Paulo Coelho

Paulo Coelho er blant annet kjent for «Alkymisten», og han solgte over 100 millioner bøker i 2007.

I et intervju med bloggen TorrentFreak forteller Coelho at mennesket alltid har hatt et behov for å dele. ”Siden tidenes morgen har mennesket hatt et behov for å dele, alt fra mat til kunst”, sier Coelho til TorrentFreak. Videre forteller Coelho at han tror piratkopierte bøker kun brukes som en «smaksprøve» før man kjøper papirutgaven av boken. ”Jeg tror virkelig at når leseren har mulighet til å lese et par kapitler, vil han kjøpe boken senere”, sier Coelho.

For oss som i tilegg til å være lesehester, også  har en ”viss interesses av” musikk, er dette så absolutt en svært spennende vinkling, som vi mener bør kunne overføres til feltet for  rytmisk musikk. Hvordan dette skal gjøres har vi derimot ingen patentoppskrift på. Det som er sikkert er at ”prøv-og-feile” opplegget er et snublende nærliggende konsept. Det endelige målet må jo være at utøvende kunstnere får en fornuftig betaling for sine produkter, og at de musikkinteresserte faktisk betaler for det de laster ned. Vi slipper da kanskje at gratismusikken florerer, og masse unødvendig kriminalisering av de musikkinteresserte. De virkelige musikkelskerne vil nok fortsatt ha CD eller LP, med alt hva det innebærer av cover art o.s.v.

Salgstallene er også på Coelho sin side - på New York Times bestselgerliste ligger «Alkymisten» på en sjetteplass, og har vært på listen i 34 uker. Forfatteren har også startet sin egen blogg som han kaller «Pirate Coelho», der han legger ut lenker til bøkene etter hvert som de blir lagt ut. Se også Coelhos Box.net-konto, der mange av bøkene ligger ute på engelsk og andre språk.

Panic Room

Visionary Position

In the fast moving world of the 21st century music industry where yesterday's heroes are today's non-entities, there are probably a large number of people, particularly outside those who follow progressive rock, who will have no or limited recall of Karnataka, the Welsh band that for many years looked as if they could be the band to cross-over into the mainstream. Following that bands implosion, the race was on for who would possibly claim the title of successor. Bassist and erstwhile leader Ian Jones initially formed Chasing The Monsoon and then resurrected the Karnataka name with the CTM vocalist and is currently recording albums with both bands; lead singer Rachael Jones joined The Reasoning who released a somewhat mediocre debut album and are set to release their sophomore effort fairly soon. The remainder of the band, keyboardist Jonathan Edwards, guitarist Paul Davies, drummer Gavin John Griffiths and second singer/flautist Anne-Marie Helder established Panic Room, completing the line-up with the recruitment of bassist Alun Vaughan.

What Panic Room have come up with is, an hour long, eight-track CD under the title of Visionary Position, should go a long way to leave any disappointment about the demise of the members' previous band behind them. With Jonathan Edwards taking over all the responsibility of writing all the music on the album, he has the unfettered chance to unleash the breadth of his musical vision. And pretty diverse it is too. Opening track Elektra City gives an almost intentional notice that the band are intent to take the music where they want. The song starts off in a rock fashion with Helder's main vocals treated to sound like a mechanical being in this Sci-Fi tale of technological nightmare. Only on the chorus and backing vocals does Helder's purity of voice shine through. Just when one is expecting a tumultuous ending of man versus machine we get a totally unexpected turn into an instrumental blues-jazz section lead by Edwards' piano. Endgame [Speed Of Life] takes as its template the Led Zep classic Kashmir. With the ethnic drumming at the start, the folksy violin of Liz Pendergast and some interesting electric guitar from Davies (whose only writing credit is on this song) we have the dawning of a classic. Helder sings wonderfully, as she does throughout the whole album, and Peter Charlton, who was responsible for recording the album and adding acoustic guitars to several numbers, adds some light to the shade. The big ballad that is Firefly dominates the next five minutes, a very soothing number that for some inexplicable reason always reminds me of the Uriah Heep track of the same name - bet that is not a comparison that will be drawn too often! There is even a brief keyboard derived Uillean pipe sounding interlude, possibly a humorous nod to the appearance of Troy Donockley on so many melodic progressive albums of late?

Reborn is a pretty straight forward song, not exactly what one would call filler material but definitely what used to be known as an album track, one that wouldn't be considered as a single. As I say, a reasonable song that has its moments, particularly the ending where the electric guitar is allowed off the leash and some Sympathy For The Devil 'Whoo Whoos' creep into the background - much preferable to the spoken lyrics earlier in the song. Pendergast, Edwards and Charlton really shine on the acoustic Moon On The Water providing perfect accompaniment to Helder's vocals in a remarkably lovely song. In contrast to the acoustic nature of Moon On The Water, Apocalypstick opens with an Arabian/Eastern vocal melody that is drowned out by some growling electric guitar. The Eastern flavour returns with violin and keyboard rhythms eventually building until keyboards and guitar frantically exchange solos based around the basic melody. An unusual and exciting song that knocks the spot off the demo that was originally posted on the band's MySpace site a year or so ago.

The folk side of the band materialises with the extended cover of the traditional song I Wonder What's Keeping My True Love Tonight. Considering this song has been covered by some of the greatest folk singers, such as Maddy Prior, June Tabor and, more recently, Kate Rusby, it may be seen somewhat brave to attempt a version of such an established song. However, it proves to be Helder's finest moment. The arrangement, by Edwards and Prendergast, is entirely sympathetic to the standing of the song within the folk music cannon, although the final two minutes add to the originality of the interpretation with the addition of a more progressive ending. Final track, The Dreaming is the seemingly obligatory epic. Like all decent long-form songs there are definite sections to the piece that invoke a variety of moods. At various times we are treated to the only appearance of Helder on flute (as a gifted instrumentalist it would be hoped that more use of her impressive skills is made on subsequent albums), some resplendent acoustic and restrained electric guitar work, a variety of keyboards and a rousing ending to the fourth part, Realisation. It seems like the end of the song when suddenly The Dream Goes On Forever, a tender replay of the song's opening some 14 minutes earlier plays the album out. Well almost, there is a bit more music in the form of a rhythmic piece with prominent drums and spacey keyboards added to the end of the album. Not so much a hidden track more of a bit of fun in the studio that was not in keeping with anything on the album. A bit of light relief I suppose but it can spoil the atmosphere created following the end of The Dreaming.

