Factory Of Dreams – Poles

Hugo Flores er en av disse musikerne som bare må holde på med ørten musikalske prosjekter på likt. Her kommer den geskjeftige portugiseren opp med noe i nærheten av progressiv goth. Kanskje ikke så veldig originalt, men absolutt svært hørbart. Vokalisten, svenske Jessica Letho har en meget bra semi-opera sopran som står godt til den noe mørke atmosfæriske stemningen. En stemning som kompletteres av en låtfokusert, fet-riff-bass-hardrock musikk. Tekstmessig er det abstrakt, og fokus på metaforer for vårt daglige liv, i en kontekst av sci-fi på vanlig Hugo Flores maner. ”Poles” er musikalsk enklere enn forrige konsept fra Flores, Project Creation. Kompleksiteten og eksperimenteringen er tonet ned, men dette blir egentlig bare et ypperlig motstykke til forrige opus, Project Creation – ” Dawn On Pyther”. Factory Of Dreams er egentlig et to persons internett prosjekt, ulikt mange andre i dette segmentet. Variasjonen fra låt til låt er bra nok, mens soundet nok kan bli lovelig likt på mange av sporene. Låta ”Electric Boom” viser Flores sin utrolige dyktighet på gitar, som da også er hans hovedinstrument. Låta berikes også av noen avsindig bra basslinjer, og Jessica med få med flotte vokalinnslag. ”Air Powerplant” er en noe enklere låt, som berges av temposkifter fra elegant pianolyd og kontrastert med metalliske lydvegger, og med Jessica sin fabelaktige stemme som prikken over i-en. ”Poles” har mye bra tross enkelte skjønnhetsfeil, og er definitivt en av ”gothklassens” beste elever, selv om Factory Of Dreams streng tatt bare er hospitant i nevnte klasse.

http://hugoflores.no.sapo.pt/gr_home_popup.htm

http://www.myspace.com/projectcreation

1. Transmission Fails
2. The Sight Of A Better Universe
3. Air Powerplant
4. Factory Of Dreams
5. Gliding Above The Ocean Of Memories
6. Peace Echoing
7. Stream of Evil
8. The Piano In The Sea
9. Generator Of Illusions
10.Electric Boom
11.Crossing The Bridge To The Positive Pole

Jessica Letho – Vokal

Hugo Flores – Gitar, bass, keyboards og trommer

Chris Brown – “Fretless” bass

Black Noodle Project – Eleonore

Franskmennene er ute med sitt album nummer 3, og med en noe tøffere sound denne gang. Det er mye spennende material på ”Eleonore”, men de store overraskelsene uteblir. Akkurat det er jo ikke så unaturlig, da det skal mye til å levere noe som ikke er prøvd før. At Jérémie Grima står for mye av den kreative prosessen i BNP er et faktum, og her leverer han en eventyrfortelling. Som de oppegående menneskene dere sikkert er har dere allerede funnet ut at Eleonore er rimelig sentral her! ”Eleonore And The Forbidden Torne heter fortellingen, hvor dette foreldreløse barnet søker å finne et land som kan defineres som ”mulighetenes land”. Neppe stor lyrikk, men med dette dykket ned i eventyrverden fjerner derimot BNP seg nokså mye fra sin åpenbare Pink Floyd forankring. Akkurat det er rimelig kledelig, og de nye landskapene som åpenbarer seg er både atmosfæriske og til dels svært spennende. Det er overveiende sannsynlig at Black Noodle Project har funnet sin rette identitet og kan utvikle seg ytterlig herfra. Vi snakker om et gjennombrudd her, nok ikke kommersielt, men musikalsk. Musikalsk intelligens, overraskede nyansert, spontanitet, melodiøsitet og en fabelaktig atmosfære er viktige ingredienser. Av og til er det visse sekvenser som er nær Anathema, Porcupine Tree og My Dying Bride, da spesielt de mer melankolske og røffere sidene, og dette er faktisk bare positivt. BNP har utviklet seg til å bli et band med store kvaliteter, og vi unner folk å høre skiva.

http://www.myspace.com/theblacknoodleproject

http://theblacknoodleproject.com/

Jérémie Grima – Gitar og vokal

Anthony Létévé – Bass

Sébastien Bourdeix – Gitar

Fabrice Berger – Trommer

1. Sorrow (7:50)
2. Hope (5:06)
3. Fear (3:05)
4. Awareness (9:54)
5. Resistance (6:05)
6. Escape (4:16)
7: Deliverance (9:32)

Thork – We Ila

Faktisk litt gotisk fra Thork her, og helt klart temmelig mørke stemninger mesteparten av tiden. Mange temmelig eksotiske og spennende instrumenter og lydfragmenter hentet fra programmering, gjør dette til et til dels spesielt, men også et uhyre spennende sonisk landskap. Komplekst og temmelig mange ting som foregår gjør at det er temmelig mye å forholde seg til. Derfor er et nøkkelord TID. Tid i spilleren, tid til å lytte, tid til persepsjon, tid til å fordøye, og tid til å stille om sine ofte fastlagte rammer. Vokalisten er fabelaktig, og passer ypperlig til dette symfoniske mesterverket. Åpneren ” L'origine ” setter standarden med et fenomenal og svært fascinerende spor som klokker inn på 11,40. ” Délectable Ennui” har så mye forandringer på de tre første minuttene at det må være nær verdensrekord, for så å langsomt skli over i et landskap hvor det gotiske dominerer. Sistesporet, ”Immanence” er e meget verdig avslutning på et stort album. Fiolin og luftig synth og superb vokal i skjønn harmoni med storartet gitar skaper en fremmedartet avslutningsspor. Vokalisten fra bysbarna i Nil, Roselyne Berthet, gjør en ganske så suveren innsats på seks av sporene på dette deilige mørke folk prog albumet. Mye inspirasjon er hentet fra Keltisk musikk, men også middelalderlig musikken har åpenbart vært en inspirasjonskilde. Thork kan også beskrives som en miks av Anglagårds musikalske tilnærmelse, Taals variasjonsunivers og Graafs mørke toner, uansett, briljant fra første til siste tone! Selv de mer metallaktige partiene er utført med sofistikert hånd, og det kompositoriske er det bare å la flagget gå til topps for.

