott låt som har sine eiendommelige særpreg, og det er åpenbart at ”Streets And Boulevards” er et verk som ikke går på akkord med seg selv for å selge i bøtter og spann. Musikken er ikke den mest utagerende og råeste vi har hørt, men desto fyldigere og rik på nyanser og tidvis subtile vendinger og innfall. Det er en solid palett med instrumenter som med omtanke brukes til å pensle ut akkurat de stemningene som er ønskelige. Ofte beveger Silver Junkie seg i et landskap med mye skygge og til dels mørke og det smått teatralske har også gode kår. Musikken har også en iboende sensualitet og krever en viss tid før alt avdekkes og en får skikkelig utbytte av å høre dette verket. Dette er definitivt musikk som skiller seg ut, og den nysgjerrige bør sjekke opp bandet på de vedlagte linkene.

• www.silverjunkie.be

• http://www.youtube.com/fiftydollarband

• http://www.myspace.com/fiftydollarband

• 1.      Forbidden Land

• 2.      Maria

• 3.      Berlin

• 4.      A Thousand Word

• 5.      Ophelia

• 6.      Aimelee

• 7.      Herd Of Clouds

• 8.      Better Days

• 9.      Perfume

• 10.  Sweet & Divine

• 11.  Charlies Girl

• Tino Biddeloo – Vokal, gitarer og piano

• Paul Pollmann – Gitarer, “bandoneon”, fløyte og piano

• Patrick – De Schepper – Trommer, “cajon” og perkusjon

• Nik Phelps – Klarinett og trompet

• Nicola Lancerotti – Dobbelbass

• Yves Kennes – Live Mix

Gjestemusikere,

• Karen Willems – Trommer og perkusjon

• Dee Verwaetermeulen – Bass

• Rientje Van Oirscot – Fiolin

• Carolien Merchiers – Cello

TDW – Scrapbook

TDW ble etablert allerede i 2003 av den da pur unge musikeren Tm De Witt, og var ment å være et prosjekt hvor han kunne får utløp for sine mange musikalske ideer. Noen av de viktigste inspirasjonskildene er nå som da Symphony X, Dream Theater, Pain of Salvation, Tool, Toto, Frank Zappa, Genesis og Pink Floyd. Med sin tredje skive ”The Haunts” fra 2008 var det mange som merket seg denne musikeren, og nå er han tilbake med et ambisiøst prosjekt i form av ”Scrapbook”. Selv om skiva er ambisiøs så er det ikke fokus på gull og glitter og berømmelse, men selve gledene over å skape ny og spennende musikk som gjør at livet får mening og innhold, skal vi tro De Witt. Selve låtskrivningsprosessen er med en ny vri idet De Witt denne gang skriver låter sammen med andre musikere. Ikke mindre enn ni andre musikere er med på å lage låtene som ”Scrapbook” består av. Viljen til og porten mot det og utforske nye musikalske territorier står naturlig nok noe på gløtt på denne måten. Resultatet er en mer intrikat musikk som heldigvis er tilgjengelig for lytteren uten at denne må streve livet av seg for å få noe ut av musikken. Bredden i uttrykket er også noen knepp opp fra forrige skive, og da skulle alt ligge til rette for et flott musikalsk verk da? Jada, det er solide og svært lyttbare saker vi finner på ”Scrapbook”. De som har lånt ørene til TDW sin musikk tidligere vil ganske så sikkert gjenkjenne det umisskjennelige særpreget som denne artisten. På ”Scrapbook” er dette ytterlige raffinert, og det er et pre.  De Witt har åpenbart hatt stor glede av å lage skiva idet han håper at om 10 % av den entusiasmen og lykken han fikk av å lage verket kan overføres til lytterne, da er mye gjort. Apropos mye gjort så har i høy grad den unge mannen Tom De Witt klart det på kort tid. Han er fulltids musiker, har sitt eget plateselskap som har eget innspillingsstudio, og han står for miksing, mastering og produksjon etter hva vi kan skjønne. Snakk om å brenne for musikk! Når vi ser på det De Witt holder på med så går jo tankene til en annen fabelaktig musiker fra landet med de mange vindmøller. Arjen Lucassen alias Ayreon. Forskjellene er det likevel en del av, og der Lucassen henter inspirasjon fra seksti og syttitallet, henter De Witt sitt fra mer nyere artister som for eksempel Porcupine Tree og Pain Of Salvation for å nevne to tilfeldige. Her er det åpenbart en viss inspirasjon fra de ti flotte musikerne som er med på ”Scrapbook”, og i sum får vi en metallinfisert musikk som er pent integrert med bruk av elektronikk. Variasjon er alltid viktig, og med to timers spilletid som her, er det ekstra viktig selvsagt. Det skal mye til for å holde på lytteren i såpass lange økter. Akkurat det klarer ”Scrapbook” ofte, og selv om det er mye bra musikk her så er det ikke unaturlig at en faller av lasset tidvis. Musikk som faktisk ikke er basert på et konsept, men likevel så dukker tematikk og andre elementer dukke opp opptil flere ganger. Det melankolske aspekt gjør at musikken får en egen snert som er kledelig, og ytterlig spissing kommer fra heftige gitarsoloer og distinkt keyboardspilling. Lyrikken har en viss manko på snert, og er heller å betrakte som noe søtladen for ikke å si sentimental. Da er det bedre å kose seg med musikken på for eksempel ”A Drive Till The End” som er en episk låt, med elleve minutter med instrumental prog av høy klasse. Vakker og sorgfull er ”All That Stands Will Remain”, mens den forvrengte vokalen på de flotte låten ”Cathedral of Loss” kontrasterer dette på en fin måte. Fin vil muligens ikke De Witt sin hang til utstrakt bruk av samplere bli oppfattet som av alle? Vi lever som tidligere nevnt greit med det, men noen vil sikkert synes at slikt flytter fokus i musikken en tanke mye. Mer enn en tanke bra er gitarsoloene på ”Answers” og ”Monkey Business” som alle gitarelskere bør få med seg. Bra er også ”Scrapbook”, og når vi tar fatt på skive to og oppdager at det er hardere saker enn skive en blir vi rimelig fornøyde. Her er den lange låten ” The Fine Art Of Perseverance” en av mange som har mangt og meget bra på agendaen. Det har også selve skiva som helhet, og om dette ikke er et fremtidig klassisk verk så er det rimelig elegant musikk med flott melodiføring som er velspilt og som utfordrer lytteren ok.

• http://www.youtube.com/watch?v=-ITVlNcK1jE
  http://www.youtube.com/watch?vHb2jjZ6yJvk&
  http://www.youtube.com/watch?v=xCDttdKYCuk&
  http://www.youtube.com/watch?v=XzSwkGIKVMk&

• www.myspace.com/tdwmusic
  www.facebook.com/tdwmusic
  www.myspace.com/tdwmusic

CD 1
1: All that stands will remain, part 1
2: King of Lies
3: She's Gone
4: Monkey Bussiness
5: Answers
6: A drive till the end
7: Cathedral of loss
8: Voided Eyes
9: De gecontroleerde chaos

CD 2
1: March of the freaks
2: To infinity and beyond
3: Connection Interrupted
4: The fine art of perseverance
5: Unorthodork
6: Scream of consciousness
7: De ongecontroleerde rust
8: Needled meditation
9: All that stands will remain, part

Maestro på “Scrapbook”

Tom de Wit – Vokal, synther og programmering

Musikerne på ”Scrapbook”

Harry van Breda - Gitarer
Methilde Bouma – Gitarer og bass
Leander Doornekamp - Bass
Leon Fonville - Gitarer og bass
Laila Groeneveld – Synther og piano
Lasse Groeneveld – Gitarer og bakgrunnsvokal
Rianne Kosterman - Bass
Michiel van der Werff - Gitarer
Naomi de Wilde – Gitarer

Spesielle gjestemusikere,

Sander Stegeman – Gitarer og bass
Mischa van der Hout - Grynting
Claudia Edwards-van Muijen – Vokal
Maikel Pang Atjok - Vokal

Coogans Bluff - Magic Bubbles

En Berlinbasert kvartett som allerede i år 2000 etablerte seg for å spille rock fra 70 tallet som var og er deres ultimate musikalske preferanse. Med tiden har Coogans Bluff etablert sitt eget uttrykk og raffinert dette slik at de bare låter som selv faktisk! Inspirasjonskilder har jo alle og fortløpende kan vi nevne disse, Monster Magnet, Thin Lizzy, Pearl Jam, UFO, Mindfunk, Jimi Hendrix, Golden Earring, The Stooges og Can. Selv benevner bandet musikken sin med dette her, narturlig-hard-kickass-blues-rock&roll-krautrock! Friskt er det i alle fall, og det fyres ofte på alle sylindrene og det er flust med innlevelse og følelse. Bra spilles det også, og de elleve låtene er innspilt analogt for at musikken skal bli så uttrykksfull, intenst og atmosfærisk som mulig. I utgangspunktet er det rett frem rock, men lydbildet farges med så mye at det faktisk er nok å sette tennene i for selv den mer kresne lytter. Injeksjonene fra psykedelisk musikk er rimelig store, heftige og velfungerende. De mer eksperimentelle eksekusjonene ivaretas av deilig Hammond orgel og Rhodes Piano, og i tillegg farges lydbilde flott av noe vindskjeve og rampete blåsere. Gitarene er som oftest i et aggressivt modus, men mykes fra tid til annen opp av med mer episke og melodiske sekvenser. Vokalen er virkelig bra og ofte temmelig catchy og står svært godt til musikken. ”Magic Bubble” er bandets andre utgivelse, og selve bandnavnet er sannsynligvis et uttrykk for musikernes hengivenhet for Clint Eastwood! For å gjøre en lang historie kort, Coogans Bluff er den engelske tittelen på filmen ” A Sheriff In New York” fra 1968, som selvsagt hadde ”Clintern” i hovedrollen. Åpneren ” Hang ‘Em High” er faktisk også en filmtittel hvor nå mye omtalte Eastwood har hovedrollen. Fornuftig og spennende nok så har ” Hang ‘Em High” rikelig med fine westernvibber! Mer stonerpreget er den coole låten Marshall Law, mens “Waht`s Left” er i samme lei men med mer lystig koring og punkpreget. På ”The Information” er det mer psykedelisk musikk, mens balladen ” Ready For Love / After Lights” er både rifforientert, intens og ytterst stemningsfull. Den mest intense låten på skiva er nok ”I Believe” som har en voldsom fremdrift og et sug som bare må oppleves. I sum er dette ei skive med dønn ærlig energisk rock, som skiller seg noe ut idet den pent farges med blåsere og Rhodes/Hammond og krautrock og psykedeliske følere. I tillegg er det åpenbart at musikeren liker å spille sammen, og det hele lyder både proft, balansert og passe ambisiøst.

 

• http://www.myspace.com/coogansbluff

• http://www.coogansbluff.de/

• 
  http://www.coogansbluff.de/

• Hang ‘Em High

• Marshall Law

• Moebius

• What’s Left

• The Information

• Boogie

• Magic Bubbles

• What’s The Deal

• Miami Beach Tonight

• Ready For Love / After Lights

• I Believe

• Thilo Streubel - Vokal

• Willi Paschen - Gitarer

• Clemens Marasus - Bass

• Charlie Paschen – Trommer, Hammond orgel og Fender Rhodes piano

Gjestemusikere,

• Stefan Meinking – Trombone

• Max Thum - Saksofon

InVertigo – Next Stop Vertigo

Neoprog fra Ruhrområdet i Tyskland dette her, og disse nykommerne er absolutt av de bedre bandene innen den nevnte musikalske stammen. Skiva har egentlig med det meste en progfan kan ønske seg, og det er ofte en tett tekstur og komplekse musikalske sekvenser å hygge seg med. Temposkiftene er mange og vel utførte, og stemningsskiftene ditto, og det er et verk som henger bra sammen. Skal vi komme med en liten innvending så er det ikke så spesielt originalt akkurat, men det er utvilsomt velspilt og velklingende. Velsmakende er de mange flotte duellene mellom Kuchenbecker og Mock på henholdsvis keyboard og gitar. Mock/Kuchenbecker konstellasjonen er en svært viktig markør i musikken til bandet, og det er ofte heftige saker disse to holder på med som en bør lytte rimelig oppmerksomt til. Rytmeseksjonen gjør en utmerket jobb på ”Next Stop Vertigo”, og vokalisten Sebastian Brennert har en fin, varm og stemningsbetont stemme. InVertigo er slett ikke ulike landsmennene i Sylvan, og det er både en styrke og en svakhet slik vi ser det. En styrke fordi Sylvan jo har mye bra musikk, men når det blir for tett opp til disse så forsvinner noe/mye av særpreget i dragsuget. Andre åpenbare influenser Gensis, Yes, Spock`s Beard og Marillion, men bandet beviser at de på denne debuten så absolutt har mye talent og kompetanse uten at de skjeler uhørt mye til de nevnte storhetene. Det bør de definitivt stole enda mer neste gang og ta flere sjanser, og meisle ut mer egenart og innovasjon som jo er noe av vitsen med prog. Låtene er jevnt over så mye som 8 -10 minutter, og det gis tid til og utforske mange fasetter av den progressive sfære. InVertigo glimter til med å bygge opp enkelte låter bra, og spesielt de nesten tolv minutter lange låten ”Special” har mye virkelig bra, spenstig og variert musisering på menyen. Mindre spesiell er ordinære ”Saturday Evening”, mens ”Take Your Time” skal ha honnør for viljen til å trå ut i ukjent terreng. Nevnte låt smeller faktisk til meg elementer av jazz og funk, og låter bra i våre ører. ”Take Your Time” tilbyr flotte melodiske soloer av Moch samt lekre keyboardlinjer og er dynamisk låt. De flerlags vokalarrangementene er også noe som preger musikken, og sammen med en nokså catchy attityde er dette nok et band som vil finne mange venner innen deler av progsamfunnet. Vi synes skiva er en lovende debut, men ønsker at de tar litt flere sjanser, både kompositorisk og arrangementsmessig ved neste korsvei.

www.myspace.com/nextstopvertigo

1) Vertigo 7,27
2) The Night 8,57
3) Special 12,23
4) Take Your Time 7,46
5) Night On Broadway 7,18
6) Saturday Evening 8,33

• 
  Sebastian Brennert – Vokal og keyboards

• Matthias Hommel – Bass

• Michael Kuchenbecker – Keyboards

• Andre Lente - Trommer
  Jacques Moch - Gitarer
   

Sungrazer – Sungrazer

Allerede på coveret som prydes av en ung jente i en psykedelisk setting får man en berettiget mistanke om at selve musikken også er legert på samme måten. Når så musikken setter i gang, kan en med overlegene mine si, hva var det jeg sa”! Det er definitivt mange hint til flower power og det gyllne 70 tallet da som alle vet at alt var bare fryd og gammenJ Trioen fra Limburg i Holland er her ute med sitt første verk og retrofanen holdes høyt, men de forsøker etter beste evne å prege musikken og lage særpregede og spenstige saker. Variasjonen er definitivt bra fra mer neddempede saker som på ”Common Believer”, ”Zero Zero” og ”Somo” til låter som fyrer på alle sylindrene. Sugrazer stiller i klassen alternativ psykedelisk stonerrock, og levere et album spekket med fuzz, fete gitarer og beinhard tromming. Bassen er akkurat passe skarp og gitarveggene treffer en der den etter manges mening skal treffe! Melodisk er det passe atmosfærisk, og vokalt veksler det mellom det mer impulsive og det drømmende, men alltid like tilstedeværende. Til vanlig vil det ta lang tid å utmeisle et sound med såpass mye særpreg som Sungrazer, men trioen klarer på første  å lage musikk som faktisk skiller seg noe ut i mengden. Soundet er rimelig fargerikt og med visse nesten eteriske utflukter oppå en tett og samstemt rytmeseksjon. Låtene er jevnt over lange, og de tar oss med på en musikalsk reise som nok mange vil finne rett så smakfull, tidvis hypnotisk og spennende om stonerrock er en preferanse. Visse linker opp mot band som Grateful Dead, tidlige Pink Floyd, Hypnos 69 og Color Haze kan vi hører, men mest av alt så låter det faktisk Sungrazer. Det er derfor ei skive som de med sansen for psykedelisk stonerrock bør merke seg.