So there you have it, a solid debut album that in my opinion, knocks spots off the much lauded debut by The Reasoning and surpasses a lot of what was released by Karnataka. Helder's voice is a vital component of this superiority and when added to the compositional skills of Edwards and the musical prowess of the rest of the band the result is very, very impressive. However, much as it is inevitable, it is rather unjust to draw comparisons with the earlier band, for, as the band themselves quote L.P. Hartley on the inner cover of the album "The past is a foreign country; they do things differently there". Indeed they do.

Tracklist: Elektra City (8:30), Endgame [Speed Of Life] (10:11), Firefly (5:16), Reborn (4:57), Moon On The Water (2:59), Apocalypstick (6:07), I Wonder What's Keeping My True Love Tonight (8:11), The Dreaming [a. Waking Dream, b. Arrival, c. Anticipation, d. Realisation, e. The Dream Goes On Forever] (14:17)

Platesalget

Platesalget ble halvert fra mars i 2007 til mars 2008, viser musikkbransjens omsetningstall. Salget av plater over disk gikk ned med 51 prosent i denne perioden. Samlet er verdien av det totale musikksalget sunket med 41 prosent, og da snakker vi altså om både digitalt og fysisk. Det er jo derfor snublende nær å ha en mistanke om at enkelte tilegner seg musikk på hva som er definert av lovene som en ulovelig måte.

Verst er det med salg av musikk fra det store utland. Her er nedgangen på formidable 85 % i nevnte periode! Lyspunktet for musikkbransjen er dog at digitalt salg har steget med 68 prosent på ett år, men uten at det er i nærheten av å veie opp for nedgangen i musikksalget sett under ett. Så langt i 2008 er det etter tre måneder solgt musikk for 120 millioner kroner, en nedgang på 15 prosent sammenlignet med de tre første månedene i 2007.

Platebutikken lever

Free Record Shop er død

Free Record shop mener det er tilnærmet umulig å selge musikk over disk i Norge. Nå legger de ned samtlige butikker. Tull, sier resten av bransjen.

Bodil Niska og Bare Jazz AS opplever økt salg i en bransje i nedgang.  ”Vi har vårt eget konsept og tilbyr en musikkopplevelse”, sier hun.

Internett har gjennom iTunes og ulovlig fildeling gjort musikk tilgjengelig utenfor platebutikkene.

Det har lenge vært en diskusjon om internett blir enden for den tradisjonelle platebutikken og CD-er.

Free Record Shop mener at musikksalget er historie i Norge og begynte i forrige uke å legge ned sine butikker.

”Vi har økt omsetningen med 10 prosent hvert år, og den øker stadig”, sier Bodil Niska, innehaver av Bare Jazz AS i Oslo. Etter ti år i egen platebutikk, ser hun optimistisk på fremtiden.

”Det er et tankekors at vi øker, i motsetning til hva de store kjedene gjør. Men jeg tror det handler om musikkopplevelsen vi tilbyr”, sier hun.

Forrige uke begynte Free Record Shop en tre måneder lang prosess for å legge ned samtlige av sine norske butikker. Inn kommer spillbutikk-kjeden Gamestop, som utelukkende skal selge data og TV-spill.

”Årsaken til nedleggelsene er ganske enkelt at musikksalget stuper”, sa markedssjef Anette Stuen Slåtten til NRK.

Bodil Niska tror grunnen til at hun klarer seg bra i en bransje i nedgang, er at hun ikke bare selger CD-plater.

”Folk som kjøper musikk hos oss, kommer for noe mer enn bare en CD i hånden. De er opptatt av hele opplevelsen. De vil vite hva som ligger bak innspillinger, få innspill om jazzmusikk og diskutere med andre interesserte”.

Hun mener mange av kundene savner den gamle platebutikkfølelsen.

”Dessuten er mye av musikken vi selger, ikke så lett tilgjengelig for nedlasting. Den er for spesielt interesserte”, sier Niska.


Også platebutikken Tiger i Oslo mener den tradisjonelle platebutikken vil overlever.

-”For oss er det gledens dager at butikker som Free Record Shop legger ned”, sier daglig leder Kristian Kallevik.

Han mener kjeden ikke har gjort noen god jobb for musikken. Selv holder butikken hans på å utvikle eget plateselskap.

-”Hadde vi trodd markedet for fysisk format var på vei i graven, hadde vi jo aldri satset på dette”.

”For oss i nisjemarkedet kommer CD-en til å vare lenge. De genuint musikkinteresserte ønsker musikk på fysisk format. Vi har en god etterspørsel etter vinyl og CD-er”, forteller Kallevik.


Det er de største kjedene som opplever det mest dramatisk. iTunes har tatt store markedsandeler på populærmusikk, og MySpace har en kjempesatsing rett rundt hjørnet. Platekompaniet, som står igjen som den soleklart største musikkforhandleren i Norge, tror likevel ikke at dette betyr kroken på døren på sikt.

- ”Vi hadde en nedgang på rundt 7 prosent i fjor. Det er ikke veldig dramatisk. Vi tror ikke CD-platen er død. Men kundene er blitt mer avanserte. Utvalgene må hele tiden oppdateres. Det jobber vi med kontinuerlig”, sier Rolf Kristian Presthus, daglig leder og eier i Platekompaniet.

Merlinprog er av den oppfatning at det fortsatt er plass til salg av CD-er fordi den virkelige musikkentusiast vil holde i det fysiske produktet, og på ingen måte nøyer seg med den digitale varianten alene.

