G. Nova – L`Ecorce Sensible

 

 

At Frankrige er et flerkulturelt samfunn er noe de fleste nok har fått med seg. At dette også tidvis skaper spennende og egenartet musikk er G. Nova er stjerneeksemepl på. Bandet kommer fra Marne La Valee og trekker veksler på sin japanske herkomst når musikken komponeres. Japansk kultur representert ved blant annet ypperlige kunstnere som Nobuo Uematsu, Joe Hisaishi, Koiji Kondo, Zelda og Final Fantasy er åpenbare inspirasjonskilder. Også mer vestlige filmmusikkunstnere som James Newton Howard og Danny Elfman skjeles det til. Som et produkt av dette får vi på L`Ecorce Sensible er eklektisk og finurlig musikalsk brygg som er vel verdt å lytte til. Nevnte brygg har en rastløs atmosfære med innslag av postrock og prog, men har også gotiske undertoner og enkelte vibber fra world musikk. Musikken til G.Nova har flust med egenart, kreativitet og fortjener absolutt store og aktive lytteseksjoner fra de som liker spenstig musikk som skiller seg ut fra mengden. Selv albumtittelen gir en pekepinn på hva dette verket tilbyr og er et mangesidig verk med mange flotte stemninger. Nevnte stemninger er oftest ambient fundamentert og med melankoli og nostalgi som bærende krefter. ”Floraison Boreale” er for eksempel en ambient låt som bygger seg opp til flere topper, og er stenket med spennende tematikk og gode ideer. Låten er virkelig intens, og med et voldsomt sug som bare er en fornøyelse å observere. ”Jiu” avgir en viss kosmisk følelse og er stemningstung og lekker nokså kort låt på under 3 minutter. Rolige akustiske scenarioer er det også å finne på skiva men også dundrende synther og en hektisk og røff atmosfære skaper nødvendige kontraster. Musikken er ofte stemningsfull og drømmende men alltid med essens og fremdrift, og det blir i alle fall ikke for snilt. Akkurat det strever enkelte band med, men her lykkes G. Nova til fulle med sitt romslige dynamiske håndverk. ”Fuyuzora” er en kontrastfull og virkelig lekker låt som forteller om et band med kompositoriske evner utover det ordinære.   G. Nova kombinerer lyd og bilde og ”L`Ecorce Sensible” er et verk med mer en et ben i filmmusikkens forunderlige verden. Kasumi står for der kompositoriske og er frontfiguren i bandet. Han har mange heftige gitarsoloer på sin syvstrengers gitar som spilles med innlevelse, følsomhet og kløkt. Samme mann står også for MIDI-teknologien som brukes med utsøkt omhu og i høy grad farger denne skiva. G. Nova er likevel først og fremst et kollektiv med Yume sin elegante bruk av elektriske fiolin som et svært viktig bidragsyter. Rytmeseksjonen med perkusjonist Kowasu og Ikari på båndløs bass er av den heftig og begeistrede typen. Duoen står for en rytmikk som gjør at de andre kan utfolde seg og trylle frem spennende og spenstig musikk. Hvilket de gjør, og dette er en virkelig flott debut fra et svært spennende band vi er spent på å følge på neste skive som kanskje kommer i 2010?

 

 

  • 1. Floraison Boreale

  • 2. Le bosquet aux papillons

  • 3. Yuubae

  • 4. Jiu

  • 5. Yuuzuki

  • 6. Brise d'automne

  • 7. Fuyuzora

  • 8. Le voyage des Kodamas

 

  • Kasumi – Gitarer, elektronikk og vokal

  • Kowasu – Perkusjon og vokal

  • Ikari – Båndløs bass

  • Yume – Elektrisk fiolin

 

Three Monks – Neogothic Progressive Toccatas

 

 

 

Three Monks består slett ikke av tre munker, men av fire italienske musikere med Paolo Lazzeri som foretrekker å kalle seg Julius som klar frontmann.  Han har klart å kreere ei skive som vi trygt kan si er temmelig enestående, og dette verket er faktisk mikset i Tune Town studio i Danmark av Torben Lysholm. Verket er forøvrig å betrakte som et neogotisk konseptalbum, og klarer det kunstrykket å smelte sammen to svært forskjellige stilarter. Her forenes lyden fra et stort kirkeorgel med en rimelig typisk rytmeseksjon. Faktisks så fungerer dette meget bra, og det er noe udefinerbart fascinerende over musikken som møter oss på ”Neogothic Progressive Toccatas”. Selvsagt er det en fordel at en liker lyden fra et så grandiost instrument som et saftig svært kirkeorgel nå en gang er. Slik sett er nok skiva å betrakte som et nisjeprodukt, men om en lar være å ha fordommer mot musikk som er så dominert av kirkeorgel så er det faktisk mye å hente på denne skiva. Det er mange spennende og interessante stemninger som utmeisles, som for eksempel på ”Toccata Neogotica #1 ( Mersburg). Låten er en progressiv hyllest til Julius Reubke og Franz Liszt som har laget noen av de flotteste neogotiske orgelkomposisjonene. Katedralen i Mersburg huser forøvrig en av Tyskland sine beste og mektigste orgler som da også er bygget av maestro Ladegast. Først får vi et temmelig mystisk munkekor på den tredelte låten ”Neogothic Pedal Solo”. Deretter spiller bassen opp med smakfulle linjer før ”storebror” selv dundrer i vei i beste neogotiske tradisjon. Julsius og hans tre musikalske venner er fra Toscana, Arezzo Italia, og de er ikke bare særdeles glad i kirkeorgel, men kan også mye historikk om disse grandiose instrumentene. Denne informasjonen deles villig vekk til de som måtte ha interesse av det. ”Progressive Magdeburg” er en mektig låt, og handler selvsagt om den tyske byen som ble bombet sønder og sammen av de allierte under andre verdenskrig. Byens katedral var intet unntak, og her gikk et A. Rebke orgel fløyten, men et nytt orgel kom på plass under gjenoppbygningen. Låten er derfor en uforbeholden hyllest til byens gjenfødsel. ”Herr Jann” er en hyllest til George Jann som i 1989 bygget det fabelaktige orgelet inne i Waldsassen Basilica. Dette orgelet er en sammensmelting av det beste fra barokken og nåtidens teknologi. Bandet Goblin er landsmenn til Three Monks, og Goblin er kjent for å lage musikk til diverse filmer. Dario Argento sin film “Profondo Rosso" (Deep Red)” er tonsatt av Goblin og regnes for å være en av de ledende rockekomposisjoner for orgel. Låten ” Deep Red ( Profondo Rosso)” er en variasjon av nevnte ”soundtrack” og en hyllest til en banebrytende låt. Denne skiva er mektig, bombastisk og fascinerende, og egner seg best for de som kan like masse kirkeorgel i en spennende kontekst, men nok også for de som vil ha spenstig, mektig og stemningsfull musikken langt utenfor allfarvei.

 

 

  • Progressive Magdeburg 8,22

  • Toccata Neogotica # 1 11,25

  • Neogothical Pedal Solo 5,03

  • Herr Jann 6,33

  • Deep Red ( Profondo Rosso) 4,22

  • Profondo Gotico 4,07

  • Toccata Neogotica #7 10,14

 

 

  • Paolo Lazzeri som “Julius” – Kirkeorgel og komposisjoner

  • Maurizio Bichi  som “Bozorius” – Elektrisk bass og lydingeniør
    Claudio Cuseri som “Ursinius” – Trommer og perkusjon

  • Roberto Bichi som ”Placidus” – Trommer og perkusjon

 

 

Demians – Mute

 

Multiinstrumentalister popper tilsynelatende opp over alt, og en fransk variant heter Nicolas Chapel og ”gjemmer” seg bak pseudonymet Demians. Det navnet, Demians altså, kommer fra en av forfatteren Hermann Hesse sine romanfigurer. Nå er det også slik at Chapel er svært påvirket av denne Demians, og hans måte å reflektere på og å uttrykke seg på. Faktisk går Chapel så langt som å si at låtene hans skal oppleves som små ”Deminas” og følgelig små undringer om verden. ”Mute” er Chapel sin andre skive, og er skrudd sammen med et innhold som er usedvanelig variert og varer i knappe 50 minutter. I ekte multiinstrumentalist stil spiller Chapel alle instrumentene selv, og argumenterer for at det er verdenes mest naturlige ting! ”Jeg anser det å skrive musikk som likt det å skrive en bok” sier han. Han forsetter sin argumentering med, ” hvorfor skal en skrive alle adjektivene, og en skrive alle verbene?”. Ved å spille alt selv så opplever Chapel å ha full oversikt over alle elementer, men glemmer å ta med en faktor i likninga si! En svært viktig faktor som heter samspill, og som gjør at en spiller hverandre gode og at kollektivet yter mer en de enkelte musikerne hver for seg. Nåvel, refleksjoner til side og til de beinharde fakta. Fakta som at skiva faktisk langt på vei høres ut som et bandprosjekt noe som forteller om en usedvanelig dyktig musiker. En musiker som faktisk bare bruker det han definerer som ”ordentlige” instrumenter, og ikke tar i bruk samplere og annen elektronikk! Alle musikere har inspirasjonskilder, og Chapel er selvsagt ikke noe unntak. Han har åpenbart lyttet mye til Sigur Ros, Radiohead, Steve Hackett, Steven Wilson og ambient musikk generelt sett.  Spesielt sistnevnte har han mye felles med hva gjelder låtoppbygning og den fine vekselbruken mellom rolige og røffere partier.  Det er et fint driv over skiva, og den ene gode låten avløser den andre inneholdende orkestrale sekvenser, rå alternativ musikk og lekre poetiske musikalske landskaper. Kort sagt så lever musikken opp til Chapel sitt utsagn, ”Jeg ønsker å lage musikk som gjenspeiler mine svakheter og styrker”. Derfor er det meste innspilt dirkete på første forsøk, og skiva har en fin råskap og ekthet da selv småfeil kan være kommet med! ”Feel Alive” har en lyrikk som omhandler den ekle følelse når du kaster bort tid på ting som en ikke kan kontrollere. Avslutningen på den låten er absolutt av topp kaliber, og hensetter en lytter lett i gåsehud modus. Et av skiva sine blinkende og funklende fyrtårn er likevel “Hesitation Waltz”. Låten begynner med rolig vokal og trommer, og bygger seg kraftig opp til vi møter veggen i form av solide gitarvegger. En vegg som også er supplert og understøttet av meget potent tromming. Låten er Chapel sin måte å fortelle at diverse hverdagsstøy forringer menneskelig kontakt. Denne låten skal spilles høyt for at en skal få fullt utbytte av den, og lyrikken oppfordrer til å dempe verdens støy og forstyrrelser og få tilbake nærheten og de gode relasjonene. Låter som ”Black Over Gold” og ”Porcelain” er av så høy kvalitet at vi bare kan komme med den enkle oppfordringen, ”lytt og nyt”. Skiva som helhet er så å si uten svake låter, og vi må bare innse at denne musikeren på tross av at han spiller alt selv leverer varene og vel så det. Imponerende! Chapel spiller faktisk også alt av cello og fiolin selv, og det rett så imponerende, når en også tar med at han er en virkelig god gitarist og strengt tatt alt han spiller på er meget bra utført. Sammen med grådig gode komposisjoner blir ”Mute” et virkelig kvalitetsverk innen artrock som alle bør sjekke opp.

 

http://www.myspace.com/demiansmusic

 

1.Swing Of The Airwaves
2. Feel Alive
3. Porcelain
4. Black Over Gold
5. Overhead
6. Tidal
7. Rainbow Ruse
8. Hesitation Waltz
9. Falling From The Sun Stay tuned to

 

Nicolas Chapel – Alle instrumenter og alt annet!

 

Mastercastle - Last Desire

 

 

 

Skive to fra dette Italienske powermetall ensemblet som nok nå har en noe mindre neoklassissk helning. Denne skiva byr på et mer nedstrippet hardrock/metall sound enn på debuten, og er betydelig mer rocka. Eksempler på enkle og rocka låter er ” Cat House”, ”Event Horizon” og ”Away” som alle tjener på sin friskhet og som sitter bra i ørene. Fortsatt er det Pier Gonella kjent fra Labyrinth, Necrodeath og Odyssea som dominerer i Mastercastle med sin dyktige gitarspilling. Like viktig er også vokalisten Girogia Gueglio som har en stemme som passer meget bra til hardrock/metall. Gueglia står også for all teksten og for komposisjonene, som ofte er melodisk legert, og sneier innom progmetall segmentet tidvis.  På de instrumentale låtene ” Space Trip” og “Las Serenissima” får Gonella til fulle vist hva han kan utrette på gitarene. Disse låtene er nok noe som de mest ihuga gitarfrelste vil kunne ha svært mye glede av. Gonella selv kan derimot glede seg over en velfungerende rytmeseksjon som fundament for sine monsterriff og han suppleres også av Gueglia sin fine stemme som er med å løfter låtmaterialet. Et materiale som er mer på det jevne enn typisk ”outstanding”, men som nyter godt av en fin produksjon som skaper et vist gnell i skiva. Som tittel på skiva tilsier er lyrikken bygget opp om det så tidløse emnet ønske! På for eksempel ”Will Spe” er ønsket om å unnslippe fra virkeligheten, og å drømme seg bort under lupen. Låten ”Cat-House” tar for seg de mer grumsete ønskene for å oppsøke prostituerte med ønske om å overvinne livets problemer, men låten omhandler også den prostituerte sine ønske om å slutte med denne aktiviteten. Skiva har mange tekniske finesser, rullende basstrommer og stakkatoriff og gir egentlig akkurat det en kan forvente uten noen gang å overraske så voldsomt i noen retning. Håndverket er bra nok, lyrikken er meget interessant, men det skorter altså litt på låtsortimentets kvalitet. I sum gir dette ei ok skive som i gråsonen mellom metall og hardrock, som så absolutt har sine øyeblikk som for eksempel på ”Jade Star” og ”Great Heaven`s Climb”.

 

 http://www.myspace.com/mastercastle

 

01. Event Horizon
02. Misr
03. Wild Spell
04. Last Desire
05. Away
06. Space Trip
07. Jade Star
08. Great Heaven's Climb
09. Cat-House
10. Toxie Radd
11. La Serenissima
12. Scarlett

 

Giorgia Gueglio - Vokal
Pier Gonella - Gitarer
Steve Vawamas - Bass
Alessandro Bissa - Trommer

 

Void Generator - Phantom Hell And Soar Angelic

 

 

 

Disse musikerne har holdt på siden 1996, og hadde allerede da jobbet sammen i andre musikkonstellasjoner. Fellesnevneren var da at alle hadde lyst til å utvikle en psykedelisk atmosfære med tidligere storheter som influenser. Selvsagt var også tanken å utvikle et eget unikt sound, og med såpass stor spredning i forbilder innad i bandet skulle dette være oppnålig. Musikerne har blant annet et godt øye til 70 tallets engelsk progbølge, stoner og space rock. Med dette som basis har faktisk Void Generator med årene klart å meisle ut sitt eget særeget uttrykk. Her er de kommet til skive tre, og har åpenbart modnet musikalsk, og for alvor fått opp dampen på ei virkelig flott skive. Frontmann i bandet er Gianmarco Iantaffi som står for vokalen og gitarlyden. I tillegg skriver han låtene, og er eier av det lille flotte plateselskapet Phonosphera Records. Lyden på ”Phantom Hell And Soar Angelic” er meget bra, og langt bedre enn hva tilfellet er for mange band som vi kan si tilhører en såkalt undergrunns musikkscene. Void Generator er sammen med Black Rainbows og Doomraiser bevis på at det nå for alvor utvikler seg virkelig interessante musikalske ensembler også i Italia. De nevnte er hjemmehørende rundt Roma, og har alle en eklektisk tilnærming til musikken og henter altså fra blant annet prog, psykdelia, stoner og spacerock. Void Generator hat et navn som klart referer seg til en av de aller beste bandene gjennom tiden, er det bare rett og riktig at musikken har prog som rammebetingelse. Innenfor denne rammen er det fire lange spor med rikelig med lekre spacerock og stoner eksekusjoner, og diverse mer syrete musikalske stunt. Spesielt siste låt ut den mer enn 23 minutter lange “Hidden Track” er det flust med stoner jamming. Outroen her er en melankolsk sak hvor gitarene og synthene forener krefter og lager spenstige og sneisene lydlandskaper. Iantaffi sine gitarer gir gjennom hele skiva flust av catchy riff, og tidvis er det også mange svært stemningsfulle partier, men også mer røffe linjer. Vi nyter til fulle denne gitaristen som virkelig kan sine saker, og som spiller med mye så mye følelse, kløkt og innlevelse. Også Cristiano Lodi sine synther har mye musikalsk snacks å bidra med som gir musikken dybde, kontraster, progpreg og ofte en fin spacrock følelse. Alle låtene på skiva er temmelig forskjellige, og variasjonen og de ulike musikalske kulørene er virkelig noe som vi setter pris på. Skiva begynner med ” Message From The Galactic Federation” og et kort menneskelig utbrudd før et monsterriff signert Iantaffi setter seg fast i hjernestammen med all sin prakt og kvalitet. Vi får rikelig med gjenhør og repetering av dette riffet, men det er så fett at det bare er bra. Låten byr mot slutten på diverse supre synthartefakter som gir et mer spaca preg, og vi teppebombes også jevnt og trutt av gode og fete riff. Vokalen er bra den, selv og det utvilsomt er en viss likhet med Josh Homme fra Queens Of The Stone Age. På ” The Morning” varter Iantaffi til og med opp med jazzpreget soloer, og atter skinner synthene til Lodi. Sonia Caporossi på bass utgjør en uhyre stødig og god rytmeseksjon sammen med Marco Cenci på trommer. ”The Morning” er en snedig og lekker komposisjon med stor kvalitet og basslinjer som er både spennende og smått jazza. Illevarslende gitarriff setter stemningen på ”Eternaut” som er en ganske subtil og kompleks låt. Også her er ”keymaster” Lodi ute med sin spenstige ”touch”, som avføder diverse vakre harmonier som speiler låtens tematikk. For å kontrastere det hele blir låten heftig syrete mot slutten, og bandets mer psykedeliske modus synes. Alle låtene er lange, og det gir rom for en hypnotisk musikk som forbilledlig bygger seg opp mot de høye tinder som alltid er like spennende å ”behøre”. Skiva er på over 70 minutter, og det er langt men i godt selskap så henger vi greit med uten å falle av lasset underveise. Void Genrator greier å holde vår interesse oppe gjennom hele skiva. Skiva har også den vidunderlige evnen at den vokser og vokser så å si uhemmet for hver gang en lytter til den! Litt mangel på info på selve CD-en er en ørliten manko. Utover det er det ikke mye vi kan påtale på ”Phantom Hell And Soar Angelic”. Instrumentalt er dette musikere som holder meget høyt nivå, og slikt er også med å sementere at dette er pur kvalitet. Vi er faktisk regelrett målløs av beundring, og synes dette er virkelig makeløst bra psykedelisk musikk som skiller seg ut i mengden. Adskillig flere enn vi burde få sjansen til å nyte dette verket, og antakeligvis trer nå Void Generator ut av sin mer skyggefulle musikalske tilværelse?! Årets største positive overraskelse så langt er dette utvilsomt, og kanskje en fremtidig klassiker?!

 

http://www.myspace.com/phonosphera
 http://www.phonosphera.com/
 http://www.myspace.com/voidgenerator

 

  • 1.      Message From The Gaalctic Federation 15,14

  • 2.      Morning 13,02

  • 3.      The Eternaut 18,10

  • 4.      “Hidden Track” 23,43

 


  •  Gianmarco Iantaffi – Gitarer og vokal

  • Cristiano Lodi – Synther og lydeffekter

  • Sonia Caporossi - Bass

  • Marco Cenci - Trommer

  • Bob The Rich- Spirituell "coaching"

 

The Daedalus Spirit Orchestra - Ampulla Magnifying

 

 

Dette rimelig nye musikalske ensemble ”baker inn” mange temmelig forskjellige influenser i musikken, og det gjøres med både eleganse og kløkt. Bandet er ledet av energiske Eric Lorcey som er en kløpper på både elektrisk og akustisk gitar, og å høre hans ferdigheter er vel verdt inngangsbilletten alene. Bandet har vært i hyllene til sjangere som jazz og klassikk musikk og satt det sammen til et hele som ofte lyder svært bra i våre ører. Innen jazzhelningen er fløyten til Lise Cantin en viktig markør, og faktisk tidvis det ledende instrumentet og det er bare rett og rikt da hun er en fin ledestjerne å følge. Lorcey sin mer rå elektriske gitarspilling sørger for dybde og kontraster, og er med på å gjøre at ”Ampulla Magnifying” er et verk som har dynamikk og essens. Vi aner at Lorcey har hørt en del på King Crimson og har tatt med seg noe av deres musikalske estetikk, ikke minst hva gjelder nevntes Tool påvirkning. Samme Lorcey viser forøvrig på ”Ampulla Magnifying” at han også er en utmerket komponist som er leken i uttrykket og favner bredt. Verket utsonderer også en ekthet og spillglede som lytteren knapt kan være upåvirket av. Iveren etter å formidle og å tilby lytteren en spennende musikals reise og psykedelisk musikalsk cocktail er også noe som skiva er en tilbyder av. Sterke melodilinjer, rikelig med dynamikk og dyktige musikere er også viktige ingredienser som skiva gestalter. Sporadisk likner noe av musikken litt på Mars Volta i deres mer neddempede stunder, og da spesielt i latinovibbene og vokalen som likner på Cedric Bixler-Zavala sin stemme. Musikken er jevnt over kompleks og kraftfull, men også tilgjengelig og melodiøs i all sin prakt. En prakt som også gir oss en samtidsfølelse og heller lite retrofakter, og bandet fra Ile-de-France i Frankrike er i sannhet en positiv overraskelse. Eric Lorcey står for vokalen på engelsk og en viss aksent må vi vedgå at vi sporer. Det gjør ikke oss noe særlig, da musikken ellers har så mye kvalitet at slike små detaljer ikke er noe å hefte seg med. Vi kan derimot ikke unngå å hefte og merke oss med den til dels eksellente alterneringen mellom aggressive partier og mer psykedeliske partier som gir musikken et så spenstig og sprettent preg. Fri improvisering er det også en del av, og dette tilfører musikken krydder og variasjon sammen med lange instrumentale sekvenser. Bandet tar seg god tid og bretter ut ni lange spor som varer i innpå en hel time. I løpet av denne timen får vi mye snaddermusikk som på for eksempel ”Shambles” hvor gjøglerifaktene og de tildels rett så uvanelige harmoniene er rett herlig å lytte til. ”Azucarado” er med akustisk gitar i ledertrøya og synges på spansk og med overflod av latinske vibber. På den påfølgende låten, den 10,26 minutter lange ”Sloganeering” sprettes det frem og tilbake mellom psykedelisk og mer harde partier. Mer ettertenksom og til dels triste og melankolske stenket er ” Parallel Convergent” hvor tankene går til Mars Volta men med Daedalus Spirit Orchestra sitt bumerke høyt hevet. Jazza og med grådig bra vokal og ikke minst bass er ”Crosstalk” som er en entusiastisk låt med fin fremdrift og essens. ”Ampulla Magnifying” er en virkelig flott debut med jevnt over meget sterke låter fra et band vi nok skal høre mye bra musikk fra i årene som kommer.

 

                                            

http://www.myspace.com/dsorchestra

 

  • 1.      Visper Aiyo

  • 2.      Shambles start an end

  • 3.      Azucerado

  • 4.      Sloganeering

  • 5.      Unrelentingly

  • 6.      Crosstalk

  • 7.      The Clockwork’s marching along

  • 8.      Askance Relief

 

  • Eric Lorcey – Gitarer, vokal, sitar og effekter

  • Ceclie Alves – Piano og keybaords

  • Lise Cantine – Fløyte og vibrafon

  • Colin Gentile – Bass

  • Christophe Cordier – Trommer og perkusjon

 

 

T.Phan - Last Warrior

 

 

Stéphan Caussarieu skjuler seg bak bandnavnet T.Phan og det sier kanskje ikke så mye til så mange. Sier vi derimot at Caussarieu spilte trommer i syttitallets franske progensembel Tai Phong er det vel noen som nikker med hodene. For de som ikke kjenner denne musikalske ekvipasjen var det franskmennenes svar på Barclay James Harvest om vi skal forenkle litt. Nå er det gått innpå tretti år siden Tai Phong var aktive, og multiinstrumentalisten Caussarieu vil forsøke å lage smekker og intelligent musikk. Det er tememlig åpenbart at  Stéphan Caussarieu  har oppmagasinert mange musikalske ideer, fordi skiva er på nær innpå en hel time. Influensene er blant annet Pink Floyd, Yes, Camel (ikke minst!) men mest av alt så tillater Caussarieu seg å lage musikk etter eget forgodtbefinnende. Slikt blir det ofte genuin, spenstig og ekte musikk av om evnene, viljen og inspirasjonen er god nok. Heldigvis kan vi trygt fastslå at Stéphan Caussarieu står til meget hva gjelder den gode låt, finurlig arrangementer å spore på dette verket som heter noe så prosaisk som ”Last Warrior”. Dyktig medmusikanter i Pierre Catala på gitarer som dessverre bare er med på en låt, Veronica Marino bak mikrofonen, og Peter Fayolle på bass gjør også sitt til at skiva blir en fin opplevesle. En liten innvendig er dog at noe av den virkelig ”gode” band- og samspillfølelesen klarer ikke ”Last Warrior” å lokke frem hos oss. Viktigere er det at skiva er også behendig utstyrt med en fremtredende orientalsk undertone, som blant annet lar det seg høre på ” Again The Bridge” som også har mye særdeles vakker gitar. Akkurat det, særdeles vakker altså, er et bærende element gjennom hele skiva, og det er et flott fokus på å spille med hjerte så å si. Her er det ikke snakk om å forestille seg eller gjøre seg til, men bare en artist som gir oss femten låter som er dype, verdifulle, originale og innholdsrike. Det alterneres mellom mer symfonisk musikk, akustiske tablåer og mer elektrifiserte seksjoner, men alltid utsøkt smakfullt. Fem av låtene er instrumentale prog- og jazzlegert saker, mens de resterende er med vokal . Bass og keyboards setter tonen i plenum på ”Not Mine - Part One”, og driver låten fremover med stil og subtil sans. Etter hvert toner vokalen in i perfekt synkronitet med bassen og skaper en særegen atmosfære som det bare er å nyte med all dens orientalske og snerte kontekst. På tittellåten er det en militær rytmikk og en jazza instrumentering som starter det hele før orientalskspekket perkusjon og ypperlig bassganger og gitarlinjer gir lydbildet ytterlige vitamininnsprøytinger. ”Lost In The Koursk” er en vannvittig bra og atmosfærisk låt om den forferdelige atomulykken om bord på ubåten Kursk. Som kjent så døde alle en langsom død p.g.a mangelen på surstoff, og alle disse pinslene og redslene meisles ut med fabelaktig bruk av keybaords og gitarer. Denne låten er et must å høre for alle som er glad i musikk som har noe viktig å berette om. ”A Little War” er full av gode harmonier og intelligent Beatlesvibber med mye lett og luftig musikk. Denne skiva er en stor og positiv overraskelse der den så å si kommer seilende inn fra ingenting. Med få unntak er det femten låter av høy kvalitet som det er en fornøyelse å lytte til, og som alle som er opptatt av spennende, variert og velskrevet musikk bør skaffe seg.

