Slivovitz – Bani Ahead

Slivovitz er fra Napoli og selv om den byen har vært plaget med manglende søppeltømming så stinker så avgjort ikke musikken til denne septetten. Ensemblet ble trommet sammen så tidlig som i 2001 og har plassert seg i kategorien som for mange benevnes som fusion. Ikke nødvendigvis en plassering som får folk til å miste munn og mæle i eksaltert henrykkelse, men når vi sier at Slivovitz har en rimelig original innfallsvinkel til musikken sin så er det vel et og annet øyenbryn som sakte bevrer? Nåvel, Slivovitz har noen saftige injeksjoner av folklore fra Balkanområdet og et ganske så særegent sound. Et sound hvor sprelskhet, trøkk, engasjement og snert er sentrale elementer. Til å styre dette er det syv musikere som samhandler forbilledlig og som hver i sær er mye mer enn gjennomsnittlig dyktige. Dyktige er også den som vet at bandnavnet kommer fra en alkoholdholdig plommebrandy som er et høyt aktet fluidum i deler av Europa. Vi har faktisk aldri smakt denne drikken men har likevel fått smaken på bandet Slivovitz, og nyter virkelig verket ”Bani Ahead” som er en smaksrike tredjeskive fra dette bandet. Fortsatt er det etniske følere som stiger til overflaten her og der, men nå er det en klar søken mot og utforske rock. I så måte er bandet i utvikling, og når stillstand unngås er det utvikling, og utvikling er enhver sann kunstners drivkraft. Drivkraft i form av King Crimson vibber er det i det rytmiske segment på den potente og fine låten” Cleopatra Through”. Soloen til fiolinisten Riccardo Villari på denne låten bør ingen gå glipp av, men det er Circo Riccardi og Pietro Santangelo på henholdsvis trompet og saksofon som ellers styrer showet. Fett nok har ”Egiziaca” en munnspillsolo og låten viser også klart bandets utforskning av skikkelig rocka saker. På sitt mest mystiske og ambiente er bandet i ”Opus Focus” hvor de også har en tiltalende grublende undertone. Fet låt som lever opp til navnet sitt er så absolutt den rytmisk frodige og atmosfæriske ”Fat” som alternerer mellom rock og fusion og også her er det en munnspillsolo. Kontrastflatene og detaljrikdommen er virkelig bra i en drivende musikalsk setting på denne skiva med usedvanelig mye rock på agendaen til å være et band på MoonJune labelen. Vi vil tro at ”Bani Ahead” vil appellere til de fleste som leser disse sidene og kan like instrumental musikk, og i alle fall de som liker friskt og frodig samspill og musikk av den mer avanserte typen.

http://www.myspace.com/slivovitz

• 1. Egiziaca (6:57)

• 2. Cleopatra Through (5:23)

• 3. Fat (5:03)

• 4. Vascello (6:05)

• 5. 02-09 (5:37)

• 6. Opus Focus (3:51)

• 7. Bani Ahead (5:20)

• 8. Pocho (5:51)

• Domenico Angarano - Bass

• Derek di Peri - Munnspill

• Marcello Giannini - Gitar

• Salvatore Rainone - Trommer

• Circo Riccardi - Trompet

• Pietro Santangelo – Tenor- og altsaksofon

•  Riccardo Villari - Fiolin

Mario Cottarelli - Una Strana Commedia

Allerede som 14 åring debuterte Mario Cottarelli som trommis i bandet Gli Eremiti, og nå førtien år etter er han ute med sin andre soloskive. Mellom disse to aktivitetene har Cottarelli oppdatert seg til og også å spille gitarer og keyboards og det er altså blitt en multiinstrumentalist vi har med å gjøre her. At skiva klokker inn på rundt trekvart time er et faktum i likhet med at det er en retropreget musikk som dominerer «Una Strana Commedia». Den forrige skiva til Cottarelli var den fine debuten «Prodigiosa Macchina» fra 2007 som vi har omtalt på disse sidene for en tid tilbake. På de fire årene som er gått siden den begivenheten har nok Cottarelli hatt god tid til å planlegge og å meisle ut sitt nye verk. Godt planlagt og særdeles vel utført er det arrangementmessige, og denne gang er det ikke snakk om nye versjoner av gamle låter som på forrige skive, men tvert om duggfriske nye og rett så kreative låter. Programmerte trommer blir derimot aldri duggfriske men det funker likevel ok kanskje mye fordi programmereren tross alt er trommeslager og klarer å få frem ok trommemønstre. Musikalsk er det ofte temmelig catchy saker og den flotte kraftfulle barytonstemmen til Cottarelli beriker verket i høy grad da mannen til de grader har en bra stemme. Det er jo slett ikke alltid tilfelle med multiinstrumentalister, og i så måte er Cottarelli et unntak. Veldig ofte når det er snakk om en som spiller alle instrumentene på ei skive så er det bare et instrument han eller hun behersker til fulle og dette instrumentet dominerer som oftest og det hele blir noe ensidig. Her er det keyboards som dominerer men vokalen bygger så å si bro mellom keyboardlandskapene slik at det blir mer finurlig musikk. Tematisk er det ikke er smålåtent og det er ofte massive saker, men på tross av dette er det en allestedsnærværende sjarme som skiva nyter godt av. Nyte god gjør også skiva av de smått dramatiske men lekre musikalske stuntene hvor Cottarelli bringer inn tematikk som totalt bryter med hovedmelodien. Slikt skaper kontraster, mothaker, essens og gjør musikken så mye mer interessant og midtveis på «Bianca Scia» er det noen stjerneeksempeler på nettopp dette. Slikt krever selvsagt mye hardt arbeid og omtanke for å få til å fungere, og vi er Cottarelli ytterst takknemlig for at han ikke velger den letteste veien. Det viser jo også at mannen har kompositoriske muskler og ikke minst stor kreativitet og vilje til å gå sine egne veier. Denne gang gjør viljen til å rusle på ukjente musikalske territorier at det blir variasjon, dybde og som en bonus får vi også mye mer energi og driv enn på debuten. Tittelsporet er stenket med energi og utstråler en musikalsk ørefryd som er smittende og det er åpenbart at han har det trivelig. Det som er av gitarlinjer er faktisk meget vel utført, og den eneste feilen er at vi gjerne kunne hatt mer gitarspilling. Vi synes dett er ei flott symfonisk skive, men kan ikke fri oss for tanken på hva det kunne ha vært med en musiker eller to til? Nåvel, her får vi mye snacks og ei symfonisk skive som vi med glede lytter til som har sterke melodier og som er både vakker, tidvis intens og smått kreativ.

http://www.myspace.com/mcottarelli

• 1.      Una Strana Commedia 10,24

• 2.      L`occhio Del Ciclone 6,39

• 3.      Corto Circuito 6,26

• 4.      Bianca Scia 9,25

• 5.      L`orgoglio Di Arlecchino 12,26

Mario Cottarelli – Alt av instrumenter

RaneStrane – Shining

Dobbelt CD med spilletid på nesten åtti minutter fra dette Romabaserte bandet som startet opp i 1998 med et mål om å lage en rockopera. Ulik mange andre rockeopera baserte RaneStrane seg på det gotiske mesterverket « Nosferatu The Vampyre». Det italienske ensemblet sin «soundtrackversjon» fikk navnet «Nosferatu Il Vampiro», og er ei skive vi på disse sidene har hatt under lupen. Med ei såpass vellykket skive bak seg var veien kort til økt appetitt på å lage flere rockeoperaer i soundtrackdrakt. Derfor ble Stanley Kubrick`sin smått berømte film «Shining» (som igjen er baserte på en Steven King roman så vidt vi vet!?) det foretrukne objekt for bandet sitt nye prosjekt som var i støpeskjeen allerede i 2008. Med til historien om RanesRane er at de driver med såkalte cineconcerto hvor de spiller skivene sine i sin helhet på en konsert, og så surrer og går den aktuelle filmen skiva er skrevet til på storskjerm i bakgrunnen. Vi har til gode å oppleve dette, men det skal ifølge jungeltelegrafen være en stor opplevelse! De som nå er nysgjerrige på dette bandet kan søke de opp på YouTube for å få en smak av hva dette livesoundtrackbandet holder på med. På skive derimot blir det noe annet, og vi må forholde oss til en filmdialog (dubbet til italiensk for å gjøre det hele komplett) som enkelte kanskje kan finne noe enerverende. Det er i så fall nesten blodig urettferdig fordi den filmdialogen er høyst nødvendig for å få forståelse av handlingen, men en liten hake er det likevel her! Vi fra kalde Norge er til vanlig ikke så stø i italiensk, og må derfor som oftest forholde oss til mye uforståelige snakk for ikke å si snikksnakk. Dette igjen viser vanskeligheten med å kommunisere når ikke alle rammebetingelsene på noen måte er optimale! Derfor vil vi i det påfølgende ikke la oss distrahere av filmdialogen og forholde oss til musikken som blant annet er inspirert av Premiata Forneria Marconi, Banco Del Mutuo Soccorso, Genesis og Marillion. I sannhet så har RanestRane klart å lage filmmusikk som langt på vei overgår mye av hva vi tidligere har hørt av sådanne. Det er ofte en kledelig original og dynamisk musikk med mye progressivt tankegods som er vel ivaretatt og fremført. Arven fra det forrige dyktige italienske soundtrackbandet Goblin er forvaltet bra og videreført med nok av injeksjoner fra bandets medlemmer og deres musikalske talent og preferanser. Det er en pent variert musikk som har essens og kontrast og som innehar et utall av stemninger og ikke minst hurtige og dramatiske stemningsskifter. Musikalsk beveger bandet seg mellom symfonisk prog, mainstream prog, korte sekvenser med nærmest poprock, ambient musikk med keyboard i front og inn mot den mer dramaturgistenkede neoproggen. Egentlig er noe forunderlig men også lett subtil blanding, men en miks som fungerer i denne konteksten og virker for oss å fremheve den filmdialogen vi stadig vekk hører.  Uten å ha sett filmen så er det likevel en rimelig antakelse at det tidvis kan være en viss manko på de aller mest ondskapsfulle stemningene som noe Stephen King har ført i pennen nødvendigvis må inneholde. Det er mer å regne som pirk, og denne musikk bør de som liker den mer melodiøse siden av symfonisk prog kunne ha stor glede av å lytte til fra CD, og sannsynligvis enda større opplevelse ved å se bandet som livesoundtrackband og altså med deres kjære cineconcerto i front.

• http://www.myspace.com/ranestrane

• http://www.ranestrane.com

• 1. I? Viaggio (2:46)

• 2. Il colloquio (7:14)

• 3.La neve coprir? tutte le piane aride (1:55)

• 4. L'Overlook (2:50)

• 5. Mr. Halloran (7:50)

• 6. Colazione (2:11)

• 7. Il labirinto (7:43)

• 8. Qualcosa in questo posto cambier? (4:04)

• 9. Danny e Jake (4:31)

• 10. Incubo (5:13)

• 11. Cambiamento definitivo (6:34)

• 12. "237" (5:52)

• 1. La neve copre ormai tutte le piane aride (5:43)

• 2. La festa dell'Overlook (8:57)

• 3. Il tempo ? labile (4:41)

• 4. Il mattino ha l'oro in bocca (5:08)

• 5. "Fammi uscire" (4:49)

• 6. L'intervento di Grady (3:53)

• 7. Redrum (6:53)

• 8. Ora nessun nemico passer? (5:05)

• 9. in fuga nel labirinto (3:10)

• 10. Vittima di se stesso (4:40)

• 11. Oltre tutto (6:30)

Orchestre Celesti – Transition Of Power

Federico Fantacone sitt musikalske prosjekt har fått navnet Orchestre Celesti, og dette er tredje kapittel i porteføljen. Musikken er i utgangspunktet totalt instrumental og diverse keyboard brukes flittig og selve komponeringa av verket fant gradvis sted mellom januar 2009 og april 2011.  Med såpass lang tilblivelse er det kanskje naturlig at verket er på så mye som sekstisyv minutter og to sekunder. Indieprog betegner Fantacone musikken sin, og skiva er da også dedikert til indieprogbandet Douglas Fairbanks som var aktiv på slutten av syttitallet og tidlig på åttitallet. Både ”L`ultimo Bolero” og ”Arabesque” er i sin helhet hyllestlåter til nevnte Douglas Fairbanks, og begge har Gius Lanari som vokalist. Det frisker opp med vokal fordi et slikt prosjekt med bare en musiker har en tendens til tendere mot hans eller hennes favorittinstrument og bli litt forutsigbart. Her er det et utall av keyboard som gjelder og Fantacone er utvilsomt uhyre dyktig på det instrumentet og som en bonus er det også noen virkelig flotte komposisjoner han kommer opp med. Komposisjoner som det altså har tatt sin tid å lage og som spenner over et tidsrom på to år. Her har Federico Fantacone penslet ut noen virkelig flerfasede, stemningsfulle og velharmoniserte låter, og noen mindre interessante. Skiva er ofte hyllet i et ambient slør med noen injeksjoner av klassikk musikk og fusion, og det vakre og ettertenksomme er i fokus. Slik må det nesten være fordi det eneste ekte instrumentet er keyboardene og følgelig kan det aldri bli noen heftig musisering og samspill skive trekker veksler på. ”Sound Of My Dreams” er fjærlett og nesten uhørt vakker der låten majestetisk skrider frem. På ”Syrinx” får vi også tidvis gåsehud av alt det vakre og stemningsfull, og Fantacone viser til fulle hvor dyktig instrumentalist han er. ”Transylvanian Express” er en ok coverlåt fra skiva ”Wild Orchids” hentet fra Steve Hackett sin rikholdige kolleksjon. Et ankepunkt mot musikken er at trommene er programmert slik at de mangler noe ”pønsj”, men det er levelig fordi dette først og fremst er rolig og vakker musikk. Fantacone er virkelig dyktig med harmoniene og det hever skiva, men en viss manko på dynamikk drar i andre retningen. Skiva gir mange fine komposisjoner og er som nevnt mange ganger vakker og avslappende. Det arrangementetmessige og det soniske er ikke spesielt velutviklet, men skiva som helhet er stemningsfull og passer for eksempel perfekt til en stille kveld sammen med kjæresten, ost og rødvin osv.

• http://www.facebook.com/pages/Orchestre-Celesti/161369943901187

• http://www.myspace.com/orchestrecelesti

1.      Transition Of Power
Crisis (3:01)
Emerging Alternatives (6:24)
The Battle (3:58)
Transition Of Power (4:21)

2. The Rain Maker (5:30)
3. The Fly (8:49)
4. L'ultimo Bolero (4:18)
5. Transylvanian Express (4:16)
6. Sound Of My Dreams (3:31)
7. Arabesque (4:17)
7. Syrinx
God Pan (3:46)
The chaste nimph (3:29)
On the river's edge (4:49)
The Naiadi (4:22)

• Federico Fantacone – Alt av instrumenter

• Gius Lanari – Vokal på spor 4 og 7

Viritual Mind – Shattered Silence

Debutskive fra et nytt italiensk progmetallensemble som har Francesco Fareri som frontmann. Med seg har Fareri kjente musikere fra den italienske metall og progmetall scenen. Titta Tani er en kraftfull og fargerik vokalist som har fortid hos Astra, DGM og Ashent, mens trommeslager Dario Ciccione har en enda mer omfattende musikalsk CV. Ciccione har bekledd trommekrakken i band som Khymera, Twinspirits, Empyrios og Empty Tremor. Lyrikken dveler ved personlige hendelser og er ført i pennen av maestro Fareri og Mauro Tonelli. Musikalsk sett forsøker Fareri og ikke gjøre som så mange andre nykommere innen progmetall og vende seg mot og lage en pastisj av for eksemepl Symphony X og Dream Theater. I stedet er det et forsøk på å lage en nyansert og smått moderne musikk hvor for eksempel tradisjonell metall fusjonerer med groove og trash metall. Resultatet er et ganske hardt stykke musikk hvor for eksempel de nevnte  elementene lett kan høres i låter som ”The Black Box” og Life”. Begge disse låtene er stenket med kompromissløse rifforgier og dundrende trommer hvor taktskiftene er i evig aktivitet, og det er krevende musikk å forholde seg til. Faktisk er det musikk som mange nok vil slite med å få noe ut av om de ikke er typisk metallheads. Mot slutten av låtene prydes derimot lybildet av neoklassisk metallgitarsoloer som nok favner bredere hva gjelder potesielle lyttere. Først på ”Fears” blir det melodiøs progmetall av den mer tradisjonell og tilgjengelig typen, men det hele smykkes med vokal nær opp til dødsmetall tradisjonen. På ” The End Of The Illusion og ”The Door” får de som bekjenner seg til powermetall sitt, men det er også mer fokus på meldodisk progmetall som likevel hele tiden har en helning mot ganske så hardbarket metall. De to siste låtene er instrumentale og tilbyr et videre innsyn i Fareri sin store gitarkompetanse. På ”A Perfect Union” avdekkes ganske sneisne arrangementer og det er nær opp til semiinteressant musikk! Skiva er progmetall med null innslag av keyboard og bare det er smått originalt. Til gjengjeld er det ei skive som er sterkt gitarorientert med de fordeler og ulemper det medfører, og instrumentalt er det høyst oppegående saker. Musikk er hard og nesten i overkant teknisk legert slik at den gode melodi ikke får vokse fritt. At denne skiva noen gang blir en klassikk skive er høyts tvilsomt, og det er mer sannsynlig at den blir stående som et godt håndverk som ikke akkurat er stinn av spennende musikk.

http://www.myspace.com/francescofareri

1.                       Life (08:41)
2. The Black Box (07:06)
3. Fears (06:42)
4. The End Of The Illusion (08:11)
5. The Door (09:18)
6. After Thy Soul (06:43)
7. A Perfect Union (11:23)

• Francesco Fareri – 7 og 8 strengs gitarer

• Titta Tani - Vokal

• Dario Ciccioni – Trommer

• Emanuele Calvelli – Bass

Astralia - Osmosis

Spaceprogbandet Astralia dukket opp mot slutten av nittitallet og i 2000 kom debuten “Connected”, men p.g.a. skjebnes krokveier kommer først oppfølgeren nå. En oppfølger som smykker seg med ny vokalist i form av Massimiliano Biolo, og ikke minst så har låtskrivningen blitt enda bedre. Soundet er kledelig moderne i snittet men med bruk av mange snertne og velfungerende musikalske artefakter. Andre musikalske ”knagger” er den fine coverkunsten av Domizia Parri som står til det konseptuelle. Astralis har klart å skape sitt eget uttrykk ved å mikse det beste fra flere ulike musikalske verdener og psykedelisk og symfonisk musikk smelter sømløst sammen på ”Osmosis”. Med inspirasjon fra Porcupine Tree har bandet helt klart et moderne rockeuttrykk, men samtidig er det tydelig at bandet også en del eldre referansepunkter som for eksempel Van Der Graaf Generator. Det tette og gode samarbeidet mellom musikerne er også uhyre viktig for at denne skiva er blitt såpass bra. Uavhengig av sjanger og referanser er bandet først og fremst genuint opptatt av å formidle den gode melodien. Musikken er kreert som et slags klassikk russisk dukke med dukke inni dukke. Som lytter oppdages det ved at man stadig oppdager nye elementer og faktorer ved de ulike låtene når en åpner opp dette verket. Musikken er likevel kommersielt tilgjengelig samtidig som den er eksperimentell og med nok ”twist and turns” til at den gjengse progger blir mer enn fornøyd. Skiva har rett og slett kvalitet i alle ledd og det er fine kontraster som skaper liv og røre. Fra det mer neddempede og atmosfæriske til ganske så skarpskårne og røffe sekvenser og ikke minst en ganske så frodig rytmeseksjon. Vokalen til omtalte Massimiliano Biolo har et rimelig stort spekter fra det elskverdige og snille til mer slem, potent og målrettet. Produksjonen sitter midt i blinken og er klar og fyldig og med fokus på de små men så viktige og ikke minst lekre og smått subtile detaljene. Mangt et fortapt  proghead får nok sine våteste drømmer oppfylt i og med et arsenal av tangentinstrumenter fra dyktige Dario Andreella sine. Andreella har også et godt øye til samplere og noen vil til og med si at det blir i overkant mye av dette! Likevel så styrer Andreella disse med sikker hånd og tilfører musikken mest krydder om enn med noen elementer som ikke passer like bra opp i teksturen. En rett så viktig musiker på dette verket er Giovanno Binato som med alle hans gitarer, loops og ikke minst den spennende bouzoukien som virkelig bidrar til en fin soniske fylde. Fylde og kanskje små tendenser mot ekstragavanse er det også ofte over arrangementene men likevel er det faktisk mange kompositoriske overraskelser og en fin rytmisk eleganse som preger verket. Skiva har også nok snert og imponerer fra første gangs lytting, men innehar også nok substans til at låtmateriale er spekket med nok ”antiteflon” slik at det fester seg og egger til nye runder i spilleren.  Kort sagt dette er vel verdt å bli kjent med Astralis og deres siste kreasjon ”Osmosis” som innehar har mye spennende og til velspilt musikk.

• http://www.astralia.it/

• http://www.myspace.com/astraliaproject

• 1. Let me loose

• 2. Glove Box

• 3. Storm Cloudings

• 4. Chatter Box

• 5. The Flock

• 6. Osmosis

• 7. Mark One

• 8. After the hypnosis

• 9. Dedalo's torment

Massimiliano Biolo - Vokal
Riccardo Loriggiola - Bass og chapman stick
Giovanno Binato - Gitarer, loops og bouzouki
Dario Andreella - Keyboards, grand piano, orgel og samplere
Massimo Longgiola – Trommer og perkusjon

The Sade - Damned Love

OJM gitaristen Andrew Pozzy er mannen som leder The Sade og i mangelen av å få tak i en god nok vokalist så tar også Pozzy seg av den jobben på denne debuten. En debut som henter inspirasjon fra alle de tiår som rock har eksistert, og således er en ganske så allsidig musikk. Lyrikken omhandler den så ufattelig vanskelige kjærligheten, sex, rock, liv og død o det hele er pent drapert i en umiskjennelig psykedelisk vinkling. Det groover saftig og skiva er energifylt, eklektisk og multifaset. Skitten rock, speed rock, blues, stoner, new wave, punk, lettvektsrock, doom osv. Det meste er å finne på “Damned Love” og det er nesten i overkant allsidig slik at det blir for sprikende og ikke nok konsistent. På en eller annen underlig måte så låter det på tross av dette bra og det hele er stenket med en fin psykedelisk stonerblues som binder skiva sammen og skaper homogenitet. Riffene sitter like tett som fugler på et fugleberg og trioen frontet av den raspende og mørke vokalen til Pozzy sørger for en stemning fylt med sinne og noen gram angst. ”Dead Man's Bones (The Dead Man Blues)” har rikelig med snerten blueslinjer og fint driv, mens ”Sadism” er illsint, instrumental og med monsterriff. OJM kollegaen Stephan Pasky er gjestemusiker på keyboard og sørger med sin dyktighet og kløkt for at det soniske blir mer allsidig og raffinert enn mange mer standard rockoppsett. Like imponerende er Andrew Pozzy når han drar frem sin ”bottelneck” og hans generelle traktering av gitarene er meget bra. Damed Love oppfinner ikke kruttet på nytt, men leverer en retropreget rock som er potent, vel arrangert og som rocker bra.

• http://www.myspace.com/thesadeband

• http://www.thesade.com/

• 01:Sadism (2:18)

•  02:Run For Me My Darling (2:46)

•  03:Live You Again (2:55)

•  04:Demon's Heart (3:47)

•  05:Deaf Love (4:08)

•  06:Dead Man's Bones (The Dead Man Blues) (2:34)

•  07:Borderline (3:09)

•  08:Dream On (3:08)

•  09:Love Lies (3:18)

•  10:New Fetish Revolution (3:37)

•  11:Nice Trash (4:34)

•  12:Celebration (0:58)

•  13:Alvoholizer (6:06)

• Andrew Pozzy – Gitarer, orgel på spor 13, “cymbals” på spor 4 og 8 og vokal

•  Mark Kimberly – Bass og bakgrunnsvokal

•  Mat Zoombie – Trommer

 Gjestemusikere,

 Stephan Pasky – Orgel på spor 2,7 og 9 og piano på spor 3 -5

Lou Silver – Munnspill på spor 6

 Maurizio Baggio – “Cymbals” på spor 1, “shaker” på spor 3,5,7,9 – 11 og gitarer på spor 6,10 og 11

 Fab Shaman – Bakgrunnsvokal 3 – 5, 8 - 10)

Clepsydra  - Marmalade Sky

Disse italienerne er frodige når det gjelder platetitler, og debuten fra 2007 het noe så spenstig som ” Second Era Of Stonehenge”! Dette synes vi står i sterk kontrast til et utall dønn kjedelige platetitler, og ”Marmelade Sky” er bandets tredje verk. Som på de to første er det rett så mange psykedeliske toner, og trioen fra Giulianova, Teramo har med gjesteartist Amaury Cambuzat. Hans bidrag preger skiva, og Cambuzat sine synther, gitarer og vokal gjør at verket blir mer fyldig og finurlig enn trioen kunne ha klart alene. Cambuzat står også for produksjonen som i våre ører passer ypperlig til Clepsydra sin musikk. For de som liker digresjoner og detaljer kan vi ta med at Clepsydra er et slags vannur som visstnok likner på et timeglass, og at det finnes et engelske band med samme navn som sysler med neoprog. Den mye omtalte Amaury Cambuzat er til daglig leder av bandet Ulan Bator, og i tillegg med i det legendariske tyske bandet Faust som er stablet på beina etter lengre tids taushet. Etter denne lille turen ut på viddene vender vi forfrisket tilbake til den ikke navnemessig så jordnære skiva” Marmelade Sky”. Ei skive som er herlig uformell, avslappet og intim og hvor det er åpenbart at musikerne trives sammen da samspillet er formidabelt. Akkurat det er kanskje ikke så rart for Di Gialluca og Ricci er barndomsvenner som gjennom Clepsydra har fått muligheten til å virkeliggjøre sin drøm om en powertrio. En powertrio med Jimi Hendrix Experience og Cream som inspirasjonskilder, og det var da også disse bandene som Clepsydra “covret” i starten i 2002. Nå derimot er alle låtene selvskrevne, men hint til heltene er det i låttitlene som for eksempel ”Jimi Plays My Guitar”! En tittel som er en smart eufemisme men gitarene er ikke så mørk og rå på noen måte sonisk sett som hos Jimi, men det rocker likevel bra. Bra er også “There's Still Time Anyway” som skruer seg opp og blir herlig psykedelisk utover før en tikk takk barnelekeklokke har regien. På ”Peyote” er regien satt i ballademodus, og Fabio Di Gialluca sin stemme kommer virkelig til sin rett her. Låten er nydelig å lytte til og ytterst stemningsfull og med akustisk vellyd, og Clepsydra er på sitt ypperste når de i ro og mak kan pensle ut stemninger. På sitt mer hektiske er bandet på ”Goodbye Little Prince”, og denne lange låten bygger seg flott opp, og fuzzmarinert elektrisk gitar er faktisk på agendaen her. På agaendaen er forøvrig en variert meny og dette bandet kan ikke beskyldes for å gjenta seg selv. Vi finner at ”Marmealde sky” er en emosjonell psykedelisk legert reise innen musikk som er intim, velspilt, variert, uformell og herlig avslappet og vel verdt å lytte til.