• http://www.sungrazer.nl/

• http://www.myspace.com/sungrazerband

• If

• Intermezzo

• Somo

• Common Believer

• Zero Zero

• Mountain Dusk

• Rutger Smeets – Gitarer og vokal

• Sander Haagmans – Bass og vokal

• Hans Mulders - Trommer

Toxic Smile - I`m Your Savior

Toxic Smile er her ute med det som nok er året 2011 sin første progutgivelse idet dette verket har slippdato 01-01-2011. Bandet blander villig vekk det mange velger å kalle artrock med jazzelementer og progmetall. Låtene er ofte episke men catchy og er nok også ofte smidd for å være radiovennlige. Influensene er mange med fremst i køen står Seven Steps To The Green Door, Enchant, Arena, Alias Eye, Symphony X, Yes, Dream Theater, Spock`s Beard og IQ. Det er faktisk gått så mye som seks år siden forrige skive “RetroTox Forte”, og nå var det på høy tid at den sultefôrede fansen fikk noe nytt å forholde seg til. Vårt forhold til dette bandet er en god tanke ambivalent, og det svinger fra et snev av skuffelse til ”jøss hvor bra” og gjerne innen samme låt! ”Walked By Fear” har mye patos og mange fine akustisk øyeblikk og en fin jazza bassolo før så låten overlater ”scenen” til den raskere, tyngre og intense ”Endless Cycle” som er en virkelig ok låt. ”Endless Cycle” er en nokså melodiøs progmetalllåt med vibber til for eksempel Threshold. Variert er så absolutt dette verket, og problemet Toxic Smile står overfor er å få det til å være en rød tråd som binder det hele sammen. Slik musikken fremstår så sitter en med en følelse av at det er litt vel fragmentert, men dette er jo mest pirk da. I sum så er ”I`m Your Savior” ei meget ok skive, og de som lytter til ”The Abyss” vil få understreket akkurat det. Lyden er førsteklasses og naturlig og Markus Sterke er rimelig sentral i så måte, Teske er forøvrig til daglig brettist i Red Circuit og viser med ”I`m Your Saviour” til fulle sitt produksjonstalent. Kompetanse riffmessig derimot finner vi på ”Change” og nevnte musikalske artefakt er faktisk herlig frekk og velklingende. ”Change” gir oss også et gløtt inn i talentet til Marek Arnold og han viser til fulle hvor bra velspilt Hammondorgel lyder med den rette bak tangentene. Fullt så rett i våre ører er ikke pianoballaden ”Poles Apart”, selv om vokalharmoniene er førsteklasses er den låten bare ”ikke vår tekopp”. Vokalisten Larry B. har derimot en fin og følsom røst og klarer seg utmerket i alle skiva sine fasetter, og det instrumentale er vel ivaretatt fra a til å. Rytmeseksjonen er tight og samspilt og gjør sitt til at låtene sitter jevnt over bra. Bra er utvilsomt denne skiva som likevel kan bli i overkant dramatisk og litt vel radiovennlig tidvis, men alltid med den gode melodi i fokus og med mye fin musisering.

• www.myspace.com/toxicsmile

• www.toxicsmile.de

• 1.      Liquid Wall

• 2.      Change

• 3.      The Abyss

• 4.      Hidden Brand

• 5.      Walked By Fear

• 6.      Endless Cycle

• 7.      Pride And Joy

• 8.      Poles Apart

• 9.      I'm Your Saviour

•  

• Larry B. - Vokal

• Marek Arnold – Keybaords og saksofon

• Uwe Reinholz - Gitarer

• Robert Brenner - Bass

• Robert Eisfeld - Trommer

The Machine – Drie

De som liker Colour Haze liker nok ogsåtrioen fra Nederland som har kalt seg noe så originalt som The Machine. Bandet er en klassisk powertrio som har forstand på å ivaretar de små detaljene som er så viktige.  Musikken låter om ikke duggfrisk så passe rølpete og med masse potens, og den holder fanen med psykedelisk stonerrock høyt. 60 tallets gitarharmonier i nåtidens fatning forefinnes hos The Machine, og med spretne synther og med et godt øye til ”headbanging” og stonertematikken er løpet lagt. Skiva er bandet sin tredje verk, og aldri har deres stonerrock riffing, den retro psykedeliske vinklinga og deres drypp av syrete blues jamming vært bedre. To gjestemusikere bidrar og sørger for at det soniske blir utvidet i det de på finurlig vis medbringer diverse synther og skrudde lyder fra smått snåle instrumenter. Vi kan trygt si at herrene Van Heemst og Eering er med å gjøre dette til et frodig verk rent lydmessig. Sytti minutter med energisk rock hvor det også er plass til masse følelser og et sound som The Machine er temmelig alene om å eie, det er noe vi liker. Alt herunder komponering, arrangering, innspilling, miksing og mastering har bandet stått for selv. Snakk om å eie prosessen, og å ha full kunstnerisk kontroll. De små detaljene er vektlagt, og alt virker å være på rett plass til rett tid med rett intensitet og styrke. Variasjonen er fin, som for eksempel på ” Tsiolkovsky's Budget” som har et stort kreativt spenn. Fra fjærlett til røff, fra kompakt til luftig og fra slem til snill, og nesten uhørt dynamisk. Det er noe fandenivoldsk og når de kjører på med sine bluesjamming blir det også passe intenst og letter hypnotiserende. Innlevelse er upåklagelig og for de som bekjenner seg til stonerrock bør dette være musikk som får de til å sperre opp øyne og ører. For oss om har et noe mer balansert forhold til stonerrock blir det litt voldsomt med så mye tut og kjør, men vi har ikke problemer med å skjønne at dette kan fenge. Vi liker aller best når The Machine sveiver opp sin psykedeliske motor og en hensettes i en tilstand av å lure på om en har fått i seg noe sentralstimulerende?! Så er det altså bare tre unge menn fra treskolandet som lager spretten, stimulerende og svært suggererende musikk som det er lett å la seg rive med av. På for eksempel den lange låten ”Sunbow” roes det tidvis noe ned, og det blir rett så stemningsfullt rundt midten før det hele bygger seg opp og ned flere ganger mot et crescendo. Bra skive innen stonersegmentet dette her fra nok et for oss ukjent band som har overraskende mye å fare med.

http://www.themachineweb.com/

 
1. Pyro
2. Sunbow
3. Medulla
4. Aurora
5. Tsiolkovsky's Budget
a. S-IC
b. S-II
c. S-IVB
6. Paradox
7. First Unique Prime
8. Jam no. Phi

Davy Boogaard - Trommer
Hans van Heemst - Bass
David Eering – Gitarer og vokal

Gjestemusikere,

• Hans Van Heemst – Håndklapp, piano og ”windchimes”

• David Eering – Håndklapp, tamburin, ”windchimes”, orgel, akustiske gitarer, bass, space effekter, Tibetansk syngende bolle, Tibetanske tingsha ”chimes”, djembeh og synther

Scheepers- Scheepers

Tyske Ralf Scheepers er en rimelig erfaren vokalist som ha holdt på siden 1983, og på CV-en finner vi band som Tyran Pace, Gamma Ray og Primal Fear. Vokalen til Sceepers er definert som tenor men beveger seg ofte i de virkelig øverste toneleier og Sceepers sammenliknes ofte med storheter som Ronnie James Dio, Ian Gillan og Rob Halford. Denne skiva er basert på låter som Scheepers ikke syntes passet inn i Primal Fear konseptet, og da var jo fornuftig nok ikke veien lang til et soloslipp. Dette slippet er Ralf Sacheepers særdeles stolt av, og det ligger utvilsomt mye hardt arbeid bak dette verket, som hadde som mål å glede Primal Fear fansen, men også å trylle frem noen overraskelser. På coverversjonen av den utypiske Judas Priest låten ”Before Dawn” overrasker Sceepers med å spille alle instrumentene selv med unntak av gitarene. Disse tar på sedvanelig dyktig vis Victor Smolski fra Rage seg av, og føyer seg pent inn i rekken av fine gitarprestasjoner som denne skiva byr på. I det hele tatt så har åpenbart Ralf Sceepers mange dyktige musikalske venner som velvillig stiller opp på denne debuten. Naturlig nok så er musikeren fra Primal Fear selvskreven som gjesteartister og fansen av nevnte band kan glede seg over at både Magnus, Alex, Achim og Mat gir sine musikalske bidrag til verket. Med så mange gode venner og sikkert stor og fet stemning i innspillingsstudioer det nærmest en skam å melde at selve råvarene ikke er av prima kvalitet! Råvarene i form av låtkolleksjonen er nemlig i beste fall et stykke fra middelmådig, og da kan selve verket ikke bli annet en temmelig tynn suppe.  Scheepers forsøker å lage noe sprelsk og spennende, men selv den 100 % akustisk legerte ”Compassion” blir knapt verdt å låne ørene til. Vokalduetten med Tim ”Ripper” Owens på ”Remission Of Sin” er sikkert ment å være et høydepunkt på skiva, men står svært ustøtt på vaklende ben. Dessverre er ikke denne skiva noe som gir oss annet enn et spørsmål om metall virkelig må låte så kjedelig som dette? På den annen side så er det sikkert et marked for slik musikk der ute, men som sagt vi er definitivt ikke i den målgruppen. Til det krever vi nok musikk med mer særpreg, gode låter og ikke minst finesse og essens, men vi holder selvsagt muligheten for åpen at vi er for kresne og krevende?

www.myspace.com/rs05

• 
  
  Ralf Scheepers - Vokal, akustisk gitar, keyboards og FX Sounds
  Tim “Ripper” Owens – Vokal på spor 2
  Magnus Karlsson – Gitarer, banjo, trekkspill og keyboards
  Sander Gommans - Gitarer
  Mike Chlasciak – Gitarer på spor 1

• Alex Beyrodt - Gitarer

• Kai Hansen – Gitarer på spor 10
  Mat Sinner- Bass og keyboards
  Snowy Shaw- Trommer

• Victor Smolski – Gitarer på spor 7

• 1.      Locked in the Dungeon 4:08

• 2.      Remission of Sin 4:09

• 3.      Cyberfreak 3:45

• 4.      The Fall 4:05

• 5.      Doomsday 6:28

• 6.      Saints of The Rock 4:33

• 7.      Before the Dawn 3:07

• 8.      Back on the Track 4:41

• 9.      Dynasty 3:58

• 10.  The Pain of the Accused 6:19

• 11.  Play with the Fire 4:09

• 12.  Compassion 3:1

Deep Imagination – Awareness

Thorsten Sudler-Mainz er grunnlegger av den ganske så kommersielt suksessfulle gruppa Art Of Infinity som er rimelig ambient i sitt utrrykk. Her på sitt sideprosjekt Deep Imagination, tilbyr han en temmelig moderne electronica med programmerte grooves som flyter avsted. Skiva er nummer tre ut, og ”Scapes” het debuten mens ”Gemstones” var oppfølgeren. Bandet befinner seg en plass mellom trip hop og kommersiell ambient artrock og er i våre ører en noe merkelig hybrid. Når så mye er sagt så må det også tillegges at vi lett kan skjønne at mange lar seg forføre av denne tilsynelatende smektende musikken. For den vanelig progelsker er vel knapt dette noe å sperre opp ører og sanser for, men om en liker elektronica stiller saken seg nok noe annerledes. Årsaken er så enkel som at dette er smart legert og ganske så catchy musikk med en følelsesmessig påvirkning som få kan være upåvirket av. Nå må vi ile til med å si at upåvirket jo egentlig kan bety så mangt, men at musikken på ”Awareness” nok er midt i blinken for de mange som ikke er spesielt gode til å lytte og som vil ha noe som flyter lett og uten motstand er nok et faktum. For de som har evne og interesse av å synke ned i musikken vil nok påvirkningen lett kunne oppsummeres med ett eneste ord, irriterende! På tross av dette lite flatterende utsagnet hører visse gjenklanger av Jean Michel Jarre, men på tross av dette er Thorsten Sudler-Mainz en sjelden ”plante”. Sjelden fordi han faktisk klarer å skape noe temmelig unikt innenfor gitte rammebetingelser, og ”Awareness” er faktisk ei skive som lett kan sette seg fast i hjernebarken til de ”svakeste” om en ikke er på vakt! Beste øyeblikk på skiva finner vi på låten ”Elements” hvor saksofonen til gjestemusiker Stefan Höllering gir lyd fra seg. Melodiføringa er passelig leken men også passe irriterende i sin tidvis kommersielle tapning, og skiva er på voksne 55,19 minutter. Det er temmelig lenge med en slik musikk som er lovelig nær musak, og som har en stor manko på essens og retning. I sum og sammen med de bleke låtene gjør dette at denne skiva ikke er noe vi kan anbefale annet enn til de som vil har fjærlett, kommersiell og flytende musikk som er nesten totalt blottet for mothaker og essens.