 

 

http://www.myspace.com/tphancaussarieu

 

1. Last Warrior (5:35)
2. The Bridge (2:54)
3. Livin' Good (I. Part One) (5:54)
4. Livin' Good (II. Part Two) (4:11)
5. After Storm Piano (2:09)
6. No Ambition (3:43)
7. Walking Alone (3:30)
8. Play Like That (7:09)
9. New York Lights On (2:30)
10. Intro To Nothin' (1:56)
11. Nothin' Grows (4:31)
12. Not Mine (I. Part One) (3:03)
13. Not Mine (II. Part Two) (3:19)
14. A Little War (3:46)
15 . Lost In The Koursk (5:17)


 

 

Stéphan Caussarieu – Trommer, perkusjon, vokal, piano, keyboards og elektriske og akustiske gitarer

Gjesteartister,

 

Veronique Marino – Bakgrunnsvokal på spor 3,6,8,11 og 14
Pierre Fayolle – Bass på 1,3,8 og 11
Pierre Catala – Elektrisk gitar på spor 7

 

 

Year Of No Light – Ausserwelt

 

 

 Debutskiva til dette bandet fra Bordeaux het “Nord” og kom i 2006, og dette er oppfølgeren som inneholder fire lange låter. Musikken er hard og med ”growle” vokal som tidvis er regelrett vannvittig legert. Selve musikken er også en unik legering hvori det finnes en blanding av doom, ambient, eksperimentell shoegaze og ikke minst postmetall. Det er en symfonisk vinkling i musikken som også er rimelig melodiøs i kontrast til alle de beinharde riffene. Nevnte riff repeteres kraftig, men det blir ikke kjedelig fordi det hele bygger seg opp forbilledelig mot klimaks og utløsning. Year Of No Light har et nokså særegent uttrykk, men tidvis får vi assosiasjoner til Isis p.g.a. vokalen og det hypnotiske element. Om ikke hypnotisk så i alle fall svært uttrykksfullt og flott er coveret på ”Aussewelt”, og en mer enn aner hva slags musikk som ”skjuler seg” på innsiden av coveret. Year Of No Light har eksistert siden 2001, og ble dannet av musikere fra Metronome Charisma, Deja Mort og Nexus Sun. Bandet har vært oppvarmere for band som Explosions In The Sky, Isis og High On Fire, og tar opp stafettpinnen/arven etter Neurosis, Pelican og Isis. Sammen med Irepress, Russian Circles, Mouth Of The Architect og Tides er Year Of No Light i front av den nye bølgen med til dels dyktige postmetall band. En skal være temmelig ignorant for ikke å skjønne at vi har med dyktige musikere å gjøre som innehar stor musikalsk kompetanse. Lykkeligvis brukes disse musikalske musklene til å lage kreativ musikk med egenart og til å lage utfordrende musikk. Bandet er samspilt og bruker keyboardene med omhu slik at de kan settes inn med ekstra virkningsfull effekt der det er mest hensiktmessig. Av naturlige årsaker var det hensiktmessig med ny vokalist da vokalisten på skiva ”Nord” faktisk døde. Shiran Kaidine har tatt den jobben, og gjør en sabla bra jobb, og når han så også leverer de fete gitarlinjene er det et stort pluss. Kaidine er rekruttert fra Doombandet Monarch, og leverer rikelig med ambiente droner og råbra støycollager. Ny rekrutt er også Mathieu Mégemont hentet fra Aeroflot, og hans rytmiske og intense tromming gir en ytterlig dimensjon til Year Of No Light. I sum er utvilsomt disse to nykommerne med å heve det musikalske lybildet og gjør at det er en virkelig spennende og fascinerende vinkling av postmetall vi serveres her. For når det er snakk om å trylle frem stemninger og originale lydlandskaper så er Year Of No Light svært dyktige. Noe av dette kan muligens relateres til at bandet faktisk leide seg inn i et gammelt teater for å få akkurat de ønskede lydkulissene. Det virker som er smart trekk, og vi får postmetall som er dyktig laget, spennende legert og vel verdt å bruke tid på å lytte til.

 

 

1 . Perséphone I 11:53
2. Perséphone II 09:34
3. Hiérophante 13:13
4. Abbesse 13:08

 

Pierre Anouilh - Gitarer
Jérôme Alban – Gitarer og keyboard

Johan Sebenne – Bass og elektronikk
Bertrand Sebenne – Trommer og keyboards
Shiran Kaidine – Gitarer og vokal
Mathieu Mégemont – Trommer og elektronikk

 

 

Masal – Galgal

 

 

Dette er et band som stilistisk har visse slektskap med band som Weidorje og Magma sitt musikalske univers, og som her har kommer ut med en spennende og flotte utgivelse. Bak bandnavnet Masal skjuler det seg blant annet den dyktige musikeren Jean Paul Praat. Den godeste Praat er å betrakte som en multiinstrumentalist, og allerede som fjortenåring lærte han og spille gitar, og året etter var han habil med trommestikkene. Her sørger han for at ”Gagal” er utstyrt med en musikk som nok er lettere å bli fortrolig med for den jevne musikkelsker enn hva som er vanlig med Magma sin musikk. Noe av årsaken er nok at Masal er mer symfonisk enn for eksempel Weidorje og Magma og henter inspirasjon fra fjern og nær. Samspillet er intenst i god zeuhlånd, og bass og trommer utgjør svært viktige elementer. Hvor viktig bandnavnet er vi noe usikre på, og faktum er at Masal oversatt fra hebraisk betyr noe sånt som hell, lykke eller sjanse. Det er også hevet over tvil at ”Gagal” er ei skive som alle bør gi en sjanse til å lytte til og at det kan føre til at lytteren får både masse hell og lykke. De vil da med ”selvhør” kunne konstatere at Jean Paul Prat har skrevet en småvill og heftig musikk som piskes frem med trommer og bass som fremkomstmiddel, og hvor saftige riff fra saksofoner og keyboards står for mye av strukturen. Skiva har seks låter fordelt på førtito minutter, og avslutningen er både svært verdig, grådig bra og episk i sitt uttrykk. ”Talitha” er på hele fjorten minutter og henter mye inspirasjonssnacks fra Canterbury bevegelsen, men er også et ganske så luftig og melodiøst stykke musikk. Også her er det saksofon og keyboards som er i sentrum, i en låt som er både velskrevet og kreativ, og viser at Prat er en virkelig god låtsnekker. Årsaken er at Prat blant annet henter fra ganske så varierte stilarter som avantgarde, symfonisk rock, jazzrock og zeuhl blant annet. Dette blandes smakfullt og eltes til en eklektisk musikk som har driv og essens som er rimelig triggende og utfordrende. I tillegg er Prat flink til å la alle instrumentene få boltre seg i en nærmest demokratisk prosess slik at alle får sine minutter hvor det å skinne er mulig. Samspill er som alltid viktig når noen skal lage noen sammen og levere varene i best mulig forfatning , og kollektivet Masal holder det å spille hverandre gode og en utsøkt samhandling høyt i hevd. I sum gir dette musikk som er basert på en amalgam av stiler og sjangre som fabelaktig nok blir riktig så velklingende, frittflytende og fokusert. Saksofon tilfører den soniske paletten fylde og bidrar til en ytterligere variert musikk. Musikken er også jevnt over frisk, inspirert og vil gi jazzfolket mange gleder. Takket være at det hele favner så vidt og bredt er nok dette også musikk for de som sverger til prog. Vi synes dette er ei skive med mye kvalitet som bør kunne fenge mange som leser dette, om de gir skiva tid til å vokse ved å lytte mye og konsentrert for å fange opp alle de subtile detaljene.

 

http://www.myspace.com/masalmusic

 


1. Banzai (5:27)
2. Galgal I (6:09)
3. Galgal II (7:01)
4. Intergalactic Tango (5:46)
5. Prélude et fantaisie espagnols (2:36)
6. Talitha Coumi (14:49)

 

  • Jean Prat – Trommer

  • Julien Sarazin – Bass på spor 2,4 og 6

  • Jean-Paul Prat – Piano, gitarer på spor 1 – 4, bass på spor 1, synther på spor 1

  • Richard Héritier – Saksofoner på spor 1 – 4 og spor 6

  • Steve Marsala – Gitarer

  • Alan Debiossat – Saksofoner på spor 6

  • Loiver Louvel – Gitarer spor 6

 

 

Mario Cottarelli – Prodigiosa Macchina

 

 

Mario Cottarelli er en multiinstrumentalist fra Cremona i Italia, og debuterte allerede fjorten år gammel som trommeslager i bandet Gli Eremiti. Noen suksess å snakke om fikk ikke dette bandet, og gikk snart i opplag. Det gjorde ikke Cottarelli på noen måte, idet han lærte seg å spille både keyboards, gitar og ikke minst å komponere. En aktivitet som førte til diverse låter som av ulike årsaker ble til lagervare. Først i 2005 var tiden moden for å hente frem disse komposisjonene, og derved var grunnlaget lagt for ”Prodigiosa Macchina”. Litt omarrangering og sikkert mye knallhardt arbeid, og i november 2007 ble denne skiva sluppet. Et slipp som gav oss en musikk som er en miks av symfonisk musikk, italiensk prog og et snev av new-age estetikk. De som liker lange keyboardbroderinger vil sannsynligvis trykke denne musikken til sitt bryst med stor henrykkelse. For at Cottarelli er en trollmann bak tangentene er udiskutabelt, og når han også tryller frem de herligeste stemninger, og han tar seg god tid til dette. Spor en ”Prodigiosa Macchina” er på saftige tjueto minutter, og er åpenbart inspirert av gamle dagers progstorheter, men også stenket med rikelig med egenart. En egenart som kommer fra en moderne innfallsvinkel til keyboardtrakteringen og er temmelig moderne sound, og ikke minst flust med gode velfungerende ideer fra Cottarelli. Nevnte ideer kan vi lett spore i de instrumentale partiene, og det er soleklart at mannen har flust med kreativitet som lytteren kan nye godt av. På de vokale partiene får vi en levende og varm vokal på italiensk som vi finner både sjarmerende og meget vel utført. Vel utført er også alt det instrumentale på tross av at det kun er Mario Cottarelli som spiller på denne skiva. Årsaken er så enkel som at han har så mye kompetanse på alle instrumentene at det låter så bra, og en ikke sitter med den noe flaue følelsen en tidvis kan få når en person spiller alt på ei skive. Veldig ofte er det tromminga som svikter, men det gjør den selvsagt ikke her, da jo Cottarelli er en virkelig dyktig og distinkt trommeslager som evner å tilføre variasjon og dybde i tromminga. Det er også en kvalifisert gjetning at Cottarelli sin bakgrunn som trommeslager har ført til den fine rytmiske variasjonen skiva har. Et album som er såpass keyboardsdominert pleier ikke å ha så mye variasjon i så måte. Vi tillater oss å ønske oss mer bruk av gitaren, men for all del skiva er bra som den er med all sin positivisme og gjennomgående fornøyde og til dels muntre modus. Litt mer dramaturgi og noen mørke stenk i musikken hadde gitt en mer kontrastfylt musikk som hadde bitt enda bedre fra seg. Visse referanser til Mike Oldfield og tidlige Camel gestalter dette verket, og jammen så har også Cottarelli stått for all miksing, masteringa og produksjon selv! Noen vil garantert innvende at det er mye keyboard, og kan en ikke like det så vil en nok slite noe med dette verket.  Uansett så er ”Prodigiosa Macchina” ei flott skive som det er vel verdt å låne øret til, og som nok den jevne progelsker vil like svært godt.

 

www.myspace.com/mcottarelli

 

Mario Cottarelli – Alle instrumenter

 

  • 1.      Prodigiosa Macchina (21:50)

  • 2.      Il Pensiero Dominante (11:30)

  • 3.      I Cori Della Via Lattea (8:02)

 

 

 

Acanthe – Someone Somewhere

 

 

Den opprinnelige musikken til denne skiva og til dette ensemblet fra Grenoble lå og støvete ned i arkivene i over 30 år! Dette er i høy grad et eksempel på hvor tilfeldig ting kan være, men det viktigst er jo at denne musikken omsider kan bli allemannseie. Acanthe spilte en prog som var inspirert av Pink Floyd, King Crimson og Genesis med nok av sitt eget bumerke til at det hele låter egenartet.  Ifølge Frederic Leoz har det vært et formidabelt arbeid med å få utgitt denne skiva, og vi ser ingen som helst grunn til å tvile på det! Albumet har fått en fin gammeldags sound, men det er også åpenbart at Acanthe hadde en og annen musikalsk ide som i høy grad holder mål. Det synges på både engelsk og fransk, og det er en fin miks av vokale partier og instrumentale sekvenser. Formelen med instrumental partier som en start, så vokalpartier og deretter instrumentale sekvenser brukes temmelig ofte, og det er en oppskrift som fungerer finfint her. Låtene er om ikke så vannvittig originale, men likevel prydet med nok gode ideer, dynamikk og en fin variasjon som gir ei skive som er spennende å lytte til. Skiva har også en fin intensitet, og den nærmest renner over av en formidabel varme, og det er temmelig velspilt. Produksjonen er naturlig nok ikke akkurat i verdensklasse da det jo er gamle filer som ligger i bunn her, men hva gjør vel det når vi tross alt får en slik ekthet og en så genuin vare? En liten digresjon i denne sammenheng er at Acanthe i sin tid faktisk deltok på festivaler sammen med kjente og kjære navn som Etron Fou og Zao. Nåvel, Acanthe er ikke så veldig nærme disse i uttykket sitt som kan oppsummeres som melodisk prog med hint av psykedelisk musikk. Bandet tillater seg også tidvis virkelig flotte og luftige instrumentale utflukter i enkelte av låtene. Tittelsporet for eksempel starter med en slik åpning hvor orgel og tidvis temmelig røffe gitarlinjer leder showet. Et show som blir temmelig sonisk heftig senere, og hvor både akustisk og elektrisk gitar, sjarmerende om ikke aksentfri engelsk vokal, fabelaktige og ytterst deilig og stemningsfulle vers og keyboards trør til i en virkelig bra låt. Bra er i høy grad også den instrumentale ” Touch The Sun” med sitt mangeartede innhold og indiske vibber meislet ut av mellotronen. Låten prydes også av en melodisk og fin gitarsolo, og som en ekstra bonus er det også en heftig orgelsolo. ”Oiseau De Feu” har melodisk gitar og keyboards som leder tankene hen på de gamle engelske progensemblene, mens vokal her er romantisk legert og således mer fransk i utformingen.” Så veldig fransk fremstår ikke Acanthe og mye av gitarlyden er heller temmelig tøff og røff. De tidvis gjennomborende og intense gitarene er likevel finurlig avstemt etter det øvrige innholdet, og skaper en fin dybde i lydbildet, og er et av Acanthe sine særpreg. Skiva er et imponerende verk fra et band som inntil nylig var totalt ukjent for oss. Så mye snacks er det på ”Someone Somewhere” at skiva er å betrakte som et must i enhver seriøs samling av prog fra den gylne æra. Musikken er forbausende frisk og spenstig, og etter hva vi har skjønt skal vi ikke se bort fra at det kommer en oppfølger!

 

http://www.myspace.com/acanthe1

 

  • 1 Someone Somewhre           (07:53)

  • 2 Objet de Cire          (05:24)

  • 3 Meg Merrilies        (07:06)

  • 4 Touch the Sun         (06:25)

  • 5- Suspension (05:21)

  • 6 Univers Insensé     (04:48)

  • 7 Oiseau de feu         (07:05)

  • 8 The old World Death         (08:09)

  • 9 Riding Earth           (04:59)

 

  • Frederic Leoz – Gitar, keyboards og vokal

  • Christian Gendry - Bass

  • Pierre Chorier - Trommer

  • Michel Gervasoni - Gitarer

 

Materdea – Below The Mist, Above The Brambles

 

 

MaterDea betyr gudinne på norsk, og bandet er mye tuftet på samarbeidet mellom Simon Papa and Marco Strega. Et samarbeid hvor åndelighet og dyktig musikalsk håndverk sammen med en frisk og freidig ”pagan” musikk er våpen som gir en fin kontroll på en ofte finurlig og original musikk. Lyrikken har ærbødighet for moder jord, og emner som angår livene våre og den alltid tidløse kjærligheten. Papa og Strega kommer fra nokså forskjellige musikalske bakgrunner, men har et felles referansepunkt idet begge har stor sans for keltisk musikk og dennes drømmende skjønnhet og ofte så vakre og vare stemninger.  Musikken er pent variert, og hver låt lever sitt eget liv og forteller sin egen historie i samsvar med og som ypperlig tonfølge til lyrikken. Lytteren får ferdig servert lydlandskap som er velegnet til å avlede diverse scenarioer som omhandler en moder jord kultus. Harmoniene på denne skiva er som oftest kledelig raffinerte og arrangementene til Marco Strega tilfører musikken ytterlige farger og kontraster. En sitter med inntrykket av at Materdea har full kontroll på både musikk og lyrikk, og definitivt vet hvor de vil hen, og slikt gir en essens og fremdrift som er meget fin og velfungerende. Musikeren blander også det kommersielt tilgjengelige med det særegen og eksperimentell og i sum er dette virkelig musikk som smyger seg smektende inn på lytteren. Selve arnestedet for utmeislingen av denne skiva var Marco Stega sitt studio, som faktisk ligger i svært pittoreske og landlige og virkelig naturskjønne omgivelser. Det er derfor en kunnskapsbasert antakelse at dette miljøet var en viktig inspirasjon og har gitt store bidrag til at ”Below The Mist, Above The Brambles” er blitt slike en fabelaktig stemningsfullt sett vellykket skive. Faktum er at skiva avleirer en fordringsfull, spennende og spesiell stemning som er hva vi kan definere som ubetalelig! Ubetalelig er også låten “ The Enchanted Oak” som begynner med vakker fuglekvitter, men som utover konverter til mye røffere musikk og med en, fylde, kraft og dynamikk som er grådig bra. ”An Elder Flute” har flott gitarsoloer fra Marco Strega som virkelig leverer mye snadder fra sine kjære gitarer. På ”Another Trip To Skye” er det følelser i fritt svev på en låt som opprinnelig er skrevet av John Whelan. Låtene er noe omarrangert av Marco Strega, og opphavsmannen er invitert til å spille trekkspill på låten, og at han stiller opp er jo en fantastisk hyllest til en fantastisk låt. ”Below The Mist, Above The Brambles” er faktisk noe så sjeldent som ei uendelig vakker skive, og en skal være totalt ignorant om en ikke lar seg rive med av musikken. En musikk som er svært for å la lytteren tre inn i et modus av pur henrykkelse, og som også lett vil hensette lytteren i en meget avslappet og avspent tilstand. De som vil ha stemningsfull og vakker musikk som også har rikelig med essens, fylde og kraft må skaffe seg denne. Anbefales til tusen!

 

 

  • 1. Below the mists, above the brambles 5.44

  • 2. Fairy of the moor 4.36

  • 3. Another trip to Skye 6.04

  • 4. An elder flute 6.10

  • 5. Mater Dea 6.07

  • 6. The Mummers dance 6.07

  • 7. In the storytellers wardrobe 6.18

  • 8. The silvery leaf 4.45

  • 9. Breath of the ocean 2.01

  • 10. The enchanted oak 4.39

  • 11. MaterDea (acoustic version) 3.21

 

  • Simon Papa - Vokal og perkusjon

  • Marco Strega  - Gitarer og vokal

  • Francesca Pollano – Fioliner og bratsj

  • Enrico Mariuozzo – Bass

  • Titti Cappellino – Piano, keyboards og vokal

  • Luca Caracciolo – Trommer

 

Gjesteartist,

 

John Whelan -  Trekkspill på spor 3

 

Gunslingers - Manifesto Zero

 

 

Dette er bandet til GR eller Gregory Raimo som han egentlig heter, og hvis soloplate vi tidligere har omtalt. ”Manifest Zero” er bandets andre som kommer rimelig kjapt etter debuten ” No More Invention”, som med sin rødglødene galskap og mange påfunn vakte en berttiget oppsikt innen undergrunnsmusikken. På ”Manifest Zero” hører vi musikk med et voldsomt driv og med en vokalist som virkelig lever seg inn i musikken. Det er tidvis messende og hypnotisk, og med et arsenal av underlig men ofte ganske fascinerende lyder. Noen partier på skiva hensetter en til Chrome sin skiva ”Red Exposure” som vi synes har mange fellesttrekk med ”Manifest Zero”, ikke minst i sug og hypnotisk effekt. Skitten og rå musikk er det nok av på denne skiva og en musikalsk ”feinschmekcer” vil neppe høre dette med glupende appetitt. Vi er som alltid på jakt etter musikk med sjel og essens, og er i så måte ikke ulike tilstanden til utsulta hunder som ser et saftig kjøttbein. ”Manifest Zero” er uten tvil saftige, intense og originale saker, men om det smaker for andre enn de som liker vår form for saftige kjøtbein er en annen sak! Musikken er både skramlende og skjærende og beveger seg i et slags garasjeretro musikalsk terreng. Tidvis er det også herlig utfrika, og dette er musikere som virkelig gir av seg selv, og det er en ekte og levende musikk som på ingen måte er raffinert unødvendig mye for å si det mildt. Selvsagt er det at skiva er innspilt live viktig for den autentiske og rå musikken, og at det brukes en fire spors opptaker gjør jo også sitt i så måte! Matthieu Canaguier og Antoine Hadjioannou på henholdsvis bass og trommer sørger for en ytterst entusiastisk og distinkt rytmikk som står ypperlig til skiva sin generelle stemning. På skivas lengste låt ”An Eye For A Knife” får vi virkelig lære å kjenne bandets frontmann Gregory Raimo mer utfrika sider da flere minutter her er satt av til støycollager. De andre låtene er av den mer høyoktane og forvrengte arten, og det gis også plass til snertne psykedeliske stunts. Disse kommer fra Raimos sin ganske så lekre og dyktige gitarlinjer, som gir hele skiva et flott løft og masse velfungerende krydder. Velsmakende er også ” Condor’s Radiant Spawn” som er for det meste instrumental med unntak av noen vokalisering, en spennende låt. Gunslinger skal ikke kunne tas på manglende energi, og deres vanvittig hektiske og ballstyrige musikalske cocktail er nok i overkant mye for enkelte. De som liker forrykte syreriff i et forhekset modus med et tidvis pulserende vannvidd og en voldsom hypnotisk groove bør sjekke ut Gunslingers.

 

 

 

  • 1.      The Spectre`s Sinister Commandment 4,21

  • 2.      Coupe-Gorge 3,49

  • 3.      An Eye For A Knife 8,14

  • 4.      I Know What You Want 4,30

  • 5.      Stub Of Fortune 3,27

  • 6.      Condor`s Radiant Spawn 5,44

 

  • GR  ( Gregory Raimo ) – Gitar, gitar-lighter, Yaya Preach og 4TTR

  • Antoine Hadjioannou – Trommer

  • Matthieu Canaguier – Bass

 

Derdian - New Era Part 3 Apocalypse

 

 

Dette bandet ble egentlig etablert i 1998 for å spille trashmetall, men som så mange før så ble det viss retningsjusteringer underveise. I dag er det symfonisk power metall med en heller gedigen helning mot det mer melodiøse som gjelder. Skiva er som alle lett vil kunne gjette seg til, tredje del i et konsept som heter ”New Era”. Sekstetten fra Italia har her fokus på dundrende rytmer som Salvatore Giordono på trommer, og Marco Banfi på bass høres ut som de øser ut av et utømmelig lager. Alt dette i god progmetall ånd, og når også  keyboardene til Marco Garau er tememlig pompøse sklir dette verket rett inn i symfonisk powermetall sine rekker. Garau øser på med sine tangenter, men det er også klart at mannen virkelig kan sitt instrument selv om noe mindre vegg-til-vegg key og mer av subtile linjer hadde gjort seg. Uansett så er det episke dimensjoner over musikken til Derdian, og slikt passer jo ypperlig som tonefølge til konseptet. Et konseptet hvor blodige slag, sverd, drager (?), flukt, tårnjomfruer sannsynligvis er hovedingrediensene. Denne sjangeren har sine stereotyper utvilsomt, og like klart er det at Derdian stolt og uten å nøle tar absolutt all i bruk på ”New Era Part 3 Apocalypse”. Vi akter ikke å polemisere mer med en hel sjanger enn det vi allerede har gjort. Derfor, denne skiva har et massivt sound med et til tider virkelig flott ettertrykk og stemningen som oppstår er jammen meg ikke dumme de. Vi kunne gjerne ønsket oss litt mer luft i musikken, eller sagt på en annen måte noen små lommer til å puste i og til å komme seg etter møte med dette massive soundet. Det er ikke lett å fremstå som friske og nyskapende i denne sjangeren, og det klarer da heller ikke italienerne. Likevel er dette et meget anstendig verk med ok vokal og ikke minst mange fine vokalharmonier. Ingen av låtene er på mer enn seks og et halvt minutt, men vi tror likevel fansen vil lytte til skiva med andakt. De andre kan jo bare finne frem og trøste seg med ”sin musikk” hva nå det måtte være!



