Hypnos 69 – Legacy

Hypnos 69 så dagens lys i 1994, og dette er de belgiske psykedeliske spacerockerens femte skive. Byen Diest var hvor bandet sin ”krybbe” stod, og stolt ”far” var Tom Vanlaer som hadde et ønske om å revitalisere 60 og 70 tallets psykedeliske undergrunnsmusikk. Navnet Hypnos 69 betyr hva tallet gjelder likevekt og stabilitet, mens hypnos er en gammel gresk gud for søvn og underbevissthet. Selv med navn fra en gresk gud for søvn, er det slett ikke noe søvndyssende over Hypnos 69. Dette fordi bandet er en meget energisk og fascinerende musikalsk ekvipasje med mangt og meget på agendaen. Som blant annet en klassisk rockintrumentering tilsatt deres kjennemerker som heftige saksofoner og spenstige og varierte keyboards. Variasjonen er også flott fra hardpakkede partier med gitaren først i sporet til mer jazza svinger, for deretter å tverrstille og skrense frem mer psykedeliske laviner. Kort sagt det skjer mye i Hypnos sitt musikalske univers, og den som klarer å kjede seg er nok å betrakte som temmelig musikalsk ignorant. Skiva har en friskhet og spilleglede som bare må oppleves, og som en lett kan tro tilhører et veldig ungt band. Når vi så vet at musikerne er erfarne og modne, så kan en jo spørre seg hvordan de klarer og holde på entusiasmen og overskuddet? Som en roper i skogen får en svar heter det seg, men mindre flåsete så kan en vel si at musikerne trives med musikken sin og at den gir inspirasjon og glede. Slikt avspeiler seg lett i fremføringa, og ”Legacy” må være ei skive som herrene 2 blad Houtmeyers, Marx og Vanlaer stortrives med. En slik amalgam av sprudlende trykk, drivende samspill og spilleglede er en fornøyelse å lytte til. Det er ikke underlig at Hypnos 69 med årene er blitt et kultband, med sin hjemmetappede, egenartede, dynamiske og energiske psykedeliske rock. Bandet varierer også pent fra det drømmende til mer voldsomme partier. Gode låter, vitalitet, spaca øyeblikk, saftige saksofonlinjer og gitarer med krutt i er noe av det bandet server oss. Det blir ofte rett så smakfullt og med de vibber til årgangsmusikk også akkurat passe nostalgisk legert. Visse likheter har Hypnos 69 med skandinaviske band som Motorpsycho og Anekdoten, men er først og fremst en opplevelse av musikk med egenart og vilje til å tørre være seg selv. Vi får mange fine stemninger og strukturer, og lytteropplevelsene kommer tålig tett. ”Legacy” er ei skive med mye kvalitet, og 7 låter som er varierte og velskrevne og meget vel utførte.

• www.myspace.com/theyawingman

• www.myspace.com/hypnos69

• 1.      Requiem ( For A Dying Creed)

• 2.      An Ariel Architect

• 3.      My Journey To The Stars

• 4.      The Sad Destiny We Lament

• 5.      The Empty Hourglass

• 6.      Jerusalem

• 7.      The Great Work

•  

• Steve Houtmeyers – Dirigent, vokal og diverse instruemnter

• Steven Marx – Treblåasere, messingblåasere, Rhodes- og Hammond orgel

• Tom Vanlaer – Moog

• Dave Houtmeyers – Metronom, Korg MS og perkusjon

Ginger - Going Through Arlanda

Inspirasjonen til Ginger sin musikk er hentet fra sent 60 tall og tidlig 70 tall. Den eksperimentelle og frittflytende musikken fra ”hine hårde dager” blir stenket med bandet sine ideer og fremstår som frisk og freidig. Funky rytmer og rocka riff samhandler med klagende gitarlinjer og skaper en ofte herlig svett stemning. Strukturerte linjer og arrangerte låter og jamming med psykedelisk helning kombineres finurlig slik at det å spille samme settet aldri forekommer. Musikken har en voldsom energi og det er temmelig åpenbart at musikerne koser seg idet samspillet er formidabelt og heftig. Ginger har sitt eget sound som er umiskjennelig og de fremstår som ærlige og kompetente instrumentalister.” Going Through Arlanda” er bandets første studioverk, da den tidligere produksjonen består av en EP og varierte liveskiver. Kvartetten fra Zurich i Sveits spiller en psykedelisk bluesrock som det virkelig svinger av og som har en spretten og sprudlende utsondering. Det gis også plass til mer ettertenksomme og stemningsvare øyeblikk slik at det er en fin dynamikk på skiva. Enkelte beskriver bandet som en perfekt embryo av Johnny Winter og Kyuss og det er nok ikke så dumt sagt. I et intervju for noe tid siden ble bandet spurt om hva som var fremtiden til bandet, og svaret var både enkelt og beskrivende. ”Play, play, play”. Eller sagt på en måte mange av oss lærte da vi var i småskolen, ”øving gjør mester”. Nettopp en slik ydmyk holdning gjør at dette låter så fett og med så mye autoritet og identitet at det er moro å lytte til. Hør for eksempel bare på den fete blueslåten ”Crosstown Bar Blues”! Eller lytt til trompeten til Micah på den snerte låten ”Raja” og du har noe av essensen til disse unge musikerne.  Til å være en debutskive er Ginger jammen kommet godt i gang, og deres spesielle psykedeliske bluesrock har nok særpreg og nerve til at det allerede nå er mye bra musikk de serverer oss. At musikerne kommer fra rimelig forskjellige musikkmiljøer og har temmelig forskjellige musikalske preferanser gjør kanskje at dette lyder så dynamisk. Låtene er ofte lange og det gis rom for improvisering, noe som skaper en fin spontanitet.  ”Drive Baby” svinger fint og heftig i begynnelsen før det mer psykedeliske aspekt overtar og lydcollager og forvrengte og saftige gitarlinjer råder. Det hele indekserer seg og bygger seg mot en heftig psykedelisk bluesrocfinale. At musikerne har opparbeidet seg en vikelig stødighet og instrumental kompetanse er det ikke vanskelig å høre. En virkelig flott debut fra et dyktig, ærlig og hardtarbeidende band.

• www.gingerspace.com

• www.myspace.com/gingerjamband

• 1.      T – 10 11,03

• 2.      Who Are You 4,21

• 3.      Flesh And Skin 9,33

• 4.      Raja 5,02

• 5.      Crosstown Bar Blues 9,03

• 6.      Rosie`s 3,14

• 7.      Drive Baby 6,06

• Domi – Trommer

• Arie – Bass og vokal

• Marc – Gitarer og vokal

• Micah – Vokal, gitar og trompet.

My  Sleeping Karma – Tri

Dette bandet startet sin karriere som et avslappende sideprosjekt til stonerrockerne i The Great Escape i 2005. Når så å si prosjektet The Great Escape gikk til de evige musikkmarker i september 2006 ble My Sleeping Karma oppgradert. En oppgradering som innebar at Steffen, Matte og Seppi måtte bringe My Sleeping Karma opp på et høyere nivå enn den herlige men smått ufokusert jammingen de hadde holdt på med. Inn kom Norman med alle sine keyboards, og musikken ble straks mer psykedelisk legert. På slutten av 2006 kom så den selvfinansierte debuten som var spekket med en blanding av spacerock, postrock, stonerrock og psykedelisk musikk. Neste album ”Satya” var med flere buddhistiske referanser, samplere og kvinnevokal. I tillegg var skiva hypnotisk, tidvis eksplosiv og ganske så spacefundert. På ”Tri” blir dette utrykket ytterlige raffinert, og ”Tri” er da også spekket med lekre psykedelisk progartefakter. Tro mot tidligere utgivelser er det fortsatt rikelig med gjennomførte og flotte gitarriff. Den mer kosmiske delen av teksturen tar synthene seg av, og det hele låter rett så hypnotiserende når en tar seg tid til å synke inn i musikken. Inspirasjonskildene er som alltid mange, og denne gang er Dzyan, Hakwind, As Ra Tempel og Agutation det som lettest kan spores. Også noen av King Crimson og Isis sine musikalske ideer er tilpasset My Sleeping Karma sin verden, og fremstår som friske pust. Det som likevel er mest utpreget er at ”Tri” har en lysere teint enn de to første skivene.  Selv om det er lysere så betyr ikke det at musikken er mindre spenstig og interessant for det. Rett nok er det ikke mye fart i ”Vishnu”, men den dvelende og selvgranskende låten har noe udefinerbart som gjør at en lett blir fascinert der den nærmest sklir over i neste låt ut. Som er den spenstige og kraftfulle ”Lakshimi” som er en fin amalgam av postrock og spacerock som er legert på typisk My Sleeping Karma vis. Typisk er nok også selv albumtittel ”Tri”, som vi en viss kvalifisert gjetning tror har med de tre hovedgudene i Hinduismen. De tre er som sikkert alle vet Shiva, Vishnu og Brahama, men det kan jo gjerne være at dette er album nummer tre? Uansett så har alle de tre nevnte guden fått vær sin låt på skiva. For eksempel så har ”Brahama” fått sin hyllest i en ganske så snedig låt som er spekket med hinduvibber i en kontekst av heftig røff prog og stonerrock. I det hele tatt så klarer My Sleeping Karma å gi et fint liv til låtene der mange andre innen samme musikalske segment fremstår som litt vel monotone i sitt psykedeliske landskap. ”Tri” er et album som de mange som liker psykedelisk spacerock spekket med stonerrock vil kunne nyte til fulle.

• http://www.myspace.com/sleepingkarma

• http://www.mysleepingkarma.com/

Seppi - Gitarer
Steffen - Trommer
Matte - Bass
Norman - Keyboards

1. Brahama 7,37
2. Parvati 2,02
3. Tamas 5,34
4. Sattva 3,04
5. Shiva 5,21
6. Vishnu 2,18
7. Lakshmi 6,09
8. Rajas 1,58
9. Sarasvati 6,04

Terra Nova – Come Alive

Brødre Hendrix og deres kjære Terra Nova er faktisk allerede ute med sitt femte studioalbum her. Målet for dette verket var å forsøke å gjenskape soundet fra debuten ”Livin` It Up”. Akkurat det indikerer jo at de var særdeles fornøyd med debuten, og kanskje også at skive to, tre og fire ikke var så mye å gå av hengslene av? Nåvel digresjon til side, og over til de harde fakta. Terra Nova har standard rockebesetning supplert med keyboards, og spiller musikk i skjæringspunktet mellom AOR og melodisk rock. Faktisk er det ikke bare soundet som er av ”gammel” årgang men også besetningen fra hine hårde dager (1996 faktisk) er nå inntakt. Nederlenderne levere ikke akkurat overraskelser på løpende bånd på ”Come Alive”. Det er heller snakk om et solid musikalsk håndverk som er temmelig forutsigbart, men altså rimelig velspilt og med veldig catchy låter. Terra Nova kan for eksempel beskrives som en miks av Journey, Giant, Asia og Survivor. Potensielle hitlåter kryr det av, og først i køen er nok ”Under Pressure”, ”My Own Way” og ”Come Alive” kanskje. Muligens er køordningen likevel denne, ”Here Comes The Night” og ” Those Eyes”. Denne beviste vinglingen visualiserer at låten med hitmuligheter er det flust av, og at det er smak og behag som avgjør hva som fenger mest. Fenger er et nøkkelord, men så mye utover det er det ikek sankk om, og dypdykk i musikekn vil nok føre til skallebank. At ”Come Alive” er svært nær opp hva et gjennomsnittlig AOR fan i sine mest optimistiske øyeblikk kan drømme om. Derfor kan vi ikke skjønne annet enn at dette er midt i blinken for AOR fan, selv om dette verket nok ikke vil interessere så mange proggere mer enn for eksempel enn…..fashion?

www.myspace.com/terranova2

• www.terranova.name

• http://www.frontiers.it/portals/0/multimedia/terranova_comealive.mp3
  http://www.frontiers.it/portals/0/multimedia/terranova_herecomesthenight.mp3
  http://www.frontiers.it/portals/0/multimedia/terranova_underpressure.mp3

• 1 Come Alive

• 2 Fighting Yourself

• 3 Holy Grail

• 4 Here Comes The Night

• 5 Those Eyes

• 6 Under Pressure

• 7 Do Or Die

• 8 Who Can You Count On

• 9 My Own Way

• 10 The Final Curtain

Gesuino Derosas – Gitarer
Lars Beuving – Trommer
Ron Hendrix – Keyboards
Fred Hendrix – Vokal
Eric Coenen - Bass

Longshanks – The Return Of Longshanks

Disse musikerne startet i 1987 med å skrive en låt som var en hyllest til Rush, ”Cycles And Circles”. Dette ga åpenbart mersmak, og det ble kjapt nok materiale til en demo. ”Og dett var dett”, og Longshanks forsvant inn i glemselen. Akkurat det har skjedd med nokså mange band opp gjennom årene, men disse musikerne var av den mer standhaftige typen. I 2007 ble bandet trommet sammen igjen, og låten ” The Web Of Life” ble spilt inn, og da den var såpass vellykket var ikke veien lang til et helt album. Vi har i våre evige søken på info om navn funnet ut at Longshanks var et kallenavn på Edward I som var eldste sønn av Henrik II. Edward I ble ofte kalt Edward Longshanks, men også “Hammer Of The Scots”. Den nederlandske utgaven av Longshanks er ikke så hardtslående, men desto mer subtil i sin tilnærming til musikken. I front her er utvilsomt André Kamer som spiller så å si alle instrumenter som er mulig. I tillegg er han også usedsvanelig dyktig til å traktere instrumentene, men like viktig er han meget høy kompetanse som produsent. Det nyter skiva godt av, og på den fine låten ”In Dreams” høres dette spesielt. Låten er en mangesidig affære som starter med synthbølger og tikkende klokke. Utover i låtene er den soniske palletten velutstyrt med for eksempel spansk gitar, fløyter, dovne spoken words og et klassisk symfonisk orkester. En virkelig klassisk proglåt i alle henseender og med lyrikk hentet fra Tolkiens verden, og låten er prydet med vokalen til Anita Van der Graaf. Så vidt vi kan skjønne er Anita søster til bandets Alex Van De Graaf.  Hele ”The Return of Longshanks” har lyrikk med en fellenevner, og det er diverse og varierte eventyr for reisende. Longshanks er helt klart påvirket av gamle britisk progstorheter, men lager sitt eget musikalske brygg som er rett så velsmakende og velspilt. Rett så fornøyelig er også låten ”The Wandering Merchant” som er dansbar og med en fin gitarsolo. Lyrikken er om en reisende som forsøker å komme vekk fra en geskjeftig selger, og det brukes samplere som forsteker stemning i form av hestegnell og plystring. Flamencogitar pryder ” The Travelling Song, part 3”, mens spoken words er essensiell på “I Have A Dream”. Det er selvsagt ikke hvem som helst som snakker her, og Martin Luther King sine ord er satt i front av Beethoven sin femte symfoni. En luftig og fin søskenduett er ” I love The Road” utstyrt med, og heftige og harde gitarriff kontrasteres fint av en middelaldersk stemning. I sannhet en meget bra og kreativ låt det her. Også ”The Way Of Life” viser Longshanks sin bredde og musikalske evner og muskler. Melodisk vokal og harde riff står skulder ved skulder, og orgelstemninger og klimprende gitar farger denne supre låten ytterlige. Låten har som seg hør og bør også har en fin gitarsolo og Uriah Heep vokal. Om Longshanks brukt lovelig lang tid på å få trøkt ut sin førstefødte, var det vel verdt å vente. Dette er ei skive om slett ikke er ufeilbarlig, men den har særdeles mye spennende og spenstig musikk og er utrolig sjarmerende og velegnt for å bli glad i.

http://www.longshanks.nl/dhtml/index1.html

•  

• 1.      The Web Of Life

• 2.      In Dreams

• 3.      The Wandering Merchant

• 4.      Leave Me alone

• 5.      In The Desert

• 6.      The Bath Song

• 7.      All My Days

• 8.      I Love The Road

• 9.      The Travelling Song Part 3

• Bonusspor,

• I Have A Dream 2008 versjon

• The Wandering Merchant ”Streetorgan” versjon

• Alex Van De Graaf – Vokal og perkusjon

• Bregje Kaasjager – Vokal

• André Kamer – Gitarer, bass, synth og synthtrommer

Gjesteartist,

Anita Van der Graaf – Vokal på spor 2 og 8

Primal Fear - Live In USA

Baden-Württemberg bandet slår her til med en liveskive fra turneen i USA og opptakene er fra konsertene i Atlanta, New York og Los Angeles. Dette bandet ble etablert av medlemmer fra Sinner og ikke minst av lederen selv Ralf Scheepers som kom fra Gamma Ray. Før Primal Fear ble en realitet så var faktisk den godeste Ralf Scheepers på audition hos Judas Priset, men pussig nok så rakk han ikke opp i konkurranse med Michael Kiske. Nå ble det altså i stedet i Primal Fear hvor vokalfenomenet Scheepers fra 1998 skulle la sin myndige røst runge. Skiva er det første offisielle livealbumet fra denne metallkonstellasjonen, og er fra de siste konsertene på ”16.6 – Before The Devil Knows You’re Dead” turneen. Låtene er fjorten i tallet, og er en fin antologi over dette bandet sin karriere. Vi savner sterke låter som ”Black Sun” og ” Seven Seals”, men en får jo som de fleste har erfart ikke alt en peker på her i livet. Skiva viser et godt liveband med mye gnell i og med stor spilleglede, og produksjonen fanger opp konsertstemningen på en flott måte. Primal Fear er et av disse bandene som åpenbart trives svært bra på scenen, og det nyter denne skiva godt av. Likeså er det med den fargerike vokalisten Ralf Scheepers som vekselvis flørter og konverserer med publikum, og som med sin spesielle stemme som tidvis går rimelig høyt for å si det pent. Omtalte Scheepers har en artig duett Pamela Moore (Queensryche’s Sister Mary) på den orkestrale balladen ”Fighting The Darkness”. Vi hygger oss også med en akustisk versjon av låten ”Hands Of Time”, hvor alle bandmedlemmene tar sin turn bak mikrofonen. De fleste av låtene er spilt inn i små konsertlokaler og følgelig ganske så intime settinger. Dette gir et sound som er såkalt ”crispy” og selv bakgrunnsvokalen blir også en mer integrert del av lydbildet enn på større scener. Med litt fantasi kan en lett la seg rive med og innbille seg at en faktisk er tilstede på konsertene. Dette gir selvsagt en høyst levende musikk som det er fullt mulig å la seg forføre av.  I sum er dette en meget ok live skive fra et dyktig metallband som er både inspirerte og som spiller virkelig bra som kollektiv og gir publikum det de kom for.

• www.primalfear.de

• http://www.myspace.com/primalfearofficial

• 1.      Before The Devil Knows You`re dead

• 2.      Under The Radar

• 3.      Battalions Of Hate

• 4.      Kilbound

• 5.      Nuclear Fire

• 6.      Six Times Dead (16.&)

• 7.      Angel in Black

• 8.      Sign Of Fear

• 9.      Fighting The Drakness

• 10.  Riding The Eagle

• 11.  Final Embrace

• 12.  Metal Is Forever

• 13.  Hands Of Time

• 14.  Chainbreaker

Ralf Scheepers - Vokal
Mat Sinner – Bass og vokal
Randy Black - Trommer
Henny Wolter – Gitarer og vokal
Alex Beyrodt – Gitarer

Gjesteartister,

• 
  Magnus Karlsson - Gitarer

• Stefan Liebing- Gitarer
  Pamela Moore - Vokal

Day Six - The Grand Design

Siden dannelsen i 2002 har Day Six vært i front innen hollandsk progmetall, noe flere utmerkelser i from av prisedryss har vist. Denne skiva er tenkt å skulle introdusere bandet for et større publikum, og selvsagt er det da snakk om på verdensbasis. Noe annet ville jo vært for beskjedent da Day Six har et spesielt sound. Et sound hvor det mørke partier stilles opp mot mer lyse partier, og elementer fra hele proghistorien brukes flittig og skaper en fin ramme rundt musikken. Skal vi dristes oss på en sammenlikning er ikke en miks av Rush, Dream Theater, Opeth og Pink Floyd en så halvgæren beskrivelse. De store og fete riffene sammenfiltrer og støter sammen med små og store synthlaviner som i sum gir en selsom men ofte lett hypnotiserende og fengslende effekt. Musikken er grandiost anlagt og byr på en musikalsk reise hvor denne musikalske ekvipasjen virkelig forsøker å gi av seg selv, og ikke låte likt tusen andre innen samme sjanger. ”The Grand Design” gir også mye musikk for pengene da skiva faktisk er på over sytti minutter. Det trengs egentlig fordi det skal bli plass til fortellingen om et utenomjordisk romskip som blir funnet i Lake Vostok i antarktisk. Historien følger de fem vær forskerne som finne romskipet, og generer masse dramatikk. Disse litt gammelmodig viderverdigheter spinnes musikken rundt, og gir oss et ok konsept. Vi får en slags 50-talls UFO historie som er lett naiv, men fornøyelig nok. Enda mangler Day Six noe på sine evner som låtskrivere, men soundet er bra og bærer bud om et band med talent. Foreløpig har dette talentet avleiret musikk som har enkelte fine tilløp, men musikken flyter ikke så bra som en kan håpe på, og den vokser seg heller ikke stor og sterk med gjentatte lyttinger. Likevel er dette en spennende platedebutant, som vi tror bare kan bli bedre med tiden. 70 minutter er for lenge, og det hadde vært mye bedre med kortere spilletid, og mer spissede og forbedrede låter. Meget bra er den lange låten ”Lost Identity” som har fin flo og fjære veksling. Som en ekstra bonus her får vi også lekre gitarlinjer og fine klanger og stemninger. Nærmere Porcupine Tree enn på 16 minutter lange ”Inside” kommer ikke Day Six på denne skiva, men tross nevnte beundring er det partier som står seg bra her. Day Six byr også på en fin ballade i form av ”A Soul´s Documentary”. Gitarene gir oss også her mye snacks som det bare er å nyte til fulle.  Day Six er et hyggelig nytt bekjentskap som har et stykke vei å gå før det blir virkelig bra. Enn så lenge hygger vi oss likevel med det de får til, og venter på enda bedre musikk på neste skive.

.

• http://www.myspace.com/daysixweb

• http://www.day-six.com/

1. Massive Glacial Wall
2. Lost Identity
3. Castel Gandolfo
4. Inside
5. Fergus Falls
6. A Soul´s Documentary
7. Age of Technology
8. 7th Sign
9. In the End...