• http://www.clepsydraband.it
  http://www.myspace.com/clepsydraband

• http://www.facebook.com/clepsydraitalia

• 1.      Love

• 2.      Cofe, Slip And Popcorn

• 3.      Jimi Plays My Guitra

• 4.      Sunset In L.A.

• 5.      Asa Phelps

• 6.      Peyote

• 7.      NautilusStill Just Like The Night

• 8.      Caravan For The 3rd Sun

• 9.      Goodbye Little Prince

• 10.  There`s Still Time Away

• Fabio Di Gialluca – Vokal og gitarer

• Phil De Rubeis – Bass

• Danilo Ricci - Trommer

• Gjesteartist,

• Amaury Cambuzat – Gitarer, synther og vokal

Nemo – Revolu$ion

”Les Nouveax Mondes” her den første skiva til Nemo og ble sluppet i juli 2002, men bandet kan føre sine aner tilbake til 1999. ”Revolusion” er skive nummer syv fra franskmennene og en verdig oppfølger til ”Barbarians” som var et virkelig flott verk. På ny er det et konsept som ligger i bunnen av musikken, og med spilletid på over timen kan bandet dvele og problematisere over en verden hvor mange er rimelig/sykelig fokusert på å skaffe seg penger og rikdom. Et slikt klima vil ofte over tid føre til opprør over den urettferdigheten som dyrkes frem, og kan meget vel ende opp med hva platetittelen indikerer ”Revolu$ion”. På det revolusjonerende området har jo franskmenn en viss erfaring for å si det mildt, for eksempel i form av fjortende juli 1789 osv. Når så også skiva slippes på første mai er jo heller ikke det helt tilfeldig, og det er en ypperlig lyrikk hvorpå Nemo kan boltre seg. Og å boltre seg er jo nettopp hva de gjør på den episke låten ”Loins Des Yeux (Barbares Parties VIII a XII)” som klokker inn på ubeskjedne 24,30 minutter. Slike låter er jo ofte noe progfolket bare elsker, men som får de øvrige musikkelskerne og musikkhaterne opp på barrikadene så å si. Der kan de hygge seg med å gå fra konseptene i frustrasjon over hva som oppfattes som ekstremt pretensiøs og navlebeskuende musikk fylt med dilldall! Vi derimot liker de komplekse arrangementene til Nemo og Guillaume Fontaine sine fyldige keyboardtepper etc. Å klage på dette blir nesten som for eksempel å si til verdens beste forballspiller Lionel Messi, Messi” nå kutter du ut å vise at du har ekstreme fotballmesige egenskaper og fokuserer kun på å spille slik alle andre gjør. For å ikke forlede noen så må vi ile til å fortelle at vi ikke oppfatter musikerne i Nemo som verden beste. Dyktige er de utvilsomt, men mye av styrken til ensemblet Nemo kommer fra det fellesskapet Nemo klarer å kreere. Samhandlingen mellom gitarer og keyboards er formidable og alterneringen mellom harde gitarriff og lekre, moderne og spektakulære synthsoloer låter også særdeles tiltrekkende og spennende i våre ører. Vel utførte og mangesidige rytmeskift og ikke minst en flora av varierte atmosfærisk lydlandskaper frisker også opp. At Nemo på ”Revolu$ion” kommer opp med sin hardeste skive til dato sørger for en nødvendig og viktig utvikling slik at ikke stillstand blir det rådende modus. Nemo operer faktisk her tidvis i retning av hard prog og progmetall, men som de kultiverte musikerne vet de og tidvis roe ned å injisere luft til verket i form av beherskede og neddempede partier.  Omtalte ”Loins Des Yeux (Barbares Parties VIII a XII)” er selv uten å kunne fransk særlig godt sannsynligvis en fortsettelse fra forrige skive som her ”Barbares”. Uansett så er det en virkelig knallåt som snor seg rimelig uforutsigbart og byr på en spenstig og temmelig intrikat musikk. Lytterne serveres også sekkepipe, formidable samspill og rytmisk frodighet og soloer av format. Noen ganger er det vanskelig å begrense seg når man skal gå gjennom en slik utgivelse som ”Revolu$ion”. Fordi det er så mye å skrive om Nemo og musikken og om hver enkelt låt på skiva. Det er derfor praktisk å fastslå at det øvrige sortimentet på skiva holder også meget høy standard.”Revolu$ion” er kort og godt ei virkelig herlig skive som alle bør unne seg.

http://www.nemo-world.com/

1. Liberté, Egalité, Insurrection ! (2:23)
2. Je suis un objet (5:43)
3. Révolu$ion (5:08)
4. Aux portes du paradis (2:21)
5. Seul dans la foule (9:36)
6. Chiens en laisse (5:35)
7. Loins des yeux (Barbares parties VIII a XII) (24:30)
8. Notes pour plus tard..(6:43)

 

Guillaume Fontaine – Keyboards og vokal
Lionel B. Guichard – Bass og vokal
Jean Pierre Louveton – Gitarer og vokal
 Jean Babtiste Itier – Trommer og vokal

Fractale – Live Suranné

Saksofonisten og komponisten Julian Julien har en rimelig imponerende formalkompetanse innen musikk fra Conservatoire National De La Region (National Regional Conservatory) i Paris. Før bandet Fractale så dagens lys har han laget tre soloskiver som virkelig har fått kritikerne til å merke seg denne talentfulle unge mannen. Spesielt verket ”Strange” fra 2006 er noe som hører hjemme i enhver anstendig musikksamling. På den nye skiva, ”Live Suranné” tilbyr han en fyldig musikalsk reise med en mangfoldig musikk som er svært spennende, herlig intens og variert. Julien har også en noe original tilnærming til musikken da septetten Fractale består av tre saksofoner, to trompeter, en tuba og et trommesett! Når så også det kompositoriske er så vel utført så er dette i sannhet progressiv musikk i skarp kontrast til all den musikken som kalles prog, men som bare resirkulerer gamle ideer og ikke fornyer. Fornyer og utforsker ukjente musikalske territorier gjør så absolutt Fractale og de gjør det ofte så elegant at det er en fryd. Det er også en fryd å høre at Julian Julien lytter mye til Nils Petter Moldvær! Av andre inspirasjonskilder nevenes blant annet Stravinsky, Magma rundt Mekanïk  Destruktïẁ  Kommandöh albumet, Bach, Keith Jarret, Soft Machine, Michel Poratl, Ravel og noe av det første som Genesis og Pink Floyd lagde. Skiva er på fem instrumentale låter pluss to bonuslåter som er spilt inn live i Paris hos “Zebre de Belleville” som er en tidligere kino som nå er teater og en plass for fest, moro og spenning. Nettopp fest, moro og spenning er jo noe som på mange måter er beskrivende for den frodige musikk på ”Live Suranné”. Spesielt rytmisk er det frodig og livlig, originalt og til dels hypnotiske saker som ”Live Suranné” byr på. Studio som instrument gjør at barytonsaksofonen og tubaen blir rimelig elektrifisert og ”pcmarinert” (loops på godt norsk) , og i sum er dette med å skape lydlandskaper som ikke akkurat er hverdagskost for våre ører Å utsettes for klanger som en ikke har hørt før kan for enkelte være en prøvelse, mens våre progsensible ører bare elsker det.  Å bruke instrumentene på nye og innovative måter er noe vi aldri kan få fullrost, og når resultatet blir så bra som her er det bare herlig å lytte til. Nå er det jo også snakk om meget gode låter som er både catchy og psykedelisk legert. Vers og refreng opplegget sprites opp av mange og svært lekne improvisasjoner og soloer og riff utføres med snert og stor musikalitet.  Når så også samhandlinga er formidabel, så er dette virkelig mat for en ”progmons” for å si det litt småfinurlig! Skiva syner til fulle at selv uten gitarlyd så rocker det, og trommeslageren sørger for sterk og potent rytmikk som blant annet smykkes med etniske vibber. Noe av styrken til skiva er likevel estetikken og den helt særegne atmosfæren som er spennende, konsistent og gir et helstøpt inntrykk. Dette er usedvanelig velkomponert, velspilt og original musikk som de som vil ha noe utenfor allfarvei bør sjekke opp.

www.myspace.com/groupefractale

• 1        Partie XV

• 2        Partie VI

• 3        Partie V

• 4        Partie XVI

• 5        Partie XVIII

• 6        Sans-Papiers (Bonuslåt)

• 7        Clémentine (Bonuslåt)

Julian Julien – Altsaksonfoner og komposisjoner
Vivien Philippot – Tenorsaksofoner på spor 1 - 5
Patrice Cazeneuve – Trompet på spor 1 -5
Jennifer Quillet - Trompet
Jon Lopez de Vicuna – Saksofon på spor 1 - 5
Lorenz Steinmüller - Tuba
  Xavier Sibre - Baritonsaksofon og bassklarinett på spor 6 og 7
Francois Favreau – Trommer på spor 6 og 7
Yann Lupu – Trompet på spor 6 og 7
Benjamin Vairon – Trommer på spor 1 -5
Lawrence Dessaints – Saksofon på spor 6 og 7

Pater Nembrot - Sequoia Seeds

Influensene til Pater Nembrot er mange, og vi nevner i fleng, Agitation Free, Ash Ra Tempel, PFM, Osanna, Il Balletto di Bronzo, Il Rovescio della Medaglia, Patto, T2, Soft Machine, Blue Cheer, Grand Funk Railroad, Stooges, Mad Season, Big Chief, Melvins, Nirvana, Monster Magnet, Motorpsycho, Kyuss, Dead Meadow, Sleep, Causa Sui, Miles Davis og Sun Ra Arkestra. Bandet selv sier at de er som om Kurt Cobain spiller sjakk med Ingemar Bergmann på platespillernes 78 modus. Denne skiva er bandets andre etter debuten ”Mandria” som vi behørig har omtalt tidligere. Skiva klokker inn på rundt timen og har ni spor pluss et såkalt ”hidden track” som er stor mote for tiden. Det er stonerrock i fleng på dette verket, men er visse injeksjoner av spacerock og psykedelisk musikk gjør at det er en tålig variert opplevelse å lytte til ”Sequoia Seeds”. I motsetning til mange andre stonerband er denne skiva ikke marinert i fuzz, men i stedet er det en umisskjennelig Seattlegrønsj vinkling. Musikken fremstår også etter noen gangers gjennomspilling som forbausende melodisk og lengden på låtene varierer mellom to og ti minutter. Philip Leonardi som tar seg av gitarer, synther, fløyte og vokal er bandets maestro, men skiva er utvilsomt et bandprosjekt og ikke noen solotrip. Som i alle band med stonerfanen hevet er det en tung rytmikk hvor spesielt Jack Pasghin utmerker seg med mange fete basslinjer. I tillegg så samhandler han flott med trommeslager Alfredo 'Big J' Casoni slik at det rytmiske fundamentet er vel ivaretatt. På toppen av dette storkoser Philip Leonardi seg, og han leverer mye spennende og rett ofte også mange kreative toner. Den mest fuzzmarinerte låten er den blytunge ”Supercell” som i våre ører er en erketypisk stonerlåt. Da passer ”H.A.A.R.P.” med sine lekre keyboardlinjer levert av produsent Enrì (Mondo Cane) bedre i vår smak. Smakfull er også gitarspillinga på ”Awakening With Curiosity” som Enzo Vita fra Il Rovescio Della Medaglia står for. Låten er også fint arrangert og klinger bra i våre ører. Også på den lange låten “No Man`s Land” kan vi glede oss over gjesteartisten Enzo Vita sin kompetanse. Låten er både fyldig progressivt og instrumentalt legert med massive synthvirvler som møter gitareffekter og skaper en flott atmosfære og en knallbra låt. Om ikke akkurat gjennomført knallbra så er ” Sequoia Seeds” ei meget ok skive innen stonerrock med mye bra i låtsortimentet som er vel verdt å få med seg.

• http://www.myspace.com/paternembrot

• http://www.paternembrot.com/

• 1.      The Weaner (5:54)

• 2.      H.A.A.R.P. (4:57)

• 3.      Supercell (4:46)

• 4.      Three Gorges Damn` (1,58)

• 5.      The River (4:17)

• 6.      Sequoia (2:11)

• 7.      Once Were Mud (6:35)

• 8.      Awakening With Curiosity (3:05)

• 9.      Ratla Klim (4:48)

• 10.  No Man's Land (9:48)

•  

• “Hidden track”,

• Dark Age Dawn (5:28)

• Philip Leonardi – Gitarer, synther, fløyte og vokal

• Jack Pasghin - Bass

• Alfredo 'Big J' Casoni - Trommer

Gjestemusikere,

• Enzo Vita – Gitarer på spor 8 -10

• Enri - Hammondrogel på spor 2

• Hemmet Brown – Xylofon på spor 1 og ”hidden track”

Daal - Affect Livings Destruktive Actions

Det er mye mystisisme og en underliggende mørk spennende stemninger på denne skiva om lytteren gidder å treneg dypt ned i musikken! Skiva er en oppfølger til Daal sin fine debut ”Disorganicorigami” fra 2009, og er en verdig sådann. Denne italienske duen hvor altså nord og sør slår seg sammen har virkelig klart å utmeisle atmosfærer som kryper under huden på lytteren, og det med en utstrakt bruk av mulighetene som et moderne studio byr på. Slikt kan ofte lede til nokså kalde, uspennende og flate lydlandskaper, men når den artistiske friheten flommer så fritt som her blir det ofte bra. Nå er det jo ikke dumt å være rimelig dyktige og kreative musikere da, og disse to parameterne oppfyller herrene Alfio Costa og Davide Guidoni til tusen! Som nevnt på debutanmeldelsen så er Daal er et sideprosjekt til Davide Guidoni kjent fra Taproban, The Far Side, Gallant Farm, Nuova Era, Ozone Player. Med seg har Guidoni keyboardisten Alfio Costa kjent fra blant annet Tilion, Prowlers, Colossus project, Dark Session etc. Som den oppmerksomme leser sikkert har oppdaget så tar man Da fra Davide og setter sammen med al fra Alfio, og vips så dukker navnet Daal opp. Vanskeligere er det faktisk ikke, og musikken er heller ikke ”vanskelig” å forholde seg til. Den stiller i kategorien for eklektisk prog med mye vekt på diverse synther og vi kan gjerne kalle det prog med mye electronica i støpen. Skiva er ofte styggvakker, og vi føres gjennom et univers av lyder og diverse forskjellige musikalske landskap som kanskje noen ved mer overfladisk lytting vil avfeie som mindre interessant! Noen ganger er det avgrunner av tristhet og melankolske minner, mens andre ganger ekspedisjoner inn i våre drømmers hav osv. Å bli upåvirket av Daal sin musikk er tilnærmet umulig, men dermed ikke sagt at alle vi like den som tidligere nevnt. Vi derimot tar med velbehag noen saftig og tidvis lange dype sniff av den musikken og tillater oss for en stakket stund å koble av fra verdens mas og jag. Vi trer på sett og vis med å lytte til ”Affect Livings Destruktive Actions” inn i et musikals univers på en måte som ofte bare sentralstimulerende midler ellers kunne ha brakt oss. På godt sørlandsk så sier vi, ”vi lier denne musikken sabla godt”. Daal har også hentet inn diverse gjestemusikere som gjør en utmerket jobb. Disse er med på å tilfører lydbildet tiltrengt varme med sine akustiske instrumenter. Riccardo Paltina sin fiolin på den ellers supre låten ”The Dance Of The Drastic Navels part II” er bare fabelaktig. Likeså er sitarspillinga til Ettore Sallati på ”Level 6666” meget snedig og bra, og ikke minst er sopransaksofonen et smart og fint mellomspill på ”Memories From An Old Pictures”. Nevnte låt er rimelig mangesidig og ofte temmelig suggererende og med mye dynamikk og dramatikk. Mye sneisen dramaturgi har skiva som helhet også, og det er mye musikk å synke ned i og lytte til på dette verket. Låtene er gjennomtenkte og velkomponerte og med sting og nok fremdrift slik at det aldri blir nok en orgie fra synhtverden. Tvert om så er dette levende, kreativ, utfordrende og musikk med et soleklart kvalitetsstempel som nok vil passe de fleste som liker musikk av den mer eksperimentelle og elektroniske typen.

• http://www.myspace.com/daalband

• http://www.youtube.com/

• http://ro-ro.facebook.com/pages/DAAL/41945438705

• 1.      The Redroom

• 2.      Anarchrist

• 3.      Noises From An Interlude

• 4.      Level 6666

• 5.      The Dance Of The Drastic Navels part II

• 6.      Cry-Hologenic

• 7.      Aglatarium

• 8.      Destructive Actions Affect Living

• 9.      Memories From An Old Picture

Alfio Costa – Hammond M100, Leslie 125, Leslie Simse “Space Master, Minmoog, Minimoog, mellotron, Fender-Rhodes mark II, Piano Kurzweil SP76, Furstein-Farfisa Piano, Analog sinth Korg MS10, Hammond-Suzuki XB2, Harmonium og VSTinstrumenter ( moog modular, synthOscar, Arp2600, Minimonstra, Ivory Piano, Collossus etc.)

Davide Guidoni – Tama hyperdrive plus trommer, Roland V-trommer TD6, Roland V-trommer TD12, synhestesia mandal trommer pad, Roland handsonic, Korg “wavesdrum”, rotoloops, symbaler og gonger, metall octobans, perkusjon og samplere

Gjestemusikere,

• Riccardo Paltanin – Fiolin på spor 5

• Guglielmo Mariotti – Bass på spor 2 og 4 og vokal på spor 5

• Penser Nomad – Gitarer på spor 2

• Ettore Salati – Sitar på spor 4

• Pensiero Nomade – ”Oud” på spor 6

• Bobo Aiolfi – Båndløs bass

• Alessandro Papotto – Sopransaksofon

No Gravity – World In Collison

 
No Gravity er en nykommer innen progmetall og powermetall segmentet, og i tillegg hjertebarnet til den anerkjente gitaristen Simone Fiorletta. Han er hjemmehørende i Frosinone i Italia, og har bygd opp No Gravity på restene av det velkjente progmetallbandet Moonlight Comedy. I tillegg har Fiorletta hyret inn noen av de mest kjente men også beste progmetall og powermetall vokalistene i verden. Vi nevner i tilfeldig rekkefølge, Fabio Lione (Rhapsody Of Fire, Vision Divine), Mark Basile (DGM), Roberto Tiranti (Labyrinth), Emiliano Germani (Moonlight Comedy, Andy Kuntz (Vanden Plas) og Michele Luppi (Killing Touch, ex Vision Divine). Et stjernelag vokalt altså! Også musikerne i No Gravity er av den erfarne og dyktige støpningen, men alt dette gir nødvendigvis ikke bra musikk. Det kan lett tippe over, og bli narsissistisk med så mange ”navngjetne” musikere samlet.  Fornuftig nok så har vokalistene fått i oppdrag å komponere sine egne vokalmelodier og ikke minst å lage sin egen tekst til de låtene de synger på. Slikt skaper et eierforhold som ofte gir meget ok musikk, og i sannhet så er ”World In Collision” blitt ei bra skive innen sitt segment. Simone Fiorletta har skrevet selve låten og stått for arrangementene, og skiva er en flerfaset powerprogmetall skive. Variasjonen er fin, og det lyse og mørke kontrasterer hverandre på en fungerende måte. Selv med så mange forskjellige vokalister er det et eget distinkt sound på skiva, og det virker å være nok av entusiasme og spilleglede. Dette, entusiasme og spilleglede altså, finnes på den flotte låten ”Religious Beliefs”, og det er en rimelig moderne smidd låt. Låten er fylt med frekk og skarpe gitarer og har midtøsten vibber som løfter den ytterlige. Aller beste låt er ”The Killer” som har fint refreng og et arrangement med flotte og strøkne detaljer. Noe nedtur er det med mediokre låter som ”Touchin` My Enemy” og ”I`m Bleeding”, mens ”Sailing On Sight” har fin vokalduett og bra keyboards. No Gravity er på alle måter frie til å utforske og eksperimentere med musikken sin, men velger det trygge her og får følgelig ikke et kryss i margen for mot. De lager likevel et solid album som har mye kvalitet hva gjelder det instrumentale, produksjon osv. og det låter bra men er altså ikke særlig heftet med utforskertrang og særpreg. De finner garantert en fanskare der ute, men for oss overskygger mangelen på virkelig gode musikalske ideer og egenart mye av det de måtte ha av positive sider på andre områder.

 

www.myspace.com/nogravityprog
www.myspace.com/simonefiorletta
www.twitter.com/nogravityprog

1.      Sailing On Sight 8:28
2. The Killer 7:13
3. Can’t Dream Anymore 7:11
4. Voices From The Past 6:20
5. Religious Beliefs 5:20
6. I’m Bleeding 5:56
7. Nowadays 7:20
8. Touchin’ My Enemy 3:02
9. Unexpected Gift 10:44

Simone Fiorletta – Akustiske og elektriske gitarer
Davide Perruzza – Elektriske gitarer
Andrea De Paoli – Keyboards
Andrea Casali – Bass.
Marco Aiello – Trommer
Michele Luppi – Vokal
Andy Kuntz – Vokal
Emiliano Germani – Vokal
Fabio Lione – Vokal
Mаrk Basile – Vokal
Roberto Tiranti – Vokal

Glincolti - Visti & Imprevisti

 Prog tilsatt noen doser av jazz og funk, og for å sette en ekstra spiss på brygget er det også tilsatt en del psykedeliske elementer. Glincolti er fra den for oss ikke så alt for kjente byen Trevisio, og gir ut sin musikk på alltid like entusiastiske Go Down Record. Dette plateselskapet sysler jo rimelig ofte med stonerrock, men her er det en fungerende hybrid av rock, jazz, fusion, prog og funk. En kvalifisert gjetning til at Glincolti som egentlig ikke naturlig hører hjemme på Go Down Record allikevel er her har vi likevel. Årsaken er så selvsagt som at den dyktige OJM gitaristen Alessandro Tedesco som er leder av Glincolti også spiller i OJM som er under God Down Record paraplyen til vanlig. Bandet har også med flere flinke og dyktige musikere, og Bruno Alessandrini spiller både orgel, saksofon og klarinett på en spenstig måte. Hans blotte tilstedeværelse sørger for at det soniske ofte er ganske så fyldig, og spennende. Enda viktigere er nok bandets tidligere omtalte maestro OJM gitaristen Alessandro Tedesco som er en dyktig instrumentalist med også holder bandet øvrige medlemmer på tå hev slik at varene leveres. Tedesco har hyret inn Stefano Paschi til å spille orgel på den flotte låten ”Ferma Un Momento” som oversatt til norsk betyr noe sånt som ”Stopp Et Øyeblikk”. Stoppe litt opp må vi på ”Fuga In Maggiolino” (Flyktende Bille) som er en låt med et countryfundament som gjør oss nærmest målløse av overraskelse. Mye av hakesleppen forsvinner når vi får hørt låten noen ganger, og oppdager at låten i tillegg til en teknisk lekkerbisken også er smått original. Det er ikke vanskelig å visualisere og nyte ”Fuga In Maggiolino” når en vet at det betyr flyktende bille! Aldri har country på steroider vært mer spennende og artig enn her! Artig er også ”Visti” som betyr å gjennomtrenge, og som også er rifftung og herunder med psykedeliske riff og smykket med arpeggio sin spesielle tilstedeværelse. Trommegroovet fra Robert Colbertaldo er meget bra i en låt med lekre stemningsskifter og rikelig med gitartryllerier fra Glincolti sine to ytterst dyktige gitarister. Herrene Iacono og Tedesco har da også en knallbra samhandling som lytterne bør få med seg. Disse ni instrumentale låtene er ganske så bredspektret og favner vidt slik at det aldri blir kjedelige saker. Den gode melodi er alltid tilstedeværende selv om det hele friskes opp av en fin og fungerende ”galskap” i form av spenstige og smakfulle ”freakouts” og mange psykedeliske vibber. ”Visti & Imprevisti” er ei skive med teknisk høyst oppegående musikere som åpenbart har det gøy når de spiller sammen. I stedet for å være opptatt av å vise hvor flinke de er så utstråler de en voldsom livslyst og er tidvis deilig rampete noe som musikken nyter godt av. Det er mye lekker musisering på skiva og presenter på en så uhøytidlig måte at nok flere enn den forventede fansen for slik musikk vil kunne ha glede av musikken.

http://www.myspace.com/glincolti

• 01:Visti (3:39)

• 02:Fili Scoperti (6:23)

• 03:Imprevisti (3:27)

• 04:Fuori La Testa! (3:11)

• 05:Pressa (0:37)

• 06:Ferma Un Momento (5:44)

• 07:Preludio (3:03)

• 08:Pirati (8:53)

• 09:Fuga In Maggiolino (In Sol Maggiore) (3:02)

• Alessandro  Tedesco – Gitarer, synther og perkusjon

• Federico Jek Iacono - Gitarer

• Andrea Zardo - Bass

• Bruno Alessandrini – Saksofon og klarinett

• Robert Colbertaldo – Trommer og perkusjon

Gjesteartist,

Stefano Paschi – Orgel på spor 6

Twin Spirit – Legacy

Denne skiva er todelt, hvorav første del består av seks låter som er av den mer ordinære typen. De fem siste låtene er ”The Endless Sleep Movement” som er en symfonisk intro og fire låter. Egentlig er ”The Endless Sleep Movement” å betrakte som et album innen et album, og det er et album som er både visjonært og temmelig teatralsk. ”Lagacy” er skive nummer tre fra Twin Spirit, og forsøker å videreføre det beste fra de to forrige skivene. Det lykkes bandet brukbart med og musikken her er hardere enn tidligere, mer dynamisk og det hele virker mer gjennomarbeidet og fokusert. For å møte fansen er låten ”Slave To This World” skreddersydd for det formålet. Slikt avstedkommer veldig sjeldent stor musikk og ytterst sjeldent stor kunst, men noe skal en jo leve av også! Leve av sin inne stemme gjør så absolutt Göran Nyström, og han er blitt skikkelig varm i trøya nå og leverer meget bra på både de harde og mer neddempede låtene. ”Blind Soul “ og “Pay For Their Art” er to av de røffere låtene på skiva som mer umerker seg med hardhet enn finesse. Finesse har derimot Tommy Ermolli som alltid leverer varene og tidvis teppebomber oss med solide riff og soloer. Den femdelte tidligere omtalte låten ”The Endless Sleep Movement” er så absolutt der hvor maestro Daniele Liverani viser at han viser at han kan mer enn å spille knallbra på sine keyboards. Liverani viser her en forbausende kompositorisk mangfold hvor kløkt, snert og variasjon er noen stikkord. Aller best liker vi frodige ” I'm Leaving This World” men de fire øvrige låtene står ikke mye tilbake hva gjelder kvalitet. Disse fem låtene er selvsagt basert på et dramatisk og teatralsk konsept som i våre ører også fremstår som en tanke kryptisk. Kort fortalt så berettes det om en mann som dør rimelig ung og delvis hans opplevelser fra den andre siden! Vår opplevelse av denne skiva er at den er en noe merkelig kreasjon hvorav første del er temmelig lite å skrive hjem om og ikke noe som trigger oss spesielt mye. I tillegg er låtene ofte noe masete og melodiføringa er som oftest noe uspennende og klarer aldri å fange vår interesse i tilstrekkelig grad. Skiva sin andre del er mangfoldige knepp opp hva gjelder kreativitet og vitalitet, og byr på musikk hvor det er betydelig mer spenstige saker å lytte til. Alt i alt en ok skive innen progmetall/powermetall segmentet som likevel ikke får oss til å ta frem de store lovordene.