 

 


 01. Preludio
02. The Spell
03. Battleplan
04. Black Rose
05. Her Spirit Will Fly Again
06. Dreams
07. Divine Embrace
08. The Prophecy
09. Burn
10. Forevermore
11. Revolt
12. Presagio
13. The Apocalypse

 


Joe Caggianelli - Vokal
Enrico Pistolese – Gitar og bakgrunnsvokal
Marco Garau - Keyboards
Dario Radaelli - Gitarer
Marco Banfi - Bass
Salvatore Giordano - Trommer

 

 

Kurai – Kurai

 

 

Kurai stammer fra det japanske språket og betyr mørk, men bak navnet så skjuler det seg ingen japanere men kun europeere hvorav mange spiller i Yungen. Dette er Francesco Zago sitt prosjekt selv om det kompositorisk er nokså mange som har bidratt,  og kommet opp med 67,43 minutter med musikk. En musikk med et bredt utvalg av stemninger og lydlandskaper, som for eksempel det ganske så abstrakte som slår imot oss helt i begynnelsen av skiva på ”Herbert Quain”. Den låten er ganske så snerten og leken med all dens obskure og skremmende atmosfærer med jazz i fri dressur. Dette verket krever at lytteren har en viss fantasi slik at alle de lydinntrykkene en får kan visualiseres til en filmatisk seanse som en altså selv konstruere. Sannsynligvis vil de fleste p.g.a den mørke og skremmende stemningen se for seg et illevarslende og uhyggelig sted en eller annen plass på jorden eller for den slags skyld i ytre elelr indre verdensrom. Det er bare fantasien som setter grenser, da Kurai har lagt forholdene til rette for en tankeflukt av dimensjoner. En slik tankeflukt krever jo at en lytter intenst og lever seg inn i musikken. Gjør en det så vil en blir rikelig belønnet, å ha stoff til utallige filmer på ens innebygde og imaginære filmlerret! Kort sagt så tilbyr Kurai at fantasien skal blomstre og refleksjonene yngle, og det er jo ikke alle kunstnere som oppnår! Stemningen som fremkommer er nøysomt utmeislet og det ligger åpenbart mye arbeid bak dette prosjektet og det er utrolig og imponerende så mye lyd en slik akustisk setting kan gestalte. Som oftest er det temmelig ambient men også temmelig forstyrrende og til dels oppskakende, og musikken krever så definitivt sin lytter. De helsprø og halvsprø lyden florerer og det kan sikkert oppfattes som sært og snålt. Likevel er det en klar rød tråd i det hele som gjør at det ikke er ”Keiserenes nye klær” men heller et musikkollektiv ved navn Kurai som får fabelaktig mye ut av sine respektive instrumenter. Mange vil sikkert finne dette alt for abstrakt, men da gjør de Kurai en stor urett for det er et fascinerende stykke kunst denne skiva gir oss. Kanskje er resepten for å få fult utbytte av musikken å ha på seg noen særdeles gode hodetelefoner, ha god tid og være i rett modus. Da vil en sannsynligvis fange opp alle nyansene, og de små og noe større subtile detaljene. Kanskje gir bandnavnet og tittelen gir oss et hint, da musikken her jo er mest velegnet til å høres i mørket? De som bare er på jakt etter melodisk musikk bør absolutt styre unna denne skiva! Her må derimot lytteren være en aktiv del av musikken, og fylle ut med sin egen fantasi det som dette ensemblet har påbegynt. Dette verket gir en gyllen mulighet til en eventyrlig musikalsk reise som har flust med fabelaktige destinasjoner for den eventyrlystne musikkelsker.

 

 

  • 1. Herbert Quain

  • 2. Cavedio

  • 3. Premessa Inessenziale

  • 4. Einigermassen Ruhig

  • 5. Miniature On Rovine

  • 6. L'eco Delle Fiamme

  • 7. L'oscurita Naturale Delle Cose

  • 8. Fluester-Kadenz

  • 9. Strassenleuchte

  • 10. Treffunkt

  • 11. Fuoco Pallido

  • 12. Peter Was There Too

  • 13. Lento 1

  • 14. Einigermassen Ruhiger

  • 15. La Folgore Nera

  • 16. Still Water

  • 17. White

 

  • Komposisjoner:

  • Francesco Zago: 1, 3,7,9,11,13,15 og 17

  •  Fasoli, Olivini, Schmid, Stauss, Weber, Zago - 2, 6 og14

  • Fasoli, Olivini, Schmid, Stauss, Weber - 4

  • Stauss, Zago - 5

  • Weber, Zago - 8

  • Di Bastiano, Fasoli, Olivini, Schmid, Stauss, Weber, Zago  - 10

  • Schmid, Zago - 12

  • Fasoli, Olivini, Zago - 16

 

  •             Enrica Di Bastiano - Harpe

  • Maurizio Fasoli - Piano

  • Giuseppe Olivini - Perkusjon, cembalo og shruti box

  • Peter Schmid – Bass, contrabass, klarinett og tubax

  • Markus Stauss – Bass-, soprano- og tenorsaksofon

  • Christian Weber - Dobbelbass

  • double bass

  • Francesco Zago – Elektrisk gitar og mellotron

  •  

 

 

 

Watch – Planet Earth?

 

 

Det er mange linker mellom Watch og Genesis da førstenevnte er temmelig inspirert av klassikk prog fra 70 tallet og er uhyre nær opp til å være en dobbeltgjenger. Denne skiva er nummer fire i porteføljen etter debuten ”Ghost” fra 2001. I front på Watchskuta er en fin energi og et melodisk aspekt, og de er i tillegg et grådig bra liveband. Når en har med Watch å gjøre så er det egentlig to valg som gjelde, og et er å irritere seg grønn på at de rått kopierer sine helter. Til vanlig ville vi ha gitt et soleklart rødt kort for Watch sin atferd, fordi vi alltid stresser det med særpreg og egenart, og sparker hardt og brutalt til alle som kopierer andre rått. Når det gjelder Watch velger vi likevel å gjøre et hederlig unntak fordi vi blant annet ellers ikke kunne skrive noe fornuftig om ”Planet Earth? Mye viktigere er det at The Watch nå er blitt så uhyre dyktige, og lager så smakfull og velklingende musikk at det er en fryd. Nå må vi få tillegge at Watch har hatt et stykke vei å gå før de kunne utgi denne flotte skiva. De tre foregående skivene har stadig blitt bedre og progresjonen har vært ganske så stor. ”Planet Earth?” har intelligente arrangementer og en stor autoritet og fin harmoni, og skiva er meget bra produsert og velspilt. Det er åpenbart at det er lagt mye arbeid ned i dette verket, og bandet har fått til en avslappet og cool atmosfære som gjør at låtene virker så naturlige og som gir en flott fylde og entusiasme. Watch leverer oss rikelig doser med nostalgi og kommer opp med syv lekre spor som sender oss rakt til som passende kan beskrives som nostalgihimmelen. Simone Rossetti som er frontmann i dette Milanoensemblet sier at dagens nye besetning er den beste noen gang. Det er han jo programforpliktet til å si, men vi er enig i uttalelsen og det forklarer noe av årsaken til at så mye stemmer på dette verket. Rosetti likner mye på vokalen til Peter Gabriel med gjør det likevel til vår fulle tilfredshet, og når han også spiller fløyte med en super intensitet og innlevelse er vi såre fornøyd. Såre fornøyd er vi som tidligere nevnt også med atmosfæren på skiva og syv interessante om ikke dryppende originale melodier som lar oss avdekke nye flotte detaljer for hver gjennomspilling. Våre ører oppfanger faktisk også visse berøringspunkter med musikken til band som Spock`s Beard og Änglagard og det setter vi storpris på da det utløser en fin dynamikk. Watch er med årene og utallige turneer blitt teknisk velutrustede, og derfor kan de nå omsider gi ut et verk som virkelig sitter der det skal og som fungerer nær optimalt. At John Hackett spiller fløyte på ”New Normal” er også nær optimalt, og han gjør en fremragende jobb må det sies. Det er ikke mye virkelig nytt på denne skiva, men den er av de pussige skivene som en på tross av det kan spilles om og om igjen uten å bli lei! Likeledes mangler skiva episke låter, rytmeskiftene sitter ikke akkurat like tett som fuglene på et fugleberg. Improviseringen glimter med sitt fravær, men likevel så har ”Palnet Earth?” dette udefinerbare som gjør skiva til et flott symfonisk og nostalgisk progalbum. Watch out for Watch!

 

 

 

  • 1. Welcome to your Life (6:11)

  • 2. Something Wrong (7:41)

  • 3. Earth (5:52)

  • 4. All the Lights in Town (8:15)

  • 5. The World Inside (5:58)

  • 6. New Normal (3:41)

  • 7. Tourist Trap (7:23)

 

  • Simone Rossetti – Vokal og fløyte

  • Guglielmo Mariotti  - Bass, bass pedaler, elektriske og akustiske gitarer og vokal

  • Giorgio Gabriel – Elektriske, akustisk og 12 strengs gitarer og bass pedaler

  • Valerio De Vittorio – Piano, Hammond L122, mellotron, aro og moog synther og vokal

  • Marco Fabbri – Trommer og perkusjon

 

Gjesteartist,

 

John Hackett – Fløyte på spor 6

 

 

 

 

 

Beppe Crovella - What`s Rattlin` On The Moon?

 

Dette albumet er dedikert til Mike Ratledge, men også til Leonardo ‘The MoonJune Geezer’ Pavkovic. Kompositorisk så er de 10 første sporene Crovella sine fortolkinger av Mike Ratledge sine låter, men de siste seks er Beppe Crovella sine egne. All musikken er innspilt, mikset og mastret av Crovella selv i Electromantic Synergy Studio, San Sebastiano da Pó Torino, Italia. Leonardo Pavkovic har assistert på noe av innspillingsprosessen. Crovella uttaler forøvrig at han alltid har likt den utrolige og uforutsigbare verden av jazzrock som Mike Rutledge og Soft Machine stod for. Han sier videre at Mike Ratledge & co. sin musikk var født ut av en kreativ gallakse som sendte han emosjonelt like høyt som til Moon-in-June. Dette er en smart og smidig uttalelse av Crovella, som dermed temmelig elegant inkluderer den andre personen som ”What`s Rattlin` On The Moon” er dedikert til. Den godeste Crovella har også spilt en viktig rolle i 90 årenes oppgangskonjunktur av prog i Italia og har produsert og spilt sammen med mange av aktørene. Akkurat det er temmelig naturlig da mannen er en trollmann på alt med tangenter, men også en superdyktig producer. For de som av en eller annen grunn har gått glipp av det så er Crovella drivkraften i det fabelaktig progensemble Arti & Mestieri, som er vel verdt å sjekke ut. Crovella sin innfallsvinkel til musikk, hans holdning og ikke minst atferd kan for enkelhets skyld samles i ett ord. Følelser. Han legger til side alt fiksfakseri og alt av pretensiøs teknikk som er overflødig stilles i skammekroken! Tilbake er det en solid kjerne av nærmest uskyldig enkelhet som normalt går rett i hjerterøttene til lytteren. Med sine utallige synther, orglel, mellotroner og pianoer regelrett fremkaller han utallige suverene stemninger. Crovolla er en mester hva gjelder å forene og samle struktur, melodi og oppfinnsomhet uten at det noen gang blir navlebeskuende. Her på ”What`s Rattlin` On The Moon?” er han på egen ben, for ikke å si egne tangenter. Det er en enorm og til dels imponerende samling med akustisk og elektriske orgler, keyboards og pianoer som han bruker for å skape dette verket. Når en musiker alene skal holde lytteren sin interesse oppe, kan det jo fort ende med mageplask. Crovella utfører det kunststykke å får dette til å lyde som et helt band, hvilket er en prestasjon av gigantiske dimensjoner. Når vi så tillegger at han tross alt gir seg i kast med temmelig banebrytende og komplekse komposisjoner er dette verket så vannvittig imponerende, og det krever sin musiker til tusen. Beppe Crovella passerer ethvert hinder med den største selvfølgelighet og leverer et vitalt og høyst levende stykke musikalsk kunst som alle som er glad i musikk bør sjekke opp. Likeledes med de som liker cover art, for den er utsøkt her!

 

 

  • 1.      Tarabos  5,10

  • 2.      Chloe And The pirates  7,56

  • 3.      All White 6,24

  • 4.      The Man Who Waved At Trains 3,54

  • 5.      As If  4,14

  • 6.      Hibou, Anemone And Bear  3,28

  • 7.      Out-Bloody Rageaus 8,36

  • 8.      Pig 4,28

  • 9.      Esther`s Nose Job  6,04

  • 10.  Slightly All The Time 9,32

  • 11.  Leonardo`s E-mail  4,11

  • 12.  Moonvision 2,17

  • 13.  Many Moons, Many Junes  3.05

  • 14.  Lunar Impression 1,17

  • 15.  Circular Lines In The Air  2,46

  • 16.  Moon Geezers ( Til Hugh & Elton)  3,27

 

Beppe Crovella – Mellotron, fender Rhodes stage 73 elektrisk piano, Wurlitzer E200 elektrisk piano, Hohner elektrisk piano, Hohner Clavinet D6, Rösler Grand Piano, Hammond orgel M102, Farfifsa Professional

 

 

Cyril Archard – Violencia

 

 

Ganske så aggressiv power trio dette her, med Cyril Archard omsider tilbake igjen etter syv års fravær. Den tidligere Arrakeen gitaristen har med ”Violencia” gitt ut et verk som er temmelig nedstrippet da det faktisk ikke brukes noen form for ”overdubs”. Da hviler selvsagt mye på rytmeseksjonen og de gjør jo også en virkelig super jobb i sitt bidrag til at det ”groover” så bra på ”Violenca”. Cyril Archard virker å være temmelig sulten på rockkonseptet, og det er noe dette verket nyter godt av. Både som musiker og som låtskriver er det en fin ”hunger” å spore hos Archard. Noe av forklaringen er kanskje så enkel som at han jo har brukt mye tid på sin jazz trio, og følgelig har opparbeidet en glupende appetitt på god og ekte rock!? Rytmeseksjonen med herrene Franck Hermanny Eric Lebailly er på ingen måter noen noviser musikalsk sett. De var med på Archard sin forrige skive ” ...In Inconstancia Constans”, og er også medlemmer av det velkjent og anerkjente franske metall bandet Adagio. Skiva viser også Archard fra hans mest metallinfiserte side, og aggressiviteten er høyere enn noen gang. Låten ”St. Hetfield” er en åpenbar hyllest til Metallica som Arcahrad sikkert uten blygsel har hentet mye inspirasjon hva gjelder den drivende og potente urkraften som denne skiva utstråler. Det er ikke mye fiksfakserier og sofistikerte stunts på denne skiva, bare ærlig, drivende og rett frem instrumental rock. Sånn sett er det knapt noe for den gjengse prog fan, men heftig og begeistret faktene kan ingen ta fra trioen. Ifølge Arcahard er skiva et bevis på at han kan komponere 4 minutters låter med klare introer, refreng og vers og solo partier som er pent satt inn i en kontekst av instrumental rock. Vi finner dette verket til å ha mye å by på, selv om låtene ikke akkurat får oss til å slå stiften på flatmark i henrykkelse. Sant nok skremmer de heller ikke fanden på flatmark heller, og det som eventuelt måtte virke skremmende på noen sart skjeler er bandets attityde. En attityde hvor aggresjon og en voldsom spilleglede bor, og som mange andre nok kunne ha godt av å lære et og annet av! Ekte og aggressiv rock er jo noe som aldri går av moten og sjelden låter ille, og denne skiva er et eksempel på det og rocker riktig så flott og heftig.



 

 

  • 1.      Brutlize

  • 2.      Saint Herfield

  • 3.      All Or Nothing

  • 4.      It`s A Gloomy Day

  • 5.      Violenci

  • 6.      Sweet And Furious

  • 7.      Strong Heated

  • 8.      I Don`t Believe

 

  • Cyril Archard – Gitarer

  • Eric Lebailly – Trommer

  • Franck Hermany - Bass

 

Charly Sahona - Naked Thought`s From A Silent Chaos

 

 

Lederen av det melodiske progmetallbandet Venturia er her ute med sin første soloskive. Charly Sahona er en musiker som startet å spille piano bare fem år gammel, og som studerte klassikk musikk når han var 12. Det var derfor ikke annet enn naturlig at Sahona inspirert av rock, pop og metall fant frem til gitaren, og perfeksjonerte seg også på dette instrumentet. I disse ungdomsårene fant også frem til sin musikalske retning som er å blande melodisk fokus med virtuositet hvor låtene er bygget opp rundt hard riffing, catchy vokallinjer og tidvis vannvittige og crazy soloer. Lyrikken på ”Naked Thought`s From A Silent Chaos” er et innblikk i hva som gjør at en artist har en evig søken etter det perfekte. Under lupen er også de forskjellige årsakene til at en musikalsk kunstner søker å overføre sine sinnsbevegelser, stemninger, frykt, nevroser, libido o.s.v. til musikken de forretter. Til å utføre dette har Chaly Sahona med seg musikerne fra moderbandet, så slik sett er det ikke stor forskjell mellom Sahona i soloutgave og Venturia. Nytt er det at Sahona for første gang gir seg det vokale i vold, og det gjør han jammen meg ganske så bra i denne neoklassiske shredding settinga. Vi kan driste oss til å si at musikken kan beskrives som en miks av 30 Second To Mars, Muse, Crisis, Pathosray og Dream Theater. Selvsagt er dette noe ukorrekt, men en helt ueffen beskrivelse er det ikke da denne skiva har flust med energi, melodi og et flott sug og en fin fremdrift. Soloutgaven av Sahona er mye mer besnærende og utfordrende enn musikken til Venturia. Temposkiftene er ofte men ikke alltid av progressive natur, og lyden i den syvstrengers gitar er grådig bra, og det samme er det at på tross av all denne vellyden ikke bare er fokus på gitarene. Integreringen av keyboard, solide riff og temmelig catchy vokal melodier er meget vel utført. I sum gir dette en ganske så besnærende og fin musikk med et konsept som musikken står meget bra til. Låtsortimentet har få svakheter, og dette er noe av det beste shredding albumet vi har hørt på lenge. Låtene “Relieved” og “Away From Our Sins” har noen fabelaktig gitarsoloer som alle bør få med seg, men viser også Sahona sitt store talent som låtskriver hvor han ypperlig mikser det tekniske med det catchy. Som en ekstra bonus så er omslagbildet jammen verdt å se mer enn en gang på!

 



 1. Relieved.
2. Raise the Shadow .
3. Away From Our Sins.
4. Forgotten Past.
5. River of Lies.
6. Living In A Dream Is Not Right.
7. It Will Fly Away.
8. All That Can't Be Said

 

  • Diego Rapacchietti – Trommer

  • Thomas James-Potrel – Bass

  • Charly Sahona – Gitarer, keyboards og bakgrunnsvokal

 

Tommy Ermolli – Steps Ahead

 

 

Denne skiva er skrevet som en slags trøst, avledning eller terapi etter Tommy Ermolli i 2004 mistet et nært familiemedlem. Den godeste Ermoli har tross sin unge alder (21 år) en fortid i band som Twinspirtis og Khymera. Her er han ute med sin debut, og får meget god hjelp av kolleger fra Twinspirit i Daniele Liverani, Dario Ciccioni og Alberto Rigoni. Musikken er av typen melodiøs gitarrock som fokuserer på Ermolli sin svært dyktige traktering av diverse gitarer og krever ikke all verden av lytteren. Melodiene er jevnt over ok, og skiva er et instrumentalt album som har visse metallfølere uten at vi får laviner av shredding her. Det er mer fokus på små detaljer og diverse stemningsvekkende og småfinurlig musikalske landskap tapetsert med gitarlyd. Arpeggioene lyser ofte opp musikken, og ”Magic” og ”Enlightening Darkness” har progressive og shred elementer som er flotte. På ”Taking Control” og ”Endless Space” tillater Ermolli seg å leke ” guitar hero”, og det er han vel forunt da han stort sett ellers holder igjen slikt pretensiøst stoff. Det er likevel naturlig nok  gitaren som er i fokus på ”Steps Ahead” og det er lite metall, men heller mer rock, litt blues, litt akustisk musikk og til og med litt jazz! Det hele utføres som oftest svært smakfullt, og det er en god stemning på skiva. En stemning som tilsier at musikerne trives i sitt samspill, og som kommer musikken som forrettes til gode. Albumet er ei trivelig skive, som også er et svært godt håndverk uten at musikken noen gang blir så vannvittig spennende. Det er all mulig grunn til å hygge seg med gitarspillinga til Tommy Ermolli da han virkelig gir av seg selv og leverer mye flott gitararbeide. Noen rolige spor skaper en fin variasjon, og nok til å være med å bidra til at dette albumet vil være ganske lyttbart for de som er glade i dyktig gitarister som skriver ok låter.

 

  • 1.      Endless Space

  • 2.      Joy Of Illusion

  • 3.      Step Ahead

  • 4.      Enlightening Darkness

  • 5.      Renewed

  • 6.      Magic

  • 7.      Taking Control

  • 8.      Virtual Redefinition

  • 9.      Arrival

  •  

  • Tommy Ermolli – Gitar og bass

  • Daniele Liverani - Keyboards

  • Dario Ciccioni – Trommer og perkusjon

  • Alberto Rigoni – Bass

 

Harvest - Underground Community

 

 

 Nesten en time med neoprog fra dette Barcelonabaserte bandet. Dette temmelig nye bandet er basert på musikere som hadde kjent hverandre fra tidligere musikalske prosjekter. Harvest ble dannet fordi musikerne hadde temmelig like preferanser når det kom til musikksmak, og som de ønsket å dyrke og utvikle i fred og fordragelighet i fellesskap. Dermed var ikke veien særlig lang til etableringen av Harvest, og en fin arena for å foredle nevnte preferanser. Visjonen til ensemblet ble snart spikret og er ganske så enkel og flott!  Total kreativ frihet uten på noe som helst måte å tenke populistisk, kommersielt eller å bry seg om trender. Det høres jammen ut som en visjon som kan gjøre at det skapes mye bra musikk. ”Underground Community” er altså på nesten en time, og inneholder 12 originale låter, og en låt som er en cover av Marillion sin ”Waiting To Happen”. Låtene er ikke av episke dimensjoner da den lengst ikke er på mer enn 6 minutter og atten sekunder. Musikken er heldigvis ikke av den typiske lettvektertype, selv om sortimentet er nokså tilgjengelig og melodisk og velklingende. Synther og elektroniske effekter er med å sementere den drømmende og svevende atmosfæren som bandet ofte rader opp. Likevel er det nok gnell i musikken til at det ikke blir en øvelse i snillhet da de instrumentale avsnittene har både nok tyngde og progelementer til at det er verdt å låne øret til. Musikken blir aldri av de mest heftige slaget, men flyter fint og uanstrengt og har enkelte ambiente partier som fint kontrasteres med noen hardrock elementer. Mest er det likevel en alternering mellom mer rolige låter og låter med mer middels fart. Monique Van Der Kolk har en fin stemme som har nok styrke og spenst til å tilfredsstille de fleste ører. Musikken er ikke overdrevet kompleks, men står seg på de mer subtile arrangementene og en flott stemning, og ikke minst en evne til å bygge opp låtene og holde på spenningen meegt bra. Skiva vokser ved gjentatte lyttinger, da de lekre detaljene lettere avdekkes, men vi etterlyser likevel en noe større vilje til å ta sjanser. Vi hadde gjerne sett at Harvest våget mer, fordi slik det er nå er det mye bra og svært velklingende musikk men litt for lite originalitet og særpreg og definitivt trygt og godt. ”No Return” er nok skivas beste og også mest progga låt med gitarløp som ofte kan hentes fra Pink Floyd skuffen. På ”Mara” er det fine gitarriff og noen virkelig fine soloer vi får, og det er ellers mangt og meget bra på denne debuten som gjør at vi ser frem til neste skive med spenning. Fans av Marillion, IQ, Mermaid Kiss og Blackfield vil nok virkelig sette pris på musikken til Harvest

 

 

  • 1. Autumn Leaves (3:44)

  • 2. Beyond the Desert (3:38)

  • 3. No Return (5:37)

  • 4. The Story of Tim Ballas (4:50)

  • 5. Mara (4:51)

  • 6. Underground Community (1:37)

  • 7. Change Life (4:22)

  • 8. Post Disaster (4:23)

  • 9. The Horizon (5:20)

  • 10. Waiting to Happen (6:17)

  • 11. She Tries (4:41)

  • 12. Night Comes Down (2:51)

  • 13. Interrupted Broadcast (3:46)

 

  • Monique Van Der Kolk - Vokal

  • Jordi Amela - Keyboards

  • Jordi Prats - Gitar

  • Roger Vilageliu - Bass

  • Alex Ojea - Trommer

 

 

 

Los Angeles – Neverland

 

 

Et temmelig nytt band dette her, hvor fantomvokalisten Michele Luppi og Fabrizio Grossi som er bassist og produceren utgjør kjernen i bandet. Den resterende instrumenteringen kommer fra gjesteartister, og her er det dyktige musikere som er hentet inn. Vi kan for eksempel nevne Eric Ragno på keyboard fra China Blue, og gitarfantomet fra Dokken, George Lynch som slår til på låten ”Nowhere To Hide” som bare han kan. Luppi har for øvrig en fortid som vokalist hos progmetall bandet Vision Divine og ikke minst som leder og producer av metallbandet Killing Touch, og betraktes av mange som en legende. Dette visualiseres ved at han har en trofast fanskare som i klare ordelag gir uttrykk for sin hengivenhet. Musikerne er også om ikke nødvendigvis hengivende overfor hverandre, så i det minste solidarisk fordi samtlige slippes til på låtskriver siden. Dette fører til en flott variasjon, og soundet er gjennomgående melodiøst i god AOR ånd, men også ganske røft til tider. Hyllesten til Richard Marx og skiva “Paid Vacation” og coverlåten ”Nothing To Hide”, er betydelig hardere enn originalen og med en mye mer spretten attityde også faktisk. En rimelig smittsom og lett-å-få-på-hjernen låt, og det er jo i høy grad et mål i denne konteksten.   Stemmen til Michele Luppi er et svært viktig og bærende element i Los Angeles sin musikk. Han har på mange måter mye til felles med Jeff Scott Soto og Glenn Hughes om ikke i så mye i klangfarger så i autoritet og utstråling. Med sin flotte stemme så klarer han faktisk å heve de fleste låtene, og likner ofte en god del på Toby Hitchcok fra Pride Of Lions. Refrenget på ”Tonight Tonight” er smektende og nær opp til noe som mange vil betrakte som AOR himmelen, og ” Welcome To My Life ” er i samme kategori. ”Neverland” har nok bitt i seg til å bli interessant, og opplyser et musikalsk terreng med visse metalvibber, men mot slutten blir det vel mye høye toner og jamring. ”Neverland” er ei skive med nokså ujevne låter, noen ok pluss og noen heller lite spennende og til dels intetsigende. Innen melodisk hardrock er skiva ok nok uten noen gang å ha muskler til å bli en klassiker da det er noe som mangler. Cover kunsten er derimot virkelig av ypperste klasse!

