Modest Midget -The Great Prophecy Of A Small Man

Debut albumet fra dette bandet som vi tidligere har vurdert EP-en til, og som altså kalles det manglende mellomleddet mellom Beatles og Frank Zappa. De første fjonene til dette album ble til med en virtuell fantasi av Modest Midget sin ubestridte frontmann, Lonny (Lionel) Ziblat. Han sørger for at skiva er farget med en stor miks av stilarter som kobles sammen og fra hverandre på ofte temmelig uventede måter. ”The Great Prophecy Of A Small Man” er ofte en fin opplevelse, som leveres av et engasjert band som ønsker å vise verden at musikken ikke er på en usikker innerski med faktisk står fjellstøtt i all sin vitalitet og habilitet. Dette bandet fra Amsterdam som jo er kjent for sine vakre tulipaner leverer ei skive som står gått til dette, idet musikken er nokså blomstrende og i full knopp og ofte svært vakker. Av de tretten låtene på denne CD-en var fire med på omtalte EP, men de resterende ni er på mange måter en naturlig fortsettelse av det EP-en gav oss. Låt nummer 3,6,8 og 11 var på EP-en ”Partial Exposure” så det er nevnt og de mest detaljorienterte har fått sitt. For de som vil sette en klar merkelapp på musikken til Modest Midget så er dette knapt mulig da musikken blant popfolket kanskje vil bli kalt jazz. Derimot vil ganske sikkert jazzfolket kalle dette rock, men rockerne muligens vil dra frem betegnelsen teater musikk, og for å  skikkelig grumse til et hvert tilløp til båssetting så finnes det elementer av musikken til Back, Strawinsky og Bizet spredt pent utover. Forklaringen på dette kan være at bandmedlemmene har såpass forskjellig musikalske røtter at musikken blir et såkalt fargerikt fellesskap. Noen har jobbet med André Hazes, noen med Kayak og noen med Wouter Hamel, og de kommer fra så forskjellige destinasjoner som Portugal, Holland, Polen, Israel, Argentina og Latvia. Alle låtene er skrevet av Lonny (Lionel) Ziblat, og samme mann har arrangert alt og produsert skiva! Styrken til Ziblat er at han klarer å integrere og samle alle sine musikalske stunts og følere til et hele som er meget bra utført og som i tilegg ofte er veldig catchy uten å gå på akkord med den høye musikalske kvalitet. Et eksempel er ”Contemporary Ache” som blander Beatlesvibber med klassiske toner og følere til King Crimson i en låt som har et voldsomt driv og som er ytterst lekker og finurlig. Den påfølgende låten ”Troubles In Heaven” er ikke mindre sofistikert og catchy i all sin prakt og med den bivirkningen at låten lett  fester seg i hjernebarken. Mye prakt er det også på ”Evollution” hvor jødisk musikk og gammelprog forener krefter på en imponerende og vellykket måte. ”The Great Prophecy Of A Small Man” er ei skiva hvor det enkle og det mer avanserte fusjones flott , og i hendene på en dyktig og frisk låtsnekker som Lonny (Lionel) Ziblat blir skiva rett så trivelig, spennende og en absolutt velkommen gjest i spilleren vår.

• 
  www.myspace.com/modestmidget

• www.modestmidget.com

• 1.      Follow The Noise 0,55

• 2.      Contemporary Ache 5,17

• 3.      Troubles In Heaven 3,13

• 4.      Coffee From Yesterday 2,4

• 5.      Back From My Trip 3,34

• 6.      Home Seek 4,26

• 7.      Here I Go 3,22

• 8.      Baby 3,05

• 9.      Jorge Knows How Difficult a Musician's Life Can Be, but then again, who doesn't? 4,00

• 10.  Buy Me !

• 11.  Evolution

• 12.  I Cane, I Saw, I Left 5,29

• 13.  The Last Straw 5,13

• Lonny Ziblat - Gitarer, litt keyboards, perkusjon og vokal

• Emiel De Jong – Saksofoner, klarinetter, fløyter og vokal

• Artis Orubs – Trommer

• Tristan Hupe - Keyboards

Gjesteartister,

• Bas Wiegers - Fiolin

• Ilse Eijsink - Klarinett

• Vera Van Der Bie - Fiolin

• Oene Van Geel - Bratsj

Überfall - So Uferlos Im Abendwind

En sveitsisk trio som holdt på mot slutten av åttitallet og noe inn i nittiårene, og denne skiva er hva en ”samler” av bandets tre første studioskiver. Stilistisk er det avantgarde jazzrock, og så lenge det er en kombinasjon av slikt og Sveits så er selvsagt Markus Stauss med! Her synger han til og med, og ikke nok med det han unnslår seg ikke for å rappe, og den begivenheten kan de interesserte lytte til på låten ”Nah Und Fern”. Kompositorisk er Stauss også tungt inne her, og vi kan høre fragmenter av hans fremtidige musikkestetikk, og således er skiva faktisk også av stor musikkhistorisk valens. Ikke for det ”So Uferlos Im Abdenwind” står trygt på egne ben og gir oss 73,19 minutter med låter som er forut for sin tid, basert på synthtemaer. Det er jo ikke akkurat noe vi er vant til når vi har med Stauss sin musikk å gjøre, men det skaper jo en nye og interessant og spennende innfallsvinkel. Interessant er det også at avantgarde jazzrocken friskes opp med ekskursjoner til terreng med funk, kabaretmusikk og faktisk også visse popfølere, men den mest vanlige stemningen på skiva er kledelig mørkt legert. Å sette denne musikken i bås er egentlig en meningløs øvelse, og det er mye viktigere at musikken er eventyrlysten, frisk og humoristisk. En humor som vi kan føle på når de driver ap med for eksempel pop med et utsøkt satirisk glis og en uhøytidlighet som er verdt inngangspengene alene. Überfall er et temmelig ukonvensjonelt og underholdene band, og deres smått ondskapsfulle pop er virkelig noe som det svinger av i all sin merkverdighet og parodiske herlighet. Sarkasmer er en undervurdert kunstart, og som svar på det Zappa en gang spurte om, ”Do humor belong in music?”, svarer Überfall et unisont JA. Vi svarer også et unisont ja på spørsmålet om denne musikken fra tre album utgitt mellom 1986 og 1991 har tålt tidens tann! Bandets eksperimenteringsvilje er stor, men det utføres på en måte som gir en nærhet og tilgjengelighet som er så lekkert utført. Skiva har også en rockhelning som vi finner tiltalende, og fragmenter av musikkstilen til både Gong og Zappa dukker plutselig opp på ” So Uferlos Im Abendwind”, og tilfører en fin dynamikk. Det er også viktig å sette denne skiva inn i en kontekst og midten av åttiårene var jo en alt annet enn stor periode hvor det jo faktisk ble laget mye ganske så elendig musikk. Derfor er denne skiva et viktig og hederlig unntak med all sin mangel på kompromisser og kjemiske fritak for restriksjoner. Det skreller ned til at vi her har musikk som vil, tør og kan gå sine egne veier, og som til slutt ender opp med stort særpreg og egenart som er forbilledlig. Intelligensen og den musikalske følingen er hele tiden eksepsjonelt tilstede på dette verket, som inneholder en kløktig, kompleks og tilgjengelig musikk.

• 1. Treibsand

• 2. Nah und Fern

• 3. Positives Lied

• 4. Happiness

• 5. Kulturbetrieb

• 6. So froh

• 7. Sprachlos

• 8. Uferlos -

• 9. 24

• 10. Eiszeit

• 11. Oh Mensch

• 12. Alles klar

• 13. Alles im Griff

• 14. Rock

• 15. Abendwind

• Pit Kayser – Synther og vokal

• Andi Muckenhirn – Trommer og perkusjon

• Markus Stauss – Saksofoner, vokal, synther, sequenzer og elektronikk

Gjestemusikere,

• Jean Chaine – Elektrisk bass

• Caroline Fahrni - Fiolin

• André Müller – Alt- og baryton saksofon

Markus Stauss Projects – New Duos N Trios

En trio som slår til med en frijazz tilsatt og smaksatt med mange støyelementer og en spilletid på hele 69 minutter og 56 sekunder! Skiva kom i 1992 og sjokkerte mange med sine noe uvanelig og til dels spør lydlandskaper. Slike landskaper var noe David Moss allerede var fortrolig med, og hadde utforsket intenst på sitt debut album. Her skal det nevnte støy konseptet utforskes med hjelp av to jazztrioer som  sammen utfører halsbrekkende improvisert støyjazz på scenen. Trioen Christi, Ulrich og Hirt møter trioen Stauss, Chaine og Moss, og resultatet er meget spesielt og noen vil helt sikkert si sært. De som kjenner Zappa vil dra kjensel på vokalpartier som på ”New Duo N Trios” har mye til felles med mesteren sin måte å fremføre slike på. Å kalle dette musikk i A¤ formatet vil være å misforstå noe grassat, da det er et album med mye positiv galskap, men det er også partier som er vakre og da spesielt på ”Mayenzeit” som er en mer tradisjonell låt. Ofte så spiller begge trioen på likt og lager en kakofoni av  kaotisk lyder og eksperimentelle stunts, men av og til hviler den ene trioen mens den andre står på for fullt. Musikken er her er definitivt spennende og trigger oss tidvis kraftig, men det er neppe ei skive som vil blir plukket frem og nærmest spilt i filler! Likevel et stort pluss for viljen til å lage noe unikt, som i all sin improviserte kraft er snodig og morsom og en motpol til stramt komponert musikk. Et ord som slår en er rampete, og nettopp den godfølelsen vi får av den rampete musikken på denne skiva sammen med en fabelaktig kjemi mellom musikerne er noe av essensen. En essens som gestalter unik musikk med mange interessante lyder som leder til en bevissthetsutvidelse en lett får et kick av. Selvsagt fordrer dette at en lytter til verket med helt blanke ark, og ikke på noen måte er forutinntatt. En slik innstilling burde jo strengt tatt være et must når en lytter til musikk, fordi en ellers lett vil kunne øve hardtarbeidende musikere urett! Den åpenbare spillegleden disse musikerne har gjør sitt til at skiva tross inne skrik og skrål står seg meget bra. Meget bra er også de heller komplekse lydlandskapene som rades opp, og som både de som er henfalne til avansert jazz og prog  nok regelrett vil elske. ”New Duos N Trios” er kompakt kraftpakke fylt med eventyrlig musikk laget av seriøse og svært dyktige musikere. Jo mer skiva spinner i spilleren jo mer av det subtile innholdet avdekkes, og det blir rett så festelig i mange henseende.

• 1. Sound blocks (s/k/u)

• 2. D 24 A (k)

• 3. Tempest (m)

• 4. Medley: Outside (s/c/m), Devils drive (u)

• 5. Animals (k)

• 6. Mayenzeit (Neidhard von Reuenthal)

• 7. D 24 B (k)

• 8. Down town(s/c/m)

• 9. OG (s)

• Markus Stauss – Saksofoner og elektronikk

• Jean Chaine – Elektrisk bass

• David Moss – Trommer, vokal og elektronikk

•  

• Ellen Christi - Vokal

• Thomi Hirt - Bass

• Dieter Ulrich – Trommer og elektronikk

Yolk - Die Vierte

Ifølge myspace siden til dette bandet så spiller de garasjeprog, og at de ikke er verdens beste band, men definitivt verdens lateste band! Aner vi et snev av humor? Eller kanskje til og med masse humor, da bandet også sier at de gjerne vil være popstjerner men vil ikke løfte en finger for å oppnå det! ”Er det en stor, fet og rik manager så vær så snill å gjøre alt for å få oss til å bli rike”. ”Likevel må du (manageren altså) ikke forvente takknemlighet da vi er alt for dovne til å ta deg i handa! En kilde beskriver musikken som at Yolk starter der trender slutter, og er totalt upåvirkelig av tidsaspektet da en låt kan være på ett eller ti minutter og kan gjerne være skrevet for 40 år siden. De som ikke nå har skjønt at York er et temmelig unikt band vil nok ikke skjønne det noensinne. Musikerne i Yolk innrømmer glatt at deres spesielle form for humor ofte kan virke forvirrende på enkelte sarte eller/og humørløse skjeler. Denne skiva her er en glemt perle som lå og støvet ned et eller annet støvete arkiv før Fazzul Music og Raoul Caprio kom på banen. Nå utgis omsider dette glemte verket som blant annet inneholder Leo Brouwer sitt verk ”Micropiezzas” slik at alle kan nyte det. Yolk ble grunnlagt i Basel i Sveits i 1991 og hadde en visjon om å eksperimentere med forskjellige stilistiske retninger og lyder og lage musikk innen progsegmentet som likevel var fjernt fra for eksempel neoprog. Rytmeseksjonen med herrene Sträuli og Burkhard har en kjemi og en samhandling som er smått utrolig, og med deres usedvanelig høye kompetanse skaper de et rytmisk grunnlag som nesten skaper nye standarder for tradisjonell rytmikk med sin voldsomme groove. Willy Riechsteiner kjenner sin besøkelsestid og denne gitarvirtuosen gir av sin overflod og leverer mange ytterst smakfulle gitarlinjer uten noen gang å være pretensiøs men alltid utsøkt. Skiva sitt jazzalibi står gjestemusiker og saksofonisten Stefan Hugi for. Variasjonen er stor på ”Die Vierte” og på menyen står blant annet vibber fra moderne klassisk musikk i ”Musica Incidental Campesina Suite” og spennende avantgarde på ”The Milk Sucking Tick” og ”Klabautermann”. Også terreng hvor festelig funkrock bor som for eksemepel på ”Gräbbs” farger skiva, og jazzrock finner vi på den spenstige låten ”Baltimore”. På ” Killmoulis” går tankene til Frank Zappa, og en styrke er det at det hele tiden skjer noe slik at det er en temmelig levende musikk vi får. Det vokale er greit nok, men ikke akkurat noe som vi kan betegne som Yolk sin styrke. Da er det uforutsigbare mer Yolk sin styrke, og den herlig ”snåle”, overraskende og morsomme atmosfæren verket gir oss, som om vi hadde vært hund ville fremkalt ellevill logring! Med glade bjeff så kan vi berette om at ”Die Vierte” er et album som skiller seg ut i mengden og har utsøkt musikere i sin midte. Musikere som spiller hverandre enda bedre og lager musikk som ofte er berusende og rett så melodisk men med mer enn nok essens til å holde på lytteren.

• http://www.yolk.ch/

• http://www.myspace.com/yolkch

• 1. Klabautermann (S)

• 2. Bio & der Erdbeer (R)

• 3. Gräbbs (B)

• 4.-7. Musica Incidental Campesina (LB)

• 8. Killmoulis (S)

• 9.-15. Micro Piezas (LB) & Zwispi (S,R,B)

• 16. The milk sucking tick (B)

• 17.Pendule (R,B)

• 18. Gluck glotzt (S)

• 19. Tanko (t)

• 20. Pietro Pazzo (B,S)

• 21. Baltimore & die Kürbisschmuggelaffäre (B)

• 22. Gräbbs radio utgave

• 23. Gluck glotzt radio utgave

Komposisjoner:  (S) = Sträuli, (R) = Riechsteiner, (B) = Burkhard, (LB) = Leo Brouwer, (t) = trad.

• Beat Burkhard - Bass

• Willi Riechsteiner - Gitarer

• Rémy Sträuli – Trommer , keyboards og vokal

Gjesteartist,

Stefan Hugi - Saksofoner

Stauss, Anliker, Kayser & Vogt – Echoes

Det kompositoriske for dette ensemblet her er det Markus Stauss som står for, og han har altså prestert å anrette musikken med fravær av bass og trommer! Noen av de syv låtene har vært med på Stauss sine tidligere album, og kommer her tilbake i omarrangerte versjoner. Omarrangert er faktisk et ord som knapt dekker forandringen da det er snakk om en nærmest totalt hamskifte, og helt nye innfalsvinkler til musikken. Dette er jo så typisk for kreativiteten til Markus Stauss, og nærmest selvsagt så er det fabelaktig spennende musikk vi finner på ”Echoes”. Musikken kan kanskje best beskrives som moderne elektroakustisk samtidsmusikk i fri dressur og uten hemmende begrensninger. Her er det fritt frem for fire dyktig musikere som samhandler i virtuose vendinger som duo og trio, og tidvis som kvartett med en rimelig fyldig symfonisk musikalsk struktur som resultat. Lytteren blir virkelig satt på prøve her, og det er mangt og meget briljant som den oppmerksomme bør ha en fair sjanse til å oppdage. På ”Looking 4” startet det pent og pyntelig og i et rolig tempo og vi får rikelig anledning til å nyte saksofonspilling fra en virkelig mester, og en fin jazza stemning. Låten utvikler seg videre og de blå toner dukker opp, i en kontekst hvor blues regjerer før jazzrock med fiolin og saksofon som førende instrumenter overtar. I finalen er det atter blues som utforskes før denne fine låten avsluttes. Før vi får en kammeraktig musikk på ”Another Sad Song” er det rimelig vel utførte fiolinlinjer som utsmykker musikken. Selvsagt så er det forvent det uventede som gjelder når vi har med en låt som Stauss har arrangert, og jada det er mye spennende videre på ”Another Sad Song”. Saksofon i et jazza og heftig modus møter oss, og den vare og skjøre stemningen blir brått og brutalt knust. Deretter returner låten til oppstartsmoduset men med en noe mer rastløs stemning, slik at en bare sitter og venter på et nytt heftig utbrudd. Som aldri kommer! Bare den overraskelsen er nesten verdt inngangspengene alene synes nå vi! Apropos inngangspenger så er det mye annet snadder på denne skive, for eksempel i from av utsøkt vakre partier i denne kammermusikk settinga. Dynamikken får jo noe mindre topper og bunner uten trommer og bass, men blandingen av jazz, folk, avant garde og kammermusikk er så utsøkt at en ikke akkurat bruker mange kalorier på nevnte problemstilling. Det virker som om skiva er et skikkelig teamarbeide, og selv om det er mye moro er skiva så absolutt fokusert. De improviserte partiene er ikke så fremtredende, men med kraftige og gode låter som gir intens, velspilt og underfundig musikk. Skiva sklir glatt inn i den musikalske porteføljen til Stauss, og rekrutterer nok nye fan heller enn å miste gamle. Som alltid er det noe nytt og spenstig å oppdage når Stauss lager musikk, og dette verket er faktisk noe så sjeldent som utsøkt vakkert men også kledelig utfordrerne.

• 1. OG

• 2. Looking 4

• 3. Echoes

• 4. Deep inside

• 5. Slow Waves

• 6. Another Sad Song

• 7. Perpetuum 4

•  

• Markus Stauss- Tenor- bass- og altsaksofon

• Hans Anliker - Trombone

• Pit Kayser - Keyboards

• Oliver Vogt – Fiolin og bratsj

The Finnegans Wake - The Bird And Sky Above

Dette er ei skive som plasserer seg temmelig langt fra den tidligere musikken til Finnegans Wake, og som er et stykke musikalsk nybrottsarbeid og således svært progressive i sin legning. Fokuset er på improvisasjoner uten taktmåler, og dette er noe som bare finnes i klassisk samtidsmusikk så vidt vi vet. Komposisjonene står Henry Krutzen og Marcilio Onofre i fellesskap og hver for seg . Marcilio Onofre har laget Part 3 og 6, mens Henry Krutzen står for Part 1 og 4. Disse to har i fellesskap nitidig meislet ut Part 2 og 5, og det vil si at Markus Stauss faktisk og svært overraskede ikke har noe med komposisjonene å gjøre! Likevel gir han definitivt lyd fra seg musikalsk sett, og spiller som alltid med sin vanelige glød, intensitet og virtuositet gjennom samfulle 44.43 minutter som denne skiva varer. Likevel tilpasser han seg selvsagt albumets konsept som er fokusert på det mer meditative toner, og de heftige utbruddene er sjeldne og mye mildere enn vanelig fra Stauss.  Bandet må her klare seg uten bassisten og et av de opprinnelige medlemmene, Alain Lemaitre. Det går greit uten at vi merker så mye til det, da vi er mye mer opptatt av at Finegans Wake nå har tatt en 180 graders sving. En sving som resulterer i en totalt annen musikalsk retning, som til de grader krever sin lytter.  Vi innrømmer villig vekk, at ”The Bird And The Sky Above” er ei av de mest utfordrende skiva vi noen gang har lyttet til. Når det ikke er de vanelige taksslagene og velkjente metronomiske artefakter som leder oss kan en lett bli forvirret. De vanlige referansene og rammebetingelsene er med ett borte, og de fleste av oss må i beste fall bruke litt tid på å orientere seg i et slikt musikalsk landskap. Nå er det jo ekte musikere med skyhøye kompetanse som spiller, og ikke bare en masse tilfeldige blipper og blopper som vi får servert. Musikken myldrer fritt og kreativt i en setting hvor trompeter, fløyter, dype saksofoner, piano og sparsom perkusjon rår. Elektronisk forstekende instrumenter glimter med sitt fravær, og det skaper en spesiell ramme rundt musikken. Mange lyttere vil nok likevel finne dette albumet uharmonisk og til og med umusikalsk, men da yter de definitivt ikke musikeren rettferdighet! De som forventer kammer rock eller jazz i fri dressur blir nok også en tanke forvirret. En tanke kryptisk er også tittelen, men kanskje den er relatert til Charlie ”Bird” Parker, eller er det snakk om en annen vinkling? Kanskje er tittelen noe som henspeiler seg på at i denne konteksten er musikerne fri som fuglen, og uten hemmede stengsler kan den ultimate musikken skapes? ”The Bird And The Sky Above” som er Finnegans Wake sjette skive byr på fri alle fall på stor dynamikk, en atonal frasering, rikelig med luft og plass, arytmiske toner, tenksomme seksjoner som selvsagt kontrasteres med noe mer røffere øyeblikk. Skiva har stor formidlingslyst og innlevelse og er kanskje stenket med en musikalsk tonsetting av forfuglenes forunderlig verden? Dette er basert på tittelen som garantert har en dypere betydning! Det som derimot er helt sikkert er at musikken er ytterst uvanelig, eventyrlig og utfordrende. Dette er nok ikke for ”Hvermannssen”, men de som har viljen til å lytte og la seg utfordre kan meget vel ha et musikalsk mesterverk i hende, for så bra og unik og fri som fuglen, og uten hemmede stengsler er ”The Bird And The Sky Above”!!!

