David`s Lodgers – David`s Lodgers

Fra Pianura Padana  i Piacenza i Italia kommer et nytt skudd på stammen av band  fra støvellandet. Selve det uvanelige navnet David`s Lodger er hentet fra produceren deres David, som også har hjulpet til med å designe deres hjemmestudio og å finne en velegnet plass til å øve. Forøvrig er også "Lodger" et album fra den ikke helt ukjente artisten David Bowie fra 1978. Hvorvidt dette har påvirket navnevalget aner vi faktisk ikke! Uansett så er denne debuten en privat utgivelse far disse unge musikerne, som tross sin ungdom har holdt på siden 2003. Ventetiden på og omsider å få slippe sin debut har de benyttet godt, og skiva viser artister som kan sine saker. Stilistisk minner David`s Lodgers om et annet temmelig nytt band, nemlig Coral Cave. Begge har et godt øye til 70 tallets progressive bevegelse, men der Coral Cave skjeler mot Pink Floyd og P.F.M. har David`s Lodger hentet mer inspirasjon fra tidlige Genesis, men sørger for noen saftige injeksjoner av mer moderne musikalske nyvinning som tape loops og diverse effekter. Vokalen er på engelsk og er bra nok, men samtidig mister vi den så sjarmerende italienskspråklige sangen som er så fascinerende. Bandet har ikke mindre enn tre multi instrumentalister i Lorenzo Bernardini, Luca Dallatorre og Riccardo Molinari, og disse står da for mye av den soniske paletten, og all komposisjon og arrangering. G.Ziliani, E.Crippa bidrar også med sitt, men vi aner faktisk ikke om de er faste medlemmer eller bare noen som tilfeldigvis gikk forbi innspillingslokalet en dag? Nåvel, musikken til dette ensemblet er ikke særlig rå og vanvittig, og ordet sofistikert er nærliggende å trekke frem. Likevel så strutter skiva av vitalitet, spilleglede og livslyst i all sin prakt. Bandet er ikke redd for å utforske diverse forskjellige musikalske felter, og vi får en reise som svinger innom crossover prog, neo, symfonisk prog og folkprog.  Låten som skiller seg mest ut i sortimentet er den smådystre og småsprø ”Out Of Phaser”. Samspillet er fortreffelig her, og basslinjene bare må høres og da gjerne i sammenheng med tromminga. Omtrent midtveise på skiva dukker ”What i Feel Up”, og her er stemningene mye mer lystelige, og nesten i overkant søte også. Bandet balanserer her på stram line hva gjelder å få musikken for snill og dynget med sentimentalt kjærlighetsprat. Nesten ren folkrock får vi på ”Ari” som er en meget catchy låt med flotte vokalharmonier. Før det hele blir for fjernt fra prog så konverterer bandet tilbake til prog og det episke format på skivas to siste låter. Kompleksiteten skrus opp noen hakk og vi får flere krumspring og øvelser i det småsnertne og uventede. Som for eksempel rytmen på ”The Sun Is Shining Evil” som er en studie i rytmisk lek og eksperimentering, og ”Frenesy In A Minor” hvor blant annet temmelig uventede ekspedisjoner i spaca terreng åpenbarer seg på andre halvdel. Produksjonen er ikke hel topp, men grei nok på et album som er temmelig imponerende til å være en debut med mange flotte ideer og spennende og varierte låter.

http://www.myspace.com/davidslodgers

• 1.      Dice 8,28

• 2.      Fey 4,07

• 3.      Out Of Phaser 7,23

• 4.      What I Feel 2,23

• 5.      Ari 4,08

• 6.      The Sun Is Shining Evil 6,32

• 7.      Frenesy In A Minor 5,54

• Riccardo Molinari, and Lorenzo Bernardini. 

• Luca Dallatorre – Trommer, cymbal, tape loops, soundscapes og vokal

• Riccardo Molinari – Elektrisk gitarer, 6 og 12 strengs akustisk gitarer, mandolin, bassorgel, mellotron, synther, didjeridoo, vokal

• Lorenzo Bernardini  - Elektrisk gitarer, 6 og 12 strengs akustisk gitarer, mandolin, piano, orgel ,mellotron, synther og bakgrunnsvokal

• G. Ziliani – Saksofoner, treblåseinstrumenter og mellotroner

• E. Crippa – Bass, effekter og loops.

Slivovitz – Hubris

En Italiensk septett fra Napoli som har hentet mye inspirasjon fra Balkans livlige folklore men også fra Minimum Vital, Weather Report, John Zorn og Frank Zappa sin musikk.  Resultatet er et særegent sound med rikelig av trøkk, tyngde og intensitet. Slivovitz har sine røtter tilbake til 2001, og den selvtitulerte debuten kom i 2004. Bandnavnet er som sikkert mange kan gjette hentet fra en alkoholholdig drikk. Mer konkret så er Slovovitz er Slavisk plommebrandy som er umåtelig godt like i sentral- og østeuropa. Vi har også fått smaken på Slivovitz, men velger så langt å nyte den musikalske varianten.”Hubris” er en smakfull andreskive hvor en tidvis injeksjoner av afrikansk fusion ikke ulik Mandrill og Osibisa, virkelig bidrar til et spsnstig lydbilde. De kreative høydepunktene kommer som perler på en snor, og kontrastflatene og variasjonen er virkelig bra i en drivende jazzrocksetting. Septetten samhandler slik at det er en fryd å lytte til, og lytteren må virkelig være forberett på å forvente det uventede hva gjelder hvor haren hopper. Omtalte ”Hare” er Slivovitz, som injiserer kubistiske klanger, forvrengte nyanser og alt de måtte ha lyst til der og da. Resultatet er uforutsigbart og førsteklasses spennende, og gjør at det skal godt gjøres å kjede seg når ”Hubris” spilles. Hele tiden så er den gode melodi i sentrum, og det er på tross av de mange heftige detaljene som oftest både melodiøst og lyttbart. Ludovica Manzo sin smektende stemme gir en latinpreget mykhet som kontrasterer mer skarpskodde instrumenter. Bandet har sin styrke blant annet i de vakre og lekre overganger, og i en prektig variasjon innenfor en enkel låt. På for eksempel ” Zorn A Surriento” er det Domenico Angarano sin bass som i front rader opp en Midtøsten tematikk, før et nytt musikalsk landskap overelveres stafettpinnen. Her er det Pietro Santangelo sine saksofoner som kjører på i et klima som er svært sigøynerinspirert. For å virkelig fullende låten gir Slivovitz oss en jazz kakofoni i fri dressur i god Frank Zappa ånd. En ånd som er vel verdt å la seg inspirere av, men dette ensemblet har så mye mer på sin musikalske agenda. Blant annet så er det mye etnografiske snadder å lytte til på skiva, Argentinsk tango, Brasiliansk samba, Hawaii surf, Senegalsk gitar og rikelig annet. Fete og flotte soloer fra nevnte Pietro Santangelo er det mange av , men også fiolinisten Riccardo Villari og gitaristen Marcello Giannini har noen svært heftige slike. Til og med en skurrende munnspillsolo fra Derek Di Perri tilgodeses vi med. ”Hubris” er kort sagt et musikalsk festmåltid fra første til siste tone, og er ei skive alle ekte musikkelskere bør ta en lytt til.

www.slivovitz.net
www.myspace.com/slivovitz

• 1.      Zorn A Surriento 4,49

• 2.      Caldo Bagno 7,31

• 3.      Mangiare 5,40

• 4.      Errore Di Parallasse 5,58

• 5.      Ne Carne 4,02

• 6.      Dammi Un Besh O 6,13

• 7.      CO2

• 8.      Sono TRanquillo Eppure Spesso Strillo – Stress 4,44

• 9.      Canguri In 5 – 8,45

• 10.  Tilde 8,53

• 11.  Sig. M Rapito Dal Vento 5,47

• Domenico Angarano – Elektrisk bass, og båndløs bass

• Stefano Costanzo – Trommer og perkusjon

• Marcello Giannini – Elektrisk- og akustisk gitar

• Ludovica Manzo - Vokal

• Derek Di Perri – Munnspill

• Pietro Santangelo – Alt- tenorsaksofon og vokal

• Riccardo Villari – Fiolin

Gjesteartister,

• 
  Giovanni Imparato – Perksujon og vokal på spor 2

• Marco Pezzenati - Vibrafon på spor 3

• Ugo Santangelo – Akustisk gitar på spor 7

J21 - Yellow Mind - Blue Mind

Debutalbum fra den Barcelonagitaristen Joseph Diaz som operer med kunstnernavnet J”! Her får han med seg diverse gode musikalske hjelpere som Graham Bonnet kjent fra Rainob, MSG, Impellitteri og Alcatrazz. Av andre navn som bidrar kan vi nevne Trey Gunn, Geoff Tyson og Ed Mann. Greg Tyson har også stått for miksing og produksjon av ”Yellow Mind _ Blue Mind”. Ikke overrakende er dette i hovedsak et gitarbasert album, som friskes opp av mye flott akustisk gitarspilling. Diaz er en heftig beundrer av Frank Zappa og hans musikk. På denne skiva ønsket Diaz å lage ei skive med så mye variasjon som mulig, og med et løp hvor improviserte gitarpartier fikk gode kår. Dette var et bevist valg da Diaz ikke ønsket at hans debut skulle være et verk fylt med pompøst gitaronani. Vider så hadde Diaz som mål å ta et skritt vekk fra tradisjonell låtstruktur, slik at skiva fikk nok særpreg og essens for å skille seg ut i mengden. Her lykkes han nok bare delvis, men klarer å servere ei skive som har syv spor som aldri blir kjedelig og som alle er av anstendig kvalitet. Noen låter er totalt instrumentale, mens Grahan Bonnet sørger for fin vokal på de andre. Skiva er temmelig hardt legert, men det kler musikken og det hele virker ekte og ikke påtatt eller kunstig på noen måte. For variasjonen er skyld det enkelte roligere mer ettertenksomme partier, og det gjør det mulig å puste litt før den mer gjennomgående røffe attityden overtar. Programmerte trommer dominerer skiva, og det har vi tidligere tilkjennegitt vår holdning til! Likeledes har vi sent og tidlig og i klare ordelag, flagget vår begeistring vilje til å ta sjanser. Eksperimenteringsviljen er også tidvis til stede uten at skiva akkurat er dryppende av de villeste og mest vågale musikalske tokt ut i ukjent terreng, så er det noen fine små ekskursjoner her og der. Alle skiver som er såpass gitarfokusert må inneholde noe for konseptet ”Guitar heroes”, og selvsagt får vi noen dose av slike hurtig gitarløp. Skiva gir oss det beste fra begynnelsen, da låten ” Within The Space Of 7 Breaths” er en virkelig flott åpning. Akkurat den låten er vanskelig å overgå, og det får vi heller ikke oppleve. Vi får derimot et velspilt og ganske ok album med dyktig og inspirerte musikere som er hørbart pluss.

http://www.myspace.com/graphixion

• 1.      Within The Space Of 7 Breaths

• 2.      The Truth Behind The Veil

• 3.      Earthspiritual Surgery

• 4.      Felicidad

• 5.      On The Shores Of The Cosmic Ocean

• 6.      The Edge Of Now

• 7.      Yellow Mind:Blue Mind.

• Ed Mann - Perkusjon
  Graham Bonnet - Vokal
  J21 - Gitarer
  Geoff Tyson – Gitarer, sitar og synther

• Trey Gunn – Bass og gitarsolo nummer to på spor 1

• Jondix – Sitar

Colster – Colster

Denne selvtitulerte skiva er totalt instrumental, og er tuftet på erfaringene disse to musikerne har av positiv og negativ art på sine reiser i Europa, Asia og Amerika. En annen viktig faktor er å la kreativiteten flomme så å si, og at enhver hindring og regel som er premissleverandør av forstyrrende negativ påvirkning skal bortfalle.  Et annet mål er at musikken til Colster skal avleire store mulighet og sjanser for at lytterne til å danne seg sine egne fortolkninger og forestillinger. Et slags opplegg til at det musikalske åndsverket sørger for at lytteren bringes i en stemning hvor refleksjoner og den såkalte ”individuelle filmskapelsesprosessen” slår ut i full blomst. Musikken på skiva er ikke pretensiøs på noen måte, og det er ikke avant garde elementer eller annet som muligens kan oppfattes som musikalsk ”stasj”. Fokus er på å formidle akkumulerte personlige og følelsesmessige erfaringer fra nevnte reiser gjennom et filter av rock, og hvorav blant annet Pink Floyd og King Crimson nok er de mest åpenbare musikalske inspirasjonskildene .  Dette klarer duoen med en musikalsk utforming som er temmelig melodiøs og tilgjengelig. På knappe førti minutter presenteres vi her for rikholdige musikalske scenarioer i en rolig og behagelig setting, kanskje for behagelig vil noen si? Skiva har likevel mange fine psykedeliske øyeblikk, og noen umiskjennelige bluesvibber hører selv et utrent øre. Gitarene er ofte temmelig viktige i den settingen som skiva rader opp med en stemning som er dunkel og melankolsk. Synthene gjør også sitt til å understøtte og sementere nevnte gjennomgripende stemning, og samarbeider forbilledlig med gitarene. Den ”mellotrongærne” får kaskader av liflige toner og også en viss bruk av orgel så vidt vi kan høre, og det er i så henseende en umiskjennelig 70 tallspreg over dette verket. Uansett så er elektrisk gitar det førende instrumentet, og gitasoloene utføres ganske så smakfullt av Livio Cravero. Han har den flotte evnen til å prioritere den subtile og stemningsfulle mer enn å vise seg i all sin eplekjekke virtuositet. Skiva bærer bud om et band som har mye bra på sin agenda, og musikken vokser ved gjentatte avspillinger. Musikken er uttrykksfull og rikholdig på små kreative og lekre detaljer, og er en skive med varme og sjarme som passer bra til mange anledninger hvor det å dypdykke i musikken er mulig.  

http://www.myspace.com/colstermusic

• 1          Searching absolution-Fase 1            6:05    

• 2          The first wail  6:27    

• 3          Everyday life 8:43    

• 4          Island asylum 8:17    

• 5          Mind Rejection         2:26    

• 6          Searching absolution-Fase2 3:31    

• 7          Searching absolution-Fase3 3:59    

• 8          Melancholy    4:15    

• 9          See through the tears           5:11    

• Livio Cravero – Gitarer, bass og synther

• Francesco Previotto – Trommer og perkusjon

Sinestesia – The Day After Flower

Fra Trieste nordøst i støvellandet kommer Sintestia som her er ute med sitt andre album som er en miks av metall og melodiøs prog, og av 70 talls estetikk med mer moderne toner og også noen fullverdige avstikkere til mer psykedelisk terreng. Skiva kommer forøvrig ut på selskapet Immaginifica som drives av Franz Di Cioccio, som er trommeslager i ikke helt ukjente PFM! Andre stallkamerater er for eksempel Finisterre og La Maschera Di Cera. Sinestesia startet sin karriere helt tilbake til 1997 og har hatt en lang vei å gå før de kunne spre musikken sin via CD formatet. De har likevel ikke ligget på latsiden og turnert heftig og begeistret, og trimmet sine musikalske muskler, slik at musikken på ”The Day After Flower” nyter fruktene av denne verdifulle treningen. En eksersis som er nødvendig for å skille seg noe ut fra massene i det melodiøse metallsegmentet som Sintestesia tilhører, og bandet klarer faktisk å ta et lite skritt til siden for den mer ordinære hop. Det blir her likevel definitivt aldri stappfullt med musikk spekket med originalitet. Likevel er det nok til at en henger greit med, og komposisjonene til Ricky De Vito har nok fylde, variasjon og dramatikk til at det hele er hørbart. Sintestia har en fin balanse mellom det lette og hørbare og det mer og operetteaktige, men alltid med fokus på det innsmigrende og hørbare. Styrken til dette ensemblet er at de klarer å fargelegge musikken slik at den ofte er mange spennende klanger og at det skjer noe innenfor de enkelte komposisjoner, og herved at det hele ofte drives fremover på en fin og naturlig måte. Noen ganger når ideene ikke er i toppklasse så fylles det på med elektroniske klisjeer og det er jo selvsagt ikke akkurat like velsmakende. Betydelig mer smakfull er ” The Birth, The Death, Trance By The River” som har svært mye bra på agendaen og ikke minst avleirer mange inderlig stemninger og er meget velegnet til å glede en lytter. ”Feast” vil nok glede de som liker mer radiovennlig musikk, mens de som liker mer komplekse instrumentale saker også får sitt her faktisk. Den temmelig potente låten ”Burning Times” gir oss dundrende gitarer og en operaaktig stemning, og en virvlende og episk stemning. ”The Day After Flower” er en skive som faktisk klarer å holde på lytteren gjennom hele skiva, og unngår som mange av kollegene innen mer melodiøs metall å kjede vettet av en stakkar. Mye av årsaken er at låtene er gjennomgående velskrevne, og musikerne klarer å levere og ikke bare forsøker å imponere med å spille fort. Vokalisten Ricky De Vito har full kontroll og et meget bra register, og de øvrige musikerne åpenbart å spille sammen. Slikt kombinert med dynamikk og variasjon gjør at dette blir ei ok skive, selv om vi antar at Sinestesia ikke har levert sitt beste verk enda, og håper på ytterlige fremgang på de neste albumene for det har bandet utvilsomt potensial til.

http://www.sinestesiaband.com/#

• 01.    Hero

• 02.    Feast

• 03.    The Birth, The Death, Trance By The River

• 04.    Burning Times

• 05.    Violet

• 06.    Cold War Apocalypse

• 07.    Twilight

• 08.    Memento

• 09.    Feast (Instrumental)

• Alberto Bravin - Keyboards

• Roberto de Micheli - Gitarer

• Ricky de Vito - Vokal

• Paolo Marchesic - Trommer

• Alessandro Sala - Bass

Daal - Disorganicorigami

Dette er et sideprosjekt til Davide Guidoni kjent fra Taproban, The Far Side, Gallant Farm, Nuova Era, Ozone Player etc, og keyboardisten Alfio Costa kjent fra blant annet Tilion, Prowlers, Colossus project, Dark Session etc. Som den oppmerksomme leser sikkert har oppdaget så tar man Da fra Davide og setter sammen med al fra Alfio, og vips så dukker navnet Daal opp. Vanskeligere er det faktisk ikke, og musikken er heller ikke ”vanskelig” å forholde seg til. Den er en tålig vellykket utgave av musikk i skjæringspunktet mellom electronica og prog. Daal er også et møte mellom nordre del av Italia med Alfie Costa fra Bergamo, og Davide Guidoni fra Roma. Normalt sett er dette visstnok evnet til å skape polarisering, men her samarbeider disse to dyktige musikerne forbilledelig. Under Daal paraplyen legges enhver eventuell motsetning mellom det høye nord og midten av Italia bort, og det fokuseres på å lage god og spennende musikk. For å nå dette naturlige målet er også temmelig mange fra det progressive miljø hyret inn som gjesteartister. Nå er det jo selvsagt slik at store navn aldri har garantert for god musikk, fordi det heldigvis ikke er så enkelt å skape musikk. Nåvel, dette samarbeidet bærer frukter og gir oss et vell av friske klangfarger finurlige musikalske ideer, og temmelig hypnotisk musikk som raskt kryper under huden på lytteren. Gåsehud må vite, og da har jo Daal jammen oppnådd mye på sin første skive. Variasjonen er også fin, med perkusjonstøy, psykedeliske landskap, mørke og dystre filmtablåer ikke ulikt hva Goblin tidvis holder på med, Pink Floyd følere, lydeffekter, dissonans og ytterst vakker og sensitiv musikk. Noen vil sikkert hevde at skiva er for ufokusert, men så lenge det stort sett er så inspirert og sammenhengende plager dette ikke oss i nevneverdig grad. Viljen til å eksperimentere og utforske er så absolutt tilsted og da må jo noe ikke funke optimalt, det er jo nesten en naturlov. Vi velger derfor å fokusere på det som er bra, som “A Saucerful of Secrets”. Låten er en cool coverlåt, og en hyllest til Richard Wright som tragisk nok døde mens denne skiva ble innspilt. Terreng som best beskrives som jazz i fri dressur får vi på tittellåten og på The Dance Of The Drastic Navels pt.1”. ”Chimaira” er også en sterk låt, hvor den lyriske inspirasjonen er hentet fra en novelle av Valerio Massimo Manfredi, mens ”Hoocaustica” er en melankolsk og mørk låt med stor kvalitet. På ”Brain Melody” foredles de mørke tendensene ytterlige, og det blir temmelig skremmende og ”angstpiplende”. Mellotronelskerene får sin våte drøm oppfylt på bonussporet ” Var Glad Var Dag”. Daal kan på mange måter sies å være en idédugnad mellom to musikere som er kreative og delvis komplementære. Til sammen skaper de musikk som er vakker men også utfordrende, tilgjengelig men med essens, skremmende men også trygg og god. Vi ser frem til fortsettelsen, og oppfordrer flere musiker til slikt vi velger å definere som en musikalsk idédugnad. Faren for at god musikk avleires i kjølvannet av noe slikt er jo rimelig stor, og det bør jo være positivt.

 


http://www.myspace.com/daalband

www.davideguidoni.com

 

1. Holocaustica
2. Chimaira
3. Mo(o)nS(o)n
4. Brain Melody
5. The Dance of the drastic Navels pt.1
6. Disorganicorigami
7. A Saucerful of Secrets
8. Children of our Dreams

 
Bonusspor,

9. Var Glad Var Dag

• Davide Guidoni – Trommer og perkusjon

•  

• Alfio Costa – Keyboard

Gjesteartister,

• Fabio Zuffanti (Finisterre, Maschera di Cera),

• Cristiano Roversi (Moongarden, Mangala Vallis)

• Alessandro Papotto (Banco del Mutuo Soccorso, Periferia Del Mondo)

• Vincenzo Zitello,

• Laura Mombrini (Prowlers)

• Flavio Costa (Prowlers, Tilio

Life`s Decay – Dysrieuses

Dette bandet tar på sin skjette skive som “Dysrieuses” er, et godt skritt mot mer aggressiv og dynamisk musikk enn forgjengerne la opp til. Utviklingen til Life`s Decay forteller oss også at bandet nå har pimpet opp sin akustiske orkestrering ytterlige noen knepp opp. Klokkespill, munnspill, xylofon sørger for noen fine atmosfæriske og noe temmelig uvante klangfarger. Mer dominerende er klassiske instrumenter som fiolin, piano og cello som alle bidrar til de større musikalske teksturene sammen med fyldige gitarlinjer og orgel. Perkusjonene er rimelig heftige ja rent ut iltre, men industrial tromming kontrasterer det akustiske. Like viktig for det noe særegne soundet til Life`s Decay er mer eksperimentelle lyder fra metallstykker og diverse andre objekter. Slikt skaper en spesiell rytmikk som er spennende, men tidvis står ettertrykket noe tilbake for hva vi kunne ønske da noe mer ”punch” her hadde vært fint. Det er nå engang et faktum at en ikke kan få alt her i livet og ”Dysrieuses” avgir så absolutt mange fine stemninger og noen av de er herlige trolske, svevende og vakre så det holder! Absolutt alt på denne skiva er utført av de to musikerne Alfa og Lyktwasst, og i 2004 ble Abstraktsens Produktions etablert for å ha full kontroll. Den grafiske kunsten er av stor betydning for dette prosjektet, og Lyktwasst lager cover art av bare sort og hvitt som sørger for en retro luksus følelse, og musikk og tilhørende artefakter er totalt knyttet sammen. Skiva er på 43,25 minutter og drives frem med kvinnelig stemme som er tidvis søt, og tidvis med betydelig og voldsom energi. Dette sørger for at vokalen vekselvis snor seg rundt de varierte instrumentene men også samhandler flott med de samme. Lyrikken er alltid på fransk, og temmelig eklektisk og både mørk og poetisk, og soundet er både moderne legert men også temmelig tidløst. Life`s Decay har gjennomgått en betydelig forandring siden begynnelsen i 2003. Lyktwasst var faktisk alene til 2005 hvor Alea kom med, og hun tar nå på seg flere og flere oppgaver i dette konseptet slik at de to musikerne nå er likeverdig skapende kunstnere så vidt vi kan skjønne. Dette har blant annet ført til at i 2008 ble det innført klassiske akustiske instrumenter.  Vi kan trygt fastslå at et musikalsk paradigmeskifte nesten har inntrådt mellom debuten ” Art Decay Extremism” og “Dysrieuses”! Målet er nå å skape et personlig univers både musikalsk og visuelt med influenser fra mange hold. Disse mange hold er så forskjellige kilder som dark klassisk akustisk musikk, damppunk, industrial, og eksperimentell pop-rock. I sannhet er dette et musikalsk univers som vi knapt har hørt før, og implisitt er det mye særpreg og egenart. Vi finner at musikken til Life`s Decay har dynamisk variasjoner som bør påkalle oppmerksomheten til lytteren over lengre tid. Det er mangeartede stemninger som rades opp, og musikken er som oftest velegnet til å lyse opp en mørk vinterkveld eller ytterlige å forgylle en fin sommeraften.

