Altruismos – Imagen

I 2004 møttes Tomás Pereda og Facundo Nahuel Negri i en musikklubb i Argentina, og kimen til Altruismos var sådd i form av bandet Epelboim og Ezekiel Elias Rodas. Deretter var det bandnavnet Abraxas som gjaldt, men det var jo noe upraktisk fordi diverse andre konstellasjoner jo heter det samme. Altruismos er jo definitivt et bandnavn som passer bedre til disse unge argentinske musikerne. Altruisme er for øvrig en etisk doktrine som hevder at det er riktig å handle på en slik måte at det tjener andre (samfunnet). Altruismens motpol er egoisme, som hevder at det er riktig å handle på en slik måte at det tjener den som handler! Musikere har på denne debuten kokt i hop et musikalsk måltid som tjener andre i kraft av å være utstyrt med mange fine smaker som de får til å stå godt til hverandre. Miksen av en moderne metallinfisert jazz-rock, god gammeldags prog, progmetall, klassisk musikk og jazzfusion er delikat anrettet og velsmakende. Musikerne er rimelig unge og definitivt talentfulle, og de er så absolutt fulle av pågangsmot og eksperimenterer villig vekk. Inluensene er mange og varierte og vi kan nevne Planet X, Allan Holdsworth, Liquid Tension Experiement, Dream Theater, Tribal teck, Pat Metheny, Mars Volta og sist med ikke minst Return To Forever. ”Imagen” er bandets debut og er på noe over femtien minutter, og tilbyr en variert musikalsk reise. Som for eksempel på ”Altruista” hvor Julián Nocelli tryller frem en fabelaktig orgelsolo, men hvor likevel gitaristen Tomás Pereda spiller hovedrollen. Facundo Nahuel Negri viser dyrisk bra trommekunster i en herlig låt som er svært retrolegert. Vi får flashback til 70 tallets prog fusion, men de underliggende søramerikanske vibbene gjør at låten står fjellstøtt og har særpreg til tusen. Av den solide typen er også tittellåten som har følere til Dream Theater og Liquid Tension Experiement i arrangementene. Låten er heftig ambisiøs og viser bandet sine virkelige kreative sider. Fremdriften er progressiv utformet, men det er også nok av jazzrock elementer og låten kombinerer flott lekne harmonier, melodi og grådig bra og lekre detaljer. Den lengste låten kommer til slutt, og på over fjorten minutter lange” Pánico En Deja Vú” fanger bandet finurlig opp sin store spennvidde. Introen er smånifs og med mange fine psykedeliske elementer før låten konverterer til balladeverden. Balladen her er ikke av den smålåtne typen og har et rimelig stort symfonisk uttrykk. Lekre innsmett av progmetall elementer skaper en ytterst spennende musikk. Lekker er i høy grad bandet sin store evne til flytende og finurlige overganger, og det er temmelig viktig i en så omskiftelig låt. I tillegg er den melodiske teften så tilstedeværende og kreativt utformet at låten blir en komplett nytelse. Når låten nærmer seg ti minutter overtar progmetallelementene som ledende markører, men også bandet sin King Crimson påvirkning lar seg høre. Produksjonen står noe tilbake for denne fine kolleksjonen av låter og dyktige musikere. ”Imagen” gir et virkelig solid inntrykk og er ei flott skive, som også viser for oss her i kalde nord at det er mange musikalske skatter å finne fra det Søramerikanske kontinent.

1. Introito Fieto (1:48)
2. Factor Crisálida (5:54)
3. Altruista (6:39)
4. Erradia Crónica (8:28)
5. Imagen (9:22)
6. Comela (5:01)
7. Pánico En Deja Vú (14:09)

Tomás Pereda – Elektriske og spanske gitarer
Facundo Nahuel Negri – Trommer og vokal
Federico Esquivel – Bass
Julián Nocelli - Keyboards

Obskuria - Burning Sea Of Green

Alle sporene her med unntak av Slayer coveren ” Black Magic” er fra en jamming hvor det ikke var noen hodetelefoner og alle artistene var i samme rom. Logisk nok så er musikken spontan og ekte, og vi legger til at den er en brennende hard psykedelisk opplevelse med mange 70 talls vibber. Stemning i studioet er hektisk og oppstemt og her er innlevelsen av ypperste merket. Skiva er bandets oppfølger til den gode debuten, og musikerne kommer fra band som La Ira De Dios og Dragonwyck. Obskuria har base i Tyskland men medlemmene er fra Peru, USA og Tyskland, og kan betraktes som er supergruppe. En supergruppe som i 2008 slapp den flotte debuten ” The Discovery Of Obskuria” som var mindre sangorienterte enn denne oppfølgeren. Her er det følgelig strammet opp litt, og et snev av struktur har slett ikke skadet det til tide temmelig unike soundet som Obskuria tryller frem. Tvert om så er musikken mer fokusert og bedre nå, og spontanitet, kreativitet og driv er fortsatt høyt aktede verdier hos disse musikerne. Verdier som de til fulle etterlever når de med et voldsomt fett samspill og en musikk med et enormt sug og sult utmeisler skiva ” Burning Sea Of Green”. De fleste låtene klokker inn på 4 – 5 minutter, og Slayer cover ” Black Magic” er en virkelig artig sak. En tolkning som nok få en og annen Slayer entusiast til å heve både ett og to øyebryn for å underdrive kraftige! En Slayerlåt som transformeres til en knallbra 60 talls garasjeversjon vil jo lett avstedkomme sådanne! Også tittellåten ” Burning Sea Of Green” skiller seg ut blant annet på lengden som er anselige tretten minutter. På like lang til som en virkelig god skøyteløper bruker på en 10000 meter klarer Obskuria på en virkelig god måte å fremtrylle en psykedelisk rifforgie. Som i sum gir en musikkorgie som har dette avslappede og hjertegode over seg, og som føder en musikk som definitivt har sine røtter i flower power orienteringen. For vi kan ikke underslå at denne skiva tar oss tilbake til 60 og 70 tallet med denne periodens syredryppende sound. Fuzzgitar lukta er metaforisk selvsagt høyst tilstedeværende, og Hammond orgel og diverse psykedelisk effekter er bandet temmelig rause med. ”Burning Sea Of Green” er ei skive fylt med entusiasme, fete stemninger og en nesten euforisk spilleglede i en setting av rå energisk entusiastisk rock'n'roll.

1. A-Bun Dance
2. Somewhere
3. Why?
4. Black Magic
5. Under The Gallows
6. Slow Stone
7. Memories Of Mysteria
8. Screaming Like AWhirlwind
9. Burn
10. Burning Sea Of Green
Tom Brehm - Gitar
Miguel Angel ( Chino ) Burga - Gitar
Carlos Vidal - Bass
Sandra Dee - Keyboards
Matthias Schäuble – Vokal og tekster
Muriel Stadelmann - Vokal
Enrique de Vinatea - Trommer

Modest Midget -The Great Prophecy Of A Small Man

Debut albumet fra dette bandet som vi tidligere har vurdert EP-en til, og som altså kalles det manglende mellomleddet mellom Beatles og Frank Zappa. De første fjonene til dette album ble til med en virtuell fantasi av Modest Midget sin ubestridte frontmann, Lonny (Lionel) Ziblat. Han sørger for at skiva er farget med en stor miks av stilarter som kobles sammen og fra hverandre på ofte temmelig uventede måter. ”The Great Prophecy Of A Small Man” er ofte en fin opplevelse, som leveres av et engasjert band som ønsker å vise verden at musikken ikke er på en usikker innerski med faktisk står fjellstøtt i all sin vitalitet og habilitet. Dette bandet fra Amsterdam som jo er kjent for sine vakre tulipaner leverer ei skive som står gått til dette, idet musikken er nokså blomstrende og i full knopp og ofte svært vakker. Av de tretten låtene på denne CD-en var fire med på omtalte EP, men de resterende ni er på mange måter en naturlig fortsettelse av det EP-en gav oss. Låt nummer 3,6,8 og 11 var på EP-en ”Partial Exposure” så det er nevnt og de mest detaljorienterte har fått sitt. For de som vil sette en klar merkelapp på musikken til Modest Midget så er dette knapt mulig da musikken blant popfolket kanskje vil bli kalt jazz. Derimot vil ganske sikkert jazzfolket kalle dette rock, men rockerne muligens vil dra frem betegnelsen teater musikk, og for å skikkelig grumse til et hvert tilløp til båssetting så finnes det elementer av musikken til Back, Strawinsky og Bizet spredt pent utover. Forklaringen på dette kan være at bandmedlemmene har såpass forskjellig musikalske røtter at musikken blir et såkalt fargerikt fellesskap. Noen har jobbet med André Hazes, noen med Kayak og noen med Wouter Hamel, og de kommer fra så forskjellige destinasjoner som Portugal, Holland, Polen, Israel, Argentina og Latvia. Alle låtene er skrevet av Lonny (Lionel) Ziblat, og samme mann har arrangert alt og produsert skiva! Styrken til Ziblat er at han klarer å integrere og samle alle sine musikalske stunts og følere til et hele som er meget bra utført og som i tilegg ofte er veldig catchy uten å gå på akkord med den høye musikalske kvalitet. Et eksempel er ”Contemporary Ache” som blander Beatlesvibber med klassiske toner og følere til King Crimson i en låt som har et voldsomt driv og som er ytterst lekker og finurlig. Den påfølgende låten ”Troubles In Heaven” er ikke mindre sofistikert og catchy i all sin prakt og med den bivirkningen at låten lett fester seg i hjernebarken. Mye prakt er det også på ”Evollution” hvor jødisk musikk og gammelprog forener krefter på en imponerende og vellykket måte. ”The Great Prophecy Of A Small Man” er ei skiva hvor det enkle og det mer avanserte fusjones flott , og i hendene på en dyktig og frisk låtsnekker som Lonny (Lionel) Ziblat blir skiva rett så trivelig, spennende og en absolutt velkommen gjest i spilleren vår.

www.myspace.com/modestmidget
www.modestmidget.com

1. Follow The Noise 0,55
2. Contemporary Ache 5,17
3. Troubles In Heaven 3,13
4. Coffee From Yesterday 2,4
5. Back From My Trip 3,34
6. Home Seek 4,26
7. Here I Go 3,22
8. Baby 3,05
9. Jorge Knows How Difficult a Musician's Life Can Be, but then again, who doesn't? 4,00
10. Buy Me !
11. Evolution
12. I Cane, I Saw, I Left 5,29
13. The Last Straw 5,13

Lonny Ziblat - Gitarer, litt keyboards, perkusjon og vokal
Emiel De Jong – Saksofoner, klarinetter, fløyter og vokal
Artis Orubs – Trommer
Tristan Hupe - Keyboards

Gjesteartister,

Bas Wiegers - Fiolin
Ilse Eijsink - Klarinett
Vera Van Der Bie - Fiolin
Oene Van Geel - Bratsj