• 1.         Part 1: Still Dreaming          5:44

• 2.         Part 2: First Flight    9:33

• 3.         Part 3: Walking on the Ground      2:25

• 4.         Part 4: Stealing on the Picnic Table           7:43

• 5.         Part 5: Dark Clouds            13:17

• 6.         Part 6: Infinite Background           5:59

• Alexandre Johnson  - Fløyte og G-fløyte

• Henry Krutzen - Tenor saksofon, perkusjon og piano

• Marcílio Onofre - Piano

• Markus Stauss - Bass saksofon

• Antonio de Pádua – Trompet og slide trompet

Gjestemusikere,

Dudú Campos - Perkusjon

Ulterio Lux - The Dancing Man

Detter ei skive som den smått legendariske trommeslageren Dimthingshine er med på, og hans tilstedeværelse merkes kan vi love! Ikke for det, bassisten Jean Chaine har så absolutt dagen på “den dansende mann”. Hans tidvis frenetiske og piskende basslinjer snor seg i og rundt en musikalsk kafthybrid inneholdende improvisert prog, frijazz og mer funky saker. Nevnte Dimthingshine er i positiv forstand et villdyr bak trommesettet. Hva slags kosthold og inntak av annen føde mannen har vites ikke, men det er en ekstremt tilstedeværende, opplagt og potent trommis dette her. Her er det så absolutt ikke noen pinglete takslag i det hele tatt, men en trommende kraftpakke av dimensjoner, og noe som bare må høres.  Med en slik fabelaktig rytmeseksjon kan virkelig Markus Stauss boltre seg, og selvsagt gjør han det fordi han har så fabelaktige mye å øse av med sine kjære saksofoner. Vi får tildelt en mengde av Stauss sine alltid like velsmakende og spennende saksofonkunster på skyhøyt nivå. Samhandlingen mellom disse tre musikerne er også verdt å merke seg, og gjenspeiler en åpenbar respekt og forståelse for hva de andre kan bidra med. I sum så gir dette en nærmest uhørt ”go” i musikken, og en får en berettiget mistanke om at disse tre musikkfenomenene egger hverandre til strid og til å gi jernet metaforisk sett. En annen relevant analogi er at disse tre ”pusher” hverandre til ekstreme ytelser slik toppidrettsfolk kan gjøre når de trener sammen. Selvsagt får det nylige nevnte ekstra gode kår i denne sammenhengen hvor det improviserte har slik fremtredende plass. Det er definitivt viktig å høre på denne skiva med et åpent sinn, og med ørene ”on-line” så å si. Er en ikke konsentrert og på allerten lyttemessig, vil kanskje musikken fremstå som et berg av bråkete jazz uten struktur og fremdrift?! Det vil i så fall være en unnlatelsessynd av dimensjoner, fordi om en tar seg tid så er det i bøtter og spann med spennende musikk på ”The Dancing Man”. Hør bare på ”K1, The Ballade” hvor stemningene er ytterst spennende med truende elementer som bare venter på å bryte gjennom. En heller heftig bruk av elektroniske artefakter gjør også susen, men viser også hvor utrolig langt fremme på dette området dette bandet er da skiva jo er fra 1990! Tittelvalget viser også en fin form for humor og ironi da låten er et godt stykke fra en ballade. På ”In A Mental Peachcan” får vi hygget oss med Jean Chaine sin heller spesielle form for vokalutøvelse. Låten trør også inn i et avant-rock  territorie som er av den virkelig utsøkt og søkende og triggende typen. Rytmisk er denne skiva av en så høy kvalitet at at det bare er å la seg målbinde, og ditto for dialogen instrumentene imellom. Den energien skiva gestalter og som strømmer ut av våre høyttaler er det nok mange andre artister som kunne ønske å ta patent på! Når så det hele forettes så sofistikert og er så velspilt er ”The Dancing Man” et must for de som vil ha en injeksjon av virkelig kvalitetsmusikk.

 http://www.fazzulmusic.ch/deutsch/ulteriorlux.php?th=254&d=The dancing man

• 1. Waste of time

• 2. Slant lines

• 3. Bloodriffs

• 4. Outputblues

• 5. K1

• 6. Mental in a peachcan

• 7. Look for your own way

• 8. Ghosts

• 9. A 90

• 10. K1, the ballade

•  

• Jean Chaine – Elektrisk bass og vokal

• Markus Stauss – Saksofoner og diverse ekstra

• Dimthingshine – Trommer og vokal

PBII - Plastic Soup

På restene av Plackband dukker PBII opp, og låtene og strukturen er et stykke fra Plackband sine, slik at det ikke er snakk om et nytt album fra disse.  En annen stor forskjell er den nye bassisten Harry Van der Hartog som har tatt over for Albert De Keijzer. Årsaken er at Hartog tilfører soundet tidvis mer melodi med bassen, og i tillegg trakterer han synther.  Et eksempel er låten ”Fata Morgana” hvor Hartog spiller hovedmelodien med en slags arabisk synth løytelyd på sin Roland VB-99 synth . Også på korte ”Ladrillo” skiller Hartog seg ut med den fete bass soloen som er understøttet av synther. PBII legger seg tidvis nær opp til musikken til Frost og da spesielt på deres andre skive, men også Porcupine Tree er aktuell som en referanse. Disse likhetene er ikke overdrevne, og først og fremst er PBII et musikalsk ensemble som står støtt på egne ben. Fullt så støtt er ikke det plastikkberget som platetittelen refererer til, og som befinner seg i stillehavet! For å fokusere på denne tikkende miljøbomben ble det til at albumet fikk navnet ”Plastic Soup”. Låten ” The Great Pacific Garbage Patch” er jo også i høy grad relevant i denne konteksten, og dveler med verdens generelt sett økende forutrensningsproblemer. Gjesteartistene er John Jewitt fra IQ og Arena, og John Mitchell fra Arena og It Bites. Mitchell har noen flotte gitarpartier på ”Cradle To Cradle”, mens Heidi Jo Hines synger ypperlig på den smektende balladen ”It`s Your Life”. Heidi Jo Hines er forøvrig datter av Denny Laine som er kjent fra Wings og Moody Blues. Disse to bandene er jo av den eldre årgangen, og PBII tar generelt sett vare på eldre prog sine beste sider, men klarer også å finne en fin balanse mellom eldre og mer moderen prog. Alt i alt så lyder ”Plastic Soup” som ei ganske så moderne skiva, og all mulig honnør til PBII for deres vilje til å lyde oppdatert. Bruken av mellotron samplere sørger for akkurat tilstrekkelig av nostalgiske elementer. Midtpartiet på ”In The Arms Of Gemini” er ganske så melodisk og velklingende, og låten topper seg virkelig med den potente avslutningen. Tidligere omtalte ” The Great Pacific Garbage Patch” er skivas lengste låt med en åpning hvor ”spoken words” setter stemningen. Kaskader av flotte keyboards fører an i en generell smårøff og hurtig låt, før det hele roes ned med stemningsfull og avslappet melodisk gitarspilling. Det hele fyres opp et par hakk i avslutningen på en ellers bra låt. En ganske smakfull og fin instrumental låt er ”Cradle To Cradle” som åpner med gitar i et jazza modus som fører an før brettene trør til. Disse gir oss noen vakre melodiske linjer før atter gitarene overtar dominansen i låten. Styrken til denne låten er den fine balansen mellom de melodiske og de mer jazza musikalske landskapene. ”Plastic Soup” er ei bra skive som en ikke akkurat fråtser i all verdens inntrykk får mangt og meget å hygge seg med. Instrumenteringen er vel utført, men vokalen er ikke den beste vi har hørt, men grei nok. Skiva er en naturlig utvikling av Plackband, men det tilkommer elementer av jazzrock hos PBII som vi synes meget bra om. De som liker symfonisk neo prog med hint av Frost og Porcupine Tree vil nok ta imot dette albumet med åpne armer.

• www.pb2.nl

• www.myspace.com/pb2nl

• 1- Book of Changes  (8:33)

•   2- In the Arms of a Gemini (7:02)

•   3- Ladrillo    (2:18)

•   4- Loneliness           (8:42)

•   5- The Great Pacific Garbage Patch         (12:49)

•   6- Criticize the Critics         (6:08)

•   7- It's Your Life       (4:44)

•   8- Fata Morgana     (3:57)

•   9- Living by the Dice          (8:39)

• 10- Cradle to Cradle (6:21

• Michel Van Wessem – Keyboards og vokal

• Ronald Brautigam – Gitar og vokal

• Tom Van der Meulen – Trommer

• Harry Van Der Hartog – Bass og vokal

Gjesteartister,

• John Jewitt – Bass

• Charles Moore – ”Spoken words”

• John Mitchel – Gitarer på spor 10

• Heidi Jo Hines – Vokal på spor 7

This track has also a guest performance of the well-known bass player John Jowitt (IQ, Arena), who needs no further introduction here. Other guest musicians on the album are John Mitchell (Arena, It Bites) and Heidi Jo Heines. John Mitchel plays some fine guitar parts on Cradle To Cradle. Heidi is the daughter of Denny Laine who played in The Moody Blues and in Wings. She did the lead vocals on the fine ballad It’s Your Life.

Ulterior Lux – Adventure

Med bare saksofon, bass og trommer pluss litt keyboard er det her ikke akkurat en overflod av instrumenter på ”Adventure”. På tross av denne tilsynelatende litt sparsomme instrumenteringen fremstår musikken som frodig, aggressiv og med nok av spennende detaljer. Forklaringen er så enkel som at gode låter med snertne arrangementer, ytterst dyktige musikere som har det moro og som samhandler fabelaktig ofte avleirer virkelig god musikk! En musikk som beveger seg i gråsonen mellom grådig bra jazzrock, avant garde flørt og en egenartet kammerprog, og som blir ganske så fargesprakende. Denne prakten kommer blant annet fra møtet mellom Stauss sine saksofoner og en kompakt og distinkt rytmeseksjon som virkelig gir jernet som det så prosaisk heter. Stauss setter stemningen med sine tidvis voldsomme saksofonutbrudd men også mer ettertenksomme øyeblikk, og får umiddelbart svar fra bass og trommer i en ganske så tiltalende samhandling. Tidvis trår Rémy Sträuli til med noen synthlinjer som er fine injeksjoner til lydbildet. Saksofonriffene er som alltid elegant og smakfullt utført av Stauss, og soloene er av ypperste merke, eller mer korrekt, av verdensklasse. Ny mann om bord i Ulterio Lux skute på denne skiva er Rémy Sträuli som til vanlig er leder av Yolk. Han erstatter Dimenthingshine, og det er jammen en formidabel oppgave. En oppgave som Sträuli løser til fullkomne med sine store og velutviklede musikalske muskler, og sklir rett inn i Ulterio Lux sin finurlige musikalske verden. En verden som er preget av Stauss sine komposisjoner som er frodige og ofte forbausende catchy, men også intense og fylt med livslyst, og som gir rom for ettertanke og minimalistisk injeksjoner. Teknisk er musikerene av meget høy klasse, men det går ikke på bekostning av den alltid like viktige lekenheten. Denne lekenheten er kombinert med en flott aggresjon, som rundt midtveis på skiva blir erstattet med noe neddempet musikk. Til gjengjeld så får vi en rimelig kompleks musikalsk struktur og tematikk som er krydret med lekre detaljer som krever en observant lytter, om alt ”snadderet” skal avdekkes i all sin prakt. Praktfull er også de gangene bandet kjører på med improvisasjoner, og med så dyktige musikere som er så samspilt er det som oftest en utsøkt fornøyelse å høre på. Ulterior Lux er et band som lever opp til munnhellet, ”forvent det uventede”, og som nærmest flommer over med overraskelser og inspirasjon. På for eksempel ”In Between” får vi heller drømmende saksofonspilling som fint understøttes av en temmelig melodisk bass, mens ”Skyline” pensler ut noen riktig så spennende lydlandskaper. Til å være såpass kompleks er dette en forbausende tilgjengelig skive som virkelig er spekket med stor og spennende musikk.

http://www.fazzulmusic.ch/english/ulteriorlux.php

• 1.         Shortstories   4:43

• 2.         Jean's 7 Nightmares             5:46

• 3.         In between     3:33

• 4.         Kater Carlo    5:44

• 5.         Deep Inside   9:35

• 6.         Again 3:32

• 7.         Skyline           6:15

• 8.         Twenty-six     6:05

• 9.         à bientôt         1:14

1. Markus Stauss – Saksofon og diverse

2. Jean Chaine – Elektrisk bass

3. Rémy Sträuli – Trommer og synther

Trank Zappa Grappa In Varese - Play Zappa Live In  Waremme 08

Seks komposisjoner av vår store musikalske helt Frank Zappa, er jammen ikke et halvgærent utgangspunkt for en konsert for å si det mildt. Når så også fabelaktig dyktige Markus Stauss har om arrangert låtene slik at de står til TZGIV sitt konsept. Da er det alt annet enn med små forventninger vi lar denne skiva snurre i spilleren! Besetningen på skiva er nevnte Stauss pluss medlemmer fra Belgiske The Wrong Objekt, som i solid samklang lager musikk basert på tidlige komposisjoner av Zappa. Mesteren selv hadde nok nikker anerkjennende til de nye friske og kreative utgavene av hans opp til 40 år gamle komposisjonen. Årsaken er så enkel som at dette er seks ytterst vellykkede instrumentalversjoner av Zappa sine klassiske låter fordelt over ca. 25 minutter. Akkurat disse 25 minuttene er et ankepunkt mot skiva, fordi det er alt for lite! Vi har heldigvis lært at det vi ikke kan gjøre noe med må vi ikke bruke særlig tid på. Vi kan likevel heller ikke annet enn beklage at innspillingsutstyret bryter sammen mitt i låten ”King Kong”. Bryte sammen gjør heldigvis ikke Michel Delville og Markus Stauss der de leverer den ene heftige og smakfulle soloen etter den andre. Likevel er først og fremst denne skiva et eksempel på et brennende samspill på et skyhøyt plan. Disse fire musikerne samhandler og spiller hverandre enda bedre slik at det er en fryd å lytte til gjennom samfulle tjuefem minutter. Fryd gir også den sikkert lettere ukjente låten ”Mother People”, hvor den opprinnelige vokalen på en smakfull og spenstig måte erstattets av gitar og saksofon. Rytmikken og harmonikken på denne låten er også vel verdt å lytte til med påfølgende forbauselse.  Neste låt ut er ”Gumbo Variations” hvor bandet tilkjennegir sine talenter for improviseringens kunst i en låt som blir ganske så vellykket. Zappa er ikke akkurat den letteste artisten å lage coverversjoner av p.g.a. en såpass avansert musikalsk struktur og svært tekniske passasjer o.s.v. Likevel fremstår denne skiva som er respektfull og kjærlig hyllest til mesteren og det musikalske geniet, og alt her på dette verket er utført i god Zappa ånd. D.v.s. at musikken her både frisk og spenstig, dristig og forførende, smakfull og spennende! Smakfull finner vi også at låtvalget i høy grad er. Miksen av låter fra Zappa kolleksjonen er interessant idet vi får både hans satiriske låter representert, og selvsagt de mer jazza sakene. Dette gir jo i sannhet er identisk portrett av Zappa og hans musikk, og føyer seg pent inn i hyllesten TZGIV gir på denne skiva.

http://www.fazzulmusic.ch/english/t-z-g-i-v.php

• 1. Willie the Pimp

• 2. Mother People

• 3. The Gumbo Variations

• 4. Mom & Dad

• 5. Apostrophe

• 6. King Kong

Michel Delville – Gitarer, gitarsynther og elektronikk

Markus Stauss – Tenor- og sopran saksofon

Damien Campion – Bass og dobbel bass

Laurent Delchambre –Trommer, perkusjon og elektronikk

Modest Midget – Partial Exposure

Beatlesinfluensene er der så absolutt på denne femten minutter lange EP-en, men bandnavnet gir jo sterke assosiasjoner til Gentle Giant. Dermed er vi altså rimelig kjapt over i avdelingen som sørger for å gi en beskrivelse av musikken. En musikk som vi for enkelthets skyld kan si er en slags popprog med innsmett fra blant annet jødisk musikk. Eller som bioen sier, ”tøff som Paul Simon, kommersiell som Ingemar Bergmann, og sofistikert som Brtiney Spears!”. Fornøyelig beskrivelse! Sentralt i musikken som forrettes er den Amsterdambasert komponisten og musikeren (Lonny)  Lionel Ziblat. Han har en bakgrunn hvor en påvirkning fra svært forskjellige musikalske smaker og kulturer så absolutt er med å påvirke musikken på skiva. Musikken er rimelig gjennomarbeidet og sofistikert med også preget av at den er så tilgjengelig, og her møtes stilarter som normalt ikke er på ”talefot” og Ziblat får det likevel til å låte såpass bra. Forskjellig etnisk musikk forenes uten at det blir snakk om world musikk, og i den miksen tilsettes det også klassisk musikk og rock. Noen har sågar snakket om at Modest Midget låter som det manglende mellomleddet mellom Zappa og Beatles. Det er nok å ta litt hardt i, men likevel er det ikke tvil om at det er mye spennende kvalitetsmusikk på denne EP-en. Vi er såpass trigget av musikken her at vi virkelig ser frem til den nye CD-en ” The Great Prophecy Of A Small Man” som når dette leses nok er ferdigstilt og klar for salg. Det er da snakk om musikken til et band som i høy grad kan sies å være internasjonal. Latvia, Holland, Portugal, Argentina, Israel bidrar direkte og indirekte, og dette sørger for en livlig, sjarmerende og energisk musikk. Likevel er det ikke mulig å undervurdere betydningen av Lionel Ziblat når en snakker om Modest Midget. Han komponerer, arrangerer, synger, spiller gitar, piano og perkusjon. I sannhet et multitalent som også klarer å lage musikk med særpreg, og musikk som skiller seg ut fra massene. Han har også en slags sjette sans for det melodiøse, og om musikken og konseptet fra denne EP-en ytterlige utvikles og rendyrkes blir ” The Great Prophecy Of A Small Man” en utsøkt fornøyelse å lytte til. Åpningslåten ”Trouble In Heaven ” er også en fornøyelse å lytte til, med sine intelligente melodilinjer og keyboard og fioliner i fri utfoldelse.  Vokalharmoniene er utsøkte på”Home Seek”, men låten blir noe for popinfisert etter vår smak. Da er ”Evolution” er mye bedre låt, som starter opp med herlige fiolinriff og er pent pyntet med progressive arrangementer, og en rytmikk som er hentet fra Sør Amerika. Herlig låt, som til fulle viser hvilket potensial dette bandet har, og vekselbruket mellom frodig og energisk musikk er flott.

www.myspace.com/modestmidget

• 1.      Troubles In Haven

• 2.      Baby

• 3.      Home Seek

• 4.      Evolution

• Lionel Ziblat – Gitarer, keyboards, perkusjon og vokal

• 
  Emiel De Jong – Saksofon, klarinett, fløyte og vokal

• Artis Orubs – Trommer

Gjestemusikere,

• 
  Bas Wiegers - Fiolin

• Vera Van Der Bie - Fiolin

• Ilse Ijsink Klarinett

• Oene Van Geel - Fiolin

Life Line Project – The King

Tredje skiva fra Eric De Beer og hans kjære Life Line Project dette her, og ”The King” skriver seg faktisk tilbake til 1976 hvor spiren til dette prosjektet ble sådd. Først trettiår senere hvor De Beer ble diagnostisert til å ha kreft bestemte han seg for å fullføre dette verket. Heldigvis ble diagnosen forandret og De Beer ble erklært og ikke å ha en dødelig sykdom, og det hele var altså basert på en legetabbe av dimensjoner. En skal ikke lytte lenge før en skjønner at dette verket er et ”barn” av sin tid, syttitallet. Herlig pompøst og med en overflod av sarte og vare stemninger og keyboarddominerte musikalske landskap. Sart og melankolsk er definitivt låten ”It`s The End” hvor det er en berettiget gjetning at De Beer faktisk tar et musikalsk farvel med verden. Låten er fylt med akustisk gitar og fløytespilling som maner sinnet til et modus med refleksjoner øverst på agendaen. Vokalen her er derimot definitivt ikke noe vi er spesielt begeistret for å si det pent. Mer ” svung” er det over den episke låten ”The King”  som faktisk utgjør 38 minutter av skivas totale 56 . ”The King” er delt opp i så mye som ti deler. Ifølge den medfølgende informasjonen er låten myntet på den rumenske diktatoren Ceaucescu men ved en tilfeldighet så passer den også på Geroge Walker Bush. Variasjonen innen disse ti delsporene er stor, fra heftig og begeistret og aggressiv til mer akustisk ladet musikk med ettertenksomme partier. Her er det mye å hygge seg med for den jevne prog fan som antakelig vil nærmest gå av skaftene i ren henrykkelse over en slik episk låt som har alt som en kan drømme om. På ”Dusk” er det momenter som trekker mot middelalderen, og fløyta styrer showet i en akustisk og atmosfærisk setting. Rundt midtveis blir vi til dels mer dramatisk gitar fra De Beer men låten beholder sine fine stemninger som også blir stenket med et vist nostalgisk preg etter hvert. Musikken på ”The King” er ikke spesielt original idet vi har hørt mye som likner før innen symfonisk til dels episk prog. Likevel avleires mange fine stemninger, og vi får en ”godfølelse” fordi det hele virker så ekte, og ikke minst er fullt av sjarme og varme. Låtene er dyktig arrangert og gjennomkomponert og det er en vellykket ballansegang mellom vokale partier og instrumentalpassasjene. Skiva er et fint bidrag til en allerede rikholdig symfonisk prog base hvor det episke er fremtredende.

http://www.myspace.com/lifelineprojectband

1. Opening (5:00)
2. Is this the End? (5:51)
3. Free Passage (2:36)
4. Dusk (4:15)
5. The King (37:58)
i. Haze and Overture
ii. Reflections - Saltarello - Reflections
iii. The Chosen Ones
iiii. Democracy (a mockery)
v. Invincible
vi. World of Steel
vii. Defeat
viii. Doom
viiii. Finale
x. Haze

 

Maruschka Kartosonto – Hovedvokal og bakgrunnsvokal
Peter Van Der Stel - Hovedvokal
Yvette Vrij – Tidvis hovedvokal og harmonivokal
Jody Van Der Gijse -Bakgrunnsvokal
Elsa de Beer – Fløyte og bass blokkfløyte
Dineke Visser - Obo
Anneke Verhagen- Klarinett
Ada Bienfait - Fagott
Jessica ter Horst – Alt og sopran blokkfløyte
Bram Vroon – Elektrisk rytmegitar
Erik de Beer – Akustiske gitarer, piano, orgel, cembalo, Moog og andre synther, lutt, chitarrone, fem strengs bass og bakgrunnsvokal

Ramon Bergwerff – Bass

Ludo De Murianos – Trommer, perkusjon, triangel, tamburin, kubjeller, renessanse trommer, toto-toms og kjeletrommer

Zauss – Neulich Neben Der Grenze

Veien fra Markus Stauss og Francesco Zago til bandnavnet Zauss er ikke lang om en har litt fantasi og sans for å sette sammen bokstaver fra etternavn! Saksofonisten Markus Stauss fra blant annet Spaltklang og Uleterior Lux og gitaristen Francesco Zago fra Yugen og The Night Watch forener krefter her. Til sammen blir det en musikalsk eksplosjon i skaperkraft når to så eventyrlystne, kreative og dyktige musikere driver med idédugnad. Det er knapt annet å vente, og vi får da også et ganske så unikt sound som vi finner å være rimelig besnærende og triggende. Stilmessig kan det beskrives som så enkelt som en progfusion-lydlandskap-ambient-avantgarde-duoJ Akkurat den beskrivelsen var kanskje noe vanskelig å forholde seg til, men lydlandskapene Zago rader opp har visse likheter med Pinas og Fripp sine verker, men først og fremst er musikken totalt sett en genuin musikk skapt av to musikere som elsker å utforske nye musikalsk landområder. Skiva gir oss hele 64,56 minutter og det vil jo ofte være drøy kost for mange å fordøye, og ved første gangs gjennomspilling er dette kanskje en følelse mange deler. Det pussige er at dette fortar seg når en hører verket flere ganger, og en tar seg i å skru tiden tilbake for at den ikke skal slutte så fort. Akkurat det er et meget godt tegn, og indikerer til de grader at ”Neulich Neben Der Grenze” er ei skiva som har mye å by på. At musikken nok er for de mest søkende og eventyrlystne blant våre lesere er utvilsomt, og den jevne neoprog fan vil nok ikke riste av henrykkelse over dette verket.  Henrykket er vi av musikken, men også av selv den produksjonsmessige delen av verket som holder meget bra nivå. Tittel på skiva betyr oversatt til norsk noe sånt som nylig nært ved grensen, og det stemmer på mange måter i dobbelt forstand her. Først og fremst fordi disse to flotte musikerene utforsker de musikalske grensene, men også fordi lytterens musikalske grenser utfordres. Dette skyldes at om en ikke er en frisinnet lytter så vil en kanskje ikke investere tid i denne musikken slik at en ”kommer under huden ” på den. En slik investering kan meget vel vise seg å åpne opp for en stor musikkopplevelse. Som på for eksempel på låten ”Short Breath” som starter herlig atonalt og stenket med avant garde gitar loops hvorpå Stauss sin saksofon kan foreta solosaltomortaler i fri utfoldelse som bare han kan. Låten er et stykke fra det mer vanelige musikalske A4 formatet kan en trygt fastslå, og gir en myriade av inntrykk, impulser og triggende musikk. Den åpenbart improviserte låten “Heartbeat” er en energisk sak hvor musikerne virkelig slår seg løs og fyrer hverandre opp i åpningen. Utover på denne ni minutter lange låten blir det besøk i mer ambient terreng og utforskning av dette før duoen mot slutten igjen fyrer hverandre opp! Kun saksofontematikken fra begynnelsen virker å være planlagt, mens resten kanskje er basert på løselig ideer, og dette gir en dynamikk og egenart som er høyst interessant og spennende. De som liker eksperimentell jazz, meditativ elektronisk musikkelskere generelt og tilhengere av eksperimentell musikk, samt de som vil ha noe totalt nytt og egenartet innen musikk bør skaffe seg ”Neulich Neben Der Grenze”.

http://www.fazzulmusic.ch/deutsch/projekte.php

 

1.      Senza eleganza 12.47
2. Nuages 6.50
3. Short breath 6.49
4. Sülz 7.02
5. Rondo senza un centro 9.55
6. Heartbeat 9.02
7. Immer grüner 3.16
8. Spastic blues 6.21
9. Tremori 2.54