• http://www.myspace.com/abstraktsens

• http://www.lifesdecay.com

I - Etasthesie
II - Emerance
III - Eabelia
IV - Sulvisyan
V - Viversie
VI - Ambrause
VII - Iristhetique
VIII - Etesse
IX - Elystea
X - Exalyne
XI - Evarestique
XII - Inkerosa

Lyktwasst – Akustisk gitar, bass, fiolin, trompet, orgel, trommer og perkusjon

Alea – Vokal, akustisk piano, cello, munnspill, klokkespill, xylofon, perkusjon og diverse eksperimentelle lyder.

Taifa – Alhambra

Med hele ni år siden debuten “ Beyond Del Sur” er det jammen på høy tid at Taia får ut nytt materiale. Her får vi førtitre minutter og femten sekunder med prog pent smykket med flamenco og spansk folklore, og en fin vilje til å gi oss temmelig egenartet musikk. Spanjolene startet sin karriere i 1999 under navnet Ziryab, men ganske snart ble dette byttet ut med dagens Taifa. Før Taifa ble et faktum, så var vokalisten Luis Massot med i blant annet Elikat og Mr. Cheese. Etter et slikt lite sveip i fortiden forteller nåtiden oss at Taifa nå er blitt en trio. Musikken har blitt noen hakk hardere og enda mer flamenco- og elektronisk dominert, hvorav samplere er mange og en viktig del av lydbildet. Akkurat det antar vi at det er temmelig delte meninger om hvor vellydende er, fordi progressive legert musikk som pakkes inn i rytmikk og et sound som er hentet fra dagens elektroniske musikk ofte skaper het debatt. Den diskusjonen skal vi ikke ta her,  men fastslå at ”Alhambra” er et konseptalbum hvor trioen får med seg et knippe dyktige musikere som bidrar til at skiva blir såpass bra. Tittelsporet ”Alhambra” er en vakker låt hvor den Andalusiske fiolinen til Nourdine Chkara fører an i starten og tilfører arabiske stemninger, og låten visualiserer fint historien bak dette praktbygget. Prakten i gitarspillinga til Marti Riera får vi på låten ” La Casa Del Olvido”, mens ” Las Torres De Babel” kanskje er den mest progressive låten på skiva. Noen finurlige temposkifter finner vi på ”Nada Que Perder” og låten er pent snekret og arrangementene er spennende.  På ” Mendigos De Una Ilusión” får vi den perfekte symbiose mellom prog, andalusisk musikk og flamenco! Musikken er ofte temmelig lidenskapelig og tidvis dramatisk, og stemningen er kanskje i overkant teatralske for enkelte. Vi har en noe ambivalent holdning til denne noe overdrevne dramaturgien, da den både trigger og tidvis irriterer oss. Musikken er tidvis drivende og god, men så er det enkelte låter og partier som ikke akkurat får oss til å sitre av glede. Vi synes også at låtene er lovelig like, men for all del når bandet er gode er de verdige utfordrere til andre kjente band innen samme sjanger som Medina Azahara, Alamed og Triana. Bandets utforskning av progmetall, etnisk musikk og andalusisk folklore er spennende nok, men Taifa lykkes bare delvis i dette. Toppnivåer er meget bra, men bunnivået er dessverre for lavt etter vår ringe smak. Likevel er dette tidvis ei fornøyelig og ok skive med musikk som skiller seg ut fra den gemene hop p.g.a. den artige og kløktige blandingen av stilistiske retninger!

• 
  http://www.reinodetaifa.com/

• http://www.myspace.com/reinodetaifa

• 01.El Color De La Libertad
  02. Las Torres De Babel
  03. Alhambra
  04. Nada Que Perder
  05. Nunca Es Tarde
  06. La Casa Del Olvido
  07. Fe
  08. Sin Saber Por Qué
  09. Por Un Trocito De Cielo
  10. Mendigos De Una Ilusión

• 1.The Color Of Freedom

• 02. The Towers of Babel

• 03. Alhambra

• 04. Nothing To Lose

• 05. Never Too Late

• 06. La Casa Del Olvido

• 07. Faith

• 08. Without knowing why

• 09. For a little piece of heaven

• 10. Beggars of an Illusion

• Luis Massot – Vokal, bass, lutt og samplere

• Marti Riera – Gitarer

• Antonia Medina – Trommer

Gjesteartister,

• Juan Delola – Flamencogitarer

• Nourdine Chkara – Andalusisk fiolin
  Andrés Manzao - Cajón
  Ricardo de la Concepción – Piano og palmer

•  

Latte E Miele - Marco Polo Sogni E Viaggi

Med et navn som oversatt betyr melk og honning kan en jo bli litt skeptisk om det er noen sukkersøte greier vi her har med å gjøre? De som har fulgt italiensk prog vil jo selvsagt vite at denne Genovakvartetten har lagd tre bra skiver tidlig på syttitallet. Musikken på disse tre var injisert med klassikk musikk som også hadde hentet mye inspirasjon fra Emerson, Lake & Palmer, og ikke minst landsmennene i Le Orme. Latte E Miele klarer faktisk her å komme opp med tre av fire originalmedlemmer på ”Marco Polo Sogni E Viaggi” , og Massimo Gori som er unntaket fra det nevnte var med på bandets andre ”line-up”. Trettiåtteår etter debuten skulle en jo tro at dette verket blir en blek skygge av hine dagers musikk? Mot alle odds er dette konseptet om Venetianeren Marco Polo (1254 – 1324) og hans spennende reiser i østerled, og musikken som forrettes noe som Latet E Miele kan være ytterst stolt av. De beviser at de fortsatt kan, og når så tre av medlemmene også er med på komponeringen er det jo også et soleklart eierskap til musikk som jo nesten alltid er et pre. Comeback albumet til Latte E Miele er som oftest svært vakkert legert, men visse mangler er det da vi tidvis kunne ønske noe mer gnell i musikken. Noen heftigere partier hadde utvilsomt gjort susen og ytterlige forgyllet skiva.  Det en ikke kan gjøre noe med bør en jo heller ikke bruke mye energi på. Vi velger derfor å fokusere på all flotte musikken vi får på ”Marco Polo Sogni E Viaggi”. Skiva utstråler en varme i beste klassikk italiensk prog musikks ånd, og en brusende og god følelse strømmer gjennom denne anmelderens ringe legeme. Låtene er ofte spekket med Oliviero Lacagnina sine storslåtte keyboard manøvrere, og hans øvrige tangentarsenal er også ytterst velmodulerte og er med å sementere den gode følelsen albumet gestalter. På gitarer regjerer Marcello Dellacasa, og han har faktisk vært rimelig aktiv siden bandet la inn årene. Ganske så omfattende studier innen klassisk gitar og ikke minst komponering er utvilsomt med på å bidra til at denne skiva blir så bra. Dellacasa leverer mange særdeles vakre og smakfulle el-gitar soloer pent drysset utover hele albumet. I avdeling for akustisk gitar er også Dellacasa innehaver av stor kompetanse og disse bidragene føyer seg pent inn i den stolte Italiensk prog sin tradisjon. Gjestemusikerne er ikke bare med for pynt, men står for en viktig og riktig injeksjon til den soniske paletten, og bidrar stort til skivas storslagenhet. Et god ting er det at det synges på italiensk noe som fører til en fin autentisk stemning, og vokalen er virkelig  av høy kvalitet. Akkurat hvem som synger hvor er temmelig vanskelig å avgjøre, men de multiple vokalinnslagene er gjennomgående meget bra og forseggjorte. Vi finner at ”Marco Polo Sogni E Viaggi” er et fascinerende verk, som vil appellere til de fleste med hjerte for god og velspilt prog, og kanskje spesielt de som liker den italienske varianten eller litt avdempet sofistikert prog. Selv om skiva ikke rader opp de mest rå og brutale partiene er det ikke noe pusete over dette, bare særdeles velskrevet, velarrangert og velspilt prog direkte fra fire dyktige musikere som er ekte og ikke påvirket av dagens musikalske trender.

 http://www.myspace.com/lattemieleprog

• 1. San Marco (1:30)

• 2. Carnival (3:16)

• 3. Il Sogno (3:14)

• 4. Via Si Va (3:33)

• 5. I Crociati (8:07)

• 6. Il Deserto Del Gobi (4:11)

• 7. Il Matrimonio Del Bimbi Nel Vento (3:10)

• 8. Pechino (4:52)

• 9. Kubilai Kan (3:32)

• 10. L'ultimo Unicorno (3:24)

• 11. La Battaglia Di Curzola (5:31)

• 12. La Prigione (4:22)

• 13. Sogno Incrociato (2:17)

• 14. Ritorno A San Marco (1:36)

• Marcello Dellacasa – Gitar og vokal

• Oliviero Lacagnina – Keyboards og piano

• Alfio Vitanza – Trommer og vokal

• Massimo Gori – Bass og vokal

Gjestemusikere,

• Pino Nastasi

• Riccardo Vartolo

• Angelo Quarantotti

• Andrea Landi

GR & Full-Blown Expansion

Det noe kryptiske GR står for Gregory Raimo, og den kroppen representerer en rimelig spesiell tilnærming til musikk. Gregory Raimo sine forskjellige alter ego inneholder en proto punk side a la Neu!, en psykedelisk side i Ash Ra Tempel sin tapning, og det hele behandles med studioeffekter som nesten mangler sidestykke i musikkhistorien så vidt vi kan skjønne. Summa summarum så er musikken så original som en bare kan drømme om i ens villeste fantasier. Ikke dermed sagt at det er spennende musikk, men høyst egenartet er det i alle fall. Dette franske enmannsbandet utfolder seg her over førtitre minutter, og det er en energisk reise vi blir med på. GR har tidligere vært vokalist og gitarist i Gunslinger og hos Julian Cope, og dette verket er hans andre soloskive. Ei skive som er mye basert på stødig, hypnotiserende og eksperimentell musikk med gitar og diverse trommer som førende instrumenter. Musikken skiva avleirer er neppe for de store massene, men for en gruppe musikkelskere som liker rock i fri dressur som er bevist obskur og eksotisk. De som har et godt øye til musikken til Chrome, Ash Ra, Snakefinger, Captain Beefheart’s Magic Band, Invisible Pair Of Hands, Soft Machine, Gong, Neu! Og Swell Maps vil nok føle seg hjemme i GR sitt musikalske univers. Et univers som ikke akkurat er hi-fi da musikken er tatt opp på en fire spors tape opptaker. Slik sett får vi noe temmelig genuint og en ekthet som er forbilledlig, og vi kan ikke annet enn å bli revet med. Det smarteste en kan gjøre er sannsynligvis og bare la seg rive med ”GR-strømmen”, og la seg overvelde av den hypnotiserende, mangeartede og allsidige musikalske reisen. En kan gjerne si at for å bli forført av ”Full-Blown Expansion” så må en frivillig la seg forføre og da kan det gjerne bli rimelig deilig! Forrige skive fra GR ”Experiments From Within The Tentacular” var nær opp til filmmusikk, og da med klar helning mot sci-fi. På denne skiva er det derimot nytt terreng som utforskes, og det er temmelig mye psykedelisk estetikk, men vi hører også fragmenter av band som Tuxedomoon og Frank Zappa faktisk. Atmosfæren her har også mye til felles med Gong og Soft Machine når disse var ferske og nye band.  ” Transfiguration On A Sepiachord” er en spennende låt hvor vi inviteres inn i musikalske landskap hvor en pulserende musikalsk kjerne fylles ut med blant annet sprø vokal, heftige basslinjer og stampende perkusjon.  Med enkel midler klarer GR å lage en temmelig fengslende låt som gir de som liker psykedelisk musikk full valuta for pengene. Virkelig herlig sprøtt blir det på ” The Scene (Slowly's Getting Louder)” og hvor det knapt er mulig og ikke å bli påvirket av musikken selv om en forsøker aldri så mye. Den skremmende og paranoide følelsen er det egentlig bare å ta til seg, og likegodt innse at musikk tross alt handler om stemninger.  Dette er ei skive som garantert vil interessere de som liker psykedelisk musikk, men også de som liker egenartet musikk med mangeartede stemninger og hypnotiserende musikk.

http://www.myspace.com/bossyaya

• 1.      Descent Along The An-Ti-Fohn-Nul        

• 2.      Transfiguration On A Sepiachord            

• 3.      The Metal Spike                              

• 4.      The Intercessor Speaks                              

• 5.      The Scene (Slowly's Getting Louder)       

• 6.      All Stoned Day Long They Take You      

• 7.      Blind Black Or Pearly White         

Gregory Raimo – Gitar, ekspansjonistisk gitar, horisontal bass, vanlige trommer , ekspansjonistisk trommer, sprø trommer, asymmetrisk trommer, vokal, wahwah vokal, bakgrunns orgel, keyboard, skrik, historie, effekter og 4 Track Tape Recorder

Delirio Sonoro – Atto Terzo

Dette bandet opererer i randsonen mellom psykedelisk, electronica og prog, og har musikere som har bakgrunn fra diverse musikalske stilistiske retninger. Slikt gir gjerne en vilje til å lage musikk som bryter barrierer, og noen ganger til og med så dyrkes ny mark i god progressiv ånd. Likevel har også Delirio Sonoro sine forbilder, og vi kan nevne blant annet Hawkwind, Pink Floyd, Klaus Schulze, Scorn og Subsonica. Delirio Sonoro så dagens lys i 1991 og har så langt levert to skiver hvorav den selvtitulert debuten ble vel mottatt i all sin psykedeliske prakt. ”Bottiglie E Tempo” fra 1996 var en prøve og feile skive, med vel mye feile synes vi, og i tillegg en viss mangel på retning og essens. Det er av naturlige grunner et revansjelystent band som her er ute med sin tredje utgivelse. Det er også naturlig å påpeke at Delirio Sonoro er et band som knapt kan betegnes som striglet da mange musikerne har bakgrunn fra band som Fleurs Du Mal, Cat Fud, Grey Lagoon,  Phononics,  Angel's Leap og Black Dahlia Confession som alle er kjent fra Roma sin undergrunns musikkscene. ”Atto Terzo” utmerker seg med relativt korte spor, og et forsøk på å redefinere psykedelisk rock med sin tidvis rimelig småsprø og helsprø musikalske krumspring. I kulissene svever band som tidlige Pink Floyd og Hawkwind med deres musikalske estetikk som retningsmarkører for dette fine Italienske bandet. Stemningen er mørkere og mer uutgrunnelig enn vi har hørt fra disse kantene før, og låtskrivingen viser at her på ”Atto Terzo” en klar modning. Det lekne glimtet i øyet er stadig tilstedeværende, og bandet besitter nok kreativitet til at lytteren bør kunne henge med uten å kjede seg. Noen ikke særlig smakfulle repetisjoner får vi servert, men stort sett er det fin fremdrift og noe nytt og spennende rundt neste sving om ikke alt skulle oppfattes som musikalske fulltreffere. Bandet er rimelig lydhørt overfor variasjon og dynamikk slik at det sjeldent blir kjedelig med unntak av nevnte repetisjoner. Skiva er ikke for alle og enhver med nok mest for venner av psykedelisk musikk farget med electronica og prog og med en viss positiv musikalsk galskap!

www.myspace.com/deliriosonoro

• 1.      Avventura (Se Non Ti Fa Paura)

• 2.      Flusso

• 3.      E Se Domani

• 4.      Its Braining Again

• 5.      Stando

• 6.      Non Ti Aspetterò

• 7.      Be in the Mystery

• 8.      Lascio Andare Il Mio Riposo

• 9.      Un Altro Mare

• Roberto Cruciani – Bass og vokal

• Paolo Parea – Gitarer og vokal

• Daniele Sntini – Trommer, programmering, perkusjon, synther, samplere, bass og vokal

Gjesteartister,

• Cristiano Michelangeli - Bakgrunnsvokal

• Antonio Pirolli - Gitarer

• Stefano Sguerrini – Keyboards og synthsolo på 6

• Andrea Veltroni – Gitarer

• Marco Guidi – Klarinett på 4

• Roberta Tomasino – Vokal på 3

• Saulo Chiaramoni - Vokal

Zita Ensemble - Volume 2

De fleste av oss forbinder vel byen Monza med en kjent racerbane, og noen har vel også fått med seg at det også er brukbart fotballag herfra? Sannsynligvis til de flestes henrykkelse (?!) kan vi nå berette at Monza nå også kan skilte med et meget bra progressivt ensemble. Zita Ensembel stiller i noe vi kan kalle åpen klasse, og er at av de nyere bandene som lager en slags hybridaktig prog. Noen kaller slikt eklektisk prog, men det er egentlig ikke så nøye hva vi kaller musikken da det er hvordan de lyder som tross alt teller! Mye viktigere er det utvilsomt at ørene våre får høre noe de aldri har hørt før, og vi tas med der hvor den innovative musikken bor. For å gi oss slikt har Zita Ensembel hatt en lang og omskiftelig vei å gå siden den spede starten i 2003. I 2006 forsynte bandet musikkverden med sin førstefødt som rett og slett her ”Volume 1”, og var et rimelig vellykket album med en psykedelisk jazzrock helning som var tålig spennende. Skive nummer to ” Quintet Session” utmeislet særpreget ytterlig, og det var derfor vi med stor spenning satt oss ned og lyttet til ”Volume 2”! som altså er bandets tredje utgivelse. Vi kan kjapt fastslå at produksjonsmessig er denne skiva bedre, og at det faktisk er så mye som sytti minutter med musikk her fordelt på syv låter. Det må nødvendigvis føre til noen rimelig lange stykker! Zita Ensemble har på denne skiva skrudd opp hardheten et hakk, noe som vi finner kledelig og besnærende, og improvisasjonskunstene deres når stadig nye høyder. Sounder fremstår som varmt, intimt, kompakt og ikke minst tidvis frekt og friskt! Skiva har akkurat passe mengde med smarte tempo- og stemningsskifter, og lydmanipulereingene er ofte smakfullt anrettet. Bandet treffer ikke alltid med det og ikke å tvære ut en god ide, og tidvis blir det for lite fremdrift i enkelte partier. Det elektroniske smakstillegget vil nok være en kilde til irritasjon for enkelte, men vi synes at det i hovedsak er bra utført.  ”Volume 2” å betrakte som ei meget ok instrumental skive hvor lytteren har mye bra og spennende å se frem til, og det er ei skive med bra med dynamikk og fremdrift.

http://www.myspace.com/zitaensemble

1.      Don't you find me sexy, you fuckin' marine?
2. Investigation
3. Suite N.3
4. Chi illuminerà questo grande buio?
5. Adagio - Riduzione psichedelica per band
6. Nella notte del mare profondo?
7. Una folle folle corsa

Luca Vicenzi – Elektriske og akustiske gitarer
Marco Fortuna – Bass og kontrabass
Fabio Gatti – Trommer

Gjesteartister,

• Luca Urbani

• Franco Togini

• Luca Zandonini

• Marco Vien

Atomic Workers - Wall Of Water Behind Me

På bandets andre skive hvor det er om å gjøre alt så enkelt som mulig slik at gitarene faktisk lyder som nettopp gitarer. En slags ”back to basic” må det tolkes som, og målet må jo være å få frem det genuine og spontane uten å forstyrres av all verdens manipulering. Gary Roman er som den ypperlige musikeren han er fortsatt rimelig sentral i lydbildet, men Atomic Workers er definitivt et band og ikke en manns lekegrind. Michele Rossiello står for alle komposisjonene, og har sørget for et variert sortiment innen avdeling for hardere psykedelisk musikk. Bandet er samspilt og nyter godt av en spilleglede og jevnt over solide låter. Hør bare på ”Girl in The Tower” hvor det hele begynner i et folkaktig psykedelisk modus, før en snerten kursendring gir oss flower power musikk som kunne spasert rett inn 60 tallet, og gir oss litt tilårskomne er velkommen snartur mange år tilbake i tid. Også på ”Unpredictable” får vi i bøtter og spann med god gammeldags psykedelisk musikk hvor også den noe fremmedartede vokalen sørger for det lille ekstra. Noen av skivas mer fete riff finnes på ”I Must Confess” som har nok trøkk, tyngde, uforutsigbarhet og intensitet til og kanskje å være den beste låten på ”Wall Of Water Behind Me”. Ikke for det ” Through The Channel” er en bra låt som også har mye vilje til å være passelig eksperimentell, og uforutsigbar uten å være redningsløs.  Den dynamiske vokalen kombinert med de fete gitarriffene og blytunge grooves gjør låten til et delikat måltid. Flott bruk av sitar og akustisk gitar bidrar også til en svært hørbar og sjarmerende skive. De som liker psykedelisk musikk av den røffere typen med en fandenivolsk holdning, og  med tidvis akustisk helning og cool vokal bør merke seg Atomic Worker med rimelig stor interesse.

www.myspace.com/atomicworkers

• 1.      Through the Channel

• 2.      I Must Confess

• 3.      Girl in the Tower

• 4.      Scientist Mantra

• 5.      Unpredictable

• 6.      Waterfall

• 7.      Six Afternoon

• Michele Rossiello – Bass og vokal

• Gary Ramon – Gitarer, Hammondorgel, sitar og vokal

• Fabro Mongelli – Gitaere og vokal

• Angelo Pantelo – Trommer

• Daniele Sindaco – Gitarer

• Gjesteartister,

•  

• Joolie Wood

• Guy McKnight

• Fabio Mongelli

• Haj Yahya Ashraf

Atomic Workers - Embryonic Suicide

”Embryonic Suicice” er debuten til Atomic Workers som her kjører på en amalgam av garasjerock, psykedelisk infisert musikk og hardrock med masse 60 talls vibber. Musikken er knapt noe for de som vil ha det striglet, strukturert og med masse utbrodering. Her er det rått og autentisk, organisk og mystisk. Gitarene gnistrer og er ofte herlig ”syrete”, mens mellotronen og Hammond orgel tilfører fabelaktige stemninger og en god dose positiv nostalgi. Bandet er basert på musikere fra Sun Dial og That`s All Folks og er fra tre land, Italia, England og Nederland. Atomic Workers er tuftet på at Michele Rossiello i 2003 emigrerte fra Bari til London. I bagsajen hadde han nok materiale til en hel CD, og sammen med venner var han klar til å utgi Atomic Workers førstefødte. Og her på ”Embryonic Suicide” utmeisler bandet et sound hvor “attiuden” til punk og psykedelisk musikk er sentralt, og hvor vennskap og pasjon for musikk er fellesnevnerne. Gitarenes trøkk og dynamikk sammen med østlig inspirert tromming gjør skiva til ganske så spennende lytting.  Spennende er så absolutt bandet cover av Donovans klassiske ”Hurdy Gurdy Man”! Normalt er de fleste cover versjoner i beste fall ok, men ikke i nærheten av originalen. Vel, her synes vi at Atomic Workers klarer det tilnærmet umulige! Deres versjon av Hurdy Gurdy Man” er bare sinnsykt bra, og alen verdt å kjøpe skiva for! Psykedeliske toner flommer i temmelig hardt modus på ”No Reaction”, som også blir temmelig ”far out” rundt midten, men alltid stenket med kreativitet som holder på lytteren. Basslinjene er deilig harde på ”Plastic Man” og vi får også en introduksjon til bandets mer ”jammete” sider. ”White” er en cool låt på nesten ni minutter hvor orgeltonene er herlig psykedelisk stenket og inspirerer åpenbart gitarene til å bli om mulig enda mer syrete. ”Embryonic Suicide2 er en virkelig flott debut som gir de som liker at garsjerocken er rå, psykedelisk, særpreget, heftig og dønn ærlig vil finne svært spennende.

www.myspace.com/atomicworkers

• 1.      Embryonic Suicide

• 2.      No Reaction

• 3.      White

• 4.      Plastic Man

• 5.      Hurdy Gurdy Man

• 6.      Down on Earth

• 7.      Far Away (Lacrimae)

• 8.      Breakfast on the Ocean (Part 1)

• Laurenee O`Toole – Vokal, gitarer og Hammondorgel

• Daniel Sindaco – Giatrer og keyboard effekter

• Angeloa Pantaleo – Trommer

• Gary Ramons – Giaterer, sitar, mellotron, perkusjon og vokal

• Michele Rossiello – Bass og vokal

•  

Atomic Workers  - Third Disaster

Hos Atomic Workers på deres tredje utgivelse er det rikelig med atmosfære og harmonikk. Det er også som ellers et garasjerock preg, og tidvis obskure psykedeliske  lydlandskaper men også spacerock som svinger heftig. Bandets mørker sider forefinnes i blant annet Black Sabbath vibbene som er allestedsnærværende, men spesielt synelig på ”Secret Way To Valley”. Synlig er inspirasjonene fra tidlige Pink Floyd på låter som ”You” med dens jamming og improviserte sekvenser, og på ” Chaos On The Breeze” som også fremkaller tankene på Syd Barrett. Nevnte jamming er som oftest flott å høre på i små doser, men Atomic Workers har spesielt på denne skiva en tendens til å overdrive noe, og muligens skyldes det at brønnen hvor de gode ideene er noe dehydrert? Ikke for det finnes også her virkelig bra låter som for eksempel, ” Here’s Where I Belong” som har noen fine østlige injeksjoner og flott driv. ”Breakdown” er en flott kraftballade hvor enkelte av 70 årenes helter hylles høylytt og gir oss en god hardrockfølelse, mens på ”Lost Pleasure” gir lovelig mye unødvendig støy. På avslutningslåten ”Kap_E Tone” begynner jamming lovende, men blir litt for langtrukket for våre ører. Også på ”You” er det en lovedne begynnelse, men igjen tar ajmmingiga overhånd. Bandets noe bisarre humor er aldri langt borte, som fint korrelerer med  deres generelle avslappede holdninger til mangt og meget. Denne hodningen viser seg i at Atomic Workers fremstår som veldig seg selv, og det på ingen måte er noe påtatt, men bare rå ekthet. Med sitt fokus på hardrock med en rå garasjefølelse styrer også bandet klar av mange av de alt for utbredte klisjeene som mye hardrock er så rik på , og lager enda ei skive som har mye trøkk, tyngde og autoritet.