• 
   
  
  www.youtube.com/watch?v=b0n7iUGx8mU&feature=player_embedded 
  http://www.deep-imagination.de/index.html

• http://www.myspace.com/deepimaginationambient

• 1.      Space

• 2.      Clouds

• 3.      Surroundings

• 4.      Tradition

• 5.      Creatures

• 6.      Breath

• 7.      Elements

• 8.      Sense

• 9.      Sleep

• 10.  Eternity

Thorsten Sudler-Mainz – Keyboards, programmering og h.h.v. gitar og perkusjon på en låt

Gjestemusikere,

• Matthias Krauss – Keyboards på halvparten av låtene

• Thorsten Rentsch – Gitar på en låt og perkusjon og båndløs bass på en annen låt

Stefan Höllering - Saksofon

Aranis – Roqueforte

58 minutter og 22 sekunder med utfordrende og temmelig mørk og akustisk kammeraktig rock med et progressivt fundament fra disse belgierne.  Som så ofte før er det Joris Vaninckenroye som trakterer dobbeltbassen som står for de heftige kreative men ofte sublimt vakre låtene. ”Roqueforte” er den fjerde skiva til Aranis, og de har levert ganske så flotte verk før, men det spørs om ikke dette overgår alt annet utrolig nok! Aranis har rendyrket sine særpreg og er nå i seg selv en egen sjanger fordi de er så unike i sitt uttrykk og tilnærming til musikken. Viljen til å ha en progresjon i musikken sin er noe Aranis bare må honoreres for uavhengig av om en liker det de serverer eller ei. I forhold til forrige skive ”Songs From Mirage”, er det en del nytt hva gjelder instrumentering. ”Roqueforte” er totalt instrumental, og naturlig nok er vokalistene fra ””Songs From Mirage” enn så lenge passivisert. Inn som gjesteartister kommer en grådig bra trommeslager i form av veteranen Dave Kerman kjent fra Present, Thinking Plague og U Totem. Andre nykommere er også Univers Zero sin pianist Pierre Chevalier og Stefan Wellens på bratsj. Selv om Aranis introduserer trommer på dette verket er det ikke akkurat rocka saker de serverer, men mer snakk om at en temmelig subtile rytmikk som betoner og farger musikken. Noen ganger er Kerman fremme i lydbildet, men som oftest så er det ikke det dominerende instrumentet. Likevel så høres det ut som Kerman alltid har vært en naturlig og integrert del av lydbildet, og det forteller vel en del om evnen til å arrangere og planlegge musikk skulle vi tro? I tillegg er det et flott fokus her er på den gode komposisjon, og det er også et fabelaktig samspill og samhandling mellom ekstremt dyktige musikere. Skiva krever at en lytter til den over tid og med konsentrasjon. Da blir en rikelig belønnet og får del i et verk hvor harmonier, spenning, strukturer og rytmikk blir mer og mer forstålig og det hele blir en ytterst lekker og vakker musikk. Dette flamske ensemblet er så absolutt noe for seg selv, og vi må bare berømme de for stor originalitet og at de stadig er utforskende og eventyrlyste. På ”Roqueforte” betyr det at bandets nikk mot postrock og folk er tonet ned og det er mer fokus på og utforske mulighetene innen avant prog og klassisk musikk.  Noe forenklet kan vi kanskje si at Aranis på denne skiva spiller Bela Bartok i en rockkontekst! Uansett om dette er helt korrekt, så er det korrekt at trekkspillet til Marjolein Cools faktisk låter særdeles bra i denne sammenhengen, og det sier vi som absolutt ikke er noen stor tilhenger av det instrumentet til vanelig! Slikt har noe med settinga å gjøre, og nærmest som å trylle frem en kanin av flosshatten tryller Vanvinckenroy trekkspillet til et instrument som gir noen av komposisjonene et ekstra løft. Et annet ”løft” kommer fra at musikken er mer grublende og stenket med en mørk teint, og ikke minst at det er en elegant og skarpskåren råskap som gir et sound som er ytterst fascinerende. Nettopp ordet fascinerende sier mye om Aranis sin musikk og sammen med velspilt, spennende og toppet med glitrende og kreative komposisjoner er mye sagt om praktverket ”Roqueforte”.

 
www.aranis.be
www.myspace.com/aranis

1. Roque (5:54)
2. Ade I (1:03)
3. Past (5:31)
4. Ade II (1:33)
5. Noise (11:46)
6. Ade III (1:17)
7. Naise (10:54)
8. Ade IV (2:31)
9. Tissim (5:40)
10. Aila (8:12)
11. Forte (3:08)

12. PS (0:56)

 

Jana Arns - Fløyte
Liesbeth Lambrecht - Fiolin
Marjolein Cools - Trekkspill
Stijn Denys - Gitarer
Joris Vanvinckenroye - Dobbeltbass

Gjestemusikere,

Ward De Vleesschouwer - Piano
Stefan Wellens - Bratsj
Pierre Chevalier - Piano
Dave Kerman – Trommer og perkusjon

Flying Horseman - Wild Eyes

”Wild Eyes” er debuten til dette bandet hvor vokalisten Bert Dockx er rimelig sentral, og det er hva vi kan omtale som ambient folkrock stilistisk sett. Inspirasjonskildene er mange og varierte og vi kan nevne noen, Townes Van Zandt, Blind Lemon Jefferson, John Fahey, Velvet Underground, Nick Cave, Woven Hand og Joy Division. Vi synes at mye av sørgmodigheten og det tidvis ytterst vakre som Nick Cave kommer opp med klarer også Flying Horseman å meisle ut på sin måte. Viktig er det å få frem at Flying Horseman på ingen måte er noen klone av Nick Cave, og til de grader lager sitt eget mørke og atmosfæriske univers. Stemmen til Bert Dockx er jo viktig i så måte da han virkelig kan det med å skape en intens stemning og en ofte brutalt ærlig musikk. Det er tidvis et voldsomt sug og en snert i musikken som lett kan ta tak i lytteren og sørge for at en ikke blir latt upåvirket tilbake. I hvor stor grad lar en seg lett gripe av musikken avhengig til en viss grad om en rett og slett er mottakelig for en såpass nedstrippet musikk hvor stemninger er svært essensielle. Antwerpenbandet byr i alle fall på seg selv, og leverer et verk av det mer personlige slaget her hvor det er mange smått desperate sekvenser og hvor durakkordene ikke akkurat popper frem i hopetall! Intimt, styggvakkert, brutalt og personlig er fire nøkkelord slik vi ser det, og kritikerne vil sikkert føye til ord som stygt, lite melodisk, bråkete og kjedelig. De om det, vi setter stor pris på når musikere skaper stemninger og klarer å fremkalle og å trigge følelsene våre! ”Meditation Blues” har til Flying Horseman å være en noe fyldig musikk og de temmelig rå gitarene  skaper et røft klima som det bare er å la seg synke ned i. Mye mer neddempet og ambient er ”Arrow”, men låten avgir virkelig flotte stemninger og er både intens og vakker på typisk Flying Horseman vis. På ” There Lives A House” er det faktisk like før det rocker virkelig heftig, men det er det suggestive, dramatiske (burn down the house), heftige og rå og støyende som gjør låten. En sireneliknende sak kombinert med lekker akustisk gitar åpner ”Feather” før Bert Dockx sin vare og uttrykksfulle stemme hever låten ytterlige. De virkelig gode ideene går det tom for utover i låten, og avslutningen er ikke av ønsket klasse. Klasse er det jevnt over nok av på dette verket selv om ikke alt er like smakfullt er ”Wild Eyes” et verk som har mye rett så bra melankolsk ambient musikk å by på.

http://www.myspace.com/flyinghorseman

• 1.      Bitter Storm

• 2.      Beats

• 3.      Heap

• 4.      Landmark/Lament

• 5.      Climb Up The Wall

• 6.      Meditation Blues

• 7.      Arrow

• 8.      There Lives A House

• 9.      Feather

• 10.  Wild Eyes

• Bert Dockx – Vokal

• Alfredo Bravo – Trommer

• Laurens Duerinck – Bass

• Milan Warmoeskerken – Gitarer

• Martha Maieu – Bakgrunnsvokal

• Loesje Maieu - Bakgrunnsvokal

Chris - Making Sense

Lyrikken på denne skiva forteller historien om en manns søken for identitet, sannhet og hensikt. Så vannvittig dype er ikke tekstene, men likevel langt over mye av det andre artister kan by på. De symfoniske arrangementene fra debuten ” A Glimpse Inside” er fortsatt tilstedeværende, og dette er en fin oppfølger. Lag på lag av vokal finner vi også denne gangen, og dette utføres ofte slik at det høres bra ut.  Influensene og inspirasjonen er hentet fra blant annet IQ, Yes, Klaatu, Genesis og Beatles. Multiinstrumentalisten Chris Bruin spiller trommer i det nederlandske hardprogensemblet Sky Architect, og lager her musikk i randsonen mellom neoprog og symfonisk rock. Det blir aldri spesielt originalt og nyskapende, men det er derimot som i for eksempel tittellåten mye likt den første skiva. Det er melodisk oppegående musikk som er lyttervennlig og med et ofte lettpolert sound. Låten ”To Fly” trigger oss ikke tilstrekkelig selv om det rigges til med diverse stemningsskapende artefakter, så blir det aldri musikk som direkte setter følelsene våre i kok. ”Resemblance” er stemningsfull og rolig låt hvor Chris har en vokal som ikke klarer å løfte låten tilstrekkelig, og tilstedeværelsen av noe seighet gjør at det hele ikke treffer oss ”midtskips” akkurat. ”Waking From A Dream” er noe mer sjenerøs låt med fint piano og gitar spill i en låt med både snert og tilstedeværelse, men vokalen er tidvis også her et lite problem for oss. Låten har flust med neoprog i begynnelsen, men ok harmonier og dramaturgien har progresjon utover i låten da også flo og fjære prinsippet brukes og løfter låten. De instrumentale mellomspillene er meget ok, og blir bare bedre og bedre ettersom låten skrider frem. Det blir riktig så heftig mot slutten, og finalen er bra den. En låt som vokser når den spilles flere ganger er ”Fantasy” som har deilig koring, men også lekker gitarspilling i åpningen. Chris synger faktisk bra fra begynnelsen her, og låten kan best beskrives som vakker og laidback helt til det blir røffere partier. De herlige gitarlinjene hentes fornuftig nok frem på nytt før det catchy og smårøffe refrenget igjen kommer inn. Som i mange andre av låtene til Chris skrues intensitet opp ettersom det hele skrider frem. Flotte, nærmest tivolipregede mellomspill frisker opp denne episke låten som klokker inn på over 10 minutter. Det er et par minutter for mye etter vår smak da de gode ideene strekkes ut til de faktisk brister. Utover det og at vokalen i de mest intense partiene ikke er topp, er ”Fantay” en meget bra låt. Det er også skiva ”Making Sense”, uten at det noen gang blir uhørt spennende og velklingende. Låtene er jevnt over ok og alternerer mellom rolige og behagelige partier frisket opp med sekvenser hvor det dynamiske og røffe mer råder grunnen. På ”Wishful Thinking” kan vi høre at Chris liker Beatles og dette observeres lettest i harmoniene og melodiføringa. Skiva er altså ikke banebrytende, men et godt musikalsk håndverk for de som vil ha harmonisk musikk som likevel har noe gnell i seg og ikke minst bra melodiføring og med en viss ”tyggemotstand” i kraft av noen utfordrende partier og sekvenser.

• http://www.youtube.com/watch?v=f9p-DABWGAc

• http://www.chrismusic.nl/

• www.myspace.com/christiaanbruin

• 1.      Resemblance

• 2.      Walking From A Dream

• 3.      To Fly

• 4.      Making Sense

• 5.      Fantasy

• 6.      Sky Castle

• 7.      Shade

• 8.      Eve Of Destiny

• 9.      Wishful Thinking

• 10.  The Final Hour

Yogi Lang - No Decoder

Om det er tilfeldig eller ikke så er denne skiva klar akkurat i tide til det tyske bandet RPWL sitt 10 års jubileum. Yogi Lang er vokalist, keyboardist og frontmann i nevnte RPWL, men er likevel nest sistemann ut av de fire musikerne i bandet som har kommet ut med soloskiver. Gitaristen Kalle Wallner har gitt ut metallinfiserte skiver med ensemblet Blind Eye. I tillegg kom bassisten Chris Postl for et år siden ut med sitt første soloalbum sammen med gruppa Parzival Eye. Lang har på ”No Decoder” sørget for å få med seg et knippe dyktige musikere for å få det til å lyde så bra som mulig. Vi kan kjapt nevne bassisten Guy Prat kjent fra Pink Floyd, og fiolinisten Anne De Wolff fra blant annet Rosenstolz, og vokalisten i Lazuli, Dominique Leonetti. Disse er supplert med Torsten Weber på gitar fra Doors Of Perception, og trommis Manni Muller kjent fra blant annet RPWL og Claudia Koreck. Yang har et mantra som vi virkelig har sansen for ” en god låt er bare en god låt om den har et budskap”! Det er derfor en solid lyrikk som ligger i bunn av musikken på denne skiva. I bunn av musikken ligger det også definitivt fragmenter fra RPWL sin musikk, og inntrykket forsterkes jo noe fordi Lang synger begge plassene. I tillegg så gir skiva oss et mer detaljert innblikk i Lang og hans tanker og ideer. Lang solo er betydelig mer neddempet enn RPWL og han er ofte nær hva vi kan beskrive som sanger og låtskriversfæren på ”No Decoder”. Både solo og med fullt band er det åpenbart at Pink Floyd er en viktig inspirasjonskilde.  Viktig er det likevel å få frem at RPWL for lengst har trådt ut av skyggen til Pink Floyd og lager sin særegne og egenartede musikk som ofte står fjellstøtt på egne ben. Det gjør også Yogi Lang, og på ”Allsion” blir det også riktig så vakkert og friskt når Dominique Leonetti synger på sitt morsmål. Denne flotte vokalisten har skrevet teksten til ”Allison”, mens  Hubert Trencwalder på trekkspill tilfører låten fine nyanser med sin flotte solo. ”A Milllion Miles Away” er svært stemningsfull, ambient og mystisk og ganske så spennende. Det er også ”Sail Away” i begynnelsen, men her blir det dessverre i overkant søtt og klissete mot slutten slika t låten nesten degenererer. Straks bedre er ”Can`t Reach You” med mye ytterst flott, effektfullt og stemningsfull gitarspilling i en instrumental låt. Helt i toppklasse er ”Sacrifice” som lett kunne sklidd rett inn på neste RPWL skive. Dramaturgien er satt i høy beredskap og Lang viser hvor mye bra han kan trylle frem fra sin kjære moog. Det instrumentale er på godt norsk ”outstanding”, og det er en låt som virkelig er subtil og spennende. Som tidligere nevnt er det solid lyrikk på skiva, og i fokus er hva vi kan kalle vokal samhandling og gjerne mangel på sådan. På agendaen er det altså snakk om det å kommunisere på en god måte, og det å snakke forbi hverandre og hvor generelt sett vanskelig det er å forstå hva andre egentlig mener. Kort sagt en mangesidig bakgrunnsteppe for en låt, og på for eksempel ”Say Goodbye” hvor mangelen på forståelse dramatisk ender med hva låttittelen tilsier! ”Say Goodbye” er en melankolsk, trist, og suveren låt hvor fiolinisten Anne De Wolff gir akkurat det perfekte ekstra tilskuddet med sin spilling. Det er mye bra på denne skiva, men også noen partier som er litt vel søtladne og som ikke akkurat gjør at våre musikalske smaksløker får lyst til å slå salto! I sum er det ei stemningsfull skive med mye fin musikk og ikke minst fin korrelasjon mellom lyrikk og musikk.

