Synkope

Synkope er et begrep i musikk for å beskrive en rytme som faller mellom grunnslagene i en takt. En 4/4-takt har 4 grunnslag på hver fjerde-del (tell 1-2-3-4). Over dette kan det spilles, synges eller danses en synkopert rytme. D.v.s. at rytmen havner mellom disse grunnslagene og skaper en betoning av en lett del av takten. Dette skaper en effekt av at rytmen blir forskjøvet i forhold til grunnslagene. Rytmen kommer tidligere eller senere enn "forventet". Synkope er meget utbredt i all form for rytmisk musikk f.eks. jazz rock pop folkemusikk, men forekommer også i klassisk musikk.

Synkope er også et medisinsk begrep, synonymt for besvimelse.

Synkope er i lingvistikken et uttrykk for at en vokal eller en stavelse i et ord bortfaller. Eksempel: by'n istedenfor byen.

Du har vel hørt det sagt før: ABBA hadde oppskriften på sikre hitlåter. Hva denne oppskriften består i er ikke lett å si. Men en ting ABBA hadde mye av i sin musikk er synkoper. Låta Waterloo er for eksempel full av dem.

– Når man synger synkoperte rytmer får man en følelse av fremdrift. Mange låter som er listetopper i dag, er bygget på synkopert rytme. Det gjør at de faktisk kan ha ganske enkelt og flatt lydbilde, noe mange ærlig talt har, men fortsatt ha en driv i låta.

Det forteller Gunn Edith Nilsen, som er produsent på Musikkonservatoriet ved Høyskolen i Tromsø.For de fleste musikere er rytmeforståelse en selvfølgelighet, og synkopert rytme finner man i alle typer musikk. Men det er i møtet med ett stykk journalist uten formell musikkopplæring at rytme blir litt vanskeligere å forklare.

Bjarne Isaksen som underviser i teorilære og musikkestetikk på Musikkonservatoriet, gjør sitt beste.

– Rytme er et av grunnleggende elementer i musikken og utgjør sammen med melodi, harmoni og klang det vi kjennetegner som musikk. Man kan kalle rytme en måte å organisere musikk på.

- Rytme bygger på en puls, som er selve hjerteslaget i musikken. Men mens pulsen kan ses på som et jevnt hjerteslag som går gjennom musikkstykket, bygger man rytmen oppå pulsen, forteller Bjarne Isaksen.

– Man kan ikke ha rytme uten puls, men pulsen er ganske kjedelig og intetsigende hvis det ikke inngår i en rytme. Det er faktisk rytmen som gjør at man klarer å høre musikken, utdyper Nilsen.

- Hva er det som kjennetegner synkopert rytme?

– Synkope er en uventet forskyvning av trykket/betoningen i rytmen. Når du i en 4/4-takt tramper stødig og jevnt til fire i hver takt, tramper du pulsen.

- Oppå den sier du først ” en og to og tre og fir’ og”. Deretter prøver du å si ”en” og bare ”og-ene” mens du sier det andre inni deg. Da klarer du kanskje å produsere en synkope, forteller Isaksen og gir samtidig et noteeksempel.

Synkoper. (Illustrasjon: UiT)

– Synkoper legger man liksom oppå den ferdige rytmen, for variasjonens skyld. Det er som når en trommis lager et break i tredje vers i en rockelåt for å krydre låta. Det er dette som gjør rytmen drivende. De marsjene på 17. mai som folk syns fungerer best er de som har mange synkoper, forteller Gunn Edith Nilsen.

Noen som produserer enorme mengder med listetopper for tiden er hiphopartister og rappere, og de er også flittige synkopebrukere.

Dette kan virke litt selvmotsigende da rapartister ofte baserer sine låter på den monotone grunnrytmen. Men det er en ganske komplisert rytmikk i hiphop.

– Rap har faktisk en ganske sammensatt rytmikk som kan være vanskelig å notere. Grunnen er at rytmen er basert på muntlig språk som rappes over en mer eller mindre fast rytmestruktur, forteller Nilsen.

Nå er det ikke sikkert at det å notere hiphop er et mål i seg selv. Rapartister, eller tromisser i rockeband for den saks skyld, er ikke avhengige av noter for å kunne gjøre det de gjør. Men for klassiske musikere for eksempel er notert rytme viktig.

Særlig er det viktig når man skal spille musikk som aldri kommer på VG-listas Topp 20.

Det kan være musikk der rytmen er uforutsigbar, som for eksempel i en del modernistisk musikk og frijazz. Dette er musikkformer hvor man utfordrer den tradisjonelle måten å lage musikk på, og eksperimenterer ivrig med musikkens elementer inklusive rytmen.

– Det går an å lage urytmisk musikk, og bruke det man kaller for fri rytme, forteller Nilsen.

– En komponist i denne sjangeren er Anton Webern. Det rykker ikke akkurat i dansefoten når man hører på hans stykker, forteller Bjarne Isaksen.

– Men det finnes alltid en form for rytmisk system også i musikk som oppfattes som urytmisk. Den som hører på dette vil ikke skjønne det rytmiske villniset, men den som spiller det må jo ha det notert for å kunne spille det, avslutter Isaksen.

 

Supertramp

Engelsk gruppe som var uhyre populære på 70 tallet. Av bandets skiver er det ”Crime Of The Century” vi kan anbefale. Ypperlig produksjon, oppfinnsomme og gode melodier. Melodiøs men svært energisk og følelsesladet musikk i et spenstig piano-og keyboardbasert rock konsept. http:/classicwebs.com/suprtrmp.htm

Navnet Supertramp kommer fra bohemforfatteren William.H. Davies halvt biogrrafiske roman, ” The Autobiography Of A Supertramp”.

Scorpions

Virgin Killer

Med sitt fjerde album ”Virgin Killer” i 1976 klarer nå 32 år sener tyske Scorpions å forarge.

Den nakne piken på en plate med det tyske bandet Scorpions er blitt for sterk kost for britiske nettleverandører. De har blokkert adgangen til en Wikipedia-side om Scorpions som viser platecoveret til bandets album "Virgin Killer”. I Japan ble omslaget sensurert, og britiske Wikipedia fjernet coveret med den nakne 12 åringen.

Blokaden betyr ikke bare at bildet blir utilgjengelig for britene, også teksten blir sperret, noe som har fått Wikipedia-brukere til å rase, melder BBC News.”Å blokkere sider med tekst på denne måten er noe helt nytt”, sier David Geard, en av de frivillige Wikipedia-redaktørene, til BBC News. Han påpeker samtidig at avgjørelsen virker nokså tilfeldig, siden det samme platecoveret fortsatt kan beskues på mange nettsteder som selger plater.

Det kontroversielle platecoveret viser en 12-årig jente som poserer naken, med kjønnsorganet tildekket av noe som skal likne knust glass. Det er den uavhengige organisasjonen Internet Watch Foundation (IWF), som overvåker barnepornografi på nettet, som har tatt initiativet til sensuren. De forteller til BBC at de i forrige uke ble gjort oppmerksom på coveret, og deretter fikk britiske nettleverandører til å stenge adgangen til siden.

Coveret vakte oppsikt også den gang "Virgin Killer"-plata kom, i 1976. Protestene ble så pass sterke at plateselskapet måtte trekke plata tilbake og erstatte jenta med et bilde av bandet på coveret.Scorpions-medlemmene har seinere hevdet at plateomslaget med den nakne jenta ikke var deres forslag, men plateselskapets idé. De mente det var en god måte å tiltrekke seg oppmerksomhet på.

Ifølge den danske avisen Politiken skal Scorpions tidligere gitarist Uli Jon Roth i et intervju ha uttalt at han i dag føler seg uvel når han ser bildet.”Det er et uttrykk for dårlig smak. Den gangen var jeg for umoden til å se det, men i dag skammer jeg meg. Jeg skulle ha gjort alt for å stoppe det”.

Den norske Wikipedia-siden med Scorpions inneholder ikke det kontroversielle plateomslaget.

Spencer Eldon

Den nakne babyen på Nirvana`s ”Nevermind” heter Spencer Eldon, og er nå i 2008 rukket å bli så gammel som 19 år. Han deler i dag villig vekk noen av sine tanker om det å bli stjerne i all sin nakenhet i så ung alder.

“It’s kind of creepy that that many people have seen me naked. I feel like I’m the world’s biggest porn star. I have to use stupid pickup lines like, ‘You want to see my penis … again.’”

“It’s kind of cool, knowing that I’ve been on an album cover, but I feel pretty normal about it because growing up, I’ve always known I was the Nirvana baby. It never really struck me as like, ‘Oh, sh*t, that’s me on the cover.”

Spock`s Beard

The Morse Family

This story starts in Sylmar, California (a suburb of Los Angeles), where Neal Morse grew up as the youngest of three sons of a singing teacher. All three of them, Richard, Alan and Neal, and their sister, developed a deep love for music and it is no surprise they're all working in the music-business. The Morse-family was a healthy environment for young talents. As Neal Morse recalls: "my Dad, and Al's too as it turns out, is a musical director. Choirs mostly. So we had a lot of classical music around and general harmonizing. Apparently we were singing parts when we were two or something. I don't remember. I do remember singing lead in the opera "Amahl and the Night Visitors" when I was nine. What an amazing piece of music that is! But then I was also always very into the Beatles, which is pretty obvious from our records."

By the time the eldest of the three brothers, Richard went to high-school, the three of them started to play in a band together playing songs by Black Sabbath, Alice Cooper and Yes.

Around this time, Alan developed his special way of guitar-playing, as Neal recalls: "Al actually decided to play guitar without a pick because I told him (when we were 12 and 13 years old) that he'd never be able to do it. Talk about a healthy competition! We used to trade licks and he was determined to kick my ass....and he did! In our later teens I became the bass player!"
After that period, Richard managed to start a professional career as a solo-artist. Up till this day, he plays small gigs on an almost day-to-day base. His repertoire (mainly covers) has grown over the years and includes everything from Abba to Zappa, and about 2500 (!) song in between. Since 1991, Richard lives in Germany, because of the better possibilities to make a living out of his music.

Maybe because of Richard's career, Neal decided he wanted to go 'professional' as well: "I was trying to get a deal as a singer/songwriter for most of my life. I used to play around L. A. with my own band, the Neal Morse band, between '84 and '91. Before that I was in band with Skipper Wise (from Windows and Color Club) called 'Five Figures' and a Styx sounding band called 'Casanova'. Al was in both those bands. None of them ever really did anything to speak of, except rehearse a lot! Actually, Al and I were both in a 'new' Kiss type band in the early 80's called 'New Dynasty'. Somewhere there's photos of us in Kiss style make up!"

His ambition to be a professional musician even lead Neal to the point where he started to write a musical: "I've always wanted to do something big. When I was 22 I decided to write a musical and wrote three or four numbers that I really loved, but then I got stuck in the story, (which is about a little boy who goes to the island of Haiti in the early 1800s) and didn't do anything on it again until I was 30. While I was finishing the first one, I had the idea for the second one. I wrote 'Hitman' in about a month - book, music, lyrics, the whole deal. It's changed a lot since then; I had a cast in L.A. and a director who reworked it, cutting some numbers and adding others." Neal remains hopeful of getting 'Hitman' produced, but it's currently lying on the shelves with Spock's Beard being the immediate priority.
Towards the end of the '80s Neal started to write a different style of music, progressive rock, which he already knew from his youth, but never did anything with in a composing way: "my musical roots are The Beatles. That was the first music I truly loved, of course at the same time I was singing classical music with my family, so that all got mixed together, I suppose. Then I saw Yes open for Black Sabbath and I've loved prog ever since. I'm terribly glad there's a progressive rock scene to be related to. When I first started writing this stuff I had no idea, but when I first started writing prog, it was like a religious experience. It sill is, actually, there was so much freedom! I had been writing pop and country songs and Musicals, but with progressive I felt I could do whatever I wanted."

 

The Early Years

Spock's Beard was formed in Los Angeles in the spring of 1992, as Neal told the English prog-magazine 'Wondrous Stories'...
"Well, at first it was just me and my brother Al recording for fun and doing whatever we felt like doing. Then in spite of our pasts, we thought it would be cool to put a band together. This was around the spring of 1992."
In the fall of '92, Neal and Alan started to record the first 'real' demos of later 'Spock's'-tracks. Among these were original versions for The Light and Go The Way You Go, both to appear their debut album. But, of course, no album could be recorded without a band. Neal explains how he found the other members:
"I met Nick d'Virgilio at a musicians jam night thing. We both were called up to play some blues. I played horribly - he was great. Anyway, I sent him a cassette of the demos and he flipped out over it, which shocked the hell out of me. I mean, I didn't think you could get such great players for a project so clearly uncommercial. And it was pretty much the same deal with the other guys. We had a different bass player originally and when it came time to find a new guy, Al and I both thought of Dave (we'd known him for a long time). And by God, he wanted to do it! Amazing. Not that we weren't good or anything, but I guess I had just gotten used to people not being into the same stuff as me."

When people were found, a bandname had to be chosen. The band have admitted several times that they are bad at finding artwork and titles for their albums, but their bandname was a great choice, since it has been subject to many discussion over the years. In an interview bass-player Dave Meros did in May, during Progfest '97, he said : "In the beginning, we had the name "One", but we were always looking for a good, serious name. We could never think of one. As a joke, the name "Spock's Beard" always came up. In the end we thought why not, it sounds funny. Besides, it doesn't matter that much what name you're using. Pink Floyd is actually also a very funny name."
In 'Wondrous Stories' Neal reacts: "As far as the name goes, I think it was pretty much Al's idea. It was/is a joke name, but when we were choosing a name, you know we all had these serious names and all, but we liked Spock's Beard the best." Neal however has played a major role himself in creating confusion about the name's original. He has 'spread the word' on at least to different origins: "As far as the name goes, our current story is that Nick had a really weird Dog named Spock who had some sort of facial hair problem...... but don't hold me to it." But he has also been quoted saying: "It's difficult to say. No one really knows. I heard the name was derived from some weird homeless dude who used to hang around Dave's house in Venice. The rumours never cease."

The Recording Sessions

However, Spock's Beard was ready to record, but a record label still had to be found. Finally, Spock's Beard had an offer from a small prog label, but, after months of negotiations, they chose to make the album themselves. In 1994, the band went into the studio and recorded their debut album 'The Light'.

The album is opening with the title track. A fifteen-minute long song in the classical style of an epic from the 70s. In the liner-notes from their rarities-album From The Vault, Neal tells about the demos for the light: "There's definitely something wrong with me. I recorded over the original demos of 'The Light' album, thinking "I'll never need that stuff!" A cassette is all that's left. What a dork! Recorded in L.A. in the fall of '92, I remember taking my 8-track cassette deck over to Al's so he could do most of the electric guitar parts." From The Vault also features an old chorus of the 'One Man' part of the song 'The Light'. "I never liked it", Neal explains, "but I could think of anything else, 'til Al came to the rescue right before we finished the CD version." It is for this reason that the only spot where anyone than Neal get song-credits in the booklet is: One Man.
Despite this prominent position of Neal, no-one in the band seems to complain about it and his pivotal role remained up till now. Nevertheless, the other band-members really seem to be satisfied with this situation: "Spock's Beard is the most fulfilling band that I've been in," says Dave Meros. "Neal's songs are consistently superb, everyone can really play add everyone really gets to play. It ROCKS!"

Go The Way You Go is another long song (over 12minutes), but is a bit more 'coherent'. It doesn't consist of many different parts and has a more Genesis-like feel over it. A demo of this song is also included on From The Vault, where Neal explains that the songs underwent many changes to reach it's final form. However the final version on the album is a classic and (together with 'The Light') a live-favourite by both band and fans 'till now.

The Water is the longest track (23 minutes!) on the album and I'd rather call it a composition than a song, because it's more a string of different songs of themes, not unlike Supper's Ready by Genesis. Musically it's totally different, but it features the same 'adventurous' mood, with different styles and sounds. Starting off with a great cello part, The Water takes you along bombastic multi-vocal parts, a jazz-rock inspired interlude, the aggressive 'F**k You' part and a polite excuse in 'I'm Sorry'. A really adventurous trip!

On The Edge is the final song on the album. This is the shortest and most straightforward song on the album, starting with a very 'Lamb'-like introduction, followed by some compact, powerful verses and a great spot for Dave Meros' Rickenbacker bass.

Around the time of recording The Light, a fifth member was brought into place: Ryo Okumoto, from Osaka in Japan ,was brought into the band by Alan, who had done some gigs with him at some point, and remembered him when it came time to look for players for the band. Originally they only wanted to have an extra live-keyboardplayer, but eventually he became a full member of the band. Neal Morse recalls: "Ryo came into the first rehearsal with everything written out and played out the entire first album almost perfectly! At the end we all laughed and said 'Dude, I think you got the gig!' "

 

The Final Stage

When 'The Light' was released in 1995 on a small scale, it immediately received great reactions. With influences, as diverse as Yes, Jethro Tull, King Crimson, Gentle Giant, Genesis, Pink Floyd and many other progressive rock greats it was no wonder that Spock's Beard seems received very positive reactions from many fans from those bands.
Spock's Beard's fame is slowly increasing, but when Dream Theater's drummer Mike Portnoy declares his enthusiasm about the band, they are directly into the spotlights of prog-fans all over the world. According to Portnoy: "The Light is the best album I heard in 1995. Spock's Beard are the best progressive rock band to come around since Marillion!"

Spock's Beard is invited to the 1995 version of the L.A. Progfest and, by their now famous energetic performance, they convince their audience of their quality. Despite Neal's negative words in the program for Progfest 'we play music, probably no-one will like', the gig is a huge success and the recordings will be released one year later as 'the official live bootleg'.

But not only for this reason L.A.Progfest '95 is crucial for Spock's Beard. One of the visitors of the festival hands over a copy of 'The Light' to Martin Orford, keyboardplayer with IQ and main man behind GEP-records. He is immediately enthusiastic and decides that GEP will bring Spock's Beard to the European market. One year after it's US-release 'The Light' (with a new cover) finds it's way to the European fans.

Soon after, their second album 'Beware Of Darkness' is released and their fame starts to grow on the European side of the ocean as well. Asked about he things of this critical acclaim, Neal Morse can do nothing but answer: "The reaction to 'The light' has been amazing. The things some critics have said "best album since 1978", this one guy from Germany just went nuts over it. I mean he says something like "the pillars of rock music have been pulverized and out of the rubble comes this record!", something like that. It was album of the year in several British papers and Burrn! Magazine in Japan gave it a 96 out of 100. Listen to me, I sound like an ad or something. Suffice to say the response was quite good."

Discography

http://www.spocksbeard.com/discography.html

 

Links to 2008 Spock`s Beard and the members now:

http://www.spocksbeard.com/band.html

http://www.ryookumoto.com/

http://www.myspace.com/davemeros

http://www.myspace.com/ndvmusic

http://www.myspace.com/alanmorse

It’s that time of the year again. The folks in cyberspace will, once again, find time to renew their bitching about the merits of Spock’s Beard post-Neal Morse. 

There’s no point going there anymore, if indeed there ever was. As far as I’m concerned, Neal wrote most of the old stuff, and the old stuff is fucking glorious, but it was these guys who really brought Neal’s music alive. Of course, even the biggest progholes that troll the internet forums will likely agree that D’Virgilio, Meros, Morse and Okumoto play fucking great, but slag them off as writers, right? 

OK, here’s a challenge for all of you snobs and music experts out there. Sink your teeth into this little baby: 

Kick ass call and answer intro between the guitar and organ, right? It’s got everything the Beard’s about, right? the classic Morse Beard? Well, that’s what jumpstarts this album, put together by these guys you say “can’t write”. So just stop already, and fucking listen before braying any further doucheness. If you do, you’re likely going to be very pleasantly surprised. 

So, that was “On a Perfect Day”, and bears repeating: it kicks ass. Right after that, the Beard brings us an instrumental keyboard & guitar frenzy called “Skeletons At The Feast”. This tune fucking RAWKS! And yes, for those of you who fastidiously insist “prog” MUST have odd time signatures, the main riff is in 11/8. It’s enough to make you moist, right? More importantly, this is a composition that proves beyond even the most cynical critics of this band that they have perfected their own distinct sound and musical idiosyncrasy, still steeped in the old Spock’s Beard sound, but fresh and uniquely theirs.  

If these were the only good tunes on the album, it still would be more than enough to justify BUYING it. Note that burning it, downloading it or acquiring it using creative ways of stealing should be punishable by instant atomic wedgies on all parties concerned (unless you lift it out of Neal Morse’s car, in which case it’s OK). If you’re on a tight budget, iTunes offers the entire album, and you can listen before you buy, so do the right thing. 

I could go on, describing every track, but that’s such a cliché I won’t. Besides, as Frank Zappa once wisely said “Writing about music is like dancing about architecture”. I guess I could transcribe bits of every song, to make it precise, but it’s probably better to simply skate to the iTunes site and listen. 

I’m not saying the album is flawless. For my money, there are a few songs I would have left out of the album. I mean, does every fucking CD really need to be 70+ minutes long? Regardless, I can’t think of a less worthy tune for addition to the album than “Is This love?” Unfortunately, the answer in this case is “No, it’s mostly crap”. Picture a tune that boldly combines elements of the lamest Glenn Hughes Deep Purple with a little Devo-like break, peppered with lyrics such as: 

Break my heart,
Break it like you mean it
Cause you won’t get a second chance 

I’m sorry, Beard dudes: that’s just a load of choad. Skeptics need not take my word for it though; go to the Inside Out Myspace page or the iTunes site and judge for yourselves - I give it a hearty thumbs down. 

With that aside, I would have also opted out of forcing the issue with the rather predictable and formulaic stuff. I guess it’s clear I ain’t a big Glenn Hughes fan, though I guess Ryo and the rest of the guys are, which probably explains why the audio files of tunes like “Wherever You Stand” weren’t dragged to the trash. “Hereafter” is OK, but maybe a bit too cheesy sentimental, and “Sometimes They Stay, Sometimes They Go” should’ve really just gone the way of the dodo. 

Maybe that sounds harsh, but I’m just saying had they trimmed the fat, the album would have gone from a good 70+ minute ordeal to a slim, 50-minute all-killer rock album. In addition to the first two tracks, I especially enjoyed “All That’s Left”, “The Slow Crash Landing Man”, “As Far As The Mind Can See”, “Rearranged” and “With Your Kiss”. In all of those songs, it sounds to me as if they have taken what they learned making Feel Euphoria and Octane, and sharpened the good bits. Bottom line, the album is mostly excellent, and it rocks. It has everything we’ve come to expect from these guys, but the arrangements and compositions are more confidently executed. It obviously has the obligatory epic, for those of you who feel that length equals quality, broken up into 4 parts for those of us who don’t have length issues. 

Note that the Beard will be headlining at RoSfest in 2007, so if you haven’t seen them live, this would be a PERFECT place to pop your cherry. The Phoenixville theater is a fantastic room, of just the right size for the magic to happen. I bet the show will be amazing, as it always is with this band, and hearing the new stuff alongside the old should decisively put to rest any doubts about their ability to write good music that can bear to stand along with Neal Morse’s stuff. It’s a tall order, but they’ve finally really done it. 

Check out the audio samples, make an informed decision, and if you do buy it, don’t expect anything except good music. Listen without preconceived notions, and you’ll be rewarded with an excellent rock album. 

I refuse to give it a grade. I mean, what does that really tell you? There are 14 songs on the album, and I only one of them sucked truly, with another two or three I though were boring and/or predictable, but which aren’t BAD. What does that give, a 7.8 (11/14)??? Does that do anything for you folks reading this? Besides that, just because I thought those tracks sucked doesn’t mean they actually do, and I’m sure there are people out there who think they are great. 

They are wrong, of course, but that’s ok…

Track List:
01. On A Perfect Day
02. Skeletons At The Feast
03. Is This Love
04. All That's Left
05. With Your Kiss
06. Sometimes They Stay, Sometimes They Go
07. The Slow Crash Landing Man
08. Wherever You Stand
09. Hereafter As Far As The Mind Can See
10. part 1 - Dreaming In The Age Of Answers
11. part 2 - Here's A Man
12. part 3 - They Know We Know
13. part 4 - Stream Of Unconsciousness
14. Rearranged

Nick d''Virgilio - vocals, drums, guitar | Ryo Okumoto - keyboards | Alan Morse - guitar, vocals | Dave Meros - bass

Splinter

Splinter is a rock band from Holland and consists of  5 ambitious musicians. Although they are close friends, each band member has a different musical background. Therefore the music of the group is often described in reviews as ‘a new style on its own’.

Splinter started out writing material in the ‘Progressive Rock’ style. Even though magazines in this genre were very enthusiastic, the band unconsciously changed and headed for a more commercial style of writing. The music became less complicated and more sensitive, without becoming simple. The lyrics of Splinter often describe deep inner feelings we all have in daily life. 

Mothers’ Finest guitarist John Hayes produced Splinters first demo "Reflections" (released in 2004) which was received with extremely positive acclaim in magazines like Oor, Aardschok, Background Magazine and iOpages, to name just a few. Also, the band went on tour in the Dutch club circuit as support act for Hayes’ group Maxima. 

In 2005 they recorded most of their repertoire for the unofficial release "The Devil's Jigsaw". Again, critics were extremely positive about this so called "collection of demo songs". Later that year, the band played a gig as support act for the progressive ‘supergroup’ Karmakanic, featuring former "Yngwie Malmsteen-vocalist" "Goran Edman", and did a short tour with the Swedish band "The Flower Kings". As a result the band gained a solid fan base. 

The most important step was taken in 2006 when top producer Jonas Reingold suggested to record their debut album with him.

Enclosed with the "Dreamers" album, you'll find a unique 'Dream-code' to give access to the exclusive backstage area on the band´s website. 

Splinter may be considered as a new star born in the Progressive Rock scene, also a talented young band from the Netherlands, that after some critically acclaimed demos, finally they have released their first full length album titled "Dreamers". Splinter plays a quite unique form of progressive music, sometimes highly melodic and symphoic, sometimes almost harder, combining several musical styles, in the line of  Symphonic Rock, Classic Rock and Progressive Rock, blending a particular combination of musical elements from older bands like "Yes", "Genesis" and "Gentle Giant", including a large dosage of modern prog rock style from band such as "RPWL", "The Flower Kings", "Porcupine Tree", "The Tangent" and others. The production of the album is fairly nice, lovely melodies, fine vocal performances and atmospheric progressive keyboards, where refined electric guitar solos are dominant. Listen carefully all tracks, you must have a special attention to the songs "Reflections", "Bio Engine" and "The Devil's Advocate" you will find perfect arrangements, interesting and vibrant compositions, full of emotions which make you shiver each time you listen to it. Brilliant, and amazing work, highly recommendable for all progressive rock fans around the world...

The present line-up of the Splínter are:

Ewout Ongering - Vocals
Didier Kerckhoff - Guitar and Vocals
Menno Broer van Dijk - Synths, Hammond, Keyboards and Vocals
Berry Vink - Drums and Vocals
Marcel Everts - Bassguitar, Basspedals and vocals
As a guest:
Rob Palmen - Backing Vocals on tracks 1, 2 & 8

Dreamers"

01) Goodbye
02) Bio Engine
03) Reflections
......Part 1 - Dreamer
......Part 2 - The Dream
......Part 3 - REM
......Part 4 - Wake Up
04) Anthony's Songs
05) Korsakov
06) The Devil's Advocate
......Part 1 - Dreamworld,
..................The Saint
......Part 2 - Realworld
......Part 3 - The Devil's
..................Advocate,
..................Distinctness

This Special Edition version contains a bonus DVD on which we can find items such as:

01) Dreamers + lyrics
02) Live Footage
03) Photo Shoot
04) Biography
05) Reviews
06) Credits

Produced by Jonas Reingold, mixing by Jonas Reingold and Slpínter

Much more infomation about the the band, and their history, send a mail to Splínter.

Subterra

Cautiverio

I have stated it before and it remains a truth in reviewing music: the ones that are really great are easily described. The same goes for the really bad ones. The ones somewhere in between are the hardest. And as you might have guessed. Subterra's Cautiverio is one of the last category. Without really being able to explain why, this album does not immediately spark my enthusiasm. I must note however that this second offering by Subterra (a review of their first can be found here) is not too bad, not bad at all.