www.myspace.com/atomicworkers

• 1.      Secret Way To The Valley (4:40)

• 2.      Third Disaster (6:15)

• 3.      You (5:32)

• 4.      Chaos On The Breeze (4:07)

• 5.      Lost Pleasure (2:36)

• 6.      Here’s Where I Belong (3:21)

• 7.      Home (4:13)

• 8.      Breakdown (3:21)

• 9.      Kap-E-Tone (7:45)

• Michele Rossiello - Bass

•  

• Laurence O'Toole – Vokal og gitarer

•  

• Fabio Mongelli – Gitarer og vokal

•  

• Daniele Sindaco – Giatrer og vokal

•  

• Diego Mocci - Trommer

Modest Midget – Partial Exposure

Beatlesinfluensene er der så absolutt på denne femten minutter lange EP-en, men bandnavnet gir jo sterke assosiasjoner til Gentle Giant. Dermed er vi altså rimelig kjapt over i avdelingen som sørger for å gi en beskrivelse av musikken. En musikk som vi for enkelthets skyld kan si er en slags popprog med innsmett fra blant annet jødisk musikk. Eller som bioen sier, ”tøff som Paul Simon, kommersiell som Ingemar Bergmann, og sofistikert som Brtiney Spears!”. Fornøyelig beskrivelse! Sentralt i musikken som forrettes er den Amsterdambasert komponisten og musikeren (Lonny)  Lionel Ziblat. Han har en bakgrunn hvor en påvirkning fra svært forskjellige musikalske smaker og kulturer så absolutt er med å påvirke musikken på skiva. Musikken er rimelig gjennomarbeidet og sofistikert med også preget av at den er så tilgjengelig, og her møtes stilarter som normalt ikke er på ”talefot” og Ziblat får det likevel til å låte såpass bra. Forskjellig etnisk musikk forenes uten at det blir snakk om world musikk, og i den miksen tilsettes det også klassisk musikk og rock. Noen har sågar snakket om at Modest Midget låter som det manglende mellomleddet mellom Zappa og Beatles. Det er nok å ta litt hardt i, men likevel er det ikke tvil om at det er mye spennende kvalitetsmusikk på denne EP-en. Vi er såpass trigget av musikken her at vi virkelig ser frem til den nye CD-en ” The Great Prophecy Of A Small Man” som når dette leses nok er ferdigstilt og klar for salg. Det er da snakk om musikken til et band som i høy grad kan sies å være internasjonal. Latvia, Holland, Portugal, Argentina, Israel bidrar direkte og indirekte, og dette sørger for en livlig, sjarmerende og energisk musikk. Likevel er det ikke mulig å undervurdere betydningen av Lionel Ziblat når en snakker om Modest Midget. Han komponerer, arrangerer, synger, spiller gitar, piano og perkusjon. I sannhet et multitalent som også klarer å lage musikk med særpreg, og musikk som skiller seg ut fra massene. Han har også en slags sjette sans for det melodiøse, og om musikken og konseptet fra denne EP-en ytterlige utvikles og rendyrkes blir ” The Great Prophecy Of A Small Man” en utsøkt fornøyelse å lytte til. Åpningslåten ”Trouble In Heaven ” er også en fornøyelse å lytte til, med sine intelligente melodilinjer og keyboard og fioliner i fri utfoldelse.  Vokalharmoniene er utsøkte på”Home Seek”, men låten blir noe for popinfisert etter vår smak. Da er ”Evolution” er mye bedre låt, som starter opp med herlige fiolinriff og er pent pyntet med progressive arrangementer, og en rytmikk som er hentet fra Sør Amerika. Herlig låt, som til fulle viser hvilket potensial dette bandet har, og vekselbruket mellom frodig og energisk musikk er flott.

www.myspace.com/modestmidget

• 1.      Troubles In Haven

• 2.      Baby

• 3.      Home Seek

• 4.      Evolution

• Lionel Ziblat – Gitarer, keyboards, perkusjon og vokal

• 
  Emiel De Jong – Saksofon, klarinett, fløyte og vokal

• Artis Orubs – Trommer

Gjestemusikere,

• 
  Bas Wiegers - Fiolin

• Vera Van Der Bie - Fiolin

• Ilse Ijsink Klarinett

• Oene Van Geel - Fiolin

Raven Sad - We Are Not Alone

Raven Sad så dagens lys, og målet var å lage følelsesladet og utfordrende musikk som blandet elementer fra psykedelisk musikk, prog, ambient, folk og med rikelig bruk av elektroniske struktur. Samuel Santanna er nå som ved starten i 2005 den definitive hovedpersonen i dette konseptet som utgis på labelen Lizard Records http://www.myspace.com/lizardopenmind ”We Are Not Alone” er den andre skiva fra Raven Sad og er sentret rundt Egar Allan Poe sitt berømte verk ”The Raven”. Rocka er verket ikke, men det er flust med fyldige psykedelisk- og spacepreget musikk. Trommene er meget sparsomt brukt, og det er satt av plass til at akustisk gitar virkelig er med på å sementere stemningen. En stemning som har en latent følelse av noe udefinerbart, som ligger nær opp til hva vi best kan beskrive som uhellssvanger! Skiva er på sitt ypperst når psykedelisk grunn blir utforsket, og når atmosfæren er på sitt mest grublende og truende. Da er det nærmest en elektrisk stemning som strømmer ut av spilleren, men tendensen til å falle ned på et for avslappet nivå forefinnes også. Det kan ikke unnslås at både Porcupine Tree og Pink Floyd har øvet en viss innflytelse på Santanna, og så får de lærde strides om i hvor stor grad. Vi kan fastslå at ”We Are Not Alone” har mye kvalitet, men også partier hvor vi ikke akkurat blir overstimulert av musikken! På tross av dette er det ei skive som gir oss mange gode vibber, idet musikken er sakteflytende men stemningsfull, meditativ men med brukbar retning og essens. Selve platetittel er så vidt vi vet hentet fra Carl Sagan og hans essay fra 1979 i ”Broca's Brain, Talk Of The Nation” hvor han altså uttaler at ”We Are Not Alone”. Skiva er utvilsomt vakkert legert og levert, med en slags myk melankolisk følelse snikende i bakgrunnen. Visse post-rock ekspedisjoner frisker opp, men noe mangel på skikkelig kontrastflater savner vi tidvis, selv om selvsagt konseptet er basert på det neddempede. ”We Are Not Alone” er ei sjarmerende skiva velegnet for mer rolige stunder, og med en musikk hvor det vakre og stemningsfulle er i fokus, og heftige utblåsninger knapt forekommer.



 

http://www.myspace.com/ravensadband

• 1.      Infinite Lactean Seashore

• 2.      More Life Forms

• 3.      Are We Alone

• 4.      Fluttering Flags

• 5.      Meteor

• 6.      To Write Me A Song

• 7.      An Awful Waste Of Space – Part One

• 8.      Not Ready To Know

• 9.      For Lo

• 10.  An Awful Waste Of Space – Part Two

• 11.  We Are Not Alone

Samuele Santanna – Vokal, gitarer, keyboards, loops, sampler og produksjon

Gjesteartister,

Marco Tuppo
Marco Chiappini
Fausto Amatucci
Gabriele Cecconi
Cosimo Chiaramonti
Giulia Bizzarri
Giacomo Cipriani
Luca Boldrin
Loris Furlan
Fabrizio Trinci
Gilberto "Gito" Giusto
Mauro Furlan
Marco Pagot

• RanestRane - Nosferatu Il Vampiro

   

  På denne skiva treffer du vampyrer og slike artigheter, og den Romabasert kvartetten har laget en ganske så pretensiøs skive. Lyrikken er basert på Werner Herzog sin film ” Nosferatu: Prince Of The Night” og er en vampyrorientert rockopera, og er en fin tilvekst til sjangeren. Forrige gang et progrock ensemble laget noe slikt var i 2005 da Premiata Forneria Marconi slapp ”Dracula Opera Rock”. Før det på vi tilbake til Marillion og deres ”Brace” fra 1994 så vidt vi kan skjønne. Derfor er det et pussig faktum at ikke flere progband lager musikk som passer til filmer, da objektivt sett mange av band fra dette segmentet burde kunne lage skikkelig kvalitetsmusikk til film. Nåvel, RanestRane er her ute med sin debut, som først nå får skikkelig promotering tre år etter den ble sluppet faktisk! ”Nosferatu Il Vampiro” har en mystisk aura over seg, og låter ofte som soundtracket til en grøsser, selv om musikekn er så skremmende akkurat. Lydbildet varierer mellom forsiktig og lekende takter til det storslåtte hvor en får følelsen av at høyttaler vokser! RanestRane kan ikke unndra seg å ha visse likheter med sine landsmenn i Goblin, men utfører definitivt eventuelle likheter så smakfull og med så mye egenart, at dette bare er av det gode. Av det gode er også de atmosfæriske landskapene bandet rader opp, og er nok på sitt mest når uttrykksfulle på de instrumentale delene. For RanestRane har også vokal på denne skiva, men det instrumentale gir altså ”mest vampyrfølelse for pengene”. Vokalen er god nok den, og Daniel Pomo har en fin og mangesidig stemme med god spennvidde, men han synger på italiensk. De som tilfeldigvis ikke er bevandret i dette språket vil selvsagt slite med å skjønne teksten, men kanskje mange kjenner handlingen fra filmen slik at dette ikke er noe problem? Skiva lar ikke akkurat gitarene føre an, men heller å ha er mer støttende og utfyllende rolle. Likevel får Massimo Pomo enkelte gylne sjanser til å skinne på de mer rocka låtene, men det er helt klart brettene til Riccardo Romano utgjør mest av den musikalske fylden. Tidvis er de herlig mørke og funderende, og da spesielt i de mer rolige balladeaktige partiene hvor den mørke undertonen ytterlige farges av stemningsfulle keyboards og piano. Faktisk så klarer RanestRane å lage en fin skive hva gjelder skrekkfilmkonseptet og samtidig ivareta italiensk klassisk prog sine stolte tradisjoner på ” Nosferatu Il Vampiro”. Fint er også omslagsbildet, eller cover art om vi vil, som er basert på et bilde av maleren Caspar David Friedrich. Hans verk ”Cloister Cementery In The Snow” er ypperlig omskapt slik at det virkelig er et cover som står til musikken.  En musikk hvor spennende låter som ”Alla Ricerca Del Conte” og for eksempel ” La Locanda Nel Villaggio Degli Zingari” gir næring til at ens fantasi kan løpe løpsk og skape de mest fabelaktige individuelle filmoppleveleser. Utover på skive to virker det derimot tidvis som bandet går litt om for de gode ideene, og det blir litt svakere låtmateriale. Dette oppveies av den første skiva som er et meget jevnt, mørkt og strekt låtsett. Forsøke på å integrere filmdialogen i musikken kan tidvis være noe forstyrrende, men hindrer ikke dette fra å være ei bra skive som det er vel verdt å bli nærmere kjent med.

   

   

• www.myspace.com/ranestrane

• ranestrane.com

• CD 1:

• AttopRimo: Il Sogno Di Lucy (3:11)

• Lucy (2:52)

• L’ufficio Di Reinfield (2:27)

• Passera Presto (2:54)

• Via De Wismar (2:12)

• La Locanda Nel Villaggio Degli Zingari (5:43)

• La Montagna (5:01)

• Sona Quasi Arrivato (1:28)

• Il Castello (4:08)

• L’assalto (3:15)

• Il Risveglio (4:33)

• Il Contratto (2:59),

• Saranno Giorni Tristi (4:14)

• Che Giorno Maledetto (5:41)

• CD 2:

• AttoseCondo: La Nave (5:22)

• Che Succede (3:15)

• La Riunione Del Consiglio (1:58)

• Finalment Qui (2:04)

• Ritorna (3:01)

• La Nozione Dell’amore Mancato (4:23)

• Il Dario di Jonathan (3:28)

• Adesso So il Perche (3:38)

• Alla Ricerca Del Conte (2:12)

• Gli Ultimi Momenti Di Wismar (3:09)

• La Morte Di Mina (2:32)

• L’ultimo Incontro (5:54)

• Il Ritrovamento (3:16)

• Via Da Wismar (2:23)

•  

• Massimo Pomo - Gitarer

• Daniele Pomo – Vokal og trommer

• Riccardo Romano – Keyboard og piano

• Matteo Gennari - Bass

Il Ruscello - Paesaggio Solare

Et nytt band bestående av tre italiener som alle er bosatt i London. Kanskje skyltes det hjemlengsel, men trangen til å lage musikk med klare følere til hjemlandet meldte seg raskt hos disse unge herrene. Vinteren 2007/2008 var kald og lang i London, men Il Ruscello varmet seg i studio med innspilling av ”Paesaggio Solare”. Ei skive med mange akustiske øyeblikk, analoge keyboards og hvor de mer eteriske sidene ved italiensk prog fra 70 tallet blir utforsket, men hvor også mer hardere aspekter blir lagt vekt på. For enkelthets skyld kan vi si at musikken til Il Ruscello er en miks av Celeste og PFM, men med et nokså egenartet sound slik at den nevnte sammenlikning bare er et forsøk på å trylle frem noen referanser å forholde seg til. Fra tiden i Milano hadde Silvio Cavallo og Luca Harb spilt sammen i bandet Unyou fra 1999 til 2004, som faktisk oppnådde å bli kritikeryndling. Vel fremme på engelsk jord ble bandet Zen State dannet som var aktiv i 2005 og 2006, og mens tiden gikk så modnet ideen om det ulitmate bandet som børstet støv av syttitallets unike italienske progsound. Dermed var Il ruscello født, med et begeistret samspill mellom gitarer og keyboards oppå en stødig rytmeseksjon, og et heller kortfattet album som bare varer i trettini minutter og femtiseks sekunder var i anmarsj. Lyrikken på ”Paesaggio Solare” er nokså surrealistsk, og en selsom vokalist gjør absolutt ikke sitt til å forandre på dette, men tilfører heller nyanser av noe som absolutt ikke er dusinvare. Dusinvare er heller ikke de gammeldagse teknikkene som innspillingsstudioet har benyttet, og som gir et flott særpreg. Il Ruscello er fritt oversatt det samme som naiv og godtroende, og her er det tvert imot en kullsviertro på akustisk gitarer og analoge keyboards som er i fokus, og om det er naivistisk så er definitivt Il Ruscello naive.  ”Paesaggio Solare” sitt Opus Magnus er ”Orrizonti” som er en elsker av italiensk prog fra sytti tallets våte drøm, idet låten har absolutt alt dette sortimentet blodfan kan finne på å kreve. Faren med et album som så til de grader tar opp tråden som droppet ut av maskene for ca. trettisyv år siden er at det hele blir påtatt og en voldsom hang til ”copycatsyndromet”. Akkurat det vil det selvsagt være delte meninger om, men vi synes Il Ruscello leverer ei skive hvor talent og kjærlighet til Italias gylne periode er fremtredende, og med en flott og ekte musikalsks henrykkelse alltid tilstedeværende.

• http://www.ilruscello.net/

• http://www.myspace.com/ilruscello

1. Il Cielo in un Ruscello
2. La Notte di una Citta
3. Il Risveglio di una Citta
4. La Quiete
5. Paesaggio Solare (Estate 1972)
6. Orizzonti


 

• Silvio Cavallo – Vokal, akustisk gitar og trommer

• Luca Harb – Gitarer, synther og piano

• Giampaolo Cavallo – Elektrisk bass og orkestrering

•  

Galadriel  - Calibrated Collision Course

Band fra Madrid som har holdt på siden 1986 som spiller hva vi kan kalle symfonisk musikk som er et godt stykke på siden av hva som rører seg innen det mer kommersielle segmentet. Med en spilletid på hele 58 minutter og tjueni sekunder får de virkelig boltret seg her. Og ”de” er her duoen Jesús Filardi og José Bautista som alltid har forsøkt å skape noe nytt og innovativt, og å trekke veksler på så forskjellige musikkformer som jazz, world musikk, rock og blues. Bandets førstefødte het, ” Muttered Promises From An Ageless Pond” fikk god mottakelse, og spesielt i Japan(!) ble dette en skikkelig progklassiker. ”Calibrated Collision Course” er bandets første på elleve år (!), og bandets fjerde utgivelse. Skiva er definitivt Galadriel sitt mest ambisiøse verk så langt, og har blant annet hyret inn Jean Pascal Boffo og mange andre høyt respekterte musikere. Simon Heyworth som er kjent fra Mike Oldfield sitt verk ”Tubular Bells”, har sørget for den siste ”finishingen” på skiva, og har i sannhet gjort en god jobb. ”Calibrated Collision Course” krever en ganske så intens lytting for å avdekke alle de små og subtile detaljene som bare ligger der for å bli oppdaget. Komposisjonene er meget gjennomtenkte, og alle instrumenter har sin naturlige plass i lydbildet. Et lydbilde som er variert men ikke overdrevet originalt, men som er skikkelig velspilt og velprodusert. De nevnte lekre detaljene trekker opp, mens vokalen er slett ikke av ypperste merke, men likevel ikke nok til å bli irritert. Det rades derimot friskt opp med forskjellig lydlandskaper i en setting hvor neoprog er et viktig element, men med noe ”attåt” som ekstra tilbehør. Et tilbehør som for eksempel jazzete partier som frisker opp, som på låten ”Calorie Street”. Her har gjesteartisten Santiago Pérez en imponerende tangentlek, men før det er det en annen gjest, Javier De Las Heras som virkelig leverer varene med sine elektriske gitarer. Låten gestalter en skikkelig fet stemning, og ender med en formidabel samhandling hvor piano, keyboards, gitarer og bass virkelig skaper et flott og spenstig atmosfære. Også på ”Leap Of Faith” er gjestene Heras og Pérez med å prege låten. Pérez har noen herlig synthsoloer, mens Heras sørger for tilsvarende med sine gitarer her . Nevnte låt er også en fint snekret og heftig låt, som står seg meget godt alene, men som altså toppes av soloer. Apropos topper, så komme vi på dette verket ikke utenom den over tjue minutter lange ”As Big As Bang”. En pent variert låt som er passe komplekst legert, og en musikalsk reise som gir rom for flotte at instrumentene får boltre seg, og men flott fremdrift og et fyrverkeri av en avslutning. ”Calibrated Collision Course” er ei skive som ikke er overvettes original men med fine små detaljer, også en honnør for svært dyktige musikere, spilleglede og ei skive med fin stemning.

• www.myspace.com/galadrielband

• http://www.galadrielmusic.com

• 1. Blind Hostage (5:53)

• 2. Leap Of Faith (7:05)

• 3. Calorie Street (5:09)

• 4. Press? Sure! (6:56)

• 5. Views From A Greenhouse (6:23)

• 6. As Big As Bang (20:26)

• 7. Consumer Satisfaction (6:24)

• Jesús Filardi – Vokal, keyboards og programmering

• José Bautista – Bass, keyboards og programmering

Gjesteartister,

• Javier Inigo – Trommer unntatt på 1

• Andy Sears - Bakgrunnsvokal

• Jean Pascal Boffo – Elektriske og akustiske gitarer på 1, 4, 5, 6 og 7

• Santiago Pérez - Piano og keyboards på 2, 3, 4 og 6

• Javier de las Heras – Elektriske og klassiske gitarer på 2 og 3

• Chema Arribas – Elektriske og akustiske 5 og 6

• Miguel Afonso - Trekkspill

• Gloria Montero – Vokal på 6

• Veronica Filardi – Vokal på 5

Hostsonaten – Autumnsymphony (Part II Of Seasoncycle Suite`)

Fabio Zuffanti er en rimelig aktiv og kreativ musiker og den definitive lederen av Hostsonaten. Han gir også ut soloplater, men er i tillegg meget involvert kunstnerisk  i dyktige band som Aries, LaZona, Maschera Di Cera og Quadrapjhonic.  Hostsonaten oppstod i 1996, og er her ute med sin femte skive. Musikken er faktisk påvirket av nordisk prog, og det er noe uvanelig da det meste av prog fra støvellandet henter inspirasjon fra sine egen stolte tradisjoner. Musikken til Hostsonaten farges også med elementer fra etnisk musikk, folk, jazz og klassikk musikk og med Zuffanti som kompositorisk mester. Etter de to første albumene beste Fabio Zuffanti seg for et ganske så ambisiøst prosjekt, et operakonsept over fire CD-er hvorav de forskjellige skivene tok for seg de fire årstidene. Så langt er vår og vinter kommet ut i det såkalte ”Sesasoncycle Suite” til Genovabandet, og her er det som tittel antyder klart for høsten. At det høstes er det ikke vanskelig å høre på den meget melankolske stemningen som albumet er spekket med. Skiva har også hentet mer inspirasjon fra jazz enn noen gang tidligere, men så lenge det gjøres så smakfullt vil nok de aller fleste like dette. Instrumenteringen er rimelig stor, og alt virker å ha sin naturlige plass og hensikt. De mange akustiske instrumentene fiolin, dobbelbass, bratsj, cello, trompet osv. er med på å kreere de mange spennende stemningene skiva byr på, men også et kammermusikkpreg. Når så også mellotroner og moog, samt en dyktig rytmeseksjon utgjør viktige og stemningsskapende bidrag samt gir skiva nok ”svung”, blir dette ei skiva som beveger en lytter. Rett nok forusettes det at lytteren er konsentrert og ikke forholdes seg forutinntatt til verket.  Nevnte forutinntatte holdning p.g.a at musikken til Hostsoanten hos enkelte visstnok oppfattes som pretensiøs ifølge ryktene! At Fabio Zuffanti er påvirket av den avdøde russiske filmskaperen Аndrej Аrsenjеvitsj Таrkovskij er et velkjent faktum. Både musikken til Zuffanti og livet for øvrig er påvirket av den russiske filmskaperen. Таrkovskij levde fra 1932 til 1986 og er en ansett for å være en av de viktigste og mest innflytelsesrike personene i sovjetisk filmhistorie. Filmene hans kjennetegnes ved metafysiske temaer, svært lange sammenhengende filmopptak og visuelt nydelige bilder, ofte som drømmeaktige tablåer. Dette konseptet virker også å være en viktig del av bakgrunnsteppet for ”Hostsonaten – Autumnsymphony (Part II Of Seasoncycle Suite`)”, og antakeligvis vil noen finne det for utbroderende. Vi finner at en musikalsk reise i den høstlige malstrømmen kreeres ypperlig på skiva med blant annet nydelig og stemningsfull vokal. Albumet er også  fylt med lekre detaljer og kreative ideer som bare ligger og venter på å bli oppdaget av lytteren.

• 
  www.zuffantiprojects.com
  www.zuffantiprojects.com/hostsonatenweb

• http://it.wikipedia.org/wiki/Fabio_Zuffanti
  www.btf.it
  
   

1. Open windows to autumn
2. Leaves in the well (Including Riverbank prelude)
3. Out of water
4. Nightswan i
5. Nightswan ii
6. As the night gives birth to the morning
7. Trees in November
8. Elegy
9. Autumn's last breath / The gates of winter

Fabio Zuffanti – Bass, basspedaler, akustisk og elektrisk gitarer, Fender Rhodes, mellotron og minimoog

 
Federico Foglia - Trommer
Pietro Martinelli - Dobbelbass
Carlo Barreca -  ”Stick”
Giacomo Villa - Cello
Osvaldo Loi – Fiolin og bratsj
Marco Moro – Fløyte og pikkolofløyte
Andrea Benassi - Obo
Michele Bernabei - Trompet
Edmondo Romano – Saksofon og sekkepipe
Robbo Vigo – Grand piano, koto og spesielle effekter

Matteo Nahum – Klasssik og elektrisk gitar
Simona Angioloni - Vokal

Twinspirits – The Forbidden City

Kvintett fra Venzia i Italia som server oss ei progmetallskive som varer i hele sekstiåtteminutter og trettitre sekunder! Det er lenge det, og for at slikt skal rettferdiggjøres må det være mye variasjon og spennende innhold på skiva. ”The Fobidden City” er bandets andre skive, og fortsatt er det melodiøst og teknisk vel utført. Bandet har også tatt et steg i riktig retning da låtene har noe større dybde enn på debuten, og den nye vokalisten Gøran Nystrøm er enda bedre enn sin forgjenger fordi Nystrøm har en mer allsidig stemme som likevel er temmelig upolert men med en fin varme. Maestro Daniele Liverani står for all musikk, produksjon og tekst, og gitaristen Tommy Ermolli leverer enkelt virkelige godbiter. Atmosfæren på skiva har tatt en noe mørkere retning og det gjør musikken mer interessant noe ikke minst Nystrøm er med på å meisle ut. Tekstene dreier seg om et konsept som er basert på påvirkning mennesker med forskjellig personligheter kan ha sine medmennesker. Vi følger blant annet en karakter som er under sterkt negativ påvirkning av andre, og hvordan denne karakteren etter hvert frir seg fra lenkene. Denne prosessen når sitt klimaks i siste spor som passende nok heter ”I Am Free”. Historien som forteller holder høy kvalitet idet vi også følger karakterer som tror de har eier retten til objektive sannheter osv. Imponerende skrevet, men musikken følger dessverre ikke opp godt nok selv om det er en del som holder mål og vel så det. Daniele Liverani er en musiker med lang fartstid, og kjent fra ensembler som Khymera, Cosmics og Genius. Arbeidet med dette albumet startet så langt tilbake som i 2005, og fire år er jammen lang inkubasjonstid, og da er det synd at resultatet ikke er mer glitrende. Ikke for det, ”I Am Free” er nær opp til glitrende med all sitt flotte og varierte innhold, og med et voldsomt sug og en spenstighet som er forbilledlig. Den øvrige kolleksjonen er ikke på langt nær så bra, men holder et absolutt anstendig nivå. Musikerne er dyktige nok, og Tommy Ermolli på gitar samhandler både inspirert og flott med den stødige rytmeseksjonen Rigoni/Ciccioni. Albumet som helhet er altså greit nok, men ikke spesielt variert og definitivt ikke spennende nok, og den berømte egenarten er det lite å finne selv om en leter både høyt og lavt. Til det skiller ”The Forbidden City” for lite ut fra skogen av likelydende band, og er nok et verk som fort vil gå i glemmeboka for de fleste.