1.L'origine (11:40)
2. Délectable Ennui (9:07)
3. Errance (1:07)
4. Ea (21:18)
5. Errances (1:04)
6. Danse De La Terre (10:48)
7. Immanence (11:26)

Michel Lebeau - Trommer
Sébastien Fillion - Synther, piano, Fender Rhodes, programmering
Claire Northey - Fiolin
David Maurin – Fløyte og gitar
Samuel Maurin - Bass, chapman stick, synther, vokal
Sébastien Penel – Vokal og koring

Gjestemusikere:

Antoine Aureche – Akustisk gitar
Roselyne Berthet - Vokal
Renaud Burdin - Dununs, djembé, guira, cloches
Sébastien Lacroix - Sitar
Stéphane Lagarde - Tabla
Ian-Elfinn Rosiu – Cello

Thork –Urdoxa

Debuten til Thork, og her er det mye som ikke er strømlinjeformet og tilslipt, men det et uhyre sjarmerende verk. Dundrende synth- og gitarvegger sammen med heftige basslinjer, i en mørk og vidunderlig folkrock setting, breddfullt med ungdommelig pågangsmot, hvor fiolinisten er bare 15 år, og gitaristen er 17 år. Vitale Sébastien Fillion står bak mye av det kompositoriske, og viser allerede her sine formidable evner som ”låtsnekker.” Navnet ”Urdoxa” kommer for øvrig fra en sammensmelting av det germanske Ur og det gammelgreske Doxa, noe som veldig fritt oversatt betyr noe sånt som urdoktrinen. Lyrikken er i det hele tatt sentret rundt nokså uvanlige emner for slike unge mennesker, og for noen gledesdrepere vil sikkert - ufortjent nok - ordet kvasifilosofi være en aktuell beskrivelse. Akkurat det bekymrer oss midt på ryggen, da vår fransk har et og annet vitalt hull, og vi overhodet ikke vil gå inn på den polemikken. Musikken derimot med sin noe tynne produksjon til tross , og komplettert med enkelte nykommerfeil, er meget velegnet til å begeistre de fleste som liker det utfordrende og virkelig "rett-fra-hjerte-musikk”. Meget talentfull unge musikere med evnen til å formidle noe unikt og svært særpreget og ytterst egenartet. I tilegg er det tøft og fett å høre på, og på neste skive ”We Ila” faller alt på plass.

1. Tædium Vitæ (16:30)
2. Arche d'ebène (8:50)
3. Goupilette (1:45)
4. L'enlèvement de psyché (16:00)
5. Danse de la lune (1:40)
6. Exil (10:00)
7. Danse du soleil (2:40)
8. Requiem (10:50)

Antoine Aureche – gitarer

Sébastien Fillion – keyboards

Michel Lebeau – trommer

Samuel Maurin – bass

Claire Northey - fiolin

Panno Fredda - Uno

En av disse ukjente skattene fra klassisk Italiensk prog som omsider er børstet støv av. Skiva kom i 1971, og er basert på fabelaktige arrangementer med orgel og gitar som en naturlig og ypperlig integrert del av lydbildet. Samspillet mellom gitar og keyboards er av høy klasse, og med en meget bra vokalist, melodiske melodilinjer er dette virkelig en nytelse å høre på. Av og til kan også de to Canterbury bandene Egg og Caravan anes som inspirasjonskilder selv om Panno Fredda definitivt kjører sitt eget løp, og har masse identitet. Flotte akustisk folk-detaljer og til og med Hawkwind-stil elektronikk sørger for spennvidde og variasjon. Mange spenstige og sofistikerte rytmeskifter, tordnende tromming, røffe orgeltoner og gitarer og ypperlige komposisjoner. Lange og komplekse ” Il Vento, La Luna E Pulcini Blu” er høydepunktet på skiva.

1. La Paura (6:02)
2. Un Re Senza Reame (5:06)
3. Un Uomo (4:56)
4. Scacco Al Re Lot (4:32)
5. (9:58)
6. Waiting (3:08)

Total Time: 33:44

Line-up/Musicians

Angelo Giardinelli - Gitar og vokal
Giorgio Brandi – Keyboards og gitar
Filippo Carnevale – Gitar og trommer
Carlo Bruno - Bass