Polen

HVORFRA? serien har her lagt Polen under lupen. Med årene er det kommet rimelig mange sterke artister fra dette landet, i sterk kontrast til i vår ungdom på 70 tallet. Da var det Jozef Skrzek og hans SBB som var temmelig alene. Nå er det virkelig mye bra herfra, og spesielt Neoproggen står sterkt her, til manges glede og til andres skrekk, da jo den musikkformen er noe omstridt.

Polen (polsk Polska), offisielt Republikken Polen (polsk Rzeczpospolita Polska) er et land i Sentral-Europa. Det ligger i midten av Europa, og grenser i vest mot Tyskland, i sør mot Tsjekkia og Slovakia, i øst mot Ukraina og Hviterussland, og i nord mot Østersjøen, Litauen og Russland (i form av Kaliningrad-enklaven). Polen deler også sjøgrenser med Danmark og Sverige. Med et areal på 312 679 km² er Polen verdens 69. største land. Polens befolkning utgjør over 38,1 millioner mennesker, for det meste bosatt i store byer som Łódź, landets historiske hovedstad Kraków eller nåværende hovedstad Warszawa.

Den første polske staten oppstod i 966, med et territorium som ligner på Polens moderne grenser. Polen ble et kongedømme i 1025, og gikk i 1569 inn i en langvarig union med Storhertugdømmet Litauen og dannet Den polsk-litauiske realunion. Realunionen ble oppløst i 1795, og Polen ble delt mellom sine naboland Russland, Preussen og Østerrike. Polen vant sin selvstendighet tilbake i 1918 etter første verdenskrig, men tapte den igjen under andre verdenskrig, da landet ble okkupert av Nazi-Tyskland og Sovjetunionen. Etter krigen ble Polen omdannet til et kommunistisk «østblokkland» under sovjetisk kontroll. I 1989 kvittet Polen seg med kommuniststyret, og landet ble uformelt kjent som «Den tredje polske republikk».

I dag er Polen et parlamentarisk demokrati bestående av seksten voivodskap, og er det sjette mest befolkede medlemsland i Den europeiske union. Landet er dessuten medlem i NATO, FN, OECD, WTO og flere andre internasjonale organisasjoner.

Phideaux

313

One of the great privileges of reviewing for DPRP is being introduced to artists that, even in this internet age of global communication, one would possibly never cross paths with. One such artist is Phideaux who, in their own words are "a loose anarchistic troupe/recording project between songwriter Phideaux Xavier, drummer Rich Hutchins, producer and engineering wizard Gabriel Moffat and a revolving cast of friends." The cast of friends helping out on this release includes vocalists Ariel Farber, Linda Ruttan Moldawsky and Valerie Gracious, bassist and singer Julie hair, drummer and singer Molly Ruttan Moffat and keyboard/guitar player Mark Sherkus. Hot on the heels of Chupacabras, the collection of older songs that didn't quite fit on previous albums, comes 313, 13 songs that were actually recorded back in March 2004. The delay in releasing Chupacabras has actually resulted in a bit of a backlog as the next album, The Great Leap, is already in the can while recording of a Doomsday Afternoon, a progressive epic, should have commenced by the time you are reading this.

So, what about 313? Well anyone familiar with Phideaux's albums will know that, as a songwriter, he doesn't limit himself to any particular genre, effortlessly slipping between styles. This results in never knowing quite what to expect with each release, and often with each succeeding song. This blending of styles is always exciting, particularly as the standard of song writing is consistently high. The experimentation continues as, remarkably, the 313 was conceived, written and recorded in one day! (Although some overdubs were added later and the lyrical pre-editing credit suggests that at least some of the lyrics existed prior to recording). Despite the obscenely short time taken to get everything on tape, the album is entirely void of filler, no rambling jams, improvised ambient meanderings or overtly experimental nonsense - each song is fully formed and to the usual high standard.

The album starts on a melodic note with the piano introduction to Railyard. Actually, the piano is used prominently throughout the album, although very rarely is it presented as a solo instrument as there is a whole host of other instruments to add variety to the sound. These include electric sitar (Have You Hugged Your Robot?, A Storm Of Cats and Sick Of Me), e-bow (Orangutan, Coda 99 and Run Singing Tiger), Ensoniq synthesiser (Coda 99, Watching Machine and Sick Of Me) various sampled instruments (Mellotron on Railyard, harpsichord on A Storm Of Cats and even a toothbrush on Watching Machine!) Generally it is quite a full sound with lots of texture and a plethora of harmony and backing vocals that always add interest whenever they appear.

A couple of stand out tracks are Have You Hugged Your Robot? which has a melody line adapted from a classical piece (the name of which escapes me at the moment) mixed with a heavy, insistent riff, all sorts of spacey synths and an obligatory robot voice provided through a vocoder; the totally marvellous Sick Of Me which, as well as being musically interesting, features a superb vocal performance by Valerie Gracious; and also Run Singing Tiger, another upbeat number featuring more co-lead vocals by Gracious that has a relatively simple lyric (based on a poem by Devon Moffat, whom I assume is the child Gabriel and Molly Moffat - apologies if I am off beam on that one!, and some very incise guitar parts. Benediction, recorded live in the studio, closes the album in quite a sombre mood, particularly considering what has come previously. The instrumentation is piano, a rather subdued organ cymbals and shaker with almost funereal vocals. The effect is haunting although somewhat out of place on the album.

A couple of tracks don't work so well in the context of the overall album, In Search Of Bitter Ore reminds me of something from The Men In Black by The Stranglers and Orangutan is initially a bit sparse, is rather repetitive and the backing vocals that elsewhere add so much to the overall ambience seem to be rather incongruous on this number.

Naturally the perennial question of "is it prog?" rears its head when considering this album to which I would answer with a resolute "yes"! Okay, it is far from traditional progressive rock and doesn't fit into the tenuous and dubious classifications that seem to litter music these days. 313 is by no means a 'challenging' album, nor does it break down any barriers or extend boundaries. But having the audacity to even attempt to record a whole album in a day is nothing but ambitious. That Phideaux managed it and, what is more, came up with some very good songs in the process is testament to the musicians involved and the skill of the songwriter himself.