• http://www.myspace.com/twinspiritsband

• http://www.twinspirits.net/frameset.htm

1. The Forbidden City (10.18)
2. Taste The Infinity (5.54)
3. Number One (4.39)
4. Everything (7.44)
5. One Of Us (6.31)
6. BTR (5.40)
7. Hide This Feeling (4.41)
8. My Future (6.39)
9. Reaction (6.02)
10. I Am Free (10.25)

 

Gøran Nystrom - Vokal
Tommy Ermolli - Gitarer
Alberto Rigoni - Bass
Daniele Liverani - Keyboards
Dario Ciccioni - Trommer

Mind Key - Pulse For A Graveheart

Mind Key legger musikken sin i gråsonen mellom melodisk hardrock/metall og melodisk progmetall, og innen samme låt kan bandet gjerne svinge mellom disse alternativene. Skiva er bandets andre og fra første er vokalisten og frontfiguren Mark Basile borte, og erstattet med Aurelio Fierro. Mind Key kan noe forenkelt beskrives som en miks av de mørkere sekvensene av Evergrey, samt Dream Theater, Sympony X og Pain Of Salvation. Originalt blir det aldri, men det er tålig velspilt og meget bra produsert, men dessverre alt for ofte temmelig kjedelig. Musikken mangler tidvis sjarm og nerve, i tillegg er følelsen av å ha hørt det før og flinkisfaktoren påtrengende. Bandet ble startet i 1999, og var inspirert av 80 og 90 tallets hardrock, og debuten kom i 2004 med ” Journey Of A Rough Diamond” som ble vel mottatt mange plasser. På det nye albumet derimot er det låten ”Graveheart” som blir vel mottatt av oss. Evergreys Tom Englund bidrar til en super vokalduett, og låten har nok nerve og intensitet til å glede, samt fete riff. Bra gjennom hele skiva er vokalen til Aurelio Fierro Jr. som ofte har mye tilfelles med Jørn Lande. Noen problemer med uttalen har Fierro, men det kan en jo velge om en vil irritere seg over eller bli sjarmert av. Produsent Dennis Ward er utvilsomt dyktig i sitt virke, men på denne skiva klarer han ikke å stoppe i tide. Antakeligvis streber han etter det perfekte, og polerer så mye på musikken at enhver egenart til slutt blir gnikket vekk. Det er jo på grensen til tåpelig da Ward egentlig skulle heve produktet ikke rasere det! I tillegg sørger han ikke for at produktet blir luftig nok, og at det blir ganske ubekvemt på den måten. Ni minutter lange ”Now Untilo Forever” er en dinosaur av en låt, som burde vært halvert i lengde da det sannsynligvis hadde blitt en meget anstendig og god låt på den måten. God er som alltid Derek Shirinian, og soloen hans på ”Citizen Of Greed” er som vanlig utsøkt, mens supergitarist Reb Beach leverer varene på ”Now Until Forever”. Albumets ti låter er temmelig lite å gå fra konseptene av da de er rimelig forutsigbare og mediokre, og skiva blir i sum alt annet enn et fyrverkeri.

• http://www.myspace.com/mindkey

• mindkey.it

• 01. Sunset Highway 5:08

• 02. The Seventh Seal 5:05

• 03. Citizen Of Greed 6:07

• 04. Crusted Memories 4:13

• 05. Dead Fame Hunter 8:00

• 06. Ventotene (The Island) 2:30

• 07. Graveheart 6:40

• 08. Eye Of A Stranger 5:54

• 09. Now Until Forever 9:08

• 10. A New Generation 5:28

• Aurelio Fierro Jr. - Vokal

• Dario de Cicco - Keyboards

• Emanuele Colella - Gitarer

• Andrea Stipa - Trommer

• With Raffaele Castaldo – Bass

• Gjesteartister,

• Elio Fierro – Vokal på 7

• Derek Sherinian -      Keyboards på 3

• Reb Beach -   Gitarer på 9

• Tom Englund – Vokal på

Mastercastle – Phoenix

Pier Gonella som var gitaristen i Labyrinth og Necrodeath er her ute med debuten til sitt nye band Mastercastle. Genoabandet er selvsagt ledet av Gonella, men den dyktige kvinnelige vokalisten Giorgia Guelio er også rimelig sentral. Sentralt i tekstene er det historier fra gamle sagn og begivenheter med tragisk utfall. For eksempel så omhandler ”Greed Blade” historien om tragedien i Vajont, som var en demning i de Italienske alper. Et skred fikk demningen til å briste, og selvsagt ble det en stor tragedie for de landsbyene som lå i kjølvannet av flodbølgen. Dansende hekser i skogen og mystisisme samt det magiske omhandler derimot ”Princess Of Love”. Musikken er temmelig enkel men heftig, og i bunn ligger en rytmeseksjon som gir rom for at Gonella og Gueglio kan konsentrere seg om sitt. For Gonellas del er det riffing i segmentet der melodiøs metall og euro powermetall bor. Oppunder dette støtte Gueglio med sin klangfulle og krystallklare stemme som oser av autoritet og melodi og som absolutt ikke er av den vanlige sopranvarianten som er så utbredt. Ballader er også vanligvis utbredt i en kontekst som dette, og her heter den Lullaby Noir” og den er en usedvanelig forutsigbar og lite spenstig sak. Mer spennende er ”Princess Of Love” som er en hurtig låt hvor vokalen til Giorgia Gueglio hever låten uten at det noen gang blir så voldsomt bra. Uttalen til Gueglio har en svak italiensk aksent, uten at det er spesielt irriterende for oss. Adskillig verre er det at låtkolleksjonen er såpass lite spennende jevnt over, og har så lite av det lille ekstra som skal til for å farge ei skive. Soloene er greie nok, men Geuglio er ingen gitartrollmann, selv om han har enkelte smakfulle partier og spiller pent og melodisk. ”Phoenix” er ei skive på det jevne som pent føyer seg inn i rekken av melodisk metall/powermetall skiver som er til forveksling lik hverandre, dog med et pluss for vokalen som ikke er sopranstenket.

http://www.myspace.com/mastercastle

1.Words are Swords
2.Princess of Love
3.Space
4.My Screams
5.Lullaby Noir
6.The Phoenix
7.Greed Blade
8.Dawn of Promises
9.Memories
10.Cradle of Stone

•  

• Steve Vawamas – Bass

• Pier Gonella – Gitarer

• Giorgia Gueglio - Vokal

Gjesteartist,

 Alessandro Bass - Trommer

Centrica  – Centrica

Et relativt nytt band fra Padova med en historie som startet i 2006, og som holder på med instrumental progmetall. At de ønsker seg en vokalist er ingen hemmelighet, men enn så lenge viser denne skiva at bandet klarer seg bra uten. De kommer her opp med ei frisk og spenstig skive med mange gode låter og svært godt spill og ikke minst samspill. Inspirasjonskildene er blant annet Dream Theater, Liquid Tension Experiment, Jordan Rudess og Porcupine Tree, og utav dette klarer Centica å skape sin egen særegne og dynamiske musikk. En musikk med pent krydret med litt jazz, litt østlige toner og også litt pop, men som er heftig rocka og passe slemt legert. Riffene er både kraftfulle og spenstige, og gitarer og keyboardene appellerer til alle som liker disse to instrumentene med sine flotte bidrag. Skiva gir også rom for mer fredelig øyeblikk som er akustiske og atmosfæriske og det hele er alltid fokusert på gode melodier. Centirca foretrekker korte soloer fremfor de mer lange utstarkte, og det står de seg på da musikken alltid fremstår som intens men også som distinkt. Musikerne er rimelig unge, men innehar alle svært imponerende CV-er, og det er ikke vanskelig å høre. Nå er det ikke all verdens hjelp i svært dyktige musikere om de bare er opptatt av å imponere og ikke av å levere. På denne debuten er det åpenbart at det er ydmyke musikere som leverer varene og vel så det, og som virkelig gir av seg selv, og viser at progmetall fra Italia ikke trenger å høres like kjedelig som en Bulgarsk spillefilm fra 1932 i sorthvitt! Neida, her det både klangfarger og masse instrumentalpartier som sitter klistret på hjernen etter første bekjentskap.  Det anser vi som et klart kvalitetstempel, og det viser hva Centrica har å fare med. Skiva starter formidabelt med den sterke låten ”Cenrica Experience” som med fine takt og temposkifter og lekre detaljer som gjør låten ytterst levende. Levelig om ikke levende er det også at skiva klokker inn på femtitre minutter der mange av kollegene gjerne struper en stakkar med opp mot åtti minutter med dilletantisk møl. Her er det derimot syv gode låter hvorav det lengste sporet ”Reality And illusion” er en formidabel keyboardfest av dimensjoner. Siste låt ut er også den hardeste, som også tilbyr nærmest skurrende gitarer og riffing som er noe av det mest intense vi har hørt på lenge. For og virkelig å gjøre låten komplett er det hele dynket med keyboardlinjer som har sitt utspring der virtuositeten bor. De som liker instrumental progmetall som er svært teknisk vil utvilsomt trykke denne skiva til sitt bryst. Når det hele også fremstår så spill levende og tilgjengelig vil også mange andre kunne hekte seg på som beundrere av denne debuten.

• http://www.centricaband.com

• www.myspace.com/centrica

• 1 - Centrica Experience (8'31)

• 2 - Secret Vision (7'37)

• 3 - D.N.A. - Part One (6'21)

• 4 - D.N.A. - Part Two (8'21)

• 5 - Reality And Illusion (9'26)

• 6 - Dulcedo (3'56)

• 7 - Eternal Dimension (8'20)

• Andrea Pavanello – Keyboards

• Giorgio Rovati – Gitarer

• Giorgio Rovati – Gitarer

• Dario Ciccioni - Trommer

Simone Fiorletta – When Nothing Is Reality

Det blir noen album med gitarfantomer som kjører bare instrumentalåter vi skal forholde oss til i løpet av et år. Ofte kan det være temmelig kjedelig saker, men når er musiker virkelig byr på seg selv som Simone Fioletta gjør blir oppgaven straks lettere. Til daglig er Fiorletta å finne som gitarist i Moonlight Comedy, og han får da også musikalske bidrag her fra bandkollegene Valerio D`Anna og Armando Pizzuti. Keyboardmessig har han hentet meget kompetente musikere Andrea De Paoli fra Labyrinth og Mistheria fra Bruce Dickinson og Angel Of Eden. Albumet er Forletta sin tredje skive og han fortsetter med å utvikle seg, og lager stadig mer interessant musikk. Det er ei variert instrumental skive som er et lykkelig partnerskap mellom rock og metall, og det er visse slektskap med Satriani i han sine tidligste bravader. Ofte er det temmelig intrikat musikk og innlevelsen er gjennomgående meget bra. De for musikk ofte så livgivende kontrastene er vel ivaretatt, og dundrende musikk blir gjerne avløst mer melodisk og sedate partier. Flotte stemninger, stor fart og god teknikk oppsummerer mye av Fiorletta sin måte å spille på. Fo eksempel er ”Oh No, Once Again!” full av fart og teknikk, mens ”I Belive In You” er et eksempel på stemninger og føleleser. Når en først tør av vise følelser så er heller ikke veien nødvendigvis så lange til å gi enda flere gløtt inn i ens personlighet. Ikke nødvendigvis dypdykk, men ”Thanx” er åpenbart en takk rettet til Fiorletta sine foreldre.  Hvem ”My Brother” er til er jo enkel matematikk, mens ”Laura” er en mer kryptisk sak, som kanskje skjuler en eller annen form for kjærlighet? Som tidligere nevnt så byr Fiorletta på seg selv på flere måter, og lager et av de bedre instrumentale gitarfokuserte album vi har hørt i år.

http://www.myspace.com/simonefiorletta

www.simonefiorletta.it

1. Thanx
2. My Brother
3. Dance In The City
4. I Believe In You
5. Loneliness In Your Eyes
6. Laura
7. Oh No, Once Again?!
8. Ehy...What's Up?
9. Like A Bird

• Simone Fioletta – Gitarer

• Andrea de Paoli – Keyboards

• Matteo Raggi – Bass

• Marco Aiello – Trommer

• Misteria - Keyboards

• Armando Pizzuti - Bass

• Valerio D`Anna - Synther

Camembert – Clacosmique

Her er det et ensemble som er ekte progressive i det de har som mål å komponere musikk som er åpen for alle musikalske former. Retrofaktoren er altså tilnærmet ikke eksisterende, og det er et nybrottsarbeide som er i fokus. Nå skal det tillegges at Camembert ble dannet på grunnlag av medlemmenes kjærlighet til 70 tallets prog. Arbeidet med å integrere alle de klassiske instrumentene som brukes til en rockkontekst kan vi altså nyte fruktene av på ”Clacosmique”på denne EP-en. Tekstene er et fantaserende konsept om en intergalaktisk ost som nærmer seg jorden, og hvordan dette påvirker atferd og handlinger! Som en lett kan skjønne bobler humoren både her og der, og den soniske paletten er også like frodig. Det sørger flittig og finurlig bruk av eksotiske instrumenter som for eksempel harpe, basstrombone, xylofon og didgeridoo for. Elektroniske effekter brukes i tillegg som et meget velsmakende krydder, og musikken til Camembert er i sannhet original, men også tilgjengelig selv om den krever lytternes oppmerksomhet. De syv musikerne fra Strasbourg har ymse musikalske bakgrunner som speiler seg i musikken og nok bidrar til dens ofte unik klanger. Klanger som tidvis gir oss en progressiv jazzrock med influenser fra Art Zoyd, Frank Zappa, Henry Cow, Gentle Giant, King Crimson og Stravinsky. Tro mot sitt motto om å bruke alt de føler for å bruke i musikken stopper selvsagt ikke Camembert der. Reggae, og brasilianske rytmer kan en lett gjenfinne i noe av rytmikken, men også afrikanske musikk og funkjazz a la Herbie Hancock vil en lett høre er tilstedværende i nennsomme rytmiske figurer. Tidvis er komposisjonene rimelig komplekse, men bandet klarer likevel den svenneprøven det er å gjøre produktet så tilgjengelig som mulig, og likevel ikke gi slipp på sin identitet. Noe bandet nok burde gi litt slipp på var enkelte passasjer som er for forutsigbare, og således ikke er interessante nok. Betydelig mer interessant er ” Untung Untungan” som er en heisatur med frodig polyrytmikk og xylofonbruk som vi ikke har hørt maken til siden Ruth Underwood sin tid hos Zappa. Mektig utpenselede gitarsoloer, brasseksjon de luxe og rikelig med annet instrumental snacks. Vi må også få peke på den lite brukte basstrombonen som i hendene på Camembert blir trukket ut av skyggenes dal, og gjort til et viktig og høyst spenstig instrument i deres musikalske verden. ”Clacosmique” er en meget bra debut som tilfører jazzrock sjangeren nye impulser, og vis er frem til deres første fullengder som etter planen skal komme i 2010.

http://www.myspace.com/camembert67

1.Clacos 0 (0:30)
2.Untung Untungan (11:13)
3.Clacos 1 : Notre mère à tous (1:59)
4.Le vautour de Mars (10:23)
5.Bernard l'ermite [partie 1] (4:08)
6.Bernard l'ermite [partie 2] (4:08)

Pierre Wawrzyniak – Bass og akustisk gitar
Vincent Sexauer – Elektrisk gitar
Philémon Walter - Trommer
Guillaume Gravelin - Harpe
Bertrand Eber – Trompet og didgeridoo (stor fløyte av bambus)
Fabrice Toussaint - Trombone, vibrafon, vibrafon, xylofon og perkusjon
Julien Travelletti – Basstrombone på 2,5 og 6

Sebkha Chott - De La Persistance De La Mythologie Chottienne En ??? Vélos – Carpe Diem

Sebha Chott er satt sammen for å lage musikk som trør et godt stykke utenfor hva vi kan kalle mainstream musikk. Her snakker vi om en avantprog fra dette bandet fra Ohreland, som til de grader har kastet all musikalsk etikette på havet. Utfordrende som en slange i buksa, og garantert ikke for flertallet og nok mest for de som liker musikk i nabolaget til hva Magma, Mr. Bungle, Etron Fou Leloubleux, Nebuleux, Fantomas, Frank Zappa lager/har lagd, og strødd på med elementer fra Monty Pytons teatralske og sprø verden. På scenen er Sebkha Scott en improvisert og temmelig teatralsk trupp som har en utrolig energi og utstråling, og da er de ikke fjernt fra for eksempel Sleepytime Gorilla Museum. Det er egenlig ikke mulig å sette dette bandet i non bås, da de lynkjapt farer hit og dit og som forbausende ofte utsøkt elegant skifter fra jazz til soul til metall til disco til hip hop og hva som måtte passe der og da! I sannhet en meget progressiv innstilling til musikken, og i absolutt en musikk som mange vil slite med å få taket på. Selv har bandet kommet opp med et eget navn for musikken de lager ” Mekanik Metal Disco”! Om en blir så mye klokere av det er vel egentlig tvilsomt da bandet må høres for at en skal ha noen sjanse til å mene noe fornuftig. Denne skive fra den franske labelen Musea er en forbedret og renset utgave av bandet utgåtte første skive ” De L'Existence De La Mythologie Chottienne En Sept Cycles” som kom i 2003. De første 48 sporene er originalt nok en serie av beskjeder hentet fra en telefonsvarer, som varierer fra feil nummer til beskjeder fra temmelig fulle folk, til høyst hverdagslige saker. Artig start og det er snakk om meget korte spor må vi for all del få sagt! Fra og med spor #49 blir det jammen musikk ogsåJ, men selvsagt et sammensurium av lyder og stilarter med masse entusiasme, energi og ikke minst humor. Vi kan trygt fastslå at humor er et undervurdert virkemiddel innen musikken. Sebkha Chott undervurderer helt klart ikke humoren og hos bandet har den sin naturlige plass i et forrykende musikalsk landskap. Sannsynligvis er Sebkha Chott et av disse bandene du enten nesten eller helt hater eller nesten eller helt elsker! Akkurat det er ikke så underlige fordi vi har med et band å gjøre som raser av sted og veksler fra stilart til stilart som en bie på speed. Tross denne metaforiske syretrippen er det snakk om et band med store anlegg for å lage hørbar musikk, selv om selvsagt ikke alt er like enkelte å få tak i med en gang. Det er ofte en vannvittig tornado av musikk hvor alt kan skje, og skjer! Det er jo bare rett og rimelig at dette ikke er å betrakte som hverdagskost som smaker fortreffelig for alle musikkinteresserte. Vi finner ” De La Persistance De La Mythologie Chottienne En ??? Vélos – Carpe Diem” som en ytterst original og forfriskende skive og at store deler av alle låtene er svært pirrende musikalsk sett. Vi må likevel legge til at det tidvis virres for mye i alle retninger, og bajasfaktoren er lovelig høy enkelte steder. Likevel er denne skiva selvsagt langt å foretrekke for de som bar bruker blåpapir når de lager sin musikk. Originalitet er også et sterkt undervurdert virkemiddel innen musikken og her scorer Sebkha Chott skyhøyt, men klarer også å bevise at det faktisk er mulig og tidvis å bli for original og altså å ha for mye humor.

• http://www.myspace.com/sebkhachott

• http://sebkhachott.websanslimit.net/

• 1 - 49 - Bienvenue A Babylone (4'12)

• 2 - 50 - Pinok' (7'34)

• 3 - 51 - Le Cirque Des Enfers (11'40)

• 4 - 52 - La Comtesse Del Amafia (7'51)

• 5 - 53 - Carpe Diem (7'20)

• 6 - 54 - La Chute D'Ohreland (6'44)

• 7 - 55 - Le Cirque Des Enfers (10'39)

Cap'tain Roses – Gitar og vokal
Le Vagodor Deu Sahpun - Saksofon
Tzom Trümb - Trombone
Professor Siphontrounezohle - Programmering
Wladimir Ohrelianov Ii – Bass og vokal
Yüla Slipovitch – Trommer og vokal

Sebkha Chott: Nigla(h)-Tapisseries Fines En XXX Strips Et LXXX Trompettes

RIO avant prog fra pariserloffens hjemland, og bandets tredje og foreløpig siste skive så vidt vi kan skjønne. I god Sebkha Chott tradisjon er det et mylder av influenser og stilarter slik at musikken er totalt unik. Likevel er det selvsagt elementer fra landsmennene i Magma i den tidvis intense nærmest nervøse og militæraktige rytmikken. Vokalen er også nær opp til Magma med all sin gutturale og rasende anstrøk, mens riffene har likheter med Le Garnd Nebuleux, Jean-Paul Prat og Van Der Graaf Generator. I de villeste sekvensene er det likheter med Kurt Weill, Willem Breuker og Etron Fou Leloblan. Et album med 74 spor er jo ikke akkurat hverdagskost og passer jo ypperlig til et band som definitivt ikke er hverdagskost. Noen spor varer bare noen få sekunder, mens det siste er på hele 8 minutter og trettitre sekunder. Humoren er der som alltid når det gjelder Sebkha Chott! Med titler som “Tapisserie XXXI - Wake Up, Make Up, Before Your Dildo” og  ” Tapisserie LII - This Story Never Ends, As It Begins Right Now And Will Not End 'Til It Begins Once More, And Then It's Gonna Be All The Same...” understrekes dette. Musikken er også spekket med humor og vannvittige innfall, og her er et mulig ankepunkt mot bander. De klarer nemlig det kunststykket og faktisk å ha for mye humor, og således føler enkelte at noe/mye av fokus trekkes vekk fra musikken.  Uansett så er musikken i evig bevegelse, det skjer noe hele tiden, og mye ro er det ikke å få. Det gjør ikke noe da det likevel er luft nok i musikken og det er et så mange fengende musikalske landskap som dukker opp. Vi mener at en beskrivelse som strukturert og eksentrisk musikk med en god dose galskap og som klinger tidvis meget bra beskriver hva disse 74 minuttene byr på. Det er også åpenbare slektskap med Frank Zappa og den musikken han laget i begynnelsen av hans karriere.  Stemmer, fraser og biter av dialoger blandes finurlig med musikalske temaer og skaper en atmosfærisk soundtrack musikk. Andre ganger er det temmelig grandios musikk med frenetisk og høylytt vokal, brølende og Frippsk gitar, dundrende rytmeseksjon og kort sagte n sonisk galskap det nok ikke er alle forunt å like. Hate eller elske vil nok være relevant for hva dette av stedkommer av følelser hos lytteren. Sebkha Scott følger sine egne regler og med ” Nigla(h)-Tapisseries Fines En XXX Strips Et LXXX Trompettes” har de laget mye uhyre spennende musikk. En temmelig tøff og uforutsigbar musikk med mye uhyre dyktige blåsere, meget spenstige og eksperimentelle vokalharmonier. Utfordrende til tusen er musikken som forenklet sagt er en hipp blanding av psykedelisk musikk, jazzrock basert på progressive Zappastrukturer.

http://www.myspace.com/sebkhachott

http://sebkhachott.websanslimit.net/ohreland/ohreland_genesis.php

• 1 - Tapisserie I - Didier Mozart's Latest Score (0'06)

• 2 - Tapisserie II - The Crou Is Back (1'52)

• 3 - Tapisserie III - What Will They Give To Me... (2'17)

• 4 - Tapisserie IV - Screw You Back (0'27)

• 5 - Tapisserie V - ...Your Soul ? (2'20)

• 6 - Tapisserie VI - Little Boy Round The Corner (0'31)

• 7 - Tapisserie VII - Entracte - Quête (0'57)

• 8 - Tapisserie VIII - Dead Boy Round The Corner (1'37)

• 9 - Tapisserie IX - Gone Save The Quid (0'20)

• 10 - Tapisserie X - Solo In Fol Flart Harmolic Mijor (0'45)

• 11 - Tapisserie XI - Nevermind The Macedoine - Greek Sandwich With Oignons Proverb (1'16)

• 12 - Tapisserie XII - La Grande Braderie Des Menhirs Kusturica (4'36)