 

www.myspace.de/micheleluppi

 

  • 1.         Neverland      5:21

  • 2.         Nothing To Hide        4:42

  • 3.         City Of Angels           5:55

  • 4.         Promises        6:26

  • 5.         Wait For You             4:49

  • 6.         Nowhere To Hide      4:14

  • 7.         Tonight Tonight         5:02

  • 8.         Higher Love  3:49

  • 9.         Living Inside              4:14

  • 10.       Welcome To My Life           3:38

  • 11.       Paradise         4:26

 

  • Fabrizio Grossi – Bass og programmering og produsent

  • Michele Luppi – Vokal

 

Gjesteartister,

  • Tommy Denander - Gitar

  • Joey Sykes - Gitarer

  • Roberto Priori - Gitarer

  • Eric Ragno - Keyboards

  • Tony Morra – Trommer

  •  

 

David`s Lodgers – David`s Lodgers

 

 

Fra Pianura Padana  i Piacenza i Italia kommer et nytt skudd på stammen av band  fra støvellandet. Selve det uvanelige navnet David`s Lodger er hentet fra produceren deres David, som også har hjulpet til med å designe deres hjemmestudio og å finne en velegnet plass til å øve. Forøvrig er også "Lodger" et album fra den ikke helt ukjente artisten David Bowie fra 1978. Hvorvidt dette har påvirket navnevalget aner vi faktisk ikke! Uansett så er denne debuten en privat utgivelse far disse unge musikerne, som tross sin ungdom har holdt på siden 2003. Ventetiden på og omsider å få slippe sin debut har de benyttet godt, og skiva viser artister som kan sine saker. Stilistisk minner David`s Lodgers om et annet temmelig nytt band, nemlig Coral Cave. Begge har et godt øye til 70 tallets progressive bevegelse, men der Coral Cave skjeler mot Pink Floyd og P.F.M. har David`s Lodger hentet mer inspirasjon fra tidlige Genesis, men sørger for noen saftige injeksjoner av mer moderne musikalske nyvinning som tape loops og diverse effekter. Vokalen er på engelsk og er bra nok, men samtidig mister vi den så sjarmerende italienskspråklige sangen som er så fascinerende. Bandet har ikke mindre enn tre multi instrumentalister i Lorenzo Bernardini, Luca Dallatorre og Riccardo Molinari, og disse står da for mye av den soniske paletten, og all komposisjon og arrangering. G.Ziliani, E.Crippa bidrar også med sitt, men vi aner faktisk ikke om de er faste medlemmer eller bare noen som tilfeldigvis gikk forbi innspillingslokalet en dag? Nåvel, musikken til dette ensemblet er ikke særlig rå og vanvittig, og ordet sofistikert er nærliggende å trekke frem. Likevel så strutter skiva av vitalitet, spilleglede og livslyst i all sin prakt. Bandet er ikke redd for å utforske diverse forskjellige musikalske felter, og vi får en reise som svinger innom crossover prog, neo, symfonisk prog og folkprog.  Låten som skiller seg mest ut i sortimentet er den smådystre og småsprø ”Out Of Phaser”. Samspillet er fortreffelig her, og basslinjene bare må høres og da gjerne i sammenheng med tromminga. Omtrent midtveise på skiva dukker ”What i Feel Up”, og her er stemningene mye mer lystelige, og nesten i overkant søte også. Bandet balanserer her på stram line hva gjelder å få musikken for snill og dynget med sentimentalt kjærlighetsprat. Nesten ren folkrock får vi på ”Ari” som er en meget catchy låt med flotte vokalharmonier. Før det hele blir for fjernt fra prog så konverterer bandet tilbake til prog og det episke format på skivas to siste låter. Kompleksiteten skrus opp noen hakk og vi får flere krumspring og øvelser i det småsnertne og uventede. Som for eksempel rytmen på ”The Sun Is Shining Evil” som er en studie i rytmisk lek og eksperimentering, og ”Frenesy In A Minor” hvor blant annet temmelig uventede ekspedisjoner i spaca terreng åpenbarer seg på andre halvdel. Produksjonen er ikke hel topp, men grei nok på et album som er temmelig imponerende til å være en debut med mange flotte ideer og spennende og varierte låter.

 

 

http://www.myspace.com/davidslodgers

 

  • 1.      Dice 8,28

  • 2.      Fey 4,07

  • 3.      Out Of Phaser 7,23

  • 4.      What I Feel 2,23

  • 5.      Ari 4,08

  • 6.      The Sun Is Shining Evil 6,32

  • 7.      Frenesy In A Minor 5,54

 

 

  • Riccardo Molinari, and Lorenzo Bernardini. 

  • Luca Dallatorre – Trommer, cymbal, tape loops, soundscapes og vokal

  • Riccardo Molinari – Elektrisk gitarer, 6 og 12 strengs akustisk gitarer, mandolin, bassorgel, mellotron, synther, didjeridoo, vokal

  • Lorenzo Bernardini  - Elektrisk gitarer, 6 og 12 strengs akustisk gitarer, mandolin, piano, orgel ,mellotron, synther og bakgrunnsvokal

  • G. Ziliani – Saksofoner, treblåseinstrumenter og mellotroner

  • E. Crippa – Bass, effekter og loops.

  

 

Slivovitz – Hubris

 

En Italiensk septett fra Napoli som har hentet mye inspirasjon fra Balkans livlige folklore men også fra Minimum Vital, Weather Report, John Zorn og Frank Zappa sin musikk.  Resultatet er et særegent sound med rikelig av trøkk, tyngde og intensitet. Slivovitz har sine røtter tilbake til 2001, og den selvtitulerte debuten kom i 2004. Bandnavnet er som sikkert mange kan gjette hentet fra en alkoholholdig drikk. Mer konkret så er Slovovitz er Slavisk plommebrandy som er umåtelig godt like i sentral- og østeuropa. Vi har også fått smaken på Slivovitz, men velger så langt å nyte den musikalske varianten.”Hubris” er en smakfull andreskive hvor en tidvis injeksjoner av afrikansk fusion ikke ulik Mandrill og Osibisa, virkelig bidrar til et spsnstig lydbilde. De kreative høydepunktene kommer som perler på en snor, og kontrastflatene og variasjonen er virkelig bra i en drivende jazzrocksetting. Septetten samhandler slik at det er en fryd å lytte til, og lytteren må virkelig være forberett på å forvente det uventede hva gjelder hvor haren hopper. Omtalte ”Hare” er Slivovitz, som injiserer kubistiske klanger, forvrengte nyanser og alt de måtte ha lyst til der og da. Resultatet er uforutsigbart og førsteklasses spennende, og gjør at det skal godt gjøres å kjede seg når ”Hubris” spilles. Hele tiden så er den gode melodi i sentrum, og det er på tross av de mange heftige detaljene som oftest både melodiøst og lyttbart. Ludovica Manzo sin smektende stemme gir en latinpreget mykhet som kontrasterer mer skarpskodde instrumenter. Bandet har sin styrke blant annet i de vakre og lekre overganger, og i en prektig variasjon innenfor en enkel låt. På for eksempel ” Zorn A Surriento” er det Domenico Angarano sin bass som i front rader opp en Midtøsten tematikk, før et nytt musikalsk landskap overelveres stafettpinnen. Her er det Pietro Santangelo sine saksofoner som kjører på i et klima som er svært sigøynerinspirert. For å virkelig fullende låten gir Slivovitz oss en jazz kakofoni i fri dressur i god Frank Zappa ånd. En ånd som er vel verdt å la seg inspirere av, men dette ensemblet har så mye mer på sin musikalske agenda. Blant annet så er det mye etnografiske snadder å lytte til på skiva, Argentinsk tango, Brasiliansk samba, Hawaii surf, Senegalsk gitar og rikelig annet. Fete og flotte soloer fra nevnte Pietro Santangelo er det mange av , men også fiolinisten Riccardo Villari og gitaristen Marcello Giannini har noen svært heftige slike. Til og med en skurrende munnspillsolo fra Derek Di Perri tilgodeses vi med. ”Hubris” er kort sagt et musikalsk festmåltid fra første til siste tone, og er ei skive alle ekte musikkelskere bør ta en lytt til.

 

 

www.slivovitz.net
 www.myspace.com/slivovitz

 

  • 1.      Zorn A Surriento 4,49

  • 2.      Caldo Bagno 7,31

  • 3.      Mangiare 5,40

  • 4.      Errore Di Parallasse 5,58

  • 5.      Ne Carne 4,02

  • 6.      Dammi Un Besh O 6,13

  • 7.      CO2

  • 8.      Sono TRanquillo Eppure Spesso Strillo – Stress 4,44

  • 9.      Canguri In 5 – 8,45

  • 10.  Tilde 8,53

  • 11.  Sig. M Rapito Dal Vento 5,47

 

 

  • Domenico Angarano – Elektrisk bass, og båndløs bass

  • Stefano Costanzo – Trommer og perkusjon

  • Marcello Giannini – Elektrisk- og akustisk gitar

  • Ludovica Manzo - Vokal

  • Derek Di Perri – Munnspill

  • Pietro Santangelo – Alt- tenorsaksofon og vokal

  • Riccardo Villari – Fiolin

 

Gjesteartister,


  • Giovanni Imparato – Perksujon og vokal på spor 2

  • Marco Pezzenati - Vibrafon på spor 3

  • Ugo Santangelo – Akustisk gitar på spor 7

 

 

J21 - Yellow Mind - Blue Mind

 

 

Debutalbum fra den Barcelonagitaristen Joseph Diaz som operer med kunstnernavnet J”! Her får han med seg diverse gode musikalske hjelpere som Graham Bonnet kjent fra Rainob, MSG, Impellitteri og Alcatrazz. Av andre navn som bidrar kan vi nevne Trey Gunn, Geoff Tyson og Ed Mann. Greg Tyson har også stått for miksing og produksjon av ”Yellow Mind _ Blue Mind”. Ikke overrakende er dette i hovedsak et gitarbasert album, som friskes opp av mye flott akustisk gitarspilling. Diaz er en heftig beundrer av Frank Zappa og hans musikk. På denne skiva ønsket Diaz å lage ei skive med så mye variasjon som mulig, og med et løp hvor improviserte gitarpartier fikk gode kår. Dette var et bevist valg da Diaz ikke ønsket at hans debut skulle være et verk fylt med pompøst gitaronani. Vider så hadde Diaz som mål å ta et skritt vekk fra tradisjonell låtstruktur, slik at skiva fikk nok særpreg og essens for å skille seg ut i mengden. Her lykkes han nok bare delvis, men klarer å servere ei skive som har syv spor som aldri blir kjedelig og som alle er av anstendig kvalitet. Noen låter er totalt instrumentale, mens Grahan Bonnet sørger for fin vokal på de andre. Skiva er temmelig hardt legert, men det kler musikken og det hele virker ekte og ikke påtatt eller kunstig på noen måte. For variasjonen er skyld det enkelte roligere mer ettertenksomme partier, og det gjør det mulig å puste litt før den mer gjennomgående røffe attityden overtar. Programmerte trommer dominerer skiva, og det har vi tidligere tilkjennegitt vår holdning til! Likeledes har vi sent og tidlig og i klare ordelag, flagget vår begeistring vilje til å ta sjanser. Eksperimenteringsviljen er også tidvis til stede uten at skiva akkurat er dryppende av de villeste og mest vågale musikalske tokt ut i ukjent terreng, så er det noen fine små ekskursjoner her og der. Alle skiver som er såpass gitarfokusert må inneholde noe for konseptet ”Guitar heroes”, og selvsagt får vi noen dose av slike hurtig gitarløp. Skiva gir oss det beste fra begynnelsen, da låten ” Within The Space Of 7 Breaths” er en virkelig flott åpning. Akkurat den låten er vanskelig å overgå, og det får vi heller ikke oppleve. Vi får derimot et velspilt og ganske ok album med dyktig og inspirerte musikere som er hørbart pluss.

 

 

http://www.myspace.com/graphixion

 

 

  • 1.      Within The Space Of 7 Breaths

  • 2.      The Truth Behind The Veil

  • 3.      Earthspiritual Surgery

  • 4.      Felicidad

  • 5.      On The Shores Of The Cosmic Ocean

  • 6.      The Edge Of Now

  • 7.      Yellow Mind:Blue Mind.

 

 

Colster – Colster

 

 

Denne selvtitulerte skiva er totalt instrumental, og er tuftet på erfaringene disse to musikerne har av positiv og negativ art på sine reiser i Europa, Asia og Amerika. En annen viktig faktor er å la kreativiteten flomme så å si, og at enhver hindring og regel som er premissleverandør av forstyrrende negativ påvirkning skal bortfalle.  Et annet mål er at musikken til Colster skal avleire store mulighet og sjanser for at lytterne til å danne seg sine egne fortolkninger og forestillinger. Et slags opplegg til at det musikalske åndsverket sørger for at lytteren bringes i en stemning hvor refleksjoner og den såkalte ”individuelle filmskapelsesprosessen” slår ut i full blomst. Musikken på skiva er ikke pretensiøs på noen måte, og det er ikke avant garde elementer eller annet som muligens kan oppfattes som musikalsk ”stasj”. Fokus er på å formidle akkumulerte personlige og følelsesmessige erfaringer fra nevnte reiser gjennom et filter av rock, og hvorav blant annet Pink Floyd og King Crimson nok er de mest åpenbare musikalske inspirasjonskildene .  Dette klarer duoen med en musikalsk utforming som er temmelig melodiøs og tilgjengelig. På knappe førti minutter presenteres vi her for rikholdige musikalske scenarioer i en rolig og behagelig setting, kanskje for behagelig vil noen si? Skiva har likevel mange fine psykedeliske øyeblikk, og noen umiskjennelige bluesvibber hører selv et utrent øre. Gitarene er ofte temmelig viktige i den settingen som skiva rader opp med en stemning som er dunkel og melankolsk. Synthene gjør også sitt til å understøtte og sementere nevnte gjennomgripende stemning, og samarbeider forbilledlig med gitarene. Den ”mellotrongærne” får kaskader av liflige toner og også en viss bruk av orgel så vidt vi kan høre, og det er i så henseende en umiskjennelig 70 tallspreg over dette verket. Uansett så er elektrisk gitar det førende instrumentet, og gitasoloene utføres ganske så smakfullt av Livio Cravero. Han har den flotte evnen til å prioritere den subtile og stemningsfulle mer enn å vise seg i all sin eplekjekke virtuositet. Skiva bærer bud om et band som har mye bra på sin agenda, og musikken vokser ved gjentatte avspillinger. Musikken er uttrykksfull og rikholdig på små kreative og lekre detaljer, og er en skive med varme og sjarme som passer bra til mange anledninger hvor det å dypdykke i musikken er mulig.  

 

http://www.myspace.com/colstermusic

 

  • 1          Searching absolution-Fase 1            6:05    

  • 2          The first wail  6:27    

  • 3          Everyday life 8:43    

  • 4          Island asylum 8:17    

  • 5          Mind Rejection         2:26    

  • 6          Searching absolution-Fase2 3:31    

  • 7          Searching absolution-Fase3 3:59    

  • 8          Melancholy    4:15    

  • 9          See through the tears           5:11    

 

  • Livio Cravero – Gitarer, bass og synther

  • Francesco Previotto – Trommer og perkusjon

 

 

Sinestesia – The Day After Flower

 

 

Fra Trieste nordøst i støvellandet kommer Sintestia som her er ute med sitt andre album som er en miks av metall og melodiøs prog, og av 70 talls estetikk med mer moderne toner og også noen fullverdige avstikkere til mer psykedelisk terreng. Skiva kommer forøvrig ut på selskapet Immaginifica som drives av Franz Di Cioccio, som er trommeslager i ikke helt ukjente PFM! Andre stallkamerater er for eksempel Finisterre og La Maschera Di Cera. Sinestesia startet sin karriere helt tilbake til 1997 og har hatt en lang vei å gå før de kunne spre musikken sin via CD formatet. De har likevel ikke ligget på latsiden og turnert heftig og begeistret, og trimmet sine musikalske muskler, slik at musikken på ”The Day After Flower” nyter fruktene av denne verdifulle treningen. En eksersis som er nødvendig for å skille seg noe ut fra massene i det melodiøse metallsegmentet som Sintestesia tilhører, og bandet klarer faktisk å ta et lite skritt til siden for den mer ordinære hop. Det blir her likevel definitivt aldri stappfullt med musikk spekket med originalitet. Likevel er det nok til at en henger greit med, og komposisjonene til Ricky De Vito har nok fylde, variasjon og dramatikk til at det hele er hørbart. Sintestia har en fin balanse mellom det lette og hørbare og det mer og operetteaktige, men alltid med fokus på det innsmigrende og hørbare. Styrken til dette ensemblet er at de klarer å fargelegge musikken slik at den ofte er mange spennende klanger og at det skjer noe innenfor de enkelte komposisjoner, og herved at det hele ofte drives fremover på en fin og naturlig måte. Noen ganger når ideene ikke er i toppklasse så fylles det på med elektroniske klisjeer og det er jo selvsagt ikke akkurat like velsmakende. Betydelig mer smakfull er ” The Birth, The Death, Trance By The River” som har svært mye bra på agendaen og ikke minst avleirer mange inderlig stemninger og er meget velegnet til å glede en lytter. ”Feast” vil nok glede de som liker mer radiovennlig musikk, mens de som liker mer komplekse instrumentale saker også får sitt her faktisk. Den temmelig potente låten ”Burning Times” gir oss dundrende gitarer og en operaaktig stemning, og en virvlende og episk stemning. ”The Day After Flower” er en skive som faktisk klarer å holde på lytteren gjennom hele skiva, og unngår som mange av kollegene innen mer melodiøs metall å kjede vettet av en stakkar. Mye av årsaken er at låtene er gjennomgående velskrevne, og musikerne klarer å levere og ikke bare forsøker å imponere med å spille fort. Vokalisten Ricky De Vito har full kontroll og et meget bra register, og de øvrige musikerne åpenbart å spille sammen. Slikt kombinert med dynamikk og variasjon gjør at dette blir ei ok skive, selv om vi antar at Sinestesia ikke har levert sitt beste verk enda, og håper på ytterlige fremgang på de neste albumene for det har bandet utvilsomt potensial til.



 

http://www.sinestesiaband.com/#

 

  • 01.    Hero

  • 02.    Feast

  • 03.    The Birth, The Death, Trance By The River

  • 04.    Burning Times

  • 05.    Violet

  • 06.    Cold War Apocalypse

  • 07.    Twilight

  • 08.    Memento

  • 09.    Feast (Instrumental)

 

  • Alberto Bravin - Keyboards

  • Roberto de Micheli - Gitarer

  • Ricky de Vito - Vokal

  • Paolo Marchesic - Trommer

  • Alessandro Sala - Bass

 

Daal - Disorganicorigami

 

 

Dette er et sideprosjekt til Davide Guidoni kjent fra Taproban, The Far Side, Gallant Farm, Nuova Era, Ozone Player etc, og keyboardisten Alfio Costa kjent fra blant annet Tilion, Prowlers, Colossus project, Dark Session etc. Som den oppmerksomme leser sikkert har oppdaget så tar man Da fra Davide og setter sammen med al fra Alfio, og vips så dukker navnet Daal opp. Vanskeligere er det faktisk ikke, og musikken er heller ikke ”vanskelig” å forholde seg til. Den er en tålig vellykket utgave av musikk i skjæringspunktet mellom electronica og prog. Daal er også et møte mellom nordre del av Italia med Alfie Costa fra Bergamo, og Davide Guidoni fra Roma. Normalt sett er dette visstnok evnet til å skape polarisering, men her samarbeider disse to dyktige musikerne forbilledelig. Under Daal paraplyen legges enhver eventuell motsetning mellom det høye nord og midten av Italia bort, og det fokuseres på å lage god og spennende musikk. For å nå dette naturlige målet er også temmelig mange fra det progressive miljø hyret inn som gjesteartister. Nå er det jo selvsagt slik at store navn aldri har garantert for god musikk, fordi det heldigvis ikke er så enkelt å skape musikk. Nåvel, dette samarbeidet bærer frukter og gir oss et vell av friske klangfarger finurlige musikalske ideer, og temmelig hypnotisk musikk som raskt kryper under huden på lytteren. Gåsehud må vite, og da har jo Daal jammen oppnådd mye på sin første skive. Variasjonen er også fin, med perkusjonstøy, psykedeliske landskap, mørke og dystre filmtablåer ikke ulikt hva Goblin tidvis holder på med, Pink Floyd følere, lydeffekter, dissonans og ytterst vakker og sensitiv musikk. Noen vil sikkert hevde at skiva er for ufokusert, men så lenge det stort sett er så inspirert og sammenhengende plager dette ikke oss i nevneverdig grad. Viljen til å eksperimentere og utforske er så absolutt tilsted og da må jo noe ikke funke optimalt, det er jo nesten en naturlov. Vi velger derfor å fokusere på det som er bra, som “A Saucerful of Secrets”. Låten er en cool coverlåt, og en hyllest til Richard Wright som tragisk nok døde mens denne skiva ble innspilt. Terreng som best beskrives som jazz i fri dressur får vi på tittellåten og på The Dance Of The Drastic Navels pt.1”. ”Chimaira” er også en sterk låt, hvor den lyriske inspirasjonen er hentet fra en novelle av Valerio Massimo Manfredi, mens ”Hoocaustica” er en melankolsk og mørk låt med stor kvalitet. På ”Brain Melody” foredles de mørke tendensene ytterlige, og det blir temmelig skremmende og ”angstpiplende”. Mellotronelskerene får sin våte drøm oppfylt på bonussporet ” Var Glad Var Dag”. Daal kan på mange måter sies å være en idédugnad mellom to musikere som er kreative og delvis komplementære. Til sammen skaper de musikk som er vakker men også utfordrende, tilgjengelig men med essens, skremmende men også trygg og god. Vi ser frem til fortsettelsen, og oppfordrer flere musiker til slikt vi velger å definere som en musikalsk idédugnad. Faren for at god musikk avleires i kjølvannet av noe slikt er jo rimelig stor, og det bør jo være positivt.

 


http://www.myspace.com/daalband

www.davideguidoni.com

 


1. Holocaustica
2. Chimaira
3. Mo(o)nS(o)n
4. Brain Melody
5. The Dance of the drastic Navels pt.1
6. Disorganicorigami
7. A Saucerful of Secrets
8. Children of our Dreams

 
Bonusspor,

9. Var Glad Var Dag

 

  • Davide Guidoni – Trommer og perkusjon

  •  

  • Alfio Costa – Keyboard

 

Gjesteartister,

 

  • Fabio Zuffanti (Finisterre, Maschera di Cera),

  • Cristiano Roversi (Moongarden, Mangala Vallis)

  • Alessandro Papotto (Banco del Mutuo Soccorso, Periferia Del Mondo)

  • Vincenzo Zitello,

  • Laura Mombrini (Prowlers)

  • Flavio Costa (Prowlers, Tilio

 

Life`s Decay – Dysrieuses

 

 

 

Dette bandet tar på sin skjette skive som “Dysrieuses” er, et godt skritt mot mer aggressiv og dynamisk musikk enn forgjengerne la opp til. Utviklingen til Life`s Decay forteller oss også at bandet nå har pimpet opp sin akustiske orkestrering ytterlige noen knepp opp. Klokkespill, munnspill, xylofon sørger for noen fine atmosfæriske og noe temmelig uvante klangfarger. Mer dominerende er klassiske instrumenter som fiolin, piano og cello som alle bidrar til de større musikalske teksturene sammen med fyldige gitarlinjer og orgel. Perkusjonene er rimelig heftige ja rent ut iltre, men industrial tromming kontrasterer det akustiske. Like viktig for det noe særegne soundet til Life`s Decay er mer eksperimentelle lyder fra metallstykker og diverse andre objekter. Slikt skaper en spesiell rytmikk som er spennende, men tidvis står ettertrykket noe tilbake for hva vi kunne ønske da noe mer ”punch” her hadde vært fint. Det er nå engang et faktum at en ikke kan få alt her i livet og ”Dysrieuses” avgir så absolutt mange fine stemninger og noen av de er herlige trolske, svevende og vakre så det holder! Absolutt alt på denne skiva er utført av de to musikerne Alfa og Lyktwasst, og i 2004 ble Abstraktsens Produktions etablert for å ha full kontroll. Den grafiske kunsten er av stor betydning for dette prosjektet, og Lyktwasst lager cover art av bare sort og hvitt som sørger for en retro luksus følelse, og musikk og tilhørende artefakter er totalt knyttet sammen. Skiva er på 43,25 minutter og drives frem med kvinnelig stemme som er tidvis søt, og tidvis med betydelig og voldsom energi. Dette sørger for at vokalen vekselvis snor seg rundt de varierte instrumentene men også samhandler flott med de samme. Lyrikken er alltid på fransk, og temmelig eklektisk og både mørk og poetisk, og soundet er både moderne legert men også temmelig tidløst. Life`s Decay har gjennomgått en betydelig forandring siden begynnelsen i 2003. Lyktwasst var faktisk alene til 2005 hvor Alea kom med, og hun tar nå på seg flere og flere oppgaver i dette konseptet slik at de to musikerne nå er likeverdig skapende kunstnere så vidt vi kan skjønne. Dette har blant annet ført til at i 2008 ble det innført klassiske akustiske instrumenter.  Vi kan trygt fastslå at et musikalsk paradigmeskifte nesten har inntrådt mellom debuten ” Art Decay Extremism” og “Dysrieuses”! Målet er nå å skape et personlig univers både musikalsk og visuelt med influenser fra mange hold. Disse mange hold er så forskjellige kilder som dark klassisk akustisk musikk, damppunk, industrial, og eksperimentell pop-rock. I sannhet er dette et musikalsk univers som vi knapt har hørt før, og implisitt er det mye særpreg og egenart. Vi finner at musikken til Life`s Decay har dynamisk variasjoner som bør påkalle oppmerksomheten til lytteren over lengre tid. Det er mangeartede stemninger som rades opp, og musikken er som oftest velegnet til å lyse opp en mørk vinterkveld eller ytterlige å forgylle en fin sommeraften.

