|
TDW – The Haunts
Fra treskolandet kommer det en jevn strøm av nye artister innen det progressive segment. Kvaliteten er jevnt over bra, og TDW med maestro Tom De Wit i spissen har definitivt mye å fare med. Symfonisk progmetall er på agendaen fra bandet fra byen Amersfoort. Verket er et konsept om HSP, Highly Sensitive Person, og om hvordan en person med HSP reagerer på dagens samfunn. Altså et materiale som har potensial til å overgå en tekst om tårn jomfruer og drager som enkelte artister har en forkjærlighet for ! TDW har klart å lage en perfekt symbiose mellom musikk og lyrikk, og det er en fornøyelse å lytte til. Skiva er også meget variert, med dynamikk nok til å tilfredsstille selv den mest blaserte. Metalldogmatikken er også tonet noe ned, slik at den blir et velsmakende krydder og ikke en belastning for de som ikke er så glad i metall. Spilleglede, identitet og en åpenbar formidlingsglede er ingredienser som gjør at denne skive er velegnet til å pirre selv de mest bortskjemte musikalske smaksløkene. Tom De Wit bak mikrofon har en flott vokal på feilfritt engelsk, selv om den generelle lydkvaliteten kunne vært noe bedre er dette noe som knapt trekker ned. Årsaken er at det sjarmerende og personlige med ”The Haunts” på alle måter oppveier for slikt småpell. En plate til å bli glad i, og et vellykket og ærlig stykke musikalsk håndverk. Gjør deg selv en tjeneste å skaff deg denne om du vil ha virkelig god musikk med særpreg og personlighet.
Tom De Wit – Vokal og keyboards
Michiel Van Der Werff – Gitar
Leander Doornekamp – Bass
Mr. Andersóhn – Trommer
1. Chameleon
2. Wake Up Call, Part 1
3. 2006 AD
4. Home
5. The Bright Child
6. Desert Of Memories
7. The Daze
8. Wake Up Call, Part 2
9. The Haunts
Panzerballet – Panzerballet
De beskriver seg selv som “ er innovative blanding av jazz, funk og metall. Akkurat det er jo nær opp til sannheten. Vi slenger på at soundet definitivt er originalt og utfordrende, men heldigvis svært lyttevennlig og variert gjennom hele skiva. Her svinger det fra trashmetall til jazzfusion og funkjazz på en svært smakfull og kontrastfull måte. Meshuggah`s kraftriff og Weather Report på sitt beste blandes sammen på en utsøkt måte. Bürger sin saksofon er sammen med Zehrfeldt`s gitar de dominerende instrumentene. ”Saksen” boltrer seg i lange improviserte soli, og barberskarpe lydutbrudd som tilfører skiva masse punch. Stilmessig låter det som en blanding av 70 tallets David Jackson hos Van Der Graf Generator, og jazzen til John Zorn. Zehrfeldt sin riff sørger for metallalibiet, og tilfører masse krydder til jazz- og funkdogmatikken. På ” Iron Maiden Voyage” får vi en voldsom duell mellomsaksofon og gitar. I tillegg er det flere ekstra sterke improvisasjons sekvenser, og herlige gitarsoli som hadde passet på Steely Dan`s ”Aja”. Her er nok trøkk og tyngde samt atmosfære til å skape fyldige klangbilder og en fyrig og smittende entusiasme, som gjør dette til en virkelig flott musikalsk opplevelse.
1. Zehrfunk (5:16)
2. Reload (5:00)
3. Aspirin Smoke (6:51)
4. Schmitz Kadtse (6:16)
5. Iron Maiden Voyage (7:22)
6. Abkrassen (7:41)
7. Meschugge (6:36)
8. Zickenterror (4:23)
9. untitled (0:53)
Jan Zehrfeld - Gitar
Gregor Bürger - Tenor saksofon
Flo Schmidt - Bass
Max Bucher- Trommer
Mangrove - Touch Wood
Rolig symfonisk prog fra ”treskolandet” med masse svært delikat mellotro bruk og en svært stødig rytmeseksjon. Vi kan ikke helt bestemme oss for om coveret er knall eller elendig! Musikken gestalter derimot rikelig med ærlighet, dynamikk og autoritet, men bør snurre noen ganger før det hele åpenbarer seg. Kanskje så mye som 5 runder i spilleren må til før ”godsakene” virkelig kommer frem. Stemningsskiftene kan minne om UK og King Crimson i disses tidligste dager. Ellers er referansene IQ, Genesis og Marillion. ”City Of Darkness” som er sistesporet, er et høydepunkt som allerede nå bør få den klassikerstatusen den fortjener. Instrumentalt er Mangrove svært oppegående, men vi skulle gjerne hatt en bedre vokalist, og da tror vi en god kvinnestemme ville passe utmerket til materialet. Arrangementene har lekre detaljer og harmoniene er det virkelig klasse over.