La Ira De Dios - Apus Revolution Rock

La Ira De Dios, og er for de som liker Motorhead, Sex Pistols og de tidligste utgavene av Tank. På sin femte utgivelse har dette bandet fra Peru en mer punkete retning og har forlatt sine mer spaca røtter, og styrer i retning av en miks av Sex Pistol og Motorhead tilsatt et lo-fi ”spaced out” sound. ”Apus Revolution Rock” rocker som bare det og ligger slik sett opp til den forrige skiva tematisk. Selve tittel på skiva sier sitt, med sin blanding av Clash klassiker og Peruviansk mytologi. Og, jada her går det fort og hardt for seg i svingene, noe annet hadde vært nærmest et svik mot konseptet. Bandet fremkaller også de mer ”syrete” hine og hårde dagene med en rå men også catchy musikk som nærer seg på høyoktan energi. Skiva er mest legert for rock fans som vil ha det intenst og med en vegg av lyd slik at det blir temmelig hypnotiserende for de som har slike preferanser. Vi som ikke tilhører nevnte gruppering synes dette er tøft og energisk, men foretrekker det i noen mer avpassede doser da ei hel skive blir i overkant mye å fordøye. Livskraft er bra, men dette er dog vel dyrisk, men det er jo nettopp det fansen vil ha. La Ira De Dios sine heftige injeksjoner av effekter som gjerne er fra spacerock segmentet, men også fra den generelle støyverdenen, gjør at nettopp dette bandet skille seg noe ut. Vi finner at bandet tar et lite skritt til siden for mange av de andre, og dette er rimelig vellykket. Slik sett er denne skiva noe original, men det er i bøtter og spann med vanelige punk artefakter også. Som euforiserende middel som rører dansefoten får vi velkjente gitarsoloer, pumpende basslinjer og en sinnsykt intense tromming. ”Apus Revolution Rock” er en billett til en temmelig ekstrem reise i et musikalsk landskap hvor psykedelisk og space punk bor.

http://www.myspace.com/lairadedios

1. Revolucion
2. No Hay Vcontrol
3. Misatropo
4. Todo Arde En Llamas
5. 5000 Anos
6. Yo Solo
7. Lima Ciudad
8. Woman
9. Guerrilla A Go Go
10. Calles Oacuras
11. Megahertz
12. Atravezare

Chino – Vokal og gitar
Litros – Bass og vokal
Pepe – Vokal og trommer

Modest Midget – Partial Exposure

Beatlesinfluensene er der så absolutt på denne femten minutter lange EP-en, men bandnavnet gir jo sterke assosiasjoner til Gentle Giant. Dermed er vi altså rimelig kjapt over i avdelingen som sørger for å gi en beskrivelse av musikken. En musikk som vi for enkelthets skyld kan si er en slags popprog med innsmett fra blant annet jødisk musikk. Eller som bioen sier, ”tøff som Paul Simon, kommersiell som Ingemar Bergmann, og sofistikert som Brtiney Spears!”. Fornøyelig beskrivelse! Sentralt i musikken som forrettes er den Amsterdambasert komponisten og musikeren (Lonny) Lionel Ziblat. Han har en bakgrunn hvor en påvirkning fra svært forskjellige musikalske smaker og kulturer så absolutt er med å påvirke musikken på skiva. Musikken er rimelig gjennomarbeidet og sofistikert med også preget av at den er så tilgjengelig, og her møtes stilarter som normalt ikke er på ”talefot” og Ziblat får det likevel til å låte såpass bra. Forskjellig etnisk musikk forenes uten at det blir snakk om world musikk, og i den miksen tilsettes det også klassisk musikk og rock. Noen har sågar snakket om at Modest Midget låter som det manglende mellomleddet mellom Zappa og Beatles. Det er nok å ta litt hardt i, men likevel er det ikke tvil om at det er mye spennende kvalitetsmusikk på denne EP-en. Vi er såpass trigget av musikken her at vi virkelig ser frem til den nye CD-en ” The Great Prophecy Of A Small Man” som når dette leses nok er ferdigstilt og klar for salg. Det er da snakk om musikken til et band som i høy grad kan sies å være internasjonal. Latvia, Holland, Portugal, Argentina, Israel bidrar direkte og indirekte, og dette sørger for en livlig, sjarmerende og energisk musikk. Likevel er det ikke mulig å undervurdere betydningen av Lionel Ziblat når en snakker om Modest Midget. Han komponerer, arrangerer, synger, spiller gitar, piano og perkusjon. I sannhet et multitalent som også klarer å lage musikk med særpreg, og musikk som skiller seg ut fra massene. Han har også en slags sjette sans for det melodiøse, og om musikken og konseptet fra denne EP-en ytterlige utvikles og rendyrkes blir ” The Great Prophecy Of A Small Man” en utsøkt fornøyelse å lytte til. Åpningslåten ”Trouble In Heaven ” er også en fornøyelse å lytte til, med sine intelligente melodilinjer og keyboard og fioliner i fri utfoldelse. Vokalharmoniene er utsøkte på”Home Seek”, men låten blir noe for popinfisert etter vår smak. Da er ”Evolution” er mye bedre låt, som starter opp med herlige fiolinriff og er pent pyntet med progressive arrangementer, og en rytmikk som er hentet fra Sør Amerika. Herlig låt, som til fulle viser hvilket potensial dette bandet har, og vekselbruket mellom frodig og energisk musikk er flott.

www.myspace.com/modestmidget

1. Troubles In Haven
2. Baby
3. Home Seek
4. Evolution

Lionel Ziblat – Gitarer, keyboards, perkusjon og vokal
Emiel De Jong – Saksofon, klarinett, fløyte og vokal
Artis Orubs – Trommer

Gjestemusikere,

Bas Wiegers - Fiolin
Vera Van Der Bie - Fiolin
Ilse Ijsink Klarinett
Oene Van Geel - Fiolin

Ábrete Gandul - Cuentos Para Dormir

Ábrete Gandul er et band som ble etablert i 1999, og som hele tiden har søkt å lage et eksperimentelt sound, og for å nå det målet unnslår de seg ikke å la seg inspirere fra diverse stilarter. Dette Santiagobaserte ensemble er i sannhet eklektisk, og går sine egne særegne veier. Veier som for oss gjør at vi oppfatter musikken til å være spenst og og minst passelig utfordrende, tidvis mørk og RIO stenket, men alltid svært smakfull og tidløs, men faktisk også stedløs. Stedløst i positiv forstand fordi den er universell, og det er ikke noe som tilsier at disse musikerne er fra Søramerika. Noe vil sikkert klage på mangelen av lokal forankring, men denne lettere nifse musikalske reisen er såpass variert, velformulert og melodisk at det knapt er noe problem. "Cuentos Para Dormir ” er bandets andre utgivelse, og skiva har marginale likheter med landsmennene i Tryo, og ditto med mer velkjente King Crimson på åttitallet. Ábrete Gandul har visse følere til jazz og psykedelisk musikk, og er voldsomt teknisk skolert. Likevel er heldigvis det ikke noe fokus på teknisk fyrverkeri for å imponere, men heller et forsøk på å formidle musikk som ensemblet møysommelig har meislet ut med kreativitet og formidlingsvilje Utmeislet er også en tro på at samspill gjør bandet godt, og å komplettere hverandre og å spille hverandre bedre er veien å gå. Gitarene er de førende instrumentene og som oftest i et neddempet modus, men noen mer hektiske og rå riff frisker opp. Rytmeseksjonen er meget stødig og sikker men også passe spenstig, mens synthene sørger for å pensle ut stemninger og atmosfære som er så viktig for bandets sound. Her bidrar også fløyten som er av den mer godlynte type, helt opp mot snill og gild varianten, noe som faktisk bidrar til at lydbildet blir noe egenartet. Det korte sporet ”Dilema” er den låten som er mest ulik de andre, med sin folkvibber i en kammermusikk setting, men låten er så variert at det faktisk også hentes inspirasjon fra funken og barokken. Bandet utfrosker sine mer jazzete fibre på “Alguin Intrascendente” hvor meget sterk bass solo og trommemønstre frisker opp i en drivende og melodisk velutstyrt låt. Den ambiente sfære utforskes på låten ”Primanocte” som gir oss ganske så mintense stunder, og hvor tankene på Djam Karet ikke er helt fjerne. Det finnes egentlig ingen svake låter på denne skiva, men selvsagt er det øyeblikk som ikke er like spennende. Dette vektes fint av partier som virkelig er utsøkt musikk, og de finnes i alle låtene, men mest på ” ”Hay Que Volver A Los Chinos” og ”Disminuyéndote”. Vi finner at denne skiva har mye utsøkt musikk, og at dette bandet fra Chile er et meget spennende bekjentskap. For enkelte er sikkert musikk deres sikkert reneste ”vissvass”, for oss andre et funn om ikke av de sjeldne, så er funn! Slik er nå verden.

http://www.myspace.com/abretegandul

1 No se metan con el Capitán Problema (5:11)
2 Al fin y al cabo (5:07)
3 Hay que volver a los chinos (de nuevo) (4:52)
4 Alguien intrascendente (4:47)
5 Dr. Finger (8:39)
6 Primanocte (6:49)
7 La ira (...de la novia de Byron) (9:08)
8 Dilema (2:00)
9 Disminuyéndote (9:36)

Antonio Arceu - Trommer
Jaime Acuña - Keyboards
Pedro Santander - Bass
Rodrigo Maccioni – Elektrisk og akustisk gitar og fløyte
Rodrigo Pinto - Elektrisk og akustisk gitar og effekter

Aisles – In Sudden Walks

Neosymfonisk musikk fra bandet fra Santiago i Chile med inspirasjon fra engelske band som Pink Floyd, Genesis, Yes og Marillion. Skiva er Aisles sin oppfølger til den debuten ”The Yearning” som kom for fire år siden. Nå som da er det to keyboards og ikke minst engelsk tekst, noe som nok gjør at dette er lettere og nå frem til flere lyttere. Vergara-brødrene er også denne gang rimelig sentrale, blant annet med sine ofte sublime kompositoriske evner. Skiva klokker inn på femtitre minutter, og er en melankolsk og stemningsbetont skive med solide og velarrangerte låter. Når vi vet at søramerikanske band har en tendens til å bli lovelig snille når de lager neoprog, så er det lov til å inneha en sunn skepsis. Derfor er det ekstra viktig og hyggelig å bekjentgjøre at Aisles går sine egne veier, og unngår å lyde repeterende og som resirkulert musikk hvor klisjeene står i kø. Tvert om er det ganske så frisk og freidig musikk bandet kommer opp med på ”In Sudden Walks”, og en skal være temmelig musikalsk ignorant om en ikke lar seg rive med, i alle fall litt! De små dryppene av latinisk preg kommer fra de akustiske seksstrengerne, og tilfører en egen stemning som er finurlig og velsmakende. At bandet har to keyboards i aksjon kunne meget vel gjøre at det hele låter svulstig, men så lenge disse skjønner betydningen av og ikke å overgå hverandre, og samhandle med resten av bandet er dette ikke noe problem. Soundet er ofte av den mer rolige varianten og det romantiske er like rundt hjørnet temmelig ofte. Heldigvis unnslår ikke Aisles seg fra å rocke og å lyde noe mer røft og tøft. Variasjonen er på et akseptabelt nivå, selv om det ikke akkurat er grensesprengende musikk så har Aisles musikk dette udefinerbare over seg. En følelse av at her er det noe som er vel verdt å lytte til, og at bandet virkelig strever på å formidle sitt spesielle musikalske univers. Vokalisten Sebastian Vergara yter i så måte sin skjerv, med en røst som låter både meget bra, om enn en tanke tander. Kvaliteten på musikerne er det definitivt aldri noe tvil om da de er førsteklasses, og med sine spesielle vibber fra dette store kontinentet er utvilsomt skiva et velkommet innslag for oss som fores opp på musikk fra de store metropolene. Låtene er gjennomgående lange med fire av seks opp mot og over ti minutters streken, og noen vil sikkert finne at de tværes ut for mye. Vi synes det er såpass mye spennende som går for seg at vi henger glatt med opp mot 14,58 minutter på ”Hawaii” som er skivas lengste låt. Aisles består faktisk av syv musikere hvorav som nevnt to brettister, og med to gitarister blir det rimelig kompleks musikk som heldigvis er pent variert. Stemningene skiva gestalter er av den mer subtile sorten, og sammen med en varm, balansert og klar produksjon er dette ei skive som mange progfan burde kunne like. Vi finner at ”In Sudden Walks” har mye sjarme og varme som nevnt, og er en flott smeltedigel for neo prog og 70 tallets prog som er utmerket krydret med en viss tilstedeværelse av en udiskutabel latinsk atmosfære.