• www.myspace.com/54421242

• www.yogilang.com

• 1.      Can`t Reach You 2,20

• 2.      Sacrifice 9,30

• 3.      Our World Has Changed 5,26

• 4.      Sail Away 5,16

• 5.      Our Modern World  2,58

• 6.      No Decoder 5,30

• 7.      Alison 3,48

• 8.      A Milllion Miles Away 8,08

• 9.      Any Goodbye 4,40

• 10.  Sensvalue 4,57

• 11.  A Better Palce For Me 3,40

• Yogi Lang – Vokal, gitarer og keyboards

• Guy Prat  - Bass

• Anne De Wolff – Fiolin på “Say Goodbye”

• Dominique Leonetti – Vokal på ”Alison”

•  Torsten Weber - Gitarer

• Manni Muller - Trommer

• Claudia Koreck – Vokal

• Carmen Maier – Perkusjon

• Hubert Trencwalder – Trekkspill på ”Alison”

• Ferdinadn Settele – Saksofon på ”Sail Away”

• Ian Salmon – Fortellerstemme på ”A Million Miles Away”

Life Line Project - Distorted Memories

Symfonisk musikk i bøtter og spann nok en gang fra Hollandske Life Line Project, som definitivt har mye 70 talls prog i seg men som er behørig og nødvendig oppdatert med dagens prog- og jazzelementer. En gammeldags Mini-Moog påvirker lydbildet og da spesielt i låter som, ”Reaper Of The Keys”, og nesten 10 minutter lange ”Life Line Suite 2010”. Det faktum at besetningen er den samme som tidligere har medført at det er mulig å spille mer kompleks musikk og ikke minst at samspillet er ytterlige at hakk bedre. Følgelig presterer kollektivet Life Line Project på et enda høyere nivå, noe som gir en enda bedre lytteropplevelsen! Skiva er så lang som på over timen, men det trengs fordi Erik De Beer har så mye å fortelle. Samme mannen står også for alle arrangementene med unntak av ”Ignition” og ” Caelu Aurum” som er ved Jason Eekhout. Hovedingrediensene i musikken er uten noe som helst form for rødming fortsatt melodiske tematikk og varme harmonier. Her er det altså langt mellom de rå og skitne, og mer et fokus på det estetiske og vakre. Rocka blir det skjelden, men det har på ingen måte vært intensjonen. Pur symfonisk nytelse vil nok mange si, mens kritikerne kanskje vil trekke frem ord som brodering og lite målrettet musikk. Likevel så kan ingen underslå at ”distorted Memories” har flust av ytterst dyktige musikere som samhandler og som spiller hverandre enda bedre. Det og faktisk å musisere som Life Line Project gjør med bravur her, står i skarp kontrast til mye av dagens musikk hvor det er et voldsomt fokus på programmert rytmikk og ukritisk bruk av effekter for å avlede fra at det er fint lite musisering! Mange fra nevnte musikalske bekjennelse vil sikkert innvende mot denne skiva at det er for lite fart i sakene og til og med at det skjer for lite! De om det, for dette dreier seg om ei skive med masse deilig keyboard i en setting som uten blygsel har stor respekt for symfonisk prog fra den gylne æra, les: 70 tallet. Igjen er det enkelte forførende og fine folkelementer i musikken, som på den Hollandske folk sangen ”Hop Marjanneke” i ”The Dancing Dutchess” som er bonus sporet på albumet. Både elektrisk og akustisk fiolin på dette albumet spilles av Josine Fraay som bare 17 år gammel spilte med Tempesta Consort, og som nå er blitt rutinert og  29 år gammel og med utdannelse fra musikkonservatoriet som både rock- og klassisk fiolinist! Hun får virkelig glimtet til der hun spiller, og viser hvor fabelaktig bra en fiolin kan låte om den brukes med omhu. Den som lytter til tittellåten ” Distorted Memories” vil selv kun høre hvor heftig Josine Fraay spiller. Heftig blir også låten ”P.C. Left Is Right !” når den får gått seg til. Før det blir full tenning på alle sylindrene er det en fin underliggende mystisisme og en flott nostalgisk tematikk med blant annet bruk av obo som preger låten. En låt som er noe av den hardeste låten vi har hørt fra Erik De Beer og co. og vi tar mer enn gjerne mer av slikt i fremtiden. Betydelig mer neddempet er låten ”Frozen Heart” som likevel har noen skarpe ”klør” i form av heftig tromming tidvis. En særegen og spesielle dissonant vokal fra Marushka Kartosonto som med sin spesielle sjarm fascinerer og er  med på å løfte låten ytterlige. Vi vil derimot ikke løfte denne skiva selv med såpass mye spenstig musikalsk innhold inn i noen ”hall of fame”. Likevel er den er et flott verk fylt med symfonisk prog som appeller til følelsene dine, som er meget velspilt, stemningsfull og med gjennomtenkte og jevnt over gode melodier. Mye revolusjonerende nytt innen musikk får vi selvsagt ikke i løpet av dette verket, men vi får definitivt mye musikk hvor tangentene er i fokus! Skiva er også Life Line Project sin beste til nå, og utsonderer masser av selvtillit og ikke minst inspirasjon.

 http://www.myspace.com/lifelineprojectband

1. Ignition (0:38)
2. Distorted Memories (5:26)
3. Life Line Suite 2010 (9:55)
4. Frozen Heart (4:45)
5. Caelum Aurum (6:44)
6. Interlude (1:20)
7. Reaper Of The Keys (5:39)
8. P.C. Left Is Right ! (5:24)
9. Acoustic Spring (1:59)
10. Steamroller (6:39)
11. The Final Word (13:20)

Bonuslåt,

12. The Dancing Dutchess (2:45)


Maruschka Kartosonto - Vokal
Elsa de Beer - Fløyter
Dineke Visser -Obo
Josine Fraaij - Fioliner
Jason Eekhout - Gitarer
Jody van der Gijze – Klassik og elektrisk gitarer og bakgrunnsvokal
Erik de Beer – Elektrisk og akustisk piano, orgel cembalo, Moogs, synther, gitarer, lutt,  chitarrone , mandolin og bakgrunnsvokal
Iris Sagan - 4 og 5 strengs bass
Ludo de Murlanos – Trommer, perkusjon, rennesanse trommer, roto-toms, tamburin, kubjeller og claves (små trepinner til å slå rytmen med)

Rotor – 4

Denne Berlinske trioen server oss stonerrock som tidvis er innovativ og dynamisk. 7 av sporene er instrumentale, mens to faktisk har vokal. Bandet har hatt samme besetninga gjennom hele levetiden som nå er på nær 12 år. Dette skaper en fin stabilitet og sammen med en rimelig intens turnering gir dette mange spenstige musikalske muskler og en fin rutine. Rotor har vært oppvarmere fra våre egne Motorpsycho, men også for Clutch, Nebula, The Hidden Hand, Nebula og Anathema. Rotor har en fremtredende plass i tysk undergrunnsmusikk, og de har et sound som definitivt er egenartet men også passe komplekst men likevel tilgjengelig . Låtskrivningen er basert på en bohemisk innfallsvinkel i god undergrunnstradisjon. Groovy beats, overraskende tempoendringer, beinharde gitarer og forvrengt bass er noen av de musikalske artefaktene. Dynamikken tryller bandet frem med melodiske linjer og ”headbanging” partier, og det hele gjøres enda mer spennende med injeksjoner av postrock, progjazz og mye annet! Fans av Color Haze, Melvins, King Crimson, Black Sababth, Kuyss og Soundgarden kan meget vel også finne Rotor som uimotståelig musikk. Skiva er også deres mest progressive så langt, og det har vi pussig nok ikke vi noe imot! Visse hippietendenser frisker også opp, og det er en ganske så musserende stykke musikk dette instrumentale bandet kommer med på ”4”. Bandet er verken mørkest, tyngst eller skumlest i klassen, men mer et band med en ofte temmelig kompleks musikk. På tross av denne kompleksiteten så er det altså besnærende musikk som er passe vellydende og utfordrende og spenstig. De store rifforgiene forekommer mest på låtene ”Die Weisse Angst” og Derwisch”, og her er det mye å kose seg med for de mest riffelskende av oss. Selv om Rotor først og fremst er et instrumentalt band, så forhindrer det de ikke fra å hente inn sanghjelp. På coverlåten ”Neatz Brigade” av Obsessed er det Nico Kozik som farger en ellers bra versjon av en klassisk låt med flott vokal. Farge til det mystiske aspekt rundt bandet Rotor gir også innholdsfortegnelsen på CD-en. D.v.s. det er egentlig mangelen på informasjon om hvem som egentlig er spillemenn i bandet som skaper mystikken. Det er det faktisk ingen opplysninger om, og det er selvsagt bevist for å tåkelegge og å skape myter! Nå trenger ikke Rotor egentlig slike stunt fordi musikken taler for seg, men det er jo ikke farlig å skape en og annen vandrehistorie da! Sprelske gitarpiruetter, dynamikk og variert og velspilt musikk med en helning mot upretensiøs prog sørger for at det musikalske er vel ivaretatt gjennom mye av verket med det fengende navnet ”4”. ”Costa Verde” er en låt hvor kontrastene og dynamikken i musikken til Rotor kommer til syne. Stonerdroner kontanteres med lekker neddempet gitar i en virkelig fin og dynamisk låt.  ”Drehmoment” er en låt vi ikke helt får taket på, og hvor tematikken ikke helt matcher våre musikalske preferanser idet det blir for lite å ta tak i og for uspennende. Mye mer stil og spenst er det over nevnte ”Die Weisse Angst” som har en underliggende mystisk kontekst og hvor spenningen bygger seg opp forbilledelig. Det blir riktig heftig utover i låten, og vi tas med på en saftig reise i rotekte stonerterreng. Rimelig aggressiv og fet er stemningen på “An3”, og det er mye gjesteartist André “An3” Dietrich fra støyrockerne i Dÿse sin skyld. Rotor låter tidvis ganske tøft og kraftfullt, men har nok balanserende partier og er et noe utypisk men spennende stonerrockband. De som er fan av sjangeren og vil ha noe litt på siden av det vanelig, eller de som vil ha musikk med progvibber fra et noe uvant hold, bør sjekk ut disse musikerne.

www.rotorotor.de

1.   Präludium CV
2. Gnade Dir Gott >mp3
3. Karacho/Heizer
4. An3R4 >mp3
5. Costa Verde >mp3
6. Derwisch
7. Drehmoment
8. Die Weisse Angst
9. Neatz Brigade

? –

? -

?

Gjesteartister,

• André “An3” Dietrich – Vokal på spor 4

• Nico Kozik – Vokal på spor

Been Obscence - The Magic Table Dance

Så veldig ofte er det ikke at vi omtaler musikk fra Østerrike, så det er hyggelig å ha et band fra dette vakre fjellandet under lupen.  Been Obscence er fra den flotte byen Salzburg og ”The Magic Table Dance” er bandets debut. En debut som er temmelig av 70 tallet, men bandets forsøk på å tenke nytt gjør skiva til en ok opplevelse. Musikken er stonerpreget og mer spesifikts så er det hva noen ynder å kalle eurostoner. Arrangementene har noen snertne ideer, og 4/4 takt blandes fiffig med betydelig mer komplekse rytmer. Fete riff og melankolske partier sørger for nødvendige kontraster og det er tidvis en fornøyelig, inspirert og passe skitten rock vi serveres. Korte spor som gjøres unna på knappe 90 sekunder avløses av lange spor på opp mot 14 minutter. Bandet har visse slektskap med Queens Of The Stone Age, Corrosion Of Conformity og Colour Haze, men forsøker å lyde friskt og freidig uten at det noen gang blir så veldig originalt. Brennhete gitarsoloer og psykedeliske vibber er derimot noen av de musikalske godsakene Been Obscence byr på.  Gitarlyden er tidvis vel nær opp til Kyuss uten at det noen ganger blir påfallende. Om ikke påfallende men heller ytterst bra, er den nesten fjorten minutter lange låten ”Demons” hvor det er et heller drømmende og melankolsk musikalsk landskap som åpenbarer seg i begynnelsen. Bass og gitar samhandler i fred og harmoni før enda en gitar forrykker balansen og det blir et tøffere klima. Vokalen som senere dukker opp tilbakefører det hele til mer melankolske og roligere farvann. Slik bukter og snor låten seg og stemningsskiftene er mange og til dels lekre og meget vel utførte. Låten har et ”sug”, en spenning og er en skitten stonerlåt fra øverste skuff. Tittellåten ”riffer” seg også forbilledlig opp, og det blir snart riktig så spenstige og intense saker. Denne instrumentale utgaven av Been Obscence viser et band som kan det å jamme, og det hele fortsetter på ”Uniform”. Her varieres det med vokal, og vi får følgelig de første vokalpartiene på skiva. Variasjon er også et nøkkelord på ”Come Over” hvor Been Obscence viser at de også behersker bluesrytmer som sammen med kvinnelig vokal fører låten over i et spennende krautrock terreng. ”Come Over” er en låt som vi lett kan lære oss å sette stor pris på. Det klarer vi også uten problemer med bandet Been Obscence som om de ikke er spekket med originalitet er både sjarmerende og dedikerte stonerentusiaster. Bandet lager med ”The Magic Table Dance” europeisk stoner som de fleste elskere av sjangeren burde ta seg tid til å lytte til da de absolutt ha mye å fare med.

• www.beenobscene.com

• www.myspace.com/beenobscene

• 1.      The Magic Table Dance

• 2.      Uniform

• 3.      Come Over

• 4.      Freakin` Rabbit

• 5.      Impressions

• 6.      Demons

• 7.      Ring Ring

• 8.      How It Feels

• Thomas Nachtigal – Vokal og gitarer

• Peter Kreyci – Gitarer

• Philipp Zezula – Bass

• Robert Schoosleitner – Trommer

Gjesteartister,

• Haris Turkanocic – Vokal på spor 2,3 og 6

• Angela Luger – Vokal på spor 3

• Emanuel Krimplastatter – Vokal på spor 8

Hypnos 69 – Legacy

Hypnos 69 så dagens lys i 1994, og dette er de belgiske psykedeliske spacerockerens femte skive. Byen Diest var hvor bandet sin ”krybbe” stod, og stolt ”far” var Tom Vanlaer som hadde et ønske om å revitalisere 60 og 70 tallets psykedeliske undergrunnsmusikk. Navnet Hypnos 69 betyr hva tallet gjelder likevekt og stabilitet, mens hypnos er en gammel gresk gud for søvn og underbevissthet. Selv med navn fra en gresk gud for søvn, er det slett ikke noe søvndyssende over Hypnos 69. Dette fordi bandet er en meget energisk og fascinerende musikalsk ekvipasje med mangt og meget på agendaen. Som blant annet en klassisk rockintrumentering tilsatt deres kjennemerker som heftige saksofoner og spenstige og varierte keyboards. Variasjonen er også flott fra hardpakkede partier med gitaren først i sporet til mer jazza svinger, for deretter å tverrstille og skrense frem mer psykedeliske laviner. Kort sagt det skjer mye i Hypnos sitt musikalske univers, og den som klarer å kjede seg er nok å betrakte som temmelig musikalsk ignorant. Skiva har en friskhet og spilleglede som bare må oppleves, og som en lett kan tro tilhører et veldig ungt band. Når vi så vet at musikerne er erfarne og modne, så kan en jo spørre seg hvordan de klarer og holde på entusiasmen og overskuddet? Som en roper i skogen får en svar heter det seg, men mindre flåsete så kan en vel si at musikerne trives med musikken sin og at den gir inspirasjon og glede. Slikt avspeiler seg lett i fremføringa, og ”Legacy” må være ei skive som herrene 2 blad Houtmeyers, Marx og Vanlaer stortrives med. En slik amalgam av sprudlende trykk, drivende samspill og spilleglede er en fornøyelse å lytte til. Det er ikke underlig at Hypnos 69 med årene er blitt et kultband, med sin hjemmetappede, egenartede, dynamiske og energiske psykedeliske rock. Bandet varierer også pent fra det drømmende til mer voldsomme partier. Gode låter, vitalitet, spaca øyeblikk, saftige saksofonlinjer og gitarer med krutt i er noe av det bandet server oss. Det blir ofte rett så smakfullt og med de vibber til årgangsmusikk også akkurat passe nostalgisk legert. Visse likheter har Hypnos 69 med skandinaviske band som Motorpsycho og Anekdoten, men er først og fremst en opplevelse av musikk med egenart og vilje til å tørre være seg selv. Vi får mange fine stemninger og strukturer, og lytteropplevelsene kommer tålig tett. ”Legacy” er ei skive med mye kvalitet, og 7 låter som er varierte og velskrevne og meget vel utførte.