• 13 - Tapisserie XIII - Sabra Y Shatila (0'39)

• 14 - Tapisserie XIV - Territorial Talion Pissings (0'43)

• 15 - Tapisserie XV - Wooden Legs Race (0'13)

• 16 - Tapisserie XVI - Chittor (0'38)

• 17 - Tapisserie VII - Forgotten Graves (1'12)

• 18 - Tapisserie XVIII - Saint-Barthélémy (0'39)

• 19 - Tapisserie XIX - Voix Sans Issue (1'11)

• 20 - Tapisserie XX - Blessed Are The Deafs (0'41)

• 21 - Tapisserie XXI - Hama (0'39)

• 22 - Tapisserie XXII - Darius And Danette - Featuring M.P. Jarroussin Et A. Mupontel (2'52)

• 23 - Tapisserie XXIII - Factory - Of Dreams (0'43)

• 24 - Tapisserie XXIV - Free Gibbet (0'48)

• 25 - Tapisserie XXV - Rêves Partis (0'37)

• 26 - Tapisserie XXVI - Last Fantasy (0'24)

• 27 - Tapisserie XXVII - Free Gidaire (0'24)

• 28 - Tapisserie XXVIII - Marcel Et Bretzel Sont Dans Un Four A Pain (1'36)

• 29 - Tapisserie XXIX - Ice Dreams (0'29)

• 30 - Tapisserie XXX - Cirque Kinder (1'12)

• 31 - Tapisserie XXXI - Wake Up, Make Up, Before Your Dildo (0'48)

• 32 - Tapisserie XXXII - Free China (0'28)

• 33 - Tapisserie XXXIII - La Grande Epoque (1'22)

• 34 - Tapisserie XXXIV - Ethanol Motorcycle Hearse (0'47)

• 35 - Tapisserie XXXV - Phial Shapes (0'33)

• 36 - Tapisserie XXXVI - Ulysse Aux Pays Des Merdouilles (0'16)

• 37 - Tapisserie XXXVII - Marylou Grind Death - W/O Marylou (0'11)

• 38 - Tapisserie XXXVIII - Pas Plus De 6° ?!? (0'40)

• 39 - Tapisserie XXXIX - Ulysee In Chains (0'20)

• 40 - Tapisserie XL - Lewis Caroll Meets Roy Lewis (0'20)

• 41 - Tapisserie XLI - 1000 XP (0'14)

• 42 - Tapisserie XLII - Papillon De Lumière (1'10)

• 43 - Tapisserie XLIII - Pompes A Bascule (3'33)

• 44 - Tapisserie XLIV - Alea Diktat Was (1'06)

• 45 - Tapisserie XLV - Empire Of Fools (0'51)

• 46 - Tapisserie XLVI - History (0'40)

• 47 - Tapisserie XLVII - Centuries Contemplation (0'51)

• 48 - Tapisserie XLVIII - Like A Broken Record (0'29)

• 49 - Tapisserie XLIX - You See ! (0'14)

• 50 - Tapisserie L - Destruktiv Skouad (1'51)

• 51 - Tapisserie LI - Me And You, Your Anthem (0'29)

• 52 - Tapisserie LII - This Story Never Ends, As It Begins Right Now And Will Not End 'Til It Begins Once More, And Then It's Gonna Be All The Same... (0'22)

• 53 - Tapisserie LIII - Nigla[H] - Part One (0'51)

• 54 - Tapisserie LIV - Her Majesty Glory Hole - Explicit Content With Talc (0'35)

• 55 - Tapisserie LV - Malicouille (0'34)

• 56 - Tapisserie LVI - Great Master (2'07)

• 57 - Tapisserie LVII - MDO Part One: Le Silence (0'54)

• 58 - Tapisserie LVII - MDO Part Two: Le Vent (1'07)

• 59 - Tapisserie LIX - Strangle In The Night (1'03)

• 60 - Tapisserie LX - Moteur Jivaro (0'29)

• 61 - Tapisserie LXI - Tonnerre De Merde (1'22)

• 62 - Tapisserie LXII - Kakaram (0'36)

• 63 - Tapisserie LXIII - Nigla[H] - Part Two (0'18)

• 64 - Tapisserie LXIV - Enlarge Your Little Big Horn (0'25)

• 65 - Tapisserie LXV - Wonder An Escape Plan ? (0'36)

• 66 - Tapisserie LXVI - Spank Doggy God - Style (1'16)

• 67 - Tapisserie LXVII - Get The Muzzle ! (1'06)

• 68 - Tapisserie LXVIII - No Exit, Sorry... (0'14)

• 69 - Tapisserie LXIX - Take This Cold Train (0'21)

• 70 - Tapisserie LXX - Railway To Hell (0'34)

• 71 - Tapisserie LXXI - Lawrence D'Arabishnu Orchestra (0'33)

• 72 - Tapisserie LXXII - Truel A La Lucier (8'33)

•  

•  

•  

• Yla Slipovitch – Trommer og vokal

• Wladimir Ohrelianov II – Bass og vokal

• Le VaGoDor Deu Sahpun - Saksofon

• Tzom Trmb - Trombone

• Pr SiphonTrounezohle - Programmering

• Cap'tain Roses – Gitarer og vokal

Experimental Souvenir – Cosmic Pill

Her er det kraftfulle, episke, og spacy instrumentale låter som også skjeler til jazzmetalliske eksperimeter med gitaren som ledende instrument skiva gjennom. Duoen fra Thessaloniki er en skikkelig nykommer som rimelig kjapt fikk utgitt denne EP-en, som er på hele trettifem minutter. Eimen av fin gammel sekstitalls psykedelisk musikk er noe de fleste rimelig fort snuser opp når skiva får lov til å utfolde seg i spilleren. Experiemental Souvenir klarer å farge sine ofte komplekse komposisjoner med en fin originalitet og varier bra fra låt til låt. Visse føler til band som King Crimson og Faust er ganske åpenbare, men absolutt ikke sjenerende og påtrengende. Produksjonen er fin og klar og coveret er sirlig utført og meget passende i all sin enkelhet. Låten ”Creation” er delt i tre deler, “Before The Creation”, “Genesis” og “The Experiment”, og starter opp med østlige rytmer. Disse liflige tonene er ypperlig bundet sammen med jazzete elementer, og så snor og vender låten seg som en løpsk hest uten rytter i adrenalinrus. Det er tidvis vilt og vågalt, tidvis eksentrisk og dissonant og tidvis blomstrende og rocka. Kort sagt er ”sabla bra” låt som vi ”træge” sørlendinger ville utrykke det med alle våre prosaiske evner i full blomst. Spacemetall tilbyr låten “Neutralized Man” som nok har lånt et og annet fra Neu! sin ”Hallo Gallo”. Låten er også episk og med temmelig aggressive gitarer og temmelig kosmiske synther. Tolv minutter med mørk og episk vellyd avslutter skiva i og med låten ”The Rotten Side Of Earth”. Improvisasjon og følelsen av det ytre verdensrom farger låten som også avstedkommer ambiente partier som er rett så heftig og pulserende. For de som vil ha en kosmisk og spennende reise er dette albumet å anbefale, mens de andre nok bør finnes eg andre reisemål og band og utforske. Plata balanserer mellom metalliske utflukter, psykedeliske reiser, lykksalig kratrock og tidvis atonal jazz. For de som liker det nevnte er skiva både frisk og oppkvikkende, og sannsynligvis vanedannende om en lar den surre nok ganger i spilleren.

http://www.myspace.com/experimentalsouvenir

• 1 Cosmic Pill
  2 The Creation
  3 Lavatory
  4 Tert
  5 Neutralized Man
  6 The Rotten Side Of Earth
  
  
  Gallo – Gitarer, fløyte og lyder

• Kanaan – Trommer og perkusjon

Gjestemusikere,

• Awake – Synther og lyder på 5

• Erevos – Fiolin på 6
   

Mindflower - Little Enchanted Void

Skive nummer fire fra dette Piacenzaensemblet som har gjort det til sitt varemerke å mikse moderne og klassiske musikk med fokus på progressives stemninger, rocka rytmer og elektronisk musikk og orkestrale arrangementer. Med seg denne gang har bandet diverse gjestemusiker og strengekvartetten The Matrix Quartet. Skiva består av tjueseks spor, og forteller en historie om en mytisk skapning. Tilsynelatende lettvint og gjerne litt småpatetisk som slike historier har så lett for å bli, men det er her Mindflower sitt mer sublime vesen viser seg. Skjult i tekstene har bandet et lettere latent budskap som ligger der og venter på å bli oppdaget av de som er i stand til det! Musikken er ofte meget klassisk stenket, men synthintroer og lange gitarsoloer brekker dette ypperlig. Når Mindflower er i det mer klassiske moduset så er det ofte ved hjelp av vakre pianointroer, klassiske strengeensemble passasjer som er vekselvis barokke og keltiske. Tidvis er det også mange vibber fra Peter Gabriels mangesidige musikk, og rikelig og fin bruk av progressiv elektronikk. Vokalen er ofte eventyraktig og skaper en utmerket atmosfære. Clare Tory som er kjent fra Pink Floyd sin ” A Great Gig In The Sky” viser sin stemmeprakt på “Little Paths In A Great Universe (Night of the Bluebottle - Part Two”. En liten dødperiode i musikken kom rundt midten av albumet, men det tar seg opp mot slutten, og det blir atter en frisk og sjarmerende musikk. Rett nok låter skiva bedre enn den er komponert, for vi må innrømme at det stort sett låter veldig bra. Det er fin balanse mellom instrumentene, og de samme trakteres meget bra. Rent kompositorisk er det bare å vedgå at det er visse mangler, da det er noe mangel på oppfinnsomhet hva gjelder låtsnekkervirksomheten. Det hele er ofte noe vel forutsigbart og det trekkes også for store veksler på Peter Gabriel beundringen, og han etterapes i for stor grad. Likevel kan vi ikke ta fra at skiva Little Enchanted Void” har mye interessant å by på, og så absolutt er ei svært hørbar skive.

1.      Drowned Into Creation Stream (Part 1) 4:32
2. Drowned Into Creation Stream (Part 2) 3:12
3. Sinking in an Earthless Sky 4:48
4. Frail As a Star Light 4:47
5. From Your Deep Sleep 2:04
6. Linear Coil (Part 1) 4:02
7. Linear Coil (Part 2) 2:25
8. Whirling Haze 1:49
9. A Council of Ancient Fairies 4:58
10. Grand Dark Space 5:15
11. Little Paths in a Great Universe (Sentiero I) 2:01
12. Little Paths in a Great Universe (Sentiero II) 1:28
13. Little Paths in a Great Universe (Sentiero III) 1:46
14. Little Paths in a Great Universe (Night of the Bluebottle - Part One) 1:49
15. Little Paths in a Great Universe (Night of the Bluebottle - Part Two) 4:09
16. Little Paths in a Great Universe (Walking Near the Line) 4:32
17. Es Sense (You in Verse Is Me) 3:14
18. Es Sense (Shaped as Points and Lines) 2:10
19. Es Sense (Universe Is Me) 0:38
20. Es Sense (Unreal Fall Into the Point) 4:57
21. Little Paths in a Great Universe (Sentiero IV) 1:53
22. Little Paths in a Great Universe (Quartetto del Piccolo Vuoto) 2:45
23. Little Paths in a Great Universe (Mindfloating) 2:29
24. Pureline (Weir on Flow) 2:09
25. Pureline (Enddne) 2:27
26. Pureline (In Dreams of Crystal Depths) 3:47

 www.myspace.com/mindflowerprojects 

Fabio Antonelli - Gitarer
Fabrizio Defacqz – Keyboard og gitarer
Alberto Callegari - Bass

Gjestemusikere,

Corrado Bertonazzi - Trommer
Andrea Bassato - Fiolin
Carlo Barezzi - Obo
Nello Salza – Flicorn

Clare Tory - Vokal

The Matrix Quartet,

Paolo Costanzo - Fiolin
Gianandrea Guerra - Fiolin
Lorenzo Quero - Bratsj
Elena Castagnola - Cello

Odessa - Il Giorno Del Giudizio

Odessa så dagens lys i 1998, og Lorenzo Giovagnoli var primus motor for denne etableringen. Året etter kom skiva ” Stazione Getsemani”, som ble meget vel mottatt men så ble det heller stille rundt bandet i nærmere ti år før ”Il Giorno Del Giudizio” slippes. Albumtittelen betyr forøvrig ”Den Endelige Dagen”, og er dypt rotfestet i italiensk progtradisjon, men med tilstrekkelig med nåtidens modernisme, slik at skiva er en eventyrlig reise. En reise hvor musikalsk fortid og nåtid forenes i en crossover prog som er smekkfull med lekre og ofte temmelig sofistikerte stemninger. Disse fremkommer blant annet som et resultat av Giulio Vampa sine gitarer som spiller opp en fantasiverden som er vekselvis stemningsfylt, overjordisk, adrenalinfylt og mye annet. Rytmeseksjonen er både stødig og med et meget heftig samspillsom understøtter de ti sterke melodiene. Vokalt er Lorenzo Giovagnoli regnet om en meget god vokalist, og sammenliknes med blant andre fabelaktige Demetrio Stratos fra Arena. Uansett så har han et rimelig stort register, som denne skiva nyter godt av. Han synger vekselvis på engelsk, gresk og fransk og italiensk, dog mest på moderspråket. Bandet fra Pesaro på østkysten av Italia har vært rimelig heldig med produksjonen her, og den gjør også sitt til at skiva er svært hyggelig å lytte til. I noen partier som på ”Is The Night” er vibbene til La Locanda Delle Fate absolutt tilsted, men det hele er snedig arrangert og med Odessa sitt klare bumerke tilstede. Et bumerke hvor filosofien kanskje er at tilgjengelighet er viktigere enn teknisk fiksfakseri som lett bare blir patetisk? Patetisk er ikke ”Taxi” som har rikelig med gode gamle prog artefakter, men som er tilgjengelig uten at låten på noen måte er en lettvekter. Odessa er faktisk ofte mer røffe enn mange av sine kolleger, og de har skjønt det at tidvis å rocke heftig er et smart trekk innen prog som ellers lett kan oppfattes som fisefin av kritikerne. Derfor kanaliserer bandet inn noe av attityden fra gode gamle Deep Purple i enkelte av låten, og det låter på flott og friskt. Ellers er det ikke til å unngå å observere at Odessa har mye til felles med Rovescio Della Medaglia, og det er bare positivt synes vi. Positive er det også at bandet eksperimenter med musikken sin og strekker grensene sine med besøk der blues og jazz bor. Faktisk er et visse hint av Allaman Brothers og Dixie Dregs i musikken til bandet. Ei meget bra skiva avsluttes med bravur med låten ”Going South” hvor keyboardene er rimelig heftige og gode og rytmeseksjonen virkelig viser muskler.

www.myspace.com/odessazone 

• 1.      The Final Day (7:28)

• 2.      Viene La Sera (5:42)

• 3.      Taxi (4:27)

• 4.      Compra (4:34)

• 5.      Cometa Rossa (3:59)

• 6.      Senza Fiato (4:40)

• 7.      Piccolo Mio Sole (4:22)

• 8.      Depeche Toi (3:55)

• 9.      Leila (5:38)

• 10.  Going South (4:04)

• Lorenzo Giovagnoli – Vokal og keyboards

• Valerio "Vallo" De Angelis - Bass

• Giulio Vampa – Elektrisk gitar, akustisk gitar og bakgrunnsvokal

• Marco Fabbri - Trommer

Atik Maze - The Man Behind The Lock

Portugal er at land som langsomt begynner å skape flere band som lager musikk innen prog segmentet. På ” The Man Behind The Lock” debuterer Atik Maze med et album som er har en stor spennvidde på de åtte låtene. De gjør dette så bra at en tar seg i å tenke, ”hva kommer nå?” Akkurat det er jo noe som er velegnet til å holde på lytteren, med mindre det er søppel som serveres. Objektivt sett skal det vel mye til å kalle musikken til dette bandet søppel, da det er alt for mye musikalitet kompetanse samlet her til å havne i nevnte kategori. Noe av målet bak ” The Man Behind The Lock” var å overføre mye av råskapen og energien fra en konsert setting. Akkurat det har Atik Maze lyktes meget bra med, og i tillegg så er låtskrivningen i de beste hender her. Bandet skiller seg noe ut da de ikke bruker keyboard, og følgelig er faren for å høres pompøs og overlesset ute noe minimert. Algarvebandet har i stedet for fokus på å lage musikk som treffer lytteren midt i planeten, og som står på egne ben uten masse dill og dall. På tittelsporet er bandet på sitt mest aggressive, uten å miste sansen for det melodiske og tilgjengelige. ”Out Of Time” er kanskje skivas beste spor som virkelig sitter som er skudd og har flust med flotte stemninger. At bandet her også utviser en imponerende instrumental muskelmasse er ren bonus. En snodig men fascinerende miks av King Crimson og neoproggens verden gir ”Painting Mirrors” oss. Vokalen til Dário Jerónimo er meget bra, men også hans medmusikanter holder bra nivå. Det som slår en er at Atik Maze viser en overraskende modenhet til å platedebutere. Medlemmene kommer jo også fra diverse andre band, hvor de har opparbeidet seg musikalsk kompetanse som ”The Man Behind The Lock” kan trekke veksler på.  John Doe og Richardo Baptista kommer blant annet fra Isaac. Noen spor som den ti minutter lange ”The End Of The World” er ikke overvettes interessant, og er med på å gjøre at skiva faktisk er på 70 minutter. Noe som er for langt selv om mye her er meget bra, så er det for mye som er kommet med. Akkurat det å begrense seg er selvsagt ikke lett når en omsider får sjansen til å platedebutere. Mike Meyers og Robin Black har stått for mye av produksjonen og har gjort en meget god jobb. De har klart å skape et lettere rått album fjernt fra følelsen av en super produksjon. Livefølelsen levr i beste velgående på dette flotte debutalbumer fra Atik Maze.

• http://www.myspace.com/atikmaze

• http://www.atikmaze.com

• http://www.youtube.com/watch?v=NAs2dRs8lWE

• 1.      Painting Mirrors 7,11

• 2.      The End Of The World 9,25

• 3.      The Mna Behind The Lock

• 4.      Out Of Time

• 5.      ¨Fragments 7,32

• 6.      Web 8,59

• 7.      Once Upon A Time

• 8.      Your Head Illudes You

• John Doe – Gitar og bakgrunnsvokal

• Richardo Baptista – Trommer

• Isaac Batista – Bass og bakgrunnsvokal

• Dário Jerónimo - Voka

Marco Sfogli - There`s Hope

Mraco Sfogli er en gitarist som faktisk har studert tromming, og mener selv at det har påvirket hans kompetanse når det gjelder både det rytmiske aspekt, men også det kreative. Sfogli er også er representant for den nye generasjon gitarister idet han er født i 1980, og tilsynelatende uanstrengt og like selvfølgelig kan spiller alle typer musikk. På ”There`s Hope” får vi elleve spor som oppsumerer hva italienske Sfogli har latt seg påvirke av, og hvor målet har vært å spille melodisk musikk med plenty av trøkk. Dette albumet er 100 % instrumentalt og sammenlikninger med Joe Satriani er relevant, men vi mener at Sfogli har mer prog i seg enn nevnte. Marco Sfogli har en mer original spillestil, spiller mer kompleks og variert og har også mer vilje til å eksperimentere slik vi ser det. Sfogli er mer å sammenlikne med Petrucci, men aller viktigst er det at Marco Sfogli nok er en drøm å høre på for enhver gitarelsker. Presisjon, detaljrikdom og rikelig med flotte stemninger er elementer som de gitarglade aldri får nok av. Heldigvis får vi for eksempel en keyboardsolo av Matt Guillory på ”Still Hurts”, som er med å ta vekk noe av det ensidige fokus på seksstrengeren. Guillory er for øvrig brettist fra Dali`s Dilemma og har også medvirket på James Labrie sine solo skiver, og er etter vår mening en usedvanelig dyktig musiker. En heftig og vilter country-dixie sak er ”Texas BBQ” som ikke er så langt fra hva Dixie Dregs og Steve Morse kunne ha kommet opp med. Aller beste sporet er kanskje ”Genius” som er en hard, ekstremt heftig låt som har klare vibber fra Planet X, og hvor Alex Argento keyboardsolo farger låten ypperlig. ” Spread The Disease” har mye blues i seg, mens “Farewell” er en albumfyller med sin 4/4 takt og all sitt konforme og lite originale innhold. Instrumental progmetall henvender seg til et lite segment, og Sfogli oppfyller i alle fall et krav som dette segment nok har som et must. Han er teknisk plettfri, og det er en fryd å høre en som har øvd så mye og blitt så sikker. I tillegg er variasjonen på skiva ganske så brukbar, men en innsigelse mot Sfogli er at han ikke har noe distinkt særpreg, og følgelig mangler en egen unik spillestil. Nå tror vi ikke det er noe stor hinder, og at denne skiva vil bli vel mottatt av de som er mer en normalt glad i gitarbasert instrumental.

http://www.marcosfogli.com/

1. Still Hurts
2. Andromeda
3. Seven
4. There’s Hope
5. Spread The Disease
6. Farewell
7. Sunset Lights
8. Genius
9. Never Forgive Me
10. Memories
12. Texas BBQ

Marco Sfogli – Gitarer, bass på 5,6,7 og 11, keyboards på 1,2,3 og 7

Gjestemusikere,

Salvyo Maiello – Trommer på 1,2,7,8 og 9
Ennio Giannone – Trommer på 5 og 6
John Macaluso – Trommer på 3 og 4
Raffaele Natale – Trommer på 11)
Andrea Casali – Bass på 1,2,4,8 og 9
Dino Fiorenza – Bass på 3
Emanuele Casali – Keyboard solo på 2
Alex Argento   Keyboards solo på 3,5 og 8 og keyboard på 8

Matt Guillory  - Keyboard solo på 1 og 7 og piano på 10
 Fabio Tommasone – Piano på 3

Pathosray – Sunless Skies

Dette er andre skiva fra dette progressiv ”powermetal” ensemblet som har eksistert siden 2001, og opprinnelig gikk under økenavnet N.D.E. Musikalsk legger bandet seg en plass i nærheten av en miks av Nevermore, Fates Warning og Dream Theater. Soundet er ofte en amalgam av metall og 70 årenes symfonisk prog og de senere års progmetall. Låtene er skrevet av trommeslager Ivan Moni Bidin, og ellers utmerker vokalisten Marco Sandron seg med et stort stemmeregister. Pathosray oppfinner definitivt ikke hjulet på nytt, men står for et solid musikalsk håndverk med melodiøs metallinfisert musikk øverst på agendaen. Vi registrerer mer tilgjengelige låter og mindre kompleksitet enn på forrige skive, og i tillegg er det låter som lett fester seg til hjernebarken, som for eksempel ”One Coldest Lullaby” . En låt med flotte gitarlinjer og ypperlig alternering mellom rolig og hardt samt heftig vokal fra Klaaire Marchesa. Også Silvia Marchesa har en ypperlig vokal og er med på å heve skiva med sine vokale bidrag. Skiva er også utstyrt med en krystallklar produksjon som får instrumentene til å låte meget bra takket være dyktige Tommy Hansen og Jailhouse Studio. Spesielt på ”Aurora” kan vi glede oss over en fet rytmeseksjon og en ypperlig vokalmelodi. På ”Sons Of The Sunless Sky” introduseres herlige Hammondlydene keyboards og fete stemninger som hentet fra Ayreons interplanentare konseptalbum. Musikken på ”Poltergeist” er nær opp mot hva Symphony X holder på med på ”Paradise Lost” og kreative keyboardlinjene hever låten kraftig. I tillegg bryter gitararpeggioene flott mot gitarsoloene og de innovative keyboardene, og låten er en av sortimentets raskeste. Et sortiment som er preget av låter på 4 -5 minutter som er veldig melodiske, og som er tuftet på mer konvensjonell strukturer enn debutskiva. Slik sett har Patosray forlatt sin mer harde progdominerte metall til fordel for mer melodiøs metall. Hvor godt mottatt dette er for lytteren vil jo avgjøres av preferanser! Vi føler at bandet har sin styrke på det vokale, og utover det er nok et band som er ikke utmerker seg noe spesielt, men som overhodet ikke gjør seg bort da de har alt for mye musikalsk kvalitet. Ok men ikke essensiell er nok en passende vurdering.