1. Fatal sign (9:54)
2.
Vicious circle (5:29)
3. Cold world (6:36)
4. Penelope (7:08)
5. I close the book (5:51)
6. Help me (5:29)
7. Wizard of tunes (8:52)
8. Back again (5:39)
9. City of darkness (8:43)
Roland van der Horst / gitar og vokal
Joost Hagemeijer / trimmer og keyboards
Pieter Drost / bass
Chris Jonker / keyboards
God Is An Astronaut – All Is Violent, All Is Bright
3 manns ensemble fra Irland med postrock og eksperimentell rock på agendaen. Bass-trommer og gitar med en tilnærmet normalt oppsett, men med synther som tilføre nødvendige klangfarger. Forholdsvis korte låter på tross av sjangeren, og ikke nødvendig med den ekstreme tålmodigheten som ofte såkalt postrock krever av lytteren. Herlige pianolinjer alternerer med energisk gitarspilling i en melodiøs kontekst. Piano og synther skaper en luftig stemning hvor du føler du flyr og nyter utsikten, for å avløses av mer bombastiske stemninger. ”All is Violent, All Is Bright” med superb tromming, og nydelige ”Forever Lost”, samt dynamiske ”Suicide By Star” er de tre beste låtene, men resten er ikke langt bak. Episke og velfungerende lydlandskaper er skiva gjennomsyret av, og tankene går til Sigur Ros og Goodspeed Your Black Emperor som inspirasjonskilder. Vi hører også at britiske episke spacerockere som Oceansize og Amplifier er med i inspirasjonsporteføljen. Melodiene er forholdsvis moderat komplekse, men det gjør lite da det er stemningen som pensles som er det viktige. Tiden flyr fort i lag med God Is An Astronaut, og det er lett å drømme seg bort på en behagelig måte.
1. Fragile (4:34)
2. All is Violent, All is Bright (4:14)
3. Forever Lost (6:22)
4. Fire Flies and Empty Skies (3:55)
5. A Deafening Distance (3:49)
6. Infinite Horizons (2:28)
7. Suicide by Star (4:38)
8. Remembrance Day (4:16)
9. Dust and Echoes (4:13)
10. When Everything Dies (10:00)
Torsten Kinsella / gitar, vokal og keyboards
Neils Kinsella / bass og gitar
Lloyd Hanney / trommer, piano og synther
Can – Landed
Legendarisks krautrock fra 1975. Minimalisme på sitt beste, og et must for Can fansen. Kjenner du ikke Can, så bare må du "smake" på denne. Et vannvittig sug i musikken, og stemningene pensles med suveren samspill, stor musikalitet og spilleglede. Ambience og psykedelia inngår i en utmerket harmoni. Gullbesetningen er Czukay, Karoli ,Liebezeit,og Schmidt. Hør på låtene "Full Moon On The Highway" og "Hunters And Collectors" og du er hekta.
Ayreon - Human Equation
De som kjenner Ayreon vet hva de får. Her får de om mulig enda mer i denne 2 CD-ers "Menneskelige Likning". Et majestetisk progressivt mesterverk med håndplukkede vokalister til hvert spor. Slikt blir det variasjon av, og stemningen og uttrykket blir bare enormt. Klart Mr. Arjen Lucassen`s beste , da han har kvittet seg med den tidvis plagsomme metall-dogmatikken. Er ikke til å unngå at det åpnes for "musikal-symptomene" i et slikt verk. Heldigvis er CD-ene så breddfulle med kvalitetsmusikk at Lucassen klarer på imponerende måte å unngå dette. Har du sans for det storslåtte, varierte og tåler et konseptalbum så har du nok stor glede av denne.
Knight Area - The Sun Also Rises
Albumet har blitt til over en periode på 20 år! Med så lang tid er heldigvis resultatet blitt ekstraordinert. Masse deilig mellotron/ fløyte samspill, Hammond orgel og suveren gitar soloer er på plass her. Sa jeg retro? Likefullt retro med intelligens og snert , og tilpasset den 21 århundre. Et episk progressivt verk som vil glede fans av Genesis, Pendragon og Iq. Knight Area er et navn se opp for, og det melodiøse har fått stor plass. Heldigvis er det også en del "slemmere" sider som prioriteres, slik at musikken blir dynamisk.
Earth And Fire - Atlantis
Album nr. 3 fra disse Nederlenderne utgitt i 1973, som tar opp tråden fra forrige album (Song of the Marching Children) på en smakfull måte.Ypperlig vokal fra Jerney Kaagman som tilføre musikken noe uskyldsrent som bare beriker lydbildet. Masse luftig mellotron, og også ypperlig bruk av Hammon-orgel og gitar. Sterkt fokus på melodiene, og resultatet er rimelig melodiøs prog som heldigvis aldri blir for snilt og ufarlig. Til det er komposisjonene og arrangementene for sterke. Coveret er absolutt verdt å ta en titt på.