 

 


I - Etasthesie
II - Emerance
III - Eabelia
IV - Sulvisyan
V - Viversie
VI - Ambrause
VII - Iristhetique
VIII - Etesse
IX - Elystea
X - Exalyne
XI - Evarestique
XII - Inkerosa

 

Lyktwasst – Akustisk gitar, bass, fiolin, trompet, orgel, trommer og perkusjon

Alea – Vokal, akustisk piano, cello, munnspill, klokkespill, xylofon, perkusjon og diverse eksperimentelle lyder.

 

 

Taifa – Alhambra

 

 

Med hele ni år siden debuten “ Beyond Del Sur” er det jammen på høy tid at Taia får ut nytt materiale. Her får vi førtitre minutter og femten sekunder med prog pent smykket med flamenco og spansk folklore, og en fin vilje til å gi oss temmelig egenartet musikk. Spanjolene startet sin karriere i 1999 under navnet Ziryab, men ganske snart ble dette byttet ut med dagens Taifa. Før Taifa ble et faktum, så var vokalisten Luis Massot med i blant annet Elikat og Mr. Cheese. Etter et slikt lite sveip i fortiden forteller nåtiden oss at Taifa nå er blitt en trio. Musikken har blitt noen hakk hardere og enda mer flamenco- og elektronisk dominert, hvorav samplere er mange og en viktig del av lydbildet. Akkurat det antar vi at det er temmelig delte meninger om hvor vellydende er, fordi progressive legert musikk som pakkes inn i rytmikk og et sound som er hentet fra dagens elektroniske musikk ofte skaper het debatt. Den diskusjonen skal vi ikke ta her,  men fastslå at ”Alhambra” er et konseptalbum hvor trioen får med seg et knippe dyktige musikere som bidrar til at skiva blir såpass bra. Tittelsporet ”Alhambra” er en vakker låt hvor den Andalusiske fiolinen til Nourdine Chkara fører an i starten og tilfører arabiske stemninger, og låten visualiserer fint historien bak dette praktbygget. Prakten i gitarspillinga til Marti Riera får vi på låten ” La Casa Del Olvido”, mens ” Las Torres De Babel” kanskje er den mest progressive låten på skiva. Noen finurlige temposkifter finner vi på ”Nada Que Perder” og låten er pent snekret og arrangementene er spennende.  På ” Mendigos De Una Ilusión” får vi den perfekte symbiose mellom prog, andalusisk musikk og flamenco! Musikken er ofte temmelig lidenskapelig og tidvis dramatisk, og stemningen er kanskje i overkant teatralske for enkelte. Vi har en noe ambivalent holdning til denne noe overdrevne dramaturgien, da den både trigger og tidvis irriterer oss. Musikken er tidvis drivende og god, men så er det enkelte låter og partier som ikke akkurat får oss til å sitre av glede. Vi synes også at låtene er lovelig like, men for all del når bandet er gode er de verdige utfordrere til andre kjente band innen samme sjanger som Medina Azahara, Alamed og Triana. Bandets utforskning av progmetall, etnisk musikk og andalusisk folklore er spennende nok, men Taifa lykkes bare delvis i dette. Toppnivåer er meget bra, men bunnivået er dessverre for lavt etter vår ringe smak. Likevel er dette tidvis ei fornøyelig og ok skive med musikk som skiller seg ut fra den gemene hop p.g.a. den artige og kløktige blandingen av stilistiske retninger!

 

 

  • 01.El Color De La Libertad
    02. Las Torres De Babel
    03. Alhambra
    04. Nada Que Perder
    05. Nunca Es Tarde
    06. La Casa Del Olvido
    07. Fe
    08. Sin Saber Por Qué
    09. Por Un Trocito De Cielo
    10.     Mendigos De Una Ilusión

 

  • 1.The Color Of Freedom

  • 02. The Towers of Babel

  • 03. Alhambra

  • 04. Nothing To Lose

  • 05. Never Too Late

  • 06. La Casa Del Olvido

  • 07. Faith

  • 08. Without knowing why

  • 09. For a little piece of heaven

  • 10. Beggars of an Illusion

 

  • Luis Massot – Vokal, bass, lutt og samplere

  • Marti Riera – Gitarer

  • Antonia Medina – Trommer

 

Gjesteartister,

  • Juan Delola – Flamencogitarer

  • Nourdine Chkara – Andalusisk fiolin
    Andrés Manzao - Cajón
    Ricardo de la Concepción – Piano og palmer

  •  

 

Latte E Miele - Marco Polo Sogni E Viaggi

 

 

Med et navn som oversatt betyr melk og honning kan en jo bli litt skeptisk om det er noen sukkersøte greier vi her har med å gjøre? De som har fulgt italiensk prog vil jo selvsagt vite at denne Genovakvartetten har lagd tre bra skiver tidlig på syttitallet. Musikken på disse tre var injisert med klassikk musikk som også hadde hentet mye inspirasjon fra Emerson, Lake & Palmer, og ikke minst landsmennene i Le Orme. Latte E Miele klarer faktisk her å komme opp med tre av fire originalmedlemmer på ”Marco Polo Sogni E Viaggi” , og Massimo Gori som er unntaket fra det nevnte var med på bandets andre ”line-up”. Trettiåtteår etter debuten skulle en jo tro at dette verket blir en blek skygge av hine dagers musikk? Mot alle odds er dette konseptet om Venetianeren Marco Polo (1254 – 1324) og hans spennende reiser i østerled, og musikken som forrettes noe som Latet E Miele kan være ytterst stolt av. De beviser at de fortsatt kan, og når så tre av medlemmene også er med på komponeringen er det jo også et soleklart eierskap til musikk som jo nesten alltid er et pre. Comeback albumet til Latte E Miele er som oftest svært vakkert legert, men visse mangler er det da vi tidvis kunne ønske noe mer gnell i musikken. Noen heftigere partier hadde utvilsomt gjort susen og ytterlige forgyllet skiva.  Det en ikke kan gjøre noe med bør en jo heller ikke bruke mye energi på. Vi velger derfor å fokusere på all flotte musikken vi får på ”Marco Polo Sogni E Viaggi”. Skiva utstråler en varme i beste klassikk italiensk prog musikks ånd, og en brusende og god følelse strømmer gjennom denne anmelderens ringe legeme. Låtene er ofte spekket med Oliviero Lacagnina sine storslåtte keyboard manøvrere, og hans øvrige tangentarsenal er også ytterst velmodulerte og er med å sementere den gode følelsen albumet gestalter. På gitarer regjerer Marcello Dellacasa, og han har faktisk vært rimelig aktiv siden bandet la inn årene. Ganske så omfattende studier innen klassisk gitar og ikke minst komponering er utvilsomt med på å bidra til at denne skiva blir så bra. Dellacasa leverer mange særdeles vakre og smakfulle el-gitar soloer pent drysset utover hele albumet. I avdeling for akustisk gitar er også Dellacasa innehaver av stor kompetanse og disse bidragene føyer seg pent inn i den stolte Italiensk prog sin tradisjon. Gjestemusikerne er ikke bare med for pynt, men står for en viktig og riktig injeksjon til den soniske paletten, og bidrar stort til skivas storslagenhet. Et god ting er det at det synges på italiensk noe som fører til en fin autentisk stemning, og vokalen er virkelig  av høy kvalitet. Akkurat hvem som synger hvor er temmelig vanskelig å avgjøre, men de multiple vokalinnslagene er gjennomgående meget bra og forseggjorte. Vi finner at ”Marco Polo Sogni E Viaggi” er et fascinerende verk, som vil appellere til de fleste med hjerte for god og velspilt prog, og kanskje spesielt de som liker den italienske varianten eller litt avdempet sofistikert prog. Selv om skiva ikke rader opp de mest rå og brutale partiene er det ikke noe pusete over dette, bare særdeles velskrevet, velarrangert og velspilt prog direkte fra fire dyktige musikere som er ekte og ikke påvirket av dagens musikalske trender.

 

 http://www.myspace.com/lattemieleprog

 

 

  • 1. San Marco (1:30)

  • 2. Carnival (3:16)

  • 3. Il Sogno (3:14)

  • 4. Via Si Va (3:33)

  • 5. I Crociati (8:07)

  • 6. Il Deserto Del Gobi (4:11)

  • 7. Il Matrimonio Del Bimbi Nel Vento (3:10)

  • 8. Pechino (4:52)

  • 9. Kubilai Kan (3:32)

  • 10. L'ultimo Unicorno (3:24)

  • 11. La Battaglia Di Curzola (5:31)

  • 12. La Prigione (4:22)

  • 13. Sogno Incrociato (2:17)

  • 14. Ritorno A San Marco (1:36)

 

 

  • Marcello Dellacasa – Gitar og vokal

  • Oliviero Lacagnina – Keyboards og piano

  • Alfio Vitanza – Trommer og vokal

  • Massimo Gori – Bass og vokal

 

Gjestemusikere,

  • Pino Nastasi

  • Riccardo Vartolo

  • Angelo Quarantotti

  • Andrea Landi

 

GR & Full-Blown Expansion

 

 

Det noe kryptiske GR står for Gregory Raimo, og den kroppen representerer en rimelig spesiell tilnærming til musikk. Gregory Raimo sine forskjellige alter ego inneholder en proto punk side a la Neu!, en psykedelisk side i Ash Ra Tempel sin tapning, og det hele behandles med studioeffekter som nesten mangler sidestykke i musikkhistorien så vidt vi kan skjønne. Summa summarum så er musikken så original som en bare kan drømme om i ens villeste fantasier. Ikke dermed sagt at det er spennende musikk, men høyst egenartet er det i alle fall. Dette franske enmannsbandet utfolder seg her over førtitre minutter, og det er en energisk reise vi blir med på. GR har tidligere vært vokalist og gitarist i Gunslinger og hos Julian Cope, og dette verket er hans andre soloskive. Ei skive som er mye basert på stødig, hypnotiserende og eksperimentell musikk med gitar og diverse trommer som førende instrumenter. Musikken skiva avleirer er neppe for de store massene, men for en gruppe musikkelskere som liker rock i fri dressur som er bevist obskur og eksotisk. De som har et godt øye til musikken til Chrome, Ash Ra, Snakefinger, Captain Beefheart’s Magic Band, Invisible Pair Of Hands, Soft Machine, Gong, Neu! Og Swell Maps vil nok føle seg hjemme i GR sitt musikalske univers. Et univers som ikke akkurat er hi-fi da musikken er tatt opp på en fire spors tape opptaker. Slik sett får vi noe temmelig genuint og en ekthet som er forbilledlig, og vi kan ikke annet enn å bli revet med. Det smarteste en kan gjøre er sannsynligvis og bare la seg rive med ”GR-strømmen”, og la seg overvelde av den hypnotiserende, mangeartede og allsidige musikalske reisen. En kan gjerne si at for å bli forført av ”Full-Blown Expansion” så må en frivillig la seg forføre og da kan det gjerne bli rimelig deilig! Forrige skive fra GR ”Experiments From Within The Tentacular” var nær opp til filmmusikk, og da med klar helning mot sci-fi. På denne skiva er det derimot nytt terreng som utforskes, og det er temmelig mye psykedelisk estetikk, men vi hører også fragmenter av band som Tuxedomoon og Frank Zappa faktisk. Atmosfæren her har også mye til felles med Gong og Soft Machine når disse var ferske og nye band.  ” Transfiguration On A Sepiachord” er en spennende låt hvor vi inviteres inn i musikalske landskap hvor en pulserende musikalsk kjerne fylles ut med blant annet sprø vokal, heftige basslinjer og stampende perkusjon.  Med enkel midler klarer GR å lage en temmelig fengslende låt som gir de som liker psykedelisk musikk full valuta for pengene. Virkelig herlig sprøtt blir det på ” The Scene (Slowly's Getting Louder)” og hvor det knapt er mulig og ikke å bli påvirket av musikken selv om en forsøker aldri så mye. Den skremmende og paranoide følelsen er det egentlig bare å ta til seg, og likegodt innse at musikk tross alt handler om stemninger.  Dette er ei skive som garantert vil interessere de som liker psykedelisk musikk, men også de som liker egenartet musikk med mangeartede stemninger og hypnotiserende musikk.

 

 

http://www.myspace.com/bossyaya

 

  • 1.      Descent Along The An-Ti-Fohn-Nul        

  • 2.      Transfiguration On A Sepiachord            

  • 3.      The Metal Spike                              

  • 4.      The Intercessor Speaks                              

  • 5.      The Scene (Slowly's Getting Louder)       

  • 6.      All Stoned Day Long They Take You      

  • 7.      Blind Black Or Pearly White         

 

 

Gregory Raimo – Gitar, ekspansjonistisk gitar, horisontal bass, vanlige trommer , ekspansjonistisk trommer, sprø trommer, asymmetrisk trommer, vokal, wahwah vokal, bakgrunns orgel, keyboard, skrik, historie, effekter og 4 Track Tape Recorder

 

Delirio Sonoro – Atto Terzo

 

 

Dette bandet opererer i randsonen mellom psykedelisk, electronica og prog, og har musikere som har bakgrunn fra diverse musikalske stilistiske retninger. Slikt gir gjerne en vilje til å lage musikk som bryter barrierer, og noen ganger til og med så dyrkes ny mark i god progressiv ånd. Likevel har også Delirio Sonoro sine forbilder, og vi kan nevne blant annet Hawkwind, Pink Floyd, Klaus Schulze, Scorn og Subsonica. Delirio Sonoro så dagens lys i 1991 og har så langt levert to skiver hvorav den selvtitulert debuten ble vel mottatt i all sin psykedeliske prakt. ”Bottiglie E Tempo” fra 1996 var en prøve og feile skive, med vel mye feile synes vi, og i tillegg en viss mangel på retning og essens. Det er av naturlige grunner et revansjelystent band som her er ute med sin tredje utgivelse. Det er også naturlig å påpeke at Delirio Sonoro er et band som knapt kan betegnes som striglet da mange musikerne har bakgrunn fra band som Fleurs Du Mal, Cat Fud, Grey Lagoon,  Phononics,  Angel's Leap og Black Dahlia Confession som alle er kjent fra Roma sin undergrunns musikkscene. ”Atto Terzo” utmerker seg med relativt korte spor, og et forsøk på å redefinere psykedelisk rock med sin tidvis rimelig småsprø og helsprø musikalske krumspring. I kulissene svever band som tidlige Pink Floyd og Hawkwind med deres musikalske estetikk som retningsmarkører for dette fine Italienske bandet. Stemningen er mørkere og mer uutgrunnelig enn vi har hørt fra disse kantene før, og låtskrivingen viser at her på ”Atto Terzo” en klar modning. Det lekne glimtet i øyet er stadig tilstedeværende, og bandet besitter nok kreativitet til at lytteren bør kunne henge med uten å kjede seg. Noen ikke særlig smakfulle repetisjoner får vi servert, men stort sett er det fin fremdrift og noe nytt og spennende rundt neste sving om ikke alt skulle oppfattes som musikalske fulltreffere. Bandet er rimelig lydhørt overfor variasjon og dynamikk slik at det sjeldent blir kjedelig med unntak av nevnte repetisjoner. Skiva er ikke for alle og enhver med nok mest for venner av psykedelisk musikk farget med electronica og prog og med en viss positiv musikalsk galskap!

 

 

www.myspace.com/deliriosonoro

 

 

  • 1.      Avventura (Se Non Ti Fa Paura)

  • 2.      Flusso

  • 3.      E Se Domani

  • 4.      Its Braining Again

  • 5.      Stando

  • 6.      Non Ti Aspetterò

  • 7.      Be in the Mystery

  • 8.      Lascio Andare Il Mio Riposo

  • 9.      Un Altro Mare

 

  • Roberto Cruciani – Bass og vokal

  • Paolo Parea – Gitarer og vokal

  • Daniele Sntini – Trommer, programmering, perkusjon, synther, samplere, bass og vokal

 

Gjesteartister,

 

  • Cristiano Michelangeli - Bakgrunnsvokal

  • Antonio Pirolli - Gitarer

  • Stefano Sguerrini – Keyboards og synthsolo på 6

  • Andrea Veltroni – Gitarer

  • Marco Guidi – Klarinett på 4

  • Roberta Tomasino – Vokal på 3

  • Saulo Chiaramoni - Vokal

 

 

 

Zita Ensemble - Volume 2

 

 

De fleste av oss forbinder vel byen Monza med en kjent racerbane, og noen har vel også fått med seg at det også er brukbart fotballag herfra? Sannsynligvis til de flestes henrykkelse (?!) kan vi nå berette at Monza nå også kan skilte med et meget bra progressivt ensemble. Zita Ensembel stiller i noe vi kan kalle åpen klasse, og er at av de nyere bandene som lager en slags hybridaktig prog. Noen kaller slikt eklektisk prog, men det er egentlig ikke så nøye hva vi kaller musikken da det er hvordan de lyder som tross alt teller! Mye viktigere er det utvilsomt at ørene våre får høre noe de aldri har hørt før, og vi tas med der hvor den innovative musikken bor. For å gi oss slikt har Zita Ensembel hatt en lang og omskiftelig vei å gå siden den spede starten i 2003. I 2006 forsynte bandet musikkverden med sin førstefødt som rett og slett her ”Volume 1”, og var et rimelig vellykket album med en psykedelisk jazzrock helning som var tålig spennende. Skive nummer to ” Quintet Session” utmeislet særpreget ytterlig, og det var derfor vi med stor spenning satt oss ned og lyttet til ”Volume 2”! som altså er bandets tredje utgivelse. Vi kan kjapt fastslå at produksjonsmessig er denne skiva bedre, og at det faktisk er så mye som sytti minutter med musikk her fordelt på syv låter. Det må nødvendigvis føre til noen rimelig lange stykker! Zita Ensemble har på denne skiva skrudd opp hardheten et hakk, noe som vi finner kledelig og besnærende, og improvisasjonskunstene deres når stadig nye høyder. Sounder fremstår som varmt, intimt, kompakt og ikke minst tidvis frekt og friskt! Skiva har akkurat passe mengde med smarte tempo- og stemningsskifter, og lydmanipulereingene er ofte smakfullt anrettet. Bandet treffer ikke alltid med det og ikke å tvære ut en god ide, og tidvis blir det for lite fremdrift i enkelte partier. Det elektroniske smakstillegget vil nok være en kilde til irritasjon for enkelte, men vi synes at det i hovedsak er bra utført.  ”Volume 2” å betrakte som ei meget ok instrumental skive hvor lytteren har mye bra og spennende å se frem til, og det er ei skive med bra med dynamikk og fremdrift.

 

 

http://www.myspace.com/zitaensemble

 

1.      Don't you find me sexy, you fuckin' marine?
2. Investigation
3. Suite N.3
4. Chi illuminerà questo grande buio?
5. Adagio - Riduzione psichedelica per band
6. Nella notte del mare profondo?
7. Una folle folle corsa

 

Luca Vicenzi – Elektriske og akustiske gitarer
Marco Fortuna – Bass og kontrabass
Fabio Gatti – Trommer

Gjesteartister,

 

  • Luca Urbani

  • Franco Togini

  • Luca Zandonini

  • Marco Vien

 

Atomic Workers - Wall Of Water Behind Me

 

 

På bandets andre skive hvor det er om å gjøre alt så enkelt som mulig slik at gitarene faktisk lyder som nettopp gitarer. En slags ”back to basic” må det tolkes som, og målet må jo være å få frem det genuine og spontane uten å forstyrres av all verdens manipulering. Gary Roman er som den ypperlige musikeren han er fortsatt rimelig sentral i lydbildet, men Atomic Workers er definitivt et band og ikke en manns lekegrind. Michele Rossiello står for alle komposisjonene, og har sørget for et variert sortiment innen avdeling for hardere psykedelisk musikk. Bandet er samspilt og nyter godt av en spilleglede og jevnt over solide låter. Hør bare på ”Girl in The Tower” hvor det hele begynner i et folkaktig psykedelisk modus, før en snerten kursendring gir oss flower power musikk som kunne spasert rett inn 60 tallet, og gir oss litt tilårskomne er velkommen snartur mange år tilbake i tid. Også på ”Unpredictable” får vi i bøtter og spann med god gammeldags psykedelisk musikk hvor også den noe fremmedartede vokalen sørger for det lille ekstra. Noen av skivas mer fete riff finnes på ”I Must Confess” som har nok trøkk, tyngde, uforutsigbarhet og intensitet til og kanskje å være den beste låten på ”Wall Of Water Behind Me”. Ikke for det ” Through The Channel” er en bra låt som også har mye vilje til å være passelig eksperimentell, og uforutsigbar uten å være redningsløs.  Den dynamiske vokalen kombinert med de fete gitarriffene og blytunge grooves gjør låten til et delikat måltid. Flott bruk av sitar og akustisk gitar bidrar også til en svært hørbar og sjarmerende skive. De som liker psykedelisk musikk av den røffere typen med en fandenivolsk holdning, og  med tidvis akustisk helning og cool vokal bør merke seg Atomic Worker med rimelig stor interesse.



 

www.myspace.com/atomicworkers

 

 

  • 1.      Through the Channel

  • 2.      I Must Confess

  • 3.      Girl in the Tower

  • 4.      Scientist Mantra

  • 5.      Unpredictable

  • 6.      Waterfall

  • 7.      Six Afternoon

 

 

  • Michele Rossiello – Bass og vokal

  • Gary Ramon – Gitarer, Hammondorgel, sitar og vokal

  • Fabro Mongelli – Gitaere og vokal

  • Angelo Pantelo – Trommer

  • Daniele Sindaco – Gitarer

 

  • Gjesteartister,

  •  

  • Joolie Wood

  • Guy McKnight

  • Fabio Mongelli

  • Haj Yahya Ashraf

 

 

Atomic Workers - Embryonic Suicide

 

 

”Embryonic Suicice” er debuten til Atomic Workers som her kjører på en amalgam av garasjerock, psykedelisk infisert musikk og hardrock med masse 60 talls vibber. Musikken er knapt noe for de som vil ha det striglet, strukturert og med masse utbrodering. Her er det rått og autentisk, organisk og mystisk. Gitarene gnistrer og er ofte herlig ”syrete”, mens mellotronen og Hammond orgel tilfører fabelaktige stemninger og en god dose positiv nostalgi. Bandet er basert på musikere fra Sun Dial og That`s All Folks og er fra tre land, Italia, England og Nederland. Atomic Workers er tuftet på at Michele Rossiello i 2003 emigrerte fra Bari til London. I bagsajen hadde han nok materiale til en hel CD, og sammen med venner var han klar til å utgi Atomic Workers førstefødte. Og her på ”Embryonic Suicide” utmeisler bandet et sound hvor “attiuden” til punk og psykedelisk musikk er sentralt, og hvor vennskap og pasjon for musikk er fellesnevnerne. Gitarenes trøkk og dynamikk sammen med østlig inspirert tromming gjør skiva til ganske så spennende lytting.  Spennende er så absolutt bandet cover av Donovans klassiske ”Hurdy Gurdy Man”! Normalt er de fleste cover versjoner i beste fall ok, men ikke i nærheten av originalen. Vel, her synes vi at Atomic Workers klarer det tilnærmet umulige! Deres versjon av Hurdy Gurdy Man” er bare sinnsykt bra, og alen verdt å kjøpe skiva for! Psykedeliske toner flommer i temmelig hardt modus på ”No Reaction”, som også blir temmelig ”far out” rundt midten, men alltid stenket med kreativitet som holder på lytteren. Basslinjene er deilig harde på ”Plastic Man” og vi får også en introduksjon til bandets mer ”jammete” sider. ”White” er en cool låt på nesten ni minutter hvor orgeltonene er herlig psykedelisk stenket og inspirerer åpenbart gitarene til å bli om mulig enda mer syrete. ”Embryonic Suicide2 er en virkelig flott debut som gir de som liker at garsjerocken er rå, psykedelisk, særpreget, heftig og dønn ærlig vil finne svært spennende.