www.aisles.cl
www.myspace.com/aislesproject
www.aislesproject.com

1. Mariachi (9:59)
2. Revolution Of Light (4:41)
3. Summer Fall (9:56)
4. The Maiden (9:28)
5. Smile Of Tears (4:00)14,
6. Hawaii (14:58)

Rodrigo Sepulveda – Gitarer
Felipe Candia - Trommer
Alejandro Melendez - Keyboards
German Vergara - Gitarer
Luis Vergara - Keyboards
Felipe Gonzales - Bass
Sebastian Vergara - Vokal

Annexed – When Philistines Joust

Sydneybaserte Annexed er en instrumental kvartett som utøver en heller intrikat rytmikk og sysler med flerlags musikk som i sum utgjør et sound som ikke er dusinvare. Inspirasjon hentes fra så forskjellige kilder som punk, elektronisk musikk og prog og ”When Philistine Joust” fremstår som et verk med rikelig med egenart uten at det virker kunstig og påtatt på noen måte. Harde riff og en utsøkt tristesse blandes, og rytmikken er i tillegg til stor kompleksitet også rimelig heftig men alltid med et godt øye til det melodiske uten noen gang å bli forutsigbar og kjedelig. Annexed klarer faktisk ofte å fremtrylle både velklingende og spennende musikalske landskaper selv uten noen vokal tilstedeværelse. Bandet er rimelig internasjonalt i det medlemmene er fra blant annet Colmbia, Taiwan (New Zealand) og Australia. Basslinjene er ganske så hoverende med tre bassister tidvis, svært pumpende og de er både heftige og distinkte og fremhever det litt Toolstenkede soundet hvor også tvillinggitarene er rimelig kløktige og utgjør en stor musikalsk kraft. Giaterene snor og bukter seg om hverandre i en heftig utøvelse av fingernem strengelek og skaper en lekenhet som myker noe opp den til dels maskinaktige følelsen som av og til kan råde. Ryktene sier at Annexed er et meget ambisiøst band som har et fokus på ørsmå detaljer i produksjonen for å oppnå musikk som blir akkurat som hva den var tiltenkt i utgangspunktet. Akkurat det med detaljrikdom kan jo være et tveegget sverd i musikksammenheng, men her virker det som resultatet stor sett bare er en ytterlige finslipt og forseggjort musikk. Alejandro Gonzales som pisker skinnene er en kvalitetstrommeslager som har en fin variasjon og dybde i sin tromming, noe han nødvendigvis må være for å klare den ambisiøse rytmikken. Alle låtene lever sitt eget liv og står godt på egne ben idet de har små og store detaljer som gjør de engasjerende og levende, og vel verdt å lytte til. En god vokalist i det minste på noen av låtene hadde nok ikke vært å forakte på neste skive. Likevel innehar ”When Philistines Joust” iså mye kvalitet og selv om den slett ikke er et feilfritt verk så er utvilsomt Annexed et hyggelig bekjentskap vi gjerne hører mer til.

www.myspace.com/annexed
http://www.theannexed.com

1. Grind
2. When Philistines Joust
3. A Conflict
4. Welcome To The Paradox
5. The Inbetween
6. Devious Roattaions
7. Caterpillar
8. Phrenic Esquisse
9. Common Disseet
10. Silhouette

Alejandro Gonzales - Trommer
Diego Mora – Gitarer og bass
Tim Chang – Gitarer og bass
Ben Morgan - Bass

Daddy Antogna Y Los De Helio - Viva Belice

Trommeslageren Héctor ”Daddy” Antogna fra Buenos Aires har sammen med Alan Courtis fra Reynolds, og tidligere medlemmer av det kjente ensemblet Las Orejas Y La Lengua slått seg sammen for å lage spennende musikk. Resultatet er en kombinasjon av røff psykedelisk musikk og krautrock, pent smaksatt med litt avantprog influenser. Daddy Antogna selv er en mann som har betydd enormt mye for søramerikansk musikk med sin høyst originale tromming hvor irregulære trommemønstre og en temmelig unik fristil gledet svært mange. Han har vært med på legendariske album som Ave Rock sitt første album, og hundrevis av andre viktige skiver fra dette for mange av oss musikalsk sett undervurderte og ukjente kontinentet. Også band som Mother Atomic, Orion, Beethoven's Pastoral og Stuka Vinicius de Moraes har nytt godt av Antogna sin kompetanse. En gang på åttitallet ble dessverre Antogna utsatt for en stygg ulykke og lenket til rullestolen. Etter år med rehabilitering og et tilpasset trommesett er det derfor et helt nytt band som dukker opp her med sin debut ”Viva Belice”. En debut som har åtte instrumentale spor og varer i 44,44 minutter, og hvor spillegleden er meget stor. Navnet på albumet, Viva Belize er for øvrig hentet fra et emne fra Ave Rock sin flotte debutplate. ”Viva Belize” er også en flott plate, og kvartetten behersker sine respektive instrumenter meget bra, men får likevel assistanse av to virkelige fabelaktige musikalske fenomener i Fernando Gallardo og Carmen Levinson. Disse to er med på å heve verket ytterlig, slik at det blir enda mer forfriskende og spenstig. Produksjonen er meget bra og gestalter et lydbilde hvor alle musikerne får et stort musikalsk spillerom. Arrangementene er jevnt over vellykkede, og de fleste små detaljene er bra og gir tiltenkt dybde og dynamikk. Noen musikalske ideer funker ikke optimalt, men oppveises langt på vei av skivas mer vellykkede øyeblikk. ”Viva Belize” gir instrumental musikk som er psykedelisk legert, og som har nok gode ideer og essens til å betraktes som ei svært hørbar skive. De søramerikanske vibbene skiva avgir er også svært fascinerende og bidrar også til at vi gjerne hører mer til Daddy Antogna Y Los De Helio.

www.myspace.com/daddyantognahelio

1.Frascos Tendidos
2.Desincrustante
3.Viva Belice
4.Sub Umbra Floreo
5.Brazo Largo
6.Colapsa
7.Al- Carreta
8.Veronica D

Daddy Antogna – Trommer
Fernando De La Vaga – Trommer
Nicolas Daib – Bass
Alan Courtis – Gitarer

Gjestemusikere,

Fernando Gallardo – Fiolin, trekkspill, keyboards, perkusjon og zampoña
Carmen Levinson - Fiolincello

OTR – Mamonama

On The Rocks betyr OTR, så slipper noen å lure på det. På vokalen har bandet John Lawton som har holdt mikrofonen i Uriah Heep og Lucifer`s Friend, og gitarist er Jan Dumée fra Focus. I tillegg er det tre unge talentfulle brasilianske musikere som utgjør dette ensemblet. Stilmessig er det klassisk rock med visse jazz- og proginfluenser som serveres på ”Mamomama”. Det melodiske er alltid tilstedeværende på skiva, og hadde dette blitt sluppet for tretti år siden hadde det sikkert vært regnet som en klassiker. For ”Mamonama” ligger ikke så langt fra for eksempel Deep Purple sin klassiske album ”Stormbringer”. Retro så det holder altså, men OTR tilfører altså jazzinfluenser og annet slik at det låter tidvis friskt. På for eksempel ” The Corner Club” er Steely Dan sin ånd nær i både sound og utforming, mens ”Ghetto” har visse funkfølere. En flott og følsom ballade får vi på ”Hello” som omhandler mor til Lawton og hennes Alzheimer sykdom. Jan Dumée skinner her, og tilfører touch av Focus sine bedre ballade sensibilitet. OTR er forresten et svært så internasjonalt band med medlemmer som bor i Rio, Rotterdam og London. Låten ”Face To Face” er opprinnelig komponert av Dumée for Focus men kom av en eller annen grunn aldri med der, men er her omarbeidet til en frodig hardrocker. Hardrock gestalter også ”Taking You Down” og vi mer enn aner at Deep Purple lusker i buskene, men låten er jammen ikke så verst for det, og atter en gang så imponerer Jan Dumée. At det er brasilianere med i dette ensemblet viser ”The Corner Club” hvor europeiske tradisjon blir fint foredlet av brasilianske elementer. Skivas mest progressive spor finnes på ”Steal The Night” som også er på nesten syv minutter. Også dette sporet var tenkt for Focus, men er temmelig omarbeidet og med vokal og totalt nye arrangementer. Låten har et vist jazzpreg over seg, og Lawton viser til fulle her hvor bra han kan synge. At OTR kan alternere mellom mer rolige og harde øyeblikk viser låten ”Woman” til fulle. Skiva avsluttes med ”Ride On” som går Uriah Heep i næringen og er en virkelig god hardrock låt. Kvaliteten på produksjonen er svært god, og her har Jan Dumée virkelig vært en god andrepilot, og han har stått for alle arrangementer og komposisjoner. Xander Figueiredo er også en ytterst spennende trommeslager som tilfører denne skiva mye knallbra rytmikk. Vi må heller ikke glemme Marvio Ciribelli som med alle sine Hammond orgler, Fender Rhodes og akustiske pianoer bidrar til at lydbildet blir såpass spennende og bra. ”Mamonama” er et noe uferdig produkt, som absolutt har mye bra å by på. Vi har såkalt virkelig tro på at neste gang kan slå ut i full blomst selv om dette i høy grad er meget bra musikk. Med så talentfulle musikere og en vilje til å ta enda større sjanser, er det duket for noe stort fra OTR i 2010 for eksempel.

http://www.otr-band.co.uk/
http://www.myspace.com/otrmusicrocks

1. Ghetto
2. Taking You Down
3. Hello (Dona Nobis Pacem)
4. The Corner Club
5. Mamonama
6. Steal The Night
7. Face To Face
8. Shine
9. Woman
10. Ride On

John Lawton - Vokal
Jan Dumée - Gitarer
Ney Conceicao - Bass
Xande Figueredo - Trommer
Marvio Ciribelli – Keyboards