Gurth - Tormentes

Penedès regionen i Spania er mest kjent for gode viner, og kort vei til er ganske så brukbart fotball lag, Barcelona. Her er det derimot jazzrock ensemblet Gurth som er under lupen med skive nummer to. Dynamikken er vel ivaretatt her sammen med svært kledelige vokale innslag, slik at det ikke blir kjedelig som fra så mange andre i sjangeren. Inspirasjon av 80 tallets King Crimson og Al DiMeola fra sent 70 tall blandes og mikses til et meget velsmakende brygg. Trommer og bass er helt klart med mye jazz påvikning, mens gitarene er mer rockpreget. Disharmonisk med friske Fripp anslag av og til, og tilbakelent, atmosfærisk og melodisk andre ganger. Når så også disse stilene kombineres blir det en fint krydret sonisk miks. Dette kompleters av heftige keyboardlinjer, og sprites opp fra tid til annen med flott saksofon, trompet, vibrafon og diverse horn. Sterke melodier og fiffige arrangementer kombinerte med dyktige musikere og en voldsom spilleglede gjør dette verket til en hyggelig musikkstund. Stor variasjon kjennetegner også Gurth sin musikk, og den så viktige humoren er alltid tilstedværende. Bare ta en titt på coveret så får du en mistanke om at smilet sitter løst her, Picasso på steroider? Produksjonen er ikke dårlig, men kunne faktisk vært enda bedre for å berike"Tormentes" ytterlige. Vel så viktig er det uanstrengte skifte mellom jazz og rock, som gjøres svært smidig og intelligent. Eklektisk jazzrock som er med å utvikle en for mange temmelig ”sidrumpa” og satt musikkform. Gurth er definitivt klar til å gå i front her, og vi er overbevist om at ytterlige utvikling og enda bedre musikk vil komme neste gang. Da bør soniske paletten utvides ytterlige, og viljen til å eksperimentere være enda mer tilstede.

Musikere:

Xavier Parera – Gitar

Oriol Arranz – Gitar og vocal

Jordi Garcia – Bass

Raimуn Iniesta – Trommer

Jordi Cols - Congas, perkusjon og vokal

Spor:

01. Somnis Lliures
02. Cami Sonor
03. Coese Que Passen
04. La Corrupcio De L'enyor
05. Les Caldered D'en Pere Botero
06. Les oliveres D'en Joan
07. El Patufet Va Amb Vespa
08. Tormentes De Diners Amb Fang
09. Truita De Tortuga
10. Juga'mi
11. Sssssxxxhhhh!!, A Dormir

Sebkha Chott – Nagah Mahdi

Man tager en meget solid kasserolle. Opp i den velegnede innretningen for diverse snåle brygg, tager en alle musikkstiler en kjenner til, og så supplerer en med diverse en egentlig ikke kjenner! Sjansen for at dette brygget er direkte pyton er 99,9 %, men selvsagt klarer våre helter i Sebkha Chott mot alle odds å komme fra dette med æren i behold. Fullstapper med energi, entusiasme og galskap er dette unike brygget mer enn klart for å nytes, av de mer modige og ikke spesielt forutinntatte av oss. Tenk deg at Frank Zappa som slår seg sammen med Magma og et metall band. Denne konstellasjonen setter til livs masse fleinsopp og andre sentralstimulerende midler, for så å gå i studio. En sinnsyk lytteropplevelse venter, og vi har virkelig kost oss hvert sekund med dissa galningene. Egentlig er dette kun for de modige, men andre er selvsagt velkommen til å snuse på Sebkha Chott meget spesielle musikalske spesielle brygg. Sebkha Chott hevder selv å sysle med sjangeren Makanik Metall Disco, og da er sikkert det sant! Skal vi trekke frem noen referanser så blir det knallsterke ensembler som Taal, Syrinx og 4/3 De Trio.

1. Boum Boum Yüla ! (0:35)
2. Valdez Retro Maldito Seveso (1:43)
3. Ruben With The pippermint (0:25)
4. La Complainte D'Yvette H. (1:44)
5. Alchamie Malhabile (1:11)
6. L'Âge Du Cuivre (1:15)
7. Furtive (0:05)
8. Bossa 'Na Bossa (0:46)
9. Préavis De Grève (0:25)
10. La Procession Des Imbéciles (2:44)
11. Un Autre Chemin Que La Violence ? (2:00)
12. Lâche Cette Cuillère !!! (0:30)
13. La Routine Habituelle (Les Gaugau... Les Gaugau... Les Gaulois !!!) (1:04)
14. Nice Trap (1:33)
15. Café La Main Verte (1:14)
16. Sombre Gloire (1:25)
17. : Wagadey Wagadey Wagadey Wagadey Wagadey Woy Heeeee :Woille Hey (0:23)
18. Pour Quelques Mollards De Plus (1:30)
19. Hymen (2:02)
20. Sensual Lips And Magic Tricks (2:08)
21. Menstrual Fix And Phallic Sticks (0:53)
22. Fils-Phoque Au Gingembre (1:18)
23. Olé ! (1:07)
24. All Blacks (0:39)
25. Mrs Râ Et Amon Aclack Ont Une Fille À Tête De Chat? (0:07)
26. Illusions (1:47)
27. Salle D'Attente - Pasteurisation (1:20)
28. Confrérie De L'Intox (1:58)
29. Choc Post-Opératoire (1:12)
30. Ferme Les Yeux, Tu Vas Tacher Tes Lunettes ! (1:09)
31. J'Ai Éjaculé Une Boîte De Mouchoirs ! (1:03)
32. De Saint Calais À Bétlehem En Trafic (0:42)
33. Le Tupperware De La Mer Morte (1:32)
34. Agrabah (1:03)
35. VaGoDor Deu Sahpun (Introduction Au Rastafarï Vénusien Albinos) (1:53)
36. L'Harmonie Est-Elle Municipale? (Thèse - Antithèse - Synthèse) (1:23)
37. Méchoui (0:35)
38. Mais Qui A Laissé Cramer Le Chameau? (1:13)
39. Voodoo Break (0:45)
40. N'y Va Pas, Tante Mireille ! (0:29)
41. Ode Létale (2:05)
42. Near Death Exercise (1:57)
43. Goat Of Rahahaaz Vs Mustach'Man (1:07)
44. Enlève Ton Pied De Ma Chaussure, Pablo ! (0:12)
45. Soul Coït (12:50)
46. 1'29" À Peine (inspired by John Cage's 4'33") (1:29)
47. Ma Lamborghini Tato (II) (1:02)
48. Le Cirque Des Enfers (Yüla T'Informe) (0:58)