 

 

www.myspace.com/atomicworkers

 

  • 1.      Embryonic Suicide

  • 2.      No Reaction

  • 3.      White

  • 4.      Plastic Man

  • 5.      Hurdy Gurdy Man

  • 6.      Down on Earth

  • 7.      Far Away (Lacrimae)

  • 8.      Breakfast on the Ocean (Part 1)

 

 

  • Laurenee O`Toole – Vokal, gitarer og Hammondorgel

  • Daniel Sindaco – Giatrer og keyboard effekter

  • Angeloa Pantaleo – Trommer

  • Gary Ramons – Giaterer, sitar, mellotron, perkusjon og vokal

  • Michele Rossiello – Bass og vokal

  •  

 

 

Atomic Workers  - Third Disaster

 

 

 

Hos Atomic Workers på deres tredje utgivelse er det rikelig med atmosfære og harmonikk. Det er også som ellers et garasjerock preg, og tidvis obskure psykedeliske  lydlandskaper men også spacerock som svinger heftig. Bandets mørker sider forefinnes i blant annet Black Sabbath vibbene som er allestedsnærværende, men spesielt synelig på ”Secret Way To Valley”. Synlig er inspirasjonene fra tidlige Pink Floyd på låter som ”You” med dens jamming og improviserte sekvenser, og på ” Chaos On The Breeze” som også fremkaller tankene på Syd Barrett. Nevnte jamming er som oftest flott å høre på i små doser, men Atomic Workers har spesielt på denne skiva en tendens til å overdrive noe, og muligens skyldes det at brønnen hvor de gode ideene er noe dehydrert? Ikke for det finnes også her virkelig bra låter som for eksempel, ” Here’s Where I Belong” som har noen fine østlige injeksjoner og flott driv. ”Breakdown” er en flott kraftballade hvor enkelte av 70 årenes helter hylles høylytt og gir oss en god hardrockfølelse, mens på ”Lost Pleasure” gir lovelig mye unødvendig støy. På avslutningslåten ”Kap_E Tone” begynner jamming lovende, men blir litt for langtrukket for våre ører. Også på ”You” er det en lovedne begynnelse, men igjen tar ajmmingiga overhånd. Bandets noe bisarre humor er aldri langt borte, som fint korrelerer med  deres generelle avslappede holdninger til mangt og meget. Denne hodningen viser seg i at Atomic Workers fremstår som veldig seg selv, og det på ingen måte er noe påtatt, men bare rå ekthet. Med sitt fokus på hardrock med en rå garasjefølelse styrer også bandet klar av mange av de alt for utbredte klisjeene som mye hardrock er så rik på , og lager enda ei skive som har mye trøkk, tyngde og autoritet.

 

 

www.myspace.com/atomicworkers

 

 

  • 1.      Secret Way To The Valley (4:40)

  • 2.      Third Disaster (6:15)

  • 3.      You (5:32)

  • 4.      Chaos On The Breeze (4:07)

  • 5.      Lost Pleasure (2:36)

  • 6.      Here’s Where I Belong (3:21)

  • 7.      Home (4:13)

  • 8.      Breakdown (3:21)

  • 9.      Kap-E-Tone (7:45)

 

  • Michele Rossiello - Bass

  •  

  • Laurence O'Toole – Vokal og gitarer

  •  

  • Fabio Mongelli – Gitarer og vokal

  •  

  • Daniele Sindaco – Giatrer og vokal

  •  

  • Diego Mocci - Trommer

 

 

 

Modest Midget – Partial Exposure

 

 

Beatlesinfluensene er der så absolutt på denne femten minutter lange EP-en, men bandnavnet gir jo sterke assosiasjoner til Gentle Giant. Dermed er vi altså rimelig kjapt over i avdelingen som sørger for å gi en beskrivelse av musikken. En musikk som vi for enkelthets skyld kan si er en slags popprog med innsmett fra blant annet jødisk musikk. Eller som bioen sier, ”tøff som Paul Simon, kommersiell som Ingemar Bergmann, og sofistikert som Brtiney Spears!”. Fornøyelig beskrivelse! Sentralt i musikken som forrettes er den Amsterdambasert komponisten og musikeren (Lonny)  Lionel Ziblat. Han har en bakgrunn hvor en påvirkning fra svært forskjellige musikalske smaker og kulturer så absolutt er med å påvirke musikken på skiva. Musikken er rimelig gjennomarbeidet og sofistikert med også preget av at den er så tilgjengelig, og her møtes stilarter som normalt ikke er på ”talefot” og Ziblat får det likevel til å låte såpass bra. Forskjellig etnisk musikk forenes uten at det blir snakk om world musikk, og i den miksen tilsettes det også klassisk musikk og rock. Noen har sågar snakket om at Modest Midget låter som det manglende mellomleddet mellom Zappa og Beatles. Det er nok å ta litt hardt i, men likevel er det ikke tvil om at det er mye spennende kvalitetsmusikk på denne EP-en. Vi er såpass trigget av musikken her at vi virkelig ser frem til den nye CD-en ” The Great Prophecy Of A Small Man” som når dette leses nok er ferdigstilt og klar for salg. Det er da snakk om musikken til et band som i høy grad kan sies å være internasjonal. Latvia, Holland, Portugal, Argentina, Israel bidrar direkte og indirekte, og dette sørger for en livlig, sjarmerende og energisk musikk. Likevel er det ikke mulig å undervurdere betydningen av Lionel Ziblat når en snakker om Modest Midget. Han komponerer, arrangerer, synger, spiller gitar, piano og perkusjon. I sannhet et multitalent som også klarer å lage musikk med særpreg, og musikk som skiller seg ut fra massene. Han har også en slags sjette sans for det melodiøse, og om musikken og konseptet fra denne EP-en ytterlige utvikles og rendyrkes blir ” The Great Prophecy Of A Small Man” en utsøkt fornøyelse å lytte til. Åpningslåten ”Trouble In Heaven ” er også en fornøyelse å lytte til, med sine intelligente melodilinjer og keyboard og fioliner i fri utfoldelse.  Vokalharmoniene er utsøkte på”Home Seek”, men låten blir noe for popinfisert etter vår smak. Da er ”Evolution” er mye bedre låt, som starter opp med herlige fiolinriff og er pent pyntet med progressive arrangementer, og en rytmikk som er hentet fra Sør Amerika. Herlig låt, som til fulle viser hvilket potensial dette bandet har, og vekselbruket mellom frodig og energisk musikk er flott.

 

www.myspace.com/modestmidget

 

  • 1.      Troubles In Haven

  • 2.      Baby

  • 3.      Home Seek

  • 4.      Evolution

 

  • Lionel Ziblat – Gitarer, keyboards, perkusjon og vokal


  • Emiel De Jong – Saksofon, klarinett, fløyte og vokal

  • Artis Orubs – Trommer

 

Gjestemusikere,


  • Bas Wiegers - Fiolin

  • Vera Van Der Bie - Fiolin

  • Ilse Ijsink Klarinett

  • Oene Van Geel - Fiolin

 

 

Raven Sad - We Are Not Alone

 

 

Raven Sad så dagens lys, og målet var å lage følelsesladet og utfordrende musikk som blandet elementer fra psykedelisk musikk, prog, ambient, folk og med rikelig bruk av elektroniske struktur. Samuel Santanna er nå som ved starten i 2005 den definitive hovedpersonen i dette konseptet som utgis på labelen Lizard Records http://www.myspace.com/lizardopenmind ”We Are Not Alone” er den andre skiva fra Raven Sad og er sentret rundt Egar Allan Poe sitt berømte verk ”The Raven”. Rocka er verket ikke, men det er flust med fyldige psykedelisk- og spacepreget musikk. Trommene er meget sparsomt brukt, og det er satt av plass til at akustisk gitar virkelig er med på å sementere stemningen. En stemning som har en latent følelse av noe udefinerbart, som ligger nær opp til hva vi best kan beskrive som uhellssvanger! Skiva er på sitt ypperst når psykedelisk grunn blir utforsket, og når atmosfæren er på sitt mest grublende og truende. Da er det nærmest en elektrisk stemning som strømmer ut av spilleren, men tendensen til å falle ned på et for avslappet nivå forefinnes også. Det kan ikke unnslås at både Porcupine Tree og Pink Floyd har øvet en viss innflytelse på Santanna, og så får de lærde strides om i hvor stor grad. Vi kan fastslå at ”We Are Not Alone” har mye kvalitet, men også partier hvor vi ikke akkurat blir overstimulert av musikken! På tross av dette er det ei skive som gir oss mange gode vibber, idet musikken er sakteflytende men stemningsfull, meditativ men med brukbar retning og essens. Selve platetittel er så vidt vi vet hentet fra Carl Sagan og hans essay fra 1979 i ”Broca's Brain, Talk Of The Nation” hvor han altså uttaler at ”We Are Not Alone”. Skiva er utvilsomt vakkert legert og levert, med en slags myk melankolisk følelse snikende i bakgrunnen. Visse post-rock ekspedisjoner frisker opp, men noe mangel på skikkelig kontrastflater savner vi tidvis, selv om selvsagt konseptet er basert på det neddempede. ”We Are Not Alone” er ei sjarmerende skiva velegnet for mer rolige stunder, og med en musikk hvor det vakre og stemningsfulle er i fokus, og heftige utblåsninger knapt forekommer.



 

http://www.myspace.com/ravensadband

 

  • 1.      Infinite Lactean Seashore

  • 2.      More Life Forms

  • 3.      Are We Alone

  • 4.      Fluttering Flags

  • 5.      Meteor

  • 6.      To Write Me A Song

  • 7.      An Awful Waste Of Space – Part One

  • 8.      Not Ready To Know

  • 9.      For Lo

  • 10.  An Awful Waste Of Space – Part Two

  • 11.  We Are Not Alone

 

Samuele Santanna – Vokal, gitarer, keyboards, loops, sampler og produksjon


 

Gjesteartister,

 


Marco Tuppo
Marco Chiappini
Fausto Amatucci
Gabriele Cecconi
Cosimo Chiaramonti
Giulia Bizzarri
Giacomo Cipriani
Luca Boldrin
Loris Furlan
Fabrizio Trinci
Gilberto "Gito" Giusto
Mauro Furlan
Marco Pagot

 

  • RanestRane - Nosferatu Il Vampiro

     

    På denne skiva treffer du vampyrer og slike artigheter, og den Romabasert kvartetten har laget en ganske så pretensiøs skive. Lyrikken er basert på Werner Herzog sin film ” Nosferatu: Prince Of The Night” og er en vampyrorientert rockopera, og er en fin tilvekst til sjangeren. Forrige gang et progrock ensemble laget noe slikt var i 2005 da Premiata Forneria Marconi slapp ”Dracula Opera Rock”. Før det på vi tilbake til Marillion og deres ”Brace” fra 1994 så vidt vi kan skjønne. Derfor er det et pussig faktum at ikke flere progband lager musikk som passer til filmer, da objektivt sett mange av band fra dette segmentet burde kunne lage skikkelig kvalitetsmusikk til film. Nåvel, RanestRane er her ute med sin debut, som først nå får skikkelig promotering tre år etter den ble sluppet faktisk! ”Nosferatu Il Vampiro” har en mystisk aura over seg, og låter ofte som soundtracket til en grøsser, selv om musikekn er så skremmende akkurat. Lydbildet varierer mellom forsiktig og lekende takter til det storslåtte hvor en får følelsen av at høyttaler vokser! RanestRane kan ikke unndra seg å ha visse likheter med sine landsmenn i Goblin, men utfører definitivt eventuelle likheter så smakfull og med så mye egenart, at dette bare er av det gode. Av det gode er også de atmosfæriske landskapene bandet rader opp, og er nok på sitt mest når uttrykksfulle på de instrumentale delene. For RanestRane har også vokal på denne skiva, men det instrumentale gir altså ”mest vampyrfølelse for pengene”. Vokalen er god nok den, og Daniel Pomo har en fin og mangesidig stemme med god spennvidde, men han synger på italiensk. De som tilfeldigvis ikke er bevandret i dette språket vil selvsagt slite med å skjønne teksten, men kanskje mange kjenner handlingen fra filmen slik at dette ikke er noe problem? Skiva lar ikke akkurat gitarene føre an, men heller å ha er mer støttende og utfyllende rolle. Likevel får Massimo Pomo enkelte gylne sjanser til å skinne på de mer rocka låtene, men det er helt klart brettene til Riccardo Romano utgjør mest av den musikalske fylden. Tidvis er de herlig mørke og funderende, og da spesielt i de mer rolige balladeaktige partiene hvor den mørke undertonen ytterlige farges av stemningsfulle keyboards og piano. Faktisk så klarer RanestRane å lage en fin skive hva gjelder skrekkfilmkonseptet og samtidig ivareta italiensk klassisk prog sine stolte tradisjoner på ” Nosferatu Il Vampiro”. Fint er også omslagsbildet, eller cover art om vi vil, som er basert på et bilde av maleren Caspar David Friedrich. Hans verk ”Cloister Cementery In The Snow” er ypperlig omskapt slik at det virkelig er et cover som står til musikken.  En musikk hvor spennende låter som ”Alla Ricerca Del Conte” og for eksempel ” La Locanda Nel Villaggio Degli Zingari” gir næring til at ens fantasi kan løpe løpsk og skape de mest fabelaktige individuelle filmoppleveleser. Utover på skive to virker det derimot tidvis som bandet går litt om for de gode ideene, og det blir litt svakere låtmateriale. Dette oppveies av den første skiva som er et meget jevnt, mørkt og strekt låtsett. Forsøke på å integrere filmdialogen i musikken kan tidvis være noe forstyrrende, men hindrer ikke dette fra å være ei bra skive som det er vel verdt å bli nærmere kjent med.

     

     

  • www.myspace.com/ranestrane

  • ranestrane.com

 

  • CD 1:

  • AttopRimo: Il Sogno Di Lucy (3:11)

  • Lucy (2:52)

  • L’ufficio Di Reinfield (2:27)

  • Passera Presto (2:54)

  • Via De Wismar (2:12)

  • La Locanda Nel Villaggio Degli Zingari (5:43)

  • La Montagna (5:01)

  • Sona Quasi Arrivato (1:28)

  • Il Castello (4:08)

  • L’assalto (3:15)

  • Il Risveglio (4:33)

  • Il Contratto (2:59),

  • Saranno Giorni Tristi (4:14)

  • Che Giorno Maledetto (5:41)

  • CD 2:

  • AttoseCondo: La Nave (5:22)

  • Che Succede (3:15)

  • La Riunione Del Consiglio (1:58)

  • Finalment Qui (2:04)

  • Ritorna (3:01)

  • La Nozione Dell’amore Mancato (4:23)

  • Il Dario di Jonathan (3:28)

  • Adesso So il Perche (3:38)

  • Alla Ricerca Del Conte (2:12)

  • Gli Ultimi Momenti Di Wismar (3:09)

  • La Morte Di Mina (2:32)

  • L’ultimo Incontro (5:54)

  • Il Ritrovamento (3:16)

  • Via Da Wismar (2:23)

  •  

  • Massimo Pomo - Gitarer

  • Daniele Pomo – Vokal og trommer

  • Riccardo Romano – Keyboard og piano

  • Matteo Gennari - Bass

 

 

Il Ruscello - Paesaggio Solare

 

Et nytt band bestående av tre italiener som alle er bosatt i London. Kanskje skyltes det hjemlengsel, men trangen til å lage musikk med klare følere til hjemlandet meldte seg raskt hos disse unge herrene. Vinteren 2007/2008 var kald og lang i London, men Il Ruscello varmet seg i studio med innspilling av ”Paesaggio Solare”. Ei skive med mange akustiske øyeblikk, analoge keyboards og hvor de mer eteriske sidene ved italiensk prog fra 70 tallet blir utforsket, men hvor også mer hardere aspekter blir lagt vekt på. For enkelthets skyld kan vi si at musikken til Il Ruscello er en miks av Celeste og PFM, men med et nokså egenartet sound slik at den nevnte sammenlikning bare er et forsøk på å trylle frem noen referanser å forholde seg til. Fra tiden i Milano hadde Silvio Cavallo og Luca Harb spilt sammen i bandet Unyou fra 1999 til 2004, som faktisk oppnådde å bli kritikeryndling. Vel fremme på engelsk jord ble bandet Zen State dannet som var aktiv i 2005 og 2006, og mens tiden gikk så modnet ideen om det ulitmate bandet som børstet støv av syttitallets unike italienske progsound. Dermed var Il ruscello født, med et begeistret samspill mellom gitarer og keyboards oppå en stødig rytmeseksjon, og et heller kortfattet album som bare varer i trettini minutter og femtiseks sekunder var i anmarsj. Lyrikken på ”Paesaggio Solare” er nokså surrealistsk, og en selsom vokalist gjør absolutt ikke sitt til å forandre på dette, men tilfører heller nyanser av noe som absolutt ikke er dusinvare. Dusinvare er heller ikke de gammeldagse teknikkene som innspillingsstudioet har benyttet, og som gir et flott særpreg. Il Ruscello er fritt oversatt det samme som naiv og godtroende, og her er det tvert imot en kullsviertro på akustisk gitarer og analoge keyboards som er i fokus, og om det er naivistisk så er definitivt Il Ruscello naive.  ”Paesaggio Solare” sitt Opus Magnus er ”Orrizonti” som er en elsker av italiensk prog fra sytti tallets våte drøm, idet låten har absolutt alt dette sortimentet blodfan kan finne på å kreve. Faren med et album som så til de grader tar opp tråden som droppet ut av maskene for ca. trettisyv år siden er at det hele blir påtatt og en voldsom hang til ”copycatsyndromet”. Akkurat det vil det selvsagt være delte meninger om, men vi synes Il Ruscello leverer ei skive hvor talent og kjærlighet til Italias gylne periode er fremtredende, og med en flott og ekte musikalsks henrykkelse alltid tilstedeværende.



 

 

1. Il Cielo in un Ruscello
2. La Notte di una Citta
3. Il Risveglio di una Citta
4. La Quiete
5. Paesaggio Solare (Estate 1972)
6. Orizzonti


 

  • Silvio Cavallo – Vokal, akustisk gitar og trommer

  • Luca Harb – Gitarer, synther og piano

  • Giampaolo Cavallo – Elektrisk bass og orkestrering

  •  

 

Galadriel  - Calibrated Collision Course

 

 

Band fra Madrid som har holdt på siden 1986 som spiller hva vi kan kalle symfonisk musikk som er et godt stykke på siden av hva som rører seg innen det mer kommersielle segmentet. Med en spilletid på hele 58 minutter og tjueni sekunder får de virkelig boltret seg her. Og ”de” er her duoen Jesús Filardi og José Bautista som alltid har forsøkt å skape noe nytt og innovativt, og å trekke veksler på så forskjellige musikkformer som jazz, world musikk, rock og blues. Bandets førstefødte het, ” Muttered Promises From An Ageless Pond” fikk god mottakelse, og spesielt i Japan(!) ble dette en skikkelig progklassiker. ”Calibrated Collision Course” er bandets første på elleve år (!), og bandets fjerde utgivelse. Skiva er definitivt Galadriel sitt mest ambisiøse verk så langt, og har blant annet hyret inn Jean Pascal Boffo og mange andre høyt respekterte musikere. Simon Heyworth som er kjent fra Mike Oldfield sitt verk ”Tubular Bells”, har sørget for den siste ”finishingen” på skiva, og har i sannhet gjort en god jobb. ”Calibrated Collision Course” krever en ganske så intens lytting for å avdekke alle de små og subtile detaljene som bare ligger der for å bli oppdaget. Komposisjonene er meget gjennomtenkte, og alle instrumenter har sin naturlige plass i lydbildet. Et lydbilde som er variert men ikke overdrevet originalt, men som er skikkelig velspilt og velprodusert. De nevnte lekre detaljene trekker opp, mens vokalen er slett ikke av ypperste merke, men likevel ikke nok til å bli irritert. Det rades derimot friskt opp med forskjellig lydlandskaper i en setting hvor neoprog er et viktig element, men med noe ”attåt” som ekstra tilbehør. Et tilbehør som for eksempel jazzete partier som frisker opp, som på låten ”Calorie Street”. Her har gjesteartisten Santiago Pérez en imponerende tangentlek, men før det er det en annen gjest, Javier De Las Heras som virkelig leverer varene med sine elektriske gitarer. Låten gestalter en skikkelig fet stemning, og ender med en formidabel samhandling hvor piano, keyboards, gitarer og bass virkelig skaper et flott og spenstig atmosfære. Også på ”Leap Of Faith” er gjestene Heras og Pérez med å prege låten. Pérez har noen herlig synthsoloer, mens Heras sørger for tilsvarende med sine gitarer her . Nevnte låt er også en fint snekret og heftig låt, som står seg meget godt alene, men som altså toppes av soloer. Apropos topper, så komme vi på dette verket ikke utenom den over tjue minutter lange ”As Big As Bang”. En pent variert låt som er passe komplekst legert, og en musikalsk reise som gir rom for flotte at instrumentene får boltre seg, og men flott fremdrift og et fyrverkeri av en avslutning. ”Calibrated Collision Course” er ei skive som ikke er overvettes original men med fine små detaljer, også en honnør for svært dyktige musikere, spilleglede og ei skive med fin stemning.



 

  • www.myspace.com/galadrielband

  • http://www.galadrielmusic.com

 

 

  • 1. Blind Hostage (5:53)

  • 2. Leap Of Faith (7:05)

  • 3. Calorie Street (5:09)

  • 4. Press? Sure! (6:56)

  • 5. Views From A Greenhouse (6:23)

  • 6. As Big As Bang (20:26)

  • 7. Consumer Satisfaction (6:24)

 

 

  • Jesús Filardi – Vokal, keyboards og programmering

  • José Bautista – Bass, keyboards og programmering

 

Gjesteartister,

  • Javier Inigo – Trommer unntatt på 1

  • Andy Sears - Bakgrunnsvokal

  • Jean Pascal Boffo – Elektriske og akustiske gitarer på 1, 4, 5, 6 og 7

  • Santiago Pérez - Piano og keyboards på 2, 3, 4 og 6

  • Javier de las Heras – Elektriske og klassiske gitarer på 2 og 3

  • Chema Arribas – Elektriske og akustiske 5 og 6

  • Miguel Afonso - Trekkspill

  • Gloria Montero – Vokal på 6

  • Veronica Filardi – Vokal på 5

 

 

Hostsonaten – Autumnsymphony (Part II Of Seasoncycle Suite`)

 

 

Fabio Zuffanti er en rimelig aktiv og kreativ musiker og den definitive lederen av Hostsonaten. Han gir også ut soloplater, men er i tillegg meget involvert kunstnerisk  i dyktige band som Aries, LaZona, Maschera Di Cera og Quadrapjhonic.  Hostsonaten oppstod i 1996, og er her ute med sin femte skive. Musikken er faktisk påvirket av nordisk prog, og det er noe uvanelig da det meste av prog fra støvellandet henter inspirasjon fra sine egen stolte tradisjoner. Musikken til Hostsonaten farges også med elementer fra etnisk musikk, folk, jazz og klassikk musikk og med Zuffanti som kompositorisk mester. Etter de to første albumene beste Fabio Zuffanti seg for et ganske så ambisiøst prosjekt, et operakonsept over fire CD-er hvorav de forskjellige skivene tok for seg de fire årstidene. Så langt er vår og vinter kommet ut i det såkalte ”Sesasoncycle Suite” til Genovabandet, og her er det som tittel antyder klart for høsten. At det høstes er det ikke vanskelig å høre på den meget melankolske stemningen som albumet er spekket med. Skiva har også hentet mer inspirasjon fra jazz enn noen gang tidligere, men så lenge det gjøres så smakfullt vil nok de aller fleste like dette. Instrumenteringen er rimelig stor, og alt virker å ha sin naturlige plass og hensikt. De mange akustiske instrumentene fiolin, dobbelbass, bratsj, cello, trompet osv. er med på å kreere de mange spennende stemningene skiva byr på, men også et kammermusikkpreg. Når så også mellotroner og moog, samt en dyktig rytmeseksjon utgjør viktige og stemningsskapende bidrag samt gir skiva nok ”svung”, blir dette ei skiva som beveger en lytter. Rett nok forusettes det at lytteren er konsentrert og ikke forholdes seg forutinntatt til verket.  Nevnte forutinntatte holdning p.g.a at musikken til Hostsoanten hos enkelte visstnok oppfattes som pretensiøs ifølge ryktene! At Fabio Zuffanti er påvirket av den avdøde russiske filmskaperen Аndrej Аrsenjеvitsj Таrkovskij er et velkjent faktum. Både musikken til Zuffanti og livet for øvrig er påvirket av den russiske filmskaperen. Таrkovskij levde fra 1932 til 1986 og er en ansett for å være en av de viktigste og mest innflytelsesrike personene i sovjetisk filmhistorie. Filmene hans kjennetegnes ved metafysiske temaer, svært lange sammenhengende filmopptak og visuelt nydelige bilder, ofte som drømmeaktige tablåer. Dette konseptet virker også å være en viktig del av bakgrunnsteppet for ”Hostsonaten – Autumnsymphony (Part II Of Seasoncycle Suite`)”, og antakeligvis vil noen finne det for utbroderende. Vi finner at en musikalsk reise i den høstlige malstrømmen kreeres ypperlig på skiva med blant annet nydelig og stemningsfull vokal. Albumet er også  fylt med lekre detaljer og kreative ideer som bare ligger og venter på å bli oppdaget av lytteren.

 

1. Open windows to autumn
2. Leaves in the well (Including Riverbank prelude)
3. Out of water
4. Nightswan i
5. Nightswan ii
6. As the night gives birth to the morning
7. Trees in November
8. Elegy
9. Autumn's last breath / The gates of winter

Fabio Zuffanti – Bass, basspedaler, akustisk og elektrisk gitarer, Fender Rhodes, mellotron og minimoog

 
Federico Foglia - Trommer
Pietro Martinelli - Dobbelbass
Carlo Barreca -  ”Stick”
Giacomo Villa - Cello
Osvaldo Loi – Fiolin og bratsj
Marco Moro – Fløyte og pikkolofløyte
Andrea Benassi - Obo
Michele Bernabei - Trompet
Edmondo Romano – Saksofon og sekkepipe
Robbo Vigo – Grand piano, koto og spesielle effekter

Matteo Nahum – Klasssik og elektrisk gitar
Simona Angioloni - Vokal

 

Twinspirits – The Forbidden City

 

 

Kvintett fra Venzia i Italia som server oss ei progmetallskive som varer i hele sekstiåtteminutter og trettitre sekunder! Det er lenge det, og for at slikt skal rettferdiggjøres må det være mye variasjon og spennende innhold på skiva. ”The Fobidden City” er bandets andre skive, og fortsatt er det melodiøst og teknisk vel utført. Bandet har også tatt et steg i riktig retning da låtene har noe større dybde enn på debuten, og den nye vokalisten Gøran Nystrøm er enda bedre enn sin forgjenger fordi Nystrøm har en mer allsidig stemme som likevel er temmelig upolert men med en fin varme. Maestro Daniele Liverani står for all musikk, produksjon og tekst, og gitaristen Tommy Ermolli leverer enkelt virkelige godbiter. Atmosfæren på skiva har tatt en noe mørkere retning og det gjør musikken mer interessant noe ikke minst Nystrøm er med på å meisle ut. Tekstene dreier seg om et konsept som er basert på påvirkning mennesker med forskjellig personligheter kan ha sine medmennesker. Vi følger blant annet en karakter som er under sterkt negativ påvirkning av andre, og hvordan denne karakteren etter hvert frir seg fra lenkene. Denne prosessen når sitt klimaks i siste spor som passende nok heter ”I Am Free”. Historien som forteller holder høy kvalitet idet vi også følger karakterer som tror de har eier retten til objektive sannheter osv. Imponerende skrevet, men musikken følger dessverre ikke opp godt nok selv om det er en del som holder mål og vel så det. Daniele Liverani er en musiker med lang fartstid, og kjent fra ensembler som Khymera, Cosmics og Genius. Arbeidet med dette albumet startet så langt tilbake som i 2005, og fire år er jammen lang inkubasjonstid, og da er det synd at resultatet ikke er mer glitrende. Ikke for det, ”I Am Free” er nær opp til glitrende med all sitt flotte og varierte innhold, og med et voldsomt sug og en spenstighet som er forbilledlig. Den øvrige kolleksjonen er ikke på langt nær så bra, men holder et absolutt anstendig nivå. Musikerne er dyktige nok, og Tommy Ermolli på gitar samhandler både inspirert og flott med den stødige rytmeseksjonen Rigoni/Ciccioni. Albumet som helhet er altså greit nok, men ikke spesielt variert og definitivt ikke spennende nok, og den berømte egenarten er det lite å finne selv om en leter både høyt og lavt. Til det skiller ”The Forbidden City” for lite ut fra skogen av likelydende band, og er nok et verk som fort vil gå i glemmeboka for de fleste.