From their sound it is clear that Subterra started out as a Marillion cover band. The guitars and atmosphere of Subterra certainly bring up a kind of Marillion feel. Not that their music is much like Marillion, Subterra moved towards a not too heavy kind of prog metal but still it is clear where this band takes it's roots. Strange thing is the first track is very much like the start of Jean Michel Jarre's Revolution. Throughout the rest of this album the guitars take the lead and they do a good job. Small and original riffs that do not exhaust you by trying to be too complicated. Unfortunately vocalist Max Sanchez feels the need to scream throughout nearly all this fine music. His voice is not out of tune, but it is not a real singing voice either, so it is often no more than an annoying scream. But then in Las Cuatro Paredes, one of the best tracks on the album, he shows us that he actually has a pretty pleasant voice. Other examples can also be found and it makes me wonder why he finds it necessary to null all that with the other tracks.

The music on this album does not always seem to flow naturally. It is a bit sharp-edged and that makes it hard even after a number of spins to understand where the music is going. I understand that this is all a matter of taste, so probably someone else will like for exactly that same reason. The quality of the mix leaves room for improvement: the music could have done with a more full sound - as it stands it is all a bit hollow. This is a bit of a pity because it slightly masks the fact that the people in Subterra are very good musicians.

Subterra is a more than average band but somehow they are not able to grab me. Tracks like Las Cuatro Paredes, Bomba De Tiempo and the instrumental Mordaza have bits and ends that show that there is more to this band, but is just is not clear through the complete album. I should not leave unmentioned the best track of the album: Duelo Ciego with its dark atmosphere, perfect vocals and excellent keyboards - this shows the band's full potential.

So I have really been trying to like this album (I did spend a lot of time for this review), but as it turns out - things like that just can't be forced. Subterra produce a prog metal/neo prog kind of music, which does sound great on paper and as it turns out - a little less good on CD.

Tracklist: Sentencia (2:12), Altar Caníbal (6:29), Las Cuatro Paredes (4:27), Alfabeto (6:00), Bomba de Tiempo (8:24), Mordaza (5:23), Duelo Ciego (4:33), Pánico (5:17), Cautiverio (5:24)

Satellite

A Street Between Sunset And Sunrise

Neo-prog from Poland? Not generally the sort of thing found in my pile of albums to review and it was only on a recommendation from a friend that I got it.

Having lived with it for a wee while, I must say it would be criminal if I didn't scribble a few words, on what is a simply superb album. On a long car journey my friend Chris put this on the stereo and 72 minites later he just looked at and said: "I've gotta buy this".

Founded by Wojtek Szadkowski (best know as the mainstay of Collage) this release had apparently been highly anticipated in neo-prog circles and I'm happy to report that it has been well worth the wait. Joined by former Collage colleagues Robert Amirian, Mirek Gil and Krzysiek Palczewski this is simply one of the best albums of its type I've ever had the pleasure to listen to. Concentrating on long, atmospherical compositions where the melodies and mood entwine the listener bit by bit, the ten songs on offer drift effortlessly between power and beauty.

As you'd expect this is a concept album of sorts dealing with choices - how we can understand and see our world in two completely different ways - like choosing one side of the street or the other. In the words of Wojtek: "Some people can see or feel more than others. May be all of us could find a more sensitive side of ourselves but unfortunately for different reasons we do not have enough time or we don't want to see anything else than our little grey everyday lives." And in case you wondered, the cover artwork and logo was designed by Mark Wilkinson (Marillion and Fish among others).

Tracklist: The Evening Wind (12:45), On The Run (14:51), Midnight Snow (4:59), No Disgrace (5:34), Not Afraid (3:55), Now (10:13), Fight (4:29), A Street Between Sunrise And Sunset (11:18), Children (3:56)

Conclusion: 9.5 out of 10

Satellite

Evening Games

It remains a total mystery to me how albums work. For example; some albums you can place into the CD player and from the very first listen you know it is one that will have enduring appeal, while some releases go straight into the 'sell on eBay when I get around to it' category. Similarly there are certain discs that you know will take a few spins to really get into but then remain fresh for years, and others that you know will be absolute monsters for a few months and then fade away. Then, there is what I will refer to as the 'Satellite Category' - albums where half a dozen listens in and you still haven't a clue whether it is just about to unfold its beauty, or whether you are just faffing around and wasting your time!

It certainly wasn't this hard last time around. A Street Between Sunrise and Sunset, the debut album from this Polish band was an almost instant hit with me. A glorious musical journey across summer landscapes, that proved one of my most enjoyable progressive purchases of recent years. So it was with high expectations that I awaited the follow-up.

There are a couple of immediate differences to take note of from the debut. Firstly it appears that Satellite has become a real band. Instead of a project by former Collage mainstay Wojtek Szadkowski, this time the sleeve lists a simple full line-up as opposed to guest musicians and shared credits. (Although only Wojtek gets a photograph, so either I'm wrong or the rest are camera shy!) The line-up has also had a wee change - the loss of Mirak Gill, leaving just Sarhan Kubeisi to handle guitar duties.

The music also takes a noticeably darker vibe, with a much wider musical range including some heavier, rockier sections lurking in a few corners. Wojtek, who writes, arranges and produces all the music as well as being the drummer - is a huge Genesis fan which shows repeatedly throughout the album, although there is a very distinctive neo-prog influence, especially of English bands such as IQ, Pendragon and Marillion. On the meatier segments, there's a certain similarity to the vibe of fellow Poles Riverside.

The album opens with the title track which is a pure progrock song and weighing in at almost 17 minutes can safely be given the description of 'Epic'. This is a real piece of class, inventing and reinventing several musical themes and then mixing them up and putting them back together again.

The second track is the most instantly accessible. Never Again has a real catchy melody line as does the ballad Love Is Around You - one of the songs that really took a while to sink in for me. It's here that Robert Amirian's voice is really put on show. Half-spoken, half-sung in parts, yet gently or even tenderly melodic in other parts - it really does suit the Satellite sound perfectly and gives the band a very distinctive sound that really appeals. Why is the rockiest and most experimental track, that features a cool guitar/keyboard theme, some double bass drumming, a cleverly reworked melody and some very odd rhythms. Along with the title track it's my favourite on the album.

The only song that still hasn't sunk in is Beautiful World - and by now I don't think it will! Amirian tries a more forceful vocal style that just doesn't work while the slightly staccato rhythm and rather menacing vibe doesn't really flow with the delicate melody and the second half of the track is just too drawn out.

The bombastic and slightly pomptastic Evening Overture resumes normal service with a memorable hook in a similar poppy vein to the second track and a clever remodelling of some of the melodies from the opening track. The label's website also lists two bonus tracks but as there is no mention of them on my preview copy, you'll have to enjoy them as a surprise. My listening experience bows out on a high, with the beautifully whimsical, yet concise Take It As It Is.

I really can not say why it took me so long to get into this album. Maybe it's just one of those, where I had to be in a certain frame of mind to appreciate its charms. Anyway, I'm glad that I stuck with it. Evening Games is certainly a worthy successor, if not better than its predecessor and is an album that I would recommend as having appeal to almost anyone who enjoys progressive rock.

Tracklist: Evening Games (16:45), Never Never (7:02), Rush (5:47), Love Is Around You (5:39), Why (6:59), Beautiful World (9:05), Evening Overture (10:38), Take It As It Is (3:39), Follow the Rain [bonus] (3:25), You Know and I Know [bonus] (6:44)

Conclusion: 9 out of 10

Source

All Along This Land

Everybody who reads this review – please buy All Along This Land. Let me begin there. It’s not often that I’m as excited by a new band as I am about The Source. This is a band that combines all the best things about seventies progressive rock with much of what’s best about what’s going on now and comes up with a sound that has one foot in the past and one foot in the future. It’s an immensely satisfying album, and it’s going to be difficult for me to do justice to it in words.

In the photos on the CD booklet and the website, the band members look about twelve years old – maybe fourteen – but I’m sure they’re not. However, they’re clearly too young to be this good, to sound so mature, to have incorporated so many musical influences so seamlessly into a unique sound of their own. Even before reading the band biographies on the site, and after hearing only the first couple songs on this album, I knew that guitarist Harrison Leonard must have grown up listening to and learning from Steve Howe, and indeed his biography confirms that fact. I’ve never heard a guitarist who can incorporate not only Howe’s style but also his trademark tone into a wholly new context, fitting remarkably fluid guitar lines into songs that sometimes echo elements of Yes but never sound derivative. Nor was it a surprise to me to hear that most of the band members are fans, not only of progressive rock, but also of jazz, because even the most complex songs here really swing. I don’t like to do this kind of “if you cross a chicken with a milkshake” comparison, but I’m at a loss for a touchstone for this band’s sound otherwise. Imagine a sound reminiscent of Yes, Steely Dan, King Crimson, and the great old Canadian band Klaatu, but without ever doing more than paying homage to those and other bands and styles, and you’ll begin to have some idea of this band’s versatility.

I ought to talk about the individual members’ contributions. Drummer Isaac Watts can lay down some mean rolls and fills, but in most songs, he chooses tact over flash and fits his drum patterns into the songs in a way that both supports and contributes to what the other musicians are doing. Bassist Nico Photos is capable of an impressive range of sounds and styles, suiting his work to the demands of each composition but rewarding attention paid by those attuned to inventive, soulful bass playing. I’ve already praised Leonard’s guitar work, and I’ll add only that, while the sound will often remind you of Howe’s, Leonard makes all the guitar work on the album completely his own (even, say, the acoustic guitar intro to Unspoken Love, which is not entirely unreminiscent of The Fish (Shindleria Praematurus) from Fragile. Nor is he chained to one or two sounds; Leonard’s also capable of, for example, fluid jazz leads when they fit the song. Finally, Aaron Goldrich, keyboardist and vocalist, is the band’s secret weapon, in my opinion. His singing is equal parts a smoothed-out Liam Gallagher and Terry Draper from Klaatu. His piano work is clearly influenced by his classical training, but his contributions on Hammond organ go right back to the great progressive rock of the seventies.

So yes, this is fine stuff. I won’t even try to single out exceptional moments. There isn’t a weak track on here, not even the Overture to the All Along This Land suite that takes up almost half the album. The songs combine the members’ love for and inward understanding of many genres with the clear joy they take in composing and performing music they’re enthusiastic about and want to share with others. I’ve almost no adverse criticisms of the album (a rarity for me, as is the extremely high rating I’ve given it); in fact, I could only wish that the production, which is actually very good indeed, had a bit more depth – the drums, particularly, occasionally (but only occasionally) sound a trifle “tunky,” a bit shoeboxy in this or that roll or fill. But that’s it – don’t look to me for any other complaints about this fun, engaging, all-around excellent debut CD. Okay, guys – get to work on your next one.

Tracklist: From The Start (4:02), All Along This Land: [I] Overture (7:45), [II] Over And Under the Stars and the Sun (4:22), [III] We Are Here (2:56), [IV] The Fall of Babylon (4:09), [V] Inside This World (3:16), Bridges (7:23), Unspoken Love (7:49), Dreams (7:31)

Sylvan

Posthumus Silence

Sylvan is a German band, who have been releasing albums on a regular basis since 1999. Posthumous Silence is their fifth release. 

Musically, they are not too unlike early Marillion. They use lots of keyboards to create lush atmospheres for other instruments to play upon, and in several songs the guitarist use a technique I think of as "plucking" which sounds quite similar to the guitar sound you'll hear in the more mellow songs from early Marillion. 

But Sylvan are by no means a Marillion clone, and neither would it be fair to classify them as a typical "neo-prog" band. 

Although the keyboards are used extensively, there's no self-indulgent flamboyance offered here by the keyboard player. The keyboard is rarely allowed to dominate the soundscapes offered, instead the piano more often takes a leading role by providing melodies.  

Furthermore, Sylvan use a lot of metal guitars throughout the album. They could have chosen to let the guitar dominate several tracks, creating a more prog metal atmosphere. Instead, they have chosen to mix the guitar quite far back in the soundscape, and most often the raw and rough edges of the metal guitar has been taken away as well - leaving the guitars role in the soundscape to create dark moods and to enhance the overall mood of the songs. In the few tracks where the guitar then appears more in the forefront of the soundscape, the effect is extremely effective. 

Instead, the electric guitar played without the typical metal fuzz and distortion are used extensively to carry melodies along with the piano. 

And the voice of vocalist Marco Glühmann can be said to be an instrument as well as a provider of lyrics on this release, as he has a good voice with a good range, and clearly know how to best utilize his voice to communicate and enhance emotions and moods. 

The track listing on the album lists up a massive amount of 15 songs. For the prog nerd, it may be a comfort knowing that musically, it could just as well have been listed as two tracks. All of the tracks here are parts of a whole, where sections has been singled out as single tracks. 

As for the songs offered, I won't go into detail. It is a concept album, as you may have guessed from the previous paragraph, and a high quality release without obvious weaknesses. The songs are well made in writing as well as performance, and explore the darker side of life; melancholy, sadness and desperation are moods and emotions extensively projected throughout the record. 

Personal favorites among all the great tracks on this album: "In Chains", "Message From The Past" and "Posthumous Silence".  

Discography:

Presets (2007)
Posthumous Silence (2006)
X-Rayed (2004)
Artificial Paradise (2002)
Encounters (2000)
Deliverance (1999)

Track listing:
1. Eternity Ends
2. Bequest Of Tears
3. In Chains
4. Bitter Symphony
5. Pane Of Truth
6. No Earthly Reason
7. Forgotten Virtue
8. The Colors Changed
9. A Sad Sympathy
10. Questions
11. Answer To Life
12. Message From The Past
13. The Last Embrace
14. A Kind Of Eden
15. Posthumous Silence

Marco Glühmann (vocals) - Matthias Harder (drums, loop programming, sound effects) - Sebastian Harnack (bass) - Kay Söhl (guitar) - Volker Söhl (keyboards) - GUESTS: Stefanie Richter (cello) - Guido Bungenstock (additional guitar) - Ensemble Vokalkolorit (choir)

Sarah Berg

Sarah Barg (20) lastet ned musikk til festen. Så banket platebransjen på døra. Sarah, som er student ved Lincoln Nebraska-universitetet i USA, skulle bare laste ned noen 80-tallsballader og en Spice Girls-låt som hun og venninnene kunne le litt av. Kort tid etter kom det et brev fra en av platebransjeorganisasjonen RIAAs advokater. I brevet forlanger RIAA sju dollar og 87 cent (om lag 47 kroner) pr. låt. Samlet regning for de 383 låtene hun til sammen hadde lastet ned ble itt over 3000 dollar – om lag 18 000 norske kroner.

20-åringen sier hun har mange venner som rutinemessig laster ned tusenvis av låter, og at de aldri har blitt tatt for det. Foreldrene hennes valgte likevel å betale. Hadde de ikke gjort det, ville datteren ha måttet gjennomgå en rettssak som hun trolig ville ha tapt. Og da hadde saksomkostningene til RIAA kommet på toppen av regningen.

Andrew Johnson, som studerer sammen med Sarah Barg, fikk et tilsvarende krav i fanget. Også han betalte. Men det skjedde med blandede følelser. Han mener at RIAA bevisst forfølger studenter og andre folk med lave inntekter. Rett og slett fordi de ikke har ressurser til å gå gjennom en rettssak.I Norge har platebransjen signalisert at de i likhet med sine amerikanske kolleger vil forfølge hver enkelt fildeler. Men siden identifikasjon av den som eier en IP-adresse i motsetning til i USA krever rettslig kjennelse, er det betydelig vanskeligere å ramme vanlige fildelere her til lands.

Dette kan imidlertid komme til å endre seg med nye EU/EØS-regler som er under utforming. I det nye regelverket legges det opp til at film- og platebransjen skal få avgrenset politimyndighet, slik at de selv kan innhente bevis fra bredbåndsleverandørene.

Steppenwolf

It's ironic that the group most associated with shaping the American music scene for an entire generation actually hailed from Canada. The son of a serviceman, John Kay was born in Germany and grew up listening to the armed forces radio network. Influenced by the likes of Elvis, Chuck Berry and Little Richard, he moved to Toronto at the age of 14. An early disciple of the blues, he cut his chops playing the local coffee shops while still a teen and set out on his own travelling across the continent, playing small blues venues, shortly after graduating from high school.

Upon returning to Ontario in '65, he formed a band called Sparrow with some local musicians from Yorkville. They released their self-titled debut with Columbia Records the next year as Jack London and The Sparrows and had the single "Hard Time With The Law". Less than a year later London's name was replaced by Kay's on the marquee and another self-titled record hit the stores. A fairly loyal following developed after the group moved to the New York area and had three singles on the airwaves over the course of a year. Disputes with the record company, however, spelled the end of the group less than a year and a half after the album's release.

Kay, along with Jerry Edmonton, his brother Dennis (who went by the name of Mars Bonfire), Goldy McJohn and Nick St. Nicholas re-emerged in late '67 in San Francisco as Steppenwolf. Their self-titled debut came out in '68 on MCA in the middle of flower power and is one of the most important records in rock history. Backed by the instant classic "Born To Be Wild", the overall psychedelic sound blended with a hard-driving beat to instantly make Steppenwolf the spokesmen for North America's attitude during the late 60's through to the mid 70's. Other classics such as the Willie Dixon blues classic "Hoochie Koochie Man", "Sookie Sookie" and the Hoyt Axton-penned tune about the life of a drug dealer called "The Pusher" quickly turned the album gold.

The group came back the same year with STEPPENWOLF - THE SECOND. Supported by the smash "Magic Carpet Ride", and "It's Never Too Late", the closest thing they ever did to a ballad, the record stayed true to what would become their signature sound. AT YOUR BIRTHDAY PARTY was released in '69 and despite it being their third record in barely a year and a half, it was soon certified gold behind the support of "Jupiter Child", "Rock Me Baby" and "It's Never Too Late". The group's first live record, EARLY STEPPENWOLF, six tracks taped in England came out that same year. Notable is a version of "The Pusher" that takes up the entire second side of the album.

The band ushered in the '70's with MONSTER. Amid the turbulent turn of the decade, MONSTER contained the controversial "Fag", a diary of San Francisco's night life. Along with the title track and "Draft Register", both commentaries about the Vietnam War, MONSTER was certified gold that same year, just in time for the release of the double album, STEPPENWOLF LIVE. Recorded at various California venues on the MONSTER tour, it gave the band time to regroup, following nearly four years of constant touring. The lull in the schedule also saw the release of their first greatest hits package, STEPPENWOLF GOLD. Released in '71, long before a 'best of' package had remixes and previously unreleased classics, it was the quintessential biker record and turned gold practically overnight.

The time off seemed to go by unnoticed when they came back with FOR LADIES ONLY in the summer of '72. Though it produced two singles, neither the title track nor "Ride With Me" broke new ground. Despite more gold for the band, a new sound was emerging, and like it or not, bubblegum was going to stay for awhile. That same year also saw the release of REST IN PEACE. Instead of re-thinking their approach, another biker album that year seemed to almost over-stuff the market.

MCA released another greatest hits package the next year while the group toiled in the studios. But while 16 GREAT PERFORMANCES fed a market already dominated by them, the release of SLOW FLUX in the summer of '74 disappointed the critics who, by this time were jumping off the 'rebel ride' and on to the 'pansy express'. Yet another greatest hits package came out that year - this one called 16 GREAT PERFORMANCES - (same songs - different order)

HOUR OF THE WOLF hit the shelves in '75. The mid seventies were a time of change, no longer a time of rebellion as such. Without decent support from their label and no real expansion of sound, HOUR OF THE WOLF was, in retrospect, the beginning of the downward spiral. Their second record in a row to fail to produce a single was released the next year in SKULLDUGGERY. The ABC COLLECTION released that same year was just another run of the mill greatest hits package. The group's status was in hiatus at this point and REBORN TO BE WILD was released in '77, a compilation of the second stage of the group's career.

Legal squabbles over the use of the Steppenwolf name ensued for the next few years. Emerging from the court room victorious and returning to the record stores came in '81 when John Kay won the right to use the name and released LIVE IN LONDON that year. Now free of the '60's lifestyle and now middle-aged, Kay's return album on MCA featured such classics as "Sookie Sookie", "Magic Carpet Ride" and of course "Born To Be Wild". Everything you'd expect really - but the fact is it was a pinnacle album. It signalled Kay's return, and his apparent realization that though his music would always be stereotyped and his course had run, he was back clean and still able to please a crowd. More importantly, it signalled that even in England people in the 80's were still interested in Steppenwolf's message. Though the market was mostly the same people, just in smaller numbers, the niche was there.

WOLF TRACKS was the first released on Kay's new label, Wolf Records, distributed by Attic here in Canada, hitting the stores in '82. Though not a bad album, it displayed Kay's trademark vocals and the tour across England and North America showed he could still attract the crowds. Notable about the record is it contained a remake of the Argent classic, "Hold Your Head Up".

'84 saw the release of PARADOX. Interesting about this is it has a song called "The Fixer", sort of a "The Pusher - Part II" ..Poor sales however forced Kay into the background until he released '87's ROCK 'N ROLL REBELS. Again he dropped out of sight and Steppenwolf wasn't heard from again until - you guessed it - BORN TO BE WILD - A RETROSPECTIVE hit the stores in '91. Kay even released a compilation of his work with Sparrow two years later. FEED THE FIRE came out in '96 followed by '98's RISE AND SHINE. Needless to say neither album exactly made Shania worry about her album sales.

Though John Kay and Steppenwolf have a niche that for the most part grows smaller as time goes on, the fact he's still going and people still listen to their message spells legend in the language of rock and roll. I had the privilege of seeing Steppenwolf live at K Days in '95 and was surprised to see the number of kids young enough to be Kay's grandchildren. And not because it was a free concert with admittance to the Exposition, but because they knew who they were listening to. Even the band was half Kay's age. But the name Steppenwolf was synonomous with an entire generation, and the attitudes and beliefs they held true. Most of those people either still buy his discs or see him live or have influenced their kids' tastes in music. Supply and demand even prompted Kay to agree to '98's first 'John Kay and Steppenwolf Weekend'. A weekend full of bikers, beer and rock and roll, it signifies the attitude at its best. Steppenwolf's sound paved the way for the modern grunge scene and although I still remember my brother's band wailing away to "Magic Carpet Ride" in the basement, his interpretation was in reality what Steppenwolf was meant to be: rebellion.

Steve Unruh

Out Of The Ashes

Out Of The Ashes is Steve Unruh's ninth album in eight years, not bad going for an independent artist who has a full time job to contend with. His back catalogue includes four other solo albums (five in you include an instrumental retrospective), a folk/rock album (with his first proper band Sign Of Saturn), a jazz album (with the Egeria Jazz Trio) and an album with 'jam band' The Dayfly 4 (who Steve intriguingly describes as a lying "somewhere between Phish, the Grateful Dead, and Willy Nelson"). If that wasn't enough he also designs and makes violins for a hobby (although hobby is probably too tame a word to describe his spectacular creations, see the examples on his website to get an idea, I particularly like the fish-shaped instrument!).

A proficient multi-instrumentalist (drums, violin and guitar being his main instruments, with bass and flute more than adequately 'faked'), Steve creates music that is really in a style of his own. He describes it as 'progressive folk etc', which is as good a description as any. The elements of progressive rock (extended pieces, ambitious arrangements, recurring themes) subtly fused with the traditional aspects of folk music (lighter acoustic textures, social commentary). However, as with most things, it is possible to over analyse these things and categorisations only ever tell half the story. As lovers of progressive rock we should be acutely aware of just how broad a spectrum the category encompasses.

The main stay of Out Of The Ashes is the three-part title suite, which takes as its theme a personal reaction to the violent start the human race has made to the 21st century. The first component of the suite, Miracle Mile is an outsider's view of the political shenanigan's leading to conflict and the fact that it is beyond the control of the isolated individual. Undoubtedly a reaction to the September 11th terrorist atrocities and the resulting aftermath, the lyrics are personal, political (in terms of the bigger societal picture) and of high literary quality. The music covers a wide range; reflective periods of acoustic guitar and vocals are mixed in with angry electric guitars, some reggae-tinged moments entwined with heavier rock elements. Strength in diversity - the arrangement is exceptionally good, particularly coming from an individual, one tends to find that the most exciting arrangements, particularly in longer pieces, tends to come from bands of accomplished musicians who all want to throw their ideas into the mix. For one person to achieve this is very impressive.

Battle, the instrumental part of the second section, is self-explanatory really. Rather discordant in nature, the music is often harsh and always uncompromising. An actual battle unfolds through the speakers as electric guitar (left speaker) takes on violin (right speaker). A war ensues (portrayed by bass and drums) with victory being heard through the speakers (listen through headphones for the full effect!). Aftermath deals with the consequences of the victory, a clever juxtaposition of the individual's questioning of the conclusions of victory sung over the sound of the victor's instrument. Significantly, the losing instrument is nowhere to be heard. Resolution is attempted in Breaking Free, but first one has to deal with the political repercussions and the fact that the old adage is invariably true - history is written by the victorious. Searching for truth with resolve, the final conclusion lies not with the winner of the battle but with the changing of ideals to prevent the battle in the first place. Musically similar to the first section (ie, as diverse), the arrangement has metaphorical overtones; it is not insignificant that the losing instrument makes a comeback towards the end of the piece.

The CD is completed by two additional tracks. Slowly As The Lights Go Down is a rather plaintive acoustic number with an air of fragile melancholy. In many respects a music antidote to what has gone before (although not necessarily lyrically so), this piece is a lovely conclusion to the album. At least it would be if a somewhat superfluous violin/drum piece hadn't been tagged to the end of the CD. Recorded live at a Psynapsis (Steve's latest band project who, apparently, play really fast progressive rock) it is basically a violin solo followed by a drum solo (Steve plays both) and, I suppose, is best viewed as a bonus piece. To me it ruins the flow of the album and would best have been left as a website download or as an extra on the forthcoming Psynapsis DVD or CD). Perhaps Steve himself was in two minds about including it, as it is unlisted on the album's sleeve.

So what is the overall conclusion? It took a while to get into this album having initially preferred Steve's 1998 solo album The Beginning Of A New Day that he kindly sent along with the latest album. However, after a few hearings I began to understand the ideas behind Out Of The Ashes and appreciate the complexities, and subtleties, behind the music. Reading through the erudite lyrics helped confirm that this is a very mature piece of work from an extremely accomplished musician. The scope of the work is rather immense and my only criticism is that I hadn't heard any of Steve's music prior to this release. Recommended for those who like diverse, original music with thought provoking lyrics. I'll certainly be on the look out for more of Steve's albums!

Tracklist: Out Of The Ashes (40:39) (i. Miracle Mile [16:03], ii. Battle / Aftermath [10:21], iii. Breaking Free [14:15]), Slowly As The Light Go Down (5:06), Violin / Drum Solo (6:21)

Saga

Full Circle

Saga's musical history is one of highs and lows: classics like the first three albums and the recent concept album Generation 13 alternated with disappointing albums like The Beginners Guide To Throwing Shapes and Steel Umbrellas. When classifying the new record, it must undoubtedly fall into the first category. Full Circle harks back to Saga's early years, while at the same time presenting a modern sound.

Opener Remember When immediately sets the tone for the rest of the album: bombastic keyboards accompanied by that distinctive melodic rhythm guitar sound. One thing that is immediately apparent is that the production on this album is just awesome: very fat as we would say here in Holland.

The One is a very heavy track, a little heavier than we're used to hear from Saga, but it's still a great track, with a leading role for Ian Crichton who gives it his best on his guitar. How different is Follow Me, which starts with acoustic guitar before evolving into a slow ballad. Halfway into this Marillionesque track Michael Sadler is even accompanied by a children's choir.

The very varied Uncle Albert's Eyes starts with some great keyboard rhythms and melodies. The second part of the track has a blistering duel between guitar and keyboards. Home is a largely acoustic track, which gradually builds up in strength to a driving finale.

Don't Say Goodbye again starts with those hallmark keyboard / guitar rhythms before going over into a style reminiscent of Generation 13, with some great bass work by Jim Crichton. A couple of weird noises lead into Time Bomb, which is second only to The One in heaviness. The contrast between light verses and heavy chorus is greater the former track, though. It's those keyboard / guitar rhythms again, although they now alternate eachother.

Not This Way is the third Chapter song on the album (that tradition has been given new life, too) and a real ballad with a leading role for Michael Sadler who is given the chance to demonstrate his vocal capabilities. A Night To Remember is a real Full Circle track again (you know what I was going to write next, so I won't!), while closer Goodbye is a slow track starting with very emotional guitar. This is a perfect closer, finishing the album but at the same time hinting at things to come.

Saga have certainly redeemed themselves again with this release, which is in my top-5 albums of 1999. The high point of this album is that it is consistently good, containing some very strong tracks but no weak tracks. And I would like to stress again the incredible production. In my opinion, the production determines at least a quarter of the quality of an album and in the case of Full Circle it has made that album a quarter better than it already is!