www.twinspirits.net
www.myspace.com/Twinspiritsband
www.twitter.com/twinspiritsband

01. Senseless
02. Pay For Their Art
03. Blind Soul
04. Slave To This World
05. Over And Over Again
06. Don't Kill Your Dream
07. The Endless Sleep / The Endless Sleep
08 The Endless Sleep / What Am I Supposed To Do
09 The Endless Sleep / Legacy
10.The Endless Sleep / I'm Leaving This World
11.The Endless Sleep / Tell Me The Truthy

• Göran Nyström – Vokal
  Daniele Liverani - Keyboards
  Tommy Ermolli – Gitarer

• Dario Ciccioni - Trommer
  Alberto Rigoni - Bass
   

3 Mexicans From Gorma - G.O.R.M.A.

Ørkenmetall fra bandet fra Verona i Italia som ble startet i 2007, og hvor medlemmene hadde nokså forskjellig musikalsk bakgrunn. Med slike forutsetninger så kan ofte musikken som da skapes i plenum bli noe egenartet og særpreget. Et fokus for denne trioen var å gjenoppfriske og fornye 80 og 90 tallets amerikanske hardtslående og sultne stonerrock på en frisk og tidvis småskitten måte. Musikken er bygget opp rundt et konsept hvor spøkelsesbyen Gorma er sentral. Gorma er for øvrig et leddeord for bandmedlemmene, men enda viktigere er at Gorma er et sted som er glemt av alle inklusiv Gud! Gorma befinner seg i den Meksikanske ørkenen og gjenspeiler misunnelse, grådighet, grusomhet, galskap, ødeleggelse og villskap. All denne dekadente og underlige ondskapen er jo noe som vi til de grader og stadig må forholde oss til i vår hverdag. Hovedpersonen i fortellingen kalles Desolated Man, og er en ensom, gammel og skitten cowboy. Sammen med sin trofaste hest Jekyll (!) rømmer han fra verdens ondskap og ved en serie tilfeldige hendinger ankommer han Gorma og blir fanget der for evig! Ok, nok eventyrfortelling, men det viktige er at det her er ypperlig lyrikk til å pensle ut musikk til. Og nettopp å pensle gjør 3 Mexicans From Gorma til fulle på denne skiva, og de pensles både bredt og variert og ikke minst med entusiasme. Dette sammen med mange gode låter og en følelse av en svært spennende, kraftfull og massive filmmusikk utspiller seg og fascinerer oss. Vi synes at stonerrock tidvis kan bli noe ensporet og anmassende, men her er det ofte masse variasjon og fine stemningsskifter og musikk en med glede setter på flerfoldige ganger. De lekrest og tidvis fjærlette akustiske partiene avløses av pumpende stonerock fra de øverste skuffene. Det dynamiske aspekt er vel ivaretatt og toppet med en produksjon som står seg meget bra til skiva. Uten å hente annet enn inspirasjon fra storheter som Queen Of The Stone Age og Kyuss presterer faktisk denne trioen og temmelig ofte å overgå de nevnte bandene. En prektig låt er ”Mariachi Song (Scotch Sketch)” som har to akustiske gitarer som ledestjerner og utvikler seg sakte og gir musikk med masse luft men også fylde! Rifftunge og fyndige ”Desolated Man” avløses finurlig nok av instrumentale ”First Day, Jen When I Saw You” som er en vakker og akustisk marinert ballade som fremkaller en ørkenaktig følelse hos oss. Skikkelig deilig rå er derimot den instrumentale ”Wah Wah” og følges ad av den lengste låten på skiva. ”Precarious Hollywood” er på over åtte minutter og er en doomsak som er  fylt opp med en voldsom intensitet og med en skikkelig suggererende effekt på lytteren. En annen effekt 3 Mexicans From Gorma har på lytteren er at de ofte underholder med sin teatralske væremåte og musikk og om det er partier om ikke sitter rett i sikringsboksen så avløses de kjapt av noe som fenger mer. Dette er noe av den beste stonerskiva vi noen gang har hørt og for de som vil prøvesmake denne sjangeren for første gang, kan nok ”G.O.R.M.A.” være rett plass å begynne.

http://www.myspace.com/3mexicansfromgorma

• Act 1:

• 01:Preface/Back To The Desert (2:01)

• 02:Intro (1:53)

• 03:Intermission (4:27)

• 04:Desolated Man (5:56)

• 05:First Day, Jen When I Saw You (3:07)

• 06:A Dreamer On The Moon (6:50)

•  

• Act 2:

• 07:Encounter With The Demon And The Mariachi (1:37)

• 08:Marchiachi Song (Scotch Sketch) (2:38)

• 09:Wah Wah (4:11)

• 10:Precarious Hollywood (8:12)

• 11:Outro (1:40)

•  

• Luigi Calzavara – Gitarer og vokal

• Marco Dal Molin - Bass

• Igor Lanaro – Trommer og vokal

Alex Carpani Band –The Sanctuary

Med en fin debut i form av “Water Line” blir det naturlig nok stilt visseforventninger til Alec Capani sin oppfølger. Nå hører det også med til historien at ikke en eneste musiker fra forrige skive hadde anledning til å spille på ”The Sanctuary”. Andre faktum er at skiva klokker inn på noe over femtien minutter og er mastret av Mika Jussila i Finnvox Stuio i Finnand faktisk! Som en digresjon tar vi med at Alex Carpani Band er basert på tilfeldigheter fordi mens Carpani var rekonvalesent med et ankelbrudd så fikk han tid til å komponere temmelig mye. Det materialet som da ble produsert ble i sin tid til den omtalte debuten ”Water Line”. Dette albumet her hviler rimelig tungt på keyboard uten at det noen gang blir direkte plagsomt. Plagsom er i alle fall ikke produksjonen som er om ikke i stjerneklasse så i alle fall høyt der oppe, og som står seg virkelig bra til et klassisk symfonisk progalbum uten alt for god vokal av Carpani selv. På ”Burning Brazier” er det ingen vokal, og den våkne leser vil da skjønne at låten er instrumental. Noe nikk mot Tangent og mye flott keyboardspilling med mange snertne taktskifter og nok snacks til at lytteren blir på sin post. Ettore Salati viser sin klasse på “Entering The Sanctuary” og gir oss noen gitarlinjer av høy klasse. Låtene er rimelig dynamisk og Carpani sine keyboardspilling er av det mer subtile slaget selv om hans vokale prestasjoner også her ikke er av samme klasse. Klasse er det derimot over tangenttrakteringen på ”Master Of Ceremonies” som har anselige mengder med slikt, men som også suppleres og støttes bra av gitaren. Den formidable flamencoavslutningen er vel verdt å få med seg, og fullbyrder en flott låt. Keyboardene er også i sentrum på ”Knights And Clergymen”, men på tross av dette er låten den hvor samhandlingen til musikerne er på sitt beste. Det er også en rimelig dramatisk lyrisk kontekst her og rytmeskiftene og stemningene er nøyaktig og sublimt tilpasset. En rytmisk frodig og hypnotisk låt som nok er den beste låten fra Carpani sin hånd denne gangen. De ti låtene forteller en ikke alt for avansert lineær historie, og det er diverse stemningsskifter som musikken pent fanger opp med sin om ikke store så ok variasjon.  ”Templares Dream” gir faktisk noen virkelig flotte gitarlinjer før keyboardene tar full kontroll som seg hør og bør på et album såpass stenket i keyboard. Produksjonen er av solid støpning, og låtene er ikke akkurat full av overraskelser men med såpass essens at de evner å holde på lytteren uten nødvendigvis å fjetre hun eller han. Det er et solid verk med symfonisk prog som er ok uten at det noen gang blir et festfyrverkeri men mer et verk med fin kvalitet!

www.alexcarpani.com/

• 1. Burning Braziers (5:02)

• 2. Spirit Of Decadence (5:36)

• 3. The Dance Of The Sacred Elves (4:02)

• 4. Entering The Sanctuary (4:58)

• 5. Knights And Clergymen (4:49)

• 6. Templars Dream (5:39)

• 7. Memories Of A Wedding (5:29)

• 8. Master Of Ceremonies (4:30)

• 9. Moonlight Through The Ruins (5:46)

• 10. Leaving The Sanctuary (6:00)

• 
  Alex Carpani – Keyboards og vokal

• Fabiano Spiga - Bass

• Marco Fabbri - Trommer

• Ettore Salati - Gitarer

Deva - Between Life And Dreams

Deva er som de fleste band som sysler med gotisk musikk utstyrt med en kvinnelig vokalist. Nå viser det seg at Beatrice Palumbo har heftig utdannelse som sopran og kan det sangtekniske til fulle og her gjør en strålende jobb. På denne skiva som er bandets debut plasserer de seg trygt midt i blant de andre aktørene i sjangeren, og noe spesielt nytt for ikke å si revolusjonerende gestalter ikke musikken. Likevel er dette et godt håndverk av et band som åpenbart er glade for å forrette musikken til et stort publikum. Alt vi kan forvente av et band fra den gotiske subsjangeren får vi, og ofte i rikelige mengder. Synthene spares det slett ikke på, og de kaskadene de avstedkommer er ofte velegnet til å skape et teppe av lyd hvorpå Beatrice Palumbo kan drive sin vokalgymnastikk. Palumbo byr også på noen fiolinlinjer, og da blir det straks mer særpreg og musikken tenner på flere sylindre på likt. Den obligatoriske catchy riffinga og gitarsoloene er det uten at vi setter tennene i tapetet av yr glede så er det ok nok. Komposisjonen er også av samme klasse, altså ok men ikke mer men enkelte arrangementer er snedige nok.  Temmelig snedig er også den episke låten ”Karma” som tar oss med på en fiffig musikalsk reise. Om ikke fiffig akkurat så er bandet rimelig samspilt, og den instrumentale skikkeligheten skal ingen ta Deva på for dette er gode musikere. Deva vekter også godt mellom mykere partier og mer metallinfiserte partier slik at det blir en variasjon og ikke minst anledning til å puste og reflektere litt. Et problem er at mange av låten blir for like og at selv om det tekniske sitter blir det for anonymt for ofte og en viss mangel på særpreg og identitet. Likevel er dette en fin debut fra et band som har stort potensial som her ikke utløses mer enn måtelig. Kanskje vil Deva for mye, og øser for mye inn i musikken slik at det hele blir for likt? Det vil sannsynligvis være et smart trekk neste gang heller å ta et skritt til siden for hovedtyngden av aktører som er i gotisk metall sjangeren. Kanskje vil også det å rendyrke fiolinspillinga og gjerne eventuelt å dra inn mer variert sonisk fylde være et smart trekk neste gang. Potensialet er der så utvilsomt, men for å få utløst dette så nytter det ikke å svømme i samme lille glassbolle som alle de andre små fiskene. Da må større oseaner utforskes og følgelig flere sjanser tas og en større tøffhet og vilje til å by på seg selv fremelskes! I mellomtiden så er ”Between Life And Dreams” et albums som de med sansen for god om enn ikke grensesprengende gotisk metall med glede kan lytte til!

http://www.myspace.com/infodeva

1.            Breathe
2. Your Voice
3. Dancing Lane
4. New Essence
5. Out: in Fog
6. Love and Faith
7. Fading from Here
8. Karma
a/ 1969-Escape
b/ 1949-Open Water
c/ 1996-In Veins

•  

• Beatrice Palumbo – Vokal og fiolin

• Miriam Stallone – Bass og bakgrunnsvokal

• Federico Salerno – Gitar og vokal

• Marco Castiglione – Synther

• Thomas D`Alba - Trommer

Amoeba Split – Dance Of The Goodbyes

Fra den nordøstkysten av Spania kommer Amoeba Split som her gir oss debuten ”Dance Of The Goodbye”. Noe overraskende så serverer bandet oss Canterburypreget jazzprog. Amoeba Split ble etablert på restene av et for folk flest et sikkert rimelig ukjent psykedelisk legert band ved navn Rama Lama Fafafa. Fokus den gang som nå var å spille eventyrlysten prog, og her har det resultert i en så raus spilletid som sekstien minutter og fjorten sekunder. Skiva ble sluppet i september 2010, men allerede tidlig i 2007 ble selve prosessen med å lage dette verket satt i gang. Vi kan derfor trygt snakke om langreist musikk om vi ser på selv tiden for å ferdigstille skiva. At det er vokal på noen av låtene kler musikken og María Toro synger virkelig bra og med fin engelsk uttale. Engelske band er da også inspirasjonskilder, og solide navn som National Health og Soft Machine, men først og fremst brygger Amoeba Split sitt eget musikalske brygg. Et brygg som nesten fra første tone smakte oss fortreffelig, og det er temmelig uvant. Så uvant at vi lurte på om dette var musikk som med tiden bleknet og red inn i solnedgangen uten å etterlate seg noen opplevelse for lytteren. Nå kan vi etter å ha lyttet til skiva mange ganger sine at dette er musikk med både kraft og substans som er vel verdt å lytte til. Tre av låtene er rundt 10 minutter lange, med ” Flighy To Nowhere” som skiva sitt episke alibi der den klokker inn på saftige 23,39. Låten er også i samme kategori, saftig altså, og begynner med en kortfattet psykedelisk ”kickstart” før musikken bukter seg innom først rimelig melodiske landskaper før jamminga med en aggressiv smått psykedelisk fløyte i førersetet tar kontrollen. Siden sendes stafettpinnen videre, og liflig sang understøttet av en logrende saksofon overtar. Låten sneier så innom alt en progelsker kan drømme om selv i sin meste våte drøm, og det blir en låt som en med glede vil høre igjen og igjen. Spennende er den injeksjonen med flamencogitarer som ”Perfumed Garden” har, og låten innehar fyldige og fint detaljert lydbilder. At Hatfield & The North er en inspirasjonskilde hva gjelder både i forhold til komposisjoner og til dels instrumentering er noe vi må nevne. Likevel står ”Perfumed Garden” fjellstøtt på egne ben og etterlater lytteren i et modus hvor han eller hun lengter etter mer av samme slaget! Med ”samme slaget” mener vi stor og velfungerende dynamikk hvor det fjærlette og ytterst vakre forener krefter med mer potente linjer og noen mer spaca momenter. Amoeba Split er flinke til å ta variasjon på alvor, og sømløst syr de softe sammen er bred stilistisk sjangerutforskning. Til debut å være er dette en nesten utrolig flott og moden skive, og vi ser frem til fortsettelsen med spenning.

http://www.myspace.com/amoebasplit

• 1. Dedicated to us, but we weren't listening (3:50)

• 2. Perfumed garden (9:43)

• 3. Turbulent matrix (10:47)

• 4. Blessed water (12:26)

• 5. Qwerty (0:49)

• 6. Flight to nowhere (23:39)

• I. Endless magic spell

• II. A bleeding mind

• III. A walk along the tightrope

• IV. Bubbles of dellirium

•  

• Ricardo Castro Varela - Keyboards

• Alberto Villarroya López – Bass og gitarer

• Fernando Lamas - Trommer

• María Toro – Fløyte og vokal

• Pablo Añón – Sopran saksofon, alt saksofon og tenor saksofon

Gjestemusiker,

Gastón Rodríguez – Gitar på spor 3

 
1. Dedicated to us, but we weren't listening (3:50)
2. Perfumed garden (9:43)
3. Turbulent matrix (10:47)
4. Blessed water (12:26)
5. Qwerty (0:49)
6. Flight to nowhere (23:39)

• I.                   Endless magic spell

• II.                II. A bleeding mind

• III.A walk along the tightrope

• IV. Bubbles of dellirium 

OJM – Volcano

Disse musikerne fra Sted Treviso i Italia har nærmest gjort det til et varemerke å skifte stil ,og på denne deres femte skive er det også en temmelig fornyet besetning. Som alltid når det gjelder OJM er vokalisten og lederen David Martin med, og likeså Max Ear bak trommesettet. Denne gang er faktisk bandet sin tidligere bassist Andrew Pozzy med, og nå som gitarist, mens Stefan Pasky tar seg av bassen og orgelet. Like viktig er det at OJM er et band i stadig utvikling, og som søker og utforske nye områder på de respektive verkene de lager. At de fatter seg i korthet er de knappe trettiskes minuttene skiva varer et bevis på. Det behøver ikke å være negativt, og det er da også innholdsrike og ganske så spennende minutter vi her får fra OJM. Musikken bobler for fult, den roer ned, den er atmosfærisk eller rå og tidvis punkete, stemningsskiftene sørger for dynamikk, og kort sagt det er mye å synke ned i på denne skiva. Ei skive som er fylt med energisk rock som er smaksatt med godhjerta doser med stonerrock, men også litt punk attitude og ikke minst er det ei skive med et tidvis voldsomt sug. David Catching kjent fra Queens Of The Stone Age, Desert Sessions og Eagles Of Death Metal bidrar som gjesteartist på fire låter. Hans bidrag er ikke av det mer diffuse slaget, men tvert om så bidrar Catching med heftig musisering. Heftige er så absolutt den lengst låten på skive ”Ocean Heart”, som er en mangesidig låt. Låten har en tidvis ettertenksom stemning og det gis rom til å roe ned og bare nyte musikken. Mot slutten får vi blant annet fet jamming hvor gitar og orgel duellerer og i en stil ikke langt fra albumets tittel! Vokalisten David Martin som skiva gjennom gjør en virkelig solid jobb er på denne låten i et nærmest lidenskapelig modus, og det hever låten ytterlige! Vulkanen Eyjafjallajökull hadde jo sin storhetstid i det samme året som ”Volcano” kom ut. Det er derfor en berettiget mistanke om at nevnte Eyjafjallajökull påvirket navnet til dette verket? Ei skiva som henter mye i den såkalte gargerock leiren med sin til dels skitne attitude. En attityde som er vitalisert og sågar forfinet med mye lekker tangentkunst fra herrene Catching og Pasky. De er i høy grad med på å heve dette verket opp fra en hærskare av garagerock band med sine ofte temmelig utsøkte ”tangentlekkerbiskener”. Selve skiva er spilt inn i Red House Studio i Senigallia, og med bandet på en side av Atlanteren og gjesteartist David Catching på en annen side har det nok gått i kule varmt for seg. Resultatet et uansett ei skive med mye tæl, vilje og fet stonerrock og som nevnt er det smått punkete også tidvis. Låten ”Disorder” er den mest punkete på skiva, mens ”Venus” har temmelig punkete vokal. Bandets mer psykedeliske legning kommer frem i ”Escord” som så avløses av den sterke og stemningsfulle låten ”2012” hvor basslinjene er fra øverst skuff og gitarsoloen toner skiva fint ut. Når så siste tone er spilt ut sitter en igjen med at dette er et variert og velspilt stoneralbum som har tilstrekkelig med identitet og originalitet til at en kan si seg fornøyd. OJM i fri dressur har mye utemmet kraft vi nyter til fulle, men bandet evner også å roe ned og lage musikk som er interessant og vel verdt å lytte til.

www.ojm.it

• 1.      Welcome 2,05

• 2.      Venus 2,39

• 3.      Rainbow 2,52

• 4.      Oceans Hearts 7,13

• 5.      Wolf 2,42

• 6.      I'll Be Long 4,04

• 7.      Cocksucker 4,14

• 8.      Disorder 2,07

• 9.      Escort 3,53

• 10.  2012 3,55

• David Martin - Vokal

• Max Ear – Trommer

• Andrew Pozzy – Gitarer

• Stefano Pasky – Orgel, piano, vokal og bass

Gjesteartist,

Dave Catching – Keyboards og synther på spor 1,3,7

Nichelodeon –Il Gioco Del Silenzio

Det er nesten 80 minutter med musikk på ”Il Gioco Del Silenzio” (The Game Of Silence) og det er rimelig mye på ei skive. Likevel føles det aldri for langt fordi musikalsk maestro Claudio Milano har svært mye å berette og derfor trenger god tid her på sin første studio CD. Milano har tidligere vært låtskriver for blant annet teatre og at hans teatralske talenter også kan spores i Nichelodeon sin musikk er bare rett og rimelig. Avantprog med kraftfull operetteaktig vokal, nevnte teatralske elementer, eksperimentelle komposisjoner og bruk av store kontrastflater. Kontrastflater hvor for eksempel melodisk tematikk freses i biter av disharmoniske elementer som støy og kakofoni, og hvor musikken tidvis er langt inne på freeform jazz sine enemerker. 12 låter som hver for seg forteller sin egen særegne historie. Alt er rimelig strukturert og det dras veksler på diverse stilistiske tilnærminger som settes sammen til en temmelig unik musikk. Samtids klassisk musikk, støycollager, teatersanger, jazz, psykedelisk musikk, elektronisk musikk osv. Kort sagt så brukes det som er nødvendig for å få frem Nicheloden sitt egenartede uttrykk! Slikt blir det en krevende musikk av som så absolutt utfordrer lytteren og gjør at hun eller han må yte en del for å ”komme under huden” på musikken. Skal vi slå til med en betegnelse for hva The Game Of Silence (Il Gioco Del Silenzio ) er så kan kanskje ny avantgarde prog være en ok beskrivelse? Høyst utfordrende er musikken og denne gang med et totalt nytt musikalsk mannskap som tar med seg mange nye instrumenter. Instrumenter som ikke akkurat er standard vare, men til dels av det mer eksotiske slaget. For eksempel så spiller Luca Pissavini på bratsj, synther, leketøy, feltinnspillinger, duduk og theremin. Flere av de andre musikerne har også er rikholdig utvalg av instrumenter de traktere. Det må jo bare føre til en temmelig unik sonisk palett, og gjør det jo da også til tusen. Milano selv beskriver musikken som ”et kjemisk laboratorium engasjert i å utføre et audiovisuelt håndverk”! Dette håndverket innbefatter Milano sin spesielle, uttrykksfull og eiendommelige vokal og ikke mindre en åtte gjestemusikere som alle bidrar til verkets flotte helhet hvor det males diverse stemninger med bred og sikker musikalsk pensel. På ”Malora E La Luna” som betyr noe sånn som vill kjærlighet på månen er det en temmelig melankolsk stemning som råder. Som knapt noen andre klarer Milano og co. å skildre en romanse som etter hvert konverterer til en mer syk og voldelig kjærlighet. Sterkt! Låten starter med piano og klarinett før vokalen og underlige lyder tar regien. Siden snor og bukter låten seg og er tidvis ganske så intens. Lyder kommer og går, det roer seg ned og bygger seg opp og det er en rikholdig og mangesidig låt. . Rimelig eksperimentell er “Apnea” som på norsk betyr apnè som jo er det samme som pustestopp. Her er det lydlandskap som er ganske så heftige og ubehagelig, og med bøtter og spann av særpreg og et sug og en kraft i musikken som er imponerende. En kraftfull mørk psykoanalytisk musikalsk reise tilbake til barndommens rike byr ”Il Giardino Degli Altri” (andre folks hage) på. Musikalske artefakter i en utmerket låt er blant annet fikse og snedige psykedeliske barnerim og finurlig utvikling av og snert i låten. En spennende vinkling byr ”Fiaba” (fabel) på der den på temmelig surrealistiske vis beskriver et bombardement. Skiva som helhet er også et bombardement, i den forstand at den er et bombardement med inntrykk som det tar en del tid å fordøye. Hele tiden er det likevel en akseptabel balanse mellom det melodiske og det dissonante slik at skiva ikke bare blir en øvelse for svært spesielt interesserte. Det skrikes, det viskes, det snerres osv. og mange av livets fasetter og mulige menneskelige uttrykk finner vi på dette verket. Konflikt og forsoning, det behagelige og det ubehagelige er motpoler som er mye brukt og som farger ”Il Gioco Del Silenzio” slik at det er et høyst dynamisk og utfordrende verk som hører naturlig hjemme i enhver ekte progressiv musikksamling. Det er tilnærmet umulig å være likegyldig til dette musikalske verket, men det er smak og behag eller persepsjonen som avgjør hvor godt en liker musikken. Investerer en rikelig med tid så vil nok de fleste progelskere oppdage at dette er ytterst spennende, heftig, velspilt og god musikk.

• www.myspace.com/nichelodeonband

• www.youtube.com/nichelodeonband

•  
  1. Fame (3:53)
  2. Fiaba (6:57)
  3. Claustrofilia (5:27)
  4. Malamore e la Luna (8:59)
  5. Amanti in guerra (5:56)
  6. Ombre cinesi (5:38)
  7. Apnea (7:15)
  8. Il giardino degli altri (8:16)
  9. La corsa dei trattori (ghost track) (1:44)
  10. Se (7:59)
  11. Lana di vetro (7:55)
  12. Ciò che rimane (8:59)
  
  
  
  Francesco Chiapperini – Saksofon, klarinett, fløyte og EW1
  Andrea Illuminati - Piano, melodica og bombarda
  Claudio Milano - Vokal
  Andrea Murada - Perkusjon, didjeridoo, neseeffekter, fløyte og vokal
  Max Pierini- Elektrisk kontrabass og ocarina som er instrumentet leirgjøk
  Luca Pissavini – Bratsj, synther, leketøy, feltinnspillinger, duduk og theremin
  Lorenzo Sempio – Gitarer og synther
  
  Gjestemusikere,
  
  Carola Caruso - Bakgrunnsvokal på spor 6 og kvinnevokal på spor 2  
  Stefano Delle Monache - Elektronikk og laptop på spor 10
  Estibaliz Igea – Operavokal på spor 5
  Luciano Margorani – Elektrisk gitar og lyder på spor 4
  Luca Olivieri – Synther og lyder på spor 3 og klokkespill på spor 11

• Claudio Pirro – Klassisk gitar på spor 1 og 2
  Antonello Raggi – Elektronikk og laptop på spor 10
  Marco Truppo – Synth på spor 11

Jose Carballido – Requiem

Carballidio er født i Tyskland, men bare to år gammel flytett han til Spania hvor han mye senere utdannet seg innen klassisk gitar. Siden ble det studier innen komponering, moderne musikk, sang og elektrisk gitar. Den musikalske formalkompetansen er altså på et meget bra nivå for å si det mildt. Fra deltakelse i band som Algarabia, Piazzolla, Decine, Mizar og Aeternam der han til daglig spiller, har han opparbeidet en betydelig musikalsk realkompetanse. Alt dette og sammen med lysten til å lage noe eget og unikt hvor utallige stilistisk retninger helst skal smeltes sammen til et velklingende og fungerende hele ble til slutt verket ”Requiem”. Et verk som har som tematikk et elskende par hvor den kvinnelige halvpart dør tragisk. Her er oseaner av smerte, fortvilelse og kort sagt mange av de mest ekstreme følelsene et menneske besitter. I første akt handler om det siste farvel, begravelsen osv. Andre akt omhandler at den gjenlevende torturerer seg med alle spørsmålene som uvergelig dukker opp. Det hele toppes av et metafysisk møte mellom de to elskende. Duoen Evaristo Frieiro og Diego Lestón nøyer seg derimot med å møtes for å spille henholdsvis bass og trommer, og det gjør de meget kraftfullt og bra. Så bra at det rytmiske fundamentet er i de beste hender slik at de utallige tenorene, altene, bassene og sopranene kan være med å skape den rette stemningen.  Daniel Añón og sjefen skjøl Joise Carballido samhandler også rett så forbilledelig, og gir oss mange lekre og rene gitarpartier. Fult så fremtredende er ikke fløytisten Alejandro Salgueiro, men når han først spiller så gjøres det med klasse. Bak keyboardene finner vi Román Suárez som spiller smakfullt og behendig på sine digitale synther og keyboard. Hadde han brukt flere analoge instrumenter så skal en ikke se bort fra at det hadde blitt enda varmere og fyldigere lydmessig. Låtene er temmelig orkestralt legert, og de som liker symfonisk musikk vil nok henge med her. Det er nok også en fordel og like massive kor osv. om dette verket skal sitte midt i blinken. Verket er for øvrig også å betrakte som en motpol til de mange hardere verkene innen symfonisk musikk. Selv om det hele er relativt ofte neddempet og rolig, så er det ikke noe mindre kvalitet av den grunn. Det er mange uvanelig taktarter, kontrapunktene står i kø, og mange små motiver og detaljer som i sum gir en ofte spennende musikk. På ” Te Extrañaré” er det lekker gitar og sang, og låten er en av de mest energifylte på skiva. Den røffe tromminga opp mot korsangen skaper en fin dynamikk og lys og skygge virkning.  De som liker symfonisk prog får sitt i og med låten ” Un Único Ser (coro)”, og det er også en overflod av vokal og vokalarrangementer her som en formelig kan bade i. Låten har også mange og megett annet å by på, og ikke minst så er oregltonene fra Román Suárez subtile. Låten er også skiva lengste, og Carballido sløser ikke med tiden, og pøser på med nesten alt hva et proghead kan drømme om. Stemningene er jevnt over interessante og skiftende, det instrumentale likeså og det kort sagt skjer mye om fenger og forfører. Alt på ”Requiem” bergtar oss ikke i like stor grad, men dette er et album med mye kvalitet. Det er også helt åpenbart at det ligger mye omtanke og grundig arbeid bak verket. ”Requiem” er at progalbum som har et moderne tilsnitt og bør fenge mange som bør fenge de som liker det symfonisk aspekt i musikekn.

 
http://www.myspace.com/requiemcarballido
 

CD 1

Obertura (instrumental)
Todes Lodo (coro)
Noche de la Muerte
Último Adiós
Te Extrañaré
Nana
Camino an Entierro
Luto
Foto de Familia

CD 2

¿Por qué Yo?
Un Único Ser (coro)
Ya no Tengo Dios
Oración
Despertar
Sólo un Sueño
Depende de Ti
Epilogo (instrumental)



Jose Carballido- Solist, elektrisk gitar og spansk gitar
Daniel Añón – Elektrisk gitar
Evaristo Frieiro – Elektrisk bass
Diego Lestón – Trommer
Alejandro Salgueiro - Fløyte
Román Suárez – Keyboards

Sopraner - Mónica Pita, Ana Yáñez, Feli Carballido y Alba López.
Altsangere -  Mónica Pita, Ana Yáñez, Feli Carballido, Laura Álvarez.