 

 

 

1. The Forbidden City (10.18)
2. Taste The Infinity (5.54)
3. Number One (4.39)
4. Everything (7.44)
5. One Of Us (6.31)
6. BTR (5.40)
7. Hide This Feeling (4.41)
8. My Future (6.39)
9. Reaction (6.02)
10. I Am Free (10.25)

 

Gøran Nystrom - Vokal
Tommy Ermolli - Gitarer
Alberto Rigoni - Bass
Daniele Liverani - Keyboards
Dario Ciccioni - Trommer

 

Mind Key - Pulse For A Graveheart

 

 

 

Mind Key legger musikken sin i gråsonen mellom melodisk hardrock/metall og melodisk progmetall, og innen samme låt kan bandet gjerne svinge mellom disse alternativene. Skiva er bandets andre og fra første er vokalisten og frontfiguren Mark Basile borte, og erstattet med Aurelio Fierro. Mind Key kan noe forenkelt beskrives som en miks av de mørkere sekvensene av Evergrey, samt Dream Theater, Sympony X og Pain Of Salvation. Originalt blir det aldri, men det er tålig velspilt og meget bra produsert, men dessverre alt for ofte temmelig kjedelig. Musikken mangler tidvis sjarm og nerve, i tillegg er følelsen av å ha hørt det før og flinkisfaktoren påtrengende. Bandet ble startet i 1999, og var inspirert av 80 og 90 tallets hardrock, og debuten kom i 2004 med ” Journey Of A Rough Diamond” som ble vel mottatt mange plasser. På det nye albumet derimot er det låten ”Graveheart” som blir vel mottatt av oss. Evergreys Tom Englund bidrar til en super vokalduett, og låten har nok nerve og intensitet til å glede, samt fete riff. Bra gjennom hele skiva er vokalen til Aurelio Fierro Jr. som ofte har mye tilfelles med Jørn Lande. Noen problemer med uttalen har Fierro, men det kan en jo velge om en vil irritere seg over eller bli sjarmert av. Produsent Dennis Ward er utvilsomt dyktig i sitt virke, men på denne skiva klarer han ikke å stoppe i tide. Antakeligvis streber han etter det perfekte, og polerer så mye på musikken at enhver egenart til slutt blir gnikket vekk. Det er jo på grensen til tåpelig da Ward egentlig skulle heve produktet ikke rasere det! I tillegg sørger han ikke for at produktet blir luftig nok, og at det blir ganske ubekvemt på den måten. Ni minutter lange ”Now Untilo Forever” er en dinosaur av en låt, som burde vært halvert i lengde da det sannsynligvis hadde blitt en meget anstendig og god låt på den måten. God er som alltid Derek Shirinian, og soloen hans på ”Citizen Of Greed” er som vanlig utsøkt, mens supergitarist Reb Beach leverer varene på ”Now Until Forever”. Albumets ti låter er temmelig lite å gå fra konseptene av da de er rimelig forutsigbare og mediokre, og skiva blir i sum alt annet enn et fyrverkeri.

 

 

  • 01. Sunset Highway 5:08

  • 02. The Seventh Seal 5:05

  • 03. Citizen Of Greed 6:07

  • 04. Crusted Memories 4:13

  • 05. Dead Fame Hunter 8:00

  • 06. Ventotene (The Island) 2:30

  • 07. Graveheart 6:40

  • 08. Eye Of A Stranger 5:54

  • 09. Now Until Forever 9:08

  • 10. A New Generation 5:28

 

  • Aurelio Fierro Jr. - Vokal

  • Dario de Cicco - Keyboards

  • Emanuele Colella - Gitarer

  • Andrea Stipa - Trommer

  • With Raffaele Castaldo – Bass

 

  • Gjesteartister,

  • Elio Fierro – Vokal på 7

  • Derek Sherinian -      Keyboards på 3

  • Reb Beach -   Gitarer på 9

  • Tom Englund – Vokal på

 

Mastercastle – Phoenix

 

Pier Gonella som var gitaristen i Labyrinth og Necrodeath er her ute med debuten til sitt nye band Mastercastle. Genoabandet er selvsagt ledet av Gonella, men den dyktige kvinnelige vokalisten Giorgia Guelio er også rimelig sentral. Sentralt i tekstene er det historier fra gamle sagn og begivenheter med tragisk utfall. For eksempel så omhandler ”Greed Blade” historien om tragedien i Vajont, som var en demning i de Italienske alper. Et skred fikk demningen til å briste, og selvsagt ble det en stor tragedie for de landsbyene som lå i kjølvannet av flodbølgen. Dansende hekser i skogen og mystisisme samt det magiske omhandler derimot ”Princess Of Love”. Musikken er temmelig enkel men heftig, og i bunn ligger en rytmeseksjon som gir rom for at Gonella og Gueglio kan konsentrere seg om sitt. For Gonellas del er det riffing i segmentet der melodiøs metall og euro powermetall bor. Oppunder dette støtte Gueglio med sin klangfulle og krystallklare stemme som oser av autoritet og melodi og som absolutt ikke er av den vanlige sopranvarianten som er så utbredt. Ballader er også vanligvis utbredt i en kontekst som dette, og her heter den Lullaby Noir” og den er en usedvanelig forutsigbar og lite spenstig sak. Mer spennende er ”Princess Of Love” som er en hurtig låt hvor vokalen til Giorgia Gueglio hever låten uten at det noen gang blir så voldsomt bra. Uttalen til Gueglio har en svak italiensk aksent, uten at det er spesielt irriterende for oss. Adskillig verre er det at låtkolleksjonen er såpass lite spennende jevnt over, og har så lite av det lille ekstra som skal til for å farge ei skive. Soloene er greie nok, men Geuglio er ingen gitartrollmann, selv om han har enkelte smakfulle partier og spiller pent og melodisk. ”Phoenix” er ei skive på det jevne som pent føyer seg inn i rekken av melodisk metall/powermetall skiver som er til forveksling lik hverandre, dog med et pluss for vokalen som ikke er sopranstenket.

 

http://www.myspace.com/mastercastle

 

1.Words are Swords
2.Princess of Love
3.Space
4.My Screams
5.Lullaby Noir
6.The Phoenix
7.Greed Blade
8.Dawn of Promises
9.Memories
10.Cradle of Stone

 

  •  

  • Steve Vawamas – Bass

  • Pier Gonella – Gitarer

  • Giorgia Gueglio - Vokal

Gjesteartist,

 Alessandro Bass - Trommer

 

Centrica  – Centrica

 

Et relativt nytt band fra Padova med en historie som startet i 2006, og som holder på med instrumental progmetall. At de ønsker seg en vokalist er ingen hemmelighet, men enn så lenge viser denne skiva at bandet klarer seg bra uten. De kommer her opp med ei frisk og spenstig skive med mange gode låter og svært godt spill og ikke minst samspill. Inspirasjonskildene er blant annet Dream Theater, Liquid Tension Experiment, Jordan Rudess og Porcupine Tree, og utav dette klarer Centica å skape sin egen særegne og dynamiske musikk. En musikk med pent krydret med litt jazz, litt østlige toner og også litt pop, men som er heftig rocka og passe slemt legert. Riffene er både kraftfulle og spenstige, og gitarer og keyboardene appellerer til alle som liker disse to instrumentene med sine flotte bidrag. Skiva gir også rom for mer fredelig øyeblikk som er akustiske og atmosfæriske og det hele er alltid fokusert på gode melodier. Centirca foretrekker korte soloer fremfor de mer lange utstarkte, og det står de seg på da musikken alltid fremstår som intens men også som distinkt. Musikerne er rimelig unge, men innehar alle svært imponerende CV-er, og det er ikke vanskelig å høre. Nå er det ikke all verdens hjelp i svært dyktige musikere om de bare er opptatt av å imponere og ikke av å levere. På denne debuten er det åpenbart at det er ydmyke musikere som leverer varene og vel så det, og som virkelig gir av seg selv, og viser at progmetall fra Italia ikke trenger å høres like kjedelig som en Bulgarsk spillefilm fra 1932 i sorthvitt! Neida, her det både klangfarger og masse instrumentalpartier som sitter klistret på hjernen etter første bekjentskap.  Det anser vi som et klart kvalitetstempel, og det viser hva Centrica har å fare med. Skiva starter formidabelt med den sterke låten ”Cenrica Experience” som med fine takt og temposkifter og lekre detaljer som gjør låten ytterst levende. Levelig om ikke levende er det også at skiva klokker inn på femtitre minutter der mange av kollegene gjerne struper en stakkar med opp mot åtti minutter med dilletantisk møl. Her er det derimot syv gode låter hvorav det lengste sporet ”Reality And illusion” er en formidabel keyboardfest av dimensjoner. Siste låt ut er også den hardeste, som også tilbyr nærmest skurrende gitarer og riffing som er noe av det mest intense vi har hørt på lenge. For og virkelig å gjøre låten komplett er det hele dynket med keyboardlinjer som har sitt utspring der virtuositeten bor. De som liker instrumental progmetall som er svært teknisk vil utvilsomt trykke denne skiva til sitt bryst. Når det hele også fremstår så spill levende og tilgjengelig vil også mange andre kunne hekte seg på som beundrere av denne debuten.

 

 

  • 1 - Centrica Experience (8'31)

  • 2 - Secret Vision (7'37)

  • 3 - D.N.A. - Part One (6'21)

  • 4 - D.N.A. - Part Two (8'21)

  • 5 - Reality And Illusion (9'26)

  • 6 - Dulcedo (3'56)

  • 7 - Eternal Dimension (8'20)

 

  • Andrea Pavanello – Keyboards

  • Giorgio Rovati – Gitarer

  • Giorgio Rovati – Gitarer

  • Dario Ciccioni - Trommer

 

 

Simone Fiorletta – When Nothing Is Reality

 

Det blir noen album med gitarfantomer som kjører bare instrumentalåter vi skal forholde oss til i løpet av et år. Ofte kan det være temmelig kjedelig saker, men når er musiker virkelig byr på seg selv som Simone Fioletta gjør blir oppgaven straks lettere. Til daglig er Fiorletta å finne som gitarist i Moonlight Comedy, og han får da også musikalske bidrag her fra bandkollegene Valerio D`Anna og Armando Pizzuti. Keyboardmessig har han hentet meget kompetente musikere Andrea De Paoli fra Labyrinth og Mistheria fra Bruce Dickinson og Angel Of Eden. Albumet er Forletta sin tredje skive og han fortsetter med å utvikle seg, og lager stadig mer interessant musikk. Det er ei variert instrumental skive som er et lykkelig partnerskap mellom rock og metall, og det er visse slektskap med Satriani i han sine tidligste bravader. Ofte er det temmelig intrikat musikk og innlevelsen er gjennomgående meget bra. De for musikk ofte så livgivende kontrastene er vel ivaretatt, og dundrende musikk blir gjerne avløst mer melodisk og sedate partier. Flotte stemninger, stor fart og god teknikk oppsummerer mye av Fiorletta sin måte å spille på. Fo eksempel er ”Oh No, Once Again!” full av fart og teknikk, mens ”I Belive In You” er et eksempel på stemninger og føleleser. Når en først tør av vise følelser så er heller ikke veien nødvendigvis så lange til å gi enda flere gløtt inn i ens personlighet. Ikke nødvendigvis dypdykk, men ”Thanx” er åpenbart en takk rettet til Fiorletta sine foreldre.  Hvem ”My Brother” er til er jo enkel matematikk, mens ”Laura” er en mer kryptisk sak, som kanskje skjuler en eller annen form for kjærlighet? Som tidligere nevnt så byr Fiorletta på seg selv på flere måter, og lager et av de bedre instrumentale gitarfokuserte album vi har hørt i år.

 

 

http://www.myspace.com/simonefiorletta

www.simonefiorletta.it

  

 

1. Thanx
2. My Brother
3. Dance In The City
4. I Believe In You
5. Loneliness In Your Eyes
6. Laura
7. Oh No, Once Again?!
8. Ehy...What's Up?
9. Like A Bird

 

  • Simone Fioletta – Gitarer

  • Andrea de Paoli – Keyboards

  • Matteo Raggi – Bass

  • Marco Aiello – Trommer

  • Misteria - Keyboards

  • Armando Pizzuti - Bass

  • Valerio D`Anna - Synther

 

 

 

 

 

Camembert – Clacosmique

 

 

Her er det et ensemble som er ekte progressive i det de har som mål å komponere musikk som er åpen for alle musikalske former. Retrofaktoren er altså tilnærmet ikke eksisterende, og det er et nybrottsarbeide som er i fokus. Nå skal det tillegges at Camembert ble dannet på grunnlag av medlemmenes kjærlighet til 70 tallets prog. Arbeidet med å integrere alle de klassiske instrumentene som brukes til en rockkontekst kan vi altså nyte fruktene av på ”Clacosmique”på denne EP-en. Tekstene er et fantaserende konsept om en intergalaktisk ost som nærmer seg jorden, og hvordan dette påvirker atferd og handlinger! Som en lett kan skjønne bobler humoren både her og der, og den soniske paletten er også like frodig. Det sørger flittig og finurlig bruk av eksotiske instrumenter som for eksempel harpe, basstrombone, xylofon og didgeridoo for. Elektroniske effekter brukes i tillegg som et meget velsmakende krydder, og musikken til Camembert er i sannhet original, men også tilgjengelig selv om den krever lytternes oppmerksomhet. De syv musikerne fra Strasbourg har ymse musikalske bakgrunner som speiler seg i musikken og nok bidrar til dens ofte unik klanger. Klanger som tidvis gir oss en progressiv jazzrock med influenser fra Art Zoyd, Frank Zappa, Henry Cow, Gentle Giant, King Crimson og Stravinsky. Tro mot sitt motto om å bruke alt de føler for å bruke i musikken stopper selvsagt ikke Camembert der. Reggae, og brasilianske rytmer kan en lett gjenfinne i noe av rytmikken, men også afrikanske musikk og funkjazz a la Herbie Hancock vil en lett høre er tilstedværende i nennsomme rytmiske figurer. Tidvis er komposisjonene rimelig komplekse, men bandet klarer likevel den svenneprøven det er å gjøre produktet så tilgjengelig som mulig, og likevel ikke gi slipp på sin identitet. Noe bandet nok burde gi litt slipp på var enkelte passasjer som er for forutsigbare, og således ikke er interessante nok. Betydelig mer interessant er ” Untung Untungan” som er en heisatur med frodig polyrytmikk og xylofonbruk som vi ikke har hørt maken til siden Ruth Underwood sin tid hos Zappa. Mektig utpenselede gitarsoloer, brasseksjon de luxe og rikelig med annet instrumental snacks. Vi må også få peke på den lite brukte basstrombonen som i hendene på Camembert blir trukket ut av skyggenes dal, og gjort til et viktig og høyst spenstig instrument i deres musikalske verden. ”Clacosmique” er en meget bra debut som tilfører jazzrock sjangeren nye impulser, og vis er frem til deres første fullengder som etter planen skal komme i 2010.

 

 

http://www.myspace.com/camembert67

 

1.Clacos 0 (0:30)
2.Untung Untungan (11:13)
3.Clacos 1 : Notre mère à tous (1:59)
4.Le vautour de Mars (10:23)
5.Bernard l'ermite [partie 1] (4:08)
6.Bernard l'ermite [partie 2] (4:08)

 

Pierre Wawrzyniak – Bass og akustisk gitar
Vincent Sexauer – Elektrisk gitar
Philémon Walter - Trommer
Guillaume Gravelin - Harpe
Bertrand Eber – Trompet og didgeridoo (stor fløyte av bambus)
Fabrice Toussaint - Trombone, vibrafon, vibrafon, xylofon og perkusjon
Julien Travelletti – Basstrombone på 2,5 og 6

 

Sebkha Chott - De La Persistance De La Mythologie Chottienne En ??? Vélos – Carpe Diem

 

Sebha Chott er satt sammen for å lage musikk som trør et godt stykke utenfor hva vi kan kalle mainstream musikk. Her snakker vi om en avantprog fra dette bandet fra Ohreland, som til de grader har kastet all musikalsk etikette på havet. Utfordrende som en slange i buksa, og garantert ikke for flertallet og nok mest for de som liker musikk i nabolaget til hva Magma, Mr. Bungle, Etron Fou Leloubleux, Nebuleux, Fantomas, Frank Zappa lager/har lagd, og strødd på med elementer fra Monty Pytons teatralske og sprø verden. På scenen er Sebkha Scott en improvisert og temmelig teatralsk trupp som har en utrolig energi og utstråling, og da er de ikke fjernt fra for eksempel Sleepytime Gorilla Museum. Det er egenlig ikke mulig å sette dette bandet i non bås, da de lynkjapt farer hit og dit og som forbausende ofte utsøkt elegant skifter fra jazz til soul til metall til disco til hip hop og hva som måtte passe der og da! I sannhet en meget progressiv innstilling til musikken, og i absolutt en musikk som mange vil slite med å få taket på. Selv har bandet kommet opp med et eget navn for musikken de lager ” Mekanik Metal Disco”! Om en blir så mye klokere av det er vel egentlig tvilsomt da bandet må høres for at en skal ha noen sjanse til å mene noe fornuftig. Denne skive fra den franske labelen Musea er en forbedret og renset utgave av bandet utgåtte første skive ” De L'Existence De La Mythologie Chottienne En Sept Cycles” som kom i 2003. De første 48 sporene er originalt nok en serie av beskjeder hentet fra en telefonsvarer, som varierer fra feil nummer til beskjeder fra temmelig fulle folk, til høyst hverdagslige saker. Artig start og det er snakk om meget korte spor må vi for all del få sagt! Fra og med spor #49 blir det jammen musikk ogsåJ, men selvsagt et sammensurium av lyder og stilarter med masse entusiasme, energi og ikke minst humor. Vi kan trygt fastslå at humor er et undervurdert virkemiddel innen musikken. Sebkha Chott undervurderer helt klart ikke humoren og hos bandet har den sin naturlige plass i et forrykende musikalsk landskap. Sannsynligvis er Sebkha Chott et av disse bandene du enten nesten eller helt hater eller nesten eller helt elsker! Akkurat det er ikke så underlige fordi vi har med et band å gjøre som raser av sted og veksler fra stilart til stilart som en bie på speed. Tross denne metaforiske syretrippen er det snakk om et band med store anlegg for å lage hørbar musikk, selv om selvsagt ikke alt er like enkelte å få tak i med en gang. Det er ofte en vannvittig tornado av musikk hvor alt kan skje, og skjer! Det er jo bare rett og rimelig at dette ikke er å betrakte som hverdagskost som smaker fortreffelig for alle musikkinteresserte. Vi finner ” De La Persistance De La Mythologie Chottienne En ??? Vélos – Carpe Diem” som en ytterst original og forfriskende skive og at store deler av alle låtene er svært pirrende musikalsk sett. Vi må likevel legge til at det tidvis virres for mye i alle retninger, og bajasfaktoren er lovelig høy enkelte steder. Likevel er denne skiva selvsagt langt å foretrekke for de som bar bruker blåpapir når de lager sin musikk. Originalitet er også et sterkt undervurdert virkemiddel innen musikken og her scorer Sebkha Chott skyhøyt, men klarer også å bevise at det faktisk er mulig og tidvis å bli for original og altså å ha for mye humor.

 

 

 

  • 1 - 49 - Bienvenue A Babylone (4'12)

  • 2 - 50 - Pinok' (7'34)

  • 3 - 51 - Le Cirque Des Enfers (11'40)

  • 4 - 52 - La Comtesse Del Amafia (7'51)

  • 5 - 53 - Carpe Diem (7'20)

  • 6 - 54 - La Chute D'Ohreland (6'44)

  • 7 - 55 - Le Cirque Des Enfers (10'39)

 

 

Cap'tain Roses – Gitar og vokal
Le Vagodor Deu Sahpun - Saksofon
Tzom Trümb - Trombone
Professor Siphontrounezohle - Programmering
Wladimir Ohrelianov Ii – Bass og vokal
Yüla Slipovitch – Trommer og vokal

 

 

Sebkha Chott: Nigla(h)-Tapisseries Fines En XXX Strips Et LXXX Trompettes

 

 

RIO avant prog fra pariserloffens hjemland, og bandets tredje og foreløpig siste skive så vidt vi kan skjønne. I god Sebkha Chott tradisjon er det et mylder av influenser og stilarter slik at musikken er totalt unik. Likevel er det selvsagt elementer fra landsmennene i Magma i den tidvis intense nærmest nervøse og militæraktige rytmikken. Vokalen er også nær opp til Magma med all sin gutturale og rasende anstrøk, mens riffene har likheter med Le Garnd Nebuleux, Jean-Paul Prat og Van Der Graaf Generator. I de villeste sekvensene er det likheter med Kurt Weill, Willem Breuker og Etron Fou Leloblan. Et album med 74 spor er jo ikke akkurat hverdagskost og passer jo ypperlig til et band som definitivt ikke er hverdagskost. Noen spor varer bare noen få sekunder, mens det siste er på hele 8 minutter og trettitre sekunder. Humoren er der som alltid når det gjelder Sebkha Chott! Med titler som “Tapisserie XXXI - Wake Up, Make Up, Before Your Dildo” og  ” Tapisserie LII - This Story Never Ends, As It Begins Right Now And Will Not End 'Til It Begins Once More, And Then It's Gonna Be All The Same...” understrekes dette. Musikken er også spekket med humor og vannvittige innfall, og her er et mulig ankepunkt mot bander. De klarer nemlig det kunststykket og faktisk å ha for mye humor, og således føler enkelte at noe/mye av fokus trekkes vekk fra musikken.  Uansett så er musikken i evig bevegelse, det skjer noe hele tiden, og mye ro er det ikke å få. Det gjør ikke noe da det likevel er luft nok i musikken og det er et så mange fengende musikalske landskap som dukker opp. Vi mener at en beskrivelse som strukturert og eksentrisk musikk med en god dose galskap og som klinger tidvis meget bra beskriver hva disse 74 minuttene byr på. Det er også åpenbare slektskap med Frank Zappa og den musikken han laget i begynnelsen av hans karriere.  Stemmer, fraser og biter av dialoger blandes finurlig med musikalske temaer og skaper en atmosfærisk soundtrack musikk. Andre ganger er det temmelig grandios musikk med frenetisk og høylytt vokal, brølende og Frippsk gitar, dundrende rytmeseksjon og kort sagte n sonisk galskap det nok ikke er alle forunt å like. Hate eller elske vil nok være relevant for hva dette av stedkommer av følelser hos lytteren. Sebkha Scott følger sine egne regler og med ” Nigla(h)-Tapisseries Fines En XXX Strips Et LXXX Trompettes” har de laget mye uhyre spennende musikk. En temmelig tøff og uforutsigbar musikk med mye uhyre dyktige blåsere, meget spenstige og eksperimentelle vokalharmonier. Utfordrende til tusen er musikken som forenklet sagt er en hipp blanding av psykedelisk musikk, jazzrock basert på progressive Zappastrukturer.

