After – No Attachments

 

 

After kommer fra Polen og stiller som oftest i klassen noen ynder å kalle crossoverprog og karrieren startet opp i 2002 på restene av bandet Awake. Den kreative kraft bak After sin fødsel var gitaristene Czarek Bregier og Wojtek Tymiński, men rimelig kjapt så kom også bassisten Mariusz Ziółkowski og Radek Więckowski på trommer med. Det gjør at fire av dagens sekstetten har vært med hele tiden og at ”No Attachments” nyter godt av både musikere som har mye ”Afterkompetanse” og to nykommere som har en friskt syn til bandet. Skiva er den tredje skiva i porteføljen, og er tilvirket med betydelig hjelp av musikerne i det ikke helt ukjente engelske bandet Pineapple Thief. Det stuntet er selvsagt helt bevist og gjort for å få nye innfallsvinkler til musikken og en smart måte å opprettholde en kunstnerisk utvikling. Kunsten på forsiden av skiva står Rafal Paluszek for og det etter en ide av Wojtek Tymiński som ønsket noe annet enn et mørkt og depressivt cover med mystiske tegn og skjulte budskap. Derfor er det en coverkunst med barn som sender papirfly som står til platetittelen «No Attachment». Ønsket om og ikke å ha skjulte budskap erstattes altså med et åpenbart budskap om å sende beskjeder via en uskyldig lek med papirfly.  I likhet med musikken er coveret ved første gangs bekjentskap ikke så voldsomt imponerende, men begge vokser når en får tid med øyne og ører i online modus! Tid bør så absolutt avsettes til den lekre balladen som avslutter skiva, ”Happiness”! Det er en låt ”som har vaska seg” om vi skal dra frem en gammel klisjé som omtaler noe som er rimelig superbt. For dette er en låt som tåler å spilles om og om igjen på tross av dens kommersielle anstrøk og fordi det er en ytterst velskrevet og stemningsfull låt. Hele skiva viser for øvrig et band som har et mer oppdatert og moderne sound nå. Rett nok er de godt hjulpet av Steve Kitch og Bruce Soord (fra Pineapple Thief) sin produksjonsmessige kompetanse, men uansett så har «No Attachment» et bra låtsortiment. Hør bare på den smått funky og fascinerende låten ”Resurrection” eller den fine, moderne og gitarledede låten ”My Straight Path”. I sum ei fin skive fra After og definitivt deres beste så langt, og vi ser frem til fortsettelsen med spenning. Noe ”groundbreaking” musikk er det slett ikke snakk om, men det er så absolutt kvalitet i alle ledd her. Derfor er det lett å like verket som er melodiøst og fint men likevel med nok mothaker og ikke minst lekre detaljer til at det er mer enn interessant nok.

 

http://www.after.art.pl
 http://www.facebook.com/afterpl

 

1. All Left Behind
2. Enchanted
3. Summer Fuss
4. Carried By The Wind
5. Resurrection
6. My Straight Path
7. The Mention...
8. Good Things Are Worth Waiting For
9. Hope's Still Alive
10. Happiness

 
Krzysiek Drogowski – Vokal
Czarek Bregier – Gitarer
Wojtek Tymiński - Gitarer
Mariusz Ziółkowski - Bass
Radek Więckowski - Trommer
 

 

 

Alhena  – Alhena

 

 

 

Fra den for oss ukjente byen Bydgoszcz i Polen kommer det nye ensemblet Alhena som beviser at det fortsatt gror riktig så bra blant polske band. Alhena startet opp i januar 2010 og er derfor så å si et rykende ferskt band, men musikeren er ingen noviser og har masse kompetanse fra spilling i andre band.  Musikerne ser på Alhena som er mulighet til å få spille akkurat den typen musikk de brenner for og å skape musikk med egenart og særpreg. Akkurat det er det nokså mange som har forsøkt uten å lykkes fult ut, og også Alhena kommer ikke helt i mål slik sett. Likevel så låter det bra og det er ei skive med velspilt og atmosfærisk musikk vi tilbys her. At det ligger mye arbeid bak skiva skriver da også trommeslager Piotr Grugel om i mailen vi mottok da bandet presenterte seg. Så er det da også blitt et vel gjennomtenkt og gjennomarbeidet skive som altså låter ok pluss. Låter bra gjør også den fargerike og uttrykksfulle stemmen til Catherine Dziemianowicz og hun passer utmerket til Alhena sin melodifokuserte og atmosfæriske musikk. En musikk som svever lykkelig mellom progmetall, artrock og gotiskpregede elementer og det er også ofte en nyansert og variert musikk. Som plattform for det hele er det en sneisen, teknisk skarpskodd og konsis rytmeseksjon utført av herrene Kolecki og Grugel. Piotr Kowalski sine synther alternerer mellom å være førende instrument og mer sveve i bakgrunnen men er alltid høyst tilstede og med mye spenstig på agendaen. Lekre gitarsoloer på agendaen har Thomas Bogulski rikelig av og spesielt den fra ”Breath” liker vi, men også på ”You Lost Me” og ”Better” skinner han. ”Nemesis” er en instrumental låt som også har mye prog i seg og omtalte Piotr Kowalski sine synther er i ”peak” her. I ”peak” i vår vurdering er også den deilige låten ”Breath” som har rikelig med kvalitetsstenket instrumental fylde som inkluderer melodiske gitarlinjer. Alhena er i ballademodus på ”You Lost Me” som er smykket med svale pianotoner og vakker vokal. Som en kontrast er ”Trial” en kledelig hard og passe melodiøs fin låt som med noe mer prog i seg faktisk kunne vært enda bedre. Uansett så bærer denne EPen bud om at den kommende CDen kan bli interessant og at Alhena er et band en skal følge med på da dette lover virkelig bra om musikken får enda mer anstrøk av originalitet og enda mer vilje til å ta sjanser.

 

 

  • Tadeusz Kolecki - Bass

  • Thomas Bogulski - Gitarer

  •  Peter Grugel - Trommer

  •  Piotr Kowalski - Synther

 

 

Trip Wave – A Retrospective Collection



 

 

En samler fra Trail Records som i tilblivelse spenner over tjue år og som har med elleve band fra forskjellige deler av kjempestore Russland og alle ensemblene sysler med psykedelisk musikk i forskjellige tapninger. Originalitet er det viktigste kriteriet for å få æren av å komme med på «A Retrospective Collection», og det høres jammen ut som en god ide i våre ører. Samlingen er da også et fint vitnesbyrd på at det finnes mye bra musikk som ikke nødvendigvis når frem til de store masser, og at skiva derfor har sin klare berettigelse. Låtene er plassert kronologisk og en kan derfor få en viss snøring på sjangerens utvikling og få enda mer ut av en allerede ganske så spennende og særpreget musikk. ”Dream #5:Love” fra bandet Decadance er en nydelig låt med flott gitar og vokal, og låten innehar en spennende stemning og bygger seg fint opp og har inkludert folklorelementer i det psykedeliske landskapet. Vandringen i nevnte landskap på denne skiva er det mulig å holde på med nær innpå åtti minutter for hver gjennomspilling av dette verket. Det er en raus spilletid, men det blir aldri langdrygt fordi det er så variert og så mange band som innehar så åpenbare musikalske kvaliteter. Låten er som antall band, elleve i tallet og følgelig rimelig lange da som nevnt det er nesten åtti minutter med musikk fra for oss temmelig ukjente band. Om vår hukommelse ikke er helt feil så er det bare et par av disse musikalske konstellasjonene vi har støtt på før. Vespero og Natalja Tjurina fabelaktige stemme er kjent og den får vi gjenhør med i den spenstige og mangesidige låten «Inna`s Burst In Tears». Mer uryddig men deilig for det er låten «Celt» som leveres av Eastern Syndrome hvis utvalgte låt har flott sug, kakofonisk eleganse og touch av RIOvibber.  Mange av låtene er faktisk tidligere uutgitt, og vi må være rett så takknemlig for at Trails Record har fått disse frem i lyset. Mye psykedelisk musikk har ofte et tynt eller noe mindre tynt ferniss av hippiedogmatikk, men «A Retrospective Collection» virker gjennomgående mindre retro i så måte og ofte med en minst smårøff attityde. Det låter ofte frisk og smått eksotisk og kanskje har dyktige George Dugan som ansvar for produksjonen sammen med sine nye «lekekamerater» Alexander Tsalikhin og Vlad Milyavsky en del av æren? Uansett så er det en flott og spenstig produksjon som gjør verket enda mer hørbart. Hørbar til tusen er definitivt den spennende låten fra Do Major, «To Rake Your Fingers Through The Grass». Vokaldepartementet her er helt klart ikke tretten av på dusinet og noe spesielt men ytterst fascinerende. Gitarlinjene er direkte fascinerende og bassen strålende i sin fyrighet og alt dette nærer opp om et spacemodus som trigger oss. Trigge oss gjør i stor eller noe mindre stor og sågar betydelig mindre stor grad skiva som helhet oss. Gitarene er jevnt over dyppet og marinert i psykedelisk material og låtene varierer fra smålune drømmere til mer fuzzrock saker. De fleste bør i det minste kunne finne noe å hygge seg med og også være fornøyd med den store variasjonen og kreativiteten. For virkelige kjennere av nonmainstream musikk er sannsynligvis dette verket midt i blinken. Musikken er et godt stykke til side for der det meste av konvensjonell musikk oppholder seg, men har faktisk en virkelig nydelig produksjon.

 

  • 1. Celt - EASTERN SYNDROME (10:22)

  • 2. Moon Dream - MOON PIEROT (5:09)

  • 3. To Rake Your Fingers Through The Grass - DO MAJOR (7.08)

  • 4. Dream #5:Love - DECADANCE (4:54)

  • 5. Solaris - DISEN GAGE (5:26)

  • 6. Interlude - RADA & TERNOVNIK (7:05)

  • 7. Soda - KRTL (5:23)

  • 8. Happy End Is Inevitable - PICASSO'S CHILDREN (8:24)

  • 9. Inna Burst Into Tears - VESPERO (8:01)

  • 10. Entrance To Invisibility - KAFEDRA.ORG (9:21)

  • 11. Thee - LIOMPA (8:27)

 

 

Azazello – Transformation

 

 

 

Prometall fra Russland fra bandet som tidligere var et trashdødsmetallband som het Morg. Lederen av Azazello er Alexander Kulak som er komponist, gitarist og vokalist, og som sørger for at det synges på russisk og at nitti prosent av musikken er instrumental. Historien om Azazallo begynte for øvrig midt i Sibir i Tynda i 1995, og skivedebuten ”Black Day” kom i 2000. Det verket var fylt med komplekse temposkifter og mange instrumentale seksjoner og med nikk mot Dream Theater og Hawkwind. På oppfølgeren var Dream Theater influensene nesten borte, og tilbake sto et mer modent band. Et band som eksperimenterte mye mer og stolte mer på seg selv. Det førte til heftig flørt i progressiv ånd med russisk folklore, jazz, neo og funk, og på skive nummer tre utvides den nevnte flørten, og mange flere subsjangre utforskes. Ellers kan vi nevne for de spesielt interesserte at tilsynelatende er bandnavnet Azazello avledet fra den falne engelen i Enoks bok i det gamle testamentet. Dette er altså bare tilsynelatende fordi navnet skriver seg fra en bok av den russiske forfatteren Mikhail Bulgakov og hans rollefigur Azazello som slett ikke er noen fallen engel. Det er heller ikke dette russiske bandet som tvert imot er et velspillende og ekstremt teknisk oppegående ensemble med noe særpreg. Musikalsk er det førsteklasses håndverk og taktskifter og soloer er av høy klasse, og bandet samhandler rett så bra. Tidvis skorter det litt på det låtskrivermessig, og det kan bli litt tørt i så måte opp i all den virtuose musiseringa. At det er komplekse saker Azazello serverer er hevet over tvil, og slikt kan lett tære litt på den spontane og sjarmerende. Komponeringa er i hovedsak utført av tidligere omtalte Alexander Kulak med unntak av åpningssporet «The Spark Of Life» som Vladimir Kulak og Yann Zhnchak har stått for. Tekstene er fordelt på fire stykker så det er i sannhet et bandprosjekt noe som bekjent ofte fører til et eierskap til verket og en ekstra gnist. Ordet gnist er svært aktuelt fordi det leder til ordet gnistrende som oppsummerer den musikalske utførselen gjennom hele skiva. Temposkiftene er faktisk så hyppige at det tidvis fører til at vi ikke alltid helt klarer å fordøye en musikalsk seksjon før den flittige bien «Azazello» flyr videre til neste blomst så og si. Bandet henter blant annet inspirasjon fra russisk folklore, klassisk musikk og ikke minst symfonisk musikk, og kommer opp med musikk på nesten femtifire minutter. Fiolin og fløyte gjør at det progmetallsoundet får en særdeles sonisk viktig tilførsel som virkelig gjør at det låter såpass spennende, mens gitarriffene ofte er trashaktige og låter fett nok. En viss hang til elektronikk og samplere forfinnes, men det er jevnt over smakfullt anrettet. Noe underverk er denne skiva ikke men vel utførte soloer, masse omtanke og kjærlighet lagt ned i tilvirkningen av skiva og instrumental dyktighet er aldri vondt å høre på. Vår dom er at dette i sum er ei skive som er pent variert og langt, langt over midtsjiktet innen progmetall sin forunderlige verden, og som vokser ved gjentatte avspillinger.

 

http://azazelloband.narod.ru/

 

1. Искра жизни / The Spark of Life (2:08)
2. Луна / The Moon (5:46)
3. Циферблат / Clock Face (8:16)
4. Ворожея / Enchantress (5:51)
5. Побеждать / To Win (8:58)
6. Меланхолия / Melancholy (2:17)
7. Песчинка / A Sand Grain (5:56)
8. Феникс / Phoenix (4:46)
9. Свет любимых глаз / Light of the Lonely Eyes (6:12)
10. Преображение / Transformation (3:39)


 

Alexander Kulak – Vokal, elektriske og akustiske gitarer, bass, keyboards og perkusjon
Vladimir Kulak - Keyboards på spor 1,2 og 7
Vladimir Demakov – Trommer og perkusjon
Vladislav Chala – Bass

Yann Zhenchak – Vokal, keyboards, fiolin, gitarsolo på spor 10, keyboardsolo på spor 3,5 og 10

 


Gjestemusikere,


Alexey Baev – Vokal på spor 5 og 9
Valeria Shavina - Vokal på spor 2
Sergey Osipov – Fløyte på spor 4 og 8
Andrey Drozdov - Bass på spor 4 og 8
Nickolay Tonev – Gitarsolo på spor 3 fra 5,35 til 6,05  
 Victor Gerasimov - Keyboards på spor 4

 

 

Eternal Wanders – So Far And So Near

 

 

 

Skive nummer to fra dette bandet og debuten het ”The Door To A Parallel World” og ble omtalt på disse sider. Vi må ile til å vedgå at neoprog fra Russland ikke akkurat er det som pirrer oss mest i utgangspunktet, men som de integritetstunge og superseriøse musikkjournalistene vi er har vi selvsagt lagt mye arbeid ned i å lytte og vurdere dette verket på en ordentlig måte! Moskvabaserte Eternal Wanders startet sin musikalske livssyklus i 1997 og har med sine fjorten år et stykke igjen til første del av bandnavnet! Spøk til side, det var søstrene Tatyana og Elena Kanevskaya som stod for etableringen og de er fortsatt ganske så sentrale musikere i denne syvhodede ekvipasjen. En ekvipasje som i sin såkalte neoprog har diverse injeksjoner som frisker opp og som gjør at nevnte sjangers ofte noe ”sidrumpahet” forsvinner som dugg for sola. Bandet sneier innom og injiserer tidvis new age, jazz, progmetall, klassisk musikk og den psykedeliske sfære utforskes osv. Mer kjente band som Black Noodle Project, Kartanaka, Mostly Autumn, Pendragon, Magenta og Blackfield har litt eller litt mer fellestrekk med Eternal Wanders. Til felles med andre russiske band har søstrene Kanevskaya og co. det at de ikke fatter seg i korthet. Skiva er på like over sekstifire minutter og med åtte låter som er på mellom fem og ti minutter lange. Det soniske er tidvis rikt og instrumenter som trombone, fiolin og trompet bidrar til et lydbilde som er noe forskjellig fra andre band innen samme segment. Tatayana Kanevskaya bidrar på en smukk og grådig bra måte med samplere som hever verket mer enn å forsimple det. Hun trakterer også gitarer og keyboards aldeles utmerket og jammen er ikke det vokale bra det også. Både Elena og Tatayana Kanevskaya er musikalsk sett klassisk skolert, og det gjenfinnes i komponeringa som har struktur men som mangler litt på løssluppenhet. Akkurat det med en viss manko på å slippe seg løs og ta sjanser er jo ikke Eternal Wanders alene om når vi kommer til russiske band. På tross av dette er det som oftest en sjarmerende og varm musikk som serveres på ”So Far And So Near”, og Elena Kanevskaya bidrar bra i så måte. Det instrumentale er i god russisk tradisjon mer enn vel ivaretatt på skiva og tittellåten er et stjerneeksempel på dette med all dens prakt, vakre lydlandskaper og episke fylde. Gitarene skinner aller mest på låten som har nikk til mer kjente band som Agents Of Mercy, Spock`s Beard og Arena. Eternal Wanders vekter ofte musikken sin fint mellom det mektige og brusende med mer neddempede og stemningsfulle partier hvor Elena Kanevskaya sin stemme er en særdeles viktig stemningskatalysator. De øvrige akustiske instrumentene støtter så opp om nevnte stemmeprakt og det er rett så vakkert uten noen gang å bli søtt og klissete. Til det er det for mye essens og sug i musikken, og det er rimelig hørbare saker Moskvaseptetten tryller frem.  På ”Mounds” trylles det frem en middelalderstemning og det hele krydres med veltilpassede samplere, smektede vokal og fløyte til et suverent hele. På ”Energy Of Lights” er bandet i sitt mer lekne og eksperimentelle modus, og låten er kledelig avansert og sneier innom mange forskjellige musikalske landskap. Keyboardlinjene er hele tiden lekre og sneisne og alltid langt fremme og trommene brummer og dundrer også av og til faktisk ganske så deilig. Piano- og gitarspillinga viser bandets formidable instrumentale skikkelighet, og låtens utall av ingredienser sys rett og slett mesterlig sammen. ”Energy Of Lights” alene er en så bra låt som er så velspilt, velskrevet og potent at den alene er verdt inngangspengene. Nå er det sånn at det meste på ”So Far And So Near” vil tilfredsstille de som liker mektig symfonisk prog som ligger godt i øret. Vi kan gjerne ønske oss enda mer vilje til å ta sjanser og til å utmeisle enda mer distinkte særpreg. Likevel må vi la oss imponere av unge musikere som levere et så bra produkt og må bare nyte dette i påvente av et enda bedre og mer vågal musikk neste gang.

 

 

  • 1. And The World Will Be (9:18)

  • 2. So Far And So Near (10:01)

  • 3. Mounds (7:08)

  • 4. Energy Of Light (8:35)

  • 5. As You Wish, I Care Not (9:04)

  • 6. A New Day Will Come (5:21)

  • 7. Thread Of Love (8:37)

  • 8. And I Will Follow (6:05)

 

  • Tatyana Kanevskaya - Gitarer, vokal, samplere og keyboards

  • Elena Kanevskaya - Vokal og keyboards

  • Dmitry Shtatnov – Bass, vokal og theremin

  • Dmitry Drogunov - Fløyte

  • Sergey Rogulya – Trommer og perkusjon

  • Sergey Nikonorov - Trommer

  • Dmitry Shishkin - Fiolin

 

Roz Vitalis – Revelator

 

 

Skive seks fra dette Ukrainske bandet som kan minne litt om King Crimson, Univers Zero og Gentle Giant, men som er keyboardbasert og med følinger mot avantprog og med ofte temmelig snål kvinnevokal og elektroniske trommer. Bandet startet sin karriere i 2001 som et enmannsprosjekt ved Ivan Rozmainsky og to år senere ble det en trio, mens Roz Vitalis i dag er en kvartett. For de som aldri kan få nok av sjangermerkelapper er kanskje elektronisk kammerprog den rette beskrivelsen av Roz Vitalis. Helt enkelt å forholde seg til musikken er det nok ikke og det kreves mye lytting av den mer intense sorten for å få særlig utbytte av dette her. Det er mange eksperimentelle stunts skiva gjennom og det er en fin eventyrlyst og en aldri hvilende preferanse for og utforske ny musikalske landskap. Hvor vellykket og velklingende dette lyder baserer seg selvsagt på det perseptuelle aspekt, men at musikken er progressivt legert er hevet over tvil. Funklegert jazzblues er faktisk øverst på agendaen på ”Warm Tuesday” som også starter opp med nydelig partnerskap av piano og elektrisk gitar. Låten er sonisk rikholdig og spesielt fiolinen låter bra hele veien, mens Parasadist” også låter bra og har mye flott og spenstig tonalitet. Ikke minst lyder kirkeorgelet herlig og diverse blåsere farger låten på finurlig og ”sneisent” vis. Ikke mindre ”sneisen” er den lett humoristisk og eksperimentell låten ”Underfrog” som også lyder nokså futuritisk. Denne stemningen frembringes blant annet av syngende ender fra synthriket og xylofon og et utall av blåsere på milde steroider. Ivan Rozmainsky står for det kompositoriske på “Revelator” og det er jo rimelig naturlig at musikken har mye synther, orgler og piano i teksturen. På tross av dette får de øvrige musikerne komme frem i lyset og det er et verk med musikalsk samhandling mye mer enn et tangentshow. Vi synes det tidvis er mye bra her, men noen partier finner vi litt ufokuserte og langdryge. At det er dyktige musikere som samhandler meget bra trenger en ikke lytte lenge for å skjønne, og alt i alt er dette et ok musikalsk verk som blir bedre for hver runde i spilleren.

 

http://www.myspace.com/rozvitalisprog

 

Revelator (5:12)
2. Warm Tuesday (3:57)
3. Deadlock of the Deceiver (4:07)
4. Painsadist (Hit Version) (3:25)
5. Underfrog (7:09)
6. Midwinter Tulips (2:08)
7. La Combattimento Spirituale (6:29)
8. Persecuted (10:14)
9. Silver Melting (2:57)

 

  • Vladimir Efimov – Elektriske og akustiske gitarer

  • Vladislav Korotkikh – Alle fløyter med unntak av spor 9

  • Philip Semenov – Trommer og perkusjon

  • Vladimir Semenov - Tyan-Shansky – Bass

  • Ivan Rozmainsky – Gran ”Bechstein” piano, Hammond RT-3 orgel, divers keyboards og perkusjon

 

Gjesteartister,

  • Fedor Kirillov – Cello

  • Artemy Sementsov – Fløyte og shakuachi på spor 9

  • Janna Kotsyuba – Bratsj på spor 7

  • Fyodor Mozzhevelov – Fagott

  • Ilya Rysin – Trompet og flygelhorn

 

Travellers - A Journey Into The Sun Within

 

 

 

Travellers er det nye prosjektet til Wojtek Szadkowski kjent fra anerkjente band som Collage, Satellite og Strawberry Fields. På denne debuten server polakkene oss ifølge Szadkowski oss en miks av etnisk musikk, prog, 80 tallets musikk og store doser av magi hvorav det hele toppes av Robin sin vakre stemme! Store ord som bare delvis innfries selv om det er noen etniske å spore i soundet og magien som omtaltes er mer av flyktig natur. Skiva er et solid håndverk men selve låtene er bare delvis spennende saker som gjør stort nok inntrykk.  ”A Jorurney Into The Sun Within” er om ikke en eventyrlig reise til innsiden av solen på mange måter en suggererende og ofte vakker reise. Det vakre kommer fra blant annet drømmende og luftige keyboards på den lange låten ”Magic”. På samme låt sørger tunge og spenstige basslinjer for kontraster, og fet elektrisk gitar for krydder. Robin sin fine stemme smykker også låten og Wojtek Szadkowski sine trommer tilfører stål og etniske vibber.” I Dream Softly” er selvsagt noe soft men med vakkert pianospill som førende element, men igjen er injeksjoner av røffe trommer og gitarer det som gjør låten ikke går seg bort i det intetsigende og overdrevet snille. En stemning av etnisk folklore og boblende gitarer som innrammer låten gjør at den skiller seg ut og har noe av omtalte magi. Arrangementmessig er det ambisøse saker og det er lovelig lange låter som gjerne kunne vært kuttet ned noe. Szadkowski har en tendens til å trekke låtene noe vel langt ut og da blir det litt vel broderende og mindre interessant. De fleste låtene er også smidd over samme lest og begynner pent og pyntelig for så å tilføres mer pondus og eventyrlyst. Progressivt er det bare i små sekvenser og det sveipes innom både pop og psykedelisk musikk, og det er alltid proft og vel utført instrumentalt. Skiva er et ok album for de som vil ha det rolig og coolt men med nok swung til at det ikke blir for tandert. Høydepunktet er den lange låten ”The Sun” som runder av skiva og som avgir en avslappet stemning og mange fine progressive instrumentale sekvenser, og aller mest mye virkelig bra gitarspilling.