Tracklist: Railyard (3:32), Have You Hugged Your Robot? (3:08), A Storm Of Cats (2:34), Never Gonna Go (3:43), Pyramid (4:13), There's Only One Of You (2:37), Orangutan (2:57), Sick Of Me - Coda 99(5:41), In Search Of Bitter Ore (4:03), Cats 2 / Body To Space (5:33), Watching Machine (2:27), Run Singing Tiger (3:37), Benediction (4:05)

Punk og prog

Sex Pistols

Da Sex Pistols debuterte som oppvarming for glambandet Bazooka Joe gikk fremdeles europeisk ungdom rundt iført bukser med sjømannssleng, hadde langt hår og levde på siste rest av de glade 60-årene. Uten å se at verden kom til å ta steget lenger og lenger bort fra et sosialdemokratisk og solidarisk samfunn og over i et mer uoverskuelig et med individet i fokus. Bare to år senere hadde hele verden stiftet bekjentskap med bandet som det britiske parlamentet i mellomtiden hadde karakterisert som samfunnsfiender no 1! Selv om punken hadde eksistert i USA i noen år før Pistols, var det våre britiske naboer som gjorde oss oppmerksomme på fenomenet, og deres holdninger og verdensbilde vi fikk presentert.

Vibrators

 Norge på sin side var på siste halvdel av 70-tallet et land som dyrket oversatte coverversjoner av utenlandske hits, var overfylt av diskomusikk og danseband og hadde nedlagt kategorien Rock i Spellemannsprisens regi. Livemusikken ble ekspedert av de før nevnte dansebandene som fylte de fleste konsertscener i hele landet, bortsett fra Ekeberghallen der de utenlandske superstjernene kom, og tilvis storsalen i Chateau Neuf der AKP (m-l)s revolusjons-mobiliserende arrangementer fant sted.

Stranglers

 Så selv om punken ofte blir fortstått som den epoken da den enkle tre-grepsrocken overtok hegemoniet etter den døende symforock og tiden da dinosaurusbandene mistet grepet, må den norske grenen også sees som en viktig kraft for å skyve danseband, diskokultur og revolusjonær visesang til side. Både dansebandkulturen og AKP-hegemoniet var i så måte særnorske fenomener som punken som en del av nye strømninger måtte bekjempe lokalt.

Clash

Punkens energi viste seg å ha kraft til å bidra til å forandre samfunnet på mer enn den enkelte konsertscene. Dens anarkistiske og delvis nihilistiske holdninger bidro sammen med postmodernistiske ideer og en økende liberalisme (mye takket være Khomeinis maktovertakelse i Iran i '79, som førte til økte oljepriser og et voksende selvgod norsk og gjeldsfri økonomi) til at fokuset ble tatt bort fra den sosialistiske usynlighetskulturen og over på individet. Selv om punken ikke hadde slike ideologiske intensjoner, kan man se at bevegelsens representanter bidro til å trekke i den retningen med provoserende og autonom fremtreden, for så på sikt å bidra til en mer variert klesstil og større variasjoner og flere selvbestemte hårfrisyrer etc, og således mer tollanse.

The Damned

 Men det var likevel på musikkfronten punken hadde mest å tilføre. Med punken kom det man kaller D-I-Y-kulturen (gjør-det-sjøl-bevegelsen) med egenutgivelser på egne eller små labeler for alvor her hjemme. Mens det i årene 1970-76 kom ut 8 uavhengige singelplater og 45 uavhengige LP-plater (album), ble det i 1978-81 utgitt 126 singelplater og 87 LP-album. Selv om ikke alle disse platene kan defineres som eksplisitt punk eller new wave, banet det veien for en ny rock-kultur og en ny måte å forholde seg til musikkmarkedet på, som punken var en sentral aktør i.

 Det bygde seg opp en ny live-scene rundt i hele landet for å huse alle de nye bandene som dukket opp og som har gitt oss et kontinuerlig live-tilbud frem til i dag. I løpet av 70-tallet var dette markedet lagt brakk, og live-scenen var overlatt til danseband, frijazz og totalitær visesang. Dagens rockere og brukere av dagens frie, anti-autoritære og rocketilbud kan derfor utmerket godt ta seg en god slurk av konsertpilsen mens de ofrer en tanke på en ikke altfor fjern 30 åring.

For en som har hatt mye glede av prog opp gjennom årene så vil alltid punkens inntreden stå som en ren henrettelse av progen. Nå skal det i sannhets sies at mange aktører i progmiljø var blitt rimelig navlebeskuende og selvgode, så en viss opprydning var ikke å forakte. Uansett så satte punken en effektiv stopper for alt som smakte av prog. Ordet prog ble et skjellsord, en tilstand som har fortsatt opp til våre dager. Mars Volta`s " Francis The Mute" kom i 2005 ut med følgende advarsel på coveret: " This is not prog", hvor altså plateselskapet toer sine hender på en besynderlig måte. Paradokset er at utgivelsen åpenbar er spekket med progressive kjennetegn. Gutta i Mars Volta innrømmer glatt at erkeproggerne i King Crimson er en meget stor inspirasjonkilde. Vi kan trygt fastslå at progen ikke er stueren enda. Jeg tviler faktisk på at den blir det, og i hovedsak vil forbli et undergrunnsfenomen. Punken derimot har hos mange av sine arvtagere en ganske så kommersielt lydbilde, og selger følgelig i bøtter og spann. Green Day er jo en slags utvannet punk, en slags softpunk eller hva nå slikt skal hete. Svenske The Hives er jo et annet fenomen med minimalt med originalitet og særpreg. Desto større er evnen til å få mange unge mennesker til å bruke penger på alle deres "åndsverk".