Tracklist: Remember When (Chapter 9) (5:20), The One (4:21), Follow Me (5:07), Uncle Albert's Eyes (Chapter 13) (5:22), Home (5:06), Don't Say Goodbye (5:33), Time Bomb (4:05), Not This Way (Chapter 10), A Night To Remember (5:44), Goodbye (3:59)

Symphony X

For years, Symphony X were victims of the cruel fate which befalls many an American act, the “Big In Europe/Japan Syndrome.” Since signing to InsideOut Music, the situation has improved, but The Odyssey, the sixth studio album from this heretofore underappreciated New Jersey outfit, Symphony X will make a major impact here at home! The nine tracks expand beyond the progressive metal base that has earned the band a devout audience, who travel hundreds, if not thousands of miles, to witness one of the rare Stateside appearances, including co-headlining gigs at both ProgPower USA festivals. Poised for their first US tour, supporting the live debut of Blind Guardian, scores of new converts are on the horizon. “We are really looking forward to touring in our own country,” offers Michael Romeo, a seasoned veteran of many overseas jaunts. “We didn’t want to do a concept album again, so it was back to old stuff, more striped down, aggressive.” The Odyssey unites Symphony X hallmarks: top notch musicianship and sharp melodic vocals, with some new, heavier guitar tones and gritty production values. That isn’t to say they skimped on the recording. “There is still piano and some of the nicer, longer songs, but guitars and vocals are just up front this time, more heavy riffs, a little tougher,” explains the guitarist. “From the start of songwriting, we decided to let the new material sound harder and rawer, more ´in your face`, if you like. It was great to see it all, even Russell had fun making his vocal lines more spontaneous and harder.”

´Wicked`, and ´Incantations Of The Apprentice` prove the decision to employ a more punishing sound was successful, while the aptly titled ´King Of Terrors` (complete with sinister Vincent Price voiceover), is one of the most lethal songs in the Symphony X arsenal. “The lyrics to ´King Of Terrors` are based on The Pit & The Pendulum by Edgar Allan Poe,” says Romeo. “We had the feeling that this dark, heavy song needed dark spooky lyrics. Edgar Allan Poe is perfect for stuff like this.” Some might worry the band’s stellar abilities will be overshadowed by this newfound muscle. Fear not. ´Accolade II`, a continuation of the song on The Divine Wings Of Tragedy, is proof the heavier sound hasn’t completely buried the band's more melodic, epic side. The 29-minute title track, sub-divided into seven distinct chapters, is a breathtaking musical trip through Homer’s epic poem. A standard of literature classes around the globe, various stages of Odysseus' harrowing post-Trojan War journey home are played out, in both lyrical and instrumental forms. Symphony X relates the Greeks’ episode with a Cyclops (‘The Eye’), the temptations of the Sirens' song (´Sirens`), their conquest of Circe (´Circe – Daughter Of The Sun`), a perilous sea journey (´Scylla And Charybdis`) and finally the hero’s return home, with all its bloody consequences (´The Fate Of The Suitors / Champion Of Ithaka`). “Originally, Mike (LePond, bass) came up with the idea,”enthuses the guitarist. “I had just been watching The Seven Voyages Of Sinbad. God, I love Ray Harihousen. So I asked if it had the Cyclops in it. I especially like the chapter about Scylla and Charybdis, which we included in the form of a long instrumental part. It was a really exciting stage of Odysseus' journey. We’ve given it a real Wagner-like flair and lots of depth.”

In order to realize their visions of an exciting and deliberately harder album, Symphony X took over almost all the work on The Odyssey. In addition to the songwriting and arranging, all pre-production and the work in the studio was kept firmly in the musicians' control. “That requires a Hell of a lot of energy, but it’s definitely worth it”, Romeo says with satisfaction. Only the final mix of the songs was done outside the band. “I did all the pre-production at home and it was sounding good. I went out, bought a computer and took a month to learn how the (mixing) software worked. I started doing stuff, until ‘Disc Full.’ I thought, ‘What the Hell do we do now?’ That’s when I called Steve.” The person in question is Steve Evetts, who had worked with the band, on The Divine Wings Of Tragedy and who, in the meantime, had also mixed for Sepultura. “We got to a point where we needed someone objective, who could listen to the material with an open mind. Steve had an intuitive feeling about how the songs should sound. Luckily, he’d just returned from Brazil, so he said, ‘Bring your stuff over.’”

History

Symphony X sprang to life in April 1994, following the release of Michael Romeo´s demo tape, The Dark Chapter. In addition to the former Gemini guitarist, the initial line-up included keyboardist Michael Pinnella and drummer Jason Rullo. That same year, the band recorded an eponymous debut. Eight months later, their sophomore release, The Damnation Game, introduced new singer Russell Allen, The album received tremendous critical praise. In the Fall of ‘96 their third installment, The Divine Wings Of Tragedy, Symphony X became an international sensation, garnering top marks with the European press and lofty positions in the annual Readers’ Polls in the most important metal mags throughout Germany, France and Italy. Accolades such as “the best Progressive Power Metal band in the world” and “the best Progressive Metal album of the year” were heaped onto Symphony X. After a line-up change, which saw Thomas Walling temporarily replaced Jason Rullo on drums, Twilight In Olympus hit stores in March of 1998. Around the same time, Symphony X made played their first concerts. The on-stage debut was in Japan, which kicked off a worldwide tour. Drummer Jason Rullo returned to the fold in time for the fifth studio album, appropriately entitled V—The New Mythology Suite. A European tour, in support of V, followed, in the Fall of 2000. During the tour, Symphony X recorded a 2 CD set, Live On The Edge Of Forever, at the legendary Paris venue, ´Elysee Montmartre`. The live album was released in October 2001, just in time for another European tour, this time supporting Savatage. Once again, the shows displayed the tremendous technical capabilities of each of the five band members. Symphony X is mentioned in the same mesmerizing, technically proficient breath as contemporaries like Dream Theater, Savatage and Transatlantic because of the superior quality of their music, as well as the superlative talents of band members Michael Romeo, singer Russell Allen, drummer Jason Rullo, keyboardist Michael Pinella and bass player Michael Lepond. These facts are not only underlined by every releases to date, but demonstrated more than ever on their new album, The Odyssey.

Speaking To Stones

Speaking To Stones

How easy is it to gain the interest of somebody by saying that a band sounds like Dream Theater? In my eyes it is a very tough job and you always run into the risk of getting people to believe that the band you are talking about is just another copycat. Having said that, I will try to justify why Speaking to Stones is a very interesting ensemble and - to me - one of the rising forces in the field of melodic progressive metal. The band is a four-piece and comprises guitarist Tony Vinci, bassist Dave Callari, Rich Dellapietra on keyboards and vocalist Richard Fink IV. The majority of the material is written by Tony and the rest gradually added their own building blocks to the completion of this debut album, which took more than two years to be finalised. Notice the absence of a drummer in the line-up - what you hear in the album is drum programming.

Speaking to Stones' music is described by their label as incorporating influences as diverse as progressive and RnB, Marillion, Soundgarden, even Peter Gabriel. Well I do not know if it is a disappointment but I didn't discover SUCH diverse influences. My description would be an amalgam of Enchant with Dream Theater. One could also identify elements of Fates Warning and Marillion or even Queensryche and Conception. Apart from these classical influences I also see an AOR component, which I find positive because it gives a special colour without appearing out of the blue.

The vocalist is really spectacular and the way he sounds as well as the way he sings is striking. Furthermore, it's a singer with two faces: one is very tender, that you could at times mistake as Enchant's Ted Leonard (as in Waiting For...), but the other is harsher, possibly a bit in the likes of Ark's Jorn Lande. And basically, this by default transforms the nature of the track. The guitar work is of very high quality and at times brings Douglas Ott to mind, at times John Petrucci, or to go a bit further, it has a certain AOR feeling to it. Very pretty and "clean" solos adorn the final product, together with the abundance of acoustic moments. The main difference in the music with Dream Theater is that there are not too many solos, no changes that seem "unexpected" - the approach to song writing is more simple, direct and...poppy. Keyboard solos are only present in a couple of instances and more as a guest, while throughout the album the synths mostly fill up the atmosphere.

Most tracks are rather short, with very catchy refrains, combining melodic singing but also some harder parts. Still Life is definitely one the best songs out there in the genre, and I more than recommend to give a listen to it in their myspace page. Some songs are more mid-tempo like Rescue Me and other are ballads, like Waiting For... and Close to the Sky. The surprise though are the two long tracks, My Final Sin and Shallow, which are more of a challenge since you clearly see the group departing from 5' song writing and going towards more ambitious and technical areas. Both are very good tracks, the latter a bit too reminiscent of Dream Theater's Home though and the former a bit too long. The vocal melodies are really well done and thus the refrains are really interesting and complement perfectly the technical solos and heavy riffs. The album closes with an acoustic ballad, Nothing, that again points to the AOR side this time of Dream Theater.

Without playing something particularly innovative or being pioneers, these guys play it VERY well. There are very few weak points in this album. Shortly, I doubt that there are many fans of melodic prog metal out there that will dislike this release and therefore this album is definitely recommended. Great song writing and vocal melodies, great guitar work and a vocalist to remember. I think that they should get a.s.a.p. themselves a drummer, depart a bit from the legacy of DT, and maybe their next work will be a milestone in the genre. Absolutely great debut from this rising force. If you are into well-played melodic prog metal with a strong catchy AOR-oriented component, you don't have to look further...

Tracklist: Still Life (6:43), Rescue Me (5:12), Waiting for.... (5:25), Down (4:57), My Final Sin (9:00), Close to the Sky (5:01), Shallow (10:02), Nothing (4:52)

Slaviour

Slaviour is  the new band of former Fates Warning/Warlord drummer Mark Zonder has inked a worldwide deal with Inside Out Music for the release of their self-titled debut album due in early 2007.

A versatile, melodic hard rock/metal act, Slavior's debut album features elements familiar to Zonder's progressive metal past, but also introduces a wide array of influences including reggae, hip-hop, and modern rock. Rounded out by Michael Schenker Group guitarist/keyboardist Wayne Findlay and ex-Tribe Of Gypsies singer Gregg Analla, Slavior is a band that has been a long time coming for Zonder.

"For a long, long time, I've always wanted to put something together that was based on the drum parts" begins Zonder. "It is very difficult to take a crazy drum idea and try to apply it to someone else's idea. Most of the time it turns into a mess. If you start with the drum part, and build from there, it seems to work out. With Slavior, the songs are so accessible and groove-oriented, after 15 seconds, anyone should be able to lock into it."

The band had originally inked a deal with Greece's Black Lotus Records, but financial turmoil eventually caused the label to fold, leaving Slavior to re-evaluate matters and come to their initial choice of labels, Inside Out.

"You hear the old saying, 'when one door closes, another opens' and I think that is the case here," relates Zonder. "Inside Out was always one of our first choices. I've known Jim (Pitulski, Inside Out America President) for 20 years now and to come to his label is certainly something we're excited about. Even after we inked our deal with Inside Out, we heard from other labels that we were in contact with that congratulated us and said that IO was a classy label. That's always a good thing to hear."

Pitulski and Inside Out are eager to start working with Slavior.

"Mark Zonder has been a friend and colleague for many years and I have long admired his incredible skill as a musician," comments Pitulski. "It is with great pleasure and pride that we now welcome Mark and Slavior to the Inside Out family. The release of Slavior represents a unique challenge for Inside Out in that its sound is not necessarily typical of what we've come to be known for as a label. We're looking at this release as an opportunity to push our own boundaries just as Slavior themselves are pushing the boundaries of modern music."

Spiral Architect

One of the most anticipated progressive metal albums in the history of the genre, Spiral Architect released their debut on Ken Golden's Sensory label with already high standards to live up to. And by all accounts, Spiral Architect delivered one of the finest debuts in recent memory. What we have here is nothing short of some of the most complex playing ever committed to tape. The musicianship is spellbinding, the production crisp, and the compositions well thought out. Best of all the metal crunch is there, not sacrificing one iota of energy. And, make no mistake, this is no show-off record. Spiral Architect are about composed music where the odd solo is used to enhance the overall feeling and isn't the sole purpose for making the recording. There is no way the listener can comprehend this opus in one listen - it ultimately requires hours of auditioning.

I've read in at least two online metal magazines, that A Sceptic's Universe is the finest metal album released to date, the perfect blend of metal and sophistication. While I'm clearly ready to declare Spiral Architect's debut a classic 12 rating, I'm not sure it will rise to the very top of progressive albums including metalized ones. There are a few reasons for this. One problem is they clearly wear their influences on their collective sleeves. Spiral Architect have reintroduced the world to the Watchtower sound, those Texas groundbreakers from the late 1980's. The similarities are striking, though Spiral Architect definitely have made improvements in the vocal department. All the same, music such as Watchtower's is not easily emulated and it's also a field avery rarely explored and there are many doors to be opened.

And Spiral Architect have just begun to do that. Another issue facing Spiral Architect (and almost all bands in the technical metal arena) are the lack of memorable melodies. After wearing the brain out trying to comprehend the dizzying array of sounds swirling about, one is left with little recollection of what they just heard. And finally, the emphasis on metal band basics (guitars, bass and drums) leaves little for exploration of new sounds. I firmly believe this one dimensional approach has been the real limitation facing all heavy metal bands, progressive or not. Sure, Spiral Architect throw in some modern electronics/keyboards and a little acoustic guitar, but these seem more like excuses to lull the listener to rest before blowing them back into oblivion. I would like to see a multitude of instruments added while still maintaining the trademark metal sound (no need to wimp out). So I believe the perfect metal album has yet to be achieved - not even close. There hasn't been the Moving Gelatine Plates of the metal world yet. Canterbury metal anyone? If anyone can pull something like that off, it would be Spiral Architect. These guys are the real deal. Don't miss a chance to hear A Sceptic's Universe!

Spacerock

The term space rock was originally coined back in the '70s to describe the cosmic flights of bands like Pink Floyd and Hawkwind. Today, however, space rock refers to a new generation of alternative/indie bands that draw from psychedelic rock, ambient music, and — more often than not — experimental and avant-garde influences. Space rock is nearly always slow, hypnotic, and otherworldly; it typically favors lengthy, mind-bending sonic explorations over conventional song structures, and vocals sometimes play second fiddle to the shimmering instrumental textures. Some space rock groups are explicitly drug-inspired, which makes sense given the typically narcotic effect of the style's foundation: washes of heavily reverbed guitar, minimal drumming, and gentle, languid vocals. Space rock's most obvious antecedent was, of course, prog-rock, but in its latter-day incarnation, it was also inspired by Krautrock, classical minimalism, and the noise-pop of the Jesus & Mary Chain. The first of the new space rock bands was Britain's drone-heavy, ultra-minimalist Spacemen 3, whose notorious "taking drugs to make music to take drugs to" credo subsequently influenced most of the like-minded bands in their wake. A few of the bands involved in Britain's shoegazer movement had ties to space rock, particularly the early work of the Verve, and the most experimental bands — like My Bloody Valentine — went on to influence the space rock revival. In 1991, Spacemen 3 split into two groups, Spectrum and Spiritualized; the latter took the opposite musical approach from its parent group, fleshing out the space rock sound into lush, caressing, orchestrated epics that made them arguably the style's most popular band. Most subsequent space rockers took either the minimalist or maximalist approach, occasionally mixing in elements of post-rock

Hva er mer naturlig etter dette enn en liten historikk om Hawkwind?:

Hawkwind

Hawkwind is a British rock band, one of the earliest space rock groups. Their lyrics favor urban and science fiction themes.

Science fiction writer Michael Moorcock was an occasional collaborator.

History

Formed in the summer of 1969 as Hawkwind Zoo, they were offered a record deal by Liberty Records in November of that year and immediately shortened the band name to Hawkwind. Singer/songwriter/guitarist Dave Brock has been the only consistent band member though multiple personnel changes. Their music began as hard-driving blues rock, but quickly added doses of psychedelic music, with prominent use of special effects and synthesizers.

Their elaborate live performances (somewhat reminiscent of Sun Ra's) quickly gathered them a cult following, partly because they were seen as a 'community' Of the People - For the People group. Their second album In Search of Space was very successful.

Hawkwind were, along with the Pink Fairies, key 'community bands' in Ladbroke Grove, home of the Mountain Grill cafe. During the early 1970s Hawkwind played a number of benefit gigs along with other 'community' bands/artists including Pink Fairies and Steve Took who, as a key member of the UK Underground went on to work with a number of Hawkwind members.

Hawkwind achieved chart status with the release of the single "Silver Machine" in 1972, with vocals by Lemmy Kilmister, written by Dave Brock and Robert Calvert, allegedly about Calvert's bicycle. Their follow up single "Urban Guerrilla" was banned by the BBC and withdrawn after increased terrorist activity by the Provisional IRA.

Hawkwind have had a long-standing connection with many free festivals including the Stonehenge free festival that ran from 1973 until banned in 1985. Authorities moved in "with force" to stop the event that 13th year as, under ancient charter law, it would have become a public festival for all time. The spirit of these festivals has been reawakened by their last two "Hawkfest" weekends.

On October 21, 2000 the Hawkestra, a band formed by virtually all former members of Hawkwind, played a sell-out gig at the Brixton Academy.

The science fiction writer Michael Moorcock has a long association with the band. One of Hawkwind's albums Chronicle of the Black Sword was based largely on Moorcock's Elric book series. The cover for this album was designed by (John Coulthart). Michael Moorcock wrote a piece called MESSAGES which appeared on the 1983 album Zones as Running Through the Backbrain with Moorcock on vocals.

The band Motörhead was started after Lemmy was sacked from Hawkwind, following his arrest during a Hawkwind North American tour. Lemmy was arrested at customs with suspected Cocaine, although analysis revealed it was amphetamines. He was ultimately released because he had been charged with the wrong crime, not because amphetamines were legal in Canada, as some have maintained.

Hawkwind founder member Nik Turner formed the relatively successful Punk oriented Inner City Unit with former Steve Took's Horns members Judge Trev Thoms and Dino Ferari. In 2001, he launched a tribute band called XHawkwind.com, playing old '70s Hawkwind favorites, and featuring (unusually for a tribute band) ex-Hawkwind members. Dave Brock launched a court case over the band's name, which was successful in 2002. Nik Turner's band continues to perform, but is now SpaceRitual.net.

Influence

Former Black Flag and current Rollins Band singer Henry Rollins is a fan, as is Jello Biafra. The Sex Pistols included "Silver Machine" in their reunion performances of 2002; while reviewers may have seen this as "ultra ironic" [1], John Lydon made it clear that this was a tribute [2]. Early Monster Magnet albums have a distinct Hawkwind feel, and they covered Brainstorm on their 3rd album, "Superjudge". Another musician who also claimed Hawkwind as an influence is Joy Division /New Order bassist Peter Hook, who claimed to have taken his father to a Hawkwind concert as a teenager.

Hawkwind should be partly credited for Lemmy's Motörhead speed metal style of music, so named because of the slang name "Speed" for Amphetamines, which the members of Motörhead consumed with relish. The song "Motorhead" was originally recorded by Hawkwind.

Discography

Hawkwind's discography is baffling and large; this list mainly represents the "core" albums as defined by the band themselves on their web site, along with significant solo projects and related releases. There are, in addition, compilations of previously recorded material and live recordings, which are not issued under the control of the band, and which frequently change their name, so one may find exactly the same material under several different names.

Titles from 1970 to 1974 are readily available on CD, and these CDs frequently include other rarities from this era, but albums from 1975 to 1979 were only available on CD in limited numbers, making access to these recordings difficult and expensive, however all of these have since been re-issued by various labels and are now available, although the legitimately may be in question. Most of the more popular tracks from 1975-1979 appear on disk 2 of the 3-disk compilation 'EpochEclipse'.

The Space Ritual concept album and Warrior on the Edge of Time in particular are representative of Hawkwind's style at the peak of their success. Their 1980s work is well represented by Levitation and The Chronicle of the Black Sword.

The 1990s saw the band moving towards a world music approach.

For an extensive critical discography see this Guide To Hawkwind Albums.

1970 Hawkwind

1971 In Search of Space

1972 Doremi Fasol Latido

1973 Space Ritual (N.B. 'Space Ritual Volume 2' is actually alternate recordings of the same material)

1974 Hall of the Mountain Grill (named after their favourite "greasy spoon" in Ladbroke Grove)

1975 Warrior on the Edge of Time

1976 Astounding Sounds, Amazing Music

1976 Roadhawks (a compilation)

1977 Quark, Strangeness and Charm

1978 25 Years On (as Hawklords; some people consider this album to be called Hawklords)

1979 PXR5

1980 Live Seventy-Nine

1980 Levitation

1981 Sonic Attack

1982 Church of Hawkwind

1982 Choose Your Masques

1983 Zones

1984 Stonehenge / Do Not Panic

1985 Chronicle of the Black Sword

1986 Live Chronicles

1987 Out and Intake

1988 The Xenon Codex

1990 Space Bandits

1991 Palace Springs

1992 Electric Tepee

1993 It is the Business of the Future to be Dangerous

1994 The Business Trip

1995 Alien 4

1996 Love in Space

1997 The 1999 Party

1997 Distant Horizons

1999 In Your Area

2000 Spacebrock (Dave Brock Solo)

2001 Yule Ritual

2002 Live at Canterbury Fayre

2005 Take Me to Your Leader

Under the alias-name Psychedelic Warriors

1995 White Zone

Members

Dozens of musicians have passed through Hawkwind over the years, but Dave Brock has been at the heart of the band since they formed. Other members have included Lemmy Kilmister (who went on to form Motörhead), Nik Turner, Harvey Bainbridge, Del Dettmar, DikMik ,Huw Lloyd Langton, Robert Calvert, Paul Rudolph (former Pink Fairies/Deviants member) and Twink (another Pink Fairies member) and more recently, Ron Tree as bassist and frontman. The 1990 album Space Bandits included a female vocalist Bridget Wishart. Other members, who may have been better known for their careers outside of Hawkwind, include Ginger Baker and Arthur Brown.

Also Hawkwind have been known for giving credit to non-musician members of their crew, such as Liquid Len, a lighting engineer, and Stacia, a dancer. Their distinctive graphic design was created by Barney Bubbles, who would later create the graphic identity for Stiff Records, where, due to it being a small world, Larry Wallis (Pink Fairies and Motörhead with Lemmy) was an in-house Producer.

Sigur Ros

SIGUR RÓS was formed back in 1994 by three Icelandic young men: Jónsi Birgisson (guitar, vocals), Georg Holm (bass) and Ágúst (drums). Later joined by Kjartan Sveinsson on keyboards they began their recording career in 1997 with the album "Von" which was not released outside of Iceland until the late 2004. "Von" was followed by a remix album "Von Brigði" in 1998 and their first masterpiece "Ágætis Byrjun" in 1999. After the recording of "Ágætis Byrjun", which was received with praising reviews all around the world, the drummer Ágúst left the band and was replaced by Orri Páll Dýrason. The fourth album, untitled and often referred to as "( )", was released in 2002 and was received with love and acclaim both by critics and fans. The production of the much anticipated fifth album is under way and waiting to be released some time in 2005.

 

Shylock

SHYLOCK, one of the foundations of French progressive rock, has often been compared to KING CRIMSON. They played a most vibrant and complex instrumenatl richness, full of constrasting dynamics and myriads solos that in turn influenced many of the French progressives of today (MINIMUM VITAL, XAAL, TIEMKO). What’s more, each musician is a real virtuoso, especially guitarist Frédéric L’EPEE (now in PHILHARMONIE) and outstanding drummer André FISICHELLA. With its schizoido-electronic dimension, SHYLOCK can also make you think of HELDON.

I find "Gialorgues" to be the more enjoyable, overall, of the two SHYLOCK albums. Highly recommended to fans of instrumental KING CRIMSON and similar guitar-led symphonic rock bands. SHYLOCK's second and final album manages to eclipse their debut. I recommend for the first track alone... a 13 minute introductory masterpiece of symphonic progressive rock with powerful synthesizer and moog leads. The remainder of the disc is good, but the rest in favor of an experimental guitar led format and nothing particularly special.

Samla Mammaz Manna

"Instrumental music with vocal addition at its best! A bastard meeting between some musical individualists resulted in a series of records that stunned the world. High quality performance combined with musical integrity gives you a unique amount of satisfaction."

They were, at the end of the Seventies and in the Eighties, the Swedish representative of the collective Rock In Opposition founded by Chris CUTLER. I can tell you that their music is a blend of mostly instrumental 70's progressive rock, Scandinavian folk, jazz-fusion, avant-garde, RIO (Rock In Opposition) and World Music. The vocals in Swedish, the use of accordion, handbells, marimbas and percussions of all kinds gives a very personal touch to this music.

Att försöka sig på att beskriva Samla mammas mannas musik är lika svårt som att få en daggmask att göra volter - utan elstängsel.
Det hela började så här:
Lasse Hollmer, Lasse Krantz, Hasse Bruniusson och Henrik Öberg, som kallades Bebben, bestämde sig för att bilda ett band. De kallade sig Samla mammas manna och så hette även deras första skiva, som kom ut 1971. Nästan alla låtar på den här skivan spelades in hos Silence records, förutom fyra stycken. De spelades nämligen in i Lasse Hollmers mammas hönshus - som byggts om till studio.

Efter första LP:n slutade Henrik Öberg, som hade spelat slagverk, och kvar blev en trio. De åkte runt i Sverige och kom även med i TV ett antal gånger.
Året därpå utökades bandet med gitarristen Coste Apetrea, som tidigare hade spelat fusion, en sorts blandning mellan rock och jazz.
Under den här tiden ploppade det upp ett antal progband runt om i landet, som t ex Rekyl, Hoola Bandoola band, Nationalteatern och Peps Blodsband, för att bara nämna några stycken.

1974 kom plattan "Måltid", som innehöll trallvänliga låtar med samhällskritiska texter. Och det gick tydligen hem hos Folket, för de blev väldigt populära. Jag tycker att det verkar som om Samla började sin karriär som ett trevligt band, för att sedan, när Folket väl kände till dem, utvecklas på sitt eget lilla sätt...
De experimenterade en hel del, som i början, då de inte ens hade med gitarr - det hade ju ALLA då. Samla använde många roliga instrument:
Dragspel, tramporgel, kazoo (låter ungefär som när man spelar på kam) marimba, skrivmaskin (!), skedar blockflöjt, och de använde sina röster på många underliga sätt.

Live var Samla verkligen sig själva: De improviserade milt sagt vilt, och var det så att det uppstod ett "fel" i vanlig mening, så rättades det inte till, utan man byggde hellre vidare på felet som uppstått. Som på en konsert i Malmö; då råkade en sladd till gitarren gå sönder och man fick in RADIO över hela anläggningen. I stället för att bli nervösa och rädda och "oj, vad hände nu?" så spelade de helt enkelt tillsammans med bandet på radion - fast på sitt sätt - under tiden som sladden byttes ut.

1977 bytte bandet gitarrist. Coste Apetrea ersattes av Eino Haapala. Och när de ändå bytte gitarrist så passade de på att byta namn också; s byttes mot z, så de hette Zamla mammaz manna. Och det exemplet följde Sveriges alla dansband...

1980 var ett dystert år för Zamla. Först slutade Hasse Bruniusson (som ju varit med från början) och sedan även Lasse Krantz. De andra tyckte inte det var lönt att fortsätta mer: Zamla fanns inte längre.
10 år senare skulle Hasse Bruniusson fylla 40. Han bjöd hem sina gamla vänner, däribland Samla, så som de var från början. De spelade tillsammans på hans 40-årskalas, och det tyckte de var så kul, att de tänker fortsätta så länge de tycker att de har roligt.

 

Sven`s Mimrehjørne

Sven Eriksen i musikkavisen Tarkus mimrer om klassiske prog-plater fra 60- og 70-tallet, plater som kanskje ikke er blant de aller mest kjente, men heller ikke nødvendigvis de helt obskure sakene.

Alt stoff fra Svens mimrehjørne er uavkortet hentet fra musikkavisen TARKUS

1973

Bestning:

Martin Henderson (bass/sang)
Franc Holland (gitar/sang),
Robert Webb (keyboards/sang
Jode Leigh (trommer/bass/sang)

Dette er plata Yes kunne ha laget - på en heldig dag.