 

  • 1. Magic (11:09)

  • 2. Letters To God (8:35)

  • 3. Dreaming (4:59)

  • 4. I Dream Softly (7:25)

  • 5. I See The Light (8:05)

  • 6. The Sun (12:30)

 

  • Robin - Vokal

  • Grzegorz "Sencha Atta" Leczkowski - Gitarer

  •  Krzysiek Palczewski - Bass

  • Wojtek Szadkowski – Keyboards og trommer

 

Obiymy Doschu – Elehia

 

 

 

Dette ensemble startet som et enmanns prosjekt i 2004 som et resultat av Volodymyr Agafonkin sin interesse for å skrive musikk, synge og spille akustisk gitar. Med årene så bygget det hele på seg til at bandet ved utgivelsen av ”Elehia” var vokst til en sekstett. Denne ukrainske sekshodede formasjon nedkom høsten 2009 med sin emosjonelle debut som bare nådde frem til noen få innvidde. Nå i 2011 så kommer den ut på nytt på labelen Mals, og vil følgelig nå et større publikum. De fleste låtene er så dryppende emosjonelle og klagende at de har en tendens til å ende opp med nesten samme kulør hva gjelder stemninger slik at det alene blir noe irriterende. Nevnte klagende aspekt er lett å observere og høre, og dette ensemblet står meget bra til navnet sitt som betyr omfavnelse av regnet. Det er utvilsomt noe melankolsk og også deprimerende ved musikken på ”Elehia”, men musikerne er uhyre kompetent og samspillet drivende og flott. Uansett hvordan en snur og vender på ting så vil en avlytting av denne skiva ende opp med at en blir deprimert eller alternativt blir enda mer deprimert. Noen lykkepille ordinært av en lege er dette slett ikke og ord som tungsindig og dyster passer perfekt her! Influensene fra ukrainsk kultur er der til de grader, men detaljene og nyansene er vanskelig å få tak i fordi vår ukrainske er temmelig dårlig. Mer tak i får vi i den uvanelige kombinasjonen av dooometall og ekte folkemusikk som er ganske spesiell og er artig å høre på, og meget vel utført. Vel utført er også de sakte akustiske sekvensene og arrangementmessig er det mye bra hele skiva gjennom. De forskjellige instrumentene brukes med stor omhu og alt er svært gjennomtenkt og alt har sin naturlige plass. Slikt kan bare stamme fra stor musikalitet og når det er åpenbart at det er musikk som kommer fra hjertet så blir dette likevel en tidvis fascinerende opplevelse. Vokalisten har en stemme som en som oftest bare hører i musikk av den romantiske og operetteaktige typen og det blir noe forvirrende, smektende, besynderlig, pirrende, inspirerende og snålt å høre i denne settinga og gjerne alle de nevnte følelsene på likt. Om ikke annet så er det høyst originalt selv om vi strever med å få tak på det så har vi lyst til å få fatt i denne fremmede ”Elihafuglen”. Da nyter vi uten forbehold kvinnevokalen som av og til dukker opp i bakgrunnen og injiserer ynde, sol og skjønnhet. Noen solstreif sørger også fiolinene og fløytene for mens keyboardene og gitarene tilfører det tungsindige og dystre som er det rådende modus på skiva. Rådende er det også at de aller fleste låtene startet med akustisk gitar, og det hadde nok vært et smart trekk å variere mer på det. Obiymy Doschu føles tidvis som en maskin som maler jevnt og dyktig i nesten samme modus, og gir en ettertrykkelig gotisk ettersmak med mange neoklassiske og neofolk vibber. ”Lonely Nights” er en vakker ballade hvor de elektriske gitarene mot slutten skaper nydelige figurer, mens ”Fading Autumn” har progmetall på agendaen men også fløyte og nydelig kvinnevokal. Bandets instrumentale skikkelighet hva gjelder piano, elektrisk gitarer og akustisk gitarer vises til fulle i de spennende, nydelige og lekre partiene vi finner på ”Winter Elegy”. Vi finner mye svært bra på denne skive, og på tross av de innvendingene vi har kommet med er dette absolutt et band som vi anbefaler folk å sjekke opp. De som liker Mostly Autumn, Skyclad, Believe, Antimatter og Anathema vil muligens også like Obiymy Doschu sin musikk. Vi tror at en eventuell oppfølger til dette verket kan bli meget bra om dette ensemblet viskes noen velvalgte gode råd av for eksempel Steven Wilson.

 

http://wn.com/Obiymy_Doschu

 

  • 01. Pid Hmaramy / Під Хмарами

  • 02. Mertve Derevo I Viter / Мертве Дерево і Вітер

  • 03. Zorenko Moya / Зоренько Моя

  • 04. Yiyi Dushi Zivyali Kvity / Її Душі Зів'ялі Квіти

  • 05. Zhasayucha Osin / Згасаюча Осінь

  • 06. Zymova Elehia / Зимова Елегія

  • 07. Samotni Nochi / Самотні Ночі

  • 08. Dorohoyu Vichnosti / Дорогою Вічності

 

  • Volodymyr Agafonkin – Akustiske gitarer og vokal

  • Oleksiy Katruk – Gitarer

  • Mykola Kryvonos – Bass og elektronikk

  • Serhiy Dumbler – Trommer og perkusjon

  • Maria Kurbatova – Keyboards

  • Olena Nesterovska - Bratsj

 

Love De Vice – Numaterial

 

 

 

Denne polske sekstetten er her ute med sin andre skive, og det er større kreative spenn enn på den ellers så fine debuten. Den gode melodi og fine atmosfærer er elementer en lett legger merke til i musikken til Love De Vice, og som en setter pris på. Vi setter også pris på at alle sporene har sin egenverdi og så å si kjører sitt eget løp uten å snorkle for hva som lettest treffer den gemene hop av lyttere. Slikt blir det en dynamisk og spennende musikk av, som også er svært kledelig uforutsigbar. Det at en aldri helt hva som kommer i neste låt skaper rammebetingelser som fremelsker det kunstneriske aspekt om det gjøres med kløkt. Kløkt er definitivt noe Love De Vice har mye av, og de lager på denne skiva syv låter med som har fin intensitet og den evnen at en har lyst til å høre de flere ganger. Låtene har også variasjon seg i mellom, og innen hver enkelt låt hvor ebbe og flo brukes slik at lytteren får sjansen til å puste og roe ned fra tid til annen. Slikt gjør at en lettere får fordøyd inntrykkene som ”Numaterial” så intenst teppebomber en med. Herunder er det rikelig med lettere singulære og dramatiske partier som med fine stemninger og smarte melodistrukturer, men kanskje noe tåredryppende tidvis. ”Hermit” er en rimelig mørk og melankolsk låt med majestetiske keyboardlinjer.  Taktskiftene og stemningsskiftene utføres ganske så elegant og sømløst, og gitarene som svever i bakgrunnen hever låten og er spenstig legert. Meget bra låt som er høyinteressant i all sin desperasjon og med mange lekre velfungerende detaljer. Lekker er så absolutt sitaren på ”Love And Illusion”, og støttes opp av en riktig så fabelaktig gitarspilling. De gode ideene står tett som fisk i en stim, og øst møter også vest på en finurlig måte. Låtene eskalerer utover og bygger seg opp, og inneholder visse Jethro Tull vibber og et fundament av 70 tallets hardrock i sitt mest inspirerte og kreative modus.  Helt mot slutten av låten er det bakgrunnsvokal som er veldig i bakgrunnen rett nok, men som spennende nok og av alle ting har visse Moby linker! ”With You Now” er en melankolsk, mystisk og smått tåredryppende låt, mens ”Megiddo” er om en kraftfull låt om en myteomspunnet plass på jorden hvor bandet musikalsk kan boltre seg i all det dramatiske som opp gjennom tiden har gått for seg her. Boltre seg kan vi også med ”Numaterial”, og vi avnyter denne skiva uhemmet og med stor glede.  Skiva byr på rikelig med utfordringer, er velprodusert, oppfinnsomt og har gode og velfungerende ideer som lytteren nyter godt av. Selv om dette er rimelig avansert musikk er det hele legert slik at lytteren ikke trenger å streve seg i hjel for å kunne få noe ut av musikken. Musikken er klangrik, melodistrukturert og kompositorisk fyldig og har nok klør og pigger. Vi kan trygt anbefale skiva som er nesten uten irritasjonsmomenter og som leverer varene og vel så det!

 

 

http://www.myspace.com/lovedviced
 http://www.lovedvice.pl

 

  • 1.      Cold Sun Goodbye

  • 2.      Hermit

  • 3.      Megiddo

  • 4.      Love Or Illusion

  • 5.      With You Now

  • 6.      Heavy Cross

  • 7.      Letter in A minor

 

  • Pawel “Ozzie” Granecki - Vokal

  • Andrzej Archanowicz - Gitarer

  • Robert Wieczorek - Gitarer

  • Krzysztof Slaby - Keyboard

  • R.I.P - Bass

  • Tomasz Kudelski - Trommer

 

Infront – Inescapable

 

 

Hard instrumental musikk fra Moskva dette her, og bandet ble etablert like før det nye årtusenet ble ringt inn. Kvartetten ble da enig om å samle sin energi og forkjærlighet for musikk i en ”ikkevokal” kontekst hvor det skulle være mye rom for å trå på ukjente stier. Slikt leder som bekejtn ofte til progressive musikk, og Infront operer da også i nevnte musikalske landskap. De unnslår seg heller ikke for å snuse kraftig på postrock og fusion og klarer å komme opp med musikk som skiller seg noe ut i vrimmelen av artister. At bandet har to gitarister bidrar også til dette, og en fin kompositorisk variasjon er et annet viktig bidrag i så måte. Debuten ”Wordless” fra 2005 ble møtt med fin respons, og denne oppfølgeren er noe vi var spent på å lytte til når den dumpet ned i vår postkasse. Vi kan fort fastslå at bandet har modnet på de årene som har gått, og at de fortsatt ikke driver med navlebeskuende musikk. Det er tvert om rimelig bra fokus på å skape egenartet musikk hvor kreativitet og frihet er en samstemt ekvipasje. Tidvis låter det som en vellykket fusjon av Djam Karet og Yang, men mest av alt så låter det umiskjennelig Infront. Instrumentalt er det som med så mange andre russiske band førsteklasses, men det kunne gjerne vært noe mer løssluppent og lekent. ”Infinite Approach” er derimot en subtil men svært melankolsk låt hvor det skjer mye og hvor de fleste av oss nok vil bruke lang tid for å få med oss den store detaljrikdommen! Låten er på nesten ni minutter men har et flott driv, masse spenst, flust med gode ideer og et så stort mangfold at man slett ikke faller av lasset under veis. Tvert imot er dette en låt å bli glad i og å beundre for all dens prakt og fylde. Med henholdsvis en varighet på to og ni minutter er Lest They Forget I og II et uhyre fascinerende tohodet uhyre som har mye ”monsterbra” musikk på agendaen. Part I går ut fra starblokkene med cello og bass i flott tospann, før part II gneller til i beste King Crimson tradisjon med fullt trøkk og låten konvertere så til et rolig latinpreget modus. Den tredelte låten ”Jokes Asise” er en merkelig men artig hybrid en plass i skjæringspunktet mellom prog og mathrock. Låtene er finurlig og rytmisk frodig med mye superduper gitar som er understøtet av bass og trommer ernært på stereoider. Det hele er proppfullt med gode ideer og et hyppig og fungerende skifte av tematikk. Infront er en kvartett som levere solid musikk som står fjellstøtt på egen bein, og som tilfredsstiller våre krav til variasjon, originalitet, dynamikk og med et sterkt knippe låter. Det vi savner er tidvis noe fandenivolskhet og noen gram løssluppenhet og humor.

 

 

  • 1. Intro (1:05)

  • 2. Infinite Approach (8:43)

  • 3. Postcard Notice (6:58)

  • 4. Lest They Forget (10:36)

  • 5. RUNNN 3 (9:42)

  • 6. Jokes Aside pt.1 (6:55)

  • 7. Jokes Aside pt.2 (5:26)

  • 8. Jokes Aside pt.3 (2:42)

 

  • Garry Uporoff - Gitarer

  • Dmitry Chernishev - Gitarer

  • Alexander Meshcheryakov – Bass

  • K Shtirlits - Trommer

 

Gjesteartist,

Olga Mokhnacheva - Cello

 

 

Quorum – Klubkin`s Voyage

 

 

 

Quorum er et neoprog band fra Russland som startet sin karriere i 2003, og her er de ute med in debut som har en særdeles raus spilletid på like over 79 minutter! Influensene er mye hentet fra 70 tallets proghelter og vi hører at spesielt band som Genesis, Machiavel, IQ, Marillion og Rush er det åpenbart at musikerne i Quorum har lyttet svært mye til. Det kan virke som at denne lyttinga har ført til en nesten grenseløs beundring for de nevnte bandene. Det kan jo aldri føre til musikk med særpreg og egenart, og det er jo ekstra synd fordi dette er meget talentfulle musikanter. Selve navnet Quorum er basert på barns feilstaving av et populært TV show ved navn Klub kinoputeshestviy. Dmitry Shtatnov står for det meste av komposisjonene og også produksjonen men også Pavel Barabanov har fire låter som han er ansvarlig. De fleste musikerne i Quorum har medvirket til lyrikken, så at dette er en prosjekt som gjennomført i plenum er det liten tvil om. Et slikt eierskap til musikken pleier jo å skape en fin glød og masse entusiasme, og det er åpenbart et band som oser av stolthet over det de har fått til på denne debuten. Som de aller fleste russiske progband vi støter på så er musikerne nesten uhørt dyktige på sine respektive instrumenter. I god progånd er det et konsept, og for sikkerhets skyld som da også tittelen antyder om en reise som virker å ha Jules Verne som inspirasjonskilde. Den godeste Jules Verne var jo forut for sin tid og absolutt progressiv der han for eksempel skrev om reise til månen 100 år før det i virkeligheten skjedde! Quorum derimot er ikke særlig progressive selv om musikken de lager er veldig typisk prog. Til det låner de alt for mye av andre i stedet for å stole på egne ferdigheter som de jo som tidligere nevnt jo har i bøtter og spann av. Likevel er dette så absolutt et lyttbart verk selv om det meste virker mistenkelig velkjent. Quorum utstråler en umisskjennelig sjarme og ikke minst så er entusiasmen og gløden på et rimelig høyt nivå. Noen av låtene treffer oss rett så bra og den korte låten ”Insanity” har mange gode ideer og står bra til navnet sitt og er en sprelsk og heftig sak. Aller best liker vi låten ”Klubkin's Journey Part Two” med sin herlig spanske gitar, keyboard i storform og lekker fløytesolo. Den låten viser til fulle hva slags potensial dette bandet faktisk har og vi håper at vi får høre mye mer av det på neste skive de gir ut. Det er jo en gang i fremtida, og nå er det ”Klubkin`s Voyage” som er under lupen og det er ok og sjarmerende verk som absolutt ikke er vondt å lytte til.

 

www.quorum.su

 

  • 1.      Overture (3.52)

  • 2.      Klubkin's Voyage, part One (4.00)

  • 3.      Books And Dreams (5.06)

  • 4.      Beginning (4.14)

  • 5.      Geographic Society (5.41)

  • 6.      Insanity (1.59)

  • 7.      Confusion (3.06)

  • 8.      Non-accidental Meeting (3.44)

  • 9.      Decision (4.02)

  • 10.  Klubkin's Voyage, part Two (8.41)

  • 11.  My Land, Where Are You? (8.17)

  • 12.  Discovery (7.10)

  • 13.  World Is Laughing At Naivety (3.40)

  • 14.  So Tired (7.36)

  • 15.  Klubkin's Voyage, part Three (2.37)

  • 16.  Voyage Goes On! (5.08)

 

  •  

  • Pavel Barabanov - Gitarer 

  • Sergey Niconorov - Trommer        

  • Elena Kanevskaya - Vokal

  • Dmitry Drogounov- Fløyte og gitarer

  • Dmitry Shtatnov – Keyboards og vokal

 

Ole Lukkøye - Petroglyphs

 

 

 

Psykedelisk space med store mengder world og etnomusikk i miksen fra Ole Lukkøye. Dette er et ensemble fra St. Petersburg det er snakk om, og altså ikke en god offensiv men håpløs defensiv norsk ex.bokser det er snakk om! Skiva er bandets niende og første på syv år så vidt vi kan skjønne. Musikalsk er det mange likheter med band som for eksempel  Loop Guru, Korai Öröm  ColorStar, Steve Roach,  Nesten åtti minutter med musikk er mye, og det blir da også litt i overkant for oss. Lyden derimot er virkelig førsteklasses, og en utsøkt en nytelse i våre ringe ører. Musikken er ofte basert på folklore fra ”overalt” som er injiserte med eldgammel Sibirsk shamanistisk folk og moderne samtidsmusikk. De uvanelige etniske instrumentene er det flust av og disse kombineres villig vekk med moderne instrumenter som fagott, cello, bass, saksofon, sitar og gitar, og sprites ofte opp med det som populært kan kalles ”tribal” rytmikk. Skiva er også en markering av bandets 20 års jubileum, og inneholder mange av de beste sporene i Ole Lukkøye sin låtportefølje, men Horse-Tiger er så vidt vi kan skjønne spesialskrevet for denne skiva. Dyktige Boris Bardash er lederen for dette ensemblet som har latt seg inspirere blant annet av krautpionerene i Faust. Med tiden har Ole Lukkøye meislet ut sin noe særegne ambiente og for oss trancepregede ethnoprog som står støtt på egne ben, og så absolutt gir lytterne noe spesielt å sette tennene i. Ved bare en overflatisk lytting kan nok noen komme i skade for å avfeie dette som mindre interessant musikk. Da gjør de i så fall bandet urett for det er ofte meget subtil rytmikk og mye spennende for de som vil investere tid til å lytte til ”Petroglyphs”. Forskjellige perkusjonsrelaterte instrumenter står for rytmikken og støtes av den alltid tilstedeværende bassen slik at det groover skikkelig hele tiden. Det brukes så vidt vi kan skjønne mange etniske samplere, men så lenge det fungerer så bra som her er det ganske så ok. ”Zapara” er en låt med østlig preg, og en låt som er fin å drømme seg bort i. På ”Became A Sky” vendes nesen mot vest, og visse Talking Heads vibber dukker opp i en ellers fin låt.  Skiva er ofte i et ganske så sedat modus og det tar aldri av for de med stor rockefot, men det er da heller ikke fokuset for denne skiva. Meninga er nok å lage et suggererende verk med musikk som en blir sugd inn i og så kan hengi seg til et univers fylt med ethnovibber som de som liker slikt kan kose seg glugg i hjel i. Vi er mye mer forbeholden med våre ovasjoner, men ser klart at dette er kvalitetsmusikk for de som bekjenner seg til psykedelisk space hvor østlig og vestlig musikk smelter sammen til et velfungerende hele. For å få fult utbytte av skiva kan det derfor være et smart trekk å hengi seg til den musikalske reisen som Ole Lykkoye byr på. Finn frem godstolen, slappe av og tre inn i et musikalsk univers hvor musikken er dansevennlig men variert og tribal rytmene er heftige.

 

http://www.olelukkoye.ru/eng/indexeng.htm

 

  • 1.      Zapara 8,09

  • 2.      Ankara Karachi 5,34

  • 3.      Bacame A Sky

  • 4.      Children 5,50

  • 5.      Melting 8,10

  • 6.      Whie Stone 9,15

  • 7.      Zagoralos` 12,24

  • 8.      Sleepy Herbs 7,32

  • 9.      Horse-Tiger 7,37

  • 10.  Free Warriors 7,08

 

Boris Bardash – Keyboards, programmering, vokal, gitarer, perkusjon, komposisjoner og lyrikk

Andrey Lavrinenko - Bass, djembe og perkusjon
Frol - Fagott, ”slangefløyte”, ”kuhorn”, trompet, leirgjøk og ”dvergskrik”
Tatyana - SWA Kalmykova og vokal

 

Gjesteartister,
Georgy Starikov – Elektrisk og akustisk gitar på spor 1 og 2
Petr Akimov - Cello på spor 1 og 2
Vladimir Konovalov – Elketrisk dobbelbass på spor 8 og 10
Oleg Shar - Stor djembe, darabouka, kongas,”vibraslap” og perkusjon på spor 3
Yuri Lukyanchik – Perkusjon, jambe og darabuka på spor 10
Igor Kaim – Banjo på spor 3
Ekaterina Sidorova – Perkusjon på spor 1

 

 

SBB  - Blue Trance

 

 

SBB er fortjent nok å betrakte som proglegender etter flerfoldige tiår med til dels grådig bra musikk. Neste år kan bandet feire 40 års jubileum, og en kjapp hoderegning forteller oss da at SBB startet i 1971. Da het bandet Silesian Blues Band, men i 1974 ble det dagen SBB.  Rimelig sentralt da som nå er Józef Skrzek som står for det kompositoriske, men også gitaristen Apostolis Anthymos og trommis Gabor Nemeth er eksellente på sine instrumenter og er særdeles viktige til SBB sitt særegne sound.  Musikken på ”Blue Trance” er rik på følelser og stemninger og er et modent og temmelig subtil verk om en lar skiva få tid til å vokse. Produsent er som på forrige skive ”Iron Curtain”, Sebastian Witkowski, og igjen gjør han en utmerket jobb. Han foredler ytterlige Skrzek sine komposisjonsskisser og kan boltre seg med en amalgam av musikk hvor jazzens frihet som  alltid er noe SBB har et godt øye til. Bandet skjeler også til improvisasjonskunsten, og det kan virke som mye av materialet bare løselig er komponert før musikerne går i studio.  Slikt krever sin musiker, og er det noe som er sikkert så er det at trioen er nærmest uhørt dyktige instrumentalister. Et unntak er at Józef Skrzek ikke er noen stor vokalist lenger da stemmen er noe tæret av tidens tann, men det er ikke verre enn at vi synes han gjør en ok jobb på ”Blue Trance” basert på sin enorme rutine. Skiva er for øvrig et eksempel på et fabelaktig samspill og musikere som hver for seg og i samklang leverer sterke prestasjoner. Selve CD-en ”Blue Trance” leveres i to varianter som en vanelig CD, og som en luksusutgave med to ekstra låter. Luksus er det nok av på albumets siste låt ” Coda Trance”, som er en instrumental sak med en fin fremdrift og mye gnell i. Alle tre musikerne leverer heftige bidrag, og låten er rett så dramatisk og symfonisk. Skiva som helhet er utstyrt med en virkelig bra kolleksjon av variert rytmikk, og det meste av musikken er med polske tekst. Tittellåten er en låt som virker noe gammelmodig på oss, og som er blant de svakere sporene på skiva uten at den gjør seg bort på noen måte. ”Muśnięcie Kalimby” er med minst en fot inne i jazzterreng, og med mye subtilt og lekkert innhold. Lekkert er også mye av gitararbeidet til Apostolis Anthymos, og tidvis så tryller han frem stemninger som vi sist hørte på Jan Akkerman sin ”Eli”. ”Pamięci Czas” er en ytterst stemningsfull og fin neddempet låt med mye eleganse og flott pianospill. Kanskje aller best er ” Los Człowieka” som betyr noe slikt som en manns skjebne etter hva vi kan skjønne. Låten har en virkelig skjør stemning og spiller på dynamikk og melodirikdom og både engasjerer og begeistrer. Begeistret blir vi over disse fantastiske polske musikerne, og det er mangt og meget bra på ”Blue Trance”. Skulle vi ønsket noe så hadde det vært enda bedre låtmateriale, men så lenge trioen gjør så mye ut av det om er til rådighet er det jo egentlig ikke noe annet enn å applaudere for stor musisering og nok en fin skive fra SBB.

 

  • http://www.youtube.com/watch?v=hV3bTlX2uAw

  • http://www.sbb.pl/sbb/

 

  • 1. Etiuda Trance 3,18
    2. Los Człowieka 4,47
    3. Red Joe 6,28
    4. Święto Dioni 2,51
    5. Szczęście Jak Na Dłoni 5,04
    6. Pentatonica (bonusspor på luksus utgaven)
    7. Doliny Strumieni 5,01
    8. Karidabeach 4,16
    9. Going Away(bonusspor på luksus utgaven)
    10.     Bluetrance 3,44
    11. Muśnięcie Kalimby 3,45
    12. Pamięci Czas 4,39

  • 13. Coda Trance 4,57

 

Józef Skrzek - Bass, piano, orgel, micromoog og minimoog
Apostolis Anthymos - Gitarer
Gabor Nemeth – Trommer og perkusjon

 

 

 

Believe - World Is Round

 

 

Denne skiva er dette polske neoprogensemblets fjerde utgivelse. Konrad Wantrych er nykommer bak keyboardene, mens Mirek Gil fortsatt er gitarist og leder av bandet. Gil har tidligere spilt i det velkjente polske bandet Collage, og bringer her sitt nåværende ”hjertebarn” til nye høyder. Karol Wroblewski står som tidligere for vokalen, men har også fått ansvaret for lyrikken denne gang. En lyrikk som står godt til de ofte temmelig sublime komposisjonene!  Lyrikken har et slags mantra som går på noe slikt som dette, ”alt en mann gjør blir han konfrontert med før eller senere”! Det vokale dveler ved en metafysisk refleksjon for menneskers liv, dets sykliske natur og ultimate betydning. Det kan derfor lett være et perfekt album for en krevende men også følsom lytter! De som er følsomme for god lyd får også det, fordi skiva utmerker seg med en utmerket produksjon. Winicjusz Chróst som er tidligere gitarist bluesrock bandet Breakout er mannen som sørger for den lekre og velklingende produksjonen. Når vi først er inne på det lekre så er det umulig å komme utenom Poor ”King of Sun/Return” som er en virkelig utmerket låt som har det lille ekstra, og går litt på tvers av den øvrige kolleksjonen. Sitar tilfører en tilvekst til det soniske, og den stemningsfulle og knallbra fiolinsoloen er også fra øverste hylle.  Believe har alltid vært kjent for å ha noen låter med noen nikk til metall, og en slik vinkling sørger for dynamikk og variasjon som kommer godt med når verket skal bedømmes. Viktigste leverandør for denne røffere musikken er riffene og soloene til Mirek Gil som det virkelig er sprut i. Når så også Karol Wroblewski henger seg på med en tilpasset vokal blir det en potent musikken. ”Cut Me Paste Me” og ”Guru”er de metallinfiserte låtene på denne skiva, og vi synes det er røffe, intense og lekre låter. Skiva sitt øvrige sortiment er betydelig mer sarte saker, men skal ikke på noen måte undervurderes for det. For eksempel så er ”New Hand” en ytterst lekker ballade som det skal godt gjøres og ikke like med all dens prakt og instrumenter i et ”sabla bra” stemningsskapende modus! Tittelsporet er også en fin opplevelse, og ikke å forglemme ”No Time Inside” som er en noe utypisk Belivelåt. Den låten har en underliggende spenning og mystikk som langsomt stiger til overflaten når den spilles nok ganger. Rytmisk er låten noe vond å få tak på fra begynnelsen, men det er en forbigående utfordring. ”World Is Round” som skiver byr på noen utfordringer og en god del ”tyggemotstand” uten at skiva kan betraktes som et praktverk. Det er utvilsomt solide saker Mr. Gil og co. leverer, men tidvis er det litt vel søtt for vår smak og musikken beveger seg lovelig nær poppens ofte daffe verden.  Heldigvis er det mest oppturer og gode låter og musikalske prestasjoner på ei mer enn godkjent skive.