Yüla Slipovitch / drums, glockenspiel, big cowbell, vibraslap, shoutings
Wladimir Ohrelianov II / bass, little cowbell, hip hop, drunk-hunting songs, shoutings, snaps, guitars
Tzom Trümb / trombone, drunk-hunting songs Pr Siphon Trounezöhle / machines, Ratzgado guitar, shoutings
Hrabe (Black) Sebbath / vocals
Comtesse Gnania Del Amafia / vocals
Capt'ain Roses / guitars, shoutings
Alter Frabrovitch / keyboards, clarinet

Gjester:

Zornberguette / tap dance
VaGoDor Deu Sahpun / baritone saxophone
Labial Aerostick / alto saxophone
P.A.Squale Del Amafia / soprano saxophone
Nain Nain / trumpet
Mustach'Man / vocals
Julios Lefranc-Gaulois Kaïser / percussions
Grümse / gromulus
Genbaku Orchestra / directed improvisation
Goat of Rahahaaz / vocals
David Rabillet / cajon
DJ Guilty / turntables
Cristobal Del Amafia / trumpet
Benoît Popol II / keyboards, snaps
Amaël / black metal vocals

Metabolisme – Tempus Fugit

Eneste album fra disse franskmennene fra den sørlige Menton regionen. Musikken kan virke noe udatert, men tar mye igjen på sjarme, varme og ekthet, og noen vannvittig bra vokalharmonier. Masse bra Hammond orgel, og en gitarist som virkelig fremkaller sen og nostalgisk 60 talls psykedelia. Superb akustisk gitar sørger for atmosfære og struktur, og vokalen er overraskende lite teatralsk. Referanser fra hjemlandet er Pentacle, Mona Lisa, Ange og Memoriance, mens storheter som Yes, Genesis og PFM også kan trylles frem. ”Tempus Fugit” fremstår som en uskyldsren, ekte og spennende og en rimelig ukjent musikalsk skatt fra landet med alle de blodige revolusjonene.

Spor:

1. Apotres et Martyrs (15:50)
2. Tempus (3:13)
3. Khoros (6:24)
4. Nadia (6:25)
5. La danse des automates (5:49)

Musikere:

Robert Durantet - gitar og vokal
Thierry Scaduto - keyboards og vokal
Jackie Poillot - bass
Carmine Versace - trommer

Difficil Equilibrio – Trayecto

Trio fra Spania som samhandler forbilledlig, og et eksempel på å yte med energi, spilleglede og dyktighet slik at de en gjør hverandre gode. Resultatet er en musikalsk kraft som bør appellere til de som liker Van Der Graaf Generator, franske Philharmonie og selvsagt King Crimson. Åpneren har en fabelaktig kordprogresjon i 5/8 takt, og glir så over i ”Mudan Las Palabras” hvor det er jazzrock i et merkelig King Crimson -land som er i fokus. Her blir vi også servert delikate gitarsoli, og eminente og kreative basslinjer. På ”Vigilia” og ”Retrofremóvium #01” er landskapet noe i nærheten av det Henry Cow holdt på med rundt ” In Praise Of Learning”. Sistesporet ” Self Portrait ” er en rocker med stemningsskapende og sterk gitarspilling. Gitaren er i det hele tatt i front på hele skiva. Akkurat det er mer enn spennende nok da Mr. Diaz spilling er svært variert. Gitararbeidet er også innom ambient (”Vigillia”), forstyrret metall (”Self Portrait”) og hakkete arpeggio (”La Lógica Del Vampiro”) og en kombinasjon av alle tre på (”Generatión Extraviada (Parte I)”). Trommemønstrene er også svært varierte, og i det hele tatt inneholder skiva mye meget bra musikalsk snacks.

1. Compulsíon (1:24)
2. Mudan Las Palabras (5:30)
3. Hostilidad Simétrica (4:51)
4. Trayecto IV (4:13)
5. Trayecto (5:28)
6. Generatión Extraviada (Parte I) (4:11)
7. Generatión Extraviada (Parte II)(2:21)
8. La Lógica Del Vampiro (4:22)
9. Vigilia (2:47)
10. Retrofremóvium #01 (0:53)
11. Self Portrait (4:04)

Alberto Diaz / gitar
Enric Gisbert / bass
Luis Rodriguez / trommer og perkusjon

Thork - Nula Jedan

Fra landet hvor Eiffeltårnet bor, og fra den lille alpebyen Annecy kommer faktisk 3 sterke prog ensembler, Nil, Syrinx og Thork. Sistnevnte har med sin tredje skive ”Nula Jedan” et noe mindre mørkt uttrykk, men desto mer fokus på låtene. Det er multiinstrumentalisten og svært talentfulle Sébastien Fillion som er totale musikalsk maestro nå. 9 spor av en svært vellykket og og finurlig meditativ miks av keltisk, folk, prog og elektronisk musikk. Dynamikk og nerve i så rikelige mengder at dette blir en virkelig flott opplevelse, og både progressivt og tilgjengelig på en gang, og nærmere opp til Nil sin supre musikk. Vakkert, sjarmerende og med mange svært lekre detaljer i arrangementene, og en portefølje av sterke låter til å bli glad i.