Fra åpningstonene som har et lite snev av Gentle Giants Acquiring The Taste går det rakst over i en Yes-aktig oppbygging med intrikat flerstemt kontrapunktisk sang over en stakkato backing. Plutselig tar et piano over i et lite soloparti før en enslig stemme synger en vakker liten låt. Så er vi på landet med fuglesang og akustisk piano, i en låt som etterhvert gir assosiasjoner til Heart of the Sunsrise og Close To The Edge. Veldig engelsk, og hele tiden vekslende, nye temaer introduseres uavlatelig og gamle kommer tilbake i ny fasong. Selv om instrumenteringen er forholdsvis enkel er de mestere i å få variasjon i lydbildet.

Tredje låt, Paraffinalea, ble utgitt som single og er da også den mest "kommersielle" låta. Kort, kjapp og grei,og låter nesten mer Yes enn Yes. Så far vi et kort, rolig og hovedsaklig akustisk mellomspill med Jon Anderson-aktig sang før platas mesterverk Poisoned Youth braker løs.

Bass og trommer i et rytmisk intrikat mønster foran en svakt hviskende Mellotron åpner verket. Bråstopp, noen sekunders a-capella sang, og vi er i gang. Uforutsigbart med stadige skiftninger i tempo og intensitet. Ingen av de "flashy" soloene vi hører så mye av, men isteden eminent ensemblespill. Og alt er veldig typisk engelsk.

Det er først og fremst komposisjonene som hever Garden Shed opp fra den jevne hop av tilsvarende prog. Her er ingenting overlatt til tilfeldighetene, ingen fyllekalk, alt er gjennomtenkt, finpusset og ikke minst er det framført av et knippe førsteklasses musikere. Trommelyden kan virke litt sped og pianoet litt dårlig produsert, men dette er minimale innvendinger (trommelyden får etterhvert en viss sjarm). Sammenlignet med mye av den velmenende, men talentløse progressive musikken som ble laget både da og nå er dette en plate som bør bli stående som en av milepælene. Og for "Mellotron-freaks" er den et "must".

Gruppa ga bare ut denne ene LP'en (ikke forveksle dem med den "andre" "England'"-gruppa som ga ut en LP på Deroy i 1976). Musikere har det jeg vet ikke dukket opp i andre grupper, bortsett fra at trommeslager Jode Leigh spilte på Greg Lakes første soloalbum i 1981.

Vinyl-utgaven er idag ikke så lett å få tak i. Arista i Japan ga plata ut på CD for noen år siden. Dessverre er CD'en overspilt fra en temmelig sliten LP, noe som særlig høres tydelig i de svake partiene. Dette burde likevel ikke forhindre noen fra i få en førsteklasses lytteropplevelse.

1972

Et underlig møte. Ta et middelmådig pop-band med fartstid i engelsk "cabaret" og lett jazz. Ta et symfoniorkester med en merittliste så lang som et vondt år. Ta en arrangør med bakgrunn i tung rock. Rør sammen, kok i ca. 40 minutter, og oppdag at disse svært så ulike ingrediensene tilsammen blir et utsøkt lite måltid.

Det var i 1972 at denne originale konstellasjonen så dagens lys. Gruppa The Peddlers hadde slitt i rockens 3. divisjon en god stund. De hadde hatt et par små hits sent på 60-tallet med Birth og Girlie, men de par siste årene hadde det gitt nedover med populariteten, og deres besetning med Hammond, bass og trommer var forlengst umoderne.

London Philharmonic Orchestra ble stiftet I 1932 av Sir Thomas Beecham og var i en litt annen klasse enn de tilfeldig sammenraskede musikkstudent-orkesterne som normalt var blitt brukt til å backe opp ambisiøse rockeband når de skulle flørte litt med klassiske toneganger. Peter Robinson var mest kjent fra gruppa Quatermass, men var fremdeles et forholdsvis ubeskrevet blad, selvom hans arrangement på låta Good Lord Knows fra Quatermass' eneste utgivelse fra 1970 viste at mannen hadde talent for å arrangere for strykere. The Peddlers' Roy Phillips, komponerte låtene, Peter Robinson arrangerte for orkester og komponerte "additional movements", og Martyn Ford dirigerte orkesteret. Det som først og fremst utmerker denne plata er at mens så godt som alle andre konstellasjoner mellom rockeband og symfoniorkestere stort sett reduserer orkesteret til et slags Mantovani-lignende bakteppe, får man på Suite London snarere assosiasjoner til Stravinsky. Musikk og arrangement er skrevet like mye på orkesterets premisser som på bandets, og i lange partier herjer London Philharmonic alene med spenstige og modernistiske sprell. Også når alle spiller sammen tar orkesteret ofte en hovedrolle.

Låtene er langt på vei tradisjonelt Peddlers-materiale. Hammond eller el-piano dominerer lett jazz- og bluesinspirerte komposisjoner. De holder stort sett brukbar standard, men de ville neppe ha stått på egne ben. Det er London Philharmonic Orchestra, og ikke minst Peter Robinsons arrangementer som gjør denne plata til en opplevelse. Fremdeles etter 22 år, står denne plata for meg som det mest vellykkede samarbeid mellom rock og klassisk musikk. Peter Robinson har siden denne plata medvirket på et utall innspillinger, mest kjent er kanskje hans samarbeid med Phil Collins, både i Brand X og på Collins' soloprosjekter. Også Eric Clapton, Stanley Clarke, Bryan Ferry, Mike Rutherford, Janne Schaffer, Al Stewart og Stomu Yamashta er blant dem som har benyttet seg av Peter Robinsons talenter. The Peddlers, derimot forsvant tilbake i det store intet etter Suite London. Trommeslageren Trevor Morais dukket rlktignok opp i Quantum Jump sarnmen med Rupert Hine noen år senere og har fortsatt samarbeidet med Hine på hans diverse soloprosjekter.

Og London Philharmonic Orchestra? Det ble vel å gå tilbake til hverdagen med Beethoven og Tsjaikovski.

1975
 

Henry Cow var en snodig gjeng. De spilte noe av den mest kompromissløse og komplekse rock noen gang utgitt på plate - og så var de kommunister. I en tid hvor sosialistiske artister helst skulle låte som en blanding av Vømmøl Spelmannslag og Amtmandens Døtre var Henry Cow isteden en blanding av Gentle Giant og Arne Norheim. En gang spilte de på det italienske kommunistpartiets festival. Det må ha vært litt av et kultursjokk for gamle maoister. (Jeg har selv hørt gruppa "Iive" rundt samme tid, og det var rimelig sært, det kan jeg love).

Henry Cow ble startet i 1968 av Fred Frith (gitar/fiolin) og Chris Cutler (trommer) som begge studerte ved Cambridge. De ble snart ledsaget av Tim Hodkinson (keyboards), John Greaves (bass) og Geoff Leigh (sax). Leigh sluttet etter den første plata i 1973. I 1971 kom de til London og fikk smått om senn en liten, men fanatisk tilhengerskare.

In Praise of Learning er deres 4. album, og er egentlig et samarbeid mellom Henry Cow og gruppa Slapp Happy som bestod av Dagmar Krause, Peter Blegvad og Anthony Moore. De hadde tidligere gjort et lignende samarbeid på plata Desperate Straights, men In Praise of Learning er mesterverket.

Plata bestar egentlig av to helt ulike typer musikk, tre spor av hver. Den ene typen musikk har endel elektroniske innslag, høres langt på vei improvisert ut og har mye til felles med det som går under begrepet "ny musikk". Kanskje ikke umiddelbart av interesse for den jevne progfan, men prøv å ta fram ett av dem en gang du føler deg rede til å prøve noe helt annerledes. De øvrige tre sporene er derimot noe av den mest spennende progressive rock som er laget. De har mye til felles med Gentle Giant, musikken er både rytmisk og melodimessig kompleks, det er virtuost utført, fioliner og blåsere blander seg fint med tradisjonelle rock-instrumenter, og det veksler fra lavmælt og forsiktig til tunge riffs. I tillegg har de noe som man kanskje kan savne hos Gentle Giant, og det er atmosfære, mystiske stemninger, følelsesladet sang (Dagmar Krause synger på et særdeles sjarmerende gebrokkent engelsk) - og et gjennomgående politisk budskap, som dog aldri står i veien for musikken.

Henry Cow går ingen snarveier på denne plata. Hele tiden krydrer de med detaljer og rytmiske og melodiske krumspring. Hvis de et øyeblikk synes de står i fare for å bli 'kommersielle" sklir det straks ut i utradisjonelle akkorder, kompliserte kryssrytmer eller et "tolvtone"-parti - for så igjen snart å velte over i et Van Der Graaf-lignende tema eller kanskje en liten fagott-solo.

Åpningskuttet War er det nærmeste de kommer en rask fengende låt. Et komplekst rytmemønster gjorde at låta aldri sto i fare for å bli en hit. Gjestemusiker Mongezi Feza gjør en fin liten trompetsolo midtveis. Den 15 minutter lange Living In The Heart Of The Beast er pIatas hovedverk. Med stadig skiftende temaer og med både vakre partier og tunge riffs inneholder denne ene låta mer enn de fleste artister klarer å pakke inn på en 70 minutters CD.

Så om du ikke helt klarer å svelge de mer eksperimentelle Iåtene på plata er det mer bra musikk på denne plata enn du finner nesten noen andre steder. Henry Cow leverer ikke akkurat lettmelk, nei.

1975

Capability Brown var ingen nykommere. Røttene kan spores helt tilbake til popgruppa Tony Rivers and the Castaways som ga ut sin første singleplate så tidlig som i 1963. Blant innspillingene deres var en heller mislykket cover av Beach Boys' God Only Knows. Fra å være et R&B band gikk de gradvis over til å bli en "harmony"-gruppe med vekt på flerstemt sang. Etter en tid endret de da også navn til Harmony Grass, og de fikk faktisk en liten hit i 1969 med låta Move in a little closer.

På 70-tallet var de modne for enda en kursendring. Progressiv rock var tingen og flere rendyrkede pogrupper begynte å flørte med denne musikkformen (som for eksempel Love Affair og Manfred Mann). Varemerket deres - harmonisangen tok de med seg.

Gruppa inneholdt ingen spesielt kjente navn, bassist Kenny Rowe hadde spilt med Steve Marriott og John Weider tidlig på 60-tallet, de øvrige var stort sett ubeskrevne blad.

Voice var gruppas andre LP under navnet Capability Brown (den første, From Scratch, har jeg ikke hørt), og tittelen er særdeles velvaigt. Alle gruppas seks medlemmer var nemlig meget habile vokalister, noe de utnytter til fulle på plata. Instrumentalt sto det ikke riktig så bra til. Capability Brown var et gitarbasert band, og det går mye i 12-strengs lydvegger, keyboards spiller en mer beskjeden rolle. Hvis Jon Anderson hadde laget musikk for Crosby Stills & Nash, kunne det ha blitt omtrent slik.

Plata har to svært ulike sider. Side en inneholder fire middels lange låter med influenser fra både rock, blues og pop. De har ikke spesielt mye til felles med progressiv rock, og hadde det ikke vært for de gjennomfort bra vokalprestasjonene ville det vært temmelig trist. I am and so are you er ganske hardtslående, og Sad am I har noen fine vokalpartier, resten kan hoppes glatt over.

 

Side 2 derimot, er noe helt annet. Den inneholder en eneste låt, den 20 minutter lange Circumstances, og byr på noen av den ypperste vokalgymnastikken som er laget innen 70-talls prog. Etter en instrumental introduksjon går det rett over i et nesten to minutter langt acapellaparti som bringer tankene til Gentle Giant's On reflection. Ikke fullt så komplisert, men nesten like dyktig skrevet og minst like bra framført.
 
 Neste tema er et kvikt parti med harmonier så tette som sild i tønne. Videre over i et "middelalder"-tema med fløyter og akustiske gitarer. Derfra rett over i heavy-rock med "wah-wah" gitarer og lynkjapt bass-spill. Og så videre. Stadig nye temaer, kontraster og skiftninger. Litt spinett, en dash mellotron, leslie-gitarer, og ingen temaer dras ut lenger enn nødvendig. Ikke noe "daukjøtt", det er kompakt og konsist.
 
 Circumstances er skrevet av hele gruppa i fellesskap, og selv om de som låtskrivere kanskje ikke holdt riktig samme standard som de aller beste, har de klart å tyne hver dråpe talent ut av hver eneste mann, ikke minst på det vokale. Her er ingen "hvileetapper", alle temaene bidrar positivt til at dette stykket har noe å gi lytteren hele veien. Først og fremst framstår Circumstances som utrolig gjennomarbeidet og finpolert.
 
 Det b le ikke noen flere plater fra Capability Brown etter Voice. (Liar som kom i 1976 er en samleplate). Gitaristene Tony Ferguson og Grahame White samt pianist og trommeslager Roger Willis dukket opp i Krazy Kat i 1976, og Kenny Rowe spilte på String Driven Things' LP Please mind your head fra 1974. Joe Williams (trommer) og Dave Nevin (gitar/fløyte/keyboards) avsluttet sannsynligvis musikk-karrieren her. Voice er en verdig avskjedsplate, ganske annerledes enn mye av den progressive rocken som ble laget på samme tid, men med kvaliteter som gjør at det holder den dag i dag.

1979

Det er aldri for sent å bli rockemusiker. Det mente ihvertfall Ulrich Sommerlatte fra Munchen i Tyskland som, da han hørte Genesis for første gang, startet band, skrev tekst og musikk, spilte keyboards, og fikk det utgitt på plate - i en alder av 65 år.

Med i dette bandet var også Ulrichs sønn, Thomas Sommerlatte (keyboards), Charly Stechl (bass og fløyte), Christian Mayer (gitar og sang), Goddie Daum (gitar) og Fredrik Rittmueller (trommer). De var studenter og hadde bakgrunn fra ulike amatørband i Munchen. Ulrich Sommerlattes invitasjon til å være med å realisere hans musikk var deres første seriøse musikalske eksperiment.

Ulrich Sommerlatte hadde eget lydstudio, og her holdt bandet lange øvingsøkter for å perfeksjonere materialet som ble skrevet for dem.

Nå var ikke den gamle Sommerlatte noen nykommer i tysk musikkliv. Allerede som 22-åring ble han dirigent ved Hannover Symfoniorkester, og han var mye benyttet av tysk radio som arrangør. Han skrev også en del lettere symfonisk musikk. Men da han midt på 70-tallet fikk høre grupper som Genesis, Yes og Gentle Giant ga det ham et spark til å gjøre noe ganske annet.

Og hvordan i all verden låter progressiv rock skrevet av en pensjonist?

Usedvanlig vitalt, friskt og spennende!

Plata Sad Cypress åpner med en tydelig Genesisinspirert låt. Sommerlattes komponering, ikke minst på denne låta har mye til felles med Tony Banks'. Det er de samme unike akkordprogresjonene, dynamikken og dramaet over musikken. At this very moment kunne glidd inn i hvilken som helst tidlig Genesis-samling og stått ut som et høydepunkt.

In hora ultima med delvis latinsk tekst, er en låt full av skiftninger. Musikken bærer tydelig preg av å være laget av en skolert musiker, notene er skrevet ut med omtanke for helheten slik at man unngår meningsløs liring på instrumentene. Har man ikke noe vettugt å spille, spiller man ikke. Blant mye annet inneholder In hora ultima veldig fine basslinjer.

Det er mye å glede seg over på denne plata. Tittelkuttet Sad Cypress med tekst fra Shakespeare, har mange vakre partier, Time Traveller er en frisk instrumental, en kontrast til det meste av det øvrige stoffet, og den nesten 14 minutter lange My brother med sine hyppig temaskifter blir en slags Ivory's Supper's Ready.
 
 Plata gjennomsyres av fine stemninger og høy kvalitet på komposisjonene, og til tross for at de fleste låtene er svært dramatiske både i tekst og musikk, blir det aldri flaut og pretensiøst. Det eneste jeg faktisk ikke helt liker med plata er at den skjemmes av ikke alltid helt vellykkede keyboard-lyder, de er litt for skarpe og skjærende til tider. Og - jeg vet jeg ikke burde si dette - men hadde den enerverende string-synthen vært skiftet ut med en Mellotron kunne dette ha blitt en lydmessig nytelse fra ende til annen.
 
 Det ble ikke flere plater med Ivory. En dårlig distribusjonsavtale gjorde at plata, til tross for brukbare kritikker, ikke nådde ut til publikum i særlig grad. Og siden alle medlemmene (med unntak av Ulrich) var studenter og hadde helt andre planer for livet enn å forbli rockemusikere, ble gruppa oppløst kort etter utgivelsen av Sad Cypress. Ulrich Sommerlatte, derimot, fortsatte å komponere i flere år enda, og Museas CD-utgave inneholder materiale spilt inn så sent som 1987, noe av det sammen med Ivorys gitarist og vokalist Christian Mayer.
 
 Og musikken fortsatte å være sterkt Genesis-preget, ja det skulle jomenn ikke forundre meg om Hr. Sommerlatte fremdeles spiller progrock, i en alder av 81 år!

1968

Fra de angstfylte åpningsskrikene til en jaget Roger Chapman til en skjærende God Save The Queen som avslutning, er den engeIske gruppa Family's debutalbum en forførende opplevelse, Det er en plate full av hektisk, vakker, mystisk og spennende musikk.

Family sprang ut fra popgruppa The Roaring Sixties (tidligere The Farinas) som hadde sin base i Leicester i midt-England. Tidlig i 1967 skiftet de "image" og tok toget til London for å prøve lykken. Deres første "suksess" var å bli gjort til en av hovedaktørene (under dekknavnet "Relation") i Jenny Fabians bok Groupie som handlet om livet som nettopp det blant Londons mer eller mindre vellykkede (i hvert fall musikalsk sett) rockestjerner.

Musikalsk debuterte Family med singelen Scene Throught The Eyes Of A Lens, en psykedelisk låt. Ikke lenge etter kom debutalbumet deres som også er sterkt preget av engelsk psykedelia. Med Dave Mason og Jimmy Miller som produsenter, har plata klare paralleller til Traffic. Ikke bare er lydbildet til tider svært likt Traffic, men det varierte instrumentvalget (fiolin, sax, sitar, Mellotron, strykere, blåserekke), spilleteknikk (for eksempel det å spille lengre passasjer uten bass), og ikke minst komposisjonene (Dave Mason har også en av sine låter med).

Plata er forholdsvis variert stilmessig. Her er låter som Hey Mr. Policeman og Old Songs New Songs med klare blues-hentydninger, Me My Friend (som også ble gitt ut på single) og See Through Windows er reispikka psykedelia, The Chase er snublende nær popmusikk, mend Voyage er eksperimentell. Og Mellowing Grey (arrangert av Mike Batt - han med "The Wombles") er en utsøkt vakker ballade. Det aller meste av materialet var skrevet av vokalist Roger Chapman og gitarist John Whitmey som framsto som en slags "progressiv Jagger og Richards".

Plata fikk en fin mottakelse i musikkpressen og den etablerte øyeblikkelig Family som et av de mest spennende nye bandene. Etter debutalbumet utviklet Family seg mer i retning av et rent rockeband, og Roger Chapman rendyrket "bråbrems-på-tørr-asfalt"-stemmen som ikke er så tydelig på debuten, bortsett fra på Old Songs New Songs.

Live var Family et veritabelt fyrverkeri. Roger Chapmans spastiske bevegelser, ukontrollerte mikrofonstativhåndtering og uforutsigbare kasting av gjenstander ut blant publikum var en sterk, om enn risikofylt opplevelse.

Family gikk i oppløsning sent i 1973. Av originalmedlemmene fortsatte Chapman og Whitney i Streetwalkers. Bassist og fiolinist Ric Grech ble kapret til Blind Faith våren 1969 og havnet på ny i skyggen av større personligheter. Han døde i 1990. Trommeslager Rob Townsend dukket opp i Medicine Head og siden sammen med blant annet Eddie Hardin og John Whitner i Axis Point. Saksofonist Jim King flyttet hjemmefra i 1969 og forsvant fra musikklivet.

Music In A Doll's House er allment anerkjent som en av tidlig engelsk progressiv musikks absolutte høydepunkter, og den har en holdbarhet som ikke truer med å gå ut på lenge ennå.

1971

En duft av vår...
Vårduften er som så mange andre gode ting: Den dukker opp brått og uventet, overøser deg med gode følelser en kort stund, for så å forsvinne. Men de gode minnene beholder du.

Spring er vårduft. Gruppa eksisterte kun i to år, en tilfeldighet som en ødelagt bil gjorde at de kom i kontakt med studio-eieren og lydteknikeren Kingsley Ward, de rakk å lage én LP - og så forsvant de. Men innspillingene de etterlot seg - de har vi.

Spring var ikke den eneste gruppa på denne tiden som fikk en slik skjebne, men til forskjell fra de fleste gruppene de delte skjebne med, så er plata deres et utsøkt godbit.

Gruppa besto av Pat Moran (sang), Ray Martinez (gitar), Adrian Maloney (bass), Pique Withers (trommer) og Kips Brown (keyboards). Musikken de spilte var i og for seg ikke spesielt avansert. En myk progressiv musikk i grenselandet Cressida/Vertigo-prog. Det som hever Spring opp fra det gjennomsnittlige er de fine stemningene de klarer å formidle. Dette ikke minst gjennom den særpregede vokalisten Pat Moran, gjennom gode komposisjoner og ikke minst gjennom bruk av ikke mindre enn tre Mellotroner. Det at gruppa også hadde en kompetent rytmeseksjon og en veldig dyktig gitarist er med på å sette standarden.

I motsetning til de aller fleste andre Mellotron-utstyrte band som bruker instrumentet mest til bakgrunnsfyll, lar Spring instrumentet spille en hovedrolle, og de bruker det også til flere soloer. I tillegg til de vanlige fiolin- og fløytelydene tar de i bruk både brass og gitar - og det funker.

Plata starter med The Prisoner, en dyster refleksjon fra fengselscella. Etter denne åpningen følger den ene svevende lange låta etter de andre. Pat Morans såre og smertefylte stemme skjærer gjennom lufta, Mellotronene legger seg lagvis til rommet er full av dem, og gitaren spiller intelligente soloer. Spesielt soloen i Golden Fleece er praktfull.

Seks lange låter inneholder plata, og bortsett fra den noe billige Inside Out er det musikk som gruppa har lagt sjela si i. To korte låter er puttet innimellom, og den ene av dem, Song To Absent Friends, har et visst Elton John-preg. Nå er kanskje ikke dette så rart siden produsent og lydtekniker på plata er Gus Dudgeon og Robin Cable, radarparet som på samme tid jobbet med nettopp Elton John.

Spring startet innspillingen av en ny LP før gruppa brøt sammen en gang i 1972. (Tre låter er med som bonus-spor på de to CD-utgivelsene, men de viser ingen musikalske framsteg, så det var vel like greit at plata aldri ble fullført.)

Ray Martinez fortsatte sin musikalske karriere i Gypsy, mens Pique Withers dukket opp i Dire Straits.

Pat Moran sluttet å synge, men han fortsatte samarbeidet med Kingsley Ward som lydtekniker i Rockfield Studio, og har blant mye annet jobbet med flere av Peter Hammills innspillinger.

Spring er en av de få tidlig 70-talls prog-gruppene som i ettertid vel bare har fått lovord for musikken sin. For å sitere Vernon Joynson i boka The Tapestry Of Delights: "Here it's difficult not to run out of superlatives, as this sole album of a bunch of relatively unknowns beats almost everything in the UK progressive field ... This album could defend the right to exist for the whole genre.

1970

Fra den blytunge pedalbassen som åpner What You Want To Know til Hammondorglet slås av og dør sakte ut i avslutningen av Central Park er As Your Mind Flies By en plate full av dystre, klagende stemninger, drama, et tungt og vakkert lydbilde, og med en teknisk kvalitet som ikke mange hadde matchet til da.

Rare Bird ble dannet i London i 1969 av Graham Field (orgel), Dave Kaffinetti (el-piano), Mark Ashton (trommer) og Steve Gould (bass/sang). Ashton hadde tidligere spilt med det lett psykedeliske London-bandet Turnstyle, mens de andre medlemmene ikke hadde noe musikalsk rulleblad. Etter kort tid fikk de fast engasjement på Londons berømte Marquee Club og sent på året kom debut-LP'en som definerte gruppas musikalske ståsted. Et band uten gitar, men med to keyboardister var ikke dagligdags og "sound'en" de skapte var både original og smakfull. Bandets mest kjente låt Sympathy er hentet fra denne LP'en.

As Your Mind Flies By kom et år senere, og her perfeksjonerer de lydbildet fra debuten. Komposisjonene er mer gjennomarbeidet og ikke så uferdige som låtene fra deres første plate tildels kan virke. Lyden er finpusset, sanger Steve Gould framstår som en av de virkelig fine rock-vokalistene, og platas side 2 er en nesten 20 minutter lang suite. Åpningskuttet What You Want To Know er en langsom, melankolsk vandring. Den dramatiske vokalen får følge av en sparsom instrumentering som har mange fellestrekk med den "sounden" Van der Graaf skapte på LP'ene Godbluff og Still Life.

Selvom Rare Bird var et keyboard-basert band er det enorm avstand til folk som Emerson og Wakeman. Sånn sett er de nærmere Fruitcake enn ELP. Det er helheten og lydbildet som er det primære, ikke de tekniske ferdighetene. Og en flottere Hammond-sound skal du lete lenge etter.

Suiten Flight består av 4 deler. Etter en heftig innledning av bandet introduseres vi for et kor som legger ytterligere drama til musikken. Etter hvert dempes det hele ned, det blir så stille at vi kan høre en knappenål falle. Sakte smyger koret seg innpå oss, det bygges opp mot et klimaks, så ned, så opp igjen til det brytes tvert av og vi befinner oss i ... Vacuum. Nå utforskes innsiden av Hammondorgelet, det testes og prøves, men noe går fryktelig galt. El-pianoet må ta over hovedrollen i The New Yorker, iallefall for en stund. Når orgelet endelig kommer tilbake er det med en drepende tyngde. Central Park skildres gjennom noen strofer av Ravels Bolero, vi møter koret igjen, det er tungt, det er skjærende disharmonier, det synges rått og intenst. Det tegnes ikke noe pent bilde av denne New Yorks "grønne lunge", og det hele får en brutal slutt, strømmen kuttes og Hammondorgelet vrir seg i noen krampetrekninger før lyden dør ut.

Det gjorde forsåvidt også denne inkarnasjonen av Rare Bird. Trommeslager Mark Ashton og organist Graham Field sluttet, Field for å danne gruppa Fields med trommeslager Andy McCulloch og bassist Alan Barry. Her videreførte han konseptet fra Rare Bird med enda mer blytungt orgel. Fields lagde én plate og siden ble det stille rundt Graham Field, bortsett fra at han dukket opp som produsent og cembalist (!) i folkesangeren Bob Peggs nydelige album Ancient Maps fra 1976. Ashton droppet trommene til fordel for gitar, dannet gruppa Headstone, og ga med dem ut to plater uten nevneverdig suksess.

Rare Bird fortsatte å gi ut LP'er, og selv om de er flotte på sin måte, er de støpt i en annen musikalsk form enn As Your Mind Flies By. Borte er den eksperimentale progressive stilen, inn kom en enklere og mer jordnær form for rock. Ikke desto mindre inneholder gruppas tre følgende album mange fine låter, og spennende musikere som John Wetton (King Crimson), Nic Potter (Van der Graaf) og Paul Karas (Stackridge) var innom for kortere eller lengre tid.

Likevel, det var As Your Mind Flies By som var Rare Birds magiske øyeblikk.

1968

Historien om The Zombies er den velkjente fortellingen om beatbandet som vant en lokal talentkonkurranse med en platekontrakt i premie, fikk en kjempehit med sin første single, en suksess de aldri klarte å gjenta, så etter tre år, én LP, et tosifret antall singler og tiltagende mangel på suksess, bestemte de seg for å pakke inn.

Men først ville de lage en avslutningsplate. Siden bandet allerede hadde bestemt seg for å gi seg, hadde de i utgangspunktet ingenting å tape, så de bestemte seg for å lage en plate helt etter eget hode. Et forsåvidt ganske spesielt utgangspunkt for en LP-produksjon i 1967. Så ble det da også en ganske spesiell plate.

The Zombies entret Abbey Road Studios i London høsten 1967 med ti nye låter i sekken. Og ikke bare låtene var deres egne, men også arrangementene, produksjonen og coverdesignet til det som skulle bli en av de beste platene fra 1967.