 

http://www.myspace.com/believeartrock

 

1. World is round - part 1 0,34
2. No time inside 5,16
3. World is round - part 2  4,27
4. Cut me paste me 2,48
5. Lay down forever  5,52
6. Bored 4,46
7. So well  4,20
8. Guru 4,54
9. New hands  5,58
10. Poor King of Sun/Return 9,50

 

  • Mirek Gil - Gitar

  • Karol Wroblewski - Vokal

  • Satomi - Fiolin

  • Vlodi - Trommer

  • Przemas - Bass

  • Konrad Wantrych - Keyboards

 

Mindportal – 1/1

 

 

 

Mind Portal ble etablert i Voronezh i Russland i 2009, og dette er naturlig nok deres debut. På agendaen er det en instrumental progmetall som er noe medioker og som vi ikke kan se tilfører verden spesielt mye nytt og spennende. En skal lete med lys og lykt for å finne noe som er originalt og innovativt på denne skiva. Det spilles så absolutt mer enn ok rent instrumentalt og fordi det er unge musikere vi har med å gjøre her, som bør de ha fremtiden foran seg. Da kan de kanskje komme opp med mer heftige saker fordi låtene er jevnt over av den mer anonyme type som sklir inn et øre og ut av det andre. Variasjonen er heller ikke stor nok, men det er et sympatisk trekk at låtene stort sett klokker inn på rundt fem minutter. Da klarer de nok lettere å holde på lytteren, enn om de skulle spille seg gjennom tjue minutters navlebeskuerne og repeterende saker. Å forvente en stor fanskare når en spiller instrumental progmetall er i beste fall veldig optimistisk. Så til neste skive bør nok en eller ei som synger bra ”headhuntes”, ellers så må musikken bli mye mer egenartet og skille seg ut fra de andre innen samme segment.  For talent har musikerne hva gjelder instrumentering og ikke minst så er samspillet bra . Låtporteføljen er som nevnt ikke noe som får hårene til å reise seg på huden, og de to balladene ”Summer Morning” og ”Reminiscences” er to eksempler. De gode musikalske ideene er der, men av en eller annen grunn så låter det litt utdatert og i alle fall så funker ikke disse to spesielt godt. Straks bedre er da den mer progressivt legerte låten ” Roller Coaster ” som er ok pluss. Ok er det også at unge musikere har forbilder, men kanskje en noe mindre nesegrus beundring hadde gjort seg? Å stole på seg selv heller en å skjele såpass til Gordian Knot, Planet X og Liquid Tension Experiment kan nok være veien å gå om det blir ei skive to fra Mind Portal. Her derimot får vi en musikalsk presentasjon som sneier innenom metall, ballader og litt kompleks jazzrock og med plettfri teknikk. Dessverre så er spillegleden noe vanskelig å finne og selve formidlingen drukner i det teknisk perfekte. Neste gang vil vi en mer personlig utforming av musikken, og musikere som gir av sin kreativitet og som ikke vise så åpenbare ”se-hvor-flink-jeg-er” tendenser nok være smart.

 

 

http://www.mindportal.ru/

 

  • Roller Coaster  5,18
    Natural Disaster  5,19
    Summer Morning  3,26
    In Pursuit Of Black Pearl  5,33
    Traffic Jam  5,16
    Reminiscences  5,30
    Fast Food  3,33

  • Dedication 7,17

Gregory Kurnosov - Gitarer
Vyacheslav Bessonov - Keyboards
 Vitaly Zotov - Bass
Roman Gorodnyanskiy – Trommer og perkusjon
 

 

In Search For – Faith

 

 

Disse musikerne kommer fra Minsk i Hviterussland og er med vokalist og fiolinist Yann Zhenchak som grunnlegger og kreativ anfører. At Zhenchak er kunstner er ikke så underlig med tanke på at begge foreldrene også er aktive sådanne. En rimelig annerledes uttrykksform har likevel sønnen valgt. Likevel så har alle tre som fellesnevner mye å berette om og det i til dels svært poetiske vendinger i sine respektive kunstarter. Zhenchak er flasket opp med morens folkensemble Gosititsa og sang med disse allerede i ung aldre. Han er også konservatorieutdannet bratsjspiller, men fikk tidlig smaken på rock. Det førte da til spilling i lokale band før han fra 2004 til 2008 spilte i Pesnyary ledet av Leonid Bortkevich. Ferden bar så videre til folkrockbandet Lyavony før altså In Search For ble hovedfokuset. For å skape et fullverdig band ble fem unge og musikalske sett sultne musikere med sammenfallende musikalske preferanser hentet inn. Sammen med diverse gjestemusikere ble ”Faith” skapt og musikken er preget av melodisk progmetall og artrock men også pent marinert i symfoniske rock og folkrock krydderblanding. Bandnavnet sier mye om at det her ikke akkurat er de så mye stilistiske begrensninger. In Search For søker å finne seg selv, meningen med livet og mange andre viktige spørsmål. Skiva er så lang som 72,36, men det blir slett ikke langtekkelig fordi det er såpass mye å sette tennene i her. Albumet har mange fine harmonier, og preges av at det dynges på med en veritabel kaskade av instrumenter. Musikken er definitivt pompøs, men også så pompøs at det faktisk blir moro å lytte til! Hvorfor gjøre noe halvveis når en kan tillate seg og virkelig slå på stortromma så å si, og legge nye lag oppå forrige i det vide og brede. Tunge gitarer, tangentkaskader, operasang og resitasjoner i en sikkert for noen uskjønn forening er hav vi får servert. Yann Zhenchak står for all komponeringa, og har her laget en massiv rockeopera med mest engelskspråklig vokal. Unntaket er blant annet låten “Kahanne (Love)” hvor Zhenchak synger på hviterussisk sammen med moren Larisa Simakovich. Når en setter på skiva fra begynnelsen av så får vi samme følelse som når en travhest lynraskt fyker av sted etter at startbilen har sluppet. Hoi, dette er imponerende og flott å få oppleve, men så blir det både urent trav og galopp! Sagt på en annen måte så blir det noe langt mellom de gode ideene, og det blir heller ordinær og medioker musikk. Smart nok så dukker den femdelte låten ”Faith” opp akkurat når det er som traurigst, og interessen fornyes og ørene spisses. Skiva er som en lett vil skjønne noe ujevn, og på sitt beste meget bra og på sitt verste temmelig blek og fargeløs. At Yann Zhenchak har talent er rimelig klart, men rockeoperakonseptet er da også ytterst vanskelig å få til slik at det funker optimalt noe denne skiva faktisk beviser. De som vil ha velspilt, pompøs og teatralsk prog bør så absolutt sjekke ut denne musikken, og merke seg navnet Yann Zhenchak.

 

http://insearchfor.com/

 

  • 1. In To (5:06)

  • 2. Lady of the Night (4:21)

  • 3. Skies in Your Eyes (4:27)

  • 4. Strangers Again (5:31)

  • 5. Don't Fall Asleep (10:11)

  • 6. Departure (0:44)

  • 7. Angels Arise (5:31)

  • 8. 10000 Years (5:54)

 

In Search for:"Faith":

  • 9. Prelude (2:26)

  • 10. Ascention (9:49)

  • 11. Interlude (1:41)

  • 12. Descending (4:16)

  • 13. Conclusion (2:17)

 

14. Kahanne (Love) (6:05)

Bonusspor,

15. Piy da dna (4:09)

 

Yann Zhenchak – Vokal, keyboards, fiolin og bratsj
Vladimir Ivanov - Gitarer
Alexey Bogan - Gitarer
Vladislav Suldzin – ”Growle” vokal
Tihon Zolotov - Bass
Alexey Zolotov - Trommer

Gjesteartister,

 
Larisa Simakovich – Vokal på spor 1,6,9 og 14
Ax Vinjhegin – Gitarer på spor 5,9, 13 og 15
Roman Bogush – Fløyte på spor 4
Sergey Osipov – Fløyte på spor 14
Boris Zhenchak - Fortellerstemme 
 

 

Lost World – Sound Source

 

 

 

Crossoverprog fra Russland frontet av Andrii Didorenko. Han og fløytisten  Solovies var medstudenter ved musikkonservatoriet i Moskva rundt 1990 da Lost World ble etablert. I likhet med mye annen prog fra vakre Russland så er dette også musikere som er svært skolerte og dyktige. Debuten til dette ensemblet ”Trajectories” kom ut i 2003 uten mye oppstuss, og var korte men komplekse instrumentallåter med frodige og dyktige arrangementer. Oppfølgeren ”Awakening Of The Elements” kom på Musea labelen og nådde frem til mange flere lyttere i kraft av både et stort plateselskap, men ikke minst p.g.a. musikalske kvaliteter. Disse kvalitetene er ytterlige raffinert på ”Sound Source” og nå begynner virkelig musikken til Lost World å ta form. Lost World klarer nå å skape en temmelig unikt sound, som er tungt påvirket av klassiske influenser og får det til låte rett så bra og interessant. Noe av årsaken til at dette funker så bra er et rikt arsenal av stiler og stemninger. Fra det smått frenetisk til det pastorale og romantisk på nesten null komma niks, gir en livlig og dynamisk musikk.  Når så også musikken har flust med egenart og personlighet og ikke minst entusiasme er det ikke så underlig at dette ofte lyder temmelig fascinerende. Lost World har også jevnt over korte låter slik at selv de mest utålmodige knapt kan klare å kjede seg. Samspillet mellom musikerne er fra øverst skuff, og det er rikelig med rimelig komplekse og odde taktarter som er med å kreere skiftende stemninger. Lost World er først og fremst noe for seg selv, men enkelte ønsker å høre hvem de kan ha noe til felles med og likner litt på. Navnene vi da kommer opp med er KBB, Asturias, Little Tragedies, Agarta, litt UK og Horizont i russisk variant. Vår russere har en ganske så optimistisk musikk, og det er ikke for mye tid som brukes på å deppe, men fokus er helle rettet mot mer lykkelig toner. Ikke for det, vakre og elegant lydlandskaper kan brått avløses av med riffpregede partier. Samspillet kan gjerne slå gnister uten at det noen gang blir rå musikk i bunn, men heller toner som er oppriktig og viser en sann kjærlighet til musikk. En kjærlighet som her har ført til skapelsen av seksten karakteristiske instrumentale låter. Låter som er komponert slik at lytteren forblir lyttende, og ikke velger andre aktiviteter men velger for eksempel å høre på diverse solo instrumenter. På ” Naked Starlight” er det flust med spennende gitarlinjer, mens “The Feast” har fløyte som ledende instrument. En sampler av syngende fugler og herlig akustisk gitar preger ”In The Wilderness”, mens ”The Feast Is Colorless” også avgir ganske så drømmende musikk. På ”Divertissement” svinger det heftig, og duellen mellom piano og fiolin er svært spennende og bra. ”Travelling Light” er skiva sitt lengst spor og gir rom for mye fin musisering som forbilledlig bygger opp trykket og stemningen i låten. Til slutt forener fiolin, akustisk gitar og keyboards kreftene i en mektig finale, og vi kunnen gjerne hatt flere låter som dette på skiva. ”Travelling Light” er i våre ører eneren på ei ellers bra skive med mye lekker instrumental musikk som er både velspilt og  velarrangert.

 

 

  • 1 - Hymn - The Intro (1'04)

  • 2 - Sound Source (3'58)

  • 3 - Kaleidoscope (3'03)

  • 4 - Waterworks (4'36)

  • 5 - Hymn (6'17)

  • 6 - The Feast (3'45)

  • 7 - Colorless (4'33)

  • 8 - The Engine That Wouldn't Start (1'32)

  • 9 - Heat Stroke (4'45)

  • 10 - Naked Starlight (3'55)

  • 11 - In The Wilderness (3'09)

  • 12 - Divertissement (4'37)

  • 13 - Trapped (3'25)

  • 14 - The Shore And I (4'37)

  • 15 - Blind Escape (4'23)

  • 16 - Travelling Light (7'15)

  •  

 

  • Andrii Didorenko – Alle fioliner, akustisk og elektrisk gitar, bass og perkusjon

  • Veniamin Rozov – Trommer

  • Vassili Soloviev – Fløyte

  • Yuliya Basis – Keyboards

 

 

Tabula Smaragdina - Beyond Words

 

 

Det hele startet for Tabula Smaragdina sin del i 1998 da Krivánik Dániel på keyboards og gitaristen Bogáti-Bokor Ákos møttes under et universitetsstudie i filosofi. Rimelig kjapt fikk disse to en fin kjemi, og etter noen år så vokste ideen frem om selv å spille den musikken de begge brant heftig for. Første byggesten til progensemblet Tabual Smaragdina var dermed lagt, og så gikk det slag i slag. I 2003 kom debuten ”Amethyst”, som også var bandnavnet helt frem til skiva skulle utgis, da Musea oppdaget at det allerede var et band i deres stall som het sådanne, og følgelig ble navnet nå til Tabula Smaragdina.  Den musikalske menyen til Tabula Smaragdina består av moderen prog med en analog sound fra syttiårene, og følgelig en fusjon av fortid og nåtid. Forbildene er kjente og kjære band som Yes, U.K., Bill Bruford, Platypus, Flower Kings og King's X. Tabula Smaragdina synger utelukkende på ungarsk og det er jo begrenset hvilket utbytte en får av dette om en ikke tilfeldigvis kan språket eller får forklart hva lyrikken omhandler. Det en vinner med ungarsk tekst er en noen annen vokalvinkling idet ord og betoning er temmelig eksotiske, og det er både sjarmerende, fargerikt og spennende synes nå vi. I samme klasse er de alltid snertne og smått fabelaktige vokalharmoniene som bruser i strie strømmer og gir skiva et virkelig løft, og som gjennomgående er virkelig førsteklasses og som en bonus også temmelig originale. Vi skal ikke unnslå at Bogáti-Bokor Ákos er temmelig sentral på dette verket, både som dyktig og omfattende musiker men også på låtskriver- og produsersiden. Albumet fremstår med høy intensitet, men også en fin evne til behendig å skifte mellom forskjellige modus og stemninger, gjerne innen samme låt. Slikt blir det jo som kjent dynamikk av, og når det så også utføres rimelig lekkert så er det bare å nyte uten å syte. Kontrasten mellom akustisk og mer elektrisk musikalsk terreng, og sterke og melodiske låter, samt knallbra vokalharmonier er noen av de viktigste av Tabula Smaragdina sine styrker,  og helt klart de mest iørefallende trekk. At bandet har humor viser ”My Electric Cat” som begynner med tegnefilm samplere for så å konvertere til en leken og morsom samhandling mellom keyboards og gitarer. Låten har fine og hyppige taktskifter og blir passe hektisk og rocka, og vi sitter til slutt igjen med en Gentle Giant ettersmak. Bandet formidable evne til å overraske er et musikalsk krydder som fungerer og tilfører særpreg.  Akustiske refreng smykker ”Sundown” som også har en avslappet stemning, og her er det neddempet vokal og keyboard som gir den svale og stemningsfulle musikken. Mer flerstemt stemningmessig er ”This Side Of Works” som er den lengste låten på albumet, med en slags tidlig Spock`s Beard ånd svevende i kulissene. Hammond orgel, synther, piano og nydelig gitar gir en instrumentering som passer til en sterk og spenstig proglåt. Mer riffladet er ”Winter” i starten, før vi får de kreative og høyst originale vokalharmonier med både mann og kvinne, og dette frisker opp og farger låten ytterlige.  At Bogáti-Bokor Ákos sine basslinjer er nær opptil Chris Squire er ”Passanger” et eksempel på, men det er drivende bra utført og komplettert med finurlige keyboardriff er låten bra nok den. Kritikere av Tabula Smaragdina vil med stor sikkerhet hevde at bandet driver med lovelig mye klipp og lim. D.v.s. at de vil mene at det lånes heftig fra diverse progstorheter, og det er det kanskje en kjerne av sannhet i?  Vi finner likevel at musikken til dette ungarske progensemblet har så mye kvalitet, særpreg og en så sofistikert musikk at vi er særdeles fornøy med denne skiva. Ei skiva som virkelig vokser ved gjentatte lyttinger, og som er ytterst dyktig arrangert og med låtportefølje som er meget sterk. Bandet er også flott samspilt, har rikelig med entusiasme og det er åpenbart at de har mye bra musikk på agendaen som de lengter etter å dele med lytteren. Vi er ganske så sikre på at den jevne progfan vil like ”Beyond Words” meget godt, og denne skiva er definitivt en muskulær samling av kvalitetsprog.

 

http://www.myspace.com/smaragdina

 

  • 1.      Amethyst (1:32)

  • 2.      This Side Of Words (8:29)

  • 3.      Winter (4:30)

  • 4.      A Simple Game (5:00)

  • 5.      Sundown (5:16)

  • 6.      My Electric Cat (2:14)

  • 7.      The Passenger (5:27)

  • 8.      Light Of Dreams (3:35)

  • 9.      You Could Be (6:20)

  • 10.  Beyond Words (7:58)

 

  • Bogáti-Bokor Ákos – Vokal, gitarer, bass og keyboards

  • Krivánik Dániel - Keyboards

  • Zsigó László - Trommer

  • Popomájer Tibor – Bass

 

Gjesteartister,

 

  • Antal Karola - Bakgrunnsvokal


  • Makkai István - Saksofon

 

Dreyelands - Rooms Of Revelation

 

 

At det tar tid fra et musikkensemble settes sammen til debut CD-en er klar er Dreyeland fra Budapest er godt eksempel. De spilte sin første toner i 2002, og året etter kom en demo CD, og så ble det tilsynelatende stille til 2007. Da var omsider EP-en ”Can`t Hide Away” klar, og det ble kjapt klart at her var det et band på progmetall grenen som en burde ha et våkent øye til. Etter års slit er altså omsider debuten her og den er en mangesidig sak hvor den melodiske og metalliske siden av powermetall og progmetall er injisert med noen doser av 80 årenes hardrock og AOR. De tøffe gitarriffene mildnes med finurlige arrangementer og en virkelig melodisk og fin vokal. Skiva har en utvikling som går på at det blir røffere og mørkere atmosfære og låter jo lengre en kommer på den. Dette står jo til lyrikken som er et konsept om noe så lystelig som en reise i et schizofrent sinn. Dramaturgien ville jo utebli om denne personen ble frisk av sin sykdom, så det er derfor svært naturlig med de mer milde og skånsomme tonene fra begynnelsen. Omtale schizofrene mann har en historie som er dramatisk nok, og fortellingen går ut på at han mister alle sine kjærester etter fullbyrdelsen av deres kjærlighet! En grusom om enn ikke særlig realistisk skjebne, og naturlig nok så takler vår ”helt” dette rimelig dårlig. Besatt av denne smerten som altså tap av hans kjærester medfører begynner han en reise i et imaginert hus hvor han i de forskjellige rommene får hint om hva som har hendt med kjærestene. Selvsagt ender plottet maksimalt dramatisk, og musikken som skal gjenspeile dette får frie hender rent dramaturgisk, og da blir det jo herlig svulstig og pompøst!  Om ikke hele tiden svulstig og pompøst så er musikken til Dreylands rett så trivelig og selv om historien virker noe søkt gir den en fin ramme til tonsettingen, og kravene til essens og fremdrift i musikken ivaretas meget bra. Apropos å ivareta så har den meget dyktige produceren Barnabás Hidasi i HL-Studio stått for miksing og mastering. Han har sørget for en frisk og tidsriktig og produksjon som står bra til musikken. Dreylands fremstiller sin musikk slik at de som liker Dream Theater, Symphony X, Pagan's Mind, Circus Maximus, Jorn Lande, Evergrey og Redemption, sannsynligvis også vil like ”Rooms Of Revelation”.

 

 

1.      Entering
2. Room 1 / Seek For Salvation
3. Room 2 / Can't Hide Away
4. Room 3 / Pretending
5. Room 4 / Fragments
6. Room 5 / Way To You
7. Room 6 / Blossoms Of Decay
8. Room 7 / Vain
9. Room 8 / Leaving Grace

 

Omar Gassama - Trommer
András Ádám Horváth - Gitar
Nikola Mijic - Vokal
Gergely Springer - Bass
György Nagy - Keyboards

 

From.Uz - Seventh Story

 

 

Store forandringer i dette bandet på deres andre skive, hvor blant annet Iogor Elizov har kommet inn som en ekstra keyboard spiller. I tillegg er Andrew Mara-Novik og Vladimir Badirov erstattet med Sur'at Kasimov på bass og Ali Izmailov på trommer. Ganske så dyktige musikere har altså forlatt bandet, men de nye er også av høy kvalitet. Skiva er på kolossale 78 minutter, og ble faktisk spilt første gang live for et uhyre entusiastisk publikum i Tasjkent. For de som ikke har geografi som sin hovedinteresse kan vi fortelle at Tasjkent er hovedstaden i Usbekistan.  Nå vil vi anta at mange får en mistanke om at From.Uz er fra Usbekistan, og jada det er korrekt! For de helt spesielt interessert i geografi kan vi nevne at Tasjkent betyr steinbyen. Antakeligvis er enkelte temmelig trøtt avgeografi nå, men hvor mange andre plasser får du en slik omfattende geografisk omvisning enn hos Merlinprog. Vi bare spør i all ydmykhetJ Ok, så til musikken til From.Uz har ofte tidligere blitt sammenliknet med Djarm Karet, Liquid Tension Experiment og Brand X. Noe av ”limet” i bandet har vært og er deres felles ønske om å spille kompleks musikk som har høye krav til kreativitet og utførsel. Det er også viktig å gi seg selv stor glede med å gi lytterne et innsyn i bandmedlemmenes sinnsstemninger, ideer og følelser! På deres første skulle disse fabelaktige visjonene nås med instrumental musikk som var levert dirkete fra hjerte og uten noen form for kommersielle tanker. Slike festtaler er det mange som kommer med, men som lar det bli stor avstand mellom liv og lære. Heldigvis og i høy grad etterlevde Fromuz, som nå altså heter From.Uz, det og kom opp med et usedvanelig velspilt og knallbra album. Nevnte album heter forøvrig ”Overlook”, og er behørig omtalt av oss tidligere. ”Seventh Story” er basert på en idedugnad, og alle bidrar altså hva gjelder komponering og arrangering. Hver og en låt er basert på eksperimentering og vilje til å skape noe unikt, og innen de enkelte komposisjonene er det finurlige og herlige tempo- og rytmeskifter. From.Uz er et temmelig uforutsigbart band, som alltid kommer opp med noen gode ideer som de klarer å sette ut i live slik at de låter som ingen andre. Spennvidden er stor og dette gjør at det utforskes det meste av musikken som  ligger mellom ytterpunktene jazzrock  og symfonisk rock, og gjerne innen samme låt! Nettopp dette med å kunne fylle opp låtene med slike kreative spenn er noe av grunnlaget for bandet sin storhet. Også From.Uz evne til å gjøre ganske så kompleks musikk tilgjengelig og ikke bare en øvelse for spesielt interessert, gir det ekstra kicket som skiller de fra mange andre musikalske ensembler. Fra forrige skiva har det tilkommet vokal av Vitaly Popeloff og slikt forandrer definitivt musikken, men det er også betydelig mer helning mot jazzrock enn på ”Overlook”. ”Seventh Story” er flott variert og ambisiøs uten at det blir pretensiøst. Denne nye besetningen er ikke så samspilt den forrige, og således står samhandlingen noe tilbake for den på forrige skive, men det er bare en mindre innvending mot skiva. Musikken er fortsatt multifaset, og vokalen gir en ekstra dimensjon til musikken som har fyldige seksjoner med fokus på mussering og et instrumentalt symfonisk sound. Likevel er det alltid kort vei til melodiske landskapene og svært vakker musikk som er meget velegnet til å bevege og trigge lytteren. De episke låtene er i flertall, og for eksempel ”Parallels” er en spenstig hybrid av metallriff og ambient keyboardmagi, som også farges nydelig av komplekse trommemønstre, smarte og vellykkede lydeffekter og akustisk klimpring. Episk deluxe er ”Desert Circle” hvor sologitaren raskt setter stemningen meget bra bakket opp av virkelig kløktige og snertne synther som buldrer i bakgrunnen i et slags vegg-til-vegg landskap. Dette er begynnelsen på en musikalsk reise av dimensjoner som er ytterst spennende og velfylt med hendelser. Symfonisk rock, progmetall, blues og Russisk folkemusikk er bare noen av destinasjonene i en forrykende og heftig låt. Ikke så heftig men desto mer fredfull er ”Perfect Love” hvor neddempede og ettertenksomme synthlinjer snor seg flott rundt akustisk gitar av det virkelig vakre slaget. ”Seventh Story” er ei variert, velspilt, vakker og ytterst spennende skive, og From. Uz er et ganske modig band i det de tør å ta sjanser. Resultatet er et musikalsk verk som er ytterst sublim og fabelaktig bra, og som enhver ekte progfan skal ha i samlingen sin! Basta!

 

  • http://www.myspace.com/thefromuz

  • http://www.fromuzband.com/

 

  • 1. Perfect Place (4:04)

  • 2. Parallels (20:01)

  • 3. Desert Circle (16:13)

  • 4. Bell Of The Earth (3:16)

  • 5. Taken (18:09)

  • 6. Influence Of Time (11:50)

  • 7. Perfect Love (4:40)

 

  • Vitaly Popeloff – Elektriske, akustiske gitarer, synth og båndløse gitarer og vokal

  • Albert Khalmurzaev - Keyboards, synther, akustisk gitar, 12 strengs gitar, MIDI, programmering og vibrafon

  • Igor Elizov - Grand piano, synther, vokal, MIDI og keyboards

  • Ali Izmailov – Trommer, perkusjon, marimba og rørklokker

  • Sur'at Kasimov – Bass og dobbelbass

 

Animation – Reset Your Soul

 

Progmetall fra Polen fra bandet som en gang hette Labyrinth.pl, og som i 2007 ga ut sin selvtitulerte førstefødte. For øvrig var det ei skive som fikk lytterne til å få øynene opp for et band som hadde evne utover det vanelige til å tenke nytt og annerledes. ”Reset Your Soul” er oppfølgeren, og her er Darek Bartosiewicz kommet med som vokalist på ei skive som klokker inn på formidable 65,18 minutter. Med så lang spilletid innen progmetall segmentet er det en overhengende fare for at det kan bli en temmelig langdryg affære. Det klarer faktisk Animation stort sett å unngå, da de er såpass kreative og fyller på med ganske så spennende musikk.  En musikk som også er temmelig energisk og melodiøs i sitt tilsnitt, og med visse linker til Dream Theater. Det er det jo ørten band som har, men Animation sin link er mer av akademisk interesse for å gi en slags pekepinn om hva slags musikk vi finner på ”Reset Your Soul”. Bandet har åpenbare ambisjoner som strekker seg utove å klone andres musikk, og de gir oss mangt og meget som er snertent og frisk legert. Animation klarer ikke å gjenoppfinne hjulet, men hvem gjør vel det i disse tider? Vi får ei skive som er heftig og begeistret og hvor mathrock og til og med jazz er med i den musikalske miksen. Alt nøysomt og klokt formulert, og med Darek Bartosiewiczsin kratftfulle stemme som et viktig element. Andre elementer som trekker opp er finurlige temposkifter, uventede kursendringer, flotte harmonier og mange artige detaljer som gjør at lytteren henger med fra start til mål uten å kjede seg. Som på mange andre gode skiver så er det slik her at skulle ikke noe falle helt i smak er det bare midlertidig. Årsaken er så enkel som at ”Reset Your Soul” er så mangeartet, at det bare er snakk om kort tid før mer triggende musikk gjør sin entre. Rytmikken er tidvis rimelig komplisert, og gitarsoloene sitter som et skudd. Bandets helning mot fusion terreng gjør at visse likheter med for eksempel Spaced Out, Karcius, Liquid Tension Experiement og Planet X er nærliggende. Spesielt er dette aktuelt på instrumentale ” The Manhattan Project” med sin drivende bass og trommer. At Animation kan det med variasjon viser den påfølgende sporet. Den korte balladen ” Request For Redemption” som er en melankolsk sak, som igjen følges av episke” The Last Man” ! Dette er skivas lengste låt og den er nesten, men bare nesten for bombastisk. Keyboardene til Tomek Konopka jobber overtid her og nærmest teppebomber oss med all sin glans og vellyd. Darek Bartosiewiczsin gjør også en formidabel jobb her, og er godt understøttet av ymse gitarutbrudd av den mer brennende typen på en låt spekket med stemninger. På neste låt i porteføljen kommer den filmmusikkliknende ”1989”og atter gjør bandet en u-sving, og når så neste låt ”Toxicyber” kommer enda en  u-sving. Muligheten for at denne stor låtvariasjonen vil avstedkomme kritikk er så absolutt tilstede. Vi applauderer likevel bandets vilje til variasjon og vilje til å ta sjanser og kaste seg ut på til dels dypt vann. Alt de kommer opp med er ikke like berusende, men Animation er et band som absolutt er verdt å lytte til.