• http://www.pathosray.com/

• http://www.myspace.com/pathosray

1. Crown Of Thorns
2. Behind The Shadows
3. Aurora
4. Quantic Enigma
5. In Your Arms
6. Sons Of The Sunless Sky
7. The Coldest Lullaby
8. Perpetual Eclipse (Interludium)
9. Poltergeis
10. For The Last Time - 2009 versjon (bonusspor Europa/USA)
11. Rainfall (bonusspor Japan

Ivan Moni Bidin - Trommer
Fabio D'Amore - Bass
Marco Sandron - Vokal
Gianpaolo Rinaldi - Keyboards
Alessio Velliscig – Gitarer

Gjesteartister,

• Klaaire Marchesa - Vokal

• Silvia Marchesa - Vokal

Alchemy Room – Origin Of Tears

Ifølge primus motor i Alchemy Room Fabio Le Manna er dette bandet musikalsk prosjekt som er nødvendig for å gi liv og blod til ideer og lyder han har sitt sinn! Vi får da håpe at sinnet hans er rikholdig kolleksjon av både kreative og interessante elementer. Prosjektet Alchemy Room er i alle fall designet for å være en plass for den frie utfoldelse hvor alt kan skje, og hvor de forskjelligste elementer fusjoneres. På albumet ”Origin Of Alchemy” ønsker derfor Le Manna velkomme til sitt alkymirom! Her støter vi på en symfometall med noen metall influenser fordelt på seks lange spor som har rikholdige partier med det atmosfæriske i fokus. Skiva er ofte ganske så vakker uten at det noen gang blir for søtt. Vokalen til Irene Mondino er meget fin men mangler noe fylde, og derfor dukker hun mest opp på de roligere partiene, som på ”Inside My Fear”. Her åpner hun opp i den stemningsfulle åpningen, før hun overlater scenen til et fyrverkeri og en eksplosjon av instrumental fyrighet med gitarene som ledende. Det hele roer seg så noe ned og vakker stemningsbetont gitar er i høysetet, og hele tiden er synthene der med flotte bidrag til en meget bra låt. Noen vil nok finne at låtene til Alchemy Room er strukket ut til bristepunktet om det ikke er konsentrert lytting som ligger til grunn for vurderingen. Hører en derimot mer nøye etter, så vil en for se at det både er fin fremdrift og mange fine detaljer som åpenbarer seg. Coveret er derimot av den mer promo typen, da det ser ut som printeren har gått tom for blått! Musikken derimot har nok farge og kontraster til nok å glede noen som liker prog med litt hardere kanter, men som ikke er redd for å ta seg tid til å puste litt, og sette av tid til det stemningsfulle og vakre. En fin ting med denne skiva er at de roligere partiene så absolutt er en integrert del av det hele, og ikke bare et nødvendig onde før det hele raser av sted i et voldsomt tempo som enkelte band har en tendens til. På ” Walking The Child Part 2” og tildels andre plasser også, er det faktisk ganske så åpenbare folk vibber. Jevnt over er musikken ok,  og om det er noe en ikke helt liker er skiva såpass variert at det straks dukker opp noe annet som sannsynligvis faller i smak. Som avslutning får vi litt av en finale med “Walking The Child” I og II, som klokker inn på henholdsvis tretten og nitten minutter. Misforstå oss rett, det er kvaliteten ikke kvantiteten vi er opptatt av her. Begge låtene er tidvis  interessante men lovelig repeterende, og kunne nok med fordel vært kuttet noe ned. Det svakeste sporet er likevel ”Lost” som ikke holder særlig høyt nivå. Uansett så er nok Le Manna og hans alkymirom et ok sted å tilbringe noe tid i for de som er avhengig av progmetall.

http://myspace.com/alchemyroom3

• 1.      Inside My Fear

• 2.      La Fin Absolue Du Monde

• 3.      Obsession Red Blood

• 4.      Lost

• 5.      Walking The Child Part 1

• 6.      Walking The Child Part 2

• Fabio La Manna – Gitarer og keyboards

• Irene Mondino – Vokal

• Andy Monge - Trommer

Nichelodeon – Cinemanemico

Fascinerende og fremmedartet er så absolutt musikken til Nichelodeon som i sine rekker har Cladio Milano som er låtskriver for blant annet teatre. At Milano sine teatralske talenter gjenspeiler seg i Nichelodeon sin musikk er derfor ikke så veldig overraskende. Utover dette er både Francesco Zago og Maurizio Fasoli på h.h.v. elektrisk gitar og piano kjent fra et flott band som Yungen. Fjerdemann er synthspilleren Riccardo Di Paola som mest har holdt på med avantjazz.  Skiva er spilt inn live etter en serie av liveforestillinger. Ordet liveforestillinger passer såpass bra fordi ”Cinemanemico” er mer enn musikk, og kan anses som en totalpakke med opplevelse fra scenen. Avantprog med kraftfull operetteaktig vokal, nevnte teatralske elementer, eksperimentelle komposisjoner og bruk av store kontrastflater. Flotte pianolinjer freser ytterlige opp disse med sin dissonans, mens kreativ gitarbruk og som oftest lekker bruk av støy er med på å gjøre sine positive bidrag. Alt er rimelig strukturert og i svært dyktig mikset slik at det blir en integrert del av et hele som utgjør et velsmakende musikalsk måltid for de som vil ha en høyst utfordrende og kreativ musikk. Eventyrlysten musikk er nok et dekkende ord, og selv om det nok er musikk for et noe begrenset publikum er nok ”Cinemanemico” ei såpass tilgjengelig skiva at mange utenfor menigheten innen avantprog vil kunne finne noe eller mye å glede seg over. Vokalen til Claudio Milano er sentral i musikken til Nichelodeon, og han har et utrolig stort register der han spretter fra de lave toner til de høye og vice versa. De tre øvrige musikerne lager lydlandsakper som er meget varierte, og til tider fremstår som kaotiske, men også andre modus som harmonisk og pastoral tryller de frem. Alt dette bidrar til at bandet lager en temmelig melodramatisk og mørk musikk som er styggpen og med mye positiv galskap og er heller forstyrrende men også fascinerende som tidligere nevnt. En ganske sparsom bruk av instrumenter forhindrer ikke at musikken har nok fylde, og hva gjelder kraft og intensitet er det skiva rimelig godt belagt med dette. Vi kan kanskje si at dette albumet er nær innpå å være det ultimate antipop album, og vi tillater oss et lite skjevt sideblikk til den utrolige hyllesten til Micahel Jackson ”The King Of Pop”. Det er vel heller tvilsomt om den store musikeren Cladio Milano som har skrevet de fleste låtene her ved sin død en gang langt inn i fremtiden, får en promilles promilles tilsvarende hyllest? På slutten av ”Lascia ch'io pianga” blir det radet opp en stemning med masse mystisisme og en marerittaktig følelse. Låten sklir elegant over i ” Malamore E La Luna” hvor kanskje Nichelodeon er på sitt ypperste. Piano og stemmen til Milano utpensler en romantisk sårbarhet og en truende uro. Mens låten bygger seg opp sammenfiltres det magiske og det tragiske med en snerten utforming med mye sonisk spenning og fylde. ”Cinemanemico” er ei skive som ikke er særlig opptatt av det catchy og derfor vil nok mange fort miste interessen.  Her er det fokus på mørk og eksperimentell musikk hvor det å frembringe musikalsk snadder med lyd og sinnsstemninger dominerer basert på et tidvis postmoderne uttrykk. De som liker Pere Ubu, Art Zoyd, Peter Hammill og Diamanda Galas vil sannsynligvis like ”Cinemanemico”. Vi kan også høre i visse piano- og vokalpartier og i enkelte atmosfæriske partier moe så overraskende som Banco Del Mutuo Soccorso, og det er temmelig artig !

http://www.myspace.com/nichelodeonband

• 1.                       Fame
  2. La mosca stregata
  3. Lascia ch'io pianga
  4. Malamore e la Luna
  5. Amanti in guerra
  6. La torre più alta
  7. Ciò che rimane
  8. Flower Of Innocence
  9. Disegnando cattedrali di cellule Pt.II
  10. Il ladro di giochi

• Claudio Milano – Vokal

• Francesco Zago – Elektrisk gitar

• Luca Olivieri – Synther og programering

• Maurizio Fasoli – Piano

• Riccardo Di Paola - Synther

•  

Narrow Pass – In The World And Beyond

Fra Camogli i Genova kommer Narrow Pass som er et ensemble som lager musikk som oftest er rolig, romslig og folkaktig og i beste italienske progtradisjon med mange flotte akustiske øyeblikk. Valeria Caucino og Mauro Montobbio utgjør duoen Narrow Pass, som på dette albumet har de fornuftig nok assistanse av utallig dyktige gjestemusikere. Vokalisten fra La Maschere Di Cera, Alessandro Corvaglia sørger for sammen med nevnte Valeria Caucino at sangen som oftest er av absolutt ypperste klasse på den skiva. Duettene de to kommer opp med her må bare høres, men også Edmondo Romano og hans sopran saksofon tilfører viktige nyanser til den soniske paletten. Vi må likevel ile til med å påpeke en viss mangel på det kompatibel i det vokal, da Corvaglia noe rustne stemme bare ikke matcher Valeria Caucino klokkeklare stemme på enkelte sekvenser.  Mauro Montobbio står for komposisjonene og de er som oftest fylt med gode ideer som bandet også synes å få det beste ut av. Det er en instrumentalrikholdighet på skiva, men maestro Montobbio sørger for at alt loses vel i havn, og det hele fremstår som oftest som et svært vakkert og velfungerende musikalsk stykke. Noen overganger mellom musikalske sekvenser skurrer litt i våre ører, og  Montobbio sin overdrevne tendens til å plassere gitarutbrudd like etter de roligste partiene kan vi stort sett styre vår begeistring for. Tidvis kompleks musikk, men likevel ofte svært tilgjengelig og det er vanskelig ikke å bli grepet av den alltid underliggende skjønnheten og påvirkningskraften de fleste låtene synes å ha store mengder av. ”In The World And Beyond” er i sannhet er stort skritt fremover fra den noe ujevne debuten ” A Room Of Fairy Queen's”. Den folkaktige ”Silver Lady” med sine hedenske undertoner representerer noe av det nye til Narrow Pass, og er noe vi liker svært godt. ”Flying From Ireland” er en stor låt som har vakker spill av tenor saksofon og rikelig med musikalske elementer velegnet til å trigge våre musikalske smaksløker, og vi får også visse Clanned vibber. En annen referanse er bandet Eris Pluvia som det stadig vekk er små hint av hele plata gjennom På den instrumentale ”Beyond” får Montobbio til fulle bevist at han behersker keyboard på høyde med de fleste kolleger vi har hørt. Her er det spesielt på synthene han virkelig formår å trylle, og det er en låt hvor referansene til Camel er tilstede i fullt monn. Med en så habil brettist kunne nok med fordel noen av gitarsoloene vært erstattet med keyboardsoloer. Denne skiva har mye bra, men også enkelte elementer som vi ikke synes er vellykket, men på den annen side så er det absolutt ei skive det er lett å bli glad i, og som nok kommer til å være en flittig gjest i våre spillere.

• http://www.myspace.com/thenarrowpass

• www.narrowpass.net

,1. In This World And Beyond/Just For You (12:28)
2. Beyond (7:03)
3. Silver Lady (8:36)
4. Somewhere By The Sea/Timeless (7:36)
5. Heaven's Crying (7:27)
6. In Your Eyes (6:03)
7. Flying From Ireland (9:20)

 

Mauro Montobbio – Gitarer, keyboards og perkusjon
Valeria Caucino – Vokal, irsk håndtrommer og perkusjon

Gjesteartister,

Alessandro Corvaglia - Vokal
Andrea Beccaro – Trommer og perkusjon
Andrea Orlando – Trommer på 1,2 og 7
Roberto Costa – Bass på 1,2,4,5,6 og 7
Gabriele Colombi – Bass på 3
Edmondo Romano – Sopran saksofon og lav visking
Sandro Marinoni – Tenor saksofon og fløyte
Elisa Montaldo – Akustisk piano
Vito Dentamaro - Fiolin
Ruth Sullivan & Gerry Colohan - Irsk forteller

Loonattack – Loonattack

Dette ensemble kommer fra Thessaloniki. og viser tidvis på sin debutplate at influensene er utallige. Med et slikt vidt spekter av påvirkninger kan det fort bli veldig bra musikk av, om det hele sys pent sammen og musikerne er både dyktige og inspirerte. Det går i engelske tekster, og uttalen er riktig så bra fra disse nykommerne. Nykommere som faktisk ikke lager prog hvor helter som Yes, Flower Kings, King Crimson, ELP og Spock`s Beard er viktige inspirasjonskilder. Nei, det er i hyllene hos Coldplay, Pearl Jam, Rachmaninov, Puciini,Massive Attack, Radiohead og Doors bandet har vært og bunkret inspirasjon. På ”Wake Up, It`s Raining” er Coldplay vibbene uhyggelig sterke, og låter som ”Underdose!” og ”Once Again” fremkaller også tankene på nevnte band. Tekstene er derimot hentet fra middelhavsøya Kreta, og produksjonen står ikke helt ukjente Thanasis Lightbridge for. Vokalen er ok men noe monoton tidvis, og morsom nok er den på sitt beste slett ikke ulik Siver Høyem. De resterende musikerne holder så absolutt mål og fremstår som alt annet enn amatører. Trommeslager og perkusjonist John Rizopoulos er fra øya Rhodos, og har tatt med seg sin oppfattning av rytmikk basert på tradisjonell musikk fra nevnte øy og det er et artig innslag. Loonattack sin musikalske miks er ganske så melodiøs, men med nok skarpe kanter til at det ikke blir for søtt for ofte. Variasjonen er ok, men faktisk noe vi forventet skulle være enda større da de jo flagger inspirasjon fra både fjern og nær. Tidvis er det bra, men vi tar oss i å falle litt av lasset i seksjoner som trekkes for langt ut, og plasser hvor det hele blir for klisjéfylt. Bandet klarer aldri og komme opp med noe distinkt egenart til det er beundringen for Coldplay for gjennomsyret i musikken. Musikken er likevel ikke ueffen og flyter pent og pyntelig av sted uten at en etterlates med det store hakesleppet av gedigen glede over en fantastisk musikk. Småpent og snilt og med noe mangel på essens, men absolutt noe for de som liker Coldplay og liknende. Vi liker best Loonatatck når de er så fjernt fra skyggen til Coldplay som overhodet mulig, da viser de både talent, vilje og mye flotte toner. Det er derfor grunn til å ha håp om at neste skive kan speile mye av dette talentet.



 

http://www.myspace.com/loonattack

• 1.      LoonattacK

• 2.      Wake Up,It`s Rainin

• 3.      Once Again

• 4.      Sirens In My Way

• 5.      Looking On The Bright Side

• 6.      Moving Fingers

• 7.      Underdose!

• 8.      All My Wishes Fly Like Butterflies

• 9.      Part II

• 10.  Curtains Closed

•  

•             George Tziouvaras – Vokal og gitarer

• Pantelis – Gitarer og plystring

• Ilias Rotsias (Fotis) - Bass

• Dimitris Athanasiou – Piano og keyboards

• John Rizopoulos (Giannis) – Trommer og perkusjon

•  

• Gjestemusikere,

• George Matzoulas

• George Bogkias - Trompet

• Sofia og  Nicole – Tåkelur!

If - Morpho Nestira

Disse italienerne er her kommer frem til sin fjerde utgivelse. Forrige album var ok, men med en del musikalske ideer som ikke helt traff følte vi, og i tilegg var det for variert! Akkurat det pleier ikke å være noe problem, men det ble rett og slett for fragmentert og ikke logisk nok smidd til en helhet. Med ”Morpho Nestira” tar bandet et skikkelig syvmilssteg i riktig retning. Ideene er bedre og sitter ofte som velplasserte skudd, både være for seg og ikke minst i fellesskap. Soundet er mye mer distinkt og særpreget på tross av et temmelig beskjedent budsjett. Fult så beskjedent er ikke konseptet, som omhandler sommerfuglen ”Morpheo Nestira” som her blir et symbol på den ideelle, den rene og det uforfalskede.  Som kontrast er det fokus på den ytre verden hvor grådighet, korrupsjon og alskens elendighet råder. Likevel er det håp, og If er rimelig optimistisk noe siste låten ”Ocean Of Time” forteller om, i sin fortelling om at det er mulig å skape plasser hvor vi kan reflektere og få påfyll av det som egentlig betyr noe i livene våre. For å visualisere dette bruker If en temmelig eklektisk tilnærming og et voldsomt spenn i stilarter og musikalske innfallsvinkler. Som nevnt funker denne ”musikalske lapskausen”, og med et utall av spennende ting som stadig dukker opp skal det mye til for å kjede seg når en hører denne skiva. Et rimelig variert, spenstig og sofistikert lerret av lydlandskaper blir lytteren til del, og enkelte av disse påvirker til og med ”sinnets munterhet” som den gamle Freia sjokoladereklamen snakket så varmt om i riktig gamle dager! Bandet klarer å mikse diverse stilistiske påvirkninger til et musikalsk hele, som fremstår som friskt, skarpt og fokusert. Hør bare på ”Naked” og ”Thisty”, to episke låter med Floyd vibber, men også fylt med alt et proghead kan drømme om. På ”Background Noise” er det barokke vibber i en utmerket låt. If tråkler seg inn i avant garde terreng på utmerkede ” Morpho Nestira Part 2”, og klarer det kunststykke å lage en temmelig tilgjengelig låt uten å gå nevneverdig på akkord med selve subsjangerens intensjon. Produksjonen kunne absolutt vært bedre på denne skiva, uten at det forringer et flott verk særlig mye. Musikken er dyktig arrangert og komponert, instrumentene trakters med stor sikkerhet, og det er fin variasjon på ei gjennomført og flott skive.

• www.myspace.com/ifitalia

• http://www.ifsounds.com

• 1.      You need

• 2.      Morpho Nestira Part 1

• 3.      10 years old

• 4.      Background Noise

• 5.      Thirsty

• 6.      Learning to communicate

• 7.      Unknown eyes

• 8.      Poison

• 9.      Naked

• 10.  Morpho Nestira Part 2

• 11.  Empty

• 12.  Oceans of Time

• Franco Bussoli - Bass.

• Paolo De Santis - Vokal

• Luca Di Pardo - Trommer

• Claudio Lapenna – Piano, keyboards og vokal

• Dario Lastella – Gitar og vokal

Dakrya – Monumento

Et nytt bekjentskap for oss dette her, og på debuten ”Monomento” er det stemningsfull gothstenket musikk med mye bra kvinnelig vokal vi får. Bandet er for øvrig likelig fordelt på kjønnene, med tre damer og tre menn, hvorav SophiaX forbilledlig tar seg av keyboardene. Dakrya er gresk og betyr tårer, men selv om musikken er tidvis operetteaktig er den ikke tåredryppende på noen måte. Det er mer de symfoniske aspekter som dyrkes på ”Monumento”, men også elementer fra sortmetall, dødsmetall og nevnte gothmetall er tilstedeværende. Bandets karriere strekker seg tilbake til 2004, og de er heftig opptatt av livets mer mørke sider noe også tekstene er breddfulle av. Som sine forfedre sysler også disse grekerne med det teatralske, men dette utføres med en musikk som er fylt med variasjon. Det alterneres mellom mørke passasjer med rå gitar, til dødsmetall, til et mørk og melodisk musikalsk territorie hvor det finnens klassiske operaelementer. Kjedelig blir det sjeldent, og det meste utføres med en viss originalitet og særpreg, selv om det ikke er snakk om å trekke grensene til noen ytterpunkter på noen måte. SophiaX er å betrakte som hjernen bak bandet, og hennes keyboard er en meget viktig del av soundet. Like viktig er det vokale, og da i særdeleshet de to damene, Christina (renvokal) og Thomais (klassisk vokal). Ikke for det, dødsvokalen til George D (growlevokal) er meget bra, og bidrar flott på alle låtene. Georg D blir ypperlig kontrastert av vokalene til Christina og Thomais, og dette er helt klart med å løfte skiva noen hakk opp. På ”Black Opera” for eksempel synger damene henrivende på henholdsvis latin og engelsk, og låten er også fylt med alt hva vi kan ønske oss av dramaturgi og gode instrumentale presentasjoner. Vi hensettes i et modus hvor vi kommer nær innpå de gamle greske gudene og deres viderverdigheter, og med et temmelig beskt og mørkt budskap i bunn. Visse likheter har Dakrya med Theater Of Tragedy, men de går mer på kontrastene mellom kvinnevokal og growlevokal. Dakrya har så mye mer å by på, og de har klart å bli hva Nightwish alltid har ønsket å bli, men aldri har evnet. Tekstene skaper et ukonvensjonelt og tøylesløst mørke, mens den mer harde, majestetiske og sveipende musikken skaper temmelig golde og nakne landskap, som er temmelig fjerne fra vår virkelighet. Dakrya og deres ”Monumento” er en flott debut, og et album det står respekt av.  Fortsatt har de mer og hente hva gjelder både låtskrivning og arrangementer, men potensialet er der utvilsomt, og vi venter i spenning på neste utgivelse.

 http://www.myspace.com/dakrya

• 1.         Crucifixion Of Faith

• 2.         Thorns Of Punishment

• 3.         Newborn Hope

• 4.         Reflections & Illusions

• 5.         Waters Of Oblivion

• 6.         Inner Scream

• 7.         Revelations Of A Madman

• 8.         Into The Vortex

• 9.         Black Opera

• 10.       Wingless Souls (Bonus)

• Christina - Vokal

• Thomais - Vokal

• George D – Gitar og vokal

• SophiaX – Keyboards og piano

• Alex D - Bass

• Stauros V - Trommer

Boris Savoldelli & Elliott Sharp – Protoplasmic

To artister som kommer fra temmelige forskjellig musikalske leire slår her seg sammen og lager verket ” Protoplasmic”. Boris Savoldelli er en utmerket sanger som har et meget stort register, og har med tiden bygget seg oppe et utmerket rykte. Et rykte som forteller om en som beveger seg mellom ren popsanger og en rå villskap og nærmest en improvisert og hypnotisk synging med en liten dose galskap. Formalkompetansen har han fra studier hos Simona Marcello, og har ytterlige utviklet seg sammen med Jay Clayton og Mark Murphy. Antakeligvis er det ikke mange som bruker så mye tid på å perfeksjonere seg vokalt som Sandvoldelli, og han innehar da også mangeartede vokale teknikker og en kreativ stemme. Vi nevner for eksempel avant garde metoder som, diplophony, triplophony, flutophony and criptomelody, som vi lar stå på engelsk da de ikke er mulig å oversette. I tillegg kan den godeste Savodelli også synge opera. Årsaken til at vi bruker så mye tid på å fortelle dette er jo selvsagt fordi skiva i høy grad preges og domineres av denne vokalen som har så enormt stort register og mange uttrykk. For å få musikken til å låte spennende så blir jo stemmen alene uansett hvor mye den omfatter litt for lite, og elektrisk gitar og elektronikk gjør at skiva har potensial til å bli rett så spennende om en ønsker noe svært annerledes. Elliot Sharp sysler til vanlig med avant garde musikk, og selv her kan han tidvis være temmelig radikal og sær. ”Protoplasmic” er ei skive som i høy grad krever mye av den som lytter, og den er merkelig, tidvis uforståelig og dynget med elektroniske krumspring som ikke er typiske allemannseie. Disse elektroniske eventyrene gjør at vi  får visse likheter med Franco Falsini, Erb, Amon Duul, , Druckman, Dodge, Rober Fripp og til dels Subotnick. Vokalt er det virkelig også mye å lytte til, og det er ofte temmelig dypsindig, mangesidig og definitivt kreativt. Hvorvidt vokalen vil bli oppfattet som virkelig god, er nok svært delte meninger om, og vi har et noe ambivalent syn på den saken. Fascinerende jada, imponerende, men tidvis kratkrevende å lytte til, selv om stemmebruken unektelig er progressivt i sin vilje til å dyrke ny mark. Vi aner at det er mye musikalitet bak prosjektet, og er sikre på at humoren er der mesteparten av tiden. Vi er også sikre på at denne skiva er for de som liker utfordrende vokal med mye elektronisk eksperimentering og en gitarist som har fine soli og stor kreativitet.

http://www.myspace.com/borisinger

• 1.      A_quantic

• 2.      Noises In y Head

• 3.      Prelude Ti Biocosmos Pt. One

• 4.      Black Floyd

• 5.      Reflective Mind

• 6.      Nostaghia

• 7.      A Meeting In a Park

• 8.      Khaotic Life

• 9.      Prelude To Biocosmos Pt. Two

• 10.  Dig It

• Elliott Sharp – Elektrisk gitar, elektronikk og Saksofon på spor 10

• Boris Savoldelli – Vokal og elektronikk

Amartia – Delicately

Etter ganske mange mannskapsskifter er det grunn til å tro at Amartia omsider er kommet frem til en mer permanent besetning. På skive nummer tre det utvilsomt et mer modent og homogent band som opptrer. Progmetall av den mer mørke sorten finner vi på ”Delicately”, og med en kvinnelig vokalist og andre aktuelle artefakter, er det ikke unaturlig å sammenlikne bandet med for eksempel Within Temptation, Agua De Annique, Epica, Stream Of Passion, The Old Dead Tre, Anathema og Gathering. Bandet har på denne skiva virkelig vokst, og har nå også funnet et sound som både kler bandet svært godt , og som også har distinkt egenart. Vi kan trygt fastslå at de står støtt på egne ben, og nå serverer en musikk som gjør at de ikke bare er et band som er av mange temmelig likelydende. Amartia har derfor på mange måter vokst fra Gathering og disses like, og lager nok musikk for et noe annet publikum. Musikken er her velsignet med temmelig mye prog tematikk, og er tidvis rett så kompleks uten at den gode melodi får lide for det.  Pas De Calais bandet har en fin variasjon i musikken, og det røffe, det atmosfæriske og det mer følelsemessige aspekt med musikk blir flott utforsket. Hele tiden melodisk uten å bli ensrettet, og med vokalisten Britta Herzog sin flotte stemme som et viktig element. De øvrige musikerne står alle for meget kompetente bidrag, og synes å trives i sitt samspill. På ”Grey Circle” viser virkelig vokalisten sin stemmeprakt. Låten har rimelig store kontraster, fra det roligere til det mer røffe, og Britta Herzog bidrar med sitt store vokale register til at de rette stemningene meisles ut. En flott gitarsolo på slutten av denne låten er en sann nytelse å høre på.  Temmelig akustisk legert er ”Don`t Be Sorry” som bygger seg opp, og blir mer heftig og hvor fremdriften er upåklagelig, og som også er flott arrangert. De instrumentale partiene på tittelsporet ”Delicately” er både mange, og leverer opp til navnet sitt, delikate. Litt eksperimentell elektronikken får råde grunnen på starten av ”Not A Detail”, men det går ikke lenge før ypperlige melodilinjer som tidvis er aggressive og tidvis er mer følsomme overtar. Vakker låt, med ganske så mye å låne ørene til. ”Another” og ”Accuracy” er to låter som ikke fenger oss i særlig grad. Første er for poppet og søtladen, mens ”Accuracy” er suggererende, men tværes alt for langt ut. Skiva fremstår som ei meget ok skive i sitt segment for mer mørk progressiv musikk, og er i høy grad en positiv musikalsk overraskelse.