Tenorer og bass - Jose Carballido y Xosé A. Rodríguez Álvarez.

Mistheria - Dragon Fire

Italienske Misterhia som er døpt Giuseppe Iampieri er en mange betegner som en trollmann bak tangentene.  Her er han ute med enda en neoklassisk progmetallskive, og denne gang byr han på 13 til dels pompøse spor. Overraskelsene og nyhetene står ikke akkurat i kø , men det er et solid håndverk folk får. Sannsynligvis er det akkurat hva de er ute etter på ”Dragon Fire”.  Vi har en berettiget mistanke om at fansen nok er mer opptatt av det kjente og kjære enn en voldsom iver etter det å eksperimentere og å ta råsjanser musikalsk sett.  Instrumentalt sett er det meget bra utført og låtene er jevnt over fine vokalbaserte melodier. Som alltid ellers er det et knippe med forskjellige og dyktige vokalister og gitarister som er gjesteartister. Dette er både en fordel og ulempe, og fordelen vokalt er selvsagt at det er mange forskjellige stemmenyanser og klanger som kan nærmest skreddersys til de forskjellige låtene og den stemning som skal ytterlige understrekes. Noe av det samme aspekt er det med de forskjellige gitaristene, og ulempen er selvsagt at musikken kan føles noe sprikende og til og med ufokusert med såpass forskjellige utøvere som overlapper hverandre. Akkurat hva en synes her er en smakssak, på lik måte med det til dels grandiose lydbilde Mistheria rader opp. Noen kan aldri få nok av dette , mens andre igjen synes det er i overkant oppsvulmet. Vi er sånn midt mellom disse to grupperingene, og velger å fokusere på at musikken har sin definitive sjarm, og er bra catchy. Om ikke sjarmerende så ofte ganske så deilig er så absolutt de mange duellene mellom gitar og keyboard! Mistheria har jo som nevnt mange gitarister å bryne seg på, og det er ofte heftige saker vi kan lytte til. John Macaluso kjent fra Malmsteen, Ark og TNT gjør en flott jobb som trommeslager. Sammen med Alberto Rigoni fra Twinspirit sørger han for at rytmeseksjonen er en samspilt, dyktig og velspillende og viktig del av verket ”Dragon Fire”. Skiva har enkelte referanser til artister som Artension, Malmsteen og Symphony X, men Misteria sine keyboardarpeggioer er han alene om! Det er jo ofte gitarene som sørger for denne arpeggioteknikken, men selvsagt kan virtuose Mistheria levere dette fra keyboardene sine.  Arpeggio er for øvrig et uttrykk innen musikk, der tonene i en akkord spilles raskt etter hverandre, i stedet for samtidig. Produksjon, miksing og mastering er utført av Mistheria selv i Hit Produkcija Studio i Kroatia og i Dragons Studio i Italia. Omslagsbildet er av Alvaro De Amicis, og dermed skulle det mest av trivielle fakta behørig være omtalt. Et annet fakta er at denne skiva har noen knallperler av noen gitarsoloer og dundrende dobbeltbass akkurat slik mange vil ha det. Det er en fin vekselvirkning mellom klassiske pianodelikatesser og dundrende metall, og det skaper dynamikk, essens og fremdrift. Fremdrift har også låten ”Lies & Deception” som er en ypperlig melodisk låt med strøken vokal, intenst gitararbeid, flott bakgrunnsvokal og meget kreativ keyboardspilling. Skiva har tre instrumentale låter hvorav ”Chopin Fantasy” har mest å by på med all sine vellykkede og gode ideer. Mest progmarinerte låt er utvilsomt ”Two Of Us” hvor piano for en stakket stund har regien, før det dundrer til. Gitarer i shredmodus og stampende trommer tar så styringa.  Det ber heftige og begeistret musikk vi serveres på den låten. Sannsynligvis vil ”Dragon Fire” finne en del lyttere blant våre lesere, men noe generelt sett stort gjennombrudd kan vi ikke se en i komminga.

www.mistheria.com
www.reverbnation.com/mistheria
www.myspace.com/mistheria

01. Dragon Fire
02. Lies & Deception
03. Killing The Pain
04. Two Of Us
05. Metal Opera pt.1: A.D.1982
06. Metal Opera pt.2: Eye Of The Storm
07. Now It’s Never
08. Fire & Flames
09. Prelude 18 In F min
10. Chopin Fantasy
11. The Power Of One
12. The Beast
13. A Beautiful Dream

Mistheria – Keyboards, piano og keytar.
John West – Vokal på 1, 3, 7, 11 og 12
Rob Rock – Vokal på spor 2
Mark Boals – Vokal på spor 6
Lance King – Vokal på spor 4
Titta Tani – Vokal på spor 1,8 og 13
George Bellas – Gitar på spor 2,4,6 og 10
Neil Zaza – Gitar på spor 7
Roger Staffelbach – Gitar på spor 3,11 og 12
Emir Hot – Gitar på spor 8
Alberto Rigoni – Bass.
John Macaluso – Trommer

Stefano Panunzi – A Rose

Låtporteføljen her inneholder 10 spor, hvorav syv er med vokal og med lett hoderegning så finner vi ut at tre er instrumentale låter. Skiver strekker seg over femtitre minutter og trettisyv sekunder og det er derfor en rikelig porsjon med snertne ballader og underfundig artrock vi får her. I front musikalsk sett finner vi selvsagt Stefano Panunzi, og han har vi støtt på før i det flotte italienske ensemblet Fjieri hvor han spiller keyboard og står for programmeringen. De samme oppgavene tar han seg av her også, men har i tillegg også hyret inn et stort lag av musikalske venner som hver og en virkelig har mye å by på musikalsk sett. Blant annet så er det ytterst dyktige og spennende warrgitaristen Markus Reuter kjent fra band som Tuner og Centrozoon. Både nevnte band og warrgitaren har vi for øvrig omtalt tidligere på disse sidene, og det er spennende saker kan vi trygt fastslå. Vokalisten Sirenee har vi også gledet oss over tidligere, og i likhet med Tim Bowness som er kjent fra No-Man har Sirenee også vært med hos Centrozoon. Theo Travis på fløyte har vi støtt på i utallige band, og kort sagt så er det mye musikalske muskler som Panunzi har fått med seg for å lage ”A Rose”. Selv med så mange kokker har det ikke blitt mye søl her, men tvert om ei vakker, rolig og snedig skive fylt med bra musikk.  Aller best er de låtene hvor det er vokalister, og Sandra O`Neill på den rolige og vakre låten” Child Of Your Time” er et eksempel. Hun synger rett så melankolsk og flott og skaper en sildrende stemning underbygget av lekre bassganger og tromming. Generelt sett så gir produksjonen på ”The Rose” rikelig plass til at bass blir mer enn et rytmeinstrument. Tidligere omtalte Sirenee står for både vakker sang og spoken word på den smått symfoniske og smektende låten” State Of Mind”.  Her viser også Markus Reuter seg frem som den svært dyktige gitaristen han er og gir oss mye mektig bra gitarspilling. Mektig bra er utvilsomt også vokalen og gitarspillinga til Giancarlo Erra på ”The Bridge”. Fabio Fraschini sine basslinjer skinner også, og ikke minst så hygger vi oss med hva brettisten Panunzi holder på med på denne låten. Ganske imponerende saker, og det er også smart at Panunzi klarer å unngå å dynke skiva i keyboards. I stedet får alle instrumentene anledning til å samhandle og det er høy musiseringsfaktor skiva gjennom. Det medfører at ”The Rose ” fremstår som et flott musikalsk verk. Ikke perfekt til det er det noen låter som ikke gir oss nok, men definitivt med nok essens, inspirasjon og flotte musikalske øyeblikk til at vi og sannsynligvis mange andre er fornøyde.

• http://www.myspace.com/stefanopanunzi

• www.stefanopanunzi.it

• State Of Mind (5:14),

• Fades (5:08),

• On Line, Now! (4:13),

• Child Of Your Time (5:02),

• I Miss You (6:18),

• Unreality (5:46),

• Where Is My Soul (5:52),

• The Bridge (5:48),

• Tonight (5:34),

• Lights And Shades (4:42)

• Stefano Panunzi – Keyboards, elektronikk og programmering

• Robby Aceto – Gitarer og vokal

• Giacomo Anselmi – Gitarer

• Mike Applebaum – Trompet

• Tim Bowness – Vokal

• Andrea Chimenti – Vokal

• Giancarlo Erra – Gitarer og vokal

• Emanuele Errante – Samplere

• Luca Fareri – Trommer

• Fabio Fraschini – Bass

• Christine Hanson – Cello

• Mick Karn – Bass

• Thomas Leer – Vokal

• Nicola Lori – Nass og gitarer

• Sandra O`Neill – Vokal på Child Of Your Time

• Laura Pierazzuoli – Cello

• Giampaolo Rao – Trommer

• Markus Reuter – Warrgitar

• Sirenee – Vokal

• Giovanna Strivieri – Bakgrunnsvokal

• Theo Travis – Fløyte

• ASViterbini - Gitarer

•  

Perfect Delirium - Faded Desires

Et rimelig ferskt band dette som kun har vel 14 måneders fartstid i musikkverdenen, og som oppstod på restene av bandet Nocturnia. Perfect Delirium kommer fra Campania, Benevento i Italia og spiller progmetall med klassiske referanser som gir en tidvis drømmende atmosfære. Mer moderen forbilder er Dream Theater, Pain Of Salvation, Metallica, Beatles, Pink Floyd, Led Zeppelin, Rush, Circus Maximus, Toto og Symphony X. I sum så står Perfect Delerium for en ganske så moderen musikk med et lydbilde som er kraftfullt men også passe subtilt til tider. Subtilt er jo også bandnavnet som angir en tilnærmet umulig og i det minste original tilstand, og musikken er da også kledelig særegen. At musikerne er sultne på å vise seg og musikken sin frem blir kjapt ganske så åpenbart, og det er noe eget med en slik iver. En iver som fascinerer og som gjør at en lytter med enda større konsentrasjon, og da får med seg at det er rimelig spennende musikk som vi kan lytte til på ”Fades Desires”. Hør bare på den melankolske tittellåten som beskriver en ung jentes tanker etter å ha mistet kjæresten. Så vidt vi kan skjønne er det ganske unge musikere i begynnelsen av 20 årene som utgjør Perfect Delerium selv om musikken tilsier en mye høyere alder. De evner å bruke kontraster og å roe ned og gi luft til den musikalske teksturen inni mellom. Tidvis er det ganske så vakker musikk som på tittellåten. En låt som bygger seg opp fra det nærmest pastorale til gitaren river i stykker idyllen, og låten foretar så en berg-og-dal-bane ekskursjon. Mangesidig er ordet, og det er både røft og tøft men også mer vare partier og en fin variasjon. Låten gir også rom for at Luciano Bosco kan vise seg frem og få fart på tangentene og skinne og utfolde seg. Ingen perfekt låt, men med mye bra på agendaen og en låt som forteller om et band vi meget vel kan få høre mye mer til i årene som kommer. Det vi liker aller best er at Perfect Delerium ikke lyder som litt for mange andre italienske progmetall band fordi de evner å skrelle vekk mye av de mest velbrukte metallklisjeene. I stedet gir de av seg selv, og lager musikk som åpenbart kommer fra hjertet og som er søkende på en fin og spennende måte. Produksjonsmessig kan vi nok finne ting å påtale, men dette oppveies til dels av iveren og viljen til å skape noe egenartet og ikke minst viljen til å eksperimentere. En eksperimentering og vilje til å ta sjanser som knapt hadde forekommet om Perfect Delirium hadde måtte forholde seg til et bestemmende og dominerende plateselskap. Internett er jo også utvilsomt en velsignelse da det er lettere og nå et publikum om det en leverer er godt nok og talentet er der. Mange vil sannsynligvis så absolutt synes at Perfect Delerium har flust med talent, og deres myspace side er stede å starte for å gjøre seg opp en egen mening om dette.

myspace.com/perfectdeliriumband

• 1.      Faded Desires 10,06

• 2.      The Renewal 8,37

• Giovanni Fiore – Gitarer og vokal

• Guido Fiore – Trommer og perkusjon

• Luciano Bosco – Keyboards, synther og lydeksperimenter

• Vincenso Santameria - Bass

G. Nova – L`Ecorce Sensible

At Frankrige er et flerkulturelt samfunn er noe de fleste nok har fått med seg. At dette også tidvis skaper spennende og egenartet musikk er G. Nova er stjerneeksemepl på. Bandet kommer fra Marne La Valee og trekker veksler på sin japanske herkomst når musikken komponeres. Japansk kultur representert ved blant annet ypperlige kunstnere som Nobuo Uematsu, Joe Hisaishi, Koiji Kondo, Zelda og Final Fantasy er åpenbare inspirasjonskilder. Også mer vestlige filmmusikkunstnere som James Newton Howard og Danny Elfman skjeles det til. Som et produkt av dette får vi på L`Ecorce Sensible er eklektisk og finurlig musikalsk brygg som er vel verdt å lytte til. Nevnte brygg har en rastløs atmosfære med innslag av postrock og prog, men har også gotiske undertoner og enkelte vibber fra world musikk. Musikken til G.Nova har flust med egenart, kreativitet og fortjener absolutt store og aktive lytteseksjoner fra de som liker spenstig musikk som skiller seg ut fra mengden. Selv albumtittelen gir en pekepinn på hva dette verket tilbyr og er et mangesidig verk med mange flotte stemninger. Nevnte stemninger er oftest ambient fundamentert og med melankoli og nostalgi som bærende krefter. ”Floraison Boreale” er for eksempel en ambient låt som bygger seg opp til flere topper, og er stenket med spennende tematikk og gode ideer. Låten er virkelig intens, og med et voldsomt sug som bare er en fornøyelse å observere. ”Jiu” avgir en viss kosmisk følelse og er stemningstung og lekker nokså kort låt på under 3 minutter. Rolige akustiske scenarioer er det også å finne på skiva men også dundrende synther og en hektisk og røff atmosfære skaper nødvendige kontraster. Musikken er ofte stemningsfull og drømmende men alltid med essens og fremdrift, og det blir i alle fall ikke for snilt. Akkurat det strever enkelte band med, men her lykkes G. Nova til fulle med sitt romslige dynamiske håndverk. ”Fuyuzora” er en kontrastfull og virkelig lekker låt som forteller om et band med kompositoriske evner utover det ordinære.   G. Nova kombinerer lyd og bilde og ”L`Ecorce Sensible” er et verk med mer en et ben i filmmusikkens forunderlige verden. Kasumi står for der kompositoriske og er frontfiguren i bandet. Han har mange heftige gitarsoloer på sin syvstrengers gitar som spilles med innlevelse, følsomhet og kløkt. Samme mann står også for MIDI-teknologien som brukes med utsøkt omhu og i høy grad farger denne skiva. G. Nova er likevel først og fremst et kollektiv med Yume sin elegante bruk av elektriske fiolin som et svært viktig bidragsyter. Rytmeseksjonen med perkusjonist Kowasu og Ikari på båndløs bass er av den heftig og begeistrede typen. Duoen står for en rytmikk som gjør at de andre kan utfolde seg og trylle frem spennende og spenstig musikk. Hvilket de gjør, og dette er en virkelig flott debut fra et svært spennende band vi er spent på å følge på neste skive som kanskje kommer i 2010?

•  http://gnova.bandcamp.com/

• http://www.facebook.com/pages/GNova/39151119273

• http://www.myspace.com/gnovamusic

• 1. Floraison Boreale

• 2. Le bosquet aux papillons

• 3. Yuubae

• 4. Jiu

• 5. Yuuzuki

• 6. Brise d'automne

• 7. Fuyuzora

• 8. Le voyage des Kodamas

• Kasumi – Gitarer, elektronikk og vokal

• Kowasu – Perkusjon og vokal

• Ikari – Båndløs bass

• Yume – Elektrisk fiolin

Three Monks – Neogothic Progressive Toccatas

Three Monks består slett ikke av tre munker, men av fire italienske musikere med Paolo Lazzeri som foretrekker å kalle seg Julius som klar frontmann.  Han har klart å kreere ei skive som vi trygt kan si er temmelig enestående, og dette verket er faktisk mikset i Tune Town studio i Danmark av Torben Lysholm. Verket er forøvrig å betrakte som et neogotisk konseptalbum, og klarer det kunstrykket å smelte sammen to svært forskjellige stilarter. Her forenes lyden fra et stort kirkeorgel med en rimelig typisk rytmeseksjon. Faktisks så fungerer dette meget bra, og det er noe udefinerbart fascinerende over musikken som møter oss på ”Neogothic Progressive Toccatas”. Selvsagt er det en fordel at en liker lyden fra et så grandiost instrument som et saftig svært kirkeorgel nå en gang er. Slik sett er nok skiva å betrakte som et nisjeprodukt, men om en lar være å ha fordommer mot musikk som er så dominert av kirkeorgel så er det faktisk mye å hente på denne skiva. Det er mange spennende og interessante stemninger som utmeisles, som for eksempel på ”Toccata Neogotica #1 ( Mersburg). Låten er en progressiv hyllest til Julius Reubke og Franz Liszt som har laget noen av de flotteste neogotiske orgelkomposisjonene. Katedralen i Mersburg huser forøvrig en av Tyskland sine beste og mektigste orgler som da også er bygget av maestro Ladegast. Først får vi et temmelig mystisk munkekor på den tredelte låten ”Neogothic Pedal Solo”. Deretter spiller bassen opp med smakfulle linjer før ”storebror” selv dundrer i vei i beste neogotiske tradisjon. Julsius og hans tre musikalske venner er fra Toscana, Arezzo Italia, og de er ikke bare særdeles glad i kirkeorgel, men kan også mye historikk om disse grandiose instrumentene. Denne informasjonen deles villig vekk til de som måtte ha interesse av det. ”Progressive Magdeburg” er en mektig låt, og handler selvsagt om den tyske byen som ble bombet sønder og sammen av de allierte under andre verdenskrig. Byens katedral var intet unntak, og her gikk et A. Rebke orgel fløyten, men et nytt orgel kom på plass under gjenoppbygningen. Låten er derfor en uforbeholden hyllest til byens gjenfødsel. ”Herr Jann” er en hyllest til George Jann som i 1989 bygget det fabelaktige orgelet inne i Waldsassen Basilica. Dette orgelet er en sammensmelting av det beste fra barokken og nåtidens teknologi. Bandet Goblin er landsmenn til Three Monks, og Goblin er kjent for å lage musikk til diverse filmer. Dario Argento sin film “Profondo Rosso" (Deep Red)” er tonsatt av Goblin og regnes for å være en av de ledende rockekomposisjoner for orgel. Låten ” Deep Red ( Profondo Rosso)” er en variasjon av nevnte ”soundtrack” og en hyllest til en banebrytende låt. Denne skiva er mektig, bombastisk og fascinerende, og egner seg best for de som kan like masse kirkeorgel i en spennende kontekst, men nok også for de som vil ha spenstig, mektig og stemningsfull musikken langt utenfor allfarvei.

• drycastle.com

• http://www.myspace.com/the3monks

• Progressive Magdeburg 8,22

• Toccata Neogotica # 1 11,25

• Neogothical Pedal Solo 5,03

• Herr Jann 6,33

• Deep Red ( Profondo Rosso) 4,22

• Profondo Gotico 4,07

• Toccata Neogotica #7 10,14

• Paolo Lazzeri som “Julius” – Kirkeorgel og komposisjoner

• Maurizio Bichi  som “Bozorius” – Elektrisk bass og lydingeniør
  Claudio Cuseri som “Ursinius” – Trommer og perkusjon

• Roberto Bichi som ”Placidus” – Trommer og perkusjon

Demians – Mute

Multiinstrumentalister popper tilsynelatende opp over alt, og en fransk variant heter Nicolas Chapel og ”gjemmer” seg bak pseudonymet Demians. Det navnet, Demians altså, kommer fra en av forfatteren Hermann Hesse sine romanfigurer. Nå er det også slik at Chapel er svært påvirket av denne Demians, og hans måte å reflektere på og å uttrykke seg på. Faktisk går Chapel så langt som å si at låtene hans skal oppleves som små ”Deminas” og følgelig små undringer om verden. ”Mute” er Chapel sin andre skive, og er skrudd sammen med et innhold som er usedvanelig variert og varer i knappe 50 minutter. I ekte multiinstrumentalist stil spiller Chapel alle instrumentene selv, og argumenterer for at det er verdenes mest naturlige ting! ”Jeg anser det å skrive musikk som likt det å skrive en bok” sier han. Han forsetter sin argumentering med, ” hvorfor skal en skrive alle adjektivene, og en skrive alle verbene?”. Ved å spille alt selv så opplever Chapel å ha full oversikt over alle elementer, men glemmer å ta med en faktor i likninga si! En svært viktig faktor som heter samspill, og som gjør at en spiller hverandre gode og at kollektivet yter mer en de enkelte musikerne hver for seg. Nåvel, refleksjoner til side og til de beinharde fakta. Fakta som at skiva faktisk langt på vei høres ut som et bandprosjekt noe som forteller om en usedvanelig dyktig musiker. En musiker som faktisk bare bruker det han definerer som ”ordentlige” instrumenter, og ikke tar i bruk samplere og annen elektronikk! Alle musikere har inspirasjonskilder, og Chapel er selvsagt ikke noe unntak. Han har åpenbart lyttet mye til Sigur Ros, Radiohead, Steve Hackett, Steven Wilson og ambient musikk generelt sett.  Spesielt sistnevnte har han mye felles med hva gjelder låtoppbygning og den fine vekselbruken mellom rolige og røffere partier.  Det er et fint driv over skiva, og den ene gode låten avløser den andre inneholdende orkestrale sekvenser, rå alternativ musikk og lekre poetiske musikalske landskaper. Kort sagt så lever musikken opp til Chapel sitt utsagn, ”Jeg ønsker å lage musikk som gjenspeiler mine svakheter og styrker”. Derfor er det meste innspilt dirkete på første forsøk, og skiva har en fin råskap og ekthet da selv småfeil kan være kommet med! ”Feel Alive” har en lyrikk som omhandler den ekle følelse når du kaster bort tid på ting som en ikke kan kontrollere. Avslutningen på den låten er absolutt av topp kaliber, og hensetter en lytter lett i gåsehud modus. Et av skiva sine blinkende og funklende fyrtårn er likevel “Hesitation Waltz”. Låten begynner med rolig vokal og trommer, og bygger seg kraftig opp til vi møter veggen i form av solide gitarvegger. En vegg som også er supplert og understøttet av meget potent tromming. Låten er Chapel sin måte å fortelle at diverse hverdagsstøy forringer menneskelig kontakt. Denne låten skal spilles høyt for at en skal få fullt utbytte av den, og lyrikken oppfordrer til å dempe verdens støy og forstyrrelser og få tilbake nærheten og de gode relasjonene. Låter som ”Black Over Gold” og ”Porcelain” er av så høy kvalitet at vi bare kan komme med den enkle oppfordringen, ”lytt og nyt”. Skiva som helhet er så å si uten svake låter, og vi må bare innse at denne musikeren på tross av at han spiller alt selv leverer varene og vel så det. Imponerende! Chapel spiller faktisk også alt av cello og fiolin selv, og det rett så imponerende, når en også tar med at han er en virkelig god gitarist og strengt tatt alt han spiller på er meget bra utført. Sammen med grådig gode komposisjoner blir ”Mute” et virkelig kvalitetsverk innen artrock som alle bør sjekke opp.

http://www.myspace.com/demiansmusic

1.Swing Of The Airwaves
2. Feel Alive
3. Porcelain
4. Black Over Gold
5. Overhead
6. Tidal
7. Rainbow Ruse
8. Hesitation Waltz
9. Falling From The Sun Stay tuned to

Nicolas Chapel – Alle instrumenter og alt annet!