• Zago – Giatrer og elektroniske loops

• Markus Stauss – Sopran saksofon

Spaltklang – Lotano

Spaltklang står for musikk som spenner fra jazz i fri dressur til folklore fra Europas sentrale republikker her på bandets tredje utgivelse kronlogisk sett. Lederen av ensemblet er den ytterst anerkjente saksofonisten Markus Stauss, som er med å bidra til en mangefaset musikk som nok passer best med etiketten, eksperimentell. Med seg har Stauss usedvanelig skolert og dyktige musikere hvorav Olivier Vogt står for spektakulær melodisk strengelek som tilfører mange spennende klangfarger til ”Lotano”. Stauss er en særdeles aktiv musiker og Spaltklang er bare et av hans mange prosjekter, og i tillegg så driver han plateselskapet Fazzul Music. På ”Lotano” som er Spaltklang sin andre utgivelse står Stauss for komposisjonene, mens han lar de andre musikerne stå for arrangering og improvisering. Det virker å være god ledelse basert på det å gi ansvar, og når vi så også vet at nevnte musikere er rimelig unge så må vi bare bli imponert av Stauss. Imponerende er også dette verket som er tilnærmet umulig å putte i noen egnet musikalsk bås, men som er herlig kreativt legert og med musikk som er milevis fra det så dvaske A4 formatet. Egenart og særpreg som vi har mast om så ofte, det har i høy grad Spaltklang. Når så musikerne er så samspilt som disse her, og entusiasmen og låtmaterialet er så bra da er mye gjort for å lage ytterst spennende og utfordrende musikk som fremstår som frisk og breddfull med energi. Stauss har mange strålende partier hvor hans saksofon virkelig lager vei i vellinga, men også Remy Sträuli (fra Yolk) slipper til med noen flotte synthsekvenser. Rytmeseksjonen Stephan Brunner og Remy Sträuli sørger for en solid, dynamisk og vital jobb gjennom hele skiva. Duellene mellom bratsj og saksofon er noe vi vikelig liker, hvor de nærmest kriger mot hverandre med sine respektive instrumenter. Musikken på denne skiva er progressiv i ordets opprinnelig betydning, idet den strekker grenser, begir seg ut i ukjent terreng og dyrker ny mark. ”Lotano” har tidvis en kammermusikk helning, men det er også avstikkere til jazzrock, avantgarde og RIO segmentet, rock, moderen klassisk musikk. Med så mye på agenda er faren tilstede for at det hele blir springende og pompøst, men dette unngås p.g.a. henholdsvis store musikalske muskler og en seriøs og disiplinert men humørfylt innstilling til musikk. De som ønsker musikk som er utfordrende, velspilt, original og temmelig genuin bør skaffe seg denne skiva.

http://www.fazzulmusic.ch/english/spaltklang.php

• 1.      Antipasto

• 2.      Nachner

• 3.      Primo

• 4.      Der Wurm

• 5.      1 +4

• 6.      Secondo

• 7.      Old & New

• 8.      Berg 6 Tal

• 9.      Dessert

• 10.  Another Dance Tune

• Remy Sträuli – Trommer og keyboards

• Stephan Brunner –Elektrisk bass

• Markus Stauss – Saksofon

• Olivier Vogt – Elektrisk fiolin og bratsj

Spaltklang - En Suite

Med samme besetning som på den foregående skiva ”Lontano” er det ikke uten en viss spenning vi setter på Spaltklang sitt siste verk. Vi kan kjapt ane at også denne gang er eventyrlysten, utforskende og ytterst velspilt musikk vi lytter til. Som med all musikk fra Spaltklang krever også ”En Suite” diverse runder i spilleren slik at en klarer å oppfatte alle de subtile nyansene for etter hvert å avdekke skiva sin storhet. En storhet som blant annet kommer fra en uanstrengt og fabelaktig musikalsk sjonglering og slalåm mellom diverse sjangere slik at det hele fremstår som konsistent og helhetlig. Samspill på høyt nivå, spilleglede og ikke minst nærmest uhørt dyktige musikere er også viktige bidrag til at musikken blir så attraktiv og god. Spaltklang henter fra inspirasjon fra så forskjellig kilder som for eksempel kammermusikk, avant garde, moderne klassikk musikk, jazz, jazzrock, middelaldermusikk og rock, kombinerer dette og skaper sitt helt unike sound. Et sound  hvor saksofonene til Markus Stauss er intense og tidvis piskende og ytterst heftige, mens Olivier Vogt sine bratsjlinjer ofte mykner og kontrasterer dette med sin mer melodiske vinkling. Stauss og Vogt kan dueller og utfordre hverandre fordi de som basis har en utsøkt og livlig rytmeseksjon. Her er det herrene Brunner og Sträuli som regjerer med kraft, fylde, presisjon og distinkt rytmikk. En krystallklar og svært god produksjon gir en godfølelse som gjør en enda mer nysgjerrig på skiva sine øvrige kvaliteter. Skiva er noe mer avslepen og dempet enn forgjengeren ”Lontano” uten at de musikalske kvalitetene på noen måte er forringet av den grunn. Det er fortsatt tidvis svært heftig musikk når Stauss og & dundrer i vei i sin jazz avant-chamber-rock tapning. Likevel er de heftigste utblåsningene sjeldnere og ofte mindre, og Spaltklang dveler og utforsker nå mer ved folk, rock og kammemusikk enn før. Melodisnekringen er derimot som før, og om mulig enda bedre. Stauss lager faktisk musikk som sitter svært godt i øret, og som er svært melodiøst legert til dels catchy, før for eksempel hans ofte frenetiske saksofonspilling sørger for å tilføre fine avant garde vibber! På tittellåten er bandet mer rocka enn vi har hørt de før, og noe vi gjerne kunne høre mer av, om ikke annet for å fastslå at også enda mer fokus på rock er noe som tidvis er kledelig for Spaltklang? Kledelig er definitivt bandets evne til å trylle frem et så rikholdig kogger av stemninger og inntrykk, som sørger for at musikken alltid er i bevegelse og ikke blir kjedelig. Kvartetten er åpenbart også et solidarisk kollektiv da musikerne får lov til å skinne hver for seg, og ikke noe instrument eller musiker dominerer. De som liker intrikat og kompleks musikk som likevel er som har mange melodiske kvaliteter og et fabelaktig trøkk burde ta en lytt til Spaltklang. Som er bonus får den eventyrlystne lytter også utsøkte låter og usedvanelig dyktige musikere som åpenbart har glede av musikken de spiller.

http://www.fazzulmusic.ch/english/spaltklang.php

• 1.      Amuse-bouche

• 2.      Von Anbeginn

• 3.      Heratbeat

• 4.      En Suite

• 5.      Ideen

• 6.      Evocazione

• 7.      Open Directions

• 8.      Molto Lento

•  

• Stephan Brunner –Elektrisk bass

• Markus Stauss – Saksofoner

• Rémy Sträuli – Trommer og keyboards

• Oliver Vogt – Fiolin og bratsj

•  

Trank Zappa Grappa  In Varese? – More Light

Mye improvisering hos bandet med det artige navnet, og låtene er jevnt over like artige. Alltid like energisk Markus Stauss står for komposisjonene på ”More Light”, som er ei skiva hvor nevnte Stauss har fått med seg tre Belgiske musikere. Disse musikeren er for øvrig mest kjent fra nu-jazz ensemble The Wrong Object som vi tidligere har skrevet mye pent om. Når slike musikalske kapasiteter forener krefter blir det ofte ganske så heftig musikk som fødes, og denne skiva er intet unntak. Låtene er spilt inn under to konserter i Nederland og Belgia, og med en forbausende god lydkvalitet. Selv ørsmå nyanser er fanget opp, og det er bra fordi hver og en av instrumentalistene har såpass mye spennende på sin musikalske agenda at det ville være en unnlatelsessynd og ikke fange det opp. Skiva tilbyr plenty av frenetisk improvisasjoner, men i stedet for å kjøre sololøp så er det mer et samlet kollektiv som leverer varene. Det å spille hverandre gode, og den viktige samhandlingen har jammen gode kår i dette musikalske kollektivet! Gitaristen Michel Delville beskriver musikken som en blanding av punk jazz og middelaldermusikk. En noe spesiell blanding må vi innrømme, men det funker faktisk og punkens energi transformeres ypperlig inn det verket. Aller viktigst er at det er velspilt og frapperende interessant musikk som er temmelig breddfull av egenart, kreativitet og originalitet. En åpenbar inspirasjonskilde er dog Francis Vincent Zappa, og herfra er det jo et arsenal av ideer og vinklinger som er meget velegnet som en kime til musikk som virkelig har kreativitet.  Michel Delville er tydeligvis en meget stor Zappa fan basert på hans gitarsoloer. Samme Delville styrer også elektronikken med fast hånd slik at den blir som et krydder å betrakte, og slett ikke noe forstyrrende element. Som alltid leverer Markus Stauss saksofonspilling av så høy kvalitet at en sitter tilbake med et lite kledelig lamslått uttrykk i ansiktet. Det er bare å gi seg ende over for hva den mannen kan prestere på sine kjære saksofoner. At Stauss er i ypperste verdensklasse er så åpenbart at vi bare sier det for å vekke de to eller tre leserne som ikke har skjønt detJ Rytmesnekkerne er som alltid når Stauss har en finger med i spillet fra desidert øverste hylle, og Delchambre og Campion har musikalske muskler de fleste kunne misunne dem, og som dette albumet til fulle nyter godt av! 70 minutter med frenetisk jazz relatert musikk kan høres mye ut, men når først den skiva synker inn og får festet seg er det faktisk akkurat passe! En liten digresjon, denne Varese som bandet har i navnet sitt er så vidt vi kan skjønne Zappa sitt store musikalske forbilde, Edgard Varèse. Med en slik fremragende detektivvirksomhet vel i havn forsetter vi med ”More Light”. Det er ei skive som mikser avant garde med jazz og mye annet på en slik måte at en knapt kan unngå å bli imponert. Uventede musikalske vendinger, improvisert spilling, masse humor og spilleglede og en positiv forrakt for sjangerdogmatikken mange lider under gir her ei skive som utråler musikalsk kreativitet og kraft. TZGIV er navnet.

• http://www.fazzulmusic.ch/deutsch/projekte.php

• http://www.myspace.com/trankzappagrappainvarese

• 1.      Opening The Objects

• 2.      Perpetuum

• 3.      Og

• 4.      More Memories

• 5.      Little Fragments

• 6.      Surinam

• 7.      For Jean

• 8.      Kater Carlo

• 9.      Alone At Lost And Found

• Michel Delville - Gitarer, gitarsynth og elektronikk

• Markus Stauss – Tenor- og altsaksofon

• Damien Campion – Bass og dobbelbass

• Laurent Delchambre – Trommer, perkusjon og elektronikk

Markus Stauss – Neolithicum ( Bass Saxophones  Solo & Extras)

En mann, Markus Stauss, hans bass saksofon og diverse elektronikk velegnet for å lage musikk er hva vi forholder oss til her. Rent umiddelbart kan det høres ut som alt annet enn et opplegg til en festlig og interessant musikalsk lyttestund. En viss analogi er det til Joris Vanvinckenroye og hans alter ego Basta og albumet ”Cycles”, hvor det faktisk ble rett så interessant musikk selv med få instrumenter. Både Vanvinckenroye og Stauss er store musikere og glitrende komponister, og kan faktisk klare å lage spennende og god musikk i de fleste settinger. I denne settingen forteller tittelen mye om verkets intensjoner idet så vidt vi kan forstå ”Neolticum” referer til yngre steinalder. Altså en tilbakevending til menneskehetens musikalske røtter, til en tid da musikken var basert på enkle midler og lyd og vibrasjon var noe annet enn nå. Paradoksalt nok så oppnås denne tilstanden her med bruk av elektronikk, men det er forståelig for å få frem nyanser som kulde, og andre mer primitive stemninger fra vår fjerne fortid. Primitiv klangfylde filtreres gjennom avant garde, samtidsmusikk og rock. Med denne viten vel om bord, blir lytteopplevelsen av ”Neolticum” en høyst spennende og inspirerende affære. Aldri likegyldig, men kald og til og meg grotesk skrider dette verket frem, og Stauss gir lytteren rikelig anledning til og virkelig kunne høre og reflektere over hver lille detalj. Meditativt, minimalt og tidvis direkte rart er musikken, men så kommer Stauss listende med sin bass saksofon og han virkelig tryller med sine instrumenter. Trylle frem stemninger og hypnotiske lyder vi knapt ante at fantes og det hele gjøres på en svært særpreget måte, og således er dette den mest personlige skiva Stauss noen gang har laget. Stauss frembringer de mest overraskende og uvanelige resonanser, og spiller som en smådjevel på den 130 cm høye bass saksofonen. Dette verket er sannsynligvis mest egnet for de som har en genuin interesse for musikk som virkelig kan smykke seg med tittelen eksperimentell og utforskende. De vil blant annet få noen heftige musikalske dialoger mellom bass saksofon og elektroniske lyder de knapt har hørt noen gang! Skiva krever definitivt mye av sin lytter, men den fordomsfrie vil faktisk kunne få stort utbytte av skiva som er totalt ulik alt annet vi nonegang har hørt. Intelligent, kontrasterende, full av overraskelser, ekstatisk, meditative og ikke minst insisterende.

http://www.fazzulmusic.ch/deutsch/projekte.php

• 01 Gallarate Statione 04:32

• 02. for Jean 00:57

• 03. Spastic Funk 02:42

• 04. Do nothing? 03:46

• 05. Intermezzo 00:49

• 06. Mystery G 'n' R 02:21

• 07. Periwinkle 03:12

• 08. Construction 05:04

• 09. Rays 04:57
  10. Fortunately 02:12
  11. Promenade 01:52
  12. Skyline 03:37
  13. Thanksgiving 02:26
  14. Happiness IV 01:58
  15. The Urloop 01:49
  
  
   

Markus Stauss: Bass saksofon, Korg Digital Delay SDD 3000, Akai Sampler S 612 spilt med Yamaha WX 11 digital

Nemesyz - Phase Zero

Debut EP-en til dette nye nederlandske bandet som ifølge presseskrivet spiller symfonisk metall slik de selv ønsker det, og uten noen kompromisser og hemmende grenser som hindrer de i å gjøre akkurat hva de måtte ønske. Slike utsagn lover jo bra og vi får en småtøff om ikke unik miks av metall og symfonisk rock som er pent krydret med progressive elementer. Bandmedlemmene har diverse influenser og nevner selv, Foo Fighters og Jean Michel Jarre og alt i mellom disse. I tillegg så nevnes Offspring og Dream Theater og også her alt i mellom disse artistene. Ganske stort utfallsrom altså, men produktet er rimelig variert og det melodisk har høy prioritert i en setting av dynamisk metall hvor kontraster brukes flittig og flott. Bandet har historie helt tilbake til år 2000 da Van Leeuwenstijn og Fabriek startet opp dette konseptet. Synthene og Roland Le Fevre kom til i 2006, og den soniske paletten ble straks pent utvidet. I 2009 kom Tom De Witt med, og han er utvilsomt en meget viktig årsak til at denne skiva nå er et faktum. De Witt står for det kompositoriske som jo selvsagt er svært viktig for alle band. De som kjenner De Witt fra hans TDW vil ikke være i tvil om at det er han som står for komposisjoner og arrangementer. Umiskjennelig De Witt altså, og hans musikalske estetikk og dogmatikk. På mange måter er derfor denne skiva en naturlig fortsettelse av skiva ”The Haunts” fra TDW, med den forskjellen at det nå er et fullt band som spiller. Den rette bassisten ifølge presseskrivet er nå også en del av Nemsyz og han heter Joey Klerkx. Lyrikken på EP-en omhandler hvordan folk forholder seg til variable situasjoner i deres liv, og også om hvordan en kan overvinne og vokse på motgang. Mange av medlemmene har så vidt vi skjønner bakgrunn fra blant annet punken. Uansett så tar de med seg noe av denne sjangerens holdninger og friskhet med i innspillingsstudioet. Det er derfor noe friskt og freidig over musikken, mens samtidig så hentes det også fra mer subtil kilder. Kilder hvor for eksempel de mer grandiose akkordene bor og kilder rikholdige på flotte atmosfæriske landskap da spesielt fra keyboardene til Roland Le Fevre. Ep-en avgir også mange fete og raske riff, og Nemesyz forteller verden at de er et band som er sulten på å vise hva de duger til. På denne skiva viser de at potensialet er tilstede og lager en ganske så ok musikk, men også at de har en del å gå på både når det gjelder låtskrivning og arrangering. i løpet av 2010 kommer en fullengder etter planen, og vi kan jo håpe på enda mer spennende musikk selv om ”Phase Zero” har mye bra å by på.

• http://www.youtube.com/watch?v=Mhos4uuSDDE

• www.myspace.com/nemesyz

• www.last.fm/music/neMesyz

• wwww.nemesyz.nl

• 1.      Cold Light Of Monday 6,00

• 2.      No One`s Child  4,13

• 3.      Like A Toy  5,04

• 4.      Phase Zero  3,16

•  

• Joe Fariek – Trommer og bakgrunnsvokal

• Roland Le Fevre – Synther og bakgrunnsvokal

• Joey Klerkx – Bass (live) og bakgrunnsvokal

• Stefan Van Leeuwenstijn – Gitarer og bakgrunnsvokal

• Tom De Wit – Vokal og bass på spor 1 og 4 og bakgrunnsvokal

Subsignal - Beautiful Monstrous

Subsignal er en slags fortsettelse av Sieges Even, som jo var et band svært mange hadde rimelige gode minner fra.Hos Subsignal er det vokalisten Arno Menses og gitaristen Markus Steffen som er hva mange vil kalles som kontinuitetsbærere, mens Ralf Schwager på bass og David Bertok på keyboards kommer fra Dreamscape. Fra Sun Cage kommer trommeslageren Roel Van Helden, og komplettere hva mange vil kalle et progressivt drømmelag av musikere. Nå skal det jo mer enn kjente musikalske navn til å lage musikk som står på egen ben, og har noe å trigge lytterne med. Når så kursen stakes ut mot et landskap hvor det mer poppete og mer harmløse musikken bor, er tanken på et drømmelag rimelig fjernt. Tvert om så får en fort på netthinnen andre såkalte supergrupper som har trynet kraftig. Det er ikke akkurat noen god følelse, og den følelsen bare forstekes etter hvert som skiva utfolder seg i all sin mangelfullhet. Lyttinga til denne skiva blir i hovedsak er heller traurig og strevsom affære, i stedet for en hyggelig bekjentskap med musikk som gjør at de musikalske smaksløkene nærmest tar salto pur glede og vellyst. Låten ”Paradigm” derimot gjør noe med de nevnte løkene, og viser at bandet kan når de vil i en låt som har mye av t hva en progelsker kan ønske seg. Nedturen blir derfor større når ”Paradigm” toner ut, og en snubler inn i neste låt ” Beautiful and Monstrous”. Denne låten er progressivt legert, med mange skifter og krokveier som bare ikke fungerer i våre ører. Også bruken av piano, cello og fiolin virker påtatt og kunstig og passer bare ikke inn. Låten er for oss en pretensiøs låt hvor det hele blir så overdrevet at det blir en nærmest patetisk låt. ”Beautiful Monster” bærer i seg mange svakheter, men hovedproblemet slik vi ser det er et svakt låtmateriale som ytterlige forringes av arrangementer som er klisjéfylte og innrettet for å tekkes platekjøperne. Den musikalske essens er derfor heller liten, og selv en ok produksjon redder ikke denne skiva fra å føles som et slags hastverksarbeide. Med så mange dyktige musikere er det all mulig grunn til å forvente både en klar skjerping og en klart bedre skive neste gang.

• http://www.subsignalband.com/

• http://www.myspace.com/subsignalband

• 1.      Where Angels Fear To Tread

• 2.      Paradigm

• 3.      The Sea

• 4.      The Trick Is To Keep Breathing

• 5.      Walking With Ghosts

• 6.      I Go With The Wind

• 7.      To Hope The Road Is Long

• 8.      Beautiful & Monstrous

• 9.      The Last Light Of Summer

• 10.  Rain Is The Most Beautiful Color (Bonusspor)

• Arno Menses – Keyboards og vokal
  
  Markus Steffen- Gitarer
  
  Ralf Schwager - Bass
  
  Roel van Helden - Trommer
  
  David Bertok - Keyboards
   

Contradicion - The Essence Of Anger

Femtifire minutter og femten sekunder med urgermansk Trashmetall kan være drøy kost for enkelte av oss, men det er nettopp hva vi får servert på ”The Essence Of Anger. Skiva er Contradictions sjette CD, og markerer bandets tjue års jubileum. Det store gjennombruddet har aldri Contradiction fått, men de er utsøkt trofast mot sin nisjemusikk, som altså er såkalt teutonic trashmetall! Bandet står på år ut og inn p.g.a. en kjerne av dedikerte fans som står last og brast i gode som i onde dager. Grunnleggeren med det norskklingende navnet Leif Jensen er med på to av sporene. Han bidrar med vokal som er litt forskjellig fra Oliver Lux sin stemme, men også her er det rått, skurrende og grovkornet. Alt på ”The Essence Of Anger” er egentlig å betrakte som status quo idet Contradiction ikke akkurat er de som tryller frem de store nyhetene. Soundet er aggressivt og hardt men noe mildnet og hørbart p.g.a.  visse melodiske input. Riffene sitter om et skudd temmelig ofte, og soloene er akkurat så ondskapsfulle som en kan forvente, og definitivt nok til at trashmetallfolket blir tilfredsstilt. Stedvis trøkkes det til litt ekstra, og det er altså definitivt ei skive for et metallhead og knapt noe som vil fenge andre musikalske grupperinger. Vi blir ikke spesielt gira av denne skiva, selv om det helt klart er et ok håndverk innenn sitt segment. Fansen av Contradiction har derimot lite å frykte, for de får rikelig med  det de vil ha, men vi savner det lille ekstra som hadde gjort ganske så stor forskjell. Teutonic trashmetall regnes for å være hakket råere enn det amerikanske motstykke, og det er akkurat hva den skiva lever opp til. Bitende tekster lever absolutt Contradiction, og de verbale fulltrefferne som rammer Bush Jr. er både fornøyelige og patetisk legert utrolig nok. Som er påle står også bandet og lar seg forbli upåvirket av alt og alle trender, bare klinisk leveranse av musikken de tror på for Contradiction er kjemisk fritt for musikalsk dilldall. Bare pur metall med noe fansen nok oppfatter som fet stemning og tonn av aggresjon. Slikt står det faktisk mye respekt av, selv om vi kan styre vår begeistring over at alle låtene synes for oss å være  smidd i samme formen, og slikt ikke oser av originalitet. Produksjonen holder meget bra kvalitet, og stemningen på skiva lever opp til tittelen ” The Essens Of Anger”.

http://www.myspace.com/contradictionmetal

01.  Perfect Combatants
02. The Essence Of Anger
03. Start The Action
04. The Spectator
05. Walk Of Shame
06. For The Light
07. Death Is Now
08. Life's End
09. Collateral Carnage
10. Reign Of Fear
11. Domesticated
12. Commandments

 

• Andreas Westphal – Bass

• Oliver Kamper – Gitarer og bakgrunnsvokal

• Oliver Lux – Gitarer og vokal

• Christoph Zelt – Trommer

Gjesteartister,

Leif Jensen – Vokal på 2 og 11

DeWolff - Strange Fruit And Undiscovered Plants

Fra Geleen i Limburg i Nederland dukker dette bandet opp som før den debuten var kjent for noen aldeles forrykende konserter. Show hvor delvis improviserte låter kunne vare mer enn femten minutter og var fylt med stor innlevelse og musikkglede fra denne unge trioen. Ung, fordi selv i skrivende stund er musikerne bare 16,17 og 18 år gamle så vidt vi kan skjønne. Sin alder til tross er det musikk som er inspirert av rock fra slutten av sekstitallet og begynnelsen av syttitallet som bandet forretter. Musikken er også kledelig rå og bluesstenket og med mange fine injeksjoner av psykedeliske takter, og ikke minst et heftig og vellydende Hammond orgel. Fan av Wolfmother vil sannsynligvis like denne skiva men at DeWolff har mer progressive elementer er det viktig å ha klart for seg. Hva gjelder attityden og den musikalske kjernen så har de derimot  mye felles med band som Cream, Doors og Deep Purple, så også de som liker 70 tallets store artister bør nok sjekke opp dette bandet. Skiva her er den første fullengderen etter en EP debuten på vinyl i 2008 som enkelt og greit hette DeWolf. Denne skiva er spilt inn i Art Sound Studio i Belgia innimellom konserter og sommerfestivaler. Alt er faktisk spilt inn og lagret på analoge tapes, noe som kanskje forklarer det smittende ektheten som skiva gestalter når man lytter til musikken til disse spennende og altså pur unge musikerne som tilsynelatende dukker opp fra intet så å si. For å få et skikkelig og oppdatert sound har DeWolff hyret Fred Kevorkian og hans berømte Avatar Studios i New York til den så essensielle masteringen. Kevorkian har tidlige blant annet jobbet med artister om White Stripes, U2 og Iggy Pop. Det låter i alle fall svært bra, og sammen med jevnt over variert og et meget godt låtutvalg gir dette ei skive som er en formidabel debut. Formidabel er også låten ”Silver Love Machine” som det er rent utrolig at så unge mennesker kan skrive og arrangere og få til å lyde som de ikke har gjort noe annet i et langt liv! Hitpotensial har faktisk ”Medicine” som likevel har så mye substans at vi lar oss imponere. Også låter som uimotståelige ”Red Sparks Of The Morning Dust” med saksofonspilling som rocker, og vakre ”Parloscope” er meget velegnet til å fremkalle de store og høylytte ovasjonene fra oss. Det pussige her er at de svakere låtene nesten glimrer med sitt fravær, slik at bunnivået er forbausende høyt og det er det jammen ikke mange andre artister som klarer. Pablo Van De Poel har en stemme som er umiskjennelige amerikansk inspirert og noen vil sikker stusse på den nyansen men vi lever greit med det. Bin Piso er en brettist som det tidvis virker som er opptatt av å ta livet av orgelet sitt med sin store musikalske innlevelse, men som faktisk også tryller frem mer sensitive og subtile toner. En mulig kritikk mot DeWolff er at de låter nærmest ekstremt catchy og det er sikkert noen som kan henge seg opp idet. Vi derimot finner ”Strange Fruit And Undiscovered Plants” som ei skive med retrorock som har meget gode låter, musikere og suveren stemning.