Dermed er styrkeforholdet totalt endret. De som en gang hadde verdens musikalske fokus med seg, er nå et undergrunnsfenomen, mens mange av de en gang så kompromissløse er blitt snille og pusete og hersker i det kommersielle segment. Akkurat de er greit nok for meg, og det plager meg minimalt. Må jo likevel smile vemodig når jeg vet med sikkerhet at originalitet, dyktige musikere, nye og spennende klanger og kløktige arrangementer osv ikke blir honorert. Markedstilpassning, store reklamebudsjetter, ja at et kunstnerisk utrykk som musikken bør være er degenerert til å bli en dusinvare som tilpasses trender osv. er jo rimelig spesielt. Salige Beatles introduserte jo rock som et kunstnerisk uttrykk, og hadde knapt kunne forutse en verden av innholdsløse kopister. Burde jo ikke bli forundret når jeg vet at tradisjonen fra gamle Rom lever i beste velgående. Gi folk brød og sirkus og massene er fornøyd. Oversatt til vår verden kan vi da si: gi folk Grandiosa og Britney Spears og alt er såre vel.

Mens all denne Britneyene og Grandiosaene fortæres så hygger jeg meg med for eksempel Jethro Tulls " Minstrel In The Gallery", eller kanskje det blir Flower Kings " Retropolis" for ikke å snakke om noe Univers Zero om er både svært originalt, intenst, dystert men vakkert.

Punken henretter proggen.

1977 var som en blåkopi av den franske revolusjon. Heldigvis var det snakk om stilarter og ikke mennesker denne gangen. Faktum er uansett at punken med god hjelp fra discoen regelrett henrettet progen. I likehet med alle revolusjoner så ble alt det etablerte bannlyst, og spesielt den tidvis oppblåste og selvgode progen fikk lide. Vi kan trygt si at musikalske dinosaurer ikke var spesielt vel ansett, med en klar analogi til diverse aristrokrater. At akkurat dette skulle skje var neppe særlig overraskende for de som fulgte litt med i musikkverden. En og annen artist var blitt ganske så navlebeskuende og store på det. Jeg mener å ha hørt at Keith Emerson var et stjerneeksempel her. Den godeste Keith hadde ansatt en egen mann som sørget for at det teppe han stod på under konserter alltid var tip top shape! Heftige discorytmer, og tre greps rock tok totalt kontrollen i musikkverden. Progen ble og er et undergrunnsfenomen, selv om det finnes unntak. Bare navnet prog ble så belastende at det selv i dag ofte er et skjellsord. Når et stort selskap som  Universal  i 2005 utgir "Frances The Mute" av Mars Volta har de slik skrekk for ordet prog at de garderer seg. "This is not pog", pryder coveret. Her skal det bunnlinja fores, og da er det mindre viktig med om det som utbasunere er sant eller ikke. " Francis The Mute" er udiskutabelt prog og ingenting annet.

I 30 år har så progen stort sett vandret i skyggenes dal, og vært et undergrunnsfenomen. Noen få artister har likevel nådd frem til folket og selger store mengder skiver. Muse, Dream Theater , Mars Volta og Radiohead er vel fire unntak, men så er disse også på såkalte ”mainlabels”. Mainlabels har jo ofte et velsmurt salgsapparat til rådighet så det er nok mye av forklaringen. Vel så viktig er det at dette nok beviser at progmusikk faktisk er noe de store massene egentlig liker. Det er jo bare slik at de fleste ikke gidder eller vil bruke tid på å dykke ned i dypet av det som finnes av mer ukjent musikk. Alt for ofte er det kun musikk de får så å si fylt i ørene som de forholder seg til. Det vil jo i praksis si at progen forblir et undergrunnsfenomen. Et paradoks opp i alt dette er jo at punken var ment til å være en "fuck all" bevegelse, men med tiden ofte er blitt ganske så snill og markedstilpasset. Akkurat det fenomenet er jo en kjent sak fra andre revolusjoner. Bolsjevikene hadde når de kom til makten stor aversjon mot ordner og utmerkelser. Med tiden så overgikk de faktisk Tsarens regimet, og ble nærmest besatt av ordener og utmerkelser. Vi kan vel fastslå at liv og lære ikke alltid (sjelden faktisk) stemmer overens, og at de fleste ideer med tiden blir rimelig utvannet.

Pink Floyd`s verk:

The Piper at the Gates of Dawn (1967)

Albumtittelen er hentet fra Syd Barrets favoritt-barnebok, Wind in the Willows. At Syd, og muligens andre medlemmer av gruppen, eksperimenterte med LSD under innspillingen av denne platen vil ikke komme som noe sjokk når man hører den. Platen regnes som et av de beste psykedeliske albumene som noensinne har blitt gitt ut, og det med rette. Fra den barnslige, og gale, Bike til sinnsykdommer som Insterstellar Overdrive og Astronomy Domine. Sistnevnte er kanskje en av tidenes beste åpningslåter på et debutalbum.

A Saucerful of Secrets (1968)

Det er ikke alltid lett å følge opp en debut. Spesielt ikke når frontfiguren er i ferd med å seile over til et annet menneskelig plan (en snill måte å si at hjernen hans ikke helt fulgte med på hverdagen lenger). David Gilmour kom inn i bandet, og det ble lengre sanger som ga et lite hint om hvor Pink Floyd senere skulle ende opp. Platen inneholder likevel en sang av Barrett: Jugband Blues (It's awfully considerate of you to think of me here/And I'm almost obliged to you for making it clear that I'm not here), og et par andre låter som har holdt tidens tann meget godt: Let there Be More Light og Set the Controls for the Heart of the Sun.

More (1969)

Tredjealbumet er vanskelig, men Pink Floyd kom seg unna ved å lage et soundtrackalbum. Filmen som musikken er fra, med samme navn, er en svært lite sett fransk psykedelisk hippiegjørme. Dessverre funker ikke musikken på albumet. Det høres ut som musikk som er hentet ut fra en film, og ikke et helt album. Likevel - det er her du finner sangen Green is the Colour og The Nile Song. Ikke dårlig bare det. Det eneste som muligens kan sies positivt om albumet er at det er litt bedre enn neste gang de laget filmmusikk.