Låtene:

1. Ex-Slave (12:47)
2. Ici (5:36)
3. La Lumière (9:10)
4. J'aurais Pu (4:37)
5. Danse Des Airs (6:20)
6. Au Ciel (7:09)
7. Revoir (7:51)
8. 01 (8:13)
9. Ces Rêves-là (4:22)

Total tid: 66:05

Musikere:

Sébastien Fillion / vocals, guitar, bass, synthesizer, Rhodes Mark 1, piano, low whistle, tin whistle, percussion, glockenspiel, programming
Philippe Maullet / drums, percussion (1,8)
Arnaud Fillion / cello, oud
Claire Northey / violin
Samuel Maurin / additional bass (3), Fretless bass (8)
Violette Corroyer / backing vocals (1,3,8)

Gjestemusiker:

Hugo Quillet / trumpet (6,8), flugelhorn (6,8)
Jérôme Blanc / trombone (6,8)

Nil – 40 Jours Le Sinai

Tittelen forteller om et konseptalbum fra disse franskmennene.. Ambisiøst, men med 29 spennende dykk i historien om Moses 40 dager i ørkenen. Med Nils opus fra 2003 kan du reise inn i til nå ukjente landskap, og hva du opplever bestemmer du til en viss grad selv. Det viktige er å gi Nil godt med tid i spilleren, og kanskje det blir en svært positiv ørkenvandring. Liker du denne så er Nil Novo Sub Sol fra 2005 sannsynligvis også noe for deg.

1)Le Gardien
2) Linceul
3) Dérégénération
4) 198
5) Abandon
6 Dérives

Magni Animi Viri – Heroes Animi Viri

Hvordan forene to så forskjellige verdener som rock og klassisk på en anstendig og vellykket måte har alltid vært et stridstema blant mange musikkelskere. Italienske Magni Animi Viri løser dette på en uanstrengt, finurlig og kreativ måte. Bulgarias symfoniske orkester bakker opp bandet, og vi snakker om virkelig vakker symfonisk rock med svært skolerte musikere. Musikere som er både meget inspirerte og tydeligvis henrykte over å være med på dette spennende konseptet. Spilleglede med andre ord. Maestroene bak Magni Animi Viri er Giancarlo Trotta og Luca Contegiacomo som vi nok vil høre mer til i den nærmeste tiden. Skaff deg denne før den urettvis nok forsvinner i glemselen, som det jo er skjebnen til det meste av virkelig kvalitetsmusikk i dagens listestyrte tabloide musikkverden.

Asia Minor – Between Flesh And Divine

Fantastisk og obskur, men dessverre kortlevd fransk gruppe med to album på samvittigheten. Dette er nummer to fra 1981 som er hakket bedre enn ”Crossing The Line” som kom to år før. Mest instrumental, og det lille med vokal blir sunget på et underlig men svært sjarmerende engelsk med aksent. For øvrig har ¾ av musikerne tyrkisk opprinnelse, og kreerer her en svært original symfonisk prog smasksatt med folk og etniske influenser. Intrikate fløyte, gitar og keyboardharmonier med stor dynamikk og et fabelaktig samspill. Musikalsk en plass mellom Edhels og Camel, men atmosfærisk mørkere, og ispedd litt inspirasjon fra Pulsar og Pink Floyd. Rytmeseksjonen er av virkelig toppklasse, med en trommis – med jazzbakgrunn - som er ekstremt energisk og konsistent. I åpneren ”Nightwind” høres musikken for en stakket stund faktisk ut som Orzic Tentacles, men dette viker snart for det symfoniske aspekt. Låtmaterialet er sofistikert på en egenartet og smakfull måte, og det er ikke rart Asia Minor ble totalt neglisjert av sin samtid! Dette materialet var jo alt annet enn tidsriktig i en tid med punk og new-wave. Nok en glemt perle er gravd frem fra arkivene, og alle som ”progelskere” bør sikre seg dette mesterverket så fort som mulig.

1. Nightwind (6:23)
2. Northern Lights (7:45)
3. Boundless (3:00)
4. Dedicace (6:11)
5. Lost In A Dream Yell (7:42)
6. Dreadful Memories (3:00)

Setrak Bakirel / vocal, gitar og bass
Lionel Beltrami / trimmer og perkusjon
Robert Kempler / keyboards og bass
Eril Tekeli / gitar og fløyte

Difficil Equilibrio – Difficil Equilibrio

Pur nytelse, og herlig dynamisk og med en tidvis “Crimsonsk” kontekst fra disse ”Spanjakkene”. Skyhøyt teknisk nivå, og med ganske støyende improvisasjoner i jazzrock terreng, som alternerer med svært vakre og strukturerte komposisjoner. ”Naufragio”, ”Malva Bruma” og ”A.S.Prisma” viser Difficl Equilibrio fra sin beste improvisasjonsside, mens i ”Despertar A La Utopía” er de på sitt beste rent harmonisk. Nevnte spor er for øvrig fullspekket med finesse, og en for mange en ukjent musikalsk skjønnhet. Den musikalske kraften er allestedsnærværende, og en kommer i riktig modus fra første strofe. I tillegg bidrar den musikalske følingen og intelligensen som hele tiden er svært tilstedeværende til nevnte tilstand. Et meget sterkt album som er obligatorisk i enhver progsamling.

1. Naufragio
2. Ella Hiel
3. Malva Bruma
4. Messidor
5. Llanto
6. Despertar a la utopía
7. A.S.Prisma
8. Damoiselle Eludida
9. Esperar al olvido
10. Un Final
11. Fracture (abridged)

Alberto Díaz / gitar
Luis Rodríguez / rytme og effekter
Joan Francisco / bass
Joan Antoni Pich / cello
Miquel Serrahima / fiolin
Nuria Francisco / sopran
Mariano Vera / gitar på 10
Luis García / bass på 11
Biel Barrera / performance

Vangelis - Earth

Album nummer 2 etter avgangen fra Aphrodites Child. Dette er noe helt annet enn hans senere utgivelser. Selvsagt keyboard basert musikk, men med tidvis svært mørke stemninger, og med masse dynamikk og kreativitet. En CD som vokser for hver avspilling, og stadig noen nye spennende og lekre detaljer som avdekkes.