 

 

 

  • 1. Reset Your Soul (7:00)

  • 2. Demons Of War (7:32)

  • 3. Inscrutable (8:26)

  • 4. The Manhattan Project (10:06)

  • 5. Request For Redemption (2:41)

  • 6. The Last Man (13:02)

  • 7. 1989 (7:54)

  • 8. Toxicyber (8:38)

 

  • Darek Bartosiewicz - Vokal

  • Bartek Bisaga – Bass og vokal

  • Kuba Dębski – Gitar og vokal

  • Tomek Konopka - Keyboards

  • Paweł Larysz – Trommer og perkusjon

 

Gjesteartister,

 

  • Sławek "Payatz" Dubiel - The Smoker (Demons Of War)

  • The Drunken Virgins Choir - Toxicyber & Demons Of War)

 

Roz Vitalis – Live At Mezzo Forte

 

 

Dette er første live albumet fra St. Petersburg bandet Roz Vitalis hvor komponisten og multiinstrumentalisten Ivan Rozmainsky er rimelig sentral. Skiva er også den første med den nye besetningen, og settlista består av spor fra tidligere album men også helt nye låter. Skiva er også en frigjøring fra tidligere tiders eksperimentell kammerprogaktig stil over mot artrock terreng med engelsk vokal. Hendelsen skriver seg fra 27. september 2009 og de åtte låtene varer i ca. 54 minutter. Roz Vitalis historikk strekker seg tilbake til 2001 og visjonen var å lage musikk som ”overkommer kaoset, avdekker villskapen og oppnår en fortreffelig klarhet”! Ivan Rozmainsky har før denne skiva en betydelig produksjon av keyboardbasert musikk hvor elementer fra moderne folk musikk, religiøs musikk, eksperimentell musikk, artrock, avant prog og solo instrumentale kombineres. Konsertlokalet Mezzo Forte er kjent for sin gode akustiske omgivelse, og det er jo bra så lenge Roz Vitalis såpass sjelden gir konserter og i tillegg utgis på plate i live tapping. Låtene fra de tidligere studio albumene er noe forskjellig, og ”Painsadist” for eksempel er nær innpå halvert lengdemessig her. Akkurat det er jo et noe kommersiell eller populistisk avgjørelse da låten er temmelig forandret og nesten direkte en potensiell hit i all sin radiovennlige utgave. Bandet Roz Vitalis er derimot her i en komplett rock utgave med en flott rytmeseksjon og ikke minst en frontmann scenemessig i Vladimir Polyakov. Han står for ”sangen” eller mer korrekt ”spoken word” konseptet, og tilfører gruppa fine nyanser således med sin ganske så illevarslende tonasjon. Vladimir Polyakov har tidvis har visse likheter med stemmen til Copernicus og Andre ganger med avdøde Kevin Coyne.  Det er uansett en vinkling i stemmebruken som er meget effektiv som stemningsskapende artefakt og som gir særpreg til musikken. Akkurat forskjelligartede stemninger jo noe Roz Vitalis er opptatt av å kreere, og som de langt på vei lykkes med. Det nye materialet er altså akkurat så spenstig og bra vi kunne håpe på, og sammen med mer velkjent stoff får vi på denne skiva åtte låter som fremføres med glød og nerve. Generelt sett så er konserten en fin balansegang mellom å servere et tett samspill kombinert med en løssluppenhet som er frisk og freidig. Det virker som alle bandmedlemmene hygger seg sammen og gir jernet slik at skiva fremstår som et energisk og vital verk. Gruppa fremstår i denne utgaven som et dynamisk og bevist band og vi ser frem til det kommende studioalbumet. Imens kan vi lytte til ”Live At Mezzo Forte” som stort sett er en musikalsk fremføring av klasse.

 

 

  • raig.ru/rozvitalis.asp

  • www.myspace.com/rozvitalisprog

 

  • Ivan Rozmainsky – Keyboards og blåsere

  • Vladimir Polyakov - Vokal, keyboards, perkusjon, horn og lyder

  • Philip Semenov – Trommer og perkusjon

  • Vladimir Semenov – Bass

  • Tyan Shansky – Bass

  • Vladimir Efimov – Elektrisk gitarer

 

 

1. Warm Tuesday / Giver (Piano solo) / Ascension Dream 10:07
2. Wooden Bear / Annihilator Of Mortal Hazard 6:31
3. Autumn Of Hypocrisy / Disruption (Truncated) 9:51
4. Destiny Dethroned 5:14
5. Flown With The Wind / Insecure 10:27
6. Painsadist 3:42
7. Autumn Crocus 4:23
8. Outro 3:28

 

 

Leafless Tree - The First Leaf

 

 

Enda et tilskudd til en rimelig flott og frodig flora av polske prog ensemble, som her er ute med en EP. Musikken som forrettes sier medlemmene at er et resultat av kollektivets musikalske smaker og inspirasjoner. Leafless Tree anser også at det å utvikle musikken de musikalske ferdighetene sine. Like viktig er det at de under denne utviklingsprosessen hygger seg med sin felles musikalske lidenskap, og har det moro da det i strukturerte former genererer kreativitet og ekte musikk. Dagens besetning har spilt sammen siden 2006 mens bandet som sådanne så dagens lys i 2002. Denne kvartetten begynner således å bli ganske så samspilt, og det er derfor på tide at de får vist verden hva de duger til. For de som aldri får nok av unyttige facts (!?) så var bandet NOE forløperen til Leafless Tree. Denne skiva kommer faktisk ut på bandets egen label, L.T Greenhouse Records! Selve musikken er basert på ganske så store musikalske lerreter med temmelig komplekse komposisjoner i en klassikk prog setting. Leafless Tree har ingen intensjoner om å finne opp kruttet på nytt åpenbart. Målet virker å være at innefor klassikk prog sine rammer skal bandet forsøke å meisle ut sin egendefinert sound og fylle på med gode låter og stadig økende instrumentale muskler. De tre første sporene er eksempler på bandets nye musikalske retning, mens ”Tha Last Walk” mer representerer fortiden. Dette blir jo også synliggjort fordi tidligere tiders bandmedlemmer her deltar som gjestemusikere. De tre andre sporene gir en visning i tålig smakfull prog med enkelte originale tonevalg, og kompositorisk evner som minst er gjennomsnittlig. Vokalt er det et velkjent dilemma da polsk ikke er et lett språk å synge på klangmessig blant annet. I tillegg så er det jo temmelig lett å få en viss aksent når en synger på engelsk. Lydbildet preges av keyboards og gitarer og en viss dramatisk helning som er temmelig sjarmerende. Leafless Tree har en musikk som burde kunne finne et tilhengere blant så vel klassikk prog som neoprog. EP-en er jo også bare n forløper for en CD i fullt format i 2010, og den ser vi frem mot med spenning.

 

 

 

  • 1.      Megacycle

  • 2.      Waiting For The Storm

  • 3.      The Last Walk

  • 4.      King Of Town Jungle

 

  • Lukasz Woszczynski - Vokal

  • Piotr Wesolowski - Keyboards

  • Radoslaw Osowski - Gitarer

  • Michal Dziomdziora - Bass

  • Piotr Kolasa – Trommer

 

Gjesteartister,

  •  Adam Sowinski - Keyboards

  • Piotr Stachurski - Trommer

  • Julita Dawidowicz - Bakgrunsnvokal

  •  

 

Roz Vitalis – Compassionizer

 

 

Symphonic avant space prog kaller noen musikken til Roz Vitalis her på ”Compassionizer”, og de fremste inspirasjonskildene er visstnok Gentle Giant, Supersister, King Crimson, Emerson,lake & Palmer, Yes og Le Orme. Musikken er det en fin kammerelektronisk prog mer enn rocka musikk. Ivan Rozmainsky er musikalsk kaptein som før, og er en ytterst dyktig sådanne her på bandets femte utgivelse som klokker inn på nesten femtito minutter. Konseptet og altså målet bak denne skiva er i følge innholdsfortegnelsen å avsløre og åpenbare den åndelige villskapen hos den moderne menneskehetens materialistisk forfengelighet. Ambisiøse saker altså, men så er jo også Ivan Rozmainsky ikke akkurat noen musikalsk novise. Vi har sansen for musikere som har visjoner, og ”Compassionizer” er jo også et rett så bra album. Vi hører visse referanser til italienerne i Art Zoyd og da spesielt fra bandets spede begynnelse. At band har visse likheter er jo bare naturlig, og den nevnte er av det mer lyktige slaget, og Roz Vitalis står fjellstøtt på egne ben. At de bruker elektronisk tromming er ikke noe vi applauderer, men her er det ikke så halvgærent likevel. Årsakene til dette sikkert noe overraskende utsagnet for mange, er at i denne spesielle space avant setting faktisk er akseptabelt at ikke menneskehånd slår på trommene eller andre velegnede rytmeobjekter. ”Tragic Fate” viser bandets mer ”spaca” sider og her blir det med tiden rimelig eksperimentelle musikalske landskap som utforskes. På låten ” Autumn Of Hypocrisy” er det heller kjølige musikalske klimaer som er under lupen i kraft av rikelig bruk av elektroniske innretninger. Keyboardene til Rozmainsky er som oftest de førende instrumentene og at han er uhyre dyktig er en mild overdrivelse! Vi er også imponert over at han klarer og ikke overdrive bruken av keyboard og således slippe til de andre instrumentene slik at skiva blir fylt med rikelig og forskjelligartede klangfarger. Akkurat det er jo rimelig naturlig da målet jo er, ” å avsløre og åpenbare den åndelige villskapen hos den moderne menneskehetens materialistisk forfengelighet”. Med keyboard i en for dominerende rolle ville det å nå dette målet lett blitt et lite dynamisk og kanskje også et patetisk forsøk? Slik det er her fremstår ”Compassionizer” som er modent verk fylt med gode og velfungerende ideer. Rozmainsky sine keyboard yrer av toner og rytmer som er av den mer skjeve typen og således temmelig unike, og hans fingernemme traktering generer også mystiske og til dels magiske stemninger. Det er jo noe skiva i høy grad handler om, og vi synes dette er med på å skape et helstøpt album. Struktur er normalt bare et middel for å oppnå mål, og har i seg selv ingen egenverdi. Likevel er det et faktum at uten et viss musikalsk struktur kan ting skli fra hverandre på lite heldige måter. Denne gangen virker det som balansen mellom struktur og en viss løssluppenhet er perfekt, og vi får derfor et virkelig lyttbart og spenstig verk. Nå har Roz Vitalis en fremdrift som er herlig, og vi får en mer konsistent og dynamisk musikk. Det kanskje beste sporet på skiva er, ” Wakatte Kudasai” med sin fete stemming og flotte men skremmende klarinettlyd. Viktigere er det at skiva gir plenty med småsprø men underfundige og skremmende atmosfæriske tokt inn i et musikalsk landskap som vi knapt ante fantes! I sum et album som på sitt beste er ytterst interessant og triggende, og som vil passe for de som liker mørk instrumental prog. Skiva har også en helning mot klassisk tematikk enn mot mer rocka terreng, og er utstyrt med avant garde vibber her og der.

 

  • raig.ru/rozvitalis.asp

  • www.myspace.com/rozvitalisprog

 

  • 1. Tragic Fate (7:05)

  • 2. Autumn of Hypocrisy (3:58)

  • 3. Compassionizer (5:21)

  • 4. Elusive Goodness (4:24)

  • 5. Wakatte Kudasai (7:27)

  • 6. Annihilator of Moral Hazard (6:22)

  • 7. Dances of Lost Opportunities (5:37)

  • 8. Disruption (3:41)

  • 9. Train of Parting (Compassion Version) (7:55)

 

  • Ivan Rozmainsky – Komposisjoner, keyboards, blokkfløyte, perkusjon, samplere, virtuelle synther

  • Sydius - Gitarer

  • Yuri Verba - Klarinett

 

Borislav Mitic – The Absolute

 

 

Gitarfenomenet Borislav Mitic med nytt album hvor fokuset er på å fornye det instrumental ”shredding” segmentet gjennom å tilføre ren metallestetikk og attityde men likevel ha høy kvalitet på låtsnekkeriet. Nevnte segment trenger definitivt fornyelse, og således er skiva velkommen om den holder hva den lover. Alt på denne skiva er spilt inn i Mitic sitt hjemmestudio, Borislav Amarok Studio. Det fører til en lyd som har en viss tørrhet, men selvsagt kan det være prisen en må betale for å ikke å bruke et profesjonelt studio. Når vi først er i avdelingen for svakheter så er det ikke mulig å unngå å komme inn på trommelyden, som mangler den nødvendige snerten. En sannsynligvis kvalifisert gjetning er at trommelyden kommer fra en computer og ikke er basert på at en fra arten homo sapiens pisker skinn. Når så mye er sagt så synes vi selve konseptet med en reise gjennom metallverdens forskjellig subsjangere er en glimrende ide. Borislav Mitic gjør jo absolutt sitt til at dette blir en trivelig reise gjennom metallspekteret fra trashmetall til New Wave Of British Heavy Metal (NWOBM). Selve tittelen gir så vidt vi kan skjønne en pekepinn om at Mitic er en rimelig ambisiøs fyr som søker seg mot det perfekte. Mitic som opprinnelig er fra Serbia men nå bosatt i Canada, synes å ha en lidenskap for det perfeksjonistisk og diverse kreative musikalske prosesser. The Absolute er jo en evigvarende søken etter det perfekt og ultimate, og således er tittel på skiva meget treffende. En slik søken gjelder jo på to plan, for enkeltindividet og på makroplan for den verden vi lever i. ”The Absolute” er skive nummer tre fra Mitic hånd, og utvilsomt den aller hardeste, noe som jo er temmelig naturlig for at den skal leve opp til navnet sitt. Perfekt er ikke denne skiva, men innen shredding er den blant de klart beste vi har hørt. Vi finner mange detaljer som vi liker innen fraseringen, kreativiteten, herlig fart og presisjon, tilstrekkelig med intelligens og melodisk følelse. Dundrende riff kombinert med gitarvirtuositet er en gjennomgangsmelodi, og således er dette verket definitivt designet og mest velegnet mest for de som er glad i instrumental shredding. Låtenes navn gir bud om et konseptalbum, og vi finner at Mitic klarer å fange tematikken meget bra musikalsk. På ”Hidden” er det som befinnes seg like foran oss men som likevel er skjult på agendaen. Så nær men akk så fjern! Låten er veldig stemningsfull og har en flott vinkling med Balkaninfluert musikk som fint kombineres med blytunge riff. Et tidløst tema som jo løfter alltid er tematikken på ”Promises”. Løfter er lette å inngå og lette og bryte, men ikke uten at diverse følelsesmessige aspekter på en eller annen måte setter inn med stor eller liten styrke av de impliserte partene! Låten startet med virkelig blytunge monsterriff før arpeggioens spennende verden får seg et besøk i en fint utmeislet melodisk setting, og soloene på denne låten er de mest krakilske og desperate på hele skiva. Akkurat det er jo fint i tråd med hva inngåtte eller brutte løfter kan føre til av sinnsstemninger! Den låten som gir oss mest er foruten om de nevnte ”The Prize Of Eternity og ”The Absolute” som viser til fulle Mitic sitt ekstremt fortreffelig fingerarbeide. Vi kan ikke skjønne annet enn at dette er ei skive som de som aldri kan få nok av Bruce Bouillet,  Joey Tafolla, Marty Friedman, Tony MacAlpine, Paul Gilbert, Jason Becker, Ritchie Kotzen, Vinnie Moore, George Lynch og David Chastain knapt kan klare seg uten! For oss andre er det hyggelig å henge med et stykke, men vi må erkjenne at vi gjerne kan dele skiva opp i mindre deler når vi skal spille musikken, men da er skiva en fornøyelse å lytte til.

 

  • www.borislavmitic.com

  • www.myspace.com/borislavmitic

 

  • 01. The Absolute

  • 02. Secret Of Life

  • 03. Hidden

  • 04. Within All Existence

  • 05. Promises

  • 06. The Prize Of Eternity

  • 07. For The Chosen

  • 08. Fighter Of Glory

  • 09. Walking The Path

  • 10. To One Truth

 

Borislav Mitic – Absolutt alt alene!

 

 

 

Modest Midget – Partial Exposure

 

 

Beatlesinfluensene er der så absolutt på denne femten minutter lange EP-en, men bandnavnet gir jo sterke assosiasjoner til Gentle Giant. Dermed er vi altså rimelig kjapt over i avdelingen som sørger for å gi en beskrivelse av musikken. En musikk som vi for enkelthets skyld kan si er en slags popprog med innsmett fra blant annet jødisk musikk. Eller som bioen sier, ”tøff som Paul Simon, kommersiell som Ingemar Bergmann, og sofistikert som Brtiney Spears!”. Fornøyelig beskrivelse! Sentralt i musikken som forrettes er den Amsterdambasert komponisten og musikeren (Lonny)  Lionel Ziblat. Han har en bakgrunn hvor en påvirkning fra svært forskjellige musikalske smaker og kulturer så absolutt er med å påvirke musikken på skiva. Musikken er rimelig gjennomarbeidet og sofistikert med også preget av at den er så tilgjengelig, og her møtes stilarter som normalt ikke er på ”talefot” og Ziblat får det likevel til å låte såpass bra. Forskjellig etnisk musikk forenes uten at det blir snakk om world musikk, og i den miksen tilsettes det også klassisk musikk og rock. Noen har sågar snakket om at Modest Midget låter som det manglende mellomleddet mellom Zappa og Beatles. Det er nok å ta litt hardt i, men likevel er det ikke tvil om at det er mye spennende kvalitetsmusikk på denne EP-en. Vi er såpass trigget av musikken her at vi virkelig ser frem til den nye CD-en ” The Great Prophecy Of A Small Man” som når dette leses nok er ferdigstilt og klar for salg. Det er da snakk om musikken til et band som i høy grad kan sies å være internasjonal. Latvia, Holland, Portugal, Argentina, Israel bidrar direkte og indirekte, og dette sørger for en livlig, sjarmerende og energisk musikk. Likevel er det ikke mulig å undervurdere betydningen av Lionel Ziblat når en snakker om Modest Midget. Han komponerer, arrangerer, synger, spiller gitar, piano og perkusjon. I sannhet et multitalent som også klarer å lage musikk med særpreg, og musikk som skiller seg ut fra massene. Han har også en slags sjette sans for det melodiøse, og om musikken og konseptet fra denne EP-en ytterlige utvikles og rendyrkes blir ” The Great Prophecy Of A Small Man” en utsøkt fornøyelse å lytte til. Åpningslåten ”Trouble In Heaven ” er også en fornøyelse å lytte til, med sine intelligente melodilinjer og keyboard og fioliner i fri utfoldelse.  Vokalharmoniene er utsøkte på”Home Seek”, men låten blir noe for popinfisert etter vår smak. Da er ”Evolution” er mye bedre låt, som starter opp med herlige fiolinriff og er pent pyntet med progressive arrangementer, og en rytmikk som er hentet fra Sør Amerika. Herlig låt, som til fulle viser hvilket potensial dette bandet har, og vekselbruket mellom frodig og energisk musikk er flott.

 

www.myspace.com/modestmidget

 

  • 1.      Troubles In Haven

  • 2.      Baby

  • 3.      Home Seek

  • 4.      Evolution

 

  • Lionel Ziblat – Gitarer, keyboards, perkusjon og vokal


  • Emiel De Jong – Saksofon, klarinett, fløyte og vokal

  • Artis Orubs – Trommer

 

Gjestemusikere,


  • Bas Wiegers - Fiolin

  • Vera Van Der Bie - Fiolin

  • Ilse Ijsink Klarinett

  • Oene Van Geel - Fiolin

 

 

Rushus – Nine

 

 

Komponisten og multiinstrumentalisten Ilya Lipkin er stifteren av musikkprosjektet Rushus, hvor han også har med seg to ytterst kompetente medmusikanter. Prosjektet er basert på ren instrumental musikk, men både det ambiente og improviserte er temmelig viktige elementer. Musikken har en flott meditativ følelse, og bygger seg tidvis både langsomt og hypnotisk opp slik at blir lettere nysgjerrig på hvor den skal. Alt er ikke like vellykket, men Rushus har jevnlig en fin nese for musikk hvor det melodiske og rytmisk forener krefter da som oftest gjennom heftige basslinjer fra Vladimir Nikulin. Han tilfører også en varme til skiva gjennom sin jazzkrydra måte å spille på, som musikken nyter godt av. Selve albumtittel er basert på antallet spor på skiva og altså ikke noe mer mystisk enn noe å enkelt! Musikerne i dette Moskvaensemblet har ganske så forskjellig bakgrunn som fra world fusion, post punk, jazz og gotisk musikk. Rushus er derimot en smeltedigel for eksperimentell musikk hvor artrock, jazzrock og minimalistiske landskaper er viktige elementer. Direkte rocka er det definitivt ikke, men mer for de som liker lange broderende instrumentale landskaper med bass, elektrisk gitar og noe bruk av diverse effekter.  Fremst i lydbildet er Ilya Lipkin og hans flotte gitarspilling, men også diverse akustisk perkusjon preger skiva i høy grad. På disse instrumentene er det Evgeniy Tkachev som slår løs, og vi har en noe ambivalent holdning til mangelen på gode gammeldags trommer, selv om nevnte Tkachev tidvis virkelig gir jernet og er nærmest rabiat i positiv forstand! De monumentale utblåsningene får vi ikke så mye av likevel, men musikkens kvalitet ligger i de tildels subtile melodilinjene og stemningen disse gestalter. Vi etterlyser likevel noe mer bredde i utrykket, men er rimelig fornøyd med de musikalske ekspedisjonene ”Nine” gir oss. Skal vi sette musikken i bås velger vi postfusion, og idet vi tror dette er hva som er nærmest de faktiske forhold. Talentet er så absolutt tilstede hos Rushus sine trubadurer, men de har nok ennå ikke slått ut i full blomst, til det er det for mye som ikke er på plass enda. Den lange låten ”Rainy Day” er derimot blant skivas ypperste øyeblikk, og viser hva disse musikerne kan når det klaffer. På ”Sky Horse” er det Evgeniy Tkachev som stjeler showet, med sin ildfull kongasfyrverkeri.  Skiva varer i nær innpå sytti minutter, og det blir litt mye å fordøye for folk flest vil vi anta. Likevel så er dette en debut som gir oss all mulig grunn til å følge Rushus vider karriere, da skiva bærer bud om at en  skikkelig musikalsk blomstring utmerket vel kan være nær. Vårt inntrykk er at ”Nine” er en debut det står respekt av, og som de som liker fusion av den mer eksperimentelle typen bør merke seg disse russerne.

 

 

www.myspace.com/rushus

 

  • 1.      Pulse (12:08)

  • 2.      Sky Horse (9:25)

  • 3.      Sounds Of Calmness (8:49)

  • 4.      View From Within (7:38)

  • 5.      Rain Day (10:10)

  • 6.      Factor "R" (3:43)

  • 7.      Experiment (1:33)

  • 8.      Jhonnie (10:05)

  • 9.      Peaceful And Quiet (4:13)

 

  • Ilya Lipkin – Gitarer, effekter og samplere.

  • Evgeniy Tkachev - Perkusjon

  • Vladimir Nikulin - Bass

  •  

 

Metus – Beauty

 

 

Med nye dyktige musiker fortsetter Marek Juza under sitt alter ego Metus å gi ut spennende musikk, og med ”Beauty” er den produktive polakken kommet til skive fire. En skive som kjører slalåm mellom neoklassisk musikk og mer gotisk inspirert musikk. Nok en gang klarer Juza å komme opp med musikk som utvikler seg, og han har fått god drahjelp her av sine nye medmusikanter. Musikere som nå gjør at Metus er å betrakte som et band og ikke bare et prosjekt. Skiva varer i 55 minutter, og byr på som tidligere på neoklassisk musikk med klare goth elementer, men fordi det denne gang er tilkommet elektrisk gitar og akustiske trommer har musikken selvsagt tatt en ny retning. En retning som ved første gangs lyttinger nok kan forvirre, men som etter mer konsentrerte lyttesekvenser åpnebarer at de vanlige Metus elementene fortsatt er der. Forskjellen er at nevnte elementer ikke er så fremtredende, fordi elektrisk gitar og trommer markerer seg såpass. De typiske neoklassiske pioanolinjene, strykerne og blåserne er der, men noe dypere i soundet nå. Et sound som nå også omfatter fragmenter fra dark wave, doom og til og med metall! Krzysztof Lepiarczyk bringer oss også denne gang delikate og originale keyboardlinjer heldigvis, og som alltid er vokalen til Marek Juza distinkt og uttrykksfull. Tromminga til Grzegorz Bauer er av høy klasse, og vi får sågar noen virkelig bemerkelsesverdige soloer. ”Beauty” er utvilsomt Metus sin beste skive, og byr på mye kreative musikk som bygger opp spenning for så slippe den. Celloen skaper ofte spesielle stemninger, som på ”At The Gates” hvor den i tillegg låter svært vakkert. Sammen med vokalen og keyboardene er nok celloen det mest stemningsskapende instrumentet, men i Metus sitt unike musikalske verden har alt sin naturlige plass, og skaper i fellesskap en egenartet musikk. Vi kan trygt fastslå at Metus sitt forsøk med å utforske nye musikalske landskap har vært vellykket. Variert er albumet med for eksempel nevnte og særdeles vakre ”At The Gates”, til rå og vannvittige ”And Death Will Be More”, til ” Save The Unknown” med en alternering mellom det sarte og det ville. ”Beauty” byr på en så rikholdig musikalsk meny at det er en fornøyelse, og det er en virkelig flott spennvidde i kolleksjonen.  Lyrikken omhandler følelser, drømmer, håp og ignoranse som jo er en svært undervurdert negativ holdning. Vår holdning til skiva er derimot ganske så positiv, og Metus er så absolutt en artist folk burde sjekke opp.