• http://www.dewolff.nu

• http://www.youtube.com/watch?v=n0Itzaowxmw&feature=player_embedded

• http://www.myspace.com/dewolff

• 1.      Mountain

• 2.      Medicine

• 3.      Don`t Yoy Go Up The Sky

• 4.      Desert Night

• 5.      Wicked moon

• 6.      Birth Of The Night Sun

• 7.      Parloscope

• 8.      Fire Fills The Sky

• 9.      Red Sparks Of Morning Dusk

• 10.  Silver Lovemachine

• 11.  Leather God

•  

Bin Piso – Orgel og vokal
Luka Van De Poel - Trommer
Pablo Van De Poel – Gitarer og vokal

Atomic Workers - Wall Of Water Behind Me

På bandets andre skive hvor det er om å gjøre alt så enkelt som mulig slik at gitarene faktisk lyder som nettopp gitarer. En slags ”back to basic” må det tolkes som, og målet må jo være å få frem det genuine og spontane uten å forstyrres av all verdens manipulering. Gary Roman er som den ypperlige musikeren han er fortsatt rimelig sentral i lydbildet, men Atomic Workers er definitivt et band og ikke en manns lekegrind. Michele Rossiello står for alle komposisjonene, og har sørget for et variert sortiment innen avdeling for hardere psykedelisk musikk. Bandet er samspilt og nyter godt av en spilleglede og jevnt over solide låter. Hør bare på ”Girl in The Tower” hvor det hele begynner i et folkaktig psykedelisk modus, før en snerten kursendring gir oss flower power musikk som kunne spasert rett inn 60 tallet, og gir oss litt tilårskomne er velkommen snartur mange år tilbake i tid. Også på ”Unpredictable” får vi i bøtter og spann med god gammeldags psykedelisk musikk hvor også den noe fremmedartede vokalen sørger for det lille ekstra. Noen av skivas mer fete riff finnes på ”I Must Confess” som har nok trøkk, tyngde, uforutsigbarhet og intensitet til og kanskje å være den beste låten på ”Wall Of Water Behind Me”. Ikke for det ” Through The Channel” er en bra låt som også har mye vilje til å være passelig eksperimentell, og uforutsigbar uten å være redningsløs.  Den dynamiske vokalen kombinert med de fete gitarriffene og blytunge grooves gjør låten til et delikat måltid. Flott bruk av sitar og akustisk gitar bidrar også til en svært hørbar og sjarmerende skive. De som liker psykedelisk musikk av den røffere typen med en fandenivolsk holdning, og  med tidvis akustisk helning og cool vokal bør merke seg Atomic Worker med rimelig stor interesse.

www.myspace.com/atomicworkers

• 1.      Through the Channel

• 2.      I Must Confess

• 3.      Girl in the Tower

• 4.      Scientist Mantra

• 5.      Unpredictable

• 6.      Waterfall

• 7.      Six Afternoon

• Michele Rossiello – Bass og vokal

• Gary Ramon – Gitarer, Hammondorgel, sitar og vokal

• Fabro Mongelli – Gitaere og vokal

• Angelo Pantelo – Trommer

• Daniele Sindaco – Gitarer

• Gjesteartister,

•  

• Joolie Wood

• Guy McKnight

• Fabio Mongelli

• Haj Yahya Ashraf

Atomic Workers - Embryonic Suicide

”Embryonic Suicice” er debuten til Atomic Workers som her kjører på en amalgam av garasjerock, psykedelisk infisert musikk og hardrock med masse 60 talls vibber. Musikken er knapt noe for de som vil ha det striglet, strukturert og med masse utbrodering. Her er det rått og autentisk, organisk og mystisk. Gitarene gnistrer og er ofte herlig ”syrete”, mens mellotronen og Hammond orgel tilfører fabelaktige stemninger og en god dose positiv nostalgi. Bandet er basert på musikere fra Sun Dial og That`s All Folks og er fra tre land, Italia, England og Nederland. Atomic Workers er tuftet på at Michele Rossiello i 2003 emigrerte fra Bari til London. I bagsajen hadde han nok materiale til en hel CD, og sammen med venner var han klar til å utgi Atomic Workers førstefødte. Og her på ”Embryonic Suicide” utmeisler bandet et sound hvor “attiuden” til punk og psykedelisk musikk er sentralt, og hvor vennskap og pasjon for musikk er fellesnevnerne. Gitarenes trøkk og dynamikk sammen med østlig inspirert tromming gjør skiva til ganske så spennende lytting.  Spennende er så absolutt bandet cover av Donovans klassiske ”Hurdy Gurdy Man”! Normalt er de fleste cover versjoner i beste fall ok, men ikke i nærheten av originalen. Vel, her synes vi at Atomic Workers klarer det tilnærmet umulige! Deres versjon av Hurdy Gurdy Man” er bare sinnsykt bra, og alen verdt å kjøpe skiva for! Psykedeliske toner flommer i temmelig hardt modus på ”No Reaction”, som også blir temmelig ”far out” rundt midten, men alltid stenket med kreativitet som holder på lytteren. Basslinjene er deilig harde på ”Plastic Man” og vi får også en introduksjon til bandets mer ”jammete” sider. ”White” er en cool låt på nesten ni minutter hvor orgeltonene er herlig psykedelisk stenket og inspirerer åpenbart gitarene til å bli om mulig enda mer syrete. ”Embryonic Suicide2 er en virkelig flott debut som gir de som liker at garsjerocken er rå, psykedelisk, særpreget, heftig og dønn ærlig vil finne svært spennende.

www.myspace.com/atomicworkers

• 1.      Embryonic Suicide

• 2.      No Reaction

• 3.      White

• 4.      Plastic Man

• 5.      Hurdy Gurdy Man

• 6.      Down on Earth

• 7.      Far Away (Lacrimae)

• 8.      Breakfast on the Ocean (Part 1)

• Laurenee O`Toole – Vokal, gitarer og Hammondorgel

• Daniel Sindaco – Giatrer og keyboard effekter

• Angeloa Pantaleo – Trommer

• Gary Ramons – Giaterer, sitar, mellotron, perkusjon og vokal

• Michele Rossiello – Bass og vokal

•  

Atomic Workers  - Third Disaster

Hos Atomic Workers på deres tredje utgivelse er det rikelig med atmosfære og harmonikk. Det er også som ellers et garasjerock preg, og tidvis obskure psykedeliske  lydlandskaper men også spacerock som svinger heftig. Bandets mørker sider forefinnes i blant annet Black Sabbath vibbene som er allestedsnærværende, men spesielt synelig på ”Secret Way To Valley”. Synlig er inspirasjonene fra tidlige Pink Floyd på låter som ”You” med dens jamming og improviserte sekvenser, og på ” Chaos On The Breeze” som også fremkaller tankene på Syd Barrett. Nevnte jamming er som oftest flott å høre på i små doser, men Atomic Workers har spesielt på denne skiva en tendens til å overdrive noe, og muligens skyldes det at brønnen hvor de gode ideene er noe dehydrert? Ikke for det finnes også her virkelig bra låter som for eksempel, ” Here’s Where I Belong” som har noen fine østlige injeksjoner og flott driv. ”Breakdown” er en flott kraftballade hvor enkelte av 70 årenes helter hylles høylytt og gir oss en god hardrockfølelse, mens på ”Lost Pleasure” gir lovelig mye unødvendig støy. På avslutningslåten ”Kap_E Tone” begynner jamming lovende, men blir litt for langtrukket for våre ører. Også på ”You” er det en lovedne begynnelse, men igjen tar ajmmingiga overhånd. Bandets noe bisarre humor er aldri langt borte, som fint korrelerer med  deres generelle avslappede holdninger til mangt og meget. Denne hodningen viser seg i at Atomic Workers fremstår som veldig seg selv, og det på ingen måte er noe påtatt, men bare rå ekthet. Med sitt fokus på hardrock med en rå garasjefølelse styrer også bandet klar av mange av de alt for utbredte klisjeene som mye hardrock er så rik på , og lager enda ei skive som har mye trøkk, tyngde og autoritet.

www.myspace.com/atomicworkers

• 1.      Secret Way To The Valley (4:40)

• 2.      Third Disaster (6:15)

• 3.      You (5:32)

• 4.      Chaos On The Breeze (4:07)

• 5.      Lost Pleasure (2:36)

• 6.      Here’s Where I Belong (3:21)

• 7.      Home (4:13)

• 8.      Breakdown (3:21)

• 9.      Kap-E-Tone (7:45)

• Michele Rossiello - Bass

•  

• Laurence O'Toole – Vokal og gitarer

•  

• Fabio Mongelli – Gitarer og vokal

•  

• Daniele Sindaco – Giatrer og vokal

•  

• Diego Mocci - Trommer

Dreamside - Lunar Nature

Dette bandet er veteraner i den gotiske leiren, og er her ute med deres femte album. Dreamside har selvsagt kvinnelig vokalist, men også elektroniske elementer, metall, og en vilje til å eksperimentere. Lyrikken dreier seg om det ofte om overnaturlige, og den stemningsfulle vokalen til Kemi Vita sørger for å skape de rette stemningene. Kemi Vita har en nokså særpreget stemme, som vi finner å være skivas fortrinn da det jo også virker som om stemningen i låtene som Dreamside har i fokus. I så måte er det vokale meget vel ivaretatt av en vokalist som kan minne om Dolores O´Riordan fra Cranberries tilsatt noen doser av Islands Bjørk! Musikken er litt melankolsk, men også tidvis vel syntetisk for vår smak, og produksjonen er langt fra i toppklasse. Til det er trommelyden for tander, og gitarene er ikke akkurat drivende og medrivende men heller som er noe ullent og tørt. Likevel klarer Dreamside ofte å lage en musikk som fremstår som både melankolsk og dramatisk og slik sett lage fine stemninger som har en slags mild og vakker ynde. Det tar litt tid før låtene blir avdekket og det indikerer ofte at de har tilstrekkelig essens og dynamikk.  En som går rett hjem er ”Higher Ground” som har dette umiddelbare og udefinerbare som er så viktig. Skiva veksler pent mellom hardrock med goth og prog elementer til metall av den mildere typen, men også andre musikalske territorier besøkes. I sum medfører dette at Dreamside tar et skritt til siden, og faktisk kommer opp med musikk som skiller seg noe ut i gothsegmentet. Varierte arrangementer gjør også susen, og på ”Serpents Kiss” er det mye bra musikks om er temmelig dramatisk. Instrumentale ”Hush” er av skivas mest dystre låter, men avleirer en finstemning, mens ”Unspoken” er mystisk og spennende. Skiva har femten låter, og vi kan ikke unnslå og si at det nok burde vært kuttet noe ned, da det blir litt mye fyllstoff innimellom. Likevel er dette ei skive med mye kvalitet, og spilleglede og innlevelse er meget bra. I et gothsegment hvor det ene verket er til forveksling lik det andre er dette utvilsomt et meget bra verk, og det er derfor ekstra kjedelig med den tamme produksjonen.

• www.dreamside.nl

• www.myspace.com/dreamside

• 01. Everlasting.

• 02. Silently Awake.

• 03. When Stars Fall.

• 04. Higher Ground.

• 05. Sticks And Stones.

• 06. Carry On.

• 07. Lunar Nature.

• 08. Hush.

• 09. In Longing.

• 10. Sternenkind.

• 11. Serpents Kiss.

• 12. Seeds Of Pain.

• 13. Willing To Learn.

• 14. Unspoken.

• 15. Vlindertje.

• Kemi Vita – Vokal

• Roman Sconsee – Bass

• Fried Bruggink – Gitarer

• Cees Visit – Gitarer

• Merijn Mol - Trommer

Morphelia - Waken The Nightmare

Med forbilder som Saga, Marillion, Pink Floyd og Dream Theater er tyske Morpelia ute med sin andre skive, og det er i sannhet en mye bedre musikk her enn på den heller mediokre debuten ”Prognocircus”. Nå har de jo hatt hele seks år på seg, og jammen var det ikke nok låter til en dobbel CD. Morphelia har modnet og forbedret seg så at vi bare må ta av oss hatten, om enn en imaginert sådanne da vi ikke har et slikt gammeldags hodeplagg for menn i vår samlingJ Fire av sporene passerer ti minutters streken med 27,14 minutter lange ” The End Is The Beginning Of The End” i spissen. Det er den siste låten, men ”Waken The Nightmare” har den gode evnen at albumet fenger så å si fra start til slutt, og det er temmelig utrolig når musikken varer i nær innpå 2 timer. Selvsagt er det partier som ikke er like bra, men straks så popper det opp noe som gjør at en bare må la seg rive med. At dette er et konseptalbum er vel neppe noen bombe, og vi følger drømmeren Elias Morph og den ondskapsfulle Captain Imaginos som er motstandere og motpoler. Dette plottet gestalter diverse stemninger og følelser og som gjør at en for en stakket stund kan drømme seg bort meget godt hjulpet av musikken. En musikk som er temmelig variert, men hvor det hele tiden musikalsk sett er en rød tråd som sørger for sammenheng og homogenitet. Musikken er overdådig og frodig og garantert vil dette fører til at enkelte kritiker vill snakke om å være pretensiøs og stormannsgal. Vi derimot koser oss med dette verket som også tidvis gir oss en mystisk og intens atmosfære nesten som fra en skrekkfilm. Når en først virkelig trer inn historien og musikken som Morphelia rader opp, blir det lett slik at en blir nærmest avhengig av stadig større doser av dette verket. Det er jo ganske utrolig forvandling fra forrig skive som ofte var så kjedelig at vi nærmest bare ønsket den skulle ta slutt. Her skal en være temmelig musikalsk ignorant for å kjede seg, og skiva er virkelig en smakfull musikalsks opplevelse. Årsaken til dette er blant annet at Morphelia nå har en flott evne til å stole på seg selv og selv om ikke musikken er stinn med originalitet, så er det på deres egen premiss og med rikelig med overraskelser og gode løsninger. Det hele er melodisk, passe kreative spenn og harmonisk og med nok gnell til at det blir potent og med fremdrift. Vakre instrumentale partier og en meget dyktig vokalist, samt en ypperlig stilistisk variasjon gjør susen.  Electronica, ambient musikk, symfonisk rock, klassisk musikk, og metalliske vibber, det meste finnes på ”Waken The Nightmare”. Spesielt synes vi de mer metalliske innslagene er rimelig vellykket, og sørger for en fin motvekt mot de mer rolige partiene. ”In The Hall Of Stormy Oceans” og ” The End Is The Beginning Of The End” er to av de lengste sporene. Disse utmerker seg med en så rikholdig kolleksjon av oppfinnsomhet og diverse musikalsk tematikk at det er en fornøyelse å være lytter. Vi kan trygt anbefale dette verket for alle neoprogfan, men også de som liker symfonisk musikk og storslått musikk med mye stemninger og variasjon vil nok like ”Waken The Nightmare”.

• http://www.myspace.com/morphelia

• www.morphelia.de

CD1.

• 1.      Walk Through The Park   3,57

• 2.      The En-Trance (From The Outside Coming In)  1,20

• 3.      Hunt In The Hall  10,24

• 4.      In The Captain`s Room   6,00

• 5.      Never Ending Steps  8,01

• 6.      Blue Chamber   4,36

• 7.      365 Windows ( From The Inside Looking Out)  10,14

• 8.      Mirror Labyrinth (Lost In The Way)   8,37

• 9.      From The Room Of Silence   6,16

•  

CD 2.

• 1.      Iamginos (A Taste Of Evil)  6,47

• 2.      On The Roof (A Taste Of Freedom)   7,44

• 3.      In The Hall Of Stormy Oceans  15,42

• 4.      The End Is The Beginning Of The End   27,17

• Kurt Stwrtetschka – Vokal

• Guido Fröhlich – Gitarer

• Renko Rickerts – Bass og gitarer

• Günter Grünebast – Keyboards

• Elmar De Groot - Trommer

Barstool Philosophers – Sparrows

Fra Almelo i Nederland kommer bandet med et navn som bare er helt fabelaktig flott. Heldigvis er også musikken av samme kategori, og disse CD debutantene er i sannhet et meget hyggelig musikalsk bekjentskap.  Bandet har faktisk hele fjorten års fartstid, så ”Sparrow” har jammen vært på beddingen i årevis.  Noe av årsaken er at Barstool Philosophers opprinnelig var en arena for musikerne for å få et avbrekk fra deres respektive band. En arena hvor det ikke var noen musikalske grenser, og hvor den musikalske friheten var uendelig, og jamfaktene høye. Med tiden ble lysten til å gi ut musikken slik at alle kunne ta del i den såpass stor at det ble et konsist prosjekt. Etter uendelig mye slit og med René Kroon som produsent ble så “Sparrows” omsider et fatum i det herrens år 2009. Lyrikken er tidløs og omhandler et ekteskap som går over styr, og vi følger en mann og hans følelsesmessige kaos og alle de viderverdighetene han kommer opp i. På bakgrunn av dette er jo bandnavnet ypperlig da barkrakkfilosofi jo gjerne kan kjennetegne en nyskilt mann! Musikken på skiva er preget av en utsøkt vokalist i Leon Brouwer, men også enormt stødige og dyktige musikere som har åpenbar og ekte spilleglede. Låtsortimentet er meget pent variert, og også innen for de enkelte låtene er det med nennsom hånd brukt en fin variasjon mellom det mer rolige og ettertenksomme og mer energiske partier. Effekten av variasjon innen en enkelt låt er noe som er tidløst og effektivt og som mange musikere ikke synes å ta på alvor! På alvor tar så utvilsomt bandet musikken sin, da denne unektelige skiva er meget gjennomtenkt og velformulert. Likevel klarer altså Barstool Philosophers å spre en smittende spilleglede og komplettert med en musikalsk autoritet tilfører dette skiva det lille ekstra som er så viktig. Elektrisk gitarer er rimelig fremtredende i musikken, men også piano spiller en viktig rolle i for eksempel den utsøkt vakre balladen ”Lies”.  Ingen av låtene fører faktisk til noen form for kjedsommelighet da alle innehar så kreative og dynamiske kvaliteter. Det nevnte er jo i høy grad et kvalitetsstempel, og sammen med at skiva vokser for hver avspilling er dette jammen en meget lovende debut. Når så også Barstool Philosophers har en fabelaktig presisjon, lekre detaljer og harmonikk og blant annet derav, en overflod av smakfull substans så må en bare la seg rive med. Dette ensemblet evner virkelig å begeistre, men har likevel og sannsynligvis noe å gå på om vi skal tillate oss å gjette! Vi venter derfor i spenning på fortsettelsen, og utroper denne skiva uten å nøle til en av årets beste debutanter.

• www.myspace.com/thebarstoolphilosophers

• www.thebarstoolphilosophers.com

• 1.      Afterglow

• 2.      Silence

• 3.      Lies

• 4.      Dreamscape

• 5.      Eyes Show The Heart

• 6.      Descendents Of The Fall

• 7.      Fallen Angels

• 8.      Endless Seasons

• 9.      Away From Here

• Martin Kuipers - Trommer

• Bas Hoebink - Bass

• Ivo Poelman - Gitarer

• René Kroon - Keyboards

• Leon Brouwer - Vokal

Ixion - Garden Of Eden

Ixion er her ute med sin tredje skive, og fortsatt er det Jankees Braam som skjuler seg bak dette navnet. Til daglig jobber faktisk Braam fire dager i uken som dataprogrammerer, og er også lydingeniør når Knight Area har konserter. Er det tid til overs så utøver han samme oppgave for S.O.T.E. Ulysses og Illumion. Innimellom alt dette så får han altså tid til sitt kjære Ixion, som jo må være et tidssluk av rang? Nåvel, til å hjelpe seg har Braam hentet inn tolv svært skolerte og dyktige musikalske venner fra de nevnte bandene. Selve masteringen står Peter Boer for, og han kjenner definitivt smaken til Braam og kan skreddersy musikken etter dette slik at det blir et optimalt lydbilde. ”Garden Of Eden” er et konseptalbum om vennskap som bryter sammen med en ødelagt verden som bakgrunnsteppe. En ganske så mørk historie og musikken er sirlig tilpasset og meget velspilt, samspilt og ikke minst variert. Den soniske paletten oppfyller også alle våre krav i en slik setting og det er fin fremdrift i musikken. Gjesteartistene har en nokså forskjellig musikalsk bakgrunn og dette er definitivt med å berike musikken da den blir sprell levende og ytterst interessant i de aller fleste partiene. Spesielt Knight Area's Gerben Klazinga gjør en formidabel jobb, med mange ytterst spenstige toner på sine utallige brettinstrumenter. Vi får også mange varierte og flotte soloer og en tidvis flott retrosound, og faktisk tidvis tre gitarister som samhandler forbilledlig slik at lydbildet aldri blir overlesset. Symfonisk så det holder altså er skiva utvilsomt og med et godt øye for neosjangeren, men uten å kveles av nevntes begrensninger da ”Garden Of Eden” står for både frisk og oppegående musikk. De vokale prestasjonene er ikke blant albumets høydepunkter, men om en er litt overbærende er dette ikke noe stort problem. Symfoniske ”Edge Of Sanity” har mye stemningsfull og intrikat gitar, mens har flotte arrangementer og en heftig gitarsolo. Ganske så dramatisk er ”Golden Cage” hvor nevnte Klazinga er i sentrum før låten bukter og snor seg akkurat slik at en etterlates med et stort smilefjes, og har lyst på mer.  Trapped” og ”Virus” er albumets mest røffe låter, mens mer neddempede ”My Princess, My Queen” er en vakker og skjør låt med sin vakre celloskjønnhet. De som liker stemningsfull og symfonisk prog med nok fylde og gode låter bør nok sjekke opp Ixion. Skiva er som nevnt også meget vel produsert, og flust med interessante og bra låter til at den fremstår som et meget bra verk.

http://www.ixion-music.com/

1. Golden Cage (12:17)
2. Edge of Insanity (7:24)
3. My Princess, My Queen (3:17)
4. Storm (7:19)
5. Comfort Zone (3:57)
6. The Virus (8:16)
7. Garden of Eden (5:12)
8. Trapped (8:24)

Jankees Braam – Bass, keyboards, bass pedaler, gitarer, tekster og komposisjoner

Michael Hos – Vokal

Esther Ladiges – Vokal

Gerton Leijdekker - Gitarer og gitarsynther

Emilie Boellaard – Trommer og perkusjon

Martin Bos – Grand piano og spinett

Peter Boer – Stick og dobbelbass

Linde Faber – Cello

Irma Vos – Fiolin og elektrisk fiolin

Gerben Klazinga – Hammondorgel og synther

Evelin Van Mampen – Gitarsoloer

Sylvester Vogelnzang-de Jong – Gitarsoloer

Basta – Cycles

Aranis sin kaptein heter Joris Vanvinckenroye, og har tydeligvis behov for å lage musikk i en annen kontekst enn moderbandet. Ganske annen musikk egentlig, da det kun er Vanvinckenroye som spiller på sin kjære kontrabass! Antakeligvis høres det lite festelig ut for folk lest, men mannen skriver så gode låter og har så mye på hjertet at dette ikke er en analogi til en albansk spillefilm i sort og hvitt fra 1935. Faktisk er det ofte ganske triggende musikk og høyst utrolig at det er mulig å få en kontrabass til å lyde så mangeartet. Med Bastakonseptet viser Joris Vanvinckenroye til fulle at det er mulig å nyttiggjøre dette instrumentet på ganske så mange måter. Selvsagt er det mye overdubs og heftig bruk av studio sine muligheter, og så vidt våre ringe ører kan høre er det opp til fem ”Joriser” som spiller på likt på enkelte partier! Selv om Vanvinckenroye er ekstremt dyktig på kontrbass blir det aldri en forfengelig musiker vi møter her, som er opptatt av, ”se hvor flink jeg er”. Tvert imot så er ”Cycles” et ydmykt verk, som er personlig og hvor denne strålende musikeren virkelig gir oss noe genuint og høyst originalt. En musikk som blander jazzete toner, folkvibber, klassisk musikk og rock på en spennende måte. Basert på dette komme det en orkestral og minimalistisk, nærmest filmaktig fusionmusikk som er ytterst elegant forrettet. Selvsagt er ikke denne musikken for massene, men vel verdt for de som virkelig vil ha noe annerledes musikk, og som tåler en noe uvanelig musikalsk opplegg. Tittelsporet er kanskje skivas høydepunkt, og en verdig avslutning på albumet som en vil huske. Vi vil også huske en temmelig melankolsk stemning som ”Cycles” gestalter, som noen ganger er nøktern og rolig men fint kontrastert med heftigere utblåsninger. Vanvinckenroye har utvilsomt den styrken at han har en visjon som går på å utfordre musikalske regler og ta sjanser og stole på sine egne instinkter i jakten på å utøve særegen musikk. Mer progressiv tankegods enn dette er det  ikke mulig å ha, og for å riktig understreke det nevnte så underviser mannen bak Basta musikkstudenter i improvisasjon og kreativitet. Snakk om rett mann på rett plass! Skiva blir aldri kjedelig da det er en så variert kolleksjon av låter fra mektig ”SRP” til ”Cycles” som har flamenco vibber. Fra jazz i fri dressur på ”Delayed” til ”Sonan” hvor vi brått tar en kjapp tidsreise til middelalderen. ”Cycles” er ei unik og spennende skive, som nok likevel mest er for de som søker virkelig kvalitetsmusikk som er modig og temmelig langt utenfor allfarvei.