Robbie van Stiphout – Gitarer og vokal
Daan Liebregts - Trommer
Nick Verstappen - Bass
Dolf van Heugten - Keyboards

Shizoey – Lineaments

Tidløs og atmosfærisk „crossover“ heavyrock album som øser fra grunge og 90 årens HR men også tilsatt en dose med westcoast 70 talls rock. Gitarene er særdeles viktige på denne skiva, og gir oss hva bandet selv definerer som ”blood rock for your soul/ shizo rock”. Heftig musikk er det så absolutt, og om ordstillingen rett-i trynet noen gang er på sin plass så er det her. Melodiene har det spesielle element som vi kan kalle vindskeiv dogmatikk og det er smått en deilig og bekymringsløs innfallsvinkel til musikken. En musikk som har en ofte rå energi toppet med ville primal skrik og stenket med humor og glimt i øyet. Shizoey er hjemmehørende i Voralberg i Østerike, og vi er helt sikre på at det er mindre enn ti band vi har omtalt som kommer fra akkurat den byen! Gitarene er ofte av den temmelig briljante typen og holder på med psykedelsike lyder, jazz, blues og generelt sett alt hvor en gitar kan briske seg med . Shizoey kan meget vel være et velegnet objekt for intens kjærlighet fra de som liker det ekte, heftig og med nok særpreg til og ikke å likne alle de andre til punkt og prikke. Bandet tar oss tidvis med tilbake til en svunnet tid, hvor lidenskapelig energi wah-wah bluesrock fantes men her på ”Lineaments” også med en godfot i nåtiden. En låt som ” Oriental Dream” tar lytteren med på en psykedelisk eventyrreise i et crossover terreng, hvor også tematikk fra midtøstens folklore forefinnes. Aller beste låtene er ”Diving For Something” som er herlig catchy og original, mens andre låter gir oss tøff fuzzbass. Kompositorisk er det høyst oppegående og det er rikelig med temposkifter, mens det også er mer punkete artefakter i syngingen. For å gjøre det hele ekstra spenstig er det rikelig med fete riff og gitarer i et hardrockmodus. I sum gir dette en musikk som skiller seg ut i mengden, men som enda her behov for noen justeringer før det virkelig er aktuelt at dette tar av. Lovende er det så absolutt, og det er fine kontraster med mer ”snille” partier, psykedeliske vibber og faktisk ganske flotte bluesgitar linjer. Også post-hardcore elementer er mulig å finne på denne skiva, men først og fremst er det snakk on en eklektisk miks av musikk som skiller seg ut fra de fleste andre. Noe uferdig på enkelte punkter, men absolutt et band å merke seg som forhåpentligvis har enda bedre musikk å by på i fremtiden. I mellomtiden kan vi hygge oss med ”Lineaments” som har mange og meget bra å by på.

http://www.myspace.com/shizoey666

• 1.      Intro

• 2.      Diving For Something

• 3.      Locco

• 4.      Lesson To Learn

• 5.      St. Anton

• 6.      Shizoey

• 7.      Black Stones

• 8.      Dead Baby

• 9.      In mY Dreams

• 10.  Flow

• 11.  Oriental Dream

• 12.  Empty eyes

• 13.  Outro

• Bernd – Gitarer og vokal

• Daniel Bass og vokal

• Marcel - Trommer

Crystal Palace – Reset

Neoprog har en tendens til å være temmelig forutsigbart, men om det innhentes inspirasjon annetsteds fra så løftes gjerne musikken opp noen hakk. Det har Crystal Palace tatt konsekvensene av og henter blant annet fra hyllene til ambient musikk, psykedelisk musikk og mer røffere prog. Når så også gitaristen Jürgen Hegner gjør come back og Felix Weber er ny på trommekrakken så ligger mye til rette for spenstig musikk. Før var det mer i samme gate som Pallas, Arena, Pendragon og tidlig Marillion, mens”Reset” tar et sprang mot Porcupine Tree terreng pyntet med noe Opeth og Dream Theater følere. Siden starten i 1992 og debuten i 1995 ” On The Edge Of The World” har Crystal Palace utviklet seg flott. Berlinbandet har aldri vært blant de mest kjente men har levert solide om enn noe anonyme saker. Utallige mannskapsskifter har ikke akkurat gjort sakene bedre. Nå derimot ”går alt så meget bedre” som en av våre tidligere statsministere sa det, blant annet med en ren og flott produksjon. Slett ikke noen amatører i så måte, men en produksjon som står bra til musikken. En musikk som ofte er catchy og med episke og mer svingende segmenter skulder ved skulder. Variasjonen er bra og det er et temmelig sofistikert verk som Crystal Palace stolt nedkommer med. Det er jo en flott betaling for nær innpå to års knallhardt arbeid med den skiva, som faktisk avleirer så mye som over en times musikk. Kanskje kunne det med fordel vært kuttet ned noen minutter, men hva gjør vel det når vi får låter som ”The Darkest Hour”? Her er det jammen ikke mye neoprog, men mye mer soleklart at dette er et band med selvtillit og med glede over å spille musikk som står godt til mannskapet. Låten er på tolv minutter og er både atmosfærisk og psykedelisk og sitter godt i øret. At låten blir både romantisk og melankolsk mot slutten er noe vi setter stor pris på. Jevnt over virker låtene å være skikkelig gjennomarbeidet og velformulert uten at det noen gang blir for polert og gnikket i stykker. Låtene har også en viss korrelasjon og låtporteføljen flyter pent av sted, og det er ikke mange svake punkter å spore i sortimentet. Crystal Palace er ikke dryppende originale, man har et sound som definitivt er deres eget og som de kan være mer enn bekjente av. Innefor disse rammebetingelsene popper det opp åtte låter som alle er temmelig forskjellige. Aldri har nok dette ensemblet vært hardere, så distinkte og fokuserte og med så mange gode ideer som de vel ivaretar i form av låter som har det lille ekstra som er så viktig. Noen vil garantert kritisere overfloden av synther, men vi synes nevnte instrument fremhever og farger musikk mye mer en vice versa. At bandet har lyrikk med brodd og mening er den politisk stenkede låten ”Sons Of God” et eksempel på der den med nennsom bruk av blant annet samplere av stemmene til ofrene for Twin Tower angrepet lager en ytterst fin kontekst. ”Cincescope Dreams” er pianobasert og filmaktig, mens den sprell levende og episke ”Break My Wings” er andre eksempler på hvilken høy musikalsk kvalitet Crystal Palace anno 2010 leverer. Vi er ikke satt helt ut, men usedvanelig positivt overraske over at ”Reset” er blitt ei skive med så mye virkelig spennende og flott musikk, og en hyggelig overraskelse.

• http://www.myspace.com/crystalpalaceberlin

• www.crystalpalace.de

1. The Darkest Hour (12:46)
2. Sons of God (8:50)
3. The Human Stain (6:38)
4. Drowning on Dry Land (4:10)
5. Distant Shores (4:42)
6. Damaged Goods (8:04)
7. Break My Wings (9:52)
8. Cinescope Dreams (5:56)


 

Jürgen Hegner - Gitarer
Frank Köhler - Keyboards
Feliks Weber - Trommer
Jens Uwe Strutz – Vokal og bass

Vanden Plas - The Seraphic Clockwork

Å følge opp ei skive som har oppnådd gjennomgående meget bra kritikker er ikke alltid så enkelte. ”Christ O” som det tyske progmetallensemblet Vanden Plas slapp for fire år siden skal nå helst toppes av ”The Seraphic Clockwork”. Teknikken har det aldri vært noe å si på, men det alene er jo ikke nok da selve komposisjonene er basisråvarene for å lage musikk som har det ekstra i seg som skiller klinten fra hveten. Her synes vi at Vanden Plas har hatt en del å hente, selv om sikkert mange vil være dyktig uenige. I god progmetall tradisjon er det et konsept som ligger til bunn i musikken her, og det er faktisk et heftig science fiction plott som utspiller seg. Tidsmessig er det fra det sekstende århundrets Roma til Jerusalem i 33 før Kristus.  Hovedpersonen har etter en undergangsvisjon fått ferten av en gammel testamentlig spådom, og må foreta en tidsreise. En reise som fører han tilbake til sin gudgitte skjebne osv. Historien er ført i pennen av voaklisten Andy Kuntz, og han er flink til å skrive gode og fascinerende historier. Denne evnen er nok ytterlige skjerpet og utviklet gjennom hans arbeid i teaterverden hvor han skriver mange av stykkene som oppføres. Når en får visualisert det en skriver på scenen, er det naturlig at en evner å skrive meget bra konsept til musikk og treffe rett i innslagspunktet for dramaturgien for å nevne noe. Det er hevet over tvil at musikken står svært godt til historien, og vi får en såkalt synergieffekt i så måte. Hør bare på ” On My Way To Jerusalem” som vi synes er noe av det beste Vanden Plas noen gang har laget. Tretten minutter med en eventyrlig musikalsk reise som er variert men sydd sammen slik at det hele fremstår som en herlig bombastisk og storslått progmetallåt av meget høy klasse. Nennsomme pianotoner og harde riff sørger for flo og fjære, og spekket med lekre detaljer og musikere som åpenbart trives med låten og følgelig gir det lille ekstra som er så viktig. Vanden Plas klarer også for alvor gjennom mesteparten av denne skiva å meisle ut sitt eget unike sound som har både særpreg og intensitet. En intensitet som også er stenket med flotte melodiøse toner, men også med nok mothaker til at lytteren utfordres og det hele ikke blir for søtt. Catchy er derimot refrengene på ”Heal The World” som kontrasteres med fete riff og pyntes med fin teint av teatermusikk som smaksetter låten på en ypperlig måte. Musikken er episk og ofte kompleks men tilgjengelig og lett å innta, og i tillegg er musikken også meget variert og kløktig arrangert. Kort sagt så er dette et sabla bra musikalsk verk innen progmetall, og vi skulle ønske flere av aktørene her ville lære av Vanden Plas. Lære å stole på seg selv og å skape musikk med særpreg og ikke bare etterape andre, men skape noe ekte som kommer fra der det kreative bor og ikke tenke bare kommersielt og resirkulering. Stort bedre progmetall enn dette er det ikke lett å lage ut fra vår ringe erfaring.

• www.vandenplas.de

• www.myspace.com/vplas

• 1.      Frequency

• 2.      Holes In The Sky

• 3.      Scar of an Angel

• 4.      Sound of Blood

• 5.      The Final Murder

• 6.      Quicksilver

• 7.      Rush of Silence

• 8.      On My Way to Jerusalem

• 
  Andy Kuntz - Vokal

• Stephan Lill - Gitarer

• Günter Werno - Keyboards

• Torsten Reichert - Bass

• Andreas Lill - Trommer

Life Line Project - Beyond Time

Det er tett mellom utgivelsene til Life Line Project, men forklaringen er så enkel som at dette også er en reutgivelse fra tidligere tider. Tider hvor primus motor i bandet Eric De Beer var betydelig mindre kjent enn han er i dag. Heldigvis har De Beer ork og energi til å gi verden disse til dels gamle, men virkelig flotte låtene. Både ”Overture” og ”Finale” skriver seg helt tilbake til 1976, og en tid hvor De Beer var aktiv i de symfoniske bandene J.S. Quasar & Brancard. Skiva er på hele 50,32 minutter og har et udiskutabelt 70 talls sound, og ikke minst den supre låten ” Shadows Of A Distant Past” visualiserer dette aspektet. HeldigvisNostalgifanen holdes utvilsomt høyt hevet, og det er mange solide og flotte låter vi serveres som er vel verdt å lytte til. De to bonuslåtene ”Last Run” og ”Little Alice” er på ingen måte overflødige, men viser tvert imot Life Line Project sine musikalske ”livemuskler”! Det øvrige sortimentet er i sin helhet spilt av Eric De Beer, og når en mann står for all musikken er fallhøyden vanligvis stor. Den svenneprøven klarer De Beer med glans og tryner på ingen måte. Tvert imot leverer denne multiinstrumentalisten et virkelig bra verk her, og det er mye lekkert musikalske snacks vi kan smake på. Gammeldags keyboard er ofte flott og høre på, og når det spilles med kløkt og innlevelse blir det som her direkte herlig å lytte til. Gitarsoloene er jammen ikke langt unna samme høye nivå, og lekre fløyte-og obolinjer står skulder ved skulder. I sum blir dette en fornøyelse for de som liker snedige, subtile proglåter med umiskjennelig 70 talls preg. Trommelyden kommer delvis fra akustiske trommer, men også fra Roland elektroniske trommer, og vi sier ikke mer om det! Arrangementmessig er det mange flotte detaljer og gode ideer som bobler frem, og hele skiva avleirer en godfølelse og bøtter og spann med positive vibber. Den lengste låten som også er identisk med tittel på skiva klokker inn på solide 17,33 har mangt og meget å aktivisere ører og sinn med. Tematikken på den låten er variert og det svinges også innom mange forskjellig stemninger og taktarter i god gammeldags progestetisk stil. ”Beylond Time” er ei vakker skiva, som har nok essens og dynamikk til at lytteren henger med gjennom hele verket og får en fin musikalsk opplevelse.  

http://www.myspace.com/lifelineprojectband

1. Overture (1:41)
2. Shadows Of A Distant Past (8:36)
3. Acceptance (1:40)
4. Beyond Time (17:33)
5. Like Never Before (4:29)
6. Liberty (6:05)
7. Finale (2:33)

Live bonusspor:

8. Little Alice (4:23)
9. Last Run (3:10)

Erik de Beer - Gibson SG & ESP Casio MG 510 elektrisk gitar, Royé classical, Martin D28, akustisk & Aria 12-strengs gitar, Fender jazz bass & renaissance lute
Roland JX 8P & Roland D5 synthesizers, 2x Roland U110, Kawai 1r & EMU
Vintage Keys modules, Roland elektronsike & Tama Swingstar akustiske trommer Linko rototomtom, Sabian,
Tosco, Pearl & Kashian cymbaer & tamburin
fløyter

Reebosound - This Is Rebosound

Ifølge reklamen er dettealbumet som en god novelle p.g.a. all dynamikken, og p.g.a. av albumets upolerte og autentisk herlig forfriskende musikk. Store ord, men et faktum er i alle fall at dette bandet ble etablert av Hannover i 2005. Som alltid når det gjelder Reebosound er Sven ”Missu” Missullis meget essensiell idet han står for mye av vokalen og spiller de fleste av instrumentene. Denne skiva er nummer to i porteføljen, og en oppfølger til debuten som bare her ”Reebosound”. I forhold til den skiva er det nå et mer kraftfullt uttrykk som Reebosound forretter, men også en større sonisk palett er tatt i bruk. De som liker band som Smashing Pumpkins, Pixies, Tom Waits, Foo Fighter eller Queens Of The Stone Age vil kanskje også like musikken til Reebosound. Likefullt er dette bandet enn så lenge å betrakte som et kultband, og har fått seg en trofast fanskare blant de som liker såkalt undergrunnsmusikk. En musikk som har en temmelig uformell og vindskeiv indierock appell og med en låtskriver som har mange gode ideer på lager. Egentlig så begynte Reeboound som en avslappende hobby for dette ex. Payola medlemmet, men så lenge det ble så mye musikk funket så bra er nå Reebosound et permanent band. For de som ikke til enhver tid er oppdater så tar vi med at Sven ”Missu” Missullis er den ene halvparten av det flotte ”spaca” bandet The Psychedelic Avengers. På ”This Is Reebodound” er det lite spacerock men mer en alternering mellom indiepop og indierock med en kløktig og fin og tidvis ganske mørk teint. Missullis er om ikke en gudbenådet låtskriver en kar som har øre for å fremtrylle atmosfærisk, smittende, fascinerende og suggererende musikk. Skal en slik reise i et stemnings- og følelsesbetont terreng fungere må musikken være ekte og komme fra dypet av personligheten. Det mestrer Missulis bra, og fremskaffer en tålig frisk musikk med mye bruk av gitar, bass og trommer som fungerer bra p.g.a. gjennomtenkte låter og arrangementer. Mulig at powerpop er en dekkende betegnelse, og musikken er ofte catchy og ofte særpreget, spennende og med mye essens. Skiva har også ofte nok tyngde til at det ikke bare blir en lett sommerbris, og denne tyngden passer bra inn i en catchy og melodiøs Reebosoundverden. Vokalen til Sven Missulis er utrykksfull og flott og kan minne om Kurt Cobain til tider. Kvikke og smarte melodier skaper her en plate som er blant de bedre eksempel på hva alternativ poprock kan frembringe i all sin slentrende, smittende og uhøytidelige eleganse.

• 
   
  
  
  
  http://www.myspace.com/thisisreebosound

• http://www.reebosound.de

• 1.      Ruins

• 2.      Dark Water

• 3.      Whatever You Say It`s Alright

• 4.      Go To Bed World

• 5.      Hole In The Sky

• 6.      Leave This City

• 7.      Ghost Lights

• 8.      Hey You!

• 9.      Bonnie And Clyde Revisited

• 10.  Mother Earth

• 11.  Woo Hoo

• 12.  Broken Glass

• 13.  Bad Luck

• 14.  Gone

Toni Karnas - Trommer
Arne Borchard - Bass
Niklas Pfeil - Gitarer
Sven Missullis – Gitarer og vokal

Get-stas! – And Don`t Lose It

 Et femhodet progband fra Noord-Brabant i Nederland som her er ute med sin debut, og tre av hodene tilhører sannsynligvis samme familie. Van Der Heijden familien utgjør altså 60 % av musikeren, og Marc Van Der Heijden står etter hva vi kan skjønne for nær 100 % av komposisjoner, lyrikk, arrangering og produksjon. I tillegg så spiller Marc Van Der Heijden keyboards og gitarer, og det blir raskt klart at han kan det med å lage låter som fenger og som har eleganse og substans. Låtkolleksjonen er jo på grensen til ekstremt viktig for å få frem et verk som funker, og ”And Don`t Lose It” funker som pokker faktisk. Rett nok så er inspirasjonskildene mange, og spesielt har Van Der Heijden latt seg inspirere av neoprog og mer melodiøse hardrock aktører. Det hele er sydd sammen slik at det låter veldig bra og catchy og med nok smålekre detaljer og innfall til at interessen holdes ved live gjennom hele skiva. I live i høy grad og såkalt ”livat” er utvilsomt Twan Van Der Heijden traktering av bassen gjennom hele skiva, hvor han trer ut av skyggen som en ren rytmesnekker og bidrar med ganske så svette og rødglødende basslinjer. Gitarene er også en vel utført part av denne skiva, og gestalter mye virkelig mange herlige stunder for lale de som liker seksstrengeren. Den øvrige musikken er også varm og heftig, og så full av livsglede og derfor meget velegnet for å etablere et lidenskapelig forhold mellom musikk og lytter. På ”Red Shoes” er det lett å henge med å få for i en nesten komersiell legert låt hvor både bass og gitar er i sitt ess. ”I Breathe” sneier innom neosegmentet og er en bra låt, mens ”Daily Life er en fin og heftig ballade. På ”Set Me Free” bygger det hele seg forbilledlig opp og låten er rett så interessant. Syng-med-faktene er fremtredende på ”It Makes Me Feel Alone”, mens ”War Ghost” er solid smidd med en superb legering av meget bra vokal og rikelig med fine progelementer. Låten skiller seg også ut lyrisk sett med en tekst som ikke omhandler kjærlighet, men faktisk noe så grotesk som krig. Akkurat det er et ankepunkt da lyrikk for ofte er noe ensidig sånn sett.  Den kanskje mest rikholdige låten er ”Priscilla” hvor gitarsoloene er knallbra og keyboardene viser hvor skapet skal stå i en ellers saftig låt. ”And Don`t Lose It” viser et band som har rikelig med talent, og som gjør en debut det står respekt av og som har mye ”sneisen” musikk å by på.

• http://www.myspace.com/getstas

• http://get-stas.com/

• 1. I Breathe

• 2. Dangerzone

• 3. Daily Life

• 4. Catgirl

• 5. Set Me Free

• 6. Priscilla

• 7. It Makes Me Feel Alone

• 8. True Love

• 9. War Ghosts

• 10. Red Shoes

• 11. Garden Of Eden

• Martin Stone - Vokal

• Bas Van Der Heijden - Trommer

• Twan Van Der Heijden – Bass

• Pim Van Der Neut – Keyboards

• Marc Van Der Heijden - Gitarer

Scarlet Utopia – Adventures Under Black Light

Fra Neuss, Nordrhein-Westfalen i Tyskland kommer Scarlet Utopia som kjører på med sin særegne spacerock. ”Adventures Under Black Light” er disse musikernes debut, og det er mye følelser, stemninger og dramaturgi i en setting av eksperimentell rock. Denne skiva kommer ut på både grønn og sort vinyl for å ha nevnt det for de spesielt interesserte. Vokalisten Scarlet Rose O'Silver har visse likheter med kjente størrelser som Grace Slick og Maggie Bell, og er temmelig viktig i lydbildet. Et lydbilde som blander jazz, blues, rock og prog og som også innehar gode låter og et drivende groove. Skal vi sette noen merkelapp på musikken som forrettes er kanskje psykedelisk trance spacerock med kvinnevokal i en hovedrolle, ikke en så halvgæren beskrivelse. Ifølge gitaristen Jean d'Auberlaque er noen av inspirasjonskildene skandinaviske band som Jex Thoth, Witchcraft, Candlemass og Dark Sun. Scarlet Utopia er ikke akkurat raus med spilletiden da den bare er ca. førti minutter, men desto rausere med låttitler og lyrikk som passer som hånd i hanske til spacesjangeren. Musikerne er hentet fra indierock band i området rundt Køln og Düsseldorf, og spesielt bandet Silverheat har vært storleverandør i så måte. Navnene på musikerne er stenket med alias, og skiva ble noe forsinket p.g.a. en ulykke som trommeslageren Peter "The Saint" Sherman var involvert i. Låtene på dette albumet er jevnt over lange med unntak av sjarmerende ”Prüfung” som mer er en tøyselåt med en instruksjon på å stille inn stereoanlegget ditt. Mer ”swung” er det over ”Black Sun” som er tuftet mye på et hypnotisk repeterende og rått groovy bass og trommer som basis, hvorpå vokalen og gitaren kan utføre diverse krumspring. Hvilket de da selvsagt benytter sjansen til, og gitaristen Jean d'Auberlaque viser til fulle hvor dyktig han er. Vokalen til Scarlet Rose O'Silver gir låten det siste ekstra sammen med en krautrock infisert finale som er herlig sprø og original. Med en robotaktig stemme laget med vokoder fyrer bandet av låten ” NGC 1365 Spiral Galaxy”. Atter en gang så skinner gitaren til d'Auberlaque, og denne gang i et mer neddempet, og vakkert modus, og viser at d'Auberlaque virkelig kan trylle frem de mest melodiøse og vare stemninger. Låten er for øvrig veldig melodisk og beriket med de heftigeste basslinjene fra Steven James Tefkey og en underliggende bluesfølelse. Følelsen av god lydkvalitet skal aldri undervurderes, og ”Adventures Under Black Light” stiller sterkt i så måte. Skiva har bra låter og er melodisk legert men dette kontrasteres flott av gitarene som oftest men også av tromminga selv om den (tromminga) definitivt ikke er av de mest utagerende vi har hørt! Alt i alt ei fin skive innen spacerock segmentet her med nok særpreg og originalitet til å gjøre oss vel fornøyd, og å synes Scarlet Utopia er et band med mye spennende på agendaen på denne debuten.

http://www.myspace.com/scarletutopia

• 1. Black Sun (12:15)

• 2. NGC 1365 Spiral Galaxy (8:44)

• 3. Prüfung Der Lautsprecherpolung (0:13)

• 4. Omega Space Walk (9:08)

• 5. Moonlight Society (9:40)

• Scarlet Rose O'Silver - Vokal

• Jean d'Auberlaque – Gitarer  og elektronikk

• Steven James Tefkey - Bass

• Peter "the Saint" Sherman – Trommer

Gjestemusikere,

• Def Wieschollek – Trommer

• Ian Christ Som Mèr - Trommer

Samsara Blues Experiment - Long Distant Trip

Dette er vokalist og gitarist Christian Peters sin musikalske kreasjon, og Samsara Blues Experiment så dagens lys en varm sommerdag i 2007. Hvorvidt det har påvirket musikken som spilles er uvisst, men i likhet med det omtalte været så er dette brennhete saker ”Long Distant Trip” tilbyr lytteren. Musikken kan kanskje best beskrives som psykedelisk spacedoom med blues som et fundament, og med spirituell innflytelse fra blant annet indisk raga musikk. Det hele eltes og shakes og den musikalske cocktailen Samsara Blues Band serverer er jammen både pent variert og med særpreg. Tvillinggitarene er også et særpreg, og likeledes de grådig bra ekskursjonene inn i et temmelig hypnotisk krautrock terreng. Christian Peters og Hans Eiselt har et lekent og utfordrene samspill som lytterne nyter godt av i all dets prakt og finurlighet. Låten ”Singata Mystic Queen” viser dette med all verdens tydelig, og er en lang låt med en formidabel samhandling mellom gitaristene. Ganske så svevende og spaca og rifforienterte gitarimprovisasjoner snor og bukter seg om hverandre i et herlig lealaust finurlig og lekelysten modus. Orgel- synth og sitar bidrar med heftige injeksjoner slik at låten blir akkurat passe variert og interessant. Bandet har generelt sett god tid, og på denne debuten bretter de ut alt de har på hjertet over voksne 66,26 minutter. Bandnavnet er avledet fra sanskrit, og betyr noe sånt som ”evig vandring”. Sanskrit er for øvrig er et av de eldste språkene i den indoariske greina av den indoeuropeiske språkfamilien og mange moderne indiske språk nedstammet fra dette klassiske kulturspråket. Gjennom indisk historie har sanskrit hatt en betydningsfull rolle som medium for utbredelse av ideer og som bærer av høykultur. Det er således bevist lyrikk som Samsara Blues Experiment tar for seg, og deres jamming er også bevist retro i sin legning og ikke minst i deres atferd. En heller kosmisk reise er hva vi tas med på i låten ”For The Last Souls” som utover groover mer og mer og er ellers utstyrt med melankolske og leken wah wah dominerte gitarer. Den lengste låten er ”Double Freedom” som har lag på lag med gitarer men fint ”brekkes” med en liten ”klatt” sitar slik at klangfargen blir noe forandret. De som liker stoner og krautrock får så det holder i en låt som vi synes er bra men utover blir noe ufokusert og utflytende. På ”Wheels Of Fire” roes det hele noe ned, og bandet viser her at de også behersker ”leirbålromantikk” og akustisk musikalsk scenarioer meget bra. En sampler med bedagelig lyd av sjø og dobbel akustisk gitar gir akkurat denne låten et kjærkommet avbrekk fra doom estetikken det øvrige sortimentet besitter. Den temmelig lange låten ”Army Of Ignorance” starter med et ganske så tunglynt og brennmørkt riff og gir oss ekte og sugende doom til tusen! Noe av styrker til Samsara Blues Experiment er at de så elegant binder sammen de forskjellige musikalske territorier de sneier innom. Det hele flyter så naturlig av sted, selv om stemninger om form og innhold veksler at det er en fornøyelse å høre på. Som alle band som operer under tilnærmelsesvis sammen paraply er det en viss fare for at det hele blir vel ”seigt” og repeterende til tider. Slikt er det jo selvsagt ørene som hører og persepsjonen som avgjør, men for oss blir det periodisk noen partier som ikke gir oss full valuta. Perkusjon er et viktig instrument og Thomas Vedder gjør en god jobb som rytmisk fundament for en musikk med rikelig med kosmiske vibber som står godt til den psykedeliske stonerrocken. En fin debut om enn ikke perfekt dette her, og jammingen er det jammen både rikelig av og i en ikke ueffen variant. Muligens er musikken en forløper til det 21ste århundre sin variant av krautrock, men i alle fall er dette en debut som mange som liker hard psykedelisk musikk vil kunne ha stor glede av.