• http://www.amartia.com

• http://www.myspace.com/amartia

• 01. Delicately

• 02. Grey Circles

• 03. Not A Detail

• 04. Hightech Human

• 05. Don't Be sorry

• 06. Your Attention

• 07. Spring Evolution

• 08. Accuracy

• 09. Another

• 10. A Quiet Place

• 11. Rain's End

• Britta Herzog – Vokal

• Vincent Vercaigne – Gitar, vokal og keyboards

• Nicolas Dubois - Trommer

• Cyril Carrette – Piano og keyboards

Fabrice Bony - Between Day

Fabrice Bony er en fransk trommeslager som har arbeidet med diverse franske band, hvorav Ange nok er de mest kjente. Gjennom fem lange år har han faktisk jobbet mest med denne skiva, som har en flott og noe uvanelig cover art designet av Anouck Durand-Gasselin. Bare seks år gammel lærte Fabrice Bony seg å spille trommer, og var tidlig et såkalt musikals vidunderbarn, og har i tillegg studert musikk ved Centre Musical Et Creatif De Nancy. ”Between Day” er et soloalbum i ordets rette forstand, idet Fabrice Bony spiller absolutt alt selv. Med en trommeslager som enehersker er det jo selvsagt en overhengende fare for at musikk blir temmelig dominert av trommer. Pussig nok er dette slett ikke tilfelle, og vi får et ok verk som kan beskrives som en slags ambient prog. Historien forteller om en manns liv fra han blir født, og beretter om hvordan han håper å utrette storslåtte ting. Så inntreffer den dramatiske ulykken, og vi får både trauma og koma, og en kamp for livet. Tilstanden hvor han svever mellom liv og død oppfatter vi som er hva som blir kalt ”Betweeen Day”.  Skiva mikser forholdsvis korte minimalistisk låter med lengre og mer progressive spor. Slik sett oppnås en fin variasjon, og en låt som ”Especially Call Of The African Constellation” er en virkelig bra låt. Rimelig mye tristesse er det på ”Introspection”, som også låter bra. Gitardominert og med Bony sin tromming på sitt absolutt ypperste er ”Birds As Witness”, som slutter veldig progpreget, men åpner med sterk inspirasjon fra minimalistene. Første sporet viser at Fabrice Bony faktisk behersker både gitar og keyboard meget bra, og låten er også meget sterk og til dels finurlig.  Slutten er ekstremt brå, og det er en kvalifisert gjetning at det skal symbolisere nevnte ulykke. Å kalle det en ulykke er derimot trolig å ta alt for hardt i, men faktum er at Bony går noe tom for drivstoff utover på skiva. Det blir lengre og lengre mellom de gode ideene, og en låt som for eksempel ” Infini Journey” er en låt hvor det skjer lite, og ordet fremdrift ikke helt hører hjemme.  ”Between Day” er nok mest ei skive for de som liker en blanding av minimalistisk musikk og progstenket musikk. Antakeligvis vil virkelig skiva falle i smak for nevnte kategori musikkelskere.

http://www.myspace.com/fabricebony

• 1.      Birth (2:11)

• 2.      Thread Of Life (4:16)

• 3.      Trauma And Coma (1:17)

• 4.      Introspection (3:34)

• 5.      Four Birds As Witnesses (4:23)

• 6.      Obsession (2:37)

• 7.      Between Day (3:23)

• 8.      Call Of The African Constellation (5:05)

• 9.      Childhood Memories (2:21)

• 10.  Infini Journey (11:26)

• 11.  Back To The Infini Journey (0:28)

• 12.  Thread Of Life [continue] (0:55)

•  

Fabrice Bony – Alt av alt!

Myhybris - The Sweet Melody Of Resilience

Myhybris er tuftet på en vennegjeng som fant at de hadde samme lidenskap for musikk og rimelig sammenfallende musikalsk retning. En musikk hvor prog med flust av dynamikk hvor det var rom for kjappe overganger mellom det rolige og fyrige, og mellom lykke og desperasjon var i førersetet. Følelser, kreativitet og eksperimenteringsvilje er viktige ingredienser, og at alle er temmelig inspirert av Pink Floyd må vi slett ikke underslå. For å utmeisle sitt uttrykk og høste nødvendig erfaring ble det satt av svært mye tid til øvinger, og et utall konserter. Resultatet er på denne skiva er et episke og symfoniske landskap som er variert med mer kraftfulle og dirrende metall. Tekstmessig handler det om tvillingene Anne og Mathilde som drar på kostskole, og får med seg en musikkboks hvor en ballerina sørger for musikk som gjør at de har linker til hjemmet. Akkurat dette høres rimelig søtt ut, men det blir både dramatisk og med et rikt utvalg av stemninger. Nettopp disse stemningene er en ypperlig kontekst for at musikken kan pensles ut all dramatikken. En musikk som ofte er instrumental men farget med stemmer i bakgrunnen, og som viser et teknisk velskolert band med øye for gode melodilinjer. På ” The Sweet Melody Of Resilience synger gjesteartisten ” Amélie Festa” ypperlig, og det er bare så synd at hun får albumets minst interessante spor å boltre seg på. Låten er dessverre temmelig ordinær, og står dårlig til resten av kolleksjonen hvor det er mer heftige saker. Ofte er musikken kledelig kompleks uten at det blir navlebeskuende, og både stemningene og musikaliteten er vel ivaretatt. Myhybris faller aldri for ”samplersyken” som råder hos enkelte av dagens aktører, men bruker denne muligheten med omhu slik at det blir en naturlig del av deres historiefortelling. ”The Sweet Melody Of Resilience” tilbyr en forfriskende musikk som kommer fra et band som virkelig er i ferd med å få på plass sitt eget uttrykk som skiller dem fra de resterende på en positiv måte. Skiva er faktisk for kort med sine 27 minutter, men inneholder likevel forbausende mye og variert musikk. Tempo og atmosfæreskifter er det flust av, men det blir aldri anmassende, men oftest pur musikalsk eleganse. Arrangementene er gode og velporsjonerte, aldri for mye aldri for lite. Innen enkelte låter er det noen litt slappe partier som trekker noe ned. Som oftest er det høyst midlertidig og bandet sørger raskt for å ta seg inn igjen, så det er bare snakk om midlertidige og små feilskjær. Et ganske intenst album og stort sett med nok dybde og substans til å fremstå som et flott stykke musikk. Spesielt spennende skal det bli å se på neste skive om de slipper til enda mer av de små psykedeliske hintene som allerede finnes. Da tror vi dette kan bli svært så bra, selv om det allerede nå går utenpå det meste av musikken som utgis nå til dags.

• www.myspace.com/myhybris

• www.myhybris.net

• 1.      Intro   0:30

• 2.      Children's Games     5:31

• 3.      The Pursuit    6:34

• 4.      On the Edge of Madness     1:03

• 5.      The Sweet Melody of Resilience    5:52

• 6.      Only a Path    1:46

• 7.      The Shining Truth     4:10

•  

• Morgane Falaize - Keyboard

• Nicolas Pascal - Gitarer

• Olivier Riva – Trommer og samplere

• Sylvain Mazeau - Bass

Gjestemusikere,

• Amelie Festa – Vokal og tekst på 5

• Christophe Denrez – Vokal

• Jean Pierre Riva – Keyboard solo på 2

• Patrick Quartenoud "Patou" – Saksofon

• Aurore , Caroline, Clélia, Dorothée og Laetitia - Kor

•  

Stereokimono – Prismosfera

Dette italienske Bolognabaserte bandet er av den sjangerfornektende typen, og et band hvor ingen regler tilsynelatende er rådende. Steroekimono skaper følelsesladede lydlandskaper hvor fritenkning er et hovedelement, og med ”Prisomosfera” er trioen ute med sitt andre opus som varer i 54 minutter og tjueseks sekunder. Vi antar at dette ikke nødvendigvis er musikk for den mer klassiske progelsker, mens de som liker Djam Karet, 70 tallets Tangerine Dream, Ozric Tentacles og Hidra Spacefolk vil nok like Stereokimono. Ikke for det,  bandet har sin unike sound, og kommer opp med stadige overraskelser, og oppfinnsomme musikalske innfall. Skiva er en variert sonisk reise i noen lydlandskaper som er temmelig uprøvde og ukjente for oss. Allerede på åpneren ” Onda Beta” er det temmelig mangefaset musikk som begynner temmelig kosmisk før det blir både funky og oppstemt fusion. For riktig å understreke bandets mangfold er ” L’Uomo Nuvola” til og med utstyrt med en avslutning hvor musikken er temmelig langt inn i bluegrass sin verden. Det er faktisk noe for enhver smak på denne skiva, og stort sett er det smakfullt smidd slik at det hele ikke virker ufokusert og for fragmentert. King Crimson influensene popper stadig vekk opp, men det er på ingen måte dominerende og overdrevet. Ganske så aggressive og stikkende gitarsoli, mye piskende keyboards, pulserende bass, spacy elementer, grådig bra elektroniske bipper og bopper. Et simulert cellodreven sound leder an på ”Bahnhofstrasse”, før det blir rocka med bitende gitarriff og heftig perkusjon. ”Prismosfera” er at av disse albumene som vokser ved gjentatte lyttinger om som inneholder en lunefull, instrumental musikalsk cocktail. Det er også et vel utført musikalske håndverk hvor det er åpenbart at det er brukt mye tid på finurlige detaljer og arrangementer. Detaljer som for eksempell den skremmende og skurrende åpningen på ”Xetrov 5”, hvor spoken words etter hvert sklir inn i eksploderende rytmer høyspente temaer som også er dynket med boblende og smatrende elektronikk. Vi er sikre på at dette ikke er musikk for alle, men kan en tåle mange sprø innfall og ideer i fri dressur er det nok mye som vil fengsle en. Ikke alt er like vellykket, men mye er såpass bra at vi hygger oss med denne skiva som er både eventyrlysten med også temmelig tilgjenglig.

http://www.stereokimono.com/

1.     Onda Beta (8:39)
2. Rosso Di Luna (8:08)
3. Bahnhofstrasse (5:40)
4. Xetrov 5 (6:02)
5. L'Uomo Nuvola (9:26)
6. Salmandra (4:33)
7. La Soffitta Volante (11:58)

• Critina Atzori – Trommer og perkusjon

• Antonio Severi - Gitarer, keyboards, håndperkusjon

• Allesandro Vittorio - Bass, keyboards, , theremin, didgeridoo og Tibetanske klokker

Girogio C. Neri – Logos

På 52 minutter og tjueseks sekunder rader Mr. Neri opp et symfonisk album med betydelig beundring for Emerson, Lake and Palmer, Yes og hine tiders storheter innen italiensk prog. Skiva er selvsagt et konseptalbum som er trygt forankret i de gylne syttiårene. Girogio C. Neri var medlem av de for oss totalt ukjente, Agarthi Sound Factory, men fant ut at han ville lage en personlig skive. Ei skive hvor han hadde bukta og begge endene som det heter seg. Akkurat det er jo ikke så unaturlig, men de fleste blir jo bedre i et fellesskap hvor samhandling gjør at alle yter mer enn summen av de enkelte del elementene. Dessverre blir denne skiva ikke noen lystelig opplevelse i all sin toakkords utfoldelse. Selv beskriver Neri albumet som en personlig åndelig reise, men i så fall er det kun en reise som kun han selv kan føle særlig lyst til å foreta. For oss er ”Logos” en reise i et musikalsk landskap hvor skaperevne, originalitet og finesse er nokså fraværende. Det hele lunter av sted uten smartness og med en følelse av at blir det kjedeligere nå så blir vi imponert. Klisjeene står formlig i kø, og det stables opp med det ene musikalske landskapet som om mulig er enda mer kjedelig enn det forrige. Symfonisk navlebeskuende virksomhet smaker aldri spesielt godt, og dette er dessverre musikk som vi finner og ikke akkurat å være spekket med storhet. Girogi C. Neri har et åpenbart og umiddelbart behov for en skikkelig evaluering av sin musikk, og en utpreget vilje til selvransakelse.  En vilje som kan få herren til å innse at dette har såpass lite essens at tiden er inne for å revansjere seg. En revansje som inkluderer det å by på seg selv, skape musikk med egenart og personlighet som har mål og retning.

http://www.myspace.com/giorgiocneri

1 . Intro
2. Id & Trad
3. Alleanza
4. Seconda Navigazione
5. Addio
6. Le Braccia e le Ali
7. Guerra
8. Godinus 7 part a
9. Godinus 7 part b
10. Tuona il Cannone
11. Per Tutti e per Nessuno
12. L’Ultima Danza
13. Sipario


 

Giorgio Cesare Neri – Akustisk gitar med 6 og 12 strenger, elektrisk gitar, klassisk gitar, bass, mandolin, dulcimer, èiano, keyboards, sequencer, fløyte, perkusjon, komposisjoner og arrangementer

• Roberto Maragliano - Trommer

• Giuseppe Alvaro – Vokal på spor 10

• Gian Castello – Fløyte på spor 10

• Vittorio Ristagno – Vokal på 4 og 11

• Roberto Tiranti – Vokal på 10

Astra – From Within

Astra består av erfarne musikere som kommer fra kjente italienske metall konstellasjoner som DynamicLights, Empty Tremor, DGM og Empyrios. Ingen kan si annet enn at dette er dyktige musikere, men en ytterst bra vokalist i front. Musikalsk beskriver de seg som en miks med visse AOR hint, og påvirkning av Queen, Vanden Plas, Symphony X og tidlige Dream Theater. Sistnevnte begynte for øvrig Astra som et coverband for, men etter hvert som selvtilliten steg ble det skrevet eget stoff. Her er de kommet frem til sin andre skive, og materiale er ikke originalt på noen måte, men likevel med noen låter som er temmelig ok. ”Memories Remain” og ”Never Say Goodbye” har yppelige vokalharmonier i beste Queen tradisjon, og smyger seg rundt i øregangene så det nesten kiler deilig. Titta Tani gjør som nevnt en utmerket jobb bak mikrofonen og med like suveren utførelse om det musikalske landskapet er melodisk eller mer aggressivt. Titta, navnet skjemmer som kjent ingen, men noe spes. er det jo, kan minne en del om norske Jørn Lande, og det oser det jo kvalitet av. Den godeste Titta kan også tidvis minne om Ronnie James Dio, noe som jo også forteller om en bra stemme. Samspillet mellom keyboards og gitarer er utmerket, og er med å heve dette produktet en tanke over gjennomsnittet. Skivas episke alibi er ” Hypocrisy” som på agendaen har alt en kan forvente i en slik kontekst, og det er rimelig smakfullt utført. Silvio D'Onorio De Meo på gitar år virkelig vist at han kan spille både spenstig og med følelse. I tillegg får brettisten Emanuele Casali også boltret seg her, og kommer opp med mye snacks. Mange låter er dessverre utstyrt med heller uspennende partier som er direkte kjedelige, og hvor en føler at musikken ikke beveger seg i det hele tatt. Likevel er Astra et anstendig band som skiller seg litt ut fra den gemene hop innen italiensk progmetall med sine følere til Queen og faktisk også Styx. Kan dette utvikles, rendyrkes og tilføres mer originalitet og noe mer gjennomarbeidede låter så kan faktisk Astra skinne klart og vakkert. Slik det er nå er det bare en tanke bedre enn de store massene.

• www.astraprog.com

• www.myspace.com/astraprog

• www.chiarapellegriniagency.com

•  

1.      Over The Hills
2. Promises You Made
3. Memories Remain
4. The Rage Behind
5. Save Another Day
6. Hypocrisy
7. Road To Nowhere
8. Simple Mind
9. The Hitman
10. Never Say Goodbye

Titta Tani - Vokal
Emanuele Casali – Keyboards, piano og akustisk gitar på spor 4
Andrea Casali – Bass og bakgrunnsvokal
Silvio D'Onorio De Meo - Gitarer
Filippo Berlini - Trommer

Il Cerchio D`oro - Il Viaggio Di Colombo

I bølgen av progband som kom i Italia dukker også Il Cechio D`oro opp, men at de hadde suksess eller ble en kultband vil være direkte løgn. Det ble med tre singler av dårlig kvalitet før de forsvant inn i glemselen. I 2005 ble det børstet støv av noen gamle demoer med coverversjoner av Le Orme, New Trolls og The Trip, samt noe av eget stoff. Denne samlingen fikk navnet ” La Quadratura Del Cerchio”, og holder et anstendig nivå. Nevnte støvbørsting førte så til at bandet følte behov for omsider å lage en CD med bare egne kompossijoner, og selvsagt er det musikk i god italiensk progtradisjon og i konsepts form som da bringes til torgs . Et konsept som beskriver Columbus sin reise som en metafor for alle sin redsel for det ukjente, og diverse andre underliggende problemstillinger i menneskenes livsreise. Cover arten viser Santa Maria, Pinta og Nina som var de tre båtene som Columbus la ut med første gang. Musikalsk får vi det som er forventet, romantisk, jordnær og symfonisk prog i beste italienske tradisjon, men med visse neo fornemmelser. Gitarene er temmelig retro, mens brettene er en miks av retro og mer moderen toner uten at det lastes på med unødvendige lag. Produksjon og sound er av moderne støping, men også mer tro mot gamle dager enn mange nyere italienske band. Il Cerchio D`oro har et varmt og avslappet uttrykket, som kanskje kommer fra følelsen av at skiva er temmelig ”hjemmelaget”. Ikke for det, av og til rocker bandet upåklagelig og sårt tiltrengt energi tilføres alt det vakre og koselige. Ellers er for eksempel gitarlyden ofte en anelse soft og drømmende, men som sagt ikke ueffen når intensiteten skrus opp. Det hjemmelagede aspekt forsterkes av at det er familie og venner som står for bakgrunnsvokalene, men de gjør den jobben storartet. Skiva er full av dramaturgi, og også temmelig personlig da det virker som musikerne nærmest har ”vrengt sjela si” for å lage noe de står inne for. Det sjarmerende og varme nærmest slår mot en, men musikalsk holder det også i lange baner selv om hjulet på ingen måte finnes opp på nytt her. Brødrene Terrible er sentrale i bandet, men produktet de er med på er ikke på noen måte terribleJ Tvert om føyer skiva seg pent inn i rekken av anstendige verk i fra støvel landets musikalske ensembler.

http://www.myspace.com/ilcerchiodoro

1)Ouverture
2)Sognando la Meta
3)Colombo
4)I Tre Marinai
5)Ieri, Oggi, ancora Niente
6)Il Silenzio Rumoroso del Mare
7)Preghiera al Vento
8)Tre Giorni (L'Ammutinamento)
9)Tierra! Tierra!
10)Cercando l'Approdo
11)Conclusione (Il Ritorno)

Bonusspor,

12)Quattro Mura
13)Futuro Prossimo

1. Gino Terribile – Trommer og vokal

2. Giuseppe Terribile – Bass og vokal

3. Franco Piccolini - Keyboards

4. Roberto Giordana - Gitarer

5. Piuccio Pradal - Vokal

Didier Bardin - Le Pouvoir Des Pierres

Fra En Puisaye i Frankrike kommer Didier Bardin som for noen år siden spurte seg om det er mulig å lage musikk som er beroligende og tiltalende, men også variert og interessant? Akkurat det er jo nærmest et tusen kroners spørsmål da såkalt beroligende musikk som oftest er temmelig lite variert og temmelig nær opp til, eller regelrett musak. ”Le Pouvoir Des Pierres” betyr for øvrig kraften i steiner, og er en klar referanse til selv konseptet bak denne skiva. For å gjøre en lang historie så kort som mulig så studerte Bardin oppdagelsene til professor Lee Bartel. Her er det rytmer og frekvensers påvirkning på alfa, beta- og delta hjernebølger, og på hjerterytme og ånderettssystemet som er i fokus. Også symbolikken ved visse mineraler (steiner) sin påvirkning på sansene er under lupen. Altså er vitenskapelig tilnærming til musikk basert på Bartel sine oppdagelser. Hvor produksjon av musikk som er avslappende, forfriskende, variert og spennende utover det som er vanlig i en slik sammenheng er målet. Bardin sitt konsept passer jo derfor ypperlig på Museas sin sublabel Dreaming. Musikken til Bardin er i alle fall brukbart variert, men om den egner seg bruk utenfor et sanserom er det store spørsmålet? På Quartz Rose (Amour) er det snev av Peter Gabriel med sin etniske perkusjon og fløte, og med chants fra Carole Moon. Ellers er det visse sporadiske likheter med Enigma, Patric Moraz, Pink Floyd og altså nevnte Gabriel. Melodiene er velkomponerte og det er en svær avslappende ambient musikk, og de som er helt avhengig av mer rocka takter vil nok ikke finne at dette er av særlig interesse. Produksjon og utførelse er bra, og musikken er perfekt med noe godt i glasset i front av en sprakende peis, og i godt selskap.

http://www.myspace.com/didierbardin

• 1.      Turquoise (Bonheur) (8:04)

• 2.      Jade (Paix) (8:50)

• 3.      Amethyste (Spiritualité) (6:53)

• 4.      Quartz Rose (Amour) (6:55)

• 5.      Ambre (Bien-être) (8:15)

• 6.      Hématite (Courage) (8:06)

• 7.      Cristal De Roche (Vérité) (9:56)

•  

Didier Bardin – Klaver, piano, synther og programmering

Gjesteartister,

• Carole Moron – Spoken word

• Jade Paix – Sitar, gitar, perkusjon og programmering

Ashent – Deconstructive

Med ”Deconstructive” ønsker Ashent en gang for alle å si farvel til power metall dogmatikken. Målet med skiva er å raffinere en prog metall setting med en potent miks av gotiske atmosfærer, techno-trash elementer og melodisk dødsmetall. Overbevisende harmonier, gode melodier, temposkifter og grandiose riff er andre elementer som skal brukes for å oppnå disse målene. Vi må jo i utgangspunktet applaudere band som søker å lage original musikk med en distinkt personlighet, og at de også gjerne vil representer den mørkere og hardere siden av progmetall er heller ikke å forakte. Lykkes så disse gode forsettene for bandet fra Venezia? Ja, langt på vei gledelig nok må vi bare konstatere, da skiva er variert, har gode låter, temposkiftende er utallige men rimelig lekkert utført. Energien er der til fulle, og riffene holder må, mens harmoniene jammen ikke er gale de heller. Trashelementene finner vi allerede på første spor ”Sinking Benaeth”, hvor det instrumentale er både hardt, heftig og raskt. Skiva er ikke spekket med slike elementer, men har nok til at løftet holdes. Når vi skal lete etter melodisk dødsmetall, så er det ganske så enkelt. Dette fordi alle låtene har så å si har growle vokal som støtter opp om Steve Braun sin gode stemme. Som oftest er ikke denne spesielle sangteknikken i front, men er i våre ører et utmerket følge til ren vokalen, og skaper en spennende kombinasjon. Det er tvilsomt om alle vil bifalle dette, men som sagt så finner vi det stort sett tiltalende. Ashent er villig til å ta mange sjanser, og kommer stort sett fra det med æren i behold. De forskjellige atmosfærene som flimrer forbi er av og til ikke all verden spennende, og de tilhørende harmoniene virker tidvis noe malplasserte. De verste klisjeene instrumentalt sett unngås, men noen kunne vi likevel vært spart for. Produksjonen er ren og fin og kler bandets uttrykk. Et utrykk som har mye eksperimentelt ved seg, som nok ikke er fullt ut raffinert enda. På tross av dette fremstår ”Deconstructive” som et mangesidig og ærlig verk, som det absolutt er verdt å lytte til. Arrangementene er oftest smakfulle, komplekse og med rikholdig smartness og autoritet. Skiva er ikke fullkommen på noen måte, men samtidig ikke dusinvare. Til det er det for mye å synke inn i, og en mer konsentrert lytting over tid vil nok gi mange fine øyeblikk å kose seg med.

www.ashent.net

 http://www.myspace.com/ashentband

01. Sinking Beneath
02. Imperfect
03. Ephemera
04. To Develop Self-Creativity
05. The Resonance Of Life
06. Cassandra
07. Spectral Vanity
08. How Could It Feel Like This?
09. Ebb And Flow Of Awareness
10. Starlinked Innerness
11. Eclipsing Binary
12. Music For Departure

• Steve Braun – Vokal

• Onofrio Falango – Gitarer

• Gianpaolo Falanga – Bass

• Davide Buso – Trommer

• Christiano Bergamo – Gitarer

• Gilles Boscolo - Keyboards

Jack Dupon - L'Echelle du Désir

RIO avant prog som selvsagt er et stykke fra det vi vanligvis forbinder med prog. Vågal musikk hvor grenser er et fremmedord og det er masse styggfin musikk med store kontarstflater. ”L`Echelle Du Désir” utforsker ukjente progressive landskap og har ofte e rytmikk og harmonikk ukjent som ikke akkurat er hverdagskost. Eksperimentell musikk og ofte temmelig psykedelisk med visse likheter med Etron Fou Leloublan og Sebkha Chott, eller King Crimson sine mer disharmoniske sider. Historien på skiva omhandler historien om den sprø Jack Dupon, det kriminelle geniet med tusen ansikter. Det har for så vidt også bandet Jack Dupon, da det de forretter er mangefaset og med rolig og brutale partier som vrir og vrenger seg. Musikken brytes ofte ned for så å bli gjenfødt frisk og vital, og en bø være villig til å lytte ganske intenst om en vil være med på en heidundrende musikalsk reise, og få med seg alt. Originalt nok klarer bandet seg uten keyboards, som de likevel klarer seg utmerket uten. En meget stødig og sterk bassist tar meget stort ansvar på dette verket, og det faktumet gjør at skiva får et flott særpreg. Verket åpner med nesten 30 minutter lange ” La Trilogie Des Mouches” som er et ytterst spennende verk hvor det skjer enormt mye som er evnet til å trigge de musikalske smaksløkene. Låten har rikelig med trøkk og dynamikk , og det skjer mer her enn hva enkelte band klarer å gestalte på en hel karriere med utallige skiver i beltet. Gitarene på ” La Trilogie Des Mouches” er nær opp til Fripp, og både struktur og komposisjon har mye Crimson over seg, men allikevel er musikken svært original og personlig. De kreative høydepunktene står formelig i kø, og vi forsyner oss av denne jevne strømmen av godbiter med velbehag. Komposisjonene har dybde og tematikken er frodig og tidvis delirisk i all sin galskap og humor. For det er masse humor og ofte en svært forvridd verden som rades opp. Tidvis vannsindig sprøtt og med mye ”flott” galskap hogger bandet seg vei gjennom sin musikalske jungel, hvor det er rikelig med spennig, uro, angst og bekymring. Med solide 75 minutter er skiva i lengste laget, selv om mye holder høyt nivå er det også passasjer hvor Jack Dupon går seg bort. Når de så er mindre bra, er de også temmelig irriterende dårlige. Likevel klarer bandet å komme opp med en eksperimentell musikk som nok vil kunne appellerer til flere enn mange av kollegene innen RIO segmentet klarer. Årsakjen er at musikken tross sin vilje til å ta sjanser likevel er stort sett tilgjengelig uten at Jack Dupon på noen måte svelger kameler for å oppnå denne effekten. Tilgjengeligheten oppnås med gode låter, dyktige musikere og en musikk med et voldsomt sug i, og en formidabel fremdrift.