• www.myspace.com/bastasolobass

• http://www.youtube.com/watch?v=uCBmD4X8WUo

•  

 1. Codis
2. S 20
3. Sonan
4. Linea
5. SRP
6. Folky tune 1
7. Delayed
8. Sleeping dogs
9. Bauw
10. Cycles
11. Folky tune 2
12. Basta

Joris Vanvinckenroye – Kontrabass og komposisjoner

Touch The Spider - Souls For Sales

Denne tyske duoen har vi omtalt før, og da kom de med ei skive som var ujevn idet bare annenhver låt holdt mål. Vi etterlyste da en vilje til å luke vekk de svake låtene og beholde de som funker og er bra. Siden sist har de faktisk klart det kunststykke å få sin noe spesielle musikalske cocktail til å bli temmelig catchy og en tar seg i å synge med på enkelte av de nokså dystre linjene. En noe surrealistisk situasjon oppstår derfor om en synger med på refreng som dette, ”It`s A Long Way To Hell” mens gitarene kjører sitt forstyrrede løp! Nå er så absolutt Touch The Spider mye mer enn ”nynn-med-musikk”, og de har faktisk meislet ut sitt eget sound med fint særpreg. Musikken er som nevnt en snodig miks av stonerrock i gråsonen mot funeral doom, tilsatt postgotiske elementer og med noen touch av pop faktisk!  På for eksempel ”Nocturne” og ”Into The Unknown” er det derimot det rå og bekmørke som dominerer, og det er to låter som passer ypperlig til den temmelig rå produksjonen. En produksjon som knapt nok er noe for hi-fi entusiasten, men som med all sitt tilsynelatende hastverksarbeide har sin sjarme, og likevel står godt til de fleste av skivas femten låter. Sannsynligvis må det legges ned betydelig mer arbeid i produksjonen neste gang da slik low-fi ikke er noe å satse på over tid.  Som på forrige utgivelse er ikke vokalen nå heller nå av toppklasse, men det kan en leve med når låtmateriellet er såpass ok. Musikalsk har bandet et vist slektskap med band som Alien Sex Gang og Chistian Death, men heldigvis navigerer de trofast etter egne idealer og skaper sin egen musikk. En musikk som forretter en dyster og melankolsk følelse som mange av doomfolket nok vil finne uimotståelig, mens nok enkelte andre vil bli lettere hypnotisert av denne skiva. Alle som digger angst, kval og ja, kort sagt skjærsildens håpløshet, vil nok favne ”Souls For Sale”. At Unholy Ghost og Cosmic Energy har utviklet seg musikalsk er temmelig åpenbart, da det bare er å høre på gode låter som ” Eve Of Despair”, ”This Ain`t A Love Song” og ”Souls For Sale” for å nevne hvor fremgangen er mest påtakelig. Denne musikken er nok ikke spesielt velegnet for sarte sjeler, og gir altså rikelig med dypdykk i den menneskelige avgrunn og håpløshetens rike. Vi håper nå at Touch The Spider neste gang har med noen gjestemusiker for å kunne utvikle seg videre. Om ikke så vil de lett sette seg fast i edderkoppens nett og stagnere. Vi sitter definitivt ikke fast i noe spunnet nett, og synes dette er ei skive som byr på mye bra innen doom segmentet, men med visse reservasjoner som nevnt.

• 
  
   

• http://vids.myspace.com/index.cfm?fuseaction=vids.individual&VideoID=60872790

• http://www.myspace.com/touchthespider

• http://www.touchthespider.de

01. Adore the Moon
02. Lost
03. This Is not A Love Song
04. The cast has been the
05. Solitude
06. Searching
07. Life is real
08. Broken
09. Eve of Despair
10. Souls for Sale
11. Long Way to Hell
12. My God is Dead
13. Into the Unknown
14. War-Heads
15. Nocturne


 

• Cosmic Energy – Trommer, perkusjon, keyboards og cover art

• The Unholy Ghost – Vokal, bass, gitarer, perkusjon og keyboards

Life Line Project - The Finnishing Touch

Erik De Beer serverer oss nok et album som er totalt instrumentalt, og hvor en overlates til å lage sine egen soundtrack i ens egen ”innebygde kino”, og med ens egen kreativitet. Akkurat det er en pussig sak da det for det store flertall overhodet ikke er vanskelig å forholde seg til de for eksempel mest avsindige musikk i et soundtrack når de ser en film. Med en gang musikken mangler vokal så tar panikken alt for mange, da må en jo faktisk tenke selv, og skape sine egne bilder eller filmatiske opplevelsen. Antakeligvis sier dette litt om fantasien til folk, og at alt for mye skal serveres ferdig tilbredt og enhver anstrengelse er som pest å betrakte. Med disse forhåpentligvis oppdagende ord så er definitivt tiden innen til å fokusere på musikken ”The Finnishing Touch” gestalter. En musikk som absolutt er tjent med at lytteren har nok fantasi og kan lage sine egne bilder og filmer eller hva nå de forskjellige individene får ut av lydlandskapene her. At det er mangt og meget å synke inn i er hevet over tvil, da denne skiva er rimelig variert og dynamisk. Samtidig er den en naturlig oppfølger til ”Modina” som jo var ganske så vellykket og behørig omtalt på disse sidene. Siden Erik De Beer var en liten gutt har han hatt en hang til symfonisk rock, og med sitt kjære Life Line Project får han i høy grad utløp for denne preferansen. Life Line Project baserer seg også på at Eric De Beer er i sentrum hva gjelder komposisjoner og opplegg, men han inviterer altså håndplukkede og ytterst dyktige musikere. De Beer har for øvrig en fortid i band som Brancars fra 1979 til 1989, og Zoundworks 1982 – 1985, og er i høy grad en erfaren og skolert musiker. På denne skiva har De Beer tatt sin musikk til et nytt og enda høyere nivå. Et nivå som er oppnådd takket være noen fyldige injeksjoner av folkrock, metall og også jazzrock. Dette er med og ytterlige å vitualisere lydbildet, og gir en flott spenst og fylde, som sammen med velformulerte og flotte melodilinjer sørger for at skiva gir mye liflig og spennende musikk. Det musikalske konseptet er blant annet bygget opp rundt en sjarmerende skatt fra det finske folketonenes arkiver som heter ”Tuoll On Mun Kultani”. Keyboardene til de Beer er rimelig sentrale på skive, men han sørger for og ikkeå  overdrive og lar de andre musikerne få lov til å skinne klart og tydelig.  Det gjør de i om lag en time, og i et musikalsk terreng som meget kledelig er som er mange hakk røffere enn forrige skive ”Modihna”. Dette vil sannsynligvis føre til at denne skiva appellerer til et større musikalsk segment en tidligere. Det er åpenbart at det ligger mye arbeid bak dette verket, og låten ” Saudades De Sor” er et eksempel på det. Et stykke jazzinfisert musikk bygget opp på en kordprogresjon fra Fernadno Sor, en komponist fra det nittende århundret, og utført på en kopi av en av Sor sine gitarer, en Panormo fra 1828! Energiske ”Tricky Dicky Finds The Rainbow's End” er en jazzete og en flott melodisk låt, mens “Little Alice” er en av De Beers gamle låter fra tiden i Zoundworks, men i ny drakt. Akustiske” I Miss You More” er usigelig vakker, mens “Desire” er en super finale på et meget bra album. Mangesidige og proggete ”Attical Problems”, og harde ”Theme Of James The Rover” er noen av de knallbra låten som gir oss en variert og velspilt skive. Samspillet er meget bra, og skiva er passe intrikat og utforskende, og det er absolutt ei skive vi forventer å spille mye i fremtiden, for så bra er den utvilsomt.

http://www.myspace.com/lifelineprojectband

1. The Finnish Overture (2:01)
2. Tricky Dicky Finds The Rainbow's End (5:20)
3. Attical Problems (5:17)
4. Theme Of James The Rover (3:40)
5. The Finnish Interlude (1:14)
6. The Missing Drink (3:40)
7. The 2nd Finnish Interlude (0:53)
8. The Finnishing Touch (0:42)
9. Little Alice (6:14)
10. I Miss You More (4:36)
11. Nimbo (3:50)
12. One Finnish Jazz Minute (1:14)
13. Saudades De Sor
14. Without Tears (3:57)
15. Pulsar (2:17)
16. The Finnish Finnish (3:48)
17. Desire (6:29)*

 

• Elsa de Beer - Fløyte
  Dineke Visser - Obo
  Jason Eekhout – Elektrisk og akustiske gitarer
  Jody van der Gijze - – Elektrisk og akustiske gitarer
  Erik de Beer – Elektrisk og akustisk piano, orgel, Moog og andre synther, gitarer, cembalo, lutt, strengs bass, mandolin og chittaron

• Iris Sagan - Bass
  Ludo de Murlanos – Trommer, perkusjon, roto-tom, renessanse trommer og bongotrommer

Aranis –Songs From Mirage

En flamsk septett som spiller en tidvis minimalistisk samtids klassisk musikk farget med kammermusikk, postrock og folk. Tablåene som fremkommer er ofte både melodiske og tilgjengelig, men også musikk i fri dressur. Aranis viser i tillegg sider hvor musikken er repetitiv og også temmelig lik musikk skrevet for en film. Akkurat den påstanden kan vi ved selvsyn få dokumentert på deres internettside, der de sier at musikken er ”musikk for en imaginær film”! Vi vil påstå at Aranis sin musikk kan nytes optimalt ved at vi danner våre egne sanseinntrykk, og gjerne lager våre egne imaginære filmer i hodene våre basert på inntrykk fra ” Songs From Mirage”. Uansett så er skiva å betrakte som et svær vellykket ekteskap mellom klassikk musikk og rocksegmentet. Utrykket akustisks kammer rock beskriver musikken brukbart vil vi påstå. Særpreg er definitivt også er nøkkelord når musikken skal beskrives, og for oss er det ordet som oftest et hedersord! Når vi så har en instrumentering med  piano, en dobbelbass, to fioliner, fløyte osv å gjøre er det ikke akkurat å betrakte som en standard i de fleste musikalske kontekster. Fyller vi på med en instrumental dyktighet, og meget gode og velformulerte melodier samt en forbausende evne til og også å låte melodisk har vi nok fanget noe av Aranis sitt musikalske univers. Vekselbruket mellom det klassiske konsept og rock konseptet har vi knapt hørt maken til noen gang. De som liker band som Cro Magnon, Present, Volapuk og Univers Zero vil nok også trykke Aranis til sitt bryst som det så prosaisk heter ifølge gamle tiders måte å utrykke seg på. Musikken til Aranis har definitivt forandret seg en del siden deres forrige skives, som for øvrig var meget bra. Ny retning er staket ut, og den peker  inn i det terrenget som kalles ettertenksomhet, melankolsk og til dels mørkt, selv om det aldri blir ekkelt og vemmelig på noen måte. Bare er herlig tristesse og med komponist og lederen Joris Vanvinckenroye sin fabelaktige kontrabasspilling som markør for disse landskapene. Nytt er også koringen fra strupene til de flotte damene Els, Anne Marie og Herlinde som gir en viss assosiasjon til Magma og Christian Vanders Kobian konsept. Trekkspillet til Marjolein Cools tilfører også musikken en spesiell glød og intensitet, og selv om dette instrumentet er milevis fra hva vi forbinder med musikk som er spesielt hørbar, passer det utmerket her! Sannsynligvis er dette p.g.a. Joris Vanvinckenroye sine evner til å gjøre det umulige mulig. I så måte har han gått i forsporene til Francis Vincent Zappa, som jo også blandet sammen komponenter som allmennheten så var umulig å kombinere! ”Songs From Mirage” er ei utmerket skive som er fylt med inspirerende musikk, og visere et band som tør ta sjanser og tidvis å dyrke ny mark. Våre musikalske smaksløker nærmest logrer av glede, og nyter skiva til fulle, og de som vil ha noe som skiller seg ut fra massene bør fylle ørene med Aranis sin musikk.

http://www.myspace.com/aranis

http://www.youtube.com/watch?v=iu_BwXgDsZI&feature=related

http://www.youtube.com/watch?v=AMagnPhD3r4&feature=related

http://www.aranis.be/

1.      Ouverture
2. Fresia
3. Chamber rock
4. Reprise
5. Lullaby
6. Airesym
7. Aynu
8. Lever in plakjes
9. Jelimena
10. Keria
11. Out ama
12. Enjuminenna
13. Ilah
14. Finale

Linde de Groof - Fiolin
Liesbeth Lambrecht - Fiolin
Marjolein Cools - Trekkspill
Stijn Denys - Giatrer
Axelle - Fløyte
Joris Vanvinckenroye – Kontrabass og komposisjoner

Els van Laethem  - Vokal

Anne Marie Honggokoessoemo - Vokal

Herlinde Ghekiere - Vokal

Els Vrints - Piano

Ward De Vleeschhouwer- Piano

Reuter, Markus & Ian Boddy – Derwish

Med to tidligere samhandlingsverk på samvittighet er Boddy og Markus her ute med sitt aller mest ambisiøse prosjekt til nå.  I 1999 nedkom de med gåtefulle og ambiente ”Distant Rituals” , og i 2004 kom ”Pure” med melodisk kompleksitet. ”Derwish” gestalter musikk som er inspirert av komponisten Olivier Messiaen teorier krydret med Reuter og Boddy i fri dressur. Noe som avstedkommer diverse musikalske stunt som nok bare de mest eventyrlystne og frisinnede lytterne vil ta vel imot. Det er nemmelig ikke til å underslå at ”Derwish” ikke er mainstream musikk, men heller svært eksperimentell lek med blant annet rytmikk. Her er ikke minst gjestemusiker Pat Mastelotto med å sette farge på verket, men også strengekvartetten på spor 1,4 og 6 bidrar med akustisk vellyd. På de syv sporene klarer Reuter og Boddy å navigere seg bort fra mer kjente og komfortable musikalske terreng for ambient og elektronisk musikk. En kursendring som sikkert lett vil føles ukomfortabel for mange, men som definitiv er kreativ og progressiv. Kryssende arpeggio, uforløste sekvenser som nærmest henger i løse lufta, atmosfæriske loops, og metalliske lyder som meisler ut et egenartet lydlandskap. Også potente dansetaktarter, svært vindskjev funk og ikke minst knivskarpe perkusjoneksplosjoner som er skremmende men også lager et fascinerende brennpunkt. Dette gir musikken som allerede er fylt med herlig fremdrift og spenning ekstra lag med kreativitet og mystisisme. Skiva klokker inn på 51,52 og ”Angst” begynner med nervøse og skjelvende støt og tromming i fri utfoldelse, før en morsk gitar ankommer for å bli ytterlige støttet av strengekvartetten. Uhyggen vokser og instrumentering gjør ingenting for å forhindre dette, tvert imot selvsagt. På tittelsporet viser Reuter sine formidable dyktighet på touch gitaren, som altså er en spesiell gitar som krever spesiell teknikk men som gir en særegen lyd. Fingrende til Reuter flyr som små raketter opp og ned på gitaren og skaper sprelske og buktende korder med kontrasterende men også melodisk villskap. Fiks rytmikk og snodige og odde taktarter setter seg, og et rikholdig utvalg av elektronikk gir ytterlige liv til låten. Strengekvartetten dukker opp fra tid til annen og gir sine viktige bidrag til en låt som alle bør få med seg. Den fabelaktige dynamikken ”Derwish” byr på er blant annet meislet ut ved hjelp av studios muligheter. Den digitale innspillingen er tilbakeført til analoge bånd. Disse ble så i sin tur kjørt gjennom gammeldags lydopptaker slik Bowie og Eno gjorde i sin tid.  Nytt og gammelt i skjønn forening gir en friskhet og tilstedeværelse som er med å gjøre ”Derwish” til et uhyre spennende album, som definitivt har bøtter og spann av egenart.

• 1.      Dervish 06:05

• 2.      Stealth 06:23

• 3.      Tableaux 06:31

• 4.      Joker 06:05

• 5.      The Watcher of Loneliness 07:18

• 6.      Angst 07:45

• 7.      Spiral Manoeuvre 11:42

• 
  
  Markus Reuter - Touch gitar og elektronokk
  Ian Boddy - Programmering, sampler og synther

Gjesteartister,

Pat Mastelotto - Traps & Buttons på 1,2, 4 og 6
Ulrich Pollmann - Recorders på 2 og 5
SiRenée – Vokal på 1 og 7

Strengekvartett på 1,4 og 6

• Karina Bellmann - Fiolin

•  Uta Maria Lempert - Fiolon

• Wiebke Tschöpe - Bratsj

• Juliane Gilbert - Cello

Silhouette – Moods

Andre album fra Silhouette fra Utrecht og det er tydeligvis mye som skal ut da skiva varer i hele78 minutter fordelt på tolv spor. Musikken til Silhouette ligger nær opp til Galleon, Mangrove, IQ, men også Genesis rundt ”A Trick Of The Tail” er en aktuell referanse. ”Moods” er en mye bedre skive enn deres førstefødte, som slet med en lavbudsjett produksjon, og låtene er også mer drivende og gjennomarbeidede nå. Musikernes samhandling er også betydelig mer konsis, og med tre vokalister som alle synger svært bra og preger musikken positivt. Tematikken på skiva er basert på et plott skrevet av Brian De Graeve, og produksjonen er av Gerben Klazinga. Han har sørget for et ganske flott og fyldig sound som kler bandet. Et sound som henter fra neo, syttiårenes gammeldagse instrumenter og innstilling, men det hele er ført i pennen med en moderne melodisk låtskrivning. Nevnte Gerben Klazinga er forøvrig medlem av Knight Area, og han ”lurer” inn elementer fra dette bandet her og der. Akkurat det beriker bare musikken da Knight Area jo har mye å fare med hva gjelder melodiøs men distinkt prog. Erik Laan får ut mye vellyd av sine mange tangentbaserte instrumenter, og er ofte ganske så spennende å høre på når han spenner opp diverse lydlandskaper.  Musikken har få skarpe kanter og enkelte vil nok savne mer røffe øyeblikk antar vi. Albumet er definitivt et album for de som vil ha melodiøs musikk tett opp mot neo, og for de som liker velspilt musikk med fokus på velklingende melodier.

• http://www.myspace.com/silhouetteband1

• http://www.silhouetteband.nl/site/

• 1.      Concert Hangover

• 2.      Don`t Threaten My Peace Of Mind

• 3.      Searching For Her

• 4.      Seconds Time Down

• 5.      Don`t Mess with Me

• 6.      Feeling good

• 7.      Unreal Meeting

• 8.      Cinema Backseat

• 9.      Far Away

• 10.  Moods

• 11.  Another Bed Time Story

• 12.  The Answer

• Jos Uffing – Vokal, trommer og noe gitarer

• Brian de Graeve – 12 strengs akustisk gitar ( Freshman), De Gier elektriske gitarer og vokal

• Erik Laan – Keyboards, mellotroner, synther og vokal

• Gerrit-Jan Bloemink - Bass

Gjesteartister,

Aldo Adema – Gitarsolo på 11

Reduntant Rockers – Heart

Progressiv electronica er det ikke så ofte vi støter på, men det er hva Bernhard Woestheinrich byr på. Woestheinrich er forøvrig synonymt med Reduntant Rockers som fokuserer på låter og stemninger på sin andre skive. Inspirasjonskildene er blant annet.Brian Eno, Roger Eno, Trevor Horn, Tuxedomoon, Ministry, Cabaret Voltaire, Klaus Dolding`s Passport og Klaus Schulze. Vi må bare innrømme at vi har litt ambivalente følelser for slik musikk til vanlig. Årsaken er at det er forholdsvis mye av dette som er pent sagt uinteressant å lytte til. På den annen side er det enkelte store øyeblikk hos for eksempel Tuxedomoon. Dette bandet på sitt beste er virkelig knallbra, og også tidvis kommer de andre også opp med musikk som er svært bra. Når vi så tar med at Bernhard Woestheinrich er en ytterst søkende musiker som liker å eksperimentere, så er vel bakgrunnsteppet behørig trukket på plass. Nesten femten minutter lange ” A Change Of Heart” runder av skiva, og er et episk electronica verk som er rimelig vellykket med sine mange gode ideer og innfall. Woestheinrich liker å krysse grenser uten nødvendigvis å ha noe pass med seg! Han blander villig vekk de forskjelligste elementer i sin musikalske gryte, og kommer opp med musikk som har egenart, selv om slett ikke alt trigger oss like mye. I miksen finner vi mye av Kraftwerk sine ideer, pop frierier, new wave, electronica, eksperimentell musikk og ambient musikk. Det sørger blant annet for at de vakreste musikalske tablåer møter mer potent musikk. Produksjonen står fint til lydlandskapene, og gjør sitt til at denne rock orientert elektroniske musikk ikke blir så kald, men tilfører en viss varme og et menneskelig touch. Musikken er ikke all verdens avansert, men som minimalistene blir det mye ut av få men utvalgte ingredienser. For de som vil ha en drømmende musikk med mange ettertenksomme øyeblikk med enkelte fyldigere avstikkere er nok dette interessant musikk.

• http://www.redundantrocker.com

• http://www.myspace.com/redundantrocker

• 1.      Gold

• 2.      Hypostasis

• 3.      Compress

• 4.      Renee As Yoko

• 5.      Omnipotence

• 6.      Odilon

• 7.      Heavily Dependent

• 8.      Alluvion

• 9.      A Change Of Heart

Bernhard Woestheinrich – Det meste av alt!