• http://www.samsarablues.de.vu/

• http://www.myspace.com/samsarablues

• http://www.youtube.com/user/samsarablues07

1. Singata Mystic Queen (11:36)
2. Center Of The Sun (4:35)
3. For The Lost Souls (9:56)
4. Army Of Ignorance (13:08)
5. Wheel Of Life (4:27)
6. Double Freedom (22:44)


 

Christian Peters – Gitarer, sitar, orgel, vokal og synther
Hans Eiselt - Gitarer
Richard Behrens - Bass
Thomas Vedder – Trommer og perkusjon

Obskuria - Burning Sea Of Green

Alle sporene her med unntak av Slayer coveren ” Black Magic” er fra en jamming hvor det ikke var noen hodetelefoner og alle artistene var i samme rom. Logisk nok så er musikken spontan og ekte, og vi legger til at den er en brennende hard psykedelisk opplevelse med mange 70 talls vibber. Stemning i studioet er hektisk og oppstemt og her er innlevelsen av ypperste merket. Skiva er bandets oppfølger til den gode debuten, og musikerne kommer fra band som La Ira De Dios og Dragonwyck. Obskuria har base i Tyskland men medlemmene er fra Peru, USA og Tyskland, og kan betraktes som er supergruppe. En supergruppe som i 2008 slapp den flotte debuten ” The Discovery Of Obskuria” som var mindre sangorienterte enn denne oppfølgeren. Her er det følgelig strammet opp litt, og et snev av struktur har slett ikke skadet det til tide temmelig unike soundet som Obskuria tryller frem. Tvert om så er musikken mer fokusert og bedre nå, og spontanitet, kreativitet og driv er fortsatt høyt aktede verdier hos disse musikerne. Verdier som de til fulle etterlever når de med et voldsomt fett samspill og en musikk med et enormt sug og sult utmeisler skiva ” Burning Sea Of Green”. De fleste låtene klokker inn på 4 – 5 minutter, og Slayer cover ” Black Magic” er en virkelig artig sak. En tolkning som nok få en og annen Slayer entusiast til å heve både ett og to øyebryn for å underdrive kraftige! En Slayerlåt som transformeres til en knallbra 60 talls garasjeversjon vil jo lett avstedkomme sådanne! Også tittellåten ” Burning Sea Of Green” skiller seg ut blant annet på lengden som er anselige tretten minutter. På like lang til som en virkelig god skøyteløper bruker på en 10000 meter klarer Obskuria på en virkelig god måte å fremtrylle en psykedelisk rifforgie. Som i sum gir en musikkorgie som har dette avslappede og hjertegode over seg, og som føder en musikk som definitivt har sine røtter i flower power orienteringen. For vi kan ikke underslå at denne skiva tar oss tilbake til 60 og 70 tallet med denne periodens syredryppende sound. Fuzzgitar lukta er metaforisk selvsagt høyst tilstedeværende, og Hammond orgel og diverse psykedelisk effekter er bandet temmelig rause med. ”Burning Sea Of Green” er ei skive fylt med entusiasme, fete stemninger og en nesten euforisk spilleglede i en setting av rå energisk entusiastisk rock'n'roll.

• http://www.obskuria.com/

• http://www.myspace.com/obskurians

•  

• 1.      A-Bun Dance

• 2.      Somewhere

• 3.      Why?

• 4.      Black Magic

• 5.      Under The Gallows

• 6.      Slow Stone

• 7.      Memories Of Mysteria

• 8.      Screaming Like AWhirlwind

• 9.      Burn

• 10.  Burning Sea Of Green

•  

• Tom Brehm - Gitar

• Miguel Angel ( Chino ) Burga - Gitar

• Carlos Vidal - Bass

• Sandra Dee - Keyboards

• Matthias Schäuble – Vokal og tekster

• Muriel Stadelmann - Vokal

• Enrique de Vinatea - Trommer

Noetics - Delayed Back

Det er faktisk så mye som åtte år siden dette bandet ga lyd fra seg i CD formatet, men til gjengjeld har de vært svært aktive på konsertfronten. Forbildene er blant annet  Ozric Tentacles, Jimi Hendrix, Tom Tyler, Cinematic Orchestra, TM Juke, Ernest Ranglin og Bugge Wesseltoft. Soundet til Noetics er også svært influert av en generasjons klubbkultur, og musikken kombinerer energien til elektroniske ”beats” og dybden til syntetisk sound med intensiteten og spontaniteten fra livekonserter ifølge reklamen. Influenser er rock,dub, electro og downbeat integrert med jazz, trommer og bass og psykedelisk trance som smelter sammen til unike lydspor. Dette må jo sies å være et stykke fra Merlinprog sitt vanlige kjerneområdet for å si det pent, og i høy grad et utfordring å mene noe objektivt om!  Noetics velger å stå på uten leder og uten vokalist, idet de ønsker at lytteren skal nyte musikken deres uten å fokusere på en frontfigur eller på ord . Bandet søker å oppnå at publikum projiserer energien på en ”collective dance hypnosis” (Tinnus Mag) . Med bandets energi har de oppnådd å få en rimelig stor og trofast fanskare som består av hippier, spacerockere og de som foretrekker elektroniske beats. Etter mer enn ti år eksistens er liveopptredene blitt en forestilling hvor bandet er ytterst samspilt og hvor ord er overflødige for å kommunisere på scenen. Med heftige gjestemusikere på scenen og at fyrverkeri- og lysshow av format er enhver konsert å betrakte som en unik opplevelse ifølge ryktene. Selve bandnavnet kommer fra det gammelgreske ordet nous. Nous mangler en nøyaktig oversettelse, men for enkelhetsskyld så refererer det seg til indre viten, eller en intuitiv bevissthet som gir tilgang til en viten som normalt sett ikke er mulig å oppnå med normal ”sensing” og med kraften til vanlig deduksjonsevnen. Selv uten noen indre viten kan vi lett si at Noetics har visse likheter med Ozric Tentacles og liknende band. I tillegg så har Noetics ofte en heftig bruk stammerytmikk, altså det som heter tribal rytmikk. Bandets styrke ligger utvilsomt i det messende og hypnotiserende og at lytteren skal bli fanget i det universet. Vi blir ikke akkurat fanget av musikken på ”Delayed Back”, men registrerer at det er enkelte gode ideer her og der. Spesielt låten ” Vibrant Hydrant” liker vi godt, og hadde den øvrige kolleksjonen vært av samme kaliber så hadde vi virkelig trivdes med denne skiva. I sum blir dette likevel for slapt og intetsigende, og er et stykke fra musikk vi kunne tenke oss å bruke særlig mye tid på. For vassent og kjedelig rett og slett, og for lite essens og fremdrift er vår strenge dom.

• www.noeticsde

• http://www.myspace.com/noetics

• 1.      Peninsolar

• 2.      Vibrant Hydrant

• 3.      Rumpankong

• 4.      Rotterdub

• 5.      Der Heinkle Mann

• 6.      Dschungelgeløt

• 7.      Schinkenwurst Dub

• 8.      Grant Lump & The Elevator

• 9.      Santa Grinse

• 10.  Mahdrescher

• Ole Ohledorf – Keyboards og synther

• Christian Schmidt – Perkusjon

• Christoph Majewski – Gitarer og gitarsynther

• Patric Wurster – Trommer

• Arne Borchard - Bass

Yordan Orchestra - Psych Introduxeon

Denne skiva er for som liker krautrock, tidlige Pink Floyd, Brian Jonestown Massacre og Beatles fra deres syreperiode. Musikken er kledelig uttrykksfull, melankolsk og catchy og beveger seg i et terreng med progpop og progpsykedelisk musikk oppgradert med mange spennende psykedeliske vibber, klassiske instrumenter og virkelig finurlig lyrikk. Yordan Orchestra øser fra 60 og 70 tallet med langt hår og en opprørsk trang. Jack Aleister som er lederen av dette ensemblet har en forkjærlighet for å tilføre musikken en nokså breial masse av instrumenter. Dette fungerer her meget bra, men kan nok være å betrakte som ballansegang på stram line da det lett kan bli i overkant dramatisk. Vanelig rockinstrumentering kompletteres med blant annet fløyter, cello, elektriske orgel, fiolincello, diverse blåsere, rørklokker, vibrafon, klokkespill osv. Slikt fører til at Yordan Orchestar kan for at vi skal trene oss i å unngå klisjeer, betraktes som en burlesk, barokk og grønsjbefengt utgave av de som noe senere spilte inn den ikke ukjente skiva ”Dark Side Of The Moon”! Bandet har åpenbart også lært et og annet av Ployphonic Spree som de har varmet opp for på mange konserter. Musikken er som oftest svært tilgjengelig og melodisk til tross for diverse soniske eksperimenteringer, og ”sitter godt i øret”. Hvor bra konseptet med en skjult låt sitter er vi noe usikker på? Faktum er at om en holder ut fem minutters stillhet etter femte spor så gir det en bonus i form av at låten ” T-Borne Egg” brått åpenbarer seg! En låt som vi ikke har noe tanke for å skjule er ”Faced You In A Neon Light” som er en riktig så heftig sak stenket med det fineste psykedeliske krydder og en stor porsjon dramaturgi. I en verden hvor det å lage musikk som skiller seg ut fra de store massene, klarer Yordan Orchestra seg bra. Deres evne til å arrangere låtene bidrar mye til dette, men også det å tilføre en kontrollert porsjon galskap farger skiva slik at den ikke blir kommunegrå som mange andre musikere dessverre henfaller til. Bandet er retroorientert, men på sine egne premisser og deres hang til det episke og orkestrale aspekt er også velfungerende og bra smidd. Denne skiva er akkurat så spennende som vi kunne håpe på, og Yordan Orchestra er absolutt et band å regne med og vel verdt å lytte til på myspace for eksempel.

• http://www.myspace.com/yordanorchestra

• www.yordan.eu

1.      Käpt’n El, HansIG

2.      Faced You In A Neon Ligh

3.      RMDK

4.      Washington Z (Zodiac Fullhorn Set Monarch)

5.      Marjolyne

6.      T-Borne Egg

• Jack Aleister – Gitarer og vokal

• Nick Tallman – Trommer, perkusjon og vokal

• Carl Marcks - Bass

• Edita Karkoschka - Piano, vokal og perkusjon

• Joel Mozes – Saksofoner, fløyter, gonggong og perkusjon

Gjestemusikere,

En hel skokk med venner som spiller blant annet cello, elektriske orgel, fiolincello, diverse blåsere, rørklokker, vibrafon, klokkespill, kvinnelig sopran osv.

Wrong Object –  Feat. Stanley Jason Zappa Live At Zappanale 2008

Disse belgierne er her ute med ei liveskive hvor den berømte tenorsaksofonisten Stanley Jason Zappa deltar på spor 8,9,10 og 11. Som tittelen klart forteller er dette hentet fra Zappanale festivalen i Bad Doberan i Tyskland i 2008, og her er det virkelig mye heftig musikk å hale! Stanley Jason Zappa som er kjent for sin frijazz og ukelige vilje til å eksperimentere med musikk er gjesteartist. Han er også utstyrt med dobbeltnavn som sine mer eller mindre kjente søsken, Frank Vincent, Patrice Joanne og Charles Robert. Antakeligvis har det vært en slags hobby i familien Zappa i hine hårde dager og alltid å ha to navn på avkommet som ikke nødvendigvis alltid matchet perfekt! Skiva er produsert av Markus Stauss som sin vane tro begir seg til verket med liv og lyst og gjør en meget god jobb her. Produksjonsmessig er det vanligvis noe å sette fingeren på, enten så er lyden for tørr eller så er det et instrument som er for langt fremme eller bak i miksen, eller et instrument som har ullen lyd. Det er så å si alltid et eller annet som ikke funker, men her finner vi bare en usedvanelig god liveplate uten plett og lyte. Med slike rammebetingelser kan en konsentrere seg om å nyte musikken og ikke irritere seg på sjenerende elementer. Wrong Object er også kjent for å lage en spenstig amalgam avelektroniske artefakter, pumpende og rastløs jazz og en ganske så røff utgave av Canterbury fenomenet. Influensene hentes fra mange kilder som Soft Machine og Gong, Béla Bartok, Squarepusher, Aka Moon, Frank Zappa, Charlie Mingus og Sonic Youth. Det er jo derfor litt morsomt og artig at Frank Zappa sin yngre bror faktisk spiller på de fire siste sporene på den konserten. En konsert som er en høyoktan variant av en liveopptreden hvor bandet virkelig har dagen og gir oss en meget inspirert opptreden. Det svinger av skiva og tross bandets trang til friform jazz blir det ikke mye kaudervelsk elektroniske ekspedisjoner her. De gangen det tar litt av i så måte er det mye mer som krydder å betrakte enn som forstyrrende elementer. Det brukes altså en del elektronikk, men det er så musikalsk legert at en kan bli grønn av misunnelse. I hendene på ukyndige personell kan jo slikt låte veldig plastisk, men musikerne i Wrong Object ha den herlige evnen at elektronikken virkelig blir en integrert del av musikken. Forklaringen er jo så enkel at det er snakk om ytterst dyktige musikere som har stålkontroll på sitt fag og vet akkurat hva de vil og hvordan. Bandet har også med seg Nick Skrowaczewski som spiller perkusjon på spor 8,9,10 og 11, og selvsagt kan han sine ting til det fullkomne ellers ville han neppe fått innpass her. Musikken til dette ensemblet er ellers et godt eksempel på at det er mulig å komme opp med noe som ivaretar både fortid og nåtid på en verdig og dyktig måte. Dyktige er som nevnt musikerne, og det til de grader faktisk. De får forstålig nok alle tildelt noe tumleplass på denne konserten, og responderer med å gi jernet og komme opp med de fete soloene. Jazzsiden til Wrong Object er mer fremtreende på denne konserten enn noen gang før, og monstergitaristen Michel Delville er om mulig på sitt aller ypperste her. Den instrumentale trakteringen Delville kommer opp med på denne konserten er så vannvittig bra at det bare må oppleves. Det er derfor bare å sette seg godt til rette å lytte og nyte for eksempel de fete og melodiske basslinjene, synthgitar soloene, fabelaktig tromming av Laurent Delchambre og massive og heftige blåsere i full galopp!

• http://www.myspace.com/wrongobject

• http://www.fazzulmusic.ch/

• http://www.wrongobject.com

• http://www.youtube.com/watch?v=D4ASwxS_dNk

•  

• 1.      Ouverture

• 2.      Saturn

• 3.      Big Swifty

• 4.      Blessed Releif

• 5.      Trommesolo

• 6.      ”Five-Five-FIVE”

• 7.      Sheepwrecked

• 8.      Strangler Fig

• 9.      The unbeliveable Truth Part 1

• 10.  The unbeliveable Truth Part 2

• Michel Delville – Gitarer, gitarsynther og elektronikk

• Fred Delplancq – Tenorsaksofon

• Jean Paul Estiévenart – Trompet

• Damien Polard – Bass og elektronikk

• Laurent Delchambre – Trommer, perkusjon og samplere

Gjesteartist

• Stanley Jason Zappa – Tenorsaksofon

• Nick Skrowaczewski - Perkusjon

Touch The Spider - Tales Of Woe

Denne duoen blander sammen fragmenter fra psykedelisk musikk med doom, gotisk musikk og fragmenter av 70 tallets estetikk på deres tredje skive. Inspirasjonskildene er utallige og vi kan nevne i fleng Motörhead , Black Sabbath, Joy Division, Pink Floyd på et tidlig stadium, Hawkwind, , Pentagram og Saint Vitus. Atmosfæren er meget melankolsk men også pent catchy slik at det blir passe tilgjengelig og ikke bare en sær øvelse for spesielt interesserte. Touch The Spider har vi omtalt to ganger før, og dette er utvilsomt deres jevneste og beste skive så langt. Det er ikke mulig å kalle musikken på ”Tales Of Woe” for en lykkebombe, selv om bandets gjennomsyrede melankolske sound nok likevel vil fremkalle stor lykke for de som nyter å holde på med lite lystige emner som hat, smerte, grådighet, selvmord og satanisme. Sånn sett er denne skiva svært vellykket da den trigger de melankolske tendensene til det fullkomne med et nærmest perfekt sound for et slikt formål.  Musikken blir også beskrevet som Black Sabbath som jammer med Joy Division. Vokalisten til Joy Division utførte jo også noe som kanskje kan betegnes som det ultimate stuntet for all verdens mest ekstreme melankolikere idet han jo gikk bort og hengte seg! Derfor kan vi trygt fastslå at musikken på denne skiva er for de som koser seg med livets mørkere sider i forskjellige avskygninger, og her er utvilsomt Touch The Spider virkelig gode. Nå har bandets to faste musikere hatt tid på seg til å foredles soundet, og jammen om de ikke har klart å foredlee og utvikle seg i så henseende. Musikken er temmelig monoton og styrken er at det er usedvanelig lett å la seg bli fjetret av det messende og hypnotiske denne skiva gestalter. Unholy Ghost og Cosmic Energy er begge virkelig aggressive og smått besatt på ”Tales Of Woe” slik at det aldri blir kjedelig men at en lett lar seg rive med av alle de snertne goth, doom og psykedeliske elementene. I sum en miks som har nok særpreg til at bandet virkelig skiller seg ut, og lager musikk som er interessant og dyktig smidd. Vi kan ikke se at det er noen andre band på vår radar som gjør noe liknende av det Touch The Spider gjør, og det liker vi. Når de også gjør det så bra, blir skiva et festmåltid for de som liker musikken skitten og med flust av depresjon og avmakt. De fleste av låtene kryper inn i ørene våre og med en gjennomtrengende kraft blir vi tildelt stor doser av doom på sitt mest kliniske. Låten ” A Last Goodbye” oppsumerer alt det beste på ”Tales Of Woe”, og er en fremtidig klassiker som alle må ta en konsentrert lyttesesjon til. Enhver doomfan som liker det ekstra i musikken må kjenne sin besøkelsestid, og skaffe seg denne skiva. 

• www.touchthespider.de

• http://www.myspace.com/touchthespider

• 1.      Tales Of Woe

• 2.      Bloodshed

• 3.      It`s Coming …Alive

• 4.      Sniper

• 5.      Weight Of The World

• 6.      Death Is My Destiny

• 7.      Blood And Stone

• 8.      A Last goodbye

• 9.      No Room In Hell

• 10.  My Weeping Willow

• 11.  Counless Eyes

• The Unholy Ghost – Bass, vokal, gitarer og keyboards

• The Cosmic Energy – Trommer og keyboards

Modest Midget -The Great Prophecy Of A Small Man

Debut albumet fra dette bandet som vi tidligere har vurdert EP-en til, og som altså kalles det manglende mellomleddet mellom Beatles og Frank Zappa. De første fjonene til dette album ble til med en virtuell fantasi av Modest Midget sin ubestridte frontmann, Lonny (Lionel) Ziblat. Han sørger for at skiva er farget med en stor miks av stilarter som kobles sammen og fra hverandre på ofte temmelig uventede måter. ”The Great Prophecy Of A Small Man” er ofte en fin opplevelse, som leveres av et engasjert band som ønsker å vise verden at musikken ikke er på en usikker innerski med faktisk står fjellstøtt i all sin vitalitet og habilitet. Dette bandet fra Amsterdam som jo er kjent for sine vakre tulipaner leverer ei skive som står gått til dette, idet musikken er nokså blomstrende og i full knopp og ofte svært vakker. Av de tretten låtene på denne CD-en var fire med på omtalte EP, men de resterende ni er på mange måter en naturlig fortsettelse av det EP-en gav oss. Låt nummer 3,6,8 og 11 var på EP-en ”Partial Exposure” så det er nevnt og de mest detaljorienterte har fått sitt. For de som vil sette en klar merkelapp på musikken til Modest Midget så er dette knapt mulig da musikken blant popfolket kanskje vil bli kalt jazz. Derimot vil ganske sikkert jazzfolket kalle dette rock, men rockerne muligens vil dra frem betegnelsen teater musikk, og for å  skikkelig grumse til et hvert tilløp til båssetting så finnes det elementer av musikken til Back, Strawinsky og Bizet spredt pent utover. Forklaringen på dette kan være at bandmedlemmene har såpass forskjellig musikalske røtter at musikken blir et såkalt fargerikt fellesskap. Noen har jobbet med André Hazes, noen med Kayak og noen med Wouter Hamel, og de kommer fra så forskjellige destinasjoner som Portugal, Holland, Polen, Israel, Argentina og Latvia. Alle låtene er skrevet av Lonny (Lionel) Ziblat, og samme mann har arrangert alt og produsert skiva! Styrken til Ziblat er at han klarer å integrere og samle alle sine musikalske stunts og følere til et hele som er meget bra utført og som i tilegg ofte er veldig catchy uten å gå på akkord med den høye musikalske kvalitet. Et eksempel er ”Contemporary Ache” som blander Beatlesvibber med klassiske toner og følere til King Crimson i en låt som har et voldsomt driv og som er ytterst lekker og finurlig. Den påfølgende låten ”Troubles In Heaven” er ikke mindre sofistikert og catchy i all sin prakt og med den bivirkningen at låten lett  fester seg i hjernebarken. Mye prakt er det også på ”Evollution” hvor jødisk musikk og gammelprog forener krefter på en imponerende og vellykket måte. ”The Great Prophecy Of A Small Man” er ei skiva hvor det enkle og det mer avanserte fusjones flott , og i hendene på en dyktig og frisk låtsnekker som Lonny (Lionel) Ziblat blir skiva rett så trivelig, spennende og en absolutt velkommen gjest i spilleren vår.

• 
  www.myspace.com/modestmidget

• www.modestmidget.com

• 1.      Follow The Noise 0,55

• 2.      Contemporary Ache 5,17

• 3.      Troubles In Heaven 3,13

• 4.      Coffee From Yesterday 2,4

• 5.      Back From My Trip 3,34

• 6.      Home Seek 4,26

• 7.      Here I Go 3,22

• 8.      Baby 3,05

• 9.      Jorge Knows How Difficult a Musician's Life Can Be, but then again, who doesn't? 4,00

• 10.  Buy Me !