Mastercastle - Last Desire

Skive to fra dette Italienske powermetall ensemblet som nok nå har en noe mindre neoklassissk helning. Denne skiva byr på et mer nedstrippet hardrock/metall sound enn på debuten, og er betydelig mer rocka. Eksempler på enkle og rocka låter er ” Cat House”, ”Event Horizon” og ”Away” som alle tjener på sin friskhet og som sitter bra i ørene. Fortsatt er det Pier Gonella kjent fra Labyrinth, Necrodeath og Odyssea som dominerer i Mastercastle med sin dyktige gitarspilling. Like viktig er også vokalisten Girogia Gueglio som har en stemme som passer meget bra til hardrock/metall. Gueglia står også for all teksten og for komposisjonene, som ofte er melodisk legert, og sneier innom progmetall segmentet tidvis.  På de instrumentale låtene ” Space Trip” og “Las Serenissima” får Gonella til fulle vist hva han kan utrette på gitarene. Disse låtene er nok noe som de mest ihuga gitarfrelste vil kunne ha svært mye glede av. Gonella selv kan derimot glede seg over en velfungerende rytmeseksjon som fundament for sine monsterriff og han suppleres også av Gueglia sin fine stemme som er med å løfter låtmaterialet. Et materiale som er mer på det jevne enn typisk ”outstanding”, men som nyter godt av en fin produksjon som skaper et vist gnell i skiva. Som tittel på skiva tilsier er lyrikken bygget opp om det så tidløse emnet ønske! På for eksempel ”Will Spe” er ønsket om å unnslippe fra virkeligheten, og å drømme seg bort under lupen. Låten ”Cat-House” tar for seg de mer grumsete ønskene for å oppsøke prostituerte med ønske om å overvinne livets problemer, men låten omhandler også den prostituerte sine ønske om å slutte med denne aktiviteten. Skiva har mange tekniske finesser, rullende basstrommer og stakkatoriff og gir egentlig akkurat det en kan forvente uten noen gang å overraske så voldsomt i noen retning. Håndverket er bra nok, lyrikken er meget interessant, men det skorter altså litt på låtsortimentets kvalitet. I sum gir dette ei ok skive som i gråsonen mellom metall og hardrock, som så absolutt har sine øyeblikk som for eksempel på ”Jade Star” og ”Great Heaven`s Climb”.

 http://www.myspace.com/mastercastle

01. Event Horizon
02. Misr
03. Wild Spell
04. Last Desire
05. Away
06. Space Trip
07. Jade Star
08. Great Heaven's Climb
09. Cat-House
10. Toxie Radd
11. La Serenissima
12. Scarlett

Giorgia Gueglio - Vokal
Pier Gonella - Gitarer
Steve Vawamas - Bass
Alessandro Bissa - Trommer

Void Generator - Phantom Hell And Soar Angelic

Disse musikerne har holdt på siden 1996, og hadde allerede da jobbet sammen i andre musikkonstellasjoner. Fellesnevneren var da at alle hadde lyst til å utvikle en psykedelisk atmosfære med tidligere storheter som influenser. Selvsagt var også tanken å utvikle et eget unikt sound, og med såpass stor spredning i forbilder innad i bandet skulle dette være oppnålig. Musikerne har blant annet et godt øye til 70 tallets engelsk progbølge, stoner og space rock. Med dette som basis har faktisk Void Generator med årene klart å meisle ut sitt eget særeget uttrykk. Her er de kommet til skive tre, og har åpenbart modnet musikalsk, og for alvor fått opp dampen på ei virkelig flott skive. Frontmann i bandet er Gianmarco Iantaffi som står for vokalen og gitarlyden. I tillegg skriver han låtene, og er eier av det lille flotte plateselskapet Phonosphera Records. Lyden på ”Phantom Hell And Soar Angelic” er meget bra, og langt bedre enn hva tilfellet er for mange band som vi kan si tilhører en såkalt undergrunns musikkscene. Void Generator er sammen med Black Rainbows og Doomraiser bevis på at det nå for alvor utvikler seg virkelig interessante musikalske ensembler også i Italia. De nevnte er hjemmehørende rundt Roma, og har alle en eklektisk tilnærming til musikken og henter altså fra blant annet prog, psykdelia, stoner og spacerock. Void Generator hat et navn som klart referer seg til en av de aller beste bandene gjennom tiden, er det bare rett og riktig at musikken har prog som rammebetingelse. Innenfor denne rammen er det fire lange spor med rikelig med lekre spacerock og stoner eksekusjoner, og diverse mer syrete musikalske stunt. Spesielt siste låt ut den mer enn 23 minutter lange “Hidden Track” er det flust med stoner jamming. Outroen her er en melankolsk sak hvor gitarene og synthene forener krefter og lager spenstige og sneisene lydlandskaper. Iantaffi sine gitarer gir gjennom hele skiva flust av catchy riff, og tidvis er det også mange svært stemningsfulle partier, men også mer røffe linjer. Vi nyter til fulle denne gitaristen som virkelig kan sine saker, og som spiller med mye så mye følelse, kløkt og innlevelse. Også Cristiano Lodi sine synther har mye musikalsk snacks å bidra med som gir musikken dybde, kontraster, progpreg og ofte en fin spacrock følelse. Alle låtene på skiva er temmelig forskjellige, og variasjonen og de ulike musikalske kulørene er virkelig noe som vi setter pris på. Skiva begynner med ” Message From The Galactic Federation” og et kort menneskelig utbrudd før et monsterriff signert Iantaffi setter seg fast i hjernestammen med all sin prakt og kvalitet. Vi får rikelig med gjenhør og repetering av dette riffet, men det er så fett at det bare er bra. Låten byr mot slutten på diverse supre synthartefakter som gir et mer spaca preg, og vi teppebombes også jevnt og trutt av gode og fete riff. Vokalen er bra den, selv og det utvilsomt er en viss likhet med Josh Homme fra Queens Of The Stone Age. På ” The Morning” varter Iantaffi til og med opp med jazzpreget soloer, og atter skinner synthene til Lodi. Sonia Caporossi på bass utgjør en uhyre stødig og god rytmeseksjon sammen med Marco Cenci på trommer. ”The Morning” er en snedig og lekker komposisjon med stor kvalitet og basslinjer som er både spennende og smått jazza. Illevarslende gitarriff setter stemningen på ”Eternaut” som er en ganske subtil og kompleks låt. Også her er ”keymaster” Lodi ute med sin spenstige ”touch”, som avføder diverse vakre harmonier som speiler låtens tematikk. For å kontrastere det hele blir låten heftig syrete mot slutten, og bandets mer psykedeliske modus synes. Alle låtene er lange, og det gir rom for en hypnotisk musikk som forbilledlig bygger seg opp mot de høye tinder som alltid er like spennende å ”behøre”. Skiva er på over 70 minutter, og det er langt men i godt selskap så henger vi greit med uten å falle av lasset underveise. Void Genrator greier å holde vår interesse oppe gjennom hele skiva. Skiva har også den vidunderlige evnen at den vokser og vokser så å si uhemmet for hver gang en lytter til den! Litt mangel på info på selve CD-en er en ørliten manko. Utover det er det ikke mye vi kan påtale på ”Phantom Hell And Soar Angelic”. Instrumentalt er dette musikere som holder meget høyt nivå, og slikt er også med å sementere at dette er pur kvalitet. Vi er faktisk regelrett målløs av beundring, og synes dette er virkelig makeløst bra psykedelisk musikk som skiller seg ut i mengden. Adskillig flere enn vi burde få sjansen til å nyte dette verket, og antakeligvis trer nå Void Generator ut av sin mer skyggefulle musikalske tilværelse?! Årets største positive overraskelse så langt er dette utvilsomt, og kanskje en fremtidig klassiker?!

http://www.myspace.com/phonosphera
http://www.phonosphera.com/
http://www.myspace.com/voidgenerator

 

• 1.      Message From The Gaalctic Federation 15,14

• 2.      Morning 13,02

• 3.      The Eternaut 18,10

• 4.      “Hidden Track” 23,43

• 
  Gianmarco Iantaffi – Gitarer og vokal

• Cristiano Lodi – Synther og lydeffekter

• Sonia Caporossi - Bass

• Marco Cenci - Trommer

• Bob The Rich- Spirituell "coaching"

The Daedalus Spirit Orchestra - Ampulla Magnifying

Dette rimelig nye musikalske ensemble ”baker inn” mange temmelig forskjellige influenser i musikken, og det gjøres med både eleganse og kløkt. Bandet er ledet av energiske Eric Lorcey som er en kløpper på både elektrisk og akustisk gitar, og å høre hans ferdigheter er vel verdt inngangsbilletten alene. Bandet har vært i hyllene til sjangere som jazz og klassikk musikk og satt det sammen til et hele som ofte lyder svært bra i våre ører. Innen jazzhelningen er fløyten til Lise Cantin en viktig markør, og faktisk tidvis det ledende instrumentet og det er bare rett og rikt da hun er en fin ledestjerne å følge. Lorcey sin mer rå elektriske gitarspilling sørger for dybde og kontraster, og er med på å gjøre at ”Ampulla Magnifying” er et verk som har dynamikk og essens. Vi aner at Lorcey har hørt en del på King Crimson og har tatt med seg noe av deres musikalske estetikk, ikke minst hva gjelder nevntes Tool påvirkning. Samme Lorcey viser forøvrig på ”Ampulla Magnifying” at han også er en utmerket komponist som er leken i uttrykket og favner bredt. Verket utsonderer også en ekthet og spillglede som lytteren knapt kan være upåvirket av. Iveren etter å formidle og å tilby lytteren en spennende musikals reise og psykedelisk musikalsk cocktail er også noe som skiva er en tilbyder av. Sterke melodilinjer, rikelig med dynamikk og dyktige musikere er også viktige ingredienser som skiva gestalter. Sporadisk likner noe av musikken litt på Mars Volta i deres mer neddempede stunder, og da spesielt i latinovibbene og vokalen som likner på Cedric Bixler-Zavala sin stemme. Musikken er jevnt over kompleks og kraftfull, men også tilgjengelig og melodiøs i all sin prakt. En prakt som også gir oss en samtidsfølelse og heller lite retrofakter, og bandet fra Ile-de-France i Frankrike er i sannhet en positiv overraskelse. Eric Lorcey står for vokalen på engelsk og en viss aksent må vi vedgå at vi sporer. Det gjør ikke oss noe særlig, da musikken ellers har så mye kvalitet at slike små detaljer ikke er noe å hefte seg med. Vi kan derimot ikke unngå å hefte og merke oss med den til dels eksellente alterneringen mellom aggressive partier og mer psykedeliske partier som gir musikken et så spenstig og sprettent preg. Fri improvisering er det også en del av, og dette tilfører musikken krydder og variasjon sammen med lange instrumentale sekvenser. Bandet tar seg god tid og bretter ut ni lange spor som varer i innpå en hel time. I løpet av denne timen får vi mye snaddermusikk som på for eksempel ”Shambles” hvor gjøglerifaktene og de tildels rett så uvanelige harmoniene er rett herlig å lytte til. ”Azucarado” er med akustisk gitar i ledertrøya og synges på spansk og med overflod av latinske vibber. På den påfølgende låten, den 10,26 minutter lange ”Sloganeering” sprettes det frem og tilbake mellom psykedelisk og mer harde partier. Mer ettertenksom og til dels triste og melankolske stenket er ” Parallel Convergent” hvor tankene går til Mars Volta men med Daedalus Spirit Orchestra sitt bumerke høyt hevet. Jazza og med grådig bra vokal og ikke minst bass er ”Crosstalk” som er en entusiastisk låt med fin fremdrift og essens. ”Ampulla Magnifying” er en virkelig flott debut med jevnt over meget sterke låter fra et band vi nok skal høre mye bra musikk fra i årene som kommer.

http://www.myspace.com/dsorchestra

• 1.      Visper Aiyo

• 2.      Shambles start an end

• 3.      Azucerado

• 4.      Sloganeering

• 5.      Unrelentingly

• 6.      Crosstalk

• 7.      The Clockwork’s marching along

• 8.      Askance Relief

• Eric Lorcey – Gitarer, vokal, sitar og effekter

• Ceclie Alves – Piano og keybaords

• Lise Cantine – Fløyte og vibrafon

• Colin Gentile – Bass

• Christophe Cordier – Trommer og perkusjon

T.Phan - Last Warrior

Stéphan Caussarieu skjuler seg bak bandnavnet T.Phan og det sier kanskje ikke så mye til så mange. Sier vi derimot at Caussarieu spilte trommer i syttitallets franske progensembel Tai Phong er det vel noen som nikker med hodene. For de som ikke kjenner denne musikalske ekvipasjen var det franskmennenes svar på Barclay James Harvest om vi skal forenkle litt. Nå er det gått innpå tretti år siden Tai Phong var aktive, og multiinstrumentalisten Caussarieu vil forsøke å lage smekker og intelligent musikk. Det er tememlig åpenbart at  Stéphan Caussarieu  har oppmagasinert mange musikalske ideer, fordi skiva er på nær innpå en hel time. Influensene er blant annet Pink Floyd, Yes, Camel (ikke minst!) men mest av alt så tillater Caussarieu seg å lage musikk etter eget forgodtbefinnende. Slikt blir det ofte genuin, spenstig og ekte musikk av om evnene, viljen og inspirasjonen er god nok. Heldigvis kan vi trygt fastslå at Stéphan Caussarieu står til meget hva gjelder den gode låt, finurlig arrangementer å spore på dette verket som heter noe så prosaisk som ”Last Warrior”. Dyktig medmusikanter i Pierre Catala på gitarer som dessverre bare er med på en låt, Veronica Marino bak mikrofonen, og Peter Fayolle på bass gjør også sitt til at skiva blir en fin opplevesle. En liten innvendig er dog at noe av den virkelig ”gode” band- og samspillfølelesen klarer ikke ”Last Warrior” å lokke frem hos oss. Viktigere er det at skiva er også behendig utstyrt med en fremtredende orientalsk undertone, som blant annet lar det seg høre på ” Again The Bridge” som også har mye særdeles vakker gitar. Akkurat det, særdeles vakker altså, er et bærende element gjennom hele skiva, og det er et flott fokus på å spille med hjerte så å si. Her er det ikke snakk om å forestille seg eller gjøre seg til, men bare en artist som gir oss femten låter som er dype, verdifulle, originale og innholdsrike. Det alterneres mellom mer symfonisk musikk, akustiske tablåer og mer elektrifiserte seksjoner, men alltid utsøkt smakfullt. Fem av låtene er instrumentale prog- og jazzlegert saker, mens de resterende er med vokal . Bass og keyboards setter tonen i plenum på ”Not Mine - Part One”, og driver låten fremover med stil og subtil sans. Etter hvert toner vokalen in i perfekt synkronitet med bassen og skaper en særegen atmosfære som det bare er å nyte med all dens orientalske og snerte kontekst. På tittellåten er det en militær rytmikk og en jazza instrumentering som starter det hele før orientalskspekket perkusjon og ypperlig bassganger og gitarlinjer gir lydbildet ytterlige vitamininnsprøytinger. ”Lost In The Koursk” er en vannvittig bra og atmosfærisk låt om den forferdelige atomulykken om bord på ubåten Kursk. Som kjent så døde alle en langsom død p.g.a mangelen på surstoff, og alle disse pinslene og redslene meisles ut med fabelaktig bruk av keybaords og gitarer. Denne låten er et must å høre for alle som er glad i musikk som har noe viktig å berette om. ”A Little War” er full av gode harmonier og intelligent Beatlesvibber med mye lett og luftig musikk. Denne skiva er en stor og positiv overraskelse der den så å si kommer seilende inn fra ingenting. Med få unntak er det femten låter av høy kvalitet som det er en fornøyelse å lytte til, og som alle som er opptatt av spennende, variert og velskrevet musikk bør skaffe seg.

http://www.myspace.com/tphancaussarieu

1. Last Warrior (5:35)
2. The Bridge (2:54)
3. Livin' Good (I. Part One) (5:54)
4. Livin' Good (II. Part Two) (4:11)
5. After Storm Piano (2:09)
6. No Ambition (3:43)
7. Walking Alone (3:30)
8. Play Like That (7:09)
9. New York Lights On (2:30)
10. Intro To Nothin' (1:56)
11. Nothin' Grows (4:31)
12. Not Mine (I. Part One) (3:03)
13. Not Mine (II. Part Two) (3:19)
14. A Little War (3:46)
15 . Lost In The Koursk (5:17)


 

Stéphan Caussarieu – Trommer, perkusjon, vokal, piano, keyboards og elektriske og akustiske gitarer

Gjesteartister,

Veronique Marino – Bakgrunnsvokal på spor 3,6,8,11 og 14
Pierre Fayolle – Bass på 1,3,8 og 11
Pierre Catala – Elektrisk gitar på spor 7

Year Of No Light – Ausserwelt

 Debutskiva til dette bandet fra Bordeaux het “Nord” og kom i 2006, og dette er oppfølgeren som inneholder fire lange låter. Musikken er hard og med ”growle” vokal som tidvis er regelrett vannvittig legert. Selve musikken er også en unik legering hvori det finnes en blanding av doom, ambient, eksperimentell shoegaze og ikke minst postmetall. Det er en symfonisk vinkling i musikken som også er rimelig melodiøs i kontrast til alle de beinharde riffene. Nevnte riff repeteres kraftig, men det blir ikke kjedelig fordi det hele bygger seg opp forbilledelig mot klimaks og utløsning. Year Of No Light har et nokså særegent uttrykk, men tidvis får vi assosiasjoner til Isis p.g.a. vokalen og det hypnotiske element. Om ikke hypnotisk så i alle fall svært uttrykksfullt og flott er coveret på ”Aussewelt”, og en mer enn aner hva slags musikk som ”skjuler seg” på innsiden av coveret. Year Of No Light har eksistert siden 2001, og ble dannet av musikere fra Metronome Charisma, Deja Mort og Nexus Sun. Bandet har vært oppvarmere for band som Explosions In The Sky, Isis og High On Fire, og tar opp stafettpinnen/arven etter Neurosis, Pelican og Isis. Sammen med Irepress, Russian Circles, Mouth Of The Architect og Tides er Year Of No Light i front av den nye bølgen med til dels dyktige postmetall band. En skal være temmelig ignorant for ikke å skjønne at vi har med dyktige musikere å gjøre som innehar stor musikalsk kompetanse. Lykkeligvis brukes disse musikalske musklene til å lage kreativ musikk med egenart og til å lage utfordrende musikk. Bandet er samspilt og bruker keyboardene med omhu slik at de kan settes inn med ekstra virkningsfull effekt der det er mest hensiktmessig. Av naturlige årsaker var det hensiktmessig med ny vokalist da vokalisten på skiva ”Nord” faktisk døde. Shiran Kaidine har tatt den jobben, og gjør en sabla bra jobb, og når han så også leverer de fete gitarlinjene er det et stort pluss. Kaidine er rekruttert fra Doombandet Monarch, og leverer rikelig med ambiente droner og råbra støycollager. Ny rekrutt er også Mathieu Mégemont hentet fra Aeroflot, og hans rytmiske og intense tromming gir en ytterlig dimensjon til Year Of No Light. I sum er utvilsomt disse to nykommerne med å heve det musikalske lybildet og gjør at det er en virkelig spennende og fascinerende vinkling av postmetall vi serveres her. For når det er snakk om å trylle frem stemninger og originale lydlandskaper så er Year Of No Light svært dyktige. Noe av dette kan muligens relateres til at bandet faktisk leide seg inn i et gammelt teater for å få akkurat de ønskede lydkulissene. Det virker som er smart trekk, og vi får postmetall som er dyktig laget, spennende legert og vel verdt å bruke tid på å lytte til.

• http://www.myspace.com/yearofnolight

• http://yearofnolight.free.fr

1 . Perséphone I 11:53
2. Perséphone II 09:34
3. Hiérophante 13:13
4. Abbesse 13:08

Pierre Anouilh - Gitarer
Jérôme Alban – Gitarer og keyboard

Johan Sebenne – Bass og elektronikk
Bertrand Sebenne – Trommer og keyboards
Shiran Kaidine – Gitarer og vokal
Mathieu Mégemont – Trommer og elektronikk

Masal – Galgal

Dette er et band som stilistisk har visse slektskap med band som Weidorje og Magma sitt musikalske univers, og som her har kommer ut med en spennende og flotte utgivelse. Bak bandnavnet Masal skjuler det seg blant annet den dyktige musikeren Jean Paul Praat. Den godeste Praat er å betrakte som en multiinstrumentalist, og allerede som fjortenåring lærte han og spille gitar, og året etter var han habil med trommestikkene. Her sørger han for at ”Gagal” er utstyrt med en musikk som nok er lettere å bli fortrolig med for den jevne musikkelsker enn hva som er vanlig med Magma sin musikk. Noe av årsaken er nok at Masal er mer symfonisk enn for eksempel Weidorje og Magma og henter inspirasjon fra fjern og nær. Samspillet er intenst i god zeuhlånd, og bass og trommer utgjør svært viktige elementer. Hvor viktig bandnavnet er vi noe usikre på, og faktum er at Masal oversatt fra hebraisk betyr noe sånt som hell, lykke eller sjanse. Det er også hevet over tvil at ”Gagal” er ei skive som alle bør gi en sjanse til å lytte til og at det kan føre til at lytteren får både masse hell og lykke. De vil da med ”selvhør” kunne konstatere at Jean Paul Prat har skrevet en småvill og heftig musikk som piskes frem med trommer og bass som fremkomstmiddel, og hvor saftige riff fra saksofoner og keyboards står for mye av strukturen. Skiva har seks låter fordelt på førtito minutter, og avslutningen er både svært verdig, grådig bra og episk i sitt uttrykk. ”Talitha” er på hele fjorten minutter og henter mye inspirasjonssnacks fra Canterbury bevegelsen, men er også et ganske så luftig og melodiøst stykke musikk. Også her er det saksofon og keyboards som er i sentrum, i en låt som er både velskrevet og kreativ, og viser at Prat er en virkelig god låtsnekker. Årsaken er at Prat blant annet henter fra ganske så varierte stilarter som avantgarde, symfonisk rock, jazzrock og zeuhl blant annet. Dette blandes smakfullt og eltes til en eklektisk musikk som har driv og essens som er rimelig triggende og utfordrende. I tillegg er Prat flink til å la alle instrumentene få boltre seg i en nærmest demokratisk prosess slik at alle får sine minutter hvor det å skinne er mulig. Samspill er som alltid viktig når noen skal lage noen sammen og levere varene i best mulig forfatning , og kollektivet Masal holder det å spille hverandre gode og en utsøkt samhandling høyt i hevd. I sum gir dette musikk som er basert på en amalgam av stiler og sjangre som fabelaktig nok blir riktig så velklingende, frittflytende og fokusert. Saksofon tilfører den soniske paletten fylde og bidrar til en ytterligere variert musikk. Musikken er også jevnt over frisk, inspirert og vil gi jazzfolket mange gleder. Takket være at det hele favner så vidt og bredt er nok dette også musikk for de som sverger til prog. Vi synes dette er ei skive med mye kvalitet som bør kunne fenge mange som leser dette, om de gir skiva tid til å vokse ved å lytte mye og konsentrert for å fange opp alle de subtile detaljene.

http://www.myspace.com/masalmusic

1. Banzai (5:27)
2. Galgal I (6:09)
3. Galgal II (7:01)
4. Intergalactic Tango (5:46)
5. Prélude et fantaisie espagnols (2:36)
6. Talitha Coumi (14:49)

• Jean Prat – Trommer

• Julien Sarazin – Bass på spor 2,4 og 6

• Jean-Paul Prat – Piano, gitarer på spor 1 – 4, bass på spor 1, synther på spor 1

• Richard Héritier – Saksofoner på spor 1 – 4 og spor 6

• Steve Marsala – Gitarer

• Alan Debiossat – Saksofoner på spor 6

• Loiver Louvel – Gitarer spor 6

Mario Cottarelli – Prodigiosa Macchina

Mario Cottarelli er en multiinstrumentalist fra Cremona i Italia, og debuterte allerede fjorten år gammel som trommeslager i bandet Gli Eremiti. Noen suksess å snakke om fikk ikke dette bandet, og gikk snart i opplag. Det gjorde ikke Cottarelli på noen måte, idet han lærte seg å spille både keyboards, gitar og ikke minst å komponere. En aktivitet som førte til diverse låter som av ulike årsaker ble til lagervare. Først i 2005 var tiden moden for å hente frem disse komposisjonene, og derved var grunnlaget lagt for ”Prodigiosa Macchina”. Litt omarrangering og sikkert mye knallhardt arbeid, og i november 2007 ble denne skiva sluppet. Et slipp som gav oss en musikk som er en miks av symfonisk musikk, italiensk prog og et snev av new-age estetikk. De som liker lange keyboardbroderinger vil sannsynligvis trykke denne musikken til sitt bryst med stor henrykkelse. For at Cottarelli er en trollmann bak tangentene er udiskutabelt, og når han også tryller frem de herligeste stemninger, og han tar seg god tid til dette. Spor en ”Prodigiosa Macchina” er på saftige tjueto minutter, og er åpenbart inspirert av gamle dagers progstorheter, men også stenket med rikelig med egenart. En egenart som kommer fra en moderne innfallsvinkel til keyboardtrakteringen og er temmelig moderne sound, og ikke minst flust med gode velfungerende ideer fra Cottarelli. Nevnte ideer kan vi lett spore i de instrumentale partiene, og det er soleklart at mannen har flust med kreativitet som lytteren kan nye godt av. På de vokale partiene får vi en levende og varm vokal på italiensk som vi finner både sjarmerende og meget vel utført. Vel utført er også alt det instrumentale på tross av at det kun er Mario Cottarelli som spiller på denne skiva. Årsaken er så enkel som at han har så mye kompetanse på alle instrumentene at det låter så bra, og en ikke sitter med den noe flaue følelsen en tidvis kan få når en person spiller alt på ei skive. Veldig ofte er det tromminga som svikter, men det gjør den selvsagt ikke her, da jo Cottarelli er en virkelig dyktig og distinkt trommeslager som evner å tilføre variasjon og dybde i tromminga. Det er også en kvalifisert gjetning at Cottarelli sin bakgrunn som trommeslager har ført til den fine rytmiske variasjonen skiva har. Et album som er såpass keyboardsdominert pleier ikke å ha så mye variasjon i så måte. Vi tillater oss å ønske oss mer bruk av gitaren, men for all del skiva er bra som den er med all sin positivisme og gjennomgående fornøyde og til dels muntre modus. Litt mer dramaturgi og noen mørke stenk i musikken hadde gitt en mer kontrastfylt musikk som hadde bitt enda bedre fra seg. Visse referanser til Mike Oldfield og tidlige Camel gestalter dette verket, og jammen så har også Cottarelli stått for all miksing, masteringa og produksjon selv! Noen vil garantert innvende at det er mye keyboard, og kan en ikke like det så vil en nok slite noe med dette verket.  Uansett så er ”Prodigiosa Macchina” ei flott skive som det er vel verdt å låne øret til, og som nok den jevne progelsker vil like svært godt.

www.myspace.com/mcottarelli

Mario Cottarelli – Alle instrumenter

• 1.      Prodigiosa Macchina (21:50)

• 2.      Il Pensiero Dominante (11:30)

• 3.      I Cori Della Via Lattea (8:02)