 

  • 1.      At The Gates 5,47

  • 2.      Beauty5,18

  • 3.      And Death Will Be No More   4,00

  • 4.      Cold Obvilion   3,59

  • 5.      Abyss For Those Who Destroy The Earth 5,05

  • 6.      Dark Conbalt Sky  4,21

  • 7.      Blindness   4,16

  • 8.      The Tree Of Life   4,02

  • 9.      Into The Wild   5,13

  • 10.  Save The Unknown  13,11

 

Marek Juza – Vokal, piano, ”chains and rainstick” og komposisjoner og lyrikk

 

Gjestemusikere,

  • Marcin Krucza - Gitarer

  • Krzysztof Lepiarczyk – Keyboards og piano

  • Kzysztof Wyrwa – Seks strengs bass

  • Piotr Bylica - Cello

  • Grzegorz Bauer - Trommer

 

Metus – Deliverance

 

 

Ifølge vaskeseddelen er Metus et forsøk på finne indre fred og indre lys, utvikle seg menneskelig, søke for det vakre i en labyrint av utfordringer. Med en viss vekt på forenkling er dette noe av budskapet til Marek Juza som er hovedmannen bak Metus. ”Deliverance” er den tredje skiva fra Metus, og følgelig er den bebudede triologien fullført nå. En trilogi som alle dreier seg om samme konseptet, menneskeheten som et aktivt element i naturen. En refleksjon over mangelen på det fullkomne, villskap, mangel på kjærlighet, selvgodhet, men også en kamp for å bekjempe alt dette. En dragning mot en bedre verden med mye kjærlighet, omsorg og bekjennelse! Alt dette er basert på egne tolkninger, drømmer og lyriske elementer fra bibelen. Nytt fra foregående skive er den akustiske gitaren til Kruezek Marcin's og at stemmen til Marek Juza er uten noen form for effekter og følgelig 100 % ekte. Han har en stemme som tidvis er grøssende og som i alle fall står til musikken. En musikk som beveger seg i et neoklassisk, gotisk, og orkestralt terreng, og som mørkere, mer aggressiv og mest eksperimentelle fra Metus til nå. Et eksempel på Metus mer eksperimentelle sider er ”Among The Dead”, som skiller seg ut fra alt Juza har lagd til nå. Ambient med vokal i fokus og med mange vokale lag slik at a cappella følelsen er nær i en mystisk setting med tidvis Gregorianske enstonig sang. Finurlig bruk av strengeinstrumenter og fioliner setter ofte rammene , mens piano og akustisk gitar er de førende instrumentene før vokalen gjør en finurlig og fascinerende entre. Stemmen til Marek Juza har meget viktig funksjon på ”Delieverance”, og han har full kontroll på sin flotte mørke og svært uttrykksfulle stemme. De som av en eller annen grunn ikke liker vokalen vil nok også slite med å tilegne seg musikken på denne skiva. Skiva er heller ikke noen ”uptempo heaven” og følgelig vil heller ikke de som må ha full pinne ha mye å hente her. En meget spenstig låt er ”My Eneemy`s Myself”, hvor det hele bygger seg flott opp på en original men suggererende måte. Fiolinbruken er ytterst fascinerende og samhandlingen med de øvrige instrumentene er meget spennende i en låt hvor vokalen ikke er spesielt dominerende, men meget bra allikevel. Metus har mangt og meget bra på hjertet, men noen ganger kan det bli litt seigt og for liten fremdrift, men dette varer bare kortvarig før nye og mer spenstige musikalske tablåer dukker opp. Musikken er  jevnt over meget bra, og i alle fall spekket med personlighet og er temmelig unik.

 

 

  • 1.      Delieverance

  • 2.      Endless Life

  • 3.      Our Sinful Realm

  • 4.      Pride

  • 5.      An Now Fregel

  • 6.      Simplicity

  • 7.      Among The Dead

  • 8.      In Fallen

  • 9.      My Ememy`s Myself

  • 10.  Brothers

  • 11.  Words

 

 

  • Marek Juza – Vokal, keyboards, komposisjoner og cover art

  • Krzysztof Lepiarezyk – Piano og keyboard

Marcin Kruezek – Klassisk gitar

 

 

Moonlight Sky - I Am

 

 

Slovenia har ikke så mye musikk som eksporteres utenfor landets grenser, og Moonlight Sky er de eneste vi kjenner til av musikkeksport innen rock segmentet. ”I Am” er deres andre skive, og den første ble omtalt her for en tid siden. Gledelig nok er det kjapt klart at bandet har modnet ytterlig, og virkelig leverer varene her. Nevnte leveranse består av en uanstrengt blåtur gjennom diverse sjangere, som virker naturlig og ikke som noe bare opprettet for å vise seg frem. Vi får et eklektisk album, som tar en rundreise der både world musikk, blues, jazz, hard rock, klassikk musikk soul og sågar også musikk med mer østlig krydder bor. Moonlight Sky sitt sound er delvis dominert av keyboard, men ikke på noen overdreven måte, fordi det stor sett er tangentlek i passe doser. Andraz Kržič har virkelig full kontroll, og gir et mangesidig utvalg av klanger som tidvis er temmelig imponerende Vokalt har han også tatt et stort steg, og låter nå riktig så bra.  Temmelig imponerende er også bandet som helhet, og ingen kan ta fra kvartetten at de er dyktig musikere. For og ytterlige å tilføre friske impulser er det hentet inn mange gjesteartister. Disse bidrar flott til den soniske paletten, med sine blåsere, fiolin, fløyte og mange vokalister. Alt på ”I Am” framføres av overbevisende dyktige musikere, og skiva inneholder mange bra låter, og ikke minst klarer Moonlight Sky nå til fulle å presentere sin egenart. En egenart som er tuftet på en sjangerfornektende holdning, men også at alle disse elementene den holdningen avleirer, sys sammen slik at det låter bra. Det er mange band som blander alt mulig sammen, men det skal tross alt låte bra og ikke virker for sprikende. Akkurat det med å samle trådene og lage en fin musikalsk søm er noe Moonlight Sky behersker til fulle. ”I Am” er nok ei skive som vil overraske mange positivt om de setter seg ned og lytter til musikken.

 

 

 

  • 1.      I am (Intro)

  • 2.      That Look In Your Eyes

  • 3.      King Of Golden rings

  • 4.      Secrets

  • 5.      One Day One Night

  • 6.      I Am Blues

  • 7.      Chautauqua

  • 8.      Family Wound

  • 9.      Caviar

  • 10.  I Am (Outro)

 

  • Andraz Kržič – Vokal og keyboard

  • Miha Petric - Gitarer

  • Janez Moder - Bass

  • Žiga Kožar – Trommer

 

Gjestemusikere,

  • Miha Hawlina – Saksofon

  • Igor Matkovic – Trompet

  • Vasilij Centrih – Fiolin

  • Asja Grauf – Fløyte

  • Lili Laneka – Vokal

  • Klara Kos – Vokal

  • Sasa Vipotnik – Vokal

  • Andreja Paulatinus – Vokal

  • Katja Sever - Vokal

 

Edain – Through Thought And Time

 

Progressive dødsmetall med mange andre influenser fra bandet fra Brno, Moravia Tsjekkia. Det er nokså tydelig influenser fra NWOBHM i soundet, men også avant garde rock og sjekkisk folklore finner vi igjen i musikken. Ensemblet har en nokså laidback holdning og er ikke en teknisk oppvisning som jo mange av kollegaene driver på med. Edain har medlemmer fra oppløste Absurd Conflict og andre Tsjekkiske band, og er her ute med debuten. Lyrikken tar for seg psyken til en person som må forholde seg til forskjellige lokale globale, sosiale og personlige spørsmål. Musikken har et vist garasjerock preg, og dette ”plug and play” opplegget tilfører materiale en ekthet som mange polerte skiver aldri kan få. Martin Brnovják har en stemme som står godt till musikken og ikke ulik vokalisten i Celtic Frost, som er pent variert og passe kompleks. Noe av riffingen har noe folkaktig over seg som gjør at bandet skiller seg noe ut fra massene. De roligere akustiske partiene er ofte svært hørbare, og bidrar også til å gjøre Edain mer interessant enn gjennomsnittet, men som også ikke er ulikt Opeth. Skiva er på bare 35 minutter, men det er egentlig passelig da interessen opprettholdes hele veien. Selve produksjonen virker nokså gammeldags, og det er faktisk bare et pre her, da det skaper en godfølelse. En interessant kordprogresjon i en progressiv setting preger ” Fragments Of Frail Design” som etter hvert konverterer til mer melankolske folkpregede landskaper i en spenstig låt. Atmosfærisk er åpningen på The Downward Spiral” med sin flod av akustiske ekskursjoner assisteres av ganske så finurlige basslinjer. Mer elektriske instrumenter overtar deretter og kreerer fine og mystiske stemninger. ”Through Thought And Time” er en skive som i høy grad overrasker med sin variasjon, men også med nok særpreg og bra låter til at dette er et interessant band som vi er spent på i fortsettelsen. Fortsatt er det en del å rette på, men allerede nå er det så bra at vi synes dette er noe de som liker progmetall bør ta en lytt på ”Through Thought And Time”.

 

 

  • 1.      The Downward Spiral

  • 2.      Fragments of Frail Designs

  • 3.      Eden Lies Obscured

  • 4.      Earn Your Pain

  • 5.      Aphrodisiac

 

  • Martin Král – Gitarer

  • Zdeněk Záhora – Bass

  • Jiří Staněk – Trommer

  • Martin Brňovják – Vokal

  • Pavel Jeřábek – Gitarer

 

Tale Of Diffusion - Adeventures Of Mandorius (The Bird)

 

Dette bandet tok seks år på å stable sin førstefødte skive på bena, og det er en rimelig lang inkubasjonstid som viser hvor vanskelig det kan være. Vi tenker da spesielt på musikk som er et stykke fra hva vi kan kalle den trygge brede musikalske vei hvor mange av de som søker konformitet befinner seg. Musikere som virkelig søker å skape noe egenartet og som er kreative har altfor ofte en temmelig kronglete vei mot det å i det hele tatt få utgitt noe som helst.  Sutring til side, dette bandet nedkommer her med syv komposisjoner hvorav det aller meste med unntak av nitti sekunder på ” New Life” er instrumentalt. Hvor dette ensemblet er fra kan en kjapt finne ut ved å se på medlemmenes navn, da et så rikholdig utvalg av z, w og c bare må stamme fra Polen! Pink Floyd stammer definitivt ikke fra Polen, men er sammen med Ozric Tentacles premissleverandør på ” City Of Bells Swallowed”! Låten er for øvrig stenket med Tale Of Diffusion sine bumerker, og er både melodisk og en tanke repetitiv og høytflygende i all sin prakt. Bandet fra Lodz har på denne CD-en utpenslet fantasihistorien og eventyret om fuglen Mandorious, som er en historie full av overraskelser mettet med flotte musikalske stemninger og stor instrumental dyktighet. Coveret er en flott digpack hvor Bartosz Florczak har laget en vakker reproduksjon av en abstrakt tegning. Inspirasjonskildene til Tale Of Diffusion er rimelig mange, men det er en snodig og finurlig amalgam av jazz, fusion, minimalisme og elektroniske stunt. Trompeten har en viktig plass i lydbildet og bidrar med mange spenstige toner. Skiva svekkes noe av en tidvis tendens til å repetere enkelte seksjoner, og gitarlyden er tidvis litt for preget av Seattlebølgens bumerke. Rytmesnekkerne Tomasz Pawlikowski og Radoslaw Malinowski derimot gjør en meget hederlig jobb, og bidrar til et solid fundament. Hvorpå de andre instrumentene får meget gode kår for å trylle frem kontraster, overraskeleser og diverse mystiske stemninger og klanger. Skiva krever konsentrasjon for å fange opp alle detaljene, og er et meget velspilt og inspirert musikalsk verk.

 

http://www.taleofdiffusion.com/

 

01. Sound Of Magic 6:52
02. Acting Like A Death 5:48
03. City Of Swallowed Bells 8:47
04. Melody Man 17:34
05. Mandorius 6:00
06. New Life 1:28
07. Rebird 10:21

 

Bartosz Florczak – Vokal, piano, moog og gitarer
Michat Szmidt - Gitarer
Tomasz Pwlikowski – Bass og orgel
Rodoslaw Malinowski – Vokal og bass
Szymon Zmudzinski - Trompet
Pawel Marciniak – Bass, piano og moog
Michal Marciniak – Gitarer

 

Gennady Ilyin - The Sun Of The Spirit

 

 

Med tekster fra den velkjente russiske poeten Nikolay Gumilev (1886-1921) er Gennady Ilyin ute med sitt første soloalbum. Ilyin er til daglig keyboardspiller og komponist i det etter hvert så velkjent russiske progensemblet Little Tragedies. Musikalsk fjerner han seg på ingen måte særlig fra moderbandet, og på mange måter er ”The Sun Of The Spirit” enda en utgivelse fra Little Tragedies. En vet hva en får når disse musikerne er i aksjon, og det er et vel utført håndverk med mye fokus på symfoniske musikk, som aldri er stenket med originalitet, men mer med musikalsk soliditet. Skiva er på like over femti minutter, og er tålig variert og utstyrt med rikelig med musikalske elementer mange progelskere aldri synes å kunne få nok av. Rett nok så er det en slags ”sirkusprog” Ilyin bringer til torgs her, og en kan formelig føle marerittaktig klovner og en karnevalstemning som siver ut av skiva.  Også klare referanser til klassisk musikk åpenbarer seg, og den Argentinske komponisten Alberto Ginastera og hans ”toccata” passasjer er viktige elementer. Viktig er det også at skiva er dynket i uro, angst, spenning og sorg som gestalter et høyst organisk verk selv om trommemaskin brukes. Arrangementene utmerker seg med en fabelaktig variasjon, og det er ikke så mye fokus på synthsoloer som en kunne frykte. Selvsagt får Gennady Ilyin vist at han trakterer sine tangenter virtuost, men det er lagt ned et betydelig arbeid i at musikken skal gjenspeile lyrikken til den godeste Nikolay Gumilev. Vellykket, er ordet for å beskrive hvordan sinnsbevegelsene Gumilev rader opp kommer til uttrykk når de her tonsettes av Ilyin. Igor Mikhel sine gitarer får også rikelig plass til å boltre seg, og samspillet mellom disse to musikerne er ypperlig der de metaforisk boltrer og snor seg rundt og over hverandre som to lekne slanger på en varm dag!  Skiva er rimelig kompleks og dramatisk, og det er mye her som en jammen skal være oppmerksom for å få med seg. Det krever mange lytteseskjoner før en trenger ned i materien, men da blir en rikelig belønnet. På ”Parrot” bruker Ilyin keyboardene til å spille sermonell trompet, men også til å fremkalle en flott karnevalstemning med hekser som lurer i kulissene. Ilyin er svært glad i samplere, og faktisk for glad i de nevnte, slik at det skikkelig dynges på. Dette er med på å forringe ei ellers flott symfonisk skive, som har så mye variasjon og spenst. På for eksempel ”Post Offiser” blir vi hensatt til et tysk øltelt eller ølhall. I ¾ takt og med bruk av cembalo og trekkspill tryllet frem fra keyboardenes rikeligholdige lagre får vi en temmelig artig låt. Et annet argument mot skiva er nok at det blir for mye karneval og sirkus, og at mange nok vil ha problemer med å fordøye disse temmelig store dosene. For de som kan leve med nevnte innvendinger og som liker mørk Keit Emerson ”toccata” basert musikk vil dette nok falle i smak. Den gjennomsnittlige progelsker vil nok også finne mangt og meget å hygge seg med her, og kan se frem til nær innpå femti minutter med symfonisk prog utført av svært dyktige musikere.

 

 

  • Gennady Ilyin – Keyboards og vokal

  •  

  • Igor Mikhel - Gitarer

 

Pantokraator –Tormidesööjad

 

Noe forenkelt kan vi si at det er progressiv folkrock fra Tartu i Estland dette her, hvor den noe kryptiske tittelen ”Tormidesööjad” best oversettes med stormspisere. Bandet har historie helt tilbake til 1983 hvor de gikk under navnet Propanan, mens dagens navn kom til i 1988. Et navn som oversatt betyr, hvitt papir. Pantokraator har raffinert sin stil i høy grad, da deres tidligste musikk var ren garasjerock, mens de i dag altså rir mer raffinerte folkprog hester. I 1990 kom bandets første skive som bare het ”Pantokraator”, men timing var imidlertid rimelig lite vellykket. Dette fordi landets stod foran gigantiske økonomiske utfordringer gjennom sin streben etter og igjen å bli et selvstendig land. Av den grunn måtte bandet snart legge sine musikalske ambisjoner på hylla, og der lå de og samlet støv til det herrens år 2006. Da oppstod et nytt Pantokraator med blant annet vokalisten Lauri Saatpalu som ble headhuntet fra folkbandet Dagö. Det blir rimelig kjapt åpenbart at de musikalske musklene til bandmedlemmene ikke er stive og støle etter så mange år borte fra rampelyset, og at jevn eksersis av de nevnte har vært en prioritert oppgave. For det er ikke dumt det disse Tartuerne slår i bordet med på ”Tormidesööjad”, det flyter meget bra av gårde, og det er skikkelig positivt at det er vanskelig å klinke dem inn i noen definitiv musikalsk bås. For det er litt av hvert i dette, da bandet har en vilje til å søke seg ut i fremmed terreng. Fortsatt er det folkrock i bunn, men det er som nevnt en fin vilje til eksperimentering. En vilje som fører bandet hit og dit og ikke alltid er det like vellykket, men all honnør for forsøket. Kjedelig blir det definitivt ikke, og det bandet enda mangler er de helt store låtene, for det flyter såpass bra at vi bare sitter og venter på noe større og mektigere skal åpenbare seg. For alt er liksom lagt opp til at det skal eskalere til noe stort, som altså aldri dukker opp. Det er jo noe trist, men likevel er musikken trivelig og absolutt noe for de som liker god folkrock med mye prog i miksen. En ofte temmelig stemningsfull og vakker musikk er hva disse estlenderne leverer på skiva de kaller” stormspisere”. Det er også nok ”gnell” og dynamikk til at skiva fremstår som et vitnesbyrd om et band som absolutt har potensial, som de altså enda ikke helt får utløp for.

 

 

  • www.myspace.com/pantokraator

  • http://www.panto.ee/eng/

 

Lauri Saatpalu - Vokal
Triinu Taul - Vokal
Erik Sakkov - Keyboards
Taavi Langi - Gitarer
Henno Kelp - Bass
Roland Puusepp - Trommer
 

 

 

 

Leech – Tram-O-Gram

 

Det finnes faktisk flere band som kaller seg Leech, og alle sysler med rock i forskjellige varianter.   Den fra Oregon I USa holder på med sortmetall, mens den tysk/sveitsiske versjonen har ordinær rock på dagsorden. ”Vår” Leech er fra Estonia, og her er det de selv kaller progmetall. Vi er faktisk ikke udelt enige i den beskrivelsen, og stonergrøsnsj med progelementer passer kanskje bedre? Gitarbruken linker det hele til hva vi kan forvente å finne hos stonerband og hos Seattlebølgens utøvere. Dette er ikke akkurat noe som vil få de progelskende til å bli yre av glede. Et nøkkelelement i låtskrivningen er mye instrumental bruk, og her er det absolutt enkelte knagger som progfolket vil like. Leech er også et band som ikke går av veien på å inkorporere mangt og meget i sitt musikalske uttrykk, og vi finner for uten de nevnte elementene også metall og hva mange kaller alternativ rock. Dette store spektre av påvirkninger behandler bandet stort sett bra, og skiva er så absolutt av det interessante slaget. ”Tram-O-Gram” er debutalbumet, og er basert på et konsept, men da vår Estoniske språkkompetanse er heller mager så er det lite å berette herfra. Jungeltelegrafen forteller likevel at lyrikken dreier seg om ironiske observasjoner av menneskehetens som venter på en mystisk ”frelser” som skal rett opp i alle de problemene vi selv har skylden for. Låtkolleksjonen er temmelig jevn og brukbar, noe vil sikkert mene for jevn idet det ingen låter skiller seg ut, og det er nokså fritt for minneverdige låter. Leech kan tidvis minne om band som Master Of Reality og Soundgarden, men det er også enkelte små hint av Rush i noen passasjer. ”Tram-O-Gram” er en verdig debut fra at band som er inne på noe som kan bli riktig så spennende, men de bør nok korrigere den musikalske retningen noe, og ikke minst komme opp med noen virkelig bra låter på neste skive om smilefjesene skal bli mange nok.

 

http://www.myspace.com/leechourmusic

http://www.leechband.net/leech.php?cid=show&page=Avaleht&topic=Avaleht

 

1. Jinn 5,12
2. Tram-O-Gram  5,44
3. Solar Kid  5,34
4. Five Frag Combo   6,23
5. Monkeysphere 22,oo
6. Poerfields  5,16
7. Populous   3,55
8. Aftermath   2,42
9. Dark Horse   8,54
10. Timetravel  6,47

 

 

  • Erik - Trommer

  • Magnus - Bass

  • Ivor - Gitarer

  • Rainer - Vokal

 

 

 

Love De Vice – Dreamland

 

Et meget nytt musikalsk ensemble fra Polen og fra byen Masovia, er klar med sin debut som har mange progressive elementer. Låtene ” Once You Were (A Giant)”, “Mission” og “Sleepless Night” er nok de mest proglegerte og også låtene som trigger oss mest, men heldigvis er det flere piler i koggeret til Love De Vice enn de nevnte to. Tekstmessig trigges vi også i det skiva tar for seg emner som er aktuelle og høyst relevante. På dagsorden finner vi emner som overdrevene ambisjoner, globalisering og utvandring som er basert på mer generelle refleksjoner. Det blir straks mer nært og personlig på ”Kiss Goodbye” som er en hyllest til avdøde Agata Mroz sitt minne. Også ”Dreamland” som er skivas avslutningsspor har en tekst avledet av Edgar Allan Poe som gir sangen en fantastisk atmosfære vi kan nyte til fulle. Utover dette har bandet trukket veksler på Queen, Pink Floyd, Deep Purple, King Crimson, og Metallica sin musikk og forsøkt å lage sitt eget musikalske opplegg. Ut av dette popper det opp musikk som er sjarmerende og velklingende, uten noen gang å bli overvettes original. Noen instrumentvirtuoser er heller ikke bandet, men det hele forrettes likevel stødig nok og låter ofte ok uten at vi noen gang hensettes i en tilstand av utilslørt musikalsk lykke. ”Dreamland” er ikke et album som tar tak i deg umiddelbart, og musikken gjør heller ikke all verden av seg. Likevel kan albumet være vel verdt å ha i spilleren når en vil ha musikk som er deilig avslappende og melodiøst og med nok progressive innslag til at det blir hørbart og nok spennende.

 

 

 

 

  • 1.      Return To Issos

  • 2.      Once You Were (A Giant)

  • 3.      Foggy Future

  • 4.      Kiss Goodbye

  • 5.      One More Chance

  • 6.      Sleepless Nights

  • 7.      Mission

  • 8.      Dreamland

 

  • Paweł Granecki  - Vokal

  • Andrzej Archanowicz - Gitar

  • Robert Wieczorek - Gitar

  • Krzysztof Słaby - Keyboard

  • Tomasz Kudelski  - Trommer

  • R.I.P. - Bass

 

Crystal  Lake – Safe

 

I kjølvannet av Riverside sin suksess nærmest flommer det over av nye band fra Polen som ønsker seg ” ut i verden for å gjøre seg fete”. Så langt har nevnt flom blant annet gitt oss band som Three Wishes, Mindfields, Osada Vida, Retrospective, Space Avenue og Believe før altså Crystal Lake forsøker seg med albumet ”Safe”. Navnet passer temmelig bra da musikken er nokså safe med sin melodiske neoprog med metallelementer som er tilpasset progsegmentet, og neppe egner seg for den jevne metallfan. For riktig å posisjonere seg slik at det hele blir spiselig for platekjøperne er det rikelig med klagende gitarsoloer, et bombastisk og melodisk sound og følelsesladede melodilinjer. Musikken er iørefallende, men definitivt bygget på andres suksessformel og med alt for lite særpreg og personlighet. Komposisjonsmessig er det hele svært lite vågalt, og gir nok på ingen måte et innblikk i Crystal Lake sitt musikalske potensial. Til det byr bandet alt for lite på seg selv, og gir oss en velklingende, pen og sikker musikk som er alt for lite utstyrt med vilje til å skape noe genuint og spennende. Skiva har seks spor som varierer fra 5 til 10 minutters spilletid, og en total spilletid på 46 minutter. Vokalt er Adam Płotnickiego ofte nokså lik Gerard Hynes fra Ulysses, men med en viss polsk aksent som enten irriterer eller sjarmerer lytteren avhengig av preferanser. De fleste vil derimot nok like Lukasz Bienkowski sin bass solo på ”A Way Of Dream”, og også være enig i at rytmeseksjonen til Crystal Lake utfører et akseptabelt håndverk. Mer enn akseptabelt er coveret som er utført i diskrete gråfarger, og som er flott i all sin enkelhet og laget av Mariusz Lewczyk. Noen ganger klarer bandet å løserive seg fra neo med lett metallsmak, og kommer opp med mer fengende riff og temaer og viser at de nok har mer inne enn skiva viser. Kunne de bygge videre på dette og tillegg by mer på seg selv, kan gjerne Crystal Lake få et uttrykk som er både litt unikt og litt originalt. Slik det er nå blir det melodiøst og greit, men med alt for lite særpreg og essens til å interessere oss tilstrekkelig i 46 minutter.