• www.myspace.com/theyawingman

• www.myspace.com/hypnos69

• 1.      Requiem ( For A Dying Creed)

• 2.      An Ariel Architect

• 3.      My Journey To The Stars

• 4.      The Sad Destiny We Lament

• 5.      The Empty Hourglass

• 6.      Jerusalem

• 7.      The Great Work

•  

• Steve Houtmeyers – Dirigent, vokal og diverse instruemnter

• Steven Marx – Treblåasere, messingblåasere, Rhodes- og Hammond orgel

• Tom Vanlaer – Moog

• Dave Houtmeyers – Metronom, Korg MS og perkusjon

Ginger - Going Through Arlanda

Inspirasjonen til Ginger sin musikk er hentet fra sent 60 tall og tidlig 70 tall. Den eksperimentelle og frittflytende musikken fra ”hine hårde dager” blir stenket med bandet sine ideer og fremstår som frisk og freidig. Funky rytmer og rocka riff samhandler med klagende gitarlinjer og skaper en ofte herlig svett stemning. Strukturerte linjer og arrangerte låter og jamming med psykedelisk helning kombineres finurlig slik at det å spille samme settet aldri forekommer. Musikken har en voldsom energi og det er temmelig åpenbart at musikerne koser seg idet samspillet er formidabelt og heftig. Ginger har sitt eget sound som er umiskjennelig og de fremstår som ærlige og kompetente instrumentalister.” Going Through Arlanda” er bandets første studioverk, da den tidligere produksjonen består av en EP og varierte liveskiver. Kvartetten fra Zurich i Sveits spiller en psykedelisk bluesrock som det virkelig svinger av og som har en spretten og sprudlende utsondering. Det gis også plass til mer ettertenksomme og stemningsvare øyeblikk slik at det er en fin dynamikk på skiva. Enkelte beskriver bandet som en perfekt embryo av Johnny Winter og Kyuss og det er nok ikke så dumt sagt. I et intervju for noe tid siden ble bandet spurt om hva som var fremtiden til bandet, og svaret var både enkelt og beskrivende. ”Play, play, play”. Eller sagt på en måte mange av oss lærte da vi var i småskolen, ”øving gjør mester”. Nettopp en slik ydmyk holdning gjør at dette låter så fett og med så mye autoritet og identitet at det er moro å lytte til. Hør for eksempel bare på den fete blueslåten ”Crosstown Bar Blues”! Eller lytt til trompeten til Micah på den snerte låten ”Raja” og du har noe av essensen til disse unge musikerne.  Til å være en debutskive er Ginger jammen kommet godt i gang, og deres spesielle psykedeliske bluesrock har nok særpreg og nerve til at det allerede nå er mye bra musikk de serverer oss. At musikerne kommer fra rimelig forskjellige musikkmiljøer og har temmelig forskjellige musikalske preferanser gjør kanskje at dette lyder så dynamisk. Låtene er ofte lange og det gis rom for improvisering, noe som skaper en fin spontanitet.  ”Drive Baby” svinger fint og heftig i begynnelsen før det mer psykedeliske aspekt overtar og lydcollager og forvrengte og saftige gitarlinjer råder. Det hele indekserer seg og bygger seg mot en heftig psykedelisk bluesrocfinale. At musikerne har opparbeidet seg en vikelig stødighet og instrumental kompetanse er det ikke vanskelig å høre. En virkelig flott debut fra et dyktig, ærlig og hardtarbeidende band.

• www.gingerspace.com

• www.myspace.com/gingerjamband

• 1.      T – 10 11,03

• 2.      Who Are You 4,21

• 3.      Flesh And Skin 9,33

• 4.      Raja 5,02

• 5.      Crosstown Bar Blues 9,03

• 6.      Rosie`s 3,14

• 7.      Drive Baby 6,06

• Domi – Trommer

• Arie – Bass og vokal

• Marc – Gitarer og vokal

• Micah – Vokal, gitar og trompet.

My  Sleeping Karma – Tri

Dette bandet startet sin karriere som et avslappende sideprosjekt til stonerrockerne i The Great Escape i 2005. Når så å si prosjektet The Great Escape gikk til de evige musikkmarker i september 2006 ble My Sleeping Karma oppgradert. En oppgradering som innebar at Steffen, Matte og Seppi måtte bringe My Sleeping Karma opp på et høyere nivå enn den herlige men smått ufokusert jammingen de hadde holdt på med. Inn kom Norman med alle sine keyboards, og musikken ble straks mer psykedelisk legert. På slutten av 2006 kom så den selvfinansierte debuten som var spekket med en blanding av spacerock, postrock, stonerrock og psykedelisk musikk. Neste album ”Satya” var med flere buddhistiske referanser, samplere og kvinnevokal. I tillegg var skiva hypnotisk, tidvis eksplosiv og ganske så spacefundert. På ”Tri” blir dette utrykket ytterlige raffinert, og ”Tri” er da også spekket med lekre psykedelisk progartefakter. Tro mot tidligere utgivelser er det fortsatt rikelig med gjennomførte og flotte gitarriff. Den mer kosmiske delen av teksturen tar synthene seg av, og det hele låter rett så hypnotiserende når en tar seg tid til å synke inn i musikken. Inspirasjonskildene er som alltid mange, og denne gang er Dzyan, Hakwind, As Ra Tempel og Agutation det som lettest kan spores. Også noen av King Crimson og Isis sine musikalske ideer er tilpasset My Sleeping Karma sin verden, og fremstår som friske pust. Det som likevel er mest utpreget er at ”Tri” har en lysere teint enn de to første skivene.  Selv om det er lysere så betyr ikke det at musikken er mindre spenstig og interessant for det. Rett nok er det ikke mye fart i ”Vishnu”, men den dvelende og selvgranskende låten har noe udefinerbart som gjør at en lett blir fascinert der den nærmest sklir over i neste låt ut. Som er den spenstige og kraftfulle ”Lakshimi” som er en fin amalgam av postrock og spacerock som er legert på typisk My Sleeping Karma vis. Typisk er nok også selv albumtittel ”Tri”, som vi en viss kvalifisert gjetning tror har med de tre hovedgudene i Hinduismen. De tre er som sikkert alle vet Shiva, Vishnu og Brahama, men det kan jo gjerne være at dette er album nummer tre? Uansett så har alle de tre nevnte guden fått vær sin låt på skiva. For eksempel så har ”Brahama” fått sin hyllest i en ganske så snedig låt som er spekket med hinduvibber i en kontekst av heftig røff prog og stonerrock. I det hele tatt så klarer My Sleeping Karma å gi et fint liv til låtene der mange andre innen samme musikalske segment fremstår som litt vel monotone i sitt psykedeliske landskap. ”Tri” er et album som de mange som liker psykedelisk spacerock spekket med stonerrock vil kunne nyte til fulle.

• http://www.myspace.com/sleepingkarma

• http://www.mysleepingkarma.com/

Seppi - Gitarer
Steffen - Trommer
Matte - Bass
Norman - Keyboards

1. Brahama 7,37
2. Parvati 2,02
3. Tamas 5,34
4. Sattva 3,04
5. Shiva 5,21
6. Vishnu 2,18
7. Lakshmi 6,09
8. Rajas 1,58
9. Sarasvati 6,04

Terra Nova – Come Alive

Brødre Hendrix og deres kjære Terra Nova er faktisk allerede ute med sitt femte studioalbum her. Målet for dette verket var å forsøke å gjenskape soundet fra debuten ”Livin` It Up”. Akkurat det indikerer jo at de var særdeles fornøyd med debuten, og kanskje også at skive to, tre og fire ikke var så mye å gå av hengslene av? Nåvel digresjon til side, og over til de harde fakta. Terra Nova har standard rockebesetning supplert med keyboards, og spiller musikk i skjæringspunktet mellom AOR og melodisk rock. Faktisk er det ikke bare soundet som er av ”gammel” årgang men også besetningen fra hine hårde dager (1996 faktisk) er nå inntakt. Nederlenderne levere ikke akkurat overraskelser på løpende bånd på ”Come Alive”. Det er heller snakk om et solid musikalsk håndverk som er temmelig forutsigbart, men altså rimelig velspilt og med veldig catchy låter. Terra Nova kan for eksempel beskrives som en miks av Journey, Giant, Asia og Survivor. Potensielle hitlåter kryr det av, og først i køen er nok ”Under Pressure”, ”My Own Way” og ”Come Alive” kanskje. Muligens er køordningen likevel denne, ”Here Comes The Night” og ” Those Eyes”. Denne beviste vinglingen visualiserer at låten med hitmuligheter er det flust av, og at det er smak og behag som avgjør hva som fenger mest. Fenger er et nøkkelord, men så mye utover det er det ikek sankk om, og dypdykk i musikekn vil nok føre til skallebank. At ”Come Alive” er svært nær opp hva et gjennomsnittlig AOR fan i sine mest optimistiske øyeblikk kan drømme om. Derfor kan vi ikke skjønne annet enn at dette er midt i blinken for AOR fan, selv om dette verket nok ikke vil interessere så mange proggere mer enn for eksempel enn…..fashion?

www.myspace.com/terranova2

• www.terranova.name

• http://www.frontiers.it/portals/0/multimedia/terranova_comealive.mp3
  http://www.frontiers.it/portals/0/multimedia/terranova_herecomesthenight.mp3
  http://www.frontiers.it/portals/0/multimedia/terranova_underpressure.mp3

• 1 Come Alive

• 2 Fighting Yourself

• 3 Holy Grail

• 4 Here Comes The Night

• 5 Those Eyes

• 6 Under Pressure

• 7 Do Or Die

• 8 Who Can You Count On

• 9 My Own Way

• 10 The Final Curtain

Gesuino Derosas – Gitarer
Lars Beuving – Trommer
Ron Hendrix – Keyboards
Fred Hendrix – Vokal
Eric Coenen - Bass

Longshanks – The Return Of Longshanks

Disse musikerne startet i 1987 med å skrive en låt som var en hyllest til Rush, ”Cycles And Circles”. Dette ga åpenbart mersmak, og det ble kjapt nok materiale til en demo. ”Og dett var dett”, og Longshanks forsvant inn i glemselen. Akkurat det har skjedd med nokså mange band opp gjennom årene, men disse musikerne var av den mer standhaftige typen. I 2007 ble bandet trommet sammen igjen, og låten ” The Web Of Life” ble spilt inn, og da den var såpass vellykket var ikke veien lang til et helt album. Vi har i våre evige søken på info om navn funnet ut at Longshanks var et kallenavn på Edward I som var eldste sønn av Henrik II. Edward I ble ofte kalt Edward Longshanks, men også “Hammer Of The Scots”. Den nederlandske utgaven av Longshanks er ikke så hardtslående, men desto mer subtil i sin tilnærming til musikken. I front her er utvilsomt André Kamer som spiller så å si alle instrumenter som er mulig. I tillegg er han også usedsvanelig dyktig til å traktere instrumentene, men like viktig er han meget høy kompetanse som produsent. Det nyter skiva godt av, og på den fine låten ”In Dreams” høres dette spesielt. Låten er en mangesidig affære som starter med synthbølger og tikkende klokke. Utover i låtene er den soniske palletten velutstyrt med for eksempel spansk gitar, fløyter, dovne spoken words og et klassisk symfonisk orkester. En virkelig klassisk proglåt i alle henseender og med lyrikk hentet fra Tolkiens verden, og låten er prydet med vokalen til Anita Van der Graaf. Så vidt vi kan skjønne er Anita søster til bandets Alex Van De Graaf.  Hele ”The Return of Longshanks” har lyrikk med en fellenevner, og det er diverse og varierte eventyr for reisende. Longshanks er helt klart påvirket av gamle britisk progstorheter, men lager sitt eget musikalske brygg som er rett så velsmakende og velspilt. Rett så fornøyelig er også låten ”The Wandering Merchant” som er dansbar og med en fin gitarsolo. Lyrikken er om en reisende som forsøker å komme vekk fra en geskjeftig selger, og det brukes samplere som forsteker stemning i form av hestegnell og plystring. Flamencogitar pryder ” The Travelling Song, part 3”, mens spoken words er essensiell på “I Have A Dream”. Det er selvsagt ikke hvem som helst som snakker her, og Martin Luther King sine ord er satt i front av Beethoven sin femte symfoni. En luftig og fin søskenduett er ” I love The Road” utstyrt med, og heftige og harde gitarriff kontrasteres fint av en middelaldersk stemning. I sannhet en meget bra og kreativ låt det her. Også ”The Way Of Life” viser Longshanks sin bredde og musikalske evner og muskler. Melodisk vokal og harde riff står skulder ved skulder, og orgelstemninger og klimprende gitar farger denne supre låten ytterlige. Låten har som seg hør og bør også har en fin gitarsolo og Uriah Heep vokal. Om Longshanks brukt lovelig lang tid på å få trøkt ut sin førstefødte, var det vel verdt å vente. Dette er ei skive om slett ikke er ufeilbarlig, men den har særdeles mye spennende og spenstig musikk og er utrolig sjarmerende og velegnt for å bli glad i.

http://www.longshanks.nl/dhtml/index1.html

•  

• 1.      The Web Of Life

• 2.      In Dreams

• 3.      The Wandering Merchant

• 4.      Leave Me alone

• 5.      In The Desert

• 6.      The Bath Song

• 7.      All My Days

• 8.      I Love The Road

• 9.      The Travelling Song Part 3

• Bonusspor,

• I Have A Dream 2008 versjon

• The Wandering Merchant ”Streetorgan” versjon

• Alex Van De Graaf – Vokal og perkusjon

• Bregje Kaasjager – Vokal

• André Kamer – Gitarer, bass, synth og synthtrommer

Gjesteartist,

Anita Van der Graaf – Vokal på spor 2 og 8

Primal Fear - Live In USA

Baden-Württemberg bandet slår her til med en liveskive fra turneen i USA og opptakene er fra konsertene i Atlanta, New York og Los Angeles. Dette bandet ble etablert av medlemmer fra Sinner og ikke minst av lederen selv Ralf Scheepers som kom fra Gamma Ray. Før Primal Fear ble en realitet så var faktisk den godeste Ralf Scheepers på audition hos Judas Priset, men pussig nok så rakk han ikke opp i konkurranse med Michael Kiske. Nå ble det altså i stedet i Primal Fear hvor vokalfenomenet Scheepers fra 1998 skulle la sin myndige røst runge. Skiva er det første offisielle livealbumet fra denne metallkonstellasjonen, og er fra de siste konsertene på ”16.6 – Before The Devil Knows You’re Dead” turneen. Låtene er fjorten i tallet, og er en fin antologi over dette bandet sin karriere. Vi savner sterke låter som ”Black Sun” og ” Seven Seals”, men en får jo som de fleste har erfart ikke alt en peker på her i livet. Skiva viser et godt liveband med mye gnell i og med stor spilleglede, og produksjonen fanger opp konsertstemningen på en flott måte. Primal Fear er et av disse bandene som åpenbart trives svært bra på scenen, og det nyter denne skiva godt av. Likeså er det med den fargerike vokalisten Ralf Scheepers som vekselvis flørter og konverserer med publikum, og som med sin spesielle stemme som tidvis går rimelig høyt for å si det pent. Omtalte Scheepers har en artig duett Pamela Moore (Queensryche’s Sister Mary) på den orkestrale balladen ”Fighting The Darkness”. Vi hygger oss også med en akustisk versjon av låten ”Hands Of Time”, hvor alle bandmedlemmene tar sin turn bak mikrofonen. De fleste av låtene er spilt inn i små konsertlokaler og følgelig ganske så intime settinger. Dette gir et sound som er såkalt ”crispy” og selv bakgrunnsvokalen blir også en mer integrert del av lydbildet enn på større scener. Med litt fantasi kan en lett la seg rive med og innbille seg at en faktisk er tilstede på konsertene. Dette gir selvsagt en høyst levende musikk som det er fullt mulig å la seg forføre av.  I sum er dette en meget ok live skive fra et dyktig metallband som er både inspirerte og som spiller virkelig bra som kollektiv og gir publikum det de kom for.