• 11.  Evolution

• 12.  I Cane, I Saw, I Left 5,29

• 13.  The Last Straw 5,13

• Lonny Ziblat - Gitarer, litt keyboards, perkusjon og vokal

• Emiel De Jong – Saksofoner, klarinetter, fløyter og vokal

• Artis Orubs – Trommer

• Tristan Hupe - Keyboards

Gjesteartister,

• Bas Wiegers - Fiolin

• Ilse Eijsink - Klarinett

• Vera Van Der Bie - Fiolin

• Oene Van Geel - Bratsj

Überfall - So Uferlos Im Abendwind

En sveitsisk trio som holdt på mot slutten av åttitallet og noe inn i nittiårene, og denne skiva er hva en ”samler” av bandets tre første studioskiver. Stilistisk er det avantgarde jazzrock, og så lenge det er en kombinasjon av slikt og Sveits så er selvsagt Markus Stauss med! Her synger han til og med, og ikke nok med det han unnslår seg ikke for å rappe, og den begivenheten kan de interesserte lytte til på låten ”Nah Und Fern”. Kompositorisk er Stauss også tungt inne her, og vi kan høre fragmenter av hans fremtidige musikkestetikk, og således er skiva faktisk også av stor musikkhistorisk valens. Ikke for det ”So Uferlos Im Abdenwind” står trygt på egne ben og gir oss 73,19 minutter med låter som er forut for sin tid, basert på synthtemaer. Det er jo ikke akkurat noe vi er vant til når vi har med Stauss sin musikk å gjøre, men det skaper jo en nye og interessant og spennende innfallsvinkel. Interessant er det også at avantgarde jazzrocken friskes opp med ekskursjoner til terreng med funk, kabaretmusikk og faktisk også visse popfølere, men den mest vanlige stemningen på skiva er kledelig mørkt legert. Å sette denne musikken i bås er egentlig en meningløs øvelse, og det er mye viktigere at musikken er eventyrlysten, frisk og humoristisk. En humor som vi kan føle på når de driver ap med for eksempel pop med et utsøkt satirisk glis og en uhøytidlighet som er verdt inngangspengene alene. Überfall er et temmelig ukonvensjonelt og underholdene band, og deres smått ondskapsfulle pop er virkelig noe som det svinger av i all sin merkverdighet og parodiske herlighet. Sarkasmer er en undervurdert kunstart, og som svar på det Zappa en gang spurte om, ”Do humor belong in music?”, svarer Überfall et unisont JA. Vi svarer også et unisont ja på spørsmålet om denne musikken fra tre album utgitt mellom 1986 og 1991 har tålt tidens tann! Bandets eksperimenteringsvilje er stor, men det utføres på en måte som gir en nærhet og tilgjengelighet som er så lekkert utført. Skiva har også en rockhelning som vi finner tiltalende, og fragmenter av musikkstilen til både Gong og Zappa dukker plutselig opp på ” So Uferlos Im Abendwind”, og tilfører en fin dynamikk. Det er også viktig å sette denne skiva inn i en kontekst og midten av åttiårene var jo en alt annet enn stor periode hvor det jo faktisk ble laget mye ganske så elendig musikk. Derfor er denne skiva et viktig og hederlig unntak med all sin mangel på kompromisser og kjemiske fritak for restriksjoner. Det skreller ned til at vi her har musikk som vil, tør og kan gå sine egne veier, og som til slutt ender opp med stort særpreg og egenart som er forbilledlig. Intelligensen og den musikalske følingen er hele tiden eksepsjonelt tilstede på dette verket, som inneholder en kløktig, kompleks og tilgjengelig musikk.

• 1. Treibsand

• 2. Nah und Fern

• 3. Positives Lied

• 4. Happiness

• 5. Kulturbetrieb

• 6. So froh

• 7. Sprachlos

• 8. Uferlos -

• 9. 24

• 10. Eiszeit

• 11. Oh Mensch

• 12. Alles klar

• 13. Alles im Griff

• 14. Rock

• 15. Abendwind

• Pit Kayser – Synther og vokal

• Andi Muckenhirn – Trommer og perkusjon

• Markus Stauss – Saksofoner, vokal, synther, sequenzer og elektronikk

Gjestemusikere,

• Jean Chaine – Elektrisk bass

• Caroline Fahrni - Fiolin

• André Müller – Alt- og baryton saksofon

Markus Stauss Projects – New Duos N Trios

En trio som slår til med en frijazz tilsatt og smaksatt med mange støyelementer og en spilletid på hele 69 minutter og 56 sekunder! Skiva kom i 1992 og sjokkerte mange med sine noe uvanelig og til dels spør lydlandskaper. Slike landskaper var noe David Moss allerede var fortrolig med, og hadde utforsket intenst på sitt debut album. Her skal det nevnte støy konseptet utforskes med hjelp av to jazztrioer som  sammen utfører halsbrekkende improvisert støyjazz på scenen. Trioen Christi, Ulrich og Hirt møter trioen Stauss, Chaine og Moss, og resultatet er meget spesielt og noen vil helt sikkert si sært. De som kjenner Zappa vil dra kjensel på vokalpartier som på ”New Duo N Trios” har mye til felles med mesteren sin måte å fremføre slike på. Å kalle dette musikk i A¤ formatet vil være å misforstå noe grassat, da det er et album med mye positiv galskap, men det er også partier som er vakre og da spesielt på ”Mayenzeit” som er en mer tradisjonell låt. Ofte så spiller begge trioen på likt og lager en kakofoni av  kaotisk lyder og eksperimentelle stunts, men av og til hviler den ene trioen mens den andre står på for fullt. Musikken er her er definitivt spennende og trigger oss tidvis kraftig, men det er neppe ei skive som vil blir plukket frem og nærmest spilt i filler! Likevel et stort pluss for viljen til å lage noe unikt, som i all sin improviserte kraft er snodig og morsom og en motpol til stramt komponert musikk. Et ord som slår en er rampete, og nettopp den godfølelsen vi får av den rampete musikken på denne skiva sammen med en fabelaktig kjemi mellom musikerne er noe av essensen. En essens som gestalter unik musikk med mange interessante lyder som leder til en bevissthetsutvidelse en lett får et kick av. Selvsagt fordrer dette at en lytter til verket med helt blanke ark, og ikke på noen måte er forutinntatt. En slik innstilling burde jo strengt tatt være et must når en lytter til musikk, fordi en ellers lett vil kunne øve hardtarbeidende musikere urett! Den åpenbare spillegleden disse musikerne har gjør sitt til at skiva tross inne skrik og skrål står seg meget bra. Meget bra er også de heller komplekse lydlandskapene som rades opp, og som både de som er henfalne til avansert jazz og prog  nok regelrett vil elske. ”New Duos N Trios” er kompakt kraftpakke fylt med eventyrlig musikk laget av seriøse og svært dyktige musikere. Jo mer skiva spinner i spilleren jo mer av det subtile innholdet avdekkes, og det blir rett så festelig i mange henseende.

• 1. Sound blocks (s/k/u)

• 2. D 24 A (k)

• 3. Tempest (m)

• 4. Medley: Outside (s/c/m), Devils drive (u)

• 5. Animals (k)

• 6. Mayenzeit (Neidhard von Reuenthal)

• 7. D 24 B (k)

• 8. Down town(s/c/m)

• 9. OG (s)

• Markus Stauss – Saksofoner og elektronikk

• Jean Chaine – Elektrisk bass

• David Moss – Trommer, vokal og elektronikk

•  

• Ellen Christi - Vokal

• Thomi Hirt - Bass

• Dieter Ulrich – Trommer og elektronikk

Yolk - Die Vierte

Ifølge myspace siden til dette bandet så spiller de garasjeprog, og at de ikke er verdens beste band, men definitivt verdens lateste band! Aner vi et snev av humor? Eller kanskje til og med masse humor, da bandet også sier at de gjerne vil være popstjerner men vil ikke løfte en finger for å oppnå det! ”Er det en stor, fet og rik manager så vær så snill å gjøre alt for å få oss til å bli rike”. ”Likevel må du (manageren altså) ikke forvente takknemlighet da vi er alt for dovne til å ta deg i handa! En kilde beskriver musikken som at Yolk starter der trender slutter, og er totalt upåvirkelig av tidsaspektet da en låt kan være på ett eller ti minutter og kan gjerne være skrevet for 40 år siden. De som ikke nå har skjønt at York er et temmelig unikt band vil nok ikke skjønne det noensinne. Musikerne i Yolk innrømmer glatt at deres spesielle form for humor ofte kan virke forvirrende på enkelte sarte eller/og humørløse skjeler. Denne skiva her er en glemt perle som lå og støvet ned et eller annet støvete arkiv før Fazzul Music og Raoul Caprio kom på banen. Nå utgis omsider dette glemte verket som blant annet inneholder Leo Brouwer sitt verk ”Micropiezzas” slik at alle kan nyte det. Yolk ble grunnlagt i Basel i Sveits i 1991 og hadde en visjon om å eksperimentere med forskjellige stilistiske retninger og lyder og lage musikk innen progsegmentet som likevel var fjernt fra for eksempel neoprog. Rytmeseksjonen med herrene Sträuli og Burkhard har en kjemi og en samhandling som er smått utrolig, og med deres usedvanelig høye kompetanse skaper de et rytmisk grunnlag som nesten skaper nye standarder for tradisjonell rytmikk med sin voldsomme groove. Willy Riechsteiner kjenner sin besøkelsestid og denne gitarvirtuosen gir av sin overflod og leverer mange ytterst smakfulle gitarlinjer uten noen gang å være pretensiøs men alltid utsøkt. Skiva sitt jazzalibi står gjestemusiker og saksofonisten Stefan Hugi for. Variasjonen er stor på ”Die Vierte” og på menyen står blant annet vibber fra moderne klassisk musikk i ”Musica Incidental Campesina Suite” og spennende avantgarde på ”The Milk Sucking Tick” og ”Klabautermann”. Også terreng hvor festelig funkrock bor som for eksemepel på ”Gräbbs” farger skiva, og jazzrock finner vi på den spenstige låten ”Baltimore”. På ” Killmoulis” går tankene til Frank Zappa, og en styrke er det at det hele tiden skjer noe slik at det er en temmelig levende musikk vi får. Det vokale er greit nok, men ikke akkurat noe som vi kan betegne som Yolk sin styrke. Da er det uforutsigbare mer Yolk sin styrke, og den herlig ”snåle”, overraskende og morsomme atmosfæren verket gir oss, som om vi hadde vært hund ville fremkalt ellevill logring! Med glade bjeff så kan vi berette om at ”Die Vierte” er et album som skiller seg ut i mengden og har utsøkt musikere i sin midte. Musikere som spiller hverandre enda bedre og lager musikk som ofte er berusende og rett så melodisk men med mer enn nok essens til å holde på lytteren.

• http://www.yolk.ch/

• http://www.myspace.com/yolkch

• 1. Klabautermann (S)

• 2. Bio & der Erdbeer (R)

• 3. Gräbbs (B)

• 4.-7. Musica Incidental Campesina (LB)

• 8. Killmoulis (S)

• 9.-15. Micro Piezas (LB) & Zwispi (S,R,B)

• 16. The milk sucking tick (B)

• 17.Pendule (R,B)

• 18. Gluck glotzt (S)

• 19. Tanko (t)

• 20. Pietro Pazzo (B,S)

• 21. Baltimore & die Kürbisschmuggelaffäre (B)

• 22. Gräbbs radio utgave

• 23. Gluck glotzt radio utgave

Komposisjoner:  (S) = Sträuli, (R) = Riechsteiner, (B) = Burkhard, (LB) = Leo Brouwer, (t) = trad.

• Beat Burkhard - Bass

• Willi Riechsteiner - Gitarer

• Rémy Sträuli – Trommer , keyboards og vokal

Gjesteartist,

Stefan Hugi - Saksofoner

Stauss, Anliker, Kayser & Vogt – Echoes

Det kompositoriske for dette ensemblet her er det Markus Stauss som står for, og han har altså prestert å anrette musikken med fravær av bass og trommer! Noen av de syv låtene har vært med på Stauss sine tidligere album, og kommer her tilbake i omarrangerte versjoner. Omarrangert er faktisk et ord som knapt dekker forandringen da det er snakk om en nærmest totalt hamskifte, og helt nye innfalsvinkler til musikken. Dette er jo så typisk for kreativiteten til Markus Stauss, og nærmest selvsagt så er det fabelaktig spennende musikk vi finner på ”Echoes”. Musikken kan kanskje best beskrives som moderne elektroakustisk samtidsmusikk i fri dressur og uten hemmende begrensninger. Her er det fritt frem for fire dyktig musikere som samhandler i virtuose vendinger som duo og trio, og tidvis som kvartett med en rimelig fyldig symfonisk musikalsk struktur som resultat. Lytteren blir virkelig satt på prøve her, og det er mangt og meget briljant som den oppmerksomme bør ha en fair sjanse til å oppdage. På ”Looking 4” startet det pent og pyntelig og i et rolig tempo og vi får rikelig anledning til å nyte saksofonspilling fra en virkelig mester, og en fin jazza stemning. Låten utvikler seg videre og de blå toner dukker opp, i en kontekst hvor blues regjerer før jazzrock med fiolin og saksofon som førende instrumenter overtar. I finalen er det atter blues som utforskes før denne fine låten avsluttes. Før vi får en kammeraktig musikk på ”Another Sad Song” er det rimelig vel utførte fiolinlinjer som utsmykker musikken. Selvsagt så er det forvent det uventede som gjelder når vi har med en låt som Stauss har arrangert, og jada det er mye spennende videre på ”Another Sad Song”. Saksofon i et jazza og heftig modus møter oss, og den vare og skjøre stemningen blir brått og brutalt knust. Deretter returner låten til oppstartsmoduset men med en noe mer rastløs stemning, slik at en bare sitter og venter på et nytt heftig utbrudd. Som aldri kommer! Bare den overraskelsen er nesten verdt inngangspengene alene synes nå vi! Apropos inngangspenger så er det mye annet snadder på denne skive, for eksempel i from av utsøkt vakre partier i denne kammermusikk settinga. Dynamikken får jo noe mindre topper og bunner uten trommer og bass, men blandingen av jazz, folk, avant garde og kammermusikk er så utsøkt at en ikke akkurat bruker mange kalorier på nevnte problemstilling. Det virker som om skiva er et skikkelig teamarbeide, og selv om det er mye moro er skiva så absolutt fokusert. De improviserte partiene er ikke så fremtredende, men med kraftige og gode låter som gir intens, velspilt og underfundig musikk. Skiva sklir glatt inn i den musikalske porteføljen til Stauss, og rekrutterer nok nye fan heller enn å miste gamle. Som alltid er det noe nytt og spenstig å oppdage når Stauss lager musikk, og dette verket er faktisk noe så sjeldent som utsøkt vakkert men også kledelig utfordrerne.

• 1. OG

• 2. Looking 4

• 3. Echoes

• 4. Deep inside

• 5. Slow Waves

• 6. Another Sad Song

• 7. Perpetuum 4

•  

• Markus Stauss- Tenor- bass- og altsaksofon

• Hans Anliker - Trombone

• Pit Kayser - Keyboards

• Oliver Vogt – Fiolin og bratsj

The Finnegans Wake - The Bird And Sky Above

Dette er ei skive som plasserer seg temmelig langt fra den tidligere musikken til Finnegans Wake, og som er et stykke musikalsk nybrottsarbeid og således svært progressive i sin legning. Fokuset er på improvisasjoner uten taktmåler, og dette er noe som bare finnes i klassisk samtidsmusikk så vidt vi vet. Komposisjonene står Henry Krutzen og Marcilio Onofre i fellesskap og hver for seg . Marcilio Onofre har laget Part 3 og 6, mens Henry Krutzen står for Part 1 og 4. Disse to har i fellesskap nitidig meislet ut Part 2 og 5, og det vil si at Markus Stauss faktisk og svært overraskede ikke har noe med komposisjonene å gjøre! Likevel gir han definitivt lyd fra seg musikalsk sett, og spiller som alltid med sin vanelige glød, intensitet og virtuositet gjennom samfulle 44.43 minutter som denne skiva varer. Likevel tilpasser han seg selvsagt albumets konsept som er fokusert på det mer meditative toner, og de heftige utbruddene er sjeldne og mye mildere enn vanelig fra Stauss.  Bandet må her klare seg uten bassisten og et av de opprinnelige medlemmene, Alain Lemaitre. Det går greit uten at vi merker så mye til det, da vi er mye mer opptatt av at Finegans Wake nå har tatt en 180 graders sving. En sving som resulterer i en totalt annen musikalsk retning, som til de grader krever sin lytter.  Vi innrømmer villig vekk, at ”The Bird And The Sky Above” er ei av de mest utfordrende skiva vi noen gang har lyttet til. Når det ikke er de vanelige taksslagene og velkjente metronomiske artefakter som leder oss kan en lett bli forvirret. De vanlige referansene og rammebetingelsene er med ett borte, og de fleste av oss må i beste fall bruke litt tid på å orientere seg i et slikt musikalsk landskap. Nå er det jo ekte musikere med skyhøye kompetanse som spiller, og ikke bare en masse tilfeldige blipper og blopper som vi får servert. Musikken myldrer fritt og kreativt i en setting hvor trompeter, fløyter, dype saksofoner, piano og sparsom perkusjon rår. Elektronisk forstekende instrumenter glimter med sitt fravær, og det skaper en spesiell ramme rundt musikken. Mange lyttere vil nok likevel finne dette albumet uharmonisk og til og med umusikalsk, men da yter de definitivt ikke musikeren rettferdighet! De som forventer kammer rock eller jazz i fri dressur blir nok også en tanke forvirret. En tanke kryptisk er også tittelen, men kanskje den er relatert til Charlie ”Bird” Parker, eller er det snakk om en annen vinkling? Kanskje er tittelen noe som henspeiler seg på at i denne konteksten er musikerne fri som fuglen, og uten hemmede stengsler kan den ultimate musikken skapes? ”The Bird And The Sky Above” som er Finnegans Wake sjette skive byr på fri alle fall på stor dynamikk, en atonal frasering, rikelig med luft og plass, arytmiske toner, tenksomme seksjoner som selvsagt kontrasteres med noe mer røffere øyeblikk. Skiva har stor formidlingslyst og innlevelse og er kanskje stenket med en musikalsk tonsetting av forfuglenes forunderlig verden? Dette er basert på tittelen som garantert har en dypere betydning! Det som derimot er helt sikkert er at musikken er ytterst uvanelig, eventyrlig og utfordrende. Dette er nok ikke for ”Hvermannssen”, men de som har viljen til å lytte og la seg utfordre kan meget vel ha et musikalsk mesterverk i hende, for så bra og unik og fri som fuglen, og uten hemmede stengsler er ”The Bird And The Sky Above”!!!

• 1.         Part 1: Still Dreaming          5:44

• 2.         Part 2: First Flight    9:33

• 3.         Part 3: Walking on the Ground      2:25

• 4.         Part 4: Stealing on the Picnic Table           7:43

• 5.         Part 5: Dark Clouds            13:17

• 6.         Part 6: Infinite Background           5:59

• Alexandre Johnson  - Fløyte og G-fløyte

• Henry Krutzen - Tenor saksofon, perkusjon og piano

• Marcílio Onofre - Piano

• Markus Stauss - Bass saksofon

• Antonio de Pádua – Trompet og slide trompet

Gjestemusikere,

Dudú Campos - Perkusjon

Ulterio Lux - The Dancing Man

Detter ei skive som den smått legendariske trommeslageren Dimthingshine er med på, og hans tilstedeværelse merkes kan vi love! Ikke for det, bassisten Jean Chaine har så absolutt dagen på “den dansende mann”. Hans tidvis frenetiske og piskende basslinjer snor seg i og rundt en musikalsk kafthybrid inneholdende improvisert prog, frijazz og mer funky saker. Nevnte Dimthingshine er i positiv forstand et villdyr bak trommesettet. Hva slags kosthold og inntak av annen føde mannen har vites ikke, men det er en ekstremt tilstedeværende, opplagt og potent trommis dette her. Her er det så absolutt ikke noen pinglete takslag i det hele tatt, men en trommende kraftpakke av dimensjoner, og noe som bare må høres.  Med en slik fabelaktig rytmeseksjon kan virkelig Markus Stauss boltre seg, og selvsagt gjør han det fordi han har så fabelaktige mye å øse av med sine kjære saksofoner. Vi får tildelt en mengde av Stauss sine alltid like velsmakende og spennende saksofonkunster på skyhøyt nivå. Samhandlingen mellom disse tre musikerne er også verdt å merke seg, og gjenspeiler en åpenbar respekt og forståelse for hva de andre kan bidra med. I sum så gir dette en nærmest uhørt ”go” i musikken, og en får en berettiget mistanke om at disse tre musikkfenomenene egger hverandre til strid og til å gi jernet metaforisk sett. En annen relevant analogi er at disse tre ”pusher” hverandre til ekstreme ytelser slik toppidrettsfolk kan gjøre når de trener sammen. Selvsagt får det nylige nevnte ekstra gode kår i denne sammenhengen hvor det improviserte har slik fremtredende plass. Det er definitivt viktig å høre på denne skiva med et åpent sinn, og med ørene ”on-line” så å si. Er en ikke konsentrert og på allerten lyttemessig, vil kanskje musikken fremstå som et berg av bråkete jazz uten struktur og fremdrift?! Det vil i så fall være en unnlatelsessynd av dimensjoner, fordi om en tar seg tid så er det i bøtter og spann med spennende musikk på ”The Dancing Man”. Hør bare på ”K1, The Ballade” hvor stemningene er ytterst spennende med truende elementer som bare venter på å bryte gjennom. En heller heftig bruk av elektroniske artefakter gjør også susen, men viser også hvor utrolig langt fremme på dette området dette bandet er da skiva jo er fra 1990! Tittelvalget viser også en fin form for humor og ironi da låten er et godt stykke fra en ballade. På ”In A Mental Peachcan” får vi hygget oss med Jean Chaine sin heller spesielle form for vokalutøvelse. Låten trør også inn i et avant-rock  territorie som er av den virkelig utsøkt og søkende og triggende typen. Rytmisk er denne skiva av en så høy kvalitet at at det bare er å la seg målbinde, og ditto for dialogen instrumentene imellom. Den energien skiva gestalter og som strømmer ut av våre høyttaler er det nok mange andre artister som kunne ønske å ta patent på! Når så det hele forettes så sofistikert og er så velspilt er ”The Dancing Man” et must for de som vil ha en injeksjon av virkelig kvalitetsmusikk.

 http://www.fazzulmusic.ch/deutsch/ulteriorlux.php?th=254&d=The dancing man

• 1. Waste of time

• 2. Slant lines

• 3. Bloodriffs

• 4. Outputblues

• 5. K1

• 6. Mental in a peachcan

• 7. Look for your own way

• 8. Ghosts

• 9. A 90

• 10. K1, the ballade

•  

• Jean Chaine – Elektrisk bass og vokal

• Markus Stauss – Saksofoner og diverse ekstra

• Dimthingshine – Trommer og vokal

PBII - Plastic Soup

På restene av Plackband dukker PBII opp, og låtene og strukturen er et stykke fra Plackband sine, slik at det ikke er snakk om et nytt album fra disse.  En annen stor forskjell er den nye bassisten Harry Van der Hartog som har tatt over for Albert De Keijzer. Årsaken er at Hartog tilfører soundet tidvis mer melodi med bassen, og i tillegg trakterer han synther.  Et eksempel er låten ”Fata Morgana” hvor Hartog spiller hovedmelodien med en slags arabisk synth løytelyd på sin Roland VB-99 synth . Også på korte ”Ladrillo” skiller Hartog seg ut med den fete bass soloen som er understøttet av synther. PBII legger seg tidvis nær opp til musikken til Frost og da spesielt på deres andre skive, men også Porcupine Tree er aktuell som en referanse. Disse likhetene er ikke overdrevne, og først og fremst er PBII et musikalsk ensemble som står støtt på egne ben. Fullt så støtt er ikke det plastikkberget som platetittelen refererer til, og som befinner seg i stillehavet! For å fokusere på denne tikkende miljøbomben ble det til at albumet fikk navnet ”Plastic Soup”. Låten ” The Great Pacific Garbage Patch” er jo også i høy grad relevant i denne konteksten, og dveler med verdens generelt sett økende forutrensningsproblemer. Gjesteartistene er John Jewitt fra IQ og Arena, og John Mitchell fra Arena og It Bites. Mitchell har noen flotte gitarpartier på ”Cradle To Cradle”, mens Heidi Jo Hines synger ypperlig på den smektende balladen ”It`s Your Life”. Heidi Jo Hines er forøvrig datter av Denny Laine som er kjent fra Wings og Moody Blues. Disse to bandene er jo av den eldre årgangen, og PBII tar generelt sett vare på eldre prog sine beste sider, men klarer også å finne en fin balanse mellom eldre og mer moderen prog. Alt i alt så lyder ”Plastic Soup” som ei ganske så moderne skiva, og all mulig honnør til PBII for deres vilje til å lyde oppdatert. Bruken av mellotron samplere sørger for akkurat tilstrekkelig av nostalgiske elementer. Midtpartiet på ”In The Arms Of Gemini” er ganske så melodisk og velklingende, og låten topper seg virkelig med den potente avslutningen. Tidligere omtalte ” The Great Pacific Garbage Patch” er skivas lengste låt med en åpning hvor ”spoken words” setter stemningen. Kaskader av flotte keyboards fører an i en generell smårøff og hurtig låt, før det hele roes ned med stemningsfull og avslappet melodisk gitarspilling. Det hele fyres opp et par hakk i avslutningen på en ellers bra låt. En ganske smakfull og fin instrumental låt er ”Cradle To Cradle” som åpner med gitar i et jazza modus som fører an før brettene trør til. Disse gir oss noen vakre melodiske linjer før atter gitarene overtar dominansen i låten. Styrken til denne låten er den fine balansen mellom de melodiske og de mer jazza musikalske landskapene. ”Plastic Soup” er ei bra skive som en ikke akkurat fråtser i all verdens inntrykk får mangt og meget å hygge seg med. Instrumenteringen er vel utført, men vokalen er ikke den beste vi har hørt, men grei nok. Skiva er en naturlig utvikling av Plackband, men det tilkommer elementer av jazzrock hos PBII som vi synes meget bra om. De som liker symfonisk neo prog med hint av Frost og Porcupine Tree vil nok ta imot dette albumet med åpne armer.