 

 

  • A Way Of Dream  5,25

  • We`ll  Be Safe 7,10

  • Rose  7,56

  • Crystal Lake 7,52

  • Flame Of Soul  10,19

  • I`m Free   8,03

  • Krzysztof  Grzelak– Trommer

  • Marcin Gawelek – Gitarer

  • Adam Plotnicki – Vokal

  • Piotr Wypych – Keyboard

  • Lukasz Bienkowski – Bass

 

 

Moonlight Sky – Moonlight Sky

 

Slovensk band som startet sin karriere i 2001 dette her, og med en prog på dagsorden og et band som skjeler til alt av musikk som de finner interessant. Det er jo i høy grad et godt utgangspunkt når musikk skal skapes, da sjansene for at det blir lite kledelig dogmatisk er kraftig redusert. Musikerne har opparbeidet seg både kraft og rutine gjennom en intens konsertvirksomhet, og spesielt gitaristen er det en skikkelig fornøyelse å høre på. Alltid smakfull og intens, men også rimelig innovativ kommer Miha Petric opp med masse deilige gitartoner. At Moonlight Sky har et godt øye til det vi kaller protoprog, er et faktum, men så lenge de avleirer musikk som er så sjarmerende så er det en fornøyelse å høre på. Hør bare på ”Riggs Family Shot”, og du er sikkert enig at den elegant kunne ha passet inn på ”This Was” eller ”Stand Up”. Pastisjen gjøres utvilsomt med glimt i øyet, og meget smakfullt og med deres egen vri. Bandet er også på sitt aller beste når de stenker musikken med blues- og hardrockvibber. Moonlight Sky er faktisk et av de bandene som klarer å blande protoprog og hardrock på en finurlig og spennende måte. At keyboardene har en sentral plass i dette lydbildet er bare naturlig, og sammen  med gode melodier og en meget habil gitarist blir det mye bra å beskjeftige ørene med utover på denne skiva. Bandet er også kapable til å ta vel vare på fortidens musikk, og trygt plassere den i nåtiden med sin følelsesladde, kraftfulle og relativt egenartede musikk. Det er også klart at kontinuiteten i bandet er av det gode, da samhandling og det å spille hverandre gode nærmest er som en ryggmargsrefleks å betrakte. Låten ”Ocean” klarer å presentere ordet på en nokså eksakt måte, og er en spennende låt. Vokalt står Moonlight Sky noe svakt , og det er helt klart noe som må oppgraderes kraftig om dette ensemblet virkelig skal bli noe å regne med. Variasjonen er temmelig solid, og er med på å virkelig sette Moonlight Sky på kartet over spennende musikk fra plasser vi kanskje ikke forventer å finne kvalitetsmusikk Dette er ei skive som fortjener mye oppmerksomhet i en stadig mer forflatet musikalsk verden. Skiva er ikke noe perfekt verk, men ei skive med ni låter som har såpass stor grad av egenart og musikalske muskler at vi absolutt må gi honnør til bandet.

 

 

  • http://www.myspace.com/moonlightskyband

  • www.moonlight-sky.com

 

 

  • 01) Lunin svit

  • 02) Angel

  • 03) Rigg's Family Shot

  • 04) Pluton

  • 05) Devet – osem

  • 06) Ocean

  • 07) Štirje svetovi

  • 08) How Much

  • 09) The Groove

 

Andraz Krzic – Vokal og keyboards
Janez Moder –Bass
Miha Petric – Gitarer
Bor Zakonjšek - Trommer

Gjestemusikere,


Jan Tomšic – Vokal og fløyte på 8 og 9
Jaka Jarc – Bakgrunnsvokal på 3

 

 

Pantommind – Lunasense

 

 

I 1993 kom en vennegjeng sammen i en liten by i Bulgaria, og dannet bandet Lavender Haze, men etter kun to år under denne fanen blir navnet forandret til Pantommind. Som så mange andre håpefulle må også disse musikerne bruke tid for å få seg et navn. En hel demo CD ved navn ”Farewell”, sørger for at verdens musikalske undergrunnsmiljø virkelig får øynene opp for nykommerne. I 2003 kommer ”Shade Of Fate” som virkelig satte bandet på kartet som en ganske så kreativ og dyktig gruppe med melodiøs progmetall på agendaen. ”Lunasense” er derfor bandets andre skive og er utstyrt med ti spor som viser at låtsnekringen har tatt seg ytterlige et hakk opp, og det også er gitt mer plass til gitarene. Fortsatt er Sunny X keyboard veldig tilstede, og sørger for mange spenstige linjer, men  rytmiske fundament og knivskarp gitar har fått økt fokus på denne skiva. I stedet for å dynge på med tekniske detaljer som ofte bare kveler musikken, er det musikalsk ekthet og en rik og frodig instrumentering som råder her. Det hele er som alltid melodiøst uten at det noen gang tenderer mot å bli for søtt, og tekstene er heller melankolske. Titler som ”Erasable Tears” og ” Letter To No One” underbygger i høy grad dette aspektet. Noe østlig folklore kan anes i musikken, som også har en produksjon som er en god del bedre enn hva tilfellet var på ”Shade Of Fate”. Nevnte folklore farger musikken meget bra, og kunne gjerne fått en mer fremtredende plass om vi bestemte. Også denne gangen er det cover art av høy kvalitet, og musikken har også brukbar kvalitet og fremdrift, men kunne gjerne ha vært noe mer variert. ”Lumansense” gjør ikke akkurat furore i progmetall segmentet, men er ei skive med litt ujevnt låtmateriale, som ofte er tålig fengende uten at det tar av særlig ofte. ”Erasable Tears” derimot har ganske ondskapsfulle basslinjer, og er en virkelig flott låt, som er noe av det hardeste Pantommind har levert så langt. En typisk ”filler” er ”Transmission Part II”, mens Part I varianten derimot har mye bra ved seg med alle sine fete riff og melodiske soli i en låt med masse energi og glitrende samspill. Temmelig mørk og fin er og med en setting ikke ulik en progressiv utgave av Black Sabbath har ”Sandglass”. Tidvis uhyggelig og med super akustisk gitar, temmelig teatralsk vokal, og en med en sterk finale er dette kanskje skivas beste låt. For den jevne progmetall elsker vil nok Pantommind være en positiv overraskelse, men andre vil nok faktisk også finne et og annet som fenger selv om det ikke nødvendigvis fremkaller særlig mye gåsehud.

 

 

 

  • 1.      Transmission Part I

  • 2.      Erasable Tears

  • 3.      Wolf

  • 4.      Sandglass

  • 5.      Letter To No One

  • 6.      To The Days of Old

  • 7.      Blank

  • 8.      Transmission Part II

  • 9.      My Home (Into Infinity)

  • 10.  I'll Never Be The Same

 

  • Tony Ivan - Vokal

  • Drago –Trommer og perkusjon

  • Peter Christ – Gitarer , bass og keyboards

  • Gjestemusikere,

  • Sunny X – Keyboards

  • Peter Vichew - Gitarer

 

 

It`s.True.Menatlity – Insomnia

 

 

Atter en nykommer fra Polen, og disse har instrumental progmetall som sin fane. Keyboardsspilleren Anna Weyne sørger for med sin flotte tangentdans å tilføre prog elementer, mens gitarist Andrzej Lebek står for mye av metallsmaken skiva gir oss. ”Insomnia” er på ingen måte et stykke nybrottsarbeide, men et solid håndverk av ganske så unge musiker. Musikere som famler litt for å finne sitt utrykk, men som på ingen måte gjørs seg bort på denne skiva. Det er all mulig grunn til å merke seg det noe spesiell navnet, It`s. True. Mentality som svært sannsynlig fort kan komme med betydelig bedre saker ved neste utgivelse. Kanskje vi til og med kan håpe på at en dyktig vokalist blir med i teamet, da det ikke hadde vært å forakte. Produksjonen lider noe under at bassen er vel mye i bakgrunnen, og derfor ikke beriker lydbildet så mye som ønskelig.  Disse fire unge musikerne fra Gdańsk Pruszcza virker å væres sultne nok, idet iveren og spillegleden er stor. Låtmaterialet er ok, men vi kunne gjerne ønsket at det var lagt ned mer arbeid i de små og viktige detaljene og litt mer vekslebruk mellom harde og rolige temaer. Insomnia” er selvsagt et konseptalbum, og tematikken gir seg jo selv basert på tittelen. ”Intro” som åpner plata viser musikernes individuell dyktig, og låten som er på bare litt over tre minutter er kanskje skivas beste. Den inneholder forbausende mye på så kort tid, og er særdeles bra arrangert. Neste låt ut ,”Daily Nightmare” begynner nokså kjedelig, men etter to minutter får Anna Weyne lov til å briljere, og tilføre straks mer klangfylde og dynamikk. Til å begynne med er ”The Night Is A Day” rolig og med en nøytral stemning. Her på skivas lengste spor bygger det seg opp med mer tempo og en betydelig mørkere atmosfære godt hjulpet av de flotte soliene til Weyna og Lebek. ”Insomnia” er på sitt mest heftige og energiske på låten ”Fear Of A Sleep”, hvor også tommeslager Grzegorz Haasan får synliggjort sin kapasitet. Skiva viser at band som tidvis er lettere selvrepeterende, som mangler litt på de virkelig gode ideene, men som kompenserer mye med stor spilleglede og stor dyktighet. Enkelte av soliene er vannvittigdyktig utført, og en utsøkt fornøyelse å lytte til. Vi håper virkelig at bandet kommer enda sterkere tilbake på neste utgivelse.

 

 

www.itstruementality.pl

www.myspace.com/itstruementality

 

01. Intro  (3:19)
02. Daily Nightmares  (5:42)
03. The Night Is A Day  (7:42)
04. Fear Of A Sleep  (5:45)
05. Mistificated Paranoia  (6:45)

 

  • Anna Weyna - Keyboards

  • Andrzej Lebek – Gitarer

  • Grzegorz Haasa – Trommer

  • Arek Doroszuk - Bass

 

 

 Satellite – Nostalgia

 

Wojtek Szadkowski er hjernen bak Satellite, slik han også var det med Collage, som gav ut noen ganske bra skiver. Fra Collage sin musikalske kolleksjon regnes forøvrig ”Moonshine” som er klassiker innen neo segmentet. Det er jo derfor slett ikke overraskende at også Satellite holder på med samme type musikk her på deres album nummer fire. Det blir forholdsvis fort klart at ”Nostalgia” er bandets mest modne og vellykkede verk så langt, og Wojtek Szadkowski har stått for alle komposisjoner og all teksten. En tekst som binder sammen skiva i form av et konsept om behovet for å starte på nytt og legge bak seg fortiden. Allerede på åpneren ”Very Desert Got Its Ocean” får vi beviset for at energi og innlevelse ikke er særpreg som bandet har lagt bort. Låten gir oss symfonisk keyboard og heftig gitarspilling med vennelige nikk til de gylne 70 årene, men med nåtidens perspektiv. Den beste låten får vi med ”Afraid Of What We Say” som har en utrolig bra gitarsolo tett opp til Santana på sitt beste, og keyboardene gjør en saftig og grådig god jobb. Låten er meget vel smidd og inneholder også heftig tromming og alternerer mellom synther og gitarer i førersetet. Alle låtene er på mellom 7 og 9 minutter, og arrangementene er rimelig flotte og kledelig atmosfæriske drapert på de fleste, men med to unntak. ”Is It Over?” og ” I Want You To Know” som er direkte kjedelige og mangler både fremdrift og essens. ” Am I Losing Touch” kjører i samme spor som åpneren med varierte stemninger og lydlandsskaper i beste Yes stil. Skiva varer nær innpå femtiåtte minutter, og kunne gjerne vært kuttet ned en del. ”Nostalgia” er ei skive uten de store overraskelsene og med litt bedre musikk en vi kunne forventet oss. Musikerne gjør en meget god jobb, men med et låtmateriale som ikke akkurat er dynamitt får vi ei skive med godt håndverk og låter som ikke evner å gjøre varige inntrykk. Bandet har som nevnt bra med energi og innlevelse og gjør så godt de kan ut fra de rådende forhold. Feilen er at følelsen av å ha hørt det før er litt for tilstedeværende, og vi derfor gjerne vil at Satellite skal ta litt flere sjanser og våge seg ut i litt mer ukjent musikalsk terreng neste gang.

 

 

www.myspace.com/satellitepoland

 

1.      Every desert got its ocean (9:13)
2. Repaint the sky (6:56)
3. Afraid of what we say (8:47)
4. I want you to know (7:20)
5. Over horizon (8:04)
6. Am I losing touch? (9:45)
7. Is it over? (7:30)


Bonus spor på digi pack

 8. The color of the rain
9. Relaxed

 

Robert Amirian - Vokal
Saharan Kubeisi – Elektrisk og akustisk gitar
Jarek Michalski - Bass
Wojtek Szadkowski – Keybaords, akustisk gitar og trommer

Gjestemusikere,


Krzysiek Palczewski - Keyboards
Amarok - Keyboards

 

Travelhouse - Mind Mapping

 

 

Fra restene av bandet Allegro oppstod Travelhouse for ca. ti år siden, og målet var å lage instrumental progressiv musikk med mange forskjellig influenser. Vi nevner i fleng, ambient, klassikk prog, neo, fuison, progmetal og ikke minst elektroniske lydlandskaper. Forbildene er King Crimson, Tortoise, Allan Holdsworth, Genesis, Saga, Yes og mange flere. ”Mind Mapping” er debuten til den bulgarske trioen, og har ti låter som varer fra ett minutt til ni minutter. Musikalsk maestro i bandet er Kalin Tonev som er en meget erfaren musiker med bakgrunn fra utallige musikalske konstellasjoner, og har et eget prog radio show på Bulgarsk nasjonal radio. Bister Ivanov er den ultimate Bulgarske gitarvirtuos. Det får han til fulle bevist på ”Clouds” hvor han viser sine mer subtile sider, og gitartonen er rimelig finurlig og hele låten er en svært rolig sak hvor det også er mye spennende elektroniske passasjer. Det er straks mer fart i neste sporet ”More Magic From Oz” som har litt spacefølelse og Tonev sine funklende synther dominerer en låt som også har influenser fra Derek Sherinian. Denne stemningen forsetter ut i neste låt” Dark Gentleman” som i siste halvdel blir noe dystrere og hardere, men fortsatt temmelig melodiøst. ”Route No.1” har trøkk, tyngde og intensitet, og orgelet henleder på UK og Eddie Jobson. På neste spor er det over til mer melodisk elektronisk musikk som er i fokus, med førsteklasses bass synth, og en fråtsing i suverent gitarspill og utsøkt tromming. ”Mind Mapping” er et potent vitnesbyrd om at det lages svært god musikk mange plasser, og at det gjelder å ære på vakt slik at vi ikke misser godbitene. De musikalske krumspringene på albumet er jevnt over vellykket, og musikken er temmelig egenartet og grundig konstruert. Alle krav til variasjon, eksperimentering og klangestetikk er stort sett oppfylt, og melodilinjene er sterke og befriende oppfinnsomme.

 

 

www.myspace.com/travelhouse

  •  

  • Kalin Tonev – Keyboards, programmering og komponist

  • Biser Ivanov - Gitar

  • Pavel Milenov - Trommer

 

  • 1.      Route No. 1 (5:46)

  • 2.      A Guru In Love (6:48)

  • 3.      Black Coffee Mornings (6:33)

  • 4.      Clouds (3:42)

  • 5.      More Magic From Oz (5:00)

  • 6.      Dark Gentleman (9:07)

  • 7.      Blink (1:11)

  • 8.      Archived Travels: Neutron I (6:06)

  • 9.      Travels With A Son Of A Gun (4:37)

  • 10.  Keeping The House: Neutron II (6:03)

 Bonuspor: Archived Travels: Neutron II (6:45)

 

Nikola Kodjabashia - Reveries Of The Solitary Walker

 

Denne skiva er nokså langt fra hva vi til vanlig holder på med i disse spaltene, da der har fint lite med rock å gjøre.  Nikola Kodjabashia fra Makedonia har en musikalsk cv som kan skremme en stakkars ydmyk anmelder slik at prestasjonsangsten river og sliterJ Nåvel, Kodkabashia har en virkelig ekstremt solid skolering og holder på med musikk som er svært innadvent og meditativ. Med seg på dette verket har han med seg Project Zlust Ensemble som trakterer kontrabass, fiolin, cello, horn, dobbelbass, fiolincello, perkusjon og  klaver, altså akustiske instrumenter. Litt elektrisk gitar og en forsiktig bruk av samplere i bakgrunn gjør at lydbildet blir litt annerledes enn den kammermusikken vi har kjennskap til. Skiva består av ni komposisjoner og så vidt vi kan skjønne er den basert på et korverk som heter Bogorondichen Tropar som tidlig i det nittende århundre ble skrevet av St. Johan Harmosin-Othridski. Selve tittelen ”Revieries Of The Solitary Walker” er hentet fra en bok av filosofen Jean Jacques Rousseau. Musikken som forrettes på skiva flyter sakte av sted, og det er et must å lytte intenst for å ikke undervurdere dette tilsynelatende enkle verket, da det ligger svært  mye spennende å forholde seg til. Utførelsen er ikke overraskende plettfri av musikere som virker å ha ekstremt mange treningsøkter med både kvalitet og kvantitet, og leverer så det holder her. Tidvis er musikken utsøkt vakker, men det dramatiske og intense finner vi lite av. Det går mer på musikk som er mystisk og finurlig, og det er selvgranskende uten å være høytidelig. Åpningslåten ”Cowboyskaya” befordrer snev av nærmest livsfjerne lydlandskaper, som for øvrig er tilstedeværende utover på hele plata. Vi skulle ønske litt mer gnell i musikken tidvis, da det innadvendte og meditativ blir for fremtredende, og dominerer i et verk som har en del tilfelles med kontemporær verdensmusikk. Produksjonen er krystallklar og passer fint til dette verket, og ”Reveries Of The Solitary Walker” har 47 minutter med musikk som passer best på dager hvor en er i det mer omtenksomme hjørnet, og trenger tonfølge til mer eller mindre avanserte refleksjoner. Det er også verdt å merke seg at kunstneren Nikola Kodjabashia til vanlig er så opptatt at han knapt rekker å utgi CD-er, så slik sett er dette en delikatesse.

 

  • 1. Cowboyskaya

  • 2. Kinderlied I

  • 3. Ave Tatho

  • 4. Searching for Young Godot

  • 5. Little Requiem

  • 6. Sugarking

  • 7. 7th Walk

  • 8. Kinderlied II

  • 9. P.S.

  • 10. Ludus Gothicus Live

  •  

 

Nikola Kodjabashia - Piano, perkusjon, samplere og vokal

 

 

  • Project Zlust Ensemble:

  • Dzijan Emin – Fransk horn, piano og vokal

  • Ivan Bejkov- Dobbel bass, perkusjon og vokal

  • Gazmend Berisha - Fiolin

  • Vladimir Pop-Hristov - Fioloncello og fiolin

  • Goce Sevkovski - Perkusjon

 

Gjesteartister,

  • Oleg Kondratenko – Fiolin på spor 10

  • Maria Pendeva – Piano på spor 10

  • Yane Kodjabashia - Byzantisk chant på spor 6

  • Aleksandar Pop-Hristov - Elektrisk gitar og dobbel bass

  • Shezair – Saz på spor 6

  • Martin Allen - Perksujon

  • Marko Petrovski - Gitar

 

 

Little  Tragedy – Cross

 

 

 

Russiske Little Tragedy begynner å få en rimelig stor back katalog da dette er deres niende album. Et lite paradoks er at de er fra Kursk og bandnavnet jo direkte oversatt betyr liten tragedie, da ubåten Kursk jo som de fleste vet endte som en stor tragedie. Nåvel, den digresjonen var i grenseland for hva vi burde beskjeftige oss med her, men av og til så makter vi bare ikke å holde tann for tunge, eller mer korrekt fingrene utfører sine egne stunt på tastaturet. Musikken på ”Cross” varierer fra den bombastiske til det mer sedate og delikate. Lyrikken på skivaer basert på den russiske forfatteren Gumilev sine verker, mens influensene musikalsk er klassisk musikk og da spesielt de russiske komponistene. Camel og ELP, og den italienske prog scenen er også åpenbare inspirasjonskilder. Enkelte øyeblikk på skiva har en utrolig skjønnhet, men også mer rocka øyeblikk finner vi faktisk, som tittelsporet med virvlende keyboards og gitarer som er i det mer røffe moduset. Dessverre er det også mindre inspirerte sekvenser som til dels er temmelig kjedelige, men jevnt over er det kvalitetsmusikk og musikerne er i alle fall meget dyktige. Det episke sporet ”The Voice If Silence” er en stor låt i dobbel forstand, full av alle de elementer som må til for å lage en ekte klassiker. Rocka partier, stemningsfulle partier og mer omtenksom partier passerer revy. Klarinetten og de andre blåserinstrumentene skaper fine nyanser og liflige toner, mens keyboardene setter standarden med en mer enn vellykket og herlig akrobatikk og ikke minst en formidabel formidlingsevne. Den eneste instrumentale låten er ”Tanets” som er en folkrock sak som er slavisk inspirert og tilfører en fin variasjon i låtkolleksjonen. Det samme er tilfelle med ”Old Abbey” og cemalobruken her gir en middelaldersk stemning. Little Tragedy velger å synge på morsmålet sitt, og det er jo flott i seg selv. Det er nå likevel slik at russiske ikke er spesielt sangbart, og slik sett blir ikke vokalen et pre men det er til å leve med. Verre er det at vokalutøvelsen tidvis er en tanke pompøs og nær opp til snakkesynge, så der ligger det masse forbedringspotensial her. Der vokalen er mer mild er det nevnte ikke noe problem, mens på de mer røffe toneleiene som på ”Lakes” og Eagle” trekker vokal ned. Likevel tar dette ikke særlig mye av glansen fra ei flott symfonisk skive, som har mangt og meget å by på.

 

 

1.Крест/The Cross  8,34
2. Осень/Autumn  4,57
3. Озёра/Lakes  4,13
4. За стенами старого аббатства .../Behind the Walls of the old Abbey...  7,32
5. Портрет мужчины/The Portrait of the Man  3,46
6. Tanets   4,28
7. Покинутый Бог/The Voice Of Silence   19,10
8. Орёл/Eagle  6,42
9. Гиппопотам/Hippopotamus  2,48

 

  • Gennady Ilyin – Komponist, keyboard og vokal

  • Yuri Skripkin - Trommer
    Alexander Malakhovsky - Gitar
    Oleg Babynin – Bass og vokal
    Aleksey Bildin - Saksofon

 

 

Olive Mess – Cherdak

 

4 låter som til sammen utgjør ca. 56 minutter og en aner hvor en skal hen, og jepp det er progressivt til tusen. Latvia kollektivet holder på med avant prog og RIO, og låner heftig fra Gentle Giant, Gryphon og King Crimson for å utvikle sin egenartede stil. Selve bandnavnet er en hyllest til den franske komponisten Olivie Messian som syslet med sitt i det 20 ende århundret. ”Cherdak” er skive to fra Olive Mess, og er stilistisk nær opp til forløperen ”Gramercy”. Barokk, renessansen, klassisk og moderne akademisk musikk er noe som speiler seg i musikken her, og i tilegg er barytonen til Marsi Jekabsons og keyboardene sentrale elementer. Historiske hendelser er bakgrunnsteppe for musikken og fra anglosaksisk saga er det på ”Beowulf” en musikalsk visualisering av kampen mellom Beowulf og Grendel. Profeten Daniel er tema for ”Mane, Thechel, Phares”, mens ”Tombeau De Cherdak” er trubadurens hyllest til Richard løvehjerte. Vokalen forgår på tre språk nokså gebrokkent engelsk, latinsk og gammelt provensalsk. De fleste låtene er varierte i oppbygging og utførsel, og det låter ganske fint, og både glød og spilleglede er heftig tilstede. Beste spor er ”Tombeau De Cherdak” som virkelig viser Olive Mess sine musikalske muskler, og evne til å skrive musikk som har originale toneganger og overraskende vrier som forhindrer at det blir forutsigbart og kjedelig. Til å være en del av RIO segmentet er Olive Mess overraskende tilgjengelige, men mange vil nok likevel finne at de klassiske elementer tar litt vel mye styringen på skiva. Bandet er på sitt beste når musikken ikke dynkes for mye av klassikk tankegang. ”Cherdak” er egentlig ei svært spennende skive, men vi strever litt med å få den rette kjemien av og til da enkelte partier ikke evner å trigge oss, men heller skurrer lovelig mye. Til gjengjeld er kjemien utsøkt på de partiene som funker, og da forretter bandet musikk som virkelig er utfordrende og svær dyktig utført. En noe ujevn skive som har mye bra innhold, og arrangementene og de musikalske prestasjonene er veldig dyktig uført. Dette er et ensemble som meget vel kan slå ut i full blomst på neste skive.

 

 

  • 1.      Beowuld – 15,28

  • 2.      Ovum Mechanicus – 10,49

  • 3.      Mane, Thechel, Phares 17,15

  • 4.      Tombeaua DE Cherdak 12,10

 

  • Serge Syomin- Barokk gitar og archlute

  • Alex Syomin – Elektrisk og akustisk gitar

  • Denis Arsenin – Bass

  • Edgar Kempish – Trommer og perkusjon

  • Maris Jekabsons – Vokal og sekkepipe

  • Elisabeth Perecz- Keyboards

  • Platon Buravicky - keyboards

  •  

Gjesteartist:

Julia Pecherskaya – Vokal på ”Beowulf”.

 

 

Retrospective - Stolen Thoughts

 

Nok et Polskt prog ensemble som er klar for å bedømmes av resten av verden. Disse hører hjemme i den kjente byen Leszno, og har et temmelig retro fokus og muligens vil noen si, ” nok en ”Riverside” klone. Hvilket vil være temmelig urettfredig da Retrospective baner seg vei gjennom den musikalske jungel med egenhendig slipte redskap og ivaretar sin egenart forbilledlig. Mørkt og til dels dystert, og et landskap hvor Pink Floyd og ny art rock møtes. I tillegg hører vi spor av Marillion, Porcupine Tree, King Crmson, Tools og Rush. Klagende gitarpartier som avløses av mer aggressive toner fra seksstrengeren er en gjennomgangsmelodi hos bandet. Keyboardene er med å skape den mørke atmosfæren, og over et ganske statisk bunnkomp så faser ulike instrumenter inn og ut, og skaper således fremdrift i komposisjonene. Mest av alt er dette en skive med musikk som virker temmelig uanstrengt og naturlig uansett hvilket territorier som besøkes. Et varemerke er den tilsynelatende enkle låt som tilføres originale tonearter og vrier som forhindrer at det hele blir forutsibart og blåpapir på andre artister. Komposisjonene virker gjennomtenkte og varierende instrumentale temaer, fantasifulle taktskifter og rimelige gjennomtenkte harmonier preger skiva. Enkelte låter kan virke nesten litt for påklistret dystert preget, og en kan mistenke Retrospective for å være litt tendensiøse. Komposisjonene er fremført med sjel og dyktighet, og det hviler en slags melankolsk stemning og spenning over skiva som er meget spennende. Albumet har åtte låter som oftest gnistrer av energi og som skaper et riktig så ok debutalbum.