Odessey And Oracle (gruppa har alltid hevdet at den feilstavede tittelen er skrevet slik med hensikt, men ifølge"sikre kilder" skyldtes det at mannen som designet coveret ikke visste hvordan ordet "odyssey" ble stavet, og det var ikke tid til å gjøre jobben på nytt). Nåvel, plata inneholder et knippe tidløse komposisjoner, spilleglede og musikalsk oppfinnsomhet som gjør at den holder den dag i dag. Fra det spenstige pianoet åpner Care Of Cell 44 med den noe kontroversielle teksten om gutten som venter kjæreseten hjem fra fengsel, har gruppa oss i sin hule hånd. Colin Blunstones nydelige vokal sammen med Rod Argents delikate piano, orgel, og ikke minst mellotronspill gjør plata til et av fyrtårnene i engelsk psykedelia. Gruppens vokalharmonier er utsøkte, og selv om verken gitarist Paul Atkinson eller trommeslager Hugh Grundy kan sies å være virtuoser på sine instrumenter, er det som gruppe og låtskrivere The Zombies er brilliante, det er ikke enkeltprestasjonene som er satt i høysetet.

A Rose For Emily er en vakker liten ballade hvor en Blunstone i praktslag blir akkompagnert av Argents piano. Maybe After He's Gone er en sart liten småprogressiv låt, og kunne forsåvidt ha passet godt inn på gruppa Argents første utgivelse. Beachwood Park er vel så nær Procol Harum som The Zombies noen gang kom. Fellestrekk i akkordprogresjonene, det rytmiske og Argents Hammond skaper assosiasjoner. Brief Candles har et snev av Beatles samt en eleganse som The Zombies hadde rendyrket gjennom tre år, og som de var forholdsvis alene om.
 

I Hung Up On A Dream er gruppa på sitt mest progressive med dramatisk mellotron og psykedelisk tekst. Litt tyngre enn de øvrige låtene, og Blunstones myke vokal skaper kontrast og spenning. Changes er nærmest en "chant", en ytterst original komposisjon backet opp av congatrommer og mellotronfløyter. Rod Argents mellotron er i det hele tatt noe av det som gjør denne plata. I mangel av penger til sessionmusikere måtte gruppa gjøre alt selv, og lekre orkestreringer ble tryllet fra på dette instrumentet, som forøvrig var identisk med det som Beatles brukte til sine innspillinger.
 
 I Want Her She Wants Me er mer popmusikk en det meste av det øvrige stoffet, (Den ble forøvrig også innspilt av The Mindbenders som bla. inneholdt Graham Gouldman og Eric Stewart - senere i 10CC), likeså Friends Of Mine og This Will Be Our Year, selvom den siste også har et visst jazz-snev. Da blir kontrasten stor til Butcher's Tale, en dramatisk fortelling fra fronten under 1. verdenskrig hvor bassist Chris White står for vokalen kun akkompagnert av Argents pedalharmonium. En uhyre effektfull låt og nok et eksempel på dristig satsing og liten skjeling til kommersielle hensyn.
 
 Platas avslutningskutt Time Of The Season er gruppas kanskje mest kjente låt. Argents flotte Hammondspill og Blunstones eksklusive vokal preger låta som også ble en kjempehit for gruppa - dessverre kom den først to år etter at The Zombies var historie.
 
 Rod Argent hadde allerede prototypen klar til gruppa som skulle bære hans navn, bassist Chris White var manager og skrev låter for Argent, og Colin Blunstone var i ferd med å planlegge en tildels suksessrik solokarriere. Han dukket også opp som vokalist i Peter Bardens' gruppe Keats, i samarbeid med Dave Stewart, og nå sist, som vokalist for Steve Hackett. Atkinson og Grundy trakk seg tilbake. I hvert fall for en stund. I 1991 ga trioen Blunstone, White og Grundy sammen med nykommeren Sebastian Santa Maria ut en helt ny Zombies-plate, New World. Og selvom det er en til tider svært brukbar 90-talls voksenpop-plate, var det Odessey And Oracle som var The Zombies' mesterverk. Sammen med blant annet Sgt. Pepper, Piper At The Gates Of Dawn, Mr. Fantasy, Procol Harum, S.F.Sorrow og Days Of Future Passed er Odessey And Oracle sterkt medvirkende til å gjøre 1967/68 til glansår i engelsk psychedelia.

1973

Fairfield Parlour har historie helt tilbake til midt på 60-tallet. De skiftet stadig navn, det mest kjente var nok Kaleidoscope, og under dette navnet ga de ut to LP'er og et antall singler, Tangerine Dream i 1967 og Faintly Blowing i 1969. Allerede da var psykedelia umoderne og progressiv rock var tingen. Kaleidoscope ønsket å legge fortiden bak seg, skiftet nok en gang navn, denne gang til det adskillig mer tidsriktige Fairfield Parlour, og uten å ha en platekontrakt i lomma spilte de inn LP'en From Home To Home i løpet av noen hektiske dager i november 1969.

De hadde fått den kjente DJ David Symonds som manager, og han produserte også plata. I februar 1970 spilte de inn singelen Bordeaux Rose, og deres tidligere plateselskap Philips, som nå var i ferd med å lansere en egen label for progressiv rock, ble på nytt interessert. Etter en god del fram og tilbake, ble plata endelig utgitt på Vertigo i august 1970.

Som Kaleidoscope spilte gruppa en typisk engelsk, småsøt, naiv psykedelisk pop, og som såkalt prog-gruppe fjernet de seg ikke så altfor langt fra denne stilen. Også From Home To Home er en enkel plate som stilmessig henter inspirasjon først og fremst fra Moody Blues som de også hadde et visst samarbeid med. Men her er også dype røtter tilbake til 60-tallet, det er snev av visepop, og de har muligens hørt på King Crimsons debutalbum. De drysser kaskader av fløyter, akustiske gitarer og Mellotroner over oss, men det som skiller dem kraftig fra Crimson, er at både tekster og melodier er så usannsynlig naive. Og veldig engelsk. Ikke desto mindre er From Home To Home et sjarmerende og småkoselig album hvor virtuositet er totalt fraværende.

Plata inneholder ganske pop-aktige saker som In My Box, Glorious House of Arthur og Free, men også progressive låter (Soldier of the Flesh ) og psykedeliske ting som Sunny Side Circus. Vokalist/keyboardist Peter Daltrey har så absolutt en tiltalende stemme. Foruten ham består gruppa av Eddy Pumer (gitar/keyboards), Steve Clark (bass/fløyte) og Dan Bridgman (trommer).
 Den kjente DJ Kenny Everett skrev liner-notes, og Vertigos "husdesigner" Keef laget et aldeles nydelig cover. Jeg er sikker på at plata solgte adskillige eksemplarer bare på omslaget.
 
 Ett år etter From Home To Home spilte gruppa inn albumet White Faced Lady, bare for å oppleve at det ikke fikk noen utgivelse. Skuffelsen over dette var sterkt medvirkende til at gruppa gikk i oppløsning tidlig i 1972. Prosjektet ble liggende i skuffen helt til 1991, og ble da utgitt under navnet Kaleidoscope. Peter Daltrey har også utgitt et knippe soloalbum på 90-tallet.

1973

Cirkus med "K" (ikke å forvelske med Mel Collins’ band Circus med "C") var et band fra Newcastle-traktene, og var faktisk meget populære der oppe. Som så mange andre grupper, ble de til ved at medlemmer fra to nylig oppløste band fant hverandre. Gruppa spilte på puber og andre små forsamlingslokaler, og det var på en kort turné rundt på Londons puber at de kom i kontakt med Robin Bittain og Terry Warner. Dette radarparet hadde kontakter til produsent Ron Richards (mest kjent for å ha produsert The Hollies’ hits på 60-tallet), og de fikk overtalt ham til å reise nordover for å høre bandet.

Han ble tilstrekkelig imponert til å takke ja til jobben, og arbeidet med å lage gruppas første LP (rett så treffende kalt One) startet. Det som var ganske spesielt, iallefall til å være på den tiden, var at bandet selv finansierte innspillingen, samt opptrykk av 1000 eksemplarer av plata.

Bandet besto av Stu McDade (trommer), Derek G. Miller (keyboards), John Taylor (bass), Paul Robson (sang) og en gitarist med det kledelige navnet Dog.

Plata solgte godt i guttas nabolag, og de gjorde mange spillejobber for fullsatte hus.

One er slett ingen dårlig plate og hadde fortjent å være adskillig bedre kjent enn det som er tilfelle. Stilmessig ligger den ganske tett opptil tidlig Yes, ikke minst på grunn av orkesteret som lar seg høre både titt og ofte, og som har mye felles med Yes sine orkestreringer på Time And A Word. Åpningskuttet You Are er vel så nære man kan komme en perfekt blanding av prog og pop, med orgel og mellotron, gitarsoloer og fullt orkester, sammen med en særdeles fengende melodi. Låta, og spesielt orkestreringen, gir meg assosiasjoner til Jeff Wayne’s War Of The Worlds. Seasons er en litt slapp ballade, men April ‘73 viser en adskillig mer rocka utgave av bandet, og med et flott, orkestrert midtparti (av Tony Hymas, keyboardist med mange plateinnspillinger bak seg). Brotherly Love har et visst Uriah-Heep preg og i den lille balladen Jenny kan man høre Hollies-sounden skinne igjennom. Den sju og et halvt minutter lange Title Track som avslutter plata er foruten å være det lengste kuttet, også det mest "progressive". Her låter de tyngre enn på resten av plata, og kontrastene er også større. Et nydelig orkesterparti dukker opp etter snaut tre minutter, og det etterfølges av et litt Moody Blues-aktig parti med akustisk gitar og korsang.
 

Om Ron Richards var den rette produsenten for gruppa kan sikkert diskuteres, men det kan ikke underslås at denne privatfinansierte lavbudsjettplata har adskillig bedre lydkvalitet enn mye av det som ble gitt ut på de store plateselskapene på samme tid.

Etter One ga bandet ut en EP ved navnet Melissa i 1975 med ny vokalist (Alan Roadhouse) samt en LP kalt Future Shock, basert på et teaterstykke som Cirkus turnerte med i 1978. Bandet holdt det gående til utpå 80-tallet. I 1994 ga keyboardist Miller ut en plate under navnet Cirkus 2 ("The Global Cut") som er forholdsvis dvask voksenpop, og med det styggeste og mest amatørmessige coveret som noen sinne har funnet veien til platehyllene. På Pantomyme fra 1998 har han fått med seg trommeslager Stu McDade, og selvom heller ikke denne utgivelsen når opp mot debutalbumet fra 1973, er det iallefall endel lyspunkter å spore sammenlignet med 1994-utgivelsen.

1969

Eddie Hardin og Pete York var halvparten av The Spencer Davis Group da de i oktober 1968 begge fant ut at de hadde lyst på nye musikalske utfordringer. De hadde ingen konkrete planer om å arbeide sammen, det ble bare tilfeldigvis slik. Etter en hektisk øvingsperiode, debuterte de live på Londons berømte Marquee Club 31. august 1969. De ble snart et hett navn på Londons klubber, og etter en suksessfull turné i Tyskland fikk det kontrakt med Bell records. Deres første album, Tomorrow Today ble utgitt sent i 1969.

Live var Hardin & York en duo bestående av Hammond og trommer. Ved siden av svenske Hansson & Karlsson var Hardin & York omtrent den eneste av sitt slag. På debut-platen hentet de inn forsterkninger fra blant annet den velkjente session-bassisten Herbie Flowers og backing-sangerne Sue & Sunny, som vel er mest kjent fra Joe Cockers With A Little Help From My Friends. LP’en ble ingen stor suksess i England, men solgte adskillig bedre på fastlands-Europa, ikke minst i Tyskland hvor de blant annet opptrådte for 15.000 tilskuere på Essen Pop And Blues Festival i 1970, blant annet sammen med Yes og Pink Floyd.

Stilmessig kan Tomorrow Today karakteriseres som en blanding av Procol Harum og Traffic. Den hyppige kombinasjonen av orgel og piano og Hardins klart “soul”-pregede stemme sørger for likhetene. Tittelkuttet, som også åpner plata, ble gitt ut som single. Det er en ganske fengende låt, som nok grenser mer mot popmusikk enn det resten av plata gjør. Neste kutt, 100 Years From Now, er en vakker ballade med Hardins piano og nydelig akustisk gitar fra gjestemusiker Vic Flick. Og ikke minst Pete Yorks dempede jazz-pregede trommespill. Etter hvert kommer også Hardins raspende Hammond inn. I’m Lost bringer tankene mot Traffic. Hardins stemme kan være uhyggelig lik Steve Winwoods (som han jo også erstattet i Spencer Davis Group), og med Mel Thorpes fløyte på toppen av Hardins orgel, samt en småpsykedelisk komposisjon, er likheten med Winwoods gruppe påfallende. Også i Candlelight kan likheter med Traffic og Spencer Davis Group høres. Ikke minst viser Peter York seg som en eminent trommeslager i en låt som begynner pent og forsiktig, men som utvikler seg til en virvelvind av trommer og Hammond. Produsent Mike Hurst (kjent fra bl.a. Cat Stevens og mange engelske grupper på slutten av 60-tallet) bruker de fleste studio-tricksene han har lært for å skape en skikkelig psykedelisk avslutning på låta.
 

Mountains of Sand viser gruppas tyngre instrumentale side. Med Hardins pedalbass i bunnen (han spilte som regel barbeint, “du kan ikke spille basspedaler skikkelig med sko og sokker på”), legger York en heftig jazz-ryme som Hardin med sin Hammond igjen improviserer voldsomt over. Can’t Keep A Good Man Down er reinspikka soul, laidback og sjelfullt framført. Platas avslutningsspor, Listen Everyone slutter sirkelen, som en mer melodisk komposisjon.
 
 Tomorrow Today er et klassisk eksempel på engelsk “proto-prog”, og det er en plate som har tålt tidens tann bemerkelsesverdig godt, ikke minst gjennom sine gode komposisjoner og intense framføringer.
 
 Hardin & York rakk to album til før de gikk hver sin vei; The World’s Smallest Big Band er fra 1970. Her gjorde de alt selv, og det er en mer minimalistisk plate enn debuten. LP’ens ene side er dessuten innspilt live i studio. De spilte inn sin siste plate For The World i 1971. Nylig er det dessuten sluppet et live-opptak fra Marquee Club som tidligere har versert som bootleg. De to musikerne møttes igjen i 1973 som en del av et gjenopplivet Spencer Davis Group, og fremdeles kommer de sammen sporadisk og turnerer europeiske klubber, som en duo.

1973

Gracious! var et ektefødt barn av engelsk proto-prog. Debutalbumet deres (kalt Gracious! ) kom ut på Vertigo i 1970, i godt selskap med Cressida, Still Life og andre legendariske band. Plata var en ganske broget sak, som svingte med letthet fra enerverende liring, via flørt med barokkmusikk, til Mellotron-fylt flytrock. Med sitt bemerkelsesverdige cover (rett og slett et stort, sort utropstegn på hvit bakgrunn) appellerte plata til lyttere med sans for den nye trenden; progressiv rock.

Gracious! viste seg som ett rett så kompetent band, som muligens lot ideene av og til få ta av i litt for stor grad. Bandet besto av Paul "Sandy" Davis (sang), Martin Kitcat (keyboards), Alan Cowderoy (gitar), Tim Wheatley (bass) og Robert Lipson (trommer). Selvom salget av platen ikke var særlig stort, fikk bandet allikevel klarsignal for en oppfølger.

Med This Is…Gracious!! fikk bandet sanne ordene om at alt som kan gå galt har en tendens til å gjøre nettopp det. Først var det markedsføringen… Av en eller annen grunn (det har blitt antydet økonomiske) kom ikke plata ut på Vertigo hvor den naturlig hørte hjemme, men på Philips – og det endatil på en lavpris serie – som medførte at målgruppen enten ikke kom i inngrep med plata eller at de – dersom de så den – trodde det var en reutgivelse av debutplata. (Den ble ved minst ett tilfelle også presentert som det). Selv ikke et Roger Dean-designet cover kunne redde denne fadesen.

Dernest var det musikken. Til plata hadde gruppa komponert en suite i fem deler, den 25 minutter lange Super Nova. Dessverre var den så lang at den ikke passet inn på én side av en LP, dermed tok plateselskapet glatt ut den tredje satsen og flyttet den til side 2, noe som selvfølgelig ødela konseptet.

Disse uheldige omstendighetene bidro til at plata sank som en stein, og at gruppa relativt snart gikk i oppløsning. Dette var tragisk, ikke minst fordi "This Is…Gracious!!" musikalsk sett er langt sterkere enn debuten. Fra åpningen Arrival Of The Traveller med sine lydeffekter, aggressive gitar og heftige trommespill, er Super Nova et av de musikalsk sett beste konseptene til da. Martin Kitcats Mellotron regjerer, han spiller horn, vibrafon, orgel, obo – "you name it" – alt fra sitt tangentbord. Kitcat var også en av dette instrumentets fremste ambassadører på den tiden, en musiker som ønsket å bruke instrumentet annerledes enn sine kolleger. Vokalist Paul Davis beviser at han er en grovt undervurdert sanger med en av progrockens aller beste stemmer. Super Nova er majestetisk, energisk, vakker og spennende.

De øvrige tre kuttene på plata er adskillig mer jordnære enn dette bokstavelig talt høytflyvende konseptet, selvom Cowderoys hypnotiske gitarspill og Kitcats Mellotron også her er tilstede. Låtene er nok nærmere blues-rock, med snev av Jonesy, Cressida og kanskje tilogmed litt Status Quo over seg.

Etter Gracious! satset Paul Davis på en solokarriere, han var på randen til å få et visst navn, blant annet gjennom deltakelsen på Jesus Christ Superstar (en liten rolle som Peter), men det ble med to LP’er (i 74 og 75) uten særlig suksess. Allan Cowderoy jobbet for Stiff Records, og Tim Wheatley spilte på plater med gruppene Tagget i 1974 og Duffo i 1981, den siste blant annet sammen med Sev Lewkowicz. De øvrige medlemmene forsvant fra musikken.

Wheatley, Lipson og Lewkowicz gjenopplivet Gracious! i 1996 med albumet Echo, et moderne prog-album, milevis fra 70-tallets Gracious!, men med kvaliteter som hever det over mesteparten av 90-tallets progrock.

This Is…Gracious!! har blitt gitt up på CD i to versjoner. En av dem er som en "2LP-på-1CD" sammen med debutalbumet på BGO, den andre som en egen CD på Renaissance Records, Utgivelsen på Renaissance er absolutt å anbefale siden den presenterer Super Nova i sin helhet med de 5 delene i rett rekkefølge (BGO-utgivelsen følger LPen i så måte), samt at den har met et bonus-spor, den nydelige singelen Once On A Windy Day som kanskje er det flotteste stykke musikk Gracious! noen sinne laget.

1974

Robert John Godfrey ble født 30. juli 1947, og hadde allerede som barn utviklet et talent for å spille piano. Som 12-åring begynte han på den noe uortodokse skolen Finchley Manor. Her møtte han Stephen Stewart og Francis Lickerish som senere skulle danne fundamentet i The Enid.

Etter skolen begynte Godfrey på Royal Academy of Music, og var bl.a. i omgangkretsen til musikkpersonligheter som Michael Tippett og Benjamin Britten. Men Godfreys opprørske livsinnstilling gjorde at han ikke fant seg til rette i et slikt miljø, og da han på tampen av 60-tallet oppdaget og lot seg fenge av hippie-bevegelsen, oppga han en påtenkt karriere som konsertpianist og bega seg inn i rockmusikkens sfære. Ganske snart traff han det unge lovende bandet Barclay James Harvest, og slo seg sammen med dem. Han besatte rollen som arrangør, dirigent og komponist, og er blant annet medansvarlig for endel av bandets tidlige klassiske låter, som f.eks Mockingbird.

Etter tre år med BJH var han som snarest innom gruppa Siddartha, før han ble oppdaget av Tony Stratton-Smith, sjef for Charisma Records, og gikk snart i gang med det som skulle bli hans første, og forsåvidt eneste, soloalbum – Fall of Hyperion.

Fall Of Hyperion er en eventyrreise hvor Godfrey med ganske enkle midler skaper et grandiost symfonisk verk. Tekstene (skrevet av vokalist Christopher Lewis) er basert på dikt av Keats, og den musikalske besetningen består foruten ham av to slagverkere (Tristan Fry og Ronnie McCrea), bassist Neil Tetlow, gitarist James Honeyman-Scott (senere i The Pretenders) og Godfrey selv på keyboards, dvs. piano, orgel og Mellotron.

Med basis i Godfreys keyboards, de to eminente slagverkerne og Lewis’ meget teatralske vokale framføringer (det ryktes forresten at Godfrey er så misfornøyd med den vokale delen av plata at det er grunnen til at den ikke er reutgitt på CD) males tykke musikalske penselstrøk. Musikalsk bærer Fall Of Hyperion tydelig preg av musikkstilen som er varemerket til The Enid, de store, grandiose orkestrerte lydmaleriene.

Plata åpner med The Raven, som er midt i Enid-land med Godfreys delikate pianospill sammen med pauker og andre eksotiske slagverk i hovedrollene. All orkestreringen gjøres på Mellotron (plata inneholder kun noen få sekunder synth), og denne knapt ni minutter lange låta blir nesten som klassisk musikk gjennom Godfreys Rachmaninov-inspirerte pianospill. Låta veksler hele tiden mellom voldsomme utladninger og nedtonede pianopartier. Et av hovedtemaene i The Raven dukker forresten opp i The Sun på The Enids debutplate.

Mountain er bygget opp på samme vis med piano, slagverk og vokal i fremste rekke. Et mellomparti for solo piano gir Godfrey muligheten til å vise hvorfor han nesten satset på en karriere som konsertpianist.

Water Song er en relativt enkel melodi, som allikevel bærer umiskjennelig preg av Godfreys spesielle toneganger og akkordskiftninger. Det er også en av de få anledningene for gitarist Scott til å gjøre seg hørt, gitaren er ellers henvist til en nokså beskjeden rolle på plata.

Isault er enda mer nedtonet og er ganske beslektet med Woolly Wolstenholmes komposisjoner for Barclay James Harvest. Wolstenholme får forresten store takksigelser på platecoveret. (Ironisk nok gikk Godfrey til sak mot gruppa på 90-tallet for å få anerkjennelse og godtgjørelse for sine komposisjoner for gruppa, en sak han forøvrig tapte.) Med sine 5 minutter og 10 sekunder er dette platas korteste kutt.

The Daemon Of The World er platas avslutning og hovedverk, en grandios 15-minutters symfonisk komposisjon med store kontraster. Også her kan vi høre likheter med BJH, ikke minst med Dark Now My Sky fra debutalbumet (som Godfrey jo var med på å skrive). Men Robert John Godfrey går mye lenger i virkemidlene. Etter en bombastisk åpning får de to slagverkerne boltre seg i en tilsynelatende improvisert avdeling. Deretter bygger det opp til det fullstendige kaos:

An astral bolt
crashed upon the floor
The Daemon spat then seared by God’s fire
blasted to dust upon the floor.

Et solopiano-stykke følger før Godfrey setter seg bak tangentbordet på orgelet i The Church of St. Gabriel til en himmelstormende avslutning.

Ikke lenge etter at denne plata var ferdig hadde Godfrey samlet brikkene som skulle utgjøre The Enid, et band med en lang og vanskelig karriere. Ikke desto mindre eksisterer bandet den dag i dag med Godfrey som den eneste gjenværende i besetningen, men fremdeles som den bærer av den samme unike musikalske identiteten. Robert John Godfrey er en meget original og sammensatt personlighet som går sine egne veier tilsynelatende upåvirket av strømningene rundt ham. Fall Of Hyperion var hans første skritt på egne ben, men allerede da viste Godfrey med all tydelighet den musikalske retningen han hadde staket ut, og som han omtrent aldri har veket fra gjennom en karriere på mer enn 25 år. Fall Of Hyperion kunne med letthet ha glidd inn som den første Enid-platen.

Platen er dedikert til George Aubrey Lyward OBE, rektor ved Finchley Manor.

 1973
 

Esperanto var et musikalsk eksperiment satt igang av den belgiske fiolinisten Raymond Vincent. Vincent hadde bakgrunn som vidunderbarn og fiolinist i Belgian Symphony Orchestra, men i 1970 brøt han over tvert og dannet bandet Wallace Collection som eksisterte fram til 1972. Med sin blanding av popmusikk i Beatles-tradisjonen og klassiske toner skapte de en slags symfonisk popmusikk, og fikk blant annet en stor hit med Vincents komposisjon Daydream (gitt evig liv gjennom Franc Pourcels radbrekking som kjenningsmelodi til Fjellvettreglene på TV).

Ideen bak Esperanto var todelt. For det første samlet Vincent musikere fra mange ulike land (seks for å være presis), dernest var bandet på en måte delt i tre. Først var det en tradisjonell rock-besetning med trommer (Tony Malisan, Italia), bass (Gino Malisan, Italia), gitar (Brian Holloway, England) og keyboards (Bruno Libert, Belgia). Så la han til fire vokalister hvorav tre kvinnelige (Glenn Shorrock, Australia, Bridget Dudoit, Hawaii, Janice Slater, Australia og Joy Yates, New Zealand). Til slutt tilsatte han en strykekvartett bestående av ham selv på 1. fiolin, Godfrey Salmon på 2. fiolin, Tony Harris på bratsj og Timothy Kramer på cello, alle tre fra England. Tilsammen 12 musikere og sangere med lang erfaring og ambisjoner om å prøve noe annet.

Debutalbumet kom i 1973 og ble spilt inn i England under den kjente produsenten Ken Scott. Seks av de åtte låtene er signert Vincent, mens Shorrock og Halloway har med en komposisjon hver.

Musikalsk har det mange likhetspunkter med språket som bandet tok navnet fra, idet vi hører inspirasjoner fra veldig mange ulike kilder. De mange vokalistene gir et visst soul-tilsnitt, bandet rocker tidvis hardt, og strykekvartetten presenterer klassiske toneganger. Noen ganger blir det kakofoni, mens andre ganger fungerer samspillet rett så flott. De ekstremt dyktige musikerne (spesielt strykerne som alle hadde lang erfaring fra høyt profilerte ensembler innen klassisk musikk) tøyer grensene for kompleksitet og «show-off». Det blir dog uvergelig litt ELO innimellom, men Esperanto har mye større spennvidde. Åpningskuttet On Down The Roader et eksempel på at de ulike elementene fungerer godt sammen. Et heftig riff parres med akrobatiske strykerpartier og sjelfull vokal. Deep Purple møter Gentle Giant møter Ike And Tina Turner.

Never Againer en ballade med mer slektskap til Wallace Collection eller den engelske 60-tallsgruppa Arrival, enkelt og sjelfullt og så nær Elton John som bandet noengang kom. Perhaps One Dayhar Stavinsky og Gentle Giant lurende i kulissene. Det første, instrumentale minuttet er som hentet ut av Acquiring The Taste,senere blir det noe mer straight rock, men låta demonstrerer Esperantos konsept med stor tydelighet: Det rockete basiskompet som tilsettes masse progressivt og oppfinnsomt krydder.

Gypsystarter med en fiolinsolo og drar deretter i gang en spretten rytme med pianoanslag vekselvis i venstre og høyre kanal, samt en svært fengende melodi. Vincents eminente sigøyneraktige fiolinspill løper som en rød tråd gjennom hele låta som med sine seks og et halvt minutt er platas lengste. I Cityskildrer bandet et hektisk byliv med mangfoldig sang og et strykespill som ELO bare kunne se langt etter.

Litt av Esperantos problem var at de aldri fant et hjem blant noen lyttergrupper. De har et relativt gammeldags sound og er til tider ganske identitetsløse der de vandrer rundt i et musikalsk landskap et sted mellom pop, jazz, klassisk, rock og avantgarde. Derfor gikk det med bandet som med språket de tok navnet sitt etter, erklært død og begravet på grunn av mangel på suksess. Riktignok ga de ut to ytterligere album, Danse Macabrei 1974 og Last Tangoi 1975 med små endringer i besetningen. Esperanto er et godt eksempel på at ved å prøve å være såpass mye forskjellig på en gang, klarer man ikke å skape en profil på noe av det. Prog-publikummet syntes de var for banale, og pop-publikummet fant musikken deres altfor vanskelig. I tillegg var utgivelsene deres veldig ujevne. Det holder ikke å samle mange dyktige musikere, selvom det er morsomt å spille gjennom denne platen og bare lytte til strykekvartetten, som presenterer mange delikate detaljer.

Av medlemmene på debutalbumet er Glenn Shorrock den eneste som har hatt noen videre suksess i ettertid, gjennom Little River Band. Esperanto Rock Orchestra er fremdeles uutgitt på CD.