Aborym - Fire Walk With Me

Det vanskelige andrealbumet. Aborym "passed test", og det med glans. Mørk brutal Italiensk black metal. Sinnsykt fete riff, masse originale passasjer og mye nytenkning. Elektronikk og programmering har blitt enda mer inkorporert i musikken, men på en positiv måte.

DÜN – Eros

Året er 1981, landet er Frankrige, byen er Nantes, og sjangeren er en lyybar men avantgarde variant av Zeuhl. En instrumental sekstett med ambisjoner om å forene alle typer prog. Resultatet er en 100 % vellykket blanding av Zappa, RIO, Canterbury, Zeuhl. Musikken er kompleks, aggressiv og full av spennende ideer. Her oppdages stadig noe nytt, som for eksempel fragmenter av Indonesisk gamelan. I likhet med Zeuhl er bass, trommer og perkusjon viktige instrumenter. Gitaristen tillegger et unikt og velsmakende fusionkrydder, og fløyter, vibrafon og synther skaper lydflater velegnet til å dypdykke i. De symfoniske impulsene er alltid tilstedeværende, slik at den jevne progger får sitt. Her er så mye å sette tennene i at en bare må ha en viss tolmodighet, før alle godbitene åpenbarer seg. Kreativ, repetiv og psykedelisk elektronikk i typisk zeuhlstil er også en viktig ingrediens. ”Eros” står sammen med Eskatons ”4 Visions” fra 1979, som virkelig mesterverk fra Frankrige rundt 1980. De som ”faller” for denne bør også ta en titt på Art Zoyd, Magma og Univers Zero osv.

1. L'Epice (9:25)
2. Arrakis (9:36)
3. Bitonio (7:09)
4. Eros (10:17)
5. Bitonio (alternate) (10:20)
6. Arrakis (alternate) (5:07)
7. Eros (alternate) (7:11)
8. Acoustic Fremen (6:17)

Laurent Bertaud / trommer
Jean Geeraerts / elektrisk og akustisk gitar
Bruno Sabathe / piano, synther
Alain Termol / percussions
Thierry Tranchant / bass
Pascal Vandenbulcke / diverse fløyter

Gjestemusiker:
Philippe Portejoi /saksofon

Banco Del Mutuo Soccorso - Io Sono Libero

Fra den Italienske progressive gullalderen. Banco`s tredje, og med mesterverket " Canto Namade Per Un Prigioniero Politico" som klokker inn på 15,43. Miks det beste av Genesis og King Crimson og du har Banco. Stor progressiv kunst med 2 keyboardspillere i front, og et lydbilde som gir frysninger. Banco har er avant garde side, men slapp av det bare krydrer musikken på en utmerket måte. Rodolfo Maltese`s klassike gitarspilling er som alltid fremragende, og alternerende med en mer eksperimentell trommeseksjon . Spor to "Non Mi Rompete" er en akustisk pastoral sak, med smakfull bruk av moog. Her er en detaljrikdom som vil glede de fleste med sans for å la seg utfordre av musikk!
Marcello Todaro, gitar.Gianni Nocenzi,keyboards.Vittorio Nocenzi, keyboards.Renato D'Angelo, bass.Pierluigi Calderoni, trommer.

Minimum Vita - Atlas

Særdeles godt fremført, og velskrevet symforock. Mye elementer fra 70 tallet, men med et klart moderne preg. Hint til øst- europeisk folkemusikk, gode gamle Magma og tildels også Zao. Flower Kings er også en inspirasjonskilde. Gode låter, fengende melodier og Magma`s driv er noen av hovedingrediensene. Alt blant sammen med stor originalitet, spilleglede og stilsikkert. Lytt og nyt, dette er rimelig kreativt.

Quella Vecchia Locanda - Quella Vecchia Locanda

Bare to utgivelser fra dette artige, og originale italienske bandet. Dette er deres første og sannsynligvis beste, og med flere engelske influenser enn nummer to – ” Il Tempo Della Gioia”. Musikken spenner fra barokk inspirert musikk til klare referanser til tidlige Jethro Tull utgivelser. Den amerikanske fiolinisten Donald Lax er sentral i lydbildet, med sin blanding av klassisk og folk uttrykk. Quella Vehia Locanda har en utrolig intensitet i sin musikk, og det er tydelig at de nyter musikken de fremfører. Selv den Cream inspirerte balladen ”Realta” har en voldsom og skummel intensitet. Fylt med fløyte, fiolin og drivende gitar riff er dette et svært spennende musikalsk bekjentskap, som bare må høres.

1. Prologo — 4:592. Un villaggio, un'illusione — 3:543. Realtà — 4:15 4. Immagini sfocate — 2:59 5. Il cieco — 4:11 6. Dialogo — 3:41 7. Verso la locanda — 5:15 8. Sogno, risveglio e... — 5:15

Heldon - Stand By

Sannsynligvis Heldons beste utgivelse. Mannskapet er i alle fall gullkantet med blant annet Richard Pinas, Patrick Gauthier (Magma og Weidorje) og Francois Auger. Mange knallsterke spor hvor mentale spøkelsesreiser i rommet står på dagsordenen. Et spaceprog ”must” fra disse froskespiserne. Mørk elektronisk space som variere mellom langsomt oppbygd mellotron/elektroniske droner, til synt/gitar angrep på ens forstand, om er så heldig å være innehaver av slikt til daglig da! Herlig med slik alternativ musikk, og kjede seg er knapt mulig her, da lydbildet er såpass suggererende og variert.