Ummagumma (1969)

Hei, hva spiste du til frokost? Noen piller, ja. OK. Grønne eller røde? Fint. Hmmm..... Se på den skyen... ja.. Fin.. Beklager, men å anmelde denne platen, i hvert fall den ene halvdelen av den (dette var en dobbelt-LP da den kom) blir litt som å forklare hva man ser i sine villeste drømmer eller når man har gått ut i skogen og spist feil sopp (eller riktig, i dette tilfellet). Her får du sinnsykdommer som Several Species of Small Furry Animals Gathered Together in a Cave and og Sysyphus pt.1 til 4... De fire første sangene (eller den første platen) var liveversjoner av tidligere utgitt materiale (Astronoy Domine, Careful with that Axe, Eguene, Set the Controls for the Heart of the Sun og A Saucerful of Secrets). Disse fire sangene er bedre enn sine originaler, og eksperimenteringen på den andre platen er sjarmerende og syk, syk, syk.

Atom Heart Mother (1970)

Når platens første nummer er en nærmere 24 minutter lang ufokusert samling av musikk. Før du har hørt igjennom sangen (som er kalt Atom Heart Mother) en del ganger vil du sannsynligvis ikke like den, men den er som å drikke portvin med sær ost til. Det er ikke godt før du virkelig har prøvd det mange ganger. Den andre siden av platen er tre sanger av henholdsvis Water, Wright og Gilmour før Alan's Psychedelic Breakfast kommer og prøver å ødelegge innsiden av hjernen din (i hvert fall mot slutten). Etter en del gjennomlyttinger vil du likevel ende opp med å høre på Atom Heart Mother's tittelspor, og muligens Roger Waters sin meget personlige ballade: If.

Meddle (1971)

Dette er sannsynligvis den beste platen Pink Floyd ga ut før The Dark Side of the Moon, og etter Piper at the Gates of Dawn. Her får du klassikere som One of These Days og Echoes. Platen har bare ett problem, sangen Roger Waters skrev alene: San Tropez. Uten den hadde det vært en konsistent affære som du kunne satt på i både ny og ne. For Liverpool-fans er det verdt å få med seg Fearless. En velkjent annen korsang avslutter sangen. Til tider kan Pink Floyd høres ut som et gjennomført rockeband på platen, men den psykedeliske undertonen er der. Platen er for mange nestenfans av Pink Floyd en uoppdaget klassiker.

Obscured by Clouds (1972)

Denne platens tittel er egentlig selvbeskrivende. Dette er nok en gang filmmusikk. Musikalsk ligner det noe på Atom Heart Mother og Meddle, men dette er først og fremst musikk som passer til en film og ikke til avspillingen gjennom et stereoanlegg. Det er vanskelig å peke på spesielle høydepunkter for det meste er biter av et puslespill du ikke helt vet hva er. Likevel, i etterkant, kan man si at dette albumet gjorde det mulig for Pink Floyd å spille inn det som kom året etter og ble tidenes listealbum i USA. Nok en gang har coverartisten til gruppa hatt en god dag på jobb.... Filmen som musikken er til er La Vallée.

The Dark Side of the Moon (1973)

Tja, hva skal skrives om denne platen som ikke er gjort tidligere. For det første, dette var det kommersielle gjennombruddet til Pink Floyd. Enkelte har brukt det mot platen. Det kan heller brukes som et argument for platekjøperne. Her er det psykedelisk rock blandet med jazz og bluesrock. Gjort på en måte som svært mange, inklusive Pink Floyd selv, har prøvd å kopiere etterpå. Samtidig - dette er nok ikke gruppens beste album, men dette er PINK FLOYD-ALBUMET foran noen. Og mer perfekt enn på The Great Gig in the Sky får du det ikke.

Wish You Were Here (1975)

Pink Floyd-fans kan diskutere mye, men at Welcome the the Machine er et angrep på alle sanser etter Shine on You Crazy Diamond kan ikke diskuteres. Noen vil også diskutere følgende påstand: Dette er gruppens beste album. Wish You Were Here er gruppens beste enkeltsang, og Shine on You Crazy Diamond ett av de vakreste - tja, hva skal man kalle det - en sang som totalt er på over 25 minutter kan ikke kalles en låt. Noe er det, og det noe er vakkert. Dette er også den siste platen hvor Pink Floyd skrev sanger som en gruppe....

Animals (1977)

Roger Waters var ikke spesielt imponert over verden når denne platen kom ut. Hans sanger om griser, sauer og bikkjer kan lett oversettes til å omhandle menneskeheten. Selv om dette nesten kan kalles et soloalbum av Waters (Gilmour har fått kreditt på sangen Dogs), så er det gitaren til David Gilmour som bærer musikken fram. Er man Pink Floyd-fan er dette et godt album, men hvis du er en av de mange som synes at de er gode og langt fra geniale så er dette ikke den mest lystige Pink Floyd-døren å åpne.

The Wall (1979)

Det er få, om ingen, som ikke har hørt Pink Floyds mest kommersielle sang: «Another Brick in the Wall, Pt. 2.» Som et album er muligens dette i etterkant ikke en gjennomført affære, men det er vanskelig å tulle med en plate som undertegnende kan synge utenat. Gilmour var med å skrive platens egentlige beste sang: Comfortably Numb. Ellers var dette Roger Waters sitt angrep på musikkindustrien, samfunnet, Pink Floyd, fansen og seg selv. I tillegg til den svært personlige historien om til Waters og hans far som døde under andre verdenskrig (en a de beste sangene om nettopp dette: When the Tygers Broke Free, var ikke med på albumet).

The Final Cut (1983)

Så var det slutt. I hvert fall for Roger Waters. Dette albumet ble presentert som laget av Roger Waters og fremført av Pink Floyd. Mange ser det også på som det første soloalbumet til Waters, noe som også kan stemme på mange måter. Her er det personlige sanger som fokuserer på tekstene, og ikke musikken. For fans av «gamle» Pink Floyd ble dette noe helt annet, og mange regner det som et svakt album. Poenget er muligens at dette er noe annet, og man skal ta det for det som det er. Singelen fra albumet, Not Now John, er albumets svakeste spor. Bedre er det på The Fletcher Memorial Home, The Post War Dream, Two Suns in the Sunset (hadde Waters sett Star Wars?) og Paranoid Eyes.