Profuna Ocean –  Watching The Closing

Med fire spor som på til sammen nesten førti minutter er disse Nederlandske debutantene meget godt i gang. Godt hjulpet av Rcik Wakeman og Treshold sin Damian Wilson som begge tente på musikken de hørt på en live demo av Profuma Ocean. Takket være sine to velgjørere har bandet fått en meget god start, og denne CD-en har faktisk fått verdensomspennende distribusjon! Derfor bør i all anstendighet musikken også holde mål, og ikke bare være nok en hype. Låtskriveren Raoul Potters har den innstillingen at det ikke bør være noen restriksjoner og barrierer for musikk, så lenge det høres bra ut. Vi kjøper med glede det, og observerer ved lytting at Potters så absolutt kan skrive låter som ikke er typisk i A4 format. Han sørger ofte for nok dynamikk gjennom å binde rolige partier sammen med mer rocka saker på forbausende modent og kreativt vis. Temposkiftene er helt klart et av bandets pre, og bør brukes for alt det er verdt. Samme Potters sørger også for en bra vokal, og gitarspilling som er vel verdt å høre på og ikke fjernt fra David Gilmour sin stil. For å ha et bra materiale til lyrikken har Potters ofte livets mørkere sider som basis, og det er mye ettertenksomhet å spore her. Musikken ligger tett opp mot neoprog, men riffene er ofte hardere enn sjangerens kutyme. Bandets flørt med blues- og jazzkorder gjør også at de tar et lite skritt vekk fra den mer erketypisk neo. I tillegg er keyboardene ofte veldig symfonisk legerte og tilfører en fin orkestral dimensjon. René Visser er rimelig dyktig og har nok hørt på Pink Floyd, og med et større budsjett på neste skive så kommer det nok til å låte enda bedre. Best på skiva er sistesporet S.C.I.T.S. som er en låt stappfull av spenstige vendinger og spennende vrier. Vrier som innbefatter en catchy side og en side med omfattende instrumentale ekskursjoner. Musikken er totalt sett ofte melankolsk og atmosfærisk, men alternerer ypperlig med noen mer heftige utbrudd. En fin debut dette som gir signaler om enda bedre musikk neste gang. 

• www.profuna-ocean.com

• http://www.myspace.com/profunaocean

•  

• 1.      Changing Legacy

• 2.      Lost Inside (The Landscape)

• 3.      Sad silhouette

• 4.      S.C.I.T.S.

• Raoul Potters – Gitar og vokal

• Fred de Hartog - Trommer

• Arjan Visser - Bass

• René Visser - Keyboards

OTR – Mamonama

On The Rocks betyr OTR, så slipper noen å lure på det. På vokalen har bandet John Lawton som har holdt mikrofonen i Uriah Heep og Lucifer`s Friend, og gitarist er Jan Dumée fra Focus. I tillegg er det tre unge talentfulle brasilianske musikere som utgjør dette ensemblet. Stilmessig er det klassisk rock med visse jazz- og proginfluenser som serveres på ”Mamomama”. Det melodiske er alltid tilstedeværende på skiva, og hadde dette blitt sluppet for tretti år siden hadde det sikkert vært regnet som en klassiker. For ”Mamonama” ligger ikke så langt fra for eksempel Deep Purple sin klassiske album ”Stormbringer”. Retro så det holder altså, men OTR tilfører altså jazzinfluenser og annet slik at det låter tidvis friskt. På for eksempel ” The Corner Club” er Steely Dan sin ånd nær i både sound og utforming, mens ”Ghetto” har visse funkfølere. En flott og følsom ballade får vi på ”Hello” som omhandler mor til Lawton og hennes Alzheimer sykdom. Jan Dumée skinner her, og tilfører touch av Focus sine bedre ballade sensibilitet. OTR er forresten et svært så internasjonalt band med medlemmer som bor i Rio, Rotterdam og London. Låten ”Face To Face” er opprinnelig komponert av Dumée for Focus men kom av en eller annen grunn aldri med der, men er her omarbeidet til en frodig hardrocker. Hardrock gestalter også ”Taking You Down” og vi mer enn aner at Deep Purple lusker i buskene, men låten er jammen ikke så verst for det, og atter en gang så imponerer Jan Dumée. At det er brasilianere med i dette ensemblet viser ”The Corner Club” hvor europeiske tradisjon blir fint foredlet av brasilianske elementer. Skivas mest progressive spor finnes på ”Steal The Night” som også er på nesten syv minutter. Også dette sporet var tenkt for Focus, men er temmelig omarbeidet og med vokal og totalt nye arrangementer. Låten har et vist jazzpreg over seg, og Lawton viser til fulle her hvor bra han kan synge. At OTR kan alternere mellom mer rolige og harde øyeblikk viser låten ”Woman” til fulle. Skiva avsluttes med ”Ride On” som går Uriah Heep i næringen og er en virkelig god hardrock låt. Kvaliteten på produksjonen er svært god, og her har Jan Dumée virkelig vært en god andrepilot, og han har stått for alle arrangementer og komposisjoner. Xander Figueiredo er også en ytterst spennende trommeslager som tilfører denne skiva mye knallbra rytmikk. Vi må heller ikke glemme Marvio Ciribelli som med alle sine Hammond orgler, Fender Rhodes og akustiske pianoer bidrar til at lydbildet blir såpass spennende og bra. ”Mamonama” er et noe uferdig produkt, som absolutt har mye bra å by på. Vi har såkalt virkelig tro på at neste gang kan slå ut i full blomst selv om dette i høy grad er meget bra musikk. Med så talentfulle musikere og en vilje til å ta enda større sjanser, er det duket for noe stort fra OTR i 2010 for eksempel.

• http://www.otr-band.co.uk/

• http://www.myspace.com/otrmusicrocks

•  

• 1.      Ghetto

• 2.      Taking You Down

• 3.      Hello (Dona Nobis Pacem)

• 4.      The Corner Club

• 5.      Mamonama

• 6.      Steal The Night

• 7.      Face To Face

• 8.      Shine

• 9.      Woman

• 10.  Ride On

John Lawton - Vokal
Jan Dumée - Gitarer
Ney Conceicao - Bass
Xande Figueredo - Trommer
Marvio Ciribelli – Keyboards

Gjesteartist,

Sonia Genú – Vokal på 3

Klaus Hoffmann Hook & Bernhard Wöstheinrich - Conundrum

Et i utgangspunktet spennende samarbeid mellom to kreative artister, og med Ian Boddy og Markus Reuter tungt inne på produksjon, komposisjon og som gjesteartister er de fire glade DiN musketerer samlet for atter å lage annerledes musikk. Skiva varer i 56,45 minutter, og Bernhard Woestherich er trollmannen med sine utallige synther mens Klaus Hoffmaier Hook står for spacegitar og asiatisk krydret sitar. Hoffmaier Hook har en karriere som startet i slutten av sekstiårene da han var gitarist i diverse progensembler. Med årene ble han inspirert av musikk fra Asia, men også psykedelisk musikk var et musikalsk territorie han følte seg hjemme i. I 1974 kjøpte han seg en minimoog, og oppdaget straks at dette og liknende instrumenter åpnet opp ny musikalske muligheter. Dette førte til anskaffelse av blant annet 70 tallets ultimate instrument, mellotronen. Siden har han hatt et svært våkent øye til teknologiske nyvinninger, og behersker blant annet memotron og digital mellotron. Likevel er Gibson ES 335 hans hovedinstrument. Bernhard Wöstheinrich er grafisk designer og tegner i tillegg til å være musiker, og ha vært med i utallige prosjekter innen film, maling og performance art. Han har også sin bakgrunn fra bandet Subsonic Experience som nå heter Centrozoon. Han bruker en kompositorisk innfallsvinkel som har hentet inspirasjon fra sin erfaring med visuelle artister. Først så starter han med improviserte abstrakte sonisk strukturer før det gradvis utvikler seg til detaljerte og hørbare lydlandskaper. I denne prosessen bruker han kompleksiteten fra synthenens verden til fulle, og foredlingen av spontaniteten fra improviserte og intuitive eksperimenter. I sannhet så skaper disse musikerne en unik musikk, som vi selvsagt ikke kan garantere alle vil like. Det vi kan garantere er at du knapt har hørt maken før! Tittelsporet er svært drømmende og gjestartisten SiRené har en østlig infisert vokal som ligger oppå et hav av milde elektronisk legerte lyder. Følelsen av kameler som duver i ørkenen er stor, og looper og eteriske gitarer er med å skape en spennende låt. De hardest rytmene på albumet finner vi på ”Phased Raelity”, men før de gjør sin entre er det nokså uvante og sprø lyder som dominerer. Skarpt og presist og med en spissfindig gitarlyd skapes en fascinerende låt. Roligere er låten ”Bowed Vision” med kosmiske lydlandskaper og en laid back holdning. Nok injeksjoner av tidvis mer heftige rytmer farger låten slik at den ikke blir tannløst. Også her er gitaren et dominerende instrument, men hele tiden er bruken behersket og tilpasset fokuset på den gode låt. Også på ” 'Flavia's Paradise” er mild gitarklimpring, men pent tilsatt underlige elektroniske eskapader blir låten svært original, og den aller mest avslappede låten på ei ganske så rolig skive. Uansett så er oppfinnsomheten tidvis stor på ”Conundrum” og musikken her vil nok passe best for mer ettertenksomme stunder pryder med kvalitetsmusikk, da det ikke akkurat rocker heftig!

• www.mindala.de

• www.redundantrocker.com

• http://www.din.org.uk/news.html

• 1.      Virupaksha 8,00

• 2.      Bowed Visions 8,12

• 3.      Conudrum 9,21

• 4.      Phased Realities 5,55

• 5.      Swarmandel

• 6.      10,07

• 7.      Flavia`s Paradise 6,40

• 8.      Moonlit  8,17

•    Klaus Hoffmann-Hoock – Elektrisk gitarer og elektriske sitarer

• Bernhard Wöstheinrich – Synther og programemring

Gjesteartister,

• Markus Reuter & Ian Boddy – Tromme programmering og tilleggssekvenser

• Markus Reuter - Gitar “bellscape” på 6

•   SiRené – Vokal på 3

Even Horses –  Even Horses

Even Horses oppstod på restene av Last Turion og Greymalkin, og er en nye tysk konstellasjon som kan minne litt om Saga i utrykket. Også band som Marillion og Arena er ikke så fjernt fra Even Horses sin musikk, men noen røffere influenser er hentet fra Dream Theater. Vokalt kan det minne om Geddy Lee, og med andre likheter også med Rush er heller ikke dette bandet ulikt det Even Horses kommer opp med her. Skiva er på hele 76,30 minutter, og er et ambisiøst prosjekt. For ambisiøst muligens da fokuset på å lage spennende musikk virker noe uklart. Det er småpent og greit fremført men noe mer gnist etterlyses. Musikkverden tilføres her ikke mer enn nok et ok verk innen neo segmentet, og strengt tatt så er det ikke noe nytt som forettes på denne skiva. Vi har definitivt hørt det aller, aller meste før i forskjellige sammenhenger. I en verden hvor det flommer over av musikk kreves det oftest noe ekstraordinært for å skille seg positivt ut, kall det gjerne spisskompetanse. Foreløpig innehar ikke Even Horses det, selv om musikerne er ok nok, klarer aldri kollektivet å skape musikk som hever seg over gjennomsnittet.  Låtene er brukbare, men arrangementene er litt for forutsigbare og lite spennende. Skiva vil nok være mest for de som aldri kan bli mett av neosegmentets musikk, eller for de som bare vil ha noe grei musikk som flyter av sted uten at en trenger å involvere seg eller anstrenge seg så særlig mye.

http://www.evenhorses.com/contact.htm

• 1.      Nemesis

• 2.      Holy Sun

• 3.      Stranded

• 4.      Out Here

• 5.      Another First Time

• 6.      U.S.C.H.I.

• 7.      Oblivion

• 8.      Crossroad And Deadends

• 9.      Mojave Knew

• 10.  Brazen Lies

• Martin Garden – Vokal

• Marc Imann - Giatrer

• Thomas Janzon – Bass

• Stefan Nawrocki – Keyboards

• Olav Quick - Trommer

Taurus & Pisces – Inertia

Gert Bruins har  fra astrologien, stjernetegnet fiskene (pisces) mens  Peter Everts er tyren (taurus). De er to gamle venner som har holdt sammen siden 1985, og altså bruker sine astrologiske stjernetegn til å lage bandnavn av. For å få ut sin første CD tok det faktisk så lang tid som fem år, men med tålmodighet og optimisme går det meste bra. At disse to er erfarne musikere er en tøff underdrivelse, og Taurus har spilt gitar i diverse band mellom 1978 og 1990 før han var rådgiver og organisasjonsutvikler i mange år. Skomaker bli ved din lest som det heter, og i 2003 etablerte Peter Everts Innerspace Studio. Everts har sine musikalske røtter i de gylne 70 årene, men fokuset er å integrere diverse musikalske stilarter til et hele. I tillegg er det viktig å bryte ned musikalske båser for å skape nye stilistiske vendinger. Everts er også heftig opptatt av lyrikken, hvor blant annet den undervurderte dialogen er på dagsorden. Det å skrive om diverse aktuelle fenomener og få i gang en dialog er enormt viktig, da sjansen til å treffe en streng hos lytteren og således oppnå velfungerende kommunikasjon er stor. Viktig for Everts er også å gjøre musikken utfordrende og gåsehudfremkallende slik at musikken ”setter seg” hos lytteren, og ikke bare blir en flyktig fenomen som raskt forsvinner og går opp i røyk. Gert Bruins har bakgrunn fra band som Life Less Serious og Dikke Bertha, og har først nylig innsett at han evner i den kreative og skapende prosessen musikk er. Han er også maestro i bandet The Summer Breeze Project hvor han står for lyrikk, låter og vokal. I 1975 falt han pladask for Led Zeppelin, men er også en stor beundrer av mye symfonisk musikk, metall og rock hvor det uventede og kreative er fremtredende. The Tea Party, Rush, Japan, Tool og Porcupine Tree er noen av favoritten til Bruins, som også har eget hjemmestudio. Han er rimelig opptatt av å få til arrangementer som er fascinerende og spenstige, og bruker gjerne samplere og lydlandskaper for å få frem akkurat rett stemning. Visuelle komponenter er også viktig for Bruins, og han er blant annet også opptatt av cover artJ ”Inertia” er smykket med meget bra sådanne av Tom de Reus. Vi kan trygt fastslå at herrene Taurus & Pisces er to voksne og modne musikere som er svært dedikert til musikk, og har mye kreativitet på lager og som legger mye hardt arbeid ned i låtskrivning og arrangementer. Heldigvis har ”Inertia” blitt en både vakker, stemningsfull og variert plate fordi det åpenbart er så mye omtanke og arbeid bak verket. Et verk som er en femtito minutters musikalsk reise i ganske så spennende terreng. Akustisk skjønnhet kontrasteres med noen røffere gitarlinjer og flotte keyboard sekvenser. Trommene er ikke vår favoritt på plata da de er programmerte, men er faktisk ikke så gale, bare en tanke tørre. Det ene flotte atmosfæriske tablået etter det andre åpenbarer seg derimot utover på skiva, og lytteren har mangt og meget å hygge seg med. Albumet er smakfullt forrettet, og produksjonen er meget god og velfungerende. Gitarene har visse likheter med Tool og Pink Floyd, men først og fremt er det Taurus & Pisces gitarer, altså klar egenart! På ”Things Can Turn” er de på sitt hardeste og vi kunne gjerne hatt mer av dette på skiva. Den instrumentale låten ”1975” er en usedvanelig vakker og stemningsfull låt, mens Schooldays” har noe særegent og udefinerbart ved seg som fanger lytteren. Melodiske og interessante og symfonisk legerte ”Politics” har mye bra på menyen som blant annet riff hentet fra progmetall sfæren. Musikalsk har ”Inertia” mangt og meget til felles med Steven Wilson sine forskjellige prosjekter, men likevel med klar og udiskutabel egenart. Dette er nok ei skive som mange av de som liker symfonisk stemningsfylt musikk vil kunne ha stor glede av.

• http://www.taurusandpisces.com/

• http://www.myspace.com/taurusandpisces

• 1.      Things can turn

• 2.      Mirror images

• 3.      Borderline

• 4.      Schooldays

• 5.      Same

• 6.      Politics

• 7.      Under My Skin

• 8.      Sweet Lucidity

• Peter Everts – Diverse instrumenter

• Gert Bruins – Diverse instrumenter og vokal

Sylvan – Force Of Gravity

Album nummer syv fra disse tyske veteranene, og dette er deres udiskutabelt beste kan vi allerede nå slå fast. Årsaken er bedre låter enn noensinne, og mye mer spretne og spenstige lydlandskaper. I tillegg virker bandet å ha en iver etter å formidle musikken som er svært smittsom for lytteren. Det er fortsatt melodisk, men hardere gitarer er svært kledelig, og keyboardpartiene har også et mye røffere preg enn før. Sylvan fremstår som mer rocka, og neopreget er ikke en ulempe lenger, men brukes nå som en utfordring til å kommunisere med lytterne.  Den nye gitaristen Jan Petersen har nok også noe ”skyld” i dreiningen av lydbildet, og er udiskutabelt et pre for bandet. Som alltid er Marco Glühmann et pre for Sylvan, og hans vokal blir bare bedre og bedre, og han har så stor spennvidde at det er en fryd å høre på. Røffe og mer omtenksomme og rolige sekvenser går hånd i hånd på denne skiva, og skaper fin dynamikk. Stemningsfulle øyeblikk integreres med riffdominerte musikk og art rockens sensibilitet. Oppbygningen av ”God Of Rubbish” har mange fellesnevnere med Pearl Jam, og om det ikke er vår favoritt på noen måte, må vi gi kreditt til Sylvan for å begi seg ut i totalt nytt territorier. ”Vapour Trails” derimot er en virkelig knallbra låt, med både vakker melodi og lyrikk. Episk låt som starter med fioliner, piano og stemmen til Marco Glühmann som setter stemningen. Siden bygger det seg flott opp med instrumental fylde og diverse bakgrunnssamplere, og med et langt og ytterst vakkert pianostykke i midten. Sylvan viser på ”Force Of Gravity” sine praktfulle melodiske evner, og lager et album som alle med nese for slikt bør lytte til. Et noe annet modus får vi på ”Follow Me” hvor det er rikelig med gitar av den mer røffe typen og tung og noe uvant rytmikk som det tar litt tid før en blir familiær med. Duetten med gjestartisten Miriam Schell er hyllest til maleriet “The Sea Of Ice” av Caspar David Friedrich. http://en.wikipedia.org/wiki/The_Sea_of_Ice . Herlig musikk til et herlig bilde!  Som den oppmerksomme leser vil skjønne, så er “Force Of Garvity” absolutt ei skive vi anbefaler at dere sørger for at får utallige spinn i spilleren.

• http://www.sylvan.de/

• http://www.myspace.com/sylvanhome

1.      Force of Gravity (5:12)
2. Follow Me (4:39)
3. Isle in Me (6:00)
4. Embedded (3:30)
5. Turn of the Tide (6:53)
6. From the Silence (5:43)
7. Midnight Sun (5:12)
8. King Porn (7:31)
9. Episode 609 (6:00)
10. God of Rubbish (4:01)
11.Vapour Trail (14:30)

Marco Glühmann - Vokal
Matthias Harder - Trommer
Sebastian Harnack - Bass
Jan Petersen - Gitarer
Volker Söhl – Keyboards

Gjesteartist,

Miriam Schell - Vokal

Tuner – Totem

“Totem” er debuten til Tuner, som består av Pat Mastelotto fra King Crimson og Markus Reuter fra Centrozoon. Musikken her er basert på elektronikk, industriell subsjanger og diverse eksperimentelle stunt. For det meste er det et instrumentalt album, med en gotisk og mørk undertone. Enkelte ”spoken word” og syntetisk kvinnelig vokal brekker det massive soundet med alle sine loops. Tuner har visse familiære likheter med King Crimson, men er først og fremst et temmelig originalt ensemble. Det organiske står Mastelottos fabelaktige tromming for, mens det er ørten digitale muligheter som utforskes og som utgjør Tuners sitt spesielle sound. Tidvis er det et organisert kaos vi får, og det tar litt av og blir litt for utagerende for vår smak. Det er rimelig harde dypdykk inn i avant terreng på ” A Test Of Faith”, og vi er litt i tvil om vi tør å være med på reisen av frykt for og ikke komme tilbake! Adskillig bedre er da “The Morning Tides Washes Away” som også er det eneste sporet med gjesteartist. Rette nok blir stemmen til Renee Stieger (Sirenee) bearbeidet med bits and bytes, men låten er både heftig, pulserende og suggererende, og viser Sirenee sin store stemmeprakt. ”Mouth Piece” starter med artige samplere og programmering som avføder flotte lydlandskaper. Det er lettere ambient en stund før drivende drums & bass” gjør låten catchy og lovelig kommersiell. Store doser av orgel på ”Better Take Your Head Off” som også smaksettes med electronica, før det blir betydelig mer brutalt og skifter retning i det basslinjene er rimelig heftige. Faktisk er dette eneste låt med en gitarsolo om enn en nokså beskjeden sak. ”Totem” har mye bra og by på, men vi synes ikke at elektronikken blir tilstrekelig integrert i lydbilde så det hele føles noe uferdig og som et band som enda ikke har meislet ut et klart uttrykk. Tuner er definitivt på vei mot noe spennende, og det er lett å si med fasit i hånden da vi jo nå har lyttet til oppfølgeren ”Pole” utallige ganger. Uansett så er ”Totem” et album som bare tidvis oppnår å skape musikk som har nok innhold til å unne kalles essensiell. Det blir for mye prøve og feile og for lite distinkt musikk som har nok trøkk, tyngde og kvalitet til å bli mer enn et ordinært forsøk på å lage noe spennende.

http://www.myspace.com/tunertunes

• 1. Flinch

• 2. Up, Down, Forward and Return

• 3. Mouth Piece

• 4. Totem

• 5. A Test of Faith

• 6. The Morning Tide Washes Away

• 7. Hands

• 8. Better Take Your Head Off

• 9. Kiss The Earth

• 10. Dexter Ward

• Pat Mastelotto – Trommer, samplere, programmering og perkusjon

• Markus Reuter – Gitarer , orgel, synther, vokal og programmering

Gjesteartister,

Renee Stieger (Sirenee) - Vokal

Tuner – Pole

Tuner er en duo om består av en tysker og en amerikaner, og som lager musikk som er en miks av flere stilretninger og ”Pole” er deres andre utgivelse. Electronica, artrock og prog blandes og eltes til noe rimelig nytt, og en variant for å beskrive musikken er King Crimson med elementer fra industrial eller electronica. Markus Reuter er fra Tyskland og er multiinstrumentalist, og hans hovedband er Centrozoon. King Crimson låner sin trommeslager Pat Mastelotto til Tuner prosjektet Pole, som er en hard nøtt å knekke. Den mest effektive nøtteknekkeren er å bruke mye tid til å lytte omhyggelig, da er sjansen stor for at belønningen blir av meget grandiose proporsjoner. Før denne belønningen må nok mange gjennom en avlæring! Årsaken er at en må vende seg av med å tenke konformt, og den gjennomsnittlige musikkelsker vil nok bruke mye tid på å forholde seg til musikken ”Pole” gestalter. Utfordringen er å forholde seg til uavlatelige skifter i tonalitet og tempo, samt at musikken flyr fra sjanger til sjanger fra sinnsstemning til sinnsstemning som en ekstra geskjeftig sommerfugl. Uten faste og trygge rammer blir det vanskelig å få tak på musikken, derfor nevnte avlæring! Heller komplekse rytmiske mønstre pryder ”White Cake Sky”, og gjesteartist Peter Kingsbery har et voldsomt spenn i vokalen der han leverer en kraftpakke av aggresjon og vindskjev vokal. Gitaren er også av den mer sinte varianten, mens det er kaskader av mellotronfløyter. Som en siste detalj er det en enkelt growlehyl fra Kristoffer G. Rygg. Den låten er nesten verdt alle inngangspengene alene. Mindre verdt er ”11 – 11! Som surrer og surrer og ikke helt kommer i mål slik vi oppfatter det. Muligens passer låten best som tonfølge til en dirrende scene i en film, mens det som ren lyttemusikk ikke trigger oss særlig mye. Derimot trigger paranoide ”Stalker” som har atmosfære som er både surrealistisk og trykkende, og låten er nærmest selvgående å regne, med sitt voldsomme sug. Mer vanlige rockere er ”Pencilhead” og ”Dig”, men Markus Reuter sørger med sitt musikalske signatur for at det blir noe særpreget ut av låtene. Musikken på ”Pole” er så variert og underfundig at det er en fryd, der den snor og vrenger seg og til enhver tid utfordrer vedtatte sannheter. En eventyrlig musikalsk reise hvor selvsagt ikke alle plasser er like spennende, men med mer enn nok essens, aggressivitet og med flust av stort sett meget smakfulle elektroniske stunt. De som vil ha musikk som i sannhet er frodig og progressiv bør sjekk ut Tuner, men det er nokså selvsagt at en må kunne godta at elektronikk er et av musikkens godtatte virkemidler.