Empty Tremor - The Alien Innside

Den tredje utgivelsen fra Italienerne som operere i Dream Theater-land, men noe mer melodiøst. Progmetall med en ypperlig vokalist med stort register og masse følelse i stemmen. Åpningssporet ” The Alien Innside” klokker inn på nesten 10 minutter, er definitivt en klassiker innen progmetall. Temaskiftene er hyppige, men utføres med stor dyktighet og passer inn i et krystallklart lydbilde. Knallbra produksjon, masse innlevelse og dyktige musikere.

The Alien Inside
I Found You
A New World
Who You Really Are
Don’t Stop Me
Stay
The Love I’ve Never Had
The Alien Outside

Sandrose – Sandrose

Engelsksspråklig fransk klassiker fra 1972 hvor sortimentet er 8 spor med pur prog delikatesser. Jean-Pierre Alarcaen er en gitarist du ikke må glippe, og her er han definitivt i storform. Masse herlig mellotron og orgel i samspill med Alercen, gjør dette til et liflig stykke musikk. Rose Podwojny er en vokalist med masse fylde, glød, særpreg og variasjon. Ordet lekkert er svært passende her for alt Sandrose står for.

4 Levels Of Existence - 4 Levels Of Existence

Av mange regnet som det beste psykedelisk skiva fra Hellas noensinne, i konkurranse med Socrates, Aphrodites Child, Axis og Geroge Romanos Kom i 76, men det spørs om ikke stoffet er fra tidligere tider da det er klare 60 talls ”vibber” her. Førsteutgivelsen kom på den ørlille Venus labelen i et meget beskjedent antall. Musikken er rimelig hard og med greske tekster, og ikke minst noen kanonbra gitarsoli. En absolutt klassiker i sitt segment, men også med store kvaliteter for alle som liker musikk med sjel og sjarm.

De De Lind - Io Non So Da Dove Vengo E Non So Dove Mai Andrò..

En av de mange ukjente skattene som har dukket opp idet siste fra støvelandets progressive gullalder. Gitarbasert prog med fløyte og saksofon som krydder. Van Der Graaf Generator, Focus og Jethro Tull er nok inspirasjonskilder. Konseptalbum om eksistensielle spørsmål som skjebne, fri vilje og forvirring. Platetittel betyr noe sånt som: ”Jeg vet ikke hvor jeg kommer fra, eller hvor jeg skal, mann er det navnet jeg har fått”. Bandnavnet er for øvrig etter en playboy modell fra 1960! De De Lind kan minne om landsmennene fra Jumbo og Osanna, men mye mindre blues enn Jumbo, og roligere enn Osanna. Musikalsk så veksler det mellom mer energisk hardrock med riff, og akustisk øyeblikk med klare folkinspirasjoner og litt jazz i bunnen. Skiva kommer for øvrig i et glimrende digi-pack.

1. Fuga e Morte (7:20)
2. Indietro nel Tempo (4:17)
3. Paura del Niente (7:46)
4. Smarrimento (7:59)
5. Cimitero di Guerra (5:19)
6. Voglia di Rivivere (3:35)
7. E poi (2:03)

Vito Paradiso / vocals, acoustic guitar
Gilberto Trama / flute, saxophone, keyboards
Matteo Vitolli / guitar, percussion, piano, flute
Eddy Lorigiola / bass
Ricky Rebajoli / drums, percussion

Mary Newsletter - Distratto Dal Sole

Italienere slapp denne skiva i 1998. 70-talls soundet er inntakt med mye akustiske instrumenter, fløyte og piano. Avslutningslåta er beste spor, og klokker inn på 13,56 minutter. Skiva gir oss et møte mellom psykedelia og klassisk Italiensk prog, og tilføres litt krydder i form av jazz og spacerock. Arrangementer, produksjonen og det musikalske er tilpasset Mary Newsletters`s låtunivers, og står fjellstøtt. En plate å bli glad i, og som stadig vil inviteres til nye runder i spilleren.

1. Vis Country? (7:31)
2. Intermezzo per chitarra classica, flauto e bouzouki (1:31)
3. Lontano (6:22)
4. Intermezzo per quartetto d'archi e chitarra classica (1:02)
5. Cattolica (9:20)
6. Intermezzo in modo orientale (1:54)
7. La Danza (3:45)
8. Ricordo (3:35)
9. Le coup de fion (1:13)
10. M.d.C. (13:56)

Mario Valentino Bramè / trommer, perkusjon, akustisk gitar, vokal
Massimiliano Galbani / vokal, elektrisk and akustisk gitar
Marco Gusberti / keyboards, piano
Massimo Necchi / bass, føyte, mandolin
Davide Pisi / elektrisk og akustisk gitar, sitar

Gjestemusikere:

Marcello Barberi / fløyte
Maura Bruschetti / fiolin
Francesco Ciech / cello
Luca Martini / fiolin
Daniele Nobili / klasssik gitar
Marco Olivotto / vokal, keyboards
Marco Pisi / bouzouki
Brigitte Raschdorf / tysk deklamering
Stefano Roveda / fiolin

D.F.A – Lavori In Corso

Disse spagettispiserne er ekstremt dyktige musikere, og samspillet er bare helt hinsides det meste siden Gentle Giant var operative. Ordet ”flinkis” er nærliggende, men D.F.A er ikek i nærheten av å bli navlebeskuende og langdryge. Til det er musikken for energisk, oppfinnsom og velkomponert. Her er også flust med såkalte ”hocketing”, som er når flere instrumenter deler samme melodilinje. Hocketing var en Gentle Giant spesialitet, som ofte ble etterfulgt av vakre soler over florlette keyboardtepper. Skiva har mange solopartier for både gitar og keyboard som er lange, men oppfinnsomt og forrykende anrettet. Spenstig og spennende samspill mellom gitarist Silvio Minella og keyboardist Bonomi er også en viktig ingrediens. ”Lavori In Corsi” er en fryd for eteriske øreganger, og de intelligente arrangementene gir en musikalsk logistikk som mange bør ta del i. DFA står orøvig for Duty Free Area.