  

http://www.myspace.com/retrospectivepl

 

1.      Defend your identity
2. Stupid joke
3. Sitting in the red train
4. Yesterday's dream
5. Memories
6. It's time to grow up
7. sNoone
8. Asleep

 

  • Maciek Klimek – Gitarer

  • Robert Kusik – Trommer

  • Beata Lagoda – Keyboards

  • Lukasz Maeszalek – Bass

  • Jakub Roszak – Vokal

  • Alan Szczepaniak - Gitarer

 

 

Strawberry Fields – River Gone Dry

 

Wojtek Szadkowski er hjernen bak Strawberry Fields, og han har du kanskje truffet på om du har hørt Satellite og Collage? Her slår han seg sammen med vokalisten Marta Kniewska som har kunstnernavnet Robin. Skiva har plenty med samplere, flotte gitarsoli og symfonisk keyboard, men er laidback trip hop og trance med noe prog i bunn. Musikalsk er det temmelig likt Portishhead pr. dato, Goldfrapp, sen Gathering og Massive Attack. Tålig vakker og drømmende musikk, men vokalen ligger for langt bak i lydbildet. Et lydbilde som er med keyboard i front, og med bra enkelte gitar injeksjoner. Robin har mye til felles med Cranberries sin Dolores O'Riordan og viser sin dyktighet til fulle på ”River Gone Dry”. Delikate keyboard og vokal velklang finner vi på ”Close” som også har fete riff og fin atmosfære. Temmelig lik struktur har ”Your Story” som har luftig vers og mer kraftige og potente refreng. Tittelsporet har nifse understrømninger som gir en nærmest hypnotisk følelse, og det gis tid til å bygge opp atmosfæren rundt en sterk melodi. Akustisk og flott er starten på ”Fool” som sklir over i suverent gitar av Kubesi som er balansert med bittersøt lyrikk. Flott låt med ypperlige vokalarrangementer på “Open Your Eyes”, hvor igjen Robin viser sine vokale muskler, mens ”Flow” er en anstendig sluttstrek. ”River Gone Dry” er et godt eksempel på hva noen dyktige progmusikere kan oppnå når de forsøker å lage mer tilgjengelig musikere uten og kompromisse på kvalitet. Et kvalitetsalbum innen segmentet for musikk som bør kunne ha et stort publikum, men som samtidig også bør kunne fenge noen av de som holder på med prog til vanelig.

 

 

http://www.myspace.com/strawberryfieldspoland

 

1. Your Story (5:51)
2. Close (5:33)
3. River's Gone Dry (6:53)
4. Fool (5:54)
5. Moon (3:50)
6. Beautiful (3:55)
7. Open Your Eyes (5:48)
8. Maybe (4:25)
9. Flow (7:31)

 

Wojtek Szadkowski – Trommer, keyboard og akustisk gitar
Robin (Marta Kniewska) - Vokal
Sarhan Kubeisi - Gitarer
Jarek Michalski - Bass

Gjestemusiker,


Krzyś Palczewski - Keyboards

 

 

Votum – Time Must Stop

 

Votum er flittig hypet både her og der som en representant for den såkalt “polske bølgen” av spennende artister. Spørsmålet er om Votum bare surfer på denne bølgen og skummer fløten og egentlig ikke bidrar med noe nytt? Bandet er naturlig å sammenlikne med Riverside med sin melankolske, reflektive og til dels drømmende melodier og instrumentasjon. Likevel er det faktisk Wolverine fra Sverige som ligger nærmest opp til Voum, og spesielt vokalist Maciej Kosinski har mye til felles med Stefan Zell. Fans av Porcupine Tree, Anathema, Pink Floyd og Opeth vil nok finne mye å glede seg over i musikken på “Time Must Stop”. Fult så gledelig er ikke produksjonen, som i beste fall er medioker og lyrikken er i samme kategori. Låtkolleksjonen er bra, og det atmosfæriske er vel ivaretatt, og det er faktisk enkelte øyeblikk som passer best i kategorien, ren musikals magi! Noen mer fokus på elegante taktskifter og mer dynamikk hadde nok likevel ikke vært å forakte. På den annen side kan en vel ikke forlange stort mer av en debut, og antakeligvis har Votum mange gode år foran seg. Det er derfor ikke urimelig å anta at vi har mer å glede oss til fra dette flott polske ensemble. Litt problemer med å bestemme seg for om prog eller metall skal prioritere har bandet også, men de er rimelig dyktige til å flette inn  variasjon. Originalt er det ikke, men samtidig er det definitivt noe eget ved Votum som helt klart har potensial til og ytterlige raffineres å fremstå som et skikkelig bra band. Soundet er følgelig ikke ferdig utviklet og det er jo høyst naturlig for en debutant. Litt lettvint men om en tar noe av gamle Queensrÿche og tilsetter noe Evergrey og Pain Of Salvation er vi i nærheten av å beskrive musikken. En musikk viss mørke atmosfære og ståpåvilje og glede over å presentere musikken så langt er bandets største aktivum.

 

http://www.votumband.pl/

 

  • 1.      Me In The Dark (6:05)

  • 2.      The Pun (5:09)

  • 3.      Passing Sears (4:28)

  • 4.      Train Back Home (6:02)

  • 5.      The Hunt Is On (6:52)

  • 6.      Away (5:55)

  • 7.      Look At Me Now (5:49)

  • 8.      Time Must Have A Stop (10:50)

 

Maciej Kosinski - Vokal
Aleksander Salamonik - Gitar
Adam Kaczmarek - Gitar
Zbigniew Szatkowski - Keyboards
Bartek Turkowski - Bass
Adam Lukaszek - Trommer

 

Millenium – Vocanda

 

En tredjedel av Millenium sin konseptuelle trilogi om Sunders brødrene. Her er Daniel som det fokuseres på, og tidligere har altså Johnny på skiva ”Numbers” og Adrian på skiva ”Interdead” hatt sine konseptplater. Plottet er om denne unge advokaten Daniel som blir usatt for en bilulykke og mens han er bevisstløs har han klarsyn. Konseptet er kanskje velkjent for enkelte , men Millenium var faktisk før Ayreon's ”The Human Equation”! Daniel går gjennom diverse traumer i sin tilstand, som en rettssak p.g.a. sin livsførsel, skjærsild og kommer til helvete o.s.v. Dette avleirer låtene som for eksempel viser hans manglende følelser for en tredje person ”For The Price Of Her Sad Days” som er en fin melankolsk pianolåt, hans grådighet i ”Lady Cash Cash” som er en temmelig kjedelig låt. ”Vocanda” er en ganske så forutsigbar rockopera i en neo prog setting, som likevel er velspilt med mye flotte gitar- og keyboardslinjer. Vokalen er temmelig ordinær og gir lite kraft til melodiene, men uten å gjøre seg bort.  Beste spor er ”Waltz Vovanda” hvor bandet har det lille ekstra lekre som ofte skiller gode låter fra de mer ordinære. Noen glimt av storartet musikk gir Millenium oss, men et slikt høyt nivå det slett ikke konstant gjennom hele ”Vocanda”. Den instrumentale låten ”It Could Have Happened To You” er en bra låt med flott tematikk og instrumentasjon, men det overfokuseres på et par taktarter. Balansen mellom progfolk og metall er flott i ”The Purgatory Stop” og utsmykker denne sammen med heftig og dyktig samspill slik at dette blir en ok låt. Totalt sett er ”Vovanda” ei skive det er vanskelig og ikke like, selv om ikke nødvendigvis gå fra konseptene av glede. Millnium baserer sine låter på et par ideer, og utfører dette vel nok, men vi savner noe flere brudd og noe fiffige og kløktige innspill og som gjør det enda mer variert og spennende. Vokalen er gjennomgående ordinær som nevnt, men noen magre låter gjør at band ikke kommer helt i må, og bare blir et hyggelig bekjentskap.

 

http://www.myspace.com/milleniumpoland

http://www.millenium.art.pl/

 

1. Back to myself Part II (0:58)
2. It could have Happens to you (3:10)
3. I am (5:46)
4. Visit in Hell (5:04)
5. Waltz Vocanda (5:30)
6. For The Price Of Her Sad Days (6:42)
7. Lady Cash Cash (4:26)
8. I Would Like To Say Something (4:19)
9. The Purgatory Stop (3:37)
10. The Circles Of Life (7:04)
11. Bach To Myself part I (6:44)

 

Lukazs Galeziowski - Vokal
Piota Pionka - Gitarer
Piota Mazurkiewicz - Bass
Tomasz Pasko - Trommer
Ryszaro Hramarsky - Keyboards

 

Kalutaliksuak - Last Day Of Sun

 

En ondskapsfull is guddommelighet fra inuittenes mytologi er basis for bandnavnet til dette Moskva baserte ensemblet. Musikken er tuftet på avantprog og space psykedeliske toner, og bandet ble etablert i 1993, men forsant fra den musikalske sfære i 1997. Først ni år senere bestemte Konovkin og Chuvakov seg for å starte opp på ny. Konovkin hadde da en kraftig oppdatering av sin musikalske formalkompetanse, mens Chuvakov haddes studert til maler og bokillustratør. Med seg fikk de rimelig kjapt Sergei Titovetz fra den legendariske art rock gruppa Nuance, og Alexei Ohontsev fra X-Rays som var et annet art rock band . Album tittelen henspeiler seg på at 20 % av det russiske territoriet ligger på en breddegrad som er på 60 eller mer. Her er det en to måneders periode som solen glimter med sitt fravær, og i en slik kontekst er det ypperlig grobunn for diverse legender, fabelaktige skapninger, spøkelser og sjamaner. Herfra henter Kaluttaliksuak emner og inspirasjon til sin musikk og det er derfor ikke til å undres over at musikken blir både mørk og mystisk. I tillegg er det et stort fremskritt fra den selvtitulerte debuten til bandet da musikken fremstår som mer modent og konsistent. For det meste instrumental eposbasert prog med moderne avantgarde og sjamanfokusert musikk i en setting som krever mye av lytteren. Den tålmodige og eventyrlystne lytter vil få rikelig med utelling, og dette er musikk velegnet til å trigge ens musikalske smaksløker. Her blir en definitivt utfordret om lytter, og alle låtene er både spennende spunnet og vel utformet. Tung orkestrering og et lydbilde hvor alle musikerne får et stort instrumentalt spillerom. De få øyeblikkene som trekker ned, oppveies i fullt monn av de store musikalske triumfene som gjennomsyrer skiva på alle plan. Arrangementene er gjennomtenkte og det er flust med små flotte detaljer som gir dynamikk og polyrytmikk.

 

 

  • 1.      Sailing Into The Sunset Of A New Night 1

  • 2.      Sailing Into The Sunset Of A New Night 2

  • 3.      Sailing Into The Sunset Of A New Night 3

  • 4.      Sailing Into The Sunset Of A New Night 4

  • 5.      Sailing Into The Sunset Of A New Night 5

  • 6.      She Who Knows

  • 7.      The Shadows Ripening

 

  • Vladimir Konovkin - Keyboards

  • Alexander Chuvakov – Gitarer og vokal

  • Alexei Ohontsev - Bass

  • Sergei Titovetz - Trommer

 

Roman Matin - Music For Electric Guitars

 

3dje album fra den gitarvirtuosen som ble født i Minsk i 1981,men dette er første album som blir lansert i USA og Europa. Det er følgelig først nå at folk flest kan få sjansen til å la seg blende av denne gitartrollmannen. Roman Matin sine komposisjoner og gitarspilling blir beskrevet som særdeles moden for alderen, og han beskrives som om, ”Erik Satie skrev sine stykker for elektrisk gitar”. Polytonal og polyrytmisk teknikk karakteriserer albumet, og det er høyst originalt og en tilnærming til materialet som er preget av klassisk komponering for en jazzgitar. Det sies også om Roman Matin, ”alle kan spille gitar men han forteller historier med strengene”. Historier om kjærlighet og lykke, og om smerte og anger”. Musikken er minimalistisk og sensitive, og overfører komplekse ord fra menneskelig erfaring til strengenes klimpring. Lyrisk, vakkert og forstyrrende på likt i en setting med kort spor som flyter inn i hverandre og er stadig foranderlig men kreerer likevel en felles sinnsstemning. Nostalgien er aldri langt borte da den bevist innlagte permanente knitringen sementerer dette, og minner om tider da det vakre var et viktig kriterium. En musikk som er skjør som en dukke og har noe alveaktig over seg, og som kan minne om Bela Bartok`s ”Mikrokosmos” både i stemninger og kompositorisk tilnærming. Disiplinen til Roman Matin er enestående og den forhindrer gjentakelse av unødvendige noter på grensen til det pedantiske, men de klare jazzvibbene sørger for at det blir en viss frigjorthet i musikken. Roman Matin spiller musikk som er totalt upåvirket av trender, personlig, tankefull, mørk, og ekte uten noe forstyrrende elementer, nostalgisk men også fremtidsrettet. Uansett hvor velspilt og vakkert dette er så vil nok ”Muisc For Electric Guitars” aller mest appellere til gitarister og musiker med en estetisk sans for musikk. Andre kan nok nyte musikken, men nok i mer passende små doser.

 

 

  • 1.      Part 1 – Music Box Part 2 – Incidents

  • 2.      Part 3 - Spiral

  • 3.      Part  4 – 6 Rain – Blubird - Toy Tune

  • 4.      Part 7 - Tears In Heaven –

  • 5.      Blues – Interlude - Breath

  • 6.      Part 11 – Midnight

  • 7.      Part 12 – 16

 

Roman Martin – Elektriske gitarer

 

Infront – Wordless

 

Moskvaensemble med to gitarister, og en instrumental postrock mikset med prog, art rock og fusion, og ingen skygger banen for å trekke inn ytterlige musikalske elementer. Tradisjonen tro når vi er øst i Europa, så er musikerne ytterst skolerte. En slik skolering kan enkelte ganger hemme det fandenivoldske og kreativiteten. Det er i alle fall ikke tilfellet med Infront som er en vital kvartett med mye eventyrlyst og vilje til nytenkning. Infront gestalter moderne prog som henter inspirasjon fra band som Djam Karet, Tool, King Crimson, Indukti og Anekdoten. Til tider ganske så hardt, og på grensen til metall fra disse ganske unge musikerne. Disse ungdommene balanserer lydbildet meget bra, i det gis rom for roligere musikalske partier, og mer spacy terreng også besøkes. Kreativitet og gitardrevet musikk uten behov for teknisk ekshibisjonisme av egen fortreffelighet. Melankolien i god post rock ånd er tilstede gjennom hele skiva, men det meisles uten mangeartede stemninger også. Med to gitarister gis det rom for innfløkte gitarsoli og komplekse riff, og trommene har også en viktig funksjon i lydbildet. Mikset på en måte som gjør at de alltid blir hørt, men også yter rettferdighet til en trommis som er ganske så dyktig og har et stort register. Fløyte, trombone, trompet, og diverse synter kompletterer den soniske pletten, og gir mulighet for at variasjon og et utall av stemninger er mulig å skape. Albumet starter med ”Invisbly Join” som har lett keyboard sveip, men en jamrende gitar solo. KS bak trommesettet får så vist sin kreativitet og en ypperlig utøvelse av rytmemønstre. Utover på låten varierer stemningen og riffene forbilledlig, og det går fra intenst til melodiøst, fra hardt til lett og spacy. På dette viset unngår vi ”kjedsomhetsfella” som et såpass gitardrevet album lett kan plumpe i. Med låten ”Corridor” får vi svært skarpe og tøffe riff, som så avløses av mer rolige og sofistikerte gitarlinjer som duver på en rytmeplattform hvor bass, trommer og perkusjon samhandler meget flott. I god Infront stil, kontrasteres det hele med at det avsluttes med knallharde og herlige progmetall riff. Skivas aller mest aggressive låt er RUNNN som åpner med spacy gitarlinjer, for så å stupe inn i skiva absolutt hardeste partier med ultra hurtig tromming, skrikende gitarer, og gitarsoli du knapt tror er mulig. Det lengste sporet er “Chinese Butterfly” som har episk lengde, og episk innhold. Veldig orientalsk lydende med klare post rock elementer, men også en utrolig lott balladeaktige musisering. ”Wordless” er en kompleks skive med gode låter  og dyktige musikere , som evner å formidle sin musikk ypperlig, og som har en utrolig låtmessig  variasjon, men også en flott variasjon innen de enkelte låtene. Anbefales!

 

 

1. Invisibly Join (5:33)
2. Corridor (5:02)
3. From Where the Wind Blows (7:05)
4. 888 (3:09)
5. Autumn Velvet (5:05)
6. RUNNN (6:07)
7. Mensura Zoili (6:08)
8. Chinese Butterfly (12:54)

Garry Uporoff - Gitar
Dmitry Chernishev - Gitar
Alexander Meshcheryakov - Bass
KS - Trommer

Gjestemusikere:


Oleg Anurin – Keyboards og tverrfløyte
Denis Kurlaev - Trombone
Igor Sokur - Trompet

 

Eternal Wanders - The Door To A Parallel World

 

Russisk kvartett med de musikalsk svært skolerte søstrene Kanevsky som musikalske anførere. 7 låter, hvorav fem er med vokal, og med en gjennomsnitt lengde på ca. 8 minutter og hvor  symfonisk prog er dominerende. Noen elementer av art rock, folkrock og progmetall idiomer tilkommer også. Kvinnevokal og visse Pink Floyd inspirasjoner, samt folkrockterrenget som tråkkes gjør at musikken tidvis har visse likheter med Mostly Autumn. Det begynner atmosfærisk på ” How Long I’d Been Facing The Dark”, for så å gå over i et mer røft progressiv lydbilde. Et lydbilde som også perfekt balanseres med symfoniske elementer, tøff gitarlyd, virvlende synther. Det hele blir rimelig kompleks og med multilag av lyd blir det litt overdrevet, samtidig som det er fascinerende mye å lytte til! Utover på skiva er variasjonen ok, og det innovative er bra representert. ”Ride Without End” og “No Way Back” er skodd over samme lest i åpningen. Aggressiv rytmegitar og en ”tight” rytmeseksjon er basis for gitar, recorder og diverse keyboards. ”Ride Without End” er minst progressivt stenket, med forholdsvis lite spennende på agendaen. Mer lekre detaljer er det på ”No Way Back”, med noen ekskursjoner til østeuropeiske folklore, og noen søk i Jethro Tull sin musikalske verden. Masse fin akustisk gitar er det i begynnelsen på ”Too Close To Heavens”, og som nærmest starter som en kompleks art rock ballade. Etter hvert blir det er besøk i doom metall leiren, før ferden går vider til symfo rock sfæren. Disse skiftene utføres uanstrengt, og på en måte som virkelig imponerer. Sannsynligvis er ”Too Close To Heavens” skiva beste spor. Elena og Tatiana Kanevskaya fremstår som førsteklasses musiker, og spiller begge på et stort register. De varierer flott mellom harde og mer rolige partier. Låtskrivingen er noe ujevn, og her er det absolutt mulighet for forbedringer, og i tilegg virker de å være noe urutinert i CD-formatets komplekse verden. De har mange god ideer, men det er også noen mer kjedelig og uspennende elementer i musikken deres. Nå er det jo en debutskive, og det hadde jo vært utrolig om alt hadde stemt med en gang. Eternal Wanders er absolutt et ensemble å se opp for, som med denne skiva er i ferd med å utmeisle sin distinkte identitet. Kanskje vil neste skive vise et mer modent band, med jevner og bedre låter og enda mer selvsikkerhet.

 

http://www.mals.ru/

http://www.eternalwanderers.ru/

 

  • 1.  How Long I’d Been Facing The Dark 8:10

  • 2.  The Door to a Parallel World 7:46

  • 3.  Ride Without End 4:22

  • 4.  Too Close to Heavens 7:21

  • 5.  No Way Back 5:49

  • 6.  Visions of the Lost World 11:46

  • 7.  Revival 7:41

 

  • Elena Kanevskaya – Keyboards, recorder og vokal

  • Tatiana Kanevskaya – Gitar

  • Sergey Nikanorov – Trommer

  • Dmitry Shtatnov – Bass

 

Gourishankar – Close Grip

 

Dette albumet er en relansering av et verk som kom ut i 2003. Bandet fra Syktyvkar i Russland på grensen til Uralfjellene, er en del av en ny rusisk bølge av moderne prog-ensembler. Eternal Wanderers, Apple Pie og Little Tragedies er tre av deres samtidige. Gourishankar oversatt fra russiske betyr ”fjell så høye som Mount Everest”. Her har vi moderne prog med et snev av progmetall, litt ambient,  og det tunge blandes flott med det mer melodiøse, og det hele i en småmørk eklektisk setting. Et annet eklektisk band som kan likne litt er svenske A.C.T. Moderne prog møter mer årgangsprog, Dream Theater blandet med Procupine Tree og Taal. Brettisten og gitaristen er motorene på Gourishankar skuta, og serverer oss usedvanlig mye flott spilling idet de holder et skyhøyt teknisk nivå. ”Insomnia” er en høykvalitets låt med harde gitarlinjer og virvlende keyboard, og med Whiner sin gode stemme, som faktisk ikke er ulike Geddy Lee sin. De første fire minuttene på ”Sweet Earth” har samme høye kvalitet, mens de siste vel blir fragmentert med alle sine takt- og stemningsskifter, hvor vi til og med får vi servert reggae. Man trenger ikke krystallkule for å forstå et dette ensemblet har en meget rikholdig idebrønn. Det er jo fabelaktig å ha, men fullt så bra er det ikke at alt skal ut på likt, når det med fordel kunne vært fordelt på minst to plater. ”Mindre er mer” strategien kunne nok vært brukt oftere. Når det er sagt så er det store mengder virkelig førsteklasses musikk her, som vi stort sett varmt kan anbefale. En coverlåt av Gentle Giant har vi også med ”For Noby”, som er en av de bedre sporene fra Gentle Giant sitt heller dårlige album, ” Missing Piece”. Gourishankar sin versjon er mye hardere enn opphavets, og med hjelp av moderne hjelpemidler og russernes unike særpreg blir det en virkelig bra låt. Låten ”Autumn Frost” er en suveren låt med nesten episk lengde, mens ”Gripped By Fear” og ” In The Hope” er to korte instrumentale låter som ikke er overvettes spennende, men greie nok. ” Close Grip” er fylt med kvalitet, og selv med noen nedtrekk forhindres dette ikke i å være svært anbefalt musikk.

 

http://www.gourishankar.com/

 

  1. 1.      Gripped By Fear (2:04)

  2. 2.      Insomnia (7:28),

  3. 3.      Sweet Earth (8:02)

  4. 4.      In The Hope (2:17)

  5. 5.      Wind Of Night (8:59)

  6. 6.      Autumn Frost (10:57)

  7. 7.      Close To Death (3:13)

  8. 8.      For Nobody [Bonus] (4:39)

 

  • Nomy Agranson – Gitar, vokal  og bass

  • Doran Usher – Keboard og programmering

  • Vlad M.J. Whiner – Vokal

  • Cat Heady – Trommer og loops

 

Signal To Noise Ratio -  Stan Nieustalony

 

Her har vi egentlig en samler hvor EP-en fra 2006 ” Stan Nieustalony” og 2004 demoen ”Demo II” er representert.  Slagordet for gruppa er å spille musikk uten begrensninger basert på improvisasjon og med søken for nye musikalske opplevelser, og det er jo i god progressiv ånd. Mange gode ideer har polakken utvilsomt, men utførselen da? På spor 2, ”Mesjasz” får vi en klar indikasjon hvor ujevnt det kan være. Ganske klossete elektronika og en atonal gitar som blandes med flott gammeldags orgellyd men også en delvis slitsom og fascinerende småjentevokal fra gjesteartisten Marta Czyz. Ganske abstrakte og ufokuserte saker, som tar seg kraftig opp på slutten der Przemek Piłacinski har ganske flott jazzgitar, og andre mer finurlige tilløp. Påfølgende spor, ”Centryfuga” er mye mer melodisk skåret. Varme synther og energisk tromming dominerer fra begynnelsen. Deretter er det masse bra gitarspiling, fordelt mellom sologitar og milde, men forvrengte riff.  Siste minutter er viet stakkato instrumental og fragmenterte musikalske utbrudd. Lydmessig er det hele tiden rått og upolert fra denne snåle musikalske trioen. En trio som åpenbart har hørt en del på Amon Duul II da ”Entropia” starter med en seks minutters seksjon hvor bass- og gitardominerte improvisasjoner i beste Amon Duul II stil stjeler showet. Et show som konverterer til fem minutter med hardrock med et lydbilde nær opp til Black Sabbath, for så å avslutte mer melodisk nær opp til 70 tallets popmrock, men med noen artige og finurlige rytmiske elementer. ”Eden” har injeksjon av fløyte som ledere tankene til Jethro Tull, mens gitarriffene og orgelet er nær opp til Canterbury scenen. Produksjonen bærer preg av at dette er gjort av musikere uten tilgang på spesielt avansert innspillingsutstyr. Det allerede omtalte rå lydbildet er selvsagt fra disse forhold. Dette upolerte skaper likevel noen rammebetingelser som gir musikken et særpreg, og med så mange ideer blir det spesielt for å si det mildt. Det lånes heftig fra spacerock, avantrock, 70 tallets klassiske rock og fra spacerock. De som liker disse retningen vil garantert finne noe og sette tennene i hos Sigal To Noise Ratio. Et band som har flust med ideer som bare delvis klarer å lose noe trygt i mål. Viljen til og utforske nytt terreng er nærmest uhørt stor, og vi kan knapt vente til det blir mer struktur på musikken. Slik det er i dag så spilles det alt for ofte improvisert hver for seg, der det egentlig skulle samhandles. Mye rart her, og mye å sette fingeren på, men også mye spennende og artig.