A Momentary Lapse of Reason (1987)

Etter flere rettsaker fikk David Gilmour lov til å fortsette å gi ut album under Pink Floyd-navnet. Slik som The Final Cut var et soloalbum fra Roger Waters under navnet Pink Floyd er dette et Gilmour-album under samme bandnavn. Alle sangene er skrevet av Gilmour (med hjelp fra produsent Bob Ezrin på singelen Learning to Fly, blant annet). Musikalsk ligner dette på album fra 70-tallet for Pink Floyd, men det mangler det samlende, temamessige og gjennomførte som Waters brakte til gruppa. Likevel, dette er gitaronani av godt varemerke - men ikke det du kan kalle et Pink Floyd-album.

The Division Bell (1994)

Dette kan kalles den første Pink Floyd-utgivelsen siden The Wall. Her er både Nick Mason og Rick Wright med, og sistnevnte har også vært med på å skrive fem av albumets elleve sanger. Det er pent og hyggelgi på sanger som Keep Talking og High Hopes, og det er ingen tvil om at Gilmour prøver å skrive som Waters (tekstmessig, med hjelp fra folk fra Dream Academy). Slikt sett kan man se på dette som et virkelig Floyd-album, men det er ikke ett av de beste.

Liveplater:

Pulse (1995)
London 1966/1967 (2005)

Samleplater:

Relics (1971)

Dette er sanger fra bandets tidlige år og har flere sanger som man ikke finner på album. En verdifull investering hvis man er fan eller er nysgjerrig på hva de drev med i starten.

A Collection of Great Dance Songs (1981)

Det beste med denne platen er tittelen på den, men disse sangene passer dårlig sammen. Shine on You Crazy Diamond er lagt sammen til en sang, som et eksempel. For fans så er det en ting som kan være av interesse: En nyinnspilling av Money.

Works (1983)

Dette er en merkelig samling, for å si det mildt. Det er en ny sang, eller kvasi-uutgitt: Embryo. Denne sangen kan ikke kalles noe særlig mer enn en demo, og resten av sangene passer bedre på albumene de kom fra.
 

Echoes (2006)
Samlealbum og Pink Floyd passer ikke utrolig godt sammen, men produsenten av dette albumet skal ha at man har prøvd. Her har man mikset sangene godt sammen og for de som ikke liker Pink Floyd så godt at de vil ha albumene så er dette samlingen man kjøper. Her får du også When the Tigers broke Free

Paul Rodgers

In a career that now spans three decades, vocalist, guitarist, and songwriter Paul Rodgers and his various groups have sold in excess of 125 million records around the world. Best known for his expressive vocals on songs that have become rock & roll staples, like "All Right Now," "Feel Like Makin' Love," "Can't Get Enough" and "Rock 'n' Roll Fantasy," Rodgers has been cited by dozens of 1970s and '80s-era rock groups and musicians as a major influence. U.S. groups like the Black Crowes and Guns N' Roses have cited Rodgers and his various groups — Free, Bad Company, the Firm, the Law — as an influence on their styles. As a vocalist and songwriter, Rodgers had great admiration and respect for the classic African-American blues and R&B vocalists. Rodgers credits his father for buying him a guitar in his youth, but he later taught himself bass and piano as well. He began writing songs when he was in his early teens, before he had mastered any instrument.

Rodgers began playing out in clubs around Middlesborough, in northern England, when he was 13, taking singers like Rod Stewart as his role models. Right after he left school, he set out for London in a van with a band called the Roadrunners. The van broke down en route, and while the other members hitchhiked back north, Rodgers went south to London. After a short time he returned home to his parents, who were supportive of his musical endeavors. But having seen the club scene in London, he became determined to go back and make his mark there.

Returning to London, he formed the blues band Brown Sugar, deciding to see how far he could go as a vocalist, songwriter and guitarist. In the mid- and late 1960s, London was in the midst of a huge blues revival, and Rodgers had the opportunity to see Muddy Waters and dozens of other American blues musicians perform at London's Marquee Club and other blues and R&B venues. Seeing Waters live had a lasting effect on Rodgers, and his early experiments, Brown Sugar and Free, started out as blues bands. Rodgers was working with Brown Sugar when guitarist Paul Kossoff heard him sing. Kossoff was so impressed with Rodgers' voice, the two decided to create a new band, joined by Simon Kirke on drums and bassist Andy Fraser. After seeing them at the Nags Head Pub in Battersea, Britain's godfather of blues, Alexis Korner, suggested they call themselves Free. A song Rodgers co-wrote with Fraser, "All Right Now," hit number one in twenty territories around the world in 1970. The song remains a rock staple, having been entered into ASCAP's "One Million" airplay singles club. By the early 1970s, Free were one of the biggest-selling British blues-rock groups; by the time the band dissolved in 1973, they had achieved an uncanny level of superstar success: they had sold more than 20 million albums around the world and had played more than 700 arena and festival concerts.

In 1973, Rodgers formed Bad Company, then a prototype "supergroup," with King Crimson bassist Boz Burrell, Mott the Hoople guitarist Mick Ralphs, and Free drummer Simon Kirke. But this time, Rodgers learned from the mistakes he'd made with Free; he was determined to have bandmates who shared his musical vision — the overnight success that Free experienced put undue pressures on the personalities in the band. Rodgers contacted Peter Grant, Led Zeppelin's notorious manager, who was fortuitously starting Swan Song Records, the group's vanity label. By the close of the 1970s, Bad Company had recorded six multi-platinum albums, which spurred classic blues-rock and rock staples like "Can't Get Enough," "Feel Like Makin' Love," "Shooting Star" and "Rock 'n' Roll Fantasy." By the time Bad Company called it quits, they had played to over 10 million people around the world and sold 30 million albums.