1975

The Prince Of Heaven’s Eyes er Fruupps tredje album. Denne irske gruppa oppsto i progrockens gullalder og ga ut to album som begge fikk mye kritiker-ros. Musikken på disse to platene (Future Legends og Seven Secrets) var forsåvidt ganske kompleks med mange raske og vanskelige løp spesielt på bass og gitar, men allikevel framstår musikken som relative naivistisk og enkel, og en smule klønete innimellom.

Stilmessig lå Fruupp i grenselandet mellom Yes, Cressida, Camel, Greenslade, og Fantasy. Utstyrsmessig gikk det på lavbudsjett, her var ingen Mooger og Mellotroner, men Farfisa-orgel og billige string -synther. Den eneste luksusen var en strykerseksjon som dukker opp fra tid til annen. Komposisjonsmessig var de to første platene som nevnt nokså naivistiske, men rett så sjarmerende og ikke så rent lite eventyr-aktige. Musikerne framsto som dyktige, men kanskje litt upresise, keyboardist Stephen Houston og bassist/vokalist Peter Farrelly (som også laget de fine coverdesignene) var nok de som utmerket seg mest, men både gitarist Vince McCusker, som startet gruppa tidlig i 1971, og trommeslager Martin Foye holdt brukbar standard. Houston og McCusker delte på å skrive bandets låter.

I november 1974, bare sju måneder etter Seven Secrets, kom det som skulle bli Fruupps mest ambisiøse plate. Her viser gruppa seg fra en adskillig mer moden og elegant side enn på de to første platene. Stilen har blitt mer symfonisk, musikken flyter bedre og de åtte komposisjonene (med to unntak skrevet av Stephen Houston) holder en høy standard. Plata fikk fin mottakelse, solgte relativt brukbart, og bandet var på vei oppover! Plata forteller historien om Mud Flanagan som vandrer ut i verden for å finne svar på sine mange spørsmål. Tekstene er, som på mange av de tidligere låtene, skrevet av Paul Charles, og heller ikke her slipper vi unna visse religiøse antydninger i historien.

Stephen Houston spiller et meget elegant piano på denne plata, i tillegg benytter han litt Hammondorgel, og masse string synthesiser (Fruupp brukte, i motsetning til de fleste av sine kolleger, aldri Mellotron). Gitarist Mc Cusker har et visst jazzpreg over spillestilen sin, kanskje ikke så ulikt Yes’ første gitarist Peter Banks, uten at musikken blir jazzaktig av den grunn.

The Prince Of Heaven’s Eyes er en relativt grandios, symfonisk plate, og sånn sett noe annerledes enn de sparsommelige og litt famlende to første platene. Plata er full av fine, gjennomarbeidede komposisjoner som står fint til hverandre, noe som bidrar til å forsterke konsept-følelsen i plata. Musikken er leken, majestetisk og kreativ. Åpningen It’s All Up Now setter an en fin stemning med sine massive stringsynther og Houstons flotte pianospill, og Peter Farelly viser at han er en av de bedre vokalistene innenfor progsjangeren. Annie Austere ligger nær Yes-soundet på The Yes Album, det vil si helt til låta brekker over i et ganske morsomt, litt barnslig. I det hele tatt har denne plata et adskillig lysere og muntrere preg enn hva den progressive rocken på denne tiden stort sett presenterte. Knowing You er en vakker, rolig flytende låt, hvor Stephen Houston også legger inn et nydelig oboparti. Seaward Sunset har litt Beethoven over seg, mens avslutningskuttet, den nesten 10 minutter lange The Perfect Wish er en voldsom symfonisk utladning, og kanskje den flotteste komposisjonen Fruupp noen gang skrev. Her er mange referanser til klassisk musikk og låta skifter brått mellom det lekne og det grandiose

Etter denne plata forsvant Stephen Houston til en eller annen religiøs sekt, og ble erstattet med den dyktige, men langt mer anonyme John Mason. Det ble en plate til, Modern Masquerades, produsert av Ian McDonald, som videreførte mange av ideene fra The Prince Of Heaven’s Eyes, og som slett ikke er noe dårlig album. Men tiden hadde løpt fra Fruupp, markedet for musikken deres svant bort, honorarene skrumpet inn, og i september 1976 spilte bandet sin siste konsert på The Roundhouse i London.

The Prince Of Heaven’s Eyes er en plate som har tålt tidens tann bemerkelsesverdig godt, den er bra produsert, den har fine låter og er framført av gode musikere, men vil nok i liten grad fenge et publikum utover tilhengere av 70-talls symfonisk progressiv rock.

1971

Helt på tampen av 60-tallet kom det fram en god del grupper som hadde mye til felles musikalsk. De videreførte mye av den psykedeliske rocken fra ‘67-’68, de hentet influenser fra klassisk musikk og fra blues, og de la mer vekt på bruk av keyboards (Hammond, Mellotron, elpiano). De etablerte plateselskapene oppdaget denne nye trenden og opprettet etter tur egne labeler for klart å posisjonere denne musikken vekk fra den tradisjonelle popmusikken, så som Harvest (EMI), Deram (Decca), Dawn (Pye), Neon (RCA) og ikke minst Vertigo (Philips).

På Vertigo ble det lansert mange grupper som spilte lange, progressive låter. Utgivelsene var av varierende kvalitet, men innimellom dukket det opp perler, og en av disse er Waters Of Change.

Beggars Opera kom fra Skottland og hadde en plate bak seg allerede, Act One, hvor de «radbrekker» diverse kjente klassikere. Mer en kuriositet enn en bra plate var det, men den gjorde iallefall tilstrekkelig inntrykk til at de fikk prøve seg på en oppfølger. Waters Of Change kom i 1971, og her har gruppa skrevet alt materialet selv. Fem lange låter med korte overgangsspor innimellom gir en perfekt balanse. Alan Parks orgel og piano har en framtredende posisjon, supplert med Virginia Scotts stemningfulle Mellotron. Vokalist Martin Griffiths har en behagelig, litt uskolert stemme, som dog passer musikkens stemninger perfekt. Gitarist Ricky Gardiner er særdeles smakfull og dyktig, og bassist/trommeslager Gordon Sellar og Raymond Wilson er en velfungerende om enn lite prangende rytmeseksjon.

Waters Of Change er den arketypiske tidlig 70-talls progressive plate. Her er ingen skarpe kanter, det flyter behagelig avsted, mollstemt og sørgmodig, et sted midt i mellom Cressida og Spring, men med en helt egen personlighet. Låtene er intelligente og velskrevne og heves ytterligere ved at både Alan Park og Ricky Gardiner er særdeles dyktige utøvere på sine instrumenter. Åpningskuttet, Time Machine, setter raskt an stemningen, en vakker, svevende låt med Parks orgel og Scotts Mellotron dominerende i lydbildet.

Fra tid til annen kan vi høre inspirasjoner fra The Nice, ikke minst i orgelspillet f.eks i åpningen på Silver Peacock og gjennom hele Festival, som forøvrig har samme besetning som debutalbumet. Sammenlignet med Spring har Beggars Opera et «lettere» lydbilde, med unntak av når de beveger seg inn i det mystiske og dramatiske (som f.eks. i The Fox). Scott bruker Mellotronen mye som et monofonisk instrument istedenfor å legge akkorder. Gardiner er en dyktig soloist og en interessant rytmegitarist som aldri faller for fristelsen å ty til imponator-effekter. Det var riktignok først på neste plate (Pathfinder, 1972) at han hadde funnet fram til sin særegne «sustain-sound», en meget karakteristisk gitarlyd som ble et fast innslag på de etterfølgende albumene (man kan dog høre en spore til den på Nimbus), og som også var sterkt medvirkende til at han ble headhuntet bl.a. til David Bowies backingband noen år senere.

Beggars Opera klarte aldri å følge opp Waters Of Change ordentlig (den står da også i ettertid fram som deres klart beste album). Oppfølgeren Pathfinder har sine fine øyeblikk, men den mangler den musikalske helheten som Waters Of Change har. Get Your Dog Off Me to år senere har redusert Beggars Opera til et ganske ordinært vestkystinspirert rockband. Bandets bassist Gordon Sellar forsøkte forresten å vekke bandet til live senere på 70-tallet, men det resulterte kun i to ganske verdiløse innspillinger

1974

"Den som ser sitt vardøger
er ikkje utan like.
Han må som mange andre
reise inn i daudens rike”

Med disse dystre ordene starter Eddy Zoltans album Spelemannen, et unikt stykke bygde-prog med tekster som handler om slike ting som gutten som gjorde dama gravid og flyktet til byen, og spelemannen som mista kjæresten fordi han møtte dårlige venner og havnet på fylla, samt en passe dose miljøvern. Bandet hadde sin base på Gjøvik, men tekstforfatter og gitarist Manne Kjøs var fra Fyresdal (hvor han også hentet mye av inspirasjonen til tekstene), fløytist, sanger og medkomponist Olle Johnny Lande kom fra Rjukan, mens hovedpersonen selv, Eddy Zoltan var fra Budapest, med musikkutdannelse fra Tyskland og Østerrike. Besetningen ble komplettert med Øyvind Engen (bass/sang) og Henning Westeng (trommer).

Spelemannen er en ganske så spesiell plate. En ting er at alle tekstene (med ett unntak) er skrevet på nynorsk, bandet er mest kjent fra danseband-tradisjonen som normalt ikke er der progband fødes og dør.

Musikalsk har de mye til felles med Procol Harum, både gjennom de langsomme, seige rytmene, og gjennom bruken av piano og orgel i kombinasjon. I tillegg legger de på både string ensemble (ikke Mellotron som det står på coveret), og en god del fløyte. De henter inspirasjon både fra blues (Blues for Ole er en av titlene) og jazz. Zoltan flørter med norsk mytologi i instrumentalen Tor Med Hammaren med heftig Hammond-spill og mange likheter med engelsk “Vertigo-prog”, og kanskje bittelittegranne Focus. Dog blir det noe litt innestengt både over denne låta og en del av de andre. Man sitter med et inntrykk av en noe uforløst plate, av at gruppa hadde større potensiale enn det de får vist her, og at dette kunne ha blitt veldig bra med litt mer arbeid.

Blues for Ole er som tittelen sier blues på nynorsk. «Eg vaknar opp kvar morgo med ei jente i mi seng» er den nynorske utgaven av standard blues-åpning. Nuvel. Kjærleik til vår jord er på grensen til å bli kvalmende, komplett med barnekor og typisk syttitalls miljøvern-tekst. Men låta reddes av et par fine, små instrumentalpartier og Zoltans dyktighet bak tangentene. Eg er ein av tjugeni er en morsom jazzpreget låt, med lett elpiano, fløyte og en svingende rytme. Både denne og Mjuke dråpar (det nærmeste vi kommer tradisjonell progressiv rock på plata) kan minne mye om tidlig Popol Vuh (det norske bandet). Mjuke dråpar er en meget lyrisk, vakker låt som veksler mellom tunge partier med skarp gitar, og myke partier dominert av piano, fløyte og string ensemble. Skumring er en liten snutt i god norsk vise-tradisjon med akustiske gitarer og fløyte. Ikke spesielt godt verken skrevet eller framført, og den litt “komprimerte” lyden som preger hele plata blir spesielt merkbar her.

Tittelkuttet Spelemannen som med sine drøyt fire og et halvt minutt er platas lengste kutt forteller en trist historie om spelemannen som gikk over fjellet «med fela mi på ryggen og flaska i neven». Låta er som snytt ut av et tidlig Procol Harum-album med unntak av de små mellomspillene som låner toneganger fra norsk folkemusikk. Låta har også vært motiv for det dramatiske og stemningsfulle covermotivet, malt av Hersleb Rønnegård fra Fyresdal.

Bandet og plateselskapet hadde ambisjoner med denne plata. Ikke bare pakket de den inn i et flott “gatefold” cover, de henvendte seg også til fjernsynet med spørsmål om de var interessert i å lage et konsept-program rundt plata. Nå ble dette såvidt vites aldri realisert, og plata ble heller aldri den salgssuksessen de hadde håpet på og også langt på vei hadde fortjent. Spelemannen ble gruppas eneste markerte avstikker i “prog-land”, og selvom Eddy Zoltan i ettertid knapt kan karakteriseres som noe prog-band, skal de ha full honnør for dette ærlige og friske stykke vinyl med sin heilnorske vinkling.

1978

Denne gangen skal vi bevege oss ganske langt vekk fra det som normalt klassifiseres som progressiv rock, og til en person som det hefter endel “grums” med (noen som fremdeles husker The Wombles?) Men Mike Batt har mer på rullebladet enn å ha skrevet lavpannet musikk for enerverende BarneTV-figurer.

Noe av det første han vakte oppmerksomhet med med var de elegante orkesterarrangementene til Familys debut-album Music In A Doll’s House i 1968 (se Tarkus nr. 2). Ti år senere ga han ut sitt første ordentlige soloalbum, Schizophonia, og året etter kom Tarot Suite som selvfølgelig er basert på Tarot-kortenes spådommer. Plata har ikke noe reelt konsept, Batt har kun brukt kortene som inspirasjon for 10 ulike musikkstykker.

Til albumet samlet Batt kremen av engelske studiomusikere. Til å håndtere vokalen inviterte han to av mine favorittvokalister, Roger Chapman og Colin Blunstone. Og på toppen av dette har han slengt med The London Symphony Orchestra. Og det å arrangere for stort orkester er et fag Batt behersker (han dirigerer forresten orkesteret også). Derfor framstår Tarot Suite også som et av de mer vellykkede samarbeidsprosjekter mellom rockemusikere og klassiske musikere.

Plata åpner med orkesteret og noen korte, men utsøkte solopartier av Rory Gallagher (gitar) og Mel Collins (sax), samt spenstig bruk av orkesteret. Deretter går det direkte over i Imbecile båret fram av Roger Chapmans distinkte vokal. Nå kan det sikkert innvendes mot plata at den inneholder en del litt for enkle poppige komposisjoner og at den lett disco-aktige rytmen som litt for ofte får lov til å ligge i bakgrunnen ikke gjør dette til noen progressiv plate. Men det er bare halve sannheten om Tarot Suite. Mike Batt har klart å lage en plate med et veldig særegent uttrykk, bak tilsynelatende banale låter ligger mye oppfinnsomhet og spennende bruk av både orkester og solister.

I låt nr. 3, Plainsong introduserer Batt “multitrack vocal effects” som består av hans egne stemme spilt inn på utallige lydspor og spilt av via miksebordet, forøvrig en teknikk lik den 10cc benyttet i I’m Not In Love. Lady Of The Dawn ble en liten hit og er det nærmeste vi kommer en kvalm ballade på plata. The Valley of Swords viderefører den musikalske settingen fra åpningen, og viser påny Batt som en førsteklasses arrangør i en låt med mange fine detaljer. Losing Your Way In The Rain med Colin Blunstone på vokal er en ultravakker ballade hvor han elegant backes opp av London Symphony Orchestra.

Tarota er en gitar-showcase for - etter tur - Jim Cregan, Tony McPhee, Rory Gallagher, B J Cole og Chris Spedding, som får boltre seg over et hypnotisk backingspor hvor også orkesteret spiller en hovedrolle. The Night of the Dead/The Dead of the Night er kun orkester og ekstra perkusjon, en dramatisk og stemningsfull overgang til Run Like The Wind, hvor nok en gang Roger Chapman er i rampelyset, denne gangen i en mer ballade-aktig låt.

Produksjonen (av Batt selv) er feilfri og konsistent, selv om innspillingene er gjort i minst 8 ulike studioer. Feilfri er også framføringene, det skulle egentlig bare mangle med så mange proffe bidragsytere. Og til tross for enkelte klare “kitsch”-tendenser er Tarot Suite en plate med mange fine øyeblikk.

Batt fortsatte å lage plater innenfor mange ulike sjangere. Det så langt siste han har utgitt er musikken til filmen Keep The Aspidistra Flying (1999), hvor påny Colin Blunstone gjestesynger på ett spor.

1968

I vår søken etter gamle klenodier fra den progressive verden, beveger vi oss denne gangen helt tilbake til 60-tallet, og til en gruppe som eksisterte i en kort periode i London. Selv om London var gruppas tilholdssted, var medlemmene slett ikke herfra. Under sin eksistens hadde gruppa sju medlemmer fra fem ulike land, og da de spilte inn sin eneste LP, besto Eclection av fem medlemmer fra fire land, en østerriker, to australiere, en engelskmann og en nordmann.

Eclection kan enklest klassifiseres om en folk-rock gruppe, men de hadde allikevel en ganske annen stil enn for eksempel Fairport Convention, ikke minst gjennom det at de skrev alt materialet selv, og ikke baserte seg på tradisjonell folkemusikk. Likheten besto nok mest i vokalarbeidet, gjennom sin vokalist Kerrilee Male, som ikke sang så ulikt Sandy Denny, sine fine vokalharmonier, og sin utpreget gitarbaserte sound. Eclection låt også adskillig mer amerikansk enn sine engelske artsfrender, harmonisangen, den skarpe bassklangen og den utstrakte bruken av tolvstrengs gitarer fikk bandet i mange tilfeller til å låte som en europeisk slektning av The Byrds eller The Association.

Gruppas eneste LP ble gitt ut i 1968. Til plata hadde gruppa skrevet et knippe flotte sanger. I tillegg til sine mange gitarer fikk de hjelp på enkelte spor av et velarrangert lite orkester, samt at gitarist og vokalist Michael Rosen spilte trompet. Keyboards er det lite av, små partier med orgel og mellotron kan dog spores innimellom. Gruppas største styrke ved siden av låtskrivingen, er vokalarbeidet. Fire dyktige vokalister med et stort stemmemessig register skaper fin harmoni. Låtmaterialet spenner fra nokså enkle og korte pop-influerte låter til mer storslagent folk-prog. Til å produsere hadde de fått Ossie Byrne, som tidligere hadde jobbet med The Bee Gees, og han skapte et ganske originalt lydbilde for gruppa. Han ga gruppa en skarp og klar sound, det kanskje mest originale trekket var bruken av «double-tracked» trommer på endel av låtene, det vil si at trommene er spilt inn to ganger og panorert i hvert sitt ytterpunkt i stereobildet. På avslutningskuttet Confusion, for eksempel, bidrar dette til et noe mer kaotisk lydbilde enn det som godt er.

Plata starter ganske forsiktig med de to mest pop-aktige låtene, og utvikler seg i stadig mer «progressiv» retning. Åpningskuttet In Her Mind setter an en fin start, en fengende, kjapp låt preget av gruppas fine harmonisang og en diskret orkestrering, signert Phil Dennys. Spor nr. 2, Nevertheless ble også utgitt på single uten at den gjorde noe mer suksess enn LPen. En enkel, vakker låt, skrevet og framført av gruppas mannlige hovedvokalist Michael Rosen. De fleste låtene er ellers skrevet av gruppas norske medlem, Georg Hultgreen. Violet Dew, starter med en enkel, vakker melodi, men får lagt på orkester, masse gitarer og Gerry Conways ganske hektiske trommespill, og mister underveis mye av sin enkle skjønnhet. På Will Tomorrow Be The Same, også den preget av gruppas flotte harmonier, klarer de å unngå de tilløpene til overlessing som preger enkelte av de andre låtene, så også på det neste kuttet Still I Can See. Disse to låtene viser gruppa fra sin meste «folk-aktige» side. In The Early Days er den eneste låta hvor bassist Trevor Lucas tar vokalen, og Rosen får vist seg som en habil trompetist.

LPens side to åpner med Another Time Another Place, en av de fineste låtene på plata, en låt som kan gi assosiasjoner til Renaissance, den bygger seg fint opp fra en forsiktig begynnelse, og ikke minst gir oss et fint mellomparti med orkesteret i hovedrollen. Morning Of Yesterday er en av de låtene hvor Conways doble trommer tar litt overhånd, men er en låt hvor gruppa fint kombinerer folk-inspirasjonene sine med skjelinger til både rock og klassisk musikk. Betty Brown er vel det nærmeste gruppa kommer «tradisjonell» folkrock-stil, mens St. Georg And The Dragon er et noe seigt og tungt orkestrert forsøk på å være psykedeliske, kanskje den kjedeligste låta på plata. Og da står vi igjen med Confusion, en meget langsomt framskridende låt, også denne ganske seig og småpsykedelisk, hvor de forsøker å erstatte melodi med energi. Tolvstregers gitarer gir en litt «indisk» touch, et langdrygt instrumentalparti midtveis går liksom ingensteder, og på toppen av dette herjer Conways hektiske trommespill. Selvom denne låta klart viste gruppa fra sin mest progressive side, er det ikke nødvendigvis sikkert at dette samtidig var gruppas beste side.

Et halvår etter platas utgivelse var både Michael Rosen og Kerrilee Male ute av gruppa og hadde blitt erstattet av multi-instrumentalisten Poli Palmer og den fargete amerikanske folkesangerinnen Dorris Henderson. Mesteparten av gruppas repertoar var byttet ut, og da jeg overvar en konsert med gruppa sommeren 1969 åpnet de med å si at denne utgaven av gruppa var et helt annet Eclection enn de som hadde gitt ut plate et drøyt halvår tidligere. Og det hadde de helt rett i. Gruppa hadde gått i retning av folk-jazz, og var uinspirerte, og adskililig mer rufsete og mindre interessante enn tidligere. Ikke virket det som de hadde øvd noe særlig heller. Det var derfor ikke spesielt overraskende at gruppa gikk i oppløsning kort tid etter. Poli Palmer dukket ganske snart opp i Family, og Gerry Conway og Trevor Lucas dannet Fotheringay sammen med Sandy Denny, som også ble gift med Lucas. Tragisk nok er begge idag døde. Gerry Conway er fremdeles aktiv som trommeslager, mens Georg Hultgreen tok tilbake sitt egentlige navn, Georg Kajanus, og fikk ganske stor suksess gjennom bandet Sailor, et band som faktisk opptrer fra tid til annen den dag i dag. Michael Rosen og Kerrilee Male forsvant etterhvert, dog var Rosen som snarest innom Mogul Thrash og Vinegar Joe før det ble stille rundt ham.

Eclection var ett av mange band som blomstret opp i London på slutten av 60-tallet, fikk en kort og hektisk karriere og forsvant nesten like fort som de kom. Ikke alle disse bandene kom så langt at de fikk spilt inn LP-plater, og hadde vi ikke hatt dette vitnesbyrdet fra Eclection, ville det vært store sjanser for at knapt noen idag ville ha visst hvem de var. Eclection er et viktig bidrag til utviklingen av engelsk folkrock og proto-progressiv rock.

1971

London-gruppa Audience hadde allerede to LP plater bak seg da de i 1971 ga ut albumet The House On The Hill. Debutplaten, kalt Audience (1969), solgte ekstremt dårlig, og er av den grunn i dag en meget sjelden plate. Bandet var populære på London-klubbene, og det var under en oppvarmingskonsert for Led Zeppelin på Londons Lyceum at de ble oppdaget av sjefen for Charisma-labelen, Tony Stratton-Smith.

Stratton-Smith ga dem platekontrakt, og i 1970 kom bandets andre album, Friend’s Friend’s Friend. Gruppas styrke besto først og fremst i den særpregede vokalisten Howard Werth og den meget dyktige sax- og fløytespilleren Keith Gemmell. Bandets øvrige medlemmer var Tony Connor (trommer) og Trevor Williams (bass). Werth spilte akustisk gitar ved siden av å synge, men bandet manglet både keyboards og elektrisk gitar. Ikke desto mindre skapte de en kraftfull sound gjennom en særdeles energisk spillestil.

Heller ikke det andre albumet gjorde mye av seg rent kommersielt, blant annet forlot produsenten dem rett før innspillingene startet, noe som medførte at de måtte gjøre den jobben selv. Til det tredje albumet, derimot, hadde Charisma hentet fram den høyt profilerte produsenten Gus Dudgeon og hans faste teknikerkompis Robin Cable. De skapte et krystallklart, men samtidig tett og energisk lydbilde for The House On The Hill. Med ett unntak var alt låtmaterialet skrevet av Howard Werth, i samarbeid med vekselvis Gemmell og Williams.

Plata åpner med Jackdaw med Gemmells «double-tracked» saxer over Werths frenetiske sang. Kontrastene mellom de kraftige utblåsningene og de helt rolige partiene, gjerne med kun akustisk gitar og fløyte, er gjennomgående i hele plata. På Jackdaw, eksempelvis, etterfølges et slikt rolig parti av en solo for noe udefinert fuzzbass-lignende, noe som ikke akkurat minsker inntrykket av stor spennvidde.

You’re Not Smiling, som også ble utgitt på single, viser bandet i et noe roligere humør, men også her trenger Gemmells saxer seg fram. Bandets særegne instrumentering gir dem uvergelig et visst fellestrekk med label-kollegene Van Der Graaf Generator, men musikalsk er Audience adskillig enklere og mer melodiske. Werths stemme er også ganske annerledes enn Peter Hammills, med tydelige influenser fra blues og kanskje et visst stemmemessig slektskap med David Bowie og Roger Chapman.

I Had A Dream er så nær en pop-ballade som Audience kom, i alle fall på denne plata. Tony Connor har hentet fram vibrafonen, og sammen med flere lag akustisk gitar ville det ha vært en ganske så myk liten sang, hadde det ikke vært for Werths kraftfulle, rå sangstemme. I den klassisk-inspirerte Raviolé får bandet hjelp av strykere fra London Symphony Orchestra. Etter en meget rolig start bygger låta seg etter hvert opp til et spansk-inspirert fyrverkeri.

LPens side to starter med Nancy, langt ifra klassisk-inspirert, derimot er det en «klassisk» Audience-låt full av energi, skiftninger og heftige saksofoner. Det er imponerende hvor mye trøkk de klarer å skape ut av sin meget sparsommelige instrumentering. På Eye To Eye har Gemmell skiftet saksofonene med fløyte, noe som mykner lydbildet en smule. En relativt enkel komposisjon, men med et fengende refreng, noe som ikke var uvanlig for Audience. Bandet hører så absolutt ikke hjemme i den eksperimentelle enden av den progressive rocken, noe de viser gjennom å inkludere en versjon av Screaming Jay Hawkins’ klassiker I Put A Spell On You. Den passer for så vidt gruppa bra, men blir likevel en smule malplassert på plata.

Avslutningskuttet, den sju og et halvt minutter lange The House On The Hill, som forøvrig også er inspirasjonen for Hipgnosis’ flotte utbrettscover – forøvrig fullstendig ødelagt i Virgins CD-utgivelse – bringer oss så definitivt tilbake i den progressive rocken. En skikkelig grøsser av en historie fortalt gjennom stadige musikalske skiftninger. Litt jamming-tendenser kommer vi ikke unna (for eksempel en trommesolo og et parti utelukkende for saksofon og ekkomaskin), men de samler trådene til en heftig avslutning som nok en gang imponerer med sin enorme energi. Denne energien var sterkt medvirkende til at Audience var et meget ettertraktet live-band, og de fulgte opp plata med en USA-turné sammen med The Small Faces.

USA-besøket resulterte i at de amerikanske session-musikerne Bobby Keys og Jim Price ble med på bandets fjerde og siste album Lunch, en plate som nok hadde sine små stunder, men som helhet er den flatere, har mindre dynamikk, og har en del særs flaue, amerikaniserte låter som trekker helhetsinntrykket langt, langt ned.

Så fikk heller ikke Audience, som så mange andre annendivisjons progband, noen kommersiell suksess, kun en viss kultstatus. Bandet gikk snart i oppløsning, Gemmell hadde liten sans for bandets utvikling og trakk seg ut. Han endte forøvrig etterhvert i Stackridge og The Pasadena Roof Orchestra. Howard Werth startet en solokarriere og ga ut albumet King Brilliant i 1975, påny i samarbeid med Gus Dudgeon. Tony Connor var som snarest innom Jackson Heights før han tok plass i trommestolen i Hot Chocolate (så mye for progrock), mens bassist Williams holdt en lav profil etter oppløsningen av Audience og har kun fått dokumentert et par små gjesteopptredner i ettertid, bl.a. med Max Collie.

The House On The Hill er kanskje ikke noe glemt mesterverk, men den er et klassisk eksempel på den musikken som de etablerte «prog-labelene» ga ut på denne tiden, og som viste en vilje til å satse utradisjonelt som vi stort sett bare kan se langt etter idag.

1980

Når man skal liste opp klassiske norske progplater blir det gjerne Popol Vuh/ Ace, de par første Ruphus-platene, Aunt Mary kanskje, Høst og Junipher Greene, men så blir det relativt stille.