2066 And Then - Reflections
Noe av den beste prog-CD noensinne. Svært variert, dyktige musiker og alle 8 sporene er like bra. Tyskerne ( pluss engelskmannen Geoff Harrison som senere var med i Kin Ping Me) gav denne ut i 1972 og det ble dessverre aldri flere fra 2066 & Then. Ingen musikksamling er komplett uten mesterverket "Reflections". Det spesielle navnet kommer av slaget ved Hastings i 1066, og så tillagt 1000.
1. At my Home (7:57)
2. Autumn(9:06)
3. Butterking (7:17)
4. Reflections on the Future (15:48)
5. The way that I feel today (11:11)
6. Spring (13:02)
7. I wanna stay (3:59)
8. Time can't take It Away (4:40)
Total tid: 75:00
Geff
Harrison (England) / vokal & tekstGagey Mrozeck / gitar
Veit Marvos / keyboards
Dieter Bauer / bass
Steve Robinson / keyboards
Konstatin Bommarius / trommer
Gjester :
Wolfgang Schönbrot / fløyte
Curt Cress / trommer
Nucleus Torn – Nihil
”Nihil” er den første i en bebudet triologi fra Sveitsiske Nucleus Torn. Ut fra nevnte forutsetningen er det selvsagt nærliggende å anta at det ligger et konsept til grunn! Konseptet er derimot en tanke uklart, men den som kjøper de to neste skivene ” Knell” og ”Andromeda Avaiting” vil få løsningen. På dette albumet virker temaet å være atskillelse under ugunstige omstendigheter. Musikalsk er det ei skive som smelter sammen mange stilarter til et hele. Det varierer mellom ekstremmetall, klassisk, prog og folkelementene er aldri langt unna. Dette er sydd sammen på en troverdig, og svært spennende og helhetlig måte. Frontfigur er Fredy Schyder som også figurerer i New Grove Project, men Nucleus Torn har lite tilfelles med NGP. ”Glass Spirit” heter åpneren som er en akustisk folk sak med glitrende kvinnevokal som er basert på solide melodier. Neste spor ”Traveller`s rest starter med mer fullblods akustisk gitar og ren mannlig vokal, for så å bli avløst av elektriske gitarer og røffere sang o.s.v. Standarden er satt, og på ”Nihil” skjer det stadig noe nytt og spennende i lydbildet, som gjør at skiva nok får snurre ofte i spillerne til de som er så heldig å ha den i hus. En relevant sammenlikning er muligens at Nucleus Torn er en hardere utgave av svenske Anglagard, og det borger jo for høy kvalitet.
1. Glass Spirit
2. Traveller’s Rest
3. Night’s Grace
4. Summer Bled
5. Close
6. The Sunclad
7. Peregrina Sublime
Patrick Schaad - Vokal
Maria D'Alessandro - Vokal
Rebecca Hagmann - Cello
Christoph Steiner – Trommer og perkusjon
Christine Schüpbach-Käser - Fiolin
Fredy Schnyder – Alt annet
Grobschnitt - Rockpommel's Land
Konsept om lille Ernie``s reise på et papirfly inn i en eventyrlig verden, og med et enkelt nærmest naivistisk og humoristisk budskap. Et budskap fra tangentspiller ”Mist” som går på å av og til rømme fra dagliglivets slit og kav, og la drømmene få slippe til. Innspillingen foregikk i Conny`s Studio, og vi snakker da om legendariske Conny Plank fra Can. Coveret ser ut som noe Roger Dean kunne ha gjort, men det er en rimelig ukjent fyr som heter Heinz Dofflein som har laget kunstverket. Musikken er symfonisk prog, og holder meget høy klasse med inspirert vokal, og med sterk og variert gitarspilling. Dette er krydret med trommis ”Eroc`s” som skarp, tight og direkte rytmesnekker, og ”Mist`s” sin traktering av diverse tangenter føyer ytterlige spennende nyanser til lydbildet. Sistesporet er en meget verdig finale som har alt som de som liker mer kompleks musikk kan begjære. ”Rockpommel`s Land” er i høy grad å betrakte som et progressivt mesterverk, som nokså få kjenner til dessverre. Med Conny Plank bak spakene er selvsagt produksjonen også utmerket.
- Ernie's Reise (10:56)
- Severity town (10:05)
- Anywhere (4:13)
- . Rockpommel's Land (20:55)
Bonusspor på mange CD-er
- Tontillon (6:15)
Gerd-Otto Kühn (Lupo) / gitarer og vokal
Stefan Danielak (Wildschwein) / gitarer og vokal
Joachim Ehrig (Eroc) / drums og perkusjon
Wolfgang Jäger (Popo) / bass
Volker Kahrs (Mist) / keyboards, mellotron og synther