• www.primalfear.de

• http://www.myspace.com/primalfearofficial

• 1.      Before The Devil Knows You`re dead

• 2.      Under The Radar

• 3.      Battalions Of Hate

• 4.      Kilbound

• 5.      Nuclear Fire

• 6.      Six Times Dead (16.&)

• 7.      Angel in Black

• 8.      Sign Of Fear

• 9.      Fighting The Drakness

• 10.  Riding The Eagle

• 11.  Final Embrace

• 12.  Metal Is Forever

• 13.  Hands Of Time

• 14.  Chainbreaker

Ralf Scheepers - Vokal
Mat Sinner – Bass og vokal
Randy Black - Trommer
Henny Wolter – Gitarer og vokal
Alex Beyrodt – Gitarer

Gjesteartister,

• 
  Magnus Karlsson - Gitarer

• Stefan Liebing- Gitarer
  Pamela Moore - Vokal

Day Six - The Grand Design

Siden dannelsen i 2002 har Day Six vært i front innen hollandsk progmetall, noe flere utmerkelser i from av prisedryss har vist. Denne skiva er tenkt å skulle introdusere bandet for et større publikum, og selvsagt er det da snakk om på verdensbasis. Noe annet ville jo vært for beskjedent da Day Six har et spesielt sound. Et sound hvor det mørke partier stilles opp mot mer lyse partier, og elementer fra hele proghistorien brukes flittig og skaper en fin ramme rundt musikken. Skal vi dristes oss på en sammenlikning er ikke en miks av Rush, Dream Theater, Opeth og Pink Floyd en så halvgæren beskrivelse. De store og fete riffene sammenfiltrer og støter sammen med små og store synthlaviner som i sum gir en selsom men ofte lett hypnotiserende og fengslende effekt. Musikken er grandiost anlagt og byr på en musikalsk reise hvor denne musikalske ekvipasjen virkelig forsøker å gi av seg selv, og ikke låte likt tusen andre innen samme sjanger. ”The Grand Design” gir også mye musikk for pengene da skiva faktisk er på over sytti minutter. Det trengs egentlig fordi det skal bli plass til fortellingen om et utenomjordisk romskip som blir funnet i Lake Vostok i antarktisk. Historien følger de fem vær forskerne som finne romskipet, og generer masse dramatikk. Disse litt gammelmodig viderverdigheter spinnes musikken rundt, og gir oss et ok konsept. Vi får en slags 50-talls UFO historie som er lett naiv, men fornøyelig nok. Enda mangler Day Six noe på sine evner som låtskrivere, men soundet er bra og bærer bud om et band med talent. Foreløpig har dette talentet avleiret musikk som har enkelte fine tilløp, men musikken flyter ikke så bra som en kan håpe på, og den vokser seg heller ikke stor og sterk med gjentatte lyttinger. Likevel er dette en spennende platedebutant, som vi tror bare kan bli bedre med tiden. 70 minutter er for lenge, og det hadde vært mye bedre med kortere spilletid, og mer spissede og forbedrede låter. Meget bra er den lange låten ”Lost Identity” som har fin flo og fjære veksling. Som en ekstra bonus her får vi også lekre gitarlinjer og fine klanger og stemninger. Nærmere Porcupine Tree enn på 16 minutter lange ”Inside” kommer ikke Day Six på denne skiva, men tross nevnte beundring er det partier som står seg bra her. Day Six byr også på en fin ballade i form av ”A Soul´s Documentary”. Gitarene gir oss også her mye snacks som det bare er å nyte til fulle.  Day Six er et hyggelig nytt bekjentskap som har et stykke vei å gå før det blir virkelig bra. Enn så lenge hygger vi oss likevel med det de får til, og venter på enda bedre musikk på neste skive.

.

• http://www.myspace.com/daysixweb

• http://www.day-six.com/

1. Massive Glacial Wall
2. Lost Identity
3. Castel Gandolfo
4. Inside
5. Fergus Falls
6. A Soul´s Documentary
7. Age of Technology
8. 7th Sign
9. In the End...

Robbie van Stiphout – Gitarer og vokal
Daan Liebregts - Trommer
Nick Verstappen - Bass
Dolf van Heugten - Keyboards

Shizoey – Lineaments

Tidløs og atmosfærisk „crossover“ heavyrock album som øser fra grunge og 90 årens HR men også tilsatt en dose med westcoast 70 talls rock. Gitarene er særdeles viktige på denne skiva, og gir oss hva bandet selv definerer som ”blood rock for your soul/ shizo rock”. Heftig musikk er det så absolutt, og om ordstillingen rett-i trynet noen gang er på sin plass så er det her. Melodiene har det spesielle element som vi kan kalle vindskeiv dogmatikk og det er smått en deilig og bekymringsløs innfallsvinkel til musikken. En musikk som har en ofte rå energi toppet med ville primal skrik og stenket med humor og glimt i øyet. Shizoey er hjemmehørende i Voralberg i Østerike, og vi er helt sikre på at det er mindre enn ti band vi har omtalt som kommer fra akkurat den byen! Gitarene er ofte av den temmelig briljante typen og holder på med psykedelsike lyder, jazz, blues og generelt sett alt hvor en gitar kan briske seg med . Shizoey kan meget vel være et velegnet objekt for intens kjærlighet fra de som liker det ekte, heftig og med nok særpreg til og ikke å likne alle de andre til punkt og prikke. Bandet tar oss tidvis med tilbake til en svunnet tid, hvor lidenskapelig energi wah-wah bluesrock fantes men her på ”Lineaments” også med en godfot i nåtiden. En låt som ” Oriental Dream” tar lytteren med på en psykedelisk eventyrreise i et crossover terreng, hvor også tematikk fra midtøstens folklore forefinnes. Aller beste låtene er ”Diving For Something” som er herlig catchy og original, mens andre låter gir oss tøff fuzzbass. Kompositorisk er det høyst oppegående og det er rikelig med temposkifter, mens det også er mer punkete artefakter i syngingen. For å gjøre det hele ekstra spenstig er det rikelig med fete riff og gitarer i et hardrockmodus. I sum gir dette en musikk som skiller seg ut i mengden, men som enda her behov for noen justeringer før det virkelig er aktuelt at dette tar av. Lovende er det så absolutt, og det er fine kontraster med mer ”snille” partier, psykedeliske vibber og faktisk ganske flotte bluesgitar linjer. Også post-hardcore elementer er mulig å finne på denne skiva, men først og fremst er det snakk on en eklektisk miks av musikk som skiller seg ut fra de fleste andre. Noe uferdig på enkelte punkter, men absolutt et band å merke seg som forhåpentligvis har enda bedre musikk å by på i fremtiden. I mellomtiden kan vi hygge oss med ”Lineaments” som har mange og meget bra å by på.

http://www.myspace.com/shizoey666

• 1.      Intro

• 2.      Diving For Something

• 3.      Locco

• 4.      Lesson To Learn

• 5.      St. Anton

• 6.      Shizoey

• 7.      Black Stones

• 8.      Dead Baby

• 9.      In mY Dreams

• 10.  Flow

• 11.  Oriental Dream

• 12.  Empty eyes

• 13.  Outro

• Bernd – Gitarer og vokal

• Daniel Bass og vokal

• Marcel - Trommer

Crystal Palace – Reset

Neoprog har en tendens til å være temmelig forutsigbart, men om det innhentes inspirasjon annetsteds fra så løftes gjerne musikken opp noen hakk. Det har Crystal Palace tatt konsekvensene av og henter blant annet fra hyllene til ambient musikk, psykedelisk musikk og mer røffere prog. Når så også gitaristen Jürgen Hegner gjør come back og Felix Weber er ny på trommekrakken så ligger mye til rette for spenstig musikk. Før var det mer i samme gate som Pallas, Arena, Pendragon og tidlig Marillion, mens”Reset” tar et sprang mot Porcupine Tree terreng pyntet med noe Opeth og Dream Theater følere. Siden starten i 1992 og debuten i 1995 ” On The Edge Of The World” har Crystal Palace utviklet seg flott. Berlinbandet har aldri vært blant de mest kjente men har levert solide om enn noe anonyme saker. Utallige mannskapsskifter har ikke akkurat gjort sakene bedre. Nå derimot ”går alt så meget bedre” som en av våre tidligere statsministere sa det, blant annet med en ren og flott produksjon. Slett ikke noen amatører i så måte, men en produksjon som står bra til musikken. En musikk som ofte er catchy og med episke og mer svingende segmenter skulder ved skulder. Variasjonen er bra og det er et temmelig sofistikert verk som Crystal Palace stolt nedkommer med. Det er jo en flott betaling for nær innpå to års knallhardt arbeid med den skiva, som faktisk avleirer så mye som over en times musikk. Kanskje kunne det med fordel vært kuttet ned noen minutter, men hva gjør vel det når vi får låter som ”The Darkest Hour”? Her er det jammen ikke mye neoprog, men mye mer soleklart at dette er et band med selvtillit og med glede over å spille musikk som står godt til mannskapet. Låten er på tolv minutter og er både atmosfærisk og psykedelisk og sitter godt i øret. At låten blir både romantisk og melankolsk mot slutten er noe vi setter stor pris på. Jevnt over virker låtene å være skikkelig gjennomarbeidet og velformulert uten at det noen gang blir for polert og gnikket i stykker. Låtene har også en viss korrelasjon og låtporteføljen flyter pent av sted, og det er ikke mange svake punkter å spore i sortimentet. Crystal Palace er ikke dryppende originale, man har et sound som definitivt er deres eget og som de kan være mer enn bekjente av. Innefor disse rammebetingelsene popper det opp åtte låter som alle er temmelig forskjellige. Aldri har nok dette ensemblet vært hardere, så distinkte og fokuserte og med så mange gode ideer som de vel ivaretar i form av låter som har det lille ekstra som er så viktig. Noen vil garantert kritisere overfloden av synther, men vi synes nevnte instrument fremhever og farger musikk mye mer en vice versa. At bandet har lyrikk med brodd og mening er den politisk stenkede låten ”Sons Of God” et eksempel på der den med nennsom bruk av blant annet samplere av stemmene til ofrene for Twin Tower angrepet lager en ytterst fin kontekst. ”Cincescope Dreams” er pianobasert og filmaktig, mens den sprell levende og episke ”Break My Wings” er andre eksempler på hvilken høy musikalsk kvalitet Crystal Palace anno 2010 leverer. Vi er ikke satt helt ut, men usedvanelig positivt overraske over at ”Reset” er blitt ei skive med så mye virkelig spennende og flott musikk, og en hyggelig overraskelse.

• http://www.myspace.com/crystalpalaceberlin

• www.crystalpalace.de

1. The Darkest Hour (12:46)
2. Sons of God (8:50)
3. The Human Stain (6:38)
4. Drowning on Dry Land (4:10)
5. Distant Shores (4:42)
6. Damaged Goods (8:04)
7. Break My Wings (9:52)
8. Cinescope Dreams (5:56)


 

Jürgen Hegner - Gitarer
Frank Köhler - Keyboards
Feliks Weber - Trommer
Jens Uwe Strutz – Vokal og bass

Vanden Plas - The Seraphic Clockwork

Å følge opp ei skive som har oppnådd gjennomgående meget bra kritikker er ikke alltid så enkelte. ”Christ O” som det tyske progmetallensemblet Vanden Plas slapp for fire år siden skal nå helst toppes av ”The Seraphic Clockwork”. Teknikken har det aldri vært noe å si på, men det alene er jo ikke nok da selve komposisjonene er basisråvarene for å lage musikk som har det ekstra i seg som skiller klinten fra hveten. Her synes vi at Vanden Plas har hatt en del å hente, selv om sikkert mange vil være dyktig uenige. I god progmetall tradisjon er det et konsept som ligger til bunn i musikken her, og det er faktisk et heftig science fiction plott som utspiller seg. Tidsmessig er det fra det sekstende århundrets Roma til Jerusalem i 33 før Kristus.  Hovedpersonen har etter en undergangsvisjon fått ferten av en gammel testamentlig spådom, og må foreta en tidsreise. En reise som fører han tilbake til sin gudgitte skjebne osv. Historien er ført i pennen av voaklisten Andy Kuntz, og han er flink til å skrive gode og fascinerende historier. Denne evnen er nok ytterlige skjerpet og utviklet gjennom hans arbeid i teaterverden hvor han skriver mange av stykkene som oppføres. Når en får visualisert det en skriver på scenen, er det naturlig at en evner å skrive meget bra konsept til musikk og treffe rett i innslagspunktet for dramaturgien for å nevne noe. Det er hevet over tvil at musikken står svært godt til historien, og vi får en såkalt synergieffekt i så måte. Hør bare på ” On My Way To Jerusalem” som vi synes er noe av det beste Vanden Plas noen gang har laget. Tretten minutter med en eventyrlig musikalsk reise som er variert men sydd sammen slik at det hele fremstår som en herlig bombastisk og storslått progmetallåt av meget høy klasse. Nennsomme pianotoner og harde riff sørger for flo og fjære, og spekket med lekre detaljer og musikere som åpenbart trives med låten og følgelig gir det lille ekstra som er så viktig. Vanden Plas klarer også for alvor gjennom mesteparten av denne skiva å meisle ut sitt eget unike sound som har både særpreg og intensitet. En intensitet som også er stenket med flotte melodiøse toner, men også med nok mothaker til at lytteren utfordres og det hele ikke blir for søtt. Catchy er derimot refrengene på ”Heal The World” som kontrasteres med fete riff og pyntes med fin teint av teatermusikk som smaksetter låten på en ypperlig måte. Musikken er episk og ofte kompleks men tilgjengelig og lett å innta, og i tillegg er musikken også meget variert og kløktig arrangert. Kort sagt så er dette et sabla bra musikalsk verk innen progmetall, og vi skulle ønske flere av aktørene her ville lære av Vanden Plas. Lære å stole på seg selv og å skape musikk med særpreg og ikke bare etterape andre, men skape noe ekte som kommer fra der det kreative bor og ikke tenke bare kommersielt og resirkulering. Stort bedre progmetall enn dette er det ikke lett å lage ut fra vår ringe erfaring.