 

http://www.myspace.com/sebkhachott

http://sebkhachott.websanslimit.net/ohreland/ohreland_genesis.php

 

  • 1 - Tapisserie I - Didier Mozart's Latest Score (0'06)

  • 2 - Tapisserie II - The Crou Is Back (1'52)

  • 3 - Tapisserie III - What Will They Give To Me... (2'17)

  • 4 - Tapisserie IV - Screw You Back (0'27)

  • 5 - Tapisserie V - ...Your Soul ? (2'20)

  • 6 - Tapisserie VI - Little Boy Round The Corner (0'31)

  • 7 - Tapisserie VII - Entracte - Quête (0'57)

  • 8 - Tapisserie VIII - Dead Boy Round The Corner (1'37)

  • 9 - Tapisserie IX - Gone Save The Quid (0'20)

  • 10 - Tapisserie X - Solo In Fol Flart Harmolic Mijor (0'45)

  • 11 - Tapisserie XI - Nevermind The Macedoine - Greek Sandwich With Oignons Proverb (1'16)

  • 12 - Tapisserie XII - La Grande Braderie Des Menhirs Kusturica (4'36)

  • 13 - Tapisserie XIII - Sabra Y Shatila (0'39)

  • 14 - Tapisserie XIV - Territorial Talion Pissings (0'43)

  • 15 - Tapisserie XV - Wooden Legs Race (0'13)

  • 16 - Tapisserie XVI - Chittor (0'38)

  • 17 - Tapisserie VII - Forgotten Graves (1'12)

  • 18 - Tapisserie XVIII - Saint-Barthélémy (0'39)

  • 19 - Tapisserie XIX - Voix Sans Issue (1'11)

  • 20 - Tapisserie XX - Blessed Are The Deafs (0'41)

  • 21 - Tapisserie XXI - Hama (0'39)

  • 22 - Tapisserie XXII - Darius And Danette - Featuring M.P. Jarroussin Et A. Mupontel (2'52)

  • 23 - Tapisserie XXIII - Factory - Of Dreams (0'43)

  • 24 - Tapisserie XXIV - Free Gibbet (0'48)

  • 25 - Tapisserie XXV - Rêves Partis (0'37)

  • 26 - Tapisserie XXVI - Last Fantasy (0'24)

  • 27 - Tapisserie XXVII - Free Gidaire (0'24)

  • 28 - Tapisserie XXVIII - Marcel Et Bretzel Sont Dans Un Four A Pain (1'36)

  • 29 - Tapisserie XXIX - Ice Dreams (0'29)

  • 30 - Tapisserie XXX - Cirque Kinder (1'12)

  • 31 - Tapisserie XXXI - Wake Up, Make Up, Before Your Dildo (0'48)

  • 32 - Tapisserie XXXII - Free China (0'28)

  • 33 - Tapisserie XXXIII - La Grande Epoque (1'22)

  • 34 - Tapisserie XXXIV - Ethanol Motorcycle Hearse (0'47)

  • 35 - Tapisserie XXXV - Phial Shapes (0'33)

  • 36 - Tapisserie XXXVI - Ulysse Aux Pays Des Merdouilles (0'16)

  • 37 - Tapisserie XXXVII - Marylou Grind Death - W/O Marylou (0'11)

  • 38 - Tapisserie XXXVIII - Pas Plus De 6° ?!? (0'40)

  • 39 - Tapisserie XXXIX - Ulysee In Chains (0'20)

  • 40 - Tapisserie XL - Lewis Caroll Meets Roy Lewis (0'20)

  • 41 - Tapisserie XLI - 1000 XP (0'14)

  • 42 - Tapisserie XLII - Papillon De Lumière (1'10)

  • 43 - Tapisserie XLIII - Pompes A Bascule (3'33)

  • 44 - Tapisserie XLIV - Alea Diktat Was (1'06)

  • 45 - Tapisserie XLV - Empire Of Fools (0'51)

  • 46 - Tapisserie XLVI - History (0'40)

  • 47 - Tapisserie XLVII - Centuries Contemplation (0'51)

  • 48 - Tapisserie XLVIII - Like A Broken Record (0'29)

  • 49 - Tapisserie XLIX - You See ! (0'14)

  • 50 - Tapisserie L - Destruktiv Skouad (1'51)

  • 51 - Tapisserie LI - Me And You, Your Anthem (0'29)

  • 52 - Tapisserie LII - This Story Never Ends, As It Begins Right Now And Will Not End 'Til It Begins Once More, And Then It's Gonna Be All The Same... (0'22)

  • 53 - Tapisserie LIII - Nigla[H] - Part One (0'51)

  • 54 - Tapisserie LIV - Her Majesty Glory Hole - Explicit Content With Talc (0'35)

  • 55 - Tapisserie LV - Malicouille (0'34)

  • 56 - Tapisserie LVI - Great Master (2'07)

  • 57 - Tapisserie LVII - MDO Part One: Le Silence (0'54)

  • 58 - Tapisserie LVII - MDO Part Two: Le Vent (1'07)

  • 59 - Tapisserie LIX - Strangle In The Night (1'03)

  • 60 - Tapisserie LX - Moteur Jivaro (0'29)

  • 61 - Tapisserie LXI - Tonnerre De Merde (1'22)

  • 62 - Tapisserie LXII - Kakaram (0'36)

  • 63 - Tapisserie LXIII - Nigla[H] - Part Two (0'18)

  • 64 - Tapisserie LXIV - Enlarge Your Little Big Horn (0'25)

  • 65 - Tapisserie LXV - Wonder An Escape Plan ? (0'36)

  • 66 - Tapisserie LXVI - Spank Doggy God - Style (1'16)

  • 67 - Tapisserie LXVII - Get The Muzzle ! (1'06)

  • 68 - Tapisserie LXVIII - No Exit, Sorry... (0'14)

  • 69 - Tapisserie LXIX - Take This Cold Train (0'21)

  • 70 - Tapisserie LXX - Railway To Hell (0'34)

  • 71 - Tapisserie LXXI - Lawrence D'Arabishnu Orchestra (0'33)

  • 72 - Tapisserie LXXII - Truel A La Lucier (8'33)

  •  

  •  

  •  

  • Yla Slipovitch – Trommer og vokal

  • Wladimir Ohrelianov II – Bass og vokal

  • Le VaGoDor Deu Sahpun - Saksofon

  • Tzom Trmb - Trombone

  • Pr SiphonTrounezohle - Programmering

  • Cap'tain Roses – Gitarer og vokal

 

 

Experimental Souvenir – Cosmic Pill

 


Her er det kraftfulle, episke, og spacy instrumentale låter som også skjeler til jazzmetalliske eksperimeter med gitaren som ledende instrument skiva gjennom. Duoen fra Thessaloniki er en skikkelig nykommer som rimelig kjapt fikk utgitt denne EP-en, som er på hele trettifem minutter. Eimen av fin gammel sekstitalls psykedelisk musikk er noe de fleste rimelig fort snuser opp når skiva får lov til å utfolde seg i spilleren. Experiemental Souvenir klarer å farge sine ofte komplekse komposisjoner med en fin originalitet og varier bra fra låt til låt. Visse føler til band som King Crimson og Faust er ganske åpenbare, men absolutt ikke sjenerende og påtrengende. Produksjonen er fin og klar og coveret er sirlig utført og meget passende i all sin enkelhet. Låten ”Creation” er delt i tre deler, “Before The Creation”, “Genesis” og “The Experiment”, og starter opp med østlige rytmer. Disse liflige tonene er ypperlig bundet sammen med jazzete elementer, og så snor og vender låten seg som en løpsk hest uten rytter i adrenalinrus. Det er tidvis vilt og vågalt, tidvis eksentrisk og dissonant og tidvis blomstrende og rocka. Kort sagt er ”sabla bra” låt som vi ”træge” sørlendinger ville utrykke det med alle våre prosaiske evner i full blomst. Spacemetall tilbyr låten “Neutralized Man” som nok har lånt et og annet fra Neu! sin ”Hallo Gallo”. Låten er også episk og med temmelig aggressive gitarer og temmelig kosmiske synther. Tolv minutter med mørk og episk vellyd avslutter skiva i og med låten ”The Rotten Side Of Earth”. Improvisasjon og følelsen av det ytre verdensrom farger låten som også avstedkommer ambiente partier som er rett så heftig og pulserende. For de som vil ha en kosmisk og spennende reise er dette albumet å anbefale, mens de andre nok bør finnes eg andre reisemål og band og utforske. Plata balanserer mellom metalliske utflukter, psykedeliske reiser, lykksalig kratrock og tidvis atonal jazz. For de som liker det nevnte er skiva både frisk og oppkvikkende, og sannsynligvis vanedannende om en lar den surre nok ganger i spilleren.

 
 

http://www.myspace.com/experimentalsouvenir

 

  • 1 Cosmic Pill
    2 The Creation
    3 Lavatory
    4 Tert
    5 Neutralized Man
    6 The Rotten Side Of Earth
    Gallo – Gitarer, fløyte og lyder

  • Kanaan – Trommer og perkusjon

 

Gjestemusikere,

  • Awake – Synther og lyder på 5

  • Erevos – Fiolin på 6
     

 

Mindflower - Little Enchanted Void



 Skive nummer fire fra dette Piacenzaensemblet som har gjort det til sitt varemerke å mikse moderne og klassiske musikk med fokus på progressives stemninger, rocka rytmer og elektronisk musikk og orkestrale arrangementer. Med seg denne gang har bandet diverse gjestemusiker og strengekvartetten The Matrix Quartet. Skiva består av tjueseks spor, og forteller en historie om en mytisk skapning. Tilsynelatende lettvint og gjerne litt småpatetisk som slike historier har så lett for å bli, men det er her Mindflower sitt mer sublime vesen viser seg. Skjult i tekstene har bandet et lettere latent budskap som ligger der og venter på å bli oppdaget av de som er i stand til det! Musikken er ofte meget klassisk stenket, men synthintroer og lange gitarsoloer brekker dette ypperlig. Når Mindflower er i det mer klassiske moduset så er det ofte ved hjelp av vakre pianointroer, klassiske strengeensemble passasjer som er vekselvis barokke og keltiske. Tidvis er det også mange vibber fra Peter Gabriels mangesidige musikk, og rikelig og fin bruk av progressiv elektronikk. Vokalen er ofte eventyraktig og skaper en utmerket atmosfære. Clare Tory som er kjent fra Pink Floyd sin ” A Great Gig In The Sky” viser sin stemmeprakt på “Little Paths In A Great Universe (Night of the Bluebottle - Part Two”. En liten dødperiode i musikken kom rundt midten av albumet, men det tar seg opp mot slutten, og det blir atter en frisk og sjarmerende musikk. Rett nok låter skiva bedre enn den er komponert, for vi må innrømme at det stort sett låter veldig bra. Det er fin balanse mellom instrumentene, og de samme trakteres meget bra. Rent kompositorisk er det bare å vedgå at det er visse mangler, da det er noe mangel på oppfinnsomhet hva gjelder låtsnekkervirksomheten. Det hele er ofte noe vel forutsigbart og det trekkes også for store veksler på Peter Gabriel beundringen, og han etterapes i for stor grad. Likevel kan vi ikke ta fra at skiva Little Enchanted Void” har mye interessant å by på, og så absolutt er ei svært hørbar skive.

 

 

1.      Drowned Into Creation Stream (Part 1) 4:32
2. Drowned Into Creation Stream (Part 2) 3:12
3. Sinking in an Earthless Sky 4:48
4. Frail As a Star Light 4:47
5. From Your Deep Sleep 2:04
6. Linear Coil (Part 1) 4:02
7. Linear Coil (Part 2) 2:25
8. Whirling Haze 1:49
9. A Council of Ancient Fairies 4:58
10. Grand Dark Space 5:15
11. Little Paths in a Great Universe (Sentiero I) 2:01
12. Little Paths in a Great Universe (Sentiero II) 1:28
13. Little Paths in a Great Universe (Sentiero III) 1:46
14. Little Paths in a Great Universe (Night of the Bluebottle - Part One) 1:49
15. Little Paths in a Great Universe (Night of the Bluebottle - Part Two) 4:09
16. Little Paths in a Great Universe (Walking Near the Line) 4:32
17. Es Sense (You in Verse Is Me) 3:14
18. Es Sense (Shaped as Points and Lines) 2:10
19. Es Sense (Universe Is Me) 0:38
20. Es Sense (Unreal Fall Into the Point) 4:57
21. Little Paths in a Great Universe (Sentiero IV) 1:53
22. Little Paths in a Great Universe (Quartetto del Piccolo Vuoto) 2:45
23. Little Paths in a Great Universe (Mindfloating) 2:29
24. Pureline (Weir on Flow) 2:09
25. Pureline (Enddne) 2:27
26. Pureline (In Dreams of Crystal Depths) 3:47

 

 www.myspace.com/mindflowerprojects 

 

Fabio Antonelli - Gitarer
Fabrizio Defacqz – Keyboard og gitarer
Alberto Callegari - Bass

Gjestemusikere,


Corrado Bertonazzi - Trommer
Andrea Bassato - Fiolin
Carlo Barezzi - Obo
Nello Salza – Flicorn

Clare Tory - Vokal

The Matrix Quartet,


Paolo Costanzo - Fiolin
Gianandrea Guerra - Fiolin
Lorenzo Quero - Bratsj
Elena Castagnola - Cello

 

Odessa - Il Giorno Del Giudizio

 

 

Odessa så dagens lys i 1998, og Lorenzo Giovagnoli var primus motor for denne etableringen. Året etter kom skiva ” Stazione Getsemani”, som ble meget vel mottatt men så ble det heller stille rundt bandet i nærmere ti år før ”Il Giorno Del Giudizio” slippes. Albumtittelen betyr forøvrig ”Den Endelige Dagen”, og er dypt rotfestet i italiensk progtradisjon, men med tilstrekkelig med nåtidens modernisme, slik at skiva er en eventyrlig reise. En reise hvor musikalsk fortid og nåtid forenes i en crossover prog som er smekkfull med lekre og ofte temmelig sofistikerte stemninger. Disse fremkommer blant annet som et resultat av Giulio Vampa sine gitarer som spiller opp en fantasiverden som er vekselvis stemningsfylt, overjordisk, adrenalinfylt og mye annet. Rytmeseksjonen er både stødig og med et meget heftig samspillsom understøtter de ti sterke melodiene. Vokalt er Lorenzo Giovagnoli regnet om en meget god vokalist, og sammenliknes med blant andre fabelaktige Demetrio Stratos fra Arena. Uansett så har han et rimelig stort register, som denne skiva nyter godt av. Han synger vekselvis på engelsk, gresk og fransk og italiensk, dog mest på moderspråket. Bandet fra Pesaro på østkysten av Italia har vært rimelig heldig med produksjonen her, og den gjør også sitt til at skiva er svært hyggelig å lytte til. I noen partier som på ”Is The Night” er vibbene til La Locanda Delle Fate absolutt tilsted, men det hele er snedig arrangert og med Odessa sitt klare bumerke tilstede. Et bumerke hvor filosofien kanskje er at tilgjengelighet er viktigere enn teknisk fiksfakseri som lett bare blir patetisk? Patetisk er ikke ”Taxi” som har rikelig med gode gamle prog artefakter, men som er tilgjengelig uten at låten på noen måte er en lettvekter. Odessa er faktisk ofte mer røffe enn mange av sine kolleger, og de har skjønt det at tidvis å rocke heftig er et smart trekk innen prog som ellers lett kan oppfattes som fisefin av kritikerne. Derfor kanaliserer bandet inn noe av attityden fra gode gamle Deep Purple i enkelte av låten, og det låter på flott og friskt. Ellers er det ikke til å unngå å observere at Odessa har mye til felles med Rovescio Della Medaglia, og det er bare positivt synes vi. Positive er det også at bandet eksperimenter med musikken sin og strekker grensene sine med besøk der blues og jazz bor. Faktisk er et visse hint av Allaman Brothers og Dixie Dregs i musikken til bandet. Ei meget bra skiva avsluttes med bravur med låten ”Going South” hvor keyboardene er rimelig heftige og gode og rytmeseksjonen virkelig viser muskler.

 

 

www.myspace.com/odessazone 

 

  • 1.      The Final Day (7:28)

  • 2.      Viene La Sera (5:42)

  • 3.      Taxi (4:27)

  • 4.      Compra (4:34)

  • 5.      Cometa Rossa (3:59)

  • 6.      Senza Fiato (4:40)

  • 7.      Piccolo Mio Sole (4:22)

  • 8.      Depeche Toi (3:55)

  • 9.      Leila (5:38)

  • 10.  Going South (4:04)

 

  • Lorenzo Giovagnoli – Vokal og keyboards

  • Valerio "Vallo" De Angelis - Bass

  • Giulio Vampa – Elektrisk gitar, akustisk gitar og bakgrunnsvokal

  • Marco Fabbri - Trommer

 

 

Atik Maze - The Man Behind The Lock

 

Portugal er at land som langsomt begynner å skape flere band som lager musikk innen prog segmentet. På ” The Man Behind The Lock” debuterer Atik Maze med et album som er har en stor spennvidde på de åtte låtene. De gjør dette så bra at en tar seg i å tenke, ”hva kommer nå?” Akkurat det er jo noe som er velegnet til å holde på lytteren, med mindre det er søppel som serveres. Objektivt sett skal det vel mye til å kalle musikken til dette bandet søppel, da det er alt for mye musikalitet kompetanse samlet her til å havne i nevnte kategori. Noe av målet bak ” The Man Behind The Lock” var å overføre mye av råskapen og energien fra en konsert setting. Akkurat det har Atik Maze lyktes meget bra med, og i tillegg så er låtskrivningen i de beste hender her. Bandet skiller seg noe ut da de ikke bruker keyboard, og følgelig er faren for å høres pompøs og overlesset ute noe minimert. Algarvebandet har i stedet for fokus på å lage musikk som treffer lytteren midt i planeten, og som står på egne ben uten masse dill og dall. På tittelsporet er bandet på sitt mest aggressive, uten å miste sansen for det melodiske og tilgjengelige. ”Out Of Time” er kanskje skivas beste spor som virkelig sitter som er skudd og har flust med flotte stemninger. At bandet her også utviser en imponerende instrumental muskelmasse er ren bonus. En snodig men fascinerende miks av King Crimson og neoproggens verden gir ”Painting Mirrors” oss. Vokalen til Dário Jerónimo er meget bra, men også hans medmusikanter holder bra nivå. Det som slår en er at Atik Maze viser en overraskende modenhet til å platedebutere. Medlemmene kommer jo også fra diverse andre band, hvor de har opparbeidet seg musikalsk kompetanse som ”The Man Behind The Lock” kan trekke veksler på.  John Doe og Richardo Baptista kommer blant annet fra Isaac. Noen spor som den ti minutter lange ”The End Of The World” er ikke overvettes interessant, og er med på å gjøre at skiva faktisk er på 70 minutter. Noe som er for langt selv om mye her er meget bra, så er det for mye som er kommet med. Akkurat det å begrense seg er selvsagt ikke lett når en omsider får sjansen til å platedebutere. Mike Meyers og Robin Black har stått for mye av produksjonen og har gjort en meget god jobb. De har klart å skape et lettere rått album fjernt fra følelsen av en super produksjon. Livefølelsen levr i beste velgående på dette flotte debutalbumer fra Atik Maze.

 

 

  • 1.      Painting Mirrors 7,11

  • 2.      The End Of The World 9,25

  • 3.      The Mna Behind The Lock

  • 4.      Out Of Time

  • 5.      ¨Fragments 7,32

  • 6.      Web 8,59

  • 7.      Once Upon A Time

  • 8.      Your Head Illudes You

 

  • John Doe – Gitar og bakgrunnsvokal

  • Richardo Baptista – Trommer

  • Isaac Batista – Bass og bakgrunnsvokal

  • Dário Jerónimo - Voka

 

Marco Sfogli - There`s Hope

 

Mraco Sfogli er en gitarist som faktisk har studert tromming, og mener selv at det har påvirket hans kompetanse når det gjelder både det rytmiske aspekt, men også det kreative. Sfogli er også er representant for den nye generasjon gitarister idet han er født i 1980, og tilsynelatende uanstrengt og like selvfølgelig kan spiller alle typer musikk. På ”There`s Hope” får vi elleve spor som oppsumerer hva italienske Sfogli har latt seg påvirke av, og hvor målet har vært å spille melodisk musikk med plenty av trøkk. Dette albumet er 100 % instrumentalt og sammenlikninger med Joe Satriani er relevant, men vi mener at Sfogli har mer prog i seg enn nevnte. Marco Sfogli har en mer original spillestil, spiller mer kompleks og variert og har også mer vilje til å eksperimentere slik vi ser det. Sfogli er mer å sammenlikne med Petrucci, men aller viktigst er det at Marco Sfogli nok er en drøm å høre på for enhver gitarelsker. Presisjon, detaljrikdom og rikelig med flotte stemninger er elementer som de gitarglade aldri får nok av. Heldigvis får vi for eksempel en keyboardsolo av Matt Guillory på ”Still Hurts”, som er med å ta vekk noe av det ensidige fokus på seksstrengeren. Guillory er for øvrig brettist fra Dali`s Dilemma og har også medvirket på James Labrie sine solo skiver, og er etter vår mening en usedvanelig dyktig musiker. En heftig og vilter country-dixie sak er ”Texas BBQ” som ikke er så langt fra hva Dixie Dregs og Steve Morse kunne ha kommet opp med. Aller beste sporet er kanskje ”Genius” som er en hard, ekstremt heftig låt som har klare vibber fra Planet X, og hvor Alex Argento keyboardsolo farger låten ypperlig. ” Spread The Disease” har mye blues i seg, mens “Farewell” er en albumfyller med sin 4/4 takt og all sitt konforme og lite originale innhold. Instrumental progmetall henvender seg til et lite segment, og Sfogli oppfyller i alle fall et krav som dette segment nok har som et must. Han er teknisk plettfri, og det er en fryd å høre en som har øvd så mye og blitt så sikker. I tillegg er variasjonen på skiva ganske så brukbar, men en innsigelse mot Sfogli er at han ikke har noe distinkt særpreg, og følgelig mangler en egen unik spillestil. Nå tror vi ikke det er noe stor hinder, og at denne skiva vil bli vel mottatt av de som er mer en normalt glad i gitarbasert instrumental.

 

http://www.marcosfogli.com/

 

1. Still Hurts
2. Andromeda
3. Seven
4. There’s Hope
5. Spread The Disease
6. Farewell
7. Sunset Lights
8. Genius
9. Never Forgive Me
10. Memories
12. Texas BBQ


Marco Sfogli – Gitarer, bass på 5,6,7 og 11, keyboards på 1,2,3 og 7



Gjestemusikere,

Salvyo Maiello – Trommer på 1,2,7,8 og 9
Ennio Giannone – Trommer på 5 og 6
John Macaluso – Trommer på 3 og 4
Raffaele Natale – Trommer på 11)
Andrea Casali – Bass på 1,2,4,8 og 9
Dino Fiorenza – Bass på 3
Emanuele Casali – Keyboard solo på 2
Alex Argento   Keyboards solo på 3,5 og 8 og keyboard på 8

Matt Guillory  - Keyboard solo på 1 og 7 og piano på 10
 Fabio Tommasone – Piano på 3

 

Pathosray – Sunless Skies

 

 

Dette er andre skiva fra dette progressiv ”powermetal” ensemblet som har eksistert siden 2001, og opprinnelig gikk under økenavnet N.D.E. Musikalsk legger bandet seg en plass i nærheten av en miks av Nevermore, Fates Warning og Dream Theater. Soundet er ofte en amalgam av metall og 70 årenes symfonisk prog og de senere års progmetall. Låtene er skrevet av trommeslager Ivan Moni Bidin, og ellers utmerker vokalisten Marco Sandron seg med et stort stemmeregister. Pathosray oppfinner definitivt ikke hjulet på nytt, men står for et solid musikalsk håndverk med melodiøs metallinfisert musikk øverst på agendaen. Vi registrerer mer tilgjengelige låter og mindre kompleksitet enn på forrige skive, og i tillegg er det låter som lett fester seg til hjernebarken, som for eksempel ”One Coldest Lullaby” . En låt med flotte gitarlinjer og ypperlig alternering mellom rolig og hardt samt heftig vokal fra Klaaire Marchesa. Også Silvia Marchesa har en ypperlig vokal og er med på å heve skiva med sine vokale bidrag. Skiva er også utstyrt med en krystallklar produksjon som får instrumentene til å låte meget bra takket være dyktige Tommy Hansen og Jailhouse Studio. Spesielt på ”Aurora” kan vi glede oss over en fet rytmeseksjon og en ypperlig vokalmelodi. På ”Sons Of The Sunless Sky” introduseres herlige Hammondlydene keyboards og fete stemninger som hentet fra Ayreons interplanentare konseptalbum. Musikken på ”Poltergeist” er nær opp mot hva Symphony X holder på med på ”Paradise Lost” og kreative keyboardlinjene hever låten kraftig. I tillegg bryter gitararpeggioene flott mot gitarsoloene og de innovative keyboardene, og låten er en av sortimentets raskeste. Et sortiment som er preget av låter på 4 -5 minutter som er veldig melodiske, og som er tuftet på mer konvensjonell strukturer enn debutskiva. Slik sett har Patosray forlatt sin mer harde progdominerte metall til fordel for mer melodiøs metall. Hvor godt mottatt dette er for lytteren vil jo avgjøres av preferanser! Vi føler at bandet har sin styrke på det vokale, og utover det er nok et band som er ikke utmerker seg noe spesielt, men som overhodet ikke gjør seg bort da de har alt for mye musikalsk kvalitet. Ok men ikke essensiell er nok en passende vurdering.

 

 

 

1. Crown Of Thorns
2. Behind The Shadows
3. Aurora
4. Quantic Enigma
5. In Your Arms
6. Sons Of The Sunless Sky
7. The Coldest Lullaby
8. Perpetual Eclipse (Interludium)
9. Poltergeis
10. For The Last Time - 2009 versjon (bonusspor Europa/USA)
11. Rainfall (bonusspor Japan

 

Ivan Moni Bidin - Trommer
Fabio D'Amore - Bass
Marco Sandron - Vokal
Gianpaolo Rinaldi - Keyboards
Alessio Velliscig – Gitarer

 

Gjesteartister,

  • Klaaire Marchesa - Vokal

  • Silvia Marchesa - Vokal

 

Alchemy Room – Origin Of Tears

 

 

Ifølge primus motor i Alchemy Room Fabio Le Manna er dette bandet musikalsk prosjekt som er nødvendig for å gi liv og blod til ideer og lyder han har sitt sinn! Vi får da håpe at sinnet hans er rikholdig kolleksjon av både kreative og interessante elementer. Prosjektet Alchemy Room er i alle fall designet for å være en plass for den frie utfoldelse hvor alt kan skje, og hvor de forskjelligste elementer fusjoneres. På albumet ”Origin Of Alchemy” ønsker derfor Le Manna velkomme til sitt alkymirom! Her støter vi på en symfometall med noen metall influenser fordelt på seks lange spor som har rikholdige partier med det atmosfæriske i fokus. Skiva er ofte ganske så vakker uten at det noen gang blir for søtt. Vokalen til Irene Mondino er meget fin men mangler noe fylde, og derfor dukker hun mest opp på de roligere partiene, som på ”Inside My Fear”. Her åpner hun opp i den stemningsfulle åpningen, før hun overlater scenen til et fyrverkeri og en eksplosjon av instrumental fyrighet med gitarene som ledende. Det hele roer seg så noe ned og vakker stemningsbetont gitar er i høysetet, og hele tiden er synthene der med flotte bidrag til en meget bra låt. Noen vil nok finne at låtene til Alchemy Room er strukket ut til bristepunktet om det ikke er konsentrert lytting som ligger til grunn for vurderingen. Hører en derimot mer nøye etter, så vil en for se