Acanthe – Someone Somewhere

Den opprinnelige musikken til denne skiva og til dette ensemblet fra Grenoble lå og støvete ned i arkivene i over 30 år! Dette er i høy grad et eksempel på hvor tilfeldig ting kan være, men det viktigst er jo at denne musikken omsider kan bli allemannseie. Acanthe spilte en prog som var inspirert av Pink Floyd, King Crimson og Genesis med nok av sitt eget bumerke til at det hele låter egenartet.  Ifølge Frederic Leoz har det vært et formidabelt arbeid med å få utgitt denne skiva, og vi ser ingen som helst grunn til å tvile på det! Albumet har fått en fin gammeldags sound, men det er også åpenbart at Acanthe hadde en og annen musikalsk ide som i høy grad holder mål. Det synges på både engelsk og fransk, og det er en fin miks av vokale partier og instrumentale sekvenser. Formelen med instrumental partier som en start, så vokalpartier og deretter instrumentale sekvenser brukes temmelig ofte, og det er en oppskrift som fungerer finfint her. Låtene er om ikke så vannvittig originale, men likevel prydet med nok gode ideer, dynamikk og en fin variasjon som gir ei skive som er spennende å lytte til. Skiva har også en fin intensitet, og den nærmest renner over av en formidabel varme, og det er temmelig velspilt. Produksjonen er naturlig nok ikke akkurat i verdensklasse da det jo er gamle filer som ligger i bunn her, men hva gjør vel det når vi tross alt får en slik ekthet og en så genuin vare? En liten digresjon i denne sammenheng er at Acanthe i sin tid faktisk deltok på festivaler sammen med kjente og kjære navn som Etron Fou og Zao. Nåvel, Acanthe er ikke så veldig nærme disse i uttykket sitt som kan oppsummeres som melodisk prog med hint av psykedelisk musikk. Bandet tillater seg også tidvis virkelig flotte og luftige instrumentale utflukter i enkelte av låtene. Tittelsporet for eksempel starter med en slik åpning hvor orgel og tidvis temmelig røffe gitarlinjer leder showet. Et show som blir temmelig sonisk heftig senere, og hvor både akustisk og elektrisk gitar, sjarmerende om ikke aksentfri engelsk vokal, fabelaktige og ytterst deilig og stemningsfulle vers og keyboards trør til i en virkelig bra låt. Bra er i høy grad også den instrumentale ” Touch The Sun” med sitt mangeartede innhold og indiske vibber meislet ut av mellotronen. Låten prydes også av en melodisk og fin gitarsolo, og som en ekstra bonus er det også en heftig orgelsolo. ”Oiseau De Feu” har melodisk gitar og keyboards som leder tankene hen på de gamle engelske progensemblene, mens vokal her er romantisk legert og således mer fransk i utformingen.” Så veldig fransk fremstår ikke Acanthe og mye av gitarlyden er heller temmelig tøff og røff. De tidvis gjennomborende og intense gitarene er likevel finurlig avstemt etter det øvrige innholdet, og skaper en fin dybde i lydbildet, og er et av Acanthe sine særpreg. Skiva er et imponerende verk fra et band som inntil nylig var totalt ukjent for oss. Så mye snacks er det på ”Someone Somewhere” at skiva er å betrakte som et must i enhver seriøs samling av prog fra den gylne æra. Musikken er forbausende frisk og spenstig, og etter hva vi har skjønt skal vi ikke se bort fra at det kommer en oppfølger!

http://www.myspace.com/acanthe1

• 1 Someone Somewhre           (07:53)

• 2 Objet de Cire          (05:24)

• 3 Meg Merrilies        (07:06)

• 4 Touch the Sun         (06:25)

• 5- Suspension (05:21)

• 6 Univers Insensé     (04:48)

• 7 Oiseau de feu         (07:05)

• 8 The old World Death         (08:09)

• 9 Riding Earth           (04:59)

• Frederic Leoz – Gitar, keyboards og vokal

• Christian Gendry - Bass

• Pierre Chorier - Trommer

• Michel Gervasoni - Gitarer

Materdea – Below The Mist, Above The Brambles

MaterDea betyr gudinne på norsk, og bandet er mye tuftet på samarbeidet mellom Simon Papa and Marco Strega. Et samarbeid hvor åndelighet og dyktig musikalsk håndverk sammen med en frisk og freidig ”pagan” musikk er våpen som gir en fin kontroll på en ofte finurlig og original musikk. Lyrikken har ærbødighet for moder jord, og emner som angår livene våre og den alltid tidløse kjærligheten. Papa og Strega kommer fra nokså forskjellige musikalske bakgrunner, men har et felles referansepunkt idet begge har stor sans for keltisk musikk og dennes drømmende skjønnhet og ofte så vakre og vare stemninger.  Musikken er pent variert, og hver låt lever sitt eget liv og forteller sin egen historie i samsvar med og som ypperlig tonfølge til lyrikken. Lytteren får ferdig servert lydlandskap som er velegnet til å avlede diverse scenarioer som omhandler en moder jord kultus. Harmoniene på denne skiva er som oftest kledelig raffinerte og arrangementene til Marco Strega tilfører musikken ytterlige farger og kontraster. En sitter med inntrykket av at Materdea har full kontroll på både musikk og lyrikk, og definitivt vet hvor de vil hen, og slikt gir en essens og fremdrift som er meget fin og velfungerende. Musikeren blander også det kommersielt tilgjengelige med det særegen og eksperimentell og i sum er dette virkelig musikk som smyger seg smektende inn på lytteren. Selve arnestedet for utmeislingen av denne skiva var Marco Stega sitt studio, som faktisk ligger i svært pittoreske og landlige og virkelig naturskjønne omgivelser. Det er derfor en kunnskapsbasert antakelse at dette miljøet var en viktig inspirasjon og har gitt store bidrag til at ”Below The Mist, Above The Brambles” er blitt slike en fabelaktig stemningsfullt sett vellykket skive. Faktum er at skiva avleirer en fordringsfull, spennende og spesiell stemning som er hva vi kan definere som ubetalelig! Ubetalelig er også låten “ The Enchanted Oak” som begynner med vakker fuglekvitter, men som utover konverter til mye røffere musikk og med en, fylde, kraft og dynamikk som er grådig bra. ”An Elder Flute” har flott gitarsoloer fra Marco Strega som virkelig leverer mye snadder fra sine kjære gitarer. På ”Another Trip To Skye” er det følelser i fritt svev på en låt som opprinnelig er skrevet av John Whelan. Låtene er noe omarrangert av Marco Strega, og opphavsmannen er invitert til å spille trekkspill på låten, og at han stiller opp er jo en fantastisk hyllest til en fantastisk låt. ”Below The Mist, Above The Brambles” er faktisk noe så sjeldent som ei uendelig vakker skive, og en skal være totalt ignorant om en ikke lar seg rive med av musikken. En musikk som er svært for å la lytteren tre inn i et modus av pur henrykkelse, og som også lett vil hensette lytteren i en meget avslappet og avspent tilstand. De som vil ha stemningsfull og vakker musikk som også har rikelig med essens, fylde og kraft må skaffe seg denne. Anbefales til tusen!

•  

• http://www.myspace.com/materdea

• http://www.materdea.com/

• http://www.facebook.com/pages/MaterDea/142204370658

• 1. Below the mists, above the brambles 5.44

• 2. Fairy of the moor 4.36

• 3. Another trip to Skye 6.04

• 4. An elder flute 6.10

• 5. Mater Dea 6.07

• 6. The Mummers dance 6.07

• 7. In the storytellers wardrobe 6.18

• 8. The silvery leaf 4.45

• 9. Breath of the ocean 2.01

• 10. The enchanted oak 4.39

• 11. MaterDea (acoustic version) 3.21

• Simon Papa - Vokal og perkusjon

• Marco Strega  - Gitarer og vokal

• Francesca Pollano – Fioliner og bratsj

• Enrico Mariuozzo – Bass

• Titti Cappellino – Piano, keyboards og vokal

• Luca Caracciolo – Trommer

Gjesteartist,

John Whelan -  Trekkspill på spor 3

Gunslingers - Manifesto Zero

Dette er bandet til GR eller Gregory Raimo som han egentlig heter, og hvis soloplate vi tidligere har omtalt. ”Manifest Zero” er bandets andre som kommer rimelig kjapt etter debuten ” No More Invention”, som med sin rødglødene galskap og mange påfunn vakte en berttiget oppsikt innen undergrunnsmusikken. På ”Manifest Zero” hører vi musikk med et voldsomt driv og med en vokalist som virkelig lever seg inn i musikken. Det er tidvis messende og hypnotisk, og med et arsenal av underlig men ofte ganske fascinerende lyder. Noen partier på skiva hensetter en til Chrome sin skiva ”Red Exposure” som vi synes har mange fellesttrekk med ”Manifest Zero”, ikke minst i sug og hypnotisk effekt. Skitten og rå musikk er det nok av på denne skiva og en musikalsk ”feinschmekcer” vil neppe høre dette med glupende appetitt. Vi er som alltid på jakt etter musikk med sjel og essens, og er i så måte ikke ulike tilstanden til utsulta hunder som ser et saftig kjøttbein. ”Manifest Zero” er uten tvil saftige, intense og originale saker, men om det smaker for andre enn de som liker vår form for saftige kjøtbein er en annen sak! Musikken er både skramlende og skjærende og beveger seg i et slags garasjeretro musikalsk terreng. Tidvis er det også herlig utfrika, og dette er musikere som virkelig gir av seg selv, og det er en ekte og levende musikk som på ingen måte er raffinert unødvendig mye for å si det mildt. Selvsagt er det at skiva er innspilt live viktig for den autentiske og rå musikken, og at det brukes en fire spors opptaker gjør jo også sitt i så måte! Matthieu Canaguier og Antoine Hadjioannou på henholdsvis bass og trommer sørger for en ytterst entusiastisk og distinkt rytmikk som står ypperlig til skiva sin generelle stemning. På skivas lengste låt ”An Eye For A Knife” får vi virkelig lære å kjenne bandets frontmann Gregory Raimo mer utfrika sider da flere minutter her er satt av til støycollager. De andre låtene er av den mer høyoktane og forvrengte arten, og det gis også plass til snertne psykedeliske stunts. Disse kommer fra Raimos sin ganske så lekre og dyktige gitarlinjer, som gir hele skiva et flott løft og masse velfungerende krydder. Velsmakende er også ” Condor’s Radiant Spawn” som er for det meste instrumental med unntak av noen vokalisering, en spennende låt. Gunslinger skal ikke kunne tas på manglende energi, og deres vanvittig hektiske og ballstyrige musikalske cocktail er nok i overkant mye for enkelte. De som liker forrykte syreriff i et forhekset modus med et tidvis pulserende vannvidd og en voldsom hypnotisk groove bør sjekke ut Gunslingers.

• http://www.myspace.com/gunslingerspace

• lesdisquesblasphematoiresdupalatin.tk

• 1.      The Spectre`s Sinister Commandment 4,21

• 2.      Coupe-Gorge 3,49

• 3.      An Eye For A Knife 8,14

• 4.      I Know What You Want 4,30

• 5.      Stub Of Fortune 3,27

• 6.      Condor`s Radiant Spawn 5,44

• GR  ( Gregory Raimo ) – Gitar, gitar-lighter, Yaya Preach og 4TTR

• Antoine Hadjioannou – Trommer

• Matthieu Canaguier – Bass

Derdian - New Era Part 3 Apocalypse

Dette bandet ble egentlig etablert i 1998 for å spille trashmetall, men som så mange før så ble det viss retningsjusteringer underveise. I dag er det symfonisk power metall med en heller gedigen helning mot det mer melodiøse som gjelder. Skiva er som alle lett vil kunne gjette seg til, tredje del i et konsept som heter ”New Era”. Sekstetten fra Italia har her fokus på dundrende rytmer som Salvatore Giordono på trommer, og Marco Banfi på bass høres ut som de øser ut av et utømmelig lager. Alt dette i god progmetall ånd, og når også  keyboardene til Marco Garau er tememlig pompøse sklir dette verket rett inn i symfonisk powermetall sine rekker. Garau øser på med sine tangenter, men det er også klart at mannen virkelig kan sitt instrument selv om noe mindre vegg-til-vegg key og mer av subtile linjer hadde gjort seg. Uansett så er det episke dimensjoner over musikken til Derdian, og slikt passer jo ypperlig som tonefølge til konseptet. Et konseptet hvor blodige slag, sverd, drager (?), flukt, tårnjomfruer sannsynligvis er hovedingrediensene. Denne sjangeren har sine stereotyper utvilsomt, og like klart er det at Derdian stolt og uten å nøle tar absolutt all i bruk på ”New Era Part 3 Apocalypse”. Vi akter ikke å polemisere mer med en hel sjanger enn det vi allerede har gjort. Derfor, denne skiva har et massivt sound med et til tider virkelig flott ettertrykk og stemningen som oppstår er jammen meg ikke dumme de. Vi kunne gjerne ønsket oss litt mer luft i musikken, eller sagt på en annen måte noen små lommer til å puste i og til å komme seg etter møte med dette massive soundet. Det er ikke lett å fremstå som friske og nyskapende i denne sjangeren, og det klarer da heller ikke italienerne. Likevel er dette et meget anstendig verk med ok vokal og ikke minst mange fine vokalharmonier. Ingen av låtene er på mer enn seks og et halvt minutt, men vi tror likevel fansen vil lytte til skiva med andakt. De andre kan jo bare finne frem og trøste seg med ”sin musikk” hva nå det måtte være!

• http://www.derdian.com/

• http://www.myspace.com/derdianmetal

01. Preludio
02. The Spell
03. Battleplan
04. Black Rose
05. Her Spirit Will Fly Again
06. Dreams
07. Divine Embrace
08. The Prophecy
09. Burn
10. Forevermore
11. Revolt
12. Presagio
13. The Apocalypse

Joe Caggianelli - Vokal
Enrico Pistolese – Gitar og bakgrunnsvokal
Marco Garau - Keyboards
Dario Radaelli - Gitarer
Marco Banfi - Bass
Salvatore Giordano - Trommer

Kurai – Kurai

Kurai stammer fra det japanske språket og betyr mørk, men bak navnet så skjuler det seg ingen japanere men kun europeere hvorav mange spiller i Yungen. Dette er Francesco Zago sitt prosjekt selv om det kompositorisk er nokså mange som har bidratt,  og kommet opp med 67,43 minutter med musikk. En musikk med et bredt utvalg av stemninger og lydlandskaper, som for eksempel det ganske så abstrakte som slår imot oss helt i begynnelsen av skiva på ”Herbert Quain”. Den låten er ganske så snerten og leken med all dens obskure og skremmende atmosfærer med jazz i fri dressur. Dette verket krever at lytteren har en viss fantasi slik at alle de lydinntrykkene en får kan visualiseres til en filmatisk seanse som en altså selv konstruere. Sannsynligvis vil de fleste p.g.a den mørke og skremmende stemningen se for seg et illevarslende og uhyggelig sted en eller annen plass på jorden eller for den slags skyld i ytre elelr indre verdensrom. Det er bare fantasien som setter grenser, da Kurai har lagt forholdene til rette for en tankeflukt av dimensjoner. En slik tankeflukt krever jo at en lytter intenst og lever seg inn i musikken. Gjør en det så vil en blir rikelig belønnet, å ha stoff til utallige filmer på ens innebygde og imaginære filmlerret! Kort sagt så tilbyr Kurai at fantasien skal blomstre og refleksjonene yngle, og det er jo ikke alle kunstnere som oppnår! Stemningen som fremkommer er nøysomt utmeislet og det ligger åpenbart mye arbeid bak dette prosjektet og det er utrolig og imponerende så mye lyd en slik akustisk setting kan gestalte. Som oftest er det temmelig ambient men også temmelig forstyrrende og til dels oppskakende, og musikken krever så definitivt sin lytter. De helsprø og halvsprø lyden florerer og det kan sikkert oppfattes som sært og snålt. Likevel er det en klar rød tråd i det hele som gjør at det ikke er ”Keiserenes nye klær” men heller et musikkollektiv ved navn Kurai som får fabelaktig mye ut av sine respektive instrumenter. Mange vil sikkert finne dette alt for abstrakt, men da gjør de Kurai en stor urett for det er et fascinerende stykke kunst denne skiva gir oss. Kanskje er resepten for å få fult utbytte av musikken å ha på seg noen særdeles gode hodetelefoner, ha god tid og være i rett modus. Da vil en sannsynligvis fange opp alle nyansene, og de små og noe større subtile detaljene. Kanskje gir bandnavnet og tittelen gir oss et hint, da musikken her jo er mest velegnet til å høres i mørket? De som bare er på jakt etter melodisk musikk bør absolutt styre unna denne skiva! Her må derimot lytteren være en aktiv del av musikken, og fylle ut med sin egen fantasi det som dette ensemblet har påbegynt. Dette verket gir en gyllen mulighet til en eventyrlig musikalsk reise som har flust med fabelaktige destinasjoner for den eventyrlystne musikkelsker.

• 1. Herbert Quain

• 2. Cavedio

• 3. Premessa Inessenziale

• 4. Einigermassen Ruhig

• 5. Miniature On Rovine

• 6. L'eco Delle Fiamme

• 7. L'oscurita Naturale Delle Cose

• 8. Fluester-Kadenz

• 9. Strassenleuchte

• 10. Treffunkt

• 11. Fuoco Pallido

• 12. Peter Was There Too

• 13. Lento 1

• 14. Einigermassen Ruhiger

• 15. La Folgore Nera

• 16. Still Water

• 17. White

• Komposisjoner:

• Francesco Zago: 1, 3,7,9,11,13,15 og 17

•  Fasoli, Olivini, Schmid, Stauss, Weber, Zago - 2, 6 og14

• Fasoli, Olivini, Schmid, Stauss, Weber - 4

• Stauss, Zago - 5

• Weber, Zago - 8

• Di Bastiano, Fasoli, Olivini, Schmid, Stauss, Weber, Zago  - 10

• Schmid, Zago - 12

• Fasoli, Olivini, Zago - 16

•             Enrica Di Bastiano - Harpe

• Maurizio Fasoli - Piano

• Giuseppe Olivini - Perkusjon, cembalo og shruti box

• Peter Schmid – Bass, contrabass, klarinett og tubax

• Markus Stauss – Bass-, soprano- og tenorsaksofon

• Christian Weber - Dobbelbass

• double bass

• Francesco Zago – Elektrisk gitar og mellotron

•  

Watch – Planet Earth?

Det er mange linker mellom Watch og Genesis da førstenevnte er temmelig inspirert av klassikk prog fra 70 tallet og er uhyre nær opp til å være en dobbeltgjenger. Denne skiva er nummer fire i porteføljen etter debuten ”Ghost” fra 2001. I front på Watchskuta er en fin energi og et melodisk aspekt, og de er i tillegg et grådig bra liveband. Når en har med Watch å gjøre så er det egentlig to valg som gjelde, og et er å irritere seg grønn på at de rått kopierer sine helter. Til vanlig ville vi ha gitt et soleklart rødt kort for Watch sin atferd, fordi vi alltid stresser det med særpreg og egenart, og sparker hardt og brutalt til alle som kopierer andre rått. Når det gjelder Watch velger vi likevel å gjøre et hederlig unntak fordi vi blant annet ellers ikke kunne skrive noe fornuftig om ”Planet Earth? Mye viktigere er det at The Watch nå er blitt så uhyre dyktige, og lager så smakfull og velklingende musikk at det er en fryd. Nå må vi få tillegge at Watch har hatt et stykke vei å gå før de kunne utgi denne flotte skiva. De tre foregående skivene har stadig blitt bedre og progresjonen har vært ganske så stor. ”Planet Earth?” har intelligente arrangementer og en stor autoritet og fin harmoni, og skiva er meget bra produsert og velspilt. Det er åpenbart at det er lagt mye arbeid ned i dette verket, og bandet har fått til en avslappet og cool atmosfære som gjør at låtene virker så naturlige og som gir en flott fylde og entusiasme. Watch leverer oss rikelig doser med nostalgi og kommer opp med syv lekre spor som sender oss rakt til som passende kan beskrives som nostalgihimmelen. Simone Rossetti som er frontmann i dette Milanoensemblet sier at dagens nye besetning er den beste noen gang. Det er han jo programforpliktet til å si, men vi er enig i uttalelsen og det forklarer noe av årsaken til at så mye stemmer på dette verket. Rosetti likner mye på vokalen til Peter Gabriel med gjør det likevel til vår fulle tilfredshet, og når han også spiller fløyte med en super intensitet og innlevelse er vi såre fornøyd. Såre fornøyd er vi som tidligere nevnt også med atmosfæren på skiva og syv interessante om ikke dryppende originale melodier som lar oss avdekke nye flotte detaljer for hver gjennomspilling. Våre ører oppfanger faktisk også visse berøringspunkter med musikken til band som Spock`s Beard og Änglagard og det setter vi storpris på da det utløser en fin dynamikk. Watch er med årene og utallige turneer blitt teknisk velutrustede, og derfor kan de nå omsider gi ut et verk som virkelig sitter der det skal og som fungerer nær optimalt. At John Hackett spiller fløyte på ”New Normal” er også nær optimalt, og han gjør en fremragende jobb må det sies. Det er ikke mye virkelig nytt på denne skiva, men den er av de pussige skivene som en på tross av det kan spilles om og om igjen uten å bli lei! Likeledes mangler skiva episke låter, rytmeskiftene sitter ikke akkurat like tett som fuglene på et fugleberg. Improviseringen glimter med sitt fravær, men likevel så har ”Palnet Earth?” dette udefinerbare som gjør skiva til et flott symfonisk og nostalgisk progalbum. Watch out for Watch!

• http://www.thewatchmusic.net/

• http://www.myspace.com/thewatchmusic

• 1. Welcome to your Life (6:11)

• 2. Something Wrong (7:41)

• 3. Earth (5:52)

• 4. All the Lights in Town (8:15)

• 5. The World Inside (5:58)

• 6. New Normal (3:41)

• 7. Tourist Trap (7:23)

• Simone Rossetti – Vokal og fløyte

• Guglielmo Mariotti  - Bass, bass pedaler, elektriske og akustiske gitarer og vokal

• Giorgio Gabriel – Elektriske, akustisk og 12 strengs gitarer og bass pedaler

• Valerio De Vittorio – Piano, Hammond L122, mellotron, aro og moog synther og vokal

• Marco Fabbri – Trommer og perkusjon

Gjesteartist,

John Hackett – Fløyte på spor 6

Beppe Crovella - What`s Rattlin` On The Moon?

Dette albumet er dedikert til Mike Ratledge, men også til Leonardo ‘The MoonJune Geezer’ Pavkovic. Kompositorisk så er de 10 første sporene Crovella sine fortolkinger av Mike Ratledge sine låter, men de siste seks er Beppe Crovella sine egne. All musikken er innspilt, mikset og mastret av Crovella selv i Electromantic Synergy Studio, San Sebastiano da Pó Torino, Italia. Leonardo Pavkovic har assistert på noe av innspillingsprosessen. Crovella uttaler forøvrig at han alltid har likt den utrolige og uforutsigbare verden av jazzrock som Mike Rutledge og Soft Machine stod for. Han sier videre at Mike Ratledge & co. sin musikk var født ut av en kreativ gallakse som sendte han emosjonelt like høyt som til Moon-in-June. Dette er en smart og smidig uttalelse av Crovella, som dermed temmelig elegant inkluderer den andre personen som ”What`s Rattlin` On The Moon” er dedikert til. Den godeste Crovella har også spilt en viktig rolle i 90 årenes oppgangskonjunktur av prog i Italia og har produsert og spilt sammen med mange av aktørene. Akkurat det er temmelig naturlig da mannen er en trollmann på alt med tangenter, men også en superdyktig producer. For de som av en eller annen grunn har gått glipp av det så er Crovella drivkraften i det fabelaktig progensemble Arti & Mestieri, som er vel verdt å sjekke ut. Crovella sin innfallsvinkel til musikk, hans holdning og ikke minst atferd kan for enkelhets skyld samles i ett ord. Følelser. Han legger til side alt fiksfakseri og alt av pretensiøs teknikk som er overflødig stilles i skammekroken! Tilbake er det en solid kjerne av nærmest uskyldig enkelhet som normalt går rett i hjerterøttene til lytteren. Med sine utallige synther, orglel, mellotroner og pianoer regelrett fremkaller han utallige suverene stemninger. Crovolla er en mester hva gjelder å forene og samle struktur, melodi og oppfinnsomhet uten at det noen gang blir navlebeskuende. Her på ”What`s Rattlin` On The Moon?” er han på egen ben, for ikke å si egne tangenter. Det er en enorm og til dels imponerende samling med akustisk og elektriske orgler, keyboards og pianoer som han bruker for å skape dette verket. Når en musiker alene skal holde lytteren sin interesse oppe, kan det jo fort ende med mageplask. Crovella utfører det kunststykke å får dette til å lyde som et helt band, hvilket er en prestasjon av gigantiske dimensjoner. Når vi så tillegger at han tross alt gir seg i kast med temmelig banebrytende og komplekse komposisjoner er dette verket så vannvittig imponerende, og det krever sin musiker til tusen. Beppe Crovella passerer ethvert hinder med den største selvfølgelighet og leverer et vitalt og høyst levende stykke musikalsk kunst som alle som er glad i musikk bør sjekke opp. Likeledes med de som liker cover art, for den er utsøkt her!

• http://www.moonjune.com/MJR030.htm

• www.beppecrovella.com
  www.electromantic.com

• 1.      Tarabos  5,10

• 2.      Chloe And The pirates  7,56

• 3.      All White 6,24

• 4.      The Man Who Waved At Trains 3,54

• 5.      As If  4,14

• 6.      Hibou, Anemone And Bear  3,28

• 7.      Out-Bloody Rageaus 8,36

• 8.      Pig 4,28

• 9.      Esther`s Nose Job  6,04

• 10.  Slightly All The Time 9,32

• 11.  Leonardo`s E-mail  4,11

• 12.  Moonvision 2,17

• 13.  Many Moons, Many Junes  3.05

• 14.  Lunar Impression 1,17

• 15.  Circular Lines In The Air  2,46

• 16.  Moon Geezers ( Til Hugh & Elton)  3,27

Beppe Crovella – Mellotron, fender Rhodes stage 73 elektrisk piano, Wurlitzer E200 elektrisk piano, Hohner elektrisk piano, Hohner Clavinet D6, Rösler Grand Piano, Hammond orgel M102, Farfifsa Professional

Cyril Archard – Violencia

Ganske så aggressiv power trio dette her, med Cyril Archard omsider tilbake igjen etter syv års fravær. Den tidligere Arrakeen gitaristen har med ”Violencia” gitt ut et verk som er temmelig nedstrippet da det faktisk ikke brukes noen form for ”overdubs”. Da hviler selvsagt mye på rytmeseksjonen og de gjør jo også en virkelig super jobb i sitt bidrag til at det ”groover” så bra på ”Violenca”. Cyril Archard virker å være temmelig sulten på rockkonseptet, og det er noe dette verket nyter godt av. Både som musiker og som låtskriver er det en fin ”hunger” å spore hos Archard. Noe av forklaringen er kanskje så enkel som at han jo har brukt mye tid på sin jazz trio, og følgelig har opparbeidet en glupende appetitt på god og ekte rock!? Rytmeseksjonen med herrene Franck Hermanny Eric Lebailly er på ingen måter noen noviser musikalsk sett. De var med på Archard sin forrige skive ” ...In Inconstancia Constans”, og er også medlemmer av det velkjent og anerkjente franske metall bandet Adagio. Skiva viser også Archard fra hans mest metallinfiserte side, og aggressiviteten er høyere enn noen gang. Låten ”St. Hetfield” er en åpenbar hyllest til Metallica som Arcahrad sikkert uten blygsel har hentet mye inspirasjon hva gjelder den drivende og potente urkraften som denne skiva utstråler. Det er ikke mye fiksfakserier og sofistikerte stunts på denne skiva, bare ærlig, drivende og rett frem instrumental rock. Sånn sett er det knapt noe for den gjengse prog fan, men heftig og begeistret faktene kan ingen ta fra trioen. Ifølge Arcahard er skiva et bevis på at han kan komponere 4 minutters låter med klare introer, refreng og vers og solo partier som er pent satt inn i en kontekst av instrumental rock. Vi finner dette verket til å ha mye å by på, selv om låtene ikke akkurat får oss til å slå stiften på flatmark i henrykkelse. Sant nok skremmer de heller ikke fanden på flatmark heller, og det som eventuelt måtte virke skremmende på noen sart skjeler er bandets attityde. En attityde hvor aggresjon og en voldsom spilleglede bor, og som mange andre nok kunne ha godt av å lære et og annet av! Ekte og aggressiv rock er jo noe som aldri går av moten og sjelden låter ille, og denne skiva er et eksempel på det og rocker riktig så flott og heftig.