• www.vandenplas.de

• www.myspace.com/vplas

• 1.      Frequency

• 2.      Holes In The Sky

• 3.      Scar of an Angel

• 4.      Sound of Blood

• 5.      The Final Murder

• 6.      Quicksilver

• 7.      Rush of Silence

• 8.      On My Way to Jerusalem

• 
  Andy Kuntz - Vokal

• Stephan Lill - Gitarer

• Günter Werno - Keyboards

• Torsten Reichert - Bass

• Andreas Lill - Trommer

Life Line Project - Beyond Time

Det er tett mellom utgivelsene til Life Line Project, men forklaringen er så enkel som at dette også er en reutgivelse fra tidligere tider. Tider hvor primus motor i bandet Eric De Beer var betydelig mindre kjent enn han er i dag. Heldigvis har De Beer ork og energi til å gi verden disse til dels gamle, men virkelig flotte låtene. Både ”Overture” og ”Finale” skriver seg helt tilbake til 1976, og en tid hvor De Beer var aktiv i de symfoniske bandene J.S. Quasar & Brancard. Skiva er på hele 50,32 minutter og har et udiskutabelt 70 talls sound, og ikke minst den supre låten ” Shadows Of A Distant Past” visualiserer dette aspektet. HeldigvisNostalgifanen holdes utvilsomt høyt hevet, og det er mange solide og flotte låter vi serveres som er vel verdt å lytte til. De to bonuslåtene ”Last Run” og ”Little Alice” er på ingen måte overflødige, men viser tvert imot Life Line Project sine musikalske ”livemuskler”! Det øvrige sortimentet er i sin helhet spilt av Eric De Beer, og når en mann står for all musikken er fallhøyden vanligvis stor. Den svenneprøven klarer De Beer med glans og tryner på ingen måte. Tvert imot leverer denne multiinstrumentalisten et virkelig bra verk her, og det er mye lekkert musikalske snacks vi kan smake på. Gammeldags keyboard er ofte flott og høre på, og når det spilles med kløkt og innlevelse blir det som her direkte herlig å lytte til. Gitarsoloene er jammen ikke langt unna samme høye nivå, og lekre fløyte-og obolinjer står skulder ved skulder. I sum blir dette en fornøyelse for de som liker snedige, subtile proglåter med umiskjennelig 70 talls preg. Trommelyden kommer delvis fra akustiske trommer, men også fra Roland elektroniske trommer, og vi sier ikke mer om det! Arrangementmessig er det mange flotte detaljer og gode ideer som bobler frem, og hele skiva avleirer en godfølelse og bøtter og spann med positive vibber. Den lengste låten som også er identisk med tittel på skiva klokker inn på solide 17,33 har mangt og meget å aktivisere ører og sinn med. Tematikken på den låten er variert og det svinges også innom mange forskjellig stemninger og taktarter i god gammeldags progestetisk stil. ”Beylond Time” er ei vakker skiva, som har nok essens og dynamikk til at lytteren henger med gjennom hele verket og får en fin musikalsk opplevelse.  

http://www.myspace.com/lifelineprojectband

1. Overture (1:41)
2. Shadows Of A Distant Past (8:36)
3. Acceptance (1:40)
4. Beyond Time (17:33)
5. Like Never Before (4:29)
6. Liberty (6:05)
7. Finale (2:33)

Live bonusspor:

8. Little Alice (4:23)
9. Last Run (3:10)

Erik de Beer - Gibson SG & ESP Casio MG 510 elektrisk gitar, Royé classical, Martin D28, akustisk & Aria 12-strengs gitar, Fender jazz bass & renaissance lute
Roland JX 8P & Roland D5 synthesizers, 2x Roland U110, Kawai 1r & EMU
Vintage Keys modules, Roland elektronsike & Tama Swingstar akustiske trommer Linko rototomtom, Sabian,
Tosco, Pearl & Kashian cymbaer & tamburin
fløyter

Reebosound - This Is Rebosound

Ifølge reklamen er dettealbumet som en god novelle p.g.a. all dynamikken, og p.g.a. av albumets upolerte og autentisk herlig forfriskende musikk. Store ord, men et faktum er i alle fall at dette bandet ble etablert av Hannover i 2005. Som alltid når det gjelder Reebosound er Sven ”Missu” Missullis meget essensiell idet han står for mye av vokalen og spiller de fleste av instrumentene. Denne skiva er nummer to i porteføljen, og en oppfølger til debuten som bare her ”Reebosound”. I forhold til den skiva er det nå et mer kraftfullt uttrykk som Reebosound forretter, men også en større sonisk palett er tatt i bruk. De som liker band som Smashing Pumpkins, Pixies, Tom Waits, Foo Fighter eller Queens Of The Stone Age vil kanskje også like musikken til Reebosound. Likefullt er dette bandet enn så lenge å betrakte som et kultband, og har fått seg en trofast fanskare blant de som liker såkalt undergrunnsmusikk. En musikk som har en temmelig uformell og vindskeiv indierock appell og med en låtskriver som har mange gode ideer på lager. Egentlig så begynte Reeboound som en avslappende hobby for dette ex. Payola medlemmet, men så lenge det ble så mye musikk funket så bra er nå Reebosound et permanent band. For de som ikke til enhver tid er oppdater så tar vi med at Sven ”Missu” Missullis er den ene halvparten av det flotte ”spaca” bandet The Psychedelic Avengers. På ”This Is Reebodound” er det lite spacerock men mer en alternering mellom indiepop og indierock med en kløktig og fin og tidvis ganske mørk teint. Missullis er om ikke en gudbenådet låtskriver en kar som har øre for å fremtrylle atmosfærisk, smittende, fascinerende og suggererende musikk. Skal en slik reise i et stemnings- og følelsesbetont terreng fungere må musikken være ekte og komme fra dypet av personligheten. Det mestrer Missulis bra, og fremskaffer en tålig frisk musikk med mye bruk av gitar, bass og trommer som fungerer bra p.g.a. gjennomtenkte låter og arrangementer. Mulig at powerpop er en dekkende betegnelse, og musikken er ofte catchy og ofte særpreget, spennende og med mye essens. Skiva har også ofte nok tyngde til at det ikke bare blir en lett sommerbris, og denne tyngden passer bra inn i en catchy og melodiøs Reebosoundverden. Vokalen til Sven Missulis er utrykksfull og flott og kan minne om Kurt Cobain til tider. Kvikke og smarte melodier skaper her en plate som er blant de bedre eksempel på hva alternativ poprock kan frembringe i all sin slentrende, smittende og uhøytidelige eleganse.

• 
   
  
  
  
  http://www.myspace.com/thisisreebosound

• http://www.reebosound.de

• 1.      Ruins

• 2.      Dark Water

• 3.      Whatever You Say It`s Alright

• 4.      Go To Bed World

• 5.      Hole In The Sky

• 6.      Leave This City

• 7.      Ghost Lights

• 8.      Hey You!

• 9.      Bonnie And Clyde Revisited

• 10.  Mother Earth

• 11.  Woo Hoo

• 12.  Broken Glass

• 13.  Bad Luck

• 14.  Gone

Toni Karnas - Trommer
Arne Borchard - Bass
Niklas Pfeil - Gitarer
Sven Missullis – Gitarer og vokal

Get-stas! – And Don`t Lose It

 Et femhodet progband fra Noord-Brabant i Nederland som her er ute med sin debut, og tre av hodene tilhører sannsynligvis samme familie. Van Der Heijden familien utgjør altså 60 % av musikeren, og Marc Van Der Heijden står etter hva vi kan skjønne for nær 100 % av komposisjoner, lyrikk, arrangering og produksjon. I tillegg så spiller Marc Van Der Heijden keyboards og gitarer, og det blir raskt klart at han kan det med å lage låter som fenger og som har eleganse og substans. Låtkolleksjonen er jo på grensen til ekstremt viktig for å få frem et verk som funker, og ”And Don`t Lose It” funker som pokker faktisk. Rett nok så er inspirasjonskildene mange, og spesielt har Van Der Heijden latt seg inspirere av neoprog og mer melodiøse hardrock aktører. Det hele er sydd sammen slik at det låter veldig bra og catchy og med nok smålekre detaljer og innfall til at interessen holdes ved live gjennom hele skiva. I live i høy grad og såkalt ”livat” er utvilsomt Twan Van Der Heijden traktering av bassen gjennom hele skiva, hvor han trer ut av skyggen som en ren rytmesnekker og bidrar med ganske så svette og rødglødende basslinjer. Gitarene er også en vel utført part av denne skiva, og gestalter mye virkelig mange herlige stunder for lale de som liker seksstrengeren. Den øvrige musikken er også varm og heftig, og så full av livsglede og derfor meget velegnet for å etablere et lidenskapelig forhold mellom musikk og lytter. På ”Red Shoes” er det lett å henge med å få for i en nesten komersiell legert låt hvor både bass og gitar er i sitt ess. ”I Breathe” sneier innom neosegmentet og er en bra låt, mens ”Daily Life er en fin og heftig ballade. På ”Set Me Free” bygger det hele seg forbilledlig opp og låten er rett så interessant. Syng-med-faktene er fremtredende på ”It Makes Me Feel Alone”, mens ”War Ghost” er solid smidd med en superb legering av meget bra vokal og rikelig med fine progelementer. Låten skiller seg også ut lyrisk sett med en tekst som ikke omhandler kjærlighet, men faktisk noe så grotesk som krig. Akkurat det er et ankepunkt da lyrikk for ofte er noe ensidig sånn sett.  Den kanskje mest rikholdige låten er ”Priscilla” hvor gitarsoloene er knallbra og keyboardene viser hvor skapet skal stå i en ellers saftig låt. ”And Don`t Lose It” viser et band som har rikelig med talent, og som gjør en debut det står respekt av og som har mye ”sneisen” musikk å by på.

• http://www.myspace.com/getstas

• http://get-stas.com/

• 1. I Breathe

• 2. Dangerzone

• 3. Daily Life

• 4. Catgirl

• 5. Set Me Free

• 6. Priscilla

• 7. It Makes Me Feel Alone

• 8. True Love

• 9. War Ghosts

• 10. Red Shoes

• 11. Garden Of Eden

• Martin Stone - Vokal

• Bas Van Der Heijden - Trommer

• Twan Van Der Heijden – Bass

• Pim Van Der Neut – Keyboards

• Marc Van Der Heijden - Gitarer

Scarlet Utopia – Adventures Under Black Light

Fra Neuss, Nordrhein-Westfalen i Tyskland kommer Scarlet Utopia som kjører på med sin særegne spacerock. ”Adventures Under Black Light” er disse musikernes debut, og det er mye følelser, stemninger og dramaturgi i en setting av eksperimentell rock. Denne skiva kommer ut på både grønn og sort vinyl for å ha nevnt det for de spesielt interesserte. Vokalisten Scarlet Rose O'Silver har visse likheter med kjente størrelser som Grace Slick og Maggie Bell, og er temmelig viktig i lydbildet. Et lydbilde som blander jazz, blues, rock og prog og som også innehar gode låter og et drivende groove. Skal vi sette noen merkelapp på musikken som forrettes er kanskje psykedelisk trance spacerock med kvinnevokal i en hovedrolle, ikke en så halvgæren beskrivelse. Ifølge gitaristen Jean d'Auberlaque er noen av inspirasjonskildene skandinaviske band som Jex Thoth, Witchcraft, Candlemass og Dark Sun. Scarlet Utopia er ikke akkurat raus med spilletiden da den bare er ca. førti minutter, men desto rausere med låttitler og lyrikk som passer som hånd i hanske til spacesjangeren. Musikerne er hentet fra indierock band i området rundt Køln og Düsseldorf, og spesielt bandet Silverheat har vært storleverandør i så måte. Navnene på musikerne er stenket med alias, og skiva ble noe forsinket p.g.a. en ulykke som trommeslageren Peter "The Saint" Sherman var involvert i. Låtene på dette albumet er jevnt over lange med unntak av sjarmerende ”Prüfung” som mer er en tøyselåt med en instruksjon på å stille inn stereoanlegget ditt. Mer ”swung” er det over ”Black Sun” som er tuftet mye på et hypnotisk repeterende og rått groovy bass og trommer som basis, hvorpå vokalen og gitaren kan utføre diverse krumspring. Hvilket de da selvsagt benytter sjansen til, og gitaristen Jean d'Auberlaque viser til fulle hvor dyktig han er. Vokalen til Scarlet Rose O'Silver gir låten det siste ekstra sammen med en krautrock infisert finale som er herlig sprø og original. Med en robotaktig stemme laget med vokoder fyrer bandet av låten ” NGC 1365 Spiral Galaxy”. Atter en gang så skinner gitaren til d'Auberlaque, og denne gang i et mer neddempet, og vakkert modus, og viser at d'Auberlaque virkelig kan trylle frem de mest melodiøse og vare stemninger. Låten er for øvrig veldig melodisk og beriket med de heftigeste basslinjene fra Steven James Tefkey og en underliggende bluesfølelse. Følelsen av god lydkvalitet skal aldri undervurderes, og ”Adventures Under Black Light” stiller sterkt i så måte. Skiva har bra låter og er melodisk legert men dette kontrasteres flott av gitarene som oftest men også av tromminga selv om den (tromminga) definitivt ikke er av de mest utagerende vi har hørt! Alt i alt ei fin skive innen spacerock segmentet her med nok særpreg og originalitet til å gjøre oss vel fornøyd, og å synes Scarlet Utopia er et band med mye spennende på agendaen på denne debuten.

http://www.myspace.com/scarletutopia

• 1. Black Sun (12:15)

• 2. NGC 1365 Spiral Galaxy (8:44)

• 3. Prüfung Der Lautsprecherpolung (0:13)

• 4. Omega Space Walk (9:08)

• 5. Moonlight Society (9:40)

• Scarlet Rose O'Silver - Vokal

• Jean d'Auberlaque – Gitarer  og elektronikk

• Steven James Tefkey - Bass

• Peter "the Saint" Sherman – Trommer

Gjestemusikere,

• Def Wieschollek – Trommer

• Ian Christ Som Mèr - Trommer

Samsara Blues Experiment - Long Distant Trip

Dette er vokalist og gitarist Christian Peters sin musikalske kreasjon, og Samsara Blues Experiment så dagens lys en varm sommerdag i 2007. Hvorvidt det har påvirket musikken som spilles er uvisst, men i likhet med det omtalte været så er dette brennhete saker ”Long Distant Trip” tilbyr lytteren. Musikken kan kanskje best beskrives som psykedelisk spacedoom med blues som et fundament, og med spirituell innflytelse fra blant annet indisk raga musikk. Det hele eltes og shakes og den musikalske cocktailen Samsara Blues Band serverer er jammen både pent variert og med særpreg. Tvillinggitarene er også et særpreg, og likeledes de grådig bra ekskursjonene inn i et temmelig hypnotisk krautrock terreng. Christian Peters og Hans Eiselt har et lekent og utfordrene samspill som lytterne nyter godt av i all dets prakt og finurlighet. Låten ”Singata Mystic Queen” viser dette med all verdens tydelig, og er en lang låt med en formidabel samhandling mellom gitaristene. Ganske så svevende og spaca og rifforienterte gitarimprovisasjoner snor og bukter seg om hverandre i et herlig lealaust finurlig og lekelysten modus. Orgel- synth og sitar bidrar med heftige injeksjoner slik at låten blir akkurat passe variert og interessant. Bandet har generelt sett god tid, og på denne debuten bretter de ut alt de har på hjertet over voksne 66,26 minutter. Bandnavnet er avledet fra sanskrit, og betyr noe sånt som ”evig vandring”. Sanskrit er for øvrig er et av de eldste språkene i den indoariske greina av den indoeuropeiske språkfamilien og mange moderne indiske språk nedstammet fra dette klassiske kulturspråket. Gjennom indisk historie har sanskrit hatt en betydningsfull rolle som medium for utbredelse av ideer og som bærer av høykultur. Det er således bevist lyrikk som Samsara Blues Experiment tar for seg, og deres jamming er også bevist retro i sin legning og ikke minst i deres atferd. En heller kosmisk reise er hva vi tas med på i låten ”For The Last Souls” som utover groover mer og mer og er ellers utstyrt med melankolske og leken wah wah dominerte gitarer. Den lengste låten er ”Double Freedom” som har lag på lag med gitarer men fint ”brekkes” med en liten ”klatt” sitar slik at klangfargen blir noe forandret. De som liker stoner og krautrock får så det holder i en låt som vi synes er bra men utover blir noe ufokusert og utflytende. På ”Wheels Of Fire” roes det hele noe ned, og bandet viser her at de også behersker ”leirbålromantikk” og akustisk musikalsk scenarioer meget bra. En sampler med bedagelig lyd av sjø og dobbel akustisk gitar gir akkurat denne låten et kjærkommet avbrekk fra doom estetikken det øvrige sortimentet besitter. Den temmelig lange låten ”Army Of Ignorance” starter med et ganske så tunglynt og brennmørkt riff og gir oss ekte og sugende doom til tusen! Noe av styrker til Samsara Blues Experiment er at de så elegant binder sammen de forskjellige musikalske territorier de sneier innom. Det hele flyter så naturlig av sted, selv om stemninger om form og innhold veksler at det er en fornøyelse å høre på. Som alle band som operer under tilnærmelsesvis sammen paraply er det en viss fare for at det hele blir vel ”seigt” og repeterende til tider. Slikt er det jo selvsagt ørene som hører og persepsjonen som avgjør, men for oss blir det periodisk noen partier som ikke gir oss full valuta. Perkusjon er et viktig instrument og Thomas Vedder gjør en god jobb som rytmisk fundament for en musikk med rikelig med kosmiske vibber som står godt til den psykedeliske stonerrocken. En fin debut om enn ikke perfekt dette her, og jammingen er det jammen både rikelig av og i en ikke ueffen variant. Muligens er musikken en forløper til det 21ste århundre sin variant av krautrock, men i alle fall er dette en debut som mange som liker hard psykedelisk musikk vil kunne ha stor glede av.