Gjesteartist,

Sonia Genú – Vokal på 3

Pi XPRNC – Algenia

Fra Caracas kommer Pi Xprnc som er ledet av Karen Gonzalez. Hun er i tillegg til å være svært god på både synther, gitarer og vokal, også kvinnen bak all låtskrivningen, produksjonen, tekstene o.s.v.. Er det noe progsamfunnet trenger så er det flere kvinner som er både dyktige og skapende. På denne debuten får vi en musikk som er rimelig original men definitivt progressiv, og som også er melodisk og selvgranskende med flott dynamikk. Det hentes ubesværet fra mange musikalske leire, og det blir satt sammen til et album som virkelig har sug og fremdrift. Noe av ”Algenia” sin styrke er at multiple stilarter og lydlandskaper utforskes på et så innsmigrende og kløktig vis. Skivas budskap slik vi oppfatter det kan summeres opp slik, ” Ignoranse gjør oss blinde”. Vi kan kanskje også bruke forfatteren Arnulf Øverlands ord, ” Du skal ikke så inderlig vel, tåle den urett som ikke rammer deg selv”! Det og ikke bry seg kan føre til mange forskjellige konsekvenser, herunder store smerter og død ifølge maestro Karen Gonzalez. Hun har en virkelig utsøkt stemme som er en fin kontrast til forseggjorte lydlandskapene som instrumentene skaper. En stemme som er både fyldig, stemningsfull og autoritær, og som virker som en ytterlige livgivende eliksir for de til dels mørke, selvgranskende, mystiske, fascinerende og eiendommelige lydflatene. At Karen Gonzalez ikke har engelsk som morsmål er i alle fall noe vi aldri hadde gjettet på! Musikken til Pi XPRNC står fjellstøtt på egne ben, men vi kjenner igjen et vist slektskap band som Skunk Anasie spesielt i vokalen. Også Tool, King Crimson og White Willow samt Oxygene 8 er å betrakte som noen slags fjerne tremenninger musikalsk sett. ”Algenia” virker på den måten at jo mer en lytter jo mer oppfatter en av komposisjonene. Komposisjoner som er snedig smidd med velformulerte temaer med akkurat nok dynamikk til at det blir spennende og ikke overlesset, som er passe potente men ikke går avveien for det vakre og fjærlette, men som også er velsignet med en underliggende mystisisme. Spesielt sporene fra Chaos I til IV og Conexuon er hyllet i et mystisismens slør, og stenket med rimelig avanserte musikalsk stunt som er temmelig pirrende. Akkurat ordet pirrende er et temmelig dekkende ord om denne debutskiva som virkelig må kunne sies og være blant årets aller beste debutanter. Vi ser virkelig frem til mer musikk fra Pi XPRNC, mer av Karen Gonzalez sin kreativitet og både nyskapende og skapende evner, Yonder Rodriguez sine dynamiske og intrikate perkusjoner. Til David Cajias sin distinkte og effektive tromming, og Miguel Blanco sine fyndige og fyrige basslinjer.

www.piXPRNC.com
www.myspace.com/piexperiment
1. Chaos I (Genesis) (2:50)
2. Drowning (4:08)
3. Conexion I (0:56)
4. Arise (5:49)
5. Chaos II (Fall Away) (2:43)
6. Lights Turn on (7:21)
7. Rain (7:00)
8. Chaos III (Falling Away) (2:30)
9. Algenia (20:36)
10. Serenity (4:33)
11. Chaos IV (2:59)
12. Becoming (4:23)
13. Shape (6:05)

Karen Gonzalez – Gitarer, synther og vokal
Miguel Blanco – Bass
David Cajias – Trommer
Yonder Rodriguez – Perkusjon

Gjesteartister,

Tony De Leon- Gitarsolo på 6

Andres Gonzalez – Trommer på 2

Viloleta De Outono - Volume 7

Dette São Paulo bandet var temmelig aktive i 70 og 80 årene og gav da ut fem album, før de forsvant fra den musikalske radar til folk flest rundt 1985. De hadde da oppnådd en kultstatus og var som levende legender å regne. Etter tjue år taushet vartet de i 2005 opp med albumet ”Ilhas” hvor de i motsetning til mange andre band som gjenoppstår klart det kunststykke å fremstå som sultne musikere med flott fremdrift og kreativitet i bøtter og spann. Faktisk var Ilhas” så bra at den ble regnet til deres beste til dato, og med ”Volume 7” gjør de et forsøk på å lage enda en karrieretopp. Viloleta De Outono er tilbakeskuende idet de dyrker psykedelisk og progressive musikk fra perioden 1967 – 1972. Retro så det holder altså, og da avgjøres mye av hvor mye særpreg musikken har eller om det bare er en resirkulering av musikk vi har hørt før. Vår ører hører elementer av Caravan, Hawkwid, Pink Floyd, Gong, Hatfield & North og Camel og faktisk også norske Ruphus på låten ”Fronteria”. Rytmeseksjonen sørger for en stødig plattform hvorpå Fernando Cardoso kan bygge videre med sine melodiske Hammondrogel og minimoog som også avleirer mye sjarmerende og følelsesladet musikk. Skiva varer i førtiseks minutt med musikk som mer spilt inn live, d.v.s. at med noen få unntak er alt spilt inn på første tagning. Unntakene er noe vokal og pianoer som kom til i en senere overdub. Hensiktet med dette stuntet er selvsagt å få materialet til å høres organisk uten den velkjente muligheten til å polere materiale til det fremstår perfekt men temmelig sjelløst. Energien, atmosfæren og stemningen nærmest tyter ut av den skiva, og du store fagott hvor mye varme og sjarme musikken avleirer, og i tillegg er soundet temmelig hypnotisk. Tøft gjort av Viloleta De Outono, og det viser jo hvilken musikalsk kompetanse og tro påseg selv de innehar. Knapt har dette ensemblet vært så velspilt og med en flott kordprogresjon og fremdrift. Tidvis er det noe magisk og fortyllende over musikken, og det er ei flott om ikke perfekt plate å lytte til for alle progelskere skulle vi tro.

http://www.myspace.com/violetadeoutono
http://www.violetadeoutono.com.br

1. Além do Sol
2. Caravana
3. Broken Legs
4. Eyes Like Butterflies
5. Em Cada Instante
6. Pequenos Seres Errantes
7. Ponto de Transição
8. Fronteira

Fabio Golfetti – Gitarer og vokal
Gabriel Costa - Bass
Claudio Souza - Trommer
Fernando Cardoso - Keyboards

Vougan - Mind Exceeding

Dette bandet fra Brasil er også et av disse bandene som forsøker å skape noe nytt med å mikse diverse musikalske retninger, og det er jo et fint utgangspunkt for å lage frisk og ny musikk. En hake ved det hele er jo at musikken skal settes sammen så det låter ok på alle målbare parametere. På nevnte området er det mange band som tryner skikkelig av diverse grunner, som for eksempel manglende musikalske evner, manglende kreativitet o.s.v. Honnør for forsøkene på å lage noe unik skal alle uansett ha. Vougan har en miks med temmelig mange ingredienser, og slikt sett gaper de over nokså mye, og er i alle fall ambisiøse til tusen. Bandet mikser klassiske elementer, symfoniske elementer, metall, melodisk metall, brasilsk musikk, prog, trash metall og power metall, brettet ut over 54,47 minutter. En skikkelig røre altså, med så mange komponenter som skal smis sammen til å låte bra. Vougan oppstod i 2005 på restene av bandet Dark Avenger, og året etter slapp de EP-en ”Sielnt Souls”. ”Mind Exceeding” er debuten i full CD størrelse, og er en tålig original progmetall musikk med bra variasjon, og med fem talentfulle musikere. Musikere som klarer å lage en bra og flott klangfylde og mange bra harmonier der de kjører gjennom de nevnte musikalske landskapene. Likevel føler vi oss tidvis litt som demente oldinger når vi prøver gang på gang å komme dypt inn i dette albumet. Forvirret og usikker, fordi det er utrolig bra spilt og utført, men likevel så vanskelig å få fullt grep om det som skjer. I kaoset av alle de musikalske elementene så ligger det en real tung produksjon i bunn som også står i fare for å blåse albumet litt ut av proporsjoner, så det er ikke enkelt å sette seg inn i det, og faktisk vite hvor bra dette egentlig er. Heldigvis er iveren etter å komme inn i musikken så stor at vi bare må la oss imponere av ferdigheter og at bandet forsøker å skape noe nytt og egenartet. Åpningslåten ”Inner Ghost” er en flott atmosfærisk og fargerik låt med mangt og meget å hygge seg med. Vokalisten Izack Salvatierra har en flott og klangfull stemme med stor autoritet, og vokalen står også bra til musikken. Skiva byr på mye bra, men også noen låter som ikke er av høy nok kvalitet. Ali i alt er Vougan et band det er verdt og følge med videre, og skiva ”Mind Exceeding” er absolutt en høyst interessant utgivelse innen segmentet sitt segment, om enn krevende å få tak på.

www.myspace.com/vougan
www.vougan.com

1. Inner Ghost (1:28)
2. Behind The Lies (6:36)
3. Ghosts (6:26)
4. Unspeakable (5:24)
5. Endless Nightmare (7:12)
6. L.O.S.T. (6:49)
7. Silent Souls (5:02)
8. On The Road (6:46)
9. Mind Exceeding (1:36)
Part I - Commanding Heights
10. Mind Exceeding (7:28)
Part II - Evil Blindness
Part III - Distorced Reality
Part IV - Hall Of Mirrors

Acácio Carvalho - Trommer
G Zus - Bass
Hugo Santiago - Gitarer
Carlos Zema - Vokal
Giordanno Martins - Keyboards

Daltonia - Fragmentos De Un Viaje

Han tar seg rimelig god tid mellomutgivelsene Cristian Céspedes Bascuñán som er frontmannen i Daltonia. Ti år mellom de to første skivene er lang tid, men heldigvis er det mer moden og sofistikert musikk på ”Fragmentos De Un Viaje” enn forløperen ”Obsevatoria De Universo”. Skiva har eklektisk prog som ledestjerne og er pent pyntet med doser av temperamentsfulle Sør-Amerikanske vibber, spacerock, artrock, såkalt ny prog og klassisk symfonisk rock. To instrumentale låter åpner skiva, og det er gitt mye plass til elektroniske effekter som samhandler flott med mer tradisjonell instrumentasjon. Sterk og potent rytmikk fra en flott rytmeseksjon åpenbarer seg, og denne holder koken gjennom hele skiva. En annen solid rød tråd er lyrikken som er konseptuell og er en poetisk fremstilling og fortelling om disse Chilenernes opplevelse av å oppholde seg i Europa i lang tid. ”Anoche” (Last Night) er en tøff låt som rocker og hvor brettene og bassen gjør en formidabel god jobb. Til lyden av fugler og hunder beskrives erfaringene med livet på ”Domingo En Vondelpark”. Mange andre samplere understreker og visualiserer en tur i en fornøyelsespark på en søndag. Virkemidlene her er typisk for Daltonia og en fet suggererende stemning er resultatet av disse stuntene. Stemmen til Cristian Céspedes Bascuñán er lagt opp som fortellerstemme, og står bra til konseptet. ” Partida - Descanso – Partida” er enda en instrumental, og et skikkelig bomskudd da den konverterer til trance etter en stund, og det blir ganske utholdelig å høre på. Daltonia kommer ofte opp med en musikk som er stemningsfull og bra, og det er enkelte strålende instrumentale utøvelser og samhandlinger. Som helhet blir ”Fragmentos De Un Viaje” for ujevn og med for mye elektroniske kromspring som ikke fungerer bra nok. Hovedankepunktene er at det er for mye trance og lite sløy elektronika som fylles på, og for lite av de heftige stundene hvor Daltonia lager god musikk som trigger oss. At evnene er der er utvilsomt, men da må det altså lukes vekk en del for at musikken skal smake godt nok til at vi blir fornøyd.

http://www.daltonia.net/

1. Incidente en Barcelona (2:46) (Instrumental)
2. París Tren Bruselas (5:25) (Instrumental) (Paris Train Brussels)
3. Anoche (4:36) (Last Night)
4. Domingo en Vondelpark (3:56)
5. Partida - Descanso - Partida (4:57) (Instrumental)
6. Renuncio (3:47)
7. Paseando en Christiania (4:48) (Instrumental)
8. Destino (4:57)
9. El último hombre (4:26) (Instrumental)
10. Epitafío (2:56)

Juan Malmierca Espina – Keyboards og samplere
Cristian Céspedes Bascuñán – Keyboards og vokal
Carlos González Vásquez – Bass og gitar
Benjamín González - Trommer