• 
  
  
  http://www.jack-dupon-rock-progressif.net/

• http://www.myspace.com/jackdupon

 01. La Trilogie des Mouches - 29:48
02. Cousin - 07:31
03. Taurus - 09:04
04. The man in the leg which Boit - 23:34
05. Oppression - 04:48
 
 
Arnaud M'Doihoma- Vokal og bass
Grégory Pozzoli- Gitarer
Philippe Prebet- Gitarer
Thomas Larsen - Trommer

Korova Milk Bar – Korova Milk Bar

Eksperimentell musikk fra disse unge og svært talentfulle franske musikerne som har noen små ekko av Magma og andre fra zeuhls segmentet og R.I.O., men først og fremst er bandet seg selv. Det er jo et bra utgangspunkt, og med en skikkelig fargerik bukett av influenser kommer et verk som på ingen måte er sekunda resirkulert vare. Her er det spor av blues, klassisk musikk jazz, saftig rock, avant elektronika, zeuhl og avant garde. Kort sagt alt hva progressiv musikk handler om, nemlig å bevege seg ut i ukjent musikalsk terreng, og helst komme opp med spennende og frisk musikk som vi ikke har hørt før i tusen likelydende varianter. Konseptet, for selvsagt er det et konsept, er hentet fra en novelle av Anthony Burgess! ”A Clockwork Orange”, og da snakker vi sannsynligvis om filmen av Stanley Kubrick fordi det er en god del Kubrick henvisninger på skiva. Uansett så er jo denne tematikken særdeles spennende, og en tonsetting høres ut som en svært god plan. Albumet bør nytes i sin helhet da det henger såpass i hop og utgjør et uløselig hele. Den musikken som er mest relevant som en sammenlikning er landsmennene i Nil, og deres tonale verden, og i tillegg er nok ikke King Crimson sine siste verker en helt ueffen sammenlikning. Musikalsk er det mange temmelig overraskende arrangementer og en produksjon som matcher musikken meget bra. Et meget klarsynt og dynamisk lybilde gjør at en lett sklir inn i musikken bandet med sjokoladenavnet forretter. Det er vanskelig og ikke la seg imponere av slik en smakfull og vel anrettet progressiv musikk. En musikk hvor kraftig orgel, iherdig og heftig bass, bitende gitar og virkelig dynamisk og flott elektrisk piano er førende elementer  på ei skive som vi varmt kan anbefale for de som vil ha en kolleksjon av eventyrlysten og virkelig god musikk.

http://www.korovamilkbar.new.fr/

• 1.      Une Voix (5:00)

• 2.      Methode Coue (3:31)

• 3.      We Need You (3:54)

• 4.      Le Plus Beau Jour De Votre Vie (6:57)

• 5.      Deconnexion (7:18)

• 6.      H.A.L. 9000 (10:05)

• 7.      Apre Tout (5:45)

• 8.      Le Mec (6:16)

• Aurelien Bourgeot - Vokal , programmering og trommer

• Florian - Bourgeot - GEM PRP 7, Farfisa VIP 255, Vemona analog synth

• Maxime Courant - Bass

• Fabien Le Berre - Gitarer og slide gitar

Gjesteartist ,

• Yannoch Auffret - Korg MS 20 på 7

• Christophe Garnier - Capodastre humain på 5

• Julien Come - Tenorsaksofon på 1

Multifuse - Journey To The Nesting Place

Ifølge Peter Fallowell som er hjernen bak Multifuse tok det seksten år å lage denne skiva, og resultatet er å betrakte som et moderne symfonisk verk. Nåvel, det er mer å betrakte som et verk basert på Alan Parsons Projects tidligste dager med visse jazz vibber, og med Cherie Emmitt sin melankolske vokal. På ”Hypotise” er hun likevel i et mer hypnotiserende modus med en vokal som underbygges av suggererende keyboards. Mer fart i sakene er det på ” Day To Day/Your World” som er en låt med fjærlett keyboard i førersetet, og den melankolske stemningen blir forsterket av vokalen. Spor tre er en skikkelig dårlig låt, som i all sin repetisjon og stadig tilbakevending til hovedtema er temmelig irriterende. Om ikke annet er dette noe av det dårligste vi har hørt på lang, lang tid i alt det vi får tilsendt. Skiva slutter med en seksdelt låt “Yours Again”, som faktisk tar en med på en reise i svært varierende terreng, og viser at Peter Fallowell har talent og kan lage musikk som har en viss snert og dynamikk. Låten er den klart beste, og kunne bare Multifuse utvikle og foredele dette så hadde vi kunnet smørt på oss det smilefjeset! Totalt sett er ”Journey To The Nesting Place” er album som er best egent som bakgrunnsmusikk, da The Alan Parsons Project beundringen er for dominerende, og musikken helt klart ikke er velegnet til å lytte konsentrert til. Til det er det for lite å ta fatt i, og alt for mye musikk som passer til annet enn å flyte i bakgrunnen.

http://www.myspace.com/peterfallowell

1. Hypotise 6,58
2. Day To Day/Your World  8,40
3. Answer You 6,42
4. Yours Again   24,52
a. To Be Yours Again
b. Someone Near Here
c. Life Becomes A Picture
d. Now Is Never
e. Moonlight
f. Final Beginning

• Peter Fallowell – Alt untatt,

• Cherie Emmitt – Vokal

• Tom Allen - Bass

Delirium - Il Nome Del Vento

34 år er lang tid å vente, men faktiske er det så lenge siden Delerium slapp sitt album nummer tre. Med en enkel form for hoderegning vil de fleste da finne ut at ”Il Nome Del Vento” er Delerium sitt fjerde album. Symfonisk rock med finesse og variasjon og med litt jazzkrydder og en strengekvartett til å berike lydbildet er de nakne fakta om bandet. Med seg har bandet også Stefano Lupo Galifi på vokal, og han er som alle sikkert vet vokalisten i legendariske Museo Rosenbach. Musikken på denne skiva er i god italiensk tradisjon, følsom, lyrisk, melodisk, raffinert og sensitiv. Fløytene til Martin Grice gir visse vibber til Jethro Tull,men det er som oftest bare i små glimt.De gode ideene står i kø etter34 år på lager, og Delerium bobler av spilleglede og eventyrlyst. Temmelig grandiose partier som unngår den skadelige overdrivelsen, fantastiske gitar solo, fløytespill i toppklasse og en melodisk saksofon. Den musikalske samhandlingen er ofte fortreffelig og Delerium leverer et romantisk og solid album med både variasjon og en temmelig saftig musikkorientering. Følelsen av at bandet kun er tilbake for å levere musikk som er laget på basis av deres kjærlighet til musikk er påtrengende, og dollartegnet er helt klart ikke fremtredende i musikken. Til tider blir det noe vel snilt i all den sofistikerte musikk og vi hadde ønsket noe flere utbrudd av råskap og energi. Dette er likevel noen små innvendinger mot er album som er breddfullt av en reise i vellyd. Albumets navn kan vi med en temmelig dårlig oversettelse til norsk komme opp med noe slikt som, ” Vindens Navn”. Vakkert er et rimelig dekkende ord om ”Il Nome Del Vento”, som med sine opphyggelige oppbygde komposisjoner treffer en midt i hjerterota. Noe vil garantert si at skiva ikke er velegnet til å aktivisere adrenalinet og er for avslappet, og vi kan i oss delvis enig. Bandet er helt klart mer for de som liker stemningsfull prog med en masse lekre og vakre detaljer. På den annen side så vil en fort etter et dypdykk i musikken oppdage at det tilsynelatende rolige er en illusjon. Her er det faktisk nok av dynamikk og muskler til at selv den mest bortskjemte kan finne noe å sette tennene i. ”Il Nome Del Vento” er et fabelaktig comeback som viser at ikke alle ”reunions” er mislykkede.

http://www.idelirium.it/

Intro
Il Nome del Vento
Verso il Naufragio
L'Acquario delle Stelle
Luci Lontane
Profeta senza Profezie
Ogni Storia
Note di Tempesta
Dopo il Vento
Cuore Sacro

Bonusspor - L'Aurora Boreale

 

Ettore Vigo - Keyboards
Martin Grice – Saksofon, fløyte og keyboards
Pino Di Santo – Trommer og vokal
Roberto Solinas - Gitarer og vokal
Fabio Chighini  - Bass
Mimmo Di Martino – Vokal på Il Nome del Vento

Strengekvartett,

 
Chiara Giacobbe Chiarilla - Fiolin
Diana Tizzani - Fiolin
Simona Merlano- Bratsj
Daniela Caschetto Helmy - Cello

Gjestemusikere,

• 
  Stefano Lupo Galifi – Vokal på “ Profeta Senza Profezie”

• Sophya Baccini- Piano og koring

• Mauro La Luce – Lyrikk og konsept

• Sophya Baccini – Koring på ”Il Nome Del Vento” og “ Ogni Storia”

Daedalus - The Never Ending Illusion

Daedulus er som de fleste sikkert vet, faren til Icarus, og vi snakker da om gresk mytologi. Bandet derimot er tuftet på drømmen om å uttrykke komplekse tanker og følelser med komplekse musikalske mønstre. Veien var derfor ikke lang til moderne prog, og italienerne var såpass glad i et mer hardt uttrykk at de fort landet i den eksperimentelle progmetallens utfordrende verden. På ”The Never Ening Illusion” er lyrikken i overensstemmelse med nevnte drøm, og all musikk samhandler med temaene. En ulempe er at engelsk ikke er morsmålet, og det derfor er visse vokabulare begrensninger dessverre. Slikt sett forsvinner noe av drømmen, da det ikke akkurat blir så komplekst det som utrykkes. Likevel er det musikken som er viktigst tross alt, og at kvintetten kan behandle instrumentene er forholdsvis lett å skjønne, og i tillegg er det et band som er uhyre samspilt og inspirert vi har med å gjøre her. Produksjonen er tidvis noe blodfattig, men det tar heldigvis ikke luven fra et knippe låter som er svært oppegående og heftige. Til å operere i Dream Theater segmentet får likevel Daedulus til å komme opp med så mye forskjellig atmosfærer som gradvis utvikler seg til et spenstig og rytmisk, harmonisk og særpreget musikalsk eventyr. Her på sitt andre album klarer Genoabaserte Daedulus det kunststykket å lage meget god musikk ut av låter som i utgangspunktet ikke er all verdens komplekse. Dette oppnås med nennsomt å tilføre klangfarger og spennende detaljer, lekre arrangementer og gode ideer som funker. Å inkorporere elementer fra jazz, klassisk musikk, rock og metall på en sofistikert måte er definitivt med å gjøre at Daedulus sitt musikalske uttrykk fremstår som vitalt, egenartet og dynamisk. Albumet er på 57,21 time, og utrolig nok er det ikke for langt da vi faktisk ikke går lei av musikken, og det er jo absolutt et kvalitetsstempel. Kvalitet er ikke det som møter oss i åpningssporet ”Waiting For The Dawn” som heldigvis ikke piner oss lengre enn 1,14 minutter da 80 tallets elektropop har vi definitivt fått nok av. Mer vellykket er “Life” med en ganske så ambisiøs tittel. Musikken som pensles ut er av den mer storslåtte type, og med mange og svært dyktig utført temposkifter uten å bli pompøs, men tvert imot bare spennende og interessant. Daedulus overrasker oss stort på ”The Never Ending Illusion”, og musikken er både svært sofistikert arrangert, men også virkelig røff og med masse musikalske muskler.

http://www.progdaedalus.it/

• 1. Waiting For The Dawn (1:14)

• 2. Perfect Smile (6:24)

• 3. Life (5:46)

• 4. Hopeless (5:11)

• 5. Cold Embrace (5:24)

• 6. The Never Ending Illusion (9:06)

• 7. The Dancers (5:06)

• 8. Horizons In A Box (7:11)

• 9. A Journey To Myself (6:32)

• 10. Mare Di Stelle (5:27)

•  

• Davide Merletto - Vokal

• Andrea Torretta - Gitarer

• Fabio Gremo - Bass

• Giuseppe Spanò – Keyboards

• Davide La Rosa - Trommer

• Gjestemusikere,

• Roberto Tiranti - Vokal

• Alessandro Corvaglia - Vokal

• Lucia La Rosa - Vokal

• Stefano Lodo – Fransk horn

• Stella Sorgente - Dobbel bass

Forgotten Suns – Innergy

Det er gått fire år siden forrige skive ” Snooze”, og mye er forandret i Forgotten Sun leiren. Tilbake er bare to av grunnleggerne av bandet, og ikke minst så har bandet tatt er skritt i retning av et mye tøffere musikalsk territorie. Før var musikken en plass rundt Satellite, Rush og Pink Floyd, mens det nå er rundt musikken til Vanden Plas, Threshold  og Dream Theater som gjelder. Den nye vokalisten Nio Nunes har en stemme som låter meget bra i mellompartiene, som på begynnelsen av ”News” og på hele ”Racing Hours”. Med en gang det kommer høyere toner så sliter han, og blir til dels skingrende. Lyden er derimot mye bedre enn på tidligere skiver, og det skyldes nok at Forgotten Suns er på et temmelig proft selskap nå. ProgRock Records pleier ikke akkurat å gå på akkord med produksjonskvalitet og det kommer bandet til gode. ”Doppelganger” gir oss kraftige, enkle men fete riff, og på ”Outside In” er det virkelige fyr i gitarene og illsint bie følelsen er nærværende. Enkelte keyboardspartier er også svært bra, og minner om tidlig Dream Theater. Forgotten Suns sparer det beste til slutt med de tre episke låtene som avslutter skiva, ”Outside In”, ”Nanoworld” og ”Mind Over Matter”. Spesielt ”Outside Out” er en låt med mye gode ideer som fungerer og et variert innhold, men alle tre viser oss at bandet kan skrive gode låter med progresjon og presisjon. Da er det nokså merkelig at de på noen av de kortere låter presterer det kunststykke å gå tom for ideer, og drive med en repeterende virksomhet. Det blir da slik at låtene er bra i en kort stund, for så å spinne på tomgang, og evner å kjede vettet av en stakkar. Låtskrivningen er et kapittel for seg når det gjelder Forgotten Suns, fordi de faktisk kan skrive meget bra låter, men av og til glemmer seg og lar melodiene komme i andre rekke, og lar metalldogmatikken flomme fritt. En annen tendens i progmetall verdenen som bandet har fanget opp er samplere med spoken words. I seg selv greit nok, men når en nærmest teppebombes av slikt er det slett ikke bra lengre. Skiva klokker inn på 64 minutter, og kunne nok vært noe kortere uten at det hadde vært negativt. Alt i alt et verk som havner noe over midten i sin sjanger, men som knapt er en særlig essensiell utgivelse selv med enkelte låter som er bra.

http://www.myspace.com/fsuns

1. Flashback (4:13)
2. Racing The Hours (7:58)
3. News (10:00)
4. Doppelganger (4:06)
5. An Outer Body Experience (7:03)
6. Outside In (10:03)
7. Nanoworld (12:28)
8. Mind Over Matter (8:44)

 

Ricardo Falcão - Gitarer
Johnny - Keyboards
J.C. Samora - Trommer
Nuno Correia - Bass
Nio Nunes - Vokal

Witchfield – Sleepless

Doom metall fra Italia. Av en eller annen grunn så har italienerne et egen måte å lage doom på. Hvorfor vet vi ikke, men kanskje ørten regjeringsskifter, kaos og Benito Mussolini har en viss påvirkning? Uansett disse musikerne fra støvellandet har sin særegen doom og rader opp elleve låter hvor vi trygt kan snakke om en egen atmosfære med John Goldfinch sin paranoiske stemme som et bærende element. Psykedelisk eskapader beriker også ofte soundet, og sakte men tøffe riff er også viktig for uttrykket. Musikerne i Witchfield er rekruttert fra legendariske band som Death SS og Paul Chain og er ganske så rutinerte. For å sementere at de progressive og psykedeliske elementene ikke går opp i røyk ble Clive Jones hyret inn. Han tilfører nevnte raffinement og tiltrengte nyanser og dynamikk. Dette kan oppleves på hymnen ” Witch Field / The Black Widow” som er en sterk låt med mye referanser til de gylne syttiårene. Arrangementene er jevnt over gjenomarbeidet med lange slepende partier som er tungsindige og svært melankolske. Minst spennende er bandet på ”Totentanz” og ”I Course My Faith”, som ikke har nok substans til at låtene blir velfylte og gode. Witchfiled klarer ikke å holde lytteren skjerpet gjennom hele skiva selv om de har mye småsmart på lager, og vi tar oss i å falle ut fra tid til annen. Det e jo ikke noe godt tegn, og ”Sleepless” er ikke noe helt vellykket album.  Et bedre knippe låter ville ha gjort susen, og faktisk så kunne inspirasjonen med fordel vært skrudd opp et hakk. Potensialet er der, men av og til er det altså ikke nok om råvarene og de musikalske knivene ikke er tilstrekkelig velslipte.

 

http://www.myspace.com/witchfield

• The Burial Of Count Orgaz
  Edina’s Escape From Cancer City
  The Mask Of The Demon
  High Tide Symphony
  Void In The Life
  I Curse My Fate
  Totentanz
  Inquisitor
  Witchfield / Black Widow

• Immagination Vortex
  The Burial Of Count Orgaz (finale)

• John  "G.C." Goldfinch – Vokal

• Thomas Hand Chaste – Trommer og keyboards

• Baka Bomb – Bass

• Andy Cardellino – Gitar

• Ilario  “Piranha” Supressa – Gitar

Gjestemusikere,

• Clive Jones (fra Black Widow)– Fløyte, saksofon og skrik

• Steve Sylvester (fra Death SS) – Vokal på “Witchfield / Black Widow”

Eli – Darkness Will Fall

Gothmetall som er smaksatt med litt symfoniske og progressive elementer slik at det hele er en tanke annerledes enn den vanlige gothscenen hvor for eksempel Evanescence og Within Temptation befinner seg. I tillegg så er dessverre musikken skrudd sammen slik at den er lett og fordøye og svært iørefallende. Ikke akkurat musikk som krever lytting på lytting for å sitte i hjernebarken, og med mye ukritisk bruk av teknologi blir det temmelig mye kommersielt og blodfattige saker på ”Darkness will Fall”. Når så ikke engang musikalsk skipper Lars Eric Mattsson unngår å bruke technoens klisjer for å skape musikk som selger, blir vi rimelig skuffet. Temmelig sentralt i lydbildet er stemmen til Eliza Pezzuto som både er meget flott og høre på, men også uttrykksfull og variert. Lyrikken på debutalbumet til Eli tar for seg menneskehetens overgrep på moder jord. En god vokalist og en anstendig lyrikk kan alene ikke redde skiva fra å lyde temmelig uspennende og intetsigende. Arrangementsmessig er det heller uraffinert og tynn suppe, og instrumentering er temmelig blek, men fattet. Denne debutskiva er ikke noe vi kan gå god for, men vi kan si med sikkerhet at de som ikke får nok gothmusikk av det lettere slaget vil like denne.

http://www.myspace.com/elisapezzuto

1. To Slowly Fade Away
2. Turn This World Around
3. Welcome To My Dream World
4. Back To Your Grace
5. For Mother Earth
6. Leave Me Here
7. My Emptiness
8. Darkness Will Fall
9. Wondrous Stories

• Eliza Pezzuto - Vokal

• Lars Eric Mattsson - Gitarer, bass og keyboards

• Eddie Sledgehammer – Trommer

Med:

 Strengeensemblet, The Astral Orchestra

Maldoror - L'Arbre-Cimetière

Symfonisk prog fra Frankrige med røttene godt plantet i 70 årene, og med den typiske franske dramaturgien vel inntakt. Forbildene er Genesis, Spock`s Beard, Änglagard og King Crimson. Skiva er et konseptalbum basert på rollefiguren Iken og historien om hans opprør mot den etablerte makten. Malador som tidligere hette Mandragore og så Sherlock leverer på denne debuten et album som er temmelig mangesidig og har den nødvendige intensiteten slik at det ikke bare blir en vassen symfonisk suppe av det hele. Rikelig med akustiske partier, potente innsmett og temmelig sofistikerte arrangementer preger skiva. Hør bare på ” L'Arbre-Cimetiere Part 1” som er en ganske så mørk låt med bombastisk mellotron og flotte synth partier. Trommisen sørger for et meget tight og sterk behandling av skinnenne, og gitaren slipper til på eksakt riktig tidspunkt. Enda mørker og enda bedre er ”Tristes Cites” som begynner med skremmende lyder og dempet vokal før fiolinen kommer inn. Deretter fylles den soniske paletten opp og vokalen blir mer følelsesladet. Skikkelig industrial territorier besøkes i begynnelse og slutten på ” A La Recherche Du Passe” som også har temmelig teatralsk vokal og noen virkelig sterke gitarlinjer, og om mulig et enda mer imponerende orgelbrus. At Maladoror har visse fellestrekk med Ange er ikke til å komme forbi, men de har et mer moderne uttrykk og ikke minst er arrangementene mer utfordrende. Vel så relevant er sammenlikningen med et annet fransk band, nemlig Ripaille som dessverre er rimelig ukjent og kriminelt undervurdert. Ripaille har som Malador en vilje til eksperimentering, variasjon og en nærmest makeløs oppfinnsomhet. Noen vil nok mene at musikken til Malador er for bombastisk og intrikat og til og med navlebeskuende. Vi mener albumet er tett opp til en symfonisk fulltreffer med stor musikalitet og ofte en lydmessig nytelse.

• http://www.maldoror-web.com/enter.php

• www.myspace.com/maldororprog

1. L'arbre cimetière - Part 1
2. Tristes cités
3. A la recherche du passé
4. Bal des pendus
5. La convocation
6. L'ouverture du procès
7. Le pouvoir des mots
8. Les nouveaux mondes
9. Simples physiciens
10. Ainsi soit-elle
11. La sentence
12. L'arbre cimetière - Part 2


 

• Christophe Bellieres – Vokal, gitarer og keyboards

• J. Christophe Rounet – Gitarer og vokal

• Stéphane Descamp – Bass og vokal

• Silvain Goillot - Trommer

Airless – Fight

Roberto Rodrigo er frontmann i Airle