• http://www.cyrilachard.com/

• http://www.myspace.com/cyrilachard

• 1.      Brutlize

• 2.      Saint Herfield

• 3.      All Or Nothing

• 4.      It`s A Gloomy Day

• 5.      Violenci

• 6.      Sweet And Furious

• 7.      Strong Heated

• 8.      I Don`t Believe

• Cyril Archard – Gitarer

• Eric Lebailly – Trommer

• Franck Hermany - Bass

Charly Sahona - Naked Thought`s From A Silent Chaos

Lederen av det melodiske progmetallbandet Venturia er her ute med sin første soloskive. Charly Sahona er en musiker som startet å spille piano bare fem år gammel, og som studerte klassikk musikk når han var 12. Det var derfor ikke annet enn naturlig at Sahona inspirert av rock, pop og metall fant frem til gitaren, og perfeksjonerte seg også på dette instrumentet. I disse ungdomsårene fant også frem til sin musikalske retning som er å blande melodisk fokus med virtuositet hvor låtene er bygget opp rundt hard riffing, catchy vokallinjer og tidvis vannvittige og crazy soloer. Lyrikken på ”Naked Thought`s From A Silent Chaos” er et innblikk i hva som gjør at en artist har en evig søken etter det perfekte. Under lupen er også de forskjellige årsakene til at en musikalsk kunstner søker å overføre sine sinnsbevegelser, stemninger, frykt, nevroser, libido o.s.v. til musikken de forretter. Til å utføre dette har Chaly Sahona med seg musikerne fra moderbandet, så slik sett er det ikke stor forskjell mellom Sahona i soloutgave og Venturia. Nytt er det at Sahona for første gang gir seg det vokale i vold, og det gjør han jammen meg ganske så bra i denne neoklassiske shredding settinga. Vi kan driste oss til å si at musikken kan beskrives som en miks av 30 Second To Mars, Muse, Crisis, Pathosray og Dream Theater. Selvsagt er dette noe ukorrekt, men en helt ueffen beskrivelse er det ikke da denne skiva har flust med energi, melodi og et flott sug og en fin fremdrift. Soloutgaven av Sahona er mye mer besnærende og utfordrende enn musikken til Venturia. Temposkiftene er ofte men ikke alltid av progressive natur, og lyden i den syvstrengers gitar er grådig bra, og det samme er det at på tross av all denne vellyden ikke bare er fokus på gitarene. Integreringen av keyboard, solide riff og temmelig catchy vokal melodier er meget vel utført. I sum gir dette en ganske så besnærende og fin musikk med et konsept som musikken står meget bra til. Låtsortimentet har få svakheter, og dette er noe av det beste shredding albumet vi har hørt på lenge. Låtene “Relieved” og “Away From Our Sins” har noen fabelaktig gitarsoloer som alle bør få med seg, men viser også Sahona sitt store talent som låtskriver hvor han ypperlig mikser det tekniske med det catchy. Som en ekstra bonus så er omslagbildet jammen verdt å se mer enn en gang på!

• http://www.myspace.com/charlysahona

• http://www.youtube.com/watch?v=t2ejALchz2E

1. Relieved.
2. Raise the Shadow .
3. Away From Our Sins.
4. Forgotten Past.
5. River of Lies.
6. Living In A Dream Is Not Right.
7. It Will Fly Away.
8. All That Can't Be Said

• Diego Rapacchietti – Trommer

• Thomas James-Potrel – Bass

• Charly Sahona – Gitarer, keyboards og bakgrunnsvokal

Tommy Ermolli – Steps Ahead

Denne skiva er skrevet som en slags trøst, avledning eller terapi etter Tommy Ermolli i 2004 mistet et nært familiemedlem. Den godeste Ermoli har tross sin unge alder (21 år) en fortid i band som Twinspirtis og Khymera. Her er han ute med sin debut, og får meget god hjelp av kolleger fra Twinspirit i Daniele Liverani, Dario Ciccioni og Alberto Rigoni. Musikken er av typen melodiøs gitarrock som fokuserer på Ermolli sin svært dyktige traktering av diverse gitarer og krever ikke all verden av lytteren. Melodiene er jevnt over ok, og skiva er et instrumentalt album som har visse metallfølere uten at vi får laviner av shredding her. Det er mer fokus på små detaljer og diverse stemningsvekkende og småfinurlig musikalske landskap tapetsert med gitarlyd. Arpeggioene lyser ofte opp musikken, og ”Magic” og ”Enlightening Darkness” har progressive og shred elementer som er flotte. På ”Taking Control” og ”Endless Space” tillater Ermolli seg å leke ” guitar hero”, og det er han vel forunt da han stort sett ellers holder igjen slikt pretensiøst stoff. Det er likevel naturlig nok  gitaren som er i fokus på ”Steps Ahead” og det er lite metall, men heller mer rock, litt blues, litt akustisk musikk og til og med litt jazz! Det hele utføres som oftest svært smakfullt, og det er en god stemning på skiva. En stemning som tilsier at musikerne trives i sitt samspill, og som kommer musikken som forrettes til gode. Albumet er ei trivelig skive, som også er et svært godt håndverk uten at musikken noen gang blir så vannvittig spennende. Det er all mulig grunn til å hygge seg med gitarspillinga til Tommy Ermolli da han virkelig gir av seg selv og leverer mye flott gitararbeide. Noen rolige spor skaper en fin variasjon, og nok til å være med å bidra til at dette albumet vil være ganske lyttbart for de som er glade i dyktig gitarister som skriver ok låter.

•  http://www.tommyermolli.net/Welcome.html

• http://www.myspace.com/tommyermolli

• 1.      Endless Space

• 2.      Joy Of Illusion

• 3.      Step Ahead

• 4.      Enlightening Darkness

• 5.      Renewed

• 6.      Magic

• 7.      Taking Control

• 8.      Virtual Redefinition

• 9.      Arrival

•  

• Tommy Ermolli – Gitar og bass

• Daniele Liverani - Keyboards

• Dario Ciccioni – Trommer og perkusjon

• Alberto Rigoni – Bass

Harvest - Underground Community

 Nesten en time med neoprog fra dette Barcelonabaserte bandet. Dette temmelig nye bandet er basert på musikere som hadde kjent hverandre fra tidligere musikalske prosjekter. Harvest ble dannet fordi musikerne hadde temmelig like preferanser når det kom til musikksmak, og som de ønsket å dyrke og utvikle i fred og fordragelighet i fellesskap. Dermed var ikke veien særlig lang til etableringen av Harvest, og en fin arena for å foredle nevnte preferanser. Visjonen til ensemblet ble snart spikret og er ganske så enkel og flott!  Total kreativ frihet uten på noe som helst måte å tenke populistisk, kommersielt eller å bry seg om trender. Det høres jammen ut som en visjon som kan gjøre at det skapes mye bra musikk. ”Underground Community” er altså på nesten en time, og inneholder 12 originale låter, og en låt som er en cover av Marillion sin ”Waiting To Happen”. Låtene er ikke av episke dimensjoner da den lengst ikke er på mer enn 6 minutter og atten sekunder. Musikken er heldigvis ikke av den typiske lettvektertype, selv om sortimentet er nokså tilgjengelig og melodisk og velklingende. Synther og elektroniske effekter er med å sementere den drømmende og svevende atmosfæren som bandet ofte rader opp. Likevel er det nok gnell i musikken til at det ikke blir en øvelse i snillhet da de instrumentale avsnittene har både nok tyngde og progelementer til at det er verdt å låne øret til. Musikken blir aldri av de mest heftige slaget, men flyter fint og uanstrengt og har enkelte ambiente partier som fint kontrasteres med noen hardrock elementer. Mest er det likevel en alternering mellom mer rolige låter og låter med mer middels fart. Monique Van Der Kolk har en fin stemme som har nok styrke og spenst til å tilfredsstille de fleste ører. Musikken er ikke overdrevet kompleks, men står seg på de mer subtile arrangementene og en flott stemning, og ikke minst en evne til å bygge opp låtene og holde på spenningen meegt bra. Skiva vokser ved gjentatte lyttinger, da de lekre detaljene lettere avdekkes, men vi etterlyser likevel en noe større vilje til å ta sjanser. Vi hadde gjerne sett at Harvest våget mer, fordi slik det er nå er det mye bra og svært velklingende musikk men litt for lite originalitet og særpreg og definitivt trygt og godt. ”No Return” er nok skivas beste og også mest progga låt med gitarløp som ofte kan hentes fra Pink Floyd skuffen. På ”Mara” er det fine gitarriff og noen virkelig fine soloer vi får, og det er ellers mangt og meget bra på denne debuten som gjør at vi ser frem til neste skive med spenning. Fans av Marillion, IQ, Mermaid Kiss og Blackfield vil nok virkelig sette pris på musikken til Harvest

• http://www.myspace.com/harvestmusic

• http://harvestcode.com/

• 1. Autumn Leaves (3:44)

• 2. Beyond the Desert (3:38)

• 3. No Return (5:37)

• 4. The Story of Tim Ballas (4:50)

• 5. Mara (4:51)

• 6. Underground Community (1:37)

• 7. Change Life (4:22)

• 8. Post Disaster (4:23)

• 9. The Horizon (5:20)

• 10. Waiting to Happen (6:17)

• 11. She Tries (4:41)

• 12. Night Comes Down (2:51)

• 13. Interrupted Broadcast (3:46)

• Monique Van Der Kolk - Vokal

• Jordi Amela - Keyboards

• Jordi Prats - Gitar

• Roger Vilageliu - Bass

• Alex Ojea - Trommer

Los Angeles – Neverland

Et temmelig nytt band dette her, hvor fantomvokalisten Michele Luppi og Fabrizio Grossi som er bassist og produceren utgjør kjernen i bandet. Den resterende instrumenteringen kommer fra gjesteartister, og her er det dyktige musikere som er hentet inn. Vi kan for eksempel nevne Eric Ragno på keyboard fra China Blue, og gitarfantomet fra Dokken, George Lynch som slår til på låten ”Nowhere To Hide” som bare han kan. Luppi har for øvrig en fortid som vokalist hos progmetall bandet Vision Divine og ikke minst som leder og producer av metallbandet Killing Touch, og betraktes av mange som en legende. Dette visualiseres ved at han har en trofast fanskare som i klare ordelag gir uttrykk for sin hengivenhet. Musikerne er også om ikke nødvendigvis hengivende overfor hverandre, så i det minste solidarisk fordi samtlige slippes til på låtskriver siden. Dette fører til en flott variasjon, og soundet er gjennomgående melodiøst i god AOR ånd, men også ganske røft til tider. Hyllesten til Richard Marx og skiva “Paid Vacation” og coverlåten ”Nothing To Hide”, er betydelig hardere enn originalen og med en mye mer spretten attityde også faktisk. En rimelig smittsom og lett-å-få-på-hjernen låt, og det er jo i høy grad et mål i denne konteksten.   Stemmen til Michele Luppi er et svært viktig og bærende element i Los Angeles sin musikk. Han har på mange måter mye til felles med Jeff Scott Soto og Glenn Hughes om ikke i så mye i klangfarger så i autoritet og utstråling. Med sin flotte stemme så klarer han faktisk å heve de fleste låtene, og likner ofte en god del på Toby Hitchcok fra Pride Of Lions. Refrenget på ”Tonight Tonight” er smektende og nær opp til noe som mange vil betrakte som AOR himmelen, og ” Welcome To My Life ” er i samme kategori. ”Neverland” har nok bitt i seg til å bli interessant, og opplyser et musikalsk terreng med visse metalvibber, men mot slutten blir det vel mye høye toner og jamring. ”Neverland” er ei skive med nokså ujevne låter, noen ok pluss og noen heller lite spennende og til dels intetsigende. Innen melodisk hardrock er skiva ok nok uten noen gang å ha muskler til å bli en klassiker da det er noe som mangler. Cover kunsten er derimot virkelig av ypperste klasse!

www.myspace.de/micheleluppi

• 1.         Neverland      5:21

• 2.         Nothing To Hide        4:42

• 3.         City Of Angels           5:55

• 4.         Promises        6:26

• 5.         Wait For You             4:49

• 6.         Nowhere To Hide      4:14

• 7.         Tonight Tonight         5:02

• 8.         Higher Love  3:49

• 9.         Living Inside              4:14

• 10.       Welcome To My Life           3:38

• 11.       Paradise         4:26

• Fabrizio Grossi – Bass og programmering og produsent

• Michele Luppi – Vokal

Gjesteartister,

• Tommy Denander - Gitar

• Joey Sykes - Gitarer

• Roberto Priori - Gitarer

• Eric Ragno - Keyboards

• Tony Morra – Trommer

•  

David`s Lodgers – David`s Lodgers

Fra Pianura Padana  i Piacenza i Italia kommer et nytt skudd på stammen av band  fra støvellandet. Selve det uvanelige navnet David`s Lodger er hentet fra produceren deres David, som også har hjulpet til med å designe deres hjemmestudio og å finne en velegnet plass til å øve. Forøvrig er også "Lodger" et album fra den ikke helt ukjente artisten David Bowie fra 1978. Hvorvidt dette har påvirket navnevalget aner vi faktisk ikke! Uansett så er denne debuten en privat utgivelse far disse unge musikerne, som tross sin ungdom har holdt på siden 2003. Ventetiden på og omsider å få slippe sin debut har de benyttet godt, og skiva viser artister som kan sine saker. Stilistisk minner David`s Lodgers om et annet temmelig nytt band, nemlig Coral Cave. Begge har et godt øye til 70 tallets progressive bevegelse, men der Coral Cave skjeler mot Pink Floyd og P.F.M. har David`s Lodger hentet mer inspirasjon fra tidlige Genesis, men sørger for noen saftige injeksjoner av mer moderne musikalske nyvinning som tape loops og diverse effekter. Vokalen er på engelsk og er bra nok, men samtidig mister vi den så sjarmerende italienskspråklige sangen som er så fascinerende. Bandet har ikke mindre enn tre multi instrumentalister i Lorenzo Bernardini, Luca Dallatorre og Riccardo Molinari, og disse står da for mye av den soniske paletten, og all komposisjon og arrangering. G.Ziliani, E.Crippa bidrar også med sitt, men vi aner faktisk ikke om de er faste medlemmer eller bare noen som tilfeldigvis gikk forbi innspillingslokalet en dag? Nåvel, musikken til dette ensemblet er ikke særlig rå og vanvittig, og ordet sofistikert er nærliggende å trekke frem. Likevel så strutter skiva av vitalitet, spilleglede og livslyst i all sin prakt. Bandet er ikke redd for å utforske diverse forskjellige musikalske felter, og vi får en reise som svinger innom crossover prog, neo, symfonisk prog og folkprog.  Låten som skiller seg mest ut i sortimentet er den smådystre og småsprø ”Out Of Phaser”. Samspillet er fortreffelig her, og basslinjene bare må høres og da gjerne i sammenheng med tromminga. Omtrent midtveise på skiva dukker ”What i Feel Up”, og her er stemningene mye mer lystelige, og nesten i overkant søte også. Bandet balanserer her på stram line hva gjelder å få musikken for snill og dynget med sentimentalt kjærlighetsprat. Nesten ren folkrock får vi på ”Ari” som er en meget catchy låt med flotte vokalharmonier. Før det hele blir for fjernt fra prog så konverterer bandet tilbake til prog og det episke format på skivas to siste låter. Kompleksiteten skrus opp noen hakk og vi får flere krumspring og øvelser i det småsnertne og uventede. Som for eksempel rytmen på ”The Sun Is Shining Evil” som er en studie i rytmisk lek og eksperimentering, og ”Frenesy In A Minor” hvor blant annet temmelig uventede ekspedisjoner i spaca terreng åpenbarer seg på andre halvdel. Produksjonen er ikke hel topp, men grei nok på et album som er temmelig imponerende til å være en debut med mange flotte ideer og spennende og varierte låter.

http://www.myspace.com/davidslodgers

• 1.      Dice 8,28

• 2.      Fey 4,07

• 3.      Out Of Phaser 7,23

• 4.      What I Feel 2,23

• 5.      Ari 4,08

• 6.      The Sun Is Shining Evil 6,32

• 7.      Frenesy In A Minor 5,54

• Riccardo Molinari, and Lorenzo Bernardini. 

• Luca Dallatorre – Trommer, cymbal, tape loops, soundscapes og vokal

• Riccardo Molinari – Elektrisk gitarer, 6 og 12 strengs akustisk gitarer, mandolin, bassorgel, mellotron, synther, didjeridoo, vokal

• Lorenzo Bernardini  - Elektrisk gitarer, 6 og 12 strengs akustisk gitarer, mandolin, piano, orgel ,mellotron, synther og bakgrunnsvokal

• G. Ziliani – Saksofoner, treblåseinstrumenter og mellotroner

• E. Crippa – Bass, effekter og loops.

Slivovitz – Hubris

En Italiensk septett fra Napoli som har hentet mye inspirasjon fra Balkans livlige folklore men også fra Minimum Vital, Weather Report, John Zorn og Frank Zappa sin musikk.  Resultatet er et særegent sound med rikelig av trøkk, tyngde og intensitet. Slivovitz har sine røtter tilbake til 2001, og den selvtitulerte debuten kom i 2004. Bandnavnet er som sikkert mange kan gjette hentet fra en alkoholholdig drikk. Mer konkret så er Slovovitz er Slavisk plommebrandy som er umåtelig godt like i sentral- og østeuropa. Vi har også fått smaken på Slivovitz, men velger så langt å nyte den musikalske varianten.”Hubris” er en smakfull andreskive hvor en tidvis injeksjoner av afrikansk fusion ikke ulik Mandrill og Osibisa, virkelig bidrar til et spsnstig lydbilde. De kreative høydepunktene kommer som perler på en snor, og kontrastflatene og variasjonen er virkelig bra i en drivende jazzrocksetting. Septetten samhandler slik at det er en fryd å lytte til, og lytteren må virkelig være forberett på å forvente det uventede hva gjelder hvor haren hopper. Omtalte ”Hare” er Slivovitz, som injiserer kubistiske klanger, forvrengte nyanser og alt de måtte ha lyst til der og da. Resultatet er uforutsigbart og førsteklasses spennende, og gjør at det skal godt gjøres å kjede seg når ”Hubris” spilles. Hele tiden så er den gode melodi i sentrum, og det er på tross av de mange heftige detaljene som oftest både melodiøst og lyttbart. Ludovica Manzo sin smektende stemme gir en latinpreget mykhet som kontrasterer mer skarpskodde instrumenter. Bandet har sin styrke blant annet i de vakre og lekre overganger, og i en prektig variasjon innenfor en enkel låt. På for eksempel ” Zorn A Surriento” er det Domenico Angarano sin bass som i front rader opp en Midtøsten tematikk, før et nytt musikalsk landskap overelveres stafettpinnen. Her er det Pietro Santangelo sine saksofoner som kjører på i et klima som er svært sigøynerinspirert. For å virkelig fullende låten gir Slivovitz oss en jazz kakofoni i fri dressur i god Frank Zappa ånd. En ånd som er vel verdt å la seg inspirere av, men dette ensemblet har så mye mer på sin musikalske agenda. Blant annet så er det mye etnografiske snadder å lytte til på skiva, Argentinsk tango, Brasiliansk samba, Hawaii surf, Senegalsk gitar og rikelig annet. Fete og flotte soloer fra nevnte Pietro Santangelo er det mange av , men også fiolinisten Riccardo Villari og gitaristen Marcello Giannini har noen svært heftige slike. Til og med en skurrende munnspillsolo fra Derek Di Perri tilgodeses vi med. ”Hubris” er kort sagt et musikalsk festmåltid fra første til siste tone, og er ei skive alle ekte musikkelskere bør ta en lytt til.

www.slivovitz.net
www.myspace.com/slivovitz

• 1.      Zorn A Surriento 4,49

• 2.      Caldo Bagno 7,31

• 3.      Mangiare 5,40

• 4.      Errore Di Parallasse 5,58

• 5.      Ne Carne 4,02

• 6.      Dammi Un Besh O 6,13

• 7.      CO2

• 8.      Sono TRanquillo Eppure Spesso Strillo – Stress 4,44

• 9.      Canguri In 5 – 8,45

• 10.  Tilde 8,53

• 11.  Sig. M Rapito Dal Vento 5,47

• Domenico Angarano – Elektrisk bass, og båndløs bass

• Stefano Costanzo – Trommer og perkusjon

• Marcello Giannini – Elektrisk- og akustisk gitar

• Ludovica Manzo - Vokal

• Derek Di Perri – Munnspill

• Pietro Santangelo – Alt- tenorsaksofon og vokal

• Riccardo Villari – Fiolin

Gjesteartister,

• 
  Giovanni Imparato – Perksujon og vokal på spor 2

• Marco Pezzenati - Vibrafon på spor 3

• Ugo Santangelo – Akustisk gitar på spor 7

J21 - Yellow Mind - Blue Mind

Debutalbum fra den Barcelonagitaristen Joseph Diaz som operer med kunstnernavnet J”! Her får han med seg diverse gode musikalske hjelpere som Graham Bonnet kjent fra Rainob, MSG, Impellitteri og Alcatrazz. Av andre navn som bidrar kan vi nevne Trey Gunn, Geoff Tyson og Ed Mann. Greg Tyson har også stått for miksing og produksjon av ”Yellow Mind _ Blue Mind”. Ikke overrakende er dette i hovedsak et gitarbasert album, som friskes opp av mye flott akustisk gitarspilling. Diaz er en heftig beundrer av Frank Zappa og hans musikk. På denne skiva ønsket Diaz å lage ei skive med så mye variasjon som mulig, og med et løp hvor improviserte gitarpartier fikk gode kår. Dette var et bevist valg da Diaz ikke ønsket at hans debut skulle være et verk fylt med pompøst gitaronani. Vider så hadde Diaz som mål å ta et skritt vekk fra tradisjonell låtstruktur, slik at skiva fikk nok særpreg og essens for å skille seg ut i mengden. Her lykkes han nok bare delvis, men klarer å servere ei skive som har syv spor som aldri blir kjedelig og som alle er av anstendig kvalitet. Noen låter er totalt instrumentale, mens Grahan Bonnet sørger for fin vokal på de andre. Skiva er temmelig hardt legert, men det kler musikken og det hele virker ekte og ikke påtatt eller kunstig på noen måte. For variasjonen er skyld det enkelte roligere mer ettertenksomme partier, og det gjør det mulig å puste litt før den mer gjennomgående røffe attityden overtar. Programmerte trommer dominerer skiva, og det har vi tidligere tilkjennegitt vår holdning til! Likeledes har vi sent og tidlig og i klare ordelag, flagget vår begeistring vilje til å ta sjanser. Eksperimenteringsviljen er også tidvis til stede uten at skiva akkurat er dryppende av de villeste og mest vågale musikalske tokt ut i ukjent terreng, så er det noen fine små ekskursjoner her og der. Alle skiver som er såpass gitarfokusert må inneholde noe for konseptet ”Guitar heroes”, og selvsagt får vi noen dose av slike hurtig gitarløp. Skiva gir oss det beste fra begynnelsen, da låten ” Within The Space Of 7 Breaths” er en virkelig flott åpning. Akkurat den låten er vanskelig å overgå, og det får vi heller ikke oppleve. Vi får derimot et velspilt og ganske ok album med dyktig og inspirerte musikere som er hørbart pluss.

http://www.myspace.com/graphixion

• 1.      Within The Space Of 7 Breaths

• 2.      The Truth Behind The Veil

• 3.      Earthspiritual Surgery

• 4.      Felicidad

• 5.      On The Shores Of The Cosmic Ocean

• 6.      The Edge Of Now

• 7.      Yellow Mind:Blue Mind.