• http://www.samsarablues.de.vu/

• http://www.myspace.com/samsarablues

• http://www.youtube.com/user/samsarablues07

1. Singata Mystic Queen (11:36)
2. Center Of The Sun (4:35)
3. For The Lost Souls (9:56)
4. Army Of Ignorance (13:08)
5. Wheel Of Life (4:27)
6. Double Freedom (22:44)


 

Christian Peters – Gitarer, sitar, orgel, vokal og synther
Hans Eiselt - Gitarer
Richard Behrens - Bass
Thomas Vedder – Trommer og perkusjon

Obskuria - Burning Sea Of Green

Alle sporene her med unntak av Slayer coveren ” Black Magic” er fra en jamming hvor det ikke var noen hodetelefoner og alle artistene var i samme rom. Logisk nok så er musikken spontan og ekte, og vi legger til at den er en brennende hard psykedelisk opplevelse med mange 70 talls vibber. Stemning i studioet er hektisk og oppstemt og her er innlevelsen av ypperste merket. Skiva er bandets oppfølger til den gode debuten, og musikerne kommer fra band som La Ira De Dios og Dragonwyck. Obskuria har base i Tyskland men medlemmene er fra Peru, USA og Tyskland, og kan betraktes som er supergruppe. En supergruppe som i 2008 slapp den flotte debuten ” The Discovery Of Obskuria” som var mindre sangorienterte enn denne oppfølgeren. Her er det følgelig strammet opp litt, og et snev av struktur har slett ikke skadet det til tide temmelig unike soundet som Obskuria tryller frem. Tvert om så er musikken mer fokusert og bedre nå, og spontanitet, kreativitet og driv er fortsatt høyt aktede verdier hos disse musikerne. Verdier som de til fulle etterlever når de med et voldsomt fett samspill og en musikk med et enormt sug og sult utmeisler skiva ” Burning Sea Of Green”. De fleste låtene klokker inn på 4 – 5 minutter, og Slayer cover ” Black Magic” er en virkelig artig sak. En tolkning som nok få en og annen Slayer entusiast til å heve både ett og to øyebryn for å underdrive kraftige! En Slayerlåt som transformeres til en knallbra 60 talls garasjeversjon vil jo lett avstedkomme sådanne! Også tittellåten ” Burning Sea Of Green” skiller seg ut blant annet på lengden som er anselige tretten minutter. På like lang til som en virkelig god skøyteløper bruker på en 10000 meter klarer Obskuria på en virkelig god måte å fremtrylle en psykedelisk rifforgie. Som i sum gir en musikkorgie som har dette avslappede og hjertegode over seg, og som føder en musikk som definitivt har sine røtter i flower power orienteringen. For vi kan ikke underslå at denne skiva tar oss tilbake til 60 og 70 tallet med denne periodens syredryppende sound. Fuzzgitar lukta er metaforisk selvsagt høyst tilstedeværende, og Hammond orgel og diverse psykedelisk effekter er bandet temmelig rause med. ”Burning Sea Of Green” er ei skive fylt med entusiasme, fete stemninger og en nesten euforisk spilleglede i en setting av rå energisk entusiastisk rock'n'roll.

• http://www.obskuria.com/

• http://www.myspace.com/obskurians

•  

• 1.      A-Bun Dance

• 2.      Somewhere

• 3.      Why?

• 4.      Black Magic

• 5.      Under The Gallows

• 6.      Slow Stone

• 7.      Memories Of Mysteria

• 8.      Screaming Like AWhirlwind

• 9.      Burn

• 10.  Burning Sea Of Green

•  

• Tom Brehm - Gitar

• Miguel Angel ( Chino ) Burga - Gitar

• Carlos Vidal - Bass

• Sandra Dee - Keyboards

• Matthias Schäuble – Vokal og tekster

• Muriel Stadelmann - Vokal

• Enrique de Vinatea - Trommer

Noetics - Delayed Back

Det er faktisk så mye som åtte år siden dette bandet ga lyd fra seg i CD formatet, men til gjengjeld har de vært svært aktive på konsertfronten. Forbildene er blant annet  Ozric Tentacles, Jimi Hendrix, Tom Tyler, Cinematic Orchestra, TM Juke, Ernest Ranglin og Bugge Wesseltoft. Soundet til Noetics er også svært influert av en generasjons klubbkultur, og musikken kombinerer energien til elektroniske ”beats” og dybden til syntetisk sound med intensiteten og spontaniteten fra livekonserter ifølge reklamen. Influenser er rock,dub, electro og downbeat integrert med jazz, trommer og bass og psykedelisk trance som smelter sammen til unike lydspor. Dette må jo sies å være et stykke fra Merlinprog sitt vanlige kjerneområdet for å si det pent, og i høy grad et utfordring å mene noe objektivt om!  Noetics velger å stå på uten leder og uten vokalist, idet de ønsker at lytteren skal nyte musikken deres uten å fokusere på en frontfigur eller på ord . Bandet søker å oppnå at publikum projiserer energien på en ”collective dance hypnosis” (Tinnus Mag) . Med bandets energi har de oppnådd å få en rimelig stor og trofast fanskare som består av hippier, spacerockere og de som foretrekker elektroniske beats. Etter mer enn ti år eksistens er liveopptredene blitt en forestilling hvor bandet er ytterst samspilt og hvor ord er overflødige for å kommunisere på scenen. Med heftige gjestemusikere på scenen og at fyrverkeri- og lysshow av format er enhver konsert å betrakte som en unik opplevelse ifølge ryktene. Selve bandnavnet kommer fra det gammelgreske ordet nous. Nous mangler en nøyaktig oversettelse, men for enkelhetsskyld så refererer det seg til indre viten, eller en intuitiv bevissthet som gir tilgang til en viten som normalt sett ikke er mulig å oppnå med normal ”sensing” og med kraften til vanlig deduksjonsevnen. Selv uten noen indre viten kan vi lett si at Noetics har visse likheter med Ozric Tentacles og liknende band. I tillegg så har Noetics ofte en heftig bruk stammerytmikk, altså det som heter tribal rytmikk. Bandets styrke ligger utvilsomt i det messende og hypnotiserende og at lytteren skal bli fanget i det universet. Vi blir ikke akkurat fanget av musikken på ”Delayed Back”, men registrerer at det er enkelte gode ideer her og der. Spesielt låten ” Vibrant Hydrant” liker vi godt, og hadde den øvrige kolleksjonen vært av samme kaliber så hadde vi virkelig trivdes med denne skiva. I sum blir dette likevel for slapt og intetsigende, og er et stykke fra musikk vi kunne tenke oss å bruke særlig mye tid på. For vassent og kjedelig rett og slett, og for lite essens og fremdrift er vår strenge dom.

• www.noeticsde

• http://www.myspace.com/noetics

• 1.      Peninsolar

• 2.      Vibrant Hydrant

• 3.      Rumpankong

• 4.      Rotterdub

• 5.      Der Heinkle Mann

• 6.      Dschungelgeløt

• 7.      Schinkenwurst Dub

• 8.      Grant Lump & The Elevator

• 9.      Santa Grinse

• 10.  Mahdrescher

• Ole Ohledorf – Keyboards og synther

• Christian Schmidt – Perkusjon

• Christoph Majewski – Gitarer og gitarsynther

• Patric Wurster – Trommer

• Arne Borchard - Bass

Yordan Orchestra - Psych Introduxeon

Denne skiva er for som liker krautrock, tidlige Pink Floyd, Brian Jonestown Massacre og Beatles fra deres syreperiode. Musikken er kledelig uttrykksfull, melankolsk og catchy og beveger seg i et terreng med progpop og progpsykedelisk musikk oppgradert med mange spennende psykedeliske vibber, klassiske instrumenter og virkelig finurlig lyrikk. Yordan Orchestra øser fra 60 og 70 tallet med langt hår og en opprørsk trang. Jack Aleister som er lederen av dette ensemblet har en forkjærlighet for å tilføre musikken en nokså breial masse av instrumenter. Dette fungerer her meget bra, men kan nok være å betrakte som ballansegang på stram line da det lett kan bli i overkant dramatisk. Vanelig rockinstrumentering kompletteres med blant annet fløyter, cello, elektriske orgel, fiolincello, diverse blåsere, rørklokker, vibrafon, klokkespill osv. Slikt fører til at Yordan Orchestar kan for at vi skal trene oss i å unngå klisjeer, betraktes som en burlesk, barokk og grønsjbefengt utgave av de som noe senere spilte inn den ikke ukjente skiva ”Dark Side Of The Moon”! Bandet har åpenbart også lært et og annet av Ployphonic Spree som de har varmet opp for på mange konserter. Musikken er som oftest svært tilgjengelig og melodisk til tross for diverse soniske eksperimenteringer, og ”sitter godt i øret”. Hvor bra konseptet med en skjult låt sitter er vi noe usikker på? Faktum er at om en holder ut fem minutters stillhet etter femte spor så gir det en bonus i form av at låten ” T-Borne Egg” brått åpenbarer seg! En låt som vi ikke har noe tanke for å skjule er ”Faced You In A Neon Light” som er en riktig så heftig sak stenket med det fineste psykedeliske krydder og en stor porsjon dramaturgi. I en verden hvor det å lage musikk som skiller seg ut fra de store massene, klarer Yordan Orchestra seg bra. Deres evne til å arrangere låtene bidrar mye til dette, men også det å tilføre en kontrollert porsjon galskap farger skiva slik at den ikke blir kommunegrå som mange andre musikere dessverre henfaller til. Bandet er retroorientert, men på sine egne premisser og deres hang til det episke og orkestrale aspekt er også velfungerende og bra smidd. Denne skiva er akkurat så spennende som vi kunne håpe på, og Yordan Orchestra er absolutt et band å regne med og vel verdt å lytte til på myspace for eksempel.

• http://www.myspace.com/yordanorchestra

• www.yordan.eu

1.      Käpt’n El, HansIG

2.      Faced You In A Neon Ligh

3.      RMDK

4.      Washington Z (Zodiac Fullhorn Set Monarch)

5.      Marjolyne

6.      T-Borne Egg

• Jack Aleister – Gitarer og vokal

• Nick Tallman – Trommer, perkusjon og vokal

• Carl Marcks - Bass

• Edita Karkoschka - Piano, vokal og perkusjon

• Joel Mozes – Saksofoner, fløyter, gonggong og perkusjon

Gjestemusikere,

En hel skokk med venner som spiller blant annet cello, elektriske orgel, fiolincello, diverse blåsere, rørklokker, vibrafon, klokkespill, kvinnelig sopran osv.

Wrong Object –  Feat. Stanley Jason Zappa Live At Zappanale 2008

Disse belgierne er her ute med ei liveskive hvor den berømte tenorsaksofonisten Stanley Jason Zappa deltar på spor 8,9,10 og 11. Som tittelen klart forteller er dette hentet fra Zappanale festivalen i Bad Doberan i Tyskland i 2008, og her er det virkelig mye heftig musikk å hale! Stanley Jason Zappa som er kjent for sin frijazz og ukelige vilje til å eksperimentere med musikk er gjesteartist. Han er også utstyrt med dobbeltnavn som sine mer eller mindre kjente søsken, Frank Vincent, Patrice Joanne og Charles Robert. Antakeligvis har det vært en slags hobby i familien Zappa i hine hårde dager og alltid å ha to navn på avkommet som ikke nødvendigvis alltid matchet perfekt! Skiva er produsert av Markus Stauss som sin vane tro begir seg til verket med liv og lyst og gjør en meget god jobb her. Produksjonsmessig er det vanligvis noe å sette fingeren på, enten så er lyden for tørr eller så er det et instrument som er for langt fremme eller bak i miksen, eller et instrument som har ullen lyd. Det er så å si alltid et eller annet som ikke funker, men her finner vi bare en usedvanelig god liveplate uten plett og lyte. Med slike rammebetingelser kan en konsentrere seg om å nyte musikken og ikke irritere seg på sjenerende elementer. Wrong Object er også kjent for å lage en spenstig amalgam avelektroniske artefakter, pumpende og rastløs jazz og en ganske så røff utgave av Canterbury fenomenet. Influensene hentes fra mange kilder som Soft Machine og Gong, Béla Bartok, Squarepusher, Aka Moon, Frank Zappa, Charlie Mingus og Sonic Youth. Det er jo derfor litt morsomt og artig at Frank Zappa sin yngre bror faktisk spiller på de fire siste sporene på den konserten. En konsert som er en høyoktan variant av en liveopptreden hvor bandet virkelig har dagen og gir oss en meget inspirert opptreden. Det svinger av skiva og tross bandets trang til friform jazz blir det ikke mye kaudervelsk elektroniske ekspedisjoner her. De gangen det tar litt av i så måte er det mye mer som krydder å betrakte enn som forstyrrende elementer. Det brukes altså en del elektronikk, men det er så musikalsk legert at en kan bli grønn av misunnelse. I hendene på ukyndige personell kan jo slikt låte veldig plastisk, men musikerne i Wrong Object ha den herlige evnen at elektronikken virkelig blir en integrert del av musikken. Forklaringen er jo så enkel at det er snakk om ytterst dyktige musikere som har stålkontroll på sitt fag og vet akkurat hva de vil og hvordan. Bandet har også med seg Nick Skrowaczewski som spiller perkusjon på spor 8,9,10 og 11, og selvsagt kan han sine ting til det fullkomne ellers ville han neppe fått innpass her. Musikken til dette ensemblet er ellers et godt eksempel på at det er mulig å komme opp med noe som ivaretar både fortid og nåtid på en verdig og dyktig måte. Dyktige er som nevnt musikerne, og det til de grader faktisk. De får forstålig nok alle tildelt noe tumleplass på denne konserten, og responderer med å gi jernet og komme opp med de fete soloene. Jazzsiden til Wrong Object er mer fremtreende på denne konserten enn noen gang før, og monstergitaristen Michel Delville er om mulig på sitt aller ypperste her. Den instrumentale trakteringen Delville kommer opp med på denne konserten er så vannvittig bra at det bare må oppleves. Det er derfor bare å sette seg godt til rette å lytte og nyte for eksempel de fete og melodiske basslinjene, synthgitar soloene, fabelaktig tromming av Laurent Delchambre og massive og heftige blåsere i full galopp!

• http://www.myspace.com/wrongobject

• http://www.fazzulmusic.ch/

• http://www.wrongobject.com

• http://www.youtube.com/watch?v=D4ASwxS_dNk

•  

• 1.      Ouverture

• 2.  &nb