En plate som har havnet i glemselens mørke er Plutos debutalbum fra 1980. Pluto har alltid vært en noe gåtefull karakter som ikke akkurat har albuet seg fram i offentlighetens lys. Hans totalt tre plateinnspillinger (den siste ble laget så sent som i 1999) har alle et visst hjemmesnekret preg over seg. Plata ble innspilt delvis i en kald og trang hytte i Bærum og delvis i kjelleren på Nadderud Gymnas (også i Bærum) ved hjelp av en 8-spors Tascam båndopptaker og diverse instrumenter lånt av kjente og ukjente. Det er et typisk enmannsprosjekt, hovedpersonen spiller omtrent alle instrumentene selv, med assistanse kun av Gunnar Berg-Nielsen (trommer), Rune Mangen (vokal/ideer, begge fra bandet Zarathustra), samt vokal på ett kutt av Wenche Kjærstad.

Voyage Into A Dreamer’s Mind er en lavmælt plate uten de store fakter og pretensjoner. Stilmessig er den vel litt i nærheten av Mike Oldfield, men Pluto har ikke Oldfields polerte eleganse. På den annen side mangler Oldfield Plutos naive sjarme.

Plata åpner med den slepende Into A Totally Different Race med glidende gitarer over en enkel orgel/synth backing. Et enkelt, men smakfullt arrangement som blir noe mer energisk mot slutten. The Struggle henter litt fra Genesis, men i tillegg til en fin gitarsolo er det førende melodi-instrumentet en blokkfløyte. Det er forøvrig ikke bare på denne låta blokkfløytene hentes fram. Titt og ofte dukker de opp med sine klagende melodilinjer. Og det er nettopp melodilinjene som er en av denne platas sterke sider.

Vi var innom det noe hjemmelagde inntrykket plata har. Det er slett ikke hemmende for det musikalske resultatet. Lyden er fin, og produksjonen smakfull. Instrumentutvalget er naturlig noe begrenset. Keyboardoppsettet består av en Solina orgel/string (komplett med rytmeboks – den hører vi heldigvis ikke noe til), en ARP Odyssey, en Minimoog og en Mellotron. Det er også et utvalg ulike gitarer, og til og med pauker har det blitt slått på i sene nattetimer.

Det er ingen lange låter på plata, derimot er det mange korte, vakre snutter, som Petal On A Wet Bough (2:03), en enkel blokkfløytelåt over akustisk og elektrisk gitar, med influenser fra barokkmusikk, The Voyage (1:06), med Mellotron, Solina og ARP/Minimoog i noe som lettest kan sammenlignes med noe Vangelis kunne ha gjort, Hole In A Pocket (2:13) som er nok en usigelig vakker blokkfløytelåt med akustisk gitar og en smygende Mellotron, og Yanti (1:38), som igjen er en barokkinspirert liten sak for akustisk gitar.

Det er ikke minst Plutos talenter som låtskriver som gjør denne platen så attraktiv som den er. Velkomponerte melodier og gjennomtenkte akkordprogresjoner, ikke ulikt Genesis, skaper hele tiden interesse. Et eksempel er Love’s Labyrinth, en vakker låt som i starten kan minne om de helt rolige Genesis-låtene fra 70-tallet som Harlequin og Ripples, men som etterhvert arbeider seg opp både i tempo og intensitet. The Dreamer er ikke ulikt musikk som White Willow skapte femten år senere. Blokkfløytene og tolvstrengsgitarene skaper litt folkemusikk-aktig stemninger, mens Mellotronen og den elektriske gitaren tar vare på progrock-tilsnittet.

Plata avsluttes med Au Revoir, rolig, enkelt og vakkert, og igjen med de fascinerende melodilinjene og akkordprogresjonene som preger hele plata.

Pluto lagde en oppfølger allerede to år etter, Ouverture, som var adskillig mer elektronisk enn debuten, og som hadde erstattet kreativ naivitet og gode låter med funky rytmer, pludrende synther og en ganske så mislykket flørting med synthpop. Bare unntaksvis er det glimt av kvalitetene fra debutalbumet. Så ble det stille fra Plutos side helt til Soundtracks For Inner Movies dukket opp for to år siden.

En av grunnene til at Voyage Into A Dreamer’s Mind ikke er mer kjent (enn si anerkjent) idag kan være at den kom på et tidspunkt hvor progressiv rock som musikkstil var stendød. Riktignok fikk den tildels fine omtaler da den kom, men med et totalt uinteressert publikum der ute er det forståelig at den ikke fant veien ut til de mange tusen hjem.

1970

Vertigo-prog har blitt et begrep i vår tid. Det beskriver en tidlig, relativt enkel, men ofte litt tung form for progressiv rock, og har fått sitt navn fordi mange av gruppene som spilte slik musikk fikk platene sine utgitt på det engelske plateselskapet Vertigo. Et band som i stor grad har vært med på å definere begrepet er Cressida.

Det er ikke mye vi vet om bandet Cressida utover at de kom fra Skottland/Nord-England og laget to album for Vertigo, i 1970 og 1971. Ingen av medlemmene hadde noe tidligere musikalsk rulleblad, og med unntak av at trommeslager Iain Clark hadde en kort periode i Uriah Heep og gitarist John Culley (som ikke spilte på dette albumet) havnet i den aller siste konstellasjonen av Black Widow, var det tynt med videre karrierer. Kanskje ikke så rart, ingen av bandets fem medlemmer utmerker seg som ekstremt dyktige musikere (solide nok - bevares), det er som låtskivere og en samarbeidende enhet de har sin styrke. Fra orgelet og vokalist Angus Cullen drar igang To Play Our Little Game fyller de plata med den ene lille godbiten etter den andre. Ja, for Cressida er ikke noe band som bruker de store virkemidlene. Deres stil er den forsiktige, subtile, ulastelige og udramatiske. Der hvor andre progband bruker bombastiske, dynamiske og komplekse musikalske virkemidler snekrer Cressida lekre melodiske snutter.

Instrumenteringen deres er like enkel som den er tradisjonell; sang, gitar, orgel, bass og trommer. Spillestilen deres er ikke stort mer avansert. Trommeslager Iain Clark trives best på skarptromma og gitarist John Heyworth har i hovedsak to lyder, med og uten fuzz. De største musikalske likhetene finner man med band fra samme tiden; Spring, Indian Summer, Still Life, Fantasy, Beggars Opera.

Winter Is Coming Again er platas andre låt. Den samme såre melankolien, den same elegante, forsiktige spillestilen. Etter en famlende start klarer gitarist John Heyworth å dra i land en ganske fin gitarsolo etterfulgt av Jennings’ tilsvarende på orgel. Time For Bed starter med akustisk gitar og utvikler seg til en jazzete liten låt, og viser bandets forkjærlighet for å trekke jazz-elementer inn i musikken. Peter Jennings avslører seg som en dyktig pianist med en kort solo halvveis.

Tittelkuttet Cressida følger deretter. Rytmene veksler mellom 5/8 og 6/8. Her kombinerer de sitt noe naive utgangspunkt med en sofistikert komposisjon. Midtveis finner en klagende Mellotron veien inn og gir en ekstra dimensjon til den fra før ganske så melankolske stemningen i låta. Så følger den ene lavmælte og velkomponerte låta etter den andre. Angus Cullen har en trist stemme, men den har en tidløs kvalitet som kanskje er den største enkeltgrunnen til at disse over tretti år gamle innspillingene fremdeles kan røre ved noe spesielt hos lytteren.

I 1969/70 da dette albumet ble laget var Cressida et av mange relativt anonyme band som spilte som oppvarming for mer kjente grupper på Londons klubber. Sammen med andre tredjedivisjonsband som Grail, Leviathan, Jasper, Samson, The Mooche, Gracious!, Babylon og Arcadium, for å nevne noen. Ingen ble stjerner, selv om de aller fleste etterhvert fikk gjort plateinnspillinger. Et av Cressidas beste live-nummer var Down Down, som fikk sin selvfølgelige plass på debutplata. En nydelig ballade, med en atmosfære og et uttrykk som få andre gjør etter dem. Men også en låt som tydelig forklarer hvorfor Cressida aldri ble et stort navn. Dette er beskjeden musikk for de små intime anledninger, og denne beskjedenheten som gjennomsyrer bandets musikk ble for pinglete når man ser på hva slags band de varmet opp for; King Crimson, Yes, Family, Caravan og The Nice. Dessuten var sceneopptrednene deres innadvendte og uspennende. De var med andre ord et veldig u-hipt progband.

Debutplata Cressida gjorde ikke særlig stort inntrykk selv i et musikkmiljø som var positive til denne musikkstilen, og det enda den var gitt ut på den spennende, nye labelen Vertigo. Plata var produsert av Ossie Byrne (som tidligere hadde produsert bl.a. Bee Gees og Eclection). Ikke desto mindre fikk de muligheten igjen året etter da de ga ut oppfølgeren Asylum.

Asylum er Cressidas forsøk på å framstå med mer baller, men bortsett fra de to første kuttene, Asylum og den lange, flotte Munich, komplett med orkester og det hele, synes jeg materialet faller litt mellom to stoler. De prøver seg på litt for ambisiøse løsninger, som i den nesten 12 minutter lange Let Them Come When They Will, den blir i mine ører en salig smørje av jamming, trommesoloer og retningsløse temaer. Det er nok likevel en gjengs oppfatning at Asylum er bandets beste plate, men etter min mening har de mistet mye av den spontaniteten og uskylden som de legger for dagen både i komposisjonene og framføringene på debutplata (den var forresten spilt inn live i studio), og som gjør den til en diamant blant gråstein.

 

1977

Irsk folkemusikk har vært inspirasjonskilde for mange band fra den grønne øya, men få har evnet å kombinere de tradisjonelle røttene med fullblods rock på en slik måte som Horslips. Uten egentlig å ligne verken The Dubliners eller The Chieftains tok de tak i de eldgamle mytene og tonene og lagde musikk som fikk kritikere til å sammenligne dem med jethro Tull, Genesis og til og med Yes.

Etter seks år og like mange album med varierende kvalitet og stilarter tok de i 1977 tak i en irsk legende fra 1200-tallet, satte den til musikk og fikk sin største kommersielle suksess. The Book of Invasions baserer seg på legenden om folkeslaget Tuatha De Dananns erobring av Irland i før-kristen tid. Tuathaene var et mystisk folk, kloke og lærde, og de hersket over Irland i to hundre år da de ble fordrevet til underverdenen hvor de i følge mytologien fremdeles befinner seg.

Dette var andre gang Horslips hadde valgt et slikt utgangspunkt, også deres andre album The Tain (1973) har irsk mytologi som basis.

Til å formidle historien valgte gruppa et knippe tradisjonelle irske folkemelodier som de kombinerte med egne komposisjoner. Resultatet ble et konseptalbum med et høyt melodisk innhold samtidig som musikken både er full av riffs og soloer. Veldig ofte lar gruppa de tradisjonelle melodiene danne bakteppe for de egne komposisjonene, eller de vever dem sammen og spiller dem parallelt. Noen ganger lar de også sine egne og de lånte melodiene alternere innenfor den samme komposisjonen og den samme teksten, alltid med spennende resultater.

Plata åpner med Daybreak - egentlig en tradisjonell drikkevise - og denne enkle melodien blir et gjennomgangstema for den første av de tre hoveddelene som plata består av. I det gamle Irland fantes det tre hovedkategorier sang; geantrai (glede), goltrai (sorg) og suantrai (søvn), og plata er også delt inn i disse tre delene. Temaet fra Daybreak blir videreutviklet i de korte instrumentalpartiene Dusk og Dark. I Dusk blir temaet blandet med en annen tradisjonell irsk folkevise - Toss The Feathers - og disse to temaene blir sammen videreført i kuttet Sword Of Light som er gruppas egen komposisjon. Siste gang vi møter temaet blir det utviklet til en full komposisjon.

Selv om The Book Of Invasions forteller en historie er tekstene på plata iallefall tilsynelatende noe mer tilfeldig strukturert. Nå er vi ikke avhengig av å følge noen historie for å nyte denne musikken, det er en konseptplate mer på basis av det musikalske språket enn det tekstlige.

Annen del åpner med enda en tradisjonell irsk låt - My Lagan Love - og også dette temaet viderefører bandet i en av sine egne komposisjoner, Fantasia. Og i den påfølgende låta kombinerer de My Lagan Love med enda en tradisjonell irsk låt, jig’en Kilfenora, som de på mesterlig måte klarer å innpasse i King of Morning, Queen of Day.

Musikken til Horslips er langt på vei en relativt tradisjonell gitarbasert rock-musikk, mye til felles med for eksempel pubrocken som vokste fram i England på den tiden. Men gjennom bruk av av en god del keyboards (Hammond, Clavinet, el-piano) og instrumenter forbundet med folk-rock (fløyter, fele, trekkspill), skaper de likhetstrekk med grupper som Jethro Tull og Fairport Convention.

Også i del tre (Suantrai) benytter de teknikken med å blande stilarter, og også her på en slik måte at de ulike nærmest lever sine parallelle liv. Og dette gjør Horslips på en slik måte at de ikke blir et folk-rock band i tradisjonell forstand, men likevel er de folkelige elementene nesten alltid tilstede. På avslutningslåta Ride To Hell gjør de det kanskje mest effektfullt. Bandet er meget dyktige låtskrivere innenfor sjangeren sin, og når de kombinerer dette med den melodiske skatten som irsk folkemusikk er, blir resultatet en plate stappfull av minneverdige melodier, fengende og intelligent på samme tid.

Horslips hadde en relativt stabil besetning, og besto på denne plata av John Fean (gitar/sang), Jim Lockhart (keyboards/fløyter), Eamonn Carr (trommer), Barry Devlin (bass/sang) og Charles O’Connor (fele/mandolin/ trekkspill/sang). En av styrkene deres var at de lot alle medlemmene bidra på like fot slik at de unngikk at musikken ble et redskap for enkeltmedlemmer. Suksessen de fikk med The Book Of Invasions, gjorde at de jobbet hardt med å følge opp før de ble glemt, men dette resulterte i et par mindre oppfinnsomme utgivelser. Da de ga ut The Man Who Built America i 1979 hadde Devlin og og Lockhart tatt over styringen av gruppa og ført den over i et mer mainstream rock-landskap. Plata låter mer amerikansk enn irsk, og selv om plata har sine tilhengere, markerer den slutten på Horslips som et “irsk” band.

Da Horslips ble oppløst i 1980 fortsatte enkelte av medlemmene i lavt profilerte grupper, men de har blitt mer kjent innenfor andre områder - Eamonn Carr som musikkjournalist og forfatter, Barry Devlin innen film og TV (han har blant annet produsert videoer for U2) og Jim Lockhart som radioprodusent.

1970

The Pretty Things var ikke noe prog-band i begynnelsen. Snarere var de Rolling Stones’ slemme lillebrødre. Vokalist Phil May hadde bransjens lengste hår, og trommeslager Viv Prince hadde en oppførsel som fikk Keith Moon til å framstå som en pyntelig skolegutt. Men de hadde en ting som de fleste andre British Blues-bandene ikke hadde – nemlig en trang til å utvikle musikken sin utover de ville rytmene som debutsingelen deres, Rosalyn inneholdt.

De første tegnene kunne høres på albumet Emotions (1967), så kom de to geniale psykedeliske singlene Defecting Grey og Talkin’ About The Good Times, før de lanserte verdens første rock-opera S F Sorrow. Gjennom mange personellendringer var det nå kun Phil May og gitarist Dick Taylor igjen av originalmedlemmene, og Taylor sluttet da S F Sorrow var ferdig. Som erstatning hentet May inn gitaristen Victor Unitt fra Edgar Broughton Band, og sammen med Wally Allen (bass/sang), John Povey (keyboards/sang) og Skip Alan (trommer) begynte de innspillingen av oppfølgeralbumet, Parachute.

Låtskrivingen ble gjort i hovedsak av May og Waller mens de bodde i en svær leilighet i Bayswater, gruppa hadde tradisjon for å bo i hus fyllt opp av festløver, groupies og mer eller mindre mislykkede kunstnere (også norske). Mens S F Sorrow var rendyrket britisk psykedelia full av alskens nye instrumenter og lyder, var Parachute adskillig mer ”basic” rock, men karakterisert av inspirert låtskriving, en perfekt balanse mellom det rå og det bombastiske, og den tetteste vokalharmonien du hadde hørt. Ikke minst kontrasten mellom den veldig ”snille” harmonisangen og de røffe instrumentale utblåsningene gjør plata til en ganske så spesiell musikalsk opplevelse.

Parachute åpner med en lydkaskade i den energiske, men bare snaut to minutter lange Scene One. Deretter kommer et knippe korte, litt Beatles-aktige låter satt sammen i en ”mini-suite”. The Good Mr. Square introduserer de karakteristiske harmoniene, diskrete mellotronfløyter og lekkert gitarspill, den flyter over i She Was Tall, She Was High som videreutvikler temaet og gir oss mer av det samme. In The Square gir oss et hint om hvor Radiohead muligens har hentet et av sine mer kjente riff fra. The Letter er en ett og et halvt minutt lang pop-perle, igjen med flotte mellotronfløyter, og suiten avsluttes med en psykedelisk rockelåt, Rain hvor vokalharmoniene på ny danner en flott kontrast.

Etter denne lekre, litt pop-psykedeliske åpningen tar Miss Fay Regrets oss over i et ganske annerledes musikalsk landskap. En ganske så streit rockelåt båret fram av Victor Unitts mange gitarer. Cries From The Midnight Circus har visse fellestrekk med Beatles’ Come Together, mens låta som åpnet LPens side 2, Grass, er vel det nærmeste Pretty Things kommer pastoral flyt-rock. En genial gitar-rytme (spilt på et vrak av en gitar ifølge Wally Allen) får følge av Mays inspirerte vokal og ytterligere tre harmonistemmer, og når mellotronen sniker seg inn er det virkelig som vi svever avgårde over gresset. På ny plasserer de en røff rockelåt umiddelbart etter, Sickle Clowns hvor Wally Allen tar vokalen, er kanskje platas svakeste enkeltkutt, litt langdryg og uten altfor mye utvikling, selv om den inneholder et par fine gitarsoloer.

I neste låt She’s A Lover er vi igjen tilbake i det pop-psykedeliske proto-prog hjørnet, kanskje den låta som minner mest om stilen på S F Sorrow. Rytmen bæres av en elektrisk cembalo, marracas og Skip Alans tette trommespill. Igjen blir vi eksponert for de lyse vokalharmoniene som i sin tur er det bærende elementet i den korte What’s The Use og ikke minst i avslutninglåta Parachute (John Poveys stemme lagt åtte ganger på hverandre), her nesten som om Beach Boys skulle møtt Procol Harum.

Plata kom ut i en periode hvor det var et voksende marked for album-basert undergrunnsrock, og den solgte slett ikke så verst i England. Paradoksalt nok ble den et offer for elendig markedsføring og distribusjon i USA til tross for at det toneangivende musikkmagasinet Rolling Stone utropte den til årets plate i 1970.

Victor Unitt gikk kort tid etter utgivelsen tilbake til Edgar Broughton Band og Wally Allen ble tilbudt jobb som husprodusent hos EMI. Dette satte en effektiv stopper for bandets mest kreative periode, selv om de i kjølvannet av Parachute spilte inn et knippe bra singler uten særlig kommersiell suksess. Noe nytt album ble det ikke før Silk Torpedo i 1974, og da var det påny et ganske annerledes Pretty Things man fikk høre, mer tilbake til røttene, og uten de lekne ideene som karakteriserer Parachute og tiden umiddelbart før.

1973

Sjelden har vel et bandnavn vært mer treffende enn for denne skotske gruppa. Med unntak av trommer består hele instrumenteringen av strengeinstrumenter; akustisk og elektrisk gitar, fiolin og bass. Med andre ord; en av de heller få progressive gruppene uten antydning til keyboards.

De startet som en akustisk harmonisang-trio inspirert av amerikansk vestkyst-rock. Chris Adams, hans kone Pauline Adams og John Mannion opptrådte hyppig på puber i Glasgow og laget sitt første album i 1970 i et opplag på 100. To år etter var Mannion borte og erstattet av Colin Wilson på bass og gitar, og Grahame Smith på fiolin. Smith var utdannet på Royal Academy Of Music og hadde blant annet spilt med The Halle Orchestra (ledet av Sir John Barbirolli) og The Scottish National Orchestra. De fikk kontrakt med Charisma og spilte inn et selvtitulert album. I 1973 kom plata som regnes for deres beste innspilling, The Machine That Cried. Gruppa var nå ytterligere forsterket med trommeslager Colin Fairley (ex Beggars Opera). Fairley måtte forresten smugles inn i studio under innspillingen fordi Charisma ønsket seg et akustisk folk-album i tråd med debuten, mens Chris Adams hadde helt andre planer for plata...

The Machine That Cried er på mange måter et nokså tve-egget produkt. På den ene siden har vi fremdeles spor av vestkyst-influensene med sine nokså lyse stemninger. I kontrast til dette har vi Chris Adams’ mørke tekster. Selv om plata rent lydmessig er veldig konsistent (produsent var forøvrig Shel Talmy, kanskje mest kjent fra sitt arbeid med The Kinks og The Who), svingte stemningene fra den lette Travelling til de dystre Sold Down The River og People On The Street, for ikke å snakke om River Of Sleep som Charisma nektet å ta med på LPen i sin helhet fordi den både var for lang og for “skremmende”.

Plata åpner med Heartfeeder, en fin åpning da den også er den mest “kommersielle” låta på plata. Og i likhet med omtrent alle de andre låtene er det Grahame Smiths fiolin som er hovedinstrumentet, gitarene begrenser seg til relativt enkelt komp, og sjelden eller aldri hører vi en gitarsolo. Dette gir et nokså ensformig lydbilde, og uten spennende komposisjoner og to gode vokalister kunne plata lett ha blitt en kjedelig affære. Heartfeeder etterfølges av To See You som er en ganske rett fram låt med snev av Bob Dylan, og som sammen med Travelling er det kuttet på plata som har mest av vestkyst-influensene. Night Club er visstnok inspirert av gruppas tid i Glasgow og skildrer et utvalg mer eller mindre tvilsomme karakterer til en energisk, men relativt enkel (og ikke altfor interessant) melodi.

I Sold Down The River viser Chris Adams at han er en førsteklasses vokalist, hans maniske stemme skjærer igjennom og står i fin kontrast til Paulines mykere vokal når de synger sammen. Smiths tidvis klagende og tidvis hvinende fiolin er hele tiden i forgrunnen. I Two Timin’ Rama er det Pauline Adams som har hovedstemmen, og hun er dessverre ikke på langt nær så dyktig solovokalist som ektemannen i tillegg til at låta passer henne dårlig. People On The Street er en rolig låt med nerve og innlevelse, en låt som bygger seg fint opp mot refrenget. Både denne og flere av de øvrige låtene har et snev av psykedelia over seg, og mer enn en gang får man en følelse av at gruppa er etterlevninger fra hippie-generasjonen. Her fungerer også samarbeidet mellom vokalistene veldig bra, og låta framstår som et av høydepunktene på plata. The House er også rolig, mer folk enn prog egentlig, i stil med grupper som Trees og Tudor Lodge. Tittelkuttet har påny Smiths fiolin i førersetet sammen med Adams’ intense vokalarbeid og en tett, solid, men lite ekstravagant rytmeseksjon. En fin og stemningsfull låt.

Den opprinnelige LPen avsluttet med en to minutters utgave av River Of Sleep, men senere CD-utgaver har inkludert låta i all sin 12 minutters prakt. Etter en kort vokal start bygger låta seg opp gjennom et langt instrumentalt parti, og det er forsåvidt mulig å skjønne at Charisma mente dette var vel “gloomy” - det er ikke akkurat glad-pop vi får servert. Grahame Smith vrir djevler og demoner ut av fiolinen sin mens mollakkordene tårner seg opp bak ham. De to siste minuttene overlates til Pauline Adams i en vemodig avslutning.

Kort tid etter at albumet ble sluppet dro String Driven Thing på turne som oppvarmingsband for Genesis (Foxtrot-turneen) og opparbeidet seg en solid fanskare. Dessverre sluttet ekteparet Adams kort etter, og Grahame Smith tok over styringa av gruppa. Han hentet inn forsterkninger som Kim Beacon og Graham White. Men selvom de ga ut ytterligere to LPer, klarte de aldri å gjenskape stemningene og kvaliteten fra The Machine That Cried. I 1976 hadde også Grahame Smith fått nok, la ned bandet og ble med i Van der Graaf Generator.

1973

Enkelte ganger skjer det at band svinger seg rundt og produserer et album som er annerledes og som treffer et annet publikum enn deres sedvanlige. Slik som det engelske bandet Home gjorde etter å ha gitt ut to gitarbaserte, amerikansklydende, og relativt uspennende (men dyktig utførte) album.

Pause For A Hoarse Horse (1971) hadde riktignok gjestemusikere som John Weider (fiolin) og Clive John (Mellotron), men de satte ikke særlig preg på sluttresultatet. Home (1972) var enda mer jordnær – nesten ren country-rock – selv om bandet var blitt mer polerte og proffe.

Med sine to gitarister kunne bandet stilmessig karakteriseres som en jordnær utgave av Wishbone Ash. Bandets fortrinn lå først og fremst i gitarist Laurie Wisefields instrumentale kompetanse og vokalist (og gitarist) Mick Stubbs gode stemme. Bandets øvrige medlemmer var Mick Cook (trommer) og Cliff Williams (bass).

Etter gode omtaler, men dårlig salg, av andrealbumet så de i andre retninger for sitt tredje album. De hentet inn keyboardist Jimmy anderson som hadde hjulpet dem tidligere, og fant tekstforfatter David Skillin som sammen med Mick Stubbs skrev fortellingen som dannet grunnlaget for det som skulle bli et konseptalbum: The Alchemist. Som så mange konseptalbum på denne tiden var heller ikke The Alchemist noe litterært mesterverk, men sangtekstene holder tidvis ganske brukbart nivå.

Utgangspunktet for konseptet var at Mick Stubbs hadde lest en bok kalt The Dawn Of Magic, og han hadde blitt fascinert av de åndelige (ikke de vitenskapelige) sidene ved alkemi. De la historien til år 1900, og gjennom 12 deler forteller albumet historien om de to skoleguttene som møter en gammel mann, og hvordan den ene av dem etter mannens død viderefører hans arbeid. Etter å ha forhindret en katastrofe som nær rammet landsbyen de bor i, blir han først hyllet som en redningsmann, men da katastrofen senere virkelig inntreffer, blir helten omgjort til syndebukk og han blir drept av landsbybefolkningen.

Det er et ganske ambisiøst prosjekt gruppa gir seg ut på – over-ambisiøst vil kanskje mange si. Musikalsk er det fremdeles spor av country-rock’en som preget de to første albumene, men komposisjonene er mer komplekse og energinivået høyere. Fremdeles er Laurie Wisefields gitar den drivende kraft, men Jimmy Andersons keyboards (hovedsaklig piano og synth) har fått en viktig plass i lydbildet. Mick Stubbs vokal er kraftig og sjelfull, og Cliff Williams bass er tung og pulserende. Låtene står i fin kontrast til hverandre, det veksler kjapt fra lavmælt akustisk gitar til energisk – ja tidvis nesten slitsomt – gitarøs. Låtene flyter i hverandre, og det er helheten i albumet som først og fremst gjør det så bra.

Vi merker oss allikevel enkelte spor. The Old Man Calling ligger nok nærmest det bandet hadde gjort tidligere, den går direkte over i The Disaster, en lydkaskade som får meg til å tenke på de mer slitsomme delene av Van Der Graaf Generators The Plague Of Lighthouse Keepers. A Secret To Keep er kort og kjapp og preget av Wisefields fine gitarspill, noe også Rejoicing er – forøvrig en av de få låtene som inneholder en ordentlig gitarsolo. The Disaster Returns tar tak der The Disaster slapp, og drar denne riffen ut i enda mer musikalsk støy med gitarer over alt, lydeffekter og virvlende trommer.

Plata avsluttes med The Alchemist, en vakker, sorgfull ballade hvor bandet får selskap av strykere og blåsere, en flott avslutning på en spennende plate.