Dialeto - Will Exist Forever

En powertrio fra Sao Paulo i Brasil som har vært på og av, og fra og til siden 1987. Fire år etter denne starten kom skive nummer en ”Dialect” fulgt av hektisk turnering i tre år før Dialeto gikk i tørrdokk i 1994. Deretter lå bandet i opplag helt frem til 2008 hvor reuniontanken ble til virkelighet, og det var nok urealisert materiale til å komme opp med ny CD med en varighet på nesten førtitre minutter. Influensene er like mange som bandmedlemmenes herkomst, og musikalsk er det snakk om svært forskjellige helter som Jimi Hendrix, King Crimson, Mahavishnu Orchestra og Black Sabbath. Dette avstedkommer en eklektisk miks med hardrock, eksperimentell musikk og temmelig tricky musikk. Et hovedelement er også det å ha det gøy når en spiller musikk. Frank Zappa`s evige spørsmålsstilling ” Does humor belong in music” gis en kontant svar av Dialeto. Musikken er ikke spesielt vakker eller dyp, og ikke er den diversifisert i særlig stor grad, eller sjokkerende. Likevel er den en x-faktor av noe udefinerbart som er veldig groovy og som fort festner seg i ryggmargen med sin jamaktige og tidvis spacy vibber på en seng av boblende spilleglede og humor. Lyrikken er i samsvar med dette humorperspektivet så vidt vi kan skjønne! Mme. Blatvatsky sine kosmiske teser er grunnlag for konseptet, og handler om et møte i stratosfæren hvor nostalgien flommer. Kort fortalt, det mimres om Østens musikk og dens vakre og eksotiske flamme, og dette leder over til Béla Bartók og King Crimson. Da er veien kort til musikalske improvisasjoner som er så glassklar i dette etter-døden-livet som rades opp her. Og så kan jammingen starte, og Dialeto er i gang med ”Will Excist Forever”. Østlig metallstemning åpner skiva på ”Vermelha” som er en instrumental som synliggjør hva Dialeto har av evner. Ytterlige minst et hakk bedre er ”Mme. Blatvatsky hvor de ville riffene er få og repetive men smått fabelaktige, og en umiskjennelig duft av tidlige Black Sabbath ligger i luften. Noen ganske nifse fiolinlinjer og en stotrende gitar i en psykedelisk setting er det som gjør denne låten til en interessant sak. Morsomt er det på både Anger” og ”Animal”, mens ”Seven Drunks” er skivas beste låt med et enormt groove og en rytmeseksjon som virkelig evner å imponere, og aller best er gitarpartiene som er av ypperste klasse. Dialeto har et eget håndlag med hard jamming, selv om de ikke har et teknisk perfekt sound. Antakeligvis er dette fordi musikerne samhandler så enormt bra at dette produktet blir så spenstig og hørbart.

Vermelha (3:29)
2. Mme. Blavatsky (3:34)
3. Existence (5:28)
4. Enigma (5:12)
5. Animal (3:09)
6. Anger (4:06)
7. Seven Drunks (3:29)
8. Misty Queen (3:59)
9. Gunga Din (3:02)

Bonus spor,

10. Just for Free* (4:21)
11. Animal (port)* (3:07)

Andrei Ivanovic – Båndløs bass
Miguel Angel – Trommer og bakgrunnsvokal
Nelson Coelho – Gitar, vokal og fiolin

Don Juan Matus - Visiones Paganas

Produktive musikere dette, med sine to skiver på et år. Der debuten som var prydet med bandnavnet hadde klare Black Sabbath, Hawkwind og Led Zeppelin påvirkning, er det her mer et eget utmeislet uttrykk som dominerer. Det vil være en overdrivelse å si at alt er perfekt, men det er et flott sug i musikken, og en herlig variasjon. Fortsatt er det mye stonerrock, men også psykedelisk musikk og Peruviansk folklore gis plass. Til sammen blir det særpreg av slikt. Når også Don Juan Matus låner klassiske rock elementer og alt forrettes med en eleganse og på en herlig slentrende ubekymret måte, snakker vi om identitet. Selve bandnavnet er hentet fra forfatteren Carlos Castaneda og hans bokserie om en virkelig Yaqui indianer. Denne Don Juan Matus var det vi vil kalle en trollmann eller mer korrekt, shaman og en slags healer. Yaqui indianeren mener også å nedstamme fra de eldgamle fra en linje av de som innehadde en nedarvet ekstremt stor bevissthet og forståelse av universet. Bandet gir i blant plass til temmelig raspende retro psykedelisk musikk, som er mikset med den så spesielle søramerikanske stemningen, og gir et uttrykk som trigger oss. Virkelig fete riff finner vi mange av, men også stor pianokunst som på ”Las Ninas De La Luna”. Låten ”Cancacion Par Nuda” er temmelig doomladet, og elskerne av slike vil nok nikke anerkjennende. Det akustiske element er vel ivaretatt på ”Visiones Paganas”, og det er tidvis hypnotiserende vakkert. Melodilinjene er enkle, men likevel alltid intelligente, ofte vakre og dystre og evner og sette følelsene i sving. Don Juan Matus klarer å skape musikk som skiller seg ut i mengden, og leverer et knippe hederlig og spennende låter.

www.myspace.com/donjuanmatusofficial

1. Foresta Esmeralda
2. Canción Para Nuada
3. Ritual
4. Misquamacus
5. Las Ninas De La Luna
6. Siervo
7. Desierto Rojo/A 10 Del Cenit
8. Sol Poniente
9. Adios Afallenau
Veronik – Vokal og fløyte
Joaquín Cuadra - Trommer
Manolo Garfias - Elektrisk gitar, 6 & 12 strengs akustisk gitar, bass og trommer
Richard Nossar – Elektrisk gitar, akustisk gitar, bass, piano og bakgrunnsvokal
Alex Rojas - Vokal

Mindflow – Destructive Device

Progmetall fra Brasil som en gang ble tuftet med det for øyet å lage teknisk komplekse låter som likevel var tilgjengelige. Mindflow har også et annet fokus, ”Vi forsøker å aktivere minner og følelser gjennom musikk, hvilket gjør at låtene våre til et maleri med rikelig farger og kontraster”. Altså, ikke noe i veien med selvtillit og ambisjoner, men liv og lære kan jo være to forskjellige ting har vi erfart. Hårete mål, eller BSG om en vil, big hairy goals har aldri vært dumt å ha, men opp som en bjørn og ned som en skinnfell ser jo ofte urkomisk ut. Konklusjonen er selvsagt at Mindflow har en rimelig brukbar fallhøyde. Nåvel, på bandet tredje album er det mindre av inspirasjon fra Spheric Universe Experience, Pain Of Salvation, Dream Theater og Dali’s Dilemma. Nå er det mye mer melodisk og mindre krokete musikk som forrettes, men fortsatt er det mange tekniske arrangementer, men soliene er kraftig nedtonet. Mindflow har konvertert til arena en hvor Dead Air Radio, Karnivool og Souljourners opererer. Hardt og melodisk med en stor produksjon og noe growle vokal gjør dette til en temmelig moderne progmetall skive. Vokalen er bare medioker, men grei nok og i alle fall har Danilo Herbert lagt en alen til sin vekst hva gjelder tidligere utgivelser fra Mindflow hvor han tidvis var enerverende. To spor, ”First Things First” og ”The Screwdriver Effect” vil nok mange finne temmelig groteske idet de visualiserer en sadist sin verden og hans uheldige fange. Absolutt ikke noe som bør avspilles for besteforeldre og andre sarte vesener. Hvorvidt dette er stor kunst er vi svært i tvil om, men ekstremt annerledes er det så absolutt. ”Said And Done” er skivas høydepunkt med fete riff og masse annet snacks. Vi sitter og venter på at skiva skal ta av, men det er forgjeves. Vi må likevel innse at håndverket er ok, og at det på ingen måte er noen dårlig plate dette. De markante høydepunktene mangler, men det er noe uforløst over skiva. Kanskje strever bandet for mye med å lykkes, og da er det som kjent lett for at det som leveres blir lettere forknytt. Slik det er nå havner de hele i et mellomsjikt hvor alt for mange progmetall bands utgivelser. Kanskje er det en ide og ikke å ta seg selv så høytidelig, løsne opp og fokusere på å skrive gode låter? Mye god prog er jo tross alt tuftet på den gode låt, som gjerne er kompleks, men som likevel er lett å høre for lytteren.

http://www.myspace.com/letyourmindflow
http://www.mindflow.com.br/
http://www.youtube.com/user/UnlockYourMind

1. Destructive Device (6:44)
2. Lethal (5:29)
3. Breakthrough (5:09)
4. Under An Alias (4:05)
5. Inevitable Nightfall (5:40)
6. Said & Done (5:19)
7. Fragile State Of Peace (6:05)
8. Not Free Enough (7:09)
9. Inapt World (6:25)
10. First Things First (3:36)
11. Shocking Death Bed Confession (11:50)
12. The Screwdriver Effect (3:06)

Danilo Herbert - Vokal
Rodrigo Hidalgo - Gitar
Ricardo Winandy - Bass
Miguel Spada - Keyboards
Rafael Pensado – Trommer

Apocalypse- The Bridge Of Light

Skiva er innspilt live i UCS Theatre i Caxias do Sul, Brazil som en feiring av 25 år som band. Bandet startet sitt følgelig sitt livsløp i 1983,og da som et regionalt band, men ble i 1995 de første fra Brasil som kom ut på et fransk selskap, med “Perto Do Amanhecer”, hvorpå intens turnering i USA fulgte. Et tidligere tiders temmelig synth og Hammond stenket sound er nå erstattet med mer melodiske linjer, og gitarer og perkusjon har mer dominerende roller, men keyboardene er fortsatt viktige bidragsytere til Apocalypse sin musikk. En musikk som til tider ligger opp mot AOR, men også power rock, neo og søramerikanske rytmer er viktig i lydbildet. Lyrikken tar opp temaer som krig, natur, død og musikk. De virkelige kjennerne av bandet påstår at de likner noe på ELP, Rush og Marillion, og at trommis Chico Fasoli med sin bredbente og dype rytmiske tromming er meget viktig for den musikken Apocalypse serverer. At ”The Bride Of Light” spilles inn live tilfører spontanitet og nerve som beriker musikken og skaper en egen atmosfære. Nærheten til publikum som bandets virkelig evner å kommunisere med gjør at skiva lett klistrer seg fast i hjernebarken, og ikke blir ytterlige en middelmådighet. Musikerne er veteraner, og med sin store rutine klarer de å vise dette ved å spille fett og tilsynelatende uanstrengt. I tillegg har de en utfordrende og velproporsjonert musikalsk porteføljesom her, som nærmest virker å være skreddersydd for denne anledningen. Hør bare på "Escape", "Meeting Earthcrubbs Me" og "Not Like You." Og du vil lett skjønne hva vi snakker om! ”The Bride Of Light kan vi trygt si er Apoclypse sitt ypperste verk, og at etter 25 år har bandet nådd nye høyder.

http://www.myspace.com/apocalypsebr

http://www.apocalypseband.com/

1. Next Revelation
2. Dreamer
3. Ocean Soul
4. Last Paradise
5. The Dance of Dawn
6. Meet me
7. Wake up Call
8. To Madeleine
9. Escape
10. Welcome Outside
11. Meeting Mr. Earthcrubbs
12. Follow the Bridge
13. Not Like You

Gustavo Demarchi - Vokal
Eloy Fritsch -Keyboard
Ruy Fritsch - Gitar
Magoo Wise -Bass
Chico Fasoli - Trommer