 

http://snr.rockmetal.pl/Old/English/index.html

 

  1. 1.  Dodecafonia 0:16

  2. 2.  Mesjasz 4:15

  3. 3.  Centryfuga 5:01

  4. 4.  Entropia 13:41

  5. 5.  Eden 5:30

  6. 6.  Marzenie 3:45

  7. 7.  Opium 10:53

  8. 8.  Kruk 5:32

  9. 9.  Centryfuga Revisited 5:11

 

  • Marysia Bialota – Keyboards og programmering

  • Przemek Pilacinski – Gitar, programmering og vokal

  • Adam Wasaznik – Trommer og vokal

Gjestemusikere :

  • Tomek Wiik – Bass på 4,5,7 og 8

  • Natalia Uzieblo – Fløyte på 5 og 7

  • Ola Jaromin – Obo på 1 og 4

  • Ania Wojtych – Bratsj på 1

Marta Czyz – Vokal på 2

 

Kayanis - Where Abandoned Pelicans Die

 

Romantisk og melodisk symfonisk rock. Det bombastiske er også ofte temmelig nært, og grensen mot det pretensiøse kan vi klart se, og da aner du hvor vi skal kanskje? Vangelis, Rick Wakeman, Mike Oldfield, Nightwish,Alan Parsons Project og  diverse filmkomponister, er også referanser som ikke er til å komme forbi. Bra er det da med et forbløffende mangfold av gode melodiske ideer, og at det helt klart ligger imponerende mye planlegging og omtanke bak prosjektet. Med et helt kor som backing, og som brukes flittig, må det hele bli noe svulstig. Heldigvis blir det ikke så søtt at trangen til å pusse tennene blir for påtrengende. Komposisjonene i sentrum for alt det bombastiske, er forbausende nok såpass sterke at de ikke bryter sammen under massive arrangementer. Slike settinger som Kayanis spenner opp her har lett for å bli alt for forutsigbare. Kayanis evner å unngå dette, med noe snerten små innfall og gode ideer. Utforskningen av territoriet mellom dagens filmmusikk, prog og moderne elektronikk er Kayanis virkefelt, og det gjør han med både kløkt og innlevelse, og uten å skjele for mye til formalistiske begrensninger.  “Synesthesis” kom i 2000, og ” Where Abadonden Pelican Die” i september 2007, og således er det seks år som har vært brukt rimelig godt, selv om forrige var suksessfull er denne mye bedre. Her blandes et konglomerat av musikk som prog, filmusikk, rock, klassisk musikk, pop, elektronisk musikk og symfonisk musikk. Som ”output” er noe som nok hadde passet ypperlig til en film, men samtidig er det så mye innfall, gode ideer og variasjon, at jammen om ikke de fleste med en viss musikalsk sfære hadde funnet noe å kose seg med på ” Where Abadonden Pelican Die”. Kayanis har overtatt stafettpinnen etter Vangellis på mange måter. Der grekeren er totalt tørket inn kreativitetsmessig for ørten år siden, er polakken en frisk og potent skaper av musikalske lerreter som vil forbause mange med sin kløkt og melodiske teft.

 

http://www.youtube.com/watch?v=ndNqUt9rHa4

http://www.kayanis.com/english/wapde.html

 

  1. 1.      The Pelicans Overture

  2. 2.      The Truth of Violet

  3. 3.      Aurora Abbandonata

  4. 4.      Where Abandoned Pelicans Die

  5. 5.      Julia's Ninth Question

  6. 6.      The Princess of Hopelessness

  7. 7.      Close to Me and Far from You Part One

  8. 8.      The Palace of Yaspirre

  9. 9.      When You Cry Out All Your Tears

  10. 10.  Close to Me and Far from You Part Two

  11. 11.  Lightsleeper

  12. 12.  Who's the One to Know

  13. 13.  The Truth of Violet Reprise

  14. 14.  The Final Embrace

 

  • Kayanis – Keyboards, bass og gitar

  • Marta Lizak – Fiolin

  • Patrycja Modlińska – Vokal

  • Magdalena Rucińska – Sopran

  •  Andrzej Czajkowski – Gitar

  • Michał Mioduszewski – Trommer og perkusjon

  • Mariusz Mojsiuk – Gitar

  • Piotr Mrozicki – Gitar

  • Jarosław Nuszczyński – Vokal

  • Kor fra Universitetet i Gdansk

 

Cashmere - Cash-Romantic Music Machine

 

Sanger og fiolinist Tylda Ciolkosz, samt bassist Mariusz Wroblewski utgjør Cashmere. Med seg har de noen gode og dyktige musikalske venner, som sammen lager et variert og flott album. Et album hvor det sveipes innom ganske mange stilarter. Vi besøker folk, jazz, pop og prog, og på spor 5, ”Song For Narcissus”, høres det ut som Lene Lovich er i studio! Det musikalske mangfoldet som utgjør "Gajamoja (Z Cowpea Ogień)" er bare fantastisk.  Fiolinisten Tylda Ciolosz får selskap av mannelig vokal, og så kommer bassen og trommene for fult og vi får et verk som gjerne kunne ha tilhørt Curved Air på sitt beste. På ”Jabbercrock” er det folkrock som dyrkes, og det er med både keltisk og slavisk krydder. Vi pensles tilbake til middelalderen på "Drachenblut Letzte Glut", og tanke går til Blackmore`s Night med polsk vokal. Akkurat det språket er rimelig fremmed for å si det pent, men det funker bra, og er helt uproblematisk å høre på. Krakow baserte Cashmere har mye bra på agendaen, men gitaren kunne mer enn gjerne vært mye mer skarpe i kantene, da det lett blir for snilt og lite entusiasme. Musikalsk kan vi båsmessig plassere gruppa under en fane med navnet Art-folk-rock, og de har som nevnt visse fellestrekk med Curved Air, men også belgisk Mad Curry. Mange overraskende løsninger hva angår det rytmiske, det vokale og det melodiske trekker kraftig opp, og skaper særpreg. Tilde Ciołkosz har en svært spesiell sangteknikk som er fascinerende, og fiolinisten er bare vannvittig dyktig. Dissonante klanger og skjev rytmikk beriker også lydbildet. Tidvis litt poppete, men alltid på utkikk etter smarte, snertne og halvville løsninger, og uten at det totale kaos bryter ut. Tekstene er basert på eventyr og myter fra hjemlandet, og skal visstnok stå svært bra til det musikalske. Enkelte partier er evnet til å slå pusten nærmest ut av den mest bornerte musikkelsker, og den musikalske kraften er gjennomgående svært høy. Vi kommer ved å spille av herlighet i et modus av andakt over at det fortsatt er mulig å lage så kreativ musikk i en tid hvor det resirkulerte er mer vanlig enn nok mange nok vil innrømme.

 


http://www.cashmere.art.pl/en.html

http://profile.myspace.com/index.cfm?fuseaction=user.viewprofile&friendid=48274427

 

  •   1. We're In It Merely For The Cash
      2.     My Mellow  
      3. Gajamoja (Z Nieba Ogien)   (ild fra himmelen)
      4.     Horace The Wingless Wasp  
      5. Song For Narcissus   
      6. Jabbercrock 
      7. Drachenblut Letzte Glut  
      8. Mercury Rising  
      9. Song Of Penelope: I Feed  
    10. Cannibal Swing  
    11. Exactly A Joke  


    Tylda Ciolkosz – Fioliner og vokal

  • Mariusz Wroblewski – Bass

  • Wojtek Siatkiewicz – Trommer

  • Krzysiu Paletko – Akustisk gitar

  • Pawel Hebda – Elektrisk gitar på spor 4 og 11

  • Dominik Burzym – Elektrisk gitar på spor 3 og 9

  • Slawomir Berny – Perkusjon på spor 3

  • Krzysztof Pajak – Piano på spor 10

 

 

Gargantua – Kotegarda

 

Gargantua brygger et originalt brygg, som likefullt er ganske tilgjengelig for de fleste som liker utfordrende musikk. Selv beskriver de musikken sin som "Stravinsky's deaf illegitimate son romancing Reich's sleepy gorilla while rocking a decapitated doll in a banana-peel cradle and listening to the new Univers Zero hit single on Radio Dada". Nåvel, det er en slags kammer-rock hvor Balkan folklore og visse fusion tendenser dominerer. Hiver vi så Stravinskysitater, King Crimson`s på sitt mer harde og europeisk RIO i miksen så er vi kanskje i mål. Skiva starter med en nydelig fiolintraktering som leder over i folk-rock terreng, og hvor virkelig bra mannelig og kvinnelig vokal kommer så inn. Elegant og sofistikert utført, og intenst men ikke hektisk eller for avslappet, bare nydelig utført. Dessverre er dette ikke retningsgivende for resten av skiva, som langsomt taper seg i kvalitet. Før dette inntreffer er det komplekse rytmer, og flotte arrangementer som dominerer. Disse går likevel ikke på bekostning av det melodiske fokuset. Likevel er åpningen er konsis og kompromissløs låt, i sin søken etter nytt musikalsk terreng med grundig gjennomtenkte komposisjoner. En viss dissonans og hurtige endringer av odde rytmer som ellers finnes i jazz og kammermusikk, er virkemidler. Idebanken opplever et merkelig verditap utover på et ellers flott album. Det hele blir altså noe forringet, og det blir litt ”flinkisprog” og tap av fokus på det å formidle, mens det å imponere ser ut til å være mye viktigere. Produksjonen er virkelig tilpasset musikken, og det er ytterst habilt spilt. Litt mer sjanse til å puste og reflektere hadde heller ikke vært å forakte, og litt mer luft musikalsk sett hadde vært ypperlig. Gargantua er et band med flust av kvalitet, og ”Kotegarda” har jammen mye bra. Ekstra synd blir det da at de ikke klarer å vise alt de har av potensial, men går seg litt bort i navlebeskuende aktiviteter. En viss skjerping og polakkene kan bli nærmest farlig gode ved neste korsvei, om de lykkes med å stramme inn på nevnte ”unoter”. Vi anbefaler alle til å ha et våkent øye til Gragantua.

 

 http://www.myspace.com/kotegarda 

http://www.gargantua.pl/en.html

 


 1. Wżdy Czelestnik (5:34)
2. Kotegarda III (0:27)
3. Interrferrometerr (6:04)
4. Meszuga Klejpulesa (4:48)
5. The Augurs of Spring (Dances of the Young Girls)* (3:58) av Igor Stravinsky
6. Paralaksy Dyzaskorufin (6:06)
7. Tripl Ratamaklie (5:28)
8. Kotegarda II (1:05)
9. Gargoyles (8:16)
10. Kotegarda I (1:50)

 

Marcin Borowski – Trommer, vokal og plystring
Tylda Ciołkosz – Fiolin og vokal
Pawel Kubica – Keyboards, vokal og regn!
 Leszek Mrozowski - Bass
Bartek Zeman – Gitar, vokal og støtte!
 

 

Apple Pie – Crossroad  

 

Kursk er kanskje mest kjent for en ulykksalig u-båt, men her kommer et musikalsk ensemble fra samme sted, men med symfonisk neo på agenda. Enkelte avstikkere til heavyprog og progmetall må vi også påpeke at vi også får del i, og det er absolutt med på å berike musikken. Utmerket gitar, klar og god engelsk, pulserende rytmer, og herlig keyboards. Med nevnte i bagasjen går de mangt et vestlig ensemble en høy gang, og syr sammen en bra musikk. ”Crossroad” er et konsept, hvor søken etter sannheten er tema, og bare det er jo et ambisiøst prosjekt i seg selv. Lydmessig er det også topp, og borte er ekstremt lavbudsjett innspillinger fra tidligere tider, og vi må selvsagt si at skikklig lyd gjør at Apple Pie omsider får frem mer av sitt potensial. Låtmessig er det også et sortiment som holder bra kvalitet, men med enkelte låter som trekker noe ned. Spock`s Beard med Neal Morse, og Dream Theater rundt ”Image And Word” virker å være inspirasjonskilder. Kompleks, men også tilgjengelig musikk er hva russerne forretter, og det gjør de smakfullt og med et ok sound. Allerede på første sporet får vi en spacy intro med  saftige synther, klimprende  gitar og drømmende vokal, etterfulgt av bombastisk prog med drivende riff, som styrer over i en progmetall setting, med spektakulær keyboards, hylende gitarer og eventyrlysten tromming. Knallbra start. Soundet virker på tross av dette likevel ikke å være fult ut raffinert enda, da det er for tett opp til deres helter. Radioballaden ”Still You Got My Faith In You” og den funky ”Temptation”, kontrasteres med symfonisk hard og episk prog i “Escape” og “Final”. Variasjoner og kontrastene er ikke så gale, men som nevnt så bør identiteten ytterlige utvikles. Litt mangel på energi trekker også ned, så det er faktisk mer som krever skjerping. Akkurat skjerping er vi overbevist om at russerne har potensial til, om da ikke all rosen de har blitt til del bare blir en sovepute. Vi koser oss med russisk eplepai, men forventer mer neste gang, selv om dette er ”sabla bra” stort sett.

 

http://applepie-mus.narod.ru/

 

1. a) Overture
b) Once Upon a Time (8:21)
2. Sunrise (9:17)
3. Crossroad (7:57)
4. Nothing (3:42)
5. Temptation (4:40)
6. Escape (10:30)
7. Still got my Faith in You (4:02)
8. Solution (7:26)
9. Nothing Comes Everything (8:06)
10. Final (13:00)


Vartan Mkhitaryan – Voakal, gitar og perkusjon
Alexey Bildin – Bass, bakgrunnsvokal og saksofon
Oleg Sergeev – Keyboards og bakrunnsvokal
Andrey Golodukhin – Trommer og bakgrunnsvokal

 

Tribal Logic – Freaky Karma

 

Fra Chelyabinsk i Russland popper Tribal Logic ned i vår postkasse. Bandet som for oss er en totalt ukjent musiserende enhet, viser seg raskt å være av den mer eventyrlystne typen, som gjennom 75 minutter styrer med RIO og avantprog! Kun 4 spor, og det vil jo si at vær låt bør ha plenty med innhold, variasjon og dybde, ellers blir det lett navlebeskuende, og lite spenstige saker som leveres. Rimelig kjapt så registreres det at RIO-dogmatikken er litt løsere hos Tribal Logic, og at de faktisk tør å trå utenfor. Det gjøres med noe så enkelte som at all musikken ikke nødvendigvis er atonal, og at det faktisk er mulig å følge med uten å streve seg i hjel. Bandets sound har også blitt beskrevet som et krysningspunkt mellom avant prog og psykedelia, men også elementer av ambient, fusion og ”world beat” hører absolutt med. Musikken fremstår som veldig moden og selv om bandet bare har eksistert i to år er det utviklet et distinkt og egenartet sound. Musikerne er temmelig unge, og det er nok grunn til å tro at det er mulig med ytterlige utvikling, selv om dette er ok nok. Langt fremme allerede er rytmeseksjonen, som kreerer et utmerket fundament for musikken. Aller best er kanskje Alexander Strashinsky på perkusjon når han med komplekse og blendende teknikk slås seg løs. Gitaristen har en mer underordnet plass i musikken, mens mye mer dreier seg om fabelaktige Anton Sheludko på keyboards. Nok er trollmann på keyboards dette, som også klarer å spille med følelse og innlevelse, og ikke bare er ute etter å imponere.  Litt må han dog vise seg frem, men akkurat det tilskrives ungdommelig mangel på begrensning. ”Freaky Karma” har svært mye bra på agendaen, men er slett ikke perfekt. Til det er materialet for ujevnt, og det bør gis større plass til gitarer eller andre instrumenter selv om ”keyen” er aldri så talentfull. Rent studioteknisk er det også påkrevd med å innhente kompetanse som kan foredle dette ytterlig. Den melodiske teften bør også opp et par hakk, men som sagt en ok skive uten særlig stygge feilskjær.

 

1) Detective
2) Wooden Rain
3) Freaky Karma
4) Theoretical Vampirism

 

Anton Sheludko - Keyboards
Alexei Savitsky - Gitar
Konstantin Poptsov - Bass
Alexander Strashinsky – Trommer og perkusjon

Gjestemusikere:

  •  Lyudmila Frippova – Fiolin på 1 og 4
    Evgenya Kadochnikova – Cello på 1 og 4
    Vyacheslav Ivanov – Side gitar på 2
    Ilya Potapov – Sopransaksofon på 3

 

7 Oceans – The Mysterious Race Of Strange Entities

Symfonisk konseptalbum på nesten 80 minutter fra disse erfarne Hviterusserne, som til de grader tar oss tilake til det gyldne 70 tallet. Dessverre er produksjonen typisk lavbudsjett, og trommeslageren og trommelyden lider under dette. Det er virkelig synd fordi han virker å være både frisk og innovativ, men produksjonen sørger for at han ikke ytes særlig rettferdighet. Seventh Ocean (kan også skrives slik) ble startet i 1989, og frem til 1994 da et av medlemmene døde, slapp de fire anstendige skiver. Etter ti år i musikalsk tørrdokk ble det vann under kjølen, med dagenes trio bak roret. Dessverre så er ingen av musikerne store vokalister, og uansett hvem som synger så mangles det temmelig mye karakter, selv om tonene treffes og innlevelsen er der, så er det ikke svært behagelig å høre på. Absolutt skivas svake punkt, selv om vokalen ikke er ubehagelig er den lett irriterende. Kanskje hadde det vært bedre om vi hadde skjønt russisk, og fått med oss hva slags historie som fortelles? Det vi lett skjønner er at musikerne er svært dyktige, og at de klarer å variere musikken meget bra. Brettisten spiller fletta av de fleste, og er absolutt noe mange burde ha stor glede av å høre, og han evner virkelig å begeistre oss. Soundet er som nevnt gjenkjennelig 70 talls prog, men samtidig ikke så familiært allikevel. Antakeligvis skyldes dette at 7 Oceans er veldig keyboard og orgel dominert, og gitaren spiller en mye mindre fremtreden rolle enn de gode gamle vestlig ensemblene. Her er det gjerne akustisk gitar som er det foretrukne, og fuzzgitaren glimrer stort sett med sitt fravær. Bass og trommer har en tendens til å skjele litt til en jazztilnærming, og sammen med gitarbruken skaper dette et særegent lydbilde. Synthene sørger for litt spacefølelse, og 7 Oceans innehar derfor en egenart som vi alltid er glad for å høre. Fyldig og frodig musikk, med enkelte drømmende landskap skapt av dyktige musikere med en portefølje på 10 gode låter. Interessant, men med enkelte skjønnhetsfeil, og det er nok en ide å leie inn en ekstern god vokalist til neste skive, og koste på en bedre produksjon!

 

 http://www.mals.ru/7_Ocean.htm

 

  • 1.  The Visit 9:50

  • 2.  The Beginning 7:29

  • 3.  I Heard the Sound 6:18

  • 4.  About a Woman & Love 5:18

  • 5.  On the Threshold 8:39

  • 6.  Short Stories 4:25

  • 7.  If Anybody Else Would Ask 3:15

  • 8.  People 8:41

  • 9.  Controversy Between the Second & the Misanthrope 10:48

  • 10. Conclusions 14:46

 

  • Alexander Eletsky – Vokal, gitar, keyboards og programmering

  • Sergey Starosotsky – Vokal, bass og perkusjon

  • Alexander Sofiks – Trommer og keyboards

 

After – Hideout

Byen Wloclawek mest kjente prog band med nytt album. Neoprog fra Polen sier vel mer, og her er det snakk om skive nummer to fra After. Forrige skive ”Endless Lunatic” hadde med storheter som Colin Bass og Jozef Skrzek, og ble meget vel mottatt både her og der. After har faktisk modne ytterlige nå, og musikken er ofte temmelig hard og ”to gitarer” basert. Gruppa oppstod forøvrig i juni 2002, på ruinene av Awake og Apogeum, og er påvirket av Pink Floyd, Marillion, Peter Gabriel, Porcupine Tree. Ikke mange band på innen neo segmentet kan skilte med så bra materiell som After har i sin musikk koffert. Rytmeseksjonen fungerer utmerket hos After, og samspillet evner å glede de mest blaserte skulle vi tro. Betydningen av det å gjøre hverandre gode har tydelig After skjønt, og mange doser pur spilleglede og musikalsk velvære evner som alltid å gi et produkt et skikkelig løft. De små musikalske nyansene er vel ivaretatt, slik at lydbildet får et vitamintilskudd som gjør at dette blir så mye bedre enn mange potensielle konkurrenter. To gitarister som spiller med innlevelse, men uten å bruke sin energi på å imponere alle og enhver i tide og utide, er jo absolutt noe vi har sansen for. Når vi så også har en brettist med sitt eget lekre musikalske bumerke, blir selv en slik neo-setting ganske så interessant. ”Hideout” er musikk ei skive som er spilt med eleganse og innlevelse, som yter det sterke materialet full rettferdighet. Bandet formidler og forretter musikken ypperlig, og bør være obligatorisk i enhver musikk samling.

 

  • http://profile.myspace.com/index.cfm?fuseaction=user.viewprofile&friendid=93113754

  • http://www.after.art.pl/uk/

  •  

  • 01.  Closed shame 5.44

  • 02.  Away 4.30

  • 03.  Between shadows 5.26

  • 04.  Wonderful mistake 5.02

  • 05.  I wounded 3.23

  • 06.  Dreams hang on walls 4.24

  • 07.   Spiders 3.48

  • 08.  Cleaning from scars 5.28

  • 09.  Kite 10.35

 

Krzysiek Drogowski -Vokal
Czarek Bregier - Gitar
Wojtek Tyminski - Gitar
Tomek Wisniewski - Keyboards
Mariusz Ziólkowski - Bass
Radek Wieckowski – Trommer

 Gjestemusikere: 


Marek Specjalski - Gitar
Sławek Kanderski - Gitar

 

Sunchild – The Gnomon

 

Anthony Kalugi er keyboardtrollmann i Karfagen, men vi har også sett han i Hoggwash, da sammen med Will Mackie på et anstendig album. Her leverer han også et konseptalbum, om barndommen, oppveksten og den uskylden vi en gang hadde, som tross alt bor dypt inne i oss enda. Med unntak av Mackie er det de samme musikerne som på Hoggwash skiva. At diverse tangentinstrumenter er i sentrum kommer vel knapt som noen overraskelse. Med bare 8 spor på en dobbel CD, så snakker vi selvsagt også om et episk verk, og en skal like keyboards i bøtter og spann for å fordøye dette uten å ta skade. OK, litt slem der, men lovelig mye keys på skiva er det helt klart.Heldigvis er det satt av noe plass til andre instrumenter, men med fordel kunne brettisten oftere vært en mer integrert del av lydbildet. At Kalugi kan sine tangenter er en grovt ”understatement”, men det blir litt pretensiøst til tider. Ørten ypperlige Ukrainske musikere gir sine bidrag, og i god østeuropeisk tradisjon er de selvsagt ekstremt dyktige på sine instrumenter. Det er derfor ekstra synd at de ikke får enda mer musikalsk innflytelse på skiva. Akkurat dette orden seg kanskje til neste skive, for da kan Sunchild meget vel bli en virkelig musikalsk must for talent er det flust av her. Samspill, spilleglede, samarbeid og det å gjøre hverandre gode gjelder fortsatt og bør etterstrebes ytterlige på neste opus. ”The Gnomen” har mye virkelig bra, og gir nok den harde kjerne av symfofansen et godt måltid musikk. Noen folk og klassiske undertoner er med å berike lydbildet, men vi håper at Anthony Kalugi jobber hardt med å utvikle lydbildet ytterlige, i søken på en klar identitet. Slik det er nå er det velspilt, men detter ofte ned i den store sekken av keyboardsfrontet prog.

 

http://antonykalugin.net/sunchild.html

CD 1:
1. The Gnomon (2:05)
2. Astoria (9:59)
3. Sleepwalker (26:59)
4. The Prayer of the Broken Heart (6:14)
5. Adrift (2:51)

CD 2:
6. Love Will shine Like Gold (5:27)
7. Sunchild (16:06)
8. Midnight Train (5:39)
9. Wonderworld (20:46)

 

  • Antony Kalugin - all keys & programming, lead & background vocals,

  • acoustic guitar (track 8)

  • Viktoria Osmachko - vocals (track 3, 7, 8, 9)

  • Timophey Sobolev - vocals (track 4, 9)

  • Sergey Balalaev - drums (track 2 - 9)

  • Kostya Ionenko - bass (track 2 - 9)

  • Vlad Annenkov - electric guitars (track 2 - 7, 9)

  • Alexey Khorolskiy - electric guitars (track 2 - 5, 9)

  • Roman Goloborda - electric guitars ( track 1 - 4, 7)

  • Sergey Kovalev - bayan (track 2, 3, 9), vocals (track 3, 8) , harmonica (track 8)

  • Helen Bour - oboe (track 3, 7 - 9)

  • Roman Vinskovskiy - sax (track 2, 3, 7)

  • Dmitry Bondarev - trumpet (track 2 - 4, 7)

  • Timophey Brahin - trombone (track 2 - 4, 7)

  • Oksana Podmarova - cello (track 2, 3, 6 - 9)

  • Lesya Kofanova - flute (track 1 - 3, 6)

  • Roman Gorelov - acoustic (track 2, 3, 8, 9) & electric guitars (track 8)

  • Roman Philonenko - acoustic guitars (track 3, 4, 9)

  • Yuri Nemirovsky - Clarnet (track 5)

 

Votchi – Unicorn

 

Septett fra Tsjekkia med en avsindig god vokalist - Petr Kutheil - og et musikalsk landskap hvor variert progressive hardrock er i fokus. Fløytist Libor Barto tilfører en raffinert entusiasme og mye spenstige og eggende toner. Også kombinasjonen fyrige tvillinggitarer og utsøkt Hammondorgel gjør dette til en lystig og svært artig reise tilbake til 70 årenes prog hardrock i en moderne kontekst. Dream Theater, Yes og ikke minst Black Bonzo er viktige inspirasjonskilder. Votchi klarer heldigvis på denne sin så viktige andreskive og etablerer sitt eget personlige uttrykk, og samtidig å låte både variert, fascinerende og svært melodisk med gjennomført høy musikalsk kvalitet.

  

  • Change Myself (5:05)

  • Save My Friends (5:08)

  • Searching (3:48)

  • Unicorn (3:49)

  • You’ll Never Find Out (4:09)

  • Demon’s Eyes (5:56)

  • Sad Song (4:17)

  • Lady Death (5:15)

  • Fantastic Dance (0:55)

  • It’s Over… (5:10)

  • …Now (3:02)

  • Petr Kutheil – Vokal

  • Michal Hladuvka – Bass

  • Martin Smejkal – Bass

  • Pavel Bartos – Keyboards

  • Mirek Muzik – Trommer

  • Tomas Stloukal – Gitar

  • Libor Barto - Fløyte

 

 

Lost World – Awakening Of The Elements

 

Russere med klassisk instrumental prog på programmet, men med en lengde på sporene som gjør at en ikke blir lei. Tvert imot, så merker en knapt at vokalen mangler da elektrisk og akustisk fiolin og fløyte fra disse eminente musikerne er så elegant integrert i musikken, at en bare må la seg forføre. Selvsagt alle er klassisk universitetsutdannet i musikk, men gestalter likevel et vell av stemninger. Det varieres fra det mørke og frenetisk, avlegger det pastorale et besøk, for så å eksperimentere med det rolige eller det mer romantiske. Prog med herlig russisk krydder anrettet på en seng av velsmakende melodier, og med en liten kvast av patos. Samspill og spilleglede i bøtter og spann og mange rimelig raffinerte gitarlinjer.

Spor:

1. Awakening of the Elements
2. Infinity Street
3. Simoom
4. Over the Islands
5. Scenery with a Guitar
6. Schostoccata
7. States of Mind. Part I
8. States of Mind. Part II
9. States of Mind. Part III
10. Paranoia Blues
11. Collision of the Elements
12. Sky Wide Open