• www.pb2.nl

• www.myspace.com/pb2nl

• 1- Book of Changes  (8:33)

•   2- In the Arms of a Gemini (7:02)

•   3- Ladrillo    (2:18)

•   4- Loneliness           (8:42)

•   5- The Great Pacific Garbage Patch         (12:49)

•   6- Criticize the Critics         (6:08)

•   7- It's Your Life       (4:44)

•   8- Fata Morgana     (3:57)

•   9- Living by the Dice          (8:39)

• 10- Cradle to Cradle (6:21

• Michel Van Wessem – Keyboards og vokal

• Ronald Brautigam – Gitar og vokal

• Tom Van der Meulen – Trommer

• Harry Van Der Hartog – Bass og vokal

Gjesteartister,

• John Jewitt – Bass

• Charles Moore – ”Spoken words”

• John Mitchel – Gitarer på spor 10

• Heidi Jo Hines – Vokal på spor 7

This track has also a guest performance of the well-known bass player John Jowitt (IQ, Arena), who needs no further introduction here. Other guest musicians on the album are John Mitchell (Arena, It Bites) and Heidi Jo Heines. John Mitchel plays some fine guitar parts on Cradle To Cradle. Heidi is the daughter of Denny Laine who played in The Moody Blues and in Wings. She did the lead vocals on the fine ballad It’s Your Life.

Ulterior Lux – Adventure

Med bare saksofon, bass og trommer pluss litt keyboard er det her ikke akkurat en overflod av instrumenter på ”Adventure”. På tross av denne tilsynelatende litt sparsomme instrumenteringen fremstår musikken som frodig, aggressiv og med nok av spennende detaljer. Forklaringen er så enkel som at gode låter med snertne arrangementer, ytterst dyktige musikere som har det moro og som samhandler fabelaktig ofte avleirer virkelig god musikk! En musikk som beveger seg i gråsonen mellom grådig bra jazzrock, avant garde flørt og en egenartet kammerprog, og som blir ganske så fargesprakende. Denne prakten kommer blant annet fra møtet mellom Stauss sine saksofoner og en kompakt og distinkt rytmeseksjon som virkelig gir jernet som det så prosaisk heter. Stauss setter stemningen med sine tidvis voldsomme saksofonutbrudd men også mer ettertenksomme øyeblikk, og får umiddelbart svar fra bass og trommer i en ganske så tiltalende samhandling. Tidvis trår Rémy Sträuli til med noen synthlinjer som er fine injeksjoner til lydbildet. Saksofonriffene er som alltid elegant og smakfullt utført av Stauss, og soloene er av ypperste merke, eller mer korrekt, av verdensklasse. Ny mann om bord i Ulterio Lux skute på denne skiva er Rémy Sträuli som til vanlig er leder av Yolk. Han erstatter Dimenthingshine, og det er jammen en formidabel oppgave. En oppgave som Sträuli løser til fullkomne med sine store og velutviklede musikalske muskler, og sklir rett inn i Ulterio Lux sin finurlige musikalske verden. En verden som er preget av Stauss sine komposisjoner som er frodige og ofte forbausende catchy, men også intense og fylt med livslyst, og som gir rom for ettertanke og minimalistisk injeksjoner. Teknisk er musikerene av meget høy klasse, men det går ikke på bekostning av den alltid like viktige lekenheten. Denne lekenheten er kombinert med en flott aggresjon, som rundt midtveis på skiva blir erstattet med noe neddempet musikk. Til gjengjeld så får vi en rimelig kompleks musikalsk struktur og tematikk som er krydret med lekre detaljer som krever en observant lytter, om alt ”snadderet” skal avdekkes i all sin prakt. Praktfull er også de gangene bandet kjører på med improvisasjoner, og med så dyktige musikere som er så samspilt er det som oftest en utsøkt fornøyelse å høre på. Ulterior Lux er et band som lever opp til munnhellet, ”forvent det uventede”, og som nærmest flommer over med overraskelser og inspirasjon. På for eksempel ”In Between” får vi heller drømmende saksofonspilling som fint understøttes av en temmelig melodisk bass, mens ”Skyline” pensler ut noen riktig så spennende lydlandskaper. Til å være såpass kompleks er dette en forbausende tilgjengelig skive som virkelig er spekket med stor og spennende musikk.

http://www.fazzulmusic.ch/english/ulteriorlux.php

• 1.         Shortstories   4:43

• 2.         Jean's 7 Nightmares             5:46

• 3.         In between     3:33

• 4.         Kater Carlo    5:44

• 5.         Deep Inside   9:35

• 6.         Again 3:32

• 7.         Skyline           6:15

• 8.         Twenty-six     6:05

• 9.         à bientôt         1:14

1. Markus Stauss – Saksofon og diverse

2. Jean Chaine – Elektrisk bass

3. Rémy Sträuli – Trommer og synther

Trank Zappa Grappa In Varese - Play Zappa Live In  Waremme 08

Seks komposisjoner av vår store musikalske helt Frank Zappa, er jammen ikke et halvgærent utgangspunkt for en konsert for å si det mildt. Når så også fabelaktig dyktige Markus Stauss har om arrangert låtene slik at de står til TZGIV sitt konsept. Da er det alt annet enn med små forventninger vi lar denne skiva snurre i spilleren! Besetningen på skiva er nevnte Stauss pluss medlemmer fra Belgiske The Wrong Objekt, som i solid samklang lager musikk basert på tidlige komposisjoner av Zappa. Mesteren selv hadde nok nikker anerkjennende til de nye friske og kreative utgavene av hans opp til 40 år gamle komposisjonen. Årsaken er så enkel som at dette er seks ytterst vellykkede instrumentalversjoner av Zappa sine klassiske låter fordelt over ca. 25 minutter. Akkurat disse 25 minuttene er et ankepunkt mot skiva, fordi det er alt for lite! Vi har heldigvis lært at det vi ikke kan gjøre noe med må vi ikke bruke særlig tid på. Vi kan likevel heller ikke annet enn beklage at innspillingsutstyret bryter sammen mitt i låten ”King Kong”. Bryte sammen gjør heldigvis ikke Michel Delville og Markus Stauss der de leverer den ene heftige og smakfulle soloen etter den andre. Likevel er først og fremst denne skiva et eksempel på et brennende samspill på et skyhøyt plan. Disse fire musikerne samhandler og spiller hverandre enda bedre slik at det er en fryd å lytte til gjennom samfulle tjuefem minutter. Fryd gir også den sikkert lettere ukjente låten ”Mother People”, hvor den opprinnelige vokalen på en smakfull og spenstig måte erstattets av gitar og saksofon. Rytmikken og harmonikken på denne låten er også vel verdt å lytte til med påfølgende forbauselse.  Neste låt ut er ”Gumbo Variations” hvor bandet tilkjennegir sine talenter for improviseringens kunst i en låt som blir ganske så vellykket. Zappa er ikke akkurat den letteste artisten å lage coverversjoner av p.g.a. en såpass avansert musikalsk struktur og svært tekniske passasjer o.s.v. Likevel fremstår denne skiva som er respektfull og kjærlig hyllest til mesteren og det musikalske geniet, og alt her på dette verket er utført i god Zappa ånd. D.v.s. at musikken her både frisk og spenstig, dristig og forførende, smakfull og spennende! Smakfull finner vi også at låtvalget i høy grad er. Miksen av låter fra Zappa kolleksjonen er interessant idet vi får både hans satiriske låter representert, og selvsagt de mer jazza sakene. Dette gir jo i sannhet er identisk portrett av Zappa og hans musikk, og føyer seg pent inn i hyllesten TZGIV gir på denne skiva.

http://www.fazzulmusic.ch/english/t-z-g-i-v.php

• 1. Willie the Pimp

• 2. Mother People

• 3. The Gumbo Variations

• 4. Mom & Dad

• 5. Apostrophe

• 6. King Kong

Michel Delville – Gitarer, gitarsynther og elektronikk

Markus Stauss – Tenor- og sopran saksofon

Damien Campion – Bass og dobbel bass

Laurent Delchambre –Trommer, perkusjon og elektronikk

Modest Midget – Partial Exposure

Beatlesinfluensene er der så absolutt på denne femten minutter lange EP-en, men bandnavnet gir jo sterke assosiasjoner til Gentle Giant. Dermed er vi altså rimelig kjapt over i avdelingen som sørger for å gi en beskrivelse av musikken. En musikk som vi for enkelthets skyld kan si er en slags popprog med innsmett fra blant annet jødisk musikk. Eller som bioen sier, ”tøff som Paul Simon, kommersiell som Ingemar Bergmann, og sofistikert som Brtiney Spears!”. Fornøyelig beskrivelse! Sentralt i musikken som forrettes er den Amsterdambasert komponisten og musikeren (Lonny)  Lionel Ziblat. Han har en bakgrunn hvor en påvirkning fra svært forskjellige musikalske smaker og kulturer så absolutt er med å påvirke musikken på skiva. Musikken er rimelig gjennomarbeidet og sofistikert med også preget av at den er så tilgjengelig, og her møtes stilarter som normalt ikke er på ”talefot” og Ziblat får det likevel til å låte såpass bra. Forskjellig etnisk musikk forenes uten at det blir snakk om world musikk, og i den miksen tilsettes det også klassisk musikk og rock. Noen har sågar snakket om at Modest Midget låter som det manglende mellomleddet mellom Zappa og Beatles. Det er nok å ta litt hardt i, men likevel er det ikke tvil om at det er mye spennende kvalitetsmusikk på denne EP-en. Vi er såpass trigget av musikken her at vi virkelig ser frem til den nye CD-en ” The Great Prophecy Of A Small Man” som når dette leses nok er ferdigstilt og klar for salg. Det er da snakk om musikken til et band som i høy grad kan sies å være internasjonal. Latvia, Holland, Portugal, Argentina, Israel bidrar direkte og indirekte, og dette sørger for en livlig, sjarmerende og energisk musikk. Likevel er det ikke mulig å undervurdere betydningen av Lionel Ziblat når en snakker om Modest Midget. Han komponerer, arrangerer, synger, spiller gitar, piano og perkusjon. I sannhet et multitalent som også klarer å lage musikk med særpreg, og musikk som skiller seg ut fra massene. Han har også en slags sjette sans for det melodiøse, og om musikken og konseptet fra denne EP-en ytterlige utvikles og rendyrkes blir ” The Great Prophecy Of A Small Man” en utsøkt fornøyelse å lytte til. Åpningslåten ”Trouble In Heaven ” er også en fornøyelse å lytte til, med sine intelligente melodilinjer og keyboard og fioliner i fri utfoldelse.  Vokalharmoniene er utsøkte på”Home Seek”, men låten blir noe for popinfisert etter vår smak. Da er ”Evolution” er mye bedre låt, som starter opp med herlige fiolinriff og er pent pyntet med progressive arrangementer, og en rytmikk som er hentet fra Sør Amerika. Herlig låt, som til fulle viser hvilket potensial dette bandet har, og vekselbruket mellom frodig og energisk musikk er flott.

www.myspace.com/modestmidget

• 1.      Troubles In Haven

• 2.      Baby

• 3.      Home Seek

• 4.      Evolution

• Lionel Ziblat – Gitarer, keyboards, perkusjon og vokal

• 
  Emiel De Jong – Saksofon, klarinett, fløyte og vokal

• Artis Orubs – Trommer

Gjestemusikere,

• 
  Bas Wiegers - Fiolin

• Vera Van Der Bie - Fiolin

• Ilse Ijsink Klarinett

• Oene Van Geel - Fiolin

Life Line Project – The King

Tredje skiva fra Eric De Beer og hans kjære Life Line Project dette her, og ”The King” skriver seg faktisk tilbake til 1976 hvor spiren til dette prosjektet ble sådd. Først trettiår senere hvor De Beer ble diagnostisert til å ha kreft bestemte han seg for å fullføre dette verket. Heldigvis ble diagnosen forandret og De Beer ble erklært og ikke å ha en dødelig sykdom, og det hele var altså basert på en legetabbe av dimensjoner. En skal ikke lytte lenge før en skjønner at dette verket er et ”barn” av sin tid, syttitallet. Herlig pompøst og med en overflod av sarte og vare stemninger og keyboarddominerte musikalske landskap. Sart og melankolsk er definitivt låten ”It`s The End” hvor det er en berettiget gjetning at De Beer faktisk tar et musikalsk farvel med verden. Låten er fylt med akustisk gitar og fløytespilling som maner sinnet til et modus med refleksjoner øverst på agendaen. Vokalen her er derimot definitivt ikke noe vi er spesielt begeistret for å si det pent. Mer ” svung” er det over den episke låten ”The King”  som faktisk utgjør 38 minutter av skivas totale 56 . ”The King” er delt opp i så mye som ti deler. Ifølge den medfølgende informasjonen er låten myntet på den rumenske diktatoren Ceaucescu men ved en tilfeldighet så passer den også på Geroge Walker Bush. Variasjonen innen disse ti delsporene er stor, fra heftig og begeistret og aggressiv til mer akustisk ladet musikk med ettertenksomme partier. Her er det mye å hygge seg med for den jevne prog fan som antakelig vil nærmest gå av skaftene i ren henrykkelse over en slik episk låt som har alt som en kan drømme om. På ”Dusk” er det momenter som trekker mot middelalderen, og fløyta styrer showet i en akustisk og atmosfærisk setting. Rundt midtveis blir vi til dels mer dramatisk gitar fra De Beer men låten beholder sine fine stemninger som også blir stenket med et vist nostalgisk preg etter hvert. Musikken på ”The King” er ikke spesielt original idet vi har hørt mye som likner før innen symfonisk til dels episk prog. Likevel avleires mange fine stemninger, og vi får en ”godfølelse” fordi det hele virker så ekte, og ikke minst er fullt av sjarme og varme. Låtene er dyktig arrangert og gjennomkomponert og det er en vellykket ballansegang mellom vokale partier og instrumentalpassasjene. Skiva er et fint bidrag til en allerede rikholdig symfonisk prog base hvor det episke er fremtredende.

http://www.myspace.com/lifelineprojectband

1. Opening (5:00)
2. Is this the End? (5:51)
3. Free Passage (2:36)
4. Dusk (4:15)
5. The King (37:58)
i. Haze and Overture
ii. Reflections - Saltarello - Reflections
iii. The Chosen Ones
iiii. Democracy (a mockery)
v. Invincible
vi. World of Steel
vii. Defeat
viii. Doom
viiii. Finale
x. Haze

 

Maruschka Kartosonto – Hovedvokal og bakgrunnsvokal
Peter Van Der Stel - Hovedvokal
Yvette Vrij – Tidvis hovedvokal og harmonivokal
Jody Van Der Gijse -Bakgrunnsvokal
Elsa de Beer – Fløyte og bass blokkfløyte
Dineke Visser - Obo
Anneke Verhagen- Klarinett
Ada Bienfait - Fagott
Jessica ter Horst – Alt og sopran blokkfløyte
Bram Vroon – Elektrisk rytmegitar
Erik de Beer – Akustiske gitarer, piano, orgel, cembalo, Moog og andre synther, lutt, chitarrone, fem strengs bass og bakgrunnsvokal

Ramon Bergwerff – Bass

Ludo De Murianos – Trommer, perkusjon, triangel, tamburin, kubjeller, renessanse trommer, toto-toms og kjeletrommer

Zauss – Neulich Neben Der Grenze

Veien fra Markus Stauss og Francesco Zago til bandnavnet Zauss er ikke lang om en har litt fantasi og sans for å sette sammen bokstaver fra etternavn! Saksofonisten Markus Stauss fra blant annet Spaltklang og Uleterior Lux og gitaristen Francesco Zago fra Yugen og The Night Watch forener krefter her. Til sammen blir det en musikalsk eksplosjon i skaperkraft når to så eventyrlystne, kreative og dyktige musikere driver med idédugnad. Det er knapt annet å vente, og vi får da også et ganske så unikt sound som vi finner å være rimelig besnærende og triggende. Stilmessig kan det beskrives som så enkelt som en progfusion-lydlandskap-ambient-avantgarde-duoJ Akkurat den beskrivelsen var kanskje noe vanskelig å forholde seg til, men lydlandskapene Zago rader opp har visse likheter med Pinas og Fripp sine verker, men først og fremst er musikken totalt sett en genuin musikk skapt av to musikere som elsker å utforske nye musikalsk landområder. Skiva gir oss hele 64,56 minutter og det vil jo ofte være drøy kost for mange å fordøye, og ved første gangs gjennomspilling er dette kanskje en følelse mange deler. Det pussige er at dette fortar seg når en hører verket flere ganger, og en tar seg i å skru tiden tilbake for at den ikke skal slutte så fort. Akkurat det er et meget godt tegn, og indikerer til de grader at ”Neulich Neben Der Grenze” er ei skiva som har mye å by på. At musikken nok er for de mest søkende og eventyrlystne blant våre lesere er utvilsomt, og den jevne neoprog fan vil nok ikke riste av henrykkelse over dette verket.  Henrykket er vi av musikken, men også av selv den produksjonsmessige delen av verket som holder meget bra nivå. Tittel på skiva betyr oversatt til norsk noe sånt som nylig nært ved grensen, og det stemmer på mange måter i dobbelt forstand her. Først og fremst fordi disse to flotte musikerene utforsker de musikalske grensene, men også fordi lytterens musikalske grenser utfordres. Dette skyldes at om en ikke er en frisinnet lytter så vil en kanskje ikke investere tid i denne musikken slik at en ”kommer under huden ” på den. En slik investering kan meget vel vise seg å åpne opp for en stor musikkopplevelse. Som på for eksempel på låten ”Short Breath” som starter herlig atonalt og stenket med avant garde gitar loops hvorpå Stauss sin saksofon kan foreta solosaltomortaler i fri utfoldelse som bare han kan. Låten er et stykke fra det mer vanelige musikalske A4 formatet kan en trygt fastslå, og gir en myriade av inntrykk, impulser og triggende musikk. Den åpenbart improviserte låten “Heartbeat” er en energisk sak hvor musikerne virkelig slår seg løs og fyrer hverandre opp i åpningen. Utover på denne ni minutter lange låten blir det besøk i mer ambient terreng og utforskning av dette før duoen mot slutten igjen fyrer hverandre opp! Kun saksofontematikken fra begynnelsen virker å være planlagt, mens resten kanskje er basert på løselig ideer, og dette gir en dynamikk og egenart som er høyst interessant og spennende. De som liker eksperimentell jazz, meditativ elektronisk musikkelskere generelt og tilhengere av eksperimentell musikk, samt de som vil ha noe totalt nytt og egenartet innen musikk bør skaffe seg ”Neulich Neben Der Grenze”.

http://www.fazzulmusic.ch/deutsch/projekte.php

 

1.      Senza eleganza 12.47
2. Nuages 6.50
3. Short breath 6.49
4. Sülz 7.02
5. Rondo senza un centro 9.55
6. Heartbeat 9.02
7. Immer grüner 3.16
8. Spastic blues 6.21
9. Tremori 2.54

• Zago – Giatrer og elektroniske loops

• Markus Stauss – Sopran saksofon

Spaltklang – Lotano

Spaltklang står for musikk som spenner fra jazz i fri dressur til folklore fra Europas sentrale republikker her på bandets tredje utgivelse kronlogisk sett. Lederen av ensemblet er den ytterst anerkjente saksofonisten Markus Stauss, som er med å bidra til en mangefaset musikk som nok passer best med etiketten, eksperimentell. Med seg har Stauss usedvanelig skolert og dyktige musikere hvorav Olivier Vogt står for spektakulær melodisk strengelek som tilfører mange spennende klangfarger til ”Lotano”. Stauss er en særdeles aktiv musiker og Spaltklang er bare et av hans mange prosjekter, og i tillegg så driver han plateselskapet Fazzul Music. På ”Lotano” som er Spaltklang sin andre utgivelse står Stauss for komposisjonene, mens han lar de andre musikerne stå for arrangering og improvisering. Det virker å være god ledelse basert på det å gi ansvar, og når vi så også vet at nevnte musikere er rimelig unge så må vi bare bli imponert av Stauss. Imponerende er også dette verket som er tilnærmet umulig å putte i noen egnet musikalsk bås, men som er herlig kreativt legert og med musikk som er milevis fra det så dvaske A4 formatet. Egenart og særpreg som vi har mast om så ofte, det har i høy grad Spaltklang. Når så musikerne er så samspilt som disse her, og entusiasmen og låtmaterialet er så bra da er mye gjort for å lage ytterst spennende og utfordrende musikk som fremstår som frisk og breddfull med energi. Stauss har mange strålende partier hvor hans saksofon virkelig lager vei i vellinga, men også Remy Sträuli (fra Yolk) slipper til med noen flotte synthsekvenser. Rytmeseksjonen Stephan Brunner og Remy Sträuli sørger for en solid, dynamisk og vital jobb gjennom hele skiva. Duellene mellom bratsj og saksofon er noe vi vikelig liker, hvor de nærmest kriger mot hverandre med sine respektive instrumenter. Musikken på denne skiva er progressiv i ordets opprinnelig betydning, idet den strekker grenser, begir seg ut i ukjent terreng og dyrker ny mark. ”Lotano” har tidvis en kammermusikk helning, men det er også avstikkere til jazzrock, avantgarde og RIO segmentet, rock, moderen klassisk musikk. Med så mye på agenda er faren tilstede for at det hele blir springende og pompøst, men dette unngås p.g.a. henholdsvis store musikalske muskler og en seriøs og disiplinert men humørfylt innstilling til musikk. De som ønsker musikk som er utfordrende, velspilt, original og temmelig genuin bør skaffe seg denne skiva.

http://www.fazzulmusic.ch/english/spaltklang.php

• 1.      Antipasto

• 2.      Nachner

• 3.      Primo

• 4.      Der Wurm

• 5.      1 +4

• 6.      Secondo

• 7.      Old & New

• 8.      Berg 6 Tal

• 9.      Dessert

• 10.  Another Dance Tune

• Remy Sträuli – Trommer og keyboards

• Stephan Brunner –Elektrisk bass

• Markus Stauss – Saksofon

• Olivier Vogt – Elektrisk fiolin og bratsj

Spaltklang - En Suite

Med samme besetning som på den foregående skiva ”Lontano” er det ikke uten en viss spenning vi setter på Spaltklang sitt siste verk. Vi kan kjapt ane at også denne gang er eventyrlysten, utforskende og ytterst velspilt musikk vi lytter til. Som med all musikk fra Spaltklang krever også ”En Suite” diverse runder i spilleren slik at en klarer å oppfatte alle de subtile nyansene for etter hvert å avdekke skiva sin storhet. En storhet som blant annet kommer fra en uanstrengt og fabelaktig musikalsk sjonglering og slalåm mellom diverse sjangere slik at det hele fremstår som konsistent og helhetlig. Samspill på høyt nivå, spilleglede og ikke minst nærmest uhørt dyktige musikere er også viktige bidrag til at musikken blir så attraktiv og god. Spaltklang henter fra inspirasjon fra så forskjellig kilder som for eksempel kammermusikk, avant garde, moderne klassikk musikk, jazz, jazzrock, middelaldermusikk og rock, kombinerer dette og skaper sitt helt unike sound. Et sound  hvor saksofonene til Markus Stauss er intense og tidvis piskende og ytterst heftige, mens Olivier Vogt sine bratsjlinjer ofte mykner og kontrasterer dette med sin mer melodiske vinkling. Stauss og Vogt kan dueller og utfordre hverandre fordi de som basis har en utsøkt og livlig rytmeseksjon. Her er det herrene Brunner og Sträuli som regjerer med kraft, fylde, presisjon og distinkt rytmikk. En krystallklar og svært god produksjon gir en godfølelse som gjør en enda mer nysgjerrig på skiva sine øvrige kvaliteter. Skiva er noe mer avslepen og dempet enn forgjengeren ”Lontano” uten at de musikalske kvalitetene på noen måte er forringet av den grunn. Det er fortsatt tidvis svært heftig musikk når Stauss og & dundrer i vei i sin jazz avant-chamber-rock tapning. Likevel er de heftigste utblåsningene sjeldnere og ofte mindre, og Spaltklang dveler og utforsker nå mer ved folk, rock og kammemusikk enn før. Melodisnekringen er derimot som før, og om mulig enda bedre. Stauss lager faktisk musikk som sitter svært godt i øret, og som er svært melodiøst legert til dels catchy, før for eksempel hans ofte frenetiske saksofonspilling sørger for å tilføre fine avant garde vibber! På tittellåten er bandet mer rocka enn vi har hørt de før, og noe vi gjerne kunne høre mer av, om ikke annet for å fastslå at også enda mer fokus på rock er noe som tidvis er kledelig for Spaltklang? Kledelig er definitivt bandets evne til å trylle frem et så rikholdig kogger av stemninger og inntrykk, som sørger for at musikken alltid er i bevegelse og ikke blir kjedelig. Kvartetten er åpenbart også et solidarisk kollektiv da musikerne får lov til å skinne hver for seg, og ikke noe instrument eller musiker dominerer. De som liker intrikat og kompleks musikk som likevel er som har mange melodiske kvaliteter og et fabelaktig trøkk burde ta en lytt til Spaltklang. Som er bonus får den eventyrlystne lytter også utsøkte låter og usedvanelig dyktige musikere som åpenbart har glede av musikken de spiller.