Tesis Arsis - Ilusões

71, 55 med hjemmelaget musikk som er veldig symfonisk, koselig og litt lite variert. Komposisjonene er ok, men noe vel enkle og produksjonen er litt masete anlagt. Musikalsk er det lit likt det Steve Hackett holder på med, og tar vi med en noe mer røff Rick Wakeman og visse Goblin influenser, får vi svært forenklet sagt Tesis Arsis. Bak dette navnet skjuler det seg den brasilianske multiartisten Anderson Rodrigues som er et totalt enmannsorkester. Mannen har utvilsomt talent, men ville nok vært tjent med å ha noen medmusikanter å spille sammen med. Slik det fremstår nå er det bare de mest symfoniske av oss som virkelig vil tenne på ”Ilusões”, mens vi andre kanskje tross mangler vil kunne hygge oss med en til dels mørk og litt skremmende og sjarmerende symfonisk musikk. Alle sporene er på over 10 minutter, og bygges opp nennsomt selv om den lydmessige dynamikken er så som så p.g.a. rammebetingelsene. Det alterneres fint mellom glockenspiel og Steve Hackett inspirerte soli på åpneren, ”Ilusões”. Spor to er absolutt mest Goblin inspirert, og Anderson Rodrigues klarer å skape skrekkfilm scenarioer på ”Cemitério dos Vivos”, og boblende synther, truende rytmer og flotte gitarsoli, og ikke minst en orgel og tromme duell er bra saker her. Mer drømmende atmosfærer er det på ” 'Num Tempo Só”, men avslutningssporet “Hale Bop” nok er skivas beste spor. Med en spilletid på 20 minutter kreves det noe ekstra for å holde lytteren i ånde, og unngå at interessen svinner hen. Med tematisk variasjon og sterke soli kommer denne lange låten greit i mål. Tematisk veksles det mellom Oldfield og Goblin inspirasjon, og det hele låter tålig spenstig. Mange gode ideer fra Rodrigues, og i er ekte ensemble ville sjansen for å få ut hele potensialet vært mye større. Slik det er nå blir det noe uforløst, som nok er koselig og sjarmerende, men på ingen måte et essensielt verk.

http://www.myspace.com/tesisarsis

Anderson Rodrigues - Keyboards, glockenspiel, gitar, bass, trommeprogrammering

1 – Ilusões (12:58)

2 – Cemitério dos Vivos (15:58)

3 – Global (11:11)

4 – Num Tempo Só (6:03)

5 – Hale Bopp (19:17)

Tesis Arsis - Estado de Alerta Máximo

På skive to tar Tesis Arsis et lite skritt i riktig retning, idet det er noe bedre låter her. Litt mer komplekse komposisjoner, litt bedre rytmikk og harmonikk, og det hele høres straks bedre ut. Fortsatt er det ikke noe mesterverk, men med en ekte rytmeseksjon kunne dette har vært ganske bra. Nå hjelper det på dette produktet at de programmerte trommene og bassen ligger langt bak i lydbildet, slik at dette ikke forstyrrer for mye. Brettene og gitarene er såpass bra og spennende utført at vi velger å fokusere på det som tross alt er virkelig bra. Soft prog kan vi vel kalle dette, men egentlig en smakfull musikk som har det udefinerbare som mange andre søramerikanske artister har. Det udefinerbare som virker som en magnet på enkelte lyttere, og selv med visse musikalske mangler hos artistene, gjør at det hele låter så positivt innsmigrende og personlig, slik at en ikke kan la være å bli i det minste litt glad i musikken. ”Estado de Alerta Máximo” inneholder fem spor som alle har episke proporsjoner. Spor 2, 4 og 5, “Ecos Vibrantes”, “Um Azul Celeste” og ”Estado De Alerta Maximo”, er på mange måter skodd over samme lest, og det er noe av problemet til Tesis Arsis, en god ide er ikke så god når den blir repetert for mye. Nåvel, alle tre sporene begynner med kirkeliknende passasjer hvor syntene gjør en flott jobb. Rikelig med super gitarspilling er også felles her, og Hammond orgel soli, og en musikk som leker sisten mellom art rock og space rock finner vi på alle tre. Riffene er fete og ganske så varierte faktisk. Riffet midt i ”Um Azul Celeste” har mye til felles med det sentrale temaet i ”Machine Messiah” fra Yes sitt ”Drama” album. Anderson Rodrigues som er enmanns ensemblet Tesis Arsis har mange influenser som blant annet som nevnte Yes, men også Pink Floyd og Eloy, men mikser disse influensene med sine egne ideer. Til sammen kommer han opp med en ganske interessant og original sonisk palett som ikke er feilfri men helt klart sjarmerende. ”Hiroshima 45” er forresten en noe annerledes låt, og en oppdater versjon av Tangerine Dream rundt ”Rubicon” er noe vi faktsik får her.

http://www.myspace.com/tesisarsis

1. Hiroshima 45 (12:38)
2. Ecos Vibrantes (10:10)
3. Fuga (12:06)
4. Um Azul Celeste (14:41)
5. Estado de Alerta Máximo (22:20)

Anderson Rodrigues – Keyboards, elektrisk gitar, bass, trommer og programmering

Lumina – Fractured Music

Trio fra Sao Paulo i Brasil som syler med friforms instrumental fusion og som pensler ut mange spennende lydlandskaper. Musikerne er tre erfarne karer som har spilt med diverse storheter innen jazzsegmentet og deres musikalske nivå er meget høyt. Forbildemessig nevner de selv en variert bukett av strålende musikere som, John Coltrane, Miles Davis, The Mahavishnu Orchestra, Allan Holdsworth, King Crimson, Beethoven, Wagner, Debussy, Arvo Part og Nikhil Banerjee. Albumtittelen er fra det latinske ordet fractus, som betyr brukket, oppstykket og fragmentert. Akkurat det kan ved første lytt være et rimelig korrekt inntrykk idet musikk fremstår som temmelig ustrukturert og til dels rotete. Noen gangers spinn i spilleren, og langsomt trer det frem et betydelig mer organiske mønstre. Noe av tankegangen til Lumina er at konseptet ”Fracture Music”, er at musikken kan brytes ned i (fraktureres) deler som hver for seg utgjør helheten. ”Fractal Music” er mer enn en tittel, men er på mange måter ledestjernen for Lumina sitt musikalske univers. I dette lydbildet eller universet om en vil, er det gitt mye rom for soli, og den som evner å lytte til disse har mye å glede seg til. Det er ofte så gnistrende godt utført at en knapt vil tro det en hører, og er dristig og personlig legert. Vi applauderer bandets vilje til å gjøre ”noe annerledes”, men er noe i tvil om alt denne viljen avleirer er like vellykket. Sånn er det vel når en forsøker å skape noe nytt, og det meste låter tross alt friskt og inspirert. Uansett så er det et usedvanlig talentfullt band vi her har runder lupen, og låtkolleksjonen er variert og av god kvalitet. ”Chrystal Tower” og ”Genesis” er nok skivas sterkeste låter. Skiva gir oss ambiente og progressive elementer, og en snodig og finurlig miks av det mer sprudlende og temmelig mørke stemninger. Først og fremst er ”Fractured Music” ei skiva som er fusion med særpreg, spilleglede, dyktige musikere og bra variasjon. Stort bedre jazzrock enn dette skal du være god for å finne, men 47 minutter uten vokal kan nok få enkelte til å henge med hodet. Vi gjør det slett ikke da det er så mye spenstigmusikk å fylle øregangene med.

http://palcomp3.cifraclub.terra.com.br/lumina/

http://www.myspace.com/luminaproject

1. Chrystal Tower 8,23

2. Sibiria 4,30

3. Sahara 4,49

4. Thar 7,21

5. Lonely 5,29

6. Karakum 2,48

7. Tacama 4,05

8. Genesis 10,33

Fabio Fernandes - Trommer

Sizão Machado - Bass

Johny Murata - Gitar

Hyacintus – Sinkronos

Melodisk symfonisk prog fra Argentina av enmanns prosjektet Jacinto Corral, som er klassisk skolert og spiller de fleste instrumenter, men som har med seg mange gode hjelpere. Corral har et klassisk fokus, og Mahler og Wagner er åpenbare inspirasjonskilder, og den melodiske lyden fra keyboardene er det Rick Wakeman som nok er den som har betydd mye for. Gitaren har nok hentet inspirasjon fra Latimer fra Camel. ”Sinkronos” er et konseptalbum som krever sin lytter, og hvor plottet handler om et oppdrag som skal utføres etter hva vi kan skjønne, og dets viderverdigheter. På overflaten virker det å være en lettvekter med sin melodiske tilnærming, og ”snille” musikk. Skraper en derimot litt åpenbare det seg faktisk ganske mye fin velspilt musikk, men uten de skarpeste kantene selvsagt. Albumet passer absolutt best for fans av melodisk prog som Camel, Oldfield og Eloy for eksempel, men også de som liker sofistikerte melodier i en roligere setting kan finne enormt mye bra her. Klassisk musikk, jazz, Argentinske folklore, klassisk rock og progressive musikk er områder som Hyacintus smelter sammen til en ganske velsmakende miks, som er vanskelig å beskrive som annet enn Hyacintus. Særpreg kalles det til vanlig, og Buenos Aires bandet er noe for seg selv, og en fin avveksling fra det vi til vanlig lytter til. Skiva er delt i tre deler kalt ”Sueno” 1,2 og 3. Første drøm, andre drøm og tredje drøm om vi oversetter fra spansk. Vokalen er både på spansk og engelsk, men også en merkelig synging, nærmest en besvergelseraktige måter å synge på, og det meste av menneskelige sang er filtrert gjennom diverse filtrer og skaper en viss forstyrrelse. Corral har en forkjærlighet for å bruke koraktige synther, og det skaper et noe spesielt lydbilde. Et lydbilde som er rimelig komplekst og med masse stemningsskifter, og generell stor variasjon i låtene. For å visualisere dette kan vi se nærmere på neon låter, ”Mission Dada”, Explorer”, ”Heart Place” og ”Ritual Lunar”. Førstnevnte er i begynnelsen dominert av skjærende gitar og heftige synthkorder, som så sklir over i mer jazzaktig terreng med hurtig rytme, og vi får også en knallbra elektrisk gitar, og små avstikkere til funk og mer symfoniske elementer. ”Ritual Lunar” har brass synther som svinger, noe blues, og en kjempelykkelig stemning. Det er temmelig romantisk på ”Explore”, klassisk symfonisk og veldig melodisk, og det blir også en sørgmodig avslutning. Noen nærmest overjordiske symfoniske stemning er det på ”Heart Place”, hvor det også er plass for svært vakker klassikk gitar.” Sinkronos” er en plate du lett blir glad i tross i at den mangler noe røffhet, så er det svær velspilt og har så mye spennende å by på.

http://www.myspace.com/hyacintusmusic

1. Mission Dada andante (4:49)
2. Hipno Délfico adagio (5:55)
3. Ritual Lunar (El Fraude) allegro (4:48)

Sueño 1
4. Shakespeare! (Ethical) andante (4:46)
5. Explore (Plan SEA) largo (4:34)
6. Implacable Kronos presto (5:51)

Sueño 2
7. Asoma (SErA) allegro (4:50)
8. Heart Place lento (3:56)
9. Mission Recordada vivace (10:09)

10. Vesenevi largo (2:59)

Jacinto Miguel Corral – Elektrisk og akustisk gitar, vokal, keyboards, bass og andre akustiske instrumenter
José Luis Hernández - Trommer
Daniel Sánchez - Bass
Victor Sánchez - Perkusjon
Ada Guitart - Vokal
Ana Tirigall – Voakl påspor 7
Ed (Charlie Watts) Martínez – trommer på 2