Nemo - Prelude A La Ruine

Studioskive nummer tre fra disse franskmennene. Fransk emosjonell vokal og en fiks og sterk blanding av retrosound, og en liten dose mer moderne metall sound. Meget solid rytmeseksjon, supplert med de deiligste gitar riff, og masse dynamiske og finurlige arrangementer. Nemo kan tidvis ha visse fellestrekk med svenske Liquid Scarlett, men også vokalorienteringen til Ange kan spores. Det skjer mye i lydbildet til Nemo, og det er også svært potent og med mer enn nok nerve. ”1914” og ”Le Monde A L`envers” er de to beste sporene, men de andre har så høy kvalitet at de er like bak. På ”1914” har vi et rimelig heftig samspill mellom Louveton og Fontaine.”Le Monde A L`envers” et meget inspirert og innovativt stykke musikk som begynner pent og forsiktig for så å ende med den finalen.

1. Les temps moderns (7.58)

2. 1914 (7.40)

3. O.G.R.E. (où la guerre réveille l’économie (5.46)

4. Prélude a la ruine (1.24)

5. Les yeux fermés (le relour de l’ogre) (6.29)

6. Eve et el génie du mal (4.35)

7. Tous les chemins (9.04)

8. Cluster 84 (5.18)

9. Le monde à l’envers (13.34)

a) Une derniere valse

b) Du mauvais côté

c) Epitaphe

Jean Pierre Louveton / gitar, vokal

Guillaume Fontaine / keyboards, vocal

Jean Baptiste Itier / trommer

Lionel B. Guichard / bass

Taal – Skymind

Taal er fra Frankrige, og helt unike, da de lager musikk som både er svært egenartet, men også meget vellykket. Tenk deg en amalgam av sigøynermusikk, cabaret, prog, sirkus, metall og string swing. Vi har da de viktigste ingrediensene i Taals vidunderlige og akk så spennende musikalske univers. Et univers fylt med et hardt gitarsound, men også inneholdende masse akustiske strengeinstrumenter og blåsere som får det til å lyde friskt og interessant. Den stilistiske differensieringen styrker helheten, og skaper ei kreativ og vellykket skive som kan nærmest slå pusten ut av en stakkar. De innovative musikalske tenkemåtene sørger for rikelig med dynamikk og musikalsk kraft. Taal er teknisk velutrustet og melodier og arrangementer inneholder nok lekre detaljer til å tifredsstille selv den mest kresne musikkelsker.

Anthony Gabard, elektrisk og akustisk gitar

David Stuart Dosnon, bass

Loic Bernardeau, trommer og vokal

Igor Polisset, elektrisk og akustisk gitar

Sébastien Constant, keyboards

Hélène Sonnet, fløyte og vokal

Manu Fournier, fiolin og saksofon

Gaelle Deblonde, fiolin

Manue Bouriaud,fiolin

Mehdi Rossignol, cello

1. Skymind — 9:52
2. Yellow Garden — 7:37
3. Blind Child — 6:11
4. The Purple Queen's Lips — 9:48
5. The Egg-Shaped Moon — 9:07
6. Stratus — 13:24

Il Balletto Di Bronzo – Yz

Intenst, obskurt og svært så spesiell atmosfære som veksler mellom det panikkslagen, alvorstunge, det intrikate og det mindre intrikate samt en god dose spennende noiserock. Brettisten Gianni Leone beskriver ”Yz” som er romreise i det indre univers, og skiva er svært, svært kontroversiell. Årsaken er at musikerne åpent har vedgått LSD bruk, og det tar vi jo selvsagt avstand fra. Likevel så rommer ”Yz” eksepsjonell musikk som den oppmerksomme, eventyrlystne og tålmodige lytter vi glede seg stort over. De repeterende basslinjene irriterer mange, men er med å ”gjøre” skiva sammen med distinkt tromming. Gitaren er ikke dominerende, men bidrar med det isende, det aggressiv og det apokalyptisk. Brettist Leone kreere der mørke og ondskapsfulle, og en spennende atmosfære ved blant annet det frenetiske og stemningsskiftende. Konseptet er svært spesielt og forteller om en mann som legger ut på en reise alene, hvor han har tre møter. En død mann dekket med eføy og opprevne ører, en død gammel mann med torner i øynene, og til slutt Døden selv, men lyset er borte, og munnen forseglet osv. Tre scener og tre møter, og tre er et mystisk tall. Vondt å få tak på meningen kanskje går det på å lytte til de rette stemmene, kampen mellom ondt og godt, eller kanskje det handler om selvmord? Spor en og to kunne nok Mars Volta ha stått bak om de hadde eksistert i denne settingen!

1. Introduzione (15:11)
2. Primo incontro (3:27)
3. Secondo incontro (3:06)
4. Terzo incontro (4:33)
5. Epilogo (11:30)

På 94 utgaven er det et meget sterkt bonusspor: La Tua Casa Comoda

Lino Ajello / gitar
Gianni Leone / vokal og keyboards, celeste
Vito Manzari / bass
Gianchi Stringa / trommer