http://www.fazzulmusic.ch/english/spaltklang.php

• 1.      Amuse-bouche

• 2.      Von Anbeginn

• 3.      Heratbeat

• 4.      En Suite

• 5.      Ideen

• 6.      Evocazione

• 7.      Open Directions

• 8.      Molto Lento

•  

• Stephan Brunner –Elektrisk bass

• Markus Stauss – Saksofoner

• Rémy Sträuli – Trommer og keyboards

• Oliver Vogt – Fiolin og bratsj

•  

Trank Zappa Grappa  In Varese? – More Light

Mye improvisering hos bandet med det artige navnet, og låtene er jevnt over like artige. Alltid like energisk Markus Stauss står for komposisjonene på ”More Light”, som er ei skiva hvor nevnte Stauss har fått med seg tre Belgiske musikere. Disse musikeren er for øvrig mest kjent fra nu-jazz ensemble The Wrong Object som vi tidligere har skrevet mye pent om. Når slike musikalske kapasiteter forener krefter blir det ofte ganske så heftig musikk som fødes, og denne skiva er intet unntak. Låtene er spilt inn under to konserter i Nederland og Belgia, og med en forbausende god lydkvalitet. Selv ørsmå nyanser er fanget opp, og det er bra fordi hver og en av instrumentalistene har såpass mye spennende på sin musikalske agenda at det ville være en unnlatelsessynd og ikke fange det opp. Skiva tilbyr plenty av frenetisk improvisasjoner, men i stedet for å kjøre sololøp så er det mer et samlet kollektiv som leverer varene. Det å spille hverandre gode, og den viktige samhandlingen har jammen gode kår i dette musikalske kollektivet! Gitaristen Michel Delville beskriver musikken som en blanding av punk jazz og middelaldermusikk. En noe spesiell blanding må vi innrømme, men det funker faktisk og punkens energi transformeres ypperlig inn det verket. Aller viktigst er at det er velspilt og frapperende interessant musikk som er temmelig breddfull av egenart, kreativitet og originalitet. En åpenbar inspirasjonskilde er dog Francis Vincent Zappa, og herfra er det jo et arsenal av ideer og vinklinger som er meget velegnet som en kime til musikk som virkelig har kreativitet.  Michel Delville er tydeligvis en meget stor Zappa fan basert på hans gitarsoloer. Samme Delville styrer også elektronikken med fast hånd slik at den blir som et krydder å betrakte, og slett ikke noe forstyrrende element. Som alltid leverer Markus Stauss saksofonspilling av så høy kvalitet at en sitter tilbake med et lite kledelig lamslått uttrykk i ansiktet. Det er bare å gi seg ende over for hva den mannen kan prestere på sine kjære saksofoner. At Stauss er i ypperste verdensklasse er så åpenbart at vi bare sier det for å vekke de to eller tre leserne som ikke har skjønt detJ Rytmesnekkerne er som alltid når Stauss har en finger med i spillet fra desidert øverste hylle, og Delchambre og Campion har musikalske muskler de fleste kunne misunne dem, og som dette albumet til fulle nyter godt av! 70 minutter med frenetisk jazz relatert musikk kan høres mye ut, men når først den skiva synker inn og får festet seg er det faktisk akkurat passe! En liten digresjon, denne Varese som bandet har i navnet sitt er så vidt vi kan skjønne Zappa sitt store musikalske forbilde, Edgard Varèse. Med en slik fremragende detektivvirksomhet vel i havn forsetter vi med ”More Light”. Det er ei skive som mikser avant garde med jazz og mye annet på en slik måte at en knapt kan unngå å bli imponert. Uventede musikalske vendinger, improvisert spilling, masse humor og spilleglede og en positiv forrakt for sjangerdogmatikken mange lider under gir her ei skive som utråler musikalsk kreativitet og kraft. TZGIV er navnet.

• http://www.fazzulmusic.ch/deutsch/projekte.php

• http://www.myspace.com/trankzappagrappainvarese

• 1.      Opening The Objects

• 2.      Perpetuum

• 3.      Og

• 4.      More Memories

• 5.      Little Fragments

• 6.      Surinam

• 7.      For Jean

• 8.      Kater Carlo

• 9.      Alone At Lost And Found

• Michel Delville - Gitarer, gitarsynth og elektronikk

• Markus Stauss – Tenor- og altsaksofon

• Damien Campion – Bass og dobbelbass

• Laurent Delchambre – Trommer, perkusjon og elektronikk

Markus Stauss – Neolithicum ( Bass Saxophones  Solo & Extras)

En mann, Markus Stauss, hans bass saksofon og diverse elektronikk velegnet for å lage musikk er hva vi forholder oss til her. Rent umiddelbart kan det høres ut som alt annet enn et opplegg til en festlig og interessant musikalsk lyttestund. En viss analogi er det til Joris Vanvinckenroye og hans alter ego Basta og albumet ”Cycles”, hvor det faktisk ble rett så interessant musikk selv med få instrumenter. Både Vanvinckenroye og Stauss er store musikere og glitrende komponister, og kan faktisk klare å lage spennende og god musikk i de fleste settinger. I denne settingen forteller tittelen mye om verkets intensjoner idet så vidt vi kan forstå ”Neolticum” referer til yngre steinalder. Altså en tilbakevending til menneskehetens musikalske røtter, til en tid da musikken var basert på enkle midler og lyd og vibrasjon var noe annet enn nå. Paradoksalt nok så oppnås denne tilstanden her med bruk av elektronikk, men det er forståelig for å få frem nyanser som kulde, og andre mer primitive stemninger fra vår fjerne fortid. Primitiv klangfylde filtreres gjennom avant garde, samtidsmusikk og rock. Med denne viten vel om bord, blir lytteopplevelsen av ”Neolticum” en høyst spennende og inspirerende affære. Aldri likegyldig, men kald og til og meg grotesk skrider dette verket frem, og Stauss gir lytteren rikelig anledning til og virkelig kunne høre og reflektere over hver lille detalj. Meditativt, minimalt og tidvis direkte rart er musikken, men så kommer Stauss listende med sin bass saksofon og han virkelig tryller med sine instrumenter. Trylle frem stemninger og hypnotiske lyder vi knapt ante at fantes og det hele gjøres på en svært særpreget måte, og således er dette den mest personlige skiva Stauss noen gang har laget. Stauss frembringer de mest overraskende og uvanelige resonanser, og spiller som en smådjevel på den 130 cm høye bass saksofonen. Dette verket er sannsynligvis mest egnet for de som har en genuin interesse for musikk som virkelig kan smykke seg med tittelen eksperimentell og utforskende. De vil blant annet få noen heftige musikalske dialoger mellom bass saksofon og elektroniske lyder de knapt har hørt noen gang! Skiva krever definitivt mye av sin lytter, men den fordomsfrie vil faktisk kunne få stort utbytte av skiva som er totalt ulik alt annet vi nonegang har hørt. Intelligent, kontrasterende, full av overraskelser, ekstatisk, meditative og ikke minst insisterende.

http://www.fazzulmusic.ch/deutsch/projekte.php

• 01 Gallarate Statione 04:32

• 02. for Jean 00:57

• 03. Spastic Funk 02:42

• 04. Do nothing? 03:46

• 05. Intermezzo 00:49

• 06. Mystery G 'n' R 02:21

• 07. Periwinkle 03:12

• 08. Construction 05:04

• 09. Rays 04:57
  10. Fortunately 02:12
  11. Promenade 01:52
  12. Skyline 03:37
  13. Thanksgiving 02:26
  14. Happiness IV 01:58
  15. The Urloop 01:49
  
  
   

Markus Stauss: Bass saksofon, Korg Digital Delay SDD 3000, Akai Sampler S 612 spilt med Yamaha WX 11 digital

Nemesyz - Phase Zero

Debut EP-en til dette nye nederlandske bandet som ifølge presseskrivet spiller symfonisk metall slik de selv ønsker det, og uten noen kompromisser og hemmende grenser som hindrer de i å gjøre akkurat hva de måtte ønske. Slike utsagn lover jo bra og vi får en småtøff om ikke unik miks av metall og symfonisk rock som er pent krydret med progressive elementer. Bandmedlemmene har diverse influenser og nevner selv, Foo Fighters og Jean Michel Jarre og alt i mellom disse. I tillegg så nevnes Offspring og Dream Theater og også her alt i mellom disse artistene. Ganske stort utfallsrom altså, men produktet er rimelig variert og det melodisk har høy prioritert i en setting av dynamisk metall hvor kontraster brukes flittig og flott. Bandet har historie helt tilbake til år 2000 da Van Leeuwenstijn og Fabriek startet opp dette konseptet. Synthene og Roland Le Fevre kom til i 2006, og den soniske paletten ble straks pent utvidet. I 2009 kom Tom De Witt med, og han er utvilsomt en meget viktig årsak til at denne skiva nå er et faktum. De Witt står for det kompositoriske som jo selvsagt er svært viktig for alle band. De som kjenner De Witt fra hans TDW vil ikke være i tvil om at det er han som står for komposisjoner og arrangementer. Umiskjennelig De Witt altså, og hans musikalske estetikk og dogmatikk. På mange måter er derfor denne skiva en naturlig fortsettelse av skiva ”The Haunts” fra TDW, med den forskjellen at det nå er et fullt band som spiller. Den rette bassisten ifølge presseskrivet er nå også en del av Nemsyz og han heter Joey Klerkx. Lyrikken på EP-en omhandler hvordan folk forholder seg til variable situasjoner i deres liv, og også om hvordan en kan overvinne og vokse på motgang. Mange av medlemmene har så vidt vi skjønner bakgrunn fra blant annet punken. Uansett så tar de med seg noe av denne sjangerens holdninger og friskhet med i innspillingsstudioet. Det er derfor noe friskt og freidig over musikken, mens samtidig så hentes det også fra mer subtil kilder. Kilder hvor for eksempel de mer grandiose akkordene bor og kilder rikholdige på flotte atmosfæriske landskap da spesielt fra keyboardene til Roland Le Fevre. Ep-en avgir også mange fete og raske riff, og Nemesyz forteller verden at de er et band som er sulten på å vise hva de duger til. På denne skiva viser de at potensialet er tilstede og lager en ganske så ok musikk, men også at de har en del å gå på både når det gjelder låtskrivning og arrangering. i løpet av 2010 kommer en fullengder etter planen, og vi kan jo håpe på enda mer spennende musikk selv om ”Phase Zero” har mye bra å by på.

• http://www.youtube.com/watch?v=Mhos4uuSDDE

• www.myspace.com/nemesyz

• www.last.fm/music/neMesyz

• wwww.nemesyz.nl

• 1.      Cold Light Of Monday 6,00

• 2.      No One`s Child  4,13

• 3.      Like A Toy  5,04

• 4.      Phase Zero  3,16

•  

• Joe Fariek – Trommer og bakgrunnsvokal

• Roland Le Fevre – Synther og bakgrunnsvokal

• Joey Klerkx – Bass (live) og bakgrunnsvokal

• Stefan Van Leeuwenstijn – Gitarer og bakgrunnsvokal

• Tom De Wit – Vokal og bass på spor 1 og 4 og bakgrunnsvokal

Subsignal - Beautiful Monstrous

Subsignal er en slags fortsettelse av Sieges Even, som jo var et band svært mange hadde rimelige gode minner fra.Hos Subsignal er det vokalisten Arno Menses og gitaristen Markus Steffen som er hva mange vil kalles som kontinuitetsbærere, mens Ralf Schwager på bass og David Bertok på keyboards kommer fra Dreamscape. Fra Sun Cage kommer trommeslageren Roel Van Helden, og komplettere hva mange vil kalle et progressivt drømmelag av musikere. Nå skal det jo mer enn kjente musikalske navn til å lage musikk som står på egen ben, og har noe å trigge lytterne med. Når så kursen stakes ut mot et landskap hvor det mer poppete og mer harmløse musikken bor, er tanken på et drømmelag rimelig fjernt. Tvert om så får en fort på netthinnen andre såkalte supergrupper som har trynet kraftig. Det er ikke akkurat noen god følelse, og den følelsen bare forstekes etter hvert som skiva utfolder seg i all sin mangelfullhet. Lyttinga til denne skiva blir i hovedsak er heller traurig og strevsom affære, i stedet for en hyggelig bekjentskap med musikk som gjør at de musikalske smaksløkene nærmest tar salto pur glede og vellyst. Låten ”Paradigm” derimot gjør noe med de nevnte løkene, og viser at bandet kan når de vil i en låt som har mye av t hva en progelsker kan ønske seg. Nedturen blir derfor større når ”Paradigm” toner ut, og en snubler inn i neste låt ” Beautiful and Monstrous”. Denne låten er progressivt legert, med mange skifter og krokveier som bare ikke fungerer i våre ører. Også bruken av piano, cello og fiolin virker påtatt og kunstig og passer bare ikke inn. Låten er for oss en pretensiøs låt hvor det hele blir så overdrevet at det blir en nærmest patetisk låt. ”Beautiful Monster” bærer i seg mange svakheter, men hovedproblemet slik vi ser det er et svakt låtmateriale som ytterlige forringes av arrangementer som er klisjéfylte og innrettet for å tekkes platekjøperne. Den musikalske essens er derfor heller liten, og selv en ok produksjon redder ikke denne skiva fra å føles som et slags hastverksarbeide. Med så mange dyktige musikere er det all mulig grunn til å forvente både en klar skjerping og en klart bedre skive neste gang.

• http://www.subsignalband.com/

• http://www.myspace.com/subsignalband

• 1.      Where Angels Fear To Tread

• 2.      Paradigm

• 3.      The Sea

• 4.      The Trick Is To Keep Breathing

• 5.      Walking With Ghosts

• 6.      I Go With The Wind

• 7.      To Hope The Road Is Long

• 8.      Beautiful & Monstrous

• 9.      The Last Light Of Summer

• 10.  Rain Is The Most Beautiful Color (Bonusspor)

• Arno Menses – Keyboards og vokal
  
  Markus Steffen- Gitarer
  
  Ralf Schwager - Bass
  
  Roel van Helden - Trommer
  
  David Bertok - Keyboards
   

Contradicion - The Essence Of Anger

Femtifire minutter og femten sekunder med urgermansk Trashmetall kan være drøy kost for enkelte av oss, men det er nettopp hva vi får servert på ”The Essence Of Anger. Skiva er Contradictions sjette CD, og markerer bandets tjue års jubileum. Det store gjennombruddet har aldri Contradiction fått, men de er utsøkt trofast mot sin nisjemusikk, som altså er såkalt teutonic trashmetall! Bandet står på år ut og inn p.g.a. en kjerne av dedikerte fans som står last og brast i gode som i onde dager. Grunnleggeren med det norskklingende navnet Leif Jensen er med på to av sporene. Han bidrar med vokal som er litt forskjellig fra Oliver Lux sin stemme, men også her er det rått, skurrende og grovkornet. Alt på ”The Essence Of Anger” er egentlig å betrakte som status quo idet Contradiction ikke akkurat er de som tryller frem de store nyhetene. Soundet er aggressivt og hardt men noe mildnet og hørbart p.g.a.  visse melodiske input. Riffene sitter om et skudd temmelig ofte, og soloene er akkurat så ondskapsfulle som en kan forvente, og definitivt nok til at trashmetallfolket blir tilfredsstilt. Stedvis trøkkes det til litt ekstra, og det er altså definitivt ei skive for et metallhead og knapt noe som vil fenge andre musikalske grupperinger. Vi blir ikke spesielt gira av denne skiva, selv om det helt klart er et ok håndverk innenn sitt segment. Fansen av Contradiction har derimot lite å frykte, for de får rikelig med  det de vil ha, men vi savner det lille ekstra som hadde gjort ganske så stor forskjell. Teutonic trashmetall regnes for å være hakket råere enn det amerikanske motstykke, og det er akkurat hva den skiva lever opp til. Bitende tekster lever absolutt Contradiction, og de verbale fulltrefferne som rammer Bush Jr. er både fornøyelige og patetisk legert utrolig nok. Som er påle står også bandet og lar seg forbli upåvirket av alt og alle trender, bare klinisk leveranse av musikken de tror på for Contradiction er kjemisk fritt for musikalsk dilldall. Bare pur metall med noe fansen nok oppfatter som fet stemning og tonn av aggresjon. Slikt står det faktisk mye respekt av, selv om vi kan styre vår begeistring over at alle låtene synes for oss å være  smidd i samme formen, og slikt ikke oser av originalitet. Produksjonen holder meget bra kvalitet, og stemningen på skiva lever opp til tittelen ” The Essens Of Anger”.

http://www.myspace.com/contradictionmetal

01.  Perfect Combatants
02. The Essence Of Anger
03. Start The Action
04. The Spectator
05. Walk Of Shame
06. For The Light
07. Death Is Now
08. Life's End
09. Collateral Carnage
10. Reign Of Fear
11. Domesticated
12. Commandments

 

• Andreas Westphal – Bass

• Oliver Kamper – Gitarer og bakgrunnsvokal

• Oliver Lux – Gitarer og vokal

• Christoph Zelt – Trommer

Gjesteartister,

Leif Jensen – Vokal på 2 og 11

DeWolff - Strange Fruit And Undiscovered Plants

Fra Geleen i Limburg i Nederland dukker dette bandet opp som før den debuten var kjent for noen aldeles forrykende konserter. Show hvor delvis improviserte låter kunne vare mer enn femten minutter og var fylt med stor innlevelse og musikkglede fra denne unge trioen. Ung, fordi selv i skrivende stund er musikerne bare 16,17 og 18 år gamle så vidt vi kan skjønne. Sin alder til tross er det musikk som er inspirert av rock fra slutten av sekstitallet og begynnelsen av syttitallet som bandet forretter. Musikken er også kledelig rå og bluesstenket og med mange fine injeksjoner av psykedeliske takter, og ikke minst et heftig og vellydende Hammond orgel. Fan av Wolfmother vil sannsynligvis like denne skiva men at DeWolff har mer progressive elementer er det viktig å ha klart for seg. Hva gjelder attityden og den musikalske kjernen så har de derimot  mye felles med band som Cream, Doors og Deep Purple, så også de som liker 70 tallets store artister bør nok sjekke opp dette bandet. Skiva her er den første fullengderen etter en EP debuten på vinyl i 2008 som enkelt og greit hette DeWolf. Denne skiva er spilt inn i Art Sound Studio i Belgia innimellom konserter og sommerfestivaler. Alt er faktisk spilt inn og lagret på analoge tapes, noe som kanskje forklarer det smittende ektheten som skiva gestalter når man lytter til musikken til disse spennende og altså pur unge musikerne som tilsynelatende dukker opp fra intet så å si. For å få et skikkelig og oppdatert sound har DeWolff hyret Fred Kevorkian og hans berømte Avatar Studios i New York til den så essensielle masteringen. Kevorkian har tidlige blant annet jobbet med artister om White Stripes, U2 og Iggy Pop. Det låter i alle fall svært bra, og sammen med jevnt over variert og et meget godt låtutvalg gir dette ei skive som er en formidabel debut. Formidabel er også låten ”Silver Love Machine” som det er rent utrolig at så unge mennesker kan skrive og arrangere og få til å lyde som de ikke har gjort noe annet i et langt liv! Hitpotensial har faktisk ”Medicine” som likevel har så mye substans at vi lar oss imponere. Også låter som uimotståelige ”Red Sparks Of The Morning Dust” med saksofonspilling som rocker, og vakre ”Parloscope” er meget velegnet til å fremkalle de store og høylytte ovasjonene fra oss. Det pussige her er at de svakere låtene nesten glimrer med sitt fravær, slik at bunnivået er forbausende høyt og det er det jammen ikke mange andre artister som klarer. Pablo Van De Poel har en stemme som er umiskjennelige amerikansk inspirert og noen vil sikker stusse på den nyansen men vi lever greit med det. Bin Piso er en brettist som det tidvis virker som er opptatt av å ta livet av orgelet sitt med sin store musikalske innlevelse, men som faktisk også tryller frem mer sensitive og subtile toner. En mulig kritikk mot DeWolff er at de låter nærmest ekstremt catchy og det er sikkert noen som kan henge seg opp idet. Vi derimot finner ”Strange Fruit And Undiscovered Plants” som ei skive med retrorock som har meget gode låter, musikere og suveren stemning.