Serpentina Satelite – Nothing To Say

Sier vi at dette verket er spilt inn i Walldorf i Perplex Tonstudio så sier kanskje ikke det all verden. Med en tilleggsopplysning som at Embryo, Kraan og Guru Guru også har laget mange av sine verk her, er vi straks sikre på at mange aner hvor vi skal. Krautrock! Akkurat den betegnelsen er jo temmelig diffus for å si det mildt. Serpentina Satelite gir oss fem episke spor på skiva, som er en mystisk psykedelisk tur med masse viskende vokal og et sug i musikken som evner å glede. Tankene går til tyske Kalacakra og deres "Crawling To Lhasa” fra 1971, når det gjelder stemninger, mens det lydmessig tidvis kan være en blanding av Ash Ra Tempel og Stooges. Sakte og ofte sirklende riff gir oss en repetitiv og smygende følelse, og de suggerende elementene er som nevnt til stede i overflod, men også en råhet gjør at Serpentina Satelite skiller seg ut. Limakvarteten forretter en underlig og fascinerende reise på ” Nothing To Say”. En reise som ved første lyttinger ikke evner å avstedkomme annet enn enkelte anerkjennende nikk, men så får vi ketchupeffekten da det åpenbares at dette er meget bra og velspilt musikk. Psykedelisk spacerock på sitt ypperste, fra Peruvianerne! Gjennom hele skiva får vi plenty med solid og heftig gitarspilling. På ”Nueva Ola” er gitaren rimelig eksperimentell, men også svært vellykket. Lydmessig er det et varmt vinlylsound vi kan glede oss med, og det er en intensitet i spillinga som enormt bra. Visse referanser til gamle Pink Flyod og Hawkwind gjør vi oss, men også tyske band som Fauts, Ash Ra Tempel, Can og Guru Guru er aktuelle inspirasjonskilder. Drømmende og spennende lydlandskaper, korder som strekkes, men med en melodisk teft og en eventyrlig vinkling, gjør dette riktig så festelig. ”Kommune” er en hyllest til tysk hippiesamfunn på sent 60 tall, som er kaotisk og jammende, men også den med størst musikalsk spenn. Musikerne kan traktere sine instrumenter, og musikken bygger seg opp, og når enkelte heftige eruptive utbrudd. Variasjonen er bra, men kunne faktisk vært en tanke større større, og vi kunne gjerne ha sett at flere instrumenter hadde vært brukt på skiva. Uansett ei hederlig og god skive, som nok vil falle i smak hos de som liker Godspeed You Black Emperor, H.u.m., Henry Rollins og Explosions in The Sky.

http://www.myspace.com/serpentinasatelite

http://www.serpentinasatelite.com/

01. The Last Drop 9,00
02.Nueva Ola 7,04
03. Nothing To Say 4,55
04. Madripoor 3, 35
05. Kommune I 23,33

Aldo Castillejos - Trommer

Félix Dextre – Vokal og bass

Dolmo - Gitar

Renato Gómez – Vokal og gitar

Factor Burzaco - Factor Burzaco

Mystisk og eksperimentelle disse musikerne fra Buenos Aires i Argentina, men avantgarde sjangeren har her fått en musikalsk trupp som sannsynligvis kan gjøre denne sub sjangeren tilgjengelig for folk flest. Det komplekse og merkelige passer forbausende godt sammen, og de tidvis fordreide instrumentene anrettes så delikat at det blir svært interessant, og ikke for ubehagelig. Forfriskende musikk fra Factor Burzaco på denne debuten, som vi aldri kan si å ha hørt noe som ligner særlig på. Kravet til egenart er definitivt ivaretatt, og så lenge det lyder såpass bra, og spillinga helt klart er utsøkt er vi jo et godt stykke på vei til et flott stykke musikk. Bandet er mye tuftet på komponisten Abel Gilbert, og hans vilje til nybrottsarbeid musikalsk sett. Han er født i 1960, og ble tidlig inspirert av Beatles. Med tiden ble Gentle Giant, Henry Cow, Egeberto Gismonti, Gaetano Veloso og Henry Cow oppdaget. Med studier av Debussy, Ligheti, Morton Feldman og Ligheti bestemte Mr. Gilbert seg for å lage sitt eget musikalske univers. Dermed ble Factor Burzaco med tiden født. På åpneren, "α" (Alpha får vi en mistanke om hva vi har i vente! Caolina Restuccia synger svært fengslende på spansk, og snart slutter alle seg til, og det er en vannvittig flott dissonans mellom sang og musikk. Supert, og komplettert med flere halsbrekkende endringer i tempo og stemninger er dette en virkelig perle."Mesianik begynner mer rocka med bass i front, og en fabelaktig forvrengt gitar, for så å slippe til trommer og vokal som har et annet tempo, og selvsagt når blåseren kommer inn så kjører de sitt eget løp, som altså likevel henger elegant sammen med resten. Det hele avsluttes hektisk, kontrollert kakofonisk og dramatisk. Er du ikke fanget nå så er det heller tvilsomt om du blir det. Factor Burzaco lager ikke musikk for massene, men vi som liker utfordringer vi elsker deres univers, og alle som vil ha eventyrlig progressiv musikk i ordets rette forsatnd, bør benytte sjansen her.

http://www.myspace.com/factorburzaco

1. α (4:50)
2. Mesianik (4:55)
3. Restos de Camaleón (5:11)
4. Como Acariciar a un Tigre Muerto (5:09)
5. β (0:31)
6. Siembra (5:57)
7. Un Cristal (4:51)
8. γ (0:40)
9. Falso 11 (6:18)
10. Resbalar Sin Caer (6:23)
11. ω Viena Pop (5:39)

Abel Gilbert – Piano og komposisjoner
Federico Arbía - Bass
Nicolás D'Almonte - Trommer
Esteban Saldaño - Piano
Caroolina Restuccia - Vokal

Gjestemusikere på alle spor, med unntak av 2 og 11

Sergio Catalán - Tverrføyte
Flavio Loverso - Cello
Elena Buchbinder -Fiolin
Pablo Montoya – Tenor og baryton saksofon
Pable Berensein – Alt og tenor saksofon

Maria Zanzi - Obo
Mariano Ganba – Tverrfløyte, alt-, tenor- og barytonsaksofon på 2, 9 and 11

Hellish War - Heroes Of Tomorrow

”Old school” metall fra disse Brasilianerne, som på ingen måte prøver å finne opp hjulet igjen. Ærlig og svært kompetent og med et rått trøkk i musikken. Dette er album nummer to, og her har de raffinert uttrykket sitt ytterlige et hakk. Vi aner inspirasjon fra Iron Maiden, Grave Digger og Metal Church, men Hellish War er seg selv i så stor grad at dette bare er bra. Utmerkede komposisjoner, og masse riff som nok vil evne å glede de fleste. Med åpneren ”Straight From Hell” får vi en start som både er meget bra, og som forteller om hva som er i vente. Gitarene er rimelig sentrale på skiva, og her er det mye småpent. ”Reasons” er kanskje det sterkeste sporet, og er et svært kreativt og spenstig stykke musikk. Musikalsk er variasjonen veldig ok, og de små dryppene av progressive tendenser frisker virkelig opp, da tenker vi mest på passasjer hvor brettisten får boltre seg. Vokalisten er kanskje det svakeste punktet, da han ikke akkurat hever skiva opp til de store høyder. Heldigvis innser han sin begrensning, og styrer unna de høyeste tonene. De som liker klassikk metall med full ”spiker” og masse riff, spilt av meget kompetente musiker bør få med seg denne.

http://profile.myspace.com/index.cfm?fuseaction=user.viewprofile&friendid=140767270

1. Straight From Hell
2. Die For Glory
3. Metal Forever
4. Son Of The King
5. Reason
6. My Freedom
7. Destroyer
8. Awaken
9. Beyond10.
10. Heroes Of Tomorrow

Roger Hammer - Vokal
Daniel Job – Gitar og keyboards
Daniel Person -Trommer
JR - Bass
Vulcano - Gitar

Deventter – 7th Dimension

Dette høres nesten ut som den innendørs skøytebanen i Nederland som er en tanke feilstavet. Nå er det ikke så, men et Sao Paulo ensemble som spiller progmetall, og det like elegant som de beste i trikot gjør på isen. Ikke mange feilskjær her nie, og det går tidvis også fort unna i svingene også. Heldigvis ikke alltid, slik at det blir tid til å reflektere, og å roe ned for lytteren. Ganske variert skive, og med en voldsom energi, masse finurlige taktskifter, og lekre detaljer. Det skal godt gjøres å kjede seg, for det skjer så mye spennende, og denne progmetallen er det mye prog i, men også metallfolket får sitt. Instrumentene trakteres som en fryd, og den spesielle søramerikanske tilnærmingen til musikk innehar også Deventter. Det er for oss i kalde nord både sjarmerende, og er med å skape et lydbilde som skiller seg noe ut fra det vi vanligvis fyller ørene med. Den episke ” The Longest Day” er albumets fremste spor, og viser hvor talentfulle Deventter er. Noe av et beste med gruppa er at de serverer sin egen musikk uten at en umiddelbart får masse assosiasjoner til andre grupper, og ikke minst vi slipper den tusende Dream Theater klonen. Særpreg, vilje til å eksperimentere, passe melodiøse, gode låtskrivere og stemningskapere. Produksjonen er ikke all verden, og spesielt trommene låter noe tamt. Potensialet er enormt så vidt vi kan bedømme, og vi gleder oss til fortsettelsen. Et enda mer lekent lydbilde hadde vært en ytterlig forbedring. Kanskje tynger stundens alvor en tanke på denne debuten, men for all del de overgår de fleste andre novisene. Uttrykket til Deventter kan ytterlig utvikles og fordeles og da risikerer vi at det blir riktig så bra. Imens er det nokså mye å kose seg med på ”7th Dimension”.

http://www.myspace.com/deventter

http://www.deventter.com/

1. Birth (1:24)

2. A Paradox of Self Destruction (11:01)

3. Life (7:23)

4. The Meeting (8:03)

5. The Longest Day (17:43)

6. The Secret of Your Power (8:53)

7. André Marengo - Gitar

8. Danilo Pilla - Gitar

9. Caio Teixeira - Perkusjon

10. Felipe Schäffer - Vokal

11. Hugo Bertolaccini - Keyboards

12. Leonardo Milani - Bass

Revolucion De Emiliano Zapata – Revolucion De Emiliano Zapata

Ledet av smått fabelaktige Martin Del Campo var dette bandet fra Guadelajara I Mexico leverandør av to skiver med virkelig fet fuzz psykedelia med sterkt krydret med flower power. God engelsk vokal og voldsomt spilleglede, bidrar sammen med 9 sterke låter å fremkalle akkurat den maksimale stemning som er mulig i denne spesielle konteksten, og det sier ganske mye! Låtene ”Melyda” og Nasty Sex” ble store internasjonale ”hitter”, selv om kvaliteten er upåklagelig! Slikt var jo faktisk mulig i 1971 da denne skiva ble lagd. Jefferson Airplane er en klar referanse, men den typiske og herlige søramerikanske vrien er allestedsnærværende, og musikerne kan åpenbart traktere sin respektive instrumenter meget bra. I tilegg er komposisjonene meget velskrevne og velspilte, og fylt med en høyst personlig ”touch” som gjør dette til et velsmakende musikalsk måltid. Ærlighet, autoritet og autensitet, og en frontfigur som virkelig har ”dagen” gjør dette til noe stort. Skive to ”Hoy” er på mange måter like sterk for de som måtte finne det interessant.