The Alchemist er en relativt kort plate, såvidt 40 minutter, og er kanskje ikke laget for de mest symfonisk rettede av prog-publikummet. Dette også på grunn av sitt ganske skarpe lydbilde. Produksjonen er ved John Anthony (kjent bl a fra Van Der Graaf Generator og tidlig Genesis) og lydtekniker er Pat Moran (ex-vokalist i Spring, senere kjent fra samarbeid med Peter Hammill). De har nok gjort plater de kan være mer stolt av enn denne, lyden er spiss, matt, og til tider litt slitsom – spesielt på CD-utgivelsen.

Ikke lenge etter utgivelsen sluttet Stubbs, og de tre gjenværende medlemmene var en kort tid backingmusikere for Al Stewart. Men allerede i 1974 var musikerne spredd for alle vinder. Bassist Williams var med på å starte Bandit, og Wisefield ble tilbudt en ledig gitarplass i Wishbone Ash.

Wisefield var i Wishbone Ash i 12 år og spiller for tiden bl.a. med Roger Chapman i Shortlist. Både Cook og Stubbs døde på 90-tallet, mens Cliff Williams idag spiller bass i AC/DC!

1977

Vårt naboland i øst har alltid hatt flere gode progband enn oss. Änglagård, Anekdoten, Isildurs Bane og The Flower Kings er fire aktive band som alle har fått et internasjonalt gjennombrudd. Tilsvarende på 70-tallet var Kaipa og Samla Mammas Manna bare to av mange kjente og kjære navn for progfans.

Men Sverige hadde også førsteklasses band som aldri fikk noe gjennombrudd til tross for at de kvalitetsmessig ikke står noe tilbake for de vi har nevnt. Et slikt band er Dice som i sin aktive periode kun fikk gitt ut ett album – Dice – i 1978, et album som fikk en blandet mottakelse og som relativt fort gikk i glemmeboken. Og der lå det helt til det japanske plateselskapet Belle Antique “oppdaget” det i 1989 og ga det en velfortjent CD-utgivelse. Denne CD-utgivelsen skapte såpass interesse rundt bandet at de gikk tilbake i arkivene og fant fram en demoinnspilling gjort året før Dice – et instrumentalt konseptalbum som hadde fått navnet The Four Riders Of The Apocalypse etter et kobberstikk med samme navn laget av den tyske 1500-tallskunstneren Albrech Dürer. Bildets fire figurer som symboliserer Krig, Sykdom, Grådighet og Død ga også navn til albumets fire hoveddeler.

Musikken hadde bandet spilt inn “live” i mono direkte til en Nagra båndopptaker. Det vil si, “live” på den måten at de gjorde innspillingene uten “overdubs” i ca 40 små deler som deretter ble skjøtt sammen til det ferdige produktet. Å stykke innspillingen opp på denne måten var nødvendig på grunn av alle lydjusteringene og instrumentbyttene. Musikken fikk sin til nå eneste utgivelse på Belle Antique i 1992 – elektronisk konvertert til stereo, noe som faktisk funker overraskende bra.

Musikken til Dice kan enkelt beskrives som en krysning mellom Focus, Gentle Giant og Yes med littegrann kompositorisk inspirasjon fra Keith Emerson. Örjan Strandberg (gitar) og Leif Larsson (keyboards) startet å skrive musikk sammen så tidlig som i 1972, og The Four Riders… ble komponert allerede i 1973. Men det var først etter at Per Andersson (trommer) og deretter Fredrik Vildö (bass) kom med at bandet Dice oppsto i 1975, og enda gikk det to år før musikken på denne plata ble spilt inn.

Del 1 er War. Den begynner majestetisk med Larssons orgel i førersetet. Men raskt endrer den karakter – et tema kjent fra alle militærforlegninger introduserer forberedelsene til krigen, musikalsk formidlet gjennom et marsjerende tema. Sakte bygger musikken seg opp til det store slaget. Kontraster, dynamikk og stemningsendringer er bandets store styrke i tillegg til de usedvanlig velskrevne temaene. Slaget kuliminerer med en paukesolo(!) og det hele avsluttes med diskret klokkeklang.

Del 2, Disease åpner i beste Gentle Giant-stil med orgel, clavinet og gitar i halsbrekkende samspill. Hele tiden skifter både stemninger, temaer og tempo. Til tross for den lite lystige tittelen har musikken nesten hele tiden et visst humoristisk trekk over seg der den hopper fram i rytmiske krumspring og snodige tonale vendinger. En liten vals blir det til og med plass til oppi det hele. Åpningstemaet kommer tilbake mot slutten, nå spilt av mellotronfløyter og akustisk gitar.

Greed følger så. Også her starter det hurtig, og fremdeles bærer gitar- og keyboardarbeidet preg av tilsvarende samspill mellom Gary Green og Kerry Minnear i Gentle Giant. Lekent, kjapt og intrikat, før det hele går over i et nesten barnesang-lignende tema, først på piano, siden i storslagent symfonisk arrangement. Så gjentas åpningstemaet, denne gangen mer energisk før vi brått blir forflyttet til elegante salonger hvor pianisten spiller noen nesten kjente klassiske toner. Brått sklir han over i honky-tonk og bandet tar av i heseblesende samspill. Aldri får vi som lyttere slått oss til ro, hele tiden pøser de på med nye overraskelser, de mest vanvittige skiftninger og brå svinger.

Den fjerde og siste suiten – og også den lengste med sine 11 minutter – er Death. Den åpner bokstavelig talt gravalvorlig med kirkeorgel og fortsetter med tunge rytmer drevet fram av Larsons mektige orgel og Mellotron som skaper de mest utrivelige stemninger. Fra graven er vi rett over i et veldig Larks’ Tongues-aktig tema, og videre til nye partier, nye musikalske vrier (hørte jeg ikke In The Mood her plutselig vevd inn i et hektisk gitarparti?). Death er som de øvrige tre delene veldig kontrastrik, musikken er full av spennende akkordprogresjoner, gjennomarbeidede melodilinjer, oppfinnsomme arrangementer og lytefri framføring.

At bandet ikke kan oppvise all verdens originalitet er i mine ører ikke noe minus. Alle kan ikke finne opp hjulet, noen må også perfeksjonere det som allerede er funnet opp. Sjelden har jeg hørt en plate som er så innholdsrik og tettpakket med handling. Aldri trekker de ut et tema lenger enn nødvendig, aldri gjentar de seg selv i utrengsmål, aldri faller de for fristelsen å trekke fire minutter ut til det dobbelte “for å få tiden til å gå”. Med sine snaut 39 minutter inneholder denne plata mer musikk enn omtrent samtlige av dagens 70-minutter “progsuiter”.

The Four Riders Of The Apocalypse er i all sin tekniske ufullkommenhet et musikalsk mesterverk som dessverre altfor få har fått sjansen til å høre.

1973

Kestrel så dagens lys i Whitley Bay ved kysten rett utenfor Newcastle allerede i 1971. Bandet besto av Dave Black (gitar), John Cook (keyboards), Tom Knowles (sang), Dave Whittaker (trommer) og Fenwick Moir på bass og fløyte. Whittaker hadde spilt med trioen Gin House som ga ut en LP i 1971, ellers var det tynt med erfaring. I 1973 ble de oppdaget av produsenten og talentspeideren John Worth, og han skaffet dem kontrakt med Cube Records, og plata ble spilt inn i selskapets eget studio i London...

Les hele artikkelen i Tarkus nr. 26

1973

De fleste som har orientert seg sånn noenlunde innenfor engelsk 70-tallsprog har hørt bandet Greenslade, og mange kjenner også Dave Greenslades soloeskapade The Pentateuch Of The Cosmogony (1979) – forøvrig vel den plata i historien hvor gapet i kvalitet mellom musikk og innpakning er størst. En utgivelse som derimot har blitt litt glemt – muligens grunnet manglende CD-relansering – er plata som ble laget mellom de to ovennevnte begivenhetene, Dave Greenslades første soloalbum Cactus Choir fra 1976.

Det er ikke bare i tid denne plata ligger midt mellom bandet Greenslade og The Pentateuch – musikalsk er den også en slags brobygger. Her er veldig mange likheter med bandet Greenslade, den kom jo bare ett år etter deres fjerde og siste album Time And Tide, samtidig har han så smått begynt å snuse på synthformatene som han rendyrket på The Pentateuch – og som han har jobbet videre med helt fram til våre dager.

Med på plata er foruten Greenslade bassistene Tony Reeves, John G Perry og Dave Markee, trommeslageren Simon Phillips, gitarist Mick Grabham (Procol Harum), fløytist Bill Jackmann og vokalist Steve Gould (Rare Bird). Plata er produsert av Rupert Hine i samarbeid med Greenslade og Gregg Jackman.

Plata begynner friskt med Pedro’s Party, en stakkato rytme, masse synkopert klapping og spanskinspirerte toneganger. Melodien spilles på Clavinet VoiceBox (en Hohner Clavinet koblet til et munnstykke hvor man ved å forme munnen kan påvirke lyden, en slags primitiv vocoder) og string synth. Clavinet er også et hovedinstrument i neste låt, Gettysburg, hvor vokalist Steve Gould og trommeslager Simon Phillips bemerker seg i positiv retning. En låt som har mange av bandet Greenslades særtrekk ved seg. Swings And Roundabouts er en ganske enkel, men velfungerende instrumental som mot slutten går over i kaskader av rytmeinstrumenter.

å langt er alt bra, men så dukker det første svakhetstegnet opp. Dave Greenslade tar selv vokalen i en ganske ordinær ballade, Time Takes My Time, og om ikke det er galt nok, så har han tatt med seg en kvinnelig vokalist som synger ordløst ved siden av seg (ikke ulikt den teknikken Leonard Cohen ofte bruker). En lang Clavinet VoiceBox-solo redder noe, men låta unngår ikke å bli platas svakeste punkt. LP-side 1 reddes dog fint i land av den langsomme, men energiske instrumentalen Forever And Ever med sine velskrevne akkordprogresjoner, fine synth-soloer, buldrende synthbass og dynamiske oppbygging.

Side 2 åpner med tittelkuttet som kunne vært hentet fra nær sagt hvilket som helst Greenslade-album. En grei komposisjon som starter instrumentalt, og hvor Dave Greenslade får vist hvilken fin organist han er. (Hammond var jo hovedinstrumentet hans i Colosseum, og var særs viktig for bandets lydbilde). Neste kutt, Country Dance er platas andre svake punkt. En kjapp instrumental, påny med Clavinet VoiceBox som soloinstrument, men selve komposisjonen blir for langdryg og lite utfordrende til tross for noen små, snedige rytmiske sprang.

Til sist får vi platas lengste kutt, åtte og et halvt minutt, enkelt og greit kalt Finale. En sart fløytetone trekker opp temaene som Greenslades mange keyboards bygger videre på, og når rytmeseksjonen trår til med en sveisen rytme er dette definitivt Dave Greenslade på sitt beste. Mot slutten får de selskap av et orkester som lager en stilfull avslutning både på låta og plata.

Cactus Choir bærer preg av å være et overgangsalbum. Det er ikke rendyrket symforock som bandet Greenslade, heller ikke elektronisk skvalder som de senere albumene. Det er et litt forvirrende dyr som i tillegg viser Greenslades størstesvakhet som komponist, nemlig hans tidvis noe klønete løsninger. På samme måte som på bandet Greenslades plater blir disse svakhetene langt på vei dekket over av en utrolig elegant rytmeseksjon, men det er tydelig at han ikke har bra nok låtmateriale til å fylle en hel LP. Sånn sett var samarbeidet med Dave Lawson i Greenslade-bandet gull verdt; med veldig ulike komposisjonsmessige utgangspunkt utfylte de hverandre perfekt.

Noe henger da igjen fra årene før – mannen med omtrentlig fem armer sitter nokså forlatt på en liten klippe i vannet i en av Roger Deans kanskje ikke mest vellykkede tegninger.

1976

I Tarkus nr. 4 tok denne spalten for seg Rare Birds album As Your Mind Flies By. Denne gangen skal vi følge bandets organist Graham Field over i hans neste prosjekt, den kortlivede trioen Fields.

Etter As Your Mind Flies By i 1970 tok Rare Bird en vending mot en enklere og mer amerikansk-klingende musikkstil mens Graham Field videreførte de musikalske ideene fra albumet over i et nytt band som han ganske enkelt døpte Fields. Med et triokonsept likt ELP er det klart visse likheter å spore, men Graham Field hadde ikke Keith Emersons teknikk og kompositoriske evner, så Fields er musikalsk sett adskillig enklere. Dette kompenserer Graham Field med en råere Hammond-lyd, større vekt på piano/elpiano, og et mer gjennomført “sound”.

Om Graham Field var en “enkel” musiker kan det samme neppe sies om trioens trommeslager, Andrew McCulloch. Med bakgrunn fra Manfred Mann og Arthur Brown hadde han nylig imponert en hel progverden med sitt glitrende spill på King Crimsons Lizard-album. McCulloch er i besittelse av en frapperende teknikk i tillegg til at han er en veldig “melodisk” trommeslager. Tredjemann på laget var ukjent, Alan Barry. Han trakterer bass, gitar og Mellotron (på én låt) i tillegg til å synge – noe han forøvrig gjør veldig bra.
 

Les hele artikkelen i Tarkus nr. 28

1976

Denne gangen skal vi forflytte oss fra de britiske enger til den amerikanske jazzmusikeren og komponisten Michael Mantler og hans daværende kone, pianisten og keyboardisten Carla Bley. De hadde samarbeidet så tidlig som midt på 60-tallet i et jazzorkester som sprang ut fra musikerkollektivet “The Jazz Composer’s Guild”. Deres mest kjente samarbeidsprosjekt var Escalator Over The Hill fra 1971.

Til The Hapless Child inngikk han et samarbeid med den eksentriske forfatteren og kunstneren Edward Gorey. Goreys tekster var hentet fra boka Amphigorey fra 1972 som igjen var basert på bøker han hadde skrevet, og de merksnodige diktene sammen med Mantlers relativt umelodiske komposisjoner blir en nokså særegen musikalsk opplevelse. Til å formidle denne musikken hadde Mantler i tillegg til Carla Bley (piano/clavinet/string synth) plukket jazzparet Steve Swallow på bass og Jack DeJohnette på trommer. Som gitarist hadde han hentet inn Terje Rypdal, og til å framføre de meget spesielle tekstene hadde han valgt Robert Wyatt.

Platas første kutt heter The Sinking Spell, en bisarr historie om noe udefinerbart som synker sakte ned igjennom lufta og videre igjennom rommene i et hus. Det paradoksale er at mens teksten beskriver noe som hele tiden synker, stiger vokal-linjene for hvert vers til de når nesten uoverstigelige høyder. Backingen er hektisk med Rypdals intense gitarlinjer i hovedrollen. DeJohnettes komplekse og sterkt synkoperte trommespill og Swallows hoppende elbass kreerer et rytmisk konglomerat i 11/8 hvor Bleys stakkato piano og myke stringsynth sammen med Wyatts vokal blir de stabiliserende elementene.

Les hele artikkelen i Tarkus nr. 29

1973

Progressiv rock tar mange ulike former. På den ene siden har vi band som dyrker kompleksiteten både i melodi og rytme og som ser det som sin oppgave å utfordre lytterens hjerneceller. På den andre siden har vi band som Earth & Fire.

Earth & Fire fikk liksom aldri bestemt seg for om de ville være King Crimson eller Abba. De ble dannet i Haag, Nederland i 1968, og jobbet seg opp gjennom utallige konserter på klubber og festivaler. De turnerte med Golden Earring i 1969, og Earrings gitarist George Kooymans skrev låta Seasons for dem, og den ble en stor hit. Og det var hitsingler som var greia lenge, blant annet fikk de en ny stor hit med Memories i 1972.

Debutalbumet Earth & Fire (1970 - med cover av Roger Dean, trykket opp-ned for sikkerhets skyld) var i realiteten en samling popsingler. Andrealbumet Song Of The Marching Children (1972) var ekstremt mer progressiv med hele side 2 viet et konsept om livet og døden, et ganske dystert stykke musikk egentlig, spesielt sammenlignet med det relativt jordnære A-siden.

Les resten av artikkelen i Tarkus nr. 30

1983

Denne gangen skal vi ikke mimre oss riktig så langt tilbake i tid som vanlig. Vi skal til det “mørke” tiåret i progsammenheng – 80-tallet – og ta for oss en ganske så sjelden blomst i denne periodens hage.

Begynnelsen av åttitallet var en dårlig tid for platebransjen. De var mer opptatt av å bli kvitt artister enn å signere nye, og tok de noen nye inn i varmen var det med håp om kortsiktig økonomisk gevinst. Det var derfor rart at Eddie Jobson, som nylig hadde avsluttet et engasjement med Jethro Tull, skulle få napp på de tre demoinnspillingene han hadde gjort med et nokså løst sammensatt bandprosjekt han kalte Zinc. Strengt tatt besto Zinc på denne tiden kun av trommeslager Michael Barsimanto i tillegg til Jobson. Og innen plata ble innspilt hadde Jobson hentet inn og byttet ut adskillige medlemmer. I alt åtte musikere er med på plata, den mest kjente utenom Jobson selv er ex-Gentle Giant gitarist Gary Green som spiller på to av de 13 kuttene – mon tro om han fikk jobben på grunn av navnet? (Etter sigende var det Derek Shulman som anbefalte ham).

Musikalsk er plata forsåvidt ganske tidstypisk. En fundamentalt progressiv tankegang tilføres typisk tidlig 80-talls lydbilde, synthspill og popflørtinger. Etter en kort intro, Transporter, er vi over i ett av platas beste spor, Resident. 80-talls-synther og dunk-dunk basstromme suppleres av intelligente akkordprogresjoner, oppfinnsomt bass-spill og Jobsons uskolerte, men helt akseptable vokal. Easy For You gir oss mer vokal, en slags pop-ballade med et “progressivt” arrangement. Jobson etablerer på disse to kuttene et par temaer og vendinger som han henter opp igjen senere på albumet. Prelude er et kort stykke for solo piano (og litt synth) som viser Jobsons klassiske side, litt senromantisk/impresjonistisk i stilen. Stykket går direkte over i Nostalgia hvor han henter fram fiolinen i en rolig, vakker liten sak, også denne med tydelig inspirasjon fra klassisk musikk.

Walking From Pastel er kun et riff som fargelegges med ulike synth-pålegg. Turn It Over er energisk, synthbasert pop-prog hvor toner og akkordprogresjoner kjennes igjen fra tidligere. Jobsons lyse stemme og en fin fiolinsolo gjør dette til et av de mest “kommersielle” sporene på plata. Likeså Green Face som nærmest blir litt i grenselandet Yes/Howard Jones. Jobson evner å skape et sound på plata – og spesielt her – som er ganske særegent og spennende. Who My Friends... er kanskje det nærmeste plata kommer “klassisk” progrock. Energisk og rocka med soloer både for fiolin og synth, og med et vokalparti i nærheten av Yes på sitt minst avslappede. Colour Code er et kort synth-mellomspill før Listen To Reason gir oss mer kjapp pop-prog. Through The Glass har raske synth-arpeggioer, gjentar riffet fra Walking From Pastel og kombinerer det med andre temaer som har blitt introdusert tidligere. På et vis blir denne seks minutter lange låta en oppsummering og en kortversjon av hele albumet. Og om det virkelig er Gary Greens fortjeneste eller ren innbilling vites ikke, men med litt godvilje kan man høre snev av Gentle Giant i låta. Albumet toner ut med Transporter II, en gjentagelse av åpningstemaet.

Albumet fikk overraskende bra mottakelse i musikkpressen, men noen stor kommersiell suksess ble det ikke. Det ble da heller ingen oppfølger (som skulle hete Pink...). Jobson ble tilbudt keyboardplassen i Yes etter at Tony Kaye hadde blitt sparket ut under innspillingen av 90125. Men da Kaye kort tid etter ble tatt inn i varmen igjen for å spille sammen med Jobson, forlot Jobson Yes sint og frustrert. Istedet lagde han et soloalbum, det New Age-aktige Theme Of Secrets (1985), med musikk framført utelukkende på Synclavier.

1978

Ikke så rent sjelden har denne spalten tatt for seg “one hit wonders” – grupper og artister som ikke har stort mer enn én vellykket plate å vise til. Men få eller ingen kommer i nærheten av amerikanske Cathedral som kun ga ut denne ene plata, og sjelden har vel noen progplate fortjent betegnelsen “ukjent mesterverk” bedre enn denne.

Cathedrals ulykke var først og fremst at de var minst fem år for sent ute, dernest at musikken deres – til tross for at de var amerikanske – var en blåkopi av den erke-engelske progrocken introdusert av Yes og Genesis. For selv om Stained Glass Stories utvilsomt gjør seg fortjent til betegnelsen “prog-mesterverk”, gjør den det så absolutt ikke i kraft av originalitet. En mer perfekt utført krysning av Yes og Genesis skal du lete lenge etter. Det som gjør plata til en perle er musikernes dyktighet, ikke minst som låtskrivere, og deres ektefølte 70-talls progressivitet. Jeg kan ikke tenke meg noen annen ukjent plate som i samme grad makter å formidle den erketypiske progrocken – det måtte i såfall være Englands Garden Shed. Og så må vi ikke glemme at Stained Glass Stories ifølge ryktene (og det er da heller ikke vanskelig å høre) har vært en stor inspirasjonskilde for Änglagård.

Plata åpner med Introspect, et konglomerat av stemninger, rytmer og instrumenter. Vi blir tidlig introdusert for bandets to sterkeste og mest karakteristiske trekk; Rudy Perrones detaljerte og lett jazzinspirerte gitararbeid og Tom Doncouts meget originale Mellotronarbeid; tørt, og helt i forkant av lydbildet – ikke som stemningsforsterkende bakgrunnsteppe som var og er den tradisjonelle bruken. Låta veksler brått mellom knapt hørbare partier og veritable utblåsninger. De holder seg meget strengt til de regler for progressiv rock som deres engelske forbilder definerte. Bass-spillet er for eksempel sterkt influert av Mike Rutherford mens gitaren oser Steve Howe. Gruppas svakeste punkt er nok vokalen. Paul Seal har ikke rare spennvidden, i tillegg mangler han særpreg. Nå er store deler av plata instrumental slik at vokalen aldri blir noe stort problem.

Gong er nettopp en slik instrumental-låt, en kompakt og handlingsmettet komposisjon med mange tydelige referanser til tidlig Genesis, men med kraft og personlighet nok til å klare å stå på egne bein. The Crossing har litt Gentle Giant-aktig gitarspill innledningsvis, og bandet demonstrerer sitt talent for å skrive musikk som er intrikat og kompleks, men samtidig melodisk og “fengende”. I tillegg er The Crossing en låt som med all tydelighet viser hvor Änglagård hentet mange av sine tricks fra.

Days and Changes blir tidvis noe mer “abstrakt” og stillestående, men også den har partier med stor melodirikdom. Tankene går til Close To The Edge etterhvert som låta skrider fram. The Search avslutter plata, et dramatisk symfonisk verk som har omtrent alt man kan forlange av en proglåt. Variasjon, kontraster, vakre gitarsoloer, allmektige Mellotroner, rumlende basspedaler, et hektisk trommespill (av en mann med det imponerende navnet Mercury Caronia IV), temaer som brenner seg fast i hjernen – og en spilletid på bortimot 12 minutter.

Det ble som nevnt ikke flere plater fra Cathedral. Tida var løpt fra dem, de var allerede en overlevning fra en forlengst utdatert tid. Nå holdt riktignok den progressive rocken noe lenger i USA enn i Europa hvor nyhetssugne journalister alltid sørget for å oppdage “nye” trender og støte de gamle ut i det ytterste mørke. Til tross for dette, Stained Glass Stories er en plate som oser av 1973, og da hjalp det lite at den var et mesterverk – selv i 1978.

Medlemmene forsvant fra musikkbransjen etter et mislykket forsøke på å lage en oppfølgerplate. Eneste unntaket er gitarist Rudy Perrone som fikk utgitt et album, Oceans Of Art, som har blitt betegnet som en flott plate i tråd med Steve Hacketts soloutgivelser, men som jeg dessverre ikke har hørt.

1973

I forrige Mimrehjørne tok vi steget over til USA, og vi skal fortsatt være der en liten stund. For bandet med det spanskklingende navnet Carmen hadde nemlig sitt utspring her.

Sentralt i bandet sto søskenparet David og Angela Allen. De vokste opp i en musikalsk familie, deres far var en kjent flamencogitarist og moren var flamencodanser og skuespiller. Søskenparet ble flasket opp med denne kunstarten og David var som sin far en lovende flamencogitarist før han tok steget over i rockmusikken. I attenårsalderen fikk han nemlig ideen om et rockeband med flamencorytmer og -toner, og da han i 1971 møtte briten (og trommeslageren) Brian Glascock som hadde flyttet til USA så den første inkarnasjonen av Carmen dagens lys. Med seg tok han søsteren, han fant en bassist, og sistemann på laget ble danseren Roberto Amaral, opprinnelig fra Brasil, som turnerte med José Greco, en berømt danser.

Carmens musikk hadde tydelig bakgrunn i flamencotradisjonen, men de hadde også andre musikalske inspirasjonskilder som David Bowie, Yes, Genesis og Jethro Tull.

Da suksessen uteble valgte Allen å flytte til England fordi han mente at sjansene for å få platekontrakt for et slikt band var større der. Samtidig gjorde de endel utskiftninger i besetningen. Trommeslager Brian Glascock ble igjen i USA, likeså bassisten. Som erstatning hentet Allen inn to engelskmenn, Brians bror John Glascock (ex Chicken Shack) tok over bassen og trommeslager ble Paul Fenton som jobbet med Marc Bolan. De fikk hentet inn Tony Visconti som produsent og startet innspillingen av debutalbumet Fandangos In Space.

Plata åpner med et veritabelt fyrverkeri av en låt, Bulerias, sunget delvis på spansk og delvis på engelsk. Den går i 12/8 og er full av kastanjetter, klapping, steppedansing, tette vokalharmonier og en hypnotisk rytme som bæres av John Glascocks eminente bass-spill. Carmen må ha vært det eneste bandet i historien som mikket opp scenegulvet på konsert. På de lengre instrumentalpartiene pleide gitarist og vokalist Amaral og Angela Allen (synth/mellotron) å danse flamenco i fullt kostyme, og deres fotarbeid var en ikke uvesentlig del av bandets lydbilde.

Visconti ga plata et perfekt “sound”, et åpent, detaljrikt lydbilde som samtidig tok vare på bandets energi. Toneganger og akkordprogresjoner var umiskjennelig spanskinspirerte, men arrangementene skjelet mye til datidens progressive rock med intrikate instrumentale vendinger og avansert harmonisang. Likheter med band som Esperanto, Curved Air og Jethro Tull kan høres. Allen var jo en virtuos gitarist og rytmeseksjonen var førsteklasses, ikke minst Glascocks bass-spill er en fryd for øret gjennom hele albumet.

Bulerias etterfølges av Bullfight, nok en rask låt, en komposisjon med et lekkert vokalarrangement og en enkel instrumentering, men med mange snertne detaljer og store skiftninger i tempo, rytme og intensitet. En av låtene hvor likheten med Esperanto tidvis er stor. I Stepping Stone forlater de for en stund sine spanske røtter og lager en mer “tradisjonell” proglåt hvor Angela Allens synth og mellotron supplerer det ellers enkle lydbildet hvor David Allens akustiske og elektriske gitarer er bortimot enerådende. Sailor Song er en dramatisk historie fra sjøen og dens mange farer. Låta viser med all tydelighet bandets styrke når det gjelder å skrive sterke melodier, noe som gjør at musikken er spennende og engasjerende til tross for de sparsommelige arrangementene. Vokalt er Carmen blant de beste progbandene på sin tid med hele fire habile vokalister.

Lonely House er en av albumets få “ballader”, men selv denne er proppfull av energi. Albumets side 2 åpner med et kort flamenco-solonummer av David Allen før bandet drar i gang Looking Outside, forøvrig med samme intro-tema som Bulerias, men med en helt annen utvikling – en mini-suite med masse ulike temaer som kommer og går. Herfra går det rett over i Tales Of Spain, en episk fortelling, og den delen av albumet hvor kombinasjonen flamenco/ prog kommer tydeligst fram. Etter det korte mellomspillet Retirando kommer tittelkuttet Fandangos In Space, igjen en stadig skiftende låt med flamenco i kombinasjon med “tradisjonell” progrock, vokalgymnastikk, afrikansk korsang, ville rytmer og et nesten Queen-aktig “operaparti”. Et mini-album på rundt fem minutter. Helt til slutt oppsummerer de hele plata i en låt hvor tidligere temaer hentes opp og flettes i hverandre.