• http://www.dewolff.nu

• http://www.youtube.com/watch?v=n0Itzaowxmw&feature=player_embedded

• http://www.myspace.com/dewolff

• 1.      Mountain

• 2.      Medicine

• 3.      Don`t Yoy Go Up The Sky

• 4.      Desert Night

• 5.      Wicked moon

• 6.      Birth Of The Night Sun

• 7.      Parloscope

• 8.      Fire Fills The Sky

• 9.      Red Sparks Of Morning Dusk

• 10.  Silver Lovemachine

• 11.  Leather God

•  

Bin Piso – Orgel og vokal
Luka Van De Poel - Trommer
Pablo Van De Poel – Gitarer og vokal

Atomic Workers - Wall Of Water Behind Me

På bandets andre skive hvor det er om å gjøre alt så enkelt som mulig slik at gitarene faktisk lyder som nettopp gitarer. En slags ”back to basic” må det tolkes som, og målet må jo være å få frem det genuine og spontane uten å forstyrres av all verdens manipulering. Gary Roman er som den ypperlige musikeren han er fortsatt rimelig sentral i lydbildet, men Atomic Workers er definitivt et band og ikke en manns lekegrind. Michele Rossiello står for alle komposisjonene, og har sørget for et variert sortiment innen avdeling for hardere psykedelisk musikk. Bandet er samspilt og nyter godt av en spilleglede og jevnt over solide låter. Hør bare på ”Girl in The Tower” hvor det hele begynner i et folkaktig psykedelisk modus, før en snerten kursendring gir oss flower power musikk som kunne spasert rett inn 60 tallet, og gir oss litt tilårskomne er velkommen snartur mange år tilbake i tid. Også på ”Unpredictable” får vi i bøtter og spann med god gammeldags psykedelisk musikk hvor også den noe fremmedartede vokalen sørger for det lille ekstra. Noen av skivas mer fete riff finnes på ”I Must Confess” som har nok trøkk, tyngde, uforutsigbarhet og intensitet til og kanskje å være den beste låten på ”Wall Of Water Behind Me”. Ikke for det ” Through The Channel” er en bra låt som også har mye vilje til å være passelig eksperimentell, og uforutsigbar uten å være redningsløs.  Den dynamiske vokalen kombinert med de fete gitarriffene og blytunge grooves gjør låten til et delikat måltid. Flott bruk av sitar og akustisk gitar bidrar også til en svært hørbar og sjarmerende skive. De som liker psykedelisk musikk av den røffere typen med en fandenivolsk holdning, og  med tidvis akustisk helning og cool vokal bør merke seg Atomic Worker med rimelig stor interesse.

www.myspace.com/atomicworkers

• 1.      Through the Channel

• 2.      I Must Confess

• 3.      Girl in the Tower

• 4.      Scientist Mantra

• 5.      Unpredictable

• 6.      Waterfall

• 7.      Six Afternoon

• Michele Rossiello – Bass og vokal

• Gary Ramon – Gitarer, Hammondorgel, sitar og vokal

• Fabro Mongelli – Gitaere og vokal

• Angelo Pantelo – Trommer

• Daniele Sindaco – Gitarer

• Gjesteartister,

•  

• Joolie Wood

• Guy McKnight

• Fabio Mongelli

• Haj Yahya Ashraf

Atomic Workers - Embryonic Suicide

”Embryonic Suicice” er debuten til Atomic Workers som her kjører på en amalgam av garasjerock, psykedelisk infisert musikk og hardrock med masse 60 talls vibber. Musikken er knapt noe for de som vil ha det striglet, strukturert og med masse utbrodering. Her er det rått og autentisk, organisk og mystisk. Gitarene gnistrer og er ofte herlig ”syrete”, mens mellotronen og Hammond orgel tilfører fabelaktige stemninger og en god dose positiv nostalgi. Bandet er basert på musikere fra Sun Dial og That`s All Folks og er fra tre land, Italia, England og Nederland. Atomic Workers er tuftet på at Michele Rossiello i 2003 emigrerte fra Bari til London. I bagsajen hadde han nok materiale til en hel CD, og sammen med venner var han klar til å utgi Atomic Workers førstefødte. Og her på ”Embryonic Suicide” utmeisler bandet et sound hvor “attiuden” til punk og psykedelisk musikk er sentralt, og hvor vennskap og pasjon for musikk er fellesnevnerne. Gitarenes trøkk og dynamikk sammen med østlig inspirert tromming gjør skiva til ganske så spennende lytting.  Spennende er så absolutt bandet cover av Donovans klassiske ”Hurdy Gurdy Man”! Normalt er de fleste cover versjoner i beste fall ok, men ikke i nærheten av originalen. Vel, her synes vi at Atomic Workers klarer det tilnærmet umulige! Deres versjon av Hurdy Gurdy Man” er bare sinnsykt bra, og alen verdt å kjøpe skiva for! Psykedeliske toner flommer i temmelig hardt modus på ”No Reaction”, som også blir temmelig ”far out” rundt midten, men alltid stenket med kreativitet som holder på lytteren. Basslinjene er deilig harde på ”Plastic Man” og vi får også en introduksjon til bandets mer ”jammete” sider. ”White” er en cool låt på nesten ni minutter hvor orgeltonene er herlig psykedelisk stenket og inspirerer åpenbart gitarene til å bli om mulig enda mer syrete. ”Embryonic Suicide2 er en virkelig flott debut som gir de som liker at garsjerocken er rå, psykedelisk, særpreget, heftig og dønn ærlig vil finne svært spennende.

www.myspace.com/atomicworkers

• 1.      Embryonic Suicide

• 2.      No Reaction

• 3.      White

• 4.      Plastic Man

• 5.      Hurdy Gurdy Man

• 6.      Down on Earth

• 7.      Far Away (Lacrimae)

• 8.      Breakfast on the Ocean (Part 1)

• Laurenee O`Toole – Vokal, gitarer og Hammondorgel

• Daniel Sindaco – Giatrer og keyboard effekter

• Angeloa Pantaleo – Trommer

• Gary Ramons – Giaterer, sitar, mellotron, perkusjon og vokal

• Michele Rossiello – Bass og vokal

•  

Atomic Workers  - Third Disaster

Hos Atomic Workers på deres tredje utgivelse er det rikelig med atmosfære og harmonikk. Det er også som ellers et garasjerock preg, og tidvis obskure psykedeliske  lydlandskaper men også spacerock som svinger heftig. Bandets mørker sider forefinnes i blant annet Black Sabbath vibbene som er allestedsnærværende, men spesielt synelig på ”Secret Way To Valley”. Synlig er inspirasjonene fra tidlige Pink Floyd på låter som ”You” med dens jamming og improviserte sekvenser, og på ” Chaos On The Breeze” som også fremkaller tankene på Syd Barrett. Nevnte jamming er som oftest flott å høre på i små doser, men Atomic Workers har spesielt på denne skiva en tendens til å overdrive noe, og muligens skyldes det at brønnen hvor de gode ideene er noe dehydrert? Ikke for det finnes også her virkelig bra låter som for eksempel, ” Here’s Where I Belong” som har noen fine østlige injeksjoner og flott driv. ”Breakdown” er en flott kraftballade hvor enkelte av 70 årenes helter hylles høylytt og gir oss en god hardrockfølelse, mens på ”Lost Pleasure” gir lovelig mye unødvendig støy. På avslutningslåten ”Kap_E Tone” begynner jamming lovende, men blir litt for langtrukket for våre ører. Også på ”You” er det en lovedne begynnelse, men igjen tar ajmmingiga overhånd. Bandets noe bisarre humor er aldri langt borte, som fint korrelerer med  deres generelle avslappede holdninger til mangt og meget. Denne hodningen viser seg i at Atomic Workers fremstår som veldig seg selv, og det på ingen måte er noe påtatt, men bare rå ekthet. Med sitt fokus på hardrock med en rå garasjefølelse styrer også bandet klar av mange av de alt for utbredte klisjeene som mye hardrock er så rik på , og lager enda ei skive som har mye trøkk, tyngde og autoritet.

www.myspace.com/atomicworkers

• 1.      Secret Way To The Valley (4:40)

• 2.      Third Disaster (6:15)

• 3.      You (5:32)

• 4.      Chaos On The Breeze (4:07)

• 5.      Lost Pleasure (2:36)

• 6.      Here’s Where I Belong (3:21)

• 7.      Home (4:13)

• 8.      Breakdown (3:21)

• 9.      Kap-E-Tone (7:45)

• Michele Rossiello - Bass

•  

• Laurence O'Toole – Vokal og gitarer

•  

• Fabio Mongelli – Gitarer og vokal

•  

• Daniele Sindaco – Giatrer og vokal

•  

• Diego Mocci - Trommer

Dreamside - Lunar Nature

Dette bandet er veteraner i den gotiske leiren, og er her ute med deres femte album. Dreamside har selvsagt kvinnelig vokalist, men også elektroniske elementer, metall, og en vilje til å eksperimentere. Lyrikken dreier seg om det ofte om overnaturlige, og den stemningsfulle vokalen til Kemi Vita sørger for å skape de rette stemningene. Kemi Vita har en nokså særpreget stemme, som vi finner å være skivas fortrinn da det jo også virker som om stemningen i låtene som Dreamside har i fokus. I så måte er det vokale meget vel ivaretatt av en vokalist som kan minne om Dolores O´Riordan fra Cranberries tilsatt noen doser av Islands Bjørk! Musikken er litt melankolsk, men også tidvis vel syntetisk for vår smak, og produksjonen er langt fra i toppklasse. Til det er trommelyden for tander, og gitarene er ikke akkurat drivende og medrivende men heller som er noe ullent og tørt. Likevel klarer Dreamside ofte å lage en musikk som fremstår som både melankolsk og dramatisk og slik sett lage fine stemninger som har en slags mild og vakker ynde. Det tar litt tid før låtene blir avdekket og det indikerer ofte at de har tilstrekkelig essens og dynamikk.  En som går rett hjem er ”Higher Ground” som har dette umiddelbare og udefinerbare som er så viktig. Skiva veksler pent mellom hardrock med goth og prog elementer til metall av den mildere typen, men også andre musikalske territorier besøkes. I sum medfører dette at Dreamside tar et skritt til siden, og faktisk kommer opp med musikk som skiller seg noe ut i gothsegmentet. Varierte arrangementer gjør også susen, og på ”Serpents Kiss” er det mye bra musikks om er temmelig dramatisk. Instrumentale ”Hush” er av skivas mest dystre låter, men avleirer en finstemning, mens ”Unspoken” er mystisk og spennende. Skiva har femten låter, og vi kan ikke unnslå og si at det nok burde vært kuttet noe ned, da det blir litt mye fyllstoff innimellom. Likevel er dette ei skive med mye kvalitet, og spilleglede og innlevelse er meget bra. I et gothsegment hvor det ene verket er til forveksling lik det andre er dette utvilsomt et meget bra verk, og det er derfor ekstra kjedelig med den tamme produksjonen.

• www.dreamside.nl

• www.myspace.com/dreamside

• 01. Everlasting.

• 02. Silently Awake.

• 03. When Stars Fall.

• 04. Higher Ground.

• 05. Sticks And Stones.

• 06. Carry On.

• 07. Lunar Nature.

• 08. Hush.

• 09. In Longing.

• 10. Sternenkind.

• 11. Serpents Kiss.

• 12. Seeds Of Pain.

• 13. Willing To Learn.

• 14. Unspoken.

• 15. Vlindertje.

• Kemi Vita – Vokal

• Roman Sconsee – Bass

• Fried Bruggink – Gitarer

• Cees Visit – Gitarer

• Merijn Mol - Trommer

Morphelia - Waken The Nightmare

Med forbilder som Saga, Marillion, Pink Floyd og Dream Theater er tyske Morpelia ute med sin andre skive, og det er i sannhet en mye bedre musikk her enn på den heller mediokre debuten ”Prognocircus”. Nå har de jo hatt hele seks år på seg, og jammen var det ikke nok låter til en dobbel CD. Morphelia har modnet og forbedret seg så at vi bare må ta av oss hatten, om enn en imaginert sådanne da vi ikke har et slikt gammeldags hodeplagg for menn i vår samlingJ Fire av sporene passerer ti minutters streken med 27,14 minutter lange ” The End Is The Beginning Of The End” i spissen. Det er den siste låten, men ”Waken The Nightmare” har den gode evnen at albumet fenger så å si fra start til slutt, og det er temmelig utrolig når musikken varer i nær innpå 2 timer. Selvsagt er det partier som ikke er like bra, men straks så popper det opp noe som gjør at en bare må la seg rive med. At dette er et konseptalbum er vel neppe noen bombe, og vi følger drømmeren Elias Morph og den ondskapsfulle Captain Imaginos som er motstandere og motpoler. Dette plottet gestalter diverse stemninger og følelser og som gjør at en for en stakket stund kan drømme seg bort meget godt hjulpet av musikken. En musikk som er temmelig variert, men hvor det hele tiden musikalsk sett er en rød tråd som sørger for sammenheng og homogenitet. Musikken er overdådig og frodig og garantert vil dette fører til at enkelte kritiker vill snakke om å være pretensiøs og stormannsgal. Vi derimot koser oss med dette verket som også tidvis gir oss en mystisk og intens atmosfære nesten som fra en skrekkfilm. Når en først virkelig trer inn historien og musikken som Morphelia rader opp, blir det lett slik at en blir nærmest avhengig av stadig større doser av dette verket. Det er jo ganske utrolig forvandling fra forrig skive som ofte var så kjedelig at vi nærmest bare ønsket den skulle ta slutt. Her skal en være temmelig musikalsk ignorant for å kjede seg, og skiva er virkelig en smakfull musikalsks opplevelse. Årsaken til dette er blant annet at Morphelia nå har en flott evne til å stole på seg selv og selv om ikke musikken er stinn med originalitet, så er det på deres egen premiss og med rikelig med overraskelser og gode løsninger. Det hele er melodisk, passe kreative spenn og harmonisk og med nok gnell til at det blir potent og med fremdrift. Vakre instrumentale partier og en meget dyktig vokalist, samt en ypperlig stilistisk variasjon gjør susen.  Electronica, ambient musikk, symfonisk rock, klassisk musikk, og metalliske vibber, det meste finnes på ”Waken The Nightmare”. Spesielt synes vi de mer metalliske innslagene er rimelig vellykket, og sørger for en fin motvekt mot de mer rolige partiene. ”In The Hall Of Stormy Oceans” og ” The End Is The Beginning Of The End” er to av de lengste sporene. Disse utmerker seg med en så rikholdig kolleksjon av oppfinnsomhet og diverse musikalsk tematikk at det er en fornøyelse å være lytter. Vi kan trygt anbefale dette verket for alle neoprogfan, men også de som liker symfonisk musikk og storslått musikk med mye stemninger og variasjon vil nok like ”Waken The Nightmare”.

• http://www.myspace.com/morphelia

• www.morphelia.de

CD1.

• 1.      Walk Through The Park   3,57

• 2.      The En-Trance (From The Outside Coming In)  1,20

• 3.      Hunt In The Hall  10,24

• 4.      In The Captain`s Room   6,00

• 5.      Never Ending Steps  8,01

• 6.      Blue Chamber   4,36

• 7.      365 Windows ( From The Inside Looking Out)  10,14

• 8.      Mirror Labyrinth (Lost In The Way)   8,37

• 9.      From The Room Of Silence   6,16

•  

CD 2.

• 1.      Iamginos (A Taste Of Evil)  6,47

• 2.      On The Roof (A Taste Of Freedom)   7,44

• 3.      In The Hall Of Stormy Oceans  15,42

• 4.      The End Is The Beginning Of The End   27,17

• Kurt Stwrtetschka – Vokal

• Guido Fröhlich – Gitarer

• Renko Rickerts – Bass og gitarer

• Günter Grünebast – Keyboards

• Elmar De Groot - Trommer

Barstool Philosophers – Sparrows

Fra Almelo i Nederland kommer bandet med et navn som bare er helt fabelaktig flott. Heldigvis er også musikken av samme kategori, og disse CD debutantene er i sannhet et meget hyggelig musikalsk bekjentskap.  Bandet har faktisk hele fjorten års fartstid, så ”Sparrow” har jammen vært på beddingen i årevis.  Noe av årsaken er at Barstool Philosophers opprinnelig var en arena for musikerne for å få et avbrekk fra deres respektive band. En arena hvor det ikke var noen musikalske grenser, og hvor den musikalske friheten var uendelig, og jamfaktene høye. Med tiden ble lysten til å gi ut musikken slik at alle kunne ta del i den såpass stor at det ble et konsist prosjekt. Etter uendelig mye slit og med René Kroon som produsent ble så “Sparrows” omsider et fatum i det herrens år 2009. Lyrikken er tidløs og omhandler et ekteskap som går over styr, og vi følger en mann og hans følelsesmessige kaos og alle de viderverdighetene han kommer opp i. På bakgrunn av dette er jo bandnavnet ypperlig da barkrakkfilosofi jo gjerne kan kjennetegne en nyskilt mann! Musikken på skiva er preget av en utsøkt vokalist i Leon Brouwer, men også enormt stødige og dyktige musikere som har åpenbar og ekte spilleglede. Låtsortimentet er meget pent variert, og også innen for de enkelte låtene er det med nennsom hånd brukt en fin variasjon mellom det mer rolige og ettertenksomme og mer energiske partier. Effekten av variasjon innen en enkelt låt er noe som er tidløst og effektivt og som mange musikere ikke synes å ta på alvor! På alvor tar så utvilsomt bandet musikken sin, da denne unektelige skiva er meget gjennomtenkt og velformulert. Likevel klarer altså Barstool Philosophers å spre en smittende spilleglede og komplettert med en musikalsk autoritet tilfører dette skiva det lille ekstra som er så viktig. Elektrisk gitarer er rimelig fremtredende i musikken, men også piano spiller en viktig rolle i for eksempel den utsøkt vakre balladen ”Lies”.  Ingen av låtene fører faktisk til noen form for kjedsommelighet da alle innehar så kreative og dynamiske kvaliteter. Det nevnte er jo i høy grad et kvalitetsstempel, og sammen med at skiva vokser for hver avspilling er dette jammen en meget lovende debut. Når så også Barstool Philosophers har en fabelaktig presisjon, lekre detaljer og harmonikk og blant annet derav, en overflod av smakfull substans så må en bare la seg rive med. Dette ensemblet evner virkelig å begeistre, men har likevel og sannsynligvis noe å gå på om vi skal tillate oss å gjette! Vi venter derfor i spenning på fortsettelsen, og utroper denne skiva uten å nøle til en av årets beste debutanter.

• www.myspace.com/thebarstoolphilosophers

• www.thebarstoolphilosophers.com

• 1.      Afterglow

• 2.      Silence

• 3.      Lies

• 4.      Dreamscape

• 5.      Eyes Show The Heart

• 6.      Descendents Of The Fall

• 7.      Fallen Angels

• 8.      Endless Seasons

• 9.      Away From Here

• Martin Kuipers - Trommer

• Bas Hoebink - Bass

• Ivo Poelman - Gitarer

• René Kroon - Keyboards

• Leon Brouwer - Vokal

Ixion - Garden Of Eden

Ixion er her ute med sin tredje skive, og fortsatt er det Jankees Braam som skjuler seg bak dette navnet. Til daglig jobber faktisk Braam fire dager i uken som dataprogrammerer, og er også lydingeniør når Knight Area har konserter. Er det tid til overs så utøver han samme oppgave for S.O.T.E. Ulysses og Illumion. Innimellom alt dette så får han altså tid til sitt kjære Ixion, som jo må være et tidssluk av rang? Nåvel, til å hjelpe seg har Braam hentet inn tolv svært skolerte og dyktige musikalske venner fra de nevnte bandene. Selve masteringen står Peter Boer for, og han kjenner definitivt smaken til Braam og kan skreddersy musikken etter dette slik at det blir et optimalt lydbilde. ”Garden Of Eden” er et konseptalbum om vennskap som bryter sammen med en ødelagt verden som bakgrunnsteppe. En ganske så mørk historie og musikken er sirlig tilpasset og meget velspilt, samspilt og ikke minst variert. Den soniske paletten oppfyller også alle våre krav i en slik setting og det er fin fremdrift i musikken. Gjesteartistene har en nokså forskjellig musikalsk bakgrunn og dette er definitivt med å berike musikken da den blir sprell levende og ytterst interessant i de aller fleste partiene. Spesielt Knight Area's Gerben Klazinga gjør en formidabel jobb, med mange ytterst spenstige toner på sine utallige brettinstrumenter. Vi får også mange varierte og flotte soloer og en tidvis flott retrosound, og faktisk tidvis tre gitarister som samhandler forbilledlig slik at lydbildet aldri blir overlesset. Symfonisk så det holder altså er skiva utvilsomt og med et godt øye for neosjangeren, men uten å kveles av nevntes begrensninger da ”Garden Of Eden” står for både frisk og oppegående musikk. De vokale prestasjonene er ikke blant albumets høydepunkter, men om en er litt overbærende er dette ikke noe stort problem. Symfoniske ”Edge Of Sanity” har mye stemningsfull og intrikat gitar, mens har flotte arrangementer og en heftig gitarsolo. Ganske så dramatisk er ”Golden Cage” hvor nevnte Klazinga er i sentrum før låten bukter og snor seg akkurat slik at en etterlates med et stort smilefjes, og har lyst på mer.  Trapped” og ”Virus” er albumets mest røffe låter, mens mer neddempede ”My Princess, My Queen” er en vakker og skjør låt med sin vakre celloskjønnhet. De som liker stemningsfull og symfonisk prog med nok fylde og gode låter bør nok sjekke opp Ixion. Skiva er som nevnt også meget vel produsert, og flust med interessante og bra låter til at den fremstår som et meget bra verk.

http://www.ixion-music.com/

1. Golden Cage (12:17)
2. Edge of Insanity (7:24)
3. My Princess, My Queen (3:17)
4. Storm (7:19)
5. Comfort Zone (3:57)
6. The Virus (8:16)
7. Garden of Eden (5:12)
8. Trapped (8:24)

Jankees Braam – Bass, keyboards, bass pedaler, gitarer, tekster og komposisjoner

Michael Hos – Vokal

Esther Ladiges – Vokal

Gerton Leijdekker - Gitarer og gitarsynther

Emilie Boellaard – Trommer og perkusjon

Martin Bos – Grand piano og spinett

Peter Boer – Stick og dobbelbass

Linde Faber – Cello

Irma Vos – Fiolin og elektrisk fiolin

Gerben Klazinga – Hammondorgel og synther

Evelin Van Mampen – Gitarsoloer

Sylvester Vogelnzang-de Jong – Gitarsoloer

Basta – Cycles

Aranis sin kaptein heter Joris Vanvinckenroye, og har tydeligvis behov for å lage musikk i en annen kontekst enn moderbandet. Ganske annen musikk egentlig, da det kun er Vanvinckenroye som spiller på sin kjære kontrabass! Antakeligvis høres det lite festelig ut for folk lest, men mannen skriver så gode låter og har så mye på hjertet at dette ikke er en analogi til en albansk spillefilm i sort og hvitt fra 1935. Faktisk er det ofte ganske triggende musikk og høyst utrolig at det er mulig å få en kontrabass til å lyde så mangeartet. Med Bastakonseptet viser Joris Vanvinckenroye til fulle at det er mulig å nyttiggjøre dette instrumentet på ganske så mange måter. Selvsagt er det mye overdubs og heftig bruk av studio sine muligheter, og så vidt våre ringe ører kan høre er det opp til fem ”Joriser” som spiller på likt på enkelte partier! Selv om Vanvinckenroye er ekstremt dyktig på kontrbass blir det aldri en forfengelig musiker vi møter her, som er opptatt av, ”se hvor flink jeg er”. Tvert imot så er ”Cycles” et ydmykt verk, som er personlig og hvor denne strålende musikeren virkelig gir oss noe genuint og høyst originalt. En musikk som blander jazzete toner, folkvibber, klassisk musikk og rock på en spennende måte. Basert på dette komme det en orkestral og minimalistisk, nærmest filmaktig fusionmusikk som er ytterst elegant forrettet. Selvsagt er ikke denne musikken for massene, men vel verdt for de som virkelig vil ha noe annerledes musikk, og som tåler en noe uvanelig musikalsk opplegg. Tittelsporet er kanskje skivas høydepunkt, og en verdig avslutning på albumet som en vil huske. Vi vil også huske en temmelig melankolsk stemning som ”Cycles” gestalter, som noen ganger er nøktern og rolig men fint kontrastert med heftigere utblåsninger. Vanvinckenroye har utvilsomt den styrken at han har en visjon som går på å utfordre musikalske regler og ta sjanser og stole på sine egne instinkter i jakten på å utøve særegen musikk. Mer progressiv tankegods enn dette er det  ikke mulig å ha, og for å riktig understreke det nevnte så underviser mannen bak Basta musikkstudenter i improvisasjon og kreativitet. Snakk om rett mann på rett plass! Skiva blir aldri kjedelig da det er en så variert kolleksjon av låter fra mektig ”SRP” til ”Cycles” som har flamenco vibber. Fra jazz i fri dressur på ”Delayed” til ”Sonan” hvor vi brått tar en kjapp tidsreise til middelalderen. ”Cycles” er ei unik og spennende skive, som nok likevel mest er for de som søker virkelig kvalitetsmusikk som er modig og temmelig langt utenfor allfarvei.

• www.myspace.com/bastasolobass

• http://www.youtube.com/watch?v=uCBmD4X8WUo

•  

 1. Codis
2. S 20
3. Sonan
4. Linea
5. SRP
6. Folky tune 1
7. Delayed
8. Sleeping dogs
9. Bauw
10. Cycles
11. Folky tune 2
12. Basta

Joris Vanvinckenroye – Kontrabass og komposisjoner

Touch The Spider - Souls For Sales

Denne tyske duoen har vi omtalt før, og da kom de med ei skive som var ujevn idet bare annenhver låt holdt mål. Vi etterlyste da en vilje til å luke vekk de svake låtene og beholde de som funker og er bra. Siden sist har de faktisk klart det kunststykke å få sin noe spesielle musikalske cocktail til å bli temmelig catchy og en tar seg i å synge med på enkelte av de nokså dystre linjene. En noe surrealistisk situasjon oppstår derfor om en synger med på refreng som dette, ”It`s A Long Way To Hell” mens gitarene kjører sitt forstyrrede løp! Nå er så absolutt Touch The Spider mye mer enn ”nynn-med-musikk”, og de har faktisk meislet ut sitt eget sound med fint særpreg. Musikken er som nevnt en snodig miks av stonerrock i gråsonen mot funeral doom, tilsatt postgotiske elementer og med noen touch av pop faktisk!  På for eksempel ”Nocturne” og ”Into The Unknown” er det derimot det rå og bekmørke som dominerer, og det er to låter som passer ypperlig til den temmelig rå produksjonen. En produksjon som knapt nok er noe for hi-fi entusiasten, men som med all sitt tilsynelatende hastverksarbeide har sin sjarme, og likevel står godt til de fleste av skivas femten låter. Sannsynligvis må det legges ned betydelig mer arbeid i produksjonen neste gang da slik low-fi ikke er noe å satse på over tid.  Som på forrige utgivelse er ikke vokalen nå heller nå av toppklasse, men det kan en leve med når låtmateriellet er såpass ok. Musikalsk har bandet et vist slektskap med band som Alien Sex Gang og Chistian Death, men heldigvis navigerer de trofast etter egne idealer og skaper sin egen musikk. En musikk som forretter en dyster og melankolsk følelse som mange av doomfolket nok vil finne uimotståelig, mens nok enkelte andre vil bli lettere hypnotisert av denne skiva. Alle som digger angst, kval og ja, kort sagt skjærsildens håpløshet, vil nok favne ”Souls For Sale”. At Unholy Ghost og Cosmic Energy har utviklet seg musikalsk er temmelig åpenbart, da det bare er å høre på gode låter som ” Eve Of Despair”, ”This Ain`t A Love Song” og ”Souls For Sale” for å nevne hvor fremgangen er mest påtakelig. Denne musikken er nok ikke spesielt velegnet for sarte sjeler, og gir altså rikelig med dypdykk i den menneskelige avgrunn og håpløshetens rike. Vi håper nå at Touch The Spider neste gang har med noen gjestemusiker for å kunne utvikle seg videre. Om ikke så vil de lett sette seg fast i edderkoppens nett og stagnere. Vi sitter definitivt ikke fast i noe spunnet nett, og synes dette er ei skive som byr på mye bra innen doom segmentet, men med visse reservasjoner som nevnt.