1. Nasty Sex

2. Melyda

3. I Wanna Know ( Quero Saber)

4. If You Wanna Know (Si Tu Lo Quieres)

5. Shit City ( Ciudad Perdida)

6. King`s Talks ( Platicas De Un Rey)

7. Still Don`t ( Todavia Nada)

8. At The Foot Of Mountain ( Al Pie De La Montana)

9. Under Heavens ( Bajo Los Cielos)

Oscar Rojas - Vokal

Carlos Valle – Gitar og vokal

Francisco Martínez Ornelas - Bass

Marco Carrasco - Trommer

Javier Martin Del Campo - Gitar

Naranja Mecanica – 1993 -1995

Av diverse” Fidelårsaker” er vel neppe Cubansk prog det vi har spesielt god oversikt over de fleste av oss. Faktum er likevel at i Havana var/er det et rimelig spennende miljø. Det meksikanske selskapet Luna Negra har med sine utgivelser de sener årene, lettet litt på dette sløret heldigvis. Vi har fått lytte til virkelig bra musikk fra Pefume De Mujer, Musica d`Repuseto, Sintesis og Naranja Mecanica. Sistnevnte spiler en ekstatisk og til dels heseblesende prog, som likevel er overraskende melodiøs og drivende. Ekstremt velskrevene melodilinjer, spenstige arrangementer og spilleglede de luxe. Med større produksjonstekniske ressurser til rådighet, og mer luft i produksjonen hadde dette vært en skikkelig innertier. Nå er det ”bare” en meget avansert prog, som evner å begeistre og utfordre deg som lytter, og som klarer å formidle disse unike Cubanske musikernes musikalske univers på en virkelig verdig måte.

Ashwave – Moving Future

Denne er nok smart å skaffe seg før den blir slettet, som jo mye musikk som ikke selger nok jo blir. Akkurat det er jo bare virkeligheten når markedsføringen er minimal, og musikken har særpreg og er så suveren at de mediestyrte massene ikke har noen sjanse til å skjønne det. Ashwave er soloprosjektet fra Pedro Castillo. Han er vokalist i progensemblet Tempano fra Venezuela. I likehet med modergruppen er det prog med jaazzkrydder, og mange interessante instrumenter og spennende lydflater. Velskrevne melodier med lidenskap og intensitet, rolige partier og utblåsninger, og med dynamikk og personlighet i førersetet. Elektroorgansik fusion a la Brain Eno med mye progsmak type Pink Floyd rundt ”Dark Side”, kombinert med doser Steve Wilson`s No-man vibber. Det er ikke ofte en skive rommer en slik inspirasjon og kreativitet, og all denne lekre aktiviteten holder interessen oppe skiva gjennom. Vokalen er på engelsk, men Mr. Castillo har en perfekt uttale, så selv her er det ikke noe å sette fingeren på. Konseptet er tanker om fremtid, nåtid og fortid som jo utgjør selve livene våre, og på et filosofisk plan de fleste bør henge med på. Castillo er også oppatt av den fredelige protestmarsjen i 2002, hvor mer enn en million mennesker deltok. På president Hugo Chavez ordre ble det åpnet ild inn i menneskehavet. 76 drept og mer enn 600 såret. Gjør deg selv en tjeneste og skaff deg ”Moving Future”, og sleng gjerne med noen av moderbandet Tempano som også er svært svært hørbare.

01-Time 5:33
02- Need 4:21
03- Tiger 3:50
04- Water 4:08
05- Attraction 3:07
06- Road 3:57
07- Revolution 4:12
08- Palestine 6:01
09- Mile 3:53
10- Holes 3:52
11- Tiburon 5:04

Alle instrumenter, lyder, atmosfærer, loops, gråt & stillhet spilt av: Ashwave (Petrus, Sandrus, Alexium)

Dantesco – De La Mano De La Puerte

Episk doom av skyhøy kvalitet fra Puerto Rico. Riffene er skarpe og tekniske, atmosfæren er episk og dette forsterkes ytterlige av den uvanlige og operaliknende vokalen til Eric Morales. Referansene er mange og så vidtfavnende som Mercyful Fate, Cablemass, Manilla Road, Root og Memento Mori. Spansk vokal, dynamisk og gitarorientert med låter med progressivt og avansert støpning.

1. Intro Tiempo De Calma

2. La Tempestad

3. Cronicas De La Muerte Negra

4. Morir De Pie

5. Mi Venganza

6. Dantesco- I. Dantesco II. El Amanecer De Las Almas III. Paisaje Dantesco

7. Traidor

8. Principe De Valaquia

9. Oda Al Fin Del Mundo

10. Ataca La Bestia

11. Pavor Nocturnus

Ramon De Jesus- Bass, classical guitar

Daniel Ortiz- Lead guitar, acoustic guitar

Erico La Bestia- Vocals

Joel Carrasquillo- Lead guitar

Diablo- Drums

Alexandre Maraslis - Spiritual Awakening

Brettisten fra Chronos Mundi slår til med en solo CD, som er bedre enn bandets utgivelser! Albumet er et konseptalbum om vonde minner fra krigen etc. Naturlig nok keyboardbasert, men dramatiske, spennende lydflater, og uendelig vakkert til tider. Om jeg må velge er nok tittellåten den beste. Den veksler mellom å være vakker, symfonisk, kommersiell, metal-tung og kompleks gjennom tolv minutter. Dette må bare høres, og dette er riktig CD å starte med om du skal bli kjent med Sør Amerikansk kvalitetsmusikk.

Eclipse -Jumping From Springboard

Masse entusiasme fra disse dyktige Brasilianske musikerne. Blander Sør-Amerikansk prog med influenser fra den Engelske prog scenen. Utrykket blir egenartet, variert og spenstig. Dette er en reise i et musikalsk landskap som vil være ukjent for de fleste, men også svært inspirerende og givende. Kan ane elementer av Hatfield And The North, Camel og Pink Floyd.

Marcus Viana - Musica Das Esferas Vol. 1

Som de andre utgivelsene av fiolinisten i Sagrado, Marucs Viana , er dette storslått, mektig orkestral musikk med fiolin i front. Vakker, harmonisk og rolig musikk. Likevel med nok kontraster og dynamikk til å forbli interessant CD-en gjennom.

Jaen Kief – Las Hadas No Vuelan Mas

Det første som slår meg ved Colombia er narkobaroner og diverse fotballspillere. Jaen Kief viser at landet kan by på mer som for eksempel symfonisk prog. 9 spor med melodirikdom og topp søramerikansk musikk. To vokalister, hvorav den kvinnelige har en utrolig stemmeprakt. Rikelig med instrumenter i sortimentet. Diverse fløyte, piano, alle typer strengeinstrumenter, akustisk gitar, saksofon, elektrisk gitar, masse klagende syntetisere, dundrende trommer, og flotte bass linjer. Låten ” El Juego De Unas Sombras” har en glimrende vokalduell og et vellykket episk arrangement. Kan ane referanser til Pink Floy sent 70 tall, men helt klart et eget utrykk med fokus på gode låter. Dyktig arrangerer , og en flott produksjon gjør dette til en fin lytteopplevelse.

Quaker - Autocritica

Argentinere med sin fabelaktige debut fra 2005. Kompleks og konsis kolleksjon av instrumental prog som er sofistikert og meget smakfullt anrettet. Et meget personlig lydbilde med rom for improvisasjoner og utsøkte lydflater som utfordrer deg som lytter. En del felles arvegods fra landsmennene i Tryo, men gutta fra City of La Plata (hovedstaden i provinsen Buenos Aires) står fjellstøtt på egne ben med masse musikalske muskler. Idebanken er på ingen måte dehydrert her, og beviser at ren instrumental kan være svært så spennende. Navn som King Crimson, og Franske 4/3 Trio kan anes i visse partier som inspirasjonskilder.

Galf – Spirals Of Time

Originalt nok er selve bandnavnet basert på forbokstavene til besetningen i dette nye Brasilianske ensemblet! Giulano,Antonia, Leonardo og Fernando. Heldigvis er selve musikken mye mer kreativ. Lange komposisjoner og retrofølelse kan visstnok skremme fanden på flatmark i disse tider, men dette er faktisk meget bra. Her er fyldige keyboardteksturer og spennende basslinjer. Energiske og heftige instrumentalpartier og engelskspråklig vokal tilstedeværelse. Den progressive referanselisten er lang, men alt her er gjort med dynamikk og følelse. Balansegangen mellom det intrikate og iørefallende er vel ivaretatt. Samspillet sitter som et skudd, og raffinert gitararbeide er også en viktig ingrediens.

1. It's Time To Change - (25:56)
2. Universe - (9:24)
3 Someday Beyond (Shadows and Light Will Bright) - (9:45)
4. Earth - (11:38)
5. Fogueira - (3:54)

Crucis – Los Delirios Del Mariscal

Sjarmerende og raffinert prog fra Argentina med flott duell mellom Kerpel`s orgel og Marrone`s gitar. Masse kreativ energi og en herlig miks av symfonisk progfusion og hardrock. Dette er skive nummer to, og den første er nesten like bra men med Atomic Rooster og Deep Purple influenser, mens denne har mer Finch og Focus sound, og er mer progga. ”Polo Frito” som betyr fritert kylling, har mye av det beste av Santana fra hans mesterverk ”Caravanserai”. Jazzens vidunderlige verden utforskes ytterlige på skiva, mens åpneren er en høyoktan symfonisk sak. Bredden i utrykket er upåklagelig, og det er passelig intrikat og utfordrende og gir en lydmessig nytelse. Dynamikken er upåklagelig, og står sammen med det hektiske og det nennsomt dyktige for albumets puls. Bassisten Montesano har forøvrig stått for noen høyst lyttverdige skiver som soloartist.

No Me Separen de Mi (6:06) Los Delirios del Mariscal (10:10) Pollo Frito (5:45) Abismo Terrenal (12:30)

Gustavo Montesano / bass, vokal
Anibal Kerpel / keyboards
Pino Marrone / gitar og vokal
Gonzalo Farrugia / trommer

Sintesis – En Busca De Una Nueva Flor

Cubansk kvalitets prog i symfonisk og melankolsk tapping fra 1978. Usedvanelig og dyktig variasjon mellom kvinnelig og mannlig vokal i både kor og solo versjoner. Musikken kan minne om spanske Crack, og fragmenter fra Argentinske Agnus finnes også her. Svært interessant miks av tradisjonell prog og folk elementer, og spor fem ”Poema” har tekst fra den Chilenske nobelprisvinneren Pablo Neruda. Skivas høydepunkt er nesten 7 minutter lange” En Busca De Una Nueva Flor” som er drevet av polyfone synther, og som pensler frem utallige og forførende atmosfærer. Begge bonussporene er meget bra. ”Variaciones Sobre Un Zapateo” har influenser fra Italiensk prog blandet med Cubansk folklore. Det er space atmosfærisk etnisk musikk på ” Elogio De La Danza”. Masse vakre og varme akustisk øyeblikk ellers, som kan beskrives som en latinsk utgave av Mellow Candle og Trees. Lekkert album smaksatt med Cubanske krydder, og stor spilleglede og sterke melodier.

Nueve Ejemplares... No Tan Raro
Ven A Encontrarnos (3:10)
Primera Noche (7:30)
Somos La Flor (6:16)
Poema (5:26)
En Busca De Una Nueva Flor (6:55)

Bonusspor:

7. Variaciones Sobre Un Zapateo (6:20)
8. Elogio De La Danza (9:34)

Miguel (Mike) Porcel / vokal og 12 strenget gitar
Jose Maria Vitier / piano, keyboards
Carlos Alfonso / vokal og gitar

Ele Valdes / vokal og synther
Silvia Acea / vokal og orgel
Eliseo Pino / vokal og akustisk gitar på spor 2
-Fernando Calveiro / gitar
Enrique Lafuente / bass
Frank Padilla / trommer