http://www.myspace.com/tunertunes

• 1. White Cake Sky

• 2. Black Well Monotony

• 3. 11-11

• 4. Pole

• 5. Gate 9

• 6. Stalker

• 7. So High

• 8. Dig

• 9. Down Below

• 10. Repulsive and Delicious

• 11. Creatures

• 12. Pencilhead

• 13. Arson Dandy

• 14. URIM

• Pat Mastelotto – Trommer og perkusjon

• 
  Markus Reuter – Gitarer og keyboards

• Gjesteartister,

•  

• Pamella Kurstin - Vokal

• Lisa Fletcher - Vokal

• Laura Scarborough – Vokal

• Peter Kingsbery – Vokal

• Kristoffer G. Rygg – Growlevokal

• SiRenée – Vokal

•  

• Deborah Carter - Vokal

Parzivals Eye – Fragments

Til daglig er Chris Postl å finne som bassist i Freisingbaserte RPWL, men han har tydeligvis behov for å ha den fulle og hele kunstneriske kontroll og er her ute med sitt soloprosjekt. Han legger seg temmelig nær moderskipet musikalsk sett, og det er melodiøs og stemningsfull prog, som er prydet med noen tøffere partier. Postl er rimelig aktiv i låtskrivningen i RPWL til vanlig, men det er noe eget å kunne plukke artister og lage låter i 100 % diktatorisk stil. Akkurat det var temmelig langt fra virkeligheten faktisk, da Postl er kjent som er usedvanelig hyggelig og demokratisk fyr. For de som ikke vet det er han også opphavet til P-en i RPWL. Her spiller han foruten sitt sedvanelige instrument bass, også keyboards og gitar. Som hovedgitarist har han fått med seg Ian Bairnson fra Alan Parson Project, som for øvrig tente på musikken han fikk oversendt og ville bidra med enda mer enn beregnet til Postl sin store glede. I tillegg er Christina Booth fra Magenta og Alan Reed fra Pallas ”headhuntet” for å ta seg av mye av vokalen. Yogi Lang, herav L-en i RPWL, tar seg av mye av keyboardene. Den musikalske inspirasjonen er hentet fra Pink Floyd, Genesis rundt ”Trick Of The Tail” perioden og fra Alan Parsons Project`s tidligste tider. På ”Meanings” brukes Christina Booth sin vakre stemme for alt den er verdt, og som en motvekt er det heller ondskapsfulle gitarlinjer. Låten er å betrakte som et lykkelig ekteskap mellom elktrofolk og rock som er krydret med mer østlige toner. Låtene ”Skylights” og ”Longings End” viser Postl sin forkjærlighet for Genesis, men han klarer å legge så mye av seg selv i disse to at de står trygt på egne ben, og er to meget bra spor. Chris Postl er for øvrig meget tro mot sine musikalske røtter, og uttaler at han aldri kunne laget musikk og gå på akkord med dette bare for å tjene penger. Derfor er også skiva pent variert, og på avslutningslåten ”Another Day” samles alle trådene. Her kombineres elementer fra de elleve låtene på en høyst kløktig og innovativ måte, og mer verdig avslutning skal det godt gjøres å få til. Vokalharmoniene holder også høyt mål gjennom hele skiva, og musikerne øser på av sine åpenbare talenter og gir oss en vakker midttempo skive med retroprog.

• www.myspace.com/parzivalseye

• www.parzivals-eye.com

•  

• 01. Longings End

• 02. Signs

• 03. Fragments

• 04. Face My Fear

• 05. Meanings

• 06. Skylights

• 07. Disguise

• 08. Chicago

• 09. Where Have Your Flowers Gone

• 10. Through Your Mind

• 11. Wide World

• 12. Another Day (Bonus Track

• Chris Postl– Vokal, bass, gitarer og keyboards

• Christina Booth - Vokal

• Alan Reed - Vokal

• Ian Bairnson - Gitarer

• Yogi Lang - Keyboards

• Hannes Weigend - Trommer

• Ossi Schaller - Gitarer

Psychedelic Shag – Sunlight Underground

Tyskere som stiller i klassen psykedelisk musikk, og kommer her med sin selvfinansierte debut. Mannen med noe som virker å være et utsøkt smakløst kunstnernavn, Tom Space er tydeligvis mye mer enn en ufrivillig ”navneklovn”. Han har skrevet all musikken, og produsert skiva, samt at han tar seg av trommer, keyboard og bidrar med vokal. Skiva hensetter en til Haight-Asbury 1967 og de dagene da psykedelisk musikk hadde sin storhetstid, og retrofanen heves for alt den er verdt. Dessverre er produksjonen for digitalt og lo-fi preget, noe sound og trommer tidvis lider under. Musikalske referanser er Ozric Tentacle, Pink Fairies, Hawkwind, Gong og Magma. Albumet er en frodig affære med bra låter som nok for enkelte vil høres noe ”far out”, men som har en udiskutabel sjarme og varme. En varme som er gir oss den hellige treenighet, love, space and peace, og med dette budskapet, don`t believe the propaganda….Låtene er fylt med meget bra  lyrikk, og er stenket med livserfaringer, og en stor viten om tiden vi lever i. Geoerge Adam har en uttrykksfull vokal som er krydret med innlevelse og en messende fremføring. Rytmeseksjonen sørger for spenstig og flott rytmikk, og vokalharmoniene sitter om et skudd. Drømmende psykedelisk musikk får vi rikelig av, og her er absolutt ”Welcome To Fairyland” i førersetet. Kanskje ikke så rart når låten er nær opptil det Octopus Syng holder på med. På” The Good And The Bad Aliens” får vi i høy grads stiftet et positivt bekjentskap med låtskriveren Tom Space. En spaceballade som starter med sparsom synthbruk, men som langsomt bygger seg opp, og viser hans teft for den gode melodi. Det tråkkes noe i indie terreng på ”Orange Season”, mens ”Processor Overdrive” har mange Hawkwind vibber, men også er en fin psykedelisk rocker. Melodisk og spacy er ”Zombi Nation” som har spennende psykedelisk vokal. ”Sunlight Underground” står seg først og fremst på sin sjarme og varme, og låten er jevnt over bra. Energien har bandet rikelig av, og med teft for melodi og med et ofte tilstedeværende indiepreg er dette en ok debut.

• www.myspace.com/psychedelicshag

• www.psychedelic-shag.com

• http://www.youtube.com/watch?v=g2k1TLgiLGM

• 1.      Processor Overdrive

• 2.      Zombi Nation

• 3.      Go Back To The Bang

• 4.      The Orange Season

• 5.      Welcome To Fairy land

• 6.      The Good And The Bad Aliens

• 7.      The Sunlight Underground

• 8.      Cosmic Fallout

• 9.      Anunaki Powerstrike

• 10.  Omnahmashivaya

• George Adam – Gitarer og vokal

• Tom Mannhart – Bass og vokal  

• Tom Space – Trommer, keyboards, vokal og programmering  

• Michael Meier - Gitarer

• Backvoc – Programmering

Centrozoon – Blast

”Blast” er debuten til parhestene Reuter og Wöstheinrich som til sammen utgjør Centrozoon. Musikken er eksperimentell, og bruke mengder av elektronikk i fri dressur, eller som noen kaller det, improvisasjon. Musikken forsøker å nå lytteren med kontrasterende harmonier og bemerkelsesverdige klangfarger. Å sette denne musikken i bås er omtrent like vanskelig som å fange vinden, da den er temmelig unik og ikke likner på noe vi har hørt før. Temmelig kompliserte og originale synthtoner bobler, pisker, sprette og mange andre krumspringende fakter som et hav under den omarbeidede warrgitaren til Reuter. Melodiene som åpenbarer seg er ofte full av verdighet og beherskelse og det hele flyter ofte sakte og tidvis dukker det opp uvanelige loops og mønstre. Mye overlates til lytteren som må la seg flyte med på denne eventyrlige musikalske reisen, eller aktiv stritte i mot dette temmelig fremmedartede og heller velge å være hjemme og ikke reise av sted. Er det keiserens nye klær, eller er det intellektuell musikk som har plenty å by på? Vi kan ikke svare på det uten videre, men fastslå at ved mye og intens lytting er dette fascinerende. Kanskje er det nok å peke på at tyskere og synther og lydlanskaper ikke er noe nytt. Tangerine Dream, Kraftwerk og Can er jo gode eksempler ”knottevridere” på et høyt plan som lager/laget temmelig unik og spennende musikk. Musikken på ”Blast” tar seg som oftest god tid og bygger seg opp eller er i et slow motion modus her, og slik sett er utførelsen antitesen til tittelen på skiva som jo betyr tilintetgjøre eller eksplosjon. Konseptet bak musikken her er det motsatte av å revolusjonere musikken da veien blir til mens en spiller!  Det er ikke noe egentlig mål og ikke noe egentlig hensikt utover at musikken flyter fritt og er løsrevet fra tiden. Et fokus på utvikling heller enn revolusjon er sannsynligvis tanken bak konseptet. På ”Sense” er det Reuter sin langsomme og flytende gitar som dominerer før det regelrett blir snålt med repeterende sekvenser og loops som aldri ser ut til å ende. Heldigvis er det nevnte det klart svakeste sporet, og de tre andre er mye mer spenstige og interessante. Mørk og grublende begynner ”Empire” før smakfulle og flotte synthdronene dukker opp, og låten blir pulserende og hypnotiserende. Særdeles uhyggelig er starten på ”Sign” som nok hadde passet som tonfølge til en nostalgisk skrekkfilm. Ambiente atmosfæriske landskap fødes og vokser for så å dø ut like før stafettpinnen overleveres til neste musikalske kreasjon. En usedvanelig vakker og fargerik låt med et hav av musikk å lytte til. ”Blast” er definitivt ikke ei skive som noen gang vil gå hjem hos de aller fleste. De som derimot synes det høres spennende ut og utforske nye musikalske landskap bør så absolutt ta en lytt til dette da det er utført med mye omtanke, kjærlighet til musikk og stor musikalsk kompetanse.

http://www.myspace.com/centrozoon

www.centrozoon.de

Empire (18.34)
Sign (13.30)
Sense (13.01)
Blast (17.07)

Markus Reuter - Bearbeidet Warr Guitar
Bernhard Wöstheinrich – Synther og tonal og rytmisk modulasjon

Centrozoon - Never Trust The Way You Are

Stemningsfull og eksperimentell elektronica for det moderne samfunn, og en oppfølger til EP-en ”The Scent Of Crash And Burns”. Centrozoon er nesten umulig å plassere i noen hensiktmessig bås, men her har de i det minste en viss kontinuitet da de følger opp forrige skive. Med Tim Bowness bak mikrofonen får faktisk Centozoon visse likheter med No-Man, og således er de faktisk ikke så unike lengre. Uansett så er jo god vokal aldri å forakte, og Bowness er et godt og naturlig valg, da han jo er på samme plateselskap som Reuter og &. Lyrikken har den godeste Bowness stått for og det er i hovedsak kjølig fremmedgjøring som er under lupen, og det på en meget vel utført måte. ”Cold and lonely” og ”can`t live without the pain” synger Tom Bowness på låten Ten Versions Of America, og budskapet i et slags mikrokosmos trer klart frem der. Atmosfæren på skiva er gjenomgående steril og det er et gufs av noe umennesklig og kaldt, og omtalte kjølige fremmedgjøring blir i sannhet meislet tydelig ut. Den nærmest spøkelsesaktige stemmen til Bowness gir jo også næring til den tilsiktede atmosfæren. Skiva henter elementer fra dark wave, ambient, art rock, indie pop og selvsagt elektronica. Tidvis kan tankene gå til bandet Japan og spesielt soloskivene til David Sylvain. Mange av låtene er bundet sammen med snodige og flotte små synthelementer, og lengden på låtene varier fra noen små sekunder til opp mot ti minutters varighet. Lydlandskapene som rades opp er gjennomgående ambiente, og er du ensom så blir du ikke mindre ensom av å høre dette verket. Coveret bygger også opp om tematikken med sitt svarte og hvite cover av et menneske, hvor følelsen av det ensomme, kalde og fremmedgjøringen siver ut. Mye på skiva er nesten høstaktig men det er elegant utformet og med utallige elektronisk krumspring. De som kan styre sin begeistring for så mye electronica i musikken vil nok fort lett kunne få nok av dette verket. I tillegg er det visse låter som for eksempel ”Carpet Demon” som er lovelig nær opp til Depeche Mode sin verden. Nokså mørk låt er ”Ten Versions Of America”, men den har så mye pop i seg at den lett kan bli en hitlåt som det kan danses til! Mange bra loops er det på elektronica låten ”Little Boy Smile”. Dette verket har mye positivt over seg, og rader blant annet opp de tilsiktede stemningene på en flott måte, men noen av låtene appellerer ikke nok til oss.

• http://www.myspace.com/centrozoon

• www.centrozoon.de

Like a 1000 stars 0:32
Bigger space 9:22
Ten versions of america 4:29
Carpet demon 3:59
Not you 1:28
Make me forget 4:57
Little boy smile 5:03
Song unsung 0:59
Pop killer 3:43
Skylight 4:13
The scent of crash and burn 4:07
Mother's call 0:49
To the other 2:45

• Markus Reuter - Bearbeidet Warr Guitar, bass, loops og elektronikk

• 
  Bernhard Wöstheinrich – Synther, elektronokk og pekusjon

• Tim Bowness – Vokal

• Pat Mastellotto – Trommer på Bigger Space og Pop Killer

• Michael Peters – Vokal på ”Ten version Of America”

Blind Ego – Numb

Gitaristen Karlheinz ”Kalle” Wallner er W-en i RPWL, og her med sitt sideprosjekt Blind Ego og det andre albumet som har fått det prosaiske navnet Numb”. Selve navnet Blind Ego kommer blant annet fra Wallner sitt ønske om å lage noe helt eget og derav Ego. Blind skriver seg fra Wallner sin total eller blinde engasjement for prosjektet. Et prosjekt som operer i den såkalte neoprog, og hvor diverse musikere fra sjangeren er viktige hjelper. John Jowitt fra IQ og Arena spiller bass, mens John Mitchell fra It Bites, Arena, The Ubane og Kino tar seg av vokalen sammen med Paul Wrightson fra Arena. På trommekrakken sitter Tommy Eberhardt fra Legazy og Breakfreaks mens Yogi Lange fra RPWL tar seg av produksjonen og noe av bakgrunnsvokal. På de mer rocka sporene er det John Mitchell som synger, mens de roligere og mer emosjonelle låtene synger Paul Wrightson. Musikalsk er det ikke all verdens avansert men stemningene pensles fint ut, i en slags neo setting hvor det er også er forbausende mye hentet fra metallens verden. Den lengste låten ”Death” er en låt hvor en forstyrret atmosfære meisles ut av basslinjene og en finurlig rytmikk. Et stykke ut i låten blir det besøk i temmelig metalliske men melodiske landskap, med flott gitarsolo. I sannhet en  enkel men effektfull låt, og tekstene fastslår ettertrykkelig at det ikke er noe liv etter døden, og musikalsk så kunne gjerne Opeth eller til og med Katatonia ha laget låten. Mørk og spenstig er ”Guilt” som legger seg opp mot Pain Of Salvation sin verden, i en skarp låt som virkelig rocker. Også tittellåten har masse fylde og er en potent låt med fete riff, melodisk koring og ypperlig gitarsolo i en spenstig setting. Låten ”Numb” er i nærheten av RPWL terreng, men i en mer rocka utgave, mens ”Leave” er skivas ballade. Vakker jada, men noe tørt og noe kjedelig i utførelsen. Med låten ”Change” er vi tilbake i nærheten av det musikalske landsaket RPWL jakter i til vanelig, mens neste låt ut ”Seek” er en variert sak med en tøff gitarsolo. Blind Ego kurskorrigering mot røffere terreng, og mer rocka saker løfter bandet. Albumet er et godt stykke musikalsk håndverk med solid og god musikk pent arrangert og med nok innlevelse og kontraster. Det siste lille mangel allikevel slik at det blir litt nestenpreg over det hele. For elskere av Marillion, Arena og Pendragon er nok dette skikkelig snaddermusikk.

• http://www.blind-ego.com/index.cgi?l=en&s=js&f=page&rh=1024&rw=1280&p=intro

• http://www.myspace.com/blindego

Lost [6:09]
Guilt [6:15]
Numb [6:09]
Leave [6:52]
Death [9:38]
Change [7:19]
Seek [5:40]
Risk [3:52]
Torn [4:45]
Vow [7:01]
Change (reprise) [5:05]

• 
  Karlheinz Wallner – Gitarer

• Tommy Eberhardt – Trommer

• John Jowitt – Bass

• John Mitchell – Gitarer

• Paul Wrightson – Vokal

• Yogi Lang – Bakgrunnsvokal

• Clive Nolan – Bakgrunnsvokal

• Sebastian Harnack – Bass

• Iggor Cavalera – Trommer

Chris - A Glimpse Inside

Chris er en forkortelse for multiinstumentalisten Christiaan Bruin fra Nederland som på denne skiva gjør absolutt all musikken selv. Så vidt vi har skjønt er også cover art av Chris, og den er behagelig og god og står godt til skiva som også preges av å være behagelig og god! Variasjonen er litt for liten, men det overleverer vi det er såpass mye annet bra her. Heftig og intenst blir det aldri, men noen nydelige vokalharmonier og en avslappet og behagelig stemning avleirer musikken til Chris hos lytteren. Musikken er svært melodisk og catchy, men utfordrer likevel nok til at det ikke blir kjedelig og daut. Navnet vitner om en musiker som fokuserer på å lage musikk og ikke er opptatt av noe så trivielt som er fancy bandnavn. Låtene derimot har så mange uventede og artige stunt og vendinger at en unngår å bli sittende å vente på at skiva skal blir ferdig, og det er en meget ok neoprog vi får servert. Neo som ikke er så langt fra IQ, og fans av disse og liknende band vil nok like ”A Glimpse Inside” ekstra godt. Nå får vi til og med sjansen til å oppleve Chris live idet han omsider har fått satt sammen et band som skal ut å spille stoffet fra dette albumet rundt i Europa. Med seg her har han fått Arjan Bruin (broren?) på trommer, Bas Immerzeel på gitar og bakgrunnsvokal. Chris selv vil ta seg av vokalen og keyboardene, mens Rene De Vink trakterer bassen i livesammenheng. Vokalharmoniene er noe av det aller beste på albumet, og kan noen ganger minne om Beach Boys og noen ganger om Shadow Gallery. Godt arrangerte vokalharmonier har aldri skadet, og da gjør det ikke all verden at det ikke er så særlig avansert instrumentalt sett. Inspirert er i alle fall musikken, og det må være et formidabelt arbeid som ligger bak når vi vet at Bruin har stått for all innspilling, miksing, mastering osv. Den samme Bruin har en i våre ører god stemme som han altså her bruker for alt hva den er verdt. At han også har et godt øye til de gylne 70 årene er åpenbart, og forretter denne kjærligheten med en smittsom entusiasme gjennom hele skiva. Musikalsk er musikken på ”A Glimpse Inside” ikke så fjernt fra hva andre band fra samme land som Splinter og Knight Area holder på med. At musikken er gjort med hjerte er åpenbart, og når det like er åpenbart at hjernen ikke har vært på ferie blir vi imponert av denne debuten. Vi synes denne skiva er et meget anstendig musikalsk verk, hvor det er vanskelig og ikke å la seg sjarmere av Chris sin lidenskap til musikken.  Vi ser også frem til neste skive, som kanskje er med full besetning og ikke et rent soloverk som dette jo er.

• http://www.chrismusic.nl/

• http://www.myspace.com/christiaanbruin

•  

• 1 - Somewhere On Someday (7'37)

• 2 - A Glimpse Inside (4'36)

• 3 - From Time To Time (5'36)

• 4 - Under Your Spell (3'05)

• 5 - A New Life (4'16)

• 6 - For All Who Care (3'47)

• 7 - The Fainting Game (4'13)

• 8 - Out In The Dark (6'22)

• 9 - Another Day (4'00)

• 10 - Masquerade (4'46

Peter Swart – Rofloré

Nederlenderen Peter Swart har studert klassisk gitar og piano, og de to instrumentene er da også de viktigste i hans komposisjoner. Med ”Rofloré” er han ute med sitt femte album, og det er Peter Van Laan som har stått for lyrikken. Samme Van Laan står også bak fortellerstemmen på skiva, og med han har her skrevet en science-fiction historie som ligger til grunn for all musikken. De to nevnte ”Peterene” samarbeidet også i bandet Morphosis på to album, hvor Van Laan var vokalist. Konseptet på ”Rofloré” omhandler trubaduren Rofloré fra Nylyo som blir sendt på en reise til alle i solsystemet Kavhalán for å oppleve deres artistisk uttrykk, og basert på dette ha en selvrealisering og personlig utvikling. Etter to hundre år kommer han tilbake til Nylyo og blir Master Of Aräda. På albumet ”The Path” var Swart , som for øvrig jobber som psykolog, inspirert av bøkene til J.R.R. Tolkien. Swart er rimelig opptatt av å ha gode historier som basis for sine verker, og han legger heller ikke skjul på at han er meget påvirket av symfonisk rock fra 70 årene. På ”Rofloré” har elektrisk gitar fått en mye mer fremtredende rolle en på tidligere verker. På dette verket er det en flott avslappet stemning, som gjør at når det fyres mer opp på kjelen så virker det ganske intenst og med fin nerve. Swart spiller virkelig godt gjennom hele skiva, og har en frapperende god teknikk som blir ytterlig foredlet med en stor innlevelse og vilje til å gi av seg selv. Vi liker også den nennsomme miksen av akustisk og elektrisk gitar, og en generell veltilpasset dynamikk som står flott til Roflorés eventyr. Et eventyr som akkompagneres av brusende og flotte keyboards som bidrar til mye av flyten i musikken, elgitaren forsterker dette forbilledlig, og til sammen kreerer de mange varierte og spennende musikalske landskap. Dette hadde selvsagt ikke vært mulig uten at Swart er en utmerket komponist, noe som ytterlige vises i hans evne til å integrere og mikse de forskjelligste temaer. Tilsynelatende uten at det koster en kalori klarer han også å sprette mellom de forskjelligste tempi på en utmerket måte både innen en låt, og låtene i mellom. ”The Grand Final” kommer aldri, fordi tro mot tematikken på skiva så er et menneskes grunnegenskaper alltid de samme uavhengig av personlig vekst. Derfor er det høyst naturlig at en akustisk versjon av ” Roflorés Creation” oppsummerer det hele. Vi må bare vedgå at dette er ei skive vi synes er ytterst vakker men også fylt opp med svært spennende musikk, som vi er i ferde med å bli nærmest uhørt glad i.