• 
  
   

• http://vids.myspace.com/index.cfm?fuseaction=vids.individual&VideoID=60872790

• http://www.myspace.com/touchthespider

• http://www.touchthespider.de

01. Adore the Moon
02. Lost
03. This Is not A Love Song
04. The cast has been the
05. Solitude
06. Searching
07. Life is real
08. Broken
09. Eve of Despair
10. Souls for Sale
11. Long Way to Hell
12. My God is Dead
13. Into the Unknown
14. War-Heads
15. Nocturne


 

• Cosmic Energy – Trommer, perkusjon, keyboards og cover art

• The Unholy Ghost – Vokal, bass, gitarer, perkusjon og keyboards

Life Line Project - The Finnishing Touch

Erik De Beer serverer oss nok et album som er totalt instrumentalt, og hvor en overlates til å lage sine egen soundtrack i ens egen ”innebygde kino”, og med ens egen kreativitet. Akkurat det er en pussig sak da det for det store flertall overhodet ikke er vanskelig å forholde seg til de for eksempel mest avsindige musikk i et soundtrack når de ser en film. Med en gang musikken mangler vokal så tar panikken alt for mange, da må en jo faktisk tenke selv, og skape sine egne bilder eller filmatiske opplevelsen. Antakeligvis sier dette litt om fantasien til folk, og at alt for mye skal serveres ferdig tilbredt og enhver anstrengelse er som pest å betrakte. Med disse forhåpentligvis oppdagende ord så er definitivt tiden innen til å fokusere på musikken ”The Finnishing Touch” gestalter. En musikk som absolutt er tjent med at lytteren har nok fantasi og kan lage sine egne bilder og filmer eller hva nå de forskjellige individene får ut av lydlandskapene her. At det er mangt og meget å synke inn i er hevet over tvil, da denne skiva er rimelig variert og dynamisk. Samtidig er den en naturlig oppfølger til ”Modina” som jo var ganske så vellykket og behørig omtalt på disse sidene. Siden Erik De Beer var en liten gutt har han hatt en hang til symfonisk rock, og med sitt kjære Life Line Project får han i høy grad utløp for denne preferansen. Life Line Project baserer seg også på at Eric De Beer er i sentrum hva gjelder komposisjoner og opplegg, men han inviterer altså håndplukkede og ytterst dyktige musikere. De Beer har for øvrig en fortid i band som Brancars fra 1979 til 1989, og Zoundworks 1982 – 1985, og er i høy grad en erfaren og skolert musiker. På denne skiva har De Beer tatt sin musikk til et nytt og enda høyere nivå. Et nivå som er oppnådd takket være noen fyldige injeksjoner av folkrock, metall og også jazzrock. Dette er med og ytterlige å vitualisere lydbildet, og gir en flott spenst og fylde, som sammen med velformulerte og flotte melodilinjer sørger for at skiva gir mye liflig og spennende musikk. Det musikalske konseptet er blant annet bygget opp rundt en sjarmerende skatt fra det finske folketonenes arkiver som heter ”Tuoll On Mun Kultani”. Keyboardene til de Beer er rimelig sentrale på skive, men han sørger for og ikkeå  overdrive og lar de andre musikerne få lov til å skinne klart og tydelig.  Det gjør de i om lag en time, og i et musikalsk terreng som meget kledelig er som er mange hakk røffere enn forrige skive ”Modihna”. Dette vil sannsynligvis føre til at denne skiva appellerer til et større musikalsk segment en tidligere. Det er åpenbart at det ligger mye arbeid bak dette verket, og låten ” Saudades De Sor” er et eksempel på det. Et stykke jazzinfisert musikk bygget opp på en kordprogresjon fra Fernadno Sor, en komponist fra det nittende århundret, og utført på en kopi av en av Sor sine gitarer, en Panormo fra 1828! Energiske ”Tricky Dicky Finds The Rainbow's End” er en jazzete og en flott melodisk låt, mens “Little Alice” er en av De Beers gamle låter fra tiden i Zoundworks, men i ny drakt. Akustiske” I Miss You More” er usigelig vakker, mens “Desire” er en super finale på et meget bra album. Mangesidige og proggete ”Attical Problems”, og harde ”Theme Of James The Rover” er noen av de knallbra låten som gir oss en variert og velspilt skive. Samspillet er meget bra, og skiva er passe intrikat og utforskende, og det er absolutt ei skive vi forventer å spille mye i fremtiden, for så bra er den utvilsomt.

http://www.myspace.com/lifelineprojectband

1. The Finnish Overture (2:01)
2. Tricky Dicky Finds The Rainbow's End (5:20)
3. Attical Problems (5:17)
4. Theme Of James The Rover (3:40)
5. The Finnish Interlude (1:14)
6. The Missing Drink (3:40)
7. The 2nd Finnish Interlude (0:53)
8. The Finnishing Touch (0:42)
9. Little Alice (6:14)
10. I Miss You More (4:36)
11. Nimbo (3:50)
12. One Finnish Jazz Minute (1:14)
13. Saudades De Sor
14. Without Tears (3:57)
15. Pulsar (2:17)
16. The Finnish Finnish (3:48)
17. Desire (6:29)*

 

• Elsa de Beer - Fløyte
  Dineke Visser - Obo
  Jason Eekhout – Elektrisk og akustiske gitarer
  Jody van der Gijze - – Elektrisk og akustiske gitarer
  Erik de Beer – Elektrisk og akustisk piano, orgel, Moog og andre synther, gitarer, cembalo, lutt, strengs bass, mandolin og chittaron

• Iris Sagan - Bass
  Ludo de Murlanos – Trommer, perkusjon, roto-tom, renessanse trommer og bongotrommer

Aranis –Songs From Mirage

En flamsk septett som spiller en tidvis minimalistisk samtids klassisk musikk farget med kammermusikk, postrock og folk. Tablåene som fremkommer er ofte både melodiske og tilgjengelig, men også musikk i fri dressur. Aranis viser i tillegg sider hvor musikken er repetitiv og også temmelig lik musikk skrevet for en film. Akkurat den påstanden kan vi ved selvsyn få dokumentert på deres internettside, der de sier at musikken er ”musikk for en imaginær film”! Vi vil påstå at Aranis sin musikk kan nytes optimalt ved at vi danner våre egne sanseinntrykk, og gjerne lager våre egne imaginære filmer i hodene våre basert på inntrykk fra ” Songs From Mirage”. Uansett så er skiva å betrakte som et svær vellykket ekteskap mellom klassikk musikk og rocksegmentet. Utrykket akustisks kammer rock beskriver musikken brukbart vil vi påstå. Særpreg er definitivt også er nøkkelord når musikken skal beskrives, og for oss er det ordet som oftest et hedersord! Når vi så har en instrumentering med  piano, en dobbelbass, to fioliner, fløyte osv å gjøre er det ikke akkurat å betrakte som en standard i de fleste musikalske kontekster. Fyller vi på med en instrumental dyktighet, og meget gode og velformulerte melodier samt en forbausende evne til og også å låte melodisk har vi nok fanget noe av Aranis sitt musikalske univers. Vekselbruket mellom det klassiske konsept og rock konseptet har vi knapt hørt maken til noen gang. De som liker band som Cro Magnon, Present, Volapuk og Univers Zero vil nok også trykke Aranis til sitt bryst som det så prosaisk heter ifølge gamle tiders måte å utrykke seg på. Musikken til Aranis har definitivt forandret seg en del siden deres forrige skives, som for øvrig var meget bra. Ny retning er staket ut, og den peker  inn i det terrenget som kalles ettertenksomhet, melankolsk og til dels mørkt, selv om det aldri blir ekkelt og vemmelig på noen måte. Bare er herlig tristesse og med komponist og lederen Joris Vanvinckenroye sin fabelaktige kontrabasspilling som markør for disse landskapene. Nytt er også koringen fra strupene til de flotte damene Els, Anne Marie og Herlinde som gir en viss assosiasjon til Magma og Christian Vanders Kobian konsept. Trekkspillet til Marjolein Cools tilfører også musikken en spesiell glød og intensitet, og selv om dette instrumentet er milevis fra hva vi forbinder med musikk som er spesielt hørbar, passer det utmerket her! Sannsynligvis er dette p.g.a. Joris Vanvinckenroye sine evner til å gjøre det umulige mulig. I så måte har han gått i forsporene til Francis Vincent Zappa, som jo også blandet sammen komponenter som allmennheten så var umulig å kombinere! ”Songs From Mirage” er ei utmerket skive som er fylt med inspirerende musikk, og visere et band som tør ta sjanser og tidvis å dyrke ny mark. Våre musikalske smaksløker nærmest logrer av glede, og nyter skiva til fulle, og de som vil ha noe som skiller seg ut fra massene bør fylle ørene med Aranis sin musikk.

http://www.myspace.com/aranis

http://www.youtube.com/watch?v=iu_BwXgDsZI&feature=related

http://www.youtube.com/watch?v=AMagnPhD3r4&feature=related

http://www.aranis.be/

1.      Ouverture
2. Fresia
3. Chamber rock
4. Reprise
5. Lullaby
6. Airesym
7. Aynu
8. Lever in plakjes
9. Jelimena
10. Keria
11. Out ama
12. Enjuminenna
13. Ilah
14. Finale

Linde de Groof - Fiolin
Liesbeth Lambrecht - Fiolin
Marjolein Cools - Trekkspill
Stijn Denys - Giatrer
Axelle - Fløyte
Joris Vanvinckenroye – Kontrabass og komposisjoner

Els van Laethem  - Vokal

Anne Marie Honggokoessoemo - Vokal

Herlinde Ghekiere - Vokal

Els Vrints - Piano

Ward De Vleeschhouwer- Piano

Reuter, Markus & Ian Boddy – Derwish

Med to tidligere samhandlingsverk på samvittighet er Boddy og Markus her ute med sitt aller mest ambisiøse prosjekt til nå.  I 1999 nedkom de med gåtefulle og ambiente ”Distant Rituals” , og i 2004 kom ”Pure” med melodisk kompleksitet. ”Derwish” gestalter musikk som er inspirert av komponisten Olivier Messiaen teorier krydret med Reuter og Boddy i fri dressur. Noe som avstedkommer diverse musikalske stunt som nok bare de mest eventyrlystne og frisinnede lytterne vil ta vel imot. Det er nemmelig ikke til å underslå at ”Derwish” ikke er mainstream musikk, men heller svært eksperimentell lek med blant annet rytmikk. Her er ikke minst gjestemusiker Pat Mastelotto med å sette farge på verket, men også strengekvartetten på spor 1,4 og 6 bidrar med akustisk vellyd. På de syv sporene klarer Reuter og Boddy å navigere seg bort fra mer kjente og komfortable musikalske terreng for ambient og elektronisk musikk. En kursendring som sikkert lett vil føles ukomfortabel for mange, men som definitiv er kreativ og progressiv. Kryssende arpeggio, uforløste sekvenser som nærmest henger i løse lufta, atmosfæriske loops, og metalliske lyder som meisler ut et egenartet lydlandskap. Også potente dansetaktarter, svært vindskjev funk og ikke minst knivskarpe perkusjoneksplosjoner som er skremmende men også lager et fascinerende brennpunkt. Dette gir musikken som allerede er fylt med herlig fremdrift og spenning ekstra lag med kreativitet og mystisisme. Skiva klokker inn på 51,52 og ”Angst” begynner med nervøse og skjelvende støt og tromming i fri utfoldelse, før en morsk gitar ankommer for å bli ytterlige støttet av strengekvartetten. Uhyggen vokser og instrumentering gjør ingenting for å forhindre dette, tvert imot selvsagt. På tittelsporet viser Reuter sine formidable dyktighet på touch gitaren, som altså er en spesiell gitar som krever spesiell teknikk men som gir en særegen lyd. Fingrende til Reuter flyr som små raketter opp og ned på gitaren og skaper sprelske og buktende korder med kontrasterende men også melodisk villskap. Fiks rytmikk og snodige og odde taktarter setter seg, og et rikholdig utvalg av elektronikk gir ytterlige liv til låten. Strengekvartetten dukker opp fra tid til annen og gir sine viktige bidrag til en låt som alle bør få med seg. Den fabelaktige dynamikken ”Derwish” byr på er blant annet meislet ut ved hjelp av studios muligheter. Den digitale innspillingen er tilbakeført til analoge bånd. Disse ble så i sin tur kjørt gjennom gammeldags lydopptaker slik Bowie og Eno gjorde i sin tid.  Nytt og gammelt i skjønn forening gir en friskhet og tilstedeværelse som er med å gjøre ”Derwish” til et uhyre spennende album, som definitivt har bøtter og spann av egenart.

• 1.      Dervish 06:05

• 2.      Stealth 06:23

• 3.      Tableaux 06:31

• 4.      Joker 06:05

• 5.      The Watcher of Loneliness 07:18

• 6.      Angst 07:45

• 7.      Spiral Manoeuvre 11:42

• 
  
  Markus Reuter - Touch gitar og elektronokk
  Ian Boddy - Programmering, sampler og synther

Gjesteartister,

Pat Mastelotto - Traps & Buttons på 1,2, 4 og 6
Ulrich Pollmann - Recorders på 2 og 5
SiRenée – Vokal på 1 og 7

Strengekvartett på 1,4 og 6

• Karina Bellmann - Fiolin

•  Uta Maria Lempert - Fiolon

• Wiebke Tschöpe - Bratsj

• Juliane Gilbert - Cello

Silhouette – Moods

Andre album fra Silhouette fra Utrecht og det er tydeligvis mye som skal ut da skiva varer i hele78 minutter fordelt på tolv spor. Musikken til Silhouette ligger nær opp til Galleon, Mangrove, IQ, men også Genesis rundt ”A Trick Of The Tail” er en aktuell referanse. ”Moods” er en mye bedre skive enn deres førstefødte, som slet med en lavbudsjett produksjon, og låtene er også mer drivende og gjennomarbeidede nå. Musikernes samhandling er også betydelig mer konsis, og med tre vokalister som alle synger svært bra og preger musikken positivt. Tematikken på skiva er basert på et plott skrevet av Brian De Graeve, og produksjonen er av Gerben Klazinga. Han har sørget for et ganske flott og fyldig sound som kler bandet. Et sound som henter fra neo, syttiårenes gammeldagse instrumenter og innstilling, men det hele er ført i pennen med en moderne melodisk låtskrivning. Nevnte Gerben Klazinga er forøvrig medlem av Knight Area, og han ”lurer” inn elementer fra dette bandet her og der. Akkurat det beriker bare musikken da Knight Area jo har mye å fare med hva gjelder melodiøs men distinkt prog. Erik Laan får ut mye vellyd av sine mange tangentbaserte instrumenter, og er ofte ganske så spennende å høre på når han spenner opp diverse lydlandskaper.  Musikken har få skarpe kanter og enkelte vil nok savne mer røffe øyeblikk antar vi. Albumet er definitivt et album for de som vil ha melodiøs musikk tett opp mot neo, og for de som liker velspilt musikk med fokus på velklingende melodier.

• http://www.myspace.com/silhouetteband1

• http://www.silhouetteband.nl/site/

• 1.      Concert Hangover

• 2.      Don`t Threaten My Peace Of Mind

• 3.      Searching For Her

• 4.      Seconds Time Down

• 5.      Don`t Mess with Me

• 6.      Feeling good

• 7.      Unreal Meeting

• 8.      Cinema Backseat

• 9.      Far Away

• 10.  Moods

• 11.  Another Bed Time Story

• 12.  The Answer

• Jos Uffing – Vokal, trommer og noe gitarer

• Brian de Graeve – 12 strengs akustisk gitar ( Freshman), De Gier elektriske gitarer og vokal

• Erik Laan – Keyboards, mellotroner, synther og vokal

• Gerrit-Jan Bloemink - Bass

Gjesteartister,

Aldo Adema – Gitarsolo på 11

Reduntant Rockers – Heart

Progressiv electronica er det ikke så ofte vi støter på, men det er hva Bernhard Woestheinrich byr på. Woestheinrich er forøvrig synonymt med Reduntant Rockers som fokuserer på låter og stemninger på sin andre skive. Inspirasjonskildene er blant annet.Brian Eno, Roger Eno, Trevor Horn, Tuxedomoon, Ministry, Cabaret Voltaire, Klaus Dolding`s Passport og Klaus Schulze. Vi må bare innrømme at vi har litt ambivalente følelser for slik musikk til vanlig. Årsaken er at det er forholdsvis mye av dette som er pent sagt uinteressant å lytte til. På den annen side er det enkelte store øyeblikk hos for eksempel Tuxedomoon. Dette bandet på sitt beste er virkelig knallbra, og også tidvis kommer de andre også opp med musikk som er svært bra. Når vi så tar med at Bernhard Woestheinrich er en ytterst søkende musiker som liker å eksperimentere, så er vel bakgrunnsteppet behørig trukket på plass. Nesten femten minutter lange ” A Change Of Heart” runder av skiva, og er et episk electronica verk som er rimelig vellykket med sine mange gode ideer og innfall. Woestheinrich liker å krysse grenser uten nødvendigvis å ha noe pass med seg! Han blander villig vekk de forskjelligste elementer i sin musikalske gryte, og kommer opp med musikk som har egenart, selv om slett ikke alt trigger oss like mye. I miksen finner vi mye av Kraftwerk sine ideer, pop frierier, new wave, electronica, eksperimentell musikk og ambient musikk. Det sørger blant annet for at de vakreste musikalske tablåer møter mer potent musikk. Produksjonen står fint til lydlandskapene, og gjør sitt til at denne rock orientert elektroniske musikk ikke blir så kald, men tilfører en viss varme og et menneskelig touch. Musikken er ikke all verdens avansert, men som minimalistene blir det mye ut av få men utvalgte ingredienser. For de som vil ha en drømmende musikk med mange ettertenksomme øyeblikk med enkelte fyldigere avstikkere er nok dette interessant musikk.

• http://www.redundantrocker.com

• http://www.myspace.com/redundantrocker

• 1.      Gold

• 2.      Hypostasis

• 3.      Compress

• 4.      Renee As Yoko

• 5.      Omnipotence

• 6.      Odilon

• 7.      Heavily Dependent

• 8.      Alluvion

• 9.      A Change Of Heart

Bernhard Woestheinrich – Det meste av alt!

Profuna Ocean –  Watching The Closing

Med fire spor som på til sammen nesten førti minutter er disse Nederlandske debutantene meget godt i gang. Godt hjulpet av Rcik Wakeman og Treshold sin Damian Wilson som begge tente på musikken de hørt på en live demo av Profuma Ocean. Takket være sine to velgjørere har bandet fått en meget god start, og denne CD-en har faktisk fått verdensomspennende distribusjon! Derfor bør i all anstendighet musikken også holde mål, og ikke bare være nok en hype. Låtskriveren Raoul Potters har den innstillingen at det ikke bør være noen restriksjoner og barrierer for musikk, så lenge det høres bra ut. Vi kjøper med glede det, og observerer ved lytting at Potters så absolutt kan skrive låter som ikke er typisk i A4 format. Han sørger ofte for nok dynamikk gjennom å binde rolige partier sammen med mer rocka saker på forbausende modent og kreativt vis. Temposkiftene er helt klart et av bandets pre, og bør brukes for alt det er verdt. Samme Potters sørger også for en bra vokal, og gitarspilling som er vel verdt å høre på og ikke fjernt fra David Gilmour sin stil. For å ha et bra materiale til lyrikken har Potters ofte livets mørkere sider som basis, og det er mye ettertenksomhet å spore her. Musikken ligger tett opp mot neoprog, men riffene er ofte hardere enn sjangerens kutyme. Bandets flørt med blues- og jazzkorder gjør også at de tar et lite skritt vekk fra den mer erketypisk neo. I tillegg er keyboardene ofte veldig symfonisk legerte og tilfører en fin orkestral dimensjon. René Visser er rimelig dyktig og har nok hørt på Pink Floyd, og med et større budsjett på neste skive så kommer det nok til å låte enda bedre. Best på skiva er sistesporet S.C.I.T.S. som er en låt stappfull av spenstige vendinger og spennende vrier. Vrier som innbefatter en catchy side og en side med omfattende instrumentale ekskursjoner. Musikken er totalt sett ofte melankolsk og atmosfærisk, men alternerer ypperlig med noen mer heftige utbrudd. En fin debut dette som gir signaler om enda bedre musikk neste gang. 

• www.profuna-ocean.com

• http://www.myspace.com/profunaocean

•  

• 1.      Changing Legacy

• 2.      Lost Inside (The Landscape)

• 3.      Sad silhouette

• 4.      S.C.I.T.S.

• Raoul Potters – Gitar og vokal

• Fred de Hartog - Trommer

• Arjan Visser - Bass

• René Visser - Keyboards

OTR – Mamonama

On The Rocks betyr OTR, så slipper noen å lure på det. På vokalen har bandet John Lawton som har holdt mikrofonen i Uriah Heep og Lucifer`s Friend, og gitarist er Jan Dumée fra Focus. I tillegg er det tre unge talentfulle brasilianske musikere som utgjør dette ensemblet. Stilmessig er det klassisk rock med visse jazz- og proginfluenser som serveres på ”Mamomama”. Det melodiske er alltid tilstedeværende på skiva, og hadde dette blitt sluppet for tretti år siden hadde det sikkert vært regnet som en klassiker. For ”Mamonama” ligger ikke så langt fra for eksempel Deep Purple sin klassiske album ”Stormbringer”. Retro så det holder altså, men OTR tilfører altså jazzinfluenser og annet slik at det låter tidvis friskt. På for eksempel ” The Corner Club” er Steely Dan sin ånd nær i både sound og utforming, mens ”Ghetto” har visse funkfølere. En flott og følsom ballade får vi på ”Hello” som omhandler mor til Lawton og hennes Alzheimer sykdom. Jan Dumée skinner her, og tilfører touch av Focus sine bedre ballade sensibilitet. OTR er forresten et svært så internasjonalt band med medlemmer som bor i Rio, Rotterdam og London. Låten ”Face To Face” er opprinnelig komponert av Dumée for Focus men kom av en eller annen grunn aldri med der, men er her omarbeidet til en frodig hardrocker. Hardrock gestalter også ”Taking You Down” og vi mer enn aner at Deep Purple lusker i buskene, men låten er jammen ikke så verst for det, og atter en gang så imponerer Jan Dumée. At det er brasilianere med i dette ensemblet viser ”The Corner Club” hvor europeiske tradisjon blir fint foredlet av brasilianske elementer. Skivas mest progressive spor finnes på ”Steal The Night” som også er på nesten syv minutter. Også dette sporet var tenkt for Focus, men er temmelig omarbeidet og med vokal og totalt nye arrangementer. Låten har et vist jazzpreg over seg, og Lawton viser til fulle her hvor bra han kan synge. At OTR kan alternere mellom mer rolige og harde øyeblikk viser låten ”Woman” til fulle. Skiva avsluttes med ”Ride On” som går Uriah Heep i næringen og er en virkelig god hardrock låt. Kvaliteten på produksjonen er svært god, og her har Jan Dumée virkelig vært en god andrepilot, og han har stått for alle arrangementer og komposisjoner. Xander Figueiredo er også en ytterst spennende trommeslager som tilfører denne skiva mye knallbra rytmikk. Vi må heller ikke glemme Marvio Ciribelli som med alle sine Hammond orgler, Fender Rhodes og akustiske pianoer bidrar til at lydbildet blir såpass spennende og bra. ”Mamonama” er et noe uferdig produkt, som absolutt har mye bra å by på. Vi har såkalt virkelig tro på at neste gang kan slå ut i full blomst selv om dette i høy grad er meget bra musikk. Med så talentfulle musikere og en vilje til å ta enda større sjanser, er det duket for noe stort fra OTR i 2010 for eksempel.

• http://www.otr-band.co.uk/

• http://www.myspace.com/otrmusicrocks

•  

• 1.      Ghetto

• 2.      Taking You Down

• 3.      Hello (Dona Nobis Pacem)

• 4.      The Corner Club

• 5.      Mamonama

• 6.      Steal The Night