Other highlights of Rodgers' career include a show-stopping version of Otis Redding's "Sittin' On the Dock of the Bay" at Atlantic Records' 40th anniversary party at Madison Square Garden in 1988, and his formation of a new group with Jimmy Page of Led Zeppelin, the Firm, in the mid-1980s. Following that band's two albums, Rodgers formed the Law with former Small Faces/Who drummer Kenny Jones.

Since the early 1980s, Rodgers has also released a handful of solo albums. They include Cut Loose (1983) and The Morning After the Night Before/Northwind (1984), both for Atlantic Records. His 1990s output includes Muddy Water Blues: A Tribute to Muddy Waters (1993, Victory Records), and The Hendrix Set, a mini-CD, released that same year. Muddy Water Blues was nominated for a Grammy and features guest performances by Slash, Richie Sambora of Bon Jovi, Jeff Beck, Steve Miller, Buddy Guy, and Pink Floyd's David Gilmour. More recently, Rodgers put together a backing band featuring guitarist Geoff Whitehorn, bassist Jaz Lochrie and drummer Jim Copley, recording Paul Rodgers Live (1996) and Paul Rodgers Now (1997) for the New York-based Velvel Records. After a Bad Company reunion in 1999, Rodgers switched over to CMC International, issuing the album Electric in 2000.

Pappskaller?

Plateselskapet Universal ønsker å snu trenden med nettsalg av musikk. Det skjøre våpenet er å pakke platene i tre ulike innpakninger. Ikke spesielt kreativt kanskje, men noe må jo giganten foreta seg når bunnlinja ikke behager eierne.

Dyrest er deluxe-pakken, som kun er forbeholdt Universals mestselgende artister. Vi tillater oss å legge merke til at de mest kreative, kunstnerisk best og med særpreg selvsagt ikke får denne æren  Deluxe-pakken fylles med ekstramateriale som videoer. Prislapp: 160 kroner (19,99 Euro).

Standardpakken er kun en vanlig CD i vanlig cover. Denne løsningen betaler man 120 kroner for (14,99 Euro). De to nevnte løsningene har vært tilgjengelig tidligere, men nyheten ligger i en oppgradering til en nydesignet oppbevaringsboks. «Super Jewel Box» er rundere i kantene, men samtidig mer robust enn forgjengeren.

Den billigst og enkleste varianten er å pakke CD-platen mellom papplater. Prisen er 80 kroner (9,99 Euro), som skal matche den på nett og vedlikeholde salget.

Skeptikerne har ingen tro på at trenden med nedlasting, fildeling og nettsalg vil snu. Selv Universal innrømmer at minst 10 prosent av all musikk vil bli solgt digital før 2011. Hvordan selskapet fikk papp på skallen eller hvorfor de tviholder på plateteknologien kommer ikke frem av artikkelen til BetaNews.

Progawards 2006

De beste skivene i 2006 er kåret hos Progawards. Resultatet er basert på lesernes stemmer og gjenspeiler nok den jevne ”progheads” smak. En slik smak vil ofte basere seg på det trygge og kjente, og de skivene som er mest innovative, dyrker ny mark etc, vil ikke en gang bli nominert. Det betyr ikke at vinnerne ikke er bra skiver, men som sagt så sprenger de ikke akkurat de rammene som til en viss grad er lagt opp til. Akkurat dette er jo proggen evige dilemma. Prog skal være grensesprengende, men det er jo ofte en slitsom aktivitet fordi det er en så krevende oppgave. Det å stadig skulle finne opp noe nytt er ikke alle gitt. Muligens er det beste å respektere begge retninger om noe sånt finnes. Både de som stadig søker å dyrke ny mark, og de som setter sitt særpreg på mer innarbeidede musklaske tenkemåter, bør vel respekteres. Så lenge dette gjøres med særpreg, ”ånd” og musikalsk integritet, er det vel ikke så ille?

1. Areknames  ”Love Hate Round Trip”
2. Fonderia ”Re En>>ter”
3. Tapobran  ” Posidonian Fields”
    

Pandora

For de som er glad i nettradio er det enormt mange plasser hvor det er mulig å høre musikk som er en tanke fra den typiske listemusikken. Noen forslag kommer her:

http://www.pandora.com/

Her kan du skreddersy din egen kanal så og si, og det kan bli riktig morsomt og spennende for mange vil vi tro. Etter hvert kreves det en registrering med en USA adresse, og da bruker du bare 90210 Beverly Hills fra serien med samme navn, så er det problemet løst!

Vi fyller på med 10 andre tilfeldig valgte plasser hvor det er masse musikk å hente:

http://www.ectagon.com/radio.htm

http://www.deliciousagony.com/

http://www.progrock.com/

http://www.imaginarydimensions.com/

http://yurstunes.rantnrave.com/

http://progpalaceradio.com/

http://www.progressivesoundscapes.com/

http://www.canvasproductions.net/

http://radioprog.skynetblogs.be/

http://www.progrockradio.com/

ProgDay Kinections

The ProgDay Support CD

ProgDay is a progressive rock festival (now in its eleventh incarnation, according to ProgDay.com) held at Stoneybrook Farm in Chapel Hill, North Carolina, in the United States. This year, the festival will take place over the Labor Day weekend (September 3 and 4).

In the past, the festival has featured such artists as The Flower Kings, Arti e Mestieri, Kraan, Happy the Man, Wishbone Ash, Discipline, Deus ex Machina, Ars Nova, The Muffins, Echolyn, Finisterre, Samla Mammas Manna, Pain of Salvation, Focus, Thinking Plague, and many more. The line-up for this year’s event is still being assembled but so far it includes Happy The Man, White Willow, The Spacious Mind, Far Corner, Helmet of Gnats and Psicotropia. Sadly, Nektar was scheduled to headline on September 4 but has cancelled due to travel difficulties.

In support of the festival, and to help defray the attendant expenditures, Lew Fisher (with the assistance of The Progressive Music Socie