• www.myspace.com/peterswart

• www.peterswart.nl

• 1. The Dawning of Nylyo

• 2. Roflorés Creation

• 3. Luvenis

• 4. Yascath's Question

• 5. First Signs of the Arädany

• 6. The Pontha

• 7. Eternal Doubt

• 8. Constantl Growing Knowledge

• 9. Mysterious Allurement

• 10. Loneliness

• 11. Strangeness though deep Charm

• 12. The Dream

• 13. The Symphonic Muse

• 14. Impression

• 15. Feelings of Affection

• 16. Misdeed

• 17. Electrythm of Joy

• 18. The Ecerlasting Unification

• 19. Descriptions of Ymyty

• 20. The Edhazherä

• 21. Dhaedra

• 22. Return

• 23. Master of Aräda

•  

• Peter Swart – Elektrisk og akustisk gitar, keyboards og vokal

• Koos Van Reeven - Trommer

• Peter Van Der Laan – Lyrikk og forteller

Nem-Q – Opportunities Of Tomorrow

Fra det paddeflate landet hvor treskoene en gang var det nasjonalfottøyet kommer Nem-Q. Bandet stiller i klassen heavy prog, men med temmelig lite fakter hentet fra metallverdenen. På ”Opportunities Of Tomorrow” er de ute med musikk hvor vokal og gitar er i front gjennom skivas femtito minutter og førti sekunder. Musikalske referanser er Pain Of Salvation, Dream Theater, Tool og Riverside for å nevne de mest åpenbare kildene. Navnet Nem-Q er avledet fra det latinske ”naque” som betyr noe sånt som ærbødigst og virkelig. Det er også virkelig å si at gitaristen Mark Reijven kom fra Arrythmia og vokalist og gitarist Paul Sieben som kom fra Mexican Seafood, og at dette var  de to musikalske gründerne. De fem musikerne har temmelig forskjellig musikalske bakgrunner, idet brettisten Dennis Renders kommer fra doom metall, mens Mark Reijven og Paul Van Limbeek har jazz bakgrunn. Paul Siben sin bakgrunn er fra grunge, så det bør jo være mulig å komme opp med temmelig sjangerfornektende musikk om alle slipper seg løs. Det gjør de for så vidt, idet de har entusiasme og sjarme i bøtter og spann. Verre er der med lyden, som en noe flat og tildels tørr, og spesielt når det gjelder gitarene er dette fenomenet ikke spesielt flaterende. Ekstra synd er det jo på ei skive som er såpass gitardominert, men uansett så er det åpenbart at bandet har potensial da de åtte låtene har flust med interessante elementer. Som for eksempel på ”Godless” hvor et høyst spenstig gitarmotiv, flott fremdrift og herlig bassolo er blant godbitene.  Paul Sieven står for mye bra på sine gitarer, og vokalen er kjemisk fri for sjenerende aksent. Uten aksent men med Midtøsten vibber starter ”Ignorant” som kjapt blir mye røffere og tøffere, og som er en meget ok låt. Betydelig bedre låtskrivning gestalter ”Comin` Round”, som er spekket med kreativitet. Låten starter pent og pyntelig, men konvertere så til betydelig mer rocka landskap. Underveis på ferden får vi uventede vendinger og spenstige musikalske stunt som blant annet fiffig tvillinggitar. I sannhet en fengslende låt som viser hvor bra Nem-Q kan være, og også ”Another Promise” har mye å by på, som velfungerende temposkifter, smarte vendinger og rytmikk. Visse mangler i låtene er det utvilsomt, men bandet gjør et sympatisk inntrykk, og drar noen virkelig bra låter. Synd med produksjonen som ikke yter bandet rettferdighet. I tillegg hadde det nok ikke vært så dumt å gi mer plass til Dennis Renders på keyboards på neste skive, som kommer tidlig i 2010 så vidt vi har fått med oss. Nem-Q leverer ei debutskive som absolutt bærer bud om at det kan komme virkelig bra saker fra den kanten neste gang.

• www.nem-q.com

• http://www.myspace.com/nemq

• 1. Ignorant (6.30)

• 2. Hey Now Look At You (5.12)

• 3. Time Clock (8.28)

• 4. Fading Life (3.54)

• 5. Another Promise (5.21)

• 6. Godless (8.33)

• 7. River (7.22)

• 8. Comin' Round (7.20)

• Paul Sieben – Vokal og gitarer

• Mark Reijven - Gitarer

• Henri van Zelst - Bass

• Paul van Limbeek - Trommer

• Dennis Renders – Keyboards og bakgrunnsvokal

Primal Fear - 16.6 (Before The Devil Knows You’re Dead)

Tysk musikk har ikke all verdens godt rykte på seg i mange musikkmiljøer. Dette bandet fra Baden-Württemberg har holdt på i 11 år siden den selvtitulerte debuten, og Sinner og Scheepers er eneste gjenværende originalmedlemmene. Bandet er kjent for et solid musikalsk håndverk, flotte cover, distinkt vokal, pumpende bass, eksplosiv tromming og bitende gitar. I tillegg så er det ikke spesielt nyskapende musikk og langt mellom overraskelsene, kort sagt en vet akkurat hva en får, og fansen er åpenbart strålende fornøyd med det. Powermetall som er dyktig utført, dog med stilartens begrensninger og fortrinn i skjønn forening. Låtene ”Under The Radar”, ”Killbound” og ”Riding The Eagle” føyer seg pent inn denne tradisjonen da det er låter som kunne godt rett inn på deres gamle skive ”Muclear Fire”. Ikke mye nytt, men soliditet og stabilitet i høysete. Noe forandring må vi like vel påpeke da rytmeseksjonen som alltid er solid, men faktisk har utviklet seg ytterlige! Også vokalprestasjonene er en knepp opp, som på balladen ”Hands Of Time” hvor faktisk fire av musikerne bytter på å føre an vokalt sett, og alle gjør et utmerket jobb! Episk legerte låter som ”Black Rain” og ”No Smoke Without Water” vil nok vil treffe de mest dedikerte powermetall tilhengerne midt i planeten og gestalte stor entusiasme. Den nye gitaristen Magnus Karlsson, vil nok også fremkalle glede hos fansen, da hans måte og traktere gitaren på nok er rimelig ”gåsehudfremkallende” for nevnte gruppe.  Bassisten Mat Sinner har stått for produksjonen av skiva, og gjort er anstendig jobb, mens selv innspillingsprosessen har foregått hos velrenommerte House Of Music som har gjort en høyst anstendig jobb. Vokalt er Ralf Scheepers slett ikke fjernt fra det Halford i Juads Priest serverer, og gjennom hele skiva får vi hørt hvor bra han låter i en powermetallsetting. En setting som avstedkommer en låt som for eksempel ”Six Times Dead (16.6)”, med sin mørke atmosfære, spenstige tvillinggitarløp og flotte basslinjer. Noen virkelige gode ideer som også føres trygt i mål, finner vi på ”5.0 / Torn”. Virkelig bra kyboardslinjer, og den fete bassen satt sammen med de øvrige musikalske artefaktene på en fiffig måte. ”Smith & Wesson” er catchy til tusen og med svært nynnbare vers, og nær opp til hva Accept og Sinner kunne ha lagd. ”16.6 (Before The Devil Knows You’re Dead)” er ei bra skive innen tysk powermetall, hvor balansen mellom det melodiøse og det kraftfulle er vel ivaretatt, mens det for den gjennomsnittlige progger neppe er  ei skive som er av stor interesse.

 www.myspace.com/primalfearofficial

• www.primalfear.de

 
1. Before The Devil Knows You're Dead
2. Riding The Eagle
3. Six Times Dead (16.6)
4. Black Rain
5. Under The Radar
6. 5.0 / Torn
7. Soar
8. Killbound
9. No Smoke Without Fire
10. Night After Night
11. Smith & Wesson
12. The Exorcist
13. Hands Of Time
14. Cry Havoc-bonus track
15. Scream-bonus track

• Ralf Scheepers – Vokal

• Henny Wolter – Gitarer

• Magnus Karlsson – Gitarer og keyboards

• Randy Black – Gitarer

• Mat Sinner – Bass og vokal

Living Room - Times Like Lakes

Enda en av disse totalt underkjente og ukjente bandene som gis ut på nytt. Living Room var en heller kortvarig ensemblet som bare klarte å gi ut en plate, som likevel har oppnådd å bli et yndet samleobjekt for de med preferanser i å tilegne seg psykedeliske sjeldenheter. ”Chambers” som omtale skive heter kom ut kun på vinyl i 1997, og var en privat utgivelse i et temmelig begrenset opplag. Før Living Room gikk i oppløsning snekret de sammen materiale til en oppfølgingsskive, hvorav åtte spor nå finnes på ”Times Like Lakes”. Med en lett hoderegning vil den oppvakte leser komme frem til at de resterende fire sporene er hentet fra ”Chambers”. Sekstetten sin musikk hensetter oss til de grader til 1968, og ”the summer of love”. Retro så det holder, og selvsagt er det et berettiget spørsmål om en slik nesegrus beundring for en tidsepoke og dens musikk er riktig? Skiva kommer ut på et plateselskap som heter ”Trip In Time”, og dermed er kanskje spørsmålet ovenfor besvart? Living Room sverger for sikkerhets skyld til gammeldags utstyr, og effekter som farfisa orgel som for eksempel også Doors har brukt med stor suksess og gjort til et kjennetegn. Andre ”68 artefakter” er fuzz- og ekkogitar, og fløyte og to kvinnelige vokalister med drømmende stemmer som er skreddersydd for denne musikken.  Krautrock inspirasjonen ligger også hele tiden på lur på ”Tomes Like Lakes”, og band som Amon Düül 2 og Hölderlins Traum er nok noe bandet har lånt minst et øre til. Beste spor er ”Orange Plastic”, og med seg på seierspallen har denne låten ”Times Like Lakes” og ”Rising Dawn”. Skiva er i høy grad ei cool skive som fanger tidsånden på en ypperlig måte, og hvor hippiefanen holdes rimelig høyt. De som liker psykedelisk musikk med farfisa orgel og kvinnelig vokal bør kjenne sin besøkelsestid og skaffe seg denne her. ”Times Like Lakes” er også for de som liker musikken til Smell of Incense, The Higher Craft og Jefferson Airplane.

• http://www.worldinsound.de

• http://www.tripintime.de

• 1.      Intro

• 2.      Orange Plastic

• 3.      Times Likes Lakes

• 4.      Morning Light

• 5.      Rising dawn

• 6.      Far Behind

• 7.      Cloud Song

• 8.      Last Song

• 9.      Acid Comes

• 10.  Velvet Shadows

• 11.  Inside

• 12.  Just A Little Song

• Anke Schattefor – Vokal og fløyte

• Golbarg  Zolaghari – Vokal og orgel

• Dennis Busch – Gitar, sitar og vokal

• Kai Becker – Gitar og lydeffekter

• Dominic Schattefor - Bass

• Michael Essfeld - Trommer

Morphelia – Prognocircus

Nye og moderne musikalske elementer veves inn i en 70 talls rertrodogmatikk, og er ment å skape lydlandskaper som tar lytteren med på et atmosfærisk og lyrisk eventyr. Ambisjonene er det som en lett skjønner ikke noe i veien med, men så veldig mye særpreg blir det aldri. Morphelia likner litt på sine landsmenn i Yack Yello, og spiller også en temmelig middels neo hvor Marillion er en åpenbar inspirasjonskilde. Musikken til Morphelia er ofte er ekstrem melodisk, og tidvis nokså pompøs.  Det hele åpner med ”Midtnight Sun ” som er en temmelig oppsvulmet låt og låter nokså seigt og ikke minst kjedelig, selv om det nok selvsagt ikke var tilsiktet. Meninga var nok å lage en episk låt som var rimelig spennende og mangesidig. Når det ikke lykkes er kanskje grunnen så enkel at komposisjonen ikke lodder dypt nok? Det blir noe bedre på enkelte av låtene og ”Love Of An Old Man” har noen riff som ikke er uefne og en energi og fremdrift som er overraskende bra. Låten inneholder også det uventede idet den begynner passelig vimsete, for så plutselig å støte på en hard blokk! En mur av metall hvor selvsagt Dream Theater er rollemodeller. På denne låten kommer også vokalisten Kurt Stwrtetschka til sin rett da stemmen passer mye bedre i en tøffere musikalsk setting. At følgende fire band, tidligere nevnte Marillion, Saga, Pink Floyd og Dream Theater er band hvor Morphelia har vært og lånt mye av er åpenbart. Det er jo greit nok, men med visse musikalske mangler kan det aldri bli bra med såpass mye kopiering, og et til dels blekt og lite organisk lydbild. På for eksempel ” Dream Of Jerusalem” er det skremmende likt Saga, og da spesielt samspillet mellom gitar og keyboards. Gitarspillingen har gjennom hele skiva mer enn et snev av Saga, og å gå ukritisk i sporene til andre kan aldri bli vellykket i lengden. Albumet er på nesten sytti minutter, og fylt med låter som er temmelig langtrukne og med fordel kunne vært kortet mye ned. Enhver ide god eller dårlig tværes ut for mye etter vår smak, og ”Prognocircus” er ikke musikk vi får gåsehud av for å si det pent! Det kan det meget vel tenkes at de som liker pompøs og svært melodiøs neo vil finne denne skiva uimotståelig, og vi skal slett ikke se bort fra at disse vil elske dette produktet?

www.myspace.com/morphelia

• www.morphelia.de

• 1. Midnightsun

• 2. Love Of An Old Man

• 3. Hazard

• 4. A Winters Tale

• 5. It’s Time For A Change

• 6. Dream Of Jerusalem

• 7. The Russian Fail

• 8. Virginhood’s End

• Kurt Stwrtetschka - Vokal

• Guido Fröhlich - Gitarer

• Renko Rickerts - Bass

• Günter Grünebast - Keyboards

• Elmar de Groot - Trommer

Eureka - Shackleton`s Voyage

Frank Bossert står bak Eureka og her på sin fjerde skive har med seg mange gode venner som sammen nedkommer med ei skive som er i nærheten av det Mike Oldfield og Alan Parsons Project har syslet med. Tematikken er om Sir Ernest Shackleton`s reise gjennom antarktisk i 1914 - 1916, og fortellerstemmen til Ian Dickinson sørger for å sette en virkelig flott stemning. Denne stemningen klarer dessverre musikken ikke i stor nok grad å følge opp, og faktisk er det selve fortellerstemmen som er skivas høydepunkt! Årsaken er at musikken ofte blir for tannløs, og med for liten essens, og det hele blir langt mellom høydepunktene. Låtene er kort sagt oftest for svake, og det er alt for lite av den musikalske livseliksiren som fremdrift og sug i musikken som oftest skaper. Musikalsk legger musikken seg en plass rundt Mostly Autumn og Pink Floyd rundt ”A Moementary Laps Of Reason”. Forskjellen er bare at det hele gjøres uten nevnte musikere finesse og låtskriverevner, og at det høres så uendelig mye mer syntetisk ut. En multiinstrumentalist som Frank Bossert har vel strengt tatt skreddersydd denne skiva for de som liker enkel, melodisk og lettvint symfonisk musikk, og er for oss alt for fokusert på å tekkes publikum med enkle løsninger og ditto musikk.. Det er også hevet over tvil at nevnte gruppe nok vil være stum av beundring over alt det tilsynelatende vakre, og stemningsfulle. For oss så er følelsen av at skiva ikke tenner på alle sylindrene overveldende, og i stedet på mange måter går på sparebluss med bare et fåtall sylindre aktive på likt. Koselige musikk vil nok mange synes, men vi føler at det er jevnt over tynn suppe som ikke metter vårt musikalske behov.  

http://www.eureka-music.de

• 1. The Last Adventure 0:51

• 2. Departure 3:10

• 3. The Challenge 3:32

• 4. Grytviken Whaling Station 3:02

• 5. Heading South 3:58

• 6. Icebound 5:06

• 7. Plenty Of Time 2:59

• 8. The Turning Point 0:48

• 9. Going Home 5:10

• 10. Into The Lifeboats 4:39

• 11. Elephant Island 2:39

• 12. Will You Ever Return? 3:09

• 13. In Search Of Relief 6:57

• 14. The Rescue 3:27

• 15. We Had Seen God! 1:46

Frank Bossert – Det meste her

Gjesteartister,

• Billy Sherwood (Yes, World Trade,Circa, Conspiracy) - Vokal

• Troy Dockley (Iona) – Sekkepipe og fløyte

• Yogi Lang (RPWL) – Keyboard

• Ian Dickinson - Fortellestemme

Saris  - Curse Of Time

Bochumbaserte Saris har sine røtter helt tilbake til 1981 da Derk Akkermann startet opp bandet, men det tok faktisk så mye som ti år før første skive var ute i butikkhyllene. Akbumet ”Dead End Street” ble hyllet av temmelig mange, og Saris sin noe særegne blanding av neoprog og melodisk hardrock fikk mange til å nikke anerkjennende. Dette forhindret ikke diverse problemer for Saris, og i år 2000 kom oppløsningen. Som en fugl føniks reiste så bandet seg fra asken seks år senere, og med mye nytt på mannskapssiden, blant annet to nye vokalister. Her er nok Thomas "Hacky" Hackmann den mest navngjetne, og hans vokal er synonym med høy kvalitet, og han har da også jobbet med band som Saxon, Genius Rock Opera Project, Blind Guardian og Helloween blant annet. Musikken til Saris er svært melodiøs, og har mange følere til åttitallet og sånn sett er den litt gammelmodig, men ikke uten en viss sjarm. For å forenkle virkeligheten kan vi gjerne si at Saris er en miks av Marillion, Saga og Magnum. Visse hardrockelementer gjør det hele litt røffer, mens AOR elementene trekker i den andre retning og gjør skiva noe ”soft”. Rytmisk er det non mangler, og litt mer snert og variasjon her hadde vært et gode. Omtalte Thomas "Hacky" Hackmann gjøre en svært god jobb, og er med å løfte skiva. På det temmelig lange sporet ”Miracles” er vokalen til Anja Günther fremragende med sin krystallklare og kontrollerte uttrykk. Også samspillet mellom kyeboard og gitarer evner å begeistre i en flott låt som har hentet mye fra rockopera konseptet. På ”Falling Leaves” er det en vakker låt som langsomt bygger seg opp, og vokalduellen/vokalduoen mellom vokalistene er både lekker og spennende. Keyboardene inntar hovedrollen i ”Curse Of Time”, men det er også satt av plass til gitarsoloer som faktisk fremkaller tankene på Rocket Scientists og Ayreon! Saris sin gjenforening med albumet ”Curse Of Time”, et rimelig vellykket comeback. Variert, med enkelte sterke låter og en åpenbar appetitt på å spille er dette et ok album innen sin sjanger. Visse begrensninger er det som nevnt, og noen låter er ikke akkurat i toppklasse. I tillegg blir det tidvis noe pent og pyntelig, og litt for lite essens og neppe et albumsom egner seg for utallige lyttesksjoner. Dette er nok kanskje ikke noe problem for de som har hovedfokus på det melodiøse og neoprog, da Saris i så måte leverer varene og vel så det.

• http://www.saris-music.com/

• http://www.myspace.com/sarisband

• 1 The Curse

• 2 Falling Leafs

• 3 Victims of the Night

• 4 Kingdom of Shadows

• 5 Miracles

• 6 A Winters's Tale

• 7 Waiting 4

• 8 Behind the Times

• Achim Schmidt – Trommer og keyboards

• Thomas Hackmann - Vokal

• Derk Akkermann – Gitarer og keyboard

• Lutz Günther - Bass

• Anja Günther - Vokal

Touch The Spider – I Spit On You Grave

Tysk duo fra Stuttgart med en dobbel CD som har en spilletid på 97,08 minutter og et bandnavn med oppmodning til en handling vi får den store skjelven av! Denne debuten består av en letter vindskeiv doom/stoner rock, smaksatt med noe spacerock, gotisk musikk og psykedelisk musikk.  Vi kan noe forenklet si at verket ikke er ulikt tidlige Black Sabbath i en symbiose med Joy Division. Som oftest er musikken rimelig monoton og naken, men det forhindrer ikke at noen mer harmoniske øyeblikk plutselig skinner gjennom som for eksempel på ” Do Not Call Me Mad”. Skiva er fylt med en vannvittig melankoli noe også tekstene er vitner om, med sin mørke tematikk om menneskelig eksistens og blant annet satanisme. Likevel er låtene er hovedsakelig relatert til virkelige hendelser eller til frykt, visjoner og diverse mer eller mindre velbegrunnende refleksjoner. En nokså klinisk produksjon er også med på å sementere de stemningene bandet vil oppnå.  Vi kunne gjerne hatt et noe varmere uttrykk med fete gitarer og mer variasjon, men det er temmelig åpenbart at Touh The Spider ser dette annerledes og velger sitt løp. Bandet hevder at de bare bruker gammeldags instrumenter selv om soundet ikke akkurat blir varmt av den grunn. Vokalen er forbausende nok ofte nokså puslete, og kunne med fordel ha hatt mer pondus, og evnen til å treffe tonene kunne ha vært bedre! Instrumentalt er det derimot meget oppegående og tidvis musikk som er spennende og bra innen sitt segment. En feil er at det hele er alt for langt, og gjerne kunne vært på en enkel cd, for slik det er nå følges en god låt gjerne opp med en mer anonym ellers vak låt. Det er jo dumt da bandet jo med å korte ned til et album på normal lengde kunne endt opp med bare virkelig bra låter. Riffene er temmelig rå og forvrengte men de fester seg lett i hjernebarken, og om ikke Unholy Ghost kan synge spesielt godt, kan han til gjengjeld spille gitar! Bandet hevder selv de er inspirert av Pentagram og Saint Vitus og det lar seg lett hør på noen av skivas 28 låter. ”I Spit On Your Grave” er ok debutalbum innen doom/stoner rock som vi tror mange av sjangerens tilhenger vil ha stor glede av, om en kan leve med de innvendingene vi har nevnt. Med en virkelig god vokalist på neste skive og fokus på og bare å spille inn de beste låtene de lager, så kan dette bandet utmerket godt være med på å dominere sjangeren i fremtiden.


 

http://www.touchthespider.de

http://www.myspace.com/touchthespider


CD 1

01. Circle Of Lies
02. Where Are You From
03. Don´t Call Me Mad
04. Graven Image
05. Back From The Dead
06. Make Me Sick
07. Spit On Your Grave
08. Cruel And Mean
09. Blues For Nicole
10. Worlds Collide
11. Since You Are Gone
12. Six Feed
13. House Of Shame

CD 2

01. Abra Macabra
02. You Are Not Alone
03. The Sence Of Me
04. Wicked Wench
05. Shades Of Grey
06. You Know
07. Street Cleaner
08. Tears Don´t Lie
09. Can You Hear Me
10. Sabbath Of Blood
11. No Fear
12. Watch Me Bleed
13. Motel Room
14. Premonition
15. Gloomy Sunday

• 
  Unholy Ghost – Vokal, bass, keyboard og perkusjon

• Cosmic Energy – Trommer, perkusjon og keyboard

Henriëtte Kat – Home

Et viktig nytt element fra Henriett Kat tilkommer på denne siste skiva hennes, stemmen hennes. En stemme som er forbausende bra, basert på at det er først på hennes tredje skive vi får hørt den. Snakk om tabbe og ikke å bruke denne flotte røsten tidligere, en stemme som er full av klangfarger og ikke så ulik Annie Haslam men selvsagt ikke så suveren i et og alt som Annie. Henriett Kat synger forøvrig om en slags panteistiske natur mystisisme på både morsmålet, men også tidvis på tysk og engelsk. Inspirasjonskildene er nærmest uendelig, men vi nevner i fleng, Pink Floyd, Yes, Grieg, King Crimson, Moussorgsky, Peter Gabriel, Rachmaninoff, Soft Machine, Beethoven, Perth, Ravel, Chopin, Grieg og Beethoven. Til sammen fører dette til at Henriett Kat lager en temmelig lavmelt musikk som ligger nær opp til stemning fra debuten, hvor det var nifse, melankolske og rolige stemninger. Som alt annet er stemmen en integrert del av lydbildet, hvor alt er nøye gjennomtenkt og tilpasset musikkens makrostruktur. Selv innenfor et slikt stramt elektronisk opplegg blir det plass til artistens personlighet, og musikken er slett ikke uten varme og sjarme. En mulig merkelapp på hva som forrettes er progressive trance, men progressive world musikk passer nok betydelig bedre. Ofte så starter musikken rolig for så å ha en stigende intensitet, som mot slutten av låten avtar og vi er så tilbake ved utgangspunktet. Vi får her musikk godt rotfestet i klassisk symfonisk musikk, men smaksatt med alle elektronikkens muligheter utført med stø hånd av denne musikeren. Vi får mange vakre øyeblikk på denne skiva, men rocka blir det selvsagt aldri, og vi kunne gjerne hatt noe mer spennvidde i utrykket. Det Henriett gjør utfører hun med stor dyktighet, og ”Home” er et solid musikalsk håndverk, om ikke dynket originalitet. Så mange sjanser tar hun heller ikke, men musikken er en stemningsfullt symfonisk synth poesi som mange av de som liker avbalansert og rolig musikk vil ha stor glede av.

http://www.myspace.com/henriettekat

http://www.henriettekat.nl/nl/

Henriette Kat – Roland og Korg digitale synther og vokal

• 1.      Home

• 2.      Ja Wir Haben Alles

• 3.      Also Ist Es

• 4.      Zuruckgestunden

• 5.      Beautiful Day

• 6.      Jacob``s Struggle

• 7.      Reiten, Reiten, Reiten

• 8.      Sloitude

• 9.      The Sun Is Rising

• 10.  Right From The Start

Illumion - Hunting For Significance