• Ed Mann - Perkusjon
  Graham Bonnet - Vokal
  J21 - Gitarer
  Geoff Tyson – Gitarer, sitar og synther

• Trey Gunn – Bass og gitarsolo nummer to på spor 1

• Jondix – Sitar

Colster – Colster

Denne selvtitulerte skiva er totalt instrumental, og er tuftet på erfaringene disse to musikerne har av positiv og negativ art på sine reiser i Europa, Asia og Amerika. En annen viktig faktor er å la kreativiteten flomme så å si, og at enhver hindring og regel som er premissleverandør av forstyrrende negativ påvirkning skal bortfalle.  Et annet mål er at musikken til Colster skal avleire store mulighet og sjanser for at lytterne til å danne seg sine egne fortolkninger og forestillinger. Et slags opplegg til at det musikalske åndsverket sørger for at lytteren bringes i en stemning hvor refleksjoner og den såkalte ”individuelle filmskapelsesprosessen” slår ut i full blomst. Musikken på skiva er ikke pretensiøs på noen måte, og det er ikke avant garde elementer eller annet som muligens kan oppfattes som musikalsk ”stasj”. Fokus er på å formidle akkumulerte personlige og følelsesmessige erfaringer fra nevnte reiser gjennom et filter av rock, og hvorav blant annet Pink Floyd og King Crimson nok er de mest åpenbare musikalske inspirasjonskildene .  Dette klarer duoen med en musikalsk utforming som er temmelig melodiøs og tilgjengelig. På knappe førti minutter presenteres vi her for rikholdige musikalske scenarioer i en rolig og behagelig setting, kanskje for behagelig vil noen si? Skiva har likevel mange fine psykedeliske øyeblikk, og noen umiskjennelige bluesvibber hører selv et utrent øre. Gitarene er ofte temmelig viktige i den settingen som skiva rader opp med en stemning som er dunkel og melankolsk. Synthene gjør også sitt til å understøtte og sementere nevnte gjennomgripende stemning, og samarbeider forbilledlig med gitarene. Den ”mellotrongærne” får kaskader av liflige toner og også en viss bruk av orgel så vidt vi kan høre, og det er i så henseende en umiskjennelig 70 tallspreg over dette verket. Uansett så er elektrisk gitar det førende instrumentet, og gitasoloene utføres ganske så smakfullt av Livio Cravero. Han har den flotte evnen til å prioritere den subtile og stemningsfulle mer enn å vise seg i all sin eplekjekke virtuositet. Skiva bærer bud om et band som har mye bra på sin agenda, og musikken vokser ved gjentatte avspillinger. Musikken er uttrykksfull og rikholdig på små kreative og lekre detaljer, og er en skive med varme og sjarme som passer bra til mange anledninger hvor det å dypdykke i musikken er mulig.  

http://www.myspace.com/colstermusic

• 1          Searching absolution-Fase 1            6:05    

• 2          The first wail  6:27    

• 3          Everyday life 8:43    

• 4          Island asylum 8:17    

• 5          Mind Rejection         2:26    

• 6          Searching absolution-Fase2 3:31    

• 7          Searching absolution-Fase3 3:59    

• 8          Melancholy    4:15    

• 9          See through the tears           5:11    

• Livio Cravero – Gitarer, bass og synther

• Francesco Previotto – Trommer og perkusjon

Sinestesia – The Day After Flower

Fra Trieste nordøst i støvellandet kommer Sintestia som her er ute med sitt andre album som er en miks av metall og melodiøs prog, og av 70 talls estetikk med mer moderne toner og også noen fullverdige avstikkere til mer psykedelisk terreng. Skiva kommer forøvrig ut på selskapet Immaginifica som drives av Franz Di Cioccio, som er trommeslager i ikke helt ukjente PFM! Andre stallkamerater er for eksempel Finisterre og La Maschera Di Cera. Sinestesia startet sin karriere helt tilbake til 1997 og har hatt en lang vei å gå før de kunne spre musikken sin via CD formatet. De har likevel ikke ligget på latsiden og turnert heftig og begeistret, og trimmet sine musikalske muskler, slik at musikken på ”The Day After Flower” nyter fruktene av denne verdifulle treningen. En eksersis som er nødvendig for å skille seg noe ut fra massene i det melodiøse metallsegmentet som Sintestesia tilhører, og bandet klarer faktisk å ta et lite skritt til siden for den mer ordinære hop. Det blir her likevel definitivt aldri stappfullt med musikk spekket med originalitet. Likevel er det nok til at en henger greit med, og komposisjonene til Ricky De Vito har nok fylde, variasjon og dramatikk til at det hele er hørbart. Sintestia har en fin balanse mellom det lette og hørbare og det mer og operetteaktige, men alltid med fokus på det innsmigrende og hørbare. Styrken til dette ensemblet er at de klarer å fargelegge musikken slik at den ofte er mange spennende klanger og at det skjer noe innenfor de enkelte komposisjoner, og herved at det hele ofte drives fremover på en fin og naturlig måte. Noen ganger når ideene ikke er i toppklasse så fylles det på med elektroniske klisjeer og det er jo selvsagt ikke akkurat like velsmakende. Betydelig mer smakfull er ” The Birth, The Death, Trance By The River” som har svært mye bra på agendaen og ikke minst avleirer mange inderlig stemninger og er meget velegnet til å glede en lytter. ”Feast” vil nok glede de som liker mer radiovennlig musikk, mens de som liker mer komplekse instrumentale saker også får sitt her faktisk. Den temmelig potente låten ”Burning Times” gir oss dundrende gitarer og en operaaktig stemning, og en virvlende og episk stemning. ”The Day After Flower” er en skive som faktisk klarer å holde på lytteren gjennom hele skiva, og unngår som mange av kollegene innen mer melodiøs metall å kjede vettet av en stakkar. Mye av årsaken er at låtene er gjennomgående velskrevne, og musikerne klarer å levere og ikke bare forsøker å imponere med å spille fort. Vokalisten Ricky De Vito har full kontroll og et meget bra register, og de øvrige musikerne åpenbart å spille sammen. Slikt kombinert med dynamikk og variasjon gjør at dette blir ei ok skive, selv om vi antar at Sinestesia ikke har levert sitt beste verk enda, og håper på ytterlige fremgang på de neste albumene for det har bandet utvilsomt potensial til.

http://www.sinestesiaband.com/#

• 01.    Hero

• 02.    Feast

• 03.    The Birth, The Death, Trance By The River

• 04.    Burning Times

• 05.    Violet

• 06.    Cold War Apocalypse

• 07.    Twilight

• 08.    Memento

• 09.    Feast (Instrumental)

• Alberto Bravin - Keyboards

• Roberto de Micheli - Gitarer

• Ricky de Vito - Vokal

• Paolo Marchesic - Trommer

• Alessandro Sala - Bass

Daal - Disorganicorigami

Dette er et sideprosjekt til Davide Guidoni kjent fra Taproban, The Far Side, Gallant Farm, Nuova Era, Ozone Player etc, og keyboardisten Alfio Costa kjent fra blant annet Tilion, Prowlers, Colossus project, Dark Session etc. Som den oppmerksomme leser sikkert har oppdaget så tar man Da fra Davide og setter sammen med al fra Alfio, og vips så dukker navnet Daal opp. Vanskeligere er det faktisk ikke, og musikken er heller ikke ”vanskelig” å forholde seg til. Den er en tålig vellykket utgave av musikk i skjæringspunktet mellom electronica og prog. Daal er også et møte mellom nordre del av Italia med Alfie Costa fra Bergamo, og Davide Guidoni fra Roma. Normalt sett er dette visstnok evnet til å skape polarisering, men her samarbeider disse to dyktige musikerne forbilledelig. Under Daal paraplyen legges enhver eventuell motsetning mellom det høye nord og midten av Italia bort, og det fokuseres på å lage god og spennende musikk. For å nå dette naturlige målet er også temmelig mange fra det progressive miljø hyret inn som gjesteartister. Nå er det jo selvsagt slik at store navn aldri har garantert for god musikk, fordi det heldigvis ikke er så enkelt å skape musikk. Nåvel, dette samarbeidet bærer frukter og gir oss et vell av friske klangfarger finurlige musikalske ideer, og temmelig hypnotisk musikk som raskt kryper under huden på lytteren. Gåsehud må vite, og da har jo Daal jammen oppnådd mye på sin første skive. Variasjonen er også fin, med perkusjonstøy, psykedeliske landskap, mørke og dystre filmtablåer ikke ulikt hva Goblin tidvis holder på med, Pink Floyd følere, lydeffekter, dissonans og ytterst vakker og sensitiv musikk. Noen vil sikkert hevde at skiva er for ufokusert, men så lenge det stort sett er så inspirert og sammenhengende plager dette ikke oss i nevneverdig grad. Viljen til å eksperimentere og utforske er så absolutt tilsted og da må jo noe ikke funke optimalt, det er jo nesten en naturlov. Vi velger derfor å fokusere på det som er bra, som “A Saucerful of Secrets”. Låten er en cool coverlåt, og en hyllest til Richard Wright som tragisk nok døde mens denne skiva ble innspilt. Terreng som best beskrives som jazz i fri dressur får vi på tittellåten og på The Dance Of The Drastic Navels pt.1”. ”Chimaira” er også en sterk låt, hvor den lyriske inspirasjonen er hentet fra en novelle av Valerio Massimo Manfredi, mens ”Hoocaustica” er en melankolsk og mørk låt med stor kvalitet. På ”Brain Melody” foredles de mørke tendensene ytterlige, og det blir temmelig skremmende og ”angstpiplende”. Mellotronelskerene får sin våte drøm oppfylt på bonussporet ” Var Glad Var Dag”. Daal kan på mange måter sies å være en idédugnad mellom to musikere som er kreative og delvis komplementære. Til sammen skaper de musikk som er vakker men også utfordrende, tilgjengelig men med essens, skremmende men også trygg og god. Vi ser frem til fortsettelsen, og oppfordrer flere musiker til slikt vi velger å definere som en musikalsk idédugnad. Faren for at god musikk avleires i kjølvannet av noe slikt er jo rimelig stor, og det bør jo være positivt.

 


http://www.myspace.com/daalband

www.davideguidoni.com

 

1. Holocaustica
2. Chimaira
3. Mo(o)nS(o)n
4. Brain Melody
5. The Dance of the drastic Navels pt.1
6. Disorganicorigami
7. A Saucerful of Secrets
8. Children of our Dreams

 
Bonusspor,

9. Var Glad Var Dag

• Davide Guidoni – Trommer og perkusjon

•  

• Alfio Costa – Keyboard

Gjesteartister,

• Fabio Zuffanti (Finisterre, Maschera di Cera),

• Cristiano Roversi (Moongarden, Mangala Vallis)

• Alessandro Papotto (Banco del Mutuo Soccorso, Periferia Del Mondo)

• Vincenzo Zitello,

• Laura Mombrini (Prowlers)

• Flavio Costa (Prowlers, Tilio

Life`s Decay – Dysrieuses

Dette bandet tar på sin skjette skive som “Dysrieuses” er, et godt skritt mot mer aggressiv og dynamisk musikk enn forgjengerne la opp til. Utviklingen til Life`s Decay forteller oss også at bandet nå har pimpet opp sin akustiske orkestrering ytterlige noen knepp opp. Klokkespill, munnspill, xylofon sørger for noen fine atmosfæriske og noe temmelig uvante klangfarger. Mer dominerende er klassiske instrumenter som fiolin, piano og cello som alle bidrar til de større musikalske teksturene sammen med fyldige gitarlinjer og orgel. Perkusjonene er rimelig heftige ja rent ut iltre, men industrial tromming kontrasterer det akustiske. Like viktig for det noe særegne soundet til Life`s Decay er mer eksperimentelle lyder fra metallstykker og diverse andre objekter. Slikt skaper en spesiell rytmikk som er spennende, men tidvis står ettertrykket noe tilbake for hva vi kunne ønske da noe mer ”punch” her hadde vært fint. Det er nå engang et faktum at en ikke kan få alt her i livet og ”Dysrieuses” avgir så absolutt mange fine stemninger og noen av de er herlige trolske, svevende og vakre så det holder! Absolutt alt på denne skiva er utført av de to musikerne Alfa og Lyktwasst, og i 2004 ble Abstraktsens Produktions etablert for å ha full kontroll. Den grafiske kunsten er av stor betydning for dette prosjektet, og Lyktwasst lager cover art av bare sort og hvitt som sørger for en retro luksus følelse, og musikk og tilhørende artefakter er totalt knyttet sammen. Skiva er på 43,25 minutter og drives frem med kvinnelig stemme som er tidvis søt, og tidvis med betydelig og voldsom energi. Dette sørger for at vokalen vekselvis snor seg rundt de varierte instrumentene men også samhandler flott med de samme. Lyrikken er alltid på fransk, og temmelig eklektisk og både mørk og poetisk, og soundet er både moderne legert men også temmelig tidløst. Life`s Decay har gjennomgått en betydelig forandring siden begynnelsen i 2003. Lyktwasst var faktisk alene til 2005 hvor Alea kom med, og hun tar nå på seg flere og flere oppgaver i dette konseptet slik at de to musikerne nå er likeverdig skapende kunstnere så vidt vi kan skjønne. Dette har blant annet ført til at i 2008 ble det innført klassiske akustiske instrumenter.  Vi kan trygt fastslå at et musikalsk paradigmeskifte nesten har inntrådt mellom debuten ” Art Decay Extremism” og “Dysrieuses”! Målet er nå å skape et personlig univers både musikalsk og visuelt med influenser fra mange hold. Disse mange hold er så forskjellige kilder som dark klassisk akustisk musikk, damppunk, industrial, og eksperimentell pop-rock. I sannhet er dette et musikalsk univers som vi knapt har hørt før, og implisitt er det mye særpreg og egenart. Vi finner at musikken til Life`s Decay har dynamisk variasjoner som bør påkalle oppmerksomheten til lytteren over lengre tid. Det er mangeartede stemninger som rades opp, og musikken er som oftest velegnet til å lyse opp en mørk vinterkveld eller ytterlige å forgylle en fin sommeraften.

• http://www.myspace.com/abstraktsens

• http://www.lifesdecay.com

I - Etasthesie
II - Emerance
III - Eabelia
IV - Sulvisyan
V - Viversie
VI - Ambrause
VII - Iristhetique
VIII - Etesse
IX - Elystea
X - Exalyne
XI - Evarestique
XII - Inkerosa

Lyktwasst – Akustisk gitar, bass, fiolin, trompet, orgel, trommer og perkusjon

Alea – Vokal, akustisk piano, cello, munnspill, klokkespill, xylofon, perkusjon og diverse eksperimentelle lyder.

Taifa – Alhambra

Med hele ni år siden debuten “ Beyond Del Sur” er det jammen på høy tid at Taia får ut nytt materiale. Her får vi førtitre minutter og femten sekunder med prog pent smykket med flamenco og spansk folklore, og en fin vilje til å gi oss temmelig egenartet musikk. Spanjolene startet sin karriere i 1999 under navnet Ziryab, men ganske snart ble dette byttet ut med dagens Taifa. Før Taifa ble et faktum, så var vokalisten Luis Massot med i blant annet Elikat og Mr. Cheese. Etter et slikt lite sveip i fortiden forteller nåtiden oss at Taifa nå er blitt en trio. Musikken har blitt noen hakk hardere og enda mer flamenco- og elektronisk dominert, hvorav samplere er mange og en viktig del av lydbildet. Akkurat det antar vi at det er temmelig delte meninger om hvor vellydende er, fordi progressive legert musikk som pakkes inn i rytmikk og et sound som er hentet fra dagens elektroniske musikk ofte skaper het debatt. Den diskusjonen skal vi ikke ta her,  men fastslå at ”Alhambra” er et konseptalbum hvor trioen får med seg et knippe dyktige musikere som bidrar til at skiva blir såpass bra. Tittelsporet ”Alhambra” er en vakker låt hvor den Andalusiske fiolinen til Nourdine Chkara fører an i starten og tilfører arabiske stemninger, og låten visualiserer fint historien bak dette praktbygget. Prakten i gitarspillinga til Marti Riera får vi på låten ” La Casa Del Olvido”, mens ” Las Torres De Babel” kanskje er den mest progressive låten på skiva. Noen finurlige temposkifter finner vi på ”Nada Que Perder” og låten er pent snekret og arrangementene er spennende.  På ” Mendigos De Una Ilusión” får vi den perfekte symbiose mellom prog, andalusisk musikk og flamenco! Musikken er ofte temmelig lidenskapelig og tidvis dramatisk, og stemningen er kanskje i overkant teatralske for enkelte. Vi har en noe ambivalent holdning til denne noe overdrevne dramaturgien, da den både trigger og tidvis irriterer oss. Musikken er tidvis drivende og god, men så er det enkelte låter og partier som ikke akkurat får oss til å sitre av glede. Vi synes også at låtene er lovelig like, men for all del når bandet er gode er de verdige utfordrere til andre kjente band innen samme sjanger som Medina Azahara, Alamed og Triana. Bandets utforskning av progmetall, etnisk musikk og andalusisk folklore er spennende nok, men Taifa lykkes bare delvis i dette. Toppnivåer er meget bra, men bunnivået er dessverre for lavt etter vår ringe smak. Likevel er dette tidvis ei fornøyelig og ok skive med musikk som skiller seg ut fra den gemene hop p.g.a. den artige og kløktige blandingen av stilistiske retninger!

• 
  http://www.reinodetaifa.com/

• http://www.myspace.com/reinodetaifa

• 01.El Color De La Libertad
  02. Las Torres De Babel
  03. Alhambra
  04. Nada Que Perder
  05. Nunca Es Tarde
  06. La Casa Del Olvido
  07. Fe
  08. Sin Saber Por Qué
  09. Por Un Trocito De Cielo
  10. Mendigos De Una Ilusión

• 1.The Color Of Freedom

• 02. The Towers of Babel

• 03. Alhambra

• 04. Nothing To Lose

• 05. Never Too Late

• 06. La Casa Del Olvido

• 07. Faith

• 08. Without knowing why

• 09. For a little piece of heaven

• 10. Beggars of an Illusion

• Luis Massot – Vokal, bass, lutt og samplere

• Marti Riera – Gitarer

• Antonia Medina – Trommer

Gjesteartister,

• Juan Delola – Flamencogitarer

• Nourdine Chkara – Andalusisk fiolin
  Andrés Manzao - Cajón
  Ricardo de la Concepción – Piano og palmer

•  

Latte E Miele - Marco Polo Sogni E Viaggi

Med et navn som oversatt betyr melk og honning kan en jo bli litt skeptisk om det er noen sukkersøte greier vi her har med å gjøre? De som har fulgt italiensk prog vil jo selvsagt vite at denne Genovakvartetten har lagd tre bra skiver tidlig på syttitallet. Musikken på disse tre var injisert med klassikk musikk som også hadde hentet mye inspirasjon fra Emerson, Lake & Palmer, og ikke minst landsmennene i Le Orme. Latte E Miele klarer faktisk her å komme opp med tre av fire originalmedlemmer på ”Marco Polo Sogni E Viaggi” , og Massimo Gori som er unntaket fra det nevnte var med på bandets andre ”line-up”. Trettiåtteår etter debuten skulle en jo tro at dette verket blir en blek skygge av hine dagers musikk? Mot alle odds er dette konseptet om Venetianeren Marco Polo (1254 – 1324) og hans spennende reiser i østerled, og musikken som forrettes noe som Latet E Miele kan være ytterst stolt av. De beviser at de fortsatt kan, og når så tre av medlemmene også er med på komponeringen er det jo også et soleklart eierskap til musikk som jo nesten alltid er et pre. Comeback albumet til Latte E Miele er som oftest svært vakkert legert, men visse mangler er det da vi tidvis kunne ønske noe mer gnell i musikken. Noen heftigere partier hadde utvilsomt gjort susen og ytterlige forgyllet skiva.  Det en ikke kan gjøre noe med bør en jo heller ikke bruke mye energi på. Vi velger derfor å fokusere på all flotte musikken vi får på ”Marco Polo Sogni E Viaggi”. Skiva utstråler en varme i beste klassikk italiensk prog musikks ånd, og en brusende og god følelse strømmer gjennom denne anmelderens ringe legeme. Låtene er ofte spekket med Oliviero Lacagnina sine storslåtte keyboard manøvrere, og hans øvrige tangentarsenal er også ytterst velmodulerte og er med å sementere den gode følelsen albumet gestalter. På gitarer regjerer Marcello Dellacasa, og han har faktisk vært rimelig aktiv siden bandet la inn årene. Ganske så omfattende studier innen klassisk gitar og ikke minst komponering er utvilsomt med på å bidra til at denne skiva blir så bra. Dellacasa leverer mange særdeles vakre og smakfulle el-gitar soloer pent drysset utover hele albumet. I avdeling for akustisk gitar er også Dellacasa innehaver av stor kompetanse og disse bidragene føyer seg pent inn i den stolte Italiensk prog sin tradisjon. Gjestemusikerne er ikke bare med for pynt, men står for en viktig og riktig injeksjon til den soniske paletten, og bidrar stort til skivas storslagenhet. Et god ting er det at det synges på italiensk noe som fører til en fin autentisk stemning, og vokalen er virkelig  av høy kvalitet. Akkurat hvem som synger hvor er temmelig vanskelig å avgjøre, men de multiple vokalinnslagene er gjennomgående meget bra og forseggjorte. Vi finner at ”Marco Polo Sogni E Viaggi” er et fascinerende verk, som vil appellere til de fleste med hjerte for god og velspilt prog, og kanskje spesielt de som liker den italienske varianten eller litt avdempet sofistikert prog. Selv om skiva ikke rader opp de mest rå og brutale partiene er det ikke noe pusete over dette, bare særdeles velskrevet, velarrangert og velspilt prog direkte fra fire dyktige musikere som er ekte og ikke påvirket av dagens musikalske trender.

 http://www.myspace.com/lattemieleprog

• 1. San Marco (1:30)

• 2. Carnival (3:16)

• 3. Il Sogno (3:14)

• 4. Via Si Va (3:33)

• 5. I Crociati (8:07)

• 6. Il Deserto Del Gobi (4:11)

• 7. Il Matrimonio Del Bimbi Nel Vento (3:10)

• 8. Pechino (4:52)

• 9. Kubilai Kan (3:32)

• 10. L'ultimo Unicorno (3:24)

• 11. La Battaglia Di Curzola (5:31)

• 12. La Prigione (4:22)

• 13. Sogno Incrociato (2:17)

• 14. Ritorno A San Marco (1:36)

• Marcello Dellacasa – Gitar og vokal

• Oliviero Lacagnina – Keyboards og piano

• Alfio Vitanza – Trommer og vokal

• Massimo Gori – Bass og vokal

Gjestemusikere,

• Pino Nastasi

• Riccardo Vartolo

• Angelo Quarantotti

• Andrea Landi

GR & Full-Blown Expansion

Det noe kryptiske GR står for Gregory Raimo, og den kroppen representerer en rimelig spesiell tilnærming til musikk. Gregory Raimo sine forskjellige alter ego inneholder en proto punk side a la Neu!, en psykedelisk side i Ash Ra Tempel sin tapning, og det hele behandles med studioeffekter som nesten mangler sidestykke i musikkhistorien så vidt vi kan skjønne. Summa summarum så er musikken så original som en bare kan drømme om i ens villeste fantasier. Ikke dermed sagt at det er spennende musikk, men høyst egenartet er det i alle fall. Dette franske enmannsbandet utfolder seg her over førtitre minutter, og det er en energisk reise vi blir med på. GR har tidligere vært vokalist og gitarist i Gunslinger og hos Julian Cope, og dette verket er hans andre soloskive. Ei skive som er mye basert på stødig, hypnotiserende og eksperimentell musikk med gitar og diverse trommer som førende instrumenter. Musikken skiva avleirer er neppe for de store massene, men for en gruppe musikkelskere som liker rock i fri dressur som er bevist obskur og eksotisk. De som har et godt øye til musikken til Chrome, Ash Ra, Snakefinger, Captain Beefheart’s Magic Band, Invisible Pair Of Hands, Soft Machine, Gong, Neu! Og Swell Maps vil nok føle seg hjemme i GR sitt musikalske univers. Et univers som ikke akkurat er hi-fi da musikken er tatt opp på en fire spors tape opptaker. Slik sett får vi noe temmelig genuint og en ekthet som er forbilledlig, og vi kan ikke annet enn å bli revet med. Det smarteste en kan gjøre er sannsynligvis og bare la seg rive med ”GR-strømmen”, og la seg overvelde av den hypnotiserende, mangeartede og allsidige musikalske reisen. En kan gjerne si at for å bli forført av ”Full-Blown Expansion” så må en frivillig la seg forføre og da kan det gjerne bli rimelig deilig! Forrige skive fra GR ”Experiments From Within The Tentacular” var nær opp til filmmusikk, og da med klar helning mot sci-fi. På denne skiva er det derimot nytt terreng som utforskes, og det er temmelig mye psykedelisk estetikk, men vi hører også fragmenter av band som Tuxedomoon og Frank Zappa faktisk. Atmosfæren her har også mye til felles med Gong og Soft Machine når disse var ferske og nye band.  ” Transfiguration On A Sepiachord” er en spennende låt hvor vi inviteres inn i musikalske landskap hvor en pulserende musikalsk kjerne fylles ut med blant annet sprø vokal, heftige basslinjer og stampende perkusjon.  Med enkel midler klarer GR å lage en temmelig fengslende låt som gir de som liker psykedelisk musikk full valuta for pengene. Virkelig herlig sprøtt blir det på ” The Scene (Slowly's Getting Louder)” og hvor det knapt er mulig og ikke å bli påvirket av musikken selv om en forsøker aldri så mye. Den skremmende og paranoide følelsen er det egentlig bare å ta til seg, og likegodt innse at musikk tross alt handler om stemninger.  Dette er ei skive som garantert vil interessere de som liker psykedelisk musikk, men også de som liker egenartet musikk med mangeartede stemninger og hypnotiserende musikk.

http://www.myspace.com/bossyaya

• 1.      Descent Along The An-Ti-Fohn-Nul        

• 2.      Transfiguration On A Sepiachord            

• 3.      The Metal Spike                              

• 4.      The Intercessor Speaks                              

• 5.      The Scene (Slowly's Getting Louder)       

• 6.      All Stoned Day Long They Take You      

• 7.      Blind Black Or Pearly White         

Gregory Raimo – Gitar, ekspansjonistisk gitar, horisontal bass, vanlige trommer , ekspansjonistisk trommer, sprø trommer, asymmetrisk trommer, vokal, wahwah vokal, bakgrunns orgel, keyboard, skrik, historie, effekter og 4 Track Tape Recorder

Delirio Sonoro – Atto Terzo

Dette bandet opererer i randsonen mellom psykedelisk, electronica og prog, og har musikere som har bakgrunn fra diverse musikalske stilistiske retninger. Slikt gir gjerne en vilje til å lage musikk som bryter barrierer, og noen ganger til og med så dyrkes ny mark i god progressiv ånd. Likevel har også Delirio Sonoro sine forbilder, og vi kan nevne blant annet Hawkwind, Pink Floyd, Klaus Schulze, Scorn og Subsonica. Delirio Sonoro så dagens lys i 1991 og har så langt levert to skiver hvorav den selvtitulert debuten ble vel mottatt i all sin psykedeliske prakt. ”Bottiglie E Tempo” fra 1996 var en prøve og feile skive, med vel mye feile synes vi, og i tillegg en viss mangel på retning og essens. Det er av naturlige grunner et revansjelystent band som her er ute med sin tredje utgivelse. Det er også naturlig å påpeke at Delirio Sonoro er et band som knapt kan betegnes som striglet da mange musikerne har bakgrunn fra band som Fleurs Du Mal, Cat Fud, Grey Lagoon,  Phononics,  Angel's Leap og Black Dahlia Confession som alle er kjent fra Roma sin undergrunns musikkscene. ”Atto Terzo” utmerker seg med relativt korte spor, og et forsøk på å redefinere psykedelisk rock med sin tidvis rimelig småsprø og helsprø musikalske krumspring. I kulissene svever band som tidlige Pink Floyd og Hawkwind med deres musikalske estetikk som retningsmarkører for dette fine Italienske bandet. Stemningen er mørkere og mer uutgrunnelig enn vi har hørt fra disse kantene før, og låtskrivingen viser at her på ”Atto Terzo” en klar modning. Det lekne glimtet i øyet er stadig tilstedeværende, og bandet besitter nok kreativitet til at lytteren bør kunne henge med uten å kjede seg. Noen ikke særlig smakfulle repetisjoner får vi servert, men stort sett er det fin fremdrift og noe nytt og spennende rundt neste sving om ikke alt skulle oppfattes som musikalske fulltreffere. Bandet er rimelig lydhørt overfor variasjon og dynamikk slik at det sjeldent blir kjedelig med unntak av nevnte repetisjoner. Skiva er ikke for alle og enhver med nok mest for venner av psykedelisk musikk farget med electronica og prog og med en viss positiv musikalsk galskap!

www.myspace.com/deliriosonoro

• 1.      Avventura (Se Non Ti Fa Paura)

• 2.      Flusso

• 3.      E Se Domani

• 4.      Its Braining Again

• 5.      Stando

• 6.      Non Ti Aspetterò

• 7.      Be in the Mystery

• 8.      Lascio Andare Il Mio Riposo

• 9.      Un Altro Mare

• Roberto Cruciani – Bass og vokal

• Paolo Parea – Gitarer og vokal

• Daniele Sntini – Trommer, programmering, perkusjon, synther, samplere, bass og vokal

Gjesteartister,

• Cristiano Michelangeli - Bakgrunnsvokal

• Antonio Pirolli - Gitarer

• Stefano Sguerrini – Keyboards og synthsolo på 6

• Andrea Veltroni – Gitarer

• Marco Guidi – Klarinett på 4

• Roberta Tomasino – Vokal på 3

• Saulo Chiaramoni - Vokal

Zita Ensemble - Volume 2

De fleste av oss forbinder vel byen Monza med en kjent racerbane, og noen har vel også fått med seg at det også er brukbart fotballag herfra? Sannsynligvis til de flestes henrykkelse (?!) kan vi nå berette at Monza nå også kan skilte med et meget bra progressivt ensemble. Zita Ensembel stiller i noe vi kan kalle åpen klasse, og er at av de